Søk

Innhold

Kapittel 2 Om presidentene og sekretærene

§ 6 Valg av presidenter og sekretærer

Ved begynnelsen av et nytt storting velger Stortinget president, første visepresident, annen visepresident, tredje visepresident, fjerde visepresident, femte visepresident, sekretær og visesekretær.

Ved det første valget av Stortingets president og visepresidenter i valgperioden foregår avstemningene ved sedler uten underskrift. Ved senere valg i samme valgperiode foregår avstemningene etter § 60 første ledd bokstav a, med mindre vilkårene for avstemning ved sedler uten underskrift i § 60 første ledd bokstav d er oppfylt.

Ved valg av presidenter og sekretærer kreves vanlig flertall, dvs. over halvparten av de avgitte stemmene. Oppnår ingen av kandidatene slikt flertall ved første valg eller ved fritt omvalg, foretas bundet omvalg mellom de to kandidatene som har fått størst stemmetall, jf. § 61 annet ledd.

Dersom minst en femtedel av representantene sender skriftlig krav til presidenten om nytt valg av Stortingets president eller en visepresident, skal Stortinget foreta slikt valg.

(Tidligere § 4. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 145 (2000–2001), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 288 (2008–2009))

Kommentarer til § 6

Generelt: Det følger av Grunnloven § 73 at Stortinget skal utnevne én president, fem visepresidenter og to sekretærer. Bestemmelsen i Grunnloven ble sist endret i 2007 i forbindelse med oppheving av inndelingen av Stortinget i to avdelinger22. Tidligere valgte både Stortinget, Odelstinget og Lagtinget sine presidenter, samt første og annen varapresident, sekretær, visesekretær og varasekretær. De tre presidentene og visepresidentene dannet presidentskapet. Stortinget besluttet ved grunnlovsendringen i 2007 å videreføre en ordning med seks presidenter og to sekretærer. I rapport fra reglementskomiteen avgitt våren 2017 drøftes presidentskapets sammensetning. En samlet komité valgte ikke å foreslå nærmere kriterier for sammensetningen av presidentskapet.23

De sekretærer som forretningsordenen omtaler, velges blant representantene. Under vanlige møter i Stortinget er det en medarbeider fra stortingssekretariatet som er sekretær. Dette ble innført i 1974 som en midlertidig ordning, men er ikke senere blitt formalisert.24 Ifølge forretningsordenen § 63 skal protokollen føres av sekretæren og underskrives av sekretæren og presidenten. I praksis fører en valgt sekretær protokollen bare under Stortingets konstituering, høytidelige åpning og under møter for lukkede dører. Det er også den valgte sekretæren som undertegner vedtak om endringer eller tillegg til Grunnloven, jf. forretningsordenen § 66. I rapport fra reglementskomiteen avgitt våren 2017 drøftes spørsmålet om det er grunn til å opprettholde funksjonen som Stortingets valgte sekretær. En samlet komité gikk inn for at ordningen burde videreføres.25

Første ledd: Et «storting» er det samme som en stortingssesjon, det vil si at det skal avholdes valg av stortingspresident, visepresidenter og sekretærer hvert år når Stortinget trer sammen i begynnelsen av oktober.

Annet ledd: Det er i utgangspunktet bare ved valget første gang etter et stortingsvalg at avstemningen skal skje ved sedler uten underskrift, jf. § 60. Ved de senere valgene i samme valgperiode kan avstemningen skje på enklere måte ved å bruke voteringsanlegget, eller ved at presidenten oppfordrer dem som er imot en kandidat, til å reise seg. Dette gjelder med mindre det fremmes forslag på motkandidat, krav om skriftlig avstemning eller forsamlingen vedtar skriftlig avstemning etter forslag fra presidenten. I så fall skal valget skje gjennom sedler uten underskrift.

Tredje ledd: At det kreves vanlig flertall, følger også forutsetningsvis av at valg av president og sekretær reguleres av Grunnloven, jf. § 73 annet ledd.

Fjerde ledd: Dersom minst 1/5 av representantene setter frem skriftlig krav om det, skal Stortinget også mellom de ordinære presidentskapsvalgene i oktober velge ny president / nye visepresidenter.

Et eksempel på valg av ny president mellom de ordinære presidentskapsvalgene var valget av Tone Wilhelmsen Trøen til stortingspresident 15. mars 2018. Bakgrunnen for at det ved denne anledningen ble gjennomført nytt valg, var at den valgte stortingspresident Olemic Thommessen i stortingsmøte 8. mars 2018 ga Stortinget meddelelse om at han trådte tilbake som Stortingets president.

§ 7 Stortingets presidentskap

Stortingets president og fem visepresidenter danner Stortingets presidentskap. Stortingets president er presidentskapets leder. Første visepresident er nestleder.

Presidentskapet er beslutningsdyktig når minst tre av medlemmene er til stede. På vegne av presidentskapet leder stortingspresidenten arbeidet i Stortinget. Når Stortinget ikke er samlet, kan stortingspresidenten treffe nødvendige avgjørelser som ellers tilligger presidentskapet.

Stortingspresidentens stemme er utslagsgivende dersom en avstemning i presidentskapet viser like mange stemmer for og imot.

Presidentskapet kan fremme innstillinger til Stortinget innenfor de ansvarsområder som tilligger presidentskapet.

(Tidligere § 5 første ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 406 S (2017–2018))

Kommentarer til § 7

Generelt: Se artikkel om Stortingets presidentskap i Hansen og Mo s. 146 flg.

Annet ledd: Bestemmelsen er en anvisning på at stortingspresidenten – på presidentskapets vegne – skal styre organiseringen av den praktiske avviklingen av Stortingets arbeid. Det følger av den samme bestemmelsen at når Stortinget «ikke er samlet», kan stortingspresidenten «treffe avgjørelser som ellers tilligger presidentskapet». Det siktes ikke her bare til de avgjørelsene som i henhold til Stortingets forretningsorden er lagt til «Stortingets presidentskap» eller «presidentskapet», men også til andre områder hvor presidentskapet er tillagt avgjørelsesmyndighet, for eksempel enkelte saker som angår Stortingets eksterne organer. I utgangspunktet er Stortinget «ikke samlet» bare etter at forhandlingene er avbrutt i juni, jf. § 37, og frem til Stortinget igjen trer sammen første virkedag i oktober, jf. Grunnloven § 68. Frem til 1989 ble Stortinget formelt oppløst av Kongen i juni, og sesjonen var da formelt avsluttet. Etter dette er stortingssesjonen i prinsippet uavbrutt frem til 30. september, og det kan innkalles til møte i hele denne perioden.26

Ut over denne bestemmelsen er det ikke gitt generelle regler om stortingspresidentens kompetanse. Det er imidlertid en rekke spesifikke bestemmelser som legger ulike typer kompetanse til presidenten. Stortingets forretningsorden bruker både formuleringene «Stortingets president» og «presidenten», og hvem det da siktes til, vil bero på en nærmere tolkning av den enkelte bestemmelse. Som hovedregel kan myndighet etter bestemmelser som legger kompetanse til «Stortingets president», bare utøves av stortingspresidenten selv eller den som fungerer som midlertidig stortingspresident under stortingspresidentens forfall i tråd med fastsatt rangordning, eventuelt en midlertidig valgt stortingspresident, jf. § 8 første ledd annet punktum. I bestemmelser som legger oppgaver til «presidenten», siktes det vanligvis til den som leder et stortingsmøte, det vil si den som presiderer, jf. § 9 første ledd, som gir en visepresident, midlertidig president eller settepresident samme myndighet som stortingspresidenten i egenskap av møteleder. Forretningsordenens ordbruk er imidlertid ikke helt konsekvent, og det nærmere innholdet av den enkelte bestemmelse må derfor som nevnt bero på en konkret tolkning.

Tredje ledd: Bestemmelsen fastsetter at stortingspresidentens stemme er utslagsgivende ved stemmelikhet i presidentskapet. Dette er en personlig rettighet for stortingspresidenten.27 Også ved stemmelikhet i Stortinget er møtelederens stemme utslagsgivende i avstemninger som gjelder sakens innhold, bare når Stortingets president selv er møteleder, se § 61 første ledd.

På tilsvarende måte som for § 61 første ledd vil en valgt midlertidig stortingspresident være å anse som Stortingets president etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder når en visepresident fungerer ved stortingspresidentens forfall, jf. kommentarer til § 61 første ledd.

Fjerde ledd: Det følger av fast og langvarig praksis at presidentskapet har kompetanse til å ta opp saker og fremme innstillinger til Stortinget av eget initiativ, forutsatt at sakene hører inn under presidentskapets ansvarsområde. Denne kompetansen ble uttrykkelig presisert i forretningsordenen i 2018.28 Kompetansen gjelder blant annet for administrative saker og saker som gjelder parlamentariske spørsmål, samt administrative saker vedrørende de eksterne organer for Stortinget.

§ 8 Presidentens, visepresidenters eller sekretærers forfall

Kan Stortingets president ikke utøve vervet på grunn av forfall, fungerer visepresidentene etter rangordning som midlertidig stortingspresident. Får stortingspresidenten eller en av visepresidentene langvarig forfall, kan Stortinget velge midlertidig president for den tid fraværet varer.

Det kan velges midlertidig sekretær i stedet for en sekretær som får langvarig forfall.

(Tidligere § 5 annet og tredje ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. S. 651 S (2020–2021))

Kommentarer til § 8

Første ledd: Første punktum regulerer hvem som er stedfortreder for stortingspresidenten dersom han eller hun har forfall. Ordningen innebærer at visepresidentene fungerer etter den rangordningen som Stortinget har vedtatt ved valg til presidentskapet, jf. § 6 første ledd. Ordlyden i bestemmelsen ble tydeliggjort i 2021 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen,29 men uten at det ble gjort realitetsendringer i fungeringsordningen. Det var i Innst. S. nr. 288 (2008–2009) lagt til grunn at første visepresidents adgang til å fungere forutsettes å gjelde også ved langvarig forfall, så lenge det ikke er valgt ny stortingspresident. Det var her videre forutsatt at dersom både stortingspresidenten og første visepresident har forfall, følger det av rangeringen at annen visepresident fungerer som midlertidig stortingspresident, og så videre etter rangordningen.

Bestemmelsen om fungeringsordning gjelder funksjoner som tilligger stortingspresidenten ut over ledelsen av Stortingets møter. Det sistnevnte er særskilt regulert i § 9. Det følger ellers av § 16 at bare første visepresident kan være stedfortreder for stortingspresidenten i forhandlingene i den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Denne spesialbestemmelsen går foran den generelle bestemmelsen om fungeringsordning i § 8 første ledd første punktum, jf. også drøftelse i Dokument 22 (2020–2021), pkt. 8.7.1.

Dersom en president har langvarig permisjon, f.eks. på grunn av sykdom, har Stortinget mulighet til å velge midlertidig president. I motsetning til i komiteene er det ikke slik at vararepresentanten som møter under en presidents permisjon, trer inn i presidentskapet. Det er imidlertid ikke automatikk i at Stortinget velger midlertidig president når en president har permisjon. Presidentskapet kan være beslutningsdyktig selv om én eller flere presidenter er fraværende, og etter bestemmelsens ordlyd kan midlertidig president bare velges ved «langvarig forfall». Hvor langvarig fraværet må være, vil bero på et skjønn. Det vil særlig måtte legges vekt på hensynet til presidentskapets arbeid og de problemer det kan medføre at presidentskapet i et lengre tidsrom ikke er fulltallig. Hansen og Mo (s. 23) gir flere eksempler på tilfeller hvor Stortinget har valgt midlertidig president. Nyere eksempler er valgene av Ågot Valle som midlertidig visepresident i Odelstinget under Olav Gunnar Ballos permisjoner ved fire ulike anledninger i perioden 2005–200930 og valget av Heidi Greni som midlertidig president for den perioden Nils T. Bjørke hadde permisjon for å følge sjefskurset ved Forsvarets høgskole våren 2020.31

De midlertidige presidenter som velges som president eller visepresident, blir medlemmer av presidentskapet for den tid valget varer. Ved valg av midlertidig president bør Stortinget også bestemme hvilken posisjon blant presidentene vedkommende skal ha.

§ 9 Ledelse av Stortingets møter

Stortingets president leder Stortingets møter. Stortingspresidenten kan overlate møteledelsen til en visepresident eller en midlertidig president som er valgt etter § 8 første ledd eller en settepresident som Stortinget har valgt for en kortere tid. Visepresident, midlertidig president og settepresident har som møteleder den samme myndighet som stortingspresidenten.

Visesekretæren kan fungere som midlertidig sekretær.

Den presidenten som leder møtet, kan ikke samtidig delta i debatten om en sak. En som har deltatt i debatten om en sak, kan ikke lede møtet under den videre debatten om saken.

(Tidligere §§ 6 og 7. Forarbeider: Innst. S. nr. 288 (2008–2009))

Kommentarer til § 9

Første ledd: Når presidenten har forfall, ledes møtet som regel av en av visepresidentene. Rangeringen av visepresidentene er ikke uten videre avgjørende for hvem av visepresidentene som skal tre i presidentens sted. Når de ulike presidentene skal presidere, avklares som regel i god tid på forhånd.

Det kan også, når det er behov for det, velges en «settepresident» til å lede møtene i et bestemt kortere tidsrom.

Tredje ledd: Den president som leder møtet, kan ikke samtidig delta i debatten om en sak, og en president som har deltatt i debatten om en sak, kan ikke lede møtet under den videre debatten. «Den videre debatten» omfatter imidlertid ikke voteringen, og det er derfor lagt til grunn at en president som har deltatt i debatten, ikke er avskåret fra å lede møtet under voteringen om saken.

§ 9 a Administrative saker

Innenfor de rammer som er vedtatt av Stortinget, har presidentskapet et overordnet ansvar for administrative saker.

Presidentskapet bør drøfte administrative saker av særlig viktighet med partigruppene.

Presidentskapet kan delegere myndighet til Stortingets direktør i administrative saker.

(Forarbeider: Innst. 406 S (2017–2018))

Kommentarer til § 9 a

Generelt: Presidentskapet besluttet 15. juni 2017 å etablere en arbeidsgruppe med deltakelse fra flere fagavdelinger i Stortingets administrasjon for blant annet å foreslå en tydeligere formalisering av roller og ansvar mellom Stortingets organer. Dette var et ledd i oppfølgingen av Riksrevisjonens rapport om undersøkelse av Stortingets byggeprosjekt Prinsens gate 26, nytt post- og varemottak og innkjøringstunnel (Dokument 3:12 (2016–2017).32 Presidentskapet fremmet i Innst. 406 S (2017–2018) forslag til ny § 9 a og § 9 b om behandlingen av administrative saker og om Stortingets direktør, samt nytt tredje og fjerde ledd i § 7 om Stortingets presidentskap. De nye bestemmelsene i forretningsordenen innebar en kodifisering av tidligere ansvarsdeling.

Første ledd: Stortingets øverste myndighet ligger i Stortinget i plenum. Bestemmelsen presiserer at presidentskapet innenfor de rammer som er fastsatt av Stortinget, er gitt et overordnet ansvar for administrative saker.

Med «administrative saker» siktes det til saker som gjelder tjenester og funksjoner i Stortinget som skal bidra til at representantene kan utføre sine politiske verv, men som ikke utgjør en del av den parlamentariske virksomheten som sådan.33 Det siste er regulert i andre bestemmelser i forretningsordenen.

Annet ledd: Bestemmelsen innebærer en formalisering av den praksis som var fulgt når det gjelder å konsultere de parlamentariske lederne i særlig viktige administrative saker. Dette erstatter ikke vedtak i plenum i saker hvor det er nødvendig, men formaliserer en fremgangsmåte som også tidligere har vært benyttet, og som skal sikre at presidentskapets forslag i særlig viktige saker har bred forankring i partigruppene, eventuelt at presidentskapets innstillinger til Stortinget har en slik forankring før en sak legges frem for plenum. Hva som må anses som særlig viktige saker, vil bero på en skjønnsmessig vurdering, men eksempler kan være tiltak som har store budsjettmessige konsekvenser, saker som påvirker representantenes arbeidsvilkår, eller inngripende sikkerhetstiltak som påvirker representantenes handlefrihet.34

Formuleringen om at presidentskapet «bør» drøfte særlig viktige administrative spørsmål, legger en tydelig føring i denne retning. Samtidig gir den presidentskapet en fleksibilitet når det vurderer hvilke saker som legges frem for slik konsultasjon.35 Den normale fremgangsmåten for å forankre beslutninger i egne partigrupper vil ellers være at saken tas opp av gruppens medlem i presidentskapet på et møte i partigruppen til det partiet presidentskapets medlem tilhører.

Slike drøftelser med partigruppene skjer som regel i form av et møte mellom presidentskapet og gruppelederne.

Det ble i 2018 også innført en ordning hvor presidentskapets innstillinger som hovedregel sendes til samtlige partigrupper til orientering en uke før innstillingene avgis.36 Hensikten med dette er særlig å holde de partigruppene som ikke er representert i presidentskapet, orientert om og forberedt på de innstillinger presidentskapet skal fremme.

Dokumenter som utveksles som et ledd i konsultasjoner som nevnt, kan unntas offentlighet etter Stortingets regler om dokumentinnsyn § 4 siste ledd.37

Tredje ledd: Tidligere var det formalisert i fullmakt gitt av Stortinget ved behandling av Innst. S. nr. 99 (1990–91) at presidentskapet kan delegere avgjørelsesmyndighet til Stortingets direktør. I tråd med alminnelig delegasjonslære beholder presidentskapet det overordnede ansvaret for administrative saker, selv om det skulle velge å delegere myndighet til direktøren.38 Det følger av § 9 b tredje ledd at viktige administrative saker alltid skal forelegges presidentskapet.

§ 9 b Stortingets direktør

Stortingets direktør tilsettes av Stortinget.

Stortingets direktør leder arbeidet i Stortingets administrasjon. Stortingets direktør er sekretær for Stortingets presidentskap.

Viktige administrative saker skal alltid forelegges presidentskapet.

(Forarbeider: Innst. 406 S (2017–2018))

Kommentarer til § 9 b

Generelt: Se kommentarer til § 9 a.

Første ledd: Inntil sommeren 1977 var kontorsjefen, som sorterte under presidentskapet, og stortingspresidenten administrative ledere for hele administrasjonen. Kontorsjefen var også sekretær for presidentskapet. Fra 1977 var ledelsen av Stortingets administrasjon delt mellom to sideordnede tjenestemenn; kontorsjefen med ansvar for de konstitusjonelle tjenestene og administrasjonssjefen med ansvar for øvrige administrative funksjoner og tjenesteenheter. Med virkning fra 1. januar 1987 vedtok Stortinget en endring i Stortingets administrasjonsordning ved at det ble opprettet en stilling som direktør med ansvar for ledelsen av den samlede administrasjonen i Stortinget.39 Fra og med 1990 har direktøren vært tilsatt på åremål for seks år.40

Annet ledd: I tillegg til å lede Stortingets administrasjon er direktøren sekretær for Stortingets presidentskap. Denne funksjonen er ikke avgrenset til å gjelde administrative saker. Under direktørens ledelse forbereder og følger administrasjonen opp saker innenfor hele presidentskapets ansvarsområde. Dette kan for eksempel gjelde planlegging av Stortingets møtevirksomhet, behandling av søknader fra fagkomiteene eller utarbeidelse av utkast til innstillinger fra presidentskapet i saker som gjelder ulike sider ved Stortingets virksomhet.

Tredje ledd: Med formuleringen «viktige saker» signaliseres på den ene side at det finnes en skranke for hvilke saker som kan delegeres. På den annen side åpner bestemmelsen for utøvelse av en betydelig grad av skjønn. Mens enkelte saker, for eksempel saker med store økonomiske konsekvenser, nærmest alltid vil være å anse som viktige, vil vurderingen av andre saker kunne variere avhengig av sammenhengen. For eksempel vil den politiske situasjonen kunne tilsi at en sak som normalt vil kunne håndteres administrativt, likevel bør løftes opp til presidentskapet.

Som eksempler på viktige saker som alltid skal forelegges presidentskapet, nevnes i Innst. 406 S (2017–2018) blant annet budsjettforslag for Stortinget og eventuelle forslag om tilleggsbevilgninger, saker av betydning for representantenes arbeidsvilkår, større eller prinsipielle spørsmål vedrørende arbeidet i Stortingets administrasjon og større prosjekter med vesentlig risiko eller ombygginger i Stortingets regi.

22. Innst. S. nr. 100 (2006–2007).

23. Dokument 19 (2016–2017) kapittel 3.2.

24. S.tid. 1974–75 s. 486.

25. Dokument 19 (2016–2017) kapittel 3.3.

26. I 2012 ble det innkalt til stortingsmøte 28. august for en redegjørelse om regjeringens oppfølging av rapporten fra 22. juli-kommisjonen.

27. Innst. 406 S (2016–2017) pkt. 3.4.

28. Dokument 18 (2017–2018), jf. Innst. 406 S (2017–2018).

29. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

30. 08.05.2007–22.06.2007, 02.10.2007–07.12.2007, 04.06.2008–20.06.2008, 18.11.2008–18.12.2008.

31. Sak 1 i stortingsmøtet 7. januar 2020.

32. Dokument 18 (2017–2018) Rapport fra arbeidsgruppen for oppfølging av Riksrevisjonens rapport om undersøkelse av Stortingets byggeprosjekt; Prinsens gate 26, nytt post- og varemottak og innkjøringstunnel (Dokument 3:12 (2016–2017)).

33. Dokument 18 (2017–2018) s. 8.

34. Innst. 406 S (2017–2018) s. 5.

35. Innst. 406 S (2017–2018) s. 6.

36. Brev fra Stortingets presidentskap til partigruppene 20. februar 2018.

37. Endringer i reglene om dokumentinnsyn ble vedtatt i forbindelse med behandlingen av Innst. 406 S (2017–2018).

38. Innst. 406 S (2017–2018) s. 7.

39. Innst. S. nr. 21 (1986–87).

40. Innst. 166 S (2011–2012) og Innst. 207 S (2017–2018).

Forrige kapittel
Neste kapittel