Erlend Wiborg (FrP) [15:07:04] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 7): Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt samarbeid rundt behandlingen av budsjettet, og ikke minst vil jeg takke komitésekretær Berit Skovly for god bistand til komiteen. Det er et stort budsjett som skal snekres sammen, og det krever fleksibilitet og smidighet hos alle.

Årets budsjett vil sikre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, et sterkere sosialt sikkerhetsnett og en velfungerende arbeids- og velferdsforvaltning. Det ligger store og viktige satsinger i budsjettet under arbeids- og sosialkomiteen. Budsjettene fremlagt de senere årene fra regjeringen har sikret arbeid, aktivitet og omstilling og bidrar til bærekraftige velferdsordninger.

Budsjettet vi nå vedtar, er det desidert største av budsjettene til komiteene. Budsjettet for arbeids- og sosialkomiteen er nå på over 450 mrd. kr. Det enorme nivået bør være en oppvekker for mange av oss. Bruker vi pengene riktig? Er det noen velferdsordninger som bør fjernes? Bør noen velferdsordninger endres? Bør vi innføre noen nye velferdsordninger? Vi må alltid stille oss spørsmål ved om velferdssamfunnet og vårt enorme statsbudsjett når dem som trenger hjelpen mest, eller om vi bør foreta justeringer.

Derfor er det viktig at vi alle bidrar til å skape et debattklima der vi ikke mistenkeliggjør hverandres motiver. Jeg tror vi alle i denne sal ønsker å skape et best mulig samfunn for alle. Vi skaper ikke et bedre samfunn ved å gjøre alt på samme måte som vi gjorde i går. Velferdsordninger, arbeidsreguleringer og rammebetingelser må tilpasses det samfunnet vi har i 2019, ikke i 1970.

Jeg er derfor glad for at vi har en regjering som også i dette budsjettet – og senere i budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti – sørger for å styrke og forbedre velferdsordningene for dem som trenger det mest. Vi fortsetter kampen mot fattigdom, og spesielt styrker vi kampen mot fattigdom når det gjelder barn og unge. Vi styrker tilskuddsordningen for å bekjempe barnefattigdom og fortsetter kampen for at alle barn skal få best mulige oppvekstvilkår uavhengig av foreldrenes økonomi.

Men kampen mot fattigdom løses ikke ved tilskuddsordninger, barnetrygd og andre ytelser alene. Kampen mot fattigdom handler om å sette flere folk i stand til å leve av eget arbeid. Som jeg alltid minner om i disse budsjettdebattene, er det ikke vi politikere som skaper arbeidsplassene. Næringslivet skaper arbeidsplassene, og vår jobb som politikere er å legge til rette for næringslivet. Derfor handler arbeids- og sosialpolitikk også om langt mer enn de budsjettkapitlene som tilhører arbeids- og sosialkomiteen.

Skal næringslivet beholde dagens arbeidsplasser og skape nye arbeidsplasser, hjelper det at vi har en regjering som har økt samferdselsbudsjettet med 75 pst. Da hjelper det at vi har en regjering som har redusert skatte- og avgiftstrykket med nesten 25 mrd. kr. Da hjelper det at vi har en regjering som har styrket utdanningssystemet – og spesielt yrkesfag. Da hjelper det at vi har en regjering som reduserer byråkrati og skjemavelde. Da hjelper det at vi har en regjering som moderniserer arbeidsmiljøloven. Ja, det hjelper å ha en regjering som ser fremover, og ikke bakover.

Vi ser at pilene peker i riktig retning – Norge går i riktig retning. Det skapes stadig flere bedrifter og arbeidsplasser, det meldes om stor optimisme i næringslivet. Arbeidsledigheten har falt betydelig de senere årene og er nå på et lavt nivå. Sysselsettingsgraden øker. Dette viser tydelig at opposisjonens advarsler om Fremskrittspartiet i regjering ikke har vist seg å stemme. Vi fortsetter med dagens budsjett effektiviseringen av Norge, sørger for et moderne og brukervennlig Nav og lager et godt sikkerhetsnett for dem som trenger det mest.

Alle i denne sal ønsker et godt sosialt sikkerhetsnett som fanger opp dem som trenger hjelp. Forskjellen i denne sal går mellom dem som ønsker å bygge et sikkerhetsnett som holder folk fast for fremtiden, og dem av oss som ønsker et sikkerhetsnett som fanger opp dem som trenger hjelp og støtte, men også et sikkerhetsnett som hjelper dem opp å stå på egne ben, så langt det er mulig.

Det er en rød tråd i regjeringens politikk som dette budsjettet viderefører og styrker. Det handler om å skape et samfunn som er tilpasset alle, også de som ikke nødvendigvis er helt A4, de som har huller i cv-en. Skal vi skape et sånt samfunn, må vi også skape fleksibilitet og evne å se den enkelte innbygger, hvilke behov og hvilke muligheter den enkelte har. Det har denne regjeringen gjort i flere omganger når det gjelder Nav, og vi har gjort det når vi har modernisert arbeidsmiljøloven, gjort døren inn til arbeidslivet videre og bredere. Det er en politikk som det er viktig at vi fortsetter å styrke. Men samtidig er det viktig at vi alltid, som jeg var innom, ser på om velferdsordningene er tilpasset og hjelper dem som trenger hjelpen mest. Et eksempel er et grep vi gjør i budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti, å forbedre bilstønadsordningen for en gruppe foreldre – en liten gruppe, vel å merke – som har utagerende barn, og har spesielle behov. Denne regjeringen velger å bruke midlene på de stedene vi ser at det faktisk er folk som trenger hjelp og bistand, og det er jeg stolt av.

Med det er det en ære å legge frem flertallets budsjettforslag.

Hadia Tajik (A) [15:23:36]: Det er mykje som går bra i norsk arbeidsliv, som representanten Wiborg òg var inne på, men det er nok å ta tak i. La meg gje tre eksempel. Det alle desse tre eksempla har til felles, er at dette går det an å gjera noko med. Då gjeld det å ha ein politikk for å få folk i arbeid og for å styrkja dei seriøse arbeidsgjevarane. Det har Arbeidarpartiet.

Det fyrste eksempelet er at sjølv om me er eitt av dei mest likestilte landa i verda, jobbar kvinner likevel meir deltid enn det menn gjer, og innanfor helse og omsorg er deltidsdelen den høgaste i Norden. I Finland har dei nesten ikkje deltid, i Sverige og Danmark har dei som jobbar deltid i helse og omsorg, ofte høgare stillingsprosentar, altså opp mot 80 pst., mens her hos oss har me stillingar heilt nede i 20 pst. Dette går det an å gjera noko med.

Me har sett av pengar til eit eige heiltidsprosjekt, slik at kommunane kan gjera sine eigne satsingar, slik Arbeidarpartiet har gjort bl.a. i Bergen, i Malvik og i Sauherad. Så har me òg ynskt å gje det same styringssignalet til helseføretaka: at heiltidsarbeid skal prioriterast fordi me veit at i den sektoren er vanlege arbeidsfolk mest utsette for små stillingsprosentar. Me vil ha fleire i arbeid, me vil styrkja arbeidslinja, og me viser det i praktisk politikk.

På same måten ser me at sjølv om det er lysare tider i norsk økonomi, står framleis ein av tre i arbeidsfør alder utanfor arbeid. Faktisk er det sånn at AKU-arbeidsløysa er i overkant av gjennomsnittet for dei siste 20 åra, og talet på unge uføre har auka med fire nye personar kvar einaste arbeidsdag under Solberg-regjeringa. Mange av desse unge kan jobba, dei vil jobba, dei ynskjer å jobba, men dei får ikkje moglegheita til å gjera det. Dette går det òg an å gjera noko med. Arbeidarpartiet legg fram ei rekkje forslag for å styrkja arbeidslinja:

• ein aktivitetsreform for unge uføre

• 2 000 fleire arbeidsmarknadstiltak

• ein kompetansereform for folk som er i jobb, og for folk som vil i jobb, saman med partane i arbeidslivet, der me òg set av pengar til eit kompetansefond på 100 mill. kr

• ein yrkesfagmilliard i løpet av ein fireårsperiode, som ville gått til å oppdatera utstyret i skulane, til å ha eit høgare lærlingtilskot og meir praksis for elevane, slik at fleire fullfører og fleire kjem seg ut i jobb

Det ville ha styrkt arbeidslinja, det ville ha gjeve fleire folk fleire moglegheiter.

Det tredje og siste eksempelet mitt er utviklinga innanfor sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Regjeringa skriv sjølv i budsjettdokumenta sine at arbeidslivskriminaliteten har vorte grovare, meir omfattande og meir samansett. Dei skriv òg at han har vorte meir krevjande å få bukt med. Samtidig som dette går føre seg, har midlane til Arbeidstilsynet i praksis vorte reduserte gjennom gjentekne såkalla effektiviseringskutt gjennom fem år. Me i Arbeidarpartiet er for effektivisering, men me er imot å svekkja handlekrafta til Arbeidstilsynet. I praksis har dei fått kutta så mykje midlar at dei òg har redusert talet på tilsyn med 25 pst. Arbeidarpartiet føreslår heller å auka midlane til Arbeidstilsynet. Me har òg føreslått meir pengar til arbeidslivskriminalitetssentrene og til Petroleumstilsynet.

Eit godt organisert arbeidsliv er dessutan òg fyrstelinjeforsvaret mot useriøse arbeidsgjevarar. Difor bekymrar det oss at organisasjonsgraden er vorten så pass låg i privat sektor, der han er på under 40 pst., og i enkelte bransjar er han òg vesentleg lågare enn dette. Me føreslår bl.a. ei dobling av fagforeiningsfrådraget, og me har jobba med ein oppryddingsaksjon i dei delane av arbeidslivet som er spesielt utsette, med forslag om innstramming i bruken av innleigd arbeidskraft og forbod mot nulltimarskontraktar, som er vedteke, og som vil verta sett i verk på nyåret. Det bekymrar oss då at regjeringa ikkje har gjeve Arbeidstilsynet det mandatet dei treng for å føra tilsyn med ulovleg innleige, og at Arbeidstilsynet heller ikkje har fått midlar eller moglegheiter til å kunna påleggja nødvendige sanksjonar i tide til desse lovendringane.

Med andre ord: Sjølv om det er mykje som er bra, er det nok av ting å ta tak i i arbeidslivet vårt. I Arbeidarpartiet har me forslaga for å gjera noko med det. Det har ikkje høgreregjeringa vist at dei har.

Hadia Tajik (A) [15:38:26]: Det vil eg. Eg tek opp forslaga Arbeidarpartiet har åleine eller saman med andre parti.

Heidi Nordby Lunde (H) [15:38:49]: Denne høsten har det vært mange debatter om hvem som bidrar til et varmere eller kaldere samfunn, og de debattene oppleves nok som ganske polariserte utenifra. Alle sider bidrar nok til det, men for meg virker det egentlig litt som en forlengelse av kommunikasjonsstrategien fra 2013, da daværende statsminister Jens Stoltenberg advarte om et mer brutalt Norge med blå regjering. Det kom så mange oppslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om hva de fryktet, at vi opprettet en «fryktvegg» i Høyres sekretariat med alle oppslagene. Det ble fryktet avisdød, skoledød, faktisk død gjennom konkurranseutsetting av tog, likestillingspolitikk i revers, tilbakeskritt i homokampen, slunkne kommunekasser, robbing av Nord-Norge som landsdel, for å nevne noe. Min personlige favoritt var medlemsbladet til Fagforbundet, der det under overskriften «Når de blå styrer» var et bilde av en tillitsvalgt, med undertittelen «Smiler tappert mens rosene dør i Frognerparken».

Budsjettdebattene i høst minner fortsatt om fryktveggen. Senest denne uka hørte jeg fra talerstolen at regjeringen driver målrettet angrep på menneskeverdet og skaperverket – målrettet angrep på menneskeverdet og skaperverket. Det er mulig at dette oppveies av urimelig selvskryt fra regjeringspartiene, men jeg tror ikke det. Alt går ikke på skinner. Vi finner hele tiden feil og mangler, enten det er sosiale ordninger som ikke virker etter hensikten, eller sårbare mennesker som faller utenfor. Selv når det går godt, må vi kontinuerlig endre for å bevare det velferdssamfunnet vi har.

Min største frykt er at vi i dag, mens vi fortsatt antageligvis er på toppen av oljealderen, bare fortsetter å utvide staten, fortrenger de gode kreftene i samfunnet og erstatter dem med statlige virkemidler. Dette vet vi fra tre perspektivmeldinger at ikke er bærekraftig på sikt. På et eller annet tidspunkt vil velmente ordninger måtte endres. Det er ikke usosialt å gjøre endringer i ordninger som ikke virker etter hensikten, ikke treffer målgruppen eller har gått ut på dato fordi vi i mellomtiden enten har innført bedre ordninger eller bygget opp offentlige tjenester. Men alle endringer blir i denne sal stemplet som usosiale og smålige. Jeg undres på hvordan det kommer til å stå seg når vi i framtiden virkelig må begynne å prioritere.

I 2013 var skattenivået i Norge høyere enn i dag, sykehuskøene var lengre, og det var blitt 15 000 flere fattige barn i Norge. Økt skatt gir med andre ord ikke nødvendigvis økt velferd. Denne regjeringen har både redusert skattenivået og redusert sykehuskøene. Det trenger ikke være en motsetning mellom skattelette og velferd. Vi har foreløpig ikke lyktes med å redusere antall lavinntektsfamilier med barnefattigdom, men vi vet at innvandring er en av hovedårsakene til at denne andelen har økt og holdes oppe.

Den viktigste veien ut av fattigdom er ikke trygd, men arbeid. Derfor arbeidsretter vi introduksjonsprogrammet og gir økt norskopplæring. Vi gjør det enklere for innvandrere å bruke sin kompetanse, gjennom både godkjenningsordninger og opplæringstilbud for dem som har utdannelse.

Forskjellen mellom dem som har og dem som ikke har, er en jobb å gå til. Da må vi også sørge for god næringspolitikk som skaper lønnsomme arbeidsplasser til dem vi kvalifiserer. Vi ser at ledigheten går ned og sysselsettingen øker. Da blir det enklere å inkludere flere i arbeidslivet. Svaret på økte forskjeller kan ikke være å øke sosiale ytelser for dem som er utenfor arbeidslivet, men sørge for å hjelpe dem å komme inn i det. Kompetansereform, kvalifisering til arbeidslivet, språk og arbeidstrening er svaret på økende forskjeller, ikke dobling av trygder og ytelser. Det arbeidet er godt i gang, med strategi mot barnefattigdom fra 2015, kompetansereformen fra i fjor, inkluderingsdugnaden fra i sommer og integreringsstrategien som vi la fram tidligere i høst.

Det er ikke summen av sosiale ytelser via Nav som gjør Norge til et varmere samfunn, men hvor mange vi klarer å inkludere i små og store fellesskap. Samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket og hjelpe oss med å realisere vårt eget potensial, ikke omvendt. Som sagt er den viktigste faktoren for å komme seg i jobb å fullføre skolen. Fremdeles er det for mange unge som ikke gjennomfører skoleløpet. Høyre vil fortsette å heve kvaliteten på norsk skole og sikre at flere fullfører og består.

Ungdomsinnsatsen til regjeringen bidrar til å få flere unge inn i arbeidslivet. Den sikrer at alle unge under 30 år får skreddersydd oppfølging hos Nav etter åtte ukers ledighet. Fra 2017 innførte vi aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år for å gi flere muligheten til å komme i jobb og bli selvforsørget. Men når vi stiller krav, stiller vi også opp, med arbeidstrening, CV-skriving og jobbsøkerkurs. Aktivitetsplikten har bidratt til at flere kommer ut i arbeid, utdanning eller annen aktivitet, og Høyre ønsker også å utvide denne til dem over 30 år.

Etter fem år med borgerlig regjering slår Statens arbeidsmiljøinstitutt fast at Norge fortsatt er helt i front når det gjelder arbeidsmiljøstandarder. Ni av ti arbeidstakere er fornøyd med jobben sin. Stadig færre utsettes for tunge fysiske belastninger og risiko på jobb. Mens 9 pst. av norske sysselsatte hadde sykefravær på mer enn 14 dager i 2013, var dette redusert til 5 pst. i 2016. Utenforskapet i Norge går ned. Andelen nordmenn på helserelaterte ytelser faller, samtidig som det blir færre unge som verken er i arbeid eller utdanning.

Norge er et av landene med minst økonomisk ulikhet. Inntekt, livskvalitet og levekår er ganske jevnt fordelt, og det offentlige tjenestetilbudet bidrar til å utjevne ulikhet. Helsekøene er redusert, og flere behandles raskere. Regjeringen vil bruke oppgangen i norsk økonomi til å inkludere flere i arbeidslivet.

Flere markedskontakter i Nav gir tettere kontakt mellom Nav og arbeidsgivere. Endringer i Navs lønnstilskuddsordning i løpet av 2019 skal gjøre det enklere å ta den i bruk for arbeidsgivere som ønsker å ansette fra inkluderingsdugnadens målgrupper. Målet er å øke bruken av lønnstilskuddsordningen. Økt satsing på individuell jobbstøtte bidrar til at flere med psykiske helse- og/eller rusproblemer får tett arbeids- og helserettet oppfølging.

Det skal gjennomføres forsøk med modulbasert eller tilrettelagt opplæring for voksne, bl.a. innen helse- og oppvekstfag og byggfag, hvor etterspørselen etter arbeidskraft er stor. En styrking av Kompetanseplussordningen vil bidra til å gi flere kurs i grunnleggende ferdigheter på arbeidsplassen.

Jeg må også rette opp en inkurie i innstillingen, i kapittel 2.1, der det i generelle merknader fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vises til budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti. I omtalen av endringene under rammeområde 7 som følge av forliket, står det i kapittel 872 post 72 at 6 mill. kr i økte utgifter skal gå til tilskuddsordningen Tiltak for å bedre levekårene og livskvaliteten til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Dette skulle vært delt i to poster, nemlig kapittel 872 post 70, der 5 mill. kr i økte utgifter skal gå til tilskuddsordningen Fritidstiltak for personer med nedsatt funksjonsevne, og i samme kapittel, men i post 72 skal 1 mill. kr i økte utgifter gå til tilskuddsordningen Tiltak for å bedre levekårene og livskvaliteten til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Å sikre et bærekraftig velferdssamfunn er et kontinuerlig arbeid, og vi er i gang. Vi gjennomfører pensjonsreformen, slik at flere kan stå lenger i jobb. Vi gjennomfører et løft i skolen og arbeidsmarkedet, slik at elever lærer mer, færre faller fra, og at ingen skal oppleve at de går ut på dato. Vi gjennomfører en inkluderingsdugnad, som gjør at flere blir inkludert i arbeidsmarkedet.

Ledigheten har ikke vært lavere siden 2009. Veksten går opp. Norsk økonomi vokser nå raskere enn i et normalår, og bare det siste året er det skapt 44 000 nye jobber.

Under forrige oppgangsperiode, under de rød-grønne, gikk nesten alle jobbene til arbeidsinnvandrerne. Denne gangen skal vi bruke de gode tidene på å inkludere flere i arbeidslivet. Vi må tilrettelegge slik at alle kan bidra med det de kan. Noe annet er å sløse med folks kompetanse.

Selv om mye går godt, er det mye ugjort og mye som kan gjøres bedre. Vi skal hele tiden tette hull som folk snubler i, senke terskler for deltakelse og løfte opp dem som trenger det. Men når det gjelder det de rød-grønne fryktet, så er fasiten at vi aldri har hatt så mange aviser siden mellomkrigstiden, skoledøden under de rød-grønne har blitt stagget, buss for tog går som normalt, vi har 2 800 tonn lam på fryselager, framgang i de fleste likestillingssaker, det har blitt enklere å skifte juridisk kjønn, det er færre kommuner på ROBEK-lista, Nord-Norge går så det suser og mangler faktisk arbeidskraft, men på dette tidspunktet har nok rosene også i år daua i Frognerparken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:57:48]: I utenriksministerens redegjørelse i Stortinget i dag sa hun:

«For regjeringen har det vært helt avgjørende under forhandlingene at plattformen ikke sår noen som helst tvil om at enhver stat bestemmer selv hvem som skal få adgang til statens territorium, for hvor lang tid og under hvilke forutsetninger.»

Videre sa utenriksministeren at «statene har en suveren rett til å regulere egen innvandring».

Og til slutt:

«Nasjonal suverenitet over våre grenser er selvfølgelig helt avgjørende også for Norge. Vi skal selv fastsette vår innvandringspolitikk. Det er vi som avgjør hvem som skal få adgang til vårt land, for hvilket formål og for hvor lang tid.»

Dette er viktige og gode sitater fra utenriksministeren som folk flest må bli klar over. Senterpartiet har bestandig slått ring om nasjonalstaten, kombinert med sterkt internasjonalt samarbeid gjennom FN, og vi er derfor tilhengere av den globale migrasjonsplattformen.

Det er interessant at regjeringa nå vektlegger sterkere interessene til Norge som nasjonalstat. I kampen mot folks utrygghet er vår største utfordring arbeidsmarkedet, men regjeringa tviholder der på fri arbeidsinnvandring for folk innenfor EØS som kommer utenfra Norden. Det er ingen signaler om endring fra regjeringspartiene, og det er logisk, fordi regjeringspartiene står for en økonomisk liberalisme hvor fri bevegelse over landegrensene er helt sentralt.

I hele Senterpartiets historie, fra 1920 og fram til i dag, har vi stått for folkevalgt styring av markedskreftene – folkevalgt styring av markedskreftene – altså en blandingsøkonomi. Det skiller Senterpartiet fra det borgerlige Høyre i dag som i 1920.

Det er Stortinget som bestemmer innholdet i vår blandingsøkonomi, og folkevalgte har ansvar for og plikt til å styre arbeidsmarkedet. Alle partier gir inntrykk av å være for full sysselsetting, at alle som vil, kan eller har arbeidsevne, skal ha et inntektsbringende arbeid, og at de skal ha mulighet til det. Men med styringen fra denne regjeringas side blir det umulig å ha full sysselsetting, fordi vi har en fri arbeidsinnvandring fra land med høy ledighet og elendig arbeidsbetaling. Det blir umulig å gi inntektsbringende arbeid til dem som har svak arbeidsevne i Norge. Til sist vil dagens politikk føre til at det blir et stort behov for svært store bevilgninger over statsbudsjettet hvis en skal gi trygghet for de mange som faller utenfor.

Senterpartiet ønsker at tilbudssida i det norske arbeidsmarkedet sjølsagt må reguleres. Tilbudssida må reguleres, slik at det skapes et balansert arbeidsmarked uten ledighet. Senterpartiet mener at vi må stille krav om fast ansettelse med norske lønns- og arbeidsvilkår for å få arbeidstillatelse for personer utenfor Norden. Sosial dumping må stoppes på grensa. Dette er å styre arbeidsmarkedet i stort.

Arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet må forsterkes fra Senterpartiets side på alle områder. HMS-kort, som tidligere het ID-kort, må kunne framvises fra arbeidsfolk på arbeidsplassene og kunne kontrolleres, slik at arbeidet foregår under lovlige former i sanntid. Derfor har Senterpartiet et eget forslag, hvor en ber regjeringa etablere nødvendig regelverk for at man kan få sanntidsinformasjon om hvem som har lovlig arbeidstillatelse i Norge. Utvikling av dette HMS-kortet er viktig for å sikre at kortet inneholder kvalifikasjonene til de arbeidsfolkene som har kortet. Rapporten Enkelt å være seriøs fra Byggenæringens landsforening anbefaler å etablere et sentralt offentlig register over kvalifikasjoner, noe Senterpartiet støtter.

Når det gjelder de enkelte budsjettkapitler, vil jeg starte med varig tilrettelagt arbeid, VTA. Ved forliket ble det en gledelig forbedring ved at vi fikk 500 nye plasser, slik at det nå ble 700 nye. Ved Årets Viktigste Frokost, som daværende leder i Arbeidsgiverforening for Vekst- og attføringsbedrifter, ASVL, og tidligere Høyre-statsråd, Victor D. Norman, holdt utenfor Stortinget, sa den tidligere statsråden at det å satse på flere VTA-plasser er noe av det som er mest samfunnsøkonomisk lønnsomt. Næringen går inn for 2 000 nye plasser i denne stortingsperioden. Med det som har skjedd i 2018, og det som nå vil skje i 2019, blir det 1 100 nye plasser. Det er bra, og det er viktig å gå videre. Men det aller viktigste er å få en systemmessig endring, slik at vi får en rettighetsbasert ordning fra 1. august 2019, foreslår Senterpartiet. Den bør være slik at alle som er i den gruppa i videregående skole, skal ha en automatisk rett til en plass når de går over fra videregående skole og videre ut. Dette må finansieres gjennom en anslagsbevilgning. Vi ser fram til støtte til vårt forslag på det punktet.

Når det så gjelder Arbeidstilsynet, må vi få en klargjøring av arbeidsmiljøloven, slik at Arbeidstilsynet har nødvendige fullmakter til å håndtere et langt mer entydig regelverk. Et langt mer entydig regelverk er viktig for Arbeidstilsynet. Det er et stort behov for å gjøre regelverket mer entydig. Det vil gi en rettferdig konkurranse, og det vil føre til at alle aktører vet hva som er spillereglene, og derfor forholder seg til dem i større grad.

Det er også viktig å få et bedre lovgrunnlag for Arbeidstilsynet. Jeg viser bl.a. til Dokument 8:57 L for 2018–2019, fra Senterpartiet, hvor vi foreslår at Arbeidstilsynet gis hjemmel etter § 18-6 i arbeidsmiljøloven til å kontrollere innleie fra bemanningsforetak. Det skulle vært på plass fra 1. januar 2019. Nå sier vi at det må være på plass snarest, og det er jo meget spesielt at regjeringa nå må stresses til å følge opp sanksjonsmulighetene for vedtatte lovendringer som skjedde tidligere i år.

Videre må vi få en kontroll ute på arbeidsplassene. Arbeidstilsynet må mer ut, slik at det blir en større risiko for å bli tatt i praksis. Videre må regelverket for renholdsvirksomhetsregisteret endres, slik at bare godkjente virksomheter kan tilby renhold til bedrifter eller til private. Der har Senterpartiet, sammen med SV og Arbeiderpartiet, et forslag for innstramminger. Vi må også bruke de hjemler som Arbeidstilsynet har, til kraftigere å bøtelegge ved brudd på arbeidsmiljøloven – dette for å endre adferden til bedriftene.

Senterpartiet øker bevilgningene til Arbeidstilsynet med 22 mill. kr. Det er en del av vår kontinuerlige satsing på Arbeidstilsynet, men vi må nå se sammenhengen mellom økte bevilgninger og et regelverk og en praksis som gir bedre resultater.

Når det gjelder dagpenger for permitteringsordningen, er det slik at ordningen er svært viktig for å sikre fast ansettelse også ved store svingninger i arbeidskraftbehov på grunn av sesong eller markedsvariasjoner. Senterpartiet går klart imot å øke bedriftenes egenandel ved at bedriftene sjøl må dekke 15 dager i stedet for 10 dager ved permittering. Senterpartiet foreslår de nødvendige bevilgninger, 54 mill. kr, for å sikre det. Senterpartiet aksepterer imidlertid reduksjonen i maks permitteringsperiode fra 49 til 26 uker, altså ned til et halvt år, fordi 49 uker er mer en unntaksregel for å takle store negative konjunktursvingninger. Vi mener at 26 uker, et halvt år, bør være rimelig for de aller fleste bedrifter.

Når det gjelder sjukepenger for sjølstendige, er egenandelen i dag 16 dager og dekningen er 75 pst. fra 17. dag. Senterpartiet ønsker en videre forbedring for å få mer likeverdighet i forhold til lønnsmottakerne og går inn for 80 pst. fra 17. dag. Det krever en bevilgning på 29 mill. kr, og dessverre er vi alene om det. Denne ordningen er et viktig sosialt sikkerhetsnett for arbeidsføre folk og gir trygghet for inntekt under sjukdom. Senterpartiet mener at dette er en billig ordning for å skape større rettferdighet i arbeidslivet. Det er en viktig ordning for å sikre at folk tør å bli sjølstendig næringsdrivende med eget ansvar.

Cøliaki-ordningen blir prioritert fra Senterpartiets side. Vi forsterker også bilstøtteordningen for gruppe 2 med spesielt tilpassede biler. Vi går inn for å øke grunnpensjonen for enslige alderspensjonister med 4 000 kr fra 1. september 2019, for å beholde og forbedre, jeg vil si bitte litt, økt kjøpekraft i 2019 for disse pensjonistene.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag og forslaget vi har sammen med Sosialistisk Venstreparti i innstillingen.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [16:15:22]: SV vil ha et samfunn med små forskjeller og gode sikkerhetsnett. Dette gir folk muligheter. Å ha jobb gir økonomisk trygghet og mulighet til mer makt i eget liv. Det er derfor alvorlig både for landet og for innbyggerne at arbeidsløsheten er for høy.

Altfor mange unge står uten arbeid, utdanning eller aktivitet. Unge må få mulighet til å kvalifisere seg for arbeidslivet som er der ute. Da må det gis opplæring og ikke minst tettere oppfølging. Dette betyr at folk må gis tid til å fullføre, tid til å prøve seg fram og tid til å delta i arbeidslivet.

I sommer hospiterte jeg en uke hos arbeidstreningsseksjonen i Stavanger kommune. Der fikk jeg på nært hold se hva et tett og godt samarbeid mellom Nav og kommunen kan bidra til. Det er ingen tvil om at folk flest har godt av meningsfullt arbeid.

Mange ansatte i Nav følger ofte opp 200 personer til envher tid. Da er det veldig vanskelig å følge opp hver enkelt på en god måte. Samtidig som regjeringen kutter i flate ABE-kutt, står folk uten vedtak om arbeidsavklaringspenger fordi Nav ikke har kapasitet. Dette kan ikke fortsette. I dag fremmes det forslag om at Nav-brukere som plutselig står uten inntekt på grunn av kapasitetsproblemer hos Nav, automatisk får stønaden forlenget inntil nytt vedtak er fattet. SV er veldig bekymret for at mange presses over i sosialhjelp som følge av at de ikke får det de trenger av statlige ytelser.

For å kunne følge opp tusenvis av arbeidsløse unge trenger Nav mer ressurser. De ansatte i Nav sier selv at de har for knapp tid til å kunne følge opp hver enkelt tett. SV mener det må stilles større plikt til Nav – det er hos Nav aktivitetsplikten bør ligge. SV mener det er behov for en reell ungdomsgaranti som sikrer unge under 25 år arbeid, aktivitet eller kvalifisering innen tre måneder.

Regjeringens usosiale kutt går særlig ut over ungene som vokser opp i fattige familier. SV vil styrke bostøtten og kommuneøkonomien kraftig. Barnetrygden er avgjørende i bekjempelsen av fattigdom. I mange kommuner mister familier som får sosialhjelp, i realiteten barnetrygden når stønaden utmåles. Dette må det bli slutt på. Stortinget må ta ansvar for dette, framfor at dette er opp til hver enkelt kommune. I Stavanger er det 390 familier som rammes av dette, og i snitt kuttes det over 2 000 kr hver eneste måned.

Norge har høy andel kvinner i arbeidslivet, men fremdeles er arbeidslivet kjønnsdelt, både når det gjelder yrkesvalg og stillingsandeler. Kvinner, og særlig de med kort utdanning, er overrepresentert når det gjelder deltidsarbeid og midlertidige ansettelser. Denne skjevheten bidrar til å opprettholde lønnsforskjeller, og begrenser kvinners og menns valgfrihet ikke bare i arbeidslivet, men også i familieliv og utdanning.

Likestilling kommer ikke av seg selv. Vi må ta politiske grep for å rette opp skjevhetene. Altfor mange, og særlig kvinner, jobber ufrivillig deltid i Norge. Dette må vi jobbe med på flere fronter. SV mener det er på høy tid å gjenopprette en ordning med tiltaksmidler for heltid i arbeidslivet. SV vil også ha forsøk med seks timers arbeidsdag, og mener det må settes av midler til langvarige og gode forsøk.

Regjeringen vil kutte antall uker man kan permitteres med lønnsfritak for arbeidsiver, fra 49 til 26 uker. Jeg er fra Rogaland og kjenner godt til forholdene i bedriftene der. Det er fortsatt behov for utvidet antall uker med lønnsfritak. Det er også uheldig at kuttet er foreslått uten å konferere med partene i arbeidslivet og før den partssammensatte arbeidsgruppen, som skal vurdere permitteringsordningen, sluttfører sitt arbeid.

Det skal være godt å gå på jobb. Folk skal ha trygghet. De skal ikke være bekymret for pensjonen sin, om jobben kan bli privatisert, eller at de må springe fra oppgave til oppgave uten å føle at de får gjort en god nok jobb. Arbeidslivet kan ikke være frakoblet selve livet. Folk skal kunne stå lenge i arbeid, med glede og god helse. Det er jeg overbevist om at SVs politikk er den beste for å sikre: et bedre liv for de mange, ikke bare for de få på toppen.

Jon Gunnes (V) [16:30:48]: Da Venstre gikk inn i regjering i januar, var det med mål om en grønnere, rausere og mer sosialliberal politikk for landet, og det mener jeg vi har fått. En av hovedsatsingene til regjeringen er inkluderingsdugnaden, et prosjekt som skal få flere av dem som står utenfor arbeidslivet i dag, inn. Flere skal ha en jobb å gå til – så enkelt er det. Det vises også i budsjettet.

Overordnet sett går det godt i Norge. De aller fleste har en jobb å gå til. Andelen mennesker på Nav har aldri vært så lav, og vi ser at arbeidsledigheten synker. Nå har vi tid til å satse og til endelig å få med oss dem som har stått utenfor, for vi vet at vi trenger flere i arbeid. Da skulle det bare mangle at vi ikke gir alle som har lyst og anledning til å jobbe, sjansen.

Vi har en utfordring i vente. Arbeidsmarkedet er i endring. Det er færre manuelle jobber og flere som krever spesialisert kompetanse. Vi er friskere og lever lenger. Da må vi også stå i arbeid lenger, slik at vi ikke slår beina vekk under velferdsstaten.

Velferdsstaten er et hedersord som først ble lansert av Venstre-mannen Paal Berg på 1930-tallet. Venstre har fortsatt samme perspektiv på velferdsstaten som vi har på klima og miljø. Framtidige generasjoner har like stor rett til å ha det godt og trygt som oss. Vi må gjøre nødvendige grep nå som sikrer bærekraften framover. Vi vet at under halvparten av nordmenn med funksjonshemning er sysselsatt, men at mange flere ønsker å være det. Det er et grunnleggende liberalt prinsipp at alle skal ha lik mulighet til å kunne delta aktivt i samfunnet og arbeidslivet.

La meg minne om hva arbeid betyr: en jobb, en grunn til å stå opp, et fellesskap, et sted man bruker for å utvikle sine evner og sitt potensial, et sted hvor man får muligheter, og et sted hvor man kan bidra – en mening i hverdagen. Mange mennesker holdes i dag utenfor dette fellesskapet mot sin vilje. Regjeringen øker støtten til Individuell jobbstøtte med 55 mill. kr. Neste år får vi 700 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser, altså jobber til uføre som trenger ekstra god oppfølging og tilrettelegging. Dette er et av de områdene der budsjettet ble enda bedre etter forhandlingene med Kristelig Folkeparti. Jeg håper vi også framover kan samarbeide godt for å senke terskelen inn til arbeidslivet for flere.

En hovedsatsing for Venstre er å få bukt med fattigdom og særlig barnefattigdommen. I 2015 fikk vi gjennomslag for å gi fire- og femåringer i familier med lav inntekt rett til gratis kjernetid. Siden den gang har vi både økt inntektsgrensen og inkludert flere aldersgrupper i ordningen. Neste år får barn gå gratis i barnehagen i kjernetiden fra de er to år gamle, og vi vet at det funker. Nye rapporter viser at barn som benytter seg av gratis kjernetid, får bedre språkkunnskaper, presterer bedre på skolen og i mindre grad trenger fritak fra nasjonale prøver. Nok en gang henger det sammen med inkluderingsdugnaden. Det absolutt viktigste tiltaket for å redusere barnefattigdom på sikt er å få flere foreldre i arbeid, særlig mødre.

Men barna har ikke skyld i egen situasjon, og vi må gi hjelp som letter situasjonen der og da, og som i tillegg ruster dem for skolen og et liv der de selv slipper unna fattigdomsfellene. Det er derfor gratis barnehage er så viktig, i tillegg til styrking av nasjonale tilskuddsordninger mot barnefattigdom som sikrer tusenvis av barn et godt ferie- og aktivitetstilbud de ellers ikke ville ha fått. Tilskuddet til utvikling av sosiale tjenester i Nav-kontoret styrkes også med 10 mill. kr neste år, og det er en viktig måte å ruste kommunene til å hjelpe de minst ressurssterke innbyggerne på.

Dette er Venstres første budsjett i regjering, og prioriteringene er tydelige. Vi løfter barn og unge og dem som strever for å få plass i arbeidslivet. Det er raust, og det handler om å være på lag med framtiden.

Tore Storehaug (KrF) [16:45:22]: Det er litt sånn at i ein del av desse budsjettdebattane blir det to veldig forskjellige forståingar av verkelegheita – det er nesten ein debatt om det både er skyfritt og regnar på same tid, mens sanninga som regel er ein plass midt imellom.

Eg tenkjer at eg skal prøve å seie noko om kva eg meiner er veldig bra med årets budsjett, særleg etter budsjettavtalen, der Kristeleg Folkeparti har fått på plass nokre viktige løyvingar. Nokre ting har ein fått retta opp i der budsjettframlegget la opp til av budsjettinnstrammingar. På andre postar har ein fått følgt opp politikk som vi og partia vi har laga budsjett i lag med, har stått saman om. På andre område har ein fått løfta ting som Kristeleg Folkeparti har stått i ein kamp om ganske aleine.

Ei løyving som eg kanskje er spesielt glad for å ha fått på plass, er at vi no har fått eit skikkeleg løft i talet på VTA-plassar. Med den semja om budsjettet som no ligg på bordet, går vi frå regjeringa sitt forslag om ei påplussing på 200 til å plusse på 500 plassar til. Eg har ikkje gjort heimeleksa mi og sjekka om det nokon gong har blitt levert fleire i løpet av eit år, men eg mistenkjer at det er andre som gjerne hadde ønskt å kalle dette eit historisk løft – vi er i alle fall i nærleiken av det når vi er oppe i 1 100 nye AFT-plassar så langt i denne perioden.

Det er litt moro å lese igjennom høyringsinnspela til budsjettet og der finne innspelet frå ASVL, for sjeldan har vel nokon prioritert så stor skriftstorleik for å få fram at dei meinte 2 000 VTA-plassar var det viktigaste tiltaket ein kunne få på plass i løpet av denne perioden, og at der var dette statsbudsjettet eit viktig grep. Der ligg vi godt an no.

I dag kan eg òg vise til dei verbalane som ligg i budsjettsemja der ein òg framhevar AFT-tiltaket og ber regjeringa avklare arbeidsdelinga mellom Nav og tiltaksarrangør, sånn at det blir føreseieleg for desse tiltaksarrangørane.

Ein lærer ganske mykje av å ha skuggeansvaret for eit politikkområde som arbeids- og sosialfeltet – endå ein ikkje får sitje i komiteen. Ei erfaring eg har gjort meg, er at det ofte ikkje treng å vere dei store summane på eit statsbudsjett som utgjer den store forskjellen i kvardagen til folk. Det meiner eg kanskje framfor alt viser seg i ei av dei sakene som vi no får endra på – bilstøtteordninga. Ved revidert budsjett i fjor fekk vi fram eit forslag frå Kristeleg Folkeparti, Venstre, Høgre og Framstegspartiet, eit laust forslag, der vi bad regjeringa «snarligst, og senest i samband med budsjettet for 2019, vurdere om rett til bilstøtte klasse 2 også bør gis til mennesker som ikke har sterkt begrenset gangfunksjon, men som av andre grunner, for eksempel utviklingshemming med tidvis utagerende atferd, er avhengige av tilrettelagt bil».

Det viste seg at vi måtte gå ein runde til med budsjettspørsmål og meir før vi var i mål, men i dag er eg veldig glad for at vi har sett av midlar til det føremålet. Poenget med den løyvinga er at bilstøtte til stor bil må bli gjeve til dei som openbert har behov for det, sjølv om dei ikkje sit i rullestol. Dette kan f.eks. gjelde personar som er utagerande, og som må skjermast mot førarmiljøet eller andre som må vere med på turen. Denne bilstøtteendringa betyr mykje for dei personane det gjeld, sjølv om det er ein forholdsvis liten del av eit stort budsjett. Det er eg glad for.

Vidare er eg fornøgd med at vi har klart å få retta opp eit forholdsvis stort kutt i støtta til cøliakarane. Med den innretninga vi no har blitt einige om, er det eit lite nedtrekk frå korleis ordninga var i år, men det har blitt meir gradvis enn det budsjettframlegget og innskrenkinga la til rette for, og ein har enda opp på ein sats som eg trur dei fleste kan vere fornøgde med. Eg merkar meg at i ein del andre debattar blir posten om 200 mill. kr til cøliakarar brukt som eit eksempel på: Kvifor i alle dagar blei dette prioritert av Kristeleg Folkeparti? Men eg har jo merka meg i løpet av denne debatten at det verkar som om det er ganske brei semje i denne salen om den modellen vi no har landa på.

La meg berre kjapt nemne to andre løyvingar som eg er veldig fornøgd med. Det eine er at vi i denne budsjettsemja òg klarar å få løfta minstepensjonen for einslege alderspensjonistar med 4 000 kr – igjen ein forholdsvis liten sum og igjen ein sum som eg meiner har eit tydeleg Kristeleg Folkeparti-avtrykk. Heilt frå sentrumsregjeringa si tid har Kristeleg Folkeparti stått på for minstepensjonistane, og ein klarar å sikre kjøpekrafta deira no òg.

Sist, men ikkje minst har ein klart å få på plass 10 mill. kr til ei tilskotsordning for å førebyggje og redusere fattigdom blant barn og unge. Det er viktig at vi intensiverer og kjem med fleire tiltak for korleis vi kan stille opp for dei familiane som lever under fattigdomsgrensa vår. Det handlar òg om dei store summane som i dette budsjettet blei flytta på andre fagfelt.

La meg avslutningsvis slå fast at vi òg har fått hindra ei forskriftsendring på Kiel-ferjene. Det er òg ei gledeleg sak – sjølv om det ikkje høyrer til denne saka.

Statsråd Anniken Hauglie [16:59:20]: Det går godt i det norske arbeidsmarkedet. Sysselsettingen øker nå klart. De er 75 000 flere i jobb enn for to år siden, tre fjerdedeler av disse i privat sektor. Stadig flere av dem som har stått utenfor arbeidslivet, ønsker å jobbe og kommer inn i jobb. Etter flere år med nedgang vokser nå yrkesdeltakelsen og sysselsettingsandelen. Samtidig har arbeidsledigheten falt markert siden toppen i 2016.

Mange bedrifter i de fleste bransjer over hele landet etterspør nå arbeidskraft. Da må vi klare å inkludere flere som står utenfor på grunn av nedsatt funksjonsevne eller hull i cv-en, og styrke integreringen av innvandrere i arbeidslivet. Regjeringen ønsker å bruke de gode tidene til å sikre et bærekraftig velferdssamfunn.

Derfor har regjeringen tatt initiativ til en inkluderingsdugnad. Vi foreslår å bevilge totalt 125 mill. kr til en rekke tiltak i statsbudsjettet for 2019, som flere markedskontakter, for å gi tettere kontakt mellom Nav og arbeidsgivere, og økt satsing på individuell jobbstøtte, for å bidra til at flere med problemer med psykisk helse og/eller rus får tett arbeids- og helserettet oppfølging.

Regjeringen vil nå endre lønnstilskuddsordningen for å gjøre den enklere å ta i bruk for arbeidsgivere. Målet er å øke bruken av lønnstilskudd. Det vil også bli gjort flere endringer i arbeids- og velferdsetatens opplæringstiltak for at flere brukere skal få et bedre tilbud som gir formell kompetanse, bl.a. innen fag- og yrkesopplæring, og på den måten fører dem nærmere en jobb å leve av.

Oppsummert skal innsatsen bidra til å senke terskelen inn i arbeidslivet og gjøre det lettere for arbeidsgivere å ansette personer fra inkluderingsdugnadens målgrupper.

Gjennom varig tilrettelagt arbeid, VTA, er det lagt til rette for at flere uføretrygdede kan bidra til verdiskapingen i samfunnet og delta i et fellesskap på arbeidsplassen. Regjeringen foreslo å øke antallet VTA-plasser. Budsjettavtalen mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti styrker varig tilrettelagt arbeid ytterligere. Antall plasser øker med til sammen 700 i 2019. Dette er en historisk sterk satsing på VTA.

Regjeringen tilpasser omfanget av arbeidsmarkedstiltakene til situasjonen i arbeidsmarkedet. Etter oljeprisfallet i 2014 ble innsatsen for arbeidsledige styrket betydelig. Utsiktene for arbeidsmarkedet i 2019 tilsier at tiltaksomfanget kan reduseres. Grupper som stiller svakere i arbeidsmarkedet, som ungdom, langtidsledige og innvandrere fra land utenfor EØS-området, prioriteres for arbeidsmarkedstiltak i 2019.

Bedringen i arbeidsmarkedet gjenspeiles i at omfanget av permitteringer har avtatt. Muligheten til å permittere er et viktig tiltak i dårlige tider. Derfor ble også regelverket utvidet fra 1. juli 2015 som en håndsrekning i et krevende lønnsoppgjør. Men en lang permitteringsperiode kan også føre til at arbeidstakere går uvirksomme over for lang tid, og uten å være tilgjengelig for alternative arbeidsgivere. I en tid som nå, med lav ledighet, mange ledige stillinger og tegn til økende mangel på arbeidskraft, kan det være svært uheldig. I statsbudsjettet for 2019 foreslår derfor regjeringen å redusere tiden en kan få dagpenger under permittering, fra 49 til 26 uker. Det er tilbake til slik regelverket var før utvidelsen, dvs. før ledigheten begynte å øke.

Regjeringen vil legge til rette for et velfungerende arbeidsliv, uten arbeidslivskriminalitet. Ved å bekjempe arbeidslivskriminalitet styrker vi samtidig det seriøse arbeidslivet og bidrar til å opprettholde et bærekraftig velferdssamfunn. Som et av mange viktige tiltak i regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet er det opprettet syv a-krimsentre. Innsatsen i sentrene foreslås nå ytterligere styrket gjennom økt bemanning og bedre mulighet for informasjonsdeling.

Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er avgjørende for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Det viktigste vi kan gjøre for å trygge gode velferdsordninger, er å inkludere flere av dem som står utenfor arbeidslivet. Men vi må også sørge for at velferds- og inntektssikringsordningene våre er hensiktsmessig utformet. Det betyr at vi kontinuerlig også må vurdere velferdsordningene med sikte på å forenkle og tilpasse dem til samfunnsutviklingen.

Vi er i ferd med å fullføre pensjonsreformen, et arbeid som har pågått over mange år, og som er med på å styrke bærekraften i ordningene, både fordi veksten i utgiftene dempes, og fordi den gir bedre incentiver til å stå lenger i jobb. Reformen er avgjørende dersom vi også i de framtidige statsbudsjetter skal ha handlingsrom til å opprettholde og videreutvikle velferden.

Arild Grande (A) [17:16:50]: I politikken får man daglig mulighet til å gjøre valg, ikke minst i arbeidslivspolitikken. Stortinget ga for ett år siden regjeringen i oppdrag å fremme forslag som kan bidra til å øke antallet som er medlem i en fagforening. Regjeringen har valgt å si at dette ikke er deres ansvar. Tvert imot hyller de det uorganiserte arbeidslivet og kutter i fagforeningsfradraget hvert eneste år – dette til tross for at høy organisasjonsgrad er blant Norges viktigste konkurransefortrinn, og det viktigste vi kan ha på plass for å sikre et godt og trygt arbeidsliv.

Stortinget ga for ett år siden regjeringen i oppdrag å gjøre det enklere for arbeidsledige å kombinere dagpenger med utdanning. Regjeringen har valgt å gjøre ingenting. De har valgt å ignorere innspillene fra arbeidstakerorganisasjonene NITO og Tekna, som har arbeidsledige medlemmer som ønsker å få styrket sin kompetanse og få flere muligheter i arbeidslivet. Og regjeringen valgte hver eneste dag i fire år å gjøre ingenting for å rydde opp i stadig økende bruk av innleie, som presser bort faste ansettelser i arbeidslivet. De ignorerte en samlet fagbevegelse, her i dag representert ved tillitsvalgte i Fellesforbundet, og de stemte ned alle våre forslag som kunne ha bidratt til å rydde opp – helt til de ble presset på plass da Kristelig Folkeparti prisverdig valgte å støtte våre forslag om begrensning i innleie.

Det handler om hvem man velger å lytte til, hvilken side i politikken man står på, og hva som er målet med politikken man fører. Arbeiderpartiet lytter til arbeidsfolk. Vi står på vanlige folks side i politikken, og vi ønsker et trygt og rettferdig arbeidsliv der det er bruk for alle, og som gir en lønn å leve av.

Høyresiden lytter til pengemakten. De står sammen med rikfolk, og de øker forskjellene. De har nemlig vært svært så handlekraftige når det gjelder skattekutt som først og fremst kommer folk med høye lønninger til gode. De har utvist stor iver etter å gi bemanningsbransjen frislipp i norsk arbeidsliv, og de foreslår kutt i permitteringsordningene og dagpengene – aktive valg som rammer fellesskapet, tryggheten i arbeidslivet og mulighetene for vanlige arbeidsfolk i Norge.

Skal folk kunne leve det livet de ønsker, med et velferdssamfunn som stiller opp, må vi gjøre mer for å få hele folket i arbeid. Men arbeidslinjen blir svekket av regjeringens kutt i tiltak som kunne ha gitt folk jobb, kutt i arbeidet som kan bringe mennesker fra trygd til arbeid, og kutt som skyver unge mennesker ut i et uføre.

Arbeiderpartiet vil bruke fellesskapets ressurser til å sikre et arbeidsliv som er trygt, forutsigbart og gir en lønn å leve av. Vi skal gjennomføre en kompetansereform for hele arbeidslivet. For det som er bra for arbeidstakerne, er også bra for businessen. Vi skal stoppe bandittene i arbeidslivet – ingen skal utnyttes på norsk jord. Og vi skal sørge for et mer inkluderende arbeidsliv, for i vårt arbeidsliv trenger vi alle.

På alle disse områdene svikter dagens regjering. Jeg må si at svarene til statsråden i replikkordskiftet nylig når det gjelder dommen som kom i går, viser hvor lite handlekraftig regjeringen er, og hvor lite interessert de egentlig er i å lete etter tiltak som kan rydde opp. Saken med Norwegian har versert i norsk rettsapparat over flere år. Det ville ikke vært vanskelig – hvis man ønsket et ryddig arbeidsliv og et arbeidsliv hvor arbeidstakerne faktisk var sikret å kunne forholde seg til sin reelle arbeidsgiver – å si at når Høyesterett har konkludert med at dagens lovverk ikke er tydelig nok, skal vi være villige til å jobbe for å tydeliggjøre loven. Det fremmer Arbeiderpartiet et forslag om, det inviterer vi de andre partiene til å være med på, og det skulle vi ønske at også arbeidsministeren sa at de skulle se på og være med og bidra til.

Margret Hagerup (H) [17:22:07]: Det kan være verdt å minne representanten Grande om at det var regjeringen som endret dagpengeregelverket for å gjøre det lettere å ta utdanning, og det var også regjeringen som la fram sak om innleie.

Det kan også være verdt å minne representanten Grande om at det går godt i Norge nå. Men vi må bruke disse tidene aktivt, for å få flere i jobb. Derfor har regjeringen kalt inn til dugnad. I inkluderingsdugnaden skal offentlige og private jobbe sammen, på tvers av ulike sektorer, for å få flere inn i arbeidslivet.

Men først må vi stoppe litt opp og tenke over holdningene våre, for jeg opplever stadig vekk at både jeg og andre er forutinntatte. Fordommer er basert på mangelfull kunnskap. Det er fordommer som fører til diskriminering og utestengelse. Av en eller annen merkelig grunn tror vi at folk i de gruppene vi ikke tilhører, er mer like enn folk i vår egen gruppe. På godt norsk kaller jeg det å sette folk i bås. Og nettopp det skjer hele tiden – generaliseringer, over en lav sko.

I høst besøkte jeg bedriften Supervisuell, som drives av og med personer med nedsatt hørsel. Daglig leder hadde tidligere vært på intervju til en stilling hvor intervjueren hadde sagt at de ikke lekte butikk der, da han fant ut at vedkommende var døv. Det endte med at han skapte sin egen arbeidsplass, med plass for flere.

I statsbudsjettet for 2019 er inkluderingsdugnaden foreslått styrket med 125 mill. kr. I tillegg vil regjeringen øke bruken av lønnstilskudd og bedre opplæringstilbudet for dem med svake kvalifikasjoner.

Målet med inkluderingsdugnaden er å senke terskelen inn i arbeidslivet og gjøre det lettere å ansette personer som har utfordringer med å komme seg i jobb. Arbeidssøkere med psykiske lidelser eller rusproblemer skal få et bedre tilbud, slik at flere kan delta i arbeidslivet. Og flere skal få muligheten til opplæring for å bli klare for arbeid.

Mange stiller seg spørrende til inkluderingsdugnaden og lurer på hva den skal fylles med. Jeg synes det er et veldig treffende ord. I Norge kjenner vi godt til begrepet «dugnad». Det spiller på at vi gjør noe ekstra, og at vi får mye igjen for dette ekstra. Men det har slått meg i løpet av det siste året at vi kanskje har mistet noe av den gamle dugnadsånden vi hadde når det gjaldt å inkludere. På Nav erfarte jeg i sommer at enkelte hadde merket en endring i atferdsmønsteret. Mens sosialhjelp tidligere var skambelagt og siste utvei, var det nå blitt første utvei for mange som sto uten jobb eller utdanning. Tidligere var det gjerne en venn, eller en nabo, som bidro, slik at de som sto utenfor, fikk en fot innenfor. Denne mentaliteten må vi børste støv av.

Heldigvis er det mange som bidrar. Hos XXL får ungdom beskjed om at det er framtiden som gjelder: Hos oss betyr cv-en ingenting – vil du jobbe, får du jobbe her, men du må virkelig ville det. Du må ville stå opp om morgenen og møte presis til avtalt tid. Dette må mange lære seg. Det er helt elementære ting, men ikke selvsagt for alle.

Det sier Thomas Myhre, som har stillingen som inkluderingsansvarlig. Nav roser XXLs arbeid og sier: Fra dag én blir de tatt på alvor, blir gitt ordentlig arbeidstøy og får plukke ut et par joggesko fra øverste hylle. Vi kaller det inkludering, sier Myhre. Og de gjør det fordi det lønner seg.

Lønnstilskudd er et godt virkemiddel som blir forenklet i 2019, samtidig som en styrker antall stillinger som skal drive med markeds- og rekrutteringsarbeid i Nav. Dette har vært sentralt for arbeidet hos XXL.

I dette budsjettet ligger det også en betydelig økning av antall VTA-plasser. Det betyr mye. Erling er født med en hjerneskade og jobber hos Nordpolen Industrier. I høst holdt han også en appell til oss politikere om behovet for nettopp VTA-plasser. Han snakket også om betydningen av jobben, og hvor lang en ferie kan kjennes ut, selv om den bare varer i tre uker. Jeg kjente meg igjen, for det er godt å ha et fellesskap hvor en treffer andre. Men Erling fortalte videre at moren hans hadde ruset seg da han lå i magen hennes, og det hadde gjort ham til det fantastiske mennesket han var. Snakk om å møte sine fordommer, i løpet av en og samme setning.

Erling har en viktig stemme, for han peker vei mot det samfunnet vi må skape sammen – et samfunn hvor vi ser på mulighetene og ikke begrensningene, et samfunn hvor vi ikke setter hverandre i bås, et samfunn med plass for alle.

Mange jobber med inkludering og gjør en strålende jobb, men vi trenger flere med på laget. For som en medarbeider i en arbeidsinkluderingsbedrift sa: Det nytter ikke at vi ser mulighetene hos folk, hvis dere ikke gjør det.

Vi trenger alle med i inkluderingsdugnaden, og vi må nå både se og gripe mulighetene som er der.

Grethe Andersen (FrP) [17:27:21]: Arbeidsledigheten er på vei ned, og sysselsettingen er på vei opp. Etter oljenedturen i 2016, med økende arbeidsledighet, har trenden snudd. Grepene regjeringen har gjort, har virket godt. Næringslivet etterspør mer arbeidskraft, og for regjeringen er det nå viktig å bruke de gode tidene vi er inne i, til aktivt å få enda flere i arbeid.

Vi har en stor arbeidskraftreserve i dem som står utenfor. Disse reservene må nå mobiliseres. Derfor legger også regjeringen opp til en styrking av inkluderingsdugnaden i budsjettet – et viktig bidrag for å få dem som er lengst unna jobb, raskere tilbake til eller i arbeid. Inkluderingsdugnaden legger bl.a. godt til rette for at bedrifter ansetter dem med hull i cv-en eller med andre begrensninger som har gjort terskelen inn i arbeidsmarkedet høy.

Vi har fokusert sterkere på oppfølging av brukerne hos Nav og lagt mer penger på bordet til markedsarbeid og kontakt med bedrifter. Vi har styrket og lagt om lønnstilskuddet og senket aldersgrensen for deltakelse i kvalifiseringsprogram, som vi vet virker godt.

Samtidig som vi bygger bro mellom dem som står utenfor arbeid, og jobbene, er vi også opptatt av at arbeidslinjen må tydeliggjøres og ivaretas. Vi må sørge for at det foreligger gode incentiver til å ta arbeid i stedet for å forbli stående utenfor på passive ytelser, for alle dem som har en arbeidsevne.

Det må alltid lønne seg å arbeide. Vi stiller derfor bl.a. krav til mottak av ytelser, som f.eks. for sosialhjelp, der vi har innført aktivitetsplikt, som har vist seg å ha veldig god effekt. Ved å stille krav til dem som kan arbeide, kan vi også opprettholde og utvikle gode ordninger for dem som av helsemessige årsaker ikke kan.

Velferdsgodene vi har, må finansieres, og det må de av oss som kan jobbe, bidra til. Flere må arbeide, og flere må arbeide lenger for at vi skal klare finansieringen av disse ordningene.

Et annet viktig aspekt i debatten om å sikre bærekraftig utvikling i velferden gjennom arbeidsdeltakelse er debatten om hva manglende jobb kan få av andre konsekvenser. Barnefattigdom er et tema som har vært oppe mange ganger den siste tiden. Over 100 000 barn lever i familier med vedvarende lavinntekt. Hovedfunnene blant disse er foreldrenes manglende arbeidsdeltakelse som årsak.

I tillegg til å arbeide for å få foreldrene i arbeid, for å løfte dem ut av fattigdom, er det viktig for regjeringen å sørge for at barna gis gode muligheter. For å motvirke at levekårsutfordringer går i arv og fremme sosial mobilitet, styrkes derfor innsatsen for barn i lavinntektsfamilier med om lag 180 mill. kr i 2019.

Regjeringen styrker tilskuddsordningen Støtte til oppfølgings- og losfunksjoner for ungdom med 20 mill. kr, for å redusere risikoen for at disse skal avbryte videregående skole. Regjeringen styrker videre nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom med 15 mill. kr, og 10 mill. kr. skal dekke utgifter til deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter for barn fra lavinntektsfamilier. Regjeringen har også avsatt 5 mill. kr til ferietiltak for barn fra lavinntektsfamilier, i regi av Røde Kors og Den Norske Turistforening. Ordningen med gratis kjernetid i barnehage for barn i familier med lavinntekt utvides til å gjelde også toåringer fra 1. august 2019. I tillegg til dette styrker vi bostøtteordningen. Også områdesatsinger er viktige tiltak. I 2019 videreføres og styrkes derfor dette arbeidet med om lag 220 mill. kr.

Budsjettet viser at vi tar tak i de viktige områdene: arbeid og inkludering, og arbeid som integrering og fattigdomsbekjempelse.

Lise Christoffersen (A) [17:32:04]: Språket er en finurlig ting – det kan tilsløre eller klargjøre. Et uttrykk som jeg har lagt merke til at regjeringspartienes talspersoner ofte bruker fra denne talerstolen – så ofte at man nesten skulle tro det var en bevisst taktikk – lyder som følger: Det er vi alle enig i. Er det opplysende? Er enigheten oss imellom egentlig så stor som det utsagnet skulle tyde på? Eller er det tilslørende, et uttrykk som brukes for å dekke over det man egentlig holder på med?

Etter å ha fulgt denne budsjettdebatten så langt, holder jeg en knapp på det siste. La meg bruke et eksempel – viktigheten av arbeidslinja. Er det én ting som er blitt tydelig i denne debatten, er det at når vi snakker om viktigheten av arbeidslinja, snakker vi om to forskjellige ting. Vi sier alle at det er bedre med flere i arbeid og færre på trygd enn omvendt. Ja, høyresida har sågar nærmest overtatt Arbeiderpartiets programformulering og gjort den til sin, men vi snakker likevel om to helt forskjellige oppfatninger av hva arbeidslinja bør og skal være.

For Arbeiderpartiet handler arbeidslinja om det som er bra for arbeidstakerne, bra for næringslivet og bra for velferden. Arbeiderpartiet vil bruke 168 mill. kr mer på personer med nedsatt arbeidsevne. Til sammen setter vi av 1,2 mrd. kr til tiltak som skal gjøre oss bedre rustet til det nye arbeidsmarkedet. Folk som kan og vil, skal få muligheter til å kvalifisere seg til deltakelse i arbeidsmarkedet. NHOs direktør for arbeid og inkludering sa:

«Arbeiderpartiets budsjettforslag har mange satsinger rettet mot de som står et stykke fra arbeidslivet.»

Det er ikke bare vi som skryter av oss selv. Arbeiderpartiets forslag er bra for arbeidstakerne, bra for næringslivet. Så har vi dem som vil gjerne, men kan ikke. De skal også ha et verdig liv gjennom gode velferdsordninger. Det er også en del av arbeidslinja.

Når høyresida snakker arbeidslinje, betyr det noe annet. Gode velferdsordninger fjernes eller begrenses. Kuttlista begynner å bli lang, enten det handler om arbeidsledige, enslige forsørgere, uføre eller mennesker med nedsatt funksjonsevne. Ja, til og med personer over 67 år, med mindre enn minstepensjon, har fått merke sparekniven. Folk skal piskes til arbeid. Det bedrives omfattende kutt i den nedre enden av inntektsskalaen, samtidig som det øses milliarder ut over dem som har mest. Regjeringa snakker om å bekjempe fattigdom og økte forskjeller, men gjør det motsatte. Det er tilslørende. Det er ikke bare Arbeiderpartiet som mener det.

«Regjeringen gir ikke sin egen inkluderingsdugnad særlig drahjelp med dette budsjettet.»

Utsagnet tilhører nevnte NHO-direktør. Regjeringa forsøker stadig å dekke over virkninger av egen politikk, men virkningene begynner etter hvert å bli godt synlige. Kuttet i arbeidsavklaringspenger er et godt eksempel på det.

Arbeidsavklaringspenger er en velferdsordning for dem med nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. De skal sikres inntekt mens de er under behandling, deltar i arbeidsrettede tiltak eller får annen oppfølging for å skaffe seg eller beholde arbeid. Det var en reform som skulle gi større fleksibilitet enn i det gamle regelverket. Individuell tilpasning skulle være nøkkelen til bedre resultater, men det skjedde ikke.

I stedet for å gå til kjernen av problemet og få ordningen til å virke, bedre og etter hensikten, gjorde regjeringa slik de ofte gjør – fant fram sparekniven. Inngangen til ordningen ble smalere, varigheten kortere. Arbeiderpartiet protesterte, og i stedet fremmet vi forslag om en aktivitetsreform for unge som ellers sto i fare for å bli uføre i ung alder, selv om det de egentlig vil, er å jobbe. Vi ble da beskyldt for å ha abdisert i sosialpolitikken. Vi måtte jo skjønne at Høyres måte – kutt i tilgang og varighet – var det eneste saliggjørende for å øke arbeidsincentivene for personer på arbeidsavklaring.

Dagsavisen har gjennom en rekke reportasjer i det siste vist at resultatet av kuttene ikke ble arbeid, men sosialhjelp og privat forsørging. Den ene etter den andre har stått fram og vist hvordan arbeidsavklaringspengene stanses uten varsel, til og med før folk er ferdig avklart til arbeid eller trygd. Det er omtrent umulig å få forlengelse, også for dem som er i gang med arbeidsavklarende tiltak. Sivilombudsmannen har engasjert seg i saken. Nav rekker ikke å få vedtakene unna.

Arbeiderpartiet foreslår derfor i dag at brukere som står uten inntekt på grunn av kapasitetsproblemer i Nav, skal få stønaden forlenget til nytt vedtak er fattet. Vi tar også opp igjen forslaget om jobbgaranti for ungdom. Vi kommer til å bli nedstemt. Kuttene i arbeidsavklaring kommer til å bestå, til ulempe for arbeidstakerne, næringslivet og velferden.

Kristian Tonning Riise (H) [17:37:11]: Kompetanse er vårt fremste konkurransefortrinn i en stadig mer globalisert verden. Men for et høykostland som Norge kan nettopp det at hele vår samfunnsmodell er så avhengig av kompetanse, bli en akilleshæl dersom vi ikke klarer å utdanne rett kompetanse, bruke kompetansen riktig, være med i teten for å tilegne oss ny kunnskap, henge med i den nødvendige omstillingen og være først ute med å ta i bruk ny teknologi.

I NHOs kompetansebarometer oppgir seks av ti bedrifter at de har et udekket kompetansebehov. Fire av ti rapporterer at de har tapt markedsandeler på grunn av kompetanseunderskudd i egen bedrift, så kompetansepolitikk kommer til å bli et stadig viktigere felt i årene som kommer. Derfor har dette også vært gjenstand for en offensiv satsing fra regjeringen.

Jeg leser i Arbeiderpartiets alternative budsjettdokument at et av de viktigste grepene deres på arbeids- og sosialfeltet er å gjennomføre en kompetansereform. Da vil jeg i den sammenheng påpeke at det er liten grunn til å starte det arbeidet på nytt. Når det gjelder kompetansepolitikk, kunne Arbeiderpartiet hentet mye inspirasjon fra det arbeidet som regjeringen allerede er godt i gang med.

Nasjonal kompetansepolitisk strategi ble signert i 2017 med representanter fra arbeidslivets hovedorganisasjoner, Sametinget og Voksenopplæringsforbundet. Dette arbeidet representerer også at det er første gang myndighetene og partene i arbeidslivet er enige om en strategi for å sikre arbeidslivet den kompetansen de har behov for.

Dette er noe av bakteppet for at regjeringen i statsbudsjettet satser 130 mill. kr på kompetansereformen Lære hele livet. Av dette vil regjeringen bevilge 37 mill. kr til utvikling av fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse og 30 mill. kr til et bransjeprogram for bransjer som er særlig utsatt for digitalisering, automatisering og annen omstilling. Regjeringen vil i tillegg styrke Kompetansepluss-ordningen, slik at flere arbeidstakere kan få opplæring i grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og muntlig norsk, for å nevne noe.

Samtidig er det også viktig å si at opplæring av ansatte i hovedsak er den enkelte virksomhets ansvar, og at vår omstillingskraft er helt avhengig av at næringslivet tar dette ansvaret på alvor. Det er sikkert mang en finansdirektør der ute som tidvis bekymrer seg for hvorvidt man bruker for mye penger på kompetansefremmende tiltak for ansatte som etter kort tid tar det med seg videre til en annen arbeidsplass. Det kan være en utfordring, det, men de administrerende direktørene der ute bør nok være langt mer bekymret for alle dem som ikke får kompetansepåfyll, og som blir værende.

Omstilling i arbeidslivet er ikke noe nytt. Det er en prosess som skjer kontinuerlig, men som det påpekes i kompetansepolitisk strategi, vil teknologiutvikling, klimautfordringer, internasjonalisering, endring i næringsstruktur, innvandring og aldring i befolkningen i årene framover påvirke kompetansebehovene på alle områder i arbeidslivet. For det norske arbeidslivet som kombinerer et høyt produktivitetsnivå med høy sysselsettingsandel og læringsintensitet, tilsier det et økt behov for livslang læring. Partene i arbeidslivet er førstelinjen i dette arbeidet.

I den sammenheng er det også verdt å nevne at et seriøst arbeidsliv er en like viktig forutsetning for å møte disse utfordringene. Useriøse aktører og arbeidslivskriminalitet undergraver norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Derfor prioriterer regjeringen kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Selv om innleggene fra opposisjonen ikke alltid skulle tilsi det, er det en realitet at det har skjedd et taktskifte i kampen mot arbeidslivskriminalitet under denne regjeringen. Det er opprettet syv a-krimsentre, og i statsbudsjettet for 2019 styrkes dette samarbeidet med ytterligere 20 mill. kr til teknologistøtte og flere stillinger.

Dette budsjettet prioriterer kompetansefremmende tiltak og kampen mot arbeidslivskriminalitet, samtidig som vi også med annen viktig politikk gjør det lønnsomt å investere og skape arbeidsplasser i Norge. Det er et godt budsjett for vekst og utvikling. Og det er verd å minne om at den viktigste tryggheten for norske arbeidsplasser nettopp er at vi har en konkurransedyktig økonomi, hvor det lønner seg å investere og skape jobber.

Leif Audun Sande (A) [17:42:13]: Regjeringa skryter av at dei er bedriftsvenlege parti. Det er heilt feil. Lettane som kjem til næringslivet, kjem fyrst og fremst eigarane til gode og ikkje bedriftene. Det verkar ikkje som om regjeringa heilt har forstått forskjellen på dette. Difor har Norsk Industri og andre vore ute og kritisert budsjettet.

Det vert satsa for lite på å få folk inn i arbeidslivet og på å gjera dei som er i arbeidslivet, meir kvalifiserte for framtida og derigjennom skapa betre bedrifter. Ein kompetent arbeidsstokk mogleggjer flate strukturar der folk ikkje er bundne til éi oppgåve, men til fleire. Det er dette som vert verdsett av utanlandske investorar som kjem til Noreg.

Arbeidarpartiet har difor i sitt alternative budsjett lagt til grunn ein langt sterkare vekst i arbeidsmarknadstiltak enn det regjeringa og Kristeleg Folkeparti har gjort. Og om dei er nøgde med sine tiltak, bør dei vera endå meir nøgde med våre.

I budsjettet føreslår regjeringa å reversera permitteringsperioden til 26 veker. Vidare vert det føreslått ein ny modell for utrekning av dagpengar, som gjev lågare ytingar. Oppå alt dette gav forhandlingar med Kristeleg Folkeparti som resultat at arbeidsgjevarperioden vart utvida frå 10 dagar til 15 dagar. Alle desse endringane vil gjera det mindre attraktivt for arbeidsgjevaren å bruka permittering i staden for å seia opp. Det vert kort og godt for dyrt.

I kveld fekk eg eit brev frå bedriftsleiarar i Leirvik AS, Kværner, Westcon, Advantec, Wärtsilä og Industriklynga i Sunnhordland, som skriv at føreseieleg permitteringsregelverk med vidareføring av dagens ordningar, er eitt av dei viktigaste rammevilkåra industrien treng for å behalda konkurranseevna.

Det er slike ting som er viktige for konkurranseevna. Nokre grunngjev reduksjon i permitteringsrettane med den såkalla innlåsingseffekten – at det vert feil når ein verdi for samfunnet, arbeidskrafta, vert låst til éin arbeidsgjevar samtidig som det kanskje er fleire som etterspør den same arbeidskrafta. Det er det liberalistiske synet.

Så har ein det sosialdemokratiske synet, som vektlegg samspelet mellom det offentlege og det private. Me lever i ei konjunkturutsett verd med opp- og nedturar. Kven som tener pengar, er ikkje bestemt aleine av skattar eller innsatsen i bedrifta, men like mykje av dei konjunkturane som me beveger oss i. Kan me få bedriftene ut av slike bølgjedalar betre rusta enn dei var før nedturen kom, hadde det vore ein stor gevinst for oss. Difor er det viktig med gode permitteringsordningar. Me bør heller sjå kvar me kan gjera dei betre i staden for å svekkja dei, f.eks. med å gje større høve til kompetansepåfyll i permitteringsperiodar.

Høvet til å permittera folk er eit uttrykk for den nordiske trepartsmodellen på sitt beste. Bedrifter som møter ein forbigåande periode der inntekta vert redusert, får fritak frå lønnsplikta i denne perioden, og staten tek over. Dette gjer at dei tilsette kan oppretthalda eit forhold til arbeidsgjevaren med ei redusert, men rimeleg inntekt og har ein jobb å gå tilbake til når oppdraga kjem. For arbeidsgjevaren betyr det reduserte lønsutgifter samtidig som dei kan behalda alle verdiane som er investerte i verdifull og kompetent arbeidskraft.

Opplæringskostnadene i ei bedrift varierer. Innan f.eks. oljeboring kostar det om lag 900 000 kr å læra opp ein fagarbeidar, med fråtrekk av dei tilskota ein får frå staten. For regjeringa er dette tydelegvis underordna, for dei gjeld den liberalistiske tanken om at arbeidskrafta skal vera fritt tilgjengeleg utan bindingar til noko finansiert av det offentlege. Dei bryr seg ikkje om at arbeidsgjevarar kan ha behov for å sikra dei store investeringane dei har gjort i arbeidarane sine. Difor har dei òg skjerpa kravet til å flytta dersom det er mogeleg å få seg jobb andre plassar.

Denne politikken er eit tap for lokalsamfunn, tap for familiar, tap for arbeidstakar og tap for arbeidsgjevarar. Og for staten kostar det det same om folk er permitterte eller får dagpengar. Det var òg denne politikken som gjorde at dei kom så seint på bana i samband med oljenedturen. Først i 2016 gjekk dei med på å utvida lengda på permitteringsperioden på 49 veker – og då etter trugsel om streik. Eg synest det er ei tilsniking av statsråden å stå her og seia at det berre var seks organisasjonar, NHO og LO, som var for dette – at dei andre var imot. Hugs at LO utgjer 90 pst. av dei organiserte arbeidstakarane, og NHO representerer alle organiserte bedrifter.

Behald permitteringsreglane. Regjeringa satsar for lite på arbeidslivet.

Nina Sandberg (A) [17:47:37]: I formiddag var jeg på et veldig relevant møte i Stortingets teknogruppe. Teknologi og livslang læring sto på dagsordenen. Relevante og meningsberettigede aktører som Teknologirådet, IKT-Norge, Voksenopplæringsforbundet, NHO og en teknologibedrift som utvikler spillbasert opplæring, var der. De vurderingene og synspunktene som kom fram i dialogmøtet, ga en god bekreftelse på at Arbeiderpartiets kompetansereform og digitaliseringspolitikk er rettet mot rett mål og har innsatsfaktorer som kommer til å gi resultater. Samfunnet og arbeidslivet endres nå så raskt at det politiske ansvaret for at alle får mulighet til å lære hele livet, må bli tydelig for alle og enhver.

Det vi nå går inn i, er en virkelighet der automatisering og digitalisering endrer arbeidslivet på vesentlige måter. Noen jobber kommer til å bli borte, nye næringer og yrker kommer til, men først og fremst kommer jobbinnholdet – oppgavene – til å endre seg radikalt for svært mange av oss. I Norge er vi, sammenliknet med mange andre land, skodd bedre for å møte denne utviklingen. Vi har en kompetent arbeidsstyrke. Den norske modellen, med høy sysselsetting, økonomisk omfordeling, velferdsstat og trepartssamarbeid, har gitt oss fortrinn mange misunner oss. Men den er ingen selvfølge. Den må stadig forsvares mot svekkelser fra høyresiden.

Arbeiderpartiets svar på de utfordringene som bl.a. digitaliseringsrevolusjonen skaper, er å bygge videre på og utvikle den norske modellen. Livslang læring skal være en selvsagt del av vår samfunnsorganisasjon.

Digitalisering kommer til å kreve av oss at vi tar i bruk nye teknologi. Kompetanse kommer til å bli mer av en ferskvare, og flere kommer til å bytte jobb oftere. Den største utfordringen for å sikre et konkurransedyktig næringsliv og arbeid til alle er at vi har rett kompetanse. Men samtidig som stadig flere, både bedrifter og mennesker, trenger et kompetanseløft, synker deltakelsen i etter- og videreutdanning i Norge. Dessverre er regjeringens svar på dette udekkede kompetansebehovet en ganske spinkel kompetansereform uten finansiering og uten rettigheter til arbeidstaker og med ganske spredte tiltak. Regjeringen lar bedriftene betale og vil ikke forplikte seg på kompetansereformen.

Jeg vil bare gi et lite lynkurs til representanten Tonning Riise: Våren 2016 lanserte Arbeiderpartiet sin reform for livslang kompetansebygging. At Høyre kom etter i valgkampen i 2017, var fint, men det var altså ikke førsteutgaven. Sånn – da var kurset over.

Det vi ønsker, er en stor og helhetlig kompetansereform for arbeidslivet som skal gi flere arbeid, flere skal forbli i arbeid, og vi skal få bedre resultater i arbeidslivet. Vi sørger kort og godt for at folk lærer på jobb og på vei til jobb. Vi vet at den enkeltes evner og kompetanse er Norges mest verdifulle ressurs. Derfor er dette en av våre virkelige storsatsinger. Vi har 1,2 mrd. kr til dette i budsjettet vårt. Til forskjell fra regjeringen leverer vi en reell reform, med rett til etter- og videreutdanning og med finansiering. I dag er det den enkelte arbeidsgiver og den enkeltes lommebok som bestemmer om man får mulighet til etter- og videreutdanning. Vi ønsker at det ikke bare skal være disse som tar ansvar, men at også staten er med.

Reformen vår er arbeidslivsnær. Den gir vanlige arbeidstakere påfyll av relevant kompetanse i møte med nye behov i arbeids- og næringsliv. Vi vil få til dette i fellesskap med partene i arbeidslivet. Vi vil utarbeide arbeidslivets kompetanseavtale for å sikre at arbeidstakerne opparbeider seg rett til etter- og videreutdanning, og at det jobbes langsiktig med å dekke kompetansebehov i arbeidslivet.

Vi vil opprette et eget kompetansefond, der staten går inn og investerer 100 mill. kr i befolkningens kunnskap og kompetanse, og vi stimulerer kunnskapsinstitusjonene til å bidra til mer etter- og videreutdanning. Vi har tro på at gode fagmiljøer rundt omkring i landet vil opprette bedrifts- og arbeidsnære programmer for læring som er tilpasset flere virksomheter og bransjer.

Leif Audun Sande (A) [17:52:27]: Det som fekk meg til å ta ordet her, var Heidi Nordby Lunde sitt innlegg tidlegare i kveld, der ho gav nokre beskrivingar av situasjonen når folk såg på fagbevegelsen.

Eg har lyst til å sitera litt frå Jeløya-erklæringa:

«Regjeringen vil videreutvikle det beste i den norske modellen og mener det er en konkurransefordel for Norge med et likestilt og inkluderende arbeidsliv med høy organisasjonsgrad.»

Konkurransefordel med høg organisasjonsgrad – i lys av dette forstår eg ikkje heilt kva representanten Lunde ville fram til. Det er jo eingong sånn at ikkje alle i fagbevegelsen er fornøgde med alt som skjer – det finn ein sikkert prosentar for, og det veit eg alt om – men det er heller ikkje sånn at alle Høgre-medlemar i Oslo er fornøgde med dei stortingsrepresentantane dei vel. Det betyr ikkje at ein skal kutta ut partistøtte og alle sånne ting for å bevara institusjonane. Det er nettopp det dette handlar om. Me treng fagbevegelsen, institusjonen, ein stolpe i det norske samfunnet, for det gjer at me vert ein betre nasjon, eit betre samfunn, og me får ei betre konkurranseevne. Det er det som på ein måte manglar i det som regjeringa gjer. Dei har erkjent at det bør gjerast, men det blir ikkje følgt opp.

Så vart det sagt at det er mange folk som ikkje vil organisera seg, for dei føler at fagbevegelsen driv med mykje partipolitikk. Fagbevegelsen er samansett. Ein har LO, som har eit samarbeid med Arbeidarpartiet, men det er jo i det heile ingen andre av organisasjonane som dekkjer halvparten av arbeidslivet. Det er sånn at folk kan velja om dei vil stå i den organisasjonen eller i den organisasjonen, og viss dei går inn i ein organisasjon som står for ei partipolitisk linje som dei ikkje likar, er det fritt fram å vera med og forandra han. Det er ikkje eit argument for ikkje å ha ein fagbevegelse og styrkja fagbevegelsen.

Eg synest det regjeringa seier i Jeløya-erklæringa, er veldig bra, veldig fornuftig, veldig riktig, men det som representantane seier om det å styrkja fagbevegelsen når det kjem til konkrete ting, er ikkje positivt i det heile, for dei motarbeider si eiga erklæring med det som vert fortalt. Eg synest ein bør gjera meir for å oppfylla det som ein har sagt i erklæringa. Det er viktig.

Theodor Helland (FrP) [17:55:19]: Først litt historie: Kong Ludvig 14s reguleringsvennlige finansminister, Jean-Baptiste Colbert, spurte en gang franske forretningsmenn hva staten kunne gjøre for å styrke økonomien. Forretningsmannen Le Gendre svarte lakonisk: «Laissez-nous faire». Direkte oversatt betyr det: la oss gjøre, men i overført betydning: la oss gjøre hva enn vi finner hensiktsmessig. «Laissez faire» har siden vært et slagord for oss som ønsker et fritt, selvstendig marked, begrenset statsmakt og fravær av politisk regulering.

Det snakkes om å skape jobber. Det er vel og bra som intensjon, men det er ikke vi som skaper verken jobber eller verdier. Vår jobb er å legge til rette for dem som faktisk gjør det, de som går på jobb hver dag, jobber hardt og produserer, og da mener jeg ikke dere som går på jobb hver dag i Stortinget.

Det er ikke slik at framtiden er lineær. Vi vet ikke hva som skjer verken i morgen eller neste år. Det er lite trolig at representanter i denne sal kunne ha forutsett og vedtatt smarttelefon, sosiale medier – eller det neste som måtte komme. Av denne grunnen er vår viktigste oppgave ikke å vedta og å fordele, men å fjerne begrensninger for dem som kan bevege verden.

I innstillingen viser arbeids- og sosialkomiteens flertall til at en stadig mindre andel nordmenn mottar trygd, og at periodene hvor en mottar trygd, blir kortere. Det er gode nyheter. Det er imidlertid ikke et sunnhetstegn at det fremdeles er i underkant av 20 pst. av befolkningen mellom 18 og 66 år som mottar andres skattepenger. Disse tallene må ytterligere ned, både for å bevare velferdsstatens bærekraft og – vel så viktig – for å redusere utenforskap.

Når en først skal utbetale ytelser av et slikt omfang, bør en finne minste felles multiplum i at minst mulig skal forsvinne på veien. Derfor er jeg glad for at regjeringen viderefører moderniseringstiltak innen IKT i velferdsforvaltningen. Dette bidrar til en mer effektiv offentlig sektor. Midler drevet inn gjennom skatter og avgifter, er ikke noe vi har fått til å bruke som vi vil, det er noe vi har tatt, som må forvaltes med respekt og ansvar.

Arild Grande (A) [17:58:09]: Nå er ikke jeg noen kløpper i fransk, som foregående taler tydeligvis er, men jeg fikk med meg hva meningsinnholdet i hans innlegg var, nemlig at vi skal ha et samfunn uten reguleringer og uten politisk styring over viktige samfunnsprosesser. Det er verdt å merke seg, og det er kanskje en forklaring på hvorfor det har vært tilnærmet håpløst å få med seg dagens regjering på f.eks. regulering av innleie og en del andre forslag som vi mener kunne ha bidratt til å rydde opp i uverdige lønns- og arbeidsvilkår, som vi ser brer om seg i deler av norsk arbeidsliv.

Det blir sagt mye interessant i tillegg til dette fra høyresidens representanter. Erlend Wiborg angriper Arbeiderpartiet for å ønske å gi skattelette til folk som velger å være fagorganisert, og viser med all tydelighet at ja, Fremskrittspartiet har valgt side. De står ikke blant arbeidsfolk og på deres side, men de står på de rikes side, hos dem med høye lønninger, som tydeligvis skal få enda mer i skattekutt i årene framover – hvis en skal ta det som blir sagt, på alvor. Han hevder at man ønsker skattelette for arbeidstakerne, men summen av regjeringens politikk er jo at disse små skattekuttene blir mer enn spist opp av dyrere barnehage for småbarnsforeldrene, at det blir dyrere for pendlerne, dårligere rettigheter i arbeidslivet, svekkede lønns- og arbeidsvilkår og av at man ikke ønsker å bidra til at folk får pensjon fra første krone, for å nevne noe.

Anniken Hauglie skryter av at vi ser en økende sysselsetting det siste kvartalet, men regjeringen skriver jo selv i budsjettet at dette stort sett skjer gjennom innleie og i bemanningsbransjen. Det er ikke en utvikling i arbeidslivet som vi ønsker oss.

Så sier Margret Hagerup noe som gjør at jeg virkelig nesten må spørre presidenten om jeg hørte riktig. Hun sier at begrensningene i innleie som Stortinget vedtok, var etter forslag fra regjeringen. Da kan ikke Margret Hagerup ha fulgt særlig nøye med på det som faktisk skjedde. For det første var det jo slik at regjeringen var tvunget til å fremme det, men det som de etter lang tids nøling endte opp med å foreslå for Stortinget, var at begrensningene i innleie kun skulle skje innenfor bygg og anlegg, og de skulle kombinere det med totalt frislipp av bemanningsbransjen. Så vidt jeg husker, sa Margret Hagerup på sidene til NHO Service og Handel den samme dagen som stortingsflertallet var klart, at hun var «umåtelig trist» over det stortingsflertallet hadde kommet fram til. Det tyder på at det slett ikke var etter forslag fra regjeringen at Stortinget fikk tatt affære og gjennomført betydelige innstramminger i innleie.

Karin Andersen (SV) [18:01:25]: Det er flere som har sagt at de beslutningene vi tar nå, må stå seg når vi virkelig må prioritere, og det er jeg enig i. For det er ikke bærekraftig, det man gjør nå med å øke forskjellene. Det vet vi at samfunnet taper på, mennesker taper på det, og bedriftene taper på det. Det er dårlig politikk, og man mister ikke minst tilliten i samfunnet, som er nesten umulig å sette noen pris på.

Det er ikke bærekraftig å gi skattelette til landets rikeste og friskeste uten noen som helst slags krav, framfor å bruke pengene på kompetanseheving til de menneskene i samfunnet som trenger kompetanseheving for å få en jobb, bidra til verdiskapingen i samfunnet og kunne forsørge seg sjøl. Det er derfor SV prioriterer penger til det framfor skattelette.

Det er ikke bærekraftig å svekke fagbevegelsen. Det er fagbevegelsen som har sivilisert dette landet. Uten dem hadde vi ikke hatt lover som beskyttet arbeidstakerne, slik at det gikk an å stå i arbeidslivet, eller lønninger som gjorde at det gikk an for vanlige folk å leve av lønningen sin. Det er bærekraftig, og det er god verdiskaping – det er ikke noe land i verden som har så gode resultater som Norge, verken på effektivitet, på verdiskaping eller på fordeling. Ja, vi har også vært verdens lykkeligste land i mange år.

Det er denne grunnmuren som denne regjeringen rokker ved. Det gjør man f.eks. i arbeidslivspolitikken, og det skaper store forskjeller.

Det må bli slutt på at noen tror at fattigdom er medisin for noe som helst. Man blir ikke frisk av å være fattig, man blir syk. Man blir heller ikke mindre ufør av å være fattig, og man får slett ikke jobb av det – like lite som skattelette til milliardærer gjør at de får et slags samfunnsansvar.

Regjeringen har svekket ordningene for dem som har dårlig helse, eller som er i en spesielt vanskelig situasjon og trenger bistand for å komme seg ut i arbeid igjen. Det gjelder AAP, det gjelder enslige forsørgere.

Det må være bedre og mer bærekraftig at vi sørger for at folk får et år eller to eller tre mer med reell kompetanseheving som bidrar til noe arbeidsgiverne trenger, enn at de går resten av livet på trygd. Det er det valget vi har. Derfor er det helt urimelig å kutte, slik regjeringen gjør på flere felter.

Jeg vil be om ordet en gang til.

Lise Christoffersen (A) [18:04:47]: Jeg vil ta opp tråden fra mitt første innlegg, for lista over usosiale kutt fra regjeringa er blitt for lang til at den lar seg kommentere i løpet av et femminutters innlegg. Et nytt kutt som ble lansert i år, var forslaget om kutt i stønaden til dem som har ekstrautgifter på grunn av cøliaki og non-cøliaki glutenintoleranse.

Grunnstønaden er en skattefri trygdeytelse som skal bidra til at mennesker får dekket ekstrautgifter på grunn av sykdom eller skade. Regjeringa foreslo store kutt i grunnstønad for ekstrautgifter til fordyret kosthold ved glutenfri diett. For personer med cøliaki foreslo regjeringa at stønaden ble redusert fra sats 4 til sats 1, og for personer med non-cøliaki glutenintoleranse foreslo regjeringa at stønaden skulle falle helt bort. Endringene ble anslått å gi innsparinger på til sammen 410 mill. kr, og for den enkelte betyr det bortfall av stønad i størrelsesorden 15 000–24 000 kr per år.

Igjen ser vi et eksempel på hvordan dette med ord kan brukes til å tilsløre virkeligheten. Regjeringa begrunnet kuttforslaget med henvisning til «medisinske fagmiljøer», men uten å si hvilke fagmiljøer det siktes til. Når vi graver litt, ser vi at tunge fagmiljøer ved Universitetet i Oslo og ved Oslo universitetssykehus er av en helt annen oppfatning enn de «medisinske fagmiljøer» regjeringa refererer til. Så jeg lurer litt på hvem det er. Kanskje statsråden kan bidra til å svare på det?

En tilleggskommentar når det gjelder dem med non-cøliaki glutenintoleranse: De har ingen spesifikk diagnose, men de har alle symptomer. Representanter for universitetsmiljøene har vist til at Nav hittil har krevd at disse personene jevnlig må dokumentere at de fortsatt trenger et spesialtilpasset kosthold. Universitetsmiljøene har understreket at de oppfatter dette som unødvendig og direkte uetisk. De vet at de testene Nav krever, gjør folk syke. Resultatet er det samme som før. Kravet er egentlig bare der for å plage folk unødig.

Kristelig Folkeparti har heldigvis greid å få gjennom et lavere kutt og at non-cøliakerne fortsatt kan få støtte. Det er bedre enn ingenting, men Arbeiderpartiet mener fortsatt at denne saken fortjener en bedre utredning.

Av samme grunn – for å unngå å plage folk unødig – foreslår Arbeiderpartiet også at det innføres en ordning med helsepass i form av en livslang attest til personer med livslang funksjonsnedsettelse. Downs går ikke over, og det at en er blind, går som regel ikke over. Vi foreslår også at Nav endrer praksis når det gjelder tilretteleggingsgaranti på arbeidsplassen, slik at beviset foreligger når folk er ferdig avklart til arbeid, og vi ønsker at Nav gjennomgår sine dokumentasjonskrav til den enkelte. Det kan lette hverdagen både for enkeltpersoner og ikke minst lette presset på Nav selv.

Jon Gunnes (V) [18:07:56]: Målretting av tjenester, slik at de som har minst, får mest hjelp, er et viktig sosialliberalt prinsipp. I tillegg er tidlig innsats og forebygging viktig både for å hjelpe enkeltmennesker og for god samfunnsøkonomi. Derfor er jeg glad for at regjeringen viderefører tiltak som er spesielt viktig for utsatte unge, bl.a. områdesatsingen i Oslo og Stavanger.

Jeg må fortelle en gladhistorie fra min egen hjemby, Trondheim, som virkelig har satset på et områdeløft og fått god hjelp av staten de siste årene. Det har vært et samarbeid mellom fylkeskommune, kommune og stat. Nå har man løftet en bydel som hadde store utfordringer en stund, med ny videregående skole, ny ungdomsskole, ny barneskole, nye barnehager, nye idrettsanlegg, en god parkløsning og i det hele tatt veldig gode områder for unge i oppveksten. De har blitt så engasjert at det er en fryd å være der på enkelte tilstelninger, og ikke minst når de vil snakke om framtiden i bydelen.

Her går det an å få til noe hvis man går sammen og får litt hjelp fra staten, og det ser jeg at regjeringen satser sterkt på.

Erlend Wiborg (FrP) [18:09:52]: I løpet av debatten er det sagt flere ting som ikke kan få stå uimotsagt. Det ene kom fra representanten Karin Andersen. Hun snakket om at det er farlig om man øker forskjellene i samfunnet. Da tror jeg det er verdt å minne om at Norge vel er det landet med nest minst forskjeller, og det er bra. Men ja, forskjellene har økt noe. Det gjorde de også under SVs tid i regjering. Men der jeg mener SV bommer, er når de sier at hvis vi skattlegger de såkalt rike litt hardere, så løses alle problemer. Utfordringen er at Sosialistisk Venstrepartis skatteopplegg ville medført at 50 000 trygdede måtte betalt mer skatt, 300 000 pensjonister ville måtte betale mer i skatt, alle landets bilister ville måtte betale betydelig mer – og slik kunne jeg tatt for meg område etter område.

Sosialistisk Venstrepartis politikk handler om at man øker skatter og avgifter for vanlige folk, gjerne også de med lave inntekter, såpass mye at man trenger hjelp fra staten for å finansiere sitt liv. Det er ikke en farbar vei å gå.

Jeg kunne tatt samme eksempel med Arbeiderpartiets skatteopplegg. Riktignok er det ikke 300 000 pensjonister som ville måtte betale mer skatt, men 210 000 pensjonister ville måtte betale mer skatt med Arbeiderpartiets skatteopplegg. Det er ikke tall jeg kommer med. Det er tall fra Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet, som har regnet på Arbeiderpartiets forslag.

Politikk handler om å prioritere. Det skapes et inntrykk her av at det budsjettet som blir vedtatt i dag, er kaldt og usosialt. Men det er – med respekt å melde – tidenes største budsjett på arbeids- og sosialfeltet. Nesten 450 mrd. kr blir nå fordelt til gode formål, så da synes jeg det er litt spesielt å si at det er et veldig kaldt og usosialt budsjett.

Men vi prioriterer faktisk. Ja, vi prioriterte for noen år siden at gifte og samboende pensjonister ikke skulle bli straffet for at de var gifte og samboende, som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsket. Vi ga dem noe mer. I dette budsjettet sørger vi for – og dette har vi fått til sammen med Kristelig Folkeparti – at enslige minstepensjonister får nok et løft. De har fått flere løft de senere årene.

Vi sørger for å styrke de områdene hvor vi faktisk kan hjelpe folk, men da vil jeg advare mot en lettvint retorikk fra Arbeiderpartiet og SV. De øker rett og slett skattene og avgiftene så mye at folk til slutt blir avhengig av ytelser fra det offentlige.

Karin Andersen (SV) [18:13:04]: Representanten Wiborg kan umulig ha lest Finansdepartementets egne utregninger av SVs skatteopplegg, som viser helt klart at alle med inntekt under 600 000 kr, får skatteletter med SV. Det er ikke så mange pensjonister jeg kjenner som har inntekter på over 600 000. Da skal du ha ganske mye. Det merkes veldig godt at Fremskrittspartiet har vært med på – og ikke stoppet – at de har mistet 24 000 kr i kjøpekraft på den tida Fremskrittspartiet har sittet med makten. Her er det snakk om å bevilge penger både til det som gir gode utslag for folk som skal i arbeid, og for å bidra til at forskjellene ikke øker – fordi det er farlig for samfunnet, og fordi det ødelegger skaperkraften som vi alle sammen skal leve av.

Ikke avhengig av offentlige ytelser, sier Fremskrittspartiet. Nei, det er kanskje derfor man har svekket bostøtten så voldsomt at disse pensjonistene som Fremskrittspartiet akker seg over, nå ikke får bostøtte. Jeg kan opplyse at i regjeringens framlegg til statsbudsjett står det at en gjennomsnittlig familieinntekt for dem som i dag får bostøtte, er 134 000 kr. Jeg gjentar: 134 000. Og boutgiftene er på 92 000. Det står i Prop. 1 S. Det er mulig at Fremskrittspartiet og flertallet synes at dette er greit. SV synes ikke det er greit. Boutgiftene har økt enormt. Inntektene til dem med lav inntekt har gått ned. De som får, får en stadig mindre del av sine boutgifter dekket av bostøtten.

Mens på den andre siden har vi et veldig raust system for oss som har og f.eks. kan låne på vår egen bolig. Hvis jeg kjøper meg en hytte, er alle her med på å spleise på mine renteutgifter. Det er jammen 34 mrd. kr vi har å dele ut til dem som har råd, står det i statsbudsjettet. Så det er en veldig skjevutvikling vi ser nå. Det er en fattigdomslinje og ikke en arbeidslinje. Boligmarkedet er i ferd med å bli en forskjellsmaskin. Regjeringen ønsker å gjøre arbeidsmarkedet til en forskjellsmaskin, med større forskjeller. Det er også større strekk i lønnslaget. Man kutter systematisk i det som skal gjøre livet mulig, og der man kan få endene til å møtes når man har det vanskelig og ikke er i arbeid og er syk eller ufør. Det er ikke en god utvikling. Det er å kaste vrak på de viktige stolpene som Norge har bygd samfunnet sitt på, som har gjort at vi er et likestilt land, og at vi er et land der folk stort sett har hatt det godt.

Margret Hagerup (H) [18:16:14]: Representanten Grande motiverte til litt faktaopplysning i denne saken. Når det gjelder innleie, står det i Jeløya-erklæringen at vi vil «vurdere begrensninger i adgang til innleie». Et halvt år før Arbeiderpartiet kom med sitt Dokument 8-forslag, la vi fram et høringsnotat, men partene klarte ikke å komme til en løsning. Vi tror i utgangspunktet på gode løsninger der partene kan bli enige, og at det gir oss gode moderniseringer som kan stå seg over tid. Men da det ikke fungerte, fremmet regjeringen en proposisjon i Stortinget. Jeg synes denne ble dratt lenger enn det som var utgangspunktet, og at det har noen krevende sider.

Skrekkeksemplet fra Oslo skal ikke være betegnende for situasjonen kysten rundt. Når jeg har besøkt bedrifter i Rogaland i løpet av det siste året, og vi har snakket om denne saken, sier mange til meg: Men dere må jo forholde dere til fakta. Da sier jeg at det kan være vanskelig å få fram i alle henseender fra denne talerstolen.

Skal vi ta forvalteransvaret vårt på alvor, må vi ha en større andel av befolkningen i arbeid, og det må lønne seg både å jobbe, å investere og å skape nye jobber. Det norske bedrifter trenger nå, er forutsigbarhet og stabilitet, ikke uro og utrygghet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har en næringspolitikk som truer norske arbeidsplasser. Skattene blir økt kraftig. Det sås tvil om EØS-avtalen. Det legges begrensninger på oppdrettsnæringen. De truer betingelsene for olje- og gassnæringen og foreslår rigide innstramminger i lover og regler som fjerner fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Det er en oppskrift på å skape færre jobber i Norge.

Vi ser ikke en brutalisering i arbeidslivet. Vi ser utfordringer i enkelte bransjer og i enkelte geografiske områder, men det er fare for at vi, på grunn av språkbruken på denne talerstolen, skaper en falsk virkelighetsbeskrivelse og derfor feilmedisinerer.

Den 1. januar trer reglene om innleie i kraft. I LO Aktuelt i november uttalte forskere at andelen utleide fortsatt utgjør en liten del av den totale sysselsettingen i Norge, trolig fortsatt mellom 1,5 pst. og 2 pst. LOs Trude Tinnlund frykter at statistikken ikke fanger opp den reelle utviklingen, og sier hun tror det kan være mørketall.

Det ser mørkt ut for norsk arbeidsliv hvis vi skal fortsette å utforme politikk basert på den typen skremselspropaganda og synsing. Hovedkonklusjonen i Fafos rapport om tilknytningsformer er at det er ikke en betydelig økning av løsarbeidere i norsk arbeidsliv. Fast ansettelse er fortsatt hovedregelen, og andelen midlertidige holder seg stabilt.

Mitt ønske for arbeidslivspolitikken i 2019 er at vi snakker om det arbeidslivet vi har her i Norge, og utformer regelverk med bakgrunn i dette, sånn at vi ikke kveler det seriøse næringslivet gjennom å behandle alle som kriminelle. Det skaper ingen nye jobber, det gir ikke rom for inkludering, og det skaper ikke et bærekraftig velferdssamfunn.

Statsråd Anniken Hauglie [18:19:30]: Jeg fikk et konkret spørsmål av representanten Lise Christoffersen om kuttet i støtten til cøliaki, hvor jeg ble bedt om å redegjøre for hvilke forskningsrapporter som vi la til grunn. Departementet fikk utarbeidet to forskningsrapporter: en fra Proba og en fra SIFO, som begge viste at støtten var for høy, noe også Norsk cøliakiforening ga regjeringen rett i. Så har det vært en diskusjon i etterkant om hvor mye for høy den har vært, men den har altså vært for høy – det har det ikke vært noen uenighet om.

Så en liten korrigering: Det har vært hevdet av flere her at regjeringen kutter i støtten til enslige forsørgere. Det er ikke foretatt noen kutt i støtten til enslige forsørgere av denne regjeringen. Derimot ble det gjort ganske store endringer av den forrige regjeringen i overgangsstønaden til enslige, hvor man bl.a. kuttet antall år ganske betraktelig. Det denne regjeringen har gjort med overgangsstønaden for et par år siden, var å endre støtten til de mødre som fikk flere barn med samme mann og sånn sett kanskje ikke lenger var å anse som enslige. Men den store endringen, det store kuttet, var det altså den forrige regjeringen som sto for – ikke denne.

Så er det ikke slik at enhver endring er negativ eller usosial, slik det hevdes i denne sal. Tvert om mener jeg det er nødvendig å foreta gjennomgang og endringer også av velferdsordninger, nettopp for å se om de bør tilpasses nye behov og nye brukere. Det kan også være verdt å minne om at det også har vært gjort betydelige utvidelser i velferdsordninger fra denne regjeringens side, ikke minst skjermingsordninger for barnehageutgifter til foreldre. Nå reduserer vi altså aldersgrensen til to år, noe som vil være svært viktig for mange av de familiene som jeg tror de fleste i denne sal er opptatt av å hjelpe.

Så har jeg full forståelse for at opposisjonen ikke har behov for å framheve de store forbedringene som denne regjeringen gjør, men det kan være verdt å minne om at også denne regjeringen har sosialt sinnelag og ønsker det beste for våre innbyggere.

Lise Christoffersen (A) [18:22:00]: Først har jeg lyst til å takke statsråden for skrytet vi fikk for Arbeiderpartiets forslag om 700 nye VTA-plasser neste år. Jeg mener hun brukte uttrykk som «en historisk sterk satsing». Det satte vi stor pris på.

Så til representanten Erlend Wiborg, som stadig stiller spørsmål. Jeg har lyst til å stille noen tilbake. Fremskrittspartiet stemte imot Arbeiderpartiets forslag om aktivitetsrett og -plikt for alle sosialhjelpsmottakere – ikke bare for dem under 30 år, men alle. Hvorfor det?

Representanten Erlend Wiborg stilte et spørsmål til representanten Lundteigen i stad, om det var rettferdig at en flyktning i samme bilulykke som en hjemvendt student skulle få så mye mer. Da lurer jeg bare på om den studenten hadde stønad fra Statens lånekasse.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [18:23:08]: Det er sagt en del ting i denne debatten som jeg føler en trenger å oppklare. En del kom fra min medfylkesrepresentant Margret Hagerup, som snakket om at det er viktig med forutsigbarhet og stabilitet for næringslivet. Ja, det er vi helt enig i, og derfor er det spesielt at samtidig som man snakker om forutsigbarhet og stabilitet, går man inn for å endre permitteringsreglene fra 49 til 26 uker, altså det motsatte at hva mange bedriftseiere ønsker, for å kunne beholde kompetansen i sine bedrifter.

Så var det sånn at endringene som ble gjort i arbeidsmiljøloven, skulle skape flere jobber. Det ble gjentatt og gjentatt fra borgerlige politikere av ulike fargenyanser, men realiteten ble, og fakta er, at det ikke skapte flere jobber, det skapte flere midlertidige jobber, akkurat som de rød-grønne partiene advarte mot.

Så sier representanten Hagerup at næringslivet er truet av rød-grønne partier. Der har hun heller ikke historien på sin side, for i de årene SV satt i regjering, fra 2005 til 2013, ble det skapt 355 000 nye arbeidsplasser, og to av tre av dem var i privat sektor. Det er altså ikke riktig at det trenger å være noen utbredt frykt blant norske bedriftseiere neste gang SV kommer til makta, ved neste korsvei.

Men man skal være forberedt på at vi vil bidra til mer omfordeling og sørge for at også de som sitter nederst ved bordet, får være med, for det er altså ikke sånn at vi skaper et godt samfunn ved bare å gi mer til de folkene som sitter på toppen. Vi skaper et godt samfunn ved å redusere ulikhetene, sørge for bedre fordeling og sikre at alle får være med på oppgangstider.

Jeg er veldig stolt av den jobben som Kristin Halvorsen gjorde da hun var finansminister i Norge. Det handler også om at de partiene som satt i regjering da, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, har allergi mot arbeidsløshet, så selv da det ble finanskrise i Europa og i Norge, motarbeidet en effektivt arbeidsløsheten som kunne ha bitt seg fast.

Det er på Høyres vakt at det er mange som har mistet jobbene sine. Man reagerte altfor sakte. I Stavanger lovte ordføreren der at en skulle skape 10 000 nye arbeidsplasser, et valgløfte som på ingen måte hadde noen realitet. Det er altså Høyre som har håndtert den forrige krisen på en dårlig måte, og det er de som må ta ansvar for at veldig mange mistet arbeidsplassene og ikke fikk nye.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:26:22]: Det er interessant at Fremskrittspartiets representanter Theodor Helland og Erlend Wiborg løfter litt på lokket og slipper ut litt av Fremskrittspartiets grunnsyn. Det er befriende. Representanten Theodor Helland sa at det var et fritt, sjølstendig marked som var målet. Det er vel få ting som er mer urettferdig, mer primitive, farligere og skaper mer sosial uro og konflikt i arbeidsmarkedet enn en sånn holdning. Det er den sterkestes rett. Det er ganske sterkt å høre. Erlend Wiborg sier at vel, det står ikke så verst til med de økonomiske forskjellene, og så sier han at han må erkjenne at forskjellene har økt noe. Vel, da er vi i hvert fall på samme planet. Fremskrittspartiet og Senterpartiet er enig i at forskjellene øker. Fremskrittspartiet synes det for så vidt er greit.

Så til Margret Hagerup – om historiefortellingen om bemanningsselskapene. Representanten sa først at det som skjedde, var regjeringas plan. Samtidig sa hun senere i innlegget at det var i grunnen ikke noe problem med løsarbeidere, for det var rimelig godt organisert. Det som skjedde i saken, var at vi fikk definert fast ansettelse i arbeidsmiljøloven. Vi fikk definert at ansettelseskontrakten «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» ble ulovlig. Det var ikke regjeringa som drev det fram. Nei, det var fagbevegelsen og sterke krefter her på Stortinget. Jeg er veldig stolt av at vi fikk det til, som et resultat av at det vokste fram en klar holdning nedenfra. Senterpartiet fremmet flere ganger flere forslag om det samme. Endelig nådde vi fram.

Så til det som skjedde ved behandlingen. Det regjeringa da prøvde på, for å kompensere for at en måtte endre loven sånn som jeg nå sa, var at bemanningsselskapene skulle få en særregel om at de og bare de – de og bare de, president – skulle ha generell adgang til midlertidig ansettelse etter § 14 i arbeidsmiljøloven. Det ble heldigvis avvist. Det ble også presisert under § 14-12 (2) at dersom en skulle erstatte fast ansatte med bemanningsfolk, krevde det avtale med fagforening med innstillingsrett. Dette var – som statsministeren sa – det største nederlaget for statsminister Solberg. Jeg vil takke Kristelig Folkeparti for at en var tro mot sin grunnholdning, nemlig at et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv.

Jeg håper at vi kan komme videre, sånn at bemanningsselskapene får to roller framover. Det er å dekke opp vikariater og for øvrig formidle arbeidskraft – punktum.

Leif Audun Sande (A) [18:29:40]: Dette er til Margret Hagerup, som snakkar om at me må gje føreseielege vilkår. Eg trur at eg kjenner industrien på Vestlandet betre enn dei fleste, etter 30 år som sentralt tillitsvald for oljearbeidarane. Éin ting er sikkert: Det ein vil gjera med permitteringsregelverket, er ikkje i det heile å gje føreseielege vilkår – ikkje i det heile. I brevet som eg fekk i kveld frå industrien i Sunnhordland, skriv dei bl.a.: Konsekvensane av at permitteringsreglane vert endra, kan få katastrofale følgjer for enkelte bedrifter, der valet vert å gå til oppseiing av kjernekompetanse, som igjen fører til at grunnlaget for framleis drift ikkje er til stades – katastrofale verknader. Det er ikkje føreseieleg i det heile, det ein held på med. Det er øydeleggjande for dei seriøse bedriftene. (Presidenten klubbar.)

Heidi Nordby Lunde (H) [18:30:56]: Permitteringsordningen må være en av få ordninger hvor Arbeiderpartiet, SV og delvis også Senterpartiet virkelig stiller seg på arbeidsgivers side – uten å ta hensyn til arbeidstaker. Representanten Sakariassen viste til at ordningen er viktig for å beholde kompetansen til dem som ikke har oppdrag, istedenfor at den kompetansen får lov til å flytte seg og ta seg fast arbeid et sted som har oppdrag.

Jeg har lyst å minne om at da oljeprisen falt som en stein i 2014, gikk 50 000 arbeidsplasser tapt de neste årene. Disse arbeidsplassene har ikke kommet tilbake. Hadde regjeringen endret på permitteringsperioden da Arbeiderpartiet foreslo det, hadde vi skjøvet arbeidsfolk ut i permittering fra en jobb som ikke kom tilbake. I stedet for at folk kunne få bruke kompetansen sin hos noen som faktisk trengte den, ville Arbeiderpartiet med andre ord la dem bruke 49 uker av sin dagpengeperiode, med et lønnskutt til 62,4 pst., som er dagpengeordningens nivå.

Enda mer spennende er det når representanten Sande sier at permittering er viktig for norsk konkurransekraft, og representanten Lundteigen sier at det bidrar til å ta arbeidstopper og fylle midlertidige behov. Dette var noe vi mente at nettopp innleie og bemanningsbyråene skulle klare. Så i stedet for å sende arbeidstakere fram og tilbake i usikkerhet, med lønnskutt i dagpengene, ønsket vi bare noen moderate endringer av innleie for å rydde opp i problemene, slik at de fortsatt kunne ta arbeidstopper og bidra til konkurransekraft i norsk næringsliv. Men da ønsket man tydeligvis heller å sende ansatte ut i permittering enn at et bemanningsbyrå kunne sendt dem videre til et annet oppdrag med full lønn.

Det går godt i norsk økonomi, og det er mangel på arbeidskraft i store deler av landet. Da er det på tide å normalisere ordninger for å unngå misbruk, og jeg synes egentlig at representanten Lundteigen holdt et godt begrunnet innlegg om det.

Representanten Sakariassen viser for øvrig til jobbskapingen under de rød-grønne. Jeg har lyst å minne om at LOs daværende sjeføkonom, Stein Reegård, sa at to tredjedeler av de jobbene hadde gått til utenlandsk arbeidskraft, som mest sannsynlig fortrengte norsk arbeidskraft.

Så hadde representanten Sande et innlegg som jeg egentlig ikke skjønte så fryktelig mye av. Nettopp fordi jeg står for regjeringens Jeløya-erklæring om et godt organisert arbeidsliv, mener jeg det er bekymringsfullt at hele 30 pst. av dem som ikke er organisert, svarer at fagforeningene ikke ivaretar deres interesser, og at hele 36 pst. svarer at de mener at fagforeningene er for knyttet til partier. Det krever nok noe mer selvransakelse hos både fagforeningene og Arbeiderpartiet enn kun å etterlyse skattefradrag for fagforeningskontingenten.

Jeg føler også et lite behov for å rydde opp i noen åpenbare misforståelser og påstander som kommer fra denne talerstolen hele tiden: Antallet midlertidige stillinger har ikke økt. Det har vi forskningsrapporter på. Og fradraget for fagforeningskontingenten er ikke kuttet av denne regjeringen.

Karin Andersen (SV) [18:34:12]: Det er mye å ta tak i fra siste innlegg. Først til dette at vi har arbeidsinnvandring, og at det bidrar til verdiskapingen i Norge: Ja, det gjør det, men det bidrar også til noen av problemene. Jeg har ikke hørt at Høyre har tatt til orde mot at vi skal ha arbeidsinnvandring fra EØS-området.

Grunnen til at jeg tok ordet, var at representanten Heidi Nordby Lunde sa at fordi vi ville ha en lengre permitteringsordning nå, så får ikke de ansatte lov til å flytte på seg. Selvfølgelig får de lov til å flytte på seg hvis de har lyst til det. Det er jo ingen som hindrer dem i det. Men poenget med dette er det som bedriftene sjøl sier, at de opplever et stort kompetansetap der det er svingninger, og der de kan miste kompetanse, noe som gjør at bedriftene går nedenom og hjem, og at det er ødeleggende for næringslivet, og ikke byggende, slik som Høyre tydeligvis mener.

Arild Grande (A) [18:35:21]: På grunn av kort tid får jeg nøye meg med å oppsummere innleie-debatten på følgende vis: Det er åpenbart at Høyre har totalt mistet selvtilliten i den saken, og at de nå prøver å renvaske historien sin – det er det verdt å merke seg – istedenfor fortsatt å stå for det de har ment i den saken.

Innlegget fra Heidi Nordby Lunde som ble holdt nettopp, viser jo hvor langt fra arbeidslivet Høyre står. De tillitsvalgte fra Kværner-familien i Fellesforbundet, som satt på galleriet og fulgte debatten her, har lang fartstid når det gjelder å låne ut arbeidskraft mellom de ulike verftene når det er bølgedaler og bølgetopper. Det mister man muligheten til hvis man må gå til oppsigelser i stedet for å permittere ansatte og bygge kompetansen, slik at når oppdragene kommer igjen, kommer arbeidskraften tilbake med høyere kompetanse. Derfor har både Norsk Industri og Rederiforbundet og en lang rekke bedriftsledere nå innstendig bedt om at man ikke kutter i de ordningene som sikrer forutsigbarhet og kompetanse.