Peter Frølich (H) [10:04:12] (komiteens leder): Som Høyres representant har gjort ved flere anledninger tidligere i disse debattene, vil jeg starte med å takke utenriksministeren for en god redegjørelse, med en god analyse av de utfordringene som vi står overfor i samarbeidet vårt med EU. Så er det fascinerende å se hvordan alt ved denne redegjørelsen egentlig indikerer hva veien framover for Norge burde være, nemlig fullt EU-medlemskap. De ellers veldig gode analysene blir altså hengende i luften uten den åpenbare konklusjonen. Vi hører ofte representanter fra regjeringen si at de er på jobb for Norge hver dag. Da tenker jeg at det er litt trist at mye av den tiden brukes på å forvalte dette utenforskapet, istedenfor å gjøre det som virkelig ville vært visjonært for Norge: å bringe oss inn i det europeiske fellesskapet.

Alenegang og utenforskap gjør oss svakere enn vi ellers kunne vært. Utenriksministeren startet sin redegjørelse med å referere til statsminister Keir Starmers tale på sikkerhetskonferansen i München. Starmer har, som millioner av andre briter, innsett at brexit-kampanjens løfter om mer kontroll og mer penger var rene løgner. Rundt 60 pst. av britene mener nå at det var en feil å forlate EU, og andelen angrende velgere bare vokser og vokser og vokser. Dette burde være et veldig kraftig signal til alle her i Norge som også drømmer om alenegang. Som utenriksministeren selv sa det ganske godt i redegjørelsen:

«Man får rett og slett ikke mer innflytelse av å sitte for seg selv på sin egen tue.»

Arbeiderpartiet har siden januar i fjor hatt full selvråderett i en regjering som hviler på en bærebjelke på rundt 50 stortingsrepresentanter. Om de ville, kunne de stått for det de innerst inne vet er riktig. I stedet har de brukt selvråderetten til bl.a. å love å ikke ta inn fem av åtte rettsakter i ren energi-pakken i EØS-avtalen. Det er dette som ofte omtales om vetoretten eller reservasjonsretten, eller handlingsrommet som vi har etter EØS-avtalen. Men som utenriksministeren vet, er det i beste fall tvilsomt å hevde at EØS-avtalen inneholder noen reell reservasjonsrett. Artikkel 102 i avtalen inneholder riktignok en beskrivelse av hva som skjer dersom man ikke etterlever avtalen, nemlig at den relevante delen av avtalen da anses som tilsidesatt eller satt ut av kraft, men å kalle det en rett til å ikke overholde avtalen er omtrent like presist som å si at man har lov å kjøre bil over fartsgrensen så lenge man bare betaler boten.

EØS-avtalen er helt grunnleggende for to tredjedeler av norsk eksport og for over 400 000 norske arbeidsplasser. Den er, vil jeg hevde – sammen med Atlanterhavspakten, selvfølgelig – Norges viktigste folkerettslige avtale. Det er altså denne avtalen regjeringen egentlig velger å ta litt sjanser med når de i strid med avtalen lover å ikke innføre en lang rekke rettsakter i inneværende stortingsperiode. Det gir mye styr, men trygg styring er det absolutt ikke. Vi vet at dette setter Norge i et dårlig lys i Europa – når det vi trenger, er det absolutt motsatte.

EØS-avtalen har utvilsomt tjent oss godt. Den har faktisk tjent oss så godt at man kan begynne å lure på om den har greid å kamuflere litt av sine egne begrensninger. Nå er imidlertid dette kamuflasjenettet i ferd med å sprekke litt opp. EU utvikler nå i et veldig høyt tempo en lovgiving på tvers av politikkområder, hvor EØS-avtalen noen ganger bare er delvis relevant og andre ganger helt irrelevant. Et veldig godt eksempel er EUs beskyttelsestiltak mot ferrolegeringer. Den saken viste jo med absolutt all tydelighet at det indre markedet er mer internt for noen enn for andre. Tiltakene var ikke rettet mot oss, men selv i et ellers godt og nært forhold, som vi jo har med EU, er det altså en forskjell på å være med og å ikke være med.

Utenriksministeren etterlyser et åpent og faktabasert offentlig ordskifte om hvordan vi ivaretar og styrker forholdet til EU best mulig, men han er altså medlem av en regjering som aktivt har sagt nei til å utrede hva et medlemskap i EU ville betydd for Norge. Det er etter min mening ikke å bidra til et faktabasert offentlig ordskifte. Det er faktisk å aktivt takke nei til det som kunne vært ekstremt viktig og relevant informasjon på et tidspunkt hvor det virkelig hadde vært nødvendig.

Statsminister Støre har også flere ganger sagt at han ikke ønsker en ny debatt om medlemskapsspørsmålet fordi det kan virke polariserende, men nå kan altså Island være EU-medlem i 2030, og Norge kan stå igjen med Liechtenstein som eneste EFTA-partner. Da synes jeg det er litt spesielt om ikke EU-spørsmålet blir et tema i 2029-valget. Liechtenstein har vel omtrent like mange innbyggere som Øygarden kommune. Øygarden er, som vi alle vet, en fantastisk kommune, en vakker kommune, men jeg har ikke veldig lyst til å gå i forhandlinger med Island og hele EU i Islands rygg sammen med en stat på størrelse med Øygarden som eneste «wingman».

Utenriksministeren sa at det ville være uansvarlig å ikke allerede nå begynne en vurdering av konsekvensene som et islandsk ja kan ha for Norge. Det er jeg helt enig i. Jeg kan jo tenke meg at en konsekvens av et islandsk ja nettopp vil være at et fullt medlemskap vil være veldig attraktivt for Norge, men det alternativet skal altså ikke utredes. Det synes jeg er uheldig.

Det vi ser nå, er at det blir mer usikkerhet i veldig mye av forholdet vårt til EU. De endrer seg raskt, og det er ikke sikkert at vi klarer å henge med på de endringene som skjer. Det er bred enighet i denne salen om at Norge bør være tettest mulig knyttet til EU, spesielt i forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den tråden som binder oss formelt, er en partnerskapsavtale. Det er veldig fint at vi har en partnerskapsavtale med EU, men den er altså ikke juridisk bindende, og det tror jeg det er viktig å huske på. Det er kun fullt medlemskap som gir oss full sikkerhet. Dette er én sårbarhet for oss. Jeg kan nevne en annen: EUs nye beredskapsunionsstrategi. Utenriksministeren ga en forsikring om at regjeringen «arbeider for at vi knytter oss tett til de initiativene som følger av denne strategien.» Men han beskriver også noe som er ganske urovekkende, og det er at det er uklart om den nye sivile beredskapsmekanismen f.eks. vil være åpen for samarbeid for tredjeland. Det er nok en usikkerhet for Norge på et veldig viktig felt.

Jeg kunne nevnt mange flere eksempler, men jeg håper poenget står: at vi innser hvor ineffektivt det egentlig er at vi ikke har mulighet til å påvirke disse mekanismene i forkant, og i etterkant skal gå rundt med mye usikkerhet med tanke på om vi i det hele tatt er omfattet av de mekanismene.

Jeg har fra sikre kilder at helseminister Vestre slo fast under den offisielle feiringen av Europadagen i Oslo i forrige uke at Norge ikke er medlem av EU helt ennå. Det synes jeg var en fin presisering. Jeg vil ønske næringsministeren, utenriksministeren og alle andre EU-tilhengere i Arbeiderpartiet lykke til med å forsøke å overbevise sine meningsmotstandere internt i partiet. I mellomtiden vil Høyre – om enn alene – fortsette å jobbe aktivt for norsk EU-medlemskap, for det er i fellesskap vi kan oppnå mest av det som er bra for Norge.

Trine Lise Sundnes (A) [10:14:04]: La meg først få takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om EØS-avtalen og utviklingen i Europa. Den redegjørelsen var ikke bare en oversikt over gevinster, men også et tydelig varsel om at vi er inne i en mer krevende fase for EØS-samarbeidet. For det er her vi må begynne. EØS-avtalen er under press, og tempoet og kompleksiteten i regelverksutviklingen i EU øker. Nye politikkområder kommer til, og det stilles større krav til nasjonal oppfølging. Det forsterker noen av de spenningene utenriksministeren peker på om handlingsrom, kapasitet og evnen til å være tidlig nok inne i prosessene.

For Arbeiderpartiet handler ikke EØS-politikken om å tegne et glansbilde. Den handler om å forvalte en avtale som er helt sentral for norske interesser, men som også stiller oss overfor reelle dilemmaer. Vi skal være ærlig når det gjelder begge deler. Vi vet at EØS griper inn i nasjonalt handlingsrom på flere områder. Vi vet at avtalen krever mye av norsk forvaltning, av partene i arbeidslivet, og av oss som politikere. Vi vet at det oppstår konflikter, både om enkeltregler og om helheten. Det skal ikke underslås. Likevel er det en realitet at norsk økonomi, norsk industri og norske arbeidsplasser er dypt integrert i det europeiske markedet. Over tid har vi bygd verdikjeder, eksportnæringer og arbeidsplasser som forutsetter forutsigbar tilgang til EU. Det endrer seg ikke fordi vil blir mer kritiske til EØS. Det blir ikke enklere hvis vi stiller oss utenfor. Derfor må vi klare to ting samtidig. Vi må ta på alvor de bekymringene utenriksministeren løfter om presset mot avtalen og om politisk og administrativ kapasitet. Samtidig må vi være konkrete på hva EØS faktisk gir oss av muligheter. Altfor ofte stopper debatten ved markedsadgang, men EØS handler også om verktøyene vi får tilgang til, ikke bare regelverket vi tar inn.

La meg derfor løfte fram en dimensjon som jeg mener får for liten plass i den norske EØS-debatten: tilgangen til europeiske programmer. Gjennom EØS deltar Norge i en rekke programmer for forskning, innovasjon, utdanning, regional utvikling, kultur, helse og beredskap. Dette er ikke abstrakte ordninger i Brussel. Det handler om konkrete prosjekter og konkrete forbedringer i kommuner og regioner i hele landet. Innlandet fylke er et godt eksempel. Fylket har de siste årene jobbet målrettet for å koble egen nærings- og samfunnsutvikling til europeiske programmer og prosjekter. De deltar i Interreg og andre EU-programmer for å styrke regional utvikling, grønn omstilling og innovasjon. GD har skrevet godt om dette. Det betyr at bedrifter, forskningsmiljøer, kommuner og utdanningsinstitusjoner i Innlandet samarbeider med partnere i andre europeiske regioner om f.eks. energieffektivisering, bioøkonomi, digitalisering og kompetansebygging.

Prosjektet gir ikke bare finansiering, men tilgang til kunnskap, teknologi og nettverk det vil være vanskelig å bygge alene. Vi kan ikke alltid isolere et eksakt tall på hvor mange arbeidsplasser dette gir, men poenget er at Innlandet styrker grunnlaget for arbeidsplasser, verdiskaping og utviklingskraft ved å bevisst bruke EU-programmer som verktøy. Den samme logikken gjelder for andre regioner som kobler seg på Horisont Europa, Erasmus+, Interreg og andre ordninger. Dette er EØS i praksis, ikke bare juss og paragrafer, men et politisk og økonomisk verktøy for å bygge lokalsamfunn og regioner sterkere.

I denne debatten vet vi at det kommer til å bli hevdet at EU er udemokratisk, og at systemet i Brussel er et stort og tregt byråkrati langt unna folk. Ja, EU er et komplekst system. Det må det nesten være når 27 land med ulike interesser skal bli enig, men kompleksitet er ikke det samme som mangel på demokrati. Lovgivningen vedtas av folkevalgte regjeringer i Rådet og av direktevalgte representanter i Europaparlamentet. Det er politiske prosesser med interessekamp og kompromisser, ikke et selvstyrt byråkrati løsrevet fra velgerne.

Når vi vet at folk på Tøyen opplever at det er langt hit til Stortinget, må vi imidlertid erkjenne at avstanden til Brussel kan oppleves som stor. Det er krevende å følge prosesser som pågår over flere år, og på flere nivåer, med aktører vi ikke møter til daglig. Det er jo nettopp derfor utenriksministeren har rett i at vi må styrke vår egen kapasitet og kompetanse i europapolitikken. Hvis vi ikke er til stede når prosessene starter, hvis vi ikke bygger allianser tidlig, og hvis vi ikke har et godt samspill mellom stat, regioner og kommuner, arbeidsliv og kunnskapsmiljøer, reduserer vi vår mulighet til påvirkning. Innflytelse – det har representanten Frølich redegjort for. Det er det bare et fullt medlemskap som gir.

EØS-avtalen belønner ikke passivitet. Den forutsetter at vi opptrer som en aktiv, krevende og konstruktiv partner. Derfor er det positivt at flere fylker, som Innlandet, nå jobber mer strategisk med internasjonalt arbeid og europeisk samarbeid, og jeg ser det som en integrert del av regional utvikling og næringspolitikk. På den måten gir vi også innhold til den demokratiske dimensjonen i EØS, ved at flere nivåer ved det norske demokratiet faktisk deltar i utformingen og bruken av europeisk politikk.

Når vi diskuterer EØS i dag, gjør vi det i en tid med krig i Europa, med økende geopolitisk uro, med tøffere konkurranse om arbeidsplasser og investeringer, og med en grønn og digital omstilling som vil endre arbeidslivet vårt grunnleggende. I en sånn situasjon trenger Norge både nasjonal styring og internasjonalt samarbeid. EØS-avtalen gir oss rammeverk for det europeiske samarbeidet vi er avhengige av, men det løser ikke oppgavene for oss. Det er det vi som må gjøre, gjennom nasjonal politikk og en mer aktiv europapolitikk.

For Arbeiderpartiet er utgangspunktet klart: EØS-avtalen er ikke perfekt, men den tjener norske interesser. Vår oppgave er ikke å late som om problemene ikke finnes, men å håndtere dem, samtidig som vi utnytter de mulighetene avtalen gir – for arbeidsplasser, rettferdig omstilling og trygghet i hele landet. Til syvende og sist handler dette om hvor Norge skal stå: som et land som står på utsiden og kommenterer, eller som et land som deltar aktivt og bruker fellesskapet for å sikre arbeidsplasser og trygghet for folk i hele Norge. Arbeiderpartiet vil at Norge skal være tett på Europa, ikke lenger unna.

Himanshu Gulati (FrP) [10:22:29]: Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for redegjørelsen som han holdt i forrige uke. EU-spørsmål og EØS-spørsmål er viktig for Norge, og som det ofte er sagt fra denne talerstolen, men som egentlig ikke kan slås fast nok ganger, er EU Norges viktigste handelspartner. De europeiske landene er både våre naboer, våre venner, våre handelspartnere, våre kunder, våre likesinnede og våre samarbeidspartnere innen forsvar og sikkerhet – men også veldig mye mer enn alt dette.

La meg også slå fast noe som kanskje ikke er like åpenbart, og det er at EU alene ikke er Europa. EU er en utrolig viktig del av Europa, men vi har også veldig mange samarbeid på tvers av grenser, på tvers av organisasjoner, også i Europa. Ta NATO som eksempel, som jo er vår viktigste sikkerhetspolitiske militærallianse: 80 pst. av NATO er utenfor EU. I dag flyr fire nordiske statsministre inn til Oslo for å være med på India-Nordic Summit sammen med Indias statsminister Modi, som arrangeres av oss. Det er et nordisk samarbeid, med noen land med i EU og andre ikke, og noen av dem inntil nylig ikke med i NATO, men heldigvis nå med i NATO. Så grensene og samarbeidene i Europa går også på kryss og tvers, og ikke alle er en del av EU, men alle er viktige og bidrar på sin måte.

Det siste viktige å ta med er at vi ser at verden er i stadig bevegelse, og nå trolig mer enn før, mer uforutsigbar og utsatt for raskere og større endringer enn det vi har sett tidligere. Utenriksministeren var selv i sin redegjørelse innom det som skjer på Island, som både kan eller kanskje ikke vil resultere i et EU-medlemskap for våre islandske venner, og både denne og mer dramatiske endringer i verden må vi bli vant med. Uansett: Når verden endrer seg raskt, gjelder det å henge med i svingene for Norge og også holde hodet kaldt, både analysere og tenke på hva som tjener og ikke tjener våre interesser. FrP er i utgangspunktet tydelig på at Norge skal styre mer selv. Vi må forhandle smartere, men vi må sikre at norske interesser alltid kommer først, enten det er snakk om europa- eller EU-spørsmål eller andre spørsmål. Samtidig må vi gjøre det vi kan for ikke å sette vårt næringslivs tilgang til sitt viktigste marked i fare. Vi må tvert imot øke markedstilgangen. Det har den siste TEPA-avtalen med India vært et eksempel på, som feires i Oslo i disse dager. Vi trenger også flere sånne avtaler.

Så vil jeg gå over til utfordringene, for det er mange utfordringer i vårt forhold til Europa. Vi har sett det i ferrolegeringssaken og også i en del andre saker. Selv om FrP vil gjøre alt vi kan for å styrke og bevare vår markedsadgang med Europa og styrke de båndene, må vi også tørre å ta opp det som er utfordringer for Norge, som ikke nødvendigvis er i tråd med de norske interessene, enten det er snakk om velferdseksport, fiskeri, unødvendig inngripen, unødvendig byråkrati, osv. Vi er nødt til å gjøre det vi kan for å løse opp i den nåværende friksjonen som vi har sett med tollsaken. Vi må sørge for at det ikke er noen tvil om at vi er på innsiden av det som har med handel å gjøre. En måte å gjøre det på er å se vårt forhold til Europa i sin helhet. Vi er tross alt Europas og EUs viktigste, mest stabile og mest vennlige energiforsyner, og et samarbeid, en relasjon, består ikke kun av ett aspekt, men av mange. Etter Fremskrittspartiets mening må Norge bruke den posisjonen i møte med EU når det gjelder viktige ting som tjener våre interesser.

For å oppsummere mener Fremskrittspartiet at vårt forhold til EU må styrkes. Vi er fornøyd med den tilknytningen vi har med EØS i dag. Den har tjent Norge godt i flere tiår. Ja, det er utfordringer. De vi må vi løse, men vi mener ikke at det verken er noe folkekrav eller stort ønske i det norske folk om et fullverdig medlemskap. Det er den nåværende tilknytningen vi må løse de nåværende utfordringene innenfor.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:27:08]: Utanriksministeren seier at regjeringa ikkje vil ta initiativ til ein prosess for å bli medlem i EU. Det er utvilsamt klokt viss ein er tilhengar av norsk EU-medlemskap, for hadde det vore ei folkerøysting no, ville ja-sida ha gått på ein solid smell. Nei-fleirtalet i Noreg er solid og har vore det lenge.

Det hjelper vel heller ikkje å gjera den britiske statsministeren til sanningsvitne om EU, slik utanriksministeren gjorde i utgreiinga si. Keir Starmer har aldri vore meir upopulær og blir neppe sitjande lenge i stolen. No er det visst Island som skal redda den norske ja-sida. Er det slik at Arbeidarpartiet håpar at «Island-effekten» skal få Noreg inn i EU? Det kunne høyrast ut slik. Island skal ha folkerøysting om dei skal gå inn i forhandlingar eller ikkje. I det spørsmålet er det jamt på målingane, men det er samtidig eit solid nei-fleirtal når det gjeld sjølve medlemskapsspørsmålet. Siste måling viser at 46 pst. seier nei og 31 pst. ja.

Eg trur det er betre å diskutera EU og EØS ut frå kva dei norske interessene er, og kva me vil med det norske samfunnet, heller enn å lena seg på skiftande politiske vindar i andre land. Den kunnskapsbaserte debatten som ja-sida seier at dei vil ha, blir òg betre viss EU- tilhengjarane legg frå seg stråmenn og karikaturar av kva me på nei-sida meiner.

Utanriksministeren manar til det han kallar meir europeisk samarbeid. SV er for europeisk samarbeid, gjerne meir av det òg, men utanriksministeren lagar stråmenn om at EU-motstandarar ønskjer at Noreg skal stå aleine og venda seg innover. Kan det tenkjast at me ikkje er imot samarbeid, men at spørsmålet er kva slags samarbeid? Det SV tek til orde for, i alle fall, er eit samarbeid som ikkje inneber underkasting, suverenitetsavståing og svekking av det norske folkestyret.

Det har oppstått ein interessant dobbeltkommunikasjon om det er mogleg å framforhandla unntak eller ikkje i forhandlingar med EU. Regjeringa meiner at det ein illusjon å tru at Noreg kan få betre vilkår enn i dag viss me reforhandlar EØS-avtalen. Derimot er det visst gode sjansar til å få tilpassingar og unntak på viktige tema viss me hadde starta medlemskapsforhandlingar. EU er altså umoglege å rikka i det eine tilfellet og svært imøtekomande i det andre, viss ein skal tru utanriksministeren. Eg har to moglege forklaringar på dette.

Den eine kan vera at regjeringa fortel eventyr som er tilpassa sitt eige ønske om å bli EU-medlem. Den andre kan vera at det er EU som har ei sterk interesse av at Noreg skal bli medlem – og då må me i så fall spørja oss sjølv kva den interessa består i. Kan det vera kontroll over norske naturressursar?

Eg vil òg kort kommentera dei tre aspekta av tryggleik som utanriksministeren trekte fram. I sikkerheitspolitikken er ikkje EU eit spesielt relevant svar for Noreg. Sikkerheitsalliansar må baserast på eit reelt interessefellesskap, og det finn me i fyrste rekkje med dei nordiske og andre nordeuropeiske naboland, ikkje i eit EU som spriker i alle retningar.

Når det gjeld økonomisk tryggleik, må det byggjast på at me har demokratisk kontroll over eigne naturressursar, og at me har industri som foredlar råvarer. Politikken til EU har derimot, gjennom fleire tiår, betydd avindustrialisering. Det er ikkje ein politikk Noreg bør kopiera eller underleggja seg.

Til sist om demokratisk tryggleik: Utanriksministeren løfta fram betydinga av å hegna om demokratiet, og det gjorde han rett i. Men EU er ikkje noko velfungerande demokrati. Der blir makt flytta frå folkevalde organ til byråkratiske, overnasjonale institusjonar. Eg vil minna om at autoritære, ytre høgre krefter er på frammarsj i sentrale EU-land. Difor er det viktig for folkestyret i Noreg at Noreg framleis er utanfor EU.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:32:18]: I forrige uke, da jeg satt på plassen min, så jeg opp på talerstolen. Der sto det en 62 år gammel mann og så nesten nyforelsket ut i øynene sine – han utstrålte en hyllest av EU. Det er et gammelt ordtak som sier at «kjærlighet gjør blind» eller «forelskelse gjør blind», for da får man masse dopamin og kjenner på lykke, og den kritiske sansen dempes. Det var litt sånn da jeg hørte på Espen Barth Eide i forrige uke: Han virket helt begeistret. Han så bare det fantastiske, men kommer det en kritisk merknad til denne fantastiske nyforelskelsen – eller gamle kjærligheten, som Espen Barth Eide har, hvis man skal være ærlig? Det tok litt over 40 minutter, men da det var halvannen side igjen av manuset, sto det:

«I dette bildet må vi samtidig legge til at det selvsagt ikke er slik at alt i EU er perfekt.»

EU har visst også noen interne problemer. Etter 40 minutter kom han liksom ut av forelskelsesrusen og så at det ikke var alt som var helt perfekt.

Det snakkes hele tiden om en faktabasert debatt om EU, og at de som er på ja-siden, ser fakta, mens vi som er på nei-siden, bare ser nostalgi, nasjonalkjærlighet – man bruker den typen ord. Så la oss gå litt inn på fakta når det gjelder økonomiske, harde realiteter. Det er et problem for norsk EU-debatt at det virker som at Utenriksdepartementet skammer seg litt over at det norske folk sa nei i 1972 og 1994, og at det i hver redegjørelse – denne var kanskje den ivrigste av alle – er om å gjøre å hylle EU på alle måter og ikke få en debatt om hva som er utfordringene i EU og Europa.

En stor utfordring i EU og Europa er at vi har mye svakere økonomisk vekst enn veldig mange andre deler av verden. Hvis vi går tilbake til 2008, var EUs økonomi på nivå med USAs økonomi. I dag er den to tredjedeler av USAs økonomi. USAs økonomi har altså vokst mye mer enn EUs økonomi hvis vi ser på den økonomiske utviklingen det siste tiåret.

La oss se på Kina: EUs økonomi var tre ganger så stor som Kinas økonomi i 2008. I dag er de omtrent på samme størrelse. Så EU har sakket akterut, ikke gått framover.

Utenriksministeren brukte også mye tid på å snakke om Storbritannia. Det ingen tvil om at Storbritannia har store økonomiske utfordringer. De to største økonomiene i Europa er Tyskland og Storbritannia, og da er det interessant å se på Tyskland fra 2016, som var brexit-året, og Storbritannia fra 2016. Da ser man at den økonomiske veksten i Tyskland har vært svakere enn i Storbritannia. Det er så forunderlig at man i en norsk EU-debatt ikke tør å løfte fram det som er de reelle fakta: at tysk økonomi har slitt mye mer enn britisk økonomi de siste årene, men at begge har hatt det tøft. Det er sannheten. Begge har hatt det tøft, men hvis man ser på de harde tallene, og hvis man går til IMF, Verdensbanken og statistikkbyråene i Tyskland og Storbritannia, vil man se at den britiske økonomien har gått bedre. Den har ikke vært bra, men den har gått bedre enn i Tyskland.

I EU-redegjørelsen fra Barth Eide var det heller ingen diskusjon om den debatten vi hadde før påske om drivstoffavgiftene, som var veldig problematisk. Regjeringen begynte å si at på avgiftsnivå kan ikke Stortinget ha det endelige ordet. Heldigvis ble prinsippet om at det er Stortinget som bestemmer det, slått fast. Det er et grunnprinsipp som har vært egentlig fra den amerikanske uavhengighetserklæringen til grunnloven fra 1814 – det skal ikke være noen skattlegging uten representasjon. Det har vært et grunnprinsipp i Norge og i alle de vestlige demokratiene når det gjelder skattlegging og avgifter – «no taxation without representantion». Det var et av hovedmottoene da USA ble et selvstendig land.

Det var heller ingen problematisering av EUs energipolitikk, som har kjempeutfordringer som slår kraftfullt inn i vår energipolitikk. Den svenske regjeringen derimot, med energi- og næringsminister Ebba Busch, tør å problematisere at det energiprosjektet som EU har ført, har vært mislykket. Enten man er på norsk ja-side eller norsk nei-side er det selvfølgelig fordeler og ulemper, men vi må diskutere hva som er fakta, og fakta er at EU har blitt for byråkratisk, for toppstyrt, og at de har hatt en energipolitikk som ikke har skapt stabilitet verken i EU eller i Norge.

Det er veldig viktig at vi, i en tid med polarisering, står opp for folkestyret, står opp for de grunnleggende verdiene og står opp for at det norske folk sa nei til EU i 1994 og kommer til å si nei igjen. Drømmen som Høyre og Arbeiderpartiet har om at man én gang skal få norsk EU-medlemskap, har lagt et slags forelskelsens slør over norsk EU-debatt og gjort at man ikke diskuterer de reelle utfordringene. Vi må begynne å diskutere realitetene, og realitetene er at det er en stor styrke for Norge at vi ikke er EU-medlem.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [10:37:29]: De store utfordringene i vår tid løses ikke med alenegang, heller ikke med utopiske teorier om allianser som ikke finnes – ikke i helsepolitikken, ikke i klimapolitikken, ikke i energipolitikken og heller ikke i forsvarspolitikken. Miljøpartiet De Grønne er tuftet på solidaritet mellom mennesker, land og generasjoner, og når mange flere nå virker å tenke at løsningen på en mer uforutsigbar verden er å tenke mer på seg selv og sine egne interesser, går selvfølgelig Miljøpartiet De Grønne motsatt vei. Vi vil ha mer samarbeid, ikke mindre, og det gjelder også med EU.

Norge er en liten, åpen økonomi som påvirkes direkte av globale kriser. To tredjedeler av norsk eksport går til EU og EØS. Over 400 000 norske arbeidsplasser avhenger av EØS-avtalen. Utenriksministeren sa i redegjørelsen at Norge er verdensmester i den smale øvelsen å samarbeide med EU uten å være medlem. Han sa også at samarbeidet blir stadig vanskeligere, og den åpenbare løsningen på det er å starte prosessen mot et nytt EU-medlemskap.

Jeg merket meg også at utenriksministeren snakket om at skillet mellom klimapolitikk og sikkerhetspolitikk er i ferd med å viskes ut. Det er et veldig viktig poeng. Et godt eksempel på det er satsingen på fornybar energi, som EU-kommisjonen nå har begynt å omtale som «kortreist hjemmelaget energi». Iranske myndigheter kan stoppe oljen ved Hormuzstredet, men de kan ikke stoppe solen. Putin kan stenge gassrørledninger, men han kan ikke stoppe vinden. Mer fornybar energi gir mer frihet, lavere strømpriser, bedre vilkår for industrien, lavere klimagassutslipp og renere luft. Europa blir tryggere i takt med at avhengigheten av energiimport går ned.

Island snuser nå på EU-medlemskap. Den 29. august går islendingene til urnene for å bestemme om forhandlingene om EU skal gjenopptas. Går Island inn i EU, er Norge det eneste landet i Norden som står utenfor unionen. EFTA vil selvfølgelig da bli langt mindre viktig. Dermed vil Norges rolle i Europa svekkes i en tid da det europeiske samarbeidet bare blir tettere og tettere på stadig flere områder.

EU-kommisjonen varsler nå at fiskeripolitikken, som har vært blant nei-sidens aller viktigste ankepunkter mot EU-medlemskap, kan bli unntatt fra en eventuell EU-avtale for Island. Det bør flere i denne salen merke seg.

Jeg synes utenriksministeren holdt en god redegjørelse – det eneste er at den munnet ut i feil konklusjon. I en tid da verdensordenen er i ferd med å snus på hodet, er ikke svaret å legge lokk på EU-debatten. Det er heller ikke å trenere innføringen av viktige energidirektiv, som vi har sett altfor mye av i denne salen. Det er heller ikke å framstille EU som et byråkratisk monster fjernt fra folks virkelighet, som mange i denne salen også forsøker å gjøre. Hvis noen partier ikke liker EUs klimapolitikk eller annen politikk, kunne det vært en fordel å påvirke den politikken fra innsiden, som Sverige nylig lyktes med i energipolitikken.

Verden forandrer seg. Russland er en direkte trussel mot Europas sikkerhet, USA er en stadig mer uforutsigbar alliert, og bakom lurer selvfølgelig Kina. Det er EU som står oss suverent nærmest, både geografisk, økonomisk, politisk, kulturelt, historisk og sikkerhetspolitisk. EU er en politisk dugnad for velferd og verdier der alle må yte noe sammen. I en verden dominert av Trump, Xi og Putin kan det nok virke litt fornuftig å søke trygghet i en sånn dugnad.

Bjørnar Moxnes (R) [10:41:20]: EØS-avtalen er en underlig konstruksjon. Den er ikke først og fremst en avtale som sikrer gode handelsvilkår – vi hadde som kjent nulltoll på industrivarer også før EØS – men en ordning der den ene parten får retten til å omforme politiske og sosiale forhold hos den andre parten. Over 150 land selger varer til EU. Ingen av dem utenom EØS-landene må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for å få solgt varene til EU. Og som regjeringen selv har innrømmet: EØS-avtalen sikrer ikke at Norge havner innenfor en eventuell tollmur fra EU.

EØS er en husmannsavtale som underlegger Norge et markedsliberalt EU-prosjekt, som i stadig større grad undergraver det organiserte arbeidslivet og den nordiske modellen. Derfor er avtalen også en demokratisk fiasko.

Norges avtaler med EU innebærer en omfattende overføring av myndighet fra nasjonalt nivå til EU-nivå. Det er en massiv delegasjon av lovgivende makt til EU og tilsvarende delegasjon av dømmende makt til EU-domstolen. Derfor er ikke EØS en vanlig, folkerettslig eller mellomstatlig avtale, men et maskineri for å endre politiske og sosiale forhold i Norge, uten at Norges innbyggere har noen innflytelse over beslutningene. Det er nok bakgrunnen for at over 57 pst. mener at EU har for mye makt i Norge, mens 27 pst. mener det motsatte.

For et par år siden kom rapporten fra EØS-utvalget, hvor utvalgets anbefaling var at Norge må bli enda raskere til å implementere EØS-direktivene. Sagt med andre ord: Den lydigste eleven i klassen skal bli enda lydeligere i en klasse vi ikke engang er med i, og som befolkningen har stemt nei til i to folkeavstemninger.

Rødts syn er at vi må undersøke hvordan vi kan få nasjonal kontroll over viktige samfunnsområder, heller enn å gjenta EUs krav om rask implementering av EØS-regler. Som vi vet, har Norges viktigste konkurransefortrinn i over 100 år vært tilgangen på ren og rimelig strøm fra vannkraften. Men det mister vi når strømmen vår kobles på den europeiske strømbørsen og de europeiske strømprisene, som dagens Klassekampen slår opp:

«Norsk industri kan bli knekt. Norge bruker stadig mer strøm på datasentre og mindre på kraftkrevende industri. De neste årene kan industridøden ramme Norge for fullt.»

Årsaken til det er ikke først og fremst strømmangel. Vi hadde kraftoverskudd da strømpriskrisen traff Norge, og har hatt kraftoverskudd i årene etter. Hovedgrunnen til problemene for industrien er jo at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet i sin uutgrunnelige visdom har integrert den norske prisen på norsk vannkraft til norske stikkontakter med den europeiske strømbørsen – den dyreste prisen på gass den aktuelle timen drar altså opp prisen på ren fornybar vannkraft i Norge.

Dette strukturelle grepet er det som kan undergrave framtiden for norsk kraftforedlende industri, som lager metaller og mineraler som Europa trenger, kritiske innsatsfaktorer der man ellers er fullstendig avhengig av Kina eller andre autoritære stormakter for å importere disse til Europa. Det lages i Norge på norsk strøm fra norsk vannkraft, men det undergraves på grunn av EØS-partienes integrasjon av vår vannkraft i EUs mislykkede markedsliberale prosjekt for energi.

Derfor mener vi at Stortinget, og ikke minst Arbeiderpartiet, burde lytte mer til fagbevegelsen og også til Fellesforbundet, legge ned veto mot EUs fjerde energimarkedspakke og gjøre alvor av festtalene. Arbeiderpartiet snakker jo alltid om nasjonal kontroll over kraften, men hvor mye kontroll har man over kraften når man har null kontroll over prisene og null kontroll over eksporten av den samme kraften? Det blir noe syttendemaitaleaktig over Arbeiderpartiets formaninger når de ikke lar handling følge ord. Vi trenger å sikre nasjonal kontroll over kraften. Det betyr nei til EUs energimarkedspakke og ja til kontroll over både eksport og prisfastsettelsen.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:46:40]: Jeg vil også starte med å takke utenriksministeren for redegjørelsen. Vi lever i en alvorlig tid med mange store utfordringer foran oss. Ingen av disse utfordringene kan bli løst alene, og vi må selvfølgelig samarbeide tett med dem som vi deler verdier og interesser med.

Samarbeid i Europa og med EU står i en særstilling, og Norge har en nær tilknytning til EU, med EØS-avtalen som hjørnestein og de drøyt hundre tilleggsavtalene. I tre tiår har EØS-avtalen tjent oss godt. Den gir norsk næringsliv tilgang til 450 millioner mennesker i EUs indre marked, som er vårt desidert viktigste eksportmarked. For et lite land med en åpen økonomi, er avtalen helt avgjørende for verdiskapingen i norske bedrifter over hele landet.

EØS-avtalen er ikke perfekt, noe vi så da EU besluttet å innføre beskyttelsestiltak mot norsk ferrolegeringsindustri i høst. Men som Eldring-utvalget slo fast, er det ikke realistisk å tro at vi ville vært bedre tjent med en reforhandlet avtale eller alternativer, som en sveitsisk handelsavtale. Det som derimot ville vært konsekvensen, er enda større usikkerhet for over 400 000 norske arbeidsplasser.

I en uperfekt og uforutsigbar verden finnes det ingen enkle løsninger på utfordringene som vi står overfor. Heller ikke et norsk EU-medlemskap er et enkelt svar. For KrF handler vårt nei grunnleggende sett om suverenitet og politisk handlefrihet de gangene våre interesser ikke sammenfaller med Brussel sine, spesielt når det gjelder naturressursene våre og viktigheten av å kunne ha en nasjonal landbruks- og fiskeripolitikk for å kunne opprettholde bosetting og matproduksjon i hele landet og ha et minimumsnivå på matberedskap og selvforsørgelse av jordbruksprodukter.

Vi må også være tydelig når EU-regler risikere å sende store regninger til norske kommuner, huseiere og bedrifter. Avløpsdirektivet og bygningsenergidirektivet er to sånne saker, der regningen kan komme i milliardklassen uten at miljøgevinsten står i forhold til det. Her må regjeringen være tidlig på banen i prosessene, jobbe målrettet for nasjonale tilpasninger og bruke hele handlingsrommet som EØS-avtalen gir oss.

EU vil heller aldri kunne erstatte NATO i norsk sikkerhetstenkning. Jeg er glad for at utenriksministeren i redegjørelsen igjen slår fast at NATO er bærebjelken i vår forsvarsevne og den viktigste arenaen for samvirke med europeiske allierte. Vår viktigste allierte i Europa, er Storbritannia, som heller ikke er en del av EU, og det aller meste av de militære kapasitetene i NATO kommer fra land utenfor EU. Samtidig er det helt rett, som det også blir sagt, at EU de siste årene har tatt en større forsvars- og sikkerhetspolitisk rolle og utvikler samarbeid med NATO på områder som militær mobilitet og styrking av kapasiteten og forsyningssikkerheten i europeisk forsvarsindustri. I denne situasjonen har vi en gjensidig interesse av å samarbeide tettere, og KrF støtter deltakelse i EUs nye forsvarsindustriprogram EDIP.

Samtidig er det grunn til å minne om hva som er bakteppet for alt dette. Det var ikke mange ganger Ukraina ble nevnt i redegjørelsen til utenriksministeren – eller i debatten så langt – men det er Russlands angrepskrig som er hele årsaken til at Europa nå ruster opp. Alle ønsker fred i Ukraina, og ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folket. Kapitulasjon er ikke fred, og en fred diktert av Putin vil ikke vare. Utgangspunktet hans er at han ikke anerkjenner Ukrainas rett til å eksistere. Krigen i Ukraina er den største sikkerhetspolitiske risikoen for Norge og Europa i dag, og den norske støtten til Ukraina er fortsatt vårt viktigste bidrag til europeisk sikkerhet.

EU spiller også en veldig viktig rolle i å støtte Ukraina og øke presset på den russiske økonomien og Putins evne til å finansiere krigen. Sanksjonene som har blitt innført gjennom over 20 pakker, har virkelig strammet grepet om russisk energieksport og skyggeflåte, finanssektor, forsvarsindustri, eksport av kritisk teknologi og industrivarer samt enkeltpersoner involvert i krigen. Det er bra at regjeringen har varslet at en slutter seg til den 20. sanksjonspakken.

I en urolig tid skal vi samarbeide mer, ikke mindre. Vi skal gjøre det på en måte som ivaretar grunnleggende norske interesser samtidig som vi tar del i løsninger som styrker Europa. Derfor sier KrF fortsatt nei til EU og ja til EØS.

Abid Raja (V) [10:51:53]: Jeg vil starte med å takke utenriksministeren for en ærlig redegjørelse. Den som har fulgt utenriksministerens tre siste redegjørelser om EU og EØS – i mai og november i fjor og i forrige uke – kan ikke unngå å se utviklingen. I mai 2025 var EØS en trygg havn. I november ble det innrømmet at «avstanden mellom det som gjelder EU-landene og det som dekkes av EØS-avtalen – vokser». Nå sier utenriksministeren rett ut at vi opererer i en «gråsone», at det kreves mer av oss, og at «rommet for ekstra anstrengelser for tilpasningsløsninger for Norge, Island og Liechtenstein i EØS, vil bli gradvis mindre.» Det er en bemerkelsesverdig reise på 12 måneder: fra trygg havn til at avstanden vokser, til at vi nå er i en gråsone med få særtilpasningsmuligheter.

Jeg deler virkelighetsbeskrivelsen til utenriksministeren. Vi deler bekymringen, men det vi ikke deler, og som jeg savner fra statsråden, er motet til å trekke konklusjonen. For hva er det egentlig utenriksministeren beskriver? Han beskriver nå et Europa i den dypeste sikkerhetspolitiske krisen siden den kalde krigen. Han beskriver et EU som tar avgjørelser om militær mobilitet, om forsvarsindustri, om økonomisk sikkerhet og om demokratiskjold – avgjørelser som rammer oss direkte. Han beskriver et Norge som står på utsiden og banker på døren, håpefulle om at EU skal være snille nok til å la oss bli invitert med inn i deler av diskusjonen.

Ferrosaken i fjor høst var ikke et uhell, men et varsel. EU traff en beslutning som rammet norsk industri, og som regjeringen mente var i strid med EØS-avtalen. Vi protesterte, vi fikk ikke gehør, og vi måtte leve med det. Det er prisen for utenforskapet. Utenriksministeren bekrefter i sin redegjørelse at dette kommer til å bli vanlig. Han sier – og dette må Stortinget merke seg – at EU i økende grad ser norsk deltakelse i nye initiativer i sammenheng med vår etterlevelse av EØS-avtalen. Med andre ord: Vi får ikke lenger noe gratis. Vi må bevise oss verdig gang på gang for å få lov til å være med på det landene rundt oss bestemmer.

Så kommer Island. Utenriksministeren bruker en betydelig del av redegjørelsen på det islandske valget 29. august, og det med god grunn. Hvis Island stemmer ja til å gjenoppta medlemskapsforhandlingene, og så blir EU-medlem, er ikke EØS-avtalen lenger en avtale mellom 27 og 3. Da er det en avtale mellom 28 og 2 – Norge og Liechtenstein. Der f.eks. Sveriges lag er hele Europa, har Norge bare 40 000 innbyggere i Liechtenstein på laget. Er det den balansen vi har tenkt å forsvare norske arbeidsplasser, norsk sikkerhet og norsk demokrati med?

Personlig vokste jeg opp som sønn av innvandrere fra Pakistan. Jeg har fra tidlige ungdomsår vært opptatt av at man ikke skal stå utenfor det fellesskapet man hører hjemme i, at man ikke skal sitte ved sidebordet når avgjørelsene skal tas, og at man skal forsøke å være med og integrere seg inn i fellesskapet for å få sin rettmessige plass. Det må jo også Norge gjøre når det gjelder EU.

Utenriksministeren siterer Keir Starmer fra München, og la meg gjerne gjenta sitatet, for det er presist: Du får ikke mer kontroll ved å vende deg innover. Da gir du i stedet kontrollen fra deg. Det er nøyaktig dette Norge har holdt på med i 30 år. Vi har gitt fra oss kontrollen. Vi tar inn EU-regelverk vi ikke har vært med på å utforme. Vi finansierer EØS-midlene uten stemmerett. Vi sender norske soldater inn i europeiske operasjoner, uten plass ved bordet der mandatene utformes.

Arbeiderparti-regjeringen sier at de ikke vil ta initiativ til medlemskapsdebatt. Det må vi jo respektere, men da må noen andre gjøre det. Venstre vil gjerne være med og ta det ansvaret. Sannheten er at hver eneste begrunnelse utenriksministeren ga for hvorfor vi trenger tettere samarbeid med EU – fysisk trygghet, økonomisk trygghet, demokratisk trygghet – er en begrunnelse nettopp for et medlemskap, ikke for en evig serie tilleggsavtaler og gråsoneløsninger.

Vi skylder velgerne en ærlig debatt, ikke en illusjon om at EØS kan reformeres til noe det aldri har vært, og ikke en illusjon om at vi kan stå utenfor uten kostnader. Tiden er moden for at Norge søker medlemskap i den europeiske union.

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:57:15]: Jeg har registrert mange innlegg med litt ulik inngang til dette spørsmålet, men veldig mange av dem har dreid seg om EU og ikke EØS. Jeg understreker at jeg og regjeringen ønsker enhver debatt om utenrikspolitikk og europapolitikk varmt velkommen. Det er altså ikke riktig at noen av oss har sagt at vi ikke skal ha en debatt. Det vi har sagt, er at vi som regjering ikke tar initiativ til en medlemskapsprosess. Det er to forskjellige ting. Hele poenget med å holde disse redegjørelsene er jo at vi ønsker en debatt, ikke bare i denne salen, men også der ute.

Jeg var i min redegjørelse opptatt av å være grunnleggende ærlig. Representanten Fiskaa polemiserer over at jeg bruker et sitat fra Starmer fordi han akkurat nå er upopulær i Storbritannia, men sitatet kan jo tenkes å være godt likevel. Jeg tror også det sitatet representerer et syn som svært mange briter deler, uansett hvem som blir sittende som statsminister i det lange løp: at brexit var en dårlig idé.

Himanshu Gulati sier at organisasjoner og medlemskap i Europa går på kryss og tvers – og ja, det er mange viktige organisasjoner. Vi har NATO, vi har EU, vi har Europarådet, vi har OSSE, og alle disse er viktige på sin måte, men det er ikke slik at det er veldig mange alternativer til den økonomiske integrasjonen som springer ut av EU.

La oss bare oppsummere: Dagens Europa vest for Belarus består selvfølgelig av Storbritannia, som gikk ut og ganske tydelig angrer på det. Så har man de 27 EU-landene. Man har de landene som er tett integrert i det indre markedet, altså EFTA-landene Island og Liechtenstein, så lenge det varer – vi får se hva som skjer med Island. Og så har man en lang rekke land som ønsker å bli medlem av EU, som Moldova og landene på Vest-Balkan. Man har Tyrkia, som også har sin langsiktige utfordring opp mot EU, og selvfølgelig Ukraina, som svært gjerne vil bli medlem. Det er altså ikke så mange alternativer. Så til ideen om at man skal finne på en helt annen organisasjon: Det virker kanskje som det toget har gått.

Den forkjærligheten SV har for nordisk samarbeid, deler jeg, jeg er veldig glad i nordisk samarbeid, men det skjer jo nå, endelig, fordi alle landene er med i NATO, og alle er helt eller nesten med i EU, altså gjennom EU-medlemskap eller gjennom EØS. Det er nettopp derfor det nordiske samarbeidet fungerer så godt. Nå er de nordiske statsministerne i Oslo. Fiskaa kan jo forsøke å overbevise dem om en annen modell, men jeg tviler på at det vil bli noe særlig jubel for det. Det virker som de er fornøyde med de valgene de allerede har tatt – og Island er, som sagt, i en viktig diskusjon.

Det ble også spurt om hvordan det kan ha seg at jeg sier at det er vanskelig å få en bedre avtale enn EØS-avtalen samtidig som EU er imøtekommende overfor søkerland. Det er altså min ærlige, oppriktige beskrivelse av hvordan virkeligheten er. Det er svært vanskelig, for meg og jeg tror for de andre som følger nøye med på dette, å se for seg at tre eller kanskje to EØS-land skal komme til EU med det brokete medlemskapet de har, land som er både svært velstående og mindre velstående, og si at akkurat vi vil ha en enda bedre avtale, som egentlig er enda mer komplisert for EU-siden – etter at vi altså har fått lov til å beholde en topilarstruktur som var laget for, som jeg sa i min redegjørelse, at 12 land skulle møte 7, og som nå består av 27 mot 3. At vi skulle få noe bedre enn det, er vanskelig å se for seg. Det er likevel en observasjon fra dem som har blitt med underveis som medlem, at det alltid har vært en eller annen form for tilpasning til det som har vært særlig viktig for dem. EU-kommisjonen signaliserer nå veldig tydelig, på grunn av mange av de utvidelsene de nå diskuterer, at dette kommer det faktisk til å bli mer av. Så det er rett og slett en beskrivelse av verden, slik jeg ser den, og ikke å fortelle eventyr, som det også ble nevnt.

Det var snakk om at energi- og næringsminister Ebba Busch hadde fått gjennomslag for viktige endringer i EU. Det er helt riktig, og det er vi glade for, vi heier på Sverige. Da kan det jo være relevant å påpeke: Hvorfor fikk hun det? Det er fordi Sverige er medlem av EU og har den fordelen at de kan ta opp dette som et medlemsland. Det er en fordel vi ikke har. Det illustrerer det kanskje mest fascinerende, at Moxnes og andre som mener at EU er udemokratisk, på en måte mener at EØS er mer demokratisk. Hvis målestokken er demokrati, er det vel normalt slik at man heller vil være med på å ta de beslutningene som gjelder enn bare å importere dem.

Vi forvalter altså et nasjonalt kompromiss som heter EØS. Enn så lenge er det det som ligger til grunn. Mitt eneste ønske i denne redegjørelsen har vært å være ærlig på hvordan verden ser ut nå. Den ser ikke ut som den gjorde i verken 1972 eller 1994.

Rune Bakervik (A) [11:24:42]: Siden EØS-avtalen ble inngått, har EU gjennomgått grunnleggende endringer, både i omfang og ikke minst i innhold. EU har utviklet seg til å bli en langt mer integrert politisk aktør, der sikkerhet, økonomi, industri, teknologi og demokrati i økende grad henger sammen. EØS-avtalen, derimot, den er i hovedsak den samme som den var da den ble framforhandlet, og selv om omfanget har vokst betydelig, ser vi stadig tydeligere at avtalen ikke alltid strekker til. Vi ser f.eks. hvordan sikkerhet og økonomi smelter sammen. Handel, teknologi og energiforsyning brukes som maktmidler, og EUs svar er å sikre kritiske verdikjeder og redusere sårbarheter.

Dette er beslutninger som påvirker norske arbeidsplasser og norsk industri direkte, uten at vi har noen som helst påvirkning – vi sitter altså ikke ved bordet. Tvert imot er vi i økende grad avhengig av tilleggsavtaler, avtaler på EUs premisser. Dette gjelder særlig innen sikkerhet, forsvar og beredskap, og det er nettopp på disse områdene at utviklingen nå går som raskest.

Alle våre nordiske naboer er EU-medlemmer. De landene som vi er tettest knyttet til, både geografisk, kulturelt og sikkerhetspolitisk, tar del i EUs beslutningsprosesser. Island står nå foran et veivalg. Dette er noe som gjør at vi bør gjøre oss noen nye refleksjoner.

I en tid med et sammensatt, uforutsigbart og grenseoverskridende trusselbilde settes både Norges og Europas sikkerhet, demokrati og handlekraft på prøve. Derfor er det ett budskap som peker seg tydelig ut: Norge blir ikke tryggere alene. Norge blir tryggere gjennom et tettere og mer forpliktende samarbeid med Europa og med EU. NATO er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, men det er en realitet at det i økende grad er EU som utvikler de verktøyene som gjør NATO operativ i praksis.

Ta f.eks. militær mobilitet, forsvarsindustrielt samarbeid og investeringer i kapasiteter. Alt dette er områder der EU nå setter opp tempoet. Arbeidet med militær mobilitet, evnen til raskt å kunne flytte styrker over landegrenser, kan i en krisesituasjon i Norden være avgjørende. Å stå utenfor slike ordninger er ikke et nøytralt valg – tvert imot: Det er et valg som svekker vår egen sikkerhet. Det samme gjelder deltakelsen i EUs forsvarsindustriprogram, EDIP. Gjennom EDIP styrkes europeisk produksjonskapasitet, forsyningssikkerhet og felles anskaffelser. Dette er viktig for norsk forsvarsevne og for norske arbeidsplasser i forsvarsindustrien. Derfor har også regjeringen lagt opp til å følge dette i revidert budsjett.

Det handler også om vår demokratiske sikkerhet. Demokratier utfordres av desinformasjon, cyberangrep og skjult påvirkning direkte rettet mot valg, mot medier og ikke minst mot tillit til institusjoner. Dette er trusler som ingen stat kan håndtere alene. Derfor er EUs arbeid med et europeisk demokratisk skjold så viktig, for når påvirkningen rammer ett land, rammer det hele fellesskapet. Dette er ingen fjern problemstilling – tvert imot: Dette er vår virkelighet i dag.

Samarbeidet med EU er derfor ikke lenger bare et spørsmål om markedstilgang. Det er også et spørsmål om sikkerhet, demokrati og nasjonal kontroll i en urolig verden. Da kan ikke løsningen være å sette vårt forhold til Europa på spill ved å ta til orde for å reforhandle EØS-avtalen, slik noen, med Fremskrittspartiet i spissen, til stadighet tar opp. Erfaringene fra Storbritannia viser med all tydelighet at alenegang ikke gir mer kontroll, men mindre innflytelse.

Vårt forhold til EU blir enda viktigere i tiden som kommer, og vi er helt avhengig av en regjering som er tett på, sørger for å oppfylle EØS-avtalen og bruker de muligheter vi har for å få innpass, sånn at vi kan gjøre det vi kan for å trygge landet i en utrygg tid.

Martin Virkesdal Jonsterhaug (FrP) [11:29:58]: Det er spennende tider i verden, i Europa og i Norge. Ting snur raskt, og det kommer stadig nye utfordringer som må løses. Energisjokket som har vært de siste årene, og som nå har blitt forsterket av situasjonen i Midtøsten, krever at politikerne snur seg rundt raskt. Jeg merker meg at det her går et skille mellom Norges og Sveriges holdning til det europeiske samarbeidet.

Der den norske regjeringen virker å ha et passivt forhold til EU og kommer med udokumenterte påstander om at flere av avgiftskuttene på drivstoff i Norge kan være ulovlige, har svenskene et offensivt forhold og har forhandlet seg fram til, med tillatelse fra Kommisjonen, å kutte flere drivstoffavgifter under EUs minimumskrav. Jeg tror mange sliter med å forstå hvordan Sverige, som er EU-medlem, kan ha større muligheter enn Norge, som ikke er medlem, til å redusere sitt eget lands avgifter.

Enda mer forundret blir jeg når FrP, i et forsøk på å forstå Arbeiderparti-regjeringens bekymring, ikke får svar på spørsmål om innholdet i dialogen – verken gjennom spørsmål her i salen eller gjennom skriftlige spørsmål. Selv ikke når Fremskrittspartiets søker om formelt innsyn i dialogen Arbeiderparti-regjeringen har med EU om avgiftskuttene, får vi svar. I avslaget framkom det at dialogen hadde bestått av et brev, en såkalt prenotifikasjon, og at resten av dialogen hadde vært muntlig. Hvor mange telefonsamtaler det har vært med byråkratene i Brussel, vet vi ikke. Lengden på samtalene får vi heller ikke vite noe om. Jeg ville trodd at regjeringen hadde tjent på å gjøre Stortinget informert om innholdet i dialogen. Jeg tror det hadde bidratt til å løfte diskusjonen om hvordan vi skal forholde oss til EU og det europeiske samarbeidet, og hvilket handlingsrom vi egentlig har.

I det store og hele virker det som at svenskene er mer framme i skoene og forhandler om tilpasninger, mens den norske regjeringen i mindre grad gjør det. Senest i forrige uke, da Fremskrittspartiet i spørretimen forsøkte å løfte problemstillingen om ulikheter i avgiftsnivåene, valgte landets finansminister å dra en sammenligning med Tsjad framfor å svare på Fremskrittspartiets bekymringer. Jeg tror folk er mer opptatt av at vi på Stortinget sammenlikner oss med land som ligger oss nærme og som er sammenliknbare, ikke land langt unna som er uten velfungerende energisystemer.

Senest i går kunne vi lese at Sverige sier at de har sikret seg tre viktige strømgjennomslag i forhandlinger med EU. Sveriges energiminister sier at forhandlingene ikke over, og at de kan bli bråkete. Jeg skulle ønske at den norske regjeringen også ville bråke litt med EU, på vegne av det norske folket.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:33:05]: Dette har vært en interessant debatt å følge. Trygve Slagsvold Vedum sa innledningsvis at han er interessert i å høre om både fordeler og ulemper med EU, men som så ofte skjer i denne sal: Når fordelene diskuteres, altså når de partiene som er for et norsk EU-medlemskap, som Høyre, tar ordet, har de ivrigste motstanderne av EU for lenge siden forlatt salen, f.eks. Rødt og Senterpartiet.

Utenriksministeren holdt en god redegjørelse, som jeg mener på mange måter oppsummerer situasjonen veldig godt, men også denne gangen er konklusjonen svært langt unna analysen. Den eneste mulige konklusjonen på det utenriksministeren sier, er at vi bør sette i gang en norsk debatt om EU-medlemskap.

Dypest sett handler dette om én ting, og det er å kunne ivareta norske interesser. Det blir, som utenriksministeren også helt riktig påpekte i sin redegjørelse, stadig vanskeligere. Det har å gjøre med utviklingen på EUs side, hvor samarbeidet blir tettere og dypere – det går også raskere – og ikke minst er også omverdenens påvirkning på EU nå av en sånn karakter at EU utvikler EU for dem som har bestemt seg for å være med i EU, og ikke for de landene som har sagt nei både én og to ganger.

Jeg har i mange sammenhenger sagt at EØS-avtalen for Norge nå er både viktigere og mer utilstrekkelig enn noen gang. Den er viktigere fordi det er der vi har vår forankring til det indre markedet. Den er mer utilstrekkelig fordi EØS-avtalen dekker stadig færre av de områdene Norge ønsker et tett samarbeid med EU på. Ikke minst er det også en betydelig utfordring at saker og områder står mellom EØS-avtalen og utenfor EØS-avtalen. Det er altså en fundamental endring av EU som kan komme til å gi en fundamental endring av EØS-avtalen, hvis Island skulle gå videre og gjenoppta medlemskapsdiskusjonene. Jeg mener det er helt riktig av regjeringen å begynne forberedelsene til at vi kan komme i en situasjon hvor vi som er igjen på EØS/EFTA-siden, blir færre og har mindre kraft rett og slett fordi Island eventuelt skulle velge å gå inn i EU.

Det at regjeringen ønsker debatt om EU, finner jeg oppløftende, men jeg finner ikke så veldig mange bevis på det i den politiske debatten. Som utenriksministeren sa i sitt innlegg, ønsker Arbeiderpartiet debatt, men de ønsker ikke å ta initiativ til en medlemskapsprosess. Jeg har gått tilbake til de siste par årenes diskusjoner om dette. Den 3. september 2024, i forbindelse med et stort engasjement på Folkets Hus, i kjølvannet av Letta-rapporten, avviste statsminister Støre blankt å diskutere EU nå. Han sa at dette trenger vi ikke, og at dette ikke var et tema nå.

Den 3. april 2025 hadde Arbeiderpartiet landsmøte. Statsministeren brukte ikke ubetydelig politisk kapital på å nedkjempe et forslag fra Europabevegelsens leder, Trine Lise Sundnes, og andre fylkeslag. Han sa at selv om varsellampene blinker, avviser han en EU-debatt. For ikke lenge siden stemte også Arbeiderpartiet ned et forslag fra Høyre, Miljøpartiet De Grønne og Venstre i Stortinget som ikke ba om annet enn et nytt kunnskapsgrunnlag, slik at vi kan ha en felles plattform å diskutere ut fra. Det ble stemt ned med begrunnelse om at vi ikke trengte det.

Gjennom hele 2024 og 2025 har statsministeren ved flere anledninger sagt, i forbindelse med at han har avlyst en diskusjon om EU i denne stortingsperioden, at vi ikke kan gjøre det fordi den vil være for polariserende. Jeg tror utenriksministeren og jeg er helt enige om at vi trenger en opplyst, redelig og skikkelig debatt om hvordan vi best kan ivareta norske interesser når verden rundt oss endrer seg så kraftfullt som den gjør. I forbindelse med den utenrikspolitiske redegjørelsen utenriksministeren holdt i mars, var også dette tema, nemlig at verden går så fort at det hjelper ikke om vi stopper opp, for endringene skjer rundt oss likevel.

Rune Støstad (A) [11:38:25]: Jeg vil takke utenriksministeren for en viktig og alvorlig redegjørelse, for det er nettopp alvor som må prege denne debatten. Verden rundt oss har blitt farligere og mer uforutsigbar. Handel brukes som pressmiddel, energi brukes som maktvåpen, og demokratiske institusjoner utfordres. Dette påvirker alt fra sikkerhetspolitikk til teknologi, handel og arbeidsplasser. I en slik tid er det én ting Norge ikke har råd til: å stå alene. Derfor må vi styrke samarbeidet med Europa, ikke fordi alt i EU er perfekt, men fordi våre interesser, arbeidsplasser og vår økonomi er tett knyttet til det europeiske fellesskapet.

Norske bedrifter konkurrerer, eksporterer, investerer og skaper arbeidsplasser i et europeisk marked hver eneste dag. Rundt to tredjedeler av norsk eksport går til EU og EØS-området. Over 400 000 norske arbeidsplasser er direkte avhengig av EØS-avtalen og tilgang til det indre markedet. Det handler om industriarbeidsplasser, sjømat langs kysten, maritim næring, teknologibedrifter og eksportbedrifter over hele landet.

Det handler også om framtidens næringer. Det som skjer på Andøya, er historisk. Norge tar en tydelig posisjon innenfor europeisk romfart. Næringskomiteen besøkte tidligere i år Tyskland. Der hadde vi spennende møter med tyske romfartsaktører. Bare i Tyskland skal det investeres for 35 mrd. kr innenfor romfart de neste fem årene. Romfart blir stadig viktigere for Europas sikkerhet, teknologiutvikling og konkurransekraft, og det gir store muligheter for norske miljøer og Andøya.

Det samme gjelder innenfor kritiske råvarer og sjeldne jordarter. Europa må bli mindre avhengig av andre land for å få tilgang til råvarer som er avgjørende for grønn industri, teknologi og forsvar. Nylig besøkte jeg Fensfeltet i Telemark, som har en av Europas mest kjente forekomster av sjeldne jordarter. Feltet kan få stor strategisk betydning for hele Europa. Regjeringen har vedtatt en statlig plan for mineralprosjekter. Det er bra og riktig, for det handler om langt mer enn gruvedrift. Det handler om industriutvikling, forsyningssikkerhet, teknologi og nye arbeidsplasser. Nettopp derfor er det viktig at utenriksministeren er tydelig på at vi må holde orden i eget hus og være en konstruktiv og troverdig partner i EØS-samarbeidet. Alternativet er større usikkerhet og dårligere vilkår for norske arbeidsplasser og norske bedrifter.

Det er lett å glemme hvor mye EØS-avtalen faktisk betyr. Den gir norske bedrifter tilgang til et marked med flere hundre millioner innbyggere. Den sikrer like konkurransevilkår og gjør at norske varer kan selges uten tollmurer. Samtidig jobber regjeringen aktivt for å åpne nye markeder for norsk næringsliv. I næringskomiteen behandler vi nå nye handelsavtaler med Malaysia, Ukraina og Mercosur-landene. Arbeiderparti-regjeringen har også inngått en historisk handelsavtale med India.

Utenriksministeren har helt rett når han sier at skillet mellom sikkerhetspolitikk, handelspolitikk og industripolitikk blir stadig mindre tydelig. Vi ser det i kampen om teknologi, energi, kritiske råvarer og forsyningskjeder. Det handler om nasjonal sikkerhet og europeisk motstandskraft. Her har Norge mye å bidra med. Vi har energi, kompetanse, teknologi, verdensledende maritime miljøer, prosessindustri, romfartsmiljøer og forsvarsindustri, for å nevne noe.

Og ja, vi skal ta vare på kraften vår for folk og bedrifter samtidig som vi skal sikre markedstilgang. Da må vi bygge ut mer kraft og mer nett, og vi må være tett koblet på Europa. Norske bedrifter må ikke havne på utsiden når nye europeiske verdikjeder bygges.

Denne debatten handler også om trygghet for vanlige folk. Når norske eksportbedrifter lykkes, skapes det arbeidsplasser, skatteinntekter og velferd. Det er derfor europapolitikk også er innenrikspolitikk.

Norge er et lite land med en åpen økonomi. I møte med en mer urolig verden trenger vi mer samarbeid med andre land, ikke mindre. Vi trenger et tettere samarbeid om sikkerhet, handel og industri, teknologi, beredskap og demokrati. Våre nærmeste samarbeidspartnere finner vi først og fremst i Europa.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [11:43:37]: Jeg har lyttet til denne debatten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men det ble for vanskelig å holde seg unna, først og fremst fordi jeg synes at den diskusjonen som har vært nå, er litt som å ta en tidsmaskin tilbake til 1994. Jeg må innrømme én ting: Jeg var ikke født i 1994, så jeg vet ikke helt hvordan ting var da, men jeg er ganske sikker på at det var noen yngre versjoner av dem som har stått på talerstolen her oppe, som var der da, som deltok i diskusjonen den gangen, og som sa cirka de samme tingene den gangen også.

Det jeg opplever, og som jeg også tror preger min generasjon i denne debatten, er en helt annen kontekst for hva EU er, hva EU gjør, og ikke minst også når det gjelder vår kobling til det i EØS-avtalen. Når hører på f.eks. Frøya Skjold Sjursæther, fra MDG, eller Jonas Andersen Sayed, fra KrF, i denne diskusjonen, synes jeg de har ganske andre momenter å bidra med inn i debatten. Ja, til og med Martin Virkesdal Jonsterhaug, fra FrP, har det, selv om jeg synes FrP har et veldig forvirrende standpunkt når det gjelder hvordan de forholder seg til EU og til EØS. Jeg tror alle vi representerer en generasjon som opplever verden som et mye farligere sted. Vi opplever klimaendringer som er mer truende og dramatisk enn noen gang før. Vi opplever en mye mer polarisert og kraftigere politisk debatt, og vi opplever dramatisk økende ulikheter.

Jeg tror at utenriksministeren har helt rett: Skal Norge forstå mer av hva som faktisk skjer i EU, trenger vi en bredere tilstedeværelse. Jeg tror Ine Eriksen Søreide har rett i at vi godt kan få mer kunnskap, men jeg tror ikke den kunnskapen kommer i form av én enkeltstående rapport som noen veldig interesserte folk skal lese. Vi trenger en mer aktiv og levende EU-debatt i Norge om hva det betyr for oss. Den viktigste måten vi kan få det på, er ved å være mer til stede i EU.

Det er egentlig grunnen til at jeg er her nå. Arbeids- og sosialkomiteen var nemlig på besøk i Brussel i forrige uke. Da kan det være verdt å spørre seg: Ble jeg mer eller mindre mot EU eller mer eller mindre for EU? Vel, svaret er egentlig ingen av delene. Det viktigste man gjør ved å være Norge der nede, er å lære, diskutere og å ha tilgang til de diskusjonene som EU står i, og som oppleves utrolig fraværende her hjemme. Veldig mange av de politiske debattene vi har her, mangler nyanser og mangler diskusjoner. Vi kommer også veldig sent på banen. Å besøke Brussel gir også konkrete eksempler på gode og dårlige ting som vi kan ta med oss hjem til Norge.

På arbeidslivsfeltet, f.eks., går man nå gjennom en svær trygdekoordinering på tvers av land, som vi i Norge antakeligvis og etter alt å dømme kunne hatt veldig godt å ha vært en del av for ikke veldig mange år siden. Det fikk ganske store konsekvenser at vi her hjemme forsto så lite av rammene for EØS-avtalen.

EU diskuterer demografi og behovet for arbeidskraft i årene framover. Jeg er litt bekymret for at de diskuterer markedets behov for arbeidskraft litt mer enn de diskuterer velferdsstatenes behov for arbeidskraft. Omsorgen for markedene er kanskje litt større i EU, og omsorgen er kanskje litt liten for velferdsstatene våre. Det vi gjør her hjemme, er å sette ned et arbeidsinnvandringsutvalg. Det skal vi jobbe med i arbeidslivskomiteen framover, for vi ser at arbeidslivet påvirkes av at folk jobber på tvers av landegrenser.

Mange i Arbeiderpartiet plasserer meg ofte et godt sted på venstresiden. Jeg er ikke så glad i å bli plassert steder, men jeg lever godt med det. Jeg har allikevel et tvilende ja-forhold til EU-medlemskap. De argumentene har kommet fra en utvikling av EU fram til hva det er i dag, ikke fra en idé om hva det kunne eller burde eller ikke skulle vært. Det handler om at i en klima-, digitaliserings- og forbrukerrettssituasjon er ikke EU lenger bare en markedstilrettelegger, men også en markedsregulator. I diskusjonen om Draghi-rapporten, f.eks., som vi gjerne kunne diskutert i denne sammenheng, om europeiske reguleringer, skulle jeg gjerne stått sammen med den europeiske venstresiden og den europeiske arbeiderbevegelsen, som sier ja til kloke forenklinger, men nei til å bare innføre mer høyrepolitikk i EU. Det er kloke diskusjoner, som jeg tror vi skulle vært en del av.

Uansett tror jeg at denne debatten burde handlet mer om den verdenen vi er en del av. Når USA framover bruker sin makt og innflytelse på i veldig stor grad å bygge ned institusjoner, trenger vi å bygge de andre. Jeg er glad for at utenriksministeren er tydelig på at Norge skal forsvare institusjonene sine, en regelstyrt verdensorden og demokratiene våre.

Trond Giske (A) [11:48:49]: Vi må ha en debatt om EU, sier Høyres leder. Nå har jeg sittet og hørt på henne både i salen og på kontoret, og jeg synes vi har en veldig god debatt om både EU, Europa, EØS og verden for øvrig – det har vi egentlig hatt i veldig mange år. Det er et skille mellom det og å sette i gang en søknad, forhandle i flere år, ha folkeavstemning og kamp om et EU-medlemskap. Når det ikke er flertall i folket, ikke har vært det på mange år, og antakelig heller ikke er flertall i denne salen, er det veldig merkelig å skulle presse fram en EU-prosess. Det bør være forankret i et bredt folkeflertall.

Vi får fortsette debatten om hvordan vi skal forholde oss til den nye virkeligheten i Europa, og utenriksministerens redegjørelse var et godt oppspill til det. Det er store spørsmål: Vi går fra en unipolar til en multipolar verden, fra en sterk europeisk økonomi til at Asia overtar mer og mer, vi har en konvensjonell krig i Europa, store klimaendringer som skal løses, og også populisme. Vi feiret vel også i Norge at Orbán måtte ut av sine kontorer, men vi kan fort få en Bardella i Frankrike eller en Farage i Storbritannia, og det ville jo være langt mer alvorlig enn hvem som styrer Ungarn. Vi må være tøffe mot høyreekstremisme, men også tøffe mot årsakene til det. Hvorfor stemmer arbeidsfolk over halve Europa på høyrepopulistiske partier? Det er fordi de ikke opplever trygghet, økonomisk framgang eller innflytelse. Kanskje er det å flytte makt bort fra folk også et problem i den sammenhengen.

EØS-avtalen er vår hjørnestein i samarbeidet med EU. Det er av og til en litt uhellig allianse mellom ytre ja-side og ytre nei-side, der det sies at et EØS-medlemskap er et EU-medlemskap uten innflytelse, og dermed undergraver man på en måte EØS-avtalen fra begge sider. Den har fungert som et meget godt kompromiss. Vi har sikret næringslivet, bedriftene, markedsadgang, samtidig som vi har sluppet de tingene som noen av oss mener er mest problematisk med et EU-medlemskap.

En ting i redegjørelsen til utenriksministeren stusser jeg litt over, for han sier at vi i handelspolitikken står langt mer alene enn i sikkerhetspolitikken. Vel, det gjør vi på en måte, men vi lager jo en rekke handelsavtaler som er gode for Norge. Fordelen med å stå utenfor EU er nettopp at vi, når vi forhandler med India, Kina, Mercosur, Vietnam, med alle land rundt omkring vi har avtale med, gjør vi det ut fra hva som er norske interesser, viktige norske næringer, og hva som ivaretar norske arbeidsplasser på en god måte. Det er faktisk en fordel og ikke en ulempe ved å stå utenfor EU.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:52:05]: Jeg fikk flere utfordringer, bl.a. fra Jonsterhaug, når det gjelder forskjeller på avgiftslettelse i Sverige og Norge, og det kan det være riktig å besvare litt skikkelig.

Sverige har gitt en midlertidig, generell avgiftslettelse som gjelder alle sektorer samtidig. Man skal ha bedt kommisjonen i EU om tillatelse og fått det, fordi det nå er åpnet for en del slike unntak. Den er derfor ikke statsstøtte, den gjelder generelt. Det Stortinget innførte uten utredning, var jo spesifikt i forhold til sektorer, men også typer drivstoff, f.eks. mineralolje, og ikke naturgass og slikt. Det gir en forskjellsbehandling mellom ulike typer aktører. Da var vår egen mistanke, lenge før noen snakket med ESA, at det kunne utgjøre ulovlig statsstøtte. Ved kontakt med ESA ble det gitt inntrykk av at det også kunne være deres syn.

De kan ikke gi en juridisk endelig konklusjon på det før senere, og for øvrig skal man altså sjekke dette på forhånd. Det er veldig uheldig å gjøre slike ting uten utredning. Det Sverige gjorde, er det altså lov til, vi kunne også ha gjort det, men det var ikke den modellen Stortinget valgte. Det er svaret på akkurat det spørsmålet. Ulovlig statsstøtte er ikke spesielt lurt for noen, for det kan jo også andre bruke på en måte som er uheldig for våre bedrifter. Det er lurt å ha felles regelverk.

Jeg mener Agnes Viljugrein har rett i at en del av disse diskusjonene på mange måter blir en tidsreise, ikke minst må betydningen av kontekst påpekes. Når man f.eks. henter fram handelsavtalen fra 1973, der vi fikk et medlemskap, at den har virket – det gjorde den, den fikk bort veldig mye toll mellom land. Den er der for øvrig fortsatt. Det er bare det at man etter hvert oppdaget at man hadde mange større utfordringer, nemlig at man også trengte felles standarder i et indre marked. Dessuten var dette i en tid hvor konteksten var annerledes. Det var kald krig, men innad i Vesten var det en systematisk nedbygging av toll gjennom bl.a. det som het GATT, som i dag heter WTO. Det var altså en helt annen handelspolitisk ramme, og det er veldig typisk at de som lengter tilbake til gamle tider, ikke ser at den konteksten var ganske dypt forskjellig.

Vedum mener det har gått så mye bedre med USA enn Europa. Det er riktig at de har hatt en raskere økonomisk vekst, men mange europeere, meg inkludert, vil mene at det har kommet med en pris: uten å ha en velferdsstat, uten å ha landbrukssubsidier, uten å ha en fordelingspolitikk. Og selv om EU er full av sosiale utfordringer, er det ikke i nærheten av dem USA har i dag. Det er også en av grunnene, tror jeg, til at vi har hatt den politiske utviklingen vi har hatt i USA. Så hvordan veksten ser ut, betyr også ganske mye for folk.

Erling Sande (Sp) [11:56:10] (ordførar for saka): Det er ingen tvil om at engasjementet for norsk skule er høgt her i salen. Det er bra. Mange av initiativa som blir handsama i utdanningskomiteen, viser dette. Det skulle også berre mangle, gitt kor mykje det betyr for samfunnet vårt at vi har en skule med dyktige lærarar og ein skulekvardag der elevane opplever meistring og læringslyst.

Det forslaget vi behandlar, tek opp fleire viktige problemstillingar i norsk skule. Det handlar om læraryrket sin attraktivitet, det handlar om elevane si læring, og det handlar om korleis skulekvardagen er organisert. Eg vil takke forslagsstillarane for å ha løfta denne viktige tematikken og også takke komiteen for eit godt samarbeid om dei spørsmåla som er tekne opp. Eg legg til grunn at partia gjer greie for sine syn i saka, så vil eg gjere greie for Senterpartiet sin politikk knytt til dei ulike forslaga.

Senterpartiet deler mykje av den uroa som er for utviklinga i skulen. Mange lærarar opplever høgt arbeidspress, mykje rapportering og mindre tid til oppfølging av elevane. Samtidig veit vi kor viktig dei fyrste skuleåra er for vidare læring.

Det skal ikkje vere slik at rapporteringskrav og skjemavelde i praksis skal stele tid lærarane kunne brukt med elevane. Dette er ei utfordring som dels knyter seg til eit testregime i skulen vi heldigvis er i gang med å rydde opp i, men det er ikkje aleine nok. Vi må ha tillit til fyrstelinja vår. Lærarane må sleppe å bruke mykje tid på oppgåver som ikkje knyter seg til elevane si læring.

Når det gjeld dei konkrete forslaga, meiner Senterpartiet at spørsmål om lønn og arbeidstid høyrer heime i partssamarbeidet, ikkje i eit enkelt representantforslag. Det er eit syn vi deler med dei fleste av partia i salen. Vi må heller ikkje detaljstyre lærarane sin kvardag knytt til nærvær eller vedta enkelte løyvingsaukar til kommunane utan å sjå på heilskapen knytt til dei frie inntektene kommunane får. Kommunane bruker til dømes eigne midlar i hovudsak til å kjøpe inn fysiske lærebøker. Difor er Senterpartiet usamd med forslagsstillarane i at meir pengar må øyremerkast for at nettopp det skal skje.

Senterpartiet er òg oppteke av at dei yngste elevane må få meir rom for leik, rørsle og praktisk læring. Vi ser at seksåringane i dag møter ein skulekvardag med for mykje stillesitjing og teori. Difor må vi sjå på å utforme eit betre opplegg for skulekvardag for dei yngste elevane våre. En god skulestart er avgjerande for utviklinga vidare i skuleløpet, særleg for dei yngste i sitt kull.

Med det tek eg opp forslaga Senterpartiet er ein del av.

Julia Eikeland (A) [11:59:15]: Arbeiderpartiet deler målet om en skole der lærerne har tid til elevene, og der de yngste elevene får en trygg og god start på skoleløpet. Derfor har regjeringen varslet endringer i skolehverdagen for de yngste, og Utdanningsdirektoratet har også fått i oppdrag å se på fag- og timefordelingen og hvordan man kan sikre en bedre overgang fra barnehage til skole.

For Arbeiderpartiet er det viktig med mer lek og fysisk aktivitet i de første skoleårene, samtidig som vi prioriterer det aller viktigste faginnholdet og elevenes grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning.

Arbeiderpartiet er som kjent ekstremt opptatt av en bedre balanse mellom bok og skjerm i skolen. Vi mener det over flere år har vært en ukritisk digitalisering av norsk skole. Vi er opptatt av at skjerm på ingen måte skal dominere undervisningen, og særlig av at det må være varsom bruk for de yngste elevene. Derfor er flere fysiske lærebøker og en mer bevisst bruk av teknologi utrolig viktig. Sammen med våre rød-grønne venner har Arbeiderpartiet øremerket penger til innkjøp av trykte lærebøker de siste årene.

Samtidig mener Arbeiderpartiet at spørsmål om lærernes arbeidstid og lønn er noe som hører hjemme hos partene i arbeidslivet. Selv om Arbeiderpartiet deler flere av intensjonene i representantforslaget, mener vi likevel at forslagene ikke er riktig vei å gå. På denne bakgrunn vil Arbeiderpartiet stemme mot disse forslagene.

Monica Molvær (H) [12:01:26]: La meg først takke KrF for å løfte fram flere viktige utfordringer i skolen. Hvordan vi organiserer skolehverdagen og ivaretar lærerne våre, er avgjørende i alle spørsmålene i utdanningspolitikken, og også hvordan vi skal gi alle barn de beste mulighetene for framtiden.

For Høyre har det hele tiden vært viktig at lærerne skal få være lærere. De skal få bruke mer tid på elevene og mindre tid på unødvendig byråkrati. Samtidig må flere få muligheter til etter- og videreutdanning gjennom hele yrkeslivet.

Diskusjonen om skoledagens lengde er også viktig, men store endringer må bygge på kunnskap og ikke bare gode intensjoner. Flere av forslagene fra KrF handler dessuten om forhold som naturligvis hører hjemme hos partene i arbeidslivet, slik som lønnsvilkår og organisering av arbeidshverdagen. Dette er ikke nødvendigvis spørsmål som Stortinget skal detaljstyre.

Høyre er også skeptisk til store systemendringer uten grundige utredninger som har et tydelig kunnskapsgrunnlag. Per i dag finnes det begrenset forskningsmessig belegg for at forslagene som er fremmet her, vil gi bedre læring. Samtidig pågår det flere utredninger og prosesser på dette feltet allerede, så vi må vente på kunnskapen før vi kan ta beslutninger for framtiden.

Når det gjelder forslaget om flere fysiske lærebøker, vil jeg vise til at Stortinget allerede har bedt regjeringen om å gjennomgå ordningen for innkjøp av læremidler for å sikre at den faktisk gir flere bøker i skolen. Skolen skal gi barn og unge kunnskap, trygghet og muligheter. Da må vi være varsomme med å vedta store endringer uten å vite med sikkerhet hva slags konsekvenser de får.

Vi synes egentlig at alle forslagene som fremmes her, har gode intensjoner hver for seg, men når det først er snakk om kortere skoledager, høyere lærerlønninger og mer tid til å følge opp elevene på skolen, er jo egentlig forslagene litt motstridende sett i samme sammenheng, selv om de hver for seg har veldig gode intensjoner.

Høyre vil derfor stemme mot disse forslagene og tenker at vi heller må komme tilbake til det som allerede er på vei til Stortinget.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [12:03:50]: Norsk skole står i en spenning som mange elever, lærere og foreldre kjenner på hver eneste dag. På den ene siden har vi høye ambisjoner for hva skolen skal levere, og på den andre siden ser vi mange utviklinger på én gang som bekymrer.

Forslaget vi diskuterer, treffer noen helt sentrale spørsmål: kvaliteten i opplæringen, hvordan elevene har det, og hvordan vi sørger for at skolen er en god arbeidsplass. Det er viktig. Samtidig er forslagene i saken stort sett dekket av arbeid som allerede pågår, som krever grundig utredning, eller som griper inn i det som ligger til partene i arbeidslivet å bli enige om.

For SV er det helt grunnleggende at vi ikke kan vedta oss fram til en bedre skole ovenfra uten å ha med lærerne og partene i arbeidslivet. Lønn og arbeidstid er tariffspørsmål. De skal ikke avgjøres her i salen.

Men det er klokt at vi diskuterer utfordringene. Vi har fått en skole der detaljstyring av lærerne som fagpersoner har gått altfor langt, og der testing, måling og teori har fått for stor plass, særlig for de yngste. Resultatet er en mer stillesittende skolehverdag og mindre rom for det de minste barna trenger: lek. Seksårsreformen skulle gi skolestarterne en mykere overgang, et førskolepreg med rom for frilek og utforskning. I stedet ser vi at frileken presses ut og erstattes av voksenstyrte aktiviteter, tidlig fokus på bokstavinnlæring og ferdigheter som kan testes, og prøver. Det er ikke bra, verken for motivasjonen, læringen eller utviklingen til barna våre.

SV mener vi må ta dette på alvor. Barn lærer ikke ved bare å sitte stille og høre på. De lærer gjennom lek, gjennom å prøve og feile, gjennom å være i bevegelse og gjennom samspill med andre.

Denne saken handler også om lærernes vilkår. Altfor mange lærere opplever i dag en arbeidshverdag preget av detaljstyring, rapportering og tidspress. Tiden som skulle ha gått til elevene, går i stedet til skjemaer, dokumentasjon og oppgaver som ligger langt fra kjerneoppgaven. Når læreren får mindre tid til eleven, går det ut over både læring og trivsel, og når arbeidspresset øker og handlingsrommet blir mindre, svekkes også motivasjonen i yrket.

Derfor er det en viktig prioritering for SV å redusere det statlige styringstrykket i sektoren. Vi må gi lærerne mer tillit, mer faglig handlingsrom og mer tid til det som er viktigst, nemlig elevene.

SV har høye ambisjoner for innholdet i skolen. Elevene skal lære, mestre og trives, og læringen må skje på en måte som er tilpasset alderen og gir motivasjon for læring – mer lek, mer fysisk aktivitet og mindre av det som for mange oppleves som for teoritungt. Det er på høy tid å ta en evaluering av seksårsreformen på alvor. SV mener at vi må gjøre store endringer for de minste barna. Derfor foreslår vi å utrede et tydeligere overgangsår mellom barnehage og skole, et førskoleår der lek, nysgjerrighet og trygghet står i sentrum. Med det tar jeg opp de forslagene i saken som SV er med på.

Hege Bae Nyholt (R) [12:07:02]: Norsk skole har et problem, ikke fordi lærerne ikke gjør jobben sin, eller fordi elevene ikke vil lære. Problemet er at vi har fått et system som i for stor grad styrer lærerne og måler elevene, et problem som overser det viktigste: tid og relasjoner – helt essensielle grunnsteiner for trygge elever og læring.

For det første: Vi må gi de yngste barna en bedre start. Evalueringen av seksårsreformen var tydelig: Det er blitt for lite lek og for mye stillesitting, teori og voksenstyrte aktiviteter. Barn lærer gjennom lek, utforsking og bevegelse. Det er derfor lek har overlevd evolusjonen. Barn har lekt seg til å bli voksne gjennom alle tider, i alle verdens kriker og kroker. Derfor mener Rødt at første klasse må bli mer skoleforberedende enn skole, med mer frilek, fysisk aktivitet og praktisk-estetiske fag. Dette skaper trygge og veltilpassede unger.

Jeg må minne om at barn ikke er til for skolens skyld. Skolen er til for barna. Skolen skal ikke svekke hverken motivasjon, mestring eller læring – tvert imot: Vi skal styrke det. Det er dette som er virkelig ambisiøst. Det handler ikke om å senke ambisjonsnivået, men om å legge grunnlaget for livslang læring.

Til dem som påstår at det ikke er belegg for å si at redusert timeantall vil gi bedre resultater, vil jeg si at det er på tide å snu bevisbyrden. Hvor er forskningen som viser at unger som sitter stadig lenger på skolebenken med en stadig større andel teoritung undervisning, lærer bedre? Det var kanskje nå det hadde vært fint å kunne vise til noen nasjonale kartleggingsprøver som kunne underbygge en sånn påstand. Jeg vil ikke være med på å ta fra ungene siste rest av lek og fritid, det skal i hvert fall ikke være mitt ettermæle.

Til sist vil jeg si noe om forslagene om å vedta arbeidsforholdene til lærere her inne. Spørsmål om lønn og arbeidstid skal ikke avgjøres av Stortinget alene – det er en del av den norske modellen, der partene i arbeidslivet forhandler fram løsninger. Å late som om politikerne kan «vedta» bedre arbeidsvilkår over hodet på lærerne, er uklokt – og på grensen til respektløst.

Dette handler i bunn og grunn om retning. Skal vi ha en skole som styres av måltall, testing og kontroll, eller en skole som bygger på tillit, faglighet og barnas behov? Rødt velger det siste. Vi vil ha mindre byråkrati, mer tid til eleven og en skolehverdag der barn får være barn – også i første klasse. Det er ikke radikalt. Det er rett og slett nødvendig.

Joel Ystebø (KrF) [12:10:00]: Har Norge blitt så rikt at vi undergraver framtidsutsiktene våre, spurte det britiske magasinet The Economist nylig, og de viste bl.a. til norsk skole. Faktum er i hvert fall at vi har brukt milliarder på å gjøre skolen to år lenger, uten at barna lærer mer. Tvert imot har læringen falt til bunns i Norden, og til og med midt på treet i OECD.

Milliarder brukt på lange skoledager har gått ut over lærernes vilkår og midler til helt nødvendige trykte lærebøker. OECD har vært krystallklare på at læring ikke avhenger av lange dager, men av kvalitet i undervisningen. Kvalitet avhenger av å rekruttere, beholde og utvikle dyktige mennesker og gi disse menneskene gode muligheter til å arbeide utenfor klasserommet, sier OECDs utdanningsdirektør.

25 år etter skoleforliket har lærerlønningene stagnert og havnet på et bunnivå i OECD sett opp mot yrker med tilsvarende utdanning. Siden 2015 har det vært en kraftig vekst i offentlige utgifter i Norge, men lønningene til barneskolelærere har falt med 2,8 pst. reelt mens OECD-snittet viser en vekst på 14,6 pst.

Norske barneskolelærere har den lengste undervisningstiden i Norden. De løper fra time til time, uten å få fulgt opp elevene godt nok eller å få nok tid til å forberede undervisningen. Norske politikere liker gjerne å snakke pent om skolen, særlig når det er valg. Læreryrket må bli mer attraktivt, sier de, eller de sier at lærerne må få mer tid, elevene trenger trykte lærebøker, osv. Men vil de virkelig gjøre det de sier? Nei – handlingslammelsen er total. Ikke ett annet parti enn KrF stemmer for forslagene i dag, som er basert på OECDs faglige råd og lærernes dyrekjøpte erfaringer. Mange av de samme politikerne vil da altså bruke 35 mrd. kr på å subsidiere flytende havvind, som aldri kommer til å bli lønnsomt, men de er knapt villige til å bruke én krone ekstra på å styrke læringen i skolen, til tross for at dette kanskje er den mest lønnsomme samfunnsøkonomiske investeringen av dem alle.

Det verste er at høyere lønn og mer kontaktlærertid langt på vei allerede kunne ha blitt finansiert ved å innføre kortere skoledager, slik PISA-stjernene Finland og Estland har gjort. Det handler om å bruke ressursene bedre og mer effektivt, men flertallet sier altså nei. Da har vi kanskje blitt for rike og mistet gangsynet.

Jeg tar dermed opp forslagene fra KrF, og vil subsidiært stemme for forslagene nr. 2 og 3.

Guri Melby (V) [12:13:18]: Jeg har lyst til å starte med å gi ros til KrF for å ta opp et veldig viktig tema, og også for å levere gode forslag som handler om nettopp å sikre det som er aller viktigst i skolen, nemlig gode lærere. Nøkkelen til at ungene våre skal både lære det de skal og trives og utvikle seg på den måten de gjør, er at vi får noen av de flinkeste ungdommene våre til å søke seg til lærerutdanning og til å bli lærere, og ikke minst forbli i yrket.

Da vet vi at det er veldig mye som er viktig. Lønn betyr noe. Vi vet også fra samtaler med lærere og fra innspill fra forbundene deres at det viktigste for dem ofte er ressurssituasjonen i skolen, det å ha tid nok til å følge opp hver enkelt elev. Derfor har f.eks. økt kontaktlærertid vært en viktig sak for Venstre tidligere – det at hver enkelt kontaktlærer får mer tid til å følge opp elevene sine. Det er også forslag vi i Venstre har fremmet i denne sal, dessverre uten å få flertall for det.

Noe annet som mange lærere er frustrert over, er det statlige styringstrykket, som kommer i veldig mange ulike former – alt fra økt byråkrati, rapporteringskrav og detaljstyring til stadig nye pålegg og forventninger om ting man mener at skolen skal løse. Dette gjør arbeidshverdagen veldig krevende og tar fokus vekk fra det som lærerne ofte opplever som kjerneoppgaven sin, nemlig det å følge opp elevene, det å drive med undervisning, det å snakke med elevene, det å snakke med foreldrene – og alt dette. Derfor er jeg veldig glad for at vi er flere partier som støtter forslaget om å redusere det statlige styringstrykket i skolen. Av alle forslagene i denne saken er dette noe vi i denne salen kan gjøre noe med og endre på, og jeg håper også regjeringen ser at det er mange partier som støtter det.

Jeg har også lyst til å bruke denne anledningen til å varsle om en endret stemmegivning fra Venstre når det gjelder forslag nr. 5, fra KrF, som handler om å gi lærerne mer tid og fleksibilitet gjennom å ha færre obligatoriske møter og redusert bundet tid på skolen. Jeg mener det er et viktig forslag. I en tid da stadig flere arbeidstakere opplever økt fleksibilitet, økt mulighet for hjemmekontor og økt mulighet til å jobbe der de vil, har lærerne fått stadig mindre fleksibilitet. Jeg tror dette er viktig rett og slett for å øke yrkets attraktivitet og sikre at det er mulig for flere både å bli og forbli lærere. Så vi ønsker å stemme for forslag nr. 5 fra KrF i denne saken.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:16:15]: Aller først vil jeg for ordens skyld komme med en presisering. I en replikkveksling om representantforslaget angående nasjonale prøver og kartleggingsprøver, som var til behandling tirsdag i forrige uke, ga jeg uttrykk for at Skeiane ungdomsskole i Sandnes ikke bruker nasjonale prøver for å kartlegge elevenes leseferdigheter. Det medfører ikke riktighet. Nasjonale prøver er obligatoriske og gjennomføres naturligvis også ved den nevnte skolen, som på alle andre norske skoler. Prøvene skal gi kunnskap om elevenes grunnleggende ferdigheter, bl.a. i lesing, og utgjør en av flere kilder til informasjon. Målet er å utvikle læringsstøttende prøver, sånn at disse i større grad enn i dag skal støtte lærernes faglige pedagogiske arbeid. Det jeg mente å si, var at Skeiane ungdomsskole ikke begrenser seg til nasjonale prøver i sitt arbeid for å øke leseferdighetene, men at de gode resultatene til skolen er en konsekvens av målrettet, strukturelt arbeid med en rekke ulike innsatsfaktorer.

Jeg er glad for at forslagsstillerne løfter viktigheten av kvalitet i skolen og den avgjørende rollen lærerne har for dette. Partene i skolen, lokale og nasjonale utdanningsmyndigheter har et felles ansvar for å sikre at lærerne har gode rammer for å gjøre sitt viktige oppdrag.

Regjeringen har gjort flere tiltak for å bedre lærerens arbeidshverdag, og la meg nevne noen. Vi har for det første endret reglene i opplæringsloven både ved å styrke lærernes posisjon i klasserommet og deres rett til trygghet i arbeidshverdagen sin. I 2026 brukte regjeringen nærmere 2,8 mrd. kr på kompetanseutvikling for ansatte i barnehage og skole. Rekordmange kommuner får nå tilført midler til å styrke arbeidet med skolemiljø gjennom ordningen med skolemiljøteam. Sammen med partene har regjeringen laget en rekrutteringsstrategi for å få flere til å søke seg til læreryrket, og nå ser vi at trenden har begynt å snu: Flere vil bli lærere. Når det gjelder konkrete lønns- og arbeidstidsspørsmål for lærerne, er dette imidlertid forhold som må håndteres innenfor rammen av partssamarbeidet.

Forslagsstillerne peker på flere negative utviklingstrekk i norsk skole gjennom mange år. La det være sagt: Regjeringen deler disse bekymringene. Derfor har vi tatt viktige politiske grep for å bedre skoleresultatene og få til høyere motivasjon og bedre trivsel. Og la meg være helt tydelig: Vi er langt fra ferdig.

Den ukritiske digitaliseringen som forslagsstillerne viser til, skal ta slutt. Altfor mange elever har gjennom mange år blitt utsatt for distraksjoner fra digitale enheter. Vi har allerede fått mobilen ut av klasserommet, og vi endrer nå læreplanene. Fra 1. august skal skolene være særskilt varsomme med bruk av skjerm for alle 1.–4.-klassinger.

Selv om det er kommunene som har ansvar for at elevene har nødvendige læremidler, har regjeringen over flere år prioritert øremerkede midler til innkjøp av fysiske lærebøker. Det gir bedre balanse mellom bok og skjerm. Vi har også startet et arbeid med å endre skolehverdagen for de yngste. La meg også minne om viktigheten av meldingen om en mer praktisk skole, hvor vi har tatt flere grep for å sikre en variert og aktiv opplæring.

Julia Eikeland (A) [12:24:39]: Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Selv om partiene er uenige om enkelte ting, er det positivt at så mange står sammen om viktige problemstillinger knyttet til kunstig intelligens i skolen.

Over flere år har «Big Tech» fått for stor innflytelse i norsk skole. Derfor har Arbeiderpartiet tatt tydelige grep og et tydelig oppgjør med den ukritiske digitaliseringen vi har sett, med for mye skjermbruk og en uregulert bruk av kunstig intelligens i klasserommet. Det handler ikke om å være mot teknologi, men det handler om å ta styringen over den og anerkjenne at det er barnets beste og læring som skal komme først.

Derfor er det også positivt at Høyre nå beveger seg i samme retning. Jeg synes oppriktig det er bra at flere partier erkjenner utfordringene med økt skjermbruk og behovet for tydeligere regulering av KI i skolen. For ikke lenge siden ville Høyre knapt bruke ordet skjerm i skoledebatten. Det er bra at også Høyre endelig kommer etter i denne saken, men det var også på høy tid.

Når vi ser på forslagene om kunstig intelligens som kommer fra Høyre her, er det i stor grad forslag det allerede er politisk enighet om. Flere av forslagene er regjeringen allerede i gang med. Derfor opplever jeg at Høyre først og fremst beskriver en utvikling som allerede er i gang. For Arbeiderpartiet blir det derfor helt uproblematisk å stemme for disse forslagene.

I en tid med fallende skoleresultater har vi ikke tid eller råd til å være naive om kunstig intelligens i skolen. Hvis teknologien og kunstig intelligens er med på å svekke læringen, kritisk tenkning og evnen til å jobbe selvstendig, ja, da må politikerne tørre å sette noen grenser. Særlig når det gjelder de aller yngste, er man nødt til å være varsom. Dette er årene der barn først og fremst skal lære seg helt grunnleggende ting som å lese, skrive og regne, men også å utvikle konsentrasjon, kritisk tenkning og evnen til å jobbe selvstendig. Barn lærer ikke best av å få svarene servert, de lærer av å jobbe seg fram til dem.

Skolen skal selvfølgelig ruste elevene for framtiden. Elevene skal også, senere i skoleløpet, lære å bruke kunstig intelligens på en god måte. Men aller først er det viktig at de lærer å tenke selv, lærer å skrive selv og lærer å feile, for det er nettopp i det arbeidet den ordentlige læringen skjer.

Line Marlene Haugen (FrP) [12:27:48]: Fremskrittspartiet deler bekymringen for juks og for at KI kan svekke både læring og tillit til vurderingssystemet vi har i skolen, men det som bekymrer meg minst like mye, er politikere som virker å tro at løsningen i skolen bare er å trekke seg unna utviklingen, som om kunstig intelligens er en uvelkommen gjest som forsvinner dersom vi bare trekker ut stikkontakten og finner fram skrivebøkene i kjelleren, for det toget har gått for lengst. KI er allerede en stor del av elevenes hverdag, av arbeidslivet og av samfunnet rundt oss, og da mener jeg det blir direkte uansvarlig dersom skolen ikke skulle ta del i ansvaret for å lære elevene hvordan teknologien faktisk skal brukes. Hvis ikke skolen skulle lære dem det, hvem skulle da ta det ansvaret? Er det TikTok, Snapchat eller tilfeldige algoritmer som skulle ta den jobben? Skolen skal ruste elevene for det livet de faktisk skal ut i, og nettopp derfor trenger vi heller å gi lærerne tillit, kunnskap, kompetanse og ressurser som de kan bruke på gode og læringsfremmende måter. Brukt riktig kan KI være et fantastisk verktøy. Selv har jeg sett elever bruke KI til både idéutvikling, refleksjon og læring, og for elever som strever med språk, skriving eller organisering, kan dette være forskjellen på avmakt og mestring, på hjelpeløshet og selvstendighet. Å gjøre KI til hovedproblemet i skolen er etter mitt syn å kjempe gårsdagens krig. Målet må ikke være et KI-fritt klasserom. Målet må være at elevene lærer å bruke ny teknologi for å lære mer, tenke selv og mestre samfunnet de faktisk skal ut i. Med det tar jeg opp forslaget Fremskrittspartiet er med på i innstillingen.

Monica Molvær (H) [12:30:14]: – Det blir meningsløst, det vi holder på med; vi får ikke gjort jobben vår. – Det sa norsklærerne da Høyre besøkte Horten videregående skole. De beskrev en skolehverdag der tilliten mellom elev og lærer er i ferd med å slå sprekker, der lærerne ikke lenger vet om teksten som leveres, faktisk er skrevet av eleven selv, der elevene mistenker hverandre for juks, og der norskferdighetene svekkes.

Vi må tørre å stille oss spørsmålet: Har vi gjort den samme feilen en gang til? Først lot vi skjermen flytte inn i skolen uten å vite nok om konsekvensene det hadde for læring, konsentrasjon og lesing. Nå er vi på vei til å gjøre samme feil med kunstig intelligens, og vi må sette på nødbremsen.

Kunstig intelligens kommer til å bli en del av framtidens arbeidsliv. Selvsagt skal skolen være med og forberede elevene på det, men det er naivt å tro at elever automatisk blir bedre rustet for framtiden bare fordi de åpner ChatGPT i klasserommet. For å bruke slike verktøy må man kunne noe selv som utgangspunkt. Man må kunne lese, skrive, tenke kritisk og fordype seg over tid og ha konsentrasjon. Akkurat nå blir dette vanskeligere. Norske elever sliter mer med konsentrasjon, og universiteter varsler om studenter som ikke orker å lese lengre tekster. Samtidig vet vi mer om hvor viktig det er med grunnleggende lese- og skriveferdigheter og tilgang til fysiske lærebøker. Alarmklokkene lyser, og det varsler også dårligere resultater i skolen. Det krever at vi viser handling.

Kunstig intelligens kan være et nyttig verktøy, men et verktøy skal aldri erstatte læring. Det kan aldri erstatte øving, fordypning og den mestringsfølelsen som kommer av faktisk å klare noe selv. Derfor trenger vi tydelige rammer for bruk av kunstig intelligens i skolen. Vi må diskutere hva slags alderstrinn det hører hjemme i, hvordan vi kan bruke det, og hvordan vi kan sikre at lærerne har verktøyet de trenger for å avdekke juks og beskytte læringen, som er det aller, aller viktigste her.

Jeg synes denne saken er for viktig til at Arbeiderpartiet skal by opp til en dans med «velkommen etter»-retorikk. Når man har sittet med ansvaret for skolepolitikken i så mange år i regjering, er det faktisk regjeringen som ikke har tatt ansvaret, og vi er veldig glade for at regjeringen nå følger etter med Høyres forslag som er fremmet her i salen.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [12:33:01]: Kunstig intelligens er allerede her: i klasserommet, midt i vurderingene, midt i elevenes hverdag. Spørsmålet er ikke om vi skal forholde oss til KI i skolen. Spørsmålet er om vi tar styring, eller om vi lar store teknologiselskaper få kontroll.

I dag ser vi hva som skjer: Mistanken om juks øker, tillit til karakterer utfordres, og lærere og elever står i en situasjon hvor reglene er uklare, og forskjellene mellom skoler blir større. For mange steder tas elevene heller ikke med på råd når reglene om KI skal lages. Det mener SV er uholdbart.

Vi må ha vurderinger i skolen som faktisk måler det elevene kan. Det betyr at vi både må forhindre juks og samtidig utvikle nye måter å vurdere på, for hvis verktøyene endrer seg, må også vurderingen gjøre det. Løsningen er ikke å føre en gammeldags skolepolitikk der elevene sitter innelåst med blyant og papir og skriver stil.

Samtidig handler dette om rettferdighet. I dag er det for stor variasjon i hvordan KI brukes i skolen. Det betyr at elevers muligheter blir forskjellige, avhengig av hvilken kommune eller skole de går på. Lærere og skoler skal ikke overlates til seg selv med vanskelige vurderinger uten gode og tydelige verktøy og retning. Derfor trenger vi tydeligere nasjonale rammer.

Samtidig, og det er viktig: Dette må ikke bli detaljstyring som binder lærerne på hender og føtter. Tvert imot: Vi må kombinere klare regler med tillit til lærernes faglige skjønn. Det er lærerne som kjenner elevene, og som vet hva som virker i klasserommet. En lærer som kjenner elevene sine og kan følge med på deres utvikling hele skoleåret, er også mye bedre til å vurdere hva eleven kan enn eksterne sensorer som bare kan se et bruddstykke.

For SV er føre-var-prinsippet avgjørende, særlig for de yngste barna. Som andre har vært inne på tidligere, er de første skoleårene sentrale i å lære å lese, skrive og regne, men det handler også om å utvikle konsentrasjon, selvstendighet og evnen til å skape egne ideer. Hvis vi slipper KI-verktøy inn for tidlig, risikerer vi at teknologien gjør jobben elevene selv skal lære å mestre, eller at elevene ikke lærer å mestre teknologien. Derfor må vi være varsomme.

Samtidig skal vi ikke snu ryggen til teknologien. KI kan være et godt verktøy om det blir brukt riktig. Det kan støtte læring, bidra i skriveprosesser og gi hjelp til elever som trenger det, men da må elevene lære å bruke den klokt, kritisk og ansvarlig. Derfor foreslår SV tydelige og alderstilpassede nasjonale retningslinjer med krav, ressurser og kompetanse – ikke bare gode råd.

Kunstig intelligens kommer ikke til å forsvinne, men vi kan styre hvordan den skal brukes. SV mener vi må ta den styringen: for elevenes læring, for rettferdigheten i skolen og for tilliten til utdanningssystemet.

Erling Sande (Sp) [12:36:07]: Kunstig intelligens grip inn i samfunnet vårt i eit høgt tempo. I skulen kan det gje nye moglegheiter for læring, men det skapar òg nye utfordringar knytt til vurdering, rettferd og tillit. Det er ei utfordring dersom lærarane ikkje kan vere heilt trygge på at prøveresultata byggjer på elevane sitt eigenarbeid og ikkje er ferdiglaga KI-svar. Det er heller ikkje enkelt å avdekkje juks, unngå juks eller sikre tilliten til læringsresultat med mindre vi i denne salen òg tek grep. Når grunnlaget for karaktersetjing blir uklart, utfordrar det tilliten til heile vurderingssystemet i skulen.

Difor meiner Senterpartiet det er avgjerande å sikre trygge vurderingssituasjonar. Vi støttar difor forslaget om ein nasjonal, trygg nettlesar som kan brukast i prøver og eksamen. Det er eit nødvendig tiltak for å sikre rettvis vurdering og lik praksis over heile landet.

Samtidig er det ikkje nok med tekniske løysingar åleine. Vi må òg prioritere vurderingsformer som i større grad gjer eleven i stand til å vise kunnskapen sin, utan at kunstig intelligens kan påverke resultata.

Vi treng òg tydelege og alderstilpassa retningsliner for bruk av kunstig intelligens i skulen. I dag er det store ulikskapar mellom skular og mellom kommunar, og det er heller ikkje rett at heile dette ansvaret skal liggje på den enkelte skule eller den enkelte kommune. Difor meiner Senterpartiet det er behov for sterkare nasjonal støtte, samtidig som vi ivaretek lærarane sitt profesjonelle skjønn.

Med Stortinget sin klare marsjordre på desse sakene her i dag er det viktig at regjeringa følgjer opp slik at vi kan ivareta tilliten og truverdet knytt til vurderingssystemet i skulen generelt og særleg i karakterfastsetjinga.

Guri Melby (V) [12:38:23]: De utfordringene denne saken tar opp, mener jeg viser veldig mye av kompleksiteten knyttet til det å drive skole og ikke minst også det å være lærer. Man må hele tiden forholde seg til at verden forandrer seg, til at vi får ny teknologi og nye muligheter, som endrer hverdagen vår både generelt og ikke minst også i skolen. Det understreker også betydningen av at vi har lærere med høy kompetanse, lærere som har lyst til å lære seg nye ting, og som greier å forholde seg til at verden forandrer seg.

Veldig mye av dette løser egentlig lærerne selv. Mange er kjempeflinke til både å teste ut nye ting, lese seg opp, studere, ta nye fag og finne ut av hvordan dette kan implementeres i skolehverdagen på en god måte. Likevel er det ingen tvil om at KI setter skolen på prøver som er vanskelig for den enkelte lærer å løse, og som vi trenger å løse i fellesskap. Mye av det handler om vurdering. Veldig mange lærere har uttrykt stor frustrasjon over at de føler de blir mer detektiver og politi enn en som skal lære elever grunnleggende ferdigheter. De har ikke lyst til å bruke tid på å jakte etter spor av juks, de vil heller bruke tiden sin på læring.

Så langt har regjeringen brukt veldig lang tid på å gi lærerne de verktøyene de faktisk trenger for å regulere bruken av KI i sitt klasserom. Derfor er jeg veldig glad for at det er et veldig bredt flertall i komiteen for å få fortgang i å få innført disse verktøyene. For Venstres del har det vært viktig å framheve at dette med sikker nettleser ikke bare er nødvendig i vurderingssituasjoner, men også i undervisningssituasjoner, nettopp fordi læreren selv må kunne bestemme i hvor stor grad man skal bruke disse verktøyene eller ikke, og elevene må kunne være forberedt på de vurderingssituasjonene som kommer.

Som flere har vært inne på: Dersom vi ikke tar grep og gir lærerne muligheten til å ta kontroll, risikerer vi at hele vurderingssystemet vårt blir undergravd, og at tilliten til de karakterene elevene har med seg, blir mindre, noe som er en viktig del av utdanningssystemet vårt.

Jeg tror også det er viktig å understreke at dette ikke er hele debatten om KI i skolen. Dette handler først og fremst om vurdering, men det er også viktig at vi har en debatt om hva slags plass KI skal ha i skolen. Jeg håper vi kan ha den debatten uten at vi nødvendigvis trenger å havne i den ene eller andre grøfta. Vi trenger absolutt ikke forby det i skolen. Elevene må lære seg å bruke dette som et verktøy, men de må også lære seg å tenke uten dette verktøyet.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:41:19]: Jeg vil starte med å gjenta at jeg er glad for den brede oppmerksomheten om denne tematikken. Jeg opplever at vi på tvers av de politiske skillelinjene i denne salen er ganske enige. Selv om vi alle er utålmodige etter å få på plass gode løsninger, vil jeg understreke at påstander om at jeg og regjeringen har vært passiv og venter på at skolene selv må rydde opp, ikke stemmer.

La meg oppsummere hva regjeringen har gjort av endringer i dagens eksamenssystem: Ingen fag har åpent nett. Forberedelsesdelen er med få unntak borte fra sentralt gitt eksamen. Det er gjort en stor innsats med å redusere antall tillatte hjelpemidler under eksamen, fra rundt 150 til nå rundt 15. Alle heldigitale eksamener skal gjennomføres i sikker nettleser fra våren 2027.

Men: Skolen er mer enn eksamen. Komiteen fremmer et forslag om å utvikle en sikker nettleser som kan brukes til å gjennomføre skriftlige vurderinger gjennom hele året. Jeg er kjent med at flere skoler allerede benytter ulike såkalte sikre nettlesere. Nettleseren Utdanningsdirektoratet bruker til eksamensgjennomføring, har en åpen kildekode. Likevel er jeg enig i behovet for å vurdere om en mer enhetlig praksis er hensiktsmessig og vil følge opp dette i et oppdrag til Utdanningsdirektoratet.

Når det gjelder retningslinjer for bruk av KI i skolen, er jeg svært opptatt av føre-var-prinsippet og alderstilpasning ved bruk av digitale verktøy i skolen. Utdanningsdirektoratet har allerede utarbeidet støtte til skoler og skoleeiere i arbeidet med KI, men jeg vil også sende et oppdrag til Utdanningsdirektoratet om bruk av KI i skolen for tydeligere å gi føringer på dette området.

Vi er alle enige om at KI kan bidra til å svekke tilliten til skolen som institusjon, til læring og til vurdering som gjøres underveis og ved slutten av opplæringen. Vurdering av bruk av hjelpemidler er et sentralt spørsmål i så måte, og dette vil være viktige spørsmål når direktoratet nå jobber med det større oppdraget om å forbedre den eksamensgjennomføringen vi har, og ikke minst gjøre det sikrere.

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [12:53:01] (ordførar for saka): Aller først vil eg takke komiteen for eit godt samarbeid i saka.

Komiteen deler bekymringa til forslagsstillarane for utanforskap i skulen. Det er viktig for både elevar og lærarar at det blir tilbydd ulike former for opplæring som bidreg til at flest mogleg får moglegheita til å ta og fullføre vidaregåande opplæring. Komiteen meiner òg at det er viktig å sikre at tilboda er tilstrekkeleg finansierte, og god planlegging er viktig for å sikre riktig dimensjonering av tilbodet. Det er difor viktig at ein sørgjer for eit fleksibelt, men tydeleg regelverk som gjev skulane rom for å forme tilboda på sin skule til det beste for elevane og lærarane.

Sjølv om det er brei einigheit om utfordringsbiletet i saka, har partia ulike syn på kva verkemiddel som best kan bidra til at fleire fullfører vidaregåande opplæring. Eg vil no gå over til å leggje fram Framstegspartiets syn i saka.

Framstegspartiet meiner at skulen skal vere ein plass der elevane får moglegheita til å lykkast. Skal vi klare å få til det, er det viktig at vi anerkjenner at alle elevar er ulike og unike. Det er ikkje slik at ein kan ha ein skule som er tilpassa ein gjennomsnittselev som ikkje eksisterer, vi må sørgje for at skulen er fleksibel og gjev elevane rom til å vere med og forme sin eigen skulekvardag gjennom fleire valfag, meir praktisk opplæring og fleire alternative opplæringsløp.

For Framstegspartiet er det viktig å utvikle fleire fleksible modellar for vidaregåande opplæring. Nokre elevar lærer best gjennom tradisjonell klasseromsundervisning, mens andre har behov for meir praktisk tilpassa opplæring. Modulbasert opplæring kan vere eit viktig verktøy for å hindre fråfall og bidra til at fleire elevar opplever meistring undervegs i opplæringsløpet. Ved å dele inn opplæringa i mindre og meir oversiktlege modular kan fleire elevar få moglegheita til å fullføre i sitt eige tempo, kombinere opplæring med arbeid eller andre utfordringar i livet, og få dokumentert kompetanse undervegs. Framstegspartiet meiner dette er ein meir realistisk og fleksibel måte å møte mangfaldet blant elevane på.

Eg vil med dette tilrå forslag til vedtak II i tilrådinga, som Framstegspartiet er med på.

Vebjørn Gorseth (A) [12:55:29]: Det finnes knapt noe viktigere for framtiden til Norge enn at vi klarer å få flere til å gjennomføre videregående opplæring. Uten et fagbrev eller et vitnemål stiller man svakere i et arbeidsmarked i konstant utvikling, samtidig som Norge som samfunn uten disse ungdommene kommer til å stå uten avgjørende kompetanse. Heldigvis går tallene riktig vei: Over 80 pst. fullfører. Det er et godt tall, men det kanskje aller viktigste tallet er likevel de nesten 20 pst. som ikke fullfører.

For Arbeiderpartiet har det vært spesielt viktig å løfte yrkesfagene. Vi vet at fagarbeidere og folk med fagskoleutdannelse er to kritiske kompetanser som vi kan mangle titusenvis av i framtiden om vi ikke evner å ta grep. Heldigvis har også utviklingen på dette området snudd de siste årene, etter betydelig politisk arbeid, og vi ser nå at stadig flere både velger og fullfører yrkesfag. Det er gledelig, men vi er selvfølgelig ikke i mål. Tallet må bli enda høyere, og vi må samtidig klare å kvalifisere flere av dem som i dag står utenfor både skole og arbeidsliv.

Noe av dette kan gjøres på de videregående skolene, som oppfølging av fullføringsreformen, bedre utstyr, mer relevante læreplaner og bedre dimensjonering, men mange av svarene på også denne utfordringen kommer vi til å måtte finne tidligere i skoleløpet. Det hjelper ikke at den videregående skolen har topp utstyr og verdens flinkeste lærere hvis grunnskolen allerede har tappet eleven for all motivasjon. Derfor gjør Arbeiderpartiet skolen mer praktisk og prioriterer de grunnleggende ferdighetene, slik at elevene blir både bedre rustet og mer motivert.

I denne saken er Arbeiderpartiet med på forslaget om å få en avklaring knyttet til elever som ikke er aktuelle for studiekompetanse, fagbrev eller lærekandidatordningen. Vi har også fått flere tilbakemeldinger fra fylkeskommunene om dette og er glad for at regjeringen allerede har satt ned en arbeidsgruppe, med bl.a. nettopp fylkeskommunene, som skal se på dette.

Ellers er vi av den oppfatning at det arbeidet regjeringen allerede gjør og har varslet at de jobber med, svarer bedre på de utfordringene som vi her diskuterer, enn øvrige forslag fremmet i saken. Spesielt Høyres forslag om obligatoriske innføringsfag mener jeg bommer grovt. Elever som har svake karakterer i norsk og matte, trenger tettere oppfølging, gjerne tidligere i skoleløpet. De trenger ikke å bli tatt ut av klasserommet for å ta flere prøver for å kvalifisere seg til en utdanning de allerede har kommet inn på. Arbeiderpartiet kommer derfor til å stemme mot dette og øvrige forslag.

Monica Molvær (H) [12:58:38]: Det er få ting som er viktigere enn at unge opplever mestring og tilhørighet og fullfører videregående skole. Når en elev faller ut av videregående, handler ikke det bare om karakterer eller statistikk. Det handler om mennesker, muligheter og ikke minst det store behovet vi har for arbeidskraft der ute i arbeidslivet. En ungdom som faller ut av videregående skole, koster vel rundt 15 mill. kr i snitt hvis man aldri kommer seg inn i arbeidslivet. Da har vi ikke snakket om de menneskelige konsekvensene, som er enorme, både for dem det gjelder, og for alle som står rundt.

Når man ikke klarer å fullføre videregående, lukkes døra for resten av livet før det egentlig har begynt. Derfor er fullføring så viktig, ikke bare for den enkelte, men for hele samfunnet. Høyre mener at flere må fullføre videregående, men det handler ikke bare om å vedta en rett til å fullføre på papiret. Vi må også sørge for at elevene faktisk har mulighet til å lykkes i praksis. I denne saken er det mange gode forslag, og vi støtter bl.a. at det må finnes bedre løsninger for de elevene som verken passer inn i det studieforberedende løpet, fagbrevordningen eller lærekandidatordningen. Noen elever har falt mellom flere stoler gjennom hele livet, og dem må vi gi et ekstra løft, slik at de også kan lykkes.

Vi støtter forslaget om at vi kan ha piloter med mer modulbasert opplæring, for det handler også om konsentrasjon, som vi snakket om i forrige debatt – det at man evner å konsentrere seg om fag over lengre tid, som også kan føre til flere mestringsøyeblikk. Derfor er vi også med på det forslaget.

Så må vi tørre å snakke om noe av det aller mest grunnleggende: Det er altfor mange elever som starter på videregående uten å ha gode nok ferdigheter i lesing, skriving og regning. Det hjelper ikke å komme med mange gode forslag hvis ikke det grunnleggende er på plass. Vi må starte med det aller viktigste først. Derfor foreslår Høyre obligatorisk innføringsfag i norsk og matematikk for elever som kommer inn på VG1 med svært svake ferdigheter. Hvis vi sender elevene inn i et mer krevende løp, sender vi dem egentlig bare inn i en usikker framtid. Her er målet å hjelpe alle opp til samme nivå, slik at man har samme mulighetene til å fullføre.

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har diskutert sikker nettleser, ikke bare i dag, men også i komiteen. Vi har vedtatt det opptil flere ganger, og dette viser også hvor viktig denne delen av debatten er. KI har blitt en del av skolen, og vi er nødt til å sikre at læringen og vurderingen er der for elevenes aller beste. Man skal få det grunnleggende på plass aller først. Jeg tar opp Høyres forslag i saken.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [13:01:44]: Faren min har bursdag i dag, han fyller 82 år og var faktisk den første i sin familie som fullførte videregående opplæring. Det var veldig stort. Jeg husker at da jeg var liten, hadde vi bankboks i banken. En av tingene som lå der, var vitnemålet hans fra videregående.

Det å fullføre videregående opplæring, og at flere skal gjøre det, er et veldig viktig mål for SV, og heldigvis for landet vårt. Ikke fordi statistikken skal bli penere, men fordi det handler om livene til folk, om livene til ungdommene våre. Fullført videregående opplæring er nøkkelen til arbeid, trygghet og til å virkelig være en del av fellesskapet. Utviklingen går heldigvis riktig vei – flere fullfører, og det er bra, men bak tallene finnes det altfor mange ungdommer som ikke får den hjelpen og støtten de trenger. Derfor må vi stille noen grunnleggende spørsmål: Fungerer systemet for alle, eller er det fortsatt slik at de som ikke passer inn i standardløpet, ikke lykkes like godt?

Noe av det som har gitt de største utfordringene med innføring av fullføringsreformen, er at det finnes elever som ikke passer inn i de etablerte løpene. De som verken går for studiekompetanse, fagbrev eller lærekandidatordning, hva tilbyr vi dem? For SV er svaret klart: Fullføringsreformen skal være for alle. Vi kan ikke ha en skole som bare fungerer for noen. Vi må utvikle reelle alternative opplæringstilbud, som gir disse elevene mestring, oppfølging og en vei videre. Hvis vi ikke gjør det, aksepterer vi at noen ungdommer skyves ut i passivitet og utenforskap. Det kan vi ikke leve med. Statsråden har forsikret komiteen om at dette jobbes det med. Det satt ned en egen arbeidsgruppe med KS, kommunene og fylkeskommunene for nettopp å se på tilbudet til elevene med stort behov for tilrettelegging. Det er bra, og det forventer vi i SV at regjeringen følger opp.

Fullføringsreformen er et viktig skritt i riktig retning. Den gir flere rettigheter og åpner for mer fleksibilitet, men i møte med virkeligheten ute i fylkeskommunene har det blitt tydelig at rettigheter på papiret ikke er det samme som reelle muligheter i praksis overalt. Hvis fylkeskommunene ikke har økonomi til å følge opp, svikter vi ungdommene eller de som har blitt voksne, men er ennå ikke har fullført. Det er ingen tvil om at fylkene har blitt tilført betydelige midler etter at reformen ble vedtatt, men det er heller ikke slik at omfanget av behovet har vært veldig lett å finregne på. Mye tyder på at anslagene har bommet, og at fylkeskommunene sitter igjen med regningen. SV mener derfor det er helt avgjørende at vi følger nøye med på økonomien i fylkene, og at vi er villig til å styrke finansieringen dersom det trengs, for det er et nasjonalt ansvar.

Dette handler om hva slags samfunn vi vil ha. Vil vi ha et system der noen lykkes, mens andre faller fra, eller vil vi ha en fellesskole som faktisk er for alle? Med det tar jeg opp forslagene i saken som SV er en del av.

Erling Sande (Sp) [13:04:50]: Innføring av fullføringsretten, kor det i opplæringslova blei forankra rett til vidaregåande opplæring heilt fram til den enkelte har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse, har gode grunnar. Vi ønskjer at fleire – og flest mogleg – skal fullføre vidaregåande opplæring.

Vi i Senterpartiet meiner at nøkkelen til betre gjennomføring er ein meir praktisk, fleksibel og tilpassa skule. Likevel er det mange som fell ifrå, og for mange opplever at tilbodet ikkje er tilpassa dei. Faktum er at det for enkelte elevar faktisk er urealistisk å fullføre eit vidaregåande løp. Vi må på eit vis berre ta innover oss at slik er det.

Det gjeld særskilt den gruppa elevar som verken er aktuelle for studiekompetanse, fagbrev eller lærekandidatordning. Desse risikerer å falle mellom systema våre viss vi ikkje tek grep. Difor støttar vi arbeidet med å sikre betre oppfølging av denne gruppa og å få på plass gode løysingar mellom kommunane og fylkeskommunane.

Samtidig må vi være ærlege om økonomien i dette. Fullføringsreforma har utløyst rettar, og frå fleire fylke får vi no signal om at dette ikkje er ei fullfinansiert reform. Vi må ikkje berre overlate den byrda til fylkeskommunane. Frå Senterpartiet si side er vi veldig glade for at vi får støtte til forslaget vårt om å få klarleik i kostnadane med reforma, slik at vi kan følgje opp det knytt til fylka på eit seinare tidspunkt og kompensere for eventuelle meirutgifter som måtte vere knytte til reforma.

Som eg nemnde, er Senterpartiet oppteke av meir fleksible opplæringsløp. Modulbaserte løysingar kan gje nye moglegheiter, særleg for elevar med behov for tilpassa opplæring. Skal fleire fullføre, må fleire oppleve meistring også undervegs, og så må vi justere kurs eller ta grep for å sørgje for at intensjonen bak ordninga blir følgt opp, at den blir finansiert riktig, og at elevane blir ivaretekne på ein best mogleg måte.

Guri Melby (V) [13:07:28]: Det å ha et fagbrev eller et vitnemål fra videregående skole er en av de viktigste nøklene for å åpne nye dører i livet. Vi vet at blant den økende andelen av unge som står utenfor utdanning og arbeid, er et fellestrekk for de aller, aller fleste av dem at de ikke har fullført videregående opplæring. Det å sikre økt fullføring i videregående er noe av det viktigste vi kan gjøre for å forhindre ungt utenforskap.

Stortinget vedtok enstemmig fullføringsreformen i 2021, og den ble også fulgt opp med en rekke endringer i opplæringsloven, som bl.a. sikret alle elever en rett til å fullføre videregående opplæring. Det var et kjempeviktig steg, men det var egentlig først da jobben startet, for det å implementere en sånn reform er betydelig vanskeligere enn det er å vedta den her på Stortinget. De tilbakemeldingene vi har fått fra våre fylkespolitikere rundt omkring i hele landet, er at veldig mange av de tingene de ønsker å gjøre, særlig for de elevene som har de største utfordringene, har vist seg å bli vanskelig å gjennomføre, rett og slett fordi ressursene er veldig knappe.

Selv om statsråden i sitt brev til Stortinget viser at det har fulgt en del penger med reformen, har vi også i løpet av de fem årene som har gått siden reformen ble vedtatt, vært gjennom en veldig krevende økonomisk situasjon for alle landets fylkeskommuner og kommuner, som betyr at veldig mange av dem har vedtatt store kutt i videregående skole. Denne krevende økonomiske situasjonen har også mange steder kommet sammen med synkende elevtall, som krever store omstillinger i fylkeskommunene. Det er dette som bl.a. har ført til de store debattene om nedlegging av skoletilbud i fylker som Innlandet.

Vi har løftet denne saken fordi det først og fremst handler om å sikre ressurser til å gi alle elever en reell rett til å fullføre videregående skole, og fordi vi føler en ganske stor frustrasjon over at mange av de prosessene som ble satt i gang med vedtakene i 2021, fortsatt er veldig langt unna å komme i mål. Det gjelder bl.a. arbeidet med å se på en ny fagfordeling, se på hvilke fag alle elever skal ha, hva som skal være obligatorisk for alle, hva som skal være valgfritt, hvor mange timer man skal ha i de ulike fagene. Det ble anbefalt allerede av Lied-utvalget i 2019. Det ble vedtatt i 2021 i denne sal. Med det tempoet regjeringen har lagt opp til nå, vil ingenting kunne implementeres før tidligst 2030. Selv om bred involvering er viktig, lurer jeg på hvor mange elevkull vi synes det er greit at går gjennom en skole vi er enige om at ikke helt funker som den skal, uten at vi gjør noe.

Derfor har vi levert forslag om å sikre framgang og prioritering av arbeidet. Jeg håper det er mulig å finne en framgangsmåte som gjør at vi både får til god involvering og sikrer bedre framdrift. Jeg er veldig glad for støtte til å gjennomgå hva slags kostnader dette har gitt fylkeskommunene, og så håper jeg det også følges opp i budsjettforhandlingene av de partiene som skal sitte der, og sikrer at vi får en reell finansiering.

Med det tar jeg opp Venstres forslag i denne saken.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [13:10:48]: Regjeringen har som mål å skape en videregående opplæring der enda flere fullfører og blir kvalifisert for arbeid, utdanning og samfunnsliv. Heldigvis peker pilene i riktig retning. De siste ti årene har andelen som fullfører videregående opplæring, økt med 10 prosentpoeng.

Det er også viktig at vi har fått fullføringsretten på plass. Det bidrar til at stadig flere fullfører, og det gjør det mulig med en mer fleksibel tilnærming til opplæringsløpet.

For voksne har modulisert opplæring vært et viktig grep for å få mer fleksibel og effektiv opplæring som kan bygge videre på den kompetansen den voksne har fra tidligere. Dette er et tilbud man kan velge allerede fra man er 19 år.

Det er viktig at elevene følger et opplæringsløp som er tilpasset deres forutsetninger og behov, og som er i tråd med hva som er realistisk for den enkelte. Samtidig er det viktig at skolen og samfunnet ikke har for lave ambisjoner for den enkelte eleven. Alle må få mulighet til å strekke seg så langt som mulig, og skolen må bidra til dette.

Regjeringens ambisjon er at videregående opplæring skal gi alle elever kompetansen de trenger i arbeidslivet og i videre utdanning, og legge grunnlaget for at alle kan delta i samfunnet. Derfor har regjeringen allerede utstrakt dialog med både fylkeskommunene og KS om hvordan vi følger opp fullføringsreformen, og jeg ser fram til å fortsette denne gode dialogen.

Til slutt vil jeg understreke at dialogen med brukerorganisasjonene er viktig i all vår politikkutvikling. Det skaper forståelse og læring slik at vi sammen kan skape gode løsninger for at alle barn og unge skal oppleve mestring og læring.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [13:22:58]: I denne saka blir det fremja ei rekkje forslag, bl.a. eit frå Høgre, som vi høyrde om tidlegare, som handla om å innføre obligatoriske innføringsfag i norsk og matematikk for elevar med svakare karakterar i desse faga. Det står vidare at elevar må bestå med eit tilstrekkeleg fagleg nivå før dei går vidare til ordinær opplæring i desse faga. Eg kan vere einig med Høgre i at gode grunnleggjande ferdigheiter i fag som norsk og matematikk er viktig. Her er regjeringa i gang med fleire tiltak, men eg synest likevel at eg må kommentere forslaget frå Høgre, som virka ganske uklart og lite konstruktivt. Kva er det eigentleg som tel som ein svak karakter? Kor lite må ein kunne for å skulle ha obligatoriske innføringsfag, og kor god karakter må elevane ha før dei får lov til å gå vidare med ordinær opplæring? Skal det setjast eit minimumskrav? Kor lenge skal dette vare? Det er altså framleis spørsmål her utan svar.

For å vere klinkande klar: Arbeidarpartiet er for god intensivopplæring og tilpassa opplæring, men det må vere ein del av det ordinære opplæringsløpet. Høgre skriv i innstillinga i saka at ein ønskte å setje inn innsatsen tidlegare. Det er jo nettopp det Arbeidarparti-regjeringa gjer, ved å satse på dei aller yngste, å sørgje for dei grunnleggjande ferdigheitene. Med dette forslaget frå Høgre er ein nesten eit tiår for sein for elevane, viss ein skal sikre god opplæring i grunnleggjande ferdigheiter, når ein først set inn tiltak i vidaregåande opplæring, etter at ein har kome inn på linja ein vil gå.

Før ein fremjar og behandlar forslag som får stor påverknad på liv og utdanning for elevane, må det også vere klart kva det går ut på, og det er det ikkje i det tilfellet. Derfor stemmer sjølvsagt Arbeidarpartiet mot dette punktet.

Torbjørn Vereide (A) [13:26:46] (ordførar for saka): Eg er veldig glad for å vere her som ordførar for denne saka. Det er kutyme som saksordførar å begynne med å takke komiteen for eit godt og grundig arbeid. I denne saka er det verkeleg tilfelle. Dette er ei sak der ein har samla seg på tvers av partifargar om ulike problemstillingar, og der det er veldig breie fleirtal som går inn for å prøve å finne løysingar, i staden for at ein berre sit på kvar si tue og fremjar sitt eige bodskap. Det synest eg det står stor respekt av på tvers av heile partispekteret.

Ein av dei grunnleggjande utfordringane som ligg her, er at vi treng kraft for å ha arbeidsplassar, velferd og beredskap. I dag er halvparten av all energi som vi brukar i Noreg, framleis fossil. Vi veit at berre med dagens behov kjem vi til å måtte elektrifisera meir. Litt av poenget er då at det hjelper ikkje med fleire bilar viss det ikkje er nok veg til å transportere dei fram – akkurat sånn er det no med straumnettet.

Eg har lyst til å gå gjennom litt av bakteppet – og her er det som er litt interessant: Fordi leietida, altså konsesjonsbehandlingstida, på straumnettet vårt har vore så lang, har det meir eller mindre vore slik at det alltid er arbeidet til den førre regjeringa som blir gjennomført av kvar ei sitjande regjering. Det betyr at det går så treigt at ein hoppar bukk. Det vi gjennomfører no, har i stor grad vore gjort av Solberg-regjeringa, og ein god del av det som Solberg-regjeringa gjennomførte, blei tidlegare gjort av Stoltenberg-regjeringa.

Med det bakteppet har det heldigvis blitt gjort mykje med avbyråkratisering, digitalisering og parallell behandling, altså måtar for å drive fram desse prosessane raskare. Frå bransjane sjølv har det blitt applaudert mykje, men det er nettopp her eit samla – rimeleg samla, iallfall – politisk fleirtal frå Stortinget er einige om at sjølv om det som er gjort, er bra, må vi kome lenger.

Nettopp difor vil eg i mitt neste innlegg i større grad gjere greie for mange av forslaga vi har. Dei handlar om alt frå å få kontroll på saksbehandlingstida til bruk av digitale verktøy, fjerne byråkrati, sørgje for at prosessar som blir starta opp, raskare kjem i gang. Dette skal eg kome tilbake til, men la det vere sagt: Løyser vi ikkje desse problemstillingane, blir det verken velferd, tryggleik eller utvikling i landet vårt. Det er eg glad for at eit samla – rimeleg samla – politisk fleirtal i komiteen no tek på alvor.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [13:29:58]: I Norge har vi i mange år vært godt tjent med god tilgang på rimelig kraft. De før oss gjorde en fornuftig jobb med å få bygd ut infrastruktur, som ga lys i de mange hjem og produksjon i de mange bedrifter. I dag er situasjonen snudd på hodet. Under dagens energiminister har det kommet mindre enn en terawatt med ny kraft. Nettutbyggingen går tregt, og en er langt på etterskudd. Noen vil gjerne mene at en står overfor en kraftpolitisk katastrofe som er varslet.

Nok en gang er vi i den situasjonen at det er Stortinget som må gi regjeringen marsjordre. Fra energiministeren har vi hørt mange festtaler og beroligende uttalelser, men gang på gang har det vist seg at virkeligheten blir sminket. En klarer ikke å bygge nok nett, og en klarer ikke å gjøre det fort nok. Det er et politisk ansvar å sørge for at vi har en kraftinfrastruktur som til enhver tid dekker behovene vi har, og å evne å se litt inn i framtiden.

Vi er så langt på etterskudd at selv ubåtbasen i Ramsund ikke får strøm, og at Statnett mørklegger Nord-Norge og sier nei til nye reservasjoner og strøm til industriprosjekter. Dessverre frykter vi at dette er en tikkende bombe for hele landet, og en er sterkt bekymret for at situasjonen vi ser i nord, bare er begynnelsen.

Kaizers Orchestra synger om kontroll på kontinentet. I statsrådens tilfelle vil vel kontroll på nettet være for meget. Store ambisjoner om å elektrifisere det som elektrifiseres kan i samfunnet, krever en realistisk og gjennomførbar plan, hvis vi skal gjøre det. Den planen må ligge dypt nede i en skuff i Energidepartementet, for sånn regjeringen framstår i dag, kan det best oppsummeres på denne måten: handlingsløst, handlingslammet og kraftpolitisk havari.

Da Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og med heiagjeng i Høyre sørget for at Melkøya skulle elektrifiseres, var det unikt at statsministeren var så forbilledlig tydelig på at det skal produseres minst like mye fornybar kraft i Finnmark som det Melkøya trenger, innen 2030. Det kommer ikke til å skje. Det som skulle skje på nett, går også fryktelig tregt. Jeg vil minne statsråden, som nylig har ment noe om gasskraftverk, om at hans eget parti bare for noen måneder siden stemte imot å sikre kapasiteten til dagens gasskraftverk på Melkøya som et minimum fram til 2040 og imot å beholde det i et beredskapsperspektiv.

Fremskrittspartiet fremmer i denne saken en rekke forslag som kan bidra til å gjøre nettsituasjonen bedre. Vi vil ha raskere bygging og mindre byråkrati og saksbehandling. Vi vil bruke enda mer fjernvarme. Vi vil gjøre det mer attraktivt å investere i nett og ny teknologi. Vi vil sluttet å sende norsk søppel som kan gi energi i Norge, til Sverige. Vi vil fjerne CO₂-avgiften for norske forbrenningsanlegg. Vi vil redusere antall nettselskaper. Vi vil har mer tilkobling på vilkår og åpne for lavere reservekapasitet. Det vil gi umiddelbar virkning ved at flere får tilgang på kraft, selv når regjeringen svikter. Til sist vil vi stoppe kraftlykkejegere og innføre en ordning med reservasjonsleie i nettkøen.

Helt til sist tar jeg opp forslagene FrP er med på.

Aleksander Stokkebø (H) [13:33:16]: Høyre jobber for lave strømpriser, ren kraft til industrien og kostnadseffektive utslippskutt. Skal vi få til det, trenger vi mer kraft, men vi trenger også å få kraften dit den trengs. Samtidig vet vi at et fullt kraftnett allerede er til hinder for bedrifter som vil skape jobber og bidra til verdiskaping.

Regjeringens manglende gjennomføringsevne i kraft- og nettpolitikken er nå i ferd med å kortslutte industri- og næringspolitikken. Situasjon i Nord-Norge viser hvor ille det kan bære av sted. Derfor er det bra at Stortinget nå vedtar opptil tolv Høyre-forslag for å få fart på nettutbyggingen og få kraften fram til folk og næringsliv.

For det første må vi bygge mer nett. Vi må bli flinkere til å planlegge fram i tid. Derfor ber vi om en full kartlegging av det nødvendige investeringsbehovet fram mot 2035 og 2040, og vi ber om tiltak som øker investeringene og gir nettselskapene et tydelig insentiv til mer forskuddsvis utbygging. Vi vil også gi tydelige føringer til Statsforvalteren om å bidra til utvikling av mer kraft, nett og næring.

For det andre: I tillegg til å bygge mer nett må vi også bruke det nettet vi allerede har, de motorveiene for strøm som allerede finnes, mer effektiv. Derfor ber vi om at nettselskapene må jobbe raskere med digitalisering og bruk av sensorer, sånn at man kan kjøre nettet smartere. I tillegg må vi se på om vi i perioder kan drifte nettet med noe mindre marginer, sånn at vi får økt kapasiteten og redusert strømprisforskjeller mellom budsonene. Vi ber også om at man i større grad tar i bruk tilknytning på vilkår og får utredet en køavgift for ubenyttet reservert kapasitet. Det er nettopp for å sikre at ikke rene PowerPoint-prosjekter opptar plass i køen på bekostning av nye, viktige arbeidsplasser.

Høyre jobber for lavere strømpriser, ren kraft til industrien og kostnadseffektive utslippskutt. Da trenger vi mer kraft og nett. Jeg vil igjen takke alle partiene for gode samtaler i denne saken. Jeg er glad for at vi nå får tolv nye Høyre-gjennomslag, og at vi viser at vi kan stå sammen for landet når det gjelder. Jeg tar opp forslagene Høyre er med på i saken.

Ole Herman Sveian (Sp) [13:36:32]: Jeg er glad for at flertallet i komiteen har samlet seg om så mange gode forslag som vi har klart i denne saken. Saken er viktig. Vi må ha et robust nett som driftes effektivt i Norge. Det er grunnlaget for verdiskaping, bosetting og trygghet i hele landet vårt. Vi er også nødt til å ha et nett som sørger for å transportere kraften til rett plass og bidrar til å fjerne flaskehalser som bidrar negativt i prisfastsetting, noe vi har sett tydelig i Trøndelag de siste månedene.

I mange deler av landet er nettkapasiteten i dag et direkte hinder for næringsutvikling. I Nord-Norge har vi nå fått dette tydelig på bordet de siste ukene. Vedtakene som ligger på bordet, støtter opp under muligheten for næringsutvikling og viktige offentlige behov, som eksempelvis Forsvarets behov. Når vi vedtar utbygging av forsvarsanlegg, som i Ramsund, er det flaut at det blir en diskusjon om en i det hele tatt klarer å levere nett for å ivareta sikkerheten til landet vårt.

Det er viktig at vi ikke havner bakpå og bygger ut for lite, akkurat med den kapasiteten som trengs når prosjektene planlegges, spesielt fram til næringsområder o.l. Vi trenger at nettselskapene får insentiver til å i en del tilfeller gjøre forskuddsvis utbygging for å sikre kapasitet i et langsiktig perspektiv.

Så må vi sørge for at grepene vi tar, ikke bidrar til at nettleien blir for høy. Derfor må vi ta i bruk både digitale hjelpemidler og forenklinger som gjør at prosessene blir billigere. Det er positivt at mange saker i dag behandles i et hurtigspor. Tidslinjen for utbygging blir fortsatt ofte veldig lang, spesielt på store, viktige prosjekter. Det er derfor viktig å få ned byråkratiet i saker som gis prioritet, bl.a. av statsforvalteren. Forslaget tar for seg det.

Det er et viktig poeng at vi sørger for ikke å kjøre full konsesjonsbehandling i områder som fra før er utbygd til nettformål, og at det ikke stilles krav til for mange parallelle prosesser i samme prosjekt, som fører til urimelig mye utredningsarbeid og muligheter for klageadgang og innsigelser i flere runder. Det er viktig at vi også utnytter den kapasiteten som allerede er i nettet ved at vi legger til rette for at det kan kjøres noe tøffere, og at muligheten for tilkobling på vilkår utnyttes mer effektivt enn i dag.

Vi mener mindretallsforslaget vi er en del av, er bedre enn det som får flertall i komiteen, men vi kommer likevel til å stemme subsidiært for det som omhandler tilkobling på vilkår i innstillingen.

Noe av utfordringen for de som ønsker kraft, er at de blir stående i kraftkø. Det modenhetskriteriet som er innført, bidrar ikke i tilstrekkelig grad til å rydde opp i dette. Det er derfor bra at forslaget om å vurdere ytterligere tiltak for å få køene ned, får flertall.

Behovet for et effektivt kraftnett blir ikke mindre i framtiden, men vil øke kraftig i de kommende årene. I dag tar det for lang tid fra start til mål i de fleste nettutbyggingssakene. Statsråden får her aktive verktøy for å få ned den tiden.

Jeg tar opp de forslagene Senterpartiet er en del av.

Sofie Marhaug (R) [13:39:54]: Jeg vet ikke hvilken interesseorganisasjon eller hvilke lobbyister som satt Høyre og Fremskrittspartiet på sporet av – for alle praktiske formål – det samme representantforslaget. Gjennomgangsrefrenget i forslagene er å kutte behandlingstider og innføre nye og kreative grep som å betale for å stå i kraftkøen, eller å tildele kraft på vilkår over en lav sko. Rødt er alene om å stå utenfor en rekke av disse forslagene. Etter vår mening handler det om å vise handlekraft uten egentlig å tenke så mye gjennom hva man faktisk ber om.

For å ta den såkalte effektiviseringen av nettet først: En samlet komité – unntatt Rødt – ber altså Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, om å innføre tidsfrister for arbeidet sitt, og attpåtil føre en statistikk over dette. Forstår egentlig det store flertallet i denne salen hva slags byråkratiseringsreform de ber om? For ikke å snakke om at man utviser en generell mistillit til saksbehandlingen, som om NVE bare bruker tid på gøy. Det gjør de selvfølgelig ikke. Det skal tas hensyn til både medbestemmelse, natur og grundige konsekvensutredninger i forvaltningen.

Så til de potensielt ganske alvorlige grepene som er ment til å skulle få ned strømnettkøen. Å få ned køen er en intensjon vi deler, men svaret på dette må jo være mindre tut og kjør og strengere prioritering. I stedet lefler flertallet nå med å la noen aktører kjøpe seg plass i nettkøen. Vet dere hvem som har betalingsvilje til det? Det er ikke nødvendigvis fiskeforedlingsfabrikken eller den lokale gründeren. Det er datasentrene. De internasjonale tekgigantene har betalingsvilje. De kan kjøpe seg fram i køen. Det er også datasentrene som kan drive på vilkår. De har som regel dieselaggregater. De kan drive hvis strømmen kobles ut. Det er selvfølgelig ikke bra for klimaet, men det kan altså bli konsekvensen av at man gir flere tildelinger på vilkår. Risikoen skyves over på fellesskapet, på kraftsystemet vårt.

Når Statnett kommer med beskjeden om at de ikke lenger vil tildele kraft til større prosjekter nord for Svartisen, bør ikke politikernes svar være å skyte budbringeren, altså Statnett. Det statlige foretaket forteller bare sannheten om konsekvensen av elektrifiseringen av Melkøya og tildeling til KI-datasentre i Narvik. Svaret fra oss politikere burde være å stanse elektrifiseringen av Melkøya og si nei til nye datasenterprosjekter inntil vi får et skikkelig konsesjonssystem på plass – og der skal faktisk Høyre ha ros for å snuse på et sånt konsesjonssystem.

Rødt foreslår også et moratorium, en pause for tildeling av datasentre. Vi er ikke alene om det. Det er en bevegelse for det i resten av verden også. Vi trenger mindre tut og kjør og strengere prioritering.

Med dette tar jeg opp våre forslag.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [13:43:14]: De siste månedenes oljepriser har vist hvor sårbare vi blir når familier og bedrifter avhenger av fossil energi. Olje, kull og gass gir høye og ustabile priser, forurensning og klimaendringer. Løsningen er å elektrifisere samfunnet og elektrifisere økonomien vår. Det har mange norske bedrifter forstått. De roper etter ren energi, men de får ikke alltid svar. Nettkapasitet har blitt en flaskehals, og et fullt nett hindrer både utslippskutt og grønn industri.

Rundt halvparten av energibruken vår er fortsatt fossil, og skal vi fase ut det, trenger vi mer fornybar kraft og mer nett. Men dette handler ikke bare om å bygge mer. Det handler også om å bygge smartere. For det første må klima og natur få en større vekt. MDG har vært tydelig på at ikke alle prosjekter i nettkøen er like gode. Kapasiteten vår er knapp, og da må vi prioritere prosjekter som faktisk gir utslippskutt og samfunnsnytte, ikke bare dem som bruker mest strøm.

For det andre må vi ta i bruk ny teknologi for å utnytte nettet bedre. Fleksible løsninger som tilkobling på vilkår kan gi strøm til flere, uten nødvendigvis å bety mer inngrep i naturen. Mye av det samme kan vi også oppnå med økt innslag av batterier i nettet vårt. Derfor foreslår MDG også å åpne for at nettselskapene kan eie og drifte batterier, ikke bare til rene nettformål, men også som en aktiv del av løsningen på kapasitetsutfordringene. Batterier avlaster nettet og gjør det mulig å integrere mer sol og vind uten å bygge ned like mye natur.

Vi står i en dobbel krise, både klimakrisen og naturkrisen, og da må vi også ha doble mål: kutte utslipp og samtidig redusere inngrepene i naturen. Løsningen er ikke bare mer av det vi allerede har gjort i all evighet, men smartere, grønnere og mer fleksible systemer. MDG vil ha et kraftsystem som lever på klima og natur, men også en rettferdig fordeling av de knappe ressursene våre. Dette forslaget mener jeg er et riktig steg i riktig retning, men jeg håper å få med Stortinget på enda flere av forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Jeg tar med det opp forslagene som Miljøpartiet De Grønne har fremmet i denne saken.

Hans Edvard Askjer (KrF) [13:45:52]: Kristelig Folkeparti er ikke en del av komiteen, men likevel bidrar Kristelig Folkeparti til flertall for flere av de forslagene som ligger i saken.

Norge står i dag i en energipolitisk skvis: Vi trenger mer kraft, og vi trenger å utnytte nettet vi har, langt bedre. Innstillingen peker i riktig retning, og vi bidrar som sagt til flertall for flere av forslagene samt for innstillingen. Det gjør vi fordi det haster. Den største flaskehalsen i energisystemet vårt er ikke mangel på ambisjoner, det er tiden det tar å få realisert prosjekter. Ledetidene i nettutbygging er rett og slett for lange. Ofte snakker vi om over ti år fra behov oppstår til kapasiteten er på plass. Det er ikke bærekraftig.

Når bedriftene må vente i årevis på nettilknytning, stopper investeringer opp, arbeidsplasser uteblir, og nødvendig grønn omstilling blir forsinket. Derfor må vi få ledetidene ned og tempoet opp. Konsesjonsprosessene må gå raskere, samordningen må bli bedre, og vi må være tydeligere på prioriteringer, slik at gode prosjekter ikke blir stående fast i kø. Samtidig må vi utnytte kapasiteten i nettet bedre. Mer fleksibilitet, smartere drift og bedre bruk av teknologi kan gi mer kraft ut av det nettet vi allerede har. Det er ofte den raskeste veien til resultater – og den med minst naturinngrep.

Så til et viktig prinsipp for Kristelig Folkeparti: rettferdighet. Nettleien utgjør en stadig større del av strømregningen for folk. Samtidig er investeringene i kraftnettet et nasjonalt løft – for verdiskaping, for forsyningssikkerhet og for beredskap. Da er det rimelig å stille spørsmålet: Skal hele regningen sendes til den enkelte forbruker? KrF mener vi bør vurdere om en større del av nettleien bør finansieres over statsbudsjettet. Det vil gi mer forutsigbarhet for familiene og styrke legitimiteten til de store investeringene som vi vet må komme.

Hvis vi mener alvor med elektrifisering og næringsutvikling, kan vi ikke akseptere et kraftnett som bygges i sakte film. Vi må få opp tempoet, få ned tiden og fordele kostnadene mer rettferdig.

Statsråd Terje Aasland [13:48:53]: Jeg skal prøve å legge retorikken bak meg, for jeg synes det er så interessant å sitte og høre på debatten og se hva Stortinget nå er enig om. Jeg er veldig glad for at man har klart å lage et stort engasjement og samle seg om flere viktige forslag for å bygge ut nett raskere.

Det å få bygd ut nettet raskere og gjøre forenklinger i konsesjonsprosessen har vært en prioritert oppgave fra regjeringen så lenge jeg har vært energiminister. Vi har fått til mye, men det gjenstår også veldig mye, for det har vært et forsømt politisk område i altfor mange år.

Vi ser likevel resultatene av at vi har bemannet opp NVE, at vi har digitalisert konsesjonsprosessene, at vi har forenklet prosessene, at vi har flyttet vedtaksmyndighet, osv. Det gir nå resultater. I 2025 ble det gitt 410 nettkonsesjoner. Det er rekordtall. Hittil i år er det for de fire første månedene gitt 140 konsesjoner. Hvis dette fortsetter, ligger det an til 580 nettkonsesjoner i løpet av året – ny rekord, med andre ord.

Jeg erkjenner likevel, i likhet med det mange er inne på i debatten, at vi trenger å gjøre enda mer for å få bygd ut nettet enda raskere. Det er også noen konsekvenser med det. Vi utnytter også nettet bedre nå. Da jeg overtok etter at vi gikk inn i regjering, var det sånn at Statnett hadde en tilknytning på ca. 300 MW hvert år, hvis jeg husker tallet riktig. I dag har NVE en tilknytning på ca. 1 000 MW per år, altså en vesentlig økning, som innebærer at nettet nå utnyttes mye bedre enn det har vært gjort tidligere. Transformatorer brukes noe hardere, nettet kjøres noe hardere, og det gjøres massive tiltak for å få mer effekt ut av eksisterende nett, bl.a. temperaturoppgraderinger, som er viktig.

Det er også sånn at mye av det Statnett gjør, gjør også regionalnettet, som er en viktig del i dette – så jeg synes det er flott, for å legge retorikken til side, at Stortinget samler seg om mange forslag. At det nå er et politisk engasjement i Stortinget for å bygge ut nett raskere, og at en følger opp det, er veldig bra. Jeg kommer i hvert fall til følge opp de forslagene som blir vedtatt, på best mulig måte.

Til slutt vil jeg advare litt mot retorikken. Representanten fra Fremskrittspartiet sier at nå mørklegger Statnett Nord-Norge. Med respekt å melde: Det er feil. Statnett legger opp til en forbruksøkning i Nord-Norge på 60 pst. Det har aldri vært lagt til rette for større økning i strømforbruket i nord enn det det er gjort nå. En må holde tunga litt rett i munnen og snakke sannferdig hvis en skal være troverdig.

Torbjørn Vereide (A) [14:07:20]: Som saksordførar må eg berre seie at eg synest dette er litt spesielt. Dette er ei sak der ein på tvers av partifargar har jobba konstruktivt saman, funne saman både til problembeskrivinga og løysinga. Det tenkjer eg er utruleg bra, det å framsnakke det litt særnorske med at ein kan jobbe konstruktivt saman i staden for at alt må koke ned til polemikk som minner litt om amerikanske tilstandar. Eg meiner at det som er blitt sagt i talar rundt omkring på grunnlovsdagen vår, på 17. mai, er noko vi òg må hugse to dagar seinare. Då synest kanskje denne representanten det blir litt spesielt at når det blir snekra saman ei god scene her og bydd opp til pardans, så er den einaste dansen som blir framført av dei første to representantane frå Høgre og FrP, helikopterdansen, der ein liksom skal framheve seg sjølv mest mogleg. Eg synest det er litt spesielt.

No når eg har fått utløp for det, ønskjer eg å bringe sporet tilbake til det som er realitetane i saka, nemleg at det nettopp er blitt gjort noko saman her – ikkje på trass av eller som eit motstykke til statsråden, men òg i delte ambisjonar med sikkert både statsråd Aasland og andre, på tvers av partifargar, som ønskjer at vi får bygd nett raskare, for vi veit at viss det ikkje skjer, slit vi i tida framover.

Nettopp difor, i motsetning til helikopteropplegget til Høgre og FrP, ønskjer eg heller å seie at ja, det er utruleg bra at vi no samlar oss med eit breitt fleirtal om å få endå meir effektivisering på digitale system, få den statistikken, setje ned behandlingstida, få kortare leietider, sjå på korleis vi kan få ned byråkratiet, og sjå på korleis vi kan endre kødynamikken – masse av det konkrete som blir lagt der.

Kom igjen – kan ein ikkje samle seg om det før ein går til lettvinte flosklar og svart-kvitt-bilde som minner oss om andre land? Her er det ei sak som har blitt applaudert på tvers av partifargane og i mange av kraftmiljøa vi har. La oss leve opp til det, og la oss fortsetje det gode arbeidet i staden for å stå aleine i helikopterdansen.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [14:16:49]: Det er et paradoks i norsk miljøpolitikk at vi på papiret har strenge lover mot miljøkriminalitet, men at vi i praksis har noe som ligner på straffefritak. Miljøpartiet De Grønne fremmer derfor tre konkrete forslag. For det første for å styrke arbeidet mot miljøkriminalitet i Økokrim og politidistriktene, for det andre for å sørge for at påtalemyndigheten i større grad sikter bedriftsledere for alvorlige brudd på forurensningsloven, og for det tredje for at Miljødirektoratet og Havindustritilsynet i langt større grad skal politianmelde lovbrudd. Stortinget har satt høye strafferammer, problemet er at lovverket ikke blir håndhevet. I dag er realiteten at det i veldig mange tilfeller er billigere å bryte loven enn å faktisk følge den.

La meg gi et konkret eksempel: Grieg Seafood fikk en bot på 400 000 kr etter grov, ulovlig forurensning i norsk fjord. For et selskap med hundrevis av millioner i årlig omsetning er det en bagatell. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle, det er et mønster. Økokrim advarer i sin rapport om miljøkriminalitet om at miljøkriminalitet både er lønnsomt og lett å slippe unna med. Når risikoen er lav og gevinsten er høy, sier det seg selv hva som skjer. Det ser vi også i petroleumsnæringen. Over flere år er det avdekket tusenvis av ulovlige utslipp av giftige kjemikalier, men bare en håndfull av dem har blitt politianmeldt. I noen tilfeller har myndighetene til og med valgt å gi tillatelser i etterkant, i stedet for å reagere på ulovlig forurensning.

Når myndighetene sender et signal om at ulovlige handlinger tolereres så lenge de utføres av mektige selskaper og bedriftsledere, sender vi et signal om at loven ikke gjelder for alle. Det har konsekvenser. På Melkøya har Equinors arbeidere rapportert om alvorlige helseplager knyttet til mulige underrapporterte utslipp. På Mongstad er Equinor siktet for grove brudd på forurensningsloven. Økokrim mener at det er tilfeldig at det ikke har gått noen liv tapt allerede. I havnæringen varsles det også om kvotejuks, ulovlig medisinbruk, forurensning og rømming av fisk. Det er ikke bare et miljøproblem, det er et arbeidsmiljøproblem, det er et rettssikkerhetsproblem, og det er et problem for seriøse aktører som faktisk følger reglene i Norge.

Vi vet at det er bedriftslederen som har ansvaret. Likevel ser vi nesten aldri at ledere blir siktet eller straffet, og det holder ikke. Dersom konsekvensene av å bryte loven er små, vil loven også blir brutt. Derfor må vi gå fra symbolske reaksjoner til faktisk håndheving. Vi fremmer flere forslag som vi tror kommer til å hjelpe oss på veien dit. Jeg tar opp forslagene som Miljøpartiet De Grønne fremmer.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:19:46]: Jeg vil takke Stortinget for å rette oppmerksomheten mot miljøkriminalitet. Som trusselvurderingen fra Økokrim viser, er miljøkriminalitet et problem vi skal ta på alvor. Miljøkriminalitet rammer våre felles naturverdier, og det betyr også i praksis at noen få beriker seg på bekostning av resten av samfunnet. I representantforslaget fremmes mange konkrete forslag for å slå ned på den grove formen for miljøkriminalitet. Representantene peker særlig på grep for å styrke tilsyn og anmeldelsespraksis.

Jeg vil også minne om at ansvaret for miljøkriminalitet ikke bare ligger hos politiet. Faktisk er det et fåtall av saker som ender opp der. Miljødirektoratet og Havindustritilsynet spiller en helt sentral rolle gjennom å være tilsynsmyndighet og følge opp brudd på regelverket, og de aller fleste overtredelser kan og bør møtes med sanksjoner i forvaltningssporet. Det er en ønsket utvikling, og administrative sanksjoner foretrekkes som regel dersom en sånn sanksjon er nok til å sikre tilstrekkelig etterlevelse. Det har vært et hovedprinsipp siden NOU 2003: 15 Fra bot til bedring. Ikke ethvert brudd på krav i regelverk eller tillatelse vil være av en sånn art eller et sånt omfang at det er egnet til å forfølges med anmeldelse og straff, og kun de mest alvorlige sakene bør behandles hos politiet. Det vil også bidra til å sikre at politiets ressurser blir brukt på en mest mulig hensiktsmessig måte.

Jeg har i mitt svar til Stortinget orientert om relevante prosesser i regjeringens arbeid, og det er en pågående prosess med å følge opp både stortingsmeldingen om miljøkriminalitet fra 2020 og stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet fra 2024. Representantene foreslår bl.a. å heve strafferammen i naturmangfoldloven og viltloven, og jeg viser til at det er allerede en pågående prosess. Jeg mener altså at styrket tilsyn kan og bør skje gjennom de etablerte tilsynsorganene og virkemidlene. Kombinert med de nye forslagene Klima- og miljødepartementet har hatt på høring, om bl.a. å heve strafferammene i miljølovene, danner det et godt grunnlag for det systemet vi ønsker å ha. Klima- og miljødepartementet, Energidepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet vurderer behovet for å følge opp Økokrims anbefalinger i egne spor der det er relevant.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [14:30:01] (ordfører for saken): Energi- og miljøkomiteen har hatt til behandling Fremskrittspartiets representantforslag, som ber regjeringen utrede og framlegge en helhetlig analyse av de samfunnsøkonomiske kostnadene av at Norge reduserer klimagassutslippene med 70 pst. fra 1990-nivå innen 2035. Dette forslaget har vært behandlet på ordinær måte i komiteen, statsråden har uttalt seg, og vi har hatt skriftlig høring i saken.

Flertallet i komiteen innstiller på at representantforslaget ikke vedtas, og jeg skal la de ulike partiene redegjøre for sin egen begrunnelse for det, men jeg vil uansett takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken, som vanlig.

Jeg vil så gå over til hvorfor MDGs standpunkt er som det er i denne saken, men før jeg skal gjøre det, skal jeg sitere Sylvi Listhaug i VG 17. september 2024.

«Vi utreder og utreder og utreder. Det er vel og bra, men det har gått altfor langt. Vi skal redusere kostnadene og antallet offentlig utredninger (NOU) kraftig.»

Det er allerede gjort grundige beregninger av hvor mye Norges klimamål har kostet, og i likhet med Sylvi Listhaug ser ikke jeg behovet for å bruke store ressurser på flere utredninger, særlig ikke av politikk som allerede er vedtatt og allerede er gjennomført. Det er ikke treffsikker bruk av skattebetalernes penger, og det ville ha vært et sløseprosjekt, etter Miljøpartiet De Grønnes mening.

Jeg vil også tørre å påstå at enda en gigantisk utredningsfloke, slik dette forslaget ville ha skapt, hadde vært kronen på verket på Listhaugs utredningstårn. Regjeringen redegjør nemlig allerede hvert år for kostnader, virkemiddelbruk og planlagt utslippsreduksjon i sin klimastatus og -plan, altså Grønn bok, og nye virkemidler utredes med kostnadsvurderinger i tråd med utredningsinstruksen, som i alle andre saker.

Derfor kommer Miljøpartiet De Grønne til å stemme mot Fremskrittspartiets representantforslag.

Det har vært fint å være ordfører for denne saken, og jeg ønsker komiteen en god debatt.

Linda Monsen Merkesdal (A) [14:32:13]: Dette synest eg er eit litt artig forslag, for trass i at Framstegspartiet gjentekne gonger har fått svar på spørsmålet om kostnader knytte til klimatiltak og klimamåla våre, ber FrP på nytt igjen om eit anslag på kva dette vil kosta, då altså frå 1990-nivå. Det FrP i realiteten ber om, er å bruke ressursar frå fellesskapet på å rekna på fortida i staden for å løysa framtidas problem.

Kva inneber eigentleg dette forslaget? Jo, det inneber å bruka pengar på å laga eit hypotetisk Noreg, eit Noreg som aldri førte klimapolitikk, eit Noreg utan CO₂-avgifter, utan kvotesystem, utan teknologiutvikling og utan grøne investeringar. Det i seg sjølv er ikkje berre metodisk krevjande, det er sløsing med ressursane til fellesskapet.

Multiconsult har vist at det i 2024 var ca. 60 mrd. kr i omsetning i fornybarnæringa. Eg lurer på: Skal dette òg vera med i reknestykket til FrP?

Dette, å bruka pengar på analysar som ikkje bringar oss éin einaste meter nærmare løysinga, er sløsing med offentlege midlar. Endå viktigare er det at når Framstegspartiet i denne saka stiller spørsmål om kva det kostar å kutta utslepp, bør me òg stilla oss spørsmålet: Kva er konsekvensane av å la vera? Kva kostar det å bryta ein internasjonal bindande avtale, altså Parisavtalen? Kva kostar det når ekstremvêr rammar? Kva kostar det norsk industri som mistar konkurransekraft fordi verda faktisk går vidare utan oss – kva kostar det av arbeidsplassar, spesielt på Vestlandet, når dei mistar konkurransekrafta fordi verda også går vidare utan oss?

La oss vera heilt ærlege: Kva vil det kosta dersom Framstegspartiets eigen politikk skal liggja til grunn, ein politikk som inneber å kutta i klimatiltak og bremsa omstillinga? Det er den rekninga vi burde ha diskutert i dag.

Tor Mikkel Wara (FrP) [14:35:19]: Fremskrittspartiet har gang på gang spurt hva klimapolitikken koster – hva det vil koste å nå målet som er satt om 70 pst. reduksjon. Vi har fått tre ulike svar. Det ene er: Vi vil ikke regne på det. Det andre er: Vi kan ikke regne på det. Og det tredje er: Vi har allerede regnet på det.

La oss ta dem i rekkefølge. Først til at man ikke vil det – det sier man skyldes byråkrati. Her har vi altså vedtatt et monstrøst klimabyråkrati med forbud, påbud og reguleringer som vedtar forskrifter, sender søknader, ber om tillatelser, gir subsidier og lager kompensasjonsordninger. Det er byråkrati. Det interessante er at det vil man ikke vite hva koster. For det er en kostnad man ikke orker å ta, nemlig: Hva koster dette byråkratiet?

Det andre argumentet mot at man ikke vil det, er at man allerede har gjort klimatiltakene. Ja, man trenger vel ikke å vite hva det koster, hvis man allerede har gjort det. Spist er spist, tapt er tapt, huset er brent ned. Hva bryr man seg vel om hva det egentlig kostet? Jo, for oss i Fremskrittspartiet er det faktisk et poeng å vite hva den politikken vi har gjort, koster.

Så kommer vi til det andre svaret vi får, nemlig at man ikke kan, for man vet ikke hvilken klimapolitikk man har tenkt å føre. Det er et merkelig svar, for man har både klimastatus og klimaplan, hvor man raskt ramser opp ulike tiltak, og da vet man nøyaktig hvor mange tonn CO₂ man har tenkt å fjerne. Hvis man vet det, må man jo faktisk vite hvilken politikk man har tenkt å iverksette, og hvis man vet det, må man kunne regne på hva den koster.

Jeg vil fortsatt ha summen på alt det som ligger i klimaplanen og klimastatusen, og hva det koster å komme til 70 pst. – ellers så kan vi regne på det selv. Altså: Enova har en tiltakskostnad på 20 000 kr. Det vil si at hvis alt hadde kostet like mye som Enova, hadde vi måttet bruke 700 mrd. kr årlig. Så dyrt tror jeg ikke det er, men jeg vet faktisk ikke hva summen er.

Så har vi svaret om at man jo har gjort dette. Det man har gjort, er å regne ut hva det koster å såkalt forsterke klimamålet fra 67–70 pst. i perioden 2030–2035. Man vet altså ikke hva klimapolitikken kostet i går, man vet ikke hva klimapolitikken koster i dag, og man vet ikke hva klimapolitikken koster i morgen, men i en fjern, fjern fremtid på en fjern, fjern galakse har man regnet seg frem til et tall. Hvordan det er mulig å finne det tallet når man ikke finner ut hva dagens politikk koster, er for meg underlig, men det er prisverdig at man tross alt gjør det.

Av alle tall man kunne kommet opp med fra regjeringen, er akkurat det tallet det minst interessante, for man kommer aldri i den situasjonen at man skal redusere de norske utslippene fra 67–70 pst. i 2035. Så vi sitter fortsatt igjen uten svar, og Fremskrittspartiet vil fortsatt oppfordre alle til å bruke kalkulatoren.

Jeg får ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [14:38:46]: Høyre ønsker en kostnadseffektiv klimapolitikk som kutter utslipp i Norge, Europa og verden. Det er viktig å ha oversikt over hvilke tiltak som kan gjennomføres mest mulig effektivt – så vi kan kutte mest mulig utslipp på kortest mulig tid med de ressursene vi bruker. Slik styrkes konkurranseevnen til norsk industri og næringsliv.

Regjeringen skal levere en felles energi- og klimamelding, noe Høyre fikk flertall for da Stortinget behandlet Klimameldingen i juni 2025. Meldingen bør presentere mulige tiltak og virkemidler for å nå de norske klimamålene, basert på en mest mulig kostnadseffektiv tilnærming, og legge fram en helhetlig og samfunnsøkonomisk kostnadsanalyse av dette, samt også anslå kraft- og nettbehovet ulike grader av utslippskutt vil kreve, for å sikre konkurransekraft for næringslivet og langsiktig bærekraft i norsk økonomi.

Den kommende meldingen bør vurdere de samfunnsøkonomiske kostnadene og konsekvensene av ulike grader av utslippskutt, samt alternativkostnaden og sikkerhetsimplikasjoner dersom kvotepliktig industri ikke lykkes med omstilling til lavutslipp i Norge, herunder risiko for nedleggelse og karbonlekkasje.

Jeg vil også si at økte inntekter til statskassen som følge av klimaavgifter må bidra til reduksjon av andre skatter og avgifter, slik at folk og næringsliv totalt sett kommer bedre ut.

Regjeringens innmelding av mål om å oppnå minst 70–75 pst. reduksjon i utslipp innen 2035 ble støttet av Høyre med den forutsetning at målet skulle være i tråd med EUs mål. Regjeringen forhastet seg med å sende inn Norges mål, selv om man visste at det var pågående prosesser rundt dette og uenigheter i EU. EUs innmeldte mål ble lavere enn Norges, hvilket gjør at regjeringens innmeldte mål har skjedd i klart brudd med Høyres forutsetning. Hvordan regjeringen håndterer dette, er fortsatt et relevant spørsmål.

Kunnskap er et viktig premiss for Høyres politikk. En kostnadsanalyse for hva utslippsreduksjoner koster, og en alternativkostnad for ikke å gjøre noe er viktig for å kunne fatte riktige beslutninger framover. Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Ole Herman Sveian (Sp) [14:41:44]: Senterpartiet mener at klimapolitikken må være både ambisiøs og realistisk. Når stortingsflertallet vedtar mål om 70 pst. utslippskutt innen 2035, må vi også vite hvilke kostnader og konsekvenser dette vil få for samfunnet. Det beste vi på Stortinget kan gjøre for å få forståelse for klimapolitikken, er å sørge for at folk skjønner og aksepterer de klimatiltakene som settes inn. De må ha en jordnær og forståelig innretning som ikke er frikoblet fra folks sunne fornuft og hverdag. Svogerforskning viser at noen av tiltakene dessverre blir opplevd som unødvendig kostbare og lite virkningsfulle. Dermed blir legitimiteten i befolkningen også dårlig.

Forslagstillerne peker på noe viktig: Regjeringen har ikke lagt fram en helhetlig samfunnsøkonomisk analyse av hva disse målene vil koste. Vi har fått enkelte anslag på enkelttiltak, men ikke et samlet bilde av konsekvensene for husholdninger, næringsliv, arbeidsplasser og offentlig økonomi. Senterpartiet mener dette er nødvendig kunnskap. God klimapolitikk må også være god næringspolitikk og god fordelingspolitikk, og vi må unngå at mål og tiltak rammer industri, næringsliv og vanlige folk urimelig hardt. Vi må også ta på alvor risikoen for karbonlekkasje: at arbeidsplasser og utslipp flyttes ut av Norge uten at de globale utslippene går ned.

I andre store politiske beslutninger forventer vi grundige samfunnsøkonomiske analyser. Det bør også gjelde i klimapolitikken. Derfor støtter Senterpartiet forslaget om at regjeringen skal utrede og legge fram en helhetlig analyse av de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å nå målet om 70 pst. utslippskutt innen 2035.

Hans Edvard Askjer (KrF) [14:44:05]: Kristelig Folkeparti er positiv til at man løfter fram kost–nytte som en viktig del av miljøpolitikken. Det handler ikke om å kutte ambisjoner, men om å få mest mulig miljøeffekt ut av de midlene vi faktisk bruker. Når utfordringene er globale og ressursene begrensede, må vi også prioritere klokt.

Vi lever i lokalsamfunn – i kommuner og i nasjoner – men vi deler én felles atmosfære. Utslipp stopper ikke ved landegrensene. Derfor må vi også stille oss spørsmålet: Gir tiltakene vi vedtar, reell effekt i et globalt perspektiv? Det hjelper lite å være best i klassen, med det reneste klasserommet, dersom hele skolen rundt oss brenner.

For Kristelig Folkeparti er det avgjørende å sikre at pengene vi bruker, faktisk gir størst mulig reduksjon i utslipp og best mulig vern av natur. Det innebærer å prioritere tiltak som virker, å være ærlige om hva som ikke virker, og å justere kursen deretter. Det handler også om å bidra internasjonalt, der effekten per krone kan være langt større enn her hjemme.

La det ikke være tvil: Vi deler alle et sterkt ønske om å ta vare på skaperverket, men veiene dit er forskjellige. Kristelig Folkeparti mener at en ansvarlig miljøpolitikk må kombineres med god forvaltning, tydelige prioriteringer og et klart blikk for resultater. Kristelig Folkeparti mener at vi ikke bare skal gjøre mye, men også gjøre det som virker best.

Vi sitter som sagt ikke i komiteen, men KrF kommer til å støtte Høyres forslag i denne saken.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:46:17]: Det er ikke sånn at arbeidet med klimapolitikken skjer etter noen egne magiske regler. Våre venner i Finansdepartementet passer heldigvis på det. For klimapolitikken gjelder derfor akkurat de samme utredningskravene som for andre politikkområder. Når vi fremmer forslag om nye klimavirkemidler, er de utredet, og så behandles de av Stortinget på ordinær måte.

Det stemmer at vi ikke har utarbeidet ett tall for kostnaden ved all klimapolitikk gjennomført siden 1990, og som skal gjennomføres framover i tid. Det mener jeg heller ikke at vi bør. Et sånt regnestykke krever at vi lager et scenario for hvordan samfunnet ville sett ut uten klimapolitikken som er gjennomført de siste 36 årene. Det krever, uansett hvordan du snur og vender på det, omfattende byråkratisk arbeid, og jeg klarer ikke å se hensikten med å bruke ressurser på utredning av politikk som allerede er vedtatt og gjennomført. Det framstår for meg som dårlig bruk av skattebetalernes penger.

Da regjeringen la fram vårt forslag til nytt klimamål for Stortinget, kom vi med et estimat på hvilke kostnader som var knyttet til å nå det målet. Vårt anslag er at den samfunnsøkonomiske merkostnaden kan være et sted mellom 10 og 21 mrd. kr samlet for perioden 2031–2035. Dette anslaget er usikkert. Det har vi også vært tydelige på.

Det som vil være helt avgjørende for den endelige kostnaden, er hvilke virkemidler vi faktisk bruker i årene som kommer for å nå målene. Det er vanskelig å si sikkert ti år i forveien. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke skal diskutere det når forslagene kommer, sånn at vi er sikre på at vi velger de riktige virkemidlene, også ut fra at vi skal få mest mulig utslippskutt ut av hver krone vi bruker, når vi gjennomfører politikken i praksis.

Vi har forpliktende klimamål. Regjeringen er opptatt av å føre en kostnadseffektiv klimapolitikk. Det er også derfor vi har ønsket å fortsette å øke klimaavgiftene i tråd med opptrappingsplanen vi la fram i fjor. Samtidig foreslo vi brede skattelettelser for å være med på å veie opp.

Hvert år legger vi fram Klimastatus og -plan. Der viser vi i praksis hvilke virkemidler vi planlegger å gjennomføre for å nå klimamålene. Disse virkemidlene blir utredet i tråd med utredningsinstruksen, og kostnader og nyttevirkninger av de konkrete virkemidlene blir vurdert. Arbeidet med å omtale kostnader ved den planlagte klimapolitikken vil utvikles videre framover og presenteres for Stortinget årlig i Klimastatus og -plan. Jeg mener derfor at det er der vi bør rette innsatsen.

Jone Blikra (A) [15:51:12] (ordfører for saken): Saken knyttet til bompengeprosjektet E16 Bjørum–Skaret har naturlig nok vekket stor interesse, spesielt knyttet til situasjonen for beboerne på Sollihøgda. Det er også grunn til å minne om at prosjektet er viktig for å fjerne en flaskehals på en viktig veistrekning, og ikke minst for å gi en tryggere, mer effektiv og mer forutsigbar vei for trafikantene.

Som alle andre bompengefinansierte prosjekter, er selve bompengeopplegget ofte tema, også her, og som alle andre bompengefinansierte prosjekter, bygger også dette prosjektet på lokalpolitiske vedtak som senere er fulgt opp av Stortinget gjennom egen proposisjon.

Naturlig nok er det i komiteen ulikt syn på hva som nå er riktig å gjøre, på hvilken måte, og i hvilken rekkefølge. Bak komiteens tilråding står Høyre og Fremskrittspartiet. Det er også i dag fremmet et løst forslag fra MDG i saken. Jeg håper på en god debatt og vil komme tilbake til Arbeiderpartiets syn på saken i et eget innlegg.

Bård Hoksrud (FrP) [15:52:41]: Denne saken handler egentlig om noe ganske enkelt: Skal folk måtte betale bompenger for en vei de ikke bruker? For beboerne på Sollihøgda er ikke dette en teoretisk diskusjon om bompengeprinsipper, innkrevingssystemer og tekniske løsninger. Dette handler om hverdagen deres, om å levere barn i barnehage og på skole, om å komme seg på jobb, om fritidsaktiviteter, handling, lege, tannlege og alt det vanlige folk må få til i løpet av en uke. Det som gjør denne saken så utrolig urimelig, er at beboerne på Sollihøgda risikerer å betale store summer i bompenger uten å bruke den nye veien de faktisk betaler for.

I representantforslaget viser vi til at det gjelder omtrent 180 boenheter, og at beboerne må betale bompenger for å kunne gjennomføre helt dagligdagse gjøremål. Forslaget viser også at årlig merkostnad for en bil kan bli på mer enn 40 000 kr i året. For en familie jeg har sett et regnestykke for, dreier det seg om en utgift på ca. 14 000 kr i året bare for å levere og hente barn i barnehage og skole, uten å kjøre på den nye veien en eneste gang. Jeg er sikker på at de fleste vil være enig i at dette er totalt urimelig.

For en aktiv familie med barn, jobb, fritidsaktiviteter og vanlig hverdagslogistikk kan regningen komme opp mot 40 000 kr i året. Det betyr at over bompengeperioden, som ligger an til å kunne bli på 15 år, snakker vi om en utgift på rundt 600 000 kr for noe man ikke kommer til å bruke. For de fleste familier er ikke det småpenger. Det er penger som ellers kunne gått til fritidsaktiviteter, svømmehall, kino, ferie, idrett eller rett og slett å få privatøkonomien til å gå rundt.

Regjeringen peker på omvendt timesregel. Det kan sikkert se fint ut på papiret, men det løser ikke problemet for mange av beboerne, for regjeringens løsning passer ikke med hverdagen til folk som faktisk skal levere barn, rekke jobb og få dagen til å gå opp. Mange av beboerne i Hole jobber i retning Sandvika og Oslo, mens skole, barnehager og kommunale tjenester ligger motsatt vei, mot Sundvollen. De skal ikke på søndagstur; de skal levere barn, komme seg på jobb, hente igjen, handle og få familielivet til å gå opp. Da kan ikke svaret fra regjeringen være at folk i praksis må tilpasse hverdagen sin til bomstasjonene. Det burde vært motsatt. Bompengeopplegget må tilpasses virkeligheten folk lever i.

Både Akershus og Buskerud fylkeskommuner og Hole og Bærum kommuner har anbefalt bostedsfritak. Det er også tidligere innført bostedsfritak på E16 ved Jevnaker. Da må det være lov til å si at like saker bør behandles likt, og det har statsråden vel også sagt tidligere. FrP mener derfor at beboerne på Sollihøgda må få et reelt fritak, ikke mer utredning, ikke mer skyving foran seg, og ikke en halvveis løsning som ikke fungerer i praksis. Dette handler om rettferdighet, det handler om legitimitet til bompengesystemet, og det handler om vanlige folk som ikke skal flås for en vei de ikke bruker.

I gamle dager kalte man dette landeveisrøveri. I dag kalles det visst bompengepolitikk. Uansett hva man kaller det: Stortinget må rydde opp, og derfor håper Fremskrittspartiet på at flere partier nå kommer til å støtte beboerne, kommunen og fylkeskommunen og støtte forslaget om bostedsfritak for beboerne på Sollihøgda.

Trond Helleland (H) [15:55:58]: Dersom det skulle bli flertall for tilrådingen som FrP og Høyre går for i dag, vil flaggene gå til topps på Sollihøgda. Etter mange års kamp ble endelig Bjørum–Skaret realisert. Jeg tror jeg har vært på Sollihøgda i minst fem valgkamper og snakket om at nå må vi komme i gang. Nå er iallfall det prosjektet ferdigbygd. Det er mye som gjenstår fram til Hønefoss, men det er greit. Lokalsamfunnene på Sollihøgda har vært delt i to på grunn av den store trafikken som gikk tvers gjennom boligområdet. Etter mange års kamp kom tunnelen under Sollihøgda, men da fikk beboerne – som endelig skulle sende barna sine ut på trening eller ut for å leke uten å frykte trafikken – en ny smell. De fikk en bompengeregning på opp mot 40 000 kr i året for å kunne sende barna på skole, dra på jobb eller i butikken. De som burde fått belønning for lang tålmodighet, fikk isteden en straff.

Høyre mener bompenger er nødvendig for å realisere viktige samferdselsprosjekt, men at den samlede bompengebelastningen ikke må bli urimelig. Innbyggerne på Sollihøgda har fått en slik urimelig bompengebelastning. Lokale innspill fra både Buskerud og Akershus fylkeskommune, i tillegg til Bærum og Hole, uttrykker tydelig ønske om en redusert bompengebetaling for beboerne på Sollihøgda. Vi viser til statsrådens svar, men mener det ikke er behov for nye utredninger. På bakgrunn av dette støtter Høyre forslaget fra FrP. Vi mener regjeringen raskt må få på plass en ordning som reduserer bompengebelastningen.

I mange prosjekter kan det å gi beboerfritak gi fare for at prosjektets finansiering blir svekket. På Sollihøgda bor det ca. 350 personer. Årsdøgntrafikken ved Sundvollen, som er nærmeste tettsted, er ca. 15 000 biler. Det betyr at trafikken fra Sollihøgda antakelig utgjør mindre enn 1 pst. av trafikken. Når både Akershus, Buskerud, Hole og Bærum ønsker beboerfritak, burde saken være grei.

Arbeiderpartiet vil som vanlig avvente utredning og vente til høsten. La meg avslutte med det Akershus fylkeskommune avslutter med i sitt høringsinnspill:

Fylkesrådet ønsker avslutningsvis å påpeke at prosessen fram til avslag fra Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet har vært lang og byråkratisk. Statsapparat bør vurdere hvorvidt regelverket er hensiktsmessig utformet med tanke på saksbehandling.

Det er jo problemet her. De betaler bompenger hver eneste dag for å kunne kjøre fra boligen sin og ut, mens trafikken suser under Sollihøgda. Det har gitt en mye mer trafikksikker situasjon der oppe, men da må de altså slippe den ekstra belastningen det er med bompenger.

Geir Inge Lien (Sp) [15:59:14]: Senterpartiet vil slå fast at bompengeopplegget på E16 Bjørum–Skaret byggjer på tydelege lokalpolitiske vedtak. For oss er det avgjerande at store samferdselsprosjekt er forankra lokalt, blant dei som faktisk lever med konsekvensane i kvardagen. Men vi må òg vere ærlege: Bebuarane på Sollihøgda har fått ei bompengebelasting som ikkje står i forhold til bruken av vegen. Det svekkjer legitimiteten til ordninga, og det svekkjer òg tilliten til systemet.

Når folk opplever at dei betalar meir enn det dei får igjen for, må vi lytte. Vi har fått klare innspel frå både Buskerud og Akershus fylkeskommunar, i tillegg til kommunane. Signala er eintydige: Det er eit sterkt ønske om ei redusert bompengebelasting for innbyggjarane på Sollihøgda. Det er ikkje eit rop om særbehandling, det er eit rop om rettferd.

Senterpartiet merkar seg utgreiinga til statsråden om arbeidet med omvendt timesregel. Vi vurderer at dette kan vere eit både fornuftig og treffsikkert tiltak. Det kan bidra til å flytte trafikken over på dei nye vegane, samtidig som det gjev ei meir rettferdig belastning for dei innbyggjarane og det næringslivet som ikkje brukar den gamle traseen til gjennomfart. Samtidig vil Senterpartiet understreke at alle endringar i bompengeopplegget må ha lokalpolitisk tilslutning. Det er ikkje Stortinget som skal overstyre lokaldemokratiet. Vi skuldar både innbyggjarane og næringslivet ei løysing som fungerer i praksis, ikkje berre på papiret, og vi skuldar lokalsamfunnet å lytte når dei seier frå om at dagens ordning ikkje treffer godt nok. Dette handlar om rettferd, dette handlar om legitimitet, og det handlar om å sikre at bompengeordninga i Noreg vert opplevd som rimeleg, forståeleg og rettferdig for dei som faktisk betalar.

Miljøpartiet Dei Grøne kom med eit laust forslag i salen her i dag som vil vareta dei bekymringane som er løfta fram i salen i dag. Senterpartiet meiner det er svært viktig at ordninga treffer rett, og vil difor støtte det forslaget. Men – som ei stemmeforklaring – viss ikkje det blir fleirtal for forslaget til Miljøpartiet Dei Grøne, vil Senterpartiet vurdere, utifrå korleis debatten går, å støtte tilrådinga som Høgre og FrP står bak.

Remi Sølvberg (R) [16:02:12]: La meg begynne med å lese litt fra en tekst jeg fant i sosiale medier, der den som skriver, forteller at hun tvinges til å betale penger når hun forlater huset sitt.

Jeg bor i en liten del av Skui [...] Bompengefengselet, sammen med beboerne i Sollihøgda. Det er ingenting her. Det er en vei fra Skui til Sundvollen, og bompenger. Jeg betaler avgift hver gang jeg må forlate huset. Barna mine går på skolen (andre til barnehagen) i Skui. Når jeg drar til skolen (andre til barnehagen), svømmehall, sport, jobb, for å hente glemt melk i butikken, til legen, fysioterapeuten, til legevakt, eller når jeg kommer tilbake fra veien for å hente sønnens glemte jakke, må jeg betale bompenger. Når barna mine vil besøke klassekameratene sine, må jeg betale bompenger. Når barna mine vil dra til parken, til korpset, på skoledans, i bursdagsfest eller på et skolemøte, må jeg betale bompenger.

Alle som besøker oss – familie, klassekamerater, venner og kjøpere fra finn.no – må betale bompenger på 51 kroner. Nå vil ingen besøke oss, og barna mine er lei seg og frustrerte. Jeg er frustrert. [...] I lang tid ble beboere lokket av utsiktene til gratis reise.

Realiteten ble en annen.

I dag blir vi belastet 51 kroner bare for å forlate hjemmene våre. Husene våre har falt i verdi. Vi kan ikke flytte ut, vi kan ikke leie ut husene våre, vi kan ikke selge husene våre. Vi må bare betale og blø!

17. mai-feiringen kommer opp.

Da må jeg betale bompenger på 51 kroner slik at sønnen min kan spille i korps. [..]

Og så videre, og så videre. Dette handler om urimelighet og urettferdighet. Disse pengene var ikke ment å ramme på denne måten. Personen sier igjen:

Vær så snill, tenk på det. Ta deg litt av din dyrebare tid og kjør veldig sakte. Hver gang du kjører på ny E16, vær så snill og kjør så sakte du kan. Vi blir ignorert av politikere som burde jobbe for vårt beste, ikke rane oss og skape vanskeligheter.

Så er det mulig at de ikke ble ignorert. De ble kanskje hørt. Det synes jeg er veldig bra. Vi i Rødt mener at bompenger er en skatt som rammer skeivt. Her er en bompengesituasjon som må tilpasses folks liv. Rødt vil derfor støtte FrPs og Høyres forslag om en prøveordning, og vi vil støtte det løse forslaget til MDG i denne saken.

Oda Indgaard (MDG) [16:05:06]: Denne saken handler, som vi hører, om veldig rimelige innvendinger fra folk som må betale bompenger for en vei de ikke bruker. For beboerne på Sollihøgda er den gamle veien den eneste veien hjem. De har ingen omkjøringsmulighet. Når en familie skal levere i barnehagen, hente på SFO, kjøre til legen eller handle dagligvarer, er det den gamle veien som tas i bruk. Ikke fordi de velger bort den nye veien for å snike, men fordi den nye veien rett og slett ikke går dit de skal. Denne situasjonen gjør at Miljøpartiet De Grønne deler bekymringen og fortvilelsen til lokalbefolkningen.

Bompenger fungerer som en finansieringsmodell når det er en rimelig sammenheng mellom det man betaler, og der man får. Når den sammenhengen brytes, når sideveiene blir bomlagt, og det ikke finnes alternativer for dem som bor der, svekkes også legitimiteten til hele ordningen. Det er et poeng vi i denne salen har bør lytte til. Jeg vil samtidig påpeke en annen side av saken som MDG er opptatt av. Da den nye veien ble åpnet, ble også kollektivtilbudet svekket for beboerne. Beboere uten bil bl.a. på Avtjerna og Sollihøgda har fått en uakseptabelt lang avstand til nærmeste busstopp med hyppige avganger. Det henger sammen med det vi diskuterer, for det finnes faktisk ingen alternativer for beboerne her enn å bruke bilen.

Det er grunn til å minne om hvilken rolle Stortinget bør spille i en sak som dette. Statens vegvesen utreder etter oppdrag fra departementet en løsning med såkalt omvendt timeregel for sideveiene. Utredningen skal etter planen oversendes fylkeskommunen før sommeren, og det er etter MDGs syn riktig vei å gå. Vi er imidlertid oppmerksom på innvendingene mot timeregel som løsning her, og vi fremmer derfor vårt forslag om at man i utredningen også må se på andre løsninger for å unngå urimelige utslag. Det er viktig å passe på at beboerne får en løsning. Omvendt timeregel treffer ikke dem som må kjøre i motsatt retning av jobb hver morgen for å levere i barnehagen før de snur tilbake mot Sandvika. Den treffer ikke familien som har skole, SFO og fritidsaktiviteter i én retning, og arbeidsplassen i en annen. Det er betraktninger som vi vil at Vegvesenet skal ha med i sin utredning. Samtidig vil vi ikke kortslutte den prosessen ved å beslutte over bordet her hvordan situasjon skal løses.

Jeg har forståelse for at det oppleves frustrerende å måtte vente på en utredning når man står midt i en situasjon man ikke har bedt om. Det er helt reelle sider ved prosessen som vi må ta på alvor, men når lokaldemokratiet og fagmyndighetene er i ferd med å lande en løsning, mener vi det er klokere at Stortinget bidrar til at den løsningen blir så god og treffsikker som mulig, enn at vi i denne salen bestemmer hva som er fasit, uten det faglige grunnlaget. MDG forventer at regjeringen kommer raskt tilbake til Stortinget når utredningen foreligger, og at lokale myndigheter får sagt sitt. Jeg tar med det opp MDGs forslag.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [16:08:21]: Denne saken handler i bunn og grunn om rettferdighet i hverdagen til vanlige familier. For beboerne på Sollihøgda har åpningen av ny E16 fått en helt utilsiktet konsekvens: De er i praksis blitt innestengt mellom bomstasjoner. Det er ikke snakk om valgfri kjøring eller ekstra komfort – det handler om å levere i barnehage, komme seg på jobb og få hverdagen til å gå rundt. Når familier må betale opp mot 40 000 kroner i året i bompenger for helt nødvendige reiser, har vi fått en ordning som ikke treffer riktig.

For oss i Kristelig Folkeparti er det viktig å stå opp for barnefamilier. Vi vet at økonomisk handlingsrom betyr noe. Det handler om muligheten til å delta i fritidsaktiviteter, ta en tur i svømmehallen eller rett og slett ha litt rom i hverdagsøkonomien. Når slike midler i stedet går til bompenger, over mange år, får det reelle konsekvenser for livskvaliteten.

Jeg mener også at denne saken utfordrer et grunnleggende prinsipp i bompengepolitikken, nemlig forholdet mellom kost og nytte. Beboerne på Sollihøgda får i liten grad den nytten som står i forhold til belastningen de påføres. Ja, veien gir noen generelle forbedringer, men det forsvarer ikke en så skjev kostnadsfordeling. Samtidig snakker vi om et svært begrenset antall husstander. De økonomiske konsekvensene for prosjektet er små, mens belastningen for den enkelte familie er stor.

Det er også viktig å understreke at lokale myndigheter – kommuner og fylkeskommuner – har støttet et bostedsfritak. Det gir saken en lokal forankring som vi bør lytte til. Forslaget om såkalt omvendt timesregel framstår etter mitt syn lite treffsikkert. Det tar ikke hensyn til hvordan hverdagen faktisk ser ut for familiene på Sollihøgda, og vil i praksis ikke løse problemet for dem som er hardest rammet.

Dette er en sak der en begrenset og målrettet prøveordning kan rette opp en åpenbar skjevhet. Vi har også tidligere sett at slike løsninger kan fungere bra, bl.a. på Jevnaker.

Av hensyn til rettferdighet, til barnefamilier og til tilliten til det norske bompengesystemet vil KrF støtte forslaget fra Høyre og KrF om bostedsfritak for beboerne på Sollihøgda.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [16:11:17]: E16 er en viktig transportåre mellom Østlandet og Vestlandet. Vi har, som flere har vært inne på, nettopp åpnet en helt ny, bedre og mer trafikksikker vei på E16 i Bærum og Hole.

Ny E16, med tunnel under Sollihøgda, fjerner en flaskehals på strekningen og gir en tryggere, mer effektiv og forutsigbar vei for trafikantene. Utbyggingen av E16 Bjørum–Skaret flytter gjennomgangstrafikk over på ny vei. Det gir mindre trafikk på lokal vei. For beboerne på Sollihøgda innebærer dette mindre gjennomgangstrafikk, bedre trafikksikkerhet, lavere støy- og luftforurensning og et tryggere lokalmiljø.

Jeg har forståelse for at bompengebelastningen oppleves krevende for beboere på Sollihøgda. Derfor har jeg bedt Statens vegvesen utrede en løsning med såkalt omvendt timesregel for sidevei. Dette arbeidet pågår nå. Det er en løsning som vil kunne redusere ulempene for lokalbefolkningen gjennom at man får sterkt reduserte bompengetakster for trafikk til og fra Sollihøgda. Det er et arbeid jeg ser fram til å følge opp. Med dette kan beboere og andre trafikanter på sideveiene få en mye bedre situasjon enn i dag, med redusert bompengetakst og fordelen av ny og trafikksikker E16.

Stortinget kjenner til at endringer i vedtatte bompengeopplegg innebærer en økonomisk risiko både for prosjektet, for bompengeselskapet og for fylkeskommunens garantier.

Forslaget til vedtak som er fremmet av medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, påvirker inntektsgrunnlaget uten at konsekvensene er utredet. Nettopp derfor utreder vi nå forslaget om omvendt timesregel, slik at konsekvensene av en eventuell ny ordning kan bli belyst, og ikke minst for at lokale myndigheter må involveres i forkant av beslutningen.

Vi har den siste tiden behandlet flere forslag til det som må kunne betegnes som en slags omkamper i nylig vedtatte bompengeprosjekter, hvor jeg gjentatte ganger har måttet minne om at det er noen grunnleggende forutsetninger for bompengefinansiering. Det å endre disse etterpå, underveis, kan skape uheldig presedens. Det å åpne for fritak her vil også raskt kunne føre til tilsvarende krav fra kommuner og fylkeskommuner som allerede har sluttet seg til vedtatte opplegg, og dermed utfordre grunnleggende prinsipper i bompengefinansieringen.

Vurderingene som ligger bak et bompengeopplegg, er grundig forankret og gjennomarbeidet, og det mener jeg bør forplikte oss til å ta den økonomiske sårbarheten på alvor. La meg til slutt bare legge til at vi fra departementets side har vært positive til ordninger hvor fylkeskommuner og kommuner selv betaler disse fritaksordningene.

Bård Hoksrud (FrP) [16:27:01]: Jeg hadde laget ferdig et innlegg, men det går ikke. Her må jeg faktisk ta tak i noe av det som kommer fram, og som overrasker meg litt.

Statsråden sier at lokalbefolkningen har vært heldig. De har fått en mindre belastning, og derfor er det greit at de skal betale bompenger. Jeg må si at jeg er overrasket over en sånn tilnærming fra statsråden – eller: Kanskje er jeg ikke overrasket, for han synes tydeligvis at dette er helt greit; han synes det er greit å bruke tid, utrede, vurdere og skape masse forsinkelser, i stedet for faktisk å gjøre noe. Det er her jeg blir litt lei meg over at Senterpartiet og MDG velger å fortsette på en løsning som betyr at de menneskene det her gjelder, skal fortsette å betale 3 333 kr og 33 øre hver eneste måned, mens man utreder i stedet for å handle.

Jeg synes i hvert fall jeg ser det om det hadde vært en privat aktør som kom med en regning på over en halv million kroner og sagt at dette skal man betale, men man får ingen vare for de pengene man betaler. Det er i realiteten det flertallet går inn for – eller, nå ser det heldigvis ikke ut til å bli flertall, for det ser ut til å bli flertall for FrPs og Høyres forslag, og derfor er jeg veldig glad for at både Rødt og KrF ser dette. Jeg tror iallfall det hadde blitt bråk herfra til langt ned mot Nationaltheatret hvis man hadde oppført seg på den måten mot noen som hadde kjøpt noe hos en privat aktør i Norge: at man skal betale over en halv million kroner og ikke få … jeg skal ikke si ordet … noen ting tilbake.

Det er derfor jeg håper at MDG og Senterpartiet blir med og sørger for disse menneskene, ikke minst når de hørte argumentasjonen med at det er greit at mange har en liten belastning fordi man har vært så heldig og sluppet den trafikken som var der. Det er ikke sånn at man setter opp bomstasjoner overalt fordi man fjerner trafikk. Hjemme hos meg var det noen som ville ha bomstasjon på gamle E18 hjemme i Bamble. Heldigvis satt FrP i regjering den gangen og hadde et flertall sammen med KrF, Høyre og Venstre som sørget for at vi fjernet bomstasjonen – det var nok fordi FrP var veldig opptatt av å fjerne den, og det er vi selvfølgelig.

Dette handler om de menneskene som bor der hver eneste dag, og som både har fått redusert kollektivtilbudet sitt og som nå opplever at en god del politikere prøver å fortsette denne utredningen. Slutt med det nå – la oss finne en god løsning i tråd med alt det lokalpolitiske i fylkeskommunene og kommunene. De er enige om dette, og dette kan statsråden utføre veldig fort hvis han vil.

Ikke bruk tid på dette, statsråd, hvis flertallet i Stortinget på torsdag fatter det rette vedtaket.

Jone Blikra (A) [16:30:16]: Det er litt synd at denne typen debatter blir en blanding av prinsippet til FrP om å avvikle alt som heter bomstasjoner, som man selv innfører når man sitter i posisjon, og det å prøve å finne fornuftige løsninger basert på det omforente regelverket vi har med fylkeskommuner, kommuner og staten når det gjelder å finansiere veiene våre. Det er ingen uenighet om å søke å finne en løsning. Den proposisjonen som ble vedtatt i denne sal – og jeg tror den var enstemmig, men det er mulig at det var noen som stemte imot – åpnet ikke for denne typen løsninger med fritak. Det bestemte Stortinget. Da blir det litt urimelig å komme tilbake og si at man ikke mente det. Dette var et pålegg til fylkeskommunene med tanke på hvordan man skulle utforme en slik type finansiering.

Det er flere andre muligheter vi faktisk har, og det er noe som ikke blir nevnt her i debatten. Man nevner fylkesrådet i Akershus som støtter representantforslaget, men det står også at det er med forutsetning om at beboerfritak ikke påvirker nedbetalingsplanen i prosjektet. Det har man altså ikke tatt med. Det er der den lokale vurderingen kommer inn, ikke overprøvingen fra Stortinget.

I tillegg har departementet i brev sagt at de ikke vil motsette seg initiativ og kompensasjon fra lokale myndigheter til innbyggere på Sollihøgda. Det står i brevet, man vil ikke motsette seg det, men her er det snakk om hvordan vi faktisk gjør det, og at de som sitter med risikoen for å vurdere prosjektet, ikke ønsker å innføre noe eller beslutte noe over hodet på noen som kan sette prosjektet i fare. La oss i det minste la dem som sitter med beslutningsmyndigheten, få lov til å utrede. Det er vilje til å finne en løsning.

Det er synd at en sånn type sak blir litt forgiftet av den aktive motstanden mot alt som gjelder bompenger i stedet for å finne konkrete, gode løsninger for hvert enkelt prosjekt, med respekt for dem som sitter med lokal risiko og som har fattet lokale vedtak.

Og igjen: Vær så snill å ta med hele argumentasjonen, også for Akershus, nemlig det med så sant det ikke ødelegger for finansieringen av prosjektet. Det sto etter komma.

Geir Inge Lien (Sp) [16:33:04]: Det er viktig at vi greier å skaffe ei rimeleg løysing for dei som bur i området, og som vert ramma av dei kvardagslege problemstillingane. Det er vi i Senterpartiet veldig opptekne av. Eg synest det er trist at Arbeidarpartiet ikkje vil vere med og sikre eller finne fornuftige løysingar, som representanten Jone Blikra så fint sa her oppe, ved å støtte Miljøpartiet Dei Grøne sitt forslag, som kunne ført nettopp til ei mogleg løysing for både næringsdrivande og lokalbefolkninga.

Eg vil difor signalisere at vi i Senterpartiet subsidiært støttar Høgre og Framstegspartiet sitt forslag, for at vi skal vere sikre på at det kjem på plass ei ordning for dei lokale, og at det ikkje skal vere tvil om at vi i Stortinget ønskjer å finne lokale løysingar for dei som vert påført urimelege kostnader ved å få den typen bompengebelasting som vi ser her.

Bård Hoksrud (FrP) [16:34:24]: Jeg synes det er viktig å ha med seg dette, og de som nå er usikre på om de skal støtte Fremskrittspartiet og Høyres forslag, som KrF og Rødt nå støtter, bør høre veldig nøye etter. Dette er fra klagebrevet fra fylkeskommunene: Ved innfartsparkeringen ved holdeplassen på nye E16 må beboerne passere bomstasjonen på gamle E16, og – her er det som er viktig – Akershus og Buskerud fylkeskommuner stiller som garantister for et bostedsfritak. Vegfinans støtter og anbefaler en slik ordning.

Klarere kan det være fra lokale myndigheter, så til Senterpartiet og MDG: Tenk dere om fram til torsdag, støtt det som nå er et flertall, og som jeg håper at kommer til å være et flertall på torsdag. Senterpartiet sier at de ønsker å støtte det subsidiært, men slutt å støtte det subsidiært. Støtt det primært, så vi kan være sikre på at det blir et bredt flertall for denne gode ordningen for beboerne der oppe.

Jone Blikra (A) [16:35:39]: Jeg tok sjansen på at jeg nå kan takke for debatten, og jeg skal ikke forårsake at noen må ta ordet etter at jeg holdt innlegget. Jeg vil bare understreke, med hensyn til å støtte forslag: Forslaget fra Høyre og FrP har nå flertall, ut fra dem som har meldt sin støtte, med 87 av 169 stemmer. Å støtte andre forslag vil det da være urimelig at vi gjør. Vi mener faktisk at det å involvere lokale myndigheter med et forslag til løsning er det som er den beste løsningen for de fleste typer prosjekter, og det å ha respekt for lokaldemokratiet. Det er derfor vi per nå ikke har synliggjort noe støtte til MDGs forslag.

Det er lang tid til torsdag, sånn sett, men her i dag er det nå etablert et flertall på 87 stemmer, med Høyre, FrP, KrF og Rødt.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [16:37:25] (ordfører for saken): Som presidenten så utmerket gjorde rede for, har denne saken sitt utspring i et representantforslag som ber regjeringen 1) videreføre arbeidet med nullutslippshurtigbåter gjennom en ny satsing, og 2) plassere ansvaret hos noen som har ressurser, kompetanse og erfaring til å gjennomføre en slik satsing.

Komiteens flertall, bestående av Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, tilrår at representantforslaget ikke vedtas. Jeg regner med at mindretallet og forslagsstillerne som står bak mindretallsforslagene, vil redegjøre for dem selv. Jeg går nå over til å redegjøre for Fremskrittspartiets syn i saken.

Fremskrittspartiet mener at hurtigbåttrafikken langs kysten først og fremst må være trygg, driftssikker og tilgjengelig for folk og næringsliv. Hurtigbåter er avgjørende for en del av infrastrukturen i mange lokalsamfunn langs kysten, hvor avstandene ofte er store og alternativene mer eller mindre er få. Derfor er vi bekymret når symbolpolitikk og teknologitvang får større plass enn praktiske løsninger som faktisk fungerer i hverdagen.

Vi ser at kravene om nullutslipp for hurtigbåter ikke har blitt gjennomført slik man opprinnelig så for seg. Årsaken er ganske enkel: Hurtigbåter opererer på lange strekninger med høy hastighet og under krevende værforhold. Det gjør batterielektriske løsninger lite egnet mange steder langs Norskekysten. Likevel har flere fylkeskommuner valgt å satse på batterielektrisk drift, bl.a. ved hjelp av subsidier gjennom Klimasats og hurtigbåtprogrammet. Resultatet har flere steder vært betydelige tekniske og operasjonelle utfordringer. Vi har sett problemer knyttet til kapasitet, rekkevidde og regularitet. Når teknologien ikke leverer som forventet, går det ut over passasjerer, næringslivet og beredskapen langs kysten.

Fremskrittspartiet registrerer samtidig at forslagsstillerne ønsker å få staten enda tyngre inn på banen for å drive fram batterielektriske hurtigbåter. Det ville innebære et økt subsidieringsbehov og betydelig økonomisk risiko for fellesskapet. Fremskrittspartiet mener at dette er feil prioritering. Vi ønsker teknologikonkurranse, ikke at staten skal plukke vinnere og presse fram bestemte løsninger. Teknologiutvikling skjer best når ulike løsninger får konkurrere på like vilkår og når lokale myndigheter kan velge det som fungerer best ut fra egne behov. Så lenge fylkeskommunene har ansvaret for hurtigbåttrafikken, må de også ha frihet til å velge teknologi basert på driftssikkerhet.

Fremskrittspartiet vil derfor avvise statlig involvering i en utvikling av elektriske hurtigbåter som forutsetter omfattende subsidiering og stor økonomisk risiko. Vi mener at veien videre må være teknologinøytral og baseres på lokal handlefrihet og løsninger som faktisk fungerer for folk langs Norskekysten.

Tom Einar Karlsen (A) [16:40:44]: I et land som Norge, der folk bor og skaper verdier både mellom fjord og fjell og på øysamfunn ytterst i havgapet, er hurtigbåten en viktig del av et sammenhengende transporttilbud for både folk og næringsliv. Hele dette sammenhengende transportsystemet vårt skal gjennom et grønt skifte, også den transporten som går på kjøl. Det slås fast i både Nasjonal transportplan og i regjeringens Klimastatus og -plan. Der ligger det også virkemidler for å hjelpe oss til målet. I årets statsbudsjett er det f.eks. satt av 246 mill. kr til hurtigbåtprogrammet, som skal hjelpe fylkeskommunene med å få på plass lav- og nullutslippsløsninger raskere.

Vi greier ikke redusere klimagassutslippene nok uten at transportsektoren er med, og vi er nok mange som skulle ønske at utviklingen av lav- og nullutslippshurtigbåter gikk raskere. Jeg setter derfor stor pris på engasjementet som ligger bak dette forslaget. Samtidig mener Arbeiderpartiet at det er viktig at nye virkemidler i klimapolitikken vurderes i en helhetlig sammenheng i de ordinære planleggingsprosessene for transport og klima, slik at man kan prioritere de tiltakene som gir best nytte og mest utslippsreduksjon for pengene, først.

Forslaget vi behandler i dag, berører også, som både statsråden og flere av komiteens medlemmer er inne på, ansvarsfordelingen mellom stat og fylke i transportsektoren. Arbeiderpartiet mener at staten skal bidra til utslippskutt og hjelpe fylkeskommunene med den omstilling vi alle skal igjennom, og det skjer allerede i dag. Vi har stor forståelse for den utålmodigheten som kommer til uttrykk i dette representantforslaget, men vi mener at den typen tiltak som foreslås her, må vurderes opp mot andre mulige tiltak, slik at vi får mest mulig utslippskutt igjen for pengene. Det målet når vi nok best ved å ta disse diskusjonene i forbindelse med arbeidet med Nasjonal transportplan og i regjeringens Klimastatus og -plan. Da har vi hele transportsektoren oppe til debatt, og vi har da et bedre grunnlag for å vurdere helheten.

Anne Kristine Linnestad (H) [16:43:14]: Norge er bygget på det havet gir, og vår maritime framtid er grønn. Vi er stolte av den teknologiske utviklingen som nå skjer med nullutslippsløsninger for hurtigbåter. Dette er ikke bare avgjørende for å nå klimamålene våre; det er også en fantastisk mulighet til å styrke norsk maritim næring og skape nye, grønne arbeidsplasser langs hele kysten. Samtidig mener vi at veien mot lavutslippssamfunnet må være brolagt med både fornuft og respekt for lokaldemokratiet. Det er de som bor langs kysten, og de folkevalgte i kommunene og fylkeskommunene, som kjenner sine egne samband best.

Vi vil fortsette å heie på de maritime miljøene og fylkeskommunene som går foran. Ved å gi dem tillit og forutsigbare rammer sørger vi for at Norge forblir en verdensledende maritim nasjon, med kursen stødig mot nullutslipp. Enten det er Nordlandsekspressen eller andre viktige ruter, er det fylkene som er best skikket til å vurdere behovene og styre sitt eget kollektivtilbud.

Vi ser dessverre at Stortinget oftere enn før faller for fristelsen til å detaljstyre fra Oslo. Vi mener at Stortingets rolle bør være en annen. Vi skal sette de store målene, tilby risikoavlastning gjennom gode ordninger, som hurtigbåtprogrammet, og stille krav som stimulerer til ny teknologi, men vi skal ikke overta styringen av fylkenes båtruter eller diktere hvilke prosjekter som skal prioriteres først.

For oss handler ansvarlig politikk også om en ryddig økonomi. Skal vi ha råd til de store løftene i framtiden, må vi prioritere helhetlig i de ordinære budsjettprosessene. Det er slik vi sikrer fylkeskommunene forutsigbare rammer og sikrer at det grønne skiftet blir både bærekraftig og gjennomførbart over tid.

Dette var opprinnelig SVs forslag. Jeg synes derfor det er veldig synd at de ikke er i salen og deltar i debatten. – Så stort var engasjementet.

Geir Inge Lien (Sp) [16:45:38]: Hurtigbåtane er ein heilt avgjerande del av transporttilbodet langs kysten. Det bind lokalsamfunn saman, sikrar busetjing og legg grunnlag for næringsliv i distrikta. Samtidig er det ikkje tvil om at hurtigbåtane står for eit vesentleg utslepp vi som samfunn må ta på alvor. Nettopp difor er det viktig at vi fører ein politikk som er både ambisiøs og realistisk.

Senterpartiet heiar på nye hurtigbåtløysingar. Gjennom offentlege innkjøp kan vi stimulere til lågare utslepp, innovasjon i kystnæringa og verdiskaping og sysselsetjing for framtida. Intensjonen i forslaget er for så vidt god, men for Senterpartiet er ikkje meir sentralisering og statlege etatar rett medisin.

For det fyrste meiner Senterpartiet at det framleis bør vere fylkeskommunane som har ansvaret for kollektivtransporten. Fylkeskommunane må setjast i betre økonomisk stand til å drifte og utvikle dei mest hensiktsmessige løysingane for hurtigbåtane.

For det andre er vi òg bekymra for kor moden teknologien er. Bak dette ligg det ei nødvendig anerkjenning av at batterielektrisk drift ikkje er berekraftig med dagens skrogteknologi. Eg meiner difor at vi bør vere villige til å sjå på biodrivstoff som energiberar som eit alternativ til batteri per dags dato. Mangelen på kraft når alt skal elektrifiserast er òg ei problemstilling. Difor er Senterpartiet oppteke av at biodrivstoff bør vere ein vesentleg faktor i det vidare arbeidet når vi skal gjere desse båtane grønare.

Erfaringa med nullutsleppsferjer viser at det er mogleg å kutte vesentleg i utsleppa frå transportsektoren. Med tid og riktige verkemiddel kan vi òg kutte i hurtigbåttrafikken. Vi må gjere dette på ein måte som tek omsyn til at det er forskjellar i landet vårt. Det er forskjellar i geografi, klima, fartsområde og busetjing. Senterpartiet meiner difor det er rett å vidareføre dagens arbeid og byggje kunnskap steg for steg med fylkeskommunen som motor i den vidare utviklinga.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [16:48:34]: Ingen skal tvile på at SV synes dette er viktig. Vi deltar absolutt i debatten.

Hurtigbåten er livsnerven i mange kystsamfunn. Det er ikke bare transport, det er det som gjør det mulig å bo, jobbe og leve der folk faktisk bor. Samtidig vet vi at hurtigbåtene i dag står for ganske store utslipp. Da er spørsmålet egentlig ganske rett fram: Skal vi gjøre noe med det, eller skal vi utsette det enda litt til?

Vi har vært her før. Da vi bestemte oss for å satse på nullutslippsferjer, var det også krevende, men staten tok ansvar, stilte krav og dro utviklingen fram. Resultatet har blitt at Norge er verdensledende. Når det gjelder hurtigbåtene, har vi stoppet opp. Ansvaret er i stor grad skjøvet over på fylkeskommunene, som verken har økonomi eller mulighet til å ta hele risikoen alene når ny teknologi skal utvikles. Det er nettopp derfor SV har fremmet dette representantforslaget.

Dette er ikke noe fylkene enkelt kan løse på egenhånd, det må løses nasjonalt. Vi trenger en ny, målrettet satsing. Vi trenger at staten tar en tydeligere rolle, og det er en rolle SV er villig til å ta. Da må vi også ha en plan som gir forutsigbarhet, både for fylkene og for næringslivet. Én ting er helt sikkert: Dette skjer ikke av seg selv.

Det handler om klima. Det gjør det, selv om noen kanskje ikke synes at det er like sexy. Det handler også om industri og arbeidsplasser langs kysten, om å bruke den maritime kompetansen vi allerede har, og utvikle nye løsninger som kan skape verdier i framtiden. Det handler til sjuende og sist om noe så grunnleggende som dette: at folk skal kunne bo og leve et godt liv langs hele kysten, og at vi skal kunne ha et godt transporttilbud og samtidig kutte utslipp.

SV vet at det er fullt mulig, men da må vi slutte å vente og heller begynne å handle. For SV er det det dette representantforslaget handler om. Vi stemmer med glede for forslagene nr. 1–3, som antageligvis snart blir tatt opp, og selvsagt mot komiteens tilrådning.

Oda Indgaard (MDG) [16:51:16]: Hurtigbåten er en helt avgjørende del av kollektivsystemet vårt. Samtidig er hurtigbåten det transportmiddelet i Norge som har høyest utslipp per passasjerkilometer. Det er høyere enn fly.

Da vi startet med elektrifisering av kjøretøy på 1990-tallet, ble det møtt med mye skepsis. Elbiler har vært omtalt som trege lekebiler med kort rekkevidde og dårlig ytelse. Jeg husker at noen sa til meg en gang: Nei, jeg har ikke behov for å kjøre symaskin til jobben. Nå er vi mange – rekordmange, og stadig flere – som opplever hvor bra elbilen faktisk fungerer. En elmotor bruker energien langt mer effektivt enn en fossilmotor. Den støyer mindre. Den slipper ikke ut eksos. Langt fra alle miljøproblemene er løst, men de færreste tenker i dag at elbilen er en dårlig bil.

Sånne teknologiske sprang er mulige hvis man faktisk setter seg det som mål. De er også helt nødvendige, men de kommer ikke av seg selv. For å lykkes trenger vi risikovilje, vi må prøve og feile, og vi trenger kapital. Begge deler er det krevende for fylkeskommunene å stå alene i. Når økonomien er presset i Kommune-Norge, er det forståelig at man ikke først tenker på teknologisk innovasjon, men det betyr ikke at vi skal gi opp, for utslippene i transportsektoren går fremdeles opp. Det betyr at det som gjøres i dag, ikke er nok. Det hjelper lite å si at man ønsker grønn omstilling dersom man samtidig lar fylkene sitte igjen alene med ansvaret for problemløsningen. Det er nettopp derfor MDG foreslo 4 mrd. kr i vår alternative transportplan til innkjøp av utslippsfrie hurtigbåter og ferjer.

Forslaget vi behandler i dag, innebærer ikke penger, men det er ikke spesielt radikalt. Regjeringen lovet faktisk en tilsvarende satsing i Hurdalsplattformen i sin tid, men det ble ikke fulgt opp. Det er synd, for det handler ikke bare om klima. Det handler om industri, arbeidsplasser og teknologiutvikling langs hele kysten.

Noen snakker fortsatt om utslippsfrie hurtigbåter som om det er science fiction, men vi har hørt de motargumentene før. Vi har hørt dem om elbiler, og vi har hørt dem om elektriske ferjer. Ja, det er krevende teknologi. Hurtigbåtene går fort, langt og ofte i røft vær, men nettopp derfor er det så viktig å ha en ordentlig satsing på dette. Teknologien blir ikke bedre av å ligge i en skuff. Den må brukes, testes, feile og prøves igjen. Det er derfor staten må være med og ta risikoen, for fylkeskommunene har verken økonomi eller handlingsrom til å dra det alene. Mange representanter har fra talerstolen argumentert med at støtte til dette forslaget vil ta fra fylkeskommunene selvråderetten, men Nordland fylkeskommune sier selv i høringssvar at de støtter forslaget.

Det er ganske rart om vi ikke klarer å satse på dette og finne en løsning. Ikke la kystsamfunnene våre sitte fast i fossilalderen. Resten av samfunnet går mot nullutslipp.

Med det tar jeg opp MDGs forslag.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [16:54:34]: Jeg er opptatt av at vi skal nå klimamålene, og at vi benytter oss av gode og effektive klimatiltak for å nå disse målene. Regjeringen har satset på utvikling av nullutslippshurtigbåter. Hurtigbåtprogrammet ble styrket med 246,7 mill. kr over Klima- og miljødepartementets budsjett for 2026, og 1. januar 2025 innførte regjeringen nullutslippskrav for ferjer og ferjetjenester.

Regjeringen har besluttet å avvente innføring av krav til hurtigbåtene. Det ble begrunnet med at det er for stor usikkerhet omkring kostnadssiden, og at forholdene ikke lå til rette for et generelt nullutslippskrav for hurtigbåtene.

I ferjesektoren har Statens vegvesen tatt en lederrolle i omstillingen til nullutslipp. Jeg mener Statens vegvesens innsats for ferjene har gjort det lettere for andre deler av skipsfarten å ta i bruk nullutslippsløsninger. Det gjelder da også hurtigbåtene. Hurtigbåtene er, som flere allerede har vært inne på, et fylkeskommunalt ansvarsområde. Jeg mener at det er fylkeskommunene som er i best posisjon til å vurdere potensialet for omstilling i sin egen hurtigbåttrafikk. Samtidig mener jeg at staten og kommunesektoren må spille på lag for å finne de beste løsningene og dele erfaringer med bruk av nullutslippsløsninger.

Jeg merker meg ønsket om en plan for utvikling av nullutslippsløsninger for de mest krevende hurtigbåtsambandene og gjennomføring av pilotprosjekter. I klimapolitikken må kostnadseffektivitet være et sentralt prinsipp. Vi bør først kutte utslippene der det er billigst for samfunnet. Det skulle tilsi at vi bør satse på omstilling for de hurtigbåtsambandene der det ligger best til rette forholdsmessig for å få det til, ikke nødvendigvis for de mest krevende sambandene. Samtidig ser jeg også nytten av å gjennomføre pilot- og utviklingsprosjekter som kan vise vei og skape omstilling i et større perspektiv, gjennom at løsningene kan brukes også i andre prosjekter senere.

Bård Hoksrud (FrP) [17:07:54]: (komiteens leder): Hurtigbåten er viktig, det skal det ikke være noen tvil om. Langs kysten er hurtigbåten en viktig del av hverdagen til folk. Næringsliv, elever, pendlere og lokalsamfunn er helt avhengige av at båten faktisk går når den skal gå. Derfor må vi være litt ærlige. Det viktigste for folk langs kysten er ikke at båten passer inn i et klimadokument i Oslo. Det viktigste er faktisk at båten kommer når den skal, at den går når den skal, og at tilbudet ikke blir dårligere og dyrere for passasjerene. Det er her Fremskrittspartiet reagerer på dette forslaget. Forslagsstillerne vil ha en ny statlig satsing på nullutslippsbåter, de vil at staten skal ta mer ansvar for anskaffelser, utvikling og demonstrasjon, og jeg tror det er sånn at selv SV og MDG henter oljepenger for å klare å få til dette. De er veldig imot å ta opp denne oljen, men de er veldig glad i å bruke pengene for å utvikle ny teknologi.

Det pekes også på krevende ruter, som Nordlandsekspressen, med mål om pilot innen 2030. Det høres sikkert flott ut, men for FrP er spørsmålet ganske enkelt: Hva koster det, hvem betaler, og fungerer det i praksis? For vi vet allerede at det ikke bare er rett fram. Komiteen viser til at elektriske hurtigbåter har hatt omfattende tekniske og operasjonelle utfordringer der de er tatt i bruk. Det er ikke bare en teoretisk bekymring. I Nordland har vi sett problemer med elektriske hurtigbåter, og Kystens Næringsliv har omtalt bøter og driftsproblemer knyttet til elektriske hurtigbåter i Nordland. I Rogaland har Stavanger Aftenblad omtalt en grønn satsing som ble et millionsluk, med store tekniske og økonomiske problemer, og en helelektrisk hurtigbåt som har vært ute av drift store deler av 2025.

Når slike eksempler finnes, må Stortinget klare å stille noen ganske grunnleggende spørsmål før man ber staten bare bruke enda mer penger. Det må være lov å spørre om: Hvor mye penger skal vi bruke før teknologien faktisk er god nok? Hvor mange millioner skal vi putte inn før vi kan si at dette gir nok igjen for pengene? FrP er definitivt ikke imot ny teknologi, men vi er imot at politikerne skal plukke én teknologi og én løsning, og så håpe at virkeligheten ordner seg etterpå.

Hurtigbåter er noe annet enn ferge: De går fortere, de har lange strekninger, de opererer i vær og vind, og nettopp krav til strekningslengde og høy fart gjør dette langt mer krevende enn mange later som. For oss handler det om sunn fornuft. Vi må ha teknologikonkurranse, ikke teknologitvang. Vi må la fylkeskommunene velge det som faktisk fungerer på deres samband. Det kan være nullutslipp der det fungerer. Det kan være andre løsninger der avstand, fart, krafttilgang, vinterregularitet og kostnader gjør at nullutslipp ikke er fornuftig nå.

FrP mener at hurtigbåtene ikke skal være forsøkskaniner for symbolpolitikk. Folk langs kysten trenger båter som går, ikke dyr teknologi som bare kanskje fungerer – hvis alt klaffer. Vi har store behov i samferdselssektoren: Veier forfaller, fylkesveiene skriker etter vedlikehold, rassikring mangler penger, folk står i kø, jernbanen sliter – og så skal vi bruke enda mer på løsninger som beviselig gir store tekniske og operative utfordringer. Det er ikke ansvarlig samferdselspolitikk, men det er dyr ønsketenkning og symbolpolitikk.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [17:11:09]: Som jeg sa i stad: Fylkeskommunen har ansvaret for hurtigbåttrafikken, og de må selvfølgelig også ha friheten til å velge teknologi basert på driftssikkerhet, beredskap og fornuftige investeringskostnader. Noen steder kan dette være elektriske løsninger som fungerer godt. Andre steder kan det være hybridteknologi, biodrivstoff eller andre framtidige løsninger som kan være hensiktsmessig. Det viktigste er allikevel at folk må få et stabilt og pålitelig transporttilbud, ikke at staten skal bruke store summer på å presse fram en teknologi som fortsatt har betydelige begrensninger. Vi må også huske på at hurtigbåten er en del av totalberedskapen langs kysten og mange plasser faktisk det eneste tilbudet som man har på øyene for å komme seg inn til fastlandet, og da kan vi ikke gamble med regulariteten og driftssikkerheten for å oppnå politiske prestisjeprosjekter.

I Nordland er det slik at da man bestemte seg for å elektrifisere bussene i Bodø, endte man opp med at man tappet distriktene for busser. Enkelte plasser ble man faktisk uten busstilbud f.eks. i helgene, fordi det ikke var penger innenfor fylkeskommunens budsjetter til å gjøre begge deler. Dette er også årsaken til at Nordland fylkeskommune har sagt nei til bare jamt over å elektrifisere ferjene. Man har mottatt anbud som har vist at prisene har vært altfor høye. Man ser at bare det å legge til rette for ladeinfrastruktur rundt omkring beløper seg til milliarder. Dette er en fylkeskommune som bare innenfor mobilitet har 30 mrd. kr i etterslep, og da er ikke nødvendigvis dette det som står fremst i pannen.

Man har også kjøpt elektrisk hurtigbåt der man måtte installere hjelpemotor for rett og slett å lade denne båten, for det var ikke infrastruktur rundt omkring. Og hvor ladet den? Jo, i sentrum av Bodø. Man røykla sentrum for å klare å lade denne båten slik at man kom seg utover til øyene, som man skulle. Altså: Teknologien er ikke moden, og i en landsdel som Nordland, som er veldig spesiell, som både er værutsatt og ikke minst har lange avstander, koster dette ekstremt mye.

Undertegnede har jobbet på sjøen i hele sitt liv, og han har vært med og bygd båter rundt omkring i verden til flere hundre millioner og oppimot milliarden. Det er løsningene som brukerne over år har utviklet i lag med utstyrsleverandørene, som til syvende og sist avgjør hva du velger, ikke hvilken subsidiepost du kan hente det på. Det er til syvende og sist to streker under svaret, effektivitet og kostnader, når man skal se på sluttregningen, som gjør at man velger den eller den løsningen, og sånn må det også være for en fylkeskommune.

Frank Edvard Sve (FrP) [17:14:26]: I samband med det grøne skiftet har ein iallfall klart å skifte eigar på pengane, for det har jo vore ein økonomiske katastrofe for dei som har eigd desse båtane. Tilfeldigvis har eg vore i fylkeskommunen i snart 24 år, og eg har vore med på heile reisa for å elektrifisere ferjeflåten i landets største ferjefylke – faktisk i lag med ei dame frå Senterpartiet. Eg var av dei som tok mest initiativ til å få elektrifisert ferjene i vårt fylke lenge før det var krav om det, men det var samband der det var økonomisk berekraftig å gjere det, og der vi såg at det faktisk var mogleg å få det til utan at det knekte økonomien vår.

Det har også kome krav rundt det med elektrifisering av ferjer osv., og det gjer at vi sit med ei underdekning i Møre og Romsdal på fleire 100 mill. kr – det har vel gått litt ned i det siste, men det er iallfall framleis store beløp i underdekning. Dette vert ikkje dekt inn, sånn som statsråden sa – han kom med noko småtteri som liksom skulle dekkje inn dette. Det har vorte jamt fordelt på alle fylke, og ikkje på dei som verkeleg trengde det, som faktisk har teke den omstillinga, men ikkje fått betalt for det. Så vi kom ganske dårleg ut der.

Så er det sånn at nokon er midt oppe i dette klima- og miljøhysteriet der alt på ein måte skal reddast i dette vesle landet. Det er nesten ikkje mogleg å ta det alvorleg. 0,1 pst. av den energien som vert brukt i verda i skipstrafikken, er nullutslepp – 0,1 pst. Men i Noreg skal vi altså krevje 100 pst. nullutslepp på ferjer og hurtigbåtar og kva det måtte vere. Det var bra at regjeringa stoppa og ikkje innførte kravet for hurtigbåt, for det er ikkje realistisk verken økonomisk eller driftsmessig. Batteria er tyngre, og ein klarar ikkje å få båtane til å gå med den farta dei skal. Det er altså teoretisk langt ut i det blå.

Det er nokon som satsar – ja. Det var jo hydrogen som var så veldig flott ei stund, heilt til dei oppdaga at heile greia kunne eksplodere i lufta. Då var det ikkje aktuelt å byggje det eingong. Då var det berre å gløyme det. Det er så mykje rart at eg klarar ikkje å ta det alvorleg: 0,1 pst. av verdas energiforbruk på båtar som har nullutslepp, og vi skal altså redde verda, bitte, bitte, bitte litle Noreg. Vi skal øse av garde pengar. Regjeringa får spørsmål om kvifor ein ikkje har innført det. Det er fordi ein ikkje kan bruke pengar som ein skulle brukt på sjukehus og alt mogleg anna på dårlege og lite hensiktsmessige klima- og miljøtiltak som ingen skjønar at Noreg skal ta det fulle og heile ansvaret for. Så nei, vi kan framleis køyre litt på diesel. Dieselen er også kjemperein per i dag.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [17:17:43]: FrP prater varmt om næringsliv, teknologi og norsk kystkraft. Likevel bremser de satsingen på nullutslippshurtigbåter, akkurat som om det er uproblematisk. Men jeg synes det er rart, og jeg må tillate meg å stille spørsmål ved det. Selv om FrP ikke forstår de utfordringene vi står overfor knyttet til klima og miljø, pleier FrP å forstå industri, næringsutvikling, konkurransekraft og muligheten til å utvikle nye næringer. Norske verft, maritime teknologimiljøer og annen industri står nå klare. Vi har fjorder, vi har kompetansen, vi har behovet, og vi har muligheten til å bli verdensledende med ny teknologi og nye måter å tjene penger på. Penger pleier FrP å forstå, så hvorfor er det vanskelig i denne saken?

Det handler ikke bare om klima. Det handler om arbeidsplasser, eksport og framtidig konkurransekraft. Da ferjene våre ble elektriske, sa mange at det var umulig, også FrP, men vi ble verdensledende. Historien kan nå gjenta seg med hurtigbåt. Forskjellen er bare hvem som har lyst til å være med videre, og hvem som skal stå igjen på kaia og rope at alt var bedre med diesel. Det er faktisk ikke slik. FrP framstiller nå de grønne kravene som en belastning, men realiteten er at framtidens markeder etterspør utslippsfri teknologi.

Kysten trenger ikke mer eksos og bakoverskuende politikk. Kysten trenger politikere som evner å sette kurs framover, som bidrar til teknologiutvikling og klimanøytral utvikling av transport, men også konkurransekraft for de maritime verftene våre.

Oda Indgaard (MDG) [17:20:02]: Det er interessant at FrP så gladelig er villig til å gi skatteletter, leterefusjonsordning og mer når det gjelder en kjent teknologi som fossilteknologien, men når det gjelder å ta sjanser, utvikle ny teknologi og sikre at vi i Norge kan være godt rustet for framtiden, ja, da er det sløsing. Det er jo en fascinerende logikk. Hadde gründere og nytenkere tenkt som representanten Hoksrud, tror jeg jammen ikke vi hadde sett et rundt hjul enda engang.

Den norske økonomien er i en særstilling grunnet oljeinntektene. Vi er utrolig heldige. Samtidig er det en skyggeside, for investeringsmidler kan ikke brukes to ganger. Når penger øses inn i fossilbransjen, blir det mindre penger og færre hender igjen til å komme på de nye ideene. Det er derfor staten må sette krav, bevilge risikokapital og sikre verft og de som driver på med næringsliv i Norge – de som kan finne på de nye ideene for hvordan vi kan tas oss inn i nullutslippssamfunnet og lykkes med det, sånn som vi har lyktes med fossilbransjen.

Spørsmålet her er: Skal vi stå igjen som den siste bensinstasjonen, eller skal vi rigge verftene og næringslivet i Norge til en ny tid, bl.a. ved å sette krav til nullutslippsteknologi og støtte fylkeskommunene i deres testing og feiling for å få til et transportsystem som er fossilfritt? Det er spørsmålet. Jeg vet hva jeg velger. Jeg vil støtte mer satsing på nullutslippshurtigbåter.

Frank Edvard Sve (FrP) [17:22:04]: Dette må vere noko av det mest «knerøte» eg har høyrt på aldri så lenge frå dei to siste talarane på talarstolen her, som påstår at underteikna og FrP ikkje skulle vere framoverlente og ikkje tør å ta sjansar. Det er vel ingen i denne salen her – sikkert ingen på huset her – som har teke større sjansar når det gjeld nullutsleppsferjer.

Vi har bestilt ferjer i milliardklassen i Møre og Romsdal i årevis, og så seier ein at vi ikkje tek sjansar og ikkje ønskjer å vere fremst i skoen når det gjeld ny teknologiutvikling. Det er våre verft som har bygd desse båtane som eg og fleire andre har bestilt til Møre og Romsdal til mange milliardar. Vi var føre lenge før regjeringa tenkte tanken på å krevje det, så kva meiner ein med at vi ikkje er framme i skoa?

Det er så langt på viddene som det går an, for det har ikkje rot i verkelegheita. Vi har verkeleg vist at vi kan stå fremst i snøbrøyta, som Ivar Aasen sa. Vi har verkeleg vore fremst i snøbrøyta og vist veg når det gjeld dette her.

Likevel: Det er ei grense for kva som er ansvarleg med omsyn til økonomi. På ferjene på korte avstandar var det økonomi i det. Der var det mogleg å få på plass straum, sjølv om vi vart tekne på vekta der òg. Då vi skulle byggje straum til nokre av desse sambanda våre, var det ingen som fortalde oss at det kosta 20–30 mill. kr for å leggje straumkablar bort til kvar ende. Det var det ingen som fortalde. Vi gjorde det likevel.

Med hurtigbåt er det lange avstandar, og det er noko heilt, heilt anna. Eg veit kva eg pratar om. Ein har stilt krav i denne salen her om nullutslepp i Geirangerfjorden. Eg veit kva det dreier seg om når det gjeld å få nullutsleppsbåtar til å kunne gå inn fjorden. Eg kan invitere kven som helst til å kome til studietur til Geirangerfjorden og fortelje meg og næringslivet korleis ting fungerer, korleis ting er. Dette kan eg.

Å stå og seie at vi ikkje er framoverlente og ikkje tør å satse på ny teknologi, det vil eg rett og slett ikkje høyre på. Her er vi faktisk det fylket som verkeleg har teke tak i dette her og gjort noko med det. Vi har skifta ut nesten alle ferjene våre, anna enn dei som er så greinlause at det ikkje er råd å skifte dei ut, på område der det ikkje er råd å få straum eingong heller, der det nesten ikkje er mogleg å få fram ein støyt. Vi har iallfall teke ein jobb med det.

Eg må berre ærleg innrømme at eg er fornøgd med samferdselsminister Jon-Ivar Nygård, som faktisk kunne ta innover seg at det ikkje var mogleg å gjennomføre på hurtigbåt sånn som det er no, og også stoppa det og er tydeleg på at det ikkje er mogleg, for det er faktisk ikkje mogleg no. Det kan heilt klart kome teknologi ein gong i framtida, og vi vil heilt sikkert vere dei som er lengst framme i skoa i Møre og Romsdal, i Nordland og dei andre ferjefylka. Ver heilt trygge – vi kjem til å vere dei som er lengst framme i skotuppane.

Bård Hoksrud (FrP) [17:25:15]: Jeg vil takke MDG og SV for at de bydde opp til dans. Den tar vi gjerne! Det er ikke tvil om at Fremskrittspartiet er framoverlent. Vi er opptatt av at vi skal ta i bruk ny teknologi, men vi ønsker ikke å velge én teknologi. Vi ønsker faktisk å være åpne for flere teknologier. Når man velger én teknologi, går det ofte gærent. Det er vel bare å minne om Morrow, så vet man hva statlige penger gikk til. Det var ikke akkurat noen stor suksess. Når politikerne begynner å mene noe om hvilke teknologier man skal velge, pleier det ofte å gå ganske gærent, for å si det forsiktig.

Det er morsomt å høre på SV og MDG, som er veldig opptatt av at vi må bruke mer statlige penger, vi må inn i dette her. Ja, men de er veldig imot – og har vært det i veldig mange år – at vi skal drive med ny letevirksomhet i Nordsjøen, at vi skal hente opp mer olje, hente opp mer gass. Likevel var de med på budsjettet for i år og å ta over 500 mrd. oljekroner for å smøre budsjettene, og de vil kanskje gjerne smøre litt mer på ny teknologiutvikling på nullutslipp. Det er litt morsomt når man egentlig sier at man skulle ha plombert igjen der ute og sørget for at man ikke tok opp verken gass eller olje, med alle de utfordringene man vet at det ville hatt betydning for ute i Europa, spesielt med den situasjonen vi står midt oppe i nå, med krigen i Ukraina.

Jeg synes Frank Sve sier det på en veldig god måte. Fremskrittspartiet har vært positivt. Vi er positive, vi ønsker utvikling, men vi tror private og næringslivet klarer å gjøre dette på en mye, mye bedre måte enn at staten skal sitte og si at det er dette og dette vi velger. Vi vet at det har vært entusiasme for elfly i denne salen også, og staten bevilger penger. Vi registrerer nå at det blir stilt litt mer spørsmål om man kanskje har vært litt for optimistiske, og at det vil ta litt lenger tid enn det optimistene kanskje trodde, før man kunne ta i bruk dette til kommersiell aktivitet.

Jeg synes det er artig å høre på representantene som er veldig kritiske til at vi henter opp verdier i Nordsjøen og sørger for at vi putter inn pengene, som gjør at vi kan bruke pengene på gode, viktige tiltak her. Jeg mener det kanskje er en del andre tiltak man får mye mer igjen for pengene for, og effekten for klimaet vil sannsynligvis være mye raskere og bedre. Det gjelder f.eks. HVO, annet biodrivstoff og andre løsninger, gass osv., som vil være veldig positive alternativ for å bidra til å få ned utslipp. Derfor er det veldig spesielt at disse partiene synes det er helt greit at man skal bruke statlige penger for å subsidiere det grønne skiftet i så stor grad som de ønsker nå.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [17:28:36]: Som pedagog må jeg si det er litt underlig å høre debatten, hvor mange mener at det her er tatt til orde for at det bare skal foregå på el. Det står det ingenting om i saken, så jeg anbefaler å lese den på nytt.

I tillegg synes jeg det er sjarmerende at representantene fra FrP er veldig opptatt av hvor framoverlent partiet eller representantene selv er. Man må ha ganske store skonummer hvis man skal kunne komme så langt fram i skoen som det hørtes ut som man hadde planer om fra innlegget.

Det er med glede å registrere at FrP og representanten Frank Sve var tydelig på at han ønsker å stå fremst den dagen alle hurtigbåtene skulle komme over på nullutslipp. Jeg gleder meg til å være sammen med representanten den gangen og lover å være med på et felles representantforslag.

Når det er sagt, anbefaler jeg også at man tar en god kikk på representantforslaget. Det handler om å gå fremst, og da må FrP dessverre innse at man må bli med på dette toget.