Frida Melvær (H) [10:27:38] (ordførar for saka): Eg vil fyrst takke komiteen for samarbeidet i behandlinga av representantforslaget frå Slagsvold Vedum, Arnstad, Navarsete, Klinge og Nordlund om å setje ned ein totalberedskapskommisjon.

Representantane har to forslag, som inneber å be regjeringa om å setje ned eit offentleg utval som skal ha som oppgåve å gjennomgå den nasjonale og lokale beredskapen i Noreg, og vise korleis ein kan bruke dei totale samfunnsressursane best mogleg for å skape god beredskap for ulike krisesituasjonar. Utvalet skal kome med forslag til korleis den nasjonale og lokale beredskapen kan styrkjast på tvers av ulike sektorar. I tillegg ber dei regjeringa om å sørgje for at samansetjinga av utvalet vert forankra i Stortinget.

Noreg skal til kvar tid vere førebudd på å handtere kriser, alvorlege hendingar og truslar. Dei sju siste åra har forsvar, samfunnstryggleik og beredskap stått i høgsetet for regjeringspartia. Det har vorte arbeidd målretta for å tilpasse ulike regelverk, og det er løyvd betydelege midlar for å styrkje dei sentrale operative beredskapskapasitetane.

Naudnettet er bygt ut og dekkjer nær 100 pst. av befolkninga. Seksten nye redningshelikopter er bestilte. Dei fyrste er tekne i bruk, og resten vil kome på plass i 2022. I 2019 vart eit nasjonalt cybersikkerheitssenter opna, der over 40 offentlege og private verksemder arbeider i lag for å avdekkje og handtere dataangrep. I 2018 vart òg ny sikkerheitslov vedteken. Sidan 2013 er politiet styrkt med over 3 100 nye årsverk. Tre nye politihelikopter er på plass, og det nye nasjonale beredskapssenteret til politiet er no operativt. Samhandlinga mellom naudetatane er styrkt gjennom fleire øvingar og samlokalisering av naudmeldesentralar for politi og brann fleire stader. Det sivilmilitære samarbeidet og totalforsvaret har systematisk vorte vidareutvikla gjennom desse åra for m.a. å imøtekome forpliktingane våre som NATO-alliert. Sivilforsvaret har fått investert i nytt utstyr, og nytt befolkningsvarslingssystem er under utvikling.

Samfunnet vårt og verda rundt oss er i konstant endring. Dette påverkar òg det trusselbildet vi til kvar tid står i. Vi har beredskap på mange nivå, med mange profesjonelle og frivillige aktørar involverte, for å handtere eit stort spekter av hendingar som kan eller med stort sannsyn vil oppstå. Denne beredskapen vert kontinuerleg utvikla og forbetra når vi identifiserer manglar og sårbarheiter, men i dette skal vi òg hugse på at mange av årsakene som ligg bak truslane, er grenseoverskridande og globale. Terror, klimaendringar, pandemiar og teknologiske sårbarheiter krev eit tett og lojalt mellomstatleg samarbeid for å kunne avdekkjast, førebyggjast og løysast.

Vi handsama eit likelydande forslag frå dei same representantane i 2018. Den gongen gjorde vi eit vedtak i Stortinget om å ta opp att spørsmålet om å setja ned ein totalberedskapskommisjon når evalueringa etter den store NATO-øvinga i 2018 låg føre, og etter at totalforsvarsprogrammet var avslutta. Det vert no arbeidd med ei oppfølging av evalueringa etter NATO-øvinga, og totalforsvarsprogrammet vil halde fram ut dette året.

Vi står no midt oppe i den største krisa som har råka oss og verda rundt oss i moderne tid. Alle sider av samfunnet er påverka. Det er ei krevjande tid for folk i alle aldersgrupper, for arbeidslivet og for sentrale samfunnsaktørar. Det er no fullt fokus på å handtera covid-19-pandemien og fylgjene av han. Det er sett ned ein eigen kommisjon som skal fylgje og vurdere alle sider ved styresmaktene si handtering av denne krisa, ei evaluering som etter planen vil verte lagd fram våren 2021.

Vi meiner at den kunnskapen som evalueringane gjev oss av nemnde øvingar, hendingar og lovendringar, må vere ein del av grunnlaget for ein eventuell totalgjennomgang av beredskapen. Vi er opne for å vurdere spørsmålet på nytt ved ei seinare anledning, men på dette tidspunktet bør vi prioritere ressursane til å løyse den gjennomgripande krisa vi står i, og avvente dei viktige vurderingane som er under arbeid.

Martin Henriksen (A) [10:32:37]: Det å sikre liv og helse er statens viktigste oppgave. Det har ikke manglet på sentrale planer og strategier for beredskap siden sårbarhetsutvalget i 2000 og særlig siden Gjørv-kommisjonen etter det som skjedde 2011. Det som fremdeles mangler, er en skikkelig, helhetlig koordinering som gjør at alle aktører er klare når og dersom store kriser igjen treffer. Det har f.eks. ikke manglet på advarsler eller planer for en pandemi, men var Norge tilstrekkelig klar da pandemien faktisk traff oss?

Vi er i dag mer beredt på nasjonalt nivå til å møte kriser, særlig terror, men det er fortsatt mangler, særlig lokalt, både når det gjelder koordineringen, og når det gjelder årvåkenheten overfor andre trusler og kriser. Det er ingen som tror at vi kan være helt trygge i et fritt samfunn, men vi kan redusere sårbarheten og føre en politikk for totalberedskapen som ser risikoer og sårbarhet og beredskapsressurser i sammenheng. Vi har fremdeles svakheter i beredskapen som burde bli bedre adressert enn man gjør i dag.

Regjeringspartiene sier at de vil vente på et bedre kunnskapsgrunnlag før de eventuelt konkluderer om en totalberedskapskommisjon. Det er for defensivt. Vi vet at vi har noen svakheter som det ikke er tatt godt nok tak i.

For det første er den nære beredskapen ikke høyt nok prioritert. Ressursene som er satt av til beredskap i kommunene, stemmer ikke overens med forpliktelsene som ligger på kommunene. Politiet er etter politireformen mindre til stede lokalt. Det setter mer press på det kommunale brannvesenet i skarpe situasjoner. Sivilforsvaret, som er en viktig del av den nære beredskapen, har blitt underprioritert over mange år, bl.a. øves det i dagens situasjon mindre enn det som er definert som kritisk behov.

For det andre svekker dårlig samarbeid mellom offentlige etater vår beredskapsevne. Dårlig evne til å samhandle var en sentral del av 22. juli-kommisjonens kritikk, og de samvirkeproblemene er ennå ikke løst. Man har gjerne planer for hvordan man håndterer kriser, men de er ikke godt nok koordinert, og det øves for lite sammen, både sentralt og lokalt. Når en krise treffer, hjelper det ikke å ha en plan i skuffen. Da skal man ut og handle.

For det tredje skaper mål- og resultatstyring nye utfordringer for beredskapen. Helheten i beredskapen blir undergravd av at styringen består av mange detaljerte mål som ofte ikke lar seg prioritere. For det fjerde skaper oppsplitting og fragmentering nye utfordringer for beredskapen. Oppgaver som settes ut til private, skaper mer komplekse styringskjeder og økt sårbarhet i en krisesituasjon, f.eks. knyttet til kommersiell støtte fra private aktører til det militære i en krigssituasjon. Det er forsket lite på hvordan disse ulempene ved privatisering oppleves, og om de eventuelt oppveier fordelene.

Konklusjonen er at vi i dag har sårbarhet på grunn av måten arbeidet organiseres på, og at aktørene som er involvert, må involveres på en bedre måte i utformingen av en nasjonal strategi. Summen av de utfordringene vi har, betyr for Arbeiderpartiets del at det er et tydelig behov for en totalberedskapskommisjon for at man skal kunne lage en nasjonal strategi som adresserer de utfordringene vi ser, nettopp fordi en sånn kommisjon vil være bygd på en felles virkelighetsforståelse, som er helt avgjørende i en krisesituasjon. I en totalberedskapskommisjon har man de ulike aktørene med hver sin rolle involvert. De kan da få kjenne hverandres utfordring og ikke minst legge en nasjonal strategi som gjør at vi kan møte de utfordringene vi ser.

Det er ingen krise som er lik. Utfordringen for et samfunn som Norge er at vi er veldig godt forberedt på den forrige krisen, men det er de neste krisene vi skal være godt forberedt på. Med de utfordringene vi ser i lokal beredskap, sårbarhet ved for lite koordinering mellom offentlige aktører og de nye truslene vi står overfor, mener vi at en totalberedskapskommisjon burde vært på plass allerede.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:37:54]: Beredskap er helt i kjernen av virksomheten til en stat. Det er helt avgjørende at staten kan gi borgerne en beredskap som gjør oss i stand til å håndtere kriser og situasjoner opp mot krig og krig. Beredskap i seg selv er en sak som jeg oppfatter regjeringen med vekslende partier til enhver tid har satset på, har satt i høysetet og har vært opptatt av å komme med nye løsninger på og finansiere, og gjøre viktige grep som den forrige regjeringen overhodet ikke var i nærheten av. Det gjelder enten vi snakker om kampen mot terror, om ras, om flom, om cyberangrep eller om pandemi – et sammensatt bilde av potensielle kriser. Vi står midt oppe i en, som kan ramme oss som nasjon. Da må vi ha en beredskap som ruster landet, og som gjør at vi har tydelige virkemidler å sette inn og kan håndtere en situasjon til beste for folk flest.

Men så er det noe med timingen. Jeg er svært enig i at vi trenger en slik kommisjon. Jeg er helt enig med Senterpartiet i akkurat det. Jeg skulle gjerne vært med på å foreslå det, når det er naturlig å gjøre det, for det er helt klart at vi trenger en kommisjon som ser helheten i bildet, at man ikke bare leverer på hver enkelt sektor, men at man ser det store bildet. Jeg er helt for det. Men det er en merkelig timing å foreslå det når vi står midt oppe i vår tids kanskje største krise, en pandemi, som for øvrig har vært en varslet krise lenge. Det vil være naturlig at man trekker konklusjoner av det og ser hvordan vi som samfunn var i stand til å håndtere covid-19. Først da er forutsetningene til stede for å kunne sette ned en slik kommisjon. Dette er veldig prematurt, og jeg skulle ønske at man kanskje hadde ventet litt med å behandle denne saken, til vi hadde et annet bilde rundt covid-19.

Så er det litt spesielt å høre Arbeiderpartiet stå her på denne talerstolen og kritisere høyresiden hva gjelder beredskapsarbeid. Det er noe som har vært prioritert høyt av våre justisministre da Fremskrittspartiet satt i regjering. Jeg opplever at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet direkte har vært en motkraft med hensyn til å få på plass kanskje det aller viktigste av den beredskapssatsingen som denne regjeringen har levert med Fremskrittspartiet i regjering, og det handler om Politiets nasjonale beredskapssenter. Det var en kamp å få det gjennomført. Jeg var selv statsråd da, og de motkreftene og den kortsiktige tankegangen som lå til grunn i en valgkamp for å stoppe et prosjekt som i ettertid viser seg å være helt fantastisk, er det skammelig å se tilbake på. Hadde Senterpartiet fått det som de ville, hadde Arbeiderpartiet fått det som de ville, hadde vi stått uten et nasjonalt beredskapssenter og med en helt annen forutsetning for å kunne håndtere terror på norsk jord – for den saks skyld var også SV med på det. Det er greit å tenke seg litt om når det gjelder hva man selv har bidratt med, og hvordan man selv opererer i debatten. Hvis man ønsker en langsiktig beredskapsbygging, bør man da virkelig tenke gjennom hvordan man selv jobber.

Men overordnet: Det er viktig å se norsk beredskap i sammenheng, det er viktig at vi setter ned en slik kommisjon. La oss gjøre det, men la oss vente til vi har kommet oss ut av pandemien, la oss vente til vi har trukket konklusjonene av de andre utfordringene vi har stått i, og så basert på det være i stand til å tenke helhetlig og komme med helhetlige forslag til hvordan vi som nasjon kan håndtere kriser enda bedre i tiden som kommer. Så skal jeg gjerne være med Senterpartiet på å foreslå det i Stortinget når vi er kommet dit.

Jenny Klinge (Sp) [10:43:02]: Det var ei merkeleg oppvisning vi såg nyleg, der representanten Amundsen sa han gjerne kunne ha vore med på Senterpartiets forslag dersom timinga hadde vore betre. Vi la fram eit liknande forslag i 2017, for tre år sidan, då det ikkje var pandemi som kunne vere årsaka til ikkje å støtte det. Så eg tenkjer at Amundsen kan ta ein liten runde med seg sjølv og tenkje at han er vel meir motvillig mot forslaget enn han kanskje vil innrømme her.

Vi står midt i ein pandemi, ein pandemi som har vist at vi som samfunn ikkje var godt nok førebudde. Det er ein pandemi som samfunnet ikkje har teke høgd for, trass i faglege innspel gjennom fleire år som har peikt på at ein pandemi kunne vere eit realistisk scenario.

Den siste store kommisjonen som såg på sårbarheit i samfunnet i det heile, var Sårbarhetsutvalget, leia av Kåre Willoch i 2000. Det er no meir enn 20 år sidan den rapporten var ferdig. Sidan den gongen har det skjedd enorme endringar, både nasjonalt og internasjonalt. Derfor er vi i Senterpartiet skuffa over at regjeringspartia og Framstegspartiet ikkje ser verdien av å setje ned ein totalberedskapskommisjon, slik vi gjer framlegg om i denne saka.

I løpet av desse åra har vi dessverre opplevd fleire alvorlege hendingar som har utfordra den nasjonale beredskapen, m.a. 22. juli 2011, skogbrannsommaren i 2018 og no pandemien i 2020. I tillegg har ei rekkje hendingar enda godt ved hjelp av ein solid porsjon flaks, som t.d. hendinga med det store cruiseskipet som mista motorkraft i Hustadvika i 2019. Dette viser ei breidde i kva samfunnet vårt kan kome ut for, men også kva beredskapsaktørane må kunne handtere når spesielle hendingar skjer.

Det har vorte teke store grep m.a. i justissektoren dei siste sju åra. Stortinget har m.a. gått til innkjøp av nye og større redningshelikopter. Politiet har fått eit beredskapssenter på Austlandet, og landet har fått Nødnett osv. Det vi ikkje veit, er kor godt desse tiltaka heng saman, om ressursane blir brukte på ein god måte totalt sett, eller om det er behov for justeringar eller endringar.

Når vi tenkjer på beredskap, vil mange gjerne tenkje på politiet, Forsvaret, ambulansane og brannfolk. Desse er heilt opplagt svært viktige, men samtidig er det kommunane som ofte er den sentrale aktøren for at folk skal vere trygge både ved små og større hendingar. Det er kommunen som skal sikre straum, vatn og ulike nødvendige tenester til oss alle, i ulike aldrar og i ulike livsfasar. Kommunane må derfor ha kapasitet, kunnskap og ikkje minst finansiering til å utføre alle dei oppgåvene som staten legg til dei.

Politiet er den sentrale aktøren når noko går gale. Regjeringa har dei siste åra gjennomført ei såkalla nærpolitireform som har fjerna politiet frå kommunar over heile landet. Kva konsekvensane av dette er for totalberedskapen, veit vi ikkje, men vi veit at lokalkunnskap, nærleik og rask handling kan vere avgjerande for å lykkast med å avgrense skadar.

Ein totalberedskapskommisjon må sjølvsagt også vurdere korleis nærpolitireforma og andre sentraliserande reformer har påverka den totale beredskapskapasiteten i samfunnet vårt. Pandemien har vist oss at landet ikkje har medisin, medisinsk utstyr eller kapasitet på sjukehusa til å handtere ein situasjon som den vi såg i t.d. Italia i mars. Eg er klar over at det for tida arbeider ein koronakommisjon som skal vurdere korleis pandemien vart handtert, og på kva måte staten var førebudd og ikkje. Det er bra. Utan å trekkje forhasta konklusjonar er det ting som tyder på at verken førebuingane eller planlegginga har vore god nok.

Pandemi er eit døme på ei krise som kan ramme oss. Endringane i klimaet er eit stort tema for tida. Behovet vårt for straumforsyning, vatn og mat og den auka digitaliseringa av både tenester og kommunikasjon mellom folk gjer oss sårbare. Noreg er ikkje isolert frå verda, og det skjer digitale angrep frå statar og andre aktørar på nye plattformer. Til dømes vart Stortinget sjølv offer for eit stort innbrot i datasystema tidlegare i haust.

For eit par veker sidan vart det lagt fram ei melding om samfunnssikkerheit. I den meldinga går det m.a. fram at regjeringa vil gå bort frå tilfluktsrom. Dette er eit brot med den beredskapen landet har hatt for befolkninga sidan krigen. Senterpartiet har ikkje teke stilling til stortingsmeldinga frå regjeringa enno, men vi meiner det må gjerast ei grundig vurdering av behova for tilfluktsrom der utgangspunktet må vere at folk i heile landet skal vere trygge.

Konklusjonen i Senterpartiet er klar: Det er behov for ein totalberedskapskommisjon. Det er betre å gjere eit grundig arbeid som ser på heilskapen, enn stadig å måtte setje ned nye utval når ting går gale, særleg når ein del av desse tinga kan bli unngått dersom vi blir betre til å tenkje heilskapleg.

Petter Eide (SV) [10:48:13]: Vi lever i en veldig spennende tid, og dette året har vist et enormt behov for at samfunnet har kriseplaner. Det har oppstått en krise nå som kanskje er den mest alvorlige siden annen verdenskrig. Vi har sett enorme konsekvenser av den både for næringsliv og for folk flest. Vi har måttet ty til tilleggslover, vi har måttet lage krisepakker, men vi har også fått avdekket betydelig svikt i samfunnet vårt gjennom denne pandemien.

Debatten nå handler om hvorvidt Norge hadde en god nok beredskap til å møte koronautbruddet: Hadde vi nok smittevernutstyr og intensivplasser, og hadde vi en tilstrekkelig lovgivning? Alt dette er en del av en beredskapstenkning. Jeg mener, helt i motsetning til Fremskrittspartiet, at det er et veldig godt tidspunkt for å fremme et forslag om en totalberedskapskommisjon nettopp fordi det er veldig relevant, folk er opptatt av det akkurat nå, og det er mange av samfunnets institusjoner som nettopp tenker gjennom disse forholdene. SV støtter selvfølgelig helhjertet Arbeiderpartiet og Senterpartiet i dette og går inn for disse planene.

Jeg skal ikke trekke de argumentene som representantene Klinge og Henriksen har kommet med, for jeg synes de argumenterer veldig godt. Jeg har bare lyst til å komme med en tilleggsrefleksjon rundt beredskap, for denne pandemien har også avslørt noe helt annet. Det er slik at risikoen for å bli rammet av krig, terror eller pandemi faktisk er ganske liten – det er ganske liten risiko. Langt høyere er risikoen for å bli utsatt for vold eller overgrep hjemme. Så spørsmålet er om vi trenger en ny forståelse av begrepet beredskap. Er beredskapsbegrepet vi i dag opererer med, tilstrekkelig for å forholde oss til de ulike kriser som kan oppstå? Norske Kvinners Sanitetsforening, f.eks., har lansert et begrep som de kaller for omsorgsberedskap, som handler om en frivillig innsats rettet mot familier som er i krise.

Når vi leser om ordet «beredskap», enten det er hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, i Senterpartiets forslag her, eller i kommuner, nødetater osv. så forstås ordet «beredskap» som en forberedelse på en ytre trussel – krig, brann, terror, naturkatastrofe, pandemi e.l. – selvfølgelig helt nødvendig. Men denne beredskapstenkningen inkluderer ikke det stedet der sannsynligheten er størst for at farligheter kan oppstå, nemlig hjemme hos folk flest. Der vi føler oss aller tryggest, er faktisk det farligste stedet for mange, spesielt for kvinner og barn, og vårt beredskapsbegrep dekker ikke dette området.

Vi har altså en ganske tradisjonell forståelse av hva som er en trussel for deg og meg. Det handler om å lage en trussel for å forberede oss på trusler utenfra – en fiende, en naturkatastrofe eller et virus – men ikke trusler som er inne.

Paradoksalt nok har denne svikten i beredskapsbegrepet blitt avdekket gjennom koronanedstengningen. Vi har sett at nedstengningen har ført til at mange har blitt stengt inne i hjemmet med personer som faktisk kan være farlig for dem. Samtidig ser vi nå også at politiet må bruke ressurser på å være smittevernpoliti og da kanskje i noe mindre grad kan utøve den beskyttelsen noen trenger hjemme – med andre ord der hvor folk er mest usikre og hvor det er mest farlig for folk, har vi gjennom denne pandemien sett en ny type problemstilling.

Så er min utfordring, og dette går også til Senterpartiet: Ved utelukkende å fokusere på beredskap som ett sett av en ytre trussel skjuler vi faktisk i samfunnsdebatten i Norge hva som er det farligste for deg og meg. Jeg mener vi i debatten om beredskap nå er nødt til å tenke litt nytt, og vi er nødt til å tenke hvordan vi kan utvide beredskapsbegrepet.

Når vi skal evaluere pandemien i det neste, kommer det helt sikkert til å komme opp på nytt at vi også skal se på en totalberedskap i Norge. Da skal SV sørge for at beredskapsbegrepet blir utvidet til også å være andre ting enn de ytre truslene.

Solveig Schytz (V) [10:53:24]: Utfordringene knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap er svært sammensatte. Vi lever i en verden med internasjonale spenninger og utfordringer knyttet til klimaendringer, og vi er som samfunn svært avhengig av teknologi. Endringene skjer raskt, og vi er veldig sårbare.

Det handler om militære kriser, om terror og destabilisering. Det handler om det digitale rommet, det handler om mat- og vanntilførsel, det handler om helseberedskap og klimaendringer, om migrasjon og finansiell sikkerhet. Det handler om hvordan myndigheter, offentlige etater, næringsliv, organisasjoner, frivillighet og enkeltmennesker har ulike roller, men må jobbe sammen. Det handler om samhandling mellom alle som må bidra når kriser rammer.

Beredskap handler om å være i forkant, om å være forberedt og om å være beredt. Jeg vil gjerne understreke at arbeidet med samfunnstrygghet og beredskap har vært og er et høyt prioritert område for regjeringen. Det pågår nå evalueringer både av kriser vi har vært gjennom, og av den vi står midt oppe i. Dette må inngå som en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for en samlet gjennomgang av beredskapen. Vi mener derfor at spørsmålet om en totalberedskapskommisjon bør tas opp igjen senere, når disse evalueringene foreligger.

Statsråd Monica Mæland [10:55:04]: Representantene Slagsvold Vedum, Arnstad, Navarsete, Klinge og Nordlund framhever at beredskapsutfordringene Norge står overfor, er mangfoldige og sammensatte.

Forslagsstillerne peker på utfordringer knyttet til bl.a. terrorisme, helseberedskap, digital sikkerhet, migrasjon, forsyningssikkerhet, klimaendringer, nasjonalt eierskap og beskyttelse av sivile. De mener at en totalberedskapskommisjon er nødvendig for å vise hvordan samfunnets totale ressurser kan brukes best mulig for å skape en god beredskap for ulike krisesituasjoner.

Jeg deler forslagsstillernes vurdering av beredskapsutfordringene, men jeg deler ikke deres vurdering av at det er riktig å nedsette en totalberedskapskommisjon på det nåværende tidspunkt.

Regjeringen fremmer jevnlig dokumenter som gir viktig innsikt i vår samlede beredskap.

Den 16. oktober i år fremmet regjeringen sin andre stortingsmelding om samfunnssikkerhet, Meld. St. 5 for 2020–2021, Samfunnssikkerhet i en usikker verden. Den forrige meldingen var Meld. St. 10 for 2016–2017, Risiko i et trygt samfunn. Meldingene vurderer status innenfor sentrale beredskapsområder, som bl.a. nasjonal sikkerhet, digital sikkerhet, klimaendringer, totalforsvaret og sivilt-militært samarbeid, og lokal og regional beredskap.

I juni i år fremmet regjeringen Meld. St. 29 for 2019–2020, Politimeldingen – et politi for fremtiden. Den beskriver politiets situasjon i dag og utviklingen av beredskapsevnen etter angrepene 22. juli mot regjeringskvartalet og Utøya.

Regjeringen har også besluttet å utarbeide en nasjonal, tverrsektoriell kontraterrorstrategi i 2021. Den vil være et viktig bidrag til det strategiske arbeidet mot terror.

Vi står midt oppe i den største krisen siden annen verdenskrig. Covid-19-pandemien og smitteverntiltakene har hatt store konsekvenser for alle deler av samfunnet. Vi må også forvente at denne pandemien vil vare en god stund.

Regjeringen har derfor nedsatt koronakommisjonen for å få en grundig evaluering av hvordan de bredere samfunnsmessige konsekvensene av pandemien er håndtert og fulgt opp av myndighetene. Jeg legger derfor til grunn at kommisjonen vil adressere flere av de problemstillingene som forslagsstillerne peker på.

Derfor mener jeg også at tidspunktet ikke er riktig nå for å foreta en gjennomgang av hele beredskapen, slik en beredskapskommisjon vil innebære.

Spørsmålet om etablering av en eventuell totalberedskapskommisjon bør tas opp igjen etter at koronakommisjonen har levert sin rapport og det er avklart hvordan denne skal følges opp.

Martin Henriksen (A) [11:09:28]: Jeg tror alle her og alle i Norge har en stor forståelse for at vi nå står i en omfattende krise, og at regjeringa er fokusert på den. Det er bra, og det er betryggende. Stortinget har også støttet regjeringa i det arbeidet den har gjort med å få på plass tiltak raskt. Jeg har vanskelig for å se at det å sette ned en totalberedskapskommisjon skulle svekke det arbeidet som gjøres med å møte pandemien akkurat nå.

Det jeg ville si, var for det første: Når Fremskrittspartiets representant argumenterer med at partiet er for en totalberedskapskommisjon, men imot på grunn av «timingen», som representanten Amundsen sa, er vi uenig i den begrunnelsen. De er altså imot en totalberedskapskommisjon nå, fordi vi er i en krise.

Når er det viktig å høste erfaringer fra en krise? Det er faktisk ved å se på den allerede når man er i en krise. Det er derfor regjeringa har satt ned en koronakommisjon. Men så er det også slik at det er viktig å se på bredden i utfordringene. Dersom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV hadde fått gjennomslag, hadde vi hatt en totalberedskapskommisjon allerede før vi sto i denne krisen. Det er viktig å se på bredden i utfordringene.

Når representanten Per-Willy Amundsen fra Fremskrittspartiet sier at jeg i mitt innlegg kritiserte høyresida, er det interessant. Jeg tok i mitt innlegg opp sårbarheten, som er anerkjent, f.eks. i den lokale beredskapen, samvirkeutfordringer, og jeg nevnte ikke Høyre, Fremskrittspartiet eller regjeringa med ett ord. Men det er interessant at representanten Amundsen tar et innlegg om behovet for bedre beredskap som et angrep på seg selv og sitt eget parti. Det er ikke bare legitimt, men nødvendig at vi diskuterer de svakhetene vi har i dagens beredskap, og diskuterer de utfordringene åpent. Jeg synes det ikke bare er interessant, men egentlig litt trist at Fremskrittspartiet velger å gjøre det til en partipolitisk diskusjon og heller avfeier bekymringen jeg tok opp i mitt innlegg, framfor å diskutere den.

Regjeringa sier selv i samfunnssikkerhetsmeldinga at det er store utfordringer med f.eks. de sivile beskyttelsestiltakene. På side 116 kan vi lese følgende:

«Oppsummert er de sivile beskyttelsestiltakene samlet sett mangelfulle og utdaterte, og tiltakene vil ikke kunne beskytte befolkningen på en tilfredsstillende måte.»

Regjeringa skal ha honnør for at den ærlig adresserer det problemet, men har ikke alle løsningene. Hvem er det som skal løse de sivile beskyttelsestiltakene og de behovene vi har der? Det er en lang rekke aktører som burde være involvert i å lage en nasjonal strategi for å få løst en av de store utfordringene Gjørv-kommisjonen pekte på, som ikke er løst, nemlig samvirke og koordinering.

Lene Vågslid (A) [11:12:52] (leiar i komiteen): Dette er jo eit veldig godt forslag. Som både Martin Henriksen og Jenny Klinge var inne på, blei det fremja også for tre år sidan. Det er klart, må eg innrømme, at timinga for tre år sidan var den aller beste, men då var motstanden like stor som no. Det eg oppfattar, er at regjeringspartia ikkje ynskjer å setje ned denne kommisjonen, og så er det litt ulike argument frå gong til gong. Det er for så vidt ei heilt real sak. Eg trur nok at det må til ei ny regjering med dei raud-grøne partia for at me skal få sett ned ein slik totalberedskapskommisjon.

Eg er heilt einig med Martin Henriksen i at denne debatten i utgangspunktet ikkje handlar om partipolitiske angrep slik sett, men eg er nøydd til å oppklare litt når representanten og tidlegare justisminister Amundsen påstår at Arbeidarpartiet og dels dei raud-grøne partia ikkje var for det nasjonale beredskapssenteret. Det var Stoltenberg II-regjeringa som sette i gang planlegginga av det. Dagens regjering skal ha ros og honnør for å ha gjennomført og etablert det nasjonale beredskapssenteret. Eg trur nesten ikkje eg må gje så mykje meir ros for det, for sist eg gjorde det, enda det opp med eit lesarinnlegg over heile landet frå statsministeren, der ho trekte fram at leiaren i justiskomiteen hadde peika på at den nasjonale beredskapen hadde blitt betre. Ja, det nasjonale beredskapssenteret er veldig bra, me støttar det, og det er veldig viktig. Men det representanten Amundsen seier, at det er det viktigaste, er ikkje riktig. Den førre kommisjonen som såg på beredskapen, bl.a. Gjørv-kommisjonen, peika veldig tydeleg på kva som utgjorde den viktigaste beredskapsressursen i Noreg, og det står veldig tydeleg: Det er det ordinære politiet. Og der har Framstegspartiet litt å svare for. Dei klara å sitje med så mange justisministrar at me snart ikkje hugsar kven det var, eller kor mange det var. Så arven etter Framstegspartiet i Justisdepartementet når det gjeld det lokale politiet, er heller dårleg.

Så er det, som Martin Henriksen seier, fleire aktørar som etterlyser ein totalberedskapskommisjon. Seinast under justiskomiteens budsjetthøyring kom det fleire innspel om det frå aktørane som Henriksen nemner. Det er synd at me ikkje får fleirtal for det i dag, for viss Framstegspartiet verkeleg er for ein slik totalberedskapskommisjon, synest eg ein bør stemme for det.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:15:30]: Når vi snakker om evne til å bekjempe terror på norsk jord, er det helt klart at Politiets nasjonale beredskapssenter er en helt avgjørende viktig ressurs, men det er helt riktig som forrige taler sier: Politiet der ute er vel så viktig. Derfor er også beredskapssenteret viktig, for der får man muligheten til å trene innsatspersonell, sånn at man kan være bedre i stand til å håndtere hendelser på norsk jord. I så måte er ikke Politiets nasjonale beredskapssenter en ressurs på Østlandet, som Senterpartiet kaller det, men det er faktisk en ressurs for hele landet. Den treningen som foregår eller skal foregå der, vil være helt avgjørende viktig for at politiet der ute i det ganske land skal være i stand til å håndtere terror og andre hendelser.

Jeg er for så vidt ikke uenig i en del av de problemstillingene som dras opp. Det er veldig viktig at man styrker politiet. Derfor gjør Fremskrittspartiets det i sitt alternative statsbudsjett. Vi ønsker å styrke politiet med 500 mill. kr: 100 mill. kr for å bekjempe gjeng- og ungdomskriminalitet og 400 mill. kr for å styrke politikraften der ute. Da snakker vi om nærpoliti – politiet nær folk flest.

Så tar vi et annet grep. Vi foreslår 150 mill. kr for å styrke Sivilforsvaret, som også er en særdeles viktig ressurs for å håndtere ulike kriser. Med helt ulike fortegn er det en ressurs som kan settes inn i svært mange situasjoner.

Jeg lytter til Arbeiderpartiets selektive historiebeskrivelse. Hvis man har så dårlig hukommelse at man ikke vet at man i løpet av denne regjeringsperioden til stadighet har hatt en partipolitisk debatt om norsk beredskap, har man ikke fulgt mye med i timen – for det har man da virkelig hatt. Vi har diskutert det fortløpende. Da er det litt trist å høre at Arbeiderpartiet ikke husker at de bidro til å skape usikkerhet om beredskapssenteret. De prøvde å levere i sin regjeringsperiode, forrige periode. Det klarte de ikke å gjøre, det havarerte. Denne regjeringen ryddet opp, fikk på plass Taraldrud, fikk på plass Politiets nasjonale beredskapssenter. Men Arbeiderpartiet holdt et seminar i offentligheten hvor de diskuterte innad hvorvidt de støttet det eller ikke. Det er et faktum – lokale representanter mot partiledelsen i Arbeiderpartiet – det er et faktum. Heller ikke Venstre bidro særlig mye med sin nåværende statsråd, som gjorde hva han kunne for å ødelegge regjeringens viktige prosjekt.

Så trakk det samme partiet seg fra politireformen, som også er veldig viktig for å bygge kraft der ute. Så Arbeiderpartiet har en broket historie og lite troverdighet når vi snakker om beredskap.

Willfred Nordlund (Sp) [11:18:55]: Det er gått lang tid siden Norge sist hadde en total gjennomgang av beredskapen – over 20 år. Senterpartiet mener derfor det er på tide med en ny. Samfunnet har forandret seg betraktelig siden da.

Her i landet har vi opplevd terrorhandlinger. Den teknologiske utviklingen har ført til digitale angrep. Vi ser hvordan en pandemi plutselig kan ramme. Sikkerhetssituasjonen i våre nærområder er forverret, og langtidsplanen for forsvarssektoren, som ble lagt fram på nytt nå, peker på at den negative utviklingen vil fortsette. Bevisstheten rundt sårbarhet er stor i mange deler av samfunnet, og koronakrisen har synliggjort svakheter i den nasjonale beredskapen ytterligere. På samme måte som terrorangrepet 22. juli 2011 har gjort oss mer bevisst på sårbarhet overfor terror, har covid-19 gjort oss mer bevisst på sårbarhet i møte med en global pandemi.

Norge er et langstrakt land med store havområder, verdifulle naturressurser, en liten befolkning og en stormakt som nabo. Den norske kysten har en militær strategisk plassering som fører til at vi er mer utsatt for konflikter. Norge må ha et nasjonalt forsvar som gjør landet i stand til å takle et bredt spekter av trusler, takle militære kriser og gi støtte til det sivile når de inntreffer.

Den norske verdikjeden for mat kjennetegnes av mange, spredte produsenter og få, store aktører innen distribusjon og innkjøp. Det er sårbart. Vi produserer mindre og mindre av maten vi spiser, og en svært bekymringsfull konsekvens er at vi har blitt mer avhengige av det internasjonale markedet i et internasjonalt bilde som blir stadig mer uoversiktlig.

Folk reiser mer enn før, og muligheten for å bringe med seg sykdommer over landegrensene øker. Koronaviruspandemien har synliggjort at knapp sykehuskapasitet, mangel på legemidler og usikker forsyning av smittevernutstyr og testutstyr gjør Norge sårbart – en sårbarhet som kan koste oss som land mye penger, men som også er kostbart for den enkelte.

Mer flom, ekstremvær, skred og ras er konsekvenser av klimaendringene. Å tilpasse samfunnet vårt er derfor nødvendig uansett om vi klarer å stoppe økende temperaturer eller ikke. De siste fem stortingsårene har statsminister Erna Solberg, Høyre, støttepartiet Fremskrittspartiet og de andre regjeringspartnerne i ulike sammenhenger fått 16 forskjellige forslag fra Senterpartiet for å øke beredskapen og sikre nasjonal kontroll over samfunnskritiske funksjoner i Norge, men alle er blitt nedstemt. Jeg ser av innstillingen at vente-og-se-holdningen fortsatt råder blant disse partiene. Jeg håper at det ikke blir fatalt. Man kan aldri få nok informasjon, og man vil alltid kunne finne en unnskyldning for å utsette en sånn total gjennomgang. Det er beklagelig.

Jenny Klinge (Sp) [11:22:10]: Det er interessant å høyre på debatten, for synet vårt på totalberedskap er ganske samanfallande. Folk er opptekne av det, og dette er noko vi vil gjere noko med. Så er spørsmålet: Er det lurt med ein kommisjon, og når er det lurt med ein kommisjon?

Konklusjonen min, om kor lenge vi ventar, er: Kor mange kriser vil vi møte der vi kunne hatt nytte av å ha sett ned ein kommisjon for lenge sidan? Derfor er det ikkje noko å vente med.

Eg har ein kommentar til det representanten Per-Willy Amundsen har talt om når det gjeld det nasjonale beredskapssenteret. Eg er aldeles einig med Amundsen i at det er utruleg viktig med denne treninga på det nasjonale beredskapssenteret for politiet i heile landet, slik at ein kan bli endå flinkare og flink til å samhandle med nasjonale troppar.

Det eg då lurar på, er om Framstegspartiet, saman med regjeringspartia, har ein god plan for å sørgje for at politifolk frå heile landet skal kunne bruke beredskapssenteret til dette formålet og trene mest og best mogeleg i tråd med det som er planane. Det er ingen tvil om at kostnaden for politidistrikta med å sende politifolk frå Finnmark, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag er noko heilt anna enn det er for politidistrikta som er nær det sentrale Austlandet, eller som har anna tilgang på kommunikasjon til det sentrale Austlandet. Vi i Senterpartiet er sterkt bekymra for at denne manglande planen, som det regjeringa og Framstegspartiet har når det gjeld å sørgje for at politifolk i heile landet faktisk får nytte av dette senteret på ein god måte, skal gå utover totalberedskapen. Ein er jo heilt avhengig av å ha så dyktige politifolk som mogeleg, så godt trente politifolk som mogeleg, spreidde rundt i heile landet. Så eg vil gjerne oppmode desse partia til å ta tak i dette.

Martin Henriksen (A) [11:24:24]: Først vil jeg takke representanten Per-Willy Amundsen for å svare på utfordringer ingen har gitt ham, men ikke svare på de utfordringene som faktisk er gitt i løpet av debatten.

Det viktige er å debattere hvordan vi møter framtidas utfordringer. Det er det vi er opptatt av her i dag. Det er også derfor Arbeiderpartiet ønsker en totalberedskapskommisjon. Flere av årsakene til at en totalberedskapskommisjon er klokt, finner man i regjeringas samfunnssikkerhetsmelding, bl.a. der regjeringa skriver om de store prioriteringsutfordringene i årene framover, og at det er behov for å vurdere hvor på krisespekteret sivil beredskap skal dimensjoneres. Det er en stor utfordring.

Regjeringa sier også her at man ikke har en løsning på det i dag, men det er åpenbart at det er den typen utfordringer som må diskuteres bredt med aktørene i sivilsamfunnet, sammen med det offentlige, der de ulike aktørene har en rolle, er involvert i akkurat de problemstillingene, og der man kjenner hverandres utfordringer og virkelighetsbilder, slik at man får en nasjonal strategi som nettopp adresserer den typen utfordringer.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:25:44]: Samfunnsberedskap er noe av det viktigste vi har for å trygge innbyggerne våre. Behovet for beredskap er til stede i mange ulike situasjoner og med mange ulike scenarioer, både sivilt og militært. Det er nå nærmere 20 år siden vi hadde en helhetlig gjennomgang av beredskapen. På de samme 20 årene har utviklingen i samfunnet gått i rekordfart, og Senterpartiet mener det helt klart er et stort behov for en totalberedskapskommisjon.

Behovet for beredskap kommer som sagt på mange forskjellige måter. Det kan være terrorhendelser, militære trusler, naturkatastrofer, IKT-kriser – som f.eks. innbruddet vi opplevde på Stortinget nylig – strømbrudd, forurenset drikkevann og behov for matberedskap.

Senterpartiet har foreslått en totalberedskapskommisjon over en tid nå. Stortinget behandlet sist et forslag som vi fremmet i 2017. I det forslaget var også helse et stort tema. Det å forberede seg på helsekriser med bl.a. antibiotikaresistens og pandemier var helt konkret nevnt som noe en totalberedskapskommisjon måtte gå gjennom. Da kan vi jo se på hva som har skjedd siden vi fremmet det forslaget, og siden Stortinget med regjeringspartiene i spissen stemte ned forslaget om å utrede beredskapen bl.a. for helse.

Siden 1510 har det vært 18 pandemier i Norge som er kjent. Tidsrommet har variert. Det har vært ca. 10–40 år mellom dem. På 1900-tallet har det vært fire. Det var spanskesyken i 1918, asiasyken i 1957, hongkongsyken i 1968 og russerinfluensaen i 1977. Da er det litt over 40 år fram til vår tid – altså ikke helt usannsynlig at det skulle komme en ny pandemi.

Hvis man ser på risikoanalysen som DSB lagde og oppdaterte i 2018, står det følgende:

«På bakgrunn av den historiske frekvensen for influensapandemier er sannsynligheten for at Norge igjen vil bli rammet av en influensapandemi vurdert til å være høy.»

I risikovurderingen fra 2018 er det til og med lagd et tenkt scenario, der det står:

«Et nytt influensavirus som smitter primært ved dråpesmitte, og med 1–2 dagers inkubasjonstid, oppdages i Thailand i midten av desember. Viruset spres raskt, og influensapandemien når Norge i midten av januar. Pandemien når toppen etter seks uker og varer i fire måneder. Vaksine blir ikke tilgjengelig i Norge i løpet av influensapandemien, og antiviralia har ikke effekt.»

Det var et tenkt scenario som DSB skrev i 2018, og nå står vi her – midt i en helsekrise som ikke er så veldig ulik det. Kanskje vi kunne ha vært bedre forberedt hvis vi hadde hatt en totalberedskapskommisjon. Jeg mener at det er viktig og på tide å få på plass, og jeg synes det er synd at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemmer imot det.

Statsråd Monica Mæland [11:28:56]: Takk for en god og viktig debatt. Representanten Klinge stilte et veldig godt spørsmål som jeg nok kunne kommentert i innlegget mitt, men da gjør jeg det nå. Det nye beredskapssenteret, som vi dessverre ikke fikk åpnet forrige fredag på grunn av koronasituasjonen, men som er i drift nå, er i seg selv en stor styrke for hele landet. Det at mannskapene i våre nasjonale beredskapstropper jobber sammen, kjenner hverandre, trener sammen med helt tipp topp fasiliteter, vil styrke beredskapen i hele landet. Det må det ikke være noen tvil om.

Det er selvsagt sånn at hendelser skjer ute i distriktene. Det blir påstått at politiet er mindre til stede enn før. Det er de slett ikke – de er mer til stede enn før. De rykker ut på flere hendelser enn før, og de hendelsene rykker politifolk ansatt i distriktene ut på. Så det er kjempeviktig at innsatspersonell i distriktene også får bruke senteret, blir kjent med beredskapstroppen, med bombegruppen, med gisselforhandlere, at de øver sammen, og at de får det grunnlaget når noe skjer.

Derfor er det avsatt 26 mill. kr til dette formålet i neste års budsjett. Enten man er i Finnmark, Møre og Romsdal eller i Agder, skal våre innsatsstyrker få reise til beredskapssenteret og trene der. Med 26 mill. kr vil halvparten av innsatspersonellet kunne trene hvert eneste år, og det er et viktig bidrag til å styrke beredskapen i hele landet.

Så har jeg lyst til å si at det har skjedd enormt mye. Det er ikke slik at ikke noe har skjedd siden sårbarhetsutvalget for 20 år siden eller Gjørv-kommisjonen etter hendelsen i 2011. Veldig mye har skjedd. Vi har levert to samfunnssikkerhetsmeldinger, og vi har levert politimelding. Vi har levert to langtidsplaner for Forsvaret og en stortingsmelding om IKT-sikkerhet. Det er innført årlige kontraterrorøvelser, vi har fått på plass et nasjonalt cybersikkerhetssenter, og vi har styrket den nasjonale beredskapstroppen med over 60 pst. i personell siden 2013. Vi har økt andelen ansatte i politiet, og vi har fått på plass nye båter, nye helikoptre, nye biler, og alt dette bidrar til at vi har en sterk beredskap i hele landet.

Fra neste års budsjett har jeg lyst til å trekke fram viktigheten av å få bygget en ny brann- og redningsskole i Tjeldsund. To tredjedeler av kommunene har ikke heltidsansatte i brannvesenet. Nå får 160 studenter anledning til å ta denne viktige utdanningen uten at man allerede har et ansettelsesforhold i et brannvesen. Det vil styrke beredskapen i hele landet, og det er viktig.

Frida Melvær (H) [11:32:03]: Eg skal ikkje bidra til å hale ut denne debatten mykje lenger, og tusen takk til statsråden for eit glimrande avslutningsinnlegg. Men eg vil takke komiteen og representantane for ein god debatt. Det er å merke seg med all tydelegheit at samfunnssikkerheit og beredskap er viktig for alle uavhengig av kva parti vi høyrer til, og det er uansett ein god ting. Ofte står vi i lag når det er store kriser som melder seg. Det er ein kvalitet ved Stortinget.

Men oppi dette må eg få lov å seie at eg er bitte litt overraska over at ein seier at vi er ueinige, at vi prøver å trenere å setje ned ein totalberedskapskommisjon. Det er absolutt ikkje det vi har sagt. Vi har sagt at vi er opne for å vurdere det. Eg er likevel overraska, og kanskje mest overraska over spesielt Arbeidarpartiet, som meiner at dette er det rette tidspunktet å bruke store mengder ressursar, for det vil det krevje. Det er veldig mange område som må inngå i ein totalberedskapsgjennomgang – at vi skal bruke ressursane våre på dette når vi står midt oppi den største krisa vi har sett i moderne tid. Eg skulle gjerne hatt ei forklaring på det, men eg skal ikkje be om det.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:34:07]: Jeg skal være kort.

Jeg føler behov for å svare på litt uforståelige angrep fra Arbeiderpartiet. Det er grunn til å forstå hvorfor Arbeiderpartiet er så opptatt av kun å se fremover og ikke vil se bakover, for – som jeg nettopp har påpekt – det er ikke sånn at Arbeiderpartiet har så veldig mye å skryte av gjennom denne regjeringsperioden, all den tid man har vært lite konstruktiv.

Men så er det også viktig for Fremskrittspartiet å si, i likhet med det Høyre sier, at det ikke er sånn at vi avviser en sånn kommisjon. Jeg ønsker en sånn kommisjon på et senere tidspunkt. Men det vi er igjennom nå, det vi opplever nå i 2020, covid-19-situasjonen, kommer til å bli analysert og forsket på i lang tid fremover, og da bør vi ha mest mulig av den kunnskapen på plass før vi trekker de lange linjene hva gjelder norsk beredskap, også på pandemisiden. Her er det åpenbart viktig å vente.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:35:24]: Jeg lurer litt på hva regjeringspartiene egentlig mener er rett tidspunkt, for vi har jo foreslått dette før, og da sa man det samme, at nei, vi er ikke imot det, men det passer ikke nå. Hvis jeg ikke husker helt feil, var det fordi man mente at politireformen måtte få satt seg fordi det var historiens største omstilling av politiet, og at det var begrunnelsen da. Så fikk vi en pandemi, og det kunne vi jo aldri ha forutsett, men det skjer nå. Hvert eneste år skjer det andre katastrofer. Vi har hatt tørke, vi har hatt jordskred, vi har hatt IKT-kriser – det er mange. Det vil alltid skje noe. Så jeg lurer på: Når er det Høyre og regjeringspartiene ser for seg at vi kan gjøre det? Må vi vente til den dagen hvor vi er i paradis og ingenting skjer? Da tenker jeg at det aldri blir noe av i så fall.

Frida Melvær (H) [11:36:34]: Det vi sa i 2018, då vi behandla denne saka sist, var at vi kunne vurdere det når evalueringa av den store NATO-øvinga var ferdig – eg trur ikkje eg skal seie ordet, for det får eg aldri til – og når totalforsvarsprogrammet var ferdigstilt i 2020. Som eg sa i mitt fyrste innlegg, vert det no arbeidd med ei oppfylging av evalueringa av NATO-øvinga, og totalforsvarsprogrammet skal avsluttast i løpet av 2020. Det er ikkje avslutta enno.

Men den viktigaste grunnen er at vi ikkje kan bruke ressursane våre og kapasitetane våre på eit så omfattande kommisjonsarbeid som dette vil bety, når vi står midt oppe i den største krisa Noreg har stått i i moderne tid. Vi synest ikkje dette er rette tidspunktet å ta det opp, men vi er slett ikkje imot å vurdere det når det er rette tida.