Rigmor Aasrud (A) [13:05:10]: Først vil jeg takke komiteen for et ryddig arbeid med innstillingen og ikke minst takke våre medarbeidere i komitesekretariatet, som har bragt denne innstillingen fram slik vi ønsker, til tross for en hektisk avslutning med kortere frister enn det som var planlagt.

Arbeids- og sosialkomiteens budsjett er på over 511 mrd. kr og representerer det som er velferdsstatens grunnmur: muligheten for arbeid og sikkerhet for dem som ikke er i arbeid.

2020 vil bli husket som et krevende år. Tusenvis har vært permittert eller har mistet jobben sin. Bedrifter har måttet stenge ned, og foreldre har stilt opp som hjelpelærere fra stuebordet hjemme samtidig som vanlige arbeidsoppgaver måtte gjøres fra det samme stuebordet. Ikke minst har det vært krevende for alle dem som har stått i førstelinja: butikkmedarbeiderne, bussjåførene, barnehageansatte og ikke minst alle som jobber i helsevesenet.

Å motta et permitteringsvarsel eller en oppsigelse skaper utrygghet for hva framtiden bringer. Det er krevende for den enkelte, og det utfordrer oss som samfunn. Krisen har rammet skjevt. De med lavest inntekt har blitt rammet av permitteringer og oppsigelser på en særlig måte. De som allerede var utsatt på arbeidsmarkedet, får en enda vanskeligere situasjon.

I alle kriser må fellesskapet stille kraftig opp, men i en krise hvor den store ledigheten er en konsekvens av vår felles kamp mot smitte, er fellesskapets ansvar for å sikre rettferdigheten enda større.

Etter å sikre liv og helse er det viktigste vi gjør å hindre at mennesker faller varig ut av jobb, og at forskjellene øker som følge av krisen. Allerede før pandemien var Arbeiderpartiet urolig for utviklingen i arbeidslivet:

• Andelen av befolkningen som er i jobb, har falt over tid.

• Under dagens regjering har det blitt 50 000 flere uføretrygdede, og antall uføre under 30 år er fordoblet.

• Det blir stadig vanskeligere å finne jobb for personer med lite utdanning. Blant personer over 20 år som ikke har fullført videregående opplæring, var det i 2019 under seks av ti som var i arbeid.

• Fortsatt ser vi at kvinner deltar i arbeid i betydelig mindre grad enn menn, og at de i større grad må ta til takke med deltidsstillinger, selv om de aller helst vil ha en hel stilling. Det skaper konsekvenser for det livet man lever nå, men det vil også skape konsekvenser inn i pensjonistrekkene.

Med de utfordringene vi står overfor, må det gjøres mer for å få ned ledigheten og for å sikre folk økonomisk trygghet. Samtidig som vi nå opplever skyhøye ledighetstall, ser vi at gjennomsnittet for antall deltagere i arbeidsrettede tiltak vil være lavere i 2020 enn det har vært på over ti år.

Arbeiderpartiet har derfor lagt fram et budsjettforslag som bruker mer penger på det som er viktigst. Vi prioriterer inntekt og arbeid for vanlige folk framfor skatteletter for bedriftseierne.

Vi i Arbeiderpartiet mener fellesskapet må stille kraftigere opp for å hjelpe ledige og permitterte tilbake til jobb. Vi foreslår derfor å bevilge midler til å opprette 4 000 flere tiltaksplasser og 300 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Vi vil bruke 130 mill. kr for å styrke Navs oppfølging av ledige og permitterte, og ytterligere 50 mill. kr for å styrke Navs oppfølging av unge brukere. For å gi bedrifter bedre muligheter til å velge opplæring framfor permittering vil vi sette av midler til bedriftsintern opplæring, en pilot for opplæring innenfor industri 4.0 og ikke minst et partsstyrt fond for kompetanseutvikling.

Selv med kraftigere tiltak for å redusere arbeidsledigheten vil mange forbli ledige så lenge pandemien pågår. Tiden er ikke inne for å ta bort det ekstra sikkerhetsnettet som kom på plass i mars 2020. Ordningene må vare så lenge krisen varer. De månedlige endringene skaper utrygghet for folk, og det hindrer gode løsninger. En jojo-politikk passer ikke i en krise.

Før sommeren 2021 er håpet at mange av de tusener av arbeidstakere som har blitt permittert og arbeidsledige, er tilbake igjen i jobb, men det er en pris å betale for dem som kommer tilbake igjen i arbeid før ferien. Inntekten i feriemåneden blir nesten borte, fordi dagpengene ikke gir ferietillegg, og ferieloven stiller som kjent krav om at en skal ta ferie. Mange bedrifter stenger helt ned i feriemåneden, barnehagen stenger, SFO stenger. Mange vil ikke kunne jobbe i feriemåneden, sånn som vi hører Høyre anbefaler folk å gjøre.

Det er ikke bare grunnleggende urettferdig, det er også uklokt at en hardt presset reiselivsnæring skal miste tusenvis av kunder når de trenger det som mest. Arbeiderpartiet foreslår å gjeninnføre ferietillegget på dagpenger og setter av nesten 3 mrd. kr til dette i vårt budsjettforslag. Det er 3 mrd. kr til dem som har blitt hardt rammet av krisen.

Det holder ikke å snakke om dugnad i møte med en krise. Vi må også prioritere det når vi vedtar budsjettet.

Mange ansatte i Nav har hatt et tøft år. Det kom en mengde søknader som skulle håndteres på kort tid. Det er grunn til å si takk til alle de ansatte som har stått på for å komme seg gjennom pandemiens utfordringer.

Men det er også grunn til å spørre seg hva som var gjort for å forberede seg på pandemien. Det var ikke ukjent at en pandemi kunne komme. Et samfunn fullt av smittsom sykdom må få konsekvenser. Hva var planene for inntektssikring for frilansere, for selvstendig næringsdrivende, for lærlinger, for studenter, for bedrifter som måtte stenge, og for foreldre som måtte være hjemme med unger som skulle ha hjemmeundervisning? Det er grunn til å spørre hvorfor det ikke var bedre sammenheng i tiltakene som ble satt i gang, og de ordningene som var nødvendige.

Vi startet året med en skandale. Feiltolkingen av regelverket for dem som tok med seg sykepenger, arbeidsavklaring m.m. ut av landet, fikk store økonomiske konsekvenser for mange enkeltpersoner. Trygderettens kjennelser ble oversett selv om departementet ble varslet. Folk fikk fengselsstraff og inndratt penger de skulle hatt. Saken er ikke avsluttet, men den har på mange måter kommet i skyggen av koronaen. De som har blitt rammet av urett, må ikke føle at de har kommet i skyggen. Til det er saken for alvorlig.

Vi startet året med en skandale, og vi avslutter det midt i en krise. Senest i dag hørte vi at ledigheten stiger igjen. Ungdom, innvandrere og de med lite utdanning rammes hardest. Selv ikke en vaksine kan redde alle arbeidsplasser eller bøte på et år der inntektene for mange har falt dramatisk.

Det er vår jobb å sørge for at vi gjør det vi kan for at konsekvensene blir så små som mulig. En krise rammer skjevt, og med nesten 200 000 helt eller delvis uten arbeid ved inngangen til 2021, vil Arbeiderpartiets hovedprioritering – som alltid – være å sette arbeidsfolk først.

Jeg vil med det ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet enten er en del av eller står alene om.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:23:30]: I går var det nok mange som trodde de fikk bekreftet sine fordommer mot regjeringen da NRK meldte at Norge stupte på FNs liste over verdens beste land å bo i. Fra å ha toppet listen i årevis falt Norge til sekstendeplass på den såkalte indeksen over menneskelig utvikling, som i denne sammenhengen handler om å utvide menneskers valgmuligheter. Indeksen bruker parametere som helse, levestandard, utdanningsnivå og bruttonasjonalprodukt delt på antall innbyggere.

De siste syv årene har opposisjonen benyttet enhver anledning til å hevde at regjeringen bygger ned velferdsstaten stein for stein. I januar skrev Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre at samfunnet er i ferd med å gå opp i limingen. Partifellen Gharahkhani fulgte senere opp med en kronikk om at det norske samholdet var i ferd med å rakne. Rakne! Det er som om Arbeiderpartiet forsøker å mane det fram – løsarbeidersamfunnet, Forskjells-Norge, Deltids-Norge, et arbeidsliv som må ryddes opp i gjennom flere forbud, reguleringer og innstramminger.

I debatten om etterlatteytelser i forrige uke ble det hevdet at ingen av oss kan sette oss inn i situasjonen til dem som har det vanskelig, og at de som får stygge smeller i livet, ikke er representert i maktens korridorer. Det gjorde relativt lite inntrykk på salen da statsråden fortalte at han som 15-åring mistet sin far, og at hans mor da valgte å omstille seg tilbake til et arbeidsliv hun selv hadde vært ute av i 20 år. Hun kunne blitt på en passiviserende etterlatteytelse, som ville ført til et liv som minstepensjonist. Ytelsen blir nå endret, mot Arbeiderpartiets, Senterpartiets og SVs stemmer, til en omstillingsstønad som gjør det enklere for flere å gjøre som statsrådens mor og bli selvforsørget og selvhjulpen med egen opptjent pensjon.

I debatten reagerte representanten Arild Grande på ordbruken fra høyresiden og kalte argumentet for å bli selvhjulpen for et fikenblad for usosial politikk. Takk til referentene for at de dokumenterer hva som faktisk blir sagt her inne, for mine venner tror meg ikke når jeg refererer til debattene i salen.

Endringer i en passiv etterlatteytelse som fører hovedsakelig kvinner inn i minstepensjon, til en omstillingsstønad, blir som vanlig framstilt som et usosialt kutt. Det er til tross for at vi vet at den største forskjellen i Norge mellom dem som har, og dem som ikke har, er å ha en jobb. Selvhjulpenhet er ikke et fikenblad for Høyres politikk. Det er selve kjernen i vår politikk, som handler om at fellesskapet er til for å løfte enkeltindividet, ikke omvendt.

I samme debatt mente representanten Lundteigen at undertegnede er en god representant for de ressurssterke – underforstått: kun representerer de ressurssterke. Selvsagt er alle i denne sal ressurssterke. Uavhengig av hva livet har gitt oss, har vi tross alt kommet hit. Kanskje er det fordi min mor slo da jeg var liten, at jeg endte her. Og hun slo ikke fordi hun var slem – hun var sikkert bekymret, frustrert og taklet ikke å være alene med da to barn. Hun sluttet å jobbe før tredjemann ble født, men jeg skriver ikke bøker om at mamma er trygda av den grunn.

Men jeg brukte nylig min arbeidsledige 45 år gamle søster som eksempel på en sårbar gruppe som har problemer med å komme inn på boligmarkedet i Oslo på grunn av et overregulert boligmarked der byrådet ikke bygger nok for å møte etterspørselen. Mannen hun leide hos, overnattet i kjellerboden når han var i Oslo, og låste seg inn i leiligheten hennes for å dusje når hun ikke var til stede.

Da mormor ble skilt ved dom, hadde hun som enslig forsørger i Oslo ingen andre muligheter enn å sende sin lille datter fra seg. Min mor vokste derfor opp på gården hos sine besteforeldre i Troms, mens mormor jobbet som stuepike og servitør for å tjene nok til å få datteren tilbake. Det har min mor aldri tilgitt sin mor, men mormor jobbet i lavlønnsyrker hele livet for å tjene til livets opphold. Den siste pensjonsutbetalingen før hun døde i sommer, var på noen tusenlapper mer enn det kvinner som i dag er minstepensjonister, får etter å ha blitt forsørget av sin ektefelle sammen med sine barn. Rettferdig pensjon handler for meg om mer enn bare utbetalingene. Men selv med underregulert pensjon levde mormor såpass nøysomt at hun rakk å pådra seg formuesskatt.

Siden vi på høyresiden lever helt frakoblet virkeligheten, ønsker vi jo kun å kutte i formuesskatten for å gjøre de rike rikere. Tanken om at vi er opptatt av ressursbruk i offentlig sektor gjennom bl.a. ABE-reformen og å holde skattetrykket nede av respekt for andres hardt opptjente penger, er jo helt utenkelig.

Tilbake til FNs indeks over menneskelig utvikling: Det viste seg at målt med de samme parameterene som tidligere rangerer Norge etter syv år med en Høyre-ledet regjering fortsatt på topp. Men justert for miljøavtrykk faller vi. Det i seg selv burde være et argument for å omstille offentlig sektor for å gjøre oss mindre avhengige av oljepenger.

Når Høyre snakker om bærekraftig velferd, handler det om mer enn økonomi. Det handler nettopp om å utvide enkeltmenneskers valgmuligheter, slik FNs indeks viser at vi faktisk gjør – fordi vi satser på kunnskap i skolen, pasientenes helsevesen, et arbeidsliv som skaper mer og inkluderer flere, og en robust velferdsstat med ytelser og ordninger som kan støtte oss gjennom selv globale, dødelige pandemier. Velferdsstaten er viktigst for dem som er sårbare fra før, enten de er i førstelinjen, eller de faller utenfor.

Etter syv år med Høyre i regjering gikk vi inn i dette året med en historisk lav ledighet der bedrifter over hele landet fortalte at mangel på kompetent arbeidskraft var den største barrieren mot vekst. Dette ble som kjent snudd over natten den 12. mars, og etter det har vårt velferdssystem blitt stresstestet på alle mulige måter, og vi vet ennå ikke om vi har bestått.

Etter de fleste målestokker har Norge håndtert krisen bedre enn dem vi kan sammenligne oss med, men pandemien har likevel langt på vei hatt den samme effekten på norsk økonomi som venstresidens politikk ville hatt. De vil bygge ned norsk olje og gass, forby deler av cruisenæringen, skattlegge flyreiser for å begrense flytrafikk og begrense bruken av privat sektor for å løse oppdrag på vegne av det offentlige. Et Norge i krisetilstand er jo omtrent det nærmeste vi kommer SVs program uten å ha SV i regjering.

Legger vi da på radikal økning av skatter og avgifter til bedriftene og investorene som skal skape arbeidsplassene og verdiene som bygger samfunnet vårt, vil det føre til mer ledighet, færre skatteinntekter og dermed mindre å bruke på å styrke velferdsstaten. Jeg synes de som er permittert og ledige, de som ser livsverket forvitre og inntektene forsvinne, fortjener bedre.

De fleste ønsker seg tilbake til normalen, der staten trekker seg tilbake og krisepakkene opphører. Derfor er årets budsjett innrettet for en ny normal, men med vekt på arbeidsmarkedstiltak for å få folk tilbake i arbeid. Vi øker innsatsen for at flere ledige raskere kan komme ut i jobb, slik at ledigheten ikke biter seg fast på et høyt nivå. Eksempler på tiltak er opplæring, arbeidstrening og lønnstilskudd. Økningen styrker også inkluderingsdugnaden og en forsterket ungdomsinnsats, bl.a. gjennom støtte til individuell jobbstøtte, så flere med psykiske lidelser og rusproblemer får innpass i arbeidslivet. Vi sørger for flere opplæringskoordinatorer i Nav, som bidrar til at flere får nødvendig kompetanse, og styrker også oppfølgingen av unge mottakere av AAP.

Et velorganisert arbeidsliv med hele faste stillinger og anstendige lønns- og arbeidsforhold er et gode for den enkelte, for næringslivet og for samfunnet for øvrig. En ny studie fra Institutt for samfunnsforskning viser at det ikke har blitt flere midlertidige ansettelser under denne regjeringen, og også at midlertidige ansettelser nå i større grad fungerer som et springbrett til fast jobb enn tidligere. Andelen i deltidsstillinger har gått ned under denne regjeringen, uten at vi skal si oss fornøyde av den grunn.

Innsatsen mot arbeidskriminalitet er trappet kraftig opp gjennom opprettelsen av syv sentre mot arbeidslivskriminalitet, strengere straffer og høyere bøter for dem som bryter lover og regler. Nå skjerpes også innsatsen mot lønnstyveri, og både Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet får mer ressurser, noe som ble styrket ytterligere i budsjettforliket med Fremskrittspartiet.

Vi vet nå at doblingen av unge uføre de siste årene skyldes at flere med alvorlige misdannelser og diagnoser nå faktisk lever opp til å bli 18 år og da skal ha en livsvarig inntektssikring som ufør. For at velferdsstaten skal kunne være mye for dem som nettopp trenger den mest, må den være litt mindre for oss som er ressurssterke. Derfor skal vi hele tiden fortsette med å gjøre nødvendige tilpasninger og endringer, slik at vi utvider menneskers valgmuligheter, bidrar til at de som kan bli selvhjulpne, faktisk hjelpes til det, stiller krav, men også stiller opp og samtidig anerkjenner at velferd er så mye mer enn summen av postene på statsbudsjettet.

Vi lever alle i håpet om at alt vil bli bra. Men mye vil bli annerledes for mange. Derfor må vi endre for å bevare velferdsstatens bæreevne, slik at den kan støtte oss og løfte oss når krisen inntreffer. Nå må vi sørge for å skape mer og inkludere flere for å ta Norge ut av krisen og samtidig sørge for en bærekraftig velferdsstat som støtter dem som trenger det.

Høyre vil derfor stemme mot reverseringer av nødvendige endringer som sikrer det siste, og for de forslagene vi er en del av.

La meg få takke for samarbeidet i komiteen og ikke minst takke sekretariatet for tilrettelegging, sånn at vi får gjort jobben vår på en bedre og ryddigere måte.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [13:43:05]: Takk til både komiteen og komitésekretæren for et godt arbeid. Heldigvis gjelder ikke arbeidsmiljøloven for oss, for komiteens medlemmer har jobbet både kvelder og netter og overtid for å sy sammen neste års statsbudsjett.

2020 har vært et krevende år, både for innbyggere, kommuner og næringsliv og for arbeidstakere og arbeidsgivere. Derfor har det i budsjettforhandlingene på Stortinget vært viktig for Fremskrittspartiet å føre en politikk som ivaretar liv, helse, arbeidsplasser og næringsliv.

Jeg tror at en krisesituasjon også kan bringe fram det beste i folk. Misforstå meg ikke: Pandemien er og har vært alvorlig. Den har krevd liv, mennesker har mistet jobben, mye av næringslivet er på grensen av hva man kan tåle. Og til dere vil jeg si at vi ser dere, og sammen skal vi komme gjennom krisen. Men i det ser jeg også at i hele landet – fra Hammerfest i nord til Lindesnes i sør – stiller folk opp i koronadugnaden. Det kan bringe fram samhold også i de politiske prosessene. Vi så det i vår, da Stortinget i rekordfart la fram omforente tiltakspakker uten kjekling og uten at man slo hverandre i hodet med de vanlige partipolitiske slagordene. Man stilte opp og gjorde det som trengtes å bli gjort. Man brukte ikke superlativer som skattelette til de rikeste, fagforeningsknusing, bryr seg ikke om de svakeste osv. Jeg regner ikke med at vi klarer å gjenta det i denne debatten, hvor jeg mistenker at flere vil være interessert i å snakke ned andres politikk framfor å vise fram sin egen. Vi får se.

Statsbudsjettet for 2021 er et statsbudsjett som på en god måte balanserer hensynet til et framtidsrettet budsjett med den akutte krisen vi står i. Samtidig er det flere ting som er viktige for Fremskrittspartiet, som er med. Fremskrittspartiet har alltid vært opptatt av eldreomsorg og landets pensjonister. Vi har en generasjon som har jobbet og stått på for fellesskapet et helt yrkesliv. Noen av dem har kanskje opplevd annen verdenskrig. Noen har stått på lenge og betalt inn til fellesskapet.

Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for 2 mrd. kr ekstra til pensjonistene. I altfor mange år har pensjonistene fått redusert sin kjøpekraft, men takket være Fremskrittspartiets budsjettavtale med regjeringen sikrer vi nå pensjonistene en langt bedre inntektsvekst. I tillegg vil enslige minstepensjonister få økt sin pensjon med 5 000 kr, som er et historisk høyt beløp. Dette kommer i tillegg til de særskilte økningene som Fremskrittspartiet har fått gjennom. Det dreier seg om 17 000 kr i året bare siden 2016. Dette kommer i tillegg til skattelette som landets pensjonister har fått, som er på nesten 5 000 kr i året. Fremskrittspartiet har i tillegg allerede redusert avkortingen av pensjonen for gifte og samboende pensjonister med 8 000 kr.

Det finnes intet annet parti som har gjort så mye for landets pensjonister som Fremskrittspartiet. Vi viser ikke bare i festtaler, men også i praksis at vi setter pris på dem som bygde landet.

For å ha et velferdssamfunn trenger vi et bærekraftig næringsliv, og folk trenger å ha en jobb å gå til. Derfor har Fremskrittspartiet redusert skatter og avgifter for bedrifter og næringsliv. Vi ønsker ikke en særnorsk skatt på norske bedrifter, den såkalte formuesskatten. Jeg kjenner til mange hjørnesteinsbedrifter i Distrikts-Norge som nå kjemper for å holde hodet over vann. De bidrar med tusenvis av private arbeidsplasser i distriktene, ber aldri om noe tilbake fra staten, men må kanskje nå ta opp lån, redusere aktiviteten eller la ansatte gå for å betale formuesskatt fordi noen stempler dem som de aller, aller rikeste.

For å ha et velfungerende arbeidsliv trenger vi også mobilitet. Folk må kunne flytte på seg og reise. Derfor er det viktig å bygge ned avstander gjennom god infrastruktur. Det åpner for arbeidsmarkedet på en helt annen måte når man kan knytte bo- og arbeidsmarked sammen. Det er både god distriktspolitikk, næringspolitikk og sosial politikk på en gang.

Men det er også viktig at vi har et godt utdanningssystem som utdanner folk til jobb som etterspørres i arbeidsmarkedet. Derfor har Fremskrittspartiet tatt til orde for en mer arbeidsrettet utdanning og styrking av spesielt yrkesfag.

Skattelette kan også være velferd. En vanlig familie som har fått en årlig skattelette på 12 000 kr, har da 12 000 ekstra man kan bruke på velferd eller andre ting. Det er ikke skattelette til de rikeste, men penger i lomma til vanlige folk.

Jeg er vokst opp på Sørlandet, og en yndet salme på Sørlandet starter med «Gjør døren høy, gjør porten vid». Jeg tenker at det kan være en god metafor for arbeidslivet også. Vi ønsker å inkludere, vi ønsker at terskelen for å delta skal være lav. Noen i denne sal bruker uttrykk som «alle skal med». Det er i hvert fall riktig og viktig at alle får muligheten til å delta i arbeidslivet på sitt nivå.

Derfor har vi bl.a. styrket organisasjonen HELT MED, vi øker antall VTA-plasser, vi styrker arbeidsmarkedstiltak, vi øker innsatsen for å få flere i jobb. Jeg har bl.a. besøkt Hopeful i Kristiansand, som gir arbeidstrening til ungdom. De gjør en fantastisk jobb for å få ungdom som ellers ikke ville hatt muligheter, til å komme tilbake i arbeid. De har fått besøk av mange politikere det siste året, både Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre, statsråd Røe Isaksen og mange andre sentrale politikere. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet klarte å sikre dem med 1 mill. kr på statsbudsjettet, sånn at de kan fortsette det viktige arbeidet.

Til slutt: Som småbarnspappa i 30-årene ser jeg i større og større grad enn før på ting i et generasjonsperspektiv. Jeg ønsker at mine barn og den generasjonen de tilhører, skal ha velferdsordninger som min generasjon eller som min foreldregenerasjon har og har hatt. Det betyr ikke at alt skal være likt som det er nå, eller som det har vært, men det betyr at statsbudsjettet ikke kan være alt for alle alltid. For at ikke samfunn skal bryte sammen, må det også være i endring. Det betyr at ordninger må kunne ses på og endres på når det er fornuftig. Det vil alltid være motstand mot å endre på noe når det blir gjort, men som regel når man ser tilbake på det, ser man at det var riktig da det ble gjort, selv om det var tøft. Derfor er det viktig at velferdsordningene er bærekraftige, og jeg håper at det må være mulig å tolke folk i beste og ikke alltid i verste mening når man gjør endringer som skal stå seg i et generasjonsperspektiv.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:58:56]: Først vil jeg ta opp Senterpartiets forslag i innstillinga samt løst forslag nr. 32, om at regjeringa kommer tilbake til Stortinget med drøfting av ulike tiltak innenfor Nav og spesialisthelsetjenesten for samhandling for å redusere økningen i antallet unge uføre. Spesielt må den unike samhandlingsmodellen for unge i utenforskap, den såkalte Saltdalsmodellen, gjennomgås. Senterpartiet vil også støtte forslagene nr. 25 og 26, fra Arbeiderpartiet og SV, i innstillinga.

Senterpartiets statsbudsjettforslag for 2021 er et motkonjunkturbudsjett. Det er nødvendig og riktig i dagens situasjon. Senterpartiet står for full sysselsetting og kamp mot arbeidsledigheten. Full sysselsetting, økte minstepensjoner og mer verdige ytelser til dem som har minst, er grunnpilaren i Senterpartiets alternative budsjett i arbeids- og sosialkomiteen – et budsjett som er om lag en tredjedel av hele statsbudsjettet og har utgifter på over 500 mrd. kr.

Trygghet for arbeidsinntekt er Senterpartiets viktigste satsing. Vi forlenger derfor tiltakene mot pandemien, for arbeidstakere, bedrifter og sjølstendig næringsdrivende fram til 1. juli 2021. Vi stiller opp for å utvide maks periode for mottak av dagpenger utover 52 uker og prioriterer 10 000 nye arbeidsplasser med lønnstilskudd til arbeidsgiver for folk som har svak tilknytning til arbeidslivet.

For Senterpartiet er et velorganisert arbeidsliv en forutsetning for et trygt familieliv. Det er en setning jeg aldri kan få understreket sterkt nok.

Full sysselsetting, kontrollert arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden, små lønnsforskjeller og et helhetlig velferdssystem er Senterpartiets overordnede mål i arbeidslivspolitikken.

Det er nå om lag 300 000 arbeidsføre mennesker med hel eller delvis arbeidsevne som er utenfor registrert inntektsbringende arbeid og derfor lever av ulike ytelser fra det offentlige gjennom Nav. Dette utgjør om lag 10 pst. av den arbeidsføre befolkningen mellom 18 og 67 år. Senterpartiet arbeider for å skape større trygghet og framtidshåp for disse menneskene. Derfor sa Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum i finansdebatten 3. desember i år at det tas for lett på denne rekordhøye ledigheten.

Dette budsjettforslaget er ett – og jeg understreker ett – av Senterpartiets mottiltak mot utryggheten og ledigheten. Mens regjeringa ved finansminister Sanner sa i finansdebatten at regjeringa ville hindre at ledigheten beit seg fast «på et for høyt nivå», er Senterpartiets linje full sysselsetting. De partier som ikke har høyere mål enn en viss arbeidsledighet, ender opp med høy ledighet i norsk tradisjon, hvor de menneskene med svakest tilknytning til arbeidslivet vil havne i ledighet og økonomisk usikkerhet.

Det må utvikles en kriseplan. På kort sikt må det til en kraftfull satsing for å sikre både kjøpekraft til de mange som nå er utenfor inntektsbringende arbeidsliv, samt kompensasjon for en del av inntektsbortfallet i de bedrifter og næringer som rammes av etterspørselssvikt i sin virksomhet eller av myndighetenes covid-19-tiltak. Senterpartiet foreslår at 10 000 flere personer kommer inn under ordningen med lønnstilskudd til bedrifter som ansetter folk med bare delvis arbeidsevne. Dette vil i praksis forbedre arbeidsavklaringspengeordningen kraftig for folk som er ferdig arbeidsavklart. Det blir økt etterspørsel i arbeidsmarkedet etter disse folka, og det er en nøkkel i taklingen av situasjonen for disse menneskene.

På lengre sikt må det legges til rette for ny næringsvirksomhet gjennom produktive foranstaltninger, som en ville sagt i 1930-åra, slik at bedrifter ser muligheter i nye markedsområder for framtida. Et typisk eksempel kan være papirfabrikken Norske Skog Saugbrugs AS i Halden, hvor de nå har stengt ned en av tre papirmaskiner. Det er planer om å bruke en del av tremassen som dermed blir ledig, til å produsere komposittmateriale fra tremasse i stedet for dagens produksjon, som i hovedsak skjer med basis i fossilt oljeråstoff. Slike private prosjekter må det offentlige støtte opp om, og Senterpartiet har i sine budsjetter lenge agitert for et statlig grønt investeringsselskap med 10 mrd. kr i forvaltningskapital.

For å realisere dette må stortingsflertallet bryte med prinsippet om næringsnøytralitet og satse på framtidig miljøvennlige bedrifter hvor produksjon og foredling av fornybare naturressurser må være blant de viktigste. Norge har enestående gode muligheter for industriforedling med basis i fisk, skog, vannkraft og jordbruksmat, og det må gjøres lønnsomt. En slik omlegging av produksjonen krever ny kunnskap og annerledes fagutdanning av ansatte i dagens bedrifter.

Bedriftsintern opplæring, med såkalte BIO-penger, som fra 1. januar 2020 er flyttet fra Nav til fylkeskommunene, må styrkes kraftig. Senterpartiet foreslo å øke bevilgningen med 250 mill. kr over Kommunaldepartementets budsjett for 2021. Begrensningen på 2 mill. kr per bedrift i en periode på to år, såkalt bagatellmessig støtte bestemt gjennom EØS-avtalen, må fjernes, etter Senterpartiets mening.

For Senterpartiet er det grunnleggende viktig å erstatte dagens ukontrollerte arbeidsinnvandring fra EØS-området utenfor Norden med kontrollert arbeidsinnvandring, hvor krav til ansettelse i bedrift og bolig på stedet blir viktig. Dermed vil vi kunne gjeninnføre folkevalgt ansvar for arbeidsmarkedet og sikre full sysselsetting i beste norske tradisjon. Spesielt er dette avgjørende viktig for vår ungdom og våre medmennesker med delvis arbeidsevne som nå stiller stadig svakere i kampen om arbeidsplassene.

EU etablerer nå det som på regjeringas språk kalles arbeidsmarkedsbyrå, mens EUs engelske navn på det er European Labour Authority, ELA – arbeidsmarkedsmyndighet. Formålet er gradvis å lage et felles regelverk for arbeidsmarkedet i alle EU-/EØS-land. Dette vil innebære en svekkelse av lønns- og arbeidsvilkår i Norge. Dette vil spesielt ramme flyktninger fra tredjeland, ufaglærte og lavtlønte. Forskere ved Frischsenteret fant at arbeidsinnvandring fra lavinntektsland har hatt negativ effekt på såkalt relative arbeidsmarkedsutfall for personer vokst opp i lavere sosiale lag i Norge og positiv effekt for folk fra høyere sosiale lag. For Senterpartiet er dette helt logiske forskningsresultater, som betyr å forsterke de økonomiske forskjellene mellom folk.

I Norge har vi fortsatt sterk fagorganisering, et mer forpliktende trepartssamarbeid, et mye høyere reallønnsnivå og en relativt sterkere arbeidsmiljølovgivning enn i EU-land. Derfor er Senterpartiet imot medlemskap i EUs European Labour Authority.

Arbeidslivskriminalitet hindrer rettferdig konkurranse og skaper sosial dumping. Mange av dagens regler for hva som er rett og galt i arbeidslivet, er for uklare. Dette skaper gråsoner som utnyttes. Bekjempelse av det som folk ser på som arbeidskriminalitet, krever derfor klarere og mer entydige lovregler samt strengere reaksjoner.

Senterpartiet styrker Arbeidstilsynet med 50 mill. kr og flere personer i aktivt målrettet tilsyn i bedriftene. Senterpartiet er ikke enig i omorganiseringen av Arbeidstilsynet i funksjonsområder i stedet for geografiske områder. Senterpartiet står for stedlig ledelse og mener Arbeidstilsynet må prioritere kontroll av allmenngjorte lønns- og arbeidsvilkår og bruk av bemanningsbyråer. Senterpartiet styrker Petroleumstilsynet.

Senterpartiet vil endre gjennomføringen av trygdeoppgjøret ved at den årlige pensjonsreguleringen gjøres ved et gjennomsnitt av lønns- og prisveksten. Dagens underregulering på minus 0,75 fjernes. Senterpartiet vil gi organisasjonene tilbake forhandlingsretten med staten, og Stortinget må fastsette en pott til særlige tiltak, eksempelvis økte minstepensjoner, som det forhandles om.

Trygdeoppgjøret behandles i vårsesjonen ut fra en proposisjon fra regjeringa og finansieres over Ymse-posten i statsbudsjettet. Pensjonistforbundet gis adgang til det tekniske beregningsutvalget og regjeringens kontaktutvalg. Pensjonistforbundets lokallag vil bli enda viktigere i frivillig sektors arbeid i et samspill med kommunenes velferdstilbud. Det er meget viktig å få det samspillet mellom det offentlige og det ideelle for de eldres situasjon. Med Senterpartiets opplegg gis Pensjonistforbundet økt ansvar og innflytelse i samfunnet.

Forhandlingene om et bredt forlik om pensjonistenes inntektsutvikling, forslaget fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, er langt fra avsluttet, og arbeids- og sosialkomiteen skal ha høring 6. januar neste år. Derfor har ikke Senterpartiet lagt inn noen endret pensjonsregulering i vårt alternative budsjett. Etter vår vurdering må dette komme som en egen sak eller i revidert nasjonalbudsjett som en konsekvens av forhandlingene om pensjonsforliket. I Senterpartiets budsjett øker vi minstepensjonen med 10 000 kr per år fra 1. oktober 2020, og det er et tiltak som til de grader prioriterer de svakeste blant pensjonistene.

Senterpartiet arbeider målbevisst for sømløs overgang fra videregående skole til varig tilrettelagt arbeid, VTA-plass, for ungdom som har behov for det. Vi øker derfor med 500 plasser. Senterpartiet går inn for å gjeninnføre Ung ufør-tillegget, heve minsteytelsen i AAP for mottakere under 25 år. Vi går inn for å utvide maksimal periode for mottak av AAP i lys av den ekstraordinære situasjonen, og vi er mot at en får en karensperiode på et år under dagens forhold.

Solfrid Lerbrekk (SV) [14:17:38]: Det har vore eit spesielt år i år, med krisetilstander i dei aller fleste bransjar og delar av samfunnet. Dette viser seg igjen i budsjettet, òg i SV sitt alternative budsjett, bl.a. med at me vil vidareføra dei økonomiske krisetiltaka for folk med lite frå før, mykje lenger enn kva regjeringa vil.

Dette er òg det siste budsjettet komiteen skal vedta i denne perioden, og tradisjonen tro er det ikkje mykje her som gagnar vanlege arbeidsfolk – heller motsett, vil eg seia. Og det passar seg vel kanskje å summera opp dette budsjettet etter åtte år med det same fleirtalet ved roret.

Regjeringa har gjennomført mykje høgrepolitikk i denne tida. Dei vil nok òg i denne debatten skryta uhemma av a-krimsentra sine, som vart oppretta i førre periode, som vanleg. Ja, det er bra, men for oss er det ikkje nok. Desse a-krimsentra tek nokre store skurkar, som er kjempebra. Det er godt jobba, det meiner eg heilt oppriktig, men me tek ikkje alle småskurkane i arbeidslivet, og dei er det mange av. Dei er stort sett overlatne til Arbeidstilsynet aleine, som no går på sitt åttande budsjett med ABE-kutt, i tillegg til at dei har fått tilført fleire oppgåver. Dette har i sum kanskje ikkje gjort arbeidslivet meir kriminelt, men eg tør påstå at det å vera småkriminell i arbeidslivet utanfor eit stort mafianettverk, har vorte langt enklare i dag enn kva det var før. Dette er svært bekymringsverdig, og eg kan lova at med ei ny raud-grøn regjering til hausten vil det verta andre bollar.

Vanlege arbeidsfolk har fått fleire skattar og avgifter, mens dei samtidig har opplevd at fagforeiningskontingenten vert dyrare, med at regjeringa ikkje har heva frådraget, slik som dei har gjort for arbeidsgjevarane sin medlemskontingent.

Høgre gjer ofte ei poeng av å omtala AAP-ordninga slik ho var tidlegare, som eit «rulleband ut av arbeidslivet». Det kan godt vera at den ordninga som var, kunne hatt godt av nokre justeringar, men det er eit langt stykke frå det regjeringa har gjort med ordninga i sin periode ved roret, til ei velfungerande ordning. Regjeringa har i si tid ved rattet gjort om AAP-ordninga til eit rulleband mot alvorlege, auka forskjellar og ekstrem fattigdom for ein heil del personar. Dette er alvorleg. Samtidig som Nav har vorte utsett for omtrent 500 mill. kr i ABE-kutt, har regjeringa brukt AAP-ordninga til å senda folk rett ut av folketrygda, som skal vera ei felles forsikring for oss alle. Resultatet er utruleg mange fleire i fattigdom, på sosialstønad og dårlegare velferd, og at mange av desse folka som har vorte utsette for dette, har vorte endå sjukare og kanskje heilt har mista moglegheita til å bruka ei eventuell restarbeidsevne i arbeidslivet.

SV gjer mange grep med sitt alternative budsjett. Me legg mykje pengar inn i AAP-ordninga for å starta på ei opprydding der. Eg understrekar at det vil krevja langt meir å retta opp alt her og få ei velfungerande ordning, men me har ein god start i vårt alternative budsjett.

Me fører inn igjen ferietillegget på dagpengar. Me har lagt inn pengar til å auka minstepensjonen, og me kuttar 35 mill. kr i avdeling for rådgjevande overlegar i Nav, då me har registrert at mykje av arbeidet som dei utfører i det daglege, er sløsing av tid og unødvendig overprøving av andre legar sitt arbeid.

Samla sett vil ein familie på to vaksne og to barn årleg koma 11 000 kr ut i pluss i SV sitt alternative budsjett, sett opp mot regjeringa sitt opplegg.

Med dette fremjar eg alle SV sine forslag, i tillegg til eit laust forslag om dagpengar til fagarbeidarar som kjem frå tredjeland.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [14:31:03]: Arbeidslinja er grunnplanken i norsk arbeidspolitikk. Ho er tufta på at alle som evnar det, skal ha ein jobb å gå til. Det gjeld alle, men også personar med særlege behov.

Regjeringa Solberg har sørgt for at det er over 11 000 varig tilrettelagde arbeidsplassar. Det er historisk høgt, og med Kristeleg Folkeparti i regjering har vi pressa på for å få stadig fleire inn i denne ordninga. Regjeringa har i budsjettet for 2021 lagt inn 300 nye plassar, og brukar 39 mill. kr på det.

Kristeleg Folkeparti kjempar for at fleire skal få høve til ein meiningsfull kvardag. Vi veit at tilbod om arbeid – uansett føresetnad – er svært viktig for meistring, sjølvkjensle og gode verdiar som sosialt arbeidsfellesskap gjev. Kristeleg Folkeparti vil difor trappa opp tilbodet og tilpassa personlege opplæringsplanar. Mange verksemder er dyktige på dette, men det er enno litt igjen på mange arbeidsplassar.

Styrking av tilbodet vil gje fleire i heile landet høve til å bidra i samfunnet. Vi veit kor viktig eit slikt tilbod er for dei som treng det, og for arbeidsfellesskapet. Tiltaka skjer både i skjerma og i vanlege verksemder og er eit tilbod som kjem i tillegg til dei kommunale plassane.

Det er eit viktig gjennomslag for Kristeleg Folkeparti å styrkja dette feltet. Kristeleg Folkeparti har kjempa for at alle skal få høve til å ta del i arbeidslivet, uavhengig av kva bakgrunn ein har, kor funksjonsfrisk ein er, eller om ein har andre vanskar i livet som gjer at det kan vera krevjande å få, eller stå i, arbeid. Kristeleg Folkeparti har i Granavolden-plattforma fått gjennomslag for å auka talet på varig tilrettelagde arbeidsplassar. Dette har Kristeleg Folkeparti følgt opp i budsjettet for neste år.

Kristeleg Folkeparti har kjempa for gjennomslag for ei likeverdsreform som vil verta lagd fram for Stortinget våren 2021. Ho handlar om å skapa eit samfunn som har plass til alle, og der alle vert behandla likeverdig. Difor er det avgjerande at vi har gode samfunnsmekanismar som legg til rette for alle.

Kristeleg Folkeparti vil også framover arbeida for å auka deltakinga av personar med utviklingshemmingar i arbeid, slik at kvar einskild får utvikla sine ressursar etter evne, og får ein meiningsfylt kvardag.

Så over til noko anna: Norsk familiepolitikk skal leggja til rette for at både menn og kvinner skal kunna kombinera yrkeskarriere og familieliv. Dette er ein føresetnad for eit likestilt og godt arbeidsliv. Kristeleg Folkeparti bidreg til å nå målet, m.a. med gode velferdsordningar til barnefamiliar. Det er med på å sikra høg yrkesdeltaking for kvinner.

Talet på kvinner som arbeider deltid, er i dag 35 pst., og det er på veg ned. I samband med dette talet må vi hugsa at ein del kvinner ynskjer å arbeida redusert. Det skal vera rom for å velja det som passar for den enkelte familien. Utfordringa med ufrivillig deltid er størst i helse- og omsorgsyrka. Det kan til ein viss grad ha samanheng med organiseringa av turnusordninga, men også med at det er flest kvinner i desse yrka. Regjeringa fokuserer på deltidsarbeid som er ufrivillig, og har m.a. styrkt reglane som gjeld fortrinnsrett for deltidstilsette.

Kvinner står for 63 pst. av bachelorgradane og 58 pst. av mastergradane i Noreg. Det er difor viktig at all denne kompetansen kjem samfunnet til nytte. Det er faktisk slik at av 70 toppleiarar som vart tilsette dei to siste åra, var 18 kvinner – dette sjølv om kvinner har høgare utdanningsnivå. Når det gjeld administrerande direktørar, var det berre 14 pst. kvinner mot 86 pst. menn. Alt dette bidreg til at menn får 28 pst. meir i folketrygd enn kvinner. Vi veit òg at 86 pst. av minstepensjonistane er kvinner. Denne ubalansen må gripast tak i og gjerast noko med. Likestillingskampen må i endå sterkare grad rettast inn mot arbeidslivet.

To aspekt til slutt: Framtida til velferdsordningane våre er avhengig av at både kvinner og menn arbeider. For å få dette til må vi ha ein generøs familiepolitikk som har fleire omsyn å ta:

• behalda høg yrkesaktivitet

• fremja likestilling

• kjempa mot barnefattigdom

• gje familiar valfridom

Dette er politikk som Kristeleg Folkeparti vil gå i bresjen for framover.

Bjørnar Moxnes (R) [14:45:32]: 2020 går mot slutten med nesten 200 000 arbeidsløse. Det har vært et tungt år for alle og for mange arbeidsfolk spesielt, de som har mistet jobben, blitt permittert, de som har jobbet mer enn noen gang, i førstelinjen i velferden og i butikker landet rundt.

Kampen mot Forskjells-Norge er Rødts viktigste sak. Det Stortinget behandler i dag, og det som løftes fra fagbevegelsen og andre som engasjerer seg i dette feltet, er helt avgjørende for oss, for det er avgjørende for arbeidstakerne og for hele det norske samfunnet, ikke minst i et år som dette.

Det er også den delen av budsjettet der Rødt gjør de desidert største påplussingene, med kraftfulle grep for inntektssikring for arbeidsløse, for pensjonister, for fagorganiserte, for de som er på arbeidsavklaringspenger, og for å gi Nav tilskudd og forutsigbarhet, både til å kunne håndtere den akutte krisen og til å følge opp de som var ledige før pandemien traff, og ikke minst også for å styrke kampen mot sosial dumping i arbeidslivet.

Vi er også villig til å gjøre mer for å komme gjennom krisen, men da uten å sende regningen til arbeidstakerne. Men det er det som er konsekvensen av regjeringens politikk. Nå har statsråd Asheim blitt sammenlignet med Grinchen, som ville stjele julen, fordi han som statsråd for utdanning tok tilbake penger som opprinnelig ble gitt til studentene. Men som vikarierende arbeids- og sosialminister har han virkelig fått jobben som regjeringens Grinchen, siden han fratar de arbeidsløse ordninger for inntektssikring – én etter én etter én.

For det første: Fra september har de som permitteres, fått halvert antallet dager de får full lønn. Den 1. november ble tiltak som har sikret trygghet for tusenvis, avviklet. Minsteinntekten for dagpenger ble doblet. Hver måned nå når tusener av mennesker makstiden for dagpenger og arbeidsavklaringspenger. De faller ut av ordningene, og mange havner på bar bakke. I tillegg har ordningene for dem som ikke har fast jobb, inkludert både frilansere og kulturarbeidere, også blitt svekket av statsråd Asheim og regjeringen.

Fra nyttår skjer det samme med enda flere ordninger. Nå mister man dagpengene sine hvis man jobber mer enn 50 pst. For ikke å passere den grensen og tape masse penger må folk takke nei til vakter. Da grensen var 60 pst., fortalte Magne Melsæter, som er klubbleder på Scandic i Ålesund, om denne effekten. Han fikk støtte fra tillitsvalgte i hotell- og restaurantbransjen landet rundt til kravet de stilte om at de permitterte må kunne jobbe mer i perioder, uten å miste alle dagpengene. Det stiller Rødt forslag om til budsjettet.

Et lite lyspunkt er at ordningen som sikrer lærlinger, som vi fikk gjennomslag for i mars, har blitt videreført inntil videre, men det er altså ikke takket være regjeringen.

Det er også blitt framstilt som en stor nyhet at man kan kombinere utdanning og dagpenger. Det skulle bare mangle, selvsagt, og det hjelper ikke dem som blir kastet ut av hele ordningen, som er de langtidsledige. Rødt foreslår derfor i dag en tiltakspakke for inntektssikring, kompetanseutvikling og sysselsetting også for de langtidsledige.

Vi vet at en vaksine ikke vil løse problemene som følger av arbeidsledighetskrisen. De som har vært på dagpenger i år, hundretusener av arbeidstakere, får null i feriepenger for den perioden de har vært på dagpenger. De må møte strømregninger, husleier, boliglån og matinnkjøp neste sommer med tidenes feriepengebaksmell, men regjeringen ser ikke ut til å skjønne problemet. De tror – virker det som – at feriepenger er en bonus, noe for moro skyld, til sydentur neste sommer. Sånn er det ikke. Politikere får godtgjørelse tolv måneder i året. Det gjør ikke de fleste lønnsmottakere. Feriepengene er lønnen man får når juni kommer. Rødt foreslo allerede før sommeren å få ryddet opp i dette. Nå begynner det å haste, vi begynner å få dårlig tid.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag til budsjettet.

Statsråd Henrik Asheim [14:55:12]: Koronapandemien har preget norsk økonomi sterkt i året som er gått. Ledigheten vi opplevde i mars, var historisk høy. Regjeringen og ikke minst Stortinget iverksatte omfattende tiltak for å holde hjulene i gang.

Aktiviteten har tatt seg gradvis opp, og mange permitterte er tilbake i jobb. Likevel er ledigheten klart høyere enn før koronakrisen, og usikkerheten om den videre utviklingen er betydelig. Det har vi ikke minst erfart de siste ukene, hvor antallet permitteringer igjen har økt.

Ledighetsoppgangen i november er imidlertid beskjeden sammenliknet med i mars. Men selv om det fortsatt er få ledige jobber, er det mangel på arbeidskraft i noen yrker og næringer. Tiltak vurderes og tilpasses den aktuelle situasjonen. Det bidrar til å holde aktiviteten i arbeidsmarkedet oppe, samtidig som smitten begrenses.

Vi er bekymret for tendensen til økt langtidsledighet. Da øker faren for varig utenforskap. Som vi tidligere har erfart, rammer også denne krisen unge, de med lav utdanning og lav inntekt og utenlandskfødte ekstra sterkt. De som allerede sto utenfor da koronakrisen inntraff, har fått det enda tøffere.

For at ledige og permitterte kan heve sin kompetanse i perioder de ikke er i jobb, har vi innført en ordning som gjør det lettere å delta i opplæring samtidig som man mottar dagpenger. Ordningen videreføres i første halvår 2021.

Vi vil legge til rette for å skape mer og inkludere flere. Studier og erfaring viser at godt tilpassede tiltak har en positiv effekt på overgangen til arbeid. Vi foreslår derfor å øke bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak med 825 mill. kr. Innsatsen skal bidra til at ledige kommer raskere i jobb, og vil styrke inkluderingsdugnaden, ungdomsinnsatsen og oppfølgingen av unge mottakere av arbeidsavklaringspenger. I tillegg foreslår regjeringen om lag 300 nye VTA-plasser i 2021.

En viktig brikke i kampen mot ledighet og utenforskap er et styrket og effektivt Nav. Nav opplevde et enormt press, med mange dagpengesøknader og økt behov for oppfølging og veiledning. I tillegg har Nav jobbet intenst for å få på plass nye eller endrede ordninger besluttet i Stortinget.

Saksbehandlingstiden i dagpengesaker er nå tilbake til normalen, men nødvendige omprioriteringer har ført til lengre saksbehandlingstid innenfor bl.a. klagesaker. Dette er oppgaver det nå må tas tak i.

Den ekstraordinære situasjonen kommer til å følge Nav inn i 2021. Med en midlertidig styrking av budsjettet med 500 mill. kr er Nav bedre rustet og kan fortsette å gi brukerne gode tjenester i en krevende tid.

Det ble også innført flere midlertidige endringer i regelverket for sykepenger og omsorgspenger. Tiltakene for sykepenger videreføres til 31. mars neste år. Tiltakene for omsorgspenger foreslås videreført frem til 30. juni. I tillegg får foreldre doble kvoter med omsorgspenger i 2021.

Regjeringen ønsker å styrke bekjempelsen av useriøse aktører og legge til rette for et seriøst og sikkert arbeidsliv. For å møte utfordringene i utsatte næringer er det viktig at Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet er synlige aktører som oppdager og forebygger lovbrudd. Vi foreslår derfor å styrke tilsynenes kontroll og håndheving av regelverket. Regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet følges opp, og ny revidert strategi legges frem i 2021. Den omfattende innsatsen mot arbeidslivskriminalitet gir resultater. Virksomheter opplever nå at den som ikke følger lover og regler, løper en større risiko for å bli oppdaget.

Regjeringen og Fremskrittspartiet er enige om at alderspensjonistene i 2021 får en vekst tilsvarende gjennomsnittet av lønns- og prisvekst dersom lønnstakerne anslås å få positiv realvekst. Pensjonistene skal ikke tape mer enn lønnstakerne dersom realveksten for lønnstakerne anslås å bli negativ. Regjeringen og Fremskrittspartiet er også enige om en ytterligere økning i minste pensjonsnivå for enslige med 5 000 kr, med virkning fra 1. juli 2021. Dette er fjerde gang siden 2013 at minste pensjonsnivå for enslige øker utover normal regulering.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [15:10:08]: Vi begynner å se mot et år med unntakstilstand, måned etter måned med uvisshet. Det har satt store spor i arbeidsmarkedet, men også i folk. Da krisen rammet oss, samlet Stortinget seg for å hindre at folk ble stående uten trygghet og inntekt. Vi sto sammen om at selvstendig næringsdrivende som i praksis fikk yrkesforbud, skulle få en kompensasjonsordning. Vi sto sammen om å øke satsene på dagpenger og sørge for at flere kom inn i ordningen. Men ettersom månedene har gått, er det ikke mye igjen av den enigheten som var der i mars.

Regjeringen har ved flere korsveier foreslått å avvikle kompensasjonsordningen for selvstendig næringsdrivende, men på tampen videreføres de forhøyede dagpengesatsene. Fra 1. november økte imidlertid regjeringen kravet til minsteinntekt, og med det er det færre som blir fanget opp av dagpengeordningen. Regjeringen har heller ikke forlenget den maksimale stønadsperioden for dagpenger. Måned etter måned ramler folk ut av dagpengeordningen, i en tid da arbeidsmarkedet er preget av rekordhøy ledighet. For mange betyr det ingen trygghet, ingen inntekt, med sosialhjelp som eneste mulighet. Regjeringen oppgir selv at det er anslagsvis 1 500 personer som faller ut av ordningen i desember. Det er litt av en julegave fra regjeringen.

Da partene i arbeidslivet i sommer var krystallklare på at permitteringsperioden måtte forlenges for at ikke arbeidsplasser skulle gå tapt, varte og rakk det. Omsider kom regjeringen på banen. Det begynner å tegne seg et bilde av en regjering som har en altfor lang responstid, en regjering som har gjort det til en vane å lansere at ordninger skal utgå, for så å ombestemme seg og lansere noe nytt igjen. Ja, smittetrykket har variert, men krisen har hengt over oss hele tiden. Og så lenge det er krise, må folk, bedrifter og næringsliv ha tryggheten for at vi stiller opp. Forslag om å fjerne tiltak, for så å forlenge det og kanskje omforhandle det til noen annet, gir ikke et bilde av styring med stødig hånd.

Vi i Arbeiderpartiet ønsker noe helt annet. I dag fremmer Arbeiderpartiet forslag om at de midlertidige forbedringene i dagpengeregelverket skal videreføres til 1. juli neste år. Og de som har gått ut maksimal dagpengeperiode, skal ikke skyves ut med Arbeiderpartiets politikk. Ordningen som regjeringen fjernet med et pennestrøk i 2015, feriepengetillegg på dagpenger, vil vi ha tilbake. Med vår politikk hadde 266 000 nordmenn fått feriepenger på dagpenger neste år.

Jeg mener det er helt feil å drive kriseledelse etter jojo-metoden. Tiltak opp og ned, kanskje i dag, men ikke i morgen – sånn kan vi ikke ha det. Derfor setter Arbeiderpartiet av penger nå til å forlenge permitteringsperioden. Det er et tydelig signal til partene i arbeidslivet.

Vi prioriterer trygghet for vanlige folk. For det er i utrygge tider vi trenger fellesskapet aller, aller mest. Så lenge det er krise, må tiltakene vare. Mange går julen i møte med en usikker framtid, enten arbeidsløs eller permittert. Vil jobben være der på nyåret? Og hvordan skal familieøkonomien gå rundt de neste månedene? Det er jo for dem vi er her. Det er de oppgavene vi skal løse. Vi er ikke her for å administrere skattelettelser, men vi er her for dem som legger seg i kveld, og som er oppriktig bekymret. Vi er her for dem som for første gang på fredag skal gå på matutdelingen hos Frelsesarmeen i Sarpsborg, i byen min, fordi de ikke fikk endene til å møtes denne måneden.

Regjeringen har ikke gjort nok. Regjeringen prioriterer ikke vanlige folk, og regjeringen prioriterer feil. Arbeiderpartiet vil noe helt annet. Arbeiderpartiet vil ha et budsjett og tiltak for vanlige arbeidsfolk.

Kristian Tonning Riise (H) [15:15:13]: Det siste året har vi blitt minnet på viktigheten av et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting. Vi har blitt minnet på viktigheten av gode velferdsordninger som treffer riktig når uforutsette ting skjer. Vi har blitt minnet om at bedriftene er ryggraden i den norske økonomien, og dermed også ryggraden i det norske velferdssystemet. Når vi går inn i 2021, og forhåpentligvis etter hvert tiden etter koronapandemien, så bør det være med en sterkere bevissthet om hvor viktig lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor er for verdiskapingen, for vår felles velferd og for vår evne til å kunne håndtere nye, uforutsette situasjoner som utfordrer styrken i norsk økonomi – en gang i framtiden.

Statsråd Asheim og representanten Nordby Lunde redegjorde godt for hovedtrekkene i vårt budsjett. Representanten Nordby Lunde brukte også mye tid på det ideologiske grunnlaget for hvordan vi tenker i arbeids- og sosialpolitikken, som jeg slutter meg helt til. Og siden dette er siste budsjettdebatt med denne komiteen i denne stortingsperioden, tenkte jeg å benytte anledningen til å reflektere litt over den debatten som etter hvert har utviklet seg på vårt felt over flere år.

I motsetning til det skremmebildet som vi ofte får høre fra venstresiden her i salen, er heltidskulturen faktisk styrket med denne regjeringen. Kampen mot arbeidslivskriminalitet er trappet opp. Samarbeidet med partene i arbeidslivet om trygge arbeidsforhold er styrket. Bruken av innleie har ikke økt vesentlig, men ligger på mellom 1,5–2 pst. av sysselsatte, og andelen midlertidig ansatte har ligget stabilt. Den har faktisk sunket noe i løpet av disse årene med borgerlig regjering.

Denne regjeringen fører en forutsigbar politikk for å skape mer og inkludere flere. Det som imidlertid blir stadig tydeligere, er at venstresiden i sin interne kamp om å være det klareste alternativet til dagens regjering langt på vei har overlatt stafettpinnen som opposisjonsleder til representanten Moxnes og partiet Rødt. Vi så det f.eks. i debatten om franchisemodellen, der Arbeiderpartiet og Senterpartiet entusiastisk kastet seg på et representantforslag fra Rødt, som både ville gjort det mye vanskeligere å være selvstendig næringsdrivende i Norge og skapt usikkerhet for mer enn 120 000 arbeidsplasser i bl.a. dagligvarebransjen og servicenæringen, som er omfattet av denne organisasjonsformen. Vi har sett det i debatten om private velferdsaktører, der en samlet venstreside stadig oftere bruker den nedsettende betegnelsen «velferdsprofitører» for å beskrive lovlige og seriøse omsorgsbedrifter som leverer kvalitetstjenester som folk er fornøyd med. Og vi ser det i de stadige angrepene på seriøse vikarbyråer, eller bemanningsbyråer, som brenner for å gi folk en fot innenfor arbeidslivet, og som ofte kan vise til svært gode resultater, men som blir erklært uønsket fra talerstolen i Stortinget.

Det har vært interessant å merke seg at partiet for selveiende bønder stadig oftere går i kompaniskap med partiet som vil avvikle den private eiendomsretten, og at Arbeiderpartiet i kampen mot privat arbeidsformidling nå åpent lefler med tanken på å forby hele bransjer. Så det tegner seg et bilde der den interne kappestriden på venstresiden fører til stadig hardere utfall mot seriøse, lovlige bedrifter i privat sektor. Venstresiden liker å tegne et skremmebilde av høyresiden, men realiteten er nok snarere den at venstresiden har radikalisert seg selv i møte med en irriterende moderat høyreside.

Silje Hjemdal (FrP) [15:19:45]: For en tid tilbake, da regjeringen la fram sitt budsjett, var det noen mennesker som ble fryktelig, fryktelig skuffet. Det gjaldt bl.a. den flotte gjengen i TV BRA, og ikke minst gjaldt det alle de utviklingshemmede som har fått muligheten til arbeid gjennom programmet HELT MED. Heldigvis viste det seg at dette var en feil fra regjeringen, som de rettet opp i tilleggsproposisjonen, og glad er vi for det.

Med budsjettforliket med Fremskrittspartiet ble disse to viktige arbeidsplassene vesentlig styrket, ja, faktisk vil enda flere mennesker med utviklingshemning nå få mulighet til å bli inkludert i ordinært arbeidsliv. Det vet jeg betyr utrolig mye for dem det gjelder, og også for de rundt dem. I den sammenheng ønsker jeg også å gratulere organisasjonen HELT MED med Helseprisen 2020. Den fine gjengen i TV BRA har vært flere ganger her på Stortinget og løftet veldig viktige saker for dem selv, men også andre saker som er viktige ute i samfunnet. Nettopp deres visjon om å bli en nasjonal tv-kanal er noe Fremskrittspartiet, med støtte fra regjeringspartiene, har sagt at vi vil satse på. I den forbindelse er det mange politikere som har engasjert seg. Flere av dem sitter her i salen nå, og mange av dem er også i familie- og kulturkomiteen.

Jeg synes derfor det er riktig å påpeke at to merknader som skulle vært med i budsjettet her, ved en inkurie har falt vekk, på grunn av at teknologien under koronatiden har gjort det litt krevende noen ganger å dobbeltsjekke at ting faktisk er kommet inn på riktig sted. Derfor ønsker jeg å lese to merknader som Fremskrittspartiet skrev, men som det er en klar oppfatning om at regjeringspartiene også støttet. Jeg vil i hvert fall ha lest dem fra denne talerstolen, siden jeg ikke helt vet hvordan det er med løsninger ellers, om det er noe som kan protokollføres eller fremmes som et forslag.

Den første merknaden gjelder i hvert fall kapittel 352 post 70:

Fremskrittspartiet viser til at det blir foreslått å øke bevilgningene til TV BRA med 1 mill. kr. Flertallet påpeker den demokratiske viktigheten av at de utviklingshemmede selv kan formidle nyheter med sin egen stemme. TV BRA har et mål om å bli en nasjonal tv-kanal og er godt i gang med denne jobben. Flertallet understreker at dette ikke er tenkt som en engangsbevilgning, men en opptrapping mot dette målet, og gjør departementet særskilt oppmerksom på dette.

Merknad nummer to, kapittel 352 post 72:

Fremskrittspartiet viser til at det blir foreslått å øke bevilgningene til HELT MED ytterligere, med 5,4 mill. kr, totalt 10 mill. kr. Flertallet merker seg at for mange personer med utviklingshemning ufrivillig står utenfor arbeidslivet. Flertallet viser til stiftelsen SORs prosjekt HELT MED for å inkludere flere i arbeidslivet. I tilleggsinnstillingen ble det påpekt at i budsjettomtalen under posten skulle det framgått at tilskuddet til stiftelsen SOR for prosjektet HELT MED – Arbeid for utviklingshemmede foreslås videreført. Flertallet er glad for at feilen ble rettet, og er glad for enigheten om nå å øke tilskuddet ytterligere. Dette betyr en vesentlig styrking av satsingen for å få mennesker med utviklingshemning inn i arbeid.

Det er etter dialog med regjeringspartiene grunn til å tro at dette er noe man kan støtte. I hvert fall vil jeg understreke dette fra Fremskrittspartiets side, og så får man heller ta stilling til hvordan dette skal løses. Det er veldig dumt at sånne inkurier kan oppstå, men jeg må bare beklage at grunnet koronasituasjonen og veldig mye digital gjennomføring ble jeg ikke oppmerksom på dette før nå. Så jeg håper man kan tilgi oss for det.

Lise Christoffersen (A) [15:25:00]: Det er når pengene skal bevilges at forskjellen mellom sosialdemokratisk politikk og høyrepolitikk blir aller tydeligst. Arbeiderpartiet vil at de store pengene skal gå til de viktigste oppgavene i samfunnet, det som betyr mest i vanlige folks liv. For Arbeiderpartiet er arbeid, velferd og sosial rettferdighet aller viktigst. På høyresida fortsetter skattefesten for de rikeste. Det er ikke til å begripe, særlig ikke nå når land og folk står midt oppe i en alvorlig pandemi der både arbeidsplasser og velferd står i fare.

Når nærmere 200 000 er arbeidsledige og forskjellene mellom dem som har, og dem som ikke har, bare øker, påvirker det tilliten i samfunnet i feil retning. Felleskassa vår må brukes til å få permitterte folk tilbake i jobb og berge arbeidsplasser i by og bygd i hele landet, samtidig som vi må styrke velferdsordningene for dem som ikke har en jobb å gå til, eller som av helsemessige årsaker ikke har muligheten til å stå i jobb. Solidaritet skaper tillit i et samfunn. Økte forskjeller gjør det motsatte.

Samtidig er det helt nødvendig at velferdsetatene våre har nok ressurser og velfungerende systemer og rutiner som gjør at de som sliter i hverdagen, føler seg sett, hørt og ivaretatt. Nav er en av de viktigste i så måte. På vegne av Arbeiderpartiet vil jeg aller først få lov til å berømme de ansatte i Nav for den innsatsen de har gjort, og fortsatt gjør, til beste for sine brukere, både til vanlig og ikke minst nå i den ekstraordinære situasjonen vi står oppe i. Disse ansatte fortjener også å bli sett og hørt.

På årets budsjett fikk Nav en ekstraordinær bevilgning på rundt 900 mill. kr for å avhjelpe noe av det ekstra presset koronaen har medført. Nå er vi midt inne i en ny smittebølge, men den ekstraordinære bevilgningen er nesten halvert i neste års budsjett.

Som om ikke det er nok, fortsetter regjeringa og stortingsflertallet de hodeløse såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringskuttene, som er reine ostehøvelkutt uten mål og mening. Det begynner å bli store beløp etter hvert, rundt en halv milliard alt i alt bare i Nav, og til alt overmål ble tommeskruen dratt ytterligere til, fra 0,5 til 0,6 pst. kutt, i budsjettforliket i Stortinget. Oppå der igjen forlanger budsjettkameratene i Stortinget – Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet – at regjeringa skal komme med enda en ny såkalt effektiviseringsstrategi for offentlig sektor. Det kan vanskelig leses som annet enn et forvarsel – et forvarsel om nye runder med privatisering, kutt i offentlige velferdstjenester og kutt i stønader, som jo er blitt Solberg-regjeringas varemerke, uansett hvilke partier som går ut og inn der.

I Arbeiderpartiets alternative budsjett advarer vi mot å fortsette på denne galeien. Regjeringa bør stoppe opp og være ærlige nok, som noen snakket om, til å synliggjøre konsekvensene av denne kuttpolitikken både når det gjelder de økende forskjellene mellom folk, og når det gjelder kvaliteten på de tjenestene som ytes.

For brukere og ansatte i Nav er det ekstra viktig. Vi har ennå ikke kommet til bunns i Nav-skandalen. Det er over et år siden statsråden sto på Stortingets talerstol og måtte beklage at folk urettmessig var avkrevd tilbakebetaling av penger de faktisk hadde rett til, og at folk var dømt og hadde vært i fengsel for noe de aldri skulle vært tiltalt for. Mange venter fortsatt på oppreisning og tilbakebetaling.

I november i år redegjorde statsråden for granskingsutvalgets rapport. Der beskrives en kultur i Nav som er alvorlig. Det mangler rom for å stille spørsmål ved etablerte sannheter. Spørsmål som har blitt stilt, fanges ikke opp. I tillegg kommer flere omorganiseringer og nedbemanninger. Summen av alt dette kjenner vi: Folk som hadde det vanskelig fra før, ble rammet knallhardt, for å sitere et herværende medlem av presidentskapet, og tilliten til Nav er kraftig svekket. Det er også alvorlig og dessuten urettferdig overfor dem som jobber tett på brukerne.

Nav skal være nær folk, ikke mot folk. Ennå har vi ikke sett spor av hvilke tiltak statsråden og regjeringa vil sette inn for å hindre gjentakelse av skandalen og gjenreise tilliten til Nav. Ostehøvelkutt er vel ikke akkurat det beste virkemidlet i så måte. Arbeiderpartiet vil derfor erstatte ostehøvelkutt med en tillitsreform. Det betyr økt tillit og myndighet til de ansatte i førstelinja. De kjenner brukerne best. Brukere som opplever seg sett og hørt, blir viktige ambassadører for fornyet tillit, noe både brukere og ansatte i Nav virkelig fortjener og samfunnet trenger.

Margret Hagerup (H) [15:30:13]: I over tre år har jeg pendlet fra mann og barn for å delta i debattene på Stortinget. Det er ofte sårt å reise fra barna, særlig når 5-åringen klamrer seg rundt halsen min og spør om jeg ikke kan være hjemme. Det er en pris, men jeg velger å tro at det er den prisen vi kvinner nå betaler, og at den vil gjøre hverdagen og arbeidslivet lettere for dem som kommer etter oss.

Drømmen for framtiden er et familie- og arbeidsliv hvor alle er likestilte, og hvor vi har sluttet å sette hverandre i båser. For kvinner har ennå en lang vei å gå, på tross av at vi er verdens mest likestilte land. Jeg driver med selvrealisering her i hovedstaden, mens enkelte bekymrer seg for hvordan barna har det. Heldigvis er jeg prisgitt en god mann.

Mine tre år på Stortinget har vært en surrealistisk opplevelse – lærerikt, inspirerende, engasjerende, utrolig gøy, men også frustrerende. Debatten på Stortinget er annerledes enn jeg hadde trodd. Det skapes motsetninger. Vi blir satt i båser. Motivene mistros – målene likeså. Som representant for Høyre-regjeringen beskyldes jeg jevnlig for å jobbe for de rikeste og motarbeide vanlige arbeidsfolk. Jeg er visstnok med og brutaliserer arbeidslivet. Jeg jobber for de få, ikke for de mange. Svartmalingen vil dessverre ingen ende ta.

I helgene kommer jeg hjem til mann og barn, lykkelig gift på 13. året. Vi traff hverandre på et varelager, i en felles kjærlighet for truckkjøring og hverandre. Når vi ligger på sofaen på fredagskveldene, må vi riste litt på hodet av hvordan verden har blitt. Vi kjenner ikke på denne avgrunnen som stadig møter oss i den offentlige debatten. Han er ennå lagermedarbeider, jeg er blitt politiker. Men vi er fremdeles de samme personene som da vi møtte hverandre, bak hver vår truck.

Forskjellen er at vi nå også jobber for å forsørge en storfamilie, samtidig som jeg har engasjert meg for å sikre at velferdsstaten skal være bærekraftig, også for de kommende generasjonene. Det er en mektig oppgave. Det virker som om veien fra lagermedarbeider til politiker er brolagt med onde hensikter.

Jeg tror de fleste politikere engasjerer seg fordi de ønsker å bidra til noe, og fordi de ønsker å gjøre verden til et bedre sted, men vi er ikke enige om hvordan. For Høyre handler det om å gi muligheter til alle og sette mennesker foran systemet. De største forskjellene er mellom dem som har en jobb å gå til, og dem som ikke har det. Da handler det om tidlig innsats. Høyre har jobbet i åtte år for å sørge for at elevene lærer mer på skolen, at de møter gode lærere som ser den enkelte. Høyre har den beste skolepolitikken. Det utjevner forskjeller, og det gir flere muligheter. Kompetanse blir viktigere for framtiden.

Men det handler også om å gi rom for dem som faller utenfor. Da trenger vi bedrifter som ser verdien av inkluderingsdugnaden og gir folk en fot innenfor. Derfor har Høyre satset målrettet på arbeidsmarkedstiltak og en solid økning av varig tilrettelagte arbeidsplasser. Det har skapt solskinnshistorier, både om arbeidstakere og om arbeidsgivere.

Det handler også om å sette kvaliteten i tjenestetilbudet først. Vi snakker om deltidsyrker, hvor kvinner ofte er overrepresentert. I denne debatten burde vi snakket mer om hvilke tilbud som skal møte oss. Hvis jeg trenger hjelp, vil jeg møtes av kompetent helsepersonell som jevnlig utøver profesjonen sin og holder kunnskapen ved like gjennom kompetanseheving. Da trenger vi en heltidskultur, med hele, faste stillinger, og for å få til dette er vi avhengig av at timetallet går opp, gjennom dagen, gjennom døgnet, gjennom uka, gjennom året. Et skille mellom skift- og turnusarbeid fremmer ikke kvalitet som et mål. Vi må sette enkeltmenneskene foran systemene. Det bør handle mer om kvalitet foran ideologi også i velferdssektoren. Vi må snakke om velferdsinnovatørene. Vi må løfte fram dem som vil gi våre eldre et bedre tilbud, på samme måte som vi er stolt over dem som bygger veiene våre. 2020 burde være året hvor vi slutter å sette hverandre i båser og definere bransjer og motiver ulikt avhengig av kjønnsrepresentasjon. Sammen skal vi bidra.

Samfunnets bærekraft trues av dem som forsøker å lage avgrunner mellom oss. Når følelser, frykt og ideologi tar over for en faktabasert samfunnsdebatt, bør det skremme de fleste av oss. Det er et tankekors at samfunnsdebatten har tatt den retningen. Fremdeles tegnes det opp et karikert bilde av kalde og spekulative rikfolk mot vanlige arbeidsfolk. I det bildet blir vi alle tapere.

Arild Grande (A) [15:35:12]: Det er ganske bemerkelsesverdig å høre høyresidens representanter bruke sine egne, personlige erfaringer som selve grunnlaget for sine politiske valg. Det er selvfølgelig viktig å ha med seg de menneskelige sidene ved sitt eget og andres liv inn i politikken, men å si at det som passer for meg, må passe for alle andre, er fremmed for meg. Å si at siden jeg ikke trengte arbeidsledighetstrygd, eller siden jeg har en trygg jobb, eller siden de ordningene som er til for inntektssikring for de svakere stilte i samfunnet, ikke er nødvendig for meg og min familie, så er de heller ikke nødvendig i samfunnet, er høyresidens sanneste uttrykk.

De hopper da glatt over det faktum at samfunnsutviklingen ikke er resultatet av diskusjoner rundt middagsbordet. Samfunnsutviklingen er resultatet av politikk. De endringene vi nå ser i en rekke europeiske land, er endringer som skjer som følge av at systemer endrer menneskers liv: økende forskjeller i arbeidslivet og svekkede rettigheter for mange arbeidstakere. Skal man få gjort noe med det, er det også politikk som er avgjørende. At Norge har kommet så godt igjennom de mange krisene som Norge og vestlige land har vært i, er resultatet av politikk, ikke tilfeldigheter. Skal vi komme oss ut av også denne krisen som et samfunn med små forskjeller mellom folk, høy sysselsetting og velferd for alle, er det politikken som avgjør.

Fra høyresiden har jeg i denne debatten ikke hørt noen nye ideer om hvordan det skal sikres – ingen nye satsinger. Det skal bli mer av det samme da, åpenbart: skattekutt til de rikeste, kortsiktige og urettferdige krisetiltak, snikprivatisering av velferden vår – og ellers skal man la det skure og gå.

Hver gang vi spør om tiltak på vegne av arbeidsfolk, fagbevegelsen og de seriøse arbeidsgiverne, viser regjeringen bare til at de har et utvalg som jobber. De skal levere sin innstilling den 1. juni, og den blir sendt på høring. Oppsummert: Det kommer ikke til å komme et eneste nytt tiltak fra denne regjeringen for å rydde opp i arbeidslivet og gi mer trygghet til arbeidsfolk. Om det er fordi regjeringen er sliten, eller om det er fordi de vet at høyresiden taper valg hvis arbeidslivsspørsmål blir et viktig spørsmål i valgkampen, vet jeg ikke. Kanskje er det en kombinasjon.

Derfor er det mer interessant å snakke om hvordan arbeidslivet blir med en rød-grønn regjering, med Arbeiderpartiet i spissen. Jo, det blir en regjering for et mer rettferdig Norge. Det blir en regjering som sier: Nå er det arbeidsfolks tur. Det blir en regjering som satser på et rettferdig arbeidsliv, rettferdig skatt, rettferdig pensjon og en velferdsstat som stiller opp for alle. Flere skal få fast jobb, flere skal få hele stillinger, alle skal få mulighet til livslang læring. Flere skal få et tryggere arbeidsliv med bedre rettigheter, flere skal få gode muligheter i arbeidslivet. Vi får en storrengjøring i arbeidslivet, hvor vi starter med de mest utsatte bransjene, som bilvask, renhold og transport. Vi skal sørge for offentlige innkjøpsregler, norgesmodellen, som prioriterer seriøse bedrifter med faste stillinger, fagarbeidere og lærlinger. Vi skal gjeninnføre kollektiv søksmålsrett, styrke Arbeidstilsynet, skjerpe straffene for lønnstyveri og sørge for at etterforskning prioriteres. Arbeidsfolk skal få mer igjen for lønnen sin, og pensjonistene skal få en mer rettferdig pensjon.

Listen skal ligge klar, slik at arbeidsfolk merker forskjell fra dag én hvis Arbeiderpartiet kommer i regjering.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [15:40:45]: Arven etter Erna Solberg og denne regjeringen er dobbelt så mange unge uføre. Under denne regjeringen har det vært en økning i antall unge uføre og unge på helserelaterte ytelser. Inkluderingsdugnaden, som vi har hørt representanter snakke om tidligere i dag, kan ikke ses på som noe annet enn et skalkeskjul eller et halvhjertet forsøk på å gjøre noe med det reelle problemet.

Under denne regjeringen er det blitt vanskeligere for flere unge å få innpass i arbeidslivet. Altfor mange unge står på utsiden, og med koronapandemien og et tøffere arbeidsmarked er det grunn til å frykte at det vil bli enda flere. Vi har ikke råd til at unge ikke får brukt evnene sine eller komme i arbeid.

Representanten Nordby Lunde og regjeringspartiene, i innstillingen vi behandler, gjør et halvhjertet forsøk på å tåkelegge årsaken til at det er en økning i antall unge uføre. De skriver at «økningen skyldes at stadig flere lever lenger med alvorlige misdannelser og diagnoser». Det er rett at flere lever lenger med alvorlige misdannelser, men det forklarer bare en del av bildet. Det Høyre hopper bukk over, er å forklare resten av økningen. I sysselsettingsutvalgets rapport kan vi lese at

«de fleste av 29-åringene som er uføretrygdet eller mottar arbeidsavklaringspenger, har likevel kommet på en helserelatert ytelse etter at de ble 20».

Høyres tilnærming kan nesten tyde på at de ikke forstår alvoret. I fjor valgte regjeringen å kutte i arbeidsavklaringspenger til unge. Argumentet var at de unge selv skulle betale for tettere oppfølging på Nav. Men når vi spør hvor mye tettere oppfølging de har fått, hvor mange flere veiledere det er, eller hvor mange flere som har kommet i jobb som følge av inkluderingsdugnaden, får vi ingen gode svar.

Regjeringen har kuttet i ordningen med arbeidsavklaringspenger. Resultatet er flere uføre og flere på sosialhjelp. Vi kan ikke godta at unge som kan jobbe, starter på en livslang karriere hos Nav. Unge må få kompetanse, oppfølging og en mulighet til å lykkes.

Vi i Arbeiderpartiet mener at vi må stille krav, men vi må også stille opp. Derfor foreslår vi i vårt alternative statsbudsjett en tettere oppfølging av unge, og vi ønsker en aktivitetsreform, for de unge må få mulighet til å slippe til.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [15:43:37]: I statsbudsjettet for neste år viser Senterpartiet til at i arbeidet med å sikre et Norge med små forskjeller bør områdesatsinger være et viktig verktøy. Områdesatsingene handler om å utjevne levekår i utsatte levekårsområder. Senterpartiet foreslår noen bevilgninger i neste års statsbudsjett og viser til et representantforslag fra Senterpartiet, med Jan Bøhler i spissen, om nye områdesatsinger mot utenforskap blant barn og unge. I representantforslaget foreslås det flere tiltak for å styrke og målrette områdesatsingene samt tiltak for å få unge som faller utenfor, inn i arbeid og aktivitet.

Jeg tror Senterpartiet har sovet i timen. Har ikke partiet fått med seg at vi er inne i en ny fase i områdesatsingene? I dag jobber byrådet i Oslo med mange tiltak for å forhindre utenforskap:

• Vi tester ut et frivillig ellevte skoleår.

• Vi har en tverrfaglig psykososial oppfølging av elever som etter tre år i videregående skole ikke har fullført og vurderer å droppe ut.

• Vi har et samarbeidsprosjekt mellom Jordal skole og bydel Gamle Oslo, som har som mål å utvikle en modell for ekstra støtte i overgangen mellom ungdomstrinn og videregående opplæring. Målgruppen er elever med høyt fravær og lave grunnskolepoeng.

• Vi jobber med kartlegging av utsatt ungdom for å lære mer om gruppen som ikke er i skole eller Nav-systemet, for å kunne tilby målrettet oppfølging, eksempelvis praksisplass.

• Vi utformer, tester og etablerer nye arbeidsprosesser for gode og effektive overganger og samhandling mellom ulike tjenester som sårbar ungdom er innom.

• Vi gjennomfører tiltak for kodeopplæring der ungdommer i løpet av kort tid opparbeider seg kompetanse innen IT og programmering, sosiale og relasjonelle ferdigheter og selvfølelse – momenter som er avgjørende for å lykkes på arbeidsmarkedet.

• På Bjørnholt skole ønsker vi å utforme et treffpunkt som skal bidra til å videreutvikle elektrofaget og få på plass et tettere samarbeid mellom yrkesfagutdanning, næringslivet og nærmiljøet, med grønn teknologi i fokus.

I dag har jeg en melding til Senterpartiet: Våkn opp, dere har sovet lenge nok. I går tok Senterpartiets representant Heidi Greni til orde for det allerede nevnte representantforslaget flere ganger i kommunalkomiteens budsjettdebatt. Her løfter Senterpartiet opp viktige temaer og forslag jeg gleder meg til å drøfte. Men fram til da håper jeg partiet bruker tiden godt og setter seg inn i arbeidet som allerede gjøres for å minske utenforskap og hjelpe dropout-ungdom i områdesatsingene som allerede pågår.

Siv Mossleth (Sp) [15:46:49]: Tall fra Nav viser at det i aldersgruppen 18–29 år var 20 065 unge uføre i Norge ved inngangen til 2020. Tilsvarende tall for 2009 var 7 951 personer. Dette er en økning på over 150 pst. på ti år, og sånn kan vi ikke ha det i landet vårt. Vi må gi ungdom som sliter, hjelp til å mestre inngangen til voksenlivet slik at flere unngår et liv i utenforskap. Det er bra for menneskene det gjelder, og det er bra for samfunnet. Vi kan ikke tillate at stadig flere unge reduseres til en økonomisk utgiftspost på flere titalls millioner gjennom et livsløp – i tillegg til tapte skatteinntekter og tapt verdiskaping.

For noen er det riktig å være ung ufør, men slett ikke for alle dem som blir uføretrygdet i dag. Regjeringen «Krever NAV-kraftløft mot uføre», ifølge Røe Isaksen i VG. Dette kraftløftet finnes allerede.

Samhandlingsmodellen Saltdalsmodellen, utviklet av RIBO og Vev-Al-Plast, er godt utprøvd og forsket på gjennom NTNU siden 2011. Halvparten av dem som er kvalifisert til uføretrygd, eller som er på tur til det, får et annet liv etter denne hjelpen 24/7. Modellen går ut på at noen står skulder ved skulder med ungdommen med botilbud, arbeid, aktiv fritid og behandling over tid. I Saltdal kombineres egeninnsatsen fra den enkelte ungdom med ressurser fra spesialhelsetjenesten og Nav. Spesialhelsetjenesten finansierer for å ivareta behandlingsdelen i modellen, Nav bidrar med AFT-plasser, og den enkelte deltaker investerer i egen framtid av sin AAP. Inntil i år kunne også ungdom investere egen uføretrygd inn i tilbudet, men fra i år får de ikke lov til å komme inn i tilbudet lenger hvis de allerede er ung ufør.

Lars på 21 år var uføretrygdet da han kom inn i Saltdalsmodellen. Han hadde fire ulike diagnoser, manglet oppmøtekompetanse, følte seg ubrukelig og turte ikke se folk i øynene. Etter tre år med arbeidstrening og behandling i modellen ble alle diagnosene slettet. Lars har fullført kompetansebrev i faget produksjonsteknikk og var lærekandidat hos Nexans da han gikk ut av Saltdalsmodellen.

Rigmor Aasrud (A) [15:50:00]: Jeg tenkte jeg skulle si litt om å lytte, for i forrige uke kunne vi lese i Aftenposten at regjeringen ikke bare lyttet til Norsk Industri i utformingen av karanteneregler for arbeidsinnvandrere, Norsk Industri og NHO skrev sågar veilederen, og regjeringen toppet det hele med å endre forskriften sånn at veilederen kunne settes ut i livet.

Så har vi hørt etterpå at man ikke lyttet til de helsefaglige rådene, som sterkt advarte mot å innføre det karantenefritaket som NHO og Norsk Industri ville ha. I samme uke får vi høre at selv om kommuner som Bodø ikke får utbetalt i nærheten av det de trenger for å håndtere koronapandemien, får Bø i Vesterålen kastet penger etter seg fordi de helt frivillig har kuttet egne inntekter for å bli skatteparadis. Hele resten av Norge skal betale for å gjøre det mulig for rikfolk å skatte mindre, og det er nok en gang tydelig hvem regjeringen lytter til.

Hvem er det så regjeringen ikke lytter til? LO, Fellesforbundet, Fellesorganisasjonen, NITO og YS har alle anbefalt flere arbeidsrettede tiltaksplasser for å møte den enorme ledigheten vi har akkurat nå. Regjeringen har ikke lyttet. LO har vært helt tydelig på at å gjeninnføre ferietillegget for arbeidsledige er en av de viktigste anbefalingene, både fordi det er rettferdig, og fordi det er god økonomisk politikk. Her har ikke regjeringen lyttet.

Fellesforbundet, LO og en rekke andre fagforeninger har anbefalt å videreføre den midlertidige ordningen for dagpenger. Creo anbefaler at de midlertidige ordningene med inntektssikring for selvstendig næringsdrivende videreføres til sommeren. Har regjeringen lyttet? Nei er svaret.

Når vi har en regjering som lytter såpass ukritisk, kan vi ende opp med dårlig politikk. Jeg mener at det er viktig at man lytter til både arbeidsgiverne og arbeidstakerne når det gjelder tiltak, særlig i en situasjon der vi har rekordhøy arbeidsledighet. Det å lytte til fagbevegelsen er bedre enn å lytte til SMS-er fra NHO-topper på tur i marka.

Til slutt: Jeg håper representanten Lundteigen i sitt neste innlegg kan forklare det jeg prøvde å spørre ham om i en replikk. Han har vært en heroisk forsvarer av at man må kunne få opp mot 90 pst. i pensjon hvis man har tjenestepensjon fra det offentlige, og at 66 pst.-utbetalinger bare skal være et gulv. Men hva med vaskehjelpen som jobber i en deltidsstilling i kommunen? Eller hva med andre som jobber i offentlig sektor, og som ikke kommer til å få uttelling for sin tjenestepensjon, fordi vi løfter minstepensjonistene? Hva er Senterpartiets svar til dem som mister sin tilleggspensjon fordi man ikke får uttelling for den? Er det bare de som tjener mye, som skal ha den uttellingen?

Solfrid Lerbrekk (SV) [15:53:13]: I budsjettavtalen mellom regjeringa og Framstegspartiet kuttar dei 8 mill. kr til Petroleumstilsynet i satsinga som regjeringa opphavleg føreslo, og som var sårt tiltrengt sett opp mot alle hendingane som i det siste har ramma spesielt Equinor og petroleumssektoren. Med alle dei alvorlege hendingane i år er dette verkeleg ikkje tida for å kutta her. Komiteen er godt klar over at det å vera både verneombod og tillitsvald i denne sektoren har vorte betydeleg vanskelegare dei siste åra, samtidig som dei tillitsvalde og fagforeiningane rapporterer om at det er kutt på kutt på kutt i selskapa, noko som i det store og heile går ut over det samla sikkerheitsbildet. Det vert opplevd som meir usikkert no enn tidlegare å jobba i olje- og gassektoren. Det har rett og slett enda opp med å verta ein svært alvorleg situasjon her.

Men eg tenkte å nemna fleire av punkta i SVs alternative statsbudsjett og bruka innlegget mitt på det.

Me reverserer kuttet i barnebriller, og me synest fortsatt det er like utruleg no som i fjor at Kristeleg Folkeparti ikkje har klart å henta inn dette.

Me vidarefører alle dei midlertidige koronatiltaka for dagpengar fram til og med juni neste år, som følgje av den langvarige økonomiske situasjonen og konsekvensane han får for arbeidsfolk.

Me reverserer usosiale kutt for uføre, i både barnetillegget og skjermingstillegget, og me har lagt inn pengar til 1 500 nye tiltaksplassar for unge.

Eg registrerer at dersom ein ser på dei alternative budsjetta til fleire av dei andre partia her, inkludert Framstegspartiets, er det fleirtal i salen for å få på plass mange fleire VTA-plassar enn det som har vorte resultatet av forhandlingane mellom Framstegspartiet og regjeringa, og det som kjem til å verta vedteke. Det er svært synd at både Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti har klart å forhandla bort denne einigheita. Det ser ikkje ut som om Kristeleg Folkeparti eingong har lagt merke til fleirtalet som er i salen.

Totalt sett er Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett svært godt. Det er eit budsjett som i langt større grad enn budsjettet til regjeringa tek inn over seg dagens situasjon for folk som er i Nav-systemet, og for arbeidsfolk generelt.

Lise Christoffersen (A) [15:56:30]: Gjenbruk er en fin ting, og derfor har jeg tenkt å gjenbruke mye av innlegget mitt fra finansdebatten – ikke fordi det var så knakende godt skrevet, men fordi saken er så viktig.

Da har jeg lyst til å starte med høyresidens mantra, det de gjerne kaller «bærekraftig velferd». Da er det fare på ferde, for det betyr nøyaktig det motsatte, og de som må blø for skattefesten for de rike, er altså de med aller minst. Hvert eneste år har Solberg-regjeringa, uansett hvilke borgerlige partier som sitter der, gjort kutt på kutt i folketrygden. Formålet – å sikre dem som blir ledige, syke, skadet eller uføre – er ikke for alle. De rike stikker fra, de med minst blir hengende etter, og koronaen forsterker de forskjellene.

Arbeiderpartiet er særlig bekymret for de mange som ikke får nødvendig oppfølging etter de sterke kuttene i arbeidsavklaringspenger – høyere terskel inn, kortere tid, færre forlengelser og ett års karenstid. Vi foreslår å fjerne karenstida og gi rett til forlengelse for dem som ikke er ferdig avklart, men blir nedstemt. Ordningen fungerer ikke etter hensikten, sa regjeringa, tok stønaden fra folk, og vips, så var det problemet løst. For dem som rammes, er det da problemet virkelig starter.

Vi har mange historier fra folk som er fortvilte, syke, uten inntekt, ribbet for alt. Svartmaling, sier høyrepartiene. Nei, det er ikke svartmaling, det er høyrepolitikk. Ett eksempel, la oss kalle henne Anne: Hun har høy utdanning, godt betalt jobb, betaler trygdeavgift, men så er uhellet ute, med alvorlige konsekvenser. Hun sa tre ting: Det eneste jeg ønsker, er å bli frisk! Det verste er å ikke bli trodd. Når livet skal avgjøres, blir en redusert til en bunke papirer. En omfattende dokumentasjon fra en samlet medisinsk ekspertise ble bare satt strek over av en rådgivende lege hun aldri hadde møtt. Hun fikk avslag, med begrunnelsen: Du er for frisk. Det ble to år uten inntekt.

Henrik er lastebilsjåfør. Det går ikke lenger. Han har prøvd andre yrker, men sterk astma setter en stopper for det meste. Han fyller 25 år om et par uker. Julegaven fra Erna Solberg i fjor var kutt i stønaden på hele 33 pst., til 134 000 kr. Han spør: Hvorfor skal jeg straffes for å være ung?

Anne og Henrik er ikke de eneste. Vi har hatt nettmøte med mange, så mange at vi var nødt til å arrangere et møte nummer to. Historiene er forbausende like: usikkerhet for framtida, ingen å snakke med, mangler penger til medisiner og behandling, setter seg i gjeld, noen har barn. Det er lett å skylde på Nav, men dette er politikk, nærmere bestemt høyrepolitikk. Arbeiderpartiet står for det motsatte. Vi omprioriterer og vil at de rikeste skal betale mer for vår felles velferd.

Statsråd Henrik Asheim [15:59:39]: Jeg tenkte å knytte noen kommentarer til noen av de innleggene som har vært holdt etter mitt replikkordskifte. Det ene er fra representanten Grande, som for det første mente at det var helt meningsløst at representanter for høyresiden også viste til sine egne historier i diskusjoner om politikk. Jeg kan bare si at ikke minst det svært gode innlegget som representanten Nordby Lunde holdt i starten av denne debatten, er et svar på en beskyldning som kommer om igjen og om igjen fra de samme partiene som Grande er en del av, om at folk på høyresiden ikke aner hvordan det oppleves å oppleve noe krevende. Det er ikke fordi man sier at vi har en fasit basert på at man har opplevd ulike ting. Alle mennesker har opplevd ulike ting. Det eneste man ber om på høyresiden, er å bli trodd på det, og så sier man ikke at man dermed har fasiten på alt.

Videre sa representanten Grande at man ikke har noen nye tiltak, at man ikke har noen tiltak for f.eks. å hjelpe flere tilbake. Vel, noe av det denne regjeringen har gjort, er å erkjenne nettopp det at for mange av dem som skyves ut av arbeidslivet, handler det om noe mye mer komplekst enn bare diskusjonen: Finnes arbeidsplassen? Det handler f.eks. om å følge opp mennesker med psykiske lidelser som synes det er ekstra krevende å skulle yte like mye som alle andre på en arbeidsplass, og som kan få hjelp gjennom f.eks. individuell jobbstøtte til å få den jobben. Det handler om å forstå at man også må ha kompetansen i bunn, ha vitnemålet på plass, og vi gir flere muligheten til å få det løftet. Det handler om å ha aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år, slik at man blir møtt med aktivitet og forventninger, ikke bare ytelser. Og det handler om å samarbeide med arbeidslivet eller opplæringene, med både markeds- og opplæringskoordinator.

Representanten Grande avsluttet – og jeg tillater meg dette ettersom representanten Grande er en tøff retoriker selv – med å si at vi kanskje bare var redde for at valget kom til å handle for mye om arbeidsliv. Vel, for det første tror jeg valgkampen både i 2013 og 2017 handlet mye om arbeidsliv, og det ble borgerlig flertall i begge valg. Men det siste året har arbeidsliv definitivt preget den politiske debatten, og det er jo verdt å spørre representanten Grande hvordan han syns det går for sitt parti.

Så sa representanten Lise Christoffersen at hun ikke hadde sett noen tiltak fra regjeringen for håndteringen av Nav-saken, for å si det ordrett, altså ikke sett spor av hva regjeringen vil gjøre. Det kan ikke stå uimotsagt, rett og slett fordi vi har en granskningsrapport som nå er klar, alle saker i Nav er gjort opp, og man leter nå etter om det finnes flere saker som ikke er kjent. Dette med EØS-rett er identifisert som et risikoområde. Man styrker kompetansen både i Nav og i departementet. Jeg sier ikke at vi er ferdige med å rydde opp i denne alvorlige saken, men det er gjort mye, og det skal også de som er rammet av det, vite. Derfor følte jeg et behov for å si det også fra talerstolen.

Så vil jeg helt til slutt – for det kan hende det er siste gang – si riktig god jul til komiteen og også til presidenten!

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:02:58]: Senterpartiet går inn for at den utvidede TT-ordningen, som gjelder tilrettelagt transport, altså betaling av fritidsreiser for blinde og rullestolbrukere, som i dag finansieres over Samferdselsdepartementets budsjett, overføres til Arbeids- og sosialdepartementet og administreres av Nav. For det er Nav som har de beste forutsetningene for å praktisere en slik statlig velferdsordning, hvor helsesituasjonen er avgjørende for ytelsen. Dette vil komplettere dagens arbeids- og utdanningsreiser, som allerede er plassert under arbeidsmarkedstiltak på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett. Jeg håper at statsråden merker seg dette.

Senterpartiet prisjusterer, som eneste parti, en rekke ytelser, som bl.a. grunnstønad, tilskudd til høreapparater og aktivitetshjelp til personer over 26 år.

Vi øker fagforeningsfradraget til 4 700 kr, og det får da samme realverdi som i 2016.

Vi forsterker områdesatsingen til områder i storbyer med særskilte levekårsutfordringer med 50 mill. kr. Det er ikke minst viktig f.eks. i Groruddalen i Oslo og i Drammen. Jeg merket meg innlegget fra representanten Siri Gåsemyr Staalesen, som sa at det skjer mye i Oslo. Det er flott. Jeg skal villig innrømme at jeg som tingmann for Buskerud ikke kjenner Oslo så godt, men Jan Bøhler er blant dem som kjenner byen rimelig godt, for å være diplomatisk. Og jeg håper Arbeiderpartiet er glad for at Senterpartiet nå har en ekstrabevilgning over vårt budsjett til dette – det er vi som har ansvaret for den budsjettposten – på altså 50 mill. kr.

Senterpartiet går inn for å øke bevilgningen til barnebriller med 70 mill. kr for å rette opp noe av det som skjedde tidligere.

Når det gjelder representanten fra Arbeiderpartiet som tok opp spørsmålet om tilleggspensjoner, er jeg enig i at tilleggspensjonene blir spist opp når minstepensjonene øker, men Arbeiderpartiet er vel også for å øke minstepensjonene, og da er det vel vanskelig å unngå den konsekvensen.

Når det gjelder samordningsfella, er jo det en diskusjon som vi har hatt lenge i en annen sak. Kjernen i den saken er at dersom en venter med å ta ut folketrygdpensjon og står videre i jobben, vil summen av folketrygdpensjonen og tjenestepensjonen bli en høy ytelse. Det er helt korrekt, og den ytelsen vil også da bli høy for dem som er født etter 1. januar 1963.

For øvrig vil jeg si at representanten Arild Grande refererte til samfunnsendringer i Europa, og han fokuserte på systemet. Jeg er veldig glad for det. Noe av hovedproblemet i Norge i dag er at systemet er endret, slik at vi har fått ukontrollert arbeidsinnvandring. Dermed har vi ikke mulighet til, som før, å ha full sysselsetting, og det er et av de store problemene som Arbeiderpartiet og andre nå må diskutere seriøst og på en helt annen måte enn det som har skjedd hittil.

Margret Hagerup (H) [16:06:15]: Det ble etterspurt litt satsinger. Vi har jo vært innom mye allerede, men det er verdt å benytte litt taletid på HELT MED, som virkelig er en av organisasjonene som har jobbet med å bryte ned fordommer og fremme inkludering. De behandler psykisk utviklingshemmede som arbeidssøkere og gjennomfører strukturerte intervjurunder før en eventuelt er så heldig å få seg en jobb på et sykehjem, et hotell eller en restaurant.

Det er lett å synes synd på utsatte grupper i samfunnet, men det er trist hvis vi ikke stiller krav til disse, for å stille krav er å bry seg, og det betyr at vi tror på dem. Alle trenger en sjanse, og det ser de som jobber i HELT MED.

Over 100 personer har fått jobb gjennom dette prosjektet. Professor Karl Elling Ellingsen ved Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming har omtalt dette som noe av det viktigste som har skjedd på feltet siden HVPU-reformen på 1990-tallet, så det er en kjempesatsing.

I tillegg har flere representanter vært inne på at vi styrker arbeidsmarkedstiltakene, vi har flere varig tilrettelagte arbeidsplasser, vi styrker Nav, vi styrker tolketjenesten, og vi styrker aktivitetshjelpemidler. En har allerede gjort ganske mye. Hovedpoenget vårt er at vi skal skape mer og inkludere flere.

Det er jo morsomt når representanten Grande gjentatte ganger går opp på denne talerstolen og skaper et inntrykk av at nå skal arbeidsfolkene få lov til å stå fram, når Arbeiderpartiet kommer til regjeringsmakten. Det er en kjensgjerning at da Arild Grandes parti satt med makten, satt de i åtte år og så på en arbeidsinnvandring som begynte på 2000-tallet, uten å gjøre noen ting. Det måtte en minister fra Høyre til for å stramme inn og sette krav til å definere fast ansettelse, fjerne nulltimerskontrakter og alt som har blitt gjort i innleiesaken, som vi har diskutert flere ganger. Det er satt krav til lærlinger, det er satt krav til to nivåer i offentlige kontrakter, og Institutt for samfunnsforskning har faktisk funnet at det er flere fast ansatte i dag enn det var i 1995.

Jeg er bekymret for valget neste år, for det kommer til å være et valg om ideologi foran kvalitet. De som er i den tørre båten og har det godt, er vi som er i offentlig sektor, mens privat næringsliv ligger og prøver å kjempe for livet, og vi gjør alt vi kan for at de skal klare å overleve. Takken fra venstresiden er å si at dette er en snikprivatisering, og dette skal vi fjerne, istedenfor å tenke at vi trenger en sterk offentlig sektor som blir sterkere i samspill med den private sektoren. Eldrebølgen er fremdeles i nærheten. Vi kan ikke bruke tiden på å ri ideologiske kjepphester, vi må sørge for et arbeidsliv der alle får delta.

Jeg håper at Arbeiderpartiet kan begynne å høre litt på Tor Andreas Bremnes fra Manpower og Roy Inge Nilsen, som begge representerer partiet deres, og som sier at bemanningsbransjen er viktig, for det er ikke bare arbeidsformidling, men det er kompetanseutvikling og videreutvikling av kompetanse. De er strengt regulert. De har lyst til å fortsette. De ber om at dere også hører på dem. Jeg tror at for framtidens arbeidsliv er vi avhengige av å ha også den bransjen med på laget, med de tillitsvalgte som også representerer Arbeiderpartiet der.

Lars Haltbrekken (SV) [16:09:33]: Vi har det siste året vært vitne til flere alvorlige ulykker tilknyttet norsk sokkel. Det har vært en veldig alvorlig brann på Equinors anlegg på Melkøya, utenfor Hammerfest, som man brukte lang tid på å få slukket. Det har etter dette også vært en meget alvorlig brann ved Equinors anlegg på Tjeldbergodden i Møre og Romsdal. Begge disse tilfellene granskes nå av Petroleumstilsynet, og det er forventet at Petroleumstilsynet kommer med en rapport, i hvert fall om brannen på Melkøya, rundt årsskiftet.

Petroleumstilsynet har videre påpekt en rekke svakheter hos Equinor og deres arbeid med helse, miljø og sikkerhet. Dette er veldig alvorlig, for det dreier seg om sikkerheten til de arbeidsfolkene som jobber på sokkelen og på de norske landanleggene. Og det er spesielt alvorlig at disse tingene avsløres hos et selskap hvor staten sitter med aksjemajoriteten, Equinor.

Jeg vil gjerne utfordre den ansvarlige statsråden for Petroleumstilsynet, arbeids- og sosialministeren, til å ta ordet her i dag for å redegjøre for hva han tenker å gjøre knyttet til disse alvorlige hendelsene, og om han, gjerne sammen med sin kollega, som representerer staten i generalforsamlingen til Equinor, olje- og energiministeren, vil komme til Stortinget og redegjøre for disse alvorlige hendelsene når Petroleumstilsynet har lagt fram sine rapporter, som det er grunn til å tro vil skje om kort tid. Dette er så alvorlige saker, så alvorlige hendelser, at Stortinget må bli informert om dem i sin fulle bredde, og jeg håper derfor at arbeids- og sosialministeren nå, i løpet av denne debatten, kan bekrefte at regjeringen kommer til å holde en redegjørelse om disse sakene i Stortinget.

Lise Christoffersen (A) [16:12:37]: Bare noen korte kommentarer til ting som har vært nevnt. Jeg vil bare gjøre representanten Lundteigen oppmerksom på at det er fullt mulig å gi et ekstra samordningsfradrag i bunnen av inntektsskalaen også, på samme måte som det er mulig å gi det i toppen.

Så har jeg lyst til å slå et slag for forslag nr. 33, fra Arbeiderpartiet. Jeg synes jeg oppfattet representanten fra Kristelig Folkeparti slik at det kanskje var litt misforståelse om hva forslaget vårt går ut på. Det går altså ut på å sikre de foreldrene som må være hjemme fra egen jobb fordi deres hjemmeboende attenåringer som til vanlig er på jobb, skole eller dagsenter, må være hjemme av smittevernhensyn og faktisk har tilsynsbehov. De foreldrene ramler mellom alle stoler og fortjener vår oppmerksomhet.

Støtt gjerne også vårt forslag nr. 26, om 100 pst. jobbgaranti for utviklingshemmede, og da også med adresse til representantene fra Høyre.

Statsråd Henrik Asheim [16:13:53]: Det var representanten Haltbrekken som ba meg helt konkret om å svare på et spørsmål. Når det gjelder de – helt riktig – alvorlige tilfellene som har vært på enkelte av oljeinstallasjonene, er det noe som vi følger tett opp også. Jeg har også hatt et eget møte sammen med ministeren for olje og energi og Petroleumstilsynet, i forrige uke, for å få en bredere redegjørelse for hvilke funn man har gjort, hva man mener kan være årsaken, hvordan man følger opp at avvikene lukkes osv.

Det som er tilfellet, er at det er selskapenes ansvar å sørge for sikkerhet, og så er det tilsynets ansvar å føre tilsyn. Petroleumstilsynet har en lang rekke virkemidler de kan iverksette. De samarbeider også med politiet der det er nødvendig å politianmelde og etterforske osv. Så systemet som sådant fungerer godt.

Så til slutt var det et spørsmål om vi ville komme til Stortinget og redegjøre. Jeg tror jeg kan svare på vegne av alle statsråder i regjeringen at hvis Stortinget ber statsråder møte opp for å redegjøre for en sak, gjør vi naturligvis det. Hvordan dette skal håndteres fra Stortingets side, er det opp til Stortinget å bestemme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:15:13]: Representanten Tonning Riise hadde en ideologisk hilsen til Senterpartiet. Utsagnet var at «selveiende bønder (…) går i kompaniskap med partiet som vil avvikle den private eiendomsretten». Jeg kan betrygge med at det ikke er noe kompaniskap på gang. Vi kjenner vår historie, vi kjenner vår ideologi.

Men det som er mest interessant, er at partiet Høyre nå går inn for å ta vekk konsesjonsloven for landbrukseiendommer. Men de stopper ikke der – de skal ta vekk odelsloven i Grunnloven. Det interessante er at partiet Rødt – av alle – i dag går inn for å beholde odelsloven i Grunnloven, noe som Høyre går imot. Det er det interessante.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [16:16:09]: Eg vil berre gjera det heilt klart at Kristeleg Folkeparti kan vera einig i veldig mange delforslag frå dei ulike parti, men i ei regjering stemmer vi for det framforhandla forslaget som regjeringa legg fram.

Heidi Nordby Lunde (H) [16:16:45]: Da pandemien var et faktum, stilte jo regjeringen opp med inngripende, kraftfulle og midlertidige tiltak for å sikre arbeidsplasser og kompensere for inntektsbortfall for både arbeidstakere og næringsdrivende. Vi har hele tiden sagt at de tiltakene må avpasses situasjonen, slik at vi ikke risikerer at disse tiltakene i seg selv blir til hinder for omstilling, og at flere blir gående ledige lenger.

Evalueringen av endringene vi gjorde i permitteringsordningen i mars, viste at antakeligvis ble flere permittert enn nødvendig. Det er da interessant å se at regjeringspartiene nå fremmer en politikk for å ta Norge ut av krisen og få folk tilbake i jobb så fort som mulig, mens Arbeiderpartiets representanter kaller det jojo-politikk når vi sier at vi ønsker å tilpasse tiltakene til situasjonen, og ønsker selv heller å forlenge midlertidige tiltak, som i verste fall kan hemme nødvendig vekst og å få folk tilbake i arbeid.

Representanten Christoffersen sa at det er når pengene bevilges, at prioriteringene synliggjøres. Arbeiderpartiets viktigste prioritering for arbeid og inkludering er altså å gjeninnføre et ferietillegg for at de som har vært ledige, skal kunne ta ut ferie. Jeg skjønner at det oppleves som et håndslag for nettopp å sikre inntekten i den feriemåneden, men for Høyre er det aller, aller viktigste å sikre arbeid og inntekt i de øvrige elleve månedene. Regningen på 3,4 mrd. kr sendes da også til dem som burde bruke de pengene på å skape de arbeidsplassene som folk skal inkluderes tilbake i.

Det er ikke til å begripe at skattefesten fortsetter, sies det fra de partiene som vil øke skattene og kostnadene for dem som skal skape arbeidsplassene. Venstresiden har åpenbart ingen – absolutt ingen – ambisjoner om å få Norge i gang, der vi skaper mer og inkluderer flere, men vil heller prioritere å forlenge tiltak og trygd. De har heller ingen ambisjoner om at offentlig sektor kan organiseres bedre, til tross for at f.eks. automatiseringen av foreldrepenger frigjorde rundt 200 saksbehandlere i Nav, som nå kan jobbe med andre saker andre steder.

Etter syv år med ABE-reform har Nav flere ansatte enn da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV satt i regjering, og de håndterer også flere saker. De gir også en raskere og tettere oppfølging av dem som var på arbeidsavklaringspenger, som under den forrige regjeringen ble gående i årevis uten avklaring, men Nav sier nå at de har fått tilført ressurser og nå avklarer flere raskere både til arbeid og til uføretrygd for dem som trenger det.

Vi er aldri fornøyd med der hvor vi er, og det skal man ikke være heller, fordi samfunnet er under kontinuerlig utvikling. Derfor skal vi ikke si at med dette har regjeringen lagt fram et perfekt budsjett for å gjøre en situasjon perfekt, men som jeg begynte med tidligere i dag: Vi troner fortsatt på toppen av FNs levekårsundersøkelse. Jeg synes det er greit å ta med seg det idet vi nå ønsker hverandre god jul.