En representant som ønsker å stille en interpellasjon
til regjeringen eller et regjeringsmedlem, leverer den skriftlig
til Stortingets presidentskap gjennom Stortingets administrasjon.
Interpellasjonen skal være kort. Presidenten bør avvise interpellasjoner
om
-
noe som faller utenfor regjeringens
ansvarsområde,
-
saker som er under behandling i komiteene,
-
saker som det er gitt innstilling om, men som ennå ikke
er behandlet av Stortinget,
-
saker som det allerede er innlevert interpellasjon eller
spørsmål til spørretimen om, og som ennå ikke er besvart.
Det gir ikke grunn til avvisning etter bokstav b eller c at interpellasjonen gjelder
noe som er tatt opp i enkeltforslag i en mer omfattende sak.
Presidenten kan også gripe inn mot formuleringer som nevnt i
§ 55 tredje ledd. Godtas interpellasjonen, gir presidenten meddelelse
om den til vedkommende regjeringsmedlem.
Interpellasjonen skal besvares i Stortinget så snart som mulig
og senest én måned etter at den ble stilt, med mindre presidentskapet
samtykker i at den blir besvart på et senere tidspunkt. Den tid
Stortinget ikke er samlet om sommeren, regnes ikke med i fristen.
Ved behandlingen i Stortinget får først interpellanten ordet
i høyst fem minutter til å forklare innholdet av interpellasjonen.
Dersom et regjeringsmedlem erklærer at det ikke vil bli gitt noe
svar på interpellasjonen, er forhandlingene slutt med det.
Blir interpellasjonen besvart, har det regjeringsmedlemmet som
svarer på interpellasjonen, en taletid på inntil fem minutter. Statsministeren
og andre statsråder hvis departementer er berørt av interpellasjonen,
kan også svare, med samme taletid.
I den etterfølgende debatten har først interpellanten og så regjeringsmedlemmet
rett til ett innlegg hver, på inntil tre minutter. Deretter kan
andre representanter få ordet én gang hver, med taletid på inntil
fem minutter. Til slutt har interpellanten og regjeringsmedlemmet
rett til ett innlegg på inntil tre minutter hver.
Behandlingen av interpellasjonen må ikke vare lenger enn én time
og 30 minutter. Den taletiden som eventuelt er brukt av statsministeren
og andre statsråder enn den interpellasjonen er rettet til, teller
ikke med.
Det kan ikke fremsettes forslag i tilknytning til behandlingen
av en interpellasjon.
(Tidligere § 50. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77),
Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst.
S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 211 (1995–96), Innst. S. nr.
168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 188
(2004–2005), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012),
Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))