Mudassar Kapur (H) [10:48:23 ] : Statsministeren har pekt på
byene som et område der regjeringen vil gjøre en ekstra innsats.
Det mener vi i Høyre selvfølgelig er en god prioritering, for storbyene
står overfor komplekse utfordringer og muligheter som krever målrettet
arbeid.
Et politisk område som er sentralt og legger
grunnen for å skape gode levekår i byene, og ikke minst inkludering,
er utdanning. Etter en pandemi som rammet barn ekstra hardt i levekårsutsatte
områder, valgte Støre-regjeringen å innføre et grendeskoletilskudd
på en halv million per skole. Dette tilskuddet er likt for alle skoler,
uavhengig av elevtall og utfordringsbilde. Dette tilskuddet vil
gjennom det egentlig premiere kommuner som velger å beholde skoler
uten at de må gjennomgå hvor god skolen faktisk er.
Det er en prioritering som gir store konsekvenser for
storbyene, da millioner av kroner som kunne vært brukt på kvalitet
og innhold i storbyenes skoler, nå bindes opp til å opprettholde
små skoler. Tall som statsråden selv har pekt på, viser at Oslo
taper mye på dette tilskuddet.
I 2025 ville Oslo fått totalt omtrent 94 mill. kr
mer dersom dette hadde blitt fordelt over innbyggertilskuddet istedenfor
dette særskilte tilskuddet, også kalt grendeskoletilskuddet. Dette
er penger som kunne gått til flere lærere, bedre språkopplæring
og ikke minst styrket den tidlige innsatsen.
Vi i Høyre mener at innhold og kvalitet er
viktigere enn flest mulig skolebygg. Derfor har vi foreslått i vårt
alternative budsjett å avvikle grunnskoletilskuddet og omprioritere
disse midlene til tiltak som styrker elevenes grunnleggende ferdigheter,
reduserer antallet som faller ut av skolen og styrker lærerens rolle
i klasserommet.
For mange elever sliter med å lese, skrive
og regne skikkelig. Fraværet har økt, og særlig gutter sliter med
å henge med i skoleløpet. Dette er utfordringer som er særlig tydelige
i levekårsutsatte områder i storbyene og i store kommuner. Tall
fra SSB viser at andelen barn under 18 år som lever i familier med
vedvarende lavinntekt, har økt jevnt de siste årene. Det aller viktigste
for å komme ut av den typen livssituasjon, er for det første selvfølgelig
at foreldrene forblir i arbeidslivet, eller kommer seg inn i arbeidslivet,
og at barna ikke faller ut av skoleløpet og får tilgang til en god
skole, som er helt avgjørende for å få til sosial mobilitet. Derfor
er satsing på kunnskap og innhold i skolen veldig viktig, og det
vil gjøre en reell forskjell for elever som bor i levekårsutsatte
områder.
Hvis regjeringen virkelig mener alvor med sin
nye storbysatsing, må de også prioritere kvalitet i skolen framfor
å opprettholde små skoler. Jeg kan både avsløre og innrømme såpass
at da Arbeiderpartiet skjøv Senterpartiet ut av regjering – eller
Senterpartiet skjøv seg selv ut, det får de bli enige om – har det
vært et lite håp om at Arbeiderpartiet kanskje ville snu i denne
saken. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden: Mener statsråden at grunnskoletilskuddet
vil bidra til bedre utdanning for elever i storbyene, og vil det
komme konkrete forslag før sommeren som vil bidra til å styrke storbyenes
mulighet til å satse på alle elever, og spesielt barn i levekårsutsatte områder?
Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:52:35 ] : Grunnskoletilskuddet
utgjør 1,5 pst. av de samlede årlige utgiftene på over 90 mrd. kr
til norske grunnskoler. Tilskuddet er et signal fra stortingsflertallet
om verdien av gode skoler over hele landet.
Arbeiderpartiregjeringen jobber for å skape
en bedre fellesskole der elever i Norge opplever trivsel, mestring
og læring, uansett hvor de bor, eller hvor de kommer fra.
Grunnskoletilskuddet gis som en fast sats per
skole og gir derfor en samlet omfordeling av midler mellom kommunene.
Oslo får det høyeste beløpet i ordningen, men interpellanten har
rett i at Oslo og 86 andre kommuner ville kommet bedre ut dersom
grunnskoletilskuddet hadde blitt avviklet og midlene fordelt gjennom
innbyggertilskuddet. 268 norske kommuner ville samtidig kommet noe
dårligere ut.
Noen ganger er det nødvendig å være målrettet
for å adressere spesifikke utfordringer og behov. I slike tilfeller
kan noen kommuner komme bedre ut enn andre.
Både interpellanten og jeg er fra norske byer.
Vi vet at byene tilbyr mangfold og varierte muligheter for utdanning,
arbeid og sosialt fellesskap på en annen måte enn mindre kommuner.
I byene er det også utfordringer. Enkelte byområder har f.eks. krevende
oppvekst- og nærmiljøer for barn og unge.
I 2025 får de åtte bykommunene Oslo, Bergen,
Kristiansand, Trondheim, Stavanger, Drammen, Sarpsborg og Skien
til sammen 70 mill. kr til egne beredskapsteam for å ta tak i kriminalitet
blant barn og unge på skoler og i nærmiljø. Oslo får 24,5 mill. kr,
dvs. 35 pst. av disse midlene.
Mitt departement deltar òg i områdesatsing
i Groruddalen og i Oslo sør. Det har over flere år blitt bevilget midler
til programområdet oppvekst og utdanning for å prøve ut ulike ordninger
i barnehage, grunnskole og videregående opplæring for å hindre frafall
i videregående opplæring. I 2025 får Oslo 10,5 mill. kr til dette.
I tillegg får Oslo tilskudd til økt bemanning på skoler og i barnehager
i levekårsutsatte områder. I 2024 fikk Oslo 15 mill. kr til skoler
og 125 mill. kr til barnehager i levekårsutsatte områder. Disse
tilskuddene er videreført i 2025, men midlene er ikke tildelt ennå.
Jeg vil òg legge til at det at denne regjeringen
har innført gratis halvdagsplass i SFO, eller også kalt AKS, fra 1.
til 3. klasse, òg har ført til betydelige overføringer til Oslo
kommune i størrelsesorden flere 100 mill. kr. Så det er mange tiltak
som er på plass, vi jobber videre med dette, og ytterligere tiltak
og forslag fremmer regjeringen for Stortinget på ordinær måte i
stortingsmeldinger og proposisjoner.
Mudassar Kapur (H) [10:55:56 ] : La meg først takke statsråden
for svaret. Det er ingen tvil om at dette er et sammensatt område.
Det må gjøres grep på flere områder samtidig, både på områdesatsing,
tidlig innsats og så videre, men mitt anliggende i denne interpellasjonen
i dag er og blir det som skjer i klasserommet, og det som skjer
i skolen. Vi må ikke la oss forlede av at de andre tingene vi gjør,
kan være til erstatning for det aller viktigste verktøyet for sosial
mobilitet i vårt land – det er en god utdanning.
Statsråden sier at Oslo er den største mottakeren
av grunnskoletillegg fordi Oslo er kommunen med flest skoler. Det
stemmer, men Oslo taper allikevel om lag 100 mill. kr bare i år
på grunn av at det fordeles per skole og ikke over innbyggertilskuddet.
Det er penger som kunne blitt brukt på innhold i skolen og å forebygge utenforskap.
Det er penger som sånn sett tas fra de skolene og de elevene som
kanskje sliter mest fra før.
Det er nå litt over to år siden inntektssystemutvalget la
fram sin NOU. I etterkant vet vi at regjeringen ikke har lyttet
til de faglige rådene som kom i rapporten. Det er spesielt synlig
når det gjelder grunnskoletillegget. Utvalget mente at grunnskoletillegget
var et eksempel på en omfordeling i inntektssystemet som legger
føringer på hvordan kommunene skal organisere seg lokalt. De skrev
at den typen omfordeling er uheldig, og de mente at det i størst
mulig grad bør unngås. Ordrett står det følgende i NOU-en:
«Når kommunene får mer penger desto
flere skoler de har, griper sentrale myndigheter direkte inn i kommunens
vurderinger av skolestrukturen og legger føringer på de lokale prioriteringene.
Inntektssystemet skal ikke gi kommunene insentiver til å innrette
seg på en bestemt måte, og kommunene skal få midler uavhengig av
hvordan de organiserer tjenestetilbudet.»
Inntektssystemutvalget var tydelig, og regjeringen valgte
å ikke lytte til rådet. Jeg tror regjeringen egentlig valgte å lytte
til Senterpartiets medlemmer i regjering den gangen og innførte
grendeskoletilskuddet samtidig som man tok Oslos inntekter ned med
over en halv milliard kroner i året. Når disse to tingene legges
sammen, får du den perfekte blandingen av svært uheldige trekk for
barna i Oslo og også andre store byer. Jeg håper derfor statsråden
i sitt innlegg kan svare på hvorfor de har valgt å gå imot de faglige
rådene fra inntektssystemutvalget og om det kan komme en aldri så
liten snuoperasjon, nå som man har fasiten i hånd.
Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:59:12 ] : Det er et mål for
Arbeiderpartiet, regjeringen og alle andre i denne salen å skape
et best mulig liv for innbyggerne våre. Så er det forskjell på hvordan
de politiske partiene mener at det best lar seg gjøre, og hvordan
vi fordeler goder og ulemper. Det er også politiske forskjeller
når det gjelder hvordan vi ønsker at Norge skal være, hvor vi mener
at folk skal bo, og hvordan vi mener skoler, men også barnehager,
tannklinikker, sykehjem og sykehus skal organiseres og plasseres.
Store skoler med mange elever gir ofte økonomisk innsparing
og sikrer gode fagmiljøer. Samtidig medfører det at lokalsamfunn
mister identitet og naturlige samlingssteder i hverdagen og på kveldstid.
Det blir lengre reisevei for flere, noe som gjør det vanskelig å
tiltrekke seg både bedrifter og ansatte.
Som kunnskapsminister synes jeg det er spesielt viktig
å sikre trygg, god og helst kort reisevei for de aller minste. Derfor
er Arbeiderpartiet tilhenger av nærskole og nærbarnehage, selv om
også lokale folkevalgte hos oss fra tid til annen ikke finner noen
annen løsning enn å endre skolestrukturen av økonomiske, demografiske eller
faglige årsaker. Disse vurderingene står lokalt folkevalgte i hele
tiden. De skal bruke pengene effektivt, men skape god livskvalitet
for alle innbyggerne sine og ta vare på hele kommunen.
Grunnskoletillegget utgjør som sagt halvannen
prosent av totalt 92 mrd. kr, som fordeles til norske kommuner årlig
for å drifte grunnskoler. Det kan bidra noe til at det blir vanskelig
å legge ned en skole, men beløpet per skole er av en størrelsesorden
så liten at avgjørelsen fortsatt er både tung og vanskelig å ta
lokalt om man kommer i en sånn situasjon at en skole må vurderes sammenslått
eller lagt ned.
Jeg er helt enig med representanten i at vi
må se på det som skjer inne i klasserommet. Derfor har regjeringen
gjort flere grep nettopp for å sikre mer disiplin og mer kontroll
i norske klasserom, og ved å innføre fysiske læringsbøker og fysisk
materiell sikrer vi i større grad at enda flere elever lærer seg
å lese mer og bedre. Det er det aller, aller viktigste. Så synes
jeg også jeg må si at i en tid der vi registrerer at det er tøffe
økonomiske rammer for Oslo kommune, er det underlig at man velger
å kutte på inntektssiden når man står i en situasjon med skattesvikt
og lignende – så vidt jeg har registrert i ulike medier. Men det
er opp til de lokale folkevalgte å ta de vurderingene og stå i dem.
Jeg vil legge til det jeg sa innledningsvis:
Den store satsingen vi har hatt på nettopp å gi alle unger muligheten
til å delta i det viktige fellesskapet som skjer etter skoletid,
er også veldig viktig for en kommune som Oslo. Der tar staten nå
en stor regning, som er på flere hundre millioner kroner hvert eneste
år, nettopp for å sikre dette tilbudet for absolutt alle og sikre
at ingen blir stående igjen utenfor dette viktige fellesskapet,
uavhengig av hvor mye foreldrene tjener.
Elise Waagen (A) [11:02:24 ] : Grendeskoletilskuddet som statsråden
var inne på, utgjør kun 1,5 pst. av det man bruker samlet på grunnskole
i norske skoler. Det å legge så mye vekt på dette grunnskoletilskuddet som
man gjør i denne interpellasjonen, stiller jeg meg altså høyst tvilende
til. Jeg mener at tilskuddet er viktig, også fordi det er med på
å holde flere skoler gående.
Først og fremst skapes det her et bilde av
at dette er penger som går til bygg. Det er direkte feil. Dette
er penger som går til lærere, til skolemateriell, til alt man trenger
for å opprettholde drift i norske skoler.
Jeg vil gi representanten fra Høyre honnør
for å løfte debatten om kvalitet og innhold i norske skoler. Der mener
jeg det er ytterst tvilsomt, det Høyre har foreslått og det vi har
sett den siste tiden. Da Høyre gikk ut av regjeringskontorene, hadde
vi sett en nedgang i PISA-undersøkelsen, vi har sett en nedgang
i barns leseglede og leseferdigheter, og i tillegg – på tross av
at vi har hatt en storstilt digitalisering av norsk skole – har
vi sett en nedgang i digitale ferdigheter.
Man kan spørre hva som egentlig er Høyres svar
på statusen i norsk skole, hvor vi har sett at læringen har gått
ned, motivasjonen har gått ned, og vi har også sett at trivselen
har gått ned. Da har vi sett at de har tatt til orde for to timer
ekstra naturfag. Vi har sett at de har tatt til orde for flere nasjonale
prøver, og vi har sett at de har tatt til orde for avskilting av
flere erfarne lærere. Svaret på statusen i norsk skole har vært
mer av det samme.
Dette er Arbeiderpartiet høyst kritisk til,
nettopp fordi vi vet at våre unger trenger mer, og de trenger å lære
annerledes. Derfor er jeg stolt av at vi har en regjering som har
tatt til orde for mer konsentrasjon, som har kastet mobilene ut
av norske klasserom, tatt til orde for mer respekt for læreren og
sørget for at vi har endret opplæringsloven § 9a, sånn at læreren
nå igjen kan få respekten i klasserommet.
Denne regjeringen har hatt en storstilt satsing
på fysiske lærebøker. Dette er egentlig et ansvar som ligger til kommunene,
men her har regjeringen nå tatt et ekstra ansvar. Vi stiller tydeligere
krav til lærerne og elevene, og ikke minst: Vi har satset på praktisk
læring. Her er en tilskuddspott som i år har økt til 160 mill. kr,
hvor Oslo i fjor også fikk sin andel av potten.
Oslo har kommet godt ut av det med denne regjeringen.
Statsråden nevnte bl.a. områdesatsinger, ekstra midler til levekårsutsatte
områder og penger til beredskapsteam. Denne regjeringen har, når
vi vet at det har vært krevende i mange kommuner, også stilt opp
med ekstra frie midler.
Den kommunen som jeg kommer fra, har kommet særdeles
godt ut av det at man har endret inntektssystemet, nettopp for å
stille opp for skattesvake kommuner og kommuner som har levekårsutfordringer.
Dette valgte Høyre ikke å ta stilling til da de skulle vedta inntektssystemet.
Summen av dette handler om å fordele pengene
på best mulig måte, stille opp for dem som trenger det mest og legge
til rette for at man kan ha kvalitet i skolen. Fra regjeringens
side skal vi stille opp. Vi skal følge opp med penger til kommunene,
og vi skal legge til rette for mer og bedre læring, men da er vi
avhengige av at et flertall i bystyret i Oslo også følger opp på
de samme prioriteringene.
Kari-Anne Jønnes (H) [11:06:39 ] : Etter tre år i regjering
er det altså et faktum at denne regjeringen har fokus på bygg, klær,
mobil, russetid – og alt annet som ikke handler om det aller viktigste,
nemlig at læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring.
Gode lærere er nøkkelen til barns læringsglede, mestring og framtidig
deltakelse i et arbeidsliv i rask endring. Derfor kreves det helhetlig
satsing på lærere over hele landet – økt rekruttering til læreryrket,
kvalitet i praksis under utdanning og attraktive og utviklende kompetansemiljøer
med gode mentorordninger.
En god skole er det viktigste verktøyet vi
har for å gi alle barn like muligheter. Ved siden av å ivareta de
mest sårbare blant oss er det å gi alle barn og unge god opplæring
i skolen kommunenes aller viktigste oppgave. Svikter kommunene i
det samfunnsoppdraget, når vi ikke vårt felles mål om økt fullføring
i videregående skole og økt deltagelse i arbeidslivet.
Det er derfor oppsiktsvekkende og trist at
Støre-regjeringen systematisk prioriterer struktur framfor innhold
og kvalitet i tilbudet til elevene og satsing på lærerne. Regjeringens
største satsing innenfor skole er grunnskoletillegget, og det er
å belønne kommuner som ikke planlegger for framtiden, og som ikke
prioriterer attraktive kompetansemiljøer. Det er også å straffe
bykommunene som har flest elever, mest mangfold og størst behov
for ekstra satsing i levekårsutsatte områder.
Det er fristende å spørre om alle barn er like
mye verdt for denne regjeringen. Skal Norge lykkes med omstilling
og konkurransekraft, må vi sikre alle barn et skoletilbud av høy
kvalitet uansett hvor de bor. Klarer vi som samfunn å løse den oppgaven
godt – og bare da – legger vi grunnlaget for endring og nyskaping,
nye arbeidsplasser og et velfungerende Norge inn i framtiden. Feiler
vi på det å gi alle barn like muligheter til å lykkes, blir konsekvensene
for velferdssamfunnet store. Det vil føre til økte forskjeller,
og flere vil havne utenfor arbeidslivet. Det har vi ikke råd til.
Det er Høyres grunnleggende holdning og sterke overbevisning
at alle fortjener like muligheter, uavhengig av bakgrunn, bosted
og hvem foreldrene dine er. Derfor er vi sterkt kritiske til at
regjeringen ikke prioriterer de store pengene på kunnskap og kvalitet
i skolen. Skolen er til for dagens elever og deres læring, og ikke
for at onkel Johan skal feire nasjonaldagen på skolen der han selv
var elev på 50-tallet. Grunnskoletillegget bidrar til det siste
og ikke det første.
Tanken slår meg at det i distriktene kanskje
hadde vært lurt å legge pengene i å samle og styrke kompetansen
i skoler tilpasset framtidige elevtall. Da kunne man også prioritert
sosiallærere og økt tilstedeværelse av helsesykepleiere på skoler
i hele landet, for det trengs. Lærere trenger gode arbeidsmiljø
der de kan utvikle sin kompetanse sammen med andre lærere, og få
trygghet i det som er deres viktigste oppgave, nemlig å undervise. Likeledes
slår tanken meg om at det i byene hadde vært lurt å se hen til behovet
for områdesatsinger, og anerkjenne at det på en del områder er forskjell
på by og land. Det kreves ulike tiltak.
Støre-regjeringen er mer opptatt av bygninger
og grendeskoler enn av kvalitet og innhold, kunnskap og kompetanse
i tilbudet til elevene. Summen av dette er ikke bra for norske elever,
og det er ikke bra for det norske samfunnet heller. Fortsatt går
altfor mange ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig.
For mange fullfører ikke videregående skole. Det er for stor forskjell
på skolenes evne til å løfte elevene, og elever på alle nivåer får
for lite tilpasset undervisning.
Vi må bruke de store pengene på flere og bedre
lærere, mer grunnleggende ferdigheter i undervisningen, mer tilpasset
opplæring for dem som sliter og økt kunnskap om skoleeierskap. Da
kan vil lykkes med å gi alle barn like muligheter.
Så vil jeg legge til én ting: Når det gjelder
naturfag, får vi kritikk for at vi satser på grunnleggende ferdigheter,
det at ungene skal lære seg å lese, skrive og regne skikkelig, og
at vi har fokus på naturfag – som kanskje er det viktigste faget
for å løfte interessen for realfag, som igjen er det viktigste faget
å lykkes i dersom vi skal klare å omstille oss teknologisk og til
en mer grønn framtid. Så må vi ikke glemme at det koster å lære.
Skolen er ikke bare lek og moro, men den som er opptatt av læring
og kunnskap, må også være opptatt av trivsel. Det er ikke noe enten–eller,
men det er både–og, og det mener jeg Høyre er helt tydelig på i
sin politikk.
Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [11:11:57 ] : Utdanning er viktig.
Det er kanskje det aller viktigste verktøyet vi har for å gi barn
i levekårsutsatte områder en bedre framtid. Jeg har stor sans for
interpellantens omsorg for kommuner med stor andel innbyggere med
levekårsutfordringer. Jeg er overbevist om at mye av den negative utviklingen
vi ser i samfunnet i dag, kunne vært snudd dersom vi satte inn mer
ressurser i barnehage og skole for å hjelpe barn og unge som sliter
og faller utenfor.
Men i motsetning til det interpellanten synes
å mene, er dette en viktig utfordring mange steder i landet, ikke
bare i Oslo. Det er Fredrikstad og Sarpsborg som bytter på å være
kommunen der størst andel av barna vokser opp i lavinntekt. Vi vet
at innvandrere utgjør en betydelig andel av dem som har dårlig råd,
og i går kom SSB med nye tall som viste at både Lørenskog og Ullensaker
har større andel innvandrere enn Oslo. Dette betyr ikke at vi ikke
skal gjøre mer for Oslo, men vi kan ikke tro at vi løser disse utfordringene
ved kun å ivareta Oslo.
Kommuneøkonomi er en avgjørende faktor for
å sikre et godt skoletilbud i hele landet. Senterpartiet mener at
alle kommuner, uavhengig av størrelse og beliggenhet, skal ha likeverdige
økonomiske forutsetninger for å kunne tilby gode tjenester til sine
innbyggere, inkludert et skoletilbud av høy kvalitet. Senterpartiet
er opptatt av å utjevne forskjeller, både geografiske, sosiale og
økonomiske forskjeller. Det er bl.a. derfor Senterpartiet og Arbeiderpartiet
i regjering i fjor vår oppdaterte kostnadsnøklene i inntektssystemet
i tråd med faglige analyser og objektive kriterier. Dette gir en
bedre sammenheng mellom utgiftsbehovet og inntektene til den enkelte
kommune, bl.a. ved at levekår ble gitt større vekt i den nye kostnadsnøkkelen.
Det nye inntektssystemet handler om omfordeling og
å løfte dem med minst. Representanten Kapur gjentar stadig at Senterpartiet
og Arbeiderpartiet har tatt masse penger fra byene og gitt dem til
bitte små kommuner «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Dette stemmer
ikke. Flere av de større byene i Norge kom godt ut av endringene
i inntektssystemet: Trondheim, Drammen, Kristiansand, Lillestrøm,
Fredrikstad og Sarpsborg, for å nevne noen. Dette er også byer med
store utfordringer knyttet til lavinntekt og utenforskap.
Det er spesielt at Høyre her skylder på Arbeiderpartiet
og Senterpartiet for at inntektssystemet ikke er bra nok. Høyre
– som ikke ville ta stilling til forslaget, men som fremmet et utsettelsesforslag
som hadde skapt stor usikkerhet i Kommune-Norge og sørget for at
det systemet som ga stadig større forskjeller, hadde blitt videreført.
Senterpartiet innførte grendeskoletilskuddet
som en del av sin politikk for å støtte og bevare lokale skoler i
mindre samfunn. Dette tilskuddet er ment å gjøre det økonomisk lettere
for kommuner å opprettholde skoler i nærmiljøet, noe som er viktig
for å sikre at barn kan gå på skole i sitt eget lokalsamfunn. Senterpartiet
mener at nærskoler er viktige for å opprettholde levende lokalsamfunn
og for å gi barn en trygg og god oppvekst med kort vei til skolen.
Mudassar Kapur (H) [11:15:12 ] : Det er helt greit at det blir
en liten debatt om inntektssystemet også, i og med at denne saken
også har ganske sterke koblinger til kommunenes økonomi. Derfor
blir det lite grann komisk når Østfold-representantene kommer opp
hit, én etter én, og framfører et budskap som helt sikkert er godt
å gjenta på interne «kick offs», når man skal feire sine egne budsjettprioriteringer
og inntektssystemframleggelser, men som absolutt ikke er i nærheten
av å være den faktiske situasjonen.
For det første er det ikke sant at Høyre ikke
tok stilling til inntektssystemet som regjeringen la fram. Vi tok stilling
til det, og vi mente at det var altfor dårlig. Blant annet hadde
det ikke vært på høring ute i Kommune-Norge. Vi sendte det tilbake
med helt klare bestillinger, hvor man bl.a. pekte på at regjeringen
skulle komme tilbake til Stortinget med en ny og bedre modell for
nettopp kommuner som ligger i Østfold, og for hvordan de kan løse
sine utfordringer knyttet til levekår og ikke minst integreringsutfordringer
osv., bl.a. fordi de har mye sekundærflytting. Så når man slår inn
åpne dører her fra talerstolen, samtidig som man ikke forteller
om hva man selv har levert, blir det litt rart.
Kommunekrisen vi er inne i nå, har også vist
at Høyre hadde rett da vi sendte den saken tilbake. Hadde man lyttet
til Høyre, hadde man ikke gått på den smellen med at man først la
fram et statsbudsjett og sa at dette var det største løftet for
Kommune-Norge på 15 år, og så, innen én uke, satt i krisemøter fordi
det var det verste kommuneopplegget på 40 år man var på vei inn
i. Og da man la penger på bordet, var det ikke fordi man selv hadde
greid å regne seg fram til det; det var fordi man innså egne tabber
og måtte komme krypende etterpå for å levere på de tingene man ikke
hadde greid å levere godt nok på i statsbudsjettet for kommunene.
Det ble 5 mrd. kr i nysalderingen i fjor og 5 mrd. kr for inneværende
år – rett og slett fordi man ikke gjorde en god nok jobb, verken
i forbindelse med arbeidet med det nye inntektssystemet eller i
forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet. Så dette må man
mye lenger ut på landet med, og det sier jeg ikke fordi jeg er fra
Oslo.
Det bringer meg over til mitt neste punkt:
Det må være lov i denne salen å ta opp en interpellasjon som angår
én fylkeskommune, eller én kommune, for den saks skyld – Oslo er
begge deler – når man er bekymret for de barna det gjelder. Da blir
det lite grann hult – egentlig litt nedlatende også – å si at dette
bare handler om 1,5 pst. av skolebudsjettet, når det for Oslos barn
handler om 100 mill. kr og går rett inn på deres skolehverdag.
Jeg noterer meg dessverre at Støres reklame
om at det nå skulle satses på byene, først og fremst var villedende
markedsføring. Jeg skulle ønske at vi nå kunne fått sett en snuoperasjon
fra Arbeiderpartiet, men det får vi ikke i dag.
Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:18:33 ] : Jeg vil først og
fremst takke interpellanten for å reise en viktig debatt, hvor de
politiske skillelinjene kommer tydelig fram.
Det er viktig at Høyre med sitt forslag tar
inn over seg at de vil redusere inntektene som skal brukes på skole
i 268 norske kommuner, bl.a. i byer som Tromsø. De vil styrke 87
kommuner tilsvarende, men det er ikke mer penger, det er en omfordeling
av penger. For regjeringen og flertallet i Stortinget er det viktig
å satse på både land og by. Interpellantens parti har nå lagt seg
på en linje hvor man først og fremst vil kritisere, men ikke nødvendigvis
komme med løsninger.
Representanten Kari-Anne Jønnes snakker om
innholdet i skolen, men nå, etter forrige lokalvalg, styrer jo Høyre
de største bykommunene, og da må det gjøres prioriteringer, også
lokalt. Og jeg noterer meg at mange steder har Høyres foreløpig
eneste satsing vært å redusere utgiftene til dem som har mest fra
før. Samtidig registrerer jeg at de ønsker å finansiere økninger
i statsbudsjettet til forsvar, merkelig nok.
De samme partiene vil også redusere og fjerne
formuesskatten, som vi vet at kommunene får størstedelen av inntektene
sine fra, spesielt i byene. Det blir ikke mer kvalitet i skolen
med mindre penger til alle. Slik blir det heller ikke et bedre forsvar,
og slik blir det heller ikke mindre forskjeller.
Presidenten [11:20:09 ]: Debatten i
sak nr. 7 er dermed avslutta.