Mani Hussaini (A) [14:00:35] (komiteens leder): Jeg er glad for at vi har en historisk budsjettenighet som styrker energipolitikken, tar vare på naturen og bidrar til at vi når våre klimamål – en politikk som kutter utslipp, skaper jobber og bidrar til trygghet for framtiden.

Før sommeren fremmet Arbeiderparti-regjeringen forslag om norgespris på strøm og fikk tilslutning til det, mot FrPs og Høyres stemmer. Med norgespris får folk bedre råd. Siden 1. oktober har nesten 1,1 millioner nordmenn tegnet norgespris og spart over 1,6 mrd. kr i løpet av de to første månedene ordningen har eksistert. Det gir folk trygghet og forutsigbarhet for strømregningen og for lommeboken.

Det kommer daglig angrep på norgespris fra ulike hold, som mener at akkurat deres problem kan forklares med innføringen av norgespris. Da synes jeg energiministeren sier det veldig godt: Det er ikke norgespris som gir høye strømpriser, det er høye strømpriser som er grunnen til at norgespris ble innført.

Vi er på god vei til å nå våre klimamål. Fra 1990 til 2020 gikk utslippene ned med bare 3,6 pst., men i løpet av de fire siste årene har vi greid å få ned utslippene med nesten 10 pst. Budsjettenigheten med våre rød-grønne venner gjorde et bra klimabudsjett enda bedre. Vi får bl.a. mer penger til Enova, skogvern, satsing på kollektivtrafikk og klima- og naturarbeid i kommunene. Vi er enige om at kunnskap om hvordan vi kan styrke konkurranseevnen og legge til rette for flere næringer som bærer norsk økonomi, er bra.

Norge leverer 30 pst. av Europas gassforbruk og 20 pst. av oljeforbruket. Når Europa nå har vedtatt at de skal fase ut russisk gass fra 2027, blir norske olje- og gassleveranser enda viktigere for Europas energisikkerhet. Norsk sokkel er moden, og derfor vil det av naturlige årsaker bli et produksjonsfall i olje- og gassnæringen. Da blir vår viktigste jobb å dempe det fallet gjennom å legge til rette for stabile rammevilkår for næringen.

I urolige tider trenger vi politikere som skaper ro og forutsigbarhet. Når alt rundt oss er så usikkert, trenger vi ikke å skape mer usikkerhet her fra Stortinget. Derfor er jeg bekymret over at det største opposisjonspartiet, FrP, nå snakker om å reforhandle vår viktigste handelsavtale, at de i sitt alternative budsjett gjør store kutt for næringslivet og går løs på tusenvis av arbeidsplasser, at de i fullt alvor vurderer å trekke tilbake tillatelser og konsesjoner gitt til industrien. Når FrP ennå ikke har bestemt seg for om de skal stemme for å trekke tilbake konsesjonen til Melkøya eller ikke, er det kroneksempelet på ustabile rammevilkår for olje- og gassnæringen, og det er det siste Norge trenger.

Tor Mikkel Wara (FrP) [14:10:16]: I tillegg til det statsbudsjettet vi diskuterer, har regjeringen også lagt frem en såkalt plan for Norge, bestående av fem kapitler. Det var ikke et eget kapittel om klima og miljø – heldigvis, får vi kanskje si. Kanskje det betyr at regjeringen ikke skal plage folk og næringsliv med nye, overraskende grep – men overraskelsene kan uansett komme.

Det som står i regjeringens plan, og for så vidt i budsjettet, er at Norge skal nå sine klimamål. Jeg tenker at det er det eneste vi er helt sikre på at regjeringen ikke kommer til å klare. Det er nemlig slik at målene man styrer etter i dette budsjettet, er helt urealistiske. Det er ikke mulighet til å oppnå dem med det budsjettet man har her. Det er også slik at vi ikke kjenner kostnadene for å nå de målene, for det redegjøres det ikke for i budsjettet. Man vedtar noe, men vi kjenner ikke totalsummen av å nå klimamålet.

Det vi ser, er at man også, som det tredje punktet, har en politikk hvor man flytter enten utslipp ut av landet eller penger ut av landet. Da får vi en del merkelige eksempler. I Oslo er det slik at man må importere søppel fra Storbritannia – man har gjort det. Man pakker altså søppel i baller og legger det på loss i Storbritannia og frakter det med båt til Norge. I Norge lastes det over i lastebiler og kjøres opp til Klemetsrud-anlegget og brennes. Samtidig er det lastebiler med norsk søppel som kjører forbi Klemetsrud-anlegget og til Sverige, for der har de ikke CO₂-avgift. Fiskebåtene drar til Danmark, eller enda lenger, for å bunkre. Det er også en måte å flytte både penger fra fiskere og utslipp ut av landet på, uten at det gjør noe med den store runden.

Elektrifiseringen av sokkelen er også et slikt eksempel. Man flytter altså penger fra strømkundene, og så flytter man utslippene til Tyskland. Man flytter penger i så stor grad at man må ha en egen kompensasjonsordning også der. Ja, selv de som tjener penger på strømmen, Statkraft, skal ha en kompensasjonsordning så de kan kjøpe seg en elbil. Det er vel dette som kalles sirkulær økonomi, og det er kanskje også det vi skal leve av etter oljen.

Regjeringens politikk tyder mye på det Ronald Reagan sa, litt omskrevet til norsk: Regjeringen mener altså at hvis det fungerer, skal vi skattlegge det, hvis det fortsatt fungerer, må vi regulere det, og hvis det slutter å fungere, skal vi subsidiere det.

Fremskrittspartiet har lagt frem et forslag som skal gi større frihet for folk og næringsliv til å jobbe med sitt næringsliv og nå de målene man ønsker.

Aleksander Stokkebø (H) [14:18:28]: Høyres mål er klart: Vi jobber for likere og lavere strømpriser, nok ren og rimelig kraft til industrien og effektive utslippskutt. Nettopp derfor trenger vi mer ren kraft raskere. På Høyres vakt ble det gitt konsesjoner til i overkant av 16 TWh ny kraftproduksjon, mens det under Støre-regjeringen kun er gitt konsesjon til 0,7 TWh. Mangelen på kraft er i ferd med å kortslutte både klima- og industripolitikken, og den holder strømprisene høyere enn de trenger å være.

I en slik situasjon bør politikken gi forutsigbarhet for investeringer i mer ren kraft. I stedet får vi stadig nye skattesjokk fra Arbeiderpartiet. Det skaper uro, senest med forslaget om grunnrenteskatt på småkraft, og det stanser prosjekter som raskt kunne gitt mer ren kraft.

Høyre peker ut en annen kurs. For det første: Nei til skattesjokk som stopper småkraft, og ja til stabilitet som utløser mer utbygging. For det andre: Raskere konsesjoner for kraft og nett, med prioritering av grå arealer og opprusting av eksisterende vannkraft. For det tredje: En prøveordning med auksjonsbasert investeringsstøtte til solparker, hvor mest kraft får minst støtte i områder med stort behov og lav konflikt, og hvor vi spesielt ser etter prosjekter hvor man utnytter grå arealer og reduserer presset på norsk natur. Dette kan raskt utløse nesten like mye kraft som regjeringen har klart å tildele på hele fire år.

Det er over fire år siden strømprisene skjøt i været, men regjeringen har ennå ikke foreslått en god løsning for næringslivet i Rogaland og på Sør- og Vestlandet. Det er skuffende. Det er helt uakseptabelt at strømprisene gjør det mye dyrere å drive bedrift i Kristiansand og Stavanger enn i Oslo. Derfor sender stortingsflertallet i dag en klar melding til regjeringen: Prøv igjen, for det dere har levert, er ikke godt nok. Derfor kutter Høyre elavgiften for folk og næringsliv mer enn det Arbeiderpartiet og forlikspartnerne gjør.

Med Høyres budsjett tar vi viktige skritt for likere og lavere strømpriser, for nok ren og rimelig kraft til industrien, og for effektive utslippskutt. Vi ser fram til å jobbe med komiteen for å nå våre felles mål.

Jeg tar opp forslagene Høyre er med på.

Lars Haltbrekken (SV) [14:27:35]: I årene framover skal Norge gjennom store omstillinger. I dag løper Norge en høy risiko ved at oljenæringen utgjør en så vesentlig del av landets økonomi. Dagens politikk legger i altfor stor grad til rette for petroleumsnæringen, heller enn å sette i gang den nødvendige vridningen av eksisterende kompetanse og teknologi over til framtidens næringer. Vi blir med dette sårbare for svingninger, både i oljepris og for et økende klimaengasjement rundt omkring i verden.

I SVs alternative statsbudsjett foreslår vi å redusere denne sårbarheten gjennom å innføre en omstillingsavgift på produksjon av olje og gass. Det vil bidra til å få ned produksjonen, men det vil også gi inntekter til staten, som kan brukes på omstilling av norsk industri. Vi har sett stor vilje i industrien til å kutte utslipp av klimagasser og til å gå over til fornybare løsninger. I tillegg foreslår vi også i vårt alternative budsjett å styrke Enovas innsats med å legge til rette for den omstillingen som skal skje i industrien.

I årene framover kommer vi til å trenge mer kraft for å kutte utslipp og erstatte dagens fossile energibruk med fornybar kraft. Den beste måten å skaffe til veie denne kraften på, er gjennom å frigjøre kraft ved å redusere dagens energiforbruk. Potensialet for energieffektivisering i Norge er stort, og det er dessverre et politikkområde som har blitt neglisjert i lang tid. Derfor foreslår vi også å øke bevilgningene til energieffektiviseringstiltak og utbygging av solenergi gjennom Enova. Det vil gjøre at folk og næringsliv får muligheten til å ta i bruk løsninger som vil redusere deres strømforbruk og dermed også deres strømregninger.

De siste årene har vi sett en stagnasjon i utbyggingen av solceller på tak. Derfor foreslår vi i vårt alternative budsjett at det innføres en norgespris-ordning på salg av solstrøm, hvor du skal få en garantert minstepris på salg av solstrøm fra ditt tak. I budsjettforhandlingene fikk vi gjennomslag for at en sånn ordning i alle fall skal utredes. Dette vil være konfliktfri kraft, som ikke innebærer nye naturinngrep.

Så vil jeg få uttrykke glede over at vi nok en gang, sammen med våre budsjettpartnere, har fått satt en stopper for gruvedrift på havbunnen.

Maren Grøthe (Sp) [14:36:11]: Norge har i over hundre år vært en energinasjon. Gjennom nasjonal kontroll og klok forvaltning av våre felles naturressurser har vi lagt grunnlaget for arbeidsplasser, verdiskaping, vekst og utvikling over hele Norge. For Senterpartiet er det avgjørende å sikre at Norge fortsatt skal være en energinasjon. Derfor har det også være uaktuelt for oss å være med på radikale endringer av norsk olje- og gasspolitikk i budsjettforhandlingene. Olje- og gassnæringen er Norges største og viktigste næring og gir landet vårt en unik økonomisk handlefrihet. Den må utvikles i årene som kommer, ikke avvikles.

Samtidig har kraftutbygging og nasjonal kontroll over naturressursene våre sikret tilgang på kraft og at lave og stabile strømpriser har vært et viktig konkurransefortrinn for norske husholdninger og norsk industri i generasjoner. Senterpartiet er glad for at norgespris er kommet på plass, og at vi kutter videre i elavgiften i dette budsjettet, men neste steg må være å ta større strukturelle grep i strømpolitikken, ta mer kontroll over strømeksporten og begrense prissmitten fra Europa.

Norge må også føre en klimapolitikk som virker, og som tar utgangspunkt i norske forhold og folks hverdag. Senterpartiet sier nei til symbolpolitikk som i realiteten flytter utslipp, og ja til tiltak som kutter utslipp, skaper verdier og styrker tryggheten i hele landet. Derfor er jeg glad for at vi i budsjettavtalen har fått gjennomslag for flere tiltak som skal forhindre karbonlekkasje, men også for at denne budsjettavtalen sikrer både viktige satsinger på kollektivtransport over hele Norge, en tydelig satsing på klimatiltak i skog og skognæringen, og mer til bl.a. internasjonal klimafinansiering.

Avslutningsvis vil jeg framheve at det er bra at vi får stoppet de uforståelige kuttene i forebyggende og konfliktdempende rovdyrtiltak som regjeringen la opp til. Samtidig trenger vi en rovdyrforvaltning som i større grad baserer seg på et ordentlig tallgrunnlag, og reell bestandsregulering i tråd med rovdyrforliket. Derfor er jeg også glad for at vi fikk inn 2 mill. kr ekstra til bestandsovervåkning og -regulering av jerv.

Jeg vil takke budsjettpartnerne våre og de andre partiene i komiteen for konstruktivt arbeid så langt. Senterpartiet har nå en nøkkelrolle i Stortinget. Den skal vi bruke for å få mest mulig gjennomslag for små og store saker som sikrer utvikling i hele landet og i energi- og miljøpolitikken.

Sofie Marhaug (R) [14:44:25]: Da Rødt la frem vårt alternative budsjett i november, viste Rødt hva vi ville ha prioritert dersom Rødt hadde styrt alene: Vi ville ha brukt langt mer til både klima- og naturtiltak i kommunene, flom- og skredforebygging og kollektivtransport, og vi ville ha økt innsatsen for å reparere Oslofjorden enda mer og økt støtten til energieffektivisering. Samtidig ville vi ha kuttet i satsing på vindkraft og oljeleting. Rødt ville dessuten hatt en ordning med en sosialt og geografisk rettferdig tilbakebetaling av klimaavgiftene, for å gjøre klimapolitikken mer rettferdig.

I selve budsjettforliket fikk vi gjennomslag for flere av våre viktige prioriteringer innenfor energi og miljø. Jeg er spesielt stolt over at vi fikk stanset gruvedrift på havbunnen i hele perioden. Det betyr forhåpentligvis kroken på døren for en useriøs næring som ikke hadde planer om å respektere den norske arbeidsmiljøloven, og som ville ha flyttet en helt ny skanse for naturødeleggelse – denne gangen på dyphavet.

Jeg er også stolt over at vi gjennomfører en krisepakke til kollektivtransporten, slik at det blir mulig å velge mer miljøvennlig, og over at vi gir en milliard til skogvern og øker potten til Oslofjorden. Jeg vet at det ikke er nok til å få bukt med alle utfordringene, men det er en god og viktig start. Jeg vil takke alle vi har forhandlet med, for samarbeidet om disse områdene.

Rødt er også glad for at vi øker CO₂-avgiften på sokkelen. En næring med milliardoverskudd skal og bør betale for sine utslipp, hvis klimapolitikken skal være rettferdig.

Rødt lever også godt med kutt i elavgiften og norgespris på strøm. Det var ikke våre foretrukne løsninger, men alt som bidrar til å kutte i strømregningen til folk flest, er vi glad for, og det vil ikke Rødt motsette seg. De store, strukturelle grepene gjenstår likevel i energipolitikken for å få kontroll over kraften, med strengere regulering av både eksporten og prisene, og større uavhengighet fra EUs markedsstyrte energipolitikk.

Et annet område der det gjenstår en del sett fra Rødts side, er naturpolitikken. Vi fikk penger til naturrestaurering og natursats, og vi fikk ikke minst en stor seier med stans i gruvedrift på havbunnen, men det gjenstår fortsatt mye. Særlig kraft- og hytteutbygging kommer til å spise mye av norsk natur de neste årene. Rødt lover å være en konstruktiv samarbeidspartner, men vi vil også stille tøffe krav, ikke minst når det gjelder disse utbyggingssakene. Både naturen vår og tradisjonelle næringer som reindrift fortjener et langt sterkere vern enn det som er regjeringens gjeldende praksis.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [14:51:49]: De siste ukene har klima- og oljepolitikk vært noe vi har snakket veldig mye om i denne salen. Det er ikke tilfeldig, men et resultat av at MDG har stått på kravene og til slutt sikret en omstillingskommisjon for oljenæringen. Vi går til kjernen av klimaproblemet, for hovedårsaken til klimakrisen er og forblir fossil energi, og hovedløsningen er å slutte med det. Mer komplisert enn det er det ikke. Norge trenger likevel en plan for hvordan vi skal omstille økonomien og arbeidsplassene for en tid etter oljen.

Det stopper ikke der. Gruvedrift på havbunnen er stanset ut stortingsperioden. Hvis vi skal tro næringen selv, betyr det spikeren i kisten for planene deres i dyphavet. Skogvernbudsjettet for 2025 ble det største noen gang, og MDG forhandlet inn en hel milliard ekstra i stortingsbehandlingen. Det er historisk, og det betyr 200 km² ekstra vernet skog. Arbeidet med MDGs nasjonale månedskort er også allerede startet og skal være klart innen 2027, men i mellomtiden kommer halvannen milliard ekstra til kollektivtransporten i 2026.

Dette er bare noen av de mange gjennomslagene som MDG har fått. Vi står ved et veiskille i klimapolitikken. Skal miljøpartiene bruke all sin makt på å småflikke på tall – eller skal vi sikre at vi kommer oss ut av den dype dalen som klimadebatten har vært i de siste fire årene, fordi de oljegrå partiene får sette politiske kjepphester over kunnskap, uten at miljøpartiene protesterer?

Den tiden er forbi når MDG skal være med og bestemme. Norge er kanskje et veldig lite land, men norsk olje- og gassproduksjon er en veldig stor driver bak klimakrisen. Utslippene som kommer når norsk olje og gass brennes, er ca. ti ganger så store som alle utslipp fra norsk territorium til sammen. Tilgangen til norsk olje og gass er et kronargument for kreftene som motarbeider den grønne omstillingen i Europa.

Jeg vil takke de rød-grønne partiene for samarbeidet. Jeg har tro på at denne budsjettenigheten er starten på en rettferdig, ambisiøs og nødvendig omstilling. Vi har mye jobb og mange diskusjoner foran oss, men jammen er det godt endelig å være i gang.

Hans Edvard Askjer (KrF) [15:00:45]: Energi-, klima- og miljøpolitikken må gi trygghet og forutsigbarhet for folk og næringsliv her hjemme og samtidig bidra til reelle utslippskutt nasjonalt og globalt.

Med Arbeiderpartiet i regjering har staten tjent enorme summer på høye strømpriser. Nå er vi på overtid for å betale tilbake til husholdninger og næringsliv. Regjeringens svar er Norgespris. Norgespris er i praksis bare en fastpris på strøm – 40 øre per kWt pluss moms, som husholdningene må betale uansett om strømmen er dyr eller billig. Ordningen gjelder bare for husholdninger ikke for næringslivet. Ordningen gir heller ingen belønning for å bruke strøm når strømmen faktisk er billig.

Når husholdningene bruker mer strøm samtidig som kraften er knapp, blir det mindre igjen til næringslivet. Da er det bakeren, slakteren og andre helt vanlige bedrifter som fortsatt må ut i et dysfunksjonelt strømmarked med høye og ustabile priser.

I vårt budsjett dekker staten 100 pst. av strømprisen over 50 øre per kWt. Til sammenligning inntraff regjeringens tidligere strømstøtte først når prisen ble 70 øre, og da dekket støtten kun 90 pst. av det overskytende.

Kristelig Folkeparti stopper ikke med makspris. Ideelt sett vil vi også fullfinansiere strømnettet over statsbudsjettet, slik at ingen trenger å betale nettleie. Vi vil også la private aktører få delta i utbyggingen av strømnettet. Riksrevisjonen har tross alt rettet kritikk mot regjeringen fordi nettutbyggingen går for sakte. Og som statsråden vet, ønsker vi å samle alle strømprissoner i Sør-Norge for å sikre reelt grunnlag for sunn næringsutvikling over hele landet.

Til det globale perspektivet: Kristelig Folkeparti øker innskuddet i klimainvesteringsfondet med hele 5 mrd. kr. Vi holder det i tillegg utenfor bistandsbudsjettet og øker risikokapitalen med 1,7 mrd. kr. Fondet ble etablert av Kristelig Folkeparti i regjering og investerer i fornybar energi i utviklingsland. På få år har fondets investeringer allerede bidratt til 17,6 millioner tonn årlig i unngåtte CO₂-utslipp. Til sammenligning tilsvarer dette rundt 40 pst. av Norges samlede årlige utslipp.

Et avgjørende slag mot klimakrisen står i utviklingsland. Disse landene trenger langt mer energi for å vokse ut av fattigdom, og hvis den energien ikke er fornybar, vil ikke bare de, men også vi, tape klimakampen vi alle vil vinne. Derfor er klimainvesteringsfondet god klima- og utviklingspolitikk og økonomisk politikk i en og samme satsing.

Marit Vea (V) [15:08:13]: Klimaendringene er en alvorlig trussel mot framtidig sikkerhet og velferd, men klimaendringene er også et problem akkurat nå. I Indonesia opplevde de katastrofale flammer i november, for noen få dager siden tok styrtregn og flom livet av 37 mennesker i Marokko, og her i Oslo har vi knapt hatt en mildere desember. Klimaendringene er her nå, og taksameteret for klimaskader er i ferd med å løpe løpsk. Dette er grunnen til at Norge har forpliktet seg til å kutte utslippene med minst 55 pst. innen 2030 og inntil 70–75 pst. innen 2035.

Men regjeringens egen grønne bok viser at vi på bare ett år har kommet lenger unna å nå klimamålene våre. I tillegg har budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne ført oss enda lenger unna målene, og i går kom tall fra klimakontrollen som viser at norske klimakutt forsinkes med fire år med neste års statsbudsjett. Med dette flertallets politikk vil vi nå klimamålene for 2030 i 2039!

Skal vi nå klimamålene, krever det en helt ny kraft, vilje og ikke minst ledelse i klimapolitikken. Den kraften og viljen er helt fraværende hos regjeringen og dette stortingsflertallet. Jeg tviler egentlig ikke på at MDG, SV og kanskje til og med Rødt prøvde i budsjettforhandlingene denne høsten, men faktum er at de mislyktes. Etter en lang tradisjon der grønne partier, det være seg Venstre eller SV, har sørget for større klimakutt etter forhandlingene, har dagens flertall oppnådd det motsatte. Norge trenger en regjering og et flertall som gjør politikken mer bindende, gir retning og sikrer at summen av enkeltvedtak faktisk bringer oss nærmere de klimamålene regjeringen fortsatt hevder at de kan nå.

Venstres alternative statsbudsjett viser hvordan klimamålene for 2030 og for 2035 kan nås. Det er mulig, gjennom en kombinasjon av å bruke skatte- og avgiftspolitikken, nye krav til nullutslipp, økte bevilgninger i ordninger som Enova, og en helt annen satsing på jernbane og kollektivtransport.

Venstres politikk for å ta vare på naturen og kutte utslipp er ikke fremmet for å plage folk unødvendig. Den er fremmet for at folk ikke unødvendig skal bli plaget av ekstremvær og klimaødeleggelser om noen få år. Den er fremmet for å gi norsk næringsliv den forutsigbarheten de både trenger og etterspør. Den er fremmet for å hjelpe regjeringen å nå de målene de fortsatt hevder at de ønsker å nå.

Jeg tar til slutt opp forslagene fra Venstre.

Statsråd Terje Aasland [15:13:01]: La meg starte med å takke Rødt, SV, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet, som sammen med Arbeiderpartiet sikrer flertallet for et godt budsjett – et godt budsjett for landet. Arbeiderpartiet er tydelig: Vi skal skape trygghet for framtiden og utnytte de fantastiske mulighetene vi har.

Et slikt samfunn forutsetter en rettferdig energipolitikk som styrker konkurransekraften og skaper verdier i hele landet. Stabilitet og forutsigbarhet er nøkkelord for det, og det legger vi grunnlaget for i det budsjettet vi nå behandler.

Det er store verdier vi snakker om. Norsk petroleumsvirksomhet står for nær 700 mrd. kr i statlige inntekter og over 200 000 arbeidsplasser. Leverandørindustrien i tilknytning til olje og gass alene omsatte i fjor for nesten 500 mrd. kr. Petroleumsvirksomheten er ikke bare grunnleggende for velferdsstaten vår. Den er avgjørende for at Europa, som nå frigjør seg fra russisk olje og gass, kan oppleve energisikkerhet, men også vår egen energisikkerhet er avhengig av det.

Det snakkes ofte om en omstilling som kommer. Vi er allerede godt inne i en omstilling. Produksjonsfallet kommer, men for å sikre arbeidsplasser, investeringer og verdiskaping må vi føre en rettferdig politikk som demper fallet. Det gjør Arbeiderpartiet. Det er ikke til hinder for omstillingen, men tvert om grunnmuren. Samtidig skal klimagassutslippene ned. Derfor styrker vi også satsingen på fornybar energi. Derfor har vi tatt store skritt på karbonfangst og -lagring, hvor viktige milepæler er nådd ved at fanget CO₂ nå trygt lagres på norsk sokkel.

Havvind representerer i dag omkring 7 000 årsverk. Vi er godt i gang med Sørlige Nordsjø II, og prosjektområder er tildelt for Utsira Nord. Vi trenger mer kraft og mer nett for å kutte utslipp, bedre muligheter i industrien og å legge til rette for digitaliseringen. Det må gjøres raskere, samtidig som vi energieffektiviserer mer. Dette er prioriterte områder for regjeringen.

I oktober i år fikk familier i Norge sin første strømregning med norgespris, og på kun to måneder har de som tegnet norgespris, spart 1,6 mrd. kr. Det viser at innføringen var både riktig og viktig for å trygge folks lommebok. Nå har folk forutsigbarhet for strømregningen – eller som noen uttrykte det: Nå er det hvilepuls i møte med strømregningen.

Framover vil jeg peke på noen områder som er særdeles viktige. Det er å utvikle, ikke avvikle, norsk petroleumsvirksomhet, sørge for at vi får bygd ut mer fornybar kraft og mer nett raskere enn det vi gjør i dag, og at vi evner å levere nok energi til rett sted, til rett tid og til en konkurransedyktig pris. Det er at konkurransekraften styrkes, investeringene økes, verdiskapingen forsterkes, at dette bindes sammen av en sterkere forskningsinnsats, og at folk kjenner trygghet for egen økonomi. Norgespris fortsetter å sikre helt nødvendig forutsigbarhet for folks lommebok. Det er en rettferdig energipolitikk som skaper muligheter og trygger framtiden, og den er godt representert i dette budsjettet.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [15:30:50]: Jeg er glad for at vi får et trygt og godt budsjett for landet vårt for framtiden, for folk og for næringsliv. Jeg er ikke minst glad for at det er et budsjett som gir en tydelig trygghet for at vi i Norge skal være med og gjøre vårt i klima- og miljøpolitikken framover.

Vi er med og gjør vårt i Norge. På fire år har norske klimagassutslipp gått ned med 9,6 pst. Til sammenligning gikk utslippene ned med bare 3,6 pst. fra 1990 til 2020. I vår sluttet også Stortinget seg til Arbeiderparti-regjeringens forslag om et nytt og ambisiøst klimamål: å redusere utslippene med minst 70–75 pst. i 2035 sammenlignet med 1990. Med politikken i Grønn bok viser regjeringen at det også er et realistisk mål. Anslagene viser at vedtatt og planlagt politikk tar oss til 66 pst. kutt i 2035, medregnet effekten av å delta i EUs klimakvotesystem. Det er godt nytt, både fordi det haster med å kutte utslipp for å begrense klimaendringene, og også fordi det haster med å kutte utslipp for å styrke norsk industris konkurransekraft og norske arbeidsplasser.

Vi foreslår nå, sammen med budsjettpartnerne på Stortinget, flere viktige grep for å fortsette å omstille oss og redusere norske utslipp. Vi fortsetter å trappe opp klimaavgiftene. Vi oppretter en tilskuddsordning på 620 mill. kr for billigere kollektivtransport. Vi styrker Enova med 700 mill. kr for å drive fram innovasjon, utvikling og bruk av ny teknologi som skaper muligheter og bidrar til utslippsreduksjoner. Vi skal også sette ned en omstillingskommisjon, og vi sikrer også brede skattelettelser for å kompensere for at CO₂-prisen går opp, for å sikre at klimapolitikken skal ha legitimitet.

Det er bra å kutte hjemme og bidra til å omstille hjemme, men Norge kan også være med og bidra ute. Derfor er jeg også glad for at vi internasjonalt fortsetter satsingen på klima. Vi setter av 2 mrd. kr til klimainvesteringsfondet. Regjeringen har også annonsert at Norge vil være med og bidra med et lån på inntil 30 mrd. kr til et nytt regnskogfond. Gjennom klima- og skoginitiativet leverer vi betydelige utslippsreduksjoner i våre partnerland.

Med dette budsjettet tar vi også bedre vare på naturen vår. Vi øker skogvernet med 1 mrd. kr i nysalderingen, og vi kan nå verne en rekke viktige skogområder i 2026. Vi er godt i gang med et krafttak for Oslofjorden, og det fortsetter. Neste år øker vi satsingen ytterligere, med totalt 152,5 mill. kr til bl.a. naturrestaurering, støtte til kommunenes prosjektering av renseanlegg og statsforvalternes arbeid. Vi styrker naturrestaurering generelt og Natursats, og vi styrker arbeidet med å bedre tilstanden for villreinen.

Alt dette er godt nytt med tanke på å følge opp våre klima- og miljøforpliktelser.

Linda Monsen Merkesdal (A) [15:48:19]: Veit de kva Alta Fjernvarme, Sandefjord Havnevesen, Hillevågstunet i Stavanger, Norsk Gjenvinning i Stavanger, Bioparken på Voss og Hydro Husnes har til felles, bortsett frå representantar frå denne komiteen? Dei har alle fått støtte og innovasjonsmidlar frå Enova, altså verkemiddel i ein aktiv nærings- og industripolitikk, som har gjort dei konkurransedyktige både i Noreg og internasjonalt. Dette er Arbeidarparti-politikk i praksis.

Me stiller opp med fellesskapets verktøy for å få ned utslepp, skapa nye jobbar og sikra eksisterande industri. Bedriftene omstiller seg, både små og store, og gjer små og store tiltak for lokalsamfunna sine. Dei utnyttar ressursane betre, bruker energien smartare og kuttar utslepp. Det verkar.

Kva trur presidenten hadde skjedd om Framstegspartiet sitt alternative budsjett hadde fått gjennomslag? Då hadde veldig mange av desse omstillingstiltaka aldri blitt noko av. Små og store prosjekt over heile landet ville blitt lagt ned før dei hadde fått starta. Det er konsekvensen av ein politikk som svekkjer Enova og innovasjonsordninga og ein aktiv stat som medverkar.

Eg har sagt det før, og eg seier det igjen: Politikken til FrP er som long covid, han tek sakte, men sikkert livet av industrien vår, og han rammar særleg kysten og Vestlandet. FrP seier nei til kraft og nei til utvikling, men ja til avvikling. Arbeidarpartiet meiner noko anna. I vår plan for Noreg meiner me at klima- og industripolitikken skal gå hand i hand. Me meiner at omstillinga skal vera rettferdig, at folk skal ha eit arbeid å gå til, og at heile landet skal takast i bruk. Det skjer ikkje av seg sjølv. Det krev politiske val. Eg er glad for at me har trygg styring og ei regjering som ser heilskapen, som tek ansvar for framtida, og som byggjer nye næringar samtidig som me tek vare på dei me allereie har. Det krev tøffe val, og det kan vera krevjande å stå i. Då må det faktisk vera vaksne i rommet som tek ansvar, og det ansvaret er eg glad for at våre raud-grøne vener har teke saman med oss.

«Når nettene blir lange, og kulda setter inn» skal me vera glade for at det er nokon som har styring på både straum, varme og økonomi. Då er det jammen bra at regjeringa har kome med Noregspris, for då veit ein kva det kostar å koka pinnekjøtet – sjølv om VG skriv noko anna om straumprisen.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [15:51:34]: Jeg synes det er noe uverdig å snakke om et partis politikk som long covid, og i hvert fall når en har en vingling som har satt ny norgesrekord. Vi har snakket mye om NORWEP i dag, men det vi ennå ikke har nevnt, er at det er en veldig rar måte å ønske god jul til de ansatte i NORWEP på – som har vært bekymret for jobbene sine på grunn av denne vinglingen. Det er ikke trygg styring.

For noen år siden spurte flere hva vi skulle leve av etter oljen. Vel, jeg tror det er såpass langt fram i tid at vi ikke trenger å være bekymret for det nå, hvis vi klarer å føre en stabil og forutsigbar politikk som gjør det attraktivt og lønnsomt å utvikle sokkelen og opprettholde en så høy produksjon som mulig. Da har vi en plikt til å unngå usikkerhet om grunnleggende rammevilkår, spesielt knyttet til tilgangen til områder for leting og senere produksjon.

De årlige rundene for tildeling i forhåndsdefinerte områder er jo, som Sokkeldirektoratet sier, den aller viktigste drivkraften for leting på norsk sokkel. Jeg må si jeg ble sjokkert over Nettavisens avsløring om at MDG ble tilbudt en begrensning i arealet som er tilgjengelig i TFO-tildelingene. Da gikk det kaldt nedover ryggen på meg, for dette var rett og slett et gufs fra fortiden. Noe lignende skjedde nemlig i 2022, da Støre-regjeringen gjorde et historisk knefall for SV og trakk tilbake tre oljeblokker nord i det sørlige Barentshavet i TFO-runden 2022. Hvis det er én plass en peker på hvor det er store ressurser, er det akkurat Barentshavet. For å si det som Offshore Norge sa det den gangen: Hvis Norge skal opprettholde et stabilt nivå på gassleveranser til Europa, må vi fortsette å lete og finne mer gass. Da er det et ekstremt uheldig signal å sende å trekke tilbake leteområder på norsk sokkel.

Det er kanskje ikke så rart at Støre-regjeringen fikk så mye oljeskam etter hva de gjorde i 2022, at de tok vekk «olje» fra Olje- og energidepartementet og bare kalte det for Energidepartementet.

Jeg er bekymret for at statsbudsjettet på nytt kan bli et kaosinstrument overfor oljenæringen. I årets budsjettforlik gikk det hardt ut over havbunnsmineralnæringen. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at Arbeiderpartiet ville være så næringsfiendtlig at de gjentok sin tabbe fra budsjettforhandlingene i 2024, i hvert fall ikke når NATO har vært så tydelig på at dette er tolv kritiske mineraler for forsvarsindustrien. IEA sier at vi ikke kan legge alle eggene i én kurv og peke på Kina. Syv av de tolv kritiske mineralene finner vi på norsk sokkel. Det kunne gitt en ny næring med enorme milliardinntekter, hvor vi allerede har verdens beste subsea-miljø. Å si nei til den næringen er ikke trygg styring. Det er økonomisk uansvarlig, og det er kroken på døra for de bedriftene som har posisjonert seg for å satse på å utvikle det som kunne blitt et norsk næringseventyr.

Det vi er vitne til fra dagens regjering, er norgesrekord i næringsfiendtlighet. Fremskrittspartiet vil gjøre Norge næringsvennlig igjen. Vi heier på nye næringer istedenfor å straffe dem. Spesielt i den urolige situasjonen verden er i nå, må Norge bidra til sikkerhet og beredskap.

Solveig Vik (A) [15:54:53]: Olje- og gassnæringen har vært en bærebjelke i norsk økonomi i over 50 år. Den har gitt oss arbeidsplasser og verdiskaping og finansiert velferdsstaten. Men vi står i en tid med store endringer: klimaforpliktelser, energisikkerhet i Europa og behovet for en rettferdig omstilling. Arbeiderpartiet har en klar linje: Vi skal utvikle, ikke avvikle – men vi skal gjøre det på en måte som sikrer både klima og arbeidsplasser.

FrP derimot later som om verden har stått stille siden 1990-tallet. De reduserer en kompleks virkelighet til slagord, der enhver diskusjon om klima og omstilling avfeies som «symbolpolitikk». Det er uansvarlig. Norge lever av å være en forutsigbar og troverdig energinasjon – også i møte med klimautfordringene. Når Frp konsekvent stemmer imot klimatiltak, svekker de ikke bare miljøpolitikken, men også næringens langsiktige legitimitet.

Arbeiderpartiet vet at arbeidsplasser ikke sikres ved å stikke hodet i sanden. De sikres ved å investere i ny teknologi, kutte utslippene fra sokkelen, satse på karbonfangst og -lagring og bygge broer mellom olje- og gasskompetansen og nye, grønne industrimuligheter.

Frp har ingen plan for dette. De lover trygghet, men leverer usikkerhet ved å gamble med Norges omdømme og markedsadgang i en verden som stiller stadig strengere klimakrav. De kutter i Enova, de kutter i Innovasjon Norge, Nysnø og Bionova. De fjerner altså alle verktøy som gjør at næringslivet kan ta risiko og investere i grønn industri. Alt som kan hjelpe bedriftene til å omstille seg, skal det ifølge FrP kuttes i. Hva slags forsvarlighet er dette?

Frp snakker varmt om folk flest, men gang på gang prioriterer de kortsiktig gevinst framfor fellesskapets interesser. De sier nei til ansvarlige rammevilkår, nei til samarbeid med Europa om energi og klima, og nei til politikk som faktisk kan sikre jobber også for neste generasjon. Det er lett å rope høyt fra sidelinjen, men det er vanskeligere å ta ansvar.

Arbeiderpartiet velger ansvar. Vi velger en politikk som kombinerer verdiskaping med klimahandling, og som står opp for industriarbeidere, lokalsamfunn og framtiden til norsk energi. Frp velger heller protest. Norge trenger styring, ikke støy. Derfor er jeg glad for at det er Arbeiderpartiet som styrer landet, og at landet da kan se litt tryggere på morgendagen.

Rikard Spets (FrP) [15:57:33]: Jeg er nyvalgt på Stortinget, og i høst var jeg for første gang med på en høringsrunde i energi- og miljøkomiteen. Det var lærerikt på mange måter. Høringen var formell, men premissene var allerede lagt og målene gitt. Det var ikke spørsmål om, men hvordan. Deltakerne var i stor grad rutinerte, samkjørte og vant til formatet. I stor grad var de fra det samme politiske miljøet. Det var ikke et torg, men et selvgående økosystem, hvor politikere stadig vedtar nye mål, byråkratiet får stadig flere virkemidler, organisasjoner får statsstøtte for å presse fram tiltak, og såkalte grønne prosjekter lever av subsidier, ikke av markedet. Resultatet er at klimapolitikken i stadig mindre grad handler om faktisk klimaeffekt, og i stadig større grad om pengebruk, symboler og politisk selvbekreftelse.

I Norge bruker vi enorme summer på klimatiltak med minimal global effekt. Vi elektrifiserer sokkelen, som fører til at utslippene bare flyttes, ikke fjernes. Vi innfører særnorske avgifter som ikke har annen effekt enn at bedrifter blir ulønnsomme, arbeidsplasser utrygge og varer og tjenester dyre. Vi investerer i prestisjeprosjekter som karbonfangst, hydrogen og havvind, uten ærlige kost–nytte-analyser.

Det mest alvorlige er ikke bare kostnadene, men at kritikk nesten ikke tolereres. Enhver som stiller spørsmål ved effekten og kostnadene, blir ikke møtt med faglige svar, men med moralske anklager. Når klimapolitikken har blitt et moralsk prosjekt framfor et rasjonelt politisk prosjekt, svekkes demokratiet. Da er det en religion, og ikke politikk.

La meg være helt tydelig: Å kritisere dette systemet er ikke å avvise miljøproblemer, tvert imot. Jeg vet at mange i denne salen vil mislike og forsøke å feiltolke det jeg nå skal si, men faktum er at Norge og Europa spiller liten rolle for klimautslippene i verden. Det verste for Norge vil ikke være at verden ikke når klimamålene. Det verste for Norge vil være at verden ikke når klimamålene, og at vi samtidig har gjort Norge til en fattig nasjon i prosessen. Det er dit vi er på vei nå.

Anne Hagenborg (A) [16:00:20]: Det er heldigvis mange i Norge som er opptatt av klima og miljø. Norge har redusert CO₂-utslippene med nesten 20 pst. siden utslippstoppen i 2007, veldig mye av det de siste årene. Det er bra, men vi skal kutte mer, for vi skal nå de internasjonale forpliktelsene vi har.

Industrien vår er opptatt av klima og miljø. Hver eneste dag jobber de knallhardt for å omstille seg. For dem er det viktig å få ned klimaavtrykket, også for å kunne være konkurransedyktige. Kundene stiller strengere krav, og de må følge opp for å være konkurransedyktige.

I Raufoss Industripark, som er den industriparken jeg kjenner best til, samarbeider bedriftene om å bruke mindre energi for å produsere mer, samtidig som utslippene av klimagasser går ned. De har som mål å bli en klimanøytral industripark innen 2030.

Arbeiderpartiet vil ha trygghet for arbeids- og næringslivet. Vi vil støtte opp under den omstillingen som vi ser er nødvendig. Det er trygg politikk for å ivareta arbeidsplasser. Arbeiderpartiet er villig til å være med og bidra økonomisk for å sørge for omstilling. Vi vet at omstilling koster. Vi vet at å utvikle nye og bærekraftige løsninger koster. Vi vet at å utvikle nye næringer koster. Derfor er Arbeiderpartiet villig til å bidra. Det er ekstra godt at vi lager budsjett sammen med andre partier som deler vårt syn på denne saken.

Mange små og store bedrifter trenger hjelp og støtte for å nå målet om lavere klimaavtrykk. Derfor er jeg glad for at vi setter av penger til virkemiddelapparatet. Mens Fremskrittspartiet kaller dette for symbolpolitikk, ser Arbeiderpartiet en politikk som virker. Industrien vil få ned sine klimaavtrykk, og vi vil gjerne stille opp, for det trygger industri og arbeidsplasser i hele Norge. I tillegg vil vi fortsette å jobbe for å forsterke klimapolitikken langs flere spor, bl.a. gjennom Grønn bok, som vi legger fram hvert eneste år. Arbeiderpartiet er tydelig: Vi skal kutte i klimagassutslipp og nå de målene vi har satt. Den jobben fortsetter vi med.

Frida Hegranes Selvik (A) [16:03:23]: Noreg har aldri redusert klimagassutsleppa sine så mykje som ein har gjort dei siste fire åra. Samtidig har næringane våre omstilt seg, arbeidsplassar blir ivaretekne, og ein byggjer nye. Denne regjeringa viser at ei ansvarleg omstilling som sikrar konkurransedyktig industri, er mogleg.

I 1948 produserte aluminiumsverket i Årdal aluminium for første gang. Hydro Aluminium er den viktigaste drivkrafta for at lokalsamfunnet og industrien i Årdal fortset. Dei tilset lærlingar, unge i sommarjobb, nyutdanna og erfarne, samtidig som ein opprettheld industriproduksjonen her i Noreg.

Hydro har gått i bresjen for omstilling og motteke 46 mill. kr frå Enova. Resultatet er at Hydro er på veg til å lage netto null-aluminium innan 2050, og aluminiumsindustrien er ei av dei mest omstilte næringane vi har i Noreg. Dette gjer det ikkje berre føreseieleg at Hydro skal fortsetje å drive i lang tid, skape arbeidsplassar i Noreg og ivareta små kommunar, men aukar konkurransedyktigheita på ein marknad der berekraft har blitt eit av dei viktigaste krava. Det er ansvarleg omstilling.

Framstegspartiet derimot føreslår kutt i Enova, nedskalering av Innovasjon Noreg og avvikling av klima- og energifondet på til saman 9,6 mrd. kr. Desse støtteordningane har ikkje berre sikra Hydro Årdal ei framtid, tryggleik for dei små kommunane våre og lokalsamfunna, men det sikrar industrien her i Noreg og at industrien blir. For meg framstår Framstegspartiet som eit meir og meir næringsfiendtleg parti utan evne til å ta vare på verdiskapinga i Noreg.

Rikard Spets (FrP) [16:05:52]: Energi er selve fundamentet for et moderne samfunn. Nettopp derfor er det så alvorlig at regjeringen fører en politikk som gjør Norge mer sårbart og mer utrygt. Vi ser det når både folk og bedrifter mister troen på at energipolitikken faktisk er til for dem. Regjeringen snakker varmt om grønn omstilling, men leverer politikk som gjør hverdagen dyrere og arbeidsplassene mindre trygge.

La meg ta et konkret eksempel fra Trøndelag. I Trondheim har vi et godt og velfungerende fjernvarmenett. I mange år har Rockwool levert overskuddsvarme inn i dette systemet. Likevel måtte fabrikken stenge dørene etter mer enn 70 års drift og sende hjem 51 ansatte. Årsaken: Fall i byggeaktiviteter under denne regjeringen og klimalovgivning som gjør norsk produksjon mindre konkurransedyktig.

Mens dette skjer, bygger fylkeskommunen nye, store skoler, uten engang å vurdere tilkobling til fjernvarmenettet, fordi det ikke regnes som nullutslipp. Resultatet er høyere strømforbruk, større behov for nettutbygging, svekket beredskap og mer sårbarhet, og regningen sendes til folk i Trøndelag gjennom høyere kraftpriser, økt nettleie og dyrere varer og tjenester. Istedenfor å senke de særnorske klimaavgiftene, som allerede gjør det dobbelt så dyrt å foredle avfall i Norge som i Sverige, foreslår regjeringen å øke dem. Istedenfor å videreutvikle en sirkulær og samfunnsnyttig bransje som kunne styrket kraftsituasjonen i våre byer, skattlegger man den til konkursens rand.

Klimagevinsten her er like liten som det å elektrifisere sokkelen. Utslippene flyttes til andre land, mens Norge sitter igjen med mindre og dyrere kraft. Norge trenger mer kraftproduksjon, lavere strømpriser og en energipolitikk som er forankret i norske interesser. Så langt har regjeringen levert uforutsigbare skatte- og avgiftsøkninger, uendelige utredninger og nøling. Dette er ikke trygg politikk, dette er ikke ansvarlig politikk, dette er uforsvarlig politikk, som gir mindre velferd og økt utrygghet for Trøndelag og resten av Norge.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [16:08:28]: Norge trenger mer å leve av i framtiden. Akkurat nå styres Norge mot vedvarende høyere kraftpriser, samtidig som regjeringen knapt har gitt konsesjon til ny kraft de siste årene. Det fører til industristopp, færre arbeidsplasser og høyere strømpriser, og det kortslutter klimaomstillingen.

Høyre foreslår derfor en solpakke for mer kraft på kort sikt, der vi legger inn 190 mill. kr i en søkbar prøveordning der solparker kan få investeringsstøtte basert på auksjoner, der vi prioriterer støtte til dem som kan produsere mest kraft for minst støtte, og til prosjekter i områder med stort behov for kraft og lavt konfliktnivå.

Det siste er viktig, for selv om vi skal bygge ut mer kraft, må vi ivareta natur- og artsmangfoldet som er under press. Det krever at vi prøver å finne gode og balanserte løsninger og ikke uten videre avviser utviklingsforslag eller verneforslag – for å ta ytterpunktene – uten å gå inn i detaljene.

Høyre foreslår økte midler mot maritim forsøpling, f.eks. for å kunne støtte effektive ordninger som Fishing for Litter. Det har blitt strøket i statsbudsjettet nå, uten at vi har skjønt hvorfor en effektiv og god ordning som fiskerne mange steder i landet har satt stor pris på, ikke fortsatt skulle få støtte.

Vi samler også alle midlene til Oslofjorden i én enkelt post, slik at det blir lettere å ha oversikt over arbeidet. Vi ser fram til den nye planen regjeringen skal komme med til våren, som avløser Solberg-regjeringens plan fra 2021.

Her kommer et hjertesukk på nytt fra meg fra Stortingets talerstol: Det mangler fremdeles en helhetlig koordinering. Jeg skulle så ønske at statsråden, Miljødirektoratet eller statsministeren selv, for den saks skyld, tok på seg ledertrøyen og prosjektlederansvaret – ja, at noen tok ansvaret for koordinering og sørget for at arbeidet blir helhetlig styrt på tvers av departementer, forvaltningsnivåer, kommuner, næringsliv og frivillighet.

Tenk for eksempel hvilken mulighet det ligger i stor industritenkning hvis en ny sprengstoffabrikk på Hurum i Asker ble sett i sammenheng med et nytt, stort «state-of-the-art» renseanlegg, med nye forretningsmuligheter, som Veas nå utforsker sammen med flere kommuner, nettopp helt syd på Hurumhalvøya. Da trengs det koordinering og helhetstenking, og der er vi beklageligvis ikke gode nok. Jeg har likevel troen på at når vi er mange nok som vil det samme, skal vi få det til – ikke til slutt, men i tide.

Sofie Marhaug (R) [16:14:50]: Representanten Sivertsen snakket om havbunnsmineralnæringen som utrolig viktig, men det dreier seg altså om to selskaper, og det er selskaper som har sagt at de ikke vil følge den norske arbeidsmiljøloven. Dette er virksomheter som ikke bare Rødt har advart mot, men også Equinor, som ærlig talt kanskje er dem som har best peiling på norsk sokkel. Vi er glade for dette og mener det er et seriøst kutt i leting etter havbunnsmineraler som var riktig å gjøre.

Jeg har også lyst til å kommentere denne debatten om NORWEP. Jeg kan forsikre representanten Stokkebø om at Rødt nok ikke er blant de partiene som æres bør etter hans standarder. Jeg må si at jeg synes det er noe urkomisk over at høyresiden har brukt denne debatten på å kritisere kuttet til NORWEP. Dette er jo akkurat det representanten Spets snakket om. Dette er pengebruk, symboler og subsidier, for å sitere representanten Spets. Hvorfor i alle dager skal staten bruker penger på å subsidiere det som i praksis er et lobbyselskap for kommersielle selskaper? Jeg tror egentlig at representanten Tor Mikkel Wara er mer enig med meg enn han er med både Sivertsen og Stokkebø, som har stått på denne talerstolen og snakket varmt om at disse selskapene må få flere subsidier fra staten for å drive med eksport i utlandet. Jeg synes det er rart, og jeg synes det er komisk, men det er greit nok. Det er ikke en viktig kjepphest for Rødt, så vi har ikke motsatt oss en mindre dramatisk overgang, f.eks. knyttet til salderingen. Det er helt greit for Rødt. Men dette er jo ikke en viktig sak hvis man faktisk skal akseptere at disse selskapene skal være i stand til å eksportere sine egne produkter og betale for reklamen for seg selv i utlandet. Da har jeg snakket negativt om NORWEP, siden ingen andre ønsket det.

Til debatten om utslipp og utslippskutt: Ja, vi skal ha en ærlig debatt om utslippskutt. Jeg mener, i likhet med representanten Sjursæther, at vi ikke kun kan se på de kvantifiserbare utslippskuttene. Hadde vi gjort det, ville vi fortsatt å importere biodrivstoff, noe som vi heldigvis har sluttet med i den skalaen som var før, fordi det er et dårlig klimatiltak som bidrar til naturnedbygging og økte utslipp globalt, som svekker matsikkerheten, men som ser veldig bra ut i vårt nasjonale klimaregnskap. Det ser veldig kvantifiserbart ut, men det er ikke et godt klimatiltak. Vi må også ha skikkelige diskusjoner om hvilke klimatiltak som virker, og det er Rødt glad for at vi har.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [16:18:06]: Flere Arbeiderparti-politikere har skrytt av norgespris på denne talerstolen i dag, og det er uforståelig, gitt at det har vært en konkursbølge i solcellebransjen de siste ukene. Det private solcellemarkedet har kollapset, og mange av dem som jobber med solceller, strømsparing og fjernvarme, peker på norgespris som forklaringen. Norgespris gjør det mindre lønnsomt å spare på strømmen, og det fyller lommebøkene til dem som har rekordhøyt forbruk. De som har hytte, jacuzzi, fire Porscher og gulvvarme i oppkjørselen, får subsidiert forbruket sitt. Man skal være temmelig idealistisk eller kanskje litt dårlig i økonomi for å installere solceller på taket eller investere dyrt i strømsparingstiltak nå som norgespris er innført.

Strøm er en knapphetsressurs. MDG har heldigvis klart å sikre en utredning om norgespris på solstrøm, som er med på å sikre de siste restene, men det er et lite plaster på såret. I solcellebransjen peker alle på at norgespris har vært en dårlig beslutning, og det synes jeg Arbeiderpartiet burde ta på alvor.

Linda Monsen Merkesdal (A) [16:19:29]: Eg treng bistand til å forstå FrP sin politikk. Det blir fleire gonger i denne debatten nemnt at marknaden skal styre, og det blir snakka som om AS Noreg har fått kroken på døra, og at det no går nedanom og heim, trass i at vi har all time high eksport, spesielt frå Vestlandet. Det er nesten så me begynner å lura på om FrP har skrive sine innlegg ut frå kommentarfeltet på TikTok. For dei lyttar i alle fall ikkje til industrien, LO, NHO, Rederiforbundet eller andre, som åtvarar sterkt mot måten FrP omtalar både Enova og Innovasjon Noreg på.

Eg skulle ønskje FrP kunne forklara desse marknadsmekanismane. Det blir som eit luftslott, som å opna ein butikk som skal selja sand i Sahara, for du må jo ha ein marknad som ønskjer å kjøpa produktet du skal selja – og det er der staten er med på å finna dei gode løysningane.

Favorittorda til FrP i denne debatten har vore sløsing og symbolpolitikk. Dermed snakkar FrP òg ned kvar einaste industriarbeidar i heile Noreg som er med på ulike innovasjonsprosjekt for å kutte i utslepp.

Så lurar eg på, som representanten Marhaug var inne på i forhold til NORWEP: Er det sånn at det er nokre prosjekt som gode nok til å få subsidiar, mens andre ikkje skal få det? Er det då Stortinget som skal bestemma kven som skal få subsidiar, eller skal logikken til FrP sigra?

Med det takkar eg for debatten.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [16:22:03]: Høyre har merket seg at regjeringens forslag til statsbudsjett ikke videreførte et punktutslippsprogram i regi av Enova. Høyres alternativ er å tilføre punktutslippsprogrammet 1 mrd. kr, for skal vi lykkes med å styrke norsk verdiskaping, kutte utslipp og unngå at norsk industri flagger ut eller legger ned, må vi ta nye grep.

Norsk industri må kutte utslippene sine i årene framover. Ser vi bort fra olje- og gassproduksjon, står de ti største enkeltutslippene i Norge for hele 5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, ifølge Miljødirektoratet. Til sammenligning står hele veitrafikken for 8 millioner tonn. Industrien har sterke insentiver til å kutte utslipp gjennom kvotemarkedet og CO₂-avgiften, men mangler kraft, nett og virkemidler til å skalere større utslippsreduserende tiltak. Over flere år har derfor Høyre foreslått å etablere et punktutslippsprogram som skal hjelpe industrien med å kutte utslipp fra de store punktutslippene. SV fikk gjennomslag for dette i budsjettforhandlingene i fjor, men regjeringen foreslo altså i år å kutte programmet neste år, og vri mer av Enovas støtte til tiltak i ikke-kvotepliktig sektor. Nå har budsjettforliket bidratt med 700 mill. kr til punktutslipp.

Høyre vil altså fortsatt ha et punktutslippsprogram, og mener at Enova må ha et mandat for også å kunne støtte moden teknologi og skalering av utslippskutt i industrien. Et punktutslippsprogram som sikrer at man får mest mulig utslippskutt per krone, vil kunne bidra til skalering av større utslippsreduserende tiltak, i tillegg til at det vil bidra til å sikre industriens konkurransekraft.

For Høyre er det viktig at statlige virkemidler er et supplement til den viktige jobben hver enkelt bedrift må gjøre for å lykkes i det grønne skiftet. Derfor må det igjen påpekes at de generelle rammevilkårene for næringslivet er svært viktige. De er betydelig forverret under nåværende regjering, herunder kraftige skatteskjerpelser. Vi ønsker skattelettelser og færre reguleringer for at det skal være mer frihet til å skape verdier. Da blir det raskere grønn omstilling, for næringslivet tar ansvar når de har muligheten.

Marit Vea (V) [16:24:51]: Det har kommet mye ros til budsjettenigheten i denne sal i dag, og det kan nesten virke som det største problemet med denne budsjettenigheten er at oljenæringen ikke får nok statssubsidier. Derfor har jeg behov for å helle litt kaldt vann i årene på dem som faktisk er opptatt av klima.

Den inngåtte budsjettavtalen inneholder en rekke tiltak som gjør at gapet mellom norske klimaforpliktelser og norske klimamål øker. Det burde bekymre denne salen. Redusert veibruksavgift på bensin og mineralolje, redusert opptrapping av CO₂-avgiften for veksthusnæringen, økt pendlerfradrag, sikring av fiskeflåtens adgang til å bunkre som skip i utenriksfart og nei til innføring av avgift på mineralgjødsel – og jeg kunne fortsatt å ramse opp: Alt dette gjør at norske klimagassutslipp øker i forhold til regjeringens klimaregnskap i Grønn bok.

Jeg kan også nevne fornybar energi. Regjeringen sier at vi skal styrke satsingen på fornybart, men faktum er at regjeringen i rekordfart avvikler satsingen på fornybar energi. Det er nesten daglige oppslag om fornybarsatsinger som skrotes, eller bedrifter som melder oppbud. Én ting er at statlig eide energibedrifter skrinlegger satsinger på fornybar energi med eierens åpenbare velsignelse, en annen er det regjeringen og flertallet gjør i statsbudsjettet for 2026: Innføringen av norgespris, som representanten fra MDG også nevnte, bidrar for alle praktiske formål til at ingen har noen insentiver utover ren altruisme til å foreta energieffektiviseringstiltak i egen bolig eller i boligsameier.

Jeg kan også nevne kutt i tilskudd til Enova, både på klimaministerens og energiministerens budsjettområde, kutt i energitiltak i kommunale bygg, kutt i Innovasjon Norge samt ingen innføring av direktiver i EUs ren energipakke de neste fire årene, på tross av at det er umulig å skjønne hva regjeringen egentlig er imot i disse direktivene. Og i regjeringens plan for Norge er energi knapt omtalt, om vi ser bort fra olje.

Summen av dette er færre klimakutt, mindre fornybar energi og et Norge som sakker akterut i den grønne omstillingen.

Så har jeg behov for å si at man kan se til Oslo. I Oslo har flertall på begge sider av midtlinjen i norsk politikk gått sammen om å gå foran på klima, og det funker. Det får befolkningens oppslutning, det setter Oslo på kartet, og det bidrar til vekst i næringslivet – og er en modell denne regjeringen og deres støttepartier med fordel kunne følge.

Aleksander Stokkebø (H) [16:27:32]: Arbeidsfolk langs kysten bør merke seg konsekvensene av Rødts politikk. Det er mørke skyer på horisonten. Leverandørindustrien og bedrifter som Rosenberg varsler nedbemanning. Det finnes tre mulige løsninger. Én: lete i nye områder – det er Rødt imot. To: satse på nye næringer, som havvind – det er Rødt imot. Tre: mer eksport og nye markeder – der vil Rødt legge ned virkemidlene. Dette er politikk som ville gitt norske arbeidsfolk en trippelsmell. Derfor kan denne salen og Rødt være helt trygge på at vi skal gjøre alt vi kan for å stoppe Rødts plan for politisk skapt arbeidsledighet.

Mani Hussaini (A) [16:28:29]: Det har vært en fornøyelse å følge denne debatten. Når store deler av debatten har handlet om en budsjettpost på 45 mill. kr i et samlet budsjett på 73 mrd.kr, sier det noe om at vi har det godt i Norge, og at budsjettenighetene kanskje har truffet riktig.

Det har kommet en rekke påstander som jeg har stort behov for å nyansere. Representanten Sivertsen fra Fremskrittspartiet har vært veldig opptatt av å kalle regjeringen næringsfiendtlig og vært veldig opptatt av å gjengi hva som blir skrevet i ulike aviser. Siden han er så glad i aviser, har jeg lyst til å dra opp Stavanger Aftenblad – som vel er hans egen lokalavis – og hva de fire lederne for de lokale næringsrådene, altså Bergen Næringsråd, Stavanger Næringsråd, Haugalandet Næringsråd og Kristiansand Næringsråd, skrev sammen før valget. De skrev at hele verden har rett når det gjelder å bidra til omstilling, og Sylvi Listhaug tar feil. Kanskje man skal begynne å se mot eget parti før man kritiserer andre.

Det går godt i Norge. Vi har aldri tjent mer penger. Vi har aldri eksportert mer. Det har aldri vært så mange i arbeid i Norge som nå. Det skremselsbildet Fremskrittspartiet forsøker å tegne, stemmer rett og slett ikke. Representanten Spets var inne på at hvis vi fortsetter som vi gjør nå, kommer Norge til å bli et fattig land. Vi har omstilt oss siden 1990, og fram til i dag har norsk industri kuttet sine utslipp med 45 pst., samtidig som man har fått opp produktiviteten og lønnsomheten. Det er mulig å gjøre begge deler. Det er helt riktig, som flere har vært inne på: Når vi møter næringslivet, er de ofte mer ambisiøse enn det vi er her på Stortinget, og det er de som er ambisiøse, som lykkes. Norge kommer til å bli en fattig nasjon hvis vi følger FrPs oppskrift: å lukke øynene og håpe at det går bra. Vi må jobbe på lag med næringslivet.

Det ble brukt et argument, igjen fra representanten Spets, om at vi flytter utslipp ved elektrifisering av Melkøya. Det stemmer ikke. Vi flytter ingen utslipp. Det vi gjør, er å erstatte måten vi produserer på. Ved å elektrifisere Melkøya, kutter vi Norges utslipp med 850 000 tonn CO₂. Det er det vi gjør. Det blir ingen flytting av utslipp.

Jeg har masse mer, men jeg rekker ikke å gå gjennom det. Til Høyre: Enova kan fortsatt gi tilskudd til kvotepliktig industri som før, og Høyre kutter faktisk mer i budsjettene til Enova enn det budsjettenigheten legger opp til, så det henger ikke på greip.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [16:31:43]: Det er jo litt festlig at en representant fra Arbeiderpartiet ber om hjelp fra FrP til å forstå markedsøkonomi. Det kunne for så vidt være gode grunner til å få hjelp fra oss til det.

Jeg lurer jeg litt på om ikke representanten fra Arbeiderpartiet – Merkesdal, var det vel – ikke kjenner til hva NORWEP faktisk driver med. Jeg skal ikke bruke mye tid på å forklare hva NORWEP driver med, for det bør vi ha hørt nok om i dag, men de deler ikke ut million på million til ulønnsomme prosjekter, som eksempelvis Enova gjør. Det synes det ikke heller som at SV forstår, ut fra den replikkrunden som var. NORWEP bidrar til å åpne dører i utlandet for eksport- og leverandørindustrien, og det trenger spesielt Vestlandet, som jeg er veldig opptatt av. Jeg er opptatt av at verftsindustrien og leverandørindustrien skal lykkes, og at de har gode vilkår.

Når jeg hører representanten Hussaini snakke, tenker jeg det er mulig at det er litt mye kaffe latte i hovedstaden og på Youngstorget. Glemmer representanten virkelig at Rosenberg verft har måttet se 2000 mennesker gå ut portene mens Arbeiderpartiet har styrt? Det må en faktisk ta på alvor. Mens vi har vært opptatt av å snakke om olje, har Arbeiderpartiet vært opptatt av å snakke om klima. Så langt ser det ikke ut som arbeidsplassene er i klima. En må gjerne støtte nye, fornybare næringer, men det som må ligge i bunnen, er lønnsomhet og muligheten til å tjene penger, som skaper arbeidsplasser på lang sikt, som en ikke bare lokkes med på kort sikt.

Jeg tror jeg skal gi meg med det. Jeg har ikke lyst å sette norgesrekord i verken vingling, som regjeringen, eller norgesrekord i å snakke om NORWEP – men selv om det er 45 mill. kr, betyr det veldig mye for arbeidsplasser. Vi kunne ha snakket enda mer om hvorfor Norge går glipp av store summer på grunn av budsjettforliket, f.eks. fra havbunnsmineralnæringen, at vi ofrer en sikkerhet og gir den i en gavepakke til Kina. Det mener jeg er helt uforsvarlig.

Statsråd Terje Aasland [16:33:59]: Det er en fornøyelse å sitte og høre på debatten, og spesielt en del av innleggene som har kommet her.

Jeg synes Fremskrittspartiets representanter på en måte har mye god retorikk, men den klinger ikke helt godt i mine ører: Når vi ikke behøver å kutte klimagassutslipp i Norge, er det fordi Norge er så bitte, bitte lite, så det betyr ingenting å gjøre det – bitte lille Norge. Selvfølgelig må vi gjøre det. Et utgangspunkt for det er at vi nå er Europas desidert største energiprodusent med tanke på fossil energi. Det er klart vi må ta ansvar og kutte klimagassutslipp, og ikke føre en retorikk som det Fremskrittspartiet gjør.

Når representanten Sivertsen er oppe her og snakker om markedsøkonomi, er det litt spesielt at Fremskrittspartiet er imot det som markedet faktisk underbygger er det mest lønnsomme å bygge ut av fornybar energi: landvind. Det er helt uforståelig. Hvis en hyller markedet, får en jammen gjøre det også. Men der skal altså ikke markedet få lov til å fungere. I olje- og gassektoren, hvor utbyggerne og de som har lisenser, gjerne vil elektrifisere fordi det er lønnsomt å gjøre det, altså at markedet tilsier at de bør gjøre det, skal de ikke få lov til det. Men markedet skal bestemme. Med respekt å melde: Det blir feilslått.

Når de samme representantene snakker om forutsigbarhet, klinger det hult. Det Fremskrittspartiet har gjort etter at valget var over, er å bidra til å skape en betydelig politisk risiko når det gjelder investeringer på norsk sokkel. Det er ikke bare det at de ønsker å stanse framtidige elektrifiseringer, men de ønsker å frata olje- og gassprodusentene de eventuelle rettighetene de allerede har fått gjennom lovlig fattede vedtak. Med respekt å melde: Det er politisk risiko som Fremskrittspartiet fører helt åpenlyst. Det passer tydeligvis godt inn i en politisk retorikk som gjør at de tiltrekker seg noen velgere, men det passer ikke inn i en politikk hvor de etterpå velger å bruke forutsigbarhet som et honnørord for den politikken de fører. Tvert om – det gjør ikke det.

Det er ingen tvil om at i de fire årene bak oss har norsk sokkel slått rekorder. Det har vært leveranser av energi til Europa i en tid hvor de virkelig trenger det. Investeringene er høye, leteaktiviteten er høy, aktiviteten er god, og sysselsettingen er også god. Er det noe regjeringen følger opp, er det nettopp utgangspunktet om å utvikle, ikke avvikle norsk olje- og gassindustri. Det handler også i framtiden om å kutte utslipp.

Maren Grøthe (Sp) [16:37:16]: Når vi nå går mot slutten av debatten, har også jeg noen ting jeg ønsker å kommentere.

Først til Venstre, som snakker ned økt pendlerfradrag og kutt i drivstoffavgiften: Jeg forstår at det er veldig enkelt å gjøre dersom man bor i Oslo og ikke er avhengig av noen av delene. Dersom man kan ta kollektivt til jobb hver dag, er det lett å si at kutt i drivstoffavgiften ikke er viktig. Realiteten er at nå utgjør elbiler den største delen av nybilsalget, men det er faktisk også folk som er avhengig av diesel- og bensinbilen i sin hverdag. At man faktisk legger til rette for det, synes jeg er sunn fornuft. Pendlerfradraget treffer også dem som tar kollektivt til jobb. De det kanskje treffer aller mest, er de som tar kollektivt over lengre strekninger, og som kan nyte godt av pendlerfradraget. Jeg har mer troen på at vi må gjøre gulrøttene enklere å velge, og at vi derfor har en større satsing på bl.a. kollektivtransporten i dette budsjettet, mener jeg er en mye bedre framgangsmåte enn å straffe dem som reelt sett ikke har noe alternativ.

Til MDG, som snakker ned norgespris, som om det er noe som kun gjelder noen som har jacuzzi på hytta: Lave, stabile strømpriser for folk handler om at folk skal ha mulighet til å betale strømregningen sin, at de skal få varmet opp huset sitt, at ungene skal kunne ta seg en dusj når det passer dem, eller at vaskemaskinen skal kunne gå. Realiteten er at de som tjener godt, alltid vil ha muligheten til å betale for et økt forbruk, men dersom vi ikke gjør noe med strømprisene som møter folk og næringsliv, vil det gå aller hardest ut over dem som har aller minst.

Så registrerer jeg at energiministeren fortsatt vil utrede danmarkskablene. Jeg må si at jeg synes det er litt spesielt at vi skal bruke både millioner av kroner og ikke minst kapasitet i både Statnett og NVE på å vurdere nye danmarkskabler når vi mangler strømnett i Norge, om regjeringen ikke har tenkt å bygge ut de kablene. Jeg håper at vi kan diskutere det videre, og at den utredningen kan stoppes på et punkt.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad for at det er funnet en løsning som kan virke ok for NORWEP, men når det er sagt, deler jeg også det engasjementet som har vært nå for å stille spørsmål ved om det er det aller viktigste. Jeg tenker at det aller viktigste i denne budsjettenigheten for olje- og gassnæringen nå er at vi sikrer at det fortsatt er høy leteaktivitet på norsk sokkel. Det er kjempeviktig og betyr betydelig større verdier enn 45 mill. kr.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [16:40:13]: Som flere andre følte jeg også et behov for å kommentere noe av det som er kommet opp i debatten.

Det første er til representanten Vea, som pekte på gapet øker. Det er riktig at gapet øker noe i det som heter innsatsfordelingen, men det er veldig rart å se selektivt på en budsjettenighet og bare nevne det som trekker i den ene retningen, og ikke i det hele tatt nevne en del av det som faktisk er med på å få omstillingen opp i årene framover. Der er det viktige elementer: 700 mill. kr mer til Enova bidrar. Mer penger til Klimasats bidrar. Enigheten om at vi også skal komme tilbake med en oppfølging knyttet til veibruksavgiften kommer til å bidra. Det er også en del andre tiltak, f.eks. 1 mrd. kr mer til skogvern, som helt unektelig også vil ha positiv klimaeffekt i årene framover.

Av innlegget kunne man også få inntrykk av at omstillingen i Norge står omtrent på stedet hvil. Fra 1990 til 2020 er det i og for seg riktig at omstillingen i Norge, i alle fall i stort, har stått på stedet hvil, men vi er altså på vei mot 47 pst. nasjonale utslippskutt i 2035. Det var vi før budsjettenigheten, og det er vi etter budsjettenigheten. Det er godt nytt, for det betyr at det er et helt annet tempo i årlige utslippskutt nå enn det som har vært tilfellet tidligere.

Så må jeg bare si til representanten Spets’ innlegg: For det første kunne det høres ut som om Fremskrittspartiet er veldig opptatt av klimapolitikk, det er bare det at de er opptatt av effektiv klimapolitikk. Effektiv klimapolitikk er bra, men effektiv klimapolitikk må også analyseres ut fra rammene som markedene rundt oss setter. Veldig mye av det norsk industri må gjennom i årene framover, er i og for seg ikke bestemt av Norge, det er ikke noe som er frivillig for norsk industri å gjøre, det er noe norsk industri må gjøre hvis de vil fortsette å levere varene og tjenestene sine til Europa. Med tanke på den beskjeden Fremskrittspartiet har tenkt å sende til de arbeidsplassene når de avvikler alle verktøyene som skal til for at de skal være med og omstille seg: Det er en ganske spesiell beskjed å sende rett før jul.

For det andre: Når jeg ser på Fremskrittspartiets alternative budsjett, er de ikke egentlig opptatt av en effektiv klimapolitikk, for de foreslår jo f.eks. å legge ned hele regnskogsatsingen, kanskje det meste effektive klimatiltaket Norge noensinne har vært med og bidra til, det ene tiltaket som har gitt mest globale utslippsreduksjoner av alle, hvis det er det man først og fremst skal være opptatt av. Så når Fremskrittspartiet tar vekk det enkelttiltaket som er det mest effektive klimatiltaket, er min konklusjon at Fremskrittspartiet ikke er opptatt av klimapolitikk i praksis.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [16:43:33]: Det må presiseres at Enova har 20 mrd. kr på bok og omtrent 10 mrd. kr i midler som ikke er bundet opp i noen slags prosjekter. Høyre mener derfor at vi ikke trenger å tilføre dem like mye midler i år som det har vært gjort tidligere år. Vi reduserer altså noe. Penger til punkutslippsprogrammet er noe annet. Der satser Høyre 1 mrd. kr. Så til representanten Mani Hussaini vil jeg bare si at dette henger så absolutt på greip. Her må vi skille mellom penger på bok og hvilke satsinger vi har i punktutslippsprogrammet.

Tor Mikkel Wara (FrP) [16:44:33]: Jeg synes det har vært en veldig interessant debatt og faktisk en god debatt. Men det er en del ting jeg tenker det er nødvendig å presisere, særlig når det gjelder statsstøtte.

Hele ideen med et næringsliv er at det skal skape verdier og ikke forbruke verdier. Hele ideen med energiproduksjonen er at den skal gi overskudd av energi og ikke forbruke energi. Det er det som er utgangspunktet for Fremskrittspartiets politikk.

I forrige alternative statsbudsjett kuttet Fremskrittspartiet 1,5 mrd. kr til Enova. Det ble kjeftet på og latterliggjort i hele valgkampen, og så kommer Jens Stoltenberg med sitt budsjett og kutter 1,8 mrd. kr – mer enn det Fremskrittspartiet turte å kutte i fjor. Årsaken er selvfølgelig at vi ikke kan ha et næringsliv som lever med sugerør i statskassen. Det må kunne klare seg selv.

Når det gjelder elektrifiseringsprosjektene på norsk sokkel, er det jo ikke sånn at man kan komme å si at de påleggene som kom om å redusere utslipp på norsk sokkel, hadde noe med markedsøkonomi å gjøre. Det var et politisk pålegg om reduksjon for oljeselskapene, og oljeselskapene måtte da prøve å finne måter å gjøre det på. Måten med elektrifisering betød at man flyttet utslipp til et annet land og flyttet penger fra norske strømbetalere over i statskassen. Det mener jeg faktisk at man politisk sett må kunne reflektere over.

Fremskrittspartiet foreslo å stoppe elektrifiseringsprosjekter på norsk sokkel som også oljeselskapene ba om at skulle stoppes. Det var noe uenighet blant dem, men de prosjektene vi foreslo stoppet, ba oljeselskaper om at skulle stoppes.

Finansdepartementet sier i sitt statsbudsjett at en CO₂-avgift på kvotepliktig sektor ikke gir noen reelle utslippskutt på globalt plan. Derfor er det for så vidt interessant når man snakker om usikkerhet, at regjeringen og energiministeren var opptatt av at man skulle utrede dobbel virkemiddelbruk, altså rett og slett vurdere om man skulle ta bort CO₂-avgiften på norsk sokkel, og så kommer man til statsbudsjettet, og da øker man den. Det er altså det helt motsatte signalet, og den økningen gir som sagt ingen reelle utslippskutt av CO-₂, og den gir heller ingen penger direkte til statskassen som kan brukes. Det er ren symbolpolitikk.

Så er det selvfølgelig sånn at Norge bør kutte. Vi melder oss ikke helt ut, men man må jo være litt realistisk her. I perioden fra 1990–2030, hvor man sier at Norge skal kutte med 55 pst., har Kina lagt opp til å øke med 300 pst. og India med 250 pst. Det er ikke sånn at Norge er et foregangsland som det kommer en kø av folk og går etter. Tvert imot er det sånn at Norge holder på å ødelegge sin egen økonomi ved å ha høyere klimamål enn EU og høyere klimamål enn alle andre land vi liker å sammenligne oss med.

Pål Morten Borgli (FrP) [16:47:55]: Jeg klarte ikke helt å holde meg i dag. Jeg måtte ta ordet i denne debatten etter å ha hørt komitéleder Hussain, som snakket om stabile rammer og at vi måtte forberede oss godt på det fallet som kommer i olje- og gassnæringen, så det ikke blir så brutalt. Da kan jeg bare si at det er langt fra over med olje og gass i Norge, og det kommer aldri til å gå over mens vi som er valgt nå, sitter i denne salen. Det er og blir den viktigste næringen i Norge.

Så skjønner jeg at Arbeiderpartiet retorisk på en måte i hvert fall må si at olje og gass skal avvikles. Det gjelder jo i forbindelse med forliket de har med avviklingspartiene, men jeg oppfordrer Arbeiderpartiet til å komme hjem i energipolitikken. Opplegget rundt energi har i mange år vært ganske stabilt i de tre største partiene. Så de har bare å komme seg hjem, så blir det bra også i framtiden.

Det jeg lurer på, er om statsråden virkelig har fått med seg prognosene som viser at verden kommer til å ha et større behov for olje og gass i årene som kommer. Hvis det er sånn at vi skal servere de kundene rett ned til Midtøsten i stedet for å ta del i det næringslivet her i Norge, gjør vi en grundig feil både når det gjelder miljø og klima og ikke minst på den økonomiske siden.

Jeg skjønner at det ikke bekymrer dagens regjering, og det fikk meg til å tenke gjennom hvor vondt dette er, da jeg så at statsråd Stenseng var på besøk hos en Orkla-bedrift som nå skal legge ned etter 58 år. Det var ikke ett spørsmål om hva vi kunne gjort, eller hva vi kan gjøre, for å få denne typen bedrifter til fortsatt å overleve og være i Norge. Det var bare en selvtilfredshet over at vi hadde Nav og gode velferdsordninger, så det var jo ikke så farlig om denne bedriften ble lagt ned.

Nei, vet du hva – vi trenger faktisk stabile rammevilkår, og det er det Fremskrittspartiet som vil ha. Vi vil ha stabile, gode energipriser, gode skatter og rammer for næringslivet på sikt.

Jeg må si jeg håper at statsråden tar seg en tur til Rogaland og snakker med oljebedriftene. Det er langt fra den virkeligheten han skisserer her. Det er Arbeiderpartiet som har skapt usikkerhet i energisektoren og næringslivet – ikke gjennom de siste års politikk, men nå når de har gått helt og fullt inn i et samarbeid med partiene som skal avvikle olje og gass, skaper de en usikkerhet. Så synes jeg statsråden sa at den mest lønnsomme energibæreren i Norge var vindkraft på land. Det stemmer faktisk ikke. Det er vannkraften vår. Den må vi bygge ut videre, og jeg savner initiativ fra statsråden på akkurat det.

Hans Edvard Askjer (KrF) [16:51:09]: Det har vært en interessant dag. Noen temaer har fått stor oppmerksomhet. Det som er viktig, er at vi klarer å se helheten og hva som virkelig er viktig. Noe av det som bekymrer meg, er rammevilkårene til landbasert industri, og der er dette med kraft en betydelig innsatsfaktor som vi alle må jobbe sammen om å finne løsninger på. Der tror vi at også kjernekraft kommer til å ha en rolle i tiden som kommer.

Jeg tok egentlig først og fremst ordet for å gi en stemmeforklaring. Det er en del mindretallsforslag fra Høyre og Venstre, og der støtter Kristelig Folkeparti forslagene nr. 1–7. Når det gjelder forslagene fra Venstre, støtter vi nr. 8, 15 og 16.

Mani Hussaini (A) [16:52:38]: Jeg hadde egentlig tenkt å takke for debatten, men jeg ser at jeg ikke er riktig helt siste taler. Jeg kan betrygge representanten Kristoffer Sivertsen om at undertegnede er allergisk mot melk, så kaffe latte blir det ikke på meg. Jeg drikker kaffen svart.

Representanten Borgli hadde en oppfordring til Arbeiderpartiet om å komme hjem. Jeg kan betrygge ham om at Arbeiderpartiet er hjemme i olje- og gasspolitikken. Jeg anbefaler å høre godt etter hva jeg sa, og å være her under hele debatten hvis man skal hoppe inn og misforstå med vilje eller ikke. Det Equinor, Offshore Norge, fagbevegelsen og alle de som har skoene på, sier, er at vi kommer til å oppleve et fall i produksjonen fordi vi er på en topp, og at vi derfor må forberede oss sånn at det fallet blir minst mulig bratt. Det er Arbeiderpartiets politikk. Det er det alle som jobber med dette, mener. Hvis Fremskrittspartiet ikke har fått det med seg, anbefaler jeg å snakke med dem som har skoene på.

Til slutt vil jeg gi stor honnør til komiteen, som har jobbet iherdig. Jeg satt i energi- og miljøkomiteen i forrige periode også, og da brukte vi lang tid på avgivelsesmøtene for budsjettet. Jeg tror kanskje vi har Stortingets rekord, nå som vi greide å avgi budsjettet på i underkant av 15 minutter. Med det vil jeg si tusen takk for samarbeidet i år. God jul, og så ses vi på nyåret.

Pål Morten Borgli (FrP) [16:54:17]: Jeg regnet jo med at komitélederen ville prøve å utfordre det jeg sa her. Det svaret han ga, passet i grunnen veldig greit, for jeg bor i Sandnes, og jeg besøker olje- og oljerelaterte bedrifter hver eneste dag. Selvfølgelig gir de den meldingen nå. Det er jo fordi Arbeiderpartiet og de rød-grønne har sagt at de ikke ønsker en framtid for denne næringen. Da er det klart at produksjonen vil gå ned.

Løsningen ligger i det Fremskrittspartiet alltid har sagt, og som Arbeiderpartiet har vært med på tidligere. Vi må stimulere til å lete enda mer, finne mer og utvikle mer, for da går klimagassutslippene ned i forhold til produksjonen, og vi slipper at alt konsentreres til stater vi helst ikke vil sammenligne oss med.

Det var i grunnen en grei oppklaring. Jeg hører Arbeiderpartiet har klistret seg veldig godt til MDG i olje- og gasspolitikken. Det er beklagelig, men jeg regner med at de om tre og et halvt år er på vei hjem igjen.

Statsråd Terje Aasland [16:55:36]: Jeg går ut fra at presidenten er enig med undertegnede i at Stortinget bør være en debattarena hvor etterrettelighet er noe man i hvert fall prøver å etterleve. Representanten Borgli gjorde ikke det i sitt siste innlegg. Han vet utmerket godt hva Arbeiderpartiet og regjeringen står for. Vi ønsker å utvikle aktiviteten på norsk sokkel, ikke avvikle. Det er vi som har innført det mantraet, og det er et mantra vi står for. Det følges opp gjennom praktisk politikk. Derfor har vi også lagt til rette for noen elektrifiseringsprosjekter. Melkøya er et veldig godt eksempel på det.

Melkøya, før Snøhvit Future, var i utgangspunktet i ferd med å starte en nedtrapping av aktiviteten etter 2030. Etter Snøhvit Future og elektrifiseringsprosjektet har de nå en framtidsutsikt fram mot 2060. Det er nettopp det vi ønsker. Samtidig kommer man til å kutte 800 000 tonn CO₂. Det er ganske vesentlig. Det trygger arbeidsplassene der oppe i tiden framover. Sånn ønsker vi å utvikle hele sokkelen.

Det er et problem, uansett hvordan en gjør nytt leteareal tilgjengelig, at produksjonsfallet på norsk sokkel kommer til å være større enn forbruksfallet i Europa. Derfor er det et selvstendig mål at man må ha en leteaktivitet som i størst mulig grad sørger for at man demper produksjonsfallet utover det som kommer gjennom økt leteaktivitet. Det er ganske vesentlig.

Jeg ble tillagt en uttalelse om at vind var den mest lønnsomme investeringen innen fornybar energi, og det er på tallet riktig. Det koster ca. 40 øre å bygge ut en kilowattime vindkraft, mens med vannkraft koster det pluss/minus 60 øre. Så er det selvfølgelig variasjoner. Jeg ønsker også av hele mitt hjerte å bygge ut mer vannkraft, og spesielt legge til rette for at effektoppgraderingene, som nå begynner å materialisere seg gjennom konsesjonssøknader, blir realisert, fordi det er så viktig i samspillet mellom vind, uregulerbar kraft og vannkraft når det gjelder energisikkerhet.

Jeg har ikke provosert debatten, tror jeg, så jeg kan vel egentlig ønske alle sammen en riktig god jul og godt nyttår. Jeg gleder meg til 2026 og mange spennende debatter.