Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:05:57]: Hver generasjon står overfor utfordringer som er unike, der tidligere tiders løsninger ikke strekker til. For vår generasjon er en av disse migrasjon, som er en av vår tids globale megatrender – en utfordring som i tillegg til nasjonal politikk også må håndteres gjennom et godt samarbeid mellom stater, siden nasjonalstaten i mange situasjoner vil komme til kort.

Trygg, ordnet og regulær migrasjon bør være et felles mål – på samme måte som vi må jobbe sammen mot menneskehandel, menneskesmugling, ukontrollert og irregulær innvandring og brudd på menneskerettighetene. Dette er ingen motsetning til å kontrollere sitt eget territorium og hvem som får adgang til det. Det er selvsagt ethvert lands naturlige behov og rettighet. Men nasjonal kontroll alene vil ikke håndtere migrasjonsutfordringene. Vi trenger nye verktøy og nye måter å samarbeide på. Norge er et land som ivaretar våre nasjonale interesser også gjennom å bidra til å finne felles løsninger på felles utfordringer og nye tiltak for å løse nye problemer.

Stortinget har flere ganger de siste årene diskutert hvordan vi kan møte migrasjonsutfordringene, nasjonalt og internasjonalt. I både fjorårets og årets budsjettproposisjon fra Justis- og beredskapsdepartementet er det redegjort for de sentrale posisjonene som regjeringa vil legge til grunn i dette arbeidet, deriblant at regjeringa vil arbeide for å bevare det eksisterende handlingsrommet, men også for at andre land etterlever eksisterende forpliktelser.

Som jeg opplyste om i min utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget tidligere i år, har Norge deltatt aktivt i FN-forhandlingene i Genève og New York som ledet fram til en global plattform for migrasjon – FNs migrasjonsplattform. I dette arbeidet har vi lagt til grunn de prinsipper som vi tidligere har redegjort for overfor Stortinget. Denne plattformen er ett av flere viktige verktøy som kan bidra til å bedre samarbeidet om migrasjon, og vi tror at samarbeid er helt nødvendig. Bare på den måten kan vi finne gode løsninger. Som partiene i Stortinget var opptatt av i forbindelse med migrasjonskrisen i 2015/2016: Mer internasjonalt samarbeid var nødvendig. Det er det vi bidrar til gjennom tilslutningen til den globale migrasjonsplattformen.

Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, IOM, anslår at det er 258 millioner internasjonale migranter i verden i dag. Det store flertallet av disse har reist helt lovlig, har oppholdstillatelse og skaper ikke utfordringer for vertslandene. Migranter er en sammensatt kategori. Det kan være migrantarbeidere eller internasjonale studenter. Nordmenn som jobber noen år i utlandet, og norske borgere som har valgt å tilbringe pensjonistlivet i Spania eller Thailand, hører også til her. Vi ønsker ikke at det skal legges hindringer i veien for dem.

Norges holdning er at norsk lovgivning og tilhørende ordninger fungerer godt, og at den globale plattformen ikke gir grunnlag for å endre det norske regelverket. Vi anser derfor at målet om å bedre tilgjengeligheten og fleksibiliteten for regulær migrasjon ikke kan tolkes som en forpliktelse til å utvide norsk lovgivning eller praksis når det gjelder arbeidsmigrasjon, utdanningsmuligheter og familieinnvandring, ettersom norsk rett allerede er i samsvar med folkeretten.

Internasjonale migranter støter ofte på utfordringer. Mange migrantarbeidere fra Filippinene, Bangladesh og Nepal forteller om juks med kontrakter og arbeidslivskriminalitet i vertslandene. Noen hushjelper i Midtøsten blir fratatt sine identitetspapirer og tvunget til å arbeide uten kontrakter som regulerer arbeidstid og lønn. Migrantarbeidere blir ofte utsatt for menneskerettighetsbrudd. Opprinnelseslandene ønsker løsninger på dette gjennom internasjonalt normgivende og praktisk samarbeid.

Her i Europa merkes utfordringene knyttet til migrasjon spesielt ved økte ankomster over Middelhavet og Egeerhavet. De fleste migranter som kommer til Europa gjennom den ruten, krysser grenser uten tillatelse, som regel ved hjelp av menneskesmuglere. Mange oppholder seg i Europa uten lovlig oppholdstillatelse. Irregulær migrasjon er et stort og voksende problem globalt, men også for Norge. Det er noe vi ønsker løsninger på.

Både opprinnelsesland og mottakerland for migranter har behov for å bedre migrasjonshåndteringen. Vi har felles interesse av at menneskerettighetene blir fulgt, at ingen blir utsatt for slavearbeid, at barns og kvinners rettigheter blir respektert, og at arbeidstakeres rettigheter blir overholdt. Vi har felles interesse av at migranter ikke dør i ørkenen eller drukner i havet på en farlig ferd mot Europa.

FNs migrasjonsplattform er resultatet av en lang prosess som avsluttes i New York neste uke. Mandag og tirsdag denne uken ble det arrangert en konferanse i Marokko, der et stort flertall av FNs medlemsland var til stede og ga sin tilslutning. Det er riktig, som mange har påpekt, at et mindre antall land har valgt å stå utenfor dette samarbeidet. USA har ikke deltatt i forhandlingene, og Ungarn trakk seg etter siste forhandlingsrunde i juli. Australia, Chile og Israel og EU-landene Ungarn, Østerrike, Polen, Bulgaria, Latvia, Slovakia og Tsjekkia har valgt ikke å delta. Sveits og Italia avventer politisk beslutning.

Regjeringa har vært delt i synet på om Norge bør tilslutte seg den endelige teksten i FNs migrasjonsplattform. Fremskrittspartiet har de siste ukene argumentert for hvorfor de ikke ønsker norsk tilslutning. Høyre og Venstre mener på sin side at plattformen gir et felles utgangspunkt for det politiske arbeidet med å håndtere migrasjonen bedre, slik at vi kan få irregulær migrasjon under kontroll.

Når Norge nå slutter seg til plattformen, er det en samlet regjering som er opptatt av at den brukes for å fremme norske interesser, som rask retur og samarbeid. Jeg vil i dag redegjøre for hvorfor Høyre og Venstre mener denne plattformen er viktig for Norge, og hvordan norsk politikk og norske posisjoner har kommet til uttrykk i den endelige plattformen.

I 2015 opplevde Europa en migrasjonskrise. Over én million flyktninger og migranter kom over Middelhavet. Ser man bort fra flyktningene fra Syria, hadde mange ikke beskyttelsesbehov. De var migranter som søkte en bedre framtid i Europa, de hadde ikke oppholdstillatelse og var ofte uten identitetspapirer.

Heller ikke Norge var uberørt. Vi registrerte på den tida en sterk økning i antallet asylankomster, og situasjonen på Storskog var i noen måneder svært utfordrende. Dette ble sett på som et forvarsel om det som kan komme i en ikke så fjern framtid.

Det la grunnen for at også mange mottakerland innså nødvendigheten av et bedre samarbeid med opprinnelseslandene for å møte utfordringene som følger av irregulær migrasjon. Siden arbeidet med å utforme en global migrasjonsplattform begynte, er antallet irregulære ankomster over Middelhavet redusert med 95 pst. Det skyldes en koordinert europeisk innsats for å få kontroll med migrasjonsstrømmene. Norge har bidratt til denne innsatsen.

Men selv om situasjonen oppleves som mindre akutt, må vi ikke glemme at ankomstene fortsatt er store, og at migrasjonspresset mot Europa vil stige igjen. Afrikas befolkning vokser raskt og vil være fordoblet innen 2050. Mange regioner i verden har en svært ung befolkning, og noen steder er majoriteten av befolkningen under 30 år. Unge befolkninger vil søke arbeid og framtidsutsikter, også gjennom migrasjon.

Samtidig vil klimaendringer, ifølge Verdensbanken, kunne medføre at 140 millioner mennesker vil flytte på seg fram mot 2050. De fleste vil forbli internt fordrevne eller migrere til land i eget nærområde, men mange vil også kunne søke mot Europa. Dette kommer altså i tillegg til flyktningstrømmer som følge av krig, konflikt og forfølgelse, som vi også må forvente i framtida.

Det er i Norges og alle europeiske lands interesse å støtte opp om en global politisk forståelse om migrasjon.

Arbeidet med å få på plass en felles, global samarbeidsmodell for å håndtere migrasjonsutfordringene startet i 2015. 193 land sluttet seg til New York-erklæringen, som tok til orde for å forhandle fram en migrasjonsplattform mellom landene, og en flyktningplattform som skulle utvikles innenfor FN-systemet. Da hadde det i mange år vært regnet som nærmest umulig å få en felles forståelse i FN på dette området. Interessemotsetningene mellom opprinnelsesland og mottakerland ble oppfattet som nesten uoverkommelige.

Norge hadde en aktiv rolle i forhandlingene. Fordi 27 EU-land – minus Ungarn – forhandlet med én stemme og USA ikke deltok, var det få andre mottakerland som tok ordet, og Norge ble en tydelig europeisk stemme.

Norge markerte seg med defensive posisjoner, som krav om aksept for at statene fastsetter sin egen innvandringspolitikk, et klart skille mellom regulær og irregulær migrasjon, understreking av betydningen av samarbeid om retur til hjemlandet av personer uten lovlig opphold, at frihetsberøvelse av utenlandske borgere kan være et nødvendig virkemiddel for å håndheve innvandringspolitikken, om pressefrihet og ved å avvise krav om å utvide adgangen til utførsel av velferdsytelser.

Norge markerte seg også med offensive posisjoner, som at menneskerettighetene må danne grunnlaget for plattformen, framheving av at ILO-agendaen for «anstendig arbeid» og andre bindende ILO-konvensjoner må stå sentralt i arbeidsmigrasjon, anerkjennelse av klima- eller naturkatastrofefordrevnes spesielle situasjon, anerkjennelse av sårbare migranters behov, og at prinsippet om «non-refoulement» gjelder.

FNs migrasjonsplattform er ikke en internasjonal avtale, konvensjon eller traktat og er ikke juridisk bindende. Den får ikke juridiske konsekvenser for norsk innvandringspolitikk eller andre regler som bestemmes av storting og regjering. Plattformen blir et viktig politisk referansedokument, men det er opp til hvert enkelt land hvordan man følger opp på nasjonalt nivå. Plattformen vil heller ikke i seg selv etablere folkerettslig sedvanerett.

Det kalles en plattform fordi det først og fremst er et fundament og utgangspunkt for framtidig samarbeid på områder som berører migrasjon. Det er i vår interesse å få kontroll med den irregulære migrasjonen. Vi må sikre at migrasjonen foregår under ordentlige forhold og følger nasjonale lover og regler, ikke bare migrasjon til Norge, men migrasjon globalt.

Plattformen inneholder 23 politiske målsettinger, med underpunkter i form av ikke-forpliktende forslag. Fem av dem handler om tiltak for å bekjempe irregulær migrasjon, herunder ukontrollert og irregulær innvandring. Det gjelder tiltak mot menneskesmugling, tiltak mot menneskehandel, styrket grensekontroll og tiltak for å imøtegå de grunnleggende årsakene til irregulær migrasjon.

Dette er eksempler på områder hvor Norge oppfyller internasjonale forpliktelser, hvor andre stater ikke overholder sine og dermed bidrar til en svakere migrasjonshåndtering mellom land. Det har vært viktig for Norge og andre europeiske land at disse områdene nevnes eksplisitt.

Det var for oss et helt sentralt krav til plattformen at den skulle fastslå staters plikt til å samarbeide om tilbaketakelse av egne borgere. Det er et problem at flere opprinnelsesland fortsatt nekter å bistå ved retur av personer uten beskyttelsesbehov som motsetter seg å reise tilbake. Noen stater nekter å slippe dem inn i sitt eget land når de blir eskortert til grensen av norsk politi, med henvisning til at returen ikke er frivillig.

Plattformen aksepterer at landene noen ganger må bruke tvangsmidler for å kontrollere migrasjonen. Fra norsk side legges det til grunn at frihetsberøvelse for migranter, også mindreårige, kan være nødvendig i noen tilfeller, men da som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Når land nekter å utstede reisedokumenter og nekter å samarbeide om å ta tilbake egne borgere som mangler oppholdstillatelse i et annet land, bryter de, etter norsk oppfatning, sine folkerettslige forpliktelser. Det må være helt klart.

Samtidig opplever vi at slike situasjoner er vanskelige å håndtere gjennom et rent bilateralt samarbeid. Det hjelper at vi samarbeider med EU, men vi vil være tjent med en bredere global forståelse og aksept for problematikken. Plattformen har fått en egen målsetting om retursamarbeid, noe som i stor grad styrker vårt arbeid bilateralt for mer effektive returordninger, og det styrker innsatsen globalt på dette området.

For regjeringa har det vært helt avgjørende under forhandlingene at plattformen ikke sår noen som helst tvil om at enhver stat selv bestemmer hvem som skal få adgang til statens territorium, for hvor lang tid og under hvilke forutsetninger. Dette suverenitetsprinsippet har vi hevdet med styrke i forhandlingene, sammen med EU og andre mottakerland.

Dessuten var det avgjørende for oss at plattformen, selv om den ikke er juridisk bindende, er på linje med gjeldende norsk politikk på utlendings- og innvandringsområdet.

Plattformen bygger på de universelle menneskerettighetene. De gjelder også for migranter. Dette er en viktig påminnelse i år, når vi markerer at det er 70 år siden menneskerettighetserklæringen ble vedtatt. Det er rettigheter som Norge lever opp til, og som vi jobber for å fremme og sikre internasjonalt. Plattformen etablerer ingen nye rettslige kategorier og ingen menneskerett til å migrere. Det handler altså om både justispolitiske, utenrikspolitiske og utviklingspolitiske virkemidler.

Når vi er med på å forbedre levekårene, oppfylle FNs bærekraftsmål og fremme menneskerettigheter i opprinnelses- og transittlandene, støtter vi en utvikling som gir alternativer til irregulær migrasjon.

Den endelige teksten ligger innenfor de målsettingene som Norge har forhandlet ut fra. Våre viktigste krav er oppfylt. Samtidig er det ikke tvil om at dette er et kompromiss som skal ivareta interessene til mange land. Da er det ikke til å unngå at man ender opp med formuleringer som vi fra norsk side ville ha formulert annerledes. Det er slik FN fungerer. Multilateralt samarbeid handler om å ta små skritt i riktig retning. For å skape samarbeid må man starte med å etablere en felles forståelse av hva problemene er, og hva man skal samarbeide om.

Ett eksempel, som også har fått oppmerksomhet i norske medier, er formuleringen i plattformen om medias rapportering om migrasjon. Denne reagerte også Norge på i forhandlingene. Å få setningen ut av teksten lot seg ikke gjøre. Derfor var Norge blant landene som i forhandlingene krevde at full pressefrihet slås fast. Det er en selvfølge at media dekker alle sider av migrasjon, også de negative. Ytringsfrihet og frie medier er grunnleggende for demokratiet.

Under avslutningsmøtet i Marokko 10. og 11. desember holdt vi et innlegg der vi redegjorde for hvilken fortolkning Norge vil legge til grunn på avgjørende punkter. Dette vil vi følge opp med en stemmeforklaring under selve avstemningen i FNs generalforsamling 19. desember. Dette er en helt alminnelig framgangsmåte for å sikre at man ikke blir stilt til ansvar for en annen fortolkning enn den man selv har lagt til grunn.

I stemmeforklaringen vil jeg kort framheve åtte punkter:

1. at migrasjonsplattformen ikke er rettslig bindende, og ikke i seg selv vil danne grunnlag for folkerettslig sedvanerett

2. at statene har en suveren rett til å regulere egen innvandring

3. at alle migranter har visse fundamentale menneskerettigheter, men at plattformen ikke etablerer noen nye juridiske kategorier eller en menneskerett til å migrere

4. at målet om å bedre tilgjengeligheten og fleksibiliteten for regulær migrasjon ikke kan forstås som en plikt til ytterligere liberalisering

5. at frihetsberøvelse av utenlandske borgere kan være nødvendig i noen tilfeller, også når det gjelder mindreårige, men da som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom

6. at Norge forutsetter at alle stater etter folkeretten har plikt til å ta tilbake egne borgere, enten de returnerer frivillig eller ikke

7. at migrasjonsplattformen ikke kan forstås slik at den krever en revisjon av adgangen til å eksportere norske velferdsytelser

8. at migrasjonsplattformen anerkjenner viktigheten av fri presse, og at det ikke er noe i plattformen som legger begrensninger på en fri og faktabasert rapportering om migrasjon

Noen land har fryktet å miste kontroll over sin egen innvandringspolitikk. Nasjonal suverenitet over våre grenser er selvfølgelig helt avgjørende også for Norge. Vi skal selv fastsette vår innvandringspolitikk. Det er vi som avgjør hvem som får adgang til Norge, for hvilket formål og for hvor lang tid.

Vi har studert FNs migrasjonsplattform grundig. Det er ingenting i denne plattformen som svekker vår nasjonale suverenitet. Det er ingen rettslig forpliktelse i denne plattformen som forplikter oss til å liberalisere vår innvandringspolitikk. Det er ingen rettslige forpliktelser i denne plattformen om å endre norsk regelverk.

Jeg mener at de landene som stiller seg utenfor, bidrar til det motsatte av å sikre kontroll. Ved å stille seg utenfor svekker de dette viktige rammeverket for internasjonalt samarbeid på migrasjonsområdet. Mindre samarbeid gir færre muligheter til å komme fram til gode løsninger.

Dette er også konklusjonen som samtlige nordiske land har landet på, i tillegg til sentrale europeiske partnere som Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Derfor håper jeg at flest mulig land deltar i samarbeidet som FNs migrasjonsplattform legger opp til, og at de som har stilt seg utenfor, etter hvert ser og blir overbevist om at samarbeidet har en verdi.

I den norske debatten har enkelte reagert på at FNs plattform omtaler migrasjon som noe positivt, og som et bidrag til utvikling. Igjen, dette handler ikke om en juridisk forpliktelse til å liberalisere norsk innvandringspolitikk, men at regulær migrasjon ofte kan være et gode. Det er eksempelvis en berikelse for norske studenter å studere noen år i utlandet, og studentene er en berikelse for Norge når de kommer tilbake.

At vi kan hente kvalifisert arbeidskraft fra andre land når vi trenger det, er positivt for Norge. Det er et gode for migrantarbeidere at de kan finne arbeid og tjene penger i andre land. Når de sender penger til familien hjemme, bidrar det til opprinnelseslandenes utvikling. Trygg, ordnet og regulær migrasjon er et gode, og det er et bidrag til utvikling, for enkeltmennesker og for samfunn. Det er dette vi vil fremme.

Det vi vil bekjempe, er menneskehandel, menneskesmugling, ukontrollert og irregulær innvandring og brudd på menneskerettighetene.

Ansvarlig regionalt og globalt samarbeid er helt nødvendig for å løse denne utfordringen. Vi kan ikke klare det uten internasjonalt samarbeid. Derfor slutter Norge seg til FNs migrasjonsplattform.

Morten Wold (FrP) [10:26:21]: Jeg vil, både på vegne av meg selv, som mindretallet i presidentskapet når det gjelder ønsket debattform etter utenriksministerens redegjørelse, og på vegne av Fremskrittspartiets stortingsgruppe, sette frem et forslag om at redegjørelsen behandles etter Stortingets forretningsorden § 45 første ledd bokstav b – altså at saken føres opp til behandling i et senere møte, noe som kan skje allerede i morgen eller på lørdag.

Årsaken til det er at det vil åpne for debatt med anledning til å fremme forslag til votering, ikke bare en 5-minutters runde uten forslagsmulighet, slik det nå legges opp til. Fremskrittspartiet mener at et så viktig spørsmål som FNs migrasjonsplattform bør resultere i en full debattrunde med forslagsmulighet i Stortinget – derfor dette forslaget.

Trond Helleland (H) [10:27:46]: Jeg vil takke utenriksministeren for en god redegjørelse. Når det gjelder behandlingsmåten, synes jeg at presidentskapet har lagt opp til en klok behandlingsmåte, dvs. 5 minutter til hvert parti. I tillegg til det vil jo den utenrikspolitiske budsjettbehandlingen foregå rett etterpå, i neste sak, og jeg registrerer at Fremskrittspartiet der har lagt inn et forslag. Jeg mener at det naturlige nå er at vi har en runde med 5 minutter til hvert parti, og så går vi over i budsjettdebatten. Da er det full anledning for alle til å diskutere dette og andre gode og spennende temaer.

Anniken Huitfeldt (A) [10:37:03]: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Arbeiderpartiet er grunnleggende tilhenger av internasjonalt samarbeid for å løse internasjonale utfordringer og problemer. Det gjelder også migrasjon. Enkeltland alene kan f.eks. ikke bekjempe kyniske menneskesmuglere eller dødsrutene over Middelhavet. Derfor trenger vi fungerende internasjonalt samarbeid. Men jeg kan ikke her i dag fra Arbeiderpartiet utstede noen ettergodkjenning av at regjeringa på Norges vegne nå sist mandag støttet FNs nye migrasjonsplattform. Denne saken ligger på regjeringas bord.

Etter vår grunnlov og vår statsskikk er ansvaret for den løpende utenrikspolitikken tillagt regjeringa. Bindende avtaler skal godkjennes av Stortinget, ikke-bindende erklæringer er det den til enhver tid sittende regjering som skal ta stilling til. Derfor instruerer ikke Stortinget regjeringa om hvordan Norge skal stemme om resolusjonene i FNs hovedforsamling, og derfor kan ikke regjeringa komme til Stortinget i etterkant av at en sak er avgjort, for å be om parlamentarisk velsignelse eller tilgivelse.

I møtet med internasjonal migrasjon må noen prinsipper ligge fast. Norsk innvandringspolitikk er norske myndigheters ansvar. Den skal vi selv styre og regulere. Vi skal selv holde kontroll ved våre egne grenser. Selv om det ikke er vår oppgave her i Stortinget å ta stilling til denne migrasjonsplattformen, er det åpenbart at den har både fordeler og ulemper. Teksten er ikke juridisk bindende, men det er nyttige formuleringer her om at land f.eks. må utstede ID-dokumenter og ta ansvar for egne borgere. På den andre siden er det formuleringer som også skurrer, bl.a. eksport av trygdeytelser og at stater skal drive opplæring av media. Alt dette kunne vi hatt en grundig dialog om mens FN-forhandlingene fremdeles pågikk, om regjeringa faktisk var seg sitt ansvar bevisst og sørget for å konsultere og forankre Norges standpunkt.

For ti år siden ble det forhandlet fram en sammenlignbar ikke-bindende FN-erklæring, Durban II-konferansen om rasisme. Utenriksministeren den gangen møtte to ganger i Stortinget for å konsultere og forankre. Men denne regjeringa har dessverre ikke gjort en god nok jobb.

Det er paradoksalt at vi har denne debatten i dag, tre dager etter at plattformen er vedtatt. Så må utenriksministeren gjerne hevde at den skal opp i FNs hovedforsamling 19. desember, men det er bare sandpåstrøing. Plattformen ble vedtatt på mandag, teksten ble ferdigforhandlet i juli. Erna Solberg og Sylvi Listhaug startet prosessen fram mot denne plattformen da de deltok på FNs toppmøte om migrasjon høsten 2016. Mellom februar og juni ble det offentliggjort i alt sju ulike versjoner av plattformen. Men regjeringa kommer først nå til Stortinget, tre dager etter at plattformen er vedtatt og et halvt år etter at forhandlingene er avsluttet.

Jeg la merke til at utenriksministeren i svar til Stortinget gjorde et poeng ut av at hun hadde orientert om plattformen i sin utenrikspolitiske redegjørelse i vinter, men redegjørelsen inneholdt ikke mer enn tre setninger om migrasjonsplattformen – og én av setningene formidlet faktisk feilinformasjon, nemlig at det FN nå jobber med, er en global plattform for flyktninger og migranter. Det er jo feil. Denne FN-prosessen skiller tydelig mellom hva som er flyktninger, og hva som er migranter. Og det er ikke bare pirk, det er avgjørende at vi makter å skille mellom migrasjons- og flyktningpolitikk.

Det er åpenbart at det i den offentlige debatten om migrasjonsplattformen har kommet fram saklig og helt kurant uenighet, men den offentlige debatten har også inneholdt misforståelser, fordreininger og overdrivelser. Det må denne regjeringa ta en stor del av ansvaret for. Ikke har den sørget for å konsultere Stortinget, ikke har den evnet å informere og opplyse den offentlige diskusjonen. Vi har høyere forventninger til forvaltningen av landets utenrikspolitikk enn det regjeringspartiene har utvist i denne saken.

Michael Tetzschner (H) [10:41:40]: Jeg vil på vegne av vår gruppe takke utenriksministeren for redegjørelsen om det Norge har medvirket til i forbindelse med arbeidet med denne migrasjonsplattformen. Det er viktig for en videre debatt om disse spørsmål å være klar over hvilken status dette dokumentet har, og om det på noen måte gir Norge nye forpliktelser utover de vi selv frivillig påtar oss eller har påtatt oss.

Selv om dokumentet selv sier at det ikke er rettslig bindende, er det også vesentlig at Norge har hatt en klar stemme og sier klart fra om de delene av migrasjonsplattformen vi ikke kommer til å følge opp. Det er viktig å si dette, selv om det også understrekes at vi ikke står overfor en traktat eller annen juridisk bindende avtale. Plattformen er en politisk preget erklæring om hvordan landene ser på de problemer som uregulert migrasjon fører med seg, og hva som eventuelt må til av konkrete tiltak for å løse dem.

Under arbeidets gang har man måttet erkjenne at det er en interessemotsetning mellom migrantenes opprinnelsesland og de land som vurderer å motta migrasjonen, altså immigrantene. Grunnprinsippene for samkvemmet mellom stater er nedfelt i folkeretten, og det er det som normerer forholdet mellom stater. Det er disse reglene, som vi kjenner, som vil ha forrang hvis noen skulle ønske å bruke plattformen til noe annet og noe mer enn det vi selv ønsker å forplikte oss til i Norge. Disse reservasjonene er avgjørende for det videre arbeidet, slik at det kan skje på et avklart og realistisk grunnlag.

Norge har under sitt innlegg i Marokko fremført sine reservasjoner etter å ha vist til tvetydigheter i teksten. Slike forbehold betyr at vi ikke er bundet av teksten, heller ikke den politisk pregede teksten, lenger enn den forståelsen vi selv legger inn i dokumentet.

Med denne tilnærmingen er vi på linje med Danmarks presiseringer, som er gjort og fremført på vegne av en rekke medlemsland i EU. Disse land har understreket erklæringens ikke-rettslige karakter. Heller ikke skal teksten kunne brukes som et grunnlag for senere å hevde at man har etablert en sedvanerett.

Tvetydigheten i teksten har gjort det nødvendig for Norge, sammen med andre land, de som står oss nærmest, igjen å understreke at vi som suverene stater bestemmer hvilken migrasjonspolitikk som skal føres innenfor landenes egen jurisdiksjon. Det er kjernen i hva det innebærer å være en suveren stat. Det skal ikke følge nye forpliktelser enn de vi allerede har sluttet oss til gjennom den folkeretten vi allerede anerkjenner. Folkeretten bygger på statenes eksklusive territorielle kontroll og håndhevelse.

Det er Norge og andre suverene staters rett å trekke grensen mellom lovlig og ulovlig migrasjon og også å sette vilkår for innreise som aksepteres som lovlig. Det er også presisert at det ikke faller nye folkerettslige forpliktelser på Norge eller utvidelse av gamle.

Dette betyr at ingen kan legge til grunn noen utvidelse av det som i dag anses for å være legal migrasjon til Norge, enten begrunnelsen er arbeid, utdannelse eller familiegjenforening. Norge følger allerede de standarder som gjelder internasjonalt.

For å effektuere norske bestemmelser knyttet til utsendelse av personer som ikke finner grunnlag i asyl- og flyktningretten, har regjeringen tatt forbehold for å kunne bruke de tvangsmidler som er nødvendige for en proporsjonal, men samtidig effektiv håndhevelse av norsk lov. Det innebærer også i noen tilfeller tilbakeholdelse og arrest.

Vi er også tilfreds med det som ble sagt fra Norges side om presse- og ytringsfrihet. Den er som kjent grunnlovsbeskyttet hos oss, men den nyter også internasjonalt traktatsvern gjennom den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og den er rett og slett ikke til forhandling. Å skulle gå inn på en innholdsstyring av presse og media, eller for den saks skyld holdningskampanjer for å påvirke opinionen til å bli positivt innstilt til migrasjon, er uakseptabelt. I demokratiene er det den offentlige mening som til slutt bestemmer hva regjeringen mener, ikke omvendt.

Jeg mener utenriksministeren har ivaretatt norske posisjoner på en god måte. Norge kommer fortsatt til å utforme sin migrasjonspolitikk ut fra norske interesser.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:46:23]: Først vil jeg takke utenriksministeren for redegjørelsen. Det er viktig når en sak skaper så mye uro i befolkningen og så mye debatt, at man tar en åpen runde på det, og tar innbyggernes bekymring på alvor.

Det som derimot er oppsiktsvekkende, er at partier som Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som selv har bedt utenriksministeren komme og redegjøre for saken, nå har fått det sånn som de ønsker, og da synes de plutselig det er uryddig og prøver å legge lokk på debatten ved ikke å tillate en fri, åpen debatt som kunne vært belysende for saken. Det synes jeg er oppsiktsvekkende.

Så er det ikke riktig som det ble sagt fra Arbeiderpartiet, at saken er avgjort. Som utenriksministeren sa, skal denne opp til votering i FN den 19. desember. Dersom Stortinget nå velger å gå imot norsk tilslutning, blir det ingen norsk tilslutning. Men hvis man ønsker å få belyst den saken, må man ikke si nei til en debatt. Det er oppsiktsvekkende.

Når vi snakker om denne plattformen, har alle de andre partiene bare et stort behov for å snakke om hva man ikke skal gjøre. Man snakker om at internasjonalt samarbeid er viktig. Ja, selvsagt er internasjonalt samarbeid viktig. Det mener også Fremskrittspartiet. Men når man har så stort behov for å ta avstand fra innholdet i avtalen, står man bare igjen med å stemme for en avtale på grunn av at det er en internasjonal plattform, ikke på grunn av at det er en god internasjonal plattform. Det må jo være det grunnleggende argumentet for å tilslutte seg en sånn avtale – at avtalen er bra. Jeg har fortsatt til gode å høre andre partier trekke fram de gode argumentene i denne avtalen som faktisk vil gjøre en forskjell.

Det har blitt trukket fram noen få sider ved avtalen som kan være bra, f.eks. det med retur. Men det er sånn i dag at de landene som vi ønsker skal endre sin politikk, som skal endre sin praksis, allerede er pålagt det gjennom internasjonalt lovverk. De blåser i det. Hvordan tror man da at ved å signere en uforpliktende avtale skal disse landene endre praksis? Det kommer ikke til å skje. Derimot er det sånn at det alltid er Norge og andre europeiske vestlige demokratier som er de beste i klassen til å oppfylle intensjonene i disse avtalene. Da står vi igjen med en situasjon der det blir lagt betydelig press på at Norge skal endre sin politikk, mens de som blåser i sine forpliktelser allerede i dag, kommer til å fortsette å blåse i sine forpliktelser.

Det er mange formuleringer i denne avtalen som ikke bare er problematiske, men går direkte imot norsk innvandringspolitikk. Jeg er også enig i at vi skal beholde norsk selvråderett ved denne avtalen. Det er ikke noen selvstendighetsavgivelse vi går ut på her, men vi forplikter oss like fullt til å endre norsk politikk – 29 ganger i dokumentet står det at vi forplikter oss til ditt, og vi forplikter oss til datt. Hvis man signerer på at man forplikter seg til å endre norsk politikk, da må man ikke bli overrasket hvis norsk politikk blir endret.

Flere problematiske områder er allerede nevnt. Det tas til orde for at man skal gå gjennom lovgivningen med tanke på å lempe på kravene til familieinnvandring. Vi trenger strengere krav til familieinnvandring, ikke liberalisering. Det står at man skal få enklere tilgang til rettigheter, det står at man skal få flere veier til lovlig migrasjon. Vi er også enige om at man skal bekjempe ulovlig migrasjon, men denne avtalen legger opp til å bekjempe ulovlig migrasjon ved å gjøre den lovlig. Det er Fremskrittspartiet sterkt imot.

Og så står det et punkt som er svært problematisk, om hvordan staten skal gå inn og styre mediene, lære opp journalister i god etisk omtale av innvandringsspørsmål. Det strider mot pressefriheten, Redaktørforeningen har vært ute med det, alle synes det er problematisk. Så sier man bare at man ikke er pålagt å gjøre det. Men man setter da Norges signatur på noe som er sterkt beklagelig og problematisk. Hvordan skal Norge klare å påvirke nasjoner som Iran og Saudi-Arabia som ikke har pressefrihet, som bruker disse metodene til å endre sin politikk, når vi har sagt at dette er et greit verktøy å bruke?

Jeg er overrasket hvis dette ikke blir en større debatt, og hvis man slutter seg til denne avtalen uten å belyse den bedre.

Marit Arnstad (Sp) [10:51:49]: Jeg vil gjerne få lov å takke utenriksministeren for redegjørelsen. Jeg må likevel si at jeg er svært overrasket over at regjeringen kommer til Stortinget og redegjør om dette nå, flere dager etter at regjeringen allerede har godkjent avtalen på vegne av Norge i et møte i Marrakech. Utformingen av denne avtalen har jo hele tida vært regjeringens ansvar, helt siden statsminister Solberg og innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet var med og igangsatte forhandlingsprosessen for mer enn to år siden. Det er nå et halvt år siden forhandlingene om plattformen ble sluttført, og regjeringen har verken da eller undervegs i forhandlingene funnet det betimelig å orientere Stortinget overhodet om innholdet i norske forhandlingsposisjoner.

Regjeringen har ikke lagt fram noen sak for Stortinget, og vi som storting har ikke noe grunnlag for å ta stilling til plattformen. Vi har ikke fått kjennskap til de vurderingene som regjeringen har gjort undervegs, hvilke forhandlingsposisjoner en har hatt, hvilke strategiske valg en har gjort, hvilket innhold en har lagt i forhandlingene, og det har altså ikke vært noen drøfting i Stortinget omkring det. Den muntlige orienteringen fra utenriksministeren i dag endrer ikke på det spørsmålet.

Jeg tror det spørsmålet som mange stiller seg, er om plattformen eventuelt innebærer nye politiske forpliktelser for Norge og for andre land. La det være klart at Senterpartiet ønsker at vi skal beholde nasjonal suverenitet over alle sider ved norsk innvandringspolitikk, og vi tar det for gitt at regjeringen har sørget for det i forhandlingene om avtalen. Jeg må registrere at jeg sjelden har hørt en Høyre-politiker bruke ordene nasjonal suverenitet og nasjonal kontroll så ofte som utenriksministeren gjorde i sitt innlegg i dag, men det er jo hyggelig for en senterpartist å høre at andre partier også kan ta i bruk de ordene.

Poenget er at hvis denne suvereniteten ikke er beholdt, har regjeringen gått utover sine fullmakter etter Grunnloven. Da står vi overfor en helt annen sak, for det er nemlig regjeringens ansvar å sørge for at skillet mellom en mellomstatlig avtale og en overnasjonal avtale der vi avgir suverenitet, blir opprettholdt. All suverenitetsavståelse må behandles etter Grunnlovens regler, og hvis det skulle være tilfellet, står vi sjølsagt i en helt annen situasjon.

Senterpartiet har ikke hatt noen sak å behandle omkring dette spørsmålet, og vi har heller ikke noe samlet råd å gi regjeringen om sakens innhold. Det er regjeringens eget ansvar hvordan denne avtalen vil utvikle seg, og hvilke virkninger den vil få. Det er også regjeringens eget ansvar at den holder seg innenfor det som er vår nasjonale suverenitet når det gjelder denne typen avtaler.

Det er det som også gjør denne saken litt spesiell, må jeg få lov å si. Stortinget har rett og slett ikke noe beslutningsgrunnlag for å ta noen avgjørelser eller gi noe råd i denne saken. Denne saken er regjeringens ansvar, og det har åpenbart også regjeringen samlet ment, helt fram til nå. Det regjeringen gjør i dag, er å bringe regjeringspartienes egen uenighet inn i stortingssalen fordi de sjøl ikke klarer å håndtere den uenigheten seg imellom. Det ble veldig tydelig etter representanten Engen-Helgheims innlegg. Det synes jeg er en helt umulig situasjon. Det gjør de – de bringer altså inn i stortingssalen sin egen uenighet om en sak som de sjøl helt fram til nå har ment er regjeringens konstitusjonelle ansvar. Det kan ikke kalles annet enn merkverdig og helt umulig for Stortinget å forholde seg til.

Audun Lysbakken (SV) [10:55:46]: Jeg vil også takke utenriksministeren for redegjørelsen, som jeg skulle ønske hun slapp å bruke tid på. Vi er enig i det aller meste hun sa, også de fortolkninger som regjeringen redegjorde for i sitt innlegg da plattformen ble klappet igjennom i Marrakech. Jeg synes at det ikke er grunn til å si så veldig mye mer om sakens innhold, nettopp fordi den allerede er avgjort, og fordi utenriksministeren godt har redegjort for hvorfor den ikke har noe i Stortinget å gjøre.

Dette er jo bare et skuespill – en pinlig affære, hvor Stortingets tid misbrukes til å gi et regjeringsparti en mulighet til å komme ut av en knipe med sine egne kjernevelgere. Vi har det sånn i utenrikspolitikken at regjeringen til og med kan gå til krig uten å komme til Stortinget. Men dette kommer de til Stortinget med. Vi er ikke bedt om å gi noe råd. Det er regjeringen med Fremskrittspartiet som står ansvarlig for tilslutningen til denne plattformen. Og det er ganske åpenbart hva som er skjedd her: Fremskrittspartiet har ikke forstått hvor stort sinne dette ville utløse hos deres egne, kommet for seint på banen, tatt noe som ikke var en formell dissens. Man kunne selvfølgelig kommet til Stortinget lenge før beslutningen skulle tas. Det ville gitt mening, kanskje. Men det skjedde ikke, sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet sov i timen.

Vi har altså en regjering som lar seg stresse av Resett, Hege Storhaug og assorterte konspirasjonsteoretikere på ytre høyre fløy. Det er utrolig at regjeringen får seg til å presse seg inn på Stortingets dagsorden bare for at Fremskrittspartiet skal få reparere sitt forhold til disse miljøene. Her ser vi hva slags prosjekt Kristelig Folkeparti og Venstre har rotet seg inn i. Det er en regjering hvor husfreden bare blir bevart hvis ytre høyre på internett er fornøyd. Det er bare å gratulere. I denne saken framstår den borgerlige regjeringen som et sirkus med Erna Solberg som sirkusdirektør, Fremskrittspartiet som narr og Venstre som narrens dansende statist. Dette er å kaste bort Stortingets tid. Jeg har ikke behov for å bruke resten av min taletid.

Abid Q. Raja (V) [10:58:30]: Jeg vil også ta avstand fra ordbruken og innlegget som Lysbakken holdt nå, men la oss holde oss til saken. Ironien er at Fremskrittspartiet vil stemme imot denne pakten som i stor grad fokuserer på å begrense migrasjonen som følge av nød, krig og katastrofer. Det er ironien.

Globale utfordringer må løses globalt. Utfordringene rundt irregulær migrasjon er per definisjon internasjonale spørsmål, og flyktningkrisen som rystet Europa for et par år tilbake, viste nettopp det. Alenegang leverte ikke noe annet enn piggtråd, usikkerhet og Alan Kurdi, den tre år gamle gutten vi alle husker, som ble funnet død på stranden i Tyrkia i 2015. Det er derfor uforståelig for meg at noen skulle motsette seg å finne internasjonale løsninger på migrasjon, all den tid vi er helt sikre på at spørsmål ikke kan løses av enkeltlands alenegang. Europas historie er full av eksempler på katastrofer som følger med slike aleneganger, og høydepunktene i vår historie kom da vi sto samlet i kampen for frihet, likhet og brorskap.

Migrasjonspakten er et forsøk på å etablere en felles forståelse rundt migrasjon. Landene som undertegner pakten, bekjenner seg til noen grunnleggende menneskerettigheter og setter disse i sammenheng med migrasjon. Pakten gir også enighet om hvordan land bør bekjempe menneskesmugling, og hvordan man sørger for at flest mulig finner løsninger som gjør at de kan bli i sine hjemland og ikke bli tvunget ut på flukt. Det er ingen åpen innvandringspakt på noe vis, og den binder ikke Norge, eller noe annet land, til å ta imot flere innvandrere eller flyktninger.

Jeg er veldig glad for at utenriksministeren har sagt at vi skal gjøre vårt for å finne internasjonale løsninger som bidrar til å begrense flyktningstrømmene. Hun har sagt hun vil bidra til å ivareta migranters menneskerettigheter, og hun har stått opp mot dem som mener at norsk alenegang er veien å gå. Utenriksministeren og UD fortjener takk for de ikke stiller oss i Norge i skyggen, sammen med Orbán, Kaczy?ski, Trump og Kurz.

Det er heller ikke slik at denne pakten vil legge noe bånd på Norges innvandringspolitikk. Den politikken er det vi som fører, og regjeringspartiene har blitt enige om å føre en restriktiv, rettssikker og ansvarlig innvandringspolitikk, som setter mennesket i sentrum og sikrer alle, uavhengig av bakgrunn, deres grunnleggende menneskerettigheter. Den linjen ligger fast. Politikkens formål er å finne realistiske løsninger på slike utfordringer, men jeg vil også framheve alle fordeler migrasjonen har brakt med seg gjennom tidene. Migrasjonen gjorde Amerika til verdens største og innovative økonomi, den gjorde Fredrik II den stores Preussen til en kulturell stormakt, og den gjør at byer som Rotterdam, London, Paris og Barcelona i dag er skinnende eksempler på hva vi kan oppnå i åpne samfunn.

Migrasjon er også en personlig historie, og det er en del av min egen bakgrunn. Mine foreldre kom til Norge fra Pakistan for å skape et bedre liv for seg og sine og for å bidra til det norske samfunnet. De var den gangen fremmedarbeidere og levde under harde vilkår. Moren min var hjemmeværende og analfabet, og faren min jobbet på en spikerfabrikk. Hans kvalifikasjoner fra Pakistan tok ham ikke langt i Norge. Det var likevel hans og den generasjonens arbeidsvilje som gjorde at de kunne forsørge sine familier, og jeg og veldig mange andre i Norge – titusener – er nettopp produkt av denne migrasjonsfortellingen. Jeg var en ung pakistansk gutt som jobbet hardt og ble støttet av viktige mennesker i mitt lokalsamfunn, skolen, som gjorde at jeg fikk en utdanning og har kommet dit jeg er i dag. Min historie er selvsagt ikke den eneste. Norsk samfunnsliv er full av slike migranter som gjør hva de kan for å bidra på en god måte i Norge. Migrasjon i seg selv er ikke utfordringen for Norge. Det er det den manglende integreringen som eventuelt er.

Mot slutten vil jeg igjen takke utenriksministeren og regjeringen som stiller seg bak FNs migrasjonspakt og vil gjøre det den kommende uken, og som ikke følger Orbán og Kaczy?ski ned en vei som bare bidrar til mer menneskesmugling og grovere brudd på menneskerettighetene. Nasjonalistenes drøm om et lukket samfunn er et luftslott. Det har aldri eksistert og vil heldigvis aldri eksistere. Det er det vår jobb å sørge for at ikke skjer. Vårt samfunn er et åpent samfunn, og når vi løser internasjonale utfordringer, løser vi dem i fellesskap. Det er den beste veien å gå.

Derfor er det slik som utenriksministeren sier: Det er i Norges og alle europeiske lands interesse å støtte opp om en global politisk forståelse av migrasjon. Derfor er det rart å se at Fremskrittspartiet velger å stille seg utenfor.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:03:26]: Representanten Rajas personlege historie viser både kor viktig politisk område dette er, og kor bra det kan gå.

Dette var ei sak som eg var usikker på om eg skulle ta ordet til, men no sa representanten Engen-Helgheim – og eg har lyst til å sitere han – følgjande frå Stortingets talarstol: «... setter da Norges signatur på noe som er sterkt beklagelig». Konstitusjonelt er det vår utanriksminister som skal gjere det. Med den typen ordbruk frå Stortingets talarstol har Engen-Helgheim sagt at han ikkje kan ha tillit til utanriksministeren, med mindre utanriksministeren vel å beklage frå Stortingets talarstol.

På vegner av Kristeleg Folkeparti vil eg seie at me har full tillit til utanriksminister Eriksen Søreide, og kvar gong ho kjem for å halde utgreiingar frå denne talarstolen, er det glitrande utgreiingar.

Men i dag har eg ingen grunn til å takke for utgreiinga, for eg meiner at denne utgreiinga ikkje burde ha funne stad frå denne talarstolen. Det er altså 1,5 år sidan forhandlingane starta. Viss ein skulle hatt innspel, skulle ein enten hatt det ved starten eller før ein hadde slutta seg til denne avtalen, som Noreg formelt sett gjorde for tre dagar sidan. Som utanriksministeren òg sa i si utgreiing, er ikkje dette ein traktat, det er ikkje ein avtale, det er ikkje ein konvensjon – det er ei plattform. Det er ikkje bindande for Noreg, og da har eg problem med å forstå kvifor me skal diskutere dette.

Men eg er einig i konklusjonen til utanriksministeren. Me lever i ei tid då eigeninteressene dominerer meir og meir, i land etter land, og i ei sånn tid bør alle progressive krefter seie tydeleg og klart ifrå om at me bør ha meir samarbeid, ikkje mindre.

I eit sånt perspektiv er det liten tvil om at FNs migrasjonsplattform er eit steg i riktig retning. Migrasjonsutfordringane i verda er internasjonale utfordringar som krev internasjonale løysingar. Migrasjonsplattforma gir nye moglegheiter for samarbeid og felles løysingar. Me veit alle at migrasjonsutfordringane ikkje kan løysast berre med å stengje grensene, men at dei må handterast internasjonalt. Eitt land kan ikkje gjere alt aleine. Me treng meir internasjonalt samarbeid for å hindre irregulær migrasjon, utnytting, menneskesmugling og menneskehandel.

I debatten om migrasjonsplattforma har det vore mange meiningar og kanskje ikkje fullt så mykje fakta. La meg dele nokre harde fakta om kva migrasjonsplattforma handlar om. Ho handlar om:

• meir samarbeid om migrasjonsstatistikk

• meir hjelp til migrantar der dei er

• meir informasjon til migrantane, så dei blir kjende med farane og med moglegheitene dei har

• meir id-papir og dokumentasjon

• fleire moglegheiter for mobilitet for arbeidarar, studentar og akademikarar

• meir etisk og anstendig rekruttering av arbeidsinnvandrarar

• meir hjelpsam og føre-var-haldning i migrasjonsprosessen

• meir humanitære krav for å redde liv og finne sakna migrantar

• meir samarbeid mot menneskesmugling og utnytting av sårbare migrantar

• meir hjelp til offer for menneskehandel

• meir kontroll over grensene

• meir samarbeid for å respektere folkeretten

• meir rettar og plikter, gjensidig respekt og inkludering i integreringsprosessen

Dette sluttar Kristeleg Folkeparti seg til.

Men som eg sa: Eg har lagt merke til at Framstegspartiet i dag har hatt ein ordbruk som ikkje viste tillit til den sitjande utanriksministeren. Det må eg seie eg synest er særs spesielt.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [11:08:22]: Til de representantene som har understreket at dette ligger på regjeringas bord: Det er helt korrekt, og det er ingenting som endrer det ved at det gis en redegjørelse. Vi har heller ikke kommet til Stortinget for å be om en etterfølgende godkjenning eller på andre måter bedt Stortinget ta stilling til plattformen. Det er heller ikke uvanlig å redegjøre i Stortinget for aktuelle temaer der Stortinget ikke skal fatte en beslutning eller et vedtak, men bli orientert om en sak.

Jeg tror de fleste har lagt merke til at det den siste tida har vært en økende temperatur i den offentlige debatten. Den har kommet senere i Norge enn den har gjort i en del andre land, men like fullt er en del av det som kommer fram i den debatten, både bekymringsfullt og – etter min oppfatning – noe som ikke tjener debatten om verken migrasjon, integrasjon eller flyktninger. Derfor har regjeringa et behov for å kunne gi en mer samlet framstilling av det som faktisk ligger i plattformen, også for å kunne bidra til å fortelle hva plattformen ikke er, hvilke forpliktelser den ikke innfører. Det mener jeg er viktig og normalt i et offentlig ordskifte.

Dette var et tema i min utenrikspolitiske redegjørelse. Den gangen var det bare én representant som tok ordet til dette spørsmålet. Det var representanten Christian Tybring-Gjedde, som vektla at flyktning- og migrasjonsproblematikk er et globalt ansvar og må håndteres globalt. Jeg har siden det vært i tre spontanspørretimer. Jeg har vært tilgjengelig for alle spørretimer og har ikke – inntil i forrige uke – fått skriftlige spørsmål om saken. Da kom det tre spørsmål fra Senterpartiet, som vi har svart ut, og som primært gikk på prosess.

Jeg ville mene at f.eks. det å skulle bruke den utvidete utenriks- og forsvarskomité til å orientere om denne prosessen ikke ville være formålstjenlig, rett og slett fordi dette ikke er gradert informasjon. Derfor har vi brukt de anledningene som har vært, til å fortelle at dette arbeidet var underveis, men at det – som representantene her også har understreket veldig tydelig – ligger på regjeringas bord, det er regjeringas prerogativ og ansvar, og det er derfor regjeringa har jobbet med saken.

Det er riktig, som jeg opplyste i min redegjørelse, at det er utviklet en migrasjonsplattform som er forhandlet fram mellom land, og en egen flyktningplattform som er utviklet internt i FN. Jeg refererte til begge. De springer begge ut av New York-erklæringen, som ble vedtatt av 193 land.

Dette er ikke en plattform som skal signeres. Den stemmes over i FN, etter alt å dømme den 19. desember. Som alle kjenner til, kan det av og til bli endringer i tidsskjemaet, men planen er 19. desember. Den skal ikke signeres. Jeg har heller ingen ting å beklage. Jeg framfører det som er regjeringas politikk.

Jeg legger merke til, selv om jeg ikke har bedt partiene i Stortinget om verken å gi tilslutning til plattformen eller nødvendigvis å uttrykke sine meninger om den, at det med ett unntak er bred oppslutning om plattformen i Norge. Jeg syns det – i det politiske klimaet vi har mange steder i Europa nå – er en tilleggsverdi at vi kan uttrykke det, rett og slett fordi debatten i mange land har vært betydelig tøffere enn den har vært i Norge, selv om den også her de siste ukene har blitt tøffere enn den var, med alle de konsekvenser det har hatt for opptil flere. Jeg syns det sånn sett er positivt at det kommer til uttrykk en enighet om at dette er en fornuftig politikk for Norge å slutte seg til, med de forbeholdene og tolkningene vi og mange andre land har gjort av det som er innholdet i plattformen.

Anniken Huitfeldt (A) [11:15:09] (komiteens leder): For over 100 år siden formulerte Wollert Konow fra Fana, han som ble statsminister rett før første verdenskrig brøt ut, en tese om det som var kjerneinteressene i norsk utenrikspolitikk. Ordene kunne egentlig vært sagt i dag: folkerett, en bedre organisert verden der konflikter blir løst i tvisteløsningsorganer og ikke ved bruk av militærmakt, og fri verdenshandel, fordi handel skaper fred og hindrer negativ stormaktsrivalisering.

Disse verdiene var utfordret i tida før første verdenskrig. De er utfordret også i dag. For når vår viktigste allierte endrer kurs og i stadig større grad utfordrer ideen fra den nye verdensorden, slik den er etablert etter andre verdenskrig, med Bretton Woods, multilateralt samarbeid og frihandelsavtaler, er det en utfordring for oss. Når vår viktigste allierte trekker seg fra Parisavtalen og Iran-avtalen, innebærer det at Norge må ta større ansvar sammen med likesinnede i forsvar for internasjonale avtaler, internasjonale organisasjoner.

Og folkeretten er utfordret. Når vårt naboland endrer Europas grenser og forsøker det ved hjelp av militær makt, får de støtte fra ytterste høyre og ytterste venstre i Europa. Her hjemme er det nestlederen i utenrikskomiteen fra regjeringskonstellasjonen som har uttalt seg langs de linjene. Ikke engang Rødt har gått så langt. Fasthet i forhold til Russland forutsetter at regjeringspartiene opptrer enhetlig. Den solbergske parlamentarismen, som vi også så demonstrert i full blomst her i salen i stad, etterlater et inntrykk av vingling, ettergivenhet og manglende konsistens i vårt forhold til Russland. Bred enighet om hovedlinjene har vært en beskrivelse og en norm i norsk utenrikspolitikk. Det er ikke tillitvekkende når denne fastheten rokkes ved av framtredende stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene.

Det er ikke enorme forskjeller mellom vårt og regjeringas utenriksbudsjett. I en urolig tid må vi ikke gjøre som Danmark og bygge ned vår utenrikstjeneste. Det handler om å spille en rolle i multilaterale organer – FN, Verdens handelsorganisasjon og internasjonale nedrustningsorganer. Det handler også om å fremme norske interesser, og det handler om å sikre en plass i FNs sikkerhetsråd.

Fredsprisvinner Denis Mukwege sa tidligere denne uka at han tror Norge kan gjøre en forskjell i arbeidet for å bekjempe voldtekt og overgrep i krig og konflikt.

Et område hvor jeg mener Norge burde spille en viktigere rolle, er når det gjelder kvinners rett og tilgang til prevensjon og abort. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp har vært tema i diskusjonen her hjemme de siste ukene. Internasjonalt skyller en reaksjonær bølge over verden, med mål om å innskrenke kvinners rett til å bestemme over egen kropp. I internasjonale media har statsminister Solbergs opptreden i abortsaken blitt tolket nettopp som en del av denne reaksjonære bølgen.

USA har tidligere vært en viktig alliert i kampen for kvinners rettigheter. Men Trump-administrasjonen har kuttet dramatisk i støtten til dette arbeidet. Høyreregjeringa har dessverre plassert Norge verken i første, andre eller tredje rekke i den internasjonale kampen for kvinners rettigheter.

Like etter Trump-administrasjonens dramatiske kutt samlet Nederlands utviklingsminister andre givere for å kompensere for USAs kutt. Hun takket sine medarrangører Belgia, Danmark og Sverige. Og hun takket de første som meldte sin støtte: Canada, Kapp Verde, Estland, Finland og Luxembourg. Norge ble ikke engang nevnt i åpningen.

Når amerikanerne reduserer sin innsats, må vi trappe opp vår. Når helsetilbudet til ungdom og hiv-positive i Mosambik blir stengt ned fordi organisasjonene som driver tilbudet, også tilbyr abort, sier det mye om hvordan folk rammes av dette kuttet. Fra Arbeiderpartiet vil vi øke finansieringen av prevensjon og trygge aborter med 150 mill. kr. Jeg synes det er underlig at regjeringen kom så sent på banen i denne saken, og at regjeringa de første årene kuttet i sine budsjetter til trygge aborter og prevensjon, slik at kvinner kan bestemme over egen kropp.

Det samme mønsteret ser vi også når det gjelder fornybar energi – store kutt etter 2013. To tredjedeler av hele budsjettet til fornybar energi ble kuttet. Så økes det noe, men fortsatt er det under det nivået som var da regjeringa gikk på i 2013.

Det mest alvorlige med debatten om dette budsjettet er hvordan regjeringa bryter med våre NATO-forpliktelser. Man kan gjerne diskutere detaljer om forståelsen av NATOs 2 pst.-mål og tidsfristen 2014. Men det som iallfall er helt klart, er at andelen til forsvar ikke skal synke, den skal ikke gå ned. Det kan det ikke være noen tvil om. Men det er akkurat en nedgang denne regjeringa legger opp til med det budsjettet som er presentert for Stortinget her i dag. Helt ferske tall viser en klar nedgang fra 1,66 pst. i 2018 til 1,59 pst. i 2019. Det gjør denne regjeringa med vitende og vilje. Det er pinlig. Det viser at Høyre ikke lenger kan kalles et forsvarsparti. Forsvarsministeren har ikke gjennomslag i sin egen regjering. Fra Arbeiderpartiet følger vi opp landmaktsavtalen og setter i gang anskaffelse av stridsvogner og bygger opp forsvaret i Finnmark raskere. Vi vil sikre at Hæren får helikoptre på Bardufoss, og vi styrker Heimevernet.

Jeg skulle virkelig ønske at regjeringspartiene ville være med på disse forslagene. I stedet kommer det nok en budsjettavtale i Stortinget med kutt på forsvarsbudsjettet sammenlignet med regjeringas opprinnelige opplegg.

Jeg tar opp forslag som Arbeiderpartiet har alene og sammen med andre.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:22:28]: Jeg hadde ikke tenkt å nevne migrasjonsplattformen, men fordi utenriksministeren nevnte mitt navn i sitt innlegg, tror jeg at jeg skal gjøre det ganske tydelig at det aldri har vært Fremskrittspartiets eller min intensjon å åpne for regulær migrasjon fra den fattige delen til den rike delen av verden. Det som var problemstillingen den gangen, var nærmeste å trygge land og at flyktninger skulle reise tilbake til hjemlandet når de ikke trengte beskyttelse lenger. Det var saken, og det var det som ble diskutert. Hvis man vil misbruke et sitat, som for øvrig er blitt oversendt fra Dagbladet i går – man kan kanskje tenke seg hvor det kommer fra da – kan man godt gjøre det, men det gjør ikke saken særlig bedre.

Det er en klisjé, men jeg sier det likevel: Verden var enklere før – ikke nødvendigvis mindre farlig eller mindre blodig, men den var mer forutsigbar. I dag opplever vi mer flyktige allianser, nasjoner som splittes internt, og internasjonal usikkerhet. Verden slites mellom nasjonalisme og globalisme – to begreper som hver for seg, dersom de misbrukes, kan skape store spenninger. Men det er ikke slik vi får presentert disse begrepene.

Ledende politikere og ledende mediehus presenterer og omtaler globalisme nærmest som utelukkende positivt, mens nasjonalisme skal gi oss frysninger og assosiasjoner til fascisme og nazisme. Det første fremstilles som inkluderende, og det andre ekskluderende. Da blir spørsmålet: Inkluderende i forhold til hva, og ekskluderende i forhold til hva? Det er i dette perspektivet vi opplever spenninger.

Nasjonalstatens innbyggere vil ikke være med på politikernes ambisiøse globale mål. Litt forenklet kan man si at innbyggerne ikke aksepterer at deres politikere forhandler vekk selvråderetten, enten det gjelder økonomi, klima eller innvandring. Nettopp derfor opplever vi til dels voldelige demonstrasjoner i Paris, brexit og at en rekke ledende land sier nei til FNs globale migrasjonspakt. Politikerne forplikter sine land på stadig flere områder, og det gjør de uten å spørre sine sjefer – altså velgerne – om lov. Velgerne blir i stedet belært om globalismens suverenitet.

I et slikt landskap i rask endring er det viktig at Norge finner sin naturlige rolle – en rolle som bør reflektere Norges nasjonale interesser ut fra geografi, økonomi, historisk erfaring og kompetanse. Vi bør søke allianser der alle parter ser seg tjent med det, og som har forankring i folket. Avtaler som sikrer fri og fair handel over landegrensene, og forsvarssamarbeidet gjennom NATO er to gode eksempler. Globale forpliktelser inngått uten nasjonale demokratiske prosesser og konsekvensutredning i forkant bør Norge konsekvent være avvisende til.

Av og til spør jeg meg om vi har mistet vårt moralske kompass. Det smerter meg langt inn i sjelen når Norges stemmegivning i FN indirekte eller direkte rammer Midtøstens eneste demokrati, Israel. Vi har hatt flere episoder hvor dette har vært tilfellet, senest i forrige uke. Jo, vi stemte for USAs resolusjon om å fordømme Hamas’ terror, men vi stemte samtidig for Kuwaits krav om at en slik resolusjon må ha to tredjedels flertall. Resolusjonen ble dermed ikke vedtatt. Det ble vist til paragrafer for hvorfor Norge stemte som vi gjorde, men det holder ikke. Andre land trengte ingen slike paragrafer for å stemme nei til kravet om to tredjedels flertall. Norge har tidligere heller ikke vært nevneverdig opptatt av dette. Det er helt avgjørende at Norges stemmegivning i FN har forankring i hele regjeringen – og selvsagt også i regjeringens samarbeidserklæring. I slike saker må det være legitimt å spørre om det kan være andre motiver som driver stemmegivningen.

Budsjettet vi vedtar i dag, fortsetter å oppfylle den vedtatte langtidsplanen med landaksevedtaket. Fremskrittspartiet er spesielt fornøyd med at aktivitetsnivået har økt. Det trenes og øves mer, særlig i Hæren og HV.

Styrket tilstedeværelse i nord er viktig for å sikre et troverdig forsvar. Regjeringen fortsetter etableringen av jegerkompaniet ved Garnisonen i Sør-Varanger. Ved Garnisonen i Porsanger begynner arbeidet med etableringen av en kavaleribataljon. Dette representerer en kraftig økning av tilstedeværelsen i Finnmark.

Anskaffelse av kapasiteter som skal sikre Norges sikkerhet og frihet, er en nødvendig forsikringspremie å betale. Samtidig må vi ikke glemme at et sterkt forsvar kun kan opprettholde kampkraften dersom det kombineres med en levedyktig og kompetent norsk forsvarsindustri. Kontrakter for norsk forsvarsindustri som sikres gjennom våre anskaffelser, er da helt avgjørende. Det strategiske samarbeidet som er opprettet med Tyskland i forbindelse med vår anskaffelse av nye ubåter fra ThyssenKrupp Marine Systems, er et godt eksempel på dette. Det er positivt at dette samarbeidet har bidratt til enighet om at Tyskland anskaffer NSM-missiler til overflatefartøyer i den tyske marinen – og det understreker jeg er veldig viktig.

Afrika trenger våre bedrifter, men de har fått våre bistandsorganisasjoner, sa Paul Collier, professor i økonomi ved universitetet i Oxford da han besøkte Norge i høst. Regjeringen har gjort mye for å dreie bistanden i mer næringsvennlig retning. Innsatsen for å skape jobber har økt. Det skal bli tryggere og mer attraktivt å investere i utviklingsland – både for lokale og internasjonale aktører. Norge skal også bidra til at det blir bedre og mer forutsigbare rammebetingelser for privat sektor i samarbeid med lokale myndigheter, som sitter med ansvaret for eget lands utvikling.

Da rakk jeg ikke mer, siden jeg måtte ta en kommentar til utenriksministeren.

Jeg tar til slutt opp Fremskrittspartiets forslag.

Audun Lysbakken (SV) [11:27:58]: Det er en rekke spørsmål jeg håper vi kan komme tilbake til i løpet av debatten. Vi behandler i dag et budsjett som skal sørge for økt norsk engasjement i en rekke viktige internasjonale spørsmål, og som samtidig skal sørge for at vi leverer på viktige utfordringer knyttet til norsk sikkerhet og forsvar.

SV fremmer de forslagene som er omdelt i salen, knyttet til en problemstilling som jeg har lyst til å adressere aller først. Det gjelder den appellen som fredsprisvinner Denis Mukwege lanserte tidligere i uken i forbindelse med det store og viktige arbeidet mot bruk av vold og voldtekt mot kvinner som våpen i krig. En av hans ideer er at det bør lages et fond for oppreisning av ofrene for volden, samtidig som innsatsen for å straffe de ansvarlige økes. Jeg synes det er rett å dvele litt ved det også i denne debatten. Jeg er veldig glad for at det har vært en tverrpolitisk og tydelig tilbakemelding i Norge på at dette er en agenda som er viktig for oss. En konkret måte vi kan gjøre dette på, er å bli initiativtaker internasjonalt i arbeidet med et slikt fond. Innretningen på et slikt fond, akkurat hvordan pengene skal brukes, er selvfølgelig et spørsmål som man må komme grundigere tilbake til. Men selve ideen, nemlig at det skal finnes finansiering til oppreisning, trenger ikke å ha noe med økonomisk erstatning å gjøre, men ulike tiltak for å vise holdning, sørge for at de som er utsatt for denne volden, blir sett, kan gjennomføres i ulike land. Jeg synes det er en flott idé. Derfor tillater vi oss å fremme et forslag knyttet til det, som jeg håper det kan være mulig å få flertall for – og vi er selvfølgelig mer enn villige til å diskutere innretningen på det med andre partier.

SVs budsjettforslag inneholder en kraftig satsing på solidaritet med de fattige i verden. Særlig har jeg lyst til å nevne de områdene der vi mener Norge trenger å fremme en ekstra innsats. Det gjelder f.eks. arbeidet for kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Det er et arbeid som er satt ekstra på dagsordenen internasjonalt i forbindelse med Donald Trumps «gag rule», og der det fortsatt er behov for at Norge øker innsatsen – ikke minst i lys av hvordan sivilsamfunnet er under press i svært mange land.

Det er mange viktige ting å diskutere i utviklingsbudsjettet, særlig knyttet til innretningen av næringslivsbistanden, vekten på globale fond, osv. Der finnes det også uenigheter oss imellom, men det får vi komme tilbake til i debatten.

Når det gjelder forsvarspolitikken, har SV fremmet et budsjett som tydelig styrker vårt nasjonale forsvar på bekostning av deltakelse i krigføring utenlands og på bekostning av opptrappingen av amerikansk nærvær i Norge. Det er vår overbevisning at et sterkt norsk forsvar, en størst mulig norsk ivaretakelse av egen sikkerhet, er det som bidrar mest til å dempe spenningen i det høye nord. Derfor foreslår SV kraftige økninger i Hærens budsjett, Sjøforsvarets budsjett og Cyberforsvarets budsjett, samtidig som vi foreslår å stoppe innkjøpet av kampfly på det nivået som Stortinget til nå har forpliktet seg til, slik at vi kan skaffe midler til både investeringer og drift i det øvrige forsvaret. Vi har også fremmet et forslag som er omdelt, knyttet til å stoppe plasseringen av amerikanske soldater permanent på Værnes og Setermoen.

Jeg tar med dette opp SVs forslag.

Abid Q. Raja (V) [11:33:11]: Denne uken er det 70 år siden verdens menneskerettighetserklæring ble vedtatt, og første artikkel i menneskerettighetserklæringen lyder:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Dette kunne like godt vært preambelen for norsk utenrikspolitikk. Vi jobber jo for menneskerettighetene fordi vi har et ansvar for å handle mot hverandre i brorskapets og søskenskapets ånd. Det har ikke endret seg siden 1948.

Verden forandrer seg. Det er gode grunner til å være optimistisk på vegne av verdens befolkning. Mellom 1990 og 2015 har vi redusert antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom, med to tredjedeler. I verdens største demokrati, India, har høyesteretten avkriminalisert likekjønnet sex. Og selv om mange arter fortsatt er utrydningstruet eller utryddet, kom det svarte neshornet tilbake til Tsjad had nesten 50 år etter at arten ble utryddet i det landet. Jeg er derfor ikke helt enig med dem som svartmaler verden som et eneste trusselbilde. Økende økonomisk og sosial frihet har vært grunnleggende for at pilene nå peker i riktig retning.

Samtidig er det ikke til å stikke under stol at vi i dag står overfor en rekke globale utfordringer som krever svar. I Europa har flere land forsøkt å kneble domstoler, presse og sivilsamfunn i et forsøk på å styre som illiberale demokratier. Polen og Ungarn er fremst i rekken innad i EU, men også Tyrkia er et land jeg og andre følger med stor bekymring. Endringene i disse landene skjer ikke først og fremst fordi befolkningen ønsker et mer autoritært styresett, men fordi det er et økonomisk utenforskap og en følelse av sosial marginalisering som foregår.

Globalt preges vi av mye usikkerhet rundt dagens amerikanske utenrikspolitikk – og en stadig aggressiv russisk holdning til Ukraina. Gjennomføringen av Vostok-øvelsen sammen med Kina viser med all tydelighet at stormaktskonflikter ikke er så utenkelige nå som Fukuyama tenkte da han skrev sin tese om historiens slutt. En økende hang til proteksjonisme og mot internasjonalt samarbeid bidrar også til et mer usikkert verdensbilde.

I dette ustabile klimaet må vår og Europas rolle være å stå stødig på internasjonalt samarbeid, europeisk samhandling og en menneskerettighetsbasert internasjonal politikk. Fra Norges hold må vi hegne om EØS-avtalen – ikke kutte finansieringen med 1,3 mrd. kr, slik Senterpartiet foreslår. Siden Norge ikke er medlem av EU, må vi finne andre måter å påvirke EUs beslutninger på. Vi må stille oss i sentrum av europeisk samarbeid og søke løsninger på tvers av landegrenser der det trengs. Vi må jobbe aktivt for å få et norsk sete i Sikkerhetsrådet, slik vår utenriksminister arbeider for. Dette setet må vi bruke for å reformere FN-systemet, for én ting tror jeg vi kan være enige om, og det er at dagens sammensetning av Sikkerhetsrådet neppe holder framover.

I NATO må vi gjøre det vi kan for å holde alliansen samlet og Amerika investert i europeisk forsvar. Det gjør vi både ved å øke vår egen investering i norsk forsvarsevne og ved å bidra aktivt til alliansens virke.

I dagens verden stilles det spørsmål ved EØS-avtalen. Det gjøres det også her hjemme. Det stilles også spørsmål om samholdet i NATO, og det stilles spørsmål rundt verdien av bistand og internasjonalt samarbeid for å regulere migrasjon. Det har vi også vært vitne til i debatten i dag. Samlet er dette etter min og Venstres oppfatning en trussel mot det åpne samfunnet vi er glad i og forsvarer fra denne talerstolen. Derfor er det helt på sin plass at denne regjeringen forsterker sin innsats for europeisk og transatlantisk samarbeid, for en mer målrettet bistandssatsing og for internasjonale avtaler for å håndtere internasjonale fenomener som finner sted.

Vi må ha mer samarbeid, ikke mindre. Jeg vil igjen sitere menneskerettighetserklæringen, som jeg innledet med. De viktigste setningene vi må ha med oss i vår utenrikspolitikk, er:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Michael Tetzschner (H) [11:38:02]: Det påkaller vel ikke den største polariseringen i denne salen å si at norsk utenriks- og utviklingspolitikk skal være bygget på tydelige prioriteringer, sørge for ivaretakelse av våre internasjonale forpliktelser, være tro mot våre allierte og være forankret i liberale verdier. Så er spørsmålet hva disse prioriteringene er. Selvfølgelig er det ikke mulig helt å adskille en faglig utenrikspolitisk debatt fra de lokale, mer partipolitiske markeringer som naturlig finner sted mellom opposisjonspartiene og regjeringen. Det er også en del av det diskuterende demokrati vi alle liker å ta del i.

Jeg synes likevel at det å angripe regjeringen må være underordnet de store temaene. Hvis jeg hadde vært i opposisjon, og likeledes når jeg ser dette fra posisjonsiden, tror jeg at det beste vi kan bruke tiden til, er å analysere trusselbildet rundt oss i den verdenen som er i forandring, og også søke tilflukt i de samarbeidsmekanismer som tilbys oss.

Vi har tidligere i dag hatt på bordet en sak som egentlig ikke ligger på bordet til Stortinget, men som har skapt mye debatt også fordi man i det internasjonale rettsspråket er kommet i skade for å blande mange av de dokumentene som egentlig er politiske hensiktserklæringer, sammen med folkerettslig bindende dokumenter. Det blir heller ikke lett å føre en debatt som opplyser offentligheten, slik også et punkt i Global Compact er inne på at politikere skal – vi hadde jo en videreutvikling av resonnementene rundt det i dag – hvis man i det som egentlig er politiske løfter, blander inn en terminologi som ellers bare kjennes fra folkeretten og fra internrett.

Derfor vil jeg – siden vi i budsjettinnstillingen fra flertall og mindretall viser til FNs bærekraftsmål – reklamere litt for bærekraftsmål nr. 16, som har vært litt underspilt. Det er om rettferdighet, institusjoner og rettsstat. Jeg må si at jo mer jeg deltar internasjonalt, jo mer blir jeg overbevist om at det er en direkte sammenheng der stater åpner for konkurranse om ideer, konkurranse om tilslutning og til slutt konkurranse om makt.

Jeg kom nettopp tilbake fra COP24. Alle trendy politikere har jo vært i COP24, og nå har også jeg vært det. Jeg ble sittende i et panel med en representant for Zimbabwe, som selvfølgelig kunne vise til at det hadde gått tilbake på de fleste felt, og at det nærmest var naturkatastrofer. Han måtte tåle å høre fra noen av oss at Zimbabwe har vært et av de rikeste landene i Afrika fra naturens side – «Afrikas brødkurv». Man kan ødelegge velstanden i et land ved korrupsjon, ved vanstyre og ikke minst ved den stagnasjonen som mangeårig diktatur fører med seg.

Hva har så dette å si for den norske utenrikspolitiske satsingen? Jo, det betyr nettopp at vi i enda sterkere grad må avstå fra resolusjonsmakeri og flere ord, og bruke kreftene der det virkelig nytter, der statene har bundet seg til en rettsorden, og holde dem fast på de forpliktelsene som er inngått. Det tror jeg er en riktig prioritering, for jeg synes det er utmerket, alt det som man har tatt av forbehold når det gjelder Global Compact for Migration. Det er fint at man også har et sted der man kan samtale med andre land – noen kaller det også en global samtale – men det som gjelder, er jo det vi forplikter oss til. Det er også det som skaper klarhet.

Norge som et lite land er helt avhengig av at vi har en troverdig oppfølging og et sanksjonsregime overfor dem som bryter folkeretten. Derfor blir jeg veldig urolig over høyt respekterte medlemmer av partier og denne nasjonalforsamling som sier at det er ikke så farlig hvis det er begått folkerettsbrudd i vår egen nærhet – bare det er gått en tre–fire år, så orker vi ikke i våre vestlige demokratier å opprettholde prinsippene. Gjennomføring av folkeretten er en viktig prioritet for et demokrati.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:43:28]: Det vart ein spesiell start på denne dagen. Samstundes sette den starten søkjelyset på noko som me i denne salen kjem til å måtte ta meir inn over oss i tida som kjem, nemleg at viss me ikkje evnar å takle klimautfordringane som me står overfor, viss ikkje Noreg og andre land greier i lag å sikre tilstrekkeleg matproduksjon, evnar å få til eit klimatilpassa landbruk i mange utviklingsland, er dei migrasjonsutfordringane me ser i dag, berre førebokstaven på dei me vil få i framtida.

Me veit òg at matmangel fører til ustabilitet. Går ein tilbake og ser på krigen i Syria og kva som eigentleg starta han, handla det òg om matmangel. Då er det forstemmande at det er så få som støttar Senterpartiet sine gjentekne forslag om at me innanfor bistanden må auke støtta til landbruksbistand. I 1970 brukte me 30 pst. av bistandsbudsjettet – rett nok eit mindre bistandsbudsjett, men likevel – til landbruksbistand. I 2018 er det vel nede på 3 pst. Me brukar mykje pengar på bistand i Noreg, og det er bra. Me er ikkje ei militær stormakt, men me er ei humanitær stormakt, og det er eg stolt av. Men me manglar ein debatt om det som kjem til å verte grunnleggjande innanfor både sikkerheitspolitikken og bistandspolitikken, viss ein meiner noko med FNs målsetjingar om å utrydde fattigdom og svolt.

NATOs parlamentarikarforsamling i Halifax starta den eine dagen med eit tankevekkjande innlegg frå ein forskar frå Canada, som nettopp sette søkjelyset på at klimautfordringane har «impact», som det heiter på engelsk, eller påverknad, på sikkerheitspolitikken i framtida, og vidare er knytt til migrasjonsutfordringane. Eg håpar at me i seinare debattar kan få tid til å gå grundigare inn i dette, for det er nokre samanhengar her som Stortinget har vore altfor lite oppteke av, og som me må bruke meir tid på i framtida.

Vårt bistandsbudsjett er tydeleg innretta på dette området. Me er nøydde til å satse meir på eit klimatilpassa landbruk. Heldigvis har me organisasjonar globalt – ikkje minst den som vår eigen tidlegare statsråd og stortingsrepresentant Åslaug Haga leiar, og fleire andre – som arbeider for å utvikle nye frøsortar og ta vare på eksisterande frøsortar og plantemateriale, slik at me kan sikre at me greier den tilpassinga som kjem til å kome. Dei fleste, trur eg, i denne salen – med nokre unnatak – trur dessverre at klimaendringane me ser, er noko me må leve med og tilpasse oss så godt som me kan, både nasjonalt og globalt.

Når det gjeld forsvarspolitikken, veit me at det å sikre eit forsvar som evnar å forsvare det norske territoriet, sikre nasjonale interesser og sikre tryggleiken til NATO-landa, saman med våre allierte, er hovudmålet med politikken til Senterpartiet. For alle regjeringar og alle storting er det viktigaste å sikre tryggleiken til innbyggjarane.

Senterpartiet ønskjer eit folkeforsvar – eit forsvar av folket og for folket. Me treng forsvarsviljen i folket, og då treng me òg eit synleg forsvar. Me treng eit heimevern som er til stades i lokalsamfunna. Me treng eit forsvar som er sterkt nok og stort nok til faktisk å kunne gjere ein forskjell og til å kunne gjere den jobben det er sett til å gjere. Me treng òg ei verneplikt som sikrar ei breiast mogleg rekruttering til det forsvaret.

Forslaget til budsjett frå regjeringa viser nok ein gong at landmakta er nedprioritert. Når eg snakkar med folk i Forsvaret, ikkje berre dei frå Hæren, men breitt, er det ei kjensle av at landmakta er sekkeposten for regjeringa for alle andre investeringar. Det er ikkje ein forsvarleg måte å byggje forsvarsevne på, og det gir oss ikkje det nødvendige forsvaret av landet vårt.

Omgjeringa av 2. bataljon, utsetjing av innkjøp av stridsvogner til etter 2025 og rasering av den særskilde helikopterstøtta til Hæren på Bardufoss er døme på dei ukloke avgjerdene som regjeringa har teke. Dei står heller ikkje fast på det forliket som vart gjort med Arbeidarpartiet, og det er ikkje rart at Arbeidarpartiet føler seg snytt i denne saka.

Senterpartiet har dei siste tre åra føreslått å auke budsjettet til Hæren med 1 mrd. kr og budsjettet til Heimevernet med 300 mill. kr utover forslaget frå regjeringa. Det ville sikra igangsetjing av investeringar i naudsynte kapasitetar, finansiert høgare oppsetjingsgrad i brigaden og meir trening og øving i Hæren. Samstundes ville det sikra fullfinansiering av eit heimvern med 45 000 soldatar, inkludert meir øving og trening og oppgraderte våpen og utstyr.

Senterpartiet har i samband med dette budsjettet fremja forslag om å sikre innkjøp av stridsvogner i 2020 gjennom kjøp av prototype alt då, samstundes som me ønskjer å sikre ein særskild helikopterkapasitet for Hæren lik dagens nivå, utan at det går ut over kapasitetsnivået i sør. Det er mogleg og sterkt ønskjeleg. Me meiner det er viktig for Hæren å behalde kapasiteten Bell 412 gir, og at det ikkje er forsvarleg å utsetje innkjøp av stridsvogner.

Me er positive til at regjeringa ikkje gjer noko med 2. bataljon i 2019, sidan me òg ønskjer å bevare avdelinga som ei ståande avdeling, men me fryktar likevel for framtida til bataljonen. Det er ein utopi å tru at ei mobiliserbar avdeling skal gi same reaksjonsevne som ei ståande. Det synest òg å kome fram når forsvarsministeren no seier at dei skal vere klare på få dagar, ikkje på 48 timar, som kravet eigentleg var då prosessen starta.

Med det alternative statsbudsjettet til Senterpartiet ville me sikra ei langt meir robust landmakt enn det regjeringa viser vilje til.

Senterpartiet har kjempa og vil halde fram kampen for flybasen på Andøya. Ei kjelde fortel at det no er full stopp i MPA-operasjonar – så å seie full stopp i alle fall – og at eit fly til og med er øydelagt på grunn av manglande vedlikehald, sidan folk som dreiv med vedlikehald, har slutta. På det nemnde møtet i Halifax møtte me òg folk frå Andøya som var komne over med fly som skulle ha vedlikehald, noko som normalt skulle vore gjort i Noreg, men som me ikkje har tilstrekkeleg kapasitet til å gjere. Hovudutfordringa handlar om teknisk personell: Ein får ikkje reparert flya tidleg nok sidan ein har for få personar som kan utføre reparasjonar og vedlikehald. Det har resultert i at fly står på bakken, og at me i dag ikkje har den styrken og regulariteten. Me har ikkje MPA-fly på vengjene meir enn – og dette må eg få forsvarsministeren til å stadfeste eller ikkje i sitt innlegg – om lag 10 pst. av det dei opphavleg skulle. Det høyrest frykteleg dårleg ut. Eg håpar forsvarsministeren kan kommentere det.

Eg håpar òg at forsvarsministeren kan seie kva han vil gjere for å sikre at me får den regulariteten på MPA-tokt i nord som me skulle hatt, gitt den situasjonen som regjeringa no har sett landet i gjennom sitt hasardiøse vedtak om å leggje ned basen på Andøya og flytte den aktiviteten til Evenes. Regjeringa seier at det kjem nytt personell, men stillingar er berre delvis bemanna. Ein har i teorien personell, men det nye personellet er ikkje utsjekka og kan ikkje gjere den jobben som dei burde og skulle ha gjort. Dette er regjeringa sitt ansvar, og eg ser fram til at statsråden i dag gir oss ei forklaring på situasjonen og opplyser om korleis ein vil sikre at me har MPA-kapasitet, for det er spørsmålet eg får frå folk i nord: Skal me ha det, eller skal me ikkje ha det?

Me veit at USA brukar kapasitetar. Dei flyr frå Island og Tyskland. Dei har delvis òg vore på vengjene frå Andøya. Eg vil be om at forsvarsministeren i innlegget sitt gjer greie for korleis regjeringa vil sikre at Noreg òg i 2019 har ein luftving som kan drive operativ overvaking på norsk territorium.

Forsvarspolitikken er til dels svekt med denne regjeringa. Me har snakka med ulike delar av Forsvaret, og det er ikkje berre landmakta som er bekymra. Òg i denne salen bør me vere ganske så bekymra for kva forsvar me skal ha, som skal sikre tryggleiken i Noreg dei komande åra.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:53:41]: Ja, det vil eg gjere.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:53:56]: Eg ser fram til budsjettdebatten, men eg har lyst til å starte med å seie at eg glad for det svaret som utanriksministeren gav da ho oppsummerte den førre debatten. Ho sa at ho hadde «ingen ting å beklage». Det er eg heilt einig i. Og eg stiller meg undrande til at representanten frå Framstegspartiet valde å bruke den typen ord.

Så må eg òg seie at eg høyrer med undring på det representanten Tybring-Gjedde antydar, at ikkje heile regjeringa står bak stemmegivinga vår i FNs generalforsamling neste veke. Eg reknar òg med at utanriksministeren vil seie noko om det i dag, sidan det er tatt opp som eit tema nettopp frå denne talarstolen.

Det er òg med undring eg ser at representantar frå eit av regjeringspartia seier at folkerettsbrota frå Russland si side på Krim ikkje er av eit alvor som gjer av me bør ta det opp. Eg er veldig glad for det innlegget som Michael Tetzschner heldt – det var særs god grunn til å lytte til det. Og det er heilt i tråd med Kristeleg Folkepartis syn.

Eg skal gå over til budsjettdebatten.

Global rettferd – det er desse to orda som bør vere styrande for norsk utvikling. Mister me det globale rettferdsperspektivet av syne, er eg redd for at me endar opp med ein mindre effektiv, dårlegare og mindre målretta utviklingspolitikk.

Det er framleis slik at den ekstreme fattigdomen, klimaendringane og det enorme inntektsgapet mellom fattige og rike land er blant dei største utfordringane verda står overfor. Det er framleis slik at det berre er gjennom ein heilskapleg norsk utviklingspolitikk me kan bidra til å løyse desse utfordringane og skape meir global rettferd.

Det er derfor med uro me kan lese OECDs Development Co-operation Report for 2017. Der blir det slått fast at den delen av norsk bistand som går til dei fattigaste landa, er på veg ned. Delen fell frå 30 pst. til dei minst utvikla landa i 2011 til 20 pst. i 2016. Dette er enda meir urovekkjande dersom me ser denne tendensen i samanheng med det faktum at nyare prognosar viser at stadig fleire av verdas ekstremt fattige vil finnast i Afrika sør for Sahara, og at dei mest sårbare og fattigaste landa vil bli hengjande enda lenger etter om utviklinga held fram som i dag.

Det er derfor inga hemmelegheit at Kristeleg Folkeparti brukte budsjettforhandlingane i haust til å kjempe mot denne utviklinga. Noreg må prioritere meir av bistanden til dei som treng det mest, dei fattigaste landa, særleg i Afrika sør for Sahara. Me oppnådde ei omprioritering på 285 mill. kr på bistandsbudsjettet, der pengane er dreidd i retning av meir langsiktig utvikling. Særleg går bidraga i retning av større løyvingar til mattryggleik og landbruk, regionløyvinga til Afrika og støtta til bistand i regi av det sivile samfunnet.

Vidare må me ikkje gløyme dei mest utsette gruppene i verda og korleis me kan nå dei. Erfaringsmessig er det gjennom stabile kjernebidrag til FN-institusjonane me kan gjere mest for å nå dei mest utsette gruppene globalt. Me veit kor store hindringar konfliktar og brot på menneskerettane er for å oppnå utvikling og varig nedkjemping av fattigdom. Og me ser korleis forfølging av religiøse minoritetar er aukande, og at trusfridomen er under press fleire stader.

Me er òg glade for at Kristeleg Folkepartis innsats på Stortinget kan bidra til at organisasjonar som ICAN, Norske leger mot atomvåpen og Fredsrådet igjen hamnar på budsjettet. Slike organisasjonar er viktige for norsk utanriksdebatt og politikkutvikling.

I ei uroleg tid som den me lever i, er det godt å sjå at Stortinget ikkje bere stikk hovudet i sanden og håpar at ting skal roe seg. Me må bruke meir tid på debattane om internasjonal utvikling, menneskerettar og internasjonalt samarbeid i tida som kjem. Der andre politikarar seier America First, skal me setje internasjonalt samarbeid først – fordi det handlar om vårt felles beste, og fordi det handlar om global rettferd.

Seher Aydar (R) [11:58:45]: Rødt står for en ansvarlig utenriks- og forsvarspolitikk som bygger på norske sikkerhetsinteresser, folkeretten og internasjonal solidaritet. Derfor har vi et alternativt statsbudsjett som ivaretar nettopp disse hensynene. I motsetning til regjeringen har Rødt levert på Stortingets vedtak om å bevilge 1 pst. av forventet nasjonalinntekt til bistand. Vi vrir også bistanden slik at den treffer best mulig der den trengs mest: mer til klima, mennesker på flukt, Skatt for utvikling, anstendige arbeidsvilkår, menneskerettigheter, fred og nedrustning.

Samtidig som det girer opp Norges konstruktive rolle internasjonalt, handler Rødts budsjettforslag om å prioritere forsvar av Norge. Det står i skarp kontrast til den politiske eliten som har styrt Norge de siste 20 årene. Skiftende regjeringer har gått vekk fra flere av hovedlinjene i det som har vært norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk siden annen verdenskrig. Mens Norge fra 1945 til 1999 ikke deltok i en eneste angrepskrig, er norsk utenrikspolitikk etter det blitt kraftig militarisert. Det innebærer deltakelse i en rekke risikable krigseksperimenter styrt av USA og NATO, ofte i strid med folkeretten.

Godal-utvalget konkluderte i 2016 med at Norges deltakelse i Afghanistan-krigen var helt mislykket. Krigen har påført Afghanistans sivile enorme lidelser, og det blir bare verre og verre. Rødt var det eneste partiet som da det gjaldt, sa klart nei til at Norge skulle delta i NATOs krig for regimeskifte i Libya. Vi sa også nei til en krig der allierte på bakken var libyske Al Qaida og andre ekstremister.

I vårt budsjett kutter vi støtten til USA-ledet krigføring i utlandet. Vi prioriterer i stedet en kraftig oppgradering av Norges selvstendige forsvarsevne, med 800 mrd. kr ekstra til Hæren, nesten en halv milliard til Heimevernet og 250 mill. kr til Sjøforsvaret og Kystvakten, for å nevne noe. Slik kan vi beholde 2. bataljon ved Skjold med dagens oppsetting og ivareta den viktigste forsvarsressursen vår: et dyktig og motivert personell.

I 70 år har norsk basepolitikk vært å ikke tillate utenlandske militærbaser på norsk jord. Slik har vi sikret et stabilt forhold til en tidvis skremmende nabostormakt gjennom ulike sikkerhetspolitiske omstendigheter, men i ly av hemmelighold har Solberg-regjeringen erstattet den velprøvde basepolitikken med et risikabelt eksperiment der USA har fått etablert militærbaser i Norge. Den amerikanske generalen Robert Miller fortalte nylig US Marines i Trøndelag at det er en storkrig med Russland på vei hit til Norge. Norge har ingenting å tjene på at USA skal utkjempe sin stadig mer militariserte og livsfarlige stormaktrivalisering med Russland på norsk jord. Derfor vil Rødt fjerne bevilgningene til USAs militærbaser i Norge. Vi mener Norges trygghet sikres best gjennom å bygge opp en selvstendig forsvarsevne og en fornuftig balanse mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland.

Så til kampflyet F-35. Selve innkjøpet er beregnet til rundt 85 mrd. kr. Det nyeste anslaget på totale levetidskostnader er på 297 mrd. kr fram til 2054. Viktige deler av Forsvaret går allerede for lut og kaldt vann. F-35 vil være gjøkungen som skyver andre vitale deler av Forsvaret ut av redet i tiår framover. Ifølge Michael Hostage, general i USAs luftforsvar, er ikke F-35 konstruert for å forsvare eget luftrom, men for å angripe andre lands territorium. Det legger opp til å fortsette å misbruke våre forsvarsressurser til USA-ledet krigføring i utlandet. Derfor fremmer vi i dag forslaget om at Stortinget ber regjeringen innlede forhandlinger med leverandøren av F-35 for å stanse kjøp av alle kampfly som ikke er levert til Forsvaret eller planlagt levert i 2019, og i stedet prioritere Forsvarets defensive kapasiteter.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [12:03:45]: Vi må være forberedt på høyere bølger i utenrikspolitikken, at våre allierte ikke alltid opptrer slik vi har vært vant til at de gjør, og vi må være forberedt på å utvise større alliert tålmodighet. Det er ting som preger den tida vi lever i, og som vi må tilpasse vår utenriks- og sikkerhetspolitikk etter. Det er også derfor regjeringa legger stor vekt på å støtte opp om og reformere det multilaterale systemet, vektlegge en liberal verdensorden og jobbe med norske interesser på den måten som tjener norske interesser best, f.eks. gjennom trygg forankring i NATO, gjennom EØS-avtalen og gjennom å ta del i forpliktende internasjonalt samarbeid.

Vi hører ofte at verden blir vanskeligere, mer uoversiktlig og mer kompleks. Det er riktig, men det er også mange utviklingstrekk som går i riktig retning, og jeg syns ikke vi på en dag som denne skal underslå at det også er mye positivt. Flere enn noen gang får oppleve å fylle fem år, produksjonen av fornybar energi vokser, det er gjort store framskritt i kampen mot ISIL, og halvparten av verdens befolkning er koblet sammen online. Jeg vil også legge til, som representanten Abid Q. Raja var inne på, at India nå har tatt viktige steg mot å oppfylle retten man har til å elske den man vil.

Hovedprioriteringene for Norge forblir som det framgår av budsjettdokumentene. Vi prioriterer nordområdene, vårt viktigste strategiske ansvarsområde, vi prioriterer å bidra til internasjonalt samarbeid, bl.a. gjennom å søke plass i FNs sikkerhetsråd. Vi prioriterer arbeidet som skjer med Europa, gjennom vår nye strategi for samarbeidet med EU, og vi styrker de sikkerhetspolitiske båndene til sentrale europeiske allierte, som vi nå har gjort over noe tid. Vi styrker innsatsen i sårbare stater og regioner fordi vi vet at det å sikre en bedre utvikling i sårbare stater og regioner også er et viktig bidrag til utvikling.

Vi bidrar sterkt når det gjelder menneskerettigheter og fremme av menneskerettigheter. Allerede før budsjettavtalen hadde regjeringa lagt inn et budsjett på ca. 680 mill. kr til menneskerettighetsarbeid. Det er økt med 20 mill. kr, noe vi syns er veldig positivt. Det er bl.a. penger som skal gå til å fokusere på religiøse minoriteter, mennesker med funksjonsnedsettelser og ikke minst beskyttelse av journalister og menneskerettighetsforsvarere, for å nevne noe.

Vi la i august fram en ny humanitær strategi. Vi har siden 2013 økt det humanitære budsjettet med over 65 pst. Det har vært en viktig prioritering for regjeringa fordi antallet kriser i verden, omfanget av dem, lengden på dem og kompleksiteten i dem bare øker. Så selv om verden aldri har brukt mer, har aldri utfordringene med å dekke behovene vært større.

Et av hovedelementene i den nye strategien er beskyttelse. Det gjelder selvfølgelig beskyttelse av kvinner og barn, men det gjelder også generelt beskyttelse gjennom at Norge nå har påtatt seg presidentskapet i minekonvensjonen. Bruken av miner og eksplosiver øker dessverre igjen, og det har enorme humanitære konsekvenser.

Det er også en styrking av det som handler om seksuell og kjønnsbasert vold. Seksuell vold er ikke et biprodukt av krig, det er krigføring med andre våpen og virkemidler. Det er stor grad av straffrihet, og det er en utvikling som må snus. Jeg kan også fortelle at vi neste år kommer til å avholde en konferanse i Norge om dette temaet, rett og slett fordi vi ønsker å få større internasjonal oppmerksomhet om det.

Så kan jeg si til representanten Lysbakken at hans forslag, som han har levert i salen, blir godt mottatt av regjeringa, faktisk så godt at vi allerede er i gang med det. Vi har kontakt med både Mukweges stiftelse, med SRSG i FN ved Pramila Patten, som jobber med seksuell og kjønnsbasert vold i konflikt, og med andre aktører som jobber med dette temaet. Vi synes denne tanken er god, og ser på hvordan vi kan gjennomføre det på en god måte.

La meg bruke de siste sekundene på spørsmålet som kom opp knyttet til stemmegiving i FN. Det er ikke slik at Norge stemte mot forslaget til USA eller prosedyrene. Vi stemte avholdende på prosedyrespørsmålet, men stemte for begge resolusjonene. Grunnen til det er at det ifølge FN-pakten er slik at det i generalforsamlingen i vedtak som gjelder internasjonal fred og sikkerhet, som Midtøsten, kreves to tredjedels flertall. Derfor anså vi det ikke som nødvendig å stemme i prosedyrediskusjonen. Men vi stemte altså for begge resolusjonene.

Martin Kolberg (A) [12:24:46]: Det er en styrke for Norge, og det er grunn til å konstatere med tilfredshet at det med noen unntak er veldig tydelig enighet om norsk utenrikspolitikk og norsk forsvarspolitikk. Det er det som er det mest grunnleggende å si.

Likevel er det noen sider ved utviklingen i Forsvaret som bør påkalle Stortingets oppmerksomhet. Det kommer veldig tydelig fram, mener jeg, i det budsjettutkastet som vi nå har til konkret behandling. Både representanten Huitfeldt og representanten Navarsete har tatt opp noen sider ved dette som jeg vil understreke fra mitt ståsted.

Det ene som særpreger denne regjeringens forsvarspolitikk, er en vedvarende nedprioritering av Hæren. Vi vet alle sammen hva det konkret inneholder, og vi ser veldig tydelig forskjellen mellom opposisjonens forslag når det gjelder Hæren, og det som er regjeringens standpunkt. Det som imidlertid er veldig vanskelig å få fram, og som jeg vil utfordre forsvarsministeren på når han skal ha ordet senere i debatten, er: Hva tenker regjeringen om utviklingen av Hæren kontra luft og sjø? Det er jo ikke slik at vi ikke har et fellesskap i prioriteringen av luft og sjø, men hvordan skal man håndtere Hæren? Jeg er helt sikker på at forsvarsministeren, i likhet med meg og alle andre som arbeider med disse spørsmålene her i Stortinget, er veldig godt informert om den uroen som er i Hæren om det de selv ser på som en nedprioritering. Det er en side ved den aktuelle debatten som det er veldig viktig for Stortinget å få klarhet i, slik at vi vet hvor vi står når det gjelder Hæren, ser hva regjeringen tenker seg ved den videre utviklingen av Hæren. Vi har i og for seg hørt forsvarsministeren svare på denne problemstillingen tidligere, men det er veldig nyttig og helt nødvendig at han gjør det også i denne debatten, når vi senere i dag skal votere over de helt aktuelle bevilgningene fra Stortingets side.

Det andre tok jeg opp også i finansdebatten, men jeg løfter det fram igjen. Vi er enige om 2-prosentmålet, men som Huitfeldt sa, nå går det altså ned. Det står i motstrid til det statsministeren sier, og jeg vil også på dette punktet utfordre statsråden til veldig konkret å si hva som er regjeringens resonnement rundt dette. For jeg synes ikke man på den ene siden, med statsministeren i spissen, skal være så tydelig på at dette målet står fast, når man er på vei den andre veien. Det er den andre siden ved denne budsjettbehandlingen som jeg mener det er grunn for Stortinget til å be om en forklaring på og ha tydelig oppmerksomhet rundt.

Det tredje er ikke av samme prinsipielle karakter, men føyer seg inn i rekken av privatiseringer som regjeringen driver med på alle samfunnsområder. Det jeg har registrert i mediene på morgenen i dag, er at forsvarssjefen i dag, mens vi behandler budsjettet, skal gå ut og si hva han mener om hvordan man skal håndtere verkstedsutviklingen i Forsvaret. I dag skal han gjøre det, står det i mediene. Her beveger vi oss på kanten av hva jeg mener at forsvarssjefen kan gjøre før Stortinget har sagt sitt. Jeg gjør oppmerksom på at man ikke kan legge ned verksteder uten at Stortinget vedtar at de skal legges ned. Jeg formoder derfor at forsvarssjefen ikke kommer med en plan som innbefatter nedleggelse av verksteder i dagens offentlige opptreden. Det legger jeg til grunn. Det andre er selvfølgelig at dette ikke bare er et spørsmål om ideologisk privatisering, dette utfordrer på mange sett og vis vår forsvarssikkerhet. For det å lene seg entydig på at private skal overta – innenfor luftvern og hær – vedlikehold av det materiellet som er helt nødvendig i felt, er en sikkerhetspolitisk risiko. Det har erfaring fra alle andre land vist, derfor trenger også dette en forklaring.

Ingjerd Schou (H) [12:30:06]: Jeg vil starte med å gi ros til regjeringen for et godt framlagt forslag til statsbudsjett når det gjelder både utvikling, utenriks og forsvar, og også takke for det flertallet som er framforhandlet i Stortinget som har gjort et budsjett enda bedre og med forutsigbarhet og trygghet på viktige samfunnsområder for Norge.

Mens vi debatterer det norske statsbudsjettet på utenriksområdet, er det krevende tilstander i Europa. Frankrike har vært rammet av store demonstrasjoner – de såkalte gule vestene – og i Strasbourg var vi for to dager siden vitne til ny tragisk terror. Storbritannias vedtak om å melde landet ut av EU er nå inne i en kritisk fase, med stor usikkerhet både om en endelig avtale, hvorvidt regjeringen blir sittende, og hva konsekvensene blir for landet på sikt. Situasjonen i Europas nærområder er fortsatt krevende. Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim og destabiliseringen av Øst-Ukraina fortsetter å utfordre Europas stabilitet, og spørsmål om håndtering av mennesker på flukt og migrasjon fortsetter å skape uenighet innad på kontinentet. Sverige står fortsatt uten regjering flere måneder etter valget, og neste år skal det være valg til Europaparlamentet, der det er ventet en stor offensiv fra høyrepopulistiske bevegelser.

Utfordringer i Europa gjør at vi hører stemmer her hjemme som tar til orde for en reforhandling av EØS-avtalen, at vi skal distansere oss fra Europa. Dette mener jeg er helt feil. Det er i disse tider vi trenger å stå mer samlet med våre nærmeste allierte og partnere. Jeg skal være litt mer konkret om EØS fordi avtalen er viktig både for arbeidsplasser i distriktene, i hele landet og for våre næringsaktører.

Verdens handelsorganisasjon, WTO, supplert av EØS og EFTAs frihandelsavtaler, utgjør bærebjelken i norsk handelspolitikk. I statsbudsjettet som regjeringen har lagt fram, er den største økningen på området utenriksforvaltning forbundet med forpliktelser under EØS-avtalen – en økning på 1,5 mrd. kr til 7,5 mrd. kr.

Den 3. desember la SV fram et representantforslag om å sette ned et utvalg for å utrede mulige alternativer til dagens EØS-avtale. Dette forslaget er overflødig. Det finnes ingen alternativer til dagens EØS-avtale som ivaretar norske næringslivsinteresser, det norske samfunn og vår tilknytning til EU på en like god og forsvarlig måte som EØS – foruten fullt EU-medlemskap, selvfølgelig. Næringslivet trenger den tilknytningen til våre nabomarkeder som EØS-avtalen gir oss. Det er verdt å merke seg noen fakta – som at 80 pst. av alle varer vi selger til utlandet, selges i EU, og at 60 pst. av alle varene vi kjøper fra utlandet, kommer fra EU. Felles regler gjør det enklere og billigere å handle med EU-landene.

Uten EØS-avtalen blir varene vi eksporterer, mindre konkurransedyktige. Og hva fører det til? Hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen og tilgang til dette markedet, hadde det skapt usikkerhet om nettopp det som er viktig i Norge, at vi har en politikk som gjør at man kan drive næring både i distriktene og i sentrale strøk. Det er også passfri reise til Europa, det er fri tilgang til det europeiske studie- og arbeidsmarkedet, noe studenter her hjemme benytter seg av, og vi har tryggere mat og billigere roaming. Vi har bedre rettigheter for forbrukerne, og vi har bedre tilgang til helsehjelp.

Oppsummert: Europa trenger ikke mer oppsplittelse, men mer samhold. EØS-avtalen sikrer nettopp vår tilgang til Europa og er den viktigste avtalen for norsk næringsliv.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:34:41]: Langtidsplanen legger opp til en årlig, varig og vesentlig styrking av forsvarsøkonomien i perioden 2017–2020. Planen legger i denne perioden opp til en økning av forsvarsrammen på over 8 mrd. kr. Dette er store og varige økninger, og de økonomiske rammene må styrkes i en takt og et omfang som gjør at forsvarssektoren kan omsette midlene forsvarlig. Regjeringen har i budsjettforslaget fulgt opp denne planlagte og trinnvise satsingen.

I 2017 styrket regjeringen forsvarsbudsjettet kraftig for å få den strukturen vi allerede har, til å fungere. Grunnmuren skal bygges. I 2018 videreførte vi satsingen fra 2017 og påbegynte samtidig fase 2, med økt reaksjonsevne, aktivitet og bemanning. Fra 2019 blir fase 3 for alvor synlig, og vi øker trykket på investeringene i nye strategiske kapasiteter. Aktiviteten og bemanningen i Hæren, Sjøforsvaret og Heimevernet øker. Selv om vi nå har en fregatt mindre til disposisjon, skal det fortsatt seiles mer med de øvrige fregattene. Hvordan havariet med KNM «Helge Ingstad» vil påvirke det totale seilingsnivået til Sjøforsvaret i 2019, ser forsvarssjefen nærmere på nå.

Investeringsnivået øker betydelig i 2019. Regjeringen legger opp til betydelige utbetalinger til nye kampfly, nye kystvaktfartøy, nye ubåter, nye maritime patruljefly, NH90-helikoptre samt kampvogner, kampluftvern og nytt artillerisystem til Hæren.

Den landmilitære kapasiteten og Forsvarets fotavtrykk i Finnmark økes. Etableringen av en manøverenhet på Porsangermoen starter i 2019. Dette er første del i etableringen av kavaleribataljonen. Artilleribataljonen fortsetter oppbyggingen og skal etter planen motta artilleriskyts fra medio 2019.

Oppbyggingen i Finnmark, opprettelsen av egne rekruttskoler utenfor de operative enhetene og økt bruk av reservister med fersk operativ kompetanse må ses i sammenheng med forslaget om endringer av 2. bataljon.

Det har vært sagt og skrevet mye om landmakten det siste året. Faktum er at Stortinget gjennom behandlingen av landmaktproposisjonen besluttet å øke ambisjonene for Heimevernet og opprettholdt en delt helikopterløsning mellom Bardufoss og Rygge. I tillegg ba Stortinget regjeringen vurdere oppsettingsgraden for 2. bataljon og en tidligere anskaffelse av nye stridsvogner. Regjeringen har fulgt opp Stortingets beslutning om styrket aktivitet og materiellfornyelse i Heimevernet. I tillegg har regjeringen økt ressursene til materiell for vakthold og sikring av objekter ved sjøsiden. Dette er ikke en gjeninnføring av Sjøheimevernet, slik Senterpartiet feilaktig har påstått, men en del av forutsetningene i langtidsplanen som gir Heimevernet rammevilkår for å ivareta sine oppgaver.

Regjeringen har lagt fram en plan for en delt løsning med Bell-helikoptrene som ivaretar Stortingets ambisjon om økt støtte til spesialstyrkene og samtidig gir Hæren helikopterstøtte fra Bardufoss. Regjeringen vil innføre denne løsningen så snart det er praktisk mulig, men vi har samtidig gjort det klart at Forsvarets beredskap for politiet i Nord-Norge skal opprettholdes inntil alternative løsninger er på plass. Arbeiderpartiets forslag om innkjøp av flere brukte helikoptre vil ikke gi økt kapasitet før på lengre sikt, da utfordringen er tilgang på kvalifiserte flygere og teknikere, ikke tilgangen på skrog.

Regjeringen vil gjøre om 2. bataljon fra en lett infanteriavdeling til en mekanisert bataljon basert på mobiliseringsdisponert personell. Brigade Nord vil da få tre mekaniserte manøverbataljoner som gir økt operativ fleksibilitet. Rekruttutdanningen skilles ut fra de operative enhetene, som dermed blir skarpere enn i dag. Viderutviklingen av 2. bataljon må ses i sammenheng med flere tiltak regjeringen gjennomfører i Hæren som øker reaksjonsevnen, og styrkingen i Finnmark, som øker tilstedeværelse, tilgjengelighet og beredskap. Omgjøringen av 2. bataljon begynner først etter 2019. Stortinget har bedt om prislappen på høyere oppsettingsgrader for 2. bataljon. Det har regjeringen lagt fram.

Regjeringen arbeider med å anskaffe moderne stridsvogner med sikte på innfasing fra 2025. Eksisterende stridsvogner vil bli gitt en levetidsforlengelse for å opprettholde kapasiteten inntil nye stridsvogner er på plass. Forsering av stridsvognanskaffelsen er også vurdert, men det er ikke rom for en så stor investering innenfor de eksisterende økonomiske planene de nærmeste årene uten at det vil gå på bekostning av andre prioriterte investeringer. Både arbeidet med levetidsforlengelsen og anskaffelsen av nye stridsvogner er i gang og på ingen måte lagt på vent.

Regjeringens videre oppfølging av landmakten, økningen i Heimevernet, delt helikopterløsning for Bell 412-helikoptrene, endring av oppsettingsgraden i 2. bataljon og anskaffelsen av nye stridsvogner er redegjort for i budsjettproposisjonen.

Jeg har merket meg at mindretallet i komiteen har lagt fram alternative forslag. Jeg ser nå fram til at regjeringens forslag får flertall og endelig kan lande, slik at vi kan fortsette arbeidet med utvikling av framtidens landmakt og øke den operative evnen ved å iverksette endringer.

Vi er nå snart halvveis i gjennomføringen av fireårsperioden i langtidsplanen. Regjeringens satsing har begynt å gi resultater, pilene peker riktig vei. Gradvis og i et tempo som lar seg realisere, bygger vi grunnmur, øker aktivitet, reduserer klartider, moderniserer Forsvaret og øker den operative evnen. Satsingen og moderniseringen fortsetter i årene som kommer.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:54:14]: Demokratier er avhengige av klare grenser til verden rundt seg. Utviklingen vi har sett gjennom mange tiår, har gått i stikk motsatt retning. Internasjonale konstruksjoner, det være seg EU eller FN – et annet eksempel er Parisavtalen – flytter viktige beslutninger ut av demokratiet, og i Frankrike ser vi nå resultatet av at befolkningen har gått lei. I Frankrike har motstanden mot den grenseløse globalismen tatt til gatene, ikledd gule vester.

Fremskrittspartiet vil ta vare på Norges selvstendighet og selvråderett. Derfor vil vi reforhandle deler av EØS-avtalen. Men særlig er det for Fremskrittspartiet komplett uaktuelt å underlegge norsk innvandringspolitikk flere internasjonale konstruksjoner. Derfor er vi imot FNs migrasjonsavtale.

Det er underlig å høre denne debatten, for hele tiden hevdes det at dette er en avtale som ikke er juridisk bindende og ikke har konsekvenser for Norge, samtidig er det veldig viktig med den avtalen fordi den forplikter andre land. For meg er det vanskelig å forstå. Hvis den forplikter andre, forplikter den også Norge.

Hva er så problemet med avtalen? Vel, den legger til rette for flere veier for regulær migrasjon. Mye av det som i dag er ulovlig innvandring, kan bli lovlig innvandring i fremtiden. Den legger til rette for friere bevegelse over landegrensene, åpner for mer familieinnvandring og flere rettigheter for innvandrere, også ulovlige innvandrere, gjør det enklere å overføre penger til utlandet og fostrer såkalt finansiell inkludering av migranter. Man skal etablere mekanismer som skal gjøre det lettere å overføre trygderettigheter, og verst av alt: Staten skal lære opp pressen i migrasjon og i å forme positive holdninger til migrasjon hos innbyggerne. Stort mer orwellsk kan det knapt uttrykkes. Jusprofessor Eivind Smith sier følgende til Document.no:

«Det er mange eksempler på at vedtak som ikke er juridisk bindende for Norge, kan bli tillagt adskillig vekt også i juridisk argumentasjon. Også i høyesterettspraksis finner vi eksempler på dette.»

Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo Janne Haaland Matlary har kommet med tilsvarende resonnement hva gjelder problematisering av de politiske føringene.

Høyre bør kanskje lytte til sin gode venn i Sverige Carl Bildt, som på Twitter har uttrykt:

«Selvfølgelig har vi en interesse i et globalt rammeverk for samarbeid om migrasjon. Det er ikke juridisk, men politisk bindende.»

Og deri ligger problemet.

Også Norsk Redaktørforening har meninger om avtalen. De mener den er problematisk, og uttrykker følgende:

«Offentlige myndigheter skal ikke instruere mediene, det er ikke deres oppgave å drive opplæring av journalister i sensitiv språkbruk. Det er stor forskjell på å informere og instruere, og denne teksten går for langt i retning av det siste.»

Selv svenske journalister reagerer på avtaleteksten.

Det jeg synes er mest oppsiktsvekkende i dag, er ikke at man bare trekker frem de positive sidene ved avtalen når man diskuterer den. Det er at Arbeiderpartiet og særlig Senterpartiet overhodet ikke forholder seg til innholdet i avtalen, men kun snakker om prosess – hvem skal behandle saken, hvor skal den behandles, når skal den behandles, og hvorfor skal den behandles? – ikke ett ord om hva man mener om migrasjonsavtalen utover generelle vendinger. Det må være flaut for Senterpartiet.

Marianne Marthinsen (A) [12:59:38]: Kvinners rett til å ha kontroll over sin egen seksualitet, bestemme over sin egen kropp og dermed sitt eget liv har alltid vært under press. Det ligger makt i kontrollen over en livmor. Slik har det vært til alle tider. Kvinners reproduktive kapasitet og ikke minst samfunnets trang til å bestemme hvordan den skal brukes, holder kvinner fast, hindrer dem i å leve et fritt liv enten det er begrunnet med religiøse normer, ideologiske overbevisninger eller fattigdom og strukturelle forhold som gjør at kvinner ikke makter å ta kontroll selv.

Ingen steder er kvinner mer utsatt enn der hvor lovløsheten har tatt over. Under krig og konflikt blir voldtekt et nådeløst og nedrig våpen. De siste dagene har gitt oss vitnesbyrd om det, som vi ikke har lov til å glemme. Men at kampen for kontroll over egen reproduksjon aldri er vunnet for godt noe sted, får vi stadig demonstrert også nær oss selv.

Nå skyller det en konservativ, jeg vil si reaksjonær, bølge over verden med mål om å innskrenke kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Med Trump er USA på mange måter tilbake til Reagan-æraen. Jeg er sikker på at alle i denne salen er i stand til å se for seg dette nesten to år gamle bildet av Trump, omgitt av en liten hær av menn i sin beste alder, som signerer The gag rule, forbudet mot støtte til organisasjoner som gir abortrådgivning. Det bildet har allerede blitt ikonisk – på feil måte.

Det var allerede forbudt å bruke amerikanske bistandsmidler til å gjennomføre aborter. Men nå trekkes altså midler tilbake fra organisasjoner som gir rådgivning. Vi snakker også om organisasjoner som gjennomfører aborter, gir bistand til gjennomføring av aborter med andre midler enn amerikanske bistandsmidler, men disse organisasjonene skal nå heller ikke få lov f.eks. til å yte fødselshjelp med amerikanske skattepenger.

Forrige gang denne politikken ble gjennomført, under Bush, innebar det at organisasjoner som jobbet med familieplanlegging og helsehjelp til kvinner og barn, måtte stenge klinikker og slutte med utdeling av prevensjon. Resultatet har naturlig nok blitt høyere aborttall. Nå sier Verdens helseorganisasjon at det finnes rundt 225 millioner kvinner i utviklingsland som gjerne vil bruke prevensjon, men som ikke gjør det, bl.a. fordi de ikke har tilgang. Disse sammenhengene er så åpenbare, de er så enkle. Tilgang til informasjon, til prevensjon, til helsehjelp får aborttall ned, får mødredødelighet ned, får spedbarnsdødelighet ned, det fremmer utvikling. Det er noe av det enkleste vi kan gjøre for å løfte kvinner verden over, men det møter motstand fordi det er kontrollen over livmora det er snakk om. Da trumfer ideologi sørgelig ofte både utvikling og rettigheter. Det er den samme historien om og om igjen.

Når Trump-administrasjonen kutter, må vi trappe opp. Norge må ta et større ansvar for seksuelle og reproduktive rettigheter. Arbeiderpartiet foreslår å styrke bevilgningen til dette med 150 mill. kr på neste års budsjett. Jeg skulle virkelig ønske at det var et forslag som fikk flertall i denne salen i dag. Så innser jeg at det neppe kommer til å skje, men jeg håper i hvert fall at partiene gjennom den debatten vi har gående nå, kan sende et signal gjennom de innleggene vi holder, gjennom det fokuset vi setter på at vi er bekymret for kvinners rettigheter, kvinner stilling, kvinners reproduktive helse globalt, og at vi vil ta et sterkt lederskap på dette området i årene som kommer.

Hårek Elvenes (H) [13:04:09]: Forsvarsbudsjettet for 2019 er en videreføring av det høye nivået som forsvarsbudsjettet for 2017 og 2018 hadde. I tillegg kommer det en økning på 4 mrd. kr, herunder en økning på nesten 700 mill. kr knyttet til en styrking av Forsvaret utover langtidsplanen. Budsjettøkningen er faktisk på over 7 pst.

Grunnmuren i Forsvaret er nå i ferd med å komme på plass, og forsvarsevnen bygges opp steg for steg. Vi ser at den operative evnen blir gradvis bedre, Marinen seiler mer, særlig i nordområdene, Hæren og HV øver mer, og ikke minst er materielltilgjengeligheten blitt vesentlig bedre, spesielt i Hæren.

Det forsvaret vi har, settes faktisk i stand, og det var oppgaven som regjeringen måtte ta fatt i da den gjøv løs etter regjeringsskiftet i 2013.

Vi går nå over i en ny fase, der vi faser inn nye våpensystem med tanke på et moderne forsvar for framtiden. Det er egentlig en uoverstigelig politisk utfordring, i og med at alle hovedsystemene i samtlige forsvarsgrener var nedkjørt omtrent samtidig. Da må man ha lagt en viss prioritering til grunn, og det er derfor man nå anskaffer nye kampfly, nye marine overvåkningsfly, nye ubåter, flernasjonalt satellittsamarbeid, osv.

I Arbeiderpartiets merknader viser man til at regjeringen vedvarende har nedprioritert landmakten. Det sa også representanten Kolberg. Med respekt å melde er det direkte feil. La meg rekapitulere det som står i dokumentene fra regjering til storting, om hva man gjør knyttet til Hæren spesielt. Man kjøper nytt artilleri. Hvorfor gjør man det? Hvorfor prioriterer man artilleriet før stridsvogner? Jo, nettopp fordi artilleriet er den største tapspåførende kapasiteten, en langt sterkere tapspåførende kapasitet enn stridsvogner. Man kjøper nytt kampluftvern til Hæren. Man kjøper utstyr til elektroniske mottiltak, nye lastevogner, nye bergingspansere, nytt pansret ingeniørmateriell, osv.

Men det dreier seg ikke bare om å kjøpe nytt materiell, Hæren reorganiseres faktisk. Landmaktutredningen og proposisjonen påpekte at dagens hærstruktur ikke var godt nok utnyttet. Enkelte avdelinger var ikke operative for inntil fem–seks måneder. Man brukte betydelig med tid på å lære opp spesialister, og når spesialistene kom til sine avdelinger, var det ikke så lenge til de skulle dimittere. Dette gjør man nå om på. Man kaller inn soldater til flere opptak gjennom året. Spesialistene får 16 måneders førstegangstjeneste, og man får en reserve som skal øve årlig.

Så må jeg si at det er et manglende samsvar i forsvarsbudsjettet mellom det Arbeiderpartiet lover i offentligheten, det de skriver i sine merknader, og det de er villig til å bevilge penger til. Den 4. juni uttalte Jonas Gahr Støre i VG at nå skulle det kjøpes seks nye helikopter. Arbeiderpartiet hadde vært ute på bruktmarkedet og funnet ut at det var mulig å kjøpe nye helikopter for 40 mill. per stykk. Jeg klarer ikke å se 24 mill. i statsbudsjettet for det innkjøpet – langt derifra. Så skal man kjøpe stridsvogner; det sa man også i VG. Hva gjør man? Man blar opp 70 mill. til stridsvogner. Det er vel kanskje én ny stridsvogn på en god dag. Man hopper rett på et forprosjekt, man unnlater alternative vurderinger. Hva gjorde man da man kjøpte nytt artilleri? Man foretok en konseptvalgvurdering, slik at man visste at man kunne kjøpe det beste artilleriet. Dette hopper Arbeiderpartiet glatt over og rett på et forprosjekt. Hadde man enda stilt opp med penger som sto i samsvar med det man hadde lovet, hadde det jo vært en viss indre logikk i det hele.

Men toppen på dobbeltkommunikasjon fra Arbeiderpartiets side finner vi altså i forslaget som de i dag fremmer om dedikert helikopterstøtte til Hæren. Arbeiderpartiet har dobbeltkommunisert hva gjelder helikopter, og fortsetter med det. Det er ikke mulig å opprettholde Hærens helikopter på Bardufoss og samtidig styrke terrorberedskapen representert gjennom spesialstyrkene på Rygge. Det krever 15 nye helikopter. Det er et konsept som skal gå rundt, gjennom skrog, vedlikeholdspersonell og piloter.

Statsråd Nikolai Astrup [13:09:29]: Vi har et stort bistandsbudsjett for 2019. Desto viktigere er det da å prioritere og konsentrere innsatsen om det vi tror virker, og der vi tror bistanden kan gi god effekt. Ikke minst er det viktig å støtte opp om landenes egen innsats.

FNs bærekraftsmål forutsetter at 95 pst. av finansieringen kommer fra landene selv. Det betyr at det vi kan gjøre for å bidra til nasjonal ressursmobilisering, kommer til å være viktig. Det gjelder også kapasitetsbygging i ulike offentlige institusjoner. Derfor har vi en kraftig økning til Kunnskapsbanken i Norad i neste års budsjett. Ikke minst øker vi innenfor Skatt for utvikling-programmet, der vi ligger foran skjemaet med hensyn til vår lovnad om å doble støtten fra Addis Tax Initiative. I dette vil også antikorrupsjonsarbeid være viktig. Vi vet at det er mer penger som forlater Afrika hvert eneste år gjennom ulovlig kapitalflyt og korrupsjon enn det er som tilflyter Afrika i form av bistandspenger.

Så er det viktig at vi også bidrar til å øke skattegrunnlaget til noen av verdens fattige land. For å gjøre det må vi bidra til at det skapes flere arbeidsplasser. Der er Norfund et viktig verktøy. Vi har tilført Norfund betydelig med midler i de årene som har gått, og vi fortsetter i det sporet i 2019. Norfund har mer enn 20 mrd. kr i arbeid – mer enn 300 000 mennesker som direkte og indirekte jobber i de selskapene Norfund har investert i. Dette er et betydelig bidrag til utvikling av arbeidsplasser og ikke minst til å tette det store gapet som er i f.eks. Afrika, der tolv millioner unge mennesker hvert eneste år er klare for å gå ut i arbeidsmarkedet, mens det bare finnes tre millioner jobber tilgjengelig.

For å kunne ha en moderne økonomi kreves det tilgang på energi. I mange av de landene som Norge samarbeider med, har bare 10 pst. av befolkningen tilgang til energi. Dette må det gjøres noe med hvis man skal klare å få til vekst og langsiktig utvikling i landene. Derfor dobler vi satsingen på fornybar energi i 2019 sammenlignet med i 2017, og jeg er glad for at det er så pass stor støtte i salen for nettopp denne kraftige veksten innenfor fornybar energi.

Så er det vesentlig at land, uavhengig av hvor langt de er kommet på utviklingsstigen, investerer i egen befolkning. Derfor kommer helse og utdanning fortsatt til å være svært viktige prioriteter for Norge i vår utviklingspolitikk. Vi øker både helseinnsatsen og utdanningsinnsatsen fordi det er grunnlaget for at et land skal kunne ha vekst og utvikling over tid.

Så vet vi at den veksten må være bærekraftig. Derfor er klima og miljø en betydelig satsing i budsjettet vårt. Vi er glad for å kunne si ikke minst til Senterpartiet, som har vært opptatt av dette, at klimatilpasset landbruk og bærekraftige matsystemer selvfølgelig står helt sentralt også i det perspektivet og i et næringsutviklingsperspektiv.

Innenfor hav har Norge inntatt en internasjonal lederrolle, ikke minst gjennom statsministerens havpanel, men også gjennom det vi gjør over utviklingsbudsjettet. Vi har i løpet av noen måneder klart å få stablet på bena et nytt fond i Verdensbanken, Problue, som så langt har samlet inn 1 mrd. kr til innsatsen mot marin forsøpling og plast i havet, og vi har signalisert at vi ønsker å bruke om lag 1,6 mrd. kr de neste fire årene over utviklingsbudsjettet vårt.

Det har vært betydelig interesse for kvinners rettigheter i salen i dag, og det er jeg glad for, for det er en prioritet som regjeringen deler, og et viktig grunnlag for regjeringens utviklingspolitikk. Jeg kommer i dag rett fra India, hvor jeg deltok på en stor mødre- og barnehelsekonferanse der også SRHR sto helt sentralt, og jeg er glad for å kunne si, ikke minst til komiteens leder, at Norge høstet betydelig anerkjennelse for vår pådriverrolle innenfor dette feltet og vår betydelige satsing internasjonalt. Det legges merke til.

Vi har sagt at vi skal øke innsatsen innenfor SRHR med 700 mill. kr fra 2017 til 2020, slik at vi i 2020 vil ligge nær 2 mrd. kr til dette formålet, og vi er godt i rute. Det kommer i tillegg til det vi gjør gjennom Global Financing Facility, hvor vi har lovet 3 mrd. kr, hvorav om lag en tredjedel vil kunne regnes som støtte til nettopp dette viktige formålet.

Jette F. Christensen (A) [13:27:48]: Jeg er opptatt av en langsiktig politikk for Forsvaret i alle ledd. Det gjelder særlig når det er snakk om ansatte, selv om jeg er for de store investeringene vi har gjort og skal gjøre. Når det kommer til produkter og materiell, er vårt aller største konkurransefortrinn de kloke og hardtarbeidende menneskene som går på jobb i Forsvaret, hver eneste dag. Derfor er jeg negativ til denne regjeringens planer om en storstilt privatisering av deler av Forsvaret, særlig når det kommer til vedlikehold.

Dette er et spørsmål om sikkerhet og beredskap, ikke et spørsmål om ideologi. Det er også et spørsmål om forsvarsevne, og om hva som fungerer, og hva som ikke fungerer. Jeg er en slik politiker som er for ting som fungerer, og mot ting som ikke fungerer. Et konkret eksempel er NATO-oppdraget Hæren har deltatt på i Litauen. Når den norske hæren reiser ut, reiser vedlikeholdspersonell med for å få orden på materiell. I Litauen har Hæren samarbeidet tett med Tyskland. Mens den norske holdningen har vært at man gjør jobben mens man er ute på oppdrag, har tyskerne fått beskjed om at deres vedlikeholdskolleger er ansatt i et privat firma, regulert av en kontrakt. Når antall arbeidstimer i kontrakten er oppbrukt, kan de ikke jobbe mer, selv om det er behov for det. På enkeltområder kan det være fornuftig at Forsvaret samarbeider med private aktører, men fra Arbeiderpartiets side er vi motstander av en privatisering som ikke er styrt av Forsvarets behov for fleksibilitet, kompetanse og sikkerhet, særlig i krise og i krig. Det er helt avgjørende for legitimiteten og tilliten til Forsvaret at det er underlagt demokratisk styring og kontroll.

Renholderne i Forsvaret – de aller fleste av dem er kvinner, mange med flere tiår lang erfaring – blir fratatt pensjonsrettigheter. Regjeringen påstår de har spart millionbeløp, men er det riktig at det er der, ved å kutte til sliterne, at vi skal tjene penger? Kvaliteten har ikke gått opp. Det klages stadig på renhold, og de kontraktfestede timene strekker ikke til for at jobben skal bli gjort skikkelig. Det er tragikomiske eksempler på renholdere som må fotfølges av sikkerhetsvakter fordi de ikke har nødvendig sikkerhetsklarering. Dette er ikke ansvarlig forvaltning av ressursene.

I budsjettet er vi enige om mye og uenige om noe. Det er noe jeg ikke forstår, og én ting jeg ikke forstår, er den merknaden fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti om at de vil kutte 25 mill. kr til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger. Det jeg absolutt ikke skjønner, er hva det er som gjør at man nå føler at tiden er inne til å gi mindre til palestinske flyktninger, når man ser hvordan situasjonen ser ut. Det er ikke til å begripe.

Så skal jeg snakke litt om noe som ikke koster penger: å jobbe. Jeg mener vi har stor kapasitet til å gjøre mer. I freds- og forsoningspolitikken er det en lang rekke konflikter vi kunne bidratt til å finne en løsning på. I kampen for kvinners rett til å bestemme over egen kropp, som representanten Martinsen var inne på, og for tilgang på trygge aborter trenger vi at Norge stiller seg i første rekke. I nedrustningspolitikken trengs både forsvar for det bestående og nye initiativ for å møte den teknologiske utviklingen, f.eks. fornuftige reguleringer av autonome våpen.

Vi mennesker tror alt blir veldig mye bedre med tiden. Utenriksministeren sa det veldig bra, at noe i verden går bra, og noe går litt dårlig. Det er sant. Men derfor trenger vi å skjerpe det vi er enige om. Vi må kjempe kamper om igjen: for demokratier som allerede finnes, som i Polen, for rettigheter man tar for gitt, for en verdensorden man tar for gitt, og for avtaler som allerede er inngått. Derfor er jeg veldig glad for at vi har en utenriksminister som ikke oppfatter globalisering som en trussel, som ikke oppfatter internasjonale avtaler som en trussel, men som snarere tvert imot forstår viktigheten av å stå opp for de internasjonale avtalene og strukturene som vi i dag har hørt representanter fra Fremskrittspartiet sette spørsmålstegn ved. Denne debatten har ikke vært NM i politisk analyse, og skal heller ikke være det, men jeg synes det er problematisk når representanten Amundsen sier at FN, EU og Parisavtalen er grunnen til at folk tar til gatene i Frankrike. Jeg må bare si at det er det ikke. Det er Frankrikes manglende evne til å ta vare på sin egen befolkning, og det er en helt annen debatt. Vi må huske på at det som blir sagt i denne salen, blir lagt merke til internasjonalt. Derfor må vi heve stemmen for de institusjonene som trenger oss nå.

Petter Eide (SV) [13:33:18]: Vi er få dager etter en veldig flott fredspris. For noen dager siden hyllet vi fredsprisvinnerne Murad og Mukwege, og vi lyttet til deres sterke appeller for å unngå seksualisert vold i krig.

I lys av det er jeg selvfølgelig veldig glad for at utenriksministeren her har støttet vårt forslag om et fond, som Mukwege også har tatt til orde for. Jeg håper at hun vil anbefale regjeringspartiene å stemme for dette når det kommer til votering senere i dag.

Samtidig står de sterke appellene fra fredsprisvinnerne i grell kontrast til utenriksministerens manglende vilje til å svare på mitt spørsmål under replikkvekslingen i stad om hvorvidt det er sånn at Norge, samtidig med at det pågår fredsforhandlinger i Sverige mellom partene som krigfører i Jemen, produserer og uttransporterer våpen til de samme partene som fredsforhandler. Hun nektet å svare på det. Hun ga meg en historikk om norsk våpeneksport, men det var ikke det jeg spurte om. Jeg spurte om hun kunne bekrefte at vi samtidig med at fredsforhandlingene pågår, eksporterer våpen. Jeg mener at hennes unnvikende svar bekrefter at det gjør Norge – Norge eksporterer våpen til noen av disse partene samtidig som de sitter i fredssamtaler. Det mener jeg er veldig kritikkverdig, og det bidrar definitivt til å undergrave fredsprosessen i Sverige. Det gir et signal om at Norge ikke har tillit til de fredsforhandlingene, og det gir definitivt det signalet at Norge velger å spekulere i industrielle og kommersielle interesser samtidig som fredsforhandlingene pågår.

Man kan tenke seg sammenligningen: Norge har drevet fredsforhandlinger i Colombia, i Sri Lanka og også i Sudan. Hvis noen av Norges nære allierte samtidig med at Norge jobbet for fred i disse landene, forsynte partene som forhandlet, med våpen – nøyaktig samtidig – ville det provosert Norge ganske kraftig. Nå har jeg tatt opp dette flere ganger, også i et skriftlig spørsmål 3. desember. Da fikk jeg heller ikke noe svar på dette spørsmålet, en bekreftelse av sammenkoblingen mellom fredsforhandlinger og våpeneksport. Jeg må be om at det fra utenriksministeren og Utenriksdepartementets side vises respekt for at når vi i Stortinget stiller institusjonen et skriftlig spørsmål og spørsmål i en replikkveksling, så skal vi få svar. Stortinget får ikke utøvd sin kontrollerende oppgave når svarene er så unnvikende som de har vært i denne saken. Jeg regner med at utenriksministeren vil svare konkret på mitt spørsmål under sitt avslutningsinnlegg senere i dag.

Morten Wold (FrP) [13:36:45]: La meg først takke utenriksministeren for redegjørelsen om FNs migrasjonsplattform tidligere i dag.

Migrasjonspolitikk er et nasjonalt anliggende som skal utformes i tråd med demokratiske prinsipper. Derfor er det viktig at vi – de av folket valgte representanter – uttrykker vår mening om Norges tilslutning til denne plattformen. Det ble ikke åpnet for full debatt i sakens anledning, noe Fremskrittspartiet beklager. Jeg registrerer at saken har vært oppe til diskusjon og avstemning i flere parlamenter, deriblant i Tyskland og Nederland.

Norsk tilslutning til plattformen har skapt sterke reaksjoner ute blant folk. Der mainstream-mediene har vært tause, har sosiale og alternative medier flommet over. I bunnen ligger at folk er bekymret. Vi, stortingspolitikerne, må ta folks bekymringer på alvor.

Jeg er sterkt tvilende til om en ytterligere internasjonalisering av viktige saker som migrasjon vil tjene norske interesser på lang sikt. Jeg mener det er problematisk at politisk makt i økende grad overføres til organer som ikke står til ansvar i valg. Det må ikke skje på migrasjonsområdet. Det er norske politikere som skal ha kontroll på norsk innvandringspolitikk.

Vi skal og må ta folket på alvor, og vi må også lytte til eksperter. I denne saken har flere uttalt at tilslutning til plattformen kan legge sterkere føringer enn hva det gis inntrykk av. Plattformen er riktignok ikke juridisk bindende, men en tilslutning vil kunne føre til forventninger om etterlevelse.

Vi vet at det er sterke interesser, både nasjonalt og globalt, som ønsker en liberalisert innvandringspolitikk, og som ønsker å begrense nasjonale myndigheters handlingsrom i migrasjonsspørsmål. Fremskrittspartiet vil ikke gi dem enda et politisk press- eller virkemiddel i deres kamp for dette.

Som mangeårig journalist i norsk presse har jeg særlig merket meg plattformens målsetting nummer 17, om å fremme en kunnskapsbasert offentlig samtale for å forme oppfatninger av migrasjon. Vi bør lytte til Norsk Redaktørforening og Svenska Journalistförbundet, som reagerer på formuleringer som åpner for at myndighetene kan instruere mediene.

Hos oss står ytrings- og pressefrihet sterkt. I mange land er det ikke slik. Det er derfor svært betenkelig at vestlige land, som er ytringsfrihetens fanebærere, stiller seg bak disse formuleringene. I sin stemmeforklaring i Marokko 10. desember presiserte Norge at ingenting i plattformen begrenser utøvelsen av fri og faktabasert journalistikk om migrasjon. Det er bra. Men på hvilken måte målsetting nummer 17 vil tolkes og brukes i ettertid, har vi dessverre svært begrenset mulighet til å styre. La meg derfor slå fast at Fremskrittspartiet sier et krystallklart nei til at Norge skal tilslutte seg FNs migrasjonsplattform.

Himanshu Gulati (FrP) [13:39:50]: I dagens debatt om FNs migrasjonsplattform har mange framhevet at denne avtalen ikke er juridisk bindende, noe som selvsagt også er riktig. Men likevel regnes dette som så viktig for alle de andre partiene at man ønsker at Norge absolutt skal være en del av den, til tross for en rekke problematiske forhold og til tross for – som representanten Engen-Helgheim nevnte tidligere – at avtalen på 29 steder forplikter undertegnerne til konkret oppfølging.

Vi er nødt til å stille oss selv spørsmålet om hvorfor land som Australia, Tsjekkia, Bulgaria, Latvia og en rekke andre velger å stå utenfor, selv om denne avtalen ikke har noen juridisk bindende kraft. Min frykt er at denne avtalen og dens innhold vil utvikle seg til sedvanerett, brukes som standard, argumenteres med som FN-politikk og derfor bli politisk bindende, selv om den ikke skulle være juridisk bindende.

Professor Eivind Smith har også bekreftet at norsk rett kan gi ikke-bindende uttalelser rettslig kraft, noe FNs barnekomité er et eksempel på. Jeg vil også vise til Asle Tojes kommentar i Aftenposten for en stund tilbake, der han sier at grunnrisset til denne plattformen ble skrevet av de samme frivillige organisasjonene som sto og klappet under flyktningkrisen i 2015, som var en krevende periode og en krevende situasjon for oss og andre europeiske land å håndtere.

For tre år siden opplevde vi en flyktningkrise i Europa, en situasjon som var uhåndterbar på sikt, og der vi vet at det ikke bare var folk med behov for beskyttelse som kom, men også veldig mange uten behov for beskyttelse, også fra land som ikke er i en krigssituasjon. Når vi vet om befolkningsveksten i Afrika de neste årene, en dobling til 2,5 milliarder på 30 år, er jeg bekymret for det presset vi kan oppleve, den tilstrømningen vi kan oppleve av økonomiske flyktninger til både Europa og Norge i tiden som kommer. Det er ting vi må ta inn over oss allerede nå.

Jeg registrerer også at flere av partiene som har bedt om den redegjørelsen som kom i dag – og som jeg vil takke utenriksministeren for at hun holdt – ikke ønsket debatt om redegjørelsen i etterkant. Det synes jeg er uheldig. Jeg registrerer også at representanten Lysbakken mener at det å debattere denne saken i Stortinget, nærmest er å kaste bort Stortingets tid. Jeg synes det er en lite klok uttalelse. En global avtale om migrasjon fortjener absolutt Stortingets tid og debatt i denne salen.

Audun Lysbakken (SV) [13:43:06]: Trusselen om at atomvåpen kan bli tatt i bruk, enten gjennom atomangrep eller gjennom uhell, er en vedvarende og alvorlig trussel som henger over menneskeheten. Det er gode grunner til å anta at det først og fremst var flaks som gjorde at vi gjennom hele den lange kalde krigen unngikk at de store atomvåpenarsenalene på begge sider ble tatt i bruk. Når vi nå er i en internasjonal situasjon der flere atommakter igjen ruster opp, der vi får flere atommakter, og faren for at våpenet blir tatt i bruk, dermed øker, enten det skulle være gjennom krig og bevisst bruk eller gjennom uhell, trenger vi å løfte spørsmålet om atomvåpen høyere opp på vår dagsorden.

Det viktigste håpet for atomnedrustning er den prosessen rundt et forbud som FN har satt i gang. Det skal Stortinget diskutere i en egen debatt, derfor skal jeg ikke dvele lenger ved akkurat den biten.

Men debatten rundt atomvåpen er viktig i seg selv – opplysningsarbeidet og den politiske debatten – og jeg registrerer at i budsjettforliket er det flere organisasjoner som er sentrale i denne diskusjonen, som har fått økt støtte til sitt opplysningsarbeid. Det er bra. Men det har også vært påvist bl.a. at én organisasjon som har vært viktig i denne debatten, nemlig Nei til Atomvåpen, ikke er tilgodesett i avtalen. Det virker litt tilfeldig og dermed også uheldig.

SV har derfor fremmet et forslag om det vi mener ville være den riktige modellen for dette, nemlig å opprette en post for opplysningsarbeid for fred, der organisasjoner kan søke om å få midler, og der alle organisasjoner som jobber på dette feltet, dermed også vil kunne komme i betraktning. Vi har spesifisert, siden vi har respekt for at budsjettavtalen er gjort, at dette må gjøres i revidert nasjonalbudsjett, og derfor håper jeg også at Kristelig Folkeparti, i tillegg til de rød-grønne partiene, kan vurdere å stemme for det.

Eirik Sivertsen (A) [13:45:46]: Jeg har lyst til å ta turen til Svalbard, et område som – som så mange områder i Norge – har behov for omstilling. Det er særlig to forhold i Arbeiderpartiets alternative budsjett jeg har lyst til å omtale i dag.

Det ene er knyttet til behovet vi har for å styrke mulighetene og infrastrukturen for å drive forskning og næringsutvikling. I den sammenheng har bygget som Forskningsparken i Longyearbyen i dag disponerer, blitt for lite. Derfor har Arbeiderpartiet igjen tatt opp forslaget om et skisseprosjekt som kan gi mulighet for en trinnvis utvidelse av Forskningsparken i regi av Statsbygg. Det har vi valgt å prioritere med 10 mill. kr i vårt alternative budsjett. Dette er et påkrevd bygg, som vi hadde håpet å få flertall for. Det gjør vi ikke i den saken vi har til behandling i dag, men vi kan håpe at det kanskje skjer til neste år.

Det andre gjelder spørsmål knyttet til internasjonalt samarbeid og det å jobbe systematisk med bruk av forskningssamarbeid som redskap, både for å utdanne flere og som et grunnlag for dialog med andre nasjoner. Norge har vært en stormakt i nord. Det har vi vært fordi vi bor der, lever der, og ikke minst har vi vidtrekkende kunnskaper basert på mye forskningsmessig innsats. Vi har noe som heter Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning, som arbeider tverrfaglig med viktige spørsmål knyttet til polområdene. Det er også en viktig kanal for å drive dialog over landegrensene i en tid da det har blitt mer krevende å føre dialog, og vi har behov for å åpne opp så mange kanaler som mulig. Det har vi valgt å prioritere med 1 mill. kr for å sørge for en grunnfinansiering som gjør at man kan fortsette aktiviteten, bl.a. med sommerkurs på Svalbard, men også – som jeg har fremmet flere ganger nå – det internasjonale samarbeidet.

Så ett minutt om klimaendringene: De som ikke tror at klimaendringene har kommet, må ta en tur til Svalbard. Vi er i den situasjon at der ser vi dem allerede. I 2015 hadde vi også tap av menneskeliv, noe som var relatert til klimaendringene, fordi det går ras der det ikke gikk ras før. Klimaendringene treffer oss først i nord, og de treffer oss hardest. Det er ikke noe grunnlag for å trappe ned på innsatsen for å få internasjonal tilslutning til nødvendige redskaper og instrumenter for å begrense utslippene, som kan dempe klimaendringene. Tvert imot er det behov for å gire opp. Denne saken må komme høyere på Stortingets dagsorden, og vi skal fortsette å nevne den i alle relevante debatter og lete etter riktige redskaper for å komme videre.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:49:03]: Under et møte med den franske presidenten Macron sa den ghanesiske presidenten Akufo-Addo følgende: Det er ikke riktig at et land som Ghana, 60 år etter uavhengigheten, finansierer helse- og utdanningsbudsjettet på grunnlag av europeiske skattebetaleres givervilje. Vi burde være i stand til å finansiere våre grunnleggende behov selv. Vi burde være opptatt av hva vi selv kan gjøre i det 21. århundre for at Afrika ikke lenger skal stå med lua i hånda og tigge etter bistand og veldedighet. Det afrikanske kontinentet – hvis man ser på alle ressursene som finnes, var det som skulle gitt penger. Vi har enorme rikdommer, sa presidenten. Og han la til: Afrikas ungdom må bli værende i Afrika for å bygge opp kontinentet.

Han sier med andre ord det rake motsatte av det som står i FNs migrasjonsplattform. «Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration» – tygg litt på den tittelen. En global overenskomst for trygg, organisert og regulær migrasjon – altså, økt migrasjon fra den fattige del av verden til den rike del av verden. GCM hevder gjennomgående, uten reservasjon eller dokumentasjon av noe slag, at innvandring er positivt for både avsender og mottakerland. Det er en blank løgn. Alle vet hvilke utfordringer som ligger i å motta migranter i hundretall, tusentall og titusentall. Det er et FN-språk som vi aksepterer, men det er en blank løgn. Det skal derfor legges til rette for å gjøre mer innvandring lovlig og for å gi innvandrerne flere rettigheter. Man bruker altså et premiss som er feil, for å få flere innvandrere til å reise til rike land og gi dem flere rettigheter.

Det betyr ikke at all migrasjon fra den fattige delen til den rike delen av verden er negativ, men de legger til rette for å gjøre ulovlig innvandring lovlig og å gi dem rettigheter. Når man da sier at det endrer ingenting, er det forunderlig at våre fremste samarbeidsland mener at det endrer mange ting. Det endrer alt når det gjelder migrasjon. USA var først ute, så Australia, så Israel, og nå er det ti–tolv andre land i Europa som sier akkurat det motsatte av det vi og Høyre i regjering er skråsikker på ikke endrer noen ting. Hvis det ikke endrer på noen ting, hvorfor er vi med på det da? Hvorfor er vi med på en plattform som ikke endrer noe som helst, og har brukt årevis på å være med på å forhandle frem en plattform som faktisk ikke endrer noen ting? Det er helt meningsløst.

Jeg oppfordrer Arbeiderpartiets, Høyres og Senterpartiets representanter i denne sal å stemme ned avtalen, være mindre opptatt av prosess og mer opptatt av innhold. Det er vårt ansvar overfor velgerne, og derfor oppfordrer jeg igjen: Stem mot denne avtalen.

Martin Henriksen (A) [13:52:26]: Jeg vil oppfordre representanter fra regjeringspartiet Fremskrittspartiet til å stemme imot sitt eget forslag om å flytte helikoptrene på Bardufoss. Det er en av de tingene jeg vil snakke om her i dag. Det er nemlig en rekke forhold som skaper bekymring for om Forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge svekkes. Derfor har Arbeiderpartiet sagt klart at vi ikke vil akseptere en skjult nedbygging av Kystjegerkommandoen. Vi vil ikke endre oppsetningen av 2. bataljon på Skjold, og vi har levert forslag om at vedlikeholdet i Forsvaret ikke skal privatiseres.

Jeg tar ordet først og fremst for å uttrykke en sterk bekymring over signalene fra forsvarsministeren i dag om helikopterkapasiteten på Bardufoss. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen sa nemlig tidligere i denne debatten at flyttingen av Bell-helikoptrene fra Bardufoss skulle skje så snart det er praktisk mulig. Det er et brudd på langtidsplanproposisjonen og på stortingsflertallets merknader om at ingen helikoptre skal flyttes før alternativ helikopterberedskap er på plass.

Det er ingen hemmelighet at denne regjeringa igjen og igjen har forsøkt å flytte helikoptre fra Bardufoss. At de igjen vil svekke Hærens helikopterkapasitet, er både brudd på avtaler her og i strid med Stortingets vedtak. I behandlingen av landmaktproposisjonen foreslo regjeringa at det skulle stå 3 helikoptre på Bardufoss og 15 på Rygge. Stortingsflertallet avviste den modellen. I revidert nasjonalbudsjett for 2018 foreslo regjeringa igjen den samme fordelingen, 3 på Bardufoss og 15 på Rygge. Stortingsflertallet avviste igjen den løsningen.

Nå svekker regjeringa og forsvarsministeren både Hærens helikopterkapasitet og samfunnsberedskapen i Nord-Norge likevel. De gjør det til og med før de selv har sagt at det er ansvarlig. Langtidsplanproposisjonen forutsetter nemlig at ingen Bell-helikopter skal flyttes før tilstrekkelig helikopterkapasitet er etablert i Nord-Norge ved innfasing av NH90 og AW101. Når forsvarsministeren nå sier at flyttingen skal skje så snart det er praktisk mulig, er det et brudd på dette.

Jeg vil utfordre forsvarsministeren til å komme med et tydelig og konkret svar her i salen i dag: Står regjeringa fortsatt ved lovnaden i langtidsplanen for Forsvaret og stortingsflertallets utvetydige føring om at ingen Bell-helikopter skal flyttes fra Bardufoss før alternativ helikopterkapasitet er etablert? En sånn forsikring er det minste forsvarsministeren kan komme med i dag. Aller helst burde regjeringa innse at helikoptrene på Bardufoss skal bevares, ikke flyttes, og Arbeiderpartiet har sammen med andre partier levert et forslag om det her i dag.

Ut fra denne debatten og signalene fra forsvarsministeren synes det likevel som om regjeringa nok en gang vil gå inn for å svekke helikopterkapasiteten til Hæren og dermed også samfunnsberedskapen i nord. Da hviler det et tungt ansvar på Kristelig Folkeparti i de kommende regjeringsforhandlingene om å rette opp denne uansvarlige holdningen som skaper store bekymringer i lokalsamfunn, Hæren og politidistriktet.

Michael Tetzschner (H) [13:55:46]: Jeg ble inspirert av innleggene til representantene Amundsen, Wold og Tybring-Gjedde og deres utlegning av plattformen. Siden vi altså har brukt betydelig med tid på en plattform som ikke er juridisk forpliktende for Norge, synes jeg kanskje at vår lovgivende forsamling også skal minne seg selv om hva Norge har forpliktet seg til gjennom virkelige avtaler og traktater. Grunnen til at jeg kommer tilbake til dette punktet, er at det er nettopp de mindre maktfulle land som har størst glede av at det internasjonale samfunn forplikter seg til avtaler.

Men jeg synes det er greit at man kritiserer utfordringene med denne FN-plattformen, og – det må jeg si her – vi har en rekke utmerkede land som har valgt å stå utenfor. Da kan det bero på en temperamentsforskjell og forskjellige tradisjoner, men også at man mener at de landene som Norge har samarbeidet med i denne saken, og interessene til disse landene er vel ivaretatt gjennom de presiseringene som har skjedd.

Så er det selvfølgelig et besnærende spørsmål som Tybring-Gjedde stiller: Hvorfor har man brukt to år på noe som munner ut i ingenting? Jo, det er nettopp fordi den prosessen begynte veldig realistisk, veldig løsrevet fra folkeretten, og så etter hvert har statene begynt å interessere seg for dette arbeidet som 5 000 NGO-er har etterlatt seg, og så har de prøvd å knytte sterkere forbindelser til den folkeretten som jeg er en sterk fortaler av. For det kan også være slik at hvis man omgir seg med og kaster om seg med juridiske termer som ikke er reelt bindende for å fremme politisk diskusjon, kan det være at det går inflasjon. Man devaluerer for det første det juridiske språket, der vi trenger å bruke det presist, og så kan det være at man blir gratispassasjerer ved nettopp å løfte opp en politisk meningsytring til noe mer enn den faktisk er.

Det er grunnen til at det er brukt to år, og at det etter hvert er bygget inn fornuftige, realistiske begrensninger på slutten, slik at man eventuelt har tatt ut de argumentene som mange land helt berettiget har hatt mot å slutte seg til avtalen. Så det går godt an å bygge bro mellom de to standpunktene uten å bruke så sterke karakteristikker om motivene fra de forskjellige landene som stemmer her. Vi er sammen i Vesten om de grunnleggende verdiene, og de har vi også presisert ved vår representasjon i Marokko.

Ulf Leirstein (FrP) [13:59:05]: Jeg synes det er veldig bra at dagens møte i Stortinget startet med den redegjørelsen som utenriksministeren holdt, så takk til utenriksministeren og regjeringen for å si at man ønsket å ha en slik redegjørelse. Det burde være en selvfølge at man i en så betydningsfull sak kommer til Stortinget og redegjør, og så burde det jo være en bred debatt i parlamentet knyttet til dette. Jeg registrerer at spesielt enkelte fra opposisjonen i media og annet har prøvd å framstille det som at det ikke er noen vits i å debattere dette, at dette får bare regjeringen avgjøre. Det er jo greit å registrere at man i opposisjonen i så liten grad tar inn over seg hva dette kan medføre av konsekvenser. Men det er greit nok, jeg registrerer det og håper at også velgerne merker seg det.

Denne migrasjonsplattformen til FN har skapt et voldsomt engasjement – og ikke bare i Norge, men i mange land i hele verden. Man har altså opplevd at en rekke land som Norge ofte samarbeider med på en rekke områder, har valgt å trekke seg fra hele denne avtalen, eller plattformen.

La meg også si at det er ikke noe suspekt i seg selv at man jobber fram slike plattformer, avtaler eller resolusjoner. Det gjøres jo hele tiden, og jeg mener det er bra at den norske regjeringen – ved sine utsendinger – har vært med på å bidra ved å jobbe med teksten for å prøve å sikre mest mulig gjennomslag for vår regjerings asyl- og innvandringspolitikk. Men det er når en endelig tekst foreligger, at man skal ta stilling til om dette dokumentet er noe vi kan slutte oss til eller ikke. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet tydelig sier nei til denne plattformen, og at våre regjeringsmedlemmer har tatt dissens på den tilslutningen. For Fremskrittspartiet handler dette om en av vår tids viktigste politiske saker, nemlig migrasjon og konsekvensene av økt migrasjon til Europa og Norge. Hvis vi feiler på dette feltet, vil det kunne få irreversible konsekvenser for vår velferd og vår nasjon i all framtid, og det bør vi jaggu meg ta inn over oss når vi diskuterer en så viktig sak.

Avtalen er altså ikke bindende, sies det. Ja vel, men allikevel er det et tydelig flertall som er veldig for å si ja til dette, så det må i hvert fall bety noe politiskat man velger å si ja. Man sender uten tvil et sterkt signal hvis man velger å si ja og slutter seg til, og vi vet fra før hva som kan skje hvis man signaliserer at Norge vil være med på en plattform som kan myke opp asylpolitikken. For Fremskrittspartiet er det viktig å signalisere at vi ikke skal myke opp, men tvert imot stramme til, spesielt på familiegjenforening. Så det er viktig å signalisere hvilken politikk vi skal føre i framtiden, og det gjør vi gjennom å slutte oss til eller ikke slutte oss til denne avtalen.

Så la Norge sende et tydelig signal i dag om at vi sier nei til migrasjonsplattformen, og at man bør støtte det forslaget Fremskrittspartiet har fremmet i salen i dag.

Martin Kolberg (A) [14:02:22]: Det blir tydeligere og tydeligere for meg hvor viktig denne dagen er i det norske storting etter å ha hørt en rekke innlegg fra Fremskrittspartiets representanter.

Vi står overfor en veldig viktig prinsipiell debatt som omhandler to dimensjoner. Den ene dimensjonen er ganske mye belyst, og den handler selvfølgelig om regjeringens samlede opptreden overfor Stortinget. Jeg må si at jeg ikke forstår hvorfor ikke statsministeren stopper dette, hvorfor ikke statsministeren sørger for at utenriksministeren ikke blir sendt inn i en forlegen situasjon hvor hun må representere regjeringen, men samtidig får et regjeringsparti mot seg i egen sal. Jeg forstår ikke at statsministeren ikke stanser det, men det kan bare forstås på én måte, nemlig at den politiske balansen i regjeringen er slik at de var nødt til å akseptere en sånn situasjon som vi opplevde her i formiddag. Det er bare å ta til etterretning. Dette er i og for seg ikke mitt problem, eller opposisjonens problem, det er regjeringens problem – og, herregud, Venstre, følger med og dingler etter. Det er det som er å si om Venstre i denne situasjonen. Representanten Abid Q. Raja prøver å prate seg ut av det, men han lykkes selvfølgelig ikke i det hele tatt, selv om han normalt er flink til akkurat det.

Og så er det det alvorlige: Hva er det vi hører fra Fremskrittspartiets representanter, og hva er det et uttrykk for, egentlig? Jeg har sittet på plassen min og smattet på uttrykket og veid det fram og tilbake, men jeg kaller det for reaksjonær nasjonalisme. Det er det det er, og det er det dette bør stemples som. Opposisjonen tar altså en diskusjon om dette, gjør en tydelig markering. Jeg beklager at Høyres representanter – med den verdikonservative tradisjonen de har – sitter stille, stort sett, når det gjelder realitetene i saken.

Utenriksministeren holdt en strålende redegjørelse hvor hun tok klar avstand fra dette. Jeg hørte det veldig tydelig, så det er ikke noen tvil om det, men i debatten blir det ganske stille. Det bør det ikke bli, for det er denne typen krefter – og akkurat sånn det foregår – i hele Europa; de truer seg fram fra punkt til punkt. De må stoppes, faktisk! Skal vi stemme ned dette? Men dette er selvfølgelig også en verbal kamp, det er en politisk diskusjon som må komme fram i det offentlige rom, og derfor er det nødvendig å sette tydelige merkelapper på dette.

Det siste jeg vil si, er med henvisning til representanten Tybring-Gjedde, og det er følgende: Han sier at de vet at det er nesten bare problemer med dette – i hvert fall mye problemer. Tiden er ute, men jeg vil bare si til slutt (presidenten klubber): Hvis alle de som har kommet hit til landet, streiket én dag, hadde Norge stanset – også for Tybring-Gjedde.

Ingjerd Schou (H) [14:06:11]: Det forslaget til statsbudsjett som regjeringen har lagt fram, og som vi har besluttet når det gjelder utviklingshjelpen, da særlig sammen med samarbeidspartiene på Stortinget, har økt det samlede humanitære budsjettet med over 50 pst. fra 2013. I budsjettforslaget for 2019 foreslås det en ytterligere økning fra 5,151 mrd. kr til 5,396 mrd. kr.

De humanitære behovene i verden har økt kraftig de senere årene, og ifølge FN har aldri flere mennesker hatt behov for humanitær assistanse enn i dag.

De fleste av oss som er her i salen i dag – mange av oss i hvert fall – var til stede under utdelingen av Nobels fredspris, og vi har også hatt gleden av å ha hatt besøk av en av dem, Denis Mukwege, på Stortinget. Jeg kommer til å ta opp her det som han uttrykte i sin hilsningstale etter mottakelsen av fredsprisen, og som han også har uttrykt i andre sammenhenger, nemlig at det er utarbeidet en rapport i regi av FN, en rapport som senere har ligget i en skuff. Man har lukket øyne, man har lukket ører, og jeg må uttrykke fra denne talerstolen at jeg har en forventning om at Norge og vår regjering bidrar til at den rapporten kommer opp på bordet når det gjelder beskrivelsen av systematisk seksualisert vold som en del av krigens strategiske grep.

Det er gledelig, det er veldig bra, at vi også har fått initiativ til å få et globalt fond som skal gi oppreisning til dem som har vært utsatt for systematisk seksualisert vold, men det er også viktig å ettergå dem som har stått for denne volden, og ikke minst at vi også har en årvåkenhet og ser på den støtten vi eventuelt gir til regimer som innsetter navngitte overgrepspersoner, noe som blir avdekket i den rapporten som er utarbeidet i regi av FN, og som ikke er blitt tatt til følge.

Det var for de aller fleste av oss en gripende gjennomgang av hvordan systematisk seksualisert vold er en del av krigføringen, som ble satt på dagsordenen under mottakelsen av Nobels fredspris ved disse to velbegrunnede mottakerne, som ga et sterkt vitnesbyrd, men også et ansikt til hvordan verden ikke tar til følge at noen skal straffes, at noen skal få erstatning, og at vi skal følge det opp i det internasjonale samfunn.

Bengt Fasteraune (Sp) [14:09:31]: Evnen til å forsvare nasjonale interesser og norsk territorium og gi NATO-landene den tryggheten som kreves, ligger i bunnen for det militære forsvaret vi har i dag. Vi må investere i en struktur som raskt kan innrette seg mot endrede trusselbilder. Forsvarsgrenene, Heimevernet, cyberforsvaret, logistikk og etterretning er et bredt sett av kapasiteter som på en måte skal iverksette dette. Forsvarskompetanse må bygges innad, og det må vedlikeholdes. Det betyr mye for den sikkerheten som folk føler at de må ha overfor Forsvaret og den jobben de skal gjøre.

Tilstedeværelsen i nord vil jeg nevne spesielt – ikke til forkleinelse for noe annet. Den satsingen som skjer i Nord-Norge, er svært viktig for oss. I Heimevernet ønsker vi å styrke kapasiteten i nord, og vi ønsker å styrke Heimevernet som en del av det. Hæren – med brigaden som spissen og som kampkraften – ligger der. Det er spennende, det som skjer i Finnmark, både med jegerkompaniet som bygges opp, og ikke minst med manøveravdelingene på Porsangmoen, som er et «step» mot etablering av en kavaleribataljon.

Vi i Senterpartiet er opptatt av at dette må forsterkes. Det må også framskyndes i tid, hvis det er mulig. Den kampkraften er viktig. Hærens 2. bataljon er en lett infanteriavdeling, ikke mobiliseringsdisponert. Den ligger i brigaden i dag og bør absolutt opprettholdes – og ikke erstattes med mobiliseringsdisponert personell. Det er en forringelse av den slagkraften brigaden er. Dette er vi helt klart imot. Når det gjelder helikopter, sier det seg vel egentlig selv: Det er en del av den kapasiteten som kreves i en brigade.

Når det gjelder Heimevernet, har de fått en økt betydning. De har tillit, og de er tilliten verdig. Utstyr og trening – som det ofte snakkes om – må snart være en selvfølge. Territoriell overvåking og kontroll, objektsikring, evne til å bekjempe mindre avdelinger, det som går på samfunnssikkerhet, sikkerhetspolitiske kriser – Heimevernet er en organisasjon som kan brukes i hele dette spekteret. Indre kystsone og Sjøheimevernet er en feilbeslutning. Det må på plass igjen for at vi skal ha alle de fire beina som Heimevernet må stå på.

Når det gjelder totalforsvar av objektsikring, har Heimevernets skole- og kompetansesenter fått ansvar for det. Det er en tillitserklæring til det kompetente personellet som har vært der i mange år, og som nå kan gjøre en jobb ikke bare for Heimevernet, men for hele forsvaret.

Jette F. Christensen (A) [14:12:52]: Utenriksministeren sa i sitt innlegg at vi kan forvente oss høye bølger i utenrikspolitikken ute. Det plasker jo greit i andedammen også.

Jeg trenger litt begrepsavklaring etter debatten i dag, særlig fra representantene fra Fremskrittspartiet. Man er redd for globalisering. Hvis jeg hadde visst for 15 år siden at jeg skulle stå på en talerstol og forsvare globalisering, mens representanter fra Fremskrittspartiet var veldig imot det, tror jeg kanskje jeg hadde ledd meg i hjel.

De er bekymret for globalisering. De er bekymret for internasjonalisering. De er bekymret for mainstream-media. Hva er det? Mainstream-media i Norge er de etablerte avisene som gir oss informasjon hver dag. Å stå på talerstolen i Stortinget og si at det er god grunn til å være litt skeptisk til den informasjonen, er veldig farlig. Det henvises isteden til Document.no som en bauta i frihetens navn. Det er veldig underlig å bruke Stortingets talerstol til å ta ned tilliten til pressen på den måten. Det henvises til sosiale medier isteden og til Dokument.no. – det er mye bedre å høre på det enn på mainstream-media. Det bekymrer meg.

Derfor må jeg spørre – jeg ser at representanten Amundsen er på talerlisten etter meg, så det hadde vært fint å få en avklaring: Hva er alternativet? Hva er alternativet til FN? Hva er alternativet til internasjonale avtaler? Hva er alternativet til mainstream-media? Skal vi bare ta alt på Facebook fra nå av? Hva er alternativet til internasjonale avtaler om klima, om nedrustning? Hva skal vi erstatte den verdensordenen vi har – som har tjent oss vel etter annen verdenskrig – med? Hva skal vi erstatte den med – at alle land bare skal gjøre som de vil selv? Jeg skjønner bare ikke hvilken verdensorden man ser for seg, så jeg håper at representanten Amundsen vil oppklare det.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [14:15:19]: En migrasjonsavtale, eller plattform, som det kalles, som ikke er juridisk bindende, en plattform som sparker inn allerede vidåpne dører, da det som står i avtalen, visstnok dekkes av allerede eksisterende lovverk i Norge – ja vel, så vi er der plattformen vil vi skal være allerede – trenger vi den egentlig da? En avtale alle kan si nei til, uten at det har noen konsekvenser som helst, man kan bare la være å gjøre noe av det som står der, hvorfor i alle dager skal en være med på noe sånt?

Begrepet «ikke juridisk bindende» brukes flittig om denne avtalen, eller plattformen. Det virker ganske så ufarlig. Men flere påpeker at dette i praksis kan ha en liten betydning. Professor Eivind Smith uttaler bl.a.:

«Det er mange eksempler på at vedtak som ikke er juridisk bindende for Norge, kan bli tillagt adskillig vekt også i juridisk argumentasjon.»

Han bekrefter altså at norsk rett kan gi ikke-bindende uttalelser rettslig kraft allikevel, og nevner som eksempel FNs barnekomité, som ikke har status som rettskilde. Han uttaler også at det er vanskelig å forutse hvordan en slik tekst kan bli benyttet i politisk argumentasjon.

På den ene siden er det i og for seg klart at dette ikke er juridisk bindende. På den andre siden er man opptatt av at den allikevel er så viktig at Norge bør være med på det. Da er igjen mitt spørsmål: Hvorfor det?

Det blir uttrykt, også fra utenriksministeren, at plattformen ivaretar norske interesser. Hva er norske interesser? Er det folkets interesser, bør jo folkets mening høres. Jeg tror veldig mange i Norge ikke vet hva avtalen går ut på, eller i det hele tatt har hørt om avtalen, men de som har hørt om den, har latt høre fra seg – høyt og tydelig. Kanskje vi da, som folkets representanter, burde lytte?

Det sies at avtalen som sagt ikke er forpliktende, men allikevel står det flere steder at «vi forplikter oss til». Vi forplikter oss, og vi forplikter oss. Da må det være noe forpliktende. Det forventes vel at også Norge følger opp disse forpliktelsene. Hvis ikke vil vi komme i en litt kjedelig situasjon i forhold til de andre som er med på avtalen, eller plattformen. Vi vil vel miste litt status eller bli litt uglesett på enkelte områder.

Nei, denne avtalen burde Norge holde seg langt unna. Den er ikke bra for Norge. Dessuten er det slik at de som allerede dropper det som står i avtalen, fortsatt vil gjøre det. Det har ingen hensikt å skrive under, og det er ikke bra for Norge. Men en underskriving av avtalen – eller plattformen – kan kanskje gi goodwill i andre sammenhenger, på internasjonalt nivå.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [14:18:27]: Jeg skal bare kommentere noen av de forslagene som foreligger.

Når det gjelder helikopter, er det sånn at personell er en begrenset ressurs, så det går ikke an å si ja til en kontraterrorkapasitet hos spesialstyrkene og samtidig ha ni helikopter på Bardufoss. Det er det dilemmaet vi står i. Vi velger å utvikle en kontraterrorkapasitet hos spesialstyrkene. Det er den saken.

Så har vi kompensert i nord med sivil kapasitet og med andre kapasiteter, så vi mener vi balanserer det så godt vi kan, men vi er åpne om at det er en begrenset ressurs.

Når det gjelder Hæren, skal vi flytte landmakta til Finnmark, og vi skal øke den operative evnen i bataljonene. Det gjør vi bl.a. ved å flytte rekruttskolen ut, ha flere inntak og ha lengre verneplikt. Det gjør at vi ikke har plass til både 2. bataljon og rekruttskole for Hæren på Skjold nå. Vi øker kapasiteten i bataljonene, vi har en dedikert rekruttskole. Dette er for å ha en bedre operativ landmakt. Det er et grep. Hvis vi ikke gjør det med 2. bataljon, begynner vi å gå på akkord med satsingen i Finnmark og den økte satsingen i 2. bataljon.

Så til spørsmålene rundt det med verkstedene. I langtidsplanen sa vi at vi skal ha fleksibilitet, vi skal ha et større samarbeid med sivil sektor, vi skal ha så stor operativ evne som mulig, og vi skal ha så godt vedlikehold som nødvendig for å få det. Det at forsvarssjefen utreder forskjellige løsninger, er helt riktig, det skal han gjøre. Jeg opplever veldig ofte at det er politikere i denne salen som er opptatt av forsvarssjefens uavhengighet. Da må vi også la forsvarssjefen få lov til å utrede og komme med sin innstilling til disse spørsmålene. Og dette er komplekst, for det handler både om sjø, land og luft – veldig forskjellige systemer, veldig forskjellige våpenprogram, veldig forskjellige vedlikeholdssystemer. Noen, som f.eks. F-35, involverer nasjonal og internasjonal industri i stort for vedlikeholdet, mens når vi kommer helt ned til å reparere biler, kan vi se på hensiktsmessigheten i det. Det skal være god økonomi. Jeg tror ikke at forsvarssjefen kommer med en innstilling som setter mannskapene i fare. Forsvarssjefen er min fremste fagmilitære rådgiver, og jeg er ganske viss på at de rådene han kommer med, den innstillingen han kommer med, hensyntar mannskapenes sikkerhet på beste måte.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:21:33]: Kanskje eg skal starte med han som følgjer etter meg på talarlista, representanten Amundsen, for han sa i innlegget sitt at Senterpartiet ikkje held seg til innhaldet i FNs migrasjonsplattform. Nei, det gjer ikkje Senterpartiet, for me har ikkje fått noka sak frå regjeringa som me i Stortinget skal handsame. Det er ikkje lagt fram noka sak.

Me fekk fortenestefullt ei veldig ryddig, grundig og god orientering frå utanriksministeren. Det sette me pris på, og det har vore etterlyst, for det er ein debatt i det offentlege rom som fortener å verte bygd på fakta og ikkje på mange slags ulike førestillingar. Nettopp av den grunn, at me ikkje har noka sak og berre registrerer uenigheitene som er internt i regjeringa, der Framstegspartiet meiner noko og Høgre noko heilt anna, er det heller ikkje enklare å halde seg til innhaldet i saka, sjølvsagt – sjølv om det heldigvis er slik at me har ein statsråd som eg trur har ganske god oversikt over innhaldet, som ho har i dei fleste andre saker, det skal ho rosast for.

Av same grunn kjem heller ikkje Senterpartiet til å røyste med Framstegspartiet i dag, for det er ikkje eit tema til votering i denne salen. Me har ikkje fått noka sak, og me har ikkje gått inn i innhaldet slik at me har grunnlag for det. Difor kan me heller ikkje røyste for noko slikt. Det ligg elles til regjeringa sitt domene.

Forsvarsministeren sa i sitt innlegg at regjeringa styrkjer Heimevernet i budsjettforslaget sitt. Det er ganske freidig og frimodig, når dei kuttar talet på heimevernssoldatar med 5 000 i sitt budsjett. Det forslaget vart endra, slik at ein la inn igjen 2 000, men likevel er det eit kutt på 3 000. Dei jobbar for å få lagt ned 2. bataljon på Skjold, som vil kutte den vesle hæren me har, med 1 000 soldatar. Det er ikkje akkurat den store styrkinga. Eg høyrer jo at òg forsvarssjefen og analytikarar i Forsvaret er tydelege på at Forsvaret vårt faktisk treng å styrkjast i talet på soldatar. Me har eit lite forsvar. I tillegg til innkjøp av mykje utstyr og diverse – og det er viktig nok – treng me faktisk òg eit meir omfangsrikt forsvar i form av menneskeleg kompetanse og soldatar, rett og slett.

Eg har eit spørsmål, som eg håpar at forsvarsministeren kan svare på før me avsluttar debatten, og det er: Når kjem rapporten om alliert mottak? Det har me ikkje fått klarlagt. Han skulle ha kome for lengst og har vorte utsett fleire gonger. No er eg veldig spent på å høyre kva tid me kan forvente at den saka endeleg kjem.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:24:50]: Folketallet i topp ti-migrantlandene til Europa i 2017 forventes å øke med mer enn tre ganger hele folketallet i Nord- og Vest-Europa fram mot år 2100. Det løses ikke ved å flytte folk fra den tredje verden til Europa. Man må gjerne si at det ikke er det man ønsker, men det er altså realiteten man legger opp til med FNs migrasjonsplattform – flere veier inn til Europa. Det er altså sterke krefter utenfor Europa som har jobbet for å få til dette, også disse NGO-ene med sine vel urealistiske tilnærminger til innvandringspolitikk.

Det er altså ikke sånn som representanten Martin Kolberg uttrykker det, at den fremmedkulturelle innvandringen til Norge er lønnsom. Det bør være godt bevist og godt gjort rede for at så ikke er tilfelle. Det har en svært stor samfunnsmessig kostnad for Europa og for Norge. Man kan altså ikke basere seg på at den politikken skal fungere videre. Derfor må vi ha kontroll på grensene våre, derfor må vi ha kontroll på norsk innvandringspolitikk, og vi skal ikke gi fra oss styringsretten til den.

Jeg merker meg også representanten Kolbergs plassering av merkelapper på personer fra Fremskrittspartiet som har vært på talerstolen i dag. Han bruker et litt spesielt begrep; han snakker om reaksjonær nasjonalisme. Jeg synes det er spesielt at man tar i bruk den typen karakteristikker i stedet for å diskutere innhold. Jeg skulle tro det var Stortingets oppgave først og fremst å ivareta norske interesser. Det er derfor vi er valgt hit. Det er derfor vi er representanter i landets nasjonalforsamling, og det er det som er vår første oppgave. Det bør være lov å heie på Norge også når det ikke er skirenn.

Så til representanten Jette F. Christensen: Jeg forstår ikke hva hun prater om. Jeg har altså ikke brukt begrepet mainstream-media. Hvis jeg skulle uttale meg om det i det hele tatt, hadde jeg brukt begrepet gammelmedia, for det er greit å bruke norske ord. Den enten-eller-verdensforestillingen hun tegner opp, kjenner jeg meg heller ikke igjen i. Det er riktig og viktig at man har internasjonale samarbeid, at man løser problemstillinger internasjonalt der det er nødvendig, men det er altså ikke den eneste løsningen i alle saker, og vi har gått for langt i å ta i bruk internasjonale virkemidler.

Hårek Elvenes (H) [14:28:14]: Arbeiderpartiet har vært opptatt av 2-prosentmålet i denne debatten, på lik linje med regjeringen. Men den store forskjellen mellom regjeringen og Arbeiderpartiet skal visstnok utgjøres av de 400 mill. kr som Arbeiderpartiet legger inn ekstra i sitt alternative budsjett. Med respekt å melde: Det gir jo ikke utslag bak kommaet på brøken som måler forsvarsbudsjettet i forhold til brutto nasjonalprodukt. Vi har et forsvarsbudsjett på 59 mrd. kr, og når Arbeiderpartiet kommer med en så ubetydelig økning, gjør ikke den det store utslaget på den brøken, som Arbeiderpartiet tydeligvis er opptatt av.

Dette målet skal nås innen 2024. Wales-vedtaket sier at man skal bevege seg i retning mot det, og det er akkurat det regjeringen har gjort siden den overtok Forsvarsdepartementets kontorer. Hvordan har man klart det? Jo, bl.a. ved at man nå har et forsvarsbudsjett som kompenserer for den forsvarsspesifikke kostnadsveksten. Det var et uføre som Forsvaret var inne i. Forsvarsbudsjettets kjøpekraft ble gradvis spist opp, slik at investeringer, struktur og bevilgninger ikke hang sammen.

Arbeiderpartiet har gjennom sitt forslag om å beholde helikoptrene på Bardufoss også satt seg i en posisjon når det gjelder å svare på hvordan spesialstyrkene nå skal kunne gjennomføre sin terrorberedskap og få økt helikopterkapasitet. Jeg kan ikke se at Arbeiderpartiet har bevilget mer penger. Forsvarssjefen pekte i helikopterstudien i 2015 på at om spesialstyrkene skulle få den helikopterkapasiteten som de primært trengte, måtte man anskaffe ni SOF-helikoptre til en sum av 4,5 mrd. kr. Det er alternativet som Arbeiderpartiet nå blir stilt overfor, og jeg klarer ikke å se spor av de pengene.

Stridsvogner, ja vel – ønsker man å forsere stridsvognene, må også Arbeiderpartiet være forberedt på å bla opp 4,5 mrd. kr mer på forsvarsbudsjettet bare til stridsvogner innen 2025. Dette er en investering til i hvert fall 4,5 mrd. kr.

Til slutt: Jeg har ikke registrert, verken i merknader eller i debatt, at Arbeiderpartiet har gått imot å flytte den grunnleggende soldatopplæringen ut av avdelingen og til Skjold. Det er en del av landmaktforliket. Konsekvensen av det – hvis Arbeiderpartiet ønsker å ha en oppsettingsgrad på nesten 100 pst. – er at driftsutgiftene til 2. bataljon øker med 300 mill. kr i året, og det trengs EBA-investeringer på 500 mill. kr. Også de midlene mangler i statsbudsjettet.

Seher Aydar (R) [14:31:36]: Jeg registrerer at forsvarsministeren ikke er kjent med at det er en sammenheng mellom ressursbruk på krigsoperasjoner i utlandet og nedprioritering av beredskap generelt og objektsikring i Norge. Det høres rett og slett ut som om forsvarsministeren ikke kjenner til publikasjonen Et forsvar i endring, Forsvarssjefens fagmilitære råd, der denne sammenhengen påpekes helt eksplisitt. Det gir egentlig ganske stor grunn til bekymring, men den gode nyheten er at denne informasjonen er ganske enkelt tilgjengelig. La meg derfor lese ordrett fra side 4 i Et forsvar i endring:

«Forsvaret er i løpet av de siste 20 årene omstilt fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar.»

Dette er første setning i forordet fra forsvarssjefen. Og det var egentlig det jeg refererte til i replikken til forsvarsministeren. Selv om omstilling fra et defensivt mobiliseringsforsvar til et forsvar som står klart til å delta i andre stormakters angrepskrig, ikke har blitt debattert slik det burde, har det store konsekvenser. En av konsekvensene gjelder beredskap. Jeg siterer videre fra Bruun-Hanssens forord i samme publikasjon:

«Samtidig har langvarige engasjementer i operasjoner ute gått på bekostning av beredskapen hjemme.»

Det står altså svart på hvitt.

Jeg må si at jeg undres over at forsvarsministeren sier han ikke kjenner til det forsvarssjefen skriver her. Årets forsvarsbudsjett tyder egentlig på at regjeringen ikke tar hensyn til at det finnes en slik åpenbar sammenheng.

I budsjettet står det at regjeringen nedgraderer oppsettingsgraden til 2. bataljon på Skjold for å spare penger. Samtidig sier tillitsvalgte i Forsvaret at det mangler ressurser til å opprettholde helt nødvendige funksjoner. Likevel budsjetterer regjeringen med å bruke over 1 mrd. kr på krigsoperasjoner i utlandet, og flere av de operasjonene er under USAs ledelse.

Jeg forstår ikke helt – og jeg tror veldig mange er enig med meg – hvordan dette kan kalles å prioritere beredskap og forsvar av Norge.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [14:34:03]: Kvinner og menn som vi sender ut i felt på oppdrag fra Norge, skal være trygge og ha utstyr som fungerer. Derfor er vedlikeholdet i Forsvaret en sentral del av Forsvarets operative evne. Eksempelvis på Elverum jobber det dyktige fagfolk som sørger for at Hærens våpen og kjøretøy er fullt ut funksjonelle når soldater skal ut i felt. Deres oppgave er rett og slett å sørge for at utstyret er klart før man reiser ut på oppdrag, at det står klart hvis man må mobilisere raskt, men også at ansatte ved verkstedet faktisk er med ut i felt. Man er en integrert del av Forsvarets operative evne.

Det er derfor urovekkende at Høyre og Fremskrittspartiet hopper så fort over det poenget, for dette handler om hvordan Forsvaret skal fungere – både hjemme og ute.

Privatisering av renholdet har vi sett har medført betydelige konsekvenser. Kvaliteten har gått ned, kostnadene har gått opp. Verkstedets vedlikehold av kjøretøy og våpen er jo minst like avansert og en oppgave som krever at vi har dyktige fagfolk på plass. For Arbeiderpartiet er det klart at de dyktige fagfolkenes kunnskap også må være en del av Forsvarets evne til å operere både hjemme, hvis det trengs, og ute på oppdrag. Det er kunnskap som gir oss andre trygghet.

Derfor er det betenkelig at forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som sier nei til privatisering, ser ut til å bli stemt ned senere i kveld. Men vi kommer til å stå på videre for at vi skal ha et forsvar som har både utstyr og fagfolk som kan bidra til at oppgaven de skal løse på vegne av oss alle, kan bli tatt hånd om på en skikkelig måte i framtiden.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:36:35]: Jeg ser at debatten blir litt springende, men jeg har lyst til å kommentere bare veldig raskt Kolbergs noe pompøse utspill om reaksjonær nasjonalisme. Nei, Fremskrittspartiet ønsker ikke å skru klokken tilbake, men vi ønsker å beskytte landet vårt, og vi ønsker å forsvare nasjonale interesser.

Og til representanten Jette F. Christensen, som spør hva alternativet er. Jeg tok opp alternativer i mitt innlegg. Jeg snakket om NATO, og jeg snakket om EØS-avtalen – med noen restriksjoner. Det finnes muligheter for internasjonalt samarbeid når Norges interesser settes først. Denne avtalen setter ikke Norges interesser først. Derfor er FN uegnet i denne saken. Det er det vi sier. Det er ikke dermed sagt at FN er uegnet alltid, men i denne saken er FN uegnet.

Så til representanten Navarsete, som sier at hun har ingen sak, hun kan ikke diskutere, hun har ikke noen sak, stakkars. Men representanten sa nei til debatt. Senterpartiet ville ikke ha debatt. Da får man sak. Man får kanskje ikke papirene i tide, men det finnes papirer i denne saken. Var man interessert i å sette seg inn i det, kunne man hatt debatt, men man stemte det altså ned.

Bengt Fasteraune (Sp) [14:37:54]: En statsråd må gi visjoner og beskrive de lange linjene i det området han har ansvar for, og her gjelder det Forsvaret. Han må sørge for at de pengene vi bevilger i denne sal, blir brukt på en god måte som gir god operativ kapasitet. Og så får forsvarssjefen planlegge, iverksette og kontrollere. Slik må vel den arbeidsdelingen være.

Riksrevisjonens kritiske rapport om objektsikring, som ble debattert ganske lenge her i Stortinget, konkluderte vel egentlig med at kapasiteten vi har i Heimevernet, ikke er for stor. Når vi i Senterpartiet sier at den absolutt bør økes til 45 000 – og kanskje på sikt til 50 000 – er det en veldig billig investering. Det er noe man bør se på.

Når det gjelder «sikringstiltak på sjøen», som plutselig har blitt et begrep som erstatter Sjøheimevernet, er det også en fluffy omtale av en organisasjon man har valgt å legge i skuffen ved å si at man retter det opp med noen sikringstiltak på sjøen. Hvis vi ser på viktige objekter med sjøside i Norge, og kanskje spesielt de sivile objektene, hadde Sjøheimevernet sin misjon akkurat i den samhandlingen de hadde med sikringsstyrkene på land. Vi ønsker at Sjøheimevernet blir reetablert.

Når det gjelder den lette infanteribataljonen på Skjold, hørte jeg nøye på hva ministeren sa. Man sier at man erstatter det med en rekruttskole og fyller opp kapasiteten med den type virksomhet. Å si at det erstatter en stående operativ avdeling, må være feil. Når man ser på Finnmark, er jeg 100 pst. enig i at det man satser på der nå, er kjempebra. Det er klart at den avdelingen som ligger i Nord-Troms, tett opp mot Finnmarks grense, må ses i sammenheng med det. Det er helt rett satsing. Rekruttskoler kan man ha hvor som helst. En stående avdeling har man der det er en trussel.

Når det gjelder helikoptre, er det vi har tenkt i vårt budsjett, å bevilge mer penger til å trene opp flypersonell, slik at helikopterkapasiteten kan brukes på en bedre måte, og så kan man sørge for at man har kapasitet både på Bardufoss og på Rygge.

Audun Lysbakken (SV) [14:41:03]: En kort stemmeforklaring til slutt, siden det er noen løse forslag som er omdelt: Når det gjelder forslag nr. 13, fra Fremskrittspartiet, ser ikke vi på det som et seriøst forslag om FNs migrasjonsplattform. Det er bare et forslag som kommer nå fordi Fremskrittspartiet i regjering sov i timen da det ennå var mulig å be Stortinget om råd i den saken. Jeg finner grunn til å understreke at jeg oppfatter ikke at Stortinget tar stilling til realiteten i den saken i dag.

Når det gjelder forslag nr. 15, fra Rødt, kommer SV til å stemme imot det. Vi deler mye av intensjonen bak dette forslaget, men vi har et eget forslag som handler om å stoppe bestillingen av de kampflyene som det fortsatt er mulig å stoppe bestillingen av.

Når det gjelder forslag nr. 16, fra Arbeiderpartiet, ser vi at Arbeiderpartiet nå sier det samme som SV har sagt før, nemlig at det bør være ni Bell-helikoptre på Bardufoss. Det er bra, og det forslaget vil SV stemme for.

Erlend Wiborg (FrP) [14:42:10]: Det har vært en litt underlig debatt å følge når det gjelder FNs migrasjonsplattform. Når man hører debatten her i dag, virker det som om flere politikere og flere partier gjør alt for å unngå å debattere sakens innhold. Det virker som om flere ønsker å heve seg over dem som faktisk har valgt oss inn, og ikke ta den bekymringen som er ute blant folket rundt denne saken, på alvor.

Jeg har tidligere hørt representanten Martin Kolberg ta til orde for at Stortinget bør diskutere flere overordnede store prinsipielle spørsmål som har stor verdi. Samtidig definerer flere denne plattformen, eller avtalen, som et rammeverk for fremtidens migrasjon, men man ønsker altså ikke at Stortinget skal ta stilling til rammeverket for fremtidens migrasjon, et av vår tids største spørsmål. Det er underlig.

Jeg registrerte også at representanten Lysbakken i sitt forrige innlegg karakteriserte Fremskrittspartiets forslag som et useriøst forslag. Han mener debatten ikke hører hjemme her. Men da vil jeg minne om følgende: Den 7. juli 2017 vedtok et flertall i FN en resolusjon om å anbefale forbud mot atomvåpen. Norge tilsluttet seg ikke den. På den bakgrunn fremmet Sosialistisk Venstreparti et forslag i denne sal om at man burde utrede om Norge faktisk bør tilslutte seg dette atomvåpenforbudet. Stortinget diskuterte saken 8. februar i år. Sosialistisk Venstreparti syntes det var greit å diskutere dette, Arbeiderpartiet syntes det var greit å diskutere det – ja, således syntes de samme partiene det var greit å fatte vedtak som påla regjeringen å utrede hvilke konsekvenser en norsk tilslutning til dette ville ha. Men når det gjelder en annen sak, den vi nå diskuterer, FNs migrasjonsplattform, bruker de formalistiske argumenter og ønsker ikke å diskutere det.

Jeg synes det er synd, for dette er som sagt en sak som bekymrer mange. Dette er en sak som flere professorer og andre er tydelige på danner rammeverket for fremtidens migrasjon. Dessverre er det kun Fremskrittspartiet i denne sal som velger å ta folk på alvor, som velger å si nei til en avtale som i fremtiden kommer til å bli brukt for en politikk som ikke vil gagne Norge. Jeg håper og oppfordrer fortsatt til at hver enkelt representant ved voteringen senere i dag sørger for at Norge beholder selvråderetten når det gjelder hva slags migrasjonspolitikk vi skal ha fremover.

Willfred Nordlund (Sp) [14:45:24]: Senterpartiet mener at man skal være trygg uansett hvor man bor i Norge, og at vi sammen skal kunne være trygge på at norsk suverenitet kan forsvares både i krig og i krise.

I Senterpartiets alternative budsjettforslag presenterer vi en beredskapspakke på hele 3,3 mrd. kr. Det gjør vi fordi vi – og folk – opplever at norsk beredskap er i krise. Regjeringen har bl.a. gjennom flere år trenert og nedprioritert helt nødvendige investeringer i Hæren og Heimevernet, som f.eks. oppgraderte stridsvogner og helikopterstøtte. Forsvaret av Norge preges av at regjeringen stadig vekk er på etterskudd, og at man ikke setter i gang viktige investeringer som Stortinget vedtar.

Regjeringen la forsinket fram et forslag til en ny langtidsplan for Forsvaret, og her foreslo regjeringen å utsette alle investeringer i Hæren og Heimevernet i påvente av landmaktutredningen. Den var svært skuffende da den endelig kom, og igjen var budskapet at viktige investeringer skulle skyves ut i tid. Forsvarsevne er ferskvare – det er kapasiteten i dag som er avgjørende.

Apropos ferskvare: Det er vel kjent at situasjonen er kritisk for de maritime patruljeflyene og for Norges kapasitet til overvåking til sjøs i nord. Luftving på Andøya har fått tildelt 8 mill. kr for å bevare kompetansen i avdelingen. Denne potten antas å være utilstrekkelig for at personellet skal fortsette i avdelingen til neste år, slik det vurderes lokalt. For tre år siden ble det gjort et overslag som viste at 30 mill. kr ville ha vært mer realistisk.

Hovedutfordringene handler som kjent om teknisk personell. Flyene blir ikke reparert tidsnok, og de står utendørs. Det er for få personer som kan utføre reparasjon og vedlikehold, og regjeringens svar er at det kommer nytt personell til avdelingen. Stillinger er delvis bemannet, så i teorien har de kanskje personell, men det nye personellet er ikke utsjekket og kan dermed ikke gjøre den jobben de skal. De som er kvalifisert, slutter. Det personellet som kommer på plikttjeneste fra befalsskole og krigsskole, slutter så snart plikttiden er over. Dette er alvorlig.

Slik situasjonen er nå, vil Norge etter nyttår ikke ha en luftbåren søk- og redningskapasitet ut over redningshelikoptrene i nord, i tillegg til ikke å ha den ordinære MPA-virksomheten. Orion er den eneste kapasiteten som kan dekke det store arealet, all den tid vi ikke har full kapasitet – og vel heller aldri kommer til å få det – på NH90-helikopteret til Kystvakten.

Andøya har om lag 30 oppdrag årlig i søk og redning der andre kapasiteter ikke strekker til. Dette må ses i sammenheng med den manglende kapasiteten som oppstår så lenge NH90 ikke er i lufta. Situasjonen er mildt sagt kritisk.

Det hadde vært en fordel om forsvarsministeren anerkjente utfordringene mer åpent for å signalisere om regjeringen tar dette på alvor eller ikke, og dermed kanskje kan hindre at for mange sier opp framover.

Jette F. Christensen (A) [14:48:40]: Representanten Wiborg lurte på hvorfor det bare er Fremskrittspartiet som snakker om den avtalen utenriksministeren redegjorde for i morges. Det er fordi denne debatten er utenriks- og forsvarskomiteens budsjettdebatt. Men det har vært en oppvisning. Representanten Ørsal Johansen sa at de fleste han visste om, ikke hadde hørt om denne avtalen, men at mange som har hørt om den, sier at de er imot. Veldig mange representanter fra Fremskrittspartiet har vært oppe og påberopt seg folkemeningen i en sak det ikke har vært folkeavstemning om. Det er interessant, for når man som et regjeringsparti påberoper seg den aktive folkemeningen – alltid – vil det egentlig aldri finnes noen legitim opposisjon. Det er et ganske udemokratisk trekk.

Så vil jeg bare si at jeg i dag har lært uttrykket «gammelmedia». Det har jeg googlet, og det defineres som tradisjonelle medier som legger presseetiske regler til grunn for både sitt arbeid og sitt utgivningsbevis. Jeg foreslår at vi fortsetter med den typen medier.

Anniken Huitfeldt (A) [14:49:57]: Representanten Wiborg snakker rett og slett usant. Det hadde vært mulig å be om en utredning om hva denne plattformen kunne bidra til, men Arbeiderpartiet har ikke i noen sammenhenger pålagt regjeringa å stemme for den ene eller den andre resolusjonen i FN. Det har ikke skjedd, det ligger på regjeringas bord.

Dette har vært en oppvisning i hvor galt det kan gå når statsministeren ikke setter ned foten. Hun lar utenriksministeren komme til Stortinget og bli ydmyket av FrP-er etter FrP-er, som bruker utenriksdebatten i Stortinget til å markere seg selv i en sak de vet de ikke får Stortinget med seg på – en sak de har vært med på å avgjøre. Nå skal det være et slags show hvor de kan fremme sin politikk i denne salen. Det er rett og slett stusslig. Høyre har forsøkt å ta inn Fremskrittspartiet for å ansvarliggjøre dem. De har mislyktes. Tvert imot ser vi at Høyre ikke evner å sette ned foten i denne salen, men tvert imot går langt i å forsvare Fremskrittspartiets opptreden, som vi ikke har sett maken til i denne salen på veldig lenge.

Så må jeg også si at representanten Elvenes har et ganske problematisk forhold til sannheten. Han sier at 400 mill. kr ekstra på forsvar er en ubetydelig sum. Vel, vi spurte Forsvarsdepartementet om hva som skulle til for å øke andelen til forsvar, og det var 400 mill. kr. Jeg mente det var et ganske viktig signal at vi gikk opp – og ikke ned. Men hvis Hårek Elvenes mener at dette er så ubetydelig, kan han rett og slett bare stemme for det. Da vil det i hvert fall være i tråd med NATOs forpliktelser. Vi har også satt av penger til helikoptre. Vi har satt av penger til forprosjekt for stridsvogner. Men når denne regjeringa ikke klarer å levere på det som er våre klare NATO-forpliktelser, er det rett og slett pinlig. Og hvis 400 mill. kr er ubetydelig – jeg ser at Hårek Elvenes nå skal prate etter meg – er min utfordring: Stem for det! Da går i hvert fall ikke andelen til forsvar fra 1,66 pst. i 2018 til 1,59 pst. i 2019.

Hårek Elvenes (H) [14:52:32]: Det er nok ubetydelig, i den forstand at 400 mill. kr ikke rekker i forhold til de milliardlovnadene som Arbeiderpartiet har vært ute med. Det bidrar så altfor, altfor lite.

Det var egentlig representanten Navarsete som fikk meg til å ta ordet – hennes antydning om at det ikke satses på HV av denne regjeringen. Da tør jeg minne om at regjeringen styrket HV med 191 mill. kr i 2017 og øker med 212 mill. kr i 2019. HV får nye kjøretøy og nye uniformer. HV i nord får nye feltvogner som er pansret, og lett luftvern. HV over hele landet skal øve like mye som HV-distriktene i Nord-Norge.

Dette står i grell kontrast til det som Senterpartiet leverte i regjering. HV-reserven ble lagt ned. HV øvde ikke. Områdestrukturen øvde ikke i 2009. Innsatsstyrken ble redusert fra 5 000 til 3 000 soldater. Den HV-politikken som føres nå, … (Presidenten klubber.)

Martin Kolberg (A) [14:53:50]: Etter forrige innlegg fikk jeg en påpekning fra presidenten som jeg vil gi uttrykk for at jeg respekterer og forstår. Jeg beklager at jeg brukte uttrykket «gud hjelpe meg», for det bør jeg ikke gjøre. Så har jeg sagt det.

Men når det gjelder realiteter i dette: Tybring-Gjedde sier at vi må forsvare våre interesser, og Wiborg sier: Vi snakker på vegne av folket.

Realiteten er at denne avtalen er til for å hjelpe Norge og folket. Hvis man tror at det er mulig å håndtere dette enorme komplekset for framtiden uten en internasjonal, sivilisert rettsorden, tar man rett og slett helt feil, Fremskrittspartiet tar helt feil. Derfor er jeg veldig glad for at det blir nedstemt. Det er selvfølgelig et stort paradoks – via presidenten til utenriksministeren – at hun møter et forslag fra sin egen regjeringspartner i denne saken.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:55:11]: Det kan vere på sin plass å avslutte denne debatten med å seie kva Senterpartiet vil støtte av dei lause forslaga som er omdelte. Me vil støtte forslaga nr. 11 og nr. 14, frå Sosialistisk Venstreparti, og forslag nr. 16, frå Arbeidarpartiet. Dei andre forslaga vil me ikkje støtte.

Eg vil heilt til slutt seie at det er merkeleg at Framstegspartiet brukar taletida si på å diskutere ei plattform der dei kunne – dersom dei ville ha Stortingets meining i ei sak som er regjeringa si sak – fått regjeringa til å leggje fram ei sak. Dersom dei ville ha eit syn, måtte dei i alle fall leggje fram eit grunnlag for debatt.

Eg har lese plattforma. Eg personleg synest at ho er vel verd å røyste for, eg støttar regjeringa i det. Men partiet har ikkje (presidenten klubbar) debattert ho, har ikkje noko syn her i denne salen, har ikkje råd å gi (presidenten avbryt).

Michael Tetzschner (H) [14:56:29]: Jeg merker at angrepene på plattformen etter hvert har mistet den nyansen at vår utenriksminister og vårt embetsverk har reservert seg mot nettopp de punktene som kritikerne har fremhevet. Så jeg opplever at det er en mye større konsensus i denne sal om realitetene i saken. Vi ser også at noen land som normalt står veldig nær hverandre, har vurdert det forskjellig. Noen står utenfor, andre har ment og gjort som Norge, nemlig hatt kraftfulle reservasjoner, som ikke binder opp nasjonal handlefrihet. De baltiske landene er et eksempel på dette, hvorav to er inne og ett er ute.

Så er det jo litt dette at vi blir belært i hvor umulig det er at det skal være uenighet om større spørsmål. Dette er et lite spørsmål, siden det ikke binder Norge, men jeg minner om at det er noen her i denne sal som drømmer om å danne en ny regjering, en rød-grønn regjering, med deltakelse fra konsekvente motstandere av NATO-samarbeidet, og også fra et annet parti, som ønsker å hindre markedsadgangen til 500 millioner. (Presidenten klubber.)

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:58:01]: La meg starte med å gi representanten Kolberg skryt. Selv om han tar totalt feil, og selv om det beviselig er uriktig, det han sier, har han i hvert fall en mening om FNs migrasjonsplattform. Det har vi ikke sett så mye til fra de andre opposisjonspartiene i dag. Og det er veldig betegnende, for dette har vært en debatt som har handlet om prosess, om når det skal behandles, om hvordan det skal behandles, om hvem som skal behandle det – men ikke om innholdet i migrasjonsplattformen. Det synes jeg er trist.

Særlig er det oppsiktsvekkende at Senterpartiet, som i alle andre sammenhenger er svært opptatt av nasjonal selvråderett, ikke er det i denne saken. Det hevdes av representanten Navarsete at vel, vi vet ikke nok om den. Men da har man den utmerkede muligheten å fremme et forslag om å be regjeringen utsette sin tilslutning til avtalen (presidenten klubber) i påvente av å få (presidenten klubber igjen) en nærmere utredning. Så kunne man ha fått den informasjonen (presidenten avbryter) – men det ønsker man ikke.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [14:59:21]: Takk for muligheten avslutningsvis til å takke for deler av debatten.

Navarsete spurte om arbeidet med basestruktur for mottak av allierte styrker. Det er et arbeid vi er i gang med, og så skulle vi varsle det i Prop. 1. Det rekker vi ikke, og grunnen til det er at NATO også jobber med dette. Vi er avhengig av NATOs planer for å legge våre planer, og det er blitt litt forsinket. Derfor kan jeg ikke si når vi kommer, men vi kommer tilbake til Stortinget med det når vi har fått gjort ferdig de vurderingene.

Kort til representanten fra Rødt, som mente at objektsikringen var sviktende i Norge på grunn av internasjonale operasjoner: Nei, det er feil. I forsvarssjefens fagmilitære råd snakker han om beredskap. Objektsikring er noe annet. Så må jeg få lov til å skyte inn at det er hyggelig at Rødt leser forsvarssjefens fagmilitære råd. Det er også på bakgrunn av de rådene vi nå bygger et bedre forsvar, som skal styrke den nasjonale sikkerheten. Så her er vi helt på linje med Rødt – overraskende nok.

Helt til slutt til representantene fra Senterpartiet om Heimevernet og det med rekruttskole: Ja, rekruttskole kan vi ha overalt, det er helt sant. Jeg har motsatt meg forslagene om å flytte rekruttskolen sørover, rett og slett fordi jeg mener det er en viktig del av den militære opplæringen å lære seg hva vi forsvarer. Derfor har vi rekruttskole i nord, på Skjold. Så kan selvfølgelig de som er ivrig opptatt av å diskutere sentralisering, fremme et forslag om at rekruttskolen for Hæren skal flyttes sørover. Jeg kommer gjerne tilbake til denne sal og diskuterer sånne forslag også, hvis det skulle dukke opp.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [15:01:27]: Jeg skal ikke forlenge debatten, men jeg vil bare svare på noen av de spørsmålene som er kommet.

Først til Jette F. Christensen: Det er ikke riktig at vi kutter støtten til UNRWA i 2019. Vi har tvert imot også i 2018 økt støtten ganske betydelig. Senest i september annonserte vi et nytt bidrag, på 64 mill. kr, sånn at vi nå er oppe i 294 mill. kr i år til UNRWA. De leverer viktige basistjenester til den palestinske befolkningen, og for så vidt også til andre som er berørt, i nærområdene. Vi har altså ikke noen intensjoner om å kutte den støtten til neste år.

Så må jeg si at jeg reagerer ganske kraftig på at representanten Petter Eide hisser seg voldsomt opp fordi han mener at han ikke har fått svar på sitt spørsmål. Jeg svarte på hans spørsmål senest for noen timer siden. Jeg syns også det er påfallende at så fort han hadde avlevert denne kraftsalven, forsvant han ut av salen og sånn sett ikke kan høre at jeg gjentar svaret. Som jeg sa til representanten Petter Eide, er det i dag ikke mulig å eksportere våpen og ammunisjon til De forente arabiske emirater. Vi har aldri tillatt eksport av våpen og ammunisjon til Saudi-Arabia. Dette har vi gjort klart både skriftlig og muntlig. Jeg tror det er viktig også å legge til grunn – i motsetning til det representanten Eide så ut til å legge til grunn – at det ikke er noen holdepunkter for at norsk materiell skal ha blitt brukt i krigen i Jemen. Jeg tror det er viktig å holde de tingene fra hverandre.

For øvrig mener jeg også det er veldig spesielt at representanten Petter Eide mener at vi gir et signal om at Norge ikke har tillit til fredsforhandlingene. Snarere tvert imot – vi støtter aktivt opp under fredsforhandlingene, både de til FNs spesialutsending, Martin Griffiths, og ikke minst det som nå foregår i Sverige.

Helt avslutningsvis knyttet til diskusjonen om migrasjonsplattformen: Det har vært hevdet at vi vet hva som kan skje hvis vi signaliserer oppmykning. Det gjør vi for så vidt, men vi signaliserer altså ingen oppmykning. Vi har i dag ikke bedt Stortinget ta stilling til det som står i plattformen. Dette er og forblir regjeringas prerogativ, men vi har allikevel ønsket å orientere Stortinget, gitt at det har vært debatt også i Norge, selv om den har vært veldig annerledes enn i mange andre land.

Likevel registrerer jeg i debatten, og det syns jeg er godt å høre, at alle partiene, foruten Fremskrittspartiet – som tydelig har reservert seg, og har gjort det også tidligere, det er kjent, og det er åpent – støtter det at Norge slutter seg til den globale migrasjonsplattformen, ut fra den argumentasjonen som regjeringa har ført om hvorfor dette er viktig og riktig, samtidig som vi har tatt avgjørende reservasjoner og gitt stemmeforklaringer der vi mener at vi må tolke plattformen, i likhet med det andre land gjør, på en måte som vi mener er den riktige, og der vi registrerer at vi har svært mange land med oss i den tolkningen. Det gjelder bl.a. kravet om full pressefrihet.

Bengt Fasteraune (Sp) [15:04:45]: Selv om jeg snakker østlandsdialekt, er det ikke dermed sagt at jeg vil at alle avdelinger skal sørover. Jeg presiserte i mitt første innlegg at det er spesielt viktig for Hærens avdelinger at vi har et kraftfullt forsvar i nord. Det som ble sagt i denne debatten, var at hvis man skulle ha en rekruttskole på Skjold, tok den så mye av kapasiteten at man da ikke hadde mulighet til å ha andre avdelinger. Det jeg sa, var at vi må beholde en operativ avdeling, som 2. bataljon har vært, med lett infanteri og ikke sette den på mob-status. Hvis det er plass til rekruttskole, må den gjerne være der.

Erlend Wiborg (FrP) [15:07:04] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 7): Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt samarbeid rundt behandlingen av budsjettet, og ikke minst vil jeg takke komitésekretær Berit Skovly for god bistand til komiteen. Det er et stort budsjett som skal snekres sammen, og det krever fleksibilitet og smidighet hos alle.

Årets budsjett vil sikre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, et sterkere sosialt sikkerhetsnett og en velfungerende arbeids- og velferdsforvaltning. Det ligger store og viktige satsinger i budsjettet under arbeids- og sosialkomiteen. Budsjettene fremlagt de senere årene fra regjeringen har sikret arbeid, aktivitet og omstilling og bidrar til bærekraftige velferdsordninger.

Budsjettet vi nå vedtar, er det desidert største av budsjettene til komiteene. Budsjettet for arbeids- og sosialkomiteen er nå på over 450 mrd. kr. Det enorme nivået bør være en oppvekker for mange av oss. Bruker vi pengene riktig? Er det noen velferdsordninger som bør fjernes? Bør noen velferdsordninger endres? Bør vi innføre noen nye velferdsordninger? Vi må alltid stille oss spørsmål ved om velferdssamfunnet og vårt enorme statsbudsjett når dem som trenger hjelpen mest, eller om vi bør foreta justeringer.

Derfor er det viktig at vi alle bidrar til å skape et debattklima der vi ikke mistenkeliggjør hverandres motiver. Jeg tror vi alle i denne sal ønsker å skape et best mulig samfunn for alle. Vi skaper ikke et bedre samfunn ved å gjøre alt på samme måte som vi gjorde i går. Velferdsordninger, arbeidsreguleringer og rammebetingelser må tilpasses det samfunnet vi har i 2019, ikke i 1970.

Jeg er derfor glad for at vi har en regjering som også i dette budsjettet – og senere i budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti – sørger for å styrke og forbedre velferdsordningene for dem som trenger det mest. Vi fortsetter kampen mot fattigdom, og spesielt styrker vi kampen mot fattigdom når det gjelder barn og unge. Vi styrker tilskuddsordningen for å bekjempe barnefattigdom og fortsetter kampen for at alle barn skal få best mulige oppvekstvilkår uavhengig av foreldrenes økonomi.

Men kampen mot fattigdom løses ikke ved tilskuddsordninger, barnetrygd og andre ytelser alene. Kampen mot fattigdom handler om å sette flere folk i stand til å leve av eget arbeid. Som jeg alltid minner om i disse budsjettdebattene, er det ikke vi politikere som skaper arbeidsplassene. Næringslivet skaper arbeidsplassene, og vår jobb som politikere er å legge til rette for næringslivet. Derfor handler arbeids- og sosialpolitikk også om langt mer enn de budsjettkapitlene som tilhører arbeids- og sosialkomiteen.

Skal næringslivet beholde dagens arbeidsplasser og skape nye arbeidsplasser, hjelper det at vi har en regjering som har økt samferdselsbudsjettet med 75 pst. Da hjelper det at vi har en regjering som har redusert skatte- og avgiftstrykket med nesten 25 mrd. kr. Da hjelper det at vi har en regjering som har styrket utdanningssystemet – og spesielt yrkesfag. Da hjelper det at vi har en regjering som reduserer byråkrati og skjemavelde. Da hjelper det at vi har en regjering som moderniserer arbeidsmiljøloven. Ja, det hjelper å ha en regjering som ser fremover, og ikke bakover.

Vi ser at pilene peker i riktig retning – Norge går i riktig retning. Det skapes stadig flere bedrifter og arbeidsplasser, det meldes om stor optimisme i næringslivet. Arbeidsledigheten har falt betydelig de senere årene og er nå på et lavt nivå. Sysselsettingsgraden øker. Dette viser tydelig at opposisjonens advarsler om Fremskrittspartiet i regjering ikke har vist seg å stemme. Vi fortsetter med dagens budsjett effektiviseringen av Norge, sørger for et moderne og brukervennlig Nav og lager et godt sikkerhetsnett for dem som trenger det mest.

Alle i denne sal ønsker et godt sosialt sikkerhetsnett som fanger opp dem som trenger hjelp. Forskjellen i denne sal går mellom dem som ønsker å bygge et sikkerhetsnett som holder folk fast for fremtiden, og dem av oss som ønsker et sikkerhetsnett som fanger opp dem som trenger hjelp og støtte, men også et sikkerhetsnett som hjelper dem opp å stå på egne ben, så langt det er mulig.

Det er en rød tråd i regjeringens politikk som dette budsjettet viderefører og styrker. Det handler om å skape et samfunn som er tilpasset alle, også de som ikke nødvendigvis er helt A4, de som har huller i cv-en. Skal vi skape et sånt samfunn, må vi også skape fleksibilitet og evne å se den enkelte innbygger, hvilke behov og hvilke muligheter den enkelte har. Det har denne regjeringen gjort i flere omganger når det gjelder Nav, og vi har gjort det når vi har modernisert arbeidsmiljøloven, gjort døren inn til arbeidslivet videre og bredere. Det er en politikk som det er viktig at vi fortsetter å styrke. Men samtidig er det viktig at vi alltid, som jeg var innom, ser på om velferdsordningene er tilpasset og hjelper dem som trenger hjelpen mest. Et eksempel er et grep vi gjør i budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti, å forbedre bilstønadsordningen for en gruppe foreldre – en liten gruppe, vel å merke – som har utagerende barn, og har spesielle behov. Denne regjeringen velger å bruke midlene på de stedene vi ser at det faktisk er folk som trenger hjelp og bistand, og det er jeg stolt av.

Med det er det en ære å legge frem flertallets budsjettforslag.

Hadia Tajik (A) [15:23:36]: Det er mykje som går bra i norsk arbeidsliv, som representanten Wiborg òg var inne på, men det er nok å ta tak i. La meg gje tre eksempel. Det alle desse tre eksempla har til felles, er at dette går det an å gjera noko med. Då gjeld det å ha ein politikk for å få folk i arbeid og for å styrkja dei seriøse arbeidsgjevarane. Det har Arbeidarpartiet.

Det fyrste eksempelet er at sjølv om me er eitt av dei mest likestilte landa i verda, jobbar kvinner likevel meir deltid enn det menn gjer, og innanfor helse og omsorg er deltidsdelen den høgaste i Norden. I Finland har dei nesten ikkje deltid, i Sverige og Danmark har dei som jobbar deltid i helse og omsorg, ofte høgare stillingsprosentar, altså opp mot 80 pst., mens her hos oss har me stillingar heilt nede i 20 pst. Dette går det an å gjera noko med.

Me har sett av pengar til eit eige heiltidsprosjekt, slik at kommunane kan gjera sine eigne satsingar, slik Arbeidarpartiet har gjort bl.a. i Bergen, i Malvik og i Sauherad. Så har me òg ynskt å gje det same styringssignalet til helseføretaka: at heiltidsarbeid skal prioriterast fordi me veit at i den sektoren er vanlege arbeidsfolk mest utsette for små stillingsprosentar. Me vil ha fleire i arbeid, me vil styrkja arbeidslinja, og me viser det i praktisk politikk.

På same måten ser me at sjølv om det er lysare tider i norsk økonomi, står framleis ein av tre i arbeidsfør alder utanfor arbeid. Faktisk er det sånn at AKU-arbeidsløysa er i overkant av gjennomsnittet for dei siste 20 åra, og talet på unge uføre har auka med fire nye personar kvar einaste arbeidsdag under Solberg-regjeringa. Mange av desse unge kan jobba, dei vil jobba, dei ynskjer å jobba, men dei får ikkje moglegheita til å gjera det. Dette går det òg an å gjera noko med. Arbeidarpartiet legg fram ei rekkje forslag for å styrkja arbeidslinja:

• ein aktivitetsreform for unge uføre

• 2 000 fleire arbeidsmarknadstiltak

• ein kompetansereform for folk som er i jobb, og for folk som vil i jobb, saman med partane i arbeidslivet, der me òg set av pengar til eit kompetansefond på 100 mill. kr

• ein yrkesfagmilliard i løpet av ein fireårsperiode, som ville gått til å oppdatera utstyret i skulane, til å ha eit høgare lærlingtilskot og meir praksis for elevane, slik at fleire fullfører og fleire kjem seg ut i jobb

Det ville ha styrkt arbeidslinja, det ville ha gjeve fleire folk fleire moglegheiter.

Det tredje og siste eksempelet mitt er utviklinga innanfor sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Regjeringa skriv sjølv i budsjettdokumenta sine at arbeidslivskriminaliteten har vorte grovare, meir omfattande og meir samansett. Dei skriv òg at han har vorte meir krevjande å få bukt med. Samtidig som dette går føre seg, har midlane til Arbeidstilsynet i praksis vorte reduserte gjennom gjentekne såkalla effektiviseringskutt gjennom fem år. Me i Arbeidarpartiet er for effektivisering, men me er imot å svekkja handlekrafta til Arbeidstilsynet. I praksis har dei fått kutta så mykje midlar at dei òg har redusert talet på tilsyn med 25 pst. Arbeidarpartiet føreslår heller å auka midlane til Arbeidstilsynet. Me har òg føreslått meir pengar til arbeidslivskriminalitetssentrene og til Petroleumstilsynet.

Eit godt organisert arbeidsliv er dessutan òg fyrstelinjeforsvaret mot useriøse arbeidsgjevarar. Difor bekymrar det oss at organisasjonsgraden er vorten så pass låg i privat sektor, der han er på under 40 pst., og i enkelte bransjar er han òg vesentleg lågare enn dette. Me føreslår bl.a. ei dobling av fagforeiningsfrådraget, og me har jobba med ein oppryddingsaksjon i dei delane av arbeidslivet som er spesielt utsette, med forslag om innstramming i bruken av innleigd arbeidskraft og forbod mot nulltimarskontraktar, som er vedteke, og som vil verta sett i verk på nyåret. Det bekymrar oss då at regjeringa ikkje har gjeve Arbeidstilsynet det mandatet dei treng for å føra tilsyn med ulovleg innleige, og at Arbeidstilsynet heller ikkje har fått midlar eller moglegheiter til å kunna påleggja nødvendige sanksjonar i tide til desse lovendringane.

Med andre ord: Sjølv om det er mykje som er bra, er det nok av ting å ta tak i i arbeidslivet vårt. I Arbeidarpartiet har me forslaga for å gjera noko med det. Det har ikkje høgreregjeringa vist at dei har.

Hadia Tajik (A) [15:38:26]: Det vil eg. Eg tek opp forslaga Arbeidarpartiet har åleine eller saman med andre parti.

Heidi Nordby Lunde (H) [15:38:49]: Denne høsten har det vært mange debatter om hvem som bidrar til et varmere eller kaldere samfunn, og de debattene oppleves nok som ganske polariserte utenifra. Alle sider bidrar nok til det, men for meg virker det egentlig litt som en forlengelse av kommunikasjonsstrategien fra 2013, da daværende statsminister Jens Stoltenberg advarte om et mer brutalt Norge med blå regjering. Det kom så mange oppslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om hva de fryktet, at vi opprettet en «fryktvegg» i Høyres sekretariat med alle oppslagene. Det ble fryktet avisdød, skoledød, faktisk død gjennom konkurranseutsetting av tog, likestillingspolitikk i revers, tilbakeskritt i homokampen, slunkne kommunekasser, robbing av Nord-Norge som landsdel, for å nevne noe. Min personlige favoritt var medlemsbladet til Fagforbundet, der det under overskriften «Når de blå styrer» var et bilde av en tillitsvalgt, med undertittelen «Smiler tappert mens rosene dør i Frognerparken».

Budsjettdebattene i høst minner fortsatt om fryktveggen. Senest denne uka hørte jeg fra talerstolen at regjeringen driver målrettet angrep på menneskeverdet og skaperverket – målrettet angrep på menneskeverdet og skaperverket. Det er mulig at dette oppveies av urimelig selvskryt fra regjeringspartiene, men jeg tror ikke det. Alt går ikke på skinner. Vi finner hele tiden feil og mangler, enten det er sosiale ordninger som ikke virker etter hensikten, eller sårbare mennesker som faller utenfor. Selv når det går godt, må vi kontinuerlig endre for å bevare det velferdssamfunnet vi har.

Min største frykt er at vi i dag, mens vi fortsatt antageligvis er på toppen av oljealderen, bare fortsetter å utvide staten, fortrenger de gode kreftene i samfunnet og erstatter dem med statlige virkemidler. Dette vet vi fra tre perspektivmeldinger at ikke er bærekraftig på sikt. På et eller annet tidspunkt vil velmente ordninger måtte endres. Det er ikke usosialt å gjøre endringer i ordninger som ikke virker etter hensikten, ikke treffer målgruppen eller har gått ut på dato fordi vi i mellomtiden enten har innført bedre ordninger eller bygget opp offentlige tjenester. Men alle endringer blir i denne sal stemplet som usosiale og smålige. Jeg undres på hvordan det kommer til å stå seg når vi i framtiden virkelig må begynne å prioritere.

I 2013 var skattenivået i Norge høyere enn i dag, sykehuskøene var lengre, og det var blitt 15 000 flere fattige barn i Norge. Økt skatt gir med andre ord ikke nødvendigvis økt velferd. Denne regjeringen har både redusert skattenivået og redusert sykehuskøene. Det trenger ikke være en motsetning mellom skattelette og velferd. Vi har foreløpig ikke lyktes med å redusere antall lavinntektsfamilier med barnefattigdom, men vi vet at innvandring er en av hovedårsakene til at denne andelen har økt og holdes oppe.

Den viktigste veien ut av fattigdom er ikke trygd, men arbeid. Derfor arbeidsretter vi introduksjonsprogrammet og gir økt norskopplæring. Vi gjør det enklere for innvandrere å bruke sin kompetanse, gjennom både godkjenningsordninger og opplæringstilbud for dem som har utdannelse.

Forskjellen mellom dem som har og dem som ikke har, er en jobb å gå til. Da må vi også sørge for god næringspolitikk som skaper lønnsomme arbeidsplasser til dem vi kvalifiserer. Vi ser at ledigheten går ned og sysselsettingen øker. Da blir det enklere å inkludere flere i arbeidslivet. Svaret på økte forskjeller kan ikke være å øke sosiale ytelser for dem som er utenfor arbeidslivet, men sørge for å hjelpe dem å komme inn i det. Kompetansereform, kvalifisering til arbeidslivet, språk og arbeidstrening er svaret på økende forskjeller, ikke dobling av trygder og ytelser. Det arbeidet er godt i gang, med strategi mot barnefattigdom fra 2015, kompetansereformen fra i fjor, inkluderingsdugnaden fra i sommer og integreringsstrategien som vi la fram tidligere i høst.

Det er ikke summen av sosiale ytelser via Nav som gjør Norge til et varmere samfunn, men hvor mange vi klarer å inkludere i små og store fellesskap. Samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket og hjelpe oss med å realisere vårt eget potensial, ikke omvendt. Som sagt er den viktigste faktoren for å komme seg i jobb å fullføre skolen. Fremdeles er det for mange unge som ikke gjennomfører skoleløpet. Høyre vil fortsette å heve kvaliteten på norsk skole og sikre at flere fullfører og består.

Ungdomsinnsatsen til regjeringen bidrar til å få flere unge inn i arbeidslivet. Den sikrer at alle unge under 30 år får skreddersydd oppfølging hos Nav etter åtte ukers ledighet. Fra 2017 innførte vi aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år for å gi flere muligheten til å komme i jobb og bli selvforsørget. Men når vi stiller krav, stiller vi også opp, med arbeidstrening, CV-skriving og jobbsøkerkurs. Aktivitetsplikten har bidratt til at flere kommer ut i arbeid, utdanning eller annen aktivitet, og Høyre ønsker også å utvide denne til dem over 30 år.

Etter fem år med borgerlig regjering slår Statens arbeidsmiljøinstitutt fast at Norge fortsatt er helt i front når det gjelder arbeidsmiljøstandarder. Ni av ti arbeidstakere er fornøyd med jobben sin. Stadig færre utsettes for tunge fysiske belastninger og risiko på jobb. Mens 9 pst. av norske sysselsatte hadde sykefravær på mer enn 14 dager i 2013, var dette redusert til 5 pst. i 2016. Utenforskapet i Norge går ned. Andelen nordmenn på helserelaterte ytelser faller, samtidig som det blir færre unge som verken er i arbeid eller utdanning.

Norge er et av landene med minst økonomisk ulikhet. Inntekt, livskvalitet og levekår er ganske jevnt fordelt, og det offentlige tjenestetilbudet bidrar til å utjevne ulikhet. Helsekøene er redusert, og flere behandles raskere. Regjeringen vil bruke oppgangen i norsk økonomi til å inkludere flere i arbeidslivet.

Flere markedskontakter i Nav gir tettere kontakt mellom Nav og arbeidsgivere. Endringer i Navs lønnstilskuddsordning i løpet av 2019 skal gjøre det enklere å ta den i bruk for arbeidsgivere som ønsker å ansette fra inkluderingsdugnadens målgrupper. Målet er å øke bruken av lønnstilskuddsordningen. Økt satsing på individuell jobbstøtte bidrar til at flere med psykiske helse- og/eller rusproblemer får tett arbeids- og helserettet oppfølging.

Det skal gjennomføres forsøk med modulbasert eller tilrettelagt opplæring for voksne, bl.a. innen helse- og oppvekstfag og byggfag, hvor etterspørselen etter arbeidskraft er stor. En styrking av Kompetanseplussordningen vil bidra til å gi flere kurs i grunnleggende ferdigheter på arbeidsplassen.

Jeg må også rette opp en inkurie i innstillingen, i kapittel 2.1, der det i generelle merknader fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vises til budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti. I omtalen av endringene under rammeområde 7 som følge av forliket, står det i kapittel 872 post 72 at 6 mill. kr i økte utgifter skal gå til tilskuddsordningen Tiltak for å bedre levekårene og livskvaliteten til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Dette skulle vært delt i to poster, nemlig kapittel 872 post 70, der 5 mill. kr i økte utgifter skal gå til tilskuddsordningen Fritidstiltak for personer med nedsatt funksjonsevne, og i samme kapittel, men i post 72 skal 1 mill. kr i økte utgifter gå til tilskuddsordningen Tiltak for å bedre levekårene og livskvaliteten til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Å sikre et bærekraftig velferdssamfunn er et kontinuerlig arbeid, og vi er i gang. Vi gjennomfører pensjonsreformen, slik at flere kan stå lenger i jobb. Vi gjennomfører et løft i skolen og arbeidsmarkedet, slik at elever lærer mer, færre faller fra, og at ingen skal oppleve at de går ut på dato. Vi gjennomfører en inkluderingsdugnad, som gjør at flere blir inkludert i arbeidsmarkedet.

Ledigheten har ikke vært lavere siden 2009. Veksten går opp. Norsk økonomi vokser nå raskere enn i et normalår, og bare det siste året er det skapt 44 000 nye jobber.

Under forrige oppgangsperiode, under de rød-grønne, gikk nesten alle jobbene til arbeidsinnvandrerne. Denne gangen skal vi bruke de gode tidene på å inkludere flere i arbeidslivet. Vi må tilrettelegge slik at alle kan bidra med det de kan. Noe annet er å sløse med folks kompetanse.

Selv om mye går godt, er det mye ugjort og mye som kan gjøres bedre. Vi skal hele tiden tette hull som folk snubler i, senke terskler for deltakelse og løfte opp dem som trenger det. Men når det gjelder det de rød-grønne fryktet, så er fasiten at vi aldri har hatt så mange aviser siden mellomkrigstiden, skoledøden under de rød-grønne har blitt stagget, buss for tog går som normalt, vi har 2 800 tonn lam på fryselager, framgang i de fleste likestillingssaker, det har blitt enklere å skifte juridisk kjønn, det er færre kommuner på ROBEK-lista, Nord-Norge går så det suser og mangler faktisk arbeidskraft, men på dette tidspunktet har nok rosene også i år daua i Frognerparken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:57:48]: I utenriksministerens redegjørelse i Stortinget i dag sa hun:

«For regjeringen har det vært helt avgjørende under forhandlingene at plattformen ikke sår noen som helst tvil om at enhver stat bestemmer selv hvem som skal få adgang til statens territorium, for hvor lang tid og under hvilke forutsetninger.»

Videre sa utenriksministeren at «statene har en suveren rett til å regulere egen innvandring».

Og til slutt:

«Nasjonal suverenitet over våre grenser er selvfølgelig helt avgjørende også for Norge. Vi skal selv fastsette vår innvandringspolitikk. Det er vi som avgjør hvem som skal få adgang til vårt land, for hvilket formål og for hvor lang tid.»

Dette er viktige og gode sitater fra utenriksministeren som folk flest må bli klar over. Senterpartiet har bestandig slått ring om nasjonalstaten, kombinert med sterkt internasjonalt samarbeid gjennom FN, og vi er derfor tilhengere av den globale migrasjonsplattformen.

Det er interessant at regjeringa nå vektlegger sterkere interessene til Norge som nasjonalstat. I kampen mot folks utrygghet er vår største utfordring arbeidsmarkedet, men regjeringa tviholder der på fri arbeidsinnvandring for folk innenfor EØS som kommer utenfra Norden. Det er ingen signaler om endring fra regjeringspartiene, og det er logisk, fordi regjeringspartiene står for en økonomisk liberalisme hvor fri bevegelse over landegrensene er helt sentralt.

I hele Senterpartiets historie, fra 1920 og fram til i dag, har vi stått for folkevalgt styring av markedskreftene – folkevalgt styring av markedskreftene – altså en blandingsøkonomi. Det skiller Senterpartiet fra det borgerlige Høyre i dag som i 1920.

Det er Stortinget som bestemmer innholdet i vår blandingsøkonomi, og folkevalgte har ansvar for og plikt til å styre arbeidsmarkedet. Alle partier gir inntrykk av å være for full sysselsetting, at alle som vil, kan eller har arbeidsevne, skal ha et inntektsbringende arbeid, og at de skal ha mulighet til det. Men med styringen fra denne regjeringas side blir det umulig å ha full sysselsetting, fordi vi har en fri arbeidsinnvandring fra land med høy ledighet og elendig arbeidsbetaling. Det blir umulig å gi inntektsbringende arbeid til dem som har svak arbeidsevne i Norge. Til sist vil dagens politikk føre til at det blir et stort behov for svært store bevilgninger over statsbudsjettet hvis en skal gi trygghet for de mange som faller utenfor.

Senterpartiet ønsker at tilbudssida i det norske arbeidsmarkedet sjølsagt må reguleres. Tilbudssida må reguleres, slik at det skapes et balansert arbeidsmarked uten ledighet. Senterpartiet mener at vi må stille krav om fast ansettelse med norske lønns- og arbeidsvilkår for å få arbeidstillatelse for personer utenfor Norden. Sosial dumping må stoppes på grensa. Dette er å styre arbeidsmarkedet i stort.

Arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet må forsterkes fra Senterpartiets side på alle områder. HMS-kort, som tidligere het ID-kort, må kunne framvises fra arbeidsfolk på arbeidsplassene og kunne kontrolleres, slik at arbeidet foregår under lovlige former i sanntid. Derfor har Senterpartiet et eget forslag, hvor en ber regjeringa etablere nødvendig regelverk for at man kan få sanntidsinformasjon om hvem som har lovlig arbeidstillatelse i Norge. Utvikling av dette HMS-kortet er viktig for å sikre at kortet inneholder kvalifikasjonene til de arbeidsfolkene som har kortet. Rapporten Enkelt å være seriøs fra Byggenæringens landsforening anbefaler å etablere et sentralt offentlig register over kvalifikasjoner, noe Senterpartiet støtter.

Når det gjelder de enkelte budsjettkapitler, vil jeg starte med varig tilrettelagt arbeid, VTA. Ved forliket ble det en gledelig forbedring ved at vi fikk 500 nye plasser, slik at det nå ble 700 nye. Ved Årets Viktigste Frokost, som daværende leder i Arbeidsgiverforening for Vekst- og attføringsbedrifter, ASVL, og tidligere Høyre-statsråd, Victor D. Norman, holdt utenfor Stortinget, sa den tidligere statsråden at det å satse på flere VTA-plasser er noe av det som er mest samfunnsøkonomisk lønnsomt. Næringen går inn for 2 000 nye plasser i denne stortingsperioden. Med det som har skjedd i 2018, og det som nå vil skje i 2019, blir det 1 100 nye plasser. Det er bra, og det er viktig å gå videre. Men det aller viktigste er å få en systemmessig endring, slik at vi får en rettighetsbasert ordning fra 1. august 2019, foreslår Senterpartiet. Den bør være slik at alle som er i den gruppa i videregående skole, skal ha en automatisk rett til en plass når de går over fra videregående skole og videre ut. Dette må finansieres gjennom en anslagsbevilgning. Vi ser fram til støtte til vårt forslag på det punktet.

Når det så gjelder Arbeidstilsynet, må vi få en klargjøring av arbeidsmiljøloven, slik at Arbeidstilsynet har nødvendige fullmakter til å håndtere et langt mer entydig regelverk. Et langt mer entydig regelverk er viktig for Arbeidstilsynet. Det er et stort behov for å gjøre regelverket mer entydig. Det vil gi en rettferdig konkurranse, og det vil føre til at alle aktører vet hva som er spillereglene, og derfor forholder seg til dem i større grad.

Det er også viktig å få et bedre lovgrunnlag for Arbeidstilsynet. Jeg viser bl.a. til Dokument 8:57 L for 2018–2019, fra Senterpartiet, hvor vi foreslår at Arbeidstilsynet gis hjemmel etter § 18-6 i arbeidsmiljøloven til å kontrollere innleie fra bemanningsforetak. Det skulle vært på plass fra 1. januar 2019. Nå sier vi at det må være på plass snarest, og det er jo meget spesielt at regjeringa nå må stresses til å følge opp sanksjonsmulighetene for vedtatte lovendringer som skjedde tidligere i år.

Videre må vi få en kontroll ute på arbeidsplassene. Arbeidstilsynet må mer ut, slik at det blir en større risiko for å bli tatt i praksis. Videre må regelverket for renholdsvirksomhetsregisteret endres, slik at bare godkjente virksomheter kan tilby renhold til bedrifter eller til private. Der har Senterpartiet, sammen med SV og Arbeiderpartiet, et forslag for innstramminger. Vi må også bruke de hjemler som Arbeidstilsynet har, til kraftigere å bøtelegge ved brudd på arbeidsmiljøloven – dette for å endre adferden til bedriftene.

Senterpartiet øker bevilgningene til Arbeidstilsynet med 22 mill. kr. Det er en del av vår kontinuerlige satsing på Arbeidstilsynet, men vi må nå se sammenhengen mellom økte bevilgninger og et regelverk og en praksis som gir bedre resultater.

Når det gjelder dagpenger for permitteringsordningen, er det slik at ordningen er svært viktig for å sikre fast ansettelse også ved store svingninger i arbeidskraftbehov på grunn av sesong eller markedsvariasjoner. Senterpartiet går klart imot å øke bedriftenes egenandel ved at bedriftene sjøl må dekke 15 dager i stedet for 10 dager ved permittering. Senterpartiet foreslår de nødvendige bevilgninger, 54 mill. kr, for å sikre det. Senterpartiet aksepterer imidlertid reduksjonen i maks permitteringsperiode fra 49 til 26 uker, altså ned til et halvt år, fordi 49 uker er mer en unntaksregel for å takle store negative konjunktursvingninger. Vi mener at 26 uker, et halvt år, bør være rimelig for de aller fleste bedrifter.

Når det gjelder sjukepenger for sjølstendige, er egenandelen i dag 16 dager og dekningen er 75 pst. fra 17. dag. Senterpartiet ønsker en videre forbedring for å få mer likeverdighet i forhold til lønnsmottakerne og går inn for 80 pst. fra 17. dag. Det krever en bevilgning på 29 mill. kr, og dessverre er vi alene om det. Denne ordningen er et viktig sosialt sikkerhetsnett for arbeidsføre folk og gir trygghet for inntekt under sjukdom. Senterpartiet mener at dette er en billig ordning for å skape større rettferdighet i arbeidslivet. Det er en viktig ordning for å sikre at folk tør å bli sjølstendig næringsdrivende med eget ansvar.

Cøliaki-ordningen blir prioritert fra Senterpartiets side. Vi forsterker også bilstøtteordningen for gruppe 2 med spesielt tilpassede biler. Vi går inn for å øke grunnpensjonen for enslige alderspensjonister med 4 000 kr fra 1. september 2019, for å beholde og forbedre, jeg vil si bitte litt, økt kjøpekraft i 2019 for disse pensjonistene.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag og forslaget vi har sammen med Sosialistisk Venstreparti i innstillingen.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [16:15:22]: SV vil ha et samfunn med små forskjeller og gode sikkerhetsnett. Dette gir folk muligheter. Å ha jobb gir økonomisk trygghet og mulighet til mer makt i eget liv. Det er derfor alvorlig både for landet og for innbyggerne at arbeidsløsheten er for høy.

Altfor mange unge står uten arbeid, utdanning eller aktivitet. Unge må få mulighet til å kvalifisere seg for arbeidslivet som er der ute. Da må det gis opplæring og ikke minst tettere oppfølging. Dette betyr at folk må gis tid til å fullføre, tid til å prøve seg fram og tid til å delta i arbeidslivet.

I sommer hospiterte jeg en uke hos arbeidstreningsseksjonen i Stavanger kommune. Der fikk jeg på nært hold se hva et tett og godt samarbeid mellom Nav og kommunen kan bidra til. Det er ingen tvil om at folk flest har godt av meningsfullt arbeid.

Mange ansatte i Nav følger ofte opp 200 personer til envher tid. Da er det veldig vanskelig å følge opp hver enkelt på en god måte. Samtidig som regjeringen kutter i flate ABE-kutt, står folk uten vedtak om arbeidsavklaringspenger fordi Nav ikke har kapasitet. Dette kan ikke fortsette. I dag fremmes det forslag om at Nav-brukere som plutselig står uten inntekt på grunn av kapasitetsproblemer hos Nav, automatisk får stønaden forlenget inntil nytt vedtak er fattet. SV er veldig bekymret for at mange presses over i sosialhjelp som følge av at de ikke får det de trenger av statlige ytelser.

For å kunne følge opp tusenvis av arbeidsløse unge trenger Nav mer ressurser. De ansatte i Nav sier selv at de har for knapp tid til å kunne følge opp hver enkelt tett. SV mener det må stilles større plikt til Nav – det er hos Nav aktivitetsplikten bør ligge. SV mener det er behov for en reell ungdomsgaranti som sikrer unge under 25 år arbeid, aktivitet eller kvalifisering innen tre måneder.

Regjeringens usosiale kutt går særlig ut over ungene som vokser opp i fattige familier. SV vil styrke bostøtten og kommuneøkonomien kraftig. Barnetrygden er avgjørende i bekjempelsen av fattigdom. I mange kommuner mister familier som får sosialhjelp, i realiteten barnetrygden når stønaden utmåles. Dette må det bli slutt på. Stortinget må ta ansvar for dette, framfor at dette er opp til hver enkelt kommune. I Stavanger er det 390 familier som rammes av dette, og i snitt kuttes det over 2 000 kr hver eneste måned.

Norge har høy andel kvinner i arbeidslivet, men fremdeles er arbeidslivet kjønnsdelt, både når det gjelder yrkesvalg og stillingsandeler. Kvinner, og særlig de med kort utdanning, er overrepresentert når det gjelder deltidsarbeid og midlertidige ansettelser. Denne skjevheten bidrar til å opprettholde lønnsforskjeller, og begrenser kvinners og menns valgfrihet ikke bare i arbeidslivet, men også i familieliv og utdanning.

Likestilling kommer ikke av seg selv. Vi må ta politiske grep for å rette opp skjevhetene. Altfor mange, og særlig kvinner, jobber ufrivillig deltid i Norge. Dette må vi jobbe med på flere fronter. SV mener det er på høy tid å gjenopprette en ordning med tiltaksmidler for heltid i arbeidslivet. SV vil også ha forsøk med seks timers arbeidsdag, og mener det må settes av midler til langvarige og gode forsøk.

Regjeringen vil kutte antall uker man kan permitteres med lønnsfritak for arbeidsiver, fra 49 til 26 uker. Jeg er fra Rogaland og kjenner godt til forholdene i bedriftene der. Det er fortsatt behov for utvidet antall uker med lønnsfritak. Det er også uheldig at kuttet er foreslått uten å konferere med partene i arbeidslivet og før den partssammensatte arbeidsgruppen, som skal vurdere permitteringsordningen, sluttfører sitt arbeid.

Det skal være godt å gå på jobb. Folk skal ha trygghet. De skal ikke være bekymret for pensjonen sin, om jobben kan bli privatisert, eller at de må springe fra oppgave til oppgave uten å føle at de får gjort en god nok jobb. Arbeidslivet kan ikke være frakoblet selve livet. Folk skal kunne stå lenge i arbeid, med glede og god helse. Det er jeg overbevist om at SVs politikk er den beste for å sikre: et bedre liv for de mange, ikke bare for de få på toppen.

Jon Gunnes (V) [16:30:48]: Da Venstre gikk inn i regjering i januar, var det med mål om en grønnere, rausere og mer sosialliberal politikk for landet, og det mener jeg vi har fått. En av hovedsatsingene til regjeringen er inkluderingsdugnaden, et prosjekt som skal få flere av dem som står utenfor arbeidslivet i dag, inn. Flere skal ha en jobb å gå til – så enkelt er det. Det vises også i budsjettet.

Overordnet sett går det godt i Norge. De aller fleste har en jobb å gå til. Andelen mennesker på Nav har aldri vært så lav, og vi ser at arbeidsledigheten synker. Nå har vi tid til å satse og til endelig å få med oss dem som har stått utenfor, for vi vet at vi trenger flere i arbeid. Da skulle det bare mangle at vi ikke gir alle som har lyst og anledning til å jobbe, sjansen.

Vi har en utfordring i vente. Arbeidsmarkedet er i endring. Det er færre manuelle jobber og flere som krever spesialisert kompetanse. Vi er friskere og lever lenger. Da må vi også stå i arbeid lenger, slik at vi ikke slår beina vekk under velferdsstaten.

Velferdsstaten er et hedersord som først ble lansert av Venstre-mannen Paal Berg på 1930-tallet. Venstre har fortsatt samme perspektiv på velferdsstaten som vi har på klima og miljø. Framtidige generasjoner har like stor rett til å ha det godt og trygt som oss. Vi må gjøre nødvendige grep nå som sikrer bærekraften framover. Vi vet at under halvparten av nordmenn med funksjonshemning er sysselsatt, men at mange flere ønsker å være det. Det er et grunnleggende liberalt prinsipp at alle skal ha lik mulighet til å kunne delta aktivt i samfunnet og arbeidslivet.

La meg minne om hva arbeid betyr: en jobb, en grunn til å stå opp, et fellesskap, et sted man bruker for å utvikle sine evner og sitt potensial, et sted hvor man får muligheter, og et sted hvor man kan bidra – en mening i hverdagen. Mange mennesker holdes i dag utenfor dette fellesskapet mot sin vilje. Regjeringen øker støtten til Individuell jobbstøtte med 55 mill. kr. Neste år får vi 700 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser, altså jobber til uføre som trenger ekstra god oppfølging og tilrettelegging. Dette er et av de områdene der budsjettet ble enda bedre etter forhandlingene med Kristelig Folkeparti. Jeg håper vi også framover kan samarbeide godt for å senke terskelen inn til arbeidslivet for flere.

En hovedsatsing for Venstre er å få bukt med fattigdom og særlig barnefattigdommen. I 2015 fikk vi gjennomslag for å gi fire- og femåringer i familier med lav inntekt rett til gratis kjernetid. Siden den gang har vi både økt inntektsgrensen og inkludert flere aldersgrupper i ordningen. Neste år får barn gå gratis i barnehagen i kjernetiden fra de er to år gamle, og vi vet at det funker. Nye rapporter viser at barn som benytter seg av gratis kjernetid, får bedre språkkunnskaper, presterer bedre på skolen og i mindre grad trenger fritak fra nasjonale prøver. Nok en gang henger det sammen med inkluderingsdugnaden. Det absolutt viktigste tiltaket for å redusere barnefattigdom på sikt er å få flere foreldre i arbeid, særlig mødre.

Men barna har ikke skyld i egen situasjon, og vi må gi hjelp som letter situasjonen der og da, og som i tillegg ruster dem for skolen og et liv der de selv slipper unna fattigdomsfellene. Det er derfor gratis barnehage er så viktig, i tillegg til styrking av nasjonale tilskuddsordninger mot barnefattigdom som sikrer tusenvis av barn et godt ferie- og aktivitetstilbud de ellers ikke ville ha fått. Tilskuddet til utvikling av sosiale tjenester i Nav-kontoret styrkes også med 10 mill. kr neste år, og det er en viktig måte å ruste kommunene til å hjelpe de minst ressurssterke innbyggerne på.

Dette er Venstres første budsjett i regjering, og prioriteringene er tydelige. Vi løfter barn og unge og dem som strever for å få plass i arbeidslivet. Det er raust, og det handler om å være på lag med framtiden.

Tore Storehaug (KrF) [16:45:22]: Det er litt sånn at i ein del av desse budsjettdebattane blir det to veldig forskjellige forståingar av verkelegheita – det er nesten ein debatt om det både er skyfritt og regnar på same tid, mens sanninga som regel er ein plass midt imellom.

Eg tenkjer at eg skal prøve å seie noko om kva eg meiner er veldig bra med årets budsjett, særleg etter budsjettavtalen, der Kristeleg Folkeparti har fått på plass nokre viktige løyvingar. Nokre ting har ein fått retta opp i der budsjettframlegget la opp til av budsjettinnstrammingar. På andre postar har ein fått følgt opp politikk som vi og partia vi har laga budsjett i lag med, har stått saman om. På andre område har ein fått løfta ting som Kristeleg Folkeparti har stått i ein kamp om ganske aleine.

Ei løyving som eg kanskje er spesielt glad for å ha fått på plass, er at vi no har fått eit skikkeleg løft i talet på VTA-plassar. Med den semja om budsjettet som no ligg på bordet, går vi frå regjeringa sitt forslag om ei påplussing på 200 til å plusse på 500 plassar til. Eg har ikkje gjort heimeleksa mi og sjekka om det nokon gong har blitt levert fleire i løpet av eit år, men eg mistenkjer at det er andre som gjerne hadde ønskt å kalle dette eit historisk løft – vi er i alle fall i nærleiken av det når vi er oppe i 1 100 nye AFT-plassar så langt i denne perioden.

Det er litt moro å lese igjennom høyringsinnspela til budsjettet og der finne innspelet frå ASVL, for sjeldan har vel nokon prioritert så stor skriftstorleik for å få fram at dei meinte 2 000 VTA-plassar var det viktigaste tiltaket ein kunne få på plass i løpet av denne perioden, og at der var dette statsbudsjettet eit viktig grep. Der ligg vi godt an no.

I dag kan eg òg vise til dei verbalane som ligg i budsjettsemja der ein òg framhevar AFT-tiltaket og ber regjeringa avklare arbeidsdelinga mellom Nav og tiltaksarrangør, sånn at det blir føreseieleg for desse tiltaksarrangørane.

Ein lærer ganske mykje av å ha skuggeansvaret for eit politikkområde som arbeids- og sosialfeltet – endå ein ikkje får sitje i komiteen. Ei erfaring eg har gjort meg, er at det ofte ikkje treng å vere dei store summane på eit statsbudsjett som utgjer den store forskjellen i kvardagen til folk. Det meiner eg kanskje framfor alt viser seg i ei av dei sakene som vi no får endra på – bilstøtteordninga. Ved revidert budsjett i fjor fekk vi fram eit forslag frå Kristeleg Folkeparti, Venstre, Høgre og Framstegspartiet, eit laust forslag, der vi bad regjeringa «snarligst, og senest i samband med budsjettet for 2019, vurdere om rett til bilstøtte klasse 2 også bør gis til mennesker som ikke har sterkt begrenset gangfunksjon, men som av andre grunner, for eksempel utviklingshemming med tidvis utagerende atferd, er avhengige av tilrettelagt bil».

Det viste seg at vi måtte gå ein runde til med budsjettspørsmål og meir før vi var i mål, men i dag er eg veldig glad for at vi har sett av midlar til det føremålet. Poenget med den løyvinga er at bilstøtte til stor bil må bli gjeve til dei som openbert har behov for det, sjølv om dei ikkje sit i rullestol. Dette kan f.eks. gjelde personar som er utagerande, og som må skjermast mot førarmiljøet eller andre som må vere med på turen. Denne bilstøtteendringa betyr mykje for dei personane det gjeld, sjølv om det er ein forholdsvis liten del av eit stort budsjett. Det er eg glad for.

Vidare er eg fornøgd med at vi har klart å få retta opp eit forholdsvis stort kutt i støtta til cøliakarane. Med den innretninga vi no har blitt einige om, er det eit lite nedtrekk frå korleis ordninga var i år, men det har blitt meir gradvis enn det budsjettframlegget og innskrenkinga la til rette for, og ein har enda opp på ein sats som eg trur dei fleste kan vere fornøgde med. Eg merkar meg at i ein del andre debattar blir posten om 200 mill. kr til cøliakarar brukt som eit eksempel på: Kvifor i alle dagar blei dette prioritert av Kristeleg Folkeparti? Men eg har jo merka meg i løpet av denne debatten at det verkar som om det er ganske brei semje i denne salen om den modellen vi no har landa på.

La meg berre kjapt nemne to andre løyvingar som eg er veldig fornøgd med. Det eine er at vi i denne budsjettsemja òg klarar å få løfta minstepensjonen for einslege alderspensjonistar med 4 000 kr – igjen ein forholdsvis liten sum og igjen ein sum som eg meiner har eit tydeleg Kristeleg Folkeparti-avtrykk. Heilt frå sentrumsregjeringa si tid har Kristeleg Folkeparti stått på for minstepensjonistane, og ein klarar å sikre kjøpekrafta deira no òg.

Sist, men ikkje minst har ein klart å få på plass 10 mill. kr til ei tilskotsordning for å førebyggje og redusere fattigdom blant barn og unge. Det er viktig at vi intensiverer og kjem med fleire tiltak for korleis vi kan stille opp for dei familiane som lever under fattigdomsgrensa vår. Det handlar òg om dei store summane som i dette budsjettet blei flytta på andre fagfelt.

La meg avslutningsvis slå fast at vi òg har fått hindra ei forskriftsendring på Kiel-ferjene. Det er òg ei gledeleg sak – sjølv om det ikkje høyrer til denne saka.

Statsråd Anniken Hauglie [16:59:20]: Det går godt i det norske arbeidsmarkedet. Sysselsettingen øker nå klart. De er 75 000 flere i jobb enn for to år siden, tre fjerdedeler av disse i privat sektor. Stadig flere av dem som har stått utenfor arbeidslivet, ønsker å jobbe og kommer inn i jobb. Etter flere år med nedgang vokser nå yrkesdeltakelsen og sysselsettingsandelen. Samtidig har arbeidsledigheten falt markert siden toppen i 2016.

Mange bedrifter i de fleste bransjer over hele landet etterspør nå arbeidskraft. Da må vi klare å inkludere flere som står utenfor på grunn av nedsatt funksjonsevne eller hull i cv-en, og styrke integreringen av innvandrere i arbeidslivet. Regjeringen ønsker å bruke de gode tidene til å sikre et bærekraftig velferdssamfunn.

Derfor har regjeringen tatt initiativ til en inkluderingsdugnad. Vi foreslår å bevilge totalt 125 mill. kr til en rekke tiltak i statsbudsjettet for 2019, som flere markedskontakter, for å gi tettere kontakt mellom Nav og arbeidsgivere, og økt satsing på individuell jobbstøtte, for å bidra til at flere med problemer med psykisk helse og/eller rus får tett arbeids- og helserettet oppfølging.

Regjeringen vil nå endre lønnstilskuddsordningen for å gjøre den enklere å ta i bruk for arbeidsgivere. Målet er å øke bruken av lønnstilskudd. Det vil også bli gjort flere endringer i arbeids- og velferdsetatens opplæringstiltak for at flere brukere skal få et bedre tilbud som gir formell kompetanse, bl.a. innen fag- og yrkesopplæring, og på den måten fører dem nærmere en jobb å leve av.

Oppsummert skal innsatsen bidra til å senke terskelen inn i arbeidslivet og gjøre det lettere for arbeidsgivere å ansette personer fra inkluderingsdugnadens målgrupper.

Gjennom varig tilrettelagt arbeid, VTA, er det lagt til rette for at flere uføretrygdede kan bidra til verdiskapingen i samfunnet og delta i et fellesskap på arbeidsplassen. Regjeringen foreslo å øke antallet VTA-plasser. Budsjettavtalen mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti styrker varig tilrettelagt arbeid ytterligere. Antall plasser øker med til sammen 700 i 2019. Dette er en historisk sterk satsing på VTA.

Regjeringen tilpasser omfanget av arbeidsmarkedstiltakene til situasjonen i arbeidsmarkedet. Etter oljeprisfallet i 2014 ble innsatsen for arbeidsledige styrket betydelig. Utsiktene for arbeidsmarkedet i 2019 tilsier at tiltaksomfanget kan reduseres. Grupper som stiller svakere i arbeidsmarkedet, som ungdom, langtidsledige og innvandrere fra land utenfor EØS-området, prioriteres for arbeidsmarkedstiltak i 2019.

Bedringen i arbeidsmarkedet gjenspeiles i at omfanget av permitteringer har avtatt. Muligheten til å permittere er et viktig tiltak i dårlige tider. Derfor ble også regelverket utvidet fra 1. juli 2015 som en håndsrekning i et krevende lønnsoppgjør. Men en lang permitteringsperiode kan også føre til at arbeidstakere går uvirksomme over for lang tid, og uten å være tilgjengelig for alternative arbeidsgivere. I en tid som nå, med lav ledighet, mange ledige stillinger og tegn til økende mangel på arbeidskraft, kan det være svært uheldig. I statsbudsjettet for 2019 foreslår derfor regjeringen å redusere tiden en kan få dagpenger under permittering, fra 49 til 26 uker. Det er tilbake til slik regelverket var før utvidelsen, dvs. før ledigheten begynte å øke.

Regjeringen vil legge til rette for et velfungerende arbeidsliv, uten arbeidslivskriminalitet. Ved å bekjempe arbeidslivskriminalitet styrker vi samtidig det seriøse arbeidslivet og bidrar til å opprettholde et bærekraftig velferdssamfunn. Som et av mange viktige tiltak i regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet er det opprettet syv a-krimsentre. Innsatsen i sentrene foreslås nå ytterligere styrket gjennom økt bemanning og bedre mulighet for informasjonsdeling.

Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er avgjørende for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Det viktigste vi kan gjøre for å trygge gode velferdsordninger, er å inkludere flere av dem som står utenfor arbeidslivet. Men vi må også sørge for at velferds- og inntektssikringsordningene våre er hensiktsmessig utformet. Det betyr at vi kontinuerlig også må vurdere velferdsordningene med sikte på å forenkle og tilpasse dem til samfunnsutviklingen.

Vi er i ferd med å fullføre pensjonsreformen, et arbeid som har pågått over mange år, og som er med på å styrke bærekraften i ordningene, både fordi veksten i utgiftene dempes, og fordi den gir bedre incentiver til å stå lenger i jobb. Reformen er avgjørende dersom vi også i de framtidige statsbudsjetter skal ha handlingsrom til å opprettholde og videreutvikle velferden.

Arild Grande (A) [17:16:50]: I politikken får man daglig mulighet til å gjøre valg, ikke minst i arbeidslivspolitikken. Stortinget ga for ett år siden regjeringen i oppdrag å fremme forslag som kan bidra til å øke antallet som er medlem i en fagforening. Regjeringen har valgt å si at dette ikke er deres ansvar. Tvert imot hyller de det uorganiserte arbeidslivet og kutter i fagforeningsfradraget hvert eneste år – dette til tross for at høy organisasjonsgrad er blant Norges viktigste konkurransefortrinn, og det viktigste vi kan ha på plass for å sikre et godt og trygt arbeidsliv.

Stortinget ga for ett år siden regjeringen i oppdrag å gjøre det enklere for arbeidsledige å kombinere dagpenger med utdanning. Regjeringen har valgt å gjøre ingenting. De har valgt å ignorere innspillene fra arbeidstakerorganisasjonene NITO og Tekna, som har arbeidsledige medlemmer som ønsker å få styrket sin kompetanse og få flere muligheter i arbeidslivet. Og regjeringen valgte hver eneste dag i fire år å gjøre ingenting for å rydde opp i stadig økende bruk av innleie, som presser bort faste ansettelser i arbeidslivet. De ignorerte en samlet fagbevegelse, her i dag representert ved tillitsvalgte i Fellesforbundet, og de stemte ned alle våre forslag som kunne ha bidratt til å rydde opp – helt til de ble presset på plass da Kristelig Folkeparti prisverdig valgte å støtte våre forslag om begrensning i innleie.

Det handler om hvem man velger å lytte til, hvilken side i politikken man står på, og hva som er målet med politikken man fører. Arbeiderpartiet lytter til arbeidsfolk. Vi står på vanlige folks side i politikken, og vi ønsker et trygt og rettferdig arbeidsliv der det er bruk for alle, og som gir en lønn å leve av.

Høyresiden lytter til pengemakten. De står sammen med rikfolk, og de øker forskjellene. De har nemlig vært svært så handlekraftige når det gjelder skattekutt som først og fremst kommer folk med høye lønninger til gode. De har utvist stor iver etter å gi bemanningsbransjen frislipp i norsk arbeidsliv, og de foreslår kutt i permitteringsordningene og dagpengene – aktive valg som rammer fellesskapet, tryggheten i arbeidslivet og mulighetene for vanlige arbeidsfolk i Norge.

Skal folk kunne leve det livet de ønsker, med et velferdssamfunn som stiller opp, må vi gjøre mer for å få hele folket i arbeid. Men arbeidslinjen blir svekket av regjeringens kutt i tiltak som kunne ha gitt folk jobb, kutt i arbeidet som kan bringe mennesker fra trygd til arbeid, og kutt som skyver unge mennesker ut i et uføre.

Arbeiderpartiet vil bruke fellesskapets ressurser til å sikre et arbeidsliv som er trygt, forutsigbart og gir en lønn å leve av. Vi skal gjennomføre en kompetansereform for hele arbeidslivet. For det som er bra for arbeidstakerne, er også bra for businessen. Vi skal stoppe bandittene i arbeidslivet – ingen skal utnyttes på norsk jord. Og vi skal sørge for et mer inkluderende arbeidsliv, for i vårt arbeidsliv trenger vi alle.

På alle disse områdene svikter dagens regjering. Jeg må si at svarene til statsråden i replikkordskiftet nylig når det gjelder dommen som kom i går, viser hvor lite handlekraftig regjeringen er, og hvor lite interessert de egentlig er i å lete etter tiltak som kan rydde opp. Saken med Norwegian har versert i norsk rettsapparat over flere år. Det ville ikke vært vanskelig – hvis man ønsket et ryddig arbeidsliv og et arbeidsliv hvor arbeidstakerne faktisk var sikret å kunne forholde seg til sin reelle arbeidsgiver – å si at når Høyesterett har konkludert med at dagens lovverk ikke er tydelig nok, skal vi være villige til å jobbe for å tydeliggjøre loven. Det fremmer Arbeiderpartiet et forslag om, det inviterer vi de andre partiene til å være med på, og det skulle vi ønske at også arbeidsministeren sa at de skulle se på og være med og bidra til.

Margret Hagerup (H) [17:22:07]: Det kan være verdt å minne representanten Grande om at det var regjeringen som endret dagpengeregelverket for å gjøre det lettere å ta utdanning, og det var også regjeringen som la fram sak om innleie.

Det kan også være verdt å minne representanten Grande om at det går godt i Norge nå. Men vi må bruke disse tidene aktivt, for å få flere i jobb. Derfor har regjeringen kalt inn til dugnad. I inkluderingsdugnaden skal offentlige og private jobbe sammen, på tvers av ulike sektorer, for å få flere inn i arbeidslivet.

Men først må vi stoppe litt opp og tenke over holdningene våre, for jeg opplever stadig vekk at både jeg og andre er forutinntatte. Fordommer er basert på mangelfull kunnskap. Det er fordommer som fører til diskriminering og utestengelse. Av en eller annen merkelig grunn tror vi at folk i de gruppene vi ikke tilhører, er mer like enn folk i vår egen gruppe. På godt norsk kaller jeg det å sette folk i bås. Og nettopp det skjer hele tiden – generaliseringer, over en lav sko.

I høst besøkte jeg bedriften Supervisuell, som drives av og med personer med nedsatt hørsel. Daglig leder hadde tidligere vært på intervju til en stilling hvor intervjueren hadde sagt at de ikke lekte butikk der, da han fant ut at vedkommende var døv. Det endte med at han skapte sin egen arbeidsplass, med plass for flere.

I statsbudsjettet for 2019 er inkluderingsdugnaden foreslått styrket med 125 mill. kr. I tillegg vil regjeringen øke bruken av lønnstilskudd og bedre opplæringstilbudet for dem med svake kvalifikasjoner.

Målet med inkluderingsdugnaden er å senke terskelen inn i arbeidslivet og gjøre det lettere å ansette personer som har utfordringer med å komme seg i jobb. Arbeidssøkere med psykiske lidelser eller rusproblemer skal få et bedre tilbud, slik at flere kan delta i arbeidslivet. Og flere skal få muligheten til opplæring for å bli klare for arbeid.

Mange stiller seg spørrende til inkluderingsdugnaden og lurer på hva den skal fylles med. Jeg synes det er et veldig treffende ord. I Norge kjenner vi godt til begrepet «dugnad». Det spiller på at vi gjør noe ekstra, og at vi får mye igjen for dette ekstra. Men det har slått meg i løpet av det siste året at vi kanskje har mistet noe av den gamle dugnadsånden vi hadde når det gjaldt å inkludere. På Nav erfarte jeg i sommer at enkelte hadde merket en endring i atferdsmønsteret. Mens sosialhjelp tidligere var skambelagt og siste utvei, var det nå blitt første utvei for mange som sto uten jobb eller utdanning. Tidligere var det gjerne en venn, eller en nabo, som bidro, slik at de som sto utenfor, fikk en fot innenfor. Denne mentaliteten må vi børste støv av.

Heldigvis er det mange som bidrar. Hos XXL får ungdom beskjed om at det er framtiden som gjelder: Hos oss betyr cv-en ingenting – vil du jobbe, får du jobbe her, men du må virkelig ville det. Du må ville stå opp om morgenen og møte presis til avtalt tid. Dette må mange lære seg. Det er helt elementære ting, men ikke selvsagt for alle.

Det sier Thomas Myhre, som har stillingen som inkluderingsansvarlig. Nav roser XXLs arbeid og sier: Fra dag én blir de tatt på alvor, blir gitt ordentlig arbeidstøy og får plukke ut et par joggesko fra øverste hylle. Vi kaller det inkludering, sier Myhre. Og de gjør det fordi det lønner seg.

Lønnstilskudd er et godt virkemiddel som blir forenklet i 2019, samtidig som en styrker antall stillinger som skal drive med markeds- og rekrutteringsarbeid i Nav. Dette har vært sentralt for arbeidet hos XXL.

I dette budsjettet ligger det også en betydelig økning av antall VTA-plasser. Det betyr mye. Erling er født med en hjerneskade og jobber hos Nordpolen Industrier. I høst holdt han også en appell til oss politikere om behovet for nettopp VTA-plasser. Han snakket også om betydningen av jobben, og hvor lang en ferie kan kjennes ut, selv om den bare varer i tre uker. Jeg kjente meg igjen, for det er godt å ha et fellesskap hvor en treffer andre. Men Erling fortalte videre at moren hans hadde ruset seg da han lå i magen hennes, og det hadde gjort ham til det fantastiske mennesket han var. Snakk om å møte sine fordommer, i løpet av en og samme setning.

Erling har en viktig stemme, for han peker vei mot det samfunnet vi må skape sammen – et samfunn hvor vi ser på mulighetene og ikke begrensningene, et samfunn hvor vi ikke setter hverandre i bås, et samfunn med plass for alle.

Mange jobber med inkludering og gjør en strålende jobb, men vi trenger flere med på laget. For som en medarbeider i en arbeidsinkluderingsbedrift sa: Det nytter ikke at vi ser mulighetene hos folk, hvis dere ikke gjør det.

Vi trenger alle med i inkluderingsdugnaden, og vi må nå både se og gripe mulighetene som er der.

Grethe Andersen (FrP) [17:27:21]: Arbeidsledigheten er på vei ned, og sysselsettingen er på vei opp. Etter oljenedturen i 2016, med økende arbeidsledighet, har trenden snudd. Grepene regjeringen har gjort, har virket godt. Næringslivet etterspør mer arbeidskraft, og for regjeringen er det nå viktig å bruke de gode tidene vi er inne i, til aktivt å få enda flere i arbeid.

Vi har en stor arbeidskraftreserve i dem som står utenfor. Disse reservene må nå mobiliseres. Derfor legger også regjeringen opp til en styrking av inkluderingsdugnaden i budsjettet – et viktig bidrag for å få dem som er lengst unna jobb, raskere tilbake til eller i arbeid. Inkluderingsdugnaden legger bl.a. godt til rette for at bedrifter ansetter dem med hull i cv-en eller med andre begrensninger som har gjort terskelen inn i arbeidsmarkedet høy.

Vi har fokusert sterkere på oppfølging av brukerne hos Nav og lagt mer penger på bordet til markedsarbeid og kontakt med bedrifter. Vi har styrket og lagt om lønnstilskuddet og senket aldersgrensen for deltakelse i kvalifiseringsprogram, som vi vet virker godt.

Samtidig som vi bygger bro mellom dem som står utenfor arbeid, og jobbene, er vi også opptatt av at arbeidslinjen må tydeliggjøres og ivaretas. Vi må sørge for at det foreligger gode incentiver til å ta arbeid i stedet for å forbli stående utenfor på passive ytelser, for alle dem som har en arbeidsevne.

Det må alltid lønne seg å arbeide. Vi stiller derfor bl.a. krav til mottak av ytelser, som f.eks. for sosialhjelp, der vi har innført aktivitetsplikt, som har vist seg å ha veldig god effekt. Ved å stille krav til dem som kan arbeide, kan vi også opprettholde og utvikle gode ordninger for dem som av helsemessige årsaker ikke kan.

Velferdsgodene vi har, må finansieres, og det må de av oss som kan jobbe, bidra til. Flere må arbeide, og flere må arbeide lenger for at vi skal klare finansieringen av disse ordningene.

Et annet viktig aspekt i debatten om å sikre bærekraftig utvikling i velferden gjennom arbeidsdeltakelse er debatten om hva manglende jobb kan få av andre konsekvenser. Barnefattigdom er et tema som har vært oppe mange ganger den siste tiden. Over 100 000 barn lever i familier med vedvarende lavinntekt. Hovedfunnene blant disse er foreldrenes manglende arbeidsdeltakelse som årsak.

I tillegg til å arbeide for å få foreldrene i arbeid, for å løfte dem ut av fattigdom, er det viktig for regjeringen å sørge for at barna gis gode muligheter. For å motvirke at levekårsutfordringer går i arv og fremme sosial mobilitet, styrkes derfor innsatsen for barn i lavinntektsfamilier med om lag 180 mill. kr i 2019.

Regjeringen styrker tilskuddsordningen Støtte til oppfølgings- og losfunksjoner for ungdom med 20 mill. kr, for å redusere risikoen for at disse skal avbryte videregående skole. Regjeringen styrker videre nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom med 15 mill. kr, og 10 mill. kr. skal dekke utgifter til deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter for barn fra lavinntektsfamilier. Regjeringen har også avsatt 5 mill. kr til ferietiltak for barn fra lavinntektsfamilier, i regi av Røde Kors og Den Norske Turistforening. Ordningen med gratis kjernetid i barnehage for barn i familier med lavinntekt utvides til å gjelde også toåringer fra 1. august 2019. I tillegg til dette styrker vi bostøtteordningen. Også områdesatsinger er viktige tiltak. I 2019 videreføres og styrkes derfor dette arbeidet med om lag 220 mill. kr.

Budsjettet viser at vi tar tak i de viktige områdene: arbeid og inkludering, og arbeid som integrering og fattigdomsbekjempelse.

Lise Christoffersen (A) [17:32:04]: Språket er en finurlig ting – det kan tilsløre eller klargjøre. Et uttrykk som jeg har lagt merke til at regjeringspartienes talspersoner ofte bruker fra denne talerstolen – så ofte at man nesten skulle tro det var en bevisst taktikk – lyder som følger: Det er vi alle enig i. Er det opplysende? Er enigheten oss imellom egentlig så stor som det utsagnet skulle tyde på? Eller er det tilslørende, et uttrykk som brukes for å dekke over det man egentlig holder på med?

Etter å ha fulgt denne budsjettdebatten så langt, holder jeg en knapp på det siste. La meg bruke et eksempel – viktigheten av arbeidslinja. Er det én ting som er blitt tydelig i denne debatten, er det at når vi snakker om viktigheten av arbeidslinja, snakker vi om to forskjellige ting. Vi sier alle at det er bedre med flere i arbeid og færre på trygd enn omvendt. Ja, høyresida har sågar nærmest overtatt Arbeiderpartiets programformulering og gjort den til sin, men vi snakker likevel om to helt forskjellige oppfatninger av hva arbeidslinja bør og skal være.

For Arbeiderpartiet handler arbeidslinja om det som er bra for arbeidstakerne, bra for næringslivet og bra for velferden. Arbeiderpartiet vil bruke 168 mill. kr mer på personer med nedsatt arbeidsevne. Til sammen setter vi av 1,2 mrd. kr til tiltak som skal gjøre oss bedre rustet til det nye arbeidsmarkedet. Folk som kan og vil, skal få muligheter til å kvalifisere seg til deltakelse i arbeidsmarkedet. NHOs direktør for arbeid og inkludering sa:

«Arbeiderpartiets budsjettforslag har mange satsinger rettet mot de som står et stykke fra arbeidslivet.»

Det er ikke bare vi som skryter av oss selv. Arbeiderpartiets forslag er bra for arbeidstakerne, bra for næringslivet. Så har vi dem som vil gjerne, men kan ikke. De skal også ha et verdig liv gjennom gode velferdsordninger. Det er også en del av arbeidslinja.

Når høyresida snakker arbeidslinje, betyr det noe annet. Gode velferdsordninger fjernes eller begrenses. Kuttlista begynner å bli lang, enten det handler om arbeidsledige, enslige forsørgere, uføre eller mennesker med nedsatt funksjonsevne. Ja, til og med personer over 67 år, med mindre enn minstepensjon, har fått merke sparekniven. Folk skal piskes til arbeid. Det bedrives omfattende kutt i den nedre enden av inntektsskalaen, samtidig som det øses milliarder ut over dem som har mest. Regjeringa snakker om å bekjempe fattigdom og økte forskjeller, men gjør det motsatte. Det er tilslørende. Det er ikke bare Arbeiderpartiet som mener det.

«Regjeringen gir ikke sin egen inkluderingsdugnad særlig drahjelp med dette budsjettet.»

Utsagnet tilhører nevnte NHO-direktør. Regjeringa forsøker stadig å dekke over virkninger av egen politikk, men virkningene begynner etter hvert å bli godt synlige. Kuttet i arbeidsavklaringspenger er et godt eksempel på det.

Arbeidsavklaringspenger er en velferdsordning for dem med nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. De skal sikres inntekt mens de er under behandling, deltar i arbeidsrettede tiltak eller får annen oppfølging for å skaffe seg eller beholde arbeid. Det var en reform som skulle gi større fleksibilitet enn i det gamle regelverket. Individuell tilpasning skulle være nøkkelen til bedre resultater, men det skjedde ikke.

I stedet for å gå til kjernen av problemet og få ordningen til å virke, bedre og etter hensikten, gjorde regjeringa slik de ofte gjør – fant fram sparekniven. Inngangen til ordningen ble smalere, varigheten kortere. Arbeiderpartiet protesterte, og i stedet fremmet vi forslag om en aktivitetsreform for unge som ellers sto i fare for å bli uføre i ung alder, selv om det de egentlig vil, er å jobbe. Vi ble da beskyldt for å ha abdisert i sosialpolitikken. Vi måtte jo skjønne at Høyres måte – kutt i tilgang og varighet – var det eneste saliggjørende for å øke arbeidsincentivene for personer på arbeidsavklaring.

Dagsavisen har gjennom en rekke reportasjer i det siste vist at resultatet av kuttene ikke ble arbeid, men sosialhjelp og privat forsørging. Den ene etter den andre har stått fram og vist hvordan arbeidsavklaringspengene stanses uten varsel, til og med før folk er ferdig avklart til arbeid eller trygd. Det er omtrent umulig å få forlengelse, også for dem som er i gang med arbeidsavklarende tiltak. Sivilombudsmannen har engasjert seg i saken. Nav rekker ikke å få vedtakene unna.

Arbeiderpartiet foreslår derfor i dag at brukere som står uten inntekt på grunn av kapasitetsproblemer i Nav, skal få stønaden forlenget til nytt vedtak er fattet. Vi tar også opp igjen forslaget om jobbgaranti for ungdom. Vi kommer til å bli nedstemt. Kuttene i arbeidsavklaring kommer til å bestå, til ulempe for arbeidstakerne, næringslivet og velferden.

Kristian Tonning Riise (H) [17:37:11]: Kompetanse er vårt fremste konkurransefortrinn i en stadig mer globalisert verden. Men for et høykostland som Norge kan nettopp det at hele vår samfunnsmodell er så avhengig av kompetanse, bli en akilleshæl dersom vi ikke klarer å utdanne rett kompetanse, bruke kompetansen riktig, være med i teten for å tilegne oss ny kunnskap, henge med i den nødvendige omstillingen og være først ute med å ta i bruk ny teknologi.

I NHOs kompetansebarometer oppgir seks av ti bedrifter at de har et udekket kompetansebehov. Fire av ti rapporterer at de har tapt markedsandeler på grunn av kompetanseunderskudd i egen bedrift, så kompetansepolitikk kommer til å bli et stadig viktigere felt i årene som kommer. Derfor har dette også vært gjenstand for en offensiv satsing fra regjeringen.

Jeg leser i Arbeiderpartiets alternative budsjettdokument at et av de viktigste grepene deres på arbeids- og sosialfeltet er å gjennomføre en kompetansereform. Da vil jeg i den sammenheng påpeke at det er liten grunn til å starte det arbeidet på nytt. Når det gjelder kompetansepolitikk, kunne Arbeiderpartiet hentet mye inspirasjon fra det arbeidet som regjeringen allerede er godt i gang med.

Nasjonal kompetansepolitisk strategi ble signert i 2017 med representanter fra arbeidslivets hovedorganisasjoner, Sametinget og Voksenopplæringsforbundet. Dette arbeidet representerer også at det er første gang myndighetene og partene i arbeidslivet er enige om en strategi for å sikre arbeidslivet den kompetansen de har behov for.

Dette er noe av bakteppet for at regjeringen i statsbudsjettet satser 130 mill. kr på kompetansereformen Lære hele livet. Av dette vil regjeringen bevilge 37 mill. kr til utvikling av fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse og 30 mill. kr til et bransjeprogram for bransjer som er særlig utsatt for digitalisering, automatisering og annen omstilling. Regjeringen vil i tillegg styrke Kompetansepluss-ordningen, slik at flere arbeidstakere kan få opplæring i grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og muntlig norsk, for å nevne noe.

Samtidig er det også viktig å si at opplæring av ansatte i hovedsak er den enkelte virksomhets ansvar, og at vår omstillingskraft er helt avhengig av at næringslivet tar dette ansvaret på alvor. Det er sikkert mang en finansdirektør der ute som tidvis bekymrer seg for hvorvidt man bruker for mye penger på kompetansefremmende tiltak for ansatte som etter kort tid tar det med seg videre til en annen arbeidsplass. Det kan være en utfordring, det, men de administrerende direktørene der ute bør nok være langt mer bekymret for alle dem som ikke får kompetansepåfyll, og som blir værende.

Omstilling i arbeidslivet er ikke noe nytt. Det er en prosess som skjer kontinuerlig, men som det påpekes i kompetansepolitisk strategi, vil teknologiutvikling, klimautfordringer, internasjonalisering, endring i næringsstruktur, innvandring og aldring i befolkningen i årene framover påvirke kompetansebehovene på alle områder i arbeidslivet. For det norske arbeidslivet som kombinerer et høyt produktivitetsnivå med høy sysselsettingsandel og læringsintensitet, tilsier det et økt behov for livslang læring. Partene i arbeidslivet er førstelinjen i dette arbeidet.

I den sammenheng er det også verdt å nevne at et seriøst arbeidsliv er en like viktig forutsetning for å møte disse utfordringene. Useriøse aktører og arbeidslivskriminalitet undergraver norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Derfor prioriterer regjeringen kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Selv om innleggene fra opposisjonen ikke alltid skulle tilsi det, er det en realitet at det har skjedd et taktskifte i kampen mot arbeidslivskriminalitet under denne regjeringen. Det er opprettet syv a-krimsentre, og i statsbudsjettet for 2019 styrkes dette samarbeidet med ytterligere 20 mill. kr til teknologistøtte og flere stillinger.

Dette budsjettet prioriterer kompetansefremmende tiltak og kampen mot arbeidslivskriminalitet, samtidig som vi også med annen viktig politikk gjør det lønnsomt å investere og skape arbeidsplasser i Norge. Det er et godt budsjett for vekst og utvikling. Og det er verd å minne om at den viktigste tryggheten for norske arbeidsplasser nettopp er at vi har en konkurransedyktig økonomi, hvor det lønner seg å investere og skape jobber.

Leif Audun Sande (A) [17:42:13]: Regjeringa skryter av at dei er bedriftsvenlege parti. Det er heilt feil. Lettane som kjem til næringslivet, kjem fyrst og fremst eigarane til gode og ikkje bedriftene. Det verkar ikkje som om regjeringa heilt har forstått forskjellen på dette. Difor har Norsk Industri og andre vore ute og kritisert budsjettet.

Det vert satsa for lite på å få folk inn i arbeidslivet og på å gjera dei som er i arbeidslivet, meir kvalifiserte for framtida og derigjennom skapa betre bedrifter. Ein kompetent arbeidsstokk mogleggjer flate strukturar der folk ikkje er bundne til éi oppgåve, men til fleire. Det er dette som vert verdsett av utanlandske investorar som kjem til Noreg.

Arbeidarpartiet har difor i sitt alternative budsjett lagt til grunn ein langt sterkare vekst i arbeidsmarknadstiltak enn det regjeringa og Kristeleg Folkeparti har gjort. Og om dei er nøgde med sine tiltak, bør dei vera endå meir nøgde med våre.

I budsjettet føreslår regjeringa å reversera permitteringsperioden til 26 veker. Vidare vert det føreslått ein ny modell for utrekning av dagpengar, som gjev lågare ytingar. Oppå alt dette gav forhandlingar med Kristeleg Folkeparti som resultat at arbeidsgjevarperioden vart utvida frå 10 dagar til 15 dagar. Alle desse endringane vil gjera det mindre attraktivt for arbeidsgjevaren å bruka permittering i staden for å seia opp. Det vert kort og godt for dyrt.

I kveld fekk eg eit brev frå bedriftsleiarar i Leirvik AS, Kværner, Westcon, Advantec, Wärtsilä og Industriklynga i Sunnhordland, som skriv at føreseieleg permitteringsregelverk med vidareføring av dagens ordningar, er eitt av dei viktigaste rammevilkåra industrien treng for å behalda konkurranseevna.

Det er slike ting som er viktige for konkurranseevna. Nokre grunngjev reduksjon i permitteringsrettane med den såkalla innlåsingseffekten – at det vert feil når ein verdi for samfunnet, arbeidskrafta, vert låst til éin arbeidsgjevar samtidig som det kanskje er fleire som etterspør den same arbeidskrafta. Det er det liberalistiske synet.

Så har ein det sosialdemokratiske synet, som vektlegg samspelet mellom det offentlege og det private. Me lever i ei konjunkturutsett verd med opp- og nedturar. Kven som tener pengar, er ikkje bestemt aleine av skattar eller innsatsen i bedrifta, men like mykje av dei konjunkturane som me beveger oss i. Kan me få bedriftene ut av slike bølgjedalar betre rusta enn dei var før nedturen kom, hadde det vore ein stor gevinst for oss. Difor er det viktig med gode permitteringsordningar. Me bør heller sjå kvar me kan gjera dei betre i staden for å svekkja dei, f.eks. med å gje større høve til kompetansepåfyll i permitteringsperiodar.

Høvet til å permittera folk er eit uttrykk for den nordiske trepartsmodellen på sitt beste. Bedrifter som møter ein forbigåande periode der inntekta vert redusert, får fritak frå lønnsplikta i denne perioden, og staten tek over. Dette gjer at dei tilsette kan oppretthalda eit forhold til arbeidsgjevaren med ei redusert, men rimeleg inntekt og har ein jobb å gå tilbake til når oppdraga kjem. For arbeidsgjevaren betyr det reduserte lønsutgifter samtidig som dei kan behalda alle verdiane som er investerte i verdifull og kompetent arbeidskraft.

Opplæringskostnadene i ei bedrift varierer. Innan f.eks. oljeboring kostar det om lag 900 000 kr å læra opp ein fagarbeidar, med fråtrekk av dei tilskota ein får frå staten. For regjeringa er dette tydelegvis underordna, for dei gjeld den liberalistiske tanken om at arbeidskrafta skal vera fritt tilgjengeleg utan bindingar til noko finansiert av det offentlege. Dei bryr seg ikkje om at arbeidsgjevarar kan ha behov for å sikra dei store investeringane dei har gjort i arbeidarane sine. Difor har dei òg skjerpa kravet til å flytta dersom det er mogeleg å få seg jobb andre plassar.

Denne politikken er eit tap for lokalsamfunn, tap for familiar, tap for arbeidstakar og tap for arbeidsgjevarar. Og for staten kostar det det same om folk er permitterte eller får dagpengar. Det var òg denne politikken som gjorde at dei kom så seint på bana i samband med oljenedturen. Først i 2016 gjekk dei med på å utvida lengda på permitteringsperioden på 49 veker – og då etter trugsel om streik. Eg synest det er ei tilsniking av statsråden å stå her og seia at det berre var seks organisasjonar, NHO og LO, som var for dette – at dei andre var imot. Hugs at LO utgjer 90 pst. av dei organiserte arbeidstakarane, og NHO representerer alle organiserte bedrifter.

Behald permitteringsreglane. Regjeringa satsar for lite på arbeidslivet.

Nina Sandberg (A) [17:47:37]: I formiddag var jeg på et veldig relevant møte i Stortingets teknogruppe. Teknologi og livslang læring sto på dagsordenen. Relevante og meningsberettigede aktører som Teknologirådet, IKT-Norge, Voksenopplæringsforbundet, NHO og en teknologibedrift som utvikler spillbasert opplæring, var der. De vurderingene og synspunktene som kom fram i dialogmøtet, ga en god bekreftelse på at Arbeiderpartiets kompetansereform og digitaliseringspolitikk er rettet mot rett mål og har innsatsfaktorer som kommer til å gi resultater. Samfunnet og arbeidslivet endres nå så raskt at det politiske ansvaret for at alle får mulighet til å lære hele livet, må bli tydelig for alle og enhver.

Det vi nå går inn i, er en virkelighet der automatisering og digitalisering endrer arbeidslivet på vesentlige måter. Noen jobber kommer til å bli borte, nye næringer og yrker kommer til, men først og fremst kommer jobbinnholdet – oppgavene – til å endre seg radikalt for svært mange av oss. I Norge er vi, sammenliknet med mange andre land, skodd bedre for å møte denne utviklingen. Vi har en kompetent arbeidsstyrke. Den norske modellen, med høy sysselsetting, økonomisk omfordeling, velferdsstat og trepartssamarbeid, har gitt oss fortrinn mange misunner oss. Men den er ingen selvfølge. Den må stadig forsvares mot svekkelser fra høyresiden.

Arbeiderpartiets svar på de utfordringene som bl.a. digitaliseringsrevolusjonen skaper, er å bygge videre på og utvikle den norske modellen. Livslang læring skal være en selvsagt del av vår samfunnsorganisasjon.

Digitalisering kommer til å kreve av oss at vi tar i bruk nye teknologi. Kompetanse kommer til å bli mer av en ferskvare, og flere kommer til å bytte jobb oftere. Den største utfordringen for å sikre et konkurransedyktig næringsliv og arbeid til alle er at vi har rett kompetanse. Men samtidig som stadig flere, både bedrifter og mennesker, trenger et kompetanseløft, synker deltakelsen i etter- og videreutdanning i Norge. Dessverre er regjeringens svar på dette udekkede kompetansebehovet en ganske spinkel kompetansereform uten finansiering og uten rettigheter til arbeidstaker og med ganske spredte tiltak. Regjeringen lar bedriftene betale og vil ikke forplikte seg på kompetansereformen.

Jeg vil bare gi et lite lynkurs til representanten Tonning Riise: Våren 2016 lanserte Arbeiderpartiet sin reform for livslang kompetansebygging. At Høyre kom etter i valgkampen i 2017, var fint, men det var altså ikke førsteutgaven. Sånn – da var kurset over.

Det vi ønsker, er en stor og helhetlig kompetansereform for arbeidslivet som skal gi flere arbeid, flere skal forbli i arbeid, og vi skal få bedre resultater i arbeidslivet. Vi sørger kort og godt for at folk lærer på jobb og på vei til jobb. Vi vet at den enkeltes evner og kompetanse er Norges mest verdifulle ressurs. Derfor er dette en av våre virkelige storsatsinger. Vi har 1,2 mrd. kr til dette i budsjettet vårt. Til forskjell fra regjeringen leverer vi en reell reform, med rett til etter- og videreutdanning og med finansiering. I dag er det den enkelte arbeidsgiver og den enkeltes lommebok som bestemmer om man får mulighet til etter- og videreutdanning. Vi ønsker at det ikke bare skal være disse som tar ansvar, men at også staten er med.

Reformen vår er arbeidslivsnær. Den gir vanlige arbeidstakere påfyll av relevant kompetanse i møte med nye behov i arbeids- og næringsliv. Vi vil få til dette i fellesskap med partene i arbeidslivet. Vi vil utarbeide arbeidslivets kompetanseavtale for å sikre at arbeidstakerne opparbeider seg rett til etter- og videreutdanning, og at det jobbes langsiktig med å dekke kompetansebehov i arbeidslivet.

Vi vil opprette et eget kompetansefond, der staten går inn og investerer 100 mill. kr i befolkningens kunnskap og kompetanse, og vi stimulerer kunnskapsinstitusjonene til å bidra til mer etter- og videreutdanning. Vi har tro på at gode fagmiljøer rundt omkring i landet vil opprette bedrifts- og arbeidsnære programmer for læring som er tilpasset flere virksomheter og bransjer.

Leif Audun Sande (A) [17:52:27]: Det som fekk meg til å ta ordet her, var Heidi Nordby Lunde sitt innlegg tidlegare i kveld, der ho gav nokre beskrivingar av situasjonen når folk såg på fagbevegelsen.

Eg har lyst til å sitera litt frå Jeløya-erklæringa:

«Regjeringen vil videreutvikle det beste i den norske modellen og mener det er en konkurransefordel for Norge med et likestilt og inkluderende arbeidsliv med høy organisasjonsgrad.»

Konkurransefordel med høg organisasjonsgrad – i lys av dette forstår eg ikkje heilt kva representanten Lunde ville fram til. Det er jo eingong sånn at ikkje alle i fagbevegelsen er fornøgde med alt som skjer – det finn ein sikkert prosentar for, og det veit eg alt om – men det er heller ikkje sånn at alle Høgre-medlemar i Oslo er fornøgde med dei stortingsrepresentantane dei vel. Det betyr ikkje at ein skal kutta ut partistøtte og alle sånne ting for å bevara institusjonane. Det er nettopp det dette handlar om. Me treng fagbevegelsen, institusjonen, ein stolpe i det norske samfunnet, for det gjer at me vert ein betre nasjon, eit betre samfunn, og me får ei betre konkurranseevne. Det er det som på ein måte manglar i det som regjeringa gjer. Dei har erkjent at det bør gjerast, men det blir ikkje følgt opp.

Så vart det sagt at det er mange folk som ikkje vil organisera seg, for dei føler at fagbevegelsen driv med mykje partipolitikk. Fagbevegelsen er samansett. Ein har LO, som har eit samarbeid med Arbeidarpartiet, men det er jo i det heile ingen andre av organisasjonane som dekkjer halvparten av arbeidslivet. Det er sånn at folk kan velja om dei vil stå i den organisasjonen eller i den organisasjonen, og viss dei går inn i ein organisasjon som står for ei partipolitisk linje som dei ikkje likar, er det fritt fram å vera med og forandra han. Det er ikkje eit argument for ikkje å ha ein fagbevegelse og styrkja fagbevegelsen.

Eg synest det regjeringa seier i Jeløya-erklæringa, er veldig bra, veldig fornuftig, veldig riktig, men det som representantane seier om det å styrkja fagbevegelsen når det kjem til konkrete ting, er ikkje positivt i det heile, for dei motarbeider si eiga erklæring med det som vert fortalt. Eg synest ein bør gjera meir for å oppfylla det som ein har sagt i erklæringa. Det er viktig.

Theodor Helland (FrP) [17:55:19]: Først litt historie: Kong Ludvig 14s reguleringsvennlige finansminister, Jean-Baptiste Colbert, spurte en gang franske forretningsmenn hva staten kunne gjøre for å styrke økonomien. Forretningsmannen Le Gendre svarte lakonisk: «Laissez-nous faire». Direkte oversatt betyr det: la oss gjøre, men i overført betydning: la oss gjøre hva enn vi finner hensiktsmessig. «Laissez faire» har siden vært et slagord for oss som ønsker et fritt, selvstendig marked, begrenset statsmakt og fravær av politisk regulering.

Det snakkes om å skape jobber. Det er vel og bra som intensjon, men det er ikke vi som skaper verken jobber eller verdier. Vår jobb er å legge til rette for dem som faktisk gjør det, de som går på jobb hver dag, jobber hardt og produserer, og da mener jeg ikke dere som går på jobb hver dag i Stortinget.

Det er ikke slik at framtiden er lineær. Vi vet ikke hva som skjer verken i morgen eller neste år. Det er lite trolig at representanter i denne sal kunne ha forutsett og vedtatt smarttelefon, sosiale medier – eller det neste som måtte komme. Av denne grunnen er vår viktigste oppgave ikke å vedta og å fordele, men å fjerne begrensninger for dem som kan bevege verden.

I innstillingen viser arbeids- og sosialkomiteens flertall til at en stadig mindre andel nordmenn mottar trygd, og at periodene hvor en mottar trygd, blir kortere. Det er gode nyheter. Det er imidlertid ikke et sunnhetstegn at det fremdeles er i underkant av 20 pst. av befolkningen mellom 18 og 66 år som mottar andres skattepenger. Disse tallene må ytterligere ned, både for å bevare velferdsstatens bærekraft og – vel så viktig – for å redusere utenforskap.

Når en først skal utbetale ytelser av et slikt omfang, bør en finne minste felles multiplum i at minst mulig skal forsvinne på veien. Derfor er jeg glad for at regjeringen viderefører moderniseringstiltak innen IKT i velferdsforvaltningen. Dette bidrar til en mer effektiv offentlig sektor. Midler drevet inn gjennom skatter og avgifter, er ikke noe vi har fått til å bruke som vi vil, det er noe vi har tatt, som må forvaltes med respekt og ansvar.

Arild Grande (A) [17:58:09]: Nå er ikke jeg noen kløpper i fransk, som foregående taler tydeligvis er, men jeg fikk med meg hva meningsinnholdet i hans innlegg var, nemlig at vi skal ha et samfunn uten reguleringer og uten politisk styring over viktige samfunnsprosesser. Det er verdt å merke seg, og det er kanskje en forklaring på hvorfor det har vært tilnærmet håpløst å få med seg dagens regjering på f.eks. regulering av innleie og en del andre forslag som vi mener kunne ha bidratt til å rydde opp i uverdige lønns- og arbeidsvilkår, som vi ser brer om seg i deler av norsk arbeidsliv.

Det blir sagt mye interessant i tillegg til dette fra høyresidens representanter. Erlend Wiborg angriper Arbeiderpartiet for å ønske å gi skattelette til folk som velger å være fagorganisert, og viser med all tydelighet at ja, Fremskrittspartiet har valgt side. De står ikke blant arbeidsfolk og på deres side, men de står på de rikes side, hos dem med høye lønninger, som tydeligvis skal få enda mer i skattekutt i årene framover – hvis en skal ta det som blir sagt, på alvor. Han hevder at man ønsker skattelette for arbeidstakerne, men summen av regjeringens politikk er jo at disse små skattekuttene blir mer enn spist opp av dyrere barnehage for småbarnsforeldrene, at det blir dyrere for pendlerne, dårligere rettigheter i arbeidslivet, svekkede lønns- og arbeidsvilkår og av at man ikke ønsker å bidra til at folk får pensjon fra første krone, for å nevne noe.

Anniken Hauglie skryter av at vi ser en økende sysselsetting det siste kvartalet, men regjeringen skriver jo selv i budsjettet at dette stort sett skjer gjennom innleie og i bemanningsbransjen. Det er ikke en utvikling i arbeidslivet som vi ønsker oss.

Så sier Margret Hagerup noe som gjør at jeg virkelig nesten må spørre presidenten om jeg hørte riktig. Hun sier at begrensningene i innleie som Stortinget vedtok, var etter forslag fra regjeringen. Da kan ikke Margret Hagerup ha fulgt særlig nøye med på det som faktisk skjedde. For det første var det jo slik at regjeringen var tvunget til å fremme det, men det som de etter lang tids nøling endte opp med å foreslå for Stortinget, var at begrensningene i innleie kun skulle skje innenfor bygg og anlegg, og de skulle kombinere det med totalt frislipp av bemanningsbransjen. Så vidt jeg husker, sa Margret Hagerup på sidene til NHO Service og Handel den samme dagen som stortingsflertallet var klart, at hun var «umåtelig trist» over det stortingsflertallet hadde kommet fram til. Det tyder på at det slett ikke var etter forslag fra regjeringen at Stortinget fikk tatt affære og gjennomført betydelige innstramminger i innleie.

Karin Andersen (SV) [18:01:25]: Det er flere som har sagt at de beslutningene vi tar nå, må stå seg når vi virkelig må prioritere, og det er jeg enig i. For det er ikke bærekraftig, det man gjør nå med å øke forskjellene. Det vet vi at samfunnet taper på, mennesker taper på det, og bedriftene taper på det. Det er dårlig politikk, og man mister ikke minst tilliten i samfunnet, som er nesten umulig å sette noen pris på.

Det er ikke bærekraftig å gi skattelette til landets rikeste og friskeste uten noen som helst slags krav, framfor å bruke pengene på kompetanseheving til de menneskene i samfunnet som trenger kompetanseheving for å få en jobb, bidra til verdiskapingen i samfunnet og kunne forsørge seg sjøl. Det er derfor SV prioriterer penger til det framfor skattelette.

Det er ikke bærekraftig å svekke fagbevegelsen. Det er fagbevegelsen som har sivilisert dette landet. Uten dem hadde vi ikke hatt lover som beskyttet arbeidstakerne, slik at det gikk an å stå i arbeidslivet, eller lønninger som gjorde at det gikk an for vanlige folk å leve av lønningen sin. Det er bærekraftig, og det er god verdiskaping – det er ikke noe land i verden som har så gode resultater som Norge, verken på effektivitet, på verdiskaping eller på fordeling. Ja, vi har også vært verdens lykkeligste land i mange år.

Det er denne grunnmuren som denne regjeringen rokker ved. Det gjør man f.eks. i arbeidslivspolitikken, og det skaper store forskjeller.

Det må bli slutt på at noen tror at fattigdom er medisin for noe som helst. Man blir ikke frisk av å være fattig, man blir syk. Man blir heller ikke mindre ufør av å være fattig, og man får slett ikke jobb av det – like lite som skattelette til milliardærer gjør at de får et slags samfunnsansvar.

Regjeringen har svekket ordningene for dem som har dårlig helse, eller som er i en spesielt vanskelig situasjon og trenger bistand for å komme seg ut i arbeid igjen. Det gjelder AAP, det gjelder enslige forsørgere.

Det må være bedre og mer bærekraftig at vi sørger for at folk får et år eller to eller tre mer med reell kompetanseheving som bidrar til noe arbeidsgiverne trenger, enn at de går resten av livet på trygd. Det er det valget vi har. Derfor er det helt urimelig å kutte, slik regjeringen gjør på flere felter.

Jeg vil be om ordet en gang til.

Lise Christoffersen (A) [18:04:47]: Jeg vil ta opp tråden fra mitt første innlegg, for lista over usosiale kutt fra regjeringa er blitt for lang til at den lar seg kommentere i løpet av et femminutters innlegg. Et nytt kutt som ble lansert i år, var forslaget om kutt i stønaden til dem som har ekstrautgifter på grunn av cøliaki og non-cøliaki glutenintoleranse.

Grunnstønaden er en skattefri trygdeytelse som skal bidra til at mennesker får dekket ekstrautgifter på grunn av sykdom eller skade. Regjeringa foreslo store kutt i grunnstønad for ekstrautgifter til fordyret kosthold ved glutenfri diett. For personer med cøliaki foreslo regjeringa at stønaden ble redusert fra sats 4 til sats 1, og for personer med non-cøliaki glutenintoleranse foreslo regjeringa at stønaden skulle falle helt bort. Endringene ble anslått å gi innsparinger på til sammen 410 mill. kr, og for den enkelte betyr det bortfall av stønad i størrelsesorden 15 000–24 000 kr per år.

Igjen ser vi et eksempel på hvordan dette med ord kan brukes til å tilsløre virkeligheten. Regjeringa begrunnet kuttforslaget med henvisning til «medisinske fagmiljøer», men uten å si hvilke fagmiljøer det siktes til. Når vi graver litt, ser vi at tunge fagmiljøer ved Universitetet i Oslo og ved Oslo universitetssykehus er av en helt annen oppfatning enn de «medisinske fagmiljøer» regjeringa refererer til. Så jeg lurer litt på hvem det er. Kanskje statsråden kan bidra til å svare på det?

En tilleggskommentar når det gjelder dem med non-cøliaki glutenintoleranse: De har ingen spesifikk diagnose, men de har alle symptomer. Representanter for universitetsmiljøene har vist til at Nav hittil har krevd at disse personene jevnlig må dokumentere at de fortsatt trenger et spesialtilpasset kosthold. Universitetsmiljøene har understreket at de oppfatter dette som unødvendig og direkte uetisk. De vet at de testene Nav krever, gjør folk syke. Resultatet er det samme som før. Kravet er egentlig bare der for å plage folk unødig.

Kristelig Folkeparti har heldigvis greid å få gjennom et lavere kutt og at non-cøliakerne fortsatt kan få støtte. Det er bedre enn ingenting, men Arbeiderpartiet mener fortsatt at denne saken fortjener en bedre utredning.

Av samme grunn – for å unngå å plage folk unødig – foreslår Arbeiderpartiet også at det innføres en ordning med helsepass i form av en livslang attest til personer med livslang funksjonsnedsettelse. Downs går ikke over, og det at en er blind, går som regel ikke over. Vi foreslår også at Nav endrer praksis når det gjelder tilretteleggingsgaranti på arbeidsplassen, slik at beviset foreligger når folk er ferdig avklart til arbeid, og vi ønsker at Nav gjennomgår sine dokumentasjonskrav til den enkelte. Det kan lette hverdagen både for enkeltpersoner og ikke minst lette presset på Nav selv.

Jon Gunnes (V) [18:07:56]: Målretting av tjenester, slik at de som har minst, får mest hjelp, er et viktig sosialliberalt prinsipp. I tillegg er tidlig innsats og forebygging viktig både for å hjelpe enkeltmennesker og for god samfunnsøkonomi. Derfor er jeg glad for at regjeringen viderefører tiltak som er spesielt viktig for utsatte unge, bl.a. områdesatsingen i Oslo og Stavanger.

Jeg må fortelle en gladhistorie fra min egen hjemby, Trondheim, som virkelig har satset på et områdeløft og fått god hjelp av staten de siste årene. Det har vært et samarbeid mellom fylkeskommune, kommune og stat. Nå har man løftet en bydel som hadde store utfordringer en stund, med ny videregående skole, ny ungdomsskole, ny barneskole, nye barnehager, nye idrettsanlegg, en god parkløsning og i det hele tatt veldig gode områder for unge i oppveksten. De har blitt så engasjert at det er en fryd å være der på enkelte tilstelninger, og ikke minst når de vil snakke om framtiden i bydelen.

Her går det an å få til noe hvis man går sammen og får litt hjelp fra staten, og det ser jeg at regjeringen satser sterkt på.

Erlend Wiborg (FrP) [18:09:52]: I løpet av debatten er det sagt flere ting som ikke kan få stå uimotsagt. Det ene kom fra representanten Karin Andersen. Hun snakket om at det er farlig om man øker forskjellene i samfunnet. Da tror jeg det er verdt å minne om at Norge vel er det landet med nest minst forskjeller, og det er bra. Men ja, forskjellene har økt noe. Det gjorde de også under SVs tid i regjering. Men der jeg mener SV bommer, er når de sier at hvis vi skattlegger de såkalt rike litt hardere, så løses alle problemer. Utfordringen er at Sosialistisk Venstrepartis skatteopplegg ville medført at 50 000 trygdede måtte betalt mer skatt, 300 000 pensjonister ville måtte betale mer i skatt, alle landets bilister ville måtte betale betydelig mer – og slik kunne jeg tatt for meg område etter område.

Sosialistisk Venstrepartis politikk handler om at man øker skatter og avgifter for vanlige folk, gjerne også de med lave inntekter, såpass mye at man trenger hjelp fra staten for å finansiere sitt liv. Det er ikke en farbar vei å gå.

Jeg kunne tatt samme eksempel med Arbeiderpartiets skatteopplegg. Riktignok er det ikke 300 000 pensjonister som ville måtte betale mer skatt, men 210 000 pensjonister ville måtte betale mer skatt med Arbeiderpartiets skatteopplegg. Det er ikke tall jeg kommer med. Det er tall fra Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet, som har regnet på Arbeiderpartiets forslag.

Politikk handler om å prioritere. Det skapes et inntrykk her av at det budsjettet som blir vedtatt i dag, er kaldt og usosialt. Men det er – med respekt å melde – tidenes største budsjett på arbeids- og sosialfeltet. Nesten 450 mrd. kr blir nå fordelt til gode formål, så da synes jeg det er litt spesielt å si at det er et veldig kaldt og usosialt budsjett.

Men vi prioriterer faktisk. Ja, vi prioriterte for noen år siden at gifte og samboende pensjonister ikke skulle bli straffet for at de var gifte og samboende, som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsket. Vi ga dem noe mer. I dette budsjettet sørger vi for – og dette har vi fått til sammen med Kristelig Folkeparti – at enslige minstepensjonister får nok et løft. De har fått flere løft de senere årene.

Vi sørger for å styrke de områdene hvor vi faktisk kan hjelpe folk, men da vil jeg advare mot en lettvint retorikk fra Arbeiderpartiet og SV. De øker rett og slett skattene og avgiftene så mye at folk til slutt blir avhengig av ytelser fra det offentlige.

Karin Andersen (SV) [18:13:04]: Representanten Wiborg kan umulig ha lest Finansdepartementets egne utregninger av SVs skatteopplegg, som viser helt klart at alle med inntekt under 600 000 kr, får skatteletter med SV. Det er ikke så mange pensjonister jeg kjenner som har inntekter på over 600 000. Da skal du ha ganske mye. Det merkes veldig godt at Fremskrittspartiet har vært med på – og ikke stoppet – at de har mistet 24 000 kr i kjøpekraft på den tida Fremskrittspartiet har sittet med makten. Her er det snakk om å bevilge penger både til det som gir gode utslag for folk som skal i arbeid, og for å bidra til at forskjellene ikke øker – fordi det er farlig for samfunnet, og fordi det ødelegger skaperkraften som vi alle sammen skal leve av.

Ikke avhengig av offentlige ytelser, sier Fremskrittspartiet. Nei, det er kanskje derfor man har svekket bostøtten så voldsomt at disse pensjonistene som Fremskrittspartiet akker seg over, nå ikke får bostøtte. Jeg kan opplyse at i regjeringens framlegg til statsbudsjett står det at en gjennomsnittlig familieinntekt for dem som i dag får bostøtte, er 134 000 kr. Jeg gjentar: 134 000. Og boutgiftene er på 92 000. Det står i Prop. 1 S. Det er mulig at Fremskrittspartiet og flertallet synes at dette er greit. SV synes ikke det er greit. Boutgiftene har økt enormt. Inntektene til dem med lav inntekt har gått ned. De som får, får en stadig mindre del av sine boutgifter dekket av bostøtten.

Mens på den andre siden har vi et veldig raust system for oss som har og f.eks. kan låne på vår egen bolig. Hvis jeg kjøper meg en hytte, er alle her med på å spleise på mine renteutgifter. Det er jammen 34 mrd. kr vi har å dele ut til dem som har råd, står det i statsbudsjettet. Så det er en veldig skjevutvikling vi ser nå. Det er en fattigdomslinje og ikke en arbeidslinje. Boligmarkedet er i ferd med å bli en forskjellsmaskin. Regjeringen ønsker å gjøre arbeidsmarkedet til en forskjellsmaskin, med større forskjeller. Det er også større strekk i lønnslaget. Man kutter systematisk i det som skal gjøre livet mulig, og der man kan få endene til å møtes når man har det vanskelig og ikke er i arbeid og er syk eller ufør. Det er ikke en god utvikling. Det er å kaste vrak på de viktige stolpene som Norge har bygd samfunnet sitt på, som har gjort at vi er et likestilt land, og at vi er et land der folk stort sett har hatt det godt.

Margret Hagerup (H) [18:16:14]: Representanten Grande motiverte til litt faktaopplysning i denne saken. Når det gjelder innleie, står det i Jeløya-erklæringen at vi vil «vurdere begrensninger i adgang til innleie». Et halvt år før Arbeiderpartiet kom med sitt Dokument 8-forslag, la vi fram et høringsnotat, men partene klarte ikke å komme til en løsning. Vi tror i utgangspunktet på gode løsninger der partene kan bli enige, og at det gir oss gode moderniseringer som kan stå seg over tid. Men da det ikke fungerte, fremmet regjeringen en proposisjon i Stortinget. Jeg synes denne ble dratt lenger enn det som var utgangspunktet, og at det har noen krevende sider.

Skrekkeksemplet fra Oslo skal ikke være betegnende for situasjonen kysten rundt. Når jeg har besøkt bedrifter i Rogaland i løpet av det siste året, og vi har snakket om denne saken, sier mange til meg: Men dere må jo forholde dere til fakta. Da sier jeg at det kan være vanskelig å få fram i alle henseender fra denne talerstolen.

Skal vi ta forvalteransvaret vårt på alvor, må vi ha en større andel av befolkningen i arbeid, og det må lønne seg både å jobbe, å investere og å skape nye jobber. Det norske bedrifter trenger nå, er forutsigbarhet og stabilitet, ikke uro og utrygghet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har en næringspolitikk som truer norske arbeidsplasser. Skattene blir økt kraftig. Det sås tvil om EØS-avtalen. Det legges begrensninger på oppdrettsnæringen. De truer betingelsene for olje- og gassnæringen og foreslår rigide innstramminger i lover og regler som fjerner fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Det er en oppskrift på å skape færre jobber i Norge.

Vi ser ikke en brutalisering i arbeidslivet. Vi ser utfordringer i enkelte bransjer og i enkelte geografiske områder, men det er fare for at vi, på grunn av språkbruken på denne talerstolen, skaper en falsk virkelighetsbeskrivelse og derfor feilmedisinerer.

Den 1. januar trer reglene om innleie i kraft. I LO Aktuelt i november uttalte forskere at andelen utleide fortsatt utgjør en liten del av den totale sysselsettingen i Norge, trolig fortsatt mellom 1,5 pst. og 2 pst. LOs Trude Tinnlund frykter at statistikken ikke fanger opp den reelle utviklingen, og sier hun tror det kan være mørketall.

Det ser mørkt ut for norsk arbeidsliv hvis vi skal fortsette å utforme politikk basert på den typen skremselspropaganda og synsing. Hovedkonklusjonen i Fafos rapport om tilknytningsformer er at det er ikke en betydelig økning av løsarbeidere i norsk arbeidsliv. Fast ansettelse er fortsatt hovedregelen, og andelen midlertidige holder seg stabilt.

Mitt ønske for arbeidslivspolitikken i 2019 er at vi snakker om det arbeidslivet vi har her i Norge, og utformer regelverk med bakgrunn i dette, sånn at vi ikke kveler det seriøse næringslivet gjennom å behandle alle som kriminelle. Det skaper ingen nye jobber, det gir ikke rom for inkludering, og det skaper ikke et bærekraftig velferdssamfunn.

Statsråd Anniken Hauglie [18:19:30]: Jeg fikk et konkret spørsmål av representanten Lise Christoffersen om kuttet i støtten til cøliaki, hvor jeg ble bedt om å redegjøre for hvilke forskningsrapporter som vi la til grunn. Departementet fikk utarbeidet to forskningsrapporter: en fra Proba og en fra SIFO, som begge viste at støtten var for høy, noe også Norsk cøliakiforening ga regjeringen rett i. Så har det vært en diskusjon i etterkant om hvor mye for høy den har vært, men den har altså vært for høy – det har det ikke vært noen uenighet om.

Så en liten korrigering: Det har vært hevdet av flere her at regjeringen kutter i støtten til enslige forsørgere. Det er ikke foretatt noen kutt i støtten til enslige forsørgere av denne regjeringen. Derimot ble det gjort ganske store endringer av den forrige regjeringen i overgangsstønaden til enslige, hvor man bl.a. kuttet antall år ganske betraktelig. Det denne regjeringen har gjort med overgangsstønaden for et par år siden, var å endre støtten til de mødre som fikk flere barn med samme mann og sånn sett kanskje ikke lenger var å anse som enslige. Men den store endringen, det store kuttet, var det altså den forrige regjeringen som sto for – ikke denne.

Så er det ikke slik at enhver endring er negativ eller usosial, slik det hevdes i denne sal. Tvert om mener jeg det er nødvendig å foreta gjennomgang og endringer også av velferdsordninger, nettopp for å se om de bør tilpasses nye behov og nye brukere. Det kan også være verdt å minne om at det også har vært gjort betydelige utvidelser i velferdsordninger fra denne regjeringens side, ikke minst skjermingsordninger for barnehageutgifter til foreldre. Nå reduserer vi altså aldersgrensen til to år, noe som vil være svært viktig for mange av de familiene som jeg tror de fleste i denne sal er opptatt av å hjelpe.

Så har jeg full forståelse for at opposisjonen ikke har behov for å framheve de store forbedringene som denne regjeringen gjør, men det kan være verdt å minne om at også denne regjeringen har sosialt sinnelag og ønsker det beste for våre innbyggere.

Lise Christoffersen (A) [18:22:00]: Først har jeg lyst til å takke statsråden for skrytet vi fikk for Arbeiderpartiets forslag om 700 nye VTA-plasser neste år. Jeg mener hun brukte uttrykk som «en historisk sterk satsing». Det satte vi stor pris på.

Så til representanten Erlend Wiborg, som stadig stiller spørsmål. Jeg har lyst til å stille noen tilbake. Fremskrittspartiet stemte imot Arbeiderpartiets forslag om aktivitetsrett og -plikt for alle sosialhjelpsmottakere – ikke bare for dem under 30 år, men alle. Hvorfor det?

Representanten Erlend Wiborg stilte et spørsmål til representanten Lundteigen i stad, om det var rettferdig at en flyktning i samme bilulykke som en hjemvendt student skulle få så mye mer. Da lurer jeg bare på om den studenten hadde stønad fra Statens lånekasse.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [18:23:08]: Det er sagt en del ting i denne debatten som jeg føler en trenger å oppklare. En del kom fra min medfylkesrepresentant Margret Hagerup, som snakket om at det er viktig med forutsigbarhet og stabilitet for næringslivet. Ja, det er vi helt enig i, og derfor er det spesielt at samtidig som man snakker om forutsigbarhet og stabilitet, går man inn for å endre permitteringsreglene fra 49 til 26 uker, altså det motsatte at hva mange bedriftseiere ønsker, for å kunne beholde kompetansen i sine bedrifter.

Så var det sånn at endringene som ble gjort i arbeidsmiljøloven, skulle skape flere jobber. Det ble gjentatt og gjentatt fra borgerlige politikere av ulike fargenyanser, men realiteten ble, og fakta er, at det ikke skapte flere jobber, det skapte flere midlertidige jobber, akkurat som de rød-grønne partiene advarte mot.

Så sier representanten Hagerup at næringslivet er truet av rød-grønne partier. Der har hun heller ikke historien på sin side, for i de årene SV satt i regjering, fra 2005 til 2013, ble det skapt 355 000 nye arbeidsplasser, og to av tre av dem var i privat sektor. Det er altså ikke riktig at det trenger å være noen utbredt frykt blant norske bedriftseiere neste gang SV kommer til makta, ved neste korsvei.

Men man skal være forberedt på at vi vil bidra til mer omfordeling og sørge for at også de som sitter nederst ved bordet, får være med, for det er altså ikke sånn at vi skaper et godt samfunn ved bare å gi mer til de folkene som sitter på toppen. Vi skaper et godt samfunn ved å redusere ulikhetene, sørge for bedre fordeling og sikre at alle får være med på oppgangstider.

Jeg er veldig stolt av den jobben som Kristin Halvorsen gjorde da hun var finansminister i Norge. Det handler også om at de partiene som satt i regjering da, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, har allergi mot arbeidsløshet, så selv da det ble finanskrise i Europa og i Norge, motarbeidet en effektivt arbeidsløsheten som kunne ha bitt seg fast.

Det er på Høyres vakt at det er mange som har mistet jobbene sine. Man reagerte altfor sakte. I Stavanger lovte ordføreren der at en skulle skape 10 000 nye arbeidsplasser, et valgløfte som på ingen måte hadde noen realitet. Det er altså Høyre som har håndtert den forrige krisen på en dårlig måte, og det er de som må ta ansvar for at veldig mange mistet arbeidsplassene og ikke fikk nye.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:26:22]: Det er interessant at Fremskrittspartiets representanter Theodor Helland og Erlend Wiborg løfter litt på lokket og slipper ut litt av Fremskrittspartiets grunnsyn. Det er befriende. Representanten Theodor Helland sa at det var et fritt, sjølstendig marked som var målet. Det er vel få ting som er mer urettferdig, mer primitive, farligere og skaper mer sosial uro og konflikt i arbeidsmarkedet enn en sånn holdning. Det er den sterkestes rett. Det er ganske sterkt å høre. Erlend Wiborg sier at vel, det står ikke så verst til med de økonomiske forskjellene, og så sier han at han må erkjenne at forskjellene har økt noe. Vel, da er vi i hvert fall på samme planet. Fremskrittspartiet og Senterpartiet er enig i at forskjellene øker. Fremskrittspartiet synes det for så vidt er greit.

Så til Margret Hagerup – om historiefortellingen om bemanningsselskapene. Representanten sa først at det som skjedde, var regjeringas plan. Samtidig sa hun senere i innlegget at det var i grunnen ikke noe problem med løsarbeidere, for det var rimelig godt organisert. Det som skjedde i saken, var at vi fikk definert fast ansettelse i arbeidsmiljøloven. Vi fikk definert at ansettelseskontrakten «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» ble ulovlig. Det var ikke regjeringa som drev det fram. Nei, det var fagbevegelsen og sterke krefter her på Stortinget. Jeg er veldig stolt av at vi fikk det til, som et resultat av at det vokste fram en klar holdning nedenfra. Senterpartiet fremmet flere ganger flere forslag om det samme. Endelig nådde vi fram.

Så til det som skjedde ved behandlingen. Det regjeringa da prøvde på, for å kompensere for at en måtte endre loven sånn som jeg nå sa, var at bemanningsselskapene skulle få en særregel om at de og bare de – de og bare de, president – skulle ha generell adgang til midlertidig ansettelse etter § 14 i arbeidsmiljøloven. Det ble heldigvis avvist. Det ble også presisert under § 14-12 (2) at dersom en skulle erstatte fast ansatte med bemanningsfolk, krevde det avtale med fagforening med innstillingsrett. Dette var – som statsministeren sa – det største nederlaget for statsminister Solberg. Jeg vil takke Kristelig Folkeparti for at en var tro mot sin grunnholdning, nemlig at et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv.

Jeg håper at vi kan komme videre, sånn at bemanningsselskapene får to roller framover. Det er å dekke opp vikariater og for øvrig formidle arbeidskraft – punktum.

Leif Audun Sande (A) [18:29:40]: Dette er til Margret Hagerup, som snakkar om at me må gje føreseielege vilkår. Eg trur at eg kjenner industrien på Vestlandet betre enn dei fleste, etter 30 år som sentralt tillitsvald for oljearbeidarane. Éin ting er sikkert: Det ein vil gjera med permitteringsregelverket, er ikkje i det heile å gje føreseielege vilkår – ikkje i det heile. I brevet som eg fekk i kveld frå industrien i Sunnhordland, skriv dei bl.a.: Konsekvensane av at permitteringsreglane vert endra, kan få katastrofale følgjer for enkelte bedrifter, der valet vert å gå til oppseiing av kjernekompetanse, som igjen fører til at grunnlaget for framleis drift ikkje er til stades – katastrofale verknader. Det er ikkje føreseieleg i det heile, det ein held på med. Det er øydeleggjande for dei seriøse bedriftene. (Presidenten klubbar.)

Heidi Nordby Lunde (H) [18:30:56]: Permitteringsordningen må være en av få ordninger hvor Arbeiderpartiet, SV og delvis også Senterpartiet virkelig stiller seg på arbeidsgivers side – uten å ta hensyn til arbeidstaker. Representanten Sakariassen viste til at ordningen er viktig for å beholde kompetansen til dem som ikke har oppdrag, istedenfor at den kompetansen får lov til å flytte seg og ta seg fast arbeid et sted som har oppdrag.

Jeg har lyst å minne om at da oljeprisen falt som en stein i 2014, gikk 50 000 arbeidsplasser tapt de neste årene. Disse arbeidsplassene har ikke kommet tilbake. Hadde regjeringen endret på permitteringsperioden da Arbeiderpartiet foreslo det, hadde vi skjøvet arbeidsfolk ut i permittering fra en jobb som ikke kom tilbake. I stedet for at folk kunne få bruke kompetansen sin hos noen som faktisk trengte den, ville Arbeiderpartiet med andre ord la dem bruke 49 uker av sin dagpengeperiode, med et lønnskutt til 62,4 pst., som er dagpengeordningens nivå.

Enda mer spennende er det når representanten Sande sier at permittering er viktig for norsk konkurransekraft, og representanten Lundteigen sier at det bidrar til å ta arbeidstopper og fylle midlertidige behov. Dette var noe vi mente at nettopp innleie og bemanningsbyråene skulle klare. Så i stedet for å sende arbeidstakere fram og tilbake i usikkerhet, med lønnskutt i dagpengene, ønsket vi bare noen moderate endringer av innleie for å rydde opp i problemene, slik at de fortsatt kunne ta arbeidstopper og bidra til konkurransekraft i norsk næringsliv. Men da ønsket man tydeligvis heller å sende ansatte ut i permittering enn at et bemanningsbyrå kunne sendt dem videre til et annet oppdrag med full lønn.

Det går godt i norsk økonomi, og det er mangel på arbeidskraft i store deler av landet. Da er det på tide å normalisere ordninger for å unngå misbruk, og jeg synes egentlig at representanten Lundteigen holdt et godt begrunnet innlegg om det.

Representanten Sakariassen viser for øvrig til jobbskapingen under de rød-grønne. Jeg har lyst å minne om at LOs daværende sjeføkonom, Stein Reegård, sa at to tredjedeler av de jobbene hadde gått til utenlandsk arbeidskraft, som mest sannsynlig fortrengte norsk arbeidskraft.

Så hadde representanten Sande et innlegg som jeg egentlig ikke skjønte så fryktelig mye av. Nettopp fordi jeg står for regjeringens Jeløya-erklæring om et godt organisert arbeidsliv, mener jeg det er bekymringsfullt at hele 30 pst. av dem som ikke er organisert, svarer at fagforeningene ikke ivaretar deres interesser, og at hele 36 pst. svarer at de mener at fagforeningene er for knyttet til partier. Det krever nok noe mer selvransakelse hos både fagforeningene og Arbeiderpartiet enn kun å etterlyse skattefradrag for fagforeningskontingenten.

Jeg føler også et lite behov for å rydde opp i noen åpenbare misforståelser og påstander som kommer fra denne talerstolen hele tiden: Antallet midlertidige stillinger har ikke økt. Det har vi forskningsrapporter på. Og fradraget for fagforeningskontingenten er ikke kuttet av denne regjeringen.

Karin Andersen (SV) [18:34:12]: Det er mye å ta tak i fra siste innlegg. Først til dette at vi har arbeidsinnvandring, og at det bidrar til verdiskapingen i Norge: Ja, det gjør det, men det bidrar også til noen av problemene. Jeg har ikke hørt at Høyre har tatt til orde mot at vi skal ha arbeidsinnvandring fra EØS-området.

Grunnen til at jeg tok ordet, var at representanten Heidi Nordby Lunde sa at fordi vi ville ha en lengre permitteringsordning nå, så får ikke de ansatte lov til å flytte på seg. Selvfølgelig får de lov til å flytte på seg hvis de har lyst til det. Det er jo ingen som hindrer dem i det. Men poenget med dette er det som bedriftene sjøl sier, at de opplever et stort kompetansetap der det er svingninger, og der de kan miste kompetanse, noe som gjør at bedriftene går nedenom og hjem, og at det er ødeleggende for næringslivet, og ikke byggende, slik som Høyre tydeligvis mener.

Arild Grande (A) [18:35:21]: På grunn av kort tid får jeg nøye meg med å oppsummere innleie-debatten på følgende vis: Det er åpenbart at Høyre har totalt mistet selvtilliten i den saken, og at de nå prøver å renvaske historien sin – det er det verdt å merke seg – istedenfor fortsatt å stå for det de har ment i den saken.

Innlegget fra Heidi Nordby Lunde som ble holdt nettopp, viser jo hvor langt fra arbeidslivet Høyre står. De tillitsvalgte fra Kværner-familien i Fellesforbundet, som satt på galleriet og fulgte debatten her, har lang fartstid når det gjelder å låne ut arbeidskraft mellom de ulike verftene når det er bølgedaler og bølgetopper. Det mister man muligheten til hvis man må gå til oppsigelser i stedet for å permittere ansatte og bygge kompetansen, slik at når oppdragene kommer igjen, kommer arbeidskraften tilbake med høyere kompetanse. Derfor har både Norsk Industri og Rederiforbundet og en lang rekke bedriftsledere nå innstendig bedt om at man ikke kutter i de ordningene som sikrer forutsigbarhet og kompetanse.

Heidi Nordby Lunde (H) [18:37:54] (ordfører for sak nr.8): Dagens regler for regulering av alderspensjon ble innført fra 2011, som en del av pensjonsreformen. Det viktigste formålet med pensjonsreformen var å sikre framtidens pensjoner gjennom å styrke pensjonssystemets bærekraft når fødselstallene synker, samtidig som det blir flere pensjonister og levealderen øker.

I framtiden må yrkesaktive stå lenger i jobb for tilsvarende ytelser som dagens pensjonister. Alderspensjonen fra folketrygden reguleres årlig etter lovregler som er fastsatt av et bredt flertall på Stortinget. En integrert del av pensjonsforliket var at pensjonene skal reguleres med grunn i forventet lønnsvekst i reguleringsåret, og med justering for eventuelle avvik mellom forventet og faktisk lønnsvekst de siste to årene. Det skal deretter fratrekkes en fast faktor på 0,75 pst., slik at det alltid skal lønne seg å stå i jobb.

Det er viktig at pensjonistenes inntektsutvikling og statens pensjonsutgifter følger forutsigbare regler. Etter forslag fra regjeringen Stoltenberg II har Stortinget sørget for dette ved at det i lov og forskrift fullt ut er fastlagt hvordan reguleringen skal skje. Blant annet er det nedfelt i lov at opptjente pensjonsrettigheter årlig skal oppreguleres med alminnelig lønnsvekst. Et flertall i komiteen, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil beholde reguleringen slik den er i dag, og mener denne med dagens vekst i økonomien vil slå bedre ut for pensjonistene i tiden som kommer, enn om den skulle endres. Et mindretall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, vil endre reguleringsprinsippene og gjeninnføre praksisen med at trygdeoppgjøret legges fram som egen sak for Stortinget.

Regjeringen har de siste årene gjennomført flere andre tiltak som har styrket pensjonene for store grupper av pensjonistene. I 2016 ble grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister økt fra 85 til 90 pst., og minstepensjonen er økt i tre omganger etter 2016. Regjeringens skattelettelser innebærer at utviklingen etter skatt er bedre enn utviklingen før skatt. Det avgjørende er hvor mye man sitter igjen med når pensjonen er regulert og skatten betalt. Det er helheten som teller.

Det er nøye sammenheng mellom reguleringen av alderspensjon under utbetaling og andre elementer i alderspensjonssystemet. Derfor vil det ikke være mulig å innføre forhandlingsrett på ett av elementene, del vi si i selve reguleringsspørsmålet. Da gir det heller ikke mening å flytte trygdeoppgjøret tilbake til Stortinget, men å behandle saken i forbindelse med statsbudsjettet, slik det gjøres i dag.

Drøftingsinstituttet ble noe endret etter pensjonsreformen i 2011, nettopp fordi reguleringen følger direkte av lov og forskrift. Resultatet er i all hovedsak gitt etter at det relevante tallgrunnlaget fra revidert nasjonalbudsjett og det tekniske beregningsutvalget for lønnsoppgjørene foreligger. Med disse bestemmelsene i bunn er det vanskelig å se for seg innføring av såkalt reelle forhandlinger mellom staten og organisasjonene.

Opprinnelig var Pensjonistforbundet og LO de ledende organisasjonene som deltok i den årlige reguleringen av grunnbeløpet og pensjoner gjennom drøftingsmøtene med regjeringene. Drøftingene er utvidet til å omfatte fire pensjonistorganisasjoner, to organisasjoner for funksjonshemmede og fire arbeidstakerorganisasjoner. Komiteens flertall mener derfor at drøftingsretten også er ivaretatt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:41:31] (ordfører for sak nr. 9): Saken gjelder forslag fra SV om å gi trygdeoppgjøret fullverdig behandling i Stortinget for å vise landets eldre den respekten de fortjener.

Det er stor uenighet i komiteen om spørsmålet. Regjeringspartiene går, sammen med Arbeiderpartiet, mot at det gis forhandlingsrett til pensjonistenes organisasjoner, mens Senterpartiet og SV går inn for forhandlingsrett. Jeg tar herved opp forslaget om det.

Dagens system er at det er en drøftingsrett, og det ble sist formalisert gjennom en avtale den 28. november 2014. Drøftingsretten fungerer sånn at det er meget korte møter, for å si det diplomatisk. Staten legger fram sitt syn, organisasjonene forteller hva som er deres syn, og så går en hver til sitt – med eller uten protokoll fra pensjonistenes organisasjoner.

Vi har videre et system der det ikke lenger legges fram en egen proposisjon om våren. Det tas om høsten, og dermed får vi diskusjonen om pensjonistenes og de uføretrygdedes kår på et helt annet tidspunkt enn når en drøfter dette i Stortinget – spørsmål om en rekke yrkesaktives lønns- og arbeidsvilkår framover. Dermed får det liten oppmerksomhet, og det er feil når vi vet at pensjoner til de grader er fordelingspolitikk.

Senterpartiet har klargjort sitt syn i denne innstillinga når det gjelder prinsippene framover. Vi har tidligere vært enig i at pensjoner under utbetaling skulle reguleres som et gjennomsnitt av lønns- og prisutviklingen, teknisk fastsatt til en regulering lik lønnsutviklingen fratrukket 0,75 pst. Men etter å ha sett hvordan dette fungerer, og drøftet nøye konsekvensene av et nytt system, har vi kommet til at vi også støtter en ny beregningsmåte for regulering av pensjoner under utbetaling til å være knyttet til faktisk gjennomsnitt av lønn og pris, i tråd med organisasjonenes ønske. Det som da skjer, er at reallønnsøkningen – hvis det skulle være aktuelt å få i enkelte perioder, noe de ikke har fått de siste årene – vil bli noe avdempet, og så vil også bunnene bli noe avdempet. Så en får altså en jevnere utvikling av pensjoner enn i dag. En vil i hvert fall gardere seg mot de klare og sterke realinntektsnedgangene som dagens system har gitt.

Når det gjelder systemet framover, er det som sagt slik at pensjoner er fordelingspolitikk, og i enhver fordelingspolitikk er det viktig at en har kunnskap i befolkningen, og at en har kunnskap i Stortinget. Det som derfor er Senterpartiets holdning til det spørsmålet, er, oppsummert, ganske enkelt sånn: Pensjonistenes oppgjør behandles hver vår i Stortinget i en egen proposisjon. Stortinget vedtar da bevilgninger i forbindelse med pensjoner, altså det som blir statens utgifter. Og ikke minst: Stortinget sier sin mening. Stortinget sier sin mening om det som har skjedd, og det som skal skje i neste års forhandlinger. Dermed får partene, både staten og organisasjonene, klare rammer for hvordan forhandlingene neste år skal skje. En må handle innenfor de rammene, for det er Stortingets vilje.

Det er viktig at vi får fram et tallgrunnlag tilsvarende det som er fra Det tekniske beregningsutvalget i LO- og NHO-oppgjøret, sånn at de forhandlingene skjer på et mest mulig omforent grunnlag, og så foregår forhandlingene og forhandlingsretten innenfor disse rammene. Hvis organisasjonene da vil prioritere dem som ligger dårlig an pensjonsmessig, så har en mulighet til det. Jeg vil si at fra Senterpartiets side vil det være naturlig å legge premisser ved de årlige behandlingene, slik at det er noe som skal prioriteres ved de kommende pensjonsforhandlingene. Det vi da står oppe i, er at den forhandlingsretten og det resultatet der – enten det blir enighet eller uenighet – er en forberedelse til Stortingets endelige behandling. Dette er et system som gir pensjonistorganisasjonene rettigheter, men det gir dem også plikter, og det er et framtidsrettet system når vi vet hvor mange som er avhengig av pensjoner for å få gode vilkår i sin situasjon.

Lise Christoffersen (A) [18:46:59]: Denne debatten blir egentlig en reprise på debatten fra i fjor og i forfjor, og slik ser det dessverre ut til at det vil fortsette så lenge Solberg-regjeringa sitter. Stortinget kommer ikke til å få trygdeoppgjørene til reell behandling. Denne meldinga handler om regulering av pensjonene fra 1. mai 2018, og i dag er det 13. desember. Det er gått mer enn sju måneder siden oppgjøret ble avsluttet, så det er ingen reell behandling vi har her i dag. Pensjonistenes drøftingsrett er derfor heller ikke reell. Det har regjeringa ensidig bestemt og er ikke til å rikke. Det hjalp ikke engang at den tidligere statsråden fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, bedyret overfor Stortinget at det var det ikke noe problem å ordne.

Under Høyre–Fremskrittsparti–Venstre-regjeringa kommer vi fortsatt til å ha en situasjon der forskjellene mellom pensjonistene øker. Det skjer ved at regjeringa gir skattekutt som kommer de rikeste pensjonistene til gode, framfor dem med minst. Etter hvert som levealderen øker, øker også tida som pensjonist. Prosentvise tillegg fører til at de sosiale forskjellene mellom pensjonistene gradvis blir større. De enslige minstepensjonistene får litt ekstra gjennom budsjettforliket. Det har Arbeiderpartiet også hatt i sine budsjetter, og vi er glade for at Kristelig Folkeparti har greid å forhandle det inn i budsjettforlikene på Stortinget. Men det er ikke riktig, slik regjeringa pleier å framstille det, at dette er regjeringas eget verk. Det har skjedd i Stortinget, og første gangen var det faktisk Arbeiderpartiet som fremmet det i sitt alternative budsjett, før Kristelig Folkeparti tok den ballen.

Men det er én vesensforskjell mellom Arbeiderpartiets forslag og stortingsflertallets. Vi mener at de 4 000 ekstra skal gå til alle som lever på minsteytelser fra folketrygden, ikke bare alderspensjonistene, og har lagt inn ekstra midler til det i våre budsjetter.

Vi kommer også til å fortsette å se at pensjonister går i minus når andre går i pluss i år med svake lønnsoppgjør. Nå skjer det for fjerde år på rad, og det bør ikke skje for femte gang i 2019. Enda en gang har pensjonistorganisasjonene nektet å skrive under på oppgjøret. Regjeringa har tidligere gitt til kjenne at den ikke bryr seg nevneverdig om det. Men det gjør i hvert fall inntrykk på Arbeiderpartiet. Vi legger merke til at det heller ikke betyr noe for Fremskrittspartiet. Det har ennå ikke skjedd at Fremskrittspartiet har tatt ut formell dissens i regjeringa når det gjelder trygdeoppgjøret.

Heller ikke når det gjelder reguleringsprinsippene, er det mulig å få noen innrømmelser fra regjeringa, selv om pensjonistorganisasjonene ønsker det. Primært ønsker de forhandlingsrett, slik det er foreslått i det representantforslaget fra SV som vi behandler sammen med meldinga. Arbeiderpartiet støtter ikke forslaget om full forhandlingsrett, det mener vi bryter med pensjonsforliket. Men vi har tre forslag i de to sakene som organisasjonene støtter subsidiært – to av dem i innstillinga til meldinga – at regjeringa må gjeninnføre tidligere praksis med å legge trygdeoppgjørene fram som egen sak for Stortinget, og at regjeringa omgående må legge fram sak om reguleringsprinsipper basert på gjennomsnittet av lønn og pris. I innstillinga til representantforslaget ber vi regjeringa vurdere hvilke muligheter for omprioriteringer som finnes innen de rammene drøftingsretten setter. Det anser vi i utgangspunktet ikke å være et brudd med pensjonsforliket, men snarere å ta hensyn til et ønske fra den største av pensjonistorganisasjonene om å kunne bidra til å redusere sosiale forskjeller pensjonistene imellom, innenfor de rammene som følger av pensjonsforliket.

Stortinget har aldri fått noen politisk forklaring, bare en teknisk, på hvorfor regjeringa sluttet å legge trygdeoppgjørene fram for Stortinget. Gjentatte forslag fra opposisjonen om å gjeninnføre tidligere praksis er nedstemt. Slik vil det da antakelig fortsette, hvis ikke noen av regjeringspartiene snur, i hvert fall til oppgjøret i 2022. Fram til da må pensjonistene antakelig nøye seg med å håpe på bedre tider for lønnsmottakerne, slik at pensjonistene igjen kan gå i pluss. Hittil er det altså, som jeg sa, fire årskull av pensjonister som aldri har opplevd annet fra de tok ut pensjon, enn at pensjonen fra og med det tidspunktet og videre bare er blitt redusert i verdi. Det er ikke rettferdig, slik Arbeiderpartiet ser det.

Jeg tar herved opp de forslagene Arbeiderpartiet er med på i de to sakene.

Erlend Wiborg (FrP) [18:51:33] (komiteens leder): Jeg tror det er viktig når vi diskuterer denne saken, å se litt på hva som ligger bak, hva som er historien. Historien bygger på at den daværende rød-grønne regjeringen sto i bresjen og fikk gjennom et pensjonsforlik i Stortinget. Forliket ble vedtatt gjennom flere omganger. Det var kun ett politisk parti som konsekvent valgte å stemme imot pensjonsforliket, og det var Fremskrittspartiet. Grunnen til at vi stemte imot, er flere av de utfordringene vi nå ser. Jens Stoltenberg har for øvrig fremhevet at noe av det han er mest stolt av fra den rød-grønne perioden, er pensjonsforliket.

Og hva er de viktigste faktorene i pensjonsforliket? Den ene viktige faktoren er underreguleringen, altså at landets pensjonister skal få en lavere inntektsvekst enn resten av samfunnet. Det var en modell som Fremskrittspartiet stemte imot. Vi mente at landets pensjonister i utgangspunktet burde ha den samme veksten som resten av samfunnet. Så det debatten i dag reelt sett handler om, er to ting: Det ene er Stortingets behandlingsmåte, og det andre er underreguleringen.

La oss begynne med Stortingets behandlingsmåte: Vi behandler denne saken i dag ikke bare på grunn av at Sosialistisk Venstreparti har fremmet et Dokument 8-forslag, der de tydeligvis angrer på noe av det de gjorde i den rød-grønne regjeringen, men vi behandler en stortingsmelding i dag som tar et helhetlig overblikk på pensjonistenes økonomi, og det er viktig. Som jeg prøvde å illustrere i budsjettdebatten tidligere i dag, er det ikke kun hva man får i pensjon som er avgjørende for landets pensjonister; det er også hva man betaler i skatt, og hvordan de øvrige vilkårene er – hvor mye har man til å dekke sine utgifter fortløpende? Det er det som er interessant.

Selv om Fremskrittspartiet var – og er – imot underreguleringen, er jeg glad for at vi har en regjering som har klart å styrke pensjonistenes økonomi på mange andre områder, noe også stortingsmeldingen – for dem som faktisk har lest den – viser tydelig: at landets pensjonister kommer godt ut av flere av grepene regjeringen har tatt. Blant annet kommer landets pensjonister godt ut av at vi har redusert skattebyrden – i rak motsetning til de massive skatteøkningene som Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet ønsker å påføre dem.

Det kommer frem at landets pensjonister tjener godt på at vi har fått redusert den usosiale avkortingen for gifte og samboende pensjonister, altså at man skal få mindre i grunnpensjon kun på grunn av at man er gift eller samboende. Opprinnelig var den på 25 pst., i sin tid, og så fikk Fremskrittspartiet gjennom Bondevik-regjeringen forhandlet den ned til 15 pst. I forrige stortingsperiode fikk vi redusert den til 10 pst. – til sterke protester fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Der sørget vi for at gifte og samboende pensjonistpar får over 8 000 mer å rutte med i året, til sterk kritikk fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet! Om de ønsker å gjeninnføre det, får tiden vise. Jeg håper virkelig de ikke vil gjøre det.

I tillegg har vi i flere budsjettforlik sammen med Kristelig Folkeparti fått til en styrking for enslige minstepensjonister, noe jeg synes er bra og viktig.

Så ja, Fremskrittspartiet får ikke fullt gjennomslag for vårt primærsyn når det gjelder pensjoner. Vi tar inn over oss at vi var det eneste partiet som var imot pensjonsforliket, og derfor er jeg stolt av at vi, sammen med våre gode samarbeidspartnere i regjeringen og Kristelig Folkeparti, totalt sett har klart å styrke pensjonistenes økonomi.

Til slutt vil jeg oppfordre alle landets pensjonister som nå hører fagre ord fra denne talerstol, til å gå inn og se om Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti eller Senterpartiet faktisk bevilger mer penger til landets pensjonister i dette budsjettet, eller om det eneste pensjonistene reelt sett ender opp med, er økte skatter og avgifter. Det er det som faktisk er realitetene. Så landets pensjonister får det bedre med denne regjeringen, noe stortingsmeldingen tydelig viser, men det fortjener også de som var med og bygde landet.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [18:56:43]: De to sakene som vi diskuterer her, handler om hvordan vi skal innrette samfunnet for at alle innbyggere, også eldre, skal få muligheten til å delta både i velstandsveksten og i demokratiske prosesser som angår dem selv. På begge disse områdene fører regjeringen og flertallet i Stortinget feil politikk.

Pensjonistene har fått negativ realinntektsvekst i alle trygdeoppgjør siden 2015. Fire år på rad har regjeringen gått inn for å kutte inntektene til mange av landets pensjonister. I forkant av trygdeoppgjøret presenterte Pensjonistforbundet beregninger som viste at en pensjonist med 250 000 kr i pensjon i 2014 har tapt kjøpekraft tilsvarende 24 000 kr i perioden til og med 2018. 24 000 kr er mye penger, ikke minst når dette er penger som trekkes fra en allerede lav inntekt. I trygdeoppgjøret 2018 ble det nok en runde med nedgang i realinntekt for store deler av landets pensjonister.

Denne uken har Høyre angrepet SVs alternative statsbudsjett der vi foreslår å senke bunnfradraget i formuesskatten fra 1,48 til 1,2 mill. kr. For en person med 1,4 mill. kr i formue innebærer dette en skatteøkning på litt over 2 000 kr. Dette mente Høyre er å ta fra de fattige. Men om mennesker med 1,4 mill. kr i ligningsformue er fattige, hva vil de da kalle en pensjonist med 250 000 kr i årsinntekt? Og med tanke på ordbruken rundt 2 000 kr – hva vil Høyre kalle det å kutte 24 000 kr?

I begynnelsen hørte vi en del fra Fremskrittspartiets politikere om at beregningsmetodene måtte forandres, men kritikken har stilnet med årene, og nå er det knapt noen som blir overrasket når pensjonistene for fjerde år på rad får tapt kjøpekraft.

SV fremmer i Innst. 95 S for 2018–2019, sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, et forslag om at regjeringen må legge fram en sak om endring av reguleringsprinsippene for løpende pensjoner fra lønnsutvikling fratrukket 0,75 pst. til faktisk gjennomsnitt av lønns- og prisutvikling. At regjeringspartiene avviser dette blankt, selv om pensjonistene nå har tapt kjøpekraft flere år på rad, til sammen store beløp, gjør at en må spørre seg om regjeringen i det hele tatt er interessert i å prøve å løse dette. I stedet for å få på plass et ordentlig, forutsigbart system har det i flere omganger blitt lappet på systemet. Noen av endringene har vært positive, som å øke minstepensjonen noe. Andre grep har vært merkeligere. Da regjeringen foreslo å redusere den såkalte avkortingen for gifte og samboende pensjonister, innebar dette i realiteten at man økte pensjonene for alle unntatt enslige pensjonister. Man øker pensjonen for alle unntatt enslige pensjonister, som er alene om å betale husleie og strømregning. Dette utløste igjen behov for mer lapping for å forbedre situasjonen for de enslige.

SV foreslår, sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, at trygdeoppgjøret igjen må legges fram som sak for Stortinget. Det er ganske enkelt oppsiktsvekkende at flertallet på Stortinget insisterer på at trygdeoppgjøret, en sak som angår enormt mange folk, ikke skal kunne debatteres åpent i landets nasjonalforsamling. Det er forståelig at regjeringspartiene finner det bekvemt at trygdeoppgjøret ikke blir gjenstand for reell politisk debatt, ikke minst i lys av hvordan trygdeoppgjørene har gått de siste årene. Men vi kan ikke ha det sånn at temaer som er vanskelige for regjeringspartiene, ikke skal debatteres i Stortinget. At trygdeoppgjørene ikke diskuteres i Stortinget, svekker den demokratiske legitimiteten til resultatene av trygdeoppgjøret.

Dette bringer meg over til representantforslaget fra SV om å gi trygdeoppgjøret fullverdig behandling i Stortinget for å vise landets eldre den respekten de fortjener. Her fremmer SV sammen med Senterpartiet forslag om at organisasjonene som deltar i trygdeoppgjøret, får forhandlingsrett. Dette handler ikke om at organisasjonene skal kunne diktere oppgjørene, eller at vi ikke ønsker ansvarlige oppgjør; det handler om å ta folk på alvor gjennom at organisasjonene som representerer deres interesser, får større påvirkningsmuligheter på innretningen av oppgjørene. Det handler om å gi omtrent 1,3 millioner alderspensjonister og uføre en reell innflytelse over egen inntekt.

I dag har vi muligheten til å ta grep for økonomisk trygghet for pensjonistene, å bedre forutsigbarheten, og en mer demokratisk innretning av trygdeoppgjørene. Den muligheten håper jeg Stortinget griper.

Seher Aydar (R) [19:01:53]: 2018 ligger an til å bli det fjerde året på rad da pensjonistene vil få reduksjon i kjøpekraften sin. Årsaken er det nye pensjonssystemet som ble innført i 2011. I lovs form har Stortinget vedtatt en fast ordning der de løpende utbetalingene av pensjonene skal følge den gjennomsnittlige lønnsveksten med et fast fratrekk på 0,75 pst. Med lavere lønnsvekst og økende prisvekst har realveksten i pensjonene vært negativ i årene 2015, 2016 og 2017. Det betyr at pensjonistene har fått dårligere kjøpekraft fire av de sju årene det nye pensjonssystemet har vært gjeldende, når vi tar med utsiktene for 2018.

I det gamle pensjonssystemet hadde pensjonistorganisasjonene forhandlingsrett mot regjeringen i trygdeoppgjøret, noe som gjorde det mulig å rette opp i avvik i inntektsutviklingen. Forhandlingsretten er erstattet med en drøftingsrett som fratar organisasjonene mulighet til å sette makt bak kravene sine. Tidlig i sommer slo Pensjonistforbundet alarm da reguleringen av pensjonsutbetalingen for fjerde år på rad ga en inntektsreduksjon. I en artikkel i Dagens Næringsliv 15. juli 2017 sier Gahr Støre at tapet av kjøpekraft for pensjonistene har vært utilsiktet – det var ikke meningen at pensjonistene skulle tape så mye. Det har vært urettferdig, og det må rettes opp i. Høyre har faktisk også uttalt seg bekymringsfullt. Det nye pensjonssystemet er et resultat av en gedigen sparereform som går ut over landets pensjonister.

Det kan virke som om stortingsflertallets idealborger har en yrkeskarriere på 43 år, relativt høy inntekt og ingen psykiske eller fysiske hindringer for å jobbe noen år ekstra etter fylte 67 år. Dette er nemlig oppskriften på å få like mye pensjonsutbetaling som det den gamle folketrygden ga dem som hadde hatt et aktivt yrkesliv, med slitasje og uregelmessige årsinntekter. Det er ikke bare sånn at man kan spe på pensjonsgrunnlaget med noen år ekstra i jobb nå som besteårsregelen og AFP-opptjening fra 62 til 67 år er borte – for den muligheten er det mange som ikke har i dette landet. Den muligheten har ikke de som er pensjonister, eller de som er ute av det ordinære arbeidslivet av helsemessige årsaker. Derfor er det helt nødvendig at pensjonistene får tilbake muligheten til å forhandle om inntektsutviklingen sin, at ordningen med prosentfratrekk på reguleringen bortfaller, og at pensjonistene får kompensert for årene med tapt kjøpekraft.

Statsråd Anniken Hauglie [19:04:59]: I meldingen som behandles i dag, legger regjeringen fram informasjon om årets regulering av pensjoner og pensjonistenes inntektsforhold samt protokollen fra drøftingsmøtene med organisasjonene og statistiske opplysninger. Det redegjøres for utviklingen i pensjonistenes samlede inntektsforhold de senere årene og faktorer som påvirker denne. Gjeldende regler for reguleringen av pensjoner og bakgrunnen for disse omtales også.

Stortinget har gjennom brede pensjonsforlik fastsatt klare regler for hvordan pensjonene skal reguleres. Årets trygdeoppgjør er gjennomført fullt ut i tråd med disse reglene og tidligere praksis. Gjeldende regler for reguleringen gjør det mulig å hensynta utgifter til pensjon på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett allerede i forslaget til statsbudsjett. Ved at midlene som er nødvendige for å gjennomføre trygdeoppgjøret, bevilges i forbindelse med den ordinære budsjettbehandlingen, har Stortinget også mulighet til å bevilge midler til pensjonister utover det som følger av den ordinære reguleringen. Det er også gjort de siste årene.

Stortinget får med denne meldingen grundig informasjon om årets pensjonsregulering og et helhetlig bilde av den økonomiske situasjonen for våre pensjonister – grundigere enn det den tidligere proposisjonen gjorde. Hensikten med å legge fram en melding i forbindelse med statsbudsjettet er å få en tydeligere debatt om pensjonistenes inntektsutvikling ved å knytte diskusjonen direkte til behandlingen av statsbudsjettet, der også prioriteringer kan følges av penger gjennom forpliktende vedtak i Stortinget.

Dagens regler for regulering av alderspensjon ble innført fra 2011 som en sentral del av pensjonsreformen. Alderspensjonen reguleres som kjent med lønnsveksten og deretter et fratrekk på 0,75 pst. I flere år har dette gitt en økning av pensjonene utover det som ville vært et gjennomsnitt av pris- og lønnsutviklingen. I år da jobbene er usikre og lønnsveksten lav, vil det gi en mindre vekst i pensjonene.

Dagens regulering er godt begrunnet, ved at pensjonistenes inntektsutvikling står i forhold til de yrkesaktives inntektsutvikling. Det vil være feil og kan svekke oppslutningen om pensjonsreformen dersom vi skal øke byrdene på de yrkesaktive i perioder med svak lønnsvekst.

Det er viktig å se hvordan reguleringen av pensjoner slår ut over tid, ikke bare i enkeltår, og for hele perioden under ett har utviklingen vært positiv.

Det er også andre forhold enn den årlige reguleringen som påvirker pensjonistenes kjøpekraft. Regjeringen har økt grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister. Gjennom budsjettavtalene med Venstre og Kristelig Folkeparti er ensliges minstepensjon økt med 4 000 kr i flere omganger. Minstepensjonen til gifte og samboende er økt med 1 000 kr. Det er også foreslått en økning av minste pensjonsnivå til enslige alderspensjonister på 4 000 kr fra 1. september 2019. Samlet skattelette i perioden 2014–2018 er på om lag 4 mrd. kr for alderspensjonistene.

Disse tiltakene har bidratt til at pensjonistenes kjøpekraft har økt betydelig mer enn det som følger isolert sett av den årlige reguleringen.

Så til drøftingene: Pensjonistene og de funksjonshemmedes og arbeidstakernes organisasjoner er fortsatt involvert i den årlige reguleringen av grunnbeløpet og pensjoner mv. gjennom de drøftingsmøtene som er mellom regjeringen og organisasjonene. Møteopplegget mellom regjeringen og organisasjonene på dette området har lang tradisjon, er nedfelt i en egen avtale og gjøres på samme måte nå som før. Jeg ser ikke at det foreligger sterke grunner til å endre dette opplegget når det følger de samme retningslinjene som det alltid har gjort.

Lise Christoffersen (A) [19:23:09]: Representanten Erlend Wiborg spør og spør, så vi blir jo aldri ferdige her, vi må jo svare!

Han la vekt på historien og på regjeringen Stoltenberg II, men jeg tror at når historien om pensjonsforliket i Stortinget skal skrives, må en gå et hakk lenger bakover i tid. Først fikk en pensjonskommisjonen, så kom St.meld. nr. 12 for 2004–2005 fra Bondevik II-regjeringen, og så har det gått i flere etapper i Stortinget med forhandlinger partiene imellom, fram til Ot.prp. nr. 37 for 2008–2009. Det er helt riktig at Fremskrittspartiet da var imot pensjonsforliket, men det var da. Nå er jo Fremskrittspartiet forpensjonsforliket, det har til og med finansminister Siv Jensen bekreftet på direkte spørsmål fra undertegnede. Så her må vi ha med hele historien, fra begynnelsen til der vi står i dag.

Så til de grader er Fremskrittspartiet nå med på pensjonsforliket at de ikke engang kan tenke seg å være med på å diskutere om Stortinget faktisk skal holde det løftet vi ga til pensjonistene om at pensjoner under utbetaling skulle reguleres som et gjennomsnitt av lønn og pris. Vi valgte en teknisk løsning som historisk sett hadde vist seg å gi kanskje til og med lite grann mer. Vi gjorde det for enkelhets skyld, så innhentet virkeligheten oss, og da må vi også være villige til å se på det på nytt. Men det vil ikke Fremskrittspartiet være med på, selv om pensjonistenes organisasjoner gjerne vil det.

Så sier representanten Wiborg at pensjonistene får så mye med Fremskrittspartiet fordi det er så mange skattekutt som kommer pensjonistene til gode. Også der har undertegnede bedt finansminister Siv Jensen om å få en oversikt over hvilke pensjonister som nyter godt av de skattekuttene – og det er jo pensjonistene med høye inntekter, det er ikke minstepensjonistene. Det er ikke de pensjonistene som har vanlige, normale gjennomsnittspensjoner, det er de som har høye pensjoner fordi de har hatt høy inntekt tidligere i livet, som nyter mest godt av det.

Så, til slutt, ble det oppfordret til at pensjonistene burde sette seg ned og lese igjennom budsjettet for å se om de har fått noe av Arbeiderpartiet. Da kan jeg kanskje gi en liten leseveiledning. Hvis en går til side 41 i innstillingen til budsjettet, viser vi der til at vi i Arbeiderpartiets alternative budsjett har foreslått en økning på 222,6 mill. kr, slik at alle som er reelle minstepensjonister, ikke bare de som har alderspensjon, skal få 4 000 kr ekstra. Det finner en der.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:26:31]: Det var også komiteens leder, Erlend Wiborg, som gjorde at jeg ba om et nytt innlegg, for jeg tror det er behov for at Wiborg kommer opp på talerstolen og forteller hva som er Fremskrittspartiets standpunkt i dag, hva som er Fremskrittspartiets standpunkt som parti. For vi har jo fått klarlagt tidligere her i dag at en har ett mulig standpunkt som parti og et annet standpunkt i regjering. Det kan være forståelig, det, jeg har noe erfaring jeg også.

Det som er interessant i innlegget til Wiborg, er at han feller en veldig hard dom over hva de rød-grønne gjorde. Han sier at prinsippene for pensjonsregulering var feil, det som de rød-grønne la opp til, samtidig som vi ikke får klarhet i hva Fremskrittspartiet som parti mener nåframover. Vi har heller ikke fått noen forklaring på hvorfor Fremskrittspartiet er imot at det skal være forhandlingsrett for pensjonistene. Drøftingsrett og forhandlingsrett er to vidt forskjellige ting. Det som blir sagt av representanten, er at det er bra slik det er i dag, for da får vi en stortingsmelding som gir et helhetlig overblikk – som om en ikke kan få det dersom en får en proposisjon om våren. En proposisjon om våren kan jo inneholde alle de samme elementene som en stortingsmelding dersom regjeringa ønsker det, det er jo ikke noe problem at regjeringa bretter ut hele den totale politikken for pensjonistene. Det er klart at pensjonistenes organisasjoner vil hensynta det som skjer innenfor skatt, og det som skjer innenfor andre ytelser, for det er den helheten en sitter igjen med, som er avgjørende for pensjonistenes økonomiske og sosiale situasjon.

Så vil jeg anbefale at representanten Wiborg kommer opp og forteller hva som nå er partiets standpunkt, etter den harde tiraden han kom med mot de rød-grønnes politikk.

Heidi Nordby Lunde (H) [19:29:42] (ordfører for saken): I denne saken står en samlet komité bak forslaget til vedtak til lov i innstillingen. Det er ikke tradisjon for å kommentere en arbeidstvist mellom partene i arbeidslivet ytterligere. Derfor har heller ikke flertallet ytterligere merknader i denne saken.

Så kunne jeg latt det bli med det, men det jeg kunne tenke meg å kommentere, er omtalen av velferdsleverandører i merknadene til saken fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

Høyre mener at velferdssamfunnet sikres best gjennom et samspill mellom det offentlige og private og ideelle aktører. Å ha et mangfold av tilbydere, enten det gjelder helse- og omsorgstjenester, barnehager eller barnevernsinstitusjoner, skjerper innovasjonsevnen og øker sjansene for et godt og tilpasset tilbud til flere. Dette bidrar til å sikre et helhetlig velferdstilbud, valgfrihet, medvirkning, tilpasning for brukerne og bedre kvalitet for brukerne.

Derfor har konkurranseutsetting av offentlige tjenester, der det offentlige tar ansvar for finansiering og oppfølging av kvaliteten i tjenestene, vært et viktig virkemiddel for å sørge for kvalitet og mangfold i tjenestetilbudet. Det gjelder også i dette tilfellet. Også i offentlig sektor streikes det når arbeidstakere ikke er fornøyd med arbeidsbetingelsene. Det er deres rett, som det også er i privat sektor.

Kravene til kvalitet i tjenestene og trygge arbeidsforhold for de ansatte må være de samme, uavhengig av hvem som eier tilbudet. Alle i norsk arbeidsliv skal ha ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Offentlig sektor har et særlig ansvar for å bidra til dette og skal gå foran som et godt eksempel når de kjøper tjenester fra private leverandører.

Høyre mener at både ideelle og private aktører er viktige tilskudd til tjenestene, så lenge de er offentlig finansiert. Bruk av private helseinstitusjoner gir pasienten både større valgfrihet og bedre og raskere behandling. Dette motvirker et todelt helsevesen gjennom et bedre tilbud til alle. Pasientens helsetjeneste gir pasienten rask tilgang til behandling og valgfrihet til å velge det tilbudet som passer dem best. Under den forrige regjeringen så vi økende helsekøer og ventetider samtidig som ledig kapasitet hos private og ideelle aktører ikke ble benyttet.

For å snu den negative trenden har denne regjeringen bl.a. innført fritt behandlingsvalg, og under denne regjeringen er både ventetidene og antall pasienter i kø redusert, bl.a. fordi vi også bruker private velferdsleverandører.

Så litt tilbake til saken. Det er partene i arbeidslivet som har ansvaret for inntektsoppgjørene og for arbeidsfreden. Den frie forhandlingsretten, med adgang til bruk av kampmidler, innebærer at samfunnet også må tåle ulempen en arbeidskonflikt fører med seg. Samtidig er det allment akseptert at verken streik eller lockout skal ramme samfunnet på en måte som setter liv og helse i fare. Det er på dette grunnlaget regjeringen og Stortinget griper inn med tvungen lønnsnemnd – ikke fordi en av partene har brukt et mindre legitimt virkemiddel enn den andre, det er ikke det som er vurderingstemaet her. På samme måte som det er viktig å ivareta arbeidstakerens kampmidler i framtiden, må også arbeidsgiverne sikres muligheten til å reagere på forhold i arbeidslivet som de er uenig i.

Leif Audun Sande (A) [19:33:04]: Ingen kan godt bebreida regjeringa for at dei greip inn med lønsnemnd då dei gjorde det. Dei kunne kanskje ha venta nokre dagar, men med så mykje folk ute i streik og lockout, som det ville vorte etter den siste opptrappinga på arbeidsgjevarsida, ville tvungen lønsnemnd ikkje vore til å unngå.

Streik og lockout er legale verkemiddel i eit demokratisk samfunn. Ein streik oppstår når arbeidsfolk ikkje lenger er nøgde med den prisen dei får for arbeidskrafta si, og så nektar å selja ho. Ein lockout oppstår når arbeidsgjevaren synest han betalar for mykje for arbeidskrafta, og difor nektar å kjøpa ho lenger.

Arbeidskamp er i utgangspunktet ein styrkekamp mellom fleire arbeidstakarar som står samla, og ein eller fleire arbeidsgjevarar. Kven held ut lengst før ein må gje seg – arbeidstakarane, som tapar løn, eller arbeidsgjevaren, som tapar inntekt? Meininga er at eit demokratisk samfunn skal leggja til rette for at slike styrkekampar skal kunna finna stad utan at dette medfører andre konsekvensar. Difor har partane sikra seg når det gjeld konsekvensane som går ut over bedrifta, f.eks. mot at det skal skje materiell skade ved at noko ikkje vert halde ved like over lang tid. Dette har partane gjennom avtale i forkant slått fast, slik at avbøtande tiltak skal kunna gjerast utan at det vert sett på som streikebryting eller lockoutbryting. Det er elles ordna med dispensasjonar. Dette gjer dei fordi begge partane er avhengige av å ha ei bedrift å gå tilbake til som er i god stand når streiken eller lockouten ein dag er over. Ingen kan nekta å gjera arbeid ved opptrapping gjennom meir streik eller lockout slik at liv og helse vert sett i fare.

Dette kunne myndigheitene oversett, for ingen av partane, etter å ha gjeve eit slikt varsel, ville tort å effektuera det. Men det er vanskeleg. Ein kan på ein måte ikkje seia at ein part som har varsla ei opptrapping som set liv og helse i fare, ikkje torer å setja i verk opptrappinga. Dessutan – skulle ein etter norske reglar gjort det, måtte ein ha blåst av heile streiken. Partane kan berre i fellesskap trekkja tilbake eit varsel om streik eller lockout. Difor vert den enkle og lette løysinga å gripa inn med lønsnemnd der konsekvensane av opptrappinga vil skje. Så lenge det vert gjort, vil det òg i framtida verta varsla arbeidskampar som set liv og helse i fare.

I praksis betyr dette at retten til arbeidskrafta innan ein sektor der ein streik kan medføra fare for liv eller helse, ikkje er reell. Det er det ILO la til grunn då dei i 2016 behandla klagen på bruk av tvungen lønsnemnd i vaskeristreiken i 2014, som gjorde at sjukehusa ikkje fekk vaska sengeklede og uniformer. I klartekst kjem ILO med denne anbefalinga til norske myndigheiter:

ILO oppfordrer regjeringen til å diskutere med arbeidsmarkedets parter mulige måter å sikre at grunnleggende tjenester opprettholdes i tilfelle streik, hvis konsekvensene kan true befolkningens liv eller helse.

Det har ikkje regjeringa følgt opp. ILO er ein av dei viktigaste særorganisasjonane i FN, og eg finn det noko respektlaust av regjeringa. Det hadde vore ei enkel sak for regjeringa å kalla partane inn til ein konferanse for å drøfta retten til arbeidskamp sett i lys av ILOs anbefalingar.

Bruken av arbeidskamp der liv og helse hos delar av befolkninga bevisst vert sett i fare, eller ein part nektar å gripa inn for å hindra faren for at liv og helse går tapt, basert på full visse om at myndigheitene går inn med lønsnemnd, er ikkje eit system som eit demokrati bør vera stolt av. Eg håpar at statsråden vil følgja opp oppmodinga frå ILO, ta kontakt med partane og få på plass eit system som sikrar at grunnleggjande tenester kan oppretthaldast i tilfelle arbeidskamp, når konsekvensane kan trua liv eller helse i befolkninga.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:37:38]: Det er en samlet komité som nå tilrår loven.

Dette er en alvorlig sak. NHO Service og Handel har provosert fram tvungen lønnsnemnd gjennom lockoutvarselet sitt. Det er interessant å oppleve hvordan folkevalgte og fagorganiserte nå erfarer at NHO-foreningen NHO Service og Handel går foran for å svekke et velorganisert arbeidsliv og svekke jambyrdige økonomiske forhold mellom folk. Vi i Senterpartiet merker oss det med spesiell interesse.

Jeg vil berømme Sykepleierforbundet for deres opptreden. De satte ikke liv og helse i fare. Det skjedde da NHO Service og Handel kom med sin lockout. De sa det også direkte, at man måtte ha lockout fordi bedriftene ikke tålte de økonomiske konsekvensene av arbeidskonflikten. Sykepleierforbundets krav holdt seg innenfor frontfagsrammen, slik at eksempelvis sykepleiere med ti års ansiennitet etter sine krav skulle få en lønn tilsvarende det som de hadde fått dersom de var organisert innenfor KS’ avtale på tilsvarende måte.

Kommuner og stat har gjennom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten satt ut oppgaver som de etter loven har påseplikt for. Ved en lockout her kom både kommuner og spesialisthelsetjeneste i den situasjonen at de ikke hadde kapasitet til å ta over, og dermed satt en i saksa, for å si det praktisk.

Streikegrunnlaget var altså at en innenfor frontfagsmodellen og det som var forhandlet fram generelt som ramme i samfunnet, skulle fordele det sånn at grupper som eksempelvis hadde ti års ansiennitet, skulle ha en lønn tilsvarende det en fikk dersom en hadde en avtale innenfor KS-området.

Senterpartiet er veldig tydelig på at vi støtter det prinsippet at ved konkurranseutsetting av offentlige ansvarsoppgaver skal ikke lønns-, arbeids- eller pensjonsforpliktelser brukes som argument. Det er ganske viktig. Vi har presisert dette i vår merknad, som vi dessverre er alene om, der vi sier at erfaringene ved denne saken «tilsier (…) at det offentlige må stille samme krav til lønns- og arbeidsbetingelser som det som gjelder for egne ansatte» – altså at den tariffavtalen som sykepleierne har eksempelvis innenfor kommunesektoren, skal gjelde, og det skal spesifikt stå hvis en har et politisk vedtak om at disse oppgavene settes ut til private selskaper. Dermed kommer vi utenom de problemene som vi nå har kommet opp i, og jeg vil oppfordre i hvert fall Senterpartiets representanter i kommunestyrer rundt omkring til å påse at det skjer, slik at en ikke får tilsvarende situasjoner i noen av disse kommunene.

Til slutt: Når det gjelder de løse forslagene som er fremmet, det er to forslag fra SV og ett forslag fra Rødt, vil Senterpartiet stemme for forslag nr. 2, fra SV, og mot de to andre. Vi har litt problemer med SVs forslag nr. 2, hvor det står:

«Stortinget ber regjeringen sikre at ansatte i private helsetjenester» – og jeg understreker helsetjenester – «skal ha lønns- og arbeidsvilkår på samme nivå som ansatte i de offentlige tjenestene.»

«Helsetjenester» er upresist; det omfatter mange typer oppgaver. Men vi forstår det sånn som jeg sa i vår merknad, nemlig at dersom kommuner eller stat setter ut helsetjenester som en har påseplikt for, til private, må en sikre at de lønns- og arbeidsvilkår som der gjelder, er i tråd med det som gjelder innenfor enten kommuner eller stat, dvs. Spekter-området.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [19:42:24]: En legitim og kontrollert streik ble brått avbrutt av et ekstremt og bokstavelig talt livsfarlig virkemiddel. NHO Service og Handel meldte at de ville ha plassfratredelse eller såkalt lockout for 501 sykepleiere. Det ble klart at NHO var villig til å sette liv og helse i fare for å stoppe en legitim streik. Mange syke mennesker ville blitt direkte berørt av NHOs lockout. Helsemyndighetene er klare: Det ville blitt umiddelbar fare for liv og helse.

Når liv og helse står på spill, er det vanskelig, og kanskje umulig, å stemme mot tvungen lønnsnemnd. SV mener det er partene selv som skal bruke virkemidler og finne fram til løsninger i konflikter seg imellom. Å involvere Stortinget for å avslutte en legitim arbeidskonflikt er ingen smal sak, og det gjør oss veldig bekymret.

Det er verdt å minne om ILOs avgjørelse i forbindelse med vaskeristreiken i 2014, ILO-rapport nr. 378 fra juni 2016. Regjeringens bruk av tvungen lønnsnemnd i konflikten ble klaget inn for ILO av LO og Industri Energi. De ble gitt medhold i klagen. ILO uttalte da at myndighetene hadde opptrådd i strid med ILOs regler, og ba regjeringen om å ta opp med partene i arbeidslivet hvordan grunnleggende tjenester kan opprettholdes i forbindelse med en streik hvor konsekvensene kan true befolkningens liv og helse. Hadde man funnet en slik løsning som ILO ber om, kunne man unngått situasjoner som man nå opplevde i sykepleierkonflikten, og bruk av tvungen lønnsnemnd kunne vært unngått. Men regjeringen har ikke fulgt opp ILOs anmodning.

NHOs klare trusler om lockout tvang fram tvungen lønnsnemnd. Dette betyr at de ansatte i den private delen av helsesektoren ikke har samme streikerett som i resten av arbeidslivet, noe som er veldig alvorlig. Om NHO fortsetter å vifte med lockout hver gang de står i en konflikt, gir det i praksis private aktører i helsesektoren et fripass til å avslutte konflikter som omhandler lønns- og arbeidsvilkår, mens kommunene sitter igjen med ansvaret for liv og helse. Dette bør bekymre alle partier på Stortinget.

Regjeringens privatiseringsiver i helsesektoren presser stadig flere arbeidstakere over i en bransje som har vist at den ikke er redd for å ta i bruk drastiske virkemidler i en arbeidskonflikt. Det fører til et skille blant dem som jobber i helsesektoren – et skille som i siste instans går ut over pasientene. SV er bekymret over en utvikling der private aktører i økende grad er de som gjennomfører tjenestene, men samtidig ikke har det overordnede ansvaret.

Kommersielle aktører, i motsetning til offentlige og ideelle aktører, har profitt som overordnet mål, og det vil naturligvis påvirke deres prioriteringer. Det er en utvikling som bekymrer. Selv om helsetjenester utføres av private institusjoner og aktører på vegne av det offentlige, påhviler det likevel myndighetene et ansvar for den arbeidsgiverpolitikk som føres. Det er derfor alvorlig når NHO Service og Handel er villig til å benytte seg av maktmiddel som hindrer reell streikerett og svekker ansattes mulighet til å kjempe for sine lønnsvilkår. Privatiseringen av helse- og omsorgstjenester må ikke gå ut over ansattes lønns- og arbeidsvilkår, og de må ha samme streikerett som i offentlige tjenester.

Denne saken har mange viktige sider. Sykepleiere over hele landet gjør en livsviktig jobb, og jeg vil minne om de store rekrutteringsutfordringene denne sektoren står overfor framover. Vi mangler i dag 6 000 sykepleiere i Helse-Norge. Vi kan ikke passivt se på en utvikling som svekker arbeidstakernes rett til å streike for egne lønnsforhold. Dagens vedtak i denne salen viser at arbeidstakernes rettigheter blir innskrenket med privatiseringen av velferdstjenester. SV mener regjeringen må ta grep for å sikre at den legitime forhandlingsretten og streikeretten ikke blir svekket.

Jeg tar opp de løse forslagene som SV har fremmet i saken, og vil varsle at SV også kommer til å stemme for Rødts løse forslag, nr. 3.

Erlend Wiborg (FrP) [19:47:06] (komiteens leder): For det første er jeg glad for at det er en enstemmig komité som avgir innstillingen – det tror jeg er viktig i saker som dette – selv om man ut fra debatten kan få inntrykk av at det er stor uenighet om det saken handler om. Men det er det ikke i dag, muligens med unntak av Rødt, som ikke har hatt ordet ennå og ikke sitter i komiteen. Men det skulle overraske meg om man velger det jeg ville kalle en uansvarlig linje, og går imot innstillingen.

Jeg tror det er viktig av og til å løfte blikket litt, for vi snakker her om noen grunnleggende deler av norsk arbeidsliv. Vi snakker egentlig om maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Man har gitt de ansatte streikevåpenet for å bygge opp deres mulighet til å sette makt bak kravene, men vi har selvfølgelig også gitt arbeidsgiver rett til å benytte seg av lockout. Det betyr at partene har to sterke verktøy, og da tror jeg at vi som nasjonalforsamling skal være forsiktig med å gripe inn i den frie lønnsdannelsen hos partene. Det er derfor jeg tok ordet nå, for når jeg hører et par av innleggene, høres det ut som – og det ser vi også av forslagene – at enkelte nå ønsker å skrenke inn og endre maktbalansen mellom partene, og frata eller begrense den ene partens rett og mulighet til å benytte seg av de virkemidlene. Det tror jeg ikke er heldig. Vi må ha den respekten for partene. I all hovedsak klarer partene å håndtere dette på en god måte, og heldigvis er det relativt sjelden vi må gå til tvungen lønnsnemnd.

Debatten har utviklet seg til litt å bli en generell debatt om konkurranseutsetting. Ja, jeg diskuterer gjerne konkurranseutsetting, selv om det i utgangspunktet ikke hører hjemme i denne saken. Da bør vi heller ha en annen, litt mer generell og overordnet debatt rundt det. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor flere av partiene på venstresiden er så redde for å få et mangfold også innenfor helsesektoren. Jeg mener det gir bedre tjenester, og det er jo resultatet av og kvaliteten på tjenestene som må være det viktigste.

Spesielt stusser jeg veldig over Sosialistisk Venstrepartis forslag nr. 2, siden man vil frata partene, frata arbeidstakerne som jobber i en konkurranseutsatt sektor, muligheten til å forhandle om egen lønn. Forslaget slik det foreligger, vil innebære at enkelte ansatte i konkurranseutsatte virksomheter vil måtte gå ned i lønn. Det synes jeg er veldig underlig. Jeg har selv vært lokalpolitiker i mange år og har vært med på å konkurranseutsette sykehjem, f.eks. Vi har både gode og dårlige resultater av det. Det var interessant å gå inn og se hvilke lønns- og arbeidsvilkår som var da. For noen grupper var lønnsvilkårene bedre enn det de hadde i kommunal sektor. Men slik forslaget foreligger nå, betyr det at Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag her i salen om at en gruppe mennesker skal gå ned i lønn. Det er meget spesielt. Vi må ha respekt for at arbeidstakerorganisasjonene forhandler om lønn på vegne av seg, og at arbeidsgiverne forhandler på vegne av seg. Det er ikke en sak Stortinget bør bry seg om.

Det som heller kanskje burde vært diskutert – men det er en annen diskusjon – er å vurdere innføringen av en nasjonal minstelønn og si at det er et gulv som ingen skal komme under. Men det er dessverre et forslag som Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet har stemt ned.

Seher Aydar (R) [19:51:36]: Da kan jeg avsløre at Rødt kommer til å stemme imot bruken av tvungen lønnsnemnd i sykepleierstreiken, fordi vi mener at sykepleierne kjempet en rettmessig lønnskamp for å heve minstelønnen i NHOs bedrifter. Da NHO gikk til full lockout, svarte regjeringen med å stoppe streiken gjennom bruk av tvungen lønnsnemnd. Vi mener streiken burde og kunne fortsatt hvis regjeringen hadde gjort jobben sin.

Norge har tidligere fått internasjonal kritikk for at vi ikke gjør nok for å sikre streikeretten, som er en grunnleggende rett. Det har blitt nevnt her før, men jeg nevner det igjen, for det trengs. Også under vaskeristreiken i 2014 brukte regjeringen tvungen lønnsnemnd, på grunn av frykt for liv og helse. Da var det Industri Energi som streiket. Sammen med LO fikk de medhold da de klaget til ILO, og det var fordi myndighetene opptrådte i strid med ILOs regler. ILO ba den gangen regjeringen drøfte med partene i arbeidslivet hvordan grunnleggende tjenester kan opprettholdes i forbindelse med en streik der konsekvensene kan true befolkningens liv eller helse. Denne klare anmodningen fra ILO burde regjeringen ha fulgt opp under sykepleierstreiken. Regjeringen burde avklart med NHO og Sykepleierforbundet hvordan denne arbeidskonflikten kunne gjennomføres uten at det var fare for liv og helse, men regjeringen var helt passiv fram til den gikk til tvungen lønnsnemnd. Regjeringens passivitet truer streikeretten. Det truer ikke bare streikeretten for sykepleiere og vaskeriansatte, men for alle som kjemper for en lønn å leve av og anstendige arbeidsforhold.

NHOs medlemsbedrifter viste denne høsten at de setter profittmotivet over hensynet til beboere og pasienter. Bedriftene ville innstille driften for å stoppe streiken. De private bedriftene i denne sektoren har også et lovpålagt ansvar for å ivareta liv og helse, og i de fleste helsetjenester vil en utestenging av sykepleiere sette liv og helse i fare.

Det var en tvungen lønnsnemnd som kom som bestilt fra NHO. Det var ikke sykepleierne, men NHO som satte liv og helse i fare ved å gå til full lockout. NHO burde derfor vært stilt til ansvar. NHO spekulerte i tvungen lønnsnemnd for å slippe å heve minstelønnen for Norges dårligst betalte sykepleiere. Det var åpenbart viktigere for NHO å sikre overskuddet til bedriftene sine enn å innfri de lavtlønnede sykepleiernes lønnskrav.

Rødt fremmer derfor et forslag for å stoppe arbeidsgivernes uansvarlige bruk av lockout. Vi ber regjeringen komme med forslag til hva som kan gjøres for å begrense arbeidsgivers adgang til lockout, når den brukes for å undergrave streikeretten. I sykepleierstreiken hadde Sykepleierforbundet tatt alle mulige hensyn til liv og helse ved et nøye gjennomtenkt streikeuttak. Det var ikke en uansvarlig streik, men en streik som skulle skåne brukerne og pasientene.

Det er noe feil med dagens lovverk når selv ansvarlige streiker i et stort forbund som Sykepleierforbundet kan bli avbrutt på en så enkel måte av NHO. Da blir streikeretten ikke lenger reell. Jeg forstår veldig godt frustrasjonen blant sykepleierne, som måtte gå tilbake på jobb uten at de fikk en reell mulighet til å streike. Jeg besøkte selv flere av de streikende sykepleierne. Jeg fikk høre hvor mye mindre de tjente enn sine kolleger som gjorde cirka samme jobb, bare i det offentlige. Før neste hovedtariffoppgjør, i 2020, må vi få et forbedret lovverk, slik at streikeretten blir reell.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag.

Statsråd Anniken Hauglie [19:56:07]: Det er partene som har ansvaret for inntektsoppgjøret og forhandlingene i forbindelse med dette. Den frie forhandlingsretten, med adgang til bruk av kampmidler, innebærer at samfunnet i de fleste tilfeller må tåle ulempene ved en arbeidskonflikt. Det er samtidig allment akseptert at verken streik eller lockout skal ramme samfunnet på en måte som setter liv og helse i fare. Med den makten som følger med det å ha kampmidler, følger det også et stort ansvar for å bruke dem med omhu.

Etter at meklingen mellom Norsk Sykepleierforbund og NHO Service og Handel ikke førte fram, ble 56 sykepleiere tatt ut i streik 25. oktober. Statens helsetilsyn fulgte streiken nøye, og det ble ikke meldt om situasjoner som medførte fare for liv og helse. Det var heller ikke varslet videre opptrapping av streiken.

Men etter at streiken hadde vart i om lag tre uker, varslet NHO Service og Handel lockout ved samtlige 65 bedrifter knyttet til overenskomsten. Det innebar at totalt 501 arbeidstakere ville ha vært borte fra arbeid.

Dagen før den varslede lockouten konkluderte Helsetilsynet med at den ville medføre umiddelbar fare for liv og helse. Deres konklusjon var klar og tydelig.

På bakgrunn av Helsetilsynets vurdering innkalte jeg partene til møte 20. november. Partene bekreftet at de ikke så noen mulighet for å komme til enighet. Da meddelte jeg at regjeringen så det som nødvendig å fremme forslag for Stortinget om tvungen lønnsnemnd. Det ville ha vært uforsvarlig ikke å gripe inn, slik situasjonen hadde utviklet seg. Jeg kunne ikke ha ventet noen dager – dersom jeg tolket det representanten Sande sa, korrekt. Enhver som har lest Helsetilsynets rapport, ser det svært klart. Da er det mildt sagt oppsiktsvekkende om Rødt oppriktig talt mener at jeg ikke skulle ha grepet inn – med den krystallklare rapporten som Helsetilsynet oversendte. Det ville ha vært direkte fare for liv og helse.

Tvungen lønnsnemnd er ikke et virkemiddel som regjeringen ønsker å bruke. Det er uheldig at ansvaret for å løse konflikten blir skjøvet over på regjeringen. Dette har jeg også gjort klart overfor partene i denne konkrete konflikten og ved tidligere inngrep og andre anledninger. Dette er min tredje tvungne lønnsnemnd på under tre år, og det er for mye.

Mindretallet i komiteen tar opp regjeringens bruk av tvungen lønnsnemnd i vaskeristreiken i 2014. Da ble inngrepet klaget inn for ILO av LO og Industri Energi. Mindretallet i komiteen hevder at ILO ga LO medhold i klagen. Dette mener jeg ikke er en riktig framstilling. ILO kritiserte ikke selve inngrepet, for inngrepet var begrunnet i fare for liv og helse. Det ILO oppfordret norske myndigheter til å gjøre, var å diskutere med partene hvordan vi framover skal sikre at grunnleggende tjenester opprettholdes under en streik, slik at en streik eller en lockout ikke truer liv og helse.

I utgangspunktet mener jeg at nøkkelen til å begrense bruk av lønnsnemnd ligger hos partene. Det er flere måter partene kan gjøre det på, f.eks. kan de inngå avtaler om minimumsbemanning, de kan bruke tariffavtalenes regler om dispensasjoner eller bli enige om å overlate til Rikslønnsnemnda å løse konflikten med frivillig lønnsnemnd. Alt dette kan gjøres uten innblanding fra myndighetene. Og det er på mange måter en fallitterklæring mot den norske modellen dersom myndighetene må regulere partenes atferd fordi de ikke klarer å regulere den selv.

Men jeg vil for ordens skyld informere om at jeg i forbindelse med lønnsnemnden også besluttet at jeg skulle invitere partene, lederne i hovedorganisasjonene, til et møte for å diskutere hvilke løsninger som finnes for å motvirke behovet for tvungen lønnsnemnd. Jeg mener at en statlig regulering burde ha vært unødvendig, og jeg håper vi kan komme til en felles forståelse av hvordan man skal håndtere konflikt, også i framtiden.

Leif Audun Sande (A) [20:06:39]: Det er sett fram tre forslag som eg skal seia litt om. Forslag nr. 1, frå SV, har me i Arbeidarpartiet sagt me ikkje kan støtta. Forslag nr. 2, frå SV, støttar me. Me meiner sjølvsagt at det er plass for partane i arbeidslivet innanfor dei rammene som det forslaget legg. Så er det forslaget frå Raudt, som me ikkje kan støtta i det heile. Å begynna å innføra ein slags proporsjonalitet i streikeretten, kan me ikkje støtta. Så me støttar forslag nr. 2, frå SV.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [20:07:29]: Alle har rett til sin egen mening, men alle har ikke rett til sine egne fakta. Representanten Wiborg kommer med en del påstander om SVs forslag som rett og slett er feil.

Jeg vil vise til et oppslag i Dagsavisen tidligere i år, om forholdene for ansatte i sykehjem i hovedstaden. Tall som Fagforbundet pleie og omsorg i Oslo har lagt fram, viser at mens en nyutdannet helsefagarbeider på et kommunalt sykehjem har en minstelønn på drøyt 367 000 kr, er minstelønnen for en tilsvarende stilling på et kommersielt sykehjem rundt 283 500 kr. Det tilsvarer en lønnsforskjell på over 84 000 kr. Jeg forstår at Fremskrittspartiet mener at private kommersielle aktører skal kunne ha lønn som en konkurransefordel, men SV mener at de som bærer velferdsstaten på sine skuldre, fortjener en anstendig lønn, enten de er ansatt i et kommersielt selskap som driver et sykehjem, eller i en kommune som driver et sykehjem. De folkene fortjener bedre lønn. Jeg tror representanten Wiborg er nødt til å se at det forslaget som SV har fremmet, er ment å heve lønnen også til folk som jobber i private kommersielle sykehjem o.l. Men det kan hende at representanten og representantens parti ikke ønsker det, nettopp fordi det må være ett område hvor kommersielle aktører kan tjene penger, og det er to steder man kan det – det er når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte, og kvaliteten for brukerne. Det betyr at hvis vi fratar dem muligheten til dette, blir konkurransefordelen som private kommersielle aktører har, mindre. Og det er jo SV for.

Tore Storehaug (KrF) [20:09:50]: La meg kort klargjere at Kristeleg Folkeparti i denne saka kjem til å stemme for innstillinga frå ein samrøystes komité, og meiner det er viktig. Vi kjem til å stemme mot dei lause forslaga som er sett fram.

Så vil eg òg seie at eg synest mange av dei refleksjonane som har kome fram i debatten, har vore gode, og det er lett å kunne stille seg bak dei. Det gjeld både når statsråden peikar på at med moglegheita til å bruke maktmiddel følgjer òg eit stort ansvar, og dei av representantane som har dratt fram at det kanskje særleg gjeld for helse- og omsorgsfeltet, der ein veldig lett kjem i situasjonar som handlar om liv og helse, og at det difor ligg eit særleg stort ansvar. Der har vi òg ei stor oppgåve med tanke på å løyse framtidas utfordringar med ei aldrande befolkning og eit stort behov for fleire sjukepleiarar.