Tredje visepresident Morten Wold [10:03:38]: Presidentskapet legger med dette frem Innst. 166 S for 2024–2025 om valg til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, EOS-utvalget.

Etter EOS-kontrolloven velger Stortinget et utvalg til å kontrollere EOS-tjenestene som blir utført av forvaltningen eller i dens regi. Valget skjer etter innstilling fra Stortingets presidentskap. Utvalget skal ha syv medlemmer, medregnet leder og nestleder, som blir valgt for en periode på inntil fire år. Medlemmene kan bare gjenvelges én gang og kan inneha vervet i maksimalt åtte år.

EOS-utvalgets leder, Astri Aas-Hansen, ble utnevnt til statsråd i Justis- og beredskapsdepartementet 4. februar 2025. Hun har derfor trådt ut av ledervervet. Videre har medlemmet Erling Johannes Husabø, som er oppnevnt for sin juridiske fagkompetanse, meddelt at han ønsker å trekke seg fra vervet med virkning fra 1. juli i år.

Som ny leder av EOS-utvalget foreslår presidentskapet Grete Faremo. Det foreslås at Faremo velges med tiltredelse straks og frem til 30. juni 2027, som svarer til den resterende valgperioden for nåværende leder. Til erstatning for Erling Johannes Husabø foreslår presidentskapet at tingrettsdommer Geir Sunde Haugland velges som medlem av utvalget frem til 30. juni 2029.

Den 30. juni i år utløper også valgperioden for medlemmene Olav Lysne og Jan Arild Ellingsen, samt for nestleder Kristin Krohn Devold. Samtlige av disse har bare vært valgt én gang for fire år, og de kan derfor gjenoppnevnes for ytterligere fire år. Presidentskapet foreslår at disse gjenoppnevnes som henholdsvis medlemmer og nestleder for ytterligere fire år, frem til 30. juni 2029.

Jeg viser ellers til merknadene og anbefaler tilrådingen fra et samlet presidentskap.

Himanshu Gulati (FrP) [10:06:38]: (ordfører for saken): Dette er et representantforslag fra SV som omhandler at penger til barna skal gå til barna. Som saksordfører vil jeg takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av denne saken.

Komiteen er enig i at det er et mål at alle barn skal gis tilbud om gode og trygge barnehager, at tjenester som er finansiert av skattebetalerne, skal gi viktige velferdsgoder, og at en godt fungerende barnehagesektor er viktig i et moderne velferdssamfunn. Vi vil også framheve viktigheten av at alle barn får en god start i livet, og at et mangfold av barnehager med god bemanning er viktig for barns trivsel og utvikling. Det er alt det vi er enige om, men så er det også ulike politiske syn i saken.

Som representant for Fremskrittspartiet vil jeg framheve at full barnehagedekning i Norge var noe som ikke kom av seg selv, men det kom som følge av politisk vilje og et barnehageforlik hvor private aktører ble invitert inn, og som gjorde at vi i løpet av få år fikk bygd ut flere tusen barnehageplasser. Det er fortsatt noe mange land rundt oss og i Europa ikke har klart å få til på samme måte som oss, hvor det er lange barnehagekøer.

I Norge er ca. halvparten av barnehageplassene private, og halvparten er kommunale. Begge deler er veldig gode barnehageplasser, men vi ser at det er høyere tilfredshet med de private plassene, samtidig som vi vet at de oppnår en del andre ting som de kommunale sliter med, bl.a. lavere sykefravær. Vi ser også at det offentlige vel betaler omtrent 88 kr per hundrelapp for de private plassene. For mindre utgifter for skattebetalerne får man bedre kvalitet og et godt tilbud for barna. Dette er noe av det vi mener angripes i dette forslaget. Det stemmer at man har hatt en økning i eiendomsverdiene i barnehagesektoren, som i resten av samfunnet, men vi mener det må være lov for private aktører å tjene penger, og at å nekte utvalgte bransjer å tjene penger på å selge sin private eiendom vil være et radikalt inngrep i eiendomsretten og rettssikkerheten og vil kunne bidra til stor uro.

I representantforslaget skrives det også: «For hver krone som tas ut i profitt, går det én krone mindre til barna og de ansatte.» Dette mener jeg er feil, og nettopp det at de private barnehagene driver for langt mindre enn de kommunale, men med bedre tilfredshet, viser viktigheten som de private representerer, og at de bidrar til bedre tjenester over det hele. Vi ønsker derfor å ha private aktører framover.

Helt til slutt vil jeg si at vi mener regjeringens angrep på private barnehager, gjennom kutt i pensjonstilskudd og andre innstramminger, har vært veldig uheldig for norsk barnehagesektor og gitt stor uro og dårligere rammevilkår.

Elise Waagen (A) [10:09:56]: Hver dag går ca. 270 000 barn inn porten til barnehagen sin. Barnehagene skal være stedet for å oppleve tilhørighet, lek og mestring og få en god start på livet. Vi har veldig mange gode barnehager. Barnehagen er hjørnesteinen også for å få en god start. Vi vet mer og mer om at gode barnehager kan være med og gjøre en forskjell for de barna som trenger fellesskapet aller mest.

Representantforslaget tar opp viktige poenger om at de tilskuddene som vi bruker på barnehager, skal komme ungene til gode, men selv om det kan ha gode intensjoner, mener Arbeiderpartiet at flere av forslagene ikke treffer planken. Forslaget om en fast grense for hva private barnehager kan bruke på eiendom, kan bl.a. opptre som et prisgulv, og ha utilsiktede konsekvenser. Når det gjelder det å kartlegge utviklingen av leieprisene, får vi den informasjonen i dag gjennom Telemarksforskning. Og selv om kommunal forkjøpsrett kan høres bra ut, har vi utredet det, og det har også vært på høring, og vi vet at det har flere svakheter.

For Arbeiderpartiet er det viktig med mangfold i barnehagesektoren. Vi skal ha både kommunale og private barnehager, og de skal fungere i et fellesskap. Nettopp derfor er det viktig for Arbeiderpartiet at vi nå får på plass et nytt tilskuddssystem for private barnehager, som gjør at vi kan feie unna usikkerhet og ha et mangfold i sektoren også i årene som kommer.

Jeg ser fram til at regjeringen skal legge fram en barnehageproposisjon som et utgangspunkt for den avtalen som ble inngått her i Stortinget i fjor høst. Noe av det som også lå i avtalen, var nettopp å stille krav til bruk av tilskudd, fordi de pengene som vi bruker på barnehage, skal komme ungene til gode.

Jeg synes det her er på sin plass å bemerke at Fremskrittspartiet, som mener at regjeringen har kuttet i barnehager, valgte å forlate forhandlingene. Noe av det viktigste utgangspunktet for forhandlingene var jo å sørge for at barnehagene skal ha mulighet til å få dekket de faktiske utgiftene man har til pensjon, altså sørge for at man har like gode pensjonsrettigheter i private barnehager som i offentlige barnehager. Derfor skulle jeg ønske at Fremskrittspartiet når proposisjonen etter hvert legges fram, revurderer dette. De har fortsatt muligheten til å stille seg bak viktige krav som har kommet fra private barnehager.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:13:15]: Barnehagen er en god og viktig arena for utvikling, læring, sosialisering, inkludering og integrering. Det er viktig at flest mulig barn får oppleve trygge og gode relasjoner til ansatte og andre barn, og at de får utforske og oppdage nye sammenhenger gjennom lek i sin barnehagehverdag.

En forutsetning for høy kvalitet og likeverdige tilbud i alle barnehager er likebehandling og forutsigbare rammevilkår for kommunale og private barnehager.

Norge har verdens beste barnehager. Det er høy kvalitet i tilbudet til barna, lav pris og høy brukertilfredshet. For Høyre er det svært viktig å videreføre det overordnede prinsippet om likebehandling fra barnehageforliket i 2003.

Påstanden i representantforslaget, «[f]or hver krone som tas ut i profitt, går det én krone mindre til barna og de ansatte», er grunnleggende feil. Muligheten til å tjene penger er grunnlaget for hele det økonomiske systemet. Fjernes muligheten til å ha et overskudd, noe som er helt nødvendig for sunn og forutsigbar drift av private selskaper, også barnehager, fjerner man samtidig alle private aktører. Det vil ha store, negative konsekvenser for både velstand og verdiskaping.

Konkurranse og bruk av private aktører har vist seg å fungere svært godt på barnehageområdet. At man i Norge har oppnådd full barnehagedekning, hadde ikke vært mulig uten private barnehager. De private barnehagene scorer systematisk høyt i brukertilfredshet og er i tillegg billigere for det offentlige enn kommunale barnehager.

Dette representantforslaget vil bety en ødelegging av den vellykkede barnehagesektoren, og Høyre går imot alle forslagene som fremmes.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [10:15:33]: Senterpartiet jobber for at det skal være nærhet til barnehagetilbud av høy kvalitet, med god bemanning og lave priser i hele landet. Vi ønsker et mangfold av barnehager, både private og offentlige. Private barnehager har vært viktige for å få full barnehagedekning, og et mangfoldig tilbud styrker barnas og foreldrenes valgmuligheter og tilpasningsmuligheter.

Vi er enige med forslagstillerne i intensjonen om at penger til barna skal gå til barna. Slik har det dessverre ikke alltid vært. De siste årene har mange eiere solgt barnehagebyggene, men beholdt driften av barnehagene selv. Da får eierne realisert de økonomiske verdiene som er bygd opp gjennom barnehagedriften, og de gode offentlige støtteordningene eierne mottok for å bygge barnehagene. Barnehagene leier i stedet byggene av den nye eieren. Når barnehageeierne går fra å eie til å leie, ser vi at kostnadene til bygg øker betydelig. Konsernene bruker mer av tilskuddet fra kommunen og foreldrebetalingen til å dekke kostnader til bygg, og mindre til å dekke personalkostnader. For foreldrene og barna i disse barnehagene innebærer det at en større andel av barnehagens inntekter ikke nødvendigvis går til barna, men til eiere av næringsbygg.

Alle barnehager må gis gode og forutsigbare rammevilkår, og finansieringssystemet må sikre at offentlige midler brukes for å sikre et godt barnehagetilbud til barnets beste. Vi trenger et rettferdig og forutsigbart finansieringssystem som ikke kan misbrukes, men legger til rette for at offentlige tilskudd og foreldrebetaling går til drift av barnehager, og som gir insentiver til kvalitetsutvikling i barnehagen.

Som tidligere talere har redegjort for, har Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus inngått avtale om styring og finansiering av barnehager. Enigheten innebærer at barnehagen bare skal dekke kostnader som direkte gjelder godkjent drift av barnehagen, og det skal stilles krav til kostnadens omfang. Dette skal bl.a. bidra til å forhindre at barnehager pådrar seg urimelig høye husleiekostnader. I avtalen peker vi også på flere viktige grep for å sikre en god barnehagedekning med et bredt mangfold av barnehagetilbud, og at helheten i ny regulering for barnehager er viktig for ro både i private og i kommunale barnehager. Disse endringene i barnehageloven skal behandles i Stortinget nå i vår.

Selv om jeg er enig med SV i at det er nødvendig med endringer i finansieringen av barnehager, synes jeg det er litt rart at SV velger å markere eget standpunkt gjennom et representantforslag som ikke får flertall i Stortinget, istedenfor å bidra til reell endring gjennom forhandlingene om dette. Hvis det viktigste er at pengene til barnehagene skal gå til barna, er det underlig at SV valgte å bryte ut av barnehageforhandlingene, istedenfor å benytte muligheten til å påvirke det framtidige finansieringssystemet i den retning de ønsker.

Grete Wold (SV) [10:18:29]: Jeg vet ikke helt hvordan det går med disse forhandlingene om en ny barnehagelov. SV gikk jo, som forrige taler poengterte, ut av de forhandlingene fordi vi mente at man faktisk ikke tok tak i de reelle problemene som vi opplever i barnehagemarkedet. Men jeg håper jo at det kommet noe godt ut av forhandlingene, og da skal vi selvfølgelig støtte det.

For det er slik at vi har begrenset med penger, i hvert fall som det er vilje til å bruke på barnehage. Vi har begrenset med fagfolk og kompetanse, og etter hvert har vi også begrenset med unger. Det betyr at vi er nødt til å ta noen politiske valg, og vi må foreta noen prioriteringer – det er som kjent det politikk handler om.

Det er derfor vi i SV er opptatt av at de pengene vi faktisk bevilger til barnehage, skal gå til drift av barnehage. Pengene skal gå til barna, de skal gå til kvalitet, de skal gå til gode lønns og pensjonsvilkår for dem som gjør en fantastisk jobb rundt i alle våre flotte barnehager. Det skjer ikke alle steder i dag, handlingsrommet for å bruke offentlige tilskudd til å berike seg selv er for stort.

Når vi ser mangfoldet forsvinne, når vi ser noen få store kommersielle, ofte utenlandsbaserte barnehagekonsern kjøpe opp mindre, private barnehager, blir vi i SV bekymret. Det gir ikke valgfrihet, det gir ikke kvalitet, og det rammer barna og det barnehagetilbudet som vi har hatt rundt i hele landet. De samme konsernene driver med kjøp og salg av eiendom, og man lager en forretningsmodell – som noen har vært innom her – hvor man selger barnehagen, skrur opp husleia og går ut med formidable overskudd på driftens bekostning.

Bemanningen i barnehagene er mange steder altfor dårlig. Vi har et foreldreopprør, vi har et barnehageopprør, og selv om SV fikk forhandlet inn millioner til økt bemanning, er det dessverre ikke nok. Noen steder settes også disse pengene i fond istedenfor å bli brukt til nettopp å styrke bemanningen. Det er rett og slett bare trist. Det blir helt absurd at man da ikke tar grep og sørger for at de pengene vi gir til barnehagen, nettopp går til det og ikke til konserndrift for å styrke noen styrtrike eiere.

Til alle som argumenterer for at vi må ha private alternativer: Jeg er helt, helt enig. Vi skal ha seriøse barnehagedrivere, og da må vi hjelpe dem ved å stramme inn på de kommersielle, som åpenbart er inne i dette «just for the money». Våre folkevalgte i kommunene må ha verktøy og virkemidler for å legge til rette for en bærekraftig barnehagestruktur, kunne kjøpe opp de private der det er fornuftig, og legge til rette for best mulig lokale løsninger. Jeg hadde derfor håpet at noen kunne støtte litt av vårt forslag i dag, men vi får sette vår lit til at disse forhandlingene fører fram til noe fornuftig for dette markedet.

Jeg tar opp SVs forslag.

Abid Raja (V) [10:21:31]: Jeg og Venstre har som utgangspunkt at dette forslaget kommer fra et godt sted, og at forslagstillerne i SV mener det er viktig at penger til barnehage går til barnehage.

Men i sin iver etter å jage egne ideologiske kjepphester står SV i spissen for å rasere barnehagetilbudet til norske barn i barnehager landet rundt. Problemet med finansieringen av private barnehager er at den strupes. Problemet denne regjeringen med SV har skapt de siste årene, har ført til nedleggelser av private barnehager og at de går med underskudd. Problemet er ikke at penger ikke går til barna; problemet er at denne ideologfesten har gjort at det ikke er penger å drive barnehage for. Fire at ti barnehager gikk med underskudd i 2023. Det er problemet vi må løse.

Det er på tide at debatten om barnehage begynner å handle om kvalitet og innhold. Jeg skulle ønske SV sto på barrikadene for å få flere barnehagelærere, og at man ikke bare prioriterte pris, men også bemanning i barnehagene. SV burde ha brukt denne talerstolen og sin forhandlingsmakt på kvalitet i barnehagen framfor å skyve foran seg enkle løsninger – som at bare vi bytter skiltet på døren, blir alt så mye bedre for norske barnehagebarn. Da kunne denne stortingsperioden sannsynligvis blitt mye bedre for norske barnehagebarn.

Slik representanten Grete Wold sa, gikk SV fra forhandlingsbordet. De har ikke vært villige til å være med og finne en bred, forutsigbar løsning som gir barnehagene, de ansatte, foreldrene og barna i private barnehager det de trenger. Venstre støtter ingen av disse forslagene, for vi mener de vil være ødeleggende for norsk barnehagesektor.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:23:41]: Jeg er helt enig med komiteen i at pengene vi bruker i barnehagene, skal komme ungene til gode. Jeg vil takke representantene for å løfte debatten om kanskje det viktigste velferdstilbudet for barn og familier.

Høsten 2023 sendte Kunnskapsdepartementet forslag til nye regler om styring og finansiering av barnehagesektoren på høring. Noen av forslagene fikk støtte, noen ble nesten ikke kommentert, mens enkelte møtte sterk motstand og skapte debatt. I etterkant av høringen ble det initiert en prosess i Stortinget som førte til at seks av partiene på Stortinget høsten 2024 inngikk en avtale om rammene for et nytt regelverk om styring og finansiering av barnehagene.

På bakgrunn av innspillene til høringen høsten 2023 og de rammene som følger av partienes avtale, sendte departementet nye forslag til regler på høring høsten 2024. Høringsfristen var i januar 2025. Jeg kommer i tråd med avtalen mellom partiene til å legge fram et lovforslag på Stortinget i løpet av våren.

Det er viktig for meg å sikre et mangfold i barnehagetilbudet og at barnehagene har rammevilkår for å gi ungene våre et tilbud av høy kvalitet. I forliksavtalen inngått i Stortinget er det omtalt krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling, herunder at kostnadene ved anskaffelse eller tjenester skal ha et rimelig omfang. Det er også foreslått at dagens lovkrav til transaksjoner med nærstående også skal gjelde mellom parter og interessefellesskap. Hensikten med de nye reglene er at dette kan bidra til at barnehager ikke pådrar seg urimelig høye husleiekostnader ved eiendomssalg.

Regjeringen har hatt på høring forslag om å gi kommunene mulighet til å endre antallet barnehageplasser barnehagene er godkjent for, når det er nødvendig for å hindre overkapasitet i kommunen. Forslaget møtte imidlertid motstand i høringen. I forliksavtalen mellom partiene er det enighet om at dette forslaget ikke følges opp i den kommende proposisjonen til Stortinget. Det skal likevel omtales i lovproposisjonen at kommunene i samarbeid med de private barnehagene skal dimensjonere kapasiteten i det samlede barnehagetilbudet.

Regjeringen har tidligere vurdert om det bør innføres kommunal forkjøpsrett ved salg av barnehageeiendom. Dette er en komplisert regulering som det er usikkert om kommunene vil ha kompetanse og ressurser til å benytte seg av, og det er også usikkert hvilken effekt en slik forkjøpsrett vil ha på markedet.

Regjeringens mål er at regelverket i større grad enn i dag skal sikre at penger bevilget til barnehager kommer ungene til gode, og at de vil bidra til å skape bedre kvalitet i barnehagene våre. Jeg har god dialog med partene og vil følge opp forliksavtalen med sikte på å legge fram en lovproposisjon for Stortinget i løpet av våren.

Himanshu Gulati (FrP) [10:35:20]: I sitt innlegg nevnte representanten Waagen fra Arbeiderpartiet at Fremskrittspartiet trakk seg fra forhandlingene om barnehageenighet i høst, og så vidt jeg oppfattet, ønsket hun at vi ikke skulle gjøre det, men at vi ble med videre på en løsning. Det skulle jeg også ønske, for Fremskrittspartiet har de siste fire årene tatt til orde for at det trengs en endring i norsk barnehagepolitikk. Grunnen til det er de systematiske kuttene på omtrent en halv milliard kroner som har gått ut over de private barnehagene i Norge, og som nå har gjort at omtrent halvparten, tror jeg, av de private barnehagene går i null eller i underskudd, og omtrent 80–90 private barnehager har lagt ned driften hvert eneste år de siste årene. Det er en forverring av økonomien til private barnehager som ikke skyldes nedgang i barnekull – for statsråden har rett i at det en del steder også er det som inntreffer – men det skyldes et politisk valg om å kutte tilskuddene til kun én aktør blant dem som driver barnehager, nemlig de private aktørene.

Det har Fremskrittspartiet lenge sagt at må gjøres noe med hvis man vil hindre uroen som er i sektoren, ikke minst for muligheten til å drive framover. Mange private barnehager rundt omkring sitter nå og følger med på de forhandlingene som skjer, og på hva regjeringen vil legge fram, fordi det vil være av avgjørende betydning for om de føler at de kan drive i årene framover eller ikke. Fremskrittspartiet trakk seg fra forhandlingene i høst fordi det som lå på bordet, ikke garanterte en styrking av økonomien til private barnehager.

I den replikkvekslingen som statsråden og jeg nettopp hadde, stilte jeg spørsmål to ganger om statsråden vil garantere at det som nå sendes på høring, vil innebære en styrking. Jeg oppfattet å ikke få et ja som svar på det, og det tror jeg er veldig dårlige nyheter og til stor bekymring for de private barnehagene. Hvis vi ikke snur noen av de kuttene som denne regjeringen har gjennomført mot private barnehager, hvis vi ikke klarer å vise at det er en vilje til å satse på økonomien til private barnehager framover, frykter jeg enda større uro blant de private barnehagene, og at vi vil fortsette å se at flere private barnehager legger ned som følge av forverrede vilkår og dårlig økonomi.

Elise Waagen (A) [10:38:06]: Representanten fra Fremskrittspartiet skal ha helt rett i at systemet for finansiering av private barnehager er skakkjørt. Det burde vært endret på for mange år siden, men i stedet for å diskutere snøen som falt i fjor og legge ansvaret på andre, mener jeg det er bra og riktig at vi nå retter blikket framover, og at såpass mange partier er enige om å finne ut av dette sammen. Men rett skal være rett: Kuttene som har vært i pensjonstilskudd til private barnehager, reduksjonen i det, startet strengt tatt under Solberg-regjeringen, med budsjettstøtte fra Fremskrittspartiet.

Jeg er helt enig i at summen av tilskuddene slik det er i dag, for ofte slår ut feil. Vi vet at summen av driftstilskudd, eiendomstilskudd og pensjonstilskudd er det man har å rutte med. Når pensjonstilskuddet er feil eller ikke strekker til for de reelle utgiftene man har, er det for lite å drive barnehage for. Det er nettopp det vi nå har tatt til orde for å sørge for å rette opp i. Her i Stortinget har vi gått sammen for å sørge for at barnehagene skal få de pengene man trenger for de reelle utgiftene man har.

I stedet for å peke bakover, også på de samme budsjettene som Fremskrittspartiet har vært med på å stemme for selv, med kutt i pensjonstilskudd, håper jeg vi nå er der at vi kan sørge for å få på plass et nytt system, sånn at man får dekket de reelle utgiftene man har og får tilskudd som svarer til behovene, slik at man har muligheten til å ha barnehager av høy kvalitet, uavhengig av hvem som er driver, til beste for ungene våre.

Himanshu Gulati (FrP) [10:40:04]: Jeg må begynne med å korrigere representanten Waagen. Det er helt riktig at regjeringen Solberg, etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen, foreslo et kutt, riktignok mye mindre enn det nåværende regjering har gjennomført, i pensjonstilskudd til private barnehager, og nettopp fordi Fremskrittspartiet var budsjettpartner, fikk vi stoppet det kuttet. Vi var uenig i det da, og vi er uenig i det nå, så det kuttet ble ikke gjennomført så lenge Fremskrittspartiet hadde innflytelse. Dessverre valgte denne regjeringen å innføre et lignende kutt, og også å øke det kraftig, som da har ført til de problemene vi nå ser i privat barnehagesektor.

Jeg er enig med representanten Waagen når hun sier at vi må se framover, ikke bakover. Det er nettopp fordi Fremskrittspartiet ønsker å se framover at jeg her to ganger i dag har spurt statsråden om hun kan garantere at det som regjeringen legger opp til, vil bety en styrking av økonomien i de private barnehagene. Jeg blir bekymret når det ikke kommer noen slik garanti, for dette handler nettopp om rammevilkårene framover.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:41:25]: Det er riktig, som representanten Gulati sier, at forslagene om kutt i pensjonstilskudd var ikke Fremskrittspartiet med på.

Det som er viktig nå framover, er å huske på at barnehagene har en lommebok. Summen av utgifter skal dekkes av summen av inntekter. Fram til nå har pensjonstilskuddet bidratt til å dekke summen av utgifter. Vi må finne en innretning i det vi skal lete i for å dekke summen av utgifter framover som gjør at det er en forutsigbarhet og trygghet i finansieringen av private barnehager. For jeg mener, og Høyre mener, at samfunnet har ikke råd til at vi ikke lykkes. Det er derfor Høyre har valgt å være til stede i de forhandlingene, og det er derfor vi fortsatt vil jobbe for å finne en enighet rundt en framtidig finansiering som kan gi trygghet, forutsigbarhet og stå seg over tid.

Jeg mener imidlertid helt bestemt og veldig sterkt at det er veldig viktig for alle parter å huske på at jo bedre man treffer på hvert enkelt tilskudd, jo vanskeligere er det å skape det overskuddet som må til for sunn drift. Det er det som er min bekymring, men det er også der jeg ser en mulighet til at vi skal lykkes. Vi må tenke på helheten, og vi må være opptatt av forutsigbarhet. Det betyr en kombinasjon, raushet med tanke på innretningen av de tilskuddene vi skal utforme – raushet fordi det må være et overskudd for private barnehager – og at vi samtidig skal være veldig bevisst på hvor den rausheten er. Så mener jeg helt bestemt at gjennom godt samarbeid kan vi lande et fornuftig forlik, men det betinger godt samarbeid fra alle involverte parter i forhandlingene her i Stortinget. Det ser jeg fram til.

Grete Wold (SV) [10:43:53]: Det er litt interessant hvordan barnehage er den sektoren som får fram de såkalt ideologiske skillelinjene så tydelig i norsk politikk, og begge sider i politikken beskylder hverandre for å være opptatt av logo på døra og ideologiske skylapper. Jeg tenker at det er derfor vi er politikere, nettopp fordi vi går til valg på en ideologi og en måte å løse samfunnsutfordringene på som er noe ulik.

Fremskrittspartiets representant utfordret SV til å være mer opptatt av kvalitet enn nødvendigvis av eierskap. Jeg vil bare understreke at det er nettopp det vi er opptatt av, kvalitet og å sørge for at økonomien og ressursene går til dem som faktisk trenger det, og ikke til eiendomsdrift.

Jeg synes det er underlig at det blir tatt til orde for at man må tjene penger, og så setter man det opp mot å ha en sunn økonomi. Ja, det å tjene penger til å ha en sunn økonomi betyr ikke det samme som å ta ut voldsomme beløp i profitt, sette dem i skatteparadis og stikke av med pengene fra fellesskapet. Det er ikke en sunn økonomi. Det forundrer meg litt at deler av høyresiden ikke er litt mer bekymret for at disse store kommersielle aktørene faktisk ødelegger for valgfriheten og det mangfoldet som vi faktisk har opparbeidet her i landet over veldig mange år. Nå går nemlig dette markedet, som det har blitt, helt av skaftet, istedenfor å ta de nødvendige grepene for å sikre den variasjonen og den sunne, gode økonomien i både små og store barnehager rundt i hele landet.

Så dette er på ingen måte et angrep på private barnehager som vil gå nedenom og hjem med dette forslaget. Dette er det stikk motsatte, det er faktisk et forslag som skal sikre mangfoldet og valgfriheten i barnehagesektoren, men kaste ut dem som er «just in it for the money».

Kari-Anne Jønnes (H) [10:46:05]: Min del av høyresiden er veldig bekymret, men vi er først og fremst bekymret for at antallet barnehager er sterkt synkende, og vi mister mangfold hver eneste dag i norsk barnehagesektor fordi de enkeltstående barnehagene går dukken. Jeg vil minne representanten fra SV på at også i de større kjedene er det et betydelig mangfold. Kjedebarnehagene har bidratt til kvalitet og systematikk i norsk barnehagesektor, som jeg mener de trenger kred for, så det er ikke så svart-hvitt som representanten fra SV prøver å framstille det.

I all hovedsak har vi felles bekymringer, men vi har ulike løsninger, og i Høyre tror vi ikke på verken kommunal forkjøpsrett eller på å tyne barnehagene til de strupes. Vi vil ha mangfold, og da må vi ha rettferdighet.

Mudassar Kapur (H) [10:48:23]: Statsministeren har pekt på byene som et område der regjeringen vil gjøre en ekstra innsats. Det mener vi i Høyre selvfølgelig er en god prioritering, for storbyene står overfor komplekse utfordringer og muligheter som krever målrettet arbeid.

Et politisk område som er sentralt og legger grunnen for å skape gode levekår i byene, og ikke minst inkludering, er utdanning. Etter en pandemi som rammet barn ekstra hardt i levekårsutsatte områder, valgte Støre-regjeringen å innføre et grendeskoletilskudd på en halv million per skole. Dette tilskuddet er likt for alle skoler, uavhengig av elevtall og utfordringsbilde. Dette tilskuddet vil gjennom det egentlig premiere kommuner som velger å beholde skoler uten at de må gjennomgå hvor god skolen faktisk er.

Det er en prioritering som gir store konsekvenser for storbyene, da millioner av kroner som kunne vært brukt på kvalitet og innhold i storbyenes skoler, nå bindes opp til å opprettholde små skoler. Tall som statsråden selv har pekt på, viser at Oslo taper mye på dette tilskuddet.

I 2025 ville Oslo fått totalt omtrent 94 mill. kr mer dersom dette hadde blitt fordelt over innbyggertilskuddet istedenfor dette særskilte tilskuddet, også kalt grendeskoletilskuddet. Dette er penger som kunne gått til flere lærere, bedre språkopplæring og ikke minst styrket den tidlige innsatsen.

Vi i Høyre mener at innhold og kvalitet er viktigere enn flest mulig skolebygg. Derfor har vi foreslått i vårt alternative budsjett å avvikle grunnskoletilskuddet og omprioritere disse midlene til tiltak som styrker elevenes grunnleggende ferdigheter, reduserer antallet som faller ut av skolen og styrker lærerens rolle i klasserommet.

For mange elever sliter med å lese, skrive og regne skikkelig. Fraværet har økt, og særlig gutter sliter med å henge med i skoleløpet. Dette er utfordringer som er særlig tydelige i levekårsutsatte områder i storbyene og i store kommuner. Tall fra SSB viser at andelen barn under 18 år som lever i familier med vedvarende lavinntekt, har økt jevnt de siste årene. Det aller viktigste for å komme ut av den typen livssituasjon, er for det første selvfølgelig at foreldrene forblir i arbeidslivet, eller kommer seg inn i arbeidslivet, og at barna ikke faller ut av skoleløpet og får tilgang til en god skole, som er helt avgjørende for å få til sosial mobilitet. Derfor er satsing på kunnskap og innhold i skolen veldig viktig, og det vil gjøre en reell forskjell for elever som bor i levekårsutsatte områder.

Hvis regjeringen virkelig mener alvor med sin nye storbysatsing, må de også prioritere kvalitet i skolen framfor å opprettholde små skoler. Jeg kan både avsløre og innrømme såpass at da Arbeiderpartiet skjøv Senterpartiet ut av regjering – eller Senterpartiet skjøv seg selv ut, det får de bli enige om – har det vært et lite håp om at Arbeiderpartiet kanskje ville snu i denne saken. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden: Mener statsråden at grunnskoletilskuddet vil bidra til bedre utdanning for elever i storbyene, og vil det komme konkrete forslag før sommeren som vil bidra til å styrke storbyenes mulighet til å satse på alle elever, og spesielt barn i levekårsutsatte områder?

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:52:35]: Grunnskoletilskuddet utgjør 1,5 pst. av de samlede årlige utgiftene på over 90 mrd. kr til norske grunnskoler. Tilskuddet er et signal fra stortingsflertallet om verdien av gode skoler over hele landet.

Arbeiderpartiregjeringen jobber for å skape en bedre fellesskole der elever i Norge opplever trivsel, mestring og læring, uansett hvor de bor, eller hvor de kommer fra.

Grunnskoletilskuddet gis som en fast sats per skole og gir derfor en samlet omfordeling av midler mellom kommunene. Oslo får det høyeste beløpet i ordningen, men interpellanten har rett i at Oslo og 86 andre kommuner ville kommet bedre ut dersom grunnskoletilskuddet hadde blitt avviklet og midlene fordelt gjennom innbyggertilskuddet. 268 norske kommuner ville samtidig kommet noe dårligere ut.

Noen ganger er det nødvendig å være målrettet for å adressere spesifikke utfordringer og behov. I slike tilfeller kan noen kommuner komme bedre ut enn andre.

Både interpellanten og jeg er fra norske byer. Vi vet at byene tilbyr mangfold og varierte muligheter for utdanning, arbeid og sosialt fellesskap på en annen måte enn mindre kommuner. I byene er det også utfordringer. Enkelte byområder har f.eks. krevende oppvekst- og nærmiljøer for barn og unge.

I 2025 får de åtte bykommunene Oslo, Bergen, Kristiansand, Trondheim, Stavanger, Drammen, Sarpsborg og Skien til sammen 70 mill. kr til egne beredskapsteam for å ta tak i kriminalitet blant barn og unge på skoler og i nærmiljø. Oslo får 24,5 mill. kr, dvs. 35 pst. av disse midlene.

Mitt departement deltar òg i områdesatsing i Groruddalen og i Oslo sør. Det har over flere år blitt bevilget midler til programområdet oppvekst og utdanning for å prøve ut ulike ordninger i barnehage, grunnskole og videregående opplæring for å hindre frafall i videregående opplæring. I 2025 får Oslo 10,5 mill. kr til dette. I tillegg får Oslo tilskudd til økt bemanning på skoler og i barnehager i levekårsutsatte områder. I 2024 fikk Oslo 15 mill. kr til skoler og 125 mill. kr til barnehager i levekårsutsatte områder. Disse tilskuddene er videreført i 2025, men midlene er ikke tildelt ennå.

Jeg vil òg legge til at det at denne regjeringen har innført gratis halvdagsplass i SFO, eller også kalt AKS, fra 1. til 3. klasse, òg har ført til betydelige overføringer til Oslo kommune i størrelsesorden flere 100 mill. kr. Så det er mange tiltak som er på plass, vi jobber videre med dette, og ytterligere tiltak og forslag fremmer regjeringen for Stortinget på ordinær måte i stortingsmeldinger og proposisjoner.

Mudassar Kapur (H) [10:55:56]: La meg først takke statsråden for svaret. Det er ingen tvil om at dette er et sammensatt område. Det må gjøres grep på flere områder samtidig, både på områdesatsing, tidlig innsats og så videre, men mitt anliggende i denne interpellasjonen i dag er og blir det som skjer i klasserommet, og det som skjer i skolen. Vi må ikke la oss forlede av at de andre tingene vi gjør, kan være til erstatning for det aller viktigste verktøyet for sosial mobilitet i vårt land – det er en god utdanning.

Statsråden sier at Oslo er den største mottakeren av grunnskoletillegg fordi Oslo er kommunen med flest skoler. Det stemmer, men Oslo taper allikevel om lag 100 mill. kr bare i år på grunn av at det fordeles per skole og ikke over innbyggertilskuddet. Det er penger som kunne blitt brukt på innhold i skolen og å forebygge utenforskap. Det er penger som sånn sett tas fra de skolene og de elevene som kanskje sliter mest fra før.

Det er nå litt over to år siden inntektssystemutvalget la fram sin NOU. I etterkant vet vi at regjeringen ikke har lyttet til de faglige rådene som kom i rapporten. Det er spesielt synlig når det gjelder grunnskoletillegget. Utvalget mente at grunnskoletillegget var et eksempel på en omfordeling i inntektssystemet som legger føringer på hvordan kommunene skal organisere seg lokalt. De skrev at den typen omfordeling er uheldig, og de mente at det i størst mulig grad bør unngås. Ordrett står det følgende i NOU-en:

«Når kommunene får mer penger desto flere skoler de har, griper sentrale myndigheter direkte inn i kommunens vurderinger av skolestrukturen og legger føringer på de lokale prioriteringene. Inntektssystemet skal ikke gi kommunene insentiver til å innrette seg på en bestemt måte, og kommunene skal få midler uavhengig av hvordan de organiserer tjenestetilbudet.»

Inntektssystemutvalget var tydelig, og regjeringen valgte å ikke lytte til rådet. Jeg tror regjeringen egentlig valgte å lytte til Senterpartiets medlemmer i regjering den gangen og innførte grendeskoletilskuddet samtidig som man tok Oslos inntekter ned med over en halv milliard kroner i året. Når disse to tingene legges sammen, får du den perfekte blandingen av svært uheldige trekk for barna i Oslo og også andre store byer. Jeg håper derfor statsråden i sitt innlegg kan svare på hvorfor de har valgt å gå imot de faglige rådene fra inntektssystemutvalget og om det kan komme en aldri så liten snuoperasjon, nå som man har fasiten i hånd.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:59:12]: Det er et mål for Arbeiderpartiet, regjeringen og alle andre i denne salen å skape et best mulig liv for innbyggerne våre. Så er det forskjell på hvordan de politiske partiene mener at det best lar seg gjøre, og hvordan vi fordeler goder og ulemper. Det er også politiske forskjeller når det gjelder hvordan vi ønsker at Norge skal være, hvor vi mener at folk skal bo, og hvordan vi mener skoler, men også barnehager, tannklinikker, sykehjem og sykehus skal organiseres og plasseres.

Store skoler med mange elever gir ofte økonomisk innsparing og sikrer gode fagmiljøer. Samtidig medfører det at lokalsamfunn mister identitet og naturlige samlingssteder i hverdagen og på kveldstid. Det blir lengre reisevei for flere, noe som gjør det vanskelig å tiltrekke seg både bedrifter og ansatte.

Som kunnskapsminister synes jeg det er spesielt viktig å sikre trygg, god og helst kort reisevei for de aller minste. Derfor er Arbeiderpartiet tilhenger av nærskole og nærbarnehage, selv om også lokale folkevalgte hos oss fra tid til annen ikke finner noen annen løsning enn å endre skolestrukturen av økonomiske, demografiske eller faglige årsaker. Disse vurderingene står lokalt folkevalgte i hele tiden. De skal bruke pengene effektivt, men skape god livskvalitet for alle innbyggerne sine og ta vare på hele kommunen.

Grunnskoletillegget utgjør som sagt halvannen prosent av totalt 92 mrd. kr, som fordeles til norske kommuner årlig for å drifte grunnskoler. Det kan bidra noe til at det blir vanskelig å legge ned en skole, men beløpet per skole er av en størrelsesorden så liten at avgjørelsen fortsatt er både tung og vanskelig å ta lokalt om man kommer i en sånn situasjon at en skole må vurderes sammenslått eller lagt ned.

Jeg er helt enig med representanten i at vi må se på det som skjer inne i klasserommet. Derfor har regjeringen gjort flere grep nettopp for å sikre mer disiplin og mer kontroll i norske klasserom, og ved å innføre fysiske læringsbøker og fysisk materiell sikrer vi i større grad at enda flere elever lærer seg å lese mer og bedre. Det er det aller, aller viktigste. Så synes jeg også jeg må si at i en tid der vi registrerer at det er tøffe økonomiske rammer for Oslo kommune, er det underlig at man velger å kutte på inntektssiden når man står i en situasjon med skattesvikt og lignende – så vidt jeg har registrert i ulike medier. Men det er opp til de lokale folkevalgte å ta de vurderingene og stå i dem.

Jeg vil legge til det jeg sa innledningsvis: Den store satsingen vi har hatt på nettopp å gi alle unger muligheten til å delta i det viktige fellesskapet som skjer etter skoletid, er også veldig viktig for en kommune som Oslo. Der tar staten nå en stor regning, som er på flere hundre millioner kroner hvert eneste år, nettopp for å sikre dette tilbudet for absolutt alle og sikre at ingen blir stående igjen utenfor dette viktige fellesskapet, uavhengig av hvor mye foreldrene tjener.

Elise Waagen (A) [11:02:24]: Grendeskoletilskuddet som statsråden var inne på, utgjør kun 1,5 pst. av det man bruker samlet på grunnskole i norske skoler. Det å legge så mye vekt på dette grunnskoletilskuddet som man gjør i denne interpellasjonen, stiller jeg meg altså høyst tvilende til. Jeg mener at tilskuddet er viktig, også fordi det er med på å holde flere skoler gående.

Først og fremst skapes det her et bilde av at dette er penger som går til bygg. Det er direkte feil. Dette er penger som går til lærere, til skolemateriell, til alt man trenger for å opprettholde drift i norske skoler.

Jeg vil gi representanten fra Høyre honnør for å løfte debatten om kvalitet og innhold i norske skoler. Der mener jeg det er ytterst tvilsomt, det Høyre har foreslått og det vi har sett den siste tiden. Da Høyre gikk ut av regjeringskontorene, hadde vi sett en nedgang i PISA-undersøkelsen, vi har sett en nedgang i barns leseglede og leseferdigheter, og i tillegg – på tross av at vi har hatt en storstilt digitalisering av norsk skole – har vi sett en nedgang i digitale ferdigheter.

Man kan spørre hva som egentlig er Høyres svar på statusen i norsk skole, hvor vi har sett at læringen har gått ned, motivasjonen har gått ned, og vi har også sett at trivselen har gått ned. Da har vi sett at de har tatt til orde for to timer ekstra naturfag. Vi har sett at de har tatt til orde for flere nasjonale prøver, og vi har sett at de har tatt til orde for avskilting av flere erfarne lærere. Svaret på statusen i norsk skole har vært mer av det samme.

Dette er Arbeiderpartiet høyst kritisk til, nettopp fordi vi vet at våre unger trenger mer, og de trenger å lære annerledes. Derfor er jeg stolt av at vi har en regjering som har tatt til orde for mer konsentrasjon, som har kastet mobilene ut av norske klasserom, tatt til orde for mer respekt for læreren og sørget for at vi har endret opplæringsloven § 9a, sånn at læreren nå igjen kan få respekten i klasserommet.

Denne regjeringen har hatt en storstilt satsing på fysiske lærebøker. Dette er egentlig et ansvar som ligger til kommunene, men her har regjeringen nå tatt et ekstra ansvar. Vi stiller tydeligere krav til lærerne og elevene, og ikke minst: Vi har satset på praktisk læring. Her er en tilskuddspott som i år har økt til 160 mill. kr, hvor Oslo i fjor også fikk sin andel av potten.

Oslo har kommet godt ut av det med denne regjeringen. Statsråden nevnte bl.a. områdesatsinger, ekstra midler til levekårsutsatte områder og penger til beredskapsteam. Denne regjeringen har, når vi vet at det har vært krevende i mange kommuner, også stilt opp med ekstra frie midler.

Den kommunen som jeg kommer fra, har kommet særdeles godt ut av det at man har endret inntektssystemet, nettopp for å stille opp for skattesvake kommuner og kommuner som har levekårsutfordringer. Dette valgte Høyre ikke å ta stilling til da de skulle vedta inntektssystemet.

Summen av dette handler om å fordele pengene på best mulig måte, stille opp for dem som trenger det mest og legge til rette for at man kan ha kvalitet i skolen. Fra regjeringens side skal vi stille opp. Vi skal følge opp med penger til kommunene, og vi skal legge til rette for mer og bedre læring, men da er vi avhengige av at et flertall i bystyret i Oslo også følger opp på de samme prioriteringene.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:06:39]: Etter tre år i regjering er det altså et faktum at denne regjeringen har fokus på bygg, klær, mobil, russetid – og alt annet som ikke handler om det aller viktigste, nemlig at læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring. Gode lærere er nøkkelen til barns læringsglede, mestring og framtidig deltakelse i et arbeidsliv i rask endring. Derfor kreves det helhetlig satsing på lærere over hele landet – økt rekruttering til læreryrket, kvalitet i praksis under utdanning og attraktive og utviklende kompetansemiljøer med gode mentorordninger.

En god skole er det viktigste verktøyet vi har for å gi alle barn like muligheter. Ved siden av å ivareta de mest sårbare blant oss er det å gi alle barn og unge god opplæring i skolen kommunenes aller viktigste oppgave. Svikter kommunene i det samfunnsoppdraget, når vi ikke vårt felles mål om økt fullføring i videregående skole og økt deltagelse i arbeidslivet.

Det er derfor oppsiktsvekkende og trist at Støre-regjeringen systematisk prioriterer struktur framfor innhold og kvalitet i tilbudet til elevene og satsing på lærerne. Regjeringens største satsing innenfor skole er grunnskoletillegget, og det er å belønne kommuner som ikke planlegger for framtiden, og som ikke prioriterer attraktive kompetansemiljøer. Det er også å straffe bykommunene som har flest elever, mest mangfold og størst behov for ekstra satsing i levekårsutsatte områder.

Det er fristende å spørre om alle barn er like mye verdt for denne regjeringen. Skal Norge lykkes med omstilling og konkurransekraft, må vi sikre alle barn et skoletilbud av høy kvalitet uansett hvor de bor. Klarer vi som samfunn å løse den oppgaven godt – og bare da – legger vi grunnlaget for endring og nyskaping, nye arbeidsplasser og et velfungerende Norge inn i framtiden. Feiler vi på det å gi alle barn like muligheter til å lykkes, blir konsekvensene for velferdssamfunnet store. Det vil føre til økte forskjeller, og flere vil havne utenfor arbeidslivet. Det har vi ikke råd til.

Det er Høyres grunnleggende holdning og sterke overbevisning at alle fortjener like muligheter, uavhengig av bakgrunn, bosted og hvem foreldrene dine er. Derfor er vi sterkt kritiske til at regjeringen ikke prioriterer de store pengene på kunnskap og kvalitet i skolen. Skolen er til for dagens elever og deres læring, og ikke for at onkel Johan skal feire nasjonaldagen på skolen der han selv var elev på 50-tallet. Grunnskoletillegget bidrar til det siste og ikke det første.

Tanken slår meg at det i distriktene kanskje hadde vært lurt å legge pengene i å samle og styrke kompetansen i skoler tilpasset framtidige elevtall. Da kunne man også prioritert sosiallærere og økt tilstedeværelse av helsesykepleiere på skoler i hele landet, for det trengs. Lærere trenger gode arbeidsmiljø der de kan utvikle sin kompetanse sammen med andre lærere, og få trygghet i det som er deres viktigste oppgave, nemlig å undervise. Likeledes slår tanken meg om at det i byene hadde vært lurt å se hen til behovet for områdesatsinger, og anerkjenne at det på en del områder er forskjell på by og land. Det kreves ulike tiltak.

Støre-regjeringen er mer opptatt av bygninger og grendeskoler enn av kvalitet og innhold, kunnskap og kompetanse i tilbudet til elevene. Summen av dette er ikke bra for norske elever, og det er ikke bra for det norske samfunnet heller. Fortsatt går altfor mange ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig. For mange fullfører ikke videregående skole. Det er for stor forskjell på skolenes evne til å løfte elevene, og elever på alle nivåer får for lite tilpasset undervisning.

Vi må bruke de store pengene på flere og bedre lærere, mer grunnleggende ferdigheter i undervisningen, mer tilpasset opplæring for dem som sliter og økt kunnskap om skoleeierskap. Da kan vil lykkes med å gi alle barn like muligheter.

Så vil jeg legge til én ting: Når det gjelder naturfag, får vi kritikk for at vi satser på grunnleggende ferdigheter, det at ungene skal lære seg å lese, skrive og regne skikkelig, og at vi har fokus på naturfag – som kanskje er det viktigste faget for å løfte interessen for realfag, som igjen er det viktigste faget å lykkes i dersom vi skal klare å omstille oss teknologisk og til en mer grønn framtid. Så må vi ikke glemme at det koster å lære. Skolen er ikke bare lek og moro, men den som er opptatt av læring og kunnskap, må også være opptatt av trivsel. Det er ikke noe enten–eller, men det er både–og, og det mener jeg Høyre er helt tydelig på i sin politikk.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [11:11:57]: Utdanning er viktig. Det er kanskje det aller viktigste verktøyet vi har for å gi barn i levekårsutsatte områder en bedre framtid. Jeg har stor sans for interpellantens omsorg for kommuner med stor andel innbyggere med levekårsutfordringer. Jeg er overbevist om at mye av den negative utviklingen vi ser i samfunnet i dag, kunne vært snudd dersom vi satte inn mer ressurser i barnehage og skole for å hjelpe barn og unge som sliter og faller utenfor.

Men i motsetning til det interpellanten synes å mene, er dette en viktig utfordring mange steder i landet, ikke bare i Oslo. Det er Fredrikstad og Sarpsborg som bytter på å være kommunen der størst andel av barna vokser opp i lavinntekt. Vi vet at innvandrere utgjør en betydelig andel av dem som har dårlig råd, og i går kom SSB med nye tall som viste at både Lørenskog og Ullensaker har større andel innvandrere enn Oslo. Dette betyr ikke at vi ikke skal gjøre mer for Oslo, men vi kan ikke tro at vi løser disse utfordringene ved kun å ivareta Oslo.

Kommuneøkonomi er en avgjørende faktor for å sikre et godt skoletilbud i hele landet. Senterpartiet mener at alle kommuner, uavhengig av størrelse og beliggenhet, skal ha likeverdige økonomiske forutsetninger for å kunne tilby gode tjenester til sine innbyggere, inkludert et skoletilbud av høy kvalitet. Senterpartiet er opptatt av å utjevne forskjeller, både geografiske, sosiale og økonomiske forskjeller. Det er bl.a. derfor Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering i fjor vår oppdaterte kostnadsnøklene i inntektssystemet i tråd med faglige analyser og objektive kriterier. Dette gir en bedre sammenheng mellom utgiftsbehovet og inntektene til den enkelte kommune, bl.a. ved at levekår ble gitt større vekt i den nye kostnadsnøkkelen.

Det nye inntektssystemet handler om omfordeling og å løfte dem med minst. Representanten Kapur gjentar stadig at Senterpartiet og Arbeiderpartiet har tatt masse penger fra byene og gitt dem til bitte små kommuner «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Dette stemmer ikke. Flere av de større byene i Norge kom godt ut av endringene i inntektssystemet: Trondheim, Drammen, Kristiansand, Lillestrøm, Fredrikstad og Sarpsborg, for å nevne noen. Dette er også byer med store utfordringer knyttet til lavinntekt og utenforskap.

Det er spesielt at Høyre her skylder på Arbeiderpartiet og Senterpartiet for at inntektssystemet ikke er bra nok. Høyre – som ikke ville ta stilling til forslaget, men som fremmet et utsettelsesforslag som hadde skapt stor usikkerhet i Kommune-Norge og sørget for at det systemet som ga stadig større forskjeller, hadde blitt videreført.

Senterpartiet innførte grendeskoletilskuddet som en del av sin politikk for å støtte og bevare lokale skoler i mindre samfunn. Dette tilskuddet er ment å gjøre det økonomisk lettere for kommuner å opprettholde skoler i nærmiljøet, noe som er viktig for å sikre at barn kan gå på skole i sitt eget lokalsamfunn. Senterpartiet mener at nærskoler er viktige for å opprettholde levende lokalsamfunn og for å gi barn en trygg og god oppvekst med kort vei til skolen.

Mudassar Kapur (H) [11:15:12]: Det er helt greit at det blir en liten debatt om inntektssystemet også, i og med at denne saken også har ganske sterke koblinger til kommunenes økonomi. Derfor blir det lite grann komisk når Østfold-representantene kommer opp hit, én etter én, og framfører et budskap som helt sikkert er godt å gjenta på interne «kick offs», når man skal feire sine egne budsjettprioriteringer og inntektssystemframleggelser, men som absolutt ikke er i nærheten av å være den faktiske situasjonen.

For det første er det ikke sant at Høyre ikke tok stilling til inntektssystemet som regjeringen la fram. Vi tok stilling til det, og vi mente at det var altfor dårlig. Blant annet hadde det ikke vært på høring ute i Kommune-Norge. Vi sendte det tilbake med helt klare bestillinger, hvor man bl.a. pekte på at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med en ny og bedre modell for nettopp kommuner som ligger i Østfold, og for hvordan de kan løse sine utfordringer knyttet til levekår og ikke minst integreringsutfordringer osv., bl.a. fordi de har mye sekundærflytting. Så når man slår inn åpne dører her fra talerstolen, samtidig som man ikke forteller om hva man selv har levert, blir det litt rart.

Kommunekrisen vi er inne i nå, har også vist at Høyre hadde rett da vi sendte den saken tilbake. Hadde man lyttet til Høyre, hadde man ikke gått på den smellen med at man først la fram et statsbudsjett og sa at dette var det største løftet for Kommune-Norge på 15 år, og så, innen én uke, satt i krisemøter fordi det var det verste kommuneopplegget på 40 år man var på vei inn i. Og da man la penger på bordet, var det ikke fordi man selv hadde greid å regne seg fram til det; det var fordi man innså egne tabber og måtte komme krypende etterpå for å levere på de tingene man ikke hadde greid å levere godt nok på i statsbudsjettet for kommunene. Det ble 5 mrd. kr i nysalderingen i fjor og 5 mrd. kr for inneværende år – rett og slett fordi man ikke gjorde en god nok jobb, verken i forbindelse med arbeidet med det nye inntektssystemet eller i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet. Så dette må man mye lenger ut på landet med, og det sier jeg ikke fordi jeg er fra Oslo.

Det bringer meg over til mitt neste punkt: Det må være lov i denne salen å ta opp en interpellasjon som angår én fylkeskommune, eller én kommune, for den saks skyld – Oslo er begge deler – når man er bekymret for de barna det gjelder. Da blir det lite grann hult – egentlig litt nedlatende også – å si at dette bare handler om 1,5 pst. av skolebudsjettet, når det for Oslos barn handler om 100 mill. kr og går rett inn på deres skolehverdag.

Jeg noterer meg dessverre at Støres reklame om at det nå skulle satses på byene, først og fremst var villedende markedsføring. Jeg skulle ønske at vi nå kunne fått sett en snuoperasjon fra Arbeiderpartiet, men det får vi ikke i dag.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:18:33]: Jeg vil først og fremst takke interpellanten for å reise en viktig debatt, hvor de politiske skillelinjene kommer tydelig fram.

Det er viktig at Høyre med sitt forslag tar inn over seg at de vil redusere inntektene som skal brukes på skole i 268 norske kommuner, bl.a. i byer som Tromsø. De vil styrke 87 kommuner tilsvarende, men det er ikke mer penger, det er en omfordeling av penger. For regjeringen og flertallet i Stortinget er det viktig å satse på både land og by. Interpellantens parti har nå lagt seg på en linje hvor man først og fremst vil kritisere, men ikke nødvendigvis komme med løsninger.

Representanten Kari-Anne Jønnes snakker om innholdet i skolen, men nå, etter forrige lokalvalg, styrer jo Høyre de største bykommunene, og da må det gjøres prioriteringer, også lokalt. Og jeg noterer meg at mange steder har Høyres foreløpig eneste satsing vært å redusere utgiftene til dem som har mest fra før. Samtidig registrerer jeg at de ønsker å finansiere økninger i statsbudsjettet til forsvar, merkelig nok.

De samme partiene vil også redusere og fjerne formuesskatten, som vi vet at kommunene får størstedelen av inntektene sine fra, spesielt i byene. Det blir ikke mer kvalitet i skolen med mindre penger til alle. Slik blir det heller ikke et bedre forsvar, og slik blir det heller ikke mindre forskjeller.

Turid Kristensen (H) [12:22:20] (ordfører for saken): Jeg vil først få takke komiteen for veldig godt samarbeid i denne saken. Det har vi veldig ofte i familie- og kulturkomiteen, men i noen saker, som i denne, har det vært et ekstra godt samarbeid og gode diskusjoner hvor vi har klart å lande på gode kompromisser som sørger for at vi får vedtatt politikk som kan bidra til å styrke viktige saksområder.

Et slikt saksområde er å sørge for å forhindre overgrep og vold mot barn og unge. Jeg vil gi honnør til Fremskrittspartiet for å ha løftet denne problemstillingen denne gangen, og komiteen skriver også i innstillingen i denne saken at den anerkjenner at det som tas opp i representantforslaget, er særlig viktige forhold om hvordan vi som samfunn kan verne barn og unge mot vold og overgrep.

Forslagene som ble fremmet i representantforslaget, var et veldig godt utgangspunkt for diskusjonene blant komiteens medlemmer, og jeg opplever at de forslagene som nå fremmes her i dag, godt ivaretar både intensjonene i forslagene Fremskrittspartiet først fremmet, og de momentene de ulike partiene i komiteen har ønsket å få med i den endelige innstillingen.

Komiteen peker på at spørsmål om samvær reiser krevende juridiske og menneskerettslige avveininger. Retten til familieliv må balanseres opp mot myndighetenes rett og plikt til å verne både voldsutsatte og voldsutsattes barn mot ytterlige vold og risiko for vold. Det pekes også på at dette er komplekse problemstillinger som krever tilsvarende grundige utredninger. Som forslagsstillerne peker på i representantforslaget, er det viktig at det utvises varsomhet i saker der anklager om vold og overgrep mot barn og unge ikke fører til dom, f.eks. i saker der det er strid om barnefordeling.

Forslagene som fremmes i denne saken nå, vil kunne sørge for at vi finner fram til ordninger som sikrer at domstolene har et bedre kunnskapsgrunnlag i behandlingen av saker om vold og overgrep mot barn og unge, at det vurderes en varslingsplikt fra påtalemyndighetene, og at andre enn foreldrene, f.eks. barnevernet, kan få søksmålskompetanse for å styrke barns rettssikkerhet der det er behov for at andre griper inn.

Det bes også i forslagene om at regjeringen sørger for å styrke barn og unges rett til beskyttelse i ny barnelov – som vi venter på, og som snart kommer – og eventuelt i annet relevant lovverk, slik at personer som er dømt for overgrep mot barn, normalt ikke skal ha samvær med egne barn.

Det har også framstått som nødvendig å få mer kunnskap om hvordan domstolene behandler spørsmål om vold og overgrep i foreldretvistsaker. Regjeringen bes derfor om å gjennomføre en undersøkelse som kan gi oss mer informasjon om dette, etter modell fra et tilsvarende arbeid som er gjennomført i Sverige. Flertallet i komiteen ønsker også at regjeringen skal utrede endringer i rettshjelploven om fri rettshjelp.

Høyre er med på et forslag sammen med Fremskrittspartiet og Venstre om å utrede en form for helseanmerkning e.l., men jeg regner med at disse partiene vil redegjøre bedre for det senere i debatten og ser fram til den videre diskusjonen om dette.

Jeg tar opp forslaget Høyre er en del av.

Silje Hjemdal (FrP) [12:25:47]: I dag har jeg lyst til å skryte litt av komiteen, for dette er et eksempel på at vi kan finne sammen i viktige saker, og kanskje spesielt det som gjelder barns rett til en trygg oppvekst.

Dette sender et ganske tydelig signal til regjeringen om at vi ønsker å verne barn bedre. Jeg synes saksordføreren redegjorde ganske godt for hvordan debatten har vært i komiteen, og i all hovedsak vil jeg i dag si at med de tre punktene som er enstemmige i komiteen, ivaretas intensjonen med Fremskrittspartiets forslag ganske godt. Dette er et viktig skritt og ikke minst et riktig skritt for å ta barns krav på beskyttelse mot vold og overgrep på alvor. Jeg og Fremskrittspartiet er krystallklare på at samfunnet alltid skal være på barnas side og ikke på overgriperens. Derfor er jeg veldig tydelig på, også i dag, at jeg forventer at regjeringen følger opp dette, bl.a. i ny barnelov når de skal fremme loven for Stortinget. Hvis jeg forsto det riktig, er det nå skissert at den skal komme før sommeren. Vi er også tydelige på at å styrke barns rettigheter må gjøres i flere lovgivninger og ikke nødvendigvis bare i barneloven.

Ellers har Fremskrittspartiet skrevet mye i merknader i saken og ikke minst i det opprinnelige forslaget som vi fremmet, og som i dag er grunnlag for debatten. Jeg har lyst til å benytte anledningen i dag til å sende en ekstra takk til Linn Wiik. At hun sto fram med sin historie, tror jeg berørte alle som leste saken, og ikke minst dem som har lest boken. Det har også gjort at forslaget, som Fremskrittspartiet i utgangspunktet har fremmet før, i dag endelig får flertall. Stine Sofies Stiftelse og veldig mange andre gode aktører har også gitt sine stemmer til dette alvorlige samfunnsproblemet. Jeg har lyst på vegne av oss i komiteen i dag til å sende en ekstra takk til alle dem som har brukt sine uredde stemmer for å bety en forskjell for andre.

Mona Nilsen (A) [12:29:06]: Vold og overgrep mot barn og unge er både et samfunnsproblem og en stor påkjenning for de utsatte. Forslagsstillerne tar opp særlig viktige forhold om hvordan vi som samfunn skal verne barn mot vold og overgrep. Modige Linn Wiik har fortalt sin historie, og det berører oss sterkt. Vi i Arbeiderpartiet støtter intensjonen i forslaget, og vi deler engasjementet til forslagsstillerne. Derfor er vi også særlig glad for at vi i komiteen stort sett står samlet bak det aller meste.

Spørsmålet om samvær reiser krevende juridiske og menneskerettslige avveininger, hvor retten til familieliv må balanseres opp mot myndighetenes rett og plikt til å verne både voldsutsatte og voldsutsattes barn mot ytterligere vold og risiko for vold. Dette er komplekse problemstillinger som krever grundige utredninger for å sikre voldsutsatte – herunder voldutsatte barn og barn av voldsutsatte – sine rettigheter og rett til å leve et liv uten vold. Derfor er det veldig viktig at komiteen nå ber regjeringen utrede hvordan det i saker om samvær kan sikres at barnevernet, domstolene og sakkyndige alltid innhenter og får tilgang til all relevant informasjon som omhandler vold og overgrep mot barn og unge, om det bør innføres en varslingsplikt for påtalemyndigheten, og om andre enn foreldrene, f.eks. barnevernet, kan gis søksmålskompetanse for å styrke barns rettssikkerhet i spørsmål om barnefordeling og samvær. Vi er også veldig glad for at komiteen er så samlet og ber regjeringen om å sikre at barn og unges rett til beskyttelse mot vold og overgrep styrkes i ny barnelov, og også om å sørge for en gjennomgang av og eventuelt foreslå nødvendige endringer i annet lovverk, sånn at personer dømt for overgrep mot barn normalt ikke skal ha samvær med egne barn.

Til slutt vil jeg også bemerke at det er behov for et bedre kunnskapsgrunnlag om hvordan norske domstoler i dag benytter opplysninger om vold og overgrep i foreldretvistsaker, for vi må lære av historien og sørge for å sikre voldsutsatte barn og barn av voldsutsatte sine rettigheter og deres rett til å kunne leve et liv uten vold.

Per Olav Tyldum (Sp) [12:32:16]: I dag diskuterer vi et forslag som handler om det kanskje viktigste vi har, nemlig tryggheten til våre barn. Ingenting er vel viktigere? Altfor mange barn opplever dessverre at systemet ikke klarer å beskytte dem godt nok. Derfor mener vi i Senterpartiet at vi må ta viktige grep nå, og vi er glade for at komiteen har funnet sammen om mange gode forslag. Vi støtter de tre første forslagene, for de handler om å styrke sikkerheten og tryggheten rundt barna våre. Når noen har begått alvorlig overgrep eller vold mot barn, må vi sørge for at barnevernet, domstolene og sakkyndige alltid vet hva som har skjedd. Informasjon må deles raskt og tydelig. Ingen unger skal utsettes for fare fordi informasjon blir liggende mellom ulike etater uten å komme til anvendelse.

Når retten avgjør spørsmål om samvær, må hensynet til barnets trygghet veie tungt. Vi vil ha et tydelig regelverk som sier at hvis noen er dømt for vold eller overgrep mot barn, skal de normalt miste retten til samvær. Her må vi være tydelige, men også vare, for hver enkelt sak må vurderes nøye. For å få til det må vi også se grundig på hvordan domstolene i Norge faktisk håndterer saker der vold og overgrep er tema. Svenskene har allerede gjort en slik gjennomgang, og det er klokt å lære av deres erfaringer. Vi støtter derfor at det gjennomføres en tilsvarende undersøkelse her i landet.

Jeg er glad for å se at regjeringen jobber tverrfaglig rundt vold i nære relasjoner og overgrep mot barn. Statsråden skriver i sitt brev til komiteen at en ny opptrappingsplan mot vold og overgrep er lagt fram, og at det er gitt flere oppdrag til Bufdir for å følge opp flere tiltak. For Senterpartiet handler det rett og slett om å sikre at alle barn kan vokse opp uten å være redde. Det er vårt felles ansvar.

Kathy Lie (SV) [12:34:45]: I dette representantforslaget tar forslagsstillerne opp en svært viktig og alvorlig problemstilling: Hvordan skal vi som samfunn beskytte barn mot vold og overgrep? Vold og overgrep mot barn og unge er et samfunnsproblem, men mest av alt er det et stort traume og en langvarig belastning for dem det gjelder. Barn har i enda mindre grad enn voksne mulighet til å beskytte seg selv. Det kreves derfor mer av oss.

Problemstillingene som reises i denne saken, handler om hvordan vi kan hindre at barn utsettes for samvær med voksne som har økt sannsynlighet for å utføre vold og overgrep mot dem. Det er vanskelige juridiske og menneskerettslige vurderinger med tanke på retten til familieliv veid opp mot vår og myndighetenes rett og plikt til å verne både voldsutsatte og voldsutsattes barn mot mer vold og økt risiko for vold. For å gjøre de riktige faglige vurderingene i vanskelige samværssaker er det avgjørende at alle instanser får den nødvendige informasjonen om en forelders voldshistorie. Det er viktig å finne ut hvordan man kan sørge for at barnevernet, domstolene og sakkyndige alltid innhenter og får tilgang til all relevant dokumentasjon som omhandler vold og overgrep mot barn og unge.

I den nye opptrappingsplanen mot vold og overgrep ble det fattet vedtak nettopp om at regjeringen skal vurdere grep i den nye barneloven, som snart skal behandles, som kan styrke barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep i saker om samvær og omsorg. Dette forsterker vi nå i forkant ved å be om at barn og unges rett til beskyttelse mot vold og overgrep styrkes i den nye barneloven. Målet er å sørge for at personer som er dømt for overgrep mot barn, normalt ikke skal ha samvær med egne barn. I tillegg ber vi om mer kunnskap om hvordan domstolene innhenter, benytter og vurderer opplysninger om vold og overgrep i foreldretvistsaker. Dette er viktig for å vite og forstå hvordan praksis er i dag, og hva som må endres for å beskytte barna bedre.

Når det gjelder forslaget om et register eller en såkalt helseanmerkning, har jeg ikke støttet det. Grunnen til at jeg ikke kan stille meg bak det, har sammenheng med min bakgrunn som helsepersonell. Helsepersonell skal hjelpe folk med helseutfordringer uhildet av deres bakgrunn, og kriminell løpebane er ikke en sykdom som skal journalføres. Jeg tenker at vi bør tenke gjennom det en gang til og se på andre måter å registrere den typen historikk.

Til slutt: Jeg støtter forslaget om fri rettshjelp til private parter fra og med undersøkelsesfasen i barnevernet i samværssaker og tvangssaker. Jeg mener det er viktig at hvilken rettshjelp man får, og hvilken likhet for loven man opplever, ikke skal være avhengig av hva man har i lommeboka.

Grunde Almeland (V) [12:37:55] (komiteens leder): Ikke alle barn vokser opp i trygge hjem. Noen barn blir sviktet av dem de skulle kunnet stole aller mest på, av sine foreldre, sine omsorgspersoner. Hjemmet blir et sted man frykter, ikke et sted man gleder seg til å komme hjem til.

Linn Wiiks bok «Dette kan være vår hemmelighet» har sparket i gang en debatt om hvorvidt samfunnet beskytter overgriperne mer enn barna. I boken forteller hun om at hun som ung jente ble utsatt for overgrep av onkelen sin. Den eneste hun forteller det til, er dagboken sin. Først mange år senere anmelder hun ham – ikke først og fremst for sin egen skyld, men fordi onkelen nå har fått en datter som hun har lyst til å beskytte. Linn vinner saken, men kusine Eline må allikevel bo halvparten av tiden hos faren. Også hun blir utsatt for overgrep.

Det som gjør vondt med Linn og Elines historier, er at de ikke er unike. Jeg er glad for at vi i dag tar grep for å styrke barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet tok dette initiativet, og jeg er takknemlig for at vi har fått til en bred og tverrpolitisk enighet i store deler av saken.

Det skal sies at det har denne komiteen og dette stortinget forsøkt å få til før, uten å lykkes. Spørsmålet om samvær for overgrepsdømte krever, som flere har vært inne på, at man gjør grundige juridiske og menneskerettslige avveininger der retten til familieliv må veies opp mot myndighetenes plikt til å verne barn mot nettopp vold og overgrep. Kanskje har vi vært litt for redde for å tråkke feil. Kanskje har vi mistet av syne at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn.

Et av problemene vi nå prøver å løse, er alle de samværssakene som aldri kommer til retten. Det kan være mange årsaker til nettopp det. Det kan handle om at den ene forelderen ikke vet om at den andre forelderen er dømt for overgrep, eller om at forelderen vet om det, men ikke orker, ikke vil eller ikke har råd til å ta saken til retten. I dag tar vi et skritt for å se nærmere på om andre enn foreldrene kan gis søksmålskompetanse, f.eks. barnevernet. Slik kan vi hindre at barn som blir utsatt for vold og overgrep, går under radaren.

Jeg er også glad for at det er et flertall i komiteen som også ønsker å se på utredninger i rettshjelpsloven. Dette er en viktig brikke for å sørge for rettferdighet og at rettigheter faktisk blir oppfylt.

Jeg må igjen understreke at en rekke av de vedtakene vi nå gjør, er veldig krevende for en statsråd å gjennomføre. Derfor er jeg også glad for at vi har en så bred tverrpolitisk tyngde bak dem, når det forhåpentligvis skal gjøres gode, grundige vurderinger framover.

Statsråd Lene Vågslid [12:41:15]: Tusen rakk til saksordføraren og komiteen for eit godt arbeid med ei veldig viktig sak. Vald i nære relasjonar og overgrep mot barn er ikkje berre eit stort samfunnsproblem, det er grov kriminalitet. Eg arbeider no med eit forslag til ny barnelov, som eg tek sikte på å leggje fram for Stortinget ikkje berre før sommaren, men før påske.

Eg vil òg starte med å takke Linn Wiik for ei veldig viktig bok, ei stemme det er verd å lytte til.

Eg ynskjer å vidareføre at barn og foreldre som ikkje bur saman, som hovudregel skal ha samvær med kvarandre. Eg ynskjer òg å vidareføre at omfanget av samvær baserer seg på ei konkret heilskapsvurdering av kva som er til barnets beste. Dette er i tråd med forslaget til barnelovutvalet. Dersom samvær ikkje er til barnets beste, f.eks. fordi det er risiko for vald eller anna omsorgssvikt, vil eg understreke at det ikkje skal vera samvær.

Eg er einig med komiteen i at spørsmål om samvær mellom barn og foreldre reiser krevjande juridiske og menneskerettslege avvegingar. Retten til familieliv må balanserast opp mot retten til beskyttelse mot vald og overgrep. Samtidig må omsynet til å beskytte barna gå føre ein forelder sin rett til samvær om desse rettane står opp mot kvarandre i konkrete saker. Dette temaet er gjeve stor merksemd i arbeidet med ny barnelov.

Som komiteen er inne på, er det viktig at saker med påstandar om vald eller overgrep blir opplyste grundig ved behandling i ein domstol. Det er domstolen som har ansvaret for at grunnlaget for å avgjere ei sak er forsvarleg. Dommaren kan innhente informasjon frå barnevern og politi og òg oppnemne ein sakkunnig for å greie ut saka. Dette er òg forhold som kjem til å bli omtala grundig i ny barnelov.

Betre beskyttelse av barn må gjerast gjennom spesialreglar, både i barnelova og i anna regelverk. Barnelova har allereie ei rekkje bestemmingar som skal beskytte barn, og me ynskjer å styrkje desse i ny barnelov. Lovgjeving er samtidig ein avgrensa del av myndigheitene sin innsats for å beskytte barn. Gode lover er viktig, men det er òg viktig at lovgjevinga blir følgt opp i praksis. I saker om vald og negativ sosial kontroll vil politiet, barnevernet og helsetenesta ha ei avgjerande rolle. Løysinga ligg difor ikkje åleine i bestemmingane i barnelova eller i regelverket elles, men òg i korleis ein brukar desse reglane.

Eg er òg einig med komiteen i at det er behov for meir kunnskap på dette feltet, bl.a. om korleis norske domstolar behandlar foreldretvistsaker der vald, overgrep og anna risiko er eit tema. Ny kunnskap kan gje grunnlag for å vurdere nye lovendringar og tiltak på området. Når det gjeld rettshjelp i barnevernssaker, har rettshjelpsutvalet føreslått fleire endringar, og det har vore på høyring og er til vurdering i Justis- og beredskapsdepartementet.

Silje Hjemdal (FrP) [12:49:40]: Jeg vil igjen takke for debatten, og for at komiteen har vært så konstruktiv. Jeg har også lyst til å takke statsråden. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at også hun tar dette på aller største alvor, at hun deler intensjonen som komiteen har her, og vil følge opp. Jeg ble også litt betrygget av deler av svarene hennes.

Jeg vil imidlertid oppklare én ting som man var innom i replikkrunden, og det er dette med helseanmerkning, som vi har skrevet i anførselstegn i forslaget. Vi ber om en utredning – for det første – av en helseanmerkning eller lignende løsninger i saker der noen er dømt for alvorlig vold og overgrep mot barn, bl.a. med formål om å beskytte barn som ved domsavsigelse ennå ikke er født. Dette er et helt selvstendig poeng, og jeg vil bare understreke at det ikke er snakk om en klar bestilling eller om å innføre et register, det er snakk om en utredning av helseanmerkning eller lignende løsninger – bare så det ikke er noen som helst tvil rundt det i denne debatten.

Ellers vil jeg avslutte med å si at den primære politikken til Fremskrittspartiet faktisk er et offentlig register over personer som er dømt for overgrep mot barn. Det vet jeg at vi ikke hadde fått flertall for, men jeg tenker at nettopp en sånn type utredning, for at man i hvert fall kunne fått noe mer beskyttelse av de barna som ennå ikke er født, burde vi kunne stå sammen om. Kommer det da eventuelt fram veldig gode argument for hvorfor noen skulle ville stemme imot senere, er det selvfølgelig anledning til det. Jeg synes det er litt dumt at vi ikke kan se nærmere på dette, men helhetlig sett er i dag en bra dag for barns trygghet i tiden som kommer.

Jeg takker igjen for samarbeidet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:52:48]: Det er en realitet at enslige forsørgere er overrepresentert blant husholdninger med lav inntekt. Venstre peker i dette representantforslaget på de økonomiske og praktiske utfordringene mange enslige forsørgere møter i hverdagen. Forslaget inneholder tolv konkrete tiltak, bl.a. gjeninnføring av skattefradrag for enslige forsørgere, økning i sosialhjelpssatser, bedre støtteordninger for boligkjøp og ulike rabatter på kollektivtransport og kulturtilbud.

Forslagene har gode intensjoner som hele komiteen også er opptatt av, selv om de ikke samler flertall. De ulike partiene vil i debatten redegjøre for sine innganger til dette.

I behandlingen har representantforslaget vært vurdert av åtte departementer, som viser til at flere eksisterende ordninger allerede støtter enslige forsørgere godt – som en kraftig utvidet barnetrygd, overgangsstønad og stønad til barnetilsyn, som alle er ordninger som gir økonomisk trygghet og gjør det lettere å kombinere arbeid og omsorg. Departementene har i tillegg pekt på at flere av forslagene enten er krevende å administrere, vil føre til mye mer byråkrati eller allerede er en del av dagens politikk.

Senterpartiet anerkjenner absolutt utfordringene enslige forsørgere står i, og jeg er derfor veldig glad for det vi har gjort for denne gruppen i regjering, med mye billigere barnehage og SFO. For oss er det viktigst at vi sørger for politikk som faktisk virker, at vi anerkjenner ordninger som allerede fungerer godt, og at vi bruker ressursene der de har størst effekt.

Sammen med at flere av forslagene også vil ha budsjettkonsekvenser, gjør det at vi ikke kommer til å støtte dette representantforslaget. Jeg ønsker å knytte noen ekstra kommentarer til hvorfor.

Skattefradrag for enslige forsørgere ble i sin tid avviklet for å omfordele midler til økt barnetrygd, noe som har vist seg å treffe bedre. Enslige forsørgere med lav inntekt får mer i dag enn de ville fått med skattefradraget fordi barnetrygden kommer uavkortet uavhengig av inntekt.

Angående økte sosialhjelpssatser vet vi at en del enslige forsørgere er avhengig av sosialhjelp for å få endene til møtes. Derfor har regjeringen varslet en gjennomgang av de veiledende satsene, og vi i Senterpartiet ser fram til å komme tilbake til det i statsbudsjettet for 2026.

Når det gjelder bolig, er enslige forsørgere allerede en prioritert gruppe i Husbankens startlånsordning, og Senterpartiet har i regjering økt rammene, og det er ingen signaler om at denne gruppen ikke får tilgang til ordningen.

Flere av forslagene handler ellers om rabatter på kollektivtransport og kulturtilbud. Dette er gode ønsker, men dessverre veldig krevende og byråkratisk å gjennomføre i praksis.

Til slutt vil jeg takke komiteen for nok et godt samarbeid i en sak.

Mona Nilsen (A) [12:55:48]: Representantforslaget inneholder mange gode forslag, og det hører hjemme i budsjettprioriteringer.

De aller viktigste prioriteringene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort i statsbudsjettet for 2025, har vært å få ned prisveksten, gi folk trygghet og ha gode velferdstjenester som stiller opp for folk i hele landet, uavhengig av størrelsen på lommeboka.

Alle barn og unge og familiene deres skal ha gode levevilkår og like muligheter til å delta i samfunnet. En solid familie- og oppvekstpolitikk skaper grunnlag for gode oppvekstvilkår, høy livskvalitet og aktiv deltakelse i samfunnet. Samtidig er det også en politikk som reduserer sosiale forskjeller, tar vare på barns rettigheter og gir dem muligheter til å utvikle sine ressurser. Sånne investeringer gir ikke bare fordeler for den enkelte, men også samfunnsøkonomiske gevinster både nå og i framtiden.

De siste årene har nettopp mange familier kjent på økte levekostnader. Derfor har regjeringen, sammen med Senterpartiet og SV, prioritert styrking av de universelle velferdsgodene, økt barnetrygden, samtidig som barnehagen er blitt billigere for å lette den økonomiske byrden. Slike tiltak hjelper barnefamilier med å opprettholde økonomisk trygghet, noe som i høyeste grad også treffer enslige forsørgere.

Det er god grunn til å være bekymret for levekårene til alle barn som vokser opp i fattigdom. Samtidig skal vi anerkjenne de kraftfulle tiltakene som er gjort for å styrke barns levekår.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i lag med SV gjennomført en rekke andre tiltak for å redusere fattigdommen blant barnefamilier, også enslige forsørgere. Vi har økt barnetrygden med 10,5 mrd. kr på bare fire år med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering. I nysalderingen for 2024 fordelte vi 120 friske millioner kroner til idrett, kulturaktiviteter og frivillighet i kommuner som har store utfordringer med mange barn i familier som sliter ekstra økonomisk. Omtrent det samme beløpet var også i 2024 tilført samme formål via overskuddet fra Norsk Tipping.

I tillegg har regjeringen også foreslått 55 mill. kr over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett til deltakelse i kulturaktiviteter for barn og unge. Vi har også innført gratis kjernetid i SFO og barnehager, og det letter også økonomien betydelig for mange familier, og også enslige forsørgere.

Turid Kristensen (H) [12:59:04]: Også i denne saken vil jeg gjerne rette en takk til forslagsstillerne for å sette en viktig sak på dagsordenen. Det er bekymringsfullt at enslige forsørgere er overrepresentert blant fattige barnefamilier. Som ekspertgruppen om barn i fattige familier viste til, er 46 pst. av lavinntektshusholdningene med barn enslige forsørgere.

Høyre er enig i at ordninger som utvidet barnetrygd, overgangsstønad og stønad til barnetilsyn er en del av et sikkerhetsnett for enslige forsørgere. Det er likevel behov for å se på ulike tiltak for å bedre situasjonen for disse familiene. En del er gjort, og jeg vil gjerne peke på noen av de tiltakene som ble gjennomført under Solberg-regjeringen.

Solberg-regjeringen gjennomførte den første økningen av barnetrygden på 20 år, økte engangsstønaden ved fødsel og adopsjon, og Høyre har også fortsatt å foreslå å øke barnetrygden i våre alternative budsjetter. Det er riktig at dagens regjering også har økt barnetrygden, men det kan nok barnefamiliene først og fremst takke SV for.

Regjeringen Solberg innførte f.eks. også redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid i barnehagen og i SFO, en satsing som også har vært videreført de senere årene. Høyre har også foreslått f.eks. å gi barn født i desember rett til barnehageplass. Dette er satsinger som kommer flere til gode, men aller mest de som trenger det mest, ikke minst også enslige forsørgere.

Når Høyre ikke stemmer for forslagene som fremmes i denne saken, handler ikke det om at vi ikke mener at det bør gjøres mer for enslige forsørgere og deres barn, eller at det ikke er behov for flere tiltak. Det handler i hovedsak om to ting. For det første er det slik at forslagene som fremmes i dette representantforslaget, for det meste handler om tiltak som hører inn under andre komiteers ansvarsområder og/eller har budsjettmessige konsekvenser. For det andre mener vi at denne problemstillingen krever en bredere utredning, at flere komiteer derfor bør involveres i behandlingen, og at noen av forslagene også bør ses i sammenheng med behandlingen av statsbudsjettet.

Høyre er opptatt av å bedre situasjonen for aleneforsørgere og deres barn, og i vårt forslag til stortingsvalgprogram for neste periode foreslås det nettopp å utrede utfordringer for aleneforsørgere for å forebygge utenforskap og uhelse. En slik utredning vil gi et bedre kunnskapsgrunnlag om disse problemstillingene enn det vi har i dag, informasjon og kunnskap som Høyre mener det er nødvendig at vi har når vi skal finne de beste løsningene for å bidra til å lette hverdagen for enslige forsørgere. Dyrtiden har størst konsekvenser for dem som har det vanskeligst fra før, og dessverre er det flere enn tidligere som nå får problemer, også familier med enslige forsørgere.

Dagens sikkerhetsnett må styrkes. Kanskje – sannsynligvis – må flere tiltak settes inn.

Silje Hjemdal (FrP) [13:02:25]: Intensjonen i forslaget er sikkert veldig god, men Fremskrittspartiet er også av den oppfatning at det først og fremst er i statsbudsjettene man legger til rette for at folk kan få betre råd. Fremskrittspartiet er helt tydelig på at vi ønsker en bred politikk med lavere skatter og avgifter. Det vil sikre gode ordninger som gir alle bedre råd, men ikke minst også enslige forsørgere, og vi synes det er mer riktig enn å innføre en rekke særordninger, slik som kanskje dette forslaget peker på.

Vi mener at det er viktig for vår velferdsmodell at man i framtiden må bruke virkemidlene på en måte som gjør at arbeid alltid lønner seg. Derfor foreslo Fremskrittspartiet i alternativt statsbudsjett for 2025 bl.a. å øke personfradraget til 150 000 kr. Det ville også betydd en forskjell for enslige forsørgere.

Ellers er vi for et generelt avgiftskutt. Vi kan nevne bl.a. å halvere matmomsen. Fremskrittspartiet har også vært veldig tydelig på en god strømstøtteordning. Det var ikke Venstre i sitt alternative budsjett. Det betyr klart veldig mye for barnefamilier, så der har vi prioritert litt ulikt.

Ellers kan man nevne en rekke andre ting som gjør at det er dyrt for enslige forsørgere, bl.a. høye boutgifter, fordi det ikke bygges nok boliger. Den tematikken er selvsagt sammensatt. Det henger bl.a. sammen med en rekke særkrav til boligutbygging, men også at en del kommuner bruker fryktelig lang tid på å regulere og slippe til dem som ønsker å bygge ut. Det gjør det også dyrt for enslige forsørgere å kjøpe seg bolig. Ellers kan vi jo nevne eiendomsskatt som et typisk eksempel – endringer her hadde gjort det lettere for enslige forsørgere å kunne ha sin egen bolig.

Ellers har vi en fantastisk frivillighet, som gjør veldig mye godt arbeid, også for enslige og deres barn. Derfor er vi opptatt av bedre rammevilkår for frivilligheten. Vi viser også til en rekke andre forslag vi har hatt, både med hensyn til å utrede kontantstøtte for studenter og ikke minst løpende barnehageopptak.

Kathy Lie (SV) [13:05:38]: Vi startet denne stortingsperioden med økende rente på boliglån, økende priser på mat, strøm og drivstoff – egentlig alt vi trenger. Mange familier som tidligere klarte seg greit, sliter nå økonomisk, og særlig barnefamiliene er utsatt. Mange foreldre sier at de spiser mindre selv for å ha nok mat til barna, og en del har måttet kutte i barnas fritidsaktiviteter. Enda tøffere er dette for dem som bare har én inntekt. Det er ingen tvil om at det er krevende å oppdra barn alene. Enslige forsørgere er overrepresentert blant fattige familier. Det er all grunn til å være særlig oppmerksomme på denne gruppen. I dag får enslige forsørgere utvidet barnetrygd, mulighet for overgangsstønad hvis de har lite inntekt, og stønad til barnetilsyn. Det er bra.

Venstre foreslår å gjeninnføre skattefradraget for enslige forsørgere, som ble fjernet i 2023. Vi mener det er en dårlig idé. Dette skattefradraget gjaldt bare enslige forsørgere med en viss inntekt, og ikke dem som hadde lite eller ingen inntekt. Ved å avvikle fradraget og heller øke barnetrygden for enslige forsørgere ble pengene mer rettferdig fordelt. SV er enig i at sosialhjelpssatsene må økes generelt, og at Nav må bruke den adgangen de har, til å gjøre skjønnsmessige vurderinger. Vi mener de også i større grad må vurdere barns beste i utmåling av stønader. Derfor har vi tidligere foreslått at barns beste-vurderinger skal inn i sosialtjenesteloven.

I denne stortingsperioden har vi gjort mange tiltak som bedrer økonomien for barnefamilier. Først og fremst har vi økt barnetrygden for barnefamiliene betydelig. Fra 1. mai i år vil barnetrygden for alle barn være 1 968 kr per måned. Det er en økning fra 2021, fra henholdsvis 1 054 kr for barn over seks år og 1 354 kr for barn under seks år. Vi har også sørget for gratis kjernetid på SFO for elever på 1.–3. trinn og redusert makspris i barnehage.

Selv om enslige forsørgere har den ekstra utfordringen at de bare har én inntekt, er det å være enslig i seg selv ikke ensbetydende med å være fattig, men det er mange som sliter, bl.a. med å komme inn på boligmarkedet. Nylig ble egenkapitalkravet senket til 10 pst. for alle, og i tillegg er enslige forsørgere allerede en prioritert gruppe innenfor startlånsordningen i Husbanken. Over 60 pst. av utlån fra Husbanken går til barnefamilier. Vi har allerede økt Husbankens låneramme.

SV ønsker å jobbe mer universelt for å redusere antall fattige, og særlig for å redusere antall barn som vokser opp i fattigdom. Vi er opptatt av at alle barn skal få være med på leken, delta i fritidsaktiviteter, reise med buss og tog og få oppleve kunst og kultur. Vi støtter derfor forslagsstillernes forslag om reduserte billetter på kollektivtransport og forslag om gratis enkeltbillett på tog for barn. I tillegg foreslår vi å utrede og eventuelt foreslå rabattordninger i statlig kunst- og kulturinstitusjoner for alle barn, og jeg tar opp det forslaget.

Sofie Marhaug (R) [13:08:54]: Kampen mot Forskjells-Norge er den aller viktigste for Rødt. Denne kampen kjemper vi bl.a. for de barna som vokser opp i fattige hjem, og for foreldre som sliter med å få endene til å møtes, for dem som kanskje jobber i lavtlønte stillinger eller jobber ufrivillig deltid, for dem som er syke og mottar trygd eller arbeidsavklaringspenger, og samtidig har ett eller flere barn å ta seg av. Mange av disse er aleneforsørgere. I et av verdens rikeste land bor det nå over 110 000 barn i såkalte lavinntektsfamilier, altså i fattige familier. Det er 11,3 pst. Det er over 110 000 barn som ikke får være med på fritidsaktiviteter eller dra i bursdager til vennene sine, det er barn som føler seg utenfor i vennegjengen, i klassen, i fellesskapet sitt, fordi de lever i fattigdom.

Derfor er det trist å se at komiteen innstiller på ikke å lette hverdagen til enslige forsørgere. I den økonomisk krevende tiden vi lever i, merker spesielt de fattige familiene klasseskillet på kroppen, og dette er ikke tiden for å øke forskjellene enda mer.

Vi vet at avlastning for enslige foreldre bidrar til å lette presset på akkurat disse familiene. Derfor foreslår Rødt i dag at regjeringen skal bruke mer penger på nettopp et sånt tiltak – vi fremmer det i et løst forslag. Rødhette-huset er et tilbud der aleneforeldre hjelper hverandre med avlastning og barnepass. Sammen med sosialarbeidere gir de barna trygge og fine opplevelser, samtidig som foreldrene kan puste ut i en dyr, stressende og vanskelig hverdag. Avlastningstilbudet for aleneforeldre tetter et hull i velferdsstaten og hjelper en utsatt gruppe i samfunnet vårt.

Oslo kommune støtter Rødhette, men Rødt mener at behovet er stort, og at å støtte utvikling av sånne tilbud i flere av de store byene kunne vært et viktig bidrag for enslige forsørgere. Rødt mener at ingen barn i Norge skal vokse opp i fattigdom. Vi mener at barn og aleneforeldre som sliter økonomisk, fortjener samhold, støtte og frihet i hverdagen, noe Rødhette-husene gir så mange familier rundt omkring i landet vårt.

Med det tar jeg opp Rødts løse forslag.

Grunde Almeland (V) [13:11:52]: (komiteens leder): Da ekspertrapporten om barn i fattige familier kom for halvannet år siden, viste den at så mange som 46 pst. av barna som vokste opp i familier med vedvarende lav inntekt, vokste opp i familier med enslige forsørgere. Det er en klar pekepinn på at noe må gjøres. For barna som vokser opp i små familier, og for enslige forsørgere som alene bærer familiens økonomi på sine skuldre, er situasjonen prekær. Likevel finner ikke regjeringspartiene å stemme for et eneste av Venstres forslag om å lette hverdagen for aleneforeldre og deres barn. Det gjør meg opprørt at man heller ikke engang fremmer noen egen politikk i saken.

For regjeringen suser et og et halvt år forbi i en rasende fart. For barn kan et og et halvt år føles som en evighet. Det er mange fotballtreninger man ikke får vært sammen med vennene sine på, fordi det ble for dyrt for pappa å kjøpe fotballsko, det er mange vennebursdager man aldri gikk i, fordi mamma ikke hadde råd til å kjøpe gave til bursdagsbarnet, og det er utallige små drypp av tapte muligheter i barndomsår som man ikke kan spole tilbake og få med seg på nytt.

Derfor er det litt vanskelig for meg å sitte og høre på en debatt der man hele tiden peker på at her må man se på generelle løsninger, man må se på politikken i bredt. Det er tross alt noe av det vi diskuterer gjennomgående mest i nettopp fattigdomsspørsmål i denne saken, og som absolutt både er viktig og har vår oppmerksomhet. Da synes jeg ikke det er så ille å skulle sette av en liten time til å snakke om en gruppe som jeg mener altfor lenge har vært oversett og glemt i norsk politikk, nemlig aleneforeldrene. De har blitt oversett av oss, av både venstresiden og høyresiden.

Jeg tror ingen egentlig ordentlig har evnet å forstå og ordentlig tatt inn over seg hvor krevende det kan være nettopp å være aleneforelder. Aleneforeldre er superhelter, de utfører egenhendig omsorgsoppgaver som man i de fleste familier er to om, og de betaler hele familiens utgifter med én inntekt eller én stønad. Mange har begrenset med fritid eller egentid. Det kan være utfordrende, både følelsesmessig og økonomisk.

Er det ikke litt gammeldags i dag – i 2025 – å innrette politikken sin etter den tradisjonelle kjernefamilien bestående av mor, far og barn? Den moderne familien er sammensatt på en rekke ulike måter, og det er det vi inviterer Stortinget til å diskutere her i dag – rett og slett hvordan man kan innrette ordningene våre, slik at, som flere her har vært inne på, tilfeldigvis også aleneforeldre og deres familier kan nyte godt av dem, at man faktisk har en politikk der man ser enkeltgrupper og ser på hvilke tiltak som mest effektivt kan nå dem, og som gjør at vi letter situasjonen for barn i familier som ikke har råd til å være en del av fellesskapet i dag.

Jeg tar opp Venstres forslag. Vi vil også støtte Rødts forslag.

Statsråd Lene Vågslid [13:15:11]: Det å vere aleine om omsorg for barn er ikkje alltid enkelt. Fleire indikatorar viser at einslege forsørgjarar er ei gruppe som det er viktig at me er merksame på når det gjeld familiars levekår og barns oppvekstvilkår. Ekspertgruppa om barn i fattige familiar peikte på at einslege forsørgjarar, som fleire var inne på, er overrepresentert blant familiar med låg inntekt. I 2021 bestod 46 pst. av barnefamiliane med låg inntekt av einslege forsørgjarar, og dei har som me veit ofte færre ressursar til å ivareta både familien og barna samanlikna med familiar med to forsørgjarar. Offentlege støtteordningar skal bidra til å kompensere for dette og sikre gode oppvekstvilkår for barna.

Så er det slik at einslege forsørgjarar er ei samansett gruppe, med ulike livssituasjonar og økonomiske føresetnader. Det er òg fleire som har høg inntekt. For mange familiar har barna samvær med begge foreldra. For nokon er statusen som einsleg forsørgjar kortvarig, fram til ein finn ein ny partnar. Andre einslege forsørgjarar har låg inntekt og ein medforelder som har lite eller ikkje samvær med ungane i det heile tatt, og dei mest utsette har ofte utfordringar utover det å ha låg inntekt. Ofte handlar det om svak tilknyting til arbeidsmarknaden.

Så eg meiner me må tenkje oss nøye om før me innfører nye tiltak som avhenger av samlivsstatus. Eg stiller meg bak komiteen si vurdering av at noverande støtteordningar, slik som utvida barnetrygd, overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utgjer eit sterkt sikkerheitsnett som gjev einslege forsørgjarar større moglegheiter til å forsørgje sine ungar og skape ein stabil kvardag.

Dagens velferdstenester spelar ei avgjerande rolle i å bidra til gode oppvekstvilkår for barn og legg til rette for arbeidsdeltaking i den perioden ein er aleine med ansvaret for barn. Difor er eg glad for at denne regjeringa har styrkt dei universelle velferdstenestene gjennom å redusere maksprisen i barnehage, redusere prisen på SFO gjennom gratis kjernetid frå 1. til 3. klasse, og ikkje minst at Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV har styrkt barnetrygda betrakteleg. Dette har store positive konsekvensar for alle barnefamiliar, òg for einslege forsørgjarar.

Til slutt: Det er viktig at me legg til rette for at fleire kan vere i arbeid. Arbeid er nøkkelfaktoren. I løpet av den perioden denne regjeringa har styrt, har over 145 000 fleire kome i arbeid i dette landet, og me har sett oss som mål at 150 000 fleire skal inn i arbeid innan 2030. Det å ha ein jobb og ei inntekt er viktig for forsørgjarane, og ikkje minst er det viktig for ungane.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [13:19:09] (ordførar for saka): Eg har lyst til å starte med å takke representantane for å setje spelavhengnad på dagsordenen og ikkje minst medlemane i komiteen for samarbeid i saka. Eg vil òg takke både norsk idrett og frivilligheit for å bidra til at vi står saman om vern av sårbare spelarar, med satsing på førebygging, styrking av hjelpetiltak og forsking – og ikkje minst for deira innsats for å bevare einerettsmodellen og for å støtte ansvarsarbeidet.

Den 1. mars 2022 behandla Stortinget Lov om pengespel. Den norske pengespelmodellen blei då vedteken vidareført, og nettopp omsynet til å kunne førebyggje speleproblem var hovudgrunnen for Stortinget sitt vedtak.

I ettertid er det, i tråd med Stortinget sitt vedtak, teke ei rekkje initiativ for å avgrense pengespelproblem blant folk – reklameforbod og -avgrensingar, betalingsformidlingsforbod og DNS-blokkering. I tillegg har vi ein eigen handlingsplan mot speleproblem for 2022–2025, ein plan som skal fornyast og forsterkast.

Ifølgje Nasjonalt kompetansesenter for spillforskning ved Universitetet i Bergen er talet på nordmenn med speleproblem halvert sidan førre undersøking, i 2019. Det er bra og det motiverer òg til ytterlegare innsats kva gjeld både førebygging og behandling. Særleg speleproblem blant unge menn ser ut til å krevje stadig auka merksemd.

Statsråden skreiv brev 21. november i fjor og bekrefta eit omfattande arbeid, òg i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet, som støttar opp om intensjonen bak forslagsstillarane sitt forslag. I tillegg går det føre seg eit viktig internasjonalt samarbeid gjennom Forbrukarrådet når det gjeld regulering av utanlandske spel.

Arbeidarpartiet støttar forslaga slik det går fram av innstillinga, og har forventningar til ein ny handlingsplan mot speleproblem.

Eg vil til slutt peike på at vår pengespelmodell står sterkt. Det blei òg bekrefta seinast i førre veke då ei befolkningsundersøking frå Opinion, presentert av arbeidsgjevarforeininga Spekter, slo fast at 64 pst. støtta den, og 78 pst. meinte at det å opne for fleire spel, vil føre til fleire problem. Det er eit solid og tydeleg svar til dei som vil endre til fordel for internasjonale kommersielle spelselskap, som har inntening som føremål. Når det viktigaste er å hindre at pengespel øydelegg kvardagen til folk, familiar og lokalsamfunn, er det som betyr mest, å ta vare på den norske pengespelmodellen.

Turid Kristensen (H) [13:22:22]: Jeg er veldig glad for at det er så bred oppslutning om at det er behov for å gjøre mer for å forhindre spilleavhengighet og også bedre tilbudet til dem som sliter med det. Det er mange partier som er medforslagsstillere, og det er nesten helt tverrpolitisk enighet om alle forslagene, bortsett fra ett, i denne saken. Det er en styrke at vi kan klare å komme til enighet i en sak som denne, som betyr så mye for så mange.

Jeg vil også rette en stor takk til alle organisasjoner og andre som har gitt veldig viktige innspill ikke bare i utarbeidelsen av denne saken, men også i behandlingen av den.

Det er for de aller fleste sånn at pengespill og dataspill er en kilde til god underholdning og mye fornøyelse. Likevel fører det til en skadelig avhengighet og store konsekvenser for altfor mange – og ikke bare for den personen som spiller, men også for dem rundt vedkommende. I verste fall fører dette til at noen ikke klarer å stå i det og ikke orker mer. Det har vært helt hjerteskjærende å møte pårørende som har mistet en av sine fordi dette ble for tungt å bære.

Det er derfor avgjørende at vi klarer å balansere ønsket om å legge til rette for spill med hensynet til å forebygge og behandle spilleavhengighet. Derfor trenger vi en ny og forsterket innsats, og det får vi nå.

Det er alvorlig, uansett hvem som rammes av spilleavhengighet, men det er kanskje spesielt alvorlig å se at pengespillignende mekanismer i dataspill kan føre til at ungdom som utsettes for det, kan ende opp med reelle pengespillproblemer senere i livet.

Forskning fra England viser at det er elleve ganger så stor sannsynlighet for at ungdom som har vært igjennom disse mekanismene, som lootbokser og skins gambling, senere går videre til mer tradisjonelle pengespill og utvikler avhengighetsproblemer. Og bruk av virtuell valuta, som vi også diskuterer i denne saken, er med på å maskere hvor mye penger som egentlig brukes, og fører til at ungdom faktisk kan komme opp i økonomiske problemer allerede i ung alder. Jeg er derfor veldig glad for at et av forslagene som det er så bred enighet om, nettopp er å vurdere å regulere og eventuelt forby det.

Selv om vi i dag har et behandlingstilbud for dem som sliter med spilleavhengighet, er det åpenbart ikke godt nok. Det er ikke godt nok kjent, det er ikke god nok kapasitet, og det er for lav kompetanse for mange steder i samfunnet blant dem som skal hjelpe dem med dette.

Det er også en utfordring at selv om vi har innført et forbud mot reklame, markedsføres dette i sosiale kanaler og andre mer utradisjonelle kanaler, og det trenger vi mer kunnskap om.

Jeg vil til slutt nevne dem som nå jobber med å forebygge og hjelpe mennesker med spilleproblemer. De melder om økt pågang og køer for behandling. Det er derfor helt avgjørende at vi støtter aktører som Blå Kors, Spilleavhengighet Norge, pårørendeorganisasjoner, Akan og andre. Vi må også sikre at vi har et godt nok kunnskapsgrunnlag, og derfor er det viktig at Spillforsk ved Universitet i Bergen får de ressursene de trenger.

Jeg tar med det opp forslaget Høyre har sammen med SV og Venstre.

Per Olav Tyldum (Sp) [13:25:46]: Pengespill kan være uskyldig moro for mange, men vi vet at for noen blir det etter hvert svært så alvorlig. Når drømmen om en stor gevinst og et liv i luksus går over til et mareritt, rammer det ikke bare spilleren selv, men også familien, venner og lokalsamfunn. Derfor er det så viktig at vi styrker innsatsen mot spilleavhengighet. Jeg er glad for at den siste befolkningsundersøkelsen, fra 2022, viser en tilnærmet halvering av antallet såkalte problemspillere. Det viser at politikk og reguleringer virker.

Senterpartiet støtter helhjertet opp om forslagene til vedtak som blir fremmet i komiteen. Vi er særlig opptatt av at hjelpetilbud skal være lett tilgjengelig for alle, uansett bakgrunn og uansett hvor vi bor.

Vi er glade for at flertallet går inn for å styrke fjernbehandling og lavterskeltilbud. Digitale løsninger som SpillFRI-appen og hjelpelinjer er viktige verktøy, og slike må rustes opp enda mer, slik at ingen trenger å føle seg overlatt til seg selv. Men vi må også få bedre kontroll på markedsføringen av pengespill, spesielt på sosiale medier og tilsvarende nye kanaler. I dag ser vi stadig nye former for aggressiv markedsføring som treffer unge mennesker, ofte via mobilen. Det er på tide at regjeringen får bedre oversikt, slik at vi kan treffe best mulige tiltak med mål om å beskytte de mest sårbare blant oss.

Det er bekymringsfullt å se hvordan gamblingelementer i dataspill sniker seg inn, tar større og større plass og rammer de yngste spillerne. Barn og unge lærer seg uheldige vaner som dessverre kan føre til alvorlige problemer senere i livet. Derfor er vi enig i at det trengs tydelige reguleringer, kanskje til og med forbud mot enkelte mekanismer som skaper problemer.

Avslutningsvis vil jeg understreke at spilleavhengighet ikke handler om dårlig moral eller svakhet. Det handler om mennesker som trenger veiledning, hjelp og støtte. Derfor er det vår plikt å sørge for nødvendige tiltak, at hjelpen finnes, og at den faktisk når fram til dem som trenger den aller mest.

Silje Hjemdal (FrP) [13:28:27]: I utgangspunktet tenker jeg at forslagsstillerne har gode intensjoner, og ikke minst løfter de en veldig alvorlig avhengighetsutfordring som vi vet at mange mennesker sliter med. Som saksordføreren sa, opplever Blå Kors og andre aktører økt pågang. Det er bra at man finner denne typen aktører, men derfor er også Fremskrittspartiet helt tydelig på at vi ønsker å være med og støtte forslaget som tar opp i seg at man må sørge for en oppdatert og mer informativ oversikt over de behandlingstilbudene for spilleavhengighet som i dag finnes, og at det skal være lettere å finne denne informasjonen.

Det pågår nå en debatt om monopol versus lisens. Det er ingen hemmelighet hvor Fremskrittspartiet står der. Jeg skal prøve å ikke gå i fellen og gjøre dette til en sånn debatt. Samtidig har jeg et behov for å understreke at det er veldig mange modeller og veldig mange andre land som argumenterer veldig hardt for at om man skal ha flere og bedre muligheter for å beskytte mot spilleavhengighet i bredt, er en lisensmodell veien å gå, istedenfor å lukke øynene for all den aktiviteten som skjer hos utenlandske spillaktører. Den aktiviteten som er fullstendig lovlig for norske innbyggere, og som i dag skjer, lukker man på en eller annen måte øynene for. Jeg må også minne om alle prisene Norsk Tipping har mottatt for sine reklamer opp gjennom årene. De har faktisk en egen vegg dekorert hos seg der man reklamerer for livet som lottomillionær – bare for å nevne noe.

Ellers viser jeg til merknadene vi har i saken. Det kan også nevnes at vi ved en rekke anledninger har deltatt i debatten om monopol og lisensordninger, og vi har også utfordret det overfor statsråden i en rekke skriftlige spørsmål som viser at dette ikke er fullt så enkelt som man gjerne tror. Sist, men ikke minst vil jeg presisere at hva gjelder spilleavhengighet eller mekanismer som er rettet mot barn, f.eks. sånt som «lootbokser» og andre ting, vil Fremskrittspartiet selvfølgelig være veldig konstruktiv i eventuelle reguleringer av det, men særskilt det som gjelder mot barn.

Kathy Lie (SV) [13:31:46]: Jeg vil starte med å berømme forslagsstillerne for et godt og viktig forslag. Det er flott å se at det er stor enighet om både problemstillingen og de fleste forslagene.

I starten av denne stortingsperioden vedtok vi en ny pengespillov, og selv om vi hadde noen stridigheter underveis, klarte vi også da å lande med et bredt flertall for flere viktige grep for å redusere risikoen for pengespillproblemer. Vi ser at enerettsaktørene Norsk Tipping og Norsk Rikstoto følger opp og jobber seriøst med dette. Vi ser at det virker. Når antallet spilleavhengige er halvert på få år, er det utrolig gledelig, men det er fortsatt altfor mange som sliter. Folk kan spille seg fra gård og grunn og sitte igjen som gjeldsslaver. Det kan slå negativt ut for forhold og evnen til å ta seg av barn. Det kan gi alvorlige psykiske problemer og gjøre livet umulig å leve for enkelte. Derfor er det så viktig at vi gjør det vi kan for å redusere risiko, og for å sørge for at det finnes hjelp tilgjengelig.

I denne saken er det forslag som møter utfordringene fra flere ulike kanter, og det tror jeg fullt og helt på at er nødvendig. Vi må skaffe oss oversikt over hva som lager problemer for folk. Vi trenger mer kunnskap. Vi må styrke behandlingstilbudene og sørge for god og riktig informasjon om hvor folk kan få hjelp. I dag er det for vanskelig for dem som trenger det, å finne eksisterende hjelp og behandlingstilbud.

I pengespilloven vedtok vi forbud mot reklame for ulovlige pengespill, og det fungerer i tradisjonelle medier, men vet vi egentlig nok om hvordan det står til i alle de sosiale mediekanalene? En annen ting som bekymrer meg og mange andre, er hvordan dataspill har utviklet seg til en gamblingarena. Det store flertallet av norske ungdommer spiller dataspill, og de siste årene har det blitt stadig vanligere med såkalte «lootbokser» i spill. Forundringspakkene med innhold som er ukjent helt til de er betalt, trigger de samme mekanismene hos spillerne som man ser i pengespill. I tillegg vet man ikke helt hva man betaler. Det er ikke bestandig så lett å holde orden på hvor mye det har kostet, når et sverd eller en kul vest til datafiguren koster 15 diamanter, eller man kan få en gullbarre for en løk og en gulrot.

Det har i tillegg oppstått et marked for gambling utenfor spillet, hvor man kan kjøpe seg såkalte «skins», ofte uten at voksne omsorgspersoner aner hva som foregår. Stadig flere land har innført forbud eller regulering av «lootbokser». Forbrukerrådet, Actis og en rekke andre organisasjoner ønsker et slikt forbud i Norge også. I tillegg vil de ha et forbud mot bruk av virtuell valuta i spillene. Skal man i det hele tatt kunne kjøpe seg til fordeler, skal man vite hva det faktisk koster.

Det viktigste av alt er likevel å stoppe de mekanismene som er drivere for den samme avhengighetsdansen som i pengespill, nemlig at liten innsats kan gi store gevinster, eller ingen gevinst i det hele tatt, og som driver unge, sårbare mennesker til skadelig avhengighet. Derfor er jeg glad for at det er stor grad av enighet om forslagene for å forhindre spilleavhengighet.

Sofie Marhaug (R) [13:35:02]: Rødt sitter kanskje ikke i familie- og kulturkomiteen, men det betyr ikke at sakene i komiteen jobber med, er oss fremmed. I denne saken har Rødt gått sammen med flere opposisjonspartier for å sikre en forsterket politikk for å hjelpe dem som sliter med spillavhengighet. Tusen takk for samarbeidet.

Vi vet at spillavhengighet er et problem for den enkelte, for nær familie og for samfunnet. For den enkelte er det en sikker vei til økonomiske problemer, ensomhet, isolasjon og psykisk uhelse. For de rundt, familien, er det en tung bør å bære å se at noen man er glad i, går til grunne. Nær familie kan også bli stående igjen med den økonomiske byrden. De kan i verste fall miste noen de er veldig glad i til selvmord. For samfunnet er det et problem fordi den som er spillavhengig, forsvinner ut – ut av arbeid, ut av frivilligheten, ja, ut av samfunnet. Kostnaden av ikke å gjøre noe er stor.

I desember i fjor fortalte Spillavhengighet Norge om stadig nye rekorder i henvendelser. 2023 var et rekordår, 2024 ble det også. De fortalte om unge voksne tidlig i 20-årene som ringer hjelpetelefonen. Unge mennesker som skal i gang med voksenlivet, sitter med gjeld til banken, fordi de har makset kredittkortene sine og kanskje også har gjeld til lånehaier. Det er alvorlig.

Derfor er det en glede at forslaget til Rødt og de andre partiene har fått så stor oppslutning i komiteen, og at vi i dag skal vedta en forsterket politikk for å sikre at vi får enda bedre hjelpetilbud for dem som har havnet i dette uføret.

Det er også gledelig at komiteen i både merknad og forslag ser behovet for å peke på at stadig flere barn har havnet i klypen på gamblingbransjen. NRK har fortalt om hvordan såkalte «skins», som også forrige taler var inne på i sitt innlegg, har blitt gamblingvaluta for barn og unge på ulike nettsider. Etter først å ha brukt pengene sine på lotterimekanismer som «lootbokser», går de inn og gambler med «skins» og andre virtuelle valutaer på egne digitale gamblingrom. De eneste som tjener på dette, er spillselskapene. Vi som fellesskap mister ungdommer til en avhengighet vi vet er et voksende samfunnsproblem.

Derfor er det en klar forventning fra Rødt at regjeringen faktisk følger opp disse marsjordrene fra Stortinget. Vi venter fremdeles på kraftfulle tiltak for å hindre lotterimekanismer i spill som er rettet mot barn og unge. Allerede i slutten av 2023 varslet regjeringen selv tiltak på dette i sin egen spillstrategi, men ingenting har skjedd, så nå håper og tror Rødt at vi får fortgang i dette.

Grunde Almeland (V) [13:38:13] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke de andre forslagsstillerne – jeg skal ikke takke meg selv – for å ha vært med på dette forslaget, og for at vi sammen både har klart å fremme et godt forslag og også har klart å få flertall for det. Det er jeg glad for, for det er også en naturlig oppfølging av de vedtakene dette stortinget har gjort tidligere i perioden når det gjelder pengespilloven, som flere har nevnt, at man også følger opp nå med å se på disse problemstillingene spesielt, og også se på hva det er som fungerer, og hva det er som eventuelt mangler, fra den runden vi hadde på pengespilloven for noen år siden.

Jeg er glad for at også regjeringspartiet, og det tidligere regjeringspartiet, erkjenner at her trengs det å gjøres mye, og at de også støtter en rekke av disse forslagene. Jeg håper og tror at man fortsatt vil ta dem som har utfordringer med pengespill, på det største alvor, og også sørge for at de som trenger hjelp, får hjelp. Det er tross alt veldig viktig.

Så vil jeg gi oppmerksomhet til ett forslag spesielt, og det er det som går på lotterimekanismer i dataspill. Det gjør jeg litt for også å trekke opp historikken i dette. Som en som spiller mye dataspill selv, kan jeg si at det på ingen måte er en ny problemstilling vi her står overfor – det er jo nettopp derfor Stortinget, og tidligere regjeringer, har pekt på disse utfordringene over tid – men vi har trengt kunnskap om det. Derfor varslet man bl.a. i den forrige dataspillstrategien at man ville sette i gang en del av den typen kunnskapsinnhenting. Jeg registrerte også at i den nåværende dataspillstrategien har man fulgt det opp og sagt at man ønsker en form for regulering.

Jeg er klar over at dette i stor grad er barne- og familieministerens område, men jeg håper likevel kulturministeren kan si noe om framdriften på dette området, rett og slett fordi hun har det koordinerende ansvaret for dataspillfeltet, som ansvarlig statsråd for den strategien det gjelder. Da er det viktig å si at det er en del lavthengende frukter her det går an å gjøre noe med ganske kjapt, bl.a. det å stille krav om at man skal synliggjøre pengebruken, altså at man rett og slett ikke kan gjemme pengebruk bak såkalt virtuell valuta for at det skal være vanskelig å se hva ting faktisk koster i et spill. Det er en ganske lavthengende frukt som vi ser flere andre land høster gode erfaringer med, og det er heller ikke veldig krevende for de firmaene og de dataspillbedriftene som eier spillene, å gjøre endringer i dette.

Det er også en rekke andre ting her som selvsagt krever gode vurderinger, men nå har vi hatt god tid på å gjøre de vurderingene. Derfor er jeg utålmodig, og jeg er glad for at Stortinget faktisk vil vedta at det skal gjøres en regulering her. Så håper jeg som sagt statsråden kan si noe om når Stortinget kan forvente at den kommer til oss.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:41:32]: I Norge har vi en enerettsmodell. Det betyr at vi setter hensynet til sårbare spillere først. Vi jobber kontinuerlig med at færre skal oppleve spilleproblemer.

Vi har de siste årene sett en utvikling i retning av at stadig flere spiller hos norske spilltilbydere heller enn hos utenlandske spillselskap. Den siste befolkningsundersøkelsen viser dessuten en tilnærmet halvering av antallet problemspillere fra forrige undersøkelse i 2019. Selv om senere undersøkelser som Norsk Tipping har fått gjennomført, viser noe høyere tall, er vi likevel på rett vei. Det betyr ikke at dagens situasjon er uten utfordringer, og det er fortsatt for mange som sliter med, eller er i risikosonen for å utvikle, spilleproblemer.

Å sørge for en oppdatert og informativ oversikt over tilgjengelige behandlingstilbud er viktig og nødvendig for å ivareta dem som berøres både direkte og indirekte av spilleproblemer. Økt kompetanse om spilleavhengighet og tilgang til behandling uavhengig av hvor i landet en måtte bo, er også viktig. Dette er gode forslag fra komiteens flertall.

Markedsføring på sosiale medier er betraktet som en treffsikker og effektiv måte for de utenlandske spillselskapene å nå nye spillere på. Lotteritilsynet fører tilsyn med ulovlig markedsføring og har i 2024 stoppet flere influensere fra å markedsføre ulovlig pengespill på strømmetjenester og i sosiale medier. Tilsynet er likevel klar på at det er utfordrende å måle hvor mye av denne typen markedsføring nordmenn blir utsatt for. Jeg er derfor enig med komiteens flertall i at vi trenger mer kunnskap om bruk av disse plattformene til markedsføring av pengespill.

Vi ser en økning av unge menn med spilleproblemer. Den samme tendensen ser vi i Sverige. Årsakene til denne utviklingen er sammensatt, men jeg tror at de mange innslagene av pengespill-lignende elementer i dataspill kan være en medvirkende årsak. Derfor har jeg forståelse for at komitéflertallet ønsker et regelverk for lotterimekanismer, såkalte lootbokser, i dataspill. Jeg har bedt Lotteri- og stiftelsestilsynet om i samarbeid med Medietilsynet og Forbrukertilsynet å se på hvilket nasjonalt handlingsrom vi har. Som jeg skrev i mitt brev til komiteen, har vi noe begrenset mulighet til å regulere dette fra Norge. Jeg registrerer at komiteen er enig i at det er mest hensiktsmessig å følge opp arbeidet med et regelverk fra EØS-området.

Jeg er glad representantene har satt søkelys på hvordan vi kan begrense spilleavhengighet. Jeg deler komiteens ønske å begrense omfanget av spilleproblemer til et minimum og kan forsikre at vi i regjeringen vil prioritere arbeidet med dette i tiden framover.

Kathy Lie (SV) [13:45:09] (ordfører for saken): Familie og kulturkomiteen har behandlet regjeringens forslag om endringer i kulturloven, og jeg vil starte med å takke komiteen for godt arbeid.

Dagens kulturlov peker på myndighetenes ansvar på alle forvaltningsnivåer for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomheter i hele landet. Den gangen kulturloven ble vedtatt, var det et mål at den skulle være enkel og ikke legge detaljerte føringer for bevilgninger eller prioriteringer av kulturfeltet på de forskjellige forvaltningsnivåene.

I Meld. St. 8 for 2018–2019, Kulturens kraft, kom det fram at loven i liten grad har fungert som styringsverktøy, og derfor i liten grad hadde hatt innvirkning på kulturpolitikken lokalt og regionalt. Det ble derfor igangsatt et arbeid med endringer i loven for å styrke den som styringsverktøy for å tydeliggjøre oppgave- og ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene og reflektere nasjonale mål for kulturpolitikken.

Det fremmes tre forslag til endringer i kulturloven:

Det foreslås å forankre ansvaret myndighetene har på kulturfeltet i infrastrukturkravet jamfør Grunnloven § 100 sjette ledd, det vil si plikten myndighetene har for å legge til rette for et åpent og opplyst offentlig ordskifte. Dette ble anbefalt av Ytringsfrihetskommisjonen, som konkluderte med at ytringsfriheten er godt beskyttet for kunstnere i Norge, men at frihet fra rettslig forfølgelse ikke er nok. Man må også sikre reell ytringsmulighet for kunstnere.

Videre foreslås det å lovfeste prinsippet om armlengdes avstand både i lovens formål og i en egen rettsregel. Dette er et viktig prinsipp som stadig oftere løftes fram som avgjørende for kunstnerisk frihet, at kunstfaglige avgjørelser fattes på bakgrunn av kunstnerlig og kunstfaglig skjønn, uavhengig av politiske myndigheter.

Den tredje endringen handler om fylkeskommunal og kommunal planlegging på kulturfeltet. Kommuner og fylker blir pålagt å utarbeide en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, som skal danne grunnlag for planarbeidet. Kommuner og fylker pålegges også å fastsette overordnede mål og strategier for kulturfeltet. Det foreslås at kravet kan oppfylles gjennom samfunnsdelen i kommuneplanen.

De foreslåtte lovendringene har i hovedsak blitt godt mottatt. Lovfesting av armlengdeprinsippet har vært etterspurt av kunstnerne, og de aller fleste er fornøyd med at dette kommer nå. Flere høringsinstanser har likevel uttrykt bekymring for at kunstfaglige avgjørelser fattes av de samme personene i lang tid, og at dette kan føre til en sementering av en kulturpolitisk retning. SV har derfor fremmet forslag om at regjeringen skal komme tilbake med forslag til hvordan tidsperioden personer kan inneha kompetansen til å fatte kunstfaglige beslutninger, kan avgrenses.

Flere høringsinstanser uttrykte bekymring for at sektorplaner kunne bli for generelle, og mente det var behov for at kommunene utarbeidet egne kulturplaner. Det vises bl.a. til en rapport fra Telemarksforskning, hvor det framkommer at kommuner som har egne kulturplaner, bruker mer penger på kultur.

SV er enig i at kommuneøkonomien er vesentlig, men mener likevel at egne kulturplaner i kommunene er et viktig verktøy og foreslår at regjeringen skal fremme forslag om dette.

Jeg tar med dette opp SVs forslag.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:48:22]: Jeg er veldig glad for at vi nå får en forsterket kulturlov. Jeg vil også takke komiteen for godt samarbeid om saken.

Altfor ofte hører jeg i debatter at kultur ikke er lovpålagt. Det skjer oftere og oftere i debatter som handler om kutt i kulturbudsjettet i kommuner og fylker. De debattene er det dessverre mange av rundt omkring i landet nå. Det kuttes dramatisk i kulturbudsjettet i Høyre- og Fremskrittsparti-styrte kommuner og fylker over hele landet. Sånn sett er jeg pessimistisk på kulturens vegne om det er disse partiene som skal styre statsbudsjettet etter valget. De tar også feil, for vi har en kulturlov, og nå blir den bedre.

Vi har ikke fremmet denne lovendringen for å unngå høyresidens kutt i kulturen, men fordi denne regjeringen vil prioritere kulturpolitikken sterkere. Vi mener kulturen skal være tilgjengelig for alle, og vi mener det trengs sterkere verktøy for å oppnå dette.

De tre viktige grepene i loven er å forankre formålet i infrastrukturkravet i Grunnloven. Det tror jeg er viktig for å løfte kulturpolitikken i samfunnet vårt generelt og for ytringsfriheten spesielt. Kulturpolitikk er viktigere i urolige tider som nå. Vi trenger noe å leve for og kjempe for. Denne tydeliggjøringen er derfor viktig.

Vi lovfester også armlengdes avstand. Det tenker jeg er viktig for å sikre god forvaltning av kulturmidler over hele landet. Vi har hørt svært ulike eksempler på forvaltning, og det er viktig med disse tydelige lovrammene å stramme opp dette. Jeg er også glad for at et bredt flertall i komiteen nå er med på å stramme opp § 2a etter innspill vi fikk i høringen.

Den viktigste endringen jeg mener vi gjør, er at en innfører en plikt for kommuner og fylker til å utarbeide skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov for kulturfeltet, og en plikt til både mål og strategier for dette. Jeg tror denne endringen er den som vil merkes best. Dette er viktig, som det også ble nevnt fra saksordføreren, fordi en ser at kommuner som har strategier, mål og planer for kulturen, prioriterer dette høyere.

I høringen var det en del som ønsket at vi skulle ha enda strengere og mer detaljerte krav. Jeg mener det forslaget regjeringen la fram, er best på balansen mellom det lokale selvstyret og ønsket om nasjonale forventninger til kommunene og fylkene, men jeg er uansett glad for at det er så bred enighet i Stortinget om målet.

Det er bred enighet, men det er kanskje ikke overraskende at Fremskrittspartiet er imot alt. At Høyre er imot det siste jeg nevner, var litt overraskende, for oppfølgingen som kommer i paragrafen, om å stille krav og forventninger til måldokumenter, er jo på en måte en oppfølging av den kulturmeldingen som Solberg-regjeringen la fram. Der fant en at loven, den gamle loven, ikke var god nok. Det Høyre gjør i dag, er bare å stemme imot vårt forslag, så jeg er litt spent på å høre om Høyres alternativ vil framkomme i denne debatten.

Tage Pettersen (H) [13:51:41]: Mange vil nok si at endelig kommer loven til behandling. Den ble sendt på høring i mars i 2023, og nå – nesten to år senere – behandler vi den her på Stortinget. Jeg har lyst til å si takk til saksordføreren, som har bidratt til en både rask og god prosess etter at vi startet arbeidet her.

Så er det hyggelig at partiene faktisk er enige om så mye. Jeg vil si at det kanskje ikke er så merkelig, både siden prosessen har tatt litt tid, og siden mye av dette er forankret i kulturmeldingen som ble behandlet i forrige periode. Jeg tar med andre ord litt avstand fra påstanden fra representanten Tvedt Solberg om høyresiden, men det kan vi komme tilbake til.

La meg si at Høyre er fornøyd med den store enigheten om det meste, men jeg har lyst til å bruke dette innlegget på de to områdene hvor vi har litt avvikende syn.

Det første går på dette med armlengdes avstand. For Høyres del finner vi mange gode referanser å støtte vårt syn på, bl.a. ytringsfrihetskommisjonens anbefaling om å lovfeste prinsippet, men også veldig mange gode kommentarer og høringsinnspill i regjeringens arbeid. Derfor har jeg behov for å knytte en kommentar til SVs forslag om å tidsbegrense hvor lenge personer med relevant fagkompetanse kan få treffe avgjørelser om tildeling av kulturmidler. Intensjonen bak kan nok være god, men dette vil jo være helt umulig å gjennomføre i mindre administrasjoner, og uansett vil det skape mye ekstra byråkrati og kreve penger som i stedet kunne gått til kulturaktivitet.

Når det gjelder forslaget om at kommuner og fylker skal ha en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, skiller Høyre lag fra flertallet, som Tvedt Solberg var inne på. Vi ser at det er mange høringsinstanser som støtter dette forslaget, og det er også noen av dem som har lyst til å gå enda lenger og ønsker seg et lovpålegg om en kulturplan. Høyre er av den oppfatning at staten de siste årene har gitt kommunal sektor en rekke pålegg, føringer og oppgaver som ikke er finansiert tilstrekkelig, og det er også kommunenes påstand. Kombinert med en trangere kommuneøkonomi bidrar det til at gapet mellom oppgaver og finansiering er økende for veldig mange kommuner. Videre dokumenterer KS på en god måte arbeidet kommunal sektor allerede gjør på kulturfeltet. De viser bl.a. til at:

«kommunesektoren bidrar med langt mer enn det som er strengt lovpålagte oppgaver på kulturfeltet. Dette skjer til tross for at tilgjengelige ressurser ikke gjør det mulig å oppfylle alle lovkrav. Dette viser at kommunesektoren over tid velger å prioritere kultur.»

Av den grunn ser altså ikke Høyre behov for å pålegge kommunal sektor nye oppgaver gjennom dette konkrete forslaget til lovregulering.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [13:54:47]: Kultur er noe jeg mener altfor mange tar for gitt – hvor viktig den er for et lands identitet, tradisjon og historie – og med det for dets forsvars- og beredskapsvilje – men også som kommentar til og påvirker av selve samfunnsutviklingen, der særlig kunsten bidrar. Kultur er ekstremt viktig for hver og en av oss som identitetsbygger og for underholdning, atspredelse, læring og fellesskapsfølelse. Ikke minst er kultur viktig i samspillet med folk rundt oss, nært oss og lokalt på så utrolig mange plan, og det beskrives med rette som limet i samfunnet vårt.

Det er derfor avgjørende at kunsten og kulturen får gode vilkår til å blomstre. For oss i Senterpartiet er det ekstra viktig at den blomstrer over hele landet. Kultur må være tilgjengelig, ikke bare i fine ord, men i alle folks hverdag.

Derfor er vi veldig glad for at infrastrukturkravet i Grunnloven nå blir styrket i kulturloven. Det betyr at styresmaktene har en klar plikt til å legge til rette for en bred kulturell infrastruktur som sikrer et åpent og opplyst offentlig ordskifte – og da reell ytringsfrihet i hele landet. Vi i Senterpartiet er i det hele tatt svært glad for at vi i regjering fikk muligheten til å jobbe fram en styrking i kulturloven, og det lovforslaget blir vedtatt i dag. Det vet vi at alle de som ikke tar kulturen for gitt, de som brenner for den og jobber for den, også er glad for. Derfor er dette en dag som er verdt å feire, og jeg gliser, og det ser jeg andre i salen gjøre også.

Jeg er særlig fornøyd med at lovfesting av prinsippet om armlengdes avstand nå kommer på plass. Det sikrer at kunstneriske og kulturfaglige avgjørelser blir tatt uten politisk overstyring. Dette har kulturfeltet selv ønsket seg lenge for å få en klar og trygg lovhjemlet ramme som gir kunsten frihet til å være modig og uavhengig og med det styrke demokratiet vårt.

Det som har vært litt krevende å få landet i jobben med å styrke kulturloven, er graden av forpliktelse loven skal legge på det kommunale selvstyret med tanke på planverk. Vi i Senterpartiet mener at det man har konkludert med, er en god og balansert løsning der det naturlig vil bli mer fokus på god kulturplanlegging i alle kommunene våre framover, noe som er veldig bra, samtidig som den ivaretar et viktig prinsipp for oss, nemlig kommunenes mulighet til å ha nok handlingsrom til å gjøre det som er best for dem.

Vi i Senterpartiet mener at alle de endringene vi nå gjør i kulturloven, er helt nødvendige for å sikre at kulturloven fungerer mye bedre etter hensikten. I dag sørger altså Stortinget for at kunsten forblir fri, at ytringsfriheten og demokratiet vårt styrkes, og at kulturens rolle i kommunene, og da i samfunnet, blir enda tydeligere.

Silje Hjemdal (FrP) [13:57:58]: Mye godt har vært sagt om intensjonene. Så er det vel ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet ikke nødvendigvis alltid er helt enig i veien dit. Også for oss står selvsagt ytringsfriheten som en helt uvurderlig grunnverdi i vårt demokrati, men fra det til hva som ligger i reell ytringsmulighet for kunstnere er for oss litt mer uklart. Derfor er det en begrunnelse for hvorfor vi ikke enig med det store flertallet av de andre partiene om en del av formuleringene de velger å gå for i dag.

For Fremskrittspartiet er det også viktig å understreke at det ikke er en politisk oppgave å legge seg opp i enkeltavgjørelser som er skjønnsmessige, men det er helt klart en politisk oppgave å ramme inn hva som skal være det, og hvordan skjønnsmessige avgjørelser skal tas. Derfor er vi også veldig skeptiske til noen av formuleringene som har vært her, noe vi påpeker også i våre merknader. Det vi kanskje i aller størst grad er skeptiske til i denne saken og med de merknadene som flere av de andre partiene har skrevet, er nettopp det at vi er veldig skeptiske til å pålegge kommuner nye oppgaver som ikke er strengt nødvendige. Det er allerede sprengt kapasitet mange steder, i hvert fall hva gjelder økonomien. Nettopp derfor mener Fremskrittspartiet det er uheldig å innføre enda strengere krav, all den tid det også finnes en rekke lovkrav og retningslinjer for hvordan deler av de kulturelle virksomhetene skal drives.

Jeg vil bare kort kommentere at vi deler noen av bekymringene som SV understreker i sin merknad, hva gjelder hvor lenge personer skal få lov til å sitte med ansvar for disse tildelingene, men vi støtter ikke forslaget, nettopp fordi vi vet det er noen andre problemstillinger knyttet til det. Men større transparens hadde ikke vært feil, og det er absolutt en debatt som er verdt å ta.

Så ønsker jeg å ta opp Fremskrittspartiets forslag, som går på at:

«NRK skal legge ut minst 50 pst. i gjennomsnitt for de siste tre årene av det frie programbudsjettet for TV til eksterne produsenter.»

Grunde Almeland (V) [14:01:13] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke statsråden og regjeringen for en god lovproposisjon, som Venstre støtter i sin helhet, dog med noen påpekninger og innvendinger, som jeg skal komme tilbake til.

Jeg er først og fremst glad for å se at man i forbindelse med behandlingen av denne lovproposisjonen i stor grad er enig om ordbruk og tanken om hva kulturen skal være, og hvilken plass den skal ha i samfunnet, noe vi også hadde et bredt flertall for da kulturmeldingen ble behandlet i sin tid. Det kan sikkert være greit for kultursektoren å se at det fortsatt er et politisk flertall på Stortinget som både tror på og ivaretar de prinsippene i praktisk politikk.

Jeg er derfor også glad for at vi nå får lovfestet prinsippet om armlengdes avstand, og at vi får fulgt opp ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger på en god måte.

Når det gjelder forslaget til ny § 4 nytt andre ledd, har Venstre valgt å støtte det. Det er fordi vi mener dette i stor grad er et viktig virkemiddel for også å sette lokalpolitikere fra alle politiske partier i stand til å gjøre gode vurderinger av hva slags politiske prioriteringer som skal gjøres på kulturfeltet. Det er krevende å være deltidspolitiker eller «fritidspolitiker» og ikke ha en fullstendig oversikt over hvilke tilbud som finnes i kommunen sin, og derfor av og til oppleve at man må gjøre en del politiske vedtak i blinde, noe som får konsekvenser som man kanskje bruker mye tid på å omgjøre i etterkant. Jeg mener dette er en godt balansert lovtekst som ivaretar behovet som også lokalpolitikerne har, samtidig som det anerkjenner den utfordringen som veldig mange kommuner står i, når det gjelder mange oppgaver og en krevende økonomi. Jeg har all mulig sympati for det som bl.a. Tage Pettersen målbærer på vegne av kommunene, men jeg vil samtidig si at det understreker flertallet veldig tydelig i denne innstillingen. Det er også grunnen til at man har landet på dette kompromisset og ikke går inn for et krav om kulturplan.

Tiden renner ut, så jeg vil bare kort si at Venstre ikke støtter SVs forslag, hovedsakelig fordi vi mener det er mer inngripende enn det som er formålstjenlig, bl.a. på grunn av det man har vært borti tidligere: Hvis man stadig skal skifte ut dem som fordeler penger, er det med på å øke kostnadene veldig mye på et felt hvor jeg helt oppriktig mener at man må se mer kritisk på hvordan pengebruken er, altså pengebruken til å behandle søknader, sammenliknet med hvor mye penger som går ut. Da kan man ikke samtidig stille denne typen krav.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [14:04:34]: Dette er det mange som har ventet på. Jeg er glad for at forslaget til endringer i kulturloven har fått støtte fra et flertall i komiteen. Endringene vil styrke loven og gjøre den til et mer praktisk verktøy for lokal, regional og nasjonal kulturpolitikk.

Det uttalte formålet med kulturloven da den ble vedtatt i 2007, var å gi kultursektoren større tyngde og klarere status som offentlig ansvarsområde. Intensjonen var god, men loven har ikke fungert som forutsatt. Kultur omtales fortsatt ofte som en ikke lovpålagt oppgave når kommunenes prioriteringer diskuteres. Det har derfor vært nødvendig å styrke loven. Det har vært nødvendig å gjøre den til et bedre kulturpolitisk verktøy. Det har vært nødvendig å markere sammenhengen mellom kunst, kultur og det offentlige ordskiftet.

Forslaget følger opp konkrete anbefalinger fra ytringsfrihetskommisjonen. Forslaget kan også ses i sammenheng med regjeringens arbeid med en nasjonal strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale, som vil bli lagt fram etter sommeren. For ja, kunst og kultur er ytringsfrihet. Dette kommer nå tydelig fram i forslaget til en revidert formålsbestemmelse. En formålsbestemmelse utløser ikke i seg selv plikter eller rettigheter, men den vil være en kraftig påminnelse om at kultur ikke er tidtrøyte, tom underholdning eller en luksus vi kun kan koste på oss i gode tider. Det er samhold og identitet, og det er en investering i samfunnet.

Lovforslaget bidrar videre til å sikre den frie kunsten og frie ytringer på kulturfeltet ved å lovfeste armlengdeprinsippet. Armlengdes avstand til konkrete kunst- og kulturfaglige vurderinger er en forutsetning for legitimitet og tillit, både til kulturpolitiske beslutninger og til kunstnere, kulturarbeidere og institusjoner som mottar offentlige midler.

I verden rundt oss ser vi at den kunstneriske friheten ofte blir utfordret når konfliktlinjene i samfunnet blir skarpere. Det er derfor viktig å trygge armlengdeprinsippet i gode tider. Dette er en forsikring for framtiden. Det er imidlertid også et poeng å få fram at det faktisk er legitimt med overordnet politisk styring. Det er et klart politisk ansvar å sørge for at bevilgninger og andre kulturpolitiske virkemidler blir forvaltet i samsvar med Stortingets vedtak og gjeldende politiske mål.

Regjeringen har også foreslått en bestemmelse om kommunal planlegging. Den vil sikre at kulturfeltet er på like fot med andre sektorer når fylkeskommuner og kommuner diskuterer prioriteringer og satsinger.

De endringene jeg har gått igjennom, vil bidra til å gjøre loven til det den har vært ment å være hele tiden, nemlig et godt kulturpolitisk styringsverktøy.

Sverre Myrli (A) [14:35:08] (komiteens leder og ordfører for saken): Aller først vil jeg gi ros til de andre partiene på Stortinget og til min forgjenger i kommunal- og forvaltningskomiteen, Lene Vågslid, som tok initiativ til et møte her på Stortinget tidligere i år for alle partiene og for KS, kommunesektorens interesseorganisasjon, for å se nærmere på de problemstillingene som tas opp i forslaget i dag. Mens jeg er i gang med å gi ros, vil jeg også gi ros til Mudassar Kapur, som jeg synes har gått inn i dette arbeidet på en veldig konstruktiv måte – og jeg får legge til også de andre partiene i kommunalkomiteen. Jeg vil også rose kommunalministeren, som med én gang gikk inn i dette arbeidet med åpent sinn. Som vi hørte nå, i den forrige debatten, har hun helt klare målsettinger og stor arbeidskapasitet innenfor det fagfeltet hun har ansvar for.

Det temaet vi diskuterer nå, må nemlig gås inn i, og det må jobbes grundig og seriøst med det. Det finnes ingen enkle løsninger på det temaet vi nå diskuterer. I hele etterkrigstida har vi bygd ut velferdssamfunnet vårt – ja, jeg vil nesten si at vi har bygd ut velferdssamfunnet vårt enormt i hele etterkrigstida. Det er et helt annet tjenestetilbud rundt i kommunene våre, og for så vidt i staten, i hele velferdssamfunnet, enn det var tidligere. Poenget er at kommunene har spilt og spiller en helt sentral rolle i det arbeidet, i den utviklingen og i de tjenestene som nå leveres til innbyggerne. Kanskje kan vi si at kommunene er de som spiller den aller viktigste rollen i velferdssamfunnet vårt i dag.

Vi er i den situasjonen at storting og regjering, sentrale myndigheter, vedtar nye reformer, ønsker å bygge ut velferden og har bygd ut samfunnet stein på stein. Det har vært stor enighet på mange av områdene, andre områder har vært mer diskutert politisk, men felles har vært at tjenestetilbudet er kraftig bygd ut. Da kommer vi i den – skal vi kalle det – spenningen med at det er ønskelig fra staten å bygge ut tjenestetilbudet, og så skal kommunene levere det. Da oppstår problemstillingen: I hvor stor grad skal sentrale myndigheter detaljstyre kommunene, og hva skal kommunene ha frihet til å bestemme selv? Derfor er det gledelig at hele det komplekset, hele den komplekse problemstillingen, er det nå bred enighet om å se nærmere på.

Mudassar Kapur (H) [14:38:29]: Denne saken har forslag fra Høyre, og jeg tar allerede nå i starten opp forslaget Høyre står bak. Det er fordi jeg først og fremst kommer til å bruke tiden min på å snakke om det vi har blitt enige om. Grunnen til det er at dette er en sak som kanskje ikke opptar veldig mange innbyggere i deres hverdag, men det er en sak som allikevel angår deres hverdag i stor grad. Veldig mye av det vi vedtar her i Stortinget, skal ofte til slutt leveres ute i en kommune.

Vi vet at norske kommuner står overfor store oppgaver i årene som kommer. Det er behov for å gå gjennom en ganske stor omstilling. Det er behov for å sørge for at vi får tak i riktige kompetansemiljøer og kompetansepersoner til f.eks. å møte eldrebølgen. Det handler om at vi må sørge for at flere fullfører skolen, og at vi får skapt flere jobber. Vi har snakket om kommuneøkonomi, men det er ingenting som styrker kommuneøkonomien som nettopp verdiskaping gjennom arbeid.

For å ta dette videre: Hvis kommunene skal løse de oppgavene de står overfor, er det særlig to akser vi må jobbe langs. Den ene handler om at kommunene selvfølgelig må ha det økonomiske handlingsrommet til å løse sine oppgaver. Det skal jeg ikke snakke så mye om nå; vi har snakket om det før og kommer sikkert til å snakke om det igjen. Den andre aksen, som dette forslaget handler om, er at de også må ha et politisk handlingsrom.

Da er det to ting som må skje nå framover. Den ene er at det statlige styringstrykket må ned, og at den lokale handlefriheten må opp. Jeg er veldig glad for, og jeg har lyst til å berømme – og det har jeg også nettopp gjort i merknadene i denne saken – at Arbeiderpartiet gjennom tidligere komitéleder for komiteen Lene Vågslid tok et veldig godt initiativ til å invitere alle partiene til en dialog.

Samtidig har vi i Høyre vært opptatt av at vi måtte unngå at vi på Stortinget satte oss ned i noe som utad kunne oppfattes som et lite «gruppeseminar» og kom ut med en eller annen løsning vi mente var riktig for Kommune-Norge. Derfor er det viktig å få denne typen ting satt i system. Det er viktig at det er basert på en grundig utredning, at det er basert på en faglig tilnærming og at det også er basert på noe vi nå er på vei til å få til i denne salen: et bredt flertall her i Stortinget, slik at kommunene kan vite at uavhengig av hvem som styrer dette landet, vil de lange linjene for det arbeidet de gjør, som ofte har et generasjonsperspektiv, være ivaretatt.

Jeg vil både takke for støtten rundt forslaget og også takke for initiativet som kom i sin tid, og samarbeidet i forbindelse med denne saken.

Heidi Greni (Sp) [14:41:56]: Over tid har trykket på kommunene økt. Presset kommuner og fylkeskommuner er under på grunn av detaljerte lovkrav, forskrifter og rettledere, handler om at summen av dette over tid har blitt altfor mye.

Senterpartiet mener at detaljstyringen av kommunene ikke kan fortsette. Det vil ikke være mulig å skaffe nok og rett kompetanse hvis kommunene ikke får større frihet til å prioritere. Mangel på folk og folk med rett kompetanse er det kommunene sliter aller mest med i dag. Vi kan ikke pålegge dem rigide og firkantede normer når det ikke finnes folk til å fylle normene verken i Norge eller i Norden.

Vi i Senterpartiet mener også det er et problem at statsforvalteren stadig oftere underkjenner kommunenes plan for å oppfylle enkeltvedtak. Vi vil høyne terskelen for innsigelser fra staten, og vi må ha tillit til og tro på at kommunene selv kan løse oppgavene sine – ikke ha stadig mer statlig overstyring.

Da Senterpartiet satt i regjering, gjennomførte vi flere tiltak for å gi kommunene større handlingsrom, bl.a. i Prop. 107 L for 2023–2024, der vi presiserte at kommuner kun kan bli pålagt nye oppgaver gjennom lov eller forskrift. Det ble slutt på at kommunene ble pålagt oppgaver gjennom rundskriv e.l. Det ble også gjort endringer i statlige planretningslinjer for areal, der en åpnet for mer differensiering av arealforvaltningen med tydelig utgangspunkt i hvordan kommunene faktisk ser ut.

Vi endret også oppdragsbrevet til statsforvalterne, slik at rettlederrollen ble fremhevet. Hensikten med det var at statsforvalterne må bli flinkere til å hjelpe til og dele kunnskap. Mange kommuner i dag opplever at statsforvalteren kommer helt på slutten av en planprosess og skaper merarbeid. Statsforvalterne skal nå bistå kommunene ved å dele kunnskap og delta tidlig i planprosessen. Det blir også plikt til befaring om en av partene krever det, og det punktet er viktig. Statlige etater og statsforvaltere må være på bakken og snakke med dem det angår, sammen med kommunen – ikke sitte på et kontor langt unna og underkjenne kommunens prioritering.

De vedtakene som får flertall i saken, og som vi støtter, må følges opp. Det er ikke et arbeid statsråden kan putte i en skuff. Min teori er at uansett hvem som sitter i regjering, er det ikke kommunalministeren det står på. Det er gjerne fagdepartementer som setter ned foten og ikke vil slippe opp på sitt område. De andre departementene må få tydelig beskjed om at de har en jobb å gjøre med å redusere detaljstyringen som i praksis føres ovenfor kommunene i dag.

Til slutt vil jeg ta opp det forlaget Senterpartiet fremmer sammen med Fremskrittspartiet.

Himanshu Gulati (FrP) [14:45:09]: Skal innbyggere få tilgang på gode kommunale tjenester, må alle kommuner settes i stand til å levere tilpassede tjenester av god kvalitet. Når kommuner ikke evner å prioritere primæroppgavene, er det nødvendig å ta i bruk øremerkede tilskudd, f.eks. innenfor eldreomsorg, der dette er nødvendig, slik at våre eldre får et godt tilbud som bidrar til mer valgfrihet og god omsorg. Fremskrittspartiet ønsker en større likebehandling av innbyggerne, uavhengig av hvor i landet de bor. Derfor vil vi ha statlig finansiering av kjerneoppgaver, som helse, omsorg og undervisning, slik at disse tjenestene blir likeverdige over hele landet.

En god eldreomsorg skal ikke være avhengig av kommunens økonomi. Derfor mener Fremskrittspartiet at det er en statlig oppgave å finansiere eldreomsorgen. Vi ønsker å flytte finansieringsansvaret vekk fra kommunene og over til staten, slik at kommunene fratas muligheten til å nedprioritere dette viktige området når økonomien ikke strekker til. Fremskrittspartiet ønsker mer valgfrihet i alle offentlig finansierte velferdsgoder. Derfor mener vi at staten gjennom stykkprisfinansiering skal ta kostnaden for at innbyggeren skal kunne velge leverandør.

Fremskrittspartiet ser at bemanningsnormer i noen tilfeller kan være uheldig. Det kan bidra til at helheten i tjenestene forsvinner, og at man derfor er mer opptatt av å følge opp normene selv der en kunne fått høyere kvalitet ved å benytte ressursene annerledes. Fremskrittspartiet mener det er viktig med en gjennomgang av kommunenes byråkrati og rapporteringsregime med henblikk på å redusere nettopp disse tingene. Derfor vil Fremskrittspartiet subsidiært støtte komiteens tilråding II, som er fremmet av Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet. Jeg anbefaler også Fremskrittspartiets forslag.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:47:14]: Kommunale tenester er grunnfjellet i velferdsstaten, og dei betyr mykje for livet til folk. Vi er mange som har sett på Team Pølsa på NRK den siste tida. I programmet kjem vi tett på ungdomar som er avhengige av hjelp frå andre for å kunne ta ut sitt potensial og leve eit sjølvstendig liv. I programmet blir det så tydeleg kva god assistanse har å seie for meistring og følelsen av å ha verdi for andre, anten funksjonshindringa er psykisk eller fysisk. Det er sterkt når ein av deltakarane i etterkant står fram i Dagsrevyen og seier kontrasten mellom tida i Team Pølsa og kvardagen heime i kommunen er svært stor.

Forventingsgap og styringstrykk er tekniske ord brukte av KS. Eg meiner at vi ikkje bør møte gjengen i Team Pølsa med dei orda . Det handlar om gode kommunale tenester og fullfinansiering av desse, så alle kan få eit godt liv utan tvang og isolasjon, og slik at kommunane kan bli gode arbeidsgjevarar og byggje kompetanse over tid. SV meiner dei lovpålagde oppgåvene Stortinget vedtek, treng finansiering, ikkje fjerning.

I høyringa peika Likestillingsombodet på at det samfunnsøkonomisk lønar seg å gje god hjelp til meistring, men ofte er det slik at kommunane har kostnader, medan staten hankar inn innsparingane som kjem av at funksjonshindra får rett og god hjelp, så dei kan leve eit aktivt og sjølvstendig liv, der dei også kan vere ute i løna arbeid og betale skatt.

SV er også klar over demografiutviklinga og behovet for omstilling og det å få meir ut av ressursane. Difor støttar vi vedtaksforslag I, om å opne for fleire forsøk etter frikommuneprinsippet. Likevel: Når høgresida dei siste dagane har snakka om store skattekutt til dei rikaste og kutt i velferd og offentleg sektor, trur eg ikkje tida er inne for ein gjennomgang for å fjerne innbyggjarane sine lovbestemte rettar og fjerne alle øyremerkte midlar, sjølv om endringar sjølvsagt kan føre til betre disponeringar av midlane. Diskusjonen om korleis ein skal løyse utfordringane på ein smart måte, ynskjer vi velkomen, og eg viser til at det arbeidet statsråden har gjort greie for, allereie skjer i dialog med KS og i budsjettprosessane.

Tobias Drevland Lund (R) [14:50:06]: Nesten alt rundt oss handler om lokalpolitikk – om bussen og ferjene går, om elevene på videregående skole kvalifiserer seg til enten videre utdanning eller for å ta fagbrev, om barna våre får en god skolegang, om de eldre blir tatt vare på. Alt dette handler om kommunene og fylkene våre.

Det siste året har det vært fokusert mer og mer på det såkalte styringstrykket fra staten mot kommunesektoren. Det stemmer at det er en hel del forskrifter og lovkrav kommunene må oppfylle, og det er et betimelig spørsmål om styringstrykket over tid har blitt for stort. Det trengs det en skikkelig, åpen og ærlig debatt om, men jeg mener også at vi skal spørre oss selv om vi skal gå med på premisset enkelte legger til grunn, om at vi skal akseptere at både kommunesektoren og ikke minst innbyggerne i landets kommuner skal måtte finne seg i kutt, svekkede tjenester og dårligere kommuneøkonomi i årene framover. Da sier Rødt klart og tydelig nei. Vi må løse mange oppgaver annerledes, men det må gjøres på en måte som ikke svekker tjenestene eller de ansattes arbeidsvilkår, og som gjør at kommunene fortsatt skal greie seg tålig greit økonomisk.

Det er igangsatt et arbeid fra KS, fra Stortinget og fra regjeringen som er viktig inn i den debatten vi nå har i gang. Statsråden har også varslet at hun i kommuneproposisjonen for 2026 vil orientere Stortinget om status for Kommune-Norge og om regjeringens arbeid for en bærekraftig kommunesektor som er i stand til å levere gode tjenester til innbyggerne også i framtiden. Det arbeidet ser Rødt fram til.

Den aller største utfordringen i Kommune-Norge er mangel på penger og mangel på folk. Hvis vi skal sørge for å ha nok arbeidskraft og nok folk ute i kommunene, er det også viktig at vi setter kommunene i stand til å tilby gode tjenester i hele landet vårt. Da må det være barnehager til ungene. Da må det være eldreomsorg til de eldre. Da må vi kunne sørge for at helsefagarbeidere, de som skal jobbe i barnehagene, og de som skal jobbe i skolene, også har gode tjenestetilbud ute i kommunene.

Derfor foreslo Rødt å styrke kommuneøkonomien med 15 mrd. kr mer enn det regjeringen kom med, i vårt alternative statsbudsjett for 2025. Derfor kommer vi til å fortsette å kjempe for enda bedre kommuneøkonomi, slik at folk skal kunne bo og leve godt i hele landet vårt. Derfor er det viktig at ethvert vedtak og ethvert godt tiltak fra denne salen fullfinansieres ute i kommunene. Vi må derfor anerkjenne kommunesektorens utfordringer og ta dem på alvor, men disse utfordringene må løses på en helt annen måte enn å legge til rette for kutt, nedskjæringer og sentralisering.

Helt til slutt vil jeg klargjøre og redegjøre for at Rødt kommer til å stemme imot tilrådingen. Vi kommer til å gå mot forslag nr. 1, men vi kommer til å stemme for forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet.

Alfred Jens Bjørlo (V) [15:20:01]: Venstre sit ikkje i kommunal- og forvaltningskomiteen, men vi kjem til å støtte tilrådinga i denne saka, ikkje fordi vi trur at det grunnleggjande sett kjem til å føre til ein revolusjon og ei løysing av den reelle krisa som no er i heile Kommune-Noreg, men fordi det, i påvente av at vi tar den grundige og heilt nødvendige og overordna debatten om korleis vi skal rigge Kommune-Noreg for framtida – ein debatt veldig få parti i denne salen ser ut til å vere villige til å ta – i alle fall ikkje kan skade at vi tar endå ein runde med gjennomgang av kommunesektorens oppgåver, ein gjennomgang av korleis vi kan gjere ting betre enn i dag innanfor nøyaktig den same strukturen som i dag, og ein gjennomgang av korleis vi kan få endå fleire pilotforsøk med nye måtar å løyse oppgåver på etter forsøks- og frikommuneprinsippet. Det er i alle fall betre å prøve litt til enn ikkje å prøve noko i det heile tatt. Men om det vi kjem til å vedta i denne saka, monnar for å få ein kommunesektor som er sterk nok, robust nok, og som har musklar nok til å gjere det som er nødvendig for å løyse oppgåvene i framtida, vil eg setje store spørsmålsteikn ved.

I store delar av Noreg, ikkje minst i dei delane av Noreg der utfordringane med å få tak i kompetanse og få løyst oppgåvene er størst – f.eks. i Nord-Noreg og i Innlandet – har vi grunnleggjande sett nøyaktig den same kommunestrukturen som vi har hatt i 60 år, og tida har gått frå han. Vi har no bak oss fire år med ei regjering som faktisk har klart å svekkje finansieringsgrunnlaget og handlekrafta til dei nye og større kommunane som vi har fått i andre delar av landet, som følgje av det som i alle fall var ei halvvegs kommunereform frå den førre regjeringa. Gjennom det skapte ein faktisk større og sterkare kommunar ein del stader i landet, som var rigga i tråd med dagens bu- og arbeidsmarknadsregionar og klare for å løyse oppgåvene. Denne regjeringa har vald å underminere finansieringa av desse kommunane.

Dette er å pirke i fasaden – vi legg endå eit strøk med maling over fasaden. No må vi snart begynne å gjere noko med grunnmuren for å gjere han robust nok for framtida, for å sikre eit reelt kommunalt sjølvstyre i framtida.

Statsråd Kjersti Stenseng [15:23:18]: Det er ingen tvil om at situasjonen i Kommune-Norge er krevende, både når det gjelder økonomi, og når det gjelder tilgang på arbeidskraft. Kommunesektoren må gjennom store omstillinger i årene som kommer, og det må staten legge til rette for. Jeg er derfor glad for dette representantforslaget, for det setter saken på dagsorden. Jeg er også veldig glad for den enigheten vi opplever i salen her, om både utfordringsbildet og behovet for omstilling. Jeg skal gjør mitt for at dette blir mer enn bare en gjennomgang og en utredning.

Å lytte til kommunene er viktig for den jobben vi skal i gang med. Rett før jeg kom til Stortinget i dag, var jeg i møte med KS og fikk presentert hva deres medlemmer mener om styringstrykket fra staten. Jeg fikk også diskutert viktige problemstillinger med KS-lederen.

Som følge av Stortingets behandling av kommuneproposisjonen for 2023 inviterte daværende kommunal- og distriktsminister, på vegne av regjeringen, kommuner og fylkeskommuner til å søke om forsøk. Vi mottok en rekke søknader som Kommunal- og distriktsdepartementet vurderte, i samarbeid med de berørte departementer, og tolv søknader ble valgt ut til å gå videre i forsøksordningen, med sikte på å etablere konkrete forsøk. Nå er fire av dem godkjent. Det gjelder forsøk med unntak fra opplæringsloven. For de resterende pågår det nå et arbeid lokalt med å konkretisere forsøkene fram mot endelig søknad, i dialog med departementene.

Vi skal evaluere vårt arbeid med forsøksordningen, og jeg vil understreke at forsøksregelverket gjelder uavhengig av denne ordningen. Kommuner og fylkeskommuner kan når som helst søke om forsøk dersom de har konkrete ideer.

Når det gjelder forslaget til vedtak i denne saken, vil jeg selvfølgelig komme tilbake til oppfølgingen av det som eventuelt blir vedtatt i denne sal, men jeg tar uansett sikte på å orientere Stortinget i kommuneproposisjonen i mai om status for Kommune-Norge og om regjeringen sitt arbeid for at kommunesektoren skal kunne omstille seg, få større handlefrihet og kunne levere gode tjenester også i framtiden. Jeg ser fram til å sette i gang med det arbeidet og håper på godt samarbeid med våre gode stortingsrepresentanter.

Sverre Myrli (A) [15:31:24]: Det virker vel som at debatten også snart er omme.

Det kanskje mest spesielle innlegget var fra representanten Alfred Bjørlo. Jeg merket meg at han beskrev arbeidet til den forrige regjeringen, som Venstre selv deler av tiden var med i, og ellers støttet, når han kalte det «halvveis kommunereform», som ble gjennomført i forrige periode. Jeg er også litt usikker på om det Bjørlo tok opp i innlegget sitt, var veldig relevant for diskusjonen i dag, for uansett hvor mange kommuner vi skal ha, må det jo være et samspill mellom staten og kommunene. Og uansett hvor mange kommuner vi har, vil det være et spenningsforhold mellom hvor mye staten skal detaljstyre kommunene, og hvor stort handlingsrom kommunene skal ha selv.

Generalistkommuneutvalget pekte på mange av de utfordringene norske kommuner står overfor, eller som hele kommunesektoren står ovenfor. Vi har hatt utvalg og kommisjoner som har sett på personellsituasjonen i helsesektoren, og vi ser at vi i samfunnet har noen utfordringer i årene som kommer. Vi kommer til å måtte bruke mer penger på kommunene våre, mye mer penger, men hvor mye mer? Hvor mye mer tillater det økonomiske handlingsrommet i årene som kommer, å satse på kommuner og annen tjenesteproduksjon, i en tid hvor vi f.eks. skal bruke mye mer penger – veldig mye mer penger – på Forsvaret i årene som kommer? Og har vi, som også andre har tatt opp i debatten, nok folk i årene som kommer, til å løse de utfordringene vi ønsker å løse? Får kommunene tak i riktig kompetanse? Dette er store, kompliserte utfordringer, og derfor må dette arbeidet gjøres veldig grundig, som jeg også sa i det første innlegget mitt.

Velferdstjenestene er bygd ut, som jeg sa i det første innlegget mitt, og det har altså medført – i hvert fall føles det slik – stor grad av detaljstyring fra staten overfor kommunene. Vi har gitt innbyggerne våre flere rettigheter, og det er ikke snakk om å ta fra innbyggerne våre rettigheter, det ville jo være helt feil. Men titusenkronersspørsmålet er: Hvordan skal vi kombinere det å gi folk rettigheter til bedre tjenestetilbud, det å stadig utbygge tjenestetilbudet, med at det er ønskelig at kommunene får et større handlingsrom til selv å kunne bestemme hvordan de tjenestene, hvordan de rettighetene som innbyggerne har, skal løses. Det er det store spørsmålet.

Mudassar Kapur (H) [15:34:44]: Jeg har ikke helt lyst til å slippe representanten fra SV, for med den tiden vi lever i nå, særlig når vi har debatter i Stortinget, er det viktig å gjengi ting korrekt. Det å mistenkeliggjøre andre partier og andre representanter når man fra Stortingets talerstol åpenbart har bekreftet at det man prøver å tegne et bilde av, ikke stemmer – det holder ikke. Jeg skjønner at det er valgkampår, men i enkelte saker går det en grense.

I forslaget står det svart på hvitt at «Stortinget ber regjeringen igangsette et arbeid med å gjennomgå kommunesektorens oppgaver, med sikte på at kommunene kan løse oppgaver mer effektivt, tiltrekke seg nødvendig kompetanse og øke det lokale handlingsrommet, slik at kommuner og fylkeskommuner får økt frihet til å prioritere» – nå må representantene fra SV og Rødt høre etter – «og sikre innbyggernes rettigheter og tjenester av høy kvalitet». Det står: «sikre innbyggernes rettigheter og tjenester av høy kvalitet». Da kan man ikke stå her og mistenkeliggjøre på den måten.

Det er helt greit at SV er uenig med Høyre på et generelt grunnlag – helt i orden – i både skattepolitikken og det som måtte være, men i denne saken må man forholde seg til det forslaget som ligger på bordet. Man får enten komme med noen faglige argumenter for hvorfor man mener man ikke skal gjøre denne gjennomgangen, eller komme opp her og trekke sine tidligere utsagn, hvor man snakker usant om forslagets substansielle innhold.

Det var derfor jeg brukte noen minutter på å utfordre statsråden til nettopp å bekrefte hva vi har blitt enige om. Det samme gjelder de andre partiene. Jeg mener det ikke er dekning for å si den typen ting som representanten fra SV tok opp fra talerstolen. Dette er, som jeg sa, kanskje ikke verdens største sak der ute blant innbyggerne, men i deres liv spiller dette en rolle, og det å da skape et inntrykk av noe som er det motsatte av det vi faktisk har etterstrebet i denne sakens behandling, hører ingen steder hjemme og i hvert fall ikke fra Stortingets talerstol.

Jeg beklager at jeg må være så sterk i ordlyden i dag, men vi må ha en annen standard på debatten i Norge enn den vi ser i utlandet, og som SV velger å importere i forbindelse med denne saken.

Alfred Jens Bjørlo (V) [15:37:16]: Her pågår det no fleire debattar parallelt. Mine kommentarar går til representanten Myrli, som eg synest heldt eit innlegg som beskreiv godt og presist dei store utfordringane kommunesektoren står overfor, ikkje minst det at hovudutfordringa for kommunane på veldig mange område kjem til å vere kompetanse og personell, og at det kjem til å bli nødvendig å prioritere strammare i åra framover, sjølv om representanten Myrli og eg også er heilt einige om at kommunesektoren må tilførast fleire midlar i åra framover, rett og slett fordi oppgåvene veks, ikkje minst på helse- og omsorgsområdet. Det gjer at vi vil ha eit behov for auka ressursbruk.

Eg trur likevel vi alle erkjenner at det mange plassar i landet er ein relativt stor fare for at det blir krevjande å få til ein like stor ressursvekst i statlege løyvingar som det opplevde og til dels reelle behovet, dersom tenestene og oppgåvene skal løysast på same måte som i dag, med ein demografi i rask endring og ekstremt krevjande oppgåver for mange kommunepolitikarar med å gjere strukturendringar på andre område. Dei debattane ser vi no over heile Noreg, knytte til behovet på eit overordna plan for å flytte ressursar frå færre barn og unge over til fleire eldre, der ein treng ressursane. Det er krevjande jobbar å stå i for mange store og små kommunar over heile Kommune-Noreg. Det må vi snakke ærleg om. Det må vi vere tydelege på. Vi kjem ikkje til å kunne løyse det på ein annan måte enn at vi alle må vere med og sørgje for at det er mogleg å gjere prioriteringar for å kunne løyse oppgåvene vidare framover.

Ein del av jobben for å rigge Kommune-Noreg for å kunne ta dei framtidige utfordringane når vi snakkar om helse- og omsorgsoppgåver, aukande utfordringar på beredskap, på klima og på kompetanse til å drive samfunnsstyring, krev også at vi tør å snakke om struktur og det å få ein heilskapleg struktur på Kommune-Noreg som gjer at vi kan få flest mogleg oppgåver ned på eit lokalt plan, og at det ikkje er avgrensa av den veldig skeivbalanserte kommunestrukturen vi no har i Noreg mellom ulike delar av landet.

Ja, representanten Myrli har rett. Etter Venstre sitt syn er vi komne eit stykke på veg med kommunereform. Vi er ikkje i mål, og det må vi tore å snakke om.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:40:26]: Eg tenkjer at alle parti eigentleg har ein god intensjon med det ein prøver å oppnå. Når SV ikkje støttar dette forslaget, er det litt ut frå at no har vi nettopp fått kommunane si rekneskapsundersøking, og 58 pst. av kommunane har netto negativt resultat. Samtidig er det slik at det som er innanfor sjølvkostområdet, går til sjølvkost, og det ein står igjen med av kommunale tenester når ein tek ut sjølvkost, er barnehage, skule, SFO, eldreomsorg og tenester til sårbare grupper, såkalla særleg ressurskrevjande tenester. Når eg koplar saman den debatten som har vore rundt skattepolitikk dei siste dagane, tenkjer eg at det som sårbare grupper treng når det gjeld rettar til tenester, ønskjer ikkje eg å endre på no. For eg trur at det er det som kan kome av ein slik gjennomgang, at ein må begynne å fire på ting og eigentleg svekkje tenestetilbodet til dei aller svakaste, og i ei kommunalpolitisk verkelegheit er det ikkje den funksjonshemma ungen som treng ein BPA-assistent som i utgangspunktet har størst makt til å sikre at ein får gode tenester. Eg får håpe at den gjennomgangen som tydelegvis blir gjort no, ikkje endar med å svekkje rettane til desse menneska.

Dette er ikkje nokon mistenkjeleggjering eller uthenging eller noko som helst. Det er rett og slett ein samanheng mellom budsjetta og det at kommunane står i situasjonar med store kutt. Eg har nettopp vore i ein kommune blei samanslått og så blei oppdelt igjen. Eg trur ikkje at det automatisk blir eit mykje betre tenestetilbod om ein lagar veldig store kommunar. Det blir ofte meir byråkrati, fleire ledd og mykje tyngre prosessar rundt å skulle gjere strukturendringar. Eg trur at små og mellomstore kommunar kan vere like effektive. Det er viktig for å ha eit godt lokaldemokrati i heile landet at ein har ei god finansiering av kommunar, og det var mitt hovudpoeng.

Heidi Greni (Sp) [15:43:32]: Jeg satt i kommunalkomiteen fra 2013 og utover. Da var det kommunereform som var det helt store, og det var liksom ikke spørsmål om hva spørsmålet var. Svaret var kommunereform – hva var spørsmålet.

Nå er Bjørlo på akkurat det samme sporet. Vi skal løse den strukturelle utfordringen med at vi blir flere eldre i Norge og trenger flere som jobber i de yrkene, med å slå sammen kommunene.

Jeg vet ikke: Blir det færre eldre hvis vi slår sammen kommuner? Blir det flere sykepleiere og lærere hvis vi slår sammen kommuner? Nei, det kommunesammenslåingene viste oss, var at kompetanseutfordringene ble mye større etter kommunesammenslåing. Det ble større avstand til tjenesten.

Jobber man på et sykehjem i en liten kommune, har man en stedlig ledelse. Jobber man på et sykehjem som har blitt sentralisert inn i en større kommune, har man ikke stedlig ledelse i det hele tatt, og det blir en lite attraktiv arbeidsplass. Og hvis det ikke blir det, så blir det utfordringer. Det blir sammenslått til en stor enhet med lenger avstand for brukerne, og det blir vanskelig å opprettholde bosettingen i hele kommunen. Er det noe de siste par årene har vist oss, er det vel viktigheten av at vi har bosetting i hele landet av beredskapshensyn.

Vi ser allerede nå, få år etter kommunereformen, at i de kommunene der kommunehuset ble nedlagt, der arbeidsplassene ble sentralisert, er det en enorm sentralisering innad i kommunen. Skolene ble nedlagt, barnehagene er sentralisert, sykehjemmet har blitt sentralisert, og det er ikke lettere for kommunene å få nok kompetanse og rett kompetanse. Det er en større utfordring for Kommune-Norge nå enn det var før kommunereformen. Så kommunesammenslåing er i alle fall ikke svaret på disse utfordringene. Vi må ta disse problemene på alvor.

Jeg oppfattet, da vi hadde et felles møte med alle partier her på huset, at vi var enige om utfordringen, og at vi skulle prøve å finne et felles kompromiss for hvordan vi skulle løse det. Starter vi en stor diskusjon om tvangssammenslåing av kommuner, kommer vi i hvert fall ikke i mål.

Jeg er selvsagt enig med de som sier at vi må styrke kommuneøkonomien. Det må vi fortsette med. Men det er dessverre slik at om kommunene hadde fått alle de pengene de ba om, hadde det ikke løst utfordringene, for det er for få folk til å fylle disse jobbene – ikke bare i Norge, men òg i Norden. For noen år siden hadde vi store utfordringer når det gjaldt sykepleiere. Da kunne vi få dem fra Finland. Nå er den utfordringen like stor i hele Norden.

Alfred Jens Bjørlo (V) [15:46:40]: Det er i politikken alltid lettare å snakke om kva ein er imot, enn kva ein er for.

Senterpartiet hadde ein fantastisk hyggjeleg valkamp for tre og eit halvt år sidan, for då kunne dei gå rundt og love veljarane at blei det eit raud-grønt fleirtal med SV og Senterpartiet, skulle vi slutte med desse reformgreiene. Då var det slutt. Det skulle vi ikkje gjere noko med. Då skulle det bli fint, då.

Ja, det valløftet heldt dei. Det har vore total reformpause. Det har til og med vore reverseringar. Ein har fått tilbake gamle fylkeskommunar, til og med ein gamal kommune. Er Kommune-Noreg lykkeleg? Blomstrar det utover i alt det vi no ikkje snakkar om av reform? Eg høyrer iallfall ikkje det.

Det eg høyrer, er at etter tre og eit halvt år med Senterpartiet i regjering, og ingen hadde lov til å snakke om reform, er krisa rundt om i Kommune-Noreg verre enn nokon sinne. Det er det i dei små, gamle kommunane som ikkje blei rørte, og i dei nye kommunane har Senterpartiet sørgt for å ta ned kommuneøkonomien slik at dei har mindre pengar enn dei skulle ha.

Himanshu Gulati (FrP) [15:48:35]: På vegne av sakens ordfører, representanten Erling Wiborg, vil jeg gjerne si noen innledende ord om behandlingen av saken, da han dessverre ikke kunne være til stede i salen i dag.

Denne saken, som har blitt lagt fram av regjeringen, er en lovproposisjon om tilpasninger i utlendingsloven for å legge til rette for at utlendinger med ulovlig opphold effektivt forlater Norge og resten av Schengen- og EU-området, samt om nødvendig hindres i å reise tilbake igjen, i etterkant av nye EU-forordninger om Schengens informasjonssystem, SIS.

Jeg vil i fortsettelsen uttrykke Fremskrittspartiets syn i saken. Fremskrittspartiet støtter intensjonen bak tilpasningene som regjeringen mener skal bidra til å legge til rette for at utlendinger med ulovlig opphold effektivt forlater Norge og resten av Schengen- og EU-området, samt om nødvendig hindres i å reise tilbake.

I proposisjonen blir det vist til høringssvar fra Oslo politidistrikt, Politiets utlendingsenhet og Politidirektoratet, som viste bekymringer rundt konsultasjon. For Fremskrittspartiet var det viktig å ta disse bekymringene på alvor, og derfor sendte Fremskrittspartiet i forbindelse med komitébehandlingen tre spørsmål til Justis- og beredskapsdepartementet som viste til disse bekymringene. For Fremskrittspartiet går bekymringen ut på endringen til forutgående konsultasjon, at dette vil kunne føre til forsinkelser i utvisningssaker hvor det må gjøres slik konsultasjon, og at dette vil føre til at det blir gjennomført færre og mindre effektive returer enn før. Dette er noe vi er bekymret for. I tillegg er vi bekymret for at dette vil kunne føre til flere forsvinninger enn tidligere, fordi politiet vil ha mindre kontroll på om utlendinger uten lovlig opphold forlater Norge i tråd med pålegg om tilbakevending.

Svarene vi fikk fra statsråden rundt disse bekymringene, gjorde ikke at vi ble mer beroliget. Vi mener at tidligere praksis fungerte bra og bidro til en mer effektiv saksflyt enn det de nye reglene kanskje legger opp til. Vi er bekymret for at den nye saksflyten, med først et pålegg om å begi seg til den andre medlemsstatens territorium og en eventuell påfølgende forutgående konsultasjon i utvisningssakene, vil gi en langt mindre effektiv saksflyt sammenlignet med tidligere. Derfor kommer ikke Fremskrittspartiet til å støtte lovproposisjonen, fordi vi mener at vi må ha et system som bidrar til at flest mulig uten lovlig opphold forlater landet på en effektiv og rask måte.

Kathrine Kleveland (Sp) [15:51:14]: De endringene vi kommer med i denne proposisjonen, er viktige for å sørge for rask uttransportering av utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge. Det handler om å gi utlendingsmyndighetene og politiet de verktøyene de trenger for å sørge for at utlendinger som befinner seg ulovlig i Norge, forlater landet og resten av Schengen- og EU-området, samt ved behov hindres i å komme tilbake.

I lovproposisjonen beskrives det nasjonale handlingsrommet, og det legges opp til å benytte dette fullt ut. Tidligere justisminister Emilie Mehl la fram denne proposisjonen rett før jul. Da sa justisministeren:

«Tilbakemeldinger fra politiet til meg har gått ut på at man har vært usikre på hvilke verktøy man har for å sikre at utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge forlater landet.»

Lovforslaget vil skape klarhet i regelverket så politiet fortsatt kan sørge for effektive uttransporteringer av personer som ikke skal oppholde seg i landet. SIS-forordningen er viktig for arbeidet mot organisert kriminalitet som foregår over landegrenser.

Senterpartiet er opptatt av at vi har kontroll på våre grenser, og at uttransportering av dem uten opphold skjer raskt og effektivt både i Norge og gjennom Schengen-samarbeidet.

Statsråd Astri Aas-Hansen [15:53:09]: SIS-forordningen, som ble vedtatt av Stortinget i 2022, forplikter medlemsstatene til bl.a. å registrere meldinger om tredjelandsborgere som plikter å forlate Schengen-området, og meldinger om at det skal nektes framtidig innreise og opphold.

Forordningene må ses i sammenheng med EUs returdirektiv, som Norge sluttet seg til som en del av Schengen-regelverket i 2010. Det fastsetter felles regler om retur av tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig på en Schengen-stats territorium. Formålet med disse regelsettene er å hindre at tredjelandsborgere oppholder seg ulovlig på noen av medlemsstatenes område, og å samordne prosessene med retur ut av Schengen og EU.

Slik samordning er viktig fordi det i utgangspunktet ikke er kontroller på de indre Schengen-grensene, og den enkelte stat blir derfor sterkt påvirket av det som gjøres i de øvrige statene. Når Norge har sluttet seg til de ulike regelsystemene, er det ut fra den tanke at et samordnet regelverk tjener Norges og de andre enkeltstatenes interesser godt. Samtidig er det ikke til å unngå at et samarbeid som legger plikter på statene for å oppnå en samordnet praksis, i enkelte situasjoner vil kunne være uhensiktsmessig for den enkelte stat.

I den framlagte lovproposisjonen har departementet forsøkt å svare på de de utfordringene som er tatt opp av bl.a. politiet i høringen, og vi har hatt dialog med politiet og UDI om mest mulig hensiktsmessige løsninger. Departementets mål er en saksflyt som er så effektiv som mulig innenfor rammene av det Schengen-regelverket som et enstemmig storting tidligere har sluttet seg til ved behandlingen av nye SIS-forordninger.

Jeg vil avslutte med å understreke at det er lagt stor vekt på å foreslå justeringer i utlendingsloven som gjør saksflyten mest mulig effektiv innenfor rammene av Schengen-reglementet i lovproposisjonen. Jeg har tro på at de justeringene som foreslås, vil avhjelpe de utfordringene som utlendingsmyndighetene og politiet har pekt på. Dersom vi ser behov og mulighet for endringer i den nasjonale reguleringen, vil vi også komme tilbake til dette.