Presidenten: Etter
ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet
15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti
5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter,
Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Ingjerd Schou (H) [13:07:03 ] (ordfører for saken): Meldingen
som vi behandler i dag, omhandler nordområdene, men angår hele landet.
Nord-Norge og de nordlige havområdene i tillegg til Svalbard utgjør
Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Derfor er jeg glad for
at vi har kunnet behandle en melding som har tatt dette området
på alvor. Jeg vil takke regjeringen for en god og tydelig stortingsmelding
som danner grunnlag for en framtidsrettet nordområdepolitikk.
Det har vært hentet
innspill i dialog med fylkeskommuner, kommuner, Sametinget og sentrale
aktører innenfor næringsliv, organisasjoner og kunnskapsinstitusjoner
i nord. Som meldingen redegjør for, har regjeringen lagt ned et
omfattende arbeid. Det er samlet innspill fra organisasjoner og
aktører i nord som vet hvilke utfordringer som finnes i landsdelen,
og hva regionen trenger. Jeg vil spesielt trekke fram det at det
er satt ned et eget ungdomspanel som har lagt fram sine anbefalinger,
som er vedlagt selve stortingsmeldingen. Jeg vil også takke aktører
som har bidratt under høring og med andre innspill underveis, og
som på den måten har gitt verdifull bistand i vår stortingsbehandling
av meldingen.
De øvrige partiene
i komiteen fortjener også en takk for engasjement og samarbeidsvilje.
Det er naturlig at ulike partier vil vektlegge forskjellige spørsmål
og gjøre seg sine egne prioriteringer. Like fullt tror jeg vi har
klart å samle oss og med felles forståelse på de viktigste områdene
beholdt det gode utgangspunktet regjeringen la fram.
Meldingen bærer
navnet «Mennesker, muligheter og norske interesser i nord», og det
gir et godt bilde av hvilket omfang den har. Ett ben er det sikkerhetspolitiske,
som favner spørsmålet om norsk suverenitet, tilstedeværelse og evne
til avskrekkelse. Dette utgjør selve grunnplanken for vår nordområdepolitikk.
Det overordnete målet for politikken i nord er å sikre fred, stabilitet
og forutsigbarhet. I tillegg skal vi sørge for en helhetlig og bærekraftig
forvaltning.
Spørsmålet om
sikkerhet og suverenitet henger nøye sammen med befolkningsutviklingen
i landsdelen: uten mennesker – ingen tilstedeværelse. Norge skiller
seg ut blant øvrige arktiske stater ved å ha høyest andel av befolkningen
bosatt nord for Polarsirkelen. Dette er et kjennetegn vi må ta vare
på. Denne stortingsmeldingen er også den første i sitt slag som
aktivt støtter spørsmålet om befolkningsutviklingen som selvstendig moment.
Så må vi være
klare på at Nord-Norge er et sted med muligheter. Selv om det har
vært en urovekkende befolkningsnedgang i nord den siste tiden, er
det all grunn til å være forsiktige optimister. Både når det gjelder
naturressurser, næringsgrunnlag, kultur og muligheter for trivsel,
er det uuttømmelige muligheter i nord.
Vi ser i dag en
økende oppmerksomhet om Arktis globalt. Det er en styrke, men også
noe å være på vakt for. Det avgjørende er at det er norske interesser
som fører an, og som understøttes av politikken vi fører. Da er det
helt avgjørende at nordområdepolitikken legger til rette for gründerskap,
næringsliv, arbeidsplasser og bærekraftig utnyttelse av naturressursene
og mulighetene i nord.
Jeg vil trekke
fram noen av disse fra meldingen og komiteens innstilling som jeg
mener er spesielt sentrale. For det første skal regjeringen ha honnør
for å ha lyttet til gründere i nord og gått inn for etablering av
et kapitalfond for oppstartsbedrifter. At dette fondet skal forvaltes
fra nord, virker spesielt lovende. Vi ser fram til ytterligere omtale
av innretningen på fondet, som vil komme i revidert nasjonalbudsjett.
Så er det enkelte
næringer som av naturlige grunner står sentralt i landsdelen. Sjøfart
og fiskeri utgjør uvurderlige ressurser for arbeidsplasser, eksport
og industriell innovasjon. Fagmiljøene og kompetansen i nord er enestående
i disse næringene. Det er gjennom Nord-Norge vi som land vil være
i stand til å opprettholde vår posisjon som verdensledende innen
fisk og fiskeforvaltning gjennom bærekraftig teknologisk utvikling.
Det er vår ambisjon at en større del av produksjonskjeden skal drives
fra nord, noe som i tur forutsetter økt satsing på yrkesrettet utdanning
i Nord-Norge.
En annen industri
som jeg vil framheve, er romfart. Internasjonalt er det økende oppmerksomhet
om mulighetene for denne industrien i nord. Også for vår beredskap
og sikkerhet er det avgjørende at vi videreutvikler kompetansen
og aktiviteten på romområdet. Jeg vil f.eks. trekke fram at verdens
største polare satellittstasjon drives fra Svalbard.
Både i NATO og
i EU er det spennende initiativ innenfor romfart, og våre kompetansemiljøer
i nord må få vekstmuligheter innenfor et slikt internasjonalt samarbeid.
Anniken Huitfeldt (A) [13:12:33 ] (komiteens leder): Nordområdene
er Norges viktigste fredsprosjekt – ikke fordi nordområdene i dag
er preget av ufred og ustabilitet, men fordi fred og stabilitet
ikke kommer av seg selv. Kontinuerlig politisk innsats er nødvendig
for å bygge og bevare fred og stabilitet i våre nærområder.
Mye forandrer
seg i verden, men geografien ligger fast, og Norge, vi ligger der
vi ligger. Norge betyr jo nettopp det – veien mot nord – og det
er i nord vi møter verden, og det er her vi mer enn noe annet sted
virkelig kan påvirke utviklingen. Arktis er et geopolitisk tyngdepunkt
ressursmessig, klimamessig og militærstrategisk. Norske initiativer
i nordområdene er viktig både for lokalsamfunnene, for hele Norge,
for regionen og for verden. Ja, nordområdene betyr svært mye for
hele landet vårt, med enorme muligheter innenfor havbruk, energi, mineraler,
reiseliv og industri. Derfor er ikke nordområdene bare Norges viktigste
strategiske interesseområde, men bygging og bevaring av fred og
stabilitet i nordområdene er Norges viktigste fredsprosjekt.
Vårt naboskap
til Russland må være basert på både fasthet, forutsigbarhet, tydelighet,
åpenhet, konstruktiv dialog og praktisk samarbeid. Vi må stå sammen
med våre allierte og våre europeiske partnere i møte med brudd på
folkeretten, men som naboland er det i Norges interesse å opprettholde
kontinuerlig kommunikasjon og kontakt med Russland, ikke minst i
vanskelige tider hvor vi møter et stadig mer selvhevdende Russland.
I dag er det sju år og tre måneder siden sist en norsk utenriksminister
besøkte Moskva. I dag er det jo ikke mulig, men det er likevel altfor
lenge.
Utenrikspolitikkens
oppgave er å gjøre innenrikspolitikken mulig. Dette postulatet gjelder
så absolutt for nordområdepolitikken, men sammenhengen mellom utenriks-
og innenrikspolitikken kan gå begge veier. Det betyr noe for norsk
utenrikspolitikk, for vår posisjon i egne nærområder, at folk bor
i Øst-Finnmark, og at den norske staten er tydelig til stede i Øst-Finnmark.
Jeg stusset nok litt over representanten Schou sin påstand her om
at dette var den første stortingsmelding som hadde et element av
at vi skulle øke befolkningen i nord. Er dette noe nytt som er funnet
på av denne regjeringen? Vi har vel hele tiden ment at det er en
veldig viktig interesse for Norge, ikke minst strategisk, men denne
regjeringen har altså ikke lyktes med dette prosjektet. For under denne
regjeringen har altså fylkeshovedstaden i det som en gang var Finnmark,
opplevd en befolkningsnedgang på 9,3 pst.! Det er dramatiske tall.
Da holder det liksom ikke med vyer.
Det sikkerhetspolitiske
landskapet rundt oss endret seg for sju år siden. Det er helt nødvendig
å styrke forsvaret i Nord-Norge med relevante bidrag på alle forsvarsgrener.
Ved at Forsvaret opptrer tydelig og forutsigbart bidrar vi til lavspenning
i våre nærområder, og vi bevarer fred og stabilitet. Og det er avgjørende,
mener jeg, at det er vi selv som er til stede med våre militære
kapasiteter i disse områdene. Derfor er jeg helt enig med det som utenriksministeren
tok initiativ til som forsvarsminister, nemlig å bygge Finnmark
landforsvar. Det mener jeg er viktig. Så var vi uenige når det gjaldt
å bygge ned Kystjegerkommandoen i Harstad. Det ble heldigvis reddet
i Stortinget. Det samme gjaldt forslaget om å frata Hæren helikoptre
i nord, som vi fikk reddet i Stortinget. Regjeringen ville også
utrede det å legge ned Hærens 2. bataljon i Indre Troms som en stående
styrke. Her har vi heldigvis hatt gode prosesser i Stortinget, slik
at vi kom til en styrking av forsvarsevnen i nord. Det er i vår
alles interesse.
I dag står Norge
fremdeles i en alvorlig helsekrise. Da koronapandemien kom til Norge
i mars i fjor, var nåværende forsvarssjef sjef for Hæren. Han har
gjort et viktig poeng ut av at da krisen traff, var han den eneste
av sjefene i Forsvaret som befant seg i Forsvarets hovedinnsatsområde,
Nord-Norge og nordområdene. Stoltenberg II-regjeringen sørget for
å etablere Forsvarets operative hovedkvarter utenfor Bodø. Nå mener
jeg det er på tide at vi får flere ledelsesfunksjoner til Nord-Norge, gjerne
til miljøet rundt Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø.
I innstillingen
i Stortinget i dag behandler regjeringspartiene altså en lang rekke
næringspolitiske vyer og ambisjoner for Nord-Norge. Mye er vel og
bra. Mange partier har også sluttet seg til det, men det er verdt
å spørre seg: Etter åtte år – og så kommer vyene og visjonene nå?
Kunne man ikke fylt det med innhold i løpet av de åtte årene man
har sittet i regjering? For en ting er vyer og visjoner, men de
må jo omsettes i praktisk politikk, og den praktiske politikken
har jo gitt resultater: befolkningsnedgang.
Det er også verdt
å minne om at forsvarsminister Frank Bakke-Jensen sa at det ikke
var regjeringens oppgave å stake ut kursen i nordområdepolitikken;
det var regjeringens oppgave å heie fram gode initiativ. Jeg er uenig
i den beskrivelsen. Vi må stake ut en kurs, og vi må ha viktige
politiske virkemidler for å nå disse målene.
Det ble også lagt
fram en nordområdemelding i 2005. Den var god, og den ble omsatt
i praktisk politikk da Jonas Gahr Støre tok over som utenriksminister
i 2005. Vi er klar for å gjøre den oppgaven nok en gang. Vi trenger
en helt ny giv i nordområdepolitikken. Vi trenger noe mer enn vyer
og visjoner som vi heier på. Vi trenger en plan. Og med dette tar
jeg opp Arbeiderpartiets forslag i innstillingen og forslaget som
Arbeiderpartiet er en del av.
Presidenten: Da
har representanten Anniken Huitfeldt tatt opp de forslagene hun
refererte til.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:19:33 ] : På side 1 i innstillingen
står det:
«Regjeringens overordnede mål for
politikken i nord er: fred, stabilitet og forutsigbarhet, internasjonalt
samarbeid og rettsorden, helhetlig og økosystembasert forvaltning,
økt jobb- og verdiskaping, tettere samvirke mellom næringsliv og
kunnskapsinstitusjoner samt boattraktivitet og velferd.»
Da har du hele
rekken. Man prioriterer absolutt alt. Jeg kan ikke finne på en eneste
ting som ikke står der. Da prioriterer man heller ingenting. Man
prioriterer alt opp, og da prioriterer man samtidig alt ned.
Nordområdemeldingen
er svært omfattende og strekker seg over mange områder, fra forsvar
til samferdsel. Det har vært utfordrende å håndtere et så bredspektret
materiale i en komite som vanligvis fokuserer på utenriks- og forsvarssaker.
Det er likevel riktig at meldingen har blitt behandlet hos oss i
utenriks- og forsvarskomiteen. Nordområdene er i økende grad et
internasjonalt spørsmål. Arktis har vært preget av internasjonalt
samarbeid, men i takt med den økende internasjonale spenningen mellom
stormaktene blir dette merkbart også i nord. Både Russland og Kina
øker sin aktivitet og sitt nærvær i nordområdene. Dette ser vi ikke
minst på Svalbard.
I PSTs trusselvurdering
for 2021 heter det:
«Kina og kinesiske aktører vil fortsette
å prioritere sin langsiktige posisjonering i nordområdene, blant
annet for fremtidig ressursutvinning. Vi forventer at begge statene»
– altså Kina og Russland – «vil forsøke å kjøpe eller etablere virksomhet
på strategisk plassert eiendom i nord.»
Når vi vet dette,
er det påkrevd at regjeringen i større grad enn tidligere sikrer
norsk eierskap av kritisk infrastruktur og eiendom og har kontroll
over naturressurser i nordområdene. Derfor støtter vi Senterpartiets
anmodning. Jeg må si at jeg er enig med representanten Huitfeldt
i at det er litt sent å komme med den type ambisjoner nå, etter
åtte år. Det vil jo si at man ikke hadde de ambisjonene tidligere.
For å sikre fremtidig
vekst og i ytterste konsekvens suverenitetshevdelse i nordområdene
er det viktig å holde oppe en norsk befolkning. Vi kan ikke tvinge
folk til å bo i Nord-Norge, folk kan bo hvor de vil her til lands, men
vi må gjøre det attraktivt å etablere bedrifter og næringsliv i
denne landsdelen, primært gjennom å senke skatter og avgifter. Jeg
registrerer at de rød-grønne er mest opptatt av å gi det offentlige
en stor rolle i å tiltrekke folk, men det er konkurransedyktige
bedrifter vi trenger, ikke flere offentlig ansatte.
I meldingen leser
vi at internasjonal oppmerksomhet rundt klimaendringer i arktiske
strøk fører til et visst press på Norge for å iverksette tiltak
og begrense næringsaktivitet i nordområdene. Det er et paradoks
at flere av næringene med størst potensial for verdi- og jobbskaping
i nord er næringer som er såkalt klimaverstinger. Et internasjonalt
press på Norge for å begrense disse næringene må avvises. Da er
det igjen litt underlig å høre representanten Huitfeldt, som sier
at de har jobbet med økt bosetting i nord hele tiden. Det er jo
sosialistene som er fanatiske på klima, og da blir det ikke noen
arbeidsplasser, da blir det offentlige kontorer og offentlige arbeidsplasser.
Olje og gass er
viktig. Det er og forblir en viktig næring for Norge, med stort
potensial til å skape verdier og arbeidsplasser i nord. Økt petroleumsaktivitet
i nord skaper regionale ringvirkninger. Derfor bør driftsorganisasjoner
for alle nye olje- og gassfelt utenfor kysten av Nordland, Troms
og Finnmark samt Barentshavet legges til Nord-Norge. Det er også
et stort potensial for å bygge opp en regional leverandørindustri.
En annen viktig
fremtidsnæring er mineralnæringen, ansett av mange som en skitten
næring. Globalt blir det stadig mer behov for mineraler til produksjon
av moderne teknologi. Nord-Norge er rikt på mineraler, og vi er
i stand til å utvinne dem på en god, miljøvennlig måte. Dette kan
bli en viktig eksportindustri som vil gi mange arbeidsplasser.
For at folk skal
kunne bo i nord er det viktig med god infrastruktur. Avstandene
er store, og da nytter det ikke med elbiler. Flere høringsinstanser
nevnte at det er behov for en sterkere prioritering av infrastruktur,
både vei, havner og bane. Blant annet vil en realisering av Nord-Norgebanen
være viktig for videre utvikling av næringsliv og sikre aktivitet
og bosetting i nordområdene.
Kystvaktens fremste
oppgave er å sikre norsk utenrikspolitikk og at vi utøver den i
nordområdene og sikrer norsk suverenitet. Da er det et paradoks
at vi nå bruker åtte timer i høringen borte i Nedre Slottsgate for
å snakke om akkurat det motsatte, nemlig at vi ikke er i stand til
å utøve den suvereniteten fordi regjeringen er i ferd med å selge
Bergen Engines, med norske motorer til svære kystvaktfartøyer, til
russiske interesser. Her sier man noe, hvor man har brutt det før
man har engang begynt å planlegge det. Det er greit å ha det i ord,
men når man sitter og gjør det motsatte, er det også interessant.
Jeg kunne sagt
mer, president, men jeg blir ikke ferdig, så det er ikke så nøye.
Jeg fremmer forslaget Fremskrittspartiet er en del av.
Presidenten: Representanten
Christian Tybring-Gjedde har tatt opp det forslaget han refererte
til.
Liv Signe Navarsete (Sp) [13:24:47 ] : Då ordet «nordområde»
vart teke i bruk på 1970-talet, var det ei fiks samantrekning av
orda «nærområde» og «nord», og viste til dei sikkerheitspolitiske
utfordringane Noreg hadde – og no òg i stadig større grad har –
i nord. Sjølv om dette er ei melding som er veldig brei og, som
representanten Tybring-Gjedde sa, femnar om nesten alt i samfunnet
vårt, vil eg fyrst fokusere på sikkerheitspolitikken i innlegget
mitt.
Senterpartiet
ser med uro på at stormaktsrivalisering i stadig større grad pregar
våre nærområde i nord. Dette er ei utvikling som gjer Noreg meir
sårbart, og som må takast på stort alvor. Russland opptrer meir
sjølvhevdande i nord, Kina snakkar om styringsunderskot i Arktis
og ynskjer både meir makt og meir nærvær, og EU tek seg til rette
og gir – utan blygsel – lisensar for krabbefiske til eigne fiskarar.
Noreg må arbeide
hardt for at folkeretten skal verte respektert. Ikkje minst er havretten
viktig i dei store havområda i nord. Arktis er i endring grunna
klimaendringar og nedsmelting av havis. Skal me unngå kaotiske tilstandar
og risiko for militarisering i arktiske område, må det drivast både
aktivt diplomati og fast styring frå norsk side. Slik sett var det
positivt å høyre at Noreg skal leie ei arbeidsgruppe som skal arbeide
med klima og sikkerheit i Tryggingsrådet i 2022.
For å møte krevjande
sikkerheitspolitiske utfordringar er oppbygging av nasjonale kapasitetar
og nasjonal forsvarsevne viktig. Det er storleiken på og tilstanden
til vårt nasjonale forsvar som gir Noreg handlingsrom innanfor bilaterale
avtalar og alliansar me er ein del av.
Norsk forsvarsstrategi
legg til grunn tre hovudlinjer: nasjonal forsvarsevne, NATO og bilateral
støtte og forsterkingar. I langtidsmeldinga for Forsvaret som regjeringa
la fram i 2020, er det lagt vesentleg større vekt på bilateral støtte
og forsterkingar frå nære allierte enn i den føregåande, frå 2016.
Senterpartiet meiner det er grunn til å sjå med uro på denne ansvarsforskyvinga
i norsk forsvarspolitikk.
Norsk nærvær er
viktig. Det er ein viktig verdi at Noreg er NATO i nord. Det vil
kunne bidra til lågare spenningsnivå. Senterpartiet ser difor eit
stort behov for å styrkje det nasjonale forsvaret hurtigare enn
det regjeringa legg opp til, til eit nivå som møter dagens og framtidas
tryggleikssituasjon. I det biletet er det òg vesentleg at fleire
leiingsfunksjonar i Forsvaret vert flytta til nord. «Det kommer
ikke an på hvor du står, men hvor du sitter», heiter det på god
nynorsk. Og ein vert fanga av det biletet ein ser rundt seg kvar
dag. Difor er det viktig at Forsvaret vert meir leia frå nord enn
i dag.
Det kan knapt
understrekast sterkt nok kor viktig norsk eigarskap og kontroll
i våre nordområde er. Som det går fram av PSTs opne trusselrapport
i 2021, er det russiske og kinesiske interesser som utgjer det største trugsmålet.
Nett i desse dagar har me fått tydeleg demonstrert kor elendig regjeringa
følgjer opp dette sikkerheitsspørsmålet, og at Noreg ser ut til
å mangle tilstrekkeleg gode system for å gjere det på ein betre
måte. Senterpartiet og eit fleirtal i Stortinget legg difor fram forslag
om at regjeringa skal sikre norsk eigarskap av kritisk infrastruktur
og eigedom i tillegg til nasjonal kontroll over naturressursar i
nordområda. Det er viktig.
I ei tid med aukande
spenningar er dialog og samarbeid med naboland viktig. I Barentssamarbeidet
har ein gjennom mange år opna for større samkvem mellom folk, med
handel og kultursamarbeid. Med det følgjer større forståing for
og kunnskap om folk som bur nær kvarandre, men på kvar si side av
grensa mellom Noreg og Russland. Dette samarbeidet må få trygge
rammer for å utvikle seg vidare, ikkje minst økonomisk. Ein kan ikkje
leve med usikkerheit om neste års budsjett kvart einaste år. Senterpartiet
føreslår difor at Barentssekretariatet vert gitt fast løyving over
statsbudsjettet frå 2022.
«Det skal bo folk
i husan», syng Kari Bremnes i ein kjent song. Men det bur stadig
færre folk i husa i Nord-Noreg. Regjeringa hjelper til med å gje
gass i fråflyttinga gjennom nedbygging og sentraliserande reformer
og få tiltak som kan bidra til å auke tilflyttinga. Det er skuffande
at nordområdemeldinga til regjeringa tek opp ei heil breidde av
tiltak som kvar for seg er naudsynte og har gode visjonar for utvikling,
men med unntak av kapitaltilgang og eit fond som skal styrast frå
nord, har meldinga ingen nye konkrete tiltak utover «å vidareføre»
og «å styrkje» – og andre honnørord. Det er kanskje ikkje så rart
med ei sentraliseringsregjering med marknadstenking i botnen. Den
politikken høver ikkje så godt i Nord-Noreg når alt kjem til alt.
I eit område med
svært store avstandar og til dels låg folkesetnad må regjeringa
leggje bort marknadstenkinga si og sikre folk tilgang til tenester
der dei bur, ikkje minst innanfor utdanning og helse. Lokale studie-
og høgskulesenter bidreg til at høgare utdanning kan gjerast tilgjengelig
til langt fleire enn det dei sentraliserte universitetssentera kan.
Difor må regjeringa sikre desse sentera økonomisk og gjere ein større
del av høgare utdanningstilbod tilgjengeleg der, heller enn å leggje
ned gode utdanningstenester, som ein har gjort fleire stader i nord.
Helsetenestene må vere desentraliserte, ikkje minst ambulansar,
ambulansebåtar og helikopter. Det er å ta tryggleiken til folk på
alvor.
Det er som nemnt
store avstandar i nord og relativt sett lågt folketal. Utbygging
av infrastruktur basert på samfunnsøkonomisk lønnsemd vil difor
ofte kome negativt ut i denne landsdelen. Samstundes er det høg
aktivitet i næringslivet, særleg innanfor reiseliv, industri, sjømat
og bygg og anlegg. Senterpartiet meiner at infrastrukturtiltak må
prioriterast, målast og baserast på andre faktorar enn rein samfunnsøkonomisk
nytte. Verdiskaping og transportverdiar må i langt sterkare grad
takast inn i kost–nytte-analysar ved utrekning av samfunnsøkonomisk
lønnsemd i samferdselsprosjekt, i tillegg til samfunnsnytte i eit
vidare perspektiv. Dersom det ikkje vert gjort, vert det lite av
vegbygging og infrastrukturbygging i Distrikts-Noreg, og jernbane
kan vere eit godt døme på det.
Jernbane i Nord-Noreg
er eit nasjonalt prosjekt som vil gi meir miljøvenleg frakt og stort
høve for auka verdiskaping og aktivitet i nord. Ein samanhengande
jernbanekorridor frå sør til nord i landet vil ha stor verdi for forsyningstryggleiken
for varer og gods, og det vil gjere Noreg mindre sårbart i beredskapssamanheng
og i forhold til andre land sin vilje og evne til å satse på infrastruktur
i framtida. Senterpartiet føreslår difor saman med SV at regjeringa
skal setje i gang arbeidet med å realisere Nord-Noreg-banen. Me
undrast over at Arbeidarpartiet ikkje var med på å fremje dette
forslaget. No ser me at dei har lagt fram eit mindre forpliktande
laust framlegg i salen i dag. Sjølvsagt må det lagast utgreiingar, men
til liks med Stad skipstunell, som no endeleg skal realiserast,
har òg Nord-Noreg-banen vore utgreidd i det uendelege. No trengs
det handling og vilje til å bruke dei store pengane til jernbane,
òg utanfor dei tettast folka områda i Sør-Noreg.
Distriktsdemografiutvalet,
leia av Victor Norman, trekte m.a. fram at gratis eller billegare
ferje er eit viktig distriktspolitisk tiltak som kan fremje bulyst,
og som kan gjere at folk ynskjer å verte verande. Det same utvalet
var tydeleg på at å redusere prisane på flybillettar i distrikta
òg er eit godt tilbod for å sikre busetnad. I Nord-Noreg er ikkje
flyreiser flyreiser, det er kollektivtransport.
Det er skuffande
at regjeringa ikkje følgjer opp noko av dette konkret i stortingsmeldinga
me handsamar i dag, for det hadde vore kjekt om me hadde hatt noko som
verkeleg kunne skapt litt optimisme etter at denne meldinga er vedteken.
Til trøyst kan nemnast at Senterpartiet har lagt fram private lovforslag
som gir Stortinget høve til å følgje opp desse gode tilrådingane
frå distriktsdemografiutvalet i denne salen.
Næringslivet i
nord kunne me brukt mykje tid på. No er snart tida mi ute, men eg
vil berre seie at det er enorme ressursar i nord, og me kan prisa
det i det uendelege, men det trengst òg der draghjelp. Det er bra
med eit fond som kan tilføre kapital, men det må meir til. Det finst
miljø i nord som me rett og slett ikkje har i sør. Andøya Spaceport
og etablering av eit nasjonalt innovasjonssenter på Andøya, Newspace
North, vil ha stor verdi for norsk områdepolitikk, og sameleis rommiljøet som
er i Tromsø og på Svalbard. Det vil bidra til utvikling og innovasjon
som òg kan leggje til rette for nyetableringar og knoppskyting retta
mot aktivitet innanfor romverksemd i heile landet.
Eg kunne nemnt
næring etter næring. Eg skulle berre ynskje at me hadde ei regjering
som såg dette, og som var villig til å satse, og ikkje berre kom
med flosklar og fine ord og vendingar, men reelle tiltak. Det fortener Nord-Norge.
Med det tek eg
opp Senterpartiets forslag.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Presidenten: Representanten
Liv Signe Navarsete har teke opp dei forslaga ho refererte til.
Mona Fagerås (SV) [13:35:09 ] : Jeg har behov for å komme med
en kjærlighetserklæring: Jeg elsker Nord-Norge! Og jeg vet ikke
om det er den vakre naturen eller de skarpe, fiolette fjella, som
gir deg en trøkk midt på smella, eller om det er kontrastene i årstidene,
med midnattssol og mørketid, eller om det er det gjestfrie folkeslaget?
Helt sikkert er det i hvert fall at havet spiller en viktig rolle
i denne romansen.
Og ikke for å
skryte, men det er ikke bare en myte: Det er jo hit til oss at torsken
kommer inn for å gyte. Så det er klart vi fikk en sans for søt musikk
i en landsdel bygd på fiskeerotikk!
Når en ny nordområdemelding
legges fram, innebærer det en historisk mulighet i en tid der det
er nødvendig med historiske grep. For det første ser vi et sikkerhetspolitisk
landskap i endring, i en tid med økende spenning, mer uforutsigbarhet
og en situasjon der flere aktører gjør seg gjeldende i Arktis. For
det andre ser vi en dramatisk – dramatisk, president – tendens i
befolkningsutviklingen.
Nordland, Troms
og Finnmark mistet i fjor 2 000 innbyggere, og bortsett fra Innlandet
hadde alle andre fylker vekst. Befolkningsnedgangen fram mot 2024
vil bli størst blant dem i 20-årene og dem i 40-årene. I alderssegmentet
over 70 år vil Nord-Norge ha vekst.
Paradoksalt nok
skjer dette i en tid der mulighetene i Nord-Norge er større enn
på lenge. Det er med andre ord store utfordringer, men også store
muligheter vi står overfor. Dessverre er det lite i denne nordområdemeldingen
som tyder på at den sittende regjeringen er klar til å gripe mulighetene
og ta fatt på de store utfordringene som ligger foran oss.
Nordland fylkesting
er kanskje de som sier dette aller best:
Stortingsmeldingen
om nordområdene inneholder mange gode beskrivelser av mulighetene
i nord og hva som er utfordringene i landsdelen. Samtidig er meldingen
vag og mangler konkrete og spissede tiltak som er nødvendige dersom
det skal være mulig å realisere potensialet innen verdiskaping,
innovasjon, arbeidsplasser og by- og bygdeutvikling. Det er positivt
med en oppdatert stortingsmelding, men uten flere og spissede tiltak
vil den ha liten effekt.
Problemet med
nordområdemeldingen er altså ikke analysen, men at det er et svært
stort gap mellom behovene og de tiltakene regjeringen kommer med. Nøkkelen
til å utvikle Nord-Norge på folkene i nord sine egne premisser ligger
i et krafttak for kompetanse. Sterke utdanningsinstitusjoner og
et løft for yrkesfag er de viktigste virkemidlene i kampen mot fraflytting
og sentralisering. Det er et skrikende behov for et krafttak for desentralisert
høyere utdanning og for å ta digitale virkemidler i bruk i denne
innsatsen.
Nord-Norge-banen
er det ene store samferdselsprosjektet som var absolutt nødvendig,
men som aldri ble noe av. I 60 år har Nord-Norge ventet på videreføringen av
Nordlandsbanen til Tromsø, sånn at man var garantert framkommelighet
og framføring av gods også når europaveien er stengt. Nord-Norge-banen
er nøyaktig det som trengs for å sikre at fisken når markedene,
at bo- og arbeidsmarkedsregionene utvides, at flytrafikken og klimagassutslippene
minskes, og at Nord-Norge får et sårt tiltrengt signal om at det
er ønskelig at det bor folk i denne halvparten av landet.
Nord-Norge-banen
er ikke bare en mulighet, den er også en nødvendighet, og etter
min mening har vi all den informasjonen vi trenger for å vedta bygging.
SV fremmer i dag en rekke tiltak for å bryte dette mønsteret. Forslagene
dreier seg om forskning, utdanning, kompetanse og yrkesopplæring.
Jeg tar med det opp de forslagene SV står bak.
Presidenten: Representanten
Mona Fagerås har teke opp dei forslaga ho refererte til.
Trine Skei Grande (V) [13:40:36 ] : Jeg vil også berømme regjeringa
for ei god melding. Jeg er trønder, så jeg kan ikke komme med slike
ovasjoner som forrige taler gjorde, for jeg ville nok bare sagt
at det er greit i Nord-Norge – det er det fineste vi trøndere kan
si. Men det er veldig bra at meldinga kom, og det er bra at det også
var en prosess med befolkningen i Nord-Norge. Og da vil jeg spesielt
understreke at det var bra at utenriksministeren hadde et eget ungdomspanel.
Jeg syns det var veldig positivt at folk fikk delta i utforminga
av politikken, men spesielt at man engasjerte ungdommen i det. Det
er de som må se mulighetene.
Det å se sikkerhetspolitikk,
næringspolitikk, forskningspolitikk og demografi i helhet er ganske
viktig. Utgangspunktet er både at folk skal leve sine liv, og også
at man skal skape arbeidsplasser og la folk få bidra inn i lokalsamfunnet.
Da er noe av det
viktigste fra Venstres side å legge til rette for gründerskap. Det
er akkurat like mange gode ideer i Nord-Norge, som det er alle mulige
andre steder. Men det er ikke like mye penger. Det å legge til rette
for et eget fond, som kan bidra til å løfte flere penger inn i de gode
ideene, mener jeg kanskje er en av de viktigste grepene vi kan ta
for å bedre utviklinga og for å stimulere til at de gode ideene
som folk i Nord-Norge har, også blir arbeidsplasser, bedrifter og
muligheter framover.
Jeg er også veldig
glad for at vi fikk til et fleksibelt mandat i gründerfondet, noe
jeg tror kommer til å legge grunnlaget for at man også får muligheten
til å koble private penger og offentlige penger for å skape flere
arbeidsplasser framover. Å overføre makt gjennom å overføre penger
til å realisere ideer er ikke bare med på å skape jobber, men også
til å overføre makt i samfunnet.
Vi i Venstre er
også veldig glad for et initiativ som Svalbard Venstre har vært
opptatt av, sammen med Maritimt Forum, nemlig å gi muligheter for
testarenaer for autonome fartøy i Svalbard-regionen og i nord. Der
har regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gått sammen, og jeg
kommer til å følge det opp videre med næringsministeren, for at
vi skal klare å lage de testarenaene, som jeg tror er en stor mulighet
for næringsvirksomhet og utvikling.
Videre er det
litt flaut at noen har lagt inn et forslag i dag om en forskningsstrategi,
noe som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har gått sammen
om i innstillinga, nemlig både å utvikle forskningsstrategier og
å styrke forskningsvirksomheten i Nord-Norge. Det er en viktig del
av meldinga.
Så er det noe
pandemien har ført til, som er positivt. Når næringsministeren nå
for første gang har utlyst en stilling i Næringsdepartementet der
man kan bo akkurat hvor man vil, og likevel utføre jobben, viser
det hvilket taktskifte vi nå har begynt på. Og det er klart at hvis vi
klarer å utvikle slike modeller framover, vil det også være store
muligheter for denne regionen til å inneha flere nøkkelposisjoner
også i norsk statsadministrasjon.
Utredninga om
Nord-Norgebanen lå i bompengeavtalen, så den har jeg sjøl vært med
og forhandlet og sikret at den nå skal utredes videre.
Så må jeg si at
det er veldig mange store ord og floskler som blir brukt her i kritikken
av meldinga. Senterpartiet slår seg til nye høyder med at det er
ingenting reelt, ingen ideer og ingenting i denne meldinga, og man ikke
har tid til å snakke om gründerskap, for det er tydeligvis ikke
viktig nok. Men går man inn i innstillinga og ser på forslagene
fra de samme partiene som her slår seg opp til store retoriske høyder
om hvor lite konkret det er, så er forslagene en fast post, et program,
en pilot og en plan. Det er de forslagene som ligger som alternative
forslag. Jeg syns kanskje ikke retorikken helt henger sammen med
forslagene, og jeg mener at når man ikke engang har tid til å snakke
om næringspolitikken, som er et av de store pengeforslagene som
ligger her, og som jeg mener virkelig er viktig, og som virkelig
handler om å ta ideer på alvor, så tror jeg kanskje man kunne hatt godt
av å heller komme med noen gode ideer sjøl – i stedet for å påstå
at det ikke ligger ideer her, og man ikke har tid til å diskutere
de ideene som faktisk ligger her.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [13:45:44 ] : Vi lever i et privilegert
land og et spesielt land på mange måter. Vår langstrakte geografi
gir oss viktige og spesielle utfordringer, men også fortrinn. Kart
og globus forteller det meste om landet vårt, og dette er belyst
i en omfattende melding.
Det er unektelig
spesielt at vi jevnlig behandler stortingsmeldinger med like mye
innenrikspolitikk som utenrikspolitikk i denne salen, og at det
fremmes av Utenriksdepartementet og behandles her på huset av vår
komité. For andre enn politiske nerder kan det virke underlig, men
det gir oss en god anledning til å minne om at de innenrikspolitiske
grep vi gjør, har konsekvenser for nordområdene, og det er også
derfor relevant for vår utenrikspolitikk – eller storpolitikken,
som vi sier på Karmøy.
Store deler av
landet vårt er strategiske områder, ikke bare i maktbalanse mellom
stormaktene, men også ressursmessig, forskningsmessig og klimamessig.
Derfor er det viktig at vi med jevne mellomrom ikke revolusjonerer,
men oppdaterer vår nordområdepolitikk og ser på rammevilkår og finner
treffsikre tiltak.
Både næringspolitisk,
sikkerhetspolitisk og forskningsmessig er jeg glad for at vi har
fått en melding som er offensiv, viser god forståelse for utfordringsbildet i
nord og legger et godt grunnlag for satsing. Klimautfordringene,
med mer ekstremvær, setter allerede press på infrastruktur og næringsutvikling.
Samtidig er vi kanskje best i verden på tilpasning i kaldt klima,
mørke og lange avstander. De særegne og krevende utfordringene og
mulighetene som ligger i nordområdene, må møtes med en offensiv
og framtidsrettet politikk. Her er viktige forhold som må balanseres
for urbefolkning og andre demografiske hensyn.
Naturressursene
er et av Nord-Norges åpenbare fortrinn. De gjør våre nordområder
attraktive med tanke på eksportnæring innen kraftforedlende industri,
sjømatnæring, bygg og anlegg, leverandørindustri og petroleumsnæring.
Mineralnæringen har også sterke røtter og utviklingsmuligheter i
landsdelen, og moderne utvikling og det grønne skiftet krever mineralressurser. Nord-Norge
besitter her både tradisjoner, kunnskap og muligheter.
Reiselivsnæringen
lider, men de unike natur- og opplevelsestilbud vil igjen lokke
verden tilbake i nord. På kort sikt må vi sikre at næringen overlever,
og på lang sikt skal den utvikles i takt med forventninger som gir opplevelser
i verdensklasse.
Det har gjennom
flere år blitt satset systematisk på kunnskapsfronten i nord. Forskningsmiljøene
i og rundt Tromsø er avgjørende for Norges framtredende rolle i
naturvitenskapelig nordområdekunnskap. Særlig viktig og ansvarsfullt
er det for Norge å være i front med kunnskap om klimaendringer,
ikke bare fordi endret klima vil endre svært mye i nord, men også
særlig i våre arktiske områder. Det hviler et stort ansvar på Norge
for forvaltning av disse områdene.
Havområdene i
nord er umåtelig viktig for samspillet i havet og danner mye av
grunnlaget for de artene vi er vant til å høste, og som skaffer
oss og andre mat på bordet.
Alt dette er vesentlig
i et trivselsperspektiv, i et distriktsperspektiv og i et forvaltningsperspektiv,
men også – og ikke minst – i et sikkerhetsperspektiv. Det er som sagt
innledningsvis derfor denne meldingen hører innunder vår komité
og ikke kommunalkomiteen, først og fremst. Det at det bor folk i
husene er ikke bare viktig innenrikspolitisk, men like viktig utenrikspolitisk.
Det er derfor
viktig at vi visker bort motsetninger og fordommer og et fortegnet
bilde av hverandre i den søndre og nordre landsdelen. Det er en
strategisk utfordring dersom vi gir grobunn for eller nører oppunder
utsagn som at de forstår oss ikke i Rogaland eller i Oslo, verken storting
eller regjering. Det er en gjensidig forpliktelse til alle aktører
i samfunnsdebatten å omtale hverandre med respekt og forståelse.
Nylig la regjeringen
fram Nasjonal transportplan, og i disse dager arbeider våre kollegaer
i samferdselskomiteen med den. Jeg er veldig glad for at Nord-Norge kom
forholdsvis godt ut av det dokumentet.
Til slutt kanskje
det viktigste: Uansett hvordan vi lager politikk, er menneskene
som bor der den viktigste ressursen. Familiene som lever, bor og
arbeider i nord, er den viktigste bestanddelen i næringsutviklingen,
i den bærekraftige klimapolitikken og i det sikkerhetspolitiske
aspektet.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:51:04 ] : En helt
sentral oppgave for nordområdepolitikken er å ivareta norske utenriks-
og sikkerhetspolitiske interesser i nord. Arktis er i dag en fredelig
og stabil region, og det er samarbeid og internasjonal rett og bevissthet som
nå preger regionen, men det er også en klar formening om at dette
skyldes en bevisst holdning fra landene i regionen over tid, som
har jobbet målrettet med dette.
Men nordområdepolitikken
handler både om det internasjonale bildet i Arktis, det handler
om forholdet til våre naboland, og det handler om utviklingen i
Nord-Norge, og norske interesser i nordområdene og i Arktis må hevdes
gjennom et sterkt, livskraftig og kompetent Nord-Norge.
Det er ni år siden
forrige nordområdemelding. Selv om nordområdepolitikken bygger på
en veldig lang tradisjon som har tjent oss vel, med ivaretakelse
av Norges interesser i nord både gjennom et bredt internasjonalt samarbeid
og en innenrikspolitikk som har støttet opp under det, er det også
mange av rammevilkårene rundt oss som har endret seg. Den geopolitiske
situasjonen ser veldig annerledes ut. Klimaendringene har for alvor
tatt tak i regionen. Den demografiske utviklingen, urbanisering
og digitalisering har enorm betydning for det som nå skjer. Og det
er ikke minst en økende interesse for Arktis fra stadig flere. Jeg
vil gjerne i denne anledning også peke på både det veldig gode samarbeidet
med Stortingets delegasjon for arktisk parlamentarisk samarbeid,
som ledes av representanten Sivertsen, og at vi har jevn og uformell
nordområdedialog i Stortinget. Det er viktige deler av det å ivareta
norske interesser.
Landsdelen utgjør
ikke mindre enn 35 pst. av vårt fastlandsterritorium og er hjemmet
til drøyt 9 pst. av vår befolkning. Det er regjeringas viktigste
strategiske satsingsområde, og at folk bor og jobber i nord, og
at det er sterk økonomisk vekst, er viktig både utenriks- og sikkerhetspolitisk,
for regionen og for landet som helhet. Og det er mye optimisme i
nord. Det fikk vi ikke minst et veldig godt bilde av de to årene
vi jobbet med nordområdemeldinga. Det er kompetansemiljøer, det
er unge kunstnere, det er utdanningsinstitusjoner, det er innovasjonsmiljøer
i verdensklasse. Alle har sine ting både å fortelle og å bidra med,
og det har vært en utrolig fin del av meldingsarbeidet.
Vi valgte å sette
ned et eget ungdomspanel fordi, som representanten Skei Grande sa,
det er de som er unge i dag som skal både overta, arve og ikke minst
stake ut kursen for landsdelen. Vi opplevde et veldig engasjert ungdomspanel
som tok arbeider veldig seriøst, og som leverte et innspill som
har hatt stor betydning for utformingen av meldinga, som vi allerede
er godt i gang med å følge opp både økonomisk og politisk.
Meldinga redegjør
også for det brede bilaterale samarbeidet med Russland og er også
veldig tydelig på verdien av grenseregionale folk-til-folk-kontakter
i nordområdene. I den sammenhengen er Barentsrådet, der Norge har
formannskapet nå fram til oktober, spesielt viktig, for å bygge
tillit over grensen til Russland. Det gjøres også en helt uvurderlig
innsats av nordnorske fylkeskommuner, kommuner, Sametinget, frivillige
og private aktører, og regjeringa har flere ordninger som støtter opp
om dette.
Komiteens leder
var inne på at det snart er på tide med et besøk fra en norsk utenriksminister
til Moskva. Ja, ingen skulle ønske det mer enn meg. Jeg har en stående
invitasjon fra Lavrov til å komme, men pandemien gjorde den planlagte
reisen i juni i fjor umulig å gjennomføre. Så Lavrov jeg opprettholder
i stedet kontakten som de fleste andre nå gjør det, ved at vi har
digitale møter, senest ett vi hadde nå i januar. Jeg minner også
om at både statsministeren og jeg deltok på den arktiske konferansen
i St. Petersburg i april i 2019, som også er en viktig del av det
å ha bilaterale kontakter, sammen med det veldig gode besøket Lavrov
hadde i Kirkenes i forbindelse med markeringen av at det var 75
år siden frigjøringen.
Vi har mange konkrete
satsinger i meldinga, men jeg vil bare her trekke fram noe av det
som kanskje var det som vi oftest snakket om da vi var på tur i
nord i mange omganger, og det var behovet for mer tilgang på privat
kapital. Det er også bakgrunnen for at investeringsfondet med statlig
og privat kapital etableres. Vi etablerer også et eget gründerfond
for unge, som vi har satt av midler til, og sammen vil det bidra
til å forsterke den viktige jobben som gjøres, for både kunnskapsutvikling,
arbeidsplasser og framtidshåp.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Martin Henriksen (A) [13:56:24 ] : Skal vi få flere til å bo
i nord, må dagens politikk endres. Vi har sett åtte år med lave
ambisjoner og få nye initiativ i nordområdepolitikken. Et symptom
på det er at der den rød-grønne regjeringa leverte grundige omtaler
av nordområdepolitikken på Utenriksdepartementets budsjett, det
var på 17 sider i 2013, har dagens regjering kuttet det ned til fire
sider og fjernet hele rapporteringen over bevilgninger til nordområdetiltak.
I meldingen har man ingen analyser av sentraliseringen, av konsekvensen
av at kompetansearbeidsplasser er flyttet ut, og de tiltakene som
nevnes, er stort sett gamle tiltak som er stiftet sammen, og som
man har kalt en melding. Et eksempel er investeringsfondet, som
ble vedtatt i 2017, og som ennå ikke har kommet på plass, eller
at regjeringa har skrytt av nye redningshelikoptre, som altså ble
vedtatt for ti år siden, i 2011.
Utviklingen kan
ikke drives framover uten konkret politikk som forplikter, derfor
vil jeg spørre utenriksministeren om hvilke forpliktende tiltak
i nordområdemeldingen for å snu sentraliseringen og få flere kompetansearbeidsplasser
hun vil peke på.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:57:31 ] : Her var
det mye på en gang. Dette er en melding med store ambisjoner som
peker retning og setter rammer for nordområdepolitikken, og der
svært mange departementer i regjeringa har vært involvert. Det bærer
meldingen også preg av.
Vi fikk en veldig
klar tilbakemelding om at det man forsøkte å få til i 2017 med et
investeringsfond, ikke hadde de rette forutsetningene den gangen.
Det har det nå. Derfor tar vi også tak i den utfordringen umiddelbart
og bevilger penger til et fond som vi mener vil være ett av de konkrete
svarene på hvordan man skal skape flere kompetansearbeidsplasser.
Det samme gjør vi gjennom å øke budsjettene til utdanningsinstitusjonene
i nord. De representerer en viktig drivkraft og er også en viktig del
av det å få ungdommen til å bli værende i landsdelen ved at man
kan ta relevant utdanning. Jeg har selv min utdanning fra Universitetet
i Tromsø og er veldig fornøyd med det.
Vi har også gått
over til en digital rapportering fordi den gir et bedre bilde av
ikke alltid helt sammenliknbare størrelser. Jeg har ikke opplevd
at Arbeiderpartiet tidligere har uttrykt seg skeptisk til det, men
jeg skjønner nå at de også er uenig.
Eirik Sivertsen (A) [13:58:46 ] : La meg starte med å si at
jeg deler utenriksministerens syn på utviklingen mellom Stortinget
og regjeringen i arktiske spørsmål. Vi er en liten nasjon. Vi har
behov for å trekke på hverandre. Det synes jeg vi har gjort på en
god måte, og jeg vil takke utenriksministeren for det samarbeidet.
Jeg må også få
lov til å si at jeg er veldig glad for at utenriksministeren nå
er så tydelig på behovet for politisk dialog, også med vår nabo
Russland. Det har vært litt krevende diskusjoner, og det har kanskje
vært litt divergerende syn på det etter Russlands brudd på folkeretten overfor
Ukraina, men vi er nå på riktig spor.
Også tidligere
i dag hørte vi utenriksministeren snakke om sammenhengen mellom
klima og sikkerhet. Jeg tror utenriksministeren deler mitt synspunkt
om at det ikke foreligger noen interne sikkerhetspolitiske konflikter
i Arktis i dag, men at de kommer utenfra, og at klima er en trusselmultiplikator,
som utenriksministeren sa. Så da blir spørsmålet: Hvilke tiltak
vil utenriksministeren sette i verk for å redusere denne effekten
av klimamultiplikatoren?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:59:56 ] : For det
første er det tiltak både i denne meldingen og ikke minst i klimameldingen
som regjeringa la fram, som fokuserer spesielt på hvordan vi totalt
sett skal få ned klimagassutslippene, for det er ingen tvil om det
vi ser av klimaendringer i Arktis nå, med en temperaturøkning som
går nesten tre ganger så raskt som andre steder i verden, skyldes
ikke aktivitet i Arktis, men skyldes klimaendringer som treffer
Arktis. Det vi også har vært veldig klar på hele veien, er at det
vi i dag ser, gir oss ikke grunn til å hevde at vi nå er i en situasjon
hvor klimaendringene gir økt uro sikkerhetspolitisk, men vi vet
samtidig at etter hvert som isen trekker seg tilbake, vil også økt
aktivitet kunne bli en faktor. Det gjør også at den økte interessen
for regionen kan omsettes og på sikt gi mer sikkerhetspolitiske
utfordrende problemstillinger.
Det har vært god
både besøks og møteaktivitet politisk med Russland i mange år. Og
denne regjeringa har gjort det til et poeng å opprettholde den kontakten
– selv under ellers vanskelige forhold.
Eirik Sivertsen (A) [14:01:06 ] : Jeg skal følge opp på klimasporet.
Vi er enige om analysen. Det er rapportert på flere konferanser,
og det har vært debattert også både nasjonalt og internasjonalt
de senere årene nettopp at dette er noe som gjør samarbeidet og
sikkerhetspotensialet stadig mer anstrengt. Jeg er litt usikker
på om jeg er uenig med utenriksministeren i at dette ikke er tilfellet
i dag, for jeg tror vi ser allerede nå at den økte aktiviteten og
politiske disposisjoner i forhold til dette bidrar i den retningen
som utenriksministeren selv har beskrevet.
Men det utenriksministeren
ikke svarer på, er: Hva vil Norge gjøre for å møte den akselererende
utviklingen? For det sporet verden er på nå, fører oss jo ikke i mål
i forhold til klimaavtalen i Paris. Da vil vi få se en gjennomsnittlig
temperaturøkning i Arktis på tregangen. Vi snakker om over 10o C, noe som vil dramatisk endre
regionen for evig framtid. Så hvilke tiltak girer vi opp med for
å møte den akselererende utviklingen?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:02:14 ] : Som jeg
var inne på, er regjeringas klimamelding et av de viktigste svarene
på det vi gjør i Norge, og vi gjør også mye internasjonalt. Vi var
et av de første landene som meldte inn forsterkede klimamål under
Parisavtalen, og de redegjorde jeg for så vidt også for i min utenrikspolitiske
redegjørelse.
Formålet med det
var todelt. Det ene var å ha en større ambisjon på vegne av Norge,
fordi de utfordringene vi ser, som representanten Sivertsen helt
riktig påpeker, er ikke reversible med mindre alle land gjør en
solid innsats for å få det til. Det andre var at vi ønsket å trekke med
oss andre land – andre vestlige land, særlig – i å bli mer ambisiøse.
En liten stund etter at vi hadde gjort dette, kom også EU med forsterkede
mål, som har en enorm betydning. Det er viktig at også de største
forurenserne i verden gjør det, som står for mesteparten av utslippene. Vi
har også, som representanten godt vet, omfavnet den grønne given
til EU, der vi ser virkelig potensialet i å få til en grønn omstilling
også i kjølvannet av pandemien.
I tillegg har
statsministerens havpanel lagt vekt på bærekraftig havøkonomi, som
er en viktig del av det.
Liv Signe Navarsete (Sp) [14:03:36 ] : Stormaktsrivalisering
og fallande oppslutning om folkeretten skapar usikkerheit, og det
er særleg merkbart i nord. Dei faktorane som ifylgje dei hemmelege
tenestene i størst grad pregar trusselbiletet for Noreg og norske
interesser, òg sjølvsagt i nordområda, er nært knytte til Russland
og Kina. Den stortingsmeldinga som me behandlar no, er jo ei vid
melding, og det ein kanskje saknar, fordi eg er medlem av utanriks-
og forsvarskomiteen, er ein djupare analyse av denne situasjonen
og kva ein ser føre seg – kva ein vil gjere rett og slett for å
sikre betre oppslutning om folkeretten. Det er spesielt alvorleg
for Noreg som eit lite land. Kan utanriksministeren seie litt om det?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:04:42 ] : Vi har en
veldig fast holdning til både at folkeretten gjelder i Arktis –
det er det ikke alle land som har, og det er et veldig viktig budskap
fra norsk side når vi har dialog med andre land om dette – og at
de som ønsker å engasjere seg i Arktis, typisk land som Kina, som
ikke har en naturlig geografisk tilhørighet her, er nødt til å innordne
seg den arkitekturen og de rammene som fins. Det gjelder f.eks.
Arktisk råd, som ett viktig eksempel. Havretten, folkeretten, gjelder,
og vi opplever at blant de arktiske statene er det full enighet
om dette, og det er også et veldig tydelig og konsistent budskap
fra Arktisk råd. Men det er de nye aktørene som på mange måter må
ha og dele den samme oppfatningen for at det skal være aktuelt med
den typen engasjement som flere ønsker. Vi følger veldig nøye med
på kinesisk aktivitet i området. Samtidig er aktiviteten mindre
enn det man kan få inntrykk av av og til. Det betyr ikke at det ikke
kan endre seg i framtida, og nettopp derfor jobber vi målrettet
sammen med flere andre land, men selvfølgelig også fra norsk side,
for å kartlegge aktiviteten.
Liv Signe Navarsete (Sp) [14:05:50 ] : Det er kanskje ikkje
så overraskande at Russland og Kina er dei faktorane som pregar
trusselbiletet mest. Det er kanskje meir overraskande at havretten
ikkje vert respektert av EU. Det hadde me jo så vidt ein liten debatt
om tidlegare her i salen, men eg vil gjerne be utanriksministeren
om å vere litt meir konkret når det gjeld korleis regjeringa reagerer
på den situasjonen ein er i. Vanlegvis er jo EU hylla og høgt halden
av denne regjeringa. Det er mykje bra i EU, for all del, men korleis
reagerer regjeringa på at EU ikkje respekterer havretten i våre
område, og kva gjer regjeringa konkret?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:06:42 ] : Vi befinner
oss jo nå i en situasjon som er ganske tilsvarende den vi hadde
i 2011, der EU tildeler seg selv kvoter som er større enn dem vi
har tildelt EU. Denne gangen kommer det som en direkte følge av
brexit og at det blir endringer i mønstrene.
Vi har reagert
veldig kraftig på det. Vi har reagert på både diplomatisk og politisk
nivå, og vi har gitt klar og tydelig beskjed om at enhver EU-tråler,
eller fiskebåt, som tar opp mer enn det som er kvoten, vil bli oppbrakt og
forfulgt på vanlig måte, slik man gjør i alle andre sammenhenger.
For oss er dette prinsipielt veldig viktig fordi det er opp til
Norge som suveren kyststat å tildele kvoter, og det er jo i denne
sammenheng også, mener vi, et brudd på våre suverene rettigheter,
og det har vi også gitt EU veldig klar beskjed om.
Vi fortsetter
selvfølgelig dialogen med EU om det, men det må ikke være noen tvil
om at Norge både reagerer sterkt på det og kommer til å forfølge
det dersom det fiskes mer enn det som er den kvoten vi har satt.
Mona Fagerås (SV) [14:08:05 ] : En analyse av muligheter for
verdiskaping i Nord-Norge viser at potensialet for bærekraftig verdiskaping
er svært stor og vil spille en nøkkelrolle i det nasjonale grønne
skiftet. Men for at det grønne skiftet skal skje, er det noen barrierer
som må brytes. For det første har Nord-Norge store utfordringer
med å skaffe den riktige kompetansen og nok arbeidskraft. For det
andre har Nord-Norge, sammenlignet med resten av landet, en svakere
grad av satsing på forskning og innovasjon. For det tredje har Nord-Norge
begrensninger i kapasitet og standard på infrastruktur, noe som
selvsagt påvirker næringslivet.
Siden jeg i mitt
innlegg etterlyste flere konkrete tiltak, spør jeg nå direkte: Hva
gjør regjeringen konkret for å heve noen av disse barrierene?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:09:09 ] : Som flere
har vært inne på tidligere, er det jo nettopp lagt fram en nasjonal
transportplan, og det er jo et veldig viktig svar på mange transportutfordringer
i Nord-Norge. Jeg skal ikke gjenta den her, den skal jo behandles
i Stortinget separat, men jeg vil særlig peke på to ting som ligger
i nordområdemeldinga knyttet til samferdsel. Det ene er at etatene
under Samferdselsdepartementet i 2020 fikk i oppdrag å gjennomføre
en helhetlig KVU for transport i Nord-Norge, der også Nord-Norgebanen,
hel- eller delstrekninger, inngår som en del av det. Det mener jeg
er et viktig poeng, for man vet jo at med så store avstander er
man avhengig av å se ting i større sammenheng. Det er et arbeid
vi fra vår side selvsagt prioriterer. Når vi jobber med disse spørsmålene for
å se det mest mulig helhetlig, er det også viktig at akkurat i Nord-Norge,
og det står eksplisitt i meldinga, er det ikke bare den rent samfunnsmessige
nytten som kan legges til grunn for samferdselsprosjekter, det må også
gjøres en bredere vurdering.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsråd Linda Hofstad Helleland [14:10:34 ] : Sammen med dem
som lever og arbeider i nord, ønsker regjeringen å videreutvikle
Nord-Norge som en fremtidsrettet og livskraftig landsdel. At det
går bra i Nord-Norge er viktig for hele Norge, og det har lenge
også gått bra i nord.
Nord-Norge er
en svært viktig landsdel for oss som nasjon. Den bidrar til verdiskaping,
sysselsetting og er en viktig del av vår identitet og vår kultur.
Som distriktsminister er jeg opptatt av å bidra til attraktive lokalsamfunn
i nord, også i de samiske områdene. Skal vi legge grunnlaget for
en positiv utvikling, må de unge investere fremtiden sin i nord.
Da må vi bygge samfunn der unge ønsker å bo. Det kan vi ikke gjøre
med å se oss tilbake og bygge fremtiden etter mønster fra fortiden
og dens næringsmessige og teknologiske begrensninger.
Attraktive lokalsamfunn
handler om alt fra gode offentlige tjenester og rikt opplevelsestilbud
til spennende arbeidsplasser og knoppskyting basert på kompetansen,
beliggenheten, næringsstrukturen og naturressursene vi har. Diskusjonen
om utvikling i nord mener jeg i stor grad handler om de nye blå
og de nye grønne jobbene hos bedriftene langs kysten. Det handler
om desentralisert utdanning. Det handler om gode veier, både fylkesveier
og riksveier. Det handler om transport til sjøs, og det handler
om et godt flytilbud. Men det handler også om gode bomiljø og ikke
minst gode rammebetingelser for dem som ønsker å skape de jobbene
som er nødvendig for at folk skal bo der. Det er summen i denne meldingen
som legger grunnlaget for Nord-Norge som en motor for Norge.
Skal vi skape
livskraftige samfunn der lokalsamfunn utvikles, må vi bidra til
gode rammevilkår for jobbskaperne. Det er derfor vi senker skattene
med 34 mrd. kr, for å gjøre næringslivet bedre i stand til å skape
flere arbeidsplasser, utvikle nye næringer og kunne investere i fremtiden.
Her er nordnorsk næringsliv en motor, og sånn sett kan vi også bidra
til å gjøre Nord-Norge til en offensiv region i utviklingen av de
nye, grønne jobbene.
Nordnorske bedrifter
peker på at kapitaltilgangen i landsdelen er svakere enn i andre
regioner, og at mangel på kompetent arbeidskraft hemmer utvikling
og vekst. Det er nettopp derfor vi ønsker å opprette et investeringsfond
for Nord-Norge og et gründerfond for de unge. Dette vil gi et løft
for landsdelen. Gjennom Utdanningsløftet har regjeringen det siste
året satt av milliardbeløp for å sikre gjennomføring og styrke kompetansen for
lærlinger, for elever i videregående og for permitterte og ledige.
Det vil også gi Nord-Norge store muligheter for utvikling.
Velfungerende
småbyer og tettsteder er en motor for utvikling også i områdene
rundt der de ligger. Nord-Norges rike naturressurser representerer
også unike muligheter for økt verdiskaping. For å støtte opp under dette
vil regjeringen i løpet av våren legge fram tre distriktsstrategier.
De vil også være svært viktige for Nord-Norge. Strategiene vil rette
fokus på småbyer og tettsteder, hele kysten vår og på fjellet og
innlandet.
God samferdsel
binder Norge sammen. Både folk og varer kommer raskere og tryggere
frem. Da regjeringen la frem ny nasjonal transportplan, viste vi
hvordan vi vil fortsette regjeringens historiske samferdselsprosjekt. Mange
av dem ligger i Nord-Norge.
Digitalisering
gjør det mulig å løse oppgaver på helt nye måter. Vi kan få flere
fjernarbeidsplasser. Regjeringen har også satt i gang et arbeid
for å sikre fleksible arbeidssteder i statlige arbeidsplasser. Det
ser vi også nå er prøvd ut med at næringsministeren var første ute
med å utlyse stillinger i et departement med arbeidssted Norge.
Pandemien sjokkdigitaliserte Norge i stor grad. Det gjør det mulig
at flere også kan jobbe for store selskaper eller etater og direktorater
og bo i Nord-Norge.
Pandemien var
også på mange måter tøff og er tøff for Nord-Norge, men landsdelen
har stått bedre i krisen enn mange andre regioner. Da er det også
viktig at vi nå satser på å skape flere arbeidsplasser og verdiskaping
i nord, sånn at folk ønsker og har lyst til å bo der.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Cecilie Myrseth (A) [14:15:54 ] : For at noe skal kunne kalles
nordområdepolitikk, må det jo være det som kommer på toppen av all
annen nasjonal politikk. Men den kritikken som er kommet av meldingen,
illustreres veldig godt når man hører ministeren snakke nå. Man tar
det som gjelder for alle, og så putter man på ordet «Nord-Norge».
Det holder ikke.
Det illustreres
også når man i tiltakene i meldingen viser til etablering av nye
redningshelikopter, som ble vedtatt i 2011. Det er ni år siden.
Eller når man viser til at man skal følge opp og etablere et kvotesystem
for fiskeriene. Det ble vedtatt i fjor. At man skal følge det opp,
er en selvfølge; alternativet er at man ikke skal følge opp Stortingets
vedtak.
Sånn kunne man
ha gått videre gjennom. I tillegg står det mye at man skal følge
opp eller man skal videreføre eller vurdere. Hva er egentlig nytt
i denne meldingen?
Statsråd Linda Hofstad Helleland [14:16:59 ] : Som distriktsminister
er jeg veldig glad for at vi har en nordområdemelding som den som
nå ligger på bordet, sammenlignet med den Arbeiderpartiet var med
på å legge frem, som var mange flotte ord, men det var lite konkret
som handlet om dem som bor der. Det er det som er så bra med denne
meldingen, at den handler om hvordan vi skal skape jobber og hvordan
vi skal skape fremtidstro videre i Nord-Norge. Og da skal vi gjøre mer
av det vi vet virker. Det handler om en formidabel satsing på kompetanse,
så bedriftene har mulighet til å få den kompetente arbeidskraften
som de ønsker deg, og en formidabel satsing på samferdsel. Det handler
om en formidabel satsing på desentralisering, høyhastighetsbredbånd,
forsterket ekomsatsing i Finnmark, så folk kan jobbe og bo hvor
de vil i landet, sammenlignet med Arbeiderpartiet, som bare vil
ha mer stat, det er det eneste svaret, samarbeide med Senterpartiet,
som setter hele EØS-avtalen i spill. Det vil være en dramatisk opplevelse
for folk, men også dramatisk for arbeidsplasser i Nord-Norge, som
kommer til å bli svært utsatt.
Cecilie Myrseth (A) [14:18:03 ] : Det er nok et illustrerende
svar på at man bare snakker i store ord. Det er åpenbart at de som
har skrevet denne meldingen – man har gode fagfolk med seg – vet
hva man snakker om. Men problemet er at tiltakene uteblir, og det
man har gjort, er at man har bedt alle departementene om å ramse
opp alt som er gjort av vedtak i Stortinget, som det kan puttes
«Nord-Norge» på, og så sier man at det nordområdepolitikk.
Så spørsmålet
mitt er: Hva er de nye forpliktende forslagene for Nord-Norge, særskilt?
Statsråd Linda Hofstad Helleland [14:18:42 ] : Vi vil gjøre
det vi vet virker for Nord-Norge. Før pandemien så vi at Nord-Norge
var en av de regionene i Norge som hadde vekst i næringslivet, som
etterspurte kompetent arbeidskraft. Det luktet nesten ikke asfalt
noe sted i Nord-Norge før denne regjeringen tok over. Vi har fått et
historisk samferdselsløft. Og vi ser hvor viktig infrastruktur,
kompetanse og digitalisering er for at bedriftene skal klare seg.
I hverdagen handler
det også om hvordan vi følger opp rundt om i kommunene i Nord-Norge.
Kommunen som representanten er fra, Tromsø, sa nei til massevis
av arbeidsplasser i Arctic Center – en forferdelig sak, synes jeg,
fordi en sånn satsing ville ha skapt arbeidsplasser i Nord-Norge,
arbeidsplasser i Tromsø, satsing på reiselivet og vintersportssteder.
Det må også være en sammenheng mellom det man gjør i praksis og
det man står på talerstolen og fremfører.
Eirik Sivertsen (A) [14:19:59 ] : Jeg tror jeg må si at det
mest framtredende ordet i statsrådens innlegg her på talerstolen
var «også», fordi med ett unntak, et kapitalfond i Nord-Norge, skal
alle tiltakene hun nevner, «også» gjelde for Nord-Norge.
I lys av de spesielle
utfordringene som alle partier har snakket om her i dag, og de spesielle
mulighetene Nord-Norge representerer for nasjonen, skulle det bare mangle
at ikke samferdselssatsing, utdanningssatsing, skattepolitikk også
skulle gjelde for Nord-Norge.
Jeg skal være
helt presis i spørsmålet: Hvis det er sånn at Nord-Norge og nordområdene
representerer en helt særskilt mulighet for nasjonen Norge, men
står overfor helt særskilte utfordringer, hvilke særskilte politiske
og økonomiske virkemidler er regjeringen villig til å bruke for
å bruke for å realisere de mulighetene dette området har?
Statsråd Linda Hofstad Helleland [14:21:01 ] : Dette minner
meg litt om da nordområdemeldingen ble lagt fram. Det var så harde
ord, og det var en svartmaling uten like. Man framstiller Nord-Norge
som en landsdel som nærmest står med lua i hånda og må ha støttehjul for
det meste. Vi ser en landsdel med fantastiske ressurser, med mennesker
som ønsker å stå på og få til ting. Jeg tror også representanten
vet like godt som meg at når man ser på forslagene fra Arbeiderpartiet,
er det ikke mye å skryte av. De kom i siste runde her også med et
forslag om Nord-Norge-banen, fordi det ville ta seg dårlig ut med
de store ambisjonene som Arbeiderpartiet har kommet med her i forkant,
å ikke være med og støtte forslaget fra Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet,
som lå på bordet. Men tiltak som vi presenterer her, er tilgang
på mer risikokapital, det er gründerfondet, det er en storsatsing
videre på utdanning og kompetanse, på samferdsel, på fortsatt skatte-
og avgiftslettelser, som vi vet også Nord-Norge trenger, for Nord-Norge
trenger veldig mye av de samme tingene som resten av landet for
å få verdiskaping.
Liv Signe Navarsete (Sp) [14:22:27 ] : Det er mykje store ord
– det blir mykje kompetanse, digitalisering, infrastruktur, arbeidsplassar
og så vidare i det store. Så var det eitt konkret punkt, og det
gav eg ros til i stad frå talarstolen, og det var at det er eit
fond.
Eg trur ikkje
tvangssamanslåing av Troms og Finnmark har bidrege til betre folkesetnad.
Eg trur ikkje fiskeripolitikken til denne regjeringa har bidrege
til at kystkommunane har fått betre folkesetnad. Eg trur ikkje nedlegginga
av Høgskulen i Nesna og sentralisering av tilbod innanfor utdanning
har gitt betre folkesetnad og meir bulyst. Eg kunne ha ramsa opp
mykje, mykje meir, men lat oss no halde oss til utdanning, for kompetanse blir
nemnt så mykje av statsråden. Vil regjeringa bidra til at meir av
utdanningstilbodet vert desentraliserte studie- og høgskulesenter,
som ein har god erfaring med i Nord-Noreg? Og kvifor er ikkje det
med i meldinga?
Statsråd Linda Hofstad Helleland [14:23:31 ] : Det tror jeg
kanskje representanten vet, fordi regjeringen jobber med en strategi
for desentralisert utdanning, og det er jo der vi vil presentere
hvordan vi ønsker å legge til rette for mer desentralisert utdanning
og også kompetansepåfyll for mennesker. Vi vet jo at det er viktig for
at folk skal bli værende, at ungdom ikke skal flytte fra hjemstedet
sitt. Jeg er veldig glad for at vi nå ser på denne strategien også
knyttet opp mot den distriktsstrategien som regjeringen er i gang
med, for vi ser at det er stor forskjell på kysten av Nord-Norge
og innlandet. Jeg har god tro på at en desentralisert utdanningsstrategi
også vil bidra til at flere blir værende hjemme i nord.
Liv Signe Navarsete (Sp) [14:24:34 ] : Det er jo betimelig
at de kjem med tre distriktsstrategiar etter åtte år. Me har etterlyst
distriktspolitikk i åtte år. Det veit eg at representantane frå
Nord-Noreg har gjort òg, dei som lever der, bur der, kjenner det
på kroppen. Når fylkeshovudstaden missar 9 pst. av innbyggjarane,
kjenner ein jo det – òg i nærområdet, ikkje sant, og ikkje berre akkurat
der det skjer. Det har ingen positive ringverknader.
Men no skal eg
spørje om noko heilt konkret, og det er Nord-Norge-banen. Det kjem
kanskje ein strategi for den òg, då, men det har eg iallfall ikkje
høyrt varsla. For den utgreiinga frå Jernbanedirektoratet vart jo
overlevert til Samferdsledepartementet i 2019. Då var ho på høyring,
men så har det vorte heilt stilt.
Så eg kan stille
to spørsmål. Når det gjeld fylkesvegar, veit i det heile teke distriktsministeren
kor stort etterslepet er, og kor mange år det vil ta? Men det mest konkrete
er: Kvifor er det ikkje sagt noko konkret om Nord-Norge-banen i
denne meldinga – og heller ikkje i NTP?
Statsråd Linda Hofstad Helleland [14:25:40 ] : Det er fordi
det er i gang et arbeid med en KVU som skal komme i 2023. Så spørsmålet
mitt nå er om det som Senterpartiet og Arbeiderpartiet foreslår
i dag, er det en tilleggsbestilling som skal komme oppå det arbeidet
som nå allerede gjøres i KVUen, og som skal ferdigstilles? Er det
mer kunnskap, mer utredning enn det KVUen vil gi oss over de samlede
investeringene på samferdsel? Det er nå det ene.
Og etter at Senterpartiet
var med i regjering og flyttet fylkesveiene over til fylkeskommunene
– uten noen finansering – og estimerte et vedlikeholdsetterslep
på noen få millioner, som vi måtte bruke tigangeren på i ettertid,
så har for første gang en regjering nå sagt at vi går inn fra statens
side med medfinansiering. Det har aldri skjedd før. Det var jo en
gedigen sentraliseringsreform Senterpartiet var med på, fordi når
fylkesveiene ikke fikk…
Presidenten: Då
var tida ute.
Mona Fagerås (SV) [14:26:54 ] : Høyres tidligere statsråd Victor
Norman har ledet demografiutvalget. Han mener at vi må ha et påbud
om desentralisert utdanning, og at desentralisert utdanning er løsningen for
distriktene.
Jeg merket meg
at ministeren i sitt innlegg sier at vi skal ha en formidabel satsing
på kompetanse. Dette står i sterk kontrast til det som har skjedd
på Nesna, et studiested som i hundre år har levert kvalifiserte
lærere til en hel landsdel, en levering som er selve grunnlaget
for bosetting, for hvem vil bosette seg på et sted uten en god skole
og med gode, kvalifiserte lærere.
Hvordan mener
distriktsministeren at regjeringen leverer på desentralisert utdanning,
all den tid regjeringen med åpne øyne så på at campus Nesna ble
nedlagt?
Statsråd Linda Hofstad Helleland [14:27:56 ] : Da styret ved
Nord universitet besluttet å legge ned studiestedet Nesna, respekterte
regjeringen det, men vi har sett et behov for mer desentralisert
utdanning, og det er derfor vi er i gang med vårt arbeid med denne
strategien. Nå ser vi mulighetene digitaliseringen gir, ved at man
kan studere som en del av virtuelle studie-hub-er, eller sitte i
et arbeidsfellesskap, eller bidra på ulike måter. Det handler ikke
bare om geografiske campuser som blir lokalisert rundt omkring;
man kan studere på mange ulike måter. Vi er opptatt av at folk skal
ha flere muligheter å velge mellom. Det viktigste er at folk får tilført
kompetanse, muligheten til utdanning, og det er derfor vi nå er
godt i gang med arbeidet med å legge frem denne strategien, for
vi ser at det er et stort behov her.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avsluttet.
Martin Henriksen (A) [14:29:15 ] : Arbeiderpartiet vil gjøre
2020-årene til nordområdenes tiår. Det er på tide med nye initiativer
etter åtte år med lave ambisjoner. Nordområdepolitikken fra 2005
var en start, og den snudde kartet. Regjeringa snur kartet tilbake
igjen når den sentraliserer. Nordområdemeldinga hadde gode analyser,
men manglet politikken. Det var et slags NM i tilløp uten hopp.
Arbeiderpartiet vil ha større ambisjoner for utviklingen, en nordområdepolitikk
som er nærmere folk, og en nordområdepolitikk som er grønnere og
gir løsninger på klimakrisa.
Men det er stort
problem. Folkene mangler. Forutsetningen for å ha aktivitet, for
å utnytte ressursene, og for å ha troverdighet overfor våre naboer
er at det bor folk i nord. Norges potensial i nord kan rett og slett
ikke utnyttes dersom kysten avfolkes. Det første vi bør gjøre, er
åpenbart å slutte med mye av det høyreregjeringa har gjort, enten
det er å kutte i fylkeskommunenes budsjetter eller å sentralisere
i det vide og det brede.
Vi må satse på
velferd, skole, barnehage og et godt kulturtilbud, og vi trenger
å ta tilbake initiativ i politikken i nord og overfor våre naboer.
Derfor vil Arbeiderpartiet at nordområdene skal defineres som vårt
viktigste fredsprosjekt. Vi vil gjøre nordområdene til sentrum for
grønn omstilling, og initiativene innebærer også å snu sentraliseringen.
Man kan stå på kaia et sted langs kysten i nord og se frysetrålerne
gli forbi inn til frysehotellene i Tromsø før de sender fisken fryst
ut av landet. Man kan være lokalpolitiker i en havbrukskommune, men
ikke merke noe særlig til aktiviteten når kommunebudsjettet skal
vedtas, og vi kan sitte hjemme i stua vår og høre festtaler om Nord-Norge
på tv-en vår, men samtidig se at Nav, tingretten, skattekontoret
eller studiestedet blir lagt ned.
Dette er ikke
politikk som skaper optimisme, det er ikke politikk som gir bolyst
eller – enda viktigere – bli-lyst i nord. Derfor har Arbeiderpartiet
foreslått en rekke tiltak for å sørge for å snu sentraliseringen
og få kompetansearbeidsplasser til distriktene, deriblant en egen næringsgaranti
som sikrer at staten styrer på en bedre måte.
Vi må også øke
satsingen på kunnskap, og den korte beskjeden fra Arbeiderpartiet
er at mer av kompetansen om nord må ligge i nord. For eksempel:
Når 80 pst. av de norske havområdene i nord ligger i nord, tilsier
det at mer av kompetansen om hav burde ligge der, nær ressursene
og næringen som forvalter dem. Jeg lurer på hvor de offensive planene
for hvilke kompetansemiljø man kan opprette i nord, eller flytte
til nord, er i regjeringas melding og regjeringas politikk. Det
er nærmest fraværende.
Jeg så noen som
skrev da regjeringa la fram nordområdemeldinga si at det var bra
at man ikke hadde lyttet til de høye ropene om å opprette nye sentre.
Dersom det hadde vært tankegangen under den rød-grønne regjeringa,
hadde vi ikke hatt satsingen på Framsenteret i Tromsø, ikke satsingen
på Nordområdesenteret i Bodø, og heller ikke fått opp nye kompetansemiljø
– tvert imot. Det er nok nordområde til alle, og vi burde satse
på både ny kunnskapsutvikling og nye sentre som gjør Norges posisjon
i Arktis og nordområdene enda mer framtredende.
Det som også er
viktig for Arbeiderpartiet, er å sørge for mer lokal verdiskaping
fra våre ressurser. Det er et perspektiv nordområdemeldinga nesten
er totalt blottet for. I mange lokalsamfunn merker man lite til
at hjemstedet er rikt på naturressurser. Det kalles ofte det arktiske
ressursparadokset. Det er et paradoks som må løses. Vi vil stille
klare krav om lokale ringvirkninger, om arbeidsplasser og oppbygging
av lokal leverandørindustri når man får ta i bruk naturressursene
i nord.
Jeg er glad for
at Arbeiderpartiet har det mest offensive programmet for nordområdene
og Nord-Norge. Særlig kontrasten til regjeringa er stor. På fire
sider i Arbeiderpartiets nylig vedtatte partiprogram har vi mer konkret
politikk enn det regjeringa klarer å levere på en 200 siders nordområdemelding.
Det viser at det til høsten er god sjanse for at det blir større
ambisjoner og en ny giv i nordområdepolitikken.
Hårek Elvenes (H) [14:34:22 ] : Representanten Fagerås hadde
en småsjarmerende ode til torsken, men jeg holder meg nå til godeste
Petter – Petter Dass:
«Skuld’ Torsken os feyle, hvad havde
vi da,
Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?»
«Spenningens Land»
var tittelen på den første sosialantropologiske studien av Nord-Norge.
Det var faktisk biskop Eivind Berggrav som i 1937 utga denne boka.
Det ble en bestselger det året, og solgte i 50 000 eksemplarer. Da,
som nå, er Nord-Norge «Spenningens Land». Det er en landsdel preget
av folk med et ukuelig pågangsmot, et rikt næringsliv, enorme naturressurser
og en storslått natur. Men det er også en landsdel som har sine
utfordringer, og disse utfordringene er primært knyttet til tilgang
til kunnskap og kompetanse for å kunne videreutvikle og skape nye
bedrifter.
Økonomien i Nord-Norge
var i perioden 2008–2018 bedre enn økonomien for landet for øvrig.
Veksten var høyere. Og småkommunen Moskenes, øykommunen langt der
ute i Lofoten, lå faktisk på gründertoppen i Nord-Norge. Tusen mennesker
klarte i løpet av en tiårsperiode å skape 139 nye bedrifter. Disse
bedriftene var primært knyttet til turisme og fiskeri.
Helårsturisme
var for to tiår siden et nokså ukjent begrep i Nord-Norge. Hurtigruta
gikk tom om vinteren. Nå ser vi at helårsturismen skaper etterspørsel
etter lokale kulturtilbud og lokale aktivitetstilbud. Jeg tok hurtigruta
fra Sortland til Svolvær tur-retur i romjula for noen år siden og
kom i prat med kapteinen. Han fortalte meg at på den turen, rundturen
fra Bergen til Kirkenes, var det passasjerer av 17 forskjellige
nasjonaliteter. Det forteller litt om potensialet som ligger i turisme.
Effektive og sikre
trafikkløsninger er helt sentralt i utviklingen av landsdelen. Ja,
det er like sentralt som EØS-avtalen. Husk: Nordland er ett av landets
viktigste og største eksportfylker, og eksporten utgjør en veldig høy
andel av verdiskapingen i Troms og Finnmark. Det er en unison tilbakemelding
fra industrien i Nord-Norge om at man må slutte opp om EØS-avtalen,
noe Senterpartiet ikke gjør.
Den som har vært
i Nord-Norge og kjørt E6 oppover, ser at det har vært et formidabelt
løft hva gjelder framkommeligheten på E6 nordover. Og mer kommer. Ifølge
Nasjonal transportplan skal det bygges ny E6 fra Fauske til Hamarøy.
Det er i dag en trafikkbelastet vei. Trailere må jo legge seg inn
mot midten av veibanen for å komme gjennom de smale tunnelene. Så
det vil være et formidabelt løft.
Tiden tillater
meg ikke å ramse opp de mange infrastrukturprosjektene som er gjennomført,
og som kommer. Under paraplyen – eller under radaren, rettere sagt –
foregår det et grønt skifte. For eksempel fergesambandet Bodø–Moskenes
vil nå bli lagt ut på anbud – hydrogen- kombinert med elferge. Bare
det grepet vil føre til 26 tonn reduksjon av CO2 i løpet av året.
Storpolitikken
har absolutt implikasjoner for Nord-Norge. Vi ser en utvikling etter
hvert som ikke-arktiske stater melder sin interesse for dette området,
hvor man ønsker å framstille nordområdene som et konfliktfylt område
uten jurisdiksjon. Det er feil. Der ligger en fellesnevner for de
arktiske statene: å stå opp for folkeretten, slik at man kan beholde
dette området som et fredelig og stabilt område.
Folk-til-folk-samarbeidet
i nordområdene er godt, og vi skal være glad for det. Men vi må
heller ikke miste av syne at dette samarbeidet også påvirkes av
det storpolitiske og det sikkerhetspolitiske. Derfor er det så trist med
den russiske styrkeoppbyggingen, selvhevdelsen gjennom utenrikspolitikken
og den destabiliseringen som Russland driver mot Vesten. Hva intensjonen
er, vet bare Russland selv, men dette er direkte til skade også
for de mellomfolkelige forbindelsene som har vært så gode i århundre.
Til slutt vil
jeg si: Det satses stort på forsvaret i Nord-Norge. Det har denne
regjeringen gjort gjennom forrige langtidsplan og gjennom nåværende
langtidsplan.
Morten Wold (FrP) [14:39:46 ] : Fred, stabilitet og forutsigbarhet
er nøkkelord for hvordan vi vil ha situasjonen i nordområdene. Mitt
innlegg vil derfor mest handle om forsvarspolitikk.
Fremskrittspartiet
ser på nordområdene som en stor ressurs for Norge. Med store protein-
og mineralressurser er nordområdene en viktig del av vårt ressursgrunnlag.
Det er derfor viktig å forvalte ressursene på en god måte, og like
viktig er det å ha avklarte avtaler som respekteres med andre aktører
i områdene.
Den sikkerhetspolitiske
situasjonen både regionalt og globalt har dessverre forverret seg.
Mer usikkerhet og større grad av rivalisering mellom USA, Russland
og Kina bidrar til å gjøre nordområdene til en arena for ny aktivitet
og større fokus.
Militærstrategisk
har nordområdene stor betydning ettersom Russlands kjernefysiske
gjengjeldelseskapasitet er plassert på Kolahalvøya. Det er en grunnleggende
interesse for Russland å beskytte denne kapasiteten og sikre den
isfrie seilingsruten fra Kola og ut i det nordlige Atlanterhavet
og Norskehavet. Havområdene i Arktis er også viktige operasjonsmessig
for atommaktenes strategiske ubåter, bl.a. som følge av muligheten
for å operere under isdekket.
Russlands bastionforsvar,
som går ut på å beskytte landets strategiske kapasiteter frem til
GIUK-linjen – Grønland, Island og UK – har de senere år også blitt
forsterket med nye generasjoners strategiske ubåter og nye missilprogram.
Dette vil kunne kan ha stor betydning for NATOs evne til å holde
sjøveiene over Nord-Atlanteren åpne og tilgjengelige for alliert
forsterkning av Europa i en krisesituasjon.
Russland har bygget
opp sine militære og sivile ressurser i området. Flere øvelser og
mer aktivitet har vært gjennomgående de siste årene. Russland utgjør
i dag ingen direkte militær trussel mot Norge. Derimot er landets
fokus på å sikre kontroll i nordområdene en faktor som setter norsk
sikkerhet under press.
Kinas stormaktambisjoner
påvirker de sikkerhetspolitiske utfordringene globalt. Landet har
i de senere årene økt sin oppmerksomhet rundt Arktis også sikkerhetspolitisk.
I den senere tid
har Kina gjennomført øvelser i områdene sammen med Russland, noe
som viser at landet inkluderer nordområdene i sin interessesfære.
Kinas innflytelse også militært i regionen gir grunn til bekymring
for NATO.
Det vil være naivt
ikke å se kritisk på kinesiske investeringer og engasjement, som
mulige utfordrere til stabilitet i regionen. Kinesisk bygging av
infrastruktur i Norge kan også være utfordrende i et bredere samfunnssikkerhetsperspektiv.
Kinas interesse for mer forskning lokalisert til Svalbard og i Arktis
generelt viser også at Kinas mål er større kunnskap om, og ytterligere
tilstedeværelse i, regionen.
USA har de har
de senere år dreiet mer av det geopolitiske fokus på sikkerhetssituasjonen
i Asia, hvilket har medført mindre oppmerksomhet mot Europa. Dette har
medført at europeiske NATO-land har måttet ta en større del av ansvaret
for egen sikkerhet. De europeiske NATO-landene har økt sine forsvarsbudsjetter
de siste årene, mye takket være et sterkt press fra USA.
Til tross for
mindre engasjement overfor Europa har USA og NATO forsterket oppmerksomheten
på nordområdene og Arktis. Dette skyldes både at Norge har fremhevet
viktigheten av dette i alliansen i mange år, og at russisk oppbygging
i seg selv er av sikkerhetsmessig betydning for USA og NATOs evne
til å ivareta egen sikkerhet.
Fremskrittspartiet
er fornøyd med nordområdesatsingen som ble vedtatt i forliket om
langtidsplanen for Forsvaret. Etableringen av en helikopterskvadron
på Bardufoss, oppgradering og modernisering av Kystvaktens ressurser
samt styrkingen i Finnmark viser at Norge har evne, vilje og kapasiteter
til å ivareta våre interesser i nordområdene.
Eirik Sivertsen (A) [14:44:14 ] : Jeg synes dette er en debatt
som på en god måte illustrerer poenget om at når vi diskuterer de
norske nordområdene, må det skje også i en internasjonal sammenheng.
Det som er en av mine bekymringer, er at vi har en tendens til å
gjøre nordområdesatsingen ikke til en nasjonal satsing, men vi snakker
den ned til å bli en regional satsing, en ny Nord-Norge-plan. Den
fellen må ikke nasjonen gå i. Det vil selvfølgelig ramme Nord-Norge,
men det vil også ramme nasjonen hvis man nedvurderer og nedgraderer det
til det.
Jeg har lyst til
å takke for så vidt både komitélederen og utenriksministeren for
nettopp å bidra til å plassere Norge og den norske nordområdepolitikken
inn i den utenrikspolitiske sammenhengen på en veldig god og balansert
måte.
Så har jeg lyst
til å si at det jo ikke er noe nytt at Arbeiderpartiet har vært
opptatt av også å flytte ledelseselementer i Forsvaret nordover.
Det var bl.a. noe som herværende tidligere forsvarsminister Espen
Barth Eide gjorde da han la fram langtidsplanen for Forsvaret i 2012.
Han foreslo å flytte ledelsen for Luftforsvaret og koble den til
det operative hovedkvarteret på Reitan i Bodø. Det var en god idé
da, det er en god idé også nå.
Jeg har også hatt
gleden av å representere Stortingets arktiske delegasjon i det internasjonale
parlamentariske samarbeidet. I forrige uke var Stortinget vertskap for
en todagers konferanse – digitalt i disse covid-19-tider, noe som
for så vidt fungerer utmerket, vi trener stadig vekk på å bli bedre.
Utenriksministeren hadde også tid og bidro på en ypperlig måte til
å fremme de diskusjonene vi hadde om hva som er viktig nå.
Det er to ting
som jeg har lyst til å ta fram fra den slutterklæringen som det
da var konsensus om, der både Russland, USA, Europaparlamentet,
som er fullverdig medlem, de nordiske landene og Canada deltok.
Det er to ting som er viktige.
Det ene er, som
utenriksministeren var inne på her også, i replikkvekslingen, at
de landene som har de største utslippene, også har et særskilt ansvar
for å sørge for at vi kommer i mål med de ambisiøse målsettingene som
følger av Parisavtalen. I Arktis blir vi truffet først og hardest
av konsekvensene for klimaet. Da er det et paradoks at hvis man
tar de åtte arktiske nasjonene og observatørnasjonene, inkludert
EU, til Arktisk råd, representerer de, med 2018-tall, mer enn 70 pst.
av de årlige utslippene av CO2 .
Da mener de arktiske parlamentarikerne at det også påligger et særskilt
ansvar for Arktisk råd, som en frivillig sammenslutning, for å vise
vei for hvordan vi skal nå målsettingen om å kutte utslippene, slik
at vi ikke får en farlig oppvarming av kloden. I Arktis vil den
være særlig spesiell. Den utfordringen må utenriksministeren ta
med seg til ministermøtet i Arktisk råd i mai. Hun må ta den med
seg til sine kolleger som skal representere Norge under COP26-forhandlingene
i Glasgow senere i år, der de arktiske landene må vise vei for hvordan
de 200 landene skal oppnå enighet.
Den andre internasjonale
utfordringen som jeg har lyst til å nevne, er knyttet til den raske
utviklingen vi ser når det gjelder klima, som er en utfordring for
folk som bor i nord, men det er også en sikkerhetspolitisk utfordring
som vi har diskutert. Den er farlig som en trussel mot menneskeheten,
og den akselererer. Da har vi også behov for å øke innsatsen vår
for å ha kunnskap for å forstå hva det er som skjer, hvilke effekter
det er klimaet har, og hvorfor det akselerer sånn som det gjør.
En av de store tingene vi har gjort fire ganger før, er å ha et
internasjonalt polarår. Det siste var i 2007–2008. Det var en planmessig
samordnet ressursøkning internasjonalt for å skaffe seg mer kunnskap
om hvilke effekter det er vi ser, hva det er som skjer, og hvordan
det vil påvirke verden framover.
Det tar litt tid
å koordinere en sånn internasjonal innsats. Derfor er tiden nå kommet
– og det sier de arktiske parlamentarikerne også – for å be om et
nytt internasjonalt polarår. Mest sannsynlig er det realistisk å
få til det når det er slutt på FNs havtiår, altså rundt 2030. Den
utfordringen mener jeg også den norske regjeringen må plukke opp,
jobbe for og sette seg i førersetet for. Vi kan ikke vente 50 år
til – som det tradisjonelt har vært mellom polarårene. Det har vi
ikke tid til med den raske klimautviklingen vi ser, verken i Arktis
eller i Antarktis, og også fordi det har så stor betydning for resten
av kloden og utviklingen av klimaet der.
Magne Rommetveit hadde
her teke over presidentplassen.
Ingjerd Schou (H) [13:49:34 ] : Jeg har med interesse hørt
på representanter fra Arbeiderpartiet som har vært på landsmøtet
og nå har fire sider med konkrete tiltak for Nord-Norge. Det ser
jeg fram til. De er nesten blottet med sitt fravær i kommentarene
til meldingen, så hvis klarsynet har kommet i løpet av landsmøtehelgen,
setter vi jo pris på det.
Det er mye regjeringen
har gjort for hele landet, selvfølgelig også for Nord-Norge. For
denne landsdelen er det særskilte satsinger – som for øvrig i nasjonal
politikk, noe som også Nord-Norge nyter godt av, i enkelte tilfeller
kanskje mer enn andre steder i landet. Dette gjelder for utdanningsløftet,
og særlig for en storskilt satsing på samferdsel og vei. Dette gjelder
for enklere vilkår for næringslivet i tillegg til opprustning av
Forsvaret. Jeg tror det er viktig at man snakker positivt opp en landsdel
som har så enorme ressurser. Men til de sjekketriksene som er lagt
fram fra opposisjonen i dag, må jeg nok si at å framstille hvor
galt det som regjeringen har holdt på med i åtte år, er, ikke får
den helt store attraktiviteten. Det fortjener ikke regionen. Det
er enorme ressurser, og det er en flott landsdel. Jeg har nå vektlagt
det komiteen har kunnet enes om som hovedlinjer i meldingen, og
der man har funnet fram til gode formuleringer sammen, men det er
like fullt enkelte unntak.
Det er beklagelig
når enkelte partier sår usikkerhet om enkelte løsninger, som enten
er urealistiske eller vil føre til å undergrave andre satsinger.
Det er også beklagelig med initiativ og vedtak som ikke er tilstrekkelig utredet,
og som også kan medføre utilsiktede konsekvenser. I behandlingen
av nordområdemeldingen har vi sett begge deler. Det ene er at regjeringspartiene
fikk et flertall imot seg i forslaget om å be regjeringen sikre norsk
eierskap av kritisk infrastruktur og eiendom samt å sikre nasjonal
kontroll over naturressursene i nordområdene. Flertallet for dette
vedtaket ble oppnådd med støtte fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Norge har kontroll over
naturressursene i nord, slik vi har det i hele landet. Det er derfor
ikke helt godt å si hvilken utfordring forslaget er ment å løse.
Det som derimot er tydelig, er at et slikt vedtak kan ha negative
og uforutsette konsekvenser. Hva skal skje med Hurtigruten, som
har utenlandske eiere? Hva med private bedrifter i nordområdene?
Skal næringslivet og utnyttelse av naturressurser i nord ha flere
begrensninger enn andre steder i landet? Meldingen er ment å sikre
muligheter i nord, ikke å frata dem.
Et annet området
hvor det igjen ble sådd usikkerhet, er spørsmålet om en Nord-Norge-bane.
Til Tromsø – hva med resten? Dette er et så omfattende prosjekt
at det vil spise opp hele handlingsrommet for alle andre satsinger
på samferdsel. Da er det verdt å merke seg for alle andre som er
opptatt av intercity eller farleden til Fredrikstad, en av de største
havnene, at det røyk ut med dette. Det er derfor vi i regjeringen
har prioritert å ferdigstille igangsatte prosjekter og forbedre
den infrastrukturen vi har tilgjengelig, der det også er et betydelig vedlikeholdsetterslep.
En Nord-Norge-bane
vil ikke alene løse transportutfordringer i Nord-Norge. Dette må
ses sammen med vei, sjø og luft, landet vårt er skapt slik. Derfor
har vi også igangsatt, i regi av regjeringen, en helhetlig konseptvalgutredning
om transportløsninger i Nord-Norge, hvilket jeg også ser at det
regionale nivået etterspør. Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Fremskrittspartiet ber i meldingen om umiddelbar igangsettelse
av denne banen. Hvordan dette skal finansieres? Jeg skal ikke si
at det er helt i det rød-grønne, men det er i hvert fall helt i det
blå. Arbeiderpartiet støtter riktignok ikke forslaget, men formulerer
seg utydelig. Omkring slike enorme satsinger må vi kunne gjøre helhetlige
betraktninger. Det er ikke riktig overfor befolkningen i nord å
gi falske forhåpninger eller å føre dem bak lyset med det jeg vil
kalle for valgflesk. Vi er i et valgår. Det er ikke overraskende
at den typen ting kommer. Det er mulig at noen av opposisjonspartiene
fremmer slike forslag i en forvissning om at det kommer til å bli
stemt ned. Det er i beste fall å føre flere bak lyset enn innbyggerne
i Nord-Norge og en landsdel som fortjener bedre og større grad av
sikkerhet for transportløsninger.
Hanne Dyveke Søttar (FrP) [14:54:43 ] : Mange av oss som bor
i Nord-Norge, har en helt annen oppfatning av landsdelen enn det
mange andre har, virker det som. Når man leser dokumenter, merknader
og andre innspill, blir vi litt stakkarsliggjort. Det er litt synd
på oss som bor i Nord-Norge. Men hva er egentlig den største utfordringen
og det største problemet for landsdelen – og noe som ingen andre
i denne salen vil diskutere? Jeg kan svare ganske kort på det. Det
er Sametinget, rett og slett. Sametinget er i dag den største trusselen
mot utvikling i nord, og likevel ønsker flertallet å gi dem enda
mer makt. I meldingen finner vi bl.a. hovedlinjer for nordområdepolitikken,
og en av disse er «Effektivisering av offentlig forvaltning i nord».
Og dette er uten å ta for seg det største problemet: Sametingets
mulighet til å strupe hele Nord-Norge.
Vi bor knappe
480 000 mennesker i nord. Det er ca. 18 000 som er innmeldt i Sametingets
valgmanntall, men, og det er vesentlig, disse bor i hele landet,
de bor ikke bare i Nord-Norge. Likevel skal altså Sametinget ha rett,
med loven i hånd, til å overkjøre alle oss andre som bor i landsdelen.
For å sette dette i perspektiv: Hvis disse 18 000 hadde bodd i Nord-Norge,
hadde de utgjort 3,75 pst. av befolkningen i Nord-Norge. Av de menneskene
som er innmeldt i Sametinget, er det altså under 30 pst. som bor
i de samiske kjerneområdene. Nesten 40 pst. bor i større byer, f.eks.
Oslo, Trondheim og Tromsø. Likevel synes flertallet at det er greit
at nesten en halv million mennesker skal være underkuet av et særdeles lite
mindretall av befolkningen. Med måten de andre politiske partiene
rett og slett overser konsekvensene på, aksepterer de konflikt og
motstand framfor å styrke samenes identitet og kultur, som burde
ha vært i fokus. Flertallet legger altså opp til å skille mennesker
etter deres definisjon av verdi, og det er ikke jeg med på.
Sametinget er
den største trusselen mot utvikling i nord, med sin trenering av
viktige saker. For eksempel hadde deler av Nordisk råd et møte i
Haparanda i 2019, og to ting ble etterlyst: Hvorfor har ikke arbeidsgruppene
for dobbeltspor på Ofotbanen og for jernbane Rovaniemi–Kirkenes
startet jobben? Sverige og Finland var jo klare. Jeg spurte departementet
om begge deler og fikk til svar at Sametinget ennå ikke hadde oppnevnt sine
representanter. Det tredje eksempelet er Nord-Norge-banen. Vi kan
vedta den så mye vi vil, men Sametinget har allerede varslet at
dette er de mest sannsynlig imot. I tillegg kunne jeg nevnt mineralutvikling,
både på Saltfjellet i Nordland og i Finnmark, og forlenget saksbehandlingstid
på grunn av konsultasjonsretten. Det er dette det store flertallet
i salen vil gjøre enda verre for oss som bor i Nord-Norge.
Hvorfor skal en
søknad på å bygge ut en hytte som ligger langt fra folk, få over
seks måneder lengre saksbehandlingstid rett og slett fordi den ligger
i Nord-Norge? Er det rettferdig? Hvorfor ser ikke, eller vil ikke
flertallet se, at den politikken som føres, gjør det verre i nordområdene
for oss som faktisk bor der? Og så lenge denne forskjellsbehandlingen
av mennesker aksepteres av flertallet i denne salen, hjelper det
ikke å legge fram melding etter melding. Så lenge man ikke tør å
ta tak i det som skaper problemer og negativ utvikling, nemlig Sametingets
mulighet til å strupe en hel landsdel, ja, så vil Norge fortsette
å tape i all evighet.
Espen Barth Eide (A) [14:59:12 ] : I Stoltenberg-regjeringens
tiltredelseserklæring i 2005 slo vi, som mange allerede har vist
til, fast at nordområdene skulle være Norges viktigste strategiske
satsingsområde i årene som kom. Den setningen var formulert helt
bevisst med «viktigste». Det var hele Norges blikk som skulle rettes mot
nord, man skulle altså ikke bare løfte en landsdel. Dette var ikke
Nord-Norge-politikk alene, dette var en politikk for et land som
vendte blikket mot nord og det som skjedde i nord.
På det tidspunktet,
for halvannet tiår siden, hadde vi sett at spenningene mellom supermaktene
hadde gått ned relativt sett. Det var ikke lenger på samme måte
et oppmarsjområde for konkurransen mellom Russland – tidligere Sovjetunionen
– og USA, og vi hadde halvannet tiårs erfaring tilbake til Berlinmurens
fall, et økende samarbeid med Thorvald Stoltenbergs barentssamarbeid,
et økende fokus på Arktissamarbeidet og på folk-til-folk-samarbeidet
mellom øst og vest. Tanken var å løfte kompetanse, satsing og nærvær
i nord for å utnytte de mulighetene som var der da, og som hadde
åpnet seg enda mer.
Mye gikk som det
skulle. Mange ting ble løftet, og det internasjonale fokuset kom
i større grad som vi ønsket, på nord, om ikke alltid på den måten
vi ønsket, men en del ting utviklet seg annerledes. Petroleumsutvikling
fikk vi, men ikke i nærheten av det nivået vi hadde sett for oss
i 2005. Det var jo tiden da det åpnet seg en mulighet for betydelig
virksomhet ikke bare på norsk, men også på russisk side. Ønsket
om å ordne opp i delelinjeforholdet var bl.a. drevet fram av et
ønske fra begge parter. Man ønsket ikke å ha dette utestående hvis
nå dette ble en olje- og gassregion. Man så også for seg enda mer
aktivitet i Nordøstpassasjen enn det vi så langt har fått.
Nå, 16 år senere,
er jo situasjonen annerledes. Det sikkerhetspolitiske bildet er
mer komplisert. Det geostrategiske forholdet har begynt å prege
også det arktiske samarbeidet. Ikke minst under den forrige amerikanske
administrasjonen så vi også forsøk på å gjøre nettopp det vi prøvde
å unngå tidligere, og som også denne regjeringen har jobbet for
å forsøke å unngå, nemlig å importere problemstillinger som egentlig
ikke hører hjemme i det arktiske samarbeidet.
På veien framover
tror jeg det er viktig at vi husker på det som kanskje har vært
den viktigste læresetningen i norsk øst–vest-politikk gjennom mange,
mange år. Det er at man trenger å være tydelig, man trenger å vise
fasthet, man trenger å stå opp for det man tror på, og vise at man
stiller makt bak krav. Det var det vi tidligere kalte avskrekking,
som kanskje i dag bedre beskrives som fasthet og tydelighet. På
den andre siden bør man ha en åpen hånd, en åpenhet for dialog og
samarbeid østover, også mot Russland. Et veldig viktig poeng i den
læresetningen er at hvis man må stramme til på fasthet og tydelighet,
bør man også øke, ikke svekke, samarbeidet. Man må utnytte de mulighetene
som faktisk er der. Da er det et veldig viktig poeng å ta med seg
at selv i et mer anspent forhold mellom øst og vest har vi viktige
fellesinteresser, både fordi vi er naboer og forvalter en felles
fiskestamme, f.eks., og fordi havretten er i både Norges, Russlands
og de andre arktiske statenes materielle interesse. Det er faktisk
slik at vi har en genuin fellesinteresse med Russland som Russland
ikke deler med f.eks. Kina.
Det er en konstant
utfordring i norsk utenrikspolitikk å minne andre land om hva Arktis
er og ikke er, og ikke minst få fram at de som trekker paralleller,
som nå avgått utenriksminister Pompeo gjorde, til spenningen i Sør-Kina-havet,
rett og slett tar feil, for et av de mange problemene i Sør-Kina-havet
er at man ikke er enig om havretten eller hva slags metodikk man
skal bruke for å avklare ulike grenseforhold. Det er vi i Arktis.
Arktis er et hav som er omringet av stater som faktisk fungerer,
og som enten har ratifisert eller oppfører seg som om de hadde ratifisert
havretten, altså USA.
Det vi mener når
vi sier at nordområdene er Norges viktigste fredsprosjekt, er at
det både er det fredsprosjektet som er viktigst for oss fordi det
direkte påvirker vår egen sikkerhet, og det fredsprosjektet som
vi har størst mulighet for å forme selv fordi vi har en så viktig rolle
i det. Jeg opplever at det er en langsiktig kontinuitet som det
er viktig å ta vare på i nettopp den forståelsen av hva nordområdene
er, og ikke minst hva de ikke er.
Presidenten: Dei
talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Petter Eide (SV) [15:04:38 ] : Vi behandler i dag en veldig
omfattende melding om nordområdene; den omfatter en rekke ting.
Jeg skal konsentrere meg om den sikkerhetspolitiske analysen som
ligger til grunn for denne meldingen.
Den slår fast
at det er fred og stabilitet i regionen, og at det er gode relasjoner
mellom naboer. Men, kommer det også fram i meldingen, det er uvær
i sikte, hevder man. Det er en krevende utenriks- og sikkerhetspolitisk situasjon
i nord, uten at det henvises veldig konkret til hva det er, men
det er jo åpenbart en spenning der. Skylden legges på Russlands
politikk i Øst-Ukraina og også i Krim i 2014. Man kan kanskje savne
at man også legger mer skyld på Russland, kanskje mer knyttet til
noen interne forhold i Russland, som er utfordrende, men også det
Russland har gjort i Georgia litt tidligere.
Man legger også
skyld på den russiske styrkeoppbyggingen i nord. SV og regjeringen
er enige om at det er en rekke ting ved Russland som er bekymringsfullt,
men vi er uenige om at vi automatisk kan trekke inn utviklingen
i Øst-Ukraina og med det automatisk si at den bidrar til å utgjøre
en trussel mot Norge. Jeg greier ikke å se det resonnementet i meldingen
– koblingen mellom Russland i Ukraina og Russland i Nord-Norge.
Det vi derimot
ser, er at regjeringens respons er økt militært nærvær i nord, en
ny avtale med USA, som vil bidra med flere fly, atomvåpen og styrker.
Strategien er altså at hvis man viser mer muskler sammen med USA, skal
man altså avskrekke. Sett fra russisk side kan jo den responsen
framstå underlig. Hvorfor skulle Russland være en trussel mot Norge
fordi de opptrer aggressivt mot Ukraina? Vi har altså en situasjon
hvor begge parter oppfatter at motparten er aggressiv. Norge, i
denne situasjonen og i meldingen, tar ikke noe eget ansvar for den økte
spenningen som er oppstått i området, og det synes jeg er veldig
kritisk. På den måten er jo hele den tradisjonelle balansen mellom
beroligelse og avskrekking satt til side. Her satser Norge bare
på avskrekkingsdelen og går ukritisk inn i et narrativ hvor skylden
for spenningen utelukkende legges på den andre.
Derfor er det
viktig for SV i forbindelse med denne meldingen, når vi behandler
dette, å legge fram et forslag hvor vi ber om og etterlyser en tydelig
vilje til også å se på konkrete freds- og avspenningstiltak, og
en vilje til å se at Norge også har et ansvar for den økte spenningen som
er oppstått i området. Takk.
Siv Mossleth (Sp) [15:08:04 ] : Høyreregjeringa lar godordene
hagle i nordområdemeldingen. Men vi må se på hva regjeringa gjør,
ikke hva den sier. Regjeringa gjør lite for å få et sterkt, livskraftig
og kompetent Nord-Norge. Men den har virkelig bidratt til oppsiktsvekkende
fordeling i motsatt retning. Hvorfor gikk ca. 50 pst. av Innovasjon
Norges midler til de fire største byregionene, og bare 3 pst. av
virkemidlene av totalen til bedrifter i Nordland i 2019? Dette kom
fram senhøsten 2019. Samtidig viste statistikken at Nordland mistet åtte
innbyggere pr. dag. Ingen fylker hadde hatt større negativ folkevekst
i løpet av et kvartal de 20 siste årene. Både i 2019 og 2020 sank
befolkningen med 890 personer i Nordland – til sammen en befolkningsreduksjon på
1 780 personer på to år. Men Nord-Norge står jo i dag for om lag
60 pst. av den norske sjømatproduksjonen, når både havbruk og fangst
inkluderes. 80 pst. av de norske havområdene ligger nord for polarsirkelen, og
her jobber Norges tøffeste.
I 2017 begynte
regjeringen å opprette katapulter, en ordning for raskere, bedre
og mindre risikofylte innovasjonsprosesser. Hvorfor ligger ingen
av disse katapultene i nord? Katapult Future FOODS – Biomarine næringers
rolle i det grønne skiftet, er klar til å etablere seg i Nordland.
NCE Aquaculture er en havbruksklynge i Nordland, som er et lokomotiv
i videreutviklingen av norsk havbruk og relaterte virksomheter.
Her jobbes det bl.a. for at 1,8 tonn CO2 via
lys kan omdannes til 1 tonn mikroalger og 1,6 tonn oksygen. Men
tror dere at regjeringa har åpnet for at Nord universitet kan lede prosjektene
som finansieres gjennom Grønn plattform gjennom Norges forskningsråd,
til tross for at de har sterk FoU-kompetanse og at universitetene
normalt får delta i dette programmet? Nei, nå er det plutselig instituttene
som teller. Nordland og Finnmark har færrest institutter i dette
landet. Hvorfor settes det i nysatsingen med Grønn plattform kriterier
som diskriminerer Nordland og Finnmark?
I meldingen står
det også om en styrket nasjonal urfolksidentitet og -kultur. Takk,
president – jeg får ta resten etterpå.
Margunn Ebbesen (H) [15:11:29 ] : I dag behandler vi en av
periodens viktigste saker – etter min mening.
Det er bra at
regjeringen og nå Stortinget slår fast at nordområdene er Norges
viktigste strategiske område. Det er jobbet godt med innspill til
denne meldingen, og jeg ønsker å trekke fram bruken av ungdomspanelet som
genialt. Dette er også lagt merke til utenfor våre landegrenser.
I forrige uke var Norges arktiske delegasjon her på Stortinget vertskap
for arktisk parlamentarikerkonferanse som ble avviklet digitalt.
En av deltakerne i regjeringens ungdomspanel var en av innlederne
på et av delseminarene. Dette ble tatt godt imot og verdsatt av deltakerne,
bl.a. av senator Lisa Murkowski fra USA, som trakk fram hvor viktig
det er å lytte til de unge.
Vi har en utfordring
i nord, og det er befolkningsutviklingen. Det er veldig bra at denne
meldingen nettopp adresserer denne utfordringen. Vi er nødt til
å klare å endre den negative utviklingen som har vart i mange tiår, og
er ikke noe som har skjedd de siste åtte årene. Alle vi som bor
i nord, må ta dette på alvor og slutte å skylde på hverandre for
den utviklingen som skjer. For jeg er ikke i tvil om at vi har ressursene,
vi har mulighetene og vi har engasjementet, men vi trenger flere
varme, sterke hender og kloke hoder. Og som ungdommene selv sier
det i sitt innspill:
«Man tiltrekker ikke unge flinke
folk hvis de blir fortalt hvor trasig alt er i Nord-Norge.»
Det har vært enorm
satsing på infrastruktur i Nord-Norge disse årene. Og det har vært
viktig og nødvendig for å kunne frakte varer og mennesker trygt.
Denne satsingen fortsetter også i kommende NTP hvor mitt hjemfylke
Nordland og Nord-Norge for øvrig har gitt gode tilbakemeldinger.
Vi har en havbruksnæring
som sysselsetter mange langs hele kysten i nord, og som skaper mange
lokale og regionale ringvirkninger. Her kan det bli ytterligere vekst,
bare de får de nødvendige mulighetene til å kunne fortsette sin
bærekraftige utvikling. Min bekymring er at statens forlengede arm,
med statsforvalteren i spissen, setter unødvendige kjepper i hjulene
for en av våre viktigste framtidsnæringer. Som politiker fra nord
får jeg flere bekymringsmeldinger fra næringen om at de møtes med
en negativ holdning fra statsforvalteren. Jeg går ut fra at regjeringen
følger med på dette.
Til slutt må jeg
få lov å trekke fram at regjeringen i nordområdemeldingen foreslår
et eget investeringsfond med statlig og privat kapital som skal
forvaltes fra nord. Dette har vært etterspurt fra næringslivet i
nord, og det er viktig at det nå kommer på plass. Fondet kan gi oss
muligheten til å utvikle Nord-Norge som en ressursrik og livskraftig
landsdel.
Cecilie Myrseth (A) [15:14:34 ] : Nord-Norge omtales som mulighetenes
landsdel, og det er fordi den er det. Det er enorme muligheter i
Nord-Norge – for Norge, for verden. Folk, fisk, mineraler, fjell,
nordlys, midnattssol og mye vær, det gir muligheter. Er det en ting
vi i Nord-Norge er lei av, er det festtaler og beskrivelser av alt
det jeg nettopp sa. Det man ønsker og krever, er handling. Det er
konkrete tiltak. Hva gjør vi med befolkningsutviklingen, som er
så dramatisk negativ? Hva er tiltakene for det?
For Arbeiderpartiet
er det grunnleggende å tenke på nordområdene i alt vi gjør. Vi har
en stolt historie, fra Thorvald Stoltenberg, som det står en byste
av i Kirkenes til minne om opprettelsen av Barentssamarbeidet, og
til delelinjen med Russland og Jonas Gahr Støre, som også snudde
de mentale kartene når det kommer til å se på nordområdene. Det
skal vi være stolte av, fordi det er noe å være stolt av.
Jeg er også veldig
glad for at vi har mange dyktige lokale og regionale politikere
i Nord-Norge som skjønner dette, som jobber med dette hver dag.
Noe av det mest givende jeg jobbet med da jeg var fylkesrådsleder
i Troms, var nettopp dette arbeidet. Se på resultatene av samarbeid
med Russland, Sverige og Finland – det man gjør lokalt, gir resultater.
Det sikrer lavspenning og godt naboskap.
Det skal være
attraktivt å bo i nord, men da må vi også ha infrastruktur. Jeg
hører at man prøver liksom å harselere litt med at Arbeiderpartiet
har gjort et klokt vedtak om Nord-Norgebanen. Jeg er veldig stolt
av det vedtaket. Det ble gjort for to dager siden, derfor fremmes
det et forslag om det i dag. Det som er så bra, er at det er nå
fire partier i denne salen som danner et flertall jeg er sikker
på at skal klare å få til et flertall når vi skal stemme over denne
saken i morgen. Det er vår jobb. I stedet for å harselere over det
ene eller andre forslaget, er det vår jobb på vegne av dem som bor
i Nord-Norge, dem som er opptatt av denne saken, å finne sammen. Arbeiderpartiet
er klar for det, så litt raushet der tror jeg er bedre enn å snakke
ned de ulike forslagene. Det er to gode forslag.
Så vil jeg også
bare si til saksordføreren i saken, representanten Schou: Det å
sette resten av landet opp mot Nord-Norgebanen fra denne talerstolen,
må jeg bare si at det aksepterer jeg ikke, men det var det saksordføreren
gjorde sist hun stod på talerstolen.
Per-Willy Amundsen (FrP) [15:17:51 ] : Nok en gang er vi i
ferd med å gjøre det jevnlige ritualet: Å behandle nordområdemeldingen,
der alle kommer opp på denne talerstolen og skryter og sier hvor
fint og flott det er i nord, har masse visjoner på vegne av landsdelen,
men dessverre mangler det – som vanlig – konkret politikk.
Jeg merker meg
at det er noe konkret politikk når det handler om offentlige arbeidsplasser.
Det er vel og bra, men den store saken som dessverre holder Nord-Norge
tilbake, må alle andre partier enn Fremskrittspartiet ta ansvar
for, for det handler om vern foran næring. Det handler om at vi
ikke får lov til å ta Nord-Norge i bruk, landsdelen som er så rik
på ressurser. Det handler om å få lov til å utvikle petroleumsnæring
i Lofoten og Vesterålen. Det handler om å få lov til å skape arbeidsplasser
gjennom mineralnæringen, noe som i praksis er umulig i dag, dersom
man ikke har stå på-guts av en annen verden, som Nussir hadde, men
da tar det veldig lang tid før man eventuelt får et positivt svar.
Den forrige regjeringen
la Nussir-saken i skrivebordsskuffen. Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen hentet
den frem og tok i hvert fall tak i den, men det er en lang vei frem
dit hvor man kan fatte en beslutning, sette i gang og skape arbeidsplasser
og verdiskaping for hele landsdelen. Det er problemet.
Det gjør det heller
ikke noe særlig bedre at vi har et sameting som gjør hva de kan
for å stoppe etablering av nye arbeidsplasser. Det er også et problem
som dette stortinget dessverre ved sitt flertall har gitt altfor
mye makt, og som er med på å holde Nord-Norge tilbake.
Det er de konkrete
tingene dette burde handle om, ikke de storslåtte vyene. Det handler
om hvordan folk skal kunne bo og jobbe i nord. Folk bor der de får
arbeid, og arbeid må vi også ha i annet enn offentlig sektor. Da må
vi bygge mineralnæringen, da må vi bygge ut petroleumssektoren enda
mer i nord, og så må vi legge til rette for at vi kan bruke de enorme
naturressursene vi har i vår landsdel.
Jeg merker meg
at Arbeiderpartiet har sendt ut en pressemelding om at de er for
Nord-Norgebanen. Det er vel og bra. Jeg registrerer at det er et
utredningsforslag og på så vis ikke særlig annerledes enn det Arbeiderpartiet allerede
har vært med på å foreslå tidligere, og som for så vidt også regjeringen
er i ferd med å vurdere, for en utredning er jo på gang. Så jeg
stiller spørsmålet til Arbeiderpartiet: Hva er det nye med det Arbeiderpartiet vedtok
på sitt landsmøte? Jeg klarer ikke å lese noe annet enn at det er
et forslag om å utrede for å ha en målsetning langt der fremme.
Det er ikke et konkret forslag om å bygge Nord-Norgebanen.
Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [15:21:15 ] : Først vil
jeg gjerne gi honnør for inkluderingen av et eget ungdomspanel i
arbeidet med meldingen. Det er et godt eksempel til etterfølgelse.
Så til selve meldingen.
Den startet så bra med fine vendinger om at vi trenger et sterkt,
livskraftig, kompetent Nord-Norge. Det slås fast at den økonomiske
og samfunnsmessige utviklingen i nord er et nasjonalt anliggende,
altså alles ansvar, og at landsdelen har et rikt ressursgrunnlag
som bidrar til økonomisk vekst i hele landet. Det er vel og bra,
og jeg er selvsagt enig i alt dette. Men finnes det en reell politisk
vilje til handling hos regjeringspartiene for å oppnå alle ambisjonene
i meldingen?
Boattraktivitet
og velferd er blant de overordnede målene for politikken i nord,
ifølge denne meldingen. Og hvordan har det gått så langt? Fraflyttingen
fra nord er høyere enn noensinne, og regjeringen har ikke tatt nødvendige
grep for å stoppe den. Det er selvfølgelig mange faktorer som spiller
inn, og en av dem ble belyst av NRK i forrige uke, nemlig at det
i Distrikts-Norge generelt, og i nord spesielt, koster mer å bygge
et hus enn verdien av det når man setter nøkkelen i døren. Dermed får
man ikke lånt det som er nødvendig. Senterpartiet har foreslått
en enkel og effektiv løsning på det, der gapet dekkes gjennom en
gunstig Husbank-ordning.
Samtidig må vi
også se på det som heter fraktutjevning, for varekostnadene i nord
er minst 10 pst. dyrere enn det de er andre plasser i landet, og
det bidrar heller ikke til nevneverdig økt bo- og byggelyst.
Videre sies det
i meldingen at regjeringen følger opp målene fra nordområdestrategien
om å bedre tilgangen til kunnskap og kompetanse. Kan regjeringen
da utdype på hva slags måte nedleggingen av Campus Nesna har bidratt
til å bedre tilgangen til kunnskap og kompetanse i nord? Jeg er
veldig takknemlig for at Senterpartiet har lovt å gjenopprette Campus
Nesna, men det er en tragedie for denne delen av Nord-Norge at regjeringen
lot avviklingen skje. Å styre landet i en villet retning krever politisk
handling når det er samfunnsmessig nødvendig, og dagens regjering
ønsker dessverre ikke at den retningen skal være nord.
I forslag til
vedtak i langtidsplanen for Forsvaret står det at ledelseselement
skal flyttes til Nord-Norge. Hvorfor er ikke det nevnt med ett ord
i nordområdemeldingen vi nå debatterer? Og generelt savnes det en
mer helhetlig nordområdepolitikk – det at den også finnes igjen i
andre stortingsmeldinger, i statlige planer og i ulike budsjett.
Til slutt: Senterpartiet
er med på å fremme en rekke gode forslag til saken. En tilslutning
til dem ville ha vist at Stortingets flertall faktisk ønsker å prioritere
Nord-Norge i handling, og ikke bare i fagre ord. Vi har det aldeles
ikke trasig i nord, men vi trenger satsing tilsvarende noen få hundre
meter av E18.
Geir Adelsten Iversen (Sp) [15:21:15 ] : Alle ønsker utvikling
– og ikke avvikling. Og jeg har lyst til å si: Sentraliseringen
må stoppe opp. Ulike samfunn må ha de samme godene, f.eks. politi,
helsetilbud og skole. Det burde være en selvfølge.
Mange folk i nord
er forbannet. De har fått nok av tull. Tvangssammenslåingen av Troms
og Finnmark var vel dråpen. Folk er opptatt av sin kommune, sin
kultur og sitt hjemsted. Det er en grunn til at folk slår seg ned
en plass og bruker livet sitt der. De vil klare seg selv, betale regningene.
Jeg kommer fra
Finnmark, og det jeg nå sier, kan overføres til andre deler av landet.
Det er fortsatt mulig å få til nytt liv på kysten i indre Finnmark
i landbruket, men da må det omfordeles. Det må satses. Stortinget
må ville. Det må bli like muligheter for samferdsel i Finnmark som
i andre fylker. Sikkerhet og beredskap må på plass.
Hva skjer om vi
skal beskytte ressursene i Barentshavet – torskekrig mot EU? Vil
vi kunne takle det. Det må satses penger i samarbeid med fylker
og kommuner. Vi kan lett doble innbyggertallene i mange kommuner
i distriktene. Jeg har tidligere sagt at vi produserer fisk for en
verdi av 1 mill. kr per innbygger i min kommune. Det er bra, men
når man ber om hjelp til å få mudret en havn for å få båtene inn
til kai, er det vanskelig å få gehør. Hva er det for satsing?
Fylkeskommunen
har fått disse oppgavene, men er ikke i stand til å gjøre noe med
det. Folk langs kysten vil ha helårige arbeidsplasser i fiskeindustrien,
samtidig som trålerne og en del større kystflåte – som skulle ha som
hovedmål å hjelpe til for å få dette til – bare leverer til utlandet
for produksjon der og skaper flere titalls tusen arbeidsplasser
på norsk fisk, mens folk langs kysten går på Nav. Hva er det for
satsing? Dette vet regjeringen. Trålerne tjener grovt med penger,
både rederne og mannskapet, men for samfunnene langs kysten av Nord-Norge,
som Stortinget ville hjelpe med trålere da de ga dispensasjon fra
deltakerloven, der er det knagert. Der er det ikke mange helårige
arbeidsplasser.
Jeg har troen
på folk og vet at stadig flere ser at arbeidsledighet er roten til
alt ondt. Det meste av det kan vi gjøre noe med med enkel omfordeling
av fiskeressursene. Vi kan skape tusenvis av arbeidsplasser på hav
og land. Vi må satse på det.
Sandra Borch (Sp) [15:27:36 ] : «Nordområdemeldingen» høres
fint og flott ut, men realiteten er at vi i dag behandler nok en
melding fra denne regjeringen som bare er situasjonsbeskrivelser
av Nord-Norge. Ikke et eneste tiltak er lansert i denne meldingen.
Ikke et eneste ett! Jeg tror jeg snakker på vegne av hele Nord-Norge
når jeg sier det er skuffende.
Situasjonen for
Nord-Norge når det kommer til befolkning, er alvorlig. Aldri før
har statistikken for fraflytting fra nord vært så høy som den er
nå. Jeg tror at mye av grunnen til det er fordi Nord-Norge har blitt
nedprioritert gang på gang av denne regjeringen. Viktige beredskapsfunksjoner
som politi og ambulanse er sentralisert, viktige beredskapstjenester
som skal gi folk den tryggheten de trenger for å kunne bosette seg
i en landsdel som er litt ulik fra resten av landet med sin enorme geografi
og sine store avstander.
Nordområdemeldingen
skal handle om det store bildet, ja. Men i den situasjonen vi er
i nå, med en landsdel som opplever masse fraflytting, lurer jeg
på hvorfor ikke regjeringen har vurdert ett eneste tiltak, ett eneste virkemiddel,
i denne meldingen. Senterpartiet har lagt inn en rekke viktige forslag
i denne saken, som dessverre ikke ser ut til å få flertall.
Jeg skal bruke
resten av tiden min nå til å snakke om Nord-Norgebanen, et viktig
prosjekt som burde få status som den neste store nasjonale satsingen
i nord og som bør løftes ut av Nasjonal transportplan og inn som et
eget prosjekt.
Jeg hadde trodd
dette kunne bli en historisk dag. For alle som har fulgt landsmøtet
til Arbeiderpartiet i helgen, var dette en av de sakene de i hvert
fall hadde meldt ut til media i Nord-Norge, om at de går for å realisere Nord-Norgebanen.
Men forslaget de leverer i dag, mener vi er for vagt og ikke forplikter
nok. I dag har Senterpartiet et forslag på det i denne saken, som
kun mangler stemmene fra Arbeiderpartiet for å få et flertall. Og
da skjønner jeg ikke hvorfor Arbeiderpartiet ikke kan stemme for
det forslaget. Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet forplikte seg? Her
hadde man tidenes mulighet, dagen etter landsmøtet, til å danne
et flertall for dette. Så jeg vil utfordre Arbeiderpartiet til å
stemme for forslaget som ligger inne, fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet
og SV, i stedet for å legge fram et vagt forslag om en utredning,
som ikke er forpliktende nok. Det er ikke godt nok.
Jeg har veldig
lyst til å finne en løsning i denne saken. Det skylder vi hele Nord-Norge.
Så jeg vil utfordre Arbeiderpartiet om det er helt uaktuelt å støtte
det forslaget som ligger inne nå, fra Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet.
Jeg vil utfordre Arbeiderpartiet fra denne talerstol på å gå inn
i det forslaget.
Presidenten: Me
tek ein liten rokade på talarlista. Hårek Elvenes fyrst. Kanskje
vert det ein stor rokade? Det får me høyra på. Neste er Åsunn Lyngedal.
Hårek Elvenes (H) [15:30:58 ] : Representanten Eide fra Sosialistisk
Venstreparti hadde problem med å se at Russlands opptreden overfor
Ukraina har implikasjoner for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Det har det, og det med god grunn. Ukraina er en nabostat til Russland,
som Norge er nabostat til Russland. Det ligger i den russiske selvforståelsen
av deres utenrikspolitikk at deres randstater skal lytte til, og
i verste fall innrette seg etter, russisk utenrikspolitikk. Norge
er en randstat til Russland, og derfor er det så viktig at vi er
tydelige i vår signalisering overfor Russland at den type atferd overfor
Norge vil aldri komme til å bli akseptert. Vi må huske på at for
første gang siden den andre verdenskrig har en fremmed makt gått
inn i et annet land, okkupert og tatt en del av det landet. Klart
det gjør inntrykk på Norge og norsk politisk ledelse med den beliggenheten vi
har, som det geopolitisk utsatte landet vi kan være, i en eventuell
konflikt.
Jeg la merke til
representanten Navarsete, som påsto det hadde blitt en forskyvning
i hvordan vi innretter vår forsvarspolitikk og lener oss mer på
det allierte beinet. Det er ikke riktig. Som utenriksministeren
har redegjort for, bygger norsk forsvarspolitikk på tre bein, bl.a. vårt
bilaterale samarbeid, som vi nå har forsterket med USA, og vårt
nasjonale forsvar. Da må jeg minne om hva som var situasjonen i
vårt nasjonale forsvar, og hva som nå er situasjonen. Altså, vi
sto i 2013 overfor en mulig styrt nedbygging av Forsvaret hvis ikke
180 mrd. kr mer ble lagt på bordet, til Forsvaret, i løpet av de
neste 20 år. Denne regjeringen har snudd utviklingen av Forsvaret, og
gradvis gjenreist vår forsvarsevne.
Vi må huske på
at den alt overveiende operative strukturen av vårt forsvar befinner
seg i Nord-Norge, og det med god grunn. Det er også med god grunn
at vi nå kjøper nye overvåkingsfly, vi kjøper nye kampfly, vi kjøper
etter hvert nye ubåter, nettopp for å kunne ivareta vår rolle og
ha god situasjonsforståelse og evne til suverenitetshevdelse, på
vegne av Norge og på vegne av NATO. Så følger den gledelige bieffekt
ved dette, at faktisk 5 000 ansatte i Forsvaret og over 4 000 soldater
daglig har sitt virke i landsdelen. Hvis man regner dette i kroner
og øre, har det en omsetningseffekt på cirka 4,5 mrd. kr per år.
Det er også verdt å nevne i denne debatten.
Åsunn Lyngedal (A) [15:34:24 ] : En av utfordringene for Nord-Norge
som jeg alltid har vært opptatt av, er at mens Norge har økt sin
befolkning med mellom 20 og 25 pst. de siste femti årene, har folketallet
i Nord-Norge gått ned. Vi er gode til å skape i nord, og det er riktig
når regjeringen, og mange andre av oss, beskriver at det skapes
store verdier i nord, men den gode nyheten er at vi kan skape utrolig
mye mer. Da har jeg lyst til å snakke om infrastruktur og kunnskap.
Vi hørte fra distriktsministeren
at det en formidabel satsing på infrastruktur i nord. Beklager –
men vi som bor her, har sett noe annet. Vi har sett en regjering
som ikke har klart å starte opp et eneste veiprosjekt i nord, utenom
dem som lå ferdig vedtatt i NTP før de overtok i 2013. Vi har sett
fiskerihavnene dette mellom alle stoler i forbindelse med regionreformen.
Planlegging ble stoppet, og gjennomføring ble stoppet, i påvente
av en reform, og fiskeriene i nord har lidd under det. Vi har sett en
regjering som har hatt null nye prosjekter på jernbane i Nord-Norge
i alle sine åtte budsjett. Selv den kapasitetsøkningen som lå inne
på Ofotbanen, at det skulle bli plass til flere tog, som lå der
for 2013, er ikke prioritert og ikke gjennomført.
Jeg synes også
det er en snodig løsning man har valgt for Nord-Norge, etter å ha
nedprioritert det så lenge, at man skal lage en KVU. En KVU for
Nord-Norge – vi bruker ikke å lage en KVU for halve landet. KVU-er
er for mindre avgrensede prosjekter, og så er det Nasjonal transportplan,
der vi viser til satsingene våre. Og når vi skal bygge Nord-Norge-banen,
skal den da bygges på toppen av en krøttersti – en firefelts vei,
etter at man har kjørt på en krøttersti – som er det jernbanen i
Nord-Norge må sies å være i dag.
På Ofotbanen går
størsteparten av jernmalmen som Europa trenger, og som de har tilgang
til på eget kontinent. Det er viktig for hele Europa, og det er
et sikkerhetsspørsmål at vi har kapasitet på denne eksportåren. Samtidig
fortjener fersk fisk gode eksportveier fra nord. Her er Ofotbanen
sentral og gjør et stort transportarbeid. Men manglende kapasitet,
pålitelighet og punktlighet gjør at det står vogntog i kø, særlig
på Bjørnfjell, på europavei 10, som skal over med fersk fisk. Hvorfor
styrker ikke regjeringen den elektrifiserte veien ut av Nord-Norge,
sånn at vi kan få utslippsfri ferskfisktransport?
Det er sånn at
menneskene kjenner best det de ser rundt seg til enhver tid. Det
betyr at vi må satse på utdanningsinstitusjonene i nord, på Nord
universitet og på UiT, for det er de som kan finne de gode løsningene for
Nord-Norge og for det nye vi skal skape i framtiden.
Martin Henriksen (A) [15:37:32 ] : Jeg vil starte innlegget
med å svare Senterpartiet og Fremskrittspartiet om jernbane, for
de tar i bruk ganske sterke ord som det overhodet ikke er grunnlag
for. Nå har altså Arbeiderpartiet lagt fram et forslag som er i
tråd med det Arbeiderpartiets landsmøte enstemmig vedtok, om at
man vil ha på plass et grundig beslutningsgrunnlag med mål om å
realisere Nord-Norge-banen. Da kan vi se på hva de andre partiene
forplikter seg til i sine programmer. I Senterpartiets program står
følgende punkt om jernbanen:
« – Gjennomføre en utredning av
framtidas jernbaneinfrastruktur i og ut av Nord-Norge med klart
mål om å realisere økt jernbaneutbygging i nord.»
Senterpartiet
sier at de vil utrede, men nevner ikke Nord-Norge-banen spesifikt.
Det vil si at de heller burde feie for egen dør og gå i seg selv,
når de nå skal ta denne debatten til Stortinget, og diskutere konstruktivt
hvordan man kan få flertall for det man er enig om.
SV sier i sitt
program at de vil prioritere planlegging for snarlig realisering
av Nord-Norge-banen. «Planlegge» er et annet ord for «å utrede».
Og Fremskrittspartiet sier i sitt program at de vil igangsette konsekvensutredning
og bygge ut Nord-Norge-banen.
Jeg har litt vanskelig
for å se de store politiske forskjellene i de tre forslagene.
Når det gjelder
forslaget Arbeiderpartiet har lagt fram i dag: Vanligvis er det
sånn at man blir glad når andre partier fremmer forslag man selv
er enig i. Hvorfor det ikke er sånn i salen i dag, i retorikken
i hvert fall, kan man jo spekulere på. Jeg er uansett glad for det
veldig tydelige vedtaket Arbeiderpartiet gjorde på sitt landsmøte.
Så vil jeg stille
et konkret spørsmål til statsråd Hofstad Helleland. Hun har ledet
arbeidet med Høyres partiprogram. Vi har hørt festtalene her i salen
og da man la fram nordområdemeldingen, men som jeg sa tidligere: Hva
man forplikter seg til i partiprogrammene, er ganske viktig og peker
ut retningen for neste periode. På 76 tettskrevne sider i Høyres
partiprogram fant de kun plass til et par avsnitt om nordområdene.
Blikket på Nord-Norge er nesten fraværende i resten av programmet.
Man nevner nordområdene én gang utenom avsnittene om nordområdene.
Nord-Norge og nord nevner man ikke i det hele tatt. Man tar ikke
ordet sentralisering i sin munn og nevner ikke jernbane i nord f.eks.
Sånn kunne jeg fortsatt, men det
som sier meg mest om ambisjonene til Høyre om nordområdene neste
stortingsperiode, er følgende setning, som står helt i starten:
«Nordområdepolitikken må samles om de opprinnelige målsettingene,
som er en sikkerhetspolitikk bygget på avskrekking og beroligelse
med økt militær tilstedeværelse i nord.»
– Altså «de opprinnelige
målsettingene». Hva mener Høyre med det? Mener man at nordområdepolitikken
har gått for langt i sine ambisjoner? Har den blitt for bred? Eller
er det sånn at statsråd Hofstad Helleland nå, etter det hun ser
i dag, vil ta initiativ til å endre denne formuleringen på Høyres
landsmøte, for dette er å gå tilbake i tid.
Eirik Sivertsen (A) [15:40:58 ] : Jeg tror jeg får sitere Henrik,
10 år: Du skjønner, jeg har så mange ord inni meg som bare må ut.
Så jeg benytter anledningen til det i dag, om nordområdene.
I mitt forrige
innlegg snakket jeg om internasjonale forhold. Denne gangen har
jeg behov for å si noen ting også om innenrikspolitiske forhold,
og det som jeg mener er den viktigste utfordringen for Nord-Norge.
Det er ikke, som representanten Søttar mener, Sametinget som er
den største utfordringen. Det er heller ikke, som representanten
Amundsen mener, den helhetlige, kunnskapsbaserte forvaltningen av
havområdene som er problemet, eller, som representanten Tybring-Gjedde
mener, at vi baserer måten vi møter klimakrisen på, på vitenskapelige
bevis.
Det jeg mener
er den største utfordringen for Nord-Norge, er faktisk et eksportspørsmål.
Det er ikke et problem at vi eksporterer i seg selv, f.eks. råvarer,
men det er et problem at vi eksporterer hjerner. Det er der vi taper kampen,
for jeg mener, som også Finansdepartementet, at den viktigste delen
av nasjonalformuen er verdien av vårt framtidige arbeid. Det arbeidet
utføres også av nordlendinger, og endringen som skjer, er at arbeid
i stadig større grad utføres med hodet istedenfor hendene. Det er
altså mer kunnskaps- og kompetanseintensivt enn det har vært tidligere.
Når den relative
andelen nordlendinger går ned i forhold til landets befolkning,
har vi et problem. Jeg tror ingen partier i denne salen ennå har
funnet oppskriften på hvordan vi møter det. Vi må gjerne snakke
om sentralisering og hvorvidt politikken bidrar til mer eller mindre
sentralisering, men megatrenden sentralisering har foregått i 9 000
år, siden vi oppfant konseptet by. Siden da har folk flyttet fra
landsbygda til byene. Hvis vi skal tro prognosene til FN og andre,
vil dette fortsette å akselerere.
Hvordan møter
vi det i Nord-Norge? For det må være attraktivt å bo der. Jeg forsøkte
i dag å utfordre distriktsministeren på et spørsmål, og da ble jeg
beskyldt for svartmaling, og det var et angrep på Arbeiderpartiet om
hvor lite vi foreslo. Men mitt spørsmål var, og det gjenstår fortsatt
ubesvart her i dag: Hvilke særskilte politiske og økonomiske virkemidler
er vi villig til å ta i bruk for å møte den utfordringen i Nord-Norge?
Det er jo ikke bare jeg eller Arbeiderpartiet som sier at det er
særskilte utfordringer i Nord-Norge. Vi har hørt en lang rekke høyrerepresentanter
snakke om akkurat det samme. Men vi har ikke svaret på: Hva er de
særskilte politiske og økonomiske virkemidlene vi har? Hva er den
konkrete politikken? Det er en vennlig mulighet til å svare på spørsmålet.
Jeg skal ikke
påberope meg å ha alle svarene. Men jeg tror at når man går ut på
gata i Bodø, i min hjemby, eller for så vidt i Tromsø eller større
eller mindre steder i Nord-Norge, vil det man etterspør der – det
er fint med nordområdepolitikk, det har vi hatt i mange år, det
har løftet selvbevisstheten vår, det har pekt på mulighetene – være
noe vi fortsatt ikke har fått: svaret på hvordan snur vi den utviklingen
vi er inne i, som på sikt er en trussel for landsdelen og dermed
også for nasjonen.
Kent Gudmundsen (H) [15:44:15 ] : Når jeg hører på denne debatten,
minnes jeg hvordan nordområdemeldingene har vært opp gjennom tidene.
Det er med glede jeg kan konstatere at nordområdepolitikken har
fått en viktig kursendring under de borgerlige partienes satsinger.
Ved å ha gått fra store utenrikspolitiske vyer og lite konkret på
det innenrikspolitiske, har vi nå en nordområdemelding, den som
vi i dag behandler, som har et mye mer riktig fokus og perspektiv,
nemlig at skal vi lykkes med nordområdepolitikken, må vi lykkes i
å gjøre Nord-Norge til en attraktiv region der mulighetene er store,
som tiltrekker seg unge, kapital og investeringslyst for framtiden.
De borgerlige
partiene har så langt tredoblet reinvesteringene og satset stort
på samferdsel. Den nye nasjonale transportplanen tar denne satsingen
videre og løfter særlig fylkesveiene. Det satses på utdanning og forskning,
og UiT har fått store investeringsmidler under vår regjeringstid.
Det er store milliardbeløp til det helsevitenskapelige fakultetet,
vi får et nytt forskningsskip, og vi har opprettet Senter for hav
og Arktis.
Vi har en målrettet
satsing på at flere skal fullføre og bestå, en målrettet satsing
på flere dyktige lærere, store beløp til rekruttering, et eget stipend
for dem som tar jobb i nord. Jeg kunne også trukket fram den satsingen som
gjøres innenfor kreftbehandling, samspillet med de private, og at
vi i nord har et helsetilbud og et kompetansemiljø som nå hevder
seg i den internasjonale toppen.
I sum handler
det om at vi har en nordområdepolitikk med vilje til å gjøre det
som virkelig betyr noe for å flere private arbeidsplasser, ikke
bare liste opp nødaggregat på Jan Mayen eller justeringer ved Samisk
Høgskole, slik man gjorde under de rød-grønne.
Jeg synes den
flertallsinnstillingen som er her i dag, er god. Den viser vilje
til videre satsing på mange områder. Jeg vil trekke fram f.eks.
satsing på romteknologi både i Tromsø og på Andøya eller videre
muligheter for testområder for autonome maritime fartøy.
Det handler om
en politikk som sier ja til mulighetene i vår landsdel, en politikk
som bygger opp under mulighetene i nordområdene, en bærekraftig
vekst med satsing på mineraler, på havbruk, på energi, på olje-
og gassnæringen. Det er områder der vi de senere årene har sett
prosjekter som får klarsignal, eksempelvis da man ga klarsignal
til Nussir, som både gir flere arbeidsplasser og bidrar til det
grønne skiftet, men som møtte motstand fra de rød-grønne.
For meg er det
ingen tvil. Nord-Norge og nordområdene trenger fortsatt en borgerlig
politikk som bidrar til å underbygge denne veksten og si ja til
disse mulighetene, med flere private arbeidsplasser og ikke mer
stat, mer skatt, mer vern og mindre muligheter i nord.
Statsråd Linda Hofstad Helleland [15:47:29 ] : Jeg får spørsmål
om de konkrete satsingene vi gjør på Nord-Norge og nordområdene.
De finner vi i veldig mange dokumenter. Vi har ikke samlet alle
her. Det ligger i NTP-en, med mange store infrastrukturprosjekt.
Det er i distriktspolitikken vår, med differensiert arbeidsgiveravgift.
Det handler om tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms, med f.eks.
fritak for elavgift, mindre skatt, ettergivelse av studielån for
grunnskolelærere, nedskriving av studielån. Alle disse tingene har
vi ikke nevnt – eller beredskap eller politireformen, som vi nå
begynner å se at virker, eller helse. Folk skal oppleve gode helsetjenester.
Derfor er jeg glad for at regjeringen prioriterer helsebygginvesteringer:
nytt sykehus i Hammerfest, i Narvik, på Helgeland, nybygg i Bodø,
prosjekter som er ferdigstilt under denne regjeringen, klinikk i
Alta, nytt sykehus i Kirkenes – jeg kan fortsette.
Her prøver vi
å løfte frem noen visjoner, noen ambisjoner. Det vi ser er viktigst,
er å satse på og legge til rette for arbeidsplasser. Da må vi sørge
for at vi satser på kompetanse, at vi satser på rammevilkår, skatter
og avgifter som gjør at bedriftene kan skape nye arbeidsplasser.
Vi må satse på god infrastruktur.
Jeg ser også at regjeringen
får mye kritikk for at det har flyttet folk fra Nord-Norge. Faktum
er at hovedforklaringen på at Nord-Norge har opplevd en befolkningsnedgang
de to siste årene, er ikke at flere flytter fra landsdelen nå enn
før. Forklaringen er færre fødsler, som vi ser i resten av Distrikts-Norge
og i resten av Europa, i mindre sentrale strøk i Europa. Vi føder
færre barn, men vi ser også lavere innvandring. Innvandringen er redusert.
Det samme ser vi for antall sysselsatte, som var på 7,8 pst., fra
2001 til 2019. Hadde det ikke vært for arbeidsinnvandring, hadde
økningen vært på 3 pst.
Det samme ser
vi på folketallet. Mellom 2000 og 2021 har folketallet i Nord-Norge
økt med 3,9 pst. Uten innvandringen ville folketallet blitt redusert
med 0,1 pst. Da er det interessant at Arbeiderpartiet og Senterpartiet
skal gå i regjering sammen og sette EØS-avtalen i spill og bidra
til at det skal være enda vanskeligere å få arbeidsinnvandring til
en landsdel som sårt trenger arbeidskraft, som sårt trenger kompetent
arbeidskraft.
Hovedforklaringen
på at Nord-Norge har opplevd en befolkningsnedgang finner vi i at
det fødes færre barn, og at innvandringen er kraftig redusert. Utflyttingen
av øvrig befolkning, altså norskfødte, er lavere nå enn under Arbeiderpartiet
og Senterpartiet i regjering.
Siv Mossleth (Sp) [15:51:03 ] : Det er flott i nord, men det
er ikke på grunn av denne regjeringa. Hvorfor vil regjeringa la
rovvilt knekke den viktigste samiske næringen og kulturbæreren,
reindrifta? I Nordland melder reindrifta at rovvilt tar 75 pst.
av kalvene. Det er ingen bærekraft i det.
Representanter
fra regjeringspartiene sier at Nord-Norge kommer godt ut av det
i NTP, men om vi satser i nord, hvorfor er det bare 2,3 pst. av
prosjektene med binding om tidlig oppstart som ligger nord for Trøndelagsgrensa?
I nord har vi en stor del av den norske kystlinja, men hvorfor er
så forsvinnende lite, bare 2,7 pst. av hele NTP, kystrelatert? Hvorfor
er satsingen på jernbanen i Nordland bare 1 promille av jernbanesatsingen
i NTP-framlegget? Hvorfor er Nord-Norge landsdelen med mest statlig
vei uten gul stripe?
Det Arbeiderpartiet
gjør i dag, er å hindre et prinsippvedtak om at Nord-Norge-banen
skal bygges. I stedet for å stemme for forslaget om å sette i gang
arbeidet med å realisere Nord-Norge-banen, fremmer de et eget forslag.
Arbeiderpartiet bør i alle fall subsidiært stemme for forslaget
til Senterpartiet, Fremskrittspartiet og SV. Detaljene rundt hvordan
dette skal gjøres, må uansett på plass, så hvis de mener noe med
landsmøtevedtaket, får de subsidiært stemme for vårt forslag.
Tilbake til NTP-en:
Hvorfor er vinterstengte veier, E6 Saltfjellet, E10 Bjørnfjell og
E6 Sennalandet, tatt ut av NTP-satsingen? Hvorfor teller raskere
persontransport så mye mer enn raskere godstransport i kost–nytte-analysene
som brukes når det regnes på samfunnsøkonomisk lønnsomhet? Og hvorfor
er Nordland et av fylkene med aller dårligst bredbåndsdekning?
Jeg har lyst til
å si hurra for Borten-regjeringa som satset på kortbanenettet på
slutten av 1960-tallet, men hvorfor er det i nord vi nå har de dyreste
flybillettene? Og flytrafikken innenlands må jo over på karbonnøytrale
løsninger. Kortbanenettet er godt egnet til å teste ut elfly, og
skal man satse på nord, bør vel nullutslippsfly-satsingen komme
først i Nord-Norge.
I de snart fire
årene jeg har vært på Stortinget, har Senterpartiet fremmet en rekke
forslag som ville hatt konkret betydning for folks mulighet til
å leve gode liv i nord. Det ville vært bra for folk, og det ville
vært bra for næringslivet.
Cecilie Myrseth (A) [15:54:17 ] : Kritikken som kom mot distriktsministeren
i replikkvekslingen, ble bare enda tydeligere da ministeren nok
en gang gikk opp på talerstolen. For man tar nok en gang en runde
på alt man har sikret Nord-Norge, som om Nord-Norge ikke er en del
av Norge, som om Nord-Norge ikke også skal ha gode helsetjenester
og veier og distriktspolitikk og politireform. Det gjelder jo for
landet vårt, det gjelder ikke for Nord-Norge alene. Nordområdepolitikk
handler om det som kommer på toppen, det som er særskilt for å satse.
Det er ikke sånn at idet man sier at man skal prioritere en veistrekning
på Østlandet eller på Vestlandet eller et nytt sykehus eller hva
det skulle være, så sier man at da er det sørområdepolitikk, da
er det østområdepolitikk. Nord-Norge fortjener bedre enn det.
Så til om det
skjedde noe under de rød-grønne. Ja, det gjorde det faktisk da vi
satte i gang arbeidet med nordområdepolitikken. Man vi gjorde jo
plass på statsbudsjettene til dette. Vi sikret nytt forskningsfartøy, Framsenteret,
BarentsWatch, nordområdesenter i Bodø, forskningsløftet i nord.
Vi satset på bioprospektering ved Universitetet i Tromsø, grenseboerpassering
og Arktisk råds sekretariat og opprettelse av Norges arktiske universitet
– for å nevne noe.
Det er også sånn
at befolkningstallene faktisk gikk opp på slutten av vår regjeringstid.
Så til det som
nå utvikler seg til å bli et noe smålig spill om Nord-Norge-banen.
Det synes jeg er trist, og de som har stemt på oss, særlig oss som
kommer fra Nord-Norge, forventer nok mer enn at vi skal stå her
og krangle om hvem som har det mest tydelige forslaget om vi er
for, eller hvem som sier flest nok ganger at vi er for Nord-Norge-banen.
Det som er realiteten, er at det er fire partier som utgjør flertall
i denne salen, som kan sikre et flertall for å vedta en målsetting
om Nord-Norge-banen. Det er jo helt fantastisk! Det er så bra for
Nord-Norge. Dette har vi jobbet for lenge, i mange tiår. Det partiet
som kanskje går lengst i å harselere, er partiet som har kritisert
prosjektet i flere tiår, særlig i Nord-Norge, Fremskrittspartiet.
Men jeg anerkjenner at man har snudd. Jeg anerkjenner at man har
et positivt vedtak og forslag i salen her. Derfor strekte jeg ut
en hånd i stad og sa at når det er flertall, må vi gjøre det på
vegne av velgerne våre. Vi må sørge for at i morgen blir det et
positivt vedtak. Det skal vi være med og bidra til. Men jeg forventer
den samme rausheten tilbake igjen på vegne av dem vi representerer,
nemlig de som bor i Nord-Norge.
Torill Eidsheim (H) [15:57:31 ] : Store avstandar og spreidd
befolkning utgjer geografiske og demografiske særtrekk ved Nord-Noreg.
For at tenestetilbodet og næringsgrunnlaget og ikkje minst bukvaliteten
skal halde eit høgt nivå i denne landsdelen, stiller det òg store
krav til infrastruktur. Denne stortingsmeldinga peikar nettopp på
at utbygging av infrastruktur i nord ikkje berre skal vurderast
i kraft av den samfunnsøkonomiske lønsemda. Regjeringa har gjennomført
omfattande investeringar innan utbygging av både veg, hamn og breiband.
Det er arbeid
og verdiskaping som er det overordna innanrikspolitiske målet i
norsk nordområdepolitikk. Nordnorske byar og tettstader har ei viktig
rolle som lokale og regionale kraftsenter og er heilt avgjerande
for at vi skal kunne sikre buattraktiviteten i nord. Teknologisk innovasjon
og digitalisering vil vere viktig for å nå desse måla gjennom å
bidra til næringsutvikling og til gode tenester og òg til å forenkle
kvardagen trass dei store avstandane.
I komitémerknadene
viser Høgre til høyringsinnspela frå Maritimt Forum om opprettinga
av eit testområde for autonomi i arktisk miljø. Noreg har allereie
tilsvarande testområde i Trondheimsfjorden, i Horten og i Storfjorden.
Men ettersom den kommersielle aktiviteten i nordområda vil kome
til å auke i åra som kjem, er det nødvendig med område der ein kan
få testa ut autonome fartøy i krevjande arktiske farvatn. Det er
derfor gledeleg og ikkje minst viktig at dette blir framheva, og ein
må sjå på det som ein stor fordel om Noreg òg kunne etablere eit
tilsvarande testområde i eit eigna arktisk miljø.
Behovet for elektronisk
kommunikasjon kjem til å vekse i åra som kjem, òg i nordområda.
Den digitale infrastrukturen har fått ein brei omtale i denne meldinga. God
dekning og motstandsdyktige nett dannar eit vesentleg grunnlag for
den utviklinga som vi ønskjer å sjå, med nye arbeidsplassar og bedrifter
både i distrikta og ikkje minst òg i byane i nord.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Presidenten: Representanten
Martin Henriksen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Martin Henriksen (A) [16:00:35 ] : Arbeiderpartiet vil ha en
ny giv i nordområdene. På slutten av debatten vil jeg bare si at
jeg vet ikke helt om jeg fikk fram akkurat hvor bekymret jeg er
for det som står i det største regjeringspartiets stortingsvalgprogram
for neste periode. Det vil ikke distriktsministeren svare på, kanskje utenriksministeren
kan svare?
Jeg er i hvert
fall blant dem som tar det partiene skriver i sine programmer, på
alvor. Høyre skriver, i de korte avsnittene de har om nordområdene,
som hovedmålsettingen sin:
«Nordområdepolitikken må samles
om de opprinnelige målsettingene, som er en sikkerhetspolitikk bygget
på avskrekking og beroligelse med økt militær tilstedeværelse i
nord.»
Jeg lurer på hva
det betyr. Jeg frykter at det betyr en innsnevring av nordområdepolitikken,
tilbake til sånn det var før 2005, en kald krig-tankegang, som er
en motsetning til den brede nordområdepolitikken vi faktisk trenger.
Det er ingen som bestrider at nordområdene er et sikkerhetspolitisk
tyngdepunkt, men nordområdepolitikken må også ta opp i seg mer av
det som skjer innenriks, for det er viktig for norsk sikkerhetspolitikk
i nord også.
Presidenten: Representanten
Eirik Sivertsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Eirik Sivertsen (A) [16:01:53 ] : La meg få lov til å si takk
til distriktsministeren for svar om særskilte virkemidler. Jeg er
enig i at differensiert arbeidsgiveravgift – en kjempestor satsing
– studielånettergivelse i nord og tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark
er eksempler på den type særskilte økonomiske og politiske virkemidler.
Problemet vårt – med vekt på «vårt» – er at de ikke virker, eller
de virker ikke godt nok, for de har ikke vært tilstrekkelige til
å snu utviklingen. Spørsmålet vi må stille oss, er: Hvilke andre
av denne type virkemidler er det vi har og kan bruke? Der mener
jeg at vi ikke har kommet langt nok. Jeg mener i likhet med representanten
Myrseth at å argumentere med at sykehus i Nord-Norge er et nordområdetiltak,
er litt sånn på siden.
En av de tingene
som er viktig, er å bygge kunnskapsnav og å bygge en kunnskapsstruktur
i nord. Da vil det å styrke universitetene våre være viktig fremover.
For eksempel har vi et nordområdesenter også i Bodø, ved Nord universitet,
som bl.a. driver på med samfunnsfaglig forskning, som det er stor
mangel på i nordområdene. De har et godt kontaktnettverk i Russland.
Det ønsker Arbeiderpartiet å videreutvikle og styrke.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [16:03:10 ] : Helt på
tampen av debatten vil jeg bare svare på et par av de refleksjonene
representanten Sivertsen hadde knyttet til miljø og Arktisk råd.
Det er helt riktig som han peker på, at de som er de største utslipperne,
som vi diskuterte i replikkordvekslingen, er også de som må gjennomføre
de største tiltakene.
Det som etter
min oppfatning er noe av det mest positive med Arktisk råd, er at
vi til tross for at USA under den forrige administrasjonen ikke
ønsket henvisninger til f.eks. klimaendringer i sluttdokumenter
fra ministermøtet i Arktisk råd i 2019, som også var årsaken til
at vi for første gang ikke fikk et sluttdokument fra ministermøtet,
har det praktiske arbeidet i arbeidsgruppene knyttet til miljø-
og klimaspørsmål gått videre. Det mener jeg er veldig positivt.
Det betyr også at når vi nå får en helt ny vektlegging av dette
temaet med den nye administrasjonen, er det masse godt arbeid å
bygge på. Men det er klart det har en stor og symboltung effekt
at vi får en sluttuttalelse fra det kommende ministermøtet som også
tar opp i seg disse spørsmålene.
Så til spørsmålet
om felles interesser med Russland. Vi har mange, og vi har alltid,
både i denne regjeringen og i foregående regjeringer, gjort det
til et stort poeng å investere i og forvalte det vi har felles av
interesser, og som vi bare kan løse i fellesskap når det er utfordringer. På
tross av pandemien og at den setter sterke begrensninger for reiser,
har vi altså fortsatt å gjennomføre f.eks. kommisjonsmøter digitalt.
Det er selvfølgelig ikke det samme som å møtes, men det er i hvert
fall en måte å holde arbeidet gående på. Når det gjelder torskestammen
og forvaltning av den, mener jeg det er kanskje et av de beste eksemplene
på hvordan dette samarbeidet har materialisert seg til beste for
begge land. Det er altså nå verdens best forvalta torskestamme,
som genererer inntekter på ca. 10 mrd. kr på hver side hvert år.
Det er et eksempel som også mange andre er interessert i andre steder
i verden, for de ser at dette samarbeidet er mulig.
Jeg skal ikke
trekke det for langt med de sikkerhetspolitiske diskusjonene, særlig
ikke nå som representanten Petter Eide ikke er her. Det kommer allikevel
neppe som noen overraskelse på han at vi ikke deler sikkerhetspolitisk
analyse av det som skjer i nord. Det er en realitet at Russland,
selv om de ikke representerer en direkte trussel mot Norge, er en
strategisk utfordring for NATO. Representanten Morten Wold var inne
på en av hovedårsakene til det. Det er nye strategiske kapasiteter som
gjør det mulig å avskjære alliert støtte ved GIUK-gapet, og dermed
utgjøre en strategisk trussel for NATO.
Så er det altså
sånn at Norge aldri ville stille seg i en situasjon der vi ikke
påtaler brudd på folkeretten. Når et land går inn og tar en del
av et annet land med makt i 2014, er det helt åpenbart at vi, sammen
med våre nære allierte, skal stille oss i fremste rekke for forsvaret
av folkeretten.
Statsråd Linda Hofstad Helleland [16:06:29 ] : Jeg registrerer
at det er flere som sår tvil om regjeringens motivasjon og ønsker
for nordområdene. Det må jeg si at jeg føler er uberettiget. Jeg
synes at det er en urimelig kritikk. Og så blir vi av Arbeiderpartiet
kritisert for at vi ikke har noen konkrete satsingsforslag. Jeg
kunne lese opp de forslagene som står i nordområdemeldingen som
er konkrete. Jeg viser til andre statsråders og departementers arbeid
på ulike felt, som vil ha svært mye å si for Nord-Norge. All den
tid Arbeiderpartiet er så høye og mørke, er det veldig spesielt
at det ikke er massevis av konkrete forslag å lese i denne innstillingen. Det
er jo overraskende få.
Særlig også når
vi virkelig kunne lese at Arbeiderpartiet og representanten Myrseth
var ute for noen måneder siden og sa at vi «tuller ikke med vårt
partiprogram» i Arbeiderpartiet og lovte å realisere Nord-Norge-banen,
ser vi dag at det er et utredningsforslag, som kommer i tillegg
til det arbeidet som regjeringen allerede har satt i gang – det
er et utredningsforslag. Så får man krangle partiene imellom om
hvem det er som skal støtte hva i morgen, men å fremstille det som
en realisering av Nord-Norge-banen er vel å gå litt langt.
Så har jeg savnet
en viktig sak i debatten i dag. Det handler om EØS. Vi ser at Nord-Norge
er veldig avhengig av – hele landet er avhengig av – arbeidsinnvandring. EØS-avtalen
og Norges tilknytning til Europa er viktig for å sikre arbeidskraft
og nye innbyggere. Jeg er bekymret for, når vi har partier på Stortinget
som ønsker å sette EØS-avtalen i spill, at det stopper opp mulighetene
for å skape nye jobber, og det rammer landsdelen også med befolkningsnedgang.
Det er vel få steder som er mer avhengig av EØS-avtalen enn Nord-Norge.
Over 80 pst. av eksporten går til EØS-området, og når jeg er i samtale med
nordnorske bedrifter, er det ingenting annet de er mer opptatt av.
Vi har fiskevær langs hele kysten av Nord-Norge som vil gå en svært
tung og vanskelig tid i møte hvis Senterpartiet skulle komme i regjering
og begynne å sette denne viktige avtalen i spill. Man kan jo spørre
seg om Senterpartiet virkelig lytter til folk og næringsliv i nord,
sånn som f.eks. på Husøy på Senja med 300 innbyggere, som produserer
og selger sjømat for 1 mrd. kr årlig. EØS-avtalen er så fundamentalt
viktig for at hele det lokalsamfunnet skal kunne virke. Det er derfor
regjeringen også i nordområdemeldingen legger vekt på verdiskaping,
mulighetene for økt kompetanse, gode rammevilkår for bedriftene,
infrastruktur og vekst og utvikling i regionen.
Per-Willy Amundsen (FrP) [16:09:51 ] : I dag behandler vi en
stortingsmelding, og det er nettopp det: en stortingsmelding. Det
som ikke er vedtatt tydelig og klart i etterkant av denne debatten,
i morgen, er svulstige ord. Det er uten innhold, og det er noe som
departementene nødvendigvis ikke kommer til å forholde seg til i
fremtiden. Den virkelige nordområdepolitikken, det er den vanlige
politikken som vi jobber med hver eneste dag – når man skal vedta
Nasjonal transportplan, når man skal vedta en ny langtidsplan for
Forsvaret, som vi nettopp har vedtatt, når man skal gjennomføre
enda mer innskjerpende klimatiltak som legger begrensninger på befolkningen
enda mer, øke bensinpriser, osv., noe som har stor betydning i Nord-Norge,
og ikke minst verneplaner. For det er to ting som henger sammen,
og som man ofte hører når man snakker om Nord-Norge: ja, det er
flott og fint, man har reinsdyr og noe midnattssol. Det er liksom
postkortet av Nord-Norge. Det er ofte det det snakkes om. Det snakkes
ikke om næringslivet, og da det private næringslivet, grunnlaget
for arbeidsplasser og grunnen til at folk bor langs kysten. Det
er fordi man har drevet næring, man har skapt verdier, man har skapt
inntekter til samfunnet. Og det er det vi må legge til rette for
hvis folk skal bo i Nord-Norge. Man må ha noe å gjøre!
Da er det forstemmende
at man er mer opptatt av å verne enn å legge til rette for arbeidsplasser.
Da snakker jeg – det var flere som var inne på det – om Nussir,
f.eks., som er stjerneeksempelet. Der måtte man jobbe i 15–20 år
for å få realisert et prosjekt som måtte behandles av tre departement,
to direktorat og til slutt måtte behandles to ganger i regjering
før vedtaket endelig ble fattet, og man kunne sette i gang. Men
selv da er man ikke ferdig, for Sametinget gir seg jo selvfølgelig
ikke. De fortsetter og forsøker å stoppe et lovlig vedtatt prosjekt
ved å gå på investorene. En ganske, skal vi si, useriøs fremgangsmåte fra
Sametinget.
Det handler også
om hvordan vi får lov til å bruke utmarka vår. Det handler om motorferdsel
i utmarka, at vi får lov til å ha boglede og ta i bruk naturen på
alle måter, der det er rom for oss alle. Det er gjennom den konkrete
politikken vi bygger Nord-Norge og skaper det Nord-Norge som kan
være den økonomiske motoren for hele Norge i fremtiden – for det
kan og vil Nord-Norge være. Vi har en høyere økonomisk vekst sammenliknet
med resten av landet, og det er nettopp fordi vi har det unike næringsgrunnlaget.
Men da må vi få lov til å bruke det, og det gjør vi i praktisk politikk,
det gjør vi ved å stoppe verneplaner, det gjør vi ved å bore etter
olje og gass i Lofoten og Vesterålen, og det gjør vi ved å tillate næringsdriften,
mineralnæringen, å få utvikle seg og ved å bygge landsdelen. Det
er den reelle politikken for Nord-Norge, ikke festtaler og ikke
høytflyvende utenrikspolitikk.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.
Votering, se tirsdag 20. april