Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:49:33] (komiteens leder): Først vil jeg takke komiteen, komiteråd, alle gode hjelpere her på Stortinget og alle som har deltatt på høring og gitt innspill til arbeidet med årets budsjett. I oktober kan en frykte at det blir «mas, mas, mas over hele linja», men budsjettarbeidet i komiteen har gått smidig og vært lærerikt, og det er takket være god innsats fra alle.

Høyre vil fortsette å skape pasientens helsetjeneste, hvor ingen beslutninger om deg som pasient tas uten deg. Vi vil sikre pasienter valgfrihet og kortere ventetid. Vi vil prioritere psykisk helse- og rusfeltet, særlig innen forebygging, tidlig innsats og bedre behandling. Vi vil sikre en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste, sikre at flere leger får gjennomført sin spesialistutdanning, og at helt nødvendig utbygging av sykehjems- og omsorgsplasser fortsetter i kommunene.

Høyre vil gjøre den offentlige helsetjenesten bedre, samtidig som vi tar i bruk ledig kapasitet som finnes hos private, for å redusere ventetidene. Det viktigste for pasienter som trenger behandling, er ikke om de får det på offentlig, privat eller ideelt drevne sykehus. Det jobber dyktige, dedikerte og kunnskapsrike fagfolk alle steder. Det viktigste er at kvaliteten er god, at det offentlige tar regningen, at man opplever å ha valgfrihet, og at man kommer seg raskt tilbake til hverdagen eller får hjelp med sykdom.

Vi tilfører sykehusene 500 mill. kr mer enn det som gjøres i regjeringens budsjett, og vi øremerker 300 mill. kr til å kjøpe kapasitet hos private aktører som har avtaler med det offentlige. Når ventetidene nå øker, samtidig som regjeringen avvikler fritt behandlingsvalg – og med det reelt avvikler behandling – er vi engstelige for stadig lengre helsekø. Det er alvorlig. Da må vi ta i bruk all ledig kapasitet. Vi vil ikke tillate at vi kommer tilbake til en tid der kort ventetid og valgfrihet er forbeholdt dem med god økonomi.

Regjeringen kutter i støtten til bygging og renovering av heldøgns omsorgsplasser i kommunene. Høyre vil sikre at utviklingen holder takten og foreslår tilskudd til oppstart av 1 000 nye heldøgns omsorgsplasser i 2023.

Mangelen på fastleger er en stor utfordring, og det er helt uforståelig at regjeringen da kutter 31 planlagte LIS1-stillinger i sitt budsjett. Vi viderefører disse i vårt budsjett og er samtidig avventende til de varslede endringene i finansieringen av fastlegeordningen, som foreløpig bare ser ut til å skape mer usikkerhet i en krevende situasjon for fastlegene.

Vi mangler kunnskap om sykdommer som rammer kvinner, som endometriose og adenomyose. De som rammes, venter i snitt syv år på en diagnose, og behandlingstilbudet er ikke tilfredsstillende. Høyre foreslår å opprette et nasjonalt kompetanse-, kunnskaps- og behandlingssenter for disse sykdommene.

En av vår tids største folkehelseutfordringer er ensomhet. Høyre mener vi må gjøre mer for å forebygge og redusere ensomhet, og foreslår å bruke 5 mill. kr på Mobilisering mot ensomhet, en tilskuddsordning Høyre i regjering etablerte i 2020.

Helt fra 2013 har Høyre jobbet for å sikre pasienter bedre lindrende behandling ved livets slutt, i sykehus, i kommuner og ved hospice. Vi mener det er riktig å sikre forutsigbarhet for pilotprosjektene Hospice Malvik og Andreas Hus, slik det fremkommer av tidligere stortingsvedtak. Etter forhandlingene med SV er tilskuddsordningen til lindrende enheter ytterligere kuttet. Det rammer mange viktige fagmiljøer på hospice-feltet og er beklagelig.

I en tid da vi trenger mer og ikke mindre frivillighet, oppleves det som om det blåser en kald vind for mange av dem som nå ser sine tilskuddsposter strøket eller redusert i regjeringens budsjett. Høyre vil bruke mer penger på ideelle og frivillige organisasjoner som driver institusjons- eller aktivitetstilbud innen områdene psykisk helse, rus og vold. Av disse er Fotballstiftelsen og Idretten skaper sjanser, som får øremerkede tilskudd i Høyres alternative budsjett.

Oppsummert: Samtidig som ventetidene øker og stadig flere opplever fristbrudd, reduserer regjeringen den innsatsstyrte finansieringen i sykehusene, avvikler fritt behandlingsvalg og signaliserer at de på sikt vil fase ut private aktører i velferden. Det er feil medisin til feil tid. Gjennom konkrete reformer og styrking av sykehusene i vår regjeringstid reduserte vi ventetidene og økte pasientbehandlingen. Rask hjelp av god kvalitet når man trenger det, og en særlig omsorg for dem med rusutfordringer og psykiske lidelser, er Høyres viktigste mål innen helse.

Idet jeg tar opp forslagene Høyre har alene eller sammen med andre, tillater jeg meg å be de andre partiene lukke opp sin hjertedør og gi støtte til disse.

Cecilie Myrseth (A) [13:05:04]: I dag behandler vi et helse- og omsorgsbudsjett som skal ta vare på vår felles helsetjeneste, og som skal gi god helsehjelp uavhengig av pengeboka og hvor man bor i landet. Bare så presidenten vet det: Dette er et trygt og ansvarlig budsjett i en krevende økonomisk tid. Jeg takker særlig SV for budsjettet og enigheten, som er jeg er stolt av. For Helse-Norge har mange uløste oppgaver, pasienter som ikke har tilgang på fastlege, vi mangler nødvendig helsepersonell, og vi har behov for et bedre psykisk helsetilbud.

«Hvor enn du er i verden», er det ingenting som haster mer enn å få helsehjelp når du trenger det. Når du trenger fastlege, men ikke har en å gå til, er det kritisk. Åtte år med varslet krise hadde høyreregjeringen på seg. Høyres løsning var å gå «mil etter mil» i sju år, uten tilstrekkelig med tiltak – og så en handlingsplan i 2020 som ikke løste utfordringen. Det trengs kraftigere grep, politisk styring og ansvar for å løse fastlegekrisen – noe vi må.

Det skal bli «likar no». Regjeringspartiene og SV er nå enige om en historisk styrking av fastlegeordningen, med 690 mill. kr i 2023 og med en helårseffekt på 920 mill. kr. Neste år økes basistilskuddet med 480 mill. kr, fra 1. mai, samtidig som innretningen endres for bedre å reflektere fastlegenes arbeidsbelastning. Pasientene med størst behov skal også få mer hjelp. Dette løser ikke alt, men jeg er optimist og mener dette er handling som faktisk bidrar til å snu spiralen. Dette er kombinert med at vi har satt i gang et viktig arbeid med å se på strukturene i selve ordningen og gjøre det mer attraktivt å velge dette som yrkesvei – det er nødvendig for å sikre rekrutteringen – se på en bedre oppgavedeling mellom ulike fagfolk og digitalisering.

Samtidig er jeg glad for at den enigheten vi nå har med SV, også tar tak i den økte privatiseringen som vi også ser i allmennlegetjenesten, og som bidrar til en todeling. Vi får ikke en eneste ny fastlege eller legespesialist av det. Derfor settes det i gang arbeid for å stramme inn etableringen av helprivate, kommersielle allmennlegekontor. Det er klokt og nødvendig. Det nytter lite å fylle på med penger og tiltak på toppen om proppen er dratt ut i bunnen.

I kroner og øre var det lagt på bordet et betydelig beløp til landets sykehus og spesialisthelsetjenesten: til økt aktivitetsvekst, økt grunnfinansiering og øremerking til døgntilbud innenfor psykisk helsevern. Men det er ikke nok til å ta inn hele pris- og lønnsveksten, det er vi ærlige på. Det er tøffe tider også for sykehusene våre. Det er heller ingen andre partier som har lagt det inn i sine budsjett. Derfor er det riktig at regjeringen i nysalderingen kom med 2,5 mrd. kr ekstra i forbindelse med at vi står i en krevende situasjon. Jeg er også fornøyd med at man sier at pasienter innenfor psykisk helsevern skal prioriteres.

I forrige uke debatterte vi nesten til langt utpå natta da vi i denne salen vedtok å avvikle høyreregjeringens privatiseringsreform fra 2023, fritt behandlingsvalg, en ordning som har svekket lokalsykehusene og i liten grad har fått ned ventetidene. Det er sånn at én helsekronene mer til private, er én mindre til det offentlige. Vi får heller ikke løst utfordringene med mangel på helsepersonell, bedre oppgavedeling og å få til en mer helhetlig tjeneste med mer privatisering. Vi trenger helt åpenbart å bruke flere krefter enn det offentlige, men det skal vi gjøre gjennom gode avtaler der det er behov for det. Det er avtaler som er til beste for pasientene. Det er da vi får muligheten til også å drive kontroll med de aktørene som er i ordningen.

Denne regjeringen tar også barn og unges psykiske helse på alvor og satser på forebygging og lavterskeltilbud, slik at man kan få hjelp raskt uten henvisning. Derfor styrker vi bevilgningene til psykisk helse og rusfeltet i 2023, bl.a. ved styrking av helsestasjoner og skolehelsetjenesten, oppsøkende psykisk helse og rusarbeid rettet mot barn og unge i kommunene, m.m. Dette er prioriteringer vi gjør for å bidra til at barn og unge over hele landet skal få bedre helsehjelp.

Nå er det snart jul, og jeg «har en drøm om å komme hjem» dit hvor vi ikke ser sol i desember. Jeg takker komiteen for samarbeidet og sier som Anna K ville sagt: «Thank You For The Music» i året som har gått. Jeg ønsker alle i komiteen en riktig god jul.

Cecilie Myrseth (A) [13:10:09]: Ja, det gjør jeg.

Hans Inge Myrvold (Sp) [13:19:23]: «Vi vandrar saman» inn mot eit nytt år. Dei løyvingane som angår ei samla helse- og omsorgsteneste, vert i dag debatterte og vedtekne. Eg vil nytta fyrste del av innlegget mitt i dagens debatt til å sjå litt attende på det politiske arbeidsåret som har gått.

Inngangen til 2022 gav oss store helse- og samfunnsutfordringar, og eit delvis nedstengt Noreg, med strenge smittevernrestriksjonar grunna covid-19, gav vår felles helseteneste ekstreme utfordringar. Ein vinter og vår med betydeleg kraft og innsats i vaksinering, tett følgt opp med Leve med-strategien frå regjeringa, har no danna grunnlag for at me omsider kan klyva ut av unntakstilstanden og over i ein kontrollert og meir oversiktleg situasjon.

Midt i alt dette har me dei mest grufulle hendingar og skjebnehistoriar frå ein aggressiv angrepskrig og åtak frå Russland mot Ukraina, der Noreg gjennom tydeleg solidaritet og brorskap til Ukraina bidreg betydeleg med humanitær krisehjelp, både innanfor våre grenser, gjennom å ta imot flyktningar, og ikkje minst gjennom ein betydeleg innsats i og rundt Ukraina. Denne situasjonen vil krevja stort mot og kraft i lang tid frametter, i særleg stor grad for helsetenestene våre.

«Vi har vandra gjennom dagen», månadene og åra, der fleire kriser heng som eit dystert teppe over oss. Energi, prisvekst og sikkerheitspolitisk uro – alt dette påverkar sjølvsagt vår felles helseteneste, som må handtera ei enorm breidd av oppgåver.

Midt i alt dette har regjeringa, Senterpartiet og Arbeidarpartiet, arbeidd målretta med ei rekkje viktige avklaringar og tydelege vegval – nasjonal helse- og samhandlingsplan, helsepersonellkommisjonen og ekspertutval for fastlegedekninga, for å nemna nokre. Til det siste synte budsjettframlegget frå regjeringa ein heilt bestemt og ansvarleg profil gjennom den største løyveauken i basistilskot for legar gjennom tidene for å sikra stabilitet i rekrutteringa av fleire fastlegar inn til neste år.

Det ser ut til at dei andre partia på Stortinget føyer seg til satsinga frå regjeringspartia på dette området. Det er bra, når me veit at handlingsplanen som vart lagt fram av den tidlegare regjeringa, raskt vart erklært som ikkje tilstrekkeleg i arbeidet.

Ei anna viktig prioritering for Senterpartiet er investeringstilskot til kommunar i høve bygging og renovering av tilrettelagde bustader og sjukeheimsplassar som kom på plass etter forhandlingar på Stortinget. Dette gjev arbeidsro og gjer det føreseieleg i alle kommunar i heile landet. Løyvinga på 95 mill. kr vil vera på same nivå som for inneverande år og er ei ansvarleg line. Kommunane vil òg nyta godt av ei sterk beredskapssatsing gjennom beredskapslager for medisin i primærhelsetenesta. Til dette ligg det 110 mill. kr, som er eit viktig ledd i ei tung beredskapssatsing i fleire sektorar frå regjeringa.

Gjennom budsjettforliket og samarbeidet med SV på Stortinget har me òg rydda i tilskotsordninga med høgt antal øyremerkingar, som ikkje gav rom for nysatsingar eller rettferdig fordeling. Det at ein i tillegg fekk ei sterk satsing på barnepalliative team i heile landet, i motsetnad til prestisjetunge enkeltprosjekt frå borgarleg side, er særs viktig. Samstundes: Ei vidare utviding av reduksjonen i eigenbetaling for tannhelse, reetablering av det viktige forskingsprosjektet Noklus, øyremerking til skulehelsetenesta og helsestasjonar, og ikkje minst Saminor 3, for samisk helse, gjev budsjettet for 2023 ei tydeleg retning.

«Vi vandrar saman» inn mot 2023, der mange helseoppgåver og utfordringar må løysast. I den situasjonen me som nasjon står i, vil viktige prioriteringar verta endå meir viktige og tydelege. Ja, det vil verta eit år der prisauke vil kunna eta opp økonomiske rammer og løyvingar. Det vil verta krevjande å ha tilstrekkeleg bemanning og kapasitet. Og ja, det vil verta oppgåver som må løysast på ein litt annan måte enn tidlegare. Det må me som ansvarlege politikarar handtera, og det vil me i fellesskap få til. Men då handlar alt om trygg politisk styring i ei krevjande tid, og det synest Senterpartiet, som del av regjeringa med Arbeidarpartiet, at ein evnar – i strak motsetnad til det som til tider vart opplevd som uryddig og famlande frå opposisjonssida, utan nokon form for felles mål eller prioriteringar.

Bård Hoksrud (FrP) [13:35:38]: I politikken snakker vi ofte i bilder eller prøver å finne historier fra virkeligheten for å finne ansikter til politikken vår. Denne gangen har jeg lyst til å gjøre dette med en vri. Jeg vil ta stortingssalen, og alle som hører på, med på en reise – en reise inn i framtiden.

Jeg vil at alle ser for seg at vi er i desember, og året er 2050. Det nærmer seg jul, og det snør så vidt. Det er kaldt og mørkt ute. Inne på et sykehjem i hjemkommunen sin sitter Bård på 77 år. Jeg har blitt en gammel mann, og kanskje har jeg fått noen livsstilssykdommer og mange flere rynker, men jeg kan se tilbake på et langt og godt liv. Faktum er likevel at jeg har blitt en eldre og noe skrøpelig kar, som trenger mye hjelp. Dessverre har Arbeiderpartiet fått styre landet de siste årene før dette, så da jeg skulle på sykehjem, kunne jeg ikke få velge sykehjemmet jeg selv ønsket.

På grunn av en feilinvestering i kryptovaluta på starten av 2030-tallet og innkjøp av alt for mange pins har jeg dessverre ikke råd til å flytte inn på det fine, private sykehjemmet MAXPRIV Helse som ligger rett oppe i gata. Det er sykehjemmet der de eldre selv velger når de skal legge seg, om de skal få drikke Pepsi MAX til maten, og der man holdes i aktivitet, hvis man ønsker det.

Nå kan jeg bestemme selv. Og «når man blir 66 da gjør man som man vil». Men når jeg blir 77 år og må på sykehjem, da får jeg ikke bestemme selv.

Nå er ikke jeg spesielt glad i sushi, heller ikke som gamle Bård på 77 år, men jeg merker likevel at jeg er litt sjalu på beboerne på MAXPRIV som får servert sushi laget på sykehjemmets kjøkken, mens jeg er en gammel mann «som leve av gammalt brød og vann». For kjøttet klarte Miljøpartiet De Grønne å forby etter valget i 2041.

Så da sitter jeg der, 77 år gammel, under et litt slitt offentlig pledd, og ser på at «snøen laver ned», og skulle ønske at Stortinget i 2022 hadde vært med på Fremskrittspartiets forslag.

Fremskrittspartiet foreslo å innføre en eldremilliard, bevare eldreombudet, bevilge penger til å redusere ensomhet blant eldre og opprettholde hele investeringstilskuddet for å bygge sykehjem og omsorgsboliger.

Dessverre ble ingen av forslagene vedtatt, og dermed sitter jeg her alene som en gammel mann uten et verdig tilbud, og tenker at «livet er for kjipt». Forslagene til Fremskrittspartiet ville ha sikret at man tok igjen mye av etterslepet i eldreomsorgen allerede i 2023, og de ville ha sikret eldre valgfrihet og verdighet. Dessverre stemte de andre rød-grønne partiene imot.

Det har ikke noe å si hvem som driver helsetjenestene våre – offentlige eller private. Det viktigste er at de eldre får mulighet til å velge selv.

Det er kanskje vanskelig å se for seg, men det er faktisk ikke så lenge til vi blir gamle selv. Og når vi sitter der, kommer vi til å ønske at vi kunne velge, og at denne sektoren blir prioritert.

Vi snakker altfor ofte om at dette handler om våre besteforeldre og foreldre, men dette handler faktisk også om oss selv, altså både om meg og om dere. Det håper jeg alle representanter tenker over når de skal stemme over forslagene her i dag.

Kall meg gjerne gammeldags, men det er én ting til Bård på 77 år er opptatt av, og det er lave egenandeler. Jeg husker nemlig tilbake til før valget i 2021, da Ingvild Kjerkol var sterkt kritisk til å øke egenandelene, og sa at det var fryktelig usosialt. Så kom hun til makten og økte egenandelene med nesten 600 kroner. Jeg kan «tenke sjæl og mene» masse, men det er statsråd Kjerkol som må stå for det hun sa.

Egenandeler for helsetjenester er i praksis skatt på sykdom. Det er en regning som faller på kronikere, uføre og syke. Den kommer tidlig på året, i tillegg til skyhøye drivstoffpriser, matpriser og strømpriser. Fremskrittspartiet mener det er direkte usosialt av regjeringen å øke egenandelene – spesielt i den tiden vi nå står inne i. Derfor vil jeg si til statsråden at om jeg var henne, så ville jeg spandert en legetime på meg.

Fremskrittspartiet foreslår nå å redusere egenandelstaket med 500 kroner, og vi fjerner egenandelene til alle under 18 år.

Dermed tar jeg opp forslagene som Fremskrittspartiet har alene og de vi har sammen med andre. Jeg krysser fingrene og sier at selv om dette var en trist historie, er jeg er en evig «optimist, jeg vet det går bra til sist».

Marian Hussein (SV) [13:51:06]: Oktober var preget av mange hyggelige og vanlige tradisjoner, som den høytidelige åpningen av Stortinget og framleggelsen av statsbudsjettet. Samtidig var den også annerledes, da forslaget til statsbudsjettet var preget av beskjeden fra regjeringen om at «Her kommer vinteren, her kommer den kalde» – ikke fine – «tida».

Det sies at «The Best Things in Life Are Free». Men som helsepolitikere har vi alle vært gjennom en krevende høst i møte med våre kollegaer i finanskomiteen. Vi har ropt «I need money» på vegne av alt helsepersonale i norske sykehus, og noen av har fått mer, andre ikke.

I dag har Norge et helsevesen som er «simply the best, better than all the rest», men også et helsevesen der vi mangler ansatte, og for mange må vente for lenge på god hjelp. Det er på tide å ruste opp og sikre en stabil og forutsigbar helsetjeneste basert på tillit til fagpersoner og pasienter, og der helsevesenet også må motvirke de økende forskjellene i samfunnet.

Jeg lurer noen ganger på om representantene i denne sal «know they’re talkin’ about a revolution» i Sykehus-Norge. Det er nødvendig for å avvikle ordningen med innsatsstyrt finansiering og skille drift og investering, slik at finansieringen av nødvendige nye sykehusbygg ikke går ut over dagens pasienter og ansatte. Dette ser vi grelle eksempler på i Oslo universitetssykehus i disse dager. Vi ser stadig vekk at fødselsomsorgen og psykiatrien med dagens innsatsstyrte finansiering blir nedprioritert og får for lite ressurser sammenlignet med behovet. De ansatte forteller at det blir overtid, vakt uten fri, de har ingen makt.

Vårt helsevesen ble ikke «simply the best» i et vakuum. Det ble det fordi vi har helsepersonell. Vi har leger, sykepleiere, jordmødre, psykologer og også mange vernepleiere rundt omkring. Vi har de beste helsesekretærene, de beste byggingeniørene, det beste renholdspersonalet, og derfor går sykehusene våre så det suser når det gjelder pasientbehandling. Samtidig som disse menneskene sørget for at vi kom oss gjennom pandemien og litt til, og går på jobb hver dag for at vårt helsevesen fortsatt skal være det beste i verden, sier de også fra. De er også mennesker av kjøtt og blod, og de kan ikke fortsette å gå for lut og kaldt vann.

Vi trenger en systemendring i måten vi styrer våre sykehus på. Istedenfor å ta kortsiktige innsparingstiltak må vi stoppe opp. Vi må spørre oss selv hvorfor så mye helsepersonell slutter i vårt helsevesen. De har sett seg nødt til å begynne å jobbe i andre yrker. Det handler også om hvordan vi budsjetterer, og hvordan vi behandler dem fra år til år.

Avmakt er noe av det farligste et menneske kan føle på, og akkurat nå er det utrolig mange ansatte i offentlige sykehus som kjenner på avmakt. De er lei av at vi skryter av dem mens de mister kollegaer, blir syke og må jobbe og løpe enda mer.

Vi har en helsepersonellkrise, og vi må bruke denne flertallssituasjonen til faktisk å styrke offentlig velferd. Da må vi kaste fra oss stykkprisfinansiering av offentlige sykehus, som har gitt oss framveksten av et todelt helsevesen.

Akkurat nå ligger Helse Nord med brukket rygg. Helseberedskapen vår er truet av en finansieringsmodell som ikke premierer langsiktighet og kvalitet. Samtidig bygger Aleris og Volvat seg opp rundt omkring i landet, på bekostning av de offentlige sykehusene våre.

Denne regjeringen arvet et todelt helsevesen av høyreregjeringen, som har styrt landet mot et stykkevis og delt og privatisert helsevesen. Nå haster det med å endre kurs. Derfor har vi satt av 1 mrd. kr til offentlige sykehus i vårt alternative budsjett, og vi støtter avviklingen av fritt behandlingsvalg. Samtidig er tiden inne for en storrengjøring av sykehusøkonomien. Vi må satse på fast ansatte i heltid og styrket grunnbemanning i offentlige sykehus, og vi må ha ut bemanningsselskapene.

Seher Aydar (R) [14:06:17]: «Sosial ulikhet tar liv» var tittelen på en rapport som kom fra Nasjonalforeningen for folkehelsen. Den rapporten viser veldig tydelig at det at forskjellene mellom folk øker, ikke bare betyr at noen må bo trangere, slite med regninger og grue seg til jul, det betyr også at mange dør tidligere enn andre fordi livsbetingelsene deres er dårligere enn for dem som har bedre økonomi.

Sosial ulikhet tar år av livet til folk. Det betyr at kampen for å få ned forskjellene mellom folk også er en jobb for oss helsepolitikere. Tallene i budsjettene er med på å avgjøre om en deltidsarbeidende alenemor har de samme mulighetene til god helse og et langt liv som en høytlønnet gift mann.

Det aller viktigste vi gjør for å sikre like helserettigheter for alle, er å sikre at de offentlige helsetjenestene er gode, tilgjengelige og billige. Selv om denne regjeringen har som et klart mål å få ned forskjellene, har de økt egenandelene. Vi vet at dårlig helse og dårlig økonomi henger sammen, og da er det ekstra usosialt å øke egenandelstaket og gjøre medisiner på blå resept dyrere.

Fastlegeordningen er navet i helsetjenesten vår. En solid fastlegeordning utjevner forskjellene, men det blir flere og flere som står uten fastlege. Det gjør tilgangen til hjelp utrygg for mange. Samtidig har det kommersielle legemarkedet eksplodert. For dem som har god økonomi, er det lettere enn noen gang. De kan få resepter ved å sende sms, og de kommer rett til spesialist så lenge de kan betale for det.

Regjeringen viser at de tar fastlegekrisen på alvor, både ved å legge penger på bordet for å øke basistilskuddet, og i budsjettforliket ved endelig å gi signaler om å se på hvordan det kommersielle markedet kan reguleres. Men fastlegekrisen løses ikke før vi innser at vi ikke kan fortsette å forvente at alle som kan tenke seg å jobbe som fastleger, skal investere i privatpraksis eller jobbe 60-timersuker. Vi må også tilby kommunale fastlegestillinger med gode arbeidsvilkår.

Også i sykehusene må vi ta kampen mot de kommersielle. Sykehusene våre er drevet etter markedsøkonomiske prinsipper. Det skulle gjøre dem effektive og konkurransedyktige, men i stedet har kravet om å drifte med overskudd gjort budsjettene så stramme og kravet til rask gjennomstrømning av pasienter blitt så høyt at fagfolkene slutter. Fødeavdelinger stenges eller holder stengt i perioder i Møre og Romsdal, i Nordland og i Oslo fordi de mangler folk. Mens det offentlige tilbudet svekkes gjennom stadig nye innsparinger og kutt, fosser de private sykehusene fram. Vi kan ikke spare oss ut av helsepersonellkrisen. Vi må utvikle gode arbeidsvilkår og sterke fagmiljøer. Skal vi styrke sykehusene våre, må vi ta makten vekk fra overbetalte direktører og begynne å lytte til fagfolk, til pasientenes behov og til politiske beslutninger.

I Oslo tvinger man nå igjennom et prosjekt som kan sette sykehusøkonomien på hele Østlandet i fare. Selv om styret erkjenner at det er risiko knyttet til å legge ned Ullevål sykehus og bygge et storsykehus, vil de gjennomføre det. Dette prestisjeprosjektet er til fare for liv og helse på hele Østlandet. Vi trenger forsikringer om at dette prosjektet ikke vil tappe økonomien til alle sykehusene i Helse Sør-Øst, og vi har derfor fremmet et løst forslag om det i dag.

Det er også et stort hull i den offentlige helsetjenesten vår. Ja, jeg snakker om tennene. Folk i Norge har ikke dårlige tenner bare fordi de ikke har råd til å dra til tannlegen. Det er også sånn at folk med dårlig råd har dårlige tenner fordi de har dårlig råd. At det offentlige vanligvis ikke dekker tannhelseutgiftene til voksne, er med på å forsterke forskjellene som allerede finnes. God tannhelse handler om å forebygge alvorlige infeksjoner, og det handler om å kunne spise, være smertefri og å tørre å gå ut blant folk. Dette er grunnleggende helserettigheter alle må ha. Flertallet i denne salen er enig med meg i det. Allikevel går det ganske sakte framover. Dersom vi mener at forskjellene skal ned, forplikter det. Velferd er ikke noe vi gjør fordi det lønner seg, men for å gi alle best mulige livsbetingelser, og det er helt avgjørende at vi satser videre på det.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Alfred Jens Bjørlo (V) [14:19:36]: Ingenting er viktigare for å kunne leve eit fritt og trygt liv enn god helse og å vite at du blir teken vare på dersom noko skulle skje med deg eller dine nærmaste. Det handlar om sjølve livet – «Lenge leve livet, vi vet aldri hvor vi ender».

Sjølv om det er helsevesenet sin avgrensa del av statsbudsjettet som er temaet i dag, er det viktig å minne om at god helse først og fremst blir skapt andre stader enn i helsetenesta. Det mest helsefremjande vi kan gjere, er å leggje best mogleg til rette for gode relasjonar og trygg tilknyting, gode barnehagar og skular, eit inkluderande arbeidsliv, å kjempe mot mobbing og utanforskap, fråvær av vald, overgrep og omsorgssvikt og tilgang til reint vatn, natur og fritidsaktivitetar. Vi må kort sagt tenkje helse i alt vi gjer, og vi må stå «sammen, samme hva som hender».

Fleire av satsingane til Venstre på helsefeltet, både no og i våre tidlegare budsjett, har hatt førebygging og tidleg innsats i kommunane som viktige prioriteringar. Det må førebyggjast meir for å behandle mindre framover. Det einaste berekraftige og det som kan ruste oss for framtida, er at vi saman sørgjer for eit krafttak på alt som kan førebyggjast, til beste for både den enkelte og for samfunnsøkonomien. Vi må òg sikre nødvendige ressursar til å behandle, ikkje minst for å ta unna køane etter pandemien, og spesielt innanfor psykisk helsevern. Venstre er glad for at det blir tilført meir ressursar til sjukehusa i nysalderinga. Det støttar vi, og vi føreset at ein vesentleg del av den styrkinga går til psykisk helse og rusbehandling.

Eg merka meg helseministerens klart uttalte løfte om at antalet døgnbehandlingsplassar innanfor psykisk helse og rus skal aukast framover. Slik eg oppfattar det, har ho forsikra om at alle plassar under fritt behandlingsval-ordninga hos aktørar som ikkje vil få vidareført avtalane sine om fritt behandlingsval, skal erstattast med minst like gode tilbod. Eg er likevel uroleg for at det ikkje vil skje i praksis når vi bikkar over i 2023, og at vi i 2023 vil oppleve eit dårlegare tilbod – spesielt til pasientar i psykisk helsevern og rus – som følgje av den brå avslutninga av fritt behandlingsval.

Etter Venstres syn er det svært viktig at statsråden straks sørgjer for at pengane som no blir inndratt frå fritt behandlingsval, faktisk blir brukte til behandling av dei same pasientane, med anten det same gode tilbodet i helseføretaka eller hos aktørar med avtale. Venstre kjem til å følgje nøye med framover for å unngå at god behandling no bukkar under på grunn av ideologiske skilnader. Pasientens beste må alltid vere i sentrum. Private og ideelle institusjonar, som har levert god kvalitet og unike tilbod, spesielt innanfor psykiatri og rus, må raskast mogleg få tilbod om å levere fleire plassar gjennom langsiktige avtalar, slik at ikkje pasientar blir skadelidande.

Eg må òg knyte nokre ord til regjeringa sine kutt til ideelle organisasjonar. Nytten av innsatsen til dei frivillige er uvurderleg, og kutta på dette området er etter Venstres syn heilt uforståeleg. At kutta til og med skjer i frivilligheitsåret, og så raskt at organisasjonar må avvikle og gå til oppseiingar, er oppsiktsvekkjande. Det er uforståeleg for oss i Venstre, og det rettar vi opp. Vi doblar støtta til organisasjonane i vårt alternative budsjett. Det meiner vi er det einaste rette i situasjonen vi no er i. Det er ikkje eit spørsmål om vi har råd til å prioritere meir til organisasjonane og samfunnsinnsatsen deira, for akkurat det har vi faktisk ikkje råd til å la vere. Det er verkeleg snakk om småpengar innanfor eit gigantisk helsebudsjett.

Eg vil òg nytte høvet her i dag til å ta opp Venstres sterke uro for svekkinga av føde- og barseltilbodet som no pågår mange stader i landet, seinast med nyhendet i dag om moglege kutt i bemanninga ved kvinneklinikken i Oslo i 2023. Korleis vi kan sikre føde- og barseltilbodet over heile landet, og kvinnehelsehelsetilbod elles, må bli eit viktig helsepolitisk tema i 2023. Det handlar om bemanning, finansiering og rekruttering og om å få alle gode krefter til å arbeide tettare i lag enn i dag. Det skal vere trygt og godt å føde, uansett kvar i landet ein bur, og ei trygg og god barselomsorg er heilt avgjerande for barn og foreldre. Det kan førebyggje fysiske og psykiske plager seinare.

På nyåret skal Stortinget handsame representantforslaget frå Venstre om førebygging av negative følgjer av uhelse hjå foreldre – dei første 1 001 dagane i livet til barnet, altså frå svangerskapet til barnet fyller to år, for heile familien. Klarer vi å få til eit løft på det området, vil det ha enorme ringverknader i positiv forstand for heile helsevesenet vårt i alle år seinare.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [14:35:26]: Helsevesenet skal være trygt og tilgjengelig for oss alle som innbyggere når vi trenger det. Det gjelder også fødende kvinner, som et svar til Hans Inge Myrvold, som sa i replikkrunden at det hadde ikke Kristelig Folkeparti gjort noe med i regjering. Jeg minner om både antall studieplasser og at et nytt studiested for jordmorutdanning ble opprettet i Stavanger nettopp i den perioden, for det var viktig for Kristelig Folkeparti.

Det er et viktig fundament og en bærebjelke at de ansatte faktisk opplever at helsevesenet er både et trygt sted å jobbe og et godt sted å jobbe. Det gjelder også jordmødrene rundt omkring: at de får lov til å bruke seg selv som person, med kunnskapen de har, og med kompetansen på det de er utdannet til. Det å få lov til å jobbe i et team der ulike yrkesgrupper jobber sammen, slik at pasientene møter den mest riktige kompetansen de har behov for til enhver tid, tror jeg er en nøkkel i det arbeidet som ligger foran oss.

Vi trenger også å styrke økonomien, f.eks. i sykehusene våre. Jeg møter nesten hver dag folk som forteller at prisveksten i samfunnet også påvirker sykehusene, og strømprisene kjenner vi stiger i hele landet i disse dager. Det gjelder også for våre sykehus. Derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti i vårt alternative budsjett å foreslå 2 mrd. kr ekstra til sykehusene, for vi vet at det er nødvendig for å bøte på konsekvensene av den tiden vi er i.

Stadig flere i Norge blir eldre, og det er bra. Vi lever lenger, og vi er friskere. Likevel er det noe som er gjenkjennelig for den eldre garde, og det er at veldig mange blir alene. De mister ektefellen eller partneren sin, de mister kollegaene, de mister naboer, og mange, både før 2020 og pandemien og etter 2022, opplever at de er alene. Nettopp derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti å videreføre en støtteordning som baserer seg på at man kan møtes og være i et fellesskap selv om man er alene – at vi har tiltak mot ensomhet og for aktivitet og fellesskap, som felles måltider, som gjør at folk både kjenner at de er et sted hvor de hører til, at de deler kultur, og at de kjenner at noen vet at de faktisk er der. Det skaper både tilhørighet, nærhet og fellesskap. Derfor undrer det meg at det er sånne penger vi kutter i.

Kristelig Folkeparti har også vært opptatt av at ideelle og frivillige aktører og organisasjoner er en viktig del av samfunnet. Vi tror at et samfunn bygges nedenfra og opp, vi tror at det initiativet er en bærebjelke i alle sektorer i samfunnet. Det har en egenverdi i seg selv. Jeg er sterkt bekymret over hvordan aversjonen – som jeg nesten opplever det som fra regjeringens side – mot det meste som ikke er stat, vil kunne virke framover. Forutsigbarheten er vekk for de fleste.

Jeg får høre at flere og flere er sterkt bekymret for at det offentlige selv vil bygge opp tilbudet som allerede finnes blant de ideelle, f.eks. både i Blå Kors og på Modum Bad, som har drevet i landet vårt i mange, mange år. Jeg opplever også at Gatehospitalet, Frelsesarmeen, som vi hører om på nyhetene nesten hver eneste dag, nå skal ha medlemsregister som et kriterium for å få støtte. Disse ideelle aktørene sikrer ofte et tilbud til behandling av personer som faller mellom alle stoler. Kristelig Folkeparti mener at disse aktørene er utrolig viktig å beholde, og stortingsflertallet har gang på gang vært enig med oss i det.

Jeg håper virkelig at regjeringen vil være tydelig, f.eks. overfor helseforetakene i årene som kommer, på at det er viktig å samarbeide med ideelle aktører, at de gir mulighet for det Stortinget har bestemt – en økt bruk av ideelle aktører – og at man ikke i det offentlige bygger opp aktiviteter som allerede finnes hos ideelle aktører, som er både kvalitativt godt og ikke minst gir den hjelpen som trengs.

Irene Ojala (PF) [14:45:09]: Når representantene i dag skal stemme over de forslagene som Pasientfokus fremmer eller er en del av, vises det gjennom avstemningene implisitt hvor representantene står i møte med demokratiet i Finnmark. Husk at 40 pst. av velgerne i Alta, 30 pst. i Kautokeino og 13 pst. i Finnmark stemte Pasientfokus i 2021.

Vi går snart ut av et år som har vært vanlige folks tur. I en tid med klimatiske endringer og krig mellom våre naboland Russland og Ukraina har vi fått flere store utfordringer. Russlands krig skaper store utfordringer for befolkningen i Sør- og Nord-Varanger og i Finnmark for øvrig. Det er en av grunnene til at vi må fokusere på totalberedskapen for Finnmark, og da må vi se på sykehustilbudet til befolkningen.

Hammerfest må ha sykehus, for byen ligger i et svært værutsatt område, men andre deler av Finnmark er også utsatt værmessig. I tillegg vil været i nordområdene bli våtere, villere og tøffere, og i en framtid med klimaendringer må vi tenke nye tanker. De nye tankene må ikke stenge for gode totalberedskapsløsninger som innbefatter fødeavdeling og geriatri i Alta og ikke minst teleteknologiske løsninger for samtlige kommuner i hele Finnmark. Det vil gjøre at pasientene alltid kan sendes til riktig behandlingssted til riktig tid.

Først ute som pilotkommune for teleteknologi må være Kautokeino kommune, en kommune som kun har en rasfarlig E45 som bindeledd til lokalsykehuset i Hammerfest, 280 km mot nord.

Det er uverdig og trist når eldre må dø alene fordi de sendes langt fra familie og venner. Derfor fremmer Pasientfokus, sammen med Fremskrittspartiet, forslag der vi ber regjeringen begynne arbeidet med en geriatrisk sengepost i Alta i løpet av 2023. Det haster, og det er fullt mulig å få til.

La meg ta et eksempel: I januar i år ble Tormod Suhr fra Alta enkemann. Etter 60 års ekteskap sa Suhr det slik foran sin kone Ruts kiste: Det er utrolig nok sånn at vi er i en situasjon hvor vi kan oppleve å dø alene. Det er fordi en by som Alta, Finnmarks største by med en tredel av Finnmarks befolkning, ikke engang har en geriatrisk sengepost. Da Tormods kone ble dårlig i januar 2022, rekvirerte legene ambulansefly. Været var dårlig, og fjellovergangen til Hammerfest var stengt. Det samme var flyplassene i Hammerfest og Tromsø. Heldigvis var flyplassene i Alta og Kirkenes åpne. Ved ankomst sykehuset i Kirkenes viste det seg at betennelsesverdiene i prøvene at Rut hadde en CRP på rundt 500. Hun hadde pådratt seg gule stafylokokker ved et tidligere sykehusbesøk. Dette utviklet seg, og det svekket hjertet, og til slutt klarte hun ikke mer og døde. Etter 60 års ekteskap døde Tormods kone Rut uten at noen av hennes nærmeste var rundt henne, 560 km fra familien. Er det sånn vi skal ha det i framtidens Finnmark og i nord?

Kautokeino og Alta er de største kommunene i Finnmark med den største samiske befolkningen. Det var derfor fint å høre kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen si at regjeringen vil at Norge skal være et foregangsland når det gjelder urfolks rettigheter. Vi lever i 2022. Er det ikke på tide at vi sammen løser denne floken, slik at kvinner i Alta og Kautokeino får rettigheter til å føde i trygghet? Hvorfor skal kvinner i Kautokeino reise så langt som de gjør i dag, på svingete veier i stengte og rasutsatte områder?

Vi har også lagt fram forslag om at omlasting av pasienter fra en sykebil til en annen ikke er pasientvennlig. På bakgrunn av antakelser om at det er best for pasientene å bli liggende i samme bil og slippe å bli utsatt for vær og vind og innsyn, gjennomførte Helsedirektoratet en undersøkelse. Grunnet koronasituasjonen ble evalueringen krevende, og Helsedirektoratet uttrykte at gyldigheten av datainnsamlingene dermed ble svekket. I tillegg sa Helsedirektoratet at motstanden blant ledere og ansatte var stor i Finnmarkssykehuset.

Hensynet til pasientene må alltid komme først, og vi håper Helsedirektoratet på ny kan gå inn og vurdere hvordan pasientomlastingen kan avsluttes. Sammen med Fremskrittspartiet fremmer Pasientfokus et forslag der vi ber regjeringen vurdere løsninger for å stoppe pasientomlastingen, ikke bare mellom Alta og Hammerfest, men også i resten av Norge. Ugunstige ting som skjer i Finnmark, siger sakte, men sikkert sørover og kan gripe om seg over hele landet.

Statsråd Ingvild Kjerkol [14:54:39]: Målet med regjeringens helsepolitikk er å forebygge sykdom og gi gode og likeverdige helsetjenester over hele landet. En sterk offentlig helsetjeneste, styrt av fellesskapet og finansiert av fellesskapet, er avgjørende i kampen mot økte forskjeller og mot en todeling av helsetjenesten.

Vår felles helsetjeneste skal sørge for beredskap og trygghet i hverdag og i krise. Statsbudsjettet speiler disse målene. Jeg vil peke på tre av våre hovedprioriteringer: Vi stabiliserer og styrker fastlegeordningen. Vi verner om de sårbare pasientene innenfor psykisk helse- og rusfeltet. Vi styrker beredskapen i møte med usikre tider.

Regjeringen skal sørge for at alle skal ha en fastlege å gå til, og vi styrker fastlegeordningen med 690 mill. kr i 2023. 480 mill. kr går til å styrke basistilskuddet. Det skal risikojusteres, slik at fastlegene kan få mer tid til pasientene som trenger dem mest. Vi prioriterer også den nasjonale ALIS-ordningen med 200 mill. kr, og 10 mill. kr går til å styrke forskning i allmennmedisin. Samlet er dette en del av en kraftfull finansieringspakke for å utdanne, rekruttere og beholde dyktige fagfolk i vår felles helsetjeneste.

Det er et stramt helsebudsjett. Pris- og lønnsveksten er kraftig. Vi må gjennom krevende omstillinger – «det er gode tider for dårlig nytt». Til tross for det prioriterer vi psykisk helse- og rusfeltet med 300 øremerkede millioner kroner. Det er livsnødvendig for barn og unge og for pasienter med alvorlige psykiske helse- eller rusproblemer. 150 mill. kr går til å styrke kommunenes lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus. Det er starten på opptrappingsplanen for psykisk helse og forebyggings- og behandlingsreformen, som begge legges fram neste år. De andre 150 mill. kr styrker døgnbehandling innen psykisk helsevern på sykehusene for barn, unge og voksne. Slik tar vi vare på de som trenger vår felles helsetjeneste aller mest.

I usikre tider prioriterer vi beredskap og trygghet. Regjeringen foreslår 1,8 mrd. kr til innkjøp av vaksiner og vaksinasjon mot covid-19. 110,6 mill. kr settes av til beredskapslagring av legemidler. Vi har også bedt helseregionene om å vurdere tiltak på kort og lang sikt for å øke intensivberedskapen i sykehusene. Det handler om bemanning, kompetanse, areal, utstyr og organisering. Neste år legger vi fram en melding om helseberedskap som skal peke ut retningen for hvordan vi håndterer framtidige kriser.

Det har vært et krevende år for sykehusene våre. Derfor prioriterer regjeringen 2,5 mrd. kr ekstra til sykehusene i nysalderingen for i år, for å dempe omstillingen inn i 2023. Normalt ville også vårt forslag med mer enn 2,4 mrd. kr i neste års budsjett gitt sykehusene større armslag, men kostnadsøkningene har redusert handlingsrommet. Sykehusene må nå konsentrere seg om å prioritere det viktigste: god pasientbehandling og det å beholde fagfolkene i vår felles helsetjeneste.

Vi verner om velferdsstatens kjerneoppgaver og styrker vår felles helsetjeneste med mer til fastlegeordningen og mer til psykisk helse- og rusfeltet. Sykehusene skjermes i størst mulig grad for dyrtid, og beredskapen styrkes. Målet er å styrke vår felles helsetjeneste i hele landet.

Truls Vasvik (A) [15:15:23]: Ofte når det prates om helse, fokuseres det mest på antall hender, antall senger, avstander og medisiner, og veldig, veldig ofte er det mest snakk om at vi trenger mer av alt. Men vi må finne måter vi kan jobbe smartere på, også innenfor helsesektoren.

Derfor er jeg glad for at det i budsjettet for neste år settes av penger til digital samhandling, selv i et veldig stramt budsjett. Det trengs for å sikre digitaliseringen av vår felles helsetjeneste og er et viktig bidrag for å sikre at de hendene vi har nå, og trenger i framtiden, kan utøve mest og best mulig pleie. Over 176 mill. kr er satt av til dette, inkludert Pasientens legemiddelliste. Det vil gi helsepersonell bedre oversikt over oppdaterte legemiddelopplysninger, noe som igjen vil gi bedre pasientsikkerhet. Pasientens prøvesvar vil gi befolkningen tilgang til laboratorie- og radiologisvar via helsenorge.no, og regjeringen vil sikre moderne journalløsninger på en måte som også vil gi et hjemmemarked for norsk næringsliv. Det er avgjørende at vi bruker den muligheten med utvikling av digitale løsninger til å bygge opp under de mange spennende norske bedriftene som arbeider innenfor dette området.

Norge er et av landene i verden med mest og best helsedata, data som vi kan bli enda bedre på å utnytte, både i forskningsøyemed og for å stimulere til innovasjon og næringsutvikling. Flere av oss har helt sikkert besøkt ulike aktører det siste året, enten det er vår fremragende kreftforskning på Radiumhospitalet, NorHEAD i Trondheim eller f.eks. innovative Ledidi, som er helt der framme når det gjelder å tilgjengeliggjøre helsedata på en trygg og sikker måte i forskningen. Regjeringen er framoverlent på dette området. Det er jeg glad for.

Også innenfor diagnostisering er det et stort potensial. I dette budsjettet bevilges det 10 mill. kr, slik at Kreftregisteret kan effektivisere leseprosessene av screeningprogrammene ved å ta i bruk kunstig intelligens. Det viser også tydelig at denne regjeringen vil tenke nytt i helsepolitikken.

De økonomiske realitetene med bakgrunn i krig i Europa og galopperende priser rammer også sykehusene våre. Derfor har regjeringen lagt inn 2,5 mrd. kr til sykehusene i nysalderingen for inneværende år. Men det betyr også at innenfor vårt område vil prosjekter som ikke har kommet i gang, måtte vente noe, slik at vi får kontroll på prisveksten og sikrer at rentene til vanlige folk ikke stiger mer enn nødvendig. Likevel tas det gode og nødvendige grep. Totalt legges det inn en økning på 2,7 mrd. kr til sykehusene våre, hvorav 700 mill. kr er økt grunnfinansiering og 2 mrd. kr er avsatt til aktivitetsvekst. Dette er den største økningen sykehusene våre har hatt siden 2016. Særlig er grunnfinansieringen viktig, da den gir sykehusene mulighet til å prioritere beredskap og områder som har hatt det spesielt tøft under pandemien, i tillegg til at 150 mill. kr skal øremerkes til døgnbehandling innen psykisk helsevern for barn, unge og voksne.

Tidligere i år hadde vi en debatt her i salen om hvordan sykehusene våre får penger, og hvor stor andel av inntektene som skal baseres på ren aktivitet, den såkalte ISF-andelen eller innsatsstyrt finansiering. Dette ble særlig aktuelt under pandemien, siden beredskapsarbeid og intensivkapasitet ikke finansieres gjennom ISF, men gjennom grunnfinansieringen. Jeg er glad for at regjeringen i budsjettet for neste år legger opp til en reduksjon i andelen innsatsstyrt finansiering for somatikk, fra 50 pst. til 40 pst. Det gir sykehusene økt handlingsrom for å gjøre tilpassede prioriteringer og vil ikke minst gi mulighet til å prioritere oppgaver som ikke gir inntekter via ISF. Det er viktige bidrag for å gjøre vår felles helsetjeneste enda bedre og gi sykehusene større mulighet til å sette inn ressurser der behovene er størst.

Til slutt: Det er ingen grunn til å skjønnmale situasjonen. De økonomisk krevende tidene som vanlige folk står i, gjelder også sykehusene våre. Det er vår oppgave å sikre at økonomien ikke går over styr. Likevel må vi sørge for at helsevesenet kommer ut på den andre siden av den økonomiske nedturen som fortsatt et av verdens aller beste. Det er jeg sikker på at neste års budsjett vil bidra til. Det blir tøft, men gode og nødvendige prioriteringer vil sikre det.

For oss i Arbeiderpartiet vil det alltid være viktigst å passe på at befolkningen får gode og likeverdige tjenester over hele landet. Derfor var forrige ukes vedtak om avvikling av fritt behandlingsvalg viktig og riktig. Skattepengene skal gå til best mulig helse for flest mulig. Det bidrar dette budsjettet til.

Erlend Svardal Bøe (H) [15:20:03]: Det store framtidsbildet i eldrepolitikken kjenner vi godt. Vi lever lenger, og vi blir flere eldre i Norge. De neste 30 årene vil antallet mennesker over 70 år dobles. Det forteller først og fremst at vi har god helse, men også om en utvikling som vil påvirke hele samfunnet. Det krever nye løsninger og endringer på en rekke områder.

Eldre ønsker å delta, bidra og være aktive i samfunnet. Dagens eldre og framtidens eldre har høyere utdanning og er friskere og sprekere enn tidligere. Da må vi tilpasse samfunnet til eldre på en bedre måte, slik at det blir mer aldersvennlig, og slik at eldre i større grad anerkjennes som verdifulle bidragsytere.

Når Høyre snakker om det å skape et mer aldersvennlig samfunn, handler det for oss om hva vi som samfunn kan gjøre for at hver enkelt skal kunne bruke ressursene sine i møte med alderdommens utfordringer og muligheter. Skal vi klare det, har vi fortsatt en vei å gå – «mil etter mil».

Tall fra Senter for seniorpolitikk viser at hver femte yrkesaktive over 50 år har opplevd aldersdiskriminering i arbeidslivet. Det kan ikke være slik at det er alderen din som avgjør om du blir kalt inn til et jobbintervju eller blir tilsatt i en ny jobb. Høyre mener at eldre må få mulighet til å bidra i samfunnet og stå lenger i jobb om en vil og kan det.

480 000 mennesker over 60 år regnes som ikke-digitale. Digitalisering gir oss muligheter, men det skaper også utfordringer når eldre ikke klarer å henge med i den digitale utviklingen. Bussbilletter kjøpes i app, filmer leies på nett, og kontakten med de nærmeste blir mer og mer digital. For mange eldre handler ikke digitalisering bare om å mestre digitale verktøy, men også om friheten til å få være en del av samfunnet. Den friheten vil Høyre at eldre skal ha, og derfor vil vi sikre bedre opplæring og mer hjelp til eldre for å mestre digitale verktøy i hverdagen. Eldre må ikke havne i det digitale utenforskapet.

«Katten min er den eneste grunnen til at jeg står opp om morgenen», sa Inger fra Moelv til Oppland Arbeiderblad for noen år siden. Hun er en av mange eldre som sliter eller har slitt med ensomhet. I Norge føler fire av ti eldre over 80 år seg ensomme. Ensomhet kan være vondt, og det kan føre til redusert livskvalitet og psykisk uhelse. På selvmordsstatistikken ser vi at særlig eldre menn er overrepresentert. Ensomhet og psykisk helse blant eldre må settes mer på dagsordenen. Høyre vil skape flere møteplasser for eldre, men også legge til rette for at det blir enklere å komme seg til møteplassene.

Regjeringen skulle kanskje hatt «ei hand å holde i» når vi ser den eldrepolitikken som har blitt ført det siste året, og som ikke har gjort det bedre for landets eldre: kutt i tilskuddsordningen for flere tilrettelagte boliger for eldre, kutt i midler for at flere skal takle digitale verktøy, kutt i Eldreombudet, avslutning av kvalitetsreformen Leve hele livet, tilbaketrekning av forslaget om å la eldre i staten få jobbe lenger hvis de ønsker det, og avvikling av ordninger som fritt brukervalg og fritt behandlingsvalg, som gjør at flere kan få bestemme selv i egen hverdag.

«Jeg er en optimist», og jeg er glad for at Høyre har lagt fram et alternativt budsjettforslag som bygger opp under det å skape et mer aldersvennlig samfunn og en trygg eldreomsorg, som bidrar til at eldre kan leve et godt og meningsfullt liv.

Høyre vil sørge for at det bygges flere heldøgns omsorgsplasser ute i kommunene, slik at sårbare eldre som trenger det, får en sykehjemsplass når behovet melder seg. Derfor foreslår vi å komme i gang med 1 000 nye heldøgns omsorgsplasser fra neste år.

Høyre vil gjøre mer for å forebygge og redusere ensomhet i samfunnet og sette av mer midler for å motvirke ensomhet og styrke helsefrivilligheten. Høyre er opptatt av at aldersdiskriminering i samfunnet og dårlige forhold i eldreomsorgen oppdages og settes på dagsordenen. Det er grunnen til at Høyre foreslår å videreføre Eldreombudet som det viktigste talerøret for landets eldre.

Regjeringen kommer nok ikke til å «la det swinge» over eldrepolitikken framover, men Høyre kommer fortsatt til å jobbe for å skape et mer aldersvennlig samfunn og bidra til at eldre får en trygg og verdig eldreomsorg. Det viser vi tydelig med Høyres plan for å skape et mer aldersvennlig samfunn, som vi la fram i september, og vi viser det tydelig i prioriteringene som vi har gjort i vårt alternative budsjettforslag. Ingen eldre skal oppleve ikke å få bidra eller å få være en del av samfunnet.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [15:25:07]: Bakteppet for budsjettarbeidet i år har vore alvorleg. Mange kjenner på konsekvensane av høge straumprisar, prisauke og renteauke. For å unngå ytterlegare prisauke og renteauke og for å kjøle ned økonomien har me måtta kutte i statsbudsjettet og i bruk av oljepengar. Det er heilt nytt for dette landet etter tiår der me ved kriser har kunna spytte inn meir og meir pengar. Det gjer vondt, men det gjer mest vondt for millionar av nordmenn som må snu på kronestykka, og som ikkje veit om dei har nok pengar igjen ved slutten av månaden.

Helsebudsjettet har heldigvis i stor grad blitt skjerma, men me har måtta kutte her òg. Difor er eg glad for at me har funne rom til å styrkje arbeidet med psykisk helse. Den offentlege debatten om psykisk helse har vore stor i dei siste åra, og for mange var det den viktigaste saka i fjorårets val. Ein av grunnane til dette er at mange opplever nedbygging av spesialiserte tenester, og at flyttinga av ansvar over til kommunane har gått for langt. Talet på innleggingar har gått opp, mens liggjetida har gått ned. Mange endar som svingdørspasientar og møter fleire forskjellige behandlarar i eit fragmentert system. Det rammar dei sjukaste hardast, og det gjer at personar med lette lidingar kan bli sjukare.

Å bli avvist av dei som skal hjelpe oss, kan òg gjere oss sjukare. Utfordringane er komplekse og samansette. Regjeringa føreslår bl.a. å løyve 150 mill. kr til styrking og utvikling av nye tiltak på psykisk helse- og rusfeltet. Dette er spesielt retta mot barn og unge og mot pasientar og brukarar med alvorlege og samansette utfordringar med psykisk helse eller rus. Det er mykje som må gjerast, men å styrkje løyvingane er ein viktig del av opptrappingsplanen for psykisk helse.

Me har òg valt å satse på prosjekt som fleirkulturell doula og SAMINOR 3, og det viser at me tek på alvor utfordringane til sårbare grupper.

«Når han går, adle snur og ser på han», blir det sagt om Tore Tang. «Han forstår, di kan’kje akseptera han», blir det sagt vidare. Det kan vere tøft og tungt å vere folk, spesielt som ung. Difor er eg svært glad for at helseministeren går saman med arbeids- og inkluderingsministeren og kunnskapsministeren for å satse på unge som står utanfor arbeid, utdanning og opplæring. Alle som kan og vil jobbe, skal få moglegheita til det. I statsbudsjettet for 2023 prioriterer me tiltak som vil hjelpe fleire unge ut i arbeid eller utdanning. Det er svært viktig å fange opp unge tidleg. Tidleg innsats, tett individuell oppfølging og godt tverrfagleg samarbeid mellom helse-, arbeids- og utdanningsmyndigheiter er viktig for å lukkast med å få unge i jobb eller utdanning.

I krisetider må me prioritere tryggleik, beredskap og kjerneoppgåvene til velferdsstaten. Å satse på den psykiske helsa til folk med ein meiningsfull kvardag er i aller høgaste grad det, og det gjer me gjennom dette budsjettet.

Even A. Røed (A) [15:28:18]: Et av de viktigste prosjektene til Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen er å styrke arbeidet med psykisk helse. For lenge har vi sett nedprioriteringer, manglende forebyggende arbeid og et lavterskeltilbud som i beste fall har vært mangelfullt. Det kan ikke vi som sitter her, akseptere.

I dette budsjettet går om lag 300 mill. kr mer til psykisk helse. Det er penger som er knyttet særlig til barn og unge, både når det gjelder psykisk helse, og når det gjelder rusproblematikk. I et veldig stramt budsjett og med utfordrende økonomiske tider er det viktig å prioritere. Det gjør vi når vi finner 150 mill. kr til psykisk helse for barn og unge og 150 mill. kr øremerket til døgnplasser. Vi styrker skolehelsetjenesten i dette budsjettet, med 45 mill. kr mer til øremerkede tilskudd til helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Dette er lavterskeltjenester som er til stede for elevene i miljøet de er i, som ikke koster noe, og som ikke krever henvisning. Det bidrar til trygghet og kort vei, og at de som trenger å snakke litt, får muligheten til det, noe som er viktig når man opplever å ha utfordringer som er vanskelige å takle alene.

Det er mange unge som har utfordringer med sin psykiske helse. Omtrent 7 pst. i Ungdata-undersøkelsen melder at de har psykiske problemer. Dette tallet er stabilt til tross for at det har vært større fokus på psykisk helse, at det har blitt brukt mer penger, og at det har blitt behandlet flere i Norge i 2022 enn det ble for 30 år siden. Det tyder på at vi i tillegg til å tilføre ressurser har behov for å se på hva vi gjør feil, hva vi gjør for lite av, eller hva vi ikke gjør i det hele tatt. Derfor er det viktig at vi nå styrker det tverrsektorielle arbeidet med DigiUng, i tillegg til at vi gir friske midler til ung.no.

Vi ser at mange rapporterer at de i stor grad bruker sosiale medier til å hente inn informasjon, og det er bekymringsverdig om det er TikTok og Snapchat som tar over for helsesøsteren, læreren og legen når man trenger informasjon om egen helse. Tilgang på trygg og god informasjon et sted der det er mulig å stille spørsmål, er viktig for tryggheten, og for at det skal være hjelp å få til både små og store utfordringer. Vi må også som samfunn gjøre mer for å nå ut til sårbare barn og unge som kanskje ikke selv henvender seg til hjelpeapparatet. Derfor har vi prioritert 20 mill. kr til oppsøkende psykisk helse- og rusarbeid i kommunene.

Vi trenger å utfordre hvordan vi jobber innenfor psykisk helse. En større andel av innsatsen er nødt til å rettes mot det forebyggende arbeidet. Vi er nødt til å styrke den generelle psykiske helsen, og da kreves det forebygging som starter tidlig, og som vedvarer gjennom hele livet. Her har vi langt å gå. Nettopp dette gjør det ekstra viktig at psykisk helse blir en viktig del av folkehelsemeldingen, som også legges fram våren 2023. Psykisk helse er i like stor grad som fysisk helse noe vi må vedlikeholde, forebygge og styrke gjennom måten vi lever livet vårt på. Da må vi sammen, på tvers av offentlig, privat og ideell sektor – på tvers av sektorer i alle deler av samfunnet – bidra til å styrke vår psykiske helse.

Når vi nå har satt i gang et arbeid med en opptrappingsplan for psykisk helse, dreier den seg i stor grad om det forebyggende arbeidet. Vi må på tvers av sektorer sikre at vi skaper trygge omgivelser der hver enkelt blir inkludert, får muligheten til å mestre, finner sin egen identitet og opplever seg som en del av fellesskapet. Det er en jobb som er større enn hva det inneværende budsjettet kan løse. Vi viser retning, og så skal vi i opptrappingsplanen som kommer våren 2023, danne grunnlaget for å styrke vår felles psykisk helse-tjeneste. «Neste sommer» – da er vi i gang.

Vi er nødt til å se helheten i arbeidet. Forebygging, lavterskeltilbud og spesialisert behandling må fungere sømløst sammen. Vi må ha et tilbud som passer alle uavhengig av hvem man er. Et tilpasset tilbud er viktig for å lykkes bedre. Vi må ha et tilbud som treffer både jenter og gutter. Vi må ta hensyn til at folk er ulike. Det skal ikke bety noe om du er jovial og «kjøyre Granada», eller om du er en «hjerteknuser». Vi trenger et lavterskeltilbud som folk ønsker å ta kontakt med.

Sammenhengen og samarbeidet i tjenesten er sentralt. Det er behov for å jobbe med hvordan vi utnytter ressursene på best mulig måte. Det viktigste er ikke at alle får hjelp i spesialisthelsetjenesten. Det viktigste er at folk får hjelp som hjelper. Det krever en økt samordning og mer samarbeid enn det vi har i dag. Jeg er glad for at helseministeren har et sterkt fokus på dette, at det blir en del av prosessen, og at det blir en viktig del av opptrappingsplanen.

Dette er et budsjett som tar psykisk helse på alvor. I budsjettåret skal vi legge fram ytterligere styrkninger av feltet. Det vil gjøre mye for veldig mange. Det vil kanskje ikke bidra til at alt blir perfekt, men flere får «levva livet», og livet skal i det minste bli «helt ålreit» for flere.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [15:32:55]: Å styrke pasienters medvirkning i egen behandling er kjernen i Høyres mål om å skape pasientens helsetjeneste. Valgfrihet og mer makt til pasienten er bakgrunnen for at ingen beslutninger skal tas uten pasientens deltakelse. Det er et av våre hovedmål. Det var også grunnen til innføringen av fritt behandlingsvalg og pakkeforløp for kreft og andre sykdommer.

Pasienten må få mer makt, ikke mindre, og det er kanskje dette som står på spill mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Høyre vil ha kortere ventetid og mindre køer, men med regjeringens politikk vil de øke. Jeg tenker da på forslaget fra regjeringen om å redusere innsatsstyrt finansiering i helseforetakene, noe Høyre foreslår opprettholdes i vårt alternative budsjett.

Innsatsstyrt finansiering betyr at man får utbetalt penger per behandlet pasient. Det skal sikre effektivitet og kortest mulig ventetid for pasientene. Det skal lønne seg å behandle mange pasienter. Høyre er positiv til at helseforetakene benytter seg av privat kapasitet for å få ned helsekøene, og jeg er glad for at i alle fall Arbeiderpartiet også ser at dette er nødvendig.

Regjeringen har økt arbeidsgiveravgiften. Helseforetakene blir kompensert for arbeidsgiveravgift på inntekter over 750 000 kr. Vi mener at virksomheter som leverer spesialisthelsetjenester som helseforetakene bestiller, også bør bli kompensert for denne økningen i arbeidsgiveravgiften. Derfor foreslår vi også dette i vårt alternative budsjett. Disse leverer viktige helsetjenester og er med på å få ned helsekøene.

Staten kan ikke være alt for alle. Vi trenger ideelle og private tilskudd til det offentlige. Det sivile samfunnet mobiliserer kapasitet, innovasjon og kompetanse, særlig i frivillige organisasjoner. Når regjeringen nå velger å gå vekk fra øremerkede tilskudd til frivillige organisasjoner, skaper det uforutsigbarhet og utrygghet. Organisasjonene representerer et mangfold og er et viktig tilskudd for å utvikle helsetjenesten. De besitter en spesialkompetanse for brukere og representerer sårbare grupper. Når den søkbare potten blir mindre, faller noen utenfor, så «det går» ikke «likar no».

Norske Kvinners Sanitetsforening og Endometrioseforeningen er organisasjoner som lenge har arbeidet for å få bedre behandling av kvinnesykdommer. De ønsker økende forskning på kvinners helse. Det er skuffende at dette budsjettet ikke prioriterer det. Arbeiderpartiet gikk høyt på banen i opposisjon – jeg må minne om det. Høyre har satt av 10 mill. kr i sitt alternative budsjett og vil opprette et nasjonalt senter for kvinnehelse med spesiell vekt på forskning og behandling av endometriose og adenomyose. Vi får håpe på neste år.

De fleste land har allerede en nasjonal sjefssykepleier og sjefsjordmor. Hensikten er at de skal påvirke utvikling og planlegging av de nasjonale helse- og omsorgstjenestene. Det er etablert flere internasjonale møtearenaer og nettverk for nasjonale sjefssykepleiere og sjefsjordmødre, f.eks. i Verdens helseorganisasjon og EU. I Norge har denne funksjonen blitt ivaretatt på litt ad hoc-basis i Helsedirektoratet uten noen spesielt faste rammer. Vi håper at alle partiene kan være med på å støtte en etablering av stillingene nasjonal sjefssykepleier og nasjonal sjefsjordmor. Så jeg får si «Let’s Dance».

Til slutt: Bedre journalløsninger er viktig for å effektivisere drift og få til gode løsninger rundt pasientbehandling. En representant har nevnt det tidligere i dag, så jeg skal ikke gå inn på det, men det er litt overraskende at staten plutselig trakk seg ut av prosjektet Felles kommunal journal, som har pågått siden 2021. Det var ikke overraskende at KS, som var partner i prosjektet, reagerte på at det ikke var bevilget friske midler til dette, og at staten plutselig trakk seg ut. Vi registrerer at i forhandlingene med SV ble noe av dette rettet opp, og det ble lagt inn en pott på søkbare midler. Staten må være en mer forutsigbar partner enn dette.

Tove Elise Madland (A) [15:37:58]: Eg vil begynne med det kloke sitatet eg alltid tenkjer på frå Alphaville: «I wanna be forever young.»

Vi lever stadig lenger, og mange eldre vil halde seg friske og i god form lenge. Arbeidarpartiet vil sikre alle ein god alderdom. Eldre er ulike og alderdomen har ulike fasar, og difor er det viktig for regjeringa at eldre fortset å vere sjef i eige liv gjennom heile alderdomen. Alderdomen skal vere meir enn å bli teken vare på. Sjølv om helsa blir dårlegare, skal fleire kunne bu og trivast heime, med god hjelp frå velkvalifiserte tilsette. Fleire eldre opplever i dag å vere einsame. Difor jobbar regjeringa for at eldre skal ha eit fellesskap å vere ein del av, og ikkje minst for å redusere barrierane for å kunne delta. Eit aldersvenleg samfunn, universelt utforma, er heilt avgjerande.

Mange eldre har mykje å bidra med, og difor må samfunnet leggje til rette for dette. Vår eldrepolitikk legg stor vekt på tiltak som gjev livsglede og aktivitet. Å vere sjef i eige liv handlar om å kunne leve eit godt liv ute i kommunane våre. For regjeringa handlar dette om å skape gode og likeverdige offentlege tenester i heile landet. Difor styrkjer regjeringa økonomien til kommunane, og me stoppar marknadstenking og målstyring i eldreomsorga. Eldre skal vere trygge på at fellesskapet stiller opp når dei treng det. I Hurdalsplattforma er eldre løfta fram som ei eiga målgruppe som denne regjeringa skal prioritere høgt.

Eit av hovudmåla til regjeringa er at eldre som sjølve ønskjer det, skal få bu heime lengst mogleg. Eldre er tydelege på kva dei ønskjer i sin kvardag, og dette lyttar regjeringa sjølvsagt til. Aktivitet, kvalitet og bustad er svært viktig for at eldre skal leve eit godt liv der dei ønskjer. Dette handlar om livskvalitet, meistring og autonomi, og det er viktige element i ein god eldrepolitikk. Regjeringa jobbar for ei moderne og berekraftig helse- og omsorgsteneste i kommunane samtidig som me tenkjer nytt om samanhengen mellom eigen bustad og eit godt, trygt lokalsamfunn og behovet for helse- og omsorgstenester.

Regjeringa er godt i gang med bu trygt heime-reforma. Eldre skal enkelt kunne planleggje eigen bustad slik at det er mogleg å bli eldre der. Å kunne meistre eige liv og ikkje minst vere ein ressurs er avgjerande. Eldre er ein kjemperessurs. Eldre er ei stor gruppe menneske med ulike behov, som alle oss andre, og det tek regjeringa på største alvor. Å sikre heilskaplege tenester og tverrsektoriell samhandling mellom frivilligheita, nærmiljøet og det offentlege er viktige mål i dette arbeidet. I tillegg står kompetent helsepersonell og innovativ helseteknologi i fokus for denne regjeringa. Difor vil bu trygt heime-reforma ha velferdsteknologi som eitt av hovudsatsingsområda. Det er sentralt for å klare å møte den auka etterspørselen etter helse- og omsorgstenester som kjem med den demografiske utviklinga.

Regjeringa skal òg fokusere på heimetenesta og jobbe førebyggjande, med fokus på kvardagsrehabilitering og det å hjelpe eldre i aktivitet og ikkje minst gje tryggleik. Difor jobbar regjeringa på fleire politikkområde med å skape føreseielegheit, at kommunane tilbyr gode tenester – med faste tilsette i heile stillingar. Dette er føreseieleg og skapar gode relasjonar mellom tilsette og tenestemottakar og tryggleik i kvardagen.

Styrking av kommuneøkonomien, vidareføring av investeringstilskotet, styrking av eldreråd og brukar- og pasientombod er viktige element som regjeringa vektlegg i statsbudsjettet for 2023. Betre medverknad frå eldre i lokal politikkutvikling er avgjerande grep på vegen mot eit meir aldersvenleg samfunn.

Eg vil òg nemne ei historisk satsing på fastlegeordninga som blir levert i budsjettet. Eldre og kronisk sjuke som ofte er i kontakt med fastlegen sin, har behov for god og tettare oppfølging over tid og skal oppleve at legen har betre tid til dei. I statsbudsjettet for 2023 blir det sikra omsorgsplassar til dei som treng det, slik at eldre skal vere trygge på at fellesskapet stiller opp når dei treng det. At eldre lever trygge, sjølvstendige og sjølvhjelpne liv, sikrar òg dei pårørande nødvendig og føreseieleg støtte og avlasting.

Dagleg blir det skapt gode tenester ute i vårt langstrekte land, og dagleg strekkjer dei tilsette seg etter å skape gode tenester, gode augeblink og personsentrert omsorg. Dei fortener å bli sett. Så gode helsearbeidar: Takk for at akkurat du er der for dei som treng det!

Morten Wold (FrP) [15:43:08]: Det er ingen tvil om at vi trenger en stor satsing på psykisk helse. De siste 20 årene er institusjonstilbudet til psykisk syke blitt kraftig nedbygget, og nettopp dette er hva de som sliter aller mest med psykisk helse, betaler prisen for. De får ikke den hjelpen og tryggheten de trenger, fordi behandlingstilbudet er for dårlig. Det mener jeg vi alle må ta ansvaret for. Likevel må jeg si at regjeringen ikke tar dette ansvaret på alvor når den nå legger ned rundt 500 plasser innen rus og psykiatri gjennom avviklingen av ordningen med fritt behandlingsvalg.

I Oslo går syv av ti som er dømt til psykisk helsevern, fritt rundt i byen. Da er det noe fundamentalt galt. Dette er mennesker som er en fare både for seg selv og for andre, og som virkelig trenger hjelp. Det å la dem gå uten et behandlingstilbud er et svik både for de psykisk syke og for nærsamfunnene, som føler på utrygghet fremfor trygghet. For Fremskrittspartiet er det viktig at vi øker antallet plasser i psykiatrien. Det handler både om å gi et verdig tilbud til dem som er syke, og å sikre trygghet for samfunnet for øvrig.

I fjor var det 650 nordmenn som valgte å ta sitt eget liv. I tillegg til disse, som altså valgte den vanskeligst mulige utvei, er det mange tusen som sliter med psykisk uhelse. Jeg mener vi ikke har gjort nok for å ta vare på disse menneskene. Når mennesker sliter så mye at de velger å avslutte livet sitt, må vi jobbe for å hjelpe dem og gi dem et verdig helsetilbud. Det psykiske hjelpetilbudet må styrkes gjennom et mangfoldig tilbud, både fra det offentlige og det private, der staten tar regningen.

Forskjellige mennesker trenger forskjellige tilbud. Dette har ikke regjeringen forstått; den er mer opptatt av systemet enn av pasientene. I tillegg trenger vi et vidt spenn av lavterskeltilbud. Når regjeringen fjerner øremerkingen av midler til Mental Helses hjelpetelefon, gjør den terskelen enda høyere for folk som vurderer å be om hjelp. Altfor mange – særlig gutter og menn – lever med psykisk sykdom i skjul. Det å fjerne lavterskeltilbudet til denne gruppen kan gi store negative konsekvenser.

Dessverre er det slik innen psykisk helse at det er mange store ord, men ofte lite handling. Når 650 nordmenn tar sitt eget liv, og syv av ti som er dømt til psykisk helsevern i Oslo, ikke har et behandlingstilbud, mener Fremskrittspartiet at det er på høy tid at ord blir til handling.

Frank Edvard Sve (FrP) [15:46:23]: Helsevesenet og sjukehusa er noko av det aller viktigaste vi har i dette landet. Eg trur dei aller fleste kjenner nokon eller har vore ute for eit eller anna sjølv som gjer at ein set stor pris på den jobben helsevesenet gjer kvar einaste dag. Eg hadde sjølv ikkje stått på denne talarstolen dersom det ikkje var for Ålesund sjukehus og St. Olavs hospital etter at eg ramla seks-sju meter ned frå hustaket mitt og vart alvorleg skadd. Det er sikkert mange andre som har opplevd det same. Det er eigentleg veldig rart at salen ikkje er heilt full i dag, for sjukehus og helse er eitt av dei aller, aller viktigaste områda vi behandlar i Stortinget.

Det er ei spesiell sak eg skal omtale. Eg nemnde Ålesund sjukehus. Det er det største sjukehuset i Møre og Romsdal. Det er eit sjukehus som er over 50 år gammalt, og det står klar til å verte utbetra. Det er eit kjempestort behov for å gjere noko med det. I ein leiarartikkel i Sunnmørsposten står det:

«Ålesund sjukehus ber ikkje om ekstraløyvingar frå staten, men om lov til å låne pengar. Planane omfattar nytt akuttmottak, ny intensivavdeling, oppgradert operasjonsavdeling, overvaking og såkalla postoperativ eining, i tillegg til annan heilt nødvendig oppgradering av det 50 år gamle sjukehuset, som er altfor trongt etter dagens krav. Det blir hevda at intensivavdelinga på Ålesund sjukehus er dårlegare enn intensivavdelinga i dagens Molde sjukehus, som snart er historie.»

Ein har fått orden på økonomien i helseføretaket i Møre og Romsdal, ein har pengar nok til å gjere det ein skal for å byggje. Dei søkjer regjeringa om ein lånegaranti, og regjeringa seier nei – etter at Helse Møre og Romsdal har fått orden på økonomien. Ein skal ha ein garanti. Ein skal ikkje ha pengar. Ein seier altså nei til det aller viktigaste for folk i denne regionen: å få bygd eit nytt sjukehus. Kva er det vi driv på med? Vi ligg an til å gå med 1 000 mrd. kr i overskot på statsbudsjettet i år, men vi klarer ikkje å gje ein bankgaranti til Helse Møre og Romsdal for å byggje eit nytt sjukehus i Ålesund. Eg har nesten ikkje superlativ, eg skal ikkje kome med dei, for då hadde eg sikkert vorte klubba, men det er ikkje håp når ein ikkje klarer å gje ein bankgaranti.

Kvar er handlekrafta? Det ligg eit forslag til behandling i salen i dag, forslag nr. 14, om å få sett i gang bygging av Ålesund sjukehus så fort som mogleg. Eg håper at det får fleirtal, og utfordringa går særleg til Sosialistisk Venstreparti i Møre og Romsdal, som har gått høgt på banen, og som kan sikre eit fleirtall for at vi faktisk kan gje ein bankgaranti og kome vidare med å byggje det heilt nødvendige sjukehuset i Ålesund.

Terje Kollbotn (R) [15:49:36]: Eg vil på tampen av denne debatten fokusere på to former for systemsvikt i Helse-Noreg. Den første gjeld den stadig meir utbreidde bruken av vikarbyrå innanfor helse og sosial, ikkje berre på sjukehusområdet, men også i Kommune-Noreg. Dette er ein systemsvikt, for det undergrev grunnbemanninga, det undergrev retten til faste tilsetjingar på heiltid, og det undergrev trepartssamarbeidet, som er nedfelt i m.a. Hurdalserklæringa. Eg beklagar sterkt at fleirtalet, også regjeringspartia, måndag kveld røysta imot forslaget frå Raudt og SV om å leggje ein plan for å avvikle vikarbyråbruk. Dette er – sidan vi snakkar om statsbudsjettet – for det første svært dyrt, minst dobbelt så dyrt som å ha eiga bemanning. Det er også med på å pulverisere ansvaret innanfor helsestellet.

Så vil eg ta opp ein annan systemsvikt. Eg har vore fagleg tillitsvald og politikar i fleire tiår og har kjempa for lokalsjukehuset i Odda og andre lokalsjukehus. Den 1. mai 2017 mobiliserte vi 5 000 for å hindre at akuttkirurgien og akuttberedskapen blei lagt ned. Vi mobiliserte hit til Stortinget i maidagane 2017, og vi fekk gjennomslag, for eit samla storting sa då at lokalsjukehusa skulle styrkjast med nye oppgåver og auka grunnbemanning og pasientane førast tilbake til lokalsjukehusa der det er grunnlag for behandling.

Eg må beklage at dette langt frå er gjennomført. Eg er glad for at det i Hurdalserklæringa blir slått fast at vi skal styrkje det desentraliserte sjukehustilbodet og flytte verksemd over til lokalsjukehusa. Det er vel og bra, men eg og mange andre har erfaring med at helseføretaket driv eit kynisk spel der pasientar blir overførte til dei store sjukehusa når dei kunne vore behandla lokalt. Det er for det første mykje dyrare for helsestellet. Det er dyrare for pasientane og for dei pårørande, og det er grunnleggjande i strid med korleis ein bør ha eit desentralisert, godt sjukehusstell i dette landet.

Marian Hussein (SV) [15:52:43]: Vi skal ikke bruke flertallsposisjonen vår de neste årene til bare å rydde opp etter Solberg-regjeringen eller regjeringen. Vi skal også bygge ut velferd.

Nordmenn har ventet i altfor lang tid. Tenk at nordmenn har drømt om at munnhelse skal likestilles med resten av kroppen siden første verdenskrig. Tannhelsereformen er en av SVs viktigste og tyngste velferdssatsinger, og som vi ønsker å få gjennomført med dette stortingsflertallet.

Vi ser at høyresiden i sine alternative budsjetter kutter i våre satsinger til tannhelse. De foreslår også kutt i tannhelseutvalget, som vi satte ned etter budsjettavtalen med regjeringen i fjor. Utvalget skal gjøre det viktige arbeidet med å rydde opp i tannhelseloven og vise veien videre til en tannhelsereform.

Vi lever i en tid da alle levekårskostnader øker. Jeg er derfor glad for at vi i budsjettenigheten med regjeringen klarte å få på plass et rabattert tannhelsetilbud. Jeg er glad for at flere av landets 21–25-åringer nå slipper å ta kontakt med tilbydere av forbrukslån. De reklamerer med:

«Tannlegebehandling kan være dyrt, og ikke alle behandlinger dekkes av Helfo. Alternativet kan være et lån hos (...) Bank»

Jeg sier ikke hvilken aktør dette var. Jeg drømmer om at vi snart kan skrive alle slike reklamer inn i historiebøkene.

For at vi skal fortsette å bygge opp vår felles velferd, må vi bruke denne stortingsperioden. Tannhelse er en av de viktigste velferdsoppgavene til våre fylker, og jeg er glad for at flertallet i mange fylker nå bruker gode krefter til å ruste opp tannhelsetilbudet rundt omkring. Nordland fylkeskommune setter av over 1 mrd. kr i sine langtidsplaner for å ruste opp tannhelsetilbudet og kapasiteten. De får god oppfølging av flertallet i Stavanger kommune, som setter av 25 mill. kr neste år for å tilby tannhelse til byens sosialhjelpsmottakere. Også Vestland fylkeskommune setter av penger slik at papirløse mennesker får gratis tannbehandling.

Jeg er glad for at fylkene følger opp SVs initierte velferdsreform, og jeg glad for at de tre vise menn, Fylkesnes, Knutsen og Ludvigsen – nei, Pollestad – klarte å bli enige om å øke satsingen på tannhelse med 280 mill. kr.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:56:03]: Mange lever med store helseutfordringer innenfor psykisk helse og rus. Én av seks har en psykisk lidelse, og kun én av fire med symptomer på depresjon ber om helsehjelp. Samtidig ser vi at ventetiden for helsehjelp, særlig for barn og unge, øker. Vi er urolige når unge som tar kontakt for spiseforstyrrelser, er flere enn før, yngre enn før og sykere enn før. Det er en bekymringsfull utvikling, og det er avgjørende at flere får hjelp med psykiske helseplager på et tidligere tidspunkt. Det er også særlig viktig at det forebyggende og tidlige arbeidet i kommunene får høy prioritet.

I regjering styrket Høyre det viktige tilbudet om rask psykisk helsehjelp. Fra 2013 til 2021 var det 60 kommuner som etablerte rask psykisk helsehjelp, mot 11 kommuner i 2013. Det er veldig viktig at vi kommer tidlig til med hjelp, slik at mindre utfordringer ikke får vokse til alvorlige psykiske lidelser.

I regjering styrket vi innsatsen for psykisk helse. Vi gjennomførte en historisk styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og vi påla alle kommuner å ha psykologkompetanse.

Det er et alvorlig sosialt skille mellom dem som sliter med rus, og resten av befolkningen. De rusavhengige er av de svakeste og sykeste pasientene vi har. De lever rundt 20 år kortere enn resten av befolkningen, og i tillegg dør rundt 240 mennesker av overdose i året. Det er tøft for pårørende, og det blir enda verre når ventetiden er lang for dem som sliter med avhengighet.

Vi er dypt bekymret for at antallet døgnplasser innen både tverrfaglig spesialisert rusbehandling og psykisk helse vil reduseres på grunn av avviklingen av fritt behandlingsvalg. Jeg hører at regjeringspartiene sier at man styrker budsjettet med 150 mill. kr til døgnplasser innen psykisk helse. Utfordringen er om det er en reell styrking dersom det forsvinner behandlingsplasser gjennom avviklingen av fritt behandlingsvalg.

En kort stemmeforklaring til forslag nr. 33, fra Fremskrittspartiet, der de ber regjeringen sørge for at ingen døgnplasser innen psykiatrien legges ned i 2023: Vi synes ikke forslaget godt nok tar opp i seg at det er behov for døgnplasser innen både tverrfaglig spesialisert rusbehandling og psykisk helse, og kommer derfor ikke til å stemme for det forslaget. Men la det ikke være noen tvil: Vi er opptatt av døgnbehandling for disse pasientene.

Morten Wold (FrP) [15:59:24]: Helsespørsmål angår oss alle. Som oftest er politikerne enige om målet, men uenige om veien dit og hvilke virkemidler som må brukes for å komme frem.

For Fremskrittspartiet er en sterk satsing på helsefeltet avgjørende. Blant annet derfor legger vi inn 1,1 mrd. kr mer til sykehusene enn det regjeringen og SV gjør.

For Fremskrittspartiet er det åpenbart at vi må løfte eldreomsorgen, kutte helsekøene, senke egenandelstaket – som Støre-regjeringen har økt med 580 kr, opp til 3 040 kr – sikre flere fastleger, bl.a. gjennom å heve basistilskuddet og åpne for flere LIS1-stillinger, som regjeringen nå fjerner, samt styrke tilbudet for psykisk helse.

Valgfrihet er i seg selv viktig, også i helsespørsmål. Derfor er det forstemmende å se at ordningen med fritt behandlingsvalg skrotes på ideologiens alter av røde og grønne politikere som alltid synes å vite best hvor skoen trykker, selv om de ei har den på.

Et mangfold av både offentlige, ideelle og private aktører er viktig for å skape denne valgfriheten og for innovasjon og konkurranse i helsetjenestene. Et mangfold av aktører som har tilbud tilpasset hver enkelt pasient, er nøkkelen til en god helsetjeneste.

Som jeg nevnte: Fra 1. januar forsvinner altså ordningen med fritt behandlingsvalg uten at det foreligger noen erstatningsordning. Det rammer bl.a. Modum Bad, et meget velrenommert sykehus i min hjemkommune og landsledende på flere behandlingsområder. Som følge av fjerningen av fritt behandlingsvalg vil også arbeidsplasser og tilbud forsvinne, helsekøene vil øke, og – som det ble sagt av Colosseumklinikken på helsekomiteens budsjetthøring – folk vil dø i kø som følge av denne avviklingen.

Når fritt behandlingsvalg legges ned om 17 dager, vil det bli altfor liten kapasitet bl.a. for hjertemedisinsk utredning og behandling. I mitt valgdistrikt, Buskerud, vil ventetidene, særlig i midtre og nordre del, øke betraktelig.

I de første årene da Høyre og Fremskrittspartiet satt i regjering etter 2013, var det alltid slik at når man kom til årsskiftet, kunne man gledesstrålende fortelle at fra 1. januar fjernes forbud og påbud og nye ting blir tillatt. Med dagens reverseringsregjering er det motsatt. Når det nye året opprinner, kan man fortelle om tilbaketog, reversering, avvikling, nye forbud og nye påbud. Nå er det nesten slik at staten har rett, og individet er intet.

Når en budsjettenighet er oppnådd mellom regjeringen og SV, kan ikke ti ville hester få noen av partiene til å snu, uansett hvilke gode argumenter opposisjonen fremfører. Slik er dessverre politikkens vesen.

Aktiv dødshjelp er ikke lov i Norge, men det å ta livet av en velfungerende ordning i helsevesenet på ideologisk grunnlag er dessverre tillatt. Når vi om kort tid vil se de negative virkningene avviklingen av fritt behandlingsvalg vil føre til, kan man håpe at den rød-grønne pipen vil få en annen lyd.

Irene Ojala (PF) [16:02:44]: Det har vært kjent lenge at Helse Nord er i en krevende økonomisk situasjon. Helseministeren har bedt om at Helse Nord vurderer endringer i organisering og innretning av sykehusdriften, og hun har sagt at det i et slikt arbeid er naturlig å vurdere endringer i funksjons- og oppgavedeling.

Det betyr at vi faktisk må tenke nytt. Ett av forslagene til delløsning som Pasientfokus har pekt på, er å legge Finnmarkssykehuset administrativt inn under Universitetssykehuset Nord-Norge, UNN, slik at de kommer i tilnærmet samme posisjon som Narvik og Harstad. Dette har vært pekt på av flere enn oss, og vi håper at dette kan ses på med et nytt blikk nå, i denne ekstraordinære situasjonen.

Men jeg undres: Har det egentlig noe å si hva vi som demokratisk valgte politikere i nasjonalforsamlingen sier og mener om helsetjenestene i Norge? Noen ganger blir noen av oss i tvil om det har noe å si hva helseministeren mener om helsetjenestene i Norge.

Jeg har to eksempler. Det første er: Vi stiller spørsmål til helseministeren om intensivberedskapen på sykehuset i Kirkenes. Statsråden svarer bl.a.:

«Det er styret i Helse Nord RHF som må se på helheten i behandlingstilbudet og helseberedskapen i regionen i denne sammenhengen.»

For det andre: I statsbudsjettet for 2021 ble det vedtatt at 15 mill. kr skulle brukes til å oppgradere og etablere operasjonsstuer i Alta. Status nå er at foretaket ikke har fulgt opp Stortingets vedtak. De sier at de vil benytte øremerkede midler til andre formål, i strid med Stortingets vedtak, og statsråden viser til helseforetakets vurderinger.

Helsepolitikken trenger klart og tydelig lederskap. Hvorfor blir ikke politiske vedtak gjennomført i helseforetakene? Det er viktig at vi stiller oss det spørsmålet. Det må være lov å undres på om det har noe å si hva nasjonalforsamlingen faktisk vedtar.

Helt til slutt: Kirkenes sykehus er det eneste sykehuset i Øst-Finnmark. Det er derfor svært viktig at sykehuset i Kirkenes defineres som intensivvirksomhet nivå 2. Ledelsen i Finnmarkssykehuset har vært helt tydelig på at det er behov for ekstra midler hvis de skal klare å beholde intensivvirksomheten i 2023. Derfor fremmer Pasientfokus, sammen med Fremskrittspartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti, i dag forslag der vi ber regjeringen sikre at sykehuset i Kirkenes defineres som intensivvirksomhet nivå 2 også i 2023. Statsminister Jonas Gahr Støre har sagt at det må bo folk i Finnmark av sikkerhetspolitiske årsaker. Da må det virkelig være regjeringens ansvar å bevilge ekstra midler til Kirkenes sykehus, slik at de faktisk kan opprettholde intensivvirksomheten på nivå 2 der.

Alfred Jens Bjørlo (V) [16:05:31]: Sidan Venstre ikkje sit i helsekomiteen, og det er ei stor mengd framlegg frå eit utal av ulike partikonstellasjonar som ligg i saka, skal eg kort gjere greie for dei framlegga som skal til votering i dag som Venstre støttar.

Vi støttar forslag nr. 1, frå budsjettkameratane, om Felles kommunal journal. Vi støttar også forslaga nr. 2 og 3, frå Høgre og Framstegspartiet med diverse partnarar. Eg vil særskilt trekkje fram forslag nr. 3, om behovet for ei habiliterings- og rehabiliteringsreform. Det er eit ekstremt viktig område som treng meir samordning enn i dag. Det er eit viktig forslag også sett frå Venstre si side.

Vi støttar forslaga nr. 4 og 5, frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti. Vi støttar forslag nr. 8, frå Høgre og Kristeleg Folkeparti, om nasjonal sjefssjukepleiar og nasjonal sjefsjordmor. Vi støttar også forslag nr. 11, frå Framstegspartiet, Raudt og Pasientfokus, om å unngå kutt i døgnplassar ved Oslo universitetssykehus. Vi støttar forslag nr. 13, frå Høgre, om «den gylne regel», og forslag nr. 15, frå Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti.

Vi støttar også forslaga nr. 16, 17 og 19, frå Framstegspartiet og Pasientfokus, som alle handlar om helsetilbodet i Alta og Finnmark. Det er ingen tvil om at Finnmark er eit fylke som krev særskild merksemd og oppfølging også på helseområdet, på grunn av både store avstandar, klima og vêr og situasjonen som no har oppstått for heile samfunnsutviklinga i Finnmark, som er næraste nabo til Russland. Venstre har også avsett pengar til å få i gang fødetilbodet i Alta i sitt alternative statsbudsjett, og vi støttar forslaga om geriatri og løysingar som gjer pasienttransporten lettare mellom Alta og Hammerfest.

Vi støttar vidare forslaga nr. 22, 23 og 24, frå Framstegspartiet, som er typiske forenklingssaker der Venstre og Framstegspartiet er på linje, om å tillate snus utan tobakk, forenkle reglane for marknadsføring av vaksinering og opne for sal av fleire reseptfrie legemidlar i butikk.

Av dei lause forslaga i dag støttar vi forslag nr. 32, frå Raudt, om å sjå til at investeringsplanane ved Oslo universitetssykehus ikkje medfører at andre nødvendige investeringsprosjekt i helseregionen blir utsette eller skrinlagde. Dette er ei heilt reell og viktig problemstilling som eg er heilt sikker på at vi kjem tilbake til, sidan det forslaget neppe får fleirtal i dag, sjølv med Venstre si støtte.

Vi støttar også laust forslag nr. 33, frå Framstegspartiet, om å be regjeringa sørgje for at ingen døgnplassar i psykiatrien blir lagde ned i 2023.

Då har eg gått gjennom alle forslaga på dei 3 minutta eg hadde.

Carl I. Hagen (FrP) [16:08:46]: Jeg har fulgt debatten ganske nøye fra mitt kontor, i og med at vi har direkte overføring, og jeg er veldig glad for at veldig mange har snakket om en god eldreomsorg.

Som den representanten som først kommer til å få behov for slik omsorg, i og med at den nest eldste på Stortinget er nærmere ti år yngre enn meg, er det artig å høre hvordan det skal bli, og hvor fint vi skal få det, når jeg om noen år kanskje trenger både hjemmehjelp og hjemmesykepleie, og etter hvert sykehjemsplass. Det er da jeg gjerne vil ta inn en lang erfaring, nemlig viktigheten av og den verdigheten vi får når vi har fritt valg av hvilke butikker vi går i, hvilke håndverkere vi bruker, og hva slags bilmodell vi eventuelt vil ha.

Det å kunne velge bort det vi ikke er fornøyd med, er virkelig noe som gir en slags glede. Det å kjøpe varer og tjenester og vite at de som er selgere, er avhengig av at vi er fornøyd, vi som er brukere eller kunder, er jo det som får alle til å stå på og gjøre en god jobb. Så har vi altså i denne salen omtrent et totalt fravær av støtte til – noen har også en ideologisk motstand mot det – at det skal være flere leverandører å velge mellom. Det synes jeg er trist.

Når vi møter en monopolleverandør, står vi maktesløse. Det er derfor vi vil ha fritt valg og vil ønske velkommen også private og kommersielle aktører i eldreomsorgen, sånn som vi fikk til i Oslo, men som nå er ødelagt, med konkurranse mellom ulike leverandører av hjemmetjenester og hjemmesykepleie. Vi kunne velge hvilket sykehjem vi skulle ha våre pårørende på. Da har vi også en viss makt.

Jeg skulle ønske at når jeg kommer på sykehjem og sannsynligvis er senil, så skal min kone, Eli, eller mine barn, hvis de er misfornøyd, kunne si til sykehjemmet: Hvis ikke dere gjør en bedre jobb, flytter vi Carl I. til et annet sykehjem, og så går de 800 000 kr i året dere nå får i inntekt, til konkurrenten. Det er først da alle leverandører må gjøre sitt beste for å være kvalitativt gode.

Når vi vet at brukerne kan velge, hvorfor i all verden skal man si til sånne som meg, som trenger eldreomsorgstjenester om noen år, at da må du stå med luen i hånden, Carl, og være fornøyd med det den offentlige monopolleverandøren er villig til å gi deg. Derfor vil Fremskrittspartiet snu det tilbake og gi brukerne mye mer makt. Det vil være en god eldreomsorg basert på fritt behandlingsvalg.

Erlend Svardal Bøe (H) [16:12:14]: Det ble sagt fra Senterpartiet og representanten Myrvold tidligere i dag at Høyres strategi var å sitte stille i båten. Det gjør vi ikke; vi tar tak, og så får vi båten framover. Det er det som er Høyres strategi.

Vi sitter ikke stille i båten når vi ser at helsekøene øker, som gjør at flere må sitte og vente på å få behandling og vente enda lenger for å komme tilbake igjen til hverdagen. Det er derfor vi sier at når vi ser at det er ledig behandlingskapasitet ute hos private aktører, vil vi i Høyre ta i bruk den kapasiteten, fordi vi er opptatt av at folk skal få helsehjelp når folk trenger hjelp, ikke om det er privat, offentlig eller ideelt.

Når en nå går inn for å avvikle fritt behandlingsvalg, gjør det at det fra nyttår forsvinner behandlingsplasser innenfor rus og psykisk helse. Det gjør at de som sitter nederst ved bordet, må sitte enda lenger nede ved bordet, fordi en ikke vil ta i bruk den kapasiteten som er. Det er kanskje det som er den store forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet og Senterpartiet – at vi mener at pasienten skal få raskest mulig hjelp. Det viktigste er ikke hvem de skal få det fra, det viktigste er at en får hjelp når en trenger hjelp, og at det skal være god kvalitet på den hjelpen.

Vi har vist at den politikken fungerte. I løpet av åtte år med Solberg-regjeringen gikk de gjennomsnittlige ventetidene ned med 11 dager. Størst nedgang var det innenfor rusbehandling, der ventetiden gikk fra 66 dager til 33 dager, fordi vi hadde fritt behandlingsvalg og fordi vi hadde innsatsstyrt finansiering. Vi har vist at den politikken vi foreslår her i dag, faktisk fungerer. Det burde man kanskje også se på når helsekøene øker.

Vi sitter heller ikke stille i båten når vi ser at det fortsatt er aldersdiskriminering i samfunnet vårt, og at det fortsatt er dårlige forhold i eldreomsorgen. Vi har faktisk passert én million alderspensjonister i landet vårt. Da burde kanskje regjeringspartiene være opptatt av å svare, i løpet av denne debatten, på hvorfor en avvikler eldreombudet, som er det viktigste talerøret, hvorfor en ikke vil gjøre mer for å forebygge og redusere ensomhet, hvorfor en ikke vil at eldre som vil og kan, skal få lov til å jobbe lenger i staten, hvorfor en kutter i digitaliseringsmidler som går til å få folk til å mestre digitale verktøy, hvorfor en i utgangspunktet ville kutte i heldøgns omsorgsplasser, og hvorfor Senterpartiet – som er opptatt av distriktene – kutter i tilskuddsordningen for flere tilrettelagte boliger for eldre i distriktene.

Vi sitter ikke i ro i båten når vi ser at det fortsatt er uklare ansvarsforhold og forskjell i behandlingstilbudet innenfor habilitering og rehabilitering i kommunene. Der hadde Solberg-regjeringen en opptrappingsplan. Høyre har i dag fremmet et forslag om å be regjeringen vurdere en rehabiliteringsreform, men heller ikke det vil Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjøre. Så vi tar båten framover; vi sitter ikke i ro i den.

Seher Aydar (R) [16:15:31]: Jeg har bare tenkt å komme med en stemmeforklaring. Som man kan se i innstillingen, fremmer Rødt – med andre partier og alene – flere det jeg vil si er veldig gode forslag, men vi kommer også til å stemme for noen av de forslagene vi selv ikke er med og fremmer i dag. Det er forslag nr. 8, forslag nr. 26 og det siste løse forslaget, forslag nr. 33.

I tillegg kommer vi til å støtte forslag nr. 3, om rehabiliteringsreform, men vi har en litt annen begrunnelse enn det som ligger i merknaden til forslaget. Det handler om at samhandlingsreformen, kortere liggetid på sykehusene, nedleggelser av sykehjem og press på kommuneøkonomien har ført til at behovet for rehabiliteringstjenester ikke blir møtt. Vi mener at uansett hva slags begrunnelse en skulle ha, er det helt klart at det er et behov for å vurdere å satse mer på dette, så vi kommer til å støtte det forslaget også.

Jeg synes det er fint å høre at regjeringen sier de vil satse på psykisk helse, men problemet er at samtidig som regjeringen sier at de prioriterer psykisk helse innenfor sykehusene, vurderer Oslo universitetssykehus å kutte 200 mill. kr i nettopp psykisk helse og avhengighet. Det innebærer at 15 døgnplasser vil ryke, og dagtilbudet til en rekke alvorlig syke kommer til å svekkes.

I replikkvekslingen i stad sa helseministeren at sykehusene ikke leker butikk, men problemet er at vi ser at både psykisk helse og fødeavdelinger nedprioriteres og kuttes. Det handler om at dagens finansieringsmodell er basert på at man gir poeng ut fra hva slags behandling som gis, og det er noen typer behandlinger som verken er enkle eller lønnsomme i det poengsystemet vi har i dag. Det gjør at fødende kvinner og mennesker med psykiske helselidelser blir tapende i dagens system, og det har store konsekvenser for de menneskene det gjelder.

Min oppfordring vil være at regjeringen jobber videre med å sørge for at sykehusene faktisk ikke leker butikk. Det er ikke helt riktig, som representanten Hagen sa, at velferdstjenester i seg selv er som en butikk eller en skobutikk – jeg husker ikke alle eksemplene. Det er ikke sant. Velferdstjenester er grunnleggende ulikt andre tjenester. Det er faktisk ikke som en butikk, det er ikke som en fabrikk, det er velferdstjenester vi ofte er sårbare i møte med. Vi er sårbare i møte med sykehjemmet, vi er sårbare i møte med sykehuset. Da trenger vi at det ikke er noe annet motiv enn nettopp å levere gode velferdstjenester. Verken markedstenkning eller profittmotiv har noe å gjøre i velferdstjenestene våre.

Even A. Røed (A) [16:18:27]: Tidligere i debatten og i replikkvekslingen var representanten Trøen framme og påpekte at det bare var i én ordning vi hadde lagt føringer for at eksisterende tilskuddsmottakere skulle prioriteres. Det er feil. Vi ber regjeringen prioritere tilskudd til allerede etablerte tilbud i totalt sju ordninger. De sju ordningene er: faktainformasjon om rus og ruslidelser, ny tilskuddsordning for stiftelser og foreninger på rusmiddel- og dopingområdet, frivillig arbeid – informasjon og kontaktskapende arbeid – diabetesarbeid, tilskudd til nasjonale bruker- og pårørendeorganisasjoner, grunntilskudd for ideelle og frivillige organisasjoner som driver aktivitetstilbud, og ny ordning til hjelpetelefoner. Hos alle disse har vi bedt om at man skal prioritere allerede etablerte tilbud. I tillegg ber vi om at fire ordninger skal åpnes for flerårige tilsagn, som er viktig for forutsigbarheten. Det er ordningen for frivillig arbeid – informasjon og kontaktskapende arbeid – diabetesarbeid, grunntilskudd for ideelle og frivillige organisasjoner som driver aktivitetstilbud, og hjelpetelefoner.

Jeg kan forstå at mange organisasjoner opplever det som utfordrende at vi går fra ett system til et annet. Jeg er helt overbevist om at vi får et bedre system for dem som leverer gode tilbud i sine organisasjoner, med en søknadsbasert ordning. I tillegg tar vi de innspillene vi får, om at forutsigbarhet er viktig og at vi har en ryddig og ordnet prosess, på alvor og gjør justeringer. Det er sånn politikk utvikles på sitt beste.

Så vil jeg raskt på slutten kommentere at det er veldig mange som i sammenheng med fritt behandlingsvalg-debatten er opptatt av en del tilbydere som allerede har avtale hos helseforetakene, og som får en økning i sin kontrakt med den ordningen vi har nå. Da kan man ikke snakke om Modum Bad som om Modum Bad blir nedlagt, for det stemmer ikke. Modum Bad vil få en økning i sin kontrakt som vil gjøre at vi kan bruke dem enda mer. Det er vi nødt til å ha som en ærlig og redelig bunnplanke i debatten, for det har mye å si for det helsetilbudet som skal gis, og det er unødvendig å skape mer uro enn det som er nødvendig.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [16:20:52]: I denne debatten har det vært snakket mye om å måtte rydde opp og at vi rydder opp etter å ha hatt et todelt helsevesen. Da må jeg fortelle en historie som er sann. For noen år siden fikk jeg en fredag en telefon fra en som slet med et fryktelig alkoholforbruk, og han visste at det var en plass hvor han kunne få hjelp. Vi ringte dit og fikk følgende svar: Hvis du har penger å betale med, er det plass, men de plassene som det offentlige kjøper, der er det fullt. Vedkommende hadde 150 000 kr, kunne betale for den plassen og fikk hjelp, mens de som ikke hadde 150 000 kr og sto i offentlig kø, måtte vente lenger, selv om det var kapasitet på offentlig godkjent plass for god behandling med god kompetanse og kunnskap.

Det er det samme som Modum opplever nå. De har mer kapasitet enn det det offentlige nå vil kjøpe. Det betyr at de må si opp folk selv om de har ledige senger. Det er realiteten i det helsevesenet vi nå snakker om. Jeg skulle ønske at vi brukte den kapasiteten som var ledig for alle de pasientene som står i kø. Da snakker jeg om godkjent behandling som godkjente aktører har for det offentlige, men det er bare en viss mengde som blir kjøpt. Så lenge vi ikke bruker den kapasiteten, vil det alltid være pasienter i kø.

Da vil jeg tilbake til den pasienten jeg fortalte om, for det er snakk om unger, det er snakk om ektefeller, og det er snakk om alle i familien rundt – når en skal drive hjelp. Derfor er dette viktig for Kristelig Folkeparti og for meg.

Til slutt vil jeg gi en stemmeforklaring. Det gjelder forslag nr. 33, fra Fremskrittspartiet. Det kommer Kristelig Folkeparti til å støtte. De andre har vi gitt melding om.

Marian Hussein (SV) [16:23:33]: Min merknad går til salens eldste mann, som er neste på talerlisten. Jeg satt her og lurte litt på om representanten Hagen kunne si noe om den sykehustomten som Fremskrittspartiet kjøpte da dagens partileder var helsebyråd i Oslo, og om hvordan det gikk med valgfriheten som alle skulle få, og som Fremskrittspartiet gikk i bresjen for. Det vi overtok i Oslo, var en sykeetat som brukte mer tid på å følge opp og kontrollere, og en bemanningssituasjon som ikke ga nok grunnbemanning eller nok lønn til de ansatte. Det blir ikke kvalitet i eldreomsorgen av det. Så jeg er glad for at vi nå har skrotet fritt behandlingsvalg, og at vi satser på hele velferdstjenester.

Carl I. Hagen (FrP) [16:24:54]: Til sistnevnte må jeg innrømme at jeg ikke vet hva som har skjedd med det. Det som var det ukloke den gangen, var at man kjøpte en tomt og skulle begynne å bygge istedenfor ganske enkelt å inngå en avtale med en spansk leverandør som allerede eksisterte. Der var det flere private og offentlige man kunne valgt mellom. Det var den feilen som ble gjort.

Og så til Seher Aydar, som sa at velferdstjenester, og særlig eldreomsorgstjenester, er mye viktigere enn hva slags dagligvarebutikk eller skobutikk vi handler i, eller hva slags elektrikertjenester eller malertjenester eller alt annet vi har. Det er jeg helt enig i, det er mye viktigere. Det er nettopp derfor jeg vil ha inn flere leverandører som må konkurrere om min gunst som kunde – eller mine pårørendes gunst, som på mine vegne kan velge bort de som gjør en dårlig jobb, og velge de som er best, selvsagt til den samme offentlige betaling.

Konkurranse er det som får alle til å stå på og gjøre en god jobb med tanke på både kvalitet og effektivitet og rimeligst mulig. Det er også en motivasjon for noen å ville tjene penger – som om det er noe galt. De aller fleste leger er faktisk selvstendig næringsdrivende, så i hele primærhelsetjenesten er det jo konkurranse mellom de ulike. Vi kan velge fastlege. Hvis den vi først får tildelt fra det offentlige, ikke gjør en god jobb, velger vi en annen. Det er nettopp denne valgmuligheten som ansporer leverandører av tjenester til både å gi kvalitativt gode tjenester og å være effektive. Alle steder hvor man har monopol, får vi omtrent det motsatte resultat. Jeg får kanskje legge til at det vel er ett monopol som vi stort sett er fornøyd med, og som vinner omdømmepriser, nemlig Vinmonopolet. Men det er unntaket som bekrefter regelen. Konkurranse er noe vi liker i hele vårt liv. Vi velger, og vi vet at de vi velger tjenester hos, må gjøre en god jobb, ellers velger vi dem bort. Det er jo det hele vårt system bygger på, og det vil jeg også ha inn i produksjonen av velferdstjenester og helsetjenester, gjerne også undervisningstjenester.

Hvorfor i all verden skal vi ikke kunne ha et fleksibelt system hvor det er konkurranse om brukerne og kundene, slik at vi er garantert der det er monopol? Jeg opplevde også fasttelefonmonopolet til Televerket, og det var tre måneders ventetid for å få tildelt en telefon. Nå kan vi gå hvor som helst og kjøpe en sånn greie som vi alle har i lommen, og det er flere leverandører. La oss få flere leverandører også av velferdstjenester. Om noen tjener penger ved å være dyktigere enn andre, så er det helt i orden.

Terje Kollbotn (R) [16:28:15]: Eg teikna meg for å kommentere Carl I. Hagen sin hyllest til frikonkurransen som drivkraft for å få eit godt helsevesen. På det punktet iallfall er Carl I. Hagen, Framstegspartiet og Raudt grunnleggjande ueinige. I dette landet har dei aller fleste innbyggjarane eitt alternativ, og det er lokalt, og jo betre det lokale er, jo tryggare er det i kvardagen, anten det gjeld innanfor pleie- og omsorgssektoren i kommunane eller sjukehusa.

Men det som skjer, og som eg påpeikte i mitt førre innlegg, er at vi no har ein føretaksmodell der føretaksleiinga ribbar og undergrev lokalsjukehusa under dekke av fritt behandlingsval, og så må folk då sendast av garde, i staden for at ein har eit offentleg, robust helsevesen med grunnbemanninga på plass og ei fornuftig fordeling mellom offentlege sjukehus, store og små, ute i distrikta – i staden for denne konkurransen der ein faktisk øydslar krefter på konkurranse innbyrdes.

Eg ser fram til at vi no, etter stortingsvalet i fjor, kan føre ein ny debatt, når det blir fleirtal her for å avvikle fritt behandlingsval og erstatte det ikkje med usikkerheit, men med den mest robuste, desentraliserte modellen, den største tryggleiken som er mogleg å få. Det fortener innbyggjarane som har valt oss.

Til slutt: Eg merka meg spørsmålet frå representanten Ojala frå Finnmark: Har det eigentleg noko å seie kva vi vedtek i nasjonalforsamlinga når det gjeld dette spørsmålet – i og med at vi har ein føretaksmodell som etter det mange meiner undergrev politikarane si overordna styring og kontroll for å få eit godt helsevesen?

Eg synest det spørsmålet er viktig når forhåpentlegvis regjeringa og det breie fleirtalet i denne forsamlinga skal diskutere offensive grep for å styre – ikkje overlate til føretaksleiinga og føretaksstyret korleis landets helsepolitikk skal byggjast ut i framtida.

Alfred Jens Bjørlo (V) [16:31:18]: Eg tok ordet til ein kort replikk i kjølvatnet av representanten Røed sitt innlegg, som var ganske interessant, for då fekk vi for første gong høyre noko heilt konkret om det som både Venstre, Høgre og andre parti har vore opptekne av den siste tida, nemleg kva som faktisk skjer med tilbodet til pasientane innanfor psykiatri og rus når ordninga med fritt behandlingsval blir avskaffa frå nyttår. Representanten Røed sa – og eg reknar med det kjem i referatet – at ein institusjon som «Modum Bad vil få en økning i sin kontrakt som vil gjøre at vi kan bruke dem enda mer.» Dette er spennande opplysningar. Om det betyr at ein institusjon som Modum Bad og tilboda der no faktisk vil bli brukte endå meir av det offentlege helsevesenet, er det heilt fantastiske nyheiter. Problemet er berre at no, to veker før året er omme og eit nytt år er her, har ikkje Modum Bad fått ein slik beskjed. Dei har fått ein motsett beskjed – at dei vil bli brukte mindre enn før. Men dette lovar godt, og denne saka vil Venstre følgje opp. Eg håpar helseministeren òg kan stadfeste det representanten Røed har sagt.

Bård Hoksrud (FrP) [16:32:40]: Debatten begynner å nærme seg slutten, men jeg må bare si – det kan hende jeg klarer å provosere noen, kanskje ikke – at når SV sier at de stemmer for de tingene de mener er de viktigste, og at de fikk gjennomslag for det i budsjettet, da registrerer jeg at LIS1-legene ikke er så viktig, at å styrke fastlegeordningen ikke er så viktig, at det å redusere egenandelene for alle ikke er så viktig, og at den psykiske opptrappingsplanen heller ikke er så viktig.

Så må jeg si at jeg er noe bekymret etter denne debatten, for jeg utfordret statsråden i forhold til at Oslo universitetssykehus nå er i ferd med å si at man må kutte over 100 stillinger. Det er ganske alvorlig, og spørsmålet er: Er det kvinnehelse som skal ta det i form av tilbudet til fødende kvinner, eller er det forskning på kvinnehelse som nå skal reduseres?

Det opplever jeg at statsråden ikke svarte på. Jeg har vært inne og sett på noen av styrepapirene fra noen av de regionale, men ikke minst de lokale helseforetakene. Et par av dem har faktisk møter i dag. Mitt eget lokale helseforetak, Telemark, har styremøte i dag, hvor det er svære kutt, uten at man egentlig forteller hvor de kuttene kommer. Det betyr at det vil komme kutt utover neste år, som vi som sitter i denne salen, ikke har fått muligheten til å diskutere i dag, og som jeg opplever at også statsråden er litt lite klar på.

Høyre var litt høy og mørk her i forhold til det å bygge omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Det er kjempebra at de skal bygge 500, men det er akkurat det samme som det regjeringen legger opp til. Fremskrittspartiet, da vi satt i regjering, bygde altså over 2 000 hvert eneste år. Da var også Høyre en del av det. Dessverre ble det, etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering, mindre bygging av sykehjem og omsorgsboliger. Det synes jeg er trist.

Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslag nr. 32, fra Rødt. Vi mener at det er et viktig forslag. Vi hadde håpet at det skulle bli flertall for forslag nr. 33, for jeg opplever at man har vært tydelig på at man ikke har ønsket å bygge ned døgnbehandlingen innenfor psykiatri. Men flertallet kommer altså i dag til å stemme imot forslaget fra Fremskrittspartiet som nettopp går på det. Det er kanskje ikke så rart, for vi har altså foreslått mer penger til rus og psykiatri.

Da tror jeg at jeg skal stoppe, for ikke å provosere noen, men kanskje jeg skal si – som jeg har prøvd å gjøre i denne debatten – «myttji lys og myttji varme» inn i jula, god jul til alle sammen og takk for en god debatt.