Frida Melvær (H) [13:19:10] (ordførar for saka): Meld. St. 5 for 2020–2021, Samfunnstryggleik i ei usikker verd, gjer greie for regjeringas politikk innan samfunnstryggleik for dei fire komande åra og er den andre stortingsmeldinga innan samfunnstryggleik under Solberg-regjeringa. Førre melding, Meld. St. 10 for 2016–2017, Risiko i eit trygt samfunn, fokuserte på beredskap. I denne meldinga vert merksemda retta særleg mot førebygging.

Regjeringa har med utgangspunkt i utfordringsbildet særleg gjort greie for og fremja tiltak innan fylgjande sju tema: covid-19-pandemien, sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret, førebyggjande nasjonal tryggleik, digital tryggleik, samansette truslar, førebygging og beredskap lokalt og regionalt og førebygging, beredskap og redningsteneste i dei nordlegaste havområda våre. I tillegg inneheld meldinga eigne kapittel om forsking og utvikling, om internasjonalt samarbeid og om pågåande og gjennomførte tiltak som regjeringa har sett i verk.

Eg vil takke komiteen for eit godt samarbeid i saka. Innstillinga er nesten like lang som meldinga, so det er ikkje tvil om at samfunnstryggleik engasjerer. Det er veldig bra. Det har òg vore eit godt engasjement frå mange ulike høyringsinstansar som har gjeve verdifulle innspel og synspunkt til meldinga.

Å sørgje for tryggleiken til innbyggjarane er ei av dei viktigaste oppgåvene til staten. I den siste innbyggjarundersøkinga til politiet går det fram at heile 94 pst. av oss opplever det trygt å bu og leve der vi er. Noreg er eit stabilt og demokratisk samfunn med lågt konfliktnivå og med høg tillit mellom folk og mellom folk og styresmakter, noko som gjev eit svært godt utgangspunkt for arbeidet med samfunnstryggleiken.

Regjeringa har dei siste sju åra bidrege til eit kraftig løft på dette området. Alle anbefalingane til Gjørv-kommisjonen er no følgde opp. Det er gjort mykje for å beskytte landet og folk mot terror.

Politiet har fått eit enormt løft, både gjennom 3 600 nye politiårsverk og gjennom nytt og moderne utstyr og betre metodar. Det er utført fleire store og viktige investeringar, som nytt beredskapssenter, objektsikring og etablering av sikre datasenter i justissektoren. Politiet har fått nye og større helikopter med betre transportkapasitet. Det er inngått avtale om døgnkontinuerleg helikopterberedskap for politiet i Nord-Noreg. I tillegg har politiet inngått avtale både med loshelikoptera til Kystverket og med Luftambulansen om bruk av deira helikopterressursar ved behov. Redningstenesta vert styrkt med 16 nye og mindre vêravhengige redningshelikopter til erstatning for dagens Sea King-flåte – nokre er alt komne på plass. Det vil verte oppretta ein ny redningshelikopterbase i Tromsø for å styrkje beredskapen i Nord-Noreg.

I 2020 vart det oppretta HF-dekning i dei nordlegaste havområda, opp til Nordpolen, for å vareta ansvaret til Noreg for redningsberedskapen i eit svært krevjande område med aukande skipstrafikk. Naudnettet er bygd ut og teke i bruk i heile landet, noko som har betydd mykje for den lokale og regionale beredskapen. 1 000 organisasjonar og over 59 000 abonnentar frå ulike naud- og beredskapsetatar nyttar i dag dette viktige kommunikasjonsverktøyet.

Brannutdanninga vert styrkt gjennom etableringa av ein ny fagskule for brann- og redningspersonell ved Noregs brannskule i Tjeldsund, og Sivilforsvaret har vorte tilført auka midlar for øving, grunnkurs, personell, utstyr og vedlikehald.

Tiltaka i den nasjonale strategien for digital tryggleik utgjer 1,6 mrd. kr og inkluderer kompetansetiltak og ein ny nasjonal teknisk tryggleikspakke for å styrkje og vidareutvikle evna til å handtere alvorlege digitale angrep. Det er etablert eit nasjonalt cybertryggleikssenter i NSM, som eit knutepunkt for nasjonalt og internasjonalt samarbeid innan deteksjon, handtering, analyse og rådgjeving knytt til digitale angrep. Ved Kripos er det oppretta eit eige cyberkrimsenter, ein spydspiss i politiet sitt førebyggjande arbeid mot og etterforsking av kriminalitet i det digitale rommet. Ny tryggingslov tilpassa dagens utfordringsbilde er òg komen på plass.

I meldinga gjev regjeringa eit godt bilde av dei trugslane, risikoane og sårbarheitene som kan og truleg òg vil treffe oss, og gjev samtidig greie for kva tiltak som skal setjast i verk dei komande åra for å møte desse. Dette vil skje gjennom både regelverksutvikling, sikringstiltak og å vidareutvikle kunnskap og kompetanse, der det førebyggjande perspektivet heile tida vil liggje til grunn, for å kunne styrkje evna vår til å beskytte verdiane våre og auke motstandsdyktigheita i samfunnet.

Dei siste åra har enkeltsamfunn og landet som heilskap vorte sett på store beredskapsmessige prøver. Sommaren 2018 kom med ein langvarig og omfattande tørke med påfølgjande skog- og terrengbrannar. Flaumar og skred har råka fleire lokalsamfunn og teke med seg store verdiar – og òg medført tap av liv. Dette skjedde i Jølster i 2019 og seinast i det forferdelege kvikkleireskredet i Gjerdrum no i romjula. Vi heldt alle pusten under motorhavariet til cruiseskipet Viking Sky på Hustadvika i 2019, då over 1 300 personar om bord var i livsfare.

Når hendingar oppstår, er det godt å registrere at beredskapsaktørane finn kvarandre og samhandlar godt. Dette er tilbakemeldingar som er komne fram etter evalueringar av ulike hendingar. Lokale, regionale og sentrale beredskapsaktørar framhevar dette som ei stor forbetring som er skjedd dei seinare åra, ikkje minst på grunn av fleire øvingar, naudnett og meir fokusering på verdien av samarbeid. Eg har ikkje minst merka meg at den frivillige innsatsen vert dratt fram som ein uvurderleg verdi når kriser inntreffer.

Vi står no i ein verdsomspennande pandemi, ein tilstand med konsekvensar som vi ikkje har sett sidestykkje til i moderne tid. Koronapandemien påverkar alle sider av samfunnet og måten vi omgår kvarandre og lever livet vårt på. Noreg har so langt kome bra ut av pandemien, både økonomisk og òg i talet på koronarelaterte dødsfall. For dei som har mista ein av sine kjære, som står utan jobb, er permitterte eller kjenner på langvarig einsemd, er dette sjølvsagt ei fattig trøyst, men vi står i det i lag, vi er langt på veg omfatta av dei same tiltaka, og vi har ein stat som har økonomiske musklar til å stille opp.

Koronapandemien har utvilsamt avdekt sårbarheiter i helseberedskapen. Dette vert det teke tak i, både oppbygginga av lager for smittevernutstyr og ein del viktige medisinar og oppbygging av intensivkapasiteten går no føre seg i Helse- og omsorgsdepartementet.

Den lojaliteten og oppslutninga som folk i Noreg har vist i denne tida, er nesten unik i verdssamanheng. Tillit òg under kriser er ein verdi som ikkje kan verdsetjast nok. Eg vil òg påstå at det internasjonale samarbeidet under pandemien langt på veg har bestått prøva. Vi har greidd å halde handelen oppe, vi har stått i lag om å skaffe fram smittevernutstyr og anna naudsynt materiell, og vi har stått i lag om å utvikle vaksinar i rekordfart.

Meldinga gjev eit bilde av arbeidet med pandemihandteringa, men inga evaluering. Det oppdraget har den uavhengige koronakommisjonen fått. Gjennomgangen og evalueringa frå kommisjonen vil utvilsamt bidra til læring og gje nyttig informasjon for å møte framtidige pandemiar på ein best mogleg måte.

Totalforsvarsprogrammet vart avslutta i 2020, men totalforsvaret vil vere eit viktig satsingsområde for regjeringa òg framover. Det sivil-militære samarbeidet er viktig for at dei samla ressursane til samfunnet vert nytta på best mogleg måte. Det er fleire område innan totalforsvaret som kan forbetrast og vidareutviklast framover. Meldinga tek tak i dette i tiltak som er føreslått.

Etterretningstenesta og tryggleikstenesta til politiet viser til eit trugselbilde i endring, og at den digitale risikoen aukar. Då vert det endå viktigare framover å prioritere arbeidet med digital tryggleik både hos styresmakter, i verksemder og for enkeltindivid. Vi er glade for at regjeringa vil halde fram arbeidet med å styrkje den digitale tryggleiken nasjonalt og styrkje samarbeidet internasjonalt om desse utfordringane.

No ser eg at tida er i ferd med å renne ut. Eg vil avslutningsvis vise til dei mange forslaga som ligg føre til saka. Mange av forslaga får fleirtal i dag, men ikkje støtte av Høgre – ikkje fordi dei ikkje kan vere gode, men fordi mange av dei alt er under arbeid, høyrer heime i handsaminga av budsjettet eller ikkje bør verte vedtekne utan ei større fagleg utgreiing. Eg kjem tilbake til dei forslaga vi støttar.

Martin Henriksen (A) [13:29:34]: For å sikre folk trygghet er det avgjørende at vi har en ærlig debatt om beredskapen i Norge – om hva som fungerer, hva vi bør forbedre, og hvor de store manglene er.

Det har ikke manglet på sentrale planer og strategier for beredskap siden sårbarhetsutvalget i 2000 eller siden Gjørv-kommisjonen framla sin rapport i 2012. Da terroren traff Norge i 2011, var vi ikke først og fremst sårbare fordi det ikke forelå planer, men fordi evnen til å erkjenne risiko var for liten. Gjørv-kommisjonen pekte på flere forhold som måtte utbedres, bl.a. om de gode kreftene som ikke fant hverandre, og viktigheten av kultur, ledelse og samhandling.

Vi er i dag mer beredt på nasjonalt nivå til å møte kriser, særlig terror, men når Stortinget nå behandler samfunnssikkerhetsmeldinga, vil flertallet i Stortinget pålegge regjeringa å forsterke innsatsen på en rekke områder. Det er vanskelig ikke å se det som en korreks til regjeringa for manglende vilje til å erkjenne svakheter som også finnes i beredskapen i dag.

Arbeiderpartiet mener beredskapen har mangler på viktige områder. For det første er det store mangler i den nære beredskapen, som er nærmest folk. For det andre er ikke samvirkeproblemene løst. For det tredje mener vi beredskapen svekkes av en inflasjon av mål og uklare prioriteringer sammen med privatisering og økt fragmentering. For det fjerde er det manglende handling for å forebygge og hindre konsekvenser av sårbarheten innenfor tema som helseberedskap, mattrygghet, digital sikkerhet og kommunikasjon – forhold som vi tar opp i innstillinga.

Arbeiderpartiet mener det er nødvendig med et taktskifte i satsingen på denne beredskapen. Den største og mest presserende endringen som må komme, er en styrking av den lokale beredskapen og de frivillige redningsorganisasjonene. Kravene til kommunene har økt, men ressursene og oppmerksomheten fra statlig nivå har ikke økt tilsvarende. Frivilligheten får stadig flere oppdrag, men festtalene om frivilligheten har ikke blitt fulgt opp med handling.

Vi er glade for at det i dag blir flertall for en rekke forslag som styrker de frivillige organisasjonene – de som stiller opp i ulike skred og kriser og er vår alles beredskap på påskefjellet eller på stranda om sommeren. Økt grunnstøtte, dekning av abonnementskostnader, støtte til utstyr og trening, flere øvelser og bedre samhandling med det offentlige vil gi de frivillige organisasjonene en bedre hverdag. Det tjener vi alle på.

Det er også på overtid å styrke den kommunale, nære beredskapen. Alle kriser skjer i en kommune. Det må planlegges. Det må øves nok og med alle relevante aktører. Her er ikke situasjonen tilfredsstillende i dag. Kommunene må få ressurser, og staten må stille opp med bl.a. regionale øvingssentre som gir samtrening og øker kompetansen. I dag gir Stortinget regjeringa beskjed om at de, mot regjeringspartienes stemmer, må starte arbeidet med å styrke den lokale og den frivillige beredskapen.

Gjørv-kommisjonen identifiserte grunnleggende problemer med samvirket i det norske beredskapssystemet som et av sine hovedfunn. Vi har fått et eget samvirkeprinsipp for beredskapen, men det er fremdeles utfordringer når det gjelder samvirke. Det store forskningsprosjektet Nexus ved NTNU og SINTEF påpekte bl.a. at de ikke finner noen tegn til at samordningsproblemet er løst. Det har skjedd mye godt arbeid på dette området, det er viktig å påpeke, men vi er bekymret for at det ikke ligger betydelige nye tiltak i samfunnssikkerhetsmeldinga for å bøte på utfordringen. Vi mener det trengs et løft for samvirkeøvelser, og at ledere på alle nivå i forvaltningen må styrke sine egne og sine organisasjoners kultur og holdninger til samhandling, slik 22. juli-kommisjonen anbefalte.

I dag blir det et flertall, mot regjeringspartienes stemmer, for forslagene om å innføre en langtidsplan for beredskap og samfunnssikkerhet og et flertall for et fast totalberedskapsutvalg som inkluderer både offentlige, private og frivillige aktører. Her vil jeg bare gjøre oppmerksom på at vi foreslår en endring i tilrådingens punkt 11, om totalberedskapsutvalg, som også er levert inn til sekretariatet. Endringen går ut på at et slikt utvalg skal rapportere til regjeringa, ikke til Stortinget. Det blir konstitusjonelt riktig, og jeg oppfatter det slik at de andre partiene som står bak tilrådingen, også slutter seg til denne endringen.

Samfunnssikkerhetsmeldinga dekker en rekke områder, og vi er glade for at regjeringa tar en rekke grep, men vi mener det mangler svar og tiltak på sentrale beredskapsutfordringer. Matsikkerhet nevnes knapt i meldinga. At noe så avgjørende som at folk får mat på bordet, nærmest ikke er nevnt i meldinga, er bekymringsverdig. Forsyningslinjene må sikres, matprodusenter må trygges mot risiko, og tiltak som sikrer strøm, helse og transport, må på plass.

Digital sikkerhet handler om at mobiler og pc-er, nettet, som i dag binder oss sammen i større og større grad, virker og beskyttes mot angrep. Her må sterkere tiltak til enn det regjeringa har foreslått. To tiltak som kan nevnes herfra blant de mange som vi i opposisjonen har fremmet, er for det første at det offentlige bør ha sin egen skyløsning og ikke være avhengig av utenlandske selskaper for lagring av sensitiv informasjon. Dessverre lar regjeringspartiene seg stemme ned av flertallet heller enn å bli med på et fornuftig forslag. For det andre: Vi må dekke den skrikende mangelen på IKT-personell i det offentlige og det private. Arbeiderpartiet har over mange år foreslått langt flere studieplasser for å øke kompetansen, men regjeringa har strittet imot.

Også helseberedskap har vært mye debattert det siste året, og med god grunn. At stortingsflertallet i dag går sammen, mot regjeringspartienes stemmer, for å vedta at regjeringa må øke pandemiberedskapen, økt produksjonskapasitet og økt tilgang på smittevernutstyr og beredskapslagring av essensielle legemidler, er viktig og viser at flertallet ikke er fornøyd med ivaretakelsen av helseberedskapen. Pandemi har vært omtalt i beredskapsrapportene fra bl.a. DSB som en av de mest sannsynlige beredskapshendelsene der det kan være potensielt store konsekvenser for liv og helse. Derfor er Stortingets grep nødvendig.

Beredskap handler ikke kun om politi, sykehus og penger bevilget til ulike formål. Vi trenger et totalforsvar, men vi trenger også en bred beredskapstankegang. Angrepet på Al-Noor-moskeen i 2019 var en fryktelig påminnelse om at vi i Norge ennå ikke har tatt et tilstrekkelig oppgjør med tankegodset og hatet som ligger bak både angrepet på Al-Noor-moskeen, 22. juli og andre hendelser.

Jeg er blant dem som mener at vi ikke har hatt en tilstrekkelig ærlig debatt om hvilket ansvar vi har for å stanse hatefulle ytringer, konspirasjonsteorier og ekstremistisk tankegods. Det er ikke et ansvar jeg legger på noen enkeltpartier eller enkeltpersoner, men jeg vil understreke at det er et ledelsesansvar i politikken, i politiet, i samfunnet å motvirke ekstremisme og hatefulle ytringer. Det er en del av den brede beredskapstankegangen.

Når Arbeiderpartiet sier at det trengs en ærlig debatt om beredskap, mener jeg personlig at det utsagnet også sier at debatten de siste årene ikke har vært tilstrekkelig ærlig. Man kan ikke komme unna lærdommen fra 22. juli i en diskusjon om beredskap, og 22. juli er et vanskelig tema fremdeles. Det kan nok ha ført til at mange har holdt igjen sine bekymringer. Debatten har heller ikke vært ærlig nok fra regjeringas side når det ofte har sett ut til å være vanskelig å erkjenne bekymringene som tidvis har blitt fremmet.

I mange debatter det siste halve året, inkludert i dag, har vi hørt representanter for regjeringspartiene si at samtlige anbefalinger fra Gjørv-kommisjonen er fulgt opp eller fullført. Det stemmer jo ikke. Vi har fremdeles utfordringer når det gjelder beredskap i Norge, og skal man forbedre sikkerheten for folk i Norge, må den risikoen erkjennes.

Jeg fremmer med dette de forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:39:02]: Trygghet for land og folk er ikke én av statens viktigste oppgaver, som jeg oppfattet ble sagt av en tidligere taler i dag. Det er statens aller viktigste oppgave å verne folk mot indre og ytre fiender. Det er helt fundamentalt, det handler om statens legitimitet, hele grunnlaget for statsdannelsen. Da må vi levere. Da må vi ha et forsvar og en forsvarsevne som kan verne oss mot de ytre fiendene, og vi må ha politi og beredskap som kan ta vare på borgerne mot de indre fiendene. Det er etter Fremskrittspartiets definisjon vår aller, aller viktigste oppgave.

Så hvordan ser det ut da etter at Fremskrittspartiet har sittet seks år i regjering og hatt ansvar for særlig politi- og beredskapsfeltet? Hva kan man vise til fra situasjonen i 2013, da det ble et regjeringsskifte, og til Fremskrittspartiet gikk ut av regjering i januar 2020? Vel, på det som kanskje kan være en vårdag, første vårdag i hovedstaden, er det en veldig tydelig melding: Det er langt bedre, man har kommet videre. Vi har en bedre beredskap, vi har et bedre utbygd politi, vi er langt bedre i stand til å håndtere hendelser på en rekke ulike områder. Det er det ingen tvil om, og det oppfatter jeg heller ikke at den øvrige opposisjon er uenig med Fremskrittspartiet i.

Men det betyr ikke at vi skal si oss fornøyd, ferdig jobbet og gå hjem. Beredskapsarbeidet tar aldri slutt. Vi må fortsette å løfte det, vi må fortsette å jobbe med det, og vi må til stadighet minne oss på dette viktige arbeidet og jobbe videre.

Derfor er vi i den situasjonen at Fremskrittspartiet i dag, på tross av at vi mener at det er gjort en veldig god jobb med Fremskrittspartiet i regjering på dette feltet, kommer til å danne flertall for svært mange forslag sammen med de andre opposisjonspartiene. Det gjør Fremskrittspartiet fordi vi stemmer for det vi er for, og vi stemmer imot det vi er imot. Vi er ikke noe støtteparti for regjeringen, men vi står på det som er Fremskrittspartiets beredskapspolitikk.

Og vi fremmer masse ulike forslag som også er av ny karakter. For å ta noen eksempler: Vi foreslår å opprette et eget innenriksdepartement. Det må selvfølgelig være opp til regjeringen, men jeg vet at justisministeren sannsynligvis har hendene fulle med veldig mange oppgaver, og det kan være at det ville være fornuftig å dele opp dette departementet på justis og på innenriks.

Vi ønsker også å styrke krisestøtteenheten i Justisdepartementet. Vi vil ha informasjonskampanjer om beskyttelsestiltak for å sette befolkningen selv i stand til å vite bedre hvordan man skal håndtere kriser, sånn som vi har vært igjennom det siste året. Et eksempel også – for å tenke nytt: et felles telefonnummer for nødetatene, et slags norsk 911, om du vil.

Når det gjelder koronapandemien, skal jeg tillate meg å være litt spissformulert: Jeg skulle ønske at helseministeren hadde brukt like mye tid på å forberede Norge på en pandemi før mars 2020 som han har brukt tid på å holde pressekonferanser etter mars 2020. Det er rett og slett fordi det vi opplevde i fjor, og som fremdeles skyller inn over oss, var en veldig lenge varslet krise. Pandemi sto øverst på listen over hendelser som kunne ha stor betydning for samfunnet, og som vi måtte være forberedt på å håndtere.

Erfaringen så langt viser at vi ikke var tilstrekkelig i stand til å håndtere det. Det handler om vår evne til å fremskaffe medisiner, medisinsk utstyr, vår evne til å ha lager, vår evne til å sette i gang egenproduksjon. Det handler om å kunne ha et offentlig-privat samarbeid som vi kan dra nytte av. Alle disse tingene foreslår vi, som gjør at vi, når behovet er der, kan sette i gang nye produksjonslinjer.

Men det handler også om å gjøre noe for å forhindre vold og overgrep, som dessverre skjer i skyggen av pandemien. Der har vi også et flertallsvedtak som utfordrer regjeringen.

Når det gjelder særlig terrorsikring, har virkelig denne regjeringen levert gjennom Justisdepartementet. Det handler om en styrking av PST og en historisk styrking av politiet, det kommer man ikke utenom selv om man diskuterer politireformen opp og ned i mente i denne salen. Men vi foreslår også at vi må gå videre. Vi må ikke stoppe nå. Politiet må bygges videre, PST må styrkes mer, og vi må ha flere øvelser, vi må ha mer kurs, vi må ha mer opplæring ute i det sivile, som kan være mer forberedt på å håndtere kriser som kan komme.

En av de tingene – eller kanskje den tingen, den saken – som jeg er mest stolt av i Fremskrittspartiets periode i Justisdepartementet, er at vi klarte å etablere Politiets nasjonale beredskapssenter. Det er en unik ressurs, som setter oss i stand til å ha en rask reaksjon, sette inn beredskapstroppen, bombegruppen, krise- og gisselforhandlerne, bruke politiets helikoptertjeneste til raskt å agere på hendelser som måtte skje på norsk jord – evnen til å bekjempe terror på norsk jord. Men vi ser det også i andre situasjoner, sånn som i Gjerdrum. Der fikk vi virkelig demonstrert nytten av Politiets nasjonale beredskapssenter.

Det er derfor jeg synes det er litt greit å minne de rød-grønne, og kanskje også Venstre og Kristelig Folkeparti, om historikken bak Politiets nasjonale beredskapssenter. Det var opprinnelig Stoltenberg og hans regjering som ønsket å opprette et beredskapssenter på Alnabru. Det kjenner vi enden på: Det gikk ikke særlig bra, dårlig planlegging, ikke tilstrekkelig tilpasset de behovene som var til stede – det eksisterte ikke på Alnabru. Prosjektet måtte skrinlegges.

Regjeringen Fremskrittspartiet satt i, som jeg mener kanskje var en litt annen regjering, var i stand til å planlegge på rekordtid og sørge for at vi leverte på tid og under budsjett et fantastisk beredskapssenter som nå står på Taraldrud. Men det var altså ingen lett vei dit. Det var en vei som måtte kjempes mot de rød-grønne, som nå i dag synes det er flott og fint å skryte av Politiets nasjonale beredskapssenter. De gjorde hva de kunne for å stoppe det her i denne sal, og for så vidt også Venstre og Kristelig Folkeparti. Dagens kulturminister var vel blant dem som kjempet mest imot Politiets nasjonale beredskapssenter. Men vi sto løpet ut, vi sørget for å bruke de virkemidlene som var nødvendige. Vi måtte ekspropriere når grunneierne ønsket tigangen i godtgjørelse for sine tomter. Vi kjempet sammen og fikk på plass en regulering som gjorde at man klarte å gjennomføre prosjektet, og fikk endelig vedtak i Stortinget. Men det var ingen selvfølge. Det tenker jeg at særlig de rød-grønne bør filosofere litt over. I dag er alle fornøyd. I dag skryter alle av det. Men veien dit var ikke lett.

Så registrerer jeg at flere snakker om de frivillige. Ja, det er viktig å ta vare på de frivillige ressursene. Det er noe av det aller mest grunnleggende vi har som gjør at vi kan bygge god norsk beredskap – alle de frivillige som stiller opp når uhell og hendelser er ute. De er helt uvurderlige. Da er det, synes jeg, svært sørgelig at vi fremdeles ikke har klart å sørge for at de som drar fra jobben, som velger å forlate jobben sin for å stille opp når det er ras eller en eller annen hendelse, ikke engang får kompensert sin tapte inntekt for å stille opp.

Fremskrittspartiet fremmer forslag om det i dag. Vi får ikke flertall. Senterpartiet og SV støtter vårt forslag om å kompensere tap i inntekt for de frivillige som stiller opp på vegne av samfunnet, men Arbeiderpartiet ønsker kun å utrede det. Dette kunne vi ha løst i dag. Jeg registrerer at det er mye festtaler om frivilligheten, men man stiller ikke opp når det virkelig gjelder.

Da vil jeg ta opp de forslagene vi er en del av.

Jenny Klinge (Sp) [13:49:28]: Samfunnssikkerheit er eit tema som femner om alt frå dei store strukturane i samfunnet – med kalde ord som etatar og direktorat – til det minste og mest sårbare individet. Det er jo sikkerheit for menneska og liva våre det handlar om. Det gjeld å sikre ei best mogleg framtid for oss som folk, trass i at vi veit at det kjem kriser og periodar med uro av ulik art.

Det er ein styrke at vi her til lands er einige om mykje, men det er likevel verdt å sjå på kva vi ikkje er einige om. Ulike politiske prioriteringar får sjølvsagt konsekvensar for korleis samfunnet vårt kan klare å handtere ulike kriser framover.

For oss i Senterpartiet er det viktig å anerkjenne det behovet folk har for å vere trygge, både i by og bygd, og både i nord og sør. Vi ser at mykje er likt, men at behova for tiltak og satsingar òg kan vere ulike på forskjellige plassar. Vi meiner dessutan at det er viktigare å bruke pengar på faktiske tenester og tiltak enn for mykje på byråkrati. Under Solberg-regjeringa, som har hatt vekslande partikonstellasjonar, har partia Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre vore ansvarlege for at pengebruken til byråkrati og konsulenttenester har auka enormt innanfor etatar som er viktige for samfunnssikkerheita.

Vi i Senterpartiet har fått ris for at vi i vårt alternative statsbudsjett for i år har kutta vel 18 mill. kr i byråkrati ved Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap, DSB. Det kan høyrast drastisk ut, men det er det ikkje. For samtidig føreslår vi å auke med over 55 mill. kr til Sivilforsvaret, Nødnett og frivillige organisasjonar, som ligg under det same direktoratet, DSB. Det blir ein nettoauke på over 37 mill. kr til samfunnssikkerheit og beredskap. Viss sjølve kuttforslaget vårt hadde fått fleirtal – det gjer det jo ikkje – ville DSB kunne tatt det inn att med t.d. å redusere utgiftene til konsulentar med mindre enn 10 pst.

Senterpartiet satsar i sitt alternative statsbudsjett meir på samfunnssikkerheit enn regjeringa, og vi vil målrette satsinga til Sivilforsvaret, til dei frivillige organisasjonane i rednings- og beredskapstenesta og til fleire naudnetterminalar i små kommunar og frivillige organisasjonar framfor byråkratar i direktorat og departement.

Vi er inne i ei krisetid på grunn av koronapandemien. Gjennom heile regjeringsperioden med statsrådar frå Framstegspartiet og Høgre har DSB vurdert pandemi som det mest realistiske krisescenarioet. Likevel har det vorte utført panikkinnkjøp av smittevernutstyr i 2020 til 3,2 mrd. kr, slik vi kunne lese i VG den 4. mars. Det er tydeleg at regjeringa ikkje har halde seg til dei faglege vurderingane som vart gjorde i m.a. DSB.

Regjeringa har heller ikkje vist stor evne til å ta inn over seg bodskapen frå underliggjande etatar i justissektoren. PST har i sine opne trusselvurderingar dei siste tre åra eksplisitt åtvara mot oppkjøp av bedrifter og verksemder frå statar vi ikkje har sikkerheitspolitisk samarbeid med. Likevel har regjeringa no i 2021 vist sviktande dømekraft i ei sak der eit norsk selskap som leverer teknologi til Forsvaret, blir selt til Russland. Slik kan russiske eigarar få ansvaret for vedlikehald av motorar til kystvaktskip og til E-tenesta sine skip, og også få tilgang til teknologi som russarane har interesse av. Senterpartiet meiner det er alvorleg at regjeringa ikkje har gripe inn i salet og brukt sikkerheitslova frå starten av.

Så over til utviklinga rundt om i landet vårt: Ein kan bli lurt til å tru at alt går framover berre avstandane blir større, når ein høyrer på regjeringa og Framstegspartiet. Den såkalla nærpolitireforma handla om massiv sentralisering og skulle gje meir politi på hjul og betre beredskap som stor gevinst. Det er ikkje mange vekene sidan det kom fram i ei kapasitetsundersøking for politiet, utarbeidd av Politidirektoratet, at gevinsten har vore på berre to årsverk meir til patruljeverksemd gjennom reformperioden.

To årsverk meir er det same som ein niandedels døgnbemanna patrulje. Altså har vi ikkje fått på plass ein einaste ekstra patrulje i heile dette langstrekte landet vårt. Over 120 lensmannskontor har vorte lagde ned for å oppnå eit resultat som ikkje har kome. Dette er pinleg dårleg når målet var betre samfunnssikkerheit. Men innrømmer regjeringa og Framstegspartiet fadesen? Nei, sjølvinnsikt må stadig vike for sjølvskryt.

Meir byråkrati er visst lettare å få på plass enn operative politifolk. Det har vorte 725 fleire byråkratar og administrativt tilsette i sentralt politibyråkrati under denne regjeringa. Statsråden oppgav i sitt svar på eit skriftleg spørsmål frå meg i november at veksten i talet på tilsette i Politidirektoratet, POD, under denne regjeringa har vore på over 60 pst. Til samanlikning har veksten i politidistrikta vore på 24 pst.

Det har altså vorte meir enn dobbelt så stor vekst i POD som i politidistrikta under justisministrane frå Framstegspartiet og Høgre. POD har ikkje noka operativ rolle under kriser utover å koordinere informasjon og eventuelt vurdere kva ressursar som skal prioriterast. Det er operasjonssentralane, politipatruljane og lokalt politi som saman med lokalt brannvesen, ambulanseteneste, frivillige og kommunane som gjer jobben ute i samfunnet, og det er der Senterpartiet vil bruke pengane.

Politidirektoratet er i dag omtrent tre gonger så stort som det som var intensjonen då direktoratet vart oppretta i 2001. Senterpartiet meiner dette er ei feil utvikling og dårleg bruk av samfunnets midlar, og vi går derfor inn for å leggje ned POD og tilbakeføre oppgåver og ansvar dels til Justisdepartementet og dels til politidistrikta. Det vil også kunne styrkje samfunnssikkerheita, for som nemnt i starten vil politiske prioriteringar påverke korleis samfunnet handterer kriser.

Dyktige naudetatar som er raskt på plass når noko skjer, er sjølvsagt heilt avgjerande for samfunnssikkerheita vår. Dagens måte å måle responstid på gjer at oppdraga med lengst tidsbruk blir utelatne frå statistikken til både politiet og ambulansetenesta. Derfor framstår responstida som kunstig god i område som faktisk har dårleg responstid.

Vi i Senterpartiet meiner det må kome responstidskrav for naudetatane på kommunenivå for å få betre oversikt over kor raskt dei faktisk er på plass i heile landet. Når responstidskrava er på nasjonalt nivå, føretaksnivå eller distriktsnivå, vil etatane lettare kunne nå krava fordi ein viss prosent – 10 pst. for ambulanse og 20 pst. for politiet – ikkje blir teken med. Dette gjeld altså dei oppdraga som tek lengst tid, som blir utelatne frå statistikken. Men i sentrale strøk vil store mengder oppdrag som er raske å nå fram til, få statistikken til å sjå betre ut enn om krava vart sette på kommunenivå.

Når det gjeld ambulanse, er det verdt å merke seg at både Ambulanseforbundet i Delta og Fagforbundet nyleg tok til orde for at berekningsgrunnlaget for responstid i ambulansetenesta må baserast på alle faktiske oppdrag per kommune, ikkje eit gjennomsnitt av utrykkingane.

Senterpartiet la både i 2017 og i 2020 fram forslag om å setje ned ein totalberedskapskommisjon. Vi er skuffa over at regjeringspartia og Framstegspartiet stemte ned framlegga, for er det noko vi treng, er det ei heilt anna og betre tilnærming til totalberedskapen i samfunnet.

Det er over 20 år sidan sist Noreg hadde ein grundig gjennomgang av alle delar av beredskapen vår. Sidan har mykje skjedd, både her til lands og i utlandet. Ny teknologi gjev nye moglegheiter, men medfører også nye truslar. Nye måtar å gjennomføre terror på gjev grunn til bekymring, og pandemien viser oss kor sårbare vi er dersom vi skulle få endå meir smittsame og/eller farlege sjukdommar i omløp.

Matberedskapen vår er under press fordi vi blir stadig fleire innbyggjarar, samtidig som landbruksareal veks att. Eg tykkjer det er både trist og skremmande å lese kva Høgre og Framstegspartiet skriv i merknadene sine til komitéinnstillinga i denne saka. Det verkar som om dei manglar bakkekontakt og trur at alt skal ordne seg berre fordi nordmenn kjem til å leggje om kosthaldet sitt viss det trengst. Høgre og Framstegspartiet skriv dette i innstillinga:

«I en langvarig krisesituasjon med fullstendig isolasjon vil vi kunne legge om kostholdet vårt. Vi ville bl.a. spist mer norske poteter, grøt og flatbrød med mel som ikke kan brukes til vanlig baking. Da ville vi blitt mye mer selvforsynte.»

For det første krevst det ein tilstrekkeleg produksjon av proteinhaldig mat som kjøt, egg og mjølk for at vi skal kunne oppretthalde tilstrekkeleg sjølvforsyning, og då må vi ha nok opne gras- og beiteareal i dette landet. For det andre må vi ha nok bønder spreidde over heile landet for å bruke desse areala til å produsere mat.

Fisken kjem sjølvsagt i tillegg og er viktig viss importen stoppar opp, men vi kjem til å vere heilt avhengige av landbruket viss vi skal mette innbyggjarane. Og den poteten og det kornet som Høgre og Framstegspartiet vil vi skal ete i ein krisesituasjon, må jo også bli produsert på areal som ikkje først har grodd att. Dette burde dei to partia ha eit langt meir bevisst forhold til. Dei vil ikkje eingong støtte forslaget frå oss i Senterpartiet om lagring av fôrkorn og matkorn til minst seks månaders forbruk.

Beredskap handlar om å ha så mykje som mogleg klart før alvorlege situasjonar og kriser inntreffer, og om å sjå for seg både det tenkelege og det utenkelege. Vi ser at regjeringa ikkje eingong har klart å førebu seg på det som var tenkeleg, og varsla, slik som pandemien.

Senterpartiet meiner det er eit nasjonalt ansvar å verne om eiga befolkning, og med det meiner vi òg at det sjølvsagt må vere nasjonal produksjon av mat til reell sjølvforsyning, det må vere nasjonal produksjon av smittevernutstyr og produksjon og beredskapslagring av livsnødvendige medisinar osv.

Til slutt tek eg opp Senterpartiets forslag i saka.

Petter Eide (SV) [13:59:28]: Vi behandler i dag en veldig stor og omfattende melding. Det er både en styrke og en svakhet. Styrken er selvfølgelig at regjeringen her gjør et forsøk på å legge fram en helhetlig plan for beredskaps- og sikkerhetsutfordringer i Norge. Svakheten er at vi ikke får gått i dybden på ting, og at debatten blir springende. Det får vi kanskje leve med.

Det er svært mange forslag som kommer opp i denne behandlingen, og opposisjonen har fått flertall for veldig mye, men på tross av det er det vanskelig å lese at det er noen veldig stor ideologisk uenighet mellom de ulike partiene her. Vi ser f.eks. at det er tverrpolitisk enighet om at det er offentlig sektor, altså staten, som skal bære ansvaret for beredskapstiltakene i Norge. Dette er ikke opplagt. Jeg har bodd i land med denne typen utfordringer som – med den samme typen beskrivelse av utfordringene – kanskje vil mene at de må løses utelukkende med private tiltak, altså ved tilsetting av vaktselskaper, mer bevæpning, en mur rundt huset, osv. I denne planen er det stort sett offentlig sektor som skal stå for det forebyggende arbeidet, og det er bra.

Så har jeg lyst til å påpeke at det er noen overordnede mangler ved denne meldingen som jeg innimellom har forsøkt å beskrive i våre merknader. Jeg oppfatter at meldingen bærer preg av at vi skal ha et stort sett nasjonalt fokus på tiltakene våre, mens truslene som beskrives, kommer utenfra. Enten det er pandemi, terror, krig eller naturkatastrofer, skal tiltakene stort sett settes inn lokalt eller nasjonalt, og det kan kanskje være en stor begrensning i måten vi håndterer dette på.

La oss ta pandemien, f.eks., som definitivt kommer utenfra. Vi mener fra mitt parti at det da ikke er tilstrekkelig at vi ser på beredskapstiltak utelukkende ut fra en nasjonal håndtering. Jeg tar opp her hvordan vi som et vesentlig tiltak på dette området må jobbe mer med å begrense pandemier internasjonalt, sikre global, rettferdig helsehjelp og styrke samarbeid og finansiering av internasjonalt vaksinesamarbeid. Vi har tatt opp det med patentrettigheter. Hvis vi kan gjøre noe med det, vil vi kanskje begrense legemiddelselskapenes monopol og få på plass en produksjon av vaksine i hele verden eller i svært mange land. Meldingen legger altså opp til håndtering av pandemien stort sett ut fra et nasjonalt perspektiv.

Det samme gjelder migrasjon, som tas opp, der den har et nasjonalt perspektiv. Det beskrives hvordan migrasjon skaper beredskapsutfordringer. Mine kollegaer i Senterpartiet og Arbeiderpartiet beskriver dette som noe som må løses gjennom f.eks. sterkere grensekontroll, mens vi vil mene at det forebyggende arbeidet må knyttes mer opp mot et internasjonalt samarbeid og fokus på f.eks. europeisk samhandling og styrking av konvensjoner.

Vi kan også ta med dette med ras og skred og naturkatastrofer. Istedenfor kun å se på løsningen av disse ut fra et lokalt og nasjonalt perspektiv kunne meldingen faktisk også tatt opp i seg hvordan dette må løses gjennom et helt annet, internasjonalt perspektiv på å forebygge klimaendringer. Da kommer vi rett inn i den norske debatten om norsk oljeproduksjon, istedenfor utelukkende å se på den nasjonale og lokale håndteringen.

Jeg mener at denne meldingen bærer preg av en svakhet ved at man ser på truslene som noe som kommer utenfra, mens tiltakene kun skal løses nasjonalt eller lokalt, istedenfor at man går inn i et større, kanskje internasjonalt og globalt perspektiv.

Jeg skal bruke de siste sekundene på å ta opp en siste ting. Det er også en utfordring med selve beredskapsbegrepet som benyttes i denne meldingen. Beredskapsbegrepet knyttes utelukkende opp mot trusler som kommer utenfra, som jeg har beskrevet, men det er en mye større risiko for å bli utsatt f.eks. for vold i hjemmet eller voldtekt enn for å bli utsatt for en pandemi, en krig eller en terrorhendelse, men disse tingene, som faktisk utgjør en sannsynlig trussel mot enkeltindividene, er ikke med i denne meldingen som beredskapsutfordringer. Det oppfatter vi som en stor svakhet, for det fører også til at fokuset utelukkende blir på trusler utenfra – og det er de som får oppmerksomhet og budsjett – mens de mest alvorlige truslene for enkeltindividene faktisk kommer innenfra. Det er dessverre ikke med i meldingen, og det er en svakhet.

Solveig Schytz (V) [14:04:53]: Vi lever i usikre tider. Som det går fram av samfunnssikkerhetsmeldingen, bygger vår velstand i stor grad på internasjonal handel og investeringer over landegrensene. Vi er helt avhengige av at verdensmarkedet fungerer for viktige handelssystem. Vi er helt avhengige av at verdensmarkedet for viktige handelsvarer fungerer. Det er et gode, og det har bidratt til velstand og vekst i flere tiår, men det gjør oss også sårbare.

Mer enn noe har koronapandemien påminnet oss om hvordan globaliseringen raskt kan gi spredning av alvorlige smittsomme sykdommer og sette etablerte samfunnsstrukturer på spill. Pandemien har påvirket enkeltindividers frihet og samfunnet som helhet over lang tid. Ironisk nok har koronakrisen vært preget av gjenoppblomstrende nasjonalisme. De landene som i flere tiår har høstet fruktene av internasjonalt samarbeid, har i det stille trukket seg vekk fra det. Men nettopp fordi pandemien er global, må løsningene også være det.

Også det globale perspektivet preger mange av utfordringene samfunnssikkerhetsmeldingen peker på. Det er uunnværlig. Klimaendringene er vår tids største utfordring, med konsekvenser både globalt og lokalt. Fordi klimagassutslipp ikke kjenner landegrenser, kan det heller ikke løses ved alenegang. Her i Norge vil klimaendringene bl.a. føre til økende temperaturer, mer nedbør og høyere havnivå. Det øker risikoen for naturkatastrofer. Et klimatilpasset samfunn er i stand til å begrense eller unngå skader som følge av klima. Derfor er klimatilpasning så viktig for samfunnssikkerheten, og framover må det spille en større rolle i beredskapsplanleggingen.

Forebygging blir det viktigste temaet for samfunnssikkerhet og beredskap framover. Jeg er glad for at regjeringen vil styrke det forebyggende arbeidet, bl.a. gjennom regelverksutvikling, iverksetting av sikringstiltak og gjennom videreutvikling av kunnskap og kompetanse. Det er ikke alt vi kan forebygge, men sammen kan vi komme med de gode forslagene og finne de beste løsningene for å skape et tryggest mulig samfunn, et samfunn som bærer inn i framtiden.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [14:07:26]: Samfunnssikkerhetsmeldingen illustrerer at vi lever i en vesentlig mer usikker verden enn vi gjorde for noen få år siden. Det siste tiåret har Norge blitt rammet av ulike samfunnstrusler. Vi vil aldri glemme 22. juli eller angrepet på Al-Noor-moskeen og drapet på Johanne Ihle-Hansen.

Siden regjeringen Solberg tiltrådte, har satsingen på beredskap og trygghet vært helt essensiell i hvordan vi bygger landet videre.

Også andre trusler har vi merket det siste året. Vi har hatt store flomområder, ras, stormer, og sommeren 2018 var det tørke. I 2020 ble hele verden påvirket av en felles trussel, covid-19-pandemien, og deretter påfølgende diskusjon om legemidler, matvaresikkerhet og IKT-sikkerhet. Pandemien er den alvorligste krisen vi har opplevd siden annen verdenskrig. Rett før vi gikk inn i 2021, ble Gjerdrum rammet av et enormt kvikkleireskred. Mange mistet livet. Pårørende er i gang med sorgprosess og kommunen med reorganisering.

Samfunnssikkerhetsmeldingen reflekterer på en god måte hvilke trusler vårt lille land står overfor. Det er ikke mulig å skape et risikofritt samfunn, men vi kan likevel ta kontroll over det vi kan kontrollere. Derfor er jeg glad meldingen i stor grad peker på forebyggingsarbeid og ansvarsprinsippet. Forebygging er dessuten økonomisk lønnsomt. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de frivillige hjelpe- og redningstjenester som er med og sikrer befolkningen og Norge trygghet.

Men dette leder meg til noe vi aldri kan vedta, nemlig tilliten til hverandre. I Norge har vi en fri og uavhengig presse som skal formidle et bilde av verden slik den er. Vi vet at det imidlertid finnes mange aktører som ikke nødvendigvis vil oss vel, og som ser seg tjent med at tilliten mellom oss forvitrer, at desinformasjon florerer. Bare under pandemien har vi sett mange som har sett seg tjent med å spre feilinformasjon. Jeg er glad regjeringen tar problemet på alvor. Vi har en del mediepolitiske virkemidler, som ny medielov, medieansvarslov og medietilsyn. Dessuten arbeider Norge allerede i flere internasjonale fora om temaet.

Pandemien har også gitt grunnlag for debatter om verdien av internasjonalt samarbeid, der vi også har sett uheldige innslag. Mer enn noen gang ser vi hvilken tett sammenvevd verden vi lever i. Norge er helt avhengig av en internasjonal og regelstyrt orden. Det gjelder WHO, EØS, EFTA og en aktiv del av NATO.

Her hjemme videreutvikler vi totalforsvarsprogrammet. I kriser har vi en rekke aktører som hver dag forbereder seg på det verste, men håper på det beste. Etableringen av et totalforsvarsråd er en riktig manøver. På den måten kan alle de ulike aktørene bli koordinert av forsvarssjefen på en hensiktsmessig måte, slik at vi får en sømløs samhandling mellom sivilsamfunn og nasjonalt forsvar.

Det er ikke bare Forsvaret alene som skal sikre, og ikke bare gjennom budsjett, planer og strategier. Statsministeren har selv sagt at det som er mest verdt, mer enn oljefondet, er tilliten til hverandre.

For et par år siden hadde en ung gutt i Bergen bestilt flybillett for å bli medlem av en terrororganisasjon. Han fortalte utekontakten i Bergen at han ikke hadde noe å leve for. Etter hans syn kunne han like gjerne dø. Ikke dra, sa utekontakten, hva kan jeg gjøre? Han pekte på tre ting: fritidsaktivitet, en jobb og en plass å bo. Det er nøkkelen til å leve et godt liv i landet og ikke havne i utenforskap. Det viser følgende: Det er ikke så lang avstand mellom utenforskap og det å leve et godt liv. Mellom disse to ytterpunktene står, igjen, et sted å bo, en fritidsaktivitet og en jobb.

Jeg sier disse tingene fordi det er en ting vi aldri kan lovfeste eller skrive som tiltak i statlige eller kommunale planer, men som er helt essensielt for vår samfunnssikkerhet, nemlig inkludering og medmenneskelighet – omsorgen vi nordmenn har for hverandre, at helsestasjoner, barnehager, skoler, nabolag og kolleger fanger opp barn, ungdom og voksne som potensielt kan havne i dypt utenforskap. Ansvaret for å se hverandre og omtale hverandre er en plikt vi har som nordmenn, på en god måte. Det å ta kontroll over det vi kan kontrollere, lage risikoanalyser, trene på krisescenarioer er et ansvar myndighetene har. Gråsoner skal vi politikere være aktive på banen for å fjerne. Derfor er samfunnssikkerhetsmeldingen en god retning for videre sikkerhetsarbeid, og det er Kristelig Folkeparti svært tilfreds med.

Statsråd Monica Mæland [14:12:43]: 2020 har med tydelighet vist hvor viktig arbeidet med samfunnssikkerhet er. Covid-19-pandemien, skredkatastrofen i Gjerdrum og digitale angrep mot bl.a. Hydro, statsforvaltere og Østre Toten kommune har satt beredskapen på prøve og illustrert bredden i utfordringsbildet.

Regjeringen arbeider målrettet og systematisk med å bedre samfunnssikkerhet og beredskap. Meldingen presenterer sentrale deler av regjeringens politikk i et fireårsperspektiv. Med utgangspunkt i utfordringsbildet fremmer regjeringen i sin andre stortingsmelding om samfunnssikkerhet tiltak innenfor syv områder: sivilt-militært samarbeid, nasjonal sikkerhet, sammensatte trusler, digital sikkerhet, forebygging på lokalt og regionalt nivå og redningsberedskap i nord. Meldingen gir også en beskrivelse av håndteringen av covid-19-pandemien. I tillegg understrekes viktigheten av det forebyggende arbeidet. Ved å forebygge reduserer vi muligheten for at uønskede hendelser inntreffer, og kostnadene ved å forebygge kan være vesentlig lavere enn kostnadene ved å håndtere hendelser og reparere skader. Samtidig vil trangere økonomiske rammer i årene framover øke behovet for krevende prioriteringer innenfor samfunnssikkerhetsarbeidet.

Arbeidet med meldingen har vært tett koordinert med arbeidet med den nye langtidsplanen for forsvarssektoren. Sentrale temaer har vært det sikkerhetspolitiske bildet, sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret, sammensatte trusler og nasjonal sikkerhet. Meldingen adresserer utfordringer og temaer hvor politiet har en rolle, men inneholder ikke vurderinger av politiets kapasiteter eller omtale av arbeid med å videreutvikle politiet, fordi vi sommeren 2020 fremmet en egen stortingsmelding om nettopp politiet, som Stortinget nylig har behandlet.

Innstillingen omtaler i alt 76 ulike tiltak, og flere av disse hører naturlig nok inn under andre statsråders ansvarsområder. Det er 49 romertallsvedtak, hvorav 25 ser ut til å få flertall bak seg i Stortinget. Mange av dem adresserer temaer som er omhandlet i samfunnssikkerhetsmeldingen, og hvor regjeringen allerede har iverksatt et viktig arbeid. Det borger for en interessant og viktig debatt her i dag om det videre arbeidet med å styrke samfunnssikkerhet og beredskap i Norge.

Samtidig må jeg nok tillate meg å si at vi foreløpig ikke kjenner de økonomiske kostnadene av flertallsforslagene. Derfor kommer det til å bli viktig hvordan vi framover innenfor strammere økonomiske rammer kommer til å stå overfor krevende prioriteringsavveininger også innenfor dette viktige arbeidet.

Med det ser jeg fram til en viktig debatt her i salen.

Lene Vågslid (A) [14:27:28] (leiar i komiteen): Takk for samarbeidet, og takk òg til saksordføraren for ei god utgreiing.

Me i Arbeidarpartiet meiner, noko eg trur mange begynner å få med seg etter kvart, at det er behov for eit løft for den nære beredskapen: fleire øvingar, auka koordinering, betre samvirke, betre kompetanse og styrkt finansiering. I heile stortingsperioden har me jobba med dette – i helsekomiteen, i justiskomiteen, i kommunalkomiteen, i samferdselskomiteen osv. Me er nøydde til å sjå dette i ein samanheng, og difor er det veldig bra at fleire komitear deltek i debatten i dag.

Så er me glade for at mange forslag får fleirtal i dag. Det at innstillinga er så lang som ho er, og at me får fleire korreksar til regjeringa, som kollega Martin Henriksen kalla det, meiner eg òg seier ein del om at denne meldinga dessverre er skuffande. Ho inneheld for få konkrete tiltak for dei hola me veit er i samfunnssikkerheit og beredskap. Det viste høyringa i justiskomiteen ganske godt, frå veldig mange aktørar.

Det at den nære beredskapen ikkje er prioritert, er me òg kritiske til. Ressursane som er sette av til beredskap i kommunane, stemmer ikkje godt overeins med dei forpliktingane som ligg på kommunane. Den kommunale beredskapsplikten som kommunane fekk etter 2011, der ein har eit særleg ansvar for alle slags kriser innanfor sine grenser, har ikkje blitt fylgt opp av midlar. Dei friske midlane som har kome til beredskap sidan 22. juli 2011, har i hovudsak vore satsingar på departements- og direktoratsnivå, på nasjonalt nivå. Men situasjonen er jo no at mange kommunar dessverre bryt minimumskrava i lov og forskrift til øvingar, risiko, sårbarheitsanalysar og beredskapsplanar.

Gjørv-kommisjonen sa veldig tydeleg at det er det lokale politiet som utgjer den viktigaste beredskapsressursen. Og sjølv om me nettopp har behandla politimeldinga, er me nøydde til å gjenta det her, at regjeringas gjennomføring av den såkalla nærpolitireforma på ingen måte ser ut til å ha styrkt den lokale beredskapen. Det er ei mislukka gjennomføring av ei reform som bar bod om – og som det er fatta vedtak om i Stortinget opptil fleire gonger – at ein skal styrkje det lokale politiet. Ja, me hadde til og med ein samfunnssikkerheits- og beredskapsminister ei beite i denne regjeringa, saman med alle dei andre Framstegsparti-justisministrane, og eg hugsar at eg blei møtt med i Stortinget, då me utfordra på det lokale beredskapsarbeidet, at den samfunnssikkerheits- og beredskapsministeren ikkje kunne svare for det – det måtte justisministeren svare på. Det er eg glad for no, at justisministeren må svare på breidda i beredskapsarbeidet.

Det er mange forslag, det er ei lang innstilling. Arbeidarpartiet føreslår i dag saman med både Senterpartiet og SV å styrkje den kommunale beredskapen, bl.a. gjennom å sørgje for betre samordning og fleire øvingar på tvers av kommunane saman med andre relevante aktørar og å sørgje for ein heilskapleg risiko- og sårbarheitsanalyse. Dette får me av ein eller annan grunn ikkje fleirtal for – det synest eg er snodig – og heller ikkje eit forslag me har fremja mange gonger tidlegare, om å etablere regionale øvings- og beredskapssenter for samtrening. Det er spesielt, når ein del av dei funna me òg viser til i innstillinga, viser at ein enno ikkje er gode nok på samvirke.

Så har me i fleire år kjempa for ei eiga stortingsmelding for brann- og redningsetaten. Det må me jo berre respektere at me ikkje får. Det at brann- og redningsetatens oppgåveportefølje har endra seg – det er over ti år sidan førre stortingsmelding – hadde vore ein god grunn til å få ei eiga melding. Me veit at brann- og redningstenestene i for stor grad no er vikarpoliti i store delar av landet. Det er jo ikkje det at dei kjem fyrst til hendingar som angår brann og redning; dei kjem fyrst til hendingar som er skarpe oppdrag, der politiet skulle ha vore fyrst.

Så har me sagt, og det seier òg kollegaen min, Martin Henriksen, at den spisse beredskapen i Noreg er betre i dag enn han var for åtte år sidan, og det likar statsministeren og mange andre å sitere oss ofte på. Det må dei berre gjere, dersom dei kunne begynne med å sitere oss på resten av det me sa, for den lokale beredskapen, totalberedskapen, er ikkje god nok. Difor er det viktig å ha ein ærleg debatt om samfunnssikkerheit og beredskap i Noreg, og akkurat som min kollega Martin Henriksen seier, må me òg politisk ha evne til å erkjenne dei risikoane som framleis ligg der.

Eg tek opp forslag nr. 30.

Ingunn Foss (H) [14:32:26]: En omfattende digitalisering preger samfunnsutviklingen og er en viktig premiss for verdiskaping, økonomisk vekst og effektivisering av samfunnet. Vi deler bekymringen for at det digitale rommet gir potensielle trusselaktører muligheter til å begå datainnbrudd, drive spionasje, utføre digitale angrep og gjennomføre påvirkningskampanjer. Vi er derfor glad for at regjeringen vil prioritere arbeidet med å styrke vår digitale trygghet nasjonalt og styrke samarbeidet internasjonalt.

Digital trygghet blir en stadig viktigere del av stats- og samfunnssikkerhetsfeltet, og en stor del av trusselaktiviteten mot Norge i dag skjer i det digitale rom. Regjeringens Nasjonal strategi for digital sikkerhet legger grunnlaget for å gjøre det digitale Norge tryggere.

Digitale sikkerhetsbrudd kan forhindres dersom både virksomheter og privatpersoner bidrar i det forebyggende arbeidet. Alle virksomheter blir anbefalt å følge Nasjonal sikkerhetsmyndighets råd om passord og NSMs grunnprinsipper for IKT-trygghet. Men vi registrerer at til tross for at det er satset betydelig på pedagogiske virkemidler med hensiktsmessige råd og rettledninger, er det fremdeles mangelfullt hva gjelder forståelse og oppfølging.

Etablering av NSMs Nasjonalt cybersikkerhetssenter har lagt til rette for et sterkt faglig samarbeid mellom over 40 private og offentlige virksomheter. Nasjonalt cybersikkerhetssenter er vår nasjonale responsfunksjon for alvorlige digitale angrep og drifter det nasjonale varslingssystemet for digital infrastruktur. NCSC er knutepunkt for nasjonalt og internasjonalt samarbeid innen deteksjon, håndtering, analyse og rådgivning knyttet til digitale angrep.

NC3 ble etablert i 2019 som en avdeling ved Kripos og utgjør en spydspiss i politiets forebyggende arbeid mot, og etterforskning av, kriminalitet i det digitale rom. I tillegg er NC3 helt sentral i politiets nasjonale etterretningsproduksjon knyttet til trusler i det digitale domenet. Med NCSC i NSM og NC3 i Kripos har myndighetene etablert to nasjonale sentre som komplementerer hverandre i arbeid med digital trygghet.

Høyre støtter regjeringens forslag om å etablere lov om digital sikkerhet som gjennomfører EUs NIS-direktiv, og en vurdering av hvordan EU-rettslige krav kan og bør inkorporeres i norsk rett for å ivareta digital trygghet ved produkt og tjenester tilkoblet internett.

Digital kompetanse er en knapp ressurs nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen tar dette på stort alvor og viser til at det er bevilget rundt 800 mill. kr gjennom Nasjonal strategi for digital sikkerhetskompetanse for å styrke digital sikkerhetskompetanse i tråd med behovene i samfunnet.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [14:35:35]: «For tiden er da forholdet det, at den politiske himmel, verdenspolitisk, set, er skyfri i en grad, som ikke har været tilfældet paa mange aar.» Det sa tidligere statsminister Gunnar Knudsen i februar 1914. Bare noen måneder senere falt skuddene i Sarajevo, og første verdenskrig var et faktum.

Sitatet viser hvor vanskelig, for ikke å si umulig, det er å forutsi hvordan utviklingen i verden blir på et gitt tidspunkt. Det er bakteppet for dagens debatt, for poenget i Stortinget i dag er å sørge for at folk i hele landet vårt blir tryggere, og at vi kan møte det uforutsette – altså det å være forberedt og å være beredt.

På ett område er det helt åpenbart at høyreregjeringen ikke har tenkt at vi skal være beredt, for ved siden av rent vann er jo tilgang til mat det aller mest grunnleggende for oss mennesker, for at vi skal kunne leve. Det er knapt nok nevnt. Vi ser det her i dag også. Vi burde hatt helseministeren til stede, åpenbart, fordi denne debatten går så tydelig inn på viktige sider ved helseberedskapen, og vi burde hatt landbruks- og matministeren til stede i salen. Så perspektivet til høyreregjeringen på felles trygghet er altfor smalt. Heldigvis har vi flere opposisjonspartier på Stortinget som jobber våkent med vår alles sikkerhet. Derfor er det en glede å kunne gå inn i en valgkamp med et offensivt felles prosjekt om å skape både arbeidsplasser i hele landet og større trygghet for nok ren mat.

Skal vi ha nok mat, må vi også ha nok arbeidsfolk, for på samme måte som helsepersonell må være til stede i sykehusene våre og Forsvaret må ha nok soldater, må også matproduksjonen ha arbeidsfolk som kan faget med planter og dyr. Det viser koronaen er en stor manko i dagens system for matproduksjon i Norge. Når det blir sagt at matproduksjonen kanskje stopper opp fordi vi ikke har nok hender og nok folk, da er det et stort tankekors at høyreregjeringen omtaler matsikkerheten så lettvint, og sånn gjøres det også av høyrepartiene i disse merknadene. Derfor må vi sørge for ordentlig økonomi i næringen, vi må ha utdanning for ungdommen som gjør det interessant å gå inn og få seg arbeid i grønn sektor, og vi må selvfølgelig ha ryddige lønns- og arbeidsforhold, som arbeidsfolk som utfører det svært viktige arbeidet på vegne av oss alle, fortjener.

Det som gjør Norge ekstra sårbart for nettopp mangelen på mat, er særlig to sider ved hvordan landet vårt er geografisk, og vår beliggenhet. For det første har vi veldig knapt med matjord, og bare en bitte liten del av den matjorda vi har, er egnet til å produsere korn på. I tillegg er Norge sårbart fordi vi kan avskjæres ved sjøveien. Det var akkurat det som var tilfellet under første verdenskrig, som jeg åpnet innlegget med. Norge var et nøytralt land, men på tross av at vi ikke var i krig, ble sikkerheten utfordret til gagns for en lang rekke mennesker i dette landet, og det var tilløp til hungersnød. Et av de mest berømte bildene fra første verdenskrig er tatt i enden av Karl Johans gate i parken ved Slottet, der man ser at en kar begynner å pløye opp åkeren med hest for å sette poteter. Det minner oss på hvor viktig det er å ta i bruk de ressursene vi har når det er krise, men også at vi, som sagt, har folk som kan gjøre jobben.

Derfor: Rød-grønn side vil sørge for en totalt bedre felles forsikring av folk i landet her. Og skal vi være trygge, holder det ikke bare å ha kuler, vi må også ha mat.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:40:42]: Jeg deler synet til vår komitéleder, som etterlyser og ønsker en ærlig beredskapsdebatt. Det har hun helt rett i, for dette er en så viktig sak at vi ikke bør la det gå politisk spill i det.

Da vil jeg svare litt til forrige taler, som snakket om at vi ikke er selvforsynt med mat. Vi er det dersom vi forholder oss til kjøtt, fisk, egg, melk og andre meieriprodukter, grove grønnsaker osv. Det som er utfordrende, er at vi ikke har egen sukkerproduksjon i Norge. Vi har heller ikke ris, tropiske frukter, nøtter og nok matkorn. Det handler om måten man regner på, kaloriene. Vi er avhengige av en del import av en del varer som er helt utenom nødvendige for det norske kostholdet. Fisk har vi nok av, og det skal vi være veldig glade for.

Jeg vil også vise til at hvis vi først skal være ærlige, er det feil å fremstille det som en slags korreks av regjeringen at det med Fremskrittspartiets hjelp i dag dannes flertall for en rekke forslag. Det er det ikke, kanskje med et lite unntak på helsesiden. Når det gjelder beredskapsarbeidet i det store og hele, er det ikke et uttrykk for en korreks, det er et uttrykk for at vi vil videre. Vi er ikke ferdig. Vi er ikke ferdig med å bygge politiet, vi er ikke ferdig med å styrke PST, vi er ikke ferdig med å styrke den digitale sikkerheten. Derfor har vi en masse forslag på det.

Vi må få på plass en raskere utbygging av bredbånd, en raskere utbygging av mobildekningen, og vi må ikke minst – det har vi også forslag om i dag – sørge for robusthet i det norske kjernenettet, kanskje gjerne få et alternativt nett. For realiteten i dag er at dersom man får en graveulykke der man kutter nettet på riktig plass i landet, er dette landet delt i to. Det er en realitet. Vi har ikke nok beredskap til å kunne levere internett til hele landet.

Så ønsker jeg å ta opp det som kanskje på mange måter er mitt hjertebarn, og det er Sivilforsvaret. Jeg mener, og Fremskrittspartiet har vært opptatt av, at vi skal fortsette å bygge Sivilforsvaret. Vi har fått gjennomslag i budsjettet for 2021, og også i RNB for 2020, for å styrke Sivilforsvaret. Men vi må ikke stoppe der. Vi må øke antall tjenestepliktige. Fremskrittspartiet har et konkret forslag om fra i første rekke frem til 2023 å øke fra 8 000 til 10 000 tjenestepliktige. Vi må ha en personell- og ressursmessig styrking av Sivilforsvaret. Ikke minst må vi sørge for regional autonomi for Sivilforsvaret. Vi kan ikke være i den situasjonen at vi har en veldig pyramidebasert organisasjon. Deler av Sivilforsvaret må kunne operere uavhengig av hverandre, og da er vi helt avhengige av å bygge Sivilforsvaret på regionalt nivå. Det er også erfaringer fra krise og krig – halve landet er okkupert, mens man fortsetter krigen i andre deler av landet. Da må man kunne beskytte sivilbefolkningen, som er den aller viktigste oppgaven til Sivilforsvaret, men de er også i fredstid en uvurderlig ressurs.

Det er kanskje ikke Sivilforsvaret som får de største avisoppslagene, som er mest synlige på tv og i andre sammenhenger, men de støtter nødetatene i veldig mange sammenhenger og er en helt uvurderlig ressurs når ulykker og kriser er ute. Man kan bare spørre politiet. De har nytte av Sivilforsvaret. Det kan ikke undervurderes hvor viktig Sivilforsvaret er. Da må vi også synliggjøre dem. Fremskrittspartiet har et konkret forslag. Det gjøres ved et eget kapittel i budsjettet for Sivilforsvaret. Vi må synliggjøre dem. Vi som politikere må se dem, og de må ikke bare være nummer to når vi har gjort alle de andre tingene som får oppmerksomhet, som handler om brann, politi og alle de tingene. Sivilforsvaret er en særdeles viktig ressurs, ikke bare i krig, men også i fredstid.

Så har jeg et ønske om å understreke at det faktisk er til stede en enighet som kanskje ikke kommer like tydelig frem, og det handler om kanskje Senterpartiet når de snakker om Politidirektoratet. Vi hadde et felles forslag i politimeldingen om å nedlegge Politidirektoratet. Det synes jeg er helt riktig. Nå er tiden kommet for å nedlegge Politidirektoratet. Når det gjelder prioriteten i politiet nå, er det heller ingen uenighet mellom Fremskrittspartiet, Senterpartiet og en del av de andre opposisjonspartiene om at nå er det politiet som er nær folk, som må prioriteres. Nå er det nærpolitiet som må prioriteres. Vi må ha flere patruljer der ute, og vi må fortsette å bygge norsk politi, til beste for beredskap og til beste for trygghet for land og folk.

Martin Henriksen (A) [14:46:01]: I flere debatter det siste halvåret, også her i dag, har vi hørt representanter fra Høyre og for så vidt også fra Fremskrittspartiet si at alt fra Gjørv-kommisjonen er fulgt opp. Det er bekymringsverdig dersom det er oppfatninga innad i regjeringa, for man må anerkjenne utfordringer for å kunne løse dem, enten det gjelder sårbarhet, elsikkerhet, mattrygghet, digital sikkerhet eller det Gjørv påpekte om kunnskap, kultur og ledelse.

Hvis man leser evalueringa av angrepet på Al-Noor-moskeen i Bærum i august 2019, avdekket den mange av de samme svakhetene som ble avdekket etter 22. juli 2011. På mange måter er den et ekko av det Gjørv-kommisjonen påpekte. Det var kommet et varsel om terroristen. Da politiet ble varslet, forsto de først ikke varselet på grunn av språket, men de fant heller ikke veien. Alarmen gikk ikke hos politiet selv da de fikk beskjed om at en hvit mann skjøt i en moské med et kamera på hjelmen. Det ble i ettertid forklart med at politiet hadde lite erfaring og ikke visste hva de skulle gjøre.

Vi vet nå at selv om myndighetene og PST fryktet økt risiko for et terroranslag mot norske muslimer akkurat i denne tida, ble ikke moskeene i Norge eller muslimske miljøer varslet om økt fare eller gitt råd om sikkerhet. Takket være heltemotet til to bestefedre unngikk vi et massedrap av muslimer.

Vi må ha sikkerhet for at disse feilene blir rettet opp eller tatt på alvor helt opp til øverste ledelse. Stortingsflertallet ber i dag regjeringa vurdere en oppdatering av lovverket når det gjelder PSTs ansvar for offentlig trusselkommunikasjon. Det er nødvendig. Delen om kultur og ledelse ble også omtalt i behandlinga vi hadde av politimeldinga.

Det er behov for å styrke den spisse beredskapen også her, men når vi i dag har denne debatten om beredskapsmeldinga, har jeg lyst til å understreke at det ikke bare gjelder den spisse beredskapen. Vi må styrke samfunnets motstandsdyktighet mot ekstremisme og polarisering, som igjen kan legge grunnlag for sosial uro og i ytterste konsekvens voldelige anslag og terrorhandlinger. Den motstandsdyktigheten avhenger ikke kun av den spisse beredskapen. Vi må erkjenne det farlige hatets potensielle konsekvenser og forhindre at mennesker i vårt samfunn radikaliseres og blir en trussel mot andre.

Denne brede beredskapsoppgaven kan ikke undervurderes. Vi trenger selvfølgelig bedre kunnskap om innvandring og integrering i befolkningen, både om muligheter og om utfordringer, men det er et politisk ansvar, slik Arbeiderpartiet ser det, å unngå stigmatisering av folkegrupper, konspirasjonsteorier og angrep på den frie presse og sørge for at dette ikke får grobunn, og å unngå at organisasjoner som fremmer dette, får statlig støtte.

Vi mener også at det å bekjempe utenforskap, ensomhet og manglende tilhørighet er viktig fordi dette ofte kjennetegner dem som utøver denne typen terror. Faren ved ekstremisme og terror må altså bekjempes både i den spisse beredskapen og i den brede beredskapen.

Til slutt har jeg lyst til å si at jeg synes det er litt påfallende at verken regjeringspartiene eller Fremskrittspartiet snakker mer om den lokale beredskapen. Vi er opptatt av at det bygges en sterk beredskap mot kriser, naturkatastrofer, ulykker, pandemier og terrorhendelser i hele landet. De siste årene har vi sett at kravene til kommunene er blitt styrket, og kommunene gjør en enorm innsats, men det ansvaret kommunene har fått, er ikke blitt fulgt opp med midler eller oppmerksomhet. De friske midlene som har kommet til beredskap siden 2011, har stort sett kommet på nasjonalt nivå, på departements- og direktoratsnivå. Det har vært nødvendige forbedringer, men det overser den viktige lærdommen om at kriser skjer lokalt.

Beredskap må jo i sin natur være lokal. Derfor kan vi f.eks. vise til at det er positivt at flere kommuner nå har fått beredskapsplaner, men 45 pst. av de kommunene som hadde beredskapsplaner i 2019, brøt med ett eller flere minimumskrav for disse beredskapsplanene. En av årsakene er manglende ressurser, manglende oppfølging og manglende koordinering fra nasjonalt nivå. Det er derfor vi i Arbeiderpartiet i flere innlegg nå sier at det er nødvendig med et taktskifte i satsinga på den nære beredskapen som er nærmest folk, sammen med frivilligheten.

Hårek Elvenes (H) [15:29:22]: Regjeringen har valgt å fremme samfunnssikkerhetsmeldingen samtidig som langtidsplanen for Forsvaret, og det er det god grunn til. Skillet mellom krig og fred er blitt mer utydelig, og vi ser at i gråsonen mellom krig og fred brukes det virkemidler som kan ramme på tvers av sektorer.

Forsvarskommisjonen av 1946 fastslo at forsvaret av Norge skal bygge både på militært forsvar og bred sivil beredskap. Samfunnets samlede ressurser skulle mobiliseres for forsvaret av landet. Men det handler også om Forsvarets støtte til sivilsamfunnet i krise. Totalforsvaret ble utviklet etter annen verdenskrig, men ble etter murens fall langt på vei ansett som overflødig. I 2016 iverksatte regjeringen et program for å videreutvikle totalforsvaret. Programmet har som mål å øke motstandsdyktigheten mot trusler og angrep rettet mot samfunnskritiske funksjoner og videreutvikle sivile myndigheters støtte til Forsvaret.

Etter 22. juli 2011 er det satt i verk en rekke tiltak for å bedre evnen til å støtte sivil krisehåndtering. Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen er i kontinuerlig kontraterrorberedskap, det er etablert permanent helikopterberedskap som kan støtte politiet, og samarbeidet mellom PST og Etterretningstjenesten er styrket.

Den nye bistandsinstruksen fra 2017 gjør det enklere å anmode om støtte fra Forsvaret, og beslutningene om bistand fra Forsvaret kan tas raskere. Inntil nylig var det kun Forsvarets støtte til politiet som var hjemlet i lov. Etter vedtak i Stortinget den 16. februar er Forsvarets bistand til øvrige sivile myndigheter nå også hjemlet i forsvarsloven.

Sivil støtte til militære styrker er avgjørende for vår forsvarsevne. Regjeringen har de siste årene oppdatert planene for totalforsvaret av Norge. Regjeringen prioriterer tiltak som skal sikre tilgangen på mat, drivstoff, transport, helseberedskap og kraftforsyning i krise og krig. Eksempelvis har Forsvaret gjennom strategiske partnere mer enn doblet antall logistikkbaser i Norge. Forsvaret har f.eks. tilgang til Brings kjøretøypark over hele landet, og samarbeidet deres med Norges største matvaregrossister sikrer tilgang på proviant i krise og krig.

Øvelse Trident Juncture var på mange måter en test på sivilsamfunnets evne til å samvirke med Forsvaret og på evnen til alliert mottak. Erfaringene var langt på vei gode, men en erfaring fra den øvelsen er at det nå opprettes en ny vertslandsstøttebataljon i den nye langtidsplanen for Forsvaret. Den tragiske rasulykken i Gjerdrum viste atter en gang betydningen av at ressursene finner hverandre. I krise og krig er det helt avgjørende å kunne samhandle på tvers av sektorer (presidenten klubber). Samfunnssikkerhetsmeldingen er atter et viktig bidrag for å komme videre på området.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [15:32:56]: Cybersikkerhet og cyberkapasitet må få økt oppmerksomhet. Vårt minimumsforsvar er for lite til at Forsvaret over tid gjør at vi kan klare våre forpliktelser nasjonalt og internasjonalt. I samfunnssikkerhetsmeldingen slås det fast at det er økt risiko for spionasje, digital kartlegging og sabotasje, og spredning av desinformasjon og falske nyheter. Samfunnets økte digitalisering gir statlige og ikke-statlige aktører nye verktøy og arenaer til å forfølge sine strategiske interesser. Du og jeg som borgere blir mer og mer avhengig av teknologi og elektronisk kommunikasjon både privat og på jobb. Vi blir oftere og oftere utsatt for digitale angrep.

Senterpartiet krever økt satsing på Etterretningstjenesten og Cyberforsvaret, bl.a. ved å øke bevilgningen til Forsvaret til 2 pst. av brutto nasjonalprodukt. I tillegg har vi i alternativt statsbudsjett foreslått flere IKT-studieplasser. I meldingen savner vi konkrete tiltak for å forebygge og hindre alvorlige konsekvenser av hendelser innen helseberedskap, mattrygghet, digital sårbarhet og kommunikasjon – for å styrke totalforsvaret.

Det er bra å få på plass en lov om digital sikkerhet, utvikle kompetanse om digital sikkerhet og gjennomføre nasjonale øvelser om digital sikkerhet. Kommunene må også med i det forebyggende arbeidet, og det støtter nok Senterparti-ordfører Bror Helgestad i Østre Toten og fagfolk ved Kommune-CSIRT. Men det må mer til: Senterpartiet ønsker å se på etablering av en felles, nasjonal skytjeneste. Det har Tyskland, Nederland og Frankrike alt gjort. Videre må kompetanseheving økes på det jevne, både i privat og offentlig sektor.

Cybersikkerhetssenteret, Cyberforsvaret, Cyberingeniørskolen og soldater i vakt- og sikringstjeneste ligger på Jørstadmoen i Oppland. Her bør kapasiteten på vernepliktige mannskaper, lærlinger, militære og sivile cyberingeniører og sambandspersonell samt operativt militært personell økes. Samarbeidet med NTNU Gjøvik og testsenteret Norwegian Cyber Range er også viktig.

Cybertrusselen er et område NATO er opptatt av, og vi kan forvente større krav til nasjonene og deres cyberkapasiteter framover. Senterpartiet fremmer flere gode forslag i dag for å håndtere trusselen i det digitale rom. Det er synd regjeringens ambisjoner for forebygging ikke følger Senterpartiets ambisjoner for cybersikkerheten og cyberkapasiteten. Det handler om hverdagen til deg og meg.

Jorodd Asphjell (A) [15:35:55]: Det er tydelig at mindretallet i justiskomiteen, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, ser bort ifra vesentlige poeng som kom fram under høringen om Samfunnssikkerhet i en usikker verden. Stortingsmeldingen mangler føringer for å få på plass et nasjonalt regelverk som kan sikre sivile bygg og konstruksjoner – og menneskers liv og helse. Nøkkelen i meldingen er sikkerhetsloven. Den krever at alle virksomheter med utsatte objekter og infrastruktur selv må vurdere risiko og sørge for forsvarlig sikkerhet.

Ifølge høringsinnspillene har Norge ingen fullverdig utdanning på dette feltet i dag. Det utdannes svært få kandidater med helhetlig ingeniørkompetanse innen fysisk sikkerhet. En mulig følge av det er at prosjektering ofte settes ut til fagmiljø som mangler denne kompetansen. Resultatet kan fort bli utilstrekkelig sikring og dyre løsninger.

Høyre og Fremskrittspartiet har ikke fått med seg at et nasjonalt senter ved NTNU vil ha en helt nødvendig og utfyllende rolle i forhold til Nasjonalt kompetansesenter for sikring av bygg og annen norsk industri. Forsvarsbygg og Nasjonal sikkerhetsmyndighet er hovedrådgiverne i Norge på fysisk sikring og beskyttelse. Men noen må jo utdanne rådgiverne som jobber der, og faktum er at så langt har en betydelig andel av dem kommet fra dette fagmiljøet ved NTNU. Får miljøet fortsette sin aktivitet som et nasjonalt senter, vil de kunne videreutvikle fagområdet og utdanne kandidater som både er trent til å bruke dem og til å tenke helhetlig rundt sikkerhet. Etterutdanning vil også heve dagens sårt tiltrengte kompetanse på dette området.

Det pekes på at SIMLab i dag har en stilling innen samfunnssikkerhet finansiert av Justisdepartementet – ja, men den finansierer kun lønnsmidlene til denne stillingen. Alle driftsmidler dekkes av SFI CASA, som dermed gir økonomisk handlingsrom for aktiviteter og infrastruktur. Dette er helt avgjørende for å nå målene definert for professoratet. Departementets støtte avsluttes allerede neste år, og driftsmidlene opphører i 2023, når CASA avsluttes. Selv om NTNU tar over lønnsforpliktelser etter 2022, vil det ikke være midler utover lønn til å drive forskningsbasert undervisning innen fysisk sikkerhet ved NTNU.

SIMLab har gjennom 30 år bygd stein på stein og opparbeidet internasjonal ledende kompetanse innen oppføring til materialer og konstruksjoner utsatt for ekstreme belastninger. Ett av deres nye prosjekter er i samarbeid med Statsbygg, der de bistår med utvikling av en ny type kjøretøysperre for nordiske forhold. Dette gjøres i forbindelse med byggingen av det nye regjeringskvartalet.

Godt over 500 mill. kr er investert i SIMLab, og 200 mill. kr kommer fra det offentlige. Det er svært viktig at det unike miljøet, kompetansen og infrastrukturen som er bygd opp, tas vare på og brukes også etter 2023.

Å bygge opp et internasjonalt ledende fagmiljø tar tid. SIMLabs suksess kan dokumenteres. Fire internasjonale evalueringer de siste ti årene har konkludert med at dette miljøet er blant de ledende i verden på sitt felt. De er nå vertskap for sin nye SFI.

Guro Angell Gimse (H) [15:39:14]: Denne samfunnssikkerhetsmeldingen er en veldig god rapport som tar for seg helheten av beredskapsutfordringene i landet vårt. Den peker på utfordringer med lange forsyningslinjer og at det er en kilde til sårbarhet. Den peker også på at dette er synliggjort under pandemien, bl.a. ved mangel på testutstyr og smittevernutstyr.

Det vi også fikk testet under koronapandemien, var matsikkerheten. Den viste seg å være robust. Den verdensomspennende pandemien har altså vist at vi kanskje aldri har vært bedre rustet for en slik krise. Vi husker fra i fjor at butikkhyllene ble tømt, og vi opplevde hamstring, men hele landbruket og næringsmiddelindustrien sto klare og leverte mat til folket, også da etterspørselen økte som følge av at grensene ble stengt igjen. Vi har et landbruk og en næringsmiddelindustri som evner å snu seg fort når vi trenger det. I tillegg har matforsyningen og matforsyningslinjene inn til landet vært tilnærmelsesvis normale. De fleste land har mye igjen for å handle med andre land, også i kriser.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet i sine merknader i dag har tatt til orde for desentralisert matkornlager. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet har moderert uttalelsene sine når det gjelder dette. Tidligere har de støttet Senterpartiet i å satse på sentrale matkornlager. Meg bekjent har Senterpartiet fortsatt den oppfatningen. Det er sårbart, det er dyrt, og det er et dårlig forslag, som flere utredninger har vært veldig klar på at ikke er å anbefale.

Det fins mange andre måter vi kan styrke beredskapen på. Det viktigste er at vi legger til rette for å produsere mer norsk mat, mer norsk korn. Vi har i alle jordbruksoppgjørene våre styrket kornøkonomien, sånn at vi har fått mer innenlandsk produksjon nå enn tidligere, og det har styrket beredskapen. Vi er dessuten i en unik situasjon i Norge med at vi har fisken, som gjør at hvis forsyningslinjene skulle avskjæres, ville vi være 100 pst. selvforsynt med mat til folket vårt.

I et helt år nå har vi opplevd at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har forsøkt å skape en kriseforståelse i folket om at matsikkerheten ikke er god under denne regjeringen. Det er det ikke noe grunnlag for. Dette er et sårbart felt i kriser og krig, men vi har stor oppmerksomhet mot matsikkerhet, og folk kan føle seg trygge på at dette jobber vi hardt med.

Bengt Fasteraune (Sp) [15:42:38]: Meldingen har et fokus på samvirke på nasjonalt nivå, og nok en gang glemmer regjeringen at de som står midt oppi det, ofte er kommunene. Samvirke mellom nødetatene lokalt er ofte helt avgjørende for en god lokal beredskap. Den norske beredskapen er oppstykket, og hver aktør har ansvaret for sin del av det store bildet. Det som skrives om politiet i meldingen, er direkte motstridende med det som er gjennomført i politireformen.

Regjeringen har gjennom 7,5 år konsekvent brutt ned den kommunale beredskapen rundt omkring i distriktene. Når regjeringen har fjernet over 120 lensmannskontor fra kartet, er dette et svik mot lokalberedskapen. Lensmenn med høy integritet var ofte statens ansikt i det lokale beredskapsarbeidet. De var representert både i politiråd og i beredskapsråd. Nå er de erstattet med en politikontakt, som ofte har ansvar for flere kommuner, og som stort sett jobber med å administrere møter og gi informasjon. Slik skal det ikke være.

Regjeringen er flink til å pålegge og sette krav uten å følge opp med ressurser. Det lokale brannvesenet, ofte den eneste gripbare ressursen, er de som kan operere, og kommunene sitter igjen med regningen. Regjeringen innfører stadig flere reformer som kutter i tilbudene nært folk. Politiet, ambulansen, Sivilforsvaret og Heimevernet får alle gjennomgå i regjeringens kutt.

Det er kommunene som er nærmest folk i krise. Det er kommunene som er lovpålagt å ha rutiner for beredskap. Det er kommunene som setter sammen krisestaber som sikrer at innbyggerne er trygge før, under og etter en krise inntreffer. Staten forlater distriktene. I motsetning til regjeringen mener vi i Senterpartiet at også de små kommunene er levedyktige kommuner.

Kommunene mangler ressursene til å følge opp den nøkkelrollen regjeringen pålegger dem. Reformer og strukturendringer innen helse og politi fører stadig oftere til at brann og redning er første nødetat på skadestedet. Helseoppdrag er den fjerde største posten til brannvesenet i deres utrykninger.

Vi vil styrke kommunene. Vi har styrket dem med 3 mrd. kr i vårt budsjett. Vi vil at informasjonsflyt mellom stat og kommune skal bli bedre. Vi må støtte opp om Sivilforsvaret, og vi har også bevilget over 30 mill. kr utover det regjeringen hadde i sitt budsjett. Vi trenger flere heimevernssoldater som kan bistå i en krise. Under denne regjeringen er det mistet 5 000. Vi trenger soldater som er moderne, med godt utstyr, men som også er en gripbar ressurs ute i kommunene. Vi ønsker å sikre trygghet i hele Norge.

Frida Melvær (H) [15:45:53]: Innleiingsvis må eg få klarlagt det som gjeld forslag som Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti går inn i, slik at eg ikkje mister det i dette innlegget òg. Vi kjem til å støtte romartalsvedtak XXII, XXX, XLII og XLIV. Så er det sagt.

Så har eg lyst til å seie litt om det som er nemnt her. Det er jo svart ut på masse av innhaldet i debatten, men eg har lyst til å seie litt om den lokale beredskapen, som opposisjonen meiner ikkje har fått stor nok plass i meldinga. Han har fått eit heilt kapittel. Det er òg slik at vi har eit prinsipp som ligg til grunn. Vi har kommunar, vi har regionar, vi har ein stat, og vi har beredskapsaktørar på alle dei nivåa som vert sette i beredskap når behovet er der, og vi har eit fantastisk samvirke mellom desse tre nivåa.

Eg er heilt einig i at dei frivillige ressursane er berebjelken i den norske beredskapen. Det er ein fantastisk innsats som vert gjord av dei frivillige organisasjonane i mange samanhengar, og dei er òg nemnde som heilt uunnverlege i beredskapsaksjonar. Staten legg til rette for innsatsen frå dei frivillige gjennom årlege økonomiske tilskot og sørgjer for refusjon av faktiske utgifter under redningsaksjonar. Dei frivillige redningsaksjonane har fått utdelt nødnett-terminalar og får dekt utgifter relaterte til dette. Diskusjonen om ytterlegare midlar meiner vi høyrer heime i budsjettdebatten og ikkje i forbindelse med samfunnssikkerheitsmeldinga.

Før eg kom til Stortinget, var eg ordførar i ein liten kystkommune, definitivt ute i distriktet. Eit av dei første oppdraga eg fekk, var tilsyn på beredskapsplanen av den beredskapsansvarlege hos Fylkesmannen. Det var heilt forferdeleg, det verste eg har vore med på i heile mitt liv, det var reint slakt. Etter det tok vi tak. Og det er det eg meiner – kommunane må òg ta tak, og dei kan få hjelp av rettleiarar frå DSB. Dei har tilsyn frå statsforvaltarane, og dei har anledning til å få god oppfølging av planane sine. Eg skal kome tilbake i eit nytt innlegg. Dette vart altfor kort tid.

Kirsti Leirtrø (A) [15:49:09]: Arbeiderpartiet mener at det fortsatt er store mangler i beredskapen som må utbedres. En fungerende transportsektor er nødvendig for å opprettholde tilgjengelighet og framkommelighet, både i fredstid og under kriser. Mange av endringene den sittende regjeringen har gjennomført innenfor transportsektoren, har gitt økt fragmentering og potensielt svakere samfunnssikkerhet innen flere av samferdselssektorene. Regjeringen har stykket opp og privatisert.

Pandemien har vist oss viktigheten av gode offentlige, samhandlende tjenester når kriser oppstår. Innen veisektoren har regjeringen pålagt Statens vegvesen store kutt og nedbemanning. Med stadig villere og våtere klima, med ras og stengte veier, er det viktig at vi ut fra et beredskapsperspektiv prioriterer vedlikehold og rassikring. Skredsikringsbehovet vil nå koste oss over 70 mrd. kr. Vi mener også at en trenger en ekstrasatsing på ny teknologi og forebyggende skredkontroll som vil gi mye mer sikkerhet for pengene raskere, og vi trenger en insentivordning.

Regjeringen og Avinor har planer om å konkurranseutsette viktige drifts- og beredskapsoppgaver på lufthavnene våre. I tillegg er det snakk om å ta bort beredskapen nattestid på enkelte lufthavner. Regjeringen konkurranseutsetter og privatiserer drift og vedlikehold av selve infrastrukturen, som bane, skinner, strøm etc. på jernbanen. Dette endrer sikkerhetsnivået og gjør det dårligere. Kystverket står i en omorganisering der de går fra geografisk inndeling til såkalt funksjonsinndeling. Det ligger her et tungt ansvar på regjeringen for å sikre at det ikke påvirker kystberedskapen vår. I drosjenæringen har det vært et frislipp, og drosjesentraler i distriktet har lagt ned beredskapen på natta. Vitale samfunnsfunksjoner er avhengig av et fungerende mobilnett og bredbånd med god dekning, også med tanke på beredskap. Det er et paradoks at det langs E6, på deler av den, fortsatt mangler mobildekning, og at 20 000 husstander mangler grunnleggende bredbånd.

Sikkerhet kan ikke være basert på kommersiell lønnsomhet, men på fellesskap og fellesskapsløsninger.

Jan Bøhler (Sp) [15:52:22]: Et av de alvorligste scenarioene som vi må ta høyde for når vi diskuterer samfunnssikkerhet i en usikker verden, er angrep som er rettet mot sivilbefolkningen, angrep fra enten terrororganisasjoner, terrorstater eller andre som er ute etter å skape panikk og lamme en stat ved å skape frykt og redsel i befolkningen, sånn at staten må kapitulere eller gjøre andre ting. Det er åpenbart at de senere års scenarioer etter den kalde krigen har vist at den typen trusler er mer til stede i verden, dessverre, og vi er nødt til å diskutere dem.

Hvordan skal da sivilbefolkningen beskytte seg? I innstillingen ligger det to ulike spor. Det ene er egenberedskap, og det andre er tilfluktsrom, steder hvor man kan søke dekning.

Det som er viktig å avklare, er hvordan befolkningen får beskjed om hvilket av de to alternativene man skal velge i ulike situasjoner. For sirenene som vi har i dag, gir jo bare beskjed om å søke ly, og jeg tror folk vil oppfatte at det er å søke ly i tilfluktsrom, som mange ikke vet hvor er, og som i mange tilfeller ikke er egnede. Når vi legger vekt på varslingssystemer i innstillingen og i stortingsmeldingen, er vi nødt til å vite hvilken beskjed som skal gis, hvordan man skal søke ly – ved egenberedskap eller i tilfluktsrom.

Det er en samlet komité – og det er fint – som går inn for et vedtak som heter XLII, om at det skal

«gjennomføres en årlig egenberedskapskampanje for å minne befolkningen om å sikre egne elementære behov dersom og når ulike kriser inntreffer».

Det er et viktig punkt, et viktig vedtak, som jeg mener må utdypes.

Det var en god kampanje med en brosjyre som ble sendt til alle husstander i 2018 om egenberedskap. Den vakte mye interesse, men det er klart at det er bare starten på å bygge opp dette ute i befolkningen. Mange husker ikke lenger den brosjyren, mange trenger mye mer informasjon om hva som skal til, og det er åpenbart at det er mer enn det som det sto om i denne brosjyren også.

Det andre sporet for befolkningen er altså å søke dekning i tilfluktsrom. Jeg har i replikkordskiftet vært inne på hvorfor vi mener at det er nødvendig å opprettholde og forbedre det alternativet. Det fremmes forslag her i dag fra Senterpartiet sammen med Fremskrittspartiet om å ruste opp tilfluktsrommene, slik at de gir reell beskyttelse, og å legge fram en plan for dette, mens et flertall i komiteen fremmer et forslag om å bruke tilfluktsrommene mer, som også peker i riktig retning.

Petter Eide (SV) [15:55:41]: Jeg skal benytte anledningen til å ta opp en sak i Stortinget som er litt på siden av selve behandlingen av denne beredskapsmeldingen. Det ligger et forslag her som et løst forslag, og det er i forlengelsen av en debatt som vi hadde i Stortinget for et par uker siden, hvor vi diskuterte politistasjoner i Oslo. Ved forrige behandling av denne saken ble det skapt en forvirring i stortingssalen om hva stortingsflertallet, altså SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, egentlig mente om politistasjoner i Oslo. Vår intensjon har hele tiden vært siden i høst at vi ikke ønsket en sammenslåing av politistasjoner i Oslo. Vi ønsker lokale politistasjoner, og vi uttrykte det med et vedtak i desember. Så har det vært en tolkning både hos justisministeren og også hos Oslo-politiet om at man kunne utrede seg vekk fra den intensjonen. Derfor fikk vi også da presentert et forslag fra Oslo-politiet nå i forrige uke om en sammenslått politiløsning på Kjelsrud i Oslo.

Det er viktig at stortingsflertallet nå fjerner enhver tvil om hva vi faktisk mener om dette. Derfor har vi lagt fram et løst forslag i dag hvor vi slår veldig tydelig fast at vi ikke ønsker en sammenslått løsning av politistasjonene i Oslo øst og Oslo sør. Vi ønsker en struktur med desentraliserte politistasjoner, eller politiposter. Det betyr at det forslaget til en plan for Kjelsrud politistasjon som Oslo-politiet har presentert for oss, har vi ingenting imot, men det må komme i tillegg til de lokale løsningene, ikke til erstatning for dem. Det kommer tydelig fram i det løse forslaget som vi legger fram i dag, og som vil få flertall i Stortinget. Med det vil enhver tvil fjernes om hva stortingsflertallet ønsker når det gjelder politistruktur i Oslo.

Jenny Klinge (Sp) [15:58:22]: Eg vil gjerne ta for meg temaet eigenberedskap, for dette er ein viktig og samtidig truleg undervurdert del av totalberedskapen og samfunnssikkerheita vår. Det er ikkje ein peikefinger som skal opp når vi talar om den beredskapen kvar enkelt kan sørgje for sjølv, men god informasjon og nyttige råd. Det er nødvendig med ei skikkeleg bevisstgjering blant mange innbyggjarar og ikkje minst også kunnskap om kva tiltak den enkelte personen og den enkelte familien kan gjere sjølv for å sikre at dei klarar seg nokre få dagar – og helst lenger – når ulike kriser inntreffer. I dette kalde, våte og bratte landet vårt kan dette handle om alt frå straumbrot under kuldeperiodar, også under ekstreme kuldeperiodar, og avstengde lokalsamfunn på grunn av ras som tek den einaste vegen inn.

Eg er svært glad for at heile komiteen har støtta forslaget frå oss i Senterpartiet om å be regjeringa sørgje for at det blir gjennomført ein årleg eigenberedskapskampanje for å minne befolkninga om å sikre eigne elementære behov viss og når ulike kriser inntreffer. Eg håpar at dette blir eit godt bidrag til ei nødvendig bevisstgjering om temaet, og at folk følgjer opp med konkret planlegging og tiltak som kan hjelpe dei i situasjonar som måtte oppstå. Slik vil også samfunnssikkerheita bli betre i stort, for det offentlege, nødetatane og dei frivillige organisasjonane kan betre konsentrere seg om å handtere akutte situasjonar viss dei fleste enkeltpersonar og familiar klarar seg sjølve i ein avgrensa periode.

Eg nemnde straumbrot under kuldeperiodar og ras som tek vegar. Vi ser lett for oss situasjonar i distrikta med lange avstandar når vi tenkjer på kriser, og det er høgst relevant. Men i byane er nok delen som kan klare seg godt, desidert lågast under mange ulike kriser. Det at ein bur trongt, gjer smittevern vanskelegare, det ser vi, men mange leilegheiter har ikkje alternativ oppvarming til straum heller. Vi i Senterpartiet meiner det må tenkjast meir på samfunnssikkerheit og beredskap i all planlegging, helst både offentleg og privat. Vi må òg sjå på korleis by og land kan få ulike problem, og anerkjenne at byfolk kjem til å vere avhengige av det som blir produsert i distrikta, sjølvsagt, og det som finst av husly i distrikta også i gitte situasjonar.

Eg begynte med å fortelje om at vi har fått gjennomslag for denne årlege eigenberedskapskampanjen. Den ser eg fram til. Eg trur det faktisk vil vere med på å bringe oss framover, og at samfunnssikkerheita totalt sett blir betre av det.

Hårek Elvenes (H) [16:01:21]: Representanten Klinge presterte i sitt innlegg å si at regjeringen hadde utvist dårlig dømmekraft i forbindelse med et eventuelt salg av Bergen Engines. Det er det ingen grunn til å hevde. Det er lov til å by på et selskap i dette landet, selv om det fra myndighetenes side er uønsket. Regjeringen har brukt tid i saken, vurdert sakens alle sider, og konklusjonen var ganske klar i justisministerens innlegg.

Representanten Vågslid etterlyste en ærlig debatt i beredskapssammenheng, og konkluderer i samme åndedrag med at gjennomføringen av politireformen er mislykket. Det er ikke ærlig. Det virker som om Arbeiderpartiet forsøker å gå Senterpartiet en høy gang hva gjelder kritikken av politireformen, men la nå Senterpartiet være Senterpartiet. Det virker som om Arbeiderpartiet har glemt utgangspunktet her. Politianalysen var klar på at organiseringen av norsk politi var et hinder for å utvikle bedre polititjenester, til tross for at budsjettene til politiet – også under Arbeiderparti-regjeringen – hadde økt kraftig. Det synes også å være glemt at av 357 politikontor var kun 85 i stand til å stille en døgnkontinuerlig patrulje, som krever 16 årsverk.

Representanten Jenny Klinge hamrer stadig på politireformen og, på en respektløs måte, også på Politidirektoratet, som om dette direktoratet er en ansamling av byråkrater som er frikoblet fra sitt hovedansvar: å lede norsk politi. Det var nettopp det politianalysen påpekte, at norsk politi over mange år hadde lidd under manglende overordnet strategisk ledelse, autonome politidistrikt som hver for seg bl.a. utviklet et villnis av datasystemer som ikke var i stand til å kommunisere med hverandre.

Jeg tør minne både Senterpartiet og Arbeiderpartiet om at ingen etat har hatt en slik vekst i antall ansatte som politiet siden 2013. Jeg tør også minne de nevnte partiene om at tilliten til norsk politi blant befolkningen er høy. Den er jevnt over høyere enn til andre offentlige etater, også høyere enn til politiet i andre land. Faktisk føler 94 pst. av befolkningen i Norge seg trygge der de bor. Det er godt å vite. Senterpartiets retorikk, skulle man tro, tyder på noe annet.

Lene Vågslid (A) [16:04:24]: Regjeringsarrogansen er nærmast til å ta og føle på. I desse debattane, både om politimeldinga og i dagens debatt, slår det meg at det er påfallande kor få medlemer av regjeringspartia som på denne talarstolen er villige til å erkjenne nokon feil eller utfordringar, seinast i innlegget frå Hårek Elvenes. Eg synest det er hyggeleg å debattere med Elvenes igjen, me har sete i komiteen saman tidlegare, og me har hatt mange debattar om politireforma. Men eg synest regjeringspartia bør ta kritikken på større alvor. Det me diskuterer, er alvorlege saker. Me i opposisjonen har ikkje noko imot å gje regjeringa ros der dei fortener det. Når det gjeld gjennomføringa av nærpolitireforma, gjer me ikkje det.

Det er lett å skryte av dei frivillige. Alle norske politikarar gjer det, og den frivillige innsatsen me ser innanfor redningstenesta f.eks., er alle einige i er veldig god. Men viljen til å ville betale, styrkje dei frivillige organisasjonane, er ikkje like mykje til stades i regjeringspartia.

Saksordførar Melvær viser til at ein del av forslaga våre i dag høyrer heime i budsjettbehandlinga. Men det hjelper jo ikkje å fremje dei då heller; dei lyttar jo ikkje meir om me føreslår det i forbindelse med budsjettet. Då er det andre bortforklaringar på kvifor ein ikkje vil gjere noko med nødnettkostnadar eller moms.

Me har sett nødetatane på sitt beste fleire gonger i Noreg, bl.a. under katastrofen i Gjerdrum. Der deltok det mange frivillige. Norsk Folkehjelp og Raudekrossen var der vel med 30 beredskapsambulansar. Når det gjeld kommunikasjonen, trur eg veldig mange er einige i at det me såg dei forferdelege dagane, var eit veldig godt arbeid på tvers av naudetatane og i dei frivillige organisasjonane.

Ein ting som eg stussar på, er at me ikkje har fått på plass eit digitalt støtteverktøy, eit felles aksjonsverktøy. Under katastrofen i Gjerdrum måtte politiet bruke den digitale plattforma til Norsk Folkehjelp for å kunne ha ei felles digital koordinering. Me i Arbeidarpartiet meiner at det burde ha vore på plass i offentleg regi, slik at ein såg det same kartet og hadde ei koordinert digital plattform. Eg kunne godt tenkje meg at nokon frå regjeringspartia sa noko om kva som er grunnen til at me ikkje har fått på plass det. Me anerkjenner at mykje er betre, men det er framleis ganske mykje igjen, og då veit me veldig godt, med bakgrunn i både Gjørv-kommisjonen og dagens debatt, at ressursane må finne kvarandre, og der har me framleis ei utfordring. Eg vil gjerne at nokon frå regjeringspartia svarar på den utfordringa frå Arbeidarpartiet.

Lene Westgaard-Halle (H) [16:07:19]: Det er lenge siden vi innså alvorlighetsgraden i klimaendringene. Heldigvis går vi foran i Norge – vi kutter utslipp, og vi skaper flere jobber i hele landet. Men i resten av verden er det ikke sånn. Utslippene går ikke ned, de øker, og det påvirker oss i Norge. En av konsekvensene er mer vær. Vi får mer regn, mer vind, og vi får sannsynligvis også flere somre som den vi hadde i 2018 – verden blir varmere. Konsekvensen av disse klimaendringene temperaturmessig rammer oss i nord aller hardest, i arktiske områder. Vi har kjent dette på kroppen på Svalbard – fjell raser, fjordene fryser ikke der lenger, skolene stenges, bydeler flyttes. Det er nordmenn som kjenner på kroppen hver eneste dag de store utfordringene som klimaendringene gir oss. Vi får flom, flere skred, stormflo, overvann.

Jeg var på besøk i Sogn og Fjordane for et par år siden, rett etter at rasene gikk – i et område som egentlig ikke skulle være rasfarlig, men på grunn av intens nedbør og styrtregn i dagene før raset, raste det altså der det ikke skulle rase. Det gjorde enormt inntrykk å være der. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var at jeg møtte et av barna som opplevde raset på nært hold. Han hadde filmet raset som kom nærmere, og vi fikk se filmen mens gutten – jeg tipper han var rundt 10 – holdt telefonen i hånda. Det som var mest dramatisk med den videoen, var ikke selve raset, det var reaksjonen til gutten, de helt uforbeholdent redselsfulle hylene hans og at han gråt mens raset kom nærmere. Og det var et ras som var utløst av klimaendringene.

Våre kommuner og fylker får satt beredskapen på prøve på grunn av dette. Det er ekstremt viktig at beredskapsressursene finner hverandre, og der vil jeg være enig med foregående taler, Lene Vågslid. 22. juli lærte oss veldig mye, men vi lærte det på verst tenkelige måte. Da skredet gikk i Gjerdrum og det var et faktum, var det midt i alt det helt forferdelige godt å se hvordan de ulike beredskapsaktørene faktisk kommuniserte med hverandre og hvordan de samhandlet. Mye av grunnen til det er nettopp satsingen på beredskap, satsingen på dette ute i kommunene, særlig satsingen på Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, som har jobbet mye med dette siden 2011. De gjør en svært viktig jobb, og derfor har vi blitt bedre på det. Derfor skuffer det meg litt at Senterpartiet vil strupe nettopp DSB – som for øvrig ligger i Tønsberg, i mitt hjemfylke – som er en av de viktigste aktørene nettopp på dette med samhandling. De vil strupe det med flere millioner kroner i sitt alternative budsjett.

Selv om det å forhindre at menneskeliv går tapt først og fremst er hovedfokuset når vi jobber med beredskap, skal vi ikke glemme de enorme virkningene dette kan ha for oss økonomisk. Vi trenger sterke og robuste kommuner, vi trenger et faglig sterkt DSB, og svekkingen av beredskapen Senterpartiet legger opp til, skal vi ikke ha.

Frida Melvær (H) [16:10:57]: Eg får håpe at eg klarar å avslutte eit innlegg denne gongen utan å vere for sein.

I stad var eg inne på at det skjedde eit taktskifte i den kommunale beredskapen etter 22. juli-terroren og Gjørv-kommisjonen sin rapport. Statsforvaltarar, kommunar, alle beredskapsaktørar vart mykje meir medvitne si rolle i beredskapsarbeidet og i utviklinga av planar. Dette ser vi resultatet av i dag. No melder fleire og fleire tilbake om at dei ressursane har funne kvarandre etter hendingar som har oppstått.

Eg meiner at veldig mange kommunar er vortne veldig gode på sitt beredskapsarbeid og planverk, og at det er høgt prioritert lokalt, men fleire kan verte endå betre, og det meiner eg vi skal ha ein ambisjon om å få til på kommunane sine vegner. Det finst gode rettleiarar, det finst god hjelp og støtte å få, så dette må berre prioriterast.

Representanten Lene Vågslid snakka om dette med felles aksjonsverktøy. Viss eg ikkje tek heilt feil – eg skal ta eit lite atterhald der – vart det sagt at det var under vurdering. Elles høyrde eg at representanten Vågslid i eit tidlegare innlegg fortalde frå talarstolen at brannvesenet kjem fyrst til skarpe oppdrag. Dette stemmer ikkje. Dei kjem ofte fyrst til bilulukker, men det er kanskje litt annleis enn det ein assosierer med skarpe oppdrag. Dei er på ingen måte eit vikarpoliti. Politiet responderer meir i dag, ikkje mindre. Men det er veldig bra at regjeringa set i gong ein gjennomgang av samhandlinga mellom dei tre naudetatane. Det er eit viktig arbeid.

Så har eg lyst til å nytte anledninga til å takke for ein god og engasjert debatt med mange innlegg. Det høyrest ut som om vi er veldig ueinige. I det store og heile trur eg vi er heldige i Noreg fordi vi har eit storting som i hovudsak er einige om dei store linene, og så kan vi vere litt ueinige om detaljane i det.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:13:59]: Jeg vil gå litt tilbake til det som kanskje er intensjonen med hele meldingen. Det er jo lenge siden Norge hadde en total gjennomgang av beredskapen – det var vel helt tilbake til da Willoch-utvalget la fram sin utredning i 2000. Samfunnet har også forandret seg betraktelig på disse 20 årene. Trusselbildet er uoversiktlig og uforutsigbart, og her i landet har vi opplevd terrorhendelser som har kommet som lyn fra klar himmel.

Det digitale rom gir mulighet for å begå datainnbrudd, drive spionasje og gjennomføre påvirkningskampanjer for å skade næringsliv, politiske beslutningsorganer og enkeltindivider. Vi har opplevd det gang på gang den siste tiden.

Sikkerhetssituasjonen i våre nærområder er forverret, og langtidsplanen for forsvarssektoren som ble lagt fram nå, peker på den negative utviklingen, og at den vil fortsette. Norge er et langstrakt land med store havområder, verdifulle naturressurser, en liten befolkning og en stormakt som nabo. Den norske kysten har en militærstrategisk plassering som fører til at vi er mer utsatt for konflikter. Uansett om man står overfor omfattende terrorangrep, press mot norsk grense, infrastruktur eller sentrale nasjonale institusjoner, eller en invasjon, er man altså avhengig av å ha folk over hele Norge som har evne og vilje til å beskytte landet og trygge lokalsamfunnet sitt.

Den norske verdikjeden for mat kjennetegnes av mange spredte produsenter og få store aktører som driver med distribusjon og innkjøp. Norge produserer selv mindre og mindre av maten vi spiser, og en svært bekymringsfull konsekvens av det er at vi blir mer avhengig av det internasjonale eksportmarkedet.

Mer flom, ekstremvær, skred og ras er konsekvenser av klimaendringene i en allerede krevende topografi. Vi har et villere og våtere klima, og det har fått store konsekvenser for bygging, sikring og vedlikehold av grunnleggende infrastruktur som avløp, kraftforsyninger og veier.

De siste fem stortingsårene har statsminister Erna Solberg, Høyre, Fremskrittspartiet og de ulike regjeringspartnerne fått 15 ulike forslag fra Senterpartiet om å øke beredskapen og sikre nasjonal kontroll over samfunnskritiske funksjoner i Norge, inkludert et forslag fra Senterpartiet om å sette ned en ny totalberedskapskommisjon. Alle er blitt stemt ned. Jeg sitter ikke i komiteen, men når jeg ser en melding med alle de forslagene som vil få et flertall, er jeg helt overbevist om at vi i framtiden må ha en totalberedskapskommisjon som skal kunne samle alle elementene som er beskrevet i denne meldingen.

Martin Henriksen (A) [16:17:05]: Det påfallende med denne debatten, i tillegg til hvor mange forslag regjeringa lider nederlag og nærmest blir instruert av Stortinget på, er i hvor liten grad regjeringa svarer på svakhetene i beredskap som er tatt opp i debatten. Det kan gjelde svakheter som er avdekket etter angrepet på Al-Noor-moskeen – og som har altfor mange likheter med det Gjørv-kommisjonen påpekte – eller det gjelder samvirkeutfordringer, der det store forskningsprosjektet NEXUS har som sin viktigste konklusjon at de ikke finner noen tegn til at samordningsproblemene er løst. Problemet er at ingen egentlig evaluerer helheten. Som forskerne Almklov, Antonsen, Bye og Øren sa i 2018: Forsvaret evaluerer Forsvaret, politiet evaluerer politiet, og ingen evaluerer helheten.

Eller hva med svakhetene i den nære beredskapen, som vi har tatt opp flere ganger? Erna Solbergs utsagn fra valgkampen i 2017 om at kun Høyre tar beredskap på alvor, har tydeligvis preget både partiet og regjeringa, og det på en måte som ikke gjør Norge tryggere, for det vi står igjen med, er en glanset debatt, ikke en reell debatt om utfordringene.

Hårek Elvenes (H) [16:18:28]: Jeg skal bare oppklare en åpenbar misforståelse i kjølvannet av representanten Fasteraunes innlegg.

Det er ikke så lenge siden det ble lagt fram en stortingsmelding som gikk igjennom beredskapssituasjonen. Man behøver ikke gå så langt tilbake som han antydet. Jeg bare minner om at dette er den andre samfunnssikkerhetsmeldingen som denne regjeringen legger fram. Den første tok for seg beredskap, denne er mer opptatt av å vektlegge det forebyggende arbeidet.

Vi kommer aldri i mål hva gjelder beredskap, for vi forbereder oss på det til dels uventede og ukjente, men det er ingen tvil om at den politiske årvåkenheten knyttet til beredskap og beredskapsplanlegging nå er større enn den var for en del år siden. Det skyldes en del ytre hendelser også, men det politiske Norge er de facto mer opptatt av dette og har det høyere på dagsordenen enn f.eks. under regjeringen Stoltenberg.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:19:44]: Jeg opplever at representanten Vågslid etterlyser en ærlig debatt. Det gjør jeg også, og da kan vi kanskje legge litt bak oss debatten fra 2017 om politireformen. Det er masse vi kan ta lærdom av, og det gjør politireformen enda bedre. Nå handler det om å levere på det politiet som er nær folk flest.

Jeg tok ordet for å klargjøre Fremskrittspartiets stemmegivning. Vi kommer til å støtte forslag nr. 28, fra Arbeiderpartiet, som egentlig er en omskrivning av forslaget som ligger i innstillingen. Forslag nr. 30 har vi fremmet sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Vi kommer faktisk også til å støtte forslag nr. 29, selv om det er et utredningsforslag, til tross for at Arbeiderpartiet kunne vært med på å danne et flertall for å sikre kompensasjon for de frivillige som gir avkall på lønn for å stille opp for Norge og for norsk sikkerhet. Det er trist, men vi støtter likevel utredningen.