Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [14:30:01] (ordfører for saken): Energi- og miljøkomiteen har hatt til behandling Fremskrittspartiets representantforslag, som ber regjeringen utrede og framlegge en helhetlig analyse av de samfunnsøkonomiske kostnadene av at Norge reduserer klimagassutslippene med 70 pst. fra 1990-nivå innen 2035. Dette forslaget har vært behandlet på ordinær måte i komiteen, statsråden har uttalt seg, og vi har hatt skriftlig høring i saken.

Flertallet i komiteen innstiller på at representantforslaget ikke vedtas, og jeg skal la de ulike partiene redegjøre for sin egen begrunnelse for det, men jeg vil uansett takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken, som vanlig.

Jeg vil så gå over til hvorfor MDGs standpunkt er som det er i denne saken, men før jeg skal gjøre det, skal jeg sitere Sylvi Listhaug i VG 17. september 2024.

«Vi utreder og utreder og utreder. Det er vel og bra, men det har gått altfor langt. Vi skal redusere kostnadene og antallet offentlig utredninger (NOU) kraftig.»

Det er allerede gjort grundige beregninger av hvor mye Norges klimamål har kostet, og i likhet med Sylvi Listhaug ser ikke jeg behovet for å bruke store ressurser på flere utredninger, særlig ikke av politikk som allerede er vedtatt og allerede er gjennomført. Det er ikke treffsikker bruk av skattebetalernes penger, og det ville ha vært et sløseprosjekt, etter Miljøpartiet De Grønnes mening.

Jeg vil også tørre å påstå at enda en gigantisk utredningsfloke, slik dette forslaget ville ha skapt, hadde vært kronen på verket på Listhaugs utredningstårn. Regjeringen redegjør nemlig allerede hvert år for kostnader, virkemiddelbruk og planlagt utslippsreduksjon i sin klimastatus og -plan, altså Grønn bok, og nye virkemidler utredes med kostnadsvurderinger i tråd med utredningsinstruksen, som i alle andre saker.

Derfor kommer Miljøpartiet De Grønne til å stemme mot Fremskrittspartiets representantforslag.

Det har vært fint å være ordfører for denne saken, og jeg ønsker komiteen en god debatt.

Linda Monsen Merkesdal (A) [14:32:13]: Dette synest eg er eit litt artig forslag, for trass i at Framstegspartiet gjentekne gonger har fått svar på spørsmålet om kostnader knytte til klimatiltak og klimamåla våre, ber FrP på nytt igjen om eit anslag på kva dette vil kosta, då altså frå 1990-nivå. Det FrP i realiteten ber om, er å bruke ressursar frå fellesskapet på å rekna på fortida i staden for å løysa framtidas problem.

Kva inneber eigentleg dette forslaget? Jo, det inneber å bruka pengar på å laga eit hypotetisk Noreg, eit Noreg som aldri førte klimapolitikk, eit Noreg utan CO₂-avgifter, utan kvotesystem, utan teknologiutvikling og utan grøne investeringar. Det i seg sjølv er ikkje berre metodisk krevjande, det er sløsing med ressursane til fellesskapet.

Multiconsult har vist at det i 2024 var ca. 60 mrd. kr i omsetning i fornybarnæringa. Eg lurer på: Skal dette òg vera med i reknestykket til FrP?

Dette, å bruka pengar på analysar som ikkje bringar oss éin einaste meter nærmare løysinga, er sløsing med offentlege midlar. Endå viktigare er det at når Framstegspartiet i denne saka stiller spørsmål om kva det kostar å kutta utslepp, bør me òg stilla oss spørsmålet: Kva er konsekvensane av å la vera? Kva kostar det å bryta ein internasjonal bindande avtale, altså Parisavtalen? Kva kostar det når ekstremvêr rammar? Kva kostar det norsk industri som mistar konkurransekraft fordi verda faktisk går vidare utan oss – kva kostar det av arbeidsplassar, spesielt på Vestlandet, når dei mistar konkurransekrafta fordi verda også går vidare utan oss?

La oss vera heilt ærlege: Kva vil det kosta dersom Framstegspartiets eigen politikk skal liggja til grunn, ein politikk som inneber å kutta i klimatiltak og bremsa omstillinga? Det er den rekninga vi burde ha diskutert i dag.

Tor Mikkel Wara (FrP) [14:35:19]: Fremskrittspartiet har gang på gang spurt hva klimapolitikken koster – hva det vil koste å nå målet som er satt om 70 pst. reduksjon. Vi har fått tre ulike svar. Det ene er: Vi vil ikke regne på det. Det andre er: Vi kan ikke regne på det. Og det tredje er: Vi har allerede regnet på det.

La oss ta dem i rekkefølge. Først til at man ikke vil det – det sier man skyldes byråkrati. Her har vi altså vedtatt et monstrøst klimabyråkrati med forbud, påbud og reguleringer som vedtar forskrifter, sender søknader, ber om tillatelser, gir subsidier og lager kompensasjonsordninger. Det er byråkrati. Det interessante er at det vil man ikke vite hva koster. For det er en kostnad man ikke orker å ta, nemlig: Hva koster dette byråkratiet?

Det andre argumentet mot at man ikke vil det, er at man allerede har gjort klimatiltakene. Ja, man trenger vel ikke å vite hva det koster, hvis man allerede har gjort det. Spist er spist, tapt er tapt, huset er brent ned. Hva bryr man seg vel om hva det egentlig kostet? Jo, for oss i Fremskrittspartiet er det faktisk et poeng å vite hva den politikken vi har gjort, koster.

Så kommer vi til det andre svaret vi får, nemlig at man ikke kan, for man vet ikke hvilken klimapolitikk man har tenkt å føre. Det er et merkelig svar, for man har både klimastatus og klimaplan, hvor man raskt ramser opp ulike tiltak, og da vet man nøyaktig hvor mange tonn CO₂ man har tenkt å fjerne. Hvis man vet det, må man jo faktisk vite hvilken politikk man har tenkt å iverksette, og hvis man vet det, må man kunne regne på hva den koster.

Jeg vil fortsatt ha summen på alt det som ligger i klimaplanen og klimastatusen, og hva det koster å komme til 70 pst. – ellers så kan vi regne på det selv. Altså: Enova har en tiltakskostnad på 20 000 kr. Det vil si at hvis alt hadde kostet like mye som Enova, hadde vi måttet bruke 700 mrd. kr årlig. Så dyrt tror jeg ikke det er, men jeg vet faktisk ikke hva summen er.

Så har vi svaret om at man jo har gjort dette. Det man har gjort, er å regne ut hva det koster å såkalt forsterke klimamålet fra 67–70 pst. i perioden 2030–2035. Man vet altså ikke hva klimapolitikken kostet i går, man vet ikke hva klimapolitikken koster i dag, og man vet ikke hva klimapolitikken koster i morgen, men i en fjern, fjern fremtid på en fjern, fjern galakse har man regnet seg frem til et tall. Hvordan det er mulig å finne det tallet når man ikke finner ut hva dagens politikk koster, er for meg underlig, men det er prisverdig at man tross alt gjør det.

Av alle tall man kunne kommet opp med fra regjeringen, er akkurat det tallet det minst interessante, for man kommer aldri i den situasjonen at man skal redusere de norske utslippene fra 67–70 pst. i 2035. Så vi sitter fortsatt igjen uten svar, og Fremskrittspartiet vil fortsatt oppfordre alle til å bruke kalkulatoren.

Jeg får ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [14:38:46]: Høyre ønsker en kostnadseffektiv klimapolitikk som kutter utslipp i Norge, Europa og verden. Det er viktig å ha oversikt over hvilke tiltak som kan gjennomføres mest mulig effektivt – så vi kan kutte mest mulig utslipp på kortest mulig tid med de ressursene vi bruker. Slik styrkes konkurranseevnen til norsk industri og næringsliv.

Regjeringen skal levere en felles energi- og klimamelding, noe Høyre fikk flertall for da Stortinget behandlet Klimameldingen i juni 2025. Meldingen bør presentere mulige tiltak og virkemidler for å nå de norske klimamålene, basert på en mest mulig kostnadseffektiv tilnærming, og legge fram en helhetlig og samfunnsøkonomisk kostnadsanalyse av dette, samt også anslå kraft- og nettbehovet ulike grader av utslippskutt vil kreve, for å sikre konkurransekraft for næringslivet og langsiktig bærekraft i norsk økonomi.

Den kommende meldingen bør vurdere de samfunnsøkonomiske kostnadene og konsekvensene av ulike grader av utslippskutt, samt alternativkostnaden og sikkerhetsimplikasjoner dersom kvotepliktig industri ikke lykkes med omstilling til lavutslipp i Norge, herunder risiko for nedleggelse og karbonlekkasje.

Jeg vil også si at økte inntekter til statskassen som følge av klimaavgifter må bidra til reduksjon av andre skatter og avgifter, slik at folk og næringsliv totalt sett kommer bedre ut.

Regjeringens innmelding av mål om å oppnå minst 70–75 pst. reduksjon i utslipp innen 2035 ble støttet av Høyre med den forutsetning at målet skulle være i tråd med EUs mål. Regjeringen forhastet seg med å sende inn Norges mål, selv om man visste at det var pågående prosesser rundt dette og uenigheter i EU. EUs innmeldte mål ble lavere enn Norges, hvilket gjør at regjeringens innmeldte mål har skjedd i klart brudd med Høyres forutsetning. Hvordan regjeringen håndterer dette, er fortsatt et relevant spørsmål.

Kunnskap er et viktig premiss for Høyres politikk. En kostnadsanalyse for hva utslippsreduksjoner koster, og en alternativkostnad for ikke å gjøre noe er viktig for å kunne fatte riktige beslutninger framover. Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Ole Herman Sveian (Sp) [14:41:44]: Senterpartiet mener at klimapolitikken må være både ambisiøs og realistisk. Når stortingsflertallet vedtar mål om 70 pst. utslippskutt innen 2035, må vi også vite hvilke kostnader og konsekvenser dette vil få for samfunnet. Det beste vi på Stortinget kan gjøre for å få forståelse for klimapolitikken, er å sørge for at folk skjønner og aksepterer de klimatiltakene som settes inn. De må ha en jordnær og forståelig innretning som ikke er frikoblet fra folks sunne fornuft og hverdag. Svogerforskning viser at noen av tiltakene dessverre blir opplevd som unødvendig kostbare og lite virkningsfulle. Dermed blir legitimiteten i befolkningen også dårlig.

Forslagstillerne peker på noe viktig: Regjeringen har ikke lagt fram en helhetlig samfunnsøkonomisk analyse av hva disse målene vil koste. Vi har fått enkelte anslag på enkelttiltak, men ikke et samlet bilde av konsekvensene for husholdninger, næringsliv, arbeidsplasser og offentlig økonomi. Senterpartiet mener dette er nødvendig kunnskap. God klimapolitikk må også være god næringspolitikk og god fordelingspolitikk, og vi må unngå at mål og tiltak rammer industri, næringsliv og vanlige folk urimelig hardt. Vi må også ta på alvor risikoen for karbonlekkasje: at arbeidsplasser og utslipp flyttes ut av Norge uten at de globale utslippene går ned.

I andre store politiske beslutninger forventer vi grundige samfunnsøkonomiske analyser. Det bør også gjelde i klimapolitikken. Derfor støtter Senterpartiet forslaget om at regjeringen skal utrede og legge fram en helhetlig analyse av de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å nå målet om 70 pst. utslippskutt innen 2035.

Hans Edvard Askjer (KrF) [14:44:05]: Kristelig Folkeparti er positiv til at man løfter fram kost–nytte som en viktig del av miljøpolitikken. Det handler ikke om å kutte ambisjoner, men om å få mest mulig miljøeffekt ut av de midlene vi faktisk bruker. Når utfordringene er globale og ressursene begrensede, må vi også prioritere klokt.

Vi lever i lokalsamfunn – i kommuner og i nasjoner – men vi deler én felles atmosfære. Utslipp stopper ikke ved landegrensene. Derfor må vi også stille oss spørsmålet: Gir tiltakene vi vedtar, reell effekt i et globalt perspektiv? Det hjelper lite å være best i klassen, med det reneste klasserommet, dersom hele skolen rundt oss brenner.

For Kristelig Folkeparti er det avgjørende å sikre at pengene vi bruker, faktisk gir størst mulig reduksjon i utslipp og best mulig vern av natur. Det innebærer å prioritere tiltak som virker, å være ærlige om hva som ikke virker, og å justere kursen deretter. Det handler også om å bidra internasjonalt, der effekten per krone kan være langt større enn her hjemme.

La det ikke være tvil: Vi deler alle et sterkt ønske om å ta vare på skaperverket, men veiene dit er forskjellige. Kristelig Folkeparti mener at en ansvarlig miljøpolitikk må kombineres med god forvaltning, tydelige prioriteringer og et klart blikk for resultater. Kristelig Folkeparti mener at vi ikke bare skal gjøre mye, men også gjøre det som virker best.

Vi sitter som sagt ikke i komiteen, men KrF kommer til å støtte Høyres forslag i denne saken.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:46:17]: Det er ikke sånn at arbeidet med klimapolitikken skjer etter noen egne magiske regler. Våre venner i Finansdepartementet passer heldigvis på det. For klimapolitikken gjelder derfor akkurat de samme utredningskravene som for andre politikkområder. Når vi fremmer forslag om nye klimavirkemidler, er de utredet, og så behandles de av Stortinget på ordinær måte.

Det stemmer at vi ikke har utarbeidet ett tall for kostnaden ved all klimapolitikk gjennomført siden 1990, og som skal gjennomføres framover i tid. Det mener jeg heller ikke at vi bør. Et sånt regnestykke krever at vi lager et scenario for hvordan samfunnet ville sett ut uten klimapolitikken som er gjennomført de siste 36 årene. Det krever, uansett hvordan du snur og vender på det, omfattende byråkratisk arbeid, og jeg klarer ikke å se hensikten med å bruke ressurser på utredning av politikk som allerede er vedtatt og gjennomført. Det framstår for meg som dårlig bruk av skattebetalernes penger.

Da regjeringen la fram vårt forslag til nytt klimamål for Stortinget, kom vi med et estimat på hvilke kostnader som var knyttet til å nå det målet. Vårt anslag er at den samfunnsøkonomiske merkostnaden kan være et sted mellom 10 og 21 mrd. kr samlet for perioden 2031–2035. Dette anslaget er usikkert. Det har vi også vært tydelige på.

Det som vil være helt avgjørende for den endelige kostnaden, er hvilke virkemidler vi faktisk bruker i årene som kommer for å nå målene. Det er vanskelig å si sikkert ti år i forveien. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke skal diskutere det når forslagene kommer, sånn at vi er sikre på at vi velger de riktige virkemidlene, også ut fra at vi skal få mest mulig utslippskutt ut av hver krone vi bruker, når vi gjennomfører politikken i praksis.

Vi har forpliktende klimamål. Regjeringen er opptatt av å føre en kostnadseffektiv klimapolitikk. Det er også derfor vi har ønsket å fortsette å øke klimaavgiftene i tråd med opptrappingsplanen vi la fram i fjor. Samtidig foreslo vi brede skattelettelser for å være med på å veie opp.

Hvert år legger vi fram Klimastatus og -plan. Der viser vi i praksis hvilke virkemidler vi planlegger å gjennomføre for å nå klimamålene. Disse virkemidlene blir utredet i tråd med utredningsinstruksen, og kostnader og nyttevirkninger av de konkrete virkemidlene blir vurdert. Arbeidet med å omtale kostnader ved den planlagte klimapolitikken vil utvikles videre framover og presenteres for Stortinget årlig i Klimastatus og -plan. Jeg mener derfor at det er der vi bør rette innsatsen.