Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten deles i to, slik at man først behandler budsjettkapitlene under rammeområdene 1, 18 og de kapitlene under rammeområde 6 som gjelder Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og deretter budsjettkapitlene under rammeområde 6 som gjelder Justisdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

– Det anses vedtatt.

Etter ønske fra komiteen vil presidenten videre foreslå at hver del av debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det både i debattens del 1 og 2 blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Helge André Njåstad (FrP) [15:02:41]: (leiar i komiteen): Når me behandlar statsbudsjettet innanfor kommunal- og forvaltingskomiteen, vil eg innleiingsvis takka mange. Eg vil takka alle dei som har stilt på høyringane våre, og alle dei som har teke kontakt og bidrege til at denne prosessen og dette budsjettet har vorte bra. Eg vil særskilt takka komitésekretæren og dei andre i administrasjonen, medrekna tekstsenteret, for god service i ei hektisk tid. Så vil eg sjølvsagt også takka komiteen for godt samarbeid med å få på plass eit budsjett og ei innstilling i dag.

Då leiaren i finanskomiteen innleia på måndag om finansinnstillinga, sa han at han hadde lytta på salmesong før han gjekk på denne talarstolen. Eg skal ikkje kopiera han og seia at eg har lytta på salmesong, men det kunne vore freistande å finna ein passande salme til kommuneøkonomien. Det lukkast eg ikkje med, men for kommunereforma kunne kanskje salmen «Ingen er så trygg i fare» vera ein god tittel. Og når me snakkar om kommunereforma og salmesong, kan det òg vera eit litt morosamt poeng at Norsk salmebok har vorte revidert fire gonger sidan me sist reviderte kommuneinndelinga i Noreg. Me gjer ikkje det for å forandra Noreg, men fordi Noreg har forandra seg.

Eg vil rosa norske kommunar for at dei har sett kommunereforma på dagsordenen, for at dei har involvert befolkninga, og at dei ser moglegheitene med ei reform. Våren 2016 skal norske kommunestyre gjera viktige vedtak, og det er viktig å understreka at det er kommunestyra sjølve som bestemmer kva type vedtak dei ønskjer å gjera, men etter ein god og grundig prosess og – som er eit viktig poeng – eitt år etter at Stortinget har signalisert kva oppgåver kommunesektoren skal løysa i framtida. Det er ikkje slik at dette kjem i feil rekkefølgje. Først får ein vita oppgåvene, og så skal ein gjera dei lokale vedtaka.

Difor er tida framover no viktig i forhold til det å finna oppgåver. Departementet er i full sving, og det blir jobba frå den sida med kva oppgåver ein kan delegera ned. Eg ønskjer meg òg ivrige kommunar som – motsett veg – seier kva oppgåver dei synest at lokaldemokratiet er i betre stand til å løysa enn stat, fylkesmann eller fylkeskommune.

Debatten om dette statsbudsjettet har handla mykje om sosial profil. For Framstegspartiet er det sosiale engasjementet viktig. Me er opptekne av å hjelpa dei som treng det offentlege aller mest. Me er opptekne av at barna våre skal ha ein oppvekst i barnehagar med høgt nivå på dei tilsette og i ein skule der barna blir motiverte til å utvikla Noreg vidare. Så er me opptekne av ein god eldreomsorg for våre eldre og pleietrengande, og det handlar ikkje berre om stell og pleie, men òg om tilbod i kvardagen – kulturaktivitetar, god mat og aktivitetar – slik at dei eldre får sine stjernestunder. Eit godt helsetilbod er òg viktig når sjukdom slår inn, eller når barn treng rettleiing på helsestasjon.

Dette er mange av dei funksjonane norske kommunar har ansvaret for, og som er viktige for innbyggjarane våre, og difor er det viktig når me skal styrkja den sosiale profilen, at me styrkjer kommuneøkonomien. Difor brukte Framstegspartiet si makt i Stortinget i perioden 2001–2005 til å styrkja kommuneøkonomien, og difor brukar me òg vår moglegheit som regjeringsparti til å styrkja kommuneøkonomien – ikkje fordi det skal kunna byggjast fleire kulturhus eller rådhus, men fordi kommunane skal rustast til å gje gode tilbod til dei som treng det aller mest. Difor er det gledeleg å registrera budsjettundersøkinga til KS, som peikar på at dei områda som blir aller mest styrkte, understøttar den sosiale profilen, nemleg ved at barnevernet og pleie- og omsorgssektoren er nokre av dei områda som får aller størst vekst.

Elles melder kommunane om at det er krevjande budsjettarbeid – som det var i fjor, og som det har vore i omtrent alle år. Mykje av forklaringa ligg i at kommunane vil mykje. Dei vil investera mykje, og dei gjer sine prioriteringar. Slik har det alltid vore i kommunesektoren, og slik er det òg i år. Den største forskjellen på no og tidlegare er at Stortinget anerkjenner at det er slik. Me står ikkje her i dag og gjev uttrykk for at kommunane aldri har fått meir pengar: Sjølv om dei aldri har fått meir pengar, seier me at det å vera kommune krev prioriteringar, og det å vera kommune krev at ein prioriterer mellom ulike tilbod som ein ønskjer å styrkja.

Eg vil spesielt takka Kristeleg Folkeparti og Venstre for samarbeidet me har hatt om dette budsjettet – både i finanskomiteen og i kommunalkomiteen. Dei vil heilt sikkert gjera greie for sine hjartesaker og sine gjennomslag seinare i debatten.

Framstegspartiet har òg fått solid gjennomslag og har sett sitt fotavtrykk i dette budsjettet. Eit av dei viktigaste punkta for oss er at me har styrkt vekstkommunetilskotet ved å senka innslagspunktet til 1,6 pst., slik at 68 kommunar får vekstkommunetilskot til neste år, mot 24 i år. Dette er kommunar som har store utfordringar med ei aukande befolkning og difor treng store investeringar for å gje dei eit tilbod. Til våren vil regjeringa i kommuneproposisjonen koma med ei vurdering av ulike modellar for tilbakeføring av delar av selskapsskatten til kommunane. Dette er viktig for å auka skattemoralen til bedriftene, som vil vera tilfellet når dei ser at verdiskapinga blir igjen lokalt, framfor å gå til Oslo for vidare utdeling.

Budsjettet er òg styrkt etter lovfestinga av BPA-tilbodet. Me understrekar at det er viktig at kommunane legg til rette for reell valfridom for brukarane når det gjeld gjennomføring av BPA-ordninga.

Differensiert arbeidsgjevaravgift har vore tema i dette statsbudsjettet i komiteen. Dette er komplisert, men på ein enkel måte kan ein seia at prinsippet er slik at denne ordninga først og fremst skal gjelda for næringslivet, ikkje for kommunedrifta. Derfor er det logisk og riktig at kommunane ikkje skal få fordel av lågare avgift, og at den fordelen skal trekkjast i rammetilskotet. Det same prinsippet har vore brukt sidan 2004 – av skiftande regjeringar.

Det er også slik at nokon har fått kompensasjon fordi avgiftene vart sette opp i 2004 og 2007. Eg trur alle er einig i at ingen skal ha kompensasjon for ei ulempe som dei ikkje lenger har, men me ser at fylkesmennene som følgjer opp den kompensasjonsordninga, har hatt litt ulik praksis. Difor har fleirtalet i komiteen bedt departementet sørgja for at den smidigheita som mange fylkesmenn har valt, med å trappa ned denne kompensasjonen over tid, blir gjort gjeldande òg for fleire.

Til slutt må eg innom fylkeskommunane: Dei har hatt stort fokus i behandlinga av dette budsjettet fordi ein har etablert nye kostnadsnøklar på inntektssystemet og retta opp i urette forhold som har fått sett seg i det gamle systemet. På grunn av at den raud-grøne regjeringa lét inntektssystemet liggja i ein skuff, har endringane vorte store fordi ein har venta med å gjera dei. Derfor er me òg einig i at det er viktig med ein tapskompensasjon som skal vara i fleire år, slik at omveltinga for dei som taper, blir lettare enn om ein hadde gjort endringane med ein gong. Difor er me glade for at det er sett av 185 mill. kr, men me minner om at det står i innstillinga frå fleirtalet at fylkeskommunane ikkje må bruka denne tapskompensasjonen til å utsetja elles nødvendige tilpassingar av utgiftene sine til nye inntektsrammer.

Det er eitt element i det nye inntektssystemet som vil bli sett på framover i samanheng med kommuneproposisjonen for 2016, nemleg båt- og ferjekriterium. Her skal departementa vurdere datamaterialet nærmare, og ein skal sjå på korleis ein skal innføra ei ferjeavløysingsordning, slik komiteen bad om i samband med kommuneproposisjonen. Det er klart at denne gjennomgangen kan føra til endringar og omfordelingar mellom fylkeskommunane. Dette er eit arbeid som vert viktig å følgja, og det er viktig at òg fylkeskommunane bidreg med å skaffa til veie det datagrunnlaget som trengs for å gjera gode analyser og gode vurderingar av kva som er kostnadsforskjellar mellom ulike fylkeskommunar knytte til båt og ferje, som har vist seg å vera eit av dei vanskelegaste elementa å setja eit godt kriterium for i det nye inntektssystemet. Derfor vil ein jobba vidare med dette.

I merknadene viser komiteens fleirtal til at nye anbod på ferjedrifta blir dyrare. Difor understrekar me kor viktig det er at ein har ei hyppigare oppdatering av kostnadsnøklar og inntektssystem enn det som har vore vanleg, for å fange opp nye utgifter raskare.

Til slutt vil eg visa til at det er inngått ein budsjettavtale mellom regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti og Venstre, som det er gjort grundig greie for i Innst. 2 S Tillegg 1 for 2014–2015. Det er viktig å merka seg at effektiviseringsreforma som er lagd inn, som auka frå 0,5 til 0,6 i effektivisering, gjer at det i dei ulike postane vil framstå ei endring i forhold til opphavleg dokument, og at det er bakgrunnen for at tabellane viser andre summar på veldig mange postar i det som me behandlar i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stine Renate Håheim (A) [15:12:50]: La meg takke komitélederen for godt samarbeid i komiteen.

Mitt spørsmål er om skattesvikt. Fordi kommunene i 2004 opplevde en skattesvikt, ivret Fremskrittspartiet for å kompensere for den skattesvikten. Fremskrittspartiet fikk med seg Bondevik II-regjeringen på delvis å kompensere for den svikten i inntekter som kommunene opplevde. Den 23. november 2004 sa Siv Jensen følgende til Bergens Tidende:

«Kommunene må få samme behandling som staten gir seg selv. I dag er det slik at staten bokstavelig talt kompenserer staten for tapte skatteinntekter. Det samme prinsipp må gjelde for kommunene, noe våre ordførere også har påpekt.»

Det var klar tale fra daværende opposisjonspolitiker Siv Jensen. Nå har Fremskrittspartiet havnet i posisjon, og partiet er knapt til å kjenne igjen. Hva har skjedd? Har Fremskrittspartiets ordførere sluttet å være opptatt av dette, eller er dette nok et eksempel på at Fremskrittspartiet ikke følger opp sin egen politikk fra da de satt i opposisjon?

Helge André Njåstad (FrP) [15:13:52]: Dette spørsmålet har representanten stilt meg ein gong før, men eg svarar gjerne ein gong til på det same spørsmålet. Når det gjeld skattesvikten i 2004, valde Framstegspartiet å kjempa for ein styrkt kommuneøkonomi. Det som var modellen for å få til det, i samarbeid med den dåverande regjeringa, var å bruka nysalderinga. No sit me i regjering, og me brukar krafta vår til å auka inntektene til kommunane, men legg meir vekt på inntektene til neste år, som òg er det me debatterer i salen i dag. Me er på linje med det som Hill-Marta Solberg sa i debatten den gongen, nemleg:

«Vår oppfatning er at det viktigste er å sikre kommunene en økonomi i det påfølgende år som tar hensyn til den økonomiske situasjonen.»

Det er akkurat det me har gjort. Me har sørgt for eit godt kommuneopplegg for neste år, og det er det viktigaste for kommunane – ikkje kva dei får i 2014.

Stine Renate Håheim (A) [15:14:47]: Takk for svaret. Det er vel grunn til å minne om at i 2004 gikk Arbeiderpartiet inn for å kompensere fullt ut for skattesvikten i det året – og i tillegg økte overføringer året etterpå.

Så har jeg en oppfølging, for representanten Njåstad var inne på dette med sosial profil og at det var viktig å styrke kommuneopplegget: Fremskrittspartiet har i mange år markedsført seg som partiet for folk flest, men etter dette budsjettet vil vel noen hevde at det er villedende markedsføring. Vi ser jo nå at barnehageprisene for vanlige folk går opp neste år, og vi ser – ifølge KS’ budsjettundersøkelse, som ble lagt fram på fredag – at brukerbetalingene øker i veldig mange kommuner. Flere kommuner øker også eiendomsskatten. Jeg tror mange kommuner gjør det ikke fordi de vil, men fordi de er nødt. Men er Fremskrittspartiet fornøyd med at kommuneopplegget som denne regjeringen fører, sørger for at folk flest må betale mer for kommunale tjenester og mer i kommunale avgifter?

Helge André Njåstad (FrP) [15:15:48]: Når det gjeld historia i 2004, kjenner me alle til at Arbeidarpartiet kritiserte regjeringa for å opna for eit nytt prinsipp: Når det var fleirtal i salen, gjorde ein i kjend stil eit overbod for å leggja meir pengar på bordet, sjølv om det var eit prinsipp ein den gongen var mot, men som eg no registrerer at ein har snudd 180 gradar og er vorten for.

Eg synest òg det er litt merkeleg å ta opp barnehageprisane samtidig som ein skal angripa oss for ein dårleg sosial profil, for barnehageprisane er jo verkeleg eit område der me viser den sosiale profilen vår. Der har me senka prisane for dei som har størst behov, og det er ein sosial profil.

Eg vil òg seia til Arbeidarpartiet at å bruka desse budsjettundersøkingane som er gjorde no, ikkje blir heilt riktig, iallfall ikkje viss ein ser det store biletet. Då viser det seg at det ikkje er den store forskjellen på budsjettundersøkingane knytte til budsjettet for neste år og knytte til åra under raud-grønt styre. Då har kommunane gjort prioriteringane sine ganske likt, fordi veksten i inntekter til neste år er ganske lik det han har vore i gjennomsnitt i dei raud-grøne åra.

Heidi Greni (Sp) [15:17:06]: Fremskrittspartiet har ved flere anledninger begrunnet de dramatiske kuttene i bevilgninger til regional utvikling gjennom fylkeskommunen med to argumenter: For det første at rollen som planmyndighet er så viktig at det ikke trengs ressurser til næringsutvikling, og for det andre at samferdsel er selve nøkkelen til å legge grunnlaget for utvikling og vekst.

Jeg er enig i at samferdselssatsing er viktig for distriktene, og da først og fremst veibevilgningene. Senterpartiet har derfor styrket budsjettet i forhold til regjeringens budsjett med 400 mill. kr til vedlikehold og fornying av fylkesveiene. Fremskrittspartiet har derimot inngått et budsjettkompromiss der veibevilgningen er kuttet med 330 mill. kr for 2015. Mener Fremskrittspartiet likevel ikke at samferdsel er selve nøkkelen til grunnlaget for utvikling og vekst i distriktene?

Helge André Njåstad (FrP) [15:17:57]: Sjølvsagt meiner me at samferdsel er viktig. Når representanten Greni seier at ein har kutta, så er jo det kutt i forhold til eit budsjett som aukar svært mykje på samferdsel. Legg ein likevel budsjettavtalen på bordet, er det ingen tvil om at samferdsel – og veg spesielt – er ein av dei store vinnarane i budsjettet. Innanfor fylkeskommunen sin økonomi klarer me å setja av 200 mill. kr ekstra til fylkesvegnettet, slik at ein no er oppe i 1 mrd. kr, i tillegg til 272 mill. kr til vedlikehald av tunnelsikkerheita. På toppen av det stiller ein til rådvelde ei rentekompensasjonsordning som aukar frå 2 mrd. til 3 mrd. kr per år, og som gjer at fylkeskommunane verkeleg kan satsa på veg. Så me har ingenting å skamma oss over når det gjeld samferdselssatsinga. Sjølv om regjeringa sitt opplegg var betre enn budsjettavtalen innanfor veg, gjev budsjettavtalen det beste budsjettet på veg dette landet nokosinne har hatt.

Karin Andersen (SV) [15:19:00]: SV er veldig opptatt av at vi bruker de store pengene på de viktigste tingene. Før har SV og Fremskrittspartiet vært veldig enige om at vi noen ganger må sette øremerking på pengene for at de skal komme dit de skal. Nå har regjeringen mer penger til disposisjon enn noen regjering har hatt noen gang. Komitélederen sier også at da er det viktig at man bruker det på dem som trenger det aller mest.

Vi ser nå at i mange kommuner er det fremdeles svært store mangler, f.eks. i eldreomsorgen, som SV er opptatt av, og som Fremskrittspartiet i hvert fall før har vært opptatt av. Derfor legger vi penger inn i vårt budsjett, og vi øremerker dem, slik at det blir økt kvalitet i eldreomsorgen, mens Fremskrittspartiet har brukt den store satsingen sin på skattelette. Da lurer jeg på om komitélederen kan forklare hvorfor bedre privatøkonomi til de mest formuende og rikeste er viktigere enn bedre eldreomsorg.

Helge André Njåstad (FrP) [15:20:01]: Eldreomsorg er viktig. Som eg sa i innlegget mitt, er eldreomsorg ei av dei viktigaste sakene som kommunane har ansvaret for. Det er heilt riktig at eldreomsorga er så viktig for oss at me ønskjer å styrkja rettane og styrkja finansieringa av henne, og eg er svært glad for at regjeringa til neste år skal koma tilbake med eit forslag til ein statleg finansiert eldreomsorgsmodell som eit prøveprosjekt. Då får me prøvd ut vår primære Framstegsparti-modell knytt til å rettsfesta eldreomsorga og la pengane koma automatisk når behovet oppstår, noko som har vore vår primære politikk. Det som kanskje er fordelen med å prøva dette ut, er at me då får benchmarka vår modell opp mot den ordinære modellen, og så kan me etterpå trekkja konklusjonar om kva modell som er best når det gjeld å skaffa dei eldre ei verdig og god eldreomsorg. Engasjementet vårt knytt til eldreomsorga blir ikkje mindre av at me samtidig synest det er viktig å senka skattane i landet for å skapa moglegheiter for vidare vekst for nasjonen vår.

Karin Andersen (SV) [15:21:07]: Representanten Njåstad svarte ikke på spørsmålet. Poenget er at man nå har svært mange penger til disposisjon, og en stor del av de pengene velger man altså å bruke til å forbedre privatøkonomien til de mest velstående og høytlønte i dette landet. Jeg vet ikke om de faller inn under definisjonen «de som trenger offentlig sektor aller mest». Jeg kan ikke tenke meg at de gjør det. Derimot vil mange av de eldre og pleietrengende som ikke får god nok hjelp hjemme eller ikke får sykehjemsplass, være av dem som trenger disse pengene aller mest. Da må man prioritere. Da må man velge: Hvis man har en milliard, hva vil man bruke den milliarden til? Jeg registrerer at Fremskrittspartiet har valgt å bruke mange milliarder til de aller rikeste, men har en kommuneøkonomi som de fleste kommuner sier vil føre til kutt i omsorgen.

Helge André Njåstad (FrP) [15:22:10]: Det er riktig som Karin Andersen seier, at har ein ein milliard, så må ein prioritere ein milliard. Og når me først snakkar om milliardar, så kan eg slå fast at me styrkjer kommuneøkonomien med 7,8 mrd. kr neste år, og 4,7 av dei er frie inntekter. Det gjev ein vekst på 1,5 pst., noko som er på nivå med det som den førre regjeringa kalla eit historisk løft. Me bruker ikkje slike ord for å leggja lista for kommunepolitikarane så høgt at dei har vanskeleg for å innfri alt, men me slår fast at me har eit opplegg for kommunesektoren som ein på ingen måte kan seia er å nedprioritera kommunane, som har eldreomsorg som eit av sine aller viktigaste område. Med den store veksten til kommunane neste år kombinert med at ein skal ha eit forsøksprosjekt med statleg finansiert eldreomsorg i nokre kommunar, er me trygge på at me har prioritert eldreomsorga i budsjettet for 2015, og at Framstegspartiet sin profil òg innanfor den sosiale profilen knytt til eldreomsorg er teken vare på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helga Pedersen (A) [15:23:30]: Norge skal møte mange nye utfordringer i årene som kommer. Sterk befolkningsvekst, flere eldre, byer som vokser, andre deler av landet som trenger nye vekstimpulser, innvandring og klimaendringer er stikkord for noen av de samfunnsendringene som det norske samfunnet må møte. Samtidig er vi et land med store muligheter og med et veldig godt utgangspunkt: Folk er i jobb, forskjellene er små, og flere oljemilliarder skal fases inn i statsbudsjettet for neste år.

Vi forbereder oss best på framtiden i fellesskap. Det gjør vi ved å gi barna våre en god start i barnehagen og på skolen, ved å bygge ut gode lokale helsetjenester og ved å bygge opp nok kapasitet og rekruttere nok folk, sånn at vi kan gi de stadig flere eldre gode og individuelt tilpassede tjenester.

En god kommuneøkonomi er forutsetningen for å få til dette. Arbeiderpartiet vil bruke de store pengene på de store oppgavene, og derfor er de kommunale velferdstjenestene den viktigste prioriteringen for Arbeiderpartiet i vårt alternative budsjett for 2015, der vi legger opp til å bruke om lag 3,4 mrd. kr mer i samlede inntekter til kommunene enn det regjeringens opplegg gjør.

Når regjeringen, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, har skattekutt som sin viktigste satsing i budsjettet for 2015, så overlater stortingsflertallet de vanskelige prioriteringene til landets lokalpolitikere. Det siste kommunebarometeret, fra oktober i år, viser at to tredjedeler av kommunelederne som ble spurt, svarer at de vil få et dårligere økonomisk handlingsrom til neste år.

Budsjettundersøkelsen fra KS, som kom i forrige uke, og som baserer seg på et utvalg av 78 kommuner, bekrefter dette inntrykket. Og mens kommunene melder om at rammene er for knappe, at fire av ti kommuner vil få flere mottakere innenfor barnevernet, at en tredjedel av kommunene vil få flere sosialhjelpsmottakere til neste år, og at skolebudsjettene vil få kutt i mange kommuner og fylkeskommuner, så snakker kommunalministeren om historiske satsinger i kommunene.

Mens kommunalministeren, som en av de siste overbeviste, fortsatt mener at milliarder i skattekutt vil gi mer velferd, så overlater han til lokalpolitikerne å gjøre de vanskelige kuttene – noe som preger mange av landets lokalaviser i disse dager. Her i hovedstaden må bystyrepolitikerne kutte for 327 mill. kr. Ordføreren i Porsanger sier at alle i kommunen vil merke nedskjæringene. Dette er to veldig forskjellige kommuner, i hver sin ende av landet, men begge er ganske typiske eksempler på det som nå skjer i Kommune-Norge.

Før valget i 2013 var valget mellom velferd og skattekutt et av de mest sentrale spørsmålene. Ifølge Høyre og Fremskrittspartiet trengte vi ikke å prioritere: Vi skulle få både skattekutt og mer velferd. Nå ser vi at det ikke var så enkelt. Vi har fått et magert kommuneopplegg for 2015. Høyre klarer ikke å levere på valgkampløftet sitt om 3 mrd. kr mer til sykehusene hvert år, og vi får avgift nærmest på både pose og sekk.

Jeg stusset litt over Fremskrittspartiets påstand her nettopp om den sosiale profilen i kommuneopplegget for neste år. Jeg ser det helt motsatt. Mens de mest bemidlede blant oss, i et av verdens rikeste land, står igjen som de store budsjettvinnerne i høst, opplever folk flest at et eventuelt skattekutt blir spist opp av plastposeavgift, eiendomsskatt og dyrere kommunale tjenester. Og for innbyggerne i Bergen og Stavanger må det være et stort paradoks at kutt i formuesskatten veksles inn i henholdsvis innføring og økning av eiendomsskatten, som jo for øvrig ser ut til å treffe både flere og bredere lag av befolkningen enn det formuesskatten gjør. Og nå – etter at 61 kommuner er undersøkt i KS’ budsjettundersøkelse – ligger det an til at eiendomsskatten øker med et gjennomsnitt på 15 pst. KS’ undersøkelse viser dessuten at det vil bli reelle økninger i brukerbetalingen i de kommunale tjenestene, og det vil f.eks. kunne bety dyrere SFO og dyrere hjemmehjelp. Samtidig har stortingsflertallet nettopp vedtatt å øke barnehageprisene for folk flest. De som har mest, skal altså bidra med mindre, mens det av folk flest blir forventet å bidra med mer. Det er urettferdig og vil skape større forskjeller blant folk.

Det er også grunn til å frykte at de geografiske forskjellene vil øke. Kuttet i de regionale utviklingsmidlene i 2014 og 2015 rammer muligheten til å drive aktiv næringspolitikk i de delene av landet som trenger det.

Arbeiderpartiet støtter økningen i bevilgningene til fylkesveiene, som jo er i tråd med den vedtatte rød-grønne nasjonale transportplanen for 2014–2023. Arbeiderpartiet er selvfølgelig tilfreds med at regjeringen følger opp vår politikk når det gjelder fylkesveier, men jeg synes kanskje at regjeringens språkbruk om historiske satsinger står i grell kontrast til de faktiske realitetene og deres egne tidligere løfter på samferdselsfeltet. KS’ budsjettundersøkelse understreket nettopp det poenget. Over halvparten av fylkeskommunene mener at vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene vil være omtrent som i dag ved utgangen av økonomiplanperioden, mens en tredjedel mener at vedlikeholdsetterslepet vil øke.

Over halvparten av de spurte i KS-undersøkelsen mener at budsjettarbeidet er mer krevende for 2015 enn det var for 2014, og i tillegg til at rammene for 2015 er magre, sliter mange kommuner med at skatteinntektene for 2014 blir lavere enn det man har budsjettert med. De siste tallene fra SSB viser at skattesvikten nærmer seg 3 mrd. kr. Og det sier seg selv at hvis skattesvikten ikke blir kompensert, vil kommunene dra med seg et stort minus inn i 2015, med velferdskutt som resultat. Derfor vil Arbeiderpartiet kompensere inntektssvikten til kommunene i nysalderingen av 2014-budsjettet – ikke fordi vi ønsker å innføre en ny handlingsregel som tilsier at skattesvikt bestandig skal kompenseres, men fordi vi mener det er riktig å gjøre det i dagens situasjon.

Dette har regjeringspartiene gjort til et større prinsippspørsmål. Når kommunene har fått beholde merinntektene fra skatt i gode år, skal det visstnok være umulig å kompensere fra statens side når inntektene svikter. Det er en helt ærlig sak ikke å ville gi mer penger til kommunene, men logikken i regjeringens argumentasjon er ikke enkel å forstå. Det mest kuriøse argumentet mot å kompensere skattesvikt kommer fra kommunalministeren selv. Han har nemlig ved flere anledninger hevdet at dette var Arbeiderpartiets forrige nestleder, Hill-Marta Solberg, imot. Det har gitt meg håp om at om ti år – i 2024 – vil den neste generasjonen Høyre-folk gjøre som jeg sier! Det er bare en hake ved det, og det er at kommunalministeren ikke snakker sant om hva Arbeiderpartiet og Hill-Marta Solberg gjorde i 2004. Det er litt sært å dra 2004 inn i debatten om neste års budsjett, men om vi skal gjøre det, så la oss i alle fall gjøre det på riktig grunnlag. Komitélederen har sitert Hill-Marta Solberg tidligere i debatten – det skal også jeg gjøre. Jeg siterer henne fra nysalderingsdebatten i 2004:

«Fra Arbeiderpartiets side er vurderingen den at når regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – altså budsjettpartnerne – ikke fant rom for å øke kommunesektorens opplegg med mer enn 800 mill. kr i 2005, er det helt nødvendig med den bevilgningen som gjøres nå. Vi støtter også den.

Arbeiderpartiet mener dessuten at når man først introduserer prinsippet om å kompensere skattesvikten, burde man ha stått løpet fullt ut. Vi stemmer da også for at man kompenserer fullt ut.»

I 2004 endte det med at daværende regjering og Fremskrittspartiet ikke kompenserte skattesvikten fullt ut, men langt på vei. I 2009 ble skattesvikten kompensert fullt ut, og derfor er det litt rart at det ifølge høyresiden skal være helt uten forankring i prinsipper om man skulle gjøre det i 2014. Jeg håper at Kristelig Folkeparti og Venstre tenker annerledes om saken, for mens rammene for 2015 er lagt, er det fortsatt muligheter når det gjelder nysalderingen for 2014.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Frank J. Jenssen (H) [15:32:45]: Jeg registrerte representanten Helga Pedersens uttalelser om regjeringens budsjettopplegg for 2015. Jeg kunne tenke meg å gjenta et spørsmål knyttet til det.

Daværende finansminister Sigbjørn Johnsen sa det slik om de rød-grønnes forslag til 2012-budsjett:

«Kommunene får en god økning i sine inntekter også neste år.»

Da var forslaget å øke de frie inntektene med 1,3 pst. Neste år vokser de frie inntektene med mer enn det. Hvis 1,3 pst. vekst var en god økning etter rød-grønn målestokk, og veksten neste år blir enda større, hvor god vil da representanten Pedersen si at neste års inntektsvekst for kommunene er?

Helga Pedersen (A) [15:33:45]: Jeg tror ikke man kan gjøre diskusjonen om kommuneopplegget for neste år og årene etter der til en fasit der man sier at hvis det bare er en viss prosent eller et visst antall milliarder kroner, så er det bra eller dårlig. Man må se de forventningene og de oppgavene vi ønsker at kommunene skal gjøre, i forhold til de ressursene vi evner å sette inn. I år er vi også i den ekstraordinære situasjonen at kommunene vil gå inn i neste år med en skattesvikt som ser ut til å bli nærmere 3 mrd. kr. Kommuneopplegget for 2015 er magert, selv om budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort det noe bedre, men med den inngangen kommunene nå ser ut til å få til 2015, er dette et opplegg som vil føre til kutt i skole, i velferdstjenester, og som ikke ser ut til å gjøre noen forskjell når det gjelder fylkesveier.

Helge André Njåstad (FrP) [15:34:56]: KS vart mykje nemnt i representanten Pedersen sitt innlegg, og eg skal sitera KS eg òg. I ein kommentar dei hadde til statsbudsjettet, seier dei i ei pressemelding:

«Det meste av inntektsøkningen vil gå til flere pleietrengende og økte pensjonskostnader. Forslaget til statsbudsjett vil føre til at mange kommuner må foreta tøffe prioriteringer neste år.»

Dette gjaldt ikkje statsbudsjettet for neste år, men derimot statsbudsjettet for 2011. Når me lyttar til Arbeidarpartiet, kan ein stilla det store spørsmålet: Har ein gløymt korleis det var å vera kommune i dei åtte åra dei raud-grøne styrte?

Helga Pedersen (A) [15:35:35]: Også under den rød-grønne regjeringen har kommunene vært nødt til å gjøre strenge prioriteringer av og til, og de har også vært nødt til å effektivisere fra det ene året til det andre. Likevel utgjorde de åtte rød-grønne årene i regjering en markant forskjell i forhold til de fire årene da Bondevik II-regjeringen styrte med støtte fra Fremskrittspartiet. I løpet av åtte rød-grønne år ble kommunenes inntekter økt med 70 mrd. kr – og nye ansatte i størrelsesorden flere titalls tusen. Vi har styrket pleie- og omsorgstjenestene, ansatt flere nye lærere i skolen, og sånn kan vi fortsette. Jeg mener opplegget for neste år markerer et brudd i forhold til den positive utviklingen som har skjedd i kommunene i løpet av de åtte årene, dessverre.

Geir S. Toskedal (KrF) [15:36:44]: Blant mitt lesestoff finner jeg Arbeiderpartiets program. Det er viktig å lese det, og de har mye erfaring, og jeg registrerer at det er mange sammenfallende interesser i deres program og det som jeg finner i kommuneproposisjonen om kommunesammenslåing. Nå skal vi i gang med en nasjonal dugnad når det gjelder demokratireformen.

Jeg ser også at Arbeiderpartiet er klinkende klar på sin politikk på de aller fleste punkt, men så treffer jeg et interessant punkt som jeg har hørt mye retorikk omkring, inklusiv i Arendalsuka, og det er gledelige ting. Men det er en formulering på side 66 i programmet som jeg ber om forklaring på. Der står det:

«Endringer i kommunestrukturen bør normalt bygge på lokale ønsker.»

Kan representanten si hva hun ser for seg at partiet har tenkt hvis det ikke er normalt?

Helga Pedersen (A) [15:37:44]: Jeg synes det er veldig hyggelig at representanten Toskedal har lest vårt partiprogram, og det kunne være fristende å spørre tilbake: Har du også lest partiprogrammene til Høyre og Fremskrittspartiet, og hva liker du best?

Når det gjelder formuleringene om kommunestrukturen, har representanten Toskedal en helt korrekt gjengiving. Vi er for endringer i kommunestrukturen. Vi mener at det normalt skal bygge på lokale ønsker, og at frivillighet er hovedregelen. Vi har tillit til at man nå kjører gode lokale prosesser og har tillit til at man lokalt finner de gode svarene på hvordan organiseringen skal være i framtida.

Presidenten: Presidenten minner om at talen skal rettes til presidenten.

André N. Skjelstad (V) [15:38:37]: I motsetning til foregående representant må jeg nok skuffe representanten Pedersen med at jeg har nok ikke partiprogrammet til Arbeiderpartiet på nattbordet, men derimot en bok av Johan Ludwig Mowinckel, som jeg synes kanskje er litt mer interessant – men nok om det.

Representanten sa i innlegget sitt at «Norge skal møte mange nye utfordringer i årene framover» innen velferd, men da lurer jeg på: Er ikke dette nettopp å gi næringslivet muligheter, det som er med på å skape vekst og velferd i hele landet? Med et offensivt næringsliv er vi med på å sikre velferden.

Så legger jeg merke til i løpet av denne debatten at en er veldig ivrig etter å skue bakover, og jeg lurer da på følgende: Jeg har selv sittet 20 år i kommunestyret – under mangfoldige regjeringer. Var ikke disse utfordringene minst like store da Arbeiderpartiet selv satt i regjering?

Helga Pedersen (A) [15:39:38]: I Arbeiderpartiet er vi absolutt mest opptatt av framtiden, og det er jo også derfor vi prioriterer kommuneøkonomi framfor alle andre prioriteringer i budsjettet for neste år. For skal vi ruste Norge for framtiden, forberede barn og ungdom på framtiden, forberede Norge på økningen i antallet eldre, så er vi helt nødt til å ruste kommunene til å klare den oppgaven.

Så har det også i vår regjeringstid vært store utfordringer knyttet til næringslivet – ikke minst da finanskrisen traff i 2008. Derfor var det viktig at vi da hadde muskler til å sette inn tiltak fordi vi ikke hadde latt oss friste – som mange andre europeiske land – til å gi skattekutt, men at vi da kunne sette pengene inn i vedlikehold, veibygging og en aktiv næringspolitikk. Og den muligheten er vi opptatt av å ha også i fortsettelsen, ikke minst knyttet til regionene og fylkeskommunene rundt om i landet.

Karin Andersen (SV) [15:40:46]: Sjøl om SV satser noe mer på kommuneøkonomi og boligpolitikk enn det Arbeiderpartiet gjør, så oppfatter jeg at vi er veldig enige om retningen. Et annet område som vi har vært enige om, men der kanskje Arbeiderpartiet er litt mer åpen enn SV, handler om kommersialisering og konkurranseutsetting av offentlig sektor. Men jeg er likevel overrasket når vi i innstillingen har fremmet et forslag som har fått støtte fra Senterpartiet, om å få til åpenhet rundt sentrale kvalitetsindikatorer, f.eks. bemanningssituasjonen, ved tjenester som kommunene har ansvaret for, men som er satt ut – og særlig fordi vi vet at en del av lovverket som gjelder for offentlig sektor, ikke gjelder for disse. For eksempel: Hvis en har en privat skole som går konkurs, så har en del elever problemer med å få ut karakterene sine fordi arkivloven ikke gjelder. Derfor har jeg behov for å spørre Arbeiderpartiet: Hva er grunnen til at de ikke vil være med på dette forslaget, forslag nr. 30 i innstillingen?

Helga Pedersen (A) [15:41:50]: Jeg kan bare bekrefte det representanten Andersen sier: Arbeiderpartiet og SV er to forskjellige partier, men vi deler jo det grunnleggende synet på retning, og ikke minst på kommuneområdet.

Jeg er også helt enig med representanten Andersen i at grunnleggende velferdstjenester ikke skal konkurranseutsettes eller kommersialiseres. Vi fremmet jo også et forslag med omtrent samme ordlyd som det representanten Andersen her redegjør for, i kommuneproposisjonen i vår. Så hvorfor vi ikke er med på dette forslaget nå, det har jeg ikke noe godt svar på, men det skal vi se på i løpet av ettermiddagen, for vi støtter intensjonen.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Frank J. Jenssen (H) [15:42:34]: Kommunene er en grunnmur i det norske demokratiet, innbyggere som går sammen om å løse viktige oppgaver i fellesskap: sørge for gode skoler og oppvekstmiljø, omsorg for eldre, syke og rusmisbrukere og gode vilkår for boligbygging og næringsutvikling.

En robust og forutsigbar kommuneøkonomi er viktig for at kommunene skal kunne ivareta sine oppgaver, og for et levende lokaldemokrati. Derfor foreslo regjeringen en realvekst i inntektene for kommuner og fylkeskommuner med 6,2 mrd. kr for 2015, hvorav 4,4 mrd. kr var frie inntekter. Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre styrker kommuneøkonomien ytterligere. Veksten i frie inntekter neste år blir om lag 4,7 mrd. kr.

Dette setter norske kommuner i stand til å styrke viktige velferdstilbud og tette hull i det sosiale sikkerhetsnettet.

Veksten er på om lag samme nivå som for den siste tiårsperioden. Faktisk er det slik at hvis vi ser på veksten i frie inntekter etter at man har tatt hensyn til befolkningsutviklingen, demografien, er veksten i 2015 større enn den var i 2011, større enn i 2012 og større enn i 2013 – under rød-grønn regjering – og for så vidt større enn det som er vedtatt for 2014. Det reelle økonomiske handlingsrommet for kommunesektoren blir større i 2015 enn det har vært de siste årene.

Jeg var inne på det i en replikk – daværende finansminister Sigbjørn Johnsen omtalte 2012-budsjettet fra de rød-grønne slik:

«Kommunene får en god økning i sine inntekter også neste år.»

Da økte de frie inntektene med 1,3 pst. Neste år øker de enda mer.

KS sa det slik i en rapport fra oktober i fjor:

«Tross realvekst i kommunesektorens frie inntekter de siste årene har ikke inntektsveksten gitt større handlingsrom for kommunepolitikerne.»

Det var dommen over den rød-grønne regjeringen.

KS presenterte i fjor høst også en undersøkelse blant rådmenn som viste at nesten 60 pst. meldte om et mer krevende budsjettarbeid enn året før. KS har gjentatt undersøkelsen i år. I årets undersøkelse er det faktisk en litt lavere andel av rådmennene som melder om utfordringer i budsjettarbeidet. Poenget mitt er ikke differansen fra i fjor, og at det kanskje ser litt bedre ut for enkelte rådmenn, men at beskjeden om krevende budsjettarbeid ikke er noe nytt – for noen av oss.

Forskjellen er snarere at der de rød-grønne partiene har vært mest opptatt av å gi en skjønnmaling av egen innsats og en svartmaling av andre partier som det ikke er grunnlag for, er vi fra Høyres og flertallets side tydelig på at selv om det økonomiske opplegget for 2015 er godt, vil det fortsatt være nødvendig å prioritere mellom gode formål, og effektivisere kommunale tjenester.

Og så vet vi at kommunenes skatteinntekter blir lavere i år enn det er budsjettert med. Hvor mye lavere vet vi først når året er omme. Det er også noen andre tall som trekker i motsatt retning, mer positiv retning, men det er klart at situasjonen kan gi utfordringer for mange kommuner. Da er det prisverdig at KS, i motsetning til opposisjonen i denne salen, er i stand til å tenke prinsipielt rundt problemstillingen.

De siste ti årene har skatteinntektene til sammen blitt rundt 20 mrd. kr høyere enn anslått i statsbudsjettet. Dette er inntekter som kommunesektoren har fått beholde. Vi mener utgangspunktet må være at man ikke kan beholde gevinsten i det flertallet av år hvor veksten er større enn anslått, og samtidig forutsette kompensasjon for det fåtall av år den blir lavere. Det forutsetter heller ikke KS. Det er en tenkning som KS prinsipielt har uttrykt støtte til.

Alternativet til at kommunene har egne skatteinntekter som svinger fra et år til et annet, er en hundre prosent tilskuddsfinansiert kommunesektor. Høyre ønsker ikke det, men jeg må innrømme at jeg begynner å tvile på Arbeiderpartiet i dette spørsmålet. Antagelig er det ikke for stor grunn til bekymring, jeg tolker nok primært at det er Arbeiderpartiets opposisjonsansikt som viser seg her. Jens og Sigbjørn ville ikke tillatt dette, for å si det sånn.

Veksten i de frie inntektene i 2015 legger grunnlaget for å styrke helsestasjoner og skolehelsetjeneste. Vi styrker den psykiske helsetjenesten og oppfølgingen av rusavhengige og legger til rette for et mer fleksibelt barnehageopptak.

I tillegg kommer viktige tiltak som rett til brukerstyrt personlig assistanse, gratis kjernetid i barnehage og lavere barnehagepriser for familier med dårlig økonomi, og styrking av lærlingtilskuddet.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, sammen med budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre, styrker med andre ord kommunenes mulighet til å gjøre en god jobb. Men ulike kommuner har ulike utfordringer. Kommuner som vokser kraftig, får ofte en periode med ekstra høye kostnader til etablering av bl.a. skoler og barnehager. Derfor styrker vi vekstkommunetilskuddet, både ved at antall kommuner som kommer inn under ordningen, øker – fra 24 til 68 kommuner – og ved at beløpet økes, fra det litt beskjedne 61 mill. kr til nesten 400 mill. kr neste år.

Skaun kommune utenfor Trondheim er en typisk vekstkommune, og den 9. oktober meldte Adresseavisen:

«Skaun er en budsjettvinner.»

Det handler selvfølgelig om at det er en kommune som er i betydelig vekst, og som derfor også nyter godt av veksttilskuddet. Jeg var ganske nylig på besøk i Skaun, det er en vakker, landlig, men også bynær kommune, økonomisk ganske veldrevet, men med betydelig innbyggervekst. Det er jo en positiv utfordring, men Skaun og andre kommuner i samme situasjon får nå bedre mulighet til å håndtere det vi kaller voksesmertene. Dette er politikk som virker.

En annen politikk som virker, er å styrke budsjettene til samferdsel. Det er viktig for miljøet, for folk flest, men også for vekstkraft og verdiskaping i hele landet. Forrige uke vedtok Stortinget et historisk løft i samferdselsbudsjettet. I tillegg kommer altså at kommunalministeren og regjeringen siden man tiltrådte har styrket bevilgningene til fylkesveier med over 1 mrd. kr og 272 mill. kr til sikring av tunneler. Dette kommer på toppen av at vi har videreført ordningen med rentekompensasjon for transporttiltak i fylkene over Samferdselsdepartementet, og endatil øker vi den nå fra 2 til 3 mrd. kr per år.

Politikk som virker, handler imidlertid også om mer enn penger. Norge har behov for modernisering av offentlig sektor, tidstyver skal bort og hverdagen forenkles. Vi har behov for sterkere kommuner som kan få flere oppgaver og detaljstyres mindre av staten, slik at vi får bedre tjenester og lokalsamfunn som bestemmer mer over egen utvikling. Det betyr også en styrking av kommunene som grunnmur i folkestyret.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen styrker kommuneøkonomien, legger til rette for mer og bedre velferd, bedrer vekstkommunenes situasjon, styrker veier og infrastruktur over hele landet og reformerer offentlig sektor til beste for innbyggerne – for å ha nevnt noe.

Dette budsjettet bidrar til å løse viktige oppgaver i dag, og det bidrar til at vi ruster Norge for framtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) [15:50:41]: Vi skal forsøke å skue litt framover, representanten Jenssen og jeg. Mange nye kommuner kom inn i systemet med differensiert arbeidsgiveravgift, og det var de stort sett glade for. Men så viser det seg at disse kommunene vil tape økonomisk som følge av at de får trekk i rammen, og at skjønnstilskuddene ikke dekker opp for dette trekket, slik at man blir nøytral.

Da har jeg lyst til å spørre: Kan representanten Jenssen fra Høyre forsikre disse kommunene om at de i årene som kommer, ikke vil tape økonomisk på å være en del av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift?

Frank J. Jenssen (H) [15:51:24]: Dette er et av de spørsmålene hvor Arbeiderpartiet har forundret meg veldig i denne budsjettbehandlingen, ved at de åpenbart har snudd i forhold til det de har stått for i regjering. Differensiert arbeidsgiveravgift er en ordning for næringsliv i distriktene, ikke for kommunene. Derfor forutsetter jeg at Arbeiderpartiet er enig i at i kommuner som får lavere arbeidsgiveravgift, skal næringslivet der nyte godt av ordningen – ikke kommunekassen, eller for den del andre offentlige kontorer. Det har vi rettet opp i dette budsjettet.

Vi har også sagt at når ulempen med høy arbeidsgiveravgift som noen har hatt, og som man har fått ekstra skjønnsmidler for, er borte, trapper vi også ned skjønnsmidlene – for hvorfor skal man gi skjønnsmidler og kompensere for en ulempe som er borte? Det har jeg også til gode å høre et godt svar fra Arbeiderpartiet på. Men vi har sagt at den endringen som skjer som følge av at fylkesmennene nå trapper ned skjønnsmidlene, må skje skjønnsomt. Det er nettopp det som er poenget. Vi har også registrert at noen fylkesmenn kanskje har tatt i litt for mye, og det ber vi nå i våre merknader om at man tar hensyn til, sånn at kommunene kommer bedre ut av det.

Stein Erik Lauvås (A) [15:52:31]: Jeg og kommunene det gjelder, registrerer svaret.

Som representanten Jenssen var inne på, har KS hatt en undersøkelse blant rådmennene og kommunene. Der viser det seg at det nå er mange som sier at det er mye vanskeligere å sette sammen et godt budsjett for 2015, enn det var for 2014. Vi ser også på kommunenes hjemmesider og i aviser fra nord til sør at en rekke kommuner varsler om økt eiendomsskatt og om kutt i tjenester. Mener representanten Jenssen at disse svarene fra kommunene tyder på at de er blitt godt nok prioritert i budsjettet, eller er det rett og slett sånn at skattelettene i budsjettforslaget var viktigere enn kommuneøkonomien?

Frank J. Jenssen (H) [15:53:16]: Regjeringen og stortingsflertallet gir en god vekst i kommunenes frie inntekter, utover hva den har vært under den rød-grønne regjeringen de siste årene. Vi legger ikke skjul på at det fortsatt må være sånn at mange norske kommuner må prioritere mellom gode formål og omstilling av egen virksomhet.

Når det imidlertid gjelder lesing av KS’ rådmannsundersøkelse, er det mulig at vi har lest tabellene litt forskjellig. Jeg leser dem nemlig slik at mens det i fjor høst var 57–58 pst. av rådmennene som meldte at det var større problemer med budsjettarbeidet den høsten enn året før, viser årets undersøkelse at bare rundt 51 pst. av rådmennene sier at man har større problemer med budsjettarbeidet enn året før. Det er faktisk altså færre rådmenn som opplever problemer med budsjettarbeidet nå.

Jeg legger ikke for stor vekt på det. Mitt poeng er at dette ikke er nytt. Norske kommuner har utfordringer med budsjettarbeidet, og det har man også hatt de siste årene – også under den rød-grønne regjeringen. Det hadde vært interessant om også Arbeiderpartiet kunne innrømme det.

Heidi Greni (Sp) [15:54:34]: Høyre gikk til valg på å styrke utdanning, og som vi sikkert er enige om, legges grunnlaget for utdanning i grunnskolen. På tross av at KS melder at 40 pst. av kommunene nå må øke eiendomsskatten, at 60 pst. av kommunene har en generell økning utover prisstigningen på brukerbetaling, er det 65 pst. som varsler budsjettkutt. Og det som er mest skremmende, er at de største budsjettkuttene nå rammer utdanningssektoren, de rammer grunnskolen. Det er størst kutt i grunnskolen. Det er der man stort sett ikke klarer å holde tritt med lønns- og prisstigningen.

Det vil si at de må kutte i tilpasset opplæring, og at det vil bli et dårligere grunnlag for dem som skal over i videregående. Dette gjelder også veldig mange høyrestyrte kommuner. Hva er det disse lokalpolitikerne ikke har skjønt når de ikke klarer å få et såkalt historisk godt budsjett til å gi noe som helst satsing i skolesektoren, men snarere en tydelig nedskjæring?

Frank J. Jenssen (H) [15:55:37]: Senterpartiets bekymring i dette spørsmålet ville ha vært atskillig mer troverdig hvis det var sånn at man hadde gjort noe med alt det man nå påpeker, mens man selv satt i regjering. Men faktum er at veksten i kommuneøkonomien neste år er helt på linje med det som veksten i kommuneøkonomien var under de rød-grønne.

Så er det sånn at norske kommuner prioriterer. Jeg setter min lit til at norske kommunepolitikere også prioriterer skole. Denne regjeringen har lagt til rette for det. Vi har også styrket ordningen med etter- og videreutdanning for lærere, som mange kommuner nå nyter godt av, sånn at stadig flere lærere får bedre etter- og videreutdanning slik at vi over tid vil få bedre lærere og forhåpentligvis også flere lærere inn i den norske skolen.

Karin Andersen (SV) [15:56:32]: Når vi ser på hvor stort handlingsrom man har lokalt, må man jo se på både årets budsjett og neste års budsjett i sammenheng. Når vi da vet at det er opp mot 3 mrd. kr i skattesvikt i år, er jo dette ordentlige penger. Det er ikke sånn at når årsskiftet kommer, er alle disse sorgene slukket. Dette er penger man må trekke fra på den såkalt veldig store satsingen som denne regjeringen har på kommunesektoren. Dette er penger som kommunene er nødt til å finansiere på et eller annet vis. De blir jo ikke borte.

Kan representanten fra Høyre forklare for kommunesektoren hvordan de skal spare inn disse 3 mrd. kr i skattesvikt i år som Høyre nå ikke vil være med og kompensere, og hvordan det vil slå ut på det regnestykket som kommunene er nødt til å få til å gå i hop til neste år?

Frank J. Jenssen (H) [15:57:40]: For det første er veksten til neste år beregnet uavhengig av denne skattesvikten, så det er på en måte sammenlignbare tall vi har uansett. Det ville ha vært interessant, hvis representanten fra SV har mer taletid, å høre om SV faktisk da mener at vi skal snu på opplegget og heller ha en fullt ut tilskuddsfinansiert kommunesektor og ikke egne skatteinntekter til kommunene. Hva er da poenget med å ha en skattefinansiert kommunesektor?

Jeg registrerer og tar til etterretning at selv om det også er sånn at det er noen tall som trekker i motsatt retning og i mer positiv retning, som er med på å kompensere for og redusere nettoeffekten av denne skattesvikten, så er det mange kommuner som får utfordringer. Men så registrerer jeg også, siden det nå har vært så tydelig framme i debatten fra flere andre, at rådmannsundersøkelsen til KS indikerer at det er ikke sånn at det er flere kommuner som har utfordringer med å snekre sammen og få kommunebudsjettet for neste år til å gå i balanse, heller ikke når vi kjenner de tallene som er knyttet til skattesvikten.

Karin Andersen (SV) [15:58:39]: Jeg tror nok det går an å lese disse undersøkelsene på en litt forskjellig måte, for det var ille i fjor, og nå er det enda flere som synes det er verre enn i fjor. Og det sier jo litt om utviklingen.

Jeg kan spørre representanten om noe annet, for man er også opptatt av kommunereform og oppgaver til kommunesektoren. En av dem handler om skatteinnkreving. Og skatteinnkreving er av de oppgavene som i dag løses veldig godt lokalt. Den har regjeringen nå bestemt seg for å gjøre statlig, stikk i strid med alt annet man sier om å skulle gi nye oppgaver til kommunesektoren. Og det er jo ganske ille når Norges kemner- og kommunekassererforbund dokumenterer at skatteinnkrevingen i Norge er i verdenstoppen, og at de lokale kemnerne er mye mer effektive enn de statlige. De peker også på at det kan bli et stort provenytap for kommunene hvis man statliggjør dette. Hvorfor skal man statliggjøre en funksjon som fungerer bra lokalt?

Frank J. Jenssen (H) [15:59:49]: Fra Høyres side er vi veldig opptatt av at norske kommunepolitikere skal ha mulighet til å utøve politikk lokalt, at man ikke bare skal være iverksettere av statlig bestemt politikk. Når det gjelder skatteinnkreving, mener vi imidlertid at det ikke skal være en skjønnsbestemt oppgave, at det skal være opp til kommunestyret hvordan man skal kreve inn statlige skatter og avgifter. Det er en oppgave som faktisk kan egne seg for sentralisering og effektivisering, og regjeringen har lagt fram et forslag i tråd med det.

Og bare for å si det: Hvis det er sånn at representanten Andersen mener at kommuneopplegget var ille for rådmennene i fjor, vil jeg bare minne om at da rådmennene svarte på KSs kommuneundersøkelse i fjor, om det var vanskelig å få budsjettene til å gå i hop, svarte de altså med utgangspunkt i det budsjettforslaget som var lagt fram av hennes egen regjering – et budsjettforslag som jeg nå registrerer at hun mener var ille for kommunene i fjor.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Geir S. Toskedal (KrF) [16:01:09]: Kristelig Folkeparti mener at opplegget og budsjettforliket nå er i samsvar med kommuneproposisjonen: stramt, men gjennomførbart, med videreutvikling av god velferd. Kristelig Folkeparti vil takke regjeringen og Venstre for et konstruktivt samarbeid for å komme dit.

Kommunene forvalter de viktigste velferdsordningene i Norge. Da må inntektsgrunnlaget gi forutsigbarhet for bosetting og gode velferdstjenester i samsvar med de oppgavene kommunen skal løse. Kristelig Folkeparti vil ha en distriktspolitikk som gjør det mulig å bo, arbeide, drive næring og få et likeverdig tjenestetilbud i hele landet. Det er viktig å satse på utvikling, nyskaping og god infrastruktur for å utvikle alle regioner.

Kristelig Folkeparti mener at en effektiv, moderne forvaltning skal sikre befolkningen et godt og tilpasset tjenestetilbud. Det må bli enklere å finne fram i det offentlige byråkratiet gjennom forenklinger av skjemaer og regelverk. Kristelig Folkeparti ser fram til å gjennomføre en demokratireform for kommuner, regioner og landsdeler.

Det er en offentlig oppgave å føre en sosial boligpolitikk. Nye boliger og bygg må være universelt utformet, tilgjengelige og brukbare for mennesker med funksjonsnedsettelser, både unge og eldre. Bostøtten til kommunale og private boliger skal harmoniseres i løpet av en toårsperiode. Forenkling av plan- og bygningslov kan legge til rette for økt boligbygging: tiltak som på sikt medfører mindre press i markedet. Kristelig Folkeparti ønsker at flere får kjøpe egen bolig. Kristelig Folkeparti mener også at Husbankens låneramme med fordel bør økes.

Budsjettforliket styrker arbeidet med bærekraftig bolig- og byggkvalitet med 2 mill. kr. Det er behov for flere miljø- og energivennlige boliger, bygg og uteområder. Kristelig Folkeparti er også glad for justeringen av bostøtte til uføre og venter med spenning på en varig ordning, slik at de ikke mister støtten på grunn av omlegging av uføretrygden.

Kristelig Folkeparti og Venstre har i budsjettforliket bidratt til en påplussing til barnehageplasser på 207 mill. kr i tillegg til 100 mill. kr fra regjeringen, noe som gir 3 400 nye plasser. Tilbudet om gratis kjernetid i barnehage til lavinntektsfamilier er styrket med 51 mill. kr. Det blir økt inntektsgrense for differensiert barnehagepris.

Budsjettforliket øker også bevilgningen til barnevernstiltak for familier i kommunene, inklusiv en styrking av barnevernet i Oslo, til sammen 30 mill. kr. I tillegg kommer en betydelig satsing i grunnskolen med å styrke lærerressursene for tidlig innsats i de lave klassetrinn med 200 mill. kr fra august.

Kristelig Folkeparti er også fornøyd med en betydelig påplussing i satsingen innen skolehelsetjeneste, helsestasjoner, rusforebygging og psykiatri. Kristelig Folkeparti og Venstre bidro også til at kommunene får 220 mill. kr i refusjon for særlig ressurskrevende tjenester, noe forresten mange Høyre-ordførere ba meg om. Kristelig Folkeparti ønsker at brukere over 67 år blir innlemmet i denne ordningen på sikt.

Kristelig Folkeparti er fornøyd med at vi bidro til videreføring av Den kulturelle spaserstokken. Enda viktigere er den økte bevilgningen på 78 mill. kr til økt lærlingtilskudd. Altfor mange ungdommer mangler godkjent lærekontrakt.

Kristelig Folkeparti mener at omleggingen av skattesystemet for uføretrygdede i 2015 i minst mulig grad må påvirke fordelingen av frie inntekter mellom kommunene. Kristelig Folkeparti mener det må gis kompensasjon for ekstraordinære utgifter til opprydding og håndtering av akutte krisesituasjoner ved naturskade. Vi ber regjeringen komme tilbake til saken i revidert nasjonalbudsjett.

Noen fylkeskommuner får utfordringer ved omlegging til nytt inntektssystem. Kristelig Folkeparti er tilfreds med at samlet tapskompensasjon økte med 60 mill. kr til 185 mill. kr i forhandlingene, med størst kompensasjon til dem som mister mest, i fem år. Situasjonen er krevende, og Kristelig Folkeparti ber disse fylkeskommunene om ikke å bruke bevilgningen til å utsette nødvendige tilpassinger. Sammen med Venstre mener vi imidlertid at regjeringen må vurdere behovet for en forsterking av tapskompensasjonen videre.

31 kommuner fikk i 2014 redusert arbeidsgiveravgift. Kristelig Folkeparti mener at de må få beholde gevinsten slik at ingen taper på endringen. I stedet for å trekke for fordelen av differensiert arbeidsgiveravgift gjennom skjønnsmidlene er fordelen trukket fra rammetilskuddet. Kompensasjon for tidligere endringer er lagt inn i basistilskuddet. Nå ber vi regjeringen påse at fylkesmennene ikke foretar endringer som medfører stor reduksjon i skjønnstilskuddet for enkeltkommuner fra ett år til et annet. Vi forventer også at regjeringen vurderer omleggingen og kommer tilbake til saken i kommuneproposisjonen og revidert nasjonalbudsjett.

Kristelig Folkeparti vil legge til rette for et levende folkestyre der folkevalgte kan utnytte sin lokalkunnskap. Vi mener derfor at partistøtten burde økes, minst i samsvar med pris- og lønnsutviklingen. Nye offentlige pålegg overfor lokallagene har gitt et betydelig merarbeid og burde vært forenklet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stine Renate Håheim (A) [16:06:28]: Jeg vil først takke representanten Toskedal for et godt innlegg, som beskrev mange av Kristelig Folkepartis primærstandpunkter, som jeg i stor grad er enig med representanten i.

Regjeringen har i flere runder kuttet drastisk i de distriktspolitiske virkemidlene. Vi har sett kutt i regionale utviklingsmidler, foreslåtte kutt i reiseliv, foreslåtte kutt i bredbånd og kutt i overføringene til landbruket. Regjeringen har også sagt at den ønsker å sentralisere den kommunale skatteinnkrevingen. Det vil bety sentralisering av veldig mange av kompetansearbeidsplassene – fra distriktene til sentrale områder.

Vi i Arbeiderpartiet ønsker en annen kurs. Vi ønsker å skape vekst i hele landet for å realisere de store mulighetene våre. La meg gi Kristelig Folkeparti ros for at de i mange saker bremser opp og får reversert noen av kuttene. Problemet er at retningen er den samme. Så mitt spørsmål er: Er Kristelig Folkeparti fornøyd med retningen i regjeringens distriktspolitikk?

Geir S. Toskedal (KrF) [16:07:30]: Det er ikke til å legge skjul på at i vårt eget budsjett hadde vi prioritert litt annerledes. Vi har hatt større sans for de regionale utviklingsmidlene enn det regjeringen har hatt, og det prøvde vi å forhandle inn. Likevel ser vi at den vridningen som har skjedd ved at en prioriterer samferdsel, er i tråd med de signalene vi får fra næringslivet. Men vi hadde nok ønsket at det var avsatt mer i distriktsmidler.

På den andre siden har vi fått oppfylt mange andre saker som har vært veldig viktige for Kristelig Folkeparti. Totalt sett er vi fornøyd. Med tanke på vårt partis størrelse registrerer vi at vi har oppnådd mer enn vi kunne tenkt på forhånd, så vi er fornøyd med resultatet.

Når det gjelder lokal skatteoppkreving, støtter vi det som representanten Håheim sier. Vi ønsker at en fortsetter med dette i kommunene, og tror det er en betydelig fordel med et kompetansemiljø i de kommunene som har det.

Heidi Greni (Sp) [16:08:43]: Flertallspartiene har erkjent at omleggingen av nøkler for fordeling av rammebevilgningene til fylkeskommunene har slått feil ut, og at det er nødvendig å styrke tapskompensasjonen utover regjeringens forslag. Det er bra, selv om Senterpartiet mener økningen fortsatt er altfor liten.

I flertallsmerknaden vises det til at regjeringen skal arbeide videre med sektornøkkelen for båt og ferge, og at departementet vil se på ønsket om å etablere en fergeavløsningsordning. Ved behandling av kommuneproposisjonen i vår ble vårt forslag om å få på plass en slik ordning dessverre nedstemt. Senterpartiet mener det må på plass en endring av kostnadsnøklene nå. Derfor mener vi flertallsmerknaden blir altfor svak.

Spørsmålet mitt til Kristelig Folkeparti er om de er enig med Senterpartiet i at det ikke er nok bare å se på om det skal etableres en slik ordning, men at den må gjennomføres ganske umiddelbart, og hvilken tidsplan Kristelig Folkeparti ser for seg.

Geir S. Toskedal (KrF) [16:09:39]: Kristelig Folkeparti har hatt god kontakt med de fylkeskommunene det gjelder, og har satt seg grundig inn i saken. Når det gjelder regjeringens bevilgning på 125 mill. kr, fikk vi plusset på 60 mill. kr – til 185 mill. kr. Og vi fikk gjennomslag for at dette kunne gjelde i fem år. Det er en betydelig forbedring for de fylkeskommunene det gjelder.

Vi har også vært klare i merknaden, at vi ønsker en økning videre dersom det er mulig, det har vi signalisert i innstillingen. Vi forstår det slik at fylkeskommunene har særlige utgifter, og det vil vi gå inn i.

Når det gjelder endret kostnadsnøkkel, krever det en betydelig faglig kompetanse. Det regner vi med at regjeringen tar tak i. Det ønsker vi, for vi vil kompensere der dette gjelder. Men fylkeskommunene må ikke hvile på at det kan bli resultatet – de må forholde seg til et stramt budsjett. Det er realiteten når det gjelder det nye inntektssystemet.

Heidi Greni (Sp) [16:10:43]: Spørsmålet mitt gjaldt i bunn og grunn det med fergeavløsningsmidler og om Kristelig Folkeparti er fornøyd med formuleringen om at de skal se på etablering av en slik ordning. Jeg har inntrykk av at det haster veldig å få på plass en slik ordning, for at dette skal fungere rundt omkring i fylkeskommunene. Hva slags framdriftsplan ser Kristelig Folkeparti for seg for å få på plass en slik ordning?

Geir S. Toskedal (KrF) [16:11:08]: Kristelig Folkeparti er enig i at det er viktig. Det er viktig for fylkeskommunene, for samferdsel og for regionene og distriktene, så Kristelig Folkeparti er utålmodig når det gjelder dette, men jeg kan ikke sette en bestemt tidsramme for det. Jeg forutsetter at regjeringen arbeider optimalt for å få fram de opplysningene som trengs for å få til den ordningen.

Jeg har god tro på at regjeringen ønsker at den kommer fort på plass. Dette er en viktig del av utviklingen av regioner og landsdeler i Norge, og det henger sammen med etablering av en større infrastruktur med veier. Regjeringen har til nå prioritert samferdsel, så jeg håper og tror at dette kommer fort.

Karin Andersen (SV) [16:12:01]: Tradisjonelt har Kristelig Folkeparti og SV kanskje vært de partiene som har vært mest enige når det gjelder fordelingen mellom fattig og rik – mellom folk, mellom land og kanskje også mellom kommuner, håper jeg. Men nå har Kristelig Folkeparti valgt en side der en ønsker å øke forskjellene, både mellom folk og mellom kommuner. I tillegg til det har jeg gått igjennom og sett på distriktspolitikken, på kommuneøkonomien og på bolig, innvandring og asyl, og jeg har funnet at på alle disse områdene er Kristelig Folkeparti mye mer enig med SV enn med de partiene de nå støtter.

Jeg vil gjerne vite hva det er som gjør at Kristelig Folkeparti nå synes at det er fornuftig f.eks. å bruke mye mer penger på skattelette til de mest velstående, framfor å sikre kommunene bedre økonomi eller bedre boligpolitikk, som representanten var inne på. Det er mange som trenger bolig, og som trenger støtte til å kunne ha et hjem.

Geir S. Toskedal (KrF) [16:13:06]: Jeg er fristet til å svare både ideologisk og konkret ut fra budsjettet, men la meg ta ideologien først: La oss si at vi var enige med SV, men da er det for et lite parti desto viktigere å gå en regjering som har skattelette som øverste prioritet, i møte, for det har ikke vi hatt. Vi hadde ikke behov for den skatteletten, og det la vi også tydelig vekt på i vårt eget budsjett. Men desto viktigere må det være for det norske folket at vi går inn i et slikt samarbeid. Det beviser jo de resultatene vi har fått. Innenfor familiepolitikk, frivillighet, samferdsel, justis og helse har Kristelig Folkeparti fått satt sitt tydelige stempel i dette budsjettet. Det er nok forklaringen.

Jeg regner med at representanten fra SV vet hvordan det er å samarbeide i en regjering med store partier. Da gjelder det å få gjennomslag for sine saker. I den rød-grønne regjeringsperioden hadde vi få gjennomslag. Nå opplever vi å bli hørt og får betydelig gjennomslag for ting som betyr mye for folk og distrikter.

Karin Andersen (SV) [16:14:19]: Jeg har gitt Kristelig Folkeparti ros for en del av de tingene de har oppnådd i dette budsjettforliket, det er bra. Men poenget er vel at de egentlig står mye nærmere andre partier som det er mulig å danne et flertall sammen med, for å få en politikk som står enda nærmere Kristelig Folkepartis hjerte, f.eks. når det gjelder fordeling mellom fattig og rik, at man bruker mer av den felles velstanden vi har, på viktige tjenester som eldreomsorg og barnevern, og at vi klarer å ha en god boligpolitikk og ikke får sånne store kutt i f.eks. bostøtta, som denne regjeringen presenterer, der vi vet at det går ut over dem som ikke har råd til å ha et hjem, eller at man får det som representanten fra Senterpartiet var opp her og sa: en vridning på distriktspolitikken, der man skal satse på de sterkeste, satse på sentrene,

Hva er grunnen til at Kristelig Folkeparti likevel velger samarbeid med de partiene de er mest uenige med?

Geir S. Toskedal (KrF) [16:15:24]: Jeg tror det er viktig å se hvilke gjennomslag Kristelig Folkeparti har fått, som er helt nye i denne perioden, og som ikke skjedde i forrige periode. Det gjelder antallet kvoteflyktninger, som vi har økt med 500. Vi har oppnådd 1 pst. til bistand. Vi har oppnådd å få styrket tidlig innsats i skole betydelig. Vi har oppnådd en betydelig merfinansiering innenfor helse osv.

At de rød-grønne nå sier at vi hadde oppnådd mer sammen med dem, er jeg usikker på. Det er opposisjonens privilegium å si det, men Kristelig Folkeparti er ute etter realpolitikk, og det har vi fått gjennomslag for nå i sak etter sak. Fortsettelsen vil vise hvordan dette går, men vi er i alle fall til nå i disse forhandlingene fornøyd med situasjonen, selv om vi skulle ønske at budsjettet var mer vridd i sosial retning enn det vi har fått til. Men uten oss ville dette sett helt annerledes ut. Det forholder jeg meg til, og det gir motivasjon i arbeidet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Greni (Sp) [16:16:41]: I Senterpartiet er vi sterkt bekymret over de fordelingspolitiske signalene regjeringen gir i sitt statsbudsjett for 2015. Budsjettet har negative fordelingsvirkninger grupper imellom og distrikter imellom. Vi har fått et markert taktomslag etter regjeringsskiftet i retning av mer til dem som har mest fra før – det være seg personer eller regioner.

Senterpartiet har gitt mindre skattelette enn regjeringen, det gir oss mulighet til å styrke innsatsen på sentrale samfunnsområder. Rammene til kommunesektoren øker i vårt forslag samlet sett med 3,7 mrd. kr utover regjeringens forslag. Kommunene har ansvaret for å sikre innbyggerne sine tilgang til gode velferdstjenester som skole, omsorg og sosiale tjenester, kollektivtrafikk, veier, kultur osv.

De siste dagene har vi hatt en debatt om forholdene innen eldreomsorgen. Helseministeren har sagt at staten må ta et større ansvar for å sikre et verdig tjenestenivå. Det er sagt at beboere på sykehjemmene våre må tilbys omsorg og aktivitet framfor beroligende medisin, og det blir gitt uttrykk for at kompetansen i eldreomsorgen er for dårlig. Mange kommuner leverer meget gode tjenester også innen eldreomsorgen, men mange plasser er kritikken berettiget. Men det viktigste må være å diskutere tiltak for å bedre forholdene. Det fins altså institusjoner som overmedisinerer, og som ikke gir brukerne anledning til å komme ut. Begrunnelsen fra institusjonenes side er at det står på personalressurser. Varme hender forutsetter ansatte som har tid til å yte den omsorgen eldre trenger, og som de ansatte veldig gjerne vil gi dem. Flere ansatte krever større budsjett, det vet vi alle sammen. Staten må ta et større ansvar, sa helseministeren, men regjeringen legger ikke inn penger til en slik satsing. Senterpartiets forslag kunne sikkert også vært rausere, men innenfor de rammene vi har til rådighet, er velferd prioritert. Dessverre prioriterer flertallet skattelette.

Det skjer en sentralisering av bosetting her i landet. I Senterpartiet mener vi politikken bør brukes til å motvirke flyttestrømmer som skyldes mangel på arbeidsplasser der mange veldig gjerne vil bo. Vår politikk går ut på å gi folk mulighet til å bo der de selve ønsker, og arbeide og ha livet sitt der de vil. Mange ønsker å flytte til en distriktskommune, men mangel på arbeidsplasser hindrer dem. Jeg har et bestemt inntrykk av at vår nåværende regjering tenker motsatt. Statsbudsjettet for 2015 er spekket med forslag og tiltak som vil sette økt fart i flyttestrømmene og sentraliseringen av Norge.

Jeg skal komme med noen eksempler.

Regjeringen har foreslått å mangedoble vekstkommunetilskuddet til kommunene. De vel 330 mill. kr som trengs, tas fra rammene, slik at kommuner uten vekst eller med nedgang i folketallet må betale. På den andre siden trekker regjeringen tilbake virkningen av at 31 distriktskommuner har fått redusert arbeidsgiveravgift som følge av omleggingen på grunn av EU-krav. Senterpartiets tilleggsbevilger pengene til vekstkommunene og mener at kommunene må få beholde en vesentlig del av fordelene som de 31 kommunene ble lovet da regjeringen la om den differensierte arbeidsgiveravgiften.

Et annet eksempel er innføring av nye nøkler i fordeling i rammebevilgningen til fylkeskommunene. Regjeringens forslag til nye nøkler går hardt ut over distriktsfylkene. Både Sogn og Fjordane og Nordland ville tape 250 mill. kr eller mer over en femårsperiode om regjeringens opplegg hadde blitt fulgt. Oslo vil vinne mer enn de to fylkene taper til sammen. Vi er alle enige om at vi skulle gå igjennom fordelingsnøklene, men den enorme omfordelingen regjeringen ønsker, gir dramatiske utslag i endrede muligheter til å tilby skoleplass til ungdom og kollektivtrafikktilbud til innbyggerne. Nå kommer det heldigvis tapskompensasjonsordninger som retter opp lite grann, men på langt nær nok. Senterpartiet foreslår 100 mill. kr i økt tapskompensasjon og en fordeling av disse pengene som kommer slik ut at de verst stilte fylkene får mest. Jeg mener dessuten at det er behov for en gjennomgang av disse kostnadsnøklene.

Vi har mistet Kommunal- og regionaldepartementet og fått tilbake et kommunal- og moderniseringsdepartement. Jeg forstår godt hvorfor begrepet «regional» ble forkastet av den blå-blå regjeringen. De dramatiske kuttene i departementets regionalpolitiske satsinger viser det. Fra det rød-grønne budsjettet i 2014 til regjeringens forslag for 2015 er bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikken redusert med nærmere 30 pst. Spesielt kutt i de regionale utviklingsmidlene svir hard. Fylkeskommunene samarbeider tett med Innovasjon Norge og kommunene og har skapt mye arbeidsplassutvikling i alle deler av landet. Regjeringen bygger ned dette arbeidet, og det rammer spesielt gründerfinansiering og innovasjonsprogram som har stor betydning for utvikling av næringslivet, særlig i næringssvake områder.

Jeg hører regjeringens talspersoner si at de satser på distriktene gjennom økt samferdsel, men ikke engang på samferdselsområdet er budsjettet noe å skryte av. Fra Senterpartiets side har vi sett oss nødt til å styrke det med 400 mill. kr.

Til slutt vil jeg få ta opp de forslagene som Senterpartiet har sammen med SV.

Presidenten: Da har representanten Heidi Greni tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bjørn Lødemel (H) [16:22:16]: Representanten Greni kritiserte regjeringa for det nye inntektssystemet for fylkeskommunane, og ho nemnde spesielt Sogn og Fjordane. Det føregåande inntektssystemet er frå 1990-åra, og det blei varsla nytt inntektssystem for fylkeskommunane av den raud-grøne regjeringa kvart einaste år i den førre perioden. I dette budsjettet føreslår opposisjonspartia ei ytterlegare utsetting, ved at Stortinget ber regjeringa leggje til grunn at inntektssystemet for fylkeskommunane blir verande uendra i 2015, og at ein skal gå nye rundar og kome tilbake igjen i kommuneproposisjonen for 2016.

Vi veit at Senterpartiet frå 2005 til 2013 hadde statsråden i Kommunaldepartementet i ei fleirtalsregjering. Kva slags opplysningar mangla Senterpartiet gjennom alle desse åra for å få på plass eit nytt inntektssystem for fylkeskommunane?

Heidi Greni (Sp) [16:23:11]: Det som er aller mest krevende, er å få på plass et godt inntektssystem som fungerer for kollektivtrafikk, ikke minst det som gjelder ferje- og båttrafikk. Det er nesten komplett umulig å finne noe som er objektivt, og som avspeiler de virkelige kostnadene.

Vi har ikke kritisert at det kom nye kostnadsnøkler for fylkeskommunene. Det var noe vi også jobbet med de siste årene i regjering, og det var på tide at det kom. Men det vi har kritisert, er at inntektsgarantien samtidig ble fjernet, og at det ikke kommer på plass en tapskompensasjonsordning som gjør at disse kommunene faktisk kan opprettholde drift av videregående skoler, opprettholde skolestrukturen på videregående nivå og også opprettholde et kollektivtilbud, ikke bare et skoleskysstilbud.

Vi har også kritisert at de nye nøklene som er framlagt, er rimelig håpløse å få oversikt over. Delkostnadsnøklene er ikke framlagt, og det er ikke synliggjort hvorfor disse utslagene kommer. Det kom også en meget stor endring fra kommuneproposisjonen fram til budsjettet nå i høst, som ikke er synliggjort fra regjeringens side.

Bjørn Lødemel (H) [16:24:24]: Dette er ikkje noko svar, for vi hadde ei fleirtalsregjering som kunne ha lagt på plass nye kostnadsnøklar, som i fleire år varsla i statsbudsjett at det skulle kome nye kostnadsnøklar, og som framleis ikkje leverte. No seier representanten Greni at det var ein del som var uklart når det gjaldt kva dei ønskte å leggje inn i kostnadsnøklane i den førre regjeringa, men det må vere heilt innlysande at dei hadde alle moglegheiter til å lage nye kostnadsnøklar for fylkeskommunane dersom dei hadde ønskt det.

Mitt spørsmål til representanten Greni er: Var det krangel i den raud-grøne regjeringa om korleis ein skulle få til nye kostnadsnøklar, inntektsnøklar, for fylkeskommunane, som gjorde at dette blei utsett år etter år?

Heidi Greni (Sp) [16:25:11]: Meg bekjent var det ingen diskusjoner som gjorde at det ble utsatt, meg bekjent gikk problematikken på at det var altfor krevende å klare å finne gode modeller for hvordan man skulle få lagt ferjedrift inn i de fylkeskommunale nøklene. Som vi ser i dag, tyder de utslagene som er, på at den modellen som nå er funnet, heller ikke er god nok og heller ikke er godt nok gjennomarbeidet.

Men det er krevende å finne gode modeller som ivaretar ferjedrift, fra Oslofjorden til Finnmark, og inntil vi har greid å få på plass gode modeller som faktisk kan forklares, og som er lesbare og forståelige også for dem det gjelder, burde dette bli utsatt.

Helge André Njåstad (FrP) [16:26:03]: Representanten Greni sa at Senterpartiet styrkjer kommuneøkonomien i sitt alternative forslag til statsbudsjett. Det får meg til å sitera Liv Signe Navarsete, dåverande kommunalminister, som under behandlinga av kommuneproposisjonen for 2014 svarte opposisjonen – som òg den gongen la inn meir pengar:

«Kva eit parti gjer når det sit i opposisjon, har mindre betydning. Det er ikkje det som uttrykker partiet sin reelle vilje. Det er når du sit i posisjon, at politikken vert realitetar.»

Er representanten Greni einig med den dåverande kommunalministeren i dette?

Heidi Greni (Sp) [16:26:41]: I motsetning til opposisjonen tidligere har vi lagt mindre penger inn i budsjettet enn det regjeringspartiene har gjort; vi har faktisk brukt mindre av oljefondet enn det som regjeringspartiene før har gjort. Før har det av og til vært en overbudspolitikk, ikke minst fra Fremskrittspartiets side, som bruker papirpenger i opposisjon. Vi fører en ansvarlig politikk, og vi har faktisk greid å prioritere kommunesektoren ved å bruke mindre av fellesskapets midler. Men vi har ikke prioritert skattelette til de rikeste, slik Fremskrittspartiet har gjort.

André N. Skjelstad (V) [16:27:30]: Representanten Greni sier at sentraliseringen har skutt fart. Da lurer jeg på om dette gjennom de åtte siste årene faktisk har snudd, om det har vært noe annet tidligere. En prater ned de regionale leddene rundt om i landet og betegner dem som tapere. Representanten Toskedal var jo inne på nettopp dette med hvor treffsikker den tapskompensasjonsordningen som Venstre og Kristelig Folkeparti fikk inn, var. Jeg lurer litt på om ikke representanten Greni ser at det etter hvert ikke er noen som skal skape vekst.

Og ikke minst ønsker jeg å stille et annet spørsmål, for jeg legger merke til at Senterpartiet nå har lagt inn igjen Saemien Sijte, som de ikke oppnådde mens de satt i regjering. Hva tyder det på – var det da Arbeiderpartiet som ødela muligheten for å få det gjennomført, ettersom det nå ligger på plass i Senterpartiets alternative budsjett?

Heidi Greni (Sp) [16:28:34]: Det er mulig representanten Skjelstad ikke husker replikkvekslingen fra forrige runde, for da svarte jeg på akkurat det samme spørsmålet. Grunnen til at Saemien Sijte ikke kom inn før i siste budsjett, var at avtalen med leietakerne ikke var på plass før da.

Når jeg nå ser merknadene fra flertallspartiene, der de skal ha bevilget midler til et helt nytt forprosjekt der det skal være et nytt prosjekt, synes jeg det er relativt dårlig gjort at det ikke ble gitt signal til utbyggerne for ett år siden om at det faktisk var snakk om at det måtte omprosjekteres til et billigere prosjekt. Nå har hele prosjektet stått i stampe et helt år, nettopp på grunn av at flertallspartiene ikke har gitt de signalene.

Når det gjelder regionale utviklingsmidler, så er det jo ikke bare de fylkeskommunale som nå er redusert; det er reduksjon over hele fjøla. Det er nedtrekk på landbruksmidler, det er nedtrekk på midler til reiselivsnæringen, det er nedtrekk på distriktsnæringene «all over», og det er nedtrekk på distriktsfylkene. Og når fylkeskommunene blir fratatt den muligheten de har, vil det føre til en økt sentralisering.

Karin Andersen (SV) [16:29:57]: Et av de utviklingstrekkene vi nå ser i mange kommuner, særlig de som er Høyre-styrte, er at man mer og mer bruker konkurranseutsetting og anbud. SV ønsker et samarbeid med frivillig sektor, men for øvrig mener vi at vi skal drive velferden offentlig. Men det er sånn at en del av disse kommersielle aktørene ikke er pliktig til å følge det samme lovverket som det offentlige, særlig når det gjelder forvaltningsloven, offentlighetsloven og arkivloven. Det gjør at det er vanskelig å sammenligne de resultatene man får ut av dette, og det blir hemmelighold rundt viktige kvalitetsindikatorer som det er nødvendig å vite noe om hvis man er ute etter å finne ut hva som fungerer best. Derfor har vi fremmet et forslag om å sikre full åpenhet om disse kvalitetsindikatorene, og at man også må følge det samme lovverket.

Da er spørsmålet: Hvorfor kan ikke Senterpartiet støtte dette lovforslaget?

Heidi Greni (Sp) [16:31:05]: Det vil vi vurdere på et senere tidspunkt. Det har ikke vært diskutert i partiet. Vi deler i hvert fall SVs grunnholdning om at offentlige tjenester skal drives av det offentlige. Anbudsutsetting av offentlige tjenester betyr stort sett at de midlene som kunne vært brukt 100 pst. til tjenesteyting, går som utbytte i lommen til store aktører. Derfor er vi utrolig skeptiske til bl.a. kommunereformen som nå er kommet i stand for å legge til rette for større privatisering av offentlige tjenester, og som er grunnlaget for at høyrepartiene legger til rette for at det skal bli enklere å anbudsutsette tjenester.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

André N. Skjelstad (V) [16:31:59]: Det offentlige er helt avhengig av verdiskapingen i det private næringsliv. Like klart er det at næringslivet er avhengig av en velfungerende offentlig sektor. Ikke minst er gode skoler nødvendig for at norske bedrifter skal kunne fortsette å hevde seg i kunnskapsindustrien, og et godt barnehagetilbud er viktig for deltakelse i yrkeslivet, men det må likevel være et mål at veksten i offentlige utgifter er lavere enn veksten i samfunnet for øvrig.

Det ytes stor innsats fra ansatte i offentlig sektor, som vi alle er avhengig av, men systemet må reformeres for å bedre tjenestene for borgerne. Å ta i bruk ny teknologi i offentlig sektor er en del av dette. Bedre samordning mellom forvaltningsnivåer og forenkling er en annen del.

Det er en utfordring at offentlig sektor stadig blir større og mer omfattende, og at den statlige kontroll øker og oppgavene blir flere. Det er ønskelig med en effektivisering og å flytte flere statlige oppgaver nedover. Dette er også Venstres grunntanke når det gjelder kommune- og regionreformen, som vil være viktig for å gi likeverdige tjenester i hele landet, og ikke minst gi kommuner og regioner bedre mulighet til å kunne utøve en mer helhetlig politikk. Jeg vil også minne om at det offentlige har et særlig ansvar for å tilrettelegge for at personer med nedsatt funksjons- og/eller arbeidsevne kan delta i yrkeslivet.

Venstre mener det er viktig å synliggjøre og ta vare på samisk kultur og minoriteter innenfor den samiske kulturen, deriblant sørsamisk kultur. Derfor er jeg svært fornøyd med at vi på nytt kan se på stiftelsen Saemien Sijte for å realisere et nytt sørsamisk museum og kultursenter og et bedre museumsbygg.

Det er også viktig med en målrettet satsing på tiltak i distriktene for å skape entusiasme og engasjement for lokal utvikling. Dette må i hovedsak skje på grunnlag av lokalt initiativ og interesser. Fylkeskommunen har ansvar for å bistå kommuner og småsamfunn med å legge dette til rette. Bredbåndsutbygging er også viktig for distriktene, og spesielt bør tilskuddsordningen brukes til å øke bredbåndskapasitet og mobildekning i områder der markedet ikke fungerer godt nok. Det er viktig at frivilligheten stimuleres, og der er jeg godt fornøyd med at vi i siste runde også fikk inn en satsing på MOT. Venstre viser for øvrig til sitt alternative budsjett med kommentarer på hele feltet.

Fylkeskommunen har mange oppgaver, deriblant videregående skole, kultur, kulturminnevern, samferdsel m.m., men jeg vil også peke på rollen som planmyndighet, der fylkeskommunen kan spille en viktig rolle for å sikre regional utvikling og bidra til å skape regional vekst.

Det å kunne eie egen bolig er viktig. Derfor er det viktig at flere gis muligheten til å etablere seg i egen bolig. Det er også viktig at staten stimulerer kommunene til å bygge flere og rimelige utleieboliger. Det er også viktig i områder med store levekårsutfordringer at staten bidrar til utvikling gjennom bedring av de fysiske omgivelsene og stimulerer til lokalt engasjement og deltakelse. Statens bidrag i Groruddalsatsingen i Oslo har vært helt avgjørende. Husbanken må også ha en sentral rolle i framtiden. Husbanken må bidra til at flere vanskeligstilte får et godt sted å bo, og at det blir flere boliger og bygg som møter framtidens utfordringer, med økende krav til miljø- og energivennlige og ikke minst universelt utformede boliger.

Kommuner og fylkeskommuner er selvstendige, folkevalgte forvaltningsorgan som har ansvaret for grunnleggende velferdstjenester som skole, barnevern og helse- og omsorgstjenester. Det er derfor viktig at kommuner og fylkeskommuner sikres gode rammevilkår, og at det lokale selvstyret respekteres gjennom større grad av frie inntekter. Det er Venstres utgangspunkt at desentralisering av makt og myndighet er en aktiv distriktspolitisk handling. Venstres politikk for kommunestruktur, regionalpolitikk, næringsutvikling, landbruk, samferdsel og ikke minst kommunikasjon, kunnskap og helse, for å nevne noen av de mest sentrale politikkområdene, er innrettet med sikte på å styrke og myndiggjøre lokalsamfunn og distriktssentre og gjøre det mulig å bo og leve over hele landet.

For Venstre har det gjennom mange år vært en målrettet politikk å redusere barnefattigdom. Derfor er det viktig å gjøre noe med vurderingen av Navs rolle i dette. Det er også viktig at frafallet i den videregående skole får et sterkere fokus, og derfor er det viktig at det offentlige går foran, ikke minst når det gjelder lærlinger. Det er derfor bekymringsfullt at mangelen på læreplasser er med på å øke frafallet i videregående skole.

Venstre er fornøyd med satsingen på rusfeltet vi fire partier har fått til. Videre er vi godt fornøyd med at vi har fått på plass en tapskompensasjonsordning som vi har kjempet for lenge, og som vi også pekte på i forbindelse med kommuneproposisjonen at vi ville komme tilbake til. I en merknad peker vi også på – noe også representanten Toskedal har nevnt – at vi i forbindelse med kommuneproposisjonen og revidert vil se på og vurdere om dette er godt nok.

Avslutningsvis vil jeg nevne at vi er godt fornøyd med at vi har en fleksibel komitéleder, slik at vi fikk på plass tilskuddet til Landssamanslutninga av nynorskkommunar, LNK, for det synes jeg er viktig for å skape identitet for nynorskkommuner.

Jeg vil ellers påpeke at vi sekundært støtter regjeringens framlegg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) [16:37:26]: La meg få starte med å berømme representanten for et oppriktig og langvarig engasjement for fylkeskommunene og en gjentakende framheving av den rollen fylkeskommunene spiller i dette landet. Det er en oppfatning som jeg i all hovedsak deler, både å gi regionene bedre muligheter, at fylkeskommunene spiller en viktig rolle for å legge til rette for lokal og regional utvikling, og at det er en målrettet innsats.

Vi var i forbindelse med behandlingen av kommuneproposisjonen enige om at fylkeskommunene og et folkevalgt regionalt nivå også skulle spille en viktig rolle i framtiden. Men når vi hører at Høyre ønsker å tømme fylkeskommunene for oppgaver – etter at vi har snakket om det – når vi ser hvilke kutt regjeringen foreslår når det gjelder de virkemidlene fylkeskommunene har til disposisjon, f.eks. knyttet til bredbånd, føler representanten at man da har et samarbeid med regjeringen, eller er det slik at regjeringen motarbeider Venstres målsettinger?

André N. Skjelstad (V) [16:38:31]: Etter å ha sittet i fylkestinget i åtte år og sett hva fylkeskommunen kan utrette, er jeg mer opptatt av å få et sterkere regionalt nivå enn dagens fylkeskommuner, for disse mener jeg ikke er kraftige nok til å møte utfordringene framover.

Med det alternativet som ble vedtatt i budsjettavtalen, er det kommet på plass en bredbåndsatsing som er bedre, og som jeg synes er veldig bra. Det er helt nødvendig å skape muligheter rundt omkring i landet ved at en har bredbånd, og ikke minst hvilke muligheter dette gir.

Videre peker representanten Sivertsen på om vi er bekvemme med kuttene i regional utvikling. Det er selvfølgelig ikke vårt primære ståsted. Vi hadde nok i større grad ønsket at dette kanskje hadde blitt noe myket opp. Uansett: Etter de årene jeg satt i fylkestinget, vet jeg utmerket godt at alt ikke har vært like målrettet med hensyn til dette.

Eirik Sivertsen (A) [16:39:34]: Jeg takker for svaret.

Jeg deler oppfatningen til representanten om at det er behov for å styrke det regionale nivået. Blant annet har vi store utfordringer, som representanten var inne på i sitt innlegg, knyttet til videregående opplæring, frafall og bedre gjennomføringsgrad. Jeg er også glad for at Venstre og Kristelig Folkeparti har slitt regjeringen etter håret og fått på plass mer midler til bredbånd. Jeg synes også dere har gjort en god jobb med å få på plass en kompensasjonsordning for de fylkekommunene som er hardest rammet. Men spørsmålet er: Er man komfortabel med å måtte arbeide mot regjeringen hvert eneste år og slå tilbake ting som man i utgangspunktet var enig om året før? Er det slik samarbeidet skal fortsette også ved de to neste budsjettbehandlingene regjeringen skal gjennom i Stortinget, med sine støttepartier?

André N. Skjelstad (V) [16:40:24]: Det brakte meg ikke ut av komfortsonen, kan jeg fortelle representanten Sivertsen – i og med at jeg var med på en del av disse forhandlingene. Den komfortsonen er fortsatt til stede.

Jeg tror at vi har oppnådd noe betydelig i samarbeidet med regjeringspartiene – Fremskrittspartiet og Høyre. Som representanten var inne på, om hva som er progresjonen her, tror jeg at man gjennom de grepene vi gjør nå, bl.a. med modernisering og effektivisering i Norge, i større grad ser på hva man gjør på det regionale nivået. Å få mer klare vekstmotorer i forhold til dagens nivå tror jeg vil være en klar styrke og en god mulighet – også til å rekruttere ungdom, som representanten var inne på. Det å skape kompetanseclustre rundt omkring i regionene tror jeg vil være med på å skape vekst – noe som dessverre ikke gjenspeiler de siste åtte årene.

Heidi Greni (Sp) [16:41:35]: Det har vakt undring og sterke reaksjoner at regjeringen kutter samarbeidet mellom Fylkesmannen, 4H, Hageselskapet, Skogselskapet og Landbruksselskapet. Fra 2016 kastes de ut av kontorene hos Fylkesmannen. Disse er ikke tilfeldig valgt, det er organisasjoner som er viktige for rekruttering til distriktsnæringene – noe representanten var inne på i sitt innlegg at han var opptatt av.

Senterpartiet fremmer i budsjettet forslag om at dagens ordning skal videreføres. Jeg registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet har en merknad om at de støtter regjeringens ønske om å avvikle ordningen, mens Venstre unnlater å signalisere synet sitt i saken.

I generelle merknader er de opptatt av frivillig sektor. Det skulle tyde på at Venstre er enig med Senterpartiet i at regjeringens utkastelsesmelding bør gjøres om. Har jeg forstått det rett, eller er det slik at Venstres utydelige signal er uttrykk for at utkastelsen kan skje med Venstres fulle støtte?

André N. Skjelstad (V) [16:42:35]: Jeg vet ikke om jeg vil kalle det for en utkastelse, som har en effektuering i 2016.

I en avtale er det ikke bestandig sånn at man når fram med absolutt alt, men uavhengig av det vil vi nok følge dette nøye framover. Det kan være at det finnes flere løsninger – om de absolutt må være sammen med Fylkesmannen. Det er nok mange som mener at det kanskje er vel tette forbindelser med dem som skal kontrollere og utøve. Men det er ingen tvil om, som representanten Greni tar opp her, at 4H, Skogselskapet m.fl. har viktige funksjoner som man må ta vare på videre. Frivilligheten kan vi ikke understimulere, vi må stimulere den videre. Men det er ikke sikkert at man i det videre nødvendigvis trenger å være i samme kontorfellesskap som Fylkesmannen.

Karin Andersen (SV) [16:43:43]: Et tema som SV og Venstre har vært enige om, er at vi må oppfylle klimaforliket, og vi må forsterke det.

Klimaforliket slår fast at kommunene skal spille en viktig rolle for å redusere klimautslippene. Men på sektor etter sektor har denne regjeringen unnlatt å følge dette opp. Venstres og Kristelig Folkepartis oppgaver i forhandlingene har vært å få et lite grønnskjær tilbake. Men i kommunesektoren er det svært mye å gjøre, og det ser vi jo. Når det er uvær og store flom- og skredskader, er det et utrolig stort behov for klimatilpasninger i kommunene. Til tross for det har regjeringen svart oss på spørsmål at de ikke har lagt inn noen penger til dette i kommuneøkonomien. Derfor foreslår vi at det må opprettes en egen finansieringsordning for slike lokale klimatiltak overfor klimatilpasninger. Er Venstre enig i det?

André N. Skjelstad (V) [16:44:44]: Kommunene har selvfølgelig et selvstendig ansvar for å gjøre vurderinger, ikke minst hvor man i framtiden plasserer hus på steder der det har gått mange skred – ikke minst leirskred. Dette er selvfølgelig viktige ting.

Jeg mener at det man kan gjøre for å styrke miljøkompetansen ute i kommunene, er å gjøre det representanten Andersen ikke nødvendigvis er 100 pst. enig med meg i, og det er å ha en sterkere kommunestruktur – sterkere kommuner. Da har man mulighet til å ha et mye mer mangfoldig kompetansenettverk, som igjen vil bedre dette, ikke minst på miljøsiden. Da vil man også ha større mulighet til å lokalisere hvor problemene ligger, i samarbeid med NVE, men også med andre samarbeidspartnere. Dette vil være viktig framover. For det er ingen tvil om at man har en helt annen dynamikk nå i forhold til de naturkatastrofene man har hatt i tidligere år.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Karin Andersen (SV) [16:46:03]: SV er det partiet som har den sterkeste satsingen på kommuneøkonomi av alle partier. Vi mener vi skal bruke 5 mrd. kr mer til skole, omsorg og klima til neste år. Det velger vi å gjøre fordi vi mener at det er det viktigste vi kan gjøre. Kommunene har ansvaret for skolen, for barnehagene, som er av de aller viktigste tiltakene for at ungene våre skal ha en god barndom, men de er også helt avgjørende for at næringslivet skal fungere her og nå, og at de skal få gode arbeidstakere og -skapere framover.

I kommunesektoren har vi ansvaret for alt som har med pleie og omsorg å gjøre, særlig eldreomsorgen, men også omsorgen for mennesker med ulike typer funksjonsnedsettelser, og der vet vi at det er store behov som ikke er dekket. Vi hører stadig historier om eldre som er ensomme, om ansatte som ikke har tid, og om at det er altfor store oppgaver å klare for dem som har disse viktige jobbene. Det trengs flere ansatte for å gjøre mange av disse viktige jobbene.

Vi ser også at det er nødvendig å styrke de kommunene som vokser mye. SV er for at vi skal ha et veksttilskudd til de kommunene, men vi mener at det skal finansieres utenom rammen og ikke med trekk for de kommunene som nå sliter med fraflytting. Vi mener at inntekter og utgifter skal utjevnes mer rettferdig, både mellom folk og mellom kommuner og fylkeskommuner. Derfor er vi uenig i den retningen som regjeringen peker på, nemlig at man skal styrke de sterkeste, man skal styrke de rikeste, og de som har litt mindre, får litt mindre penger, og så finner de nok ut av det og klarer det bedre.

Vi er, som andre partier, for frivillige kommunesammenslåinger, men vi er storøyd forbauset over at regjeringen vil statliggjøre den kommunale skatteinnkrevingen som fungerer aldeles utmerket, og man advarer mot at det faktisk kan bety tapte skatteinntekter hvis de løser oppgaven sin på samme måte som den statlige skatteinnkrevingen gjør i dag.

Det er behov for en tillitsreform i offentlig sektor, både i stat og kommune, der de ansatte får bruke mer av fagligheten sin til å utøve jobben sin godt, både for barn og for dem som trenger omsorg, og også for innbyggerne generelt. Vi er imot at man skal privatisere kommunale tjenester, og vi ønsker en reform i skolen som gjør at barna får et heldagstilbud med både mat og fysisk aktivitet, og at de får hjelp med leksene på skolen.

Det er behov for et stort løft i skolehelsetjenesten, og det virker det som om alle partiene er opptatt av. Men det er forsøkt før uten øremerking. Sykepleierforbundet har undersøkt dette nå, og det viser seg at pengene går ikke til skolehelsetjeneste. Det er ikke mulig å spore disse pengene. Derfor må vi sette en merkelapp på disse pengene, slik at vi vet at de kommer dit de skal. Det er uhyre viktig for de barn og unge det gjelder, at de får noen å gå til når det er noe de ikke kan snakke med mor og far eller læreren sin om.

Vi har lagt inn en storsatsing på at kommunene skal kunne ta klimaansvaret sitt, for at de skal kunne drive klimatilpasninger. Vi har lagt inn en storsatsing mot fattigdom, slik at kommunene kan hjelpe vanskeligstilte familier på en bedre måte enn de gjør i dag, og i tillegg til det ønsker vi å kompensere skattesvikten i 2014, slik at kommunene ikke behøver å dra det med seg inn i 2015 og få et svært vanskelig budsjettår.

Så er det behov for en storsatsing på bolig. Bolig er det dyreste og det vanskeligste for folk som har liten lønn eller dårlig råd. Jeg er ganske sjokkert over det kuttet på 190 mill. kr som regjeringen har gjort i bostøtten. Det er ingen satsing der – en ordentlig satsing på å få bygd nok utleieboliger eller på å få bygd nok studentboliger – men kutt i bostøtten er aller verst. Særlig når vi vet at andre endringer, f.eks. i trygdesystemet, slår så usosialt ut som det gjør.

Da vil jeg ta opp de forslag som SV står bak i innstillingen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Frank J. Jenssen (H) [16:51:27]: Det virker som om SV gleder seg over å kunne legge fram et helt eget, frittstående statsbudsjett, og det virker også som om SV fryder seg godt over endelig å komme tilbake i rollen som utgiftspartiet og det-offentlige-skal-løse-alle-oppgaver-partiet. Så sånn sett gratulerer jeg representanten med den nye tilværelsen.

Når det gjelder alle de utgiftene SV plusser på kommuneøkonomien, skryter man gjerne av at man øremerker en god del av de pengene for å styrke kvaliteten, som man sier, samtidig som man sier at det er behov for en tillitsreform i offentlig sektor.

På en skala fra en til ti, hvor en er veldig lav og ti er veldig høy, hvor stor tillit mener SV at øremerkingspolitikken deres viser at man har til lokale rådmenn og folkevalgte?

Karin Andersen (SV) [16:52:23]: På en skala fra en til ti står i hvert fall representantens innlegg til en når det gjelder å ha satt seg inn i SVs budsjett, for vi bruker faktisk 4 mrd. kr mindre enn det regjeringen og forlikspartnerne gjør i sitt budsjett. Det viser jo at representanten overhodet ikke har satt seg inn i hva han snakker om.

Jeg har en lang fartstid både som kommunepolitiker og som fylkespolitiker, og problemet var ikke øremerking; problemet var at det var for lite penger. Hvis vi sier at vi skal ha en satsing på skolehelsetjenesten, bør det bli en satsing på skolehelsetjenesten, og da legger vi de pengene på bordet. Da synliggjør vi hva staten bidrar med inn i slike satsinger, slik at ikke kommunesektoren får noen penger i en stor sekk, og de pengene får de beskjed om å bruke til mange ulike oppgaver. De som sitter i kommunestyret, vet hvordan det er. Det betyr at vi har tillit til at de som sitter i kommunestyret, kan forvalte en større del av samfunnskaka enn det de kan med høyreregjeringen.

Frank J. Jenssen (H) [16:53:32]: Vi vet at mange norske kommuner har bare to eller færre faglig ansatte i barnevernet. Vi vet at det er veldig mange kommuner – rundt 100, tror jeg det er – som ikke har en eneste psykologstilling, og jeg vil tro, uten at jeg kjenner tallene, at det er veldig mange kommuner som også sliter med å finne kompetanse til skolehelsetjenesten, som helsesøsterstillinger osv.

Er SV opptatt av at vi får bygd sterke og robuste miljøer rundt om i norske kommuner som kan være attraktive for fagfolk, og som kan tilby kvalitativt gode tjenester, det være seg innen skolehelsetjeneste, helsestasjoner eller andre tilsvarende tjenester, og at en nøkkel mange steder vil være å sikre at man får sterkere kommuneorganisasjoner, altså større kommuner, som kan bidra til å sikre tilbudene til dem som har behov for det? Eller er man fornøyd – og tror man kan løse dette – med dagens kommunestruktur?

Karin Andersen (SV) [16:54:31]: Vi er veldig for et faglig sterkt barnevern, og vi er også for andre faglig sterke kommunale tjenester. Det ser vi løses forskjellig i kommunesektoren. En del av de store kommunene sliter også veldig med å få kompetanse. Så dette løses ikke nødvendigvis bare av at kommunene er store, men det kan også løses gjennom et utstrakt samarbeid med andre kommuner. Mange gjør det, spesielt innen barnevernet, og det er jeg veldig glad for at de gjør.

SV har heller ikke noe problem med at kommuner ønsker å slå seg sammen. Hvis de mener at det er nødvendig og riktig og befolkningen er enig i det, skal de få støtte fra SV til det. Vi har sagt at de som vil slå seg sammen, verken skal tape eller vinne på det. Men det er ikke alltid størrelsen det kommer an på når det gjelder å prioritere de viktige tingene og ha arbeidsvilkår som gjør at man greier å rekruttere og beholde folk. Man kan bare se på Oslo, som er den største byen, som har en utrolig stor mangel f.eks. på utdannede førskolelærere.

Helge André Njåstad (FrP) [16:55:34]: Eg registrerte at representanten Andersen sa at det var SV som la aller mest pengar på bordet til kommunane. Den andre samarbeidspartnaren i den førre regjeringa var Senterpartiet, og Liv Signe Navarsete sa nyleg at dei hadde tunge kampar for å få på plass rammene. Når ein då registrerer at både Senterpartiet og SV ønskjer å satsa meir på kommunane, og sidan me i går fikk vita litt om korleis det indre livet i den raud-grøne regjeringa var når det gjeld asylfeltet, kunne det vera spennande å høyra litt om korleis det indre livet var med omsyn til kommuneøkonomi. Og sidan SV ville mest og Senterpartiet sleit, kven var det som heldt igjen, sidan kommunane ikkje fekk den veksten?

Karin Andersen (SV) [16:56:31]: For SV har kommunene alltid vært viktige, fordi det er de som har ansvaret for skole, for omsorg og for de aller viktigste velferdsoppgavene. Det er også utrolig viktig for lokaldemokratiet. Så har ikke jeg oppfattet at det har vært noen stor uenighet om det. Uenigheten kan kanskje ha gått på om man har valgt å legge satsingene på de ulike områdene, f.eks. på skole eller på helse, eller om man har valgt å legge det inn i en generell ramme. Det var litt som jeg repliserte til representanten Jenssen fra Høyre i forbindelse med øremerking: Det handler om at SV har tillit til at kommunesektoren kan forvalte en større del av samfunnskaka totalt, men vi ønsker også å synliggjøre hva staten bidrar med, og vi ønsker å sikre at de pengene vi legger på bordet, faktisk går til de satsingene vi har bestemt oss for – nå er det skolehelsetjenesten, og det har vært det samme med løftet i barnevernet.

André N. Skjelstad (V) [16:57:47]: Det kunne ha vært interessant å få vite litt mer om det indre liv slik det var i forrige periode, som representanten Njåstad tok opp. Men representanten Andersen svarte for så vidt på det.

Men jeg har lyst til å spørre representanten Andersen litt om det som hun var inne på i et spørsmål til meg: miljøkompetanse og ikke minst temaet barnevern.

Når det gjelder barnevern, har vi eksempelvis flere interkommunale samarbeidsordninger i Nord-Trøndelag, der man bl.a. driver med barnevern. Der klarte de ikke å utføre dette, 13 kommuner sammen – det ble for smått. Det samme gjelder miljøkompetanse. Hvis en skal ha god nok kompetanse, krever det – som representanten Jenssen var innom i sted – at en har sterke nok kommuner som kan tiltrekke seg en slik type kompetanse. Hvis ikke har en ikke den muligheten, og da vil en heller ikke oppnå det representanten Andersen egentlig vil – mot formodning. Er det ikke slik at vi trenger sterkere fagmiljøer som har den samme hånden som styrer over dem, og ikke at det skjer gjennom interkommunale samarbeidsordninger?

Karin Andersen (SV) [16:58:56]: Jeg vet ikke hvor representanten Skjelstad har det fra at det ikke kan være sterke fagmiljøer i interkommunalt samarbeid. Erfaringen er at det kan det være. Det er helt riktig at barnevernet mange steder trenger å ha en mye større enhet enn en kommune, for der er man veldig avhengig av at man ikke blir for tett på. Det kan godt tenkes – og vi kan også godt diskutere det – at det f.eks. bør være en fylkeskommunal eller regional oppgave, fordi det har en annen karakter.

Når det gjelder miljøkompetanse, er det en ordning som var i kommunesektoren før, og som har blitt fjernet. Der handler det ikke bare om at man skal ha noen som har den miljøkompetansen, men kommunene og fylkeskommunen må ha egne penger, slik at de både kan iverksette klimatiltak på sine områder, og at de kan iverksette de utrolig dyre tiltakene for klimatilpasning, slik at skadene på viktig infrastruktur ikke blir så store som de blir i dag når uværet kommer.

André N. Skjelstad (V) [17:00:04]: Representanten Karin Andersen og jeg er enige om at vi trenger miljøkompetanse rundt omkring i landet, men sånn som ståstedet var mens dette ennå gjaldt, så var det stort sett halvstillinger, kvartstillinger, osv. Det er ikke nok til å sjekke ut hva som er problemet i de menneskeskapte miljøforandringene som vi har. Da stusser jeg på at ikke representanten Andersen ser behovet nå for en sterkere og mer faglig sektor, spesielt innenfor det miljøfaglige – for det er jo nettopp det som vil være med – der mange flere har et fagmiljø som kan sette større grad av fokus på dette enn med kvartstillinger og halvstillinger, som representanten Andersen tydeligvis er mest bekvem med.

Karin Andersen (SV) [17:00:47]: Nei, jeg vet ikke hvor representanten Skjelstad tar det fra, det må jo være ut fra helt løse luften, at jeg har foreslått kvartstillinger og halvstillinger – på ingen måte! Vi har jo den største klima- og miljøsatsingen som noen har i noe budsjett, og det betyr at vi mener at kommunene selv trenger denne kompetansen, og at man selvfølgelig også må samarbeide med andre om dette. Det er riktig at det her kreves kompetanse som kommunene ikke har i dag. Men jeg vil også si at jeg satt i kommunestyret da disse miljørådgiverne kom inn i kommunene. Det var et stort løft, og det har vært et stort savn at den kompetansen har blitt fjernet sånn at vi liksom har rykket tilbake igjen mange hakk for at kommunene skal kunne ha denne kompetansen. Denne kompetansen må også ligge i hele teknisk sektor, den må ligge i ledelsen av kommunen, for hvis ikke klimaarbeidet blir en del av ledelsen også i kommunen, så kommer vi ikke til å nå de klimamålene eller klare de klimatilpasningene som vi er nødt til å få til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rasmus Hansson (MDG) [17:02:06]: Miljøpartiet De Grønne sitter foreløpig ikke i kommunal- og forvaltningskomiteen, og til tross for imponerende innsats fra våre folkevalgte rundt omkring i landet er det jo opplagt at Miljøpartiet De Grønne fortsatt ikke har fått vist helt hva vi er gode for i kommunalpolitikken. Derfor blir det kommende valget et svært viktig mål for oss for å få et landsdekkende grønt gjennombrudd som skal få konsekvenser for politikken i mange norske kommuner. Derfor har vi her på Stortinget lagt fram et alternativt budsjett som forteller hvilke kommunale oppgaver som engasjerer oss mest, og hva folk kan vente seg hvis og når Miljøpartiet De Grønne gjør et godt lokalvalg.

For det første er Miljøpartiet De Grønne varme tilhengere av et levende, reelt lokalt folkestyre. De aller fleste som engasjerer seg i politisk arbeid i Norge, gjør det i tilknytning til lokalpolitikken, og derfor er lokaldemokratiet avgjørende for å skape et samfunn der flest mulig er i stand til og ser nytten av å engasjere seg for sin egen og fellesskapets framtid. Derfor har vi lagt fram et budsjett der kommunene sikres et inntektsgrunnlag som gir handlingsrom og valgmuligheter for lokale prioriteringer, samtidig som det legges rammer som gir forutsigbarhet for livskvalitet og gode velferdstjenester til innbyggerne.

Kommunesektoren kommer til å spille en avgjørende rolle i arbeidet med å bygge det nye, grønne næringslivet. I dag er oljerelaterte bedrifter hjørnesteiner i mange lokalmiljøer, og det kommer altså ikke til å vare. Derfor er det viktig at kommuner og fylkeskommuner bidrar og settes i stand til å bidra i arbeidet med å løfte fram nye alternativer.

Miljøpartiet De Grønne har lagt fram et alternativt budsjett der vi foreslår å starte et ambisiøst omstillingsarbeid i norske kommuner. Vi prioriterer satsing på grønt næringsliv gjennom en kraftig styrking av fylkeskommunenes satsing på regional utvikling. Samtidig foreslår vi å opprette et nytt tilskudd for å støtte kommunenes arbeid med grønn næringsutvikling, og vi foreslår å etablere nye sentre for sosialt entreprenørskap i fylker og kommuner. Slik vil vi sette flere kommuner i stand til å gripe muligheter og bidra med startkapital når lokale gründere satser på framtidsrettede prosjekter.

I årene som kommer, må norske kommuner ta fatt på en ny og helt avgjørende, krevende oppgave. Kommunene må bli bærekraftige, klimagassutslippene må vekk, tapet av biologisk mangfold må stanses, og Norge må tilpasses en framtid der stadig mer ekstremvær vil gi helt nye utfordringer og kostnader. Veldig mye av dette må løses i kommunene. Derfor foreslår Miljøpartiet De Grønne en omfattende satsing på miljøkompetanse og klimaforebygging i kommunene. Vi vil gi kommunene kunnskap, ressurser og kompetanse til å gjennomføre et kraftig løft i lokal planlegging av miljø- og klimaarbeid, og vi vil bidra med den kapitalen som skal til for å gjøre de nødvendige klimatilpasningene, og for å reparere de klimaskadene som vi vet kommer. Disse midlene er fra vår side foreslått bevilget under Klima- og miljøverndepartementets rammer, men de er relevante for denne debatten fordi de vil ha stor betydning for kommunenes mulighet til å kartlegge og finansiere tiltak som er nødvendige for å begrense kostnader ved morgendagens klimaendringer og unngå nye kostnader på lang sikt.

For å oppsummere: Forebygging og store investeringer i langsiktig omstilling gjennomføres i Miljøpartiet De Grønnes alternative statsbudsjett. I tillegg til satsingene jeg allerede har nevnt, er vår satsing på boligsektoren og på oppussing av skolebygg og bedre integrering andre tiltak som vil gjøre livskvaliteten bedre for folk i norske kommuner. Samlet sett foreslår Miljøpartiet De Grønne en betydelig styrking av kommuneøkonomien gjennom en økning i rammeoverføringene til kommunene med 3,85 mrd. kr.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) [17:06:40]: Det er fristende å ønske Miljøpartiet De Grønne også velkommen til kommunaldebatten.

Jeg ba om replikk fordi det hadde vært greit om representanten fra Miljøpartiet De Grønne – når man snakker om et grønt skifte i kommunene – kunne si noe om hvilke oppgaver man ser for seg at kommunene skal ta de største klimautslippene i forbindelse med, hvilken rolle kommunene skal spille i den omstillingen som representanten omtaler. Det er det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet er: Hvis vi betrakter kommunesektoren under ett, har jo blant andre stiftelsen Zero vært ute og sagt at kommunesektoren generelt burde være i stand til å ta en tredjedel av de innenlandske utslippene. Deler representanten den vurderingen, eller legger man til grunn større eller mindre potensial for utslippskutt i den norske kommunesektoren?

Rasmus Hansson (MDG) [17:07:40]: Takk for viktige spørsmål. De henger jo ganske nært sammen, og det er åpenbart derfor de blir stilt i sammenheng.

Kommunenes rolle på klimaområdet er for det første politisk, det er der folk bor. Det vil si at i hvor stor grad folk engasjerer seg eller ikke engasjerer seg i klimaspørsmål og føler det som en del av sin hverdag, vil være temmelig avgjørende for hvorvidt Norge klarer å gjennomføre en klimapolitikk, enten den er nasjonal, internasjonal eller lokal. Men det skjer særdeles mye, som jeg bl.a. var inne på, både innenfor næringsliv, infrastruktur, bolig osv. som det er helt nødvendig at det er kommunene som tar tak i. Kommunene står for svært mye av den infrastrukturendringen og den tilpasningen som må gjennomføres både for at kommuner skal unngå å bli ofre for veldig stor klimaskade i framtida, og for at de skal kunne bidra til utslippskutt. En tredjedel av de nasjonale kuttene er et fornuftig nivå.

Eirik Sivertsen (A) [17:08:52]: Jeg takker for svaret. Jeg registrerte også at representanten i sitt innlegg, som flere andre i denne salen, var sterkt tilhenger av den rollen fylkeskommunene og det regionale folkevalgte nivået skal spille. Jeg er fortsatt nysgjerrig og har behov for å lære mer om Miljøpartiet De Grønnes politikk, så jeg benytter anledningen til å stille det samme spørsmålet knyttet til fylkeskommunene. Fylkeskommunene har jo i dag, som representanten også var inne på i sitt innlegg, en rolle i å legge til rette for næringsliv. Noen av oss mener jo at den rollen skal styrkes ytterligere i forhold til regjeringens opplegg. Den spiller en sentral rolle for kollektivtrafikken, og den spiller også en rolle som regional planmyndighet. Kan representanten være mer presis og konkret når det gjelder hvilken rolle fylkeskommunene bør ta for å få til en grønn omstilling av det norske samfunnet?

Rasmus Hansson (MDG) [17:09:44]: Representanten Sivertsen er ikke alene om å trenge å lære noe om fylkes- og kommunepolitikken. Jeg stiller nok langt framme i den køen.

Representanten nevner jo selv noen av de ansvarsområdene som vi, Miljøpartiet De Grønne, mener er særdeles viktig at fylkeskommunenivået har og videreutvikler. Vi tilhører ikke de partiene som vil fjerne det leddet i norsk forvaltning. Vi ser behovet for et høyere nivå som kan samordne mange tjenester på fylkesnivå og mellom kommuner, og vi kommer til å jobbe – gjerne sammen med Arbeiderpartiet – for å utvikle det nivået på måter som er tjenlige i en framtidig utvikling.

Bjørn Lødemel (H) [17:10:50]: Eg vil òg nytte høvet til å ønskje representanten Hansson og Miljøpartiet Dei Grøne velkomen til den første debatten i kommunalkomiteen.

Eg høyrer representanten Hansson snakke varmt om eit levande folkestyre. Mykje av det han seier der, deler eg fullt ut. Vi har dei siste åra sett at staten har teke over råderetten over store utmarksområde og areal i utmarka, og at dei har forvitra når staten har teke over. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har hatt eit prosjekt om forenkling av utmarksforvaltninga, og i regjeringserklæringa er det ei formulering om at ein ønskjer å prøve ut modellar med grunneigarstyrt forvaltning av verneområde. Korleis ser representanten Hansson på at kommunane og grunneigarane skal sterkare inn i forvaltninga av slike område?

Rasmus Hansson (MDG) [17:11:44]: Jeg skriver slett ikke uten videre under på en generell beskrivelse av statlig styring av verneområder som en forvitringsprosess. Det er rikelig med eksempler på at problemer knyttet til utmarks- og naturområdeforvaltning også er knyttet til lokalt styre hvor oversikten ikke er god nok.

Prinsipielt sett er Miljøpartiet De Grønne helt klare på at lokal styring og lokalt ansvar er en grunnleggende god ting, men det er en oppgave og en rolle som er nødt til å være knyttet helt klart til et nasjonalt fellesansvar. Vi kan ikke fra Miljøpartiet De Grønnes side gå inn på en forvaltningsmodell som gir kommuner og lokalnivå et forvaltningsansvar som er uavhengig av de nasjonale verdiene de forvalter. Men når dette kan kombineres, er selvfølgelig lokale modeller på mange områder å foretrekke.

Heidi Greni (Sp) [17:13:02]: Jeg er glad for at representanten Hansson deler Senterpartiets ønske om flere grønne arbeidsplasser og flere distriktsarbeidsplasser. Senterpartiet er opptatt av å bevare de grønne arbeidsplassene vi har i distriktene i dag.

Beitenæringen utgjør viktige grønne distriktsarbeidsplasser, både småfenæringen og den sørsamiske og nordsamiske reindriftsnæringen. De er sterkt truet i snart alle fylker på grunn av rovdyrutfordringen. Det samme gjelder reiselivsnæringen, som er truet som følge av gjengroing på grunn av rovdyrproblematikken. Hva vil representanten Hansson gjøre for at vi kan få flere grønne arbeidsplasser i disse næringene, i stedet for at mange er nødt til å legge ned, og hva er løsningen for at disse skal få en bedre arbeidssituasjon?

Rasmus Hansson (MDG) [17:13:54]: Jeg tror det er mange i norsk reiselivsnæring som vil bli forundret over å høre at rovdyr er skylden for deres eventuelle problemer. Som representanten Greni sikkert er klar over, er det andre ting enn rovdyr som fører til mye større problemer for norsk reindriftsnæring, først og fremst i Vest-Finnmark.

Jeg tror det er et kraftig feilspor å gjøre kampen mot rovdyr til en forutsetning for å utvikle grønne arbeidsplasser i Norge. Forholdet er det stikk motsatte. Det er det å ta vare på norsk natur og det å legge norsk natur til grunn for framtidig næringsutvikling som kommer til å være den framtidige løsningen, og da trenger man også en allianse mellom dem som skal utvikle de grønne næringene, og det storsamfunnet som ønsker å se et Norge som har tatt vare på sin natur. Når vi gjør det og kombinerer det med de store investeringene som Miljøpartiet De Grønne har liggende i sitt budsjett, ser jeg meget lyst på utviklingen av grønne næringer i Norge … (Presidenten klubber.)

Presidenten: Taletiden er ute.

Karin Andersen (SV) [17:15:15]: Jeg tror SV og Miljøpartiet De Grønne er veldig enige om at vi ønsker sterkere nasjonale regler som ivaretar klima og miljø, og at innenfor det handlingsrommet man eventuelt har, kan man diskutere hvordan det skal forvaltes lokalt, men at reglene må være stramme, tror jeg vi er enige om.

Men det jeg ikke har hørt representanten fra Miljøpartiet De Grønne si noe om, er inntekts- og utgiftsutjamning i kommunesektoren, for det er en diskusjon som er veldig brennaktuell nå. Denne regjeringen sier at den vil satse på vekstkraften der den er. De ønsker å omfordele mellom kommuner og fylkeskommuner på samme måte som de ønsker å fordele mellom mennesker, nemlig at de som har høye inntekter, skal få beholde mer av inntektene sine sjøl, og da blir det mindre inntektsutjamning til de kommunene som sliter med inntekter og fraflytting. Da vil det være interessant å høre hvordan representanten for Miljøpartiet De Grønne ser på et av de aller viktigste fordelingspolitiske emnene vi har i norsk økonomi.

Rasmus Hansson (MDG) [17:16:23]: På samme måte som Miljøpartiet De Grønne ønsker en inntektsutjevning i privat sektor, på privat skattenivå, ser vi helt klart nødvendigheten av inntektsutjevning også mellom kommunene. Om SV og Miljøpartiet De Grønne er helt enige om hvordan det skal foregå, og hvordan midlene skal anvendes, får vi diskutere videre. Men det er ikke noen tvil om at vi ser nødvendigheten av at det også blant kommuner fordeles inntekter på en måte som setter flest mulig kommuner i stand til å ivareta de grunnleggende behov og krav som folk i alle kommuner i Norge har.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Jan Tore Sanner [17:17:27]: La meg starte med å takke komiteen for en god innstilling, og, jeg vil også understreke, for mange interessante innspill fra alle partiene som deltar i komiteens arbeid.

Det budsjettet som behandles i dag, vil gi oss fornyet kraft i arbeidet med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Veksten i kommunenes inntekter vil bidra til mer kunnskap i skolen og til at kommunene kan gi bedre omsorg for våre eldre og løfte mennesker som sliter med rus eller psykisk helse. Økt satsing på vedlikehold og bygging av fylkesveier vil sammen med andre tiltak bidra til å skape vekst og trygge arbeidsplasser i hele landet.

Regjeringen har en ambisiøs agenda for arbeidet med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Vi har fått på plass et program for bedre styring og ledelse i staten. Lover og regler forenkles til glede for innbyggere og næringsliv. Jakten på tidstyver er i gang, og med over 1 200 forslag fra statlige etater kan mange vente seg forenklinger og mer tid til å løse viktige oppgaver for innbyggerne.

For et år siden foreslo regjeringen å digitalisere bostøtten. Nå er den digital. Det skaper en enklere hverdag for mange av våre innbyggere, og det frigjør ressurser, bl.a. i kommunene, som kan brukes til annet viktig arbeid.

I budsjettet for 2015 bevilges det 550 mill. kr til nye digitaliserings- og IKT-prosjekter i staten, bl.a. det å få fart på digitalisering av plan- og bygningsprosessen.

I løpet av 2015 vil Kommunal- og moderniseringsdepartementet fremme nye forslag som både vil forenkle og fornye offentlig sektor. Kommunene bærer viktige deler at velferden til barn, unge og eldre. En god kommuneøkonomi er avgjørende.

Jeg vil benytte anledningen til å takke Kristelig Folkeparti og Venstre for godt samarbeid om budsjettet for 2015. Budsjettavtalen bidrar også til å styrke kommuneøkonomien og viktige velferdstjenester til våre innbyggere. Sammen gjør de borgerlige partiene det vi lovet velgerne før valget: Vi styrker skolen, vi øker innsatsen for å løfte mennesker som sliter med rus og psykisk helse, og vi gir kommunene rom for viktige satsinger.

I 2015 øker kommunenes samlede inntekter med 7,8 mrd. kr. Det gir kommunene en vekst på størrelse med tidligere år og et større handlingsrom enn de siste årene. Økt handlingsrom betyr ikke at det blir enklere å være lokalpolitiker. Ambisjonene vil sikkert være større enn lommeboka også i 2015, slik det var under de rød-grønnes styre.

Jeg hørte med interesse på innlegget til Arbeiderpartiets fraksjonsleder, Helga Pedersen, og jeg forsøkte etter beste evne å høre om det var noen nyanser mellom det rosenrøde og det helsvarte. Jeg hørte ikke mange. Men Helga Pedersen skal ha for det – for en rask omvending fra å være posisjonspolitiker til å være opposisjonspolitiker. Glemt er det at arbeiderpartiordførere varslet et ordføreropprop mot rød-grønn kommuneøkonomi. Glemt er det at kommunene varslet om kutt både i skole, pleie og omsorg, bl.a. i 2010. Det som tidligere var historiske satsinger under de rød-grønne, er plutselig blitt til mager satsing under de borgerlige partiene.

Jeg tror at både opposisjon og posisjon står seg på å ha noen flere nyanser i budskapet. Det opplegget vi legger frem for kommunene til neste år, bidrar til et rom for kommunene til å satse på skole, helse og tette sosiale sikkerhetsnett, men jeg vet godt at det for kommunepolitikerne også neste år blir behov for å prioritere.

Jeg er glad for at vi også styrker regionalpolitikken i 2015 gjennom regjeringens samlede politikk for bedre rammevilkår for små og store bedrifter. At vi har funnet rom for en sterk satsing på fylkesveier, bidrar til å lette forholdene for mange distrikter og regioner og legger forholdene til rette for små og store bedrifter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [17:22:43]: Jeg oppfattet at kommunalministeren kom med en liten skjennepreken om fargeskalaen her. Da vil jeg vise til det han selv har sagt, bl.a. i avisen Nationen den 24. november:

«Det økonomiske handlingsrommet for kommunene til neste år vil være større enn det det har vært de seinere år. Det ligger en historisk satsing på rus, på psykisk helse, på skolehelsetjeneste i kommunene, på barnehager, etterutdanning av lærere og en spesiell satsing på småskoler til neste år.»

Da er mitt spørsmål: Hvorfor er det så stor avstand mellom kommunalministerens ordbruk om historiske satsinger i kommunene og det bl.a. Høyres egne lokalpolitikere melder inn om kutt i skole, om at etterslepet på fylkesveivedlikeholdet vil være omtrent som i dag, og at bastioner for Høyre og Fremskrittspartiet, som Bergen og Stavanger, øker eiendomsskatten?

Statsråd Jan Tore Sanner [17:23:49]: Jeg er opptatt av å ha en nøktern fremstilling av kommuneøkonomien. Derfor har jeg lagt vekt på å understreke at ja, det er rom for kommunene til å finansiere både økte pensjonskostnader og demografi. I tillegg er det et rom på nivå med de senere år som gir kommunene muligheter til å satse på skole, på helse og omsorg og på andre viktige prioriterte områder. Samtidig er det, som jeg har understreket, selvfølgelig slik at kommunene må prioritere. Det måtte de under rød-grønt styre, og det må de også gjøre under borgerlig styre. Men det er ikke slik at det var så rosenrødt da Arbeiderpartiet styrte. Det ble varslet ordføreropprop mot rød-grønn kommuneøkonomi, og kommuner varslet at de måtte kutte i både skole, helse og omsorg. Det er det som er grunnen til at jeg har tillatt meg å etterlyse noen nyanser også i Helga Pedersens innlegg.

Presidenten: Ønsker representanten Helga Pedersen en replikk til?

Helga Pedersen (A) [17:24:55]: Ja, absolutt, president!

Også under den rød-grønne regjeringen måtte kommunene prioritere, og det har jeg ved flere anledninger sagt. Men det er litt spesielt at kommunalministeren sier at han har en nøktern omtale av kommuneopplegget for neste år og i neste åndedrag kaller det opplegget som regjeringen har lagt fram, for en historisk satsing. Det finner jeg ikke mye støtte for rundt om i landet eller når man leser lokalavisene. KS’ budsjettundersøkelse viser det motsatte av det kommunalministeren sier. Den viser at det ligger an til en realnedgang i satsingen på skole til neste år.

Da er mitt spørsmål: Hva er det landets lokalpolitikere ikke har skjønt når de kutter i skole og øker eiendomsskatten samtidig som kommunalministeren snakker om historiske satsinger?

Statsråd Jan Tore Sanner [17:25:48]: Det var også slik i 2010 at kommunene planla kutt. Fire av ti rådmenn foreslo kutt i skolen, og tre av ti rådmenn planla kutt i pleie og omsorg. Så det er ikke noe nytt at kommunepolitikerne prioriterer. Det jeg har understreket, er at det blir en vekst i kommunenes samlede inntekter til neste år på 7,8 mrd. kr. Veksten er på nivå med det den var under rød-grønt styre. Det betyr at det ikke går an å si at det var rosenrødt i åtte år med rød-grønt styre, og at det så plutselig har blitt magert eller sultefôring under borgerlig styre. Den består ikke historiens prøve.

Det jeg derimot har understreket som en veldig viktig satsing i regjeringens opplegg, er at vi satser på rus og psykisk helse – og ikke ett år. Vi gjorde det i fjor, vi gjør det til neste år, og vi kommer til å fortsette å gjøre det, fordi vi er opptatt av å løfte dem som sliter mest. Det gjør vi både gjennom statlig satsing og ved at vi legger til rette for at kommunene kan satse mer på det området.

Geir S. Toskedal (KrF) [17:27:06]: I år kom det en melding fra ESA-domstolen som omgjorde arbeidsgiveravgiften for 31 kommuner. Det skapte glede i noen av kommunene fordi de hadde problemer med fraflytting og andre ting. Så skulle dette kompenseres, og så opplever kommunene at det har vært trekk i kommunerammen. Andre opplever at fylkesmennene har trukket i skjønnsrammen. Mitt spørsmål går på denne ulike behandlingen: Vil statsråden se til at fylkesmennene foretar en slags likebehandling, slik at kommunene ikke får denne varierte og litt uforutsigbare behandling som de har fått, kanskje ved å instruere fylkesmennene? Jeg vet ikke, men jeg har lyst til å få et svar på det. Og får vi en sak på det i kommuneproposisjon eller i revidert dersom det må gjøres noen endringer?

Statsråd Jan Tore Sanner [17:28:09]: La meg først understreke at den praksisen vi følger nå, er den samme praksis som de rød-grønne fulgte i 2004 og 2007. Det er slik at differensiert arbeidsgiveravgift er et kraftfullt virkemiddel for å legge til rette for næringsliv i Distrikts-Norge, men det er ikke ment som et virkemiddel for å styrke kommunal sysselsetting. Det er grunnen til at redusert arbeidsgiveravgift for kommunene også innebærer at det blir trukket tilbake i rammetilskuddet.

Men så er det riktig, som representanten påpeker, at fylkesmennene også har kompensert i forhold knyttet til den differensierte arbeidsgiveravgiften. Der endret de rød-grønne retningslinjene for 2013 og 2014, og vi har endret den ytterligere for 2015. Det betyr at fylkesmennene kan bruke skjønn for å sørge for at de kommunene som best trenger støtte, også får det.

Jeg har registrert komiteens merknad, og vi kommer til å følge den opp på egnet måte. Det er en selvfølge at kommunalministeren følger det flertallet som er i Stortinget.

Heidi Greni (Sp) [17:29:24]: Regjeringspartiene sender ganske tvetydige signaler når det gjelder tvangselementet i kommunereformen. Komitéleder Njåstad startet innlegget sitt med å snakke om kommunereformen, og han var veldig tydelig på at det er kommunestyrene som skal bestemme selv.

Statsråden var på besøk i Rogaland for en tid tilbake og ble referert i media på at på Jæren var det helt uaktuelt med tvangssammenslåing, og begrunnet det med at tvangssammenslåing gjerne førte til ti års krig i etterkant. For dem som nå er midt oppe i utredningen om kommunesammenslåing, hadde det vært veldig interessant å høre om tvangssammenslåing nå er avlyst, eller den såkalte trusselen om «unntaksvis tvang», nyordet som dukket opp under behandlingen av kommunereformen. Er det nå slik at det er kommunestyrene selv som skal fatte vedtak? Skal vedtakene bli respektert? Eller er det bare i Rogaland de skal bli respektert?

Sylvi Graham hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jan Tore Sanner [17:30:29]: Jeg tar det som et tegn på at Senterpartiet er fornøyd med budsjettet for 2015, siden man nå stiller spørsmål om kommunereformen. Men la meg bare si veldig kort at vi legger frivillighet og gode lokale prosesser til grunn. Så forholder vi oss til det flertallet som var i meldingsdelen til kommuneproposisjonen, som også Arbeiderpartiet var en del av, når det gjaldt vektleggingen av frivillighet, og i hvilke situasjoner storting og regjering kunne skjære igjennom. Vi forholder oss til det flertallet som er i Stortinget, og det flertallet er helt i tråd med både mitt og regjeringens syn på den saken.

Presidenten: Neste replikk er fra Karin Andersen – nei, det var Trine Skei Grande. Presidenten beklager – kluss i vekslinga!

Trine Skei Grande (V) [17:31:30]: Det er en viktig replikk, president, for nå skal jeg ha en replikk på vegne av Kristelig Folkeparti og Venstre, og jeg vet at statsråden kan nok matte til å skjønne at det er viktig!

Statsråden har bestemt seg for at en del organisasjoner ikke lenger skal ha kontorer hos Fylkesmannen. Det har ikke Venstre og Kristelig Folkeparti vært enig i, men vi syns kanskje det er i overkant stortingsregjereri å bestemme hvem som skal sitte på hvilke kontorer.

Men det er jo en grunn til at 4H og de andre har hatt kontorplass der. Det er fordi de har hatt en del offentlige oppgaver, en del oppdrag på vegne av staten som de skal gjøre. Derfor har de fått denne kompensasjonen som kontorlokalene har vært. Mitt spørsmål til statsråden er: Vil nå statsråden bruke tida denne våren til å ha en dialog med disse organisasjonene for å se på hvordan man kan kompensere for den jobben de faktisk gjør for det offentlige, og det oppdraget de gjør, når de nå ikke får kontorplasser? Hvis ikke statsråden har et veldig godt svar på det, er det fare for at vi kommer tilbake under revidert.

Statsråd Jan Tore Sanner [17:32:31]: La meg aller først si tusen takk til Venstre og Kristelig Folkeparti for et veldig godt samarbeid om budsjettet og en veldig god løsning.

Jeg deler representanten Skei Grandes syn på at disse organisasjonene gjør en veldig viktig jobb. De gjør en viktig jobb for sine medlemmer, og de gjør en viktig jobb for barn og unge i hele landet.

Så er det riktig at vi har kommet frem til at det ikke er ryddig at de har kontorplass hos Fylkesmannen. Det er også et spørsmål som knytter seg til sikkerhet. Det er grunnen til at vi nå har gitt organisasjonene en god overgangsperiode for å flytte ut, frem til sommeren 2016. På bakgrunn av signalet fra Kristelig Folkeparti og Venstre kommer selvsagt ansvarlige statsråder til å ta kontakt med organisasjonene og gå igjennom og se på hvilke oppgaver som de har utført for det offentlige, og så vurdere kompensasjon i forhold til det.

Karin Andersen (SV) [17:33:46]: SV er uenig med regjeringen i den retningen og de verdivalgene regjeringen tar, for det blir f.eks. for lite penger til den felles velferden vi har innen skole og omsorg. I dag gir OECD SV rett. OECD kommer med en rapport i dag som sier at økte inntektsforskjeller ikke bare er sosialt urettferdig, men det hemmer veksten. Organisasjonen sier at økonomisk ulikhet har redusert den økonomiske veksten i Norge med 9 pst. Det synes SV er veldig alvorlig. Derfor har vi laget et opplegg der vi bruker mindre penger enn regjeringen, gir skattelette til dem som tjener lite, skatteøkninger til dem som tjener mye. Og vi har f.eks. 5 mrd. kr mer til viktige områder som skole og helse, som gjør at man får god utjamning, og at alle mennesker kan få utnytte sitt potensial. Mener statsråden OECD tar feil?

Statsråd Jan Tore Sanner [17:34:54]: Det er interessant hvis SV mener at OECD alltid har rett. Jeg tror vi kan hente mye fra OECD, både SV og Høyre.

Vi er opptatt av et samfunn med små forskjeller, men spørsmålet er: Hvordan sikrer vi små forskjeller i samfunnet vårt? Hva er grunnlaget for de største forskjellene i det norske samfunnet i dag og vil være det i fremtiden? Vi tror at det bl.a. knytter seg til at mange faller fra videregående skole – mye drop-outs. Det er at mange blir uføretrygdet i altfor ung alder, hvor de kanskje kunne vært i arbeid. Det er at for mange sliter med rus og psykisk helse. Jeg tror at hvis vi skal bevare et samfunn med små forskjeller, må vi gå målrettet til verks og sørge for at vi løfter dem som sliter i skolen, at vi hjelper dem som sliter med rus og psykisk helse, og at vi hjelper flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet, inn i arbeidslivet. Det mener jeg vil være den viktigste veien for fortsatt å sikre små forskjeller i det norske samfunnet.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Eirik Sivertsen (A) [17:36:19]: Jeg skjønner at dagens tema er fargenyanser, eventuelt mangel på nyanser. Jeg er enig i at det er et ganske stort spenn mellom rosa og svart, men vi kan i hvert fall slå fast at det er en forskjell på et rød-grønt kommuneopplegg og et blått kommuneopplegg. Det som er avgjørende her, er ikke knyttet til hvilken prosentvis vekst man har, men hvilket kommuneopplegg man legger opp til ut fra den økonomiske situasjonen man faktisk er i, de forventningene man har til neste år, og de uløste oppgavene man står overfor. Her er det en grunnleggende uenighet om hvilket nivå vi skal ligge på i kommunene. Vi mener tydeligvis at vi skal ligge på et høyere nivå enn det regjeringen gjør.

Norge er en havnasjon. Vårt havareal er ca. seks ganger så stort som landarealet. Havet har vært helt sentralt i nasjonen Norges historie, har vært avgjørende for vår velferd, er det i dag og vil også være det i framtiden. Det byr på mange muligheter og har et stort potensial, både ved ikke-fornybare ressurser og ved evigvarende ressurser.

Jeg hadde tidligere i høst gleden av å besøke en bedrift på Sortland som heter Calanus, i Vesterålen. De har tatt inn over seg de mulighetene som ligger i havet, og for så vidt også de politiske føringene. La meg kort beskrive denne bedriften: Den har tolv ansatte og ca. 15–20 årsverk knyttet til underleverandører. Den er eid av ansatte og lokale investorer. De utvikler ikke bare nye produkter, men har tatt mål av seg til å utvikle en helt ny industri, en industri basert på raudåte, som beskrives som Norges største fornybare og høstbare marine ressurs. De produserer et produkt som har ganske stort markedspotensial, nemlig Omega 3-olje og det som kalles en tredje generasjons Omega 3-olje. Denne bedriften dekker ikke bare en liten del, den dekker hele verdikjeden – fra høsting, produktutvikling, produksjon, godkjenning og til salg. De har kompetanse innenfor marin økologi, redskapsteknologi og bioteknologi.

Hvordan var dette mulig i Vesterålen? Grunnlaget er selvfølgelig først og fremst kompetanse, både akademisk kompetanse knyttet til universitetene i Tromsø og Bodø og kompetanse hos omkringliggende bedrifter og offentlige etater. Det er havbruksselskap, Mattilsynet og bedrifter innen oljeberedskap. Andre suksessfaktorer som trekkes fram, er det regionale virkemiddelapparatet: bistand fra Innovasjon Norge, Norges forskningsråd, SkatteFUNN-ordningen, regionale utviklingsmidler, Siva og differensiert arbeidsgiveravgift. I det videre arbeidet understreker bedriften at de er helt avhengige av god dialog og støtte fra både lokale og regionale myndigheter for å få de tilstrekkelige rammebetingelsene for å kunne utvikle seg videre. Det var ikke lettelser i formuesskatten eller muligheten for fylkeskommunen til å låne mer penger til å bygge nye fylkesveier som var avgjørende for å lykkes for denne bedriften.

I Arbeiderpartiet har vi vært opptatt av at folk faktisk har en reell frihet til å bosette seg der de vil. For oss har det vært viktig å sikre likeverdige levekår og ta ressursene i hele landet i bruk. Den bedriften jeg har fortalt om i dag, er et eksempel på det, en framtidsrettet bedrift, for folk bosetter seg i hovedsak der de får jobb. Vi har vært opptatt av å videreføre det distriktspolitiske løftet. Vi har vært, og er, opptatt av å styrke den lokale og regionale vekstkraften i områder med lav økonomisk vekst, i områder med lang avstand til større markeder og i områder med ensidig næringsstruktur. Da blir det viktig å sikre kompetansearbeidsplasser som spres over hele landet.

Hvis vi skal ha en åpen økonomi med samfunnsbevisste aktører og et aktivt offentlig engasjement, må vi også følge opp med midler. Det har vi valgt å gjøre i Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett. Vi foreslo et alternativt budsjett med 1,1 mrd. kr til en innovasjons- og vekstpakke for hele landet. Vi har valgt å ha en næringspolitikk der offentlige myndigheter spiller en viktig rolle som en del av den norske modellen, som har en tydelig retning, og som er for hele landet, den er ikke nøytral. Vi legger i vårt alternative budsjett til rette for å ta i bruk både marine næringer, reiseliv, landbruk, miljø- og klimateknologi og mye mer.

Regjeringens hovedsatsing er fortsatt enorme skattekutt uten påviselig effekt og muligheten for fylkeskommunene til å låne enda mer penger for å bygge veier. Forskjellen mellom vår aktive næringspolitikk og høyresidens, den blå næringsnøytraliteten, har aldri vært tydeligere.

La meg få lov til å avslutte med å ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet står bak, og de vi står sammen med andre om.

Presidenten: Representanten Eirik Sivertsen har tatt opp de forslagene som han refererte til.

Ingjerd Schou (H) [17:41:39]: Når jeg lytter til debatten i dag, har jeg nesten lyst til å si at for kommunene må 2014 ha vært et befriende år å gå inn i – og ikke minst blir det et nytt og spennende år også i 2015.

Det er nesten slik at det er et paradigmeskifte, fra det å være opptatt av kun penger til også å se på innhold, organiseringsstruktur og fremtid. Det blir et uttrykk for at vi har en regjering som evner å ta det politiske lederskap, synliggjøre at man vil noe med lederskapet, at man vil noe med Norge, og at man vil ruste det norske samfunn for fremtiden.

Kommunene er i ferd med å gå inn og få en ny ham, og jeg ser at folkevalgte, rådmenn – det dingler litt i noen urolige ordførerkjeder der ute – at alle sammen nå er engasjert i å se på hvordan vi skal ruste Kommune-Norge for fremtiden, sikre innbyggerne flere tjenester, bedre tjenester og kvalitet på de tjenestene, i betydningen hjemmesykepleie, sykehjem, skole og alt det som betyr noe for folk i hverdagen.

Så er jeg veldig glad for at regjeringen også har evnet å ha tanker om det å digitalisere og ta i bruk ny teknologi – ikke for digitaliseringen og den nye teknologiens skyld, men for at de som arbeider for dem som mottar tjenestene, skal oppleve at det blir en enklere hverdag, en lettere hverdag, at man med letthet kan få tilgang til en del av tjenestene, og ikke minst at man kan spare og legge ressurser til oppgaver som er mer sentrale for folk i den enkeltes hverdag.

Jeg er glad for at regjeringen evner å se på struktur, system, å målrette innsatsen innenfor det å forenkle, avbyråkratisere og sørge for at ikke bare tanken, ordet, men også handlingen er det som står i fokus. Det er i møtet med vårt velferdssystem, med det norske samfunn, at vi som politikere, vi som samfunn, er oppe til eksamen. Det å bygge samfunnet nedenfra, legge makt og myndighet til det viktigste forvaltningsnivået, legge det tilbake til kommunen, har vært førende for det arbeidet som regjeringen har tatt fatt på. Kommunestruktur i seg selv, det å tegne kartet, er ikke målet, men det å se på oppgavene, om de kan løses bedre og annerledes, om de kan flyttes ned til kommunene for å vitalisere det folkevalgte demokratiet på det viktigste nivået, det å sørge for at vi har en demokratireform, hvor makt og myndighet og oppgaver løses der hvor de best kan løses. Jeg ser også at det ikke er slik at ordførere, folkevalgte, nå bare lener seg tilbake og sier: Vis oss hvilke oppgaver vi kan få! De sier: De og de oppgavene er vi i stand til å ta, og dem krever vi å få, gitt at vi nå klarer å bli både robuste nok og store nok til å håndtere oppgavene. Da begynner vi å lykkes med å få innhold til ordet demokratireform og med å utvikle samfunnet nedenfra.

Det å forenkle, fornye og forbedre offentlig sektor har vært overskriften for regjeringens arbeid, og derfor er jeg veldig glad for at det å lage en enklere hverdag for folk flest er det som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen nå tar til orde for når de ønsker å forbedre offentlig sektor for å ruste oss for fremtiden. Det handler om å benytte fellesskapets midler bedre og sikre at de midler vi har til rådighet på alle områder, kan benyttes bedre, og at de går til de tjenestene som det norske samfunn trenger aller mest: skole, helse, samferdsel. På den måten ruster vi også Norge for fremtiden, til beste for alle som bor her.

Vi er i gang med en kommunereform for å sikre at innbyggerne får bedre tjenester. Vi styrker arbeidet med ledelse og styring i staten. Regjeringen gjennomfører digitaliseringstiltak og har også satt i gang et storstilt arbeid for å redusere tidstyver i hele forvaltningen. Det å redusere og fjerne tidstyver dreier seg også om å gjøre møtet med offentlig sektor enklere for innbyggerne.

Mazyar Keshvari (FrP) [17:46:44]: En god kommuneøkonomi er helt avgjørende for utviklingen av landet vårt og for at innbyggerne skal få de tjenestene de har krav på. Vi i Fremskrittspartiet er derfor godt fornøyd med budsjettavtalen som regjeringspartiene fikk til sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti. Jeg vil benytte anledningen til å takke for samarbeidet.

Budsjettenigheten for 2015 mellom våre fire partier legger godt til rette for at kommuner kan forbedre og styrke sine velferdstjenester for innbyggerne, i tillegg til at økte kostnader knyttet til pensjon og befolkningsutvikling kan dekkes.

Det er også viktig at budsjettet sørger for at lokaldemokratiet i Norge har mulighet til å foreta valg og prioriteringer basert på lokale forhold. Budsjettavtalen sørger også for dette ved at det gis en betydelig og reell vekst i kommunenes samlede inntekter på 7,8 mrd. kr, hvorav 4,7 mrd. kr er frie inntekter. Budsjettet for 2015 bidrar dermed til at veksten i frie inntekter tilsvarer en realvekst på 1,5 pst., som er på nivå med veksten de senere årene.

Det reelle handlingsrommet for kommunene er imidlertid større enn det det har vært de siste årene, fordi demografikostnadene anslås å bli lavere. Dermed bidrar budsjettet for 2015 til at man setter kommunene i stand til å bedre kvaliteten på helse-, eldre- og omsorgstjenester og fortsette arbeidet med å tette hull i det sosiale sikkerhetsnettet. Budsjettet vil sikre mer kunnskap i skolen. Innenfor rammen av de frie inntektene er det rom for satsinger til å styrke helsestasjonene og skolehelsetjenesten, styrke den psykiske helsetjenesten og oppfølgingen av rusavhengige i kommunene samt legge til rette for et mer fleksibelt barnehageopptak og lavere barnehagepriser for familier med dårlig økonomi.

Budsjettet for 2015 sikrer dermed viktige og grunnleggende tjenester for folk flest, og det innenfor trygge og ansvarlige rammer. Men vi legger ikke skjul på at til tross for et godt kommuneopplegg for neste år må kommunene fortsatt prioritere hva som er de viktigste oppgavene, og foreta vanskelige valg, også i tiden framover.

Stine Renate Håheim (A) [17:49:20]: Arbeiderpartiet vil at Norge skal være et land med små forskjeller og store muligheter. Derfor sier vi nei til regjeringens usosiale skattekutt. For oss er det viktigere med velferd for folk flest enn skattekutt til dem som har mest.

Vår ambisjon er å bygge landet. Da trenger vi en offensiv boligpolitikk. Det må bygges flere boliger for å møte befolkningsveksten. Husbanken er et av våre viktigste politiske verktøy i boligpolitikken. Det er derfor ganske uforståelig at regjeringen nok en gang opprettholder kuttet i Husbankens lånerammer.

Arbeiderpartiet foreslår at vi skal gjøre større grep i de store byene våre. Derfor foreslår vi 1 mrd. kr mer til kollektiv i storbyene enn det regjeringen gjør, mot at kommunene forplikter seg til boligbygging ved kollektivknutepunktene. Vi ønsker et taktskifte i boligpolitikken. Dessverre har vi en regjering med lavere ambisjoner, som ikke evner å ta de store og nødvendige grepene til rett tid.

I valgkampen hevdet høyresiden at vi ikke måtte velge mellom skattekutt og velferd. Jeg tror mange trodde på Høyre da de sa at vi hadde råd til begge deler. Nå ser vi høyresidens sanne ansikt: Den største enkeltsatsingen i budsjettet er mer til dem som har mest, og samtidig må landets kommuner kutte i velferdstilbudet sitt.

Arbeiderpartiet har større ambisjoner enn regjeringen på vegne av norske kommuner. Vi vil ha tidlig innsats i skolen og styrket arbeid mot frafall, vi vil ha flere barnehageplasser fylt med god kvalitet, og vi vil ha en verdig alderdom for våre eldre, med trygghet og god omsorg. Derfor styrker vi kommuneøkonomien kraftig.

Debatten om kommuneøkonomi kan fort bli en teknisk og komplisert debatt, der man slår prosenttall i hodene på hverandre og begynner å diskutere hva som skjedde de ti siste årene. Spørsmålet er om vi bruker det unike handlingsrommet vi har nå i dag, til å styrke velferden lokalt, eller om man prioriterer det handlingsrommet til å gjøre noe helt annet. Dessverre har vi en regjering som prioriterer skattekutt, og nå ser vi at det fører til velferdskutt i kommunene. Hver eneste dag leser vi om kommuner som må gjøre smertefulle kutt. I Halden mister 120 ansatte i helse- og omsorgssektoren jobben sin. I Ålesund foreslår rådmannen kutt over hele linjen for å unngå gigantunderskudd. I Alta vurderer man nå å innføre flere dobbeltrom og kutt i stillinger på sykehjemmene på grunn av trang kommuneøkonomi. I Stavanger må de borgerlige øke eiendomsskatten, og i Bergen, hvor de feiret med champagne og fyrverkeri da eiendomsskatten ble fjernet, må høyresiden nå bite i det sure eplet og gjeninnføre skatten. De gjør det nok ikke fordi de har lyst, men fordi de er pukka nødt.

Det er på tide at alvoret begynner å synke inn hos høyresiden. 65 pst. av landets ordførere og rådmenn sier at det økonomiske handlingsrommet i 2015 blir dårligere enn i år, og på fredag la KS fram sin budsjettundersøkelse for 2015. Overskriften på KS’ hjemmeside er: «Kommunene tvinges til tjenestekutt og økt eiendomsskatt.»

Undersøkelser viser bl.a. at utgiftsveksten innenfor skole er lavere enn lønns- og prisveksten. Hva betyr det? Jo, det betyr at i mange kommuner kuttes det til skole – stikk i strid med de festtalene høyresiden holder om kunnskap. Jeg roser gjerne regjeringens satsing på lærerne – det er det tverrpolitisk enighet om i denne sal – men skal vi lykkes med å gi alle elever de samme mulighetene til å utvikle sitt potensial, er vi nødt til å gi kommunene nok penger.

Til NRK sier Helge Eide i KS 5. desember:

«Noen kommuner sier at dette nærmer seg grensen for hva de mener er forsvarlig.»

Regjeringen har overlatt ansvaret for smertefulle kutt i velferden til landets kommunestyremedlemmer. Det kuttes i skole. Det er ikke å ruste Norge for framtiden. Arbeiderpartiet vil derfor heller styrke kommuneøkonomien med 3,4 mrd. kr. I tillegg vil vi kompensere skattesvikten. Vi vil ikke sitte stille og se på at folkevalgte landet rundt må gjøre smertefulle kutt som går ut over folk flest.

Bjørn Lødemel (H) [17:54:07]: Vi er inne i ei svært spennande tid i kommunal sektor. Det blir jobba med mange reformer, og det er viktig omstilling på gang i mange offentlege etatar. Mykje av dette skjer nettopp i kommunal- og forvaltningskomiteen.

Det er svært gledeleg å sjå at denne regjeringa har stort fokus på å styrkje lokaldemokratiet. Det gjeld på alle område. I regjeringsplattforma står det m.a. at lokal medverknad er viktig i forvaltninga av naturressursane. Det blir viktig å få på plass ei miljø- og arealforvaltning som i langt større grad byggjer på lokalt sjølvstyre og respekt for eigedomsretten.

I statsbudsjettet legg regjeringa opp til å auke realveksten i dei samla inntektene for kommunar og fylkeskommunar med 6,2 mrd. kr, der 4,4 mrd. kr er auke i frie inntekter. I budsjettavtalen mellom regjeringspartia og samarbeidspartia blir kommuneøkonomien styrkt endå meir. Det betyr at veksten i frie inntekter blir på linje med gjennomsnittet i perioden 2008–2013. Det stadfestar regjeringa si satsing på kommunal sektor.

Når det gjeld fylkeskommunal økonomi, har det vore stort fokus på tapskompensasjon for dei fylkeskommunane som kjem dårlegast ut i det nye inntektssystemet. I budsjettframlegget frå regjeringa blei det sett av 125 mill. kr til fordeling mellom dei fylkeskommunane som taper mest. I tillegg blei det i budsjettavtalen mellom regjeringspartia og samarbeidspartia auka med 60 mill. kr, slik at for 2015 blir samla tapskompensasjon 185 mill. kr. For mitt heimfylke, Sogn og Fjordane, betyr det at dette fylket får totalt 53,9 mill. kr i tapskompensasjon for 2015. Etter mitt syn vil det gje fylkespolitikarane i Sogn og Fjordane eit godt grunnlag for å få til eit godt budsjett for vårt fylke det komande året. For framtida betyr det også at den årlege tapskompensasjonen no er komen opp i 185 mill. kr.

Fleirtalet i komiteen viser til at endringane i inntektssystemet for fylkeskommunane blir fasa inn gradvis over fem år, og at auka tapskompensasjon ikkje blir brukt til å utsetje elles nødvendige tilpassingar til ny inntektsramme.

Det er verdt å merke seg at opposisjonspartia føreslår:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inntektssystemet for fylkeskommunene forblir uendret i 2015, og at regjeringen legger til rette for en god prosess, med høring og konsultasjoner med fylkeskommunene før forslag til endringer i inntektssystemet fremmes i kommuneproposisjonen for 2016.»

Dette gjer dei raud-grøne partia trass i at dei same partia varsla eit nytt inntektssystem for fylkeskommunane kvart år dei siste åra i regjering. Ein skulle tru at dei hadde nok informasjon til å ta ei avgjerd for mange år sidan. Dette er ingenting anna enn trenering og ansvarsfråskriving.

Regjeringa vil ruste Noreg for framtida m.a. ved å fornye regionalpolitikken. Det viktigaste tiltaket for å skape næringsutvikling og vekst i distrikta er å satse på bygging av vegar og anna infrastruktur. Eg er stolt over den formidable satsinga på fylkesvegane som det blir lagt til rette for i dette statsbudsjettet, og det er også svært mykje anna å gle seg over i det framlagde budsjettet.

Regjeringa vil auke løyvingane til fylkesvegar med 225 mill. kr, slik at potten no har passert 1 mrd. kr. I tillegg får fylkeskommunane 272 mill. kr til sikring av tunnelar, og ordninga med rentekompensasjon blir auka frå 2 mrd. kr til 3 mrd. kr. Dette er svært positivt.

Regjeringa legg no også opp til å kome med ein ny sektornøkkel for båt og ferje i kommuneproposisjonen for 2016. Dei nye anboda for ferjer syner at kostnadene har stige mykje, og ein del av dette kan kome av krav frå myndigheitene.

Regjeringa har også varsla at Kommunal- og moderniseringsdepartementet i samarbeid med Samferdselsdepartementet vil kome tilbake til Stortinget med ei ferjeavløysingsordning for fylkesvegane. Dette vil vere eit svært viktig tiltak for å kunne byggje ut vegnettet i distrikta.

Alt dette er ei formidabel satsing på fylkeskommunal samferdsle som både innbyggjarane og næringslivet vil få stor glede av. Når ein ser dette på toppen av ei kraftig satsing på riksvegar og vegvedlikehald som regjeringa leverer, ligg det til rette for tidenes satsing på samferdsle og vegbygging som vil vere med på å ruste landet vårt for framtida.

Stein Erik Lauvås (A) [17:58:53]: Vi diskuterer et budsjettforslag som er fullt av kutt for offentlig sektor. Regjeringen, med Kristelig Folkeparti og Venstre, har besluttet å ta et såkalt flatt kutt i statlig virksomhet på 0,6 pst.

Arbeiderpartiet er ikke imot at offentlig sektor skal effektivisere og forbedre seg i sitt arbeid for fellesskapet. Arbeiderpartiet er sterkt for en effektiv og godt fungerende offentlig sektor. Det vi stiller spørsmål ved, er mangelen på prioriteringer fra flertallet med dette kuttet. Det virker som en lettvint løsning. Man overlater utfordringen til det enkelte departement eller den enkelte virksomhet i stedet for å ta ansvar og peke på de områdene som man mener tåler kuttene best. Vi får bare forutsette at disse kuttene tas på en slik måte at det ikke går ut over tjenestetilbudet til befolkningen.

Effektiv og innovativ bruk av IKT på alle områder innen offentlig sektor er viktig, og det støtter vi. Men vi må sørge for at IKT-løsningene ikke setter den enkeltes rettssikkerhet i utrygghet. Datatilsynet og Personvernnemnda er viktige verktøy for å ivareta rettssikkerhet og personvern for innbyggerne.

Arbeiderpartiet merker seg også at regjeringen og støttepartiene innfører såkalt nøytral moms. Dette grepet framstår nå kun som et ledd i en strategi for ytterligere å kunne privatisere statlige og offentlige tjenester. Arbeiderpartiet støtter ikke dette, og vi mener at det kommer til å gå på bekostning av ansattes lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjonsrettigheter.

Regjeringspartiene, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, har lagt fram en innstilling som i praksis inneholder en rekke kutt på en rekke områder. Dette må de gjøre for at hovedgrepet i statsbudsjettet skal kunne oppfylles – et hovedgrep som består av store skattekutt til de aller rikeste i Norge. Dette hovedgrepet i budsjettet er posisjonen ikke så glad i å diskutere, og det framstår litt merkelig at ikke selve hovedgrepet i et sånt budsjett er det som flertallet ønsker å løfte fram.

De samiske formål og Sametinget slipper heller ikke unna disse kuttene. Jeg synes det framstår som både smålig og lite gjennomtenkt når man kutter i f.eks. næringsutvikling i samiske områder, samtidig som regjeringspartiene omtaler næringsutviklingen i de samiske områdene som viktig.

Det framstår som smålig og lite gjennomtenkt når regjeringspartiene omtaler samiske språk og mulighetene for å bruke og utvikle samisk språk i svært positive ordelag, mens de samtidig foreslår å gjennomføre kutt i midlene som skal gå til nettopp dette formålet. Vi ser en utstrakt bruk av dobbeltkommunikasjon fra regjeringens side – de sier én ting, men gjør i praksis noe helt annet.

Det samme gjelder konsultasjonsordningen som regjeringen har med Sametinget. De omtaler konsultasjonsordningen i rosende ordelag, men når det kommer til utførelsen, ser man at det svikter, selv om vi registrerer at Fremskrittspartiet nå er med på merknader i innstillingen når det gjelder samepolitikken, som de fra årene i opposisjon sto ganske langt fra.

Vi har andre prioriteringer i innstillingen til statsbudsjettet, derfor har vi også muligheten til å øke rammene til Sametinget med over 21 mill. kr. Kultur får 10 mill. kr mer til samiske formål, vi reverserer kutt i samiske aviser, og vi kan også foreslå en oppstartsbevilgning til Saemien Sijte på 20 mill. kr – alt utover regjeringens forslag. Dette vil gjøre det mulig å bedre ivareta næringsutvikling, samisk språk og samisk kultur, noe som er viktig.

Det er synd at det handlingsrommet som Norges økonomi i dag har, har endt opp i et forslag der fellesskapet skal betale store skatteletter til de få, og der vi i denne innstillingen på mange områder må fokusere på smålige kutt på en rekke poster som for de gruppene det gjelder, er svært viktige.

Det er mange signaler fra mange kommuner, som det er blitt nevnt her tidligere i debatten, som skulle tilsi at man skulle prioritert kommuneøkonomien sterkere. Det vil ikke flertallet. Det betyr kutt i mange gode kommunale tjenester, til fordel for en privat skattefest for de aller rikeste i landet. Det er dårlig fordelingspolitikk, og det løfter ikke fram og bidrar ikke til å løse de store fellesoppgavene vi står overfor i omsorg og skole, som to eksempler.

Jeg er redd for at når vi står her og hører regjeringspartiene snakke om forenkling og forbedring av offentlig sektor, ender det opp med reelle kutt i offentlige budsjetter og økt privatisering av offentlige tjenester, til fordel for privat rikdom.

Christian Tynning Bjørnø (A) [18:04:04]: Jeg sitter egentlig på kontoret mitt og forbereder meg til torsdagens debatt her i salen, da vi skal behandle kirke-, utdannings- og forskningskomiteens kapitler i statsbudsjettet. Men på mange måter er den debatten som foregår i salen nå, like viktig for meg både som lærer og som skolepolitiker, for det er kommunene som er skoleeiere, og det meste av det som skal skje i skolen, er avhengig av det som blir resultatet av voteringen etter denne debatten.

Kan kommune x ansette flere lærere når leseresultatene på mellomtrinnet viser at det er helt nødvendig? Kan kommune y ansette en miljøarbeider i ungdomsskolen når man vet at man har en skole med ekstra høye mobbetall? Har lokalpolitikerne handlingsrom til å få ned saksbehandlingstiden i PP-tjenesten? Og hvor ble det av styrkingen av helsesøstertjenesten, som de nasjonale politikerne lovte i fjor og på nytt lover i år? Disse spørsmålene viser skolens bredde i den kommunale verdenen. Tar vi i tillegg med barnevern, kulturskoler og SFO, blir bildet enda tydeligere.

I disse dager har vi budsjettbehandling her i Stortinget, men det er også budsjettbehandlinger på ca. 430 andre steder. Som nevnt tidligere presenterte KS for kort tid tilbake en undersøkelse der man har gått budsjettene i kommunene etter i sømmene. Det var ingen lystig lesing. Dessverre viser undersøkelsen at det ofte er elevene som blir salderingspost i sammenlikning med de andre velferdsoppgavene i kommunene. Lederen i Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, hadde én ting å si om budsjettundersøkelsen til KS:

«Dette er en trist julegave til norske elever og lærere».

For noen uker siden møtte jeg 80 lærere på Stortingets lærerkurs. Kurset ble avsluttet med en skolepolitisk debatt, en debatt med mange gode intensjoner, men det tydeligste budskapet fra lærerne til oss politikere i etterkant var: Vi hører hva dere sier, men vi tror ikke helt på det, for i år har nemlig rådmannen i min kommune foreslått at vi må kutte så og så mange lærerstillinger.

Da regjeringen i høst lanserte sin oppskrift for en bedre skole, Lærerløftet, var forventningene store. Men jeg må si jeg ble skuffet. Det handlet kun om studiepoeng og karakterkrav, ingenting om det som gir lærerne det de ber om – mer tid til å støtte elevene. Dette ble fulgt opp i statsbudsjettet. Det er bra at det satses på det vi alle er enige om – etter- og videreutdanning – men det trengs mer. Her har jeg lyst til å gi honnør til Venstre og Kristelig Folkeparti, som fikk beveget det dårlige skolebudsjettet fra regjeringen noen små steg i retning av det som er stortingsflertallets faktiske syn.

Arbeiderpartiet har foreslått en øking av lærlingtilskuddet, øremerking av midler til helsesøstertjenesten, etablering av kommunale beredskapsteam mot mobbing i alle kommuner, tiltak for daglig fysisk aktivitet i skolen, 100 mill. kr til nytt utstyr på yrkesfaglig studieprogram og 200 mill. kr til tidlig innsats for å sikre at barna våre lærer seg å lese, skrive og regne tidlig. Arbeiderpartiet vil med disse tiltakene realisere den kloke skolen og den kloke eleven, men det er ett trumfkort som overgår alle enkelttiltak, og det er en styrket kommuneøkonomi. Når skatteinntektene blir lavere enn budsjettert og forventningene til de kommunale oppgavene øker, ja, da blir det en kløft – en kløft som regjeringen ikke har tatt på alvor. På tross av at de har mer penger å bruke enn noen gang, og at man klarer å prioritere milliarder i skattekutt, klarer man altså ikke å prioritere de nødvendige grepene for kommunene.

Arbeiderpartiet vil bruke handlingsrommet i norsk økonomi annerledes og foreslår derfor å øke kommunenes inntekter med ca. 3,4 mrd. kr utover det regjeringen opprinnelig foreslo. Det er penger til pleie, omsorg, barnehage og skole.

Jeg har lyst til å avslutte med lederen av Utdanningsforbundets egne ord:

«Høyre hadde utdanning som en av sine fanesaker i valgkampen i fjor.

– Det merker norske lærere og elever sørgelig lite til i skolehverdagen. Gapet mellom nasjonale løfter og kommunal virkelighet vokser seg stadig større.»

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjell-Idar Juvik (A) [18:08:43]: Kommunene rundt om i Norge har i disse dager sine budsjettmøter. Mange av dem forbereder nå store kutt i sine budsjetter, og det er dessverre ingen store endringer i det budsjettet som regjeringen har lagt fram, og som vi har foran oss i dag, som vil bedre situasjonen for dem.

Høyre og Fremskrittspartiet viser tydelig at de står på skattekutt for dem som har mest, heller enn å styrke velferden for folk flest. Dette vil ikke minst mitt hjemfylke, Nordland, merke veldig godt. Som kjent er det et av de fylkene som kommer dårlig ut med regjeringens politikk. Situasjonen er vel å merke noe bedret for 2015, takket være forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre. Men selv etter en økning på 60 mill. kr for å kompensere de kommunene som kom dårlig ut med de nye kostnøklene, kommer Nordland fortsatt dårlig ut, og ikke minst er det usikkerhet for årene 2016–2019, som de sitter og budsjetterer for i dag. Når man i tillegg ikke kompenserer for skattesvikt i 2014, blir det store utfordringer for kommunene, og om ikke skattesvikten endrer seg, kan utfordringene bli like store i 2015.

Vi leser i avisen daglig at dette vil føre til skolekutt over hele landet, ja, ikke bare til skolekutt; det gjelder velferdskutt, som går på alle de viktige oppgavene.

Før helgen debatterte vi samferdselsbudsjettet. Man la opp til en historisk satsing på samferdselsbudsjettet, og selv om flertallet ikke støttet Arbeiderpartiet, som i sitt budsjett hadde 1 mrd. kr mer, ble det et bra budsjett.

Men så er det slik at en stor del av samferdselstilbudet ligger til fylkeskommunene. De har ansvaret for fylkesveiene, båttilbudet, fergetilbudet og busstilbudet. Her ser vi i dag at man slår seg på brystet og sier at det satses på fylkene også innenfor dette budsjettet. Er det slik?

Et eksempel fra mitt hjemfylke, Nordland, gjelder rentekompensasjonsordningen. I 2014 fikk de ubetalt 18 mill. kr for å dekke denne ordningen. I 2017 får de 17 mill. kr. Jeg vil ikke si at det er en satsing.

Vi vet at det planlegges store kutt i hjemfylket mitt. Når det gjelder ferge- og båttrafikken, regner man med at driften vil få en kostnadsøkning på om lag 350 mill. kr. Dette kommer på toppen av de reduserte overføringene på over 300 mill. kr. Det betyr at det må kuttes på mellom 5 og 15 pst. på fergesamband, man må kanskje kutte hele samband, og det vil gå ut over anløpene. Det vil også gå ut over veiene. Derfor burde man utsatt innføringen av de nye kostnadsnøklene, slik Arbeiderpartiet foreslo, derfor burde man gitt 3,4 mrd. kr mer til kommunene, slik Arbeiderpartiet foreslo, og derfor burde man kompensert manglende skatteinngang for 2014.

Ingrid Heggø (A) [18:12:24]: Regjeringa sitt budsjettframlegg er vel det tydelegaste Høgre-budsjettet som noka regjering har lagt fram i moderne tid i Noreg. Det er eit budsjett som veldig tydeleg peikar i retning av ei utvikling av samfunnsstrukturen vår der likskapstanken ikkje lenger skal vera den berande ideen, der sentraliseringstrenden skyt fart, distriktspolitikk er eit framandord, der lokaldemokratiet er tilbake til Jern-Erna sine velmaktsdagar med nedskjering på felt etter felt innan helse, skule og eldreomsorg.

Kommune- og fylkeskommuneøkonomi er for mange litt fjernt. Men når ein ser at dette har med midlar til å oppretthalda vidaregåande skular, til vedlikehald og nyinvesteringar av fylkesvegane, til kultur for dei eldre, til barnehagar og skular og helsetenester å gjera – ja, då får det faktisk betyding for kvar enkelt av oss i kvardagen. Det betyr noko for deg og meg, for oppvekstvilkåra, for barn og barnebarn og for om bestemor får ein verdig og god alderdom.

Eg vil ta utgangspunkt i regjeringa sitt forslag til kva fylkeskommunane skal ha å rutta med framover. Sogn og Fjordane kom verst ut av alle, og ved å kutta alt innan vegvedlikehald og investeringar, leggja ned fire vidaregåande skular og halvera talet på distriktstannlegar vil ein tredjedel av kuttet vera teke. Av mange frå Høgre og Framstegspartiet, også frå ministernivå faktisk, vert det sagt at fylket visste om dette. Til det er det berre ein ting å seia: Det som fylkeskommunen budsjetterte med av kutt, var himmelvidt frå dei tala som vart lagde fram.

Framstegspartiet i fylket føreslo til og med å auka låneopptaket i fjorårets budsjettbehandling, og korleis kan nokon som er i nærleiken av å vilja framstå som ansvarlege, føreslå auka låneopptak i ein slik situasjon – dersom dei visste?

Argumentasjonen har vorte vridd bort frå kva tenester ein fylkeskommune skal yta til innbyggjarane, og over på at dei burde ha visst og forstått, at dei har fått urettferdig mykje frå før. Dette er ei avsporing.

Eg var i Årdal i går, på besøk på ein vidaregåande skule der. Det er ein av dei skulane som vart føreslått lagd ned då fylket hadde teke ein tredjedel av regjeringa sitt føreslegne kutt. Synest Høgre og Framstegspartiet at det er greitt at elevane skal køyra to timar kvar veg for å gå på den nærmaste vidaregåande skulen? Kva skjer med eit lokalsamfunn der ungdommen er så lenge på ein skulebuss, eventuelt flyttar bort på hybel? Fotballaget, handballaget, symjegruppa – ja, dei forsvinn. Samfunnet forvitrar utan ungdom i den aldersgruppa.

Er det det å oppretthalda vidaregåande skular som er det urettferdige, eller er det det at regjeringa innfører eit nytt kostnadsnøkkelsystem utan å forstå konsekvensane, som er det urettferdige? Var det dette ein lova i valkampen?

Rigmor Aasrud (A) [18:15:38]: Å plassere politiske forslag på en fargeskala er en spennende øvelse. I det statsbudsjettet som er lagt fram, tror jeg vi kan fastslå at det er menneskene med milliarder som har kunnet hentet fram gullfargen. Men for at menneskene uten milliarder skal kunne oppleve den mer fargerike delen av skalaen, er det kommuneøkonomien som er avgjørende.

Familie- og kulturkomiteen har ansvaret for flere oppgaver som er avhengig av nettopp god kommuneøkonomi. Barnevern og barnehager dreier seg om gode oppvekstvilkår for unger, om trygge småbarnsforeldre, om likestilling og inkludering. Alle barn og småbarnsfamilier fortjener en trygghet for en barnehageplass når de trenger det. Fordi vi velger bort mennesker med milliarder og store skattekutt, er det rom for å ta nye steg i barnehagepolitikken. I vårt alternative statsbudsjett er det rom for 5 600 nye barnehageplasser. Vi trapper opp med to opptak i året og foreslår 1. november som dato for å få rett til plass. Det gir småbarnsforeldre forutsigbarhet for når de kan regne med at en barnehageplass er der.

Høyre og Fremskrittspartiet har i opposisjon vært utålmodige etter å få på plass løpende barnehageopptak. I statsbudsjettet for neste år foreslår Solberg-regjeringen 800 nye plasser eller i underkant av to per kommune. Mennesker med milliarder trumfet altså barna som trengte barnehageplass. Handlekraften brukes på skattekutt, ikke på barnehageplasser, akkurat som i tilleggsbudsjettet i fjor.

Heldigvis ble regjeringens forslag bedre etter at Kristelig Folkeparti og Venstre forhandlet fram flere plasser, men Høyre og Fremskrittspartiet har mistet all troverdighet om valgfrihet og løpende opptak fra sin tid i opposisjon.

De siste ukene har vi sett rystende oppslag om barn som har blitt forsømt. Et godt barnevern er grunnleggende for at vi skal kunne unngå dette i framtiden. Vi er glad for at midlene til øremerkede stillinger i kommunene videreføres, men vi registrerer at det ikke tilføres midler til det kommunale barnevernet i regjeringens forslag.

Det er i det kommunale barnevernet vi kan forebygge og forhindre at vi får oppslag som dem vi har sett de siste ukene. Så er det sånn at vi dessverre må konstatere at det kommunale barnevernet og barnehagene måtte hente fram den grå tusjen da paljetten skulle brukes.

Steinar Reiten (KrF) [18:18:46]: Regional utvikling er uendelig mye mer enn Innovasjon Norge og kommunale næringsfond. I Norge skjer det aller meste av verdiskapingen langs en kystlinje som er skåret opp av fjorder og fjell. Det å bygge og vedlikeholde infrastruktur for transport er derfor avgjørende viktig for økt verdiskaping og videre vekst i norsk næringsliv. Regional utvikling er også å bedre standarden på fylkesvegnettet rundt omkring i landet.

Den 1. januar 2010 fikk norske fylkeskommuner en gave av staten som ble mottatt med behersket entusiasme. Titusenvis av kilometer med veg i til dels dårlig tilstand, med tilhørende tunneler, fergeforbindelser og bruer, ble overført til fylkene. I Møre og Romsdal har Statens vegvesen regnet ut at vedlikeholdsetterslepet som fylket overtok fra staten, kan tallfestes til ca. 5,6 mrd. kr. Det sier seg selv at fylket er ute av stand til å redusere, for ikke å si fjerne, et slikt etterslep uten en kraftig økning i de statlige overføringene til samferdselsformål. Det er derfor gledelig å registrere at regjeringen later til å ha forstått alvoret i situasjonen når det gjelder utfordringene som fylkene står overfor på dette området.

Fjorårets satsing på fylkesveger blir trappet opp med 200 mill. kr. Samtidig får vi en styrking av rentekompensasjonsordningen med 1 mrd. kr, fra 2 mrd. kr til 3 mrd. kr årlig. I tillegg får fylkene overført 272 mill. kr for å styrke tunnelsikkerheten.

Alt dette er gode og prisverdige grep som varsler at regjeringen Solberg i større grad enn forrige regjering ser viktigheten av fylkesvegnettet som en forlengelse av de store transportkorridorene dit verdiskapingen skjer. Det er svært langt igjen til en situasjon der fylkene er i stand til å stanse og redusere etterslepet. Likevel ser vi en god begynnelse i det framlagte forslaget til statsbudsjett for 2015, og vi gir selvsagt vår fulle tilslutning til økt fokus på fylkesvegnettet som en del av regional utvikling.

Likevel er det med forundring vi registrerer at regjeringen også i år fortsetter fjorårets praksis med å kutte i regionale utviklingsmidler. Det kan nesten virke som at man gir med den ene hånden og tar med den andre. Mens midlene til vedlikehold og utbedring av fylkesvegnettet øker, tas overføringene til regional utvikling kraftig ned. Dette var spesielt merkbart i fjor, da regjeringen kuttet post 60 i kap. 551 fra 1,6 mrd. kr til i underkant av 1,2 mrd. kr.

Når vi i år ser at nedgangen fortsetter, om enn i langt mindre målestokk, så er dette noe vi i Kristelig Folkeparti ser som bekymringsfullt. Kristelig Folkeparti foreslo derfor i sitt alternative statsbudsjett å øke bevilgningene fylkeskommunene disponerer til regional utvikling, med 150 mill. kr. Vi må dessverre registrere at vi ikke nådde fram på dette punktet i budsjettforhandlingene.

Vi vil likevel si oss godt fornøyd med at vi fikk gjennomslag for en ekstra kompensasjon på 60 mill. kr hvert år de neste fem årene til de kystfylkene som kom dårligst ut i den nye fordelingsmodellen for statlige overføringer. Dette gir fylkene det gjelder, økt handlingsrom også som aktører i arbeidet med regional utvikling.

Sveinung Stensland (H) [18:22:02]: I dag vedtar vi et budsjett som retter opp en stor skjevhet, en urett som har vart i mange år, og som kunne vært løst for lengst. For noen år siden uttalte jeg at regjeringen Stoltenberg ikke vil Rogaland vel. Bakgrunnen for dette var de uheldige utslagene av fylkenes skatteutjevning kombinert med skjevhetene i fylkenes inntektssystem. Dagens fordelingsnøkkel ble laget på slutten av 1990-tallet med datagrunnlag fra starten av 1990-tallet. Samfunnet har utviklet seg og endret seg en del på denne tiden.

Regjeringen varsler i kommuneproposisjonen at noe av skjevhetene skal rettes opp, og at man skal sørge for at Rogaland får en bedre inntektsprofil. Dette har vi ventet lenge på, og jeg er glad for at Høyre har inntatt Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og at våre samarbeidspartier er med på en ny kurs. Overføringene til Rogaland økes etter hvert med 180 mill. kr per år. Neste år er beløpet 54 mill. kr. Det er penger som kommer godt med i et fylke preget av vekst. Fylket står foran store investeringer i miljøvennlig kollektivtransportsystem – den eneste bærekraftige løsningen. Akkurat i dag er fylkestinget samlet i Haugesund for å vedta en ny bompengeløsning som innebærer at øverste takst i rushtida blir 40 kr per passering. Dette illustrerer at fylket har blitt vant til å ordne opp selv. Men elever i Rogaland er ikke mindre verdt, bilister har samme rett til veier, og Rogalands samferdselsløsninger er ikke billigere å bygge enn samferdselsløsninger i andre fylker. Hvorfor skal de da få mindre penger per innbygger? Men dette ordner nå regjeringen opp i.

Mange tenker på Rogaland som et rikt fylke, og det er det nok, selv om utsiktene for oljeindustrien kan synes noe dårligere akkurat nå. Men med fylkeskommunen er det en litt annen historie. 90 pst. utjevning av skatteinntektene gjør at den aktøren som skal bygge infrastruktur og kollektivtrafikk, ikke henger med i svingene økonomisk. Samtidig har den omtalte inntektsmodellen slått veldig dårlig ut for fylket.

Med bakgrunn i dette finner jeg det oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet ikke støtter denne omleggingen. De burde bry seg mer om Rogaland som en viktig vekstmotor for hele landet. Jeg forventer ikke at Senterpartiet bryr seg om å rette opp i skjevhetene som rammer vekstfylker i Norge, men at Arbeiderpartiets representanter nok en gang vil utsette denne omleggingen, viser at de ikke er opptatt av å sette Rogaland i bedre stand til å møte framtidens utfordringer og vekstproblematikk.

Bjørn Lødemel (H) [18:24:45]: Denne regjeringa har stort fokus på å styrkje lokaldemokratiet, og i regjeringsplattforma blir det slått fast at lokal medverknad er viktig i forvaltninga av naturressursane. Dei har sett i verk fleire vellykka tiltak som allereie har gjeve gode resultat. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har skrive brev til fylkesmennene om bruk av motsegn, og det har redusert talet på overprøving vesentleg.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har også oppretta Prosjekt forenkling av utmarksforvaltninga. Dette blei lagt fram sist veke, og etter ein høyringsperiode kjem dette som ei sak til Stortinget.

Målsetjinga med dette prosjektet er at brukarane skal oppleve ei vesentleg forenkling av forvaltning og saksbehandling, og at kommunane skal bli tildelte større ansvar og myndigheit innanfor utmarksforvaltninga. I tillegg til dette er det også ei viktig formulering i regjeringserklæringa om at regjeringa vil ha forsøk med grunneigarstyrt forvaltning av verneområde.

Dette er det eit konkret eksempel på i Valdres, der fleire grunneigarlag har ønskt å prøve ut ein modell med grunneigarstyrt forvaltning, som dei har kalla Fullsenn-modellen. Eg besøkte desse grunneigarane ved fleire høve i førre periode, då det var planar om å utvide langs Langsua nasjonalpark og ta frå desse grunneigarane råderetten over eigedommane deira, m.a. store stølsområde som var viktige både for primærnæringane, trivsel og rekreasjon.

Dei siste tiåra har råderetten over store areal og verdiar blitt overført frå lokale myndigheiter og grunneigarar til statlege myndigheiter.

Dette er eit brot på ein lang tradisjon der lokalsamfunn og enkeltmenneske sjølv har teke vare på område og verdiar. Vi har opplevd at denne prosessen fører til konflikt og ei form for tillitskrise mellom mange lokalsamfunn og grunneigarar på den eine sida og sentrale styringsmyndigheiter på den andre.

Mange stader ser ein også at når staten overtek ansvaret for verneområde som tidlegare har vore forvalta av grunneigarar, fører det til at grunneigarane trekkjer seg tilbake og forfallet kan starte. Det er ingen tent med, verken grunneigarar eller naturverdiar.

Miljø- og arealforvaltninga må i langt større grad byggje på lokalt sjølvstyre og respekt for eigedomsretten.

Samanhengen mellom bruk og vern av natur er viktig. Aktiv næringsverksemd er i dei fleste tilfelle det same som forsvarleg naturforvaltning, og omsynet til enkeltpersonar og lokalsamfunn må takast betre vare på.

Vi har mange spennande reformer på gang, og dette er ei av dei som verkeleg kan styrkje både lokaldemokratiet og grunneigarrettar. Det er god grunn til å sjå nærare på ulike modellar for forvaltning av utmark og verneområde og å ha ein kritisk gjennomgang av rolla til staten i denne forvaltninga.

Roy Steffensen (FrP) [18:27:38]: Kommuner i vekst vil selvsagt over tid nyte godt av mer penger i form av økte skatteinntekter fordi de blir flere innbyggere. Men for å få dette må de ha nødvendig infrastruktur på plass.

Disse kommunene må investere i bl.a. flere skoler, barnehager, sykehjem, veier, vann- og kloakksystemer, og de må bruke ressurser for å legge til rette for boligarealer og næringsarealer, slik at flest mulig av de nye innbyggerne kan få arbeid i sin nye hjemkommune.

Utgifter til bygging av nye skoler er en av belastningene som gjør at sterk vekst koster. I Ullensaker kommune har veksten vært på mellom 3 og 4,5 pst., noe som i denne kommunen betyr 200–240 nye elever inn i skolen hvert år. Det innebærer at én ny skole og én stor barnehage må være på plass hvert eneste år.

Sandnes kommune har en årlig vekst på omtrent 2 000 innbyggere, noe som fører til store utgifter til barnehage, skole og omsorg, og Sandnes kommune planlegger investeringer for 3,7 mrd. kr de neste årene. Rennesøy kommune har vokst med over 25 pst. siden 2008, og sliter med de samme utfordringene. I disse tre kommunene har vi ordfører fra Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og jeg registrerer at de nevnte ordførerne alle har vært i media og er godt fornøyd med at den nye regjeringen ikke nedprioriterer vekstkommuner. Aftenbladet kunne til og med orientere om at arbeiderpartiordføreren i Sandnes jublet mest av alle.

Sandnes er kanskje den kommunen, ikke bare i Rogaland, men i hele Norge, som har størst vekst, og i flere år har Sandnes fått 0 kr av den rød-grønne regjeringen, for veksten har ikke vært stor nok i prosent. Neste år kan politikerne glede seg over 46 mill. kr mer. Det nye stortingsflertallet verdsetter nemlig vekstkommuner og øker tilskuddet fra 60 mill. kr til 400 mill. kr. Vi har nå en regjering som er opptatt av at det er nettopp de kommunene som har størst påtrykk av innbyggere og størst behov for investeringer, som skal få kompensert dette gjennom systemet.

Det har vært urimelig at kommuner som tar på seg disse oppgavene med å bidra til at regioner fortsatt kan vokse, skal oppleve at jobben de gjør er en belastning. Dette er en jobb som burde premieres, og som nå bli premiert.

Denne regjeringen leverer i tillegg en økning på 4,7 mrd. kr i frie inntekter til kommunene, noe som er med på å gi et kjærkomment løft for kommuneøkonomien.

Jeg registrerer derimot at de fleste rød-grønne stortingsrepresentantene i denne salen har tatt representanten Helga Pedersen på alvor da hun tidligere i år ba om hjelp til å sverte regjeringen. For her i salen gjør de alt for å skape et inntrykk av at denne regjeringen struper kommuneøkonomien. Da er det godt å lese i avisen at ikke alle er med i svertekampanjen, men at det faktisk finnes ordførere fra de rød-grønne partiene som jubler over taktskiftet som kom med ny regjering.

Ove Bernt Trellevik (H) [18:30:46]: Eg jublar eg òg, skulle eg til å seia!

Eg vert litt audmjuk når eg går opp på denne talarstolen, og skulle eigentleg ønskt at også andre vart det. Det er slik at eg var ordførar i ein Høgre-kommune då den raud-grøne regjeringa styrte. Når eg høyrer debatten her i dag, sit eg att med eit inntrykk av at det ikkje er mange av dei raud-grøne som veit korleis det er å vera ordførar i ein kommune med ei raud-grøn regjering.

Å laga kommunebudsjett har i mange år vore ei krevjande oppgåve. Det var ikkje lett med den raud-grøne regjeringa, med underfinansierte opptrappingsplanar innanfor psykiatri og ei underfinansiert samhandlingsreform, reformer som er svært krevjande sjølv med dagens kommunestruktur og kommunegrenser. Me som dreiv vekstkommunar, var alltid på etterskott med finansiering av tenestetilbodet. Folketalsauke og underfinansierte reformer gjorde dette svært krevjande.

Eg er begeistra for at regjeringa no har teke ansvar og har sett kommunekartet på dagsordenen og starta ei kommunereform. Heile 80 pst. av Noregs befolkning støttar ei endring av kommunekartet.

Men eg vert litt forundra når eg les merknadene til Arbeidarpartiet i budsjettinnstillinga. Me kan lesa bl.a. at dei kommenterer eit oppslag i Hardanger Folkeblad 12. november om Lars Sponheim, fylkesmann i Hordaland. Eg meiner det er rart at Arbeidarpartiet vektlegg ei lokalavis sin reportasje og sine fortolkingar framfor vedtak som vert gjorde her i denne sal og i regjeringa. Elles har eg vore i eit kommunestyremøte og høyrd fylkesmann Lars Sponheim si tale om «frivillighetstoget». Eg synest den var veldig god og ikkje noko å frykta i det heile.

Det handlar om å starta gode lokale prosessar, der kommunane ser på kvaliteten i velferdstilbodet og evna til å handtera dette i framtida. Ekspertutvalet for kommunestruktur har levert sine anbefalingar, og er tydeleg på at kommunane må verta større og meir robuste for å møta både dagens oppgåver og framtidas utfordringar.

Ser me på tidlegare reformer, oppfattar eg det vel slik at Stortinget stort sett bruker tvang i reformene sine, anten det gjeld opptrapping innanfor psykiatri, samhandlingsreform eller andre reformer. Då er det ikkje mykje snakk om frivilligheit. Så eg er litt undrande til kvifor Arbeidarpartiet ikkje vil bruka same moglegheit i kommunereforma når dei attpåtil har gjeve Kommune-Noreg oppgåver som ein treng større kommunar for å klara. Eg synest det er veldig, veldig rart at det vert overført så mykje store oppgåver til kommunane utan at ein er villig til å syta for at me får den nødvendige kommunestørrelsen for å handtera desse oppgåvene på ein god måte i framtida.

Bente Thorsen (FrP) [18:33:42]: Mange av de påstandene som er blitt spredt om den kommende armod i kommunene på grunn av regjeringens budsjett, er mildt sagt overdrevne, og kan faktisk bære preg av å være produsert før budsjettet ble lagt fram. De harde fakta om budsjettet er at budsjettavtalen innebærer en reell vekst i samlede inntekter på 7,8 mrd. kr. Av veksten er 4,7 mrd. kr frie inntekter, tilsvarende 1,5 pst., noe som er på nivå med veksten senere år. Faktum er at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen sikrer kommunene mer penger enn den rød-grønne gjorde i 2012. Da var veksten på 3,750 mrd. kr. Det reelle handlingsrommet er også større enn det har vært senere år fordi demografikostnadene anslås å bli lavere.

Kommuneopplegget i 2015 setter kommunene i stand til å sikre mer kunnskap i skolen og bedre kvaliteten i helse- og omsorgssektoren. Stavanger kommune, f.eks., får 15 mill. kr ekstra i 2015 som følge av budsjettavtalen, mens Karmøy får 3,6 mill. kr ekstra, og Sola får over 3 mill. kr ekstra.

Innenfor rammen av de frie inntektene er det satsinger på helsestasjonene og skolehelsetjenesten, den psykiske helsetjenesten og oppfølgingen av rusavhengige i kommunene. Det legges til rette for et mer fleksibelt barnehageopptak og lavere barnehagepriser for familier med dårlig økonomi.

Satsing på kunnskap og forskning er en tydelig prioritet i statsbudsjettet. Bare i 2015 vil regjeringen videreutdanne 5 050 lærere, noe som er et kraftig kunnskapsløft for den norske skolen. Antall lærere som får videreutdanning, er nesten tredoblet sammenlignet med det som var under den forrige regjeringen. Det bevilges 75 mill. kr til oppgradering av universitetsbygg. Det bevilges penger til å bygge 2 000 nye studentboliger – langt flere enn det som ble bygd under de rød-grønne. Det er en historisk høy satsing på fylkesveier, på 200 mill. kr, og 272 mill. kr for å styrke tunnelsikkerheten.

Som en følge av nytt finansieringssystem får Rogaland en vekst på 3,5 pst. Etter fem år vil endringen gi Rogaland en økning på 180 mill. kr. Det kan innbyggerne i fylket få masse gode tjenester for.

Regjeringen skal ha ros for å ha iverksatt et lenge etterlengtet nytt finansieringssystem for fylkene. Inngrodde urettferdigheter i inntektssystemet er fjernet.

Arbeiderpartiet er imot det nye inntektssystemet. Det vil si at Rogaland hadde fått store kutt i stedet for økning, og det urettferdige systemet som Arbeiderpartiet ikke vil endre, hadde fått fortsette, dette til tross for at Arbeiderpartiet har ca. 10 mrd. kr mer å bruke etter å ha reversert regjeringens skattelette.

Helge André Njåstad (FrP) [18:36:54]: Debatten så langt har vore nær som forventa. Dei angrepa me har fått, visste me om, me har svart på dei før, og det blir ikkje meir riktig om det i dag blir gjenteke fleire gonger at opplegget for neste år er magert. Det er framleis på nivå med tidlegare år – sjølv kor mange gonger ein seier at det ikkje er det.

Eg tenkte eg skulle kommentera eit par innlegg som har vore i debatten. Representanten Karin Andersen sa til representanten frå Miljøpartiet Dei Grøne at inntektsutjamninga er noko som er brennheitt. Så veldig brennheit vil eg ikkje seia at ho er, dette er heller ikkje noko som står omtalt i proposisjonen, eller som blir endra til neste år. Inntektsutjamning er noko ein ser på i den store omlegginga i 2017.

Det eg reagerer meir på av det som SV snakkar om, er barnevernet og om det skal vera knytt til eit IKS eller ikkje. For meg er det viktig at barnevernet er tett på andre kommunale tenester, som skule, barnehage, lege og helsestasjon, slik at ein kan sjå heile bildet for å hjelpa barn. Då er det eit stort poeng om barnevernet er knytt til eit IKS, som er perifert i forhold til den ordinære drifta, eller om det er tett på. Skal ein hjelpa barn, er samarbeid nøkkelen. Eg synest SV med fordel meir kunne støtta kommunereforma, der ein legg opp til større fagmiljø og at barnevernet kan vera ein integrert del av kommunen sitt tenestetilbod.

Så sa Senterpartiet ein del om vekstkommunetilskotet, og at det var teke frå dei andre kommunane. Dette er gjort på akkurat same måten som dei andre særskilte tilskota er fordelte på. Men når det gjeld vekstkommune, er det viktig å ha med seg ein dimensjon, at kommunane får inntektene basert på ein teljedato, 1. juli året før. Innbyggarane har flytta til vekstkommunane og forventar tenester frå dag éin, medan inntektene kjem etterpå. Det er ein av grunnane til at me har styrkt vekstkommunetilskotet – nettopp for å kunna gje vekstkommunane pengar raskare enn ved inntektssystemet slik det er no.

Representanten Stine Renate Håheim hadde ein lang tirade om talet på kommunar som hadde problem. Det eg kan seia, er at dei problema ikkje kjem av statsbudsjettet for neste år, dei må ha oppstått før, og dei er ikkje nye. For Bergen og Stavanger, som var spesielt omtalte, vil mange av problema skriva seg nettopp frå at den raud-grøne regjeringa tok vekk selskapsskatten frå kommunar, la meir vekt på rammer, mindre vekt på skatt og fekk meir utjamning. Det går ikkje an i denne sal, å laga dette til eit problem for enkeltkommunar når ein sjølv har vore ansvarleg for å innføra eit system som har plassert kommunane i den situasjonen som dei er komne i.

Hege Haukeland Liadal (A) [18:39:52]: Jeg har fulgt dagens debatt med interesse samtidig som jeg følger det arbeidet som nå gjøres lokalt og regionalt i det ganske land med hensyn til planlegging av kutt i kulturbudsjettene for 2015. Det paradoksale er at skal det bygges eller forebygges, integreres og inkluderes, nyskapes eller utvises kreativ tenkning, er kultur som område og fag sentralt ute i det ganske land. Kulturlivet er alfa og omega for et lokalsamfunn, for en bygd eller for en storby. De gode møtestedene er sentrale for at et kulturliv skal utvikle seg og et lokalsamfunn bestå.

Men nå har vi fått en regjering som ønsker å bygge ned disse vitamininnsprøytingene. All erfaring tilsier at når kommuner må stramme inn på tjenestetilbudet sitt, går det ut over kulturbudsjettet. Det vet vi. I verdens rikeste land har vi en regjering som ikke ønsker at staten lenger skal tilrettelegge for gode og profesjonelle kunst- og kulturopplevelser der folk bor eller ferdes – der dagliglivet leves. Da tenker jeg selvfølgelig på Den kulturelle spaserstokken som nå, helt eller delvis, vandrer videre med støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Jeg tenker selvsagt på Den kulturelle skolesekken, som nå er fratatt den ene sjangeren, film – eller 3 mill. kr. Og jeg snakker om kuttet til musikkutstyrsordningen som bringer musikkpenger ut til kommuner som bringer rockegitarer og musikkutstyr til bydelshus hvor ungdommer ønsker å spille.

I vår streben etter økt livskvalitet og i jakten på de gode lokalsamfunnene er det viktig å ta med seg hvilken betydning kultur har for menneskers liv – og verdsette det arbeidet som gjøres ute i Kommune-Norge framfor å kutte i det fantastiske kulturarbeidet som foregår.

Jeg er nødt til å kommentere representanten Sveinung Stensland. I Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2015 ville Rogaland fylke hatt 47 mill. kr mer enn det regjeringen legger fram i dag. Bare kommunene Sandnes, Stavanger og Haugesund alene ville hatt over 8 mill. kr mer med Arbeiderpartiets alternative budsjett.

Rett skal være rett, spesielt i denne sal.

Liv Signe Navarsete (Sp) [18:42:49]: Eg hadde ikkje tenkt å ta ordet, men ettersom eg har fått fleire visittar i debatten, synest eg det er rett å seie litt.

Ein kan berre slå fast at dagens Høgre-regjering, med Kristeleg Folkeparti og Venstre med på lasset, har fått fleirtal for eit budsjett som gir grunnlag for kutt og nedskjeringar i mange kommunar og fylke.

Når representanten Bjørn Lødemel frå Høgre tidlegare i debatten hevdar at fylkespolitikarane med budsjettforliket har fått eit godt grunnlag for å lage 2015-budsjettet, er han langt, langt frå røyndommen ein opplever på fylkestinget sitt møte i Sogn og Fjordane i dag, der er tema kutt og nedskjeringar. Eg såg på NRK si heimeside at ein skulle kutte – og bokbåten Epos har gått 50 år i fylket. Det er berre ein god million, men pengane finst ikkje. Det er kutt. Ein får ikkje gjort dei vegsatsingane ein skulle ha gjort, for pengane finst ikkje. Det er kutt. Ein får ikkje den satsinga på vidaregåande skular som ein skulle ha gjort, for det er kutt. Det er det som er røyndommen for fylkestinget i Sogn og Fjordane, men det synst visst representanten Lødemel er veldig fint. Det er dårleg handverk å leggje fram ei sak som er så dårleg gjennomarbeidd frå regjeringa som det kostnadsnøklane til fylkeskommunane er.

Den same representanten hevdar òg at eg i mi tid som kommunalminister trenerte forslaget om å endre kostnadsnøklane for fylkeskommunane. Det er sjølvsagt feil. Men eg nekta å leggje fram ei sak som ikkje hadde objektive kriterium for alle dei store sektorane. Dagens regjering har derimot lagt fram kostnadsnøklar som er ei saleg blanding av politikk og fag. Det har fått svært uheldige konsekvensar, ikkje minst for Sogn og Fjordane. Det er ikkje til å tru at ein folkevald frå same fylket kan forsvare noko slikt.

Det er òg hevda i debatten at systemet som trekkjer innbyggjartilskottet til enkeltkommunar som får redusert arbeidsgivaravgift, er ei ordning frå dei raud-grøne si tid. Det er heller ikkje til å kjenne att. Men skjønnsramma vart naturleg nok redusert. Og ikkje nok med desse påstandane: I retningslinene til fylkesmennene om skjønnsmidlar var den delen av retningslinene som gjaldt differensiert arbeidsgivaravgift, ikkje oppdatert. Det førte til at nokre kommunar har fått dobbelttrekk. Ein har både fått trekk i skjønnsramma, og ein har fått trekk i innbyggjartilskotet til den enkelte kommune. Eller var det meininga til regjeringa at desse kommunane både skulle få trekk i innbyggjartilskotet og trekk i skjønnsramma? I så fall er det vel grunn til å spørje om det ikkje var like greitt for dei kommunane som sa nei takk til redusert arbeidsgivaravgift. Det vart vel eigentleg slik at ein kom ille ut.

Når ein høyrer Høgre sine representantar frå denne talarstolen, skulle ein tru at det berre er vekstkommunane som har behov for midlar til fornying og til utvikling. Men heile landet har behov for desse midlane. Det som er synd i dag, er at me har fått ei regjering som berre ser dei største kommunane, dei største byane, og aller helst dei rikaste innbyggjarane i dei største husa.

André N. Skjelstad (V) [18:46:00]: Forrige taler var inne på noen interessante spor. Jeg må si at jeg savner litt et perspektiv fra representanten Navarsete, det å se mulighetene ved den regionale makt og det som ligger i den regionale oppbygging, da på mange måter dagens fylkeskommuner har utgått på dato.

Lederen for komiteen, Njåstad, var inne på revidering. Er det noe som virkelig trenger revidering, er det dagens fylkeskommunale struktur, for nettopp å være med på å skape vekst ute i regionene. Venstre er svært opptatt av det, og har også vært med og bidratt sterkt til at vi fikk til en tapskompensasjonsordning, som tilgodeser ikke minst Sogn og Fjordane, Nordland, Nord-Trøndelag, Hedmark og Troms. Det er viktig å ha med seg i dette. Samtidig er vi nødt til å stimulere til vekst, som gjør at man får bosetting. Den modellen som har vært kjørt så lenge nå, er bare med på en fraflytting, som ikke gir muligheter til vekst i de områdene. Og får vi ikke vekst, vil heller ikke ungdommene finne dette interessant. Det er jeg overrasket over at Senterpartiet ikke klarer å se i denne debatten.

Så kan vi alltids diskutere om det er noe finmasking som kunne ha vært gjort annerledes, men det er definitivt slik at dagens kostnadsnøkkel, som ble vedtatt i fjor, hadde ligget ganske lenge i skuffen til den foregående kommunalministeren. Det var vel stort sett bare å trykke på på-knappen for å starte den. Da er jeg overrasket over at man fra det samme partiet er så krystallklar på at dette burde ha vært sett på en runde til, når de som utredet dette, kanskje heller burde ha brukt tid på det. For unntakene, som både Venstre og Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for nå med en utvidet tapskompensasjonsordning, mener jeg er veldig bra.

Det er selvfølgelig noen interessante aspekt rundt dette med oppbygging av offentlige arbeidsplasser rundt i distriktene. Det akter Venstre å ha trykk på i den perioden som kommer. Jeg savner litt den holdningen hos Senterpartiet, at de er den som heier på og vil bidra. Muligens er det noen poeng i at en kanskje kunne ha ventet noe med farten, men jeg tror det er nødvendig nå å komme i gang med å lage større og sterkere regioner, som medfører vekst og ikke minst at ungdommene føler at det er muligheter framover, og at man ikke bare skuer bakover.

Mudassar Kapur (H) [18:48:58]: Jeg vil først si at det er prisverdig å lytte til kollegaer fra de andre partiene snakke om både mennesker og milliarder. Men det jeg har notert meg, er at det eneste opposisjonen snakker om i dag, er milliarder – og egentlig mange milliarder til alle og ikke prioritert. Denne regjeringen satser på menneskene, og det viser også dette budsjettet.

I 2030 vil vi være over 6 millioner innbyggere i Norge. Dette vil legge et enormt press på boligmarkedet. Det er noe vi har vært klar over i alle år, allikevel er etterslepet stort i boligbyggingen. Ett av de store krafttakene som må tas, er nettopp å bygge mye mer og bygge mye raskere.

I Norge har vi en sterk tradisjon for å eie sin egen bolig. Men når vi nå snakker om mennesker – det er det som er i fokus – la oss da også snakke om mennesker som står utenfor boligmarkedet og opplever at terskelen for å komme inn er høy. Det skyldes ofte en kombinasjon av situasjonen i markedet og situasjonen i egen privatøkonomi.

Det er en offentlig oppgave å føre en sosial boligpolitikk for dem som har det vanskeligst. Vår viktigste jobb er å være til stede for dem som trenger det mest. Nettopp derfor la regjeringen fram en egen strategi for sosial boligpolitikk tidligere, og vi kan se flere spor av det arbeidet i budsjettet som er lagt fram.

Jeg er tilfreds med at regjeringen foreslår å øke maksimalgrensen for bostøtte med 1 000 kr og å øke støtten til mottakere med de høyeste boutgiftene. Videre er det fornuftig å øke inntektsgrensen for meldeplikt og etterkontroll med 45 000 kr i perioden 1. januar 2015 til 1. juli 2016. Dette vil forhindre at mottakere av uføretrygd mister retten til bostøtte når de får økt skattbar inntekt som følge av uførereformen. Videre er det i dag slik at bostøttemottakere i private boliger kan få dekket inntil 70 pst., mens mottakere av bostøtte i kommunale boliger får dekket inntil 80 pst. Dette er en diskriminering, og det forhindrer bostøttemottakere fra å flytte i private boliger. Derfor er jeg veldig glad for forslaget om at bostøtten til kommunale og private boliger nå skal jevnes ut og harmoniseres i løpet av en toårsperiode.

Det er ikke usannsynlig at det norske rentenivået kan stige i det kommende budsjettår. Da blir det enda viktigere å sørge for at bostøtten fortsatt rettes mot mottakere som har behov for offentlig støtte for å skaffe eller beholde en egnet bolig. Forslaget om å skjerpe behovsprøving av bostøtte mot formuen vil bidra til en mer målrettet bruk av bostøtten for mottakere med økonomiske utfordringer.

Til slutt: Altfor mange mennesker har altfor lenge stått utenfor boligmarkedet. Denne regjeringen legger nå opp til økt boligbygging og ikke minst en mer sosial boligpolitikk, noe som har vært etterlengtet av alle mennesker i dette landet.

Geir S. Toskedal (KrF) [18:52:14]: Kristelig Folkeparti støtter forsøket med at fylkesmennene får samordningsansvar for alle statlige innsigelser. Fylkesmannen skal kvalitetssikre nasjonale interesser. Fylkesmannen må derfor finne en god balanse mellom statlige krav til tilsyn og egne initiativ basert på lokal kjennskap. Kommunesektoren kan utføre større egenkontroll foran statlig tilsyn, noe jeg håper blir lagt vekt på i kommunereformen.

Fylkesmennene har også overtatt ansvaret for vergemål. Dette bør styrkes for å ivareta interessene til dem som er under vergemål. Kristelig Folkeparti ser fram til tilbakemelding på hvordan dette arbeidet hos fylkesmannen nå står med hensyn til restanser, behandlingstid, kapasitet og opplæring av verger.

Å øke digitaliseringen i kommunal sektor nå åpner for forenkling. Det vil bidra til å spare både innbyggere og næringsliv for tid og kostnader. Etablering av digitale postkasser er en spennende utvikling, der søknader, henvendelser o.l. kan gå inn, likeså levering av tilbud ved offentlige anbudskonkurranser. Gode dataordninger skal sikre personvern og ivareta grunnleggende rett til privatliv. Lagringen av personopplysninger skal ikke bare styres av hva som er hensiktsmessig ut fra et offentlig synspunkt. Jo tidligere personvern settes på dagsordenen, jo lettere er det å ivareta personvernhensynet. Kristelig Folkeparti mener at elektroniske systemer må være så stabile og brukervennlige at innbyggerne har tillit til ordningene og tillit til grunnleggende verdi som et krav for at de skal benytte elektronisk kommunikasjon.

Kristelig Folkeparti vil at de institusjonelle rammene som er lagt for samepolitikken, blir utviklet videre. Vi gratulerer Sametinget med 25-årsjubileum. Kristelig Folkeparti vil bevare konsultasjonsordningen og vil at den skal forbedres i dialog med Sametinget. Samisk språk og samiske institusjoner gir styrket samisk identitet. Kristelig Folkeparti har bidratt til å øke bevilgningene til samiske formål gjennom Sametinget med 2 mill. kr. Vi ser fram til at et offentlig utvalg skal gjøre rede for hvordan ordninger og tiltak på samisk bedre kan sikre gode offentlige tjenester. Vi ser fram til at museumsbygget for Saemien Sijte blir realisert, og at neste prosjekt blir samisk nasjonalscene.

Så en spesiell sak: Situasjonen for kvensk språk er alvorlig, og en større internasjonal forskningsrapport, ELDIA, konkluderer med at kvensk er et av Europas mest truede språk. Europarådet tilrår at det utarbeides et handlingsprogram for revitalisering av språket, og Kristelig Folkeparti anbefaler statsråden og regjeringen å vurdere denne saken nærmere.

Kristelig Folkeparti har fremmet et eget budsjett, men under avstemningen vil vi støtte det budsjettet vi har utviklet i lag med regjeringen, som for oss har vært en styrking av vår politikk, der vi har fått fram viktige kjernesaker.

Kjersti Toppe (Sp) [18:55:27]: Psykiske plagar og lidingar utgjer ei av dei største helse- og samfunnsmessige utfordringane i Noreg. Opp mot halvparten av innbyggjarane utviklar psykiske helseproblem i løpet av livet, og det i eit omfang som tilseier behov for kvalifisert hjelp. Mellom 15 og 20 pst. av barn og unge i Noreg har nedsett funksjon på grunn av psykiske vanskar. Verdas helseorganisasjon anslår at psykiske lidingar vil vera den viktigaste årsaka til sjukdomsbelastningar i vestlege land i 2020.

Opptrappingsplanen for psykisk helse varte i ti år og vart avslutta i 2008, og øyremerkte midlar gjekk så inn i kommuneramma. I løpet av opptrappingsplanen skjedde det ei betydeleg opptrapping av tenestetilbodet i kommunane, men evalueringa av opptrappingsplanen viste framleis udekte behov for kommunale tenester på feltet psykisk helse. Helsedirektoratet har sidan påpeika at kommunane særleg no treng å styrkja lågterskeltilbodet til innbyggjarane, rekruttera fleire psykologar, inkludera fastlegen meir i det tverrfaglege psykiske helsearbeidet og sikra betre fagleg kvalitet i tiltaka.

Det er no snart seks år sidan opptrappingsplanen vart avslutta. Senterpartiet har desse åra følgt utviklinga i kommunesektoren nøye på dette området. Ifølgje SINTEFs rapport hausten 2013 auka årsverkinnsatsen i kommunalt psykisk helsearbeid sterkt gjennom opptrappingsplanen, men det har ikkje vore vekst i kommunane på dette området sidan 2007. Når utviklinga i spesialisthelsetenesta samtidig går i retning av kortare døgnopphald, sterk auking i poliklinisk behandling og meir ambulant verksemd, betyr det at pasientar vert raskare skrivne ut frå sjukehus, utan at kommunane brukar fleire årsverk til kommunalt psykisk helsearbeid.

Senterpartiet er sterkt bekymra for regjeringa sin manglande vilje til å satsa på psykisk helsearbeid i kommunane. Det er svært alvorleg at nedbygging av døgnplassar i psykisk helsevern skjer utan at kommunane byggjer opp tilsvarande tilbod lokalt. Dette går ut over pasientane.

Regjeringa sine lovnader om at psykisk helsearbeid i kommunane skal styrkjast, er langt frå forpliktande nok. Senterpartiet har fremja forslag om ein femårig kommunal opptrappingsplan for psykisk helse. I Senterpartiet sitt alternative statsbudsjett prioriterer vi 400 mill. kr med øyremerkte midlar til ein slik kommunal opptrappingsplan i 2015. I tillegg til dette føreslår vi 200 mill. kr meir til skulehelsetenesta enn det regjeringa føreslo. Samtidig fremjar vi forslag om ein stopp i spesialisthelsetenesta si nedbygging av døgnplassar i psykiatrien, iallfall inntil tilbodet i kommunane er styrkt gjennom ein ny opptrappingsplan. Dessverre registrerer vi at regjeringa og samarbeidspartia vil ha ein opptrappingsplan når det gjeld rus, men stemmer imot forslag om ein ny opptrappingsplan for psykisk helse i kommunane.

Terje Aasland (A) [18:58:43]: Jeg skal ta opp en liten sak i den store debatten, men en alvorlig liten sak. Representanten Navarsete var innom det. Enkeltkommuner har fått dobbelttrekk som følge av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, og dette er fra de ulike posisjonene kommentert i innstillingen også. De har både fått trekk i inntektsrammen og trekk i skjønnsmidlene.

Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i et eksempel fra en kommune i mitt fylke. Nome kommune har først blitt trukket 11 mill. kr i rammen, og så blitt trukket 11 mill. kr i skjønnsmidlene fra Fylkesmannen, altså minus 22 mill. kr. Tilbake har de fått om lag 3 mill. kr i skjønnsmidler.

Alle skjønner at i en liten kommune er dette sterkt urimelig. Ja, det er helt umulig å kunne tenke seg konsekvensene av en sånn måte å forvalte kommunenes økonomi på. Det er helt opplagt regjeringen og kommunalminister Jan Tore Sanner som må ta ansvaret for situasjonen. Ingen andre kan ta ansvaret ut fra det som nå foreligger av konsekvenser.

Det er forsøkt rettet opp i innstillingen, og komitéleder Njåstad sammen med en lokal fremskrittspartirepresentant fra Telemark har gått høyt på banen i Telemarksavisa, og sagt at nå har vi ordnet opp, Fylkesmannen må betale.

Men problemet er at Fylkesmannen ikke har penger. Da er mitt spørsmål: Garantiene som Njåstad ga til Telemarksavisa og som de har gått ut og flagget høyt, står de garantiene ved lag? Vil det bli en ordning for de kommunene der det har blitt foretatt dobbelttrekk i forbindelse med omleggingen av arbeidsgiveravgiften, eller vil de ikke gjøre noe? Leker han budsjett, eller forholder han seg til virkelige tall og virkelige mennesker som lever i disse kommunene? Det ville være veldig greit å få oppklart dette i løpet av debatten. Hvis det er sånn at han garanterer for det, synes jeg det er noe merkelig at de ikke kan stemme for et forslag som er fremmet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti som sier at Stortinget ber regjeringen sikre at de nye kommunene som har fått lavere arbeidsgiveravgift ikke får inntektstap som følge av dette.

For det må stå til troende, det som blir sagt i denne sal, det som blir skrevet i komitémerknader, og det som blir uttalt til media. Så langt er det veldig langt fra komitéinnstillingen og til virkeligheten der ute. Dette må det, på bakgrunn av det som ligger i denne saken, ryddes opp i i løpet av denne debatten. Jeg forventer at det ryddes opp og at både komitéleder Njåstad og kommunalminister Sanner kommenterer det faktum at det er foretatt dobbelttrekk som ikke er kompensert, dessverre. Det handler om mennesker, 13 000 i så måte for Telemark.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [19:02:07]: Det har vært interessant å følge med i budsjettbehandlingen i kommuner og fylkeskommuner landet rundt i høst. Det har også vært interessant å høre på debatten.

Det som er et gjennomgangstema i mange av de artiklene jeg har lest, er at det varsles store velferdskutt i hele landet. Både i skole, eldreomsorg, helse, barnevern og barnehage og på samferdselsområdet, som jeg jobber med til daglig, varsles det kutt. Flere av fylkeskommunene taper på omleggingen av inntektssystemet. For mitt fylke, Nordland, betyr det dramatiske kutt. Det betyr at båtruter i et langt kystfylke ikke kan opereres lenger, det betyr at man får prisøkning på både ferjer og busser framover, og det betyr ganske store kutt i skoletilbudet i det lange fylket Nordland.

Jeg vet godt at kommunalministeren er klar over det, for økonomiråden, fra samme parti, i Nordland har gjort klart hvordan situasjonen er. Det varsles at mye av det som man skal tenke på når det gjelder regionalpolitikk, skal være fylkesveier. Men hvordan skal en fylkeskommune som er belånt opp til pipa, som mange er, ha råd til å utnytte rentekompensasjonsordningen fullt ut? Det er ingen gratis lunsj, derfor foreslår Senterpartiet penger på bordet direkte til fylkesveier og legger inn 400 mill. kr i vårt alternative budsjett til det.

Man varsler at man skal modernisere regionalpolitikken. Så langt har vi bare sett kutt. Hva er da moderniseringen?

Et annet tema som opptar meg, og som det er snakket om med mange positive ord fra Stortingets talerstol, er digitalisering. Det er vel og bra, men når langt fra alle har et tilstrekkelig tilbud i dag, er det ganske merkelig at man kutter i den posten som skal bidra til at man får bygd ut bedre bredbåndsløsninger i hele landet. Nå skal rett være rett – jeg er positiv til at Kristelig Folkeparti og Venstre klarte å tilføre posten mer midler, men det er langt fra det behovet som vi ser er, hvis man skal ha de ambisjonene for digitalisering som jeg registrerer at regjeringen har.

Fine ord er ikke nok. Man snakker varmt om å ruste oss for framtiden, men så langt har jeg bare sett at det betyr sentralisering og skattekutt til dem som har mest fra før.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ingjerd Schou (H) [19:05:10]: Jeg trodde jeg hørte feil, men jeg hørte at representanten Navarsete sa at hun nektet å gjøre noe med inntektssystemet for fylkeskommunene fordi hun ikke hadde fått gode nok kriterier. Det kaller jeg å abdisere fra første rad i lederskapet i en regjering. Her vet vi at fylkeskommunenes inntektssystem har vært overmodent i lang tid, og så sitter man altså i regjering og ikke gjør noe med det, men lar det bare skli – med den følge at vi nå får en regjering som faktisk rydder opp, som sørger for at de kriteriene som gjelder for inntektssystemet i fylkeskommunene, gradvis reguleres slik at det står i forhold til den befolkningen man skal tjene. Om man ikke liker kriteriene for et inntektssystem når man sitter som statsråd – som kommunalminister – hvem i all verden ellers skulle gjøre noe med det enn nettopp den som er i posisjon til å gjøre noe med det?

La meg også ta en visitt til representanten Håheim fra Arbeiderpartiet, som nevner en rekke norske byer som nå driver og kutter i velferdstjenestene. Og hun nevner Halden i mitt fylke. Er det slik at Arbeiderpartiet nå har gått vekk fra at man skal sette tæring etter næring, så vil jeg gjerne vite det. I Halden overtok Høyre, sammen med samarbeidspartier, kommuneledelsen i 2011. Gradvis dukket det ene 10-millionersunderskuddet etter det andre opp, helt til man kom godt over 100 mill. kr i minus som ingen visste om. Rydde opp, kaller jeg det man gjør da. At det fører til at man må sette tæring etter næring og justere den offentlige virksomheten, kaller jeg politisk lederskap. Det har man sviktet på i flere runder gjennom flere perioder i Halden, som jeg kjenner særlig godt. Det smerter. Utgangspunktet for dagens kommuneledelse er at de lovpålagte tjenestene innenfor skole, helse osv. skal oppfylles, men det betyr ikke at man kan frasi seg det politiske lederskapet, se på organisering, struktur, bemanning, kompetanse og en rasjonell drift av kommunen. Det er fellesskapets midler, og la meg da ikke snakke mer om millioner, for dette handler om de tjenestene som innbyggerne skal ha, og som de med sikkerhet skal ha, også neste år. Det skal ikke være sånn at det kommer som julekvelden på kjerringa for en ny politisk ledelse, som jeg håper blir den samme når valgkampen er over i 2015.

Jeg er svært glad for en helt annen ting, og det er at regjeringen endrer på retningslinjene for hvordan vi skal legge ut statlig virksomhet – det vet jeg at veldig mange er opptatt av – og at det ikke bare blir slik som Senterpartiet vil, at det skal gå til de små distriktene som «både mangler vei og folk», men at det også skal være mulig å legge det til byer.

Helga Pedersen (A) [19:08:27]: Jeg skal starte med å ta opp forslagene fra Arbeiderpartiet, og også melde at vi støtter ikke bare forslag nr. 30, fra SV, men forslagene nr. 26–29 i tillegg. Og dersom vi ikke får flertall for vårt eget forslag nr. 21, vil vi subsidiært støtte forslag nr. 23, fra Senterpartiet og SV, som handler om den kommunale skatteinnkrevingen.

Bare som en replikk til forrige taler: Selvfølgelig mener Arbeiderpartiet at kommunene skal sette tæring etter næring. Men ut ifra innlegget til representanten Schou kan man nærmest få inntrykk av at kommunene har sølt bort pengene de har fått til disposisjon de siste årene. Det kan sikkert gjelde noen kommuner, men det er slett ikke det generelle inntrykket. Tvert imot: Kommuner flest er utrolig flinke til å husholdere med pengene og få til gode resultater med de rammene de har. Historien om kommunene i nyere tid er jo også historier om kommuner som har evnet å løse stadig nye oppgaver.

Så har debatten vist at regjeringspartiene og opposisjonen er grunnleggende uenige om veivalg og prioriteringer. Høyre og Fremskrittspartiet prioriterer skattekutt for de rikeste. Arbeiderpartiet og de øvrige opposisjonspartiene prioriterer kommuneøkonomi for å satse på skole, omsorg, helse og barnehager, og for å ruste Norge for framtiden. Så har jeg merket meg at det ikke bare er uenighet om prioriteringer og veivalg, men også om virkelighetsbeskrivelsen, for Høyre og Fremskrittspartiet holder faktisk fast på at neste års budsjett er en historisk satsing på skole og samferdsel i kommunene, samtidig som den ene kommunen etter den andre og den ene fylkeskommunen etter den andre melder om kutt, og gjerne på de samme områdene som Høyre og Fremskrittspartiet sier det kommer til å bli mer av til neste år.

At kommunalministeren avfeier opposisjonen med karakteristikker tyder vel først og fremst på at han begynner å bli fri for argumenter. Det overrasker meg ikke. Men det er overraskende at en statsråd i en mindretallsregjering er så lite lyttende til de signalene som kommer fra Kommune-Norge, fra arbeidstakerorganisasjoner og en gruppe som Foreldreutvalget for grunnopplæringen, for å nevne noen. Jeg synes også det er synd at vi så langt ikke har fått avklart om det er Fremskrittspartiets, Kristelig Folkepartis og Venstres holdning til inntektsgrunnlaget i DA-kommunene som gjelder for neste år, eller om det er kommunalministerens i grunnen avfeiing av at dette i det hele tatt er en problemstilling. Kommunalministeren skal få mulighet til å rette opp inntrykket som en lite lydhør statsråd ved å redegjøre for hva han har gjort med Stortingets flertallsvilje til en kompetansereform for kommunesektoren, der stortingsflertallet støttet Arbeiderpartiet i forbindelse med kommuneproposisjonen i vår.

Presidenten: Representanten Helga Pedersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Stein Erik Lauvås (A) [19:11:52]: Jeg kan opplyse representanten Trellevik om at noen av oss vet utmerket godt hva det var å være ordfører under rød-grønt styre, og jeg kan forsikre representanten Trellevik om at noen av oss vet hvordan det var å være ordfører under kommunalminister Erna Solberg også. Det var ingen fest – det var ikke engang fest på fattighuset den gangen. Vi opplevde med Jern-Erna ved kommuneroret at Kommune-Norge ble stadig fattigere, og den private velstanden økte. Så fikk vi et taktomslag i 2005 da vi fikk en ny regjering. Det merket kommunestyrer landet over. Nå er det flashback. Kommune-Norge merker at det har blitt blå-blått styre, kommunalminister Sanner viderefører der Jern-Erna måtte slippe i 2005. Nå opplever dagens kommunestyrer og ordførere det samme vi som ordførere opplevde i 2003–2005 – vi som var det. Kuttforslagene florerte, og det var lite penger til satsing på næringsutvikling, skole og omsorg. Det var kutt som gjaldt da Erna Solberg var kommunalminister, det er kutt som gjelder når Jan Tore Sanner er kommunalminister. Er det tilfeldig? Nei, det er ikke det. Det er politiske prioriteringer. Det er forskjell på den rød-grønne kommuneøkonomien kontra den blå-blå regjeringens kommuneøkonomi. Under denne regjeringen prioriteres privat velstand framfor penger til kommunene, på samme måte som vi opplevde det før 2005.

Frank J. Jenssen (H) [19:14:16]: Det er mulig det er sent i debatten, men regnemagien står ikke tilbake for noe, heller ikke i Arbeiderpartiet. Representanten Lauvås er et godt eksempel på det. Det er mulig man må være representant for Arbeiderpartiet for å kunne konstatere følgende: Det som er en større vekst i kommuneøkonomien neste år enn det har vært de siste årene, både i prosent og i kroner, er da plutselig et kuttbudsjett. Når vi faktisk øker bevilgningene i forhold til det de rød-grønne sto for, da er det et kuttbudsjett, mens det de rød-grønne sto for, det var påplussinger. Da var det gylne tider. Det er jo ingen som kjenner seg igjen i den virkelighetsbeskrivelsen, heller ikke norske ordførere og kommunestyrer. Man vet at man har måttet prioritere, og at det har vært omstillinger og effektiviseringer i norske kommuner også under de rød-grønne. Vi har referert til rådmannsundersøkelsen fra KS tidligere i dag som viser at man har omtrent de samme utfordringene med å snekre sammen neste års budsjett som man hadde de siste årene under de rød-grønne. Poenget er at jeg tror ikke Arbeiderpartiets forsøk på å gjøre dette til en bevilgningskonkurranse har noe særlig for seg. Men det er riktig som flere har vært inne på, at det å prioritere i politikken handler om flere ting.

Så er det sånn at Arbeiderpartiet kritiserer oss for å ønske lavere skatter for å styrke vekstkraften for norsk næringsliv. Arbeiderpartiet argumenterer i formuesskattesaken som om det var et prinsipp for Arbeiderpartiet å gi skatterabatt til eiere av oppdrettsanlegg så lenge de bor på Kypros, og ikke bor på Frøya. Da er det en ok ting. Eller hvis du eier verftsindustri i Norge og bor i London i stedet for på Sunnmøre, er det nærmest et prinsipp for Arbeiderpartiet at du skal få lavere skatt – bare du passer på å bo utenlands hvis du er eier i norsk næringsliv. Ingen i Arbeiderpartiet har klart å forklare meg hvorfor det er en god idé, og hvordan det bidrar til å styrke norsk næringsliv og det næringslivet vi trenger rundt omkring i landet, for å sikre inntekter til velferdsordningene våre.

Bergen og Stavanger har også vært framme i debatten i dag. Under den rød-grønne regjeringen fjernet man den andelen av selskapsskatten som gikk til norske kommuner, og det rammet Bergen og Stavanger. Man har redusert andelen av kommunenes inntekter som kommer fra skatt. Det har også rammet Bergen og Stavanger hardt. Kan Arbeiderpartiet fortelle meg hvor mange millioner kroner Bergen og Stavanger tapte på de endringene? For det er åpenbart at Arbeiderpartiet går rundt med dårlig samvittighet. Og hvis det er sånn at man synes at den politikken var feil, kan man like gjerne si det og innrømme at det bør være lenge til neste gang Arbeiderpartiet lar Kommunal- og moderniseringsdepartementet styres av Senterpartiet og deres holdninger til storbyene.

Helge André Njåstad (FrP) [19:17:18]: Representanten Lauvås fortalde at han har vore ordførar under fleire kommunalministrar. Det har eg òg, og eg må ærleg innrømma at eg merka ikkje så stor forskjell på om det var Erna Solberg eller nokon av dei raud-grøne. Men eg registrerer at min etterfølgjar i Austevoll merkar stor forskjell på Jan Tore Sanner, for når ho set opp budsjett for neste år, så er det pengar til overs. No er ikkje den kommunen ein kommune som har vekstkommunetilskot, det er rett og slett fordi alle kommunar får meir. Så med mindre ein har prioritert annleis, er det pengar til overs til å gjera gode prioriteringar.

Representanten Terje Aasland drog seg opp til dei store høgder når det gjeld kva eg har sagt knytt til ei sak. Hadde han vore til stades i heile debatten, hadde han registrert at det har vore omtala og debattert tidlegare i dag. Det er heller ikkje sånn, som representanten Helga Pedersen seier, at dei fire borgarlege partia har ulikt syn. Her er det ein fleirtalsmerknad frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre som seier at fylkesmennene skal handtera dette på ein smidigare måte. Viss ein hadde høyrt etter, sa ministeren at han vil følgja opp den fleirtalsmerknaden, så det trengs ikkje noka avklaring, det har allereie ministeren gjort.

Heidi Greni (Sp) [19:18:43]: Ingjerd Schou beskrev Senterpartiets distriktspolitikk på den måten at Senterpartiet ville flytte arbeidsplasser til kommuner som var uten både folk og vei. Det tror jeg beskriver veldig godt regjeringens syn på Distrikts-Norge. Jeg håper Schou kan komme med eksempel på hvilke kommuner det er hun sikter til, hvilke kommuner det er vi har flyttet statlige arbeidsplasser til som verken har folk eller vei. Hvis vi skal følge regjeringspartienes politikk fram til 2017, vil det iallfall bli flere kommuner uten folk. Det legges det i hvert fall opp til.

Det har vært en veldig forutsigbar debatt, der regjeringspartiene har unnlatt å nevne at de prioriterer skattelette framfor kommunene. Veksten er på samme nivå som tidligere, sier de. Ja, men det betyr ikke at det er like enkelt å få i hop et budsjett. Hvis man går inn med 2,1 mrd. kr, eller kanskje 3 mrd. kr, i skattesvikt fra i år, er det betraktelig hardere å ta inn det enn det er når man får beholde skatteøkningen som man har fått de foregående årene. Jeg lurer av og til på om det er noen fra regjeringspartiene som har lest lokale og regionale aviser den siste tiden. Det er umulig å åpne en avis – i Trøndelag i hvert fall – uten at man ser noen som har store problemer med å få i hop kommunebudsjettet, oppsigelser i skolesektoren, oppsigelser i omsorgssektoren, osv.

Vi har blitt beskyldt for at vi ikke er for vekstkommunetilskuddet. Det stemmer ikke, Senterpartiet kommer til å stemme for å innføre vekstkommunetilskuddet. Men vi vil ikke gjøre det på bekostning av de kommunene som ikke har folketallsvekst, vi vil gjøre det på toppen, altså kompensere for den summen og øke rammen.

Venstre var innom dette med utflytting av statlige arbeidsplasser og var bekymret for framdriften. Til det er det å si at Venstre hadde hatt betraktelig større gjennomslag for sitt Dokument 8-forslag om utflytting av 1 000 arbeidsplasser hvis de hadde stemt for det selv i salen her i juni.

Frivillighet er et begrep som har vært mye framme her i dag. Større selvråderett til de lokale politikerne i større kommuner, blir det sagt, men de unnlater å nevne at KS i Danmark var veldig tydelige på at den sentrale, statlige styringen ble mye sterkere da det ble større og færre kommuner. Regionale utviklingsmidler har ikke hatt noen virkning. Faktum er vel at sentraliseringen, altså innpendlingen til byene, langt på vei ble stoppet under den rød-grønne regjeringen, men folketallsveksten som kom av utenlandsk innvandring, har vært i byene. Derfor er folketallsøkningen i byene større enn den er i distriktskommunene, men alle kommuner har hatt økning.

Til slutt vil jeg varsle at Senterpartiet har tatt oppfordringen fra SV på alvor om å se en gang til på forslag nr. 30, fra SV, og kommer til å stemme for det.

Stine Renate Håheim (A) [19:22:14]: Det var representanten Mudassar Kapur som fikk meg til å ta ordet. Vi i Arbeiderpartiet er helt enig i at vi må bygge flere boliger. På nrk.no i dag er det lagt fram ny boligstatistikk som sier at vi kanskje trenger så mye som 37 000 nye boliger, men vi styrer mot 25 000 nye boliger. Kristin Skogen Lund sier til NRK at risikoen for en boligboble øker hvis ikke boligbyggingen skyter fart. Det understreker behovet for å gjøre noen store grep. Derfor synes jeg det er svært underlig at man i den perioden vi nå er inne i, svekker Husbanken. Det var et entydig signal fra høringen i kommunal- og forvaltningskomiteen om at Husbanken må styrkes. Det følger også Arbeiderpartiet opp. Det er også underlig at man bare finner å sette av 70 mill. kr til bymiljøavtaler, som skal sørge for at man ser bolig og transport i sammenheng. Arbeiderpartiet foreslår 1 mrd. kr mer enn regjeringen.

Så er det fint med en boligsosial strategi. Vi i Arbeiderpartiet synes på mange måter den var ganske god – noe av grunnlaget ble vel også lagt under rød-grønn regjering – men det er klart at man må følge opp en strategi med tiltak og bevilgninger. Jeg må innrømme at jeg er dypt bekymret når vi nå hører at stadig flere faller ut av bostøtteordningen, og noe av grunnen til det er at en liten økning i trygd eller inntekt gjør at man bare faller rett ut av ordningen. Derfor har Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og SV fremmet forslag om at regjeringen må komme tilbake i revidert med forslag om at inntektsgrensene justeres i takt med de generelle økningene i lønn og trygd. Det er på den måten vi sikrer oss at de som trenger bostøtten, også i framtiden skal få det.

Så kan jeg ikke med min beste vilje skjønne at det er veldig sosialt at leietakere i kommunale boliger skal få mindre bostøtte – for det er jo det regjeringen legger opp til. Samtidig kuttes det i Husbankens boligsosiale kompetansetilskudd. Dette tilskuddet går til at kommunene skal ha mulighet til å drive boligsosialt arbeid. Leieboerforeningen melder nå at de frykter for driftstilskuddet sitt. Arbeiderpartiet mener det er viktig med sterke organisasjoner som også representerer leietakerne. Vi har reversert kuttet.

Så ser vi også at det foreslås kutt i tilskuddet til tilpasning av bolig. Mennesker som havner i ulykker eller blir syke, og som trenger hjelp av fellesskapet for å tilrettelegge boligen, får nå et kutt av denne regjeringen. Det skjer samtidig som regjeringen ønsker å svekke kravene til tilgjengelighet til boligene. Dette er alt annet enn en sosial boligpolitikk. Jeg hadde forventet, når regjeringen legger fram en offensiv strategi, at det også følges opp med bevilgninger, tiltak og nye, friske penger. Dessverre ser vi nå mange smålige kutt.

Arbeiderpartiet kommer til å følge med fram til revidert, og jeg håper og ber innstendig om at Kristelig Folkeparti og Venstre også følger utviklingen nøye.

Kjell-Idar Juvik (A) [19:25:26]: Jeg er også så heldig å ha fått lov å være ordfører. Jeg har vært med i kommunepolitikken fra jeg var valgbar i 1987. I perioden 2003–2011 fikk jeg lov å være ordfører i Hemnes kommune, så jeg vil påstå at jeg kjenner kommunen godt, og jeg kjenner kommunepolitikken og økonomien der veldig godt. Jeg kjenner også til oppropene som var før de rød-grønne, og for så vidt under de rød-grønne, og det som skjer i dag. Så å prøve å fortelle en annen historie i dag, kan man gjerne gjøre, men virkeligheten er noe annet. Man behøver ikke gå lenger enn å slå opp i avisene eller søke på nettet for å se det.

Min egen kommune har sittet i budsjettforhandlinger i dag. Det er ikke for å plusse på budsjettet de har sittet der i dag – de har måttet kutte i budsjettet. Nabokommunen min, Rana kommune, som også er en Høyre-styrt kommune, holder også på med et budsjett med store utfordringer. Der er det heller ikke påplussinger de diskuterer, det er kutt. Vi kan gå til Bodø kommune, som også er Høyre-styrt. Det er ikke sikkert de roper så høyt, men jeg vet at debattene går høyt i salen, for der driver de også med kutt. Sånn kan vi gå videre. Vi kan ta med enda en storkommune fra mitt fylke, Narvik – det er akkurat det samme. Så å prøve å fortelle historier om at det ser så veldig bra ut ute i kommunene – det kan vi tro når vi står her i salen. Men de har store utfordringer med å få budsjettene i hop for 2015.

Når vi da i tillegg ikke vil gjøre det sånn at de kan gå inn i nyåret, inn i jula, med å ha ryddet opp i budsjettet for 2014, blir det ikke noe enklere. For de samme kommunene som jeg nevnte, er det store beløp det er snakk om. I Rana kommune kan det dreie seg om så mye som 12–15 mill. kr, i Bodø kommune kanskje rundt 25 mill. kr, for min egen kommune kanskje rundt 3 mill. kr. Dette er regninger de må dekke før de starter å gi tilbudet i 2015.

Jeg vil ha meg frabedt fra representanten Trellevik at jeg ikke vet hva det dreier seg om, for det gjør jeg. Jeg var ordfører i Hemnes mens det var rød-grønt, og jeg var det før den tid, og jeg husker veldig godt Erna som kommunalminister. Det vil jeg ikke ha tilbake. Det er det som er utfordringen nå.

Jeg lurer på om Høyre avslørte seg i det samme innlegget ved Trellevik, for han begynte å snakke om kommunestrukturen og kommunestørrelsene. Jeg har et konkret spørsmål til Trellevik: Hvor store skal disse kommunene være før han mener at de er bærekraftige og kan klare seg uten å få det som hørtes ut som et stort påfyll fra staten? Det hørtes mer ut som om man var tilbake til den strategien man hadde da man hadde en kommunalminister fra Høyre. Da gjorde man sånn med økonomien at det var vanskelig å drive kommunen. Jeg lurer på om det er det som er strategien med kommunestrukturen.

Kjersti Toppe (Sp) [19:28:41]: Dette har vorte ein debatt om økonomien til storbyane. Eg har hatt den æra å sitja i Bergen bystyre i seks år før eg vart valt inn på Stortinget. Der var i si tid Høgre–Framstegsparti-byrådet veldig flinke til å skulda på den raud-grøne regjeringa for alt som gjekk gale i byen, og særleg skulda dei på Senterpartiet som sat og styrte Kommunaldepartementet. Så eg er kjend med den kritikken som har kome her i dag.

Den som fekk meg til å ta ordet, var representanten Frank J. Jenssen, som sa noko slikt som at Arbeidarpartiet måtte vera glad for å verta kvitt Senterpartiet i Kommunaldepartementet, og særleg vart Bergen og Stavanger brukte som eksempel på kor mykje betre det gjekk utan oss. Eg veit at Senterpartiet si kommuneramme ville betydd 114 mill. kr meir, dersom eg hugsar riktig, til Bergen i forhold til regjeringa sitt opplegg. Bergens Tidende melder òg om at dette ikkje berre gjeld Bergen. Tre av fire kommunar på Vestlandet melder om kutt i velferdstilbodet sitt neste år. Så vi kan stå her og diskutera kva som er rett, men det er eit faktum ute i kommunane.

Så tilbake til Bergen. Eg synest at ein kan vera litt etterretteleg når ein snakkar om storbyane og kva som skjedde då Senterpartiet styrte. Med vårt opplegg vert det meir til Bergen. Når det gjeld Bergen, trur eg at dersom vårt opplegg hadde vorte vedtatt, hadde Høgre og Framstegspartiet syntest det var ganske kjærkome, for der er det slik at byrådet av Høgre og Framstegspartiet igjen innfører eigedomsskatt på grunn av at kommuneøkonomien ikkje er tilstrekkeleg til at ein klarer å få budsjettet til å gå i hop.

Det var mi tilbakemelding i høve til det ein seier når ein snakkar om storbyane sin økonomi under denne regjeringa og den førre regjeringa.

Mudassar Kapur (H) [19:31:18]: Da jeg endelig trodde at debatten ikke kunne ta flere spesielle vendinger, lanserte Senterpartiet seg som storbypartiet. Jeg lurer på om de har lest sine egne merknader. Jeg kan ikke lese at Senterpartiet er noe storbyparti. Jeg hørte også nettopp at min kollega i komiteen sa at Arbeiderpartiet har lagt 1 mrd. kr på bordet til kollektivsatsing. Dette var også oppe i en debatt for noen dager siden om miljøvennlig boligpolitikk. Da sa jeg at da vi foreslo 50 pst. finansiering av store kollektivsatsinger, stemte de rød-grønne det ned. Nå lanserer de lovnader om 70 pst. mer i finansiering, og de legger 1 mrd. på bordet – hvorfor skal vi tro på disse luftpengene? Dette holder ikke mål. Men da fikk jeg beskjed om følgende: Jeg hadde ikke lov til å si det, for nå måtte vi se framover. Jeg ser framover, jeg leser hva som står i merknadene, og jeg kan ikke tro på det. Jeg kan ikke se framover uten å se bakover, på de åtte årene vi har hatt med et rent rød-grønt flertall, og hva man ikke leverte i den perioden.

Så til en annen ting. Dette med historiefortelling er litt viktig for Arbeiderpartiet, men det må ikke bli feil. Som god Høyre-mann skal jeg ikke si at de ikke snakker sant, men jeg synes i hvert fall at jeg kan kreve at de skal være rimelige. Det gis inntrykk av fra arbeiderpartihold, både i mediene og i merknadene, at denne regjeringen ikke ønsker å satse i Groruddalen. Faktum er at statens støtte har variert fra år til år når det gjelder groruddalsatsingen. Og hva gjorde Arbeiderpartiet da de selv satt i regjering? – og dette er litt greit å få med seg: I stortingsvalgåret 2009 gikk støtten opp, fra 120 til 131 mill. kr. I mellomvalgåret 2010 gikk støtten ned, til 124 mill. kr i året. Vi foreslår over 100 mill. kr til den satsingen. Det er dobbelt så mye som regjeringen er forpliktet til. Så vi holder hva vi lover, helt uavhengig av valgår eller ikke valgår.

Så må det være lov å si at etter ti år med satsing er det naturlig, logisk og godt for Groruddalen at vi tenker at de neste ti årene ikke nødvendigvis skal være en kopi av de forrige ti. Vi skal satse i hele byen, i mange kommuner – ja, i alle kommuner, vil jeg si – men det å påstå at det at vi ønsker å evaluere groruddalsatsingen før vi går videre, ikke er å satse på Groruddalen, er feil.

Presidenten: Representanten Geir S. Toskedal har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Geir S. Toskedal (KrF) [19:34:27]: Mot slutten av debatten trekker jeg fram at opposisjonen har vært relativt forutsigbar i sin retorikk: Det er kutt, for lite penger, feil prioriteringer, osv. – i et av verdens rikeste land.

Jeg har vært med og loset igjennom i posisjon over 30 budsjetter i kommuner og fylkeskommune. Det har alltid vært for lite penger. Det vil alltid bli for lite penger. Fordeling av knappe goder er en del av politikkens vesen. Slik vil det være. Og dette har vært i samarbeid med både Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Men opposisjonen har rett når de sier at det har vært et skifte i retning – ja, det er klart. Stortinget representerer folket i demokratiske valg. Folket valgte et skifte. Vi i Kristelig Folkeparti sa vi skulle bidra til et skifte. For Kristelig Folkeparti har det betydd betydelige gjennomslag i viktige verdisaker utover budsjettet, noe som vi ikke så snurten av i rød-grønn periode.

Presidenten: Representanten Bjørn Lødemel har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bjørn Lødemel (H) [19:35:32]: Grunnen til at eg tek ordet, er representanten Navarsetes innlegg. Når det gjeld det fylkeskommunale inntektssystemet, har det kome klårt fram i rundane i denne debatten at den raud-grøne regjeringa hadde tilstrekkeleg med opplysningar til å gjennomføre eit nytt inntektssystem for fylkeskommunane – som dei hadde varsla i mange statsbudsjett – men dei gjennomførte det ikkje. Det kallar eg ansvarsfråskriving.

Så viser Navarsete til budsjetta til Sogn og Fjordane fylkeskommune og vanskar med budsjettet i år. Sogn og Fjordane fylkeskommune får auka løyvinga til fylkesvegar – frå 30 mill. kr under det raud-grøne styret til 72 mill kr. Vi får nye løyvingar til tunnelsikring på 65 mill. kr, og vi får ei rentekompensasjonsordning som svarar til ei investering på 116 mill. kr. Det er tidenes satsing på fylkesvegar.

Eg registrerer at Sogn og Fjordane fylkeskommune set av eit bufferfond på 22,5 mill. kr. Det svarar til den auka tapskompensasjonen som Sogn og Fjordane fylkeskommune fekk. Eg tolkar dette som eit godt signal om at dette er eit budsjett som dei kan få i hop, og som vil bli bra for innbyggjarane i Sogn og Fjordane.

Presidenten: Representanten Ingjerd Schou har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ingjerd Schou (H) [19:37:01]: Det var representanten Greni som fikk meg til å ta ordet med sin beskrivelse av at retningslinjene nok synliggjør hvordan regjeringspartiene ser på distriktene, hvor jeg hadde brukt anførselstegn. Nei, det gjør det ikke når det gjelder retningslinjer for å plassere ut statlige arbeidsplasser. Det jeg beskriver, er Senterpartiets syn på at også tettsteder, bo- og arbeidsregioner og byer kan være, på lik linje med distrikter, steder for plassering av statlig virksomhet. Vi har – med utgangspunkt i vår regjering – tatt hensyn til at det kan være både distrikter og tettsteder, kalt byer og bo- og arbeidsregioner, mens Senterpartiet ikke hadde med dette. Mitt poeng er at vi tar hele landet i bruk – både distrikt, by og bo- og arbeidsregion – i motsetning til det Senterpartiet gjorde, når de bare forbeholdt dette for det som skulle være distrikt.

Presidenten: André N. Skjelstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort kommentar, begrenset til 1 minutt.

André N. Skjelstad (V) [19:38:03]: Mange har bekjent hvor de har vært ordførere tidligere. Jeg har holdt på med kommunal politikk siden 1995. Det har bestandig vært en utfordring å sette sammen kommunale og fylkeskommunale budsjett – det er ikke noe nytt, det kan ikke være noe nytt å bekjenne – for det handler om å prioritere, og jeg blir overrasket over at det såkalt er så mye vanskeligere i år. Det skjønner jeg ikke.

Samtidig vil jeg komme med en kort kommentar til representanten Greni, som mener at dette er sentralisering. Nei, det er det ikke. Det er for å gi muligheter til hele landet – og nettopp det.

Statsråd Jan Tore Sanner [19:38:53]: Jeg har med interesse lyttet til debatten og skal forsøke å svare på noen spørsmål.

Først til representanten Aasland: Regjeringen viderefører den praksis som den rød-grønne regjeringen førte i 2004 og 2007, så den voldsomme kritikken må være en kritikk av egen rød-grønn regjering. Jeg har sagt at vi kommer til å følge opp merknaden fra de borgerlige partiene, og det kan jeg gjerne gjenta nå.

Helga Pedersen tok opp spørsmålet om økt kompetanse i kommunene. Det er også regjeringen veldig opptatt av, og derfor trapper vi opp kompetansehevingen i barnehage, i skole og innenfor pleie og omsorg. Jeg har også drøftet dette spørsmålet med de fire hovedsammenslutningene i «Saman om ein betre kommune». Vi kommer også til å melde tilbake til Stortinget i kommuneproposisjonen som kommer til våren.

Jeg registrerer at Heidi Greni har lest i Trønder-Avisa at det ble mange kutt i kommunene i Trøndelag. La meg da minne om hva som sto i Trønder-Avisa 9. oktober 2012. Da sto senterpartiordførere fra Leka, Fosnes og Snåsa frem og sa at de følte seg sviktet av de rød-grønne. De sa at de ble de store taperne blant fylkets kommuner. Senterpartiordføreren i Leka sa:

«Vi ligger allerede an til et underskudd på en halv million inneværende år. Hvis vi nå kommer dårlig ut sammenlignet med resten av landet vil det tvinge oss til nedskjæringer», sa Leka-ordfører Per Helge Johansen og la til:

«Slike kommuner har ikke livets rett.»

Dette var under rød-grønt styre. Og slik kan vi fortsette med sitater gjennom åtte rød-grønne år – på samme måte som at de rød-grønne nå kan komme med mange sitater fra ordførere fra land og strand rundt. Men jeg tror vi står oss på å forholde oss til realitetene. Det hevdes fra representanten Lauvås at det er så stor forskjell fra rød-grønt til borgerlig styre. Vel, veksten i inntektene for kommunene er den samme under borgerlig styre som den var under de siste årene med rød-grønt styre. Den store forskjellen er hvordan Arbeiderpartiet endrer seg når partiet går fra posisjon til opposisjon. Det er den store forskjellen. Når Arbeiderpartiet kommer i opposisjon, har man plutselig mange luftmilliarder som man deler ut. La meg da minne om hva Liv Signe Navarsete sa til Aftenposten 22. oktober 2014: Hun sa at hun måtte kjempe for å få opp rammene til kommunene. De hadde tunge kamper for å få på plass kommunerammen i samarbeidet med Arbeiderpartiet.

Hvis man i hvert fall lytter til Liv Signe Navarsete, var det ikke Arbeiderpartiet som var pådriveren for bedre kommuneøkonomi de forrige åtte årene. Og i de siste 6–7 årene var veksten i kommunenes inntekter nøyaktig den samme som vi legger til grunn for 2015.

Eirik Sivertsen (A) [19:42:20]: Som vanlig slåss vi om virkelighetsbeskrivelsen, og jeg registrerer at representantene fra Høyre som vanlig tar sin litt borgerlige tilnærming og sier: Som gode Høyre-menn skal vi være moderate – «nøkterne» var vel ordet statsråden brukte. Men når forsvaret for det kommuneopplegget man legger opp til for neste år, er at det har vært ille før, og derfor er det ikke så farlig at det også må kuttes til neste år, synes jeg ikke det er et godt forsvar.

Man tar ikke innover seg de rapportene vi så i forrige uke, knyttet til brudd på menneskerettighetene for eldre, som også er en del av dette bildet, og som selvfølgelig ikke har oppstått i år. Men hvis vi skal være nøkterne og nyanserte, må vi ta med oss også det, og da er det litt krevende, synes jeg, å stå her på denne talerstolen en uke etterpå og si at dette er et fantastisk godt opplegg.

Det er skattesvikt for inneværende år. Det er en regning som er ubetalt, og som kommunene må betale til neste år. Det må trekkes fra den veksten som de borgerlige skryter så voldsomt av. Den økonomiske utviklingen er avtagende. Det betyr også at skatteinntektene går ned. Det er sannsynlig at det blir lavere skatteinntekter neste år. Alt dette er argumenter for et solid kommuneopplegg.

Når statsråden beskylder Arbeiderpartiet for å ha luftmilliarder, er han ikke på samme planet som meg. Disse luftmilliardene er et spørsmål om politisk prioritering, for vi har ikke noen historisk satsing på skattelette til de rikeste her i landet. Det er de pengene vi velger å bruke på Kommune-Norge, det er de pengene vi velger å gjøre disponible for kommunepolitikerne til å satse på skole, barnehage og eldreomsorg. Dette er ikke luftmilliarder. Dette er et uttrykk for politisk prioritering – en annen politisk prioritering enn statsråden legger opp til.

Kort om inntektssystemet: Det er ikke sånn at Arbeiderpartiet er imot inntektssystemet. Vi er for inntektssystemet. Vi er sterke tilhengere av rammetilskudd, fordi det er økonomisk effektivt. Det er å legge grunnlaget for – forutsatt at rammene er gode nok – lokaldemokrati og regionalt demokrati.

Vi reviderte kommunenes inntektssystem i 2010. Det var også en tøff kamp. Jeg vil bare minne om at Fremskrittspartiet var imot det. Høyre var imot å innlemme barnehagene i det systemet, så man må ta med seg hele historien når man skal drive historiebeskrivelse.

Vi er imot deler av dette inntektssystemet, men vi gjorde ikke noe med det da vi satt i posisjon, fordi vi mener at grunnlaget er for dårlig. Dataene er for dårlige, og det opplegget man legger opp til, er ikke et objektivt system. Det er et system som er basert på politiske valg, der noen blir veldig hardt rammet. Med vårt alternative opplegg kan man kompensere for dem som kommer dårligst ut, hvis vi får gjennomslag for vårt primære standpunkt. Men med vårt kommuneopplegg vil alle, også Rogaland fylke, få mer penger til neste år.

Presidenten: Representanten Stein Erik Lauvås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Stein Erik Lauvås (A) [19:45:38]: Representanten Frank J. Jenssen viser til kutt i formuesskatten, og at dette skal gi mange nye arbeidsplasser. Da er spørsmålet: Hvor mange arbeidsplasser blir det i 2015 som følge av kuttet i formuesskatten? Hvor er den faglige dokumentasjonen på det? Og hvor store skatteinntekter blir det av disse arbeidsplassene?

For øvrig er det interessant å merke seg at dagens representanter for regjeringen heller vil snakke om den rød-grønne regjeringens politikk enn sin egen. Det vitner ikke om noen særlig tro på egen regjerings kraft og styrke.

Presidenten: Representanten Heidi Greni har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heidi Greni (Sp) [19:46:29]: Jeg vil oppfordre representanten Ingjerd Schou til å lese distrikts- og regionalmeldingen, som ble framlagt i forrige periode. Der står det faktisk at utflytting av statlige arbeidsplasser skal skje til regionsentre med gode kompetansemiljø.

Jeg vil nok en gang utfordre Schou: Finnes det eksempel på én kommune som Senterpartiet har flyttet statlige arbeidsplasser til, som er en kommune uten folk og vei, for å bruke Schous eget uttrykk?

Terje Aasland (A) [19:47:11]: Jeg merker meg at kommunalministeren liker å sitere. Jeg tar fram et sitat jeg også, fra Ibsen: «Troll, vær deg selv – nok!». Jeg tror nok mange politikere i min egen hjemby og i Ibsens fødeby tenker som så – «Troll, vær deg selv – nok!» – i disse budsjettider. Jeg skal ikke legge mer i det, for jeg har lyst til å ha svar på det jeg tok ordet for opprinnelig.

Det er flott at kommunalministeren vil følge opp merknaden. Hvilke forpliktelser ligger i det? Det er en merknad som er ganske utydelig, for det står:

«Flertallet ber regjeringen påse at fylkesmennene ikke foretar endringer som medfører stor reduksjon i skjønnstilskuddet».

Kan kommunalministeren utdype litt hva han mener, og kan kommunalministeren også si litt mer om hva som menes med å videreføre praksis? Det har ikke vært praksis tidligere at en har trukket både i rammen og i skjønnsmidlene. Dobbelt trekk har ikke vært normalt, så det blir jo litt merkelig at kommunalministeren inntar den holdningen. At det har vært trukket i skjønnsmidlene etter omlegginger – ja, det er riktig, men det har ikke vært dobbelttrekk. Og hva vil kommunalministeren gjøre med hensyn til de kommunene som har fått dobbelttrekk på grunn av omlegging av arbeidsgiveravgiften, når de nå sitter og behandler sine budsjetter? Vil kommunalministeren allerede i morgen påse at fylkesmennene klarer å matche trekket i rammen med skjønnsmidler? Kan kommunalministeren garantere for det? Hvis han ikke klarer å garantere for det, står ikke Njåstads uttalelser i Telemarksavisa 5. desember til troende, og da står heller ikke opplegget som er presentert for de kommunene, til troende. Så vi trenger en avklaring på det, og da ber jeg innstendig om at kommunalministeren garanterer for at han følger det opp, og spesielt kanskje i de tilfellene hvor fylkesmannen selv sier at det ikke er flere midler igjen. Vil da kommunalministeren f.eks. gjøre som man sier i merknaden fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, bruke muligheten til om nødvendig å benytte skjønnsmidler som ennå ikke er fordelt på fylkesnivå? Det er garantien vi etterspør, slik at de kommunene som nå sitter fortvilte tilbake, og har opplevd dobbelttrekk, ikke skal få den belastningen.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) [19:49:56]: Eg skal berre retta opp ein feil eg gjorde sjølv frå talarstolen då eg sa at Bergen kommune fekk 114 mill. kr meir med opplegget vårt. Det rette talet er 126 mill. kr. Oslo får 303 mill. kr meir med vår modell, Trondheim 79 mill. kr meir og Stavanger 64 mill. kr meir. Det viser at då Senterpartiet forsvann frå regjeringa, frå Kommunaldepartementet, vart det forverring i økonomien for storbykommunane i Noreg.

Karin Andersen (SV) [19:50:39]: Det har vært noen rare runder her med beskrivelser av om det var verre før, om det er like ille nå, osv. Poenget er vel at nå har vi god økonomi. Denne regjeringen har penger til disposisjon som ingen annen regjering før har hatt. Og hvordan bruker de dem? Det er det kritikken går på, ikke å skjønnmale noe som har vært før. Jeg er vel kanskje den eldste i salen her nå, og kanskje den som har sittet lengst i både kommunestyre og fylkesting, så jeg har prøvd mange ulike regjeringer. Det har ikke vært lett, det er ikke det. Men poenget er: Hva gjør man nå med alle de pengene man har?

Jeg har blitt utfordret flere ganger når det gjelder barnevernet og kvaliteten i barnevernet, og det er uhyre viktig. Derfor bruker SV 200 av de millionene vi har til disposisjon, til å styrke barnevernet med øremerkede midler – ut over det regjeringen gjør. Det mener vi er viktig, slik at ungene og familiene kan få hjelp når de trenger det, og at det er ansatte der.

Jeg har snakket med veldig mange av de ungene som har vært i barnevernet, og de har sagt at de trenger en skolehelsetjeneste, fordi det er dit de tør å gå når de har problemer. Derfor har vi i vårt opplegg, av det handlingsrommet som regjeringen har brukt til å gi skatteletter, bevilget og brukt nesten 400 mill. kr på å sikre at det skal bli skolehelsetjeneste, slik at alle unger har noen å gå til. Det er det dette handler om! Og for oss er det utrolig mye viktigere og riktigere å bruke pengene på den måten. Så vi bruker det handlingsrommet som vi nå har, til å styrke disse viktige tingene.

Vi styrker også skolen. Det er et gammelt kinesisk ordtak som sier at den som fyller hodet og ikke lommene, kan ikke bli ranet. Det er utrolig riktig. Hvis vi klarer å gi alle ungene våre tru på seg sjøl, ikke bare faktakunnskap, men også tru på at de kan mestre endringer i livet sitt, vet vi at de står mye stødigere uansett hva som måtte skje. Derfor er det utrulig mye viktigere at vi fyller hodene og hjertene – og hendene også – til disse ungene, enn at vi fyller lommene til dem som har mer enn nok fra før.

Der har OECD gitt SV rett. Vi har kalt vårt alternative budsjett «Dele for å skape.» I dag har OECD-rapporten kommet – og OECD er som kjent ikke noe underbruk av SV – som sier at dette er riktig: Dess mer vi deler, dess mer vi bruker på felles velferd, på skole, på barnehage og på å skaffe folk noe å leve av, dess mer økonomisk vellykket blir hele samfunnet. Det blir bedre for alle! Derfor mener vi at regjeringen har gjort et totalt feil valg i prioriteringen av penger.

Liv Signe Navarsete (Sp) [19:53:57]: Når ting som ikkje er sant, vert gjenteke, må ein ut og korrigere – igjen.

Fleire her har sagt at ein har god erfaring med å leggje kommunebudsjett. Vel, det har eg òg. Eg begynte i kommunestyret i 1991. Eg trur kanskje ikkje det har den store betydninga for kva arbeid som vert gjort her, men det hadde nok betydning den gongen eg sat i eit anna system i åtte år og skulle styre. Då var det godt å ha med seg det at ein hadde lagt kommunebudsjett i nokre år.

Det har vore sagt av fleire frå Høgre at i arbeidet med inntektssystemet hadde ein gode nok opplysningar, tilstrekkeleg med opplysningar, og at me dreiv med ansvarsfråskriving. Nei, me hadde ikkje tilstrekkeleg godt underlag, og det hadde heller ikkje denne regjeringa. Difor skulle det aldri ha vore lagt fram. Det er lagt fram ein miks av fag og politikk i salig blanding og ikkje objektive kriterium på alle område – og det gjeld spesielt innanfor samferdsle og ferje. Det er ikkje objektive kriterium regjeringa har lagt fram. Det synest eg er ille, og det får leie konsekvensar for nokon.

Det har òg vore sagt her om kommuneøkonomien – og spesielt for Sogn og Fjordane fylkeskommune – at ein har så god råd at ein kan setje av pengar i bufferfond, 22,5 mill. kr, så det er då ikkje farleg. Det er eit omstillingsfond som me skal bruke for å greie å omstille og kutte i budsjetta, og det er leiaren av kommunalkomiteen som ifølgje politikarar i Sogn og Fjordane fylkeskommune har sagt at me ikkje må bruke midlane til drift; me må bruke dei til omstilling. Sjølvsagt må ein det, når ein skal kutte så mykje som Sogn og Fjordane fylke må.

Kva har ein gjort no? Eg nemnde bokbåten, som har gått i 51 år – han vert kutta. Talet på medlemmar i fylkestinget er kutta. 900 000 kr til lag og organisasjonar er kutta. Olden–Innvik, som representanten Bjørn Lødemel skulle vere særdeles oppteken av, er teken ut, 400 mill. kr. Det er ingen bruk av rentekompensasjonsmidlar i økonomiplanen for Sogn og Fjordane fylkeskommune i nokon av dei åra ein har lagt plan for, for ein har ikkje råd til å betale avdrag. Og så står Høgre sin representant frå det same fylket og skryter av kor flott rentekompensasjonsordninga er. Det hjelper vel lite å få ei pakke når ein ikkje har råd til å betale for å løyse ut pakka på Posten. Det har altså ikkje Sogn og Fjordane fylke per i dag. Den pakka må dei sende i retur til Høgre i regjering og seie takk, det var hyggeleg, men vi har ikkje råd til å ta ho imot, for me har ikkje råd til å betale avdrag med det håplause budsjettet de har lagt for oss.

Eg ynskjer meg litt lågare sigarføring og litt meir audmjukskap for den jobben som må gjerast lokalt av dei som faktisk sit lokalt og må gjere jobben med å kutte i sine budsjett. Eg trur dei opplever det som vert sagt her, som ganske provoserande, ifølgje telefonar eg har fått i ettermiddag.

Frank J. Jenssen (H) [19:57:13]: Hvis det skal felles en knusende dom over Senterpartiets kommunalministre, trenger ikke vi gjøre det. Det gjør Liv Signe Navarsete selv med den måten hun nå bekrefter at man har jobbet med denne saken i mange år, men altså ikke gjorde noe med den. Man la den ikke fram. Man sier at man ikke var ferdig. Hvorfor gjorde man den ikke ferdig? Hadde man for dårlig tid? Nei, det hadde man ikke. Var det politisk ubekvemt å legge fram saken? Ja, det var det.

Så er det hyggelig at Toppe har omsorg for storbyene. Jeg tror både Bergen, Stavanger og andre hadde satt pris på den samme omsorgen den gangen Senterpartiet kuttet ut at kommunene kunne få en andel av selskapsskatten, den dagen man reduserte skatteinntektene til kommunene, som rammet bl.a. disse byene. Det er hyggelig med omsorg i dag. Den omsorgen var fraværende den gangen.

Jeg registrerer at Lauvås fortsatt ønsker å yppe til debatt om formuesskatt. Jeg bare gjentar: Jeg synes det er et paradoks når vi snakker om verdiskaping og eierskap i Norge at Arbeiderpartiet synes å favorisere eiere av oppdrettsanlegg som bor på Kypros, og heller gir straffeskatt til dem som bor på Frøya.

Statsråd Jan Tore Sanner [19:58:34]: Først til Aasland og innlegget til Helge André Njåstad: Jeg vil kanskje anbefale at Aasland leser det innlegget som Helge André Njåstad hadde i telemarksavisene. Det var nok noe mer nyansert enn det som ble fremstilt fra denne talerstol. Ellers er jeg glad for å konstatere at Aasland og jeg åpenbart er enig når det gjelder uttrekket fra rammen, at det enten kan skje slik vi har gjort det, eller via skjønnstilskuddet, slik den rød-grønne regjeringen gjorde det. Det er samme praksis.

Når det gjelder skjønnstilskuddet, er det slik at det i perioden 2008–2012 ble spesifisert at kommuner som hadde høyere sats på arbeidsgiveravgiften enn før 2004, skulle kompenseres gjennom skjønnet. Så endret den rød-grønne regjeringen disse retningslinjene, slik at man i 2013 og 2014 bør ta hensyn til dette i forbindelse med skjønnsfordelingen. Med andre ord: ingen garanti fra den rød-grønne regjeringen, man endret retningslinjene for skjønnet. Jeg har sagt at jeg skal følge opp den flertallsmerknaden som er gitt fra de borgerlige partiene.

Til slutt til Sivertsen: Jeg er glad for at Sivertsen nyanserte bildet noe sammenlignet med hva som er kommet frem tidligere i debatten. Jeg har ikke uttalt at det var ille før. Jeg har tvert imot understreket at det var god vekst i kommuneøkonomien under rød-grønt styre, og vi legger opp til tilsvarende vekst for det kommende år. Vi er opptatt av at kommunene skal ha vekst slik at de kan styrke satsingen på både skole, helse og omsorg og andre viktige områder. Samtidig vet vi at kommunepolitikerne også til neste år vil stå overfor klare prioriteringer.

Jeg vet ikke om det er flere som har tegnet seg. Hvis det ikke er det, har jeg lyst til å takke for en god og interessant debatt. Jeg er helt sikker på at vi kommer tilbake til disse spørsmålene både i en diskusjon før jul og utover våren 2015.

Presidenten: Det er hyggelig at statsråd Sanner takker, men jeg må skuffe med å si at det nok er flere innlegg.

Representanten Helga Pedersen får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Helga Pedersen (A) [20:01:03]: Min tid renner ut i denne sammenhengen, men jeg kan love kommunalministeren at vi skal komme tilbake til de temaene vi har diskutert i dag. Det er påfallende hvor opptatt Høyre og Fremskrittspartiet er av å diskutere fortiden og situasjonen under den rød-grønne regjeringen. Og bare for ordens skyld: Det budsjettet dagens regjering la fram for 2015, ligger lavere enn det rød-grønne budsjettet for 2014, både i prosent og i milliarder.

Jeg vil også benytte anledningen her på slutten av dagen til å si at Kristelig Folkeparti og Venstre skal ha ros for forbedringene i kommuneopplegget for neste år. Men hovedgrepet ligger dessverre fortsatt fast: Skattekutt for de rikeste er den viktigste prioriteringen for stortingsflertallet til neste år, men for kommunesektorens del øker gapet mellom tilgjengelige ressurser og de oppgavene som storting og regjering forventer at kommunene skal løse.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) [20:02:16]: Jeg kan forsikre kommunalministeren om at jeg har lest artikkelen i TA svært nøye. Den er ganske interessant, og etter min mening er den ganske forpliktende. Jeg bare konstaterer at kommunalministeren i denne debatten ikke er så forpliktende som det en får inntrykk av at Fremskrittspartiets representanter, med understrekning av komitéleder Njåstads uttalelser, faktisk er. Jeg synes det er synd at ikke kommunalministeren nå kunne garantere for de tre kommunene det i hvert fall gjelder i Telemark, og at de over 13 000 innbyggerne som kommer til å bli rammet i tilknytning til dette, ikke får noen garantier før budsjettet legges.

Sylvi Graham hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [20:03:10]: Det gjelder diskusjonen om selskapsskatten. Det er helt riktig at den forrige regjeringen og SV mener at selskapsskatten skal fordeles slik at alle kommuner får glede av den, for det er ikke sånn at kommunene i dag ikke får en andel av den – det gjør de jo. Poenget med det er at hvis man lar selskapsskatten være en ren kommunal skatt, betyr det at kommuner som har store inntekter selv, får beholde mer av dem selv. Det er Høyre-politikk – enten du er et menneske eller en kommune og har høye inntekter, skal du beholde inntektene selv.

Men det betyr at man har mye mindre til de kommunene som sliter med næringsutvikling, og det er med kommuner som det er med folk: Når en kommune sliter med næringsutvikling, ikke har jobber nok til alle, skal de ha mindre fra Høyre, for da tror de at det går bedre. Sånn er det også med folk som f.eks. ikke har jobb eller helse – de skal også fratas penger, for da skal det liksom gå bedre med dem. SV er dypt uenig i den strategien.

Ketil Kjenseth (V) [20:04:23]: Først til Karin Andersen: Jeg må vel si at dette kommuneoppgjøret har en ganske tydelig profil inn mot en del av dem som har minst, allerede. Det er vanskelig å se noen voldsom ressursøkning fra de rød-grønne når det gjelder helsestasjonene, når det gjelder skolehelsetjenesten, når det gjelder barnehageprisene, særlig til dem som er i lavinntektsfamilier, og når det gjelder barnevernet, der vi har lagt til ganske mye, og de rød-grønne kuttet også støtten til de ressurskrevende brukerne. Så her er det mye å peke på som går i riktig retning.

Det jeg tok ordet for, var spesielt skatteinngangen, som vi følger nøye med på. Nå er det jo fortsatt noen dager igjen av dette året, så får vi se hva den endelige skatteinngangen blir for 2014. Så kommer det et revidert budsjett til våren og en kommuneproposisjon, som det er mulig å rette opp hvis det viser seg at skatteinngangen for 2014 blir så lav som noen har antydet her. Det er jo muligheter her for å gjøre tilpasninger ganske snart.

Presidenten: Representanten Eirik Sivertsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Eirik Sivertsen (A) [20:05:43]: Jeg har bare behov for å presisere at Arbeiderpartiet faktisk er for veksttilskuddet og for storbytilskudd. Vårt opplegg innebærer mer penger til både Oslo, Stavanger og Bergen – 96 mill. kr mer til Bergen, 49 mill. kr mer til Stavanger og 230 mill. kr mer til Oslo.

Jeg registrerer at representanten Jenssen problematiserer formuesskatten, men han problematiserer overhodet ikke eiendomsskatten, som innføres i Stavanger og Bergen, og som blir veltet over på folk flest. Det er også en skattebyrde som noen må betale. Vi kan godt diskutere formuesskatt, det har vi gjort mange ganger. Hvis Jenssen ikke har fått det med seg: Hovedfordelen med formuesskatten er at den er treffsikker på omfordeling – selv om den har noen ulemper – så det er begrunnelsen for den.

Så til representanten Kjenseth: Før man går på talerstolen, bør man kanskje lese igjennom budsjettforslagene som ligger til grunn for debatten.

Presidenten: Representanten Kjell-Idar Juvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjell-Idar Juvik (A) [20:07:11]: Representanten Mudassar Kapur dro fram Arbeiderpartiet og vår kollektivsatsing – at vi plutselig var i opposisjon og lovet 70 pst. og plutselig la 1 mrd. kr mer på bordet til kollektivsatsing. Ja, det er helt korrekt. Og hvorfor gjorde vi det? Det er to grunner til det. Den ene er at kommunene har bedt om det. De er ikke med sin økonomi i stand til selv å ta disse store løftene, og da må vi øke satsen til 70 pst. Det er akkurat det vi diskuterer her i dag, og akkurat det samme gjelder den milliarden mer. Det er hovedgrunnen til at vi har gjort det.

Den andre grunnen til at vi har gjort det, er at vi har prioritert annerledes. Da må jeg si at jeg er litt skuffet over ministeren, som prøver å framstille det som at den jobben vi har gjort med vårt budsjett, bare dreier seg om monopolpenger eller luftpenger. Jeg kan love at slik er det ikke. Vi har jobbet godt med vårt budsjett, og det er det folk hadde fått om de hadde satt oss inn i regjering.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Liv Signe Navarsete (Sp) [20:08:17]: Statsråden var oppe og heldt ei utgreiing om skjønnsrammer og endring av dei. Det er ingen som har nekta for det. Det som har vore halde fram både frå meg og frå andre representantar frå denne talarstolen, er jo at me ikkje har drive med dobbelttrekk, som denne regjeringa gjer. Her trekkjer ein innbyggjartilskottet til den enkelte kommune, og i tillegg er det i varierande grad trekk i skjønnsrammer frå fylkesmennene. Det er ein ny praksis, og det er veldig rart at etter såpass mange veker som no er gått etter at ein la fram budsjettet, så står Høgre-representantar og statsråden fast på eit standpunkt som ikkje er riktig. Det synest eg faktisk ein bør rette opp. Og så bør ein gi ein garanti til dei kommunane som har fått dobbelttrekk, om at det vert retta opp. Det er det minste ein bør kunne gjere før ein forlèt denne salen i kveld.

Presidenten: Representanten Mudassar Kapur har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Mudassar Kapur (H) [20:09:32]: Jeg vil takke representanten Juvik for endelig å ha gitt en oppklaring av Arbeiderpartiets egne prioriteringer. Han sier at hovedgrunnen til at de legger denne milliarden på bordet, og hovedgrunnen til at de er villige til å dekke 70 pst. av kollektivsatsingen, er at de nå lytter til kommunene, og derfor vil de nå bruke pengene. Da innrømmer han to ting. Nummer én er at Arbeiderpartiet ikke lyttet til kommunene da de selv satt i regjering i åtte år. Nummer to er at de ikke var villige til å bruke pengene da de satt i posisjon, men har masse penger nå, i opposisjon. Så jeg sier takk for oppklaringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til denne delen av debatten, og vi går over til behandlingen av budsjettkapitlene under rammeområde 6, som gjelder Justisdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Eirik Sivertsen (A) [20:10:47]: Jeg er sikker på at alle hjerter gleder seg over at jeg har fått påfyll av taletid.

Den norske debatten om innvandring og integrering reduseres veldig ofte til et ordskifte fra skyttergravene, hvor hovedtemaet er hvor mange asylsøkere vi skal ha. Det blir ikke alltid en like nyansert debatt. Norge er ingen isolert øy i verden, vi er del av en verden som blir stadig mindre, eller sagt på en annen måte: en verden der globaliseringen er sterkt tiltakende, og der migrasjonen også er økende.

Den siste uken har man fokusert på de lengeværende asylbarna og en varig ordning for dem. Det er en viktig del av debatten. Vi registrerer at regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har kommet fram til en avtale om en ny forskrift for de lengeværende barna og deres foreldre. Det er bra for partene at de omsider er kommet til enighet, slik at menneskene og barna det faktisk gjelder, kan få avklart sin livssituasjon og komme videre med livet sitt. Vi får håpe at de samarbeidende partiene oppnår det de ønsker, og unngår uønskede effekter. Konsekvensene av hvordan utlendingsforvaltningens endringer i praksis faktisk blir, gjenstår å se.

Det er positivt at antallet kvoteflyktninger har fått økt politisk oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet det siste året. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti og Venstre nå har presset regjeringen til å øke antallet kvoteflyktninger opp til det nivået regjeringen Stoltenberg II foreslo for 2014. Vi har tilsvarende i vårt alternative budsjett for 2015 når det gjelder antall flyktninger.

Det er likevel to forhold jeg vil komme inn på når det gjelder kvoteflyktninger. Det ene er anmodningsvedtaket fra Stortinget som ble fattet i juni, hvor Stortinget ba om en vurdering av hvor mange flere syriske flyktninger vi kan ta imot i 2014 og i 2015. Utover en oppramsing av en rekke utfordringer og et forslag om å videreføre årets nivå for antall flyktninger går altså ikke regjeringen inn i vurderingen Stortinget ba om.

Det andre jeg ønsker å ta opp om kvoteflyktningene, er knyttet til samarbeidsavtalen på utlendingsfeltet mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti. I punkt 24 heter det at man skal prioritere kvoteflyktninger som har størst sjanse til en vellykket integrering. Det representerer et skifte i norsk politikk – et skifte i feil retning. Til tross for at de gjeldende retningslinjene gir åpning for en sånn prioritering, har norsk praksis vært at man har fulgt anmodningen fra FNs høykommissær for flyktninger. At Fremskrittspartiet står for en slik politikk, er ikke noe nytt, men jeg synes det er oppsiktsvekkende og skuffende at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti faktisk aksepterer dette skiftet.

Arbeiderpartiet bygger sin flyktning- og asylpolitikk på internasjonale forpliktelser og den moralske plikt vi har til å yte humanitær bistand til våre med medmennesker, også medmennesker som befinner seg utenfor landets grenser. I regjering har vi ført en konsekvent, rettferdig og rettssikker flyktning- og asylpolitikk. Det har vi tenkt å fortsette å gjøre også i opposisjon. Alternativet til en konsekvent asylpolitikk er mindre forutsigbarhet og en undergraving av asylinstituttet. Det har vært et mål for oss å sikre at flest mulig av dem som søker asyl i Norge, faktisk har rett til asyl. Man har lyktes med å øke den andelen. Man har nå kommet opp i en prosentandel på over 60 som får innvilget asyl. Det har vært bred enighet om at rask saksbehandling er viktig for å ha kontroll med asylinnvandringen. Jeg håper regjeringen klarer å videreføre denne positive utviklingen man la grunnlaget for og lyktes med å skape under den forrige regjeringen.

For Arbeiderpartiet representerer innvandring og mangfold en mulighet og et stort potensial for nasjonen. Forutsetningen er selvfølgelig at man klarer å legge til rette for en høy grad av integrering. Den integreringen skal bygge på grunnlaget for vårt samfunn, og velferdssamfunnet i Norge bygger på solidaritet og vilje til å yte og dele. Tillit til samfunnets institusjoner og tillit innbyggerne imellom er en nødvendig forutsetning for dette samfunnet. Alle plikter å slutte opp om samfunnets lover og respektere de demokratiske grunnverdiene.

Nå har vi fått den mest høyreorienterte regjeringen vi har hatt på mange år, og integreringen står ikke like høyt på dagsordenen lenger. Denne regjeringen starter allerede med mottakene, de foreslår reduserte satser for voksne beboere i mottak. Det skjer uten noen form for faglig belegg og til tross for at helsepersonell ved mottak tidligere har advart mot det, satsene er allerede for lave til at beboerne får i seg nok næring. Arbeiderpartiet mener at det skal være en nøktern standard på opphold i asylmottak, men ikke at man skal sultes ut. Vi reverserer derfor dette kuttet i vårt alternative budsjett.

En sterk velferdsstat bidrar til god integrering. Barnehageplass til alle, en god offentlig fellesskole, trygge helse- og omsorgstilbud, en sosial boligpolitikk og en mangfoldig kultursatsing er derfor viktig for å lykkes med integreringstilbudet. Regjeringens svar er å foreslå å kutte tilskuddet til barnehagetilbudet for fire- og femåringer i vertskommunene. Det finnes ingen saklig begrunnelse utover å saldere budsjettet. Vi mener at barn i asylmottak, på samme måte som norske barn, skal ha barnehagetilbud. Det er en bra start på integreringen og et rimelig tilbud også til de barna som eventuelt ikke får bli. I den sammenheng viser jeg til vårt alternative opplegg for barnehager i vårt budsjett.

Heller ikke reisestønad til familiegjenforening er prioritert av regjeringen.

Bosetting av flyktninger er vi alle opptatt av. Spørsmålet er likevel hvordan regjeringen skal løse utfordringen. Flertallet viser i innstillingen til at integreringstilskuddet og investeringstilskuddet øker. Jeg er usikker på om det er tilstrekkelig. Prognosene viser at bosettingsbehovet neste år er omtrent som i inneværende år, og i år ligger man an til å bosette 7 800 av de 11 000 man har stipulert trenger bosetting.

For Arbeiderpartiets del følger vi opp vårt initiativ fra revidert nasjonalbudsjett og foreslår et tidsavgrenset, ekstra integreringstilskudd på 100 000 kr per bosatt lengeventende flyktning i mottak.

Vi må forhindre at det utvikler seg et klassedelt samfunn der personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn resten av befolkningen. Arbeid gir den enkelte økonomisk selvstendighet og er det viktigste virkemidlet for å motvirke fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling mellom kvinner og menn – også blant innvandrere. Særlig er det viktig at flere kvinner med innvandrerbakgrunn får mulighet til deltakelse i arbeidslivet. Selv om vi har små forskjeller og kommer relativt godt ut med hensyn til land vi sammenligner oss med, er det fortsatt sånn at innvandrere er dårligere representert i yrkeslivet enn majoritetsbefolkningen – henholdsvis 63,1 pst. for innvandrere og 68,6 pst. for majoritetsbefolkningen.

Jobbsjansen, gratis kjernetid i barnehagen og gratis deltidsplass i skolefritidsordningen er eksempler på tiltak som bidrar til integrering. Spørsmålet er hvilke tiltak regjeringen prioriterer for å løfte deltakelsen i yrkeslivet. Hvilke tiltak er det regjeringen prioriterer for å løfte kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet?

På 1960-tallet lå Norge veldig dårlig an når det gjaldt likestilling for kvinner, men vi gjorde noen politiske valg. På 1970–1980–1990-tallet og på 2000-tallet løftet man Norge til å bli et av de mest likestilte landene i verden, med en veldig høy grad av likestilling for kvinner. Dette var resultat av politiske valg. De politiske valgene må man også gjøre på innvandringsfeltet og på integreringsfeltet. Man må foreta de politiske valgene som gjør at innvandrere har mulighet til å delta i samfunnslivet og yrkeslivet, på lik linje med oss andre som bor her.

La meg understreke at en vellykket integrering bygger på gjensidighet i rettigheter og plikter. Det er helt avgjørende for en god samfunnsutvikling at innbyggerne er i stand til å ta ansvar for eget liv, og hovedansvaret vil alltid ligge hos den enkelte. Men myndigheter må samtidig bidra til å gi nye borgere en sjanse til å bli en del av det norske samfunnet. Integrering er en toveisprosess, basert på plikter og rettigheter. Det handler om å bygge ned barrierer der de måtte finnes, om det så er i utdanning, i arbeidsliv, innenfor helse, i tjenesteyting eller innenfor andre områder. Barrierene kan være høye eller lave, avhengig av den enkeltes utgangspunkt. Det er forskjell på om man kommer til Norge som arbeidsinnvandrer, familieinnvandrer eller flyktning. Det er annerledes for voksne enn for barn. Det er forskjeller mellom menn og kvinner og mellom gutter og jenter. Det er også forskjell mellom innvandrere fra ulike land og kontinenter. Derfor må også tiltakene være fleksible, mest mulig individuelt tilpasset og dekke alle livsfaser. For eksempel er det forskjell mellom afrikanere, som har en sysselsettingsgrad på 41,9 pst., innvandrere fra EU, som har en sysselsettingsgrad på 73 pst. og de fra Asia, som har en sysselsettingsgradgrad på 55,2 pst. Så finnes det noen enkle forklaringer på det. Det finnes også noen mer komplekse.

Det som gjenstår å se, og som jeg håper debatten i dag vil avklare, er om dagens regjering vil følge opp med en aktiv politikk for fortsatt å sikre en høy deltakelse og store muligheter for dem som kommer til Norge. En viktig grunn til at vi har lyktes såpass godt med integreringen, er at vi har hatt en overordnet politikk for utjevning av forskjeller. Denne regjeringen fører en politikk som bidrar til å øke forskjellene i samfunnet. Det vil også øke utfordringene med å lykkes med integreringen.

Økte forskjeller i samfunnet vil svekke mulighetene for innvandrerne. Det vil også bety dårligere integrering og dermed sløsing av mulige ressurser for nasjonen. Verst av alt vil dette føre til et dårligere liv og dårligere muligheter for dem som kommer til Norge for å skaffe seg et bedre liv og slå rot her.

For meg er det lite i regjeringens budsjett som tyder på at integrering er et prioritert område.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingjerd Schou (H) [20:20:47]: Når jeg hører representanten Sivertsen si at det viktigste for Arbeiderpartiet og de rød-grønne har vært å utjevne forskjeller, undrer jeg meg veldig over at man har gjort så lite for å søke å bosette flyktninger. Det aller viktigste er å klare å bosette flyktninger ute i kommunene, slik at man får tilgang til skole, bolig, arbeid osv. Det er basisen for å klare å utjevne forskjeller.

Da dagens regjering gikk inn i regjeringskontorene, var det over 5 000 som satt på vent i mottak. Jeg har på folkelig vis behov for å spørre representanten: Hva i all verden er det Arbeiderpartiet har tenkt på når man ikke tok kontakt med alle kommunene for å søke å bosette flyktninger?

Eirik Sivertsen (A) [20:21:36]: Jeg er enig i at vi har en utfordring med å bosette flyktninger. Det var viktig for den forrige regjeringen å sørge for at vi hadde kontroll med innvandringen. Det var noe av det første vi grep fatt i.

Det andre vi har gjort, handler om å inngå samarbeid med kommunene. Det handler om å legge til rette for en dialog og faktisk finne løsninger på problemstillingen, og ikke forsøke å tre en løsning nedover hodene på kommunene, som enkelte har tatt til orde for.

Når det gjelder det folkelige spørsmålet som representanten Schou har, er det sånn at det var en enkel vurdering av kost–nytte-effekt, fordi vi så at de minste kommunene hadde begrensede ressurser knyttet til å bosette og ikke minst lykkes med integrering av innvandrere. Det betyr ikke at ingen små kommuner kan lykkes – det har vi gode eksempler på – men vi valgte ikke å prioritere det, da vi fikk større effekt av å prioritere de større kommunene.

Mazyar Keshvari (FrP) [20:22:45]: Konflikten i Syria startet for fullt i 2011, og vi diskuterte dette også i fjor. I løpet av hele 2011, i løpet av hele 2012 og i løpet av hele 2013 løftet ikke Arbeiderpartiet og den daværende rød-grønne regjeringen en finger for syriske flyktninger. Først da de var blitt kastet ut av regjeringskontorene etter valget, kom de med løftet om å ta imot 2 000, noe de har skrytt av. Dagens regjering har bidratt til å ta imot rekordmange flyktninger og bidratt økonomisk der nede.

Så hører jeg representanten Sivertsen si fra Stortingets talerstol at han er glad for at Venstre og Kristelig Folkeparti har fått antallet man skal ta imot, opp til det den rød-grønne regjeringen foreslo, nemlig litt over 2 000. Men Arbeiderpartiets alternative budsjett har vist at dette kun var et spill for galleriet, for de vil ikke ta imot i nærheten av det. Så hvis Sivertsen er så opptatt av at man skal ta imot det antallet Kristelig Folkeparti og Venstre har fått til, hvorfor viser man ikke det i sitt alternative budsjett?

Eirik Sivertsen (A) [20:23:54]: Jeg merker meg at representanten Keshvari velger å bruke veldig sterke formuleringer når han skal karakterisere sine politiske motstandere. Det får stå for representantens regning. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen, at vi ikke har gjort noen ting. Tvert imot har vi ført en aktiv bistandspolitikk. Det har vært veldig viktig å ha en nær dialog med FN og med Høykommissæren for flyktninger.

Situasjonen i Syria er en forferdelig tragedie. Det har utviklet seg fra vondt til verre, og det er ingenting som tyder at det er på en løsning på kort sikt. Situasjonen har eskalert betydelig utover den som var i 2012 og 2013. Derfor foreslo vi i budsjettet for inneværende år å legge inn en tilleggskvote for flyktninger fra Syria på 1 000. Det gjorde ikke dagens regjering. De ble presset til å ta imot 500 ekstra flyktninger for at 1 000 skulle være fra Syria. Så vi har god samvittighet, men er glad for at vi nå har kommet opp på det som vi også satte opp i vårt alternative budsjett, 1 000 flyktninger ekstra fra Syria.

Geir S. Toskedal (KrF) [20:25:10]: Jeg vil tilbake til situasjonen i asylmottakene, som sikkert har vært vanskelig, og som er vanskelig. Bosettingen har gått tregt, også for mindreårige asylsøkere eller flyktninger. Men det er klart at Arbeiderpartiet må sitte på en betydelig erfaring på dette området. Nå kunne jeg tenkt meg å spørre ikke om hva som var årsakene til at dette skjedde, og hvorfor Arbeiderpartiet ikke gjorde mer, men om representanten Sivertsen kan svare på hva Arbeiderpartiet tror var årsaken til at kommunene ikke tok imot flere flyktninger.

Eirik Sivertsen (A) [20:25:52]: Vi hadde en god dialog med kommunene, og en av hovedforklaringene som vi hørte, var knyttet til boligtilgangen. Derfor gjorde vi også noe med tilskuddet til boliger. Det henger også nøye sammen med det som vi debatterte i forrige del av debatten, nemlig rammene til kommunene, for de skal ha et boligtilbud og et investeringstilskudd knyttet til det, men de skal også ha et tilstrekkelig integreringstilskudd og rammer for å drifte ordinære kommunale tjenester.

Så hadde vi en diskusjon om hvordan vi skulle legge til rette for at kommunene skulle ta imot enda flere, da vi så at bosettingsbehovet økte. Da valgte vi å gå i en tettere dialog, og sammen med KS fant vi fram til samarbeidsavtalen – hvordan skal vi sammen løse denne utfordringen? Det er den avtalen som den nåværende regjeringen har forlenget. Det er jeg glad for, men vi har fortsatt ikke løst utfordringene. Det spørs om vi ikke må ha sterkere lut.

André N. Skjelstad (V) [20:26:57]: I den gode dialogs ånd skrev i går Audun Lysbakken på sin blogg:

«Avtalen om asylbarna må være en alvorlig vekker for Arbeiderpartiet. Akkurat nå står Ap igjen som det mest restriktive partiet på Stortinget når det gjelder asylbarn. Frykten for å virke ettergivende i asylpolitikken har drevet Ap inn i posisjoner hvor det er vanskelig å se forskjell på dem og Frp, og i øyeblikket er Frp altså mer liberal når det gjelder barn.»

Dette sier tidligere statsråd Audun Lysbakken. Er det noe tidligere statsråd Audun Lysbakken da har misoppfattet, eller er det sånn at det er korrekt, det Audun Lysbakken skrev på sin blogg i går?

Eirik Sivertsen (A) [20:27:42]: I Arbeiderpartiet har vi ikke noe behov for å rangere hvem som er snillest, hvem som er strengest, og hvem som er mest restriktiv eller mest liberal i innvandringspolitikken. Vi har i Arbeiderpartiet vært opptatt av å føre en rettssikker, rettferdig og konsekvent asyl- og innvandringspolitikk. Det gjorde vi da vi satt i regjering, og det har vi tenkt å fortsette med i opposisjon.

Jeg er glad for at representanten Skjelstad og de samarbeidende partiene fikk på plass denne avtalen. Det er mange mennesker som har ventet i ett år på å få en avklaring av sin livssituasjon.

Så registrerer jeg at det som er lagt inn i forskriften, er mange av de punktene som er drøftet i Meld. St. 27 for 2011–2012 Barn på flukt, at man har forskriftsfestet det og gjort noen andre justeringer. Hvordan det vil slå ut i praksis, vel, det gjenstår å se.

Hvordan representanten Audun Lysbakken vurderer hvilke partier som er strengest og snillest – den rangeringen får Audun Lysbakken stå fritt til å publisere på sin blogg.

Karin Andersen (SV) [20:28:53]: Et av de virkelig stygge, usosiale kuttene i budsjettet som regjeringen la fram, var kuttet i bevilgningen til barnehage for unger som er på asylmottak. Til nå har kommunene fått penger for at fire-femåringer skal kunne gå i barnehagen. Dette er unger som har en ekstremt unormal livssituasjon, og mange sitter lenge på mottak, også fordi det er partier i kommunestyrene som stemmer nei til å bosette. Dette handler også om at unger får lære seg norsk tidlig, det er noe av det aller viktigste for integreringen.

Jeg vet at representanten Sivertsen har små barn, og jeg har små barnebarn. Jeg har jobbet i barnehage, og jeg vet at det meste av språkopplæringen skjer når ungene er veldig små, da lærer man det automatisk. Da er spørsmålet: Hvorfor er ikke Arbeiderpartiet med på SVs forslag om å lovfeste at barn på asylmottak har rett til barnehage, som andre barn?

Eirik Sivertsen (A) [20:30:01]: Jeg deler representanten Andersens oppfatning av den situasjonen små barn som lever på mottak – og noen ganske lenge – faktisk er i. Det er hjerteskjærende å se og oppleve. Jeg tror ikke det er bra for barna. Jeg er blant de som mener at barnehage er bra for alle, også for mitt eget barn, og mener at dette skal være et tilbud som kommer alle barn til gode, også barn som sitter på mottak, også de som eventuelt risikerer å bli sendt ut av landet, fordi de ikke får opphold her.

Vi har lagt inn dette i vårt alternative budsjettopplegg for kommunene. Vi har sagt at vi reverserer dette kuttet for fire–femåringer. Vi har sagt at det er ønskelig å få dette på plass for ett–treåringer. Med tid og stunder er kanskje tiden moden for å lovfeste det, men vi er ikke klare for å gå rett på en lovfesting. Vi er mer opptatt av å få på plass pengene først, og så får vi komme med lovfesting når de er på plass.

Ingjerd Schou (H) [20:31:19]: I denne debatten synliggjør vi at komiteen har et stort ansvarsområde, både gjennom del 1 som vi har hatt, og gjennom det som vi nå behandler – om både asylpolitikk, integrering, mottak og utsendelse, og at alt skal være håndtert på det aller beste vis. Det er et krevende område, og det berører hele det norske samfunnet, på alle nivåer av forvaltningen, men også alle lokalsamfunn som skal integrere mennesker som skal finne seg til rette på like fot i vårt land.

Jeg har lyst til å takke alle komiteens medlemmer for samarbeidet, men jeg vil særlig takke Kristelig Folkeparti og Venstre for det samarbeidet vi har hatt med tanke på å bli enige. Videre har jeg lyst til å takke de to respektive statsrådene som har ansvar innenfor dette politikkområdet, og deres embetsverk og politiske ledelse, for god bistand når vi både har stilt spørsmål og kommet med synspunkter.

For aller første gang har alle kommuner i landet – store som små – blitt bedt om å ta imot flyktninger. Ved utgangen av november var det bosatt om lag 6 900 personer, og det er 17 pst. flere enn på samme tid i fjor. Jeg hører av det første innlegget at tallet er om lag likt, men det er det altså ikke. Det er en betydelig økning, og ved utgangen av november ventet om lag 5 200 bosettingsklare i mottak på en kommune å flytte til, og det er 224 færre enn på samme tid i fjor. Det er fortsatt for mange, men likevel har det gått i den riktige retningen. Det er krevende for kommunene å skulle si ja og rigge til et opplegg sånn at folk føler seg velkomne, og sånn at vi kommer i gang med det som er integreringens viktigste tiltak – nemlig bolig, skole, språk, helse og arbeid.

Det ligger an til at det kan bli bosatt opp mot 8 000 flyktninger innen årets slutt, og at antallet bosettingsklare i statlige mottak vil bli ytterligere redusert fram mot årsskiftet. Jeg vet at statsråden gjennomførte regionale møter i oktober, med 50 ordførere, om bosetting og integrering av flyktninger i kommunene. De sa at de viktigste begrensningene på bosetting rett og slett er boligmangel, og at integreringstilskuddet ikke dekker kommunenes ekstrautgifter for integreringstiltak. Det leverer regjeringen på nå, for i det budsjettet som er lagt fram for 2015, foreslår regjeringen å øke bevilgningene til nettopp det som kommunene etterspør – nemlig en økning av integreringstilskuddet på 50 mill. kr. Det kommer i tillegg til økningen på 250 mill. kr i budsjettet for i år.

I tillegg foreslår regjeringen å øke Husbankens tilskuddsramme til utleieboliger, også med 50 mill. kr for neste år. Det kom også 100 mill. kr i revidert i år som gjaldt utleieboliger. Så regjeringen svarer på det som kommunene faktisk etterspør som den kritiske masse for å kunne gjøre det arbeidet som vi ønsker at kommunene skal gjøre – og det er frivillig for kommunene, men da må vi også legge til rette for dem med virkemidlene som de etterspør, og som regjeringen nå faktisk kommer med.

I tillegg vil det for neste år være igangsatt et toårig prøveprosjekt, som særlig fylkesmennene i både Østfold og Hordaland får ansvar for, om bosetting direkte fra fylkesmennene.

Antallet enslige mindreårige som venter på bosetting, har økt i år. Det er alvorlig. Alle må bidra til at disse unge menneskene blir en ressurs i kommunene. Ved utgangen av november, som vi nå nettopp har rundet, ventet 5 214 på en kommune å bo i. Det er altså en reduksjon på 240 – færre enn på samme tid i fjor. Det aller viktigste er at vi sørger for at vi ikke kommer i en sånn situasjon – at vi har så mange på vent. Jeg tør minne om alle de mindreårige, lengeboende barna, de som har vært i vårt land i fire, fem, seks, sju, nesten åtte år – er det noen som kjenner igjen de tallene? Det viktigste er at vi ikke kommer i en sånn situasjon, at noen må være så lenge uten å få avklart situasjonen sin – enten det er fordi foreldrene ikke medvirker til å avklare identiteten sin, eller at foreldrene ikke klarer det av andre, mer plausible grunner.

Jeg er svært glad for at vi nå har fått en avtale mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre. Jeg er helt sikker på at noen kommer tilbake til det.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) [20:36:36]: Au Pair Center ble opprettet i 2012, og det yter råd, veiledning og bistand til au pairer i Norge. Senteret har vist seg å være et viktig sikkerhetsnett som kan hjelpe den enkelte au pair, dersom man utsettes for utnyttelse eller misbruk i sine vertsfamilier.

Politiet ringer ikke til vertsfamilien med informasjon om rettigheter i kontrakter, UDI skriver ikke krav om sluttoppgjør for au pairer, fri rettshjelp tar ikke saker vedrørende manglende utbetaling av lønn og feriepenger. Hvorfor i all verden mente Høyre og regjeringen i sitt budsjettforslag at Au Pair Center ikke burde motta noen økonomisk støtte overhodet, og foreslo null kroner til senteret?

Ingjerd Schou (H) [20:37:22]: Det som representanten Lauvås omtaler når det gjelder Au Pair Center, var jo en vurdering gjort av regjeringen der og da. Så vidt jeg husker, betyr dette noe for hver eneste en, men omhandler svært få. Om jeg husker riktig, er det et par hundre det er snakk om. Vi har også institusjoner og organisasjoner som bør kunne være i stand til å hjelpe disse au pairene, i all hovedsak jenter, på den måten at de har et sted å gå – at de kan bruke de eksisterende og ordinære institusjonene vi har i vårt land.

Jeg er helt enig med representanten Lauvås i at det er en del dårlige eksempler på hvordan au pair-jenter har blitt behandlet, så faktadelen er vi helt enige om. Men at vi nødvendigvis behøver å ha et senter som skal ta hånd om dette, har ikke vært regjeringens prioritering.

Stein Erik Lauvås (A) [20:38:18]: Jeg takker for svaret.

Med dette i mente: En fikk jo i havn budsjettforliket, hvor Kristelig Folkeparti og Venstre sørget for bevilgningen til Au Pair Center – mot regjeringens førsteønske. Med det svaret som Ingjerd Schou ga: Er det slik å forstå at Au Pair Center nå kan planlegge for videre drift, med støtte over statsbudsjettet også utover 2015, eller var det signaler om at dette var det siste året?

Ingjerd Schou (H) [20:38:50]: Nå er jo Au Pair Center, slik sett, reddet for 2015. Og som både jeg og representanten Lauvås er klar over, er dette et budsjett for 2015.

Jeg må si at når regjeringen fremmer et forslag, er det et forslag fra en mindretallsregjering. Regjeringen vet utmerket godt at den er Stortingets regjering, og ikke omvendt. Det betyr at vi her i Stortinget skal finne fram til en avtale mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre. Slik sett må jeg si at jeg er godt fornøyd med at vi beholder Au Pair Center, og at de jentene som har behov for det, faktisk kan få hjelp der. Men jeg ser heller ikke bort fra at det er en rekke andre samfunnsinstitusjoner som kan gi god hjelp og gjøre godt arbeid for de jentene som måtte trenge det.

Heidi Greni (Sp) [20:39:50]: Budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har bl.a. resultert i anmodningsvedtak til regjeringen, der de blir bedt om å gi en oversikt over den samlede kapasiteten til å ta imot flyktninger i kommunene. Økt bosetting av flyktninger som har fått opphold i Norge, er viktig. Selv om kommunene har økt mottaket, er det fortsatt altfor mange som sitter i asylmottak for lenge etter at de har fått varig opphold. Kommunene sliter med å skaffe boliger, og i tillegg mener de det er et gap mellom de faktiske kostnadene og det de mottar i integreringstilskudd. Senterpartiet har foreslått å sette av 200 mill. kr for å kunne trappe opp integreringstilskuddet. Det kom en liten økning i fjor og en liten økning i år. Er Høyre enig i at integreringstilskuddet må løftes ytterligere for å gi kommunene full kompensasjon for faktiske kostnader ved bosetting av flyktninger?

Ingjerd Schou (H) [20:40:41]: Jeg må smile litt når jeg får disse spørsmålene fra representanten Greni, fordi jeg synes at det kunne Greni selv ha medvirket til da representantens parti satt i regjering. Regjeringen og flertallet i Stortinget medvirket til at integreringstilskuddet ble økt med 250 mill. kr i 2014, og vi viderefører det med ytterligere 50 mill. kr i 2015. Det som har vært utfordringen for representanten Greni og den rød-grønne regjeringen, må jo være at man ikke engang sjekket hva som var den faktiske kapasiteten ute i kommunene, fordi man unnlot å spørre de kommunene som såkalt var minst. Men vi har ikke skilt på om det har vært store eller små kommuner, vi har lagt vekt på at vi skal spørre alle kommunene, nettopp fordi man skal få en oversikt over kommuner som faktisk har kapasitet, kompetanse og kvalitet på de tjenestene vi ønsker å tilby – den kapasiteten brydde ikke representanten Greni og hennes rød-grønne regjering seg om å etterspørre.

Karin Andersen (SV) [20:42:00]: Jeg må si jeg synes forklaringen på kuttet på au pair-senteret er veldig spesiell, at det skal være en hovedmålsetting for en regjering som har milliarder å ta av, å ta 3 mill. kr fra mennesker som vi til og med vet kan være utsatt for menneskehandel og grove overgrep, for det er det jo blitt avslørt at skjer.

Men det er en annen sak som har forundret meg i dette budsjettet. Jeg kjenner jo gamle Høyre slik at de var opptatt av rettssikkerhet, også i asylsaksbehandlingen, og det budsjettet som regjeringen har lagt fram nå, har jo ganske grove kutt i det apparatet som skal drive saksbehandling, altså UNE og UDI. Det er også kutt i midlene til rettshjelp gjennom organisasjonene. Jeg lurer på: Hvordan henger dette sammen med Høyres prinsipielle syn om at rettssikkerhet skal ivaretas og skal gjelde for alle, uavhengig av hvem de er?

Ingjerd Schou (H) [20:43:01]: Både regjeringen og Høyre er opptatt av rettssikkerhet, både for dem som kommer til landet og som skal integreres i kommunene, og for dem som søker asyl og skal få søknaden sin avgjort ved at man får opphold eller at man ikke får opphold. Både UDI, UNE og organisasjoner som hjelper til med å vurdere hvorvidt søknaden har vært behandlet korrekt eller ikke, har fortsatt midler. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg fortsatt kunne tenkt meg mer midler til det området, men vi har en enighet nå i den budsjettavtalen som foreligger, og jeg er helt sikker på at det vil også regjeringen følge opp. Men det er ikke sånn at det er småpenger satt av til verken UDI eller UNE. Den aller viktigste rettssikkerheten er jo at de som kommer hit, faktisk får bosetting og kommer ut i kommunene, og det sørget altså ikke SV for da de satt i regjering. 5 000 på vent, det var det vi tok over.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Mazyar Keshvari (FrP) [20:44:18]: Fremskrittspartiet er godt fornøyd med satsingen på asyl- og innvandringsfeltet i budsjettet for 2015 og den betydelige kursendringen som innebærer en mer restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, som er helt nødvendig med tanke på de store utfordringene som er på dette feltet.

Da Fremskrittspartiet og Høyre dannet regjering i 2013, tok vi på mange måter over et rød-grønt konkursbo der systemet hadde spilt fallitt også på dette feltet. Arven etter de rød-grønne var 5 500 mennesker på mottak som hadde fått innvilget opphold, men ikke hadde blitt bosatt i kommunene på grunn av sprengt kapasitet, over 5 000 som hadde fått avslag, men som fortsatt var på mottak, og på toppen av det ytterligere 7 000 mennesker med avslag som befinner seg i Norge utenom mottakene.

Vi i Fremskrittspartiet har hele tiden vært klare og tydelige på at vi skal behandle mennesker som er på flukt, med respekt. Vi skal overholde våre forpliktelser og behandle søknader fra dem som ber om beskyttelse, på en grundig og forsvarlig måte. Samtidig krever vi den samme respekten tilbake ved at de som har fått avslag på sine søknader og ikke har noe beskyttelsesbehov, forlater landet, slik loven krever. Et stort antall personer med avslag på asylsøknaden som opptar kapasitet på mottak, er kostbart for det norske samfunnet, uheldig for de enkeltpersonene som velger å sette seg selv i en vanskelig situasjon, og det undergraver hele asylinstituttet.

Uttransporteringer er derfor en viktig prioritering for Fremskrittspartiet i regjering, og nettopp derfor øker vi måltallet for antall uttransporteringer til rekordhøye 10 100 til neste år. Dette grepet vil – sammen med 90 nye lukkede plasser på Trandum, nytt retursenter på Gardermoen, betydelig økning i antall stillinger hos politiets enheter som har til oppgave å returnere illegale innvandrere, og en formidabel styrking av ID-arbeidet i asylsaker – bidra til å gjenreise tilliten til og respekten for asylinstituttet. Dette vil også være et signal om at Norge har fått en regjering som har til hensikt å håndheve lovene og reglene på dette feltet fullt ut.

Fremskrittspartiet har fått til en betydelig kursendring etter at vi kom inn i regjering, også når det gjelder asyl-, innvandrings- og integreringspolitikken. Vi har fått til mer omfattende innstramminger med Venstre og Kristelig Folkeparti, som er liberale på dette feltet, enn det Arbeiderpartiet klarte i løpet av sine åtte år i en flertallsregjering. Arbeiderpartiet har bestandig forsøkt å gi et inntrykk av at de er restriktive i innvandringspolitikken, men avtalen om innvandringspolitikken og oppfølgingen av den til neste år viser at det ikke er riktig.

Fremskrittspartiet har i regjering fått gjennomslag for flere lukkede mottak og differensierte mottak, der det bl.a. etableres retursentre med høyere sikkerhet, mer effektiv saksbehandling og raskere retur av personer uten lovlig opphold og kriminelle. I tillegg har vi begrenset muligheten til å fremme omgjøringsbegjæringer, noe som innebærer en raskere og mer effektiv behandling av grunnløse omgjøringsanmodninger.

Fremskrittspartiet har sørget for å heve underholdskravet i familieetableringssaker for å sikre at de som kommer til Norge, kan forsørge seg selv. Det vil også bli økt bruk av DNA-testing for å avklare identitet i forbindelse med familiegjenforening. Det vil bli innført 24 års aldersgrense for familieetablering der hensikten er å bekjempe tvangsekteskap, noe flere i Arbeiderpartiet har tatt til orde for gjennom mange år, uten å gjøre noe med det.

Det er igangsatt arbeid for å styrke Schengens yttergrense og styrke samarbeidet med de store mottakerlandene for å hindre at grunnløse asylsøkere reiser fra land til land innenfor Schengen. Fremskrittspartiet i regjering har fremmet forslag, som er på høring, om at alle som søker norsk statsborgerskap, skal beherske et minimum av norsk muntlig og gjennomgå en test i samfunnskunnskap på norsk som de må bestå for å få statsborgerskap. Det skal ikke lenger være noen automatikk i at man får norsk statsborgerskap, slik det var under Arbeiderpartiet. Vi styrker språkopplæringen for kvinner med minoritetsbakgrunn og gir flere muligheter til å delta i arbeidslivet, og så kobles gratis kjernetid i barnehagen med krav om deltakelse i aktivitet eller norskopplæring.

Summen av alle disse tiltakene og flere lovendringer har bidratt til at Norge har fått en asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk som er betydelig skjerpet, noe som øker muligheten for integrering. Alle disse endringene avdekker også at Arbeiderpartiet har seilt under falskt flagg om at de står for en restriktiv innvandringspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stine Renate Håheim (A) [20:49:19]: Statsråd Horne har satt i gang et prisverdig engasjement, mener jeg, for å øke bosettingen i norske kommuner. Men det er noe underlig å se hvordan hun blir motarbeidet av Fremskrittspartiets egne stortingsrepresentanter. Stortingsrepresentanten Erlend Wiborg har vært veldig tydelig på at han mener at Moss kommune ikke bør bosette noen flyktninger i 2015, og stortingsrepresentanten Tor André Johnsen, også fra Fremskrittspartiet, har oppfordret alle kommuner til å si nei til å bosette. Til avisa Glåmdalen 19. september i år sa representanten Johnsen at han mener «statsråd Horne har en annen rolle i partiet enn ham selv, og mener han derfor ikke bryter med partilinjen når han oppfordrer til å si nei til å bosette».

Da er mitt spørsmål til representanten Keshvari: Er representanten Keshvari enig med sin egen statsråd om at kommunene må bosette, eller er han enig med stortingskollegene i eget parti som mener at kommunene ikke bør bosette?

Mazyar Keshvari (FrP) [20:50:20]: Jeg er av den oppfatning at vi har et lokaldemokrati i Norge, og at alle partier, med unntak av SV som av og til ønsker tvang eller å endre dette systemet, har vært enige om at det er opp til norske kommuner når det gjelder bosetting, og da må de ta hensyn til den kapasiteten de har. Det spørsmålet Arbeiderpartiet må stille seg, er: Hvorfor vil ikke kommuner bosette, og hvorfor var det slik at det hopet seg opp med mennesker som alle er enige om at må bli bosatt fordi de har fått opphold i Norge? Er det fordi kommunene ikke har empati? Er det fordi de ikke ønsker å hjelpe disse menneskene, eller er det rett og slett fordi et land med 5 millioner mennesker har visse kapasiteter? Så er det opp til lokalpolitikere å avgjøre om de har kapasitet, mottaksapparat, hjelpeapparat, til å ivareta de menneskene som skal bli der, på en god og forsvarlig måte.

Stine Renate Håheim (A) [20:51:15]: Jeg er litt usikker på om det egentlig var et svar. I Arbeiderpartiet mener vi også at takten i bosettingen bør gå raskere, så vi har foreslått et ekstraordinært integreringstilskudd på 100 000 kr per lengeværende på asylmottak.

Men jeg har lyst til å spørre om en annen gruppe som sitter på norske asylmottak. De siste fire årene har 248 barn forsvunnet fra norske asylmottak. Tidligere i år var Press ute med nok en bekymringsmelding – de var redd for at veldig mange av disse barna havner i kriminelle miljøer, blir utnyttet av kyniske bakmenn og havner i menneskehandel.

Den rød-grønne regjeringen la bl.a. fram to handlingsplaner mot menneskehandel. Nå kommer heldigvis regjeringen med en ny – jeg vil bare understreke at det haster.

Fordi statssekretær i Justisdepartementet Himanshu Gulati 10. april i år sa at man vil ha en gjennomgang av rutinene for hvordan dette følges opp, blir mitt spørsmål: Er denne gjennomgangen foretatt? Og: Hva er resultatet?

Mazyar Keshvari (FrP) [20:52:18]: Det er positivt at Arbeiderpartiet også på dette området har funnet løsninger og kommet med økninger i budsjettet når det gjelder bosetting. Realiteten i 2013 da vi tok over, var at det var 5 500 mennesker som hadde fått opphold, og som fortsatt bodde i asylmottak.

Når det gjelder barn som forsvinner fra asylmottak, er det en alvorlig problemstilling. Det er noe som går inn på oss alle sammen, og det er en problemstilling som vi må jobbe grundig med.

Hvor langt man er kommet med den gjennomgangen som statssekretær Gulati skal ha omtalt, er jeg usikker på, så det kan være at representanten kan stille det spørsmålet til statsråden.

Heidi Greni (Sp) [20:53:17]: Selv om Fremskrittspartiet har vært nødt til å inngå en avtale med Kristelig Folkeparti og Venstre om mottak av flere kvoteflyktninger for å få budsjettet i havn, har partiet hatt en klar holdning mot økt antall kvoteflyktninger til Norge.

I partiprogrammet til Fremskrittspartiet heter det:

«I stedet for å ta mange flyktninger inn i Norge, bør Norge i større grad bidra til å dekke utgiftene til flyktningmottak i flyktningenes egne nærområder.»

Og videre:

«Integreringspolitiske hensyn bør legges til grunn ved eventuell utvelgelse av kvoteflyktninger.»

Vi vet at landene som i dag tar imot millioner av flyktninger fra Syria, sier at deres kapasitet er fullstendig sprengt. De ber oss om å ta imot flere flyktninger. Det samme ber FN og hjelpeorganisasjonene i området oss om. Mener Fremskrittspartiet prinsipielt sett at vi i det hele tatt ikke skal lytte til disse anmodningene?

Mazyar Keshvari (FrP) [20:54:11]: Den prinsipielle holdningen til Fremskrittspartiet er en riktig holdning, nemlig at vi skal hjelpe mennesker i nærområdene, der vi faktisk også kan hjelpe flest mulig mennesker. Fremskrittspartiet i regjering gjør begge deler, vi tar imot rekordmange flyktninger fra Syria, og vi bidrar også økonomisk der. Men det kan jo være verdt å minne om kostnadene for de 1 000 syriske flyktningene som vi har tatt imot i år. For den samme summen kunne vi ha hjulpet 26 000 mennesker i mottak i nærområdene, eller 13 000 mennesker utenom mottak i nærområdene.

Når man står overfor en humanitær katastrofe, der millioner av mennesker er på flukt, mener vi at vi bør gjøre det vi kan for å hjelpe flest mulig mennesker.

Karin Andersen (SV) [20:55:16]: Dette er nå den største flyktningkatastrofen vi har sett etter annen verdenskrig. Det er millioner av desperate mennesker som er på flukt. De kommer ikke hit for å irritere Fremskrittspartiet, de kommer hit fordi de er i en desperat situasjon, og fordi kapasiteten i nabolandene er sprengt. De landene lukker nå grensene.

Det høres ut som om Fremskrittspartiet tror at det hjelper å kaste penger etter alt, etter problemet der, mens hjelpeorganisasjonene forteller oss desperat at vi er nødt til å ta flere mennesker ut av disse områdene, og at Norge må gå foran slik at andre land også gjør det.

Er det slik at representanten Keshvari tror at han kjenner situasjonen på bakken bedre enn organisasjonene som er der?

Mazyar Keshvari (FrP) [20:56:10]: Det er med undring jeg registrerer at en representant for et parti som var i regjering i 2011, i 2012 og i 2013, og som ikke løftet én finger, som ikke tok imot en eneste syrisk flyktning verken i 2011, i 2012 eller i 2013, står her og har denne moralske holdningen som representanten viser.

Det er slik at Fremskrittspartiet både har tatt imot flyktninger fra Syria og har gitt betydelig hjelp i nærområdene.

Vi må stille oss spørsmålet: Når 9 millioner mennesker er på flukt, fordrevet både internt og i nabolandene rundt, er det da galt å si at vi ønsker å gjøre det vi kan for å hjelpe flest mulig av de menneskene? Det er jo ikke slik at representanten Karin Andersen har foreslått at vi skal ta imot millioner av mennesker eller hundretusener av mennesker, men for den summen vi kan ta imot 1 000 mennesker for her i Norge, kan vi altså hjelpe 26 ganger flere der.

Karin Andersen (SV) [20:57:12]: Det må bare være inne i hodet på noen fra Fremskrittspartiet at det er slik at det handler om å hjelpe enten her eller der. Det handler om å gjøre begge deler. Når organisasjonene som driver hjelpearbeidet i disse områdene, er desperate etter at flere europeiske land tar flere flyktninger ut av områdene, må det jo være det som betyr noe. Man hjelper mange der, men man er også nødt til å ta flere ut av områdene fordi det er kaotisk der. Det gjelder ikke bare helsemessig, men det er også politisk sett et veldig farlig område, som det er nødvendig at flere land avlaster. Da kan Norge gå foran med et godt eksempel, og situasjonen blir verre for hver dag som går. Likevel fortsetter representanten fra Fremskrittspartiet å snakke om 2011. Nå snakker vi om 2015 – hva tenker Fremskrittspartiet om dette da?

Mazyar Keshvari (FrP) [20:58:17]: Jeg synes det er leit at representanten Karin Andersen verken har hørt på innlegget mitt eller svaret mitt nå, eller tidligere når vi har hatt denne debatten, der jeg har understreket at det er viktig å gjøre begge deler. Poenget er at Norge gjør begge deler: Vi tar imot rekordmange syriske flyktninger. I antall tar vi imot rekordmange i europeisk sammenheng, det er bare noen få land som tar imot flere kvoteflyktninger fra Syria når det gjelder antall. Ut fra folketall er vi også helt på topp når det gjelder mottak av syriske flyktninger.

Vi har ikke sagt at vi skal gjøre enten–eller, i motsetning til partiet til representanten, som gjorde verken–eller mens de selv satt i regjering.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir S. Toskedal (KrF) [20:59:26]: Ifølge FN står vi midt oppe i den verste flyktningstrømmen på 70 år, og Norge må ta sin del av denne utfordringen. Det er en menneskerett å kunne søke og å få asyl for den som trenger beskyttelse. Da er det viktig at vi ivaretar rettssikkerheten til asylsøkere som kommer til landet vårt. Krigssituasjonen i Syria og Irak og i enkelte land i Afrika gjør at millioner av mennesker lever i flyktningleirer i naboland, som internflyktninger i eget land eller på flukt flere steder i verden.

I Norge har vi fremdeles altfor mange med godkjent opphold, som sitter på asylmottak og venter på bosetting i en kommune. De ønsker å komme videre for sin egen, sin families og sine barns del og bidra til beste for samfunnet. Samtidig har vi en annen type utfordring, og det er arbeidsinnvandring fra Schengen-området, som gir kommunene andre utfordringer. Norge trenger arbeidskraft, ja, men bo- og oppholdssituasjonen for nye familier fra europeiske land betyr flere nye oppgaver for kommunene innen helse, skole og bosetting. Kristelig Folkeparti ber statsråden fokusere på denne siden av innvandringspolitikken og gjerne komme tilbake til dette i en kommuneproposisjon.

Kristelig Folkeparti er glad for at vi i budsjettforliket greide å reversere regjeringens forslag om å avvikle vertskommunetilskuddet for barnehage for fire- og femåringer opp til skolealder i asylmottak, et viktig tiltak for barn som er i en usikker, uforutsigbar og krevende livssituasjon. Vi oppnådde også en videreføring av aktivitetstilbudet for barn i asylmottak. Tilrettelagte aktiviteter gjør hverdagen enklere.

Kristelig Folkeparti og Venstre har nylig fått på plass en avtale med regjeringen om varig løsning for lengeboende asylbarn i tråd med samarbeidsavtalens intensjon om saksbehandling til barns beste og en liberalisering for dem som vil bli omfattet av forskriften. Forskriften trådte i kraft i går. Kristelig Folkeparti mener det er behov for å styrke utlendingsforvaltningens barnefaglige kompetanse.

For Kristelig Folkeparti er det nå viktig å peke på at asylsøkere som har endret trosretning, f.eks. fra islam til kristendom, kan oppleve utestenging, forfølgelse og fengsling ved retur. Disse opplysningene skal vektlegges i vurderingen av asylopphold. Vi er derfor veldig opptatt av at utlendingsmyndighetene sikres kompetanse i konvertittsaker, og at seriøse uttalelser fra ressurspersoner i søkers nærmiljø i Norge tillegges vekt. Det er like viktig at det foreligger oppdatert landinformasjon.

Kristelig Folkeparti mener det er et generelt behov for midler til informasjon og rettshjelp til asylsøkere, særlig i forbindelse med at det innføres nye regler for lengeværende barn. Kristelig Folkeparti foreslo i sitt alternative statsbudsjett, og fikk gjennomslag for, at det bevilges 2 mill. kr til dette arbeidet til frivillige organisasjoner.

Både samfunnsøkonomiske og humanitære hensyn taler for raskere saksbehandling og snarlig bosetting i en kommune. I dag er en tredjedel av beboerne på mottak personer som har fått opphold, og som sitter passive og venter, selv om det i 2014 ble bosatt flere enn på mange år. Det gir imidlertid grunn til bekymring at man ikke greier å bosette flere mindreårige asylsøkere i 2015 heller. Kristelig Folkeparti mener det trengs ytterligere tiltak for å stimulere kommunene til raskere bosetting og en styrket introduksjonsordning. I vårt alternative statsbudsjett for 2015 foreslo vi at refusjonen for bosetting av enslige mindreårige asylsøkere burde vært økt fra 80 til 90 pst.

Norske kommuner bosetter færre flyktninger enn det IMDi ber om, og færre enn det som er avtalt mellom staten og KS. Det er behov for flere og fleksible tiltak og raskere veier for integrering og selvstendiggjøring av personer med innvilget opphold. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at regjeringen gjennomgår Berge-utvalgets forslag fra 2011 om større muligheter for arbeid. Her foreslås tiltak for mer selvstendiggjøring og bedre integrering av asylsøkere i mottak.

Kristelig Folkeparti er tilfreds med sammen med regjeringen og Venstre å ha forpliktet Norge til å ta imot 500 flere kvoteflyktninger i 2015. Det er positivt at mennesker på flukt kanaliseres gjennom FN-systemet UNHCR, og antallet burde vært enda høyere. Norge tar her et større ansvar i det internasjonale flyktningarbeidet. Kvoten for 2015 er nå på 2 120. Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig å bidra med hjelp både der flyktningene oppholder seg, og ved å kanalisere flere som kvoteflyktninger gjennom FN. Vi regner også med at flyktninger fra Camp Liberty får særlig oppmerksomhet. Kristelig Folkeparti er tilfreds med budsjettforliket på dette området, og vi forutsetter at det ikke skal være begrensninger på utvelgelse ut fra flyktningenes helsemessige situasjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stine Renate Håheim (A) [21:04:48]: I asylavtalen mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre er det et punkt om at kvoteflyktninger med størst mulighet til å integreres skal prioriteres. Som et resultat av den formuleringen har Norge nå bl.a. sagt nei til godt over 100 flyktninger med kompliserte medisinske behov. Dette er et linjeskifte i norsk asylpolitikk. I årene med rød-grønn regjering valgte Norge konsekvent å følge henstillingene fra FNs høykommissær for flyktninger. Vi tok imot dem FN ba oss om å ta imot.

Jeg kjenner Kristelig Folkeparti som et parti som setter solidaritet og nestekjærlighet høyt, og derfor synes jeg det er underlig at Kristelig Folkeparti er med på dette punktet. Så mitt spørsmål er: Hvorfor mener Kristelig Folkeparti at dette er et godt punkt? Og hvis ikke Norge, som et av verdens rikeste land, skal ta imot dem som trenger oss aller mest, hvilke land skal da gjøre det?

Geir S. Toskedal (KrF) [21:05:42]: Dette var ikke et punkt Kristelig Folkeparti hadde med inn i avtalen – det var det langt fra – og vi er heller ikke glade for det punktet. Men vi har akseptert punktet i en samarbeidsavtale som består av flere ledd.

Jeg avsluttet nettopp mitt innlegg med å si at vi forutsetter at det ikke skal gis helsemessige begrunnelser når vi tar flyktninger inn. Blant de flyktningene som tas inn, er det allerede mange med betydelige helseproblemer, og slik synes Kristelig Folkeparti at det skal være. De som trenger mest hjelp, skal få hjelp.

Når det gjelder menneskesyn, deler vi det synet som representanten Håheim framholder: at vi skal hjelpe dem som trenger det mest, og ta imot dem som FN sier vi skal ta imot. Det er i tråd med vårt syn.

Når det gjelder det punktet i samarbeidsavtalen, må det ses i sammenheng med alt det andre vi har greid å få gjennom. Vi fikk ikke alt, vi oppnådde ikke alt, men slik er det alltid i en samarbeidsavtale.

Heidi Greni (Sp) [21:06:54]: Når en hører innlegget til Toskedal like etter innlegget til Keshvari, må det vel betegnes som et under at det har blitt en avtale på asylfeltet. Keshvari sa bl.a. i sitt innlegg at det har blitt flere innstramminger med Kristelig Folkeparti og Venstre enn hva Arbeiderpartiet noen gang klarte å få til – det er en betydelig skjerpet innvandringspolitikk, flere blir internert, færre får bli, det er vanskeligere å få statsborgerskap, og det er en mye mindre liberal asylpolitikk.

Deler representanten Toskedal beskrivelsen av den kraftige innstrammingen som Keshvari her legger fram, og er Kristelig Folkeparti i tilfelle fornøyd med å ha bidratt til en så mye mindre liberal innvandringspolitikk?

Geir S. Toskedal (KrF) [21:07:39]: Først av alt setter jeg pris på det hvis en betrakter det som et under at vi får disse to partiene til å samarbeide. Men jeg kan jo bruke begrepet med at noen beskriver et halvt glass vann som «halvtomt», mens andre sier det er «halvfullt».

Jeg registrerte beskrivelsen fra Fremskrittspartiets representant, og jeg deler syn på mange av de faktiske forholdene, men beskrivelsen ville nok fått andre ord i min munn. Videreføringen av den rød-grønne politikken er jo det som i stor grad skjer, men i tillegg har vi økt antallet kvoteflyktninger. Vi har fått på plass en engangsløsning for lengeværende asylbarn, og vi har fått på plass en varig ordning som sikrer sterkere vektlegging av barns situasjon. Så vi har faktisk fått flere gjennomslag enn hva bl.a. Senterpartiet fikk til i den rød-grønne regjeringen.

Så kan en velge de ordene en vil – jeg har forståelse for at partiene velger ord ut fra ulikt utgangspunkt. Men i Kristelig Folkeparti er det viktig med en human, forutsigbar og rettferdig asylpolitikk.

Karin Andersen (SV) [21:08:52]: Jeg vil takke Kristelig Folkeparti for den jobben de gjør på dette området, men dette handler ikke om måter å uttrykke seg på, dette handler om fakta: Enten er dette en strengere asyl- og flyktningpolitikk, eller så er det en mer liberal asyl- og flyktningpolitikk. Begge deler kan ikke være riktig samtidig. Da handler det ikke om ord, men om fakta. Det er mange ting som har blitt strammet kraftig inn, og det regner jeg med at Kristelig Folkeparti ikke er så glad for. Det som de er glad for, og som også jeg har stemt for, er å få på plass en avtale nå om lengeværende barn. Problemet er at nå meldes det på nyhetene – omtrent minutt for minutt – at antallet barn som er sendt ut i mellomtiden, mens man har forhandlet, øker stadig. Er Kristelig Folkeparti enig med SV i at disse barna som er sendt ut dette siste året, burde få sakene sine behandlet på nytt etter det nye regelverket?

Geir S. Toskedal (KrF) [21:09:57]: Det som gjør at det ser strengere ut, og er strengere, er at ressursene har økt. Så en har fulgt de rød-grønne instruksene, eller vilkårene, men med økte ressurser er flere blitt sendt ut. Det er en svært beklagelig situasjon hvis det har gått utover rettssikkerhet eller andre ting. For Kristelig Folkeparti er det viktig å ha en målrettet politikk. Det er et krevende område. Vi er heller ikke for det som blir sagt – snillisme og godtroenhet. Det skal være innvandringsregulerende hensyn i disse sakene. Det er et krevende område.

Når det gjelder de barna du nevner, så må vi se på disse sakene når kontroll- og konstitusjonskomiteen er ferdig med å behandle den justispolitiske siden av dette. Så vil Kristelig Folkeparti komme tilbake til det i tur og orden, men vi tar én ting av gangen og har ingen grunn til å forhaste oss med det.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Heidi Greni (Sp) [21:11:23]: Senterpartiet vil føre en innvandringspolitikk som setter menneskeverd i fokus. Mennesker som søker asyl og opphold i Norge, skal ha trygghet for at deres rettssikkerhet ivaretas, og at den enkelte får oppfylt sine rettigheter. Norge skal føre en konsekvent og helhetlig flyktning- og asylpolitikk som er human, rettssikker og rettferdig, basert på internasjonale konvensjoner og avtaler som Norge har forpliktet seg til å følge. Dette er grunnlaget for Senterpartiets innvandringspolitikk.

Jeg har inntrykk av at innvandringspolitikken vi fører, har bred støtte blant de fleste partiene på Stortinget. Etter at Kristelig Folkeparti og Venstre har fått satt sine fotavtrykk på denne regjeringens innvandringspolitikk, er det i det alt vesentlige samsvar mellom gjeldende politikk og den rød-grønne regjeringens politikk. Det er et godt utgangspunkt for å finne gode løsninger på vanskelige utfordringer.

Det er likevel en del av regjeringen sine forslag i budsjettet for 2015 som vi i Senterpartiet har reagert på. Noe av det har blitt korrigert gjennom budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Senterpartiet mener at forslaget om å redusere dagpengene for beboere i asylmottak var dårlig begrunnet, og vil reversere kuttet. Det samme har vi gjort med forslaget om å fjerne vertskommunetilskuddet som sikrer 4- og 5-åringer i asylmottak gratis barnehageplass. Det er vanskelig å leve i asylmottak, det tror jeg alle er enige om. Vi må ikke gjøre det vanskeligere og absolutt ikke la det gå ut over små unger som mer enn noen trenger stimuli og anledning til lek og samspill med andre unge. Særlig viktig er det for språkutviklingen.

Senterpartiet har kuttet bevilgningen til å bygge ut interneringsmottaket på Trandum. For det første er det fortsatt ledige plasser på Trandum, og for det andre trenger vi en debatt om hvilke grupper vi skal internere på den typen lukkede mottak. Jeg mener spesielt vi må diskutere om dette er rette sted å plassere barnefamilier og mindreårige asylsøkere.

Regjeringen har med støtte fra stortingsflertallet redusert finansieringen av barnevernstiltak for enslige mindreårige asylsøkere. Utover kommunal egenandel dekket staten tidligere 100 pst. av kostnadene. Nå er kostnadsdekningen redusert til 80 pst. Dette har ført til at kommuner som har bidratt til bosetting av enslige mindreårige, har fått vanskeligheter med å finansiere de tiltakene som er sett på som nødvendige for mange innen denne gruppen. Senterpartiet er redd for at vi har redusert den statlige medvirkningen i finansieringen av barnevernstiltak for enslige mindreårige asylsøkere så mye at vi ikke makter å gi dem det tilbudet som ivaretar deres behov for støtte og oppfølging. Senterpartiet foreslår derfor i sitt alternative budsjett under barnevern på Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets budsjett at den statlige finansieringsbistanden skal opp igjen på 90 pst. av kostnadene utover kommunal egenandel.

Jeg vil også nevne at Senterpartiet har styrket Justisdepartementets budsjettkapittel for støtte til rettshjelp for frivillige organisasjoner. Vi mener at fjerning av støtten til Norsk Organisasjon for Asylsøkere, NOAS, til rettshjelp bør rettes opp. NOAS gjør et viktig arbeid på dette området.

Vi er alle enige om at beboere på asylmottak som har fått opphold i Norge, må bli bosatt i kommunene så raskt som mulig. Kommunene gjør generelt en god jobb med bosetting og integrering, men det er for mange som venter altfor lenge på å bli bosatt. I enkelte kommuner kan det stå på viljen til å si ja, men de fleste kommunene ønsker å gjøre en innsats. De sliter imidlertid med å skaffe boliger og er bekymret for om integreringstilskuddet er tilstrekkelig til å dekke kostnadene. Vi økte integreringstilskuddet litt i fjor, og det samme gjøres i år, men Senterpartiet mener det er nødvendig å løfte dette, og vi har lagt inn 200 mill. kr til dette formålet i vårt budsjett for neste år. Altfor lang ventetid fra opphold er innvilget og til flyktningene er bosatt, er etter min mening den største utfordringen i norsk integreringspolitikk.

Til slutt vil jeg understreke vårt ansvar for å ta imot kvoteflyktninger. Antall flyktninger i flyktningleirer øker dramatisk, ikke minst i nabolandene til Syria. Vi må ta vår del av ansvaret for å lette presset, først og fremst gjennom humanitær bistand og helsehjelp i nærområdene, men vi må også svare positivt på de sterke anmodningene fra FN om å ta imot flere kvoteflyktninger. Det er vanskelig å forstå at vi var nødt til å avvise 123 kvoteflyktninger med den begrunnelsen at Norge ikke kunne yte nødvendig helsehjelp og oppfølging til disse. Hvilket land er det som er langt bedre rustet enn Norge til å ta på seg den oppgaven?

I tillegg til at vi legger inn midler til å øke mottaket av flyktninger, har Senterpartiet i sitt forslag lagt inn midler til å dekke kostnadene til helsehjelp. Vi mener at regjeringen må gå gjennom retningslinjene for mottak av kvoteflyktninger og fjerne begrensninger på mottak av flyktninger ut fra helsemessige begrunnelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Frank J. Jenssen (H) [21:16:44]: Ved utgangen av 2006 var det i Norge rundt regnet 740 flyktninger som ikke var bosatt. Ved utgangen av 2013 var det rundt 5 400 – en mangedobling. At Norge har tatt imot mange, har mange årsaker. Men det er åpenbart en felles utfordring – som mange har vært inne på – å få bosatt raskt nok flyktninger som har fått opphold i landet. Det kan dreie seg om bolig og andre ting.

Det er likevel slik at den forrige regjeringen unnlot å spørre en betydelig andel av norske kommuner – primært de små – om man ville være med på dette spleiselaget og ta imot flyktninger. Kan Senterpartiets representant gi noen begrunnelse for hvorfor man gjorde det? Det skulle vel ikke ha noe å gjøre med kommunenes kapasitet, kommunenes kompetanse, deres mulighet til å skaffe bolig – at det var størrelsen i seg selv som hadde noe å si i denne sammenheng?

Heidi Greni (Sp) [21:17:47]: Jeg satt i deler av forrige periode også i kommunal- og forvaltningskomiteen, og det første spørsmålet jeg stilte på det første møtet i IMDi, var nettopp: Hvorfor spør vi ikke alle kommunene om å bosette flyktninger? Svaret jeg da fikk, var at faren for sekundærbosetting var regnet som så stor i disse kommunene at de ville fraråde oss å spørre alle kommuner. Samtidig var de veldig tydelige på at hvis kommuner ønsket å bosette flyktninger, ville de vurdere det i hvert enkelt tilfelle, selv om kommunen ikke var blant de kommunene som sto på listen over kommuner som ble spurt om å ta imot x antall hvert år. Det var rett og slett redselen for sekundærbosetting og det at disse kommunene var så små at de hadde trøbbel med å bygge opp et godt nok mottaksapparat, som gjorde at vi ble frarådet å spørre samtlige kommuner.

Frank J. Jenssen (H) [21:18:41]: Er det da slik å forstå – og det tror jeg er første gang noen gang – at Senterpartiet er inne på et spor hvor man faktisk mener at størrelsen på kommunen, og av den grunn kompetansen og kapasiteten til kommunen, faktisk setter noen begrensninger på hvilke tilbud en kommune kan være i stand til å yte?

Heidi Greni (Sp) [21:19:00]: Dette gikk ikke bare på kommunestørrelse; det gikk også på arbeidsmarked og på avstand. De som blir bosatt, vil gjerne ha noen innenfor samme språkgruppe i nærheten av seg, og avstand var et kriterium som gjorde at enkelte kommuner ikke var blant dem som ble spurt. Så det gikk ikke utelukkende på kommunestørrelse, det gikk kanskje mye mer på muligheten for å finne praksisplasser til integrering når en begynner med arbeidstrening, og det å få på plass et godt kompetansemiljø og det å ha tro på at flyktningen faktisk ville være bosatt der over tid, så en fikk til et godt integreringsarbeid.

Karin Andersen (SV) [21:19:55]: Det er fristende å stille Senterpartiet det samme spørsmålet som jeg stilte Arbeiderpartiet, for de barna som sitter på asylmottak i Norge, er der ofte lenge, og det kommer de nok til å være også med denne regjeringen fordi det er så mange kommunestyrer som sier nei uansett. De barna som bor der, trenger å ha både aktivitetstilbud og et barnehagetilbud. Jeg ser at Senterpartiet har lagt inn penger til dette i budsjettet sitt, men vi må ha på plass en ordning som sikrer at disse barna faktisk får rett til barnehageplass, og at de får det fra de er ett år, sånn som andre norske barn, for dette er jo det aller viktigste vi kan gjøre for dem for at de skal lykkes med integrering i Norge. Det er nå kommet undersøkelser som viser hvordan f.eks. halvdagsplass i barnehage påvirker skoleresultater veldig positivt, og hvis vi klarer å begynne tidligere, er det enda mer positivt.

Vil Senterpartiet stemme for?

Heidi Greni (Sp) [21:21:00]: Senterpartiet har lagt inn penger til å fortsette ordningen med barnehageplass for fire- og femåringer. Vi har foreløpig ikke tatt oss råd til å lovfeste barnehageplass for samtlige. Det er aller, aller viktigst for dem som er skolestartere, at en begynner å ordne opp i det. Det er viktig for alle, men det er aller, aller viktigst for fire- og femåringer å ha en barnehageplass: å snakke med norsktalende unger og få språkstimulering via det. Nå er det jo sånn at barn i mottak er en veldig mangslungen gruppe. Noen er der i kort tid og skal få avslag på opphold og bli utsendt. Noen er der dessverre altfor lenge etter at de har fått oppholdstillatelse og skal integreres. Vi har da prioritert å sørge for at fire- og femåringer fortsatt skal ha rett til barnehageplass.

Karin Andersen (SV) [21:21:54]: Jeg tror representanten Greni bør gå tilbake og sjekke litt hvordan språkopplæring og språktrening for barn skjer best. Man lærer språk mye lettere når man er mindre. Den undersøkelsen som ble lagt fram nylig, om halvdagsplass i barnehagen, viser at dess tidligere man begynte, dess bedre gikk det, så dette håper jeg Senterpartiet vil revurdere.

Men SV har også et par andre forslag i innstillingen, bl.a. ett forslag som går ut på at vi ønsker at regjeringen skal ta initiativ til en internasjonal aksjon for å redde mennesker i havsnød i Middelhavet, for vi vet at det er mange flyktninger der. Nå er det mange fra Syria som reiser via Nord-Afrika og legger ut på en veldig farlig ferd, og der har det vært en aksjon, under Italia, som nå er fjernet. SV mener at Norge bør bidra, ikke bare med å vokte grensene, men også med å redde folk i nød.

Hva mener Senterpartiet om det forslaget?

Heidi Greni (Sp) [21:22:59]: Det er ingen tvil om at Norge må bidra ute – og Norge bidrar sterkt ute i de voldsomme humanitære katastrofene vi ser i dag. Vi kommer nok ikke til å stemme for det forslaget som ligger der, men det er ingen tvil om at Norge må bidra mer ettersom denne katastrofen eskalerer, både ute og ved å ta imot flere kvoteflyktninger her til lands.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

André N. Skjelstad (V) [21:23:42]: Venstre har et positivt syn på migrasjon. Kulturell og økonomisk stimulans gjennom innvandring gjør samfunnet sterkere, rikere og mer mangfoldig.

Norge har en moralsk plikt overfor mennesker som er forfulgt i hjemlandet på grunn av sin rase, religion, nasjonalitet eller tilhørighet til en sosial gruppe, og Norge bør ta et større ansvar i det internasjonale flyktningarbeidet.

UNHCR rapporterer om at 3 millioner mennesker har flyktet fra Syria, i tillegg til at 6,5 millioner er internt fordrevne. Libanon og Tyrkia har tatt imot over én million syrere hver. Det er ikke tilstrekkelig å bistå nabolandene, Venstre har vært opptatt av at Norge må ta imot flere flyktninger. Vi er derfor glade for at vi i 2015 vil ta imot 2 120 overføringsflyktninger – 500 mer enn det som var foreslått av regjeringen. Til sammenligning tok de rød-grønne imot 1 200 i 2011, 1 200 i 2012 og 1 120 i 2013.

Arbeiderpartiet viser til at de foreslo en økning av antall overføringsflyktninger i budsjettet de la fram etter at de hadde tapt valget. Man måles imidlertid ikke på hva man kunne tenkes å ville gjennomføre når man ikke lenger sitter i posisjon, men på hva man faktisk gjorde alle årene man satt i posisjon: 1 120 i 2013. Vi får til 2 120 i 2016.

Venstre er imidlertid glad for at hele komiteen har sluttet seg til vårt forslag om å ta imot flere flyktninger fra den irakiske flyktningleiren Camp Liberty. Camp Liberty er en flyktningleir for iranske dissidenter som måtte forlate Camp Ashraf etter at leiren ble angrepet av irakiske soldater i 2013. Det er grunn til å være bekymret for både leveforholdene og sikkerheten i leiren. Det er en bred politisk enighet om at flyktningleiren har krav på beskyttelse og hjelp.

Så er jeg nødt til å ha en visitt innom asylbarna og oppmykingen som Venstre og Kristelig Folkeparti endelig har fått gjennomslag for, som trådte i kraft i går. Det viktigste for Venstre har vært å få til en varig endring for de lengeværende asylbarna hvor det legges større vekt på hensynet til barns beste. Barns tilknytning til Norge gjennom barnehage, skole, fritidsaktiviteter, venner og nærmiljø skal veie tyngre enn tidligere. Det skal mer til for å legge en avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn, og alle vedtak skal være barnefaglig forsvarlige. Vi forventer at dette følges opp i praksis, og at vi i det videre får en mer human behandling av lengeværende asylbarn enn tilfellet har vært tidligere.

Det er i debatten de siste dager vist til stortingsmeldingen Barn på flukt, som ble lagt fram av de rød-grønne, hvor prinsippene som Venstre og Kristelig Folkeparti nå har fått gjennomslag for i forhandlingene med regjeringen, er nevnt. Det er anført at stortingsmeldingen ga de samme føringene, og det antydes at forskriftsfestingen nærmest var unødvendig. Skal man endre forvaltningens praksis, må man imidlertid endre jussen. Derfor foreslo Venstre at stortingsmeldingen skulle bli fulgt opp med en endring av utlendingsforskriften. Forslaget ble imidlertid nedstemt av flertallet og fikk bare Venstres og Kristelig Folkepartis stemmer. Jeg skjønner at dette smerter den tidligere regjeringen, men det er altså ikke tvil om at det måtte et regjeringsskifte til for å få en oppmyking av regelverket for de lengeværende asylbarna.

I går skrev Audun Lysbakken på sin blogg:

«Avtalen om asylbarna må være en alvorlig vekker for Arbeiderpartiet. Akkurat nå står Ap igjen som det mest restriktive partiet på Stortinget når det gjelder asylbarn. Frykten for å virke ettergivende i asylpolitikken har drevet Ap inn i posisjoner hvor det er vanskelig å se forskjell på dem og Frp, og i øyeblikket er altså Frp mer liberal når det gjelder barn.»

Det er en menneskerett å kunne søke asyl for den som trenger beskyttelse, og som en velfungerende rettsstat har vi ansvaret for å sikre at asylsøknader blir behandlet på en forsvarlig måte, og at vi behandler mennesker som søker asyl, på en skikkelig måte. Vi er enig med regjeringen i at en rask retur er viktig etter endelig avslag. Når dette ikke er mulig må en – som vi nå har gjort for asylbarna – se om tiden som har gått og tilknytningen som er opparbeidet, likevel tilsier at man får bli.

Asylmottakene må drives ut fra prinsippet om integrering fra første dag, hvor beboere på mottak skal få mulighet til å jobbe, lære språk og bli en del av lokalsamfunnet. Boforholdene i mottakene må videre gjenspeile at mange blir boende i mottak i flere år, og at dette også gjelder barnefamilier. Det er derfor viktig for Venstre å videreføre tilskudd til vertskommuner som tilbyr barnehageplass til unger i asylmottak. Barn i mottak har særlig behov for sosialisering med andre barn og vil der kunne starte integreringen med tilegnelse av både kulturkunnskap, samfunnskunnskap og språkkunnskap. Da blir overgangen til skolehverdagen enklere.

Venstre mener likevel at det er uholdbart at så mange blir sittende så lenge i mottak. Vi må intensivere innsatsen knyttet til bosetting. For mange har livet sitt for lenge på vent. Har man fått opphold, må man også få muligheten til å starte et nytt liv i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) [21:28:52]: Jeg er enig med representanten Skjelstad i at det er jussen som styrer utlendingsforvaltningens praksis, men jeg er uenig i oppfatningen om at det krever en forskriftsendring. Da vi behandlet stortingsmeldingen Barn på flukt, var det et av kjernespørsmålene, og vi argumenterte for at det ikke var nødvendig, og det viser også resultatene. I rapporten fra UNE dokumenterer man at man har brukt denne stortingsmeldingen aktivt til å endre sin praksis, og Høyesterett har også brukt stortingsmeldingen som rettskilde.

Jeg har lyst å stille det samme spørsmålet som Kristelig Folkeparti fikk, til Venstres representant, nemlig det som gjelder samarbeidsavtalen, og jeg tok også opp i mitt innlegg, det med at kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering skal prioriteres. Hvorfor mener Venstre at dette er en riktig endring av norsk flyktningpolitikk?

André N. Skjelstad (V) [21:29:48]: Først vil jeg få lov til å si til representanten Sivertsen at vi nok ikke er enige når det gjelder vurderingen av hvorvidt en stortingsmelding er tilstrekkelig, for gjennom å gi en forskrift gir en også marsjordren. En stortingsmelding er ikke tilstrekkelig, og der er vi uenige om tolkningen av jussen, for det har jo hele tiden vist seg at forskriften må til.

Sivertsen stilte så – i oppfølgingen av dette og med referanse til spørsmålet han også stilte til representanten Toskedal – spørsmål om vi er bekvemme med at det også ligger andre ting i samarbeidsavtalen. Ja, en avtale inkluderer flere forhold, som også Toskedal var inne på. Jeg ser ikke noe motstridende i dette med en klar integreringsbit, som også ligger i denne avtalen, og som er en betydelig oppmykning og liberalisering – som dog ikke den forrige regjeringen gjorde, uansett hvor mye SV kjempet for det, noe som har kommet tydelig fram både i dagens debatt og tidligere. Jeg synes det er mer oppsiktsvekkende.

Eirik Sivertsen (A) [21:30:58]: Vi er uenige om forståelsen av hvorvidt en forskrift er nødvendig eller ikke. Vi mener at vi kan dokumentere at det har skjedd en endring, men jeg er enig med representanten i at en forskrift i seg selv jo er en arbeidsordre. Men la nå det ligge.

La oss gå tilbake til et punkt i avtalen. Jeg vil gi representanten Skjelstad mulighet til å svare på spørsmålet en gang til. Det jeg spør om, er: Hvorfor mener Venstre at det er riktig å gjøre et skifte i den politikken vi har ført når det gjelder flyktninger? Det er riktig at de retningslinjene som gjelder – som ble fastsatt av den rød-grønne regjeringen i 2010 – gir åpning for denne type prioritering, men den politiske praksisen har vært at vi har lyttet til og tatt til etterretning anmodningene fra høykommissæren. Hvorfor mener representanten Skjelstad at dette er et riktig skifte i politikken?

André N. Skjelstad (V) [21:31:53]: Jeg må igjen få uttrykke at vi ikke har samme forståelse av forskriften, det må jeg bare gjenta. Jeg vil vise til de tallene som jeg også viste til i sted overfor representanten Sivertsen: Vi har nå et langt høyere tak. Man vil ta inn langt flere kvoteflyktninger neste år enn det man gjorde under den foregående regjering, som Sivertsen var en representant for, representant for det bestående.

Jeg synes det er merkverdig at Arbeiderpartiet nå prøver å skyve på det faktum at det nå er Arbeiderpartiet som står for den mest restriktive holdningen i dette storting.

Eirik Sivertsen (A) [21:32:36]: Nå har vi vært beskyldt både for å være det mest restriktive partiet og for å være veldig liberale, så det er litt uklart hva vi faktisk er. Men denne rangeringskonkurransen av vår politikk får de andre partiene stå for.

Jeg gjentar for tredje gang spørsmålet. Det jeg spør om, er den delen av samarbeidsavtalen som handler om utlendingsfeltet. I punkt 24 heter det at en skal prioritere kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering. Jeg argumenterer for at det er et skifte i norsk politikk knyttet til flyktninger, og mitt spørsmål til Venstre er: Hvorfor mener Venstre at dette er et riktig skifte i norsk politikk når det gjelder hvordan vi skal prioritere flyktninger?

André N. Skjelstad (V) [21:33:21]: I en samarbeidsavtale må man gi og ta, noe også Toskedal var inne på.

Jeg har nok aldri beskyldt Arbeiderpartiet og representanten Sivertsen for å være liberale. Det tror jeg vi har litt forskjellig oppfatning om. «Restriktiv» er nok mitt uttrykk for å beskrive den retningen. Dette er på mange måter et kvantesprang i forhold til det den foregående regjeringen fikk til. Det har vi fått til med Fremskrittspartiet, noe som SV ikke klarte med Arbeiderpartiet, og det er tydelig hva det hang i her.

Heidi Greni (Sp) [21:34:08]: Venstre bidrar til at regjeringen får Stortingets støtte til videre satsing på interneringsmottak for asylsøkere som ikke gis opphold i Norge. Mottaket på Trandum skal bygges ut, kapasiteten skal økes. Det må enten bety at flere skal bo i lukket mottak, eller at oppholdet i lukket mottak skal forlenges. Venstre sier i sin prinsipielle merknad at partiet mener at asylmottakene må drives ut fra prinsippet om integrering fra første dag, hvor beboere på mottak skal få mulighet til jobb, språkopplæring og å bli en del av samfunnet. Selv om asylsøkere som er internert på Trandum, har fått avslag på søknaden sin, stilles det spørsmål om hvordan den formen for internering fungerer for barnefamilier og mindreårige.

Hva er begrunnelsen for Venstres støtte til å utvide interneringsmottaket på Trandum, sett i lys av de prinsipielle vurderingene partiet har om hvordan asylmottak skal drives?

André N. Skjelstad (V) [21:35:07]: Et parti som framforhandler en avtale som en del av fire, er også nødt til å se på det, og ikke minst – som jeg også har vært inne på tidligere i debatten – er det altså ikke disse asylmottakene som det er meningen at folk skal bli værende i. Jeg må bare si, som vi også har referert til før i debatten her, at det er positivt at vi får en effektivisering når det gjelder behandlingstiden, og det har dagens regjering klart. Det er også et pluss i dette, for det er ikke noe poeng å sitte lengst mulig på Trandum eller en annen plass.

Karin Andersen (SV) [21:35:52]: Jeg vil også rose Venstre for å ha stått på et helt år nå for å få på plass en avtale for lengeværende barn. Det er bra. Men det er mange punkter ved den avtalen som det er grunn til å stille spørsmål ved. Det ene er at nå er det sendt ut mange barn i mellomtida, mens man har forhandlet. Skal de få behandlet saken sin på nytt? Jeg synes det er interessant å høre hva Venstre mener om det.

Det andre spørsmålet er: Vi hørte en representant fra Fremskrittspartiet som var oppe her i stad og beskrev en situasjon der man hadde strammet inn kraftig på så å si alle områder, mens Venstre nå sier at dette er et kvantesprang i den andre retningen. Nå er vel et kvantesprang egentlig bitte, bitte lite, hvis vi skal være helt presise, faglig sett, men begge de beskrivelsene kan ikke være riktige. Er det blitt en innstramming, eller er det en liberalisering?

André N. Skjelstad (V) [21:36:57]: Alt er selvfølgelig i forhold til det en ser det i forhold til. Det er selvfølgelig et kvantesprang i forhold til det SV fikk til inn mot Arbeiderpartiet, det er det ingen som helst tvil om. Det er også en oppmyking og en liberalisering med tanke på asylbarna, det er det absolutt heller ingen tvil om.

Så stiller representanten Andersen spørsmål om dem som er utsendt. Der forholder jeg meg på samme måte som representanten Toskedal. Jeg vil nå se hva som skjer i kontroll- og konstitusjonskomiteen, hva som blir enden på den visen der, for jeg vil ikke stå her og love at vi da gjør det representanten Andersen ønsker at vi skal svare. Vi er nødt til å ha en nøye gjennomgang av hvordan dette vil være.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Karin Andersen (SV) [21:37:56]: Det kunne være fristende å fortsette der vi slapp det replikkordskiftet, for det er litt rart å høre at partier må ha Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité til å avgjøre hva de mener om en sak om de lengeværende barna, men jeg skal la det ligge nå.

For SV er det åpenbart at når vi står i den største flyktningekatastrofen vi har hatt etter annen verdenskrig, er vi i Norge, som det rike landet vi er, nødt til å gå foran som et solidarisk eksempel i Europa. Derfor har vi fremmet forslag om å ta imot 5 000 flere syriske flyktninger og 1 120 kvoteflyktninger fra andre områder. Det mener vi er riktig. I tillegg mener vi det er nødvendig at Norge bidrar til å erstatte den italienske aksjonen Mare Nostrum, som reddet flyktninger i havsnød i Middelhavet, og som nå er nedlagt. Nå deltar Norge bare i Frontex, som er en ren grenseoperasjon, og som ikke har det samme formålet. De plukker selvsagt opp folk når de ser dem, men det er behov for både at Norge tar initiativ til en ny aksjon for å redde folk i havsnød, og også at Norge tar initiativ til å reforhandle Dublin-avtalen med en jevnere ansvarsfordeling mellom landene i Dublin. For nå er den ordningen i ferd med å bryte sammen fordi bl.a. Italia ser at den ikke fungerer for dem.

Noe av det SV har vært kritisk til i budsjettet som ble lagt fram, er de kuttene som har vært gjort i både UDI og UNE, og også i rettssikkerheten for asylsøkerne. Det er slik at noen av de asylsøkerne som kommer til landet, har fått svært lang ventetid før de har blitt intervjuet første gang, f.eks. eritreere, som vi vet er en gruppe som stort sett får opphold, og som virkelig blir stående på vent veldig lenge fordi man ikke har prioritert saksbehandlingen i systemet. Man har heller ikke prioritert den barnefaglige kompetansen som må på plass i alle ledd i utlendingsforvaltningen, for at man skal kunne ivareta alle de hensynene som skal veies i det nye regelverket for lengeværende barn. Det er riktig at de samme vurderingstemaene ligger i stortingsmeldingen Barn på flukt, men jeg er glad for forskriftsfestingen, men uten kompetansen som skal gjøre disse vurderingene, er ikke dette godt.

Det er et budsjett som ikke er barnevennlig, og det er et budsjett som prioriterer retur foran rettssikkerhet, og det er SV svært kritisk til.

Det er mange kutt på mange områder i dette budsjettet, og ett av dem er kuttene til barnehage. Barn som bor på mottak, trenger mer enn andre barn å kunne gå i barnehage eller ha aktivitet. Derfor mener SV at alle barn i barnehagealder som bor der, må få dette tilbudet.

Det er også kutt i ytelser. Det er et nivå som er svært lavt, slik at organisasjonene som jobber på dette feltet, varsler om at det kan være fare for ernæringssituasjon for både foreldre og barn, og også at man ikke har råd til å kjøpe nødvendige medisiner. Det er svært kritisk å foreta slike kutt som regjeringen har gjort på dette området.

På integrering ønsker SV en ny bosettingsordning. Det har gått altfor tregt. En av grunnene til det er at kommunene peker på noen problemer med bosetting og finansiering, og det andre er at det har sittet ganske massive flertall rundt omkring i kommunestyrene, bl.a. med Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet, som har sagt nei til bosetting. Så når barneministeren inviterer til dugnad, er det hennes egne som skulker den og sier nei. Slik er det ennå. Hvis man ønsker integrering, må man la disse barna gå i barnehagen når de er på mottak, de må få gratis halvdagsplass når de blir bosatt, og man må øke jobbsjansen for kvinnene. Det er en ordning som har virket utrolig bra. Den har gitt en inngangsbillett til arbeidslivet for kvinner som har stått svært langt unna å kunne få en jobb. Det er en veldig god start, og SV øker – eller dobler – den ordningen, for vi mener det er det minste som må til, og vi vil oppfordre regjeringen til å styrke den framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingjerd Schou (H) [21:43:18]: Jeg registrerer at representanten Andersen tar til orde for en ny bosettingsordning, og det har jeg stor forståelse for – særlig når SV i regjering etterlot seg over 5 000 som bodde i mottak, og det var veldig mange barn som hadde bodd her lenge – fire, fem, seks, sju og åtte år – og man i tillegg hadde en situasjon hvor man ikke spurte kommunene. Man kan jo forvente at kommunene rekker opp en hånd og sier at de har både kapasitet, kompetanse og det ene med det andre, men det minste en må forvente av en regjering, og da tenker jeg på den rød-grønne som styrte før, er at man i hvert fall tar til orde for å spørre dem som frivillig skal bosette, om de kan. Hvor i all verden var SV?

Karin Andersen (SV) [21:44:10]: Nå ga vel representanten Greni et svar på hvordan argumentasjonen er, men jeg er veldig glad for at denne regjeringen har spurt alle kommunene. Jeg kjenner også til noen av de kommunene som er små, og som har vært veldig gode på bosetting, bl.a. Vinje kommune. De har blitt spurt, og de har tatt imot. Det synes jeg regjeringen godt kan få ros for, at man nå spør alle kommuner.

Men en av grunnene til at det nå har blitt færre i mottak, er at det i det budsjettet vi la fram, og som denne regjeringen overtok, var en kraftig økning i integreringstilskuddet, for det sa kommunene var nødvendig.

SV ønsker en ny bosettingsordning der man kan få en avtale med kommunene om å dekke utgiftene, og at man har en ordning der avtalen går ut på at kommunene da også er forpliktet til å ta det, slik som det er i Danmark. Vi ønsker også å åpne for mer selvbosetting. Det har lyktes bra der man har hatt det.

Ingjerd Schou (H) [21:45:15]: Det er jo en del kommuner, store kommuner, i Norge som har praktisert selvbosetting og som har hatt ulike erfaringer, men i all hovedsak også gode erfaringer med det.

Når representanten Andersen prøver å ta til inntekt at det er den forrige regjeringen som har æren for at antallet i mottak har gått ned, fordi den forrige regjeringen etablerte tilretteleggingstilskuddet, og samtidig etterspør at det som dagens regjering har stilt opp med, både i år og neste år – en økning på 300 mill. kr i tilretteleggingstilskudd – og at det ikke er godt nok, så lurer jeg fortsatt på om det er slik at SV ikke hadde noe gjennomslag. Når vi ender opp med så mange barn som har bodd til de grader så lenge – mens den forrige regjeringen satt – så lurer jeg fortsatt på om det var slik at SV ikke hadde noe gjennomslag i den regjeringen for asylpolitikken.

Karin Andersen (SV) [21:46:15]: Jo, vi hadde gjennomslag for mange ting, bl.a. å få økt integreringstilskuddet, slik som kommunene ba oss om. Dette er en av de viktige tingene vi fikk på plass, og jeg tror kommunene har rett når de sier at det er utgifter knyttet til dette som er vanskelig å håndtere, spesielt på boligområdet. I tillegg til dette klarte vi å prioritere f.eks. barnehage til barna, noe som tydeligvis ikke Høyre klarer å prioritere, og som er av de aller viktigste integreringstilskuddene. De fleste av disse barna skal jo bo i en kommune. Å få på plass en ny bosettingsordning, det er det SV som mener. Det var det ikke flertall for i den forrige regjeringen.

André N. Skjelstad (V) [21:47:17]: Jeg er helt sikker på at SV kjempet hardt i forrige regjering for å prøve å få gjennomslag for en mer liberal politikk. Jeg er helt sikker på at det var ikke det at det ikke ble prøvd.

Jeg skal ikke referere bloggen til Audun Lysbakken igjen, det har jeg gjort to ganger tidligere i dag. Men det kunne være interessant å høre, ut ifra det som også representanten Sivertsen og Arbeiderpartiet ble spurt om, hvordan Karin Andersen i lys av det ser på dette, etter å ha vært i regjering og trodd at en fikk disse gjennomslagene, og nå ser Lysbakkens inngang og da er direkte lurt. Føler representanten Andersen også at her ble en lurt av Arbeiderpartiet?

Karin Andersen (SV) [21:48:18]: Jeg vet ikke helt hva representanten Skjelstad nå sikter til, men det er klart det er stor forskjell på SVs syn og Arbeiderpartiets syn når det gjelder flyktning- og asylpolitikken. Det er det ikke noen tvil om.

Vi har rost Venstre for det Venstre nå har fått til. Man må også huske på at vi fikk til en engangsløsning da vi satt i regjering, som innbefattet 1 000 barn som fikk bli. Det er ingen liten løsning. I tillegg til det forhandlet vi fram stortingsmeldingen Barn på flukt, og den er et godt grunnlag for å behandle saker som gjelder barn, godt. Men jeg er enig med Venstre i at når praksisen i utlendingsforvaltningen har utviklet seg i så streng retning som den har gjort, trengs det en forskriftsendring for å få til nødvendige endringer for at man skal ta bedre hensyn til de lengeværende barna.

André N. Skjelstad (V) [21:49:24]: Jeg er enig i at det var nødvendig å få på plass en engangsløsning. Det var bra. Vi er også enige i at forskriften må på plass for å kunne følge opp meldingen. Det er ikke nok med en melding. Men jeg stilte representanten Andersen et spørsmål, hvor svaret fortsatt henger i lufta: Hvordan føler representanten Andersen det er å ha blitt lurt i et veldig essensielt spørsmål som gjelder asylbarna? Er det greit nå, ett år etterpå?

Karin Andersen (SV) [21:49:59]: Hvis det er tildelingsbrevet til Politidirektoratet for 2013 vi snakker om nå – hvis det er det representanten spør om – kan jeg bekrefte at vi ikke har hørt noe om at det ble gjort endringer i det. Vi ville motsatt oss det på det kraftigste hvis vi hadde hørt noe om det. Det er ikke i tråd med det det var enighet om i regjeringen da vi behandlet stortingsmeldingen Barn på flukt.

André N. Skjelstad (V) [21:50:35]: Jeg hører hva representanten Andersen sier. Hun sier at det ikke var i tråd med det som det var enighet om. Men fortsatt lurer jeg på: Ble SV lurt, ettersom det tildelingsbrevet var klart?

Karin Andersen (SV) [21:50:55]: Her må vi rett og slett gå inn og sjekke hva det er som konkret har skjedd. Ut fra hva jeg vet nå, har det ikke vært informert om dette til oss. Det er kjent i media også. Men jeg synes kanskje at representanten Skjelstad burde tenke over at det – i hvert fall når man har hørt på innleggene her i salen i dag – ikke er den minste tvil om at det regjeringsalternativet som Skjelstad nå støtter, er et regjeringsalternativ som høyt og tydelig, med Fremskrittspartiet, sier at de ønsker en mye kraftigere innstramming enn det som er nå. De legger til og med ut enigheten med Venstre som en meget kraftig innstramming, mens de talerne som har vært her oppe fra de rød-grønne partiene, har en helt annen tilnærming til dette. Så kanskje Skjelstad skulle fundere på om han kan få til mer i en annen konstellasjon enn den han er i nå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Anders Anundsen [21:52:14]: Jeg vil først få lov til å vise til budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre og mener det er et veldig godt samlet budsjett også på dette området.

Det er et viktig politisk mål for regjeringen å sikre at vi har en effektiv og kvalitetssterk utlendingsforvaltning, som sikrer en effektiv, helhetlig og rettssikker asylkjede. Budsjettforslaget og forliket i Stortinget bygger godt opp under denne ambisjonen.

På utlendingsfeltet er det lagt til grunn tre hovedmål: færre asylsøkere uten beskyttelsesbehov, raskere retur av tidligere asylsøkere og raskere id-avklaring. Det er dessverre for mange som oppholder seg i Norge ulovlig. Det er viktig å ha en nær sammenheng i asylpolitikken, slik at personer som ikke har beskyttelsesbehov, returneres raskt etter avslag, og personer som får opphold, raskest mulig integreres.

31. oktober 2013, rett etter regjeringsskiftet, var det 5 634 personer uten lovlig opphold som oppholdt seg i asylmottak. 31. oktober 2014, etter ett år med ny regjering, var det 3 727 personer uten lovlig opphold i asylmottak. Det er altså en nedgang på 1 907 personer eller 34 pst. I 2015 er det lagt opp til en vesentlig styrking av bevilgningen til politiet med 82,5 mill. kr for å øke antall uttransporteringer. Samlet er det lagt opp til at mer enn 10 000 personer uten lovlig opphold returneres i 2015.

Jeg har imidlertid lyst til å understreke at det ikke bare er penger som bidrar til effektivisering av utlendingsforvaltningen. UDI, PU og UNE satte i vår i gang et stort samarbeid for å effektivisere saksbehandlingen av såkalte enkle Dublin-saker. Allerede nå ser vi et utrolig godt resultat av det samarbeidet. Saksbehandlingstiden har gått ned fra om lag 175 dager til ca. 55 dager. Det er en redusert saksbehandlingstid på nesten 70 pst. Det frigjør bortimot 500 plasser i asylmottak og gir 4 måneder kortere botid i Norge. 50 pst. færre søkere forsvinner under søknadsbehandlingen. Jeg er veldig fornøyd med innsatsen og samarbeidet til UDI, UNE og PU i denne saken. Det viser i praksis at det er mulig å løse opp i gamle arvede strukturer og finne løsninger i fellesskap.

Regjeringen har foreslått 90 nye lukkede mottaksplasser på Trandum i tillegg til etablering av et nytt utreisesenter på Gardermoen. Jeg er fornøyd med at disse tiltakene nå får bred støtte i Stortinget.

En av de største utfordringene vi har på utlendingsfeltet, er utfordringene med å få fastsatt rett identitet. Det skyldes dels at noen bevisst og aktivt ønsker å la være å avklare egen identitet og villede utlendingsmyndighetene, og dels at en del asylsøkere kommer fra land hvor det ikke utstedes tilfredsstillende id, eller at de har flyktet og ikke fått med seg id-papirer.

Særlig i de førstnevnte tilfellene medfører det et vesentlig arbeid for politiet å avklare rett identitet, noe som er en forutsetning for riktig behandling av søknaden og for retur dersom opphold ikke innvilges. Derfor har regjeringen foreslått en styrking av id-arbeidet og kapasiteten i politiets id-etterforskning og utenriksstasjonenes arbeid og kompetanse på id-området.

Samtidig som det er viktig for regjeringen å sikre at personer som ikke har lovlig opphold i Norge, skal returneres, er det også viktig å sikre at personer som trenger beskyttelse, skal få det.

Regjeringen foreslår å videreføre dagens ordning for kvoteflyktninger hvor 1 000 plasser var øremerket syriske flyktninger av en totalkvote på ca. 1 700. Flyktningekatastrofen i Syria er av enorme dimensjoner, og svært mange mennesker befinner seg i en fryktelig vanskelig situasjon. Under budsjettforhandlingene i Stortinget har antall kvoteflyktninger økt med ytterligere 500 plasser. Sammenliknet med andre land i Europa tar Norge med dette et ganske stort ansvar for flyktninger i regionen. Samtidig vil jeg minne om hvor viktig det er å bidra med humanitær hjelp i nærområdene. Også her bidrar Norge på en god måte.

Så har jeg lyst til å legge til at det har vært en diskusjon, særlig i en del av replikkordskiftene, hvor man forsøker å fremstille det som om avtalen mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene enten må være innstramninger eller oppmykninger. Jeg er ikke enig i det, for avtalen rommer begge deler. På enkelte områder er det lagt opp til innstramninger, på andre områder er det lagt opp til oppmykninger. Det er poenget med denne typen avtaler, slik at alle partiene i en slik avtale skal få gjennomslag for den viktigste delen av sin politikk.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) [21:57:26]: Stortinget ba i et flertallsvedtak regjeringen om en redegjørelse for hvordan Norge kan bistå naboland som Libanon og Jordan med å håndtere flyktningstrømmen fra Syria, samt en vurdering av hvor mange syriske flyktninger Norge kan ta imot i 2014 og 2015. I regjeringens budsjettproposisjon er det ikke viet veldig stor plass til å svare på Stortingets anmodning. Det vi finner, er en oppramsing av ulike problemstillinger knyttet til saken og ikke en vurdering av hvor mange vi kan ta imot. Mitt spørsmål til statsråden er om statsråden mener at han med dette kan kvittere ut anmodningen fra Stortinget. Jeg mener nemlig at det kan statsråden ikke gjøre. Jeg vil derfor gi statsråden anledningen til å svare på anmodningen nå.

Statsråd Anders Anundsen [21:58:19]: Det har vært regjeringens hensikt å svare på det vedtaket gjennom budsjettproposisjonen, både Utenriksdepartementets og Justis- og beredskapsdepartementets, og vi mener at det som der fremkommer, bidrar til å gi den redegjørelsen. Når det gjelder forholdet til hvor mange som kunne ha vært tatt imot i 2014, har det etter det jeg har fått opplyst, vært vanskelig for FN å fremme flere saker enn det de har gjort, som også har vært et bidrag til at vi kunne svare opp dette i budsjettproposisjonen for 2015.

Eirik Sivertsen (A) [21:58:53]: Jeg merker meg svaret, og sier takk for et klart svar. Og så kan jeg opplyse om at jeg er uenig i den vurderingen, men det får vi komme tilbake til. I et replikkordskifte i denne salen i fjor, ca. på denne tiden, svarte statsråden dette om hvilken innvandring- og asylpolitikk han var opptatt av å føre:

«De konkrete tiltakene som denne regjeringen sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre vil iverksette, vil bli klare og tydelige når de forhandlingene er endelig ferdig».

Den siste tiden er det noen som hevder at det er skapt mer uklarhet om hvilken innvandringspolitikk Norge skal føre, og i går fikk vi en ny forskrift om de lengeværende asylbarna og deres foreldre, som statsråden også var inne på i sitt innlegg. Han problematiserte at det var både en liberalisering og en innstramming. Kan statsråden oppklare for oss: På hvilke punkter er dette en klar liberalisering, og på hvilke punkter er denne forskriften en klar innstramming av politikken?

Statsråd Anders Anundsen [21:59:57]: Jeg tror det må bero på en misforståelse, for når jeg snakker om avtalen mellom Kristelig Folkeparti og Venstre og regjeringspartiene, snakker jeg om oppfølgingen av Nydalen-enigheten om asyl- og innvandringspolitikken generelt. Der er det både punkter som er innstrammende og andre punkter som er oppmykende. Den forskriften vi ble enige om på fredag, og som trådte i kraft på mandag, er en del av den avtalen som er oppmykende. Hensikten med denne forskriftsendringen har vært at det skal gi en løsning for lengeværende barn på lang sikt, og så skal det gi en forutsigbar håndtering og behandling av de sakene hvor barn har vært i landet veldig lenge, hvor en i større grad enn i dag – unnskyld – enn i forrige uke legger vekt på hensynet til barna i den konkrete vurderingen.

Presidenten: Presidenten vil opplyse om at den reglementsmessige tiden for dagens møte er ute, men presidenten vil foreslå at møtet fortsetter til dagens kart er ferdigbehandlet.

– Det anses vedtatt.

Geir S. Toskedal (KrF) [22:01:02]: I går trådte den nye forskriften i kraft, etter en avtale som var forhandlet fram mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er vi svært glade for. Vi setter pris på at dette er en varig ordning, som vi kan forholde oss til framover. Men vi vet at ca. 200 lengeboende asylbarn bor i landet nå, og det er mulig at de lever i en familie der det er et lovlig vedtak om at de skal ut av landet. Derfor kan politiet på kort varsel hente dem og kjøre dem ut på en justispolitisk lovlig måte, men dermed får en ikke prøvd deres sak opp mot den nye avtalen som trådte i kraft i går. De må da be om en omgjøringsbegjæring, og vi vet jo at det er viktig å ha en høy rettspraksis på dette området. Vil det automatisk bli en ny vurdering av disse, eller må de selv be om det? Det er for å kunne gi et råd ut jeg lurer på det.

Statsråd Anders Anundsen [22:02:07]: Med denne nye forskriften vil de som ikke er returnert, komme inn under forskriftens bestemmelser og ordinære saksbehandlingsrutiner når retur eventuelt skal gjennomføres. Det betyr at UNE vil foreta en vurdering av det på en ordinær måte – på samme måte som de har gjort med returer innenfor det tidligere regelverket.

Sylvi Graham hadde her overtatt presidentplassen.

Heidi Greni (Sp) [22:02:48]: Talspersoner for Kristelig Folkeparti og Venstre er svært tilfreds med avtalen som er inngått med regjeringen om regelverket for lengeværende barn. Den nye forskriften vil være en kraftig liberalisering i forhold til dagens regelverk, og langt flere lengeværende unger vil få bli, heter det.

Vi vet at det aldri før har vært sendt ut så mange lengeværende barn fra Norge som etter at den blå-blå regjeringen overtok og regjerer på grunnlag av samarbeidsavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Politikken det siste året har vært basert på den midlertidige løsningen som de har vært enige om. Den har ikke fungert etter intensjonen. Nå er en varig løsning på plass, noe som sikrer en sterkere vektlegging av barns beste.

Hvor stor liberalisering – i forhold til dagens regelverk – mener statsråden at det har blitt gjort avtale om? Kan det f.eks. uttrykkes i hvor mye større andel av de lengeværende barna og deres familier som vil bli gitt opphold i Norge?

Statsråd Anders Anundsen [22:03:49]: Det er et svar det er helt umulig å gi. Det er fordi utlendingsforvaltningen behandler enkeltsaker, og det betyr at det nye regelverket vil få anvendelse på enkeltsaker. Men det er ingen tvil om hva som er intensjonen med dette nye regelverket og avtalen mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene. Derfor er vi også enige om at dette regelverket skal evalueres etter ett år, for å se om den intensjonen er fulgt opp eller ikke.

Når representanten Greni sier at engangsløsningen eller den forrige løsningen eller den midlertidige løsningen, som hun kalte det, ikke har fungert etter hensikten, er jeg litt usikker på hva representanten mener med det, for det mener jeg bestemt at den har gjort. Dette har vært et arbeid som har pågått i lang tid. Det første og viktigste var å få på plass engangsløsningen. Den trådte i kraft 1. juli 2014, og så har vi fått en ny forskrift om lengeværende barn, som skal være den varige løsningen, og som trådte i kraft i går. Så jeg er litt usikker på hva representanten viser til når hun sier at det er en eller annen løsning som ikke har fungert.

André N. Skjelstad (V) [22:04:57]: En liberalisering av regelverket når det gjelder asylbarna, var gledelig, også at man fikk på plass forskriften, som på mange måter er en videreføring av intensjonen i Nydalen, som vi også er fornøyd med. Ikke minst var det gledelig at vi fikk dette på plass så raskt.

Men er justisministeren enig i at dette – spesielt det punktet som gjelder de lengeværende asylbarna – er en klar oppmykning i forhold til det foregående regelverket?

Statsråd Anders Anundsen [22:05:30]: Som jeg sa i mitt svar på det forrige spørsmålet, er det vanskelig å kvantifisere dette, men intensjonen bak endringen er at dette skal være en oppmykning for lengeværende barn og en varig løsning for lengeværende barn, hvor barns interesser blir vektlagt i større grad enn i forrige uke, i samsvar med det som representanten Skjelstad selv sa i sitt innlegg i salen.

Det er vanskelig for en statsråd, som ikke driver med enkeltsaksbehandling i verken UDI eller UNE, å kvantifisere hvor stor eller liten den liberaliseringen er. Derfor er jeg også veldig glad for at vi under forhandlingene på fredag også ble enige om at dette regelverket skal evalueres etter ett år, for at vi skal være sikre på at intensjonen bak regelverket er fulgt opp.

Karin Andersen (SV) [22:06:22]: SV ønsker at sakene til de barna som nå har blitt sendt ut, skal bli behandlet etter det nye regelverket, og at alle også får informasjon om engangsløsningen, for det har de ikke fått fordi penger til informasjon er fjernet. Men skal de vurderingene som nå skal gjøres etter det nye regelverket, bli gode, må det være nok barnefaglig kompetanse i utlendingsforvaltningen. Det er kompetanse på hvordan barn berøres av krig og væpnet konflikt, og hvordan barn berøres av å være på flukt og bo under usikre forhold i lang tid. Det mangler slik kompetanse både i UNE og i UDI. Hvis de vurderingene som nå skal gjøres etter den nye forskriften, skal bli gode, må dette på plass. Når vil statsråden sikre det?

Statsråd Anders Anundsen [22:07:24]: Først når det gjelder SVs utgangspunkt om at en skal vurdere utsendtes relasjoner til nytt regelverk på nytt, har jeg lyst til å si at alle de som er sendt ut av landet, er sendt ut fordi de ikke har lovlig opphold i Norge. De er sendt ut etter lovlig fattede forvaltningsvedtak, og sånn sett er det ingen som er sendt ut av landet i strid med det regelverket som gjelder. Jeg synes det er viktig å presisere det.

Når det gjelder barnefaglig kompetanse, er det selvfølgelig en forutsetning for at man skal kunne fatte riktige vedtak. Her er jeg på linje med representanten Andersen. Derfor har vi også tatt opp den problemstillingen i ikrafttredelsesrundskrivet til forskriften, som ble sendt ut sammen med forskriften, hvor det er lagt vekt på at også den kompetansen skal sikres i utlendingsforvaltningen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Statsråd Solveig Horne [22:08:30]: I likhet med justisministeren ønsker jeg å takke både Kristelig Folkeparti og Venstre for et godt budsjettsamarbeid og en god avtale, som gjør at vi har en styrke også i det arbeidet som regjeringen skal gjøre videre på dette viktige feltet.

Representanten Sivertsen startet sitt innlegg med å si at debatten handler ofte om hvor mange vi skal ta imot, eller hvor mange vi skal bosette. Men denne debatten handler også om hva vi gjør med integrering og om å bosette den enkelte flyktning ute i kommunene.

Integreringspolitikken må ha som mål at innvandrere skal få bruke ressursene sine. Vi skal stille krav til dem som har fått opphold i Norge, om å være med og bidra til fellesskapet. Nøkkelen til det arbeidet er språk, utdanning og deltakelse i arbeidslivet. Gjennom gode introduksjonsprogrammer og norskopplæring får nyankomne flyktninger grunnleggende kvalifisering som skal gjøre veien videre ut i arbeidslivet kortere. Tall vi har fått fra SSB, viser at det har vært en økning. Vi beveger oss i riktig retning, men vi har likevel en vei å gå.

Det er for store forskjeller mellom kommunene, og det er viktig at kommunene lærer av hverandre og trekker erfaringer fra de kommunene som lykkes godt i dette arbeidet. Vi må også være tydelige i kravene våre, slik at flere går over i arbeid eller utdanning, og da må vi få mer fleksibilitet i ordningene.

Det er viktig at vi samarbeider med de frivillige organisasjonene, og at kommunene ser det viktige integreringsarbeidet som de frivillige deltar med hver eneste dag også ute i kommunene.

Regjeringen ønsker også å evaluere introduksjonsprogrammet og norskopplæringen for å få mer kunnskap om hvordan vi kan innrette denne ordningen bedre i tida framover.

Det er også bekymringsfullt at veldig mange av arbeidsinnvandrerne og de som kommer på familiegjenforening, og spesielt kvinner, er det vanskelig å få ut i arbeid og å gi opplæring i norsk. Mange står i dag utenfor arbeidsmarkedet og faller også utenfor en del av dagens ordninger. Som også representanten Karin Andersen var inne på: Jobbsjansen er et viktig tiltak for disse kvinnene, som vi trenger å få ut i arbeid, og det har så langt gitt gode resultater.

Jeg er glad for at vi nå har fått på plass ordningen med gratis kjernetid i barnehage, og at det har blitt en økning i den. Det har bidratt til at flere barn med minoritetsbakgrunn går i barnehage. Det har bidratt til at foreldrene har fått større tillit til barnehagen og ser nytten av at barna går i barnehage. Cirka 72 pst. av alle fire- og femåringer med minoritetsbakgrunn går nå i barnehage.

Jeg er glad for at ordningen med aktivitetsplikt ble innført fra høsten av. Det er viktig for å få foreldrene ut i arbeid eller aktivitet. Regjeringen tar sikte på at i løpet av august neste år skal vi også få innført gratis kjernetid i barnehager for fire- og fem-åringer i hele landet for familier med lav inntekt. Det er et viktig satsingsområde når det gjelder fattigdomsbekjempelse. Vi skal videreutvikle dette arbeidet. Foreldrenes deltakelse i arbeids- og samfunnsliv er viktig for barna.

Vi skal basere vår politikk på kunnskap. Det er nå ti år siden forrige gang det ble gjennomført en levekårsundersøkelse om innvandrere. Både antall og sammensetningen av innvandrere har endret seg de senere årene. Derfor vil regjeringen gi SSB i oppdrag å gjennomføre en ny levekårsundersøkelse.

Regjeringen vil i 2015 styrke arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. De seneste rapportene vi har fått dette året, viser at dette er et viktig arbeid som vi ikke må glemme. Derfor er jeg glad for at regjeringen har styrket bo- og støttetilbudet for personer over 18 år som er utsatt for tvangsekteskap, og vi skal videreføre dette arbeidet.

Vi skal også forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme, som for min del er et viktig arbeid. Det forebyggende arbeid – det å ha forskning og forebygge – ute i kommunene må vi jobbe sammen med kommunene om for å få til god integrering og hjelpe foreldrene som er bekymret for sine barn.

Det har vært rekordbosetting ute i kommunene. Kommunene har vært velvillige. De har sagt ja til å bosette flere – 17 pst. flere enn i fjor. Likevel sitter det altså ca. 5 200 med oppholdstillatelse i mottak. Det er viktig at dette arbeidet blir intensivert også framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stine Renate Håheim (A) [22:13:44]: Budsjettforslaget fra regjeringen har fått en del kritikk for manglende sosial profil. Et av de forslagene som skapte sterke reaksjoner, var å kutte ut barnehagetilbudet til fire- og femåringer i asylmottak.

Utdanningsforbundets nestleder, Steffen Handal, sa at kuttet var skammelig og hjerterått, og barneombud Anne Lindboe sa at dette vil påføre dem en dårligere psykisk helse, dårligere språkutvikling, og de vil bli dårligere integrert.

Jeg vet at dette ikke ligger på statsrådens budsjett, men statsråden snakket så fint om barnehager og om at nøkkelen til integrering er språk, så jeg er nødt til å spørre henne: Mener hun at dette kuttforslaget ville ført til bedre eller dårligere integrering av barn?

Statsråd Solveig Horne [22:14:36]: Som integreringsminister har min hovedoppgave vært å få bosatt de flyktningene som har fått lovlig opphold, så raskt som mulig ute i kommunene. Det har flere vært inne på i dag også, og vi vet at det er en stor utfordring. Det er altfor mange som har ventet altfor lenge. Vi vet at veldig mange av disse som har sittet lenge og ventet, og som skal starte livet sitt ute i kommunene, er barn. Det er der ute i kommunene de skal starte livet sitt, for å begynne i barnehage, for å begynne på skolen, for å lære seg språk. Vi må konsentrere oss om å gi barnehage og gratis kjernetid til dem som har fått opphold, og som skal ut i kommunene. Det er mitt hovedanliggende. Jeg er også veldig glad for at våre budsjettkamerater her på Stortinget har sikret at barnehagetilskuddet til mottakene er inne igjen i budsjettet.

Stine Renate Håheim (A) [22:15:36]: Det er jo ingen motsetning mellom å gi de barna som sitter på mottak, et verdig tilbud og samtidig fortsette å få opp tempoet i bosettingen. Så registrerer jeg at statsråden er glad for at mellompartiene har reversert kuttet som hennes egen regjering foreslo – det er jeg også.

Så har jeg lyst til å spørre om bosetting. Arbeiderpartiet har foreslått mer enn en dobling av integreringstilskuddet. Regjeringspartiene stemmer i dag mot vårt forslag om et ekstraordinært tilskudd for å få bosatt dem som har bodd lengst på mottakene. Er det et uttrykk for at regjeringen er fornøyd med tempoet på bosettingen, eller ønsker statsråden også nye tiltak for å øke takten på bosetting i kommunene?

Statsråd Solveig Horne [22:16:26]: For neste år vil altså introduksjonspengene dekke ca. 90 pst. av kommunenes kostnader. Det vil si at vi har økt integreringstilskuddet med 250 mill. kr pluss 50 mill. kr for neste år. Vi har også økt støtten til dem som har sittet lengst. De som har sittet lengst, er faktisk de som har utfordringene som gjør at de er vanskeligst å få bosatt. Derfor har vi også økt den støtten sånn at den kommer likt ut med det som kommunene får i dag for personer som har ekstra utfordringer.

Jeg er fornøyd med at vi har fått økt integreringstilskuddet. Samtidig ser jeg at vi fortsatt har en vei å gå. Når jeg er ute og snakker med kommunene, er det veldig klart at det er det å få på plass boliger og å få dekket mer av kostnadene til integrering, som er den største utfordringen kommunene har.

Geir S. Toskedal (KrF) [22:17:39]: Bosettingen går tregt, og det er en tverrpolitisk enighet om at det må vi gjøre noe med, selv om det er bosatt flere i 2014 enn tidligere. Jeg er glad for det statsråden sier, at det skal være kunnskapsbasert det vi gjør. Jeg spurte Arbeiderpartiet tidligere i en replikkrunde om de hadde erfaring med hva kommunene oppga som flaskehals. Svaret var vel, forenklet sagt, bosetting. Nå skal statsråden ha ros for at hun selv ringer rundt til kommuner, har jeg hørt, og det er veldig bra. Hva er statsrådens erfaring med hensyn til hva kommunene oppgir som grunn for at de ikke bosetter? Er det mangel på boliger, er det mangel på arbeidsplasser, er det for dårlige tilskudd? Hva har en erfart når det gjelder dette, slik at en i kommuneproposisjonen som kommer i vår, kan få en mer målrettet politikk på området?

Statsråd Solveig Horne [22:18:40]: De siste månedene har jeg hatt møte med ca. 50 ordførere rundt omkring i landet for å stille dem spørsmålet: Hva er det som skal til for å få en raskere bosetting, og hva er det som skal til for at kommunene kan ta imot flere? Det som er gjennomgangstonen i de møtene, har vært at de sliter med å få boliger, og de sliter med å få dekket de kostnadene de har med hensyn til den enkelte. De ser også at noen av disse flyktningene trenger lengre tid for å lære seg språket for å komme seg ut i arbeid, og noen trenger kortere tid. Derfor ønsker de også en fleksibilitet i den ordningen. Men så er det også flere kommuner som sier at det er veldig uforutsigbart når de ikke vet hvor mange det er som kommer på familiegjenforening. De har kanskje sagt ja til å ta imot 10, og så kommer det 20 – de vet altså ikke hvor mange som kommer på familiegjenforening. Det er en utfordring når vi vet at en skal ha bolig, en skal ha barnehageplass, og en skal ha skole. Derfor har det vært viktig for meg denne høsten å lytte til kommunene og snakke med ordførerne.

Heidi Greni (Sp) [22:19:59]: Bosetting av enslige mindreårige asylsøkere er krevende for kommunene. Dette er en sårbar gruppe der mange sliter med psykiske plager. Ordningen med særskilt støtte til barnevernstiltak for enslige mindreårige bidro til at flere i denne gruppen ble bosatt. Mange kommuner har gjennom den tilskuddsordningen fått til tiltak som har lagt grunnlaget for god oppfølging og god integrering i lokalsamfunnet. Barnevernstiltak for enslige mindreårige finansieres med en kommunal egenandel, og toppfinansieringen ble i fjor foreslått redusert, så kommunene må inn med en større andel selv.

Hva er erfaringene med de endringene som ble gjort i finansieringen av barnevernstiltak for enslige mindreårige asylsøkere? Er det like god bosetting av denne gruppen nå som før det ble kutt i ordningen, og er kommunenes tiltak rettet mot denne gruppen endret på noe vis?

Statsråd Solveig Horne [22:21:00]: Jeg forstår spørsmålet fra representanten Greni, men det er litt for tidlig å si hvilke erfaringer kommunene har gjort seg. Vi har sett at det er en utfordring å få bosatt enslige asylsøkere, men samtidig mener jeg at kommunene ikke har kommet verre ut i dette året, på grunn av at regjeringen økte det særlige tilskuddet for bosetting av enslige mindreårige. Det er styrket med 120 mill. kr, slik at kommunene reelt sett fikk en økning på 10 pst. på egenandelen. Jeg mener at det er ikke alle barn som trenger barnevernstilbud ute i kommunene. Det er mange kommuner som klarer å bosette, og klarer å finne et tilbud til de enslige asylsøkerne som ikke er et barnevernstiltak. Når vi vet at barnevernstiltak er dyre tiltak, må vi også oppfordre kommunene til å gi dem et godt tilbud, og det gjør mange kommuner, men det trenger ikke alltid være et barnevernstilbud.

Karin Andersen (SV) [22:22:16]: Det kunne være fristende å følge opp dette, for det er lite å spare på å ha dårlige tiltak for enslige mindreårige asylsøkere. Det er vel få som er så alene og har behov for så tett oppfølging som dem, for at det ikke skal gå galt.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden på dette med Jobbsjansen, for Jobbsjansen har fungert veldig bra. Det vi vet, er at mange innvandrerkvinner som kommer hit, står ganske langt unna arbeidslivet. De kommer fra tradisjoner der det ikke er vanlig at kvinner jobber, og mange av dem har også veldig dårlige språkkunnskaper på forhånd. Jobbsjansen har vært utviklet for faktisk å kunne oppsøke disse kvinnene hjemme, oppmuntre dem og få dem ut i arbeidslivet. Det er med veldig stor forundring vi har sett at regjeringen og statsråden ikke har økt satsingen på dette området – et meget vellykket arbeidsrettet tiltak som både fremmer integrering, som er en utrolig viktig del av arbeidslinja, og som fungerer.

Hva er grunnen til at regjeringen ikke vil satse mer?

Statsråd Solveig Horne [22:23:24]: Regjeringen viderefører satsingen på Jobbsjansen som vi har i 2014, over til 2015. Jeg er enig med representanten i at dette er et godt tiltak, men det er også flere andre tiltak på dette feltet: Man har Global Future, og man har et godt samarbeid med frivillige organisasjoner og frivilligheten, som driver mentorordninger for å få kvinner ut i arbeid.

Jeg er veldig glad for at stadig flere deltar i introduksjonsprogrammet. At stadig flere kvinner deltar i dette, gjør at man får et grunnlag for språk som gjør det lettere å komme seg ut i arbeid.

Så er jeg av den oppfatningen at tiltaket som regjeringen nå setter i gang med midlertidige ansettelser, òg vil være en styrke for at flere kvinner kan få prøve seg ute i arbeidslivet.

Det er én gruppe som bekymrer meg. Det er de som ikke kommer inn under introduksjonsprogrammet, som jeg ønsker å jobbe videre med for å styrke de kvinnene som vi ikke klarer å få fatt i med dette programmet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helga Pedersen (A) [22:24:49]: Jeg vil starte med en oppklaring, og det er at Arbeiderpartiet støtter SVs forslag om at også barn i asylmottak skal ha rett til å gå i barnehage. Det inngikk også i den opplistingen jeg redegjorde for i forrige debatt.

For min del er dette den tredje budsjettdebatten i dag, og et påfallende trekk ved alle de tre debattene vi har hatt i dag, er at regjeringspartiene synes mer opptatt av å kritisere forrige regjering og diskutere hvordan forholdene var den gangen, enn å diskutere de utfordringene vi står overfor i dag.

Dette har altså vært påfallende i de andre debattene, men særlig påfallende i akkurat den debatten vi har nå. Det er kanskje ikke så rart, for denne debatten har mer og mer utviklet seg til et seminar – ikke bare om hva slags merkelapp regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre vil sette på Arbeiderpartiets politikk, men også hvorvidt deres egen politikk er en innstramming, en liberalisering eller begge deler. Det varierer ut fra hvilket av de fire partiene som uttaler seg, og vi har også sett variasjoner innenfor samme parti.

Sannheten er vel den at regjeringen sammen med sine samarbeidspartier i all hovedsak viderefører den rød-grønne innvandringspolitikken som de liker å kritisere. Det er imidlertid noen viktige unntak her, bl.a. at dagens regjering vil prioritere de kvoteflyktningene som har lettest for å bli integrert, på bekostning av de aller mest sårbare flyktningene.

Jeg har også registrert at når det gjelder temaet kvoteflyktninger, har man her i salen gjort forsøk på å framstille det som om Arbeiderpartiet er mot å ta imot flere kvoteflyktninger. Det er helt feil. I vårt opplegg for neste år har vi inne 500 flere kvoteflyktninger. Det er også verd å minne om at i budsjettet for 2014 kuttet stortingsflertallet 500 kvoteflyktninger fra det budsjettet som den rød-grønne regjeringen hadde lagt fram.

I vår, da Arbeiderpartiet foreslo en egen Syria-milliard med større innsats i Syrias nærområder, pluss å kunne ta imot flere kvoteflyktninger i Norge, stemte stortingsflertallet også det ned. Så, da SV i vår fremmet Dokument 8-forslag om å ta imot flere syriske flyktninger, endte det med at stortingsflertallet gjorde et anmodningsvedtak, der man ba regjeringen komme tilbake med en vurdering av hvor mange flere kvoteflyktninger fra Syria Norge kunne ta imot. Tenkningen bak det var at vi da kunne ha et felles utgangspunkt for disse debattene i framtiden – i stedet for at man justerte kvoteflyktningstallet opp og ned litt etter hvordan stemningen er i salen til enhver tid, kunne man ha et litt mer felles opplegg for framtiden. Det ville gitt en helt annen forutsigbarhet.

Det hadde jeg faktisk forventet at regjeringen fulgte opp, og når justisministeren her sier at man har kvittert ut det forslaget ved i budsjettforslaget for neste år å foreslå null flere kvoteflyktninger fra Syria, vil jeg betrakte det som en provokasjon. Dette må Stortinget komme tilbake til på et senere tidspunkt.

Så til historieskrivingen også på et annet område: Vår regjering bosatte i størrelsesordenen 30 000 flyktninger de fire siste årene vi hadde regjeringsmakten. Bosettingspolitikken er bygd stein på stein, og jeg ønsker virkelig av hele mitt hjerte at statsråd Horne skal lykkes med å bosette enda flere. Vi er helt enig i at alle kommuner skal spørres om å ta imot flyktninger. Jeg mener det er helt unødvendig å gjøre dette til en politisk konflikt som ikke eksisterer. For mange små kommuner kan nettopp innvandrere og flyktninger være en mulighet til å øke folketallet og gi impulser til ny vekst.

Vi er derimot kritiske til at regjeringen har økt egenandelen for enslige mindreårige asylsøkere. At man har lagt til grunn en mager kommuneøkonomi for neste år, mener vi vil gjøre det vanskeligere å bosette flyktninger enn det det ellers ville ha vært. Vi etterlyser en mer offensiv integreringspolitikk.

Sist, men ikke minst: Verden ser nå en prekær flyktningsituasjon. 51 millioner mennesker er på flukt. Vi trenger flere og bedre svar på den situasjonen enn det vi har i dag.

Mudassar Kapur (H) [22:30:10]: Malala er en pakistansk elev og blogger fra Swat-distriktet. Hun har jobbet for barns rettigheter og jenters rett til å utdanne seg. Da hun var elleve år, begynte hun å skrive en dagbok anonymt for BBCs utgave på urdu. I bloggen fortalte hun om livet under Taliban og var kritisk til bevegelsen. Den 9. oktober 2012 ble hun skutt i hodet. Nesten to år etter mottar hun fredsprisen.

Hennes innsats for å styrke jenters rett til selvstendighet er en kamp som bare er i startfasen. Når vi i morgen sitter i rådhussalen, bør vi alle reflektere over hvordan vi selv kan bidra til at jenter med samme eller lignende bakgrunn som Malala kan vokse opp som sterke og selvstendige kvinner. Nettopp derfor er jeg glad for at regjeringen har et særlig fokus på jenter og kvinner i sitt integreringsarbeid.

Når regjeringen fra høsten 2015 innfører gratis kjernetid i barnehage for fire- og femåringer i hele landet for familier med lav inntekt, kan dette være et særlig godt og treffsikkert tiltak for kvinner med minoritetsbakgrunn. Når vi også kombinerer dette med aktivitetsplikt, gir vi et klart signal om at dette skal være en løsning der begge parter, både det offentlige og foreldrene selv, har et felles ansvar for og mål om integrering. Opphold i barnehagen vil gi fundamentet som hindrer at barna faller ut av skolen allerede i 1. klasse, og aktivitetsplikten vil gi spesielt kvinnene en forpliktelse, men også en motivasjon til å gå ut i arbeid.

Jeg har i forbindelse med min tidligere jobb truffet mange jenter med tragiske skjebner. Helt uavhengig av om jeg var i Vietnam eller i Mosambik, var det én fellesnevner som gikk igjen. Da jeg spurte jentene om hva som var den ene hendelsen i deres liv som hadde påvirket ting mest i negativ retning, svarte de fleste følgende: Jeg fikk ikke fullført skolen. Det gjorde at de giftet seg og fikk barn for tidlig. Det gjorde at de aldri kom seg ut i arbeidslivet. De var prisgitt at andre skulle hjelpe dem.

Vi har nå en fantastisk anledning til å gi mange jenter og kvinner en ny start i livet her i Norge. Det gjør vi best gjennom målrettede tiltak for introduksjon og integrering i det norske samfunnet. La meg nevne noen punkter fra budsjettet. Vi knytter gratis kjernetid i barnehage opp mot aktivitetsplikt. Det vil få flere kvinner i arbeid. Vi styrker arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Vi gjennomfører tidenes satsing på bosetting, slik at folk raskt kan komme i gang med sitt nye liv og bo i et eget hjem. Det er også et viktig velferdstiltak. Vi forsterker satsingen på flere organisasjoner som jobber nettopp med integrering og styrking av kvinners rettigheter og framtid, særlig med fokus på språk og inntreden i arbeidslivet.

La meg også knytte noen generelle refleksjoner til arbeidet med mangfold og integrering. Jeg tror vi er ved et brytningspunkt i Norge nå. Minoritetene er ikke like. Den innvandreren som landet på Fornebu i 1972, er veldig forskjellig fra den innvandreren som lander på Gardermoen i kveld. Gjennom dette budsjettet fokuserer vi innsatsen på enkeltindivider og ikke enkeltgrupper. Vi sørger for at den lille jenta som fortsatt lever på asylmottak, selv lenge etter at hun har fått opphold, kan få et sted å bo. Hun kan få venner på egen alder, starte på skolen og starte på reisen til å bli en selvstendig og sterk kvinne. Dette budsjettet sørger for at den samme jentas mor kan få en ny start i livet, der hun gjennom språkopplæring finner veien til arbeidslivet og kan tjene sine første penger noen gang. Dette budsjettet sørger også for at vi gjennom styrking av arbeidet mot tvangsekteskap sørger for at jenter som med full fart er på vei inn i sin egen framtid, ikke får en brå og brutal stopp på den reisen.

Til slutt: Jeg har hørt dette ordtaket mange ganger: Dersom du utdanner en gutt, har du utdannet en gutt, men om du utdanner en jente, utdanner du en hel landsby. Kanskje er det slik at dersom en kvinne blir integrert i det norske samfunnet, har kanskje også hele familien blitt det.

Stine Renate Håheim (A) [22:35:22]: Et av våre store og viktige prosjekter handler om å skape et mer inkluderende Norge. Det handler om å gi enkeltmennesker flere muligheter, og det handler om at vi som fellesskap blir rikere. Det flerkulturelle samfunnet gir oss store muligheter dersom vi velger å utnytte det og drive en aktiv politikk for integrering. Arbeiderpartiet mener at innvandring til Norge har vært grunnleggende positivt, og vi mener at en sterk velferdsstat bidrar til den beste integreringen. Arbeid gir den enkelte økonomisk selvstendighet og er det viktigste virkemidlet for å motvirke fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling.

Vi vet at kontantstøtten ikke fungerer. Til tross for det velger regjeringen å utvide en kontantstøtte som med kirurgisk presisjon fører til at mange minoritetskvinner ikke er i jobb, og ikke sender ungene sine i barnehagen. Det er politikk for dårligere integrering. Et annet forslag som regjeringen kom med, som på mange måter var oppsiktsvekkende, var å foreslå kutt i barnehagetilbudet til fire- og femåringer i asylmottak. Barneombud Anne Lindboe sa det så treffende:

«Konsekvensene blir at mange av disse barna mister barnehageplassen sin. Det vil påføre dem en dårligere psykisk helse, dårligere språkutvikling og de vil bli dårligere integrert.»

Jeg er glad for at det kuttet er reversert. Det har også vi i Arbeiderpartiet gjort i våre alternative budsjetter.

Så vet vi at mange også stenges ute fra arbeidslivet, og at mange fremdeles diskrimineres. Fordommer og hverdagsrasisme lever dessverre i beste velgående i 2014. De siste dagene har det vært mye oppmerksomhet om diskriminering i arbeidslivet. I VG på søndag kunne vi lese om Sonja Alexandra, som nå heter Lyng til etternavn, som byttet navn i frykt for ikke å få jobb. Hun sa følgende til VG:

«Jeg skiftet navn fordi jeg følte meg usikker på om jeg ville komme meg på arbeidsmarkedet på grunn av mitt utenlandske navn.»

Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik sa i samme artikkel at det er 25 pst. mindre sannsynlighet for å bli innkalt til intervju dersom navnet ditt høres utenlandsk ut, og oppfordrer alle som opplever diskriminering, til å ta kontakt med ombudet. Jeg er glad for at vi har et likestillings- og diskrimineringsombud, og jeg konstaterer at vi har en lang vei å gå i kampen mot hverdagsrasisme og fordommer. Vi har alle et ansvar for hvordan vi omtaler det flerkulturelle samfunnet.

Rask bosetting er viktig for å få god integrering og for den enkeltes mulighet til fullt ut å delta i det norske samfunnet. Jeg har lyst til å si at det er bra at kommunene nå bosetter flere, men det går fremdeles for sakte. Arbeiderpartiet har derfor foreslått å øke integreringstilskuddet med 100 000 kr per lengeventende bosatt flyktning for å redusere antallet lengeventende på mottak.

Så, for å avslutte: Områdesatsingen i byene har vært svært viktig for å gjennomføre nødvendige oppgraderinger av boområder med store sosiale og miljømessige utfordringer. Satsingene har bl.a. konsentrert seg om språkopplæring, gratis kjernetid i barnehage, aktivitetsskole, områdeløft, trygghet og omdømmebygging. Satsingen har svært gode resultater og har svært positive ringvirkninger. For oss er det derfor uforståelig at det for andre året på rad er store kutt i områdesatsingen. Dette er småpenger i den store sammenhengen, men det betyr enormt mye der innsatsen skjer.

Arbeiderpartiet vil reversere kuttene og fremmer også forslag om å forlenge og forsterke områdesatsingene. For oss er disse satsingene et viktig verktøy for å realisere vår visjon om et land med små forskjeller og store muligheter.

Ferhat Güven (A) [22:39:40]: Vi har fått en regjering som så sent som i fjor høst mente følgende: Norge bør opprette og drifte asylmottak i Afrika og Asia. Flyktninger som reiser til hjemlandet, skal miste oppholdstillatelse. Ekteskap skal ikke legges til grunn for innvandring til Norge. Innvandrere må jobbe og bo i Norge i minst ti år før de kan få statsborgerskap. Kun norske statsborgere skal være medlemmer av folketrygden. Utenlandsk arbeidskraft skal betale skatt til en egen folketrygdkonto og trekke på denne hvis de blir syke eller uføre, og hvis den kontoen er oppbrukt, må de forlate landet. Og så kanskje det punktet som er mest interessant for spesielt Kristelig Folkeparti, nemlig avvikling av tilskudd til trossamfunn. Det blir derfor interessant å se utviklingen på disse områdene.

Vi har fått tidenes blåeste regjering, en regjering som sitter med kalkulatoren i hånden på alle politikkområder, også innvandring og integrering. Representantene fra Fremskrittspartiet har i årevis framstilt våre nye landsmenn som kjeltringer, som kun skal forsyne seg av velferdsfatet. Vi har i dag en regjering som ønsker at asylsøkere kun skal ha én ankemulighet og ikke noen mulighet for gjenopptakelse. Kun norske statsborgere skal gis muligheten til familieetablering i Norge fra utlandet.

For Arbeiderpartiet er det viktig og riktig å føre en konsekvent og helhetlig flyktning- og asylpolitikk som er human, rettssikker, rettferdig, og med respekt for internasjonale konvensjoner og avtaler som Norge har forpliktet seg til. Vi ønsker et tolerant samfunn, hvor alle har de samme rettigheter, plikter og muligheter uavhengig av bakgrunn, kjønn og religiøs tilhørighet.

Mens Arbeiderpartiet hadde makten, gjorde vi veldig mye for å bedre integreringen av våre nye landsmenn. Vi gjeninnførte norskopplæring for asylsøkere og økte retten og plikten til norskopplæring fra 300 til 600 timer. I perioden 2004–2014 økte vi integreringstilskuddet til kommunene med om lag 600 mill. kr. Vi økte innsatsen for kvinner og barn og fikk også en permanent ordning i Jobbsjansen, som ble etablert for å hjelpe flere kvinner i arbeid. Gratis kjernetid i barnehager i visse områder ble innført allerede i 2006. Vi gjorde det også lettere for barn å få norsk statsborgerskap.

Vi styrket arbeidet mot tvangsekteskap med 70 mill. kr allerede i 2007 og 2008 og la samtidig fram en ny handlingsplan. Midlene er senere videreført hvert år. Tiltak mot tvangsekteskap var en viktig del av vårt arbeid mot vold i nære relasjoner.

Å ha minoritetsrådgivere på skoler med stor andel elever med minoritetsbakgrunn var for oss viktige tiltak. Vi har hele tiden ført en forutsigbar og konsekvent asylpolitikk. Vi har brakt antall asylankomster ned på et håndterlig nivå. Særlig har antallet asylsøkere uten beskyttelsesbehov gått ned. Samtidig ble saksbehandlingstiden betydelig redusert. Både frivillige og tvangsmessige returer økte markant. Det gjelder særlig retur av kriminelle asylsøkere som har fått avslag.

Det er interessant å bemerke at Fremskrittspartiet i dette øyeblikk har brutt forhandlingene med byrådet om neste års budsjett her i Oslo. Striden dreier seg primært om det skal tas imot nye flyktninger. Fremskrittspartiet sier nemlig stopp. Det er derfor veldig spesielt å observere at posisjonspolitikere her på Stortinget får nedsablet sine ambisiøse planer noen få hundre meter unna, på Rådhuset.

Jeg anbefaler derfor statsråden og posisjonspolitikere om å konsultere sine partifeller rundt omkring i Kommune-Norge, da det faktisk er de som skal bosette. Poenget mitt er at enkelte holdninger og verdier neppe lar seg endre med regjeringsmakt.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ketil Kjenseth (V) [22:44:09]: Jeg velger å innlede med å referere Karin Andersen i denne debatten. I replikkordvekslingen sa hun at det er stor forskjell på SVs og Arbeiderpartiets innvandrings- og integreringspolitikk.

I dag kan vi vel slå fast at det faktisk er stor forskjell mellom Arbeiderpartiet og alle de andre partiene her i innvandringspolitikken. Når Eirik Sivertsen i sitt innlegg snakker om moral, tror jeg vi kan si at Arbeiderpartiet sitter igjen på den moralske pinebenken etter dagens debatt. Hva mener egentlig Arbeiderpartiet om endringen av forskriften for lengeværende asylbarn, som ble lagt fram i går? Er den god, eller er den dårlig?

I dag registrerer jeg at Eirik Sivertsen sier til NTB:

«Arbeiderpartiet er opptatt av en rettferdig, rettssikker og konsekvent asylpolitikk. Dette er familier som ikke har rett til beskyttelse i Norge og som oppholder seg i landet ulovlig. Barns beste skal tas hensyn til, men vi kan ikke ha et system der vi belønner dem som lenge nok har unndratt seg utsendelse, med opphold i Norge.»

Dette var en stor debatt også i 2012. Da sa Martin Kolberg den 13. mars:

«Vi ser flere eksempel som er krevende å forklare ut ifra et humanistisk og menneskelig synspunkt.»

Han var da parlamentarisk nestleder i Arbeiderpartiet. En rekke stortingsrepresentanter snakket da om at politikken ble for streng og for lite rettferdig. En av dem, Stine Renate Håheim fra Arbeiderpartiet – hun sitter i salen – sa da:

«Barna har ikke valgt sin egen skjebne. De er ikke skyld i den situasjonen. Da mener jeg at vi som politiske myndigheter må ta ansvar for å ivareta barnas behov.»

Hun ble spurt om hva som «konkret bør skje med de ungene som står i fare for å bli sendt ut». «Det beste ville vært å legge disse sakene på vent,» sa representanten Håheim. Jeg vil legge til at jeg er helt enig i det Stine Renate Håheim sa her. Det er da tydeligvis en stor avstand internt i Arbeiderpartiet om hvilken asyl- og flyktningpolitikk man skal føre, og ikke minst hvilken vekt man skal legge på barns beste.

Jeg må også i denne debatten si at i 2007 samlet jeg ganske fort inn over 1 000 underskrifter, fordi en familiefar som var gift med en norsk kvinne – og de hadde felles barn – hadde kommet i skade for å jobbe uten arbeidstillatelse, men hadde fått skattekort, og ble da sendt ut. De 1 000 underskriftene ville ikke daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen ta imot. Familien ble da vekket på natta, og familiefaren ble ganske brutalt sendt ut. En må kunne si at det er gorillafraksjonen i Arbeiderpartiet som vinner fram når det gjelder håndtering av barn. Når det gjelder stortingsmeldingen Barn på flukt: Det er ikke sånn at en stortingsmelding gir lover og forskrifter. Det ble aldri resultatet.

Helt til slutt: Vi har i løpet av to borgerlige budsjettflertall nesten doblet antallet kvoteflyktninger. (Presidenten klubber.) Det er en betydelig forskjell på Arbeiderpartiet og de andre.

Presidenten: Taletiden er omme.

Mazyar Keshvari (FrP) [22:47:29]: I løpet av debatten er det forsøkt å skape et inntrykk av at det er stor forvirring om hva som er liberalisering, og hva som er innskrenkning. Mye av denne forvirringen skyldes at de som har ytret dette, ikke har forstått hva man snakker om.

Når man snakker om asylavtalen, snakker man ikke alene om den avtalen vi ble enige om på fredag. Vi snakker om den konkrete avtalen fra Nydalen i fjor, som handler om innvandring, asyl og integrering. I den avtalen er det en rekke punkter, som 24-års aldersgrense, økt underholdskrav osv. – som jeg også var inne på i mitt første innlegg – som er klare innskrenkninger. I avtalen er det også to punkter som ikke er innskrenkninger. Det ene er engangsløsningen, som er implementert allerede i år. Det andre punktet, som ikke handler om innstramming, er den nye forskriften om lengeværende barn, som nå er på plass.

Grunnen til at man i det hele tatt var nødt til å finne en løsning på dette med lengeværende barn, og at vi i Fremskrittspartiet aksepterte det, er at det er to grunner til at barn har vært lenge i Norge. Den ene grunnen er at foreldrene har nektet å etterkomme norsk lovgivning, de har nektet å forlate landet, til tross for at de har fått avslag på sin søknad. De har vært her ulovlig over lang tid.

Den andre hovedgrunnen til at barna har vært lenge i Norge, er at vi har hatt en rød-grønn regjering som ikke har vært i stand til å håndheve lover og regler tilstrekkelig. I fremtiden vil vi ikke være i den samme situasjonen – når vi sender ut mennesker som ikke har behov for beskyttelse og ikke har krav på å være i Norge. Det vil alle tjene på. Det må være mye bedre for de familier og de barn som har fått avslag på sin søknad, å bli returnert hjem kort tid etter at avslaget har kommet, mens de fortsatt har noe å komme hjem til, og mens de fortsatt har et nettverk – framfor å bli boende her i fem–seks–syv–åtte år, for så å bli sendt ut av landet. Det er det som er realiteten i denne asylavtalen.

De av representantene fra SV og Arbeiderpartiet som lurer på i hvilken retning totaliteten i denne avtalen går, kan bare lese avtalen punkt for punkt, så kan de selv tolke hva som er innstramning, og hva som ikke er det.

Geir S. Toskedal (KrF) [22:50:04]: For Kristelig Folkeparti er det veldig kjekt at vi har fått til avtalen om å ta imot 500 nye kvoteflyktninger, samtidig som det er tverrpolitisk enighet om å hjelpe der nøden er størst – der flyktningene oppholder seg – og der effekten er veldig stor ved å hjelpe. Norge er et rikt land, og vi har et moralsk ansvar for å ta del i denne operasjonen. Vi regner derfor med at flyktninger fra Camp Liberty får særlig oppmerksomhet.

Kristelig Folkeparti er videre tilfreds med at budsjettforliket medfører en videreføring av støtten til informasjons- og veiledningssenteret for au pairer.

Nå økes integreringstilskuddet og investeringstilskudd til kommunale utleieboliger. Det kan stimulere til økt bosetting, og vi hørte statsråden si i dag at det var én av de største flaskehalsene. Jeg regner med at vi kan følge dette videre inn i 2015 og 2016, for å se om vi kan bidra enda mer til økt bosetting og integrering av flyktninger. Det må også gjelde kompensasjon når det er eldre flyktninger og funksjonshemmede. Økning i integreringstilskuddet ser ut til å være et av de mest målrettede tiltakene for å øke kapasiteten. Det er positivt at regjeringen har så god dialog med kommunene.

Sammen med SV, mener Kristelig Folkeparti at det bør åpnes opp for at flyktninger selv kan finne seg et sted å bo – dersom de har råd – med den støtten de får i introduksjonsprogrammet. Jeg er litt forundret over at ikke andre partier har vært med på det. For gjennom selvbosetting kan flyktninger i større grad selv ta ansvar for å påvirke sin livssituasjon og sin bosituasjon i framtiden. Istedenfor å bli behandlet som passive klienter, får man tidlig mulighet til å ta tilbake kontrollen over sitt eget liv.

Kristelig Folkeparti synes det er krevende å høre om radikalisering i innvandrermiljøer i Norge. Enkelte personer fra innvandrermiljøer har sluttet seg til ekstreme islamistiske miljøer og reist til Syria for å kjempe for ISIL. Kristelig Folkeparti ønsker, sammen med regjeringen, å finne forebyggende tiltak mot at slikt skjer videre framover.

Til slutt: Det er viktig at UNE fungerer effektivt som et uavhengig forvaltningsorgan som gjør grundig etterprøving av de vurderingene UDI har gjort. UNE skal ivareta rettssikkerhet og bidra til at vedtakene er i tråd med internasjonale konvensjoner og norsk lov. Kristelig Folkeparti er glad for at antallet ubehandlede saker er på vei ned, med kortere saksbehandlingstid. Men Kristelig Folkeparti mener at effektivitet ikke skal gå på bekostning av rettssikkerhet, noe også statsminister Solberg understreket her i Stortinget.

Eirik Sivertsen (A) [22:53:12]: Representanten Kjenseth etterlyser hva Arbeiderpartiet egentlig mener. Jo, Arbeiderpartiet mener fortsatt, som vi mente da vi satt i regjering, at vi skal ha en rettssikker, rettferdig og konsekvent asylpolitikk. Hvis du trenger opphold, betyr det i klartekst: Hvis du kommer til Norge, søker beskyttelse og trenger opphold, så får du bli. Hvis du ikke trenger opphold, må du reise. Det er den enkle biten av svaret.

Som jeg sa i mitt innlegg, har vi hatt en debatt lenge, og i den siste uken har den vært ganske intensivert, der vi har diskutert hva vi gjør med de lengeværende asylbarna. Det er en viktig debatt. Vi har registrert at regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti har kommet fram til en avtale om en ny forskrift som på enkelte punkter liberaliserer dette. På andre punkter er det en videreføring av momenter som lå i stortingsmeldingen Barn på flukt. Det jeg sa i mitt innlegg, var at det er bra at vi har kommet fram til en avklaring. Det er bra at vi har fått en avklaring, slik at de menneskene som dette gjelder, kan komme seg videre i livet sitt, enten de skal få bli i Norge, eller de må reise hjem til sitt hjemland. Så sier jeg at vi håper da at de intensjonene som partene hadde, blir oppfylt, og at vi ikke får uønskete virkninger av det.

Både representanten Kjenseth og jeg – håper jeg – er klar over at dette ikke er enkle saker. Det er ingen som frivillig velger å sette livet sitt på vent. Det er krevende forhold som gjør at man faktisk ønsker å være her. Men vi kan heller ikke lage et system som belønner dem som ikke forholder seg til det som norske myndigheter pålegger dem. Det er hele dilemmaet – hele kjernen i debatten. Det er en avveining mellom barnas beste og innvandringsregulerende hensyn. Det er kjernen i debatten. Og hvor skal balansepunktet være? Vi diskuterte en stortingsmelding. Det er ingen hemmelighet at det er forskjellige synspunkter i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet er et stort parti. Det ville være pussig om alle våre over 50 000 medlemmer skulle mene akkurat det samme i denne saken. Vi har ganske tøffe debatter om det, men vi mener at sammen med regjeringspartnerne våre fant vi et godt balansepunkt da vi behandlet stortingsmeldingen Barn på flukt. Og når det gjelder spørsmål om forskrift eller stortingsmelding, hadde representanten Skjelstad og jeg en meningsutveksling om det tidligere i debatten – der tror jeg ikke vi vil bli enig – men det er vår oppfatning at det også er mulig å styre gjennom stortingsmeldingen og politiske instrukser, og vi mener at vi har dokumentert det, både gjennom rapporten fra UNE og gjennom at Høyesterett bruker stortingsmeldingen som rettskilde.

Så må jeg få lov til å avslutte med å takke for en av de bedre debattene jeg har opplevd å være med på i Stortinget. Jeg opplever at mange av innleggene har vært åpne og inviterende, og jeg har lyst til spesielt å adressere til statsråd Horne at hennes holdning i hennes innlegg var åpen og ærlig med hensyn til de utfordringene vi sammen står overfor. Vi er ikke enig i alle virkemidlene, men det er i hvert fall enighet om at vi har store utfordringer på dette feltet, som vi vil forsøke å løse.

Karin Andersen (SV) [22:56:25]: Først vil jeg takke representanten Stine Renate Håheim for å ta opp spørsmålet om rasisme, som jo fins, og at folk blir stengt ute. Det er viktig at det blir nevnt i denne debatten, for det eksisterer.

Så hørte jeg innlegget fra Høyres Mudassar Kapur. Det var også et veldig bra innlegg. Når det gjelder utviklings- og bistandsfeltet, tror jeg han har rett, men når det gjelder den nasjonale politikken, stemmer det ikke. Innlegget stemmer ikke med det som regjeringen gjør. Han snakket om hvor viktig det var at jentene fikk utdanning, og at kvinnene kom i jobb. Det er jeg helt enig i, men dette budsjettet gir jo mindre til innvandrermødrene og mer til millionærene. Det er trist.

Et av de kuttene som regjeringen foretok, var kuttet i overgangsstønaden. Det foreligger forskning fra Fafo som viser at tidligere mottakere av overgangsstønaden har høyere sysselsetting enn kvinner på samme alder og med samme utdanning og bosted. For innvandrerkvinner virker det enda bedre. Da er det veldig rart at det er en ordning som regjeringen går løs på. Det er mange innvandrerkvinner som også har bruk for overgangsstønad. Hvis man blir alene, trenger man høyere inntekt, og da trenger man å kunne kvalifisere seg. Og det virker.

Det andre er Jobbsjansen, som regjeringen har hatt mulighet til å prioritere. Den virker så det griner, det bekrefter også ministeren selv, men man har valgt ikke å bruke penger på det. Man har derimot valgt å bruke penger på kontantstøtte, som er betaling for å holde ungene vekk fra barnehagen og mor vekk fra jobb. I tillegg viser man til aktivitetsplikten som nå skal være for sosialhjelpen. Vi har diskutert det før i dag. Det ligger ikke en eneste krone i kommuneøkonomien til å gjennomføre denne aktivitetsplikten. Det betyr jo at de innvandrerkvinnene som ikke kan norsk, på et eller annet mystisk vis skal få et tilbud som koster kr 0, og det skal virke positivt.

Jeg er veldig for aktivitet. SV er veldig for aktivitet. Det er derfor vi har lagt inn penger til den aktiviteten som folk på sosialhjelp skal ha. Det er derfor vi har finansiert tiltak for ungdom som har falt ut av skole og arbeidsliv, og det er derfor vi også har brukt penger på Jobbsjansen og på overgangsstønaden, for vi vet at det virker. Og vi vet at det virker veldig godt for innvandrerbefolkningen at de får et kvalitetsmessig godt tilbud, f.eks. at den aktiviteten de har, bidrar til at de lærer norsk – at de ikke bare utfører manuelt arbeid og ikke blir integrert i det hele tatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.