Stortinget - Møte torsdag den 10. juni 2021

Dato: 10.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 533 S (2020–2021), jf. Dokument 8:264 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 16 [17:14:06]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Gisle Meininger Saudland, Helge André Njåstad, Kari Kjønaas Kjos, Erlend Wiborg og Himanshu Gulati om å sikre at hjelpemiddelordningen er brukerorientert (Innst. 533 S (2020–2021), jf. Dokument 8:264 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter forslag fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Kristian Tonning Riise (H) [] (ordfører for saken): Hjelpemiddelordningen er en viktig del av velferdspolitikken i Norge for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser og helseutfordringer.

Ansvaret for hjelpemiddelforvaltningen i Norge er delt mellom Helse- og omsorgsdepartementet, som forvalter spesialisthelsetjenesteloven og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, og Arbeids- og sosialdepartementet, som forvalter folketrygdloven.

Som hovedregel skilles det mellom hjelpemidler som er egnet til å avhjelpe/erstatte/kompensere for et varig funksjonstap, som dekkes av folketrygdloven, og hjelpemidler ved midlertidig behov for habilitering og rehabilitering, som dekkes av omsorgstjenesteloven og er kommunens ansvar. Det gjøres imidlertid også en individuell og konkret vurdering av søkers behov og formål med stønaden ved søknad om hjelpemidler hos Hjelpemiddelsentralen, og hjelpemiddelet kan dekkes av folketrygden i de tilfellene der samme hjelpemiddel har flere formål.

Dette er et system som i hovedsak fungerer godt. Samtidig peker forslagsstiller på konkrete eksempler der ordningen ikke fungerer godt nok og brukere opplever å falle mellom to stoler. Slike tilfeller er det viktig å løse, slik at hjelpemiddelordningen blir så smidig og tilpasset som mulig. Spørsmålet er imidlertid om løsningen som foreslås i dette representantforslaget, er rett medisin.

Representantforslaget foreslår å endre ansvarsdelingen for tildeling av hjelpemidler. Det er imidlertid uklart hvorvidt endringer i lov og ansvarsdeling mellom stat og kommune er det som skal til for å gjøre tjenesten for brukerne mer sømløs og ubyråkratisk.

Dagens system har nokså tydelige og velkjente grenser for hvilke hjelpemidler staten skal finansiere, og hvilke hjelpemidler kommunen skal finansiere. Dagens ansvarsfordeling mellom kommune og stat trenger ikke å være hugget i stein, og det kan være gode argumenter for å endre på denne. Vi bør imidlertid erkjenne at slike endringer ikke vil føre til at alle gråsoner opphører.

Da er det mer nærliggende å se til andre løsninger som har til hensikt å skape mer sømløse tjenester. Nav arbeider f.eks. med å digitalisere hjelpemiddelområdet for å kunne skape sømløse digitale løsninger mellom bruker, kommune og etat. Det er helt klart behov for å jobbe videre med slike og andre løsninger for å få til et enda smidigere samarbeid mellom førstelinjen og hjelpemiddelsentralene og sørge for at personer med funksjonsnedsettelse får et best mulig og helhetlig tilbud.

På denne bakgrunn stemmer vi derfor imot innstillingen og støtter heller ikke forslagene fra mindretallet.

Lise Christoffersen (A) []: Takk til forslagsstillerne for å reise en viktig sak, og takk til saksordføreren for en grei gjennomgang.

Det er alltid en god kjøreregel for velferdstjenestene våre at de er brukerorienterte. Hjelpemiddelformidlingen har vært tema mange ganger i Stortinget, og dagens debatt blir sikkert ikke den siste. Tekniske hjelpemidler kan løse praktiske utfordringer i hverdagen for personer med funksjonsnedsettelse. Hjelpemidler tilpasset den enkeltes behov kan være det som skal til for at personer med funksjonsnedsettelse skal komme inn på arbeidsmarkedet, eller fortsatt kunne stå i arbeid dersom sykdom eller skade rammer. Sysselsettingsgraden blant personer med nedsatt funksjonsevne er likevel lav – før koronaen bare 43,8 pst., mot 74 pst. i befolkningen for øvrig, og situasjonen er forverret under pandemien. Nå er sysselsettingsgraden bare 40,6 pst., og den har falt mer enn for andre i løpet av det siste året.

Målet om et universelt utformet samfunn ligger dessverre langt fram i tid. Solberg-regjeringa og stortingsflertallet, inklusiv Fremskrittspartiet, som forslagsstillerne i denne saken tilhører, opphevet den tidsfristen Stoltenberg-regjeringa hadde satt til 2025. Det betyr samtidig at tilgangen på hjelpemidler for mange blir desto viktigere. Det gjelder for den enkelte, men også for samfunnet som helhet. Når vi snakker om inkludering i utdanning, arbeid, fritid og på boligmarkedet, er en god hjelpemiddelordning alfa og omega. Det handler om muligheten til å leve et selvstendig liv.

Så er spørsmålet: Er lovendringer og detaljstyring fra Stortingets side, basert på enkeltsaker, det som skal til for å hindre at noen opplever dårlig service eller faller mellom to stoler innenfor en ordning som brukerorganisasjonene i det store og hele er ganske fornøyd med, men som selvfølgelig alltid kan bli bedre? Arbeiderpartiet er ikke helt overbevist om at det er løsningen. Vi mener at en mer farbar vei er å lytte til innspill fra brukerorganisasjonene, slik Stortinget gjorde i 2017, da flertallet, mot stemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, sørget for å skrinlegge regjeringas planer om å overføre hjelpemiddelordningen til kommunene, eller slik Stortinget gjorde i 2018, da flertallet mot stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fattet sju konkrete vedtak om forbedringer i hjelpemiddelordningen, igjen etter innspill fra brukerorganisasjonene.

Jeg anbefaler derfor forslagsstillerne å støtte innstillinga i saken, som handler om å følge opp de vedtakene Stortinget allerede har gjort, for å styrke hjelpemiddelordningen.

Bjørnar Laabak (FrP) []: Dette er et veldig viktig tema. Representantforslaget tar for seg en helt konkret sak ut fra innspill fra innbyggere som har hatt dette som opplevelser. De to forslagene jeg tar opp, som vi er en del av, sier noe om ansvarsfordelingen, og å se på lovverket der, og også det konkrete som gjelder overgang – om andre eventuelt skal vurdere om det hjelpemiddelet man allerede har fått, kan opprettholdes.

Vi må huske på at mange kommuner er veldig flinke til å bistå innbyggerne når det gjelder å se nærmere på hvilke tilbud som finnes av hjelpemidler, hvilke hjelpemidler man bør søke, og hvorfor. Kanskje den store utfordringen er at det – fra spesialisthelsetjenesten ned til kommunen som hjelper til med en hel del andre ting i oppfølgingen etter f.eks. et opphold på sykehus – er veldig mange hjelpemidler man må søke om i Nav-systemet. Det er lange lister over hva som er mulig, og utfordringen er at den enkelte innbygger ofte møter tre ulike fagprofesjoner og får tre ulike svar. Jeg sier ikke at det er slik, men det er systemmessig slik det teoretisk sett kan være, og noen opplever det slik. Ikke fordi noen gjør en dårlig jobb – hvis man ser på nettsidene til flere kommuner rundt om i Norge, er det mange som gir gode råd, god veiledning, oppfølging i hjemmet til folk, på arbeidsplasser, osv., noe som er et godt grunnlag for å få tak i de riktige hjelpemidlene.

Men når vi hører historier som at man har med seg en gårullestol, som noen et annet sted mener at ikke er nødvendig, at man har en vanlig rullestol i stedet, da er det på tide å se litt på om dette er riktig i forhold til både lovverk og hvordan praksisen er. Og det er det hele representantforslaget går ut på. Dette kan man altså endre på hvis man gjør disse små endringene og justeringene og sjekker opp litt hva som faktisk skjer.

Med det tar jeg opp de to forslagene.

Presidenten: Representanten Bjørnar Laabak har tatt opp de forslagene han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Disse hjelpemidlene er utrolig viktige. De er nødvendige, og det er helt sentralt at en får dem raskt, og at det er mest mulig ubyråkratisk.

Vi er i den situasjonen at mange hjelpemidler er koblet til samspillet mellom spesialisthelsetjenesten, som er statlig, og primærhelsetjenesten, som er kommunal.

Som saksordføreren var inne på i en god redegjørelse, ble denne saken behandlet den 30. januar 2018. Der fikk Senterpartiet med flere flertall for at en skulle skrinlegge overføringen av ansvaret for hjelpemidler fra stat til kommune. Det ble, som representanten Lise Christoffersen sa, gjort vedtak om å forenkle de administrative rutinene i saken. Det er for Senterpartiet viktig at det blir fulgt opp. Vi ser ingen grunn til å forandre på ansvarsforhold og dermed tilhørende finansiering av dette.

Det som derfor er viktig nå, er at forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet absolutt burde støtte forslaget til vedtak, som da ville kunne få flertall i salen. Subsidiært burde de gjøre det, for det som er forslaget fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV, er jo at regjeringa på egnet måte og i samarbeid med de funksjonshemmedes organisasjoner skal rapportere tilbake til Stortinget hvilke resultater som er oppnådd gjennom iverksetting av Stortingets vedtak den 30. januar 2018. Det er meget sentralt, og jeg vil appellere til Fremskrittspartiet om subsidiært å støtte innstillinga, slik at vi på den måten kan få et flertallsvedtak i saken.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Forslaget vi diskuterer i dag, gjelder det å sikre en brukerorientert hjelpemiddelordning.

Det er ikke flertall i komiteen for forslaget om å gjennomgå og fremme forslag til endringer i lov og i ansvarsdeling for tildeling av hjelpemidler. Som nevnt allerede, ligger ansvaret for hjelpemiddelforvaltningen i Norge i både Helse- og omsorgsdepartementet, som forvalter spesialisthelsetjenesteloven og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, og Arbeids- og sosialdepartementet, som forvalter trygdeloven.

Flertallet peker på veldig viktige utfordringer med gråsonetilfeller som gjør at brukere opplever å falle mellom to stoler. Det pågående arbeidet med å digitalisere hjelpemiddelområdet kan bidra til å ta ned og løse noen av disse utfordringene. Ved at det legges til rette for sømløse digitale løsninger mellom bruker, kommune og etat, med det formål å skape sammenhengende tjenester, vil man kunne ivareta brukernes behov uavhengig av ansvarsfordelingen mellom stat og kommune.

I likhet med flertallet i komiteen er jeg opptatt av at vi skal ha et smidig samarbeid mellom førstelinjen i kommunen og arbeids- og velferdsetaten, slik at personer med funksjonsnedsettelser får et best mulig og helhetlig tilbud. Jeg vil derfor også gjøre oppmerksom på at regjeringen i de årlige budsjettproposisjonene lagt frem høsten 2018, 2019 og 2020 har redegjort for hvordan tidligere anmodningsvedtak er fulgt opp. Arbeids- og velferdsstaten har som del av dette arbeidet med ulike forsøk for å fornye og forbedre bestillingsordningen, bl.a. med en utvidelse av produktgruppene og bruk av eksterne lagre av statlige hjelpemidler i kommunene. Forsøksordningen for en utvidet bestillingsordning er nå etablert i fem fylker.

Forsøksordningen med eksterne lagre av statlige hjelpemidler er evaluert. Evalueringen viser at ordningen gir stor gevinst for kommunene med tilgjengelighet av høyfrekvente hjelpemidler, altså hjelpemidler som ofte blir brukt, og enklere formidling når man kan slippe søknadsprosessen via hjelpemiddelsentralen.

Etaten har kommet godt i gang med arbeidet med å utvikle bedre IKT-løsninger på hjelpemiddelområdet, og i juni 2020 ble det etablert et samarbeidsprosjekt mellom direktoratet og KS. Hensikten er å skape sammenhengende tjenester som løser brukernes behov, uavhengig av ansvarsdelingen mellom arbeids- og velferdsetaten og kommunene. De ulike hovedproduktene i prosjektet vil bli ferdigstilt fortløpende frem mot 2023, og det forventes at gevinstene realiseres løpende i perioden.

Et flertall i komiteen foreslår at regjeringen på egnet måte skal komme tilbake med en redegjørelse for hvilke resultater som er oppnådd gjennom iverksetting av Stortingets vedtak om forbedringer av hjelpemiddelordningen. Det har foreløpig bare flertall i komiteen og ikke i salen, så vidt jeg forstår.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Innstillinga i saken er at regjeringa presenterer en sak for Stortinget i samarbeid med de funksjonshemmedes organisasjoner og utdyper nærmere hva som er oppnådd som resultat av de vedtakene som Stortinget gjorde i 2018, og det er nesten utrolig at flertallet ikke ønsker å bli orientert om det. Nå merket jeg meg at statsråden var inne på digitalisering – det var et av de sju vedtakene. Statsråden nevnte også oppfølging av anmodningsvedtak, men det er veldig korte snutter som ikke gir oss noe totalbilde av hvordan situasjonen nå er på hjelpemiddelområdet. Men siden flertallet tydeligvis ikke ønsker en sånn sak, får vi bruke de mulighetene vi har, og en mulighet er å spørre statsråden her og nå om han kan gi et litt bredere bilde av hvordan vedtakene i Stortinget er oppfylt.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: På ett minutt er det ikke tid til å gå inn i alle anmodningsvedtakene, men de er jo løpende utkvittert også gjennom budsjettproposisjonene. Men så forstår jeg at det flertallet i komiteen spør etter, er ikke bare hva regjeringen har gjort for å følge opp, men hva er resultatene – har dette ført til noe i praksis? Der er det jo sånn, som et helt generelt poeng, at jeg er pliktig til å svare når Stortinget spør. Det er mange måter Stortinget kan spørre på, og de måtene må disse partienes representanter gjerne bruke, så skal vi finne frem hva vi har av konkrete resultater hvis det kommer spørsmål om det.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: La debatten om ansvaret skal være hos kommune eller stat, ligge, og tenk heller: Hva vil statsråden konkret gjøre? Nå kjenner jeg bare to personer som har kontaktet meg om denne saken – jeg nekter å tro at det er tilfeldig, de er naboer. Det betyr at det sannsynligvis er flere hundre mennesker i dette landet som står i fare for å miste hjelpemidlene sine fordi Nav ikke vil gi dem fornyede hjelpemidler.

Så ser jeg at regjeringspartiene ikke vil stemme for noen ting i denne saken. Da lurer jeg på om statsråden vil foreta seg noe for at mennesker ikke skal miste hjelpemidlene sine. Jeg vet at vi politikere gjerne går litt rundt grøten når vi svarer. Jeg håper statsråden ikke gir meg et såkalt bla-bla-svar, men at han vil være konkret på hva han vil gjøre for at handikappede mennesker ikke mister hjelpemidlene de har i dag.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nei, jeg har ikke lyst til å gi noe bla-bla-svar, men det går selvfølgelig ikke an å si at ingen skal miste hjelpemidlene sine. Hele poenget med denne ordningen er jo at det er individuelle vurderinger, og det kan selvfølgelig også bety – det ligger i en individuell vurdering – at vurderingen av og til er at dette er et hjelpemiddel som ikke vi støtter, eller som faller utenfor regelverket. Jeg får mange henvendelser fra folk som peker på nettopp det, og jeg forstår at noen ganger oppleves det urettferdig. Noen ganger er det også feil, det er viktig å si. Når så mange saker behandles, og det er så viktig, og en skal treffe så individuelt, gjøres det feil i et så stort system. Jeg sa litt i innlegget mitt om hva vi kan gjøre for å gjøre det enklere. Men noen ganger er det rett og slett sånn at det faller utenfor regelverket. Vi politikere har satt noen rammer for hvilke hjelpemidler man får, og hvilke man ikke får. Da er det i hvert fall viktig at folk vet at da skal man ikke bli sure på Nav, som forholder seg til regelverket. Da må man heller snakke med politikerne for å endre regelverket.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.

Votering, se fredag 11. juni
Forrige kapittel
Neste kapittel