Peter Frølich (H) [10:04:12] (komiteens leder): Som Høyres representant har gjort ved flere anledninger tidligere i disse debattene, vil jeg starte med å takke utenriksministeren for en god redegjørelse, med en god analyse av de utfordringene som vi står overfor i samarbeidet vårt med EU. Så er det fascinerende å se hvordan alt ved denne redegjørelsen egentlig indikerer hva veien framover for Norge burde være, nemlig fullt EU-medlemskap. De ellers veldig gode analysene blir altså hengende i luften uten den åpenbare konklusjonen. Vi hører ofte representanter fra regjeringen si at de er på jobb for Norge hver dag. Da tenker jeg at det er litt trist at mye av den tiden brukes på å forvalte dette utenforskapet, istedenfor å gjøre det som virkelig ville vært visjonært for Norge: å bringe oss inn i det europeiske fellesskapet.

Alenegang og utenforskap gjør oss svakere enn vi ellers kunne vært. Utenriksministeren startet sin redegjørelse med å referere til statsminister Keir Starmers tale på sikkerhetskonferansen i München. Starmer har, som millioner av andre briter, innsett at brexit-kampanjens løfter om mer kontroll og mer penger var rene løgner. Rundt 60 pst. av britene mener nå at det var en feil å forlate EU, og andelen angrende velgere bare vokser og vokser og vokser. Dette burde være et veldig kraftig signal til alle her i Norge som også drømmer om alenegang. Som utenriksministeren selv sa det ganske godt i redegjørelsen:

«Man får rett og slett ikke mer innflytelse av å sitte for seg selv på sin egen tue.»

Arbeiderpartiet har siden januar i fjor hatt full selvråderett i en regjering som hviler på en bærebjelke på rundt 50 stortingsrepresentanter. Om de ville, kunne de stått for det de innerst inne vet er riktig. I stedet har de brukt selvråderetten til bl.a. å love å ikke ta inn fem av åtte rettsakter i ren energi-pakken i EØS-avtalen. Det er dette som ofte omtales om vetoretten eller reservasjonsretten, eller handlingsrommet som vi har etter EØS-avtalen. Men som utenriksministeren vet, er det i beste fall tvilsomt å hevde at EØS-avtalen inneholder noen reell reservasjonsrett. Artikkel 102 i avtalen inneholder riktignok en beskrivelse av hva som skjer dersom man ikke etterlever avtalen, nemlig at den relevante delen av avtalen da anses som tilsidesatt eller satt ut av kraft, men å kalle det en rett til å ikke overholde avtalen er omtrent like presist som å si at man har lov å kjøre bil over fartsgrensen så lenge man bare betaler boten.

EØS-avtalen er helt grunnleggende for to tredjedeler av norsk eksport og for over 400 000 norske arbeidsplasser. Den er, vil jeg hevde – sammen med Atlanterhavspakten, selvfølgelig – Norges viktigste folkerettslige avtale. Det er altså denne avtalen regjeringen egentlig velger å ta litt sjanser med når de i strid med avtalen lover å ikke innføre en lang rekke rettsakter i inneværende stortingsperiode. Det gir mye styr, men trygg styring er det absolutt ikke. Vi vet at dette setter Norge i et dårlig lys i Europa – når det vi trenger, er det absolutt motsatte.

EØS-avtalen har utvilsomt tjent oss godt. Den har faktisk tjent oss så godt at man kan begynne å lure på om den har greid å kamuflere litt av sine egne begrensninger. Nå er imidlertid dette kamuflasjenettet i ferd med å sprekke litt opp. EU utvikler nå i et veldig høyt tempo en lovgiving på tvers av politikkområder, hvor EØS-avtalen noen ganger bare er delvis relevant og andre ganger helt irrelevant. Et veldig godt eksempel er EUs beskyttelsestiltak mot ferrolegeringer. Den saken viste jo med absolutt all tydelighet at det indre markedet er mer internt for noen enn for andre. Tiltakene var ikke rettet mot oss, men selv i et ellers godt og nært forhold, som vi jo har med EU, er det altså en forskjell på å være med og å ikke være med.

Utenriksministeren etterlyser et åpent og faktabasert offentlig ordskifte om hvordan vi ivaretar og styrker forholdet til EU best mulig, men han er altså medlem av en regjering som aktivt har sagt nei til å utrede hva et medlemskap i EU ville betydd for Norge. Det er etter min mening ikke å bidra til et faktabasert offentlig ordskifte. Det er faktisk å aktivt takke nei til det som kunne vært ekstremt viktig og relevant informasjon på et tidspunkt hvor det virkelig hadde vært nødvendig.

Statsminister Støre har også flere ganger sagt at han ikke ønsker en ny debatt om medlemskapsspørsmålet fordi det kan virke polariserende, men nå kan altså Island være EU-medlem i 2030, og Norge kan stå igjen med Liechtenstein som eneste EFTA-partner. Da synes jeg det er litt spesielt om ikke EU-spørsmålet blir et tema i 2029-valget. Liechtenstein har vel omtrent like mange innbyggere som Øygarden kommune. Øygarden er, som vi alle vet, en fantastisk kommune, en vakker kommune, men jeg har ikke veldig lyst til å gå i forhandlinger med Island og hele EU i Islands rygg sammen med en stat på størrelse med Øygarden som eneste «wingman».

Utenriksministeren sa at det ville være uansvarlig å ikke allerede nå begynne en vurdering av konsekvensene som et islandsk ja kan ha for Norge. Det er jeg helt enig i. Jeg kan jo tenke meg at en konsekvens av et islandsk ja nettopp vil være at et fullt medlemskap vil være veldig attraktivt for Norge, men det alternativet skal altså ikke utredes. Det synes jeg er uheldig.

Det vi ser nå, er at det blir mer usikkerhet i veldig mye av forholdet vårt til EU. De endrer seg raskt, og det er ikke sikkert at vi klarer å henge med på de endringene som skjer. Det er bred enighet i denne salen om at Norge bør være tettest mulig knyttet til EU, spesielt i forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den tråden som binder oss formelt, er en partnerskapsavtale. Det er veldig fint at vi har en partnerskapsavtale med EU, men den er altså ikke juridisk bindende, og det tror jeg det er viktig å huske på. Det er kun fullt medlemskap som gir oss full sikkerhet. Dette er én sårbarhet for oss. Jeg kan nevne en annen: EUs nye beredskapsunionsstrategi. Utenriksministeren ga en forsikring om at regjeringen «arbeider for at vi knytter oss tett til de initiativene som følger av denne strategien.» Men han beskriver også noe som er ganske urovekkende, og det er at det er uklart om den nye sivile beredskapsmekanismen f.eks. vil være åpen for samarbeid for tredjeland. Det er nok en usikkerhet for Norge på et veldig viktig felt.

Jeg kunne nevnt mange flere eksempler, men jeg håper poenget står: at vi innser hvor ineffektivt det egentlig er at vi ikke har mulighet til å påvirke disse mekanismene i forkant, og i etterkant skal gå rundt med mye usikkerhet med tanke på om vi i det hele tatt er omfattet av de mekanismene.

Jeg har fra sikre kilder at helseminister Vestre slo fast under den offisielle feiringen av Europadagen i Oslo i forrige uke at Norge ikke er medlem av EU helt ennå. Det synes jeg var en fin presisering. Jeg vil ønske næringsministeren, utenriksministeren og alle andre EU-tilhengere i Arbeiderpartiet lykke til med å forsøke å overbevise sine meningsmotstandere internt i partiet. I mellomtiden vil Høyre – om enn alene – fortsette å jobbe aktivt for norsk EU-medlemskap, for det er i fellesskap vi kan oppnå mest av det som er bra for Norge.

Trine Lise Sundnes (A) [10:14:04]: La meg først få takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om EØS-avtalen og utviklingen i Europa. Den redegjørelsen var ikke bare en oversikt over gevinster, men også et tydelig varsel om at vi er inne i en mer krevende fase for EØS-samarbeidet. For det er her vi må begynne. EØS-avtalen er under press, og tempoet og kompleksiteten i regelverksutviklingen i EU øker. Nye politikkområder kommer til, og det stilles større krav til nasjonal oppfølging. Det forsterker noen av de spenningene utenriksministeren peker på om handlingsrom, kapasitet og evnen til å være tidlig nok inne i prosessene.

For Arbeiderpartiet handler ikke EØS-politikken om å tegne et glansbilde. Den handler om å forvalte en avtale som er helt sentral for norske interesser, men som også stiller oss overfor reelle dilemmaer. Vi skal være ærlig når det gjelder begge deler. Vi vet at EØS griper inn i nasjonalt handlingsrom på flere områder. Vi vet at avtalen krever mye av norsk forvaltning, av partene i arbeidslivet, og av oss som politikere. Vi vet at det oppstår konflikter, både om enkeltregler og om helheten. Det skal ikke underslås. Likevel er det en realitet at norsk økonomi, norsk industri og norske arbeidsplasser er dypt integrert i det europeiske markedet. Over tid har vi bygd verdikjeder, eksportnæringer og arbeidsplasser som forutsetter forutsigbar tilgang til EU. Det endrer seg ikke fordi vil blir mer kritiske til EØS. Det blir ikke enklere hvis vi stiller oss utenfor. Derfor må vi klare to ting samtidig. Vi må ta på alvor de bekymringene utenriksministeren løfter om presset mot avtalen og om politisk og administrativ kapasitet. Samtidig må vi være konkrete på hva EØS faktisk gir oss av muligheter. Altfor ofte stopper debatten ved markedsadgang, men EØS handler også om verktøyene vi får tilgang til, ikke bare regelverket vi tar inn.

La meg derfor løfte fram en dimensjon som jeg mener får for liten plass i den norske EØS-debatten: tilgangen til europeiske programmer. Gjennom EØS deltar Norge i en rekke programmer for forskning, innovasjon, utdanning, regional utvikling, kultur, helse og beredskap. Dette er ikke abstrakte ordninger i Brussel. Det handler om konkrete prosjekter og konkrete forbedringer i kommuner og regioner i hele landet. Innlandet fylke er et godt eksempel. Fylket har de siste årene jobbet målrettet for å koble egen nærings- og samfunnsutvikling til europeiske programmer og prosjekter. De deltar i Interreg og andre EU-programmer for å styrke regional utvikling, grønn omstilling og innovasjon. GD har skrevet godt om dette. Det betyr at bedrifter, forskningsmiljøer, kommuner og utdanningsinstitusjoner i Innlandet samarbeider med partnere i andre europeiske regioner om f.eks. energieffektivisering, bioøkonomi, digitalisering og kompetansebygging.

Prosjektet gir ikke bare finansiering, men tilgang til kunnskap, teknologi og nettverk det vil være vanskelig å bygge alene. Vi kan ikke alltid isolere et eksakt tall på hvor mange arbeidsplasser dette gir, men poenget er at Innlandet styrker grunnlaget for arbeidsplasser, verdiskaping og utviklingskraft ved å bevisst bruke EU-programmer som verktøy. Den samme logikken gjelder for andre regioner som kobler seg på Horisont Europa, Erasmus+, Interreg og andre ordninger. Dette er EØS i praksis, ikke bare juss og paragrafer, men et politisk og økonomisk verktøy for å bygge lokalsamfunn og regioner sterkere.

I denne debatten vet vi at det kommer til å bli hevdet at EU er udemokratisk, og at systemet i Brussel er et stort og tregt byråkrati langt unna folk. Ja, EU er et komplekst system. Det må det nesten være når 27 land med ulike interesser skal bli enig, men kompleksitet er ikke det samme som mangel på demokrati. Lovgivningen vedtas av folkevalgte regjeringer i Rådet og av direktevalgte representanter i Europaparlamentet. Det er politiske prosesser med interessekamp og kompromisser, ikke et selvstyrt byråkrati løsrevet fra velgerne.

Når vi vet at folk på Tøyen opplever at det er langt hit til Stortinget, må vi imidlertid erkjenne at avstanden til Brussel kan oppleves som stor. Det er krevende å følge prosesser som pågår over flere år, og på flere nivåer, med aktører vi ikke møter til daglig. Det er jo nettopp derfor utenriksministeren har rett i at vi må styrke vår egen kapasitet og kompetanse i europapolitikken. Hvis vi ikke er til stede når prosessene starter, hvis vi ikke bygger allianser tidlig, og hvis vi ikke har et godt samspill mellom stat, regioner og kommuner, arbeidsliv og kunnskapsmiljøer, reduserer vi vår mulighet til påvirkning. Innflytelse – det har representanten Frølich redegjort for. Det er det bare et fullt medlemskap som gir.

EØS-avtalen belønner ikke passivitet. Den forutsetter at vi opptrer som en aktiv, krevende og konstruktiv partner. Derfor er det positivt at flere fylker, som Innlandet, nå jobber mer strategisk med internasjonalt arbeid og europeisk samarbeid, og jeg ser det som en integrert del av regional utvikling og næringspolitikk. På den måten gir vi også innhold til den demokratiske dimensjonen i EØS, ved at flere nivåer ved det norske demokratiet faktisk deltar i utformingen og bruken av europeisk politikk.

Når vi diskuterer EØS i dag, gjør vi det i en tid med krig i Europa, med økende geopolitisk uro, med tøffere konkurranse om arbeidsplasser og investeringer, og med en grønn og digital omstilling som vil endre arbeidslivet vårt grunnleggende. I en sånn situasjon trenger Norge både nasjonal styring og internasjonalt samarbeid. EØS-avtalen gir oss rammeverk for det europeiske samarbeidet vi er avhengige av, men det løser ikke oppgavene for oss. Det er det vi som må gjøre, gjennom nasjonal politikk og en mer aktiv europapolitikk.

For Arbeiderpartiet er utgangspunktet klart: EØS-avtalen er ikke perfekt, men den tjener norske interesser. Vår oppgave er ikke å late som om problemene ikke finnes, men å håndtere dem, samtidig som vi utnytter de mulighetene avtalen gir – for arbeidsplasser, rettferdig omstilling og trygghet i hele landet. Til syvende og sist handler dette om hvor Norge skal stå: som et land som står på utsiden og kommenterer, eller som et land som deltar aktivt og bruker fellesskapet for å sikre arbeidsplasser og trygghet for folk i hele Norge. Arbeiderpartiet vil at Norge skal være tett på Europa, ikke lenger unna.

Himanshu Gulati (FrP) [10:22:29]: Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for redegjørelsen som han holdt i forrige uke. EU-spørsmål og EØS-spørsmål er viktig for Norge, og som det ofte er sagt fra denne talerstolen, men som egentlig ikke kan slås fast nok ganger, er EU Norges viktigste handelspartner. De europeiske landene er både våre naboer, våre venner, våre handelspartnere, våre kunder, våre likesinnede og våre samarbeidspartnere innen forsvar og sikkerhet – men også veldig mye mer enn alt dette.

La meg også slå fast noe som kanskje ikke er like åpenbart, og det er at EU alene ikke er Europa. EU er en utrolig viktig del av Europa, men vi har også veldig mange samarbeid på tvers av grenser, på tvers av organisasjoner, også i Europa. Ta NATO som eksempel, som jo er vår viktigste sikkerhetspolitiske militærallianse: 80 pst. av NATO er utenfor EU. I dag flyr fire nordiske statsministre inn til Oslo for å være med på India-Nordic Summit sammen med Indias statsminister Modi, som arrangeres av oss. Det er et nordisk samarbeid, med noen land med i EU og andre ikke, og noen av dem inntil nylig ikke med i NATO, men heldigvis nå med i NATO. Så grensene og samarbeidene i Europa går også på kryss og tvers, og ikke alle er en del av EU, men alle er viktige og bidrar på sin måte.

Det siste viktige å ta med er at vi ser at verden er i stadig bevegelse, og nå trolig mer enn før, mer uforutsigbar og utsatt for raskere og større endringer enn det vi har sett tidligere. Utenriksministeren var selv i sin redegjørelse innom det som skjer på Island, som både kan eller kanskje ikke vil resultere i et EU-medlemskap for våre islandske venner, og både denne og mer dramatiske endringer i verden må vi bli vant med. Uansett: Når verden endrer seg raskt, gjelder det å henge med i svingene for Norge og også holde hodet kaldt, både analysere og tenke på hva som tjener og ikke tjener våre interesser. FrP er i utgangspunktet tydelig på at Norge skal styre mer selv. Vi må forhandle smartere, men vi må sikre at norske interesser alltid kommer først, enten det er snakk om europa- eller EU-spørsmål eller andre spørsmål. Samtidig må vi gjøre det vi kan for ikke å sette vårt næringslivs tilgang til sitt viktigste marked i fare. Vi må tvert imot øke markedstilgangen. Det har den siste TEPA-avtalen med India vært et eksempel på, som feires i Oslo i disse dager. Vi trenger også flere sånne avtaler.

Så vil jeg gå over til utfordringene, for det er mange utfordringer i vårt forhold til Europa. Vi har sett det i ferrolegeringssaken og også i en del andre saker. Selv om FrP vil gjøre alt vi kan for å styrke og bevare vår markedsadgang med Europa og styrke de båndene, må vi også tørre å ta opp det som er utfordringer for Norge, som ikke nødvendigvis er i tråd med de norske interessene, enten det er snakk om velferdseksport, fiskeri, unødvendig inngripen, unødvendig byråkrati, osv. Vi er nødt til å gjøre det vi kan for å løse opp i den nåværende friksjonen som vi har sett med tollsaken. Vi må sørge for at det ikke er noen tvil om at vi er på innsiden av det som har med handel å gjøre. En måte å gjøre det på er å se vårt forhold til Europa i sin helhet. Vi er tross alt Europas og EUs viktigste, mest stabile og mest vennlige energiforsyner, og et samarbeid, en relasjon, består ikke kun av ett aspekt, men av mange. Etter Fremskrittspartiets mening må Norge bruke den posisjonen i møte med EU når det gjelder viktige ting som tjener våre interesser.

For å oppsummere mener Fremskrittspartiet at vårt forhold til EU må styrkes. Vi er fornøyd med den tilknytningen vi har med EØS i dag. Den har tjent Norge godt i flere tiår. Ja, det er utfordringer. De vi må vi løse, men vi mener ikke at det verken er noe folkekrav eller stort ønske i det norske folk om et fullverdig medlemskap. Det er den nåværende tilknytningen vi må løse de nåværende utfordringene innenfor.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:27:08]: Utanriksministeren seier at regjeringa ikkje vil ta initiativ til ein prosess for å bli medlem i EU. Det er utvilsamt klokt viss ein er tilhengar av norsk EU-medlemskap, for hadde det vore ei folkerøysting no, ville ja-sida ha gått på ein solid smell. Nei-fleirtalet i Noreg er solid og har vore det lenge.

Det hjelper vel heller ikkje å gjera den britiske statsministeren til sanningsvitne om EU, slik utanriksministeren gjorde i utgreiinga si. Keir Starmer har aldri vore meir upopulær og blir neppe sitjande lenge i stolen. No er det visst Island som skal redda den norske ja-sida. Er det slik at Arbeidarpartiet håpar at «Island-effekten» skal få Noreg inn i EU? Det kunne høyrast ut slik. Island skal ha folkerøysting om dei skal gå inn i forhandlingar eller ikkje. I det spørsmålet er det jamt på målingane, men det er samtidig eit solid nei-fleirtal når det gjeld sjølve medlemskapsspørsmålet. Siste måling viser at 46 pst. seier nei og 31 pst. ja.

Eg trur det er betre å diskutera EU og EØS ut frå kva dei norske interessene er, og kva me vil med det norske samfunnet, heller enn å lena seg på skiftande politiske vindar i andre land. Den kunnskapsbaserte debatten som ja-sida seier at dei vil ha, blir òg betre viss EU- tilhengjarane legg frå seg stråmenn og karikaturar av kva me på nei-sida meiner.

Utanriksministeren manar til det han kallar meir europeisk samarbeid. SV er for europeisk samarbeid, gjerne meir av det òg, men utanriksministeren lagar stråmenn om at EU-motstandarar ønskjer at Noreg skal stå aleine og venda seg innover. Kan det tenkjast at me ikkje er imot samarbeid, men at spørsmålet er kva slags samarbeid? Det SV tek til orde for, i alle fall, er eit samarbeid som ikkje inneber underkasting, suverenitetsavståing og svekking av det norske folkestyret.

Det har oppstått ein interessant dobbeltkommunikasjon om det er mogleg å framforhandla unntak eller ikkje i forhandlingar med EU. Regjeringa meiner at det ein illusjon å tru at Noreg kan få betre vilkår enn i dag viss me reforhandlar EØS-avtalen. Derimot er det visst gode sjansar til å få tilpassingar og unntak på viktige tema viss me hadde starta medlemskapsforhandlingar. EU er altså umoglege å rikka i det eine tilfellet og svært imøtekomande i det andre, viss ein skal tru utanriksministeren. Eg har to moglege forklaringar på dette.

Den eine kan vera at regjeringa fortel eventyr som er tilpassa sitt eige ønske om å bli EU-medlem. Den andre kan vera at det er EU som har ei sterk interesse av at Noreg skal bli medlem – og då må me i så fall spørja oss sjølv kva den interessa består i. Kan det vera kontroll over norske naturressursar?

Eg vil òg kort kommentera dei tre aspekta av tryggleik som utanriksministeren trekte fram. I sikkerheitspolitikken er ikkje EU eit spesielt relevant svar for Noreg. Sikkerheitsalliansar må baserast på eit reelt interessefellesskap, og det finn me i fyrste rekkje med dei nordiske og andre nordeuropeiske naboland, ikkje i eit EU som spriker i alle retningar.

Når det gjeld økonomisk tryggleik, må det byggjast på at me har demokratisk kontroll over eigne naturressursar, og at me har industri som foredlar råvarer. Politikken til EU har derimot, gjennom fleire tiår, betydd avindustrialisering. Det er ikkje ein politikk Noreg bør kopiera eller underleggja seg.

Til sist om demokratisk tryggleik: Utanriksministeren løfta fram betydinga av å hegna om demokratiet, og det gjorde han rett i. Men EU er ikkje noko velfungerande demokrati. Der blir makt flytta frå folkevalde organ til byråkratiske, overnasjonale institusjonar. Eg vil minna om at autoritære, ytre høgre krefter er på frammarsj i sentrale EU-land. Difor er det viktig for folkestyret i Noreg at Noreg framleis er utanfor EU.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:32:18]: I forrige uke, da jeg satt på plassen min, så jeg opp på talerstolen. Der sto det en 62 år gammel mann og så nesten nyforelsket ut i øynene sine – han utstrålte en hyllest av EU. Det er et gammelt ordtak som sier at «kjærlighet gjør blind» eller «forelskelse gjør blind», for da får man masse dopamin og kjenner på lykke, og den kritiske sansen dempes. Det var litt sånn da jeg hørte på Espen Barth Eide i forrige uke: Han virket helt begeistret. Han så bare det fantastiske, men kommer det en kritisk merknad til denne fantastiske nyforelskelsen – eller gamle kjærligheten, som Espen Barth Eide har, hvis man skal være ærlig? Det tok litt over 40 minutter, men da det var halvannen side igjen av manuset, sto det:

«I dette bildet må vi samtidig legge til at det selvsagt ikke er slik at alt i EU er perfekt.»

EU har visst også noen interne problemer. Etter 40 minutter kom han liksom ut av forelskelsesrusen og så at det ikke var alt som var helt perfekt.

Det snakkes hele tiden om en faktabasert debatt om EU, og at de som er på ja-siden, ser fakta, mens vi som er på nei-siden, bare ser nostalgi, nasjonalkjærlighet – man bruker den typen ord. Så la oss gå litt inn på fakta når det gjelder økonomiske, harde realiteter. Det er et problem for norsk EU-debatt at det virker som at Utenriksdepartementet skammer seg litt over at det norske folk sa nei i 1972 og 1994, og at det i hver redegjørelse – denne var kanskje den ivrigste av alle – er om å gjøre å hylle EU på alle måter og ikke få en debatt om hva som er utfordringene i EU og Europa.

En stor utfordring i EU og Europa er at vi har mye svakere økonomisk vekst enn veldig mange andre deler av verden. Hvis vi går tilbake til 2008, var EUs økonomi på nivå med USAs økonomi. I dag er den to tredjedeler av USAs økonomi. USAs økonomi har altså vokst mye mer enn EUs økonomi hvis vi ser på den økonomiske utviklingen det siste tiåret.

La oss se på Kina: EUs økonomi var tre ganger så stor som Kinas økonomi i 2008. I dag er de omtrent på samme størrelse. Så EU har sakket akterut, ikke gått framover.

Utenriksministeren brukte også mye tid på å snakke om Storbritannia. Det ingen tvil om at Storbritannia har store økonomiske utfordringer. De to største økonomiene i Europa er Tyskland og Storbritannia, og da er det interessant å se på Tyskland fra 2016, som var brexit-året, og Storbritannia fra 2016. Da ser man at den økonomiske veksten i Tyskland har vært svakere enn i Storbritannia. Det er så forunderlig at man i en norsk EU-debatt ikke tør å løfte fram det som er de reelle fakta: at tysk økonomi har slitt mye mer enn britisk økonomi de siste årene, men at begge har hatt det tøft. Det er sannheten. Begge har hatt det tøft, men hvis man ser på de harde tallene, og hvis man går til IMF, Verdensbanken og statistikkbyråene i Tyskland og Storbritannia, vil man se at den britiske økonomien har gått bedre. Den har ikke vært bra, men den har gått bedre enn i Tyskland.

I EU-redegjørelsen fra Barth Eide var det heller ingen diskusjon om den debatten vi hadde før påske om drivstoffavgiftene, som var veldig problematisk. Regjeringen begynte å si at på avgiftsnivå kan ikke Stortinget ha det endelige ordet. Heldigvis ble prinsippet om at det er Stortinget som bestemmer det, slått fast. Det er et grunnprinsipp som har vært egentlig fra den amerikanske uavhengighetserklæringen til grunnloven fra 1814 – det skal ikke være noen skattlegging uten representasjon. Det har vært et grunnprinsipp i Norge og i alle de vestlige demokratiene når det gjelder skattlegging og avgifter – «no taxation without representantion». Det var et av hovedmottoene da USA ble et selvstendig land.

Det var heller ingen problematisering av EUs energipolitikk, som har kjempeutfordringer som slår kraftfullt inn i vår energipolitikk. Den svenske regjeringen derimot, med energi- og næringsminister Ebba Busch, tør å problematisere at det energiprosjektet som EU har ført, har vært mislykket. Enten man er på norsk ja-side eller norsk nei-side er det selvfølgelig fordeler og ulemper, men vi må diskutere hva som er fakta, og fakta er at EU har blitt for byråkratisk, for toppstyrt, og at de har hatt en energipolitikk som ikke har skapt stabilitet verken i EU eller i Norge.

Det er veldig viktig at vi, i en tid med polarisering, står opp for folkestyret, står opp for de grunnleggende verdiene og står opp for at det norske folk sa nei til EU i 1994 og kommer til å si nei igjen. Drømmen som Høyre og Arbeiderpartiet har om at man én gang skal få norsk EU-medlemskap, har lagt et slags forelskelsens slør over norsk EU-debatt og gjort at man ikke diskuterer de reelle utfordringene. Vi må begynne å diskutere realitetene, og realitetene er at det er en stor styrke for Norge at vi ikke er EU-medlem.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [10:37:29]: De store utfordringene i vår tid løses ikke med alenegang, heller ikke med utopiske teorier om allianser som ikke finnes – ikke i helsepolitikken, ikke i klimapolitikken, ikke i energipolitikken og heller ikke i forsvarspolitikken. Miljøpartiet De Grønne er tuftet på solidaritet mellom mennesker, land og generasjoner, og når mange flere nå virker å tenke at løsningen på en mer uforutsigbar verden er å tenke mer på seg selv og sine egne interesser, går selvfølgelig Miljøpartiet De Grønne motsatt vei. Vi vil ha mer samarbeid, ikke mindre, og det gjelder også med EU.

Norge er en liten, åpen økonomi som påvirkes direkte av globale kriser. To tredjedeler av norsk eksport går til EU og EØS. Over 400 000 norske arbeidsplasser avhenger av EØS-avtalen. Utenriksministeren sa i redegjørelsen at Norge er verdensmester i den smale øvelsen å samarbeide med EU uten å være medlem. Han sa også at samarbeidet blir stadig vanskeligere, og den åpenbare løsningen på det er å starte prosessen mot et nytt EU-medlemskap.

Jeg merket meg også at utenriksministeren snakket om at skillet mellom klimapolitikk og sikkerhetspolitikk er i ferd med å viskes ut. Det er et veldig viktig poeng. Et godt eksempel på det er satsingen på fornybar energi, som EU-kommisjonen nå har begynt å omtale som «kortreist hjemmelaget energi». Iranske myndigheter kan stoppe oljen ved Hormuzstredet, men de kan ikke stoppe solen. Putin kan stenge gassrørledninger, men han kan ikke stoppe vinden. Mer fornybar energi gir mer frihet, lavere strømpriser, bedre vilkår for industrien, lavere klimagassutslipp og renere luft. Europa blir tryggere i takt med at avhengigheten av energiimport går ned.

Island snuser nå på EU-medlemskap. Den 29. august går islendingene til urnene for å bestemme om forhandlingene om EU skal gjenopptas. Går Island inn i EU, er Norge det eneste landet i Norden som står utenfor unionen. EFTA vil selvfølgelig da bli langt mindre viktig. Dermed vil Norges rolle i Europa svekkes i en tid da det europeiske samarbeidet bare blir tettere og tettere på stadig flere områder.

EU-kommisjonen varsler nå at fiskeripolitikken, som har vært blant nei-sidens aller viktigste ankepunkter mot EU-medlemskap, kan bli unntatt fra en eventuell EU-avtale for Island. Det bør flere i denne salen merke seg.

Jeg synes utenriksministeren holdt en god redegjørelse – det eneste er at den munnet ut i feil konklusjon. I en tid da verdensordenen er i ferd med å snus på hodet, er ikke svaret å legge lokk på EU-debatten. Det er heller ikke å trenere innføringen av viktige energidirektiv, som vi har sett altfor mye av i denne salen. Det er heller ikke å framstille EU som et byråkratisk monster fjernt fra folks virkelighet, som mange i denne salen også forsøker å gjøre. Hvis noen partier ikke liker EUs klimapolitikk eller annen politikk, kunne det vært en fordel å påvirke den politikken fra innsiden, som Sverige nylig lyktes med i energipolitikken.

Verden forandrer seg. Russland er en direkte trussel mot Europas sikkerhet, USA er en stadig mer uforutsigbar alliert, og bakom lurer selvfølgelig Kina. Det er EU som står oss suverent nærmest, både geografisk, økonomisk, politisk, kulturelt, historisk og sikkerhetspolitisk. EU er en politisk dugnad for velferd og verdier der alle må yte noe sammen. I en verden dominert av Trump, Xi og Putin kan det nok virke litt fornuftig å søke trygghet i en sånn dugnad.

Bjørnar Moxnes (R) [10:41:20]: EØS-avtalen er en underlig konstruksjon. Den er ikke først og fremst en avtale som sikrer gode handelsvilkår – vi hadde som kjent nulltoll på industrivarer også før EØS – men en ordning der den ene parten får retten til å omforme politiske og sosiale forhold hos den andre parten. Over 150 land selger varer til EU. Ingen av dem utenom EØS-landene må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for å få solgt varene til EU. Og som regjeringen selv har innrømmet: EØS-avtalen sikrer ikke at Norge havner innenfor en eventuell tollmur fra EU.

EØS er en husmannsavtale som underlegger Norge et markedsliberalt EU-prosjekt, som i stadig større grad undergraver det organiserte arbeidslivet og den nordiske modellen. Derfor er avtalen også en demokratisk fiasko.

Norges avtaler med EU innebærer en omfattende overføring av myndighet fra nasjonalt nivå til EU-nivå. Det er en massiv delegasjon av lovgivende makt til EU og tilsvarende delegasjon av dømmende makt til EU-domstolen. Derfor er ikke EØS en vanlig, folkerettslig eller mellomstatlig avtale, men et maskineri for å endre politiske og sosiale forhold i Norge, uten at Norges innbyggere har noen innflytelse over beslutningene. Det er nok bakgrunnen for at over 57 pst. mener at EU har for mye makt i Norge, mens 27 pst. mener det motsatte.

For et par år siden kom rapporten fra EØS-utvalget, hvor utvalgets anbefaling var at Norge må bli enda raskere til å implementere EØS-direktivene. Sagt med andre ord: Den lydigste eleven i klassen skal bli enda lydeligere i en klasse vi ikke engang er med i, og som befolkningen har stemt nei til i to folkeavstemninger.

Rødts syn er at vi må undersøke hvordan vi kan få nasjonal kontroll over viktige samfunnsområder, heller enn å gjenta EUs krav om rask implementering av EØS-regler. Som vi vet, har Norges viktigste konkurransefortrinn i over 100 år vært tilgangen på ren og rimelig strøm fra vannkraften. Men det mister vi når strømmen vår kobles på den europeiske strømbørsen og de europeiske strømprisene, som dagens Klassekampen slår opp:

«Norsk industri kan bli knekt. Norge bruker stadig mer strøm på datasentre og mindre på kraftkrevende industri. De neste årene kan industridøden ramme Norge for fullt.»

Årsaken til det er ikke først og fremst strømmangel. Vi hadde kraftoverskudd da strømpriskrisen traff Norge, og har hatt kraftoverskudd i årene etter. Hovedgrunnen til problemene for industrien er jo at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet i sin uutgrunnelige visdom har integrert den norske prisen på norsk vannkraft til norske stikkontakter med den europeiske strømbørsen – den dyreste prisen på gass den aktuelle timen drar altså opp prisen på ren fornybar vannkraft i Norge.

Dette strukturelle grepet er det som kan undergrave framtiden for norsk kraftforedlende industri, som lager metaller og mineraler som Europa trenger, kritiske innsatsfaktorer der man ellers er fullstendig avhengig av Kina eller andre autoritære stormakter for å importere disse til Europa. Det lages i Norge på norsk strøm fra norsk vannkraft, men det undergraves på grunn av EØS-partienes integrasjon av vår vannkraft i EUs mislykkede markedsliberale prosjekt for energi.

Derfor mener vi at Stortinget, og ikke minst Arbeiderpartiet, burde lytte mer til fagbevegelsen og også til Fellesforbundet, legge ned veto mot EUs fjerde energimarkedspakke og gjøre alvor av festtalene. Arbeiderpartiet snakker jo alltid om nasjonal kontroll over kraften, men hvor mye kontroll har man over kraften når man har null kontroll over prisene og null kontroll over eksporten av den samme kraften? Det blir noe syttendemaitaleaktig over Arbeiderpartiets formaninger når de ikke lar handling følge ord. Vi trenger å sikre nasjonal kontroll over kraften. Det betyr nei til EUs energimarkedspakke og ja til kontroll over både eksport og prisfastsettelsen.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:46:40]: Jeg vil også starte med å takke utenriksministeren for redegjørelsen. Vi lever i en alvorlig tid med mange store utfordringer foran oss. Ingen av disse utfordringene kan bli løst alene, og vi må selvfølgelig samarbeide tett med dem som vi deler verdier og interesser med.

Samarbeid i Europa og med EU står i en særstilling, og Norge har en nær tilknytning til EU, med EØS-avtalen som hjørnestein og de drøyt hundre tilleggsavtalene. I tre tiår har EØS-avtalen tjent oss godt. Den gir norsk næringsliv tilgang til 450 millioner mennesker i EUs indre marked, som er vårt desidert viktigste eksportmarked. For et lite land med en åpen økonomi, er avtalen helt avgjørende for verdiskapingen i norske bedrifter over hele landet.

EØS-avtalen er ikke perfekt, noe vi så da EU besluttet å innføre beskyttelsestiltak mot norsk ferrolegeringsindustri i høst. Men som Eldring-utvalget slo fast, er det ikke realistisk å tro at vi ville vært bedre tjent med en reforhandlet avtale eller alternativer, som en sveitsisk handelsavtale. Det som derimot ville vært konsekvensen, er enda større usikkerhet for over 400 000 norske arbeidsplasser.

I en uperfekt og uforutsigbar verden finnes det ingen enkle løsninger på utfordringene som vi står overfor. Heller ikke et norsk EU-medlemskap er et enkelt svar. For KrF handler vårt nei grunnleggende sett om suverenitet og politisk handlefrihet de gangene våre interesser ikke sammenfaller med Brussel sine, spesielt når det gjelder naturressursene våre og viktigheten av å kunne ha en nasjonal landbruks- og fiskeripolitikk for å kunne opprettholde bosetting og matproduksjon i hele landet og ha et minimumsnivå på matberedskap og selvforsørgelse av jordbruksprodukter.

Vi må også være tydelig når EU-regler risikere å sende store regninger til norske kommuner, huseiere og bedrifter. Avløpsdirektivet og bygningsenergidirektivet er to sånne saker, der regningen kan komme i milliardklassen uten at miljøgevinsten står i forhold til det. Her må regjeringen være tidlig på banen i prosessene, jobbe målrettet for nasjonale tilpasninger og bruke hele handlingsrommet som EØS-avtalen gir oss.

EU vil heller aldri kunne erstatte NATO i norsk sikkerhetstenkning. Jeg er glad for at utenriksministeren i redegjørelsen igjen slår fast at NATO er bærebjelken i vår forsvarsevne og den viktigste arenaen for samvirke med europeiske allierte. Vår viktigste allierte i Europa, er Storbritannia, som heller ikke er en del av EU, og det aller meste av de militære kapasitetene i NATO kommer fra land utenfor EU. Samtidig er det helt rett, som det også blir sagt, at EU de siste årene har tatt en større forsvars- og sikkerhetspolitisk rolle og utvikler samarbeid med NATO på områder som militær mobilitet og styrking av kapasiteten og forsyningssikkerheten i europeisk forsvarsindustri. I denne situasjonen har vi en gjensidig interesse av å samarbeide tettere, og KrF støtter deltakelse i EUs nye forsvarsindustriprogram EDIP.

Samtidig er det grunn til å minne om hva som er bakteppet for alt dette. Det var ikke mange ganger Ukraina ble nevnt i redegjørelsen til utenriksministeren – eller i debatten så langt – men det er Russlands angrepskrig som er hele årsaken til at Europa nå ruster opp. Alle ønsker fred i Ukraina, og ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folket. Kapitulasjon er ikke fred, og en fred diktert av Putin vil ikke vare. Utgangspunktet hans er at han ikke anerkjenner Ukrainas rett til å eksistere. Krigen i Ukraina er den største sikkerhetspolitiske risikoen for Norge og Europa i dag, og den norske støtten til Ukraina er fortsatt vårt viktigste bidrag til europeisk sikkerhet.

EU spiller også en veldig viktig rolle i å støtte Ukraina og øke presset på den russiske økonomien og Putins evne til å finansiere krigen. Sanksjonene som har blitt innført gjennom over 20 pakker, har virkelig strammet grepet om russisk energieksport og skyggeflåte, finanssektor, forsvarsindustri, eksport av kritisk teknologi og industrivarer samt enkeltpersoner involvert i krigen. Det er bra at regjeringen har varslet at en slutter seg til den 20. sanksjonspakken.

I en urolig tid skal vi samarbeide mer, ikke mindre. Vi skal gjøre det på en måte som ivaretar grunnleggende norske interesser samtidig som vi tar del i løsninger som styrker Europa. Derfor sier KrF fortsatt nei til EU og ja til EØS.

Abid Raja (V) [10:51:53]: Jeg vil starte med å takke utenriksministeren for en ærlig redegjørelse. Den som har fulgt utenriksministerens tre siste redegjørelser om EU og EØS – i mai og november i fjor og i forrige uke – kan ikke unngå å se utviklingen. I mai 2025 var EØS en trygg havn. I november ble det innrømmet at «avstanden mellom det som gjelder EU-landene og det som dekkes av EØS-avtalen – vokser». Nå sier utenriksministeren rett ut at vi opererer i en «gråsone», at det kreves mer av oss, og at «rommet for ekstra anstrengelser for tilpasningsløsninger for Norge, Island og Liechtenstein i EØS, vil bli gradvis mindre.» Det er en bemerkelsesverdig reise på 12 måneder: fra trygg havn til at avstanden vokser, til at vi nå er i en gråsone med få særtilpasningsmuligheter.

Jeg deler virkelighetsbeskrivelsen til utenriksministeren. Vi deler bekymringen, men det vi ikke deler, og som jeg savner fra statsråden, er motet til å trekke konklusjonen. For hva er det egentlig utenriksministeren beskriver? Han beskriver nå et Europa i den dypeste sikkerhetspolitiske krisen siden den kalde krigen. Han beskriver et EU som tar avgjørelser om militær mobilitet, om forsvarsindustri, om økonomisk sikkerhet og om demokratiskjold – avgjørelser som rammer oss direkte. Han beskriver et Norge som står på utsiden og banker på døren, håpefulle om at EU skal være snille nok til å la oss bli invitert med inn i deler av diskusjonen.

Ferrosaken i fjor høst var ikke et uhell, men et varsel. EU traff en beslutning som rammet norsk industri, og som regjeringen mente var i strid med EØS-avtalen. Vi protesterte, vi fikk ikke gehør, og vi måtte leve med det. Det er prisen for utenforskapet. Utenriksministeren bekrefter i sin redegjørelse at dette kommer til å bli vanlig. Han sier – og dette må Stortinget merke seg – at EU i økende grad ser norsk deltakelse i nye initiativer i sammenheng med vår etterlevelse av EØS-avtalen. Med andre ord: Vi får ikke lenger noe gratis. Vi må bevise oss verdig gang på gang for å få lov til å være med på det landene rundt oss bestemmer.

Så kommer Island. Utenriksministeren bruker en betydelig del av redegjørelsen på det islandske valget 29. august, og det med god grunn. Hvis Island stemmer ja til å gjenoppta medlemskapsforhandlingene, og så blir EU-medlem, er ikke EØS-avtalen lenger en avtale mellom 27 og 3. Da er det en avtale mellom 28 og 2 – Norge og Liechtenstein. Der f.eks. Sveriges lag er hele Europa, har Norge bare 40 000 innbyggere i Liechtenstein på laget. Er det den balansen vi har tenkt å forsvare norske arbeidsplasser, norsk sikkerhet og norsk demokrati med?

Personlig vokste jeg opp som sønn av innvandrere fra Pakistan. Jeg har fra tidlige ungdomsår vært opptatt av at man ikke skal stå utenfor det fellesskapet man hører hjemme i, at man ikke skal sitte ved sidebordet når avgjørelsene skal tas, og at man skal forsøke å være med og integrere seg inn i fellesskapet for å få sin rettmessige plass. Det må jo også Norge gjøre når det gjelder EU.

Utenriksministeren siterer Keir Starmer fra München, og la meg gjerne gjenta sitatet, for det er presist: Du får ikke mer kontroll ved å vende deg innover. Da gir du i stedet kontrollen fra deg. Det er nøyaktig dette Norge har holdt på med i 30 år. Vi har gitt fra oss kontrollen. Vi tar inn EU-regelverk vi ikke har vært med på å utforme. Vi finansierer EØS-midlene uten stemmerett. Vi sender norske soldater inn i europeiske operasjoner, uten plass ved bordet der mandatene utformes.

Arbeiderparti-regjeringen sier at de ikke vil ta initiativ til medlemskapsdebatt. Det må vi jo respektere, men da må noen andre gjøre det. Venstre vil gjerne være med og ta det ansvaret. Sannheten er at hver eneste begrunnelse utenriksministeren ga for hvorfor vi trenger tettere samarbeid med EU – fysisk trygghet, økonomisk trygghet, demokratisk trygghet – er en begrunnelse nettopp for et medlemskap, ikke for en evig serie tilleggsavtaler og gråsoneløsninger.

Vi skylder velgerne en ærlig debatt, ikke en illusjon om at EØS kan reformeres til noe det aldri har vært, og ikke en illusjon om at vi kan stå utenfor uten kostnader. Tiden er moden for at Norge søker medlemskap i den europeiske union.

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:57:15]: Jeg har registrert mange innlegg med litt ulik inngang til dette spørsmålet, men veldig mange av dem har dreid seg om EU og ikke EØS. Jeg understreker at jeg og regjeringen ønsker enhver debatt om utenrikspolitikk og europapolitikk varmt velkommen. Det er altså ikke riktig at noen av oss har sagt at vi ikke skal ha en debatt. Det vi har sagt, er at vi som regjering ikke tar initiativ til en medlemskapsprosess. Det er to forskjellige ting. Hele poenget med å holde disse redegjørelsene er jo at vi ønsker en debatt, ikke bare i denne salen, men også der ute.

Jeg var i min redegjørelse opptatt av å være grunnleggende ærlig. Representanten Fiskaa polemiserer over at jeg bruker et sitat fra Starmer fordi han akkurat nå er upopulær i Storbritannia, men sitatet kan jo tenkes å være godt likevel. Jeg tror også det sitatet representerer et syn som svært mange briter deler, uansett hvem som blir sittende som statsminister i det lange løp: at brexit var en dårlig idé.

Himanshu Gulati sier at organisasjoner og medlemskap i Europa går på kryss og tvers – og ja, det er mange viktige organisasjoner. Vi har NATO, vi har EU, vi har Europarådet, vi har OSSE, og alle disse er viktige på sin måte, men det er ikke slik at det er veldig mange alternativer til den økonomiske integrasjonen som springer ut av EU.

La oss bare oppsummere: Dagens Europa vest for Belarus består selvfølgelig av Storbritannia, som gikk ut og ganske tydelig angrer på det. Så har man de 27 EU-landene. Man har de landene som er tett integrert i det indre markedet, altså EFTA-landene Island og Liechtenstein, så lenge det varer – vi får se hva som skjer med Island. Og så har man en lang rekke land som ønsker å bli medlem av EU, som Moldova og landene på Vest-Balkan. Man har Tyrkia, som også har sin langsiktige utfordring opp mot EU, og selvfølgelig Ukraina, som svært gjerne vil bli medlem. Det er altså ikke så mange alternativer. Så til ideen om at man skal finne på en helt annen organisasjon: Det virker kanskje som det toget har gått.

Den forkjærligheten SV har for nordisk samarbeid, deler jeg, jeg er veldig glad i nordisk samarbeid, men det skjer jo nå, endelig, fordi alle landene er med i NATO, og alle er helt eller nesten med i EU, altså gjennom EU-medlemskap eller gjennom EØS. Det er nettopp derfor det nordiske samarbeidet fungerer så godt. Nå er de nordiske statsministerne i Oslo. Fiskaa kan jo forsøke å overbevise dem om en annen modell, men jeg tviler på at det vil bli noe særlig jubel for det. Det virker som de er fornøyde med de valgene de allerede har tatt – og Island er, som sagt, i en viktig diskusjon.

Det ble også spurt om hvordan det kan ha seg at jeg sier at det er vanskelig å få en bedre avtale enn EØS-avtalen samtidig som EU er imøtekommende overfor søkerland. Det er altså min ærlige, oppriktige beskrivelse av hvordan virkeligheten er. Det er svært vanskelig, for meg og jeg tror for de andre som følger nøye med på dette, å se for seg at tre eller kanskje to EØS-land skal komme til EU med det brokete medlemskapet de har, land som er både svært velstående og mindre velstående, og si at akkurat vi vil ha en enda bedre avtale, som egentlig er enda mer komplisert for EU-siden – etter at vi altså har fått lov til å beholde en topilarstruktur som var laget for, som jeg sa i min redegjørelse, at 12 land skulle møte 7, og som nå består av 27 mot 3. At vi skulle få noe bedre enn det, er vanskelig å se for seg. Det er likevel en observasjon fra dem som har blitt med underveis som medlem, at det alltid har vært en eller annen form for tilpasning til det som har vært særlig viktig for dem. EU-kommisjonen signaliserer nå veldig tydelig, på grunn av mange av de utvidelsene de nå diskuterer, at dette kommer det faktisk til å bli mer av. Så det er rett og slett en beskrivelse av verden, slik jeg ser den, og ikke å fortelle eventyr, som det også ble nevnt.

Det var snakk om at energi- og næringsminister Ebba Busch hadde fått gjennomslag for viktige endringer i EU. Det er helt riktig, og det er vi glade for, vi heier på Sverige. Da kan det jo være relevant å påpeke: Hvorfor fikk hun det? Det er fordi Sverige er medlem av EU og har den fordelen at de kan ta opp dette som et medlemsland. Det er en fordel vi ikke har. Det illustrerer det kanskje mest fascinerende, at Moxnes og andre som mener at EU er udemokratisk, på en måte mener at EØS er mer demokratisk. Hvis målestokken er demokrati, er det vel normalt slik at man heller vil være med på å ta de beslutningene som gjelder enn bare å importere dem.

Vi forvalter altså et nasjonalt kompromiss som heter EØS. Enn så lenge er det det som ligger til grunn. Mitt eneste ønske i denne redegjørelsen har vært å være ærlig på hvordan verden ser ut nå. Den ser ikke ut som den gjorde i verken 1972 eller 1994.

Rune Bakervik (A) [11:24:42]: Siden EØS-avtalen ble inngått, har EU gjennomgått grunnleggende endringer, både i omfang og ikke minst i innhold. EU har utviklet seg til å bli en langt mer integrert politisk aktør, der sikkerhet, økonomi, industri, teknologi og demokrati i økende grad henger sammen. EØS-avtalen, derimot, den er i hovedsak den samme som den var da den ble framforhandlet, og selv om omfanget har vokst betydelig, ser vi stadig tydeligere at avtalen ikke alltid strekker til. Vi ser f.eks. hvordan sikkerhet og økonomi smelter sammen. Handel, teknologi og energiforsyning brukes som maktmidler, og EUs svar er å sikre kritiske verdikjeder og redusere sårbarheter.

Dette er beslutninger som påvirker norske arbeidsplasser og norsk industri direkte, uten at vi har noen som helst påvirkning – vi sitter altså ikke ved bordet. Tvert imot er vi i økende grad avhengig av tilleggsavtaler, avtaler på EUs premisser. Dette gjelder særlig innen sikkerhet, forsvar og beredskap, og det er nettopp på disse områdene at utviklingen nå går som raskest.

Alle våre nordiske naboer er EU-medlemmer. De landene som vi er tettest knyttet til, både geografisk, kulturelt og sikkerhetspolitisk, tar del i EUs beslutningsprosesser. Island står nå foran et veivalg. Dette er noe som gjør at vi bør gjøre oss noen nye refleksjoner.

I en tid med et sammensatt, uforutsigbart og grenseoverskridende trusselbilde settes både Norges og Europas sikkerhet, demokrati og handlekraft på prøve. Derfor er det ett budskap som peker seg tydelig ut: Norge blir ikke tryggere alene. Norge blir tryggere gjennom et tettere og mer forpliktende samarbeid med Europa og med EU. NATO er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, men det er en realitet at det i økende grad er EU som utvikler de verktøyene som gjør NATO operativ i praksis.

Ta f.eks. militær mobilitet, forsvarsindustrielt samarbeid og investeringer i kapasiteter. Alt dette er områder der EU nå setter opp tempoet. Arbeidet med militær mobilitet, evnen til raskt å kunne flytte styrker over landegrenser, kan i en krisesituasjon i Norden være avgjørende. Å stå utenfor slike ordninger er ikke et nøytralt valg – tvert imot: Det er et valg som svekker vår egen sikkerhet. Det samme gjelder deltakelsen i EUs forsvarsindustriprogram, EDIP. Gjennom EDIP styrkes europeisk produksjonskapasitet, forsyningssikkerhet og felles anskaffelser. Dette er viktig for norsk forsvarsevne og for norske arbeidsplasser i forsvarsindustrien. Derfor har også regjeringen lagt opp til å følge dette i revidert budsjett.

Det handler også om vår demokratiske sikkerhet. Demokratier utfordres av desinformasjon, cyberangrep og skjult påvirkning direkte rettet mot valg, mot medier og ikke minst mot tillit til institusjoner. Dette er trusler som ingen stat kan håndtere alene. Derfor er EUs arbeid med et europeisk demokratisk skjold så viktig, for når påvirkningen rammer ett land, rammer det hele fellesskapet. Dette er ingen fjern problemstilling – tvert imot: Dette er vår virkelighet i dag.

Samarbeidet med EU er derfor ikke lenger bare et spørsmål om markedstilgang. Det er også et spørsmål om sikkerhet, demokrati og nasjonal kontroll i en urolig verden. Da kan ikke løsningen være å sette vårt forhold til Europa på spill ved å ta til orde for å reforhandle EØS-avtalen, slik noen, med Fremskrittspartiet i spissen, til stadighet tar opp. Erfaringene fra Storbritannia viser med all tydelighet at alenegang ikke gir mer kontroll, men mindre innflytelse.

Vårt forhold til EU blir enda viktigere i tiden som kommer, og vi er helt avhengig av en regjering som er tett på, sørger for å oppfylle EØS-avtalen og bruker de muligheter vi har for å få innpass, sånn at vi kan gjøre det vi kan for å trygge landet i en utrygg tid.

Martin Virkesdal Jonsterhaug (FrP) [11:29:58]: Det er spennende tider i verden, i Europa og i Norge. Ting snur raskt, og det kommer stadig nye utfordringer som må løses. Energisjokket som har vært de siste årene, og som nå har blitt forsterket av situasjonen i Midtøsten, krever at politikerne snur seg rundt raskt. Jeg merker meg at det her går et skille mellom Norges og Sveriges holdning til det europeiske samarbeidet.

Der den norske regjeringen virker å ha et passivt forhold til EU og kommer med udokumenterte påstander om at flere av avgiftskuttene på drivstoff i Norge kan være ulovlige, har svenskene et offensivt forhold og har forhandlet seg fram til, med tillatelse fra Kommisjonen, å kutte flere drivstoffavgifter under EUs minimumskrav. Jeg tror mange sliter med å forstå hvordan Sverige, som er EU-medlem, kan ha større muligheter enn Norge, som ikke er medlem, til å redusere sitt eget lands avgifter.

Enda mer forundret blir jeg når FrP, i et forsøk på å forstå Arbeiderparti-regjeringens bekymring, ikke får svar på spørsmål om innholdet i dialogen – verken gjennom spørsmål her i salen eller gjennom skriftlige spørsmål. Selv ikke når Fremskrittspartiets søker om formelt innsyn i dialogen Arbeiderparti-regjeringen har med EU om avgiftskuttene, får vi svar. I avslaget framkom det at dialogen hadde bestått av et brev, en såkalt prenotifikasjon, og at resten av dialogen hadde vært muntlig. Hvor mange telefonsamtaler det har vært med byråkratene i Brussel, vet vi ikke. Lengden på samtalene får vi heller ikke vite noe om. Jeg ville trodd at regjeringen hadde tjent på å gjøre Stortinget informert om innholdet i dialogen. Jeg tror det hadde bidratt til å løfte diskusjonen om hvordan vi skal forholde oss til EU og det europeiske samarbeidet, og hvilket handlingsrom vi egentlig har.

I det store og hele virker det som at svenskene er mer framme i skoene og forhandler om tilpasninger, mens den norske regjeringen i mindre grad gjør det. Senest i forrige uke, da Fremskrittspartiet i spørretimen forsøkte å løfte problemstillingen om ulikheter i avgiftsnivåene, valgte landets finansminister å dra en sammenligning med Tsjad framfor å svare på Fremskrittspartiets bekymringer. Jeg tror folk er mer opptatt av at vi på Stortinget sammenlikner oss med land som ligger oss nærme og som er sammenliknbare, ikke land langt unna som er uten velfungerende energisystemer.

Senest i går kunne vi lese at Sverige sier at de har sikret seg tre viktige strømgjennomslag i forhandlinger med EU. Sveriges energiminister sier at forhandlingene ikke over, og at de kan bli bråkete. Jeg skulle ønske at den norske regjeringen også ville bråke litt med EU, på vegne av det norske folket.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:33:05]: Dette har vært en interessant debatt å følge. Trygve Slagsvold Vedum sa innledningsvis at han er interessert i å høre om både fordeler og ulemper med EU, men som så ofte skjer i denne sal: Når fordelene diskuteres, altså når de partiene som er for et norsk EU-medlemskap, som Høyre, tar ordet, har de ivrigste motstanderne av EU for lenge siden forlatt salen, f.eks. Rødt og Senterpartiet.

Utenriksministeren holdt en god redegjørelse, som jeg mener på mange måter oppsummerer situasjonen veldig godt, men også denne gangen er konklusjonen svært langt unna analysen. Den eneste mulige konklusjonen på det utenriksministeren sier, er at vi bør sette i gang en norsk debatt om EU-medlemskap.

Dypest sett handler dette om én ting, og det er å kunne ivareta norske interesser. Det blir, som utenriksministeren også helt riktig påpekte i sin redegjørelse, stadig vanskeligere. Det har å gjøre med utviklingen på EUs side, hvor samarbeidet blir tettere og dypere – det går også raskere – og ikke minst er også omverdenens påvirkning på EU nå av en sånn karakter at EU utvikler EU for dem som har bestemt seg for å være med i EU, og ikke for de landene som har sagt nei både én og to ganger.

Jeg har i mange sammenhenger sagt at EØS-avtalen for Norge nå er både viktigere og mer utilstrekkelig enn noen gang. Den er viktigere fordi det er der vi har vår forankring til det indre markedet. Den er mer utilstrekkelig fordi EØS-avtalen dekker stadig færre av de områdene Norge ønsker et tett samarbeid med EU på. Ikke minst er det også en betydelig utfordring at saker og områder står mellom EØS-avtalen og utenfor EØS-avtalen. Det er altså en fundamental endring av EU som kan komme til å gi en fundamental endring av EØS-avtalen, hvis Island skulle gå videre og gjenoppta medlemskapsdiskusjonene. Jeg mener det er helt riktig av regjeringen å begynne forberedelsene til at vi kan komme i en situasjon hvor vi som er igjen på EØS/EFTA-siden, blir færre og har mindre kraft rett og slett fordi Island eventuelt skulle velge å gå inn i EU.

Det at regjeringen ønsker debatt om EU, finner jeg oppløftende, men jeg finner ikke så veldig mange bevis på det i den politiske debatten. Som utenriksministeren sa i sitt innlegg, ønsker Arbeiderpartiet debatt, men de ønsker ikke å ta initiativ til en medlemskapsprosess. Jeg har gått tilbake til de siste par årenes diskusjoner om dette. Den 3. september 2024, i forbindelse med et stort engasjement på Folkets Hus, i kjølvannet av Letta-rapporten, avviste statsminister Støre blankt å diskutere EU nå. Han sa at dette trenger vi ikke, og at dette ikke var et tema nå.

Den 3. april 2025 hadde Arbeiderpartiet landsmøte. Statsministeren brukte ikke ubetydelig politisk kapital på å nedkjempe et forslag fra Europabevegelsens leder, Trine Lise Sundnes, og andre fylkeslag. Han sa at selv om varsellampene blinker, avviser han en EU-debatt. For ikke lenge siden stemte også Arbeiderpartiet ned et forslag fra Høyre, Miljøpartiet De Grønne og Venstre i Stortinget som ikke ba om annet enn et nytt kunnskapsgrunnlag, slik at vi kan ha en felles plattform å diskutere ut fra. Det ble stemt ned med begrunnelse om at vi ikke trengte det.

Gjennom hele 2024 og 2025 har statsministeren ved flere anledninger sagt, i forbindelse med at han har avlyst en diskusjon om EU i denne stortingsperioden, at vi ikke kan gjøre det fordi den vil være for polariserende. Jeg tror utenriksministeren og jeg er helt enige om at vi trenger en opplyst, redelig og skikkelig debatt om hvordan vi best kan ivareta norske interesser når verden rundt oss endrer seg så kraftfullt som den gjør. I forbindelse med den utenrikspolitiske redegjørelsen utenriksministeren holdt i mars, var også dette tema, nemlig at verden går så fort at det hjelper ikke om vi stopper opp, for endringene skjer rundt oss likevel.

Rune Støstad (A) [11:38:25]: Jeg vil takke utenriksministeren for en viktig og alvorlig redegjørelse, for det er nettopp alvor som må prege denne debatten. Verden rundt oss har blitt farligere og mer uforutsigbar. Handel brukes som pressmiddel, energi brukes som maktvåpen, og demokratiske institusjoner utfordres. Dette påvirker alt fra sikkerhetspolitikk til teknologi, handel og arbeidsplasser. I en slik tid er det én ting Norge ikke har råd til: å stå alene. Derfor må vi styrke samarbeidet med Europa, ikke fordi alt i EU er perfekt, men fordi våre interesser, arbeidsplasser og vår økonomi er tett knyttet til det europeiske fellesskapet.

Norske bedrifter konkurrerer, eksporterer, investerer og skaper arbeidsplasser i et europeisk marked hver eneste dag. Rundt to tredjedeler av norsk eksport går til EU og EØS-området. Over 400 000 norske arbeidsplasser er direkte avhengig av EØS-avtalen og tilgang til det indre markedet. Det handler om industriarbeidsplasser, sjømat langs kysten, maritim næring, teknologibedrifter og eksportbedrifter over hele landet.

Det handler også om framtidens næringer. Det som skjer på Andøya, er historisk. Norge tar en tydelig posisjon innenfor europeisk romfart. Næringskomiteen besøkte tidligere i år Tyskland. Der hadde vi spennende møter med tyske romfartsaktører. Bare i Tyskland skal det investeres for 35 mrd. kr innenfor romfart de neste fem årene. Romfart blir stadig viktigere for Europas sikkerhet, teknologiutvikling og konkurransekraft, og det gir store muligheter for norske miljøer og Andøya.

Det samme gjelder innenfor kritiske råvarer og sjeldne jordarter. Europa må bli mindre avhengig av andre land for å få tilgang til råvarer som er avgjørende for grønn industri, teknologi og forsvar. Nylig besøkte jeg Fensfeltet i Telemark, som har en av Europas mest kjente forekomster av sjeldne jordarter. Feltet kan få stor strategisk betydning for hele Europa. Regjeringen har vedtatt en statlig plan for mineralprosjekter. Det er bra og riktig, for det handler om langt mer enn gruvedrift. Det handler om industriutvikling, forsyningssikkerhet, teknologi og nye arbeidsplasser. Nettopp derfor er det viktig at utenriksministeren er tydelig på at vi må holde orden i eget hus og være en konstruktiv og troverdig partner i EØS-samarbeidet. Alternativet er større usikkerhet og dårligere vilkår for norske arbeidsplasser og norske bedrifter.

Det er lett å glemme hvor mye EØS-avtalen faktisk betyr. Den gir norske bedrifter tilgang til et marked med flere hundre millioner innbyggere. Den sikrer like konkurransevilkår og gjør at norske varer kan selges uten tollmurer. Samtidig jobber regjeringen aktivt for å åpne nye markeder for norsk næringsliv. I næringskomiteen behandler vi nå nye handelsavtaler med Malaysia, Ukraina og Mercosur-landene. Arbeiderparti-regjeringen har også inngått en historisk handelsavtale med India.

Utenriksministeren har helt rett når han sier at skillet mellom sikkerhetspolitikk, handelspolitikk og industripolitikk blir stadig mindre tydelig. Vi ser det i kampen om teknologi, energi, kritiske råvarer og forsyningskjeder. Det handler om nasjonal sikkerhet og europeisk motstandskraft. Her har Norge mye å bidra med. Vi har energi, kompetanse, teknologi, verdensledende maritime miljøer, prosessindustri, romfartsmiljøer og forsvarsindustri, for å nevne noe.

Og ja, vi skal ta vare på kraften vår for folk og bedrifter samtidig som vi skal sikre markedstilgang. Da må vi bygge ut mer kraft og mer nett, og vi må være tett koblet på Europa. Norske bedrifter må ikke havne på utsiden når nye europeiske verdikjeder bygges.

Denne debatten handler også om trygghet for vanlige folk. Når norske eksportbedrifter lykkes, skapes det arbeidsplasser, skatteinntekter og velferd. Det er derfor europapolitikk også er innenrikspolitikk.

Norge er et lite land med en åpen økonomi. I møte med en mer urolig verden trenger vi mer samarbeid med andre land, ikke mindre. Vi trenger et tettere samarbeid om sikkerhet, handel og industri, teknologi, beredskap og demokrati. Våre nærmeste samarbeidspartnere finner vi først og fremst i Europa.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [11:43:37]: Jeg har lyttet til denne debatten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men det ble for vanskelig å holde seg unna, først og fremst fordi jeg synes at den diskusjonen som har vært nå, er litt som å ta en tidsmaskin tilbake til 1994. Jeg må innrømme én ting: Jeg var ikke født i 1994, så jeg vet ikke helt hvordan ting var da, men jeg er ganske sikker på at det var noen yngre versjoner av dem som har stått på talerstolen her oppe, som var der da, som deltok i diskusjonen den gangen, og som sa cirka de samme tingene den gangen også.

Det jeg opplever, og som jeg også tror preger min generasjon i denne debatten, er en helt annen kontekst for hva EU er, hva EU gjør, og ikke minst også når det gjelder vår kobling til det i EØS-avtalen. Når hører på f.eks. Frøya Skjold Sjursæther, fra MDG, eller Jonas Andersen Sayed, fra KrF, i denne diskusjonen, synes jeg de har ganske andre momenter å bidra med inn i debatten. Ja, til og med Martin Virkesdal Jonsterhaug, fra FrP, har det, selv om jeg synes FrP har et veldig forvirrende standpunkt når det gjelder hvordan de forholder seg til EU og til EØS. Jeg tror alle vi representerer en generasjon som opplever verden som et mye farligere sted. Vi opplever klimaendringer som er mer truende og dramatisk enn noen gang før. Vi opplever en mye mer polarisert og kraftigere politisk debatt, og vi opplever dramatisk økende ulikheter.

Jeg tror at utenriksministeren har helt rett: Skal Norge forstå mer av hva som faktisk skjer i EU, trenger vi en bredere tilstedeværelse. Jeg tror Ine Eriksen Søreide har rett i at vi godt kan få mer kunnskap, men jeg tror ikke den kunnskapen kommer i form av én enkeltstående rapport som noen veldig interesserte folk skal lese. Vi trenger en mer aktiv og levende EU-debatt i Norge om hva det betyr for oss. Den viktigste måten vi kan få det på, er ved å være mer til stede i EU.

Det er egentlig grunnen til at jeg er her nå. Arbeids- og sosialkomiteen var nemlig på besøk i Brussel i forrige uke. Da kan det være verdt å spørre seg: Ble jeg mer eller mindre mot EU eller mer eller mindre for EU? Vel, svaret er egentlig ingen av delene. Det viktigste man gjør ved å være Norge der nede, er å lære, diskutere og å ha tilgang til de diskusjonene som EU står i, og som oppleves utrolig fraværende her hjemme. Veldig mange av de politiske debattene vi har her, mangler nyanser og mangler diskusjoner. Vi kommer også veldig sent på banen. Å besøke Brussel gir også konkrete eksempler på gode og dårlige ting som vi kan ta med oss hjem til Norge.

På arbeidslivsfeltet, f.eks., går man nå gjennom en svær trygdekoordinering på tvers av land, som vi i Norge antakeligvis og etter alt å dømme kunne hatt veldig godt å ha vært en del av for ikke veldig mange år siden. Det fikk ganske store konsekvenser at vi her hjemme forsto så lite av rammene for EØS-avtalen.

EU diskuterer demografi og behovet for arbeidskraft i årene framover. Jeg er litt bekymret for at de diskuterer markedets behov for arbeidskraft litt mer enn de diskuterer velferdsstatenes behov for arbeidskraft. Omsorgen for markedene er kanskje litt større i EU, og omsorgen er kanskje litt liten for velferdsstatene våre. Det vi gjør her hjemme, er å sette ned et arbeidsinnvandringsutvalg. Det skal vi jobbe med i arbeidslivskomiteen framover, for vi ser at arbeidslivet påvirkes av at folk jobber på tvers av landegrenser.

Mange i Arbeiderpartiet plasserer meg ofte et godt sted på venstresiden. Jeg er ikke så glad i å bli plassert steder, men jeg lever godt med det. Jeg har allikevel et tvilende ja-forhold til EU-medlemskap. De argumentene har kommet fra en utvikling av EU fram til hva det er i dag, ikke fra en idé om hva det kunne eller burde eller ikke skulle vært. Det handler om at i en klima-, digitaliserings- og forbrukerrettssituasjon er ikke EU lenger bare en markedstilrettelegger, men også en markedsregulator. I diskusjonen om Draghi-rapporten, f.eks., som vi gjerne kunne diskutert i denne sammenheng, om europeiske reguleringer, skulle jeg gjerne stått sammen med den europeiske venstresiden og den europeiske arbeiderbevegelsen, som sier ja til kloke forenklinger, men nei til å bare innføre mer høyrepolitikk i EU. Det er kloke diskusjoner, som jeg tror vi skulle vært en del av.

Uansett tror jeg at denne debatten burde handlet mer om den verdenen vi er en del av. Når USA framover bruker sin makt og innflytelse på i veldig stor grad å bygge ned institusjoner, trenger vi å bygge de andre. Jeg er glad for at utenriksministeren er tydelig på at Norge skal forsvare institusjonene sine, en regelstyrt verdensorden og demokratiene våre.

Trond Giske (A) [11:48:49]: Vi må ha en debatt om EU, sier Høyres leder. Nå har jeg sittet og hørt på henne både i salen og på kontoret, og jeg synes vi har en veldig god debatt om både EU, Europa, EØS og verden for øvrig – det har vi egentlig hatt i veldig mange år. Det er et skille mellom det og å sette i gang en søknad, forhandle i flere år, ha folkeavstemning og kamp om et EU-medlemskap. Når det ikke er flertall i folket, ikke har vært det på mange år, og antakelig heller ikke er flertall i denne salen, er det veldig merkelig å skulle presse fram en EU-prosess. Det bør være forankret i et bredt folkeflertall.

Vi får fortsette debatten om hvordan vi skal forholde oss til den nye virkeligheten i Europa, og utenriksministerens redegjørelse var et godt oppspill til det. Det er store spørsmål: Vi går fra en unipolar til en multipolar verden, fra en sterk europeisk økonomi til at Asia overtar mer og mer, vi har en konvensjonell krig i Europa, store klimaendringer som skal løses, og også populisme. Vi feiret vel også i Norge at Orbán måtte ut av sine kontorer, men vi kan fort få en Bardella i Frankrike eller en Farage i Storbritannia, og det ville jo være langt mer alvorlig enn hvem som styrer Ungarn. Vi må være tøffe mot høyreekstremisme, men også tøffe mot årsakene til det. Hvorfor stemmer arbeidsfolk over halve Europa på høyrepopulistiske partier? Det er fordi de ikke opplever trygghet, økonomisk framgang eller innflytelse. Kanskje er det å flytte makt bort fra folk også et problem i den sammenhengen.

EØS-avtalen er vår hjørnestein i samarbeidet med EU. Det er av og til en litt uhellig allianse mellom ytre ja-side og ytre nei-side, der det sies at et EØS-medlemskap er et EU-medlemskap uten innflytelse, og dermed undergraver man på en måte EØS-avtalen fra begge sider. Den har fungert som et meget godt kompromiss. Vi har sikret næringslivet, bedriftene, markedsadgang, samtidig som vi har sluppet de tingene som noen av oss mener er mest problematisk med et EU-medlemskap.

En ting i redegjørelsen til utenriksministeren stusser jeg litt over, for han sier at vi i handelspolitikken står langt mer alene enn i sikkerhetspolitikken. Vel, det gjør vi på en måte, men vi lager jo en rekke handelsavtaler som er gode for Norge. Fordelen med å stå utenfor EU er nettopp at vi, når vi forhandler med India, Kina, Mercosur, Vietnam, med alle land rundt omkring vi har avtale med, gjør vi det ut fra hva som er norske interesser, viktige norske næringer, og hva som ivaretar norske arbeidsplasser på en god måte. Det er faktisk en fordel og ikke en ulempe ved å stå utenfor EU.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:52:05]: Jeg fikk flere utfordringer, bl.a. fra Jonsterhaug, når det gjelder forskjeller på avgiftslettelse i Sverige og Norge, og det kan det være riktig å besvare litt skikkelig.

Sverige har gitt en midlertidig, generell avgiftslettelse som gjelder alle sektorer samtidig. Man skal ha bedt kommisjonen i EU om tillatelse og fått det, fordi det nå er åpnet for en del slike unntak. Den er derfor ikke statsstøtte, den gjelder generelt. Det Stortinget innførte uten utredning, var jo spesifikt i forhold til sektorer, men også typer drivstoff, f.eks. mineralolje, og ikke naturgass og slikt. Det gir en forskjellsbehandling mellom ulike typer aktører. Da var vår egen mistanke, lenge før noen snakket med ESA, at det kunne utgjøre ulovlig statsstøtte. Ved kontakt med ESA ble det gitt inntrykk av at det også kunne være deres syn.

De kan ikke gi en juridisk endelig konklusjon på det før senere, og for øvrig skal man altså sjekke dette på forhånd. Det er veldig uheldig å gjøre slike ting uten utredning. Det Sverige gjorde, er det altså lov til, vi kunne også ha gjort det, men det var ikke den modellen Stortinget valgte. Det er svaret på akkurat det spørsmålet. Ulovlig statsstøtte er ikke spesielt lurt for noen, for det kan jo også andre bruke på en måte som er uheldig for våre bedrifter. Det er lurt å ha felles regelverk.

Jeg mener Agnes Viljugrein har rett i at en del av disse diskusjonene på mange måter blir en tidsreise, ikke minst må betydningen av kontekst påpekes. Når man f.eks. henter fram handelsavtalen fra 1973, der vi fikk et medlemskap, at den har virket – det gjorde den, den fikk bort veldig mye toll mellom land. Den er der for øvrig fortsatt. Det er bare det at man etter hvert oppdaget at man hadde mange større utfordringer, nemlig at man også trengte felles standarder i et indre marked. Dessuten var dette i en tid hvor konteksten var annerledes. Det var kald krig, men innad i Vesten var det en systematisk nedbygging av toll gjennom bl.a. det som het GATT, som i dag heter WTO. Det var altså en helt annen handelspolitisk ramme, og det er veldig typisk at de som lengter tilbake til gamle tider, ikke ser at den konteksten var ganske dypt forskjellig.

Vedum mener det har gått så mye bedre med USA enn Europa. Det er riktig at de har hatt en raskere økonomisk vekst, men mange europeere, meg inkludert, vil mene at det har kommet med en pris: uten å ha en velferdsstat, uten å ha landbrukssubsidier, uten å ha en fordelingspolitikk. Og selv om EU er full av sosiale utfordringer, er det ikke i nærheten av dem USA har i dag. Det er også en av grunnene, tror jeg, til at vi har hatt den politiske utviklingen vi har hatt i USA. Så hvordan veksten ser ut, betyr også ganske mye for folk.