Stortinget - Møte mandag den 26. mai 2025

Dato: 26.05.2025
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 327 S (2024–2025), jf. Dokument 8:173 S (2024–2025))

Søk

Innhold

Sak nr. 25 [17:25:11]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grete Wold, Ingrid Fiskaa, Birgit Oline Kjerstad og Kathy Lie om maksimalgrense for reisevei til skolen (Innst. 327 S (2024–2025), jf. Dokument 8:173 S (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Hege Bae Nyholt (R) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt arbeid. Så vil jeg ta oss alle med til en bygd et sted i landet.

Klokken er 05.00, alarmen ringer første gang, «snooze»-knappen trykkes ned av søvnige fingre.

Klokken er 05.30. Nå er det ingen bønn – opp og i dusjen, finne matpakken som ble smurt kvelden før og lagt klar i kjøleskapet. Den inneholder fem brødskiver, en banan og en proteinbar og skal holde i ca. elleve timer. Ofte må det spes på med litt ekstra fra kantinen, men det koster.

Klokken 06.15. Minusgradene sniker seg inn under jakken. Vinden er kald mot vått hår. Snart kommer taxien, som skal ta de første 40 minuttene ned til bygda, og bussen videre til skolen. Rekker nok skolestart i dag også.

Sånn er hverdagen for mange av våre ungdommer, og med skolenedleggelser i kommuner og fylker vil stadig flere oppleve at skolehverdagen begynner mange timer før skoleklokken ringer. For oss som nasjon er det et ønske og et mål om desentralisert bosetting. Det er god utnyttelse av areal, det er god beredskap, og det er også litt hvem vi er. Mange steder er likevel nærskolen lagt ned eller står i fare for å bli det, enten på grunn av synkende elevtall eller dårlig kommuneøkonomi – eller begge deler. Rødt mener at så lenge det finnes et forsvarlig elevgrunnlag, som det f.eks. er både på Dokka og i Lom, er det beste for ungene og for familien – for ikke å snakke om samfunnet – at man politisk prioriterer å opprettholde skolen. Skolen er hjertet i bygda, og forsvinner den, forsvinner også barnefamiliene, om enn ikke over natten.

Mange barn og unge ender opp med lange reiseveier. Tid tas fra søvn, fritid, familietid, muligheten til å ha en jobb eller bare å være, og så legges det til skolehverdagen. For alle som opplever dette, er det slitsomt. For en del er det årsaken til at de ikke orker å stå i det og dropper ut av skolen.

Disse medlemmene, altså Rødt og SV, mener at det bør være klart i lovteksten at det skal være en grense på maksimal reisevei. Det beste er å opprettholde skolen. Har man ikke muligheten til det, må man se på omkostningene. Med det tar jeg opp de forslag Rødt er en del av.

Presidenten []: Representanten Hege Bae Nyholt har tatt opp de forslagene hun refererte til..

Øystein Mathisen (A) []: Spørsmålet om skolestruktur handler om noe av det viktigste man avgjør i lokaldemokratiet. Det er kommunene og fylkeskommunene som kjenner sine egne forhold best. Det er de som må ta de vanskelige avveiningene. Hva er et godt læringsmiljø? Hvordan kan vi sikre nok lærere? Hvordan påvirker det helheten i utdanningstilbudet? Og helt klart: Hvor lang er en rimelig reisevei?

Opplæringsloven slår fast at elever har rett til å gå på en skole i sitt nærmiljø. Kommunen skal legge vekt på nærhet til hjemmet når de plasserer elever. Samtidig må det også tas hensyn til kapasitet, økonomi og faglige vurderinger. Det er viktig å ha lokal fleksibilitet, slik at man sikrer et faglig godt skoletilbud både nå og i framtiden.

Barns beste skal alltid være med i vurderingen. Det gjelder også når vi snakker om skolestruktur og skolevei. Kommunene må gjøre grundige vurderinger av både trivsel, læringsmiljø og reisebelastning for de tar slike avgjørelser. Å lovfeste en maksgrense for hvor lang skoleveien skal være, vil påvirke kommunene og fylkeskommunene. Det vil endre handlingsrommet deres, og det vil legge noen tydelige føringer for hvordan et arbeid med en skolestruktur skal gjøres.

Elever med lang reisevei har allerede i dag mange rettigheter. Én ting er gratis skyss, og noen elever, sånn som jeg selv, måtte flytte på hybel for å gå på videregående opplæring. Da får man borteboerstipend, som dekker utgifter, og dette borteboerstipendet har blitt betydelig økt med denne regjeringen.

Arbeiderpartiet er skeptisk til å sette grenser og rammer og tilføre rapporteringsplikter som kan påføre kommunene og fylkeskommunene ekstra byråkrati gjennom dette representantforslaget. Fylkeskommunene og kommunene skal bruke tiden sin og ressursene sine på elevene og arbeide for et best mulig utdanningstilbud for alle sine elever og barn, uavhengig av struktur.

Kari Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Å sette en maksimal reisevei til skolen i et land som Norge vil i mitt hus være det samme som å si at unger må flytte, for det er ikke sånn at kommunene kan gi en garanti hvis vi skal sørge for at alle får en god skole. I en ideell verden kunne det vært sånn, men verden er ikke ideell, og kommunenes viktigste oppgave er å sørge for at ungene våre får en god skole hvor de lærer å regne, skrive og lese. Fylkeskommunens viktigste oppgave er å sørge for at elevene i videregående skole får et godt tilbud, og at de kan velge mellom ulike linjer.

I kommuner i Norge er det ulike dalfører – parallelle dalfører hvor det er vanskelig å komme seg over fjellet om vinteren. Da kan det være nødvendig å tenke på det praktiske: Skal små unger flytte hjemmefra? Nei, de skal jo ikke det. Samtidig skal ikke vi sitte her på Stortinget og bestemme hva kommunene skal gjøre. Det er kommunene nødt til å gjøre selv. Vi kan ikke ha en maksimal reisevei som betyr at man må opprettholde skoler på ethvert nes eller for enhver familie.

Skolen er det aller viktigste virkemidlet vi har for sosial utjevning, for sosial mobilitet og for å gi alle barn og unge muligheter. Skolen er ikke først og fremst et distriktspolitisk virkemiddel.

En kan godt være uenig i det, og en kan også godt være uenig i at det ikke skal være en maksimal reisevei, men hvis en skal klare å oppfylle skolens samfunnsoppdrag på en god måte og gi alle barn og unge en utdanning av høy kvalitet med kvalifiserte lærere, må en ta innover seg at en må bruke ressursene best mulig. Vi må ha tillit til at kommunene og fylkeskommunene gjør kloke valg og fornuftige vurderinger innenfor sine ansvarsområder, som Stortinget har tillagt dem.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) []: Senterpartiet deler forslagsstillernes bekymring for elevenes totale belastning og reisevei, særlig for de yngste elevene. Vi er enig i at ingen barn skal ha en urimelig lang skoledag. Likevel mener vi altså ikke at løsningen ligger i å innføre nye nasjonale maksimumsgrenser for reisevei.

I et langstrakt land med store geografiske forskjeller må vi ha tillit til lokalt skjønn. Kommuner og fylkeskommuner kjenner sine egne forhold best, og det er de som er nærmest til å finne gode og tilpassede løsninger for sine elever. En nasjonal maksgrense vil ikke fange opp de lokale variasjonene og kan i verste fall føre til flere skolenedleggelser, stikk i strid med intensjonen.

Senterpartiet har i regjering sammen med Arbeiderpartiet innført grunnskoletilskuddet nettopp for å styrke det desentraliserte skoletilbudet. Vi mener at et tilsvarende tilskudd for videregående skoler vil være et mer treffsikkert virkemiddel for å sikre nærskoler og motvirke sentralisering. Derfor fremmer vi forslag om et særtilskudd til videregående skoler etter modell fra grunnskoletilskuddet.

Vi er også bekymret for at en nasjonal rapporteringsplikt om elevers reisetid vil føre til mer byråkrati, uten å bidra til en bedre skolehverdag for elevene. Det er viktigere å styrke det lokale handlingsrommet enn å pålegge nye statlige krav.

Vi må heller ikke glemme at mange elever i distriktene allerede i dag må bo på hybel for å fullføre videregående opplæring. For disse elevene er det økonomiske aspektet ofte den største utfordringen, ikke nødvendigvis reiseveien i seg selv. Derfor må vi se på tiltak som faktisk hjelper disse elevene, framfor å innføre rigide grenser som ikke tar høyde for linjevalg, utdanningstilbud eller lokale forhold.

Til slutt vil jeg minne om at Senterpartiet tidligere har fremmet forslag om å sikre godkjenning av privatskoler i distriktene der det offentlige tilbudet faller bort, og at barnets beste må vurderes i saker om skolestruktur. Dette er viktige prinsipper, som vi står fast ved.

Jeg tar opp forslagene fra Senterpartiet.

Presidenten []: Representanten Kjerstin Wøyen Funderud har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Grete Wold (SV) []: «Skoleskyss må organiseres slik at eleven får en akseptabel reisetid.» Det står på Utdanningsdirektoratets nettsider. På nettsiden til Foreldreutvalgene står det at det ikke er noen absolutt grense for hvor lang reisevei som er lovlig. I avisene leser vi artikler og dokumentarer om elever både i barneskolen og på videregående som tilbringer timevis hver dag på en skolebuss. En lærer jeg snakket med i Telemark, fortalte om en jente som ble så bussyk at hun fikk fargen tilbake i ansiktet langt ut i andre skoletime. Hun klarte å følge undervisningen fram til siste time. Da ble hun igjen ukonsentrert, for hun begynte å grue seg til bussturen hjem. Det er ikke greit.

Nå er vi i en situasjon hvor det legges ned skoler i hele landet. Dette er nok ikke et problem som er så stort på det sentrale Østlandet, men det er et økende problem alle andre steder. Det er ikke alltid mulig å forhindre en skolenedleggelse, men i vurderingen må alltid barnets beste vektlegges. Det står fast også i dag, men det er ikke det som alltid skjer. Vi mener derfor at det må være en smerteterskel for hvor lenge man kan tvinge barn og unge til å sitte på en skolebuss eller i en taxi.

Vi må holde igjen nedleggelser der det er uforsvarlig, og vi må sikre økonomiske rammer for å opprettholde så mange nærskoler som det er bærekraftig å bevare. Når det ikke lenger er mulig, for det har høyresiden helt rett i, må skoleeier gjøre en skikkelig jobb for å begrense reisetiden. Noen steder kan man kanskje inngå en bedre avtale med busselskapet, slik at man får flere direkteruter. Vi vet at en del unge er på en aldri så liten melkerute før de i det hele tatt kommer fram til skolen. Noen steder er kanskje en delvis digital eller samlingsbasert undervisning det beste, og i andre tilfeller kan det være en idé at det er læreren som tar reiseveien istedenfor elevene.

Det finnes løsninger. Lokale løsninger finnes, og man må forholde seg til en maksimal tillatt reisevei for elevene. Selvsagt vil denne øke etter hvert som barnet blir eldre og tåler mer av den tålmodighetsprøven skolebussen faktisk er.

SV mener det er mulig og riktig å utrede en slik lovendring. I tillegg bør vi få på plass en kartlegging og med det også en oversikt over elevenes reisetid til og fra skolen, så vi kan følge med på utviklingen etter hvert som skolestrukturer utfordres i hele landet. Dessverre er det liten vilje til å stemme for dette.

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Avgjørelser om skolestruktur ligger til den enkelte kommune eller fylkeskommune, og det er selve kjernen i det kommunale selvstyret i Norge. Dette omfatter både antall skoler og plasseringen av disse, på samme måte som det er de lokalt folkevalgte som skal avgjøre hvor barnehager, sykehjem, tannlegeklinikker o.l. skal plasseres. Det er samtidig noen av de mest utfordrende avgjørelsene å ta, fordi de betyr så mye for så mange, og fordi det er mange ulike hensyn som må veies opp mot hverandre. Det krever god lokalkunnskap.

Kommunene må ta hensyn til kvaliteten på elevenes læringsmiljø, både faglig og sosialt, mulighetene for å rekruttere kvalifiserte lærere, kostnadseffektivitet, antall barn og innbyggere generelt nå og framover i området, i kommunen og i fylket som helhet, samt belastning for elevene som følge av f.eks. lengre reisevei.

Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å begrense kommunenes handlingsrom ved å detaljregulere et av elementene kommunene og fylkeskommunene må ta hensyn til i sine vurderinger.

Elevene i grunnskolen har allerede en lovfestet rett til å gå på en skole i nærmiljøet. Hvis en skole legges ned, mister ikke elevene på denne skolen retten til å gå på sin nærskole, men de vil få rett til å gå på en ny nærskole. Rettighetene etter loven er i behold selv om de faktiske forhold i kommunen endrer seg.

Fylkeskommunen har ansvar for å dimensjonere tilbudet i videregående opplæring. Fylkeskommunen skal i dette arbeidet ta hensyn til hvilken kompetanse samfunnet trenger. Elevene i videregående opplæring har flere utdanningsprogrammer å velge mellom. Alle disse kan ikke tilbys ved alle videregående skoler i et fylke. Dette gjør at regulering av maksimal reise også til videregående skole er uhensiktsmessig. For å kompensere for ulempene for dem som bor langt borte fra skolen, har vi regler om gratis skoleskyss. Skoleskyss må organiseres slik at eleven får en akseptabel reisetid.

Staten innhenter i dag informasjon i Grunnskolens Informasjonssystem om hvor mange elever i grunnskolen som får skyss hele eller deler av skoleåret. Jeg viser også til at SSB i en artikkel publisert i 2023 ved hjelp av eksisterende data har beregnet hvor lang kjøreavstand elever på 5. og 10. trinn har fra boligen sin til skolen de går på i kilometer og minutter.

Jeg ønsker ikke å pålegge kommunene mer detaljert rapportering av reisetid og reiseskyss. Detaljert rapportering krever tid og ressurser i kommunen og fylkeskommunen. Derfor er det viktig å balansere nasjonale ønsker med lokale behov. Å pålegge svært detaljert rapportering kan oppfattes som en begrensning i handlefriheten og føre til at nasjonale ønsker overskygger lokale prioriteringer, i tillegg til at det er arbeidskrevende.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Grete Wold (SV) []: Statsråden var i sitt innlegg inne på at selv om en nærskole blir lagt ned, er det ikke slik at eleven mister retten til en nærskole. Det står fast i lovverket. Da er det kanskje mer et spørsmål om hva som er definisjonen på en nærskole. Hvor langt unna ligger den skolen før man mister muligheten til å kalle den en nærskole?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Det vil være den skolen som er nærmest. Noen ganger kan skolestrukturen og systemet for den enkelte kommune og fylkeskommune variere. Skolegrenser kan også flyttes i forhold til hva som er definisjonen til nærskolen, og det gjøres av de lokalt folkevalgte.

Grete Wold (SV) []: Det er jo også en måte å se en definisjon på. Den nærmeste – ikke nær, men i hvert fall den nærmeste, og så vil det i noen tilfeller dessverre være altfor langt. Det tror jeg vi alle er enige om.

Representanten fra Høyre var i sitt innlegg inne på at skolepolitikk ikke i utgangspunktet er et distriktspolitisk virkemiddel, og det kan man for så vidt være enig i. Allikevel er det jo barn som bor i både by og bygd, og de skal ha akkurat de samme rettighetene, de skal ha akkurat den samme opplæringen, og de skal ha tilgang på en skole i nærheten som det faktisk er mulig å få god undervisning på – og ikke da sitte på en skolebuss og være syk på vei både fram og tilbake.

Hvordan jobber statsråden konkret med å støtte disse problemstillingene? Jeg har full forståelse for at dette er regional- og lokalpolitikk, og at det ikke er alt statsråden kan eller skal regulere, men allikevel er det vi som legger rettighetene til grunn. Det er vi som lager rammene for det det faktisk er mulig å styre etter i kommuner og fylkeskommuner.

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: På f.eks. videregående skole er det aller viktigste at elevene får muligheten til å velge seg den framtiden de ønsker seg, og ikke at de nødvendigvis alltid skal gå på den skolen som er nærmest hjemmet sitt, selv om det naturligvis også er viktig for elevene og ikke minst for lokalsamfunnet.

Dette med nærskole og viktigheten for lokalsamfunnet er viktig for regjeringen, og derfor har vi gjort noe – hva skal man si – mange vil kalle ekstraordinært, ved å gå til det skrittet å finansiere grunnskolen med et eget grunnskoletilskudd, nettopp fordi vi ser at det er så viktig at man har nærskoler.

Presidenten []: Replikkordskiftet er over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 25.

Votering, se tirsdag 27. mai
Forrige kapittel
Neste kapittel