Innhold

11. Matproduksjon på norske ressurser

Komiteen viser til at Norge er et mangfoldig land i jordbrukssammenheng, med særlig store muligheter for produksjon av gras. Det er store jordbruksarealer som bare er egnet for produksjon av grovfôr. Det er avgjørende for å øke matproduksjonen på norske ressurser at vi greier å utnytte mest mulig av grasarealene til produksjon av mat.

Komiteen mener økt bruk av norske ressurser innebærer at husdyrproduksjonen så langt som mulig skal skje på grunnlag av norsk grovfôrareal, beitebruk og norske fôrråvarer. Jordbrukspolitikken og virkemidlene må bygge opp under dette.

Komiteen mener at norsk matproduksjon i størst mulig grad bør være basert på norske arealressurser. For å nå dette trengs det en forsterkning av innovasjon og forskning. Norsk avlsarbeid må ha dette som mål, og den enkelte husdyrprodusent må gis mulighet til å tilegne seg kunnskap og få tilgang til uavhengig rådgiving. Det er videre et behov for forbedringer i dyrking av fôr og utnyttelsen av grasarealer (grovfôr).

11.1 Mål

Komiteen understreker at jordbrukets viktigste oppgave er å produsere mat. Av hensyn til beredskap, ressursutnytting, verdiskaping, sysselsetting og klima er det viktig at norsk jordbruk produserer de fôr- og matvarene som det ligger til rette for å produsere i Norge, og i et omfang som kan dekke innenlands etterspørsel og eksport.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener jordbrukspolitikkens hovedmål skal være økt norsk matproduksjon med grunnlag i norske ressurser.

Flertallet er opptatt av at selvforsyningen skal være høyest mulig. Flertallet ser at det er flere måter å måle dette på, og legger til grunn at ulike målemetoder samlet kan gi et tilfredsstillende bilde av utviklingen. Flertallet understreker at norsk matproduksjon i størst mulig grad bør være basert på norske arealressurser.

Komiteen er enig i målet om at matproduksjonen skal øke. Det er et ambisiøst mål med de begrensninger vi har i jordbruksarealer og klimatiske forhold, som gir begrensninger i muligheten til å øke produksjonen av energirike matvekster til menneskemat. Når befolkningen vokser, vil det være nødvendig å øke matproduksjonen for å opprettholde selvforsyningsgraden.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener jordbrukspolitikkens hovedmål skal være norsk matproduksjon i takt med økningen i folketallet og med grunnlag i norske arealressurser – over hele landet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at i innstillingen til jordbruksoppgjøret 2015 (Innst. 385 S (2014–2015)) står det:

«Komiteen ønsker at man skal ha fokus på økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norges Bondelag i sitt innspill til høringen 19. januar 2017 foreslo selvforsyningsgrad korrigert for import av fôr som resultatmål for norsk matproduksjon på norske ressurser. Disse medlemmer støtter denne definisjonen, da den best fanger opp formålet med at matproduksjonen skal skje med grunnlag i norske ressurser og sikre økt selvforsyningsgrad.

11.2 Kanaliseringspolitikken

Komiteen viser til at kanaliseringspolitikken innebærer at norsk landbruk har en geografisk arbeidsdeling som gjør at det i størst mulig grad produseres korn på arealer egnet for dette, og at den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen lokaliseres i områdene med gras- og beitearealer. Denne arbeidsdelingen er avgjørende for å sikre en høyest mulig samlet produksjon ut fra de norske arealene. Komiteen understreker at kanaliseringspolitikken med den geografiske arbeidsdelingen ligger fast og at virkemidlene i jordbrukspolitikken må bygge opp under denne.

11.3 Beiteressursen

Komiteen viser til at Norge har en betydelig beiteressurs som i større grad kan utnyttes til matproduksjon. Beitetilskuddene har økt betydelig siden 2005, uten at antallet beitedyr har økt tilsvarende. Under høringen 19. januar 2017 var det flere som tok til orde for at ordningen med tilskudd til innmarksbeite må beholdes.

Komiteen er enig i at beiteressursene i utmark av mange grunner bør utnyttes bedre enn i dag. Dette vil også styrke distriktsprofilen i beiteordningen. Komiteen vil videre understreke at i store deler av landet utgjør kulturbeite, innmarksbeite og beite på overflatedyrket og annen inngjerdet mark en betydelig andel av fôrgrunnlaget for sau og storfe. Dette arealet inngår også i verdifulle kulturlandskap.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter forslaget om styrking av utmarksbeite, men understreker at det ikke må gå på bekostning av virkemidler som skal sikre bruk av innmarksbeite som ikke kan høstes maskinelt. Nødvendig grenseoppgang og utforming av virkemidler blir foretatt som en del av jordbruksoppgjøret 2017.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter forslaget om å styrke utmarksbeite, men understreker at det ikke må gå på bekostning av virkemidler som skal sikre bruk av innmarksbeite, kulturbeite og øvrig beite. Disse medlemmer er opptatte av at virkemidlene skal stimulere til økt samlet bruk av beiteressursen og bidra til å pleie kulturlandskapet. Eventuelle endringer i beiteordningene innenfor disse rammer er et spørsmål det er naturlig å avklare i jordbruksforhandlingene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener også at tilskuddet til innmarksbeite bør styrkes ved en økning av beitefaktoren/forholdstallet.

Dette medlem viser til at husdyr på utmarksbeite tar opp om lag 320 millioner fôrenheter. Arealregnskap for utmark, utført av Skog og Landskap/NIBIO, viser at det er potensial for dobling av opptaket. Det må være et svært høyt prioritert mål å øke opptaket av fôr på utmarksbeite.

11.4 Kraftfôr

Komiteen viser til at bruken av kraftfôr har økt i lang tid. Dette skyldes for en stor del en sterk vekst i forbruk og produksjon av svinekjøtt, kylling og egg, men også i melkeproduksjonen har bruken av kraftfôr økt.

Komiteen mener det må jobbes for en høyest mulig norskandel av fôrråvarer, og er også opptatt av å stimulere til økt bruk av grovfôr i produksjon av storfe og småfe.

Komiteen mener det er særlig viktig å støtte prosjekt som Foods of Norway, som utvikler alternative proteinkilder i norsk kraftfôr.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det skal være et mål at drøvtyggere i størst mulig grad fôres med grovfôr. I dag er det som utgangspunkt kostnadseffektivt å benytte grovfôr fremfor kraftfôr. Kostnadene ved å produsere grôvfor varierer blant annet på grunn av ulik topografi og klima. Disse medlemmer mener det må gis ytterligere insentiver til økt utnyttelse av norske grasarealer, og at dette må underbygges av den samlede virkemiddelbruken i jordbrukspolitikken.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at den store og økende importen av proteinråvarer til kraftfôrproduksjonen må begrenses ut fra hensynet til norske jordbruksarealer.

Dette medlem mener videre at det er viktig å stimulere bruken av grovfôr på en slik måte at fôrenhetsprisen fra grovfôr blir billigere enn én fôrenhet kraftfôr.

Dette kan for eksempel gjøres gjennom å omdisponere noe av midlene som brukes til nedskriving av prisen på korn til kraftfôr, til arealtilskudd.

11.5 Jordvern

Komiteen mener et strengt jordvern er nødvendig for å opprettholde vår mulighet til å produsere mat i fremtiden. Matjord er en begrenset nasjonal ressurs. Under 3 pst. av arealet i Norge er dyrka jord, og kun 1,3 pst. er egnet for produksjon av korn. Derfor er det viktig å ta vare på matjorda om vi skal være i stand til å øke norsk matproduksjon. Komiteen viser til at Stortinget behandlet og vedtok en egen jordvernstrategi i 2015 (Innst. 56 S (2015–2016)). Det ble satt som mål at omdisponeringen innen 2020 skal være nede i maksimalt 4 000 dekar årlig. Målet skal nås gjennom en gradvis reduksjon i nedbyggingen frem til 2020.

Komiteen viser til jordvernmålet og vil presisere at all type omdisponering av dyrket mark, enten det er resultat av kommunale eller statlige vedtak, må dekkes innenfor målet.

Komiteen viser til at Norge har knappe naturgitte ressurser for landbasert matproduksjon, og legger avgjørende vekt på et effektivt jordvern som sikrer at tap av jord holdes under de mål Stortinget har satt.

Komiteen viser til de konkrete forslagene i jordvernstrategien og vil understreke betydningen av at disse følges opp. I tillegg vil komiteen påpeke betydningen av at ved utbygging av samferdselsprosjekt skal som hovedregel nedlagte traseer tilbakeføres til jordbruksareal for å sikre at nettotapet av jordbruksareal reduseres.

Komiteen viser i denne sammenheng til skriftlig spørsmål fra Knut Storberget til Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (jf. Dokument nr. 15:1015 (2015–2016)), der statsråden bekrefter at der det er relevant, vil Jernbaneverket etter en konkret vurdering som hovedregel reetablere areal til jordbruksformål.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, minner om at målet i jordvernstrategien er offensivt, og forutsetter at regjeringen følger opp de konkrete forslagene i strategien. Flertallet mener fremdriften fra regjeringen så langt har vært for dårlig.

Flertallet understreker at det må være et sterkt jordvern gjennom bruk av jorda, og at det er viktig å hindre irreversible endringer.

Komiteen viser til at Landbruksdirektoratet på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet i september 2016 la fram en utredning om bruk av opsjonsavtaler om utbygging av dyrka mark og dyrkbar jord. I utredningen foreslås det flere tiltak for å sikre åpenhet rundt – og begrense bruken av – slik avtaler. Komiteen ber regjeringen komme til Stortinget med en egen sak som vurderer forslagene fra Landbruksdirektoratet.

11.6 Rovdyr

Komiteen viser til at rovviltpolitikken legger klare begrensninger på bruken av beiteressursene i deler av landet. Stortinget har vedtatt en todelt målsetting i rovviltpolitikken. Beitenæringens interesser skal ivaretas samtidig som man forvalter rovviltet i henhold til fastsatte bestandsmål.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at det, for å sørge for forutsigbarhet for matproduksjonen basert på beite, er viktig at bestandsmålene som er vedtatt, følges opp.

Komiteen viser til at regjeringen i Meld. St. 11 (2016–2017) peker på at Stortinget har vedtatt en todelt målsetting om at landet skal deles inn i områder prioritert til henholdsvis beitedyr og rovvilt. Komiteen viser til Innst. 174 S (2003–2004), Stortingets behandling av Meld. St. 15 (2003–2004) Rovvilt i norsk natur, der det fremgår at

«Komiteen vil understreke at den todelte målsettingen skal opprettholdes og mener at det fortsatt skal være mulig med levedyktig næringsvirksomhet i området med rovvilt».

Komiteen peker på at Stortinget etter dette flere ganger har påpekt den todelte målsettingen, og at det aldri har vært noe politisk vedtak som har endret dette. Komiteen legger til grunn at denne forståelsen fortsatt gjelder.

Komiteen viser til de respektive partiers standpunkter i saker om rovdyrpolitikken som er behandlet i Stortinget.

11.7 Leiejord

Komiteen merker seg at andelen leiejord har økt mye de siste 25 årene og i dag ligger på ca. 40 pst. Komiteen understreker at å leie eller eie er noe hver enkelt bonde må ta stilling til, men komiteen mener den raske økningen i leiejord kan indikere at det i dag er for vanskelig å kjøpe tilleggsjord. Komiteen viser til at tilgang på landbruksareal er den viktigste forutsetningen for landbruksvirksomhet, og langsiktig tilgang er nødvendig for planlegging og investering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener derfor insentivene for salg av eiendommer som tilleggsjord bør bedres, for å gi flere bønder et reelt valg mellom å eie eller å leie.

11.8 Beredskap

Komiteen mener det å øke matproduksjonen med grunnlag i norske ressurser er en viktig del av vår totale beredskap.

Komiteen mener matvareberedskap er avgjørende for Norge i en eventuell krisesituasjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at matvareberedskap er viktig. Flertallet viser til en risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk matforsyning, utført av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, som ble offentliggjort januar 2017 og som legger til grunn at norsk matvareberedskap er god så lenge vi har et velfungerende handelssystem. Flertallet er enig i at handel er viktig for Norge og vår matberedskap, men mener at vi også må være forberedt på kriser hvor handelssystemet i kortere eller lengre perioder ikke fungerer optimalt, selv om det er lite sannsynlig at det skjer. Flertallet viser videre til at det derfor er viktig at Norge fortsetter arbeidet for god matvareberedskap.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at opprettelse av beredskapslagring av matkorn vil være viktig for dette.

Disse medlemmer ber om at et arbeid med å etablere beredskapslagring av matkorn igangsettes så raskt som mulig.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere beredskapslagring av matkorn.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at beredskapslagringen av korn og mel i Norge ble avviklet i 2003, etter forslag fra regjeringen Bondevik II. Det er de siste årene gjennomført flere risiko- og sårbarhetsanalyser for å vurdere forsyningsberedskapen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at ingen av disse peker på beredskapslagring av matkorn som et målrettet og kostnadseffektivt tiltak.

Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering basert på ROS-analysen som ble lagt frem av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i januar 2017.

Komiteen viser til at fundamentet for en høy matproduksjon, økt selvforsyning og matberedskap i Norge ligger i at vi er i stand til å bruke hele det knappe jordbruksarealet der det ligger, til produksjon av mat og matråvarer. Økt produksjon av norsk korn til matmel og kraftfôr, kombinert med en god utnyttelse av grasressursene i hele landet, er avgjørende for å øke norsk selvforsyning, matberedskap og den totale verdiskapningen i det norske jordbruket. For å kunne nå disse målene må norsk landbrukspolitikk vektlegge virkemidler som styrker den geografiske produksjonsfordelingen, samtidig som strukturen i jordbruket tilpasses ressursgrunnlaget i alle deler av landet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at vi må forholde oss til at verden rundt oss har blitt mer ustabil. Mer selvstendig norsk matproduksjon bør være et naturlig tiltak for å øke den nasjonale beredskapen ved framtidige kriser.

På den bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en nasjonal strategi for økt selvstendig norsk matproduksjon, der mat produsert fra importert fôr ikke medregnes som en del av selvforsyningsgraden.»