Presidenten
[14:26:39 ]: Etter ønske frå næringskomiteen vil presidenten
ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til
medlemmar av regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil
seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemmar av regjeringa,
og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
Willfred Nordlund (Sp) [14:27:22 ] (komiteens leder): Forrige
uke fikk vi høre næringsministeren legge fram den første handelspolitiske
redegjørelsen for Stortinget. En stor del av denne redegjørelsen
ga en helt nødvendig beskrivelse av den tiden vi lever i, men også hvordan
denne regjeringen møter en mer urolig verden offensivt. Noen av
oss har advart over tid om at det som nå skjer i verden, med mer
uroligheter rundt oss, dessverre var en mulighet. Når det nå skjer,
er jeg glad for at denne regjeringen prioriterer å være «på» for
norske interesser i handelspolitikken. Jeg vil også gi honnør til næringsministeren
for å påpeke det som ofte glemmes, nemlig at Stortingets internasjonale
virksomhet og representantenes reiser er en nødvendighet som styrker Norges
handelspolitiske posisjon. Sånn sikrer vi at vi får signert avtaler
som er viktige for næringslivet i Norge, men også for de landene
avtalene inngås med.
Tidligere i høst,
under trontaledebatten, poengterte jeg at noe av det viktigste denne
regjeringen og Senterpartiet gjør, er jobben med å sikre trygghet
og beredskap for det utenkelige, herunder arbeidet med oppbygging
av en større matberedskap og en sterkere forsvarsevne som nødvendige
prioriteringer. Arbeidet med trygghet og beredskap er også arbeidet
med å jobbe fram og drive god handelspolitikk, for det er helt avgjørende
for folks trygghet i en urolig tid at det er muligheter for økonomisk
vekst i næringslivet, og at det er tilgang på gode, trygge arbeidsplasser.
Vi kan ikke sikre alt, men vi kan bidra.
I redegjørelsen
viser regjeringen til at vi ikke kan ta ting for gitt, at vi ser
verden på en ny måte, og ikke minst at vi er blitt mer bevisste
på våre sårbarheter. Sårbarheter handler like mye om å se muligheter.
Det handler om å finne balansen som sikrer en så trygg og stabil
handel som mulig, samtidig som vi også ivaretar våre egne interesser
og vår egen forsyningssikkerhet. Norge er en mellomstor, åpen økonomi
som er helt avhengig av handel, og er integrert i en lang rekke
internasjonale verdikjeder. Handelen er med på å sikre norsk verdiskaping
i hele Norge, særlig i distriktene. For at det skal fortsette sånn
også i framtiden, er det viktig at vi som nasjon driver en aktiv
handelspolitikk som setter norske interesser i førersetet. Det må
skje en avveining mellom ulike politikkområder og sosiale og geografiske
forhold i Norge. I arbeidet med handelsavtaler som skal sikre norsk
næringsliv gode konkurransevilkår, er det mange viktige hensyn som
må ivaretas.
Det er viktig
å være bevisst den maktforskyvningen som i lang tid har skjedd i
forholdet mellom statlige myndigheter og multinasjonale selskaper.
Det er mange eksempler å vise til over de siste årene hvor multinasjonale
selskaper flytter virksomheten mellom land på en sånn måte at de
betaler minst mulig skatt. Det betyr ikke bare mindre penger til
finansiering av velferd, det svekker også konkurransekraften til
norske bedrifter som skatter i Norge. Når vi nå driver aktiv handelspolitikk, må
vi gjøre det på en måte som skaper stabile lokalsamfunn med små
forskjeller, også her hjemme. Det handler om å ta vare på det demokratiske
fellesskapet i nasjonalstaten. Det er derfor svært viktig at vi
f.eks. ikke inngår handelsavtaler som gir norske folkevalgte færre
muligheter til politisk styring i eget samfunn, verken på nasjonalt,
regionalt eller lokalt nivå. Videre handler det om å sørge for at
de handelsavtalene vi inngår, ivaretar menneskerettigheter, ivaretar
klimaforpliktelsene vi har, og ikke minst ivaretar vår egen nasjons
sikkerhet.
Norsk matproduksjon
og de mange titalls tusen arbeidsplasser i norsk næringsmiddelindustri
er viktig for Senterpartiet, regjeringen og ikke minst Norge. Skal
vi nå de landbrukspolitiske målsettingene, sikre lønnsomhet for
bonden, sikre norske arbeidsplasser og øke selvforsyningen og matsikkerheten,
er et solid importvern helt avgjørende. Det har denne regjeringen
med seg inn i arbeidet med handelspolitikken.
Det finnes enorme
muligheter for vekst og utvikling i hele Norge gjennom en aktiv
handelspolitikk, gjennom globale forsyningslinjer og strategiske
allianser. Vi er et rikt land, rikt på naturressurser, som gir oss
forutsetninger for å være en naturlig del av en rekke globale verdikjeder.
Det ligger f.eks. et stort, uforløst potensial i det grønne skiftet.
Det krever en aktiv næringspolitikk. For Senterpartiet og regjeringen
er det viktig å gripe dette mulighetsrommet.
Grønt industriløft
og tiltakene der er et godt eksempel som kan gi stor verdiskaping
og velferd for framtiden. Gjennom lagspill med næringslivet vil
vi løfte industrien og legge rammer for utvikling av lønnsomme og
attraktive distriktsarbeidsplasser. Samtidig handler det om at vi
skal være en aktiv pådriver i den grønne omstillingen som hele verden
må gjennom. Dermed anser jeg at redegjørelsen er et skritt i riktig
retning der vi får beskrevet virkeligheten, og hvor vi også får
tydeliggjort de viktige politiske prioriteringene og balansen mellom ulike
hensyn som må gjøres når vi driver handelspolitisk utvikling.
Anniken Huitfeldt (A) [14:32:40 ] : Jeg vil takke næringsministeren
for en veldig god redegjørelse.
I etterkrigstida
har Norge tjent på en friere verdenshandel og internasjonalt varebytte.
Spesielt som følge av mindre handelspolitisk rivalisering de siste
30 årene har vår vekst vært veldig nært knyttet til åpningen av verdenshandelen.
Så grunnleggende sett må vi beskytte den internasjonale verdensordenen
med globale handelsavtaler gjennom Verdens handelsorganisasjon og internasjonale
tvisteløsninger når det oppstår uenighet. Fordi vi er et lite land,
vil den sterkestes rett alltid ramme oss. Handelsavtaler vi inngår,
gir tollfrihet som andre allerede har i det norske markedet.
Det viser næringsministeren
veldig godt når han trekker fram handelsavtaler med både Brasil
og Argentina, altså Mercosur, og Malaysia og India som nå skal sluttføres,
hvordan han arbeider med Vietnam og Thailand, og hvordan tidligere
inngåtte handelsavtaler har økt eksportmulighetene for norske bedrifter.
Vi må beskytte
kritisk infrastruktur og sikre at vi har kontroll på havner, jernbane
og 5G-nettet vårt. Og vi må sikre at vi ikke gjør oss sårbare ved
å bare ha tilgang til innsatsfaktorer som vår industri trenger,
fra ett land eller fra én leverandør. Men jeg vil veldig sterkt
advare mot å bruke sikkerhet som et vikarierende argument for mindre
handel og for mer proteksjonisme. Større land kan alltid klare seg
med proteksjonisme, ikke vi. Vi er et lite land med en åpen økonomi.
Uten en åpen økonomi er vi bare små.
Jeg er ganske
opptatt av at kansellering ikke skal bre om seg i handelspolitikken.
Vi skal handle med land som har systemer som er annerledes enn våre.
Gjennom åpenhetsloven kan norske bedrifter bidra til å gjøre en forskjell.
Det blir ikke bedre arbeidstakerstandarder i land som vi forbyr
norske bedrifter å investere i. Man måler ikke engasjement for menneskerettigheter
i antall land man vil boikotte. Og sanksjoner innfører vi sammen
med andre. Da har de størst effekt, for handel skaper mer avhengighet
og mindre spenning – selv om vårt samarbeid med Russland de siste
årene ikke har bidratt til dette.
Russland er på
en måte unntaket når vi tenker handelspolitikk. Våre sanksjoner
er rettet mot den folkerettsstridige invasjonen for å strupe Russlands
mulighet til å fortsette den grusomme krigføringen. Men sanksjoner
er altså ikke noe virkemiddel vi har igangsatt i kampen for menneskerettigheter
i Russland.
Grønn omstilling
er ikke mulig uten gode internasjonale handelssystemer og varebytte.
Derfor må vi sikre at norsk næringsliv får tilgang til andre markeder.
Det er ikke alltid vi vinner, men fordi vi ønsker å utsette vår teknologi
for internasjonal konkurranse, blir vi bedre, og våre bedrifter
kan altså konkurrere i andre markeder.
EØS-avtalen er
helt avgjørende for norsk næringslivs eksportmuligheter, men ettersom
samarbeidet ikke dekker alle områder, må vi bidra til å bli en del
av EUs grønne omstilling og søke å bli en del av EUs avtaler, også
på det amerikanske markedet. Her kan Stortinget bidra til å gjøre
en jobb for å påvirke amerikanske politikere, men også politikere
i andre land som vil inngå handelsavtaler med Norge og EFTA. Å utvide
rammene for norske bedrifter vil kreve store politiske løft i årene som
kommer, og jeg er sikker på at stortingsrepresentantene i alle partier
vil bidra i arbeidet for å bedre rammeverket for norske bedrifter
som skal konkurrere ute.
Linda Hofstad Helleland (H) [14:36:45 ] : Høyre kan stille
seg bak mange av de betraktningene og ambisjonene for handelspolitikken
som regjeringen og statsråden legger fram i sin redegjørelse, for
det er en styrke for Norge og for norsk næringsliv at vi har en
bred politisk oppslutning om handelspolitikken. Norge er et lite land,
og vi er nødt til å se utover våre egne grenser. Handel med varer
og tjenester er absolutt i Norges interesse.
Da jeg meldte
meg inn i Unge Høyre for noen år siden, trodde jeg på handel. Jeg
trodde på at handel var med på å knytte land sammen, og at handel
er viktig for å forhindre konflikter. Nå ser vi et annet verdensbilde. Vi
ser en annen geopolitisk situasjon. Men et land som handler med
resten av verden, må også være åpent mot resten av verden.
Verdenssamfunnet
gjennomgår en markant endring. Etter mange år med økt globalisering
ser vi nå et skifte med mer hjemhenting av industri og ønske om større
kontroll over verdikjeder og forsyningslinjer.
Det skaper også
utfordringer for Norge. Det skaper utfordringer for et lite land
som Norge at vi ikke er en del av EU. Vi handler både med USA og
med Kina. Internasjonal handel og samarbeid kommer til å bli mer
krevende framover. Og i den situasjonen er det ekstra viktig å bevare
et godt forhold til våre nærmeste handelspartnere, særlig EU.
Vi ser at regjeringspartiene
ikke helt står samlet i politikken som den norske regjering fører
overfor EU og i forhold til EØS-avtalen. Regjeringen spriker dessverre også
litt i alle retninger her, der ett av partiene ser ut til å mene
at vi skal holde oss lenger unna EØSavtalen enn det vi gjør i dag.
Norge bruker mye
tid, ressurser og krefter på å være et utenforland. Vi sitter på
gangen når andre sitter rundt bordet og tar viktige avgjørelser.
Vi sitter på gangen og ber pent EU om å huske på oss. Den tiden
kunne vi brukt. Vi kunne brukt den tiden på innflytelse. Vi kunne brukt
den tiden, de ressursene og de kreftene på å sitte rundt bordet,
vært med og utformet politikken og vært med og bidratt til et sterkere
Europa, samtidig som vi hadde ivaretatt også norske interesser.
Jeg er glad for
at næringsministeren sa veldig mye positivt om EU, men jeg er bekymret
for at det andre regjeringspartiet tviholder på utenforskapet. Ikke
minst er jeg bekymret for at Norge nå har et stort etterslep på å
implementere rettsakter, og det er svært ugunstig. For å ivareta
vårt forhold til vår viktigste handelspartner og av hensyn til norsk
næringsliv håper jeg at regjeringen framover også prioriterer å
styrke vår tilknytning til EU, og at det ikke er Senterpartiet som
også i denne saken får gjennomslag i regjeringen og dominerer politikken knyttet
til EØS-avtalen og handelspolitikken.
Sivert Bjørnstad (FrP) [14:41:26 ] : La meg få begynne med
å takke næringsministeren for en god og svært grundig redegjørelse
om internasjonal handelspolitikk og Norges posisjoner i en mer kompleks
og utfordrende handelssituasjon.
Både næringsministeren
og jeg er barn av 1990-tallet, et tiår med enorm optimisme, globalisering,
internasjonalisering og ikke minst mer demokrati. Hundrevis av millioner,
for ikke å si milliarder, av mennesker ble løftet ut av fattigdom
og ekstrem fattigdom. Det hadde ikke skjedd uten handel, åpnere
markeder og økonomisk vekst. Det var for inntil svært kort tid siden
lett å tenke at dette var den nye normalen. Med dagens briller er
det dessverre lite som tyder på det.
Normalen har gjennom
århundrer vært handelshindringer, proteksjonisme og isolasjonisme,
noe som har ført til lavere økonomisk vekst enn potensialet og mer
fattigdom enn nødvendig. Det er også noe i den gamle doktrinen om
at land som handler med hverandre og er økonomisk integrerte, i
mindre grad utøver vold mot hverandre. De siste tiårene har i et
historisk perspektiv framstått som noen av de mest fredelige, i alle
fall i nyere historie, og sannsynligvis også hvis man inkluderer
eldre historie.
Så vil sikkert
noen hevde at sånne som meg, som fortsatt har tro på frihandel og
åpne markeder, er fryktelig naive – at når verden endrer seg, må
også politikken det. Det er jeg enig i. Likevel våger jeg å påstå
at svaret helt sikkert ikke er isolasjonisme. Selv om man tar strategiske
hensyn, hvilket man bør, f.eks. innen mineraler, er ikke det noen
grunn i seg selv til å stoppe frihandelsavtaler. Det er helt åpenbart
at både Norge og Europa bør bli mer selvstendige, autonome og motstandsdyktige
på f.eks. kritiske råvarer, både for å stå imot stormaktsspillet
og for å utvikle og videreutvikle egen industri og økonomi.
Den avindustrialiseringen
vi har sett i den vestlige verden, og særlig i Europa, de siste
årene, er skremmende. Industri og verdiskaping har fått et ufortjent
dårlig rykte, og forhåpentligvis kan dette snu og industrien få sin
renessanse også i vårt hjørne av verden. EUs nye strategi på handelspolitikk
kan framtvinge det. Det kommer også Norge til å tjene på, selv om
vi kanskje er uenige om akkurat hvor mange batterifabrikker man
kan presse inn i norske distrikter – men det er tross alt en annen
diskusjon.
Vi som bor i Norge,
trenger ikke reise langt for å se fordelene med handel. Ca. 20 pst.
av Norges arbeidsstyrke jobber i en eller annen form med produksjon
av varer eller tjenester til eksport. Vår olje og gass, sjømat,
møbler og maritime tjenester, for å nevne noe, produseres i så stort
monn at det hadde vært umulig å konsumere alt her hjemme – også
om det hadde vært et selvstendig mål. Bedriftene bidrar til å skape
verdier her hjemme og gjøre verden til et bedre sted ute.
Eksportbedriftene
er ifølge flere undersøkelser mer produktive enn næringslivet for
øvrig, og de bidrar i så måte til å utvikle hele nærings- og arbeidslivet
vårt. De nest beste lærer av de beste, også de som ikke driver med eksport.
Næringsministeren
var innom både sjømat og jordbruk i sin redegjørelse, naturlig nok.
Det er nok her han og jeg, og Fremskrittspartiet og regjeringen,
skiller mest lag. Da han snakket om sjømateksporten, sa han at norsk
sjømat bidrar til sysselsetting i Europa, og at det var et poeng
eller argument for å handle med Europa. Handelen er jeg for, men
jeg skulle selvsagt ha sett at sjømaten som fanges og produseres
i Norge, hadde bidratt til flere arbeidsplasser og større verdiskaping
her hjemme. Det er dessverre ikke mulig, fordi vi har et tollvern på
jordbruksvarer som er svært strengt.
Videre sa næringsministeren
at det ikke var noe særnorsk. Det kan være at det ikke er det i
den store verden, men i vår del av verden må det omfanget vi har
av tollbarrierer på jordbruksvarer, karakteriseres som særnorsk.
Vel, skulle man ha lagt arbeidsplasser og verdiskaping til grunn,
burde man åpenbart ha byttet lavere toll på bearbeidet sjømat mot
muligheter for noe mer import av landbruksvarer. Det kunne ha skapt
tusenvis av arbeidsplasser langs hele kysten og bidratt til å bake den
økonomiske kaken enda større.
Det siste eksemplet
på at dette ikke skjedde, er frihandelsavtalen med Storbritannia
etter brexit. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som tok
til orde for dette, men dessverre for døve ører. Jeg tror både forbrukerne
og landbruket hadde tålt noe mer stiltonost i ostedisken, mot at
vi hadde fått bearbeidet mer av vår sjømat – men sånn ble det dessverre
ikke. Det kommer sikkert nye muligheter.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:46:42 ] : Eg vil takke næringsministeren
for ei veldig spennande, interessant og grundig handelspolitisk
utgreiing. Ho er den første i sitt slag, så vidt eg veit, og var
eit resultat av ei einigheit mellom regjeringspartia og SV i revidert
budsjett tidlegare i år. Personleg vil eg seie at dette er noko som
eg har ønskt meg veldig lenge, for i litt for lang tid har handelspolitikk
vore noko der Stortingets rolle har vore å kome i etterkant. Det
har i veldig liten grad vore å ha ein diskusjon om kva som skal
vere dei handelspolitiske føringane, føre inngåinga av ulike typar
avtalar og initiativ. Det får vi no, og eg trur det er eit veldig
godt tidspunkt å gjere det på, i ei tid der handelspolitikken globalt
er i ganske kraftig endring. Eg håper at dette blir første gong
og ikkje siste gong, og noko som Stortinget følgjer opp.
I 2015 blei verda
einige om berekraftsmål som skulle utrydde svolt, stoppe klimaendringar,
ta vare på natur og redusere forskjellane, men i realiteten har
utviklinga gått motsett veg. Dei siste tiåra har vore prega av konsentrasjon
av økonomisk og politisk makt, veksande ulikheit, aukande klimagassutslepp
og rovdrift på naturen. Den internasjonale handelspolitikken har
forsterka snarare enn å motverke denne utviklinga. Handel kan vere
bra eller dårleg, det avheng av kva politikk ein legg bak, det er
det som avgjer om det blir bra eller dårleg. For SV er målet eit
handels- og investeringssystem der alle land blir sikra styringsrett
og politisk handlefridom til å beskytte arbeidsliv, offentlege tenester
og miljø- og naturressursar. SV er for ein regelstyrt handel, eit
multilateralt regelverk som set menneske, samfunn og miljø i sentrum,
og eg oppfattar at næringsministeren langt, langt på veg er einig
i desse målsetjingane.
Eg vil ta tak
i tre område der dette blir sett på spissen. Noreg deltar no i forhandlingar
om klima, handel og berekraft saman med Costa Rica, Fiji, Island,
New Zealand og Sveits – dette blir kalla ACCTS. Gruppa diskuterer
ting som null toll på miljøvarer og -tenester, miljømerking og reduksjon
av skadelege fossilsubsidiar. SV stiller seg spørjande til klubben.
Bør ikkje forhandlingane vere multilaterale og inkludere verdas
mange utviklingsland dersom målet er å få i stand ein global avtale som
set klima, handel og utvikling i samanheng? Tenkjer regjeringa at
å lage plurilaterale avtalar med nokre få land vil styrkje WTO og
det multilaterale handelssystemet? Og kva respons har initiativet
fått frå andre aktørar, spesielt frå det globale sør?
Det andre punktet
er knytt til den same gruppa. Det er bra at ein i WTO har starta
samtalane om fossile subsidiar. Eg legg til grunn at ein no har
kome forbi den tida der ein utelukkande såg behovet for å kutte
i utviklingslanda si subsidiering av drivstoff til ei fattig befolkning, og
at vi no også ser på subsidieringa av dei fossile næringane, av
selskapa, som ei kjelde til debatt. Difor hadde det vore interessant
å høyre næringsministeren utbrodere kva denne ACCTS-gruppa legg
i reduksjon i fossile subsidiar. Oljeskattepakka som Stortinget
innførte for oljenæringa i 2020, f.eks., har ein anslått subsidieverdi
til rundt 30 mrd. kr. Ordninga har styrkt oljeavhengigheita til
Noreg i ei tid då ho burde vore redusert, men med det sett til side
– ville denne oljeskattepakka og andre økonomiske verkemiddel som
vi i dag bruker for å subsidiere olje- og gassnæringa i Noreg, ha
blitt omfatta av ein sånn avtale om reduksjonar i fossile subsidiar?
Det er eit ope spørsmål.
Til slutt er det
e-handel. Ein annan viktig avtale – som eg ikkje trur næringsministeren
kom inn på i utgreiinga si, i alle fall ikkje grundig – gjeld diskusjonen rundt
e-handel. Den har vore ein mare i WTO i ti år. Ikkje berre ønskjer
utviklingsland moglegheita til å innføre toll på netthandel for
å sikre sårt nødvendige inntekter og skjerme den lokale industrien
og handelsstanden mot Amazon og andre multinasjonale selskap, avtalen
grip også langt inn i debatten om personvern, nasjonal sikkerheit
og offentleg infrastruktur. Da er spørsmålet: Kan ministeren garantere
at Noreg ikkje vil inngå avtalar som avgrensar retten vår til å
setje personvern og sikkerheit i sentrum, i WTO-forhandlingane?
Alfred Jens Bjørlo (V) [14:52:06 ] : Eg vil òg starte med å
takke næringsministeren for ei særs god handelspolitisk utgreiing.
Det er mykje der som eg og Venstre er samde i. Ikkje minst er det
viktig å understreke det eg oppfattar er heile pilaren eller overbygninga
på den utgreiinga som næringsministeren gav, nemleg at Noreg er
og skal vere ein sterk forsvarar av eit regelbasert handelssamarbeid
i verda, at WHO, EØS-avtalen, frihandelsavtalar er pilarar ikkje
berre i norsk handelspolitikk, men også i norsk utanrikspolitikk.
Utan slike rettslege rammeverk gjeld den sterkastes rett, og det
tener ikkje Noreg. Så ein aktiv handelspolitikk, eit omfattande
handelssamarbeid, er bra. Det er avgjerande for Noreg.
Eg vil trekkje
fram tre punkt der eg på vegner av Venstre vil nemne spesielt at
vi må arbeide meir politisk framover.
Det fyrste gjeld
at vi ikkje lenger kan ta for gjeve at handelspolitikk heng saman
med demokrati og fridom. Handelspolitikken vår må vere fridomsfremjande.
Vi veit at vi no lever i ei verd der spesielt eitt land, Kina, brukar
handel til politisk press, til å skape dominans i viktige globale
verdikjeder. Det er bevisst kinesisk politikk. Det er også ei form
for avskrekking. Og det er eit paradoks at innanfor militærpolitikken
klarar dei frie landa, dei demokratiske landa, å samarbeide i institusjonar som
NATO, mens vi som er opptekne av ein frigjerande handelspolitikk,
ein fridomsfremjande handelspolitikk, til no ikkje har klart å samarbeide
godt nok. Vi held på kvar for oss, USA, EU, Noreg og andre land,
for å handtere den nye, krevjande situasjonen, som spesielt Kina, men
også andre diktatur skapar.
At vi klarar å
få til meir samarbeid om ein fridomsfremjande handelspolitikk, blir
enormt viktig framover. Vi veit at EU og USA nyleg har laga eit
felles Trade and Technology Council, der Norge ikkje er med. Det
same har EU og India gjort, der Noreg heller ikkje er med, for nettopp
å koordinere global handel og nye teknologiar. At vi blir med på
desse områda vidare framover, at vi finn vår plass innanfor det,
blir viktig. Så kan vi òg gjere andre grep vis-à-vis Kina. Venstre
meiner og kjem framleis til å hevde at det er på tide å droppe det
vidare arbeidet med frihandelsavtale med Kina.
Det andre poenget
eg vil trekkje fram, er tilhøvet vårt til Europa, eller for alle
praktiske føremål, EU. Næringsministeren sa fleire gonger i utgreiinga
si at alt heng saman med alt, og det gjeld òg i stadig større grad
EUs politikk. Det er rett som næringsministeren sa i utgreiinga
si, at grensene mellom den indre marknaden, der Noreg er med gjennom
EØS-avtalen, og EUs handelspolitikk, som ligg utanfor EØS-avtalen,
er blitt mindre tydeleg. Det ser vi, det må vi halde oss til. Det
er inga hemmelegheit at for Venstre er det eit av dei viktige argumenta for
at vi faktisk må ta ein ny EU-debatt. Men sjølv om vi ikkje har
gjort det, er vi nøydde til å forhalde oss til at eit tettare og
meir integrert samarbeid med EU, også på det som går utover EØS-avtalen,
er avgjerande og nødvendig.
Det tredje eg
vil trekkje fram, og som eg kanskje må kome tilbake til i eit nytt
innlegg, er at eg trur vi må kunne sjå på nytt på den påståtte interessekonflikten
mellom landbruk, mat og handel elles i handelspolitikken. Eg trur
det er eit område der vi ikkje kan ta for gjeve at det er motsetningar,
at på landbruk er alle våre interesser defensive, og det er i motsetning
til andre behov. Vi må i alle fall vere forsiktige med å føre ein
landbrukspolitikk der ein hovudstrategi er å gå i motsett retning
av ein meir open handel mellom land. Det er eit viktig tema som
eg kjem til å kome tilbake til i eit innlegg seinare.
Presidenten
[14:57:06 ]: Stortinget tek no ein pause i debatten, og det
vert ringt til votering.
Det ble tatt en pause i debatten for å votere. Debatten fortsatte etter voteringen.
Presidenten
[15:24:18 ]: Vi fortsetter debatten i sak nr. 12. Første taler
er representanten Rasmus Hansson.
Rasmus Hansson (MDG) [15:24:32 ] : Takk til statsråden for
en lærerik redegjørelse. Internasjonal handelspolitisk konkurranse
handler nå stadig oftere om materialene og teknologiene som trengs
til det grønne skiftet. Strategisk og økonomisk er det ikke minst
her Kina, USA og EU setter mye inn på å vinne. Kina har bygd opp
sin grønne markedsdominans ved å bryte WTOs regler for subsidier
osv. gjennom mange år. Ingenting tyder på at de har planer om å
slutte med det. USA og EU svarer. Også de utfordrer internasjonale
regler, der USA reiser hvis Trump tramper på gassen, kan vi spekulere
på, men EU kommer til å svare, og Norge kommer til å merke det.
Dels på utsiden
av alt dette står altså Norge – når vi samtidig skal øke eksport
og bygge grønt næringsliv her hjemme. Om dette sa næringsministeren
to viktige ting: Han sa for det første at det grønne skiftet blir
den største omstillingen i vår historie, altså større enn industrialiseringen
og større enn overgangen til oljeøkonomien. For det andre sier statsråden
at mens dette historiske skiftet gjennomføres, skal norsk olje-
og gassektor fortsette som før. Flertallet her i salen er enig i
det. De synes at olje og gass er smart både for det grønne skiftet
og for klimaet. Ok, flertallet bestemmer, men flertallet bør merke seg
dette: Nesten alle land med olje er enig i at det akkurat er de
selv som skal fortsette med olje og gass, mens alle andre land må
slutte, slik at vi kan klare 1,5-gradersmålet. Men FNs miljøprogram
minnet oss nylig om at summen av alle lands forpliktelser under
Parisavtalen ikke vil gi oss 1,5 grader, men 2,9 grader global oppvarming.
Det skyldes selvfølgelig at verken Norge eller andre land foreløpig
investerer nok i overgangen fra fossilt til grønt næringsliv. I
tillegg kommer mange land til å trampe over sine forpliktelser.
Vi snakker om 1,5 grader, men har stø kurs for 3 grader.
Det har blitt
tydelig at næringsministerens virkemidler for å motvirke dette –
bygge opp grønn industri i Norge – er for svake i den grønne konkurransen
mot Kina, USA og EU. Rex Solar, Norwegian Crystals, Norsun og Freyr
er ferske eksempler på at norsk industri taper mot andres gigantsatsing
på grønn industri. Norge er ikke på vei til å bli en ledende nasjon
på sol og batterier som vi skulle. Sånn går det når den største
oppmerksomheten og de viktigste virkemidlene fortsatt går til olje
og gass, og det ikke er vilje til å høre på rådene om å sende det
viktigste av alle signaler, nemlig å begynne å planlegge oljens
sluttfase.
Et konkret eksempel
på hvorfor oppbyggingen av konkurransedyktig grønt næringsliv går
sakte, er Eksfin, som statsråden framhever som et sentralt virkemiddel for
grønn eksport. I praksis er Eksfin fortsatt langt på vei et virkemiddel
for økt fossil virksomhet. Bare i første halvår i år ga Eksfin 4,1
mrd. kr i lån og garantier til ny olje- og gassvirksomhet. Så hvis
næringsministeren mener alvor med den grønne dreiningen av Eksfin,
må han støtte Miljøpartiet De Grønnes forslag i budsjettinnstillingen
og instruere Eksfin om ikke å gi lån og garantier til olje- og gassprosjekter.
Senere i dag
skal vi diskutere Miljøpartiet De Grønnes forslag om virkelig å
løfte den grønne satsingen opp på oljens nivå ved å lære av oljesektorens
store suksess ved bruk av SDØE og bruke det til en tilsvarende investeringsordning
for grønn industri.
Til slutt: Statsråden
brukte tid på frihandelsavtaler i sitt innlegg. En typisk frihandelsavtale
øker, ifølge statsråden, handelen med 50–170 pst. Han nevnte forhandlingene
med Mercosur, India, Malaysia, Thailand og Vietnam. Men han nevnte
ikke Kina, selv om regjeringen for to uker siden stemte mot å avslutte
forhandlingene om en frihandelsavtale med Kina. Det vil være av
stor interesse om statsråden kan avklare om regjeringen virkelig
sikter mot en frihandelsavtale som øker handelen med Kina 50–170
pst., samtidig som PST trekker fram Kina som viktigst i sin nasjonale
trusselvurdering.
Statsråd Jan Christian Vestre [15:29:38 ] : Takk for en god
debatt så langt. Jeg har lyst til å oppsummere det budskapet jeg
kom med på torsdag i redegjørelsen, i fem konkrete punkter.
For det første:
Det er godt å se at det er stor enighet om at internasjonal handel
har dannet grunnlag for både økonomisk og sosial utvikling i hele
verden. Veksten i handelen har de siste tiårene løftet en milliard mennesker
ut av fattigdom, og vi skal videre. For Norges del ville vi heller
ikke opplevd den enorme velstandsutviklingen som vi har gjort hvis
det ikke hadde vært for handel.
For det andre:
Vi ser alle at det regelbaserte handelssystemet som har tjent både
Norge og egentlig hele verden godt, nå er under press. Det er viktig
å understreke at Norge er en sterk forsvarer av et regelbasert handelssamarbeid.
Gjennom Verdens handelsorganisasjon, EØS-avtalen og ikke minst stadig
flere frihandelsavtaler har vi sterke pilarer i en aktiv handelspolitikk.
Uten slike rettslige rammeverk var det den sterkestes rett som ville gjelde.
Vi ser likevel
at stormaktspolitikken er tilbake. Vi risikerer at verdensøkonomien
fragmenteres. Det vil redusere fordelene av økt handel, det vil
bidra til at vi får færre virkemidler i klimakampen, og det kan
også bidra til at vi har mindre forutsetninger for å lykkes med
de andre store oppgavene vi har, også geopolitisk og sikkerhetspolitisk,
blant våre allierte og samarbeidspartnere.
For det tredje:
Hele verden skal gjennom en grønn omstilling. Hele økonomien skal
avkarboniseres. Og til representanten Hansson: Ja, det er den største
omstillingen i menneskehetens historie. Det tror jeg vi er enige om,
og det er dessverre foreløpig ikke noen felles global tilnærming
til hvordan handelspolitikken skal være med og svare på disse utfordringene
og være et virkemiddel i klimapolitikken. Min ambisjon er at Norge
skal lede an i dette arbeidet. Vi skal være med og pushe verden
og handelssamarbeidet framover og være med og gi verden et rammeverk
for hvordan handelspolitikk kan bli klimapolitikk.
For det fjerde:
Det er ingen tvil om at EØS-avtalen er vår mest omfattende handelsavtale,
vårt viktigste samarbeid, og det gjør oss til en del av det indre
markedet i Europa. Det er ikke noen grunn til å skape tvil om det. Norge
skal gjennom deltakelse i nye viktige europeiske initiativer utnytte
mulighetene vi har i samarbeidet med EU, til fordel for norsk næringsliv
og til fordel for Europa, fordi vi er sammen om dette. Det er altså
ikke riktig at vi står på gangen. Snarere tvert imot fører vi en aktiv
europapolitikk. Vi har fått på plass den grønne alliansen, vi får
på plass stadig nye partnerskapsavtaler med EU, og vi deltar i ministermøter
på stadig flere områder i EU. Vi har oppgradert europapolitikken.
Så er EØS-avtalen et nasjonalt kompromiss. Det norske folk har to
ganger stemt nei til norsk EU-medlemskap. Det kan vi ha mange ulike
meninger om, men vi har den avtalen vi har, og for regjeringen er
det viktig at vi griper mulighetene og utnytter handlingsrommet
– at vi er på ballen.
I tillegg til
det er det en verden utenfor Europa. Derfor er jeg glad for at vi
for tiden er i forhandlinger om omfattende frihandelsavtaler, med
store markeder, som f.eks. India, Mercosur, Malaysia, Thailand og
Vietnam. Jeg har vært i India to ganger i år. Jeg planlegger den tredje
reisen allerede til uken. Det er framgang i de forhandlingene, men
det er, som alltid, krevende når Norge skal forhandle med store
land.
For det femte
– og dette er viktig å understreke: Internasjonal handel skal ikke
skje på bekostning av mennesker, samfunn og miljø. Det er ikke greit
når mennesker og miljø blir utnyttet. En rettferdig verdensorden
er mulig. Internasjonal solidaritet må ikke bare blir en festtale.
FNs 17 bærekraftsmål skal ha betydning også for handelspolitikken.
Her kan også Norge spille en aktiv rolle, og det gjør vi, ikke minst
norske bedrifter, som går foran med samfunnsansvar, med åpenhet,
gjennom å ta internasjonalt ansvar og gjennom å bidra til mer bærekraftig
utvikling gjennom en rettferdig handel som setter mennesker i sentrum.
Det skal vi være stolte over. Det skal vi bygge opp under. Det skal
vi fremme. Ja, den norske modellen, også i handelspolitikken, skal
vi ta med oss ut i verden.
Avslutningsvis:
Jeg er glad for at vi nå er i gang med arbeidet med en ny stortingsmelding
om grønn globalisering og handel. Den stortingsmeldingen vil tydeliggjøre
Norges handelspolitiske prioriteringer i det grønne skiftet vi står
overfor. Jeg er helt enig med representanten Knag Fylkesnes – som
har vært en aktiv pådriver for at denne redegjørelsen har funnet
sted, takk for det – i at det er viktig at Stortinget er med på
å legge føringene for norsk handelspolitikk. Den muligheten har
Stortinget nå i denne debatten, og ikke minst også når Stortinget skal
ta stilling til stortingsmeldingen. Jeg gleder meg til konstruktivt
samarbeid om det.
Presidenten
[15:34:39 ]: Det blir replikkordskifte.
Sivert Bjørnstad (FrP) [15:34:54 ] : EU har oppdatert sin handelspolitikk
og industripolitikk og ser de to i tett sammenheng, og det snakkes
om strategisk autonomi og «resiliens» – eller motstandsdyktighet
– alt er viktige ting. I den forbindelse er det sånn at når man,
i hvert fall fra EUs side, forhandler frihandelsavtaler, bindes
landene tettere sammen, ikke bare på det rent handelstekniske, men
også på andre områder. Det var snakk om både industripartnerskap
og andre partnerskap. Så da er mitt spørsmål til statsråden: Gitt
EUs nye handelspolitikk, er det behov for å tenke annerledes og
gjøre reformer i EFTA-samarbeidet, som vi er en del av, og som vi
forhandler veldig mange frihandelsavtaler gjennom, for å oppdatere
oss og knytte oss enda tettere på det som ser ut til å bli et nytt
regime for frihandelsavtalene?
Statsråd Jan Christian Vestre [15:35:54 ] : Takk for et veldig
godt spørsmål, som også viser at representanten har veldig god forståelse
av det som nå skjer. Det er en problemstilling som jeg også har
reist med kollegaer i EFTA, orientert de andre EFTA-landene om hvordan Norge
nå jobber med strategiske partnerskap og industripartnerskap. Det
er jo ikke bare i en europeisk kontekst, det er også over kontinentet,
og det er forhåpentligvis etter hvert med land i sør og i øst. Det
opplever jeg at det er stor interesse for. Så tror jeg vi må erkjenne
at sånn som mye av den internasjonale handelspolitikken er organisert,
har en kanskje ikke i stor nok grad tatt inn over seg at handelspolitikk
nå i større grad også er industripolitikk, geopolitikk og sikkerhetspolitikk.
Det gjør at EU har oppdatert sin handelspolitikk, og det kan godt
være at det er naturlig at også EFTA skal ta sånne initiativer.
Så er det viktig at Norge også har en selvstendig rolle. Vi deltar
aktivt i EFTA-sammenheng, og vi deltar også aktivt bilateralt og
multilateralt, fordi vi mener at vi har funnet en måte å håndtere
dette på som viser seg å være ganske effektiv.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [15:37:11 ] : Eg vil gratulere
statsråden med godt framlagd utgreiing. Handel gjeld også med ting
som kan vere sensitive når det gjeld humanitærretten. Noreg er ein
våpenprodusent og har selskap – også statseigde – som produserer
våpen. Det har kome fram at dotterselskapa til Nammo har selt militært
utstyr til Israel. Kan statsråden gjere greie for, og har statsråden
kunnskap om, det totale omfanget av leveransar frå norskeigde våpenselskap
og dotterselskap til Israel?
Statsråd Jan Christian Vestre [15:38:02 ] : Dette er et tema
som er veldig viktig, og som jeg forstår at det er stor folkelig
interesse for. Det er en vanskelig sak som strengt tatt ikke helt
hører hjemme i denne debatten, men jeg svarer selvfølgelig på alle
spørsmål jeg får fra Stortinget. Det er ikke handelspolitikk, det
er eksportkontrollpolitikk, og det er eierskapspolitikk. Når det gjelder
eksportkontrollen, har flere statsråder orientert Stortinget om
at det ikke er norskproduserte våpen som brukes i denne konflikten,
eller som er eksportert til de landene vi snakker om. Så er det
riktig at bl.a. Nammo har datterselskaper i USA. Nammo er halvveis eid
av den norske stat, den andre halvparten er eid av den finske stat,
og datterselskap i USA må operere innenfor amerikansk eksportkontroll.
Norge har ingen påvirkning på amerikansk eksportkontroll. Jeg er
ikke kjent med det som måtte være av omfang, men jeg har forsikret
meg om at selskapet har gjort aktsomhetsvurderinger, også i lys
av de forferdelige scenene som utspiller seg i Gaza.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [15:39:05 ] : Eg er klar over at
det kanskje er eit grensetilfelle, men det rører ved handelspolitikken
fordi det er handel med våpen.
Til noko som
går rett inn her: Posisjonane til Noreg når det gjeld e-handel,
som har vore ein stor, stor diskusjon, der Silicon Valley har vore
veldig pådrivar for at ein skal opne opp for stadig meir e-handel,
mens mange land, deriblant Noreg og land i sør, har vore redde for både
dette med personvern og sikkerheit og at dei store internasjonale
selskapa, Amazon osv., rett og slett overtar. Kan statsråden seie
litt om kva han og regjeringa førebur av norske posisjonar på dette?
Og i kva retning går ein?
Statsråd Jan Christian Vestre [15:39:58 ] : Takk for spørsmålet.
Jeg antar at representanten henviser til e-handelforhandlingene
som foregår i WTO-regi, og det er det strengt tatt utenriksministeren
som har ansvar for. Jeg skal forsøke å svare også på det. Det er
veldig viktig for oss at vi ikke setter personvern i spill. Vi har
et felleseuropeisk regelverk for dette, GDPR, som mange er kjent
med. Norge deltar aktivt i disse forhandlingene, det er også viktig
for Norge. Vi er opptatt av at utviklingsland og andre land skal
ha nødvendig fleksibilitet og regulatorisk handlingsrom til å ivareta
sin egen befolkning.
Jeg tillater
meg – siden det er 30 sekunder igjen: Representanten spurte også
om ACCTS. Det er ment som en spydspiss der flere land kan delta
etter hvert. Der diskuteres subsidier av fossil energi – også dette
ligger til utenriksministeren. Jeg fikk også spørsmål om vi støtter at
flere land går sammen framfor at alle land går sammen. Den norske
posisjonen er at alle land bør gå sammen gjennom WTO, men er ikke
det mulig, er det kanskje bedre av og til at noen starter som spydspisser for
så å bringe WTO framover.
Alfred Jens Bjørlo (V) [15:41:14 ] : I innlegget mitt var eg
inne på dei utfordringane vi no har, med eit stadig sterkare Kina
som bruker handelspolitikk strategisk, også som sikkerheitspolitikk,
og korleis vi i land som er opptekne av ein rettferdig og fri handel,
må stå saman og finne felles strategiar på det næringsministeren
var inne på.
Korleis vurderer
næringsministeren dei norske moglegheitene for at vi no kan inngå
i dei samarbeida som er nemnde, som bl.a. EU og USA byggjer opp
med Trade and Technology Council, der ein prøver å finne fellesskap
for å ha strategiar på handelspolitikk på ein fridomsfremjande måte
med andre store land som er viktige i den globale handelen? Korleis
ser næringsministeren føre seg at Noreg kan få innpass og vere med
i desse samarbeida?
Statsråd Jan Christian Vestre [15:42:14 ] : Dette er et av
paradoksene med vår tilknytning til EU. Vi må akseptere den arkitekturen
som EØS-avtalen bygger på. Den er at vi er en del av det indre markedet,
men Norge vil aldri automatisk bli en del av de avtalene som EUs 27
medlemsland sammen inngår med andre økonomier, f.eks. de amerikanske.
I en del tilfeller vil det ikke være rettslig mulig, og i en del
andre tilfeller vil det ikke være politisk mulig. Det kan også være
at det ikke er praktisk mulig. Derfor er det så viktig at Norge
reorienterer seg, og det er derfor jeg snakker om handelspolitikk
2.0. Vi trenger å utvide den arkitekturen med et nytt og bedre rammeverk.
Da regjeringen
tok initiativ til og signerte Green Alliance og industripartnerskap
med EU, var det nettopp for å være med i prosesser som handler om
handels- og industripolitikk. Vi gjør tilsvarende med USA; for to
uker siden signerte vi en avtale med amerikanske myndigheter og
den amerikanske regjeringen om et utvidet strategisk industrielt
samarbeid. Det er nettopp for å finne veier som gjør at også Norge
blir sett og ikke blir stående utenfor.
Alfred Jens Bjørlo (V) [15:43:19 ] : Eg takkar for svaret,
og eg er einig i den overordna vurderinga som næringsministeren
gjer. Næringsministeren framhevar òg betydninga av at vi samarbeider
tett, finn flest mogleg møteplassar med EU og finn felles strategiar
på det.
Det er freistande
å spørje om, eigentleg berre for å få det bekrefta: Det må vere
lov å seie at denne regjeringa talar med to stemmer i Europa-spørsmål.
Vi har nettopp fått ein ny kommunal- og distriktsminister som proklamerte
på sin første dag som statsråd at for han er EU hovudfienden i distriktspolitikken,
og at EU er den absolutte motsatsen til det han skal arbeide for
som distriktsminister. No er ikkje statsråden som står her, distriktsminister,
men han er i alle fall distriktsnæringsminister og veldig oppteken
av gode rammevilkår for næringslivet i distrikta. Eg håpar statsråden
kan stadfeste at til det temaet vi snakkar om her, handelspolitikk,
ser ikkje næringsministeren på EU som sin hovudfiende, verken for
distriktsnæringslivet eller for bynæringslivet, men tvert imot ser
fordelane med tettare samarbeid.
Statsråd Jan Christian Vestre [15:44:23 ] : Det kan jeg bekrefte.
Hurdalsplattformen slår også fast at EØS-avtalen ligger til grunn.
Det betyr bl.a. at vi skal ha et aktivt forhold til Europa. Vi skal
også kunne bruke handlingsrommet i EØS-avtalen på en aktiv måte,
og vi skal jobbe for å ivareta norske interesser. Det er en aktiv
europapolitikk.
Uten å være polemisk
er det sånn at enhver regjering i Norge, nesten uansett hvem den
består av, vil ha partier som er for eller mot EU-medlemskap, eller
for eller mot medlemskap i EØS. Det er også en velkjent utfordring
på borgerlig side, med et relativt stort parti som også er mot EØS-avtalen.
Hvis vi skal
være litt sjenerøse, siden det nærmer seg jul, er det sånn at alle
regjeringer i Norge har klart å finne ut av Europa-spørsmålene.
La oss ikke gjøre den uenigheten større enn den er. Det viktigste
er at vi bruker mulighetene aktivt hver eneste dag med og i Europa.
Det kan jeg understreke at denne regjeringen gjør hele tiden.
Sivert Bjørnstad (FrP) [15:45:39 ] : Det var statsrådens forrige
svar som fikk meg til å ta replikk. Jeg lurer rett og slett på hvilket
relativt stort parti på borgerlig side som er imot EØS-avtalen.
Statsråd Jan Christian Vestre [15:45:55 ] : At det er ulike
oppfatninger om EU-medlemskap også på borgerlig side, var det jeg
forsøkte å få fram. Det er vel ganske mange representanter fra representantens
eget parti som også er skeptiske til EØS-avtalen, til økt integrasjon
med Europa, til Europas kraftpolitikk m.m. Det jeg forsøkte å få
fram, er at det er ulike oppfatninger om hvor tett Norge skal være
knyttet til EU, og hvilke avtaler som skal ligge til grunn for mange
sider av norsk politikk. Det får vi bare forholde oss til – og utnytte
handlingsrommet så godt vi kan.
Presidenten
[15:46:29 ]: Replikkordskiftet er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Olve Grotle (H) [15:46:53 ] : Først, takk for ei god utgreiing
frå næringsministeren. Temaet mitt vil også vere litt om EU, men
på ein annen måte enn i det nylege replikkordskiftet. I orienteringa
til næringsministeren blei det sagt at Noreg er i forhandlingar
med EU om å forbetre handelsregimet for sjømat, og at forbetra marknadstilgang
er ein føresetnad for ny avtale om EØS-midlar. Dette er det nyleg
også gjort greie for av utanriksministeren, der det også har blitt
sagt at Noreg er EU sin største leverandør av sjømat, at forbrukarane
i EU ønskjer trygg og sunn norsk fisk, og at norsk sjømat bidreg
til vesentleg økonomisk aktivitet og sysselsetjing i EU, og dertil
at norsk sjømatproduksjon gjev vidare både forsyningssikkerheit,
autonomi og robustheit i Europa. Det er difor òg blitt opplyst at
det framstår som eit paradoks for regjeringa at norsk sjømat møter
eit meir komplekst tollregime i EU enn hos andre frihandelspartnarar.
Under fiskeindustriseminaret
til Sjømat Norge for nokre veker sidan stod nettopp dette òg på
dagsordenen. Her blei det opplyst at Noreg i fjor eksporterte over 850
000 tonn fersk og fryst laks til EU, mens det av røykt laks berre
blei eksportert 586 tonn. Ein viktig grunn til dette er at røykt
laks har ein toll på 13 pst., mot berre 2 pst. på fersk og fryst
laks. Når det gjeld sild, har fersk og fryst sild ein tollsats på
15 pst., medan tilverka sild har ein tollsats på 20 pst. Tollsatsar
som dette er eit stort hinder for tilverking av norsk sjømat og
fører til redusert verdiskaping, færre arbeidsplassar og mindre
aktivitet langs kysten av Noreg. I rapporten Grønn verdiskaping og
økt bearbeiding i sjømatindustrien, frå 2022, går det fram at styrkt
marknadstilgang og reduserte tollsatsar er svært viktig, men dette
krev at myndigheitene i langt større grad enn til no er villige
til å prioritere marknadstilgang for sjømat i arbeidet med handelsavtalar.
Men regjeringa gjer det motsette, for samtidig som ein altså vil
krevje reduserte tollsatsar for norsk sjømat til EU, styrkjer regjeringa
tollvernet på norske landbruksprodukt og varslar at det også vil
skje med fleire produkt. Regjeringas tollgrep har blitt møtt med
sterk kritikk frå Norges Fiskarlag, Sjømatbedriftene, Sjømat Norge
og andre. NUPI-forskar Arne Melchior er ifølgje Fiskeribladet også
tydeleg på at slike einsidige tollgrep frå norsk side for landbruksprodukt
er uheldige, og han trur det vil skape kraftige reaksjonar i EU.
Dessverre ser ikkje tollkritikken ut til å gjere inntrykk på regjeringa, som
dermed i realiteten nedprioriterer sjømat og sjømatnæringane våre.
Solveig Vitanza (A) [15:50:06 ] : Jeg vil også starte med å
takke næringsministeren for en grundig redegjørelse om norsk handelspolitikk.
Norge er helt avhengig av handelen med utlandet både på import-
og eksportsiden. Det er derfor gledelig at vi nå får denne debatten her
på Stortinget.
Arbeiderpartiet
har alltid vært en forkjemper for et åpent, regulert, forutsigbart
og rettferdig handelssystem. Eksporten av norske varer og tjenester
er viktig for verdiskaping og arbeidsplasser i Norge. Næringsministeren
var derfor tidlig ute med eksportreformen Hele Norge eksporterer.
Den har som mål å øke eksporten, utenom olje og gass, med 50 pst.
innen 2030.
For at norsk
næringsliv skal styrke sin konkurranseevne og lykkes internasjonalt,
er vi avhengig av et regelbasert handelssamarbeid. Verdens handelsorganisasjon,
EØS-avtalen og frihandelsavtaler med mer enn 40 land, har tjent
oss vel og bidrar til bedre markedsadgang, og at norske bedrifter
får bedre konkurranseevne internasjonalt.
For at man skal
kunne trygge arbeidsplasser i eksportnæringene våre, må vi sikre
bedriftene god tilgang til markedene også ved å stille til rådighet
konkurransedyktige virkemidler. Hele Norge eksporterer er reformen
der vi vil legge til rette for at myndigheter, næringsliv og virkemiddelapparat
skal jobbe sammen i et offentlig-privat partnerskap, gjøre offensive
framstøt i utpekte markeder der næringslivet vårt har et stort potensial
for å lykkes.
For Arbeiderpartiet
er det svært viktig gjennom eksportreformen at vi sørger for at
Norge har en god og positiv handelsbalanse over tid. Og til nettopp
handelsbalansen: Fordi Norge er en liten, åpen økonomi har også næringsministeren
vist til at det er viktig at vi har en god import til Norge. Det
gir både næringslivet og den vanlige forbrukeren et bedre utvalg,
økt konkurranse og lavere priser for oss alle. Og i en tid der det
er mye fokusering på importvern av landbruksprodukter, er det også
fint at vi kan ha en av de laveste tollsatsene på industrivarer.
Helt til slutt
vil jeg bare vise til at jeg satte stor pris på at næringsministeren
i sin redegjørelse snakket om hvordan internasjonal handel også
danner grunnlag for økonomisk og sosial utvikling i fattige land.
Ifølge Verdensbanken har veksten i handelen de siste tiårene løftet
en milliard mennesker ut av fattigdom. Regulert internasjonal handel
og samarbeid er viktig for å oppnå en bærekraftig og rettferdig
utvikling. For oss i Arbeiderpartiet er det viktig at Norge fortsetter
arbeidet for at utviklingslandene skal bli bedre integrert og dra
nytte av det internasjonale handelssystemet.
Alfred Jens Bjørlo (V) [15:53:30 ] : Som eg var inne på i stad,
meiner eg det er viktig at vi greier å kome oss vidare i debatten
som ofte går på matområdet, der vi ofte på rein refleks snakkar
om at vi er eit land med defensive område som landbruk og offensive
område som fiskeri og sjømat, at her er det nokre motsetningar,
og at dette er sektorar som er mot kvarandre. Eg trur at den tankegangen
må vi klare å vidareutvikle og til dels leggje bak oss. Det at vi
på eit overordna nivå har ein fri handel, ein open handel og system
som varetek Noreg sine overordna interesser av det som eit lite
land, er enormt viktig.
Førre månad fekk
Nærings- og fiskeridepartementet overlevert ein rapport som departementet
har bestilt om sårbarheita i globale forsyningskjeder for matvarer, altså
mat generelt. Den rapporten er tung i sine tilrådingar om at det
faktisk er avgjerande for heile matberedskapen – heile matberedskapen
– at vi klarer å sikre eit opent og velfungerande handelssystem
som gjev moglegheit til å distribuere produksjon av mat over landegrenser.
Det er spesielt viktig, igjen, fordi vi er eit lite land. Norsk
matvareforsyning er avhengig av internasjonal handel. Det handlar
om at vi sjølvsagt importerer noko av maten vi et, sjølv om vi prøver
å bli meir sjølvforsynte, men vi er også ein stor eksportnasjon
når det gjeld mat, fisk og sjømat, samtidig som vi har ei landbruksnæring
som i framtida òg vil ha stadig større moglegheiter til eksport
over grensene av rein, norsk mat av høg kvalitet viss vi stiller
oss rett.
Noreg er ein
matnasjon. Vi er avhengige av eit rammeverk som gjer det mogleg
for oss å eksportere mat i størst mogleg grad. Samtidig veit vi
at den globale matvaretryggleiken, viss vi løftar blikket litt utover
vår eigen situasjon, og spesielt for fattige land, er avhengig av
at vi har ein fri og open verdshandel, der land kan handle med kvarandre
og auke også den samla matvareberedskapen.
Så den rapporten
departementet har fått, meiner eg er viktig, og det er viktig at
han blir lagt til grunn for vidare heilskapleg politikk frå regjeringa
si side.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [15:56:33 ] : Det er berre nokre
spørsmål eg har til Høgre, Framstegspartiet og Venstre i denne saka,
for det må jo vere ein samanheng mellom kva vi gjer på handelsområdet
og kva vi prøver å få til her i landet. På mange område i norsk
politikk er det brei einigheit om å bruke handelspolitikken til
å fremje våre overordna felles mål om ei grønare og meir rettferdig
verd, osv. Så møter ein kanskje på utfordringar på vegen, men akkurat
når det gjeld toll og tollpolitikk knytt til jordbruksvarer, får
eg det ikkje til å gå heilt opp. I innstillinga om jordbruksoppgjeret
for 2022 stod eit fleirtal i komiteen – medlemane frå Høgre, Framstegspartiet,
SV, Raudt, Venstre og Miljøpartiet dei Grøne – bak følgjande merknad:
« (...) det er eit stort potensial
for å auke norsk sjølvforsyning gjennom vriding av produksjonen
i landbruket over mot meir grønt og korn, og å stimulere til auka
bruk av beite- og utmarksressursar og andre verkemiddel for å kutte
i bruk av soya og andre utanlandske forråvarer med høge klimaavtrykk. Fleirtalet forventar
at ei slik kursendring blir tydeleg signalisert, slik at norsk landbruk
allereie no kan starte nødvendig omlegging.»
Grunnen til at
eg seier dette, er at toll først og fremst er eit verkemiddel for
å skjerme norsk matproduksjon. Det er ikkje for å vere vanskeleg,
det er for at ein skal kunne skjerme norsk matproduksjon, sånn at
ein kan auke sjølvforsyninga. Ein kan ikkje i den eine samanhengen
snakke varmt om matsikkerheit og landbruk i heile landet, eit spreitt
jordbruk og at vi skal ta i bruk norske arealressursar meir, og
så i neste omgang vere tilhengjar av eit stadig svekt tollvern av
norsk matproduksjon. Det går berre ikkje.
Eg har veldig,
veldig lyst til å høyre representantar frå dei partia kome og forklare
logikken i ein sånn framgangsmåte. For oss i SV er det å få stoppa
fallet i tollvernet, som det å gå over til prosenttoll faktisk er,
heilt avgjerande for andre verkemiddel gjennom jordbruksavtalen,
gjennom prismekanismar i marknaden. Det er avgjerande om ein rett
og slett skal få realisert våre målsetjingar om å få gjenreist norsk
landbrukspolitikk. I same innstilling såg eg faktisk at Venstre
på mange måtar tok til orde for at ein skulle oppretthalde eit godt
tollvern for å vareta landbruket, så det representanten frå Venstre signaliserer
her, er nye tonar frå Venstre, som dei ikkje har framheva tidlegare.
Her ønskjer eg ei forklaring.
Statsråd Jan Christian Vestre [15:59:46 ] : Jeg må si meg enig
med den siste representanten i det overordnede budskapet, i at vi
som Norge kanskje ikke er tjent med å alltid forsøke å lage en motsetning
mellom sjømatinteressene og det at vi også på land produserer trygg,
sunn, bærekraftig mat. Det er Norge. Vi har ressurser på land, og
vi har ressurser i havet. Det er flott. De skal vi ta vare på og
forvalte på en bærekraftig måte. Det betyr også at vi har noen offensive
og noen defensive interesser, som alle andre land har, og det forsøker
vi på en balansert måte å ivareta. Men jeg synes ikke vi skal gjøre
det til en motsetning, for vi trenger begge deler i Norge. Det tror
jeg alle partiene innerst inne er enige om.
Så var det et
par spørsmål. Representanten Bjørlo – jeg kan understreke at vi
skal følge opp den rapporten vi har bestilt om norsk matvareberedskap,
og her er vi nødt til å tenke gjennom dette en gang til fordi verden rundt
oss er fundamentalt endret. Det betyr ikke at norsk matvareberedskap
ikke er god, for rapporten viser jo nettopp at den er det. Men det
er også her behov for å se over virkemidlene en gang til.
Og så til representanten
Grotle: Jeg kan altså understreke og betrygge om at vi alltid jobber
for løsninger som skal sikre mest mulig og best mulig markedsadgang for
sjømat til EU. Norsk sjømateksport er jo et fantastisk eventyr.
I fjor eksporterte vi sjømat for 150 mrd. kr, og jeg mener å huske
at om lag 60 pst. er til EU – «still counting». Dette er verdiskaping
på sitt aller beste – kystarbeidsplasser, investeringer og sunn
matproduksjon. Det bidrar til at vi får proteiner til Europa. Det
er en enestående suksesshistorie. Selvfølgelig er en viktig del
av norsk handelspolitikk å jobbe for bedre markedsadgang også for
sjømaten, og det gjør vi. Også her er vi opptatt av å ha en best
mulig totalpakke med EU. Som representanten vet, foregår det parallelt
med EØS-forhandlingene med forhandlinger om adgang for sjømat. Regjeringen
ser selvfølgelig dette i sammenheng. Utenriksministeren har signalisert
et håp om å komme i mål med EØS-forhandlingene før jul. Det har
også visepresident Šef?ovi? i EU-kommisjonen sagt seg enig i. Det
er ambisiøst. Det er nå en intensiv og krevende fase, men jeg håper
at vi kommer i mål, for dette er viktig også for å kunne se framover
og ta tak i mange av de andre viktige spørsmålene vi står overfor.
Så synes jeg
ikke at en skal overvurdere betydningen det å gå fra krone- til
prosenttoll har for våre offensive interesser knyttet til sjømat.
Det er altså snakk om hel issalat, kålrot, rødbeter og knollselleri,
som er varer vi har tradisjon for å produsere i Norge. Der har vi
et svakt tollvern i dag, men vi har gode forutsetninger for produksjon.
Der mener vi også at det er riktig at vi ivaretar Norges interesser
med tanke på økt beredskap.
Presidenten
[16:02:53 ]: Representanten Alfred Jens Bjørlo har hatt ordet
to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset
til 1 minutt.
Alfred Jens Bjørlo (V) [16:03:02 ] : No har eg berre ein veldig
kort merknad for å svare på utfordringa frå representanten Fylkesnes,
men kort: Ja, vi har ein svær jobb å gjere med å vri norsk landbrukspolitikk
i grøn retning. Det har vi mange verkemiddel og mange moglegheiter
til å gjere, ikkje minst over landbruksavtalen og landbruksoverføringane
våre og vridinga der. Det er heilt rett at tollpolitikken og tollvernet
også er ein del av det og ligg der som ein del av den heilskapen,
også for Venstre. Men eg vil åtvare sterkt mot at vi lausriv nokre
delar av toll- og handelspolitikken vår frå dei heilskaplege vurderingane
som næringsministeren prisverdig snakka om, og puttar dei inn i
eit forhandlingsrom, der det handlar om kroner og øre på statsbudsjettet
– for det er det SV no gjer. Ein rotar saman budsjettforhandlingar
om å flytte pengar over statsbudsjettet og det å gjere endringar
på eitt område av ein heilskapleg tollpolitikk, som ei brikke i
ei budsjettforhandling. Det er ikkje den måten vi bør bruke handelspolitikk
på.
Olve Grotle (H) [16:04:20 ] : Eg tek utgangspunkt i det som
var utanriksministeren si utgreiing under debatten for nokre veker
sidan, som gjaldt EØS-avtalen, der ministeren sa at ein føresetnad
for han at ein skulle få tollfri sjømat var at ein skulle ta bort
tollen på norsk sjømat. Det var ein føresetnad for å kunne få ein
ny avtale om EØS-midla. Med dette som utgangspunkt må eg minne om
at det i EØS-avtalen altså er lagt til grunn at ein på sikt skal
ha ei gradvis liberalisering av handel med landbruksvarer. Vi gjer
no det motsette. Det er sannsynlegvis eit dårleg forhandlingstrekk,
det er eit dårleg utspel.
Så blei det nærast
litt latterleggjort no at når ein går frå kroner til prosent, er
det nokre få produkt som ikkje betyr all verda. Det kan godt vere,
men samtidig seier regjeringa at ein i neste omgang vil sjå på andre
produkt. I sum er dette iallfall for meg ein dårleg forhandlingsstrategi.
Høgre har vore
oppteken av det Konkurransetilsynet også har sagt, nemleg at det
kan vere forstandig og fornuftig å sjå på tollvernet, og at vi kan
få til betre løysingar utan at det blir ei ulempe for landbruket
vårt. Det har altså ikkje regjeringa vore interessert i å gjere.
Presidenten
[16:06:05 ]: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har hatt
ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset
til 1 minutt.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:06:20 ] : Utgangspunktet må
vere at vi er i stand til å fø eiga befolkning. Sånn situasjonen
er i dag, er vi eit av dei landa på den nordlege halvkula som er
dårlegast i stand til det, som har den svakaste sjølvforsyninga
av alle. I ei verd der klimaendringane gjer ting meir usikkert og
matsikkerheita er utfordra, er det openbert mest ansvarleg sikkerheitspolitisk
å styrkje eigen matproduksjon. Viss ikkje ein gjer grep i tollpolitikken,
vil det vere utruleg vanskeleg å få det til. Ein kan løyse det med
omfattande subsidiar over jordbruksavtalen for rett og slett å gjere
det gjennom statsbudsjettet, eller ein kan gjere det ved å skjerme
det gjennom tollpolitikken.
Dei forslaga
vi har kome med, er ikkje å høgne tollbarrierane, men å etablere
dei, stoppe dei frå å falle, som kronetoll faktisk gjer. Dette har
vore kjende signal frå SV i lang tid, det står i Hurdalsplattforma,
og det er eit krav som kjem frå heile jordbruket og store delar
av matprodusentane.
Presidenten
[16:07:26 ]: Representanten Olve Grotle har hatt ordet to
ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til
1 minutt.
Olve Grotle (H) [16:07:37 ] : Som NUPI-forskar Arne Melchior
sa i den artikkelen i Fiskeribladet eg tidlegare har referert til,
finst det andre og meir treffsikre måtar å verne landbruket på enn
tollvern. Det er det eine.
Så må eg få lov
til å seie at når vi i Noreg produserer 40 millionar sjømatmiddagar
kvar einaste dag, blir det litt rart stadig vekk å høyre at vi ikkje
er sjølvforsynte. Vi er sjølvsagt opptekne av at vi skal ha ein
god landbruksproduksjon, men ein kan ikkje bagatellisere og nesten snakke
ned sjømatindustrien som om det ikkje er mat.
Presidenten
[16:08:19 ]: Flere har ikke tegnet seg til sak nr. 12.