Statsminister Erna Solberg [12:02:16]: Takk for muligheten til å redegjøre for Stortinget om regjeringens videre oppfølging av koronakommisjonens rapport.

Koronakommisjonens vurdering er at myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien samlet sett har vært god.

Kommisjonen påpeker at i en krevende situasjon for landet har myndighetene omstilt seg raskt og tatt beslutninger som har vært avgjørende for hvordan krisen har utviklet seg. Etter over et år med pandemi er Norge blant de landene i Europa som har lavest dødelighet, og som er minst rammet økonomisk. Jeg vil føye til at vi også har hatt mindre inngripende tiltak innenlands enn mange andre land. Vi har også en helsetjeneste som har klart å opprettholde det meste av sin normale aktivitet.

Koronapandemien har stilt det norske samfunnet og myndighetene overfor den største utfordringen siden annen verdenskrig. Særlig i starten måtte vi ta beslutninger under stor usikkerhet og uten sikker kunnskap om effekten av tiltakene. Derfor sa vi også at vi kom til å gjøre feil.

Det har vært viktig å ta beslutninger og heller korrigere underveis, enn ikke å ta beslutninger før det var for sent. Vi har lært underveis, og vi har korrigert kursen når det har vært nødvendig.

Kommisjonen påpeker at vi var for dårlig forberedt. Vi kommer til å bruke rapporten til å lære. Det var derfor regjeringen tok initiativ til å sette ned koronakommisjonen.

Kommisjonen har 17 hovedbudskap og 63 læringspunkt og anbefalinger. I dag kommer jeg til å konsentrere meg om de viktigste av disse.

Vi har bedt koronakommisjonen fortsette sitt arbeid. Foreløpig har kommisjonen evaluert beredskapen i forkant og håndteringen i første del av pandemien.

Når pandemien er over, vil vi gå grundig gjennom organisering, beredskapsplaner og regelverk. Basert på dette og kommisjonens sluttrapport vil regjeringen legge frem en melding for Stortinget.

Vi er fortsatt i en pandemi, og vi vil ikke endre rammene for krisehåndteringen midt under en krise. Likevel ser vi at det er en del av det kommisjonen påpeker, som vi allerede har gjennomført, eller kan gjennomføre raskt. Jeg kommer tilbake til dette.

Kommisjonens vurdering er som nevnt at myndighetenes håndtering av pandemien samlet sett har vært god. Samtidig konkluderer den med at det er potensial for forbedring på en rekke områder. Jeg vil videre gå gjennom noen av de temaene kommisjonen trekker frem.

Kommisjonen peker på at Norge ikke var godt nok forberedt da covid-19-pandemien kom, at myndighetene ikke hadde laget scenarioer eller gjennomført øvelser som tok høyde for nedstengningen av store deler av samfunnet.

Jeg er enig i at vi i beredskapsarbeidet i for liten grad har utfordret vedtatte sannheter om hvordan pandemier skal håndteres i Norge. Virksomhetenes ansvar og samhandling i kriser generelt er beskrevet i Nasjonal helseberedskapsplan. Den ble sist oppdatert av Helse- og omsorgsdepartementet i 2018.

Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer ble vedtatt i 2019. Dette er en generell plan mot ulike typer smitte, ikke bare én type virus. Planen ble besluttet utarbeidet i lys av erfaringene fra håndteringen av ebola-utbruddet i Vest-Afrika i 2014 og arbeidet med den nasjonale CBRNE-strategien.

Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser ble også opprettet i 2019. Formålet med utvalget er å bringe beslutningstakere på etatsnivå fra ulike sektorer sammen og å styrke koordineringen av forberedelser og innsats ved biologiske hendelser.

Influensapandemi var antatt å være det mest sannsynlige scenarioet. Norge var derfor forberedt på at det kunne komme en influensapandemi, og myndighetene hadde både systemer og nasjonale planer for dette gjennom en særskilt plan: Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa.

Denne planen synliggjør at en stor andel av befolkningen kan bli syke, noe som igjen vil føre til et høyt sykefravær og mange innleggelser i sykehusene. Dette er det planlagt for i alle sektorer, men analysene av hva et høyt sykefravær og høy sykelighet vil bety for samfunnet som helhet, har ikke vært gode nok. Planen omfatter heller ikke virus som har andre egenskaper enn influensavirus.

I planen anbefales det i utgangspunktet ikke å innføre tiltak for å begrense aktivitet i hele eller deler av befolkningen siden kostnadene ved dette kan bli svært store og nytten begrenset. I planen frarådes det også å stenge grenser og å innføre karantene av mistenkt smittede eller masseundersøkelser av tilreisende. I stedet skulle smitteverntiltak brukes til å bremse smitten og flate ut kurven, slik at ikke for mange ble syke samtidig.

For koronaviruset så regjeringen tidlig at en såkalt bremsstrategi ville være krevende å gjennomføre. Smitten kommer for lett ut av kontroll, og belastningen på helse- og omsorgstjenesten blir for stor.

Norge hadde altså et planverk for og var forberedt på en influensapandemi, men ikke på en pandemi som krevde omfattende nedstengning av samfunnet. Denne svakheten i planverk og scenarioer finner vi også i andre vestlige land. Verdens helseorganisasjon har f.eks. knyttet planverket sitt utelukkende til influensavirus fordi det var antatt å være det mest sannsynlige viruset.

Under ledelse av Verdens helseorganisasjon har verden gjennom lengre tid, bl.a. ved å vedta det internasjonale helsereglementet, arbeidet for å unngå stengning av grenser og å opprettholde økonomi, handel og bevegelse over landegrenser ved utbrudd av smittsomme sykdommer.

Det vi har gjort i over ett år nå, representerer et paradigmeskifte. Vi har brukt smitteverntiltak i et omfang og over så lang tid som få hadde forestilt seg var mulig eller planlagt for. Gjennom pandemihåndteringen har vedtatte sannheter om hva som er mulige virkemidler i møte med en pandemi, blitt utfordret. Dette er også kommisjonen tydelig på. Den slår fast at ingen vestlige land hadde sett for seg å håndtere en pandemi på denne måten.

Kommisjonen konkluderer med at regjeringen i beredskapsarbeidet ikke har tatt hensyn til hvordan risiko i én sektor avhenger av risiko i andre sektorer. Kommisjonen baserer dels sin kritikk på at DSB har vurdert at pandemi var den hendelsen som med høyest sannsynlighet ville inntreffe, blant de scenarioer de har utviklet. DSB beskriver en pandemi som myndighetene var bedre forberedt på å møte: en influensapandemi. I scenarioet beskrives en influensapandemi som sprer seg raskt, og som når smittetoppen etter seks uker. Etter fire måneder er pandemien over.

Kommisjonen mener også at scenarioene har vært mangelfulle fordi DSB ikke har favnet bredt nok i vurderingen av konsekvensene for samfunnet. Kommisjonen mener at det på bakgrunn av DSBs scenario burde vært en grundigere analyse av hvordan konsekvensene på ulike samfunnsområder påvirker hverandre gjensidig og samfunnet som helhet.

En pandemiøvelse kunne ha avdekket noen av de mangler i planverket som kommisjonen tar opp. Det er samtidig grunn til å stille spørsmål ved om vi ville øvd på en pandemi som krevde langvarig nedstengning av samfunnet, gitt at vi det siste året har vært gjennom et paradigmeskifte, slik kommisjonen beskriver det.

Scenarioer kan utvikles på flere måter, og det er viktig å finne et fornuftig detaljeringsnivå. Dersom scenarioer gjøres for detaljerte, risikerer man å bruke mye ressurser på å planlegge svært detaljert for en krise som ofte ikke vil være den samme som den som faktisk inntreffer.

Hvor detaljerte krisescenarioene bør være, og hvilken rolle de kan og bør spille i beredskapsarbeidet, er en viktig diskusjon. Justis- og beredskapsdepartementet vurderer nå om DSBs krisescenarioer skal videreutvikles. Koronakommisjonens vurderinger vil være viktige innspill til dette arbeidet.

En viktig lærdom er at vi ikke bare kan tegne opp de scenarioene vi mener er mest sannsynlige. Vi må også planlegge for det som virker mindre sannsynlig. Jeg vil likevel understreke at det aldri vil være mulig å planlegge for enhver hendelse på forhånd. Det er illustrerende at de viktigste beslutningene regjeringen fattet, og som i størst grad har bidratt til at resultatene i Norge er bedre enn i de fleste land, var i strid med eller ikke forankret i gjeldende planverk.

God kriseledelse handler om å håndtere det ukjente, vise handlekraft og tørre å gjøre feil. Samtidig handler det om å ha en god grunnberedskap på plass. Grunnberedskap bygges gjennom systematisk læring etter øvelser og hendelser, gjennom et system for krisehåndtering og gjennom konkrete verktøy som kan tas i bruk i krisehåndteringen. Det at vi tidligere har kartlagt hvilke samfunnsfunksjoner som er kritiske for å ivareta samfunnssikkerheten i Norge, er ett eksempel.

Vi er forberedt på at store hendelser vil kunne inntreffe, og vi har et system for krisehåndtering som er godt utviklet, som er kjent og øvd i forvaltningen. Dette har vært viktig for regjeringens håndtering av pandemien.

Pandemien har tydelig vist hvor sektorovergripende en krise kan være, og hvordan konsekvenser i én sektor kan få konsekvenser for en annen sektor. Å vurdere tverrsektorielle konsekvenser er viktig både i arbeidet med å bygge beredskap og under håndteringen av hendelser.

Alle departementer skal koordinere eget arbeid med forebygging, beredskap og krisehåndtering med berørte departementer. I tillegg skal Justis- og beredskapsdepartementet i kraft av sin samordningsrolle sørge for at problemstillinger på tvers av sektorer blir håndtert. Denne måten å jobbe tverrsektorielt på er derfor kjent for departementene. Eksempelvis er kartlegging av avhengigheter i andre sektorer en sentral del av arbeidet som pågår, etter at ny sikkerhetslov trådte i kraft.

Under pandemien har regjeringen kontinuerlig arbeidet med å ha oversikt over helheten av konsekvenser. Alle departementer har rapportert om konsekvenser av iverksatte og mulige tiltak. Her har tverrsektorielle konsekvenser vært sentrale, f.eks. hvordan stengte skoler og barnehager kan påvirke tilgangen på kompetent personell og økonomi, hvordan karantenebestemmelser påvirker kapasiteten i helse- og omsorgstjenesten, og hvordan smitteverntiltak får konsekvenser for sårbare barn og unge. I tillegg har vi hatt god oversikt over vår evne til å opprettholde kontinuitet i de kritiske samfunnsfunksjonene som tidligere er definert.

Min vurdering er at da krisen inntraff, fungerte koordineringen. Beslutningene ble løftet til regjeringen. Helhetlige hensyn ble søkt ivaretatt.

Regjeringen vil bruke både erfaringene fra pandemien og kommisjonens vurderinger til å vurdere om krav til og ansvar for tverrsektorielle konsekvensanalyser bør presiseres i planverket. Regjeringen vil også vurdere om det er behov for tverrsektorielle samarbeidsmekanismer på etatsnivå for å styrke koordineringen av forebygging, beredskap og håndtering av alle typer hendelser og kriser. En slik mekanisme ble som nevnt etablert på helsefeltet i 2019.

Kommisjonen peker på at det i forbindelse med sars-epidemien i 2003 og ebola-epidemien i 2014 ble beskrevet risiko for mangel på smittevernutstyr. Norge kunne og burde derfor hatt større lagre av smittevernutstyr enn vi hadde ved inngangen til koronapandemien. Det er jeg enig i. Dette er en svakhet i beredskapen som regjeringen har tatt lærdom av.

Samtidig er jeg glad for at kommisjonen anerkjenner den jobben som ble gjort for å sørge for at vi fikk nok smittevernutstyr inn til Norge. I mars 2020 ble det opprettet en felles innkjøpsordning for raskt å sikre kommuner og sykehus smittevernutstyr. Det ble jobbet døgnet rundt for å skaffe nok utstyr, og det ble utvist stor handlekraft og kreativitet. Ordningen som Helsedirektoratet, Helse Sør-Øst og Sykehusinnkjøp fikk på plass, fungerte godt, og utgiftene for innkjøpene ble dekket av staten. Utover i 2020 ble leveringssituasjonen for smittevernutstyr mer normalisert.

Kommisjonen mener at det ble lagt for mye vekt på spesialisthelsetjenesten og for lite vekt på kommunene da det ble besluttet hvordan utstyret skulle fordeles. Det tar vi til etterretning. Samtidig er det viktig å minne om at det ble etablert systemer som skulle fange opp behov i kommunene. Kommuner som manglet utstyr, ble oppfordret til å melde fra om behovet til den nasjonale ordningen. Fylkesmennene samordnet seg og fordelte mellom kommunene ut fra de enkelte kommuners lagerbeholdning, smittetall og belastning.

Det var også ulik fordeling av forskjellige typer smittevernutstyr, noe som gjenspeilet forskjellig bruk av utstyr i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Den reelle fordelingen kunne derfor avvike fra det som fulgte av den overordnede fordelingsnøkkelen.

Mens pandemien har pågått, har vi bygget opp et betydelig nasjonalt beredskapslager som kommer i tillegg til lagrene i kommunene og helseforetakene.

Eksempelvis har vi nå på lager åndedrettsvern tilsvarende over 400 år med det normalforbruket Helsedirektoratet anslår. For øyebeskyttelse skal vi ha nok til over 2 000 års normalforbruk.

Helsedirektoratet utreder nå en permanent organisering av dette lageret, sammen med andre tiltak for å styrke forsyningssikkerheten av smittevernutstyr. Et viktig spørsmål i arbeidet er å avklare hvordan dette lageret skal samhandle med kommunenes og sykehusenes lagre. Samarbeid med andre sektorer, bl.a. om innkjøp, nasjonal produksjon og produksjonsavtaler, er en del av utredningen. Regjeringen tar sikte på å foreslå hvordan man skal organisere en permanent ordning for lagring og beredskapssikring av smittevernutstyr i statsbudsjettet for 2022.

Vi har gjennom krisen sikret tilgang til de legemidlene vi trenger. Kommisjonen mener at gjennomgangen av legemiddelberedskapen fra 2019 har bidratt til at vi raskt kunne iverksette nødvendige tiltak for å sikre forsyningen.

Den gode beredskapen og god kontroll på pandemien i Norge har gjort at vi også har kunnet bistå Sverige med kritiske legemidler til deres intensivbehandling.

Siden mai 2020 har regjeringen bygget opp omfattende beredskapslagre også av forsyningskritiske legemidler. Regjeringen vil komme tilbake med forslag til hvordan den permanente innretningen av dette skal være.

Norge vil aldri være selvforsynt med legemidler eller medisinsk-teknisk utstyr. Den samlede europeiske beredskapen er derfor et viktig element i diskusjonen om hvordan den videre beredskapen skal være.

Kommisjonen trekker frem viktigheten av å styrke samarbeidet i Europa og i Norden. Dette er i tråd med regjeringens ambisjoner. Norge har gjennom hele krisen vært en pådriver for nordisk og europeisk samarbeid på legemiddelområdet.

EU-kommisjonen har foreslått etablering av et nytt helseberedskapsbyrå, som i stor grad skal ivareta aspekter knyttet til utvikling og produksjon av legemidler i kriser og i situasjoner hvor tilgang er begrenset. Det vil være viktig for vår nasjonale beredskap at Norge er koblet på dette arbeidet.

Kommisjonen peker på at det var en betydelig reduksjon i behandlingsaktiviteten i sykehusene etter nedstengningen i mars i fjor. Med økende smittetall og stor usikkerhet var det nødvendig å redusere den planlagte aktiviteten, slik at sykehusene kunne innføre nye smittevernrutiner og ha beredskap for å håndtere et større antall pasienter. For noen sykehus krevde dette større omstillinger enn for andre.

Vi merker oss at kommisjonen peker på at reduksjonen i planlagt aktivitet og reetablering av et mer normalt aktivitetsnivå ikke var godt nok koordinert, og at det kan være hensiktsmessig med et nasjonalt plangrunnlag for å unngå å redusere behandlingskapasiteten unødvendig. Dette er noe vi tar med oss videre.

Jeg vil samtidig understreke at regjeringen la stor vekt på å skjerme akuttilbudet, tilbudet til kreftpasienter, barn og rus/psykiatri, noe spesialisthelsetjenesten også lyktes godt med. Innen psykisk helsevern for barn og unge og innen rusbehandling sank ventetidene noe fra 2019 til 2020.

Kommisjonen har fått tilbakemeldinger fra sykehusene om at mangel på personell med riktig kompetanse er den viktigste knapphetsfaktoren for å være i stand til å øke intensivkapasiteten. Det er jeg enig i.

For å ivareta behovene på kort sikt er det bl.a. etablert et nasjonalt internopplæringsprogram for sykepleiere i intensivbehandling av covid-19-pasienter. For å ivareta behovene på lengre sikt vil vi utrede det fremtidige og helhetlige behovet for intensivkapasitet i sykehusene. Men det er ingen tvil om at det skal styrkes. Vi har allerede bedt de regionale helseforetakene om å utdanne flere intensivsykepleiere. Det skal opprettes minst 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie, og arbeidet for å rekruttere, utvikle og beholde intensivsykepleiere i sykehusene skal styrkes.

Det er gledelig å lese at kommisjonen mener at samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene har fungert godt. Samhandlingen i de nyetablerte helsefellesskapene har skutt fart. Det er også positivt at bruken av video- og telefonkonsultasjoner har økt betraktelig. Dette er en ønsket utvikling. For å sikre at denne bruken vil vedvare, har regjeringen satt som et mål at andelen polikliniske konsultasjoner som gjennomføres over video og telefon, skal være minst 15 pst. i år.

Kommisjonen har gått svært grundig inn i prosessen som ledet frem til tiltakene den 12. mars. Den mener at beslutningen var rett, og deler regjeringens analyse av at de økonomiske konsekvensene hadde blitt større dersom de inngripende tiltakene hadde blitt satt inn senere. Det er jeg glad for.

Kommisjonen påpeker samtidig at tiltakene som ble satt inn, burde vært utredet bedre, og at tidspresset ble større enn det hadde trengt å bli. Det er riktig at tidspresset ble stort. I dagene før 12. mars spredte smitten seg langt raskere enn forventet.

Det er viktig å påpeke at tiltakene som var nødvendige å innføre, representerte et faglig og beredskapsmessig paradigmeskifte. Vi har vært vant til at land i Asia håndterer smittsomme sykdommer annerledes enn vi gjør i Vesten. Vi så denne gangen at vår vestlige tilnærming var utilstrekkelig, men de landene som lå foran oss i forløpet, lå ikke mange dager foran. Tiden ble knapp.

Kommisjonen peker også på at beslutningen om å innføre tiltakene burde vært tatt av regjeringen, og viser til at Grunnloven § 28 sier at saker av viktighet avgjøres i statsråd.

Fokuset den 12. mars var å få tatt beslutningene raskt, få kontroll på situasjonen og unngå videre spredning av viruset.

Det var Helsedirektoratet som fattet det konkrete vedtaket. Bakgrunnen for dette er at Stortinget gjennom smittevernloven har gitt vide fullmakter til Helsedirektoratet til å fatte vedtak for å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer. Beredskapsfullmaktene i smittevernloven trådte i kraft allerede i januar 2020 ved at koronaviruset ble definert som en allmennfarlig smittsom sykdom.

Frem til den 12. mars ble pandemien først og fremst håndtert i helsesporet og etter den rollefordelingen som følger av planverket. Slik situasjonen var frem til den 12. mars, var det naturlig at Helsedirektoratet fattet vedtaket.

Jeg vil likevel understreke at selv om vedtaket om å innføre de inngripende tiltakene rent formelt ble fattet av Helsedirektoratet, så var beslutningen fattet i samråd med regjeringen. Jeg er likevel enig i at vedtaket burde vært fattet av regjeringen i statsråd, slik kommisjonen påpeker.

Tiltakene som ble innført, medførte at krisen gikk over fra å være en helsekrise til en krise med konsekvenser for alle deler av samfunnet. Regjeringen tok både det formelle og det reelle ansvaret for å håndtere krisen i etterkant av 12. mars.

Allerede 13. mars ble forskrift om karantene og isolasjon av personer som kommer til Norge fra utlandet, vedtatt i statsråd. Den 13. mars overtok Justis- og beredskapsdepartementet som lederdepartement. I ekstraordinært statsråd 15. mars 2020 vedtok regjeringen en ny forskrift om karantene, isolasjon og hjemmel til forbud mot opphold på fritidseiendommer.

Kommisjonen peker på at myndighetene i begynnelsen av pandemien ikke forsikret seg om at smitteverntiltakene var i tråd med Grunnloven og menneskerettighetene. Dette er et problem som regjeringen tidlig erkjente og gjorde noe med.

Det gjøres nå vurderinger av tiltakene opp mot Grunnloven, menneskerettighetene og den europeiske menneskerettskonvensjonen Vurderingene dokumenteres og offentligjøres sammen med publisering av grunnlaget for beslutninger om tiltak.

Ved alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom gir smittevernloven som nevnt utvidede fullmakter til både kommunene og Helsedirektoratet til å sette i verk inngripende smitteverntiltak. Loven krever at tiltakene skal være forholdsmessige, altså rimelige, vurdert ut fra situasjonen.

Jeg er enig med kommisjonen om at disse fullmaktene er avgjørende for en rask respons for å håndtere smittsomme sykdommer. Lovens formål er å beskytte samfunnet og forebygge smitte. Loven gir ingen egne regler for demokratisk kontroll av vedtak, og jeg er enig i at dette må vurderes nærmere.

Alle lovens fullmakter har blitt utløst i forbindelse med pandemien, og vi har fått helt nye erfaringer med loven. Jeg er derfor enig i at smittevernloven må underlegges en helhetlig revisjon, og at Stortinget bør inviteres til på nytt å ta stilling til involvering, prosesser og roller. Regjeringen vil igangsette en slik prosess og komme tilbake til Stortinget.

Kommisjonen mener at det ikke i tilstrekkelig grad er gjennomført høringer når det er besluttet smitteverntiltak.

Jeg er enig med kommisjonen i at høring av forslag til lover og forskrifter er et viktig demokratisk virkemiddel, også i krisetider. Mange viktige forslag har vært sendt på høring, men ofte med kort høringsfrist av hensyn til behovet for å få regulering raskt på plass. I en god del tilfeller har behovet for umiddelbar regulering for å hindre smittespredningen gjort at høringer ikke har blitt gjennomført.

Forskrifter som handler om innføring eller endringer av smitteverntiltak, har i hovedsak ikke blitt sendt på høring, mens forskriftene etter koronaloven i det alt vesentlige var på en kort høring.

De fleste forslag til lovendringer har blitt sendt på høring. For koronaloven var imidlertid ikke dette mulig slik vi vurderte situasjonen midt i mars 2020, men det var i stedet en direkte dialog med Stortinget og med andre berørte aktører før regjeringens forslag ble fremmet. Den offentlige utredningen som koronaloven bygger på, var imidlertid på høring.

På tross av manglende høringer og knappe frister har det vært mulig å gi innspill til arbeidet. Fagmyndighetenes anbefalinger har vært offentliggjort. Henvendelser fra privatpersoner, næringsliv og organisasjoner om hvordan reglene virker og burde virke, tas i betraktning når endringer vurderes. Denne samfunnsdebatten har bidratt til å sikre et best mulig regelverk for å håndtere smitten.

Jeg ser behov for å tenke nytt om hvordan tiltak og regelverk bør utredes i kriser som varer over tid. Det kan inkludere vurdering av etterfølgende høringer på utvalgte tema, utredningsoppdrag i utvalg og formalisering av mulighet for løpende å gi synspunkter på utformingen av regelverket.

Regjeringen deler derfor kommisjonens syn om at det bør lages et tydeligere rammeverk for hvordan man kan gjennomføre raskere lov- og forskriftsprosesser under en krise, uten at det går på bekostning av grunnleggende demokratiske hensyn og rettssikkerheten.

Regjeringen har under hele pandemien lagt vekt på at Stortinget skal være orientert om regjeringens arbeid med krisehåndtering. Innledningsvis var det hyppige møter mellom regjeringen og Stortingets koronautvalg. Dette er også den niende redegjørelsen om regjeringens håndtering av pandemien som enten helse- og omsorgsministeren eller jeg holder for Stortinget.

I rapporten gir kommisjonen sin tilslutning til regjeringens valg av strategi. Vi valgte å slå ned smitten i mars i fjor. Det gjorde at vi fikk kontroll på situasjonen. Men det er begrenset hvor lenge en slik strategi kan opprettholdes. Strategien må, som kommisjonen peker på, vurderes ut fra utsiktene til vaksinasjon og immunitet, virusets utvikling, behandlingsmuligheter og konsekvenser for samfunnet.

Grunnen til at vi har kunnet holde fast på strategien, er at det tidlig ble klart at det kunne komme vaksine nokså raskt.

Kommisjonens vurdering er at det var riktig å åpne gradvis opp gjennom våren i fjor. Ved å gjøre det gradvis opprettholdt vi kontrollen. I tråd med strategien var lettelser for barnehager, skoler og universiteter noe av det første som ble prioritert. Jeg registrerer at kommisjonen er enig i denne prioriteringen.

Kommisjonen peker på at gjenåpningen i noen grad var preget av at regjeringen ga etter for press fra enkelte interesseorganisasjoner, som Norsk Industri og Norges Fotballforbund.

Regjeringen har gjennom hele krisen hatt tett kontakt med ulike aktører, som bransjeorganisasjoner, arbeidslivsorganisasjoner og bedrifter. Slik kontakt har vært nødvendig for å sikre en god håndtering og for å danne oss et helhetsbilde, og for å korrigere kursen når det har vært nødvendig eller innføre unntaksordninger for å unngå urimelige utslag av smitteverntiltak.

I noen tilfeller har vi vært enig i innspillene vi har fått, og gjort endringer. I andre tilfeller, og det gjelder nok de aller fleste, har vi ikke etterkommet ønsker om unntak og lettelser.

Tiltaksnivået har endret seg opp og ned gjennom pandemien, både lokalt og nasjonalt. Men med kontroll på smittespredningen har vi gjennomgående hatt mindre inngripende tiltak innenlands enn vi har sett i mange andre land.

Samtidig har våre regler for innreise vært blant de strengeste i Europa. Vi vedtok allerede 15. mars i fjor strenge restriksjoner på utlendingers rett til innreise til Norge. Tidlig på sommeren åpnet vi gradvis opp på innreisetiltakene. Vi var på det tidspunktet et av de siste landene i Europa som åpnet opp.

Fra 15. juni ble det innført unntak fra karantenekravet for reiser fra regioner i Norden med lav smittespredning. Fra 15. juli gjaldt unntaket også for andre EØS-land med lav smittespredning. Smittesituasjonen ble vurdert ukentlig. Kriteriene som ble lagt til grunn, var basert på råd fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

Kommisjonen mener at regjeringen manglet en plan for å håndtere importsmitte da det kom en ny smittebølge i Europa høsten 2020.

Smittesituasjonen var gunstig både i Norge og i de fleste land i Europa da vi åpnet opp. Situasjonen ble gradvis verre fra sensommeren. For personer fra regioner i Norden og land i Europa hvor det ikke var lav smittespredning, var det krav om karantene hele tiden. Vi hadde på dette tidspunktet et system på plass, hvor karantene trådte i kraft for reisende fra land hvor smitten kom over gitte terskler.

I ettertid må vi erkjenne at karanteneplikten for lenge var for tillitsbasert. Kommisjonen peker særlig på ordningen som gjorde det mulig for arbeidsreisende å begynne å jobbe etter en negativ test. Min vurdering er at innreisesystemet i stort var for tillitsbasert i møte med økt smitte i Europa gjennom høsten.

Jeg vil samtidig minne om at smittevernloven oppstiller et grunnleggende krav om at det skal legges vekt på frivillig medvirkning fra den eller de tiltaket gjelder, ved iverksettelse av smitteverntiltak. Det var derfor naturlig å prøve ut tillitsbaserte tiltak før strengere tiltak ble tatt i bruk.

Nye virusvarianter som smitter lettere og medfører mer alvorlig sykdom, ga økt behov for tiltak på grensen rundt årsskiftet. Det er nå innført krav om negativ test, testing på grensen, karantenehotell og sterke begrensninger for arbeidsreisende til Norge. De kraftige grepene vi har tatt, har bidratt til at andelen av de smittede som er blitt smittet i utlandet, har falt kraftig og er nå på et svært lavt nivå.

Kommisjonen peker på at det er en styrke at kommunene har et stort ansvar for smittevern i Norge. Kommunene er ansvarlige for å gjennomføre TISK-strategien, og på den måten har de en hovedrolle i å holde kontroll på pandemien.

Mange kommuner mener at informasjon om endringer i smitteverntiltak og nye forventninger til kommuner burde nådd dem tidligere og før informasjonen gjøres offentlig. Det har jeg forståelse for. Pandemihåndtering er krevende. Beslutninger må i mange sammenhenger tas raskt. Det gjør at endringer vil komme brått. Skulle vi informert kommunene først, ville det tatt lengre tid før resten av befolkningen og andre aktører ble informert. I denne avveiningen har vi landet på å gjøre beslutninger tilgjengelig for alle samtidig, og så raskt som mulig.

Men vi jobber hele tiden for å bedre informasjonen og informasjonsflyten til kommunene. I det siste har vi f.eks. valgt å bruke noe lengre tid fra endringer i tiltak kommuniseres og til de trer i kraft. Formålet har bl.a. vært å gi kommunene bedre tid på å tilpasse seg endringene.

I den første fasen av pandemien var det mindre oppmerksomhet på kommunale tiltak fordi vi stort sett iverksatte tiltak nasjonalt. Da vi fikk slått ned viruset, kunne vi satse på mer differensierte tiltak og på å slå ned lokale utbrudd lokalt. I denne fasen har kommunene fått tett oppfølging av blant annet Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Min vurdering er at koordineringen gradvis har blitt bedre.

Rammene har også blitt tydeligere. Tidlig i fjor høst ble det sendt ut et rundskriv for å gi kommunene veiledning om hvilke lokale tiltak som kan være aktuelle, hvordan tiltak kan utformes, og hvilke hensyn som må vurderes etter loven.

Siden har vi fått på plass systemet med klare, fastlagte trinn for regionale tiltak som regjeringen kan innføre. Disse er regulert i covid-19-forskriften, der tiltaksnivå A har de strengeste tiltakene, mens tiltaksnivå C har de minst strenge tiltakene. Dette har bidratt til forenkling for innbyggerne og raskere beslutninger ved smitteøkning.

Vi har også etablert en ordning hvor kommunene og andre aktører som har behov for det, får tilsendt forskriftsendringer samtidig som disse sendes Lovdata for publisering.

Statsforvalterne spiller også en viktig rolle i å informere og gi råd til kommunene. I tillegg bringer de viktig informasjon om forholdene i kommunene tilbake til sentrale myndigheter. Statsforvalterne skal nå ukentlig gjennomgå risikovurderinger fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet sammen med kommunene.

Kommisjonen er positiv til regjeringens evne til raskt og effektivt å behandle saker. Samtidig stiller de spørsmålet om for mange saker har blitt løftet til et for høyt nivå.

I utgangspunktet er jeg tilhenger av at saker skal behandles på lavest mulig nivå. Men under pandemien har det vært nødvendig å behandle mye i regjeringen. Det er et behov for å se helheten, og avveie ulike hensyn. Dette er et politisk ansvar. Under pandemien har det også ofte vært behov for raskt å skjære gjennom og ta beslutninger.

Behovet for politisk behandling i mange saker har gitt arbeidsdelingen mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet en annen karakter enn det som er vanlig når helse- og omsorgstjenesten håndterer kriser.

Helsedirektoratet har hatt ansvar for å utarbeide beslutningsgrunnlag og forslag til tiltak til regjeringen basert på innspill, særlig fra Folkehelseinstituttet, men også fra helseforetak, kommuner og statsforvaltere.

Departementet har foretatt en samlet vurdering, som igjen er lagt til grunn for regjeringens behandling. Kommisjonens hovedinntrykk er at mye av samarbeidet mellom de statlige aktørene i helse- og omsorgssektoren har vært godt og fleksibelt.

Men jeg har merket meg kommisjonens uttalelse om at for mye detaljstyring kan øke risikoen for at det kan bli utfordrende å skape rom for helhetlige og strategiske vurderinger. Jeg mener at vi har klart å balansere disse hensynene gjennom at vi tidlig i krisehåndteringen etablerte en klar strategi, som vi løpende har vurdert, men samtidig holdt fast ved.

Kommisjonen peker også på at det har vært et omfattende og godt samarbeid mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet.

Begge disse organisasjonene har vært under et enormt arbeidstrykk gjennom hele pandemien. Dette er første gang de har fått testet samarbeidet og rollene på en så omfattende måte over lang tid. Det er naturlig at det tok noe tid å finne ut hvor grenseflaten går.

Når pandemien er over, vil Helse- og omsorgsdepartementet gjennomgå og evaluere hvordan aktørene i sektoren har samhandlet og om det er behov for å gjøre endringer i lover og regelverk, beredskapsplaner og organisering.

Kommisjonen konkluderer med at håndteringen av pandemien samlet sett har vært god. Det er jeg glad for. Den peker på at vi har omstilt oss raskt og tatt avgjørelser som har vært avgjørende for hvordan krisen har utviklet seg. Etter et år med pandemi er Norge blant de landene i Europa som har færrest døde, og som er minst rammet økonomisk.

Det har vi mange å takke for. Vi hadde ikke kunnet lykkes hvis ikke befolkningen hadde sluttet opp om tiltakene. I Norge har vi tillit til hverandre. Det gjør oss godt rustet til å møte kriser.

Vi har søkt å kommunisere åpent om de vurderingene vi har gjort, og publisert de faglige rådene vi har fått. Jeg er glad for at kommisjonen mener at kommunikasjonen vår har bidratt til å skape tillit.

Vi har ikke nådd like godt frem til alle. Kommisjonen påpeker at vi ikke har lyktes like godt med å nå innvandrerbefolkningen som befolkningen som helhet.

Vi hadde tidlig egne tiltak rettet mot innvandrerbefolkningen og har gradvis utviklet dette arbeidet etter hvert som vi har høstet erfaringer og fått mer kunnskap. Vi har lært mye om kommunikasjon og ulike måter å nå frem til ulike grupper i samfunnet på.

Det er initiert et arbeid på tvers av departementene for å sikre at vi tar med oss denne lærdommen, slik at vi ved neste krise har bedre beredskap for raskt å nå ut med informasjon til hele befolkningen, også alle deler av innvandrerbefolkningen.

Selv om vi har greid å holde samfunnet mer åpent enn mange andre land, har pandemien hatt sin pris. Som kommisjonen skriver: Alle er berørt av pandemien, men den har rammet skjevt.

Regjeringen har vært opptatt av at det er forholdsmessighet mellom smittesituasjon og tiltak. Vi har så langt som mulig søkt å sette inn kompenserende tiltak der det har vært mulig.

Vi må heller ikke glemme at alternativet til tiltak ikke ville vært en mer normal hverdag. Fra andre land har vi sett at dersom smitten først kommer ut av kontroll, kreves det drastiske tiltak for å gjenvinne kontrollen.

Hva som blir de langsiktige konsekvensene av pandemien, er det, som kommisjonen er inne på, for tidlig å konkludere på. Langtidskonsekvensene vil også påvirkes av de politiske valgene vi har tatt og skal ta fremover.

Regjeringens mål er at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer forårsaket av pandemien. Vi har stått i dette sammen. Vårt mål innebærer at vi også skal komme oss sammen ut av krisen.

Noen vil stå igjen med konsekvensene lenger enn andre. Noen vil henge etter på skolen. Noen barn har vært utsatt for vold i hjemmet. Noen vil ha psykiske helseutfordringer. Noen vil ha helseproblemer etter gjennomgått sykdom. Andre vil ha problemer med å skaffe seg jobb.

I min redegjørelse for Stortinget 7. april gikk jeg gjennom regjeringens planer for at ingen skal bli stående igjen alene med sine utfordringer etter pandemien, og for å sikre at langtidseffektene av covid-19 blir så små om mulig.

I revidert nasjonalbudsjett som snart legges frem, vil regjeringen styrke disse satsingene ytterligere, bl.a. ved å fremme nye tiltak for å bedre situasjonen for sårbare barn og unge. Vi kommer også til å jobbe videre for å sikre at de som har mistet opplæring, kan få nødvendig støtte. Vi vil også gjennomføre tiltak mot frafall og forsinkelser for studenter.

I revidert nasjonalbudsjett kommer vi også til følge opp rapporten fra ekspertgruppen som ser på hvilke konsekvenser pandemien har hatt for folks psykiske helse og rusbruk.

Vi har også behov for mer kunnskap om langtidseffekter av den pågående pandemien. Den kunnskapen vil vi få gjennom mer forskning. Regjeringen kommer derfor til å foreslå midler også til dette i revidert nasjonalbudsjett.

Jeg vil takke koronakommisjonen for godt og grundig arbeid. Den har levert 17 hovedbudskap og 63 læringspunkter og anbefalinger.

Regjeringen vil bruke rapporten til videre håndtering av pandemien og ikke minst til å forberede oss på fremtidige kriser. Det gir rapporten et godt grunnlag for. Regjeringen vil også sende kommisjonens rapport på høring.

Men vi står fortsatt midt i en krise. Vi har fortsatt om lag 200 personer som ligger inne på norske sykehus med covid-19. Forrige uke ble det registrert nesten 3 000 nye smittende. Denne våren har vi fått et virus som er mer smittsomt, og vi ser fra andre land at smitten raskt kan skyte fart. Samtidig er det stadig flere som er vaksinert. Det er nå nesten 1,2 millioner nordmenn som har fått minst én dose.

Regjeringen har på denne bakgrunn bedt kommisjonen fortsette sitt arbeid og levere en endelig sluttrapport.

Det å håndtere krisen vil fortsatt ha førsteprioritet. I det arbeidet vil også kommisjonens bidrag så langt være nyttig.

Noen av kommisjonens anbefalinger er store og omfattende. De må vi gripe tak i når pandemien er over. Regjeringen vil, som nevnt, legge frem en stortingsmelding når kommisjonen har levert sin sluttrapport. Her vil også regjeringen komme med sine egne vurderinger og forslag til oppfølging for å sikre at Norge i fremtiden er bedre rustet i møte med pandemier.

Jonas Gahr Støre (A) [12:46:58]: Koronakrisen har hatt store konsekvenser for menneskers liv og helse i Norge og i verden, og vi er ikke igjennom denne krisen. Likevel er det viktig å trekke lærdommer. Hvor godt var vi forberedt på en langvarig epidemi/pandemi? Hvor godt har vi taklet krisen da den først inntraff? De spørsmålene handler dypest sett om folks liv, om noe av nedstengningen som har rammet folk, kunne og burde vært bedre forberedt, unngått eller gjort annerledes.

Jeg er enig med statsministeren, koronakommisjonens rapport er et grundig og troverdig stykke arbeid. Rapporten slår fast at vi har klart oss bra sammenlignet med mange andre land. Myndighetene får anerkjennelse for å ha omstilt seg og tatt beslutninger under stor usikkerhet etter 12. mars. Og som kommisjonen skriver: De kunne ikke ha lykkes hvis ikke befolkningen hadde sluttet opp om tiltakene. Det forteller om et fellesskap med høy tillit, en sterk offentlig helsetjeneste, parter i arbeidslivet som tar ansvar, en raus sykelønnsordning, penger på bok og mer til – i korthet: den norske modellen.

Samtidig er rapporten like klar i sin konklusjon om alvorlig svikt i beredskapen og at håndteringen har hatt betydelige svakheter. Inntrykket når jeg hører statsministeren, er at hun spiller ned mye av den kritikken, mange av disse manglene og svakheten, og jeg synes hun er lite ydmyk når det gjelder mange av forslagene til tiltak. La meg derfor minne om hvor alvorlig kritikken faktisk er, og hvor mye av den som går direkte på regjeringen og regjeringssjefens ansvar.

Kommisjonen slår fast at den norske beredskapsplanleggingen var «mangelfull», og at konsekvensene av pandemi var «grovt undervurdert». En global pandemi har i tiår vært den krisen vi visste var mest sannsynlig, og den som ville få størst konsekvenser for liv, helse og økonomi. Likevel er det ikke avholdt øvelser, det var ikke lagt planer for hvordan hver sektor i samfunnet «skal håndtere inngripende smitteverntiltak», og planverket «var ikke dimensjonert for en langvarig krise».

Kommisjonen skriver at sentrale myndigheter ikke har «vurdert, eller skaffet seg oversikt over, kommunenes evne til å håndtere en pandemi», og kommisjonen skriver også: «store svakheter ved legemiddelberedskapen», svakheter som er kjent for regjeringen etter en grundig vurdering av legemiddelberedskapen i 2019, rett før krisen inntraff. Kommisjonen avdekker «stor mangel på smittevernutstyr» og påpeker at Norge ble reddet av flaks fordi Kina i en periode med lav smitte kunne levere det vi manglet, på kort varsel.

Rapporten beskriver også et forbløffende hastverk og tidspress i timene før nedstengningen 12. mars. Som følge av sendrektighet i regjeringen var nedstengningen 12. mars ifølge kommisjonen «dårlig utredet og dårlig forberedt», bl.a. ved en mangelfull vurdering av tiltakene opp mot Grunnloven og menneskerettighetene.

Videre kan vi lese at det etter pandemien i fjor vår «manglet en plan for å håndtere en ny smittebølge». Prosessen var preget av hastverk, med den følge at importen av smitte ikke var under kontroll, bl.a. fordi regjeringen, som det står i rapporten, «ga etter for press», særlig fra Norsk Industri.

Igjen tegner kommisjonen et bilde av en regjering som tar beslutninger løpende, uten god nok oversikt og overordnet ledelse og koordinering. Statsministeren sier i dag at når det gjaldt importsmitten, var nok den for tillitsbasert, altså med andre ord at folk ikke hadde den tilliten de skulle, ikke at tiltakene som var innført, manglet konsekvens.

Jeg nevner disse manglene og svakhetene i rapporten fordi de er alvorlige. Det er altså dette statsministeren etter rapportens framleggelse omtalte som «skjønnhetsfeil». Det er en oppsiktsvekkende ansvarsfraskrivelse fra en regjeringssjef som gikk til valg i 2013 på bedre beredskap og bedre samordning.

Ekstra oppsiktsvekkende er det fordi kommisjonen er som hardest i kritikken av den overordnede ledelsen og samordningen på beredskapsfeltet. De skriver at «ingen har tatt ansvar for å vurdere summen av konsekvensene for samfunnet som helhet». Det er et ansvar som med andre ord bare kan tilligge regjeringens leder.

Arbeiderpartiet vil gjøre det vi kan for at Stortinget behandler rapporten med alvor og ansvarsfølelse. Det gjelder i den bredere debatten i neste uke og i den grundige gjennomgangen som må komme den dagen kommisjonen leverer sin neste rapport. Vi må være ærlige om det som ikke fungerte, ikke bagatellisere, og vi må lære. I neste krise kan vi ikke støtte oss på improvisering og en samfunnsmodell som leverer.

Trond Helleland (H) [12:52:11]: Takk til statsministeren for en grundig redegjørelse om koronakommisjonens arbeid. Takk også for en ærlig tilbakemelding til Stortinget om de utfordringene regjeringen og øvrige myndigheter sto overfor da pandemien brøt ut. Koronakommisjonen har 17 hovedbudskap og 63 læringspunkter, og statsministeren har tidligere varslet, og gjentatt i dag, at regjeringen vil komme tilbake med en egen stortingsmelding om koronakommisjonens funn og påpekninger når pandemien er over eller under kontroll. Det blir viktig. Det er ingen bagatellisering, det er å ta kommisjonens rapport på største alvor.

Kommisjonen mener Norge var dårlig forberedt da pandemien brøt ut. Man var ikke forberedt på å stenge ned samfunnet, og det manglet nødvendig smittevernutstyr. Regjeringen hadde planverk for håndtering av pandemien, men man hadde ikke planer for en full nedstengning av samfunnet – skoler, arbeidsplasser, transport, butikker, overnattingssteder, arrangementer etc.

Vi var i samme båt som de fleste andre land. Denne pandemien rammet samfunnet på en så altomgripende måte at det var vanskelig å være fullt forberedt, men da først krisen var der, reagerte regjering og helsemyndigheter raskt. Nå, litt over ett år etterpå, har vi lært oss å leve med pandemien.

Regjeringen, FHI og Helsedirektoratet har håndtert den løpende kriseledelsen godt, ifølge kommisjonen. Det er jeg enig i. Det norske folk har sluttet opp om tiltakene, selv om det har kostet mange dyrt. Og her er vi vel ved sakens kjerne. Når pandemiens konsekvenser tross alt er mindre i Norge enn i de aller fleste land, handler det om det norske samfunnet – et samfunn bygget på tillit mellom regjering, storting, faginstanser, arbeidslivets parter og folk flest. Nå får vi betalt for å bo i et land der åpenhet og tillit preger forholdet mellom myndigheter og innbyggere, der folk stiller opp, tar en for laget og bidrar til at vi raskest mulig kan komme oss ut av krisen. Denne gjensidige tilliten har preget det siste året, og forståelsen for tiltakene og viljen til å etterleve dem har vært enestående. Mange har sagt at nå røyner det på, nå håper vi det snart er over, men like fullt stiller folk opp og bidrar til å bringe oss ett skritt nærmere pandemiens slutt.

Kommisjonen er kritisk til manglende forberedelser på mange områder. Smittevernutstyr manglet, men kreativ improvisasjon sørget for at vi ganske raskt fikk dette på plass, og nå har regjeringen fylt lagrene. Statsministeren opplyste i redegjørelsen nå at vi har åndedrettsvern for 400 års normalforbruk og øyebeskyttelse for 2 000 år på lager. Vi får jo håpe at de ikke har en datostempling som går ut med det første!

Da nedstengningen ble vedtatt 12. mars, skjedde det i ekspressfart. Her mener kommisjonen at regjeringen burde fattet vedtaket, ikke Helsedirektoratet. Det sier statsministeren seg enig i, og det er selvsagt også jeg enig i, men det var naturligvis ikke sånn at Helsedirektoratet handlet på egen hånd. Det var i samråd med regjeringen, og dagen etter overtok Justis- og beredskapsdepartementet kriseledelsen. Så ble Stortinget koblet på, koronaloven ble vedtatt, og dialogen mellom storting og regjering har etter det blitt håndtert på en god og ryddig måte. I dag har vi den niende redegjørelsen om pandemien, en rekke krisepakker er vedtatt, og lover er blitt endret for raskt å kunne iverksette nye tiltak.

Vel er vi i denne sal politiske motstandere, men jeg vil igjen takke alle for å ha stilt opp i en krevende tid.

Norske kommuner har også stilt opp. De har snudd seg rundt og på kort tid gjort store endringer: stengte skoler og barnehager, forskrifter om stengte butikker og serveringssteder, vern om de mest sårbare av våre innbyggere, fra mangel på testkapasitet til håndtering av massetesting og utrulling av vaksine til alle innbyggere – i tillegg til alt som skal gå sin gang på tilnærmet normal måte. Jeg skjønner at mange kommuner har vært frustrert over at de ikke har hatt informasjon, og at ting må iverksettes raskt. Men her har kommunene vist at de raskt klarer å tilpasse seg, og de har gjort en formidabel innsats med å informere egne innbyggere og samtidig drive lokal kriseledelse – igjen et eksempel på tillitssamfunnet Norge.

Det er ikke tvil om at mange betaler en høy pris for pandemien. Pandemien kan ta slutt, men håndteringen av dem som har blitt ekstra hardt rammet, vil vare lenger. Regjeringens mål er at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer forårsaket av pandemien. Vi har stått i dette sammen, og målet vårt er at vi også skal komme oss ut av krisen sammen.

Det er mange ting som kunne vært gjort bedre, men det aller viktigste koronakommisjonen peker på, er at regjeringen har håndtert krisen på en god måte. Det skyldes også den mentaliteten vi har i dette landet med å stille opp for hverandre når det er nødvendig.

Sylvi Listhaug (FrP) [12:57:29]: Jeg vil starte med å takke statsministeren for redegjørelsen. Det er en god rapport fra koronakommisjonen som konkluderer med at myndighetenes håndtering av pandemien samlet sett har vært god. Og det tror jeg vi kan være enig i, så lenge Norge nå – i hvert fall så langt – har kommet ut med få dødsfall og også i det alt vesentlige hatt god kontroll over smitten. Likevel er det viktig, som statsministeren sier, at evalueringen fortsetter, fordi det kommer til å være store konsekvenser av pandemien også etter at den er over.

Det sviktet på importsmitte, og det har jo Fremskrittspartiet påpekt over lang tid. Det står her at regjeringen ikke hadde en tilstrekkelig plan for hvordan man skulle håndtere en ny smittebølge i Europa etter sommeren. Det var til tross for at Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet vurderte importsmitte som en av de største risikofaktorene. Fremskrittspartiet tok til orde for obligatorisk testing på grensene allerede i august i fjor. Grunnen var økende smitte – økende importsmitte. Forslaget ble stemt ned i Stortinget 10. desember, og statsråd Høie sa at «jeg anser obligatorisk testing først og fremst for å være et svært inngripende tiltak». Det var jo hele poenget for å få kontroll med importsmitten. I januar ble det innført, og oppfølgingen har det vært en god del problemer med.

Det er også behov for ytterligere gransking/evaluering av vaksinestrategi. Financial Times har en oversikt over hvor langt land er kommet i vaksineringen. Norge er på 37. plass av landene – milevis bak Israel, Chile, Bahrain og USA. Treg vaksinering er jo grunnen til treg gjenåpning. Det koster næringslivet enormt, og det koster innbyggerne våre enormt, ikke minst barn, unge og eldre.

Etter det kommisjonens rapport viser, har det vært avholdt ett møte med et legemiddelselskap, AstraZeneca, og på bakgrunn av dette ene møtet har man da konkludert med at man ikke går videre for å prøve å få til egne avtaler med legemiddelselskapene. I stedet valgte regjeringen å stole blindt på EU, som av regjeringen har blitt rost opp i skyene, men som ellers i Europa får flengende kritikk for de avtalene de har inngått, og for at det går så sent. Verdens helseorganisasjon er også ute nå og sier at Europas vaksinasjon går uakseptabelt sent. Så regjeringens strategi for å få tak i vaksine koster landet dyrt, og Fremskrittspartiet er opptatt av at dette blir gått nærmere etter i sømmene.

Så er også Fremskrittspartiet opptatt av at vi må planlegge for framtiden og se på beredskapen når det gjelder medisiner, når det gjelder mulighet for å produsere det i Norge, sammen med vaksine. Det står produsenter klare – det står personer som ønsker å være med og investere i sånn produksjon i Norge, klare – men de venter på regjeringen. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å komme i gang med dette, og jeg håper vi får flertall for vårt forslag.

Det er altfor tidlig å konkludere med hva de langsiktige konsekvensene av pandemien blir. Men det vi vet, er at barn og unge er et kunnskapshull. Vi vet at barn og unge som blir utsatt for vold og overgrep, har hatt en forferdelig tid. Vi vet at spiseforstyrrelser nå øker kraftig i omfang. Vi vet også at psykiske lidelser blant barn og unge, og også i den øvrige befolkningen, ser ut til å bli et større og større problem. Vi vet at eldre har fått svekket helse på grunn av mindre oppfølging og hjelp. Vi vet at helsetjenesten nå har stilt færre alvorlige diagnoser, bl.a. innenfor kreft, noe som kommer til å få konsekvenser. Vi vet at næringslivet sliter, men vi vet fremdeles ikke hvor mange bedrifter som kommer til å gå over ende, og vi vet heller ikke så langt hvor mange som kommer til å stå uten en jobb når denne krisen er over.

Jeg er overrasket over at finansministeren står midt i pandemien og varsler at handlingsregelen skal holdes neste år. Fremskrittspartiet mener at det er altfor tidlig å si hva slags situasjon vi har neste år, og hvilke behov vi har for å stå opp for befolkningen og sørge for at ingen står igjen alene med konsekvensene av pandemien. Da vil det nok være behov for å bruke penger. Fremskrittspartiet er ikke opptatt av å bruke mest mulig penger, men vi er opptatt av å stille opp for dem som trenger det nå, i kjølvannet av denne krisen.

Marit Arnstad (Sp) [13:02:54]: Koronakommisjonens klareste konklusjon er at det var en alvorlig svikt at regjeringen ikke var forberedt da koronapandemien kom. Med andre ord: Regjeringen var informert, men ikke forberedt på pandemien som traff oss. Sjøl om ingen kan frata statsministeren og regjeringen den handlekraften som ble utvist 12. mars i fjor, er det altså slik at det er rammeverket rundt oss som i lengden har vært det viktigste for oss. Det er den solide samfunnsmodellen, de brede velferdsordningene og det godt organiserte arbeidslivet – det er det som også redder oss igjennom. Og det er vår styrke at vi, sammenlignet med veldig mange andre land, er et desentralisert samfunn der vi stoler på hverandre, har tillit til hverandre og til myndighetene.

Når det gjelder beredskap, har rapporten en gjennomgående skarp kritikk av regjeringen. Regjeringen har visst at en pandemi var den mest sannsynlige krisen som kunne ramme. Likevel var det ingen scenario, ingen planer og ingen beredskapslagre av legemidler, smittevernutstyr og annet helsemateriell.

Paradokset er stort, for da Høyre gikk i regjering, var det et viktig valgkampløfte å gjøre Norge bedre rustet til denne typen kriser. I regjeringserklæringen sto det at regjeringen ville ha styrket samordning av beredskapsarbeidet og øke gjennomføringskraften.

Kommisjonen dokumenterer godt at disse løftene ikke er innfridd etter sju år – og med like mange beredskapsministre. Slik er koronakommisjonens konklusjoner ikke bare alvorlig for beredskapen, men også litt pinlig for statsministeren.

Manglende samordning er ett av de punktene som har blitt påpekt fra kommisjonen. Det er et av de veldig viktige poengene som er tatt opp av kommisjonen. Det samme gjelder at en ikke tok tilstrekkelig hensyn til kommunene. Kommunene fikk langt større oppgaver enn de var forberedt på, men fikk svært lite informasjon og hjelp, særlig i den første fasen. I fordeling av smittevernutstyr ble kommunene nedprioritert, og regjeringen la mest vekt på sykehusene. Regjeringen ga ikke kommunene nødvendig støtte til den viktige jobben med smittesporing og testing, og det fantes heller ingen plan for å stoppe importsmitten høsten 2020. Det var også kommunene som i stor grad varslet om den situasjonen som var i ferd med å oppstå.

Jeg hører en i dag si at nå har vi åndedrettsvern for så og så mange hundre år og øyebeskyttelse for så og så mange hundre år. Men da pandemien traff, hadde vi null lagre av denne typen viktig materiell. At helseminister Høie hadde en venn i Kina, var visst avgjørende for at det lyktes å skaffe smittevernutstyr, men skal beredskap virkelig være så tilfeldig og sårbart? Svaret på det er sjølsagt nei. I stedet for å bygge opp produksjon og lager av smittevern har regjeringen satset på at dette skal man ordne gjennom internasjonal handel, slik svaret også bestandig har vært når noen av oss har etterlyst beredskapslagring av bl.a. legemidler og smittevernutstyr.

De beredskapsutfordringene Norge står overfor, er mangfoldige. De har både sivil og militær karakter. Denne kommisjonsrapporten bør i alle fall bidra til at beredskapsutfordringene samlet sett kommer mye høyere på dagsordenen enn de har vært de siste årene.

Jeg har prøvd å telle opp, og jeg tror at Senterpartiet har fremmet ca. 15 beredskapsforslag i løpet av de siste årene, og vi har vekselvis blitt smilt overbærende av, eller blitt kraftig kritisert for å overdrive. Men det er faktisk ganske viktig. Et av de viktigste forslagene Senterpartiet har fremmet, er om en ny totalberedskapskommisjon. Willoch-utvalget la fram sin utredning om et sårbart samfunn i år 2000. Det har altså gått 20 år siden Norge sist hadde en grundig gjennomgang av alle deler av landets beredskap. Mye har skjedd på disse 20 årene, og det trengs en helhetlig gjennomgang av vår nasjonale beredskap.

Dette forslaget har til nå blitt nedstemt, det har blitt fremmet flere ganger og blitt nedstemt. Jeg har ofte lurt på om det blir nedstemt bare fordi det er Senterpartiet som har fremmet det. Men la oss nå håpe at det er mulig å få gjennomslag for det, for koronakommisjonen viser oss behovet for en ny totalberedskapskommisjon i Norge. Trygg beredskap er en regjerings viktigste ansvar, og Norge må være bedre forberedt ved neste krise enn vi var ved denne. Det er en debatt som en må føre videre.

Audun Lysbakken (SV) [13:08:01]: Det aller viktigste kommisjonen peker på, er at regjeringen har håndtert det bra, sa representanten Helleland. Her er det altså Høyres valgkamp som snakker, ikke noen som er opptatt av å lære av det denne rapporten sier oss. Det synes jeg er ganske avslørende, og det føyer seg inn i et mønster av bortforklaringer der regjeringen har vært svært uvillig til å erkjenne at det er tungtveiende kritikk i denne rapporten. Det gjør det jo nødvendig for opposisjonen å påpeke den tungtveiende kritikken, siden regjeringen er såpass opptatt av ikke å gjøre det selv.

Det er også oppsiktsvekkende, synes jeg, at ikke statsministeren kommer med klarere selvkritikk etter at kommisjonen har påpekt stor svikt i den beredskapen hun hadde ansvaret for. I stedet har hun bl.a. brukt ordet «skjønnhetsfeil» som bortforklaring i media, og da vil jeg for en gangs skyld mene at statsministerens favorittsitat passer: Jeg ville ikke brukt de ordene.

Den manglende evnen til å erkjenne feil synes jeg er blitt en gjenganger ved lederskapet til denne regjeringen, og det er vel også en form for regjeringsslitasje. Kommisjonens rapport rammer jo statsministeren hardt fordi hun ble statsminister nettopp med et løfte om bedre beredskap som fanesak.

Hvor er det rapporten kommer med tungtveiende kritikk? La meg nevne tre ting:

For det første er det jo den manglende beredskapen i seg selv. Det kommer fram at regjeringen var uforberedt på en pandemi, til tross for at det var regnet som en av de mest sannsynlige truslene. De hadde ikke øvd, de hadde ingen plan, og hyllene var tomme.

Det andre er den manglende demokratiske forankringen underveis i krisehåndteringen. Her må kommisjonen lyttes til, og vi må ha en diskusjon, som jeg også er glad for at regjeringen åpner for, om endring av smittevernloven. Vi har et lovverk som ikke er tilpasset en langvarig krise. Smitteverntiltak under en pandemi er ikke rene faglige vurderinger, de er tvert imot dypt politiske beslutninger. At regjeringen har hatt all makt alene i disse spørsmålene, har ført til mindre åpenhet, og nok også til mindre rom for motforestillinger og debatt om dem som har lidd mest under tiltakene. Regjeringen kunne og burde valgt å dele den makten med Stortinget, og Stortinget burde krevd en større rolle, slik som SV har foreslått gjentatte ganger i løpet av krisen.

Det tredje punktet som jeg synes er viktig å framheve, er kommunenes situasjon og manglende koordinering.

I tillegg behandler kommisjonen i liten grad det området der regjeringen har sviktet mest, nemlig håndteringen av den sosiale og økonomiske krisen, der regjeringen igjen og igjen har handlet for sent. Tidlig i krisen burde regjeringen fått på plass rutiner for hvilke sosiale og økonomiske tiltak som skulle følge nedstengningen, men det kom aldri, og det meste av viktige sosiale tiltak har vært presset igjennom av opposisjonen i Stortinget.

Vi mener at kommisjonens rapport er svak på et viktig område, og det er den diskusjonen vi nå burde hatt om systemproblemene i helsevesenet. Dårlig intensivkapasitet er jo bl.a. et resultat av det butikkinspirerte finansieringssystemet i sykehusene, og en diskusjon om foretaksmodellen og stykkprisfinansieringen bør bli en del av den videre diskusjonen om bedre beredskap. SV mener også at videre rapporter og debatter på dette området må ta for seg, i tillegg til systemproblemene i helsevesenet, bedre beredskap mot de sosiale og økonomiske problemene som oppstår i en helsekrise, og at vi trenger en langtidsplan for barn og unge.

Nå kunne jeg valgt å vektlegge en del av de positive tingene som er kommet fram i rapporten, for de er definitivt der. Men jeg tenker at når Høyre velger å overtolke det så langt at det «aller viktigste koronakommisjonen peker på», er at regjeringen har håndtert det bra, er vi kanskje et sted der det er andre ting regjeringen og regjeringspartiene trenger å høre.

Til slutt: Vi mener at behovet for læring, behovet for å gå grundig gjennom de rådene vi har fått, og behovet for å peke på veien videre, tilsier en grundig behandling i Stortinget. SVs gruppe mener derfor at kontroll- og konstitusjonskomiteen er rett sted å jobbe videre med rapporten.

Terje Breivik (V) [13:13:22]: Takk til statsministeren for ei grundig og open utgreiing. Etter å ha lese rapporten til koronakommisjonen er eg i stort imponert over jobben regjeringa har gjort, og arbeidet Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har lagt ned. Etter å ha høyrt på opposisjonspartia no skulle ein tru det var ein kvikkfiks for å handtera eit virus som covid-19, trass i at kommisjonen er klokkeklar: Ingen land i verda var godt førebudde på å takla ein slik pandemi. Ingen hadde føresetnadar for å ha planar, strategiar og beredskap som var førebudde på eit totalt ukjent virus som var så smittsamt, med så fatalt sjukdomsbilete for utsette grupper. Likevel er Noreg eit av landa som har lågast smitte, færrast dødsfall og er minst ramma økonomisk. Ein treng ikkje å ha følgt særleg godt med på internasjonale nyhende det siste året for å konkludera med at det dessverre ikkje er sjølvsagt.

Ei viktig forklaring på korfor Noreg har klart seg godt, er det som kommisjonen skriv i Kapittel 2.1 Et godt rustet samfunn, om den ganske så unike tilliten og solidariteten me har i Noreg mellom styresmaktene, borgarane og det sivile samfunnet:

«Myndighetene kunne imidlertid ikke lykkes uten oppslutning fra befolkningen.»

Eit slikt tillitsforhold kan ein aldri ta for gjeve eller tru vil vara ved, om det ikkje vert forvalta og utvikla på klokt vis.

Er det eitt punkt regjeringa verkeleg fortener skryt for, er det på kor opne, synlege og tilgjengelege dei har vore frå dag éin, ikkje berre når det gjeld kva dei har sett i verk av tiltak, men òg om tvilen og vurderingane undervegs, viljen dei har hatt til å lytta breitt heile tida, og samspelet dei har hatt med Stortinget. Parlamentet har òg vist seg frå si beste side, heilt sidan finanskomiteen sat ei utvida langhelg saman i mars i fjor og forhandla fram den fyrste koronakrisepakken, der store, nye velferdsordningar for sjølvstendig næringsdrivande og permitterte vart utmeisla. Ordningar me normalt hadde brukt månadar og år på å få på plass, vart vedtekne og sette i verk i tett samspel med departementet og Nav på rekordtid. Alle stilte opp for alle.

Stortinget brukte òg høvet me har til å setja ned ein eigen særskilt komité, samansett av stortingspresidenten og alle parlamentariske leiarar, som m.a. handsama koronalova, ei lov der Stortinget var invitert til å gje regjeringa langt meir makt enn ei regjering strengt tatt bør ha. Leiaren for det største opposisjonspartiet var saksordførar. Gahr Støre gjorde ein imponerande jobb og loste arbeidet gjennom med klokskap og stor ansvarskjensle. Dei andre parlamentariske leiarane la til sides alle partipolitiske omsyn og brukte all kløkt, røynsle og ressursar dei disponerer, for å sikra at me saman skulle ha dei beste føresetnadane for å handtera pandemien.

Eg hugsar òg godt korleis regjeringa samarbeidde med koronakomiteen, med statsministeren, helseministeren og justisministeren i spissen – trygge og klare, men likevel med ei audmjuk, lyttande tilnærming til kriseleiingsoppgåva og dei krevjande avvegingane Stortinget nødvendigvis òg måtte gjera.

Det er liten tvil om at samspelet regjering–storting og samspelet internt på Stortinget det siste året har vist fram norsk politikk på sitt beste, på same vis som samspelet mellom regjering–storting på den eine sida og det sivile samfunnet har vore tilsvarande tett og godt. Neste syretest på at me som til kvar tid representerer den demokratiske makta, forvaltar denne berebjelken, tillitsforholdet og openheita i det norske demokratiet, er korleis me saman evaluerer og lærer av den samla krisehandteringa.

At regjeringa set i gang ei ekstern, uavhengig evaluering av eiga krisehandtering midt under pandemien og varslar full gjennomgang så snart samfunnet nærmar seg normalitet, viser igjen ei regjering som er sitt ansvar medviten, og slik legg eit godt grunnlag for at me består den testen òg. Så vonar eg at Stortinget følgjer opp like mønsterverdig.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:18:41]: Jeg vil starte med å takke statsministeren for en grundig redegjørelse.

Pandemien pågår fortsatt, den er ikke over. Samtidig er det fornuftig å gå inn og se hvordan krisen har blitt håndtert fram til nå. Hva har fungert – hva har ikke fungert? Hva må vi forbedre, og hva kan vi lære?

Kommisjonens rapport viser at myndighetenes håndtering av pandemien samlet sett har vært god. Samtidig må vi ta lærdom av de punktene i rapporten som dokumenterer svakheter. Det handler ikke minst om den samlede koordineringen av ressurser og samarbeidet på tvers av etater. Dette er svakheter vi kjenner igjen fra tidligere kriser, og det synes å være en svakhet som gjentar seg under ulike regjeringer.

I en rapport som den vi nå har fått på bordet, vil naturligvis hovedfokuset være tilbakeskuende. Samtidig må vi bruke den for å se framover. Derfor er det klokt og riktig at Stortinget går inn i dette nå, stiller spørsmål og definerer tydelige læringspunkter.

I samfunnets krisetenkning tar man gjerne utgangspunkt i den forrige krisen som oppsto. Vi planlegger for den forrige krisen. Det ligger naturlig i menneskets natur å tenke sånn. Men denne krisen kan lære oss at vi også må forberede oss på nye scenarioer, nye typer kriser, og at det utenkelige kan skje. Det å være forberedt på full nedstengning av Norge er det vanskelig å ha et fullstendig bilde av på forhånd. Det er en ekstremsituasjon vi som samfunn ikke hadde kunnet se konsekvensene av fullt ut, uavhengig av hvem som hadde styrt.

Men midt oppi denne ekstremsituasjonen vi har vært i, og som vi fortsatt er i, har regjeringen i hovedsak håndtert situasjonen bra, er kommisjonsrapportens konklusjon. Det har skjedd i et nært samarbeid med Stortinget og med fullmakter fra Stortinget. Vi har satt liv og helse først. Det er et verdivalg, og det har vært en grunnleggende tilnærming for hele håndteringen av krisen. Vi har prioritert barn og unge, det er også et viktig verdivalg.

Norge står i en særklasse internasjonalt når det gjelder antall døde. Det er nok flere årsaker til at det er sånn, men det er ikke tvil om at det bl.a. er et resultat av en villet politikk der vi har satt liv og helse først.

Diskusjoner rundt organisering er gjerne en gjenganger i evaluering av kriser. Vi så det også etter terrorangrepet 22. juli, der det på så tragisk vis ble avdekket at den dagens regjering hadde sviktet i sikkerhets- og beredskapsarbeidet.

Jeg vil samtidig løfte fram at det vi nå har sett gjennom denne pandemien så langt, til tross for svakheter, er at det har vært mye god organisering i helsevesenet, selv om det også er klare forbedringspunkter. Mye har fungert svært godt, og jeg vil gi honnør til alle som har gjort en innsats på alle nivå i norsk helsevesen.

Jeg vil også gi honnør til alle i skole- og utdanningssektoren, som har gjort en heltemodig innsats for å tilpasse seg skiftende forhold. Skoleverket har hatt og vil ha en viktig oppgave også framover. Lærere og alle som jobber i førstelinjen med barn og unge, bidrar med trygghet, veiledning og kunnskap til dem som vokser opp i en krevende tid. Det er svært viktig.

Vi vil merke konsekvensene av denne pandemien i lang tid framover. De menneskelige kostnadene er store. La oss heller ikke undervurdere utfordringene i de neste månedene. De psykiske belastningene kan ha store konsekvenser. Vi er i dag blitt presentert for utfordringene studentene våre har opplevd, opplevelser vi også må ta på alvor. Derfor er det viktig å styrke satsingen på psykisk helse ytterligere, og vi må styrke innsatsen på forebygging, sånn at vi tidlig kan fange opp barn og unge som sliter, og som står i fare for å falle utenfor.

Jeg tror ettertiden vil vise at denne regjeringen ledet landet trygt gjennom krisen, og at de tiltakene som ble iverksatt, bidro til å redde liv. Samtidig må vi lære av de punktene som bl.a. statsministeren var inne på, og som går igjen i kommisjonens rapport. Det blir en oppgave for regjering og storting å sørge for at dette skjer på en god og betryggende måte med tanke på å styrke beredskapen for senere kriser. Djupest sett handler det om at vi som samfunn skal være rustet til å møte kriser også framover, både de kjente og de ukjente, når de inntreffer.

Bjørnar Moxnes (R) [13:23:52]: Erna Solberg erkjenner at pandemien rammer skjevt, men ikke at regjeringens krisepolitikk har vært med på å forsterke forskjellene. Og den krisepolitikken går hardest ut over arbeidsfolk, barn og unge, de som bor alene, de som er syke og sårbare.

Regjeringen ga kommisjonen et mandat som ikke inkluderte krisepakkene. De har vist seg å være nesten såkalte forskjellsbomber, ved at rike bedriftseiere og eiendomsbaroner får alt de peker på, mens regningen veltes over på arbeidstakerne.

Et virus gjør kanskje ikke forskjell på folk i seg selv, men det har altså regjeringens pandemihåndtering gjort. Vi har iallfall sett en urettferdig nedstengning – nå må vi sikre en rettferdig gjenåpning av samfunnet vårt.

Rapporten bekrefter Aftenpostens avsløring, at regjeringen ga etter for press om å åpne for arbeidskraftimport fra land med høy smitte, til tross for advarsler fra helsemyndighetene. Smittevern, liv og helse ble satt til side for å sikre inntjening til noen næringslivstopper med en direktelinje til regjeringen, mens regningen gikk til arbeidsledige og til aktører innenfor servering, kultur og andre hardt rammede sektorer, som ikke har fått i nærheten av samme oppmerksomhet fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Rødt forventer at kontrollkomiteen nå starter en skikkelig behandling av rapporten. Vi må også ha et klart svar fra Erna Solberg på følgende spørsmål: Hvorfor skrev helseminister Bent Høie til Stortinget at regjeringen ikke hadde gitt etter for lobbypress, når koronakommisjonen har kommet til stikk motsatt konklusjon?

Velferden vår, ikke minst helsevesenet, har blitt skaltet og valtet med av sittende regjering – intensivplasser, lokalsykehus, ansatte med for små stillingsbrøker, ufrivillig deltid, og også outsourcing av tjenester. Alt dette ser vi har økt smittefaren.

Så er det skiftende regjeringer som har solgt ut og lagt ned beredskapslager for smittevernutstyr, medisin og mat. Nedprioriteringen av selvforsyning og beredskap bygger på en ganske naiv tro på frihandel, som har gjort oss sårbare og kan gjøre enda større skade i nye pandemier, som heller ikke rammer sånn som regjeringen har forventet og planlagt for. Rapporten er i realiteten en ren slakt av politikken til høyreregjeringen, som gikk til valg på nettopp å bedre Norges beredskap.

Så konkluderer kommisjonen med at Grunnloven ble brutt. La meg sitere fra kommisjonens sjuende hovedpunkt:

«Det er i krisesituasjoner at risikoen er størst for at Grunnloven og menneskerettighetene blir brutt, og at borgernes rettigheter kan bli krenket.»

Da burde ryggmargsrefleksen til myndighetene være å forsikre seg om at pandemihåndteringen skjedde innenfor de rammene som Grunnloven og menneskerettighetene setter. Det skjedde åpenbart ikke i begynnelsen av pandemien.

Og videre:

«Regjeringen burde sørget for grundigere vurderinger opp mot Grunnloven og menneskerettighetene da de benyttet fullmakten i smittevernloven § 7-12.»

Det er ikke holdbart hvis dette ikke får en fullverdig behandling av Stortinget før et valg. Det gjelder uansett hvem som sitter i regjering, og hvem som måtte ligge an til å vinne valget. Derfor foreslår Rødt at statsministerens redegjørelse sendes til kontrollkomiteen for behandling. Og utelukkende basert på regjeringens forslag til koronalov, som ville satt helt sentrale prinsipper til side, kan vi si at regjeringen ikke besto demokratitesten gjennom denne pandemien.

Så vil jeg trekke fram det som står i rapportens kapittel 27. Der kommer det fram at regjeringen valgte å melde Norge inn i en EU-avtale for felles anskaffelser av medisinsk utstyr, JPA. Regjeringsadvokaten og Helsedepartementet fastslo at avtalen innebar myndighetsoverføring og derfor etter Grunnloven måtte forelegges Stortinget. Men avtalen ble inngått uten Stortingets samtykke. Derfor vil jeg gjerne ha et klart svar, et ja- eller nei-svar: Opplyste statsministeren Stortinget om dette grunnlaget for deltakelse?

Statsminister Erna Solberg [13:28:53]: Det er klart at Koronakommisjonens rapport gjerne leses med de brillene man har på, og med det politiske filteret man har. Når representanten Moxnes sier at Koronakommisjonens rapport er ren slakt av regjeringens politikk, er det kanskje viktig å minne om at hovedkonklusjonen er at myndighetenes håndtering av koronaen samlet sett har vært god. Det er en rar formulering hvis det er ren slakt.

Jeg har lyttet til mange av innleggene, og jeg har ikke tenkt å kommentere hvert enkelt av dem. Som sagt er det mulig å lese ulike punkter ut av dette, men jeg har lyst til å begynne med en – la meg si – åpenbar misforståelse. Den har både representanten Gahr Støre og representanten Lysbakken gjort seg skyldig i. Det er at jeg skulle ha kommentert Koronakommisjonen med at de har påpekt skjønnhetsfeil. Det er ikke riktig. Jeg har i et intervju med Dagbladet, før Koronakommisjonen hadde fremlagt dette, sagt – etter at jeg hadde påpekt mange ting som regjeringen faktisk mente kunne vært bedre – at systemet har fungert ganske godt, selv om det alltid er skjønnhetsfeil. Det var før Koronakommisjonen la dette frem, og i en kontekst hvor det ble kommentert mange andre ting. Jeg håper vi nå har lagt det argumentet dødt, for her det åpenbart fullstendig feilsitering, og det er satt inn i en annen kontekst.

Det var kanskje ikke klokt å bruke ordet «skjønnhetsfeil», men det er mange små og store ting som vi kunne gjort bedre i dette, og noen store ting hvor vi har sagt oss enig i kritikken, gjennom redegjørelsen jeg har gitt. Det gjelder bl.a. at vi burde vært bedre forberedt med hensyn til smittevernutstyr, som regjeringen har vært klar på at vi burde vært. Vi tar fullstendig og klart kritikk på det. Det gjorde vi lenge før Koronakommisjonen gjorde det. Det var ting vi burde vært bedre forberedt på.

Når det gjelder spørsmålet om forberedelse på pandemi, er det blitt brukt litt ulike uttrykk i debatten. Vi var informert, men ikke forberedt, sa representanten fra Senterpartiet, Marit Arnstad. Men vi var forberedt på det som DSB hadde som scenario for den mest sannsynlige pandemien. Vi var forberedt på det Verdens helseorganisasjon sa var den mest sannsynlig pandemien, men vi utfordret ikke de scenarioene. Det mener jeg at vi kan ta kritikk for at vi skulle gjort. Den pandemien som var mest varslet, hadde vi et godt apparat for å møte, men den var altså helt annerledes enn den pandemien vi møtte.

Så mener jeg at vi skulle tenkt utenfor boksen, og at det er blant de tingene vi burde ha lært – tenkt og jobbet med det på en annen måte. Men når det gjelder å tenke utenfor boksen, er det altså ikke sånn at vi var informert og advart om en pandemi som var helt annerledes. Alle anslo at det mest sannsynlige var en influensapandemi, hvor vi hadde en pandemistrategi og et system for hvordan vi skulle klare å håndtere det.

Jeg synes at man bør ta inn over seg det paradigmeskiftet som har skjedd. I den pandemiforberedelsen vi har, og den planen for den som Verdens helseorganisasjon har, den planen Norge hadde, advarte man egentlig mot alle de tiltakene vi har hatt, og som nå er suksess, fordi man ikke hadde tenkt utenfor boksen i forberedelsesarbeidet, man hadde ikke sett grundig nok på det. Nå har vi altså gjort det, da er det nybrottsarbeid. Jeg er enig i at vi burde tenkt utenfor den boksen, men det er ikke sånn at vi var informert om at det var det mest sannsynlige scenarioet som skjedde. Nei, det var et annet enn det mest sannsynlige scenarioet som faktisk skjedde. Men vi burde ha jobbet mer med å stille oss disse spørsmålene utenfor det som var planleggingshorisonten og de scenarioene som var tegnet opp.

Så er jeg enig i at vi skal gå gjennom og se på vaksinestrategien. Det er et av de åpenbare temaene som neste rapport bør dreie seg om. Jeg mener også at importsmittespørsmålet, som er ganske overordnet håndtert i denne rapporten, selvfølgelig også bør gjennomgås på en enda bedre måte, ikke minst hvordan vi har lært av den første delen av pandemien når det gjelder å håndtere den andre delen av pandemien. Det er bl.a. grunnen til at vi bør ha en ny rapport og komme enda lenger tilbake.

Så har jeg lyst til å si at jeg dessverre ikke har forstått det argumentet som Jonas Gahr Støre fremhever, om at det blir feil når jeg sier at det var tillitsbasert, det at vi hadde karantene i begynnelsen. Vi hadde karantene i begynnelsen som det strengeste landet i Europa når det var over 20 personer per 100 000 som var smittet i et land. Vi forutsatte at alle skulle gjennomføre karantene, med det tydelige unntaket som var gitt for industriens selvregulering av fritidskarantene. Men vi så at karantenen ikke ble fulgt godt nok opp. Da satte vi etter hvert inn andre tiltak.