Stortinget - Møte tirsdag den 11. juni 2024 *

Dato: 11.06.2024
President: Morten Wold
Dokumenter: (Innst. 422 S (2023–2024), jf. Dokument 8:131 S (2023–2024))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 26 [16:14:25]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Terje Halleland, Roy Steffensen, Helge André Njåstad, Olaug Vervik Bollestad, Irene Ojala, Tobias Drevland Lund, Sveinung Stensland og Une Bastholm om gransking av Birgitte Tengs-saken (Innst. 422 S (2023–2024), jf. Dokument 8:131 S (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ynske frå justiskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Else Marie Rødby (Sp) [] (ordfører for saken): Komiteen har hatt til behandling representantforslag om gransking av Birgitte Tengs-saken. Det er ikke flertall for forslaget i komiteen. Det er et bredt flertall fra alle partier, unntatt Fremskrittspartiet og en enkeltrepresentant fra Høyre, som står bak komiteens innstilling.

Birgitte Tengs-saken har gjort inntrykk på oss alle, og den har berørt det norske folk. Uskyldspresumsjonen i straffesaker og retten til en rettferdig rettergang er grunnleggende menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper som står i en sterk tradisjon i vår rettsstat. Når disse prinsippene blir brutt, er det rettsstatens ansvar å avdekke og rette opp i feil, og ta lærdom av dem.

Når det gjelder Tengs-saken, er det i etterkant av frifinnelsesdommen identifisert flere læringspunkter og iverksatt mange tiltak som følge av saken. Flertallet i komiteen har i den sammenheng særlig merket seg Riksadvokatens uttalelse i en pressemelding fra desember 2023:

«Lagmannsretten har i dommen pekt på mangler ved påtalemyndighetens etterforskings- og påtalearbeid. Riksadvokaten har naturligvis merket seg kritikken. På bakgrunn av denne sakens offentlige interesse, dens utfall og betydning for de involverte, vil påtalemyndigheten gjennomføre en evaluering med tanke på å identifisere eventuelle læringspunkter.»

I 2023 oppnevnte regjeringen på bakgrunn av et felles representantforslag fra alle partier på Stortinget et uavhengig utvalg som skal granske straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken. Formålet er å finne årsakene til at Kristiansen ble uriktig dømt, kartlegge hvorfor begjæring om gjenåpning først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte begjæringer, identifisere eventuelle læringspunkter for å redusere risikoen for uriktige domfellelser i framtiden og sikre et godt gjenåpningsinstitutt. Granskingsutvalgets arbeid omfatter håndteringen av saken hos alle aktører som har vært involvert, herunder politiet, påtalemyndigheten, domstolene, forsvarere, bistandsadvokater, sakkyndige, Den rettsmedisinske kommisjon og gjenopptakelseskommisjonen.

Uten at flertallet i komiteen direkte sammenligner Baneheia-saken og Tengs-saken – det er også mye som skiller disse – mener flertallet at mandatet til dette utvalget ivaretar intensjonen og arbeider med sammenfallende temaer som det som foreslås i representantforslaget. Utvalget er fortsatt i arbeid, og flertallet i komiteen mener derfor det er naturlig å avvente utvalgets rapport, som er ventet i løpet av 2024.

Birgitte Tengs-saken berører oss alle. Selv om det ikke er flertall for representantforslaget, betyr ikke det at det ikke er grunn til å påpeke at det er gjort feil, og at saken og håndteringen åpenbart har store mangler, som en hel familie og et helt lokalsamfunn har vært sterkt berørt av i snart tre tiår. For å unngå framtidige justisfeil og uriktige domfellelser må feil og mangler følges opp og føre til en faktisk endring i arbeidsmetoder og praksis hos alle involverte aktører. Det er det beste som kan komme ut av en slik sak, og slik ruste systemet vårt for framtiden.

Odd Harald Hovland (A) []: Drapet på Birgitte Tengs i 1995 var ein forferdeleg tragedie, først og fremst for dei næraste pårørande, men det var også ei sak som vedkom eit heilt lokalsamfunn og eit heilt land, fordi det var ei ung kvinne med livet framfor seg som vart utsett for grov og betydeleg vald, med verst tenkjeleg utfall.

Etterforskings- og påtalearbeidet har fått mykje kritikk, også av lagmannsretten. Riksadvokaten har seinare følgt opp denne kritikken ved å varsle at dei vil gjennomføre ei evaluering med tanke på å identifisere moglege læringspunkt. Det er eit viktig initiativ.

Granskingsutval gjennomfører i all hovudsak ganske omfattande arbeid. Det er difor nyttig å ikkje setje i verk parallelle gjennomgangar av ei sak som dette, men vente på Riksadvokaten sitt initiativ.

I tillegg held ein no på med ein gjennomgang av Baneheia-saka, som saksordføraren opplyste. Det vil også ha læringsverdi utover den spesifikke saka, fordi mandatet gjev anledning til å avdekkje eventuell systemsvikt og forbetringsbehov.

Dette er årsaka til at Arbeidarpartiet ikkje no støttar ei gransking av Birgitte Tengs-saka. Det viktigaste i denne saka, som i alle straffesaker, er framleis å få den eller dei skuldige dømt. Det arbeidet må ikkje avsluttast, sjølv om denne saka ligg tilbake i tid.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg hadde et oppriktig håp om at dette skulle bli en sak med lite politikk og en større forståelse av situasjonen. Denne saken er et pågående mareritt, selvfølgelig spesielt for Birgittes foreldre, men også for hele lokalsamfunnet og for de mange berørte, inkludert politi og påtalemyndigheter.

Jeg synes det er merkelig at flertallet velger å skyve Baneheia-saken foran seg, og at en granskning av Baneheia-saken liksom skal rydde opp i denne saken også. Det å ikke vise noen forståelse for at et lokalsamfunn har behov for noen svar etter 30 år med kontinuerlig rot fra politiet og påtalemyndighetenes side, føles veldig merkelig. Norge er et tillitssamfunn, og at den tilliten opprettholdes er det viktigste vi som lovgivere skal sikre. Men i denne saken mener statsråden og flertallet i komiteen at det ikke er alvorlig nok for en egen granskning.

Den 6. mai i 1995 ble Birgitte Tengs drept – det har snart gått 30 år. Gjennom 30 år har politi og påtalemyndigheter blitt kritisert, og etterforskningen har ført til store konsekvenser for mange personer i kjølvannet av denne saken. Den første tiltalen mot søskenbarnet kom i 1997. Han ble dømt i herredsretten til 14 års fengsel. Han ble frikjent i lagmannsretten i 1998, men dommen om erstatning ble opprettholdt. Erstatningsdommen opprettholdt at personen var skyldig i mord. Det ble gjort en rekke forsøk på å få denne dommen omgjort, og i 2018 avviste Høyesterett kravet om å omgjøre dommen for ellevte gang. Først i 2022 ble erstatningsdommen opphevet etter at en ny person ble tiltalt i saken.

24 års kamp for å kunne leve et liv uten å være stemplet som morder mener justisministeren ikke er alvorlig nok for en egen granskning. Statsråden viser til at saken allerede har ført til endringer av rutiner og systemer hos politiet og påtalemyndighetene, og at de fleste læringspunkter i denne saken er tatt ut. Hva opplever vi så, hva kommer? Jo, det kommer en ny tiltale, det kommer en ny domfellelse, og det kommer en ny frifinnelse – riktignok 26 år etter sist frifinnelse, men med en begrunnelse i lagmannsretten som slakter politiets og påtalemyndighetenes arbeid. Det er altså ikke bare frifinnelsen som er veldig lik i de to sakene, men begrunnelsen med ramsalt kritikk av politiets og påtalemyndighetenes arbeid er akkurat lik. Likevel mener statsråden og flertallet i komiteen at saken ikke er alvorlig nok for en egen gransking.

Jeg tar opp forslaget til Fremskrittspartiet og representanten Sveinung Stensland i saken.

Presidenten []: Representanten Terje Halleland har teke opp det forslaget han viste til.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Drapet på Birgitte Tengs i 1995 var en tragedie – en tragedie for Birgitte Tengs som ikke fikk leve det livet hun hadde foran seg, og en tragedie for hennes pårørende, for familien og for hele lokalsamfunnet. Tengs-saken er en sak som har involvert mange feil, mye har gått galt i etterforskningen, i politiarbeidet og i prosessen rundt over veldig mange år. Det har innebåret en stor belastning for mange mennesker, mennesker som ikke har fått svar på hva som skjedde med Birgitte Tengs, og hvorfor så mange feil har skjedd.

Vi i SV har stor forståelse for at mange mennesker trenger svar i denne saken. Derfor er det viktig å si, og det henger sammen med begrunnelsen for hvorfor SV ikke støtter å sette ned en granskning av Birgitte Tengs-saken akkurat nå, at denne saken ikke er ferdigbehandlet. Saken står fremdeles uløst, og det er et mål å få løst den – det er et mål å fullføre etterforskningen og få et svar på hva som skjedde.

Fremdeles er erstatningssaken til fetteren til behandling i departementet. Vi fikk en dom i lagmannsretten i fjor som pekte på mangler ved etterforskningen og påtalearbeidet i saken. Riksadvokaten gjennomfører på bakgrunn av den kritikken som kom, og spesielt sakens offentlige interesse, dens utfall og betydning for de involvert, en evaluering med tanke på å identifisere eventuelle læringspunkter. Altså: Saken er ikke ferdig, og det pågår en rekke prosesser fremdeles. Det er nettopp fordi man tar denne saken på alvor, at det er riktig at disse prosessen fullføres. Man kan få svar. Ved å starte parallelle prosesser mens dette pågår, risikerer man å gå i beina på hverandre istedenfor å la disse prosessene operere riktig slik at man kan få svar.

Jeg synes det er synd når enkelte representanter går opp på denne talerstolen og impliserer at de partiene som stemmer mot nedsetting av et granskningsutvalg, gjør det fordi de ikke tar denne saken på alvor. Snarere tvert imot – det er fordi de pårørende fortjener svar at det pågår prosesser, og man ønsker at denne saken skal bli ferdig. Og så kan man diskutere om en granskning av den vil være den riktige måten å sørge for at denne typen feil ikke gjentar seg, og at man faktisk får svar på hva som skjedde i denne saken.

Sveinung Stensland (H) []: Forutgående taler fremsetter påstanden at det foregår så mange prosesser i denne saken. Meg bekjent skjer det ingenting når det gjelder etterforskning i denne saken. Påtalemyndigheten har vel sagt at det ikke er noe grunnlag for å sette i gang noe. Hvis det dukker opp noe, skal de ta tak i det, men det dukker ikke opp noe. Denne saken er mer eller mindre helt død når det gjelder etterforskningssporet.

Jeg mener vi snakker altfor lite om det faktum at det her er en mann i sin beste alder, litt yngre enn meg, som har brukt – eller, som han selv sier, kastet bort – 25 år av livet sitt før erstatningsdommen ble opphevet. Systemet virker på sin måte, men man skal ikke bruke mye tid for å se at veldig mye har gått galt her. Dette må aldri få skje igjen. Ja, det er en hel familie som er påvirket. Ja, det er et helt samfunn som er påvirket. Mest av alt er det blitt begått stor urett mot spesielt én person, som måtte sloss – som representanten Halleland var inne på – mange runder i retten og med god hjelp av mange advokater for å få opphevet denne helt uriktige sivilrettslige erstatningsdommen.

Når det er sagt, er jeg i likhet med representanten Terje Halleland – jeg kunne skrevet hvert ord i hans innlegg – helt enig i at denne granskingen burde vært på plass. Argumentet om at vi venter på en avklaring, på at noe skjer, på at det kommer noe i løpet av året – vel, det kunne blitt løst ved at en satte opp tempoet på det, eller så kunne vi vært med på å utsette saken og ventet til dette var avklart.

Dette er et sakskompleks der det er mange spørsmål rundt både politiarbeid, påtalearbeid og prosessene i domstolene. Hvorfor er det sånn at en når det er en så stor usikkerhet rundt en sak, kan gå med en sånn erstatningssak over seg i et kvart århundre? Det har jeg vondt for å finne meg i. Derfor har jeg valgt å stille meg bak forslaget. Jeg står ikke inne i innstillingen, jeg kommer til å stemme mot den. Jeg kommer til å stemme for forslaget som nettopp ble tatt opp av representanten Helleland, for dette sakskomplekset fortjener en skikkelig belysning og gjennomgang, om ikke annet i respekt for dem som har blitt feilaktig dømt, i respekt for familiene, som ikke har fått noen svar, og i respekt for dem som i framtiden skal jobbe med denne type saker.

Jeg vil anbefale alle å lese seg opp på alle de forskjellige tingene som er skrevet om dette. Avhørsmetoder som ble brukt av norsk politi på 1990-tallet, blir altså betegnet som tortur. Tortur, folkens. Vi kan si at vi har lært, men det er faktisk ikke til å akseptere. Derfor stemmer jeg her for mindretallsforslaget.

Tobias Drevland Lund (R) []: 6. mai 1995 ble Birgitte Tengs drept noen hundre meter fra sitt eget hjem i Kopervik i Rogaland. Birgitte ble bare 17 år gammel, og drapet på henne rystet hele nasjonen. Det ble starten på et mareritt for de pårørende og mange andre involverte som den dag i dag, nesten 30 år senere, fremdeles pågår. Ingen har blitt dømt for drapet på Birgitte, og familien hennes står fremdeles uten svar på hvem som faktisk drepte henne. To personer har blitt siktet og dømt i tingretten, men begge har senere blitt frikjent i lagmannsretten. Det første siktelsen, mot søskenbarnet til Tengs, kom i 1997. Senest i fjor ble det tatt ut siktelse mot en ny person, men også denne mannen har blitt frikjent.

Jeg synes det er synd at flertallet i Stortinget ikke stiller seg bak forslaget om å nedsette et granskingsutvalg for en gjennomgang av saken om drapet på Birgitte Tengs. Det framstår for meg noe underlig at den pågående granskingen av Baneheia-saken ville være overlappende med en mulig gransking av Tengs-saken, og at dette brukes som et argument mot at det nedsettes en egen gransking av Birgitte Tengs-saken. Jeg mener det er viktig å anerkjenne at de forferdelige drapene i Baneheia og drapet på Birgitte Tengs er to ulike saker, selv om de er forferdelige og grusomme begge to. Det er også vesentlige forskjeller mellom disse sakene, og jeg kan ikke helt se at en gransking av den ene saken skulle gå i bena på den andre. Tvert imot burde denne salen være opptatt av å snu alle steiner for å finne ut hva som har skjedd i Birgitte Tengs-saken. Mer kunnskap og mer fakta om en av vår tids mest alvorlige drapssaker burde man ikke være imot.

Granskingen av Baneheia-saken dreier seg i stor grad om Gjenopptakelseskommisjonen og dets arbeid, som referert til tidligere, mens en gransking av drapet på Birgitte Tengs handler mer om domstolen og politiets arbeid, der det har blitt gjort gjentatte feil gjennom hele etterforskningen av drapet. Politiet har blitt kritisert, og mange av de feilene som har blitt begått, har ikke blitt rettet opp i.

Veldig mye ble gjort feil av politiet, påtalemyndigheten og domstolene. Vi skylder Birgitte, hennes pårørende, andre involverte og samfunnet som helhet en gransking – en skikkelig gransking av det tragiske drapet som fremdeles ikke er oppklart. Derfor støtter Rødt forslaget om å opprette et granskingsutvalg for gjennomgang av denne saken. Jeg synes det er synd at flertallet i Stortinget ikke ser ut til å gjøre det samme.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: En rettferdig rettergang er en grunnleggende menneskerettighet og et grunnleggende rettsstatsprinsipp. De siste tiårene har vi sett justismord som har hatt store konsekvenser for livet til enkeltmennesker, både etterlatte og impliserte i straffesakene, og som også har påvirket befolkningens tillit til justissektoren.

I 2023 ble det som kjent oppnevnt et utvalg som skal granske straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken, hvor formålet er å kartlegge de feilene som har blitt gjort, for å lære av dem, sånn at noe tilsvarende aldri kan skje igjen. Granskingen omfatter håndteringen av saken hos alle aktører som var involvert, noe som er riktig og viktig.

Mandatet til dette granskingsutvalget vil sannsynligvis i stor grad sammenfalle med intensjonen i dette representantforslaget, da det bl.a. skal ses på politiets organisering og organisasjonskultur, kvaliteten på politiets etterforskning, påtalemyndighetens rolle under etterforskningen og samarbeidet mellom politiet og den høyere påtalemyndigheten. Venstre mener derfor at det er naturlig å avvente granskingsutvalgets rapport før det eventuelt nedsettes nye granskingsutvalg, og stemmer derfor mot dette forslaget.

Når det er sagt, er det åpenbart – og det har blitt slått fast i flere instanser – at det har skjedd grove feil i Birgitte Tengs-saken, feil som har fått store konsekvenser for enkeltindividet, de etterlatte og de som har vært implisert i saken, og feil som også kan påvirke befolkningens tillit til de relevante instansene. Det påstås at dette handler om at enkelte ikke synes at saken er alvorlig nok, og det stemmer simpelthen ikke. Jeg har full forståelse for at det er behov for svar i denne saken, svar på hvordan dette kunne skje, og hvordan man skal sørge for at det aldri skal kunne skje igjen. Men det pågår fremdeles prosesser, og granskingsutvalget i Baneheia-saken arbeider. Vi mener derfor at nå ikke er tiden for å igangsette en gransking, men det er ikke gitt at det ikke vil være en tid for det i framtiden.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) []: Dette er en usedvanlig spesiell sak, som har preget vårt samfunn i nesten tre tiår, lenger enn hele min levetid. Den 6. mai 1995 ble Birgitte Tengs brutalt drept, og til tross for mange års etterforskning, rettssaker og kritikk står vi fortsatt uten en endelig avklaring. Ingen er dømt for dette grufulle drapet, og myndighetenes feilgrep har fått alvorlige konsekvenser for mange.

Dersom det stemmer, som statsråden viser til i sitt brev, at en gransking kan føre til ytterligere informasjon om saken, ser jeg ingen tungtveiende argument for ikke å gå videre med det. Denne saken er så omfattende og betydningsfull, ikke bare for de involverte, men også for offentlighetens tillit til rettssystemet, at en gransking er på sin plass. Sakens unike karakter synliggjør hvor sårbart vårt rettssystem kan være. Mangler i systemer, rutiner og lovverk har ført til urettferdighet og store lidelser, både for uskyldige, anklagede og pårørende. Til tross for forbedringer i lovverk og rutine står vi nå igjen i en situasjon der systemet svikter på det mest grunnleggende nivå.

Vi må forhindre at sånne feil skjer igjen. Vi skylder alle involverte og de som har blitt feilaktig behandlet i rettssystemet, å gjøre vårt ytterste for å rette opp i uretten. Det nærmeste vi kan komme dette, er å lære av de feilene som har blitt begått. Jeg vil understreke at drapet på Birgitte Tengs og den etterfølgende rettsprosessen er en sak av så stor betydning og unik karakter at den fortjener sin egen grundige gransking, uavhengig av den pågående granskingen av Baneheia-saken. Oppklaring av systemsvikt i den ene saken er ikke tilstrekkelig for å tilfredsstille offentlighetens behov for å forstå hvordan det kunne gå så galt i den andre saken.

Kristelig Folkeparti støtter derfor å be regjeringen om å sette ned et granskingsutvalg som skal gå gjennom alle deler av saken om drapet på Birgitte Tengs, inkludert politiets, påtalemyndighetens og domstolens arbeid. Vi må sikre rettssikkerheten i vårt samfunn, og tilliten til den. Det er vår plikt å forhindre at sånne feil gjentar seg.

Statsråd Emilie Mehl []: Det nærmer seg nå 30 år siden Birgitte Tengs ble brutalt voldtatt og drept og to foreldre mistet sitt eneste barn på verst tenkelige måte. Det ble raskt satt i gang et intenst arbeid for å finne gjerningspersonen, og etter en tid ble fetteren pågrepet, varetektsfengslet og dømt. Han ble senere frifunnet, men likevel idømt erstatningsansvar.

Vi vet i dag at fetteren ikke hadde noe med drapet å gjøre. Vi vet i dag – og har visst lenge – at etterforskningsarbeidet ikke holdt mål. Det vi derimot ikke vet i dag, er hvem som drepte Birgitte mainatten i 1995.

Jeg mener det viktigste fortsatt er å løse saken, ikke å granske tidligere sakshåndtering på nåværende tidspunkt. Mange av feilene som ble gjort, er allerede grundig gjennomgått og har dannet grunnlag for omfattende endringer. Vi har også en pågående gransking av Baneheia-saken, som er en historisk gjennomgang av rettsvesenet og mange aktører i rettsstaten vår. Den gjennomgangen kan også bli relevant for en del av forholdene som berører Tengs-saken.

På grunn av lengstefrist for gjenåpning ble erstatningssaken mot fetteren ikke gjenåpnet før i 2022. Problematikken knyttet til lengstefrister er foreslått løst i forslag til lovendring som ble sendt på høring før jul i fjor.

I representantforslaget vises det til oppreisningsbehovet for fetteren og hans pårørende. Jeg vil også si at fetterens historie og familiens historie har gjort sterkt inntrykk på meg. Departementet har mottatt erstatningskrav og er innstilt på å gi erstatning. Jeg mener det vil gi en verdig og nødvendig avslutning på saken for fetterens del, noe det er viktig at vi stiller opp med.

En ny mann ble frifunnet for drapet i desember 2023. Påtalemyndigheten ble i dommen kritisert av domstolen. Riksadvokaten besluttet etter det å gjennomføre en evaluering på bakgrunn av sakens offentlige interesse, utfallet og betydningen for de involverte.

Selv om spørsmålet om hvem som drepte Birgitte, fortsatt står uløst, mener jeg det ikke er riktig å granske tidligere sakshåndtering på den måten som er foreslått her. Etter min vurdering er det lite sannsynlig at en gransking av Tengs-saken vil tilføre ny informasjon som kan gi grunnlag for ny lærdom med hensyn til det strafferettslige, utover det som vil kunne framkomme av Baneheia-granskingen. I den saken er ikke politiets og påtalemyndighetens arbeid tidligere gjennomgått.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Terje Halleland (FrP) []: Flertallet i komiteen, inkludert regjeringspartiene, skriver i en merknad at de ønsker å avvente utvalgets rapport fra granskingen av Baneheia-saken. Betyr det at statsråden vil vurdere å gå videre med en gransking av Birgitte Tengs-saken dersom rapporten fra Baneheia-saken ikke inneholder de læringspunktene som statsråden holder på?

Statsråd Emilie Mehl []: I utgangspunktet mener jeg det ikke er riktig å legge opp til en ny gransking av Tengs-saken, men det er også vanskelig å forskuttere hvordan utfallet av Baneheia-granskingen vil bli. Det vil jo alltid være spørsmål vi må vurdere, om det skulle bli aktuelt igjen på et senere tidspunkt.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg forstår jo når jeg leser saken, at en avventer en rapport fra det utvalget. Flere av dem som ikke støtter en gransking, henviser til Baneheia-saken og til utfallet i den saken. Da må det jo kunne gå an å svare veldig klart på: Hvis Baneheia-granskingen ikke inneholder de læringspunktene som statsråden ser for seg, vil hun da åpne for å kunne granske Birgitte Tengs-saken etter at Baneheia-granskingen er avsluttet?

Statsråd Emilie Mehl []: Baneheia-saken og granskingen som nå er i gang, er enorm. Da vi satte ned det granskingsutvalget, omtalte vi det som norgeshistoriens største gjennomgang av rettsvesenet, og det mener jeg fortsatt er riktig å si. De skal ta for seg politi, påtalemyndigheten, domstolene, forsvarere, bistandsadvokater, sakkyndige og Den rettsmedisinske kommisjon. Det å for meg forskuttere utfallet av den granskingen, eller hva som eventuelt vil komme fram der, eller hvilken relevans det vil ha for andre saker eller problemstillinger som er oppe i Tengs-saken, er ikke mulig. Så det må vi komme tilbake til når den kommer.

Terje Halleland (FrP) []: Ja, det er sikkert en stor og omfattende gransking, men den skal nå avsluttes i 2024, og da bør en gjerne kunne klare å falle ned på et standpunkt.

I statsrådens svar til Stortinget i denne saken, viser statsråden til en intern evaluering. Jeg tror de fleste som har vært borte i denne saken, ikke har problemer med å se at det bør være både én og to interne evalueringer. I denne saken har det gått på tilliten løs også internt hos politi og påtalemyndigheter, men har statsråden forståelse for at også offentligheten etter hvert har et behov for å få svar på hva som har foregått i disse årene? Og kommer denne evalueringen til å bli offentlig?

Statsråd Emilie Mehl []: Det kan jeg ikke svare på på stående fot, men det er klart at det har vært gjort omfattende endringer siden Tengs-saken skjedde, og en har både fått kritikk og det har blitt gjort endringer i politiets arbeid. Akkurat der saken står nå, kan jeg ikke se at den granskingen som foreslås, nødvendigvis vil tilføre dette noe nytt. Så ser jeg fram til Baneheia-granskingen.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Irene Ojala (PF) []: Pasientfokus sitter ikke i justiskomiteen, men jeg er en av flere som står bak forslaget som ber om gransking av Birgitte Tengs-saken, og jeg kommer selvfølgelig også til å stemme for det forslaget. Begrunnelsen som framgår av representantforslaget, gir en god og dekkende beskrivelse av sakens rettslige og ikke minst menneskelig side. Årene går, og foreldre og familie har faktisk krav på visshet om hva som har skjedd.

Det er langt fra mitt hjemfylke, Finnmark, til Kopervik på Karmøy. Vi er egentlig ikke så mange i Norge, og vi må stå sammen med en familie på Karmøy som lever med sorg i hjertene sine, og med familiemedlemmer som har blitt påført justismord. Vi må ta vare på hverandre. Det som skjedde på Karmøy, kunne like godt skjedd med en familie hvor som helst ellers i Norge. Derfor er det av nasjonal interesse å få kunnskap om de ulike sider ved saken. Det er fordi vi som samfunn – jeg og du og alle andre – skal fortsette å ha tillit til politietterforskningen og rettssystemet i Norge.

Flertallet i komiteen viser til at en gransking av Tengs-saken vil være overlappende med den pågående granskingen av Baneheia-saken. Ja, slik overlapping kan vi få, men betyr det at det er feil som ble gjort i Baneheia-saken, i svarene på hva som gikk galt i Birgitte Tengs-saken? Nei, sakene er svært forskjellige. Som stortingsrepresentanter må vi her på huset bestrebe oss på å nå et mål om høyest mulig kvalitet og troverdighet til det resultatet vi til slutt sitter igjen med.

Innen samfunnsvitenskapen er det noe som kalles for triangulering. Det betyr at når man skal undersøke noe ordentlig, må man bruke ulike metoder, ulike teorier, ulike datasett og forskjellige forskere, slik at resultatet blir dobbelt og trippelt sjekket. På den måten kan vi få avdekket svakheter, og vi kan finne svar, slik at en familie kan få fred i hjertene sine. Dette handler om kunnskapsinnhenting, slik at vi som samfunn kan lære av hva som gikk galt, og lære hva vi må gjøre for å unngå slike tragiske saker i framtiden. Det handler egentlig, som jeg har nevnt før, om min følelse av rettssikkerhet i det norske systemet, om vi blir ivaretatt i tilfeller som dette. Det kan jo være at også andre blir utsatt for feilaktige påstander om hva man har gjort i livet.

Jeg mener helt bestemt at det er rett og rimelig at Stortinget ber regjeringen nedsette et granskingsutvalg for gjennomgang av Birgitte Tengs-saken. Det er viktig at utvalget får et bredt mandat for å kunne gjennomgå alle sider ved saken som omfatter politiet, påtalemyndigheter og domstolens arbeid. Granskingsutvalget må også gis adgang til å se på andre saker som kan utfylle deres arbeid. Vi må faktisk ikke bruker mer tid på å bestemme oss. Det er mange i familien som ønsker et svar.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 26.

Votering, se onsdag 12. juni
Forrige kapittel
Neste kapittel