Presidenten: Etter ønske fra arbeids-
og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten på følgende måte:
5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Heidi Nordby Lunde (H) [19:03:17 ] : (ordfører for saken):
Da komiteen ikke har klart å stå samlet om verken virkelighetsbeskrivelse
eller løsninger, blir merknadene på vegne av komiteen korte. Forslagene
i denne innstillingen har også vært behandlet av Stortinget tidligere.
Det vi er enige om, er at velferdsstaten er
til for å sikre anstendige levekår og samtidig sikre at ingen faller utenfor.
Komiteens flertall mener at endringer i velferdsstatens mange ytelser
og innretninger har økt den sosiale ulikheten i Norge. Komiteens
mindretall mener derimot at for at velferdsstaten skal kunne ta
vare på dem som trenger den mest, må velferdsordninger prioriteres
og endres i takt med samfunnets behov for å dempe forskjeller og
gi muligheter til flere. Komiteens flertallstilråding er dog at
representantforslaget ikke vedtas.
Det norske velferdssamfunnet er heldigvis mer
enn summen av offentlige ytelser, men det er også tilgang på en
god barnehage, muligheter til alle gjennom kunnskap i skolen, et
anstendig og inkluderende arbeidsliv, et godt og tilgjengelig helsevesen
og selvsagt en velferdspolitikk som sikrer anstendige levekår, og
at ingen faller utenfor. Men velferdspolitikkens dilemma er nettopp
å sikre anstendige levekår uten å skape barrierer mot deltakelse
i arbeidslivet. Både uførereformen og endringene i barnetillegget
for uføre har bidratt til å redusere disse barrierene. Tidligere
gjorde f.eks. barnetillegget at noen fikk mer enn sin tidligere
inntekt utbetalt som ufør. Nåværende regler gir en reduksjon i tillegget dersom
uføretrygd og barnetillegg samlet utgjør mer enn 95 pst. av inntekt
før uførhet. Vi mener det er urimelig å forvente at uføre som kan
og vil jobbe, skal gjøre det dersom de da får lavere inntekt enn
med uføretrygd og barnetillegg. SVs politikk hever terskelen inn
i arbeidslivet og reduserer muligheten for arbeidsdeltakelse, inntekt
og inkluderende fellesskap på arbeidsplassen.
En bærekraftig velferdsstat handler om velferdsstatens
evne til å løfte dem som trenger det, så lenge de trenger det, også
i framtiden. Regjeringen har derfor gjort flere endringer i ulike
velferdsytelser og -ordninger, også for å gjøre dem mer rettferdige
eller målrettede. Når SV f.eks. ønsker å reversere endringene i
fysioterapiordningen, betyr det å gå tilbake til den urettferdige diagnoselisten
som ga gratis fysioterapi til noen, mens mange med kroniske sykdommer
og store helseplager ble holdt utenfor. Det var heller ikke nødvendigvis
noen sammenheng mellom diagnose og behovet for fysioterapi. Derfor
ble listen fjernet. Vi senket frikortgrensen for alle, og aldersgrensen
for fritak ble hevet, slik at 9 000 barn ble unntatt egenandeler.
SV kaller dette et usosialt kutt for dem som da fikk samme egenandel
som alle andre, mens vi mener det er en forbedring for de mange som
falt utenfor tidligere.
I 2013 var nærmere 70 000 mottakere i ferd
med å miste retten til arbeidsavklaringspengene sine fordi de rød-grønne
ikke hadde fulgt opp forutsetningen for ordningen. Da ordningen
ble evaluert, sa arbeidslivsforsker Simen Markussen:
«AAP er et rullebånd ut av arbeidslivet,
der det gis aksept for at du ikke kan jobbe og der folk låses inne
i utenforskapet.»
Det ble gjort endringer i AAP for å hindre
at folk ble låst inne i fattigdom. Dette vil altså SV reversere.
Vi mener det er usosialt ikke å gjøre nødvendige endringer i ordninger
som fungerer som et rullebånd ut av arbeidslivet.
Når det gjelder reduksjon i budsjett for medisinsk forbruksmateriell,
førte det først og fremst til reduksjon av fortjenesten til leverandørene
etter reforhandling av avtalene, ikke en reduksjon av tilbudet.
Men også dette blir framstilt som et usosialt kutt. Målet må være
best mulig kvalitet til best mulig pris, ikke at alt det offentlige tilbyr,
skal være dyrest mulig.
Derfor er det også en falsk motsetning mellom
skattelette og velferd, slik Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV
framstiller det. Disse partiene regjerte med historisk høye oljepriser,
inntektene fra arveavgift og høyere inntekt fra både formuesskatt,
selskapsskatt og personskatt. Likevel økte helsekøene, og det ble
15 000 flere fattige barn i Norge på deres vakt. Økte skatter gir
åpenbart ikke nødvendigvis mer velferd, i hvert fall ikke når disse tre
styrer.
Regjeringspartiene har både senket skattene,
økt barnetrygden og redusert helsekøene. Det er ingen motsetning
mellom skattelette og velferd. Det er derfor heller ingen grunn
til å endre denne politikken. Derfor støtter heller ikke regjeringspartiene
flertallsinnstillingen her – unnskyld, jeg sier feil, flertallsinnstillingen
er jo å avvise forslagene. Vi støtter ingen av forslagene.
Lise Christoffersen (A) [19:08:08 ] : Takk til saksordføreren
for en grei gjennomgang av sakens innhold og eget ståsted. Takk
også til forslagsstillerne fra SV.
Solberg-regjeringa har i løpet av sine åtte
år vel satt noe som må kunne kalles norgesrekord i usosiale velferdskutt.
De urettferdige velferdskuttene har det siste året kommet litt i
skyggen av covid-19-situasjonen. Det er beklagelig, for de sosiale
forskjellene har gjennom pandemien ikke forsvunnet. Tvert imot har
de blitt forsterket på mange områder. Arbeidsledigheten er skyhøy.
De som sto lengst unna arbeidsmarkedet før, har havnet enda lenger
bak i køen i løpet av det året som er gått. Regjeringa har til og
med sett seg nødt til å gjøre unntak fra en del av de velferdskuttene
de selv har gjennomført. Kutt i feriepenger til de arbeidsledige
og innstrammingen i ordningen med arbeidsavklaringspenger er to
eksempler. Men unntakene er altså bare midlertidige. Mye tyder på
at mange av de ekstraordinære tiltakene forsvinner 30. september.
Arbeiderpartiet mener det er viktig ikke å følge en slik datostempling
slavisk, men sørge for at tiltakene varer så lenge det er nødvendig.
Innen 30. september vet vi også mer om hva
slags regjering vi får etter valget. Blir det en regjering ledet
av Arbeiderpartiet, vil vi starte den møysommelige jobben med å
tette de hullene Solberg-regjeringa har lagd i det sosiale sikkerhetsnettet
vårt. De fleste skjønner at det vil være vanskelig å rette opp milliarder
i usosiale kutt i løpet av ett årsbudsjett. Derfor mener vi det
er viktig å prioritere det som haster mest, og det må skje i tilknytning til
de årlige budsjettprosessene. Forslag uten penger gir ingen endring
og dermed liten mening.
I den perioden som har gått siden Solberg-regjeringa
overtok i 2013, har vi, som sagt, opplevd en sammenhengende periode
med urettferdige kutt i velferd, fra det ene statsbudsjettet til
det andre. Noe av det aller første Erna Solberg gjorde, allerede
i 2015, med hallelujarop fra Fremskrittspartiet og støttepartiene
Kristelig Folkeparti og Venstre, var å ta feriepengene fra arbeidsledige og
skattlegge sluttvederlag for folk som mistet jobben. Det ga 2 mrd. kr
i kutt i velferdsytelser som gikk rett i lomma på de rikeste, som
hvert eneste år siden Solberg-regjeringa tiltrådte, har fått skattekutt
på skattekutt. Vi ser hvordan høyresida i norsk politikk konsekvent
velger side – de rike framfor vanlige folk.
Forslagsstillerne i denne saken lister opp
en lang rekke stønader der høyreregjeringa systematisk har kuttet
i velferden til folk flest – kutt i stønader til uføre, herunder
også barnetillegg og levealdersjustering, redusert kjøpekraft for
pensjonister, kutt i arbeidsavklaringspenger, kutt i stønad til
enslige forsørgere, brillestøtte til barn og bilstøtteordning for
funksjonshemmede. Mange andre kutt i velferdsordninger kunne vært
lagt til, f.eks. det hjerteskjærende kuttet i supplerende stønad for
personer med kort botid i Norge, der f.eks. personer i 80-årene
som hadde hatt slik stønad i ti år eller mer, mistet den lille stønaden
de hadde, fra den ene dagen til den andre.
Regjeringa bruker ofte og gjerne – og det gjorde
forrige taler også – velferdsstatens bærekraft som argument for
sine kutt. Velferdsstatens bærekraft er i utgangspunktet et flott
begrep om kvaliteter i det norske samfunnet. Arbeiderpartiet ønsker
en sterkere offentlig velferd. Ifølge folketrygdens formålsparagraf
handler det ikke om kutt, men om å gi styrket økonomisk trygghet ved
arbeidsløshet, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet og
alderdom, hjelp til selvhjelp og utjevning av inntekter mellom grupper.
Summen av Solberg-regjeringas åtte budsjetter er en annen. De med
de laveste inntektene skal sakke akterut. Høyresida omfordeler ikke
fra dem med høye til dem med lave inntekter, slik vi vanligvis forbinder
med styrket velferd, men motsatt. Summen av regjeringas politikk
har gjort det vanskeligere for vanlige folk å leve livet sitt. De
sosiale forskjellene øker.
Arbeiderpartiet har sitt eget forslag i denne
saken. Vi ber om å få en oversikt over hvilke konsekvenser alle disse
velferdskuttene de siste åtte årene har hatt for vanlige folks levekår.
Vi har foreslått det samme før, men stortingsflertallet er selvfølgelig
ikke interessert i å få slike fakta på bordet. Jeg prøver meg likevel
en forhåpentligvis siste gang og tar opp Arbeiderpartiets forslag
i saken, og jeg håper at det er Arbeiderpartiet som får ansvaret
for å følge det opp til høsten.
Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har
tatt opp det forslaget hun refererte til.
Jon Georg Dale (FrP) [19:13:21 ] : I Stortinget er det normalt
brei tilslutnad til arbeidslinja. Arbeidslinja ber i veldig stor
grad preg av at det skal løne seg å arbeide. Problemet er at kvar
gong det kjem praktisk politikk til bruk her, er ein ikkje så oppteken
av det likevel. At det skal løne seg å arbeide, betyr at det ikkje
må løne seg å gå på ytingar framfor å vere i arbeid. Det er den
praktiske konsekvensen. Forslaget handlar om å rette opp i usosiale
velferdskutt. Representanten Lise Christoffersen gjekk gjennom ei
rekkje endringar som har vore gjennomførte, som Framstegspartiet
har vore med på å ta ansvar for, og som vi framleis gjer. Det handlar
om at vi har prioritert tiltak som faktisk raskt kan bidra til at folk
kjem inn i arbeidslivet, og at det løner seg å arbeide.
Det betyr noko når ein får ressursar tilgjengeleg
som ein kan bruke på å redusere ventetida og ventelistene for få
medisinsk behandling i sjukehusa. Det gjer at folk som er mellombels
utanfor arbeidslivet, kjem raskare tilbake. Det betyr noko når vi
har gjennomført store løft i rus- og psykiatribehandling, gratis
kjernetid i barnehagane, som gjer at også dei med dei lågaste inntektene kan
ha barn i barnehagen og sjølve kome inn i arbeidslivet, styrking
av kommuneøkonomien som legg til rette for velferdstenester landet
over, nye sjukeheimsplassar og styrking av eldreomsorga og massiv
satsing på utdanings- og forskingstilbodet for å kvalifisere nye
generasjonar for eit anna arbeidsliv enn den førre generasjonen
var ein del av.
Målretta styrking av velferdstilbodet i samfunnet vårt
er det dette handlar om. Faktisk å evne å prioritere – det har vi
klart. Vi har både auka vekstevna i økonomien gjennom å leggje til
rette for privat næringsliv, sørgt for at skattane vert haldne nede
slik at arbeidsinsentiva går opp, og ikkje minst slik at fleire
investerer kapitalen sin i å skape nye arbeidsplassar slik at stadig
fleire kan velje eit arbeidsliv der dei i større grad er i stand
til å forsørgje seg sjølv og eigen familie. Når vi veit at arbeid
er den største suksessfaktoren for velferdsutvikling for den enkelte
person og hans familie, må arbeidslinja faktisk av og til ha den
praktiske konsekvens at ein torer å stå opp for ho også når det
kan vere krevjande.
Eg deler vurderingane til dei som meiner at
vi alltid må vite kva vi gjer, og om dei vedtaka vi har fatta, har hatt
uheldige biverknader som ein eventuelt kan rette opp. Det er også
grunnen til at Framstegspartiet i denne innstillinga har fremja
eit forslag om ei uavhengig evaluering av uførereforma, for at ein
eventuelt skal kunne justere kursen på enkeltelement der viss dei
viser seg å ha utilsikta verknader. Det hender det seg at politikken har.
Utilsikta verknader er som regel eit uttrykk for at politikk verkar.
Det har også vore poenget med ein politikk som aktivt sørgjer for
at vi kan skape nye arbeidsplassar i dette landet, sørgje for å
vri innsatsen i velferdssamfunnet vårt over på å kvalifisere folk
for arbeid i staden for å ha ein politikk som sørgjer for at det
løner seg å vere på stønad. Det må vi lykkast med også dei komande
tiåra dersom vi skal ha eit velferdssamfunn som gjer at vi får plass
for alle.
Presidenten: Representanten skal vel
ta opp forslaget han snakket om?
Jon Georg Dale (FrP) [19:17:20 ] : Eg forsøkte å gjere det.
Presidenten: Da har representanten
Jon Georg Dale tatt opp det forslaget han refererte til.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:17:37 ] : Da vil jeg først ta
opp Senterpartiets forslag, som vi har sammen med SV.
Jeg vil takke for at dette viktige representantforslaget
er tatt opp av SV. En av velferdssamfunnets viktigste kjerneverdier
er at fellesskapet stiller opp økonomisk og moralsk for dem som
av ulike grunner ikke kan delta i inntektsbringende arbeid, og videre
at velferdsstaten opptrer slik at tilliten mellom borgerne og det
offentlige styrkes og ikke svekkes gjennom økende mistillit til hvordan
systemet fungerer.
Allmenne krav til rettferdig behandling er
grunnleggende og må styrkes, og når jeg sier det, er det fordi det nå
trengs en grunnleggende gjennomgang av hvordan Nav fungerer. Det
skulle være én dør inn, det har ikke blitt det – det har ikke blitt
én dør inn til å få bistand for de menneskene som har sammensatte
behov, og som virkelig trenger et menneske å snakke med. Førstelinja må
derfor styrkes, kontorene må være åpne, det må være flere fagfolk
på de lokale kontorene i bydeler og kommuner, og de lokale fagfolkene
må ha ansvar og myndighet i saker som er tidsbegrensede. Det er
så mange meldinger vi får om hvordan Nav fungerer i praksis, at det
er i hvert fall noe en ny regjering – om det blir den ene eller
den andre – må ta tak i, for intensjonen med Nav er ikke fulgt opp.
Ett av de mest synlige eksemplene på regjeringas prioriteringer
er endringen når det gjelder uføretrygdedes barnetillegg. Alle har
rett på en økonomisk verdig oppvekst for smårollingene, men det
vi opplever, er at dagens regjering er ideologistyrt og ikke rettferdighetsstyrt.
Representanten Dale var et godt eksempel på det: Han hamrer inn
at det skal lønne seg å arbeide, uansett. Det kan ikke drives på
den måten, en må se an hva som er de praktiske forholdene. Det praktiske
forholdet er at en rekke mennesker som blir uføretrygdet, har hatt
et arbeid som har gitt lav inntekt. Når en så i tillegg har ansvaret
for mange smårollinger, kan vi ikke kjøre det prinsippet ut til
det ytterste.
Jeg ser at Kristelig Folkeparti har greid å
dempe ferden videre ned på denne ordningen, men du verden: Jeg hadde
håpet på at Kristelig Folkeparti kunne ha vært sammen med opposisjonen
her og sørget for en større økonomisk verdighet for de familiene
som har flere smårollinger å ta vare på, samtidig som inntektsgrunnlaget
før uføretrygden var svakt. Det synes jeg er et av de mest synlige
eksemplene på en uverdig prioritering og en ideologistyrt politikk.
Av andre forslag jeg har lyst til å nevne,
er det som gjelder bostøtteordningen, som det er vesentlig at vi
får forbedret. Det gjelder også ordningen med bilstøtte for personer
som trenger bil i gruppe 1 for å bryte en isolert tilværelse og
bedre dagliglivets funksjoner. Det er ganske uverdig at vi har måttet
prioritere på den måten som regjeringa da har gjort, og ikke gitt
disse menneskene en funksjonsriktig bil slik at de kommer seg ut.
Til slutt er det spørsmålet om arbeidsavklaringspenger.
Der framgår det av forslag nr. 10, som bare SV og Senterpartiet
står bak – jeg er veldig forundret over at ikke Arbeiderpartiet
er med på det forslaget – at Stortinget «ber regjeringa gjennomføre
en grundig evaluering av ordningen med arbeidsavklaringspenge (AAP)
og komme tilbake til Stortinget på egnet måte». Det er en ordning
som vi får så mange henvendelser om, det er en ordning som har så
mange svakheter, det er en ordning som har så svak oppfølging, og
det er en ordning som går over så lang tid for dem som er berørt.
Slik det er i dag, ender det med at mange bruker opp tida hvor det
er staten som er ansvarlig, og da må de inn i en karensperiode hvor
en ikke har annet enn sosialstøtte eller venner, kamerater og familie
å leve på. Og så skal vi altså oppleve at i innstillinga er det
bare Senterpartiet og SV som er enige om at dette må gjennomgås.
Presidenten: Representanten Per Olaf
Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.
Solfrid Lerbrekk (SV) [19:22:50 ] : Me veit aldri når i livet
me treng ekstra støtte. Når dette skjer, skal fellesskapet stilla
opp, og folk skal vera trygge. Vårt sikkerheitsnett har vore avgjerande
for at Noreg har vorte eit land med relativt små forskjellar og
høg tillit mellom folk.
No har det snart gått åtte år med ei regjering
som har teke vekk ordning etter ordning og klipt hòl i sikkerheitsnettet.
Dette fører til at forskjellane aukar. Sjuke menneske har fått mindre
å leva av, og stadig fleire barn veks opp i fattige familiar. Denne
usosiale politikken øydelegg noko av det aller beste med Noreg.
SV meiner at det hastar med å gjera noko for å stansa desse aukande forskjellane.
Lista over usosiale kutt som må reverserast
er lang. Me har mange forslag i innstillinga. Folk med låge inntekter
og høge buutgifter har fått mindre i bustøtte, uføre har fått mindre
pengar til å forsørgja ungane sine gjennom kutt i barnetillegget.
Dette er ekstra urettferdig fordi det går ut over barn, og fordi
foreldra til desse ungane ikkje kan velja å jobba litt ekstra på
grunn av at helsa er for dårleg.
Barn har fått kutt i brillestøtta, folk som
treng bil for å få ein betre og enklare kvardag, har fått kutt i
bilstøtteordninga. Det er kutta i ordninga for gratis fysioterapi,
i ordninga for støtte til tannregulering for barn og i ordninga
for tannhelsesjekk for eldre. På denne måten vert velferda mindre
tilgjengeleg for dei som treng ho mest, og kutta i arbeidsavklaringspengane
rammar dei aller mest sårbare i samfunnet me lever i. Dette er kutt
som ikkje har sørgt for at fleire har kome i jobb, men at fleire har
hamna på sosialhjelp og uføretrygd.
Eg ser at SV står aleine om mange forslag i
denne saka, inkludert reversering av dei usosiale kutta i arbeidsavklaringspengar.
Det overraskar meg at Arbeidarpartiet, som tidlegare har vore på
lag med oss i denne saka, ikkje stemmer for dette no.
SV har gong på gong fremja ei rekke forslag
for å reversera usosiale kutt og å gje eit økonomisk løft for dei gruppene
i samfunnet som treng det mest. Med dette tek eg opp forslaga nr.
11–14, frå SV.
Presidenten: Representanten Solfrid
Lerbrekk har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Torill Selsvold Nyborg (KrF) [19:26:17 ] : Sjølv om denne saka
er ein gedigen omkamp i ti punkt, er overskrifta på dette innlegget
at vi bur i verdas beste land. Vi har ein stat som stiller opp når
vi treng det. SV kallar alle justeringar i ytingar for usosiale
velferdskutt, og no høyrer vi at Arbeidarpartiet har lagt seg på
same retorikk. Det vert altfor enkelt.
Den beste vegen ut av fattigdom er arbeid.
Difor legg regjeringa ein stor innsats i å stimulera til arbeid
og innføra tiltak som gjer at færre fell utanfor arbeidslivet. Støtte
til hjelpemiddel vert gjeve framleis, men justeringar vert gjorde
t.d. der tilskotet ikkje er i samsvar med dei faktiske og nødvendige
meirutgiftene.
Justeringa av brillestøtta var ei stor sak,
men er eit døme på nødvendig justering. Utan eit tak på brillestøtta
såg me at prisane på slike briller skaut i veret. Brillestøtta gjev
no rett på ein fornuftig pris på briller, og fleire får nytta ordninga.
Målet med arbeidsavklaring er å få avklart
arbeidsevna så raskt som det lèt seg gjera. Tre år frå Nav må vera tilstrekkeleg
med tid for å avklara arbeidsevna for dei aller fleste. Men i einskilde
høve ser vi at det ikkje er nok, som f.eks. når ein ventar på behandling,
og då kan ein søka om å få lengre tid, inntil to år.
Det er altså ikkje slik at alle justeringar
av støtteordningar er usosiale kutt, slik SV stemplar dei. Justeringar er
ofte nødvendige både for samanhengen i regelverket og ikkje minst
når ein ser korleis reglane over tid fungerer i praksis.
Kristeleg Folkeparti ynskjer gode og sikre
velferdsordningar for menneske som har helseutfordringar og treng
hjelp til eit verdig liv. Vi kjem ikkje til å stemma for forslaga
i denne saka.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:28:59 ] : Jeg skulle gjerne
gjort det, men det er ikke mulig på 5 minutter å gå gjennom absolutt
alle disse forslagene. Jeg har lyst til å ta noen overordnete poeng
først, så skal jeg se om jeg får berørt noen av enkeltforslagene.
Det første er at det å faktisk drive politikk
handler også om å prioritere. Hvis man skal satse på nye ting, hvis
man skal styrke nye velferdsområder over offentlige budsjetter,
er det ofte sånn at noe må prioriteres ned. Hvis man f.eks. skal
innføre en ordning med brukerstyrt personlig assistanse, som forrige
regjering ikke klarte – det koster 700–800 mill. kr eller noe sånt
– må man finne penger til det. Hvis man skal få ned helsekøene og bruke
mer på at folk skal komme raskere tilbake og få raskere behandling,
innføre pakkeforløp som reduserer usikkerheten i kreftbehandling,
må man prioritere det. Hvis man skal øke bostøtteordningen, som
faktisk er blitt styrket gjennom flere år, og som nå har gjort at
vi har færre som står uten tak over hodet, må man faktisk prioritere
det. Hvis man skal ha en svær satsing på rus og på oppfølging av
noen av de mest sårbare i vårt samfunn – der det man kan kalle klasseskiller
eller i hvert fall sosiale forskjeller i Norge, viser seg i all
sin grelle kontrast og så tydelig som det overhodet er mulig, gjennom
en forskjell i levealder på en rusmisbruker og gjennomsnittsbefolkningen
på opptil 15–20 år – må man faktisk prioritere. Hvis man skal styrke
arbeidet mot mobbing og løfte tidlig innsats i skolen, må man også
prioritere det. Mitt poeng med det er å si at det er helt greit
å peke på den ene siden av saken, men det blir litt hult når man ikke
også peker på den andre.
Det andre poenget mitt er at det skal lønne
seg å jobbe. Jeg er helt enig med representanten Lundteigen i at det
ikke er mulig å gjøre det i absolutt alle tilfeller. Hvis det f.eks.
skulle lønt seg for alle som mistet jobben i Norge, å ta jobb i
et lavlønnsyrke – norsk landbruk f.eks. er blant dem som har lavest
lovbestemt minstelønn, altså tarifflønn som er allmenngjort – ville
man drastisk måttet redusere dagpengeutbetalingene. Det kan vi ikke
gjøre. Så det er ikke mulig å gjøre det i alle tilfeller, men det er
viktig å ha arbeidslinjen og det at det skal lønne seg å jobbe,
som en ledesnor i velferdspolitikken vår. Jeg mener det er et aspekt
som av og til blir borte. Da vi f.eks. satte en grense for hva man
kunne få i sum av uføretrygd og barnetillegg på 95 pst. av det man
hadde tidligere, er det helt riktig at for en del var det en reduksjon,
men man må også spørre seg om det er rimelig hvis man får mer utbetalt
utenfor arbeidslivet enn hvis man er i arbeidslivet.
Det jeg synes av og til mangler når vi diskuterer
disse tingene, er alle de som går på jobb og får lønn, kanskje har
barn, kanskje ikke har så mange rundt seg til å støtte, men som
slett ikke får noe barnetillegg annet enn barnetrygd, modererte
priser i barnehage og de tingene som de fleste har rett til hvis
man er i en bestemt inntektsgruppe. Det må altså være et samsvar.
Det må være en rettferdighet i velferdsordningene våre med tanke
på dem som er i jobb og ikke nødvendigvis har de høyeste lønningene.
Helt til slutt vil jeg si litt om det med oppfølging
av og forskning på uførereformen og på arbeidsavklaringspenger og
omleggingen av AAP. Dette er noe som gjøres kontinuerlig. Som statsråd
kan jeg si at det av og til faktisk kan være litt ubehagelig. Nav
publiserer kontinuerlig forskningsrapporter. De har en publikasjon
som heter Arbeid og velferd, der de allerede publiserer rapporterer,
statistikker og analyser av hvordan f.eks. endringene i AAP har
slått ut til nå. Det er ikke fullt mulig å se hele effekten, men
til nå. Jeg har også gitt en fyldig redegjørelse til Stortinget
om hva som var konsekvensene av uførereformen – som daværende opposisjonsparti,
bl.a. Høyre, var med på under Stoltenberg-regjeringen – og som viser
effekten av den, bl.a. at flere har jobbet noe mer og fått litt
høyere inntekt, noe som var intensjonen bak det. Det foregår mye
forskning. Grunnen til at det er ubehagelig, er at det ikke alltid
er sånn i politikken at akkurat det man hadde håpet, ble akkurat
som man ville, men det er ikke noen grunn til at vi politikere skal slutte
å prøve å finne ut hvordan politikken faktisk fungerer.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Lise Christoffersen (A) [19:34:17 ] : Både representanten Heidi
Nordby Lunde og statsråden selv la veldig vekt på poenget om at
det skal lønne seg å arbeide. En bruker som eksempel barnetillegget
til uføre, hvor en satte en grense på 95 pst. av det en tidligere
hadde hatt i inntekt. Men det er vel sånn, statsråd, at de som fikk noe
mer før, var for det første svært, svært få, og for det andre personer
med svært, svært lav inntekt. Hvis en ser bort fra de litt spesielle
tilfellene, som absolutt ikke er typiske, hvilke stønadsordninger
har vi, eller har vi hatt, som gir mer i lommeboka for den enkelte
enn inntekten fra eget arbeid – vel å merke forutsatt at jobben er
i en seriøs bedrift med et anstendig lønnsnivå?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:35:19 ] : Når jeg snakker
om dette, forutsetter jeg også at man følger et normalt norsk lønnsnivå.
Jeg forutsetter ikke at man bryter det som er vanlige prinsipper
for det. Men det har vært flere rapporter – og representanten må
gjerne stille meg et skriftlig spørsmål om dette også, så det kan legges
frem – som bl.a. har påpekt at for barnerike familier kan kombinasjonen
av ytelser kombinert med sosialhjelp og diverse andre støtteordninger
i sum gjøre at man kommer veldig nær det man vil få i arbeidslivet,
og særlig hvis man sammenligner med en vanlig lønnsmottaker, som
kanskje er barnehageassistent, butikkmedarbeider – viktige yrker
i det norske samfunnet, men på ingen måte høytlønnsyrker. Dette
er ikke en problemstilling som Arbeiderpartiet heller er fremmed for.
Snarere har det vært en viktig begrunnelse for Arbeiderpartiet gjennom
mange år at det må være et rimelig forhold mellom det man får i
ytelser, og det man kan få i arbeidslivet, og da kan det ikke bare
være de mest solide middelklasselønningene som er utgangspunktet.
Jon Georg Dale (FrP) [19:36:32 ] : Eg deler på mange måtar
statsrådens vurderingar rundt evna til å prioritere, men statsråden
seier jo også ganske klart at det er ikkje alltid ein treffer heilt
innertiar med alt ein føretek seg. Av og til har det nokre utilsikta
verknader. Då er jo spørsmålet: Gitt den relativt audmjuke holdninga
som statsråden utviser, kva er då grunnlaget for at han ikkje er
med Framstegspartiet på vårt forslag i dag om å få ei uavhengig
evaluering av effektane av uførereforma, og eventuelt ei moglegheit
for å rette opp skeivheitene der?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:37:10 ] : Grunnen til det
er rett og slett, som jeg sa, at dette gjør vi allerede, og det
er rapportert til Stortinget – nå skal jeg se om jeg finner riktig
referanse. Dette var en uførereform som kom i 2011, og jeg antar
det er den representanten sikter til. Nå finner jeg det ikke i papirene
mine, men det er rapportert grundig tilbake til Stortinget, også
på effekten av den. Det er fordi Nav, bl.a., og systemet vårt er
rigget sånn at vi gjør fortløpende vurderinger. Vi har ikke ett
stort forskningsprosjekt eller én stor evaluering, men det gjøres
i hvert fall ofte evalueringer, særlig av store politikkomlegginger.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:38:06 ] : Jeg er glad for at statsråden
la vekt på rettferdighet og ikke ideologi når det gjaldt utmåling
av barnetillegg til uføretrygdede. Men det som for meg er sterkt,
er når statsråden så lett sammenligner den økonomiske situasjonen
for uføretrygdede som har ansvaret for mange smårollinger, og fullt
arbeidsføre som har ansvaret for mange smårollinger. Det er to vidt
forskjellige situasjoner. Det er veldig vanskelig å bli uføretrygdet
i dag, det tar veldig lang tid, det er en omstendelig prosess, og
en må virkelig være berettiget til det for å få det. Da synes jeg
at det er sterkt at en tar en sånn direkte sammenligning mellom
den situasjonen de er i, de som er fullt arbeidsføre og har mange
smårollinger, kontra de andre, at det er statsrådens vurdering.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:39:10 ] : Det tekniske med
uføretrygd er at en skal ha nedsatt arbeidsevne, sånn at en ikke
kan delta i arbeidslivet, hvis en er hundre prosent ufør. Det betyr,
kort sagt, at en er for syk til å jobbe. Det er klart at det er
en litt annen situasjon enn for en som kan jobbe. Men mitt poeng
er at det er ikke sånn at rundt omkring i Norge sitter det – la oss
ta en aleneforsørger som er trebarnsmor eller tobarnsmor, og som
har full jobb. Det er ikke sånn at det er en enkel tilværelse. Det
er heller ikke sånn at alle sykdommer, eller alle vansker eller
alt som gjør at livet kan være tungt – til og med av og til føles
veldig tungt – kvalifiserer til en offentlig ytelse. For mange er
livet veldig hardt. Det er det som er mitt poeng; ikke å sette direkte likhetstegn
mellom det å være for syk til å jobbe og det å jobbe, men det må
være en rimelighet der. Hvis man ikke også ser at for mange i Norge
kan hverdagen være tøff – og da må det være en rettferdighet mellom
ytelse og lønn.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Rigmor Aasrud (A) [19:40:27 ] : Statsråden sa i sitt innlegg
her at politikk handler om å prioritere. Det er jeg enig i, men
det dreier seg også om å bevilge penger til de forslagene man fremmer
i denne salen, slik at det kan bli en realitet. Vi ser ikke at det
bestandig er sammenheng mellom det og de bevilgningene som kommer.
Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Jon
Georg Dale, som sa at det ikke skal lønne seg å gå på trygd. Det
høres ut som om det å gå på trygd er noe man kan velge. Da synes
jeg jeg man bør spørre en mottaker av arbeidsavklaringspenger som
har hatt en tøff kreftbehandling, og som møter karensåret, om det
å fortsatt gå på trygd er noe man velger. Og man kan spørre den flyktningen
som kom til Norge da han var godt voksen og ikke kom seg inn i arbeidslivet,
som kanskje er 80 år, og som mister det lille særtillegget han hadde,
om det er bare å velge å gjøre noe annet.
Mye av det vi har til behandling her i dag,
er gode forslag, men for oss i Arbeiderpartiet er det naturlig å gjøre
våre prioriteringer når vi har mulighet til det i forbindelse med
et budsjett – og budsjettet behandler vi to ganger i året. Nå er
det ikke lenge til revidert nasjonalbudsjett kommer, og da blir
det spennende å se hvilke av disse tiltakene som blir finansiert
når vi får de virkelige pengene på bordet. Det får vi i revidert
nasjonalbudsjett eller i statsbudsjettet.
Når representanten Jon Georg Dale sier at man
satser på tiltak for å få folk tilbake i arbeid, var det ikke mange
nye tiltaksplasser å se i den pakken som Fremskrittspartiet forhandlet
fram sammen med regjeringen for noen dager siden. Så vidt jeg så,
var det faktisk ingen. Når Nav definerer hvem som er i utsatte grupper
og går på ledighetstrygd nå, er det 140 000. Det er bare én av ti av
disse som får et tilbud gjennom Navs ordninger. Det viser at vi
må bruke mye mer penger på det som er viktig for å få folk ut i
arbeid igjen.
Vi er nødt til å bruke mye mer penger på kommunene
og sykehusene, for det er viktige aktører for at de som har utfordringer,
og som trenger behandling eller oppfølging, skal få det. Der mener
jeg også at Arbeiderpartiet har et mye bedre opplegg enn det Fremskrittspartiet og
andre har lagt fram de siste årene. Vi gir mer penger til kommuner
og sykehus. Det er viktig også når det gjelder velferdsytelsene
våre. Så får vi prioritere de enkelte tiltakene når vi kommer til
budsjettet. Det er mye å ta tak i, og vi klarer nok ikke å rydde
opp i dette det første året, men vi legger i hvert fall inn penger
til de forslagene vi fremmer og støtter.
Martin Kolberg (A) [19:43:49 ] : Den norske høyresiden er i
et internasjonalt perspektiv moderat, men i sin kjerne er det ingen
forskjell. Hør på representanten Nordby Lunde. Oversatt sier hun:
Nå må dere være snille og forstå at hvis velferdsstaten skal være
i balanse, må vi ta fra de fattige og gi til de rike. Hvorfor forstår
dere ikke det? Det er det Nordby Lunde sier.
Se på rekken av eksempler på kutt som ligger
i denne saken. Det er en bauta over Solberg-regjeringens politikk.
Da mener jeg ikke en bauta i ordets positive forstand, men en oppramsing
av hva det har handlet om.
Dette er typisk for høyresidens, Nordby Lundes
og Jon Georg Dales tenkning: Arbeidsfolkene må jo forstå sin plass.
Sannheten er nemlig den at dette bringer tilbake kimen til ulikhet,
ikke bare økonomisk, men også kulturelt – på et helt unødvendig
grunnlag i et så rikt samfunn som det norske. Det er det vi opplever
i denne salen i dette øyeblikket, når høyresiden argumenterer som
de gjør.
Det er de norske arbeidstakerne som har båret
den norske velferdsstaten. Det er de som har skapt grunnlaget for
verdiskapingen, og det er de som har bidratt til stabiliteten. Det
er fordi vi har en velsignet befolkning som er villig til å jobbe.
Men denne kimen – som ligger i argumentasjonen – om at de som ikke
jobber, gjør det fordi de ikke vil, de vil heller gå på stønad,
er så farlig og må slås tilbake.
Dale tror han har et poeng når han hevder at
de kuttene som er gjort, er nødvendige for at man skal få folk tilbake
til arbeidslivet. Som det er sagt: Han tar så feil, han tar så feil!
Et stabilt samfunn med plass til alle og med romslighet i hverdagen,
som legger grunnlaget for at folk orker å gå inn i arbeidslivet,
er det gode samfunnet, og det er det som tjener den siden av samfunnet som
Nordby Lunde og Jon Georg Dale representerer her i salen, nemlig
verdiskapingen og kapitalinteressene. Det er det de ikke begriper.
Statsråden sier at han har en prioriteringsliste.
Ja, men han glemte å nevne alle skattelettelsene, som er regjeringens
viktigste prioritering.
Nicholas Wilkinson (SV) [19:47:03 ] : Statsråden sa at vi må
prioritere, og jeg er så enig med Høyre-statsråden. Men det er litt
rart at denne statsråden sier at vi må prioritere, når denne regjeringen
har brukt 9 mrd. kr på skattekutt for de rikeste i landet. Denne
regjeringen har prioritert at arvemilliardærene skal betale null
skatt, men rengjøringspersonell skal betale mye mer.
Denne regjeringen har ikke prioritert. De har
brukt oljepengene våre, pensjonspengene våre. Solfrid Lerbrekk og
jeg er de yngste i denne salen, tror jeg – det er kanskje en fra
Høyre som er yngre – og det er våre pensjonspenger som denne regjeringen
bruker for å smøre de andre partiene for å få denne høyremassen
gjennom Stortinget.
Denne regjeringen brukte svært mye oljepenger
før pandemien traff Norge. Jeg forstår at vi må bruke mye penger
under pandemien, men det skjedde også før pandemien traff Norge.
SV har i sitt budsjett brukt minst oljepenger, for vi kan prioritere.
Vi prioriterer bort skattekutt til de rikeste og gir hjelp til dem
som trenger det aller mest. Så jeg er enig med statsråden i at vi
må prioritere, men det var veldig rart at statsråden holdt et innlegg
om å prioritere når denne regjeringen ikke prioriterer.
Jeg må også svare Kristelig Folkeparti om AAP
og tre år: Jeg er slagpasient. Jeg var veldig syk, men er så heldig at
jeg kan snakke igjen. Jeg har mange kollegaer som har afasi. Det
tar mye tid å lære alle ordene i det norske språket – preposisjoner,
setninger, spørsmål. Jeg var veldig heldig ved at jeg var ung, jeg
fikk hjelp. De som er litt eldre, tar det litt mer tid for. Regjeringen
har kuttet denne ordningen til tre år. Jeg har venner som har øvd
på språket, men som har gått over tiden og blitt flyttet til uføretrygd.
De vil jobbe. De vil gjerne bli bedre, men de får ikke tid, for
denne regjeringen har prioritert å kutte AAP til disse personene.
Det er en urettferdig ordning at dere har brukt disse pengene til
skattekutt for de rikeste. Derfor er jeg i SV og vil ikke støtte
denne regjeringen.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:50:14 ] : Beklager igjen
å forlenge debatten, men jeg har på en måte bestemt meg for å svare
bl.a. representanten Kolberg litt i dag. Det er ikke fordi jeg ikke
har stor respekt for representanten Kolberg. Jeg synes til og med
han er en dyktig politiker og en mann jeg respekterer mye, men det
er noe med den manglende erkjennelsen og evnen til å se – hva er
det det heter i den gode boken – bjelken i sitt eget øye.
Vi husker f.eks. da den forrige regjeringen
kuttet pc-ene til dyslektiske barn i Norge, noe det borgerlige flertallet
gjeninnførte. Arbeiderpartiet går nå til valg på å kutte engangsstønaden.
Hva er det for noe? Jo, det er for dem som ikke har hatt mulighet
til å tjene opp rettigheter ved fødsel, i arbeidslivet. Der velger
Arbeiderpartiet å sette inn støtet for arbeidslinjen ved å gå til
valg på å kutte den dramatisk.
Så er det noe med fremstillingen av ens egen
historie. I 2017 gikk Arbeiderpartiets programkomité inn for å halvere
makstiden for unge AAP-mottakere. Partiet satte riktignok foten
ned, men det var et forslag fra Arbeiderpartiet.
Det er ikke lang tid – eller det er noen år
siden – det kom overskrifter i alle Norges aviser. Arbeiderpartiet
i regjering vurderte kutt i barnetillegget til uføre. Aftenposten
skrev bl.a.:
«Regjeringsmedlemmer fra Ap la i forrige
periode et forslag på bordet om kutt i barnetillegget, slik de nå
kritiserer Høyre/Frp for å ha gjort, ifølge SV.»
Så det er noe med den moralske indignasjonen
når andre har politiske prioriteringer som man godt kan være uenig
i, men som er – tror jeg – forbeholdt sosialdemokratiet.
Og siden Kristelig Folkeparti kanskje ikke
skal ta ordet, kan jeg også nevne kontantstøtten – som for øvrig nå
riktignok også mitt eget parti har vedtatt at heller ikke vi er
for, slik den er i dag. Men det å fjerne kontantstøtten er jo også
et målrettet tiltak som over natten vil øke barnefattigdommen i
Norge – på statistikken.
Helt til slutt: Det er veldig tydelig at bl.a.
det at arveavgiften skal gjeninnføres, er en viktig kampsak for
SV og sikkert noe de kommer til å stå hardt på i regjeringsforhandlingene.
Så jeg ser frem til å diskutere det videre i valgkampen.
Presidenten: Representanten Martin
Kolberg rakk akkurat å tegne seg, så da får han ordet.
Martin Kolberg (A) [19:53:04 ] : Det var fint, for jeg har
lenge og i mange sammenhenger egentlig ment at vi diskuterer for
lite med hverandre her i Stortinget. Det er for lite åpen og litt
ordentlig diskusjon – det mener jeg. Derfor synes jeg det er greit
å benytte anledningen, særlig når det nå går mot slutten for mitt
vedkommende.
Da må det også være tillatt – og at jeg får
lov av presidenten – å relatere seg litt til den forrige debatten,
for jeg fikk ikke svart statsråden på dette som han hadde som antydning:
Det var bra at Einar Gerhardsen kom inn og skapte likhetssamfunn
og tillit, men det kan hende at hvis ikke Arbeiderpartiet hadde
fått flertall, kunne det likevel gått i den retningen.
Det er en artig debatteknikk, men det er bare
det å si om det at ja, høyresiden i Norge har blitt sosialdemokratisk
i forhold til hva den var tidligere. Det er det ingen tvil om, den
har blitt tvunget inn i den folden og har akseptert fellesskapssamfunnet
på en helt annen måte. Men hvis de hadde fått flertall og Arbeiderpartiet
ikke hadde vært der, hadde ikke det skjedd.
Ettersom Torbjørn Røe Isaksen og jeg mange
ganger gjennom flere år har hatt disse rundene, vil jeg bare minne
statsråden om hva hans parti gjorde f.eks. da det gjaldt Husbanken.
De kalte det for kommunisme, den som la grunnlaget for boligbyggingen
i Norge. Kommunisme sa de her i salen. De ville ikke ha Lånekassen
– folk måtte klare utdanningen sin selv. Det var også kommunisme.
For ikke å snakke om videregående skole – det var de imot – som
har vært med å stabilisere utdanningsarbeidet i det moderne samfunn.
Dette som vi snakker om her i denne saken,
føyer seg inn i den forståelsen. Dette er høyresiden per i dag.
Statsråden kom med noen eksempler som var bjelken
i mitt eget øye. Ja, det finnes noen eksempler – ja, hør, det er
det jeg sier. Jeg pleier aldri å være personlig, jeg prøver å være
forsiktig med det, men jeg har et multihandikappet barnebarn. Jeg
kan bare fortelle Stortinget at på grunn av innskrenkningen i bilordningen
har hun nå fått en bil som nesten ikke kan brukes – gratulerer med
det. Det er visst nødvendig for å berge velferdsstaten, hvis jeg
skal legge til grunn det som blir sagt her. Det er den store urimeligheten,
og den er ikke økonomisk, men den er kulturell, og det er det nødvendig
å få sagt.
Presidenten: Flere har ikke bedt om
ordet til sak nr. 19.
Votering, se fredag 11. juni