Helge André Njåstad (FrP) [09:03:07] (leiar i komiteen): Fyrst vil eg starta med å takka komiteen for godt samarbeid om budsjettet for 2017. Me veit jo at i ein situasjon med mindretalsregjering og budsjettforhandlingar blir det stramme tidsfristar, men trass i det har komiteen evna å samarbeida godt og levera i tide og har lagt fram ei innstilling i dag.

Eg vil òg takka alle eksterne bidragsytarar som har stilt på høyringar, sendt brev og gjeve innspel til budsjettet. Til slutt vil eg sjølvsagt òg takka komitésekretæren vår og dei andre i administrasjonen som i ei hektisk og krevjande tid har stått på dag og natt for å få fram innstillinga, lese korrektur og gjort alt arbeidet som skal til for at Stortinget kan ta stilling til denne saka i dag på ein skikkeleg måte.

Budsjettet for 2017 er eit godt budsjett for kommunesektoren. Lokaldemokratiet i Noreg er viktig, og det er eit velfungerande lokaldemokrati me har. I Noreg har dei folkevalde legitimitet, innbyggjarane har tillit til at dei lokale folkevalde fattar gode avgjersler på vegner av dei sjølve, og Stortinget har òg tillit til lokaldemokratiet. Det var stor vilje i denne salen då me sette i gang prosessar som skal munna ut i at me skal flytta oppgåver frå stat, fylkesmann, fylkeskommune og direktorat, for å nemna nokre, ned til kommunane ved å gje dei større tillit i framtida, nettopp fordi me trur at avgjerslene blir betre når dei blir fatta nærmast mogleg dei dei gjeld.

Kommuneøkonomi speler alltid ei viktig rolle i denne innstillinga. Det er alltid eit gap mellom forventningar og kva som kan stillast til rådigheit for kommunesektoren. Eg trur aldri me kjem til å koma i ein situasjon der norske ordførarar og norske rådmenn seier at no har me fått nok, no held det. Dei vil alltid ha høgare ambisjonar på vegner av lokalsamfunnet sitt enn det er mogleg å stilla midlar til rådigheit til. Det betyr at lokalpolitikken handlar om å prioritera, det handlar om å definera kva ein ønskjer å satsa mest på, og sånn er det lokalpolitikken skal vera, og sånn vil det òg vera i år.

Debatten her i salen vil garantert òg i år handla om at opposisjonen seier at dette var litt for lite. Dei kallar det kanskje magert i år òg og skaper eit inntrykk av at hadde berre dei styrt, hadde kommunane fått veldig mykje meir pengar. Viss me ser heile fireårsbolken under eitt, er det litt ironisk at me kvart einaste år legg meir pengar på bordet enn det me gjorde i fjor. I vårt fyrste budsjett la me meir pengar på bordet enn det dei raud-grøne gjorde i sitt siste budsjett i 2013. Me auka løyvingane til norske kommunar, og det har me gjort kvart år. I fire år på rad har me lagt meir pengar på bordet enn me brukte året før. Hadde ein i andre europeiske land fått omsett denne debatten og sett at me diskuterte kor mykje meir pengar me skal bruke på kommunane, og så kallar det magert, trur eg dei hadde sagt at i Noreg har dei det bra viss det kan vera ein diskusjon mellom posisjon og opposisjon om kor mykje meir ein skal auka med.

Men me gjer det som sagt òg i år. Me legg meir pengar enn me har brukt i år, til kommunane, sånn at det i 2017 er ytterlegare rom for at lokaldemokratiet kan prioritera satsingane sine, i tillegg til at me har ei forventning om at ein fortset å satsa på det som har vore grunnlaget for at me har auka løyvingane til kommunesektoren. Veldig mange av aukingane er grunngjevne i spesielle behov. Kunnskap er viktig for denne regjeringa, og tidleg innsats er vår største prioritering innanfor kunnskapsfeltet. Heldigvis deler samarbeidspartia Kristeleg Folkeparti og Venstre dette engasjementet, sånn at dei har funne rom i budsjettforliket til å auka innsatsen ytterlegare. Etter budsjettavtalen legg me totalt 1,3 mrd. kr på bordet for å få fleire lærarar på fyrste til fjerde trinn. Det vil vera eit veldig viktig tiltak for å koma i inngrep med den tidlege innsatsen.

Me fortset òg opptrapping på rus. Det er eit signal som er vorte gjeve til Kommune-Noreg ved mange anledningar. Det fortset me med og grunngjev ein del av aukinga med vidare opptrapping på rus. Sameleis gjer me med helsestasjonar og skulehelseteneste. Me styrkjer igjen som me gjorde i 2015 og 2014, sånn at kommunane kan leggja til rette for endå betre skulehelseteneste og helsestasjonar.

Eldreomsorg er alltid eit satsingsområde for ei regjering Framstegspartiet sit i. Me har fått på plass eit statleg finansieringsforsøk, og me er veldig glade for at seks kommunar er med og testar ut den modellen, slik at me kan få ei samanlikning mellom den tradisjonelle modellen og den modellen Framstegspartiet ønskjer å testa.

I tillegg har me forbetra og styrkt tilskotsordninga til bygging av sjukeheimsplassar og omsorgsbustader, og me håper at kommunane nyttar seg av dei gode tilskotsordningane som er, sånn at ein får bygd nok plassar, som vil vera viktige bidrag til å levera ei god eldreomsorg òg i framtida.

Det er veldig spennande å vera kommunepolitikar. Ein har mange oppgåver ein skal løysa, og det ser me når me reiser med komiteen rundt i Noreg, at kommunesektoren er prega av mange dyktige medarbeidarar og engasjerte lokalpolitikarar. Så det er veldig gjevande å reisa. Men me får òg høyra om utfordringar. Demografien endrar seg, og krava som blir stilte til å vera ein kommune, endrar seg. Difor er kommunereforma eit viktig tema som er sett på dagsordenen av stortingsfleirtalet i denne perioden.

Det er veldig gøy å følgja kommunestyremøte. Me kan jo følgja mange på web-TV, og eg må innrømma at eg gjer det av og til. I går sa Nedre Eiker ja til Drammen, f.eks. Det viser at det sjølv om me nærmar oss jul, er bevegelse i kommunereforma. Nesten kvar einaste veke er det ein ny kommune som seier: No har me tenkt oss om og kome litt nærmare ein prat med naboen. Det gjer at med kommunereforma – sjølv om enkelte prøver å framstilla det som at ingenting skjer, så skjer det utruleg masse når me summerer opp kva som har skjedd så langt sidan 2014. Det er 87 kommunar som har sagt gjensidig ja til kvarandre, og dei dannar 35 nye kommunar. Det er så mange som 1,3 millionar nordmenn som bur i ein kommune som frå 2020 blir ny. Berre med det me veit per i dag, går me frå 428 kommunar til 376, og det er gjort heilt frivillig og gjennom lokalt leiarskap. Så me må takka dei lokale leiarane som har gått i front og funne ut at dei kan skapa endå betre tenester til innbyggjarane sine gjennom kommunesamanslåingar.

Eg skulle gjerne ønskt at òg det største partiet i denne salen, Arbeidarpartiet, hadde vore meir konstruktivt med i kommunereformdebatten, spesielt når dei hadde programformuleringar i denne perioden som var veldig tydelege på at me hadde behov for ei kommunereform. Men det er framleis ikkje for seint å sørgja for at ein er med på kommunereforma. I alle fall merkar me det – det er mange Arbeidarparti-ordførarar som kjem til oss og seier: Stå på! Og: Me skulle gjerne håpt at vårt eige parti hadde vore med på dei viktige avgjerslene.

Eg er veldig glad for at komiteen i denne innstillinga legg 50 mill. kr ekstra på bordet til kommunar som slår seg saman, og som ønskjer å utgreia eller toppfinansiera infrastrukturtiltak for å knyta to eller fleire kommunar saman. Her er det store moglegheiter for dei kommunane som har gått i front, om å søkja og få tilskot til viktige samferdsels- og infrastrukturprosjekt. Eg er òg glad for at me har fått til ei overgangsordning som betyr at dei som har slått seg saman, ikkje skal gå ned i basistilskot og småkommunetilskot frå 2017 fram til den nye kommunen ser dagens lys i 2020. Så ligg det òg inne ein merknad om at regionsentertilskotet skal aukast. Me tenkjer då at sidan det kjem fleire samanslåingar enn dei som var kjende då den ordninga vart lansert, kan me gjerne fram mot revidert jobba for å auka den tilskotsposten, sånn at dei kommunane som har fått førespegla eit beløp, vil få tilnærma det beløpet, og at dei nye kommunane får nyta godt av at me vurderer å styrkja ordninga i revidert.

Òg fylkeskommunane har spennande dagar no med fylkesting som skal summera opp nabopratane. Eg vil gratulera Agder-fylka som har gjort eit offensivt vedtak som gjer at Sørlandet er nummer to bak Trøndelags-fylka med å finna saman til ein sterkare region i framtida. Stortingsfleirtalet har jo sagt at ein ønskjer om lag ti – Framstegspartiet ønskte eigentleg null, men me har samarbeidd med Kristeleg Folkeparti og Venstre, og me meiner at det er betre med ti enn med nitten, og at fylka på den måten kan ta ut effektiviseringsgevinstar gjennom byråkrati og politikarløningar og på den måten òg styrkja tenestetilbodet til innbyggjarane som bur i fylka.

Oppgåvene har vore diskutert masse, har eg registrert, i fylkestinga. Eg vil anbefala alle som diskuterer oppgåver, å lesa oppgåvemeldinga og behandlinga av ho, så ser ein at Stortinget har peika på ei rekkje oppgåver som skal utgreiast med sikte på å flytta. I tillegg har ein varsla at ein skal setja ned eit ekspertutval som skal sjå på ytterlegare oppgåveflytting. Så det ligg ei klar forventning i denne salen om at ein skal flytta oppgåver ned til nye folkevalde regionar.

Til slutt skal me òg snakka litt om inntektene til fylkeskommunane. Der har det jo vore ein klar profil frå denne regjeringa si side at ein ønskjer å styrkja fylkesvegnettet. Når me er ute og snakkar med bedrifter, er det éin ting dei seier, det er at dei vil ha betre samferdsel. Det er veldig få som etterlyser fleire regionale utviklingsmidlar. Men me har funne ein god balanse der, der me saman med Kristeleg Folkeparti og Venstre legg inn meir i budsjettforliket til regional utvikling enn opphavleg, samtidig som me i heile fireårsperioden har styrkt fylkesvegnettet med 1,3 mrd. kr, som er eit betydeleg beløp som blir gjeve til norske fylkeskommunar for å ta vare på den gåva dei fekk frå dei raud-grøne med eit fylkesvegnett som ikkje var vedlikehalde, og som har skapt store utfordringar for fylkestingspolitikarar.

Når det gjeld fylkeskommuneøkonomien, er det spesielt eitt kriterium som alltid får litt debatt. Det er båt- og ferjekriteriet. Der hadde delar av komiteen i går eit møte med Finnmark fylkeskommune, der dei var opptekne av dette. Me veit at fylkeskommunane har utfordringar med lange kontraktar dei har inngått eller er i ferd med å inngå. Dei treng føreseielegheit for at dei vil få finansiering som gjer at det er grunnlag for å driva båt- og ferjetilbod, men utfordringa har vore både for denne regjeringa og for den førre å finna ein modell for båt- og ferjekriteriet som er rettferdig og godt, og som står seg. Difor blir det veldig spennande når Møreforsking på nyåret leverer til departementet ei vurdering av kriteriet, og eg trur det er viktig at me drøftar ho godt, tverrpolitisk og òg i samråd med ferjefylka, sånn at me får på plass ei ordning som kan stå seg, som blir opplevd å vera rettferdig, og som sikrar at fylkeskommunane kan levera gode båt- og ferjeruter, men òg at ein har evne til å ta miljøomsyn, og at ein kan ha samfunnsøkonomisk gode løysingar for å levera eit godt tilbod.

Eg vil i forbindelse med det rosa min eigen fylkeskommune Hordaland som verkeleg har gått føre når det gjeld miljø. Dei har stilt krav i dei nye anbodspakkane sine og har fått eit anbod som gjer at dei kan redusera energibruken med 60 pst. og CO2-utsleppa med 87 pst. i forhold til i dag. Det er ganske imponerande av ein fylkeskommune å ta eit sånt miljøansvar som Hordaland har gjort. Det har dei gjort i godt samarbeid med staten. Dei har fått løyvingar frå Enova. Det veit me at òg Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag har fått. På den måten kan staten bidra til å gjennomføra god miljøpolitikk samtidig som ein fornyar ferjeflåten og gjev eit betre tilbod til folk som bur langs kysten. Så eg trur og håper at me skal få masse gode diskusjonar om båt- og ferjekriteriet i løpet av neste år og landa det på ein god måte.

Heilt til slutt har me jo òg ansvaret for store delar av statsforvaltninga i denne komiteen. Eg starta med kommunane og fylkeskommunane, for der er dei største løyvingane, men me har òg eit stort ansvar for det som ligg i staten. Denne regjeringa har jo hatt som motto denne perioden at me skal forenkla, fornya og forbetra. I 2017-budsjettet satsar me vidare på å avbyråkratisera og leggja til rette for å fjerna særnorske forbod og påbod. Me synest det er viktig å effektivisera offentleg sektor òg, så det er lagt inn eit effektiviseringskrav som gjer at offentleg sektor må driva smartare, ha mindre dobbeltarbeid og gjera det enklare for folk. Der har denne regjeringa gått i front med å stilla effektiviseringskrav som gjer at me ikkje skal byggja opp eit statleg byråkrati, men heller trimma det og sørgja for at det er effektivt.

Med det takkar eg for ordet og ser fram til ein god debatt innanfor denne delen av komiteen sitt ansvarsområde. Me legg fram eit godt og offensivt budsjett for kommunesektoren i Noreg.

Helga Pedersen (A) [09:18:08]: Komitélederen fra Fremskrittspartiet snakket i 15 minutter, men det var ikke mange sekundene han brukte på eldreomsorg, og det skjønner jeg godt.

Før valget i 2013 sa Fremskrittsparti-leder Siv Jensen til VG at det skulle bli like lett for eldre å få sykehjemsplass som for en asylsøker å få plass på et asylmottak. «Det kan ikke stå på pengene. Det får koste hva det vil», sa hun. I juli 2016 slo hun fast at hun ikke var fornøyd med regjeringens innsats på det området, og nestleder Per Sandberg lovte at man skulle komme sterkere tilbake i 2017. Han sa:

«Jeg har ikke problemer med å ta selvkritikk på at regjeringen ikke har fulgt godt nok opp, men husk at eldreomsorgen ligger i kommunene og at det er store forskjeller der ute.»

Nå har vi fasiten. Vi har fått på bordet et kommuneopplegg der KS sier at det ikke er handlingsrom til å bygge ut kapasitet og kvalitet i eldreomsorgen.

Da er spørsmålet: Hva har skjedd mellom juli 2016 og jul 2016, siden det ikke ligger penger i budsjettet til å styrke eldreomsorgen i 2017?

Helge André Njåstad (FrP) [09:19:17]: Det er feil at eg ikkje snakka om eldreomsorg i mine 15 minutt. Eg snakka om den styrkinga me har gjort i form av tilskot til å byggja fleire plassar, noko som er viktig. Eg trur Arbeidarpartiet hugsar veldig godt den berømte tilskotsordninga – då ein endra frå tilsegn til tilskot frå ambisjonsnivået i starten.

Det er heilt riktig at me har ønskt ein modell der det ikkje skal stå på pengane. Når behovet for eldreomsorg er til stades, skal dei eldre vera trygge på at dei får det tilbodet dei har krav på, uansett. Det var difor me fekk fleirtal for ei forsøksordning som gjorde at dei kommunane som ønskte å vera med på forsøket, kunne prøva det ut. Det er skuffande at Arbeidarpartiet, som har over 200 ordførarar, i så liten grad greip den moglegheita til å få staten til å finansiera eldreomsorga fullt ut når behovet oppstod. Det var ganske mange Arbeidarparti-ordførarar som sa nei takk til det tilbodet, som ville gjeve betre eldreomsorg i kommunane deira, fordi dei heller ønskte å kunna prioritera og gjerne kutta innanfor eldreomsorga.

Så det store ordførarpartiet bør ikkje kritisera regjeringa for manglande oppfølging av eldreomsorg.

Helga Pedersen (A) [09:25:04]: Arbeiderpartiet har store ambisjoner om bedre velferdstjenester i norske kommuner. Derfor har vi i vårt alternative statsbudsjett prioritert 3 mrd. kr mer til kommunesektoren. I tillegg har vi en rekke andre satsinger som enten styrker kommunenes økonomi eller bygger ut viktige velferdstjenester.

Fra våre over 200 ordførere og også fra lokalpolitikere fra andre partier som vi ser uttaler seg i lokalavisene, får vi signaler om at regjeringen ikke legger tilstrekkelig med ressurser på bordet for å bygge ut velferden lokalt. Derfor har Arbeiderpartiet prioritert mer penger til kommunene, en naturlig videreføring av vår satsing fra sist vi satt i regjering.

Dette gir rom for en sterk satsing på tidlig innsats i skolen. Vi vil sikre at flere elever får den hjelpen og tilretteleggingen som trengs for å kunne lese, skrive og regne før de går ut av 2. klasse. Tettere oppfølging med flere lærere de første skoleårene mener vi er riktig medisin. Vi må innse at god kommuneøkonomi er en grunnleggende forutsetning for gode skoler.

Vårt økonomiske opplegg for kommunene gir også rom for sterkere satsing på eldreomsorg. Vi vil ha flere ansatte i pleie og omsorg, med vekt på heltidsstillinger og variert kompetanse. Kommunenes interesseorganisasjon, KS, påpekte under høringen at regjeringens opplegg for kommunene for neste år i beste fall innebærer en nullvekst uten handlingsrom.

Det er forunderlig at en finansminister og partileder fra Fremskrittspartiet gjennom sitt statsbudsjett ikke ruster kommunene slik at de kan styrke eldreomsorgen. Tidligere har Fremskrittspartiet ment at det ikke skulle stå på pengene når det gjaldt eldreomsorg. Selv med rekordbruk av oljepenger evner ikke Fremskrittspartiet å prioritere penger til de eldste. Vi har endt opp med et Regjerings-Fremskrittsparti som er mer opptatt av økte drivstoffavgifter enn av å styrke eldreomsorgen.

Nettopp eldreomsorg er en av hovedgrunnene til at Arbeiderpartiet prioriterer vesentlig mer penger til kommunene enn regjeringen gjør. Vi ønsker å styrke og bygge ut en skikkelig eldreomsorg for framtiden.

Fremskrittspartiet har løpt fra sine løfter til velgerne. Når komitélederen, fra Fremskrittspartiet, snakker om at det er et stort gap mellom forventningene og det regjeringen klarer å levere, har Fremskrittspartiet bidratt til både høye forventninger og dårlig leveranse når det gjelder valgløftene. Og det er forstemmende at de i tillegg til ikke å levere forsøker å skyve ansvaret over på lokalpolitikerne, når f.eks. deres løfter om statlig eldreomsorg og rettighetsfesting er blitt en fiasko. Det er ukledelig av et regjeringsparti.

I motsetning til Fremskrittspartiet vil Arbeiderpartiet ta ansvar for å finansiere eldreomsorgen. Verdig omsorg for de eldste i samfunnet er viktigere for oss enn 20 mrd. kr i skattekutt til dem som har mest fra før.

Arbeiderpartiet er også opptatt av at fylkesveinettet og andre fylkeskommunale samferdselsoppgaver skal rustes opp. Derfor la Stoltenberg-regjeringen inn 500 mill. kr til fylkesveiene i budsjettet for 2014. Dette har vi fulgt opp videre gjennom hele stortingsperioden. Dersom Arbeiderpartiets budsjetter hadde fått flertall de siste årene, ville fylkeskommunene fått langt flere midler til opprusting av fylkesveiene enn det de har i dag.

Vi ønsker også en sterkere satsing på videregående opplæring. Vi foreslår derfor en helt nødvendig satsing på yrkesfagene. Det vil vi gjøre ved bl.a. å øke lærlingtilskuddet, satse på flere yrkesfaglærere og investere i bedre utstyr på skolene.

I denne debatten er det grunn til å peke på det trippelparadokset som regjeringen ikke har noe godt svar på. For det første har vi en arbeidsløshet som er i ferd med å bite seg fast. 135 000 mennesker er nå uten arbeid. Det andre er at regjeringen bruker rekordmye oljepenger. Med denne regjeringen har oljepengebruken økt med 100 mrd. kr. Det tredje er at det er mange uløste oppgaver i byer og bygder over hele landet. Paradokset ligger i at regjeringen ikke evner å koble disse tre tingene sammen. Hvorfor greier ikke regjeringen å koble folk og penger for å løse nødvendige oppgaver som kommunene og fylkeskommunene har ansvaret for?

Så vil regjeringspartiene sikkert beskylde Arbeiderpartiet for at private jobber skal erstattes av offentlige jobber, men det er ikke riktig. For det første kan vi vise til historien. Da Arbeiderpartiet satt i regjering, ble det skapt 350 000 flere jobber – to av tre i privat sektor. For det andre er det uløste oppgaver i kommunene som kan løses av arbeidsledige ingeniører og fagarbeidere. Vi har f.eks. behov for oppgradering av skolebygg, det er behov for mer IKT-kompetanse i kommunene, vi står foran spennende og viktige år når det gjelder velferdsteknologi, vi har et stort behov for å rekruttere nye yrkesfaglærere for å utdanne flere fagarbeidere, det er fylkesveier og kommunale veier som trenger oppgradering, og kommunesektoren er ikke minst viktig når det gjelder å nå våre klimaforpliktelser. Listen kunne sikkert vært gjort enda lenger.

Poenget er at ved å satse på kommunene ville man koblet folk og penger til aktivitet på en langt bedre måte enn med regjeringens skattekuttpolitikk.

Når vi nå behandler det siste statsbudsjettet fra denne regjeringen, er det en anledning til å oppsummere hva regjeringen, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, har gjort på kommuneområdet. Vi har en regjering som ikke har prioritert kommuneøkonomi og utbygging av velferdstjenestene lokalt på samme måte som den rød-grønne regjeringen gjorde. Tallene vi har fått fra Finansdepartementet, viser at veksten i kommunesektorens samlede inntekter har falt, fra en årlig vekst på 2,5 pst. i perioden 2006–2013 til 1,9 pst. årlig med Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Hvis man regner ut dette per år, utgjør det en forskjell på om lag 2,5 mrd. kr, som sektoren har gått glipp av med denne regjeringen.

Det er også andre faktorer som underbygger at regjeringen ikke har prioritert skole og lokal velferd spesielt høyt. For det første er sysselsettingsveksten i kommunene rekordsvak – vi må helt tilbake til sist Høyre hadde kommunalministeren, for å finne lignende svake tall. I perioden med rød-grønn regjering var det i snitt en årlig sysselsettingsvekst på 8 500. Dette har falt dramatisk de siste årene og er nå nede på – ja vi nærmer oss 3 000 sysselsatte årlig. Det ansettes langt færre barnehagelærere, sykepleiere, hjelpepleiere og lærere under denne regjeringen. Det viser at vi har en regjering som ikke evner å sette kommunene i stand til å bygge ut velferdstjenestene lokalt.

Det andre eksempelet finner vi i Klassekampen den 9. desember. Siden regjeringsskiftet har norske kommuner økt inntektene fra eiendomsskatt med over 3 mrd. kr – eller 36 pst. Da Høyre-ordføreren i Birkenes i 2015 innførte eiendomsskatt på hus og hytter, uttalte han følgende:

«Jeg tror det er en del sentrale politikere som ikke helt tar innover seg den virkeligheten lokalpolitikerne må forholde seg til.»

Møtt med disse konkrete eksemplene på at den økonomiske situasjonen i norske kommuner er svak, forsøker kommunalministeren å klamre seg til et halmstrå av et svært teoretisk resonnement om at handlingsrommet er større nå enn tidligere. Vi har i tidligere budsjettdebatter vist at statsrådens resonnement er faglig svakt. Statsråden utelater fra sine regnestykker helt åpenbare elementer som er viktige for kommunenes handlingsrom. Det er fortsatt ikke mulig å se noen annen grunn til disse teoretiske regnestykkene enn at statsråden ønsker å framstille egen innsats for kommuneøkonomien på en bedre måte enn det er grunnlag for.

Statsråden kommer sikkert til å fortsette med sin tallbruk også i denne debatten, men da kan han iallfall benytte anledningen til å forklare Stortinget hvorfor han i sine regnestykker om handlingsrom utelater 3,5 mrd. kr i pluss fra årene 2011 og 2012, som kommunene har fått med seg videre i årene etter, og de 1,2 mrd. kr i minus fra 2014, som hans regjering ikke kompenserte for.

Dette utgjør en forskjell i de periodene statsråden sammenligner med, på 4,7 mrd. kr. Ved å utelate dette blir hans resonnementer om økonomisk handlingsrom dessverre fullstendig verdiløse.

Jeg skulle ønske kommunalministeren hadde rett i sin påstand om at regjeringen satser på kommunene. Det gjør regjeringen ikke, fordi skattekutt er viktigst for Høyre og Fremskrittspartiet.

Arbeiderpartiet mener at skole, helse og omsorg må komme først.

Til slutt tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet står bak – alene eller sammen med andre.

Frank J. Jenssen (H) [09:41:51]: Høyre har brukt årene i regjering til å ruste Norge for framtiden.

Vi satser på kunnskap, forskning og samferdsel for at næringslivet skal skape arbeidsplasser og skatteinntekter. Der de rød-grønne gjorde økonomien vår stadig mer oljeavhengig, startet Høyre og regjeringen en helt nødvendig omstilling for å gi Norge flere ben å stå på. Oljeprisfallet viste til fulle hvor rett vi hadde, og hvor feil de rød-grønne tok.

Vente-og-se-politikk er ikke godt nok når utfordringene tårner seg opp. Da trengs det vilje og evne til handling. Derfor omstilles også offentlig sektor. En effektiv og god offentlig sektor er et konkurransefortrinn for næringslivet, den bidrar til trygghet i hverdagen vår, den sørger for omsorg og pleie, og kunnskap i skolen.

Med Høyre i regjering ser vi at statsforvaltningen effektiviseres, tidstyver jaktes ned, regler forenkles, kommunene får større frihet fra statlig overstyring, det satses massivt på nye IKT-løsninger som forenkler hverdagen vår, statlige arbeidsplasser flyttes ut av hovedstaden og regionreformen vil gi færre fylkeskommuner.

Opposisjonen vil sikkert si at de er enig i flere av disse sakene, men det er bare ett problem: De gjennomførte ikke da de hadde muligheten. I åtte år var reformbremsene på, og i bremsesporene så vi konturene av Senterparti-logoen.

Også kommunereformen er godt i rute. Oppunder 150 kommuner har nå positive sammenslåingsvedtak, og det tikker inn nye vedtak nærmest ukentlig. Ikke alle har en positiv match med nabokommunen, men uansett kan vi allerede slå fast at denne regjeringens frivillige kommunereform på under tre år vil gi den største endringen i norsk kommunestruktur på over 50 år.

Når vi ser hvor mange kommuner som tar behovet for endring på alvor, er det til å undres over at Arbeiderpartiet i denne salen har vært mest opptatt av å undergrave en reform de selv har programfestet som nødvendig.

Samtidig styrker vi kommunenes økonomi. Høyre i regjering sørger for robust og forutsigbar kommuneøkonomi, slik at kommunene på sin side kan gi innbyggerne helsetjenester, eldreomsorg, barnevern og skole med høy kvalitet.

Svartmalingen fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet om Høyres politikk var feil før valget i 2013, og den er feil i dag. Begrep som rasering og sultefôring framstår komisk i dag, men det var slike påstander de rød-grønne brukte.

Det er resultatene som teller, og faktum er at kommunenes reelle frie inntekter har økt mer i denne enn i forrige stortingsperiode. Kommunene leverte et historisk høyt driftsresultat i fjor, og det ser bra ut så langt i 2016 også. Regjeringen sikrer reell vekst gjennom budsjettene, ekstra skatteinngang hjelper på, og mange kommuner styrer selvsagt godt innenfor de rammene de har. Kommunal Rapports kommentator skrev for en uke siden:

«Kommune-Norge er inne i gode tider.»

Jeg er fra Trøndelag, og de siste fire årene Senterpartiet hadde kommunalministeren, var realveksten i de frie inntektene i trønderske kommuner på minus 152 mill. kr. Altså en rød-grønn kommuneøkonomi-«vekst» på minus 152 mill. kr forrige stortingsperiode, ble snudd til pluss 228 mill. kr i årene 2013–2015 med borgerlig styre. Når man regner inn endringer på grunn av nye oppgaver, kostnadsvekst og innlemming av øremerkede tilskudd, kan man sammenlikne den reelle veksten i frie inntekter, som jo er det som sier noe om kommunenes økte – eventuelt reduserte – økonomiske handlingsrom.

For andre landsdeler finnes liknende tall, ikke minst for de nordligste fylkene. For landet som helhet har kommunenes økonomiske handlingsrom økt mer under denne regjeringen enn det gjorde i forrige stortingsperiode.

Så må vi være forsiktige med å tegne glansbilder. Selv om mye går bra, må kommunene fortsatt gjøre harde prioriteringer innenfor sine rammer. Men den elendighetsbeskrivelsen opposisjonen har bedrevet, står rett og slett ikke til troende.

Høyre omstiller og moderniserer i stat og kommune, vi styrker kommunenes mulighet til å levere velferd og fylkenes mulighet til å levere god skole og bedre fylkesveier, og vi har rekordvekst i samferdselsbudsjettene – det blir bedre veier og infrastruktur, som gjør godt for næringsliv og framkommelighet i hele landet. Den mest distriktsvennlige politikken er den som trygger og skaper flere jobber, som har en ja-holdning til lokale initiativ, enklere regler, lavere skatter og en bedre offentlig sektor. Derfor er det det vi prioriterer.

Det eneste sikre vi vet om alternativet, er at Arbeiderpartiet har en skatteregning til norske arbeidsplasser – i by og i bygd – i en ukjent milliardklasse. Valget handler om vi vil ha en politikk som gir flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, enn som lever av statsbudsjettet. Da står valget mellom en Høyre-ledet regjering som vil skape mer, og en Arbeiderparti-regjering som vil skatte mer.

Marie Ljones Brekke (KrF) [09:53:42]: Jeg hadde gleden av å møte som vararepresentant i starten av denne budsjettprosessen og har nå også gleden av å være med helt i sluttfasen. Det har gjort at jeg har fulgt denne prosessen både fra innsiden og fra utsiden, og jeg må si at jeg er glad for at det ble en enighet i budsjettdramaet som utspilte seg mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene. Det landet godt, og det er mye å glede seg over i budsjettavtalen.

Likevel tenker jeg at det er viktig at det snakkes om de utfordringene som kommunesektoren står overfor. Den veksten man snakker om, forsvinner noe, på grunn av demografiendringer, pensjonsforpliktelser og noen grep som faktisk gjøres i budsjettet, som f.eks. å heve innslagspunktet for refusjonsordningen for ressurskrevende tjenester.

Men mest av alt gleder jeg meg over at budsjettet ga et betydelig løft for de aller yngste – flere ansatte i barnehagene, med en helårsvirkning på over 400 mill. kr. Dette er et viktig gjennomslag for barna og vil gi bedre kvalitet i barnehagene. Dette styrker kommunene ettersom det er de som har ansvaret i hverdagen for de fleste av barnehagene. Samtidig sikrer vi at flere familier får et reelt valg helt fra starten av barnets liv, ved å øke kontantstøtten til 7 500 kr per måned for ettåringene.

I fjor fikk vi gjennomslag for økt lærertetthet for de yngste elevene i skolen. Det er en satsing vi er glade for å se en økning på i år, på 460 mill. kr, noe som er en fullfinansiering av to lærere i klasser på over 16 elever.

Den senere tid har det blitt avdekket forferdelige overgrep mot barn. Vi må holde trykket oppe og har fått gjennomslag for en økning på over 0,5 mrd. kr til innsats mot vold mot barn.

Innenfor denne kommunalkomiteen forvaltes viktige virkemidler i distriktspolitikken. Vi er glade for at det er satt av 40 mill. kr til tapskompensasjon til fylkeskommuner som kom særlig dårlig ut av det nye inntektssystemet. Dette gjelder særlig ferje- og båtfylker. Vi har økt de regionale utviklingsmidlene med 200 mill. kr, men det var ikke uten kamp. Riktignok gikk det meste til andre distriktspolitiske virkemidler, men et viktig verktøy i fylkeskommunenes verktøykasse var blitt fjernet av regjeringen. Det er litt uforståelig, og vi er glade for at vi fikk reversert dette til en viss grad.

Vi står overfor en regionreform som vil bli helt vesentlig for effektiv distriktspolitikk i årene framover. Regionene kan styrke og videreutvikle ulike fortrinn og styrker som de har. Det må de få verktøy og handlefrihet til. I det perspektivet blir det enda mer underlig at regjeringen valgte å gjøre store inngrep i fylkeskommunenes handlingsrom.

Vi i Kristelig Folkeparti jubler sjelden over budsjetteknikaliteter, men i kommunalkomiteens innstilling er det en slik teknikalitet som det er verdt å glede seg over. Sametinget har i mange år fått sine bevilgninger over flere poster og fra flere departementer. Det skal nå startes et arbeid med å se på hvordan en kan samle disse bevilgningene på én post, slik at Sametinget blir helt selvstendig.

Som sagt gleder jeg meg over at det ble en enighet om budsjettet, og vi er glade for at Kristelig Folkepartis stempel vises godt på kommunalfeltet.

Heidi Greni (Sp) [10:03:38]: Det har vært en lang og tung vei fram til avklaringer i budsjettarbeidet dette året. Det kunne for så vidt vært greit om et i utgangspunktet dårlig budsjett hadde blitt mye bedre. Men dessverre, slik ble det ikke.

Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett for 2017 preges av til dels kraftige omfordelinger som svekker den regionale utjamningen av budsjettmidlene. Dette er ikke blitt rettet opp i budsjettforliket. Budsjettforliket har derimot bidratt til å forsterke den statlige overstyringen av hvordan rammebevilgningene til kommunene og fylkeskommunene skal disponeres. Dette illustreres av en budsjettmerknad fra flertallspartiene der de viser til at de generelle overføringene gjennom innbyggertilskuddet reduseres med mer enn 400 mill. kr til fordel for ulike øremerkede ordninger.

I regjeringens budsjettframlegg er det innledningsvis et punkt om levende lokaldemokrati. Her hylles rammestyring som prinsipp, og det heter:

«Rammestyring er en forutsetning for at kommunene skal ha et handlingsrom, slik at de kan fungere som lokale demokratier som kan gjøre lokale og individuelle tilpasninger av tjenestene og foreta egne veivalg.»

Det må ha vært dårlig kommunikasjon mellom departementets ledelse og dem som har framforhandlet budsjettforliket. Resultatet svekker rammestyringen som hylles i proposisjonen.

Senterpartiet har gjort kraftige oppjusteringer av rammene til kommunene og fylkeskommunene i sitt alternative budsjett. Dette er nødvendig om vi skal inkludere hele landet i våre ambisjoner for velferdsutviklingen i 2017. Det dreier seg om likeverdige muligheter for utvikling av arbeidsplasser og for tilgangen på offentlige tjenester som skole, helse og omsorg.

Senterpartiet øker de samlede overføringene til kommunesektoren med over 4 mrd. kr. I dette ligger det 2 mrd. kr til økt kommuneramme og 1 mrd. kr til økt ramme til fylkeskommunene.

Når regjeringen og talspersoner for disse partiene skryter av satsingen på kommunesektoren, unnlater de å nevne kuttene. Gjennom neste års budsjett sender flertallet en ekstraregning til kommunene på 330 mill. kr for tilbudet til ressurskrevende tjenester. Dette hadde jeg virkelig trodd ville bli rettet opp i forliket. Men nei, Senterpartiet får ikke støtte for å reversere dette kuttet.

I 2015 vedtok flertallet på Stortinget regjeringens forslag til nytt inntektssystem for fylkeskommunene. I årets budsjett kommer nytt inntektssystem for kommunene. Kostnadsnøklene i inntektssystemet skal oppdateres jevnlig. Det mener jeg også, men de endringene som regjeringen får støtte til, er langt mer enn en faglig oppdatering. Både for fylker og kommuner skjer det en omfordeling som endrer mulighetene til å tilby likeverdige tjenester. Jeg registrerer at Venstre i en egen merknad er svært fornøyd med den tappingen av inntekter som mange kommuner vil oppleve som følge av nytt inntektssystem. Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstre har vært en

«pådriver for kommunereformen og fant sammen med regjeringen fram til et fornuftig nytt inntektssystem som premierer små kommuner som slår seg sammen».

Det skrytes altså av at det nå ikke blir likeverdige tjenester i norske kommuner. Fornuften i det nye inntektssystemet er ikke bedre enn at regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre har forslag som skal lappe på disse uheldige virkningene. En tapskompensasjonsordning til fylkeskommunene ble nødvendig, og Venstre og Kristelig Folkeparti mener at små kommuner som ufrivillig er blitt stående for seg selv, bør få kompensasjon.

Jeg synes Stortingets politikk for rammeoverføringen til kommunene nå fører på ville veier. Vi trenger gjennomarbeidede inntektssystem for kommunesektoren, ikke et lappverk som følger av at inntektssystemet blir brukt til andre formål enn likeverdige tjenester mellom kommunene.

Senterpartiet styrker bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikken med 600 mill. kr. Budsjettforliket har økt rammen til regionale utviklingsmidler med 200 mill. kr. Problemet er at halvparten av dette tas fra fylkeskommunenes ramme. Pengene tas fra fylkene og gis til fylkene. Dette er i tråd med svært mange andre omdisponeringer i budsjettforliket. Bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikk er dramatisk redusert de siste årene.

I meldingen om regionreformen sa regjeringen at den ville styrke fylkeskommunenes rolle som samfunnsutvikler. Det står i sterk kontrast til at bevilgningene til dette området er halvert.

Senterpartiet har lagt fram et budsjett for å ta hele Norge i bruk. Vårt budsjett har som mål å skape likeverdige utviklingsmuligheter og tjenestetilbud til folket. Vårt budsjett er derfor et tydelig alternativ til sentraliseringslinjen som følges av regjeringen og deres støttespillere i vedtak her på Stortinget i dag.

Til slutt vil jeg fremme Senterpartiets forslag og varsle om at vi støtter forslag nr. 18, fra SV.

André N. Skjelstad (V) [10:16:21]: Denne høsten har vi, i tillegg til å behandle budsjettet, holdt på med flere ting på Stortinget. Regjeringen har sammen med Venstre også arbeidet for gjennomføring av to store reformer, kommunereform og regionreform. Grunnlaget for de to reformene er forståelse av at en framtidsrettet distriktspolitikk vil være med på å skape regionsentre som kan virke som vekstmotorer utenfor storbyene. For å lykkes med det er det viktig å skape større og mer robuste kommuner som i økende grad evner å håndtere de store oppgavene de blir tildelt. Samtidig har det i forbindelse med prosessen vært viktig for Venstre å skape levedyktige og framtidsrettede regioner som kan ta hånd om en rekke oppgaver som for øyeblikket tilfaller staten. Venstre har i så måte vært en pådriver for at det er finansielt grunnlag for at kommuner og fylkeskommuner styrkes, ikke svekkes, i dette budsjettet.

Når vi snakker om kommuneøkonomi, snakker vi nemlig ikke bare om grå byråkrater, tilskuddsordninger og budsjetter. Vi snakker om pleie og omsorg, om de hedersmenn og -kvinner som hver dag legger sin sjel i å ta vare på våre foreldre, søsken og barn. Det er de som sørger for at en, uavhengig av helsetilstand, skal bli behandlet med verdighet.

Jeg vil i denne sammenheng understreke Venstres støtte til merknaden om bl.a. å innføre en overgangsordning for å sikre at bygg blir tilrettelagt for fjernvarme der kommunen har vedtatt at det er tilknytningsplikt til fjernvarme. At det nasjonale byggregelverket inneholder en sånn tilretteleggingsplikt, er logisk og bygger opp under lokaldemokratiet.

Et av de viktigste grepene som er tatt i dette budsjettet, og hvor jeg ønsker å berømme regjeringspartiene for deres velvillighet, er å være med på å se på en tapskompensasjon, som representanten Greni harselerte over, og som etter hennes mening tydeligvis er uvesentlig. Det synes jeg faktisk vi har fått til, for man kan ikke nødvendigvis nivellere det med en gang. Derfor var det viktig for oss og Kristelig Folkeparti at tapskompensasjonen ble videreført. Dette er limet som gjør at vi kan ha de videregående skolene i distriktene – det gir forutsigbarhet. Det gir også forutsigbarhet for et solid skoletilbud. Dette er et klart tegn på at distriktene og regionreformen underbygger tiltroen til det nye regionnivået.

Når folk bestemmer seg for å bosette seg i distriktene, er tilgangen til gode skoler helt avgjørende. Derfor er det så viktig å sikre nettopp dette. I påvente av et nytt inntektssystem, som vi er nødt til å få når vi får på plass de nye regionene, de nye fylkene, vil dette være overgangsordninger som er helt nødvendiged.

Det samme gjelder regionale utviklingsmidler. Regionale utviklingsmidler og bedriftsrettede låne- og tilskuddsordninger er viktige verktøy for næringsutvikling i distriktene – jeg har selv sittet i fylkestinget i flere perioder. Dette er viktig for også å kunne være motor når det gjelder dette. Det samme gjelder styrking av Siva, som bidrar til innovasjonssenter, bl.a. på Steinkjer, og i Romsdal har vi Innovasjonssenter Åndalsnes, vi har innovasjonsbygg på Ås, og vi har Tindved kulturhage og planlegging av inkubatorordning, eksempelvis på Gardermoen – for å nevne noen. Dette er ordninger som det er viktig at også det regionale nivået fortsatt får holde på med.

Næringsutvikling handler ikke bare om infrastruktur, men også om å bruke regionale utviklingsmidler til det. Disse midlene er det viktig at fylkeskommunen selv forvalter. Som demokrat tror jeg på nærhetsprinsippet, at folk best bestemmer over egen hverdag. Stortinget har ikke råd til å trekke det prinsippet i tvil ved i økende grad å ta beslutninger bort fra det.

Flere tilskuddsordninger som er viktige, er bl.a. Interreg-midlene, som fører til at man har større samhandling også over riksgrensene. Jeg vil sette våre fylkeskommuner i stand til å skape interregionale utviklingsprosjekt med naboregionene, det har betydd mye for mange. Det er ingen tvil om at det vil være viktig framover, også når vi får de nye regionene, de nye fylkene, på plass. Jeg har i løpet av denne budsjettprosessen sett hvor viktig samarbeidet er, og hvor negativt utfallet er hvis man kutter i bevilgninger til noe som allerede er igangsatt.

Jeg gjentar meg selv: For at regionreformen skal bli en suksess, er vi avhengig av å styrke finansieringen av fylkeskommunene, ikke svekke den.

Budsjettet som nå er presentert, sikrer en seriøs distriktssatsing som står i forhold til den målsettingen som regjeringen, sammen med Venstre, har satt seg når det gjelder regionreformen. Derfor ønsker vi klarere formuleringer, som sikrer kompensasjon for kommuner som har gått inn for sammenslåing, men som på grunn av andre kommuners manglende vilje blir stående utenfor. Dette blir det ikke flertall for i komiteen, men vi kommer til å fortsette å kjempe for at sammenslåing skal lønne seg – som også representanten Njåstad svarte representanten Greni i en tidligere replikkveksling.

I Venstres alternative budsjett var vi enda mer offensive når det gjaldt å legge til rette for en framtidsrettet distriktspolitikk. Ikke alt vi ønsket oss i budsjettet, ble med, men jeg kan med trygghet si at budsjettet bidrar til et sterkere Distrikts-Norge som gjør at det er mulig for våre barn å bosette seg i alle deler av landet.

Karin Andersen (SV) [10:28:10]: SV er svært opptatt av sterke kommuner og sterke fylker. Derfor prioriterer SV kommunesektoren høyest – av alle partiene. Vi foreslår å øke kommuneøkonomien med ca. 2,6 mrd. kr mer enn regjeringen, og det er omtrent dobbelt så mye som andre opposisjonspartier. Det er fordi vi vet at det er økonomien som er viktigst, ikke størrelsen. Den betyr svært lite.

For SV er det et verdivalg at vi vil ha bedre eldreomsorg, gode skoler, et barnevern som tar vare på alle barn som trenger det, og vi trenger også at kommunene tar klimaansvar. Derfor bevilger vi penger til kommunesektoren framfor å gi skattelette til landets aller rikeste, som ikke bidrar til arbeidsplasser. Det gjør derimot en stor satsing på kommuneøkonomien. Det gir mange arbeidsplasser. Det gir god velferd. Det gir bedre utdanning og kompetanse til de menneskene som skal skape arbeidsplasser framover. Vi har store satsinger på næringsbudsjettet også, men det har jeg ikke tid til å komme inn på her.

Vi ønsker i vårt opplegg en opptrapping til to opptak i barnehagene, og vi ønsker å trappe opp antall kvalifiserte ansatte i barnehagene. Det er uhyre viktig. Vi ønsker flere lærere i skolen. Vi ønsker fysisk aktivitet, kultur, mat, og vi ønsker å øremerke penger til skolehelsetjenesten. Ja, vi ønsker å øremerke. Jeg synes rett og slett ikke det går an at vi år etter år lover barn og unge bedre skolehelsetjeneste, men ikke øremerker pengene. I mange kommuner blir det ikke skolehelsetjeneste, og det er virkelig et dårlig budskap fra politikere til ungdom som skal tro på demokratiet, at når vi bevilger penger, må det bli det. Hvis ikke får vi si at pengene bare er frie inntekter, og så får kommunene bestemme sjøl.

Vi ønsker å styrke barnevernet. Vi ønsker å øremerke penger til rusomsorgen, økt bemanning til hele stillinger i eldreomsorgen. Vi vil styrke ordningen med brukerstyrt personlig assistent og øke den statlige medfinansieringen, særlig til ressurskrevende tjenester. Vi vil også ha en ordentlig satsing på rehabilitering i kommunene og ikke den nedtrappingsplanen som regjeringen har, der de i realiteten har mindre penger til rehabilitering og fysioterapi til neste år enn det vi har hatt før. Det er en av de styggeste manøvrene jeg synes regjeringen gjør.

Vi ønsker et nasjonalt bibliotekløft. Vi ønsker et grønt skifte også i kommunene, slik at de får penger til å redusere sine klimautslipp, og også at de får både tilskudd og midler fra en låneordning til å gjøre de klimatilpasninger som er nødvendig for å sikre infrastruktur mot ekstremvær.

Når det gjelder bolig, er det nødvendig å gjøre noe. Det budsjettet som regjeringen har lagt fram, er treffsikkert – fra de fattigste til de rikeste. Vi i SV ønsker å snu det, fra dem som har mye, og gi til viktige ting. Da kan vi ikke ha et skattesystem som er rigget for spekulanter, som spekulerer i bolig, og et bostøtteopplegg der færre får bostøtte til neste år. Det er rart å høre på representanter for regjeringen som står her og sier at man har styrket bostøtteordningen. Hvordan i all verden får man til det når det er færre som får bostøtte? Er det sånn at når færre får bostøtte, synes regjeringen og støttepartiene at det er bra? Ja, det er riktig at man har gjort noen endringer, men det er færre som får støtte. Vi har blitt flere mennesker i dette landet. Boligprisene har doblet seg de siste ti årene. Inntekten til de vanskeligstilte gruppene har stått stille, og det er færre som får hjelp til å kunne beholde hjemmet sitt. Derfor har SV en stor satsing på boligsektoren i dette budsjettet.

I tillegg mener vi at staten gjennom sine innkjøp skal bidra mer til å få inn flere lærlinger. Det registrerer jeg med overraskelse at det er flere som ikke er med på. Vi ønsker også å styrke fylkeskommunene, med støtte både til kollektivtrafikken og til at de selv skal kunne bidra med et større lærlingtilskudd, særlig de kommunene der det er et stort behov for barne- og omsorgsarbeidere og helsefagarbeidere framover.

Jeg vil ta opp de forslagene som SV er alene om eller er medforslagsstiller til i innstillingen.

Statsråd Jan Tore Sanner [10:38:16]: Jeg vil først av alt takke komiteen for et godt og grundig arbeid med budsjettinnstillingen til tross for en hektisk innspurt. En spesiell takk til samarbeidspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, som sammen med regjeringspartiene har funnet gode løsninger som tjener både innbyggerne og kommunene våre.

Selv om budsjettet vi behandler i dag, gjelder for 2017, må vi ha en lengre tidshorisont enn som så. Vi må også ha et samfunnsperspektiv utover våre egne budsjettområder. Vårt viktigste oppdrag er å bidra til å trygge velferden, slik at våre barn og generasjoner etter dem også kan oppleve et samfunn med muligheter for alle.

Hvis vi skal bevare det gode velferdssamfunnet vårt i fremtiden, må vi løse utfordringene i vår tid. Vi vet at oljeinntektene vil gå ned, og at velferdsutgiftene vil gå opp. Internasjonal uro og flyktningstrømmer krever mer av oss. Norske bedrifter og arbeidsplasser skal gjennom omstilling for å finne nye næringsveier som kan sikre arbeid og finansiere fellesgodene våre. Klimaendringer og grønt skifte vil prege både hverdagsliv og næringsliv i årene som kommer.

Det er viktigere enn noen gang at vi lykkes med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor, slik at vi kan løse flere oppgaver for fremtiden. Det gjelder ikke minst for kommunene, som er og skal være grunnplanken i velferdssamfunnet vårt og i demokratiet vårt. Regjeringens mål er sterke, levende lokalsamfunn. Vi vil spre makt og bygge samfunnet nedenfra. Da må vi også bygge større velferdskommuner som har kraft til å gi gode tjenester og drive god samfunnsutvikling.

Et bredt flertall på Stortinget har sluttet seg til målet om færre kommuner, og vi har kommet langt i riktig retning. Om lag halvparten av landets innbyggere bor i en kommune som har sagt ja til sammenslåing, og én av fire vil bo i en ny kommune etter 2020. I dag er det hele 88 kommuner som har gjensidige vedtak om å bygge ny kommune. Det har skjedd større forbedringer i kommunestrukturen de siste tre årene enn i de foregående femti.

Jeg vil som varslet legge frem en sak for Stortinget i løpet av våren, og jeg er også overbevist om at kommunereformen kommer til å fortsette, ganske enkelt fordi kommunenes utfordringer ikke går over.

For å lykkes med å skape sterke lokalsamfunn må vi også sikre kommunene et nødvendig økonomisk handlingsrom. Det har regjeringen gjort gjennom hele perioden. Vi har lagt opp til et bedre handlingsrom for kommunene i våre budsjettforslag enn det den rød-grønne regjeringen foreslo i sine siste år. Disse rammene har gjort det mulig å gjennomføre et kunnskapsløft i skolen, bl.a. gjennom en kraftig satsing på etter- og videreutdanning av lærere. Vi har forsterket den tidlige innsatsen i barneskolen, slik at flere barn får gode muligheter for å lære, utvikle seg og realisere sine drømmer. Vi har trappet opp satsingen på helsestasjoner og skolehelsetjenesten i kommunene for å hjelpe barn og unge som sliter med å mestre hverdag og skole. Regjeringen har også lagt til rette for at kommunene kan prioritere dem som trenger det aller mest, nemlig de som sliter med rus eller har psykiske helseutfordringer.

Også når vi ser på fasiten, har kommunene fått en betydelig bedre økonomisk situasjon de siste årene, og dette er ikke teoretiske øvelser, som representanten Helga Pedersen uttalte i sitt innlegg. Nei, dette er fasiten. Den oppgavekorrigerte realveksten per innbygger i kommunene var i gjennomsnitt 1,1 pst. i årene 2013–2016, under samarbeidspartiene, mens den kun var 0,1 pst. da de rød-grønne styrte fra 2009 til 2013.

Gjeldsveksten i kommunene har gått kraftig ned, og resultatet i kommunesektoren i 2015 var det beste på ti år. Også fylkeskommunene har fått styrket sin realvekst under Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen sammenlignet med de fire siste rød-grønne årene. Vi har – sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre – gjort skremsler om sultefôring av kommunene grundig til skamme.

Debatten om kommuneøkonomi kan ikke være en konkurranse om å bevilge mest mulig penger. Dét er en konkurranse vi alle vil tape på. Med de perspektivene vi ser fremover, må vi være mye mer opptatt av å bruke de ressursene vi har, på en bedre måte. Kommunal- og moderniseringdepartementet har nylig publisert analyser der vi ser på sammenhengen mellom kommunenes ressursbruk og tjenestetilbudet. Analysene viser at kommunene har et potensial for å frigjøre milliardbeløp hvis de lærer av de beste kommunene. Det betyr at de kan finne rom til å øke kvaliteten eller bygge ut tilbudet innen skole, barnehage, helse og omsorg. Dette arbeidet blir enda viktigere i årene som kommer.

Også i staten er det betydelig rom for å fornye, forenkle og forbedre. Regjeringen har iverksatt en stor satsing på digitalisering, som allerede har gitt gode resultater. Vi foreslår å bevilge 1,2 mrd. kr til nye IKT- og digitaliseringstiltak i 2017. Dette er store og små prosjekter som forenkler hverdagen for innbyggere, næringsliv og ansatte.

Vi lager digitalt helsekort for gravide, slik at de kan slippe dagens håndskrevne kort som må medbringes på alle møter med helsetjenesten.

Vi utvikler nye og bedre IKT-løsninger for behandling av søknader om foreldrepenger og engangsstønad.

I Brønnøysundregistrene moderniseres saksbehandlingssystemene for 18 ulike registre, som er viktige for næringslivet.

Det skal lages en løsning for digital kommunikasjon mellom politiet, påtalemyndighetene, domstolene og kriminalomsorgen.

Medfinansieringsordningen ble etablert i 2016 og skal sikre at flere lønnsomme små og store IKT-prosjekter gjennomføres. Ordningen har vært en suksess. I år er det bevilget 105 mill. kr til ordningen til tolv ulike prosjekter. Total samfunnsøkonomisk lønnsomhet for de tolv prosjektene er 4,9 mrd. kr. Neste år styrker vi ordningen for å gi rom for enda flere prosjekter, og jeg er glad for at opposisjonen nå viser begeistring for ordningen i budsjettinnstillingen.

Digitaliseringstiltakene, arbeidet med klart språk og arbeidet med å fange tidstyver er viktig for å skape en mer effektiv og brukerorientert offentlig sektor. Det er viktig, men fremover trenger vi flere som bidrar til statsbudsjettet. Da er også tiltakspakken til kommunene et viktig bidrag for å holde hjulene i gang i områder som opplever nedgang og nedleggelser som følge av tøffe omstillinger i oljerelaterte næringer. Da kobler vi kapital, ledige hender og uløste oppgaver.

Bare for kommunesektoren er det en egen tiltakspakke på 650 mill. kr til områder på Sør- og Vestlandet som er særlig rammet. I år har vi bevilget 400 mill. kr, som bl.a. har gått til ombygging av Hatlestrand Helsesenter og boliger for mindreårige flyktninger i Kvinnherad.

Jeg har besøkt flere kommuner som har satt i gang prosjekter med midler for inneværende år. Noen ruster opp skoler, andre fornyer idrettsanlegg. Dette er en ubyråkratisk og effektiv ordning for å sikre arbeid og aktivitet, samtidig som kommunens innbyggere får bedre tilbud.

Selv om vi har velferdsordninger i verdensklasse, er det mange som faller utenfor. Regjeringen vil tette hull i det sosiale sikkerhetsnettet, slik at færre faller utenfor og flere løftes opp. Derfor gjør vi neste år viktige forbedringer i bostøtten, som er en veldig viktig ordning for å sikre at alle har et godt sted å bo. Vi retter opp systemfeil som ble innført av regjeringen Stoltenberg i 2009, og sørger for at bostøtten heretter reguleres i takt med prisutviklingen. I år har vi styrket bostøtten særlig for barnefamilier. Vi har utvidet bostøtten slik at også de som bor i bofellesskap, kan få støtte.

Summen av tiltakene vi vedtar i budsjettet i dag, legger til rette for nødvendig omstilling for å sikre arbeid og aktivitet, samtidig som vi bidrar til å trygge velferden både i dag og i årene som kommer.

Stein Erik Lauvås (A) [11:01:28]: Utrettelig hører vi fra regjeringspartiene og kommunalministeren hvor bra alt har blitt, og hvor godt landet blir styrt. Ikke minst hører vi hvor god kommuneøkonomien har blitt. For dem som sitter ute i kommunestyrene og skal lage budsjettene, ser virkeligheten annerledes ut. Fasiten til Sanner stemmer ikke med virkeligheten.

I Østfold har f.eks. Halden med Høyre i førersetet tatt sterkt til orde for å øke eiendomsskatten, i Råde med Høyre i førersetet vil de øke eiendomsskatten, og i Eidsberg med Høyre i førersetet vil de nå innføre eiendomsskatt. Da må vi stille oss spørsmålet: Vil alle disse Høyre-styrte kommunene øke og innføre eiendomsskatt fordi regjeringen Solberg og kommunalminister Sanner har prioritert kommuneøkonomien, eller er det slik at disse Høyre-styrte kommunene har en dårlig politisk ledelse som ikke kan økonomistyring? Hva tror kommunalministeren? Tror han at disse Høyre-ordførerne tar til orde for eiendomsskatt i sine kommuner fordi regjeringen og støttepartiene har gitt dem tilstrekkelig med penger?

9 av 18 Østfold-kommuner får mindre enn anslått lønns- og prisvekst, og tar vi med kuttet i ressurskrevende tjenester, har ikke regjeringen særlig troverdighet igjen hva angår kommuneøkonomien. Tvert imot: De har hatt andre og viktigere ting å bruke pengene på. Skattelette på flere milliarder i året til Norges rikeste var viktigere enn kommuneøkonomien.

Arbeiderpartiet har andre prioriteringer for kommunene og fylkeskommunene: 3 mrd. kr mer samt reverseringen av økningen i egenandelen for ressurskrevende brukere. Det ønskes varmt velkommen der ute.

Halden ville fått 11 mill. kr mer, Eidsberg ville fått nesten 4,5 mill. kr mer, og Råde ville fått over 2,5 mill. kr mer til omsorg, skole og helse bare i 2017 med Arbeiderpartiets forslag. Totalt mer til Østfold-kommunene: 105,7 mill. kr bare i 2017.

Går vi så langt vekk fra Østfold som mulig og ser på Finnmarks-kommunene, ville Alta fått 8,8 mill. kr mer med vårt opplegg, Vadsø 2,6 mill. kr mer. Totalt mer til Finnmarks-kommunene ville altså blitt 35,7 mill. kr i 2017. Kommunene i kommunalministerens eget fylke ville fått over 228 mill. kr mer med Arbeiderpartiets forslag til kommuneøkonomi for 2017. Det blir noen lærere, sykepleiere og andre helsetjenester for disse pengene.

Østfold fylkeskommune ville fått over 43 mill. kr mer til kollektivtrafikk, til tannhelsetjeneste og til videregående skoler i 2017 med Arbeiderpartiets forslag. Akershus fylkeskommune ville fått 85 mill. kr mer. Hordaland ville fått 90 mill. kr mer. Jeg ville vel tro at stortingsrepresentant Njåstad er enig i at fylkeskommunene ville hatt bruk for disse pengene. Det kan hende til og med kommunalministeren kan si seg enig i at de pengene ville komme til god anvendelse ute i fylkene.

Regjeringen og kommunalministeren kunne ha styrket kommuneøkonomien til nytte for folk flest, og kommunalministeren hadde jo egentlig muligheten til å gjøre det, men brukte den ikke. Det gir negative konsekvenser i kommunene. Det merkes der ute at kommunene tapte kampen da Siv Jensen, Erna Solberg og Jan Tore Sanner fordelte pengene i statsbudsjettet sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti. Kommunale velferdstjenester nådde ikke opp, skattekuttene var viktigere, og det er det som står igjen på kommuneøkonomien etter denne regjeringen.

Arbeiderpartiet prioriterer annerledes. Vi prioriterer å løse oppgavene i fellesskap. Derfor kan vi også prioritere bedre økonomi til kommunene og til fylkeskommunene, og vi gjør det fordi det er nødvendig, og fordi innbyggerne der ute har fortjent det.

Bjørn Lødemel (H) [11:06:19]: Det var eit artig innlegg frå representanten Lauvås om pengar som kanskje ikkje finst.

Kommunane er grunnmuren i det norske demokratiet og har ansvaret for grunnleggjande velferdstenester for alle. Det er difor svært gledeleg at vi har ei regjering som styrkjer velferda i kommunesektoren, som tryggjer Noreg for framtida og legg til rette for vekst og nye arbeidsplassar i heile landet.

Årets budsjettforslag for kommunesektoren vidarefører regjeringa si satsing på kommunane og på lokaldemokratiet. I tillegg har regjeringspartia og samarbeidspartia i stortingshandsaminga i fellesskap samla seg om tiltak som støttar opp om regjeringa sine reformer og legg til rette for å setje kommunane i endå betre stand til å gjennomføre reformarbeidet.

Vi har ei regjering som har satsa på kommunesektoren. I 2015 oppnådde kommunesektoren sitt beste driftsresultat sidan 2006. Det er eit faktum, Lauvås. Kommunane har fått betydeleg sterkare realvekst i sine inntekter under regjeringa Solberg enn under den føregåande raud-grøne regjeringa. Det er eit faktum.

Veksten i frie inntekter per innbyggjar var 0,1 pst. frå 2009 til 2013, medan han var 1,1 pst. i perioden 2013–2016. Det er eit faktum.

Det mangla ikkje på frykt og skremsler frå raud-grøne politikarar, som gjennom heile valkampen i 2013 hevda at Høgre i regjering ville sveltefôre kommunane. Vi har gjort skremsla til skamme. Vår regjering har levert ein langt betre kommuneøkonomi enn dei raud-grøne, og det er eit faktum som raud-grøne politikarar også må godta.

Noreg har vore både dyktig og heldig gjennom ein lang periode og har vore i ei økonomisk særstilling samanlikna med mange andre land. No står vi framfor nye utfordringar. Låg oljepris, høgare arbeidsløyse i delar av landet og krevjande utsikter i oljesektoren har gjort det naudsynt å gjennomføre omfattande tiltak for å framskunde omstillinga og styrkje næringslivet og kommunane. Særleg gjeld dette for kommunane på Sør- og Vestlandet.

Eg er sjølv vestlending, og eg har sett korleis fleire og fleire offshorefartøy har ankra opp. Eg kjenner mange i oljebransjen som har mista arbeidet, og endå fleire som er usikre på kva framtida vil bringe.

Eg er svært glad for at regjeringa gjennom ein omfattande tiltakspakke for rehabilitering og vedlikehald har styrkt kommunane sitt bidrag til aktivitet og omstilling på Sør- og Vestlandet.

I krevjande tider er det heilt naudsynt med ein næringsvenleg politikk som kan bidra til omstilling og skape grunnlag for framtidig vekst i alle delar av landet. Eit av dei viktigaste tiltaka er bygging av infrastruktur og samferdsle.

Riksveginvesteringane har hatt ein formidabel auke under denne regjeringa. Sidan regjeringsskiftet har samferdslebudsjettet auka med heile 50 pst. Ein har nesten dobla løyvingane til vedlikehald og fornying, og firedobla løyvingane til planlegging av nye prosjekt.

Regjeringa vidarefører satsinga på fylkesvegnettet med ytterlegare 200 mill. kr. Totalt vil løyvingane til fylkesvegane vere 1,4 mrd. kr høgare enn det den føregåande regjeringa hadde i 2013.

Regjeringa har også vidareført ordninga med rentekompensasjon for investering i fylkesvegar, som den raud-grøne regjeringa ville avvikle. I tillegg har vår regjering fått på plass ei ferjeavløysingsordning for fylkesvegsferjene som vil føre til massiv bygging av faste samband på kysten.

Medan Arbeidarpartiet har stått på sidelinja og ropt både «krise» og «altfor lite og altfor seint» i tillegg til å kritisere at det blir brukt for mykje oljepengar, har vi hatt ei regjering som har satsa på å byggje infrastruktur, på kunnskap, forsking og innovasjon og raskare omstilling. Det er på denne måten vi tek Noreg trygt gjennom den langsiktige omstillinga.

Etter åtte år med reformvegring og krangel og rot i raud-grøne regjeringar har vår regjering teke initiativet til mange reformer som skal setje kommunane i stand til å gje gode velferdstenester, utvikle sine lokalsamfunn og løyse framtidige utfordringar. I tillegg til kommunereforma og regionreforma, som skal vedtakast i Stortinget i juni 2017, har regjeringa sett i gang ei rekkje tiltak, bl.a. arbeid med valfridom for innbyggjarane, digitalisering i forvaltninga, enklare regelverk, styrking av arbeidet med leiing og styring i staten og eit omfattande arbeid for å redusere tidstjuvar i offentleg forvaltning.

Regjeringa fører ein distriktspolitikk som bidreg til å skape trygge arbeidsplassar i heile landet, gjennom vekstfremjande skattelette, styrking av forsking og innovasjonstiltak og massiv satsing på samferdsle.

Eg har reist mykje rundt i eige fylke siste tida. Spør ein næringslivet i Distrikts-Noreg kva dei meiner er det viktigaste, er det samferdsle og regjeringa si satsing på gründerverksemd og innovasjon.

Eirin Sund (A) [11:11:30]: Når jeg sitter og hører på debatten, tenker jeg at jeg tror ikke det er noen i dette huset som ikke ønsker alle folk en god hverdag. Men det er likevel et faktum, rettet til representanten Lødemel og andre gjennom presidenten, at vi har ulike oppskrifter for hvordan vi har tenkt å lage denne hverdagen til folk, og der er det stor forskjell på partiene i denne sal.

Vi har opplevd en budsjetthøst som har vært veldig spesiell. Vi har sett en regjering som har blitt drevet fra skanse til skanse. Kommuner, næringsliv og folk tror jeg knapt nok trodde det de så, og enda mindre det de hørte, men det ble en enighet, og det kom mye penger. Mer penger enn noen gang skal brukes uten at det er rettet godt nok inn der det trengs aller mest. De som har mest, skal få enda mer, og forskjellene fortsetter å øke – mellom dem som har, og dem som ikke har.

De viktigste økonomiske skillelinjene i Norge går i dag mellom dem som er innenfor, og dem som er utenfor arbeidsmarkedet. Det er over 130 000 arbeidsledige. Arbeid, muligheter og trygghet er de viktigste grunnpilarene for Arbeiderpartiet. Det å ha et arbeid å gå til og et fellesskap som bygger gode rammer rundt en der en bor, er en forutsetning for trygghet og for muligheter i hverdagen. Det fellesskapet er kommunene. Derfor har Arbeiderpartiet høye ambisjoner for bedre kvalitet i velferd, omsorg og skole i kommunesektoren. Derfor prioriterer vi en sterk og forutsigbar kommuneøkonomi for å sikre en bedre skole og eldreomsorg.

Arbeiderpartiet vil investere i framtiden. Vi vil styrke kommuneøkonomien med 2 mrd. kr og fylkeskommunene med 1 mrd. kr utover regjeringens opplegg. Vårt opplegg ville gitt en betydelig styrking av kommunenes og fylkenes økonomi, som igjen ville kunne øke tjenestene til folket.

Vi som kommer fra Sør-Vestlandet, og som lever tett på situasjonen der, ser og kjenner viktigheten av at denne delen av landet blir styrket. Kommunene der har nå som følge av situasjonen en stor tilbakegang i sine skatteinntekter, noe som gir store kutt i skoler, barnehager og eldreomsorg. Flere av kommunene har også fått store økninger i sosialutgiftene sine som følge av at folk mister jobben og til slutt må få sosialstønad for å overleve.

Regjeringen burde sett – de ser det, men de burde ha sett det enda mer – behovet for at det er nå vi må sette kommunene i stand til å ivareta sine oppgaver og i tillegg ha mulighet til å investere i bygging av flere barnehager og skoler som ville ha sysselsatt folk. Bare mitt fylke, Rogaland, ville fått bortimot 80 mill. kr mer med vårt opplegg. I mitt fylke ville kommunene fått 200 mill. kr mer med vårt opplegg. Det tror jeg kommunepolitikerne i både Sandnes, Egersund og Haugesund ville satt pris på, ikke minst de som bor der.

I tillegg har vi kommet med en tiltakspakke som er spesielt rettet inn mot Sør- og Vestlandet, som er på 1 mrd. kr mer enn regjeringens. Det hadde vært utrolig godt, gode kroner, for en landsdel og folk i en veldig vanskelig situasjon. Men jeg må si at vi har en regjering som jeg opplever ikke ser alvoret godt nok, og vi har spesielt en representant, Kambe fra Høyre, som synes det er viktigere å bruse med fjørene og bruke store ord enn å fylle dette behovet med reelt innhold.

Det er faktisk oppsiktsvekkende og lite troverdig når representanten Kambe her på mandag skyver de arbeidsledige foran seg i et politisk spill mot Arbeiderpartiet, samtidig som de kutter i tiltakspakken, ikke gir kommunene evne til å produsere de tjenestene folk trenger, mens de fyller opp lommebøkene til dem som har aller mest fra før.

Så vil jeg si at det som skjedde på mandag som gjorde at representanten Kambe bruste med fjørene, var ikke veldig klokt av oss som gjorde det – så er det også sagt, dersom han har tenkt å komme og ta meg på det etterpå.

Men usikkerheten hjemme hos oss avtar ikke. Det krever handling. Det krever vilje til faktisk å gjøre noe med situasjonen. Når en opplever at rammene i fellesskapet ikke styrkes, men bygges ned, at barnehager, skoler og bo- og omsorgssenter ikke bygges på grunn av dårlig kommuneøkonomi, forringer en ytterligere folks hverdag. De fleste hjemme hos oss kjenner noen eller har noen i familien som har mistet jobben. Når rammeverket, som er kommunen rundt en, også skaper usikkerhet for om den klarer å levere tjenester, er det en ytterligere usikkerhet som er ganske tøff å stå i for folk på Sør-Vestlandet nå.

Ingjerd Schou (H) [11:16:58]: Til representanten Sund er det vel grunn til å si om denne malingen av Norge i dystre farger at jeg har ikke sett noe demonstrasjonstog av ordførere utenfor, og ikke ser jeg de store overskriftene om at det er nød ute i kommunene. At man har større ambisjoner enn det man får tildelt av midler, er vel noe som har pågått under mange regjeringer.

Jeg må også få lov til å kommentere representanten Lauvås’ beskrivelse og henvisning til kommuner i Østfold som nå er i ferd med å innføre eiendomsskatt. Jeg har hatt samtaler med flere av de aktuelle ordførerne og andre politikere fra ulike farger i disse kommunene. Hovedbudskapet tilbake er at slik taler den som ikke kjenner historien. Det kan være greit å minne om at posisjonen i Halden kommune har redusert og ryddet opp etter et vanstyre og fått et underskudd på mer enn minus 100 mill. kr til å bli pluss.

Det var ikke bare det jeg skulle snakke om. Jeg skulle snakke om det å nytte fellesmidlene som er stilt til rådighet, på en god og effektiv måte, slik at de tjenestene vi legger til rette for, både for innbyggere og for næringsliv, er forbedret, forenklet og fornyet, slik at alle har nytte av det. Jeg tenkte å henlede oppmerksomheten på følgende – nemlig at regjeringen fornyer, forenkler og forbedrer offentlig sektor, ikke bare for å gjøre tjenestene bedre, men for å sikre at vi har en tidsmessig velferdsstat og velferdstjenester. Det er helt nødvendig. Lavere oljeinntekter og behovet for nye arbeidsplasser i næringslivet gjør det viktigere enn noen gang at forvaltningen er omstillingsdyktig og bruker de ressursene som vi har tilgjengelig, på aller beste måte.

Overordnet er det viktig å innrette politikken slik at vi hele tiden har innbyggernes ve og vel for øye. Satsingsområdet «En enklere hverdag for folk flest» skal bidra til at vi får økt valgfrihet, mindre unødig byråkrati og en modernisert offentlig sektor.

Høyre og regjeringen forenkler plan- og bygningsloven, noe som bl.a. er en hjelp for de 100 000 byggesakene som behandles hvert år. Det betyr noe i hverdagen. Elektronisk tinglysing vil gi en enklere hverdag ved kjøp og salg av bolig, og det vil gi rasjonaliseringsgevinster både for staten og for eiendomsmeglere og finansnæring.

Det at vi nå foretar en digitalisering av Husbankens bostøtte og startlån, gjør det enklere for den enkelte, for innbyggerne, å finne ut om de har krav på støtte, søke og få en rask tilbakemelding. Vi sparer kommunene totalt sett for 90 000 timer på å slippe papirskjemaer.

Vi forenkler reglene om offentlige anskaffelser, f.eks. ved at terskelverdien heves fra 500 000 kr til 1 mill. kr, og at bare vinneren av konkurransen nå må sende inn full dokumentasjon. Dette gjør at vi forenkler, fornyer og gjør det mer effektivt.

Regjeringen gjennomfører en rekke forenklinger for norske bedrifter, som forenklet selvangivelse, elektronisk stiftelse av aksjeselskap og A-ordningen. Så langt vil dette spare næringslivet for 7 mrd. kr årlig, og arbeidet fortsetter. De midlene som på denne måten spares, kan nyttes på andre måter for å sikre at velferd og utvikling av velferdsstaten vår fortsetter.

I 2016 nådde vi en milepæl i arbeidet med klart lovspråk, et klart regelverk, gjennom en tiårig avtale med Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo. Målet med samarbeidet er at uteksaminerte studenter skal ha lært å skrive klare og forståelige juridiske tekster, inkludert lover og forskrifter.

I ny forsvarslov er fire tidligere lover slått sammen til én, med et enklere og mer forståelig språk. Opplæringsloven blir nå gjennomgått som del av prosjektet Klart lovspråk. I tillegg arbeides det med forbedring av språket i eksisterende regelverk, blanketter og brev, både i staten og i kommunene.

Høyre og regjeringen har også i år samarbeidet med KS om hvordan staten kan understøtte et tidstyvarbeid i kommunesektoren. Som en del av dette samarbeidet er en verktøykasse for kommunalt forbedringsarbeid nå lansert.

Regjeringen har lagt fram et budsjett for 2017 med en offensiv satsing på digitalisering i offentlig sektor – modernisering og effektivisering av offentlig sektor, slik at innbyggerne får bedre tjenester og de ansatte kan frigjøre tid til andre oppgaver.

Tore Hagebakken (A) [11:22:14]: I disse dager vedtar kommunestyrene budsjettene for neste år. Om ordførerne ikke går i demonstrasjonstog her utenfor Stortinget, mener 45 pst. av kommunene at budsjettprosessen for 2017 er mer krevende enn for et år siden, ifølge KS’ ferske budsjettundersøkelse. Men statsråd Sanner sier at kommunene har gode rammer. Det framstår ganske virkelighetsfjernt for ganske mange lokalpolitikere rundt omkring i landet, og det forteller noe om ambisjonsnivået for offentlige tjenester.

Komitéleder Njåstad sa i sitt innlegg at vi sikkert kommer til å få høre fra opposisjonen at det blir magert også neste år. Ja, sjølsagt – det er gode grunner til at Arbeiderpartiet har lagt inn 3 mrd. kr mer til kommunesektoren i 2017. Hver krone trengs, og vi har hele tida ligget godt over Solberg-regjeringa.

Så hører jeg representanten Lødemel si at representanten Lauvås hadde et artig innlegg om penger som ikke finnes. Jo, pengene finnes definitivt, det er bare at de er brukt så utrolig feil. Pengene er der. Vi er i Arbeiderpartiet ikke helt amatører når det gjelder å lage alternative budsjetter, sjøl om vi trives best når vi kan gjøre det fra regjeringskontorene – og da er de ikke alternative, da blir de faktisk vedtatt.

Komitélederen, fra Fremskrittspartiet, gjorde videre et nummer av at de hvert år har økt bevilgningene – altså fra det ene året til det andre. Det skulle nå bare mangle. Slik har det støtt vært, og det er helt nødvendig, særlig for å dekke økte demografikostnader og pensjonsutgifter. Men med den blå regjeringas nivå på overføringene blir det ikke noen penger til å gjøre forbedringer i tjenestetilbudet, dessverre.

KS’ budsjettundersøkelse viser også at kommunene og fylkeskommunene kutter og effektiviserer neste år for mer enn 3,5 mrd. kr – altså mer enn veksten i de frie inntekter. Kommunene vet mye om å få mest mulig ut av pengene og har spisskompetanse på å snu steiner. Vi vil alle ha effektive kommuner, men ikke fattige kommuner som sliter med å oppfylle lovpålagte oppgaver på en tilfredsstillende måte. Og oppå det hele tar regjeringa og deres budsjettkamerater 330 mill. kr til ressurskrevende brukere fra kommunene.

Igjen fikk vi høre statsråd Sanner framføre sammenligninger med rød-grønne tider og hevde at en er fullt på høyde. Men det er ikke sant, og uansett blir et slikt blå-blått forsvar ganske så spesielt når denne regjeringa nesten har fordoblet oljepengebruken. Da burde det virkelig ha vært muligheter for å satse tungt på å forbedre de kommunale tjenestene. Slik er det dessverre ikke. Det er mildt sagt ergerlig at kommunesektoren i mitt fylke, Oppland, neste år går glipp av 109 mill. kr som de ville ha fått ekstra med Arbeiderpartiets opplegg. Og jeg gjentar, til Lødemel, dette er altså penger som finnes. Ser en hele valgperioden under ett, handler det om veldig mye penger som ville styrket tjenestetilbudet til liten og stor, barnevern, skole, eldreomsorg og mye mer. I stedet er regjeringas viktigste sak – noe vi gjentar, og vil fortsette å gjenta – å sikre masse milliarder i skattekutt.

Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett ville gitt kommunesektoren 3 mrd. kr mer å rutte med neste år. Vi har også nesten 1,5 mrd. kr mer til sykehus enn det som ble resultatet av det borgerlige forliket. Jeg nevner dette fordi trange sykehusbudsjett gir dramatiske kutt som igjen påfører kommunene økte oppgaver og utgifter. Men først og fremst er det ille for pasientene. I Innlandet er det nå store demonstrasjoner – hvor ordførere deltar, vil jeg understreke – og sykehuskuttene som er foreslått, som styret for Sykehuset Innlandet i dag skal ta stilling til, er dramatiske. Regjeringa og samarbeidspartiene må ta mye av skylda for situasjonen, og jeg lar meg ikke slutte å overraske over at Venstre velger å være verstinger når det gjelder manglende bevilgninger til pasientbehandling. Samtidig talte partiets helsepolitiske talsperson, Ketil Kjenseth, under demonstrasjonen i Lillehammer. Med deres opplegg hadde det virkelig blitt ille.

Arbeiderpartiet prioriterer arbeid til alle, utdanning, helse og klima. Da må vi satse på fellesskapsløsninger som sikrer gode tjenester for alle i hele landet, og bærekraftig utvikling. Vi er ved kjernen i det som tydelig skiller oss i norsk politikk, når vi behandler kommuneopplegget i statsbudsjettet: felles velferd kontra store skattekutt.

Stine Renate Håheim (A) [11:27:24]: La meg begynne med å kommentere diskusjonen som har gått om bostøtten. Det er ingen tvil om at bostøtten er svekket under denne regjeringen, og jeg tror du må være Høyre-politiker på din hals for å hevde at bostøtten har blitt bedre når det er færre som mottar støtte. Det henger med all respekt ikke helt på greip.

Så har denne debatten også avslørt andre ting, nemlig at det er stor forskjell på regjeringens og opposisjonens ambisjonsnivå når det gjelder velferdspolitikken i kommunene. Representanten Njåstad snakket i ett kvarter, altså 15 minutter, og nevnte knapt verken skole, barnehage eller eldreomsorg. Han var riktignok inne på eldreomsorg og det faktum at det nå er fattige seks kommuner som skal teste ut den statlige finansieringen av eldreomsorgen. Det Njåstad skryter av, er de facto en så dårlig ordning at kommune etter kommune etter kommune har trukket seg. Bakgrunnen er at regjeringen har gått seg vill i et byråkratisk skjemavelde som er komplisert, og som kommunene i tillegg taper penger på å være med på. Da er det ikke ideologisk motstand. Vi ser at det er både Høyre-politikere og Fremskrittsparti-politikere lokalt som protesterer mot denne ordningen. Fremskrittspartiets prestisjeprosjekt har endt opp med å bli – for å sitere noen andre enn meg selv – «helt fullstendig håpløs». Det er ikke mine ord, det er Carl I. Hagens ord.

Arbeiderpartiet har større ambisjoner på vegne av norske kommuner. Vi vil ha tidlig innsats i skolen. Vi vil styrke arbeidet mot frafall. Vi vil ha flere barnehageplasser fylt med god kvalitet. Og vi vil ha en verdig alderdom. Derfor foreslår vi også mer penger til kommunene.

Mens regjeringen er veldig opptatt av prosentregning og statistikk og prøver å slå hverandre i hodet med hvordan historien skal skrives, er det dessverre sånn at KS under budsjetthøringen i komiteen i høst sa at regjeringens opplegg for neste år i beste fall vil innebære nullvekst uten handlingsrom. Debatten kan uten tvil være teknisk og komplisert om man ønsker det. Eller så kan man gjøre det veldig, veldig enkelt. Spørsmålet er: Blir det mer eller mindre velferd i kommunene av at vi bruker mer penger? Jeg tror svaret er ganske åpenbart. Og det er det velgerne må ta stilling til i høst: Ønsker man en regjering som prioriterer velferd til alle, eller ønsker man en regjering som bruker de store pengene på å gjøre de få som har mest, enda rikere? Jeg tror – og jeg håper – at folk velger et annet flertall.

For alle de familiene som venter barn til høsten, har det noe å si om de vet om de får en barnehageplass eller ikke. For de elevene som sliter, har det noe å si om den ekstra læreren på ungdomsskolen forsvinner eller ikke. Og for de ungdommene som har det vanskelig i livet, har det noe å si om skolehelsetjenestens dør står åpen, eller om den er stengt. Vårt alternativ innebærer bedre velferdstjenester for barn og unge.

Denne regjeringen har hatt mer penger enn noen gang – har satt rekord i oljepengebruken. Det er i seg selv både uansvarlig og kortsiktig å dra MasterCardet og sende regningen til barna våre og til barnebarna våre. Men da blir det noe komisk når Frank Jenssen fra Høyre sier noe sånt som at man ruster Norge for framtiden og gjør Norge mindre oljeavhengig. Eller som statsråden sa: Vi vet at oljeinntektene vil gå ned og velferdsutgiftene opp. Da henger det ikke på greip at man bruker 100 mrd. kr mer i oljepenger og ikke greier å prioritere velferd til folk flest ute i kommunene.

Denne regjeringen ruster ikke kommunene for de oppgavene vi står overfor. Denne regjeringen satser ikke på velferd. Denne regjeringen prioriterer ikke de yngste og de eldste som bor ute i kommunene våre.

Neste år får det norske folk et veldig klart og tydelig valg: Ønsker de mer skattekutt til dem som har mest fra før, eller ønsker de å bruke de store pengene på de store oppgavene og løfte de viktige velferdstjenestene i kommunene våre?

Kjell-Idar Juvik (A) [11:32:16]: Kommunene er de som daglig utøver politikken som blir formet bl.a. fra denne salen. For å gjøre dette må de settes økonomisk i stand til det. Skal vi ha et godt skoletilbud, barnehagetilbud, omsorgstilbud og ruste opp kommunale veier og bygg, er det de økonomiske rammene vi fastsetter, som er avgjørende for hvor bra dette tilbudet blir.

Vi kommer ikke unna at Arbeiderpartiet har lagt inn 3 mrd. kr mer til kommunene og fylkene i 2017. For mitt fylke betyr det ca. 100 mill. kr mer til kommunene i Nordland og 100 mill. kr mer til fylket. Men denne regjeringen har dessverre mest fokus på færre kommuner og ikke på oppgaver. Vi ser dette i kommunereformen, og vi ser det i regionreformen. Vi har ei regjering som kutter i rammene til de nordligste fylkene. Nordland vil få 284 mill. kr mindre i 2020 med denne regjeringen. Ja, bildet er enda verre, for de har kuttet i DA-midler, de har kuttet i regionale utviklingsmidler, og nå kutter de sågar i ressurskrevende brukerordninger med 330 mill. kr. Hvem tar regningen? Jo, det gjør kommunene, som sitter med budsjettene i dag.

De kutter også nesten 400 mill. kr i eiendomsskatt på kraftanlegg. Verbalforslaget som Venstre og Kristelig Folkeparti klarte å få inn under forhandlingene, der de ba regjeringen se på kapitaliseringsrenta, er allerede besvart av finansministeren. Hun sier nei for 2017. Det betyr at flere enkeltkommuner må ta inn over 10 mill. kr allerede neste år i sine budsjett.

Nei, det går feil veg med denne regjeringa. Kristelig Folkeparti og Venstre har forbedret budsjettet på noen områder. Men det er fortsatt for svakt på tiltak for å møte den økende ledigheten, og det er fortsatt for stramt for kommunesektoren. Ja, etter uker med kaos er det fortsatt et budsjett som gir store skattekutt til dem som har mest fra før.

Regjeringen sier det er for å få flere arbeidsplasser. Men her lykkes de heller ikke. Det skapes nesten ikke nye arbeidsplasser. Sysselsettingsveksten i kommunene er nå rekordlav. I perioden 2006–2013 økte sysselsettingen i kommunesektoren med 8 500 årlig i snitt. Etter at denne regjeringen tok over, er den nede på 3 000. Det betyr at det er færre lærere, færre sykepleiere og færre barnehagelærere. Hadde enda veksten kommet i privat sektor, men nei, det har den heller ikke gjort. Så skattekuttet fungerer ikke.

Kommunalministeren prøver på denne talerstolen i dag å skryte av at de er bedre på kommuneøkonomi enn Arbeiderpartiet. Det stemmer ikke. Arbeiderpartiet har hatt mer i budsjettene i alle årene i denne stortingsperioden, ja, neste år 3 mrd. kr mer, og til sammen denne perioden 10–12 mrd. kr. Ja, det er faktisk sånn at veksten i samlet inntekt til kommunene var 2,5 pst. med våre budsjett i perioden 2006–2013. I Sanners periode er den bare 1,9 pst. Hva vil kommunene ha, 2,5 pst. eller 1,9 pst.? Jeg vet svaret.

Mudassar Kapur (H) [11:35:35]: Jeg har fulgt de forskjellige representantenes innlegg om boligpolitikk med stor interesse, og jeg må si at mye av det som sies, er ganske absurd. Da vi tok over, arvet vi et stort etterslep i boligbyggingen. Vi hadde en situasjon hvor kommunepolitikere brukte all tid på å krangle med staten på grunn av innsigelser og omkamper i stedet for å regulere til boligtomter. Vi hadde en situasjon hvor den enkelte innbygger måtte krangle med kommunen, i stedet for at man hadde enkle nok regler til at man kunne gjøre mer på sin private eiendom.

Det er nettopp derfor denne regjeringen har sørget for mer lokalt selvstyre, slik at vi får drevet bedre arealplanlegging, får fart på boligbyggingen. Det er derfor denne regjeringen og samarbeidspartiene har fått til vedtak her i Stortinget om forenkling som sender byggekostnadene ned og byggetakten opp. Hva er det vi ser nå? For første gang på mange år er antallet igangsettelser av nye boliger på vei opp. Hvis vi nå holder denne trenden, må vi helt tilbake til 1980-tallet for å se slike tall.

En sosial boligpolitikk er et prioritert område for denne regjeringen. Det var under de rød-grønne at boligspekulantene kunne dure fram akkurat som de ville. Det er faktisk denne regjeringen sammen med samarbeidspartiene som har sørget for at likningsverdien på sekundærbolig har økt fra 50 pst. til 80 pst. og så til 90 pst. Det er vår finansminister som legger fram en forskrift om at man må ha høyere egenkapital når man kjøper sekundærbolig. Da blir det litt spesielt å høre den typen litt sinte innlegg om at denne regjeringen ikke gjør nok for den sosiale boligpolitikken, når bevisene så til de grader er synlige.

Jeg viser også til at det er denne regjeringen og samarbeidspartiene som har sørget for at bostøtten har blitt mer treffsikker, og vi har jevnet ut de ulikhetene som ble skapt under den forrige regjeringen. Det er vår regjering som har sørget for at startlånordningen er treffsikker, at vi styrker BSU-ordningen. Vi bygger flere studentboliger og sørger for enda flere utleieboliger.

I en tid da boligprisene stiger, er det også interessant å se hva opposisjonen egentlig driver med av politikk, hvis vi tar bort kritikken. Før sommeren sørget Arbeiderpartiet og SV for, ifølge boligprodusentene, å sende prisene opp med 100 000 kr når man gjennomfører deres oppvarmingskrav. Arbeiderpartiet har innført eiendomsskatt her i Oslo som gjør det dyrere å bo for alle, fordi prisene er på vei oppover, og SV vil ha en nasjonal boligskatt hvor folk i distriktene må betale for prisstigningen i byene. Det er usosialt.

Peter N. Myhre (FrP) [11:38:58]: Jeg var visst en slags fungerende varaordfører for Utlendingsdirektoratet innledningsvis under budsjettbehandlingen, så jeg skal si litt om innvandring.

Først et sitat: En del europeiske land…

Peter N. Myhre (FrP) [11:39:27]: Da kommer jeg også tilbake til det.

Bjørn Lødemel (H) [11:39:44]: Det nærmar seg finalerunden i kommunereforma i denne omgang. Kvar fjerde innbyggjar i landet vårt vil få ein ny kommune i 2020. Fram til no har 83 kommunar blitt einige om å slå seg saman til 34 nye kommunar. Dette vil gje 379 kommunar i 2020. Det vil seie større endringar i kommunestrukturen på tre år med reform enn dei føregåande 50 åra.

Totalt vil 146 kommunar fatte vedtak om at dei ønskjer kommunesamanslåing. Meir enn halvparten av Noregs befolkning bur i desse kommunane. Enkelte kommunar er framleis i prosess, og det vil framleis kome nye vedtak om kommunesamanslåingar.

Det er svært gledeleg å sjå at så mange kommunar har følgt Stortinget sitt ønske om større og meir robuste kommunar, og det viser at regjeringa har lukkast med sitt arbeid. Det ligg mange gode verkemiddel i regjeringa sitt opplegg for kommunereforma. Kommunar som bestemmer seg for å slå seg saman, vil behalde basistilskotet og regionalpolitisk tilskot, som i dag er uavkorta i 15 år og med ei nedtrapping over 5 år. Det vil gje god tid til omstilling for desse kommunane. I tillegg får dei reformstøtte og omstillingsstøtte.

Ein del kommunar ønskjer å slå seg saman med andre kommunar utan at det er fatta gjensidige vedtak i nabokommunane. Desse kommunane kan kome til å få nedtrekk i det nye inntektssystemet frå 2017 som følgje av differensieringa av basistilskotet. Det er ikkje rimeleg eller rettferdig at dei får trekk i overføringane dersom dei jobbar målretta for kommunesamanslåing.

I mitt heimfylke er det fire kommunar i Sunnfjord som slår seg saman. Den nye kommunen består av Gaular, Naustdal, Jølster og Førde. Han vil få meir enn 20 000 innbyggjarar og vil bli ein motor i utviklinga i Sogn og Fjordane. Min eigen heimkommune, Hornindal, skal slå seg saman med Volda kommune i Møre og Romsdal – ein ny, spennande kommune som kan kome i stand m.a. på grunn av eit nytt vegsamband gjennom Kviven. Det ser også ut til at det skjer spennande ting mellom Eid og Selje. Kanskje vil også andre kommunar hengje seg på der.

Eg skulle ønskje at fleire kommunar hadde teke steget for å finne seg ein framtidig partnar. Særleg gjeld dette i Sogn, der Leikanger ser ut til å kunne blokkere ein sterk regionkommune i Indre Sogn. Det er synd for Indre Sogn, og det er synd for Sogn og Fjordane.

Stein Erik Lauvås (A) [11:42:30]: Jeg registrerer at representanten Lødemel mener at jeg snakker om penger som ikke finnes. Så fortsetter han i et godt tempo og ramser opp en såkalt fasit, eller såkalte realiteter, som skal vise at denne regjeringen gir en bedre kommuneøkonomi. Jeg kan avsløre for representanten Lødemel, og for så vidt alle andre, at: Jo da, pengene finnes, det er bare slik at representanten Lødemel mfl. har prioritert skattekutt til de aller rikeste i Norge. En har prioritert skattekutt som ikke viser jobbvekst, og som skulle gi kommunene større skatteinntekter. Det er det denne regjeringen – og representanten Lødemel – har prioritert. Og så snakker de om penger som ikke finnes. Ja, kanskje de ikke finnes fordi de har havnet i lommene til noen få private, som er av de rikeste i dette landet.

Ut fra hva jeg kan forstå av regjeringens egne tabeller, er det altså i Sogn og Fjordane 18 kommuner som kommer under 2,5 pst. i vekst med regjeringens forslag – altså under lønns- og prisveksten. Hornindal får en økning på 1,2 pst. med regjeringens forslag – fantastiske tall for Hornindal. Vågsøy har 0,6 pst. økning – enda et fantastisk tall. Det blir det god tjenesteutvikling av. Det er bare fem kommuner i Sogn og Fjordane som kryper over anslått lønns- og prisvekst med Høyres forslag og ut fra Høyres egne tabeller. Det kan med all respekt å melde ikke sies å være satsing på kommuneøkonomien.

Så hører jeg at representanten Schou har samtaler med ordførerne i Østfold. Det er bra, det setter jeg pris på. Det har jeg også. Og så mener hun at jeg ikke kjenner historien. Det kan godt være at jeg har huller i historien når det gjelder en del kommuner i indre Østfold, men Høyre i Eidsberg gikk til valg på ikke å innføre eiendomsskatt. Nå går de sterkt inn for å innføre det, nettopp fordi Høyre i regjering ikke leverer godt nok på kommuneøkonomien. Det er også en del av historien.

Karin Andersen (SV) [11:45:43]: SV er det partiet som prioriterer kommuneøkonomi høyest. Det gjør vi fordi det både er en grunnmur i velferdsstaten, i skole, i omsorg osv., og fordi det bidrar veldig godt inn i økonomien når det er litt turbulente tider. Det stabiliserer, det gir arbeidsplasser, og det gir god velferd for pengene – i motsetning til det regjeringen gjør, nemlig å dele ut skatteletter i milliardklassen til mennesker som har mer enn nok fra før, sjøl om det ikke finnes bevis for at det skaper arbeidsplasser. Tvert imot bidrar det til et av de store problemene i dagens boligmarked, nemlig at det blir enda mer penger til overs for å spekulere i boligeiendom, og der skattesystemet i tillegg er rigget for spekulasjon.

Jeg hører at regjeringen sier at de har forbedret for alle. Nei, det er ikke riktig. På rehabilitering er det et reelt kutt. Der fjerner man diagnoselista for gratis fysioterapi. Man legger noen penger inn i kommunesektoren, men man forlanger at kommunene skal ta inn egenandeler som kommunene selv sier ikke er mulig, og pengene er ikke øremerket. Så i sum er dette 175 mill. kr mindre til rehabilitering enn i fjor. Det er et kutt, det er ingen opptrapping. Det er ikke forbedring for dem som trenger bostøtte. At systemet nå er endret på enkelte punkter, har det vært enstemmighet om, men det er altså 1 200 færre som får bostøtte til neste år enn det det var i fjor. Regjeringen mener visst at det å få mindre er bedre for dem som er vanskeligstilte. Ja, jeg skjønner at de mener det, for de mener det tydeligvis for noen av de mest vanskeligstilte, de som er uføre og har liten inntekt, som bl.a. ikke får barnetillegg.

Det har vært mye diskusjon her om forbedring og modernisering av IKT. Ja, det er riktig at for de fleste fungerer dette, men for en del gamle folk fungerer det ikke. Jeg håper flere får de samme henvendelsene som jeg får, fra 95 år gamle folk som aldri har eid en pc og ikke kan data, som nå blir pålagt av regjeringen å kjøpe seg dette og lære seg det for å kunne få oversikt over sine egne pensjonsutbetalinger. Det er en skam! Det blir fremmet forslag om det i forbindelse med budsjettdebatten i morgen, og jeg håper hele Stortinget kan slutte seg til at disse menneskene må få unntak fra denne digitaliseringstvangen.

Heidi Greni (Sp) [11:49:05]: Regjeringen Solberg har gjennom hele sin regjeringsperiode gjennomført en systematisk sentralisering av samfunnet. Jeg viste i mitt forrige innlegg til hvordan budsjettpolitikken virker sentraliserende. Det samme gjelder reformer som er satt i gang. Ord som lokaldemokratireform og nærpolitireform kan ikke skjule konsekvensene av større avstand mellom folk og offentlige tilbud, sentralisering av arbeidsplasser og tjenestested. Våren 2016 opplevde vi at folk i kommune etter kommune sa nei til sammenslåing med en eller flere nabokommuner. Kommunestyrene lyttet stort sett til folkemeningen og avviste kommunesammenslåing.

Høsten 2016 opplever vi at regionreformen sliter i motbakke. Intensjonsavtaler om fylker som dekker hele landsdeler, blir stemt ned i fylkestingene. Vil det bli lyttet til folkemeningen når det gjelder regionreformen, eller vil det bli brukt tvang her også? Flertallspartiene i Stortinget sa at kommunereformen skulle bygge på lokale prosesser og frivillighet. Det tilsier at folkemeningen og lokale vedtak skulle bli respektert. Nå er katta ute av sekken.

Den rollen som Fylkesmannen er gitt i kommunereformen, er umulig å forsvare. De skulle bidra til å oppsummere reformen med en gjennomgang av de kommunale vedtakene. I stedet har det endt opp med at mange av dem driver fram regjeringens ambisjoner om færre kommuner og overkjører lokale vedtak.

Regjeringen har brukt endringer i inntektssystemet til å presse gjennom kommunesammenslåing. Fra at inntektssystemet brukes for å gjøre kostnadsnøklene mest mulig rettferdige, ble systemet brukt til å straffe kommuner som har konkludert med at de vil stå for seg selv.

Jeg forstår at manglende entusiasme for kommunereformen og regionreformen bekymrer regjeringen og støttepartiene. Det er likevel ikke noen god grunn til å sette alle forutsetninger for reformen til side. Det ville ha vært klokt om reformentusiastene hadde sett litt mer til dem som har gjennomført en kommunereform. I Danmark er det ti år siden reformen ble gjennomført. Hovedoverskriftene i rapportene nå er at kommunene ikke har spart én krone.

«Der var en fremtidstro omkring kommunalreformen. (…) På den måde er det blevet en stor skuffelse.»

Det sier kommunedirektøren i Gribskov kommune. Statlig detaljstyring har ikke blitt mindre, men større. En annen sier at kommunereformen er skyld i sentraliseringen de siste ti årene.

Kommunereformen er dessverre ingen lokaldemokratireform. Det er også årsaken til den sterke lokale skepsisen til kommunesammenslåing. Jeg håpet regjeringen hadde så stor respekt for sine mål om frivillighet og lokalt folkestyre at vi ikke skulle møte forslag om tvang, men det håpet er nå ute. Statsråden berømmet lokalpolitikerne for godt arbeid. Det skrytet vil jeg gjerne dele. Men julegavene til dem som har gjort dette gode arbeidet, er tvangssanering av 15 til 20 kommuner rett over nyttår.

Tore Hagebakken (A) [11:52:36]: Jeg registrerer at de blå-blå representantene her prøver å prate seg vekk fra at norske kommuner – mange av dem i hvert fall – har store utfordringer med å få endene til å møtes.

KS legger ned ganske mye arbeid i sin budsjettundersøkelse. Jeg sa i stad noe om hva resultatet var når det gjaldt kommuner. Når det gjelder fylkeskommunene, er det slik at over 50 pst. av dem svarer at det blir mer krevende med budsjettprosessen i år enn det var for et år siden. 35 pst. sier at det er like krevende. Dette er godt dokumentert av KS.

Vi har lagt inn 1 mrd. kr mer til fylkeskommunene i vårt alternative budsjett. Det ville betydd 36 mill. kr i hjemfylket mitt, Oppland. Det ville ha vært svært kjærkomne midler, som kunne gått til nødvendige veiutbedringer, investeringer og videregående skoler, som er de aller største oppgavene som fylkeskommunen har.

Men det jeg først og fremst tok ordet for, er at det kunne vært veldig interessant å få vite hvorfor statsråd Sanner er så sterkt motstander av regionale utviklingsmidler. Heldigvis kom 200 mill. kr inn igjen i ordningen med forliket, men det var en inndekning som var ganske freidig, ved at en tok 100 mill. kr fra rammen til fylkeskommunene. Fortsatt er det flere hundre millioner kroner fram til det som var nivået da vi rød-grønne var i regjeringskorridorene. Ved enhver anledning skjærer Sanner kraftig i disse pengene, som gir fylkeskommunene anledning til å støtte opp om gode, regionale satsinger som skal stimulere til økt verdiskaping, bolyst og aktivitet. Er det for å frigjøre penger til skattekutt? Eller synes ikke Sanner at dette har noe for seg, og at Distrikts-Norge ikke trenger denne drahjelpen? I vårt parti er det et stort engasjement for disse midlene, som vi mener gir mange gode resultater. Derfor prøver vi så godt vi kan i våre budsjetter å hegne om ordningen.

Jeg håper det er siste gangen det foreslås kutt i regionale utviklingsmidler. Uansett blir det ikke noe av når vi er tilbake i regjering etter neste års stortingsvalg. Da blir det også bedre tider i kommunene og i sykehusene.

Ingjerd Schou (H) [11:55:11]: Jeg skjønner at representanten Hagebakken og hans kollegaer er opptatt av regionale satsninger og regionale utviklingsmidler. Det er vel ikke noen hemmelighet hvis det er slik at representanten Hagebakken vil prioritere kantstein eller brostein foran rådhuset i Hammerfest heller enn å lage jernbane og veier, som nettopp de regionale satsingene frigjøres til. De går ikke til skattelettelser. Det er dette næringslivet har etterspurt over lang tid.

Men jeg tok ordet nå for å vie representanten Lauvås – som gjør seg høy og mørk på talerstolen – litt oppmerksomhet. Det er greit å argumentere med politikk, følelser og annet, men realiteten er det vanskelig å argumentere seg bort fra, nemlig at veksten i Østfold-kommunenes frie inntekter er høyere i vår regjeringstid enn det den var i Arbeiderpartiets. De tallene er veldig tydelige, de er sikre, og det er ikke veldig mye å diskutere. Veksten i Østfold-kommunenes frie inntekter er altså høyere i vår regjeringstid enn det den var i Arbeiderpartiets.

Det har vært sterkere realvekst i denne stortingsperioden i landet som helhet. For kommunene i Norge samlet viser beregningene at den gjennomsnittlige årlige, oppgavekorrigerte realveksten i perioden 2013–2016 er 2,2 pst., mens den for perioden 2009–2013 var 1,4 pst. Det er en differanse i positiv retning i vår styringstid. Innbyggertallet i Norge har økt i begge periodene. Den oppgavekorrigerte realveksten per innbygger var gjennomsnittlig 1,1 pst. i årene 2013–2016 og 0,1 pst. i perioden 2009–2013.

Blant Østfold-kommuner – bl.a. representanten Lauvås’ hjemkommune – har både Marker og Våler hatt størst inntektsvekst per innbygger i denne stortingsperioden. Vi har sett at nettopp Marker har lavest inntektsnivå av kommunene i Østfold. Kommunen har imidlertid hatt sterkest oppgavekorrigert vekst per innbygger av kommunene i fylket, fulgt av Våler, i denne perioden, henholdsvis 2,1 pst. og 1,9 pst.

Så hører jeg at representanten Lauvås hele tiden kommer tilbake til at denne regjeringen har gitt mest skattelette og prioritert de rikeste. Det kan jo være greit også for representanten Lauvås å sjekke ut: Hvor mye har de såkalt rikeste bidratt med når det gjelder landets samlede totalinntekter? Jeg tror kanskje at for veldig mange vil det tallet være ganske oppsiktsvekkende – og meget stort – når det gjelder å bidra til fellesskapet.

Ketil Kjenseth (V) [11:58:21]: Først av alt takk til representanten Tore Hagebakken, som inviterte meg inn i denne veldig viktige debatten om Velferds-Norge. Representanten Hagebakken nevnte at Venstre er verstingen av alle i Velferds-Norge, personifisert ved meg, som til og med har gått i fakkeltog for sykehustilbudet i Oppland på Lillehammer.

Norske sykehus har fått tilført over 90 mrd. kr i perioden fra 2002, da Arbeiderpartiet overførte sykehusene til staten. Neste år blir det en vekst i sykehusene på nesten 1,5 mrd. kr. Det er en betydelig vekst, og i perioden 2013–2017 har sykehussektoren fått 8,5 mrd. kr i vekst. Det er altså en betydelig vekst. Så må vi sette dette opp mot hvordan vi skal organisere kommunesektoren. Til representanten Hagebakken: Arbeiderpartiet har stort sett regjert Oppland i alle tider. Vi har 26 kommuner. I det fylket produserer vi et høyt antall frafall i videregående skole, vi produserer et høyt antall utenforskap for ungdom, vi produserer mye psykisk uhelse, som ikke skal håndteres i sykehusene, og vi har den høyeste selvmordsraten blant unge menn i hele Norge. Det tyder på at vi ikke bruker ressursene riktig. De skal ikke inn i sykehusene, alle sammen, det skal forebygges.

Representanten Hagebakken vet godt at Gjøvik kommune neste år får mer penger enn noen gang og dermed kanskje anledning til å ansette kommunepsykolog, noe vi burde hatt for lenge siden. Det er denne debatten vi må ta. Det er derfor merkelig at Arbeiderpartiet ikke tar lederskap i å strukturere Norge bedre for å sikre den velferden. Det er tidlig innsats og forebygging vi må øke ressursene til, og det er det ingen snakker om når vi neste år skal styre på Venstres sykehusbudsjett. I realiteten er det på krona det Venstre foreslår i sitt alternative budsjett. I det ligger det også at vi vrir én milliard mer til tidlig innsats og forebygging, både i skolehelsetjenesten og på helsestasjonene – flere sykepleiere og helsesøstre inn tidlig, flere jordmødre. Vi må organisere tjenestene bedre. I dag er dette for fragmentert, vi får ikke ut de ressursene som kunne forebygge frafallet og utenforskapet, den psykiske uhelsen og selvmordene, som altså ikke skal inn i sykehussektoren. Det er her lille Venstre blir overlatt til å ta et lederskap, og det er vi med på å gjøre ved å strukturere kommunene på en annen måte og sørge for at vi kan forebygge mer og sette inn innsatsen tidligere, slik at vi slipper å lede så mange inn i sykehusene. Det er i dag for mange som er i sykehusene som ikke skulle vært der. Dette er en av de store utfordringene for Norge framover, det er den psykiske uhelsa blant ungdom vi skal forebygge.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:01:36]: Representanten Greni gjorde et stort poeng av en rapport fra Danmark som ble offentliggjort i Klassekampen, hvor overskriften var at danske kommuner ikke har spart penger på kommunereformen. Hvis representanten Greni hadde lest hele artikkelen, ville hun ha sett at danske kommuner har redusert bevilgningene til administrasjon og økt bevilgningene til bl.a. barnevern. Det burde representanten Greni jublet over. Vi har sett det samme i Norge med kommuner som har gått sammen, de har redusert bevilgningene til administrasjon og økt bevilgningene til tjenester til innbyggerne. Også det burde representanten Greni jublet over.

Så hører jeg at representanten Lauvås raljerer over veksten til Hornindal på 0,5 pst. Jeg må da minne om at veksten under rød-grønn regjering til Hornindal var minus 0,1 pst.

Representanten Hagebakken understreker at KS’ undersøkelse om kommuneøkonomi er viktig. Det er jeg enig i. Hvis vi går tilbake til 2010, vil representanten Hagebakken kunne lese at fire av ti rådmenn planla kutt i skolen, og at tre av ti rådmenn planla kutt innenfor pleie og omsorg.

Så hører jeg at representanten Hagebakken og representanten Juvik slår fast at utviklingen går i feil retning. Representanten Juvik representerer Nord-Norge. Der går arbeidsledigheten ned, og veksten går opp. Det går i riktig retning. Ser vi på kommuneøkonomien, var realveksten per innbygger i Nordland på null under rød-grønt styre fra 2009 til 2013. Det har vært vekst under sentrum–høyre. Ser vi på Troms, var det minus 0,2 til kommunene under rød-grønt styre. Det har vært vekst under borgerlig styre. Ser vi på Finnmark, var det nedgang i realveksten per innbygger i 2009–2013, det har vært en vekst under sentrum–høyre. Jeg vet og forstår at kommunene har stramme rammer, men hvis man først skal sammenligne rød-grønt styre og borgerlig styre, har vi fasiten.

Så hevder Arbeiderpartiet at joda, de har mer penger. Det fins penger, hører vi fra denne talerstolen. Men hvor er det Arbeiderpartiet henter pengene sine fra? Gjennom økte skatter på arbeidsplasser og på dem som skal investere i trygge, lønnsomme arbeidsplasser for fremtiden. Det er ikke veien å gå.

Ser vi på sammenhengen mellom fylkesveier og regionale utviklingsmidler, har det vært en pluss på 24 mill. kr til Oppland og 100 mill. kr til Nordland. Det er mer penger til å drive regional utvikling og bygging av fylkesveier i Distrikts-Norge.

Mudassar Kapur (H) [12:04:57]: Det er ofte sånn at når man er i samme sal som Arbeiderpartiet og SV, så blir det en skattedebatt, uansett komité. Men det er greit, jeg synes det er fint at vi får de debattene, for da får vi fakta og sannheten fram.

Når vi snakker om fakta – det er ingen tvil om at SV åpenbart trenger å få ryddet opp i egen boligpolitikk. Det er faktisk en forskjell på primærbolig og sekundærbolig. SV omtaler hele boligmarkedet som om det er et problem at folk skal kjøpe seg bolig. Denne regjeringen har jo sørget for nettopp å jobbe ut fra de forskjellene som er mellom folks hjem, og det som kan være et spekulasjonsobjekt, altså sekundærbolig. Det er denne regjeringen som har økt skatten og ligningsverdien på disse boligene. Det er denne regjeringen som har sørget for økt egenkapitalkrav for sekundærboliger. Det gjorde ikke SV da de satt i regjering. Det SV vil, er å innføre en nasjonal boligskatt også på folks primærbolig. Det er folks hjem, det er der de bor, det er ikke et spekulasjonsobjekt. Det å prøve å innføre en nasjonal boligskatt for å stagge prisveksten og dempe presset på boligmarkedet er feil medisin. Folk må få lov til å kjøpe egen bolig uten at de skal mistenkes for å være bolighaier.

Vi har et eksempel her i Oslo, der SV er med på å kreve inn eiendomsskatt. Vi ble lovet at to av ti skulle betale den, nå ligger det an til at fem av ti må betale den. Vi ble lovet at ingen som bor i OBOS-leilighet, skulle betale den, nå må mange av dem som bor i OBOS-leilighet, betale den. Dette er ikke bolighaier, det er helt vanlige folk som bor i sitt eget hjem. Og mens vi har hatt denne eiendomsskatten, har prisene fortsatt å øke. SV viser til at de har masse økonomer med seg, men de har ennå ikke fortalt hvor høy den nasjonale boligskatten i Norge må være for at prisene skal gå ned.

Vi mener at vi må øke tilbudet. Derfor gjør vi det enklere å bygge flere boliger. Vi legger til rette for at en kan bygge flere boliger utenfor bysentrene, sammen med kollektivsatsingen. Se hva vi gjør i Ski, hvor vi skal legge til rette for 10 000 nye boliger sammen med Follobane-satsingen. Det er med på å dempe prisveksten.

SV har i dag stilt en del krav til Arbeiderpartiet om å være med i regjering. Er nasjonal eiendomsskatt et av disse kravene?

Frank J. Jenssen (H) [12:08:11]: Det faller åpenbart Arbeiderpartiet tungt for brystet at vi i dag dokumenterer at det i denne stortingsperioden har vært en reell vekst i kommunenes frie inntekter som er større enn i forrige stortingsperiode. Jeg dokumenterte det bl.a. med et eksempel fra Trøndelag. Bare trønderske kommuner hadde mellom 150 mill. kr og 160 mill. kr i minus i forrige stortingsperiode, altså en vekst som var negativ, mens man i denne perioden har hatt en vekst som er positiv. Og vi styrker kommuneøkonomien.

Så skal vi ikke skjønnmale – det er vi enige om – for kommunene må fortsatt prioritere innenfor rammene sine, men det måtte de også før, slik statsråden har dokumentert. Jeg tror ikke de rød-grønne må bli helt historieløse og helt glemme de protestene som de møtte også fra sine egne folk da de selv styrte. Det hevdes at tallene er feil, men det er ingen som kan dokumentere eller fortelle noen her hva det er i disse regnestykkene som er feil. Jeg tror de er ubehagelige, og det forstår jeg at man kanskje ønsker å protestere på, men man kan ikke dokumentere at dette er feil.

Så skryter Arbeiderpartiet av at man har lagt inn noen milliarder ekstra i kommuneopplegget når man er i opposisjon – 3 mrd. kr, sier man, 2 mrd. kr til kommunene og 1 mrd. kr til fylkene. Dette er finansiert ikke bare ved hjelp av økt skatt på norske arbeidsplasser, men også gjennom kutt på kommunesektorens egne områder på budsjettet – mellom 800 mill. kr og 900 mill. kr henter man rett ut derfra. Og så har man en del påplussinger som man også angir ganske detaljerte føringer for med hensyn til hvordan kommunene skal bruke akkurat de pengene. Det blir heller ikke mer handlingsrom og mulighet for kommunene til å prioritere på den måten.

Senterpartiet raljerer over kommunereformen i Danmark. Jeg trodde det hadde gått opp for Senterpartiet, for de er jo de første til å understreke at man ikke kan sammenligne Norge og Danmark. Geografien er forskjellig, og det er så mange forskjellige forutsetninger. Men når Senterpartiets representant Greni raljerer over de kommunene som har gått sammen i Danmark, og som får til å bruke mer penger på tjenester og mindre på administrasjon, mener jeg at hun også raljerer over alle de norske kommunene som nå frivillig går sammen. Jeg hadde forventet at Senterpartiet skulle gi honnør til norske kommuner som går sammen for å lage bedre tjenestetilbud til sine innbyggere og for sitt næringsliv. Jeg venter fortsatt på å få høre at Senterpartiet fra denne talerstolen sier at det er bra at kommuner ønsker å styrke tjenestetilbudet sitt, og at man også kan gjøre det gjennom kommunesammenslåing, og at Senterpartiet fra denne talerstolen kan ytre positive ord om at kommunesammenslåing faktisk bidrar til bedre tjenester og bedre lokalsamfunn.

Helge André Njåstad (FrP) [12:11:28]: Det er viktig å halda forskjell på underteikna og Venstre!

Eg vil starta med å koma med nokre kommentarar til representanten Andersen i SV, som snakka om diagnoselista. Der trengst det ei oppklaring.

Me veit at mange har behov for fysioterapi, men dei har likevel falle ut av den såkalla diagnoselista, som gjev gratis fysioterapi frå første stund. Dette er urettferdig, tilfeldig og ikkje i tråd med resten av helsetenesta. Fysioterapeutar er ute i kommunane der vanlege folk med vanlege inntekter bur. I dag betalar ein eigendel på nesten alt i helsetenesta, bortsett frå på akutt og nødvendig helsehjelp. Det er hovudregelen. Det at fysioterapi har vore gratis for ca. hundre diagnosar, er ei gamal ordning med behov for fornying. Fysioterapi til menneske med kroniske smertetilstandar av ukjend årsak, som CFS/ME, ulike typar idrettsskadar, enkelte kreftdiagnosar, enkelte psykiske lidingar og ryggsmerter, er ikkje omfatta av fritaksordninga. Me har opp gjennom åra fått klagar frå fleire pasient- og brukarorganisasjonar på denne skeivfordelinga og prøver å skapa eit meir rettferdig system.

Neste skritt for oss blir å forsøkja å slå saman eigendelstaka 1 og 2, slik at me kan få berre eitt eigendelskort å halda oss til, og samtidig sørgje for at dette taket blir sett lågare enn tak 1 og tak 2 til saman.

Så hadde me – i alle fall dersom me las nyheitsoppslag før valkampen i 2013 – sett for oss ein heilt annan debatt enn me har hatt i dag, ut frå all skremselspropagandaen om kor ille det skulle gå med norske kommunar med eit regjeringsskifte i 2013. No er fasiten klar, og me ser at i alle fylke viser ein til gode tal – og heilt andre tal enn dei skremselsbileta ein viste til. Det er nok grunnen til at dei raud-grøne har gått på autopilot i dag og gjenteke ting som ikkje blir riktigare av å bli gjentekne. Eg merka meg godt at statsråden viste til undersøkinga frå 2010 under dei raud-grøne sin glansperiode. Eg var sjølv ordførar på den tida og hugsar korleis det var på KS-møte; det var ei heilt anna verkelegheitsbeskriving i Kommune-Noreg under dei raud-grøne enn det som ein forsøkjer å skapa inntrykk av i dag.

Eg vil òg minna litt om dei raud-grøne si siste helsing til Kommune-Noreg då dei la fram budsjettet sitt, med omsyn til ressurskrevjande tenester. Då forsøkte ein å redusera kompensasjonsgraden frå 80 pst. til 77,5 pst. Det ville betydd mange millionar meir til kommunane og ei utruleg stor skeivdeling til kommunar, for kostnaden over taket varierer stort og ville ha vore ei stor utfordring for norske kommunar. Så ein kan vera glad for at dette stortingsfleirtalet reverserte bl.a. den siste helsinga frå den raud-grøne regjeringa med å seinka kompensasjonsgraden.

André N. Skjelstad (V) [12:14:45]: Det er ganske forutsigbart. Og det er forutsigbart at representanten Lauvås er keen på å rope om skatt.

Men det er noe som overrasker ved innlegget til representanten Lauvås, for jeg trodde for så vidt det var et mantra innenfor Arbeiderpartiet at man først må danne grunnlaget for å skape noe. Og for en mann som har vært i næringslivet i mange år, trodde jeg dette var en selvfølge, og at representanten skjønte at om man stimulerer til næringsliv, er man også med og bidrar til å skape gode tjenester rundt omkring i hele landet.

Men overraskelsenes tid er selvfølgelig ikke forbi. Jeg må si at det var spesielt, men jeg merker meg at det altså ikke er så nøye å skape nye arbeidsplasser eller å gjøre næringslivet i distriktene drivverdig videre.

Senterpartiet er forutsigbart. Stortingets mest konservative parti ønsker ingen forandring, men bare å fortsette med det som er og har vært. Om den medisinen vet vi at hvis man framfører den fra 40–50 år tilbake i tid uten å gjøre noen store grep, sentraliserer man Norge enda mer. Det er jo det Senterpartiet tydeligvis vil. Uavhengig av hva som skjer, er det altså svaret til enhver tid. Når representanten Greni står på denne talerstolen, vil jeg poengtere at dette bare er sentralisering uten noen klare svar på hva som er alternativene til det vi nå legger opp til med større kraft rundt vekstsentre og regionsentre over hele landet. Da poengterer hun i replikkordskiftet til meg at nei, sånn vil de ikke ha det fordi det vil skape en ulikhet. En ulikhet – jeg bare spør: Er det ikke nettopp gjennom regionsentre vi har mulighet til å skape en større vekst, og ikke mer av den medisinen som Senterpartiet har forskrevet i så mange år, og som ikke fungerer?

Det må jo være tjenesteyting over hele landet som betyr noe, og ikke antall rådhus. Der skjønner jeg at Venstre og Senterpartiet er dypt uenige. Min prioritering er å gi gode tjenester, kvalitative tjenester, til innbyggerne – uansett hvilken kommune det gjelder. Der svikter dessverre Senterpartiet etter min mening. Jeg hadde forventet at Senterpartiet i større grad nå fikk vise hva som er deres distriktspolitikk. Er det mer av det bestående som vi ser ikke fungerer, eller kunne det vært noe annet? Nei, de ønsker altså ikke å presentere noe annet for parlamentet, de ønsker bare mer av det som ikke fungerer. Det er opplysende.

Tore Hagebakken (A) [12:18:00]: Jeg vil presisere at jeg ikke har sagt at Venstre er en velferdsversting her på Stortinget. Jeg sa at partiet er verst når det gjelder å ville kutte i sykehusøkonomien. Det er en innsnevring av kritikken i forhold til Kjenseths uttalelse. Vi bor i samme by, så det er greit at vi ikke er uvenner.

Kjenseth sier at han «vrir» en milliard. «Vrir» en milliard – han tar en milliard fra sykehusene. Venstre og regjeringa sammen med Kristelig Folkeparti ligger 1,5 mrd. kr under det som ville ha vært resultatet med Arbeiderpartiet. Det er 70 mill. kr i forskjell for Sykehuset Innlandet. Det hadde vært mindre å gå i demonstrasjonstog for i Lillehammer og andre steder hvor det også demonstreres. Da synes jeg det er pussig at Kjenseth velger å legge all skyld på Sykehuset Innlandet. Det er alltids noe de kan kritiseres for, men han må også ta ansvar for å ha vært med på å gjøre så store kutt.

Vi har også en folkehelsepakke, men vi tar ikke midlene fra sykehusene.

Stein Erik Lauvås (A) [12:19:33]: Ja, «høy og mørk» – denne regjeringen har i hvert fall ikke gjort kommunene særlig høye og mørke i den perioden de har styrt, hva gjelder kommuneøkonomien, som representanten Schou var inne på. Jeg kan anbefale at man går inn på regjeringens egen hjemmeside, leser de tabellene som ligger der, og ser dette opp mot lønns- og prisvekst, da finner man for alle fylker at overføringene ligger under. Da er det reelt sett et kuttbudsjett før kommunene engang får startet:

• Rakkestad: 1,7 pst. økning

• Råde: 1,4 pst. økning

• Spydeberg, som representanten Schou kanskje er spesielt kjent med: 2,2 pst. økning

Her kan man fortsette. Jeg var innom Sogn og Fjordane. Det finnes eksempler over det ganske land. Så det er et kuttbudsjett for kommunene før de engang får begynt, og det går det ikke an å snakke seg bort fra.

Når det gjelder det siste innlegget til Venstre, var det så uklart at jeg ikke finner anledning til å kunne svare på det.

Kjell-Idar Juvik (A) [12:20:52]: Jeg har også vært ordfører. Jeg har vært ordfører både under en borgerlig regjering og under Arbeiderparti-regjeringer. Jeg skal love dere som kanskje var ordførere i den perioden da dagens statsminister var kommunalminister, at det i hvert fall ikke var noen enkel sak.

Selv om dagens kommunalminister prøver å snakke seg bort fra satsingen i nord – ja, det går bra i nord. Jeg er enig med ham i det. Det er heldigvis lav arbeidsledighet, og det går godt. Men samtidig er det krevende for kommunene i nord. De sitter i disse dager og skal lage budsjettet for 2017. Blant annet min hjemkommune sitter akkurat nå og diskuterer budsjettet for 2017. De har fått en lite hyggelig hilsen fra finansministeren, som kom i går, og det gjelder eiendomsskatt på kraftanlegg. Nabokommunen til Hemnes, Rana, har fått samme beskjed. Med vårt budsjett ville disse to kommunene hatt 32 mill. kr mer neste år. Rana ville hatt 20 mill. kr mer – 10 mill. kr mer i eiendomsskatt fra kraftverk og 10 mill. kr mer i vårt budsjett. Min egen hjemkommune, Hemnes, ville hatt 12 mill. kr, og det vet jeg hadde kommet godt med. Nå må de ty til reservene på grunn av at dette også er kutt som kom i siste liten.

Det er engang sånn at fylkeskommunene, som også skal gi gode tjenester, er kommet i en vanskelig situasjon etter at denne regjeringen overtok. Neste år har de ca. 100 mill. kr mindre i den rammen som blir overført, på grunn av de nye nøklene, som man har lovet at man skal se på, men som man ikke har funnet en løsning på. Hvis man ikke klarer å få gjort noe med dem før 2020, utgjør det 284 mill. kr bare for Nordland fylke alene – 284 mill. kr, som de helst skulle brukt på tiltak innenfor videregående skole, veger osv.

Om man liker det eller ikke, er det bare å summere budsjettene og se hvem som har gitt mest til kommunene, for det er jo i realiteten det som kommunene til syvende og sist sitter igjen med, og som de kan bruke, som er det viktige. Og jeg legger merke til at statsråden kun vil snakke om perioden fra 2009 og ikke om perioden fra 2006, for hvis man prater om perioden fra 2006, er den samlede veksten på 2,5 pst. under de rød-grønne og 1,9 pst. i denne perioden. Det kommer man dessverre ikke unna, selv om man hadde ønsket seg et annet tall.

Cirka 12 mrd. kr mer ville kommunene hatt i denne perioden hvis Arbeiderpartiets budsjett hadde blitt gjennomført.

Heidi Greni (Sp) [12:24:00]: Jeg kan forsikre statsråden om at jeg har lest hele artikkelen om Danmark, og jeg har lest flere artikler. En som jeg tror titulerte seg programsjef ved Det nasjonale institutt for kommuners og regioners analyse og forskning, kunne bekrefte at det var bortimot 1 pst. innsparing på administrasjonskostnadene etter ti år. Når vi vet at tre småkommuner med småkommunetillegg som slår seg sammen til én, vil tape to inndelingstilskudd og tre småkommunetilskudd, må jeg virkelig lure på hvor de skal spare inn resten.

Så til Venstre, som sa at vi skulle fortsette med en distriktspolitikk som ikke virker: Hvis en ser på analysene av folketallsveksten i kommunene i 2005, var det 199 kommuner som hadde folketallsvekst innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. I 2010 var det over 300. I 2013 var det 309. Nå er vi nede på 274 igjen. Er det den rød-grønne eller den blå-blå distriktspolitikken som da virker?

Helga Pedersen (A) [12:25:25]: På mange måter virker det som om vi i denne salen deltar i to ulike debatter. Jeg registrerer at regjeringspartiene ønsker å snakke om teknikaliteter, og ikke minst om struktur. Strukturendringer skal løse ethvert problem i denne verden.

Jeg ser også at de gjør tapre, men ikke spesielt troverdige, forsøk på å skjønnmale sin egen kommuneøkonomi. De legger på bordet tekniske regnestykker som vi har tilbakevist. De har derimot ikke klart å svare på spørsmålet om hvorvidt de tror at den dramatisk lavere sysselsettingsveksten vi nå ser i kommunene, og den veldig sterke økningen i eiendomsskatt, kanskje kan ha noe å gjøre med at lokalpolitikerne ikke har nok penger til å løse de oppgavene de ønsker å løse.

Det er gøy for oss politikere å drive med pingpong om før og nå, oss og dem. Vi deltar alle i den øvelsen med jevne mellomrom. Men først og fremst er dette et verdivalg om hva vi gjør nå for å ruste oss for framtiden og skape like muligheter for alle i dette landet. Gjør vi det gjennom 20 mrd. kr i skattekutt til dem som har mest fra før, eller gjør vi det gjennom en satsing på felles velferd, på barnehage, på skole, på helse og omsorg? Med alle de milliardene av oljekroner som nå pøses ut, og alle de ledige som ikke har noe å gjøre, skulle man forvente en mye sterkere satsing på kommunene og de oppgavene kommunene har ansvaret for, ikke minst i lys av tidligere løfter om at det ikke skulle stå på pengene.

Det er også interessant å merke seg at alt som ikke lykkes for denne regjeringen, enten det er fylkessammenslåinger eller det er statliggjøring av eldreomsorgen, er noen andre enn regjeringens feil. Særlig er det ofte Arbeiderpartiets eller opposisjonens feil, eller så er det lokalpolitikerne – hvis det ikke var noe den rød-grønne regjeringen gjorde. Da vil jeg bare si: Stortingsflertallet er hjertelig velkommen til å lytte til Arbeiderpartiet, til opposisjonen og til landets lokalpolitikere. Jeg tror budsjettet for neste år hadde sett mye bedre ut da.

Når det gjelder Nord-Norge, er det lav ledighet – ja. Men det er på tross av, ikke på grunn av, regjeringens politikk. Denne regjeringen har kuttet flere hundre millioner kroner til fylkeskommunene. De har kuttet 70 mill. kr til Sametinget og samiske formål. De driver en storstilt sentralisering av statlige arbeidsplasser. Samtidig: På statsministerens kontor skal ikke noe røres. Oljemilliardene går til landets rikeste mennesker. De bor dessverre ikke i Nord-Norge. Derfor ønsker man fra et nordnorsk perspektiv å satse på de unge i stedet.

Karin Andersen (SV) [12:28:37]: Først: Regjeringens skattepolitikk skaper vonde forskjeller, ikke arbeidsplasser. Den bidrar til flytting av ressurser fra distriktene til sentrum og en skadelig boligspekulasjon. Representanten Kapur bes om å sette seg inn i det han spør om. Fordelingseffekten med SVs totale skatteopplegg er at alle som tjener under 600 000 kr, får flere tusen kroner i skattelette samlet, i forhold til regjeringens opplegg. Det står i finansinnstillingen, og jeg forstår at Kapur ikke har satt seg inn i det. De små endringene regjeringen har foreslått, bidrar overhodet ikke til å dempe denne spekulasjonen – tvert imot. Det er bare å spørre Finansdepartementet, for det er de som har regnet ut disse tabellene.

Når det gjelder diagnoselisten, er det slik at man skyver utgiftene over på pasientene og trekker inn penger til staten. Så i stedet for å utvide ordningen, slik SV foreslår, blir det dårligere rehabilitering for flere.

Ketil Kjenseth (V) [12:29:55]: Jeg må fortsette dialogen med representanten Tore Hagebakken fra Arbeiderpartiet, som stadig vekk snakker om kutt i sykehusøkonomien, og jeg må da gjenta at det blir ingen kutt i sykehusøkonomien. Jeg forklarte i forrige innlegg at de siste 15 årene har det vært en vekst på over 90 mrd. kr i sykehusene. Den fortsetter også i 2017, det blir en vekst på nesten 1,5 mrd. kr. Det kuttet som Hagebakken prøver å snakke om, er regjeringens opprinnelige forslag til hva sykehusøkonomien skulle være. Det er noe annet enn hva Stortinget vedtar at den skal være, Stortinget vedtar altså Venstres alternative sykehusbudsjett. Den veksten er på 1,5 mrd. kr. Vi vrir ikke 1 mrd. kr til tidlig innsats og forebygging, vi vrir 400 mill. kr fra sykehusene, som var foreslått en vekst på 1,8 mrd. kr, men nå får nesten 1,5 mrd. kr. I tillegg plusser vi på 600 mill. kr til tidlig innsats og forebygging, i hovedsak i kommunehelsetjenesten. Det er den spagaten vi er i ferd med å få innenfor helsesektoren, basert på at den er todelt. Kommunehelsesektoren må styrkes, det må inn flere til å gjøre jobben med å skape helse og ikke til å reparere så mye. Det er i sum av stor verdi for den enkelte, og også samfunnsøkonomisk.

Så til den veksten som kommer i Sykehuset Innlandet, og ikke det kuttet som representanten Hagebakken forsøker å snakke om: Det handler om en inntektsfordeling som de regionale helseforetakene gjør. Det går litt ut over Sykehuset Innlandet på bekostning av Oslo fordi befolkningsveksten i Oslo er stor. Den inntektsmodellen ligger der fra forrige regjering. Den rød-grønne regjeringen skapte den inntektsmodellen i Helse Sør-Øst – det var for øvrig de som slo sammen Helse Sør-Øst, en mastodont, og skapte Europas største sykehus av 47 ulike postadresser i Oslo – som er en betydelig elefant i rommet, og den må vi gjøre noe med. Det må også Arbeiderpartiet ta et ansvar for.

Så til skattekutt: Vi snakker i hovedsak om formuesskatten. Den har mange små virksomheter ute i distriktene behov for å bruke til investeringer. Arbeiderpartiet har bidratt til en innretning på finansskatten som gjør at sparebankene, som står for mye av finansieringen av verdiskapingen ute i distriktene, nå får store utfordringer fordi den legges på arbeidsgiveravgiften. Fordelen får finansmiljøet rundt Aker Brygge, og det er jo en betydelig sentralisering, som blir en utfordring for distriktsnæringene.

André N. Skjelstad (V) [12:33:16]: Det er i disse ritualer også en god del klarhet som kommer fram. Klarheten fra representanten fra Østfold Arbeiderparti er at han er helt tydelig på at det ikke betyr noe med næringsvirksomhet, som også representanten Kjenseth nå var tydelig på: Arbeiderpartiet har tydeligvis ikke den holdningen til at næringsvirksomhet er viktig.

Så er det også klarhet i det Senterpartiet klarlegger på talerstolen her, at med Senterpartiet – hvis de da skulle komme i regjering på nytt – vil regionsentertilskuddet fjernes. Det er greit å merke seg på en dag som denne, og det er en klarhet jeg tar med meg videre.

Helge André Njåstad (FrP) [12:34:10]: Det er vel kanskje opposisjonen sin draum at på tampen av ein debatt skal representantar frå regjeringspartia opp og innrømma at ein har gjort ein feil. Så det skal eg no gjera. Viss ein lyttar godt etter, kan eg leia merksemda mot kapittel 540 der Høgre og Framstegspartiet dessverre har skrive ei feil setning i innstillinga. Me har skrive at regjeringa har auka lærlingtilskotet med 10 000 kr, og at forliket har auka det med nye 2 500 kr, sånn at ein kjem opp i 12 500 kr. Her har me dessverre gloppe litt, for regjeringa har gjort endå meir enn det me skreiv. Det var faktisk 17 500 kr lærlingtilskotet var på, og så auka ein det med nye 2 500 kr. Så riktig sum skal ikkje vera berre 12 500 kr, men 20 000 kr som denne regjeringa og stortingsfleirtalet har auka lærlingtilskotet med. Eg synest rett må vera rett.

Ingjerd Schou (H) [12:35:24]: Til representanten Greni, som leser danske rapporter med interesse, tror jeg det hadde vært greit for nasjonalforsamlingen at Senterpartiet klargjør om det er slik at alt er vondt og vanskelig, eller om det faktisk skulle være en fordel at hvis man effektiviserer administrasjon, går det mer til tjenestetilbudet til innbyggerne, hvilket er resultatet i bl.a. rapporten fra Danmark.

Til Lauvås som ved flere anledninger har vært innom dette som går på eiendomsskatt, og særlig i noen kommuner i Østfold, er det vel greit å minne om at i 2012 var altså Halden kommune etter mange år med Arbeiderpartiets styre på minus 289 mill. kr, og at vi i dag har en situasjon hvor kommunen nå setter av 40 mill. kr til fond for nettopp å kunne ha en buffer for den type tilstander.

Så til slutt: Arbeiderpartiet har aktivt foreslått en flyseteavgift i sitt budsjett for å gi den type avgifter til inntekter til kommunene. Det kalles å være dobbeltmoraliserende.

Mudassar Kapur (H) [12:36:46]: Jeg må bare konstatere at SV ikke har greid å svare oss godt nok på hvilken effekt en slik nasjonal eiendomsskatt vil ha på boligprisene. Vil de gå ned? Hvor høy må den skatten være for at prisene skal gå ned? Hovedargumentet til SV da de kom med dette, var at man ønsket å dempe prispresset. Så de vet veldig godt hva de skal ha inn av skatter, men de greier ikke å svare godt nok for effekten av dem. Jeg ser at veldig mange av Arbeiderpartiets representanter ser ned i bordet når vi snakker om nasjonal eiendomsskatt. Det er sikkert fordi de egentlig ikke har lyst til å være med i den debatten, men jeg skulle gjerne likt å vite hva Arbeiderpartiets representanter mener om SVs forslag om å innføre en nasjonal eiendomsskatt også på primærboliger.

Stine Renate Håheim (A) [12:37:58]: Jeg hører at representanten Mudassar Kapur fra Høyre snakker om etterslep i boligpolitikken. Da er det vel på sin plass å minne om at venstresiden i Oslo tok over etter 18 år med høyrestyre i Oslo. Det er den byen hvor boligprisene har steget desidert mest, og der har man altså sittet med ansvaret i 18 år. Nå er det noen andre som har tatt over, og nå øker byggeaktiviteten. Det er veldig bra.

Jeg hører også at man fra høyresiden snakker om treffsikre sosiale ordninger. Man snakker om at man har innført en mer treffsikker startlånsordning. Vel, det man har gjort, er jo å sørge for at ungdom ikke får startlån. Man må være høyrepolitiker for å mene at det er treffsikkert. I Arbeiderpartiet kaller vi det å innskrenke ordninger. Jeg hører også man sier at man har fått en mer treffsikker bostøtte. Vi får nå tilbakemeldinger om at unge uføre nærmest er ekskludert fra ordningen. Unge uføre som endelig skal få lov til å flytte for seg selv, får altså ikke bostøtte og den hjelpen de trenger. Det må man gjerne kalle treffsikkert, men da er man høyrepolitiker. I Arbeiderpartiet kaller vi det en dårligere ordning.

Så vil jeg også kort kommentere debatten som pågår om helse. Representanten Hagebakken har brukt opp taletiden sin, men det skal hilses. Jeg vil bare si at økningen som nå ligger til sykehus, ikke engang er i nærheten av det som er demografiøkningen. Det var regjeringspartiene, som også Venstre støttet, som sa at man skulle opp med 12 mrd. kr til sykehusene over fire år. Det ligger man altså 3 mrd. kr unna – sitt eget løfte.

Så vil jeg si at vi i Arbeiderpartiet er veldig opptatt av folkehelse, forebyggende aktivitet, men det er ikke slik at man får umiddelbar effekt ved at det blir færre pasienter i sykehusene fordi man øker forebyggende aktivitet i kommunene ett år. Det vil ikke bli færre pasienter fordi man forebygger i ett år – på lang sikt, ja, men man kan ikke ta ned sykehusbudsjettet umiddelbart.

Representanten Kjenseth snakket om en spagat. Ja, den er i så fall selvvalgt. I Arbeiderpartiet har vi råd til begge deler. Vi har råd til en kraftig styrking av folkehelse, helse i Kommune-Norge, skolehelse, helsestasjoner – til alt det har vi penger – og vi har også en kraftig styrking av sykehusøkonomien. Arbeiderpartiet ligger 1,5 mrd. kr over budsjettforliket. Så den smertefulle spagaten som representanten fra Venstre snakket om, er helt selvvalgt, og ønsker han ikke å stå i den noe særlig lenger, er han hjertelig velkommen over til vår side.

Kjell-Idar Juvik (A) [12:41:02]: Jeg tenkte jeg ikke skulle tegne meg mer, men da sykehusene og realiteten rundt dem ble diskutert, var jeg nødt. For det ble faktisk 427 mill. kr mindre til sykehusene med forliket. Og det er slik at hvor mye penger som brukes på sykehusene, også har betydning for kommunene. Helse Sør-Øst får 229 mill. kr mindre, Helse Vest får 81 mill. kr mindre, Helse Midt-Norge får 61 mill. kr mindre, Helse Nord får 55 mill. kr mindre. Dette betyr noe. Hadde man derimot gått for Arbeiderpartiets forslag, hadde Helse Sør-Øst fått 767 mill. kr mer, Helse Vest hadde fått 271 mill. kr mer, Helse Midt-Norge hadde fått 204 mill. kr mer og Helse Nord hadde fått 184 mill. kr mer. Dette ville vært viktig for tilbudene deres. Det går ikke an å snakke seg bort ifra det. Jeg forstår at det er ubehagelig, men slik er det når man har vært med på et forlik og forhandlet bort noe som var viktig.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:42:17]: La meg starte med å takke for en god debatt, som i stor grad har handlet om hvem som har bevilget mest, nå i siste runde til helsesektoren.

Jeg tror det er viktig at vi alle tar inn over oss at både stat og kommuner vil stå overfor noen ganske krevende utfordringer fremover. Når oljeinntektene går ned og velferdsutfordringene går opp, når vi skal møte klima- og miljøutfordringene, vil det kreve at vi jobber annerledes. Det betyr at både stat og kommuner må tenke mer på hvordan man kan få mer ut av ressursene.

Representanten Helga Pedersen har i to innlegg utfordret meg på spørsmålet om lavere vekst i kommunal sysselsetting – lavere vekst i sysselsettingen. Jeg tror det først og fremst er et uttrykk for at kommunene har tatt realitetene inn over seg, nemlig at de også står overfor noen krevende utfordringer i årene som kommer. Da kan vi ikke bare fortsette å øke budsjettene, vi må tenke mer på hvordan vi kan legge til rette for mer verdiskaping – ja, det handler om hvordan vi kan skape flere verdier, hvordan vi kan skape utvikling i både by og land.

Det er en av grunnene til at regjeringen har hatt en kraftfull satsing på samferdsel i nord. Under rød-grønt styre mottok Nord-Norge 14 pst. av riksveibevilgningene – altså i 2013 – mens i år mottar Nord-Norge 21,9 pst. av riksveiinvesteringene.

Skal vi legge et grunnlag for vekst, utvikling og arbeidsplasser, må vi investere i infrastruktur. Det gjør vi. Vi må investere i kunnskap og forskning. Det gjør vi. Og vi må sørge for at både stat og kommuner driver mer effektivt, slik at vi kan frigjøre ressurser til viktige velferdsprioriteringer.

Helga Pedersen (A) [12:44:32]: Jeg er helt enig med kommunalministeren i at kommunene har tatt realitetene innover seg, og realiteten er at kommunene ikke får de pengene de trenger fra regjeringen for å ansette de folkene som trengs i skole og i eldreomsorg. Og det er jo et stort paradoks at regjeringens representant står her og sier at kommunene ikke må bruke mer penger, mens regjeringen selv har økt oljepengebruken med 100 mrd. kr. Man har altså øst ut 20 mrd. kr i skattekutt, noe som ikke har noen dokumentert effekt på sysselsettingen, og som svekker grunnlaget for velferden i årene som kommer. Det er jo det som er realiteten.

Når det gjelder Nasjonal transportplan, styrer regjeringen ut fra en transportplan fra den rød-grønne regjeringen, som jo prioriterte distriktene, men det gjør man ikke med det faggrunnlaget som ligger til grunn for neste nasjonale transportplan.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:45:45]: Når representanten Helga Pedersen starter sitt innlegg med å si at kommunene ikke får de pengene de trenger, er det en ganske interessant åpningsreplikk. Jeg tror vel aldri at noen kommuner har opplevd at de får de pengene de trenger, eller de pengene de ønsker, men det vi kan konstatere når vi ser på de rød-grønne årene fra 2009 til 2013 sammenlignet med den fireårsperioden vi nå er inne i, er at at kommunene har hatt en sterkere realvekst i sine inntekter under sentrum–høyre enn det de hadde under rød-grønt styre. Så vi kan gjerne fortsette diskusjonen om hvor mye penger det skal være fremover, men jeg er glad for at kommunene har tatt realiteten innover seg. Det gjør også at vi nå ser et kraftig fall i gjeldsgraden i kommunene, ja gjeldsgraden er faktisk halvert. Veksten i gjelden i kommunene er halvert fra 2010. Det mener jeg at lokalpolitikere fra flere partier fortjener honnør for – at man sørger for å ha god økonomistyring lokalt.

Så er det riktig at det brukes noe mer oljepenger nå. Vi har vært tydelige på at mer av oljepengene innenfor handlingsregelen skal investeres for fremtiden. Og det er det vi gjør – i kunnskap, i forskning, og det er særlig viktig i nord, hvor det frem til 2025 skal investeres 625 mrd. kr., ifølge konjunkturrapporten til Sparebanken. Skal vi få ringvirkninger lokalt og regionalt, må vi sørge for en bedre bro mellom kunnskapsmiljøene og næringsutviklingen i Nord-Norge. Da må vi fortsette å investere i infrastruktur, slik at varene kan komme raskere frem, og da må vi også sørge for at det blir mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser. Det er en viktig grunn til at regjeringen har redusert skatter både for dem som arbeider, og for dem som investerer i norske, lønnsomme arbeidsplasser.

Helge André Njåstad (FrP) [12:48:41]: Det er hyggjeleg at presidenten er raus i førjulstida. Denne komiteen har jo eit stort ansvarsområde som famnar om alt som er i ein kommune.

Me har i den første delen av debatten kunna snakka om masse. I den andre delen har me det saksfeltet som har skapt mest debatt og engasjement i befolkninga dei siste åra, nemleg innvandring- og integreringsfeltet. Eg vil i innlegget mitt fokusera mest på integreringa.

Integrering har jo vore eit av dei store satsingsområda til denne regjeringa gjennom heile fireårsperioden. Me skil veldig: Dei som skal få opphald, skal me integrera. Dei skal busetjast, dei skal få jobb, og dei skal få skulegang så fort som mogleg – det er målet. Integreringa begynner no å ta form, og eg vil seia at det er ei stor suksesshistorie me er vitne til i Noreg, når me ser kva dei norske kommunane og staten har klart av integrering i kjølvatnet av den store asyltilstrøyminga me såg i fjor.

Ved utgangen av november har kommunane vedteke å busetja i overkant av 16 000 flyktningar. Ved utgangen av november var det busett i overkant av 13 000 personar. Det vil seia 41 pst. fleire enn på same tid i fjor. Aldri før har ei regjering busett så mange flyktningar på så kort tid. 16 000 flyktningar er ca. like mange flyktningar som førre regjering klarte å busetja på dei fire første åra som dei sat i regjering, frå 2005 til 2009. Ein stor del av æra skal kommunane ha, som har svart på forventingane om auka busetjing. Det står det stor respekt av. Eit godt samarbeid mellom stat og kommune har vore viktig for å nå desse resultata.

376 av dei busetjingsklare i mottaka ved utgangen av november var einslege mindreårige. Dette er ein reduksjon på 145 personar frå same tid i fjor. Einslege mindreårige og familiar med barn har vore ei prioritert gruppe i busetjingsarbeidet.

Regjeringa har dei siste åra prioritert busetjings- og integreringsarbeidet. Me har lagt til rette for det òg økonomisk, gjennom å auka integreringstilskotet med 300 mill. kr dei siste åra. Det har ikkje vore tilsvarande god dekning av kommunane sine gjennomsnittlege utgifter til busetjings- og integreringsarbeid sidan 2009. For å stimulera til auka busetjing har me òg gjeve ekstratilskot til dei kommunane som tek imot fleire enn dei har vorte oppmoda til av IMDi, og me har eit ekstratilskot til kommunar som buset einslege mindreårige. Vidare har me tilskotet til busetjing av dei med store helseutfordringar. Husbanken har òg fått auka tilskotsramma til utleigebustadar.

I statsbudsjettet for 2017 føreslår me ytterlegare økonomiske grep for å sikra busetjing i kommunane. Me føreslår å føra vidare ekstratilskotet på 100 000 kr til kommunane ved busetjing av einslege mindreårige. Me føreslår òg å føra vidare ekstratilskotet på 50 000 kr til kommunar som buset fleire.

Kor mange asylsøkjarar som kjem til Noreg, og kor mange som skal busetjast, er ikkje ein enkel vitskap å spå om. Det viser jo dei debattane me har hatt. I fjor, hugsar me, måtte me koma med tilleggsnummer og auka budsjettet basert på forventingane, i år har det vore motsett. Når regjeringspartia og støttepartia har forhandla om budsjettet, har reduserte tilkomstar og redusert behov for budsjettmidlar på desse postane gjort at det har vorte frigjort midlar som ein kan bruka på andre tiltak.

Dersom ein går inn på enkeltpostar, har me kapittel 490 post 60, som skal dekkja utgifter til helse, barnevern, tolk og administrasjon i forbinding med mottak i kommunen. I tillegg omfattar ordninga eit særleg tilskot ved omsorgsplassering, barnevernstilskot, tilskot for plass i barnehage for asylsøkjarbarn i alderen 4–5 år, og for kjernetid for barn i alderen 2–3 år med innvilga opphaldstillating. Denne tilskotsordninga skal forvaltast av UDI og skal utbetalast automatisk kvartalsvis per mottaksplass når det ligg føre kontrakt med driftsoperatør i den gjeldande kommunen.

Me har òg sett av pengar i 2017 til å vedlikehalda og henta inn registreringsdata og til forsking og evaluering på integreringsfeltet. Dette er viktige postar.

Norskopplæring til asylsøkjarar i mottaka vil eg understreka at er eit tilbod til asylsøkjarar og ikkje til personar som har fått opphaldstillating. Asylsøkjarar som får innvilga opphaldstillating, har både rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonslova. Dei skal begynna opplæringa anten dei bur på eit mottak eller blir busette i ein kommune. Når det kjem færre asylsøkjarar til Noreg, er det dermed færre personar som skal ha norskopplæring i asylmottaka.

Regjeringas forslag til midlar for saksbehandlingskapasitet i UDI og UNE i 2017 vil òg bidra til at me får, forhåpentlegvis, endå kortare ventetid i norske mottak før saka blir behandla. Det er viktig, for då kan asylsøkjarane få raskare svar på søknaden sin, og det blir òg av den grunn mindre behov for norskopplæring i den perioden.

Me har framleis pengar på budsjettposten til frivillige organisasjonar som jobbar med integreringsarbeid. Dei har ei viktig rolle, med det private, frivillige initiativet, og det er bra at det er 85 mill. kr til innvandringsorganisasjonar og anna frivillig verksemd.

Me kjenner jo til at denne salen gjennom eit breitt forlik sa at ein skulle ta imot inntil 8 000 kvoteflyktningar frå Syria i perioden 2015–2017. Her leverer regjeringa i tråd med forventinga til Stortinget, og det ligg inne i budsjettet at ein skal oppfylla den einigheita.

Kvota i 2017 blir på 3 120 plassar, der 3 000 plassar er øyremerkte til syriske flyktningar. Me er i sluttfasen med å planleggja fordelinga av plassar på land i regionen. Når me ser på statistikken, er Noreg absolutt av dei landa som tek imot mest kvoteflyktningar både per innbyggjar og i absolutte tal.

Når me no har fått kontroll over tilstrøyminga og på den måten òg har fått frigjort midlar på budsjettet som har kunna bli omprioriterte, er det veldig hyggjeleg for oss i Framstegspartiet at regjeringa styrkjer innsatsen i nærområda ytterlegare. Framstegspartiet får stadig kritikk for at me vil hjelpa i nærområdet, og det er fint for meg å kunna slå fast at hjelp i nærområdet ikkje er eit påfunn for å hjelpa minst mogleg, det er den nest beste måten Noreg kan bidra til å hjelpa menneske i nød på. Etter at me har teke imot dei me kan ta imot, og dei me har kapasitet til å ta imot og integrera i det norske samfunnet, er det viktig å hjelpa meir i nærområda.

I revidert nasjonalbudsjett for 2016 vart det lagt til grunn ein prognose på 25 000 asylsøkjarar i 2016. I nysalderinga er prognosen justert ned til 3 550. Dette gjev reduserte utgifter til innvandring og integrering under budsjettet til Justis- og beredskapsdepartementet. Det gjer at ein kan omprioritera. Noreg har av den grunn kunna styrkja den humanitære bistanden til Syria og i nabolanda med 500 mill. kr, noko som me er veldig glade for – at me då viser for alvor at når me kan prioritera, styrkjer me innsatsen i nærområda.

Tida framover vil by på nye utfordringar og uventa situasjonar, heilt sikkert, men me har heldigvis ei regjering som står støtt saman, med ein grundig strategi for handtering av både dei som skal vera her, og dei som ikkje skal vera her. Integreringa begynner no å ta form. Eg sa i innleiinga at det er ei suksesshistorie me er vitne til i Noreg, gjennom samarbeidet mellom stat og kommunar for å lykkast med ei god integrering i kjølvatnet av den store asyltilstrøyminga me såg til Noreg i fjor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) [13:04:23]: Arbeiderpartiet understreker betydningen av en streng, rettferdig og human asyl- og innvandringspolitikk. Dette betyr at vi skal gi dem som trenger det, beskyttelse, og returnere så raskt som mulig dem som ikke har behov for beskyttelse. Det innebærer også at en holder kontroll ved grensene og på asylankomstene til Norge. Vi må sikre at Norge overholder folkeretten og ivaretar asylsøkernes rettssikkerhet. Dette er overordnede og viktige prinsipper.

Arbeiderpartiet står for en god integreringspolitikk, som legger til grunn at de som får opphold og skal bli, må komme i gang med livet sitt og bli bidragsytere i det norske samfunnet. Det er regjeringens ansvar å sørge for at man har oversikt over og kontroll på ankomster.

I fjor høst viste det seg at vi hadde en regjering som ikke hadde kontroll. Det var den frivillige innsatsen som sørget for mat og nødvendige klær, delvis også for informasjon til dem som kom inn til Norge. Ja, det var et stort antall, men dette burde man ha forutsett da man så hvordan dette utviklet seg nedover i Europa og flyktningene satte seg i bevegelse. Regjeringen feilet i denne testen, men ble reddet av frivillige og, ikke minst, av kommunene, som heiv seg rundt og opprettet mottak i stor fart – men pådro seg også store utgifter. Derfor er det grunn til å berømme de frivillige og kommunene, som stilte opp.

Det er liten grunn til å berømme regjeringen. Selv i et år med rekordlave ankomster til Norge klarer ikke regjeringen å rydde opp. Fortsatt sliter kommuner med å bli enige med regjeringen om dekning av utgifter til opprettelse og drift av mottak.

Vi har også merket oss at kommunene på regjeringens sterke oppfordring rigger opp til å ta imot og bosette et stort antall asylsøkere. Når noen av disse kommunene havner i uføre økonomisk fordi de ikke får det antallet de ble oppfordret til å ta imot, og regjeringen viser liten vilje til å være med på å rydde opp, er det et svært dårlig signal. Kommunene må kunne stole på at staten står ved sine forpliktelser og opptrer ryddig – også når regningen skal betales.

I fjor foreslo Arbeiderpartiet å øke bevilgningene til Sør-Varanger og Råde kommuner for at de på en god måte skulle kunne håndtere de utfordringene som fulgte av de ekstraordinære asylankomstene. Så husker vi at regjeringspartiene den gang hevdet at det ikke var behov for ytterligere midler til disse kommunene. Nå må vi registrere at Sør-Varanger kommune skal i rettssak mot staten, fordi de mener at de ikke har fått kompensert sine utgifter. Man må kunne forvente at regjeringen her rydder opp etter seg.

Mens Arbeiderpartiet satt i regjering, førte vi en streng, rettferdig og human innvandringspolitikk. Mens diskusjonen gikk også i vår regjeringstid, mener jeg at debatten og tonen var preget av respekt og ryddighet. Som regjeringsparti var vi opptatt av å bidra til et så godt debattklima som mulig i innvandringsdebatten, for vi mener at et så godt debattklima som mulig og en god tone er helt avgjørende for å fatte de beste beslutningene.

Innvandringspolitikken er et politisk område preget av at man hele tiden må foreta svært vanskelige avveininger mellom ulike og til dels motstridende hensyn. Det medfører også at man kanskje aldri vil komme til det punkt hvor alle er helt fornøyd, man må forsøke å finne kompromisser som det brede flertall kan stille seg bak.

Jeg registrerer at det statsråden fra Fremskrittspartiet styrer mye med, er egne innlegg på sosiale medier, hvor det ser ut til at formålet er å sette folk opp mot hverandre og skape et vi-og-de. Statsråden opptrer alt annet enn samlende og er mer opptatt av å skape splid og frykt enn å bidra til forståelse og de gode løsningene. Det er kanskje mest underlig at det regjeringsledende partiet, Høyre, lar dette få lov til å fortsette.

Innvandringspolitikken er sannsynligvis det området der vi som politikere står overfor de vanskeligste avveiningene og dilemmaene. Derfor var det viktig for Arbeiderpartiet å bidra til et bredt forlik sist høst – for å bidra til best mulig kontroll, forutsigbarhet og ro på dette området. Det påligger derfor regjeringen en tung forpliktelse til å følge opp denne enigheten på en ansvarlig måte.

Jeg er urolig over alle de spørsmålene som nå reises om regjeringens håndtering av og holdning til rettssikkerhet, om den blir ivaretatt slik den skal. Jeg forventer at statsråden svarer ut den kritikken som er reist rundt alderstesting, fengsling på Trandum og ivaretakelse av den generelle rettssikkerheten for asylsøkere. Vi må være trygge og sikre på at hver enkelt blir behandlet slik våre rettsprinsipper legger til grunn. Det er regjeringen og statsrådens ansvar. Det er viktig for de enkeltmenneskene som berøres av vår asylpolitikk, men også for Norge som samfunn. En synkende tillit til statens håndtering på ett område kan svekke tilliten også på andre områder.

Derfor blir vi bekymret når det gjentatte ganger blir uttrykt tvil om hvorvidt rettssikkerheten til asylsøkere i Norge ivaretas. Som sagt, oppstår det tvil om hvorvidt rettssikkerheten ivaretas på ett område, vil tvilen kunne spre seg også til andre samfunnsområder. Det må vi ta på største alvor.

I forlengelsen av det: Det er gjentatte bekymringsmeldinger om hvorvidt retur til Afghanistan er trygt. Statsråden må forsikre om at ingen returneres til utrygge områder, og at returpraksisen er i henhold til Stortingets vedtak.

Vi ønsker å bygge integreringspolitikken på prinsippet «Gjør din plikt og krev din rett». Mangfold er en ressurs for verdiskaping og utvikling. Vi skal stille krav, og vi skal stille opp. Vi mener det er avgjørende å legge til rette for arbeid og aktivitet. De som kommer til Norge, skal bli møtt med en forventning om å bidra i det norske samfunnet. Nøkkelen til god integrering er å lære seg norsk og komme ut i arbeid. Vi mener at det er viktig at dette arbeidet starter allerede ved ankomst til Norge.

Langt de fleste som har innvandret, eller som er etterkommere av innvandrere, klarer seg ganske godt i det norske samfunnet, men det er fortsatt utfordringer med dagligintegreringen og jobbdeltakelsen. Utdanning og kompetanse for alle utgjør en viktig del av den norske modellen. Det bidrar til å sikre produktiviteten i bedriftene og i offentlig sektor. Arbeiderpartiet er opptatt av at press på arbeidsmarkedet ikke må avbøtes med lettvinte grep, som lav lønn, deregulering av norsk arbeidsliv. Det vil bidra til å skape større forskjeller mellom folk og, ikke minst, føre til at vi får et a-, b- og – kanskje også – c-lag i arbeidslivet. Det er man ikke tjent med.

Arbeiderpartiet mener det er viktig at Nav kan anvende regelverket fleksibelt for å få folk i aktivitet. Nav må også være tydelig på at fellesskapet ikke betaler til livsopphold for personer som ikke vil delta i aktivitet eller arbeid på grunn av religion, eller fordi man ikke forholder seg til grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Forventningene våre må være at alle må bidra med det de kan.

Vi mener videre at kontantytelser i størst mulig grad bør erstattes av tilbud om aktivitet, der det er mulig. Det skal som hovedregel også knyttes aktivitetsplikt til sosialhjelp. Vi er tydelig på at kontantstøtte motvirker integrering. Kontantstøtten bør etter Arbeiderpartiets mening avvikles og erstattes av en ventestøtte for dem som ikke får barnehageplass etter en fødselspermisjon.

Vi vil føre en politikk som ikke har svartmaling som utgangspunkt, men hvor vi heller synliggjør våre ambisjoner om å skape et så inkluderende samfunn som mulig – hvor vi stiller krav, men hvor vi også stiller opp.

Ingjerd Schou (H) [13:19:36]: Det er ufred og nød i deler av verden og i våre europeiske nærområder. Norge skal være et land som ivaretar våre internasjonale forpliktelser, og som stiller opp for dem som reelt trenger beskyttelse. Norge har tatt og vil ta vår del av ansvaret. Sammen med Tyskland og Sverige er vi av de land som har tatt imot desidert flest. Ikke alle land gjør det. Situasjonen for asylsøkere og flyktninger må løses på europeisk nivå. I 2015 og 2016 kom det rekordmange forespørsler om opphold og beskyttelse. Mange trenger beskyttelse, ikke alle gjør det. Oppslutningen om asyl- og integreringspolitikken forutsetter at vi har kontroll på nettopp det.

Tilstrømmingen til vårt land har avtatt dette året. Da er hovedarbeidet nå særlig å inkludere og integrere dem som fyller kravene for beskyttelse og har flyktningstatus, og dermed rett til opphold i Norge. Vel har dette vært utfordrende for vårt lille land, men det er ingenting mot de utfordringer folk på flukt og vandring står overfor.

Jeg skal gå mer inn på de mer håndfaste tiltakene når det gjelder vårt arbeid i regjering og i storting, for nettopp å kompensere de kommunene som har gjort et meget viktig arbeid etter at statsråd Solveig Horne tok kontakt med alle kommunene. Vi ser resultater. Det bare må gis stor honnør for samarbeidet mellom stat, kommune og frivillige.

Hvor mange asylsøkere som kommer til Norge, og hvor mange som skal bosettes i kommunene, er ikke en eksakt vitenskap. Det er antallet asylsøkere i Norge og antallet som får innvilget tillatelse, som avgjør behovet for bosetting i kommunene. Det var historisk høye ankomsttall av asylsøkere i fjor, og det var lave ankomsttall i år. Det illustrerer at det kan være krevende å anslå bosettingsbehovet.

Kommunene har svart på forventningene om økt bosetting. Dette står det stor respekt av. Det har vært et godt samarbeid mellom stat, kommuner og frivillige/ideelle organisasjoner på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Det har vært særlig viktig for å få resultatene som vi nå ser.

Nå er vi i den situasjon at noen kommuner ikke skal bosette f.eks. enslige mindreårige flyktninger, som opprinnelig planlagt, rett og slett fordi behovet er redusert. Situasjonen med overskudd av bosettingsplasser i kommunene er ny. Kommunene har vist stor vilje og evne til å bosette enslige mindreårige asylsøkere. Det er særlig grunn til å takke kommunene for nettopp den ekstraordinære innsatsen. Jeg er både ydmyk og rørt over engasjementet kommunene, frivillige og enkeltpersoner viser.

Noen kommuner har hatt utgifter til å etablere tiltak, investert i boligmasse og ansatt personell. Det utgiftsnivået varierer mellom kommunene som dette gjelder. Konsekvensene er størst for de kommunene som allerede har etablert tiltak. Jeg er glad for at regjeringen vil vurdere nærmere disse kommunenes utgifter knyttet til forberedelse av bosetting av enslige mindreårige flyktninger. Jeg tror også det er klokt at regjeringen har varslet at den vil komme tilbake til dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2017.

Antall faktisk bosatte enslige mindreårige i 2016 vil vi først ha oversikt over når vi kommer til januar neste år. Jeg imøteser den oversikten for å se på hva som vil være ekstraordinære utgifter for kommunene.

Videre foreslår regjeringen å videreføre ekstratilskuddet til kommunene ved bosetting av flyktninger, både det generelle og det for enslige mindreårige flyktninger. Ekstratilskuddet for enslige mindreårige er som for 2016, og det generelle er som for 2016, men med et krav om at flyktninger bosettes innen utgangen av september. I tillegg gis det et ekstratilskudd på 500 000 per person som bosettes fra institusjon og tilrettelagt avdeling.

Ved utgangen av november hadde kommunene vedtatt å bosette i overkant av 16 525 flyktninger. Ved utgangen av november var det bosatt i overkant av 13 700 personer, det vil si 41 pst. flere enn på samme tid i fjor. Det står det respekt av. Det er et betydelig arbeid gjort av institusjoner og ikke minst de ansatte som arbeider ved disse institusjonene. Kommunene har svart på forventningene om økt bosetting. Som sagt: Det er all grunn til å si at dette er godt arbeid.

Samtidig venter 4 600 bosettingsklare flyktninger i mottak. Av dem hadde om lag 1 870 fått tildelt kommuneplass. På samme tid i fjor ventet det om lag like mange i mottak. 376 av de bosettingsklare i mottak ved utgangen av november var enslige mindreårige. Dette er en reduksjon på over 145 personer fra samme tid i fjor. Enslige mindreårige og familier med barn er prioriterte grupper i bosettingsarbeidet. Regjeringen har også de siste årene prioritert bosettings- og integreringsarbeidet, og Høyre i regjering har vært veldig opptatt av å øke integreringstilskuddet – med 300 mill. kr de siste årene. Det har ikke vært tilsvarende god dekning av kommunenes gjennomsnittlige utgifter til bosettings- og integreringsarbeid siden 2009.

For å stimulere til økt bosetting har vi bevilget ekstratilskudd til de kommunene som tar imot flere enn det de har vært anmodet om. Vi har gitt ekstratilskudd til kommuner som bosetter enslige mindreårige. Jeg er særlig glad for at regjeringen har økt det tilskuddet for å bosette dem med store helseutfordringer. Husbanken har også fått økt tilskuddsramme til utleieboliger.

I statsbudsjettet for neste år foreslås det ytterligere økonomiske grep for å sikre bosetting i kommunene. Vi foreslår å videreføre ekstratilskuddet på 100 000 kr til kommunene ved bosetting av enslige mindreårige. Det er også foreslått at vi viderefører ekstratilskuddet på 50 000 kr til kommuner som bosetter flere enn de er anmodet om. I tillegg vet vi at det er ekstra utfordrende å få bosatt personer som bor på institusjon eller tilrettelagt avdeling. Det er derfor foreslått å utbetale det ekstratilskuddet jeg tidligere har omtalt.

Innretningen for inneværende år angående integreringstilskuddet er at kommuner som bosetter flere enn de er anmodet om i 2015, mottar nettopp det ekstratilskuddet på 50 000 kr per ekstra bosatt person.

Jeg skal også kort omtale det området som omhandler enslige mindreårige med begrenset tillatelse, som ikke skal bosettes. Jeg mener at det er viktig at vi vet hvem som bor i Norge. Det er viktig for å ha oppslutning om både asyl- og integreringspolitikken at enslige mindreårige får begrensninger i tillatelsen fordi de ikke har lagt fram tilstrekkelige identitetsdokumenter. Vi vet at dette er vanskelig, men vi må også raskest mulig få avklart identiteten til alle som søker asyl i Norge, også dem som er enslige mindreårige.

Samtidig er det uheldig at barn og unge bor lenge i institusjon. UDI har skrevet et brev der de uttrykker uro for situasjonen, som det er vist til er til behandling i departementet. Jeg kommer ikke til å kommentere det nærmere. Men det er viktig at vi tar en nøye vurdering av konsekvenser både for og imot bosetting, før vi konkluderer endelig på dette området.

Så står vi overfor den situasjonen at erfaringen fra i fjor og så langt i år er at vi kanskje ikke har nok kunnskap på området. Det er viktig at budsjettet for neste år faktisk styrker forskning på integreringsfeltet. Særlig når det gjelder integreringspolitikk, har departementet ved statsråden, som har sektoransvar for dette, vært opptatt av at det foreligger tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling på området. Jeg er glad for at det for neste år er satt av 43,8 mill. kr til vedlikehold og innhenting av registreringsdata og forskning på og evaluering av integreringsfeltet. Norges forskningsråds program Velferd, arbeidsliv og migrasjon mottar i tillegg over 7 mill. kr til dette feltet. Integrering er et sentralt tema i dette forskningsprogrammet, som løper ut neste år og 2018. Programmet har et årlig budsjett på i overkant av 100 mill. kr.

Vi vet mye om hvilke kommuner som lykkes og ikke lykkes, og hvilket arbeid som gjøres ute i Kommune-Norge med hensyn til å integrere, men det er viktig at vi også får dokumentert og har merkunnskap på nettopp det feltet, fordi vi ser at det er stor forskjell på kommunene og deres innsats hva gjelder å få til integrering.

Marie Ljones Brekke (KrF) [13:37:06]: Vi lever i en verden med mye uro og nød. Krigen i Syria herjer, og millioner av mennesker er drevet på flukt. I en tid som denne er det viktig at vi har politikere som viser medmenneskelighet og tar ansvar. Jeg blir imponert over politikere som viser at de bryr seg om den brutale krigen vi nå er vitne til. I går kunne jeg lese at Bergen bystyre velger å gi 1 mill. kr til Syria. Vi er et lite land i verden, men vi kan – og vi bør – bidra når det trengs.

Mennesker som er på flukt, og som kommer til Norge, skal få en verdig og god behandling. Barn på flukt må gis ekstra god omsorg. Derfor har det vært en av hovedprioritetene til Kristelig Folkeparti i vårt alternative budsjett for 2017, både å bedre vår evne til å ta imot og til å gi barn god oppfølging fra ankomst og til de er bosatt og integrert i en kommune.

Derfor er Kristelig Folkeparti glad for at vi i budsjettenigheten med regjeringen og Venstre fikk gjennomslag for 20 mill. kr ekstra til å styrke den barnefaglige kapasiteten i mottaksapparatet. Dette er sårbare barn, mange har gått gjennom traumatiske hendelser, og de har minst like stort behov for omsorg som norske barn. 20 mill. kr er en viktig start som kan bidra til et system som kan ha større kapasitet til å se og møte disse ungene. Så skulle jeg gjerne ha sett at beløpet var høyere. Det kan nevnes at i Kristelig Folkepartis alternative budsjett foreslo vi til sammen 120 mill. kr til dette formålet.

Når barn og barnefamilier ikke har behov for beskyttelse og skal returneres, må det så langt som mulig gjøres uten bruk av fengsling og internering. Det må legges til rette for at tvangsreturprosessen er i tråd med hensynet til barnets beste. Sivilombudsmannen har beskrevet utreisesenteret ved Trandum som uegnet for barn. Kristelig Folkeparti mener derfor at det bør investeres i alternativer, og Kristelig Folkeparti foreslår i sitt alternative budsjett å sette av 10 mill. kr til et eget utreisesenter for barnefamilier.

En annen hovedprioritet i Kristelig Folkepartis alternative budsjett har vært å styrke frivilligheten og organisasjoners arbeid i integreringsarbeidet. Frivilligheten har en unik rolle. De mobiliserer gode krefter og kommer med hjelp og støtte til de nyankomne, og de legger til rette for at flyktninger kan delta på ulike integreringsarenaer som f.eks. å delta i organisasjoner, lag og foreninger. Kristelig Folkeparti er svært glad for dette og vil rette en takk til mange av de menighetene, lagene og organisasjonene som daglig gjør en innsats i integreringsarbeidet.

Kristelig Folkeparti ønsker å styrke dette arbeidet med 15 mill. kr, og Kristelig Folkeparti ønsker spesielt å styrke særlig en organisasjon, SEIF, som med veldig begrensede midler gjør mye for å gjøre innvandrere mer selvhjulpne. Derfor er vi glade for at den organisasjonen har fått noe og sikres 500 000 kr ekstra i forbindelse med budsjettenigheten.

Kristelig Folkeparti er glad for at det i regjeringens budsjett er lagt inn en forsøksordning med frivillighetskoordinator. En koordinator kan være med på å sikre at frivilligheten får en god organisering, og at innsatsen blir gjort på best mulig måte.

Kristelig Folkeparti skulle gjerne sett at maksgrensen for ytelser til barnefamilier hadde vært fjernet. Mange familier opplever at det er vanskelig å få endene til å møtes, og at de lever i frykt for at barn ikke får delta på aktiviteter som koster penger. Det viktige er at ytelsene til barnefamilier gir mulighet til å bidra og delta i det norske samfunnet.

Kristelig Folkeparti følger situasjonen for alderstesting nøye. Vi vil støtte Venstres forslag som handler om å utøve forsiktighet når det er tvil om alder, og jeg fremmer med dette de øvrige forslagene som Kristelig Folkeparti er en del av.

Heidi Greni (Sp) [13:48:19]: Senterpartiet vil føre en ansvarlig og anstendig innvandringspolitikk. Det betyr en rask og forsvarlig saksbehandling, og at de som ikke har grunnlag for opphold, skal returneres raskt. Det betyr også at de som får opphold, skal bosettes raskt slik at de kommer i gang med integreringsprosessen. Ventetiden for bosettingsintervju har blitt altfor lang.

Senterpartiet har i sitt alternative budsjett foreslått økte bevilgninger til integreringstiltak fordi vi ønsker integrering fra dag én, i motsetning til regjeringen, som kun snakker om god integrering, men ikke kommer med midlene.

Språkopplæring er nøkkelen til det norske samfunnet. Derfor har vi i vårt alternative budsjett økt antall timer til språkopplæring i mottak fra 175 til 250. Egentlig er ikke dette en økning, men en reversering av det kuttet som regjeringen har gjennomført. Det er synd at Venstre og Kristelig Folkeparti ikke har prioritert dette i budsjettforliket.

Videre foreslår Senterpartiet i sitt alternative budsjett 200 mill. kr mer til integreringstilskudd til kommunene. Det er tross alt i kommunene integreringen foregår. Det er den viktigste arenaen når det gjelder integreringsarbeidet, og kommunene må sikres tilstrekkelig kostnadsdekning. Vi mener også at fullfinansiering av kommunale barnevernstiltak for enslige mindreårige er nødvendig. Regjeringens forslag om å legge om ordningen til stykkprisfinansiering er uheldig, og vi er imot det. En slik ordning vil slå uheldig ut. Spesielt vil de som har de største behovene, bli hardest rammet. KS har frarådet stykkprisfinansiering, og det er beklagelig at regjeringspartiene ikke har hørt på KS her.

Så vil jeg gi honnør til Kristelig Folkeparti for å ha sikret 20 mill. kr mer til barnefaglig kompetanse i mottak. Dette var vi enige om i integreringsforliket, og det burde vært fulgt opp i proposisjonen. Senterpartiet anerkjenner og verdsetter også frivillighetens rolle i integreringsarbeidet og foreslår 20 mill. kr mer enn regjeringen til lokale organisasjoner som jobber med integrering.

Etter en kort oppramsing av våre satsninger på feltet, må jeg si at det er beklagelig å registrere at regjeringens hovedfokus primært er på å returnere flest mulig for å nå det måltallet de har satt seg. Grunnet iveren etter å nå måltallet er vi nå vitne til at det fra flere hold kommer kritikk mot regjeringens praksis. Jeg er bekymret for om rettssikkerheten til asylsøkerne faktisk blir ivaretatt, og jeg imøteser statsrådens svar på mitt spørsmål om det. Det er statsråden og regjeringens ansvar, og vi i Senterpartiet forventer selvsagt at regjeringen følger opp de vedtakene som blir fattet her i salen.

Med denne regjeringen har sosiale forskjeller mellom folk økt. Er det et mål å få større forskjeller mellom folk? Er det et mål for regjeringen å skape et a- og b-lag her i landet? Det må en nesten spørre seg, for det ser slik ut.

Det er uheldig at det nå kuttes i ytelser til livsopphold for familier i asylmottak. Her settes det et tak på 10 000 kr. Det vil selvsagt ramme unger som lever i store søskenflokker. Videre reagerer Senterpartiet på at regjeringen innfører betalingskort for alle asylsøkere uten at det er redegjort for fordeler og ulemper knyttet til det. Stortingsflertallet vedtok å utrede dette, men oppfølgingen har uteblitt. Det har gått litt fort i svingene. Hvordan skal dette fungere? Vår forutsetning var at det kun skulle gjelde enslige mindreårige asylsøkere, og vi har også lagt inn tydelige forutsetninger om at dette må løses på en måte som ikke hindrer dem i å delta i fritidsaktiviteter osv., så de må ha mulighet til å kunne ta ut mindre beløp.

Fjoråret var preget av kaotiske tilstander da vi hadde store asylankomster. Situasjonen er heldigvis under kontroll nå. Flere kommuner ble oppfordret til å ta imot, og det ble opprettet asylmottak i mange kommuner. Nå ser vi at noen kommuner sitter igjen med store regninger som følge av den store ekstrakostnaden, og jeg forventer at staten stiller opp og tar denne regningen.

Vi står overfor et stort arbeid i kommende år. Mange har flyktet og søkt beskyttelse i landet vårt, og de som har rett til beskyttelse og har fått opphold, skal vi hjelpe så godt vi kan til snarest mulig å bli selvforsørgende og selvstendige mennesker.

André N. Skjelstad (V) [13:57:20]: Som sagt er jeg nok ikke tungnem, verken overfor Grini eller overfor presidenten.

Det er nå ett år siden det brede integreringsforliket ble inngått på Stortinget. For Venstre var integreringsforliket en viktig del av responsen på økningen i antall asylsøkere som vi opplevde i fjor. I integreringsforliket var vi enige om at det var avgjørende at vi lyktes med god integrering av dem som skulle bli i Norge, og at dette fortsatt er den største utfordringen på det området. Mange kommuner er allerede godt i gang, og vi skal gi dem honnør for det ansvaret de tok, og rausheten de viste i den krevende situasjonen vi opplevde i fjor. Men det er fortsatt nesten 15 000 som sitter på mottak og venter, til tross for at det hittil i år bare har kommet 3 000 asylsøkere.

Lang tids passivisering i mottakene gir ikke noe godt grunnlag for integrering. Derfor er det viktig at ekstraressursene UDI har fått, prioriteres til å få ned saksbehandlingstiden. Rask avklaring er like viktig enten man får opphold eller avslag. Jeg er derfor glad for at statsråden endelig har avklart situasjonen for flyktningene som kom over Storskog. Skal vi lykkes med integreringen, må en komme tidlig i gang med språkopplæring og tilrettelegging for arbeid. Språk er inngangsnøkkelen til samfunnet, og vi foreslo derfor i vårt alternative budsjett å utvide norskopplæringen i mottak. For unger handler dette om å møte andre unger i barnehagen eller på skolen. Barnehagen er den viktigste integreringsarenaen for de yngste barna. Venstre prioriterte derfor i sitt alternative budsjett å sikre alle barn i mottak gratis barnehage. Gjennom lek og læring lærer barna norsk og sosialiseres i det norske samfunnet. Dette er også en viktig arena for foreldrene, som trekkes inn i det sosiale miljøet, der de lærer både språket og de kulturelle kodene. Barnehage gjør det også enklere for foreldrene å komme ut i arbeid. Tilknytningen til arbeidslivet er sentralt, derfor foreslo Venstre i sitt alternative budsjett å utvide ordningen med lønnstilskudd til innvandrerkvinner.

Frivillige krefter kan heller ikke undervurderes, og det foregår mye viktig integreringsarbeid rundt om i hele landet i regi av små og store organisasjoner.

Tilbake til integreringsforliket fra i fjor: Et av punktene vi da var enige om, var behovet for å få mer treffsikre metoder for alderstesting av asylsøkere som oppgir å være mindreårige. Dette var en sak som vi mente hastet, og vi fremmet derfor i vår et representantforslag om mer treffsikre metoder for alderstesting. Det har lenge vært kjent at de medisinske metodene som benyttes, er omstridt. Legeforeningen har vært kritisk og frarådet sine medlemmer å delta, og Folkehelseinstituttet, som skulle overta ansvaret, kan ikke gå faglig god for metodene. At Rådet for legeetikk på mandag kom til at metodene er usikre, og at den UDI-oppnevnte legen Jens Grøgaard har opptrådt i strid med etiske regler for leger, kan derfor ikke komme som noen overraskelse på noen i denne salen. Med den enigheten vi hadde om behovet for mer treffsikre metoder, er det vanskelig å forstå hvorfor flertallet ikke kunne støtte opp under det forslaget vi kom med.

Det er problematisk i seg selv å benytte en så lite treffsikker metode som dagens alderstest er. Men enda verre er det at det legges til grunn at andre vurderinger trekker i en annen retning. Innvandrings- og integreringsministeren har tidligere informert Stortinget om at der det er tvil om alderen, vil tvilen alltid komme disse til gode, slik at de vil bli kategorisert som under 18 år. Det er et selvsagt prinsipp i en rettsstat. Det er imidlertid sådd tvil om prinsippet legges til grunn for den konkrete saksbehandlingen. Det er anført av flere at tvilen i praksis ikke kommer søkerne til gode. Jeg vil derfor fremme et forslag i tråd med statsrådens uttalelser – og forventer en bred tilslutning til det – der jeg ber regjeringen sikre at der det er tvil om alderen til asylsøkere som hevder å være mindreårige, vil tvilen alltid komme disse til gode, slik at de da vil bli kategorisert som under 18 år.

Asylsøkeres rettssikkerhet har vært et tema i høst, i hvert fall i sosiale medier. For Venstre handler ikke dette engasjementet, som vi deler med NOAS og skuespilleren Joner, om rettssikkerhet for asylsøkere spesielt, men om rettssikkerhet generelt. Mennesker som oppholder seg i Norge, må behandles etter norske standarder. Vi prioriterte å reversere kuttet i støtten til NOAS i vårt alternative budsjett – en organisasjon som alltid stiller opp – og er glade for at organisasjonens arbeid for noen av samfunnets svakeste kan videreføres på dagens nivå.

Jeg tar opp Venstres forslag, som er omdelt.

Karin Andersen (SV) [14:08:46]: Til det siste kan jeg si at alle de som nå er testet etter den gamle metoden, ikke vil bli fanget opp av Venstres forslag. Det betyr at en stor andel vil bli kastet ut, uten at vi nødvendigvis er sikre på verken at det er trygt, eller at de er voksne og ikke barn.

I går var det samlet nesten 4 000 mennesker ute på Eidsvolls plass. Det var folk som ser at krisen er hos flyktningene, ikke i Norge. Det var folk som protesterte mot at vår humanitære innsats er for liten, mot at vår flyktningpolitikk er for streng, og at våre regler, og ikke minst retorikken som blir brukt i dette landet, er med på å stigmatisere flyktninger som ikke gjør noe annet enn å prøve å berge livet, og også gjør det vanskeligere med integrering for dem som faktisk får bli.

Gjennom sin håndtering av flyktningkrisen truer politikerne med å radbrekke menneskerettighetene, sa presidenten i Worldwide Human Rights Movement her ute. Kynismen blant politikere både i Norge og i resten av Europa når det gjelder flyktninger, har nådd et nivå vi ikke har sett tidligere, og de burde skamme seg, sa han. Han minnet oss også på at det har tatt oss 200 år og to verdenskriger å få menneskerettighetene på plass, og at de nå trues.

I Europa mener man at man nesten opplever en katastrofe når det kommer 1 million flyktninger – og i Norge mener vi det er det når det kommer 30 000. Men det er ikke en krise for oss, det er krise for dem som opplever krig. De som ser på nyhetene om dagen, og ser hva som skjer i Aleppo, i Sør-Sudan, nord i Nigeria og ikke minst i Jemen og i Afghanistan, kan jo ikke være forundret over at folk ikke blir værende der. Ingen av oss i denne salen hadde blitt værende i en slik situasjon.

Vi må ta vårt ansvar og slutte med å bygge murer. For når vi bygger murer, finner folk andre veier, de hopper høyere, og de risikerer livet, men det betyr også at vi gir helt på båten det å kunne løse dette i fellesskap. Man er nødt til å ha en disiplinert ansvarsdeling mellom landene, der man finner en balanse mellom mottak og integrering. Det skjer ikke i Europa i dag, og det skjer ikke i Norge. Derfor fremmer SV forslag om at vi skal ta imot 1 500 flere kvoteflyktninger og 1 000 flere flyktninger gjennom den europeiske fordelingsmekanismen, for det kunne ha hjulpet. Senere i dag kommer vi også til å foreslå mer bistand til nærområdene – også i Hellas – nå.

Integrering er viktig. Da må vi ha mer norskopplæring – ikke mindre, slik regjeringen foreslår. SV foreslår en språkmilliard, slik at også folk som sitter i mottak, skal få god og massiv norskopplæring fra dag én. Det hjelper.

Vi foreslår å vri saksbehandlingen over til asylbehandling og vekk fra tilbakekallsbehandling, slik at man kan få behandlet søknadene raskt og få bosatt folk raskere. Vi foreslår at alle barn på mottak skal få gå i barnehage, slik at de lærer norsk og kommer inn i samfunnet. Det er også veldig viktig for foreldrene, som skal komme i kontakt med det norske samfunnet.

Vi foreslår også ytelser på mottak som gjør at folk slipper å gå sultne til sengs eller ikke har penger til å delta i det lokalmiljøet og samfunnet de skal integreres i. Vi styrker også områdesatsingen i mange områder, slik at alle familier skal ha mulighet til å ha ungene sine i barnehagen og i skolefritidsordningen.

Den barnefaglige kompetansen på mottak må styrkes – ikke slik som regjeringen nå foreslår, at den skal svekkes – også for dem som er under 15 år. Jeg registrerer også at regjeringen har ment at flere av de enslige mindreårige asylsøkerne, som før ble bosatt i en kommune og kunne få et noenlunde normalt liv, nå skal fortsette å bo på mottak til de er 18 år, og da skal de kastes ut.

Barn i Norge skal behandles etter barnekonvensjonen – altså likt med våre barn. Det er feil når statsråden sier at dette bare handler om at hadde foreldene oppført seg annerledes, hadde det vært annerledes. Norge har et ansvar for disse barna, uavhengig av hva foreldrene gjør.

Jeg tror jeg fremmet forslagene våre under forrige debatt, men jeg vil igjen varsle at SV kommer til å stemme for Venstres forslag, som er fremmet direkte i salen.

Statsråd Sylvi Listhaug [14:19:55]: I 2015 mottok Norge rekordmange asylsøkere. I 2016 nærmer vi oss ny rekord i lavt antall ankomster. Det er betydelig usikkerhet knyttet til ankomstene i 2017 og årene framover. Utviklingen i Europa for øvrig kan imidlertid få stor betydning for utviklingen i Norge, og vi ser at det knytter seg stor usikkerhet til hva som skal skje i Europa.

Selv om antallet ankomster til Europa ikke er på det samme nivået som i fjor, er det fremdeles høyt. Ifølge UNHCR har mer enn 175 000 migranter ankommet Italia hittil i år, noe som er en liten økning sammenlignet med ankomstene i 2015. Som følge av de høye ankomsttallene i 2015 ble Utlendingsdirektoratet styrket betydelig for å håndtere det høye antallet saker. Regjeringen foreslår å videreføre 177 mill. kr av bevilgningen til saksbehandling i UDI fra tilleggsnummeret. Vi foreslår også at UNE styrkes med 15,7 mill. kr for å få ned antallet saker til behandling. Gitt siste asylprognose vil deler av saksbehandlingskapasiteten i UDI kunne benyttes til å styrke arbeidet med tilbakekall av oppholdstillatelser. Politiet og UDI har over tid avdekket at det oppholder seg mange personer i Norge på falske premisser. Økte ressurser knyttet til arbeid med tilbakekall er viktig for å unngå at personer forblir i Norge på feilaktig grunnlag.

Det er viktig at norske myndigheter kjenner identiteten til personer som reiser inn og oppholder seg i landet. Dette er avgjørende for å bekjempe ulovlig opphold og kriminalitet knyttet til falsk ID. Regjeringen foreslår en storstilt satsing på 81 mill. kr for å styrke ID-arbeidet, herunder utvidet opptak, lagring og bruk av biometri i utlendingssaker.

De fleste som kom til Norge høsten 2015, vil ha fått sin sak behandlet i løpet av 2016 og 2017. Flere av disse vil få avslag. Erfaring og forskning viser at sjansene for retur blir mindre jo lengre oppholdet er. Det er også bedre for personer som skal returneres, at dette gjøres så raskt som mulig. Det er derfor viktig at man nå øker trykket for å få personer som ikke har behov for beskyttelse, returnert. I tillegg til å styrke politiets kapasitet til å nå 9 000 tvangsreturer i 2017 foreslår regjeringen å styrke arbeidet med å motivere personer til å returnere på egen hånd.

Norge skal gjøre så godt vi kan for mennesker som trenger hjelp. Det er dessverre ingen tegn til snarlig løsning på konflikten i Syria. Regjeringen følger opp Stortingets vedtak om 3 000 syriske overføringsflyktninger også i 2017. Regjeringen foreslår også å bevilge midler til deltakelse i EUs relokaliseringsprogram for 2017. Med dette tar Norge et stort ansvar i flyktningsituasjonen. Vi er også en stor humanitær giver til hjelpearbeidet i Syria og nærområdene.

Regjeringen er opptatt av god integrering og foreslår samlet 485 mill. kr til en storsatsing på integrering i 2017. Både for det norske samfunnet og den enkelte som får opphold, er god integreringspolitikk avgjørende. Vellykket integrering betyr at alle som innvandrer til Norge, og barna deres skal få muligheter og kunne bli en del av et lokalsamfunn. Dette innebærer at flyktninger skal komme i arbeid eller utdanning raskt etter at de har fått opphold.

• Vi vil innføre 50 timer kultur- og samfunnskunnskap for asylsøkere i mottak.

• Vi fortsetter arbeidet med å etablere integreringsmottakene.

• Vi foreslår å etablere et hurtigspor inn i arbeidsmarkedet for flyktninger med etterspurt kompetanse.

• Vi vil også styrke kapasiteten i Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen til å godkjenne utenlandske utdanninger.

2015 og 2016 var år med rekordhøy bosetting i Norge. Vi vet at det vil være mange flyktninger som bosettes i kommunene også i 2017. Det er viktig at vi lykkes med denne jobben. Mange kommuner viser stor vilje til å bidra med bosetting og integrering av flyktninger. Det setter regjeringen stor pris på. Godt samarbeid mellom kommune og stat er avgjørende. Det må vi fortsette med. Vi foreslår videre en ordning med ekstratilskudd til bosettingskommuner også i 2017. Disse grepene skal ruste kommunene til å utgjøre en viktig del av integrerings- og bosettingsarbeidet neste år.

Vi må unngå at større grupper av innvandrere står på utsiden av samfunnet. Dersom deler av innvandrerbefolkningen faller utenfor, kan det danne seg grupperinger som kjennetegnes av utenforskap, høy kriminalitet og ekstrem sosial kontroll. Vi har sett eksempler på områder rundt i Europa der det danner seg parallelle samfunn. Vi har ikke slike miljø i Norge i dag, og vi ønsker heller ikke slike tilstander i framtiden. Regjeringen mener vi må være i forkant og sette inn tiltak tidlig når vi ser indikasjoner på en negativ utvikling. Grønland i Oslo er et slikt område, og vi foreslår derfor en satsing for å skape en tryggere hverdag på Grønland.

Eirin Sund (A) [14:36:43]: Da jeg hørte Kristelig Folkeparti på talerstolen i dag, kjente jeg det liksom i magen. For når vi ser bildene fra verden, når vi ser flyktningkatastrofen som er i verden, er det sånn at jeg tror vi mange har tatt til tårene, noen og hver, for det vi ser. Vi kunne ønsket oss å lukke igjen øynene og håpe at det gikk over, men det gjør det ikke.

Noen av de mange av dem som er på flukt i verden, har kommet til oss, og flere av dem skal komme til oss, også i senere tid. Da er det viktig for oss i Arbeiderpartiet at vi skal ta godt imot dem, og vi må legge til rette for at de får gode liv i Norge.

For Arbeiderpartiet er prinsippet om å gjøre din plikt og kreve din rett bærebjelken i integreringspolitikken. Vi ser på mangfoldet som en ressurs for verdiskapning og for utvikling, og for møter mellom mennesker og kulturer. Vi skal stille krav, men vi skal også stille opp. Da er det helt avgjørende å legge til rette for arbeid og aktivitet. Nøkkelen til god integrering er at en lærer seg norsk og kommer seg ut i arbeid, og at en faktisk blir der. Det arbeidet må starte allerede fra første stund.

De fleste som har innvandret eller er etterkommere av innvandrere, klarer seg godt i det norske samfunnet, men det er fortsatt store utfordringer. Når andelen kvinner i arbeid er så mye lavere enn for menn, er det en kjempeutfordring. De tiltak og de grep vi skal gjøre, må være gode. Vi må ikke skape større forskjeller mellom folk, og vi må sette i gang tiltak som bygger ned de forskjellene som allerede finnes.

Representanten Njåstad tok opp i sitt innlegg i dag og berømmer og beskriver integreringspolitikken til regjeringen som «enestående», tror jeg – om ikke ordet var «enestående», hørtes det i alle fall sånn ut. Jeg deler ikke den beskrivelsen. Vi hører sjelden at statsråden snakker om eller er opptatt av integrering. Vi opplever at regjeringen og statsråden har lave ambisjoner for integreringen i Norge. Statsråden sier nå hva som er viktig, på talerstolen her, men hun gjør det motsatte i praksis. Arbeiderpartiet vil reversere regjeringens kutt i norskopplæring på mottak, fordi vi er nødt til å få folk til å lære seg norsk, bli aktivisert og komme seg ut i arbeid. Regjeringen er mest opptatt av å si at de må lære seg norsk, framfor å ta grep som sørger for at det faktisk kan skje.

Arbeiderpartiet vil gi barnehageplass til alle treåringer i mottak. Det er viktig for ungene, og det er viktig for foreldrene. Vi synes det er synd at regjeringen ikke vil være med på en tidlig innsats overfor de minste, slik at de kan lære seg språket så tidlig som mulig. For det er avgjørende for hvordan disse ungene skal klare seg framover. Vi vil også fullfinansiere barnevernstiltak i kommunene. Kommunene skal kompenseres for sine utgifter når de tar imot enslige mindreårige asylsøkere. Det er virkelig synd at regjeringen foreslår en omlegging av systemet sånn at unger med størst behov kan velges bort fordi det blir for dyrt. Dette er ikke god integrering for alle.

Arbeiderpartiet vil også at det skal være økt satsing på lønnstilskudd, fordi det også kommer til å gjøre at du får flere i arbeid, og det er det viktig at de som kommer til Norge, er, for å kunne bli integrert. De skal bli skattebetalere og bidragsytere og kunne leve egne og gode liv.

Vi vil også ha en betydelig områdesatsing, vi vil også ha en styrking av NOKUTs arbeid med kompetansekartlegging og Jobbsjansen for særlig å hjelpe innvandrerkvinner ut i arbeid. Regjeringen vil, som jeg sa i replikkrunden, betale innvandrerkvinner for å være hjemme, for ikke å arbeide og for ikke å lære norsk. Det er Arbeiderpartiet veldig imot.

Det jeg håper, er at statsråden kan legge fram nye forslag for Stortinget i det halve året som ligger foran oss neste år, som vil fremme integrering, framfor innstrammingsforslag som vil hemme integrering. Fremskrittspartiet er veldig opptatt av at en må tørre å ta innvandrings- og integreringsdebatten. Det er vi i Arbeiderpartiet helt enig i, men jeg mistenker at statsråden er mest opptatt av å få fram en splittende retorikk der det er dem og oss, og ikke ønsker diskusjon som kan føre til nye ideer og løsninger. Men jeg håper selvfølgelig at jeg tar feil, og at regjeringen i løpet av sitt siste år i regjering vil makte å bringe noe til bordet som faktisk har som mål å bedre integreringen.

Så har jeg et spørsmål jeg håper statsråden kan svare på. I replikkordvekslingen med Venstre ble i alle fall jeg i tvil om svaret vedørende det løse forslaget til Venstre som ligger og skal stemmes over i dag. Er det et forslag statsråden er enig i? Det hadde vært greit å få vite fra talerstolen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:42:10]: Innvandring er en kilde til mangfold i Norge. Det gir oss nye impulser, det gir en kulturell utveksling vi trenger, og om innvandrere kommer i arbeid, er det bidrag til økonomisk vekst i Norge. Det er derfor utrolig viktig at det legges til rette for integrering i samfunnet så raskt som mulig når innvandrere kommer. Det ligger mange gode tiltak i budsjettet, som fremmer arbeid, bl.a. Jobbsjansen, regionale etableringssentre, hurtigspor inn i arbeidslivet og ikke minst det arbeid som foregår på introduksjonssentrene. De fortjener ros i dag.

Mange innvandrere er entreprenører og oppdratt i en kultur der det å skape sin egen arbeidsplass er helt vanlig. Det er derfor positivt at komiteen merker seg at Nasjonalt senter for flerkulturell verdiskapning i Drammen driver et arbeid hvor det faktisk har bidratt til at 263 virksomheter er blitt etablert av innvandrere, og halvparten av deres kursdeltagere er kvinner. Så det er viktig at dette senteret sikres midler til å fortsette sitt utviklingsarbeid.

Norge klarer ikke å opprettholde sine velferdsordninger med en stor andel av befolkningen som ikke er i arbeid. Oljeprisfallet har skapt store utfordringer for oss, særlig på Sør- og Vestlandet, men i budsjettforliket i 2017 har vi lagt til rette for vekstevne, omstilling og trygging av velferd. Men det er bekymringsfullt at nye tall i år fra Nav viser at førstegenerasjonsinnvandrere har en arbeidsledighet som er tre ganger så høy som befolkningen for øvrig. Og det er bekymringsfullt at i snitt er kun seks av ti innvandrere i arbeid etter fullført introduksjonsprogram. Vi kan ikke ha et samfunn hvor en stor del av våre nyankomne blir stående utenfor arbeidslivet og blir avhengig av trygdeytelser for å kunne fungere.

Språk og forståelse av samfunnet rundt en er nøkkelen til å bli integrert i samfunnet, og tiden i mottakene må brukes så effektivt som mulig. Derfor er regjeringens innføring av 50-timers opplæring i kultur- og samfunnskunnskap bra.

I den internasjonale undersøkelse Migrant Integration Policy Index kommer Norge på 4. plass etter land som Canada, Finland og New Zealand når det gjelder integreringspolitikk, så dette er ikke et sort bilde. Norge har et godt regelverk og gode rammebetingelser som fremmer integrering av innvandrere. Men med behov for omstilling i norsk økonomi, økt arbeidsledighet og større innvandring som følge av krig og uro i verden omkring oss utfordres vår integreringspolitikk i alle ledd. Flere av dem som kommer, må i arbeid, og de fleste av dem som kommer, vil også i arbeid, men det tar for lang tid, og vi må ha mer dynamiske løsninger skal vi lykkes.

I en rapport fra NIBR i 2015 om regionale muligheter og barrierer for sysselsetting av innvandrere kommer det fram at det er for dårlig lokal og regional styring for å gjennomføre politikken vår på de ulike saksområdene. Vi må inkludere alle aktørene mye bedre skal virkemidlene tilpasses. Det kommer også fram at det er for rigide virkemidler i Nav, og det er ikke tilpasset den lokale innvandrerbefolkningen og arbeidsmarkedets behov. Det påpekes også at introduksjonsprogrammet er for lite arbeidsrettet. Vi trenger med andre ord å tenke nytt for å få til god integrering og å få flere i arbeid. Høyre vil være med på det.

Etablering av integreringsmottak er nytt. Det har møtt noe motstand, men vi må tørre å være mer dristig enn vi er i dag, for utviklingen av tilbud i integreringsmottak skal skje i samarbeid med kommunene, asylmottak i kommunen og karrieresenter i nærheten og det frivillige. Modellene skal evalueres, og departementet har sagt at de skal bygge videre på det som er bra, altså «best practice». Å være i arbeid hindrer utenforskap og fremmer deltagelse i samfunnet. Det er det vi ønsker av dem som kommer til oss.

Helga Pedersen (A) [14:47:38]: Det er sterk kost å se på tv om kveldene – å se situasjonen i Aleppo. Det berører, og det er også en påminnelse om at befolkningen i Syria og flyktningene i Syrias nærområder er i en forferdelig vanskelig situasjon. Når 2016 går mot slutten, er det verdt å minne om de utallige livene som også i år har gått tapt i Middelhavet. Krig, fattigdom og klimaendringer driver mennesker på flukt eller på søken etter et bedre liv, med de menneskelige omkostningene det har. Verdens flyktninger trenger bedre beskyttelse enn de får i dag, og Norge må være en pådriver for det gjennom humanitær innsats og internasjonalt samarbeid, ikke minst i Europa.

Utfordringene knyttet til migrasjon setter verdenssamfunnet og lokalsamfunnet på prøve. Det fordrer mer samarbeid for å gi flyktninger vern, for å sikre kontroll med grensene og for å sikre at asylinstituttet består: samarbeid mellom land, samarbeid mellom partier og samarbeid mellom stat, kommune og frivillighet. Fremskrittspartiet har tidligere i debatten i dag beskyldt Arbeiderpartiet for å ta en konfronterende linje. Det er mulig at det var et forsøk på en spøk, men med fare for å bli oppfattet som sur synes jeg ikke det var spesielt morsomt. Jeg synes det faktisk er respektløst når vi ser på hva som har skjedd i verden rundt oss og i Stortinget det siste året. Partiene på Stortinget har tatt ansvar og stilt opp gjennom forlik. Vi har ikke støttet alt regjeringen har kommet med, slik som Kristelig Folkeparti kom i skade for å hevde. Men vi har stilt opp, og det er ingen regjering noensinne som har hatt et så godt utgangspunkt for å kunne håndtere de veldig vanskelige sakene på flyktning- og asylfeltet som dagens regjering har hatt. Derfor er det påfallende at regjeringen ikke klarte å håndtere situasjonen bedre enn det de gjorde sist høst, og at de ennå ikke har klart å rydde opp. Det må regjeringspartiene tåle å høre og slutte å drive med ansvarsfraskrivelse.

Sist høst tok Stortinget på 48 timer stilling til endringer i utlendingsloven der man bl.a. fjernet kravet om realitetsbehandling for asylsøkere som hadde opphold i Russland. Status ett år etterpå er at av de 5 000 personene som kom over grensen på Storskog, er svært mange forsvunnet fra mottak. Noen er returnert, mens resten likevel får realitetsbehandlet sin asylsøknad etter veldig lang tid i en uavklart situasjon. Det stilles også svært mange spørsmål knyttet til rettssikkerheten for asylsøkerne, som jeg forventer at statsråden svarer ut her i dag. Når det gjelder forholdet til Russland, er det også mange ubesvarte spørsmål, og der imøteser jeg denne redegjørelsen som vi skal få etter jul.

Sist høst, da regjeringen sviktet på Storskog og ikke klarte å stille opp med folk eller ressurser for å ta hånd om dem som kom, var det noen andre som stilte opp. Det var frivilligheten, og det var Sør-Varanger kommune, som opprettet akuttmottak. Nå går det mot rettssak mellom Sør-Varanger kommune og UDI fordi Sør-Varanger kommune mener de ikke har fått refundert alle de pengene de la ut. Jeg tenker at det er en uverdig behandling av denne kommunen.

Det ser ut til at statsråden tidvis har gode dager med mye tid å fordrive på Facebook. Jeg vil anbefale henne at hun en dag logger av og setter seg ned med ordfører Rune Rafaelsen og finner en politisk løsning på asylregningen som Sør-Varanger kommune sitter igjen med, og som nå har ført til kutt i velferdstjenester og eldreomsorg lokalt – et ganske trist resultat av å stille opp på dugnaden.

Det er også flere andre kommuner som ikke har fått dekket de kostnadene de har hatt. Det er negativt for kommuneøkonomien. Men en annen veldig uheldig konsekvens av at kommunene blir økonomisk straffet for å ha stilt opp, er at det ikke er sikkert de stiller opp neste gang det er behov for deres innsats. Jeg hører også at regjeringspartiene her skryter av dialogen med bl.a. KS, men KS har kraftig advart mot den nye refusjonsordningen for barnevernstiltak for enslige mindreårige asylsøkere, så det kan godt hende man har dialog, men regjeringen har valgt å ikke lytte til kommunene, og det er alvorlig.

Når det gjelder kutt i språkopplæringen og løfter om kontantstøtte bare du har vært i Norge i fem år, er heller ikke det noe bidrag til kommunene til å si at her i Norge lærer vi oss norsk, og vi kommer oss ut i arbeid.

Bente Stein Mathisen (H) [14:52:57]: Jeg er glad for at vi har en regjering som jobber målrettet med å få til en god integrering av flyktninger. Stortinget behandlet regjeringens integreringsmelding rett før sommeren. Denne meldingen følges nå opp i budsjettet, med finansiering av flere viktige tiltak, slik at de som har fått innvilget opphold, raskest mulig blir integrert i samfunnet vårt.

Det er krevende å være ny i et fremmed land, ikke kunne språket, ikke ha familie og nettverk og måtte forholde seg til en annen kultur, med andre regler, normer og krav. Det er viktig å møte flyktningene med medmenneskelighet og raushet og prøve å forstå hvilken vanskelig situasjon de er i. Men skal vi lykkes med integreringen, er det også nødvendig å stille krav. Det å stille krav handler om respekt for og tro på at våre nye medborgere er viktige bidragsytere i samfunnet vårt.

En effektiv og god integreringspolitikk handler om å legge til rette, slik at flyktninger og innvandrere kommer i jobb. Det å tjene egne penger, eie sin egen bolig, ha kontakt med andre og kunne språket er viktige faktorer i integreringen. Integreringsarbeidet må derfor settes i gang så fort som mulig for dem som etter all sannsynlighet vil få innvilget opphold. Derfor er tiltaket integreringsmottak for motiverte asylsøkere viktig. På disse mottakene er det kontrakter med plikter og krav i et intensivt program, med bl.a. 50 timer opplæring i kultur- og samfunnskunnskap og en styrket yrkesveiledning. Det å lære om det norske samfunnet, om norske lover og regler og om vår kultur og væremåte vil være til stor hjelp for mange i overgangen til samfunnet og til arbeidslivet.

Regjeringen har også åpnet opp for midlertidig arbeidstillatelse for asylsøkere som samarbeider om avklaring av identitet, og som har høy sannsynlighet for opphold. Det er positivt. Altfor mange har blitt sittende uvirksomme i mottak og vente på asylintervju. Dette tiltaket vil fremme integreringen og hjelpe flere til å komme raskere i gang med livet sitt her i landet.

I introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger vil regjeringen at arbeidsfokuseringen skal vektlegges mye mer. Norskundervisning og annen opplæring i kommunene skal styrke hverandre i stedet for å være i konkurranse med hverandre. Det må etterstrebes flere parallelle løp. Det er viktig å lære norsk, men det må ikke være en hindring for en mulighet for å komme i jobb. Opplæring og sysselsettingstiltak må samordnes, slik at de som flytter hit fra en helt annen kultur, raskere kan bli en naturlig del av vårt samfunn. Vi har ikke tid og råd til at det tar mange år før innvandrere er kvalifisert for arbeid.

For et par dager siden leste jeg at ordet «hverdagsintegrering» er blitt kåret til årets nyord av NHH og Språkrådet. Det var Erna Solberg, vår statsminister, som lanserte dette ordet i sin nyttårstale, der hun utfordret oss alle til å ta del i det store dugnadsarbeidet med å bistå våre nye naboer og landsmenn i å bli kjent med det norske samfunnet. «Hverdagsintegrering» synes jeg er et flott ord. Ordet rommer det vi gjør i hverdagen vår, og den innsats som gjøres av folk flest – nordmenn som bryr seg, inviterer flyktninger med hjem og innvandrere med på fotballag eller på julebakst, som stiller opp på språkkafeer, eller hjelper til med å skaffe bolig eller med andre praktiske ting.

Integrering og likestilling må være i fokus i alt vi gjør. Jeg har møtt mange som har bodd lenge i Norge, og som har fått norsk statsborgerskap, men som likevel opplever at de ikke helt er fullverdige medlemmer av det norske samfunnet. Det er trist å høre. Med en annen hudfarge og et utenlandsk navn opplever flere ikke å bli innkalt til jobbintervju selv om de er kvalifisert – ja overkvalifisert. Vi ønsker et samfunn hvor alle er like mye verdt. Derfor må vi jobbe med å endre holdninger og praksis.

Helt til slutt: Jeg vil oppfordre oss alle – meg selv inkludert – til å bli bedre i hverdagsintegrering og invitere våre nye medborgere inn på våre sosiale arenaer og treffsteder. Ingen er tjent med at noen opplever å være på utsiden og ikke høre til i det norske samfunnet. Med god integrering vil våre nye medborgere kunne bli aktive deltakere i samfunnsliv og arbeidsliv og bidra til å skape et bedre Norge sammen med oss.

Stine Renate Håheim (A) [14:57:39]: Vi lever i en verden med brutale kontraster. Mens vi haster rundt i jakten på de siste julegavene, løper mennesker for sine liv i Aleppo. Mens mange av oss gleder seg til å spise julemiddag med familien i julen, er det mange som ikke aner om de har mat på bordet i morgen. Og når vi på julaften går rundt juletreet og synger «deilig er jorden», er jorden alt annet enn deilig for dem som lever midt i krigens brutale virkelighet.

Norsk Folkehjelps partnere melder nå at i Syria varsles det om massakre mot sivile – kvinner og barn blir regelrett henrettet – om barn som sulter, og fortvilte foreldre. Mange steder i verden er det en humanitær katastrofe og menneskelig nød som jeg tror det er vanskelig for oss å fatte. Jeg tror ikke det er mulig å forstå frykten som mange mennesker på denne jorden opplever. Men det som er mulig å forstå, er hvorfor de legger på flukt, hvorfor de forlater alt de eier og legger ut på en livsfarlig flukt i håp om å komme til trygghet.

Flyktningkrisen er på ingen måte over. Den har aldri vært større. Hittil i år har altså 4 700 mennesker omkommet i Middelhavet. Det er tusen flere i år enn det var i fjor. Menneskesmuglerne blir mer og mer brutale, og Leger Uten Grenser melder at ni av ti barn nå reiser helt alene over Middelhavet. Vi ser gang på gang hvordan flyktningene blir tapere når storpolitikken utspiller seg – som når 75 000 mennesker strander i ingenmannsland mellom Jordan og Syria. Jordan nekter å åpne grensene. De har lenge sagt klart ifra til verdenssamfunnet om at ansvaret må fordeles mer rettferdig. Og når vi ser uverdige forhold i overfylte leire i Hellas og Italia, er det flyktningene som taper når land etter land deltar i et svarteperspill hvor det er om å gjøre å ta minst mulig ansvar. Aldri før har så mange vært på flukt. Det er lett å bli motløs, men det finnes heldigvis håp.

Forrige helg var mange av oss i Rådhuset og hørte nobelforedraget til president Juan Manuel Santos. Det traff veldig godt, også i det som skjer i resten av verden. Jeg har lyst til å lese opp noen sitater fra talen:

«I en verden der kriger og konflikter næres av hat og fordommer, må vi finne tilgivelsen og forsoningens vei.

I en verden der landegrensene stenges for innvandrere, der minoriteter angripes og de som er annerledes ekskluderes, må vi evne å leve side om side med mangfoldet og verdsette hvordan det beriker våre samfunn.

Til sjuende og sist er vi alle mennesker. (…) Vi er alle en del av dette eventyret det er å være i live og bo på denne planeten.»

Jeg tror mange kunne hatt nytte av å lese den talen og gå litt i seg selv. I debatten om asyl og flyktninger er det nettopp det vi må huske: Vi har mer til felles enn det som skiller oss. Mangfoldet er ingen trussel. Mangfoldet beriker oss. Det er de som frykter mangfoldet som skremmer meg, de som driver med splitt og hersk, som skaper avstand i stedet for å samle, som driver politisk spill framfor å bruke tiden på politiske løsninger.

Arbeiderpartiet legger i dag fram en rekke satsinger på integrering, konkrete tiltak. Vi skal stille krav, men vi skal også stille opp. Da har det noe å si hvilke ord vi bruker, hvordan vi snakker om våre medmennesker, hvordan vi som ansvarlige politikere prøver å samle oss og stå sammen i utfordringene som møter oss.

Jeg har lyst til å avslutte med nok et sitat fra nobelforedraget:

«Vårt hjemsted er Verden. Og vår rase er Menneskeheten.

Hvis vi forstår dette, hvis vi gjør dette til en del av vår individuelle og kollektive bevissthet, kan vi fjerne selve roten til konflikt og krig.»

Jeg håper det er flere som lytter til dette nobelforedraget, og at vi kan samles igjen på nyåret og møte utfordringer med løsninger og ikke med fordommer.

Mudassar Kapur (H) [15:02:58]: Denne debatten og dette saksfeltet favner bredt. Den begynner langt utenfor landets grenser og ender i våre kommuner og våre nabolag. Da må vi også ha forståelse for at debatten er kompleks. Det finnes ikke korrekte svar i alle situasjoner. Det er ikke noe svart-hvitt hver eneste gang.

La oss være enige om følgende: De som vil mye, er ikke dumsnille. De som er skeptiske og stiller spørsmål, er ikke slemme, og de som ikke har alle svarene, er ikke tiltaksløse. Stilt overfor en stor utfordring av den dimensjonen vi har foran oss, er det nettopp summen av alle stemmene som vil skape en politikk og løsninger som vil få legitimitet i befolkningen og stå seg over tid.

Det er nemlig slik at dersom vi mislykkes med arbeidet, risikerer vi økte sosiale forskjeller. Utfordringen vi står overfor nå, har en helt annen dimensjon og størrelse enn vi har sett noen gang før når det gjelder integrering. Dagens integreringsmodell hadde derfor trengt en fornyelse etter å ha stått stille i altfor mange år.

Vi må sørge for at veien fra flyktning til en integrert og inkludert samfunnsborger blir kortest mulig, og arbeidet med dette handler om politiske realiteter. Derfor sørger denne regjeringen for at integrering handler om bolig, arbeid, velferdstjenester, språk og ikke minst kommuneøkonomi, som ser dette i sammenheng.

Vi sørger for at integreringen starter tidligere. Vi sørger for både god norskopplæring og samfunnskunnskap allerede i mottaksfasen. Det er faktisk viktig at man i tillegg til norskopplæring lærer mer om våre verdier, normer, kultur og lover. Integreringsmottakene vil være med og sørge for å intensivere dette arbeidet ytterligere.

Den norske bosettingsmodellen er god. Vi er tjent med en frivillig linje, og jeg vil fra denne talerstol i dag takke alle kommuner som bidrar i denne dugnaden. Uten dem hadde ikke dette arbeidet vært mulig.

I altfor mange kommuner er det for få som kommer ut i jobb eller utdanning etter endt introduksjonsprogram. Samtidig er det store forskjeller mellom kommuner. Introduksjonsprogrammet i kommunen må se språkopplæring, arbeidspraksis, utdanning og involvering i lokalsamfunnet i sammenheng. Kommuner som ser på integrering som en integrert del av sine kommunale tjenester, lykkes i å levere gode resultater. Kommunene må samarbeide tettere med næringslivet for å få folk ut i jobb. Tidlig kompetansekartlegging, differensierte løp og «fast track»-ordninger er nødvendige tiltak. I integreringsmeldingen var det varslet mange slike tiltak, og regjeringen følger nå opp disse i budsjettet for neste år.

Så til slutt: Når alle fine taler er holdt, politiske vedtak er gjort, og systemene er på plass, handler dette også om hvordan vi tar imot og ser på våre nye landsmenn. Har vi fått en ny innvandrer i nabolaget, eller har vi fått en ny nabo? Har våre barn fått en innvandrergutt i klassen eller en ny klassekamerat? Har vi fått en ny innvandrerkvinne på jobben eller en ny kollega? Det er nettopp det hverdagsintegreringen handler om. Ansvaret for å få til dette ligger både hos den enkelte innvandrer, oss som enkeltpersoner og oss som storsamfunn.

Jan Bøhler (A) [15:07:40]: Komitélederen la vekt på integrering i sitt åpningsinnlegg.

Også jeg vil konsentrere meg om det, og særlig om en arbeidsmetode jeg mener vi snakker for lite om, og som kanskje er undervurdert, nemlig områdesatsingene. Det er en arbeidsform vi bør utvikle videre i områder der det er mange med innvandrerbakgrunn, mange som har kommet som asylsøkere, flyktninger, mange med lave inntekter, kort utdanning, det er trangboddhet, det er en stor andel «dropouts», frafall i videregående skole, osv. Det er viktig å være veldig tidlig ute, være i forkant med å forebygge alle slags tendenser til parallellsamfunn.

Groruddalssatsingen har skapt ny optimisme og positiv utvikling. Det er bra at regjeringen har forpliktet seg til – i et spleiselag med Oslo kommune – å fortsette den satsingen i ti år til. Ett av hovedområdene, hovedfeltene, man skal satse på i de ti nye årene, er opprusting av nærmiljøet. Da blir det feil at regjeringen i sitt budsjettforslag har kuttet hele bevilgningen under det som heter Kap. 590 post 72 Tilskudd til bolig-, by- og områdeutvikling. Arbeiderpartiet har lagt inn igjen de 21,1 mill. kr i sitt budsjettalternativ.

Det er også positivt at regjeringen sammen med Oslo kommune vil starte en områdesatsing på Grønland-Vaterland-Tøyen, som statsråden var inne på. Hvis vi legger sammen de beløpene jeg ser på ulike poster i statsbudsjettet til det området, er vi over 34 mill. kr – 34,5 mill. kr, tror jeg. Det er en start som kan bli god og viktig. Det er veldig avgjørende at dette området får et løft, bl.a. ved at vi får tatt bedre tak i det som er av kriminalitet, rus og langermiljøer i området, hvor det også er et eget miljø som holder på med rusgiften khat, og som skader et stort og viktig innvandrermiljø. Fra begynnelsen av er det viktig at de pengene som skal brukes i Grønland-Vaterland-Tøyen-satsingen, ikke bare risles ut til alle slags gode formål, men at stat og kommune sammen skaper en plan, slik at det er håp om grunnleggende endring i området. Slike penger kan fort bare bli borte enkeltvis i ting, som kan være positivt, men som ikke gir en grunnleggende endring.

Et annet viktig område for slike satsinger – som bare så vidt er nevnt, jeg fant bare ett ord i alle budsjettdokumentene fra regjeringen – er Oslo Sør. Det handler om områdene Holmlia, Bjørndal og Mortensrud, med ca. 45 000 mennesker. Utviklingen i den senere tid har vist at vi har noen av våre største utfordringer der når det gjelder kriminelle gjenger – som bygger revir, og som med kidnappinger og torpedovirksomhet setter sitt preg på uteområdene. Vi har stort behov for å forbedre forebyggingen blant ungdom og andre der, forbedre integreringen og bygge mer attraktive nærmiljøer, slik vi har sett på f.eks. Furuset i Groruddalen, hvor utviklingen har blitt snudd.

Hvis utviklingen i slike områder blir negativ i årene framover, vil det sette sitt preg på hele integreringsdebatten i Norge – ikke bare i Oslo, men i hele landet. Jeg viser til andre land, der man har forsømt seg, lukket øynene for lenge for en problematisk utvikling i noen drabantbyer – vi ser hva slags klima man har fått når det gjelder integreringen og utviklingen i samfunnet. Så jeg bare oppfordrer innstendig de andre partiene til å støtte forslag nr. 4, fra Arbeiderpartiet, i innstillingen fra kommunal- og forvaltningskomiteen, der det heter:

«Stortinget ber regjeringen innlede forhandlinger med Oslo kommune, slik at den felles satsingen i Oslo Sør eller Søndre Nordstrand bydel kan forlenges i ti år til når den går ut i 2017.»

Det vil altså ikke innebære noen nye kostnader e.l. på budsjettet for neste år, for 2017, men man vil kunne komme tilbake til det i 2018, når satsingen på Oslo Sør går ut neste år.

Vi kan diskutere veldig mye generelt som er vel og bra med integrering, men hvis vi ikke greier å gå sammen og være i forkant med å løse problemer i områder der integreringen settes mest på prøve, setter vi hele vellykketheten i integreringspolitikken i fare. Så vær så snill, andre partier – vurder å støtte forslag nr. 4 i dagens innstilling!

Peter N. Myhre (FrP) [15:12:51]: Da får jeg fortsette der Jan Bøhler sluttet. Men først et sitat:

«En del europeiske land har hatt adskillig større innvandring enn Norge. Foreløpig representerer ikke innvandringen noe stort problem for oss, men vi ser klare resultater i Tyskland, Frankrike, Nederland og England på hva som kan skje når for store grupper innvandrere med en helt annen kulturbakgrunn, andre oppfatninger om rettsbegreper, andre religioner, osv. bosetter seg. De har dannet ghettoer, de nekter å rette seg etter regler og normer som gjelder i deres nye hjemland. Vi har fått opptøyer og kriminalitet, til og med i Norge.»

Dette skrev jeg i en artikkel i Aftenposten i desember 1981, for nøyaktig 35 år siden. Det som het ghettoer den gangen, var kanskje litt inspirert av Elvis Presley. Det kalles parallellsamfunn i dag. Dessverre viser det seg at mine bekymringer den gangen var berettiget. Men la det være sagt, de aller fleste innvandrere kommer til Norge med de beste intensjoner. De alle fleste integrerer seg og finner seg til rette i det norske samfunnet. Men dessverre har det kommet for mange på for kort tid.

I Oslo har folketallet steget med 220 000 innbyggere siden 1981, da jeg skrev den artikkelen. Nesten hele befolkningsveksten har kommet på grunn av innvandring. I Oslos 15 bydeler, som gjennomsnittlig har 44 000 innbyggere, er innvandrerbefolkningen i flertall i 3 bydeler: Alna, Stovner og Søndre Nordstrand. Da er minoritetsbefolkningen 100 pst., for også de etnisk norske er i minoritet i sitt eget land, i Norges hovedstad. Og flere bydeler følger etter.

Under slike omstendigheter er det selvsagt vanskelig å integrere våre nye landsmenn. Derfor oppstår parallellsamfunn, derfor fortoner det seg uviktig for unge å lære seg norsk, de kommer langt med sitt morsmål i sine lokale områder og bydeler. Derfor oppstår gjengkriminalitet, hat, vold og annen kriminalitet. Den samme utviklingen er også i gang i resten av landet, men det synes best – eller verst – i Oslo.

Norges befolkning utgjør mindre enn én promille av verdens befolkning. En for slapp innvandrings- og flyktningpolitikk vil derfor gi irreversible forandringer, rett ut sagt gjøre uopprettelig skade på det landet vi alle er så glad i. Jeg vil mane til forsiktighet i innvandringspolitikken. Fremskrittspartiet anbefaler en streng, men rettferdig innvandringspolitikk. Det er det eneste bærekraftige.

Kari Henriksen (A) [15:15:59]: Stine Renate Håheim, representanten fra Arbeiderpartiet, beskrev verdenssituasjonen på en glimrende måte. I Kristiansand har vi en regional krise, et regionalt resultat av den virkeligheten som er beskrevet her globalt. Fædrelandsvennen, avisa vår, beskriver et regionalt drama: Enslige mindreårige med destruktiv atferd, trusler, hærverk, selvmord og selvskading. UDI over hele landet er bekymret, skriver avisen. Det er en negativ trend i asylmottakene. 18 beboere er forsvunnet siste uke, bare på Sørlandet.

Dette handler også om integrering. De som er her, de er her, og innvandrings- og integreringsministeren har et ansvar for dem. Statsråden og regjeringa er ansvarlige for å håndtere den håpløshet og desperasjon vi ser hos disse ungdommene. Når de er på norsk jord, uansett om asylsøknaden er innvilget eller ikke, har fagstatsråden og regjeringa ansvaret for å sørge for trygghet og ro i mottakene, og de har et ansvar for å dempe risikoen og truslene som disse ungdommene kan utsettes for når de forsvinner fra mottakene.

Kommuner og faginstanser på Sørlandet opplever svært alvorlige situasjoner, og det ser ut til at statsråd Listhaug gjør det samme som de fleste statsråder fra denne regjeringa: peker nedover. Men jeg håper statsråden er i dialog med uteapparatet og er tett på utviklingen. I min region har kommuner og UDI uttrykt sterk bekymring for situasjonen. Jeg vil be statsråden om å orientere Stortinget om hvilke råd hun har gitt til UDI, og eventuelt til Fylkesmannen i Agder, om den alvorlige situasjonen som er på Sørlandet. Har statsråden hatt kontakt med de aktuelle kommunene for å lytte til hvilke utfordringer de har, f.eks. RVTS Sør, kompetansesenteret for vold og traumatisk stress?

I avisen står det at statsråden skulle avgi svar på mandag til avisen, men jeg har ikke sett noe svar. Jeg kan kanskje be statsråden om å bruke denne anledningen til å svare på det spørsmålet. Trygghet og sikkerhet for samfunnet handler også om trygget og sikkerhet for innbyggerne hver for seg. Derfor er det ansvaret statsråden har for å sørge for at enslige mindreårige ikke drukner i desperasjon og håpløshet, et stort ansvar, som også handler om samfunnssikkerhet og trygghet.

Statsråd Sylvi Listhaug [15:19:12]: Det er mange som hevder at vi bruker for lite tid på integrering. Til det kan jeg si at det er det jeg kanskje bruker mest tid på når jeg er rundt omkring i Norge – besøke kommuner og besøke forskjellige virksomheter som driver med integrering. Men av en eller annen grunn er det ikke så spennende for mediene å slå det stort opp. Det kan jo være fordi det i integreringspolitikken er større grad av enighet her i salen.

Så til det løse forslaget fra Venstre. Jeg må si at jeg har vanskelig for å se at vi kan sikre dette noe bedre enn i dag. Jeg vil understreke at de som har krav på beskyttelse, får det, uavhengig av om de er under 18 år eller over 18 år. Der det er tvil når man legger sammen alderstesten og de øvrige opplysninger i saken, skal tvilen alltid komme vedkommende til gode. Jeg vil også understreke at UDI legger inn en sikkerhetsmargin i disse sakene, og at vi bruker de metodene som er tilgjengelig.

Jeg er helt enig med dem som sier at de metodene ikke er optimale. Det er det en diskusjon om, og det har det vært i årevis. Man kan søke på dette og finne ut at denne diskusjonen har gått gjennom flere år og sånn sett er noe som flere regjeringer har vært borti. Men det jobbes med å se på hvordan vi kan forbedre det, og Folkehelseinstituttet har overtatt det faglige ansvaret.

Når det gjelder Sørlandet, er det ikke sånn at jeg i hverdagen har direkte kontakt med enkelte kommuner, men jeg har registrert at det er uro på noen av de mottakene som er for enslige mindreårige. Det er jeg selvfølgelig veldig opptatt av, og av at UDI følger opp dette på en god måte. Jeg skjønner at disse unge synes det er vanskelig når man er kommet til Norge for å starte et nytt og bedre liv, og at en del av dem som er mellom 16 og 18 år, nå kommer til å få begrenset tillatelse. Det er en situasjon som jeg følger med på, og som det også er viktig å følge med på videre.

Men det er helt nødvendig at vi fører en streng og ansvarlig politikk, for ellers vet vi at signalene ut vil være at Norge igjen kan framstå som mer attraktivt, og da vil vi summa summarum ikke greie å hjelpe like mange mennesker som vi kanskje kan ved å ha kontroll. Det har bl.a. gjort at vi i år kan bevilge mer penger til hjelp i nærområdene, nettopp fordi vi får store innsparinger her hjemme. Det er i hvert fall mitt mål: å hjelpe flest mulig. Da må vi ha kontroll her hjemme.

Karin Andersen (SV) [15:22:31]: Jeg registrerer at statsråden nå kom inn på det som vel egentlig er hennes hovedsak, nemlig at færrest mulig skal komme til Norge sjøl om det er mange som trenger beskyttelse, at Norge skal være aller strengest i hele Europa, og at det er viktig å skremme vekk reelle asylsøkere fra å søke i Norge. Det er realiteten.

Når det gjelder at de som har krav på beskyttelse, faktisk får opphold, kan det reises tvil om det når de rettshjelpsdugnadene som er gjennomført, viser at mange som tar saken sin til rettssalen, faktisk vinner. Det gjelder også en del av de enslige mindreårige som har vært uttransportert til Trandum, men som har lykkes i å få tak i en advokat som viser at det var feil, slik at de blir hentet ut igjen. Når regjeringen i tillegg kutter i rettshjelpsordninger, er dette usikkert.

Det siste er landvurderingen, der det ikke er mulig for regjeringen å presentere eller vise fram en rapport som viser at denne landvurderingen nå er slik at det er tryggere for intern retur i Kabul – det mener ingen andre land enn Norge. Og at flertallet på Stortinget også har fjernet rimelighetskravet, er ikke bare statsrådens ansvar; det er alles ansvar.

Stine Renate Håheim var oppe her i stad og holdt et innlegg som jeg ønsker jeg hadde holdt sjøl. Det var et godt innlegg, og jeg håper inderlig at representanten får mer gjennomslag i eget parti framover, slik at vi kan få på plass en human og rettferdig flyktningpolitikk.

Vi har vært utfordret litt på strenghet i dette. Jeg vil si at SV gjennom alle år har hatt like mye penger til retur som det regjeringen har hatt, men vi er uenig i prioriteringen. Regjeringen prioriterer nå f.eks. tilbakekall og å ta barnefamilier som er her lovlig med midlertidig tillatelse, som aldri har gjort en katt fortred eller noe feil, og som forsørger seg sjøl. I stedet har man ikke ressurser til å prioritere å kaste ut dem som faktisk er kriminelle. Det er en prioritering SV er rystende uenig i, og jeg kan ikke forstå at regjeringen kan fortsette med dette.

Jeg vil også påpeke at jeg mener den politikken som føres nå, er ekstremt familieuvennlig. Så langt man kan, forsøker man å nedprioritere og nekte folk som enten er blitt splittet i krig eller har funnet kjærligheten på tvers av landegrensene, sitt ønske om å være sammen som familie. Det går rett og slett ikke an; de har ikke gjort noe annet feil enn kanskje å være på ulik side av en grense.

Så skal jeg gi beskjed om at SV stemmer for Arbeiderpartiets forslag som representanten Bøhler var oppe her i stad og gjorde rede for.

Stein Erik Lauvås (A) [15:26:02]: Det har tidvis vært en ganske god debatt, syns jeg, og saklighetsnivået skal man vel heller egentlig ikke klage veldig mye på. Så det er et godt utgangspunkt når man skal se framover.

Dette med alderstesting har vært tema her i dag også, og statsråden bekrefter at her skal på en måte tvilen komme til gode. Men så viser statsråden videre til at det er enighet om at ansvaret for dette skal flyttes over til Folkehelseinstituttet fra 1. januar 2017. Men det foreligger også en enighet om at det skal utvikles nye og bedre og mer treffsikre metoder for dette. Det blir litt for ullent, så jeg ber statsråden være mer konkret på følgende: Når kan vi forvente å få tilbakemelding på når disse bedre, mer treffsikre metodene kommer i bruk? Jeg tror det ville være bra om statsråden kunne avklare det.

Fremdeles til rettssikkerheten: Jeg er bekymret – mange er bekymret for om rettssikkerheten blir ivaretatt på en god nok måte. Det burde også statsråden være litt bekymret for daglig og forsikre seg om. Så jeg håper at statsråden kan være helt tydelig i sin forsikring overfor Stortinget her nå, at rettssikkerheten til asylsøkerne blir ivaretatt slik man må forvente. Statsråden bør gi en tydelig forsikring om det her i Stortinget i dag, når hun er her og har muligheten, at slik er det.

Så bare en stemmeforklaring. Vi har omtalt dette tidligere. Vi har ikke fått noen tilbakemelding på det. Derfor vil Arbeiderpartiet nå støtte SVs forslag nr. 10. Vi vil også støtte SVs forslag nr. 19 i innstillingen.

Kari Henriksen (A) [15:28:45]: Først vil jeg si at jeg setter pris på at statsråden på sparket ga svar om Sørlandet. Noe av den frustrasjonen som uttrykkes der nede, er en frustrasjon som bl.a. handler om saksbehandlingstid. De opplever at de har sittet her i veldig lang tid, de har ikke fått svar på sine søknader, og de vet ikke hva som skal skje. Så jeg vil gjerne utfordre statsråden til å si noe om hvordan utviklingen har vært når det gjelder saksbehandlingstid. Jeg leste på nettet at det tok rundt ti måneder, i hvert fall, før en kunne forvente svar. Statsråden var også inne på det i sitt innlegg, at en forventet at en ville ha svar i 2017. Men har tiden gått opp, eller har den gått ned? Det ber jeg statsråden svare på.

Noe av den frustrasjonen handler om at det ikke er barnevernsfaglig kompetanse i mottakene. Det er fragmenterte helsetjenestetilbud. Kommunene har svære variasjoner i hvordan de klarer å håndtere de store utfordringene som helsetilstanden til noen av disse ungdommene gir.

På slutten av debatten vil jeg gjerne invitere statsråden til å reflektere litt rundt dette. Hva mener statsråden skal til for å dempe uroen og håpløsheten til disse unge menneskene? Jeg regner med at statsråden vil svare UDI formelt i brevs form på den bekymringen de har tatt opp, men jeg synes det kunne vært interessant om statsråden kunne si noe til Stortinget også om hva hun tenker er viktig når det gjelder det ansvaret statsråden har for at uro og håpløshet ikke får grobunn i mottakene for enslige asylsøkere.

Til slutt vil jeg bare si at jeg deler bekymringen som representanten Lauvås var inne på, og som også Helga Pedersen – så vidt jeg husker – nevnte i sitt innlegg, og det gjelder rettssikkerheten for disse menneskene. Det er ikke bare representanten Lauvås, oss og SV som er bekymret for den. Den er også asylsøkerne bekymret for. Det kommer meldinger om at de er dypt bekymret for om rettssikkerheten blir ivaretatt. Så jeg vil gjerne også be statsråden gi garantier her til Stortinget om at internasjonale lover og konvensjoner følges, og at denne praksisen føres innenfor rettssikkerhetsprinsipper.

Statsråd Sylvi Listhaug [15:31:45]: Folkehelseinstituttet fikk det nasjonale fagansvaret fra 1. januar 2016 og jobber nå med metodene som benyttes, for at de skal være vitenskapelig baserte, objektive og med så liten grad av skjønn som mulig. Akkurat når de kommer tilbake med eventuelle endringer, kan ikke jeg si her og nå. Det må jeg få komme tilbake til. Som jeg sa, er det ingen andre som har funnet noen andre metoder som er bedre. Vi bruker de beste som er, og så får vi håpe at det er mulig å finne noe som er enda mer treffsikkert.

Til det med rettssikkerhet: Jeg skal besvare et skriftlig spørsmål fra representanten Lauvås, så jeg vil komme tilbake til det. Men jeg forutsetter at de lover og regler som gjelder, knyttet til dette, følges i disse sakene. Jeg vil også legge til at diskusjonen rundt rettssikkerhet er en diskusjon som har vært på dette området gjennom veldig mange år, også under skiftende regjeringer, og som ofte blir satt på spissen av vanskelige enkeltsaker, der personer er i en veldig vanskelig situasjon og skal sendes ut av landet.

Når det gjelder saksbehandlingstiden, vil den automatisk gå nedover som følge av at det kommer få til Norge, så akkurat hvor lang den er nå, kan jeg ikke svare på på stående fot, men det kan representanten Kari Henriksen selvfølgelig få svar på senere.

Når det gjelder uro og håpløshet, må dette følges opp av UDI overfor de enkelte mottakene. I tillegg er det gledelig at vi i fjor styrket den barnefaglige kompetansen på mottakene. Det kommer vi til å gjøre også neste år som følge av budsjettforliket. Det vil hjelpe. Men utgangspunktet er at ungdom har kommet til Norge med et håp om å få bli. De får begrensede tillatelser, og det er en utfordring for dem. Samtidig er det viktig at vi fører den strenge og ansvarlige politikken som er vedtatt, og følger opp dette så godt som mulig innenfor de rammene.

Peter N. Myhre (FrP) [15:34:30]: Jeg har merket meg forslag nr. 4, fra Arbeiderpartiet:

«Stortinget ber regjeringen innlede forhandlinger med Oslo kommune, slik at den felles satsingen i Oslo Sør eller Søndre Nordstrand bydel kan forlenges i ti år til når den går ut i 2017.»

Jeg er litt usikker på i hvor stor grad dette vil få budsjettmessige konsekvenser, så jeg kan i hvert fall ikke anbefale å stemme for dette forslaget slik det ligger her. Når det er sagt, er den situasjonen som både Jan Bøhler og jeg har beskrevet, alarmerende. Dette er kanskje det området i Norge hvor risikoen er størst for at det oppstår parallellsamfunn. Den har gått litt under radaren i litt for mange år. Jeg vil derfor be regjeringen om å studere forslag nr. 4, fra Arbeiderpartiet, og gjøre en konklusjon om hvordan intensjonen i dette forslaget fra Arbeiderpartiet kan bearbeides, eller ligge til grunn for en aktivitet vis-à-vis Oslo kommune, slik at dette kommer på dagsordenen, og at det kan etableres en kontakt mellom regjeringen og Oslo kommune om dette temaet.

Karin Andersen (SV) [15:36:21]: Det er ingen tvil om at økt områdesatsing og fortsatt jobbing med det hadde vært viktig, og det hadde også de forslagene som SV fremmer i dag om økt satsing på bl.a. exit-programmer og arbeid mot ekstremisme vært – som Fremskrittspartiet stemmer ned.

Så til dette til med rettssikkerhet og lover og regler: Ja, jeg forutsetter også at man følger lover og regler. Spørsmålet er om de reglene og lovene er rettssikre nok, og om de sikrer lik rettssikkerhet for asylsøkere som kommer til dette landet, og der er jeg nok mer i tvil. Derfor mener SV at vi burde hatt en asyldomstol og ikke et forvaltningsorgan slik vi har i dag.

Så til slutt: Jeg la merke til at representanten Myhre i sitt innlegg i stad benevnte minoriteter som har bodd her i flere generasjoner, som ikke å være i sitt eget land. Jo, de er like mye «i sitt eget land» som vi som er født her. De har representanter også i denne salen, og de er like norske og like mye i sitt eget land som representanten Myhre og jeg er.

André N. Skjelstad (V) [15:37:39]: En kort stemmeforklaring: Ut fra debatten i dag kommer Venstre til å støtte forslag nr. 10, fra SV.

Marie Ljones Brekke (KrF) [15:37:54]: Kristelig Folkeparti ønsker også å støtte forslag nr. 10, fra SV.

Heidi Greni (Sp) [15:38:32]: Jeg er litt i tvil om jeg husket å si det i stad, men Senterpartiet støtter forslag nr. 18, forslag nr. 19 og forslag nr. 10.