Søk

Innhold

Kapittel 1 Om hvordan Stortinget konstituerer seg

§ 1 Konstituering etter stortingsvalg

Når Stortinget trer sammen etter et stortingsvalg, overtar etter anmodning presidenten i forrige storting midlertidig presidentstillingen. Er vedkommende ikke til stede, overtas etter anmodning presidentstillingen midlertidig av, i prioritert rekkefølge:

  1. Den av det forrige stortings visepresidenter som rangerte høyest.

  2. Den av de tilstedeværende representanter som lengst har vært medlem av Stortinget. Dersom to eller flere har vært medlemmer av Stortinget like lenge, har den fortrinnsrett som er eldst av år.

Presidenten foretar navneopprop og mottar representantenes og vara-representantenes fullmakter. Stortingets reglement godkjennes. Meldte forfall og permisjonssøknader refereres og avgjøres.

Det velges en komité til å gjennomgå fullmaktene (fullmaktskomiteen). I fullmaktskomiteen skal gruppene så vidt mulig være forholdsmessig representert. Sammen med fullmaktene behandler komiteen innstillingen fra den forberedende fullmaktskomité. Inntil fullmaktene er godkjent, har representantene midlertidig sete og stemme.

Etter at innstillingen fra fullmaktskomiteen er ferdigbehandlet, velger Stortinget presidenter og sekretærer (jf. § 6).

Deretter erklærer presidenten Stortinget for lovlig konstituert og gir melding til Kongen om dette.

Ved omvalg og nye valgoppgjør som Stortinget påbyr etter valgloven §§ 13-3 og 14-1, skal fullmaktene prøves så snart som mulig.

(Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66), Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 238 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 288 (2008–2009))

Kommentarer til § 1

Sist oppdatert 01.10.2023

Generelt: Stortingets konstituering består i å fatte de vedtak som er en nødvendig forutsetning for at nasjonalforsamlingens normale virksomhet skal kunne begynne.

Grunnloven § 64 bestemmer at det skal utstedes fullmakter til de nyvalgte representanter «hvis lovlighet bedømmes av Stortinget». Stortingets avgjørelse er endelig og kan ikke overprøves av domstolene.

Når Stortinget trer sammen etter stortingsvalg, må det først og fremst tas stilling til om valget er gjennomført på lovlig måte, slik at representantenes fullmakter1 kan godkjennes.

På grunn av den mer omfattende konstituerings- og fullmaktsprosessen på første storting etter valg finner den høytidelige åpning i valgår ikke sted før henimot midten av oktober. De øvrige år i valgperioden finner åpningen sted dagen etter det nye stortings sammentreden og konstituering første hverdag i oktober (Grunnloven § 68).

Når innstillingen fra fullmaktskomiteen er ferdigbehandlet (se kommentarer til § 3), velges det først presidenter og dernest sekretærer til Stortinget. Med dette er konstitueringen fullført. Presidenten erklærer deretter Stortinget for lovlig konstituert og meddeler dette til Kongen. Så snart Stortinget har konstituert seg, åpner Kongen, eller den han beskikker, dets forhandlinger med en tale der han underretter det om rikets tilstand og de forhold som han især ønsker å lede Stortingets oppmerksomhet mot, jf. Grunnloven § 74 første ledd.

Ved de møter som holdes under konstitueringen, har regjeringens medlemmer ikke adgang. Dette fremgår av Grunnloven § 74 annet ledd sammenholdt med første ledd. Selv om Kommunal- og distriktsdepartementet har ansvaret for administrasjonen av stortingsvalg og for valglovgivningen, har statsråden altså ikke adgang til å være til stede når Stortinget behandler fullmaktskomiteens innstilling, der synspunkter på de formelle sider ved valglovgivningen og valgenes gjennomføring drøftes.

Første ledd: Rangeringen av visepresidenter følger av nummereringen, jf. § 6 første ledd. Bestemmelsen om hvilken av de tilstedeværende representanter som midlertidig skal fungere som president, ble vedtatt i 19772 etter at det ved konstitueringen av Stortinget høsten 1973 oppstod debatt om forståelsen av den daværende bestemmelse. Bestemmelsen gikk ut på at «den eldste av representantene» midlertidig skulle overta presidentstillingen dersom verken presidenten, visepresidenten eller varapresidenten på forrige storting var til stede. En representant som ikke tidligere hadde møtt på Stortinget, men som var eldst av år, hevdet å være berettiget til midlertidig å overta presidentstillingen. Stortinget opprettholdt imidlertid den tolkning at det er ansienniteten på Stortinget som skal legges til grunn.3 Man fant allikevel grunn til å rydde enhver tvil av veien ved reglementsendringen i 1977.

Når det måtte bli aktuelt å ta standpunkt til hvilken representant «som lengst har vært medlem av Stortinget», forutsettes regelen tolket slik at man ikke regner med den tid en representant har vært medlem av regjeringen, og heller ikke den tid vedkommende har møtt som vararepresentant.4

Annet ledd: Under navneoppropet overleverer første representant i hvert valgdistrikt fullmaktsdokumentene for valgdistriktets representanter til presidenten.

Med ordet «reglement» siktes det i stortingsterminologien som regel til Stortingets forretningsorden, så også her. Hvert storting i fireårsperioden bestemmer selv over sin forretningsorden. Det vil derfor ikke være noe i veien for at Stortinget allerede ved konstitueringen vedtar en forretningsorden for det nye storting som avviker fra den som tidligere har vært gjeldende. Av praktiske grunner blir som regel den forretningsorden som gjaldt i siste samling, vedtatt som gjeldende på det nye storting – inntil eventuelle endringer måtte bli vedtatt på et senere tidspunkt. Stortinget kan også, i den foregående samling, ha vedtatt regler som først skal tre i kraft fra 1. oktober, dvs. fra det nye stortings sammentreden. Da er det den tidligere forretningsorden med disse endringer som godkjennes.

Tredje ledd: Det er tradisjon for at et medlem av den største partigruppen på Stortinget leder fullmaktskomiteen, mens et medlem fra den nest største partigruppen har nestledervervet. Det er også tradisjon for at alle partigrupper deltar i fullmaktskomiteen.

Den enkelte representant er inhabil ved voteringen over godkjennelsen av sin egen fullmakt, men vanligvis skjer voteringen over samtlige representanters fullmakter under ett, og ingen fratrer. Hvis det kommer til uttrykk divergerende oppfatninger om hvorvidt en enkelt representants fullmakt skal godkjennes, må vedkommende fratre under voteringen. I moderne tid, bortsett fra ved stortingsvalget i 1993, har Stortinget truffet enstemmige vedtak om å godkjenne fullmaktene til representantene.5 Når det gjelder de øvrige regler om «fullmaktsprøvingen», se kommentarer til § 3.

Sjette ledd: Etter valgloven § 13-3 kan Stortinget ved fullmaktsprøvingen kjenne valgoppgjøret i en kommune eller i et valgdistrikt ugyldig. Stortinget skal sørge for at feilen blir rettet i den utstrekning det er mulig. Hvis det er begått feil som «kan antas å ha hatt innflytelse på utfallet av valget, og som det ikke er mulig å rette», påbys omvalg. Stortinget kan i særlige tilfeller påby omvalg i hele valgdistriktet selv om feilen ikke gjelder alle kommunene i valgdistriktet.

Siste gang Stortinget ga pålegg om omvalg, var høsten 1981, da det etter fullmaktskomiteens innstilling6 ble påbudt omvalg i fylkene Buskerud og Troms. I samsvar med vanlig praksis ble fullmaktene for de allerede valgte representanter for Buskerud og Troms godkjent midlertidig i påvente av resultatet fra omvalget.

Omvalget ble holdt 7. desember 1981 og resulterte for Buskerud fylke i at Høyre tapte sitt siste mandat til fordel for Arbeiderpartiet. For Troms fylke medførte omvalget ingen endringer.

Ved Stortingets vedtak 13. januar 1982 ble fullmaktene for de representanter som ble valgt ved omvalget, godkjent i samsvar med fullmaktskomiteens innstilling.7

Etter valgloven § 14-1 kan Stortinget påby nytt valgoppgjør i et fylke «hvis en representantplass blir stående ubesatt», dvs. når et parti «tappes» for representanter/vararepresentanter ved at representanter/vararepresentanter går inn i regjeringen eller overtar stillinger som fratar dem valgbarheten, eller ved langvarig sykdomsforfall eller dødsfall. Det er i så fall fylkesvalgstyret i det aktuelle fylket som foretar nytt valgoppgjør. I de tilfeller hvor det foretas nytt valgoppgjør, avgir fullmaktskomiteen en ny innstilling til Stortinget.8

Tidlig under covid-19-pandemien, våren 2020, oppsto det spørsmål om det ville være mulig å benytte valgloven § 14-1 hvis partiene i en ekstraordinær situasjon, på grunn av smittsom sykdom, kunne få problemer med å stille stortingsrepresentanter fra ett eller flere valgdistrikt. I brev til Stortinget 24. mars 2020 uttaler Kommunal- og moderniseringsdepartementet om dette:

«Bestemmelsen viderefører gjeldende rett etter tidligere valglov (1985), jf. Ot. prp. nr. 45 (2001–2002) kapittel 19, merknadene til bestemmelsen. I omtalen av den tilsvarende bestemmelsen i den tidligere valgloven, framgår det at bestemmelsen tar sikte på situasjoner hvor representanten trer ut av vervet, jf. proposisjonens pkt. 17.1.1. Bestemmelsen i valgloven regulerer dermed ikke det forhold at et stort antall representanter ikke kan møte på grunn av sykdom. Det kan vurderes om bestemmelsen likevel kan anvendes i et slikt tilfelle på grunn av analogisk tolkning. Departementet har imidlertid ikke gjort en vurdering av dette spørsmålet.»

Etter valgloven § 13-1 fjerde ledd er Stortinget klageinstans for klager som gjelder stemmerett og retten til å avgi stemme, jf. Grunnloven § 559 . Riksvalgstyret er klageinstans for øvrige klager, jf. nærmere i omtalen av § 3 annet ledd. Valgloven § 13-1 fjerde ledd siste punktum fastsetter at riksvalgstyret skal oversende sine vedtak i klagesakene til Stortinget.10

Ny valglov ble vedtatt av Stortinget i juni 2023, jf. Prop. 45 L (2022–2023), Innst. 431 L (2022–2023), Lovvedtak 96 (2022–2023). Loven er ennå ikke trådt i kraft. Regler om omvalg, forlenget eller utsatt valgting og nye valgoppgjør følger av kapittel 17–19 i den nye loven.

§ 2 Konstituering av følgende storting i samme valgperiode

Når de følgende storting i samme valgperiode trer sammen, gjelder reglene om konstituering i § 1 første, annet, fjerde og femte ledd tilsvarende.

(Tidligere § 1 fjerde ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012))

Kommentarer til § 2

Det er bare ved første konstituering etter et stortingsvalg, altså hvert fjerde år, at det skal prøves fullmakter. Reglene om fullmakter i § 1 tredje og sjette ledd er derfor ikke relevante for konstitueringen ved senere sesjoner enn den første i valgperioden. For de tre øvrige storting i valgperioden består konstitueringen hovedsakelig i valg av presidenter og sekretærer, som foretas hvert år, jf. § 6 første ledd. Forretningsordenen vedtas også på nytt for hvert storting.

Formuleringen om at «meldte forfall og permisjonssøknader refereres og avgjøres», har vært forstått slik at også permisjoner som ble innledet på forrige storting, må vedtas på nytt.11

§ 3 Den forberedende fullmaktskomité

I siste stortingssesjon i valgperioden velger Stortinget, etter innstilling fra valgkomiteen, blant representantene en komité til foreløpig prøving av fullmaktene for representantene og vararepresentantene i det nye storting (den forberedende fullmaktskomité). Samtidig velger Stortinget også like mange varamedlemmer som medlemmer i komiteen, og komiteens leder og nestleder. I komiteen bør partigruppene så vidt mulig være forholdsmessig representert.

Den forberedende fullmaktskomité trer sammen etter innkalling fra lederen. Den skal så langt det er nødvendig gjennomgå og gjøre rede for innholdet av de dokumentene som i henhold til valgloven er innkommet til Stortinget, og for alle klager og ankemål som er sendt inn i rett tid, i den grad de angår fullmaktsavgjørelsene. Komiteen har på vegne av Stortinget fullmakt til å fremskaffe alle opplysninger som den finner nødvendig for dette.

Før Stortinget trer sammen, skal den forberedende fullmaktskomité ha levert en foreløpig innstilling til Stortingets administrasjon om alle valg- og fullmaktsspørsmål som en må regne med kan få innvirkning på sammensetningen av det nye storting. Dagen før det nye storting trer sammen, slutter den forberedende fullmaktskomité å fungere.

Må den forberedende fullmaktskomité gi sin foreløpige innstilling om godkjennelse eller forkastelse av fullmaktene før den ennå har rukket å fremskaffe nødvendige opplysninger om hver enkelt fullmakt, skal den i innstillingen gjøre særskilt rede for årsakene til forsinkelsen, samt når et endelig resultat kan foreligge.

Den foreløpige innstillingen og alle bilagene til den skal i registrert stand legges frem for fullmaktskomiteen i det nye storting straks denne komiteen trer sammen (jf. § 1). Innstillingen må ikke offentliggjøres av den forberedende fullmaktskomité.

(Tidligere § 23. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 238 (1984–85), Innst. S. nr. 276 (1996–97))

Kommentarer til § 3

Sist oppdatert 01.10.2022

Generelt: At Stortinget har funnet det hensiktsmessig å operere med en «forberedende fullmaktskomité» i tillegg til den ordinære fullmaktskomité, har rent praktiske årsaker. Den fullmaktskomité som formelt skal ta stilling til fullmaktsprøvingen på bakgrunn av det avholdte stortingsvalg, blir først valgt etter at det nyvalgte storting trer sammen i begynnelsen av oktober. Dersom arbeidet med gjennomgåelse av valget først skulle påbegynnes da, ville det medføre forsinkelse før det nye storting kommer i funksjon. Stortinget har derfor helt siden 1902 hatt en ordning med en forberedende komité som kan starte arbeidet så tidlig som mulig etter valgdagen. Denne komiteen er altså sammensatt av representanter fra det utgående storting.

Den «foreløpige» prøving av fullmaktene som den forberedende komité gjennomfører, innebærer at det i praksis blir denne komité som mest inngående gransker detaljene i valgprosessen. Når den ordinære fullmaktskomité begynner sitt arbeid i begynnelsen av oktober, vil den som grunnlagsmateriale ha den forberedende komités utkast til innstilling og de dokumenter den bygger på.

Den forberedende komité slutter å fungere dagen før det nye storting trer sammen (jf. fjerde ledd siste punktum) og benyttes kun for fullmaktsprøvingen umiddelbart etter stortingsvalget. Hvis fullmakter må prøves i andre sammenhenger etter dette, er det den ordinære fullmaktskomité som gjennomfører arbeidet. Det vil da normalt bare dreie seg om en gjennomgåelse av begrensede deler av valget, som når det er holdt omvalg i fylker eller kommuner, jf. § 1 siste ledd. Et eksempel er da fullmaktskomiteen gjennomførte en prøving av et landsomfattende valg i forbindelse med folkeavstemningen i september 1972 om Norges medlemskap i De europeiske fellesskapene. Den gang gjaldt det riktignok ikke godkjenning av «fullmakter», men folkeavstemningsloven av 21. april 1972 bestemte at avstemningen skulle skje etter valglovgivningens regler. Stortinget godkjente folkeavstemningen overensstemmende med fullmaktskomiteens innstilling.12

Ved den landsomfattende folkeavstemning over spørsmålet om Norge burde bli medlem av Den europeiske union i 1994, var det kontroll- og konstitusjonskomiteen som avga innstilling13 til Stortinget om resultatet av folkeavstemningen, jf. folkeavstemmingsloven av 24. juni 1994 nr. 42 og valgloven av 1. mars 1985 nr. 3.

Vasbotten omtaler (side 32–33) et tilfelle av at to representanter høsten 1921 nektet å delta i den forberedende fullmaktskomité. Saken ble behandlet av protokollkomiteen.14 Det er senere uttrykkelig fastslått i forretningsordenen at representantene har samme plikt til å møte i komiteene – herunder fullmaktskomiteen – som i Stortinget, jf. § 20 tredje ledd.

Første ledd: Om forståelsen av betegnelsen «partigruppene», se kommentarer til § 77. Det er praksis for at representanter fra alle partigruppene velges inn i den forberedende fullmaktskomiteen.

Annet ledd: Den sentrale oppgave for komiteen er å fastslå om det i forbindelse med valgets gjennomføring har forekommet feil som kan gi grunnlag for å kjenne valgoppgjøret ugyldig med den følge at omvalg må holdes. Stortinget skal kjenne stortingsvalget i en kommune eller i et fylke ugyldig hvis det er begått feil som antas å ha hatt innflytelse på utfallet av valget, og som det ikke er mulig å rette, jf. valgloven § 13-3 tredje ledd.

Bestemmelsen viser til de dokumenter som etter valgloven er kommet inn til Stortinget. Etter valgloven15 § 10-7 skal fylkesvalgstyrene (i Oslo statsforvalteren, jf. valgloven § 10-9) sende inn til Stortinget bekreftet kopi av fylkesvalgstyrets (statsforvalterens) protokoll. Etter samme lov § 11-8 skal riksvalgstyret protokollere resultatet av valgoppgjøret og underrette Stortinget og fylkesvalgstyrene om dette. Riksvalgstyret utferdiger fullmakter for samtlige valgte stortingsrepresentanter og vararepresentanter, som sendes til Stortinget. Ifølge gjeldende valglov § 13-1 fjerde ledd er Stortinget klageinstans for klager som gjelder stemmerett og retten til å avgi stemme. Riksvalgstyret skal avgi uttalelse til Stortinget om slike klagesaker. Riksvalgstyret er klageinstans for øvrige klager og skal oversende sine vedtak i klagesakene til Stortinget.16

Spørsmålet om underkjennelse av et valg vil ordinært bare oppstå når stemmemarginene mellom mandatene er små. I 1981 ble det påbudt omvalg i fylkene Buskerud og Troms, se kommentarer til § 1 femte ledd.

I praksis har den forberedende fullmaktskomité en betydelig videre oppgave enn bare å konsentrere seg om de tilfeller hvor feil kan ha hatt innflytelse på selve valgresultatet. Komiteen nedlegger et omfattende arbeid for å undersøke om feil er begått, og hva som bør gjøres for å bedre situasjonen ved senere valg. Dette arbeid – og den etterfølgende behandling i fullmaktskomiteen og i Stortinget etter valget – tillegges vesentlig betydning ved senere revisjoner av valglovgivningen.

Én eller flere medarbeidere fra konstitusjonell avdeling i Stortingets administrasjon fungerer som sekretariat for den forberedende fullmaktskomité og leder en stab som bistår komiteen i deres arbeid. Komiteen trer normalt sammen rundt 20. september i årene det er stortingsvalg.

Fjerde ledd: I tilfeller som nevnt i fjerde ledd må det nyvalgte stortings fullmaktskomité sluttføre arbeidet.

Femte ledd: Omfanget av de undersøkelser og vurderinger som foretas, fremgår av den forberedende komités utkast til innstilling. Innstillingen trykkes som vedlegg til innstillingen fra den ordinære fullmaktskomiteen.

§ 4 Representantenes plassering i stortingssalen

I stortingssalen tar representantene plass etter den alfabetiske rekkefølgen av valgdistriktene.

(Tidligere § 2. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66))

Kommentarer til § 4

Bestemmelsen gjelder representantenes plassering i stortingssalen og fraviker det som er vanlig i de aller fleste andre nasjonalforsamlinger, hvor representantene som regel er plassert etter sin partitilhørighet. Riksdagen i Sverige følger en ordning som ligner den norske, ved at representantene er plassert etter hvilken valgkrets de tilhører.

§ 5 Permisjon

Søknad om permisjon for representantene behandles av Stortinget etter innstilling av presidentskapet. Permisjon innvilges normalt ved sykmelding. Representanter som har hatt permisjon, skal melde seg til Stortingets administrasjon når de kommer tilbake.

(Tidligere § 27 første ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 og 133 (1965–66), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 238 (1984–85), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 255 (2002–2003), Innst. 165 S (2011–2012), Innst. 487 (2016–2017), Innst. S. 651 S (2020–2021))

Kommentarer til § 5

Det følger av Grunnloven § 63 at den som velges som stortingsrepresentant, har plikt til å motta valget, med mindre man kommer inn under en av unntaksreglene i samme paragraf. Det er underforstått i § 63 at den som gyldig er valgt, også har plikt til å møte på Stortinget og delta i forhandlingene, og det samme følger av ansvarlighetsloven17 § 12, som lyder:

«Det medlem av Stortinget som uten gyldig forfall undlater å møte på Stortinget når det trer sammen, straffes med bøter. På samme måte straffes den representant som uten gyldig grunn forsettlig unndrar sig fra å delta i Stortingets forhandlinger eller som ikke retter seg etter Stortingets forretningsorden.»

En innvilget søknad i medhold av § 5 vil gi et nødvendig grunnlag for fravær og for at vararepresentant kan innkalles. Imidlertid forstås verken Grunnloven, ansvarlighetsloven eller forretningsordenen slik at gyldig forfall eller gyldig grunn for fravær bare kan inntreffe dersom representantene har fått innvilget søknad om permisjon. Det har lenge vært akseptert at representantene kan utebli fra Stortinget uten permisjon med såkalt «utbytting». Utbyttingsordningen er ikke regelfestet, men er en langvarig, godt innarbeidet praksis der partigruppene samordner seg slik at et visst antall representanter fra hver gruppe kan være fraværende. Fraværet må totalt sett ikke være større enn at Stortinget til enhver tid kan fatte vedtak, og samtidig må den forholdsmessige balansen mellom partigruppene opprettholdes. Fravær i en partigruppe innebærer altså at det må være forholdsmessig like stort fravær i andre partigrupper, slik at fraværet ikke vil påvirke utfallet av de saker som behandles. Innpiskerne i hver partigruppe påser at det ikke er flere representanter fraværende fra gruppen enn at et tilstrekkelig antall representanter kan stille. De påser også at det riktige, forholdsmessige antallet representanter fra gruppen stiller ved stortingsmøtets begynnelse og ved voteringer. Ordningen administreres altså av partigruppene, og presidentskapet har ingen rolle i den.

Dersom det søkes og innvilges permisjon, er det – til forskjell fra utbytting – grunnlag for innkalling av vararepresentant (jf. nærmere omtale nedenfor). Med unntak av regelen i andre punktum om at permisjon normalt innvilges ved sykmelding, er det ikke gitt formelle regler om hva som kan være grunnlaget for å søke permisjon; det er opp til Stortinget å bestemme. Det er likevel over tid etablert en omfattende og fast praksis for i hvilke tilfeller søknader om permisjon vil innvilges. Nærmere omtale av dette er gitt i Representanthåndboken, som er tilgjengelig på Stortingets intranettside Løveporten.

Bestemmelsen i andre punktum om at permisjon normalt innvilges ved sykmelding, ble tatt inn i Stortingets forretningsorden i 2021 på bakgrunn av et forslag fra reglementskomiteen.18 Reglementskomiteen mente at retten til permisjon ved sykdom er så grunnleggende at den bør fremgå uttrykkelig av forretningsordenen. I innstillingen fra presidentskapet vises det også til at forslaget har flere praktiske fordeler.19 Når det søkes om permisjon med grunnlag i sykmelding, vil det kunne opplyses at det søkes om permisjon med grunnlag i § 5 andre punktum. På denne måten kan det unngås å uttrykkelig opplyse at representanten er sykmeldt. En slik opplysning gitt av Stortingets president i et stortingsmøte, med den spredning dette innebærer, kan oppleves belastende for den enkelte og er også uheldig av personvernhensyn. En henvisning til § 5 andre punktum tydeliggjør dessuten at representanten vil ha rett til godtgjørelse etter stortingsgodtgjørelsesloven § 7 annet ledd bokstav a, som fastsetter at en representant som har permisjon på grunn av «sykdom eller skade», har rett til å beholde godtgjørelsen ut over 14 dager.

Presidentskapet har uttalt at éndagspermisjoner så langt som mulig bør unngås, og at slike fravær heller bør ivaretas gjennom utbyttingsordningen.20

Presidentskapet fremlegger muntlig innstilling til permisjonssøknader under Formalia i begynnelsen av stortingsmøtet, og Stortinget treffer vedtak på bakgrunn av dette.

I medhold av § 7 i stortingsgodtgjørelsesloven21 bestemmer Stortinget i hvilken utstrekning en representant skal beholde sin godtgjørelse under permisjoner. Utgangpunktet er at godtgjørelsen beholdes i 14 dager, med mindre representanten gir avkall på godtgjørelsen. Det kan imidlertid søkes om å beholde godtgjørelsen ut over 14 dager ved enkelte nærmere spesifiserte fraværsgrunner, eksempelvis sykefravær. I praksis er det stortingsgruppene som fremsetter søknad til Stortingets presidentskap på vegne av den aktuelle representanten.

Permisjoner er i utgangspunktet en ordning knyttet til Stortingets møtevirksomhet, og dersom det er møter i plenum, vil det bli innkalt vararepresentant. Slik beslutning treffes i likhet med beslutning om innvilgelse av permisjon av Stortinget under Formalia i begynnelsen av stortingsmøtet.

Også i andre tilfeller kan stortingsgruppen søke om at det blir innkalt vararepresentant, se kommentarer til § 21 annet ledd. Dersom grunnlaget for permisjon i praksis fortsatt gjelder ut over samlingstiden om våren (for eksempel ved foreldrepermisjoner eller sykepermisjoner), kan stortingsgruppen søke presidentskapet om at vararepresentanten fortsetter å fungere og beholder sin godtgjørelse. I stortingsgodtgjørelsesloven § 4 er det gitt bestemmelser om godtgjørelse for vararepresentanter.

Møter i komiteene og i partigruppene – også i perioder der det ikke er møte i Stortinget – kan også begrunne innkalling av vararepresentant. I § 21 annet ledd er det gitt bestemmelser om varamedlemmer i komiteene, herunder om komitéleders adgang til å innkalle vararepresentanter når Stortinget ikke er samlet eller det ikke har vært mulig å søke Stortinget om permisjon. I tillegg gjelder det egne regler om vararepresentasjon for valgkomiteen, den utvidete utenriks- og forsvarskomité og Europautvalget, jf. §§ 10, 16 og 17.

Bestemmelsen i tredje punktum praktiseres slik at melding bare er nødvendig i forbindelse med permisjoner som gjelder «inntil videre», eller når en representant kommer tilbake tidligere enn forutsatt. I slike tilfeller er det viktig at det straks meldes fra om tilbakekomsten for å unngå dobbeltrepresentasjon. Melding gis til konstitusjonell avdeling ved stortingssekretariatet.

1. Fullmakt betyr i denne sammenheng rett til å møte som stortingsrepresentant. På bakgrunn av valget utferdiger riksvalgstyret fullmakter til de 169 representantene og et visst antall vararepresentanter, jf. valgloven § 11-8.

2. Innst. S. nr. 439 (1976–77).

3. S.tid. 1973–74 s. 9–10.

4. Se avsnitt VII i reglementskomiteens innstilling (trykt vedlegg til Innst. S. nr. 439 (1976–77)).

5. Innst. S. nr. 1 (1993–94)

6. Innst. S. nr. 1 (1981–82).

7. Innst. S. nr. 111 (1981–82).

8. Se eksempelvis Innst. S. nr. 108 (1989–90) og Innst. S. nr. 161 (1989–90).

9. Grunnloven § 55 ble endret ved Stortingets vedtak 1. juni 2022 og lyder nå: «Valget skal gjennomføres på den måten som fastsettes ved lov.» Dette innebærer at tidligere annet punktum i bestemmelsen som fastslo at Stortinget skal avgjøre klager knyttet til stemmerett, er opphevet. (Tidligere annet punktum lød: «Stridigheter om stemmerett avgjøres av valgstyret, hvis kjennelse kan innankes for Stortinget.») Kontroll- og konstitusjonskomiteen sluttet seg i Innst. 411 S (2021–2022), jf. Dokument 12:11, til forslaget fra et samlet valglovutvalg om at riksvalgstyret skal behandle klager knyttet til stemmerett. Pr. 1. oktober 2022 er det imidlertid foreløpig ikke fremmet forslag eller vedtatt endringer i valgloven.

10. Jf. Innst. 344 S (2021–2022).

11. Se nærmere drøftelse i Dokument 19 (2016–2017) pkt. 3.1.6.

12. Innst. S. nr. 233 (1972–73).

13. Innst. S. nr. 61 (1994–95).

14. Innst. O. nr. 100 (1922).

15. Lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkestinget og kommunestyrer (valgloven)

16. Valglovutvalget har i NOU 2020:6 foreslått at riksvalgstyret skal behandle alle klager ved alle valg, med unntak av klager på godkjenning av stortingsvalg. På bakgrunn av Innst. 411 S (2021–2022) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen ble blant annet Grunnloven §§ 55, 64 og 72 endret ved Stortingets vedtak 1. juni 2022. Grl. § 64 nytt annet ledd innfører en klagerett på Stortingets avgjørelse av om stortingsvalget er gyldig: «Alle som har stilt liste ved stortingsvalget, kan klage på Stortingets avgjørelse. Nærmere bestemmelser om klagerett og klagegrunner fastsettes ved lov. Høyesterett avgjør klagene.» Videre ble det vedtatt en ny § 72, som omhandler oppnevning av riksvalgstyret. Riksvalgstyret skal oppnevnes av Stortinget og har en annen funksjon og skal settes sammen på en annen måte enn riksvalgstyret slik det er regulert etter gjeldende valglov. Pr. 1. oktober 2022 er det imidlertid ikke fremmet forslag eller vedtatt korresponderende endringer i valgloven.

17. Lov 5. februar 1932 nr. 1.

18. Dokument 22 (2021–2022).

19. Innst. 651 S (2020–2021) pkt. 2.3.17.

20. Jf. brev fra Stortingets presidentskap til komiteene av 23. november 2000, brev 28. april 2005 til partigruppene og Innst. S. nr. 165 (2011–2012). Se i denne forbindelse også drøftelse i Dokument 19 (2016–2017) pkt. 3.1.5 Éngangspermisjoner, hvor reglementskomiteen drøfter utfordringer knyttet til bruk av utbyttingsordningen ved kortvarige permisjoner for små partier.

21. Lov 20. desember 2016 nr. 106 om godtgjørelse til stortingsrepresentanter (stortingsgodtgjørelsesloven).

Forrige kapittel
Neste kapittel