Hanne Beate Stenvaag (R) [19:20:57] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke for samarbeidet i komiteen i denne saken om finansiering av krisesenterbygg, og ellers bruke tiden på å argumentere for vårt syn.

Av alle de sakene vi hittil har hatt til behandling, er vel dette den saken hvor jeg føler meg aller mest på trygg grunn når jeg uttaler meg. Da jeg startet å jobbe på krisesenter i Tromsø, holdt vi til i et gammelt kommunalt bygg som hadde vært en tomannsbolig, som ble litt pusset opp og tilrettelagt for så å bli en «mangekvinnsbolig». Der var det masse hjerterom, som det stort sett er på krisesentre. Husrom gjorde vi det beste ut av, men jeg vil si det var en slags dårlig leirsted-standard: ett bad på deling, og hvis noen snorket eller et barn gråt om natten, ble alle vekket. Det viktigste sikkerhetstiltaket var at vi prøvde å holde beliggenheten skjult. Vi hadde ikke botilbud til menn, for det var ikke mulig ut fra bygget. Det var ikke mulig å bo på krisesenteret hvis man ikke kunne gå i trapper, det var begrenset plass, og det var ganske ofte vi måtte sende folk til andre krisesentre fordi det var fullt.

Jeg har vært med på å planlegge et nytt krisesenter, og der kan jeg love at nøkternhet og sparekniv hang over oss hele tiden. Jeg har også jobbet i et nytt krisesenterbygg og vet hvor viktig det kan være. Vi pleide å si at vi flyttet fra rønne til palass, men det var en lang og seig vei for å komme fram til å få på plass et nytt bygg.

Krisesentrene har en spesiell historie. De er bygd opp som en grasrotbevegelse med stor andel av frivillig innsats som en del av den moderne kvinnebevegelsen på 1970-tallet, og det er helt utrolig hva de fikk til. På få år ble det startet krisesentre over hele landet. Likevel: Hvert skritt, hver forbedring, hver krone har vært kjempet fram. Alle mener krisesentertilbudet er viktig, men finansieringen har vært, og er, for dårlig. Jeg tror dessverre ikke det er tilfeldig at et tilbud hvor majoriteten av brukerne er kvinner, og også majoriteten av de ansatte er kvinner, ofte blir forventet at skal drives på dugnad og for knapper og glansbilder.

Nettopp på grunn av denne historien er det fortsatt mange krisesentre som trenger nye bygg, tilpasset driften som krisesentre og tilpasset den profesjonaliseringen som har skjedd bl.a. gjennom at det ble lovpålagt med krisesentertilbud. Da holder det ikke bare å si at det er kommunenes ansvar. Med dagens kommuneøkonomi trengs det gode ordninger for å få hjelp til å få på plass nye og gode krisesenterbygg.

Akkurat hvordan dette skal organiseres, kan regjeringen få komme tilbake med en vurdering av, men jeg mener at det er for enkelt bare å si at fordi krisesentrene gir et midlertidig tilbud, faller det utenfor Husbankens samfunnsoppdrag. Jeg mener man godt kan se krisesentre som en del av det boligpolitiske arbeidet til kommunene og kommunenes arbeid mot bostedsløshet, akkurat som kommunene er avhengige av å ha tilbud om midlertidige boliger også for folk som ikke har et sted å bo. Krisesentrene er åpenbart ikke bare et botilbud, men de er også et botilbud, og mange bor på krisesentre i flere måneder.

Akkurat hvordan det løses, er underordnet, men med dette vedtaket uttrykker Stortinget en klar forventning om at det skal tas tak i.

Solveig Vestenfor (A) [19:24:06]: Arbeiderpartiet er sjølvsagt einige i at folk som vert utsette for vald i nære relasjonar, fortener trygge og tilpassa krisesentertilbod. Dette ansvaret har kommunane, og det er opp til kommunane sjølve å avgjera korleis tenesta skal organiserast og finansierast. Samtidig er me usikre på om det beste er å inkludera krisesentera i dei tilskotsordningane Husbanken alt har, slik forslagsstillarane meiner.

Krisesentera skal gje eit mellombels tilbod, og det skil seg frå samfunnsoppdraget Husbanken har ansvar for i dag. Husbanken skal hjelpa folk som har vanskar med å finansiera eigen bustad, og hjelpa til slik at fleire kan skaffa seg og behalda den. Husbanken skal òg støtta kommunane i det bustadpolitiske arbeidet deira.

Likevel er me, som alle her i salen, veldig bekymra for at talet på bustadlause og barnefamiliar spesielt er i negativ utvikling, og det er viktigare enn nokon gong å rette inn innsatsen for å hjelpa innbyggjarar til å få fast bustad. Samtidig, midt i dette, må også krisesentera finna løysingar for finansiering.

Fordi det er krevjande å finna ut korleis ein best kan hjelpa kommunane i finansiering av nye krisesenterbygg, er eg glad for at SV, Senterpartiet, MDG, Raudt og Arbeidarpartiet har landa eit felles forslag til vedtak som opnar for ulike alternativ til løysing, i staden for å landa vedtak som konkluderer her i salen og seier at Husbanken er det einaste riktige svaret.

Det er viktig at krisesentera vert finansierte på ein føremålstenleg måte, anten det skjer f.eks. gjennom kommunane, gjennom Husbanken eller gjennom den eksisterande modellen for finansiering som er i dag i Bufdir.

Rune Midtun (FrP) [19:26:22]: Krisesentrene er en helt avgjørende del av samfunnets beredskap for mennesker som utsettes for vold i nære relasjoner. Når noen må flykte fra eget hjem i frykt for liv og helse, skal de møtes av et trygt, sikkert og verdig tilbud. Dessverre er virkeligheten i dag en helt annen. Tall fra Bufdir viser at rundt halvparten av landets krisesentre ikke er egnet til formålet. Mange holder til i gamle bygg som ikke oppfyller krav til fysisk sikkerhet. Dette er alvorlig, for det er ofrene som bærer risikoen av at byggene ikke er gode nok.

Representantforslaget fra Høyre peker på et reelt problem: mangelen på forutsigbar finansiering for krisesenterbygg. FrP mener det er fornuftig at Husbanken overtar tilskuddsordningen for krisesenterbygg. Kommunene har allerede god kjennskap til Husbanken, bl.a. gjennom tilskuddsordning for finansiering av omsorgsboliger og sykehjem. Det vil kunne gi positive synergier dersom også krisesenterbygg får en tilskuddsordning som forvaltes av Husbanken.

FrP vil påpeke at en sånn tilskuddsordning også må gjelde for private aktører som ønsker å bygge ut et krisesentertilbud for kommunen. Det å kunne ta i bruk tilgjengelig kapasitet og kompetanse hos private aktører vil kunne bidra til å sikre en mer effektiv prosess for å få flere krisesenterbygg i forskriftsmessig stand. FrP mener at f.eks. OPS-prosjekter knyttet til bygging og drift kan være positivt.

For FrP handler dette om prioriteringer. Vi har vært tydelig over lang tid. Samfunnet har altfor ofte vist mer hensyn til gjerningspersoner enn til ofrene. Det må vi rette opp i. Vi ser også en tydelig overrepresentasjon av kvinner med innvandrerbakgrunn på krisesentrene. Det forteller oss at negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er et alvorlig problem som både må forebygges tydeligere og møtes med et robust og trygt krisesentertilbud.

Trygge og forskriftsmessige krisesenterbygg er ikke valgfritt; det er en forutsetning for at kommunene faktisk kan oppfylle sitt lovpålagte ansvar, og for at mennesker i livskrise skal få den beskyttelsen de har krav på. Derfor fremmer FrP et konkret forslag som setter ofrene først og gir kommunene et verktøy som faktisk kan fungere i praksis. FrP har et forslag sammen med Høyre, og vi har et eget forslag, som begge fremmes nå.

Tage Pettersen (H) [19:29:12]: Vold i nære relasjoner er et av våre mest alvorlige samfunnsproblemer. Det er en grov krenkelse av enkeltmenneskets frihet og trygghet, og det rammer de mest sårbare blant oss – kvinner og barn som må flykte fra eget hjem. Når hjemmet ikke lenger er trygt, er krisesentre vårt aller viktigste sikkerhetsnett. Men et sikkerhetsnett er ikke sterkere enn de rammene vi gir det.

Vi vet at mange av landets krisesentre i dag holder til i lokaler som ikke er godt nok egnet. Vi snakker om bygg som mangler universell utforming, bygg der sikkerheten ikke er god nok, og kanskje viktigst: bygg som ikke er tilrettelagt for at barn skal kunne ha en mest mulig normal hverdag i en ekstremt vanskelig situasjon. I tillegg vet vi det er utfordringer knyttet til krisesentertilbud for kvinner i aktiv rus og for menn. Saken vi behandler i dag handler om selve fundamentet for dette tilbudet: finansiering av byggene.

Kommunene har, som vi alle vet, ansvaret for krisesentertilbudet, men vi ser at de store investeringskostnadene ved å bygge nytt eller rehabilitere eksisterende bygg ofte blir en barriere for kommunene. Uten forutsigbare statlige ordninger risikerer vi at tilbudet til voldsofre avhenger av hvilken kommune eller region de bor i. Det kan vi ikke akseptere. Høyre mener at staten må spille på lag med kommunene, og vi har i vårt program vært tydelige på at vi vil sikre gode krisesentertilbud i hele landet. Da må vi også se på de økonomiske virkemidlene. Jeg ser at kommunalministeren betegner den økonomiske situasjonen i kommunene som relativt stram. Det er i hvert fall ikke å ta for hardt i.

Takk til regjeringens støttepartier som i denne saken har fått med seg Arbeiderpartiet på egentlig å overse svaret fra egen statsråd og sammen fremme et forslag – komiteens innstilling – om å vurdere finansieringsordninger for investeringer i bygg. Høyre vil subsidiert støtte dette forslaget. Men vi mener Husbanken må få en sentral rolle, og vi må sikre at investeringstilskuddene er treffsikre og forutsigbare over tid.

Høyre vil bidra til at kommunene tør å satse på moderne, trygge og barnevennlige krisesenterbygg. Vi kan ikke gjemme oss bak en ordning som knapt nok i dag rommer midler til små oppgraderinger for noen svært få krisesentre i året. Vi må over til en modell som gir langsiktig trygghet for både kommunene, de ansatte og ikke minst brukerne av krisesentrene.

Siden komitélederen fra Rødt her sa at hun er på trygg grunn, synes jeg det er synd at hun og partiet faktisk ikke støtter det som er mindretallets forslag, som er langt mer forpliktende og tydelig enn det som er komiteens innstilling i saken, og som per nå har flertall.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [19:32:11]: Så langt har alle talerne som har vært oppe på talerstolen i denne saken, vært helt enige om utfordringene vi står overfor, og alle har vært helt tydelig på at krisesentrene er blant de viktigste trygghetsordningene vi har. For folk som lever med vold, trusler og kontroll, er dette ofte den siste utveien - et sted å være i sikkerhet, et sted der man endelig kan tørre å puste litt igjen.

Vi er alle også enige om at mange krisesentre i dag holder til i bygg som er for små, for lite tilpasset eller direkte uegnede. Flere er også tydelig på at det ikke handler om at behovet er nytt eller uforutsett, men fordi finansieringen er usikker og tilfeldig. Prosjekter blir ofte utsatt, planer blir lagt i skuffen og nødvendige oppgraderinger blir skjøvet på år etter år. Det handler om kommuneøkonomi. SV er tydelig på at dette på ingen som helst måte holder.

Vold i nære relasjoner er et nasjonalt samfunnsproblem. Da kan vi ikke organisere bygging og rehabilitering av krisesentre som om det er et lokalt frivillig ansvar. I dag forventer vi at kommunene skal ta regningen, samtidig som statlige bidrag er kortsiktige, prosjektbaserte og ofte utilstrekkelige. Resultatet er et system som gir verken forutsigbarhet eller verdighet for dem som skal være der, og for dem som jobber der. Dette rammer ikke bare kommunene. Det rammer folk i akutte livskriser, folk som ikke har tid til å vente på neste budsjettår eller en ny tilskuddsordning.

SV er opptatt av at vi må sikre en mye mer forutsigbar finansiering av krisesenterbygg. Det handler om å ta vold i nære relasjoner på alvor – ikke bare i salen, men også i praksis. Trygge og egnede bygg er en forutsetning for godt krisesenterarbeid, både for dem som må være der, og for de ansatte som står i krevende situasjoner hver eneste dag.

I en tid der vi prater mye om beredskap, må vi også snakke om den sosiale beredskapen. Krisesentrene er en del av den. Vi kan ikke basere oss på midlertidige løsninger og dugnadsånd når det gjelder allerede dårlige bygg. Ingen skal bli værende i vold fordi samfunnet ikke klarer å stille opp med et bygg som faktisk virker. SV vil ta kampen for at også staten skal ta et tydeligere ansvar og sørge for stabile rammer rundt en tjeneste som er helt avgjørende for tryggheten til mange.

Jeg vil avslutte med at SV er utålmodig. Det er et kompromiss vi står inne i nå. Hvis ikke regjeringen følger opp på det vi er enige om, får vi en større diskusjon, og da er ikke SV så medgjørlige heller.

Bengt Fasteraune (Sp) [19:35:34]: Krisesenter er et svært viktig tilbud for mennesker i en svært sårbar fase. Tilbudet må være trygt og godt. Den kanskje viktigste delen av krisesentrene er folkene som jobber der, og de som er rundt dem som er der, men det er også viktig at man har gode bygg og gode fasiliteter som gjør at det kan være enkelt både for dem som driver krisesentre, og dem som dessverre må være der for å ivareta et godt liv.

I dag er det dessverre utfordringer knyttet til finansiering av tilbudet. Det er en kommunal oppgave å sørge for krisesentertilbud, men kommunene står i en krevende økonomisk situasjon. Krisesenterbygg har hatt en støtteordning som i dag ligger under Barne- og familiedepartementet, men der er rammene altfor små. Det ligger heller ikke inn under noen av støtteordningene i Husbanken.

Regjeringen må ta stilling til hvordan vi skal sørge for at kommunene får de pengene de trenger, spesielt til oppgradering av eksisterende bygningsmasse og oppsetting av nye bygg, som vi opplever er det kommunene melder at er mest krevende. Regjeringen må allerede ved framleggingen av budsjettet ta stilling til hva som er den beste løsningen som sørger for at kommunene får de rammene de trenger for investeringer i byggene.

Det krever en gjennomgang for å finne ut av hva som er den beste løsningen. Det har vi full forståelse for. Men det krever helt andre løsninger enn i dag, og det må være en del av forutsetningen. Det er grunnen til at vi i Senterpartiet velger å støtte komiteens tilråding, som ser ut til å få et flertall i dag, og som lyder:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan krisesentrenes finansieringsordninger for investeringer i bygg bør utformes, og komme tilbake til Stortinget i forbindelse med fremleggelse av statsbudsjettet for 2027.»

Jeg gjentar årstallet 2027. For det er planleggingen allerede godt i gang. Slik sørger vi for at Stortinget gir de nødvendige føringene til at et slikt forslag skal skje raskt, og vi kan ta stilling til det allerede i høst. Det er positivt, men det er også viktig at vi i Stortinget, når vi gir den typen føring, følger det opp, spesielt Arbeiderpartiet. Vi forventer at regjeringen kommer med en god gjennomgang og et forslag til hvordan vi kan sikre en god finansiering av krisesenterbygg.

Statsråd Bjørnar Skjæran [19:38:48]: Alle som blir utsatt for vold i nære relasjoner, skal få et trygt og tilpasset krisesentertilbud, uansett hvem de er, og hvilken livssituasjon de er i. I likhet med forslagsstillerne er jeg enig i at det viktig å ha krisesentre som er i god stand.

Krisesentre skal gi et midlertidig botilbud. Husbanken skal forebygge at folk blir vanskeligstilt på boligmarkedet, bidra til at flere kan skaffe og beholde egnet bolig, og støtte kommunene i deres boligpolitiske arbeid. Midlertidige og akutte tilbud som krisesentre er ikke innenfor Husbankens samfunnsoppdrag i dag, og Husbanken har per i dag heller ikke den kompetansen som skal til for å veilede kommunene om krisesenterloven og forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet. Jeg deler representantenes ønske om en forutsigbar finansiering for krisesenterbygg, men jeg ser det ikke som hensiktsmessig å inkludere krisesentre i Husbankens tilskuddsordninger.

Det er kommunene som har ansvar for krisesentre etter krisesenterloven, og det er opp til kommunene selv å bestemme hvordan tjenesten skal organiseres og finansieres, også med hensyn til bygg. Mange kommuner gjør en solid jobb. Samtidig opplever mange kommuner den økonomiske situasjonen som relativt stram. Vi forventer samtidig at kommunene prioriterer det lovpålagte ansvaret for krisesentertilbudet.

Når det er sagt, vil jeg selvsagt sørge for at regjeringen følger opp anmodningen fra Stortinget om å vurdere hvordan krisesentrenes finansieringsordninger for investeringer i bygg bør utformes.

Helge André Njåstad (FrP) [19:41:41]: Ja, så enkelt kan det gjerast. Eg håpar mange tek opp den videosnutten av at Raudt seier seg fornøgd, og spelar han av når statsbudsjettet er kome, og så kan me sjå om ein er like fornøgd då. Eg har lese ordlyden i tilrådinga som Arbeidarpartiet har fått dei andre partia med på, og ordlyden er:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan krisesentrenes finansieringsordninger for investeringer i bygg bør utformes, og komme tilbake til Stortinget i forbindelse med fremleggelse av statsbudsjettet for 2027.»

Det er ganske tannlaust. Regjeringa skal berre koma med ei omtale og ei vurdering. Me har høyrt på statsråden her, me har lese brevet, og me har sett haldninga, så ein treng ikkje vera særleg til spåmann for å skjøna at det neppe blir lagt inn dei heilt store satsingane frå regjeringa, når dei kjem tilbake. Då er det synd at dei partia som herifrå gav uttrykk for at dei var så glade og fornøgde, ikkje heller kunne stemt for forslaget til Framstegspartiet eller det som Framstegspartiet og Høgre har i lag, for då hadde dei sikra at krisesentera faktisk får pengar. Det er difor eg tok ordet.

I heimdistriktet mitt, i Sunnhordaland og Haugalandet, samarbeider 26 kommunar om eit felles interkommunalt krisesenter. Det skal liggja på Aksdal i Tysvær kommune og vil romma tilbod for 26 kommunar. Me har fått eit tydeleg brev til komiteen, og det understrekar alvoret. Dei fortel at berre i dei 26 kommunane har det vore over 3 000 overnattingsdøgn. Det fortel oss kor viktig dette tilbodet er. Gjennomsnittleg overnatting er 32 dagar. Det viser kor stor krise mange familiar er i, som må vera på eit slikt senter i 32 dagar. Dette er berre ein liten del av Noreg, der dei har eit slikt tilbod. Desse kommunane er nøydde til å byggja dette senteret no. Ein kan spørja kva kommunane i Sunnhordland og Haugalandet er mest tente med. Er dei mest tente med modellen til Høgre og Framstegspartiet, om at Husbanken kan gje dei tilskot og løyvingar slik at dei kan få bygd dette, eller er dei mest tente med forslaget til dei raud-grøne, om at ein skal venta og sjå, vurdera og koma tilbake med ei vurdering i statsbudsjettet? Eg trur alle i Sunnhordaland og Haugalandet er tydelege på at dei hadde føretrekt modellen til Høgre og Framstegspartiet, nemleg at ein brukar Husbanken, som kan understøtta kommunar med investeringsstøtte til viktige kommunale investeringar. Det er jo ikkje so komplisert at ein seier at det ikkje er ein del av samfunnsoppdraget til Husbanken. Husbanken hadde veldig enkelt kunna gjeve tilskot til dette, på lik linje som dei gjev tilskot til mange andre kommunale investeringar.

Dette handlar om vilje. Dessverre har ikkje regjeringa vist vilje til å inkludera krisesenter i nokon ordningar. Dei har ikkje vore villige til å satsa meir pengar på dette i budsjetta sine. Og dessverre har dei fått dei andre partia med seg på å venta til statsbudsjettet. Dei andre partia som er veldig opptekne av dette, kunne røysta for våre forslag og instruert regjeringa til faktisk å levera. Denne tilrådinga som ligg på bordet, trur eg ikkje leverer noko som helst.

Hanne Beate Stenvaag (R) [19:44:58]: Jeg har stor forståelse for kritikken fra den foregående taleren fra Fremskrittspartiet, og også fra Høyre. Jeg vil legge til at krisesentrene egentlig er ganske vant til å vente, sånn at å vente en liten stund for å ha en større sjanse for at de som i størst grad sitter på pengesekken, blir med på dette forslaget – som det har vært en enstemmig, positiv holdning til her i salen i dag – tenker jeg at ikke er så dumt. Jeg vil fortsatt si at jeg mener at det er søkt å lage et så skarpt skille mellom kommunenes boligpolitiske arbeid, det at Husbanken gir tilskudd til sykehjem og omsorgsboliger, og krisesentrene, for i manges hode er det en logisk sammenheng fordi krisesenteret også er et botilbud, selv om det er et midlertidig botilbud. Det er ikke sikkert at det må være Husbanken, men jeg tror at det overordnede budskapet er kommet ganske klart fram her i dag. Det er at krisesentrene på en måte har falt mellom flere stoler når det gjelder bygg, for det er en virksomhet som ikke alltid er så lett å plassere, men en utrolig viktig virksomhet i samfunnet vårt.

Krisesentrene har ventet lenge nok. Vi ser med optimisme på hvordan denne saken skal gå videre, og kommer til å følge den videre sammen med helt sikkert flere andre her i salen.

Bengt Fasteraune (Sp) [19:46:49]: Jeg er uenig med representanten Njåstad i at ikke dette vedtaket forplikter. Det er et vedtak som sier klart og tydelig at regjeringen skal komme tilbake i forbindelse med budsjettet i 2027 for å finne løsninger for hvordan krisesentrene skal finansieres når det gjelder bygg. Alle som er kjent med kommunepolitikken, vet at det finnes utrolig mange måter å gjøre dette på, og det har vært veldig forskjellig fra landsdel til landsdel. Dette har ofte vært samarbeidsprosjekt med veldig mange kommuner, og det har ofte vært slik at man har funnet en billig løsning og gjort så godt man har kunnet for å få det best mulig.

I denne tilrådingen gis det en åpning for at man skal finne en finansieringsform – eller da muligheter for lån til kommunene, for det er egentlig det vi snakker om – som kan være Husbanken, kan være en ordning som vi allerede finner i departementet i dag, eller kan være noe annet. Når det er et krav om at det skal være på plass som en del av budsjettet i 2027, var det det som gjorde at vi støttet dette og ikke støttet et forslag om at det skulle være en del av Husbanken. Vi ser på Husbanken som et veldig relevant alternativ, akkurat som representant fra SV gjorde, og jeg mener absolutt at det må vurderes nøye og kan ses i den sammenhengen som representanten fra Rødt påpekte i sitt innlegg. Men regjeringen må få muligheten til å ta en beslutning om hvordan dette skal skje i framtiden. Jeg er rimelig sikker på at ministeren har hørt denne debatten og vil følge opp dette arbeidet når han kommer tilbake sitt departement, og sørge for at det blir omtalt på en fornuftig og god måte, da i budsjettet for 2027.

Helge André Njåstad (FrP) [19:49:09]: Det er ikkje meininga å forlengja debatten, men det hadde vore litt interessant, spesielt i lys av innlegga etter mitt innlegg, frå dei som følte seg trefte. Sidan statsråden fekk så få spørsmål i replikkordskiftet, kan eg tillata meg å stilla eit spørsmål, for det er ein nyanseforskjell her. Eg les forslaget som at regjeringa skal vurdera ulike ordningar, og dei står då fritt til å beskriva at me har ei lita tilskotsordning gjennom Barne- og familiedepartementet, dei kan beskriva Husbanken, og dei kan koma tilbake i statsbudsjettet og beskriva ulike ordningar. Men dei er ikkje forplikta til å føreslå ei styrking, sånn at krisesentera faktisk får meir pengar i 2027. Viss det i så fall er forståinga, at regjeringa er forplikta til å leggja meir pengar på bordet for krisesenterinvesteringar i kommunar i 2027, er det jo ein heilt annan ordlyd enn den mange les.

Det kunne vore veldig interessant å høyra statsråden sine eigne ord – om han les dette vedtaket som ein instruks i å faktisk levera meir pengar i 2027? Eller er det berre at han skal vurdera ulike ordningar, og så står han heilt fritt til å kunna koma tilbake til Stortinget i oktober med at han har vurdert og beskrive det og ikkje lagt inn ei einaste krone? For det er ganske vesentleg, i alle fall når parti gir uttrykk for at dei kunne stemt med oss og danna fleirtal for eit anna forslag i dag, viss forståinga er at regjeringa ikkje er forplikta til å leggja meir pengar på bordet. Då er det vesentleg at statsråden faktisk svarar på om regjeringa føler at Stortinget forventar at det skal koma meir pengar i 2027, eller at ein berre ber dei vurdera om ein skal koma med meir pengar i 2007. Eg håpar at statsråden teiknar seg og kan svara på dette før vi går til votering seinare.

Statsråd Bjørnar Skjæran [19:51:06]: Det er egentlig ikke den beste dagen for meg å skulle delta i et sånt alternativt, ekstra replikkordskifte. Jeg tror kanskje flere av dere hører at jeg ikke er i min aller beste form, men etter at arbeidsministeren og helseministeren har vært så tydelig på at vi kan gå på jobb om vi er litt syke, forsøker jeg iallfall å bidra på mitt vis – jeg vil ikke ha noen runder på det.

Det sitter nå en regjering som er handlekraftig, som jobber raskt, og som har vært krystallklar på at vi respekterer vedtak som kommer i denne salen, det skulle bare mangle. En mindretallsregjering må kanskje være ekstra lydhør for det som skjer i Stortinget, men jeg tror ikke tiden er kommet for at regjeringen avklarer hvordan man følger opp vedtak i Stortinget før de er fattet. Litt tålmodighet tror jeg faktisk at jeg tillater meg å be om når det gjelder de avklaringene representanten spør om. Vi skal selvsagt følge opp vedtak som måtte komme her i salen. I denne saken er det er ikke avgjørende i seg selv. Jeg opplevde det ikke som en ekstra stor hindring at også regjeringspartiets stortingsgruppe ser ut til å bli en del av flertallet.