Stortingets forretningsorden

§ 59 Organisering av voteringene

Når de talerne som har tegnet seg, har hatt ordet, erklærer presidenten debatten for avsluttet. Sakene blir tatt opp til avstemning på et tidspunkt som på forhånd er fastsatt av presidentskapet.

Foreligger det i en sak flere forslag, skal presidenten sette hvert av dem under avstemning i logisk rekkefølge. Voteringsordningen må være oppgitt og godtatt på forhånd.

En representant som ikke er til stede i salen når presidenten erklærer at voteringen har startet, deltar ikke i avstemningen. De representantene som er til stede, må ikke forlate salen før voteringen er ferdig.

(Tidligere § 43. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

Kommentarer til § 59

Første ledd: Bestemmelsen gir regler om på hvilket tidspunkt voteringen skal foretas. Det har på dette området vært gjort større reformer ved to anledninger.

Frem til 1995 ble alle saker tatt opp til avstemning umiddelbart etter at presidenten erklærte debatten om saken for avsluttet. I 1995 ble det, basert på en midlertidig ordning hvor tingets samtykke ble innhentet den enkelte dag ved begynnelsen av møtet, etablert som praksis at voteringene som hovedregel ble samlet ved slutten av møtet. Forretningsordenen ble deretter endret i tråd med denne midlertidige praksis i 1996.²⁷⁷

Frem til 2019 ble det så å si alltid holdt samlede voteringer ved møtets avslutning. Unntak fra dette forutsatte at tinget for det enkelte møte vedtok at én eller flere saker skulle tas opp til avstemning på et tidligere tidspunkt.

I 2019 ble det innført en ordning med faste voteringstidspunkter. Formålet var å legge til rette for at representantenes arbeidshverdag skulle være mest mulig forutsigbar, samtidig som Stortingets arbeid gjennomføres på en korrekt og effektiv måte. Som hovedregel – utenom innspurtperiodene før jul og før sommeren – avholdes det nå to faste voteringstidspunkter i uken: tirsdager klokken 15.00 og torsdager kl. 14.00.

Tirsdagsmøtene inneholder normalt saker som er ferdig debattert innen kl. 14.00 samme dag, sakene fra foregående torsdag som ikke ble ferdig debattert før kl. 13.00 og saker fra fredag og mandag dersom det har vært møter disse dagene, ev. også møter i helgen.

Torsdagsmøtene inneholder normalt saker som er ferdig debattert innen kl. 13.00 samme dag og saker fra foregående tirsdag som ikke ble ferdig debattert før kl. 14.00.

Unntak kan være aktuelt for eksempel for lovsaker, viktige/kontroversielle saker eller saker som behandles for lukkede dører, som bør avgjøres samme dag som debatten. Grunnlovsforslag, mistillitsforslag, kabinettspørsmål og andre saker som krever (tilnærmet) full sal, behandles med votering rett etter at sakene er ferdig debattert. I siste møte før jul og påske gjennomføres voteringen ved møtets slutt, slik at alle debatterte saker er avgjort innen Stortinget tar jule- eller påskeferie. For at det ikke skal gå for lang tid mellom debatt og votering, gjennomføres votering også ved møtes slutt i siste møte før plenumsfrie uker.

Annet ledd: Det gis her regler om fremgangsmåten ved votering i de tilfeller hvor det foreligger flere konkurrerende forslag. Bestemmelsen om at presidenten skal sette «hvert av dem under avstemning», innebærer ikke at det må holdes separat votering over det enkelte forslag. Det er praksis både for at det voteres over flere forslag under ett, og for at man voterer alternativt mellom to forslag i samme votering.

Forutsetningen er at fremgangsmåten på forhånd er godtatt, jf. annet punktum. Det innebærer at det i saker hvor det er uenighet om voteringsrekkefølgen, først må holdes en egen votering om denne.

Det vil kunne være divergerende oppfatninger om hva som er «logisk rekkefølge», men det har i praksis utviklet seg visse sedvaner som vanligvis følges, og som vil danne grunnlaget for presidentens forslag til voteringsordning, se nærmere omtale i spesialartikkel om voteringsordningen i Hansen og Mo s. 151 flg.

Tredje ledd: I første punktum bestemmes at representanter som ikke er til stede når presidenten erklærer at voteringen starter, ikke kan delta i voteringen. Når det voteres over flere saker, vil altså representanten være avskåret fra å delta under hele voteringen dersom vedkommende ikke er til stede i salen når presidenten erklærer at voteringen har startet.

Annet punktum bestemmer at representanter ikke har adgang til å forlate møtesalen før voteringen er ferdig. Denne bestemmelsen forstås slik at de representanter som er til stede, har plikt til å stemme. Stemmeplikten gjelder ikke ved avstemning ved «sedler uten underskrift» som brukes ved personvalg, jf. § 60 første ledd bokstav d.

En representant vil for øvrig ikke kunne votere i de svært sjeldne tilfeller da representanter anses «inhabile», jf. egen spesialartikkel om «inhabilitet i Stortinget» i Hansen og Mo s. 198 flg.

Når det gjelder kravet om fysisk tilstedeværelse, vises det til nærmere omtale under § 34.

§ 60 Avstemningsmåter

Avstemningen ordnes på én av følgende måter eller ved en kombinasjon av disse:

Ved at presidenten oppfordrer de representanter som er for eller imot et forslag, om å reise seg. Presidenten kan også la foreta kontravotering.
Ved bruk av elektronisk voteringsanlegg.
Ved navneopprop. Finner presidenten at det må være unødvendig med navneopprop, men en representant setter frem krav om opprop, avgjør Stortinget voteringsmåten uten debatt ved avstemning etter bokstav a eller b. Oppropet begynner med det valgdistriktet og den representanten hvis nummer er trukket ut ved loddtrekning på forhånd. Oppropet fortsetter etter representantenes rekkefølge.
Ved sedler uten underskrift. Denne avstemningsmåten brukes bare ved valg og bare når det er fremmet flere forslag til samme verv, en tilstedeværende representant krever det eller forsamlingen vedtar det etter forslag av presidenten. De som stemmer, skal på seddelen skrive navnene på de personene de stemmer på og personlig legge seddelen i urnen. Stemmer noen på flere enn det skal velges, skal det eller de navnene som står sist på stemmeseddelen, ikke telles med.

Er det holdt avstemning som nevnt i første ledd bokstav a eller b, men presidenten eller en femtedel av dem som stemmer erklærer at utfallet ikke kan regnes for sikkert, skal det holdes ny avstemning etter første ledd bokstav b eller c.

(Tidligere § 44. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))

Kommentarer til § 60

Første ledd: Bestemmelsen inneholder reglene om de voteringsmetoder som benyttes i Stortinget. Som den altoverveiende hovedregel benyttes elektronisk votering kombinert med en oppfordring til de representanter som er for eller imot et forslag, om å reise seg. At det er adgang til å kombinere ulike avstemningsmåter, ble presisert gjennom en endring i 2021 etter forslag fra reglementskomiteen.²⁷⁸ Votering ved navneopprop benyttes ved særlig betydningsfulle voteringer, slik som voteringer ved mistillitsforslag, kabinettspørsmål, grunnlovsforslag som har flertall i tilrådingen, og forslag om avståelse av myndighet til en internasjonal sammenslutning Norge er tilsluttet eller vil bli tilsluttet (Grunnloven § 115).

Annet ledd: Ved bruk av elektronisk voteringsanlegg er det enkelt å foreta en ny votering, og det er derfor vanlig å gjøre det dersom noen opplyser å ha stemt feil. Dette er imidlertid ikke påkrevet etter bestemmelsen. Reglementskomiteen av 1989 presiserer i sin rapport at bestemmelsen om hvorvidt det skal foretas ny avstemning, bare gjelder i tilfeller hvor det er usikkert hva som er vedtatt.²⁷⁹ Den viser i denne forbindelse til at hvis det ved en avstemning f.eks. er avgitt 75 stemmer for og 53 stemmer mot et forslag, og bare én representant opplyser at han stemte feil, er det ikke grunnlag for å erklære utfallet av avstemningen for usikkert. I stedet kan presidenten rette stemmetallet i samsvar med representantens opplysninger. Det er ikke anledning til å rette en feil votering dersom representanten først gir melding om dette etter at møtet er avsluttet, men det gis i noen tilfeller informasjon om slike feilvoteringer på Stortingets nettsider.

I de tilfeller det skal avholdes ny votering, vil det kunne stilles spørsmål om representanter som ikke deltok i den første voteringen, har adgang til å delta i den nye voteringen. Hvis den nye voteringen finner sted praktisk talt i forlengelsen av den første voteringen, har man bygget på at de allerede tilstedeværende representantene deltar. Hvis det imidlertid har gått en viss tid, eksempelvis fordi det har oppstått en debatt om voteringsspørsmålet, har det ikke vært reist innvendinger mot at nye representanter avgir stemme ved den nye votering.

Hvis tinget ikke var beslutningsdyktig ved den første voteringen, skal det, uavhengig av bestemmelsen i § 60 annet ledd, alltid holdes omvotering med det nødvendige antall representanter til stede for at tinget kan treffe et gyldig vedtak etter Grunnloven, se kommentarer til § 34 annet ledd.

Når det gjelder muligheten til å ta en sak opp til votering på nytt på senere tidspunkt, vises det til merknadene til § 38 siste ledd.

§ 61 Krav til flertall ved avstemninger

Ved avstemning etter § 60 første ledd bokstav a, b eller c avgjøres saken ved vanlig stemmeflertall, dvs. over halvparten av avgitte stemmer, med mindre Stortinget har bestemt noe annet. Viser avstemningen like mange stemmer for og imot, gjør møtelederens stemme utslaget når Stortingets president er møteleder. Er en annen president møteleder, gjør møtelederens stemme utslaget dersom avstemningen gjelder hvordan saken skal behandles i Stortinget. Gjelder avstemningen innholdet i saken, medfører stemmelikhet at gyldig vedtak ikke er truffet, og behandlingen av saken fortsetter i et senere møte. Blir det stemmelikhet også ved den nye avstemningen, gjør møtelederens stemme utslaget.

Ved avstemning etter § 60 første ledd bokstav d er et relativt flertall, dvs. flere stemmer enn for noe annet forslag, avgjørende for utfallet av valget, dersom det ikke i lov eller reglement eller for det enkelte tilfelle er bestemt at det skal kreves mer enn halvparten av stemmene for at noen skal regnes for valgt. Dersom noen har levert blanke stemmesedler, skal disse sedlene tas med ved opptellingen når det gjelder å slå fast om Stortinget er beslutningsdyktig, men de skal ikke telle med ved selve stemmeoppgjøret. Den som da har flertall av de effektive stemmer, regnes for valgt. Dersom høyeste stemmetall ved avstemningen faller likt på flere, kan hver representant straks kreve ny avstemning mellom de kandidater som har oppnådd likt stemmetall. Kommer ingen med slikt krav, eller blir stemmetallet likt også ved ny avstemning, skal valget avgjøres ved loddtrekning.

(Tidligere § 45. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Kommentarer til § 61

Første ledd: Her omtales voteringer med krav til vanlig flertall, dvs. over halvparten av avgitte stemmer. Vanlig flertall benyttes ved avstemninger ordnet etter § 60 første ledd bokstav a, b eller c.

Vanlig flertall gjelder «med mindre Stortinget har bestemt noe annet». Eksempler på at Stortinget har bestemt noe annet, er § 35 tredje ledd (fravikelse av ukeprogrammet dersom forslaget er fremmet av en representant), § 40 første ledd (fravikelse av regel om at forslag skal tas opp til avgjørelse sammen med innstillingen når forslagsstilleren krever det) og § 79 (fravikelse av forretningsordenen etter forslag fra andre enn presidenten), hvor forretningsordenen oppstiller krav om to tredjedels flertall. Ellers følger det av Grunnloven § 121 at det gjelder krav om to tredjedels flertall ved grunnlovsendringer. Ved avståelse av myndighet til en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, er det etter Grunnloven § 115 krav om tre fjerdedels flertall.

I motsetning til i mange andre land deltar Stortingets president i voteringen på samme måte og etter de samme regler som de øvrige representanter. Stortingets president eller den president som leder møtet, er også gitt en særskilt rolle i situasjoner hvor det foreligger stemmelikhet.

Ved stemmelikhet i en avstemning som gjelder innholdet i en sak, skilles det mellom voteringer hvor Stortingets president er møteleder, og voteringer hvor en visepresident, midlertidig president eller settepresident er møteleder. I utgangspunktet er det bare Stortingets president som har avgjørende stemme ved stemmelikhet i slike tilfeller. Når andre presidenter i egenskap av møteleder ikke er gitt en slik myndighet, har dette vært begrunnet med at Stortinget har et ulike antall medlemmer, og at det forutsetningsvis ikke vil bli stemmelikhet ved en avstemning uten at det har oppstått en feil ved utbyttingen. En slik feil kan vanligvis bli rettet opp før neste møte der saken skal tas opp til votering på nytt. Men blir det stemmelikhet også ved den nye avstemningen, er møteleders stemme avgjørende selv om møteleder ikke er stortingspresidenten.

Er det valgt midlertidig stortingspresident, jf. § 8, er han/hun å anse som Stortingets president etter § 61. Dette gjelder også når en visepresident fungerer som midlertidig president ved stortingspresidentens forfall i tråd med fastsatt rangordning, som nevnt i § 8. For at stortingspresidenten skal anses å ha forfall, antas det at vedkommende må ha søkt om permisjon i medhold av bestemmelsene fra § 5 eller være reelt forhindret fra å kunne stille i Stortinget, for eksempel på grunn av akutt sykdom. Fravær gjennom utbyttingsordningen anses ikke som forfall i denne sammenheng.

Gjelder avstemningen derimot hvordan en sak skal behandles i Stortinget, vil det ofte ikke være hensiktsmessig å utsette den videre behandlingen av spørsmålet til et senere møte, og møteleders stemme vil derfor være avgjørende selv om det er en annen enn stortingspresidenten som leder møtet. Dette vil for eksempel kunne omfatte avstemninger om hvordan en debatt skal gjennomføres, eller avstemning over et utsettelsesforslag.

Annet ledd: Her omtales voteringer med krav til relativt flertall, dvs. med flere stemmer enn for noe annet forslag. Relativt flertall brukes ved valg som etter forretningsordenen § 60 første ledd bokstav d gjennomføres ved «sedler uten underskrift». Presidentenes dobbeltstemme gjelder ikke, og hvis stemmelikhet oppstår ved slike voteringer, løses dette ved ny avstemning mellom de kandidater som har oppnådd likt stemmetall, eventuelt ved loddtrekning.

Ved enkelte valg gjelder imidlertid krav om vanlig flertall. For valg av presidenter og sekretærer kreves vanlig flertall, jf. § 6 tredje ledd. Det kreves også vanlig flertall ved valg av Riksrevisjonens medlemmer og Sivilombudsmannen ettersom disse valg foretas i henhold til Grunnloven hhv. § 75 k og l.

Det fremgår direkte av bestemmelsen at blanke stemmesedler skal tas med ved opptellingen når det gjelder å slå fast om Stortinget er beslutningsdyktig, men ikke telle med ved selve stemmeoppgjøret. Tilsvarende praksis følges dersom noen velger å stemme på en kandidat det ikke på forhånd er fremmet forslag om. Stemmeseddelen teller også i disse tilfellene bare med når det gjelder å slå fast hvorvidt det foreligger et beslutningsdyktig storting. Navn det ikke er fremmet forslag om før avstemningen, telles ikke opp og offentligjøres heller ikke etter avstemningen.

Stortinget.no

Kapittel 8 Avstemninger