Arve Kambe (H) [11:18:18]: (komiteens leder): Først har jeg lyst til å takke komiteen for godt samarbeid om budsjettet. Det ble en annen prosess enn vanlig. Allikevel har man klart å gjøre det på en god måte. Jeg takker også komitésekretær og konsulent.

Statsbudsjettet for 2017 fortsetter årets kamp mot arbeidsledigheten og vil bidra til å redusere ledigheten i 2017. Budsjettet er et budsjett for flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag.

En må hindre at mennesker faller utenfor arbeidsmarkedet og viktige sosiale arenaer. Derfor opprettholder regjeringen det ekstraordinært høye nivået vi har på arbeidsmarkedstiltak. Muligheten for å få dagpenger under permittering og under utdanning er utvidet. Vi har i en egen stortingsmelding styrket Nav, og nytt av året er at vi mer enn dobler Navs omdisponeringsfullmakt, til 100 mill. kr. Vi tror, vi antar, og vi forventer at det bidrar til mer lokalt skjønn hos Nav, mer sømløse tiltak for de arbeidsledige og redusert ventetid for dem som venter på arbeidsmarkedstiltak første gang.

Vi innfører i 2017 også en ny ungdomsinnsats, som skal gi arbeidssøkere som er under 30 år, et arbeidsrettet tilbud hvis de har vært ledige i mer enn åtte uker. Vi starter med det i mitt hjemfylke, Rogaland, hvor ledigheten er størst.

Nytt av året – for 2017 – er at veldig mange av flyktningene som er kommet til Norge, skal prøve å få arbeid det neste året. Vi etablerer derfor et hurtigspor inn i arbeidsmarkedet for dem som har etterspurt kompetanse, ved f.eks. bruk av lønnstilskudd i kombinasjon med norskopplæring, for vi vet at det gjerne er på jobb man raskest lærer norsk. Det er viktig for oss å hindre at unge går inn i en passiv tilværelse. Derfor innfører vi aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere.

Budsjettet for 2017 viderefører og forsterker regjeringens satsing på arbeid, aktivitet og omstilling fra i år. Vi ser at svakere krone bidrar til ny vekst. Lav rente og treffende finanspolitikk trekker opp veksten i innenlandsk etterspørsel. I det siste har vi sett tendensen til en stigende oljepris. Sammen med en stor satsing på samferdsel, kunnskap og forskning vil dette bidra positivt.

Norge trenger flere private arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet, ikke flere som lever av statsbudsjettet. Det har vært vårt utgangspunkt. Derfor er det viktig for Høyre å bidra til jobbskaping og ha det som vår viktigste prioriterte oppgave. Vi satser derfor på kunnskap, forskning og innovasjon i budsjettet. Vi bygger mer vei og bane og sikrer bedrifter konkurransedyktige vilkår.

Regjeringen har en egen tiltakspakke på 4 mrd. kr, med særskilte tiltak mot ledighet, særlig rettet inn mot Sør- og Vestlandet. Det er kommuner som min egen, Haugesund, og nabokommunene Karmøy, Stavanger, Sandnes, Sola og Egersund som heldigvis – eller dessverre – stikker av med de største tiltakspostene fra denne summen.

Regjeringen har i tillegg også en rekke investeringer når det gjelder ekstraordinært vedlikehold av museer, av sykehus og av infrastruktur – veier, gang- og sykkelveier – flomtiltak, skredtiltak, oppgradering av forskningsfartøyer, tilskudd til vedlikehold osv.

Vi viderefører arbeidsmarkedstiltak på et høyt nivå. Vi ser at permitteringsreglene, som vi utvidet sammen med partene i arbeidslivet i fjor, fungerer etter hensikten i år. Jeg er også imponert over den omstillingsevnen vi ser i en del bedrifter, som sammen med Nav bruker tiltaket bedriftsintern opplæring etter formålet, etter Stortingets hensikt. Det er jeg veldig glad for å se.

Vi ser at regjeringens maritime strategi bidrar til å gjøre situasjonen for den maritime næringen, for rederiene og sjøfolkene, noe enklere. For bare kort tid siden kom nyheten om at regjeringen lovfester nettolønnsordningen, som den første regjering som virkelig satser på nettolønnsordningen.

For oss er det også viktig at unge som dropper ut av videregående skole, raskt kommer tilbake igjen i utdanning, på et arbeidsmarkedstiltak eller i jobb. Det vi gjør nå, som også kommer til å få en effekt i 2017, er: De som ikke fullfører innen tiden, må i dag vente til de er fylt 25 år før de får ny rett til videregående opplæring. Den regelen endrer vi med nytt regelverk.

For å sitere fritt fra en av våre flotteste juletekster: Regjeringen «tenner våre lykter når det mørkner».

Dag Terje Andersen (A) [11:33:28]: Når vi om en drøy uke går inn i julehøytida, er det i en situasjon med historisk høy arbeidsledighet. Det er en situasjon der flere er avhengig av å motta økonomisk sosialhjelp. Det er en situasjon der flere er utrygge også av dem som har jobb, der en mindre andel av befolkningen er i jobb, og der forskjellene øker. Den situasjonen krever tiltak. Norge er på feil kurs.

Derfor var det en stor overraskelse da regjeringa faktisk klarte å legge fram et statsbudsjett der den reduserer innsatsen mot den høye ledigheten, med 1 mrd. kr. I det budsjettkaoset vi har opplevd i høst, har de temaene jeg nevnte nå, ikke vært dem som har vært omstilt. Det burde de vært. Norge kan bedre enn som så.

Vårt alternativ er en målrettet satsing mot det aller viktigste spørsmålet: arbeidsledigheten. Da må vi satse bredt, vi må satse på næringspolitikken, der vår satsing på 250 mill. kr på miljøteknologi kan være med på både å skape nye jobbmuligheter og å bidra til en mer klimavennlig utvikling framover, der vår satsing på skogbrukets mulighet til å bidra til å utvikle neste generasjons biodrivstoff også er et tiltak når det gjelder god klimautvikling, og der den kartleggingen av mineralressursene som vi foreslår – der har vi også styrket budsjettet betydelig – nettopp er i tråd med det som jeg nå ser skal være hovedtemaet på NHO-konferansen, nemlig de mange mulighetene som ligger i den norske naturen, til på en miljøvennlig måte å skape verdier.

Vi foreslår bred satsing på bredbånd. Det er fordi teknologiutvikling er helt avgjørende for at vi skal få til næringsutvikling i hele landet. Vi satser på toppindustrisenter fordi den allerede avanserte teknologien som vi har i Norge, som er en eksportsuksess for oss på grunn av gode omstillingsprosesser, kan videreutvikles, sånn at vi fremdeles er best på det vi er gode på.

Vi satser på elferjer når det gjelder utskiftingsprogram, fordi det gir muligheter på de verftene på Vestlandet som nå har lite å gjøre, samtidig som det er et teknologiskifte, og samtidig som det er i retning av bedre klimapolitikk.

Vi satser også bredt på utdanning, for den tida vi er inne i nå, er absolutt en tid som kaller på at vi bruker den til å øke kompetansen for dem som har behov og lyst til det. Derfor foreslår vi 3 000 flere studieplasser, vi foreslår 300 flere fagskoleplasser, og vi foreslår 175 mill. kr mer til lærlingtilskudd, nettopp for å investere i kunnskap.

Så er det arbeidsmarkedspolitikken, som skal bygge opp under alle de andre politikkområder for å skape vekst og nye arbeidsplasser i Norge. Der foreslår vi selvfølgelig flere tiltaksplasser, både plasser for dem med nedsatt arbeidsevne og ordinære tiltaksplasser – 2 000 til sammen. Jeg må si det er ganske spesielt når man ser at i den reduserte tiltakspakken mot ledighet som regjeringa presenterer, bokfører de at det er en ekstrasatsing på 750 mill. kr på tiltaksplasser, mens det i budsjettet ikke er en økning i det hele tatt – ikke i det hele tatt. De klarer teoretisk å skrive seg fram til at det ville vært 750 mill. kr mindre hvis ikke arbeidsledigheten hadde vært så høy. Det er helt utrolig. Jammen trenger vi bedre realfagskompetanse.

Vi foreslår å øke lønnstilskuddet, både på grunn av at det er behov for det i det generelle arbeidsmarkedet, og ikke minst på grunn av dem som nå skal integreres i det norske samfunnet. Det samme er grunnen til at vi øker Jobbsjansen med 10 mill. kr. Vi har også en særskilt satsing på Nav Ung og ungdomsgarantien, på 50 mill. kr, fordi det aller verste dette samfunnet kan tilby våre ungdomsgenerasjoner, er å starte sin yrkeskarriere som arbeidsledig.

I tillegg til at mange er utrygge for jobben, har regjeringa sørget for at flere er utrygge i jobben. Regjeringa beskrev dette den 7. juli i år:

«Arbeidslivskriminaliteten er ifølge tilbakemeldinger fra etatene blitt mer omfattende, den er blitt grovere og den er blitt mer sammensatt.»

Da skulle man forvente at regjeringa tar noen grep for å møte denne utviklingen. Men da statsbudsjettet kom, sendte vi brev til statsråden og spurte hvilke nye tiltak som nå settes inn for å møte den utviklingen. Her er svaret:

«Det er i forslaget til statsbudsjett for 2017 ikke lagt inn nye særskilte satsinger.»

Dette etter å ha hatt en så god beskrivelse av hvordan dette området i samfunnet utvikler seg – det er flaut. Og det var dessverre heller ikke noe tema i budsjettkaoset i høst, bortsett fra at Kristelig Folkeparti og Venstre fikk inn satsing på Arbeidslivssenteret, som vi også har i vårt alternative budsjett, og ære være dem for det.

Men bortsett fra det var dette altså ikke noe tema. Da må jeg si at det finnes et offensivt alternativ. Vi foreslår å styrke Arbeidstilsynet kraftig, for det er dem som virkelig kan ta tak når noen oppdager arbeidslivskriminalitet der ute. Vi foreslår å styrke de regionale verneombudene, for det er dem som er på arbeidsplassen til daglig, som ser når de er utsatt for useriøs konkurranse. Vi satser mer på treparts bransjeprogram. Ett eksempel er Petroleumstilsynet, som også peker tilbake på en situasjon der arbeidsledigheten er høy. Vi ser nå i Nordsjøen at kuttene i økonomien der ute gjør at de også skyver på vedlikeholdsoppdrag. Da vil vi styrke Arbeidstilsynet for 1) å være sikker på at sikkerheten ikke blir rammet, samtidig som det 2) skaper aktivitet i et område der vi i dag har for lav aktivitet. Sånne sammenhenger går det an å se.

I tillegg til rene bevilgninger kreves det regelendringer i arbeidsmiljøloven og styrking av samarbeidet med partene for å kunne møte denne utviklingen.

Summen av den politikken som vi nå ser, gir økte forskjeller. Det er ikke så rart når man gir mer skattelette til de få og rikeste og kutter for svake grupper, f.eks. 146 mill. kr i smålige kutt som regjeringa tillater seg å ta fra de aller svakeste i samfunnets tilleggsytelser. Da blir forskjellene større. Eller: Når regjeringa systematisk kutter for de arbeidsledige, blir forskjellene større.

Finansdepartementet – undertegnet av finansministeren – bekreftet på et spørsmål fra meg at jo, forskjellene i Norge øker. Det måtte de gjøre fordi finansministeren hadde stått i Stortinget og påstått at forskjellene i Norge ikke øker. Dagens tall fra Statistisk sentralbyrå bekrefter at forskjellene fortsetter å øke. Lønnsforskjellene øker – selvfølgelig, når sosial dumping presser de lave lønningene nedover, og når de høye lønningene stiger mer – inntektsforskjellene øker, og formuesforskjellene øker dramatisk.

Da mener vi at Norge går i feil retning. Vi synliggjør en alternativ kurs for å få høyere sysselsetting, mindre ledighet, økt innsats mot arbeidslivskriminalitet og en ny kurs for mindre forskjeller – for hvis vi vil, kan Norge bedre.

Jeg tar opp de forslagene i innstillinga som Arbeiderpartiet er en del av.

Erlend Wiborg (FrP) [11:52:58]: Jeg vil i likhet med komitélederen begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i denne budsjettprosessen. Vi er alle avhengig av at alle partier er konstruktive og smidige i slike prosesser, og kanskje spesielt i år da arbeidet ble mer konsentrert på slutten enn det pleier å være. Jeg vil i mitt innlegg også komme inn på flere saker og prioriteringer i budsjettet som Fremskrittspartiet mener er viktig i år. Samtidig er det greit å huske at vi i denne sal i dag ikke har tid til å gå igjennom alle de gode tingene i budsjettet, men jeg skal komme innom flere viktige områder.

Budsjettet for 2017 må først og fremst ses i lys av situasjonen i arbeidsmarkedet og i økonomien generelt. Mye går bra i Norge, men igjen er det også mange utfordringer vi har. Det er lett å se seg litt blind på enkelttall, enkeltposter. Jeg tror det er viktig å huske at alt vi gjør, handler om enkeltmennesker. Det handler om mennesker som kanskje har mistet jobben. Det handler om hvordan vi kan gi en anstendig alderdom til dem som bygde landet, til landets pensjonister. Det handler kanskje om å hjelpe mennesker som har noen utfordringer, hjelpe dem litt ekstra slik at de skal kunne leve et godt og normalt liv.

Ledigheten har som kjent økt på Sør- og Vestlandet som følge av det mest alvorlige oljeprisfallet på 30 år. Samtidig er heldigvis situasjonen ikke svart-hvit. I 14 av landets fylker har arbeidsledigheten sunket det siste året, og det er viktig å unngå, de stedene der arbeidsledigheten har økt og er på et for høyt nivå, at den ikke biter seg fast slik den gjorde da Arbeiderpartiet styrte på 1990-tallet. Jeg er derfor glad for at vi har en regjering som kommer med målrettede tiltak for å skape aktivitet og jobber i de regionene og bransjene som er hardest rammet av oljeprisfallet.

Da er det viktig at vi også sørger for at vi har arbeidsmarkedstiltak som er målrettet inn mot dem som har behov og trenger hjelpen. Men arbeidsmarkedstiltak er ikke et mål i seg selv, og derfor har regjeringen et bredt spekter av virkemidler for å hjelpe folk ut i arbeid. Men vi bruker også flere arbeidsmarkedstiltak, derfor øker vi nå med over 1 000 flere tiltaksplasser enn det som lå i saldert budsjett for 2016.

Vi sørger også for at flere unge skal komme raskere ut i arbeid og aktivitet, og vi retter sterkt fokus på ungdom og ungdomsledighet. Vi hadde en debatt tidligere i desember i denne sal, og heldigvis var flertallspartiene da klare på at ungdomsledigheten er prioritet én å få gjort noe med. Vi sørger for å ha en mer målrettet ungdomsinnsats, en mindre byråkratisk ungdomsinnsasts. Vi retter den inn mot der problemet er størst, og starter derfor på Sør- og Vestlandet. Det må være lov å si at med Fremskrittspartiet og Høyre i regjering har arbeidsledigheten blitt håndtert på en ansvarlig og forutsigbar måte. Vi er ikke i mål, men vi tenker på både kortsiktige tiltak og langsiktige tiltak. Vi tar inn over oss at det ikke er denne salen som skaper arbeidsplasser. Arbeidsplassene skapes der ute, og da må vi ikke tro at bare vi vedtar noe, så blir det arbeidsplasser. Fremskrittspartiet har ikke tro på at vi kan vedta en arbeidsplass, men vi kan legge til rette for å skape arbeidsplasser. Det handler om at vi reduserer byråkratiet, reduserer skattene, gjør det enklere og tryggere for norske bedrifter å investere, sånn at de kan trygge eksisterende arbeidsplasser og ikke minst satse på å skape nye arbeidsplasser.

Men årets budsjett er også et godt budsjett for landets pensjonister på mange områder. Jeg var i replikkordskiftet tidligere i dag inne på utfordringen pensjonsforliket medfører, men vi har heldigvis en regjering som på område etter område arbeider for å styrke pensjonistenes økonomi. Jeg kan kort ta skatteområdet. Finansdepartementet har beregnet skattelettelsen for landets pensjonister for 2017-budsjettet til omtrent 390 mill. kr, bl.a. gjennom at vi reduserer skattesatsen fra 25 pst. til 24 pst., vi reduserer marginalskatten, gir lettelser i formuesskatten. Jeg kan også fortsette med den berømmelige avkortingen for gifte og samboende pensjonister, som opprinnelig var på 25 pst., og som Fremskrittspartiet i sin tid fikk forhandlet ned til 15 pst., til store og sterke protester fra Arbeiderpartiet. Men Fremskrittspartiet er ikke fornøyd med en avkorting på 15 pst. Derfor fikk vi i fjorårets budsjett, med virkning fra 1. september, redusert den ytterligere til 10 pst., noe som medfører at med Fremskrittspartiet i regjering får gifte og samboende pensjonister 8 000–9 000 kr mer i året. Jeg synes det er spesielt at Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet kjempet med nebb og klør mot det.

Men Fremskrittspartiet har også alltid hatt et sterkt engasjement for minstepensjonister, og kanskje spesielt enslige minstepensjonister, som ofte er dem som har det tøffest økonomisk. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet og regjeringen, sammen med våre gode samarbeidspartnere i Kristelig Folkeparti og Venstre, endte opp med nok en styrking på 4 000 kr for enslige minstepensjonister. Vi gjorde det i fjor, og vi gjør det nå i år også. Det er viktig, og jeg er glad for at vi får det på plass i dag.

Så har det også vært mye fokus på, og komiteen har fått flere bekymringsmeldinger rundt, lønnsslippene som brukere av Nav mottar, som de nå skal få elektronisk. Jeg er derfor glad for at flertallet i komiteen har en krystallklar merknad på det området, og at statsråden både i brev til komiteen og i media har vært klar på at de som ikke klarer å få lønnsslippene via data osv., skal kunne få informasjonen på annen måte. Det er et viktig område for komiteen å se til at blir fulgt opp, for det skal selvfølgelig være sånn at alle til enhver tid skal kunne vite hva de får utbetalt, hvor mye de har betalt i skatt. Dette er et område som det er viktig at komiteen følger opp, men jeg er trygg på, med de klare signalene fra statsråden, at det vil det bli.

Jeg var litt innom flere av områdene som gjelder pensjonistene, der regjeringen har levert godt. Dette er det siste budsjettet i inneværende periode, og vi ser at det er flere partier som går til valg på å øke skattebyrden betydelig for landets bedrifter, og dermed bidrar til å sette mange arbeidsplasser i fare, men også landets pensjonister kan vente seg en betydelig skatteøkning med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Det ene er de skatteøkningene vi eventuelt vedtar her, men vi ser også rundt omkring i landet flere rød-grønne politikere som nå higer etter å innføre og øke eiendomsskatt, noe som også rammer landets pensjonister hardt. Jeg er derfor glad for at Fremskrittspartiet vil bekjempe det.

Jeg vil også trekke frem en bevilgning som jeg er stolt av, og som er viktig, og det er at vi nå utvider retten til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Det har vært et viktig fokusområde som Fremskrittspartiet hadde et sterkt engasjement for i opposisjon. Jeg er glad for at vi legger til rette for at alle døvblinde som ønsker å delta i normale fritidsaktiviteter på lik linje med andre, nå skal få større mulighet til det, og at regjeringen nok en gang leverer – på dette viktige området.

Avslutningsvis vil jeg takke våre samarbeidspartnere. Vi viser at sammen evner vi å trygge arbeidsplasser. Arbeidsledigheten går ned i 14 av landets fylker. Vi har målrettede tiltak. Vi ser nå en betydelig vekst i antall nyetableringer i bedrifter. Vi ser at flere bedrifter sier at regjeringens satsing på et bredt spekter, om det er utdanning, om det er samferdsel, når vi bygger veier og jernbane, er tiltak som bidrar til å styrke landets arbeidsplasser. Det er det viktigste for denne regjeringen: å legge til rette for å skape nye arbeidsplasser, men også å beholde de arbeidsplassene vi har.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:12:48]: Debatten i dag er fremdeles dessverre preget av høy arbeidsledighet, at det er fokuset, og derfor er jeg glad for at budsjettet som blir vedtatt, vil ha en stor satsing på å bekjempe arbeidsledigheten og sikre at det skapes nye arbeidsplasser.

For Kristelig Folkepartis del var vi fornøyd med at regjeringa la opp et opplegg der det var en tiltakspakke på 4 mrd. kr rettet mot Sør- og Vestlandet, som jo er de områdene som er særlig rammet. Men det ble hevdet tidligere i debatten at det ikke var et tema å forsterke den pakken – det kan jeg avkrefte. Riktignok var kanskje ikke det det temaet som fikk mest oppmerksomhet i høst, men jeg skal love at både fra Kristelig Folkepartis og også fra Venstres side var det tiltak vi var opptatt av som både ble diskutert og også endte opp i forliket. Jeg kan nevne eksempelvis at vi fikk inn flere studieplasser, fikk inn økt lærlingtilskudd med 2 500 kr – nok en gang, vil jeg si, det sto stille nesten hele tida før, nå er det økt mange ganger i løpet av denne perioden – en fikk inn midler til Mechatronics Innovation Lab, som er et pilottestingsanlegg som skal bidra til omstilling, og er lokalisert i Grimstad, vi fikk inn nok et såkornsfond, som forhåpentligvis vil utløse nye investeringer, skape nye arbeidsplasser, osv.

I tillegg vil jeg understreke fra Kristelig Folkepartis side at det som også er en utfordring med høy arbeidsledighet, er at de som lenge har vært langt unna arbeidslivet, får en enda lengre vei tilbake fordi det er trangere å komme inn. Derfor er det viktig at tiltaksnivået er høyt, og at det også i høy grad fokuseres på hvordan en kan bidra til å inkludere menneskene med nedsatt arbeidsevne, nedsatt funksjonsevne og andre mennesker som er langt unna arbeidslivet.

Budsjettforliket tok også innover seg at en må ha tiltak for å bekjempe fattigdom og ulikheter. Selvsagt er arbeid og integrering de viktigste stikkordene skal en lykkes med å få gjort noe med varig fattigdom, men tidlig innsats er også en nøkkel. Derfor er jeg veldig fornøyd med at vi fikk gjennomslag for over 400 mill. kr ekstra til flere barnehagelærere, for å sikre kvalitet i barnehagene. Vi fikk inn 460 mill. kr til flere lærere for de yngste elevene. I løpet av denne stortingsperioden, fra 2013, har vi økt antallet lærere i 1., 2., 3. og 4. klasse med 1 700. Det er jeg sikker på vil bidra til en sterkere innsats tidlig og også redusert frafall senere og færre mennesker som havner på sosialbudsjettene. Vi har også målrettede tiltak, enten det er midler til Ferie for alle, Barnas Stasjon, gratis eller graderte barnehagesatser, som en vet vil være viktig for lavinntektsfamiliene. Jeg vil også trekke fram en rekordstor økning på engangsstønaden som blir gitt til dem som blir foreldre, men som ikke har arbeidstilknytning. Den øker med 25 pst. i budsjettet og vil da for 2017 bli på 61 000 kr. Det er viktig for dem som ikke har den tilknytningen vi skulle ønske de hadde.

Jeg vil også nevne satsingen på å bekjempe vold og overgrep mot barn. I budsjettdebatten tidligere i dag, innen justis, diskuterte vi det bredt, og det er et viktig tema også for å sikre en trygg oppvekst og for et inkluderende samfunn. Men utover de enkeltmenneskenes skjebner og utfordrende liv, vet vi også at det har store samfunnsmessige kostnader, så den innsatsen er også viktig i dette bildet.

Jeg vil også trekke fram at en får to nye arbeidslivskriminalitetssentre. For Kristelig Folkeparti har kamp mot arbeidslivskriminalitet – jeg pleier også å legge til kamp mot menneskehandel – vært viktig. Nå blir det opprettet to nye sånn at vi totalt har sju sentre i Norge, i tillegg til at en har en god handlingsplan for å bekjempe arbeidslivskriminalitet, og at politiet også har egne team som skal spesielt se på det som grenser over til menneskehandel. Det er viktige tiltak for å sikre et seriøst arbeidsliv og for å bekjempe den utnyttelsen som en dessverre ser i en del tilfeller.

Til slutt vil jeg også trekke fram det som allerede har blitt en gjenganger i debatten, nemlig at vi fikk gjennomslag for å øke satsen for enslige minstepensjonister med 4 000 kr. Det er et viktig tiltak som vi fikk gjennomslag for inneværende år, og som vi også får gjennomslag for neste år. Det betyr at en gruppe mennesker som har lite, får iallfall litt ekstra.

Så for Kristelig Folkepartis del mener vi at det er mange viktige tiltak – ikke bare for å bekjempe arbeidsledighet og skape nye arbeidsplasser, men også en del viktige tiltak som går utover det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:25:50]: Mange strir for å få arbeid, mange har midlertidig arbeid, og svært mange har arbeid i bemanningsbyråer hvor en har kontrakter som heter «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag», og er i praksis tilkallingsvikarer som ikke har noen trygghet for inntekt. Dette gir usikkerhet. Denne situasjonen kombineres med at svært mange arbeidsplasser i Norge i dag er basert på et privat konsum hvor privatpersonene har lånt det de bruker. Gjelda til folk øker svært mye. Når usikkerheten kommer sterkere fram, vil den situasjonen endres, og en blir mer forsiktig med å låne penger. Dermed kommer en rekke arbeidsplasser til å bli truet. Vi er i en krevende situasjon og må være forutseende. Næringspolitikken blir da sentral. Vi må ha en næringspolitikk som har en omstilling ifra det svarte karbonet til det grønne karbonet. Vi må ha en politikk som går i retning av de fornybare næringene, de fornybare naturresursene. Men det krever en forutsigbarhet i de næringene, slik at vi kan bygge opp en kapasitet og en lønnsomhet slik at det kan erstatte en del av de arbeidsplassene som vil gå tapt.

Dette er bakteppet for dagens debatt. Kjernen i arbeids- og sosialpolitikken er trygghet, trygghet for inntekt, for trygd, for sosiale ytelser når en trenger det. Det er derfor ganske sterkt å erfare at regjeringa ikke har prioritert å prisjustere en rekke av ytelsene som de som trenger det mest, skal ha: enslige foreldre, grunn- og hjelpestønad, hjelpemidler. Senterpartiet har prioritert 150 mill. kr til dette. Det er ikke så mange som snakker om det, men det er helt nødvendig at også disse ytelsene holder følge med utviklingen.

Men det viktigste for tryggheten er et velorganisert arbeidsliv, en sterk fagorganisering og et lov- og regelverk som er på høyde med det som trengs for å sikre en rettferdig konkurranse mellom bedrifter, og det at norske lønns- og arbeidsbetingelser gjelder for alle som arbeider i Norge, med det norske høye kostnadsnivået. Der kommer vi mer og mer på etterskudd.

Som nevnt tidligere, arbeidsinnvandringen er stor, og det er den viktigste årsaken til den økonomiske forskjellen mellom folk. Senterpartiet er for arbeidsinnvandring, men vi er for en regulert arbeidsinnvandring, ikke en fri arbeidsinnvandring. Vi er for at de som kommer til Norge fra utenfor Norden, skal ha et arbeid i Norge, en fast ansettelse i Norge før de kommer hit.

Det som skjer, er at forholdene i arbeidslivet blir stadig mer krevende. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har behandlet, men salen har ennå ikke debattert, flere rapporter om hva som er situasjonen når det gjelder sosial dumping, arbeidskriminalitet og andre forhold. Det er en utvikling som må motarbeides. Det vesentlige i denne motarbeidelsen er at vi får et lov- og regelverk som er på høyde med det som kreves, men det er det vanskelig å få til fordi EØS-avtalen setter strenge begrensninger for hvilke virkemidler vi kan bruke.

Norge er på feil kurs når det gjelder konsekvensene av EØS-avtalen, og det erfarer stadig flere av de vanlige, flinke fagfolkene i arbeidslivet. Det vi gjør i denne innstillinga, er å forsøke å lappe på problemene. Senterpartiet er med på det, og vi er med på å satse på økte arbeidsmarkedstiltak: 1 000 nye plasser med lønnstilskudd, 800 nye plasser med varig tilrettelagt arbeid for unge, slik at de automatisk får en slik VTA-plass ved fullført videregående utdanning. Vi satser på Arbeidstilsynet og har en egen pakke på 155 mill. kr. Vi satser på økt kompetanse, men det kanskje aller viktigste som Arbeidstilsynet og tilknyttede etater trenger, er et klarere regelverk. Det blir en viktig del av kontroll- og konstitusjonskomiteens debatt når den kommer på nyåret.

Til slutt: Jeg har også ansvaret for krigspensjonene. Veteranforbundet SIOPS har påpekt at de ordningene som gjelder for dem som i dag er veteraner gjennom utenlandsopphold, er for dårlige. Jeg er veldig glad for at det er en samstemt komité som ber regjeringa ta tak i det. På hvilken måte og under hvilket departement en gjør det, blir regjeringas valg, men det er viktig at det blir gjort noe på det området.

Sveinung Rotevatn (V) [12:40:14]: Det har vore ein turbulent budsjetthaust på Stortinget. Det er i og for seg ikkje eit problem i seg sjølv. Det er bra at budsjettet blir diskutert, debattert, forhandla og vedteke der det skal skje – i nasjonalforsamlinga. For Venstres del er vi tilfredse med det som til slutt vart det endelege resultatet, og eg er glad for å vere ein del av eit fleirtal på Stortinget som får vedteke eit statsbudsjett. Men det er klart at det ikkje er heldig for saksgangen her på huset at så mange fristar har vorte skyvde på. Eg forstår at det kan ha skapt utfordringar for mange andre av partia her, og det er berre å beklage.

Den diskusjonen som har vore om statsbudsjettet, har i liten grad – i alle fall i offentlegheita – dreidd seg om det som er fagfeltet for denne komiteen. Det trur eg for så vidt illustrerer to ting. Det illustrerer at på borgarleg side er det ganske stor einigheit om retninga innanfor arbeids- og sosialpolitikken. Det er bra. Eg trur også det illustrerer at det heller ikkje er så forferdeleg stor ueinigheit med resten av opposisjonen her på Stortinget. I alle fall blir det gjerne slik når regjeringa føreslår eit budsjett der ein – kva skal eg seie – brukar mykje pengar, og det brukar Stortinget å vere glad i.

Det er nokre hovudutfordringar innanfor vårt felt. Den største av dei er sjølvsagt arbeidsløysa, som framleis er for høg i delar av landet. Så får ein understreke at det gjeld delar av landet. Eg hugsar at då eg stilte til val i 2013 og vart valt inn for Sogn og Fjordane, var gjerne det ein misfornøgd med der at Sogn og Fjordane ikkje hadde fått vere med på oljeeventyret, og at det var så mykje meir spennande som skjedde i oljebransjen og tilstøytande bransjar i våre nabofylke. Det må ein gjerne vere lei seg for, men realiteten i dag er at Sogn og Fjordane står i ei særstilling på Vestlandet – og også i landet – med den desidert lågaste arbeidsløysa og med ok vekst både i bedriftsetableringar og i folketal. Så denne oljeavhengigheita er eit sverd med to eggar.

Det budsjettet som blir lagt fram, er rimeleg ekspansivt. Det blir brukt mykje pengar, og grunngjevinga frå regjeringa er bl.a. at ein skal motverke arbeidsløysa, auke tiltaksplassar osv., og vi får håpe og tru at det gjev positive resultat.

Så er det ei anna hovudutfordring for vårt arbeidsfelt, som ikkje er ny, og som ikkje kjem til å forsvinne, og det er berekrafta til den velferdsstaten som vi alle er glade i og ønskjer skal vere solid. Sysselsetjinga i dette landet har gått ned heilt sidan 2009. Det er ei utfordring fordi det betyr at det er færre som jobbar, og som er med og betalar for spleiselaget vi alle er ein del av.

Så vil eg seie at det er litt urovekkjande, i alle fall på lang sikt, at hovudkritikken frå den raud-grøne opposisjonen her i dag ikkje handlar om at ordningar er for rause, eller at ein brukar for mykje pengar. Hovudkritikken er at det er altfor stramt, og at ein kuttar altfor mykje. Eg trur nok at i framtida vil vi få budsjettdiskusjonar som er betrakteleg meir krevjande enn denne, når vi skal møte eldrebølgja og samtidig får fall i oljeinntektene.

Vi har eit arbeidsliv som er i endring. Venstre er veldig positiv til både EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet og arbeidsinnvandring. Det er ein styrke for Noreg. Samtidig skal vi også vere ærlege på at det dei siste åra har vore ei utvikling i den norske arbeidsmarknaden der ein har sett eit større innslag av kriminalitet, arbeidsgjevarar som utnyttar arbeidstakarar som er i ein svak situasjon. Eg er glad for at vi har fått gjennomslag for tiltak i budsjettforliket som er med på å motverke denne trenden, bl.a. etablering av fleire arbeidslivssenter. Det er veldig viktig, det er Venstre glad for, men dette er ei utfording som kjem til å vare ved, og som vi må takle med endå sterkare verkemiddel.

Så er det eit anna utviklingstrekk i arbeidsmarknaden som vi skal vere veldig bevisste på, og det er teknologiskiftet som går føre seg, delingsøkonomien som er på framvekst, og det eg trur er ganske klart, nemleg at det kjem til å vere fleire i Noreg framover som jobbar sjølvstendig – som sjølvstendig næringsdrivande. Det er dei vel unnt, det gjev mange ein meir fleksibel kvardag, men det betyr også at vi må klare å tette hola i sikkerheitsnettet for den gruppa, som ikkje har dei same velferdsrettane som andre arbeidstakarar. Venstre har føreslått å styrkje sjukelønsordninga for denne gruppa, gje dei betre moglegheiter til privat pensjonssparing, minstefrådrag på skattesetelen osv. Det håpar eg at vi etter kvart kan få med oss fleire parti på, slik at velferdsstaten også hjelper dei, som også treng det.

Johnny Ingebrigtsen (SV) [12:55:56]: Det er veldig bra å ha et godt debattklima og et godt replikkordskifte. Dette er det litt rart å starte et innlegg med, men jeg må bare si at i statsbudsjettsammenheng er peanøtter peanøtter – det er veldig smått.

Det er tøffe tider nå. Arbeidsledigheten har tatt tak i ca. 130 000 mennesker – folk som ikke lenger har et arbeid å gå til og en vanlig lønn å leve av. Det stunder mot valg, og det er nok en del stortingsrepresentanter her i salen, eller som sitter på kontorene sine, som kan ha den samme usikkerheten: Har jeg lønn, har jeg jobb til høsten?

Når arbeidsledigheten øker, kan svaret for noen være forslag til mer skattekutt til de aller rikeste. Det setter ikke hender i arbeid. Det gir ikke nye investeringer. Vi trenger å bruke fellespengene til å skape arbeid, til å lage infrastruktur i næringslivet og til å legge til rette for folk som står uten jobb, sånn at de kan komme tilbake i arbeid. Det er vel vårt felles mål. Det er Nav som skal gi denne hjelpen, og de som trenger denne hjelpen, må ha et Nav som fungerer, og som skjønner hva næringslivet har behov for, og de arbeidsplassene som finnes i systemet ute i landet vårt.

Når det gjelder ungdom, er de spesielt utsatt når arbeidsledigheten stiger. Det er kjent for oss alle sammen. Med tusenvis av arbeidsløse ungdommer trenger Nav sterkere muskler til å følge opp disse ungdommene, og i dag er ventetiden ganske lang for å få dette i orden for ungdommene. SV går inn for en ungdomsgaranti som skal sikre utdanning, aktivitet og tiltak som hjelper ungdom ut i arbeid. Regjeringen har jo også satset på en ungdomsinnsats, men det har vært litt vanskelig å få tak i hva dette betyr. Jeg har oppfattet at det har vært veldig uklart hva som ligger i dette, så vi savner å få mer klarhet i hva som er innholdet. Som komitélederen var inne på her i sted, er det foreslått en utvidet ungdomsrett til utdanning utover fylte 25 år. Når jeg ikke er i Stortinget, er jeg fylkesråd for kompetanse i Finnmark fylkesting, og jeg tenker også at dette er en bra tanke. Snakk med folkene som er i systemet om det. Men vær klar over: Det vil koste penger.

Det er mange som kommer til Norge for å jobbe – veldig mange folk som har noe å bidra med for oss, og som leverer den arbeidskraften vi trenger. Men dessverre: Mange utnyttes under elendige forhold. De får elendig, skammelig lønn. I rike Norge er det dessverre mange som utnytter dem. Derfor må vi slå hardt ned på denne utnyttingen og ta tak i det gjennom arbeidslivet vårt. Derfor vil SV styrke fagbevegelsen. Vi vil øke fagforeningsfradraget. Vi vil sette en stopper for det som nå er i ferd med å skje, som vi ser i næringslivet.

Arbeidstilsynet er veldig viktig i den jobben, og da er det galt å kutte 10 mill. kr i tilsynets arbeid når arbeidsinnvandringen er så stor og vi vet at det er veldig mye useriøsitet og elendighet i forholdene.

Vi trenger altså en ny kurs her. Vi må plante fornuft i dem som vil fjerne Nav-kontorene for folk i arbeidslivet. Det er veldig vesentlig ute i distriktene. Vi vil styrke Arbeidstilsynet og styrke fagbevegelsen når vi vedtar en ny, sterkere arbeidsmiljølov.

Så må jeg si litt om papirversjonen til pensjonistene. Alle sammen er jo klar over SVs stillingtagen her, og også jeg som representant. Vi får mange telefoner om dette. De gamle reagerer på dette. De er ikke bare fortørnet, men de er forbannet også. Så vi må lytte til dem. Jeg mener med all respekt at dette rett og slett er peanøtter i den store sammenheng. Det har vært snakk om at det kanskje vil koste 30 mill. kr. Kanskje hvis alle sammen skal ha en papirversjon, men alle er ikke der at de ikke ser tallene på telefonen, at de ikke hører en telefonbeskjed eller at de ikke trakterer en iPad eller pc. Dette må vi få en fornuftig avklaring av, helst i ettermiddag. Det er peanøtter.

Til slutt må jeg nevne de fattige ungene – de ungene som ikke bare er fattige, men som ufrivillig har fått foreldre som er syke og uten jobb. Det er helt galt å kutte i barnetillegget for dem som er i disse kategoriene. De har foreldre som er for syke til å jobbe. Det er smått, og det er rått. Da må jeg si: Hvor er solidariteten med de svakeste?

Helt til slutt vil jeg som tilbakevendende vikar takke for det gode, korte samarbeidet som jeg har hatt og har med mine kamerater og venninner her. Så tar jeg opp det forslaget SV har fremmet i debatten.

Statsråd Anniken Hauglie [13:09:38]: Nedgangen i olje- og gassnæringen har for alvor synliggjort vår avhengighet av denne næringen og hvor sårbare vi har gjort oss fordi det ikke er blitt tatt nødvendige grep tidligere – til tross for alle de advarsler som er gitt.

Skal vi kunne opprettholde velferdsstaten slik vi kjenner den, må flere bidra. Flere må gå fra passivitet til aktivitet, og det må lønne seg å jobbe framfor å motta trygd. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk skal kvalifisere flere inn i arbeidslivet. Nav-kontorene skal hjelpe arbeidssøkere raskere inn i jobb. Samtidig skal vi ha et sosialt sikkerhetsnett som ivaretar dem som av ulike grunner ikke kan jobbe.

Regjeringen forventer en mer positiv utvikling på arbeidsmarkedet i 2017, men vi ser fortsatt betydelige utfordringer på arbeidsmarkedet. Oljenedturen har satt et stort preg på utviklingen i arbeidsledigheten. Fortsatt er det fylkene på Sør- og Vestlandet som har den høyeste ledigheten. Rogaland er fylket med høyest ledighet, 4,5 pst ved utgangen av november. I 13 av landets fylker er imidlertid ledigheten lavere enn på samme tid i fjor. Med andre ord kan det finnes muligheter for jobb andre steder enn der man bor.

En tiltakspakke på 4 mrd. kr målrettet mot Sør- og Vestlandet bidrar til ekstra innsats i de regionene som sliter mest. Et høyt nivå på arbeidsmarkedstiltak skal få flere raskere ut i arbeid og aktivitet. Regjeringen foreslår å øke tiltaksnivået med 1 000 flere plasser for ledige i 2017. Dette gir et samlet tiltaksnivå for ledige i 2017 på 17 000 plasser.

Gjennom omstillingsmidler bidrar tiltakene til at bedrifter kan omstilles til nye markeder. Vi ser at etablerertrangen er stor, og gründerånden blomstrer.

En historisk satsing de siste fire årene på vei gir økt anleggsaktivitet i hele landet, og det styrker næringslivets konkurransekraft.

Samtidig som vi sørger for arbeid og aktivitet på kort sikt, satser vi stort på næringsrettet forskning og innovasjon, kunnskap og utvikling for å sikre at vi får flere ben å stå på i årene framover.

Norge er et land med relativt små forskjeller, og slik skal det fortsatt være. Det er en styrke ved vårt samfunn at forskjellene er relativt små. Samtidig ser vi at inntektsulikhetene i Norge har økt fra 2009, selv om økningen har vært langt mer moderat enn i mange andre land.

Skal vi klare å redusere ulikhetene, må vi også kjenne til årsakene, og hva som virker. En av hovedårsakene til ulikhet i Norge er økt innvandring. Innvandrere er overrepresentert på fattigdomsstatistikken. Mange har kommet til Norge med to tomme hender, og det tar tid å integrere dem i arbeidsmarkedet. Derfor prioriterer regjeringen arbeidsretting i introduksjonsprogrammet og norskopplæring. Sammen med partene etablerer vi et «hurtigspor» inn i arbeidslivet for flyktninger som har med seg etterspurt kompetanse, og vi styrker yrkesveiledningen i mottakene, for å nevne noe.

For mange har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Det kan være at de mangler formelle kvalifikasjoner eller ikke har relevant kompetanse. Derfor innfører vi nå en rett til livslang opplæring. Et toårig opplæringstiltak for dem med manglende grunnleggende ferdigheter er allerede på plass. Vi øker bruken av lønnstilskudd som gjør det lettere for arbeidsgivere å ta sjansen på å ansette også dem med hull i CV-en. Vi har gjort det enklere å kombinere dagpenger og utdanning, slik at flere kan finne nye jobber i kanskje andre bransjer.

Noen er utenfor arbeidslivet fordi de sliter med psykiske problemer eller rus. Regjeringens opptrappingsplan for rus og psykiatri, og en tettere oppfølging av barn av psykisk syke, vil derfor være av stor betydning.

Regjeringen vil inkludere flere! Det betyr også at vi må ha et godt arbeidstilbud til utviklingshemmede og andre personer med varig nedsatt arbeidsevne. De siste årene har arbeids- og velferdsetaten gjennomført flere plasser enn planlagt. Som en følge av forliket ble måltallet for varig tilrettelagt arbeid justert opp fra 9 400 til 9 700 plasser i 2017. Tiltaksnivået for personer med nedsatt arbeidsevne videreføres på om lag 58 000 plasser i 2017. Arbeids- og velferdsetaten får også økt frihet til å gjennomføre avklarings- og oppfølgingstjenester i egen regi når det er mest hensiktsmessig.

Fra 1. januar kommer det en ny landsdekkende ungdomsinnsats for unge under 30 år som erstatter de tre garantiene som har vist seg ikke å virke. Den skal sikre unge arbeidssøkere som etter åtte uker ledighet ikke er i arbeid, utdanning eller annen aktivitet, et arbeidsrettet tilbud. En betydelig del av unge ledige befinner seg på Sør- og Vestlandet, og satsingen vil først rulles ut der.

Fra samme tidspunkt innføres aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år. Flere unge skal gå fra passivitet til aktivitet. Tidlig innsats for å motivere til utdanning eller arbeid er avgjørende for å redusere utenforskap blant unge.

Et sterkere sosialt sikkerhetsnett er et av regjeringens viktigste satsingsområder. Vi lovte å reformere pleiepengeordningen for pleie av syke barn. Nå gjør vi det. Dobbelt så mange som i dag vil bli omfattet av den nye ordningen, og den gjøres mer fleksibel ved at det blir lettere å kombinere pleieoppgaver med fortsatt å være i arbeid. Lovproposisjonen vil fremmes på nyåret med sikte på iverksettelse av nytt regelverk fra 1. oktober. I 2017 bevilges det 140 mill. kr. Helårseffekten anslås til 560 mill. kr.

Regjeringen vil sikre at døvblinde har en reell mulighet til deltakelse i trening og fritidsaktiviteter. I 2012 ble det foretatt en presisering i regelverket som for mange innebar en innstramming som mange har kritisert. Regjeringen foreslår derfor å rette opp dette ved å bevilge 18,3 mill. kr til en utvidelse av retten til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde i folketrygden. Forslaget betyr at døvblinde nå kan få rett til ledsager med tolkekompetanse, som kan bidra til at den døvblinde får bedret sine muligheter til å delta i fritidsaktiviteter. For mange har denne endringen vært etterlengtet.

Et trygt og godt arbeidsliv er viktig for regjeringen. Derfor er kampen mot arbeidslivskriminalitet høyt prioritert. Arbeidstakere skal sikres et godt og forsvarlig arbeidsmiljø. Seriøse arbeidsgivere skal ikke utkonkurreres av useriøse aktører. I samarbeid med partene i arbeidslivet er det utarbeidet en strategi mot arbeidslivskriminalitet, som i disse dager revideres og oppdateres. Fem sentre mot arbeidslivskriminalitet er allerede på plass. Resultatene er gode, og gjennom forliket settes det av midler til flere sentre.

Nav betjener 2,8 millioner brukere hvert år, og det vil bli flere brukere i årene som kommer. Da må også ressursene brukes på en god måte. Et viktig grep er økt digitalisering, slik at flere kan få hjelp via selvbetjeningsløsninger. Norges største Nav-kontor er i dag nav.no. Flere vil forvente at døren inn til Nav er hjemmefra, via nettet eller ved henvendelse til kontakttelefonen. Når flere får hjelp via nettet, frigjør det ressurser som kan brukes på dem med behov for mer omfattende bistand. For 2017 foreslås det en bevilgning på 440 mill. kr for ytterligere IKT-modernisering i Nav.

For å avslutte der jeg startet: Norge har lenge stått i en særstilling. Nå går vi gjennom en stor omstilling. Myndighetenes fremste oppgave er å legge til rette for at det skapes flere jobber i flere bransjer, og å trygge de jobbene som er. Det krever bevisst satsing på kompetanse, forskning og utvikling, på en infrastruktur som kommer både folk og næringsliv til gode, og en skatte- og avgiftspolitikk som trygger våre bedrifter. Samtidig skal vi sørge for et sosialt sikkerhetsnett til dem som trenger det.

Rigmor Aasrud (A) [13:30:54]: Jeg må nesten legge bort innlegget mitt, for når statsråden svarer så ullent som hun gjør her, må vi bore litt videre i dette med digital post. I statsbudsjettet side 21 beskriver statsråden overgangen til digital post til innbyggere og næringsliv. Der står det at man skal ta i bruk digital post til dem som ikke har reservert seg. I eForvaltningsforskriften er det innført reservasjonsadgang for alle som ikke ønsker å få posten digitalt. Den må følges. I det samme statsbudsjettet beskriver statsråden en innsparing på 87,5 mill. kr ved at man tar i bruk digital post. Det er vel og bra, men det står altså ingenting om at man skal kutte ut å sende viktig informasjon til dem som trenger det. Så statsråden må gå hjem og lese eForvaltningsforskriften som sier hvordan man skal forholde seg, og så må man sørge for at alle som ikke vil ha digital post, får posten på papir.

Det er ingen mellomting mellom digital post og post i den grønne postkassen. Det måtte vært morse eller brevduer, da. Jeg håper ikke det er det statsråden tenker på. Når statsråden da sier at de som ikke klarer å løse dette digitalt, skal begynne å ringe Nav, tror jeg de fleste som har vært borti noe som heter økonomi, vil skjønne at hvis man skal ha bemanning og ta imot telefoner fra alle dem som ringer, vil besparingen i alle fall være borte for lenge siden. Så her må statsråden rett og slett gå hjem og gjøre leksen sin en gang til.

Men det er ikke bare digital post som er viktig i dette statsbudsjettet. Det er 135 000 personer uten arbeid, og de blir flere. Det er ingen trøst for dem det gjelder, at veksten i antallet har blitt litt slakkere nå enn for ett år siden, og at det heller ikke gjelder i alle fylker. Det er fortsatt vekst. 135 000 er uten arbeid, og de fortjener en regjering som har noen ideer om hvordan de skal komme seg ut i arbeid. Det er en lavere andel av befolkningen som er sysselsatt nå enn før, og det er et stort problem, for arbeid er grunnleggende for alle, og vi må bruke de verktøyene som finnes, for å hindre at flere havner utenfor arbeidslivet. Regjeringen løser dette med nye lover, men en lovhjemmel skaper ikke nye jobber. Arbeiderpartiet foreslår flere tiltaksplasser, fordi det bidrar til aktivitet og kunnskapspåfyll for dem som trenger det.

Det har blitt 25 000 flere som jobber midlertidig. Samtidig har det blitt færre faste jobber. Faste oppgaver gjøres nå i større grad av midlertidig ansatte. Høyre sier det er resultatet av en vellykket politikk. Vi mener det er resultatet av en mislykket politikk. Midlertidige ansettelser skaper større utrygghet for de ansatte. I tillegg sier nyere forskning at det tyder på at midlertidige jobber er dårlig både for psyken og for karrieren. Det er avduket flere brudd på arbeidsmiljøloven i 40 pst. av bedriftene med mange midlertidig ansatte, leser vi i Dagsavisen. Høyre sier dette er resultatet av en vellykket politikk. Vi lover å endre loven når vi kommer i regjering.

Flere jobber deltid nå. For mange jobber deltid. Ufrivillig deltid er et uvesen. Regjeringen gleder seg over at noen færre kvinner slipper unna deltidsfella. Arbeiderpartiet synes den gleden må være betinget, siden det er langt flere menn enn før som nå er i deltidsfella. Arbeidsoppgaver endres, veletablerte bedrifter må endres om de skal følge med. Ny og fornyet kunnskap er nødvendig. Derfor trengs det flere studieplasser og bedre muligheter for etter- og videreutdanning. Det har også vi lagt inn i vårt budsjett.

Vi ser at det er færre uten arbeidsplass og flere med skyhøye skattelettelser. Når trygdeytelsene til dem som har minst, ikke justeres, viser det veldig tydelig hvilken retning vi går i. Forskjellene øker, og det som undrer meg, er at Kristelig Folkeparti og Venstre er med på denne veien. Den ledighetssituasjonen vi har i Norge i dag, trenger handling, ikke slagord som Nye ideer og bedre løsninger, og gjennomføringskraft. Situasjonen krever handling, og den er ikke regjeringen i stand til å komme med. Gjennomføringskraften er erstattet med handlingslammelse.

Bente Stein Mathisen (H) [13:36:09]: Jeg skal snakke om noe annet enn papirpost, og jeg synes egentlig statsråden ga et veldig godt svar på de spørsmålene hun fikk, men opplever nok at opposisjonen tolker alt i verste mening.

Regjeringen har lagt frem et offensivt budsjett for flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag. Stikkordene er arbeid, aktivitet og omstilling. Det er nødvendig, for norsk arbeidsliv står overfor flere utfordringer. Sør- og Vestlandet sliter med økt arbeidsledighet som følge av det mest alvorlige oljeprisfallet på 30 år. Det er viktig med målrettede tiltak for å unngå at ledigheten biter seg fast på et høyt nivå, slik den faktisk gjorde da Arbeiderpartiet styrte på 1990-tallet.

Men bildet er heldigvis ikke helt svart. I vårt langstrakte land er det store forskjeller i ledighetstallene. I deler av landet er ledigheten lav, det er faktisk behov for arbeidskraft. I 15 av landets 19 fylker er ledigheten redusert det siste året. Men regjeringen tar den økte arbeidsledigheten på Sør- og Vestlandet på største alvor og har i budsjettet flere tiltak for å skape aktivitet og jobber i de regionene og bransjene som er hardest rammet av oljeprisfallet.

Helt siden regjeringen tiltrådte, har den vært opptatt av å stimulere til nyskaping og satsing på nye næringer. Norge har over tid blitt for avhengig av oljen. Norsk økonomi trenger flere ben å stå på, og det er viktig å etablere jobber i nye næringer som kan finansiere velferden vår. Regjeringen har i hvert budsjett siden 2013 økt satsingen på kunnskap, forskning, innovasjon og infrastruktur. I tillegg har vi også redusert skattene for å stimulere til investering og vekst, og vi bygger mye mer vei og bane.

Opposisjonen kritiserer regjeringen for å bruke for mye oljepenger. De alternative budsjettforslagene viser likevel små forskjeller. Den store forskjellen mellom oss og Arbeiderpartiet er at de foreslår store skatteøkninger i en krevende tid og vil bruke alt på økte offentlige utgifter. Det er feilslått politikk. Det bidrar ikke til omstilling. Det styrker ikke evnen vår til å skape nye arbeidsplasser i privat sektor.

Da handlingsregelen ble innført i 2001, var en samlet finanskomité enige om at den økte oljepengebruken burde gå til områder som øker vekstevnen i norsk økonomi. Det er skattelettelser, det er på samferdsel, og det er på kunnskap. Denne regjeringen har tatt dette på alvor. Vi har brukt mye mer av handlingsrommet i budsjettene til disse vekstfremmende formålene enn den forrige regjeringen.

Regjeringen følger opp FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne i dette budsjettet når den foreslår å utvide retten til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde i folketrygden. Hovedformålet i konvensjonen er å sikre personer med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter samt å bygge ned hindre som vanskeliggjør dette. Døvblinde er helt avhengig av tolke- og ledsagerhjelp for å fungere i samfunnet på lik linje med andre. Økningen på 18,3 mill. kr i budsjettet skal sikre at døvblinde får en reell mulighet til deltakelse i fysisk aktivitet, trening, gå på kafé og ellers drive med fritidsaktiviteter. Døvblinde kan i dag kun få tolke- og ledsagerhjelp til å kommunisere med andre, ikke til stønad og hjelp i dagliglivet for øvrig.

Familier med alvorlig syke barn opplever krevende dager og et liv de ofte ikke får til å gå opp. Som også statsråden nevnte i sin innledning, har denne regjeringen nå i budsjettet lagt til rette for en ny og bedre pleiepengeordning, som vil gi disse familiene en bedre hverdag. Dagens ordning er streng, komplisert og lite forutsigbar. Regjeringen foreslår å gi flere rett til pleiepenger og mulighet til å kombinere pleiepenger med delvis arbeidsdeltakelse. Dette gjelder foreldre til barn med alvorlige og varige sykdommer, barn over 12 år i forbindelse med opphold i helseinstitusjon og barn med behov for kontinuerlig tilsyn og pleie. Regjeringen foreslår 140 mill. kr i statsbudsjettet for 2017, med en helårseffekt på 560 mill. kr, fra 2018. Det er en stor styrking. Utvidelsen av målgruppen innebærer nesten en dobling av antall mottakere som har rett til pleiepenger, og foreldre i en krevende livssituasjon får kompensasjon for midlertidig bortfall av arbeidsinntekt for å pleie sitt syke barn.

Regjeringen har sagt at de vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet, og regjeringen leverer. Livet vil bli lettere og mer forutsigbart for familier i en vanskelig livssituasjon.

Lise Christoffersen (A) [13:41:00]: Vi behandler det siste statsbudsjettet i denne perioden, og det er et godt påskudd til å gjøre opp status. Én observasjon de siste åra er at Høyre og Fremskrittspartiet har lagt seg til visse munnhell som stadig gjentas. Ett av dem er at den blå-blå regjeringa har «modernisert, fornyet, forsterket, forbedret» både dette og hint, også velferden. Men en påstand uten rot i virkeligheten blir ikke sannere av å gjentas og gjentas og gjentas – med mindre økte sosiale forskjeller er regjeringas definisjon på modernisering og forbedring. Det er jo mye som kan tyde på det.

Allerede i regjeringserklæringen ble det lagt an en politikk som systematisk sikrer at de rikeste slipper unna med mindre til fellesskapet, mens de med minst skal få enda mindre. Det er ikke moderne. Det er gammeldags, usolidarisk, skaper mer fattigdom og skader samfunnet. VG hadde mandag en interessant artikkel:

«Ulikhetene fortsetter å øke, og flere under 30 år har lite på konto. De som har mest fra før, soper med seg den største inntektsveksten. Det er førjulsnyheten fra NAV som arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) gjerne skulle ha vært foruten.»

Hvis vi i tillegg tilføyer: soper med seg de største skattekuttene, blir bildet enda tydeligere.

Dette er ikke noe som bare skjer på grunn av fall i olja, slik Høyre og Fremskrittspartiet pleier å påstå. Det er resultatet av en villet politikk. 25 mrd. kr kunne vært brukt til å bekjempe den høye ledigheten, men skattekutt er viktigere.

Regjeringa fører en konsekvent politikk – det skal de ha – men de tar Norge i helt feil retning. Vi så det allerede etter tre uker, i tillegget til 2014-budsjettet: Arbeidsminister Eriksson gikk rett på kutt i overgangsstønaden til enslige, arbeidsløse foreldre. Han ville også kutte i uføres alderspensjon ved å ta fra eldre uføre den delvise skjermingen mot full levealdersjustering, og det ble allerede da signalisert et Høyre–Fremskrittsparti-ønske om drastiske kutt i barnetillegget til uføre. Heldigvis bidro Venstre og Kristelig Folkeparti til at deler av dette ikke ble noe av. Men 2 000 tiltaksplasser forsvant, tross varsler om økt ledighet. Bilstønadsordningen til personer med nedsatt funksjonsevne som ufrivillig er utenfor arbeidslivet, ble kuttet med hele 20 pst. og forsvant siden.

Høyre og Fremskrittspartiet har også hatt et konsekvent mål om å svekke arbeidstakernes rettigheter: Stortingsmeldinga om flere i arbeid og proposisjonen om ny arbeidsskadeforsikring ble umiddelbart trukket. Permitteringsregelverket ble strammet inn, på bekostning av både permitterte og arbeidsgivere som slet. Regjeringa snudde først etter massivt press gjennom lang tid. Kutt i lønnsgarantiordningen, inklusive feriepenger, rammet 10 000 oppsagte. «Regelverksendring» ble det kalt. Boliglånsordningen for medlemmer i Statens pensjonskasse er i praksis borte. Det var tre veldig aktive oppstartsuker, som satte retningen.

Det fortsatte i 2015: Året ble innledet med generalstreik mot angrepene på arbeidsmiljøloven. Kutt i barnetillegget til uføre, med 28 000 kr pr barn ble heldigvis avverget. Stikkordsmessig kan nevnes: nei til økt fradrag for fagforeningskontingent, stans i arbeidet mot ufrivillig deltid, normerte sykmeldinger, kutt i tiltaksplasser, reelle kutt i mange viktige stønader ved at satsene bare ble nominelt videreført. Forsørgingstillegget for de eldste med aller minst, de med supplerende stønad, ble fjernet. Fast ansettelse uten garantilønn bekymrer ikke regjeringa, selv om dette i praksis er inngangsdøra til sosial dumping.

Og det fortsatte i 2016: Da røk feriepengene til arbeidsledige. Karantenetida før dagpenger ble forlenget. Tilretteleggingstilskudd for arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne og for sykmeldte ble kuttet. Det samme gjaldt aktivitetshjelpemidler til dem over 26 år. Hele den supplerende stønaden for personer over 67 år ble fjernet for 500 personer, som ble henvist til sosialhjelp. Trygdeoppgjøret kommer ikke lenger til Stortinget.

Og det fortsetter i 2017: Varig tilrettelagt arbeid skal kommunaliseres. De skjulte kuttene i grunn- og hjelpestønad fortsetter. Fortsatt er det uføre som taper på reformen, uten at regjeringa er villig til å skaffe fram en oversikt. Fortsatt taper uføre bostøtte, til tross for regjeringas forsikringer om det motsatte. Den bekymringsfulle situasjonen med redusert sysselsetting for unge med nedsatt funksjonsevne møtes ikke med aktive tiltak. De pensjonistene som har mest, har fått mest.

Det er ingen tegn i Navs fattigdomsrapport og dagens SSB-tall til at det vil endre seg – dessverre.

Bengt Morten Wenstøb (H) [13:46:12]: Et av de grunnleggende trekkene ved det norske velferdssamfunnet er en konsensus om verdien av et sosialt sikkerhetsnett for dem som møter utfordringer. Juletiden, som de fleste av oss om kort tid skal feire, er et godt situasjonsbilde på rikets tilstand. Det er da vi ser dem som er ensomme, dem som sliter med rusproblemer, og de barna som ikke har det så greit.

Det er mange årsaker til at enkelte mennesker har større utfordringer enn andre, men virkemidlene som kan gjøre hverdagen litt enklere, har vi politikere ansvar for. Jeg tror på at hver og en i denne salen har et oppriktig ønske om å hjelpe andre, selv om vi ikke alltid ser de samme løsningene på utfordringene.

Norge er en del av Europa. Utfordringer i europeisk økonomi får konsekvenser for norsk økonomi, noe oljeprisfallet har vist oss. Det samme gjelder arbeidsløshet. Økt arbeidsledighet i Spania og Hellas kan medføre at flere velger å søke arbeid i andre land i Europa. Det er forståelig og er en del av den mobiliteten som finnes i europeisk arbeidsliv. At mennesker beveger seg over landegrensene i Europa for å skaffe seg arbeid, er ikke noe nytt. At ulike bedrifter beveger seg over landegrenser, er heller ikke noe nytt. Flere av dem skaper trygge arbeidsplasser i Norge. Utfordringen er der når useriøse arbeidsgivere forflytter seg over landegrenser, ikke betaler skatt og ikke deltar i byggingen av vårt samfunn, men snarere er en trussel mot vårt organiserte arbeidsliv.

Derfor igangsetter regjeringen flere virkemidler og tiltak for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Jeg er glad for at spesielt Kristelig Folkeparti peker på bl.a. menneskehandel. Dette er nødvendig for at useriøse aktører ikke skal utkonkurrere seriøse.

Regjeringen fører en aktiv arbeids- og velferdspolitikk for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. I praksis betyr det å skape gode og inkluderende arbeidsplasser med et godt arbeidsmiljø og et seriøst arbeidsliv uten organisert arbeidslivskriminalitet. Et arbeidsliv for alle er også vesentlig for å bekjempe fattigdom. Samtidig vil det alltid være personer som er for syke til å arbeide. Disse skal sikres en anstendig og forutsigbar inntekt. Det er også regjeringens mål.

Personer som står utenfor arbeidslivet, kan ha behov for bistand som styrker deres muligheter til å komme i arbeid. Enkelte grupper opplever særlige utfordringer med å få innpass i arbeidslivet. Bistanden skal være tilpasset disse gruppenes behov og bidra til raskere overgang til arbeid. Derfor er regjeringens målrettede satsing på Nav så viktig for å få flere i arbeid. Gode saksbehandlere kan ikke vedtas av Stortinget. Gode saksbehandlere får man når organisasjoner er velfungerende og mennesker trives på arbeid.

Derfor er det viktig at det videreutvikles en god organisasjonskultur i Nav, at de ansatte opplever at de er en del av et fellesskap. Dette kan man først og fremst gjøre gjennom å rekruttere gode medarbeidere med høy faglig kompetanse. Mange Nav-medarbeidere har i dag nettopp det.

Det viktige arbeidet Senter for seniorpolitikk gjør, understreker viktigheten av at det forskes på eldre arbeidstakeres tilknytning til arbeidslivet. Enkelte eldre sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet, og det er viktig å finne årsakene til dette – ikke bare for den enkelte, men også for å nå regjeringens ambisjon om at flere kan stå lenger i aktivt arbeid.

Arbeidsmarkedspolitikken må sees i en helhetlig sammenheng da den påvirkes av andre politikkområder, som helsepolitikken, utdanningspolitikken og den økonomiske politikken. Et eksempel på dette er arbeidstidsbestemmelsene, som må balanseres mot sentrale mål som høy sysselsetting og best mulig utnyttelse av den enkeltes og samfunnets ressurser.

Staten er ikke den eneste aktøren i arbeidsmarkedspolitikken. Like viktig er frivillige organisasjoner, som yter viktige bidrag for å hindre at mennesker faller utenfor sosiale arenaer. Sosiale entreprenører bidrar med nye løsninger på sosiale utfordringer. Regjeringen viderefører arbeidet med å bedre betingelsene for sosiale entreprenører og frivillig sektor for å skape et sterkere sikkerhetsnett.

Skal vi lykkes med integrering av nye landsmenn og -kvinner, er arbeid et viktig virkemiddel, både for å lære norsk og for å bygge sosiale nettverk. Staten klarer ikke dette alene, men vil være avhengig av et tett og godt samarbeid med frivillige organisasjoner. Derfor er det også viktig at man klarer å rekruttere personer med kultur- og språkkompetanse i Nav, personer som kan møte innvandrere som skal ut i arbeidslivet og integreres i det norske samfunnet. Vi har som samfunn ikke råd til å mislykkes med denne oppgaven.

Tove-Lise Torve (A) [13:51:03]: Årets budsjettbehandling har et dystert bakteppe. Arbeidsledigheten på Vestlandet er skyhøy, og ledigheten rammer enkeltmennesker og familier, lokalsamfunn og storsamfunnet.

Jeg nevnte tidligere at i mitt hjemfylke, Møre og Romsdal, har vi nå den høyeste arbeidsledigheten på ti år. I Kristiansund er ledigheten på hele 5,1 pst. Dette er svært alvorlig, og det krever politisk handling. Og hva gjør regjeringen med dette? Altfor lite. Regjeringen har en passiv følge-nøye-med-holdning og har kommet altfor sent på banen. Både tiltakspakker for Vestlandet og endring av permitteringsreglementet kom først etter massivt press fra næringsliv, fagforeningene og opposisjonen.

På tross av at ledigheten fortsatt stiger, velger regjeringen å kutte en hel milliard i tiltakspakkene for neste år. Samtidig gir de mange milliarder i skattelette til dem som har mest. Skattekutt til de rikeste skaper ikke flere arbeidsplasser. Skattekutt til de rikeste øker forskjellene. Vi har en regjering som ikke prioriterer det som er viktigst for vanlige folk.

Arbeid til alle er Arbeiderpartiets viktigste sak. Vi tar arbeidsledigheten på alvor og foreslår derfor kraftfulle tiltak for arbeid i vårt alternative statsbudsjett. Trygghet i arbeid, trygghet for arbeid, det er vårt motto.

Vår tiltakspakke til de områdene i landet som er hardest rammet av arbeidsledighet, er 1 mrd. kr høyere enn regjeringens. Vår målrettede politikk for å få folk i arbeid gjennom arbeidsmarkedstiltak styrkes med en halv milliard kroner i vårt alternative statsbudsjett.

Vi har en aktiv politikk som skaper nye arbeidsplasser, og vi har en aktiv politikk som gir arbeidsledige arbeid. Vi prioriterer det som er viktigst for vanlige folk.

Arbeid til alle er særdeles viktig, også til dem som står lengst unna det ordinære arbeidslivet. Arbeidstilbudet til mennesker med utviklingshemning er særdeles viktig. Det å ha et meningsfullt arbeid å gå til er selvsagt like viktig for denne gruppen som for alle oss andre. Følelsen av å bidra i verdiskapingen, følelsen av å ha et arbeid å gå til, følelsen av å ha arbeidskamerater og følelsen av å høre til gir livet mening.

Dessverre er det for få plasser i tiltaket Varig tilrettelagt arbeid, VTA. Organisasjonene har påpekt dette over lang tid. Det er mange aktuelle deltakere som ikke får VTA-tiltaket på grunn av for få plasser. Arbeiderpartiet vil prioritere arbeid som aktivitet framfor passivitet også overfor denne gruppa. Derfor foreslår vi i overkant av 300 nye VTA-plasser utover regjeringens forslag. I motsetning til regjeringen legger vi inn friske midler for å finansiere økningen.

Arbeiderpartiet er sterkt kritisk til regjeringens planer om å overføre ansvaret for varig tilrettelagt arbeid fra stat til kommune. Vi frykter at det vil ramme de svakeste deltakerne i tiltaket. Deltakere i VTA-tiltaket skal ha samme rettigheter som andre som har behov for arbeidsmarkedstiltak. Arbeid er grunnleggende for alle, og det er ingen grunn til at en gruppe brukere av arbeidsmarkedstiltak skal løsrives fra Nav-systemet. Organisasjonene er også sterkt kritisk til å kommunalisere VTA-tiltaket.

Jeg er født optimist. Min erfaring i livet tilsier at de fleste utfordringer kan løses. Men det krever aktiv handling. Regjeringens følge-nøye-med-holdning er ingen aktiv handling. Jeg og mange med meg er skuffet over regjeringens manglende evne til å iverksette konkrete tiltak mot arbeidsledigheten raskt nok.

Regjeringens svake innsats mot arbeidsledigheten viser at landet trenger en ny regjering. Arbeiderpartiet er beredt. Vi er alltid beredt.

Stefan Heggelund (H) [13:55:40]: Jeg skal gi siste taler rett i én ting, og det var det siste hun sa, nemlig at Arbeiderpartiet alltid er beredt. Arbeiderpartiet er alltid beredt for makt. Makt er det eneste som betyr noe for dem, og det er også grunnen til at de i løpet av denne perioden ikke har klart å levere noen reelle gode alternativer f.eks. for å bekjempe ledigheten. Der har regjeringens politikk begynt å virke. Man har både kortsiktige og langsiktige tiltak: kraftfulle tiltakspakker mot regionen som er hardest rammet, tiltakspakker som har begynt å skape jobber, og – langsiktige tiltak – at vi kommer oss gjennom den omstillingen som Norge må igjennom, bl.a. gjennom en ansvarlig økonomisk politikk, at det skal lønne seg mer å jobbe, og at det skal lønne seg mer å investere.

Arbeiderpartiet og venstresiden generelt kaller det for skattelettelser til de rikeste. Det er en retorikk de har brukt – med hell og uhell, må det jo sies – omtrent siden 2003, kanskje lenge før det også, hvem vet? Men det gjør den ikke mer sann av den grunn. Svaret er ikke å skattlegge arbeidsplasser mer. Man må være medlem i Arbeiderpartiet for å tro at hvis en bedrift får mindre økonomisk handlingsrom, blir det lettere for dem å ansette nye eller satse på nye prosjekter.

Så er jeg enig med representanten Christoffersen i at dette er en god tid å reflektere over tingenes tilstand, i og med at det er den siste arbeids- og sosialbudsjettdebatten i denne perioden. Så hva er det denne regjeringen har gjort på arbeids- og sosialfeltet? Jo, det begynte med noen helt nødvendige justeringer av arbeidsmiljøloven – justeringer som gjorde at det ble enklere lokalt å bestemme over sin egen arbeidstid, enklere å forhandle om egen arbeidstid, og at de som hadde skoen på, fikk mer innflytelse over arbeidsplassene. Vi senket også tersklene til arbeidslivet, og vi så at f.eks. Pøbelprosjektet støttet oss i det – ulike tiltaksleverandører støttet oss i det – og vi ser også nå at det er et tiltak som har positiv effekt. Flere får en fot inn i arbeidslivet. Det var målet, det var meningen.

Dette er for øvrig det eneste Arbeiderpartiet har sagt at de – hvis de kommer til makten –ønsker å reversere når det gjelder arbeidsmiljøloven. De vil heve tersklene til arbeidslivet. På alle de andre punktene når det gjelder de endringene som ble gjort, klarer de ikke å være konkrete på en eneste ting om hva som kommer til å skje hvis de kommer tilbake til makten. Det er ganske utrolig. Partiet som sier at de er opptatt av en forutsigbar arbeidslivspolitikk, er nå det mest uforutsigbare partiet i arbeidslivspolitikken. De har ingen svar.

I tillegg har vi satset sterkt på tiltaksplasser. Vi har innført aktivitetsplikt for mottakere av sosialhjelp som er under 30 år. Det gjør vi fordi det virker, og fordi vi ønsker at dette skal være et tilbud, og noe som fungerer over hele landet. Vi har ryddet opp i de såkalte ungdomsgarantiordningene fra den rød-grønne regjeringen, de ordningene som viste at venstresiden ikke vet hva ordet garanti betyr – de garantiene som ble brutt igjen og igjen, med en ny ungdomsinnsats for dem under 30 år. Vi har i samarbeid med partene innført tiltak for raskere integrering av flyktninger i arbeid, vi har styrket ordningen med funksjonsassistanse i arbeidslivet, vi har utvidet pleiepengeordningen – det var sårt tiltrengt – og vi har utvidet tolke- og ledsagerhjelpen for de døvblinde.

Oppsummeringen av denne perioden så langt er altså at regjeringen kombinerer kortsiktige og langsiktige tiltak for at Norge skal komme seg godt gjennom omstillingen vi alle sammen vet at man må gjennom. Vi tetter hull i sikkerhetsnettet, og vi rydder opp etter de rød-grønnes mislykkede implementering av Nav-reformen. Dette arbeidet skal fortsette.

Audun Otterstad (A) [14:01:03]: Det er snart jul for tredje gang i denne stortingsperioden, og Høyre og Fremskrittspartiets budsjettforslag bekrefter det mye omtalte sitatet om at vinteren kommer sannelig på oss, men alle gode ting er dessverre ikke tre. Derfor er jeg helt enig med forrige taler, som sier at det er en tid for å oppsummere, en tid for å se tilbake på tre år og hva det har gitt oss med Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen.

Spørsmålene vi må stille oss, er: Er det bedre å være arbeidstaker i dag enn det var for tre år siden? Er det bedre å være oljearbeider? Er det enklere å være bygningsarbeider, sykepleier eller politi? Virker arbeidsmarkedspolitikken kraftfullt mot ledigheten når ledigheten øker? Og er det slik at flere bidrar til statsbudsjettet i stedet for å leve av statsbudsjettet, som retorikken så godt lyder i denne sal? Er sysselsettingsgraden høyere eller lavere enn den var for tre år siden? Og er det flere eller færre arbeidsledige enn for tre år siden? Får flere brukt muligheten til å bli det beste av seg selv og til å ha økt valgfrihet? Er det flere eller færre midlertidig ansatte som ønsker seg en fast stilling og en lønn å leve av hver eneste måned, og en garanti for det? Er andelen som tar ut pappapermisjon, høyere eller lavere? Og er det flere fedre som ønsker det, som er lenger hjemme med barna sine?

Høyre og Fremskrittspartiets inngripen i tryggheten og omfordelingen fra de fattigste til de rikeste eksemplifiserer seg best med bildet av den gjerrige sheriffen av Nottingham som går og rister de siste kronene ut av gipsen til den fattige mannen med det brukne beinet.

En sped liten bekk ble til en elv. Forskjellene i Norge øker, og Norge går i gal retning. Kristelig Folkeparti og Venstre har tappert forsøkt å bygge diker mot den blå-blå strømmen, men man klarer det ikke alene. Det kreves at flere står sammen, det kreves kraften fra flere partier i Stortinget, for de store oppgavene må vi løse i fellesskap.

De tusener av lytteposter som finnes ute på norske arbeidsplasser, medlemmer av LO og Tekna og fagorganiserte, melder tilbake om tøffere forhold, flere useriøse, og et arbeidsmarked under sterkt press i en tid med høy ledighet. Riksrevisjonen har også rettet skarp kritikk mot regjeringens manglende innsats mot arbeidsmarkedskriminaliteten, mot menneskehandel, og mot utnyttelse av sårbare mennesker.

Representanten Andersen fikk svar på sitt brev til statsråden: Er det satt inn nye tiltak i dette statsbudsjettet mot arbeidsmarkedskriminaliteten? Svaret var et klokkeklart nei. Kristelig Folkeparti og Venstre må hvert eneste år forhandle inn de tiltakene som kommer, som et senter mot arbeidslivskriminalitet, og må trekke Høyre og Fremskrittspartiet fra det ytterste høyre og inn til sentrum av norsk politikk, hvor vi er enige om at den norske modellen ligger fast. Hva er den norske modellen? Jo, det er et sterkt organisert arbeidsliv med arbeidstakere og arbeidsgivere som jobber sammen mot et mål om at vi skal øke produktiviteten, og om at vi skal effektivisere – ikke gjennom flate ostehøvelkutt, men gjennom kunnskapsrealisering og frigjøring, fordi det vi får til sammen, er så mye mer enn det vi får til alene. Det er den norske modellen, hvor man på 1990-tallet – da det var tøffe tider – viste at man fikk til solidaritetsalternativ, og hvor man gjennom tidligere statsråder i denne posten har blitt advart fra Statsministerens kontor mot å behandle organisasjonene i arbeidslivet på den måten, fordi det ble omtalt som respektløst.

Godt gjort er bedre enn godt sagt, og vi har fått mange fagre ord fra denne regjeringen i denne sal. Nå venter vi bare på at det skal bli godt gjort.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:06:22]: Representanten Heggelund har fått som vane å skamrose regjeringa og ha noen ytterst intense angrep mot Arbeiderpartiet. Jeg vil anbefale at representanten heller snakker med de menneskene som trenger bistand fra de folkene vi her snakker om i Nav og rundt omkring, og ser hvordan de menneskene har det. Da ville budskapet vært noe mer nyansert. Eksempelvis går yrkesdeltakelsen i Norge nedover – det burde bekymre partiet Høyre – den går nedover svært raskt, og det er et utrolig alvorlig utviklingstrekk i det norske samfunnet fordi det både reduserer den enkeltes evne til å skaffe seg inntekt og samfunnets evne til å opprettholde velferdsytelsene.

Vi står overfor store endringer. Arbeids- og velferdsetaten har et driftsbudsjett på 11 436 mill. kr – i all hovedsak Nav. Det trengs omstilling, fordi det er mye penger, det fungerer for dårlig, kvaliteten er for svak, og jeg vil anbefale flere å engasjere seg i situasjonen til folk som er i kontakt med disse institusjonene, slik at en bedre kan forstå situasjonen. Det trengs altså omstilling, og IKT-prosjektene er viktige. Samtidig vil jeg henlede oppmerksomheten til statsråden og til embetsverket som er her, på side 25 i innstillinga, hvor det står at disse teknologiske framskrittene, som Senterpartiet støtter, må kombineres med at hvert enkelt Nav-kontor i hver kommune «har nødvendig tid og personell til å bistå folk som trenger praktisk hjelp med utfylling av søknader for å få sine rettmessige ytelser», eksempelvis. Det er noe som statsråden, embetsverket og Nav bør merke seg, det som står på side 25, som sies av en enstemmig komité.

Ellers er Senterpartiets omstillingsvilje stor. Vi er nødt til å få flere fagfolk i førstelinja i Nav-kontorene i kommunene og bydelene, vi må få færre folk i spesialenhetene, og vi må gi større myndighet til folkene som sitter i førstelinja for å redusere problemene som kommer når en ikke gjør en god jobb. Det vil føre til at vi får en mer attraktiv arbeidsplass, får medarbeidere med sosialfaglig utdanning og erfaring, og det blir mer interessant, for det er nettopp dem som møter folk som trenger hjelp, som har den beste oversikten over situasjonen. Vi må trekke veksler på dem som sitter i spesialenhetene, men det er førstelinja som må styrkes, og jeg håper at statsråden kan bekrefte i senere innlegg at førstelinja i Nav skal styrkes for å få større kvalitet, bedre behandling og en billigere tjeneste. Det er snakk om mye penger og mye folk, og det er veldig vesentlig for livssituasjonen til en rekke mennesker.

Sveinung Rotevatn (V) [14:09:27]: Utgiftssida på arbeids- og sosialbudsjettet er på 440 585 035 000 kr. Det er utan sidestykke det største komitébudsjettet her på huset. Då skulle ein tru at budsjettdebatten i den komiteen var ein spennande debatt der det var meiningar som vart brote mot kvarandre, omprioriteringar, ulike syn på kva som skal opp, og kva som skal ned. Men det er ikkje ein spennande debatt. Kvifor er det ikkje det? Det er fordi det største opposisjonspartiet, Arbeidarpartiet, sitt einaste syn på alle postar er at dei ikkje er store nok. Det er ikkje eitt kutt, det er ikkje éi omprioritering. Men det løyser ein så enkelt, for som representanten Torve sa, kjem dei med friske midlar – eller skatteaukar, som det eigentleg betyr. Det er veldig enkelt, skru det opp, ti milliardar inn, så kan vi spreie det litt utover. Det kan Arbeidarpartiet kjempegodt, sånn heldt dei på i åtte år.

Eg vil gjerne stille representantane frå Arbeidarpartiet eit spørsmål: Er det ikkje éin kritisk refleksjon rundt ein einaste post på dette budsjettet, rundt sjukelønsordninga, arbeidsavklaringspengar, AFP – «take your pick» – er det ikkje éin post her som ein kanskje kunne gjort nokon endringar på, omprioritert? Finst det ikkje eitt einaste område på heile arbeids- og sosialbudsjettet som kunne klart seg med ei krone mindre, for at ein kanskje kunne ha auka med ei krone på ein annan budsjettpost? Det er lov, men det skjer ikkje.

Det som skjer, er at ein sender opp representantar på talarstolen, som representanten Otterstad, som snakkar om at vi er som sheriffen av Nottingham, som tek pengar frå gamle folk, og som snakkar om at Kristeleg Folkeparti og Venstre forsøkjer å byggje dike mot den blå-blå flaumen. Har det ikkje slått representanten Otterstad og Arbeidarpartiet at kanskje ein av grunnane til at Venstre og Kristeleg Folkeparti samarbeider med Høgre og Framstegspartiet, trass ein del politiske ueinigheiter, er at dei i det minste er villige til å tenkje politikk, til å gjere endringar? Det burde han reflektere over.

Eg har lese dette årets budsjettforslag frå Arbeidarpartiet, fjorårets og det før det, og det einaste ein veit med sikkerheit, er at Arbeidarpartiet per definisjon er for fjorårets budsjett. Det er det som skal vere den gylne norma. Representanten Christoffersen viste faktisk tendensar til ein kritisk refleksjon, nemleg at regjeringa har gitt dei pensjonistane som har mest, litt meir. Ja, det kan eg vere einig i, men gjer Arbeidarpartiet noko med det i sitt budsjett? Nei, dei vidareførar det, for det var i fjor, og no er det i år, og no er det blitt Arbeidarpartiets politikk.

Erlend Wiborg (FrP) [14:12:40]: Det var representanten Audun Otterstad som fikk meg til å tegne meg igjen. Politikk handler om mer enn retorikk, men likevel – når representanter fra Arbeiderpartiet snakker om sheriffen av Nottingham, er det verdt å lytte, for er det noen som er gode på å øke skatter og avgifter for folk flest og bedrifter, er det nettopp Arbeiderpartiet.

Det var en betydelig svartmaling. Alt er ille. Alt går i feil retning. Men representanten Otterstad og Arbeiderpartiet har i dag bevisst valgt ikke å snakke om at vi nå har en regjering som utvider pleiepengeordningen, slik at når mennesker opplever det verste som kan skje i livet, at ens eget barn blir alvorlig sykt, sørger vi nå for å utvide ordningen slik at foreldrene kan fokusere på å hjelpe barnet i familien. Det hopper Arbeiderpartiet bukk over og vil ikke nevne det.

Og, som vi har vært innom flere ganger tidligere i dag, når vi har en regjering som sørger for at gifte og samboende pensjonister ikke straffes, er Arbeiderpartiets løsning å straffe gifte og samboende pensjonister. Når vi har en regjering som sammen med samarbeidspartiene styrker økonomien for enslige minstepensjonister, mener jeg det er en god ting. Når vi har en regjering som sørger for å utvide ledsagerhjelpen for døvblinde, velger Arbeiderpartiet ikke å nevne det. Så sa også vararepresentant Otterstad at man alltid skal måle etter hvordan ting var for tre år siden. Ja, jeg vet at Arbeiderpartiet er veldig glad i det bestående. Men jeg tror mange innbyggere i Norge er glad for at vi har en regjering som, sammen med samarbeidspartiene, har klart å få ned helsekøene. De 8 000 menneskene som tidligere sto i kø under Arbeiderpartiet, men som nå er ute av køen, tror jeg er glad for at vi har en regjering som satser på helsepolitikk. Jeg tror landets bedrifter og innbyggere er glad for at vi har tidenes satsing på vei og jernbane, at vi – i stedet for som Arbeiderpartiet ønsker, å spare mer penger og putte enda mer penger inn i oljefondet og kjøpe aksjer i Philip Morris og Coca Cola – har en regjering som også velger å investere noen av pengene her hjemme i Norge, i norsk infrastruktur, og ikke la den forfalle. Vi har en regjering som sørger for å bedre tryggheten i samfunnet gjennom tusen nye politifolk, og kriminaliteten går nå ned. Jeg tror de menneskene som nå slipper å være offer for kriminalitet, er glad for det, og at de som likevel blir utsatt for kriminalitet, vet at man har politi som etterforsker og faktisk får straffet de personene.

Arbeiderpartiet viderefører sin sedvanlige svartmaling, men sheriffen av Nottingham er det helt tydelig hvem som er i denne sal.

Rigmor Aasrud (A) [14:15:47]: I en situasjon med 135 000 arbeidsledige – det har ikke vært så mange på 25 år – kunne en kanskje tenkt seg at posisjonspartiene hadde vært litt ydmyke overfor den situasjonen man står i. Men det er tydeligvis ikke slik alle tenker i denne salen i dag. Med 135 000 arbeidsledige kan man ikke akkurat si at man har lykkes. Da blir det kanskje litt pussig å være så opptatt av at man gjør noen prioriteringer innenfor det samme budsjettet, som har så mange milliarder. Det er vel ikke sånn at endringer er det samme som kutt? Men når Rotevatn prater om det, er det grunn til å nevne at Venstre i sitt alternative budsjett foreslår et kutt på 5 mrd. kr. Det er en ganske stor endring. Jeg er glad for at ikke engang posisjonspartiene er med på det kuttet i dag. Det tror jeg hadde vært en ganske krevende situasjon for dem som ville blitt rammet.

Vi hører om alle de nye og spennende tiltakene som ligger i dette statsbudsjettet. Ja, vi hører om en ungdomsgarantiordning som ikke virker. Nei, den virket ikke, for det var ingen som fulgte den opp. Nå kommer det en ny ungdomsgaranti, eller en ny ungdomsordning. Men hva består den i? Så langt har vi hørt at ungdommen skal få møte en saksbehandler etter åtte uker. Men hva så? Hva mer er det som skal skje? Hva skal skje med de ungdommene? Vi har i denne sal akkurat behandlet aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere. De kommer over på tiltak. Men det er jo ingen tiltak i budsjettet.

La meg avslutte med det som har vært gjengangeren her i dag, og det er utsending av lønnsslipper til våre pensjonister. Jeg gikk inn på Navs hjemmesider. Jeg tastet «ansvar for riktig skattetrekk», og der står det: «I Norge er du personlig ansvarlig for at skatten din er korrekt innbetalt.» Hvordan skal man få til det når man ikke får en slipp engang? Og det står at særlig dersom man har både arbeidsinntekt og ytelser fra Nav, er det vanskelig for Nav å beregne dette. Kan statsråden forklare oss hvordan man skal få kontrollert skattetrekket når man ikke får lov til å se det?

Dag Terje Andersen (A) [14:18:56]: Jeg skulle ønske statsråden kunne gå opp her og bekrefte at hun skal vise respekt for dem som mottar ytelser fra Nav, ved å gi dem informasjon i tråd med norske regler for hvordan en skal motta informasjon, og ikke det tjuvtrikset med å la være å definere den informasjonen folk skal ha, som brev og dermed unngå forskriftene for hvordan folk skal informeres.

Grunnen til at jeg ba om ordet på slutten, var allikevel representanten Rotevatn, som jeg syns veldig ofte holder interessante innlegg. Han holdt også et interessant hovedinnlegg. Det er sånn, som representanten Aasrud nå var inne på, at vi foretar prioriteringer innenfor budsjettene – vi gjør det kraftig. Men det budsjettet vi diskuterer her i dag, er et budsjett som Arbeiderpartiet prioriterer – ikke som Venstre, som foreslår å kutte ca. 5 mrd. kr i dette budsjettet. Derfor prioriterer vi dette budsjettet i forhold til en del andre ting.

Men det som jeg syns er påfallende, er at det i så liten grad fra de andre partiene virker som det er noen bekymring for at vi setter rekord på rekord i arbeidsledighet. Det er den store utfordringen for samfunnet: at ungdomsledigheten er skandaløst høy, at flere må ha uføretrygd, at flere må ha hjelp på sosialkontoret. Det er det vi burde gripe tak i, spesielt fordi – apropos representanten Rotevatns første innlegg, hvor han sier vi bare kan bruke penger: nei, vi bruker faktisk 4 mrd. kr mindre i statsbudsjettet – vi mener at vi skal spleise på velferden, og at også de som har mye penger, skal få lov til å være med og spleise. Så vi har et annet skatteopplegg.

Men jeg håper representanten Rotevatn er enig med meg i at Norge er et fantastisk land i verden. Det er vel ikke noe annet land i verden der alle andre partier enn dem som sitter i regjering, mener at regjeringa bruker for mye penger. Tenk å ha en så ansvarlig opposisjon når en har vært så uansvarlig å sette Fremskrittspartiet i Finansdepartementet. Denne gangen sier Finansdepartementet i innstillinga til budsjettet at den årlige påplussingen når det gjelder oljepengebruk som vi har sett under denne regjeringa, ikke kan fortsette. Ja, egentlig er det sånn at Finansdepartementet sier at hun som er finansminister nå, ikke kan fortsette. I fellesskap får vi prøve å gjøre noe med det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:22:03]: Tre poeng:

Det er altfor mange klagesaker i trygderetten. Svært mange av dem som klager, får rett i trygderetten. Sånn kan det ikke fortsette. Det må det ryddes opp i.

Poeng nr. 2: Det arbeides med nye regler for offentlige tjenestepensjoner. Det har brutt sammen. Senterpartiet har foreslått – og har fått støtte fra Arbeiderpartiet og SV – at offentlige tjenestepensjoner skal være en del av avtaleverket, og må behandles i samsvar med det.

Det tredje gjelder AFP-ordningen. Den omfattet 48 500 i privat sektor i 2015, og det er en vekst på 24,6 pst. Senterpartiet vil bare si at det som var formålet, var å gi sliterne mulighet til å gå av tidligere. Dette formålet må ivaretas bedre framover. Dette er en sak som er viktig for å sikre AFP-ordningens sosiale profil. Det må bli en større nøkternhet i offentlige budsjetter framover, og det er ett område som en må se på.

Sveinung Rotevatn (V) [14:23:11]: I svara sine til meg stadfesta representantane frå Arbeidarpartiet eigentleg eit problem. Eg utfordra dei på: Er det ikkje mogleg å omprioritere noko som helst, ikkje éin post i deira eiga budsjett? Svaret var: Neimen, sjå på Venstre, dei har omprioritert, dei har kutta, og det er vi imot. Ja vel, då har vi fått svaret, då. Så viser ein til at Arbeidarpartiet aukar skattane med 10 mrd. kr og difor kan strø på litt her og der. Det er fint, det, men viss dei ikkje kunne auka skattane med så mykje, har Arbeidarpartiet per definisjon ingen politikk på arbeids- og sosialfeltet – då har dei inga meining om det feltet.

Så seier representanten Andersen noko til slutt som eg vil seie dessverre er feil. Han seier at Arbeidarpartiet brukar mindre pengar enn regjeringa. Det gjer dei ikkje, eg trur faktisk dei brukar meir. Dei brukar litt mindre oljepengar. Så aukar dei skattane i staden – og brukar dei. Det er ein måte å gjere det på, men det er ikkje lågare offentleg pengebruk, det er høgare.

Audun Otterstad (A) [14:24:30]: I Arbeiderpartiet er vi opptatt av å måles på det vi gjør. Derfor er dette en fin referansebane å se tilbake på: Hvordan var det da en gikk inn i regjeringskontorene, og hvordan er det nå, når en snart er på tur ut? Til representanten Wiborg: Jeg anbefaler ham å reflektere litt over det. Hvordan er det når Fremskrittspartiet er på tur ut av regjeringskontorene? Jeg vil gratulere representanten Wiborg og Fremskrittspartiet med fullt gjennomslag i f.eks. oljepengepolitikken, hvor man nesten har gjort handlingsregelen ubetydelig, satt rekord etter rekord i oljepengebruk og saldert hvert eneste budsjett og hvert reviderte budsjett med mer oljepenger.

Når representanten Rotevatn, fra Venstre, sier at Arbeiderpartiet har problemer med å prioritere, må jeg få lov til å si at det er vanskelig å se bjelken i sitt eget øye når en peker på flisen i andres. Det er helt utrolig at man i et velferdsstatsperspektiv, som flere av representantene i denne komiteen er så opptatt av, ikke ser at det er den måten man bruker penger på – øser ut mer, øker oljepengebruken – for å gi mennesker med milliarder flere millioner i skattekutt.

I sitt første budsjett gjenoppfant finansminister Siv Jensen 50-øringen. Vanlige folk, med vanlig inntekt, fikk 50 øre mer hver dag. De aller rikeste i Norge fikk titusenvis av kroner mer hver eneste dag. Det er omprioriteringer. Hvis man ikke har sett hvordan den effekten slår ut i økt ulikhet, i større kløfter i samfunnet, bør man virkelig sette seg ned i jula og studere forskning på ulikhet – og bruke tiden godt.

Det er resultatene som teller, ikke merknadene. Hvis Arbeiderpartiet hadde styrt dette landet, hadde vi ikke sagt at vi hadde økt antall tiltak mot arbeidsledigheten – og så kuttet 1 mrd. kr i pakken mot arbeidsledighet i det samme statsbudsjettet. Vi hadde ikke sagt at vi hadde økt antallet tiltaksplasser – og så levert akkurat det samme som året før. Vi hadde satt inn mer penger. Vi hadde sørget for å holde hjulene i gang og flere i arbeid. Det ville ført til at en kunne omprioritere fra arbeids- og sosialbudsjettet, fordi flere hadde vært med og bidratt til det vi skal leve av, i stedet for det motsatte: å leve av velferdsstaten.

Erlend Wiborg (FrP) [14:27:40]: Representanten Otterstad var oppe og sa at vi har gjort handlingsregelen ubetydelig. Da vil jeg bare be representanten lære seg handlingsregelen. Ikke at jeg nødvendigvis skal bruke mye tid på å forsvare handlingsregelen, men den sier man kan bruke inntil 4 pst. av avkastningen. Regjeringen ligger godt under det.

Jeg har lyst til å utfordre representanten Otterstad til å svare på spørsmålet mitt. Det gjorde han ikke i foregående innlegg. Hvorfor mener Arbeiderpartiet, i den situasjonen norsk næringsliv og mange norske arbeidsplasser er i i dag, det er riktig politikk å øke skattebyrden for norske bedrifter, og å øke skattebyrden for norske innbyggere? Hvorfor mener de det er riktig å redusere pensjonene for gifte og samboende pensjonister, og å ha lavere bevilgninger til infrastruktur, når de ønsker å bruke de samme pengene til å bygge opp oljefondet til enda mer enn det er i dag?

Stefan Heggelund (H) [14:28:49]: Venstresidens Robin Hood-referanser har aldri vært riktige. Alle vet at det er sheriffen fra Nottingham som er sosialisten. Det er han som tar inn mer skatt enn det han trenger. Robin Hood er Høyre-mannen som tar skattepengene tilbake og deler dem ut igjen. Det trodde jeg alle visste, iallfall alle som har vært i en skoledebatt. (Munterhet i salen)

Representanten Rigmor Aasrud innrømmer at Arbeiderpartiets ungdomsgaranti ikke fungerte. Men så sa hun at det var fordi ingen fulgte den opp. Hvem var det som skulle følge den opp? De som innførte den: den rød-grønne regjeringen, som satt i åtte år og hadde rent flertall. De valgte selv ikke å følge opp sine egne ungdomsgarantiordninger. Derfor ble det aldri noen garantier. Men det var ikke den eneste kritikken mot disse ungdomsgarantiene. Det var også en kritikk om hvor fragmenterte de var, og at de derfor ikke hadde fungert. Det er grunnen til at regjeringen rydder opp i dette, og lager en reell ungdomsgaranti for dem som er under 30 år.

Representanten Lundteigen mener at jeg ikke burde angripe Arbeiderpartiet så mye. Vel, jeg mener at representanten Lundteigen burde kjøpe mindre av Arbeiderpartiets virkelighetsforståelse. Det kan jo hende at Senterpartiet hadde hatt mer interessante innspill i den politiske debatten hvis ikke alt – nesten alt – de mente, var ting de hadde kjøpt fra Arbeiderpartiet, og hvis de også klarte å ha en kritisk distanse til sin tidligere samarbeidspartner.

Til slutt: Jeg blir like overrasket hver eneste gang jeg ser representanten Dag Terje Andersen være høy og mørk i sosialpolitikken. Husker han hva som skjedde da han var statsråd? Riksrevisjonen kunne ikke bekrefte Navs regnskap. Det ble kontrollhøring. Tre arbeidsministre fra Arbeiderpartiet måtte møte og svare på hvorfor regnskapet ikke kunne bekreftes av Riksrevisjonen. De måtte også svare på hvorfor folk ikke fikk den hjelpen de skulle ha. Dette er Arbeiderpartiets sosialpolitiske arv i dette årtusen. Jeg skjønner at det er noe man ikke har spesielt lyst til å snakke om, men det er det som er realitetene. Det er grunnen til at vi rydder opp i de rød-grønnes implementering av Nav-reformen, og at vi tar Nav inn i en ny tid. Arbeidsrettede ytelser gjør dem bedre. Det er grunnen. Det er noe av bakgrunnen for prosjektet.

Rigmor Aasrud (A) [14:31:51]: Det er grunn til å minne representanten Heggelund om at den siste ungdomsgarantien kom i 2013. Det sies av dem som har sett på det, at oppfølgingen har vært særs svak. Nå har vi fått høre representanten Heggelund si noe om hva som er den nye ungdomsgarantien fra regjeringen – det er å rydde opp. Men hva det faktiske innholdet er, er fortsatt like ukjent.

Helt til slutt skulle jeg ønske at representanten Heggelund, som hele tiden har vært så veldig opptatt av at vi har en arbeidsavklaringspengeordning som ikke er fullkommen, kunne sett litt på det forslaget som vi fremmer. Der gjør vi faktisk en ganske betydelig omprioritering, vi omprioriterer penger fra arbeidsavklaringspenger til tiltaksdelen for at flere av dem som nå er på arbeidsavklaringspenger, kan få lønnstilskudd, så de kan komme seg ut i jobb. Det hadde jeg forventet at representanten Heggelund og Høyre hadde kommet til å støtte, i og med at man har vært så kritisk til måten ordningen fungerer på. Hittil har vi ikke hørt noen ting her i Stortinget om hvordan de vil endre.