Statsminister Erna Solberg [10:04:14]: Jeg vil takke for anledningen til å redegjøre for status og håndtering av utbruddet av koronaviruset.

Det har nå gått nesten ett år siden vi innførte de mest inngripende tiltakene i fredstid. Gjennom dette året er det blitt utført over 4 millioner tester, over 75 000 har fått påvist viruset, 3 400 har vært innlagt på sykehus, og 632 dødsfall er meldt. Mange er rammet av viruset, og enda flere er rammet av kampen mot smitten. Men sammenliknet med de fleste andre land har vi til nå kommet bedre ut.

Etter at vi fikk kontroll på smitten på senvinteren i fjor, har vi klart å beholde kontrollen, selv om smitten har gått i bølger. Men epidemien er ustabil. Tidlig i januar strammet vi til, både på grensen og ved innenlandske tiltak. Det ga resultater, og smitten falt gjennom januar. Det har trolig også bidratt til å forsinke de mer smittsomme virusvariantenes spredning i Norge, sammenliknet med andre land.

De siste ukene har tallene igjen pekt oppover, og de mer smittsomme variantene er i ferd med å overta som den dominerende virusvarianten. R-tallet er nå anslått til 1,3. Det er altså for høyt. Det har vært en rekke utbrudd rundt i landet. Vi har sett utbrudd i bl.a. Ulvik, Bodø, Harstad, Kristiansand og Oslo. Vi har sett utbrudd bl.a. på sykehus, i idretten, på arbeidsplasser, i skoler og barnehager. Den siste tiden har de fleste utbruddene vært forårsaket av den mer smittsomme virusvarianten.

Selv om smitten har økt i åtte av ti fylker, er det noen fylker som dominerer. De siste ukene har rundt 70 pst. av tilfellene vært registrert i Oslo og Viken. Den muterte virusvarianten anslås å utgjøre rundt 70 pst. av smitten i disse områdene. Den har større spredningsevne og gir sannsynligvis større risiko for alvorlig forløp og dermed flere sykehusinnleggelser. Samtidig vet vi at vi har vaksiner som beskytter også mot den, og vi vet at det er mulig å slå også den ned med kjente tiltak.

Smitten har økt i alle aldersgrupper. Men det er de yngre aldersgruppene som dominerer. Økningen er høyest i aldersgruppen 13–19 år. Deretter følger gruppen 20–39 år. Det at smitten øker i de yngre aldersgruppene, er ikke unaturlig. Det er for disse gruppene vi har åpnet mest opp.

Et annet tall som heldigvis øker, er antallet personer som er vaksinert. Det er nå satt over 600 000 vaksinedoser. Selv om det er betryggende å vite at de aller eldste får god beskyttelse ved å bli vaksinert, er det fortsatt for mange som kan bli alvorlig syke av koronaviruset hvis smitten får spre seg ukontrollert.

Også personer i de yngre aldersgruppene kan bli alvorlig syke. Hvem av oss som har en underliggende sykdom, er ikke alltid like lett å vite. Vi ser derfor at smitteøkningen fører til innleggelser i sykehusene. Antallet innlagte i sykehusene er tilbake på de nivåene vi så i januar. Særlig sykehusene i og rundt Oslo har opplevd vekst.

Det at smitten øker, ser vi også i mange andre land. Flere land innfører nå kraftige tiltak for å unngå en kraftig tredje bølge. De nye virusvariantene er i ferd med å bli dominerende, og det gjør det mer krevende å holde smitten under kontroll. Det har derfor vært nødvendig å innføre mer inngripende tiltak i mange kommuner. Vi har sett at mange kommuner har klart å slå ned utbruddene med muterte virus, men situasjonen er skjør.

Det er avgjørende at vi klarer å holde kontrollen. Hvis vi lykkes med å holde smitten lav også i mars og april, kan vi begynne å åpne opp i mai. Vi må klare også denne motbakken.

Det er en arbeidsdeling mellom staten og kommunene i smittehåndteringen. Smittevernloven gir både kommunene og regjeringen myndighet til å vedta smitteverntiltak som er nødvendige og forholdsmessige for å håndtere pandemien.

Gjennom hele pandemien har vi hatt nasjonale tiltak, bl.a. gjennom krav til virksomheter og begrensninger i hvor mange som kan samles. De nasjonale tiltakene har hele tiden dannet et gulv. Ingen kommuner kan ha et lavere nivå. I møtet med de mer smittsomme virusvariantene er det viktig at alle kommuner støtter opp om og sikrer god etterlevelse av de nasjonale tiltakene. Men de kan ha et høyere nivå. Ved lokale smitteutbrudd er det ofte behov for mer inngripende lokale tiltak. Utgangspunktet har vært at kommunene skal vedta strengere tiltak selv. Regjeringen kan også vedta tiltak som gjelder i deler av landet, men det er hvis det er nødvendig for å håndtere situasjonen. Det kan være aktuelt i en uoversiktlig situasjon med et større utbrudd når det er behov for rask koordinering mellom flere kommuner.

Ved utbrudd samarbeider statsforvalterne, de berørte kommunene, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet om å vurdere behovet for tiltak. De vurderer også hvem som bør beslutte de lokale tiltakene: enten de enkelte kommunene selv eller regjeringen.

Regjeringen vedtok første gang forsterkede lokale, regionale tiltak i forbindelse med utbruddet i Nordre Follo i januar. Senere har regjeringen også vedtatt tiltak for kommuner bl.a. på Vestlandet og i Vestfold og Telemark. De nasjonale tiltakene har blitt avløst av kommunal regulering når smittesituasjonen er mer avklart. Hittil har alle kommunene vært enig i, eller selv ønsket, at regjeringen skulle vedta tiltakene og foreta justeringer i disse i de situasjonene denne ordningen er blitt brukt.

Regjeringen har forberedt tre forskriftsfestede tiltaksnivåer som kan innføres svært raskt når behovet oppstår: tiltaksnivå A, tiltaksnivå B og tiltaksnivå C. Tiltaksnivå A har de strengeste tiltakene, mens tiltaksnivå C har de minst strenge tiltakene. Vi lyttet til kritikken om at den første versjonen av systemet var for komplisert, og vi har forenklet og forbedret ordningen.

Vi har gode erfaringer med de regionale tiltakene. Det har vært et godt samarbeid med de berørte kommunene, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og statsforvalterne. I tråd med råd fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet ønsker regjeringen å la de lokalt vedtatte tiltakene virke noen dager til før vi trekker den endelige konklusjonen på om de er tilstrekkelige til å bringe smitten nedover.

Lokale tiltak er godt målrettet og har høy legitimitet. Men det er helt avgjørende at de er sterke nok, er godt koordinerte, og at de kommer raskt nok til å slå ned utbruddene. Regjeringen vil derfor forsterke den lokale håndteringen på to punkter. Det finnes noen eksempler på at det tar litt for lang tid for kommunene å iverksette tilstrekkelige tiltak og å koordinere seg. Folkehelseinstituttet har derfor tydeliggjort sin veiledning til kommunene om hvordan de bør gå frem for å iverksette tiltak raskt, koordinert og med tilstrekkelig tiltaksnivå. Kommunelegens hastekompetanse til å iverksette nødvendige tiltak er av stor betydning i slike situasjoner. Da kan nødvendige tiltak iverksettes raskt av kommunelegen, gjerne koordinert med kollegaer i nabokommunene. Samtidig får de folkevalgte i kommunene tid til å behandle hva som skal være det mer varige tiltaksnivået. På den måten unngår man å tape tid.

Testing og kartlegging av smitteveier kan skje før smitten rekker å spre seg videre. På den måten kan viruset slås effektivt ned uten langvarige, inngripende tiltak. Det må fremover også være hovedmodellen for lokal håndtering.

Det andre regjeringen vil gjøre, er å senke terskelen for når det vil være aktuelt at regjeringen fatter beslutning om tiltaksnivå på vegne av kommunene. Det vil gjelde

1. når hastegraden gjør det nødvendig med rask og koordinert regulering, eller hvis vedtaksprosessene i kommunene tar for lang tid

2. når kommuner med nokså like behov i samme region ønsker ulike tiltak

3. når det er tvil om hvorvidt tiltaksnivået i et område er tilstrekkelig til å slå ned smitten

4. eller dersom andre nasjonale hensyn tilsier det, f.eks. kapasiteten i spesialisthelsetjenesten

Regionale tiltak vedtatt av regjeringen kan altså bli aktuelt å innføre dersom smitten fortsetter å øke i de delene av landet hvor man allerede har høy smitte.

Kommunene vil alltid ha muligheten til å fatte vedtak først. Det er også det regjeringen ønsker. Hvis det blir aktuelt å gripe inn, vil det være i dialog med kommunen, og målet vil alltid være at kommunen selv skal få tilbake styringen så snart det er forsvarlig. Vi varsler likevel dette nå, fordi vi er helt avhengig av at de lokale tiltakene er effektive hvis vi skal unngå nye og strenge nasjonale tiltak.

Regjeringens langsiktige strategi redegjør for valg av mål og tiltak for regjeringens håndtering av covid-19-pandemien i Norge. Videre har vi beredskapsplanen som gir en overordnet veiledning for vurderinger og beslutninger av tiltak på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Vi tar utgangspunkt i disse når vi vurderer tiltak, og dette bidrar til en viss grad av forutsigbarhet, selv i situasjoner med mer uforutsigbar smitteutvikling.

Vi er nå avhengige av å få smittespredningen ned. Et R-tall på 1,3 over tid vil raskt føre til at vi mister kontrollen. Beregninger fra Helsedirektoratet viser at dersom smittespredningen fortsetter på dette nivået, vil vi om 75 dager, i slutten av mai, kunne ha 50 ganger flere daglige smittetilfeller enn vi har i dag. Lenge før vi kommer dit, vil kommunenes smittesporingssystem bryte sammen, og sykehusene vil få store problemer med å yte helsetjenester til dem som trenger det.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet råder oss til å følge situasjonen fra dag til dag nå i uke 10 og 11, for å se om de relativt strenge tiltakene vi har beholdt nasjonalt siden januar, i kombinasjon med forsterkede tiltak lokalt der det er økt smitte, er tilstrekkelig for å slå smitten ned igjen. Hvis det ikke skjer, er regjeringen beredt til på kort varsel å forsterke de nasjonale tiltakene. For at samfunnet skal være forberedt på dette, har vi bedt Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet foreslå hvilke forsterkede tiltak som da bør innføres.

• Det anbefales at en bør holde 2 meters avstand til andre, og ikke 1 meter som i dag.

• Det anbefales maksimalt ti private kontakter per uke.

• For arrangementer vil antallsbegrensningene endres til 20 personer innendørs med faste, tilviste sitteplasser, for begravelser vil grensen være 50. Det samme vil den være for arrangementer for dem under 20 år, der kun personer fra samme kommune samles. For utendørsarrangementer blir grensen 50 personer.

• Det vil bli innført forbud mot innendørs, organiserte idretts- og fritidsaktiviteter for voksne, men ikke for profesjonelle toppidrettsutøvere.

• Treningssentre og svømmehaller vil bli stengt, med unntak for bl.a. det som trengs for svømmetrening og rehabilitering. Fornøyelsesparker og bingohaller stenges også.

• Det vil bli innført skjenkestopp over hele landet.

• Det vil også forskriftsfestes at arbeidsgiver skal sørge for at ansatte jobber hjemmefra så langt det er praktisk mulig.

Dersom dette heller ikke er tilstrekkelig til å slå ned spredningen av den nye virusvarianten, vil regjeringen vurdere å gjeninnføre anbefalingene fra januar, herunder anbefalingen om ikke å ha besøk hjemme for en periode på to uker, utsette alt av arrangementer, rødt nivå på ungdomsskole og videregående skole og digital undervisning i universiteter, høyskoler og fagskoler.

Selv om vi ikke innfører nye nasjonale tiltak i dag, vil jeg minne om de anbefalingene som gjelder. Alle, i hele landet, må begrense sosial kontakt. Skal en møte noen utenfor husstanden, gjør det helst utendørs. Ikke reis til utlandet. Innenlands bør unødvendige reiser unngås. Alle som har mulighet, bør ha hjemmekontor. Arrangementer som samler folk fra flere kommuner, bør avlyses eller utsettes.

Dersom alle følger disse anbefalingene, bør det være nok til at smitten holdes nede. Vi vil også anbefale at de som er smittet og ikke har et hensiktsmessig sted å isolere seg, tar kontakt med kommunen – og de kan plasseres på hotell.

Når det gjelder tiltak i påsken, kommer regjeringen tilbake med konkrete anbefalinger. Hvor strenge de blir, vil avhenge av smitteutviklingen den nærmeste tiden. Men vi vil allerede nå oppfordre nordmenn bosatt i utlandet om ikke å komme hjem i påsken denne gang. Det gjelder også for studenter. Vi oppfordrer også nordmenn og personer bosatt i Norge om ikke å reise ut av landet i påsken. Dersom noen likevel velger å reise ut, må de være forberedt på at regjeringen nå vurderer å utvide karantenehotellordningen til nye grupper. Det betyr at hvis man reiser på fritidsreise til utlandet nå, må man sannsynligvis ta innreisekarantenen på hotell når man kommer hjem igjen. Regjeringens råd om å unngå alle reiser til utlandet som ikke er strengt nødvendige, gjelder altså fortsatt og gjelder foreløpig frem til 15. april.

Vi vil også vurdere å forskriftsfeste kravet om adskilte soverom og eget bad og i tillegg at man må kunne holde minst to meters avstand til øvrige husstandsmedlemmer. Det betyr at en kan risikere bot om de fysiske forholdene ikke legger til rette for god karantenegjennomføring i eget hjem.

Vi anbefaler også at det planlegges for digital undervisning i universiteter og høyskoler den første uken etter påske.

Regjeringen prioriterer barn og unge. Det innebærer at barn og unge skal ha så lav tiltaksbyrde som mulig. Vi ønsker derfor at barnehage- og skolehverdagen skal være så normal som mulig. Samtidig må vi sikre et godt smittevern tilpasset de nye virusvariantene. Det er en krevende oppgave, men det er helt nødvendig.

Det å skjerme barn og unge fra inngripende smitteverntiltak har også en negativ konsekvens. Vi har sett en økning i smitten blant barn og unge den siste tiden og mange utbrudd i skoler og barnehager. Det er bekymringsfullt. Økt smitte blant barn og unge gjør det nødvendig med strengere tiltak som rammer andre. Men regjeringen mener det er riktig å skjerme barn og unge så langt det er mulig.

I Norge har vi i stor grad klart å holde skoler og barnehager åpne siden våren i fjor, til forskjell fra mange andre land. Dette har vi klart bl.a. fordi vi har laget ulike tiltaksnivåer for skoler og barnehager.

Vi har fått mange innspill fra barnehagene og skolene om at de ønsker seg en oppdatering av veilederne etter at de nye virusvariantene har kommet. Vi har også fått signaler om at det varierer hvordan dagens tiltak etterleves, og at det er praktiske utfordringer med dagens tiltak. Noen områder har opplevd å raskt måtte gå tilbake til rødt nivå – som f.eks. i Oslo. Det er derfor grunn til å se på om tiltaksnivåene er godt nok tilpasset et mer smittsomt virus og de faktiske forholdene i barnehage og skole.

Nå tar vi nye grep for å sikre en best mulig kombinasjon av smittevern og tilstedeværelse. Vi er avhengig av å spille på lag med lokale myndigheter. Vi må derfor involvere kommunesektoren i det vi gjør.

For det første har vi gitt Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Utdanningsdirektoratet i oppdrag å gjennomgå smittevernveilederne. Etatene er i gang med dette i dialog med kommuner og partene i sektoren.

For det andre vil vi denne uken sende brev til kommuner, fylkeskommuner og andre barnehage- og skoleeiere om tiltak for å sikre at barn og unge kan være mer på skolen.

For det tredje gjentar vi forsikringen om at kommunene vil få kompensert for merutgifter til smittevern og til tiltak de iverksetter for å sikre at smittevernet ivaretas, og for at så mange som mulig kan delta i den fysiske undervisningen.

Vi understreker også at det er kommunenes ansvar at pengene kommer helt ut til den enkelte barnehage og skole og dermed trygger situasjonen for elever og ansatte i skolen.

Med god veiledning og god innretning på tiltaksnivåene kan vi bedre ivareta smittevernet samtidig som vi legger til rette for mest mulig tilstedeværelse i barnehage og skole og dermed holder tiltaksbyrden lav for barn og unge.

Innreiserestriksjoner har vært en viktig del av regjeringens håndtering av pandemien siden i mars 2020. Norge er ett av de landene i Europa som gjennom hele pandemien har hatt blant de strengeste innreisereguleringene og karantenereglene.

Da Storbritannia varslet om den muterte virusvarianten, etablerte regjeringen raskt særskilte regler for innreise og testing for reisende derfra. I tillegg strammet regjeringen i slutten av januar ytterligere kraftig inn på utlendingers adgang til innreise til Norge. I utgangspunktet får nå kun utlendinger som er bosatt i Norge, anledning til å reise inn. Det gjøres fremdeles unntak for grupper som anses å ha en særlig tilknytning til Norge eller et viktig formål med sitt besøk, herunder nære familiemedlemmer, utlendinger i kritiske samfunnsfunksjoner, utlendinger innen transportsektoren og helsepersonell fra Sverige og Finland.

Varigheten og den nærmere innretningen av innreiserestriksjonene vurderes fortløpende både i tråd med smitteutviklingen og opp mot alternative og mindre inngripende tiltak. Det er viktig at disse restriksjonene ikke gjelder lenger enn hva som er nødvendig.

De strenge innreiserestriksjonene som ble innført fra 29. januar, var nødvendige for å begrense risikoen for importsmitte til Norge. For å begrense importsmitten har tiltaket virket. Tall for importsmitte er nå lave, selv om smitten i Norge er økende.

Restriksjonene har samtidig medført en svært vanskelig situasjon for en del arbeidstakere som jobber i Norge og bor i andre land. De har ikke kommet seg på jobb, og de har mistet sin inntekt.

Fra midnatt mandag 1. mars lettet vi noe på restriksjonene ved å åpne for at dagpendlere fra Sverige og Finland igjen kan komme på jobb i Norge under et strengt test- og kontrollregime. Samtidig er det fortsatt mange som berøres av forbudet, og ikke minst nå som innreiserestriksjonene ser ut til å kunne vedvare en stund. Mange av disse har opptjent rettigheter i folketrygden. I lys av dette mener regjeringen det er nødvendig å få på plass en alternativ inntektssikring til dem som er berørt.

Regjeringen foreslår en ny kompensasjonsordning basert på sykelønnsordningen. Det gjør det mulig å få på plass en ordning forholdsvis raskt. Ytelsen skal dekke 70 pst. av sykepengegrunnlaget, som er om lag samme kompensasjonsgrad arbeidstakerne ville fått dersom de var omfattet av de midlertidige permitteringsreglene. Regjeringen foreslår at arbeidsgiverne får ansvar for å forskuttere ytelsen og deretter få refusjon fra trygden av hele beløpet. Ordningen gjøres gjeldende fra 29. januar, da innreiseforbudet ble innført, og gis varighet så lenge forbudet for arbeidstakere består. Regjeringen vil raskt komme tilbake til Stortinget med forslag til lovhjemmel og en nærmere beskrivelse av ordningen.

Innreiserestriksjonene har også store konsekvenser for norske virksomheter som er avhengige av utenlandsk arbeidskraft, og innreiserestriksjonene kan få betydning for utviklingen av norsk økonomi. Disse konsekvensene blir trolig større dersom innreiserestriksjonene varer over tid.

Regjeringen lanserte 20. februar derfor en søknadsbasert ordning for unntak fra innreiserestriksjonene for arbeidsreisende som ikke allerede er omfattet av eksisterende unntak. Ordningen vil ikke løse næringslivets behov for folk til vanlige arbeidsoppgaver. Risikoen ved å åpne for så mange er for stor. Ordningen gjelder i første omgang en begrenset gruppe arbeidstakere som vurderes som strengt nødvendige for å unngå stans i virksomhet. Dette er personer med teknisk kompetanse som utfører arbeid knyttet til maskiner og teknisk utstyr, og som har et arbeids- eller oppdragsforhold med foretaket som søker. Ordningen forvaltes av Sjøfartsdirektoratet. De fortjener en stor takk for raskt å påta seg en helt ny oppgave.

Per 5. mars var det gjort i overkant av 1 000 vedtak i ordningen, herunder om lag 500 vedtak om innvilget innreise. Regjeringen vurderer nå noen utvidelser av ordningen til også å omfatte andre grupper arbeidstakere etter en helhetlig vurdering av smittesituasjonen og næringslivets behov.

Regjeringens hovedprioritet i vaksinearbeidet er tidlig vaksinering av hele befolkningen. På grunn av begrenset tilgang innledningsvis har vi prioritert sykehjemsbeboere og de aller eldste med størst risiko for å dø av covid-19. Det er feil når det fremstilles som om Norge ligger etter andre europeiske land når det gjelder vaksinasjon. Som kjent er vi omfattet av EUs vaksinestrategi, og vi får tildelt doser etter samme nøkkel som de andre landene.

Akkurat nå viser statistikken at Norge er blant de fremste landene i Europa på å vaksinere etter antallet tildelte doser. Nå vaksineres det i gruppene 75–84 år og helsepersonell. Vi har satt over 600 000 doser.

Folkehelseinstituttet har anbefalt en beskjeden geografisk omfordeling av vaksiner til Oslo, Fredrikstad, Sarpsborg, Moss og Lørenskog. Det er lagt til grunn at Oslo prioriterer bydelene Stovner, Alna, Grorud, Bjerke, Søndre Nordstrand og Gamle Oslo, som har hatt høyest smittepress over tid.

Samtidig gjøres det nå en rekke andre endringer som vil ha mye større betydning for fordelingen og vaksinasjonstempoet i kommunene.

For det første går Folkehelseinstituttet over fra å fordele vaksinene etter hvor mange innbyggere kommunene har over 65 år, til en fordeling etter hvor mange innbyggere de har over 18 år. Dette innebærer at kommuner med en yngre befolkning vil få et større antall doser.

For det andre blir AstraZeneca-vaksinen nå også anbefalt for personer over 65 år. Det bygger på ny kunnskap om vaksinenes virkning. Det betyr at mange i de øverste prioriteringsgruppene kan bli vaksinert to til fem uker tidligere enn ventet.

Regjeringen har etter faglig innspill fra Folkehelseinstituttet vedtatt at intervallet mellom dose én og to fra Pfizer-BioNTech-vaksinen kan forlenges fra tre til seks uker. Folkehelseinstituttet vil om kort tid komme til en endelig faglig konklusjon. Folkehelseinstituttet vil også vurdere om intervallet skal forlenges utover seks uker. Med lengre vaksineintervall kan flere få den første dosen tidligere. Folkehelseinstituttet ser også på om intervallet kan forlenges ytterligere.

Det viktigste er uansett at vaksinetilgangen øker. Nå mottar vi omtrent 100 000 vaksinedoser i uken. I slutten av mars forventer vi omtrent det dobbelte. I april, mai og juni øker størrelsen på leveransene enda mer. Vi forventer derfor en betydelig økning i antallet vaksinedoser de neste månedene. Det gir håp. Trolig kommer det også nye vaksiner.

Legemiddelmyndighetene startet godkjenningsprosessen for CureVac og Novavax i februar. 11. mars kan Janssen-vaksinen bli godkjent. Dette er en én-dose-vaksine som vil bidra til ytterligere økning i vaksinasjonstempoet utover våren. Vi venter nå at alle voksne skal ha fått tilbud om vaksine innen eller i løpet av sommeren.

Noen få europeiske land er utålmodige og vil gå egne veier for å få flere vaksiner nå og fremover som kan beskytte mot nye virusvarianter. Alle godkjente vaksiner som er tilgjengelige, benyttes i dag, og det er derfor ikke mulig å anskaffe flere doser på kort sikt av denne typen vaksiner.

Norge bygger sammen med andre land også en beredskap mot at eksisterende vaksiner skal miste sin kraft mot de nye muterte virusene. Derfor inngår vi gjennom EU-samarbeidet nå avtaler om fremtidige vaksineleveranser for vaksiner som kan justeres til å bekjempe nye mutasjoner. Vi har også investert 200 mill. kr i vaksinesamarbeidet CEPI for at de skal intensivere arbeidet med utvikling av vaksiner mot fremtidige mutasjoner av viruset.

Helt siden mars i fjor har vi sagt at vi skal ha økonomiske tiltak så lenge vi har smitteverntiltak, og at disse vil bli tilpasset smittesituasjonen og graden av smitteverntiltak. Så sent som for to uker siden behandlet Stortinget forslag fra regjeringen om forlengelse og justering av en rekke støtteordninger i møte med pandemien. Bakgrunnen for forslagene var bl.a. utviklingen i smittesituasjonen og usikkerheten om det videre forløpet.

Bedriftene våre kan være trygge på at vi, så lenge vi direkte eller indirekte har pålagt bedrifter å stenge ned aktivitet, vil ha ordninger som kompenser bedriftene og bidrar til å hindre unødvendige konkurser.

Det er kommet på plass omfattende økonomiske tiltak for næringslivet. Den brede kompensasjonsordningen for næringslivet er forlenget ut juni. Til nå er det blitt utbetalt nesten 9 mrd. kr gjennom ordningen til om lag 34 000 bedrifter. Gjennom lånegarantiordningen er det blitt utbetalt 11 mrd. kr, i hovedsak til små og mellomstore bedrifter. Det er også på plass en ordning der kommunene kan utbetale støtte tilpasset lokale forhold, f.eks. til hardt rammede reiselivsbedrifter eller restauranter. Det er nå satt av 1,8 mrd. kr til denne ordningen.

Flere av de økonomiske tiltakene er utformet slik at omfanget av støtte automatisk øker når aktiviteten i økonomien avtar. Om situasjonen skulle forverres i ukene og månedene vi nå går inn i, vil støtten til de berørte derfor bli større.

På fredag la vi frem forslag til en ny lønnsstøtteordning, som er en oppfølging av et anmodningsvedtak fra Stortinget. Ordningen er utviklet i samarbeid med partene i arbeidslivet. Den er også i tråd med regjeringens strategi for Norges vei ut av krisen – skape mer, inkludere flere.

Ordningen skal være til hjelp for dem som har vært hardt rammet lenge og har måttet permittere sine ansatte, de som har stort omsetningsfall og vil trenge tid på å få opp aktiviteten.

Med denne ordningen kan bedriftene ta tilbake permitterte som kan forberede gjenåpning av virksomheten, selv om inntektene ikke er der ennå. På den måten vil de raskere kunne stå klare til å levere sine varer og tjenester den dagen kundene er tilbake. I andre virksomheter kan det være en god mulighet til å ta tilbake permitterte for opplæring og utvikling i bedriften i påvente av at aktiviteten skal ta seg opp.

Samlet sett er omfanget av økonomiske tiltak omfattende og favner bredt. Regjeringen vil gjøre det som trengs for at vi skal komme best mulig ut av denne krisen. På vei ut av pandemien må innsatsen vris i retning av økt aktivitet og omstilling. Da vil det viktigste bidraget vi kan gi til vekst i privat sektor, være at vi slår ned smitten og kan gjenåpne samfunnet og avvikle de offentlige støtteordningene.

Regjeringen vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2021 legge frem for Stortinget en ny vurdering av innretningen av de økonomiske tiltakene.

Vi må altså i tiden fremover være forberedt på både gode og dårlige nyheter som følge av usikkerhet om vaksineleveranser og smittespredning av det muterte viruset. Den samlede responsen og sammensetningen av tiltak lokalt, regionalt og nasjonalt må justeres løpende etter pandemiens utvikling i Norge.

I dette arbeidet vil prioriteringen til regjeringen være barn og unge først, så arbeidsplasser. Klarer vi å holde R-tallet under 1 gjennom mars og april, vil vi i mai kunne ta de første stegene mot en mer normal hverdag.

Grunnleggende tiltak som å holde hendene rene, holde seg hjemme ved sykdom, holde avstand, smittekarantene og isolering bør sannsynligvis opprettholdes lenge. Alle tiltak må tilpasses og vurderes ut fra en helhetsvurdering av tiltakenes både positive og negative effekter. Smitteverntiltakene skal være balanserte og tilstrekkelige for å gi nødvendig smitteverneffekt, men ikke mer begrensende overfor befolkningen og virksomhetene eller mer langvarige enn det som er nødvendig. Dette blir enda viktigere når pandemien etter hvert går mot slutten.

Tiltakene bør være lokale fremfor nasjonale hvis mulig, og tiltakene bør ha lavest mulig tiltaksbyrde. Samtidig må det overordnede være at pandemien i Norge holdes under kontroll.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet arbeider nå for å se på hvordan en gradvis nedtrapping kan skje. Dette vil regjeringen komme tilbake til i siste halvdel av mars.

Jeg ba om å få holde denne redegjørelsen for å kunne gi Stortinget en oppdatering om hvor vi nå står. Situasjonen er i dag altså uavklart. De siste ukene har vi sett kraftig spredning av den muterte virusvarianten og økende innleggelser på sykehus. Det er alvorlig. Vi har enda en bratt bakke foran oss. Men klarer vi også den, er målet om en mer normal hverdag innen rekkevidde. Klarer vi å holde kontroll på smitten i mars og april, kan vi begynne å åpne opp i mai.

Mange kommuner har de siste ukene innført strenge lokale tiltak. Vi vet ennå ikke helt effekten av disse. Derfor er det nå for tidlig å ty til strengere nasjonale tiltak. I stedet forsterker vi ytterligere modellen med lokale tiltak. Vi skal enda raskere, enda mer bestemt slå ned utbrudd lokalt. Hvis vi lykkes, vil det ikke være behov for nye nasjonale tiltak. Hvis vi ikke lykkes, må vi raskt stramme inn. Jeg har varslet hvilke tiltak som da vil komme, og ber alle om å forberede seg.

Enten det blir lokale eller nasjonale tiltak, ber jeg i dag om en siste kraftanstrengelse – at vi sammen går opp også denne bakketoppen, i håp om at det er den aller siste, og at vi denne gangen endelig når toppen og kan åpne samfunnet mer i mai.

Jonas Gahr Støre (A) [10:41:45]: Takk til statsministeren, som kommer til Stortinget og redegjør. Det mener jeg er en klok sak.

Det er blitt brukt bilder på hvilken situasjon vi er i, og statsministeren dvelte ved det på slutten. Helseministeren sa i fjor sommer at vi nå var på toppen av fjellet og skulle ned, og at det å gå ned var like tungt som å gå opp. Det var ett bilde. Nå er det nye topper vi skal opp på – vi er vel mer i et norsk fjellandskap hvor vi går opp og ned. Jeg vil være varsom med å si at vi bare har én topp igjen når vi har dette muterte viruset.

Jeg syns det var en uavklart redegjørelse statsministeren ga, for det hun egentlig sier, er at situasjonen er svært alvorlig – R-tall på 1,3, vi kan få 50-gangen i tilfeller framover – men hun vil avvente enda et par uker for å se om det er nødvendig med nye tiltak. Det legges et veldig stort ansvar på kommunene med denne linjen som nå legges opp. Kommunene er den framskutte posten i forsvaret mot pandemien. Jeg syns det fortsatt er uavklart hvordan statsministeren vil vurdere om en uke eller to om vi er på rett vei. Det forutsetter at vi også har nær kontakt om det, fordi det da er snakk om svært inngripende tiltak som kommer på den andre siden.

Det bildet vi kan se for oss, er at vi har to veldig krevende måneder foran oss, kanskje de vanskeligste månedene til nå, hvor smittetallene kan – med statsministerens ord – komme ut av kontroll. Jeg mener vi skal fokusere mer på det enn å tenke at vi i mai egentlig er igjennom, for da er det nok vaksiner. Dette viruset har vært uforutsigbart og kan være det fortsatt. Derfor er det grunn til å ha stor oppmerksomhet om dem som nå blir rammet av denne krisen, om sårbarheten i samfunnet. Koronaen har vist seg å være et forstørrelsesglass på sårbarhet i vårt samfunn som var der før koronaen – de som mister arbeid, de som ser livsverk gå i grus, og alle de som også sliter med psykiske sider av å være hjemme og ikke komme ut i sosiale fellesskap.

På søndag oppfattet jeg at det viktigste budskapet til statsministeren var å si at hun var stolt av folk. Jeg er enig i det. Hver og en som har møtt denne krisen, har levert på den, men også summen av folk. Det vi har sett, er hva det norske fellesskapet har levert i forsvaret mot denne pandemien. Vi har sterke sykehus, vi har en sterk og kompetent eldreomsorg, vi har kommuner som kan ta ansvar, og vi har også et storting som kan komme med beslutninger som trengs.

Nå skal det komme en kommisjon som skal gi oss en vurdering, og i dag diskuterer vi samfunnssikkerhet her i Stortinget. Jeg vil bare legge til at en lærdom for framtidig beredskap er at vi må investere i å ruste opp dette fellesskapet, ikke privatisere og stykke det opp, ikke skape huller i eldreomsorgen som gjør at vi kan få smitte inn der fordi vi har for dårlig dekning, satse på et seriøst arbeidsliv og ikke minst satse på partene i arbeidslivet – en del av det fellesskapet vi har grunn til å være stolte av.

Vi kan være stolte av folk, spørsmålet er om vi i oppsummeringen kan være stolte av politikken. Jeg mener fortsatt at en av grunnene til at vi har fått disse muterte variantene, er at vi ikke har hatt kontroll med importsmitten. For lenge var det for dårlig kontroll, slik at det til slutt måtte et drastisk tiltak til: stengte grenser.

Så er det spørsmålet om vaksiner. Der vil jeg si at vi fra Arbeiderpartiet støtter at vi er en del av et europeisk samarbeid. Jeg oppfordrer helseministeren til å være helt åpen om de avtalene, slik at folk kjenner begrunnelsen for at vi har valgt som vi har gjort, og at de også kan legge til grunn at regjeringen vil gjøre alt den kan innenfor de avtalene for å sikre Norge nok vaksiner raskt nok til å vinne dette kappløpet mot pandemien.

I en situasjon hvor vi altså kan vente oss, og statsministeren sier det kan bli, flere titalls ganger opp i antall smittede, er det et forhold som uroer meg, og det er intensivkapasiteten. Det var et kritisk punkt da pandemien kom. Et år etter får vi høre at et av våre flotteste akuttsykehus, Ahus, er sprengt på intensivkapasitet, og det er før disse tallene stiger. Hvorfor har det ikke skjedd mer på et år med det? Hvis det er situasjonen på Ahus, nært veldig belastede bydeler i Oslo, kan det også være sånn på andre sykehus.

Mange er utålmodige – de som venter på vaksine, de som venter og forventer at det er intensivkapasitet, og alle som trenger hjelp. Mitt siste punkt er å si at denne pandemien ikke er over når den siste vaksinen er satt. Vi forventer vaksiner, men det er en sårbarhet der ute som noen da jeg besøkte bydel Stovner forleden dag, oppsummerte som pandemien etter pandemien, nemlig psykisk helse og uro folk har knyttet til det. Der må vi ruste opp kapasiteten. Jeg forutsetter at framtidige krisepakker for en rettferdig krisepolitikk også legger stor vekt på å sette kommunene i stand til å yte den hjelpen, for den kommer til å trenges.

Trond Helleland (H) [10:47:09]: Jeg har lyst til å takke statsministeren for en god og tydelig redegjørelse. Det er ett år siden pandemien kom til Norge. Det norske folk har håndtert pandemien godt, bedre enn de aller, aller fleste land. Da vi stengte ned for ett år siden, visste vi lite om virkningene og hvilke tiltak som var effektive. Det gjorde at det ble en brå og massiv nedstengning av samfunnet. Nå vet vi mer, og tiltakene er mer målrettede. Jeg opplever at regjeringen nå kommer med en advarsel og samtidig en gulrot. Klarer vi å få kontroll på lokale smitteutbrudd, trenger vi ikke å stenge ned hele samfunnet. Klarer vi det ikke, blir det kommunisert tydelig hvilke nasjonale tiltak som kan bli nødvendig. Jeg synes det var veldig klargjørende. Her får en et varsel om hva som kan skje dersom en nå ikke får smittetallet ned.

Samtidig har kommunene vist at de kan håndtere lokale utbrudd. Ta vår felles representant Terje Breivik, som sitter i salen, fra Ulvik, der de fikk en voldsom smitteutvikling. Der fikk de kontroll. Det kostet dyrt, men de fikk kontroll. Det viser at kommunene er voksne og gode til å håndtere denne utfordringen. Så jeg støtter strategien som gir kommunene ansvaret for å ta tak i egen kommune, samtidig som regjeringen signaliserer vilje til å iverksette strengere tiltak om dette ikke skulle virke.

Men vi har alle et ansvar, hver og en av oss, for å hindre at situasjonen kommer ut av kontroll. Med et R-tall på 1,3 vil vi, hvis vi ikke får kontroll, i slutten av mai ha opp mot 40 000 smittetilfeller hver dag, og det er jo så alvorlig at vi alle må ta det ansvaret nå for å slå smitten tilbake.

De økonomiske tiltakene har Stortinget drøftet mange ganger, og det meste er nå på plass. Det varsles et par nye tiltak her som er bra når det gjelder dem som pendler til jobb i Norge. Det er bra.

Så varsles det også at vaksinestrategien endres noe, og at flere vil få første vaksinedose ved at en forlenger intervallet mellom første og andre dose. Samtidig er det jo usikkerhet om hvor mange vaksinedoser Norge vil få tilført, men vi vet jo at det blir godkjent nye vaksiner. Janssen/Johnson & Johnson har blitt godkjent i USA og skal godkjennes i Europa, og jeg har sett tall som viser at Norge vil få tilgang på flere millioner doser derfra. Det er en engangsvaksine. Så det er lys i tunnelen.

Det er samtidig en klar og tydelig redegjørelse som sier fra om hva stoda er nå, som sier veldig tydelig at en har tillit til kommunene, til det lokale selvstyret, om at de skal kunne slå tilbake når smitten kommer ut av kontroll, eller sørge for at den ikke kommer ut av kontroll.

Så jeg er veldig fornøyd med denne redegjørelsen. Jeg mener at den gir oss alle sammen noe å jobbe mot, nemlig å hindre nye nasjonale tiltak, sørge for at vi kan gå sommeren lysere i møte, at vi kan håpe på en mer normal sommer – selvsagt med forholdsregler, og selvsagt med å ta vare på dem som sliter i pandemien, også etter at pandemien er over. Alt i alt er dette en god redegjørelse fordi den bærer tydelig bud om, noe Stortinget før har etterlyst, hva som er strategien dersom vi ikke får kontroll, og den er jo veldig klar: Det blir nasjonale tiltak dersom en ikke får smittetallet ned. Men kommunene har nå en kjempejobb, og jeg stoler på norske kommuner.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:51:32]: Jeg vil starte med å takke statsministeren for redegjørelsen. Det er ingen tvil om at folk er slitne og lei av hjemmekontor, at man savner familie og venner, at ensomheten blant eldre er stor, at mange nå har sittet isolert i snart et år, og at barn og unge sliter med psykisk helse. Det er også alarmerende varsler som kommer fra fagfolk innenfor det feltet. Derfor synes jeg det er bra at regjeringen signaliserer at man vil legge til rette for at barn og unge skal være mer til stede på skolen og i barnehager, det er nødvendig.

Denne pandemien har hatt store konsekvenser for mange. Mange mister jobben, mange er permittert, noen bransjer er knallhardt rammet, enten det er reiselivsbransjen, flybransjen, restauranter, puber, utesteder, maritim næring, butikker – for å nevne noen.

Statsministeren sier at man kan stole på å få hjelp dersom det blir stengt ned. Så har vel erfaringen for en del bransjer vært at det er svært lite å hente fra de kompensasjonsordningene som er vedtatt. Ett eksempel på det er de som eier i stedet for å leie og lease, de kommer veldig dårlig ut av kompensasjonsordningen. Fremskrittspartiet er skuffet over at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ikke støtter våre forslag om å likestille det. Vi forventer at dersom det kommer nye nasjonale tiltak, nye innstramminger, følges de raskt opp – samtidig med økonomisk kompenserende tiltak.

Folk er utålmodige og oppgitt over at vaksineringen går sent. Vi har registrert at regjeringen har satset alle kort på EU, og at land som har gjort avtaler alene med legemiddelselskap, som Storbritannia, USA og Israel, ligger langt foran EU-landene og Norge. Folk spør seg: Hvorfor gjorde ikke Norge som dem? Hvorfor er ikke Norge med på samarbeidet som vi nå ser kommer mellom Israel, Østerrike og vår nabo Danmark? Hvordan planlegger regjeringen nå for framtiden?

Det er vedtatt i Stortinget at vi skal legge til rette for beredskap og produksjon av legemidler i Norge, fordi vi allerede før denne pandemien hadde en situasjon der vi var sårbare når det gjaldt en del viktige og livsviktige medisiner. Man spør seg hva regjeringen venter på. Curida i Hedmark har lenge sagt at de står klar til å ta en jobb. I går så vi også i nyhetene at man står klar i Sandefjord med et stort lokale der man ønsker å gå i gang med vaksine- og medisinproduksjon.

Vi merker oss at regjeringen tar vaksinedoser fra distriktskommuner for å gi til Oslo og noen omkringliggende kommuner. Vi skjønner selvfølgelig at mange reagerer på det, at man da må vente lenger i andre kommuner, og at utsatte grupper er bekymret for det. Vi registrerer også at en av Israels covid-19-sjefer er klar på hva Norge bør gjøre, de ligger langt foran i løypa: Man bør vaksinere de eldre først, så de sårbare yngre, og etter det vurderer man å gi vaksiner til byer med høyt smittetrykk.

Jeg vil gjerne spørre statsministeren: Hva innebærer det at man legger til grunn vaksine til kommunene med utgangspunkt i folketall og antall personer over 18 år? Hvilke konsekvenser vil det ha for fordelingen av vaksiner i Norge framover?

Pandemien har vist at Norge har et integreringsproblem, spesielt har dette vært tydelig i Oslo øst. Vi bruker millioner på info på ulike språk, vi registrerer at personer nekter å teste seg, og vi skjønner at mange ikke innser alvoret – eller så bryr de seg ikke. Det siste fikk vi dokumentert bl.a. på Dagsrevyen. Dette går ut over oss alle. Nå er vi alle sammen slitne og lei, derfor er det nå viktig at alle innbyggere i Norge må bidra til at vi greier å få åpnet samfunnet igjen. Vi synes det er bra at man holder dette på et lokalt nivå, at lokale myndigheter kan tilpasse tiltakene etter det som er behovet, og at man ikke skal rette alt inn etter hva som er situasjonen i Oslo og andre kommuner der det er mye smitte. Og vi tar til etterretning at regjeringen ønsker en lavere terskel for å gripe inn overfor kommuner hvis det er behov for det.

Marit Arnstad (Sp) [10:56:49]: Jeg må medgi at jeg ble litt overrasket over denne redegjørelsen. Jeg må jo takke for den, selvsagt, men jeg ble litt overrasket, for her er det jo veldig lite nytt. Dette er en redegjørelse om ting som vi alle har visst over lang tid, og statsministerens viktigste konklusjoner er at situasjonen er uavklart. Ja, det vet vi. At den også kan bli mer alvorlig, det vet vi. Og så er konklusjonen at vi må avvente. Så jeg ble litt overrasket over det bråe behovet for å orientere Stortinget.

Men jeg er enig med statsministeren i at vi må stole på kommunene. Det er jo noe denne pandemien virkelig har vist: hvor sterkt og godt lokaldemokrati vi har, og hvor gode kommuneleger vi har. Og det statsministeren sier, er at nå får de enda større ansvar framover. Da er det viktig at de også får den støtten de trenger. Senterpartiet er ikke uenig i at vi må forsterke de lokale tiltakene og øke muligheten for tiltak regionalt.

Regjeringen har valgt å øke vaksineringen i Oslo ved at resten av landet avgir vaksiner. Det er en strategi som Senterpartiet tar til etterretning. Men da må man også endre strategien for selve vaksineringen ved å øke intervallet mellom første og andre vaksinedose. Det har Senterpartiet etterspurt lenge, og vi mener at det er viktig å få gjort, og det er viktig at det gjøres raskt, fordi det er det eneste som kan gi fart i vaksineringen i den kritiske perioden nå i mars og april.

Samarbeidet med EU har bidratt til at vaksineringen i Norge går seint, og regjeringen har avvist alle forsøkt på åpenhet om norsk vaksinestrategi. Det går ikke. Det er sjølsagt lov å ha ulike meninger om vaksinestrategien, men det må være full åpenhet og ærlighet om de valgene som ble tatt. Derfor spør Senterpartiet: Hvilke vaksineselskaper snakket regjeringen med før de gikk i samarbeid med EU? Hvor hardt prøvde regjeringen å få en egen avtale? Ga Norge vaksineselskapene noe attraktivt tilbud, eller ga de seg før de kom så langt? Hvis det var samtaler med legemiddelselskap, hvem avsluttet disse samtalene – var det Norge, eller var det selskapene? Og har Norge i det hele tatt vært aktive for å påvirke EU til å inngå kjøpsavtaler raskere og å være mer framoverlent enn det EU viste seg i stand til å være? Vi trenger rett og slett åpenhet om hvordan regjeringen gikk fram, hva de valgte vekk, og hvor aktive de var. Vi kan ikke leve med noe redigert åpenhet omkring vaksinestrategien. I en tid da regjeringen nærmest har informasjonsmonopol, må det være full åpenhet og full ærlighet om dette.

Nå er som sagt vaksinestrategien differensiert, og Senterpartiet mener at den videre strategien om tiltak bør ta hensyn til at Norge er ulikt – vi bor og lever ulikt. Det må vi nå ta hensyn til. Det er altså 227 kommuner i Norge som gjennom hele det siste året ikke har hatt mer enn 50 smittede totalt. For dem er situasjonen en ganske annen enn i Oslo og mange av de største byene rundt omkring i landet. Det er mulig at det er det som også gjør at regjeringen nå vil avvente nasjonale tiltak. Det tror jeg i så fall er en klok strategi, for jeg mener at man er nødt til å vurdere tiltaksnivået ulikt i de ulike delene av landet. Paradoksalt nok har enkelte deler av den nasjonale strategien så langt ført til strengere forhold for f.eks. barn og unge i distriktskommuner med lite smitte enn i Oslo med mye smitte. Årsaken til det er at man har tillatt f.eks. kamper og spill i barne- og ungdomsidretten, men man har satt en grense innenfor kommunen. Og i mange av de kommunene jeg kjenner fra mitt eget fylke, finnes det bare ett idrettslag. Og når du har ett idrettslag, får du ikke spilt noen kamper, fordi du ikke får lov til å gå over kommunegrensen. Det er et eksempel på at man må ta hensyn til lokale behov og lokale tiltak.

Så har jeg også lyst til å nevne en ting som ikke blir nevnt, og det overrasker meg at statsministeren ikke nevner det, og det er intensivkapasiteten. Det har vært et gjentagende spørsmål fra Stortingets side hele det siste året. Senterpartiet og flere av opposisjonspartiene har stadig tatt opp behovet for å øke intensivkapasiteten i Norge, og hvor på felgen vi var i fjor vår, og hvor stort behov det har vært for å gjøre noe med det. Og når man nå er så opptatt av både hva kommuner skal gjøre, og hva hver av oss må gjøre, så må også regjeringen etter hvert kommentere hva de har tenkt å gjøre når det gjelder intensivkapasiteten på de største norske sykehusene.

Audun Lysbakken (SV) [11:02:06]: På søndag holdt statsministeren en tale til nasjonen for å varsle at tiltakene kom tirsdag. På tirsdag holder statsministeren en redegjørelse for Stortinget for å varsle at tiltakene kan komme senere. Jeg tror jeg vil driste meg til å gi et lite råd til regjeringens informasjonsstrategi, og det er å holde ordmengden nede. Det kan hende det kan bli for mange taler og redegjørelser. Ordmengden bør kanskje reduseres noe for å sørge for at de viktigste ordene nå når fram.

Denne redegjørelsen, som jeg selvfølgelig i likhet med de andre partiene skal takke for, er jo en del av det litt underlige på/av-forholdet statsministeren har hatt til Stortinget gjennom hele denne krisen, der hun noen ganger kommer hit for å redegjøre og inviterer til diskusjon, og andre ganger kan annonsere ganske drastiske tiltak bare i møte med pressen. Det står i kontrast – dette har vi påpekt mange ganger før, men jeg vil påpeke det igjen – til hvordan mange andre land gjør det, f.eks. i Danmark, der det er forhandlinger og debatt om både stenging og åpning av samfunnet. Jeg tror det gir en sunn åpenhet og meningsbrytning som vi også kunne trengt. I Norge har regjeringen valgt å bestemme alene når det gjelder smittevern. Det betyr også at regjeringen må ta ansvaret alene, og at det er begrenset i hvilken grad Stortinget skal gå inn i de vurderingene som nå gjøres rundt de konkrete smitteverntiltakene.

Når det er sagt, er vi i en situasjon der befolkningen er sliten. Hvis det er mulig, som statsministeren sier, å vente med nasjonale tiltak, er det klokt å gjøre det. Det er bra – og et hovedmål mener vi det må være for en eventuell ny bølge – at vi klarer å gjøre alt vi kan for å skjerme barn og unge, holde skoler og barnehager åpne, skjerme barns fritidsaktiviteter.

Så er det noen ting det er nødvendig at regjeringen svarer for, og jeg vil også ta opp spørsmålet om intensivkapasiteten. Vi har sett meldingene fra Ahus om sprengt kapasitet. Det er ikke en ny diskusjon, for diskusjonen om kapasiteten på Ahus har vært der, ikke bare gjennom pandemien, men i flere år. Opposisjonspartiene og SV har også gjennom det siste året ved flere anledninger lagt fram forslag om hva som burde gjøres for å ruste sykehusene våre og forbedre intensivkapasiteten. Det må være lov – og jeg tenker det er naturlig at statsministeren kommer tilbake igjen til det i sin avsluttende kommentar – å spørre hvorfor regjeringen ikke har gjort mer for å sikre at intensivkapasiteten ved inngangen til en eventuell ny bølge er vesentlig sterkere enn den har vært tidligere i pandemien.

Dette burde vært en anledning til også å ta tydelig opp den sosiale krisen som mange står i. Det er nødvendig å se smitteverntiltakene og tiltakene for at vi skal føre en rettferdig krisepolitikk, sammen, fordi de henger sammen. Hver gang en må gå til nye nedstenginger, har det konsekvenser – konsekvenser i form av permittering og arbeidsløshet, konsekvenser i form av isolasjon og ensomhet. Derfor er det på sin plass også i dag å påpeke at regjeringen har vært, igjen og igjen, altfor lite handlekraftig i sitt møte med den sosiale og økonomiske nedturen i forbindelse med pandemien. Det er behov for – jeg vil appellere til regjeringen om det – å gjøre levekårene for dem som nå har vært permittert og arbeidsløse svært lenge, bedre. En konkret måte vi kan gjøre det på, er å øke dagpengene noe, sånn at de som nå har vært permittert – over 20 000 helt siden mars i fjor – kan få litt mer å leve av.

På samme måte trenger vi nå en forsterket krisepakke til psykisk helse, sånn at vi kan rekke ut en hånd til de mange, barn og unge, som står i helsekø, sånn at vi kan ruste det psykiske helsevernet i en situasjon som vi vet krever så mye av så mange, ikke minst våre ungdommer som står i en tøff situasjon.

Jeg vil utfordre statsministeren på dette og på intensivkapasiteten, ved siden av selvfølgelig å oppfordre til at vi alle følger de råd som nå gjelder, så vi kan komme gjennom dette sammen.

Terje Breivik (V) [11:07:32]: Takk til statsministeren for ei grundig orientering.

Det er liten tvil om at Noreg som nasjon og fellesskap så langt har handtert koronakrisa godt, helsemessig, som er det viktigaste, som eit av dei landa som har færrast smitta, og med eit helsevesen som har hatt kapasitet til å ta imot dei som har vore alvorleg sjuke. Økonomisk har det gått betre enn frykta for samfunnet og næringslivet samla sett. I stort er det all grunn til å rosa statsministeren og regjeringa for måten dei og dei fremste fagetatane dei har til rådvelde, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, har brukt fullmaktene Stortinget har gjeve dei gjennom folkehelselova, på. Me veit at dei òg opplever balansegangen mellom restriksjonar og folks behov for arbeid, skule, aktivitetar, sosial kontakt og fridom i kvardagen på den eine sida og helseomsyn og smittespreiing på den andre, som både krevjande og vanskeleg. Me veit òg at dei og dei tilsette i statsinstitusjonane jobbar meir eller mindre døgnkontinuerleg for heile tida å prøva å vera i forkant av smitteutviklinga.

Som samfunn kan me òg vera takksame for at me har eit svært så oppegåande parlament, som både evnar å spela på lag med regjeringa når det er nødvendig, og er konstruktivt kritiske når Stortinget finn det nødvendig. Når statsministeren no ber om ein siste kraftprøve, at me saman går opp denne bakken i håp om at det er den aller siste, og at me denne gongen endeleg når toppen, kviler det eit tungt ansvar òg på Stortinget – at me òg understrekar den alvorlege smittesituasjonen, som dessverre enno ikkje er under kontroll, men òg håpet, som etter alle solemerke er rett rundt hjørnet, kanskje alt i mai.

Opposisjonspartia kan med rette hevda at det er lett for ein parlamentarisk leiar i eit regjeringsparti å gjera Stortinget og opposisjonen medansvarlege for at me som samfunn kjem igjennom kraftprøven trass i at me har delegert vide fullmakter til regjeringa. Ja, eg og Venstre har sjølvsagt ein større lojalitet til ulike tiltak regjeringa set i verk, enn opposisjonspartia. Eg vil likevel minna om kva eg sa for berre seks veker sidan, sist statsministeren orienterte Stortinget om pandemien:

«Sjølv ser eg med stor glede at barnebarna heime i Ulvik lever tilnærma normale, ubekymra og frie liv, sjølv om me står midt i ein pandemi.»

Underforstått: Heime i fredfulle Ulvik merkar me knapt nok at det er noka koronakrise der ute i verda. Og om eg skal vera så pass indiskret, var eg på regjeringslunsjen den same veka ganske kritisk til, for ikkje å seia «dead against», dei nye tiltaka regjeringa innførte den gongen, som gjorde at det t.d. vart uråd å arrangera utandørs skikonkurransar, tiltak som der og då framstod som vanskelege å forstå og forklara utetter.

I ettertid har eg til fulle fått føla på kroppen kor lite føreseieleg covid-19-viruset er, og at det kan vera klokt å ha ei audmjuk tilnærming til ulike tiltak òg for ein stortingsrepresentant. Eg vart sjølv éin av 500 heime i Ulvik som hamna i 14 dagars karantene på grunn av smitte i nær familie. Eg fekk òg sjølv innsyn i kor ulikt smitten råka, då nokon knapt nok merka at dei hadde korona, medan andre, ganske unge, vart så sjuke at dei måtte på sjukehus. Som kjent var det den britiske varianten som dominerte i Ulvik.

På den positive sida hadde eg orkesterplass til kor imponerande ein liten kommune, i tett samspel med nasjonale helsestyresmakter og gode nabokommunar, inkludert storebror Bergen, takla ein slik dramatisk situasjon med 134 smitta av 1 060 og halve befolkninga i karantene meir eller mindre over natta.

Sjølv om Ulvik og dei som jobbar i kommunehelsetenesta der, er heilt spesielle for meg, er eg overtydd om at alle andre kommunar hadde gjort, og gjer, det same om nødvendig. Så når denne pandemien er over, er det liten tvil om at kommunane òg kan fortena ein stor takk. Dei viser seg tilliten og ansvaret verdig så til dei grader og er ein garanti for at me saman kjem oss opp denne – vonleg – siste, bratte bakken.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:12:40]: Jeg vil starte med å takke statsministeren for redegjørelsen. Det er en bakketopp vi skal over, og vi forstår alle at den kan bli bratt, men det er dessverre nødvendig å holde ut litt til. Vi er mange som er slitne og leie av konsekvensene som pandemien skaper, det er helt sant, men statsministeren setter også de riktige ordene på hva mange føler akkurat nå.

De menneskelige sidene ved pandemien er åpenbare og synlige. Det er mange som må bære en stor kostnad. Jeg tenker på alle som står i fare for å miste jobben og inntektsgrunnlaget sitt, og jeg tenker ikke minst på alle som opplever ensomhet og ulike former for psykiske belastninger som følge av alle restriksjonene. Det er en høy kostnad, men vi må gjøre det som er nødvendig nå. Vi må ta enda et tak, dessverre.

Vurdering av tiltaksnivå, hva som gir best effekt, og hvilke virkemidler som er riktige å bruke når, er selvsagt krevende vurderinger. Norge har så langt håndtert denne pandemien bedre enn de fleste land. Det kan vi først og fremst takke det norske folk for. Det er også tydelig for alle at regjeringen aktivt vurderer og justerer tiltak underveis, etter hva som er nødvendig, og – ikke minst – denne åpenheten fra regjeringen kan mange andre land misunne oss.

De politiske vurderingene bygger på faglige råd og anbefalinger, på nasjonale og regionale statusvurderinger. I dag har jeg lyst til å gi honnør til alle som jobber i Folkehelseinstituttet og i Helsedirektoratet, og alle som bidrar i arbeidet med å legge et faglig grunnlag for viktige beslutninger. Jeg tror ikke det er noen som tar lett på dette, tvert om. Ting skjer raskt, og strenge og inngripende tiltak foreslår man ikke med lett hjerte.

I tillitssamfunnet Norge er det viktig at forbud og påbud ikke er den eneste løsningen. Myndighetene skal samtidig gi råd og veilede og appellere til det personlige ansvaret. Her er våre helsemyndigheter forbilledlige. Det er et stort ansvar å forvalte en sånn tillit, enten en er regjeringsmedlem, stortingsrepresentant eller fagbyråkrat, som jobber dag og natt for å hjelpe det norske folk ut av pandemien.

Jeg tror ettertiden vil vise at det er gjort mye riktig gjennom denne krisen. Ja, det er opp og ned med tiltak, ringsystemer, fargekoder og det hele. Noe kunne sikkert vært gjort annerledes; det skal vi tidsnok diskutere. Regjeringen var allerede ved starten av pandemien åpne på at man kom til å gjøre feil, men i all hovedsak, og takket være innsatsviljen til det norske folk, håndterer vi denne pandemien godt sammenlignet med mange andre land.

Vi har på toppen av det hele en sterk økonomi som gjør det mulig å iverksette målrettede tiltak, ikke minst for å sikre inntektene til folk som blir permittert eller mister jobben, eller til bedriftseiere som sliter i disse pandemitider. Men det koster, og da tenker jeg ikke bare på pengene, men på de menneskelige sidene: ensomhet, frustrasjon, tap og savn.

Det er en seig prosess, dette, det er ingen tvil om det, men vi må ta nok et skippertak. Vaksinene kommer, og flere nye vaksiner godkjennes og kan tas i bruk. Det blir bedre, det blir lysere tider, men mer enn noen gang må vi ta vare på hverandre, vise litt ekstra tålmodighet, støtte dem som sliter med ensomhet og motløshet, og ikke minst vise litt ekstra omsorg for alle våre barn og unge. Vi setter liv og helse først, og det er vi stolte av. Da må vi ta kampen slik vi nå gjør, også opp den siste bakketoppen – sammen.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [11:17:10]: Vi i Miljøpartiet De Grønne takker statsministeren for redegjørelsen og er glade for at regjeringen i dag varsler at man ønsker å holde tiltaksbyrden for barn og unge lav. For barn og unge er blant dem som har blitt rammet hardest av koronapandemien. Det har kommet flere urovekkende meldinger om unges psykiske helse den siste tiden. Ifølge en undersøkelse fra Røde Kors føler hele 55 pst. av de mellom 16 og 24 år seg ensomme, sett opp mot resten av befolkningen, hvor det gjelder en av tre. Tall fra Folkehelseinstituttet bekrefter funnene. Andelen som føler seg ensom, er høyest blant dem mellom 18 og 24 år, spesielt på steder som Oslo og Bergen, der koronatiltakene har vært strengest. Nesten dobbelt så mange unge som eldre over 75 år føler seg ensomme nå, og det er alvorlig. For et par uker siden rykket 245 psykologer ut og advarte om en kraftig økning i alvorlige, omfattende og livstruende psykiske helseplager etter koronapandemien, som spiseforstyrrelser, psykoser, selvmordsproblematikk og økt skolefravær.

Regjeringens mål i koronastrategien er at barn og unge skal ha så lav tiltaksbyrde som mulig, men vi i De Grønne mener likevel at barn og unge er i ferd med å bli de største taperne i denne pandemien, og vi er alvorlig bekymret over at regjeringen ikke synes i tilstrekkelig grad å ta inn over seg den store psykiske belastningen som barn og unge nå står overfor. Sårbarhet under korona kan ikke kun handle om hvor lett en blir koronasyk. Det må også handle om hvor utsatt en er for psykiske lidelser som i verste fall kan følge en gjennom et helt liv, og som forsterkes med isolasjon og vanskelige forhold hjemme.

Når regjeringen slår fast at barn og unge skal prioriteres, må det derfor også gjenspeiles i vaksinestrategien. Derfor mener Miljøpartiet De Grønne at så snart de aller mest koronautsatte gruppene er vaksinert, bør regjeringen vurdere å prioritere ungdommer og unge voksne foran dem av oss som er friske voksne i 30-, 40- og 50-årene. Også fra et rent smittefaglig perspektiv gir dette mening. Unge og ungdommer er en gruppe vi vet har ekstra stort behov for kontakt med jevnaldrende. De møter derfor også mange. I uke 8 meldte Folkehelseinstituttet om at det høyeste antallet smittetilfeller i forhold til befolkningstallet var i aldersgruppene 13–19 år og 20–39 år. Også for lærere og andre ansatte på studiesteder og i den videregående skolen er dette et viktig tiltak. De har tross alt som jobb å være i kontakt med denne gruppen. I dag melder NRK om at unge blir alvorlig syke i Bodø, som akkurat nå er rammet av den sørafrikanske virusmutasjonen. Når regjeringen skal prioritere vaksiner framover, håper jeg derfor at det ikke bare er geografi, men også helsetilstanden i ulike deler av befolkningen som blir tatt hensyn til.

Vi står i denne pandemien sammen. Vi i De Grønne støtter derfor regjeringen i at Norge ikke skal snike i køen ved å kapre vaksiner som ellers ville gått til mer utsatte områder. Vi må ikke tro at Norge beskyttes bedre dersom vi lar virus rase i utsatte land og produsere nye mutasjoner, som igjen kommer til oss. Internasjonal solidaritet er vår beste beskyttelse.

Også nasjonalt er vi avhengig av dugnadsånd. Da kan vi ikke mistenkeliggjøre eller angripe andre grupper eller andre deler av landet. Vi i de politiske partiene har et særlig ansvar her, og jeg håper vi alle tar inn over oss dette i tiden som kommer.

Seher Aydar (R) [11:21:13]: Mange er nå på bristepunktet. For at vi skal komme oss gjennom dette, må fellesskapet stille opp. Det vi ikke trenger, er flere metafortunge motivasjonsforedrag som valgkampsframstøt fra Høyre. Det vi trenger, er krisehåndtering og tiltak mot at krisen forsterker forskjellene.

I statsministerens nyttårstale takket Erna Solberg EØS-avtalen for tilgang til vaksiner. Som VG skriver i dag, ligger land med egne avtaler nå langt foran i vaksineringen. Ser statsministeren at Norge ikke har godt av naiv tro på at såkalt frihandel løser alt, og at krisen viser økt behov for selvberging?

Velferdsstaten er vårt viktigste beredskapssenter. Regjeringen har gjort høvelkutt i velferden. Det har vært for få sengeplasser i helsevesenet, og på et år med pandemi har regjeringen sørget for nøyaktig null nye intensivplasser. Tillitsvalgte på Ahus, som har en sprengt intensivkapasitet, kaller det en kronisk krise, varslet i mange år. Samtidig som 200 000 er arbeidsledige, har mange fått økt arbeidsbelastning. Regjeringens politikk og pandemien tærer på en bemanning som var for svak i utgangspunktet – i helsevesenet, i barnehagene og på skolene. Smitteverntiltak for å gi et trygt velferdstilbud gir også ekstra press. Folk får beskjed om å holde seg hjemme – flere med psykiske plager eller vold i hjemmet. I møtet med andre i utdannings- og helsevesenet kan dette oppdages, og hjelpen kan komme. Da trenger de ansatte i velferden tid og overskudd. Rødt har konkret foreslått en ekstra krisemilliard for å øke bemanningen og styrke velferden.

Koronakrisen har vist oss at ordningene for arbeidsledige var for dårlige. Rødt vil styrke vårt felles sikkerhetsnett. Når ytelsene må styrkes når ledigheten øker, var de for svake i utgangspunktet. Det økte dagpengenivået må bli varig. Djevat Hisenai i Fellesforbundet på Vestlandet sa det tydelig:

«Ansatte i hotell og restaurant er fullstendig avhengig av dagens koronaordning for dagpenger. Nå slipper de å leve under fattigdomsgrensa.»

Det reduserte kravet til inntekt for å få dagpenger må beholdes, også for dem i små stillingsbrøker og med løsere tilknytning til arbeidslivet, og ingen burde miste dagpenger eller arbeidsavklaringspenger uten tilbud om jobb, utdanning eller anstendig inntekt. Grensen for hvor mye man kan jobbe uten å miste dagpenger, er økt midlertidig til 60 pst. Grensen må opp til 80 pst., slik at permitterte ikke takker nei til vakter i frykt for å miste dagpenger. Vi må hindre at arbeidsgivere erstatter fast ansatte med midlertidige.

Vi har alle sett hvordan høyrepolitikere har prøvd å gjøre pandemidebatten til en anti-Oslo-sak. Oslo-folk er rammet hardt av det som mange andre her i landet er rammet av det siste året – nedstenging og arbeidsledighet. Mange bor trangt. Mens regjeringen åpnet for importsmitte, kjørte taxisjåførene i byen vår den ene turen de kunne få. Mens regjeringen gir eiendomsbaroner mer for mindre, jobber ansatte i velferden hardere uten å få noe mer enn applaus. Regjeringen har et stort ansvar. Hvis statsministeren holder seg med en politisk ledelse som prioriterer sirkus i media framfor å håndtere krisen vi står oppe i, er det regjeringens problem. Men det er landets problem hvis regjeringen i praksis motarbeider håndteringen av pandemien. Stortinget må få tydelige svar på hvordan regjeringen vil løse problemene for folk i Oslo som er hardt rammet av krisen, for arbeidsledige i kulturen og i serveringsbransjen og for andre som er rammet. Regjeringen har vært bakpå i hver eneste sving og har hatt for svake tiltak når de først kommer. Nå er det på tide at regjeringen faktisk gjør noe for dem som har dårligst råd i landet vårt.

Statsminister Erna Solberg [11:25:40]: Det kan kanskje være grunnlag for å nyansere det siste innlegget litt: Ut fra statistikken er Norge altså et av de landene som har kommet absolutt best ut. I fjor hadde vi underdødelighet, som det eneste landet i Europa, så vi kan verken ha vært bakpå hele tiden, eller hele tiden ha sørget for at det er dårlig.

La meg svare på det første spørsmålet: Hvorfor holde denne redegjørelsen nå? Jeg har lyst til å minne Stortinget om at jeg har skrevet brev til Stortingets presidentskap om spørsmålet om hvordan man etter at man nedla koronautvalget, skulle orientere Stortinget, for jeg opplevde at det er et stort ønske om det. Da fikk jeg til svar at jeg skulle be om redegjørelser når vi mente at vi hadde noe å meddele, og vi har ment at vi har noe å meddele i dag. Vi har ment at vi har noe å meddele fordi situasjonen er at vi har de høyeste smittetallene vi har hatt siden begynnelsen av januar. Vi har en ujevn smittefordeling i landet, noe som gjør at vi ikke velger å lage store nasjonale tiltak nå med en gang, men vi har varslet hvilke nasjonale tiltak som kommer, som altså er strategien hvis det ikke skjer en lokal oppfølging. Det mener jeg er relativt viktig at Stortinget er klar over, at det er på den måten vi tenker.

Det er ikke slik som representanten Gahr Støre sa, at dette skal vi se an om en uke eller to. Det jeg sa, var at dette kan skje. Vi følger dag for dag hvordan utviklingen er, om kommunene klarer å følge opp med sterke nok tiltak, men selvfølgelig også om det brer seg mer, slik at det blir flere steder. Det er ca. 50 kommuner som har en stigende smittetendens nå. Blir det tallet større, er det også grunnlag for mer nasjonale tiltak. Men vi får altså ikke ned smitten ved å øke tiltak der hvor det ikke er smitte. Vi får ned smitten ved å sørge for gode og fungerende tiltak der det er smitte, og det er det som er grunnlaget for strategien. Men det er altså ikke slik at vi venter en uke eller to. Det kan skje raskere.

Så var det spørsmålet knyttet til fordeling av vaksiner, det at vi endrer aldersgruppe nå når de eldste eldre er vaksinert. Når vi nå holder på med gruppen mellom 75 og 84 år, så vil det være naturlig å gå over til en fordeling hvor vi følger alderssammensetningen totalt, ikke bare antallet eldre over 65 år, i den fordelingen. Det er en større omfordeling til steder med ung befolkning enn det den lille skjevdelingen vi har gjort overfor Oslo og andre østlandskommuner, vil ha. Det vil ha en større betydning rett og slett fordi mange steder har mer og yngre befolkning, men det er naturlig etter hvert som vi har kommet lenger i en strategi. Og det at en har underliggende sykdommer, kan altså gjelde for både unge og eldre i denne sammenhengen, så det er et naturlig løp, men det betyr en større omfordeling.

Så til spørsmålet knyttet til vaksineinnkjøp. Det høres ut på enkelte i Stortinget som om vi driver mye hemmelighetskremmeri, men det er altså ikke slik. Den danske kommisjonen sa jo i rapporten som de har lagt frem, at vi var mye mer åpne om alle beslutningene, om alt beslutningsgrunnlaget vi har, enn det Danmark har vært rundt alle disse tingene. Det er altså slik at vi er helt åpne om avtalene, og vi har vært helt åpne om de vurderingene vi har gjort knyttet til dette. Vi har altså valgt en strategi hvor vi samarbeider med EU, fordi det var det som ga oss best garanti for at vi kunne ha avtale med mange selskaper, for å være sikre på at vi fikk vaksiner når de var ferdige. Ingen av oss visste på det tidspunktet da vi måtte inngå disse avtalene, hvilken vaksine som ville komme først, og hvem som ville ha store utfordringer med produksjonen. Et av de selskapene som var tidlig ute med å signalisere store volum, har jo ikke klart å levere de volumene, nemlig AstraZeneca, og det er i hovedsak det som gjør at vi nå ligger lenger bak i begynnelsen av vaksineringen enn det vi opprinnelig hadde håpet at vi skulle være. Samtidig har jeg lyst til å understreke at regjeringen hele tiden har tatt disse forbeholdene, at det forutsetter at vi ikke får utfordringer med dette.

Så til spørsmålet om intensivplasser: Det bildet som gis av at det ikke er gjort noe, er grunnleggende – grunnleggende – feil. Vi hadde 289 intensivplasser i fjor da vi startet på denne pandemien. Vi har nå en kapasitet som kan løfte intensivplassene til 1 200. Det er ikke fullgode intensivplasser, for det er ikke mulig å gjøre på så kort tid, men det er 3 000 personell som er opplært til å kunne hjelpe til på intensivavdeling under veiledning av kyndig medisinsk personell. Det betyr at vi har gjort et krafttak i helseforetakene, men når de iverksetter den opptrappingen, det er et faglig spørsmål. Og det at Ahus innenfor regionen Stor-Oslo har en kapasitetsutfordring, betyr at de andre sykehusene må trå til med sin kapasitet.