Presidenten [17:25:29 ]: Etter ønske
fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik:
3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.
Hege Bae Nyholt (R) [17:25:57 ] (komiteens leder og ordfører
for saken):Først vil jeg takke komiteen for godt arbeid. Så vil
jeg ta oss alle med til en bygd et sted i landet. Klokken er 05.00,
alarmen ringer første gang, snooze-knappen trykkes ned av søvnige
fingre. Klokken er 05.30. Nå er det ingen bønn. Opp og i dusjen,
finne matpakken som ble smurt kvelden før og lagt klar i kjøleskapet.
Den inneholder fem brødskiver, en banan og en proteinbar og skal
holde i ca. elleve timer, men ofte må det spes på med litt ekstra
fra kantinen, og det koster.
Klokken 06.15. Minusgradene sniker seg inn
under jakken. Vinden er kald mot vått hår. Snart kommer taxien,
som skal ta de første 40 minuttene ned til bygda, og bussen videre
til skolen. Rekker nok skolestart i dag også.
Sånn er hverdagen for mange av våre ungdommer, og
med skolenedleggelser i kommuner og fylker vil stadig flere oppleve
at skolehverdagen begynner mange timer før skoleklokken ringer.
For oss som nasjon er det et ønske og et mål om desentralisert bosetting.
Det er god utnyttelse av areal, og det er god beredskap. Og det
er altså litt hvem vi er. Men mange steder er nærskolen lagt ned
eller står i fare for å bli det, enten på grunn av synkende elevtall
eller dårlig kommuneøkonomi eller begge deler. Rødt mener at så
lenge det finnes et forsvarlig elevgrunnlag, som det for eksempel
er både på Dokka og i Lom, er det beste for ungene og familien,
for ikke å snakke om samfunnet, at man politisk prioriterer å opprettholde
skolen. Skolen er hjertet i bygden, og forsvinner den, forsvinner
også barnefamiliene, om enn ikke over natten.
Mange barn og unge ender opp med lange reiseveier.
Tid som tas fra søvn, fritid, familietid, muligheten til å ha en
jobb eller bare være. Og så legges det til skolehverdagen. For alle
som opplever dette, er det slitsomt. For en del er det årsaken til
at de ikke orker å stå i det og dropper ut av skolen.
Disse medlemmene, altså Rødt og SV, mener at
det bør være klart i lovteksten at det skal være en grense på maksimal
reisevei. Det beste er å opprettholde skolen. Har man ikke muligheten
til det, må man se på omkostningene. Med det tar jeg opp de forslag
Rødt er en del av.
Presidenten [17:28:20 ]: Representanten
Hege Bae Nyholt har tatt opp de forslagene hun refererte til..
Øystein Mathisen (A) [17:28:37 ] : Spørsmålet om skolestruktur
handler om noe av det viktigste man avgjør i lokaldemokratiet. Det
er kommunene og fylkeskommunene som kjenner sine egne forhold best.
Det er de som må ta de vanskelige avveiningene. Hva er et godt læringsmiljø?
Hvordan kan vi sikre nok lærere? Hvordan påvirker det helheten i
utdanningstilbudet? Og helt klart: Hvor langt er rimelig reisevei?
Opplæringsloven slår fast at elever har rett
til å gå på en skole i sitt nærmiljø. Kommunen skal legge vekt på nærhet
til hjemmet når de plasserer elever. Samtidig må det også tas hensyn
til kapasitet, økonomi og faglige vurderinger. Det er viktig å ha
lokal fleksibilitet, slik at man sikrer et faglig godt skoletilbud
både nå og i framtiden.
Barns beste skal alltid være med i vurderingen.
Det gjelder også når vi snakker om skolestruktur og skolevei. Kommunene
må gjøre grundige vurderinger av både trivsel, læringsmiljø og reisebelastning
for de tar slike avgjørelser. Å lovfeste en maksgrense for hvor
lang skoleveien skal være, vil påvirke kommunene og fylkeskommunene.
Det vil endre handlingsrommet deres, og det vil legge noen tydelige
føringer for hvordan et arbeid med en skolestruktur skal gjøres.
Elever med lang reisevei har allerede i dag
mange rettigheter. Én ting er gratis skyss, og noen elever, sånn som
jeg selv, måtte flytte på hybel for å gå på videregående opplæring.
Da får man borteboerstipend, som dekket utgifter, og dette borteboerstipendet
har blitt betydelig økt med denne regjeringen.
Arbeiderpartiet er skeptisk til å sette grenser
og rammer og tilføre rapporteringsplikter som kan påføre kommunene
og fylkeskommunene ekstra byråkrati gjennom dette representantforslaget.
Fylkeskommunene og kommunene skal bruke tiden sin og ressursene sine
på elevene og arbeide for et best mulig utdanningstilbud for alle
sine elever og barn, uavhengig av struktur. Takk.
Kari-Anne Jønnes (H) [17:31:02 ] : Å sette en maksimal reisevei
til skolen i et land som Norge vil jo i mitt hus være det samme
som å si at unger må flytte. Det er ikke sånn at kommunene kan gi
en garanti hvis vi skal sørge for at alle får en god skole. I en
ideell verden kunne det vært sånn, men verden er ikke ideell, og
kommunenes viktigste oppgave er å sørge for at ungene våre får en
god skole hvor de lærer å regne og skrive og lese. Og fylkeskommunens
viktigste oppgave er å sørge for at elevene i videregående skole
får et godt tilbud, og at de kan velge mellom ulike linjer.
I kommuner i Norge er det ulike dalfører –
parallelle dalfører hvor det er vanskelig å komme seg over fjellet om
vinteren. Da kan det være nødvendig å tenke på det praktiske: Skal
små unger flytte hjemmefra? Nei, de skal jo ikke det. Men samtidig
skal ikke vi sitte her på Stortinget og bestemme hva kommunene skal
gjøre. Det er kommunene nødt til å gjøre selv. Vi kan ikke ha en
maksimal reisevei som betyr at du må opprettholde skoler på ethvert
nes eller for enhver familie.
Skolen er det aller viktigste virkemidlet vi
har for sosial utjevning, for sosial mobilitet og for å gi alle
barn og unge muligheter. Skolen er ikke først og fremst et distriktspolitisk
virkemiddel.
En kan godt være uenig i det, og en kan også
godt være uenig i at det ikke skal være en maksimal reisevei. Men
hvis en skal klare å oppfylle skolens samfunnsoppdrag på en god
måte og gi alle barn og unge en utdanning av høy kvalitet med kvalifiserte
lærere, må en ta innover seg at en må bruke ressursene best mulig,
og så må vi ha tillit til at kommunene og fylkeskommunene gjør kloke
valg og fornuftige vurderinger innenfor sine ansvarsområder, som
Stortinget har tillagt dem.
Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [17:33:31 ] : Senterpartiet deler
forslagsstillernes bekymring for elevenes totale belastning og reisevei,
særlig for de yngste elevene. Vi er enige i at ingen barn skal ha
en urimelig lang skoledag. Men vi mener altså ikke at løsningen
ligger i å innføre nye nasjonale maksimumsgrenser for reisevei.
I et langstrakt land med store geografiske forskjeller må vi ha
tillit til lokalt skjønn. Kommuner og fylkeskommuner kjenner sine
egne forhold best, og det er de som er nærmest å finne gode og tilpassede
løsninger for sine elever. En nasjonal maksgrense vil ikke fange
opp de lokale variasjonene og kan i verste fall føre til flere skolenedleggelser,
stikk i strid med intensjonen.
Senterpartiet har i regjering sammen med Arbeiderpartiet
innført grunnskoletilskuddet nettopp for å styrke det desentraliserte
skoletilbudet. Vi mener at et tilsvarende tilskudd for videregående
skoler vil være et mer treffsikkert virkemiddel for å sikre nærskoler
og motvirke sentralisering. Derfor fremmer vi forslag om et særtilskudd
til videregående skoler etter modell fra grunnskoletilskuddet.
Vi er også bekymret for at en nasjonal rapporteringsplikt
om elevers reisetid vil føre til mer byråkrati, uten å bidra til
en bedre skolehverdag for elevene. Det er viktigere å styrke det
lokale handlingsrommet enn å pålegge nye statlige krav.
Vi må heller ikke glemme at mange elever i
distriktene allerede i dag må bo på hybel for å fullføre videregående
opplæring. For disse elevene er det økonomiske aspektet ofte den
største utfordringen, ikke nødvendigvis reiseveien i seg selv. Derfor
må vi se på tiltak som faktisk hjelper disse elevene, framfor å
innføre rigide grenser som ikke tar høyde for linjevalg, utdanningstilbud
eller lokale forhold.
Til slutt vil jeg minne om at Senterpartiet
tidligere har fremmet forslag om å sikre godkjenning av privatskoler
i distriktene der det offentlige tilbudet faller bort, og at barnets
beste må vurderes i saker om skolestruktur. Dette er viktige prinsipper
som vi står fast ved.
Presidenten [17:35:17 ]: Representanten
Kjerstin Wøyen Funderud har tatt opp de forslagene hun refererte
til.
Grete Wold (SV) [17:35:45 ] : «Skoleskyss må organiseres slik
at eleven får en akseptabel reisetid.» Det står på Utdanningsdirektoratets
nettsider. På nettsiden til Foreldreutvalgene står det at det ikke
er noen absolutt grense for hvor lang reisevei som er lovlig. I
avisene leser vi artikler og dokumentarer om elever både i barneskolen
og på videregående som tilbringer timevis hver dag på en skolebuss.
En lærer jeg snakket med i Telemark, fortalte om en jente som ble
så bussyk at hun fikk fargen tilbake i ansiktet langt ut i andre
skoletime. Hun klarte å følge undervisningen fram til siste time.
Da ble hun igjen ukonsentrert, for hun begynte å grue seg til bussturen
hjem. Det er ikke greit.
Nå er vi i en situasjon hvor det legges ned
skoler i hele landet. Dette er nok ikke et problem som er så stort på
det sentrale Østlandet, men det er et økende problem alle andre
steder. Det er ikke alltid mulig å forhindre en skolenedleggelse,
men i vurderingen må alltid barnets beste vektlegges. Det står fast
også i dag, men det er ikke det som alltid skjer. Vi mener derfor
at det må være en smerteterskel for hvor lenge man kan tvinge barn
og unge til å sitte på en skolebuss eller i en taxi.
Vi må holde igjen nedleggelser der det er uforsvarlig,
og vi må sikre økonomiske rammer for å opprettholde så mange nærskoler
det er bærekraftig å bevare. Og når det ikke lenger er mulig, for
det har høyresiden helt rett i, må skoleeier gjøre en skikkelig
jobb for å begrense reisetiden. Noen steder kan man kanskje inngå
en bedre avtale med busselskapet, slik at man får flere direkteruter.
Vi vet at en del unge er på en aldri så liten melkerute før de i
det hele tatt kommer fram til skolen. Noen steder er kanskje en
delvis digital eller samlingsbasert undervisning det beste, og i
andre tilfeller kan det være en idé at det er læreren som tar reiseveien
istedenfor elevene.
Det finnes løsninger. Lokale løsninger finnes,
og man må forholde seg til en maksimal tillatt reisevei for elevene.
Selvsagt vil denne øke etter hvert som barnet blir eldre og tåler
mer av den tålmodighetsprøven skolebussen faktisk er. SV mener det
er mulig, og det er riktig å utrede en slik lovendring. I tillegg
bør vi få på plass en kartlegging, og med det også en oversikt over
elevenes reisetid til og fra skolen, så vi kan følge med på utviklingen
etter hvert som skolestrukturer utfordres i hele landet. Dessverre
er det liten vilje til å stemme for dette.
Statsråd Kari Nessa Nordtun [17:38:24 ] : Avgjørelser om skolestruktur
ligger til den enkelte kommune eller fylkeskommune, og det er selve
kjernen i det kommunale selvstyret i Norge. Dette omfatter både
antall skoler og plasseringen av disse, på samme måte som det er
de lokalt folkevalgte som skal avgjøre hvor barnehager, sykehjem,
tannlegeklinikker o.l. skal plasseres. Det er samtidig noen av de
mest utfordrende avgjørelsene å ta, fordi de betyr så mye for så
mange, og fordi det er mange ulike hensyn som må veies opp mot hverandre. Det
krever god lokalkunnskap.
Kommunene må ta hensyn til kvaliteten på elevenes
læringsmiljø, både faglig og sosialt, mulighetene for å rekruttere
kvalifiserte lærere, kostnadseffektivitet, antall barn og innbyggere
generelt, nå og framover, i området, i kommunen og i fylket som
helhet samt belastning for elevene som følge av f.eks. lengre reisevei.
Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å begrense kommunenes
handlingsrom ved å detaljregulere et av elementene kommunene og
fylkeskommunene må ta hensyn til i sine vurderinger.
Elevene i grunnskolen har allerede en lovfestet
rett til å gå på en skole i nærmiljøet. Hvis en skole legges ned, mister
ikke elevene på denne skolen retten til å gå på sin nærskole, men
de vil få rett til å gå på en ny nærskole. Rettighetene etter loven
er i behold selv om de faktiske forhold i kommunen endrer seg.
Fylkeskommunen har ansvar for å dimensjonere
tilbudet i videregående opplæring. Fylkeskommunen skal i dette arbeidet
ta hensyn til hvilken kompetanse samfunnet trenger. Elevene i videregående
opplæring har flere utdanningsprogram å velge mellom. Alle disse
kan ikke tilbys ved alle videregående skoler i et fylke. Dette gjør
at regulering av maksimal reise også til videregående skole er uhensiktsmessig.
For å kompensere for ulempene for dem som bor langt borte fra skolen,
har vi regler om gratis skoleskyss. Skoleskyss må organiseres slik at
eleven får en akseptabel reisetid.
Staten innhenter i dag informasjon i grunnskolens informasjonssystem
om hvor mange elever som i grunnskolen får skyss hele eller deler
av skoleåret. Jeg viser også til at SSB i en artikkel publisert
i 2023 ved hjelp av eksisterende data har beregnet hvor lang kjøreavstand
elever på 5. og 10. trinn har fra boligen sin til skolen de går
på i kilometer og minutter.
Jeg ønsker ikke å pålegge kommunene mer detaljert rapportering
av reisetid og reiseskyss. Detaljert rapportering krever tid og
ressurser i kommunen og fylkeskommunen. Derfor er det viktig å balansere
nasjonale ønsker med lokale behov. Å pålegge svært detaljert rapportering
kan oppfattes som en begrensning i handlefriheten, og føre til at
nasjonale ønsker overskygger lokale prioriteringer, i tillegg til
at det er arbeidskrevende.
Presidenten [17:40:13 ]: Det blir replikkordskifte.
Grete Wold (SV) [17:41:27 ] : Statsråden var i sitt innlegg
inne på at selv om en nærskole blir lagt ned, er det jo ikke slik
at eleven mister retten til en nærskole. Det står fast i lovverket.
Da er det kanskje mer et spørsmål om: Hva er definisjonen på en
nærskole? Hvor langt unna ligger den skolen før man mister muligheten
til å kalle den en nærskole?
Statsråd Kari Nessa Nordtun [17:41:51 ] : Det vil være den
skolen som er nærmest. Noen ganger kan skolestrukturen og systemet
for den enkelte kommune og fylkeskommune variere. Skoler kan også
flyttes i forhold til hva som er definisjonen til nærskolen, og
det gjøres av de lokalt folkevalgte.
Grete Wold (SV) [17:42:16 ] : Det er jo også en måte å se en
definisjon på. Den nærmeste – ikke nær – men i hvert fall den nærmeste,
og så vil det i noen tilfeller dessverre være altfor langt. Det
tror jeg vi alle er enige om.
Representanten fra Høyre var i sitt innlegg
inne på at skolepolitikk ikke i utgangspunktet er et distriktspolitisk
virkemiddel, og det kan man for så vidt være enig i. Allikevel er
det jo barn som bor i både by og bygd, og de skal ha akkurat de
samme rettighetene, de skal ha akkurat den samme opplæringen, og
de skal ha tilgang på en skole i nærheten som det faktisk er mulig
å få god undervisning på – og ikke da sitte på en skolebuss og være
syk på vei både fram og tilbake.
Hvordan jobber statsråden konkret med å støtte disse
problemstillingene? Jeg har full forståelse for at dette er regional-
og lokalpolitikk, og at det ikke er alt statsråden kan regulere
eller skal regulere, men allikevel er det vi som legger rettighetene
til grunn. Det er vi som lager rammene for det det faktisk er mulig
å styre etter i kommuner og fylkeskommuner.
Statsråd Kari Nessa Nordtun [17:43:12 ] : På f.eks. videregående
skole er det aller viktigste at elevene får muligheten til å velge
seg den framtiden de ønsker seg, og ikke at de nødvendigvis alltid
skal gå på den skolen som er nærmest hjemmet sitt, selv om det naturligvis også
er viktig for elevene og ikke minst for lokalsamfunnet.
Dette med nærskole og viktigheten for lokalsamfunnet
er viktig for regjeringen, og derfor har vi gjort noe – hva skal
man si – som mange vil kalle ekstraordinært, ved å gå til det skrittet
å faktisk finansiere grunnskolen med et eget grunnskoletilskudd,
nettopp fordi vi ser at det er så viktig at man har nærskoler.
Presidenten [17:43:53 ]: Replikkordskiftet
er over, og flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 25.
Votering, se tirsdag 27. mai