Presidenten: Etter
ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter
til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Arild Grande (A) [16:21:58 ] : Det norske arbeidslivet er i
all hovedsak trygt, produktivt og godt organisert. Dette har også
vært Norges fremste konkurransefortrinn, men det utfordres i økende
grad av useriøse aktører som får dominere deler av arbeidslivet,
av aktører som driver ulovlig innleie, og som bruker dårlige lønns-
og arbeidsvilkår som sitt konkurransefortrinn, bedrifter som har
svart arbeid, lønnstyveri og ulovlige kontrakter som forretningsidé.
Det utfordres av for lav organisasjonsgrad, blant både arbeidsgivere
og arbeidstakere, og mange arbeidstakere blir stående alene, prisgitt
sin arbeidsgiver, og har ingenting å stille opp med hvis sjefen
skulle behandle dem dårlig.
Det utfordres
også av en regjering som ikke tar tak i utfordringene i arbeidslivet,
som stadig stemmer imot forslag om å styrke det seriøse og organiserte
arbeidslivet, som svekker arbeidstakernes rettigheter, og som gjør
det dyrere å være medlem i en fagforening. At høyresiden ikke er
så opptatt av fagforeninger, er ikke noe nytt. Det rare er at de
så aktivt går inn for å svekke de seriøse arbeidsgiverne og bedriftenes
muligheter, for det er nemlig de som taper konkurransen når useriøsiteten får
bre om seg. Det er trist at regjeringen så til de grader dermed
går til angrep på det som er Norges sterkeste konkurransefortrinn.
Vi har lenge
sett at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår blir satt under
press i bransjer som hotell og restaurant, deler av bygg og anlegg,
bilvask, renhold og transport til sjøs og langs veiene våre, men
det brer om seg i stadig større deler av arbeidslivet – og landet
– også i lufta. I høst så vi f.eks. at Wizz Air ønsker å innta det norske
markedet med en konsernsjef som skryter av at de ikke har fagforeninger.
Senest i juli fikk fire ukrainske ansatte sparken fra selskapet
fordi de var fagorganisert.
ILOs åtte kjernekonvensjoner
inneholder grunnleggende menneskerettigheter og utgjør et minimum
av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Dette innebærer
rett til organisasjonsfrihet, kollektive forhandlinger, forbud mot
barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering.
Når aktører som benytter brudd på grunnleggende arbeidstakerrettigheter
som et konkurransefortrinn, får etablere seg i Norge, blir det naturlig
nok reist spørsmål ved om ILOs kjernekonvensjoner, om organisasjonsfrihet
og kollektive forhandlinger faktisk har et tilstrekkelig vern etter norsk
rett. Det er derfor Arbeiderpartiet har fremmet forslaget som behandles
i dag, om at disse kjernekonvensjonene må innlemmes i menneskerettsloven
for å styrke disse rettighetenes status.
Den kanskje sterkeste
begrunnelsen for behovet for at dette må til, er det faktisk høyreregjeringen,
paradoksalt nok, som har levert. I saken om tvungen lønnsnemnd mellom
Den norske legeforening og KS satte de ILO til side og skrev at
det var riktig, selv om det kunne vise seg å være i strid med internasjonale
forpliktelser. Og enda verre: I spørsmålet om tvungen lønnsnemnd,
som Stortinget behandlet i går, ble departementet en uke før stansingen
i brevs form fra LO minnet om at det var to selvstendige streiker,
men vurderte likevel streikene samlet. Det bekreftet arbeidsministeren
i debatten i går, og gjennom det innsnevret de den selvstendige
streikeretten.
Regjeringen forsøker
å skyve Helsetilsynet foran seg og sier at dette handler om helsefaglige
vurderinger, men det påhviler regjeringen selv å kontrollere at
streikeretten faktisk er vurdert av den som fatter beslutningen.
Det krever ingen helsefaglig kompetanse å fatte beslutninger på
korrekt grunnlag. Det har åpenbart ikke regjeringen gjort. I tillegg
viste det seg at det faktiske grunnlaget var feil. Regjeringen er
ansvarlig for det og kan ikke skyve Helsetilsynet foran seg.
Det er alvorlig
når regjeringen i én og samme sak innsnevrer streikeretten på feil
grunnlag og dermed svekker tilliten til at spillereglene i arbeidslivet
blir fulgt, til at systemet for å håndtere konflikter fungerer,
og til at Norges internasjonale forpliktelser etterleves.
Med dette anbefaler
jeg komiteens innstilling.
Ingunn Foss (H) [16:27:29 ] : ILOs kjernekonvensjoner fastsetter
minimumsrettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. De kan
deles inn i fire hovedkategorier: organisasjonsfrihet og kollektive
forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud
mot diskriminering. Norge har ratifisert alle de åtte konvensjonene
og er dermed forpliktet til å etterleve disse. Dette gjelder uavhengig
av hvordan de er gjennomført i norsk rett. Det er opp til den enkelte
stat å avgjøre hvordan dette bør skje. Konvensjonene er gjennomført
i norsk rett ved konstatering av rettsharmoni eller ved transformasjon.
Presumsjonsprinsippet, som handler om at man legger til grunn at
norsk rett er i overensstemmelse med folkeretten, sikrer at norsk
rett tolkes og anvendes i tråd med Norges folkerettslige prinsipper,
herunder ILOs kjernekonvensjoner.
Argumentasjonen
i denne saken er veldig lik den vi hadde i saken om CRPD. Spørsmålet
om hvilke internasjonale konvensjoner som bør inkorporeres i menneskerettsloven,
ble grundig vurdert i lovens forarbeid. Menneskerettighetslovutvalget
gjorde i 1993 vurderinger av ILO-konvensjonene om bekjempelse av
tvangsarbeid og om organisasjonsfrihet. Konvensjonene ble av ulike
grunner ikke ansett å være egnet for inkorporering i menneskerettsloven.
Heller ikke i proposisjonen ble det foreslått å inkorporere noen
av ILOs kjernekonvensjoner. Departementet trakk et skille mellom
konvensjoner som inneholder rettigheter om en rekke forhold som
gjelder for alle mennesker, uansett alder og kjønn, etnisk tilknytning
og lignende, og konvensjoner som enten gjelder for spesielle grupper
av personer eller for spesielt avgrensede rettigheter. ILOs kjernekonvensjoner
faller i den siste kategorien av konvensjoner.
Høyres syn i
denne saken er at hvis en skal åpne for flere konvensjoner, vil
det lett oppstå spørsmål om hvor grensen skal gå. Det vil også kunne
danne seg en oppfatning av at konvensjoner som blir inkorporert
i norsk lov uten forrang, blir vurdert som mindre viktige eller
annenrangs. Prinsippet om at det i utgangspunktet kun er de utpreget
generelle konvensjonene som skal inkorporeres i menneskerettsloven,
ønsker vi som hovedregel å opprettholde.
Høyre mener det
er fornuftig å utvise tilbakeholdenhet med å inkorporere konvensjoner
i menneskerettsloven, for som del av loven får konvensjonene trinnhøyde
over norsk lovgivning. Det betyr at norske rettskilder skyves i
bakgrunnen dersom det oppstår behov for å harmonisere bestemmelser
som trekker i ulik retning. Problemet oppstår ved at man hekter
på rettsnormer som er utviklet andre steder enn i vårt rettssystem.
Dette mener vi kan representere et demokratisk problem, særlig med
tanke på at vi mister kontrollen over hvordan vår egen lovgivning
skal tolkes, i tillegg til at vi ikke har kontroll på hvem som utformer
tolkningsreglene. Særlig vil dette settes på spissen der konvensjonene
har egne håndhevingsorganer som kan være sammensatt av nasjoner
og personer som står langt fra den norske rettstradisjonen.
Høyre vil fastholde
prinsippet om at det er de utpreget generelle konvensjonene som
bør inkorporeres i menneskerettsloven, og vi stemmer derfor ikke
for dette forslaget.
Per-Willy Amundsen (FrP) [16:30:43 ] : For andre gang i dag
har vi oppe til behandling et forslag fra et rød-grønt parti som
handler om å inkorporere internasjonale konvensjoner i menneskerettsloven.
Nok en gang ser vi at rød-grønne parti er mer opptatt av internasjonale
konvensjoner og konstruksjoner enn man er av å ta vare på det norske
folkestyret. Jeg oppfatter det faktisk sånn, for man har åpenbart
ikke tillit til at vi i denne sal, i det norske storting, kan ivareta
norsk lovgivning selv. Det er et demokratisk problem.
Det er en utvikling
vi har sett over tid, at man tilnærmer seg disse internasjonale
konvensjonene og konstruksjonene og velger å sette dem over norsk
lov. Ja, det kan endog virke som om man ønsker å gjøre Stortinget arbeidsledig,
for vi kan jo bare vedta en hel masse konvensjoner, og så kan vi
ta fri. Hva skal vi sitte her og behandle for? Det er jo noen som
har tenkt bedre enn oss i ILO eller i FN eller hva det nå måtte
være av internasjonale konstruksjoner.
Fremskrittspartiet
er prinsipielt: Vi ønsker at norsk lovgivning skal styres av Norge.
Det er faktisk det det betyr når man ønsker å ta vare på norsk selvstendighet,
ta vare på vår rett til å styre oss selv, ta vare på det norske demokratiet,
det norske folkestyret. Igjen velger Fremskrittspartiet å ha en
prinsipiell tilnærming til disse tingene.
Man kan alltid
finne argumenter i den enkelte saken for at man skal velge å sette
internasjonale konvensjoner over norsk lovgivning og la tolkningsrommet
styres av andre. Det er mange eksempler på alt annet enn demokratiske
land som er involvert i den type arbeid, land som overhodet ikke
respekterer de samme menneskerettighetene og de samme konvensjonene
selv, men som skal irettesette Norge, som er fremst i verden på
de aller fleste områdene i å ivareta menneskerettigheter og internasjonale
konvensjoner.
Jeg etterlyser
en evne blant de rød-grønne partiene til å tenke prinsipielt om
disse tingene. Særlig bekymringsverdig mener jeg det er med Senterpartiet,
som i hvert fall i offentligheten ønsker å fremstille seg selv som
et parti som vil ta vare på det norske folkestyret. I denne saken
er man nok en gang – for andre gang i dag – med på et ønske om å
sette norsk lovgivning og tolkning av hvordan Norge skal forholde
seg til internasjonale konvensjoner, ut til andre. Det aksepterer
ikke Fremskrittspartiet. Derfor er Fremskrittspartiet på den siden i
dag som sørger for at dette heldigvis blir stemt ned.
Jeg håper vi
kan ha en litt mer prinsipiell tilnærming til disse tingene, sånn
at vi ikke i hver enkelt sak får opp den type problemstilling hvor
det ikke er vanskelig å argumentere for at akkurat denne saken er
så viktig, at akkurat denne saken bør ivaretas helt ekstraordinært gjennom
å inkorporere det i menneskerettsloven. Da må man også forstå konsekvensen
av det. Det betyr at Stortinget avgir makt, det betyr at folkestyret
er det som er skadelidende, og vårt eget tolkningsrom blir skadelidende.
Fremskrittspartiet
stemmer imot, og vi danner heldigvis flertall i dag for å stemme
dette ned.
Petter Eide (SV) [16:34:46 ] : Vi fikk vite for et par timer
siden at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen er død, brått og uventet,
og når vi diskuterer en sak som i aller høyeste grad handler om
norsk fagbevegelse og LO, er det kanskje på sin plass, og jeg håper
jeg får lov til, å uttrykke min kondolanse til hans familie fra
Stortingets talerstol. Hvis han hadde levd nå, ville han definitivt
ha interessert seg for denne diskusjonen. Så jeg vil rette en kondolanse
til hans familie og til hans nærmeste medarbeidere.
Denne saken handler
altså om at vi opplever et stadig mer brutalt arbeidsliv, med stadig
mer innleie av arbeidskraft og et stadig mer useriøst arbeidsliv
og med usikre arbeidsforhold for arbeidere, ikke bare i Norge, men
rundt om i hele verden. Debatten de siste dagene om VM i Qatar er
for så vidt en illustrasjon på de globale forholdene vi står overfor.
I noen land fører dette også til sosiale opptøyer. Det rammer ikke
bare arbeidsfolk, det rammer også seriøse arbeidsgivere og seriøse
eiere, noe representanten Grande også påpekte.
Useriøsitet i
arbeidslivet rammer også, vil jeg mene, konkurranseforholdene. Det
er faktisk mange rundt i verden, i internasjonalt forretningsliv,
som ønsker å respektere gode arbeidsbetingelser, men hvis man er tvunget
inn i dårlige arbeidsbetingelser, vil det definitivt også ramme
konkurranseforholdene. Derfor er det helt avgjørende, vil SV mene,
at vi får ILOs kjernekonvensjoner i større grad inn i norsk lovverk,
f.eks. ved at de blir inkorporert i menneskerettsloven, som er forslaget.
Det vil gi arbeidsgivere i Norge et bedre rettslig vern, det vil gjøre
at ILO-konvensjonene i større grad kan brukes som rettskilde, og
det vil gi et tydeligere signal til både arbeidsgivere og eiere,
både nasjonalt og internasjonalt. Det vil styrke ILO, og – det er
ikke uviktig – å bidra til å styrke ILOs arbeid internasjonalt er
også er en helt avgjørende viktig oppgave, vil jeg mene, for Stortinget.
Så sier regjeringspartiene
og Fremskrittspartiet, og vi kunne høre representanten Ingunn Foss
si her i stad, at dette er unødvendig fordi vi allerede har forpliktelser rundt
dette. Vi kan også lese i merknaden deres at det vil forvirre norsk
arbeidslivslovgivning fordi det blir strid om fortolkning og hva
som egentlig gjelder – er det ILO, er det norsk lov, eller hva er
det egentlig? Det er slik merknaden kan leses – at dette vil skape
mer forvirring enn klarhet. De ber da i sum om å vise tilbakeholdenhet med
å gå inn i dette og knytte den typen konvensjoner sterkere til norsk
lovgivning.
Jeg er uenig
i det. Jeg mener at det er en passiv tilnærming, og det viser en
manglende vilje til å styrke det rettslige vernet av norsk arbeidsliv,
som definitivt er nødvendig. Det mangler også en voldsom vilje til
å styrke ILO internasjonalt.
Jeg mener at
dette forslaget er viktig, men det er også viktig å påpeke, som
SV gjør i vår merknad, at det ikke vil løse alle utfordringer i
norsk arbeidsliv. Det er faktisk sånn at EØS-avtalen § 120 sørger
for at EØS har forrang i norsk arbeidslivslovgivning, og det er
helt uavhengig av ILO-konvensjoner, så det å knytte ILOs kjernekonvensjoner
til norsk menneskerettighetslovgivning vil ikke forandre det faktum
at EØS-avtalen faktisk har forrang i konflikter i norsk arbeidsliv.
SV vil støtte
forslaget fra Arbeiderpartiet, men jeg vil mene at hvis vi skal
få til de endringene som jeg tror både SV og Arbeiderpartiet er
opptatt av, må vi også ha et løp der vi endrer den delen av EØS-avtalen
som gjør at EØS-avtalen har forrang ved arbeidslivskonflikter i
Norge.
Statsråd Monica Mæland [16:39:29 ] : ILOs åtte kjernekonvensjoner
fastsetter minimumsrettigheter som skal respekteres i arbeidslivet.
Norge har ratifisert de åtte konvensjonene og er forpliktet til
å etterleve dem. Dette gjelder uavhengig av hvordan de er gjennomført
i norsk rett.
Konvensjonene
er gjennomført i norsk rett, enten ved konstatering av at norsk
rett allerede er i samsvar med konvensjonsforpliktelsene eller ved
egen gjennomføringslovgivning. For eksempel ble det i 2000 gjort endringer
i straffeloven og vernepliktsloven i forbindelse med ratifikasjon
av ILO-konvensjonen om forbud mot og umiddelbare tiltak for avskaffing
av de verste former for barnearbeid.
Videre bidrar
presumsjonsprinsippet til å sikre at norsk rett tolkes og anvendes
i tråd med folkerettslige forpliktelser, herunder ILOs kjernekonvensjoner.
Jeg har lyst
til å understreke at de interessene ILOs kjernekonvensjoner verner,
er beskyttet i Grunnloven og i menneskerettighetskonvensjoner som
allerede er tatt inn i menneskerettsloven. Dette gjelder f.eks.
retten til organisasjonsfrihet.
Spørsmålet om
hvilke konvensjoner som bør inkorporeres med forrang i menneskerettsloven,
er blitt grundig vurdert tidligere, f.eks. av Menneskerettighetslovutvalget,
som anså at ILO- konvensjonene om organisasjonsfrihet og om bekjempelse
av tvangsarbeid ikke var egnet for inkorporering i menneskerettsloven.
Ved behandlingen
av menneskerettsloven uttalte justiskomiteen at det ikke er aktuelt
å inkorporere alle menneskerettskonvensjoner i menneskerettsloven. Både
regjeringen og Stortinget har flere ganger framhevet at inkorporering
i menneskerettsloven bør forbeholdes de utpreget generelle konvensjonene.
Ved inkorporasjon
av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven i 2009 uttalte departementet
at inkorporasjon med forrang bør reserveres for helt spesielle tilfeller,
og at stadig inkorporasjon vil kunne føre til en oppfatning om at
konvensjoner som ikke er inkorporert i menneskerettsloven, blir
vurdert som mindre viktige eller annenrangs. Etter mitt syn bør
disse prinsippene fastholdes.
Jeg viser også
til at Stortinget 16. mai 2019 behandlet et forslag om inkorporasjon
av ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven. Forslaget ble ikke
vedtatt. De samme hensynene som talte mot inkorporasjon for to år
siden, gjør seg etter mitt syn gjeldende også i dag.
ILOs kjernekonvensjoner
er viktige konvensjoner som sikrer arbeidstagere sentrale rettigheter,
men konvensjonene er allerede tilstrekkelig gjennomført i norsk rett.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Arild Grande (A) [16:42:12 ] : Statsråden viser i sitt innlegg
til sitt syn om at ILOs kjernekonvensjoner allerede er godt nok
ivaretatt i lovverket og gjennom de internasjonale forpliktelsene
Norge har. Men i saken om tvungen lønnsnemnd mellom Den norske legeforening og
KS nylig ble ILO satt til side i regjeringens vurdering av om tvungen
lønnsnemnd var lovlig. Regjeringen har også mottatt sterk kritikk
for sin inngripen under sykehusstreiken i 2019, og nå sist i konflikten
mellom Parat/YS og NHO og Fagforbundet/LO og NHO. Nå ligger jo fagansvaret
for håndteringen av disse streikene og tvungen lønnsnemnd til andre
departementer, men ser ikke justisministeren at ILO-konvensjonene
ikke står tilstrekkelig sterkt i lovverket når de så enkelt kan
settes til side når det blir satt på spissen, og når det faktiske grunnlaget
ikke kvalitetssikres før streiker avsluttes?
Statsråd Monica Mæland [16:43:14 ] : Det er slik at vi har
lagt til grunn presumsjonsprinsippet i Norge. Det har vært et stort
flertall for, og også Arbeiderpartiet har vært en del av det flertallet.
Også da menneskerettsloven ble vedtatt, var forutsetningen at alle
konvensjoner ikke skal inkorporeres, men man skal presumere at norsk
lov er i tråd med konvensjonene. Det gjør at i den grad det ikke
er i tråd med konvensjonene, endrer man loven.
Så kan det være
tolkningstvil knyttet til konvensjonene. De er jo laget på et annet
språk enn norsk. Det kan være uklar rekkevidde, og det kan være
uklart innhold. Det er ikke tvil om jeg er tilhenger av en politikk
hvor lovtolkning foregår i norske domstoler og lovutvikling foregår
i det norske storting, ikke i internasjonale FN-komiteer. Det er
rett og slett et politisk syn. Det betyr at jeg er like opptatt
av menneskerettigheter som det representanten er, men har altså
et annet syn på hvordan det bør legges til grunn i norsk rett.
Arild Grande (A) [16:44:15 ] : Nå foreslår jo ikke Arbeiderpartiet
at samtlige konvensjoner skal inntas. Det er en drøss med konvensjoner
fra ILO, og vi foreslår at det er kjernekonvensjonene – de åtte
mest grunnleggende menneskerettskonvensjonene – som skal inn i menneskerettsloven.
Et annet problem
er at i dag er det sånn at det er kun staten som kan ansvarliggjøres
ved brudd på ILO-konvensjonene, og det ender sjelden opp med noe
mer enn påpekninger. Regjeringspartiene glemmer da at ved å få dette
inn i menneskerettsloven sørger man også for at private parter vil
være ansvarlige for å håndheve rettighetene. Mener statsråden faktisk
at ILO-konvensjonene står sterkt nok i dag? Og mener statsråden
i så fall at det ikke vil ha noen som helst betydning om ILOs kjernekonvensjoner
tas inn i menneskerettsloven for private aktører?
Statsråd Monica Mæland [16:45:13 ] : Jeg mener altså at presumsjonsprinsippet
bør legges til grunn. Det har også Stortinget ment. Det har også
Arbeiderpartiet ment. Så det er jo ikke regjeringen som har endret
syn, det er det Stortinget som eventuelt har gjort hvis dette nå
skulle bli vedtatt. Det vi legger til grunn, er at vi skal slutte
oss til konvensjonene. Det er viktige konvensjoner. De skal legges
til grunn, og de skal presumeres å være i norsk rett. Men ved tvil
og ved fortolkning er det norske domstoler og det norske storting
som skal gjøre det.
Jeg mener at
menneskerettsloven blir dårligere av stadige inkorporeringer, og
det er andre gang bare i dag at jeg diskuterer med Arbeiderpartiet
om konvensjoner skal inkorporeres. Det gjør det til et a- og b-lag,
hvor de som inkorporeres forventes å være viktigere enn de som ikke
gjør det. Sånn er det ikke. Dette er viktige konvensjoner. Men vi
skal altså ikke inkorporere alle i norsk rett. Noen skal vi presumere
og legge til grunn.
Arild Grande (A) [16:46:12 ] : Med Høyre-flertall blir det
et a- og b-lag i dette, hvor man ser at når det blir satt på spissen,
prioriterer man å skyve internasjonale konvensjoner til side, som
ILO har blitt gjort i en rekke eksempler under dagens regjering.
Men det som er
vel så viktig å få etablert, er at også private aktører har et ansvar
for å håndheve rettighetene knyttet til disse konvensjonene. Vi
har en rekke eksempler på fra norsk arbeidsliv at private parter
ikke blir ansvarliggjort ved brudd på disse rettighetene. Ser ikke statsråden
at det å få dette inn i menneskerettsloven ville ha styrket også
ansvaret for de private partene i arbeidslivet, og derigjennom også
håndhevingen av disse rettighetene?
Statsråd Monica Mæland [16:47:05 ] : Jeg må bare gjenta at
det er Arbeiderpartiet som nå – i et valgår, helt tilfeldig antar
jeg – har gått bort fra presumsjonsprinsippet og går inn for inkorporasjonsprinsippet.
Det er ingenting i veien for at Arbeiderpartiet, hvis de ønsker
å endre norsk lov og gi ytterligere rettigheter til grupper, fremmer
lovforslag om det og behandler det her. Det man her forsøker å gjøre,
er å endre norsk lov ved bruk av inkorporasjon av internasjonale
konvensjoner. Jeg er imot den formen for rettsutvikling. Jeg mener
debatten, initiativet og utviklingen skal skje her i denne salen.
Så mener jeg
også at vi ikke skal lage et a- og b-lag. Vi skal legge til grunn
at både de vi presumerer å være i tråd med norsk rett, og de vi
inkorporer, er like viktige. Men det handler altså om måten vi gjør
dette på.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talerne som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Martin Henriksen (A) [16:48:09 ] : Jeg tar kun ordet for å
si at i tillegg til at Arbeiderpartiet er opptatt av å ta inn disse
åtte grunnleggende kjerneprinsippene i ILO-konvensjonen i norsk
lovgivning, mener vi at EØS ikke står i veien for å gjøre det, som
det blir hevdet fra SV her fra talerstolen og fra Senterpartiet
og SV i innstillinga. Den tolkningen Senterpartiet og SV legger
til grunn om at EU skal kunne blokkere grunnleggende rettigheter og
friheter, er en tolkning som bl.a. LOs juridiske avdeling ikke er
enig i. EØS-avtalen er ikke til hinder for at ILOs kjernekonvensjoner
kan tas inn i menneskerettsloven og gis forrang foran andre bestemmelser.
LOs juridiske avdeling og professor Finn Arnesen ved UiO har klart
gitt uttrykk for at det ikke er noe rettslig hinder for å gi ILOs
kjernekonvensjoner en slik status – at det kun er et politisk spørsmål
om ILO-konvensjonene skal innlemmes i menneskerettsloven, slik Arbeiderpartiet og
LO-kongressen har stilt krav om.
Den tolkningen
som SV og Senterpartiet her gir uttrykk for, at bestemmelsene i
EØS-avtalen går foran andre internasjonale avtaler Norge har inngått,
inkludert bl.a. ILO, er argumentasjon som brukes i denne saken, mens
vi ikke hørte den bekymringen da vi behandlet en annen konvensjon
tidligere i dag, nemlig CRDP, som SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet
dessverre ble nedstemt på å inkorporere i norsk lov. Hvis man skal
legge den linja til grunn, som SV og Senterpartiet her gjør, gjelder
det altså alle internasjonale avtaler eller konvensjoner man skulle
ønske å slutte seg til eller inkorporere. Det at EØS står i motstrid
til å kunne gjøre det, er vi uenig i.
Med et annet
politisk flertall, som tar arbeidstakerrettighetene på alvor, vil
det å ta inn ILO styrke rettighetene i arbeidslivet. Det er altså
ikke EØS, men de ulike politiske flertallene i Norge som avgjør
hvor langt man kommer i både å sikre arbeidstakerrettigheter og
å følge opp det som står i disse konvensjonene.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [16:50:42 ] : Finnes det egentlig
noen grenser for menneskerettigheter? Er det egentlig noe sted hvor
det slutter, eller er det slik at internasjonale konvensjoner skal
overgå enhver tanke om hva de grunnleggende menneskerettigheter
er?
De grunnleggende
menneskerettigheter er ytringsfrihet, likeverd og likestilling.
Det er det som er de grunnleggende rettighetene og menneskerettigheter.
Vi har utvidet dette til å gjelde alt mulig rart. Man har retten
til arbeid – hvem er det som skal gi dette arbeidet? Vi har retten
til en god levestandard – hvem er det som skal gi denne levestandarden?
Dette er vedtatt av FN. Hvor går grensen? Hvor skal man slutte å
si at noen andre skal gi en rettighet?
Det er slik at
det er bare de vestlige land, bare de velutviklede landene, bare
demokratier som gir noe av dette, og til og med her er det advokatmat.
Ingen andre land bryr seg døyten om dette. Representanten fra SV
nevnte Qatar. Du kan vedta så mye du vil i FN, men Qatar kommer
ikke til å bry seg om det i det hele tatt. Hvordan kan du da skyve
Qatar foran deg fordi du mener det er noen menneskerettigheter i
ILO-konvensjonen som skal hjelpe norske arbeidstakere som minstestandard?
Det er et helt meningsløst utgangspunkt.
Det er ikke logikk
i dette. Det er klart at levestandarden og kulturen i et land vil
påvirke mange av de tingene jeg nevnte her. Hva er en jevn levestandard
eller en god levestandard eller en mellomgod levestandard? Det er advokatmat.
Er det å tjene 300 000 kr, 500 000 kr, 700 000 kr? Hvem skal definere
det? Er det ikke partene i arbeidslivet i Norge som skal definere
det, ikke FN? Hvorfor sitter vi og diskuterer noe som egentlig ikke skulle
vært diskutert i det hele tatt?
Denne diskusjonen
skulle vært nasjonal i alle lovgivende forsamlinger, og så skulle
man kommet frem til et kompromiss på bakgrunn av levestandard, pengene man
har, hvordan man skal fordele ressursene i samfunnet, og det er
ulikt i alle land. Det er utgangspunktet, ikke at noen vedtar noe
vi skal gjøre.
De landene som
vedtar dette, er udemokratiske i utgangspunktet og følger ikke disse
vedtakene selv. Men vi skal bestemme at vi skal vedta det, og så
kommer da sosialister i Norge og andre land i Europa og sier at
dette skal vi følge. Fri etableringsrett – hvordan skal man få til disse
tingene hvis vi ikke skal gjøre det nasjonalt? Det er en utopi å
tro at dette skal være internasjonalt, og at alle skal følge det
over hele jordkloden. Det kan være en drøm, men sånn fungerer det
ikke.
Vi er valgt av
det norske folk, og vi skal styre i Norge, FN skal ikke styre over
oss. Da bryter vi med den grunnleggende plikten vi har overfor innbyggerne
i eget land, og det burde sosialister overalt forstå, at det faktisk
er Norge vi representerer, norske innbyggere. FN skal ikke bestemme
hva vi skal gjøre i denne salen, og hvordan vi skal ta vare på det
norske folk på best mulig måte.
Presidenten: Presidenten
ber folk være varsomme med å tiltale hverandre direkte i salen.
Vi snakker via presidenten, og vi omtaler hverandre som representanter.
Petter Eide (SV) [16:54:06 ] : Jeg var vel egentlig ikke forberedt
på å ta en generell diskusjon om menneskerettighetenes plass i Norge
og verden. Jeg har bare lyst til å ta opp noen grunnleggende prinsipielle
forhold for å uttrykke en tydelig ideologisk uenighet mellom Fremskrittspartiet
og det partiet mitt og jeg – og jeg tror de aller fleste, egentlig
– står for. Fremskrittspartiet er nok ganske alene om de synspunktene
som Tybring-Gjedde framfører her.
Internasjonale
menneskerettigheter er en standard som man er blitt enig om – en
minstestandard for hvordan man mener mennesker skal leve. De skal
være universelle, og de skal gjelde alle mennesker, uansett rase, kjønn,
etnisitet osv. Vi er i flere internasjonale organisasjoner, både
gjennom FN og Den europeiske menneskerettskonvensjon, blitt enige
om den standarden. Det er en rettighet folk har, ikke en rettighet
som politikere deler ut – det er en viktig forskjell: Det er en
rettighet folk har. Konvensjonene som disse rettighetene er skrevet ned
i, er avtaler mellom land som skal sikre at land holdes i et internasjonalt
nettverk av forpliktelser til å ivareta disse rettighetene på en
best mulig måte. Det er hensikten med konvensjonene.
Konvensjonene
gir oss en anledning til å kritisere andre land, til å overvåke
andre land, og de gir også andre land en anledning til å kritisere
og overvåke Norge. Prinsippet er vanligvis en «naming and shaming»-mekanisme,
hvor vi forteller andre land at vi mener det er brudd på menneskerettighetene,
at det landet torturerer sine innbyggere, at det landet fengsler
folk uten lov og dom, eller at det landet nekter en etnisk gruppe
retten til utdanning eller retten til helse. Vi kan altså bruke rettighetene
eller konvensjonene til å kritisere hverandre.
Jeg mener at
det er av helt avgjørende viktighet at vi har dette konvensjonsverktøyet
på plass, for i motsetning til Tybring-Gjedde mener jeg at en kvinne
fra Nigeria, en mann fra Cuba eller en politiker fra Venezuela skal
ha nøyaktig de samme rettighetene som Ola og Kari i Norge, og at
vi i Norge også har en forpliktelse til å sikre at mennesker andre
steder i verden får ivaretatt sine grunnleggende rettigheter.
Jeg mener at
Stortinget har en forpliktelse ikke bare til å sikre rettigheter
til det norske folk, men også til å sikre at vi har internasjonale
konvensjoner som jobber for at folk i andre land får det like bra
som oss.
Arild Grande (A) [16:57:07 ] : Representanten Tybring-Gjedde
kommer med en oppramsing av noen få rettigheter og friheter som
han selv holder høyt, og dermed åpenbart forventer at alle andre
skal holde høyt, mens det han selv ikke holder så høyt, det skal
heller ingen andre være opptatt av. Han glemte pressefriheten. Om
det skyldes en forglemmelse, eller om det skyldes at han deler synet
til personen som han nominerte til Nobels fredspris, kan kanskje
Tybring-Gjedde selv gjøre rede for fra denne talerstol, men det
er interessant at pressefriheten ikke ble nevnt som en grunnleggende frihet
man bør forsvare fra parlamentene.
Etter at Trump
måtte gå av som president i USA, sier fagbevegelsen i USA at nå
er kneet over nakken fjernet. Nå kan fagforeningene endelig begynne
å puste igjen etter flere år hvor de har vært nede i knestående,
under forbildet til Tybring-Gjedde, Donald Trump.
Når det gjelder
forslagene vi har fremmet, kan man spørre seg: Hva av det er det
Tybring-Gjedde har problemer med å akseptere? Har han problemer
med at folk skal ha retten til å streike? Har han problemer med
at folk skal ha retten til å organisere seg? Har han problemer med
et forbud mot barnearbeid eller et forbud mot tvangsarbeid? Er det
dette som gjør at han fyrer seg så opp at han kommer og holder det
innlegget som han gjør?
Nei, jeg tror
det handler om at han egentlig vil ha et helt annet samfunn enn
det sosialdemokratiske samfunnet. Det representerer en helt annen
retning, men det er også fullstendig historieløst, for det som har
brakt verden og Norge framover, er jo kollektive avtaler, ikke samfunn
med den sterkestes rett. Oljepengene som Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet
elsker å strø om seg med, har jo Norge fått eneretten på gjennom
havretten og FN, en organisasjon som de ellers elsker å tråkke på. Det
er gjennom en organisert verden at små land som Norge ikke står
alene, det er gjennom et organisert arbeidsliv at arbeidstakerne
ikke blir stående alene, og det er gjennom et organisert samfunn
at hver enkelt ikke blir stående alene. Så innlegget fra Tybring-Gjedde
representerer utelukkende et helt annet verdisyn, et helt annet
samfunnssyn. Det er greit at det sies, men det får de stå for.
Vi vil fortsatt
kjempe for ILO inn i lovverket, menneskerettsloven. Det er ikke
bare en valgkampsak, det skal vi gjennomføre den dagen vi kommer
i regjering.
Martin Henriksen (A) [17:00:27 ] : Representanten Tybring-Gjedde
hadde et relativt uforståelig innlegg som ikke handlet om saken,
men noe helt annet. Det er egentlig to ting som står fram i det
innlegget. Det ene er at representanten nærmest holdt et innlegg
mot menneskerettighetene. Han spør retorisk: Ja, hvem er det som
skal følge opp disse menneskerettighetene? Så nevner han noen få
og glemmer de fleste andre, enten det er pressefrihet, frihet fra
slaveri og tortur eller en lang rekke andre grunnleggende rettigheter.
Dette er rettigheter som land som Norge slutter seg til, og dermed
er forpliktet til å følge. På spørsmålet om hvem det er som skal
følge opp dette – om det liksom er en eller annen merkelig institusjon
på andre siden av sjøen, et slags internasjonalt fremmedlegeme –
er svaret at det er Norge som skal følge det opp. Vi har sagt at
dette er grunnleggende menneskerettigheter. Hvis dine menneskerettigheter
blir brutt, er det statens ansvar å sørge for at de blir fulgt.
Derfor har vi Barneombudet, Sivilombudsmannen, Pasient- og brukerombudet,
Ombudet for Forsvaret og en lang rekke andre institusjoner som skal
følge det opp. Det trodde jeg representanten Tybring-Gjedde hadde
fått med seg. Derfor er innlegget hans mer enn spesielt.
Men det jeg kanskje
tror innlegget til representanten Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet
mer er et uttrykk for – et innlegg som egentlig argumenterer mot menneskerettighetene
på overnasjonalt nivå, et syn han verken har støtte for i Stortinget
eller i dagens fremskrittsparti – er at dette er et symptom og en
forsmak på striden i Fremskrittspartiet mellom den nasjonalkonservative
delen, som Tybring-Gjedde sannsynligvis er en del av, en stadig
mer radikalisert del av Fremskrittspartiet, og den mer moderate
fløyen i Fremskrittspartiet. Den interne debatten bør jo helst foregå
i Fremskrittspartiet. Jeg mener det er en utfordring for Erna Solberg
og regjeringen at Fremskrittspartiets stadig mer radikale elementer
drar denne typen debatter inn i Stortinget, men det er altså først
og fremst en intern debatt i Fremskrittspartiet. Og det er kanskje
en forsmak på hva vi har i vente de neste årene, både med nytt lederskap
i Fremskrittspartiet og at vi ser at fløyer i Fremskrittspartiet
stadig radikaliseres.
Ut av det som
var et ganske uforståelig innlegg i utgangspunktet, kan vi kanskje
ane konturene av en debatt som først og fremst ikke er trivelig
for ledelsen i Fremskrittspartiet og for Erna Solbergs samling på
borgerlig side.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Presidenten: Presidenten
vil anmode representantene om at vi heretter i debatten forholder
oss strengt til den saken som er under debatt, jf. forretningsordenens § 55
første ledd.
Karin Andersen (SV) [17:03:30 ] : Dette handler om svært viktige
internasjonale konvensjoner som er basis for rettighetene i arbeidslivet.
Jeg er både litt forundret og ganske urolig fordi jeg ser at det
å arbeide internasjonalt for å sivilisere verden gjennom denne typen
konvensjoner, enten det er gjennom FN eller gjennom ILO, er det
tydeligvis mange partier som nå er på gli vekk fra. Det er en måte
å forsøke å organisere det som skal skje på nasjonalt nivå, men
også bli enig om dette internasjonalt, slik at man kan løfte standarden,
og ikke minst løfte mange av de menneskene i ulike samfunn som ikke
har grunnleggende rettigheter, og som ikke kan leve av sitt arbeid.
Jeg har vokst
opp i norsk fagbevegelse. Det er helt grunnleggende at det er i
arbeidslivet makt og penger fordeles. Det er den viktigste fordelingsmekanismen
vi har i samfunnet. Det har skapt store verdier i Norge at vi har
klart å løfte arbeidstakeres rettigheter, at vi har sikret dem.
Og vi har jobbet internasjonalt, gjennom ILO, for å få på plass
kjernekonvensjonene og en rekke andre konvensjoner. Det har vært
kjempeviktig. I veldig mange land er disse rettighetene en fjern
drøm. Da er det viktig at land som Norge går foran, for vi kan til
og med peke på statsbudsjettet og si at dette går i pluss for landet totalt.
Det er positivt å jobbe etter dette. Og for menneskerettighetene
er det helt grunnleggende at ILOs kjernekonvensjoner er anerkjent
på høyt nivå som menneskerettigheter i vår lovgivning.
Når det gjelder
internasjonale avtaler, som f.eks. WTO, som veldig mange i denne
salen er for og synes er helt uproblematisk, er det der sanksjonsmuligheter
mot enkeltland. Når det gjelder menneskerettigheter, er det ikke
sanksjoner mot enkeltland i disse systemene, men det er en forpliktelse
for landet til å løfte sitt nivå opp til dette som et minimum. Og
så kan man få en pekefinger og en påpekning, men det er ikke overnasjonalitet
i disse sakene.
Jeg registrerer
at de som er mest opptatt av pengene, aksepterer at det skal være
internasjonale sanksjoner hvis det er noen med mye penger som mister
sine rettigheter. Det sier litt om de politiske skillelinjene i
denne saken.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:06:45 ] : Jeg registrerer
at jeg fikk noen sosialister opp på talerstolen, og ingenting gleder
meg mer enn å debattere mot sosialister.
Det er ikke slik
at en som er konservativ, liberalist eller nasjonalkonservativ,
ikke også ønsker at arbeidstakere og arbeidsgivere skal kunne ha
gode vilkår, både for å skape arbeidsplasser og ha lønnsomme arbeidsplasser og
for å kunne ha et arbeid. Men vi mener at det ikke er FN som skal
definere dette. Om man kaller det et minimum eller maksimum, eller
hva man gjør – det er opp til partene i arbeidslivet. For det er
faktisk sånn at det også er sosialister som er mest opptatt av å
snakke om partene i arbeidslivet, men hvis partene i arbeidslivet
allerede har avtalt ting i FN, trenger de jo ikke å jobbe noe særlig mer
her i Norge. Det er det som er poenget.
Om de grunnleggende
menneskerettighetene: Jeg sa faktisk ytringsfrihet, for det ble
snakk om at jeg ikke sa pressefrihet. Jo – ytringsfrihet er pressefrihet.
Det er akkurat det samme. Begrepet om ytringsfrihet kom før pressefrihet,
for det er ulike former for ytringer i ulike medier. Og jeg kan
gjenta de grunnleggende menneskerettighetene én gang til: Det er
likestilling, likeverd, ytringsfrihet, religionsfrihet og stemmerett.
Det er ting vi skal jobbe for.
Hvis man mener
at man har noe som er ekstremt unikt for akkurat det man er opptatt
av, om det er klima eller miljø eller alt mulig sånt, går man til
FN og sier: La oss for all del få FN til å vedta det. Så kan vi
si her i Norge at FN har vedtatt det, og da har vi en rettighet
til det, og så kan det komme mange advokater og organisasjoner og
si, se her, FN har vedtatt det, kom igjen, implementer det. Om vi
har penger til det, bryr vi oss ikke om, for FN har vedtatt det.
Det er altså
denne forsamling som skal vedta det vi mener er best for Norge.
En minstestandard i et annet land, i Cuba eller Venezuela, som ble
nevnt her oppe – som om ikke jeg skulle være like opptatt av en
kvinne i Cuba eller en mann i Venezuela: Hva har det med saken å
gjøre? Det har ingenting med denne saken å gjøre.
Det vi ønsker,
er at Norge og denne nasjonalforsamlingen skal bli enige om en ressursfordeling,
hvordan vi forvalter våre ressurser, og hvordan vi fordeler våre
ressurser. Det er ikke FN som skal gjøre det. Hvis man mener det,
kan man like godt la være å holde på i denne salen – hvis det er
slik at det er FN som skal definere hva vi skal mene her. Det kan
ikke være så vanskelig å forstå at jo mer vi vedtar i FN, jo mindre
kan vi vedta her, jo mindre fleksibilitet har vi – hvis en sosialist
hver gang skal kunne se til FN, skal kunne vise til at det allerede
er vedtatt, så vi trenger ikke å diskutere det. Det er helt fundamentalt
at vi er i stand til å ha uenigheter og diskutere dette på grunnlag
av politiske partier og ulike meninger, og ikke komme med stigmatiserende
beskyldninger, begynne å snakke om partipolitikk og hvordan man
splitter parti, som Donald Trump, med litt latter fra salen.
Det er ganske
store ting vi snakker om, som definerer mye av det som angår oss
alle, og som angår landet vårt – og i dette tilfellet også angår
oss globalt. Fremskrittspartiet er akkurat like opptatt av rettighetene
til arbeidstakere som sosialistene er i denne sal.
Karin Andersen (SV) [17:10:05 ] : Det denne saken handler om,
er de helt grunnleggende konvensjonene i ILO. Det handler om organisasjonsfrihet,
kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid
og forbud mot diskriminering. Jeg og SV er veldig glade for at man
internasjonalt har klart å bli enige om dette.
Jeg er litt forundret
hvis det er noen i denne salen som mener at dette er noe FN skal
tvinge på oss. Nei, dette har Norge vært med og forhandlet om i
Genève og vært pådriver gjennom mange år for å få på plass. Dette er
helt basic rettigheter for at man i det hele tatt skal kunne fungere
som et selvstendig menneske i arbeidslivet, for at man ikke skal
drive grov utnytting av folk, og for at den enkelte ikke skal være
helt alene. Jeg blir veldig forundret, for det er helt feil, det
inntrykket som noen prøver å skape i denne saken, og også i forrige
sak. Vi vil forhandle om internasjonale konvensjoner, bli enige om
dem og så inkorporere dem i norsk lov. Det må jo være en forutsetning
når vi sier at vi er enige om disse konvensjonene, at vi gjør det.
Det er viktig
at land som Norge går foran og gjør dette og sier at dette er grunnleggende
menneskerettigheter, for det er det det er. Det er ikke sånn at
det bare er de politiske og sivile rettighetene som er grunnleggende menneskerettigheter.
De kan aldri realiseres hvis ikke det sosiale og økonomiske er på
plass og det er grunnleggende rettigheter i arbeidslivet, som frihet
fra barnearbeid og rett til å organisere seg, f.eks.
Jeg registrerer
en tendens som jeg ser internasjonalt, og som jeg også ser i Norge,
der færre i en del partier på høyresida nå ikke er interessert i
å forplikte seg internasjonalt på det som gjelder menneskerettigheter,
og den måten å sivilisere verden på – både egne land og samhandling
mellom land. Det må jeg si jeg er ganske bekymret over, for det
er viktig å få på plass helt grunnleggende rettigheter. Vi er ikke
truet her i Norge, men det er utrolig viktig at vi får dette på
plass som en del av vårt lovverk. Da vil det også være mulig å bruke
det internasjonalt for å presse på for å styrke disse rettighetene.
For hvis man vil ha ned forskjellene i verden, og det vil SV, er
man nødt til å styrke arbeidstakerrettighetene.
Ingunn Foss (H) [17:13:19 ] : Det har vært ganske spesielt
å sitte i denne salen og høre på opposisjonens debatt i denne saken.
Som presidenten helt riktig påpekte, handler denne saken om hvordan
man skal implementere ILOs kjernekonvensjoner i norsk rett. Når det
påstås at regjeringen ikke er opptatt av menneskerettigheter og
arbeidstakeres rettigheter, er det helt utrolig å sitte og høre
på.
Norge har ratifisert
alle konvensjonene og er dermed forpliktet til å etterleve disse.
Det gjelder helt uavhengig av hvordan de er gjennomført i norsk
rett. Det som saken handler om, er at vi mener at Stortinget skal vedta
de norske lovene, og at å hekte på rettsnormer som er utviklet andre
steder enn i vårt eget system, kan utgjøre et demokratisk problem.
Så det har vært
en veldig rar debatt å sitte og høre på, og det må være helt klart
at regjeringen er like opptatt av arbeidstakeres rettigheter som
det opposisjonen er.
Per-Willy Amundsen (FrP) [17:14:53 ] : Jeg ville bare tegne
meg på nytt nå fordi jeg lyttet til representanten Karin Andersens
tilnærming til diskusjonen her i dag. Igjen: Man tilslører det faktiske
dersom man ikke reelt forstår eller ikke ønsker å forstå – det er
vel gjerne det siste – forskjellen mellom å inkorporere noe i menneskerettsloven
og å rette seg etter en konvensjon som er ratifisert i denne sal.
Det er faktisk en vesentlig forskjell, det er en stor forskjell,
og det har betydning for hvordan man skal håndtere det regelverket
man forplikter seg til – om det skal skje gjennom norske domstoler,
eller om det skal være opp til andre utenfor Norge.
Vi avgir med
andre ord suverenitet, vår egen mulighet til å være herre i eget
hus, og det mener jeg det er grunn til å advare mot. Man ser det
over tid i stadig større grad – og som jeg var inne på i mitt forrige
innlegg, har vi bare i dag allerede diskutert to konvensjoner som man
ønsker å inkorporere – og det betyr på sikt at vi utdefinerer det
norske storting, vi utdefinerer det norske folkestyret, og vi gir
avkall på å styre vårt eget hus.
Det er Fremskrittspartiet
imot. Vi har en prinsipiell tilnærming. Det betyr ikke nødvendigvis
at vi ikke kan være enig i innholdet i mange av de sakene som reelt diskuteres.
Men det skal styres herfra, og bedømmelsen av hvorvidt man etterlever,
skal vi kunne gjøre i norske domstoler – det skal vi ikke gjøre
i internasjonale fora. Her er Fremskrittspartiet prinsipielle.
Som jeg også
sa: Jeg synes det er litt trist at Senterpartiet, som gjerne oppfatter
seg selv som – og liker å fremstille seg som – et parti som setter
Norge først, i praksis ikke alltid gjør det. Det gjør i hvert fall
Fremskrittspartiet.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Karin Andersen (SV) [17:17:07 ] : Det som sies, er feil. Det
er ingen sanksjonsmuligheter i ILO overfor land. Det er ingen sanksjonsmuligheter
i FN overfor land. Men vi som mener at teksten i disse konvensjonene
er riktig og ønsker å forplikte oss på dem, ønsker å inkorporere
dem i norsk lov, slik at de blir en forpliktelse for oss. Det er
rett og slett feil når noen sier at dette er å avgi suverenitet.
Det er ingen i disse systemene som kan pålegge Norge noe som helst.
Derimot er det i WTO og i EØS mekanismer som gjør at det kreves
av det norske storting å endre f.eks. lovverk eller å forholde seg
til regler. Så jeg bare registrerer at når det gjelder frihet for kapital,
er man for sanksjoner, men når det gjelder frihet for arbeidsfolk,
så er man mot å ta det inn i menneskerettsloven.
Presidenten: Per-Willy
Amundsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en
kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Per-Willy Amundsen (FrP) [17:18:31 ] : Jeg sa ikke ett ord
om sanksjoner i mitt innlegg. Og hvordan dette sanksjoneres, det
er én side av saken. Spørsmålet er: Er det norske domstoler som
skal få lov å fortolke det, eller vil vi at det skal være en eller
annen tilfeldig sammensatt komité, gjerne med representanter fra
land som er alt annet enn demokratiske – Saudi-Arabia f.eks. eller Iran
– som skal fortelle Norge hvordan vi skal etterleve menneskerettighetene?
Jeg foretrekker det første. Jeg foretrekker at det er norske domstoler
som bestemmer om vi etterlever internasjonale konvensjoner. Jeg
tror på folkestyret, og jeg mener vi skal være herre i eget hus.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.
Votering, se torsdag 11. mars