Presidenten: Etter
ønske fra utenriks og forsvarskomiteen vil den fordelte taletid
i debatten bli begrenset til 1 time og 40 minutter, og presidenten
vil ordne debatten slik: Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter,
Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk
Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti
5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.
Videre vil de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, få en taletid på inntil 3 minutter.
Anniken Huitfeldt (A) [10:03:06 ] (komiteens leder): Jeg kan
på vegne av Arbeiderpartiet slutte meg til regjeringens omtale av
hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk: Om NATO og EØS-avtalen, om
viktigheten av FN, folkeretten og et fungerende internasjonalt samarbeid.
Blir det regjeringsskifte
neste høst, blir det ingen revolusjonerende endringer når det gjelder
kursen i norsk utenrikspolitikk. Det er på sett og vis en fordel
for et land som Norge. Men stor grad av enighet fører også med seg noen
ulemper. For med bred enighet blir det ofte for liten diskusjon
om utenrikspolitiske veivalg. Det blir ofte ytterpartiene som får
definere rammene for diskusjonen, og uenighetene mellom de to store
regjeringsalternativene kommer for dårlig fram.
For i realiteten
er det jo langt større utenrikspolitisk enighet i denne salen –
det er mer uenighet internt i regjeringskoalisjonen og Fremskrittspartiet,
altså den borgerlige blokken, enn det er mellom Høyre og Arbeiderpartiet.
Derfor har det undret meg at i en rekke diskusjoner i denne salen
har det vært en økende tendens blant mine kolleger i partiet Høyre
at de nærmest blir snurt og skal ha seg frabedt kritikk fra Arbeiderpartiet. Det
er liksom uhørt.
Men vi som lever
og ånder for politisk diskusjon, burde ivret etter å få fram ulikhetene.
De som ikke liker politisk diskusjon, er som regel trette av å styre.
Ja, det er faktisk vår demokratiske oppgave å få fram for velgerne hvilke
politiske uenigheter som finnes i dette budsjettet. Ni måneder før
neste stortingsvalg vil jeg derfor trekke fram fem områder hvor
Arbeiderpartiet vil prioritere annerledes enn dagens regjering.
Det første er nordområdene.
Mye forandrer seg i verden, men geografien er konstant, og selve
navnet «Norge» betyr jo nettopp «veien mot nord». Nordområdene betyr
svært mye for hele landet vårt, og derfor er byggingen og bevaringen
av fred og stabilitet i nordområdene Norges viktigste fredsprosjekt.
Ikke fordi nordområdene er preget av ufred, men fordi fred og stabilitet ikke
kommer av seg selv. Vårt vennskap med Russland må være basert på
samarbeid og dialog, fasthet og forutsigbarhet.
Vi er avhengige
av allierte, men Forsvaret må selv kunne hevde norsk råderett over
våre egne land- og havområder, og vi må kunne bidra til lavspenning
i våre nærområder ved å opptre tydelig, forutsigbart og beroligende.
Dette er det enighet om. Da amerikanske krigsskip seilte nær Kolahalvøya
i sommer, advarte sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter mot
økt spenning. Det er en advarsel jeg mener vi bør lytte til. Balanseringen
mellom avskrekking og beroligelse innebærer at når vi intensiverer
det ene, bør vi balansere med også å øke den andre. Naboskapspolitikken
i nordområdene er i seg selv ikke et sikkerhetspolitisk redskap,
men samarbeid over grensene i nord har vært, og er, et viktig bidrag til
lavspenning i nordområdene, ikke minst gjennom folk-til-folk-samarbeidet.
Derfor mener jeg regjeringas kutt i bevilgningene til nordområdene
og Russland-samarbeid er feil vei å gå. Arbeiderpartiet vil i hvert
fall øke denne posten med 15 mill. kr.
Det andre er kuttene
i arbeidet for å styrke kvinners rett til å bestemme over egen kropp.
Bare i Mosambik har over 300 000 mennesker mistet tilgang til prevensjon
de siste årene på grunn av amerikanske kutt. Jeg vet knapt om noe
som er viktigere enn å gi kvinner som har blitt gravide mot sin
egen vilje, enten gjennom voldtekt eller på andre måter, tilgang
til trygge aborter. Vi vet fra vårt eget land at når vi strammer
inn på abortlovgivning, er det jo ikke slik at antallet aborter
går ned, men man får flere utrygge aborter.
Verden over jobber
konservative krefter – mange muslimske land, i sterk allianse med
Vatikanet – aktivt for å redusere tilgangen til abort og prevensjon,
og samtidig har organisasjoner som tilbyr prevensjon og aids-medisiner
fått store kutt som følge av denne politikken. Da bør Norge gå en
annen vei. Men nei: Over 250 mill. kr kuttet regjeringa i fjor.
Så spør vi i år: Hvordan er bevilgningene for neste år? Da får vi
ikke noe svar. Men én ting får vi svar av: En måte å måle dette
på er å se på pengene til FNs befolkningsfond og FNs aids-fond.
Også her kutter regjeringa, med over 100 mill. kr. Når andre land
kutter, burde Norge trappe opp. Gjennom snart åtte år har regjeringa
kuttet til prevensjon og trygge aborter med over 700 mill. kr. Arbeiderpartiet
vil en annen vei og foreslår å doble Norges støtte til kvinners
rett til å bestemme over egen kropp, en økning på nesten 400 mill. kr
til dette viktige arbeidet i 2021.
Det tredje er
kuttene til palestinske barn, skoler og helsevesen gjennom FN-organisasjonen
UNRWA, der en norsk dyktig diplomat nettopp er satt inn som nestleder.
Her har også USA kuttet. De kuttene som har kommet fram i budsjettforliket,
har fått ganske stor omtale i både palestinsk og israelsk presse.
Jeg synes det også blir tydelig når Høyre i sitt program gjennomfører
en kursendring i sin Israel/Palestina-politikk, en kursendring som
ikke engang utenriksministeren vil forsvare i stortingssalen. Mindre
skolegang for palestinske barn fører til mer ekstremisme, ikke mindre.
Når verden vender oppmerksomheten bort fra Palestina, burde Norge
være der.
Det fjerde er
denne regjeringas oppsiktsvekkende tafatte satsing på fornybar energi
i utviklingsland. I et bistandsbudsjett i kraftig vekst er satsingen
på fornybar energi nå en hel milliard kroner lavere i 2021 enn i
2013. Siden 2013 har vi fått Parisavtalen. De fattigste blir rammet
hardest av klimaendringer.
Satsing på fornybar
energi er åpenbart et viktig klimatiltak, men det er også god utviklingspolitikk.
Utbygging og drift skaper jobber, og tilgang på strøm er helt nødvendig
for å utvikle økonomi og samfunn. Det er hjelp til selvhjelp. Fornybar
energi er også et felt hvor Norge virkelig har noe å bidra med,
der vi har kompetanse, og der vi har erfaring. Fra Arbeiderpartiets
side har vi mye større ambisjoner og vil øke satsingen på ren energi
med 450 mill. kr i 2021.
Og det femte er:
Per i dag er flere folk det viktigste enkelttiltaket for oss politikere
når det gjelder å styrke Forsvaret. Det kan øke reaksjonsevnen og
også utholdenheten. Krevende tider i nærings- og arbeidsliv, i sivil luftfart
og i maritim industri er også en gyllen mulighet for Forsvaret til
å få inn flere dyktige fagfolk. Regjeringa ville bare satse på 57
ekstra ansatte i Forsvaret for neste år. I behandlingen av langtidsplanen
fikk vi økt antallet til 300. Det er jo en forbedring. Men Arbeiderpartiet
vil gå lenger. Vi har mye høyere ambisjoner for Forsvaret de neste
fire årene og legger fram i vårt forsvarsbudsjett 500 mill. kr ekstra
til økt bemanning allerede neste år.
Det var de fem
områdene hvor Arbeiderpartiet vil gå en annen vei enn regjeringa.
Jeg håper vi får en åpen og god debatt. Det er slettes ingen trussel,
men heller en styrke for norsk utenriks- og forsvarspolitikk.
Presidenten: Ønsker
representanten Huitfeldt å ta opp Arbeiderpartiets forslag?
Presidenten: Representanten
Anniken Huitfeldt har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Michael Tetzschner (H) [10:11:16 ] : I våre beste øyeblikk
sier vi at vår utenrikspolitikk er bygget på tydelige prioriteringer,
at vi ivaretar våre forpliktelser overfor allierte, og skal være
forankret i liberale verdier. Men etter å ha lyttet til det første
innlegget lurer jeg litt på hva prioriteringene var. Jeg hørte jo
mer en arbeiderpartirepresentant – engasjert sådan, det skal sies
– enn jeg hørte en komitéleder som også fremfører alt det vi er
enige om i norsk utenrikspolitikk. Så kan man jo si at med tidsbegrenset
taletid vil man legge vekt på det som skiller, men jeg synes allikevel
det var en forunderlig blanding vi fikk.
For å si det på
regjeringspartienes vegne, og som også har utmyntet seg som et klart
borgerlig flertall i denne sal: Vi ønsker å være en troverdig partner
for NATO, som også bidrar med egen forsvarsevne og slutter opp om
alliansens strategiske konsept. Det betyr til og med at vi aksepterer
at også solidaritetserklæringen og musketerparagrafen hviler på
at vi gjør jobben her, og at vi også innser at vi har en atomparaply
over det strategiske samarbeidet. Vi er også for utviklingen av
nordisk forsvarssamarbeid gjennom NORDEFCO, men det kan kun supplere,
ikke erstatte, våre allianser med USA og 22 EU-land som deltar i
NATO.
Derfor var det
så viktig at denne forsamling ønsket å utvide engasjementet til
også å delta i Det europeiske forsvarsfondet, noe som ble slått
fast under behandlingen av Forsvarets langtidsplan 1. desember.
Mer enn tidligere
er det naturlig å behandle utenriksbudsjettet og forsvarsbudsjettet
samtidig og i samme debatt. Vi ser sammenhengen mellom fredsbygging og
internasjonalt engasjement og sikkerhet. Og vi ser også, for vår
verdensdel, hvordan økonomisk integrasjon har bygget freden i vår
verdensdel. Derfor er det å føre en offensiv europapolitikk – med
også norske forpliktelser – for å få avtalelandenes forpliktelser
overfor oss til å være effektive, det er det som skjer gjennom EØS-avtalen
og de øvrige avtalene Norge har med EU.
I budsjettet er
det på forespørsel fra tidligere bedt om en nærmere utdypning av
hva man forstår med norske interesser. Jeg sikter til anmodningsvedtak
nr. 326 til stortingsmeldingen, som innebar en filologisk eksersis som
regjeringen nå har utført og besvart. I proposisjonen defineres
norske interesser til å innbefatte forhold som er avgjørende for
norske borgeres sikkerhet, velferd og økonomi, direkte eller indirekte,
og som bygger på liberale verdier som individuelle rettigheter og
friheter, rettssikkerhet og demokrati. Så langt regjeringen – og
vi enig i dette.
I kortform betyr
det at Norges beste interesse er å forsvare en global verdensorden
som bygger på rettsstats- og demokratiprinsipper. Det betyr at vi
er selvbevisste og bevisste på disse verdiene i møte med autoritære
land, enten det er Kina eller Russland, og i ulike sammenhenger.
Vi hørte i dag morges at det muligens er slik at munnbind som vi
nå importerer fra Kina, er blitt tilvirket og produsert i det vi
ellers ville kalle fangeleirer for uigurer. Derfor er det mye vi
skal passe på i det internasjonale samkvem, så vi ikke indirekte
og uten å tenke gjennom det støtter opp under undertrykkende strukturer.
Så er det et spørsmål
om slike utredninger og definisjoner kan bringe oss noe nærmere
en felles holdning mellom partiene i denne sal. Hvis man leser Senterpartiets
merknader, mener jeg å se en nasjonalistisk alenegang som idealet.
Man er riktignok verbalt for FN, men det skal bestå av sterke nasjonalstater.
Senterpartiet ser ikke ut til å ha fått med seg hva sterke, selvbevisste
og selvhevdende nasjonalstater har gjort med Europa før vi fikk
FN. Vi har altså gode erfaringer i hele etterkrigstiden på økonomisk
integrasjon, en integrasjon som Senterpartiet motsetter seg med
alle midler ved å være mot forpliktende europeisk samarbeid, ved
å underminere EØS-avtalen.
Men det som kanskje
er mer bekymringsfullt, er at også Arbeiderpartiet er på glid her.
De stiller ikke opp i disse debattene. De har nærmest dårlig samvittighet
for å forsvare EØS-avtalen i mange sammenhenger. Så det som da ser
ut til å være den utenrikspolitikken som ble sagt skulle ligge fast,
den tror jeg vi kan sette et stort spørsmålstegn ved hvis Arbeiderpartiet
blir et mindretall i et nytt flertall der flertallet er for å si
opp EØS-avtalen.
Morten Wold (FrP) [10:16:45 ] : Utgangspunktet for Fremskrittspartiets
utenrikspolitikk er å sikre norske interesser. For oss betyr det
å ivareta og bygge sterke relasjoner og allianser med likesinnede
land, f.eks. gjennom NATO. Det betyr også å sikre gode handelsvilkår og
avtaler som tjener norsk økonomi, og å sikre stabile rammevilkår
for norske internasjonale næringer, slik som sjøfart.
Behovet for å
sikre norske interesser gjør at vi mener at Norge ikke burde ha
sittet i FNs sikkerhetsråd. Vår avveining er at denne posisjonen
kan sette oss i vanskelige situasjoner i en verden med økende stormaktrivalisering.
Vi risikerer vanskelige dilemmaer og konflikter, og det fremstår
som usikkert hva gevinsten skal være for nasjonen, utover at det
sikkert vil være en nyttig erfaring å ha med seg for utenrikstjenesten.
Ansvaret for å
ivareta egne interesser først påligger alle land, også utviklingsland.
Dette er bakgrunnen for Fremskrittspartiets syn på bistand. Vi mener
at det er det enkelte lands ansvar å utvikle sine egne økonomier og
samfunn og sikre befolkningen grunnleggende behov, selv om det selvsagt
noen steder er svært krevende og utfordrende.
Det er uholdbart
at norske skattepenger skal gå til skoler og helsetiltak når landets
myndigheter samtidig velger å bruke penger på privat luksus eller
tiltak som ikke er til gagn for egen befolkning. Dette er ansvarsfraskrivelse
fra nasjonale myndigheter og skaper ikke virkelig, langsiktig utvikling.
Virkelig utvikling skjer først når myndighetene selv tar initiativ
og eierskap til utvikling av sitt eget land. Dette ser vi dessverre
altfor lite av, med noen hederlige unntak. Blant disse er Ghana,
som har bistandsuavhengighet og økonomisk vekst og utvikling som
et tydelig mål.
Norge er verdens
mest sjenerøse land. Vi gir suverent mest i bistand per innbygger.
Norge gir over 50 pst. mer enn det Sverige gir, og nesten dobbelt
så mye som hva Danmark gir i bistand per innbygger. Det høye bistandsnivået
støttes av nær sagt alle partier på Stortinget.
Fremskrittspartiet
er det eneste partiet som ikke vil sette av 1 pst. av BNI til bistand
hvert eneste år. Gjør vi dette av ond vilje, fordi vi ikke ønsker
å hjelpe? Selvsagt ikke, det er ikke færre varme hjerter i Fremskrittspartiet enn
i andre partier, men der vi skiller oss ut, er at vi ønsker å prioritere
annerledes.
Vi vet at det
er tøffe prioriteringer bak et statsbudsjett, og det blir tøffere
i årene fremover. Da kan ikke bistand være det eneste området som
er fredet for kutt. I første omgang bør bistandsprosenten kuttes
til 0,7, som er FNs målsetting. Dette er på linje med både Danmark og
Storbritannia.
Vi blir altså
ikke dårligere mennesker av den grunn. Kutt i bistand er en viktig
målsetting for Fremskrittspartiet, og noe vi kjempet hardt for i
forhandlingene om budsjettet. Det viste seg imidlertid helt umulig
å få til. Det vi derimot har fått til, er en dreining av bistanden
til formål vi mener er særlig viktige i vår tid. Flukt og massemigrasjon
er blant de største utfordringene globalt og legger et stort press
på mottakerland og lokalsamfunn. Vi vil – og kan – hjelpe langt
flere ved å gi mer bistand i nærområdene.
Behovet for finansiering
er stort, og det trengs gode løsninger for store flyktningkriser.
Derfor er det gledelig at vi kom til enighet med regjeringspartiene
om mer penger til å hjelpe i nærområdene – både flyktninger og andre
katastroferammede. Vi ble enige om å bevilge 500 mill. kr mer til
Verdens matvareprograms hjelp til flyktninger i nærområder, 300 mill. kr
mer til FNs høykommissær for flyktninger, og 100 mill. kr mer til
Verdens matvareprograms skolematordning i Sahel.
Jeg vil også trekke
frem at vi fikk økt bevilgningen til næringsutvikling og handel
med 50 mill. kr. Utvikling av lokalt næringsliv og handel er svært
god bruk av bistandsmidler, fordi det har potensial til å skape
store verdier. Hvis bedrifter etableres og utvikles i fattige land, betyr
dette tusenvis av nye arbeidsplasser, som igjen betyr inntekter
som kommer hele familier og landsbyer til gode. Det betyr også økte
skatteinntekter til staten, som igjen kan brukes til å utvikle tjenester
for befolkningen.
Det er positivt
at vi fikk kuttet til formål som Fremskrittspartiet mener er mindre
god bruk av bistandsmidler, som kuttet på 10 mill. kr i bistandspenger
til prosjekter i Kina. Penger fra Norge bør ikke gå til formål i verdens
nest største økonomi, som bør ha tilstrekkelig med ressurser og
kapasitet til å ta hånd om egne utfordringer.
Det er også etter
vårt syn positivt at vi fikk redusert bevilgningen til palestinske
selvstyremyndigheter med 30 mill. kr. Fremskrittspartiet finner
det unaturlig at Norge gir budsjettstøtte til de palestinske selvstyremyndighetene
samtidig som disse prioriterer å kanalisere midler til dømte terrorister
over sitt eget budsjett. Kuttet er også et viktig signal til myndighetene
om at det er uakseptabelt å benytte skolebøker som bygger opp under
en kultur av vold og hat mot Israel. Dette er uforenlig med å skape
fred og forsoning, noe som bør være en hovedmålsetting bak Norges
engasjement i de palestinske områdene.
Når det gjelder
de palestinske skolebøkene, ser vi frem til at utenriksministeren
gir oss en gjennomgang av studien fra Georg Eckert Institute, som
vi forstår foreligger tidlig neste år. Det er på høy tid at Stortinget
engasjerer seg når man ser at skoler som vi selv er med på å finansiere,
bruker bøker som lærer opp barn til å fortsette konflikten.
La meg også si
noen ord om Forsvaret. Få ting er viktigere enn forsvaret av Norge,
det å verne om både folk og fedreland. Derfor mener Fremskrittspartiet
at en av statens viktigste oppgaver er å sikre oss mot trusler utenfra.
Forsvaret er faktisk helt avgjørende for at vi kan leve fritt i
et vestlig og åpent demokrati. Det er nødvendig å sikre nasjonal
suverenitet gjennom et sterkt nasjonalt forsvar og bred alliansebygging
i NATO, ikke bare for i dag, men gjennom planlegging for morgendagens
utfordringer. Det betyr rask tilpasning til nye trusselbilder og ny
teknologi. Derfor var det gledelig å se at cyberforsvaret fikk ti
nye stillinger gjennom langtidsplanen, takket være Fremskrittspartiets
initiativ.
Alene er vi for
små til å stå opp mot trusler utenfra. Derfor må vi ha en sterk
alliansetilknytning til NATO. Norge er faktisk NATO i nord. Vårt
befal og våre soldater har god oversikt over hva som skjer i våre
nærområder. Det er også i Norges interesse å ha et konstruktivt
forhold til vår store nabo i øst.
Fremskrittspartiet
ønsker forutsigbarhet rundt Forsvarets organisasjon og utvikling.
De økonomiske rammene må tilpasses Forsvarets behov. Skal Hæren
evne å løse de oppgavene den allerede er pålagt, må kampkraften
og antall soldater økes. Mangelen på mannskap er i dag prekær. Dette
vil bli bedret som følge av vedtakene i den nye langtidsplanen.
Hærens størrelse
må opp på et nivå som sikrer tilstedeværelse og aktivitet i hele
Norge. Derfor bør materiellanskaffelser fremskyndes. Hæren har også
behov for helikopterkapasitet, noe som nå vil bedres betraktelig gjennom
opprettelsen av en skvadron på Bardufoss for støtte til Hæren.
Også Sjøforsvarets
operative evne må styrkes betydelig. Nye ubåter vil bidra, men man
må særlig finne kapasiteter som kan erstatte tapet av fregatten
«Helge Ingstad». Heimevernet har hatt en positiv utvikling de senere
år, med tilførsel av nyere og bedre materiell. Årlig trening av
alle mannskaper må finne sted, og Kystvakten skal være til stede
i alle våre havområder. Til det trenger den helikoptre. Dette må
derfor være en prioritert oppgave i Forsvarets fremtidige budsjetter.
Flere bør gjennomføre
førstegangstjenesten. Avtjening av verneplikten bør få økt status
også i det sivile samfunnet. Fremskrittspartiet ønsker å øke både
tjenestetillegget og dimisjonsgodtgjørelsen. Det vil sikre at færre
lider et økonomisk tap ved å gjennomføre førstegangstjenesten.
Det å sende soldater
på utenlandsoppdrag er noe av det mest alvorlige en regjering kan
gjøre. Soldatene må læres opp, trenes og øves på å håndtere skarpe
oppdrag under realistiske og krevende forhold, og de må følges opp
i etterkant. Alle former for senskader skal tas på alvor. Veteranorganisasjonene
er gode samarbeidsressurser for dette arbeidet. Fremskrittspartiet
støtter disses ønske om mer sivil forskning på veteranenes helse
og psykiske reaksjoner.
Forsvarsbudsjettet
har blitt vedtatt med små endringer, blant dem en gledelig sak sett
med kulturhistoriske forsvarsøyne, nemlig det at den fredede eiendommen
Tollbugata 10 i Oslo overdras til Stiftelsen Den Gamle Krigsskole
for en symbolsk sum. Den gamle krigsskolen er et viktig symbol på
en høyere ledelsesutdanning som ble gitt, uavhengig av kadettenes
økonomiske bakgrunn og status. Bygningen er ca. 400 år gammel og
har huset krigsskolen i omtrent 200 av dem – og frem til nå. Det
viser at bygget – og kulturen og historien som ligger i veggene
der – fortsatt er levende og aktuell, og må tas vare på.
La meg sitere
krigsskolekadettene Karen Frederikke Løvenskiold og Brage Bolstad-Andreassen,
som i et innlegg i Forsvarets Forum i oktober skrev følgende: «Historien
er arven vår, og noe vi skylder våre forgjengere og etterkommere
å ivareta.» Når det gjelder Den gamle krigsskolen, er det umulig
ikke å være enig i dette.
Et annet viktig
symbol på vårt forsvar som tilgodeses med midler i dette budsjettet,
er en Gloster Gladiator 423, ett av flyene som bidro til forsinkelse
av det tyske luftangrepet på Norge 9. april 1940. Nå sikres det
midler til restaurering, og det er også viktig i et historisk perspektiv.
Avslutningsvis
viser jeg for øvrig til Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag
og ser frem til den videre debatten rundt viktige temaer på forsvars-
og utenriksområdet.
Emilie Enger Mehl (Sp) [10:28:33 ] : Gjennom utenrikspolitikken
vil Senterpartiet styrke folkestyret, sikre rettferdig fordeling,
bidra til trygg tilgang på mat og økt selvforsyning og støtte opp
om menneskerettighetene.
Mat og tilgang
på mat er en viktig faktor i mange av de utfordringene som verden
står overfor. Senterpartiet mener at sikker tilgang på mat er en
helt grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for at samfunn skal
lykkes. Vi mener jobben med å sikre tilstrekkelig matproduksjon
for hele verdens befolkning er en forutsetning for fred og utvikling.
Klimaendringene
er i dag en av de største utfordringene vi står overfor globalt.
Hvis vi ikke lykkes med å redusere utslipp, vil det få alvorlige
konsekvenser. Forutsetningene for bosetting og matproduksjon vil
endre seg over store deler av verden og drive mange mennesker på
flukt. Det vil bli helt avgjørende om vi evner å skape et klimatilpasset
jordbruk i utviklingsland.
Senterpartiet
vil jobbe for økt matsikkerhet i verden, og derfor bevilger vi 400 mill. kr
mer til Verdens matvareprogram. Viktigheten av kampen mot sult,
også som en forutsetning for fred, ble synlig for alle og enhver da
Verdens matvareprogram helt nylig ble tildelt Nobels fredspris.
Det finnes dessverre mange eksempler på at manglende matvaresikkerhet,
råvarepriser og kamp om tilgang på matressurser har vært en utløsende
eller medvirkende faktor i internasjonal krise og konflikt. Sult rammer
sårbare mennesker hardt, gjerne de som er mest sårbare fra før,
og det kan dessverre også brukes som et effektivt våpen i krig og
konflikt.
Senterpartiet
vil yte bistand der det nytter mest. Derfor vil vi øremerke 10 pst.
av bistandsmidlene til landbruksbistand og øremerke 100 mill. kr
til å støtte småskala landbruk.
Det finnes mye
Høyre og Senterpartiet er uenige om, og en viktig skillelinje går
i utenrikspolitikken når det gjelder Norges forhold til EU. Her
er både Senterpartiet og Høyre veldig tydelige. Senterpartiet er
helt klart imot et norsk EU-medlemskap, fordi vi ønsker å beholde
styringen over Norge i den norske nasjonalforsamlingen, mens Høyre
på sin side ønsker å jobbe for et norsk EU-medlemskap. Det er en
politisk forskjell som vi kan være helt ærlige på. De siste ukene
har det foregått en merkelig debatt i media, hvor Høyre har prøvd
å skape usikkerhet rundt Senterpartiets forhold til EØS, mens de
selv underslår det faktum at de heller ikke ønsker en EØS-avtale,
men vil undergrave Norges selvstendighet og råderetten over våre
naturressurser gjennom fullt medlemskap i EU. Denne ambisjonen deler
jo nå Venstre, og det betyr at flertallet i regjeringen nå ønsker
å jobbe for norsk EU-medlemskap, slik som statsminister Erna Solberg
faktisk gikk til valg på i 2009.
Senterpartiets
forhold til EØS er helt avklart, og det er det samme som tidligere.
Vi ønsker å utrede alternativer til EØS-avtalen og erstatte dagens
EØS-avtale med handelsavtaler. Vi vil at norsk industri og norske
arbeidsplasser skal sikres, og ha tilgang på markedet, men vi mener
at vi trenger en tilknytningsform som ikke samtidig gir økt sosial
dumping, større forskjeller, gir oss mindre kontroll over norske
ressurser, griper inn i folkestyret og Norges suverenitet og delegerer
så mye makt til EU som EØS-avtalen nå gjør.
Regjeringen har
i år bevilget rundt 6 mrd. kr i EØS-midler, som går til forskjellige
prosjekter i EU, med ganske usikker effekt. Senterpartiet mener
at enorme summer i bistand til land som Polen og Ungarn er feil
prioritering i en verden hvor en rekke land har store utfordringer
og behov for økonomisk støtte til hjelp og utvikling. Man kan jo
spørre seg om Stortinget hadde støttet alt EØS-midlene går til,
hvis vi faktisk tok stilling til hver post eller hver sum som går
til de forskjellige landene. Derfor vil Senterpartiet kutte i EØS-midlene
og avvikle Norges egne støtteordninger. Vi mener disse pengene kan
brukes på langt mer fornuftige måter for å skape trygghet, utvikling
og demokrati i hele verden.
Så vil jeg avslutte
med å ta opp forslagene vi står inne i som ikke allerede er tatt
opp.
Presidenten: Da
har representanten Emilie Enger Mehl tatt opp de forslagene hun
refererte til.
Audun Lysbakken (SV) [10:34:05 ] : SV har lagt fram et forslag
for styrket internasjonal solidaritet med særlig vekt på de to tingene
vi mener norsk utviklingspolitikk må handle mer om i årene framover.
Det ene er innsatsen for å sørge for at også fattige land får muligheten
til å tilpasse og omstille sin økonomi til klimakrisen, satse på
fornybar energi og få muligheten til å utvikle seg økonomisk og
sosialt i takt med at de nye, grønne løsningene kommer. Da er det
avgjørende å ha tilgang til teknologi, ha tilgang til kapital og
ha muligheten til å begynne en sterkere økonomisk og sosial utvikling
koblet til det grønne skiftet. Det er også dessverre nødvendig med
en sterk satsing på klimatilpasning, fordi vi vet at klimakrisen
rammer de fattigste aller hardest. Det er avgjørende f.eks. at små
bønder i fattige land får muligheten til å dyrke planter som kan
stå seg i et tøffere klima, at vi allerede nå hjelper dem som rammest
hardest av klimakrisen, med å tilpasse seg de endringene som dessverre
allerede er i gang som følge av global oppvarming.
Den andre hovedsatsingen
er kampen mot ulikhet. En av de vesentligste endringene i norsk
utviklingspolitikk fra den rød-grønne regjeringen og til den sittende regjeringen
er at ulikhet har forsvunnet som et hovedperspektiv i norsk utviklingspolitikk.
Det å se sammenhengen mellom store forskjeller og manglende utvikling,
mellom samfunnsmodeller som tillater små eliter å berike seg uten
at folk flest får del i rikdommen, er ekstremt viktig. Derfor er
vi opptatt av å styrke f.eks. helt konkrete initiativer, som Skatt
for utvikling.
Jeg synes det
er skuffende å se profilen på de kuttene som er gjort i budsjettforliket.
Det framstår som et skritt i en helt annen retning enn den profilen
Norge burde ha i utviklingsdebatten. Det er kutt på klima, som er
med på å svekke nettopp den grønne satsingen, som er så viktig.
Det er kutt på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Det
er kutt til UNDP. Det er kutt til palestinerne, nettopp når palestinerne
er i en desperat situasjon. Og det er kutt på utdanning og likestilling.
Dette er en profil som minner mer om den utviklingen vi har sett
i den amerikanske utenriks- og utviklingspolitikken de siste årene,
enn det som burde være en god politikk for regjeringen. Det synes
jeg utviklingsministeren bør svare tydelig på i denne debatten.
SV er også opptatt
av at Norge må endre den rollen vi spiller internasjonalt i mange
viktige saker akkurat nå. Vi kommer tilbake til vaksinespørsmålet,
vi kunne diskutert atomvåpenspørsmålet. I en rekke saker ser vi at
den sterke militære og politiske avhengigheten av USA gjør at Norge
ikke står opp som det vi burde vært, nemlig en brobygger og en stemme
for dem som har minst makt og penger i verden. Vi ønsker å svekke
den avhengigheten, og det er også derfor SV i sitt forsvarsbudsjett
går inn for en satsing på det nasjonale forsvaret, med økt bemanning,
med økte investeringer i sjøforsvar og hær og å hente norske soldater
hjem fra de amerikanskledete krigene i andre land, som Norge i lang
tid har deltatt i.
Jeg synes at debatten
vi har nå om budsjettet, og debatten vi skal ha etterpå, om Norges
holdning til de fattige landenes krav om tilgang på vaksiner til
en overkommelig pris, henger litt sammen, for det er diskusjoner
om hva slags stemme Norge skal ha i verden, og hva slags side vi
skal stå på. Jeg synes både den saken i WTO og måten budsjettpartnerne
har kuttet i utviklingsbudsjettet på, lover dårlig for fortsettelsen.
Presidenten: Da
har representanten Audun Lysbakken tatt opp de forslagene han refererte
til.
Presidenten vil
bare opplyse om at sakene er slått sammen i én debatt.
Audun Lysbakken (SV) [10:39:16 ] : Jeg kommer tilbake igjen.
Presidenten: Det
er representanten velkommen til.
Trine Skei Grande (V) [10:39:45 ] : Nå har vi lagt fram statsbudsjetter
på vegne av et borgerlig flertall i åtte år, og en av de tingene
som ble sagt før vi vant det valget, var at var det noe man var
sikker på, var det at bistandsprosenten ikke kom til å holde. Nå
har vi lagt fram det åttende, og bistandsprosenten holder. Vi står for
våre forpliktelser, vi står for det vi har skrevet i våre programmer,
og vi står for de satsingene vi har.
Ja, det er også
en vridning i satsinga på det området, og en av de første sakene
de borgerlige partiene fant sammen om, var nettopp satsinga på jenter
og utdanning. Hvorfor er det så viktig? Jo, da Venstre ble stiftet
i 1884, var den første sosiale reformen man gjennomførte, en felles
skole for alle, uansett sosial bakgrunn og uansett kjønn. Da var
vi blant Europas fattigste land. Den skolereformen som ble gjennomført
i 1884, er den viktigste reformen som bygger grunnlaget for norsk
velstand og rikdom. Derfor mener vi at det å satse på utdanning,
og spesielt jenter og utdanning, i jobbinga for å bidra til utvikling
i land, er en av de viktigste satsingene vi kan ha. Den har vi hatt
gjennom åtte år, og det var et dramatisk skifte i forhold til da
SV styrte det departementet.
Så ble det gjort
endringer etter at regjeringa la fram sitt forslag. Venstre var
primært for regjeringas opprinnelige forslag, men det er ingen av
de påplussingene som er gjort gjennom budsjettforliket her på Stortinget, som
vi er uenig i.
Det er viktig
å ha lange tråder i utenrikspolitikken. Det er viktig at man innser
at Norge er et lite land som trenger sterke internasjonale samarbeidsstrukturer
for å klare å komme fram med sine meninger. Hvis noen lurer på hvor
viktig det er, kan man bare se på fordelinga av vaksiner nå. Hva
hadde Norge hatt å stille opp med som et lite land, hvis ikke det
hadde vært for at vi jobber sterkt sammen med andre land og har
sterke internasjonale strukturer?
Jeg er enig med
komitélederen i at det er bra med debatt, og at debatt er med på
å foredle både politikk og standpunkt. Litt av utfordringa for Arbeiderpartiet
er at det er ikke Arbeiderpartiet som er motpolen, samme hvor mye
man prøver. Det virker nesten som at man er litt lei seg for at
man ikke er den motpolen. De store skillene i utenrikspolitikken
her i salen går mellom Senterpartiet og resten og SV og resten.
SV vil trekke
oss tilbake fra alle internasjonale forsvarsstrukturer – det tror
jeg representanten Elvestuen kommer tilbake til – og mener at vi
skal isolere oss mest mulig når det gjelder å forsvare landet vårt,
mens vi vet at det som virkelig har bakt fred, er samarbeid mellom land
også på forsvarssida. Det som virkelig har vært med på å lage gode
strukturer som Norge har jobbet i, er nettopp det at vi søker allianser
mellom andre land, mens SV ønsker at vi skal samarbeide mindre,
øve mindre sammen og ha svakere internasjonale strukturer.
På den andre sida
ser vi Senterpartiet, som mener at EØS-avtalen bare er noe fryktelige
greier som gir landbruksstøtte til andre land. Jeg mener at EØS-avtalen
virkelig er med på å legge grunnlaget for velferden i Norge, gjennom
at det gir muligheten for norsk næringsliv til å eksportere varene
sine under samme forhold som alle andre. Det europeiske samarbeidet
er også med på å bringe oss dramatisk framover når det gjelder klima
og miljø. Vi hadde ikke hatt muligheten til å ha en så offensiv
klima- og miljøpolitikk som virker, hvis ikke det hadde vært for
at vi også kan koble oss opp mot EUs systemer og EUs strukturer
på det området. Norge trenger samarbeid.
Man kan også ha
varierende entusiasme for å få Norge inn i Sikkerhetsrådet, men
FN er kjempeviktig for Norge. Vi trenger de internasjonale strukturene,
og av og til må vi også gjøre jobben med å være med og lede dem,
hvis vi ønsker å gi dem kraft og tyngde framover. Det er veldig
viktig.
Hvis vi ikke har
de internasjonale strukturene, hvem er det som vinner da? Jo, det
er de store diktaturene. Det er de store som da kan trakassere de
små. Er det noe vi kjenner til i Norge, er det å være det lille
landet som blir trakassert av store diktaturer. Jeg vil ikke at Kina
og Russland skal legge strukturene internasjonalt, jeg vil at det
skal være de vestlige demokratiene som vinner fram, men da må de
vestlige demokratiene klare å samarbeide.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:45:06 ] : Norges viktigste
utenrikspolitiske interesse er å støtte opp om og videreutvikle
forpliktende internasjonalt samarbeid. Dette skrev regjeringa mye
om i den såkalte mulitmeldinga som ble lagt fram i fjor. Det er
også et gjennomgående tema i budsjettproposisjonen, og jeg ser med
stor glede også i innstillinga fra komiteen. Det er viktig fordi,
som flere talere har vært inne på, et lite land som Norge er helt
avhengig av forpliktende internasjonalt samarbeid for vår økonomi,
vår sikkerhet og vår velstand.
Vi har mange gode
eksempler på hvordan dette har tjent Norge godt gjennom flere tiår
– NATO-medlemskapet vårt, som er bærebjelken sikkerhetspolitisk,
det at vi har EØS-avtalen er ikke mindre viktig, og jeg mener veldig
bestemt at under pandemien har samarbeidet vårt med EU og i Europa
for alvor vist hvor viktig det er.
Så står vi overfor
helt enorme internasjonale utfordringer. De har også endret seg
mye fra budsjettet ble lagt i regjering, til det ble lagt fram for
Stortinget og til der vi er nå.
Verdens matvareprogram
anslår at mellom sju og åtte millioner mennesker i verden har dødd
av sult hittil i år. De anslår at tallet vil kunne mangedobles i
2021 hvis man ikke makter både å tette finansieringsgapet og å nå ut
med hjelp. Verdens matvareprogram er allerede en av våre viktigste
humanitære partnere. I 2020 kommer vi anslagsvis til å bruke 915 mill. kr
gjennom Verdens matvareprogram. Det er også en av de partnerne vi
har, som når best ut. De brødfør i dag ca. 88 millioner mennesker i
100 land og er en usedvanlig viktig kanal for oss, også fordi de
bidrar sterkt til logistikkoperasjoner som også er viktig for andre
hjelpeorganisasjoner.
Akkurat nå er
det risiko for sultkriser i særlig sju land – Jemen, Afghanistan,
Sør-Sudan, Etiopia, Nigeria, Kongo og Burkina Faso. Grunnen til
at jeg nevner dette, er at dette også er en av årsakene til at det
har vært viktig å styrke det humanitære budsjettet over tid. I denne
regjeringas tid har vi styrket det humanitære budsjettet med ca.
68 pst. Men behovene er jo enorme. Nettopp derfor er økningene som
gjøres, til både Verdens matvareprogram og UNHCR i budsjettavtalen,
viktige.
I veldig mange
land opplever vi at det ikke er pandemien som er den største utfordringen
for folk, men konsekvensene av den økonomisk og sosialt. Det slår
inn i hele spekteret fra mat- og sultkriser, til menneskerettighetskriser
og beskyttelseskriser. Vi ser f.eks. at andelen som utsettes for
seksuell og kjønnsbasert vold, har økt dramatisk under pandemien.
Det er altså en stor beskyttelseskrise, og beskyttelse av sivile
er også en av hovedprioriteringene til Norge i Sikkerhetsrådet.
Så noen ord avslutningsvis
knyttet til EØS-avtalen. Jeg la merke til at representanten Emilie
Enger Mehl mente at Høyre ikke vil ha EØS-avtalen, men heller undergrave
norsk suverenitet og råderett. Det er vel få ting som er lenger
fra sannheten i begge ender av det resonnementet.
For det første
er EØS-avtalen vår livlinje til Europa. Jeg foreslår vel egentlig
at representanten Enger Mehl tar en liten turné rundt i Distrikts-Norge
og snakker med næringsliv og bedrifter, som er utrolig bekymret for
at Norge eventuelt skulle endre sin holdning til EØS-avtalen. Man
vil få veldig klare tilbakemeldinger på hvor ekstremt viktig EØS-avtalen
er for markedsadgang, for bosetting i distriktene, og for at vi
skal kunne samarbeide godt med europeiske land og ha samme standarder, som
gjør f.eks. eksport enkelt. Jeg tror også at de som er varme forsvarere
av å reforhandle EØS-avtalen eller finne andre alternativer, kan
ta en titt på det som nå skjer i Storbritannia og se hvor enkelt
det er å skulle få vilkår som er minst like gode.
Det er heller
ikke sånn at Høyre eller andre partier som har sympatier for samarbeid
med Europa, av den grunn vil undergrave norsk råderett og suverenitet,
snarere tvert imot. Det er jo for oss en helt avgjørende del av vår
velstandsutvikling, av vår sikkerhet og av vår økonomi at vi faktisk
kan delta på like fot i et europeisk samarbeid som gir oss alle
disse fordelene.
Jeg tror at diskusjonen
om EU og EØS kommer til å fortsette, men jeg mener veldig bestemt
at pandemien har vist oss verdien av og viktigheten av samarbeidet.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Anniken Huitfeldt (A) [10:50:38 ] : Vi er jo enige om at pandemien
har understreket behovet for EØS-avtalen. Men jeg har tenkt å spørre
om et annet aspekt knyttet til pandemien, og det er alt det smittevernutstyret
som det var viktig at Norge fikk tilgang til på et veldig kritisk
tidspunkt, og det tror jeg også vi er enige om. Men nå har det jo
kommet fram at noe av dette smittevernutstyret kan være produsert
under tvangsarbeid i Kina. Det er jo viktig når vi har store offentlige
anskaffelser, at det er underlagt et etisk regelverk, og at det
har til hensikt å sørge for at menneskerettigheter blir ivaretatt.
Hva har regjeringen gjort for å sikre at store anskaffelser følger
elementære krav til menneskerettighetene?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:51:26 ] : Jeg skal
være forsiktig med å uttale meg for mye om dette, for det er ikke
mitt konstitusjonelle ansvarsområde, det ligger under helseministeren,
men jeg kan si følgende: På det tidspunktet, som også representanten
viser til, var behovet for smittevernutstyr stort i Norge og overalt
ellers i verden. Forsyningslinjene var mer eller mindre brutt sammen,
og veldig mange land hadde stengt sine grenser og også stengt sine
eksportmuligheter. Det er Sykehusinnkjøp som står bak disse avtalene, og
de benytter seg av leverandører, og jeg vil si, som statsministeren
sa i går, at dersom det skulle vise seg at underleverandører har
benyttet seg av tvangsarbeid, er det selvsagt noe som tas på stort
alvor, og som vi tar sterk avstand fra. Jeg skal ikke gå i detaljer
om det, som jeg nevnte, men Sykehusinnkjøp jobber altså etter de samme
retningslinjene for etisk og forsvarlig handel som andre offentlige
aktører gjør. Dersom det er ytterligere spørsmål knyttet til detaljene
i det, anbefaler jeg at det spørres til helseministeren.
Morten Wold (FrP) [10:52:42 ] : I spørretimen den 2. desember
spurte min partikollega Himanshu Gulati utviklingsministeren om
fangelønn som palestinske myndigheter gir til dømte terrorister
og deres familier. Han fikk beskjed om at spørsmålet må rettes til
utenriksministeren, og derfor står jeg her nå.
Nye tall fra Israel
viser at palestinske myndigheter i fjor ga hele 1,6 mrd. kr i fangelønn
til dømte terrorister og deres familier. Slik fangelønn til såkalte
martyrer innebærer ofte en stor engangssum og en månedslønn på opp
mot 15 000 kr. Flere land har kuttet i sin bistand til palestinerne
for å vise sin avsky mot denne typen utbetalinger til dømte terrorister.
Ettersom budsjettenigheten mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene innebærer
en reduksjon i bistanden til palestinerne, ønsker jeg å spørre utenriksministeren
om hun vil bruke dette kuttet til å legge press på palestinske myndigheter til
å slutte med utbetaling av lønn til dømte terrorister dersom de
ønsker noen norsk støtte i fremtiden.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:53:47 ] : Jeg er glad
for at jeg da kunne komme til Stortinget såpass raskt etter spørretimen
for min gode kollega.
Som representanten
er godt kjent med, går ikke norske midler til å utbetale fangelønn,
og det er det viktig å presisere. Det er noe vi har fått gjentatte
forsikringer om, det har også tidligere regjeringer fått, og det
er et viktig prinsipp for oss, fordi vi mener at det er en uakseptabel
ordning. Det er også noe vi kommuniserer veldig tydelig til palestinske
selvstyremyndigheter sammen med vårt klare krav om at det må ryddes
opp i skolepensum. Vi finansierer heller ikke skolepensum og bøker,
men vi mener det likevel er viktig å benytte all den dialogen vi
har med palestinerne, til å formidle nettopp det synspunktet.
Jeg mener det
også er viktig å huske på at den støtten som gis, både til palestinske
selvstyremyndigheter og til palestinske flyktninger i mange land,
også er bidrag som israelerne er opptatt av at vi skal yte, fordi
det bidrar til stabilitet, og det bidrar til mindre radikalisering.
Jeg mener det er et viktig perspektiv å ta med seg, nettopp fordi Israel
også er opptatt av å ha sikkerhetsavtaler og sikkerhetssamarbeid
med palestinerne.
Emilie Enger Mehl (Sp) [10:55:01 ] : Senterpartiet mener det
er helt avgjørende viktig å beholde kontroll over norske naturressurser
og norsk jord, og NRK skriver i dag at Russland og Kina nå viser
interesse for å kjøpe rettighetene til å utvinne kull i et veldig
stort område på Svalbard. Det er snakk om et område som er på størrelse
med Stavanger og Sandnes. Det kommer fram i saken at selger egentlig
ønsker at staten skal kjøpe, men har ikke fått noen interesse for
det så langt. Så spørsmålet er hva regjeringen mener om at Kina
og Russland kan sikre seg kontroll over strategiske og viktige naturressurser
i Arktis, og vil regjeringen eventuelt ta grep for å stoppe at det
skjer?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:55:53 ] : Igjen så
er ikke dette mitt konstitusjonelle ansvarsområde, men jeg kan gjerne
svare litt overordnet på spørsmålet.
Det er slik at
grunnen på Austre Adventfjord eies av staten ved Nærings- og fiskeridepartementet.
Selskapet har i dag ti utmål på Svalbard, og de ligger i sin helhet
på statlig eid grunn. Så er det viktig å understreke at det å ha utmål
gir ikke eierskap til grunnen, og det gir heller ingen garanti for
at man får tillatelse til å utvinne f.eks. mineraler. Det har bl.a.
å gjøre med svalbardmiljøloven, og den gjelder jo for alle. Samtidig
er det slik at alle selskap som hører hjemme i noen av traktatstatene,
har en mulighet til å ta utmål på Svalbard, og dette er nærmere
regulert i bergverksordningen for Svalbard fra 1925. Men så er det
også slik at nærmere 800 utmål har falt i det fri siden 1986, og
det er bl.a. fordi arbeidsplikten knyttet til dette ikke har vært
oppfylt, og det oppleves ikke å være spesielt dramatisk i denne
sammenhengen.
Emilie Enger Mehl (Sp) [10:57:01 ] : Jeg skjønner at det var
litt vanskelig å svare på.
I den artikkelen
er det også en svalbardekspert som sier at hvis dette skjer, hvis
Kina får kjøpe disse rettighetene, så vil det gi Kina et fotfeste
i Arktis som de ikke har fra før. Og jeg synes jo det er litt rart
om ikke utenriksministeren kan si noe om hva regjeringen mener om
at den type naturressurser da kan havne under kinesisk kontroll,
så det er egentlig mitt spørsmål. Dette har jo vært et tema tidligere;
Norge sørget for kontroll over Adventfjorden i 2016 ved å kjøpe
der. Og man må ta hensyn til ikke bare lønnsomheten med kullutvinningen, men
også hvilken betydning dette får for forholdet til andre land, så
jeg lurer på om statsråden kan utdype det litt, om hvordan hun ser
på at Kina eventuelt får kontroll over et slikt område?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:58:04 ] : Det var
overhodet ikke vanskelig å svare på spørsmålet. Jeg sa bare at dette
ikke ligger under mitt konstitusjonelle ansvarsområde, når spørsmålet
knyttet seg spesielt til denne eventuelle kinesiske interessen.
Men så er det
også slik at han som har uttalt seg i artikkelen, har et helt annet
syn på bl.a. norsk suverenitet på Svalbard enn det som er det norske
synet, og som også er uomstridt. Det vil si at han legger til grunn
for sine analyser en annen vurdering enn det som er realitetene.
Det er f.eks. slik at kinesisk aktivitet i vår del av Arktis i dag
primært er basert på deltakelse i forskning. Der har Norge og Kina
noen felles interesser – langt fra alle, men vi har noen felles
interesser – og det er altså ikke slik at et land får «fotfeste»
i Arktis ved at man utøver en mulighet som ligger i Svalbardtraktaten.
Og jeg minner om at det å få utmål eller en utvinningsrett, det
gir altså ingen eiendomsrett eller rettigheter som ikke begrenses av
f.eks. svalbardmiljøloven.
Audun Lysbakken (SV) [10:59:22 ] : I det opprinnelige budsjettet
er det slått fast at det er økonomisk krise i de palestinske områdene,
og at en må regne med økt behov for støtte i 2021. Men resultatet
etter budsjettforliket er et kutt på 30 mill. kr i bistanden til
palestinerne.
Hvilken endring
har skjedd i oppfatningen av behovet for 2021, og hva gjør dette
med Norges troverdighet som den aktøren for fred i Midtøsten vi
forhåpentligvis fortsatt skal være? Hvordan har utenriksministeren tenkt
å forklare dette signalet for palestinerne?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [11:00:08 ] : Som kjent
er det i budsjettforlik ikke alle kutt man er enig i, og jeg røper
ingen stor hemmelighet når jeg sier at det ikke var noe ønske fra
oss om å gjøre det kuttet. Når det er sagt, ligger vår støtte til
palestinerne nokså stabilt, og det har den gjort gjennom år. Det
er bl.a. fordi den består av mer enn denne ene budsjettlinja. Den
består også av bl.a. humanitær støtte, som har økt i 2020, bl.a.
på grunn av den prekære situasjonen vi har. Vi har bl.a. sørget
for flere medisinleveranser til Gaza, som er et veldig konkret og
direkte eksempel på den støtten vi gir. Vi bruker både de politiske
inntakene vi har, gjennom lederskapet i AHLC, vi bruker dialogen
med palestinerne, israelerne, amerikanerne og andre regionale aktører
til også å få et godt bilde av hvordan situasjonen er, og hva behovene
er.
Jeg vil gjerne
legge til at vi har vært veldig tydelige på overfor palestinerne
at vi forventer at de også tar imot de skatteinntektene som Israel
samler inn på vegne av dem. Det har de nå gått med på å gjøre, og
det vil også bedre den økonomiske situasjonen noe.
Audun Lysbakken (SV) [11:01:17 ] : La meg da skifte tema til
spørsmålet om vaksiner. Regjeringen har avvist SVs forslag om å
endre posisjon i prosessen i TRIPS, Den internasjonale patentavtalen,
og WTO knyttet til adgangen til å kunne produsere billigere kopimedisin for
å få til rask vaksinering i fattige land. Jeg mener at det er å
velge feil side, det er å stille seg på de store legemiddelselskapenes
side i stedet for å ta side for India, Sør-Afrika og andre lav-
og mellominntektsland som er opptatt av raskest mulig vaksinering
og tilgang til covid-19-medisiner.
Hva vil Norge
nå gjøre for at disse landene likevel skal få rask tilgang? Finnes
det noen sjanse for at Norge kan endre posisjon i WTO?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [11:02:14 ] : Det er ikke
bare regjeringa som har avvist SVs forslag; det har alle andre partier
på Stortinget også gjort. Det er fordi det er et veldig vidtgående
forslag. Det er ikke et rike-land-versus-fattige-land-forslag. Det
er flere utviklingsland som også er skeptiske eller ikke uttrykker støtte
til forslaget, og bildet er ganske blandet. Det er et veldig vidtgående
forslag fordi det ville ha tatt bort immaterielle rettigheter og
patenter, som er viktig for å kunne utvikle og forske på legemidler.
Det er vi alle avhengige av, også utviklingslandene. Det har også
en geografisk nedslagsside som er av en sånn karakter at det ikke
bare retter seg mot de fattigste landene, men generelt mot alle
land. Det er en relativt dårlig bruk av et forhandlingsinstitutt.
Vi har tidligere
forsøkt – og forsøker også nå – å finne posisjoner som kan være
fornuftige med andre land. Det er også tatt et initiativ for å kartlegge
om det faktisk er dette som hindrer eventuelle patenter. Så langt
tyder ikke noe på at det er det. Men dette er en diskusjon som kommer
opp i dag og i morgen i hovedrådet i WTO, og den kommer til å fortsette
på nyåret.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [11:03:43 ] : Regjeringen har lagt
fram en ny langtidsplan for forsvarssektoren i en tid med økt kompleksitet
og større uforutsigbarhet. Vi beskriver et krevende utfordringsbilde
for Norge. Vi må leve med og planlegge for usikkerhet og uro i lang
tid framover.
Koronakrisen er
et eksempel på uforutsigbare hendelser som treffer bredere og med
større konsekvenser for vår trygghet enn de fleste av oss her noen
gang har opplevd.
Med Stortingets
vedtak 3. desember ble en god langtidsplan ytterligere styrket.
Dette er det første
budsjettet i denne regjeringens andre langtidsplan. Vi startet for
fire år siden et nødvendig arbeid med å styrke forsvarsevnen på
de fleste områder. Vi har samtidig vært tydelige på at det vi satte
i gang, kun var starten på et mer omfattende og langsiktig arbeid
for å styrke, modernisere og videreutvikle forsvarssektoren. Vi
fortsetter å vise at vi tar forsvar og sikkerhet på alvor. Også
i en presset tid for norsk økonomi prioriterer vi forsvar. Vi har
økt forsvarsbudsjettene med over 30 pst. siden 2013. Basert på vårt
forslag til langtidsplan har vi sammen med stortingsflertallet lagt
opp til en ytterligere styrking også framover.
Så skal vi heller
ikke glemme hva som opprinnelig ble lagt til grunn for tidligere
langtidsplaner, med nedtrekk av tilleggsfinansiering av nye kampfly
og Joint Strike Missile. Med den nye langtidsplanen har regjeringen funnet
det nødvendig at alle disse pengene beholdes på forsvarsbudsjettet
for å styrke forsvarsevnen framover.
Den økonomiske
styrkingen av Forsvaret skjer i nær tid og er på ingen måte en forskyving
av ansvar. Så skjønner vi alle at dette betyr store summer i det
lange perspektivet. Denne langtidsplanen har også et markant skifte
sammenlignet med de to foregående planene, av to årsaker. For det
første beholdes pengene til den midlertidige kampflyfinansieringen,
og for det andre legger denne planen opp til en videre vekst også
etter 2028, for å holde tritt med BNP-andelen og dermed opprettholde
en BNP-andel på 2 pst. til forsvarsformål.
Satsingen på Forsvaret
fortsetter med full kraft i 2021. Vi øker forsvarsbudsjettet nominelt
med 3,8 mrd. kr, som er en økning på 6,2 pst. fra 2020. I 2021-budsjettet
fortsetter vi moderniseringen av Forsvaret og øker ytterligere avsetning
til materiellinvesteringer. I den store investeringsporteføljen
ligger både pågående prosjekter og nye prosjekter, med alle de største
planlagte utbetalinger til nye maritime patruljefly og nye kystvaktfartøy.
Vi forserer også oppgraderingen av CV90 kamp- og støttevogner og
korvetter i Skjold-klassen.
Forsyningsberedskapen
styrkes for å bedre Forsvarets utholdenhet. Budsjettet til dette
formålet økes med om lag 400 mill. kr fra 2021, og tiltaket er blant
forsvarssjefens viktigste prioriteringer for å bedre den operative evnen.
Avsetningen i 2021 rettes i stor grad til Hæren, hvor behovet er
størst. Samlet setter vi av 300 mill. kr til styrket materielldrift.
Hæren har fått og vil få mye nytt materiell, men drifter fortsatt
aldrende og vedlikeholdskrevende utstyr ved stadig økt aktivitetsnivå.
For Heimevernet setter vi av midler til bedre lagringskapasitet
for materiellet, spesielt i de nordlige HV-distriktene.
Overvåking og
god etterretning er avgjørende for vår evne til god situasjonsforståelse.
Vi fortsetter styrking av E-tjenesten for å øke kapasitet, kompetanse
og relevans innenfor E-tjenestens ansvarsområde. Innenfor den økte
rammen skal E-tjenesten også ivareta ansvaret for tilrettelagt innhenting
av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon i tråd med de rammene vi
nå har satt.
Et viktig lim
i den nye langtidsplanen er personellopptrappingen. Dette treffer
med full tyngde allerede fra 2021, hvor det planlegges med over
300 nye årsverk. Til sammen er det avsatt 330 mill. kr til nye offiserer, spesialister,
vernepliktige og reservister. Samtidig er det avgjørende at personellveksten
balanseres mot tilgjengelig EBA og materiell, og at alle innsatsfaktorene
passer sammen i tid.
Med dette budsjettet
har regjeringen levert på langtidsplanen for femte året på rad,
og vi har ingen planer om å stoppe nå. Jeg mener vi nå bygger et
forsvar med riktig innretning, som kan respondere på endringene
i omgivelsene innenfor en akseptabel risiko. Vi har aldri hatt,
og vil aldri ha, et forsvar hvor all risiko er eliminert, men det
er vår oppgave som politikere, enten vi er i regjering eller på
Stortinget, å balansere denne risikoen opp mot andre viktige samfunnsoppgaver.
Så respekterer
jeg at det er ulike syn, både når det gjelder størrelse på forsvarsbudsjettet
og ikke minst prioriteringer innenfor de vedtatte rammene. Jeg registrerer
likevel at det store flertallet er samstemt om hovedlinjene i norsk
sikkerhets- og forsvarspolitikk, hvilket jeg også mener er en styrke
for Norge og en viktig forutsetning for alle de dyktige menneskene
i sektoren som skal sette våre beslutninger ut i livet.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Anniken Huitfeldt (A) [11:08:30 ] : Forsvaret har vært på jobb
under pandemien. De har hatt gode smitteverntiltak, men jeg vil
spørre om renholdet i Forsvaret. Det er en sak vi har vært uenige
om. Forsvarsministeren står på sitt, at her vil han fortsette privatiseringen,
men jeg har fått mange rapporter om at denne formen for renhold
ikke har stått seg i møte med pandemien – at ansatte må vaske sjøl,
at utgifter til vindusvask kommer i tillegg, at det brukes uforholdsmessig
mye på sikkerhetsklarering, og noen steder har det ikke vært renhold
under pandemien.
Mitt spørsmål
er: Hva har forsvarsministeren gjort for å evaluere arbeidet med
privatisert renhold under pandemien? Hva har han gjort for å skaffe
seg informasjon om hvordan dette nye systemet har stått seg i møte med
pandemien? Vi har jo fått understreket under denne pandemien at
renhold er samfunnskritisk. Det er viktig at det er i orden.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [11:09:35 ] : Det er nok ikke slik
at forsvarsministeren lever i et vakuum, der man ikke får informasjon
om hvordan tilstanden er i Forsvaret. Det har vært utfordringer,
det har vi diskutert mange ganger i denne salen. Men det er også
sånn at vi ved å ha satt renholdsoppgavene ut på anbud har en klarere
måte å stille krav til den tjenesten på. Det har vært tatt grep
underveis, man har bl.a. skiftet leverandør på steder der det har
vært komplisert.
Vi har utfordringer,
men ikke bare på grunn av pandemien. Vi har utfordringer rett og
slett fordi vi har en god del bygningsmasse som er veldig gammel.
Et av de største problemene når det gjelder EBA for Forsvaret i brakker
rundt omkring, er mugg – gamle bygg med mugg. Vi har stengt brakker
enkelte steder, og vi har flyttet avdelinger over til andre leirer
mens vi bygger om og bygger ny EBA. Vi følger denne situasjonen,
og rapportene tilbake er nok ikke entydige på at dette er bare dårlig, nei,
mange steder har man ved å justere også fått bedre renhold.
Anniken Huitfeldt (A) [11:10:44 ] : Jeg har et spørsmål: Har
det blitt renere i Forsvaret etter at vi satte ut renhold på anbud?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [11:10:56 ] : Jeg må få lov til
å gratulere med et veldig godt spørsmål.
Jeg har ingen
indikasjoner på at det er blitt skitnere i Forsvaret etter at man
satte det ut på anbud, rett og slett fordi vi nå i alle fall har
en måte å måle kvaliteten på. Og jeg har notert mange engasjerte
forsvarsansatte som kikker seg rundt i krokene for å kunne påpeke
om det er skittent.
Morten Wold (FrP) [11:11:29 ] : Det kunne være fristende å
spørre om forsvarsministeren har «vaska golvet» og «børi ved», men
det er kanskje litt tidlig, og det er ikke det mitt spørsmål skal
handle om.
Forsvaret har
behov for flere befal og offiserer. Utdanningsreformen i Forsvaret
har ført til at rekrutteringen til Krigsskolen nå i hovedsak skjer
direkte fra videregående skole. Elever derfra er likestilt med dem
som er inne til tjeneste i Forsvaret. Dette fordrer at de bl.a.
tilbys innkvartering. Kapasiteten på Krigsskolen er allerede under
sterkt press når det gjelder boligkvarter, og med de nye stillingene
som tilføres Forsvaret som følge av vedtak i den nye langtidsplanen,
er mitt spørsmål: Hvordan vil utfordringene knyttet til behov for
utdanning av flere befal og offiserer løses, også med hensyn til
nødvendig innkvartering?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [11:12:18 ] : Takk for oppfølgingsspørsmålet
om ved og golvvask. Der er det tynt.
Dette er et godt
spørsmål. Når det gjelder inntak til Krigsskolen, er det ikke slik
at det nå hovedsakelig er personell som kommer rett fra videregående
skole. Nei, det kommer personell som har vært inne til førstegangstjeneste,
det kommer personell rett fra videregående skole, og det kommer
personell som tar ettårig krigsskole fordi de har en bachelor fra
før. Vi får altså et stort mangfold i den personellgruppa som vi
kan rekruttere offiserer videre i Forsvaret fra, og det er et villet
grep, rett og slett fordi vi har behov for å ha allsidig kompetanse.
Det er utfordringer
når det gjelder kapasitet på Krigsskolen, og det er også utfordringer
når det gjelder innkvartering, men mine rapporter går ut på at dette
er ting vi skal klare å løse. Det er også sånn at vi får inn en del
vanlige studenter som ikke nødvendigvis innlosjeres tradisjonelt,
men bor i vanlige leiligheter rundt omkring der Krigsskolen er,
så jeg har ikke den helt store troen på at vi ikke skal få folk
nok inn på Krigsskolen fordi det mangler hus.
Presidenten: Presidenten
vil bare si at med en rekke budsjettdebatter igjen er det en stund
til vi kan «puste på ei stund», i hvert fall.
Liv Signe Navarsete (Sp) [11:13:42 ] : Til trøyst kan eg seie:
Den tida kjem at me kan «puste på ei stund». Men fyrst eit spørsmål:
I ein kommentar nyleg sa oberstløytnant i Hæren og professor ved
Forsvarets høgskole Tormod Heier at regjeringa manglar vilje til
å byggje eit norsk forsvar som er i stand til å vere synleg og til
stades ved grenseområda til Russland. Han peiker på at det hastar,
og at ein lener seg så tungt på USA og andre allierte og brukar
så lite krefter på å byggje tillitsfullt naboskap til Russland at
det kan føre til ein mykje meir spent situasjon, og at Noreg kan
verte kasteball i maktspelet til stormaktene.
Kva gjer forsvarsministeren
og regjeringa for å hindre at Noreg kan verte ein slik kasteball
mellom stormaktene i deira maktspel?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [11:14:47 ] : Det er også et veldig
bra spørsmål. Jeg er grunnleggende uenig i de fleste av analysene
til oberstløytnant og forsker Tormod Heier, rett og slett fordi
inngangen hans til problemstillingen er helt feil. Når vi skal diskutere
vår posisjon mellom stormaktene, må vi også diskutere vår posisjon
som allierte. Vi må diskutere vår posisjon som et nordisk land.
Vi har altså startet
arbeidet med å bygge et tettere forsvarssamarbeid i Norden. Vi skal
være klar over – og dette er et viktig poeng – at Tormod Heier ser
bort fra at beskrivelsen og analysen av sikkerhetssituasjonen er
lik i Norge, Sverige, Danmark, Finland og på Island. Det er en grunn
til det. Sikkerhetssituasjonen har endret seg.
Vi bygger gode
allianser i Norden, vi bygger gode allianser sammen med de nordiske
land, nordisk-baltisk, vi bygger det i Northern Group, men alle
disse bi- og multilaterale samarbeidsprosjektene vi har, er som
et supplement til vårt medlemskap i NATO. Det gir oss en tydelig
stemme og en tydelig posisjon der vi geografisk er plassert.
Liv Signe Navarsete (Sp) [11:15:58 ] : Takk for svaret. No
er det jo slik at Noreg er NATO-medlem og nær nabo til Russland.
Sverige og Finland er ikkje NATO-medlemer, men viss ein ser på deira
enorme planlagde vekst i forsvarsbudsjett, er det klart at dei ser
ut til å ta den situasjonen som statsråden skildrar, på mykje større
alvor enn ein gjer i Noreg.
Russland ser nok
ikkje på Noreg som ein stor fare, vil eg tru. Me er eit lite og
fredeleg land, men Noreg kan, som alliert i NATO, sjølvsagt verte
sett på som ein mogleg stad der USA kan utplassere soldatar eller
anna som kan vere eit trugsmål mot deira atommakt i nord. Det vil i
so fall gjere at Russland òg kan bruke sterkare verkemiddel enn
ein elles ville gjort.
Ser forsvarsministeren
den faren, og vil han trappe ytterlegare opp i nord for å hindre
at noko slikt kan skje, at me sjølv har styringa i nord?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [11:17:08 ] : Vi har styringen
i nord. Den intensjonsavtalen vi skrev med Sverige og Finland om
økt øving og mer operativ synkronisering av planverk, handler også
om å vise at vi har styring i nord.
Når vi deltar
på allierte flyvninger, øvelser og seilinger, gjør vi det fordi
vi på den måten kan påvirke hvordan de øvelsene og operasjonene
foregår, og vi kan samtidig hensynta vårt andre prinsipp for sikkerhets-
og forsvarspolitikk når vi er et lite land med en stor nabo; vi driver
avskrekking og beroligelse. Når vi seiler sammen med briter og amerikanerne,
kan vi gjøre det, men samtidig påvirke seilasen.
Derfor er det
viktig, når komitélederen drar opp at sjef for FOH uttalte seg kritisk
til at vi skulle delta på en seilas, at det er et politisk spørsmål
om vi skal være med eller ikke. Den militære rådgiveren til forsvarsministeren
er forsvarssjefen. Det er litt viktig at vi for tydeligheten sin
del også holder på formen i sånne spørsmål som dette her. Vi samarbeider
med andre på veldig gode måter.
Liv Signe Navarsete (Sp) [11:18:20 ] : Då vil eg gå over til
eit litt anna og velkjent tema. I ein tidlegare runde her ved desse
talarstolane vart forsvarsministeren ganske kvass då me tok opp
ei sak om innsyn i nokre dokument som Forsvarsdepartementet brukte
to veker på å finne ut var interne dokument. Det vart brukt svært
sterke ord, og det er viktig for meg å presisere at Senterpartiet
aldri har hatt noko dokument i hende, aldri har sett innhaldet i
noko dokument, men berre har fått eit tips om at me burde etterspørje
dokument.
Meiner forsvarsministeren
at hans ordbruk – som presidenten kanskje burde ha påtalt – er høveleg
om folk som arbeider i hans organisasjon?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [11:19:20 ] : Hvis man er ansatt
i Forsvaret og bryter lojalitetsplikten sin ved å lekke dokumenter
som er unntatt offentlighet, har ikke jeg noe problem med å bruke
dialektord også fra denne talerstolen. Mitt poeng den gangen var
at vi som politikere må tenke litt på vår rolle, om vi stiller oss
åpne for å ta imot og bruke den type opplysninger.
Jeg registrerer
at etter at jeg leverte den salven i denne salen, har Senterpartiet
vært ivrig på å forklare at de ikke har mottatt noen dokumenter,
de aner ikke hva som står der, de aner ikke noe om innholdet, de
hadde bare noen nummer de ville etterspørre. Det står i sterk kontrast
til de ganske så innholdsrike formuleringene jeg har fått fra Senterparti-representantene
om hva de dokumentene inneholder.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsråd Dag-Inge Ulstein [11:20:46 ] : Pandemi er en påminnelse
om det vi har visst lenge, og som i 2020 gjelder mer enn noen gang:
Nordmenns velferd, sikkerhet og helse avhenger av velferden, sikkerheten
og helsen i land som på kartet kan synes langt borte.
I en tid der mange
har sett seg nødt til å redusere bistandsinnsatsen på grunn av behov
hjemme, opprettholder vi andelen av statsbudsjettet som går til
utvikling, på 1 pst. Men også vi har måttet gjøre tøffe omprioriteringer
innenfor budsjettet. Vi stilte spørsmålet: Hvordan kan vi innrette
bistanden for på best mulig måte å møte pandemien? Gjennom våren
og sommeren ble det utarbeidet og lagt et godt faglig grunnlag.
Det førte til at global helse, satsing på sosiale sikkerhetsnett
og kvinner og jenters rettigheter var noe av det som ble framhevet
som viktig og som prioritert – i tillegg til å bekjempe den globale
matkrisen.
Målet om å utrydde
sult og ekstrem fattigdom innen 2030 og å nå de andre bærekraftsmålene
ligger fast. Vi gjør vårt for å bremse pandemiens konsekvenser,
og vi bidrar til utvikling av vaksiner, testutstyr, medisiner og helsesystemer
og til å sikre en mest mulig rettferdig tilgang til disse. Derfor
øker vi den internasjonale helseinnsatsen i statsbudsjettet med
500 mill. kr.
Norges mangeårige
engasjement i Gavi og vårt initiativ til å etablere CEPI etter ebolautbruddet
i Vest-Afrika har bidratt til å korte ned tiden det har tatt å utvikle
vaksiner mot koronaviruset.
Sammen med Sør-Afrika
leder Norge det internasjonale arbeidet for å sikre utvikling og
rettferdig fordeling av vaksiner, testutstyr og medisiner. ACT-A
heter det initiativet. ACT-A har oppnådd svært mye på svært kort
tid, men mangelen på midler er fortsatt stor.
Det nærmest daglige
budskapet fra regjeringens medlemmer til verdens ledere og til næringslivet
er at kostnaden ved å stanse viruset er forsvinnende liten i forhold
til pandemiens kostnader. Det tilsvarer bare 0,25 pst. av det de
20 rikeste landene har gitt seg selv i økonomiske krisepakker. Og
det tar kun 36 timer å hente inn igjen den samme investeringen.
Som vi vet så
altfor godt her hjemmefra, rammer pandemien voldsomt, og den rammer
de mest sårbare hardest. Millioner av barn har måttet holde seg
hjemme fra skolen, vi ser antall tenåringsgraviditeter øker, vi
ser dramatisk økning når det gjelder vold mot kvinner, og det samme
gjelder også diskriminering av minoriteter og personer med funksjonsnedsettelser
og andre utsatte grupper.
Vi har derfor
stått på for å sikre jenter og gutter i krise og konflikt et skoletilbud,
og vi legger opp til et bidrag til Education Cannot Wait på 540 mill. kr
fram til 2022. Doblingen av innsatsen for utdanning siden 2013 ivaretas.
Vi øker innsatsen for sårbare grupper med 56 mill. kr i 2021.
Forpliktelsen
om å bruke 10,4 mrd. kr på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter
– herunder skadelige skikker – fram til 2025, står fast. Vi styrker
vår normative innsats for likestilling internasjonalt og har som
mål at halvparten av all bilateral bistand skal ha likestilling som
hoved- eller delmål. Vi vet fra vår egen historie hvor avgjørende
nettopp dette er også for den økonomiske veksten og utviklingen.
Koronaen og klimaendringene
er vår tids tvillingkrise. Begge fører til mer sult og i verste
fall til mer konflikt og flere mennesker på flukt. Derfor må vår
økte støtte til Verdens matvareprogram på 500 mill. kr ses i sammenheng
med den langsiktige satsingen på klimatilpasning, matsikkerhet og
sultbekjempelse.
Å levere mat i
krise er viktig og riktig, men ikke nok. Vi må styrke mottakernes
evne til å lage egen mat, fra bedre gjødsel til mer klimatilpasset
jordbruk der man bedre utnytter de naturbaserte løsningene, øker
avlingene, bedrer ernæring og også øker inntekten når man nå får
tilgang – og kortere vei mellom bonde og marked.
Vi vil utrede
et klimafond for å investere i fornybar energi i utviklingsland
og redusere klimagassutslipp. Det er viktig for å bidra til næringsutvikling,
ikke minst i de sektorene der flest folk arbeider, som jordbruk
og fiske. Vi må også ta i bruk havets enorme potensial som kilde
til både jobb og mat.
Samtidig fortsetter
vi vektleggingen av demokrati, styresett, menneskerettigheter og
korrupsjonsbekjempelse.
Alt dette handler
om å bekjempe fattigdom og sult og å styrke landenes egen evne til
vekst og bærekraftig utvikling.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Anniken Huitfeldt (A) [11:26:01 ] : I 2017 sa regjeringa at
de skulle øke bevilgningene til seksuell og reproduktiv helse med
700 mill. kr innen 2020 – 700 mill. kr. Så var det kutt på 250 mill. kr
for inneværende år og 100 mill. kr for neste år. Hvordan i all verden
skal dere nå det målet?
Statsråd Dag-Inge Ulstein [11:26:26 ] : Det er jo forutsigbart,
når vi står her på denne måten, at de spørsmålene kommer opp.
Jeg har vært veldig
tydelig fra talerstolen: Våre forpliktelser når det gjelder seksuell
og reproduktiv helse, står fast – 10,4 mrd. kr. Så er det slik at
utbetalingstakten til noen av de store fondene kan variere noe fra
år til år. Med både vårt finansielle bidrag og ikke minst det normative
bidraget som vi kommer med, er det ikke tvil: Internasjonalt har
Norge en veldig tydelig posisjon. Jeg hadde møte med UNFPA tidligere
denne uken der de takket oss. Vi er altså den største giveren til
kjernestøtte, til UNFPAs arbeid, som er så avgjørende nettopp for
seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.
Anniken Huitfeldt (A) [11:27:15 ] : Grunnen til at mine spørsmål
er så forutsigbare, er at statsråden svarer like unnvikende ved
hver eneste anledning. Han har jo sagt at han skal øke budsjettene
med 700 mill. kr, men kutter i år og kutter til neste år. Så kan
man si at det varierer fra år til år – vel, det går nedover fra
år til år, det beveger seg lenger og lenger bort ikke fra mine løfter, men
fra det hans regjering selv har sagt. Det har også en symboleffekt,
for det er jo disse områdene som denne statsråden velger å kutte.
Så jeg kommer til å stille de samme spørsmålene ved hver eneste
korsvei, for statsråden har så dårlige svar. Det hjelper ikke å
si hva man vil på sikt, hvis man ved hver eneste korsvei kutter
i budsjettene.
Statsråd Dag-Inge Ulstein [11:27:59 ] : Det handler ikke om
hva vi gjør på sikt, hva vi gjør ved hver eneste korsvei. I nysalderingen
har vi faktisk lagt inn en økning til nettopp seksuell helse og
rettigheter, vi har lagt inn mer midler til UNFPA. Vi har sånn sett
også kunnet være med og kompensere for noe av det som kunne vært
et nedtrekk i perioden, på grunn av enigheten de siste ukene. Så
det er altså ikke slik at vi kutter ved de korsveiene som er der.
Vi legger inn mer penger. Og vet du hva – det er fordi det er det
viktigste vi gjør. Er det noe det utredningsarbeidet har vist, er
det nettopp at vi styrker arbeidet for seksuell helse og rettigheter
og likestilling for jenter, så det er altså å komme til feil mann. Dette
er så viktig, og derfor har regjeringen stått fast ved sine løfter,
og vi bruker de mulighetene vi har, til å styrke det arbeidet.
Anniken Huitfeldt (A) [11:28:45 ] : Mener statsråden her å
si at de pengene som kommer i nysalderingen, kompenserer for kuttet
han gjør i det budsjettet som vi skal vedta nå i dag? Han kutter
i dag, men i nysalderingen øker han jo med mye mindre. Hvis man
tar 70 mill. kr, som man kutter, og legger til 30 mill. kr, er det
likevel et kutt. Jeg tror statsråden må forholde seg til det som
er de klare tallene her, at når han foreslår et budsjett, som skal
vedtas her i salen i dag, som innebærer kutt, så er det et kutt.
At en øker litt i nysalderingen, kompenserer jo ikke for det kuttet.
Statsråd Dag-Inge Ulstein [11:29:22 ] : Det som representanten
glemmer, er at regjeringens opprinnelige forslag var å øke med 56 mill. kr,
så derfor er regnestykket slik at det ikke blir det kuttet som representanten viser
til.
Så har jeg også
lyst til å si at i tillegg har vi lagt inn 500 mill. kr mer til
helse, der veldig mye av det også kommer til å gå til dette. Vi
har i tillegg sagt at vi skal ha likestilling som enten hoved- eller
delmål i alt vi gjør. Det er en sterk styrking av likestillingsfeltet,
av jenter og kvinners rettigheter. Vi styrker også de sårbare gruppene,
som kommer til å få mye, mye mer både oppmerksomhet og tydelige
program som vil hjelpe dem, nettopp fordi det er viktig. Derfor
har regjeringen styrket det, og det kommer vi også til å fortsette
med.
Svein Harberg hadde
her overtatt presidentplassen.
Emilie Enger Mehl (Sp) [11:30:17 ] : Statsråden snakket i sitt
innlegg om tøffe prioriteringer og hvordan man best skal innrette
bistanden. Saken er nå at det brukes store summer på bistand til
f.eks. Polen og Ungarn, gjennom EØS-midlene. I statsbudsjettet for
2021 er det lagt opp til en bevilgning på nesten 6 mrd. kr. Hvis
man ser på Polen som et eksempel, er det brukt 809,3 mill. euro
i bistand til Polen i perioden 2014–2021. Senterpartiet har tatt
til orde for å redusere denne potten når EØS-midlene skal reforhandles
til våren, fordi vi mener det er feil prioritering av bistandsmidler.
Så mitt spørsmål
er: Hvordan ser utviklingsministeren på den type prioritering, og
mener Kristelig Folkeparti og regjeringen at det er riktig å gi
så store summer i bistand til land som Polen og Ungarn, eller kunne
dette vært brukt bedre, i f.eks. utviklingsland?
Statsråd Dag-Inge Ulstein [11:31:19 ] : Nå er dette et spørsmål
som retter seg inn mot en del av det som ikke er utviklingsministerens
konstitusjonelle område. Men det jeg kan si, er at jeg er utrolig
godt fornøyd med bistandsbudsjettet og innretningen der, hvordan
vi nettopp er med og styrker innsatsen for småskala jordbrukere,
for mange av dem som er viktigst å nå, og aller mest sårbare, både
på grunn av klimaendringene og på grunn av den økningen av ekstrem
fattigdom som vi ser. Det er nettopp det vi er med og styrker. Så
jeg har bare lyst til å si at jeg er utrolig godt fornøyd med bistandsbudsjettet
sånn som det ligger, og de prioriteringene og gjennomslagene vi
har fått, og at vi har klart å sikre en-prosenten, gjør også at
vi kan nå veldig langt, der vi ønsker å prioritere.
Emilie Enger Mehl (Sp) [11:32:06 ] : Jeg forstår at dette nok
ligger under utenriksministerens område, men når vi nå har en utviklingsminister,
som har ansvar for bistand, synes jeg at det ville være veldig interessant
å høre hva han tenker om at f.eks. polske kommuner får bistandspenger
– og det kan brukes til mye forskjellig, vi har jo bl.a. hørt om
fuglekassesnekringsprosjekter og diverse ting – mens i andre deler
av verden er problemet at man ikke har mat, at man sulter, at det
er krig og konflikt.
Da vil jeg spørre:
Har utviklingsministeren noen dialog med utenriksministeren om dette,
og vil han ta initiativ overfor utenriksministeren fram mot disse
forhandlingene for å redusere potten av EØS-midler? For det er nye
forhandlinger til våren som vil låse Norges bevilgninger for de
neste årene ganske sterkt.
Statsråd Dag-Inge Ulstein [11:33:00 ] : Da kan jeg si at jeg
virkelig har sans for de vurderingene og prioriteringene som utenriksministeren
gjør, og vi har et godt samarbeid.
Igjen: Jeg er
utrolig glad for de prioriteringene som vi har, og den veldig tydelige
fattigdomsorienteringen som ligger til grunn for alt det vi gjør,
det at vi ønsker å nå de sårbare gruppene, og at klima og ikke minst
klimatilpasning er det man kan kalle den tredje sterke armen i det
arbeidet som ligger til grunn for alt det vi gjør.
Audun Lysbakken (SV) [11:33:44 ] : Jeg vil gjerne stille også
utviklingsministeren noen spørsmål om vaksiner, for han har både
i media og i debatt hos Leger Uten Grenser og Norsk Folkehjelp vært
ganske offensiv på at Norge skal komme de fattige landene i møte.
Men det er jo ikke noen tegn til det. Tvert imot blir SVs forslag,
som bl.a. Leger Uten Grenser har argumentert for, avvist her i dag,
og regjeringen har egentlig ingen andre svar enn å kritisere vårt
forslag.
Hva er det utviklingsministeren
har tenkt å gjøre selv for å sørge for at denne regjeringen og Norge
havner på riktig side i spørsmålet om raskest mulig tilgang til covid-19-medisiner
og -vaksine for fattige land?
Statsråd Dag-Inge Ulstein [11:34:30 ] : Norge er virkelig på
riktig side her. Norge er et av de landene som har bidratt mest,
som faktisk har ført til at vi er der vi er i dag, at en milliard
vaksinedoser allerede er låst nettopp til de fattigste landene,
som ikke har betalingsevne til det. Det at en har fått til det på
åtte–ni måneder, er langt mer enn noen av oss kunne forvente på
så kort tid. Litt av grunnen til det er at noen land gikk inn og forhåndsbestilte
mange vaksinedoser allerede i mai og juni. Så når det gjelder noe
av det som blir insinuert her, er det stikk motsatt.
Er det noe som
er sikkert, er det at Norge gjennom sin posisjon, gjennom å lede
arbeidet med rettferdig fordeling, nettopp har et ansvar som medformann
for å finne kompromiss, finne enighet. Nå går det diskusjoner i dag
i Genève, der det er mange viktige samtaler, der både medforslagsstillere
og motstandere av noen av de ideene som har vært på bordet, nå sitter
og går dypere inn i de samtalene. Norge har lederskap og kanskje
en av de viktigste stemmene, noe som har gjort at vi har kommet
dit vi er i dag, gjennom investeringer som har vært gjort, på tvers
av ulike partier fra denne salen, og vi skal fortsette det arbeidet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Jette F. Christensen (A) [11:36:05 ] : De siste årene er det
sådd stadig mer tvil om hva begrepet norske interesser i utenrikspolitikken
innebærer. Uttrykket er blitt fylt med innhold avsenderen mener
passer sitt personlige prosjekt. Senest i debatten i dag har vi
hørt representanter si at for dem betyr norske interesser i utenrikspolitikken
at – og så setter de inn sitt eget prosjekt.
Det er jeg lei
av. Selv om uttrykket da det kom i 2009 gjennom Meld. St. 15 for
2009–2010, ble sagt å skulle være dynamisk, betyr ikke det at man
bare kan fylle det med hvilket innhold som helst. Dette har komiteen prøvd
å gjøre noe med. Derfor var det en samlet komité som ba regjeringen
gi Stortinget en mulighet til å diskutere «norske interesser» på
ny, og muligheten til å diskutere det på ny betyr også en mulighet
til å slutte seg til en definisjon eller å stemme mot en definisjon
– å definere den på ny, gi den nytt innhold.
Under behandlingen
av stortingsmeldingen om Norges rolle og interesser i multilateralt
samarbeid fremmet vi det anmodningsvedtaket i lys av en raskt endret
verdenssituasjon, sikkerhetsmessig og politisk. Den definisjonen
har regjeringen nå kommet med i budsjettet. Meningsinnholdet er
ikke endret radikalt, og det var heller ikke meningen. Meningen
var å igjen fylle begrepet med innhold, la det være oppe til diskusjon
og la det være mulig å stemme imot. Det er det ingen som har gjort.
Det skulle man kanskje ikke tro når man har hørt på diskusjonen
i dag.
Regjeringen definerer
«norske interesser» til å innbefatte
«forhold som er avgjørende for norske
borgeres sikkerhet, velferd og økonomi, direkte eller indirekte,
og som bygger på liberale verdier, som individuelle rettigheter
og friheter, rettsikkerhet og demokrati.»
Den oppdateringen
var det viktig å gjøre for å beskrive og knesette en enighet om
retning i en tid der enkelte stiller spørsmål ved verdien av internasjonalt
samarbeid, der demokrati og menneskerettigheter er under press også
på vårt eget kontinent. I dag bruker toneangivende land det multilaterale
systemet til å fylle det med nytt innhold, og de etablerte verdiene
er under press. Og norske interesser er under press. Norske interesser
som politisk liberalisme og overholdelse av menneskerettigheter
utfordres gjennom det internasjonale systemet når det brukes for
å legitimere maktmisbruk.
I den internasjonale
samtalen, særlig i land der utenrikspolitikk i større grad er innenrikspolitikk,
skapes det flere plasser et inntrykk av at multilateralisme er en
motsetning til nasjonale politiske utfordringer eller verdier. Det
ser vi også i Norge og også her i denne sal, og det kan føre til
et økt ønske om proteksjonisme. Internasjonale fellesskapsløsninger
framstilles noen plasser som noe som påtvinges nasjonalstater, og
det fører til en reduksjon av oppslutningen om organisasjoner som
er til for å beskytte folks rettigheter og velferd. Den sangen hører
vi i Norge, og vi hører den i denne salen og også i denne debatten.
For første gang
siden 2001 er det talt flere autokratier enn demokratier i verden.
Derfor har vi ikke tid til å tulle her hjemme med hvorvidt det er
i norsk interesse å fremme demokrati ute eller ikke. Når utenriksministeren
åpner sin redegjørelse om norsk deltagelse i Sikkerhetsrådet med
å si at «å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale
styringssystemer er Norges fremste utenrikspolitiske interesse, fordi
det er så avgjørende for vår sikkerhet, økonomi og velferd», er
det viktig å understreke at det ikke er ministerens mening. Det
er det folkevalgte organet Stortingets mening. Vi bærer den sammen.
Det er et samlet
storting som i dag vedtar at Norge skal være aktiv deltager i å
forsvare og fremme den regelbaserte verdensordenen som har tjent
Norges økonomi, sikkerhet og velferd godt etter annen verdenskrig.
Det er ikke i norsk interesse å la Ungarns og Polens innbyggere forkomme
i armod og slit for demokrati og utvikling i eget land. Vi skal
være hardhauser for dem, vi skal jobbe for dem, og det å ikke jobbe
for dem, er ikke i norsk interesse. Det finnes dem som er uenig
i dette. Det finnes dem som mener vi står best alene, og at en ustø
verden med skjøre demokratier også i Europa ikke angår oss. Men
de er få, de er nedstemt, og de snakker imot norske interesser.
Ingjerd Schou (H) [11:41:04 ] (ordfører for sakene nr. 5 og
6): For å følge opp strofene, bør jeg vel si: Dra krakken bortåt
glaset, så venter vi på «Deilig er jorden».
Innledningsvis
skal jeg komme med en presisering som ikke framkommer i innstillingen
for neste års statsbudsjett. Det handler om budsjettenigheten med
Fremskrittspartiet som førte til to kutt i bevilgningene på post 159-70,
som ikke omtales separat. Det var henholdsvis 20 mill. kr og 10 mill. kr,
og det er snakk om to separate tiltak hvor Stortinget har redusert
bevilgningene i forhold til regjeringens proposisjon, nærmere bestemt 20 mill. kr
til palestinske selvstyremyndigheter og 10 mill. kr til Palestina.
Jeg skal snakke
litt om utviklingshjelpen. Den er i dag på 1 pst. av brutto nasjonalinntekt.
Norges inntekter har, som vi alle vet, falt som følge av pandemisituasjonen
vi er inne i. Det gjør også at en-prosenten blir mindre, og slik
sett at det blir mindre til bistand og utvikling. Men det er likevel
grunn til å minne om at Norges andel til utviklingshjelp er størst
og god. Vi ligger godt over det som er gjennomsnittet i FN, 0,7 pst.
av BNI, noe som Norge overoppfyller.
Pandemien rammer
i utgangspunktet alle utviklingsområdene, fra støtte til store multilaterale
organisasjoner til støtte til bygging av fornybar energi. Sammenliknet
med årets bevilgninger vil nedgangen til neste år bli på drøyt 1 mrd. kr,
hvis vi sammenlikner med et bistandsbudsjett på nærmere 35 mrd. kr
på Utenriksdepartementets budsjett. Dette er kanskje ikke en voldsom
sum, men det er første gang på mange år at den eksakte kronesummen
går ned.
Behovene vi forsøker
å dekke med norsk utviklingshjelp, har ikke blitt mindre, snarere
tvert imot. Vi vet at pandemien rammer spesielt hardt der institusjonene
er svake fra før. Sett i lys av dette er det svært gledelig at regjeringen
har klart å prioritere områder som direkte berøres av pandemien.
Den helsekrisen vi er inne i nå, som også er en samfunnskrise, rammer
hardt mange steder. Men der helsesystemene er svake, er situasjonen
spesielt sårbar.
Det er positivt
at om lag én tiendedel av all utviklingshjelp går til tiltak for
å fremme global helse neste år. Dette er en god og nødvendig prioritering.
I løpet av første halvår 2020 ble det bevilget 740 mill. kr til helsebistand,
og for neste år foreslås det en ytterligere styrking. Denne økte
satsingen skal brukes til fortsatt innsats for covid-19-relaterte
tiltak, som beskyttelse av marginaliserte grupper, smittevern, behandling
og rettferdig fordeling av vaksiner.
Norge er et av
pådriverlandene for samarbeid om vaksinasjon og vil fortsette å
ha den lederrollen vi har hatt, også neste år. Vi deltar i vaksinekoalisjonen
CEPI, som er et partnerskap for utvikling av vaksiner globalt. Bidragene
våre til vaksinealliansen Gavi innebærer finansieringen av kjøp
av vaksiner og drift av vaksinasjonsprogrammer i lavinntektsland.
I tillegg har
Norge påtatt seg en lederrolle i ACT-A, som er et omfattende globalt
samarbeid for rettferdig tilgang til vaksiner, legemidler og diagnostisk
utstyr for covid-19, som er lansert i år. Det har også relevans
for et representantforslag fra SV, som vi har til behandling akkurat
nå. Norge tar en lederrolle i utvikling og distribusjon av vaksiner,
herunder de som skal gi immunitet mot covid-19. Regjeringen og Høyre
har ikke villet støtte initiativer fra enkelte interesseorganisasjoner
og partier på venstresiden som ønsker at Norge skal gå imot immaterielle
rettigheter på vaksiner. Dette skyldes at vi tror det er handelsregler
og markeder som er en del av løsningen, ikke problemet. Vi avviser
forslaget – ikke fordi vi ikke støtter en best mulig distribusjon
av covid-19-vaksiner globalt, men fordi vi mener det er andre måter
å nå dette målet på, gjennom vaksinealliansene vi deltar i, og gjennom
støtte til helsemyndigheter i sårbare land.
I Storbritannia
og USA har de første vaksinedosene blitt gitt til pasienter. I Norge
er de første vaksinedosene ventet kanskje allerede på julaften,
men i romjulen blir det kanskje uansett mulig.
Liv Signe Navarsete (Sp) [11:46:19 ] : Som eg refererte til
i mitt spørsmål til forsvarsministeren, tek oberstløytnant i Hæren
og professor ved Forsvarets høgskule Tormod Heier eit oppgjer med
regjeringa sin manglande vilje til å byggje eit norsk forsvar som
er stand til å vere synleg og til stades i grenseområda til Russland,
at Noreg i fredstid sjølve skal vere i stand til å hevde våre interesser.
I staden satsar regjeringa på stadig større bruk av amerikanske
og allierte soldatar også i fredstid. Dette er ikkje ein politikk
for å skape lågspenning i nord, og då ser eg bort frå at me skal
ha gode og tette kontaktar til øving og trening saman med allierte.
Som Heier peiker på, ser ikkje Russland Noreg som eit trugsmål,
men Noreg kan verte brukt som plattform for åtak på russiske atomstyrker
ikkje langt frå norskegrensa.
Tid er ein avgjerande
faktor i beredskapsspørsmål, ikkje berre når det gjeld respons,
men òg i høve til naudsynt oppbygging. Innkjøp av militært materiell
og utvikling av struktur og kompetanse tek lang tid, og ein må difor
ta høgd for mange moglege scenario i oppbygging av forsvarsevna.
Det er storleiken på og tilstanden i vårt nasjonale forsvar som
gjev Noreg handlingsrom innanfor bilaterale avtaler og alliansar
me er ein del av. I ei tid med aukande uro og forverra tryggleikssituasjon
i Noreg sine nærområde meiner Senterpartiet det er naudsynt å starte
ei meir offensiv oppbygging av Forsvaret allereie frå 2021. Dette
tek Senterpartiet konsekvensen av, og i vårt alternative budsjett
føreslår me å auke løyvingane til Forsvaret med 1,51 mrd. kr i 2021
ut over regjeringas føreslåtte budsjett.
Eg håpar forsvarsministeren
i debatten vil gjere det meir tydeleg korleis han vil sikre ein
lågspenningspolitikk i nordområda og sikre at Noreg skal ha styrke
til å unngå å verte ein kasteball i stormaktene sitt maktspel.
Sjølv om børsen
er oppe att på same nivå som før koronaepidemien råka norsk økonomi,
er det mange bedrifter som slit, ikkje minst i verftsindustrien
langs kysten. I slike tider er det viktig å utøve motkonjunkturpolitikk.
I Forsvaret er det stor trong til å framskunde større vedlikehald
og oppgraderingar. Ikkje minst gjeld det Sjøforsvaret, som sjølvsagt
er svekt etter tapet av fregatten «Helge Ingstad», men òg i Hæren
og Heimevernet.
I ei tid med samanfallande
omstende, behov og interesser knytte til den globale pandemien og
den tryggleikspolitiske situasjonen vil Senterpartiet engasjere
norsk industri til å støtte Forsvaret med beredskapsbygging. I vårt
alternative budsjett føreslår me å løyve 880 mill. kr meir til å
forbetre forsynings- og materiellberedskapen i Forsvaret og å styrkje
norsk forsvarsindustri. Gjennom denne løyvinga kan FLO gjere fleire ekstraordinære
vedlikehaldstiltak på fleire av Sjøforsvaret sine fartøyklassar
og Kystvakta. Det er òg behov for tekniske oppgraderingar på både
bergpanservogner og ingeniørpanservogner, og det finst leverandørar
i Noreg som kan gjere desse jobbane. Det er vinn-vinn for både Forsvaret
og industrien.
Senterpartiet
sine prioriteringar er elles slik dei har vore i mange år no på
forsvarssida. Me ønskjer å få på plass nye stridsvogner og helikopter
til Hæren. Det var visst dåverande regjering og Arbeidarpartiet
samde om i eit forlik for fire år sidan, men ingenting har skjedd.
Me vil styrkje Heimevernet og starte oppbygging av ein Brigade Sør,
basert på kadrar og reservistar. Sjøforsvaret skal styrkjast med
ei besetning til fregattane og oppgradering av fartøy. Senterpartiet
er òg uroa over innfasing av nye F-35-jagarfly og P-8-overvakingsfly.
Det er vanskeleg å skaffe nok personell i ein overgangsfase. Me
har difor lagt inn nokre ekstra midlar til det. Ettersom Senterpartiet
vil reservere Evenes til ein god QRA for dei nye jagarflya, sparar
me 300 mill. kr der og nyttar heller ein sjettedel av investeringssummen
som er avsett til basen på Evenes, til å oppgradere flybasen på
Andøya.
Tryggleiken til
innbyggjarane i Noreg er det viktigaste ansvaret me har i Stortinget.
Senterpartiet ønskjer å vidareutvikle det flotte Forsvaret me har
til å verte endå sterkare, for å tryggje våre land- og havområde.
I fredstid skal Noreg greie det utan å måtte gå på friarferd til
våre vener i NATO ut over eit godt samarbeid innan felles øving
og trening.
Til slutt ein
liten kommentar til at representanten Tetzschner meiner at Noreg
ønskjer åleinegang. Eg skal sitere frå budsjettinnstillinga:
«Medlemene i komiteen frå Senterpartiet
legg til grunn ein utanrikspolitikk som styrkjer folkestyret, sikrar
rettferdig fordeling, byggjer opp under menneskerettane og medverkar
til ansvarleg forvalting og fordeling av naturressursane. For å
oppnå desse måla må Noreg vere ein aktiv pådrivar for multilateralt
samarbeid, ikkje minst eit styrka FN som kan gjere kraftfulle tiltak
i ei verd med veksande motsetnader og uro.»
Det er kanskje
ikkje akkurat det som vart sitert frå Tetzschner. Det er mogleg
han må lese innstillinga betre.
Martin Kolberg (A) [11:51:45 ] : Vi kan slå fast at det er
stor enighet i denne salen om alle hovedlinjene i forsvarspolitikken.
Denne enigheten gjenspeiles også i budsjettet når vi snakker om
alle hovedlinjer i måten vi finansierer økonomien i Forsvaret på.
Men jeg vil igjen
konstatere at det er en stor direkte uenighet mellom regjeringen
og Arbeiderpartiet når det gjelder viktige sider ved organiseringen
av Forsvaret. Det handler om Forsvarets drift. Det som nemlig skjer, uten
at Forsvarsministeren noen gang kommer inn på det fra Stortingets
talerstol i noen særlig grad, er at vi får dokumentert at det foregår
en veldig aktiv og direkte privatisering av Forsvarets drift. Det
er en rekke virksomheter i Forsvaret som nå blir privatisert og
på en måte tatt ut av Forsvarets organisasjon og direkte kontroll,
og det utvikles et såkalt strategisk samarbeid med private selskaper
og virksomheter.
Det som har vært
Arbeiderpartiets bekymring ved mange anledninger, og jeg gjentar
det også her, er at på mange måter kan dette gradvis omdannes slik
at det er grunn til å være sterkt bekymret for om Forsvaret på sikt greier
å ha kontrollen over egen organisasjon.
Jeg tok også opp
dette spørsmålet i forbindelse med behandlingen av langtidsprogrammet
for Forsvaret, og jeg gjentar det altså nå her. Det gjør jeg fordi
representanter for regjeringspartiene – og forsvarsministeren, som
jeg allerede har vært inne på – ikke svarer på disse utfordringene.
Det svares ikke på det i innstillingen, det svares ikke på det fra
Stortingets talerstol. Spørsmålet er: Er dette en utvikling som
bare er ideologisk drevet? Og skygger denne ideologien over det
som åpenbart er bekymringen i Forsvarets egen organisasjon, om konsekvensene
som dette skaper på sikt?
Vi snakker om
minst fire punkter som er veldig relevant for Stortinget å påpeke
og forholde seg til i så måte. Det handler selvfølgelig om framtidens
stabilitet i vedlikeholdet, og det handler om kvaliteten og tilgjengeligheten
i vedlikeholdet, for det å gjøre seg så avhengig av private selskaper
– som selvsagt fungerer under markedets lover – er en stor sjanse
å ta for en forsvarsorganisasjon. Samtidig må kompetanse og egen
organisasjon bli lett skadelidende av en slik utvikling. Dessuten
– og det er et ganske grunnleggende spørsmål – handler dette om
sikkerhetsaspektene ved bruken av sivilt personell, ikke nødvendigvis
i fredstid, men i krise og krig. Hvordan tenker man seg at man skal
opprettholde Forsvarets organisasjon effektivt og riktig i krise
og krig, hvis man i så stor grad er avhengig av sivilt personell,
og ikke av Forsvarets eget personell?
Dette er et spørsmål
som har vært reflektert over flere ganger, og jeg skulle ønske –
før denne debatten nå før jul igjen tar slutt – at forsvarsministeren
i det minste kommer opp her og reflekterer over dette spørsmålet. Det
er nødvendig for Stortinget å høre hva statsråden mener om denne
utviklingen i Forsvarets egen organisasjon.
Vi hadde igjen
en replikkordveksling her mellom representanten Huitfeldt og forsvarsministeren
om dette med vasking – det er tredje gang – og igjen makter ikke
statsråden å redegjøre for hvorfor de driver med denne privatiseringen
innenfor renhold. Ikke er det dokumentert i papirene at det lønner
seg økonomisk, og ikke klarer de å snakke om kvaliteten, men det
gjennomføres likevel. Så vil jeg legge til at det som også skjer, er
at de menneskene som har arbeidet i denne organisasjonen i så mange
år, nå må fortsette å jobbe der under andre selskaper, under mye
dårligere lønns- og pensjonsforhold. Det er resultatet. Er det noe
å skryte av? Nei, selvfølgelig er det ikke det. Selv en høyreregjering bør
ikke gjøre sånt, men de gjør det altså, og da bare konstaterer jeg
enda en gang – og jeg sier det for tredje gang her i Stortinget
– at statsråden ikke har klart å redegjøre ordentlig for hensikten
med den delen av privatiseringen.
Så er det – som
vi også har snakket om, og som jeg har hørt flere av mine kolleger
nå kommentere på sin måte fra talerstolen her – dette med at budsjettet
også bygger opp under Norges internasjonale engasjement som sådan,
og Norges internasjonale plassering. Her er det tydelig, i innstillingen
og gjennom det komiteens leder og representanten Huitfeldt har redegjort
for, hvilke uenigheter det er mellom Arbeiderpartiet og regjeringen
på dette punktet – eller mellom forliket, vil jeg si, og regjeringen
og Arbeiderpartiet. For det er først gjennom forliket at dette får
betydelige utslag, slik det nå framstår.
I den forbindelse
vil jeg si noen ting. Arbeiderpartiet har i hele sin historie, alltid,
støttet opp om Norge som selvstendig stat, og vi har bygd velferdsstaten
innenfor nasjonalstatens rammer. Men den internasjonale tilknytningen
har vært av stor betydning også for denne nasjonale utviklingen.
Vi har NATO-medlemskapet, selvsagt, og EØS i de senere tiårene.
Det er helt avgjørende tilknytninger til Europa og verden utenfor
oss, som har tjent oss veldig godt. Ingen nasjonalstat vil i framtiden
kunne utvikle seg videre og trygge sin befolkning uten internasjonal
tilknytning og internasjonalt samarbeid. Koronaen har allerede vært
nevnt av flere. Hvordan skulle vi ha håndtert dette med såkalt selvstendige nasjonalstater,
uten et effektivt internasjonalt samarbeid? Hvis vi ikke hadde hatt
det – som utviklingsministeren helt korrekt var inne på – hvordan
skulle vi i framtiden ha klart å håndtere alle de utfordringene
som klimautfordringene stiller oss overfor? Jeg vil ikke bli misforstått:
Jeg mener at nasjonalstaten selvsagt har en tydelig rolle. Men framtiden
tilhører også det internasjonale samarbeidet.
Nå har jeg prøvd
så presist som jeg klarer, å si hva som er Arbeiderpartiets posisjon
overfor EØS, NATO og det internasjonale samarbeidet – så presist
som jeg klarer. Og så hører jeg min kollega Tetzschner, som på sin velformulerte
måte forsøker å så tvil ved Arbeiderpartiets posisjon overfor EØS.
Her, president, kommer noe jeg tror er innenfor bankelista di –
vi får se. Men jeg sier på «liersk»: Har du hørt på maken? En gang
til: Har du hørt på maken? Jeg vil minne representanten Tetzschner
spesielt, men også hele Stortinget, om at det var Det norske Arbeiderparti
som etablerte EØS-avtalen. Det var vår regjering som gikk i spissen
for det, og vi tok alle diskusjoner internt i vårt eget parti for
nettopp å skape nasjonal konsensus rundt etableringen av EØS. Vi
kan være uenige om mye, men kan vi ikke rett og slett bli spart
for den måten å mistenkeliggjøre, i dette tilfellet representanten
Huitfeldt, på en helt urimelig måte? Det mener jeg.
Representanten
Tetzschner, som – slik jeg kjenner ham, og jeg kjenner ham godt
– egentlig står i en veldig trygg verdikonservativ tradisjon, burde
i stedet bekymre seg i betydelig grad for det han selv har vært
med på å legge fram i dag, etter forliket med Fremskrittspartiet. Der
går de inn på kutt på en rekke områder som bidrar til internasjonal
ustabilitet i stedet for stabilitet. Det er ikke i Høyres tradisjon,
og det må være ganske slitsomt å være nødt til å gå med på sånt
og ikke være i stand til, og ha tid til, å forsvare det, slik de
egentlig burde.
Presidenten: Vi
kan konstatere at presidenten ikke hadde behov for å bruke klubben.
Hårek Elvenes (H) [12:02:09 ] (ordfører for sakene nr. 3 og
4): Det er litt interessant at representanten Navarsete gjør oberstløytnant
Heier til sitt sannhetsvitne – denne stemmen med sin odde profil
i sine analyser og konklusjoner hva gjelder den sikkerhetspolitiske
situasjonen og hvordan vi skal innrette oss i Norge.
Det er ikke Norge
som har endret atferd i nordområdene, som har initiert den endrede
sikkerhetspolitiske situasjonen. Det er forårsaket av helt andre
ting, bl.a. Russlands kraftige, moderniserte militære vekst og mer selvhevdende
opptreden.
Så vil jeg si
at det blir litt smått når Arbeiderpartiets forsvarspolitiske talsmann
representanten Martin Kolberg gjør renhold til paradenummeret i
sitt innlegg når han skal omtale Forsvaret. Joda, det er dokumentert
at det vil koste 100 mill. kr mer å ta renholdet tilbake til Forsvaret.
Det står jo i ett av de spørsmålene som sågar Arbeiderpartiet har
stilt til departementet.
Nå, på tampen
av en langtidsplanperiode og på begynnelsen av en ny, er det en
kjærkommen anledning til å kunne se litt tilbake og gjøre opp litt
status for Forsvaret i talende stund.
Da regjeringen
overtok regjeringsansvaret i 2013, var de fleste hovedkampsystemer
på vei inn i solnedgangen. Deres levetid var i ferd med å løpe ut.
Dette skjedde parallelt med at beredskapsbeholdninger, reservedeler, var
kommet under et kritisk minimum, og et gedigent vedlikeholdsetterslep.
Åtte forsvarsbudsjetter
har vært lagt fram med forsvarsministre fra Høyre. Symptomatisk
for alle disse budsjettene er at det har vært en systematisk oppbygging
av Forsvaret. Man måtte handle raskt, og man måtte prioritere. Allerede
i statsbudsjettet for 2016 ble det bevilget 301 mill. kr til Sjøforsvaret
til resolutt vedlikehold og innkjøp av flere reservedeler for å
komme ut av den ulykksalige situasjonen som var formidlet på Dagsrevyen
opptil flere ganger, nemlig at fregattene lå ved kai, man brukte
enkelte fregatter som deleskip fra andre, og hele Marinen var i
ferd med å kannibalisere seg selv. Det ble gjennomført egne vedlikeholdsøvelser
i 2017, der 5 000 materiellobjekter ble satt i stand på tre uker. Men
man måtte gå systematisk til verks – først sette grunnmuren i stand,
så øve og trene mer og så øke investeringene i nye kapasiteter,
og det er den fasen vi nå er i ferd med å gå inn i.
Nå ser vi de positive
resultatene. Kampkraften øker, og klartidene er blitt kortere. Men
det finnes ingen lettkjøpte løsninger i forsvarspolitikken. Stein
på stein må bygges, og det vil ta flere stortingsperioder.
Forsvarsbudsjettet
i 2020 er 12 mrd. kr over forsvarsbudsjettet i 2016. Forsvarsbudsjettet
har reelt økt med nesten 30 pst. under regjeringen Solberg.
Jobben er ikke
ferdig, men det heter helt tilbake til Aristoteles’ tid at godt
begynt er halvt fullendt.
Regjeringen legger
fram et forsvarsbudsjett med en økning på 3,5 mrd. kr for 2021.
Vi følger opp forpliktelsene i langtidsplanen som nå er i ferd med
å lukkes, og i den nye langtidsplanen. 1,4 mrd. kr settes av til
sjømålsmissiler, det er økte betalinger til nye maritime overvåkingsfly,
2. bataljon omgjøres til mekanisert brigade, og samtlige bataljoner
skal utstyres med CV90 kampvogner.
Til slutt vil
jeg si at kampflyanskaffelsene viser hvor lang tid det tar å fase
inn nye systemer – fra beslutningen i 2008 til vi har en utbetaling
på hele 7 mrd. kr i 2021.
Helt til slutt
i mitt så altfor korte innlegg har jeg lyst til å si at siden 2008–2010
har det vært en formidabel satsing på nye boliger, bedre boforhold,
for befal og soldater i Forsvaret, særlig i Indre Troms. I og med
at vi har en forsvarsminister fra Finnmark, så bør han kanskje ikke
bare høre – jeg har store forhåpninger om at han vil være den rette
på dette punktet og se til at den kraftige oppbyggingen av Forsvaret
i Finnmark følges opp av gode boforhold for soldater og befal.
Presidenten: De
talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [12:07:37 ] : Først vil jeg takke
komiteen for et samarbeid for å få på plass et godt budsjett, der
bistand og styrket forsvar har fått plass.
«Aldri mer krig»
er et motto vi har hørt mange ganger. Men da må hukommelsen være
på plass, og da dukker jeg ned i en enkeltsak. 9. april 1940 lettet
sju norske Gloster Gladiator-fly i morgentimene fra Fornebu for
å møte en armada av 70 tyske fly, i en ujevn luftkamp. De norske
flyene skjøt ned fem av de tyske og måtte trekke seg tilbake. De
kunne ikke lande på flyplasser, på Fornebu, og derfor landet de
på islagte vann.
Denne operasjonen
var heltemodig, det er en viktig del av norgeshistorien og krigens
gang i Norge og er til nå sterkt underkommunisert. De norske jagerpilotene
i sine Gloster Gladiator-fly sto opp da det gjaldt som mest. Disse
var de første og eneste norske fly som åpnet ild mot angriperne
9. april. Det gjør Gloster Gladiator til det viktigste og mest historiske
flyet i norsk militær historie mens Norge var nøytralt. På lik linje
med Oscarsborg festning bidro disse flyene til at den tyske invasjonen
av Norge ble såpass forsinket at konge, regjering og storting kom
seg i sikkerhet.
I revidert nasjonalbudsjett
ble det gitt støtte og penger også i 2020, men nå i dette budsjettet
får vi styrket dette arbeidet med 4 mill. kr. Den frivillige stiftelsen som
står for restaureringen, har samlet inn omkring 10 mill. kr. Arbeidet
må foregå i England og har en totalkostnad på 22 mill. kr. Med denne
bevilgningen kan vi sikre at en kontrakt om ferdigstillelse kan
inngås og arbeidet fortsette. Tenk om vi får denne Gladiatoren flyvedyktig!
Den vil formidle en viktig del av vår forsvarshistorie om få år.
Forsvarsevnen
og forsvarsviljen i landet henger nøye sammen med historieforståelse
om at Forsvaret har spilt og spiller en viktig rolle. Kunnskap om
annen verdenskrig er viktig for vårt land både historisk og som vaksine
for å beholde fred og ikke ta frihet for gitt.
Dette budsjettet
inneholder selvfølgelig store økonomiske konsekvenser for de føringene
vi har lagt i langtidsplanen for Forsvaret, og det er snakk om langt større
summer. Jeg kunne gjerne brukt tiden på det, men jeg mener at det
å trekke fram en slik enkeltsak setter i fokus hvor viktig det er
å huske «aldri mer krig» – og våre forfedre, som har gjort en stor
innsats. Historiebevissthet er så viktig for de valg vi gjør, og
for hvordan vi prioriterer forsvaret av landet og forsvar som bolverk
og forebygging av ufred, at jeg valgte å fokusere på det i dette
innlegget.
Så fremmer jeg
de saker som Kristelig Folkeparti ellers står inne i.
Michael Tetzschner (H) [12:10:53 ] : Til to poenger i debatten:
Først til det mer konkrete, som gjelder Den gamle krigsskolen, som
representanten Wold var inne på i sitt innlegg. Noen har antydet
på hvilke betingelser man skal overføre Tollbugata 10 til denne
stiftelsen, som også har penger på bok gjennom private innsamlinger.
Sånn sett kunne det være fristende allerede nå å bevilge, fra flertallets
side, et spesielt beløp, men jeg tror vi skal overlate til Forsvarsbygg
og Forsvarsdepartementet å avklare de nærmere betingelsene for overdragelse.
Men for å si det slik: Jeg tror vi også har forståelse for at når
man tar over et rokokkopalé fra 1600–1700-tallet – det ble fornyet
under en senere eier – er det også et vedlikeholdsetterslep som
jeg tror må reflekteres, fordi man også blir kvitt en byrde ved
de forsømmelser som nå kommer til syne.
For øvrig kan
jo også det forfallet som har vært der, være et eksempel på det
som kan sies å være en stille innsparing, og det bringer meg over
til de såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringskuttene. Det
er meget velkomment for organisasjoner som er vant til å disponere
særlig mer; da kan det bli «fettavleiringer» som har godt av å få
en underkompensasjon ved de enkelte årsbudsjettene. Men dette er
ikke noe som kan være en varig reform, for på et eller annet tidspunkt
må man si hva som er prioriteringen. Ellers vil man finne ut at
den såkalte effektiviseringen ville være å ikke vedlikeholde, å skyve
ting foran seg, selv om man på papiret sparer det som forslagsstillerne
har sett for seg.
Så vil jeg til
slutt si at det var ett innlegg som gledet meg veldig, og det var
representanten Kolbergs. Selv om det i formen var rettet mot meg,
var det jo nettopp det engasjementet for EØS-avtalen jeg har etterlyst.
Men det Arbeiderpartiet trenger, er en grenseoppgang i forhold til
sine dubiøse samarbeidspartnere – i denne sammenheng når det gjelder
EØS – SV og Senterpartiet. Hvis man da hører særlig representanten
Navarsete, og hvis man også tar seg bryet, og ubehaget, vil jeg
si, med å lese Senterpartiets særmerknader, som ikke er mer sære
enn at de ofte står sammen med SV – når jeg leser og hører representanten
Navarsete, senest her i dag, som også representanten Elvenes var
inne på, om hvor uvelkommen alliert tilstedeværelse i Nord-Norge
er, slår det meg at representanten Navarsete ofte er SV i nynorsk
utgave.
Åsmund Aukrust (A) [12:14:08 ] : Den 25. november møtte utenriksministeren
i Stortingets spørretime. Der fortalte hun at UNRWA var i en svært
vanskelig situasjon, og at det fra Norges side var viktig å øke
bevilgningene fordi, som hun uttalte, vi står overfor «en svært dramatisk
utvikling på flere områder». Fra hun uttalte det på denne talerstolen,
skulle det gå under en uke før Høyre signerte på en budsjettenighet
som ga store kutt til UNRWA og palestinerne. Det ble altså viktigere
for utenriksministeren og for Høyre å blidgjøre Fremskrittspartiet
og deres ensidige støtte til Israel enn å være med og støtte palestinerne,
nå som de trenger det som mest, også i det året hvor Norge skal
inn i FNs sikkerhetsråd.
I debatten i dag
har vi heller ikke fått noe godt svar på hvorfor. Vi hørte i Michael
Tetzschners første innlegg at han egentlig var mest fornærmet over
at komiteens leder kritiserte budsjettenigheten. Han presterte vel
å si noe sånt som at det er fint at komiteens leder er engasjert.
Jeg mener at istedenfor å karakterisere hverandre bør vi komme med
politiske svar.
Jeg mener at i
denne debatten bør utenriksministeren og Høyre komme opp og si om
de er komfortable med det kuttet som vi har gitt til palestinerne.
Hva tenker de om, i den politiske konteksten vi er i nå, at dette
blir slått stort opp i både israelske og palestinske medier? Dette
er alvorlig i seg selv, men det er ekstra alvorlig fordi det går
inn i en trend fra denne regjeringen. Samme uke som utenriksministeren
fikk beskjeden om at de norskledede internasjonale observatørene
ble kastet ut fra Hebron av den israelske regjeringen, skrev hun inn
i regjeringserklæringen omtale av Israel, som var det eneste landet
i verden som fikk positiv omtale i regjeringserklæringen. Det var
helt riktig, det Harald Stanghelle skrev i Aftenposten uken etter,
at dette er et solid skulderklapp fra den norske regjeringen til
Benjamin Netanyahus kompromissløse Israel.
Nå ser vi at det
samme skjer også i partiet Høyre. Foruten USA er det bare Israel
som nevnes i positive ordelag fra partiet Høyre. Da utenriksministeren
ble utfordret på dette, svarte hun at det bare var et utkast. Det
var hennes eneste svar på det spørsmålet. Det er jo ikke mulig å
tolke utenriksministeren på noen annen måte enn at hun egentlig
er veldig lite komfortabel både med budsjettkuttet, med hva som
står i regjeringserklæringen, og med hva som nå kommer i Høyres
forslag til partiprogram. Jeg mener at da bør utenriksministeren
bidra mer i debatten, men med de signalene vi stadig får, er det
liten grunn til å tro at vi kommer til å få noen endringer. For
det er et paradoks at samtidig som okkupasjonen blir verre, at hele
drømmen om en palestinsk stat er i ferd med å svinne hen, får vi
en norsk politikk hvor vi både kutter til palestinerne og blir stadig
mer opptatt av å gi politisk støtte til Israel.
Ingjerd Schou (H) [12:17:24 ] : Jeg skal henlede oppmerksomheten
på NATO. Men først må jeg si: Representanten Kolberg tar til orde
for at det som truer Norges forsvarsevne, er konkurranseutsetting,
eller sett med representantens øyne, privatisering av renholdet
i Forsvaret, og representanten har fått svar på at det koster 100
mill. kr å føre det tilbake. Det som burde true og være representanten
Kolbergs utgangspunkt, er den nasjonalistiske holdning isolasjon
og alenegang som SV tar til orde for når det gjelder NATO, eller
Senterpartiet som mener at FN og multilaterale organisasjoner er det
som skal være erstatningen for EU. Det burde virkelig bekymre representanten
Kolberg, fordi det er disse partiene og deres holdning som skal
være eventuelle forlikspartnere i en eventuelt ny regjering.
NATO gir i dag
trygghet til nær én milliard mennesker i 30 medlemsland gjennom
alliansens kollektive sikkerhetsgaranti. For oss fem millioner nordmenn
er NATO selve bærebjelken i forsvars- og sikkerhetspolitikken vår,
sammen med vårt eget nasjonale forsvar. Vi var blant dem som etablerte
NATO i 1949 – tolv medlemsland som den gang la grunnlaget for alliansen
– og siden den gang har NATO gjennom alliansens artikkel 5 garantert
vår sikkerhet. Jeg siterer:
«Partene er enige om at et væpnet
angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal
betraktes som et angrep mot dem alle.»
Det er her SV
tror at dette skal vi ordne opp i selv, uten støtte fra andre, eller
være så isolert at vi ikke engang hjelper dem som måtte bli truet.
Samtidig hviler
NATOs troverdighet på at medlemslandene, samlet og hver for seg,
evner å ha en troverdig avskrekking og investerer i alliansens kollektive
forsvarsevne. Det gjør Norge. Norge er NATO i nord og skal ta et betydelig
ansvar på vegne av alliansen, også for å sørge for god situasjonsforståelse
og kontroll i nordområdene. Vi investerer i Norge i moderne kapasiteter
som NATO etterspør, vi legger til rette for opplæring, og vi deltar
i større øvelser i Norge. Trident Juncture i 2018 er et svært godt
eksempel på det. Da øvde mer enn 50 000 allierte soldater på å forsvare
Norge.
Hvorfor vedvarer
den ytre venstresidens NATO-motstand? Hvorfor er det så vanskelig
for SV å se det helt åpenbare her? Norge er et lite land som ikke
kan stå alene mot verdens stormakter. Står vi derimot sammen, nettopp
med våre allierte USA, Tyskland, Danmark, Nederland, Storbritannia,
kan vi troverdig avskrekke enhver motstander.
Audun Lysbakken (SV) [12:20:54 ] : Jeg kan forsikre representanten
Tetzschner om at SV kommer i både bokmåls- og nynorskutgave. Det
klarer vi helt selv.
Det jeg mot slutten
av debatten tenkte jeg skulle ta ordet for å si noe om, var knyttet
til vaksinedebatten. Nå er det en ny runde i WTO. Stortinget bruker
i dag ikke sjansen til å sende et tydelig signal til regjeringen.
Det burde vi ha gjort, fordi det nå er veldig avgjørende å sikre at
ikke patentrettigheter og hensynet til maksimal profitt for de store
legemiddelselskapene står i veien for en raskest mulig vaksinering
også i fattige land. Det er selvfølgelig et spørsmål som er viktig
for de menneskene det gjelder, men det er også et spørsmål som er
viktig for muligheten til å gjenreise og få fart på verdensøkonomien
raskest mulig, og som derfor er i vår egen interesse. Det er også
rettferdig, fordi disse selskapene kommer til å tjene store penger
som det er, og de har dessuten fått betydelig støtte fra fellesskapet
i mange land til å utvikle disse løsningene.
Det er sånn at
patentrettigheter kan stå i veien for en raskest mulig respons på
pandemien, og derfor må jeg si at jeg er skuffet over den manglende
viljen til å ta tak i dette, både fra regjeringens side og fra Arbeiderpartiets og
Senterpartiets side. Det er bare å merke seg de veldig tydelige
meldingene som kommer fra dem som kjenner disse problemstillingene
best, f.eks. Leger Uten Grenser som hardt har kritisert regjeringens
posisjon.
Ellers har jeg
lyst til å nevne svalbardbudsjettet, for det får liten plass i debatten
når vi behandler flere saker på en gang, men et veldig aktuelt spørsmål
for Svalbard er energiomstillingen. SV foreslår i vårt alternative
budsjett 20 mill. kr til det. Vi mener regjeringen har tatt seg for
god tid, og at det haster å få på plass penger som viser at storsamfunnet
er klart til å sørge for at vi har en mer stabil og mer miljøvennlig
energiforsyning til Longyearbyen, noe som kanskje også kan bidra
med betydelige muligheter på nærings- og teknologisiden for svalbardsamfunnet.
Helt til slutt
syntes jeg det var litt spesielt med representanten Elvenes’ omtale
av Tormod Heier og hans «odde profil». Jeg synes ikke det var en
veldig respektfull omtale av en respektert stemme og en respektert
forsker i denne debatten. Jeg synes regjeringen heller burde lytte
litt til Heier i stedet for å forsøke å utdefinere alle som kritiserer
regjeringens politikk, for hans budskap er veldig alvorlig, nemlig
at om vi fører en for aktiv invitasjonspolitikk overfor USA, gjør
vi oss selv mindre trygge. Det å ta på alvor det motargumentet ville
kle regjeringen bedre enn å prøve å snakke ned dem som framfører det.
Espen Barth Eide (A) [12:24:16 ] : Utenrikspolitikken kommer
prinsipielt sett i to utgaver. Det dreier seg om landenes forhold
til hverandre, altså de bilaterale relasjonene, og det dreier seg
om landenes forhold til felles utfordringer, problemer og søken
etter løsninger. På den siste agendaen har vi de store spørsmålene
i vår tid, som hvordan vi kommer ut av helsekrisen, pandemien, hvordan
vi kan møte en galopperende klimakrise, hvordan vi kan få orden
på et regelstyrt internasjonalt handelssystem igjen, osv. En stadig
større andel av de spørsmålene et land som Norge engasjerer seg
i, er av den art.
Da er det viktig
å understreke at det også er en evig kamp for å opprettholde våre
nære venner og alliertes interesse for å investere i de felles løsningene,
de felles normene som gjelder og skal gjelde, og for å ta vare på troen
på at vi er sterkere sammen, mot populismens profeters påstand om
det motsatte: at vi alle står sterkere hver for oss, enten det heter
«America first», «meg først» eller hva det nå måtte hete.
Det aktualiserer
spørsmålet som vi også var inne på i forrige uke, da utenriksministeren
ga en grundig og god redegjørelse om våre prioriteringer for Sikkerhetsrådet. Én
ting er hva Norge ønsker å få ut av det, det andre er å forstå hvilken
verden vi sitter i Sikkerhetsrådet for. Det har slått meg at en
interessant måte å nærme seg det spørsmålet på er å sammenligne
1. januar 2001 med 1. januar 2021. Nøyaktig 20 år skiller de to,
og i begge tilfeller gikk vi inn i Sikkerhetsrådet og skulle sitte
der i to år. 20 dager etterpå, altså i 2001, fikk vi en overgang
fra Bill Clinton til George W. Bush og en amerikansk ledelse som
i betydelig mindre grad enn forgjengeren la vekt på multilateralt
samarbeid, og hvor en ganske sentral del av engasjementet vårt var
å opprettholde vår allierte USAs interesse for internasjonalt samarbeid.
I 2021 er det omtrent motsatt: Vi går altså fra en enda mer ytterliggående amerikansk
president, Trump, til en president Biden – 20 dager etter at vi
møter i Sikkerhetsrådet første dag – som ønsker det motsatte.
Det er utrolig
viktig at vi tar på alvor den store oppgaven det er, og den store
muligheten det gir oss til å få en mye bedre samling av det vi tradisjonelt
har kalt Vesten, og et mye bedre samarbeid over Atlanterhavet –
et smalere atlanterhav – samtidig som vi forstår at Vestens plass
sammenlignet med resten fortsetter å gå ned. Vesten er ikke hva
Vesten var for 20 år siden. Det krever en utenriksledelse som har
evne til samtidig å kombinere det å ta tydelige og tøffe valg til
fordel for det vi er enig om med dem vi er mest enige med, og å
ta vare på de globale fellesordningene som gjør at vi også har med
dem vi er minst enige med, i de spørsmålene som bare kan løses når
alle skal med. Det blir en svært spennende og interessant periode
å sitte i Sikkerhetsrådet.
Presidenten: Representanten
Ingjerd Schou har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Ingjerd Schou (H) [12:27:45 ] : Det siste minuttet skal jeg
bruke til å kjæle for eget stortingsvalgdistrikt – det er lov. Jeg
må det fordi for noen år siden var Rygge militære flyplass truet
av kutt i både oppgaver og personell, men nå er Rygge viktig for
vår nasjonale antiterrorberedskap, og slik sett en av de tre viktige
flyplassene. Det er Forsvarets betydning i mitt eget hjemdistrikt, men
det er også viktig for hele landet. Det er også viktig som en del
av det som ligger i NATOs oppgaver.
Den nye langtidsplanen
for forsvarssektoren understreker nettopp at Rygges betydning for
Forsvaret er viktig. Basen får tilbake sitt gamle navn, Rygge flystasjon,
og blir en av Luftforsvarets tre viktigste baser. I 2018 opprettet
regjeringen 134 Luftving på Rygge, med ansvar for bl.a. 335 skvadron
og Hercules-flyene. Og i fjor ble helikoptrene på Rygge organisert
i en ny avdeling kalt SOAS 339. Det gleder mange, men det gleder
også hele landet.
Ola Elvestuen (V) [12:29:01 ] : Det er en bred debatt, og som
mange har påpekt, er det stor enighet om både utenriks- og forsvarspolitikken
i Norge. Jeg vil likevel komme med noen kommentarer til en del av
dette der jeg synes det er veldig viktig at Norge nå har en stødig posisjon.
Det gjelder vårt internasjonale engasjement og våre internasjonale
operasjoner.
Jeg vil støtte
regjeringen i den tydelige støtten Norge gir gjennom Resolute Support
Mission i Afghanistan, og også det styrkebidraget vi gir i Irak.
I Afghanistan, der vi har Forsvarets spesialstyrker, der vi har
sanitetspersonell og også stabsoffiserer, har Norge også over lengre tid
gitt en veldig viktig støtte til det afghanske spesialpolitiet,
som er en modell som mange andre land lærer av. Det er ekstremt
viktig at vi nå fortsetter denne støtten og holder en tydelighet
sammen med våre allierte om at vi skal forbli i det NATO-samarbeidet
som er både i Afghanistan og i Irak. USA trekker tilbake styrker,
etter jul vil det bare være igjen 2 500, og 8 000–10 000 til sammen
av internasjonale styrker i Afghanistan – dette i en situasjon der
fredssamtalene jo nettopp har gått over i en mer formell fase.
Jeg må si at jeg
da reagerer på SVs forslag om å kutte norske styrkers bidrag til
sikkerhet i Afghanistan og Irak. Jeg mener kuttene er uansvarlige
og vil være med på å svekke vilkårene for demokrati og utvikling
i de to landene. Ikke bare vil det være et tap for Norges internasjonale
anseelse, det vil også svekke sikkerhetssituasjonen i de to landene.
Dette er jo nettopp en forutsetning både for å støtte opp under
fredssamtalene i Afghanistan og også støtte opp under en demokratisk
utvikling i Irak.
Jeg synes også
dette er en mangel på respekt overfor de 9 000 norske veteranene
som har vært i Afghanistan siden 2001. Det er mye som har gått feil,
men det er også mye som har gått i riktig retning, med mulighet
for utdannelse, med mulighet for næringsutvikling og mulighet for
en fri presse, som vi trenger å støtte opp under i en helt avgjørende
situasjon. Det ville være helt feil å trekke seg ut slik situasjonen
er nå.
Hårek Elvenes (H) [12:32:17 ] : Budsjettdebatten er liksom
syretesten på å se om det er sammenheng mellom det partiene foreslår
i langtidsplanen og i sine alternative statsbudsjett. Og hvis man
tar et lite dypdykk i Senterpartiets statsbudsjett, ser man jo med
en gang fraværet av langtrekkende luftvern, som partiet forsøkte
å gjøre til et paradenummer i behandlingen av langtidsplanen. Det
er på sett og vis forståelig, for det koster 20 mrd. kr, og selv
Senterpartiet har vel kanskje problemer med å hoste opp 20 mrd. kr
der og da.
I langtidsplanen
foreslo Senterpartiet også en ny brigade i Sør-Norge. Det skulle
ikke være den brigaden forsvarssjefen har anbefalt, det er jo en
motorisert infanteribrigade, men visstnok en annen brigade av en
eller annen form. Men nå er det jo slik at en brigade nødvendigvis
må inneholde et visst antall bataljoner, både manøverbataljoner
og støttebataljoner. Hvor er disse bataljonene? Hvor er støttebataljonene?
Hvor er personellet? Hvor er den personlige utrustningen? Og hvor
er pengene?
Under enhver omstendighet
er det ikke mulig å etablere en brigade for 200 mill. kr, og så
avsetter man 20 mill. kr i statsbudsjettet for 2021. Igjen: Hva
skal inngå i denne brigaden? Er det Telemark bataljon? Så vidt jeg
vet tilhører Telemark bataljon Brig N. Altså hvor er substansen
i dette? Hvor er avdelingene? Man får ikke en brigade i Sør-Norge
ved å sette et nytt navn på det som eksisterer av landmilitære styrker
i Sør-Norge.
Da jeg hørte representanten
Navarsetes innlegg, stilte jeg meg spørsmålet: Har representanten
og partiet Senterpartiet en forståelse av det å være alliert? Det
å være alliert betyr å stille opp for hverandre. Norge er NATO i
Nord, og vi har en egeninteresse av at de allierte befinner seg
i våre nærområder. Så skal vi huske på at det allierte nærværet
i nordområdene ikke bare er knyttet til det bilaterale elementet
mellom Norge og våre allierte – de allierte har også en egeninteresse
av å være i nord, f.eks. å opprettholde den frie navigasjonsretten som
er forankret i havretten.
Vi har styrket
vårt nasjonale forsvar, noe Senterpartiet selvfølgelig ikke vil
innse, og vi styrker vårt allierte samarbeid. Det er denne kombinasjonen
som gjør at vi nå har et bedre forsvar og en sterkere evne til både
å kunne avskrekke og å forsvare vårt territorium om det skulle bli
nødvendig.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Liv Signe Navarsete (Sp) [12:35:41 ] : Ein kunne lese i media
nyleg at Høgre har peika ut Senterpartiet som hovudmotstandar. Det
går jo an å høyre nokre årsaker frå Høgre i denne salen, men det
er jo temmeleg enkelt, og det er slikt me har høyrt mange gonger
før, så eg bruker ikkje tid på å kommentere det i dag. Eg ser at
det same står i media rundt omkring.
Eg vil heller
nytte tida til ei dagsaktuell sak som representanten Enger Mehl
tok opp i replikkvekslinga, for nok ein gong er det ei sak om eigedomstilhøve
på Svalbard. Sist dette kom opp, i 2016, var Senterpartiet ein sterk
pådrivar for at staten skulle bruke moglegheita til å kjøpe det
arealet som då var til sals. Ein kunne då òg ha kjøpt rettane til
utvinning av kol, men det gjorde ein ikkje. Det at ein ikkje har
vist interesse, har opna moglegheita for andre, og ifølgje Aftenposten
og andre media er det no fare for at det kan hamne i hendene til
Kina eller Russland.
Senterpartiet
meiner det er viktig, særs viktig, at Noreg ikkje gjev opp verken
landområde eller rettar til å utvinne naturresursar på Svalbard.
Me veit at Kina er ein stat som aktivt arbeider for innverknad i
Arktis. Her må Noreg vere på vakt. Det er viktig at Noreg arbeider
aktivt for at nordområda skal vere eit område med låg spenning,
noko som enkelte vel å harselere med i denne salen i dag, men som
me står fast på at er svært viktig.
I den konteksten
kan eit slikt val om å tillate sal til Kina eller Russland få store
konsekvensar utover salet i seg sjølv, og regjeringa kan ikkje sove
på vakta si.
Ansvaret for svalbardpolitikken
er delt mellom fire departement: Nærings- og fiskeridepartementet
har ansvar for eigedom og næringsdrift, Justisdepartementet eig
på sett og vis Svalbard – viss ein kan bruke dei orda, Klima- og
miljødepartementet regulerer klimatiltak, og Utanriksdepartementet
styrer dei utanrikspolitiske sidene.
Det vert difor
feil når utanriksministeren avfeiar spørsmåla frå representanten
Enger Mehl med at dette ikkje er hennar ansvarsområde. Dette er
i høgste grad eit utanrikspolitisk spørsmål. Det er viktig med norsk
nasjonal kontroll over Svalbard, og Senterpartiet meiner at nasjonal
sikkerheit og sjølvråderett trumfar lønsemda i denne saka. Staten
kan ikkje berre vurdere om utvinning av kol gjev lønsemd, men ein
må sjå kva konsekvensar utover lønsemd det kan få at ei stormakt
som definerer seg som ein nær-arktisk stat, får fotfeste på Svalbard.
Dette er eit utanrikspolitisk
spørsmål minst like mykje som eit spørsmål om næringsdrift, og eg
vil gjerne høyre utanriksministeren gjere litt meir greie for regjeringa
sitt syn i denne saka.
Martin Kolberg (A) [12:39:00 ] : Representanten Elvenes og
representanten Schou karakteriserer mitt engasjement for dem som
vasker i Forsvaret, i det jeg vil kalle for en lett politisk harselerende
tone. Det kan man vel kanskje bare vente seg fra representanter
fra Høyre. Jeg hadde ikke ventet noen støtte fra dem på dette, men nå
kommer jeg for min del fra Arbeiderpartiet og har selvfølgelig da
et engasjement for det som er arbeidsfolk også i Forsvaret. At de
må lide for denne politikken, registrerer jeg at de mener er for
smått å snakke om fra Stortingets talerstol.
Jeg tok ikke opp
vaskingen som min hovedsak, jeg tok opp hele privatiseringssaken
av Forsvarets organisasjon som min hovedsak. Jeg legger merke til
at verken representantene Schou, Tetzschner eller Elvenes, som er hovedtalsmann
for forsvarssakene, kommenterer det spørsmålet overhodet. Statsråden
har heller ikke gjort det til nå, iallfall ikke i denne debatten.
Det er igjen det samme vi har opplevd ved alle disse korsveiene
hver gang vi tar opp dette spørsmålet. Det er et alvorlig spørsmål,
men det blir altså ikke besvart.
Flere Høyre-representanter
karakteriserer vårt forhold til Senterpartiet. På dette punktet
har jeg et råd til regjeringspartienes representanter, spesielt
til Kristelig Folkeparti og Venstre, men også til Høyre: Jeg ville
vært veldig forsiktig med å ta dette i karakterisende tonefall, sånn
det blir gjort, når man igjen har gått i et forlik med Fremskrittspartiet.
Fremskrittspartiet sier altså – og dette bør utenriksministeren
merke seg – at menneskerettighetene er et indre anliggende. Det
er i direkte motstrid til det utenriksministeren sier. De mener
i ganske tydelige ordelag at sanksjonene mot Russland ikke er riktige.
Det er koalisjonspartneren til Høyre. Da ville jeg vært litt forsiktig
i karakteriseringen av vårt forhold til Senterpartiet.
Nå får jeg si
dette til slutt, for det må jeg få sagt: Det er mange kutt i dette
jeg syns er gale og urimelige, men disse kuttene vi får når det
gjelder palestinerne, skulle ikke skjedd i Norge. Jeg skjønner at
Kristelig Folkeparti forsøker å holde seg unna – Venstre også –
liksom å kommentere det i det hele tatt i denne debatten. Dette
er prisen de sikkert måtte betale for å opprettholde en-prosenten,
men det er en ganske dyr pris, tatt i betraktning disse partienes
politiske ståsted.
Åsmund Aukrust (A) [12:42:15 ] : Det er vanskelig å få tak
på hva som er denne regjeringens utviklingspolitikk. Etter to år
med Dag-Inge Ulstein er det knapt lagt fram en eneste sak for Stortinget,
og i budsjettspørsmål ser vi en jojo-politikk, hvor det argumenteres
med at kutt det ene året skal gi bevilgninger det andre året. Jeg synes
vi fikk det aller tydeligst illustrert i replikkordskiftet, hvor
de altså får seg til å si at et kutt på 86 mill. kr skal kompenseres
med en økning på 26. Allikevel klarer de ikke å innrømme at det
betyr mindre penger til det arbeidet som Arbeiderpartiet er opptatt
av.
Arbeiderpartiet
ønsker en klarere prioritering i utviklingspolitikken. Vi er garantistene
for et høyt bistandsnivå, der vi vil at Norge skal prioritere tydeligere hvor
vi kan bidra til å gjøre størst forskjell. Det handler om rettferdig
fordeling, det handler om kvinners rett til å bestemme over egen
kropp, og det handler om klimapolitikk. Og jeg vil si litt mer om
klimapolitikken.
Vi har i vårt
budsjett fornybar energi som vår store satsing. Arbeiderpartiet
er det partiet som definitivt gir mest til det. Vi har her, sammen
med de andre opposisjonspartiene, tidligere foreslått at Norge skal
bidra med en pakke, både med penger og med politisk og teknisk ekspertise
og rådgivning, med vår erfaring med fornybar energi til utviklingsland,
sånn at de kan hoppe over den fossile tidsalderen og gå rett inn
i den fornybare. Det kunne vært et stort norsk initiativ, på linje
med regnskogs- og vaksineinitiativet. Det har regjeringspartiene dessverre
avvist. Og ikke bare tas det ingen nye initiativer, nei, det gis
kutt på kutt hvert eneste år fra denne regjeringen når det kommer
til støtte til fornybar energi og klima.
På tross av løfter
om økninger har vi altså under Erna Solberg fått en halvering av
hva som var støtten til fornybar energi under den rød-grønne regjeringen.
Vi burde hatt åtte år med økning, isteden har vi fått kutt. Jeg
vet at utviklingsministeren personlig har et stort engasjement for
dette, for da han skulle advare mot at Kristelig Folkeparti skulle
gå inn i regjeringen til Erna Solberg, uttalte han:
I møte med klimaendringene hjelper
det ikke å trekke stigen opp etter oss. Nei, la oss stå opp og gjøre
alt det vi kan. Jo mer jeg leser om klimaendringene, jo mer desperat
blir jeg, og da tør jeg å garantere dere: Her vil vi få til mer
i samarbeid med sentrum–venstre.
Dag-Inge Ulstein
fikk helt rett. Han hadde fått til mye mer i samarbeid med sentrum–venstre.
Men fordi han har gått i allianser med Høyre og Fremskrittspartiet, har
det altså blitt kutt på kutt. Nå fikk vi igjen et kutt på 200 mill. kr
til FNs grønne klimafond. De sier igjen at dette bare er en utsettelse,
men det er helt sant som klimaforhandleren for verdens fattigste
land sier: Dette er alvorlig fordi det utgjør en trussel, og fordi
det sannsynligvis fører til at andre land vil følge etter Norge.
I utviklingspolitikken
er det behov for et nytt flertall og en regjering som har tydeligere
og klarere prioriteringer for klima, rettferdig fordeling og likestilling.
Presidenten: Representanten
Hårek Elvenes har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til
ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Hårek Elvenes (H) [12:45:27 ] : Representanten Kolberg var
litt indignert, men jeg skal forsøke å hjelpe ham litt på glid.
Problemet med Arbeiderpartiets nærmest litt nevrotiske forhold til
privatiseringsbegrepet, er at Arbeiderpartiet definerer det selv
så utydelig. Vi ser jo også den samme motstanden i Arbeiderpartiet når
man snakker om å bruke private leverandører i større grad knyttet
til verkstedtjenester. Den diskusjonen hadde vi jo i statsbudsjettet
i fjor. Men da må jeg minne representanten Kolberg på at når det
gjelder vedlikehold av de nye feltvognene, så trekker man på store
sivile verksteder. Og skal vi klare å utnytte våre samlede forsvarsressurser,
er vi – innenfor et totalforsvarskonsept – helt avhengige av å kunne
bruke private leverandører. Så jeg ønsker en liten oppklaring fra
representanten Kolberg: Hvor går grensen? Går grensen ved renhold,
eller går grensen ved andre former for støttetjenester i Forsvaret?
Arne Nævra (SV) [12:46:42 ] : Jeg skal si litt om Svalbard.
Jeg har jo hatt anledning til å reise veldig mye rundt på Svalbard,
både i kraft av den forrige jobben min som produsent av naturfilmer
– det er et fantastisk øyrike – og som guide for veldig mange ekspedisjonscruise
rundt øygruppa. Dette er jo et område vi er stolte av, vi kaller
det «Europas siste villmark» mange ganger, og så sier vi at det
skal være det området i Norge som skal være renest, det er det vi
skal skryte av, og vi har klart å få til veldig mye i form av nasjonalparker
osv. Store deler av Svalbard-øygruppa er i dag nasjonalparker. Det
er vi glade for, og det er jeg stolt av.
Men når vi kommer
fra flyplassen og kjører inn mot Longyearbyen, inn mot sentrum,
er det ikke en paradegate, som veldig mange land har inn mot sentrum
fra en flyplass, ofte er det kanskje det vakreste, det mest forskjønnede.
Selv i u-land, i utviklingsområder, er det kanskje der det er mest
påkostet. På vei inn mot Longyearbyen møter vi altså noe som vi
ikke bør være stolte av. En ting er jo omgivelsene der, som kanskje
ikke er det vakreste på Svalbard, for å si det mildt, men det andre
er at vi møter svart røyk. Vi møter altså et kraftverk der, et fjernvarmeanlegg,
drevet med kull. Dette er leit, og det er ikke akkurat noe god reklame
for Norge utad. Det er slik vi tar vi imot turistene våre. Også
cruiseturistene som kommer i land der – under normale forhold i
tusenvis – må forbi denne svarte røyken, og det er dette vi viser fram.
Når kull etter
hvert blir lagt til side – av naturlige grunner, det har jeg ikke
tid til å komme inn på nå, men vi har altså én gruve igjen for lokal
produksjon, til lokalt bruk – så er det turisme og forskning som
tar over på Svalbard. Og når det er slik turistene blir møtt, med
et slikt visuelt uttrykk, og også med en slik måte å løse energibehovet
i Longyearbyen på, så er det leit.
Nå har lokalstyret
i lang tid ivret for å få til en batteripark der. Min kollega Lysbakken
nevnte vel dette i et av sine innlegg, tror jeg, og SV har altså
satt av midler til det i sitt alternative budsjett, 20 mill. kr,
og jeg hadde håpet at flere partier hadde gått inn for dette nå.
Vi ønsker en batteripark for å ta toppene på effektforbruket. Dette
varierer jo veldig mellom sommer og vinter. Det ville altså ha gjort
at vi hadde fått ned utslippene her med 20 pst. ganske umiddelbart.
Det ville gjort at vedlikeholdsutgiftene hadde gått veldig ned på
det anlegget som er der, og det hadde vært en imøtegåelse av et
lokalt krav. Så jeg håper at forsamlingen tenker på dette i hvert
fall for de neste budsjettene, og det ville også vært ganske viktig
i forhold til en norsk turistnæring og hvordan vi framstår utad.
Statsråd Dag-Inge Ulstein [12:49:54 ] : Jeg har bare en liten
kommentar til et spørsmål som kom fra en representant fra Arbeiderpartiet,
for det medfører ikke riktighet når det framstår som om regjeringen
ikke leverer på både ambisjonene og de tydelige prioriteringene
som er der, knyttet til fornybar energi. Det er altså slik at nesten
1,7 mrd. nye, friske kroner blir lagt til Norfund, der halvparten
av det er knyttet til fornybar energi. Vi har 25 mrd. kr i den porteføljen.
I tillegg bidrar vi til Verdensbanken og andre regionale finansinstitusjoner
og Afrikabanken, som faktisk også bidrar vesentlig til fornybar
energi.
Når det er snakk
om samarbeidspartnere – representanten Lysbakken var jo her oppe
tidligere i dag, og de har faktisk kuttet til Norfund, kuttet til
Afrikabanken, kuttet til annet som nettopp går til fornybar energi,
i sine budsjett, så hvis vi skal snakke om det, tror jeg en må kikke
seg litt i speilet, se på dem som en ønsker seg samarbeid med, også
på disse punktene.
Så er det slik
at vi har jobbet med og lagt fram en utredning knyttet til et klimafond,
som kommer til å kunne få en kjempebetydning nettopp med tanke på det
som representanten her etterspør.
Så må jeg si at
jeg synes det er litt forlystende når det en kanskje angriper oss
aller mest for, er de mindre justeringene som har kommet etter budsjettenigheten med
Fremskrittspartiet. Det kan da tyde på at en var veldig godt fornøyd
med det som lå i det opprinnelige forslaget. Jeg er utrolig stolt
over den enigheten som vi har fått i regjeringen, og at vi tar vare
på både den prosenten og de prioriteringene og innretningene som
faktisk ligger der.
Til sist: Når
det gjelder seksuell helse og rettigheter, forpliktet vi oss til
en økning på SRHR på 700 mill. kr i perioden 2017–2020, et mål som
ble nådd ett år før tiden, og det er slik at de tallene som representanten
her løfter fram, ikke er riktige, for en tar ikke høyde for det som
lå inne i vårt opprinnelige budsjett. Derfor er ikke tallene riktige,
sånn som de er, og det er ulike poster som faktisk er med på å bidra
til at det arbeidet er ivaretatt. Våre forpliktelser står fast,
og vi kommer til å prioritere det også i fortsettelsen.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:52:18 ] : La meg berøre
tre temaer raskt.
Det ene er spørsmålet
om Svalbard og eventuell kinesisk interesse. Jeg avfeide ikke representanten
Enger Mehl, men jeg forklarte ganske tydelig hva som lå innenfor
mitt, og hva som lå innenfor en annen statsråds konstitusjonelle
ansvarsområde. Jeg gjentar mitt hovedpoeng, nemlig at det å ha utmål,
ikke gir eierskap til grunnen. Det er altså sånn at denne Austre
Adventfjord, som er aktuell i denne samtalen, eies av staten ved Nærings-
og fiskeridepartementet, så et utmål gir altså ikke verken eierskap
eller garanti for rett til utvinning.
Så til et par
spørsmål knyttet til støtte til palestinerne: Jeg forstår engasjementet
til representanten Aukrust, og vi deler mye av det engasjementet,
men jeg forventer at en stortingsrepresentant ikke snakker usant.
Det er altså ikke kutt til UNRWA, verken i budsjettforslaget fra
regjeringa eller i budsjettavtalen med Fremskrittspartiet. Tvert
imot har vi økt den samlede støtten til palestinerne fra i fjor
til i år. I fjor var det på ca. 844 mill. kr samlet, med humanitære
midler, direkte budsjettstøtte osv., i år ligger tallet på ca. 904 mill. kr. Når
representanten Aukrust går ut i sitt innlegg og sier at det blir
store kutt til UNRWA, er det rett og slett ikke riktig. Jeg forventer
at når vi har denne debatten, må vi forholde oss til realitetene.
I tillegg til
det som ligger i budsjettet fra før, er det også lagt inn store
økninger på områder som også vil komme palestinske flyktninger i
mange land til gode, enten det gjelder økningen på 500 mill. kr
i kjernestøtte til Verdens matvareprogram, 300 mill. kr til FNs
høykommissær for flyktninger eller 100 mill. ekstra til stabilisering
av sårbare land, som har en stor betydning i denne sammenheng, som
noen eksempler.
UNRWA er rett
og slett ikke omtalt noe sted, og da forventer jeg også at det gjenspeiles
i de innleggene som kommer.
Helt til slutt:
EØS-midler. Representanten Enger Mehl forsøker på mange måter å
latterliggjøre EØS-midlene, men realiteten er altså at vår støtte
til sivilt samfunn i Europa blir lagt merke til, og det utgjør en
forskjell, særlig for de frivillige organisasjonene som jobber med
rettighetene til minoriteter, enten det er LHBTI-personer eller
andre. Innenfor justisprogrammet er det f.eks. prosjekter som bistår
kvinner som er utsatt for vold. Rombefolkningen er fortsatt utsatt,
og her gir vår støtte bl.a. bedre helsetjenester og utdanning. Vi
samarbeider også om kriminalomsorg, innovasjon, næring, klima, energi,
sivilt samfunn og justis. Det er dette vi samarbeider med bl.a.
Polen om, gjennom EØS-midlene, og det er viktig støtte.
Presidenten: Representanten
Martin Kolberg har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til
ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Martin Kolberg (A) [12:55:28 ] : Nei, grensen går selvfølgelig
ikke ved vasking i Forsvaret. Grensen går ved at omfanget kan bli
for stort. Arbeiderpartiet har aldri vært, er ikke og kommer heller
ikke til å være imot at Forsvaret skal ha samarbeid med det private
næringslivet. Det er ikke mulig, det. Men det er omfanget av det
vi nå ser, som vi knytter bekymring til.
Ett eksempel,
som også representanten Hårek Elvenes burde bekymre seg mye for,
er at store deler av utviklingen av Forsvarets IKT-tjenester nå
er på privat hånd. Det uttrykker Forsvaret selv stor bekymring for. Jeg
har hørt det sagt mange ganger, av folk som har mange flere stjerner
på skuldrene enn det jeg noen gang kommer til å få. Derfor er det
denne bekymringen som bør tas på alvor. Men nå skal forsvarsministeren
ha ordet, og det er mulig han kan betrygge Stortinget på dette punktet.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:56:47 ] : Nå nærmer vi oss
tiden der det er bare én stjerne som gjelder, og det er den vi ser
over taket der a Jordmor-Matja bor.
Representanten
Kolberg og jeg har en rekke ganger diskutert tjenesteleveransene
i Forsvaret. Det er noen uttalelser som representanten Kolberg gjentar
gang etter gang, som jeg må få lov til å motsi. Kolberg sier at
det er dokumentert at det foregår en privatisert aktivitet, og at
det er dokumentert at det er dårligere tjenester som leveres. Nei,
det er ikke det. Det er ikke dokumentert at det er dårligere tjenester
som leveres. Det som er dokumentert, er at vi sparer 100 mill. kr
per år på å sette ut renhold, og det er dokumentert at de private
sivile leverandørene gjør dette mer effektivt enn Forsvarsbygg klarte
å gjøre det da de hadde ansvaret for det. Det er dokumentert.
Det er ikke dokumentert
om renholdet er dårligere eller bedre enn det var da Forsvarsbygg
hadde det, for man målte det ikke på den måten da Forsvarsbygg hadde
det. Men nå kan vi måle kvaliteten på renholdet og påpeke de plassene
der det ikke er som vi vil ha det.
Det er en viktig
del av mobiliseringsforsvaret vårt at vi har gode strategiske avtaler,
at vi bruker sivile leverandører i fredstid, og det er folkerettslige
rammer for hvordan vi skal gjøre det i krise og krig. Derfor er
jeg trygg på at vi nå har en god balanse i dette.
Så til representantene
Lysbakken og Navarsete, som vil ha en tydeligere tilstedeværelse
i pressområdene i Russland, og mener vi er på feil kurs der. Nei,
vi har utviklet det nordiske forsvarsarbeidet, og vi har utviklet forsvarssamarbeidet
med Sverige og Finland, særlig i nord, med sjumilssteg de siste
årene. Det har vi gjort ved at vi har vært tydelige i vår rolle
som NATO-medlem og respektert at det er to land som ikke omtaler
seg som nøytrale land lenger, som man gjorde før, men som omtaler
seg som alliansefrie land, men er en del av det vestlige forsvarssamarbeidet.
Det har vi gjort i samlet forståelse av at den analysen vi gjør
av sikkerhetssituasjonen, deler også de andre nordiske landene.
Avslutningsvis
til diskusjonen rundt Sikkerhetsrådet: Jeg har veldig stor respekt
for at vi i denne salen diskuterer noe så viktig som vårt medlemskap
i Sikkerhetsrådet. For Forsvarets del er det ganske mange temaer
det vil være viktig for oss å delta på her.
Seksualisert
vold mot kvinner i krise og krig er noe vi jobber veldig godt med
og kan mye om.
Internasjonal
lovgivning – våre styrker er ute og tilfører internasjonal lov og
rett til krigsområder når vi mentorerer soldater ute – det blir
et viktig felt.
Støtte
og kompetanse til oppbygging av kapasiteten til FNs fredsbevarende
styrker blir en tredje del som det er viktig for Forsvaret å delta
på.
Presidenten: Representanten
Åsmund Aukrust har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til
ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Åsmund Aukrust (A) [12:59:59 ] : Jeg burde vel bli smigret
når både utenriksministeren og utviklingsministeren brukte sine
oppsummerende innlegg på å si at jeg tok helt feil i mine innlegg.
Til utenriksministeren:
Verken fra utenriksministeren eller fra noen av Høyres representanter
har det kommet svar på det som har vært spørsmålet i debatten, nemlig:
Hva synes regjeringen om de signalene som har kommet etter budsjettforliket
med Fremskrittspartiet, hvor det er blitt store kutt til palestinerne? Det
er blitt slått stort opp i både palestinske og israelske medier.
Hva slags signal mener utenriksministeren at det sender i den internasjonale
konteksten vi er i? Dette føyer seg inn i mønsteret hvor den norske
regjeringen – med Høyre i spissen, også i deres eget partiprogram
– stadig gir mer politisk støtte til Israel og flere kutt til palestinerne.
Så mente Dag Inge
Ulstein at det er helt feil at det er kuttet til fornybar energi.
Vel, det er ikke noe Arbeiderpartiet har funnet på. Det er noe som
kommer i svar fra ministeren selv til Stortinget. Det er sitert
i innstillingen til Stortinget hvor disse svarene kommer fra. De
kommer fra regjeringen selv, hvor de sier at målt i 2021-kroner
er det en halvering i støtten til fornybar energi sammenlignet med
hva det var under den rød-grønne regjeringen.
Emilie Enger Mehl (Sp) [13:01:14 ] : Selv om det er sånn at
man ikke uten videre kan utvinne mineraler selv om man kjøper en
rettighet til å gjøre det, fordi man må få tillatelser osv., er
det jo noe i den rettigheten, for hvis ikke hadde den ikke vært
salgbar. Og hvis jeg ikke har forstått lovverket helt feil, vil
kjøp av en sånn rettighet innebære at man får rett til å søke om
driftskonsesjon.
Si at Kina kjøper
rettighetene, og at de kan søke om driftskonsesjon. Da blir jo spørsmålet:
Kan staten avvise driftskonsesjon på grunnlag av at det er Kina
som søker, eller at det er Russland som søker, og vil regjeringen
i så fall gjøre det? Det er jo spørsmål man egentlig må ta stilling
til før man tillater dem i det hele tatt å få tilgang til rettighetene.
Hvis ikke kan man jo havne i en situasjon hvor man plutselig har
gitt kinesiske eller russiske interesser mulighet til å drive kullutvinning
på Svalbard og dermed kontroll over naturressurser på Svalbard,
fordi man ikke har hjemmel i loven til å avvise det etter at rettighetene
først er solgt.
Så er det bare
en kort kommentar om EØS-midlene. Senterpartiet har ikke sagt at
vi vil avvikle ordningen med EØS-midler, og mener også at det er
riktig å bruke noe på det inntil videre. Men 6 mrd. kr er ganske
mye penger. Vårt budskap har vært, noe vi også har fremmet et forslag
om, at man nå skal inn i en ny periode med EØS-midler, og regjeringen
skal forhandle med EU om hvor stor den summen skal være. Da mener
vi at den må ned, og vi mener at den egne støtteordningen som Norge
må betale for i tillegg til fellesordningen med EFTA-landene, burde
avvikles, for vi mener at de summene som sendes til bl.a. Polen
og Ungarn – som jeg har brukt som eksempel her, det er mange flere
land – er uforholdsmessig store. Bistandsministeren snakket i sitt innlegg
om harde prioriteringer, spesielt i lys av covid-19-krisen, og da
mener vi rett og slett at dette er et spørsmål om prioriteringer.
Votering, se voteringskapittel
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1–6.
Etter ynskje frå
arbeids- og sosialkomiteen vil sakene nr. 7 og 8 verta behandla
under eitt.