Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Innhold
Representantene har taushetsplikt om alle saker som behandles for lukkete dører i Stortinget. Taushetsplikten gjelder også for behandlingen av slike saker i komiteene.
Representantene har videre taushetsplikt om det som de under utøvelsen av stortingsvervet får kjennskap til om:
informasjon som er gradert i henhold til sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen, og
forhold av den art som er omhandlet i forvaltningsloven § 13 (noens personlige forhold, eller tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår). Reglene i forvaltningsloven §§ 13 a til 13 f gjelder tilsvarende så langt de passer.
Første gang en representant møter, skal vedkommende gi taushetserklæring etter et formular som presidentskapet har fastsatt.
Første ledd: Det er Stortinget selv som bestemmer hvilke saker som skal behandles for lukkede dører, jf. § 36 første ledd og Grunnloven § 84, se kommentarer til § 36.
Brudd på taushetsplikten er belagt med straffeansvar etter ansvarlighetsloven § 14 sammenholdt med straffeloven § 209. Det er lagt til grunn at bestemmelsen om taushetsplikt i forretningsordenen må sees som en «gyldig instruks» i relasjon til straffeloven § 209.313 Bestemmelsen rammer også taushetsbrudd etter at representanten har fratrådt sitt verv.
Et tilfelle hvor det oppstod spørsmål om straffeansvar for stortingsrepresentanters brudd på taushetsplikten, ble behandlet av Odelstinget i 1979.314 Forslag om riksrettstiltale ble forkastet mot 44 stemmer.
Egne bestemmelser om taushetsplikt gjelder for forhandlingene i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, som etter § 16 femte ledd er underlagt taushetsplikt hvis ikke annet uttrykkelig bestemmes, og for Europautvalget etter § 17 femte ledd i de tilfeller hvor referatene fra møtene ikke er offentlige.315
Bestemmelsen i første ledd om taushetsplikt i saker behandlet for «lukkede dører» anses ikke å omfatte brudd på forbudet i forretningsordenens § 31 mot å offentliggjøre en komitéinnstilling før den er endelig avgitt, forbudet i § 25 annet ledd mot å gjengi uttalelser som er gitt av andre komitémedlemmer i et lukket komitémøte, eller brudd på bestemmelsene knyttet til lukkede høringer i komiteene i § 27 femte ledd. Informasjonen som gis i slike møter eller lukkede høringer, vil imidlertid, avhengig av innholdet i opplysningene, kunne være omfattet av bestemmelsen om taushetsplikt i § 75 annet ledd.
Annet ledd: Forvaltningsloven316 gjelder ikke for Stortinget, og tilsvarende var tilfellet for den tidligere sikkerhetsloven.317 Beskyttelsesinstruksen er fastsatt ved kongelig resolusjon og gjelder direkte bare for virksomheter underlagt kongens instruksjonsmyndighet. I 1989 fant derfor presidentskapet behov for at Stortinget i skrevne regler fastsatte at representantene har taushetsplikt også ut over de meget få saker som behandles for lukkede dører.318 Dette gjaldt både taushetsplikt om informasjon som er gradert etter sikkerhetsinstruksen (i dag sikkerhetsloven), beskyttelsesgradert informasjon, samt på området for personopplysninger og næringsopplysninger. Det ble presisert at taushetsplikten skal omfatte det representantene får kjennskap til under utøvelsen av stortingsvervet, og vil omfatte både skriftlige og muntlige opplysninger.
I 2018 ble det vedtatt en ny sikkerhetslov319. Ifølge lovens § 1-4 første ledd gjelder loven for Stortinget og organer for Stortinget så langt Stortinget bestemmer det. Bestemmelser om sikkerhetslovens anvendelse for Stortingets administrasjon ble fastsatt ved stortingsvedtak 20.12.2018320, men loven er ikke gitt direkte anvendelse for Stortingets parlamentariske virksomhet, jf. nærmere omtale under § 75 a.
Tredje ledd: Selve undertegnelsen av taushetserklæringen er neppe en nødvendig forutsetning for å kunne konstatere straffbart brudd på taushetsplikt.
Bestemmelsen om å avgitaushetserklæring representerer likevel en selvstendig plikt, og unnlatelse av å oppfylle denne plikten kan i prinsippet bli møtt med straffansvar, jf. Grunnloven § 66 siste punktum og ansvarlighetsloven § 12 annet punktum. Taushetserklæringen har i tillegg en viktig praktisk betydning ved at nyvalgte representanter og vararepresentanter, første gang en representant møter, blir gjort kjent med sitt ansvar.
Underskrevet taushetserklæring leveres til Stortingets administrasjon ved stortingssekretariatet.
Bestemmelser gitt i medhold av sikkerhetsloven kapittel 8, herunder bestemmelser om sikkerhetsklarering og autorisasjon, gjelder ikke for stortingsrepresentantene. For øvrig gjelder sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens bestemmelser om behandling av gradert informasjon tilsvarende for representantene og komiteene. Stortingets presidentskap kan fastsette utfyllende retningslinjer om praktiseringen av reglene. Dersom tungtveiende hensyn tilsier det, kan presidentskapet i konkrete tilfeller beslutte at det kan gjøres unntak fra reglene i sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen.
Sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens graderingsnivåer benyttes ved klassifisering av informasjon som utstedes i Stortinget. Stortinget fastsetter reglement for avgradering av dokumenter utstedt i Stortinget.
Generelt: Ny § 75 a om behandling av gradert informasjon trådte i kraft 1. oktober 2019. I motsetning til det som gjelder for Stortingets administrasjon,321 er ikke sikkerhetsloven gitt direkte anvendelse for Stortingets parlamentariske virksomhet, da det er lagt til grunn at regler om sikkerhetsmessige forhold som skal gjelde for representantene i deres parlamentariske virksomhet, herunder om de forhandlinger som skjer i møter i de parlamentariske organene, bør fremgå uttrykkelig i Stortingets forretningsorden eller i utfyllende reglementer fastsatt i medhold av denne.322 Blant annet i lys av ny sikkerhetslov ble reglene i Stortingets forretningsorden om behandling av gradert informasjon gjennomgått våren 2019. I tillegg til vedtakelsen av ny § 75 a ble det gjort endringer i §§ 16,17, 27 og 29.
Gradert informasjon formidlet til Stortinget vil normalt bare gjøres tilgjengelig for medlemmene av den komiteen som får saken til behandling. Representanter som ikke er medlem av den aktuelle komiteen, kan imidlertid på nærmere vilkår få rett til innsyn eller mulighet til å søke om tilgang til graderte dokumenter som behandles i komiteen. Spørsmålet om andre representanters tilgang til gradert informasjon i komiteene ble drøftet på prinsipielt grunnlag på 1980-tallet. I skriv 5. februar 1987 sendt til stortingsgruppene, komiteene og med kopi til statsministeren, ga presidentskapet uttrykk for sin oppfatning om dette. Dette ble senere gjentatt i Innst. S. nr. 246 (1995–1996), der det heter:
«Når dokumenter er oversendt en stortingskomité i forbindelse med en sak som Stortinget senere skal treffe avgjørelse i, må det antas at også stortingsrepresentanter som ikke er medlem i vedkommende komité, har rett til å kreve innsyn i dokumentet, jf. skriv 5. februar 1987 fra Presidentskapet […]. Presidentskapet understreket at man begrenset seg til de dokumenter som en komité har fått oversendt i forbindelse med en sak som det skal avgis innstilling om til Stortinget/Odelstinget. Når det gjelder saker som ikke forutsettes behandlet i Stortinget (eller Odelstinget og Lagtinget), men hvor saksbehandlingen foregår innenfor komiteen i henhold til forretningsordenens bestemmelser, mente Presidentskapet at det neppe er noe grunnlag for at representanter utenfor komiteen skal ha rett til å sette seg inn i eventuelt gradert grunnlagsmateriale.»
Med saker hvor saksbehandlingen foregår innenfor komiteen, siktes det her særlig til møter i den utvidete utenriks- og forsvarskomité (§ 16) og møter i Europautvalget (§ 17).
Denne forståelsen av representantenes rett til tilgang til informasjon må suppleres med regelen i § 29 annet ledd. Ifølge denne bestemmelsen kan presidentskapet samtykke i at én representant fra hvert parti som ikke er representert i vedkommende komité, får tilgang til alle saksdokumentene i en fagkomité. Denne bestemmelsen gir en videre rett til innsyn, da den ikke er begrenset til de dokumenter en fagkomité har fått oversendt i forbindelse med en sak den skal avgi innstilling om til Stortinget, for eksempel komitéinnstillinger og protokoller fra komitémøter. Den gir imidlertid ikke rett til innsyn i referater fra den utvidete utenriks- og forsvarskomité.
Bestemmelsen i § 75 a må ellers ses i sammenheng med § 75 annet ledd bokstav a, hvor det slås fast at representantene har taushetsplikt om informasjon som er gradert i henhold til sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen.
Første ledd: I første punktum fremgår det at bestemmelser gitt i medhold av sikkerhetslovens kapittel 8 om sikkerhetsklarering og autorisasjon ikke gjelder for stortingsrepresentantene. Dette fremgår også direkte av sikkerhetsloven § 1-4 annet ledd, men av pedagogiske hensyn er reglen også tatt inn i Stortingets forretningsorden. Bakgrunnen for at stortingsrepresentanter ikke underlegges krav om sikkerhetsklarering og autorisasjon, er at de gjennom valget til verv som stortingsrepresentant automatisk anses klarert og autorisert til å motta informasjon og ha tilgang til objekter der slike krav stilles.323 Unntaket gjelder imidlertid ikke for gradert informasjon som representantene mottar i andre egenskaper enn som stortingsrepresentant, for eksempel som deltakere på eksterne kurs eller seminarer. Stortingsrepresentanter som deltar på sjefskurs i regi av Forsvarets høgskole, underlegges således krav om sikkerhetsklarering og autorisasjon på lik linje med øvrige kursdeltakere. På grunn av utenriks- og forsvarskomiteens utstrakte reisevirksomhet i inn- og utland sikkerhetsklareres og autoriseres komiteens medlemmer gjerne av praktiske hensyn.
I andre punktum fastslås det at sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens regler om behandling av gradert informasjon gjelder tilsvarende for representantene og komiteene. Dette innebærer at representanter og komiteer må følge samme krav til behandling av gradert informasjon som andre virksomheter underlagt sikkerhetsloven.
I tredje punktum fastslås det at Stortingets presidentskap kan fastsette utfyllende retningslinjer om praktisering av reglene. Det er forutsatt at retningslinjene skal gi nærmere praktisk veiledning om hvordan representantene og komiteene kan etterleve sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens bestemmelser i sitt daglige virke. Slike utfyllende retningslinjer ble fastsatt av presidentskapet 28. november 2019. Retningslinjene er publisert elektronisk på stortinget.no («Utfyllende retningslinjer til Stortingets forretningsorden § 75 a om behandling av gradert informasjon»).
I fjerde punktum åpnes det for at presidentskapet kan gjøre unntak fra reglene i sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen. Forutsetningen er at det foreligger tungtveiende hensyn. Det siktes her særlig til situasjoner hvor hensynet til Stortingets konstitusjonelle funksjoner og tungtveiende parlamentariske hensyn kan tilsi unntak. Bestemmelsen åpner videre bare for at det kan gjøres unntak i enkelttilfeller etter en konkret vurdering av de hensyn som gjør seg gjeldende, dvs. at det ikke er adgang til å beslutte generelle unntak fra bestemmelsene om behandling av gradert informasjon i sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen.
Annet ledd: I annet ledd første punktum slås det fast at sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens graderingsnivåer kan benyttes ved klassifisering av gradert informasjon som utstedes i Stortinget. Graderingsnivåene etter sikkerhetsloven er BEGRENSET, KONFIDENSIELT, HEMMELIG og STRENGT HEMMELIG, mens graderingsnivåene etter beskyttelsesinstruksen er FORTROLIG og STRENGT FORTROLIG. Kravene til informasjonssikkerhet vil avhenge av graderingsnivå, og kravene er strengest for de høyeste graderingsnivåene. For oversikt over hvilke krav som gjelder for det enkelte graderingsnivå, vises det til de utfyllende retningslinjene til § 75 a fastsatt av presidentskapet 28. november 2019, jf. omtale ovenfor.
Tidligere ble graderingen «Hemmelig» benyttet i Stortinget for merking av all informasjon behandlet for lukkede dører. Ved revisjonen av forretningsorden i 2019 ble «underlagt taushetsplikt» i stedet innført som betegnelse for merking av slik informasjon. Hovedbegrunnelsen var at en ville unngå sammenblanding med graderingsnivået «HEMMELIG» i sikkerhetsloven. Det vises i denne forbindelse til nærmere omtale under § 16 femte ledd.
I andre punktum fremgår det at Stortinget fastsetter reglement for avgradering av dokumenter i Stortinget. Det gjeldende reglementet ble vedtatt 20. juni 2019. Dette reglementet erstattet tidligere reglement av 20. juni 1996 og bygger i hovedtrekk på tidligere ordning. Referater fra møter for lukkede dører i Stortinget med tilhørende innstillinger og eventuelle andre dokumenter utstedt i Stortinget, vurderes for avgradering senest etter 30 år. Når innstillingen og debatten bygger på et dokument oversendt fra regjeringen, og når møtereferatet inneholder en redegjørelse fra et medlem av regjeringen, skal det innhentes uttalelse om avgraderingsspørsmålet fra det aktuelle fagdepartement, eventuelt Statsministerens kontor. Utvalget til å gjennomgå saker behandlet for lukkede dører legger med jevne mellomrom frem tilråding for presidentskapet om hvilke møter som kan avgraderes. Utvalget består av leder og nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen og en representant for Utenriksdepartementet, med stortingsarkivaren som sekretær. De avgraderte møtereferatene publiseres deretter på stortinget.no. Det kan også søkes om innsyn i saker som ikke er avgradert ennå. I slike tilfeller skriver utvalget en tilråding, som deretter blir behandlet av Stortingets presidentskap. For nærmere bakgrunn for ordningen vises det til omtale i Innst. 426 S (2018–2019) pkt. 5.1. Se også omtale under kommentarene til § 16 sjette ledd og § 17 femte ledd.
For ansatte i gruppesekretariatene gjelder § 75 første og annet ledd om taushetsplikt for representantene tilsvarende. Fast og midlertidig ansatte i gruppesekretariatene skal undertegne taushetserklæring etter et formular som presidentskapet har fastsatt.
Ansatte i gruppesekretariatene må ikke gis tilgang til gradert informasjon uten samtykke fra Stortingets presidentskap. I saker som er til behandling i en komité, kan komiteen likevel beslutte at rådgivere som er tilknyttet et medlem av komiteen, og som følger komiteens arbeid, kan få tilgang til informasjon gradert etter beskyttelsesinstruksen samt informasjon gradert BEGRENSET etter sikkerhetsloven. For slike ansatte og rådgiveres tilgang til gradert informasjon gjelder sikkerhetslovens bestemmelser om sikkerhetsklarering og autorisasjon samt sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens regler om behandling av informasjon.
Sist oppdatert 01.10.2023
Generelt: Ny § 75 b om taushetsplikt og tilgang til gradert informasjon for ansatte i gruppesekretariatene trådte i kraft 1. oktober 2022. Det fulgte tidligere (fra 2019) av forretningsordenen § 75 a siste ledd at sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens regler om taushetsplikt gjaldt for ansatte i gruppesekretariatene som får tilgang til gradert informasjon. Det var imidlertid ingen generell bestemmelse om taushetsplikt for de ansatte i gruppesekretariatene, verken i Stortingets forretningsorden eller i det alminnelige lovverket. Presidentskapet mente derfor det var ønskelig med en mer helhetlig regulering av taushetsplikten for denne gruppen. Av pedagogiske hensyn ble bestemmelser om taushetsplikt og tilgang til gradert informasjon samlet i en ny bestemmelse i forretningsordenen § 75 b. Terminologien ble samtidig endret fra ansatte i «partigruppene» til ansatte i «gruppesekretariatene», ettersom definisjonen av «partigruppe» i § 77 er knyttet til de stortingsrepresentanter som er valgt inn fra ulike registrerte partier. Ansatte rådgivere mv. er knyttet til sekretariatene for disse partigruppene. Bestemmelsen omfatter også rådgivere mv. for partier eller uavhengige representanter som ikke anses som en «partigruppe» etter definisjonen i § 77. Når det gjelder spørsmålet om regulering i Stortingets forretningsorden, uttaler presidentskapet blant annet følgende:324
«Selv om Stortingets forretningsorden primært er innrettet mot representantene og den parlamentariske saksbehandlingen, inneholder den også regler av annen art. En bestemmelse om taushetsplikt vil gjelde opplysninger som de ansatte i gruppesekretariatene får tilgang til utelukkende fordi de yter tjenstlig bistand til stortingsrepresentantene i saker som Stortinget har til behandling. Dette kan sees som en integrert del av den parlamentariske saksbehandlingen. De gruppeansattes tilgang til informasjon skjer dessuten i Stortingets lokaler eller via administrasjonens verktøy og informasjonssystemer. Presidentskapet anser det derfor som hensiktsmessig at regler om taushetsplikt om informasjon som det gis tilgang til i forbindelse med den parlamentariske saksbehandlingen, fastsettes i forretningsordenen. Eventuell taushetsplikt med bakgrunn i andre hensyn, for eksempel hensynet til konfidensialitet om det politiske arbeidet i partigruppen, må ivaretas gjennom andre ordninger, for eksempel instruks eller arbeidsavtale.»
Det legges videre til grunn at bestemmelsen om taushetsplikt i Stortingets forretningsorden for ansatte i partigruppene må sees som en «gyldig instruks» i relasjon til straffeloven § 209, på lik linje med det som gjelder for stortingsrepresentantene, jf. Innst. S. nr. 168 (1998–1999). Den signerte taushetserklæringen vil bli arkivert i Stortingets arkiv.
Første ledd: Bestemmelsen fastslår at § 75 første og annet ledd om taushetsplikt for representantene skal gjelde tilsvarende for ansatte i gruppesekretariatene som bistår representantene under utøvelsen av stortingsvervet. § 75 første ledd regulerer saker som behandles for lukkede dører. § 75 annet ledd regulerer taushetsplikt etter sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen, samt forvaltningsloven. Det er presisert at ansatte i gruppesekretariatene skal undertegne en erklæring om taushetsplikt, tilsvarende den ordningen som gjelder for representantene. Dette vil bidra til å bevisstgjøre vedkommende om taushetsplikten.
Regelen i § 31 sjuende ledd første punktum om at det ikke er tillatt å offentliggjøre en komitéinnstilling før den er endelig avgitt, gjelder også for ansatte i gruppesekretariatene og andre med tjenstlig behov for tilgang til innholdet i innstillingsutkast. Se nærmere kommentarene til § 31 sjuende ledd.
Annet ledd: Bestemmelsen ble med virkning fra 1. oktober 2022 flyttet fra § 75 a tredje ledd, jf. Innst. 454 S (2021–2022). Det er foretatt en mindre omredigering av bestemmelsen, uten at dette innebærer realitetsendringer. Bestemmelsen regulerer i hvilken grad det er adgang til å dele gradert informasjon med ansatte i partigruppene i Stortinget. Med gradert informasjon menes både dokumenter og muntlige opplysninger. Skriftlig materiale kan for eksempel være graderte dokumenter oversendt Stortinget, komitéinnstillinger eller utkast til slike, referater fra møter for lukkede dører eller korrespondanse mellom en komité og de aktuelle fagstatsråden. Tilgang til muntlige opplysninger vil være aktuelt ved deltakelse på stortingsmøter eller høringer for lukkede dører eller på møter i partigruppene hvor graderte saker drøftes.
Etter første punktum er hovedregelen at ansatte i partigruppene eller andre rådgivere ikke skal gis tilgang til gradert informasjon uten samtykke fra presidentskapet. Regelen er begrunnet med et behov for å holde oversikt over spredningen av gradert informasjon samt et behov for å kunne kontrollere at ansatte i partigruppene eller andre rådgivere som gis tilgang til gradert informasjon, har gyldig sikkerhetsklarering og autorisasjon der det stilles krav om dette.
I andre punktum gjøres det unntak for saker som er til behandling i komiteene. Bestemmelsen fastsetter at komiteen selv kan beslutte at informasjon på de laveste graderingsnivåene (FORTROLIG og STRENGT FORTROLIG etter beskyttelsesinstruksen og BEGRENSET etter sikkerhetsloven) kan deles med rådgivere som er tilknyttet et medlem av komiteen.
Det følger av tredje punktum at sikkerhetslovens bestemmelser om sikkerhetsklarering og autorisasjon samt sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens regler om behandling av informasjon og taushetsplikt gjelder når ansatte i partigruppene og andre rådgivere gis tilgang til gradert informasjon.
Utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Harberg-utvalget) foreslo i Dokument 21 (2020–2021) en forenkling av prosedyren i daværende § 75 a tredje ledd, slik at det ikke lenger skulle være nødvendig å søke presidentskapet om samtykke. Presidentskapet fulgte ikke opp dette forslaget i Innst. 651 S (2020–2021). Presidentskapet viste blant annet til at bestemmelsen er relativt ny, og at en ikke så grunn til å gjennomføre endringer før en har vunnet flere erfaringer med den gjeldende ordningen.
Representantene skal registrere de verv og økonomiske interesser som fremgår av reglement om register for stortingsrepresentantenes verv og økonomiske interesser, på den måte og under de vilkårene som er beskrevet der. Det samme gjelder vararepresentanter som møter for en innvalgt representant.
Med virkning fra 1. oktober 2009 ble det innført en obligatorisk registreringsordning for stortingsrepresentantenes verv og økonomiske interesser. Ordningen avløste det frivillige registeret som tidligere var etablert for stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer. Registeret for stortingsrepresentantenes økonomiske interesser ble etablert 1. januar 1991. Bakgrunnen for opprettelsen var et ønske om å få økt åpenhet omkring representantenes tilknytning til, eller verv i, selskaper, institusjoner mv., med de mulige bindinger slike interesser kunne innebære.
Utfyllende regler er gitt i Reglement om register for stortingsrepresentantenes verv og økonomiske interesser, vedtatt av Stortinget 18. desember 2008 og sist endret 14. juni 2018 med ikrafttreden 1. oktober 2018. Se for øvrig også omtale av reglementet i Etisk veileder for stortingsrepresentantene. Stortingets presidentskap vedtok 26. mai 2016 også en veileder om hva som gjelder når stortingsrepresentanter mottar en gave. I påvente av en revisjon av denne veilederen er det publisert en kortere orientering om gaver til stortingsrepresentantene på stortinget.no.
Ifølge lov 30. november 2012 nr. 70 om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser kan Kongen i statsråd pålegge regjeringsmedlemmene å registrere sine verv og økonomiske interesser i et register som er tilgjengelig for allmennheten. Loven § 2 fastsetter at Kongen kan gi nærmere regler om hva registreringen skal omfatte. Ifølge forskrift 30. november 2012 nr. 1114 om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser har regjeringsmedlemmene plikt til å registrere sine verv og økonomiske interesser i den til enhver tid gjeldende registreringsordning som gjelder for stortingsrepresentantene.
Med uttrykket «partigruppe» i denne forretningsordenen forstås den representanten eller de representantene som er innvalgt fra et registrert parti som ved valget stilte liste i minst en tredjedel av fylkene.
Der hvor betegnelsen «partigrupper» er brukt i forretningsordenen, gjelder regelen bare representanter fra registrerte, landsomfattende partier. De regler som gjelder for «grupper», omfatter derimot alle representanter – også de som er valgt på lister som ikke utgår fra registrerte, landsomfattende partier.
De regler som omtaler partigrupper, er § 3 første ledd om sammensetning av den forberedende fullmaktskomité, § 9 a om konsultasjoner om administrative saker, § 10 om sammensetning av valgkomiteen, § 11 annet ledd om endringer i Stortingets faste komiteer, § 13 annet ledd om sammensetning av fagkomiteene, § 16 om sammensetning av den utvidete utenriks- og forsvarskomité, § 17 annet ledd siste punktum om vararepresentasjon i Europautvalget, samt bestemmelser om fordeling av taletid i § 45 annet ledd, § 51 andre og tredje ledd, § 52 annet ledd og § 54 annet ledd. Når det gjelder den uformelle ordningen hvor presidentskapet konsulterer med partigruppene om gjennomføring av muntlig spørretime, vises det til kommentarene til § 72 fjerde ledd.
En egen bestemmelse som regulerte forståelsen av begrepet «partigruppe», kom inn i forretningsordenen i 1992.325
Foranledningen til bestemmelsen var at en representant for Finnmark, Anders Aune, i 1989 ble valgt på en liste med overskriften «Aune-lista. Stilt av Folkeaksjonen Framtid for Finnmark». Aksjonen stilte liste bare i Finnmark, og bak den sto det ikke noe registrert parti. Siden ordningen med registrering av politiske partier ble innført i 1920, har stortingsrepresentantene helt frem til valget i 1989 vært valgt på lister stilt av registrerte partier.
Presidentskapet ba på denne bakgrunn reglementskomiteen av 1989 om å vurdere de bestemmelser i forretningsordenen som knytter seg til betegnelsen «partigruppene», «lederne for partigruppene i Stortinget» o.l.
Flertallet i komiteen uttalte (s. 22) bl.a.:
«Det er ingen selvfølge at en enkelt stortingsrepresentant – uansett den formelle status for den liste vedkommende representerer – skal anses som en ‘partigruppe’, med de rettigheter dette medfører. Det er ikke vanskelig å forestille seg de urimeligheter og problemer som vil oppstå dersom enhver tenkelig ‘gruppe’ av en eller flere representanter skulle ha de samme rettigheter i Stortinget som de partigrupper som representerer registrerte, landsomfattende partier.
Grunnlaget for vårt politiske system er registrerte, landsomfattende politiske partier. Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at det bare er registrerte partier med en viss oppslutning, som får tilskudd over statsbudsjettet til sine sentrale organisasjoner. Det er dette flertalls syn at vårt parlamentariske demokrati ikke vil være tjent med at andre ‘grupper’ likestilles med disse partienes grupper.
Derfor mener dette flertall at det er nødvendig at en definisjon av begrepet ‘partigruppe’ blir innarbeidet i forretningsordenen, og at begrepet blir reservert for registrerte, landsomfattende partiers grupper.»
Mindretallet i reglementskomiteen, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, gikk mot å innføre den nye bestemmelse og uttalte følgende (s. 23):
«Komiteens medlem Tora Aasland Houg mener at det hverken i Grunnloven eller i senere statsskikk gis grunnlag for å hevde at stortingsrepresentantenes situasjon er forskjellig avhengig av om de er innvalgt fra et registrert parti eller ikke.
Hvis ordene ‘parti’ og ‘partigruppe’ i forretningsordenen ikke skulle omfatte representanter som er innvalgt fra uregistrerte partier/grupper, ville slike gruppers representanter, etter dette medlems mening, ikke ha de samme rettigheter som forretningsordenen tilstår partier og partigrupper. Dette medlem vil legge stor vekt på prinsippet om alle representanters likeverd.»
Etter henstilling fra representanten Anders Aune anmodet presidentskapet professor Torkel Opsahl om en grunnlovsmessig vurdering av forslaget til den nye § 62. Hans betenkning er trykt som vedlegg 2 til Innst. S. nr. 145. Konklusjonen er inntatt på s. 45 og lyder slik:
«Konklusjonen må bli at det sannsynligvis ikke er forfatningsrettslig holdbart å skille slik forslaget gjør, mellom enslige representanter som utgår fra registrerte, landsomfattende partier og andre enslige representanter (avsnitt 3, s. 24). Andre betraktninger enn de rettslige kan trekke i ulike retninger (avsnittene 4 og 5), men styrker alt i alt neppe forslaget.»
Presidentskapet, som sluttet seg til reglementskomiteens forslag, kommenterer ikke professor Opsahls betenkning i sin innstilling.326 Odelstingspresident Tora Aasland Houg, som også hadde vært medlem av reglementskomiteen, opprettholdt sin dissens fra komiteen.
Det har ved enkelte anledninger forekommet at en representant bryter med sin partigruppe for deretter å bli tatt opp i en annen partigruppe som allerede er representert på Stortinget. Dette gjaldt for eksempel Inge Staldvik, som var innvalgt fra Arbeiderpartiet, men som ble opptatt i Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe fra 13. januar 1993, Inger Stolt-Nielsen, som var innvalgt fra Høyre, men som ble opptatt i stortingsgruppen fra Tverrpolitisk folkeparti (Kystpartiet) fra 21. mars 2001, og Jan Bøhler, som ble innvalgt fra Arbeiderpartiet, men som ble opptatt i Senterpartiets stortingsgruppe fra 2. oktober 2020. De deler av gruppetilskuddene som beregnes pr. representant, beregnes etter overgangen i samsvar med de nye medlemstallene i partigruppene.
Det kan i løpet av en stortingsperiode ikke oppstå nye partigrupper med de rettigheter som partigruppene har etter forretningsordenen. En representant som bryter med sin partigruppe, og som ikke blir tatt opp i en annen partigruppe, vil bli benevnt som «uavhengig representant» i Stortingets offisielle publikasjoner (komitéinnstillinger mv.). Dette gjelder også dersom vedkommende melder overgang til et parti som ikke allerede er representert på Stortinget, og selv om det aktuelle partiet stilte liste ved forrige stortingsvalg. Regler om økonomisk tilskudd til representanter som trer ut av sin stortingsgruppe, er gitt i Stortingets retningslinjer for bruk av gruppetilskudd. Med unntak av de regler som særskilt omtaler partigrupper (jf. andre avsnitt ovenfor), har uavhengige representanter de samme rettigheter og plikter som øvrige representanter.
Se for øvrig spesialartikkel om stortingsgruppene i Hansen og Mo s. 143 flg.
Stortingets president skal ved avtale med vedkommende myndighet sørge for at det blir holdt god orden i stortingsbygningen. Innenfor de ordensreglene som gjelder for bygningen, må adgangen til tilhørerplassene være så fri som mulig.
Bestemmelsen må ses i sammenheng med Grunnloven § 84 om at Stortinget skal holdes for åpne dører med mindre Stortinget vedtar noe annet.
I forbindelse med utbruddet av covid-19 våren 2020 ble det ikke gitt fysisk adgang til tilhørerplassene for en begrenset periode. Det ble da ved starten av det enkelte stortingsmøte truffet uttrykkelig vedtak om at publikumsgalleriet skulle holdes stengt av smittevernhensyn. Det var likevel mulig å følge TV-sendinger fra forhandlingene i stortingssalen på vanlig måte.
I særlige tilfeller kan Stortinget vedta å sette enkelte bestemmelser i Stortingets forretningsorden ut av kraft. Et slikt vedtak krever to tredjedels flertall. Hvis forslaget er fremsatt av presidenten, kreves likevel bare alminnelig flertall.
Bestemmelsen gjelder adgangen til å fravike bestemmelser i forretningsordenen i individuelle tilfeller. Hvis Stortinget med foranledning i et individuelt tilfelle vil endre en bestemmelse i forretningsordenen for fremtiden, kan dette gjøres med vanlig flertall selv om forslaget ikke er fremsatt av presidenten.
Et eksempel på bruk av denne bestemmelsen er fravikelse av § 43 tredje og sjette ledd om frister for avgivelse av finansinnstillingen og behandlingen av fagbudsjettene. Andre eksempler er vedtak 12. mars 2020 og 1. oktober 2020 om å sette kravet om fysisk tilstedeværelse i §§ 25 og 26 ut av kraft inntil videre og vedtak 16. mars 2020 om å sette § 47 tredje ledd ut av kraft ut stortingssesjonen, jf. nærmere omtale under disse bestemmelsene. I de fleste tilfeller blir vedtak om fravikelse av forretningsordenen gjort i forbindelse med formalia under møtestart.
Beslutninger etter § 79 må ikke i det gitte tilfellet stride mot Grunnloven, og de må for øvrig være fattet på reglementsmessig måte, f.eks. kan spørsmålet om å fravike forretningsordenen ikke behandles straks dersom presidenten eller en femtedel av de representanter som er til stede, motsetter seg det, jf. § 39 annet ledd bokstav d.
Beslutning om å fravike § 40 første ledd første og annet punktum krever to tredjedels flertall, uten hensyn til hvem som fremsetter forslaget om å fravike forretningsordenen, jf. § 40 første ledd tredje punktum. Dette er en spesialregel som går foran den generelle regelen i § 79.
313. Innst. S. nr. 168 (1998–99).
314. Innst. O. nr. 28 (1978–79).
315. Innst. S. nr. 168 (1998–99) s. 4.
316. Forvaltningsloven § 4 siste ledd.
317. Den nå opphevede sikkerhetsloven av 20. mars 1998 nr. 10 § 2 femte ledd.
318. Innst. S. nr. 168 (1998–99).
319. Lov 1. juni 2018 nr. 24.
320. Innst. 122 S (2018–2019).
321. Regler om sikkerhetslovens anvendelse for Stortingets administrasjon 19. desember 2018.
322. Innst. 122 S (2018–2019).
323. Innst. 103 L (2017–2018).
324. Jf. Innst. 454 S (2021–2022).
325. Innst. S. nr. 145 (1991–92) med reglementskomiteens innstilling og betenkning av professor Torkel Opsahl vedlagt.
326. Innst. S. nr. 145 (1988–89).