Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:10:04]: Hva er norsk utenrikspolitikk? Akkurat nå, en formiddag i april?

Slik begynte jeg min utenrikspolitiske redegjørelse for to år siden, og det er verdt å gjenta spørsmålet, ikke minst fordi svarene er litt annerledes nå.

I Brussel jobbes det med å koordinere innsatsen vår mot covid-19-pandemien med EU. I Addis Abeba ferdigstilles en samarbeidsavtale med en menneskerettighetsorganisasjon. I Stockholm jobber vi for å ivareta norsk-svensk grensepassering av varer til og fra Göteborg havn, som er Norges viktigste med tanke på import og eksport av containere. I Moskva drøfter Norges fiskeriutsending forvaltning av fisk i Barentshavet med russiske myndigheter. I en åker i Colombia skal en norskstøttet humanitær organisasjon snart i gang med å fjerne miner. Og om et par timer, i en digital debatt i FNs sikkerhetsråd i New York, vil en norsk statssekretær framheve Den afrikanske unions bidrag til konfliktforebygging.

Summen av disse og tusenvis av andre små og store oppgaver er norsk utenrikspolitikk. Disse handlingene har ofte en egen dynamikk og skyldes alt fra allianseforpliktelser inngått for flere tiår siden til budsjettavgjørelser som ble tatt her i Stortinget i desember. Gjennom denne summen av enkelthendelser viser Norge hva vi mener, hvilke verdier vi står for, og hvilken vei vi mener verden bør gå.

Det er blitt sagt at siden tusenårsskiftet har verden fått tre store sjokk: 11. september 2001, finanskrisen i 2008 og covid-19-pandemien i 2020. En fellesnevner for de tre vidt forskjellige begivenhetene var at alle tre kom temmelig overraskende på de fleste. Og alle tre forandret verden, om enn på vidt forskjellige måter. Kanskje blir det sånn neste gang også – at den neste begivenheten som virkelig forandrer verden, kommer temmelig overraskende på oss.

Av dette kan vi trekke i hvert fall én lærdom: Enhver regjering skal selvfølgelig forsøke å forutse og forberede seg på mulige utenrikspolitiske scenarioer, men dens viktigste oppgave er å bygge en solid utenriks- og sikkerhetspolitikk som kan tåle overraskende vendinger og stå seg over tid.

I en verden som framstår som mindre trygg og forutsigbar enn før, får vår nordiske og europeiske tilknytning stadig større betydning. I lys av at det bare er elleve dager siden jeg holdt europaredegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker, er Norges forhold til Europa ikke en del av årets utenrikspolitiske redegjørelse. Jeg viser til den fyldige redegjørelsen jeg ga for elleve dager siden. La meg likevel gjøre det helt klart at norsk utenrikspolitikk begynner i Europa, og pandemien har demonstrert at vi må fortsette å videreutvikle og effektivisere vårt nære samarbeid med EU og Norden. Europa er også et verdi- og interessefellesskap der Norge hører hjemme.

Viruset som ble oppdaget for bare litt over et år siden, har hatt enorme konsekvenser over hele verden. Redegjørelsen i år vil naturlig nok handle en del om covid-19-pandemien.

God global helse kan ses på som en utenrikspolitisk stabilisator. Pandemien er en helsekrise, men den har selvfølgelig også utløst en sosial og økonomisk krise. Den forsterker andre kriser og får konsekvenser for bl.a. matsikkerhet og fattigdom, som igjen gir økt risiko for ustabilitet og konflikt.

Så langt har over tre millioner mennesker mistet livet. Millioner av arbeidsplasser har gått tapt. Den økonomiske nedturen er dyp og voldsom i mange land. Tiltroen til globale verdikjeder har fått seg en trøkk.

Pandemien endrer strukturer i samfunnet: Arbeid flyttes fra kontorer til folks hjem, barn tvinges ut av skolen, teknologi- og reisevaner snus opp ned, noen næringer trues av kollaps, mens andre næringer har fått en kraftig stimulans. Eksisterende ulikheter har økt, også mellom kvinner og menn. Sårbare grupper er særlig hardt rammet. Land med dårlig pandemihåndtering taper vekst og prestisje, mens land som bekjemper pandemien godt, vinner respekt.

Det er gode tider for populister og autoritære ledere som misbruker lover og smittevernregler til å skyve menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper til side.

Pandemien har rammet spesielt hardt der de humanitære utfordringene allerede var store. FNs samlede humanitære appell har økt med hele 40 pst. Om ikke utviklingen snur, kommer vi ikke til å nå bærekraftsmålene innen 2030.

En verdensomspennende pandemi kan bare slås tilbake med en koordinert internasjonal respons. Pandemien fungerer på sett og vis som et forstørrelsesglass som viser hva som fungerer i det internasjonale samarbeidet – og hvor det kommer til kort. I møte med pandemien har det vært mange eksempler på internasjonale organisasjoner og forskjellige internasjonale koalisjoner som har gjort en formidabel innsats. Samtidig har pandemien synliggjort svakhetene i internasjonalt og globalt samarbeid, som verken er så handlekraftig eller så koordinert som vi skulle ønske. Denne gangen var det svakhetene i helsesamarbeidet som ble tydeliggjort.

Tilsvarende svakheter finner vi i det globale samarbeidet mot klimaendringer, stabilitet i finansmarkedene, fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling og på flere andre områder.

En av denne pandemiens lærdommer er at det haster å styrke den globale helsearkitekturen. Men vi må også jobbe for å styrke andre områder der den internasjonale arkitekturen er for svak.

Norge har tatt på seg en lederrolle i det som for tida er blant verdens viktigste oppgaver, nemlig å sikre rettferdig og likeverdig global tilgang til vaksiner, medisiner og tester. Sammen med Sør-Afrika er Norge med-leder av fasiliteringsrådet for den internasjonale koalisjonen for bekjempelse av koronapandemien, den såkalte Access to COVID-19 Tools Accelerator, heretter forkortet til ACT-A.

ACT-A har bidratt til å utvikle vaksinekandidater og hurtigtester i et tempo verden aldri tidligere har sett. Vaksinepilaren COVAX har så langt sikret avtaler om mer enn to milliarder vaksinedoser innen 2021. Utrullingen av vaksiner gjennom COVAX er i gang. Over 38 millioner vaksinedoser er så langt fordelt til over 100 land, og vaksineringen er i gang i bl.a. Rwanda, Angola, Kenya og Nigeria. Vi samarbeider tett med EU om viderefordeling av ekstra doser.

Satsing på global helse og vaksiner har stått sentralt i norsk utenriks-, utviklings- og helsepolitikk i en årrekke. Vi var blant initiativtakerne til vaksinekoalisjonen CEPI og vaksinealliansen GAVI.

Regjeringa har siden starten av pandemien støttet opp om lederskapet til Verdens helseorganisasjon, WHO. Vi ønsker å styrke WHOs lederrolle ytterligere, samtidig som vi ser at for å bekjempe en pandemi trenger vi tverrsektorielt samarbeid som går langt utover helsesektoren. WHO har en viktig rolle for å framskaffe ny kunnskap for å begrense og nedkjempe covid-19 og framtidige pandemier. For å få til det må WHO ha den nødvendige tilliten hos alle sine medlemsland. Det krever økt åpenhet og mer samarbeid.

Norge er et lite marked, og en fullskala egenproduksjon av legemidler er ingen realistisk opsjon. Pandemien har vist oss hvor avhengige vi er av eksport fra produksjonsland og internasjonalt samarbeid for tilgang til smittevernutstyr, vaksiner og andre legemidler. Europeisk samarbeid vil være grunnsteinen i Norges framtidige beredskap. Vi må se de globale løsningene i sammenheng med de europeiske.

Italias statsminister og Europakommisjonens president har invitert statsminister Solberg til å delta på et globalt helsetoppmøte innenfor rammen av G20 den 21. mai. Hovedsaken på møtet er styrking av global helsesikkerhet og framtidig pandemiberedskap. Og kanskje øker pandemien forståelsen for behovet for politiske initiativ i bredere forstand enn bare på helseområdet.

USA under Biden-administrasjonen har bidratt med ny energi i en rekke internasjonale samarbeidsprosesser – fra tanker om en global minstesats for selskapsbeskatning til samtaler med framvoksende økonomier om økte reduksjonsforpliktelser på klimautslipp. På en del områder er det nå frigjort energi som kan ende opp med å bygge opp forpliktende internasjonalt samarbeid, i kontrast til flere år da vi har brukt mye energi på å forhindre forvitring og nedbygging av multilateral styring. Det er i så fall en utvikling vi har jobbet for, og vil bidra til å akselerere. Det gir potensielt et spillerom for det konstruktive diplomatiet, der vi skal se etter muligheter til å påvirke nye initiativ og strukturer som trer fram.

I møte med globale kriser kan det være fare for at vi overdriver det veldig unike og historiske ved endringene vi opplever. Det er ikke vanskelig å finne kortsiktige utslag av storpolitisk karakter, men det er ikke sikkert de geopolitiske virkningene av covid-19 historisk sett blir så dominerende som vi tenker nå som vi står midt i det. Som professor Joseph Nye har minnet oss om: Spanskesyken tok livet av flere mennesker enn første verdenskrig. Likevel var det krigen – ikke pandemien – som forandret verden.

For Norge ser ikke det sikkerhetspolitiske landskapet fundamentalt annerledes ut i dag enn på samme tid i fjor. Russland forblir en viktig faktor i vår sikkerhetspolitikk, USA er vår viktigste allierte, og vi trenger fortsatt et nært samarbeid med allierte og partnere i Europa. Utenlandsk etterretnings- og påvirkningsaktivitet forblir en betydelig trussel mot norske interesser.

Forholdet mellom Russland og Vesten forblir anstrengt, ikke minst på grunn av et betydelig verdi- og interessegap. Den politiske utviklingen i Russland går i en tydelig autoritær retning, med stadig mindre frihet og sterkere represalier mot opposisjonelle og uavhengige medier og institusjoner. Landets militære modernisering fortsetter og ledsages av en kraftig antivestlig retorikk. Dette er bekymringsfullt, og utviklingen viser ingen tegn til å avta.

Russland er også vårt naboland. Felles geografi gir oss felles utfordringer som best kan møtes i fellesskap. Det er i vår interesse å ha et praktisk samarbeid som fungerer, og bred politisk kontakt med Russland.

I løpet av de siste ukene har Russland trappet opp spenningen i og rundt Ukraina gjennom utplassering av store militære styrker. Russland viser med dette fortsatt vilje til å bruke militære trusler for å oppnå politiske mål. Samtidig har det vært en kraftig økning i antallet våpenhvilebrudd i Øst-Ukraina. Denne er drevet av de væpnede gruppene som Russland forsyner med våpen, utstyr og personell. Jeg ba i forrige uke Russland om å trekke tilbake sine nylig utplasserte militære styrker og bidra til at de russiskstøttede væpnede gruppene stanser våpenhvilebruddene i Øst-Ukraina. Norge støtter konsistent Ukrainas suverenitet og territorielle integritet innenfor internasjonalt anerkjente grenser. Dette gjør vi i ulike fora, bl.a. i OSSE og FN.

Vi har en stund vært vitne til betydelige forskyvninger av særlig økonomisk, men jeg vil si også militær og politisk, makt. Kinas posisjon som framvoksende stormakt er ikke lenger en teoretisk mulighet, det er et faktum. Konsekvensene av, og reaksjonene på, disse forskyvningene ser vi nå stadig tydeligere. De siste årene har konflikt og rivalisering mellom USA og Kina vokst fram til å bli et helt dominerende omdreiningspunkt i internasjonal politikk. Rivaliseringen stikker dypt, den omfatter økonomi, teknologi, sikkerhet og ideologi, og den ser ut til å bli langvarig. Amerikanske tiltak – og kinesiske mottiltak – rulles ut på stadig flere områder, og dette får selvfølgelig konsekvenser også for oss, som det får for alle andre.

Kina har hatt en enorm økonomisk framgang og reduksjon av fattigdom de siste tiårene. Vi trenger et konstruktivt samarbeid med Kina på flere områder for å løse globale utfordringer. Vår engasjementslinje overfor Kina ligger fast. Samtidig må vi erkjenne at Kina ofte står langt fra oss verdimessig.

Utviklingen i Hongkong og i Xinjiang er veldig alvorlig. Vi oppfordrer kinesiske myndigheter til å respektere menneskerettighetene, stoppe vilkårlig frihetsberøvelse av uigurer og andre minoriteter og tillate uhindret adgang til regionen for FNs høykommissær for menneskerettigheter. Vår bekymring angående Xinjiang og Hongkong har vi gjentatte ganger tatt opp i møter med kinesiske myndigheter, senest da Kinas utenriksminister besøkte Oslo i august, på politisk nivå, men vi tar det også opp via ambassaden og andre kanaler. Vi følger også med på Kinas interesser og potensielle framtidsambisjoner i våre nærområder.

Stormaktsrivalisering fører også til at økonomisk globalisering er under press. Voksende proteksjonisme og utfordringer i Verdens handelsorganisasjon kan gjøre det mer komplisert å bevare eksisterende verdikjeder, teknologi og kritisk infrastruktur uten å gå på akkord med global frihandel.

Fjorårets reduserte økonomiske aktivitet førte til at de globale klimautslippene gikk ned i 2020. Men selv om overgangen fra fossile til fornybare energikilder går raskere enn spådd inntil nylig, preger konsekvensene av klimaendringene verden i stadig sterkere grad, ikke minst i Arktis, hvor varmere klima og smeltende havis endrer regionen dramatisk.

9 pst. av Norges innbyggere lever i nord, og vi er dermed det landet i verden hvor størst andel av befolkningen bor nord for polarsirkelen.

Norge går nå inn i det siste halvåret som formannskap i Barentsrådet. Arbeidet med kunnskap, helse, ungdom og folk-til-folk-dimensjonen, og ikke minst tillit over landegrensene, er av stor betydning for oss. I den nye nordområdemeldinga slår regjeringa fast at nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Rett etterpå skal vi behandle nordområdemeldinga, og jeg er helt sikker på at vi får muligheten til å utdype disse punktene da.

Covid-19 er ikke bare en helsekrise. Det er en økonomisk og sosial krise, det er en menneskerettighetskrise, og det er en krise for jenters og kvinners rettigheter og likestilling. Pandemien forsterker presset mot menneskerettighetene som vi har vært vitne til det siste tiåret – inkludert på vårt eget kontinent. Ifølge svenske Varieties of Democracy levde hele 68 pst. av verdens befolkning i autokratier ved utgangen av 2020, mot 48 pst. i 2010. Det har med andre ord gått i feil retning en god stund.

Med covid-19 har demokratiske og rettsstatlige prinsipper blitt ytterligere utfordret. Vi har sett ledere med autoritære hensikter misbruke pandemien til å tilrane seg økt makt og til å kneble kritiske røster. Aktiv desinformasjon undergraver mange steder arbeidet med å begrense smitteutviklingen. Det har også ført til økt polarisering og en ny bølge av hatefulle ytringer mot marginaliserte og sårbare grupper i mange land. Voksende fattigdom og manglende skoletilbud gjør barn mer utsatt for vold og overgrep. Forekomsten av barnearbeid øker. Å sikre at barn vender tilbake til skolen, forblir en sentral prioritering. Jenter er spesielt utsatt – FN anslår at ytterligere elleve millioner jenter vil måtte avslutte skolegangen som følge av covid-19.

Vi har sett en alvorlig økning i kjønnsbasert vold og vold i nære relasjoner verden over. Barneekteskap, mødredødelighet og antall uønskede svangerskap øker. Pandemien har også forverret situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne. Bildet er dramatisk, og det er forstemmende, selv om det finnes enkelte lyspunkter.

Vi har fra starten av holdt fast på at alle bidrag til gjenoppbygging etter pandemien må ha menneskerettigheter og et likestillingsperspektiv i fokus. Regjeringa har satt inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne høyt og vil neste år være vertskap for et toppmøte, Global Disability Summit, sammen med sivilt samfunn. Vi viderefører det tette samarbeidet om menneskerettighetsfremme med en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner. Vi gir fleksibilitet fra vår side, slik at våre partnere kan tilpasse seg og beskytte MR-forsvarere, ytrere og utsatte grupper på bakken. Vi tar kampen for kvinners deltakelse i økonomiske og politiske beslutninger og for kvinners og jenters menneskerettigheter både under og etter pandemien, inkludert seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Det siste har allerede blitt litt lettere etter at USA fikk ny administrasjon. Biden-administrasjonens raske avskaffelse av den såkalte Mexico City policy, som Norge har uttrykt sterk motstand mot, var et uhyre viktig signal både politisk og praktisk. Jeg ser fram til at vi nå kan gå fra å bruke det meste av ressursene og energien på å forsvare etablerte rettigheter og kjempe mot tilbakeslag til å kunne fremme og styrke det globale normative perspektivet.

Å jobbe med ytringsfrihet er en sentral utenrikspolitisk prioritering. For er det én ting pandemien har minnet oss på, er det ytringsfrihetens verdi – både i seg selv, som en forutsetning for demokrati og som et middel til å beskytte og fremme andre rettigheter. Til sommeren kommer regjeringa til å legge fram en ny og oppdatert internasjonal strategi for ytringsfrihet som vil tydeliggjøre norske prioriteringer. I strategien kommer vi til å legge vekt på mediemangfold og pressefrihet, sikkerhet for journalister, digital sikkerhet og ytringsfrihet for kvinner og jenter, minoriteter og kunstnere.

I lys av den alvorlige situasjonen for menneskerettighetene globalt vil jeg framheve den nye sanksjonsloven som trådte i kraft fredag i forrige uke. Loven innebærer at vi nå raskt og effektivt kan gjennomføre EUs restriktive tiltak som Norge slutter opp om, i norsk rett – også med økonomiske frystiltak. Det gjelder bl.a. EUs nye sanksjonsregime mot alvorlige menneskerettighetsovergrep.

Pandemien har ført til en forverring av den globale humanitære situasjonen. Aldri tidligere har vi vært vitne til en så dramatisk økning i humanitære behov. Hele 235 millioner mennesker har i år behov for beskyttelse og humanitær assistanse. Hvis de var innbyggere i ett og samme land, ville det vært verdens femte største land. Derfor har regjeringa gjennom en rekordstor humanitær støtte på 6,3 mrd. kr for 2021 styrket innsatsen for bl.a. beskyttelse av sivile, matsikkerhet og innsats for mennesker på flukt i land rammet av kriser og konflikt.

Vi var både i fjor og i år tidlig ute med utbetaling av kjernestøtten til de humanitære FN-organisasjonene og til FNs nødhjelpsfond. Det er utrolig viktig for å sikre at organisasjonene har forutsigbarhet og fleksibilitet til å respondere på det som er veldig raskt skiftende humanitære behov. Støtten til Verdens matvareprogram er økt betydelig, fra 300 mill. til 800 mill. kr i kjernestøtte, og til FNs høykommissær for flyktninger fra 380 mill. til 680 mill. kr i kjernestøtte. Med dette bidro vi bl.a. til at Verdens matvareprogram kunne ivareta sitt globale ansvar for logistikk og transport av nødhjelp til tross for nedstengning og andre hindringer.

Vi har også gitt de norske humanitære organisasjonene større fleksibilitet til å omprioritere innsatsen etter hvor behovene er størst. Flyktninghjelpen, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Caritas har nylig fått utbetalt 1,7 mrd. kr til sitt humanitære arbeid i 2021.

Innen utgangen av året vil vi ha levert på løftet regjeringa ga under den internasjonale konferansen om seksuell og kjønnsbasert vold i humanitære krisesituasjoner som ble arrangert i Oslo for snart to år siden. Der annonserte vi 1 mrd. kr i humanitær støtte til styrket beskyttelse mot såkalt SGBV og økt tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester i kriserammede områder.

Pandemien har demonstrert at Norges vektlegging av ubundet kjernestøtte til internasjonale organisasjoner er viktig. Slik fleksibel finansiering har vært med på å åpne for multilaterale krafttak mot covid-19 som vil være sentrale for å få hjulene i gang igjen i mange fattige land, og for å motvirke store tilbakeskritt i arbeidet med bærekraftsmålene.

Det er ti år siden den såkalte arabiske våren startet, med påfølgende konsekvenser for mange land i regionen. I Syria utviklet tragedien seg som vi alle kjenner. I ti år har vi vært vitne til ufattelige menneskelige lidelser, ødeleggelser og brutalitet. En generasjon unge syrere har tapt både skolegang og muligheter. Over en halv million mennesker er drept, og over tolv millioner syrere har måttet forlate sine hjem.

Norge har i løpet av disse årene stilt opp for den syriske befolkningen gjennom den største norske humanitære innsatsen fra Norge noensinne. Siden 2011 har Norge gitt over 15 mrd. kr i bistand til Syria og nabolandene Libanon, Jordan og Tyrkia. Norge er fortsatt det landet i verden som per innbygger har gitt mest humanitær bistand til Syria-krisen. I 2021 kommer vi til å bidra med ytterligere 1,6 mrd. kr i bistand til Syria og nabolandene for at flyktninger og internt fordrevne skal få dekket sine grunnleggende behov og rettigheter til helse og utdanning.

Det er også ti år siden Norge deltok i operasjonen der FNs sikkerhetsråd ga mandat for å beskytte sivilbefolkningen mot angrep fra Gaddafi-regimet i Libya. Utviklingen i årene etter den internasjonale kampanjen har ikke vært som ønsket. Mangelen på felles institusjoner har gått ut over både sikkerheten og leveranser av offentlige tjenester til en hardt prøvet befolkning. Ulike militser, fremmedkrigere og væpnede grupper har kjempet om kontroll av landområder og ressurser. Ulovlig menneskehandel, smugling og spredning av libyske våpenlagre har ført til økt destabilisering av regionen.

I likhet med Syria har konflikten i Libya vært internasjonalisert med innblanding fra regionale og internasjonale aktører. Disse har plassert soldater i Libya og trosset våpenembargoen innført av FN. Det er nå er viss positiv utvikling i Libya. I mars ble en libysk nasjonal samlingsregjering gitt tillit av et parlament som møttes for første gang på mange år. Interimsregjeringa skal forberede Libya på president- og parlamentsvalg 24. desember i år – på dagen 70 år etter at Libya fikk sin selvstendighet.

Norge gir sin fulle støtte til den politiske prosessen Libya står foran, og FNs arbeid i landet. Mange utfordringer vil møte de libyske lederne framover. Veien kan komme til å bli krevende. Jeg skal ha et digitalt møte med Libyas nye statsminister i begynnelsen av neste uke og vil videreformidle Norges støtte der.

Etter revolusjonen i Sudan i 2019 står landet fortsatt midt i en overgangsprosess. Selv om utfordringene er mange, tar Sudan viktige skritt i en nødvendig reformprosess for å normalisere sitt forhold til det internasjonale samfunn. Norge bidrar sammen med allierte og venner.

Utviklingen i Midtøsten har en direkte innvirkning på Europa og Norge. Det opplever vi bl.a. med flyktningstrømmene og gjennom kampen mot ISIL. Norge fortsetter å engasjere seg for å skape varige fredsløsninger i mange av konfliktene i Midtøsten, inkludert i Syria, Libya, Jemen og ikke minst den israelsk-palestinske konflikten.

Merkesteinene i vår egen sikkerhetspolitikk ligger i stor grad fast. La meg peke på tre av dem: et forpliktende internasjonalt samarbeid, sterke transatlantiske bånd og et nært samarbeid i Europa. Som før pandemien er Norge fortsatt best tjent med en internasjonal rettsorden, der avtaler og forpliktende samarbeid binder stormaktene på viktige områder. Ikkespredningsavtalen er grunnmuren i det multilaterale nedrustnings- og ikkespredningsregimet. Tilsynskonferansen i 2010 vektla tre prinsipper for nedrustning: åpenhet, verifikasjon og irreversibilitet. Norge har tatt ansvar internasjonalt for å fremme arbeidet for verifikasjon, og vi kommer også til å lede FNs andre ekspertgruppe om dette etter at vi ledet den første. Innsatsen for verifikasjon vil være et viktig bidrag til neste tilsynskonferanse for NPT.

Norge vil også ta initiativ til å utvikle en felles forståelse av hva prinsippet om irreversibilitet betyr i praksis. Dette handler om at vi på tvers av land må komme til enighet om hva som kreves for at man kan ha tillit til at en gjennomført nedrustning av kjernevåpen ikke kan reverseres. Som med verifikasjonsarbeidet mener vi at dette er et felt der statene kan samarbeide, der vi kan bringe ny giv til arbeidet med nedrustning – og ikke minst motvirke polarisering.

USA har de siste månedene vist vilje til på nytt å engasjere seg i nedrustnings- og rustningskontrollarbeid. Forlengelsen av New START-avtalen med fem år var en god beslutning. Det gir tid til å videreutvikle avtalen, øke ambisjonsnivået og inkludere nye land i den. Vi trenger en avtale som omfatter alle typer atomvåpen. Og vi trenger ytterligere reduksjoner i antall kjernevåpen. Det blir ingen enkel oppgave, men det er positivt at viljen til å forsøke er til stede, og Norge er klar til å bistå.

Det er bekymringsfullt at land som Russland og Kina har bidratt til et økt rustningspress. Vi oppfatter Storbritannias nye gjennomgang av sikkerhets- og forsvarspolitikken som et tilsvar på dette, og det er ikke en ønsket utvikling. Vi har også formidlet vårt syn til Storbritannia.

Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å utvikle våpen som ikke omfattes av gjeldende avtaleverk. Et nytt, effektivt rustningskontrollregime er avhengig av at stormaktene blir enige om avtaler som speiler den nye sikkerhetspolitiske, militære og teknologiske virkeligheten.

Amerikanerne velger sin president selv, men det er liten tvil om at valget har stor betydning globalt, og også for oss. Den nye administrasjonen vektlegger internasjonalt samarbeid og koordinering med allierte og venner. Biden vil reengasjere USA i det globale helsearbeidet, og USA forblir medlem av Verdens helseorganisasjon. Begge deler er viktig.

Biden tok USA raskt inn i Parisavtalen igjen, og han har invitert statsminister Solberg og 40 andre internasjonale ledere til et eget klimatoppmøte torsdag denne uka. Og ambisjonsnivået i klimapolitikken er høyt. Regjeringa ønsker å styrke Norges samarbeid med USA både på klimaområdet og på helseområdet, både bilateralt og i ulike internasjonale engasjement. Vi har vært tidlig ute for å komme i dialog med Biden-administrasjonen om felles interesser og muligheter for et slikt samarbeid.

Aller viktigst for oss er det tette sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA. Det er ingen tvil om at USA er vår viktigste allierte. Vi samarbeider tett, både bilateralt og gjennom NATO. Regjeringa mener det likevel er rom for å styrke og modernisere det bilaterale samarbeidet ytterligere. Samtidig ønsker vi det fornyede og forsterkede amerikanske engasjementet i NATO velkommen.

Når båndene til USA har vært så nære over så mange tiår, skyldes det at vi har et forhold som ikke bare er bygd på felles interesser og en lang historie. Det er også bygd på felles demokratiske verdier. Det er ingen grunn til å legge skjul på at disse verdiene ble utfordret etter presidentvalget i november. Det fant sted en systematisk undergraving av valgresultatet som kulminerte med stormingen av Kongressen 6. januar. For Norge og andre demokratiske land var det viktig å si tydelig fra om at det var et uakseptabelt angrep på demokratiet, og at den avtroppende presidenten bar et betydelig politisk ansvar for det som skjedde.

Norge og USA har forhandlet fram en tilleggsavtale om forsvarssamarbeid. Den moderniserer og supplerer de avtalene vi allerede har. Denne tilleggsavtalen, Supplementary Defence Cooperation Agreement, forkortet til SDCA, er et viktig bidrag til regjeringas arbeid med å styrke forsvaret av Norge. Avtalen ble godkjent i statsråd på fredag.

Forsvaret av Norge skjer langs tre hovedlinjer: den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære allierte som USA. Kjernen i dette forsvarskonseptet er at allierte øver og trener hos oss jevnlig, og aller helst sammen med norske styrker. På den måten blir sikkerhetsgarantien og forsterkningen troverdig. Alternativet til forsterkning av Norge i krise og krig ville vært permanent, alliert tilstedeværelse. Det ville ikke vært i tråd med norske interesser, og det ville vært i strid med basepolitikken. Derfor legger vi til rette for at allierte kan forsterke oss hvis det blir nødvendig. Det gjøres gjennom øving, trening, forhåndslagring og investeringer – sentrale elementer i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk gjennom mange tiår.

Vi jobber hele tida med å videreutvikle, modernisere og oppdatere samarbeidet med våre allierte. Avtalen vi har forhandlet fram, bekrefter det nære forholdet og mer enn 70 års godt sikkerhetspolitisk samarbeid mellom Norge og USA i rammen av NATO. Det viser også den viktige posisjonen Norge har som NATO i nord.

Regjeringa er fornøyd med at vi har kommet til enighet med USA om denne avtalen. I praksis betyr den at vi legger til rette for relevant samtrening med USA, og at USA enda bedre kan støtte Norge i krise eller krig. Det er viktig for Norges sikkerhet og for norske interesser. Avtalen legger til rette for amerikansk militær aktivitet i Norge og for at USA eventuelt kan gjøre investeringer i infrastruktur i Norge.

Det er norske myndigheter som vurderer og godkjenner alliert aktivitet på norsk jord, i norsk luftrom og i norske farvann. Det vil fortsatt gjelde for amerikansk militær aktivitet. Avtalen vi har inngått, innebærer ingen endringer i viktige sikkerhetspolitiske prinsipper. Det har vært en helt grunnleggende forutsetning for regjeringa for å inngå avtalen. Avtalen slår uttrykkelig fast at norsk basepolitikk gjelder. Det vil ikke bli aktuelt å åpne for baser for utenlandske kampstyrker i Norge i fredstid. På samme måte slår avtalen fast at norsk atom- og anløpspolitikk gjelder. Vi vil legge fram både en samtykkeproposisjon og en lovproposisjon i høstsesjonen, der Stortinget vil ta stilling til avtalen og nødvendige lovendringer.

NATOs militære styrke hviler på det politiske samholdet. Derfor iverksatte alliansen en refleksjonsprosess etter ledermøtet i London i 2019. Prosessen har skapt en viktig debatt både om prioriteringer og om hvordan NATO kan revitaliseres som politisk konsultasjonsforum. Generalsekretær Stoltenberg har, under overskriften NATO 2030, tatt denne diskusjonen videre med konkrete forslag til hvordan NATO kan endres og styrkes som politisk allianse. NATO 2030 blir en hovedsak på toppmøtet senere i år.

Regjeringa ønsker debatten i NATO velkommen. Vi er åpne for konkrete tiltak for å styrke alliansen, med nye møteformater og hyppigere møter på politisk nivå. Generalsekretæren har også foreslått en betydelig styrking av fellesfinansieringen. Det er et forslag vi vurderer nøye, og som er til diskusjon i alliansen.

Først og fremst er det positivt at NATO 2030 har satt fokus på hvordan alliansen skal håndtere nye sikkerhetsutfordringer som klimaendringer, ny teknologi og hybride trusler. Dette vil følges opp ved at toppmøtet gir klarsignal til å starte arbeidet med å revidere NATOs strategiske konsept. Dagens strategiske konsept er fra 2010 og er ikke tilpasset dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

For 20 år siden kom NATOs artikkel 5 for første og hittil eneste gang til anvendelse, som et svar på terrorangrepene i USA den 11. september. Trump-administrasjonen tok en beslutning om å trekke amerikanske styrker ut av Afghanistan innen 1. mai i år gjennom avtalen de inngikk med Taliban om å starte fredsforhandlinger mellom den afghanske regjeringa og Taliban. Biden-administrasjonen har nå gjennomgått politikken for Afghanistan, og på det felles utenriks- og forsvarsministermøtet i NATO forrige uke ble det besluttet å trekke samtlige militære styrker ut av Afghanistan. Uttrekket begynner 1. mai og skal være fullført i løpet av september i år. Dette er en beslutning regjeringa fullt ut støtter – vi gikk inn i Afghanistan sammen, og vi går ut sammen.

ISAF, som senere ble avløst av Resolute Support Mission, er NATOs største operasjon siden dannelsen i 1949. Den går nå inn i siste fase. NATO startet for en tid siden planleggingen av hvordan uttrekket av styrken skal foregå. For Norge har det hele tida vært en forutsetning at uttrekket må skje på en ryddig og koordinert måte. Taliban har signalisert at de nå kan komme til å angripe allierte styrker. I tida framover vil vår hovedprioritet være sikkerheten til norske styrker.

Vi konfronteres med krevende problemstillinger, og vi står i valget mellom mer eller mindre dårlige løsninger. Vi og våre allierte har ofret menneskeliv og brukt store summer på å skape et stabilt og framtidsrettet Afghanistan som ikke utgjør en framtidig terrortrussel mot omverdenen, og som ivaretar grunnleggende menneskerettigheter for sine innbyggere. Mye er oppnådd de siste 20 årene, men samtidig er utviklingen i Afghanistan fortsatt hemmet av konflikt. Afghanerne må selv eie og lede en prosess fram mot fred. I tillegg har de regionale aktørene en viktig rolle.

I fredsprosessen jobber vi for å sikre at de resultatene som er oppnådd gjennom 20 år, i størst mulig grad blir bevart – spesielt kvinners rettigheter, jenters rett til skolegang og inkludering av etniske og religiøse minoriteter. Samtidig som NATO forbereder uttrekk av styrkene, fortsetter de diplomatiske anstrengelsene for å få til en fredsavtale mellom partene. Det finnes ingen enkle eller risikofrie løsninger framover, men konflikten kan ikke løses militært. I Doha, der fredsforhandlingene finner sted, bistår vi sammen med FN og et lite utvalg land Qatar i deres vertskapsrolle og er til stede med et lite team.

For å sikre fortsatt positiv utvikling i Afghanistan er det viktig å opprettholde et høyt bistandsnivå. Det forutsetter at samfunnet fortsetter å bygges på verdier vi kan identifisere oss med, og at det gjøres klare framskritt i korrupsjonsbekjempelsen. Vi må være forberedt på at det internasjonale samfunnet kan stå foran ganske krevende kompromisser framover.

Parisavtalen er et rammeverk for det internasjonale samarbeidet som er påkrevd for nødvendige reduksjoner i klimagassutslipp. Men jobben var ikke gjort i Paris, og samarbeidet under avtalen må styrkes. EU, Kina, Japan og Sør-Korea kom med nye klimamål i 2020. Næringslivsaktører og investorer er i økende grad pådrivere, og USA har nå store ambisjoner. Det gir grunnlag for håp.

FNs klimakonferanse i Glasgow i november må styrke ambisjonene for å nå Parisavtalens langsiktige mål – og for gjennomføringen av avtalen. Dessverre ser vi at bare rundt 40 pst. av landene som signerte avtalen, har levert oppdaterte eller forsterkede mål. Det er viktig at alle land, og særlig de store utslippslandene, oppdaterer eller melder inn nye mål så fort som mulig.

Norge var tidlig ute og forsterket vårt mål under Parisavtalen allerede i februar i fjor. Vi forsterket målet vårt mål kraftig, fra minst 40 pst. kutt innen 2030 til minst 50 opp mot 55 pst. kutt sammenlignet med 1990. Klimaplanen regjeringa presenterte i januar, er et taktskifte i norsk klimapolitikk.

Samtidig skal Norge fortsette å ta sin del av ansvaret for å bistå fattige land med klimafinansiering. Det er de mest sårbare som rammes hardest av klimaendringene.

Forrige uke lanserte regjeringa en ny strategi for klimatilpasning, forebygging og sultbekjempelse i utviklingsland. Der vil vi bl.a. bidra til å forebygge sultkatastrofer og matrelaterte kriser ved å styrke mekanismer for tidlig varsling, kombinert med økonomisk støtte når en krise varsles.

Havet og havnæringene kommer til å spille en nøkkelrolle i gjenreisingen av den globale økonomien. Et sterkt internasjonalt blå-grønt havsamarbeid er derfor viktigere enn noen gang. På tampen av 2020 lanserte Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi sine konklusjoner. Havpanelet er et eksempel på nyskapende multilateralisme. På initiativ fra statsminister Solberg har 14 stats- og regjeringssjefer fra hele verden kommet sammen og dannet en slags «koalisjon av villige» for å gå i bresjen for en ambisiøs havpolitikk. Panellandene har forpliktet seg til å innføre en planmessig, bærekraftig forvaltning av 100 pst. av sine hav- og kystområder under nasjonal jurisdiksjon innen 2025. Panelet oppfordrer samtidig alle andre kyststater til å sikre det samme innen 2030. Det kommer bokstavelig talt til å innebære et vannskille i arbeidet med å sikre rene, sunne og produktive hav for framtidige generasjoner.

Regjeringa er opptatt av at havet må bevares for å sikre framtidig bruk og bærekraftig økonomi. Organiseringen av Havpanelets arbeid, med det nære samspillet mellom politikk, forvaltning, eksperter og eksterne miljøer, kan framholdes som et vellykket eksempel på innovasjon i internasjonalt samarbeid. Det har resultert i ny og viktig kunnskap både om alvoret i havets helsetilstand og betydningen av havet for menneskers velferd og for den globale økonomien. I et veldig krevende internasjonalt landskap kan Havpanelets arbeidsmetode være en modell også på andre områder. Denne typen koalisjoner kan være et tillegg til de etablerte multilaterale strukturene. På den måten kan man utvikle effektive samarbeidsformer som over tid kan løftes inn i det etablerte multilaterale systemet. Som en stor havnasjon har vi mye å vinne på å ta ansvar og lede an i det internasjonale arbeidet for sunne og produktive hav. Vi jobber bl.a. med å skape tilslutning til en global avtale mot marin forsøpling.

Norge sitter nå i styrene for både Det internasjonale atomenergibyrået og Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, OPCW. Vi går inn i siste halvår som styremedlem i IAEA. Byrået har som en av sine fremste oppgaver å kontrollere at kjernefysisk teknologi bare brukes til fredelige formål. Selv gjennom pandemien har byrået vært i stand til å opprettholde sine inspeksjonsaktiviteter over hele verden. Inspeksjonene IAEA utfører, er helt sentrale for atomavtalen med Iran, JCPOA. IAEA har rapportert fortløpende om nye tiltak i det iranske atomprogrammet som er i strid med avtalen. Norge har uttrykt dyp bekymring for Irans manglende etterlevelse, og beslutningen om å anrike uran opp mot 60 pst. er nok et urovekkende skritt i feil retning. Norge mener at atomavtalen – som skal hindre Iran i å utvikle et kjernefysisk våpen – er viktig for regional og internasjonal sikkerhet. De samtalene som pågår i Wien akkurat nå, viser at partene er villige til å utforske muligheter for USAs retur til og Irans fulle etterlevelse av atomavtalen. Dette er svært vanskelige diskusjoner, som kan ta tid. Vi oppfordrer partene til å fortsette dialogen.

IAEAs inspeksjoner vil også bli avgjørende dersom det på et tidspunkt kan finnes en politisk løsning med Nord-Korea. Et internasjonalt, uavhengig og troverdig kontrollsystem støtter opp om Sikkerhetsrådets arbeid for politiske løsninger. Vi bruker styreplassen til å støtte opp om IAEAs arbeid og understreker generaldirektørens uavhengighet og inspeksjonsregimets integritet.

Norges toårsperiode som medlem av eksekutivrådet i OPCW startet i mai i fjor. OPCWs dagsorden er fortsatt preget av bruk av kjemivåpen i Syria og forgiftningen av Aleksej Navalnyj. Russland og deres likesinnede jobber aktivt for å svekke OPCWs ledelse og sekretariatets autoritet og legitimitet. Norge har både i eksekutivrådet og i Sikkerhetsrådet uttrykt full tillit til OPCW, og vi fortsetter å gi full støtte til arbeidet framover.

Sammen med 57 andre land er Norge tilsluttet en felles uttalelse som utvetydig fordømmer bruken av et kjemisk våpen mot Navalnyj. Vi jobber også for et vedtak under statspartsmøtet for kjemivåpenkonvensjonen som finner sted denne uka, om å frata Syria en del rettigheter under konvensjonen. Vedtaksforslaget er begrunnet i at OPCW har funnet rimelig grunn til å tro at syriske luftstyrker sto bak bruk av kjemivåpen ved tre ulike anledninger i 2017. I forrige uke kom OPCW med en ny rapport om et tilfelle av bruk av kjemivåpen i februar 2018, og de finner igjen rimelig grunn til å tro at det var syriske luftstyrker som sto bak.

Vi jobber for at OPCW og IAEA fungerer etter hensikten, og at de har de ressursene som trengs. I Sikkerhetsrådet gir vi konsekvent full støtte til IAEAs og OPCWs integritet og uavhengighet.

Norske interesser fremmes gjennom en regelbasert verdensorden og internasjonalt forpliktende samarbeid. Vår plass i FNs sikkerhetsråd, IAEA og OPCW er viktige arenaer for arbeidet med internasjonal fred og sikkerhet.

Jeg er veldig glad for Stortingets interesse for Norges medlemskap i Sikkerhetsrådet, og i tråd med vedtaket i februar vil en del av årets redegjørelse omhandle dette. Jeg viser for øvrig til den redegjørelsen jeg holdt om Sikkerhetsrådet i desember i fjor, og det vil også komme en redegjørelse til høsten.

I Sikkerhetsrådet preger pandemien arbeidet fortsatt, i både form og innhold. Det er enn så lenge fortsatt virtuelle møter som er hovedregelen, og jeg tror vi alle ser fram til den dagen vi kan samles rundt bordet i sikkerhetsrådssalen igjen.

Til tross for nye arbeidsformer og de begrensningene det legger på diplomatisk arbeid, har Sikkerhetsrådet opprettholdt et høyt aktivitetsnivå. FNs generalsekretær tok tidlig under pandemien til orde for en global våpenhvile som et bidrag i pandemibekjempelsen. Den siste covid-19-resolusjonen i Sikkerhetsrådet oppfordrer til reelle våpenhviler og økt humanitær tilgang og sikkerhet for befolkningen.

Gjennom våre nettverk og i kraft av vår rolle som tilrettelegger oppfordret vi parter i konflikt til å inngå slike humanitære våpenhviler. På Filippinene svarte partene med midlertidig stans i kamphandlingene, mens det i Colombia fikk positive humanitære konsekvenser at ELN-geriljaen tok et første skritt i samme retning. Norge har også bidratt til humanitær dialog mellom parter i enkelte konflikter, som i Venezuela. Men resultatene av generalsekretærens appell er dessverre så langt ikke tilstrekkelige, og tilgang til vaksinering i konfliktområder forblir en sentral utfordring.

Pandemien gir økt grobunn for konflikter og vanskeliggjør partenes fredsbestrebelser. Norge har prioritert å opprettholde sin fredsdiplomatiske innsats for å kunne bidra til framgang i ulike fredsprosesser. Økt bruk av digitale plattformer har faktisk senket terskelen for inkludering av ulike sivilsamfunnsgrupper i dialogarbeid og fredsprosesser. Det er en positiv trend, som vi tar med oss og bygger på også når pandemien er over.

En norsk hovedprioritering i Sikkerhetsrådet er å skape større aksept for sammenhengen mellom klimaendringer og sikkerhet. Dette arbeidet har fått ny giv i år, ikke minst på grunn av høynivåmøtet 23. februar, der mange stats- og regjeringsledere deltok, inkludert statsminister Solberg. Debatten viste at det nå er noe mer positiv dynamikk på dette området, primært på grunn av den nye administrasjonen i USA. Men det skyldes også det brede engasjementet fra de fleste av de valgte rådsmedlemmene. Mange av dem er selv direkte berørt av klimarelaterte sikkerhetstrusler.

Jeg har tidligere omtalt klimaendringer som en trusselmultiplikator, altså en faktor som forsterker eksisterende konflikter, men som også kan bidra til å skape nye.

I sitt innlegg viste statsministeren til en ond sirkel: Klimaendringene undergraver konflikthåndtering, og konflikt svekker motstandsdyktighet mot klimaendringer. Flertallet av sikkerhetsrådsmedlemmene anerkjenner denne koblingen. Et fåtall av rådsmedlemmene mener likevel at dette tøyer grensene for hva som er Sikkerhetsrådets myndighetsområde, og stiller spørsmål ved sammenhengen mellom klimaendringer og konflikt. Norge mener Sikkerhetsrådet må styrke sitt informasjons- og beslutningsgrunnlag, gjennom eksempelvis regelmessige orienteringer fra FNs generalsekretær. Generalsekretæren bør også utnevne en egen spesialrepresentant for klima og sikkerhet.

Utenriksdepartementet har inngått et samarbeid med forskningsinstituttene NUPI og SIPRI som skal gi Sikkerhetsrådet bedre faktagrunnlag om klima og sikkerhet til dette arbeidet, og i 2022 skal Norge lede den uformelle ekspertgruppa om klima og sikkerhet. Dette arbeidet er veldig langsiktig, og den eneste måten vi kan få gjennomslag på, er å være grundige og ha godt dokumenterte forslag. Men vi ser at det nytter. I januar forlenget Sikkerhetsrådet mandatet til FNs fredsbevarende styrke på Kypros. Som følge av norsk innsats ble det for første gang for dette mandatet sikret en henvisning til at konsekvenser av klimaendringer og miljø skal være en del av dialogen mellom partene.

Det er en realitet at rådsdynamikken lenge har vært utfordrende. Men inntrykket vårt etter fire måneder som medlem er at det nå er en mer konstruktiv atmosfære i Sikkerhetsrådet enn det har vært på lang tid. En ny amerikansk administrasjon, som uttrykker økt vilje til samarbeid og engasjement, er en del av denne positive utviklingen.

Foruten en resolusjon om covid-19 har rådet hittil i år vedtatt resolusjoner for Kypros, Sudan, Jemen, Sør-Sudan, Somalia, Den sentralafrikanske republikk, Nord-Korea og Libya. I to av disse, som gjaldt forlengelsen av sanksjonsregimet for Jemen og en justering av styrkenivået til FNs fredsbevarende operasjon i Den sentralafrikanske republikk, har kun ett rådsmedlem stemt avstående. Resten har vært enstemmige vedtak.

Ofte vil verdien og effekten av et samlet sikkerhetsråd bety mer enn verdien av enkelte formuleringer i et vedtak. Det at Sikkerhetsrådets medlemmer har klart å samle seg om to felles uttalelser om situasjonen i Myanmar etter militærkuppet, er et slikt eksempel, og kanskje særlig presidentuttalelsen som fordømte voldsbruken mot fredelige demonstranter. Det var overhodet ikke gitt at Sikkerhetsrådet ville komme fram til enighet – det er over ti år siden rådet uttalte seg om den politiske situasjonen i Myanmar. Samtlige rådsmedlemmer, inkludert Russland og regionale aktører som Kina, India og ASEAN-medlemmet Vietnam, står bak uttalelsene. Det har langt større betydning enn om vestlige land alene hadde uttalt seg utenfor rådet.

Samtidig ser vi at situasjonen på bakken i Myanmar stadig forverres. Flere hundre er drept av sikkerhetsstyrkene, flere tusen er skadet, og flere tusen er også fengslet. Militærregimet har nylig sagt at den ettårige unntakstilstanden de innførte 1. februar, kan bli ytterligere forlenget til inntil to år. Det regimet omtaler som demokratiske valg, vil i så fall bli utsatt tilsvarende. Parallelt fortsetter tiltalebyrden mot avsatte Aung San Suu Kyi å øke i omfang.

Utviklingen er veldig bekymringsfull. Norge jobber for at Sikkerhetsrådet skal holde Myanmar på dagsordenen, og vi har tatt til orde for at rådet må undersøke hvilke ytterligere tiltak rådet kan iverksette. Norge har fryst stat-til-stat-programmene for faglig samarbeid mellom norske og myanmarske offentlige institusjoner, men vi opprettholder samtidig freds- og demokratiseringsarbeid, menneskerettigheter og humanitær bistand.

Tigray-regionen i Etiopia er en annen betent konflikt Norge har bidratt til å sette på Sikkerhetsrådets dagsorden. Norge har hatt en tydelig stemme for å stanse kamphandlingene, sikre humanitær tilgang, yte livreddende bistand og beskytte sivile. Det er dypt urovekkende rapporter om mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, som må følges opp med uavhengig etterforskning og straffeforfølgning av overgriperne. Situasjonen har grenseoverskridende konsekvenser som truer regional sikkerhet. Vi jobber for at Sikkerhetsrådet, i samarbeid med Den afrikanske union, kan påvirke partene i konflikten til å finne løsninger som kan de-eskalere situasjonen og gi grunnlag for forsoning internt i landet og med naboland. Siden november i fjor har Norge bevilget over 100 mill. kr som humanitær respons på krisen i Tigray.

I våre innlegg i Sikkerhetsrådet kommer vi med oppfordringer og anbefalinger til myndigheter, konfliktparter og det internasjonale samfunnet. Vi legger særlig vekt på å framheve beskyttelse av sivile, inkludert barn, kvinners deltakelse og rettigheter i fredsprosesser og sikkerhetsutfordringer som forsterkes av klimaendringer. Det at vi og andre land tar opp disse problemstillingene, betyr at de i større grad blir en del av rådets beslutningsgrunnlag.

Vi har fått styrkede føringer for å ivareta kvinner, fred og sikkerhet i flere skriftlige produkter. Vi jobber også for å forsterke språk om seksualisert vold mot kvinner, beskyttelse av sivile og klima og sikkerhet i både presidentuttalelser og mandatfornyelser. I forbindelse med Sikkerhetsrådets vedtak i mars av en resolusjon som fornyet sanksjonsregimet for Jemen, jobbet Norge målrettet for – og lyktes med – å få inn den første listeføringen noensinne for seksualisert vold i dette sanksjonsregimet. Og vi har tatt på oss tunge lederverv. Vi leder sanksjonskomitéene for Nord-Korea og for ISIL og Al Qaida, og vi leder arbeidsgruppa for barn og væpnet konflikt. Dette er utfordrende oppgaver, men også en tillitserklæring fra Sikkerhetsrådets øvrige medlemmer.

Norge tar samtidig et særlig ansvar for å følge opp situasjonen i Afghanistan og den humanitære situasjonen i Syria. Dette er viktige oppdrag, men de er også krevende. Gjennom å ta disse oppgavene vil vi fremme både norske prioriteringer og bidra i saker som er viktige for internasjonal fred og sikkerhet. Sammen med Estland ledet Norge i mars arbeidet med å samle Sikkerhetsrådet i en fordømmelse av målrettede angrep mot sivile i Afghanistan.

Arbeidet med å oppnå enighet i Sikkerhetsrådet er til tider krevende, og i enkeltsaker kan det være stor avstand mellom de ulike medlemmene. Også vårt handlingsrom i Sikkerhetsrådet er betinget av de andre medlemmenes posisjoner. Vi jobber likevel målbevisst for å skape positiv bevegelse, spesielt i de sakene som er høyt prioritert fra norsk side.

Sikkerhetsrådets evne og vilje til å reagere bestemmes av summen av viljen til de til enhver tid sittende 15 rådsmedlemmene. Mange saker som behandles av rådet, krever dessuten konsensus. Unntaket er resolusjonsvedtak som krever minst ni ja-stemmer og ingen veto fra de faste medlemmene.

Det å finne felles løsninger betyr også at vi må inngå – og akseptere – kompromisser med de 14 andre medlemmene. Et bearbeidet produkt, enten det er en resolusjon, en presidentuttalelse eller en pressemelding, fremmet i fellesskap vil ha større gjennomslagskraft enn alternativene, som enten vil være et delt sikkerhetsråd, eller enda verre: et taust og handlingslammet sikkerhetsråd der vi ender opp med å fremme vårt primærbudskap alene eller sammen med likesinnede medlemmer – utenfor rådet. I den sammenheng er det viktig å understreke at selv om ikke Sikkerhetsrådets medlemmer alltid lykkes med å oppnå enighet, er dette fortsatt hovedmønsteret. De første månedene som valgt medlem av Sikkerhetsrådet viser at det er mulig å få gjennomslag for, og støtte til, norske prioriteringer i rådets løpende arbeid og vedtak.

Da jeg holdt fjorårets redegjørelse, var det kanskje ikke så mange av oss som så for seg at bare én uke senere ville grenser og luftrom stenges, land innføre portforbud og fly over hele verden settes på bakken. Den 14. mars i fjor utstedte UD et globalt reiseråd: For første gang i historien ble alle reiser som ikke er strengt nødvendige, frarådet til alle land. Norske borgere på reise fikk beskjed om å reise hjem på en trygg og rolig måte. Fra mange steder var dette lettere sagt enn gjort. For å hjelpe flyselskapene på vingene i en krevende situasjon ble fly hjem-ordningen etablert. Den var et samarbeid mellom Utenriksdepartementet og Samferdselsdepartementet og gikk ut på at staten garanterte for flyselskapenes utgifter ved gjennomføring av planlagte ruter og charterflyvninger. Den enkelte reisende betalte for sin egen billett, men vi sørget for at flyvningene kunne gjennomføres. I løpet av noen hektiske våruker reiste rundt 6 500 passasjerer på 51 fly trygt hjem fra bl.a. Marokko, Spania, Tyrkia, Brasil, Nigeria, Ghana, Pakistan og Kypros. Konsulær bistand er en viktig del av utenrikstjenestens ansvarsområde.

Spørsmålet jeg åpnet redegjørelsen med – hva er norsk utenrikspolitikk? – kan selvfølgelig besvares på veldig mange ulike måter. Ved å vise til våre interesser, verdier og vår historie eller gjennom en redegjørelse på nesten en time kan vi vise hvordan vi jobber for Norge.

Samtidig som jeg står her på Stortingets talerstol, utøves norsk utenrikspolitikk i praksis. I Yangon hjelper medarbeidere ved ambassaden nordmenn som vil forlate Myanmar i kjølvannet av militærkuppet. I Genève forbereder vår FN-delegasjon seg til digitale konsultasjoner om reform av Verdens helseorganisasjon.

Og både her i Oslo og i en lang rekke andre byer i verden fortsetter vi arbeidet med å fremme norske interesser.