Heidi Nordby Lunde (H) [16:14:42]: Vi startet faktisk pandemiåret 2020 med lav ledighet, og jeg husker bedrifter over hele landet som meldte at deres største hinder for vekst var mangel på kompetent arbeidskraft. Dette endret seg dramatisk etter 12. mars, da inngripende tiltak på grunn av pandemien førte til den høyeste registrerte ledigheten i Norge siden annen verdenskrig. Det ble registrert inn hele 416 000 søknader om dagpenger i perioden mellom 12. mars og slutten av april i fjor. Men så så vi over sommeren at ledighetstallene gikk raskt nedover, i takt med at de mest inngripende tiltakene ble rullet tilbake. Vi forventer selvfølgelig det samme når vi nå etter hvert forhåpentligvis skal åpne opp, flere blir vaksinert og smitten går tilbake.

Arbeidsledigheten har falt kraftig siden i fjor vår, men er fortsatt klart høyere enn før pandemien. Det er nå registrert nesten 212 000 personer som arbeidssøkere hos Nav. Selv om mange trolig vil kunne vende raskt tilbake arbeid når smittesituasjonen bedrer seg, vet vi at personer som har vært fraværende fra arbeid i lang tid, vil kunne ha utfordringer med å komme i jobb. Det er derfor en risiko for at pandemien kan påvirke arbeidsmarkedet også på lengre sikt. Dette kommer i tillegg til de mange som sto utenfor arbeidslivet allerede før pandemien. Ifølge Navs årsrapport for 2019 hadde likevel virkemidlene som fulgte med regjeringens inkluderingsdugnad, begynt å virke. Dette viktige arbeidet må fortsette. Altfor mange står utenfor arbeidslivet, og særlig når vi også vet at det er god helse i det å gå på jobb, må flere løftes opp og inn i arbeidslivet. Derfor vil jeg utfordre statsråden på tre områder jeg mener vi må fokusere på framover: unge uføre, behovet for kompetanse i arbeidsmarkedstiltak og langsiktige virkninger av dagens ordninger.

De siste årene har det blitt langt flere unge uføre, og dette gir grunn til bekymring. Noe av grunnen vet vi er at flere barn nå vokser opp med diagnoser og funksjonsnedsettelser som tidligere var dødelige, men det forklarer på langt nær alt. Før jul fikk vi en rapport som viste at av dem mellom 25 og 29 år som får innvilget uføretrygd, hadde 70 pst. en psykisk lidelse. I tillegg vet vi at unge uføre ofte kommer fra familier med lavere inntekt, at deres skoleresultater er dårligere, og at tilknytningen til arbeidslivet er svakere enn for jevnaldrende. Vi har gjort mye, men det er åpenbart at det må gjøres mer. Forskning viser at psykisk uhelse ofte kan kombineres med arbeid, og at arbeid har en positiv effekt på helsen, både den fysiske og mentale. Det å ha en jobb bidrar for de fleste til økt tilhørighet, mestring og personlig utvikling.

Nav har i økende grad tatt i bruk metodikken med individuell jobbstøtte, som gir individuell oppfølging, langvarig støtte og selvbestemmelse for flere målgrupper. Det er bra, men kan vi gjøre mer? Virkningen av korona i arbeidsmarkedet vil fortsette lenge etter at siste vaksinen er satt, og vi må unngå at koronakrisen blir en utenforskapskrise. Hvordan kan vi sikre at særlig unge ikke skyves ut, men hjelpes inn i arbeidsmarkedet?

Personer med lav eller ingen formell utdanning er særlig sårbare i den situasjonen vi nå står i. Utdanning og kompetanse er og vil være nøkkelen til arbeidsmarkedet. Nå er ikke utdanning som sådan arbeidsministerens område, men vi vet jo at mange av dem som faller utenfor, mangler grunnleggende kompetanse, og da må vi også ha virkemidler for å få dem gjennom et løp for utdanning. Hvilke tiltak kan vi bidra med her?

I samarbeid med partene i arbeidslivet er det utviklet en ny lønnsstøtteordning som skal stimulere foretak til å ta permitterte arbeidstakere raskere tilbake til arbeid. De kan dermed forberede seg på gjenåpning av virksomheten, selv om inntektene ikke er der ennå. Det vil forhåpentligvis motvirke at ledigheten fester seg på et høyt nivå. Men er dette nok?

Arbeidsmarkedstiltak er selvsagt sentrale virkemidler for å få flere arbeidsledige over i jobb. For å unngå at arbeidsledigheten blir varig høyere, ble antall tiltaksplasser økt betydelig i år, og Nav har også fått økte bevilgninger for bl.a. å styrke oppfølgingen av langtidsledige. Men både forskning og erfaring viser at de som har vært langtidspermittert, ofte også dessverre blir langtidsledige. Det er også en av grunnene til at jeg har vært bekymret for mange av de utvidelsene av støtteordninger og permitteringsordninger som Stortinget har vedtatt. Selvsagt skal vi bidra med tiltak så lenge det er nødvendig, men Stortinget vedtok bl.a. utvidelser til 1. oktober, som jo er flere måneder etter at man tror at den voksne befolkningen vil være ferdigvaksinert.

Arbeidsmarkedstiltak kan ikke erstatte et faktisk arbeidsmarked, vi er helt avhengig av at privat næringsliv kommer opp å stå igjen når smitteverntiltakene rulles tilbake. Som tidligere næringsminister trenger statsråden neppe en påminnelse om at det er norsk næringsliv som skal skape de arbeidsplassene vi vil at folk skal inkluderes inn i. Samtidig har vi også under pandemien sett hvor avhengig vi er av verden rundt oss, ikke bare for eksport av olje, fisk, teknologi og tjenester. Vi har opplevd vekst i hele landet fordi verden har kommet til oss. Visit Norway anslo at vi tidligere hadde besøk av rundt 400 000 kinesiske turister i Norge årlig. Når skobutikken i den lille bygda Flå i Hallingdal solgte 250 par sko i uken, var ikke det fordi de 1 100 innbyggerne slet ut usedvanlig mange sko, men fordi kinesiske turistbusser stoppet i bygda.

Det kommer ikke til å komme 400 000 kinesiske turister til Norge i år, neppe heller neste år. Og det finnes ingen norske krisepakker som kan kompensere for et langvarig fall i et globalt marked som det vil ta tid å hente seg inn igjen fra. Det er å kaste blår i øynene på arbeidstakere og bedriftseiere å late som om alt vil bli som før bare krisepakkene er store nok og varer lenge nok. Jeg frykter derimot at langvarige krisepakker kan forlenge krisen gjennom å hindre nødvendig omstilling og hemme ny vekst og nye arbeidsplasser. Vi vet jo også at langvarige permitteringer og forhøyete satser kan gi uheldige innlåsingseffekter. Derfor hadde det også vært fint å høre arbeidsministerens refleksjoner om nettopp effekten av de mange midlertidige ordningene som har vært innført.

Tall fra Nav viser altså nå at 212 000 personer er helt ledige, delvis ledige og arbeidssøkere på tiltak hos Nav. Selv om regjeringen har lagt fram en rekke krisetiltak for næringslivet, er situasjonen fortsatt svært krevende. Nær alle permitterte kommer fra privat sektor. Erfaringsmessig vet vi at kriser i arbeidsmarkedet øker sjansen for at flere blir stående langvarig eller permanent utenfor arbeidslivet. De langsiktige konsekvensene av den pågående ledighetskrisen kan bli store. For å unngå økte forskjeller i samfunnet er det viktig at vi klarer å få flest mulig tilbake i jobb. Da er mitt spørsmål til statsråden nettopp det: Hva vil statsråden gjøre for å hindre at ledigheten biter seg fast?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:22:00]: Som representanten Nordby Lunde påpekte, økte arbeidsledigheten i fjor mer og raskere enn noen gang tidligere, til et historisk høyt nivå. Det finnes ikke noen parallell i etterkrigstiden i Norge. Ledigheten har gått ned siden mars/april i fjor, men fortsatt er antallet delvis ledige og antall helt ledige høyt, over 200 000. Til sammenligning er det et høyere tall enn under oljeprisfallet. Det er et høyere tall enn under finanskrisen. Det er et høyere tall enn under dot com-boblen, hvis noen husker den. Det er nær 120 000 personer som nå er registrert som helt ledige, én av tre er permitterte, og nesten halvparten har vært uten jobb i minst et halvt år.

Det er en god nyhet oppi alt det mørke, og det er at etter alle solemerker, hvis vi følger rådene til Bent Høie, Nakstad, Guldvog, Stoltenberg og alle andre og vasker hendene og holder avstand og sånn, så vil Norge kunne åpne opp igjen, og da vil også den økonomiske aktiviteten komme tilbake. Vi kan møte folk igjen, og folk vil komme tilbake på jobb.

Hvorfor er det da allikevel grunn til å være bekymret? Jo, et godt bilde er kanskje min hjemby, Porsgrunn – ikke fordi det er noe dårlig sted å være, snarere tvert imot. Det er en veldig fin og flott kommune, men det er også en typisk kommune i Norge, som har en stolt og lang industrihistorie, og som har opplevd utrolig store omstillinger og endringer gjennom flere tiår. Det er mange arbeidsplasser som har blitt borte, mange bedrifter som har blitt lagt ned, men det er også mange som har kommet til. Dette kan være Porsgrunn eller det kan være et sagbruk eller et verft eller en industribedrift i nær sagt hvilken som helst del av landet, men det man ser, er at selv om omstillingen på den ene siden har en oppside – og oppsiden er jo at industriarbeidsplassene er der fortsatt, at dette fortsatt er milliardnæringer som eksporterer for svære verdier ut av landet, ikke minst takket være EØS-avtalen, i parentes bemerket – er det også sånn at omstillingene har en pris. Det er noen tegn til at når ledigheten går opp eller en fabrikk legges ned, så er det noen som ikke finner veien tilbake til arbeid.

Det vi vet helt utvetydig fra forskningen, er at sysselsettingen har vanskeligheter og større vansker med å hente seg opp igjen jo lenger folk forblir uten jobb. Forskere har også anslått at det er store samfunnsøkonomiske tap ved dette – selvfølgelig. Én prosentenhet høyere arbeidsledighet kan føre til en varig reduksjon av sysselsettingsandelen på sikt tilsvarende nesten 10 000 færre sysselsatte og gir et årlig tap i BNP for fastlandsøkonomien på 12 mrd. kr. Det har også en individuell side, for vi vet at jo lenger folk blir stående uten arbeid, jo mindre er sjansen for at de kommer seg tilbake. Det betyr at de fleste permitterte vil komme seg tilbake i jobb, men faren er stor for at mange, eller i hvert fall en del, ikke vil gjøre det. Den faren blir ekstra stor fordi de som er arbeidsledige nå, er litt annerledes – ikke som personer, men bakgrunnen deres – enn det vi så f.eks. under oljeprisfallet. Det er som vanlig flere unge, det er vanlig. Det rammer som vanlig også flere nordmenn med minoritetsbakgrunn, det er også vanlig. Men det er også flere enn tidligere som har forholdsvis korte utdanninger, og som jobber i yrker som er det man noen ganger kaller lavlønnsyrker, altså yrker som ikke har veldig høyt lønnsnivå, for å si det forsiktig. Det betyr at ledighetskrisen og den økonomiske krisen kan vedvare og fortsette lenge etter at det siste vaksinestikket er satt, og lenge etter at samfunnet er gjenåpnet, også hvis vi er tilbake i en normalsituasjon.

Der er et av representantens Nordby Lundes poeng ganske vesentlig, for det betyr også at hvordan vi klarer å håndtere veien tilbake til det normale, blir viktig. Det at ordninger som er midlertidige, blir trappet ned, er viktig av to grunner.

For det første: På sikt må vi erkjenne at ledighetskrisen er en krise i privat sektor. Alle har blitt rammet av korona, men ledighetskrisen er først og fremst i privat sektor. Hvis privat sektor skal ha rom for å vokse, kan det ikke bli en for stor ubalanse mellom offentlig sektor og privat sektor.

For det andre: Summen av gode tiltak kan over tid bli et system som er dårligere også for folk flest. Det er en grunn til at vi ofte i denne sal har snakket om arbeidslinjen, og at vi har snakket om at vi må ha ytelser som stimulerer til å komme tilbake til jobb, selv om det betyr at ytelsene da ikke er like høye som de er i en krisesituasjon som nå.

Det andre sporet er at vi må bruke denne krisen til noen taktskifter og permanente endringer. Jeg mener det er helt riktig å fortsette en stor satsing på arbeidsmarkedspolitikken, og jeg mener det er viktig at vi fortsetter ekstra tett oppfølging av f.eks. ungdom som står i fare for å falle utenfor.

Men vi er nødt til å ha et taktskifte når det gjelder synet vårt på kompetanse og utdanning og arbeidssporet, hvis vi kan kalle det det. I altfor lang tid har vi operert som om folk var todelte, som om det var en del av dem som skulle drive med utdanning, mens en annen del søkte om jobb. På kort sikt kan det kanskje være fornuftig at man ikke lager et dagpengesystem som er skrudd sammen sånn at det blir en eller annen oppmuntring til å ta utdanning istedenfor å søke på jobb. Hvis det man trenger for å komme tilbake i jobb, er omskolering, å få fullført fagbrevet, å få bygd på fagbrevet med en fagskoleutdanning eller å gjøre noe annet som gjør deg mer attraktiv, er det ett spor. Vi har sendt et regelverk til Stortinget som Stortinget har til behandling nå, og som jeg mener blir viktig, men det er bare starten, for her må vi rett og slett rigge hele systemet vårt, fra fylker og over til stat, fra Nav, videregående skoler, voksenopplæring, fagskoler, universiteter og høyskoler, sånn at vi klarer å få utdanning gjennom hele livet.

Jeg nevnte at ledigheten nå var høyere enn under oljeprisfallet og dot com-boblen. Sannsynligvis må vi tilbake til begynnelsen av 1990-tallet, til den høye ledigheten som var da, for å finne en parallell, hvis ledigheten forblir høy over tid.

Det andre poenget som er viktig, er å få i gang verdiskaping i privat sektor. Jeg innser at det er litt utenfor mitt område som arbeids- og sosialminister, men det er allikevel helt avgjørende. Man kan ikke bare snakke om jobb – folk jobber et sted, og de som er ledige, jobber i private bedrifter. Hvis private bedrifter går dårlig, vil heller ikke folk kunne komme tilbake til jobb, og vi vil ikke klare å skape nye arbeidsplasser.

Så mener jeg det er et annet taktskifte vi også trenger, og det gjelder inkludering i arbeidslivet. Regjeringen har lenge hatt en inkluderingsdugnad, hvor målet er at flere av dem som ikke passer helt inn, som er litt utenfor A4, hvis vi kan si det sånn, skal få en mulighet i arbeidslivet. Det stiller krav til staten – sentral stat har et krav på 5 pst. på seg på antall nyansettelser som skal være i denne kategorien – og det stiller krav til arbeidsgivere i privat og offentlig sektor, men det stiller også krav til systemet vårt.

Jeg mener at vi er nødt til hele tiden å jakte på forbedringer, i Nav og ikke minst på hvordan Nav jobber sammen med private og offentlige arbeidsgivere for å lage et enkelt og ubyråkratisk system for tilrettelegging. Der må også vi som har sittet i regjering noen år, være opptatt av at systemet ikke er gitt til oss på steintavler fra et høyt fjell. Snarere tvert imot, systemet skal hele tiden forbedres.

Det siste punktet jeg har lyst til å nevne, er hvordan vi klarer å nå de menneskene som har de aller største problemene. Vi har, som jeg nevnte, en sterk satsing på arbeidsmarkedstiltak, over en milliard ekstra bare i år. Mange av arbeidsmarkedstiltakene fungerer veldig godt, og det er en stor sektor, vi bruker mye penger på det. Mitt spørsmål er om det er en sektor under ett som har nok rom for nye ideer og bedre løsninger, hvor det er enkelt for nye aktører å komme inn og få prøve konseptene sine.

I næringskomiteen snakket vi mye om innovative innkjøp da jeg var næringsminister. Hvor flinke er vi til det når det gjelder å la sosiale entreprenører få prøve ut nye modeller for hvordan de skal hjelpe folk? Hvor flinke er vi til det når det kommer noen som ikke har en sjanse til å delta i et anbud med 100 plasser, men kanskje ville hatt en god idé for å kunne prøve ut fem, som et utgangspunkt for å få sjekket en ny løsning som ikke passer helt inn i systemet som det er? Der trenger vi også et taktskifte, og jeg håper å kunne levere noe konkret politikk i løpet av tiden før sommeren for å få det til.

Takk for interpellasjonen, for øvrig.

Heidi Nordby Lunde (H) [16:31:57]: Takk for svaret så langt.

Siden statsråden valgte å bruke eksempler fra sin egen hjemby, skal jeg gjøre det selv også, for jeg har til min skrekk oppdaget at her i Oslo er det hele 40 000 mennesker som er sysselsatt innenfor en av de bransjene som virkelig har vært utsatt for pandemien, nemlig reiseliv, hotell, restaurant og event. Hele byen har nesten vært i lockdown nå siden oktober. Dette er en bransje som sysselsetter svært mange som ofte har sin første inngangsport til arbeidslivet gjennom kanskje midlertidig arbeid eller sesongarbeid innenfor hotell, restaurant og event. Noe av det som slår meg, og som jeg brukte som eksempel, er at vi får ikke 400 000 kinesiske turister tilbake til Norge i 2021 – og neppe i 2022 heller, jeg er nesten der at jeg ikke håper det. Det betyr at arbeidsmarkedet må kompensere for bortfall av arbeidsplasser som er helt avhengig av faktorer som ligger utenfor oss selv å klare å påvirke.

Statsråden kom inn på det, nemlig kompetanse og utdanning som en mulighet, og at man skal sette inn et ekstra gir i å lukke disse løpene. Det vi har sett under denne regjeringens virkeperiode, fra 2013 og utover, er at det har vært lagt mye inn på tidlig innsats i barnehage, i skole, man har innført fraværsgrensen, og man har hatt en satsing på utdanning, hvilket vi ser også øker gjennomføringen, men ikke for alle. Vi ser også at dette er en svakhet for mange av dem som står i fare for å falle ut av arbeidslivet, eller som har problemer med å komme inn i arbeidslivet. Det som har overrasket meg mest med arbeidet i denne komiteen, er bl.a. at de som er nærmest til utdanningsløpet, altså de fra videregående skole, også mangler grunnleggende ferdigheter.

Nå har vi i komiteen merket oss at det har kommet et forslag fra regjeringen om bl.a. kompetanse og utdanning og det å kunne kombinere utdanning med dagpenger. Jeg må innrømme at i utgangspunktet var jeg litt skeptisk til det, fordi vi ser at det å ha målrettede løp for de enkelte for at de faktisk skal avslutte skolegangen sin, motiverer flere til å få gjennomført med en gang. Det å gi et økonomisk insentiv til – istedenfor å ta studielån, som alle andre – å kunne fullføre et skoleløp eller fullføre noen fag på dagpenger kan også slå uheldig ut. Jeg ser jo at det er en balansert framstilling av det regjeringen har lagt fram, men jeg vil gjerne også høre statsrådens refleksjoner rundt akkurat dette, om det å kunne kombinere dagpenger med utdanning kan gi oss noen uheldige effekter, nå som komiteen skal i gang med å jobbe med akkurat det forslaget.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:35:09]: I forbindelse med denne saken vil jeg selvfølgelig svare på alt komiteen måtte lure på og spørre om. Og jo da, det representanten Nordby Lunde tar opp, har vært det altoverskyggende prinsippet i systemene våre frem til nå. Det er i og for seg gode grunner til det. Bare merk at tidligere har det vært full anledning til å ta opp lån i Lånekassen samtidig som man er på dagpenger – det har bare vært nesten umulig å få tatt noen utdanning. Så det har vært måten man har begrenset det på.

Men grunnen til at jeg mener dette burde endres, er også at gruppen som står i fare for å falle ut, endrer seg litt. Vi har en annen type arbeidsmarked, bl.a. på grunn av disse store endringene som jeg beskrev, med utgangspunkt i eksempelet fra industribyen Porsgrunn. Jeg mener at det at man har folk som sliter med å komme seg tilbake på skolebenken etter at de har falt ut, i dag er et større tap enn faren for at man skal få folk som dropper ut av videregående skole som 18-åringer og spekulerer i å vente til de blir 25 år, for så å gå på dagpenger og gå inn i skolesystemet for å få seg et fagbrev. Jeg tror at den faren er mindre. Så jeg mener også at dette er rammet inn på en god måte.

Jeg mener nok egentlig at dette er måten vi må tenke på, og det handler også om min grunnleggende overbevisning om at hvis man skal gjøre noe med utenforskap og forskjeller i samfunnet, må man ta tak i årsakene til utenforskap og årsakene til forskjeller. Årsakene til utenforskap får man ikke ved å se på et øyeblikksbilde basert på SSBs inntektsstatistikk. Årsakene handler nettopp om minoritetsbakgrunn, om nabolag, om barnehage, om skole og systematiske forskjeller i skoleresultater basert på hjemmebakgrunnen din – hvis jeg hadde vært på venstresiden, hadde jeg kalt det systematiske klasseforskjeller; jeg sier ikke det, siden jeg er Høyre-mann, men det er nå engang det det er – og det handler om at systemet vårt har gjort det for vanskelig å bygge utdanning når man først har falt utenfor. Det er noe av det vi forsøker å bøte på.

Så bare to ord om det geografiske utgangspunktet til representanten Nordby Lunde, nemlig Oslo: Oslo er den kommunen som er truffet hardest, hvis vi skal se på arbeidsledigheten. Det er fordi Oslo i stor grad er en servicekommune som veldig direkte berøres. Da er det viktig å si at de som har trodd at vi kan ha slakkere smittevernregler og få økonomien raskere tilbake, har tatt feil.

Jeg synes også det er viktig at vi har gitt ordninger som gir kommunene anledning til ekstra støtte til f.eks. barer og restauranter som nå holdes stengt og tvinges til å holde stengt. Så får det være opp til kommunene selv om de også ønsker å gjøre noe på toppen av det regjeringen gjør. Det skal ikke jeg blande meg inn i.

Rigmor Aasrud (A) [16:38:24]: Først: Takk til representanten Nordby Lunde for en interpellasjon om et viktig tema. Så håper jeg at behovet for at interpellanten stiller dette spørsmålet, ikke skyldes at det er dårlig kontakt mellom Høyre på Stortinget og statsråden og regjeringen om disse sakene. Erfaringene hittil fra arbeidet med koronakrisen har jo vist at regjeringspartiene på Stortinget ofte har stemt for andre løsninger enn det regjeringen har lagt fram her på Stortinget.

Arbeiderpartiet har helt siden koronaen kom, vært bekymret for en ledighet som biter seg fast. Vi vet av erfaring at ledigheten kan gå veldig raskt opp, men sakte ned igjen. Planen må derfor være et krafttak for arbeid. Vi har vært spesielt opptatt av tre forhold i krisehåndteringen.

For det første: Vi vet at ikke alle permitterte kommer tilbake til sin gamle arbeidsplass. Derfor har det vært viktig for oss med en kraftig satsing på kompetanse. Senest i februar fikk vi flertall, sammen med de andre rød-grønne partiene og Fremskrittspartiet, for en stor styrking av kompetansetiltakene. Og vi hilser velkommen statsrådens initiativ om at det skal bli lettere å ta utdanning og kombinere det med dagpenger. Det var et forslag som vi kom med i 2017. Tenk om vi hadde hatt det på plass nå – da kunne vi få tilført mye kompetanse til dem som nå har vært permittert.

For det andre: Når vi bruker store summer av fellesskapets midler på å berge arbeidsplasser, må vi sikre at pengene faktisk går til å berge norske, seriøse arbeidsplasser og ikke blir brukt til personlig berikelse av aksjeeierne. Norge skiller seg ut med sine manglende utbytte- og bonusbegrensninger i forbindelse med krisetiltakene. Selv land som Belgia, Østerrike, Italia, Nederland, Island, Sverige og Danmark har klart å legge inn sånne mekanismer, men her har altså regjeringen nektet. Jeg håper at den nylig oppståtte bekymringen for at ledigheten skal bite seg fast, også vil innebære at regjeringen nå er villig til å målrette krisestøtten enda bedre.

For det tredje: Arbeiderpartiet har vært spesielt opptatt av å få de unge inn i jobb eller utdanning. Nå er det noe som er veldig galt, når vi ser at tusenvis av ungdommer går arbeidsledige samtidig som arbeidslivet importerer arbeidskraft. Det er en fallitterklæring. En av fire arbeidsledige i Norge er under 30 år. En hel generasjon står i fare for å få det vanskeligere enn foreldregenerasjonen, og mange strever med psykiske helseplager. Mange faller ut av den videregående opplæringen uten at de får oppfølging, og det er blitt en dobling i antall uføre under høyreregjeringen. Vi kan risikere en tapt koronagenerasjon.

Det er mulig å gjøre mer for å få unge i jobb. Et perspektiv som jeg savner i det statsråden nå tar opp, er hva for slags arbeidsliv det er vi skal sende de unge ut i. For Arbeiderpartiet er det viktig at de møtes av arbeidsgivere som tilbyr et trygt og rettferdig arbeidsliv, hele og faste stillinger og en lønn det går an å leve av. Men høyreregjeringen har svekket arbeidsmiljøloven, økt muligheten til midlertidige ansettelser og hvert eneste år gjort det dyrere å være medlem av en fagforening. Vi vil ha en storrengjøring i arbeidslivet for å luke ut useriøse aktører og sørge for at vi får et trygt og godt møte med arbeidslivet for de ungdommene som skal inn der. Det vil vi gjøre samtidig som vi vil etablere egne ungdomsteam i Nav som hjelper unge ledige gjennom mylderet av tiltak og bistand, sånn at de lettere kan finne fram og få tilbud som gjør at de kan skaffe seg kompetanse og få hjelp til å håndtere andre problemer som hindrer dem i å komme i jobb. Innsatsen må komme raskt og koordinert.

Ingen skal måtte ha en diagnose for å få hjelp. De som er syke, skal slippe å oppleve smålige kutt i ytelser. Det må bli lettere å kombinere jobb og trygd, og målet må være at flere skal komme over fra trygd til arbeid. Vårt mål er at alle unge skal få muligheten til å lykkes med sitt liv, med gode og tilrettelagte utdanningstilbud, et trygt arbeidsliv og livslang læring. Det vil kreve stor egeninnsats, men vi skal stå sammen med dem hele veien.

Margret Hagerup (H) [16:43:20]: Det siste året har vært ekstraordinært. Noen har sett livsverket sitt svinne mellom hendene. Andre har kjempet for å få endene til å møtes. Rekordmange står nå utenfor arbeidslivet og er bekymret for framtiden. Samtidig er det flere bransjer som opplever bedre tider enn på lenge. Vi handler mat og planter som aldri før i Norge, og det kan virke som om store deler av befolkningen pusser opp og investerer i boblebad og trampoline. Det er store forskjeller i den enkeltes situasjon nå, rett og slett avhengig av om en har en jobb å gå til eller ikke. Vår viktigste oppgave er å sørge for at den høye ledigheten ikke biter seg fast. Da må vi ha privat næringsliv med på laget og sørge for gode rammebetingelser som legger til rette for økt jobbskaping. Vi må skape mer, og samarbeid vil bli viktig.

Seks av ti bedrifter mangler rett kompetanse, ifølge NHOs kompetansebarometer. Det viser at vi må bli flinkere til å kople folk og arbeidsgivere og gi mulighet for å fylle på med mer kompetanse. Vi må gi bedrifter som Manpower mulighet til å bidra mer i dette arbeidet, for å sikre at ikke flere faller varig utenfor. Bemanningsbransjen bør renvaskes en gang for alle. Gjennom det siste året har de hjulpet flyverter og flyvertinner over i butikkjobber og lagerjobber og koplet tilbud mot etterspørsel. Bransjer som skriker etter arbeidskraft, går så det suser. Manpower tilbyr kompetanseheving og arbeidskraft. Sånt blir det jobber av. Vi må legge til rette for flere sånne koplinger.

I Rogaland, som i resten av landet, har det vært tøft for enkelte bransjer, og da spesielt mat- og serveringsbransjen. Bransjen har måttet omstille seg og være kreativ i sin drift. Flere har tilbudt treretters menyer hjem til egen stue, en ordning som jeg for øvrig håper har kommet for å bli. I Rogaland er det flere bedrifter innenfor mat- og serveringsbransjen som har benyttet seg av det vi kaller bedriftsinterne omstillingsmidler. Pengene skal tette kompetansegapet og øke omstillingsevnen for å holde folk i jobb eller få dem tilbake. Hemmeleg restaurant i Bryne har klart å holde de ansatte i aktivitet gjennom kompetanseheving innen restaurantfaget. Nå er det bevilget over 27 mill. kr til flere slike prosjekt i Rogaland og over 300 mill. kr på landsbasis. Kompetanseheving gjør at bedrifter kan omstille seg og rette seg mot flere markeder. Det oppleves også som en motivasjonsfaktor for de ansatte mot lysere tider. Vi er mange som venter på å kunne innta barer og restauranter igjen.

Men det er også viktig å sikre at de som står lengst unna arbeidslivet, får en sjanse. Da må vi gi Nav ryggdekning til å inngå samarbeid med private aktører. Vi trenger alle gode krefter i dette arbeidet. Vi trenger bedrifter som Unicus, som jobber for å sysselsette folk med Aspergers innenfor IT-bransjen. Vi trenger Hopeful, som hjelper ungdom tilbake til skole eller til jobb, og vi trenger Gammel Nok, som ser at alder ikke sier noe om verken arbeidsevne eller funksjon. Vi trenger rett og slett at flere deltar i arbeidet med å inkludere flere.

Nå må vi sørge for at enda flere jobber skapes og opprettholdes i privat sektor, sånn at flest mulig har en jobb å gå til. Da trenger næringslivet forutsigbare rammevilkår, hjelp til kompetanseheving og gode virkemidler for å inkludere flere. Behovene i arbeidsmarkedet må koples mot dem som står utenfor, og gjennom god kompetanseheving og samhandling må vi inkludere enda flere. Sammen skal vi komme oss ut av krisen, nettopp gjennom å skape mer og inkludere flere.

Erlend Wiborg (FrP) [16:47:21]: Først vil jeg takke interpellanten for å løfte en viktig debatt. Jeg tror også det er fornuftig at vi oftere kan løfte blikket litt og diskutere litt overordnet, for til vanlig blir det veldig mye detaljfokus i de konkrete sakene vi diskuterer. Da er det fornuftig å kunne løfte blikket litt.

Problemstillingen interpellanten tar opp, er i høyeste grad relevant, og spesielt nå når normalen nærmer seg. Blir det egentlig normalen som nærmer seg, eller blir det en helt ny normal vi har i vente? Jeg tror ingen av oss helt vet hvordan enden på denne pandemien blir, og hvordan den nye hverdagen blir. På akkurat samme måte tror jeg ingen av oss for halvannet år siden helt kunne sett for seg den situasjonen landet vårt har vært i et drøyt år nå. Det handler om at ingen kan spå om fremtiden, heller ikke politikere. Det tror jeg vi som politikere bør ta lærdom av, for det er ikke vi som politikere som skaper arbeidsplasser. Ofte kan man få inntrykk av det når man hører den politiske debatten, men med unntak av byråkratiet og noen offentlige arbeidsplasser er det det private næringslivet som faktisk skaper arbeidsplassene vi alle er så avhengig av.

Hva er vår jobb da? Jo, det er å legge til rette – legge til rette for næringslivet, ikke fortelle konkret hva næringslivet skal gjøre til enhver tid, men å bygge gode og trygge rammevilkår. Det kan være alt fra utdanningspolitikken til samferdselspolitikken, sånn at man får fraktet varene rundt omkring, eller at folk lettere kan ta seg jobb som kanskje ligger litt lenger unna. Det kan være skatter og avgifter – om man skal sørge for å ha et lavest mulig skatte- og avgiftstrykk for bedriftene, sånn at de kan satse, eller som enkelte partier ønsker, å øke skattene, som jeg tror er veldig uheldig, spesielt i den tiden man nå står i. Det kan også være hvilket byråkrati bedriftene opplever hver eneste dag. Alle de sakene handler om hvilke rammebetingelser vi gir.

Interpellanten var selv innom permitteringsreglene. Jeg er enig i at permitteringsreglene kan være viktig, men der har jeg en litt annen innfallsvinkel enn interpellanten. Jeg mener tvert imot at det å ha gode permitteringsregler som skaper så mye forutsigbarhet vi kan i en uforutsigbar tid for bedrifter og folk flest, er viktig. Derfor er jeg glad for at Stortinget har sagt at de utvidete permitteringsreglene skal gjelde til oktober. Er pandemien over og vi er kommet i en mer normal situasjon før det, er det ingen ting som ville gledet meg og mange mer enn det, men vi vet ikke, og da må man ha den forutsigbarheten.

Når Fremskrittspartiet gang på gang har kjempet for å få redusert arbeidsgiverperioden i permitteringsregelverket fra ti til to dager, er det rett og slett for å kunne skape noe større forutsigbarhet, gjøre det mindre risikofylt for bedrifter å kunne åpne opp igjen. Det er et tiltak som jeg mener er riktig, sånn at vi sørger for at vi kan beholde mest mulig av de arbeidsplassene som i utgangspunktet er levedyktige, også når vi kommer ut av pandemien.

Det er ikke noen tvil om at arbeidslinjen er viktig, og vi må aldri være redde for å si det rett ut. Det skal lønne seg å stå i arbeid. Det er et viktig premiss. Vi er alle opptatt av at vi skal ha et sikkerhetsnett i Norge. Det er det tverrpolitisk enighet om. Som jeg sier, kanskje litt flåsete: Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av at man skal ha et sikkerhetsnett som er som en trampoline, som fanger deg når du faller ned, hjelper deg opp igjen og aller helst til å stå på egne ben og til å kunne forsørge deg selv. Utfordringen er hvis man helt ukritisk lager sikkerhetsnett som blir som et garn som fanger deg. Dermed blir du fanget i systemet istedenfor å komme deg opp, få den hjelpen du trenger for å få deg jobb og kunne forsørge deg og din familie. Men skal man få til dette, må vi aldri glemme at det ikke er vi som politikere som skaper arbeidsplasser.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:52:38]: Jeg vil også takke representanten Nordby Lunde. Hvordan skal vi hindre at arbeidsledigheten biter seg fast? Det er en annen måte for å si at en går inn for full sysselsetting eller i kamp mot arbeidsledigheten, som vi i Senterpartiet ville sagt det. Det gjelder altså styring av arbeidsmarkedet. Styring fra hvem? Jo, fra fellesskapet, fra folkevalgte og fra Stortinget. For at ikke arbeidsledigheten skal bite seg fast, må Stortinget få mer makt. Stortinget må ta affære. Stortinget må legge til rette for de store linjene.

Det er ganske opplagt at situasjonen etter pandemien blir en annen enn det den var før pandemien, som representanten Nordby Lunde sa. Reiselivet står overfor store utfordringer, og de tilpasser seg i stort monn med tanke på reisende som kanskje ikke bor så langt unna som de gjorde før. Men det er helt opplagt at en er nødt til å skape nye arbeidsplasser for folk som bor i Norge.

For Senterpartiet er et av kjerneområdene at vi må skape mer, vi må produsere mer, og vi må produsere mer på bakgrunn av våre enormt rike naturressurser. Derfor har vi fokusert på det jeg har kalt for torsk, tømmer og timotei, altså de fornybare næringene våre knyttet til havet og knyttet til land. Senterpartiet har fremmet forslag om et nytt statlig, grønt investeringsselskap med trekkrettighet på inntil 100 mrd. kr som kan være med på eiersida med langsiktig lånekapital og utvikle moderne foredlingsindustri innenfor fiskeriene våre, innenfor næringsmiddelindustrien og innenfor treforedlingsindustrien. Det er sånn vi må ha aktive program på næringslivssida – kople sammen næringsliv og arbeidsliv.

Det er i dag også veldig mye arbeid i Norge som blir utført av gjestearbeidere, mennesker som bor i et annet land, og som kommer inn i kortere eller lengre perioder og så reiser tilbake. Det har ført til at vi i dag har et stort problem med å få utført dette arbeidet når de gjestearbeiderne ikke kommer inn. Det viser hvor sårbart det hele har blitt. Statsråden sa at vi måtte ha et taktskifte, og jeg merket meg det, men det var ikke så mye taktskifte i det statsråden sa. I synet på kompetanse lå det noe bra. Høyre har hatt visse ansatser til forbedringer for de praktiske yrkene, men det er jo fortsatt den teoretiske utdanningen som vokser aller mest, og der må vi få en bedre balanse.

Statsråden hadde også noen positive ting knyttet til inkludering, om inkludering når det gjelder offentlig virksomhet. Inkludering er det vi i Senterpartiet kaller for politikk, ikke for dugnad. Vi er ganske lei av at det på stadig flere politiske områder skal holdes dugnad. Det driver vi med i sanitetsforeningen. Det driver vi på frivillig basis. Her driver vi politikk.

Det som er kjernen, er det å gjøre Stortinget viktigere. Det som er vår oppgave, er å skape etterspørsel etter arbeidsfolk, etterspørsel i Norge som er større enn tilbudet av arbeidsfolk som bor i Norge. Jeg håper at statsråden hørte det jeg nå sa. Vår oppgave er å skape etterspørsel etter arbeidsfolk som bor i Norge, som er større enn tilbudet. Dermed får vi en situasjon hvor også de som har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet, kan få jobb. I dag har vi imidlertid et system med ukontrollert arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden. Det gjør at når de kommer fra land med ekstrem arbeidsledighet og elendige lønns- og arbeidsvilkår, er det en tilgang på arbeidskraft her som gjør at en rekke yrker i Norge i dag ikke blir beskjeftiget av folk som bor i Norge. Vi er i den tragiske situasjon at dette har ført til at vi ikke har fagutdanning i tilstrekkelig grad for en rekke yrker, enten det er slaktere, murere, malere, helsefagarbeidere eller gartnere.

Det har en klar sammenheng med det systemet vi har, som må revolusjoneres, som statsråden sa. Vi er nødt til å få en kontrollert arbeidsinnvandring slik at de som kommer som arbeidsinnvandrere, har en fast jobb, har et fast bosted å gå til, og det er et behov for det etter at vi har utdannet våre ungdommer som er interessert i å gå inn i disse fagene. Vi står altså overfor en stor endring, langt større enn det statsråden la til rette for.

Solveig Schytz (V) [16:57:57]: Jeg vil gjerne takke interpellanten for å løfte et viktig tema. Vi trenger et stort løft for dem som har lidd mest under krisen. Vi må ta på alvor at de som hadde aller minst fra før, er de som har lidd mest, og er de som vil måtte leve lengst med konsekvensene.

Når vi skal ut av krisen, er det viktig for Venstre å hjelpe dem som har tatt den største støyten, og vi må ta i bruk kraftfulle virkemidler for å få alle tilbake i jobb. Løsningene krever at vi samarbeider godt med næringsliv og arbeidsgivere, slik at flest mulig har en jobb å gå tilbake til.

Vi mener det er viktig at det tas grep og satses mer på støtte til bedrifter som ansetter unge arbeidsledige, med lønnstilskudd, og vurdere om introduksjonsprogrammet kan gjennomføres i tettere samarbeid med arbeidsgivere. De som har falt ut av arbeidslivet, har nå hatt adgang til utdanning som de trenger for å komme tilbake i jobb. Dette må vi høste erfaringer av og vi må se hvordan vi kan sørge for at flere arbeidsledige får adgang til å skaffe seg den kompetansen de trenger for å komme i jobb. Dette er også et virkemiddel som sysselsettingsutvalget trekker fram som viktig framover.

Det må også bli lettere å få vurdert sine ferdigheter og ta utdanning som voksen, og i fullføringsreformen for videregående skole, som regjeringen nå har lagt fram, tas det veldig viktige grep for å sikre dette framover.

Koronapandemien har også vist oss at gründere, frilansere og selvstendig næringsdrivende har vært særlig utsatt. For Venstre er det viktig å styrke rettighetene til selvstendig næringsdrivende. Da er det også større mulighet for at de har en jobb å vende tilbake til når markedet igjen stabiliserer seg. Å bekjempe ledigheten som har økt under pandemien, må vi gjøre på lag med dem som ikke har jobb, på lag med næringslivet og på lag med arbeidsgiverne som skaper arbeidsplassene.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [17:00:20]: Takk til representanten Heidi Nordby Lunde for å setja eit viktig tema på dagsordenen i dag.

Etter kvart som det går mot sommar og vi vert vaksinerte, vil fleire og fleire koma tilbake i arbeid. Tala frå Nav viser ein fin nedgang i arbeidsledige for både langtidsledige og korttidsledige, og totalt vert det heldigvis færre ledige. I førre veke var der 2 300 færre arbeidssøkjarar hjå Nav enn veka før.

Det ein ser, ifylgje Statistisk sentralbyrå, er at det vert starta færre bedrifter no enn i fjor på same tid. Det er særleg enkeltpersonføretak som har hatt ein nedgang. Risikoane med nye etableringar vert truleg for store å ta.

Slik det ser ut, er det størst utfordringar i sektorane kultur, underhaldning og fritid og innan undervisning, overnatting og servering. Det har vi høyrt litt om i innlegga. Innan desse gruppene var nedgangen 29 pst. samanlikna med fjorårets tal i same periode.

Når det gjeld aksjeselskap, viser tala faktisk ein gledeleg auke på 12 pst. i andre kvartal i år, samanlikna med same periode i fjor. Alle ynskjer å koma tilbake til «normale» tider. Med gode opptrappingsplanar i bedrifter med permitterte, vil alle forhåpentlegvis gjera sitt beste for å koma i full sving igjen.

I denne koronaperioden er det mange gründerar som har arbeidd flittig med produktutvikling – mange med offentleg støtte, og andre med privat kapital. Det eg høyrer når eg er på bedriftsbesøk, er at det kan vera svært vanskeleg å koma inn i offentleg sektor, f.eks. i anbodskonkurransar, som statsråden nemnde i stad.

På dette området kan offentleg sektor forbetra seg og vera meir open for nytenking. Offentleg sektor i Noreg er stor og dominerande i marknaden på mange område, og må ta ansvar for at fleire får sjansen til kontraktar.

I vår iver etter å koma i gang for fullt med næringslivet har Kristeleg Folkeparti særleg omtanke for dei av oss som må ha tilrettelagde arbeidsplassar. Ingen må verta gløymde og haldne utanfor. Mange unge opplever i desse tider einsemd og at dei ikkje strekkjer til. Einsemd, isolasjon og depresjon har vorte ei stor helseutfordring i landet vårt. Mange kommunar er flinke til å samhandla med frivillig sektor for å hjelpa ungdomane. Dei treng å få kvalifisert hjelp, individuell oppfylging og å kjenna at nokon bryr seg. I min kommune er vi så heldige å ha ein organisasjon som heiter PitStop, som gjer akkurat dette. Dei har fått svært gode resultat. Dei har hjelpt mange unge som har slutta i vidaregåande skule, tilbake til skulen. Pensjonistar i frivillig sektor, mange lærarar, har hjelpt til. Det har gjort at samhandlinga har vore heilt utmerkt. Dei unge har vorte trygge. Dei meistrar skulesituasjonen og får hjelp til skulearbeid. Dei ser ei lysare framtid i møte enn dei gjorde i utgangspunktet.

Kristeleg Folkeparti har i regjering vore med på å auka tilrettelagde arbeidsplassar betydeleg, men vi ser at meir må gjerast for å få alle med. I tillegg må ein auka og styrkja satsinga på arbeidsførebuande tiltak. Dette er fordi det trengst opplæring til eit næringsliv som har endra seg det siste halvtanna året.

Lise Christoffersen (A) [17:04:47]: Takk til interpellanten for å reise et viktig spørsmål, men det er én dimensjon som jeg mener mangler litt i debatten. Før pandemien lå sysselsettingen blant funksjonshemmede på 43,8 pst, mot 74 pst for resten av befolkningen. 30 pst av dem uten jobb ville gjerne ha, men fikk ikke. Blant utviklingshemmede er åtte av ti uten arbeid, og under pandemien har det blitt verre. Sysselsettingen falt i fjor til 40,6 pst, og fallet er større enn for befolkningen som helhet.

Arbeiderpartiet er bekymret for det vi ser av økende forskjeller mellom folk. De rikeste drar ifra. De med de laveste inntektene sakker akterut, ikke bare relativt sett, men opplever at reallønna går ned. Arbeiderpartiet er bekymret for fallende sysselsetting. Det var vi også før pandemien. Vi er bekymret for at uføretallene stiger. Det var vi også før pandemien. Spesielt er det bekymringsfullt at andelen unge uføre øker. Vi er bekymret for dem som lenge har stått uten jobb, selv om de både kan og vil, og som etter hvert som tida går, opplever at de ikke lenger har rettigheter i trygden og henvises til sosialhjelp eller privat forsørging.

Som tidligere AUF-leder Ina Libak så treffende sa det, virker koronaen som et forstørrelsesglass på økte forskjeller. Det gir noen ekstra utfordringer: Over 200 000 nordmenn skal tilbake i arbeid. Da blir det tøffere for dem som i utgangspunktet allerede sto lenger fra arbeidsmarkedet enn mange andre.

Samtidig har koronakrisen vist oss verdien av fellesskapet vårt og en sterk offentlig velferdstjeneste, verdien av det organiserte arbeidslivet med ryddige arbeidsvilkår. Vi blir minnet om at høy tillit til hverandre og sterk solidaritet med hverandre er Norge på sitt aller beste.

Over tiår har vi bygd opp den sosialdemokratiske samfunnsmodellen i Norge, og den må vi forsvare – og bygge videre på. Bare slik kan vi møte de store oppgavene som nå venter oss utover 2020-tallet. Arbeiderpartiets program, som ble behandlet på landsmøtet nettopp, har tre helt konkrete løfter, hvorav to av dem er helt sentrale for det temaet vi snakker om i dag:

• Det skal være trygt arbeid til alle. Arbeid til alle er jobb nummer én. Det krever en aktiv, ikke passiv, stat, der fellesskapets ressurser brukes målrettet for å skape nye arbeidsplasser.

• Velferden skal gjøres sterkere. Den skal omfatte alle, uavhengig av hvem du er, og hvor du bor.

Viktige grep må til for å få bedre resultater når det gjelder arbeid og inkludering av dem som står lengst unna arbeidsmarkedet. Arbeiderpartiet har lagt fram forslag om et styrket Nav. Det er helt nødvendig med flere ansatte i Nav med tid til å sikre tett oppfølging av brukerne inn mot arbeidsgivere, helsevesen og utdanningssystem. Vi må øke bevilgningene, ikke kutte. Regjeringas kutt nærmer seg allerede en halv milliard kroner.

Alle må få rett til individuelle skreddersydde planer, men det hjelper ikke når arbeidsavklaringspengene er kuttet så mye at folk ikke engang har rukket å få en diagnose før de kastes ut av trygden, attpåtil med ett karensår som følger. Da er mye tapt, og man må begynne på nytt. Før kunne folk få arbeidsavklaringspenger så lenge det var nødvendig, ta utdanning opp til master, hvis det var det som skulle til. Sånn er det ikke lenger.

Kvalifiseringsprogram er for dem uten rettigheter i trygden som står i fare for å bli langtidsmottakere av sosialhjelp. Men programmet tilbys for sjelden, og utdanning tas knapt i bruk, selv om all forskning viser at utdanning er det som nytter.

Vi må sørge for at Nav har de virkemidlene og den beslutningsmyndigheten som trengs. Arbeiderpartiet har fremmet en rekke forslag, men blitt nedstemt. Det handler f.eks. om universell utforming, jobbgaranti for unge og utviklingshemmede, utdanning, flere tiltaksplasser, forhåndsgaranti for tilrettelegging på arbeidsplassen og reversering av kutt i arbeidsavklaringspengene, for å nevne noe. Så må det offentlige – stat og kommune som arbeidsgivere – gå foran og tilby jobber til dem som gjerne vil, men ikke får.

Helt til slutt: Statsråden nevnte utdanning hele livet, men Arbeiderpartiets forslag om en kompetansereform og en kompetansemilliard er altså foreløpig blitt nedstemt. Men kanskje er det håp for den reformen etter det statsråden sa.

Siv Henriette Jacobsen (A) [17:09:46]: Arbeid til alle har alltid vært og vil alltid være jobb nummer én for Arbeiderpartiet. Arbeid er grunnlaget for utvikling og velstand hos den enkelte og for hele samfunnets velferd. At Høyre nå søker jobb nummer én uten at partiet samtidig tar med seg verktøy i verktøykassa for å kunne gjøre jobben, er oppsiktsvekkende, men interessant. Høyre har tidligere gått til valg på skattelette i tro på og overbevisning om at bare de rike blir rike nok, vil de også skape arbeidsplasser. Jeg vet ikke om Høyre har tatt et oppgjør med egen politikk i så måte, men det skader ikke å be om svar på det.

I denne salen bør vi kunne slå fast én gang for alle at «trickle-down economics» ikke er et verktøy for full sysselsetting. Skattelette til dem som har mest fra før, fører kun til at ulikheten øker. Det er den politikken som Høyre har ført, og det er den vi ser konsekvensene av i Norge i dag. I tillegg øker nå også ledigheten, hovedsakelig som følge av koronasituasjonen og helt eller delvis nedstengning av viktige bransjer, som reiseliv, kultur og utelivsbransjen. Også handelsnæringen er til dels hardt rammet, over 200 000 er i dag ledige som følge av dette.

Vi ser at det ikke er vilkårlig hvordan dette rammer. Det er de unge og de uten utdanning som først må gå når arbeidslivet stenger ned. Det er derfor det er så viktig å kvalifisere flest mulig arbeidstakere, slik at de kan stå bedre rustet når vi er ute av pandemien. Fullført videregående utdanning er blitt den nye planken i arbeidslivet, og det er helt avgjørende å sikre at alle får et tilbud om dette. Muligheten for å kunne kombinere utdanning med dagpenger er avgjørende, men det er ikke nok. Tilbud som fagbrev på jobb og bedriftsintern opplæring er også viktig. I tillegg må vi sikre flere av disse grunnleggende ferdigheter. Mange har ikke tilstrekkelige norskkunnskaper eller digitale ferdigheter til å kunne nyttiggjøre seg tilbudet om fagbrev. Rundt 1 000 av de oppsagte og permitterte på Gardermoen faller f.eks. inn under denne kategorien.

Hver tredje som er ledig, er under 30 år, andelen unge som ikke er i arbeid, utdanning eller aktivitet, har i lengre tid vært stabilt høyt, og antallet unge uføre er doblet de siste ti årene. Arbeiderpartiet vil derfor ha en aktivitetsreform som sikrer alle unge under 30 år et tilbud om arbeid eller skole. Vi vil gi flere sjansen de trenger for å komme ut i arbeid, delta i arbeidslivets fellesskap og få en egen inntekt å leve av. Nav må få et overordnet ansvar for å sikre at det finnes jobber tilpasset personer med gradert uføretrygd, både i offentlig og i privat sektor. Skal vi komme videre i å sikre full sysselsetting, er det helt avgjørende at vi én gang for alle knekker koden for å kunne kombinere arbeid og trygd. Det har vi alle sammen vært for dårlige på.

I motsetning til regjeringen, som har klokkertro på finansielle virkemidler, vil Arbeiderpartiet føre en aktiv næringspolitikk som legger til rette for et nyskapende, kunnskapsbasert og klimavennlig næringsliv. Mens Høyre kun er opptatt av å rødmale sin politikk, som til nå hovedsakelig har vært en politikk for økte forskjeller, har Arbeiderpartiet en plan, en aktiv næringspolitikk og en vilje til å lykkes med å skape flere jobber for framtiden.

Heidi Nordby Lunde (H) [17:13:58]: Jeg vil takke alle som har deltatt i debatten.

Jeg kan forsikre representanten Aasrud om at det ikke er på grunn av dårlig kommunikasjon mellom Høyres stortingsgruppe og regjeringsapparatet, men fordi det av og til kan være behagelig å høre representantene snakke litt friere i denne sal, og ikke bare ha de partimessige slagordene, slik jeg egentlig oppfattet forrige taler å ha.

Jeg har lyst til å minne om at Norge har håndtert koronapandemien bedre enn land det er naturlig å sammenligne seg med, til tross for at vi har identifisert mange feil og mangler. Vi har færre døde og færre sykehusinnleggelser, og vi ser ut til å ha et mindre økonomisk tilbakeslag enn mange andre. Det gir selvsagt også håp.

Vi visste også før pandemien at vi sto foran store omstillinger. Perspektivmeldingen fra 2009, og sikkert før den tid også, slo allerede da fast at i løpet av de neste ti årene ville inntektene fra oljen flate ut og gå ned, samtidig som det ville være færre i arbeidsfør alder og flere pensjonister. Vi skal ikke tilbake til dit vi var, men inn i en ny normal. Pandemien kan faktisk kanskje da ha gitt oss noe drahjelp gjennom å fungere nettopp som et forstørrelsesglass på utfordringer som vi må løse.

Noe er nok denne salen ganske enige om – at fellesskapet skal stille krav, men også stille opp, at pensjonssystemet må følge utviklingen og sørge for at det lønner seg å stå i jobb, og at rettigheter skal følge på. Unge skal ha rask og tett oppfølging og stilles krav til, for det å stille krav er også å bry seg. For meg er det i hvert fall ikke omsorg i å la folk gå lenge på midlertidige ytelser eller fullt ut på uføretrygd. Alle skal med, slik et herværende parti hadde som slagord for noen år siden, men da må man også innrette systemene slik at det løfter folk opp og inn og ikke skyver folk ut og vekk.

Men vi har nok et litt ulikt utgangspunkt for statlig styring av mål og virkemidler, slik jeg oppfattet representanten Lundteigen. Timoteien blomstrer ikke av vedtak i denne sal, og det gjør heller ikke arbeidsplasser. Vi vil trenge bærekraftige norske bedrifter for å skape de arbeidsplassene folk skal inkluderes i, og jeg er enig med representanten Lundteigen når han sier at det ikke skal skje på dugnad, men fordi den enkelte er verdifull og er verdt det, både for arbeidsgiveren og for samfunnet for øvrig.

Vi har gjort endringer i introduksjonsprogrammet, vi har innført fagbrev på jobb, vi har innført flere virkemidler nettopp for å løfte folk inn i arbeidslivet. For i Høyre ser vi hele mennesket hele livet – fra tidlig innsats i barnehage og skole til velferd og fellesskap, som skapes best når private entreprenører får lov til å blomstre.

Vi så også at arbeidsmarkedet kom raskt i bedring i årene etter oljekrisen, og at man fikk opp arbeidsmarkedet ganske fort under denne regjeringen, og jeg er sikker på at etter valget vil denne regjeringen kunne gjøre det samme igjen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [17:17:12]: Jeg vil si tusen takk for diskusjonen. Representanten Aasrud sa at antallet uføre hadde doblet seg under denne regjeringen. Det tror jeg var en forsnakkelse. Hun snakker kanskje om unge uføre. De unge uføre er i og for seg en god illustrasjon på kompleksiteten i disse utfordringene. For det er ikke noen tvil om at hvis man er ung og ufør, så har de fleste først gått på arbeidsavklaringspenger og så over på uføretrygd etterpå.

En av problemstillingene er jo hvorfor vi i Norge har flere på helserelaterte ytelser enn de fleste andre land i Europa, ja, vel egentlig noe annet land i Europa. Dette er delvis et resultat av politikk. Andre land har jo også sosiale ytelser – riktignok er det ikke så mange som er så rause som oss på mange områder, bl.a. fordi vi er et rikt land – men de har ikke helserelaterte ytelser på den måten vi har det. Det er det ene som er klart.

Det andre er at det også illustrerer det store dilemmaet: På den ene siden vil uføretrygd for mange oppleves som en slags trygg havn. Det er mange som opplever at de må slåss med systemet for å få en anerkjennelse av sin sykdom, som gjør at de ikke kan jobbe. På den andre siden er det åpenbare paradokset at hvis man blir ufør i en alder av 25–26 eller yngre enn det, kan livet 10–15 år senere kanskje være litt annerledes. Selv om Nav formelt sett skal følge deg opp og noen f.eks. kan få en VTA-plass eller noe slikt, vet vi at den tetteste oppfølgingen skjer før man går over på uføretrygd. Det betyr at vi ikke har klart å rigge systemet vårt slik at vi klarer å følge opp folk som f.eks. har gått over på en uføretrygd.

Da vil jeg si at noe av det klokeste vi kan gjøre, er å se på nye, gode forslag som kommer. Sysselsettingsutvalget har en rekke forslag knyttet til dette, og flere av forslagene er det også stort flertall for, der enten alle partene i arbeidslivet eller et flertall av organisasjonene i arbeidslivet er med. Der er det mye vi kan hente for å følge opp dette, bl.a. knyttet til uføretrygd, unge AAP-mottakere, etc.

Så bare et par kommentarer til debatten: Det er helt riktig at den pakken med kompetansereform som Arbeiderpartiet har foreslått, ikke er blitt vedtatt. Men det er fordi regjeringens kompetansereform har en litt annen innfallsvinkel. Det gjennomføres jo nå en kompetansereform, og utdanning og dagpenger er en del av det. Det er bare at det ikke kom i én plan, i ett dokument, med fem tiltak. Det ble gjennomført som en serie tiltak som skulle gjennomføres over tid.

Så til slutt: Jeg er veldig for en aktiv næringspolitikk, men jeg tror at for å skape arbeidsplasser kan det ikke bare være slik at staten er aktiv i å kjøpe opp private bedrifter og så styre dem. Det må også være noen private bedrifter som er aktive i å skape arbeidsplasser.