§ 10
Valgkomiteen
Umiddelbart etter at Stortinget har konstituert seg,
velges en valgkomité på 37 medlemmer. I den bør partigruppene så
vidt mulig være forholdsmessig representert. Det bør også tas hensyn
til en fordeling etter valgdistrikter. Valgkomiteen bestemmer hvordan
Stortingets faste komiteer skal være sammensatt.
Valgkomiteen gir innstilling om alle valg som Stortinget gir
den i oppdrag å forberede. Innstillingen skal gjøres ferdig snarest
mulig etter at oppdraget er gitt.
Valgkomiteens medlemmer fungerer i hele valgperioden. I tilfelle
av avgang erstattes vedkommende ved nytt valg snarest mulig.
Stortinget velger også varamedlemmer til valgkomiteen, etter
prinsippene angitt i første ledd. Varamedlemmer innkalles ved ethvert
forfall blant komiteens medlemmer.
(Tidligere § 8. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–1985),
Innst. 350 S (2011–2012))
§ 11
Stortingets faste komiteer
Stortinget kan når som helst beslutte å endre antall
faste komiteer eller antall medlemmer av komiteene.
Hvis ikke Stortinget bestemmer noe annet, skal komiteene ha uforandret sammensetning
på alle storting i samme valgperiode, med mindre partigruppene foreslår
endringer som gjelder representanter fra egen gruppe eller avgang
blant medlemmene gjør det nødvendig å foreta endringer.
(Tidligere § 14 annet og tredje ledd. Forarbeider: Innst.
S. nr. 256 (2008–09), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350
S (2011–2012))
§ 12
Stortingets fagkomiteer
Samtlige representanter unntatt Stortingets president
fordeles på disse fagkomiteene:
-
Arbeids- og sosialkomiteen
-
Energi- og miljøkomiteen
-
Familie- og kulturkomiteen
-
Finanskomiteen
-
Helse- og omsorgskomiteen
-
Justiskomiteen
-
Kommunal- og forvaltningskomiteen
-
Kontroll- og konstitusjonskomiteen
-
Næringskomiteen
-
Transport- og kommunikasjonskomiteen
-
Utdannings- og forskningskomiteen
-
Utenriks- og forsvarskomiteen
(Tidligere § 10. Innst. S. nr. 2 (1972–73), Innst. S. nr.
266 (1980–81), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 188 (2004–2005),
Innst. S. nr. 256 (2008–2009), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst.
350 S (2011–2012), Innst. 28 S (2017–2018))
§ 13
Sammensetning av fagkomiteene
Straks etter at valgkomiteen er nedsatt, oppnevner den
medlemmene til Stortingets fagkomiteer, jf. § 10.
Alle partigrupper bør så langt som mulig være forholdsmessig
representert i komiteene.
Alle partigrupper skal ha medlem i finanskomiteen og har rett
til å ha medlem i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Når det gjelder
partigrupper som ikke er representert i alle komiteer, kan valgkomiteen
etter anmodning fra vedkommende gruppe i særlige tilfeller gjøre
unntak fra plikten til å være representert i finanskomiteen. For
disse partigruppene kan valgkomiteen også samtykke til at enten
finanskomiteens eller kontroll- og konstitusjonskomiteens medlem
også er medlem av en annen fagkomité. Ingen kan være medlem av mer
enn to komiteer.
Valgkomiteen gir Stortinget trykt melding om oppnevnelsene.
(Tidligere § 11. Forarbeider: Innst. S. nr. 2 (1972–73),
Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 256 (2008–2009), Innst.
350 S (2011–2012), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 28 S (2017–2018))
§ 14
Saksfordelingen mellom fagkomiteene
Hovedregelen for saksfordelingen mellom fagkomiteene
er:
-
Arbeids- og sosialkomiteen: Saker om
arbeidsmarked og arbeidsmiljø, arbeidsrettete ytelser,
pensjoner, sosiale stønader og politikk overfor personer med nedsatt
funksjonsevne.
-
Energi- og miljøkomiteen: Saker om olje, energi, vassdrag
og miljøvern.
-
Familie- og kulturkomiteen: Saker om familie, barn og ungdom,
likestilling mellom kvinner og menn, forbrukersaker, herunder saker
om gjeldsordning, kirke, tros- og livssynssamfunn, kultur og kulturminner.
-
Finanskomiteen: Saker om økonomisk politikk, formues- og
gjeldsforvaltning, finansadministrasjon, finansmarked, regnskap
og revisjon, folketrygdens inntekter, skatter, avgifter, toll og
bevilgninger til Stortinget. Om behandlingen av statsbudsjettet
og nasjonalbudsjettet vises til § 43.
-
Helse- og omsorgskomiteen: Saker om helsetjenester, pleie-
og omsorgstjenester, folkehelsearbeid, rusmiddelpolitikk og legemidler.
-
Justiskomiteen: Saker om rettsvesen, kriminalomsorg, politiet,
andre justisformål, sivil beredskap, rettferdsvederlag, alminnelig
forvaltningslovgivning, straffelovgivning, prosesslovgivning og
alminnelig sivillovgivning.
-
Kommunal- og forvaltningskomiteen: Saker om kommunal forvaltning,
regional- og distriktspolitikk, rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner,
innvandringspolitikk, boligforhold, bygningssaker, regional planlegging,
nasjonale minoriteter, samiske spørsmål unntatt reglene om valg
til Sametinget, saker om organisering og virkeområde for statlig
forvaltning, statens fellesadministrasjon, statlig personalpolitikk,
herunder lønnsforhold, bevilgninger til Det kongelige hus og partistøtte.
-
Kontroll- og konstitusjonskomiteen: Grunnlovssaker og valglovgivning.
Saker om Stortingets kontroll med forvaltningen, jf. § 15 første ledd.
Saker der Stortinget skal ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar
skal gjøres gjeldende, herunder om Stortingets ansvarskommisjon
skal anmodes om å foreta nødvendige undersøkelser for å klarlegge
grunnlaget for slikt ansvar, jf. § 15 annet og tredje ledd og § 44.
Komiteen skal også gjennomgå og gi innstilling til Stortinget om:
-
statsrådets protokoller mv., jf. Grunnloven
§ 75 bokstav f,
-
regjeringens årlige melding om oppfølgingen av stortingsvedtak som
inneholder en anmodning til regjeringen, og om behandlingen av representantforslag
som er vedtatt oversendt regjeringen til utredning og uttalelse,
-
dokumenter og meldinger fra Stortingets eksterne organer,
og andre saker om deres virksomhet,
-
rapporter fra Stortingets ansvarskommisjon og stortingsoppnevnte
granskingskommisjoner.
-
Næringskomiteen: Saker om nærings-, industri- og handelsvirksomhet,
skipsfart, statlig eierskapspolitikk, statsgaranti ved eksport mv., konkurranse-
og prispolitikk, landbruk, jordbruksavtalen, matpolitikk, fiskeri,
fangst, akvakultur og laksefiske.
-
Transport- og kommunikasjonskomiteen: Saker om innenlands transport,
post, generelle saker om telekommunikasjon og elektronisk kommunikasjon,
fritidsbåter og oppgaver under Kystverket.
-
Utdannings- og forskningskomiteen: Saker om utdanning, barnehager
og forskning, herunder koordinering av forskningspolitikken og forskning
for landbruk, fiskeri og næringsliv.
-
Utenriks- og forsvarskomiteen: Saker om utenrikspolitiske
forhold, militært forsvar, utviklingshjelp, saker som angår norske
interesser på Svalbard eller i andre polarområder, årsrapporter
fra Stortingets faste delegasjoner til interparlamentariske forsamlinger,
og – i alminnelighet – saker som gjelder avtaler mellom den norske
stat og andre stater eller internasjonale organisasjoner.
(Tidligere § 12 annet ledd (i det vesentlige. Forarbeider:
Innst. S. nr. 156 (1966–67), Innst. S. nr. 2 (1972–73), Innst. S.
nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 266 (1980–81), Innst. S. nr. 98
(1984–85), Innst. S. nr. 145 (1991–1992), Innst. S. nr. 298 (1995–96),
Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst.
S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 210 (2002–2003), Innst. S.
nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr.
107 (2006–2007), Innst. S. nr. 264 (2006–2007), Innst. S. nr. 256 (2008–2009),
Innst. 61 S (2009–2010), Innst. 358 S (2009–2010), Innst. 350 S
(2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017),
Innst. 28 S (2017–2018), Innst. S. 651 S (2020–2021))
§ 15
Nærmere om kontroll- og konstitusjonskomiteen
En tredjedel av medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen
kan beslutte at komiteen skal anmode en statsråd om å fremskaffe
ønskete opplysninger om forhold som omfattes av Stortingets kontroll
med forvaltningen. En tredjedel av komiteens medlemmer kan deretter
beslutte at komiteen skal ta en sak om slik kontroll opp til slik
behandling. En tredjedel kan videre foreta ytterligere undersøkelser
i forvaltningen som anses nødvendig for dette.
En tredjedel av medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen
kan kreve at komiteen av eget tiltak skal ta en sak om eventuelt
konstitusjonelt ansvar opp til behandling, jf. lov 5. februar 1932
nr. 1 om ansvar for handlinger som påtales ved Riksrett og lov 5.
februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker.
Dersom kontroll- og konstitusjonskomiteen finner at forhold i
en ekstern henvendelse vedrørende brudd på konstitusjonelle plikter
ikke kan påtales ved riksrett, skal henvendelsen oversendes rette
påtalemyndighet. Komiteen kan dessuten vedta at en henvendelse ikke
skal fremlegges for Stortinget når de forholdene henvendelsen omhandler
åpenbart ikke kan føre til ansvar. Henvendelsen skal legges frem
for Stortinget ved innstilling dersom en tredjedel av komiteens
medlemmer krever det. Den som har fremmet henvendelsen skal underrettes
om utfallet av behandlingen.
Før andre komiteer avgir en innstilling der det fremmes forslag
om at konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende eller forslag
om at Stortingets ansvarskommisjon skal iverksette undersøkelser,
skal utkast til innstilling fra vedkommende komité forelegges kontroll-
og konstitusjonskomiteen til uttalelse.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal gi innstilling til Stortinget
om alle saker den tar opp til behandling. Komiteen avgjør i det
enkelte tilfellet om den skal forelegge utkast til innstilling for
berørte fagkomiteer til uttalelse før innstillingen avgis. Ved behandlingen
av saker etter § 14 nr. 8 bokstav b kan komiteen velge å innhente
uttalelse fra vedkommende fagkomité som gir grunnlag for utarbeidelse
av sin innstilling.
Komiteen fastsetter nærmere regler for sitt sekretariat, herunder
om sekretariatets arbeidsoppgaver, og den bruk de enkelte medlemmene
kan gjøre av det.
(Tidligere § 12 annet ledd nr. 9 annet til sjuende ledd
(i det vesentlige. Forarbeider: Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst.
S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 210 (2002–2003), Innst. S. nr.107
(2006–2007), Innst. S. nr. 264 (2006–2007), Innst. 350 S (2011–2012),
Innst. 259 S (2012–13), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 28 S (2017–2018))
§ 16
Den utvidete utenriks- og forsvarskomité
Den utvidete utenriks- og forsvarskomité består av de
ordinære medlemmene av utenriks- og forsvarskomiteen, Stortingets
president og lederne i partigruppene (med mindre de allerede er
medlemmer av komiteen). Valgkomiteen kan, etter anmodning fra en
gruppe, oppnevne ytterligere medlemmer dersom den finner at hensynet
til gruppenes forholdsmessige representasjon tilsier det.
Den utvidete utenriks- og forsvarskomité har til oppgave å drøfte
med regjeringen viktige spørsmål vedrørende utenrikspolitikk, handelspolitikk, sikkerhetspolitikk
og beredskap, herunder terrorberedskap. Slik drøftelse bør finne
sted før viktige beslutninger fattes. I særlige tilfeller kan komiteen avgi
innstilling til Stortinget.
Stortingets første visepresident er varamedlem for Stortingets
president, og nestlederne i partigruppene er varamedlemmer for lederne
i partigruppene. Dersom lederen for partigruppen allerede er medlem
av komiteen, kan partiet i tillegg til nestleder utpeke ytterligere
ett varamedlem. Presidentskapet kan, etter anmodning fra vedkommende
gruppe, bestemme at en vararepresentant som møter i utenriks- og
forsvarskomiteen, skal møte også i den utvidete utenriks- og forsvarskomité.
Lederen kaller sammen komiteen når vedkommende mener det er nødvendig,
eller når statsministeren, utenriksministeren eller en tredjedel
av komitémedlemmene anmoder om det. Tilsvarende gjelder når forsvarsministeren
anmoder om det i viktige beredskapsmessige spørsmål, eller når justisministeren
anmoder om drøftelse av spørsmål vedrørende terrorberedskap.
Forhandlingene i den utvidete utenriks- og forsvarskomité er
underlagt taushetsplikt med mindre noe annet uttrykkelig bestemmes.
Det samme gjelder innkallelsen til og dagsordenen for møtet.
Den utvidete utenriks- og forsvarskomité kan beslutte å holde
fellesmøter med andre komiteer. Femte ledd gjelder også for slike
fellesmøter. Tredje ledd annet punktum gjelder tilsvarende for varamedlemmer
i komiteer som det holdes fellesmøte med.
En sak skal legges frem for Stortinget når minst seks komitémedlemmer krever
det i et møte i den utvidete utenriks- og forsvarskomité hvor saken står
på dagsordenen. Komiteen prøver om vilkårene for stortingsbehandling etter
første punktum foreligger, og legger i så fall saken frem for presidentskapet.
Komiteen kan beslutte å fortsette behandlingen av saken i samme
møte eller i senere møte selv om det er fremsatt krav i samsvar
med første punktum. Stortinget avgjør i møte for lukkete dører om
behandlingen i Stortinget skal holdes for åpne eller lukkete dører.
Behandlingen i Stortinget innledes med en redegjørelse av et regjeringsmedlem.
Stortinget beslutter om debatt skal holdes umiddelbart etter redegjørelsen
eller i et senere møte. Forslag fremsatt i forbindelse med Stortingets
behandling av en slik sak kan ikke sendes til behandling i en komité.
(Tidligere § 13. Forarbeider: Innst. S. nr. 2 (1958), Innst.
S. nr. 2 (1961–62), Innst. S. nr. 65 (1965–66), Innst. S. nr. 133
(1965–66), Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 145 (1991–92),
Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst.
S. nr. 256 (2008–2009), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 61
S (2009–2010), Innst. 318 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012),
Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 28 S
(2017–2018), Innst. 426 S (2018–2019), Innst. S. 651 S (2020–2021))
§ 17
Europautvalget
Regjeringens konsultasjoner med Stortinget om saker
som gjelder Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
(EØS-avtalen), herunder forslag om nye eller endrede rettsakter
på et område som omfattes av EØS-avtalen, og saker som gjelder tilgrensende
avtaler med Den europeiske union (EU), skal foregå med Europautvalget.
Europautvalget kan også benyttes til konsultasjon med Stortinget
om andre handelspolitiske saker og forhandlinger. I slike tilfeller
skal også næringskomiteen innkalles.
Europautvalget består av utenriks- og forsvarskomiteen og medlemmene av
den norske delegasjonen til parlamentarikerkomiteen for EØS. Utenriks- og
forsvarskomiteen eller dens leder kan dessuten beslutte at en eller
flere andre komiteer skal delta ved bestemte konsultasjoner. Varamedlemmer
i utenriks- og forsvarskomiteen møter også i Europautvalget. Det
samme gjelder varamedlemmer i andre komiteer som deltar i konsultasjoner
etter annet punktum. Valgkomiteen kan, etter anmodning fra en partigruppe,
oppnevne leder av vedkommende gruppe som medlem av Europautvalget
dersom den finner at hensynet til gruppenes forholdsmessige representasjon
tilsier det.
Lederen i utenriks- og forsvarskomiteen kaller sammen til konsultasjoner
i Europautvalget når vedkommende mener det er nødvendig, eller når
et regjeringsmedlem eller en tredjedel av utenriks- og forsvarskomiteens
medlemmer anmoder om det.
Dokumenter som Europautvalget får tilsendt fra regjeringen, sendes
også til vedkommende fagkomiteer. Komiteene kan be regjeringen om
å få oversendt andre dokumenter som gjelder EU eller EØS-saker.
Komiteene kan også stille skriftlige spørsmål til vedkommende regjeringsmedlem
om slike saker, men kan ikke holde høring. En komité kan beslutte
å avgi skriftlig uttalelse til Europautvalget om en sak som utvalget
skal behandle. Komiteen avgjør om saksordfører skal velges for en
slik sak. En skriftlig uttalelse fra en komité til Europautvalget
er offentlig når den er avgitt, hvis ikke komiteen bestemmer noe
annet.
Møtene i Europautvalget holdes for lukkete dører. Det samme gjelder
fellesmøter utvalget har med andre komiteer. Referater av forhandlingene
i utvalget er offentlige når de foreligger, hvis ikke utvalget bestemmer
noe annet. Uttalelser som er gitt i et møte når referatet av forhandlingene
i saken ikke er offentlig, er underlagt taushetsplikt.
Saker som er brakt frem i Europautvalget, skal legges frem for
Stortinget når utenriks- og forsvarskomiteen krever det i et møte
i Europautvalget hvor saken står på dagsordenen. Stortinget avgjør
for lukkete dører om møte i Stortinget for å behandle saken skal
holdes for åpne eller lukkete dører. Bestemmelsene i § 16 sjuende
ledd annet til og med siste punktum gjelder tilsvarende.
(Tidligere § 13 a. Forarbeider: Innst. S. nr. 112 (1993–94),
Innst. S. nr. 205 (1993–94), Innst. S. nr. 246 (1995–96), Innst.
S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 38 (2007–2008), Innst. S.
nr. 256 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013),
Innst. 20 S (2013–2014), Innst. 487 S (2016–2017, Innst. 28 S (2017–2018),
Innst. 426 S (2018–2019), Innst. S. 651 S (2020–2021))
§ 18
Særskilte komiteer
Finner Stortinget det nødvendig, kan det unntaksvis
nedsette særskilte komiteer til å behandle en enkelt sak eller saker
av et bestemt slag. Innstilling om å nedsette en særskilt komité
fremmes av Stortingets presidentskap. Innstillingen skal også inneholde
forslag til vedtak om sammensetning av den særskilte komité, og
så vidt mulig bør det unngås av oppnevningen fører til vanskeligheter
for det ordinære komitéarbeidet.
(Tidligere § 14 første ledd. Forarbeider: Innst. S. nr.
288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 487 S (2016–2017))
§ 19
Granskingskommisjoner
Stortinget kan nedsette en granskingskommisjon til å
klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp.
Mandatet bør kun åpne for en vurdering av ansvarsforhold i den utstrekning
Stortinget har behov for bistand til dette.
Forslag om å nedsette en granskingskommisjon skal behandles av
kontroll- og konstitusjonskomiteen, eller av en særskilt komité
som Stortinget oppnevner etter § 18. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
kan fremlegge slikt forslag på eget initiativ.
Stortinget fastsetter kommisjonens mandat og de nærmere prosedyrene for
dens arbeid. Mandatet må sikre at retten til kontradiksjon og etterprøvbarhet
ivaretas. Videre må mandatet avklare om og i hvilken utstrekning bestemmelser
i forvaltningsloven, offentleglova, sikkerhetsloven og arkivlova
skal gjelde. Det bør også vurderes om kommisjonen har behov for
lovhjemmel for å sikre nødvendig tilgang til opplysninger og dokumenter
og til å behandle personopplysninger.
Alle har rett til å la seg bistå på ethvert trinn av granskingskommisjonens arbeid.
Den som er berørt av granskingen, kan få dekket nødvendige kostnader
når særlige grunner taler for det.
En stortingsoppnevnt granskingskommisjon skal bestå av personer
som har nødvendig faglig kompetanse og integritet. Kommisjonen utfører
sitt verv selvstendig og uavhengig av Stortinget.
Granskingskommisjonen rapporterer direkte til Stortinget. Rapporten skal
være offentlig, med mindre særlige hensyn tilsier at den helt eller
delvis bør være taushetsbelagt. Før Stortinget foretar den endelige
vurderingen av rapporten, bør den oversendes regjeringen til skriftlig
uttalelse.
(Tidligere § 14 a. Forarbeider: Innst. S. nr. 210 (2002–2003),
Innst. S. nr. 107 (2006–2007), Innst. 350 S (2011–2012))