Camilla Strandskog (H) [18:09:06 ] : For et par år siden var
jeg på besøk på Kampen Omsorg+ her i Oslo i forbindelse med Oslo
Pride. Kampen Omsorg+ var et omsorgssenter drevet av Kirkens Bymisjon
med egne leiligheter, fellesarealer med kantine, sosiale aktiviteter og
ikke minst døgnbemanning av helsepersonell. Kampen Omsorg+ framsto
for meg som et fantastisk hyggelig sted å bo når man kanskje er
kommet dit i livet at man ikke helt tør eller vil bo alene. Nå er
dessverre Kampen Omsorg+ overtatt av kommunen og blitt noe helt
annet enn det var, men det er en annen debatt.
Kampen Omsorg+
var den gangen blitt kjent for å ha mange LHBT-beboere, og det var
også bakgrunnen for mitt besøk. De hadde egne regnbuekvelder, og
de deltok i Pride. Jeg snakket mye med en av dem som jobbet der,
og spurte om det var noe hun så for seg kunne bli en utfordring
nå som det blir stadig flere eldre i samfunnet. Da nevnte hun at
de for kort tid siden hadde fått sin første beboer med hivsmitte.
Dette hadde skapt litt usikkerhet hos noen av de ansatte hva gjaldt
smittevern. Siden sjekket jeg litt rundt dette og tok også kontakt
med HivNorge for mer informasjon.
I dag lever det
4 300 mennesker med hiv i Norge. 98 pst. av disse er medisinerte
og smittefrie. Vi kan altså anslå at om lag 50 pst. av dem som lever
med hiv i dag, er over 50 år. Det betyr at stadig flere av dem i
økende grad vil komme i kontakt med helsevesenet, og de vil ha behov
for omsorgstjenester fra kommunen. De kommer til å ha behov for
alt fra hjemmehjelp til sykehjemsplasser, og de kommer til å ha
behov for spesialisthelsetjeneste. Det er også slik at mange av
dem som lever med hiv i dag, har levd med det lenge, de har vært
medisinert i mange år, og de har en kropp som er litt mer sliten
enn snittet av dem på deres alder. De tidlige utgavene av medisinen
var ikke like gode som dem de har i dag. Vi har med andre ord en
gruppe mennesker som i stadig større grad kommer til å banke på
døren hos helsetjenesten. Dette er en situasjon som for mange ansatte
er ny, kanskje særlig på sykehjem, og manglende kunnskap kan dessverre
føre til ubegrunnet frykt.
HivNorge har
en lang rekke historier om tilfeller der hivpositive blir møtt med
ubegrunnet smittefrykt og stygg forskjellsbehandling. Det kan handle
om ubegrunnede smitteverntiltak, som doble hansker og redusert kroppskontakt.
Et eksempel fra HivNorge er fra pårørende til en eldre mann som
lever med hiv og bor på sykehjem her på Østlandet. Han ble nylig
flyttet fra et sykehjem til et annet. På det første sykehjemmet
var de pårørende veldig fornøyd med pleien. På det andre opplevde
de at de ansatte hadde satt en gul smittefaretrekant på døren hans.
Mannen det gjelder, er velmedisinert, uten påvisbart virus og derfor
ikke smitteførende. Dette er selvfølgelig et brudd på taushetsplikten,
men det er også et soleklart eksempel på hvilken kunnskapsmangel
som gjelder enkelte steder i helsevesenet. Slik behandling fører
til at man ikke får den gode, profesjonelle omsorgen vi alle ønsker
å gi våre eldre.
I 2021 er det
lett å glemme hvordan det var på 1980- og 1990-tallet. Jeg husker
ikke så mye av da hivepidemien kom, og det gjør nok ikke generasjonene
under meg heller. Vi har hørt historiene, men det er ikke et stort tema
i dag. Nå er det også noe vi har ganske god kontroll på, og det
er få som blir smittet i dag, så det er kanskje derfor det har blitt
litt glemt. Det er på mange måter en bra ting, men for dem som opplevde
dette, var det både tøft og traumatisk.
Jeg fikk selv
et nytt blikk på dette da jeg så tv-serien «It’s a Sin», som handler
om en gjeng unge homofile som levde i London på 1980-tallet. De
hadde reist inn til byen fra små steder hvor de ikke kunne vise
hvem de egentlig var – inn til storbyen, hvor de kunne være seg selv.
At en gruppe som i utgangspunktet var stigmatisert på den tiden,
skulle rammes så hardt av en slik epidemi, fikk svært stygge konsekvenser.
De opplevde diskriminering fra helsetjenesten, fra begravelsesbyråer
og fra venner og familie. Noe av det skyldtes at de var unge homofile,
og at man i starten trodde dette kun rammet dem, men mye skyldtes
også selvfølgelig frykten for et svært dødelig virus og ikke minst
manglende kunnskap om hvordan det smittet. Det var også svært mange
som døde.
Av dem som overlevde,
og som lever med hiv i dag, har flere opplevd stigmatisering, frykt
og ikke minst tap av partnere og venner. Dette er de samme menneskene som
nå om kort tid skal innta sykehjemmene, og da skal de slippe å bli
minnet om den tiden som var, med doble hansker og varseltrekanter
på døren. Det fortjener de ikke, og det er heller ikke nødvendig,
for så lenge de er medisinerte, er de smittefrie.
HivNorge har
de siste årene hatt et samarbeid med Diakonhjemmet Dialog om særskilte
samtaletilbud og seminarer for pionerer, altså de som fikk hiv på
1980- og 1990-tallet, før medisinen kom i 1996 – til tross for at
vi ikke så en framtid, ser vi en framtid foran oss. Dette er en gruppe
som sliter med både somatiske helseplager og psykiske traumer etter
at de overlevde til tross for dårlige odds. Dette samarbeidet er
et eksempel til etterfølgelse, for vi trenger mer kunnskap om hiv
blant helsepersonell.
Jeg kunne ramset
opp flere eksempler fra HivNorge her i dag, det er mange av dem.
Selv om jeg i dag har fokusert på eldreomsorgen, er det eksempler
på dette også i spesialisthelsetjenesten og med unge hivpositive.
Det viktigste
virkemiddelet mot frykt er kunnskap. Da kan vi påvirke holdninger,
og det trenger vi i helsetjenesten, i utdanningsinstitusjonene og
rundt lunsjbordet hver dag. Det er viktig at både faglært og ufaglært personell
får en riktig innføring dersom de møter brukere som lever med hiv,
det være seg unge nyutdannede eller ufaglærte. I årene framover
vil vi ha større behov for helsepersonell, og vi kommer til å utdanne
stadig flere. Det er en god anledning til å øke kunnskapen om hiv.
Hva vil statsråden
gjøre for at personer som lever med hiv, blir møtt med et likeverdig
tilbud i helsetjenesten, og for å sikre at helsepersonell har tilstrekkelig kompetanse
og kunnskap om hivsmitte?
Statsråd Bent Høie [18:15:48 ] : Takk til interpellanten for
å reise et viktig spørsmål.
Etter at effektive
antivirale legemidler ble alminnelig tilgjengelig på midten av 1990-tallet,
har situasjonen for hivsmittede bedret seg betydelig. Hiv har gått
fra å være en dødelig infeksjon til å være en kronisk sykdom. Personer
som blir smittet med hiv i dag, og som får god og rask behandling,
vil sannsynligvis ha like gode og lange liv som resten av befolkningen.
En fersk kartlegging viser at over 98 pst. av alle som lever med
hiv i Norge i dag, går på antiviral behandling. En nesten like stor
andel har ikke målbart virus i blodet og er derfor ikke smittsomme.
De kan ikke overføre hiv seksuelt til andre, og de kan leve normalt,
uten behov for særskilte smitteverntiltak. For tjenestene er det
derfor ikke nødvendig å iverksette særskilte tiltak for pasienter
med kjent hivsmitte. Basale smittevernrutiner gjelder ved arbeid
med alle pasienter, uavhengig av mistenkt eller bekreftet diagnose
eller antatt infeksjonsstatus. Basale smittevernrutiner er basert
på prinsippet om at alle kroppsvæsker, herunder blod, kan inneholde
smittestoffer. Basale smittevernrutiner ivaretar dermed også forebygging
av blodsmitte.
For mange personer
som lever med hiv, har den effektive behandlingen vært livsendrende.
Seksuallivet er endret til det bedre, og ikke minst har mange opplevd
en frigjøring fra stigma og utenforskap som har fulgt det å leve
med hiv siden 1980-tallet.
I dag er over
halvparten av alle som lever med hiv i Norge, over 50 år. Etter
hvert vil flere og flere ha behov for helsetjenester for andre tilstander
enn hiv. Derfor må helsetjenesten ha god kunnskap om hiv og hivsmitte
for å møte disse pasientene på en god og verdig måte.
Fafo presenterte
i 2018 en studie der de spurte personer som lever med hiv og som
er over 50 år, om deres erfaringer og om hvordan de oppfattet utfordringene framover.
Forholdet til helse- og omsorgstjenesten var en viktig del av studien.
Det kunne se ut til at historiene om uforstand, diskriminering og
overdrevne smitteregimer i hovedsak lå noe tilbake i tid, heldigvis.
Et annet funn var at helsetjenestens viktigste utfordringer var
å se disse pasientenes helhetlige situasjon og å møte dem med interesse
for å se sammenhengen mellom de ulike helseutfordringene. Det er
lett å konsentrere seg om hiv i pasientmøtet, men det er viktig
at alle helseutfordringer tas på alvor, enten de er hivrelaterte
eller ikke.
Som interpellanten
er inne på, er mange av disse innbyggernes erfaringer med helsetjenesten
erfaringer fra da de var i 50- og 60-årene, og dette kan endre seg
når de blir eldre og skal møte den kommunale helse- og omsorgstjenesten
og eldreomsorgen.
Selv om det er
relativt sjelden at de sentrale helsemyndighetene får melding om
at personer som lever med hiv, blir utsatt for ubegrunnede smitteverntiltak
i helse- og omsorgstjenesten, kan en ikke utelukke at det skjer,
og ikke minst at det er risiko for at det kommer til å skje i økende
grad framover når disse får behov for helsetjenester fra andre enn
de er vant med i dag. Men generelt har helsepersonell god kompetanse
og følger gjeldende rutiner. For eksempel har Oslo universitetssykehus
jobbet systematisk med å redusere overdreven smittefrykt blant ansatte.
Blant annet har de etablert en hiv-ressursgruppe, som er et tverrfaglig
samarbeid mellom infeksjonsmedisin og fødeavdelingen for å sikre
at de fødende med hivsmitte blir korrekt mottatt og behandlet.
Helsedirektoratet
er kjent med at flere av organisasjonene på hivfeltet stadig får
enkeltstående meldinger om ubegrunnet smittefrykt fra brukere eller
helsepersonell som søker råd eller kunnskap.
Frivillige organisasjoner
gjør en betydelig innsats for å øke kunnskapen og kompetansen om
hiv og hvordan tjenesten skal møte personer som lever med hiv. Både
HivNorge, Kirkens Bymisjons Aksept og Leve med hiv og andre organisasjoner
gir viktige bidrag i form av veiledning og kurs. For å møte etterspørselen
etter kunnskap i pleie- og omsorgstjenesten har HivNorge nå startet
en særskilt skolering av sine hivinformanter om eldre og pleietrengende
med hiv.
Senter for fagutvikling
og forskning og Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester
i Oslo kommune har samarbeidet med HivNorge om å utvikle nettbasert
opplæring og materiell som skal formidle kunnskap om hiv, og hva
det betyr å bli eldre og leve med hiv.
Det fordeles
hvert år omtrent 23 mill. kr i tilskudd over statsbudsjettet til
målrettet arbeid knyttet til hiv. Et mål med tilskuddsordningen
er å bidra til en helhetlig ivaretakelse av personer som lever med
hiv. De senere årene er tiltak og prosjekter som kan bedre forhold
for eldre som lever med hiv, og mennesker som har levd lenge med
hiv, blitt særlig prioritert.
Det er all grunn
til å glede seg over at situasjonen for hivsmittede har bedret seg
dramatisk de siste tiårene, men det er nødvendig med kontinuerlig
oppmerksomhet på helsepersonellets kunnskap om og holdninger til personer
som lever med hiv. Det er også behov for fortsatt å jobbe for å
fjerne stigmatisering, fordommer og mangel på kunnskap om hivsmitte
i hele det norske samfunnet. Svært mange mennesker som er hivpositive, lever
fortsatt uten å fortelle dette til sine aller nærmeste, nettopp
i redsel for hva det skal føre til av reaksjoner. Vi har behov for
generell informasjon til hele befolkningen om at mennesker som lever
med hiv og som er medisinert, ikke lenger er smitteførende, og at
det dermed ikke er behov for spesielle smitteverntiltak.
Ledelsen ved
helseinstitusjonene har ansvar for å sikre tilstrekkelig kompetanse
hos sine medarbeidere. Helsemyndighetene må sikre at smittevernmateriell holdes
oppdatert og avspeiler den faktiske smittesituasjonen. Pasient-
og interesseorganisasjoner må fortsette sitt viktige og gode arbeid,
og myndighetene må fortsette å støtte opp om dette, også økonomisk.
Pasienter som
opplever unødig
smittefrykt i helsetjenesten, har selvfølgelig muligheten til å
ta dette opp med ledelsen på det stedet de mottar behandling, og
å få hjelp av pasientombudet i fylket, som formidler den typen hjelp. Målet
er selvfølgelig at alle skal bli møtt på en likeverdig og respektfull
måte uavhengig av hivstatus.
Camilla Strandskog (H) [18:23:43 ] : Jeg vil gjerne takke for
helseministerens svar, og jeg er helt enig med ham i at dette er
noe vi må fokusere på hele tiden. Jeg håper det også er noe han
innimellom tar med seg inn i dialogen med både helseforetakene og
FHI.
Jeg tenker at
dette kan være en anledning til å se litt på opplæringen rundt smittevern,
og jeg tenker også at flere kommuner rundt omkring i landet bør
kunne se litt mer på organiseringen av eldreomsorgen, særlig med
tanke på at vi nå vil få flere brukere med hiv. Dette gjelder kanskje
særlig Oslo, som burde ta dette spesielt på alvor, men det gjelder
også andre store byer, hvor de fleste med hivsmitte i dag bor.
Men det er ikke
bare de eldre jeg er bekymret for, selv om jeg tror det er der utfordringen
er størst nå, for det er der situasjonen er litt ny. HivNorge har
også flere eksempler på pasienter i spesialisthelsetjenesten som kommer
inn, og som blir møtt med overdrevne smitteverntiltak. Hvert år
fødes det f.eks. om lag 15–20 barn av hivpositive kvinner i Norge.
Ingen av de barna er blitt smittet ved fødsel, takket være dagens
effektive medisiner. Det har derfor vært trist å høre om kvinner
som er blitt møtt med overdrevne smitteverntiltak, som smittevernutstyr
ved fødsel. I en fødsel, som er en krevende situasjon, trenger man
på ingen måte ytterligere stress eller påkjenninger. Derfor var
jeg også veldig glad for det helseministeren sa om at man har satt
ned en egen ressursgruppe for dette, og særlig for at det er ved
Oslo universitetssykehus. Det tror jeg er viktig, og det tror jeg
kan bidra til, forhåpentligvis, å trygge flere kvinner som er hivpositive
som skal inn og føde.
Men når dette
nå har skjedd – for det har skjedd flere ganger; det skjer innimellom,
selv om rutinene er der – håper jeg at flere kommuner, og kanskje
også helseforetakene og FHI, vil ta en ny runde på smittevernprosedyrer.
Statsråd Bent Høie [18:25:54 ] : Jeg er enig med interpellanten
i at dette arbeidet må fortsette og forsterkes. Mange av de positive
eksemplene som hun viser til, er jo fra Oslo. Det er behov for å
spre dette utover hele landet, og det er behov for å ha økt oppmerksomhet
på denne problemstillingen, spesielt rettet inn mot de kommunale
helse- og omsorgstjenestene, som interpellanten var opptatt av.
Vi er på dette
området helt nødt til å spille på lag ikke bare med de flinke fagfolkene
vi har som jobber med dette området, men også med de ulike frivillige, ideelle
organisasjonene, som gjør en helt uvurderlig jobb og kan jobbe systematisk
på dette området. Derfor er det så viktig at vi hele veien støtter
opp om deres arbeid videre og løfter problemstillingene også her
i Stortinget, som interpellanten har gjort.
Presidenten: Med
det er interpellasjonsdebatten i sak nr. 11 avsluttet.