Ine Eriksen Søreide (H) [10:04:04] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 18): Som saksordfører er det ganske uvanlig å kunne presentere et forlik alle partiene på Stortinget står bak. Alle partiene på Stortinget er enige om hvordan Forsvaret skal utvikles de neste tolv årene og videre. Enigheten er historisk, og det understrekes av at hele komiteen står bak samtlige merknader i innstillinga og alle vedtakene. Vi har rett og slett skrevet oss sammen om alt.

Jeg vil takke komiteen og alle partiene på Stortinget for å ha bidratt til denne enigheten og for at vi har hatt en god og konstruktiv tone i forhandlingene. Jeg mener alle partier fortjener anerkjennelse for å ha lagt større vekt på ansvaret vi som politikere har i fellesskap for å styrke forsvarsevnen, enn på sine primærstandpunkter. Jeg vil samtidig gi anerkjennelse til regjeringa, som også har strukket seg. Alle partiene har gitt og tatt, og alle har fått gjennomslag.

Høyre har helt fra forsvarskommisjonen la fram sin rapport i mai 2023, vært helt klar på at vi ønsket et bredt og forpliktende forlik om langtidsplanen, som må kunne stå seg gjennom skiftende politiske flertall og regjeringer. Det har vi oppnådd. Forliket forteller en historie både om samarbeidsviljen mellom partiene og om det er dype alvoret i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Et høyt spenningsnivå, både regionalt og globalt, kan øke faren for konflikt bl.a. gjennom bruk av militærmakt som politisk pressmiddel mot Norge. Konflikter som har sitt opphav helt andre steder, kan spres til Norges nærområder. Geografisk avstand er ikke lenger det samme som trygghet. Sist, men ikke minst: Enkeltepisoder og misforståelser kan komme ut av kontroll og bli reelle trusler.

Både forsvarskommisjonen, totalberedskapskommisjonen, forsvarssjefens fagmilitære råd og Nasjonal sikkerhetsmyndighets sikkerhetsfaglige råd er entydige i sine analyser. Russlands fullskala angrep på Ukraina er den største og mest definerende enkeltendringen i Norges sikkerhetspolitiske omgivelser etter den kalde krigens slutt. Det er krig i Europa.

For det andre er Russland den dimensjonerende faktoren for Norges forsvar, og Russlands angrepskriger viser tydelig hvordan landet kan utgjøre en alvorlig trussel mot både norsk og transatlantisk sikkerhet.

For det tredje er det ingenting som tilsier at denne situasjonen vil bedre seg i overskuelig framtid.

Vi må for det fjerde forvente stor grad av uforutsigbarhet og et farligere Russland.

For det femte bruker Russland hele spekteret av statens virkemidler for å oppnå sine mål. Spionasje, sabotasje, påvirkningsoperasjoner og destabilisering – de er alle viktige deler av trusselbildet mot Norge.

Komiteen peker også på at konflikt under terskelen for NATOs artikkel 5 er et høyst relevant scenario, og at den videre utviklingen og styrkingen av Forsvaret må innrettes mot å kunne håndtere denne typen trusler.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen vi opplever nå, er den nye normalen og vil forbli den nye normalen. Vi kommer ikke tilbake til den normalen vi kjente før. Det må vi ta konsekvensen av på alle nivåer. Usikkerhet og uforutsigbarhet er ikke forbigående fenomener, men noe vi må forholde oss til som en del av vår og alliertes sikkerhetspolitiske hverdag. Negative utviklingstrekk vil kunne komme raskere og oftere enn før.

Et bilde på dette er hvordan Sverige og Finland nå har blitt medlemmer av NATO, men Sveriges og Finlands inntreden i NATO skjer ikke i et vakuum. De modige og raske politiske beslutningene våre to naboland tok, er en direkte følge av Russlands brutale angrep på Ukraina. For norsk og alliert sikkerhet er det et klart gode å ha Sverige og Finland med. Regionalt blir vi ett operasjonsområde som kan jobbe sømløst for å ivareta sikkerheten fordi vi nå har felles forsvarsplaner og felles sikkerhetsgaranti, og det ligger et enormt potensial i at vi til sammen har betydelige kapasiteter i alle domener.

Men svensk og finsk NATO-medlemskap har også en annen side. NATO og EU har de siste ti årene fått en god arbeidsdeling som gjør at de utfyller hverandre og har virkemidler for ulike typer kriser. NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste, men som regjeringa skriver i budsjettproposisjonen: Utviklingen i EU på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området utfyller NATO og bidrar til transatlantisk samarbeid.

I redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker i april sa utenriksministeren:

«Norges medlemskap i NATO er fundamentet for norsk sikkerhet og forsvar. I tillegg har samarbeidet med EU blitt stadig viktigere. Dette handler ikke om EU eller NATO, men om å styrke begge samtidig.»

Norge er nå det eneste landet bortsett fra Island i nordisk-baltisk krets som ikke er medlem i både NATO og EU. Utenriksministeren sa det egentlig ganske tydelig i Stortingets europautvalg i går: Mye av det europeiske samarbeidet i NATO skjer nå i EU.

Det kan bli en betydelig utfordring for Norge å stå utenfor EU også på dette området.

I langtidsplanen og forliket legges det opp til at alle deler av Forsvaret vil styrkes med mer personell og nytt materiell og økte budsjetter til drift og vedlikehold. For Høyre er det viktig at Forsvaret får et solid løft både nå og i årene framover. Denne langtidsplanen bygger på de styrkingene og veivalgene som ligger i den forrige og den inneværende langtidsplanen. De representerte et tydelig taktskifte fra tida etter slutten av den kalde krigen, der det var realnedgang i forsvarsbudsjettene fram til midten av 2010-tallet. Det var et taktskifte til en helt nødvendig satsing. I perioden 2013–2021 under Solberg-regjeringas tid økte forsvarsbudsjettene med over 36 pst., men det betydde ikke at satsingen var i mål. Det er omfattende, tidkrevende og komplekse prosesser som ligger bak både personelloppbygging og materiellinvesteringer, og den ytterligere dramatiske omdreiningen i vår sikkerhetspolitiske situasjon i 2022 gjorde det helt nødvendig med en betydelig opptrapping utover det.

Selv om mye av fokus i dag er på det som skal skje av store investeringer i årene som kommer, mener jeg det er like viktig å fokusere på å få det Forsvaret vi har, til å fungere. Det er lett å få oppmerksomhet for å anskaffe nytt materiell, og det er ikke alltid like lett å få oppmerksomhet om det man ikke ser, nemlig selve grunnmuren. Engasjementet de neste årene må være like stort for driftsmidler, reservedeler og vedlikehold som for bygging av nye fregatter. For Høyre er det i den sammenheng veldig viktig at regjeringa i langtidsplanen viderefører to avgjørende tiltak vi innførte i vår regjeringstid. Det ene er at budsjettene skal inneholde den forsvarsspesifikke kostnadsveksten, slik at ikke kjøpekraften tapes hvert år, og det andre er valutakompensasjon i store investeringsprosjekter.

Partiene vil i sine innlegg vektlegge ulike deler av enigheten, men la meg trekke fram noen av hovedpunktene.

Personellopptrappingen er den enkeltstående, mest kritiske faktoren for gjennomføringen av planen. Faller det, så faller mye av planen. Derfor gir forliket anvisning på at det skal iverksettes konkrete tiltak for å rekruttere, beholde og re-rekruttere tilstrekkelig personell og kompetanse til Forsvarets struktur. Ikke minst er pensjon en viktig del av dette.

I forhandlingene var elementer som gir ytterligere styrket forsvarsevne og beskyttelse, helt sentrale for Høyre. Langtidsplanen inneholder en viktig satsing på luftvern. Forliket innebærer at vi får på plass langtrekkende luftvern til ytterligere et geografisk område for å legge til rette for permanent beskyttelse av det sentrale østlandsområdet, inkludert Oslo. Det er et tydelig bilde på hvordan trusselbildet ser ut. Det er nødvendig å kunne beskytte sentrale samfunnsinstitusjoner og befolkningstette områder mot ballistiske missiler.

I 2017 besluttet Solberg-regjeringa å anskaffe fire nye ubåter i samarbeid med Tyskland, som nå er i produksjon. I langtidsplanen foreslås det å ta ut opsjonen på den femte ubåten, og i forliket går vi inn for å ta ut opsjonen også på den sjette ubåten. Det har å gjøre med våre enorme havområder og vårt enorme ansvar, og det at vi da med seks ubåter kan patruljere nokså kontinuerlig med flere ubåter, er avgjørende både for situasjonsforståelse, suverenitetshevdelse og alliert støtte.

Det skal brukes veldig mye penger på Forsvaret de neste årene, og store penger må brukes ansvarlig. Derfor innfører vi – og det er et viktig moment for Høyre – en ny ordning for en årlig rapportering til Stortinget om status, framdrift, utfordringer og risiko ved gjennomføringen av sentrale områder i langtidsplanen gjennom hele planens varighet. Det dreier seg både om personellopptrapping, styring og ledelse, gjennomføring av store materiellinvesteringsprosjekter og ikke minst bygg og anlegg. Det skal rapporteres årlig til Stortinget, og Stortinget skal debattere saken.

Nå begynner den utfordrende jobben for forsvarssektoren og departementet. Å gjennomføre denne planen kommer ikke bare til å kreve at partiene på Stortinget følger opp den økonomiske opptrappingsplanen vi i fellesskap har forpliktet oss til. Det kommer også til å kreve tett kontroll og oppfølging av sektoren – den sektoren som nå skal forvalte svært store midler, få mer ansvar, gjennomføre en betydelig omlegging av styringsstrukturen og samtidig levere situasjonsforståelse, suverenitetshevdelse og operativ evne for Norge og våre allierte.

Høyre er fornøyd med forhandlingsresultatet, og vi er glad for at vi har fått til et bredt og forpliktende forlik. For oss har det vært avgjørende å få styrket det Forsvaret vi har i dag, og å peke ut en retning framover. Dette er en viktig dag som viser at Stortinget svarer på den dypt alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen. Vi tar et samlet løft for et tryggere Norge.

Nils-Ole Foshaug (A) [10:14:25] (ordfører for sak nr. 19): Den 5. april i år presenterte Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen sin nye langtidsplan for Forsvaret, under tittelen Forsvars- løftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036. Det er en historisk plan som innebærer et betydelig løft for forsvarssektoren de neste tolv årene, en plan som skal få dagens forsvar til å virke, samtidig som vi styrker den nasjonale egenevnen i alle domener.

Den 4. juni var alle partiene som er representert på Stortinget, samlet i vandrehallen for å kunngjøre full enighet om langtidsplanen for Forsvaret de neste tolv årene. Også det er historisk. Et godt og ambisiøst forsvarsløft fra regjeringen var blitt diskutert og forhandlet om i komiteen, til det bedre, fra en satsing på 1 624 mrd. kr til 1 635 mrd. kr, som skal prioriteres til forsvarsformål fram mot 2036.

Veien fram mot regjeringens langtidsplan og enigheten som partiene i Stortinget har kommet fram til, har et dramatisk bakteppe og mange grundige utredninger og anbefalinger. Etter den kalde krigens slutt, murens fall og oppløsningen av både Warszawapakten og Sovjetunionen var Europa preget av tanken og håpet om den evige europeiske fred. Norge, som mange andre land, bygde ned sitt forsvar. Vi kan litt forenklet si at i de siste godt og vel 30 årene har vi bygd ned Forsvaret, tatt ut fredsgevinsten og prioritert andre områder.

Russlands fullskala invasjon av Ukraina 24. februar 2022 satte en brutal stopper for denne tankegangen, og det ble innledet en ny epoke i internasjonal politikk. Det gjør at vi nå står ved et sikkerhetspolitisk tidsskille. Vi må regne med å leve med et farligere og mer uforutsigbart Russland i mange år framover, og vårt forhold til vår nabo i øst vil bli krevende i lang tid. Det vil være definerende for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Selv om alle håpet på at krigen i Ukraina skulle unngås, var det ikke fullstendig overraskende. Signaler om at noe kunne skje, var gitt for flere år siden. Derfor gir jeg honnør til dagens regjering, som tar situasjonen på reelt alvor.

Både Stortinget og regjeringen har fått mange gode utredninger og anbefalinger. Vi har forsvarskommisjonen, totalberedskapskommisjonen, forsvarssjefens fagmilitære råd og Nasjonal sikkerhetsmyndighets sikkerhetsfaglige råd, og det gir et solid grunnlag for å vedta den beste forsvarspolitikken i denne salen.

Planen innebærer en kraftig satsing på Forsvaret i årene som kommer, men for å lykkes med det må flere tiltak gjennomføres samtidig. Vi må ta tak i kritiske mangler i dagens forsvar. Vi har en bygningsmasse som må ivaretas og utvides, ikke bare til dagens forsvar, men til et forsvar som skal vokse betydelig. Vi må øke utdanningskapasiteten for å møte behovet for flere folk, vi må sette av nok midler til å fylle opp beredskapslagrene med materiell og ammunisjon, og vi må prioritere IKT-satsinger og cyberdomenet.

Langtidsplanen legger opp til en videreutvikling av Hæren. Volum, kampkraft, utvikling og beskyttelsesevne skal økes og forsterkes. Hæren skal utvides fra én til tre brigader, Brigade Nord, Finnmarksbrigaden og Brigade Sør. Brigade Nord skal fullføres som tung infanteribrigade, med fire mekaniserte bataljoner og støtteavdelinger, og vi innfrir da et av NATOs prioriterte kapabilitetsmål for Norge. Brigade Sør blir en reservistbasert brigade. Oppbygging av Hærens luftvern, innføring av nye artilleriskyts og anskaffelse av langtrekkende presisjonsvåpen vil øke Hærens operative evne betydelig og styrke Forsvarets evne til å bekjempe mål på lange avstander.

Heimevernet skal styrkes gjennom økt volum, utrustning og kampkraft. Antallet heimevernssoldater vil økes fra 40 500 til 45 000, fordelt på ledelse, heimevernsområder og innsatsstyrker, for å styrke tilstedeværelse og forankre lokal kunnskap. Et tolvte heimevernsdistrikt etableres i Agder, og antallet innsatsstyrker økes. Styrkingen av Heimevernet prioriterer særlig evnen til å beskytte objekter langs kysten, operasjoner i Finnmark samt alliert mottak og framføring.

Luftforsvaret vil fullføre innfasingen av F-35-kampfly og maritime patruljefly. Det vil avsettes betydelige midler til videre oppgradering av både F-35 og P-8. I tillegg kommer anskaffelse av mer våpen, slik at luftmakten er bedre i stand til å samvirke med allierte og holde tritt med trusselutviklingen. Vi styrker også evnen til kontroll av luftrommet gjennom anskaffelse av nye luftovervåkningsradarer. Forsvarets helikopterkapasitet vil bli styrket betydelig med seks nye helikoptre til Kystvakten, det vil bli anskaffet et antall helikoptre til Hæren og spesialstyrkene, og i tillegg anskaffes nye helikoptre for maritim krigføring i forbindelse med anskaffelsen av nye fregatter.

Antallet NASAMS luftvernbatterier økes fra tre til seks. Etter forhandlingene vil det anskaffes ett til langtrekkende luftvern, slik at vi nå kan anskaffe to av dem. Det ene skal beskytte det sentrale østlandsområdet. Andøya flystasjon skal videreføres og videreutvikles for å ivareta satsingen på droner og romvirksomhet. Andøya vil bli base for en ny avdeling for langtrekkende droner i Forsvaret. I tillegg skal evnen til alliert mottak styrkes. Andøya er et område av økende militærstrategisk betydning for Norge og NATO.

Satsingen i denne langtidsplanen er den største satsingen i utviklingen av framtidens sjøforsvar. Sjøforsvaret skal styrkes betydelig gjennom fornying av store deler av strukturen i årene som kommer. Det vil bli anskaffet fem nye fregatter, og Forsvaret skal utvikle en standardisert fartøysklasse, en stor havgående utgave og en mindre, kystnær utgave. Fartøyene skal utvikles for å løse Kystvaktens og Marinens oppgaver. Det vil bli anskaffet totalt 28 standardiserte fartøyer til Sjøforsvaret. Anskaffelsen av nye standardiserte fartøyer er en stor mulighet til å styrke og videreutvikle nasjonal kompetanse og beredskap i det maritime domenet. Det er et ønske fra både regjeringen og komiteen at mye av aktiviteten skal skje i Norge. Regjeringen foreslo at det skulle anskaffes fem nye ubåter, med opsjon på en sjette. Som resultat av gode forhandlinger blir det nå vedtatt at vi skal ha seks nye ubåter.

Andre verdenskrig førte til erkjennelsen av at vi ikke kunne utkjempe neste krig alene. NATO har derfor siden 1949 vært en bærebjelke i norsk sikkerhetspolitikk. Alliert støtte i krise og krig er avgjørende for norsk sikkerhet, og derfor vil man tilrettelegge for alliert øving og trening og mottak av allierte styrker. Nå som Norden er samlet innenfor NATO, skal forsvarssamarbeidet videreutvikles innenfor rammen av NATO, og det blir mer nordisk forsvarssamarbeid i tiden framover. Med Finland og Sverige blir det viktig å videreutvikle samarbeidet om forsvar på Nordkalotten og mottak, forflytninger og understøttelse av allierte forsterkninger.

For å lykkes med denne nye langtidsplanen må vi ha hele samfunnet med oss. Det sivile samfunnet må være beredt på å yte støtte til militær innsats i krise og krig, og derfor vil vi måtte videreutvikle et totalforsvar som skal være forberedt på krig og mer aktivt i det daglige. Det er behov for å tilrettelegge ytterligere for at næringslivet kan yte støtte til militær innsats i hele krisespekteret, og forsvarssektoren må styrke samarbeidet med næringslivet. Det som skal fungere i krig, må også fungere i fredstid.

Forsvarets viktigste ressurs er folk. Uten dyktige og kompetente ansatte trenger vi ikke investere i nytt materiell. Forsvarsløftet vil kreve en forsterket innsats for å rekruttere, rerekruttere og beholde personell. En forutsetning for å lykkes med dette er godt partssamarbeid. Forsvarssektoren må ha gode lønns- og insentivsystemer. De ansatte må ha en mer forutsigbar arbeidshverdag, og man må ha gode virkemidler for geografisk mobilitet for å gjøre sektoren mer fleksibel og attraktiv som arbeidsplass i hele landet. I tillegg har vi nå gitt en tydelig retning for bedre pensjon til dem som jobber i Forsvaret, og det har i lang tid vært viktig for Arbeiderpartiet.

I dag står alle partiene på Stortinget sammen og er enige om en historisk opprustning av det norske Forsvaret de neste tolv årene. Dette er norsk politikk på sitt beste – at vi samler oss når det virkelig gjelder, og det gjør det nå. Det er et sterkt signal til Forsvaret og folkene som jobber der, om at vi skal satse på dem framover. Vel så viktig er det et sterkt signal om at vi prioriterer tryggheten, og det er et sterkt signal til trusselaktører om at vi i Norge står samlet i forsvaret av vår frihet, vår trygghet og vår suverenitet. Gjennom langtidsplanen skal vi satse bredt på Forsvaret i alle grener og i hele landet. Arbeiderpartiet prioriterer vår trygghet og vår sikkerhet – by og land, hele Norge.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:24:24]: Forsvarsløftet er todelt. Med ny langtidsplan for forsvarssektoren rigges det for det største løftet for Forsvaret på over 30 år. Samtidig er planen et løfte til folket om å ivareta vår felles trygghet for framtiden. De føringene som nå vedtas, gir et godt økonomisk grunnlag og ikke minst en forutsigbarhet som kreves for så raskt som mulig å bygge opp et forsvar som over lang tid er bygget ned.

Det er likevel viktig å presisere at med det norske forsvaret har vi et godt utgangspunkt, der vi i stor grad kan bygge på fagmiljøer, våpensystemer og avdelinger som eksisterer fra før. Vi må likevel raskt fornye oss og bygge et forsvar med større volum og mer spisset beredskap. Dette er svært krevende og medfører en formidabel innsats fra alle Forsvarets ansatte, og ikke minst krever det at vi har politikere som styrer med en stødig hånd for å skape den forutsigbarheten som er nødvendig. Styring, god ledelse, en effektiv organisasjon og god resultatoppnåelse vil være avgjørende for å rekruttere og beholde folk i Forsvaret.

Regjeringen la i april fram en ny langtidsplan for forsvarssektoren. Nå har regjeringen, med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, fått Stortinget med seg på samtlige deler av planen og gjennom arbeidet i Stortinget forsterket satsingen og forbedret ytelsene til Forsvaret. Dette er historisk. Alle partiene på Stortinget stiller seg bak en omfattende forsvarssatsing. Det har vært gode samtaler, diskusjoner og forhandlinger med alle partier, og jeg er stolt over hva vi nå har klart å få til sammen. Gjennom et bredt forlik sikrer komiteen en langsiktig forpliktelse fra alle partier om å styrke Norges forsvarsevne de neste årene. Enigheten betyr at det skal brukes 611 mrd. kr mer på forsvar av Norge de neste tolv årene, til sammen 1 635 mrd. kr som skal brukes på Forsvaret i perioden. Det forplikter.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon viser behovet for å ta grep som styrker operativ evne på kort, mellomlang og lang sikt. Våre sikkerhetspolitiske omgivelser er varig endret. Krig i Europa, Midtøsten og Afrika samt tilspisset global konkurranse om militær, politisk, økonomisk og teknologisk makt legger føringer for både innenriks og utenrikspolitiske prioriteringer.

Siden 1949 har NATO vært bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Norge har et medansvar for å forme og utvikle NATO. NATOs 2-prosentmål er på plass allerede i inneværende år. I løpet av perioden vil vi være tett oppimot 3 pst. Langtidsplanen styrker vårt nasjonale forsvar og sender et viktig signal til våre allierte. Med Sverige og Finland som nye medlemmer i NATO skal det nordiske samarbeidet styrkes.

Det nordiske samarbeidet vil være sentralt når nye forsvarsplaner skal operasjonaliseres, og er et resultat av alvoret som siger innover oss. Når Finland, med Russland som nærmeste nabo, nå velger NATO som sikkerhetsplattform, er det et tydelig og konkret bilde på den alvorlige situasjonen i Europa. Alliert tilstedeværelse og mottak av allierte er avgjørende for norsk sikkerhet. Det er samtidig viktig at det norske forsvaret har flere bein å stå på.

Senterpartiet i regjering er opptatt av trygghet i hele Norge og nasjonal kontroll. Dette innebærer at regjeringen skal sikre et styrket nasjonalt forsvar og en helhetlig tilnærming til nasjonal sikkerhet, inkludert en styrking av evnen til å tenke strategisk, langsiktig og på tvers av sektorer.

Kort tid etter at Senterpartiet gikk inn i regjering, og før Russlands invasjon av Ukraina, ble det satt ned en forsvarskommisjon og en totalberedskapskommisjon. Målet var å vurdere Norges sikkerhetspolitiske utfordringer og samlede beredskapsressurser, for så å gjøre målrettede tiltak. Arbeidet med forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen har gitt kraftige og svært tydelige føringer – for mange har det vært overraskende tydelige signaler. Føringene er og har vært grunnlaget for Forsvarsløftet og dagens vedtak, som legger grunnlaget for Forsvaret i mange tiår framover. Det er et beredskapsmessig paradigmeskifte i det norske samfunnet. Det Stortinget enstemmig vedtar i ettermiddag, vil være viktig og førende for den totale beredskapsplanleggingen i hele Norge.

Trygghet krever nasjonal kontroll og ikke minst at beredskap blir en del av hverdagen på en helt annen måte enn før. Alle må føle at de er med og bidrar. For å lykkes med tryggingen av hele landet må Forsvaret i vesentlig større grad enn de siste årene ses i sammenheng med den nasjonale totalberedskapen og samfunnssikkerheten. Derfor er Senterpartiets satsing på politi, sykehus, brann og redning over hele landet også en del av samfunnssikkerheten som skal trygge Norge i tiden framover. For å lykkes med dette kreves det et distriktsløft som sikrer tilgang til folk og ressurser der Forsvaret og annen beredskap nå skal bygges opp. I løpet av 2024 skal regjeringen legge fram en stortingsmelding om totalberedskap. Sammen sikter både totalberedskapsmeldingen og langtidsplanen for forsvarssektoren på å presentere tydelige strategiske grep for å øke samfunnets motstandskraft.

For å styrke et forsvar som over tid er blitt rustet ned, er det helt avgjørende at grunnmuren bygges opp. Derfor prioriterer regjeringen et betydelig personell- og kompetanseløft. Fram mot 2036 legger regjeringen opp til om lag 4 600 flere vernepliktige, 13 700 flere reservister og 4 600 flere ansatte. Grepene vi tar, tilrettelegger for raskere og større vekst i Forsvaret. Det innebærer en styrking av landmakten, fornying av kapasiteter i Sjøforsvaret, mer luftvern og mer midler til Forsvarets eiendom, bygg og anlegg.

Forsvaret må ha evne til å beskytte Norge mot angrep på både militære og sivile mål. Dette innebærer evnen til å beskytte viktig militær og sivil infrastruktur mot angrep fra kryssermissiler, kortrekkende ballistiske missiler og ubemannede systemer. Kampfly, droner, fregatter og ubåter bidrar samlet til å beskytte både militære og sivile mål mot angrep fra luften.

Andøya blir helt sentral i forbindelse med utvikling av en ny dronestrategi. Den sikkerhetspolitiske situasjonen og utvikling innen missil- og våpenteknologi gjør en betydelig satsing på bakkebasert luftvern til en sentral del av Forsvarsløftet. Det er politisk enighet mellom partiene om at man må skaffe ytterligere et langtrekkende luftvern, også utover regjeringens forslag, med mål om å kunne gi bedre beskyttelse til sivilbefolkningen. Anskaffelsen av ytterligere langtrekkende luftvern vil kunne legge til rette for permanent beskyttelse av det sentrale østlandsområdet, inkludert hovedstaden.

Sjøforsvaret skal få minimum fem nye fregatter med helikoptre med anti-ubåtkapasitet, nye ubåter og en standardisert fartøysklasse med inntil 10 store og 18 mindre fartøy. Gjennom forhandlinger på Stortinget ble det også besluttet å utløse opsjon på ytterligere en ubåt, slik at vi anskaffer totalt seks nye ubåter – en klok beslutning som gir økt handlefrihet for en svært viktig strategisk kapasitet, både nasjonalt og ikke minst internasjonalt.

Samtidig gjennomføres en kraftig styrking av Hæren og Heimevernet med mer kampkraft. Hæren utvikles fra én til tre brigader, én i Finnmark, én i Troms, og én ny Brigade Sør. Den styrkes også med langtrekkende presisjonsild, flere kampvogner, luftvern og helikoptre til Hæren og spesialstyrkene.

Heimevernet økes til totalt 45 000 soldater. Heimevernet med sitt territorielle ansvar er fotavtrykket i hele Norge og styrkes med flere soldater, nye kapasiteter for panserbekjempelse og bærbart luftvern samt mer trening og øving. At hvert HV-område nå tilføres et ekstraverv for å støtte områdesjefene er også et viktig grep for å styrke planlegging og gjennomføring av årets trening og ledelse av operasjoner. Antall heimevernsdistrikter økes til tolv ved å gjenopprette Agder HV-07, samtidig som det etableres en ny innsatsstyrke særlig dedikert til operasjoner i Finnmark, med utgangspunkt i HV-02, og to nye innsatsstyrker i henholdsvis HV-09 og HV-12 for å ivareta operasjoner langs kysten. Gjennom lokal kunnskap og tilstedeværelse i hele landet er Heimevernet viktig for å hevde norsk suverenitet og forsvare norsk territorium. I tillegg er Heimevernet en veldig gripbar ressurs som vi kan bruke på mange andre områder, noe som vi ser klart og tydelig i den støtten som vi nå gir til Ukraina i deres kamp.

Å sikre tryggheten for innbyggerne i det langstrakte landet vårt vil alltid være vår viktigste prioritet. Vi i Senterpartiet er glad for at et samlet storting stiller seg bak samtlige punkter i regjeringens forslag til langtidsplan.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:34:46]: Forliket vi skal vedta i dag, vil gi Forsvaret betydelig mer kampkraft og forsvarsevne. Langtidsplanen går over 12 år, og satsingen vil bety at Norge – alt annet likt – vil bruke mer enn 3 pst. av BNP på forsvar i 2036.

Jeg skal ikke helle malurt i begeret, men vi må ikke glemme at Forsvaret ikke blir en tøddel bedre av ord, planer og vedtak. Den eneste måten å gjøre Forsvaret bedre og sterkere på, er å gjennomføre de planene vi vedtar, og det har vi ikke alltid gjort tidligere. Den oppgaven tilligger ulike regjeringer, forsvarssjefen og Forsvarets underliggende etater.

Norge var et av NATO-landene som foretok en omfattende militær opprustning under hele den kalde krigen. Murens fall førte Europa fra kald krig og militær opprustning til fredsoptimisme. Sovjetunionen ble oppløst, og Warszawapakten ble nedlagt. Dette førte til nasjonal selvstendighet for en rekke land i Øst-Europa, og med årene ble mange av disse landene innlemmet i NATO.

Den dype freden fikk en brå slutt. Russlands fullskalainvasjon av nabolandet Ukraina den 24. februar 2022 endret premissene for samarbeidet i Europa. Den russiske bjørnen var igjen blitt en slagbjørn. Dette bakteppet er helt vesentlig for å forstå hvorfor hele det politiske Norge i dag ønsker å styrke vårt nasjonale forsvar vesentlig. Dagens forsvar har over tid gradvis blitt bygget ned og svarer ikke på vår tids nye spenninger og sikkerhetsutfordringer. Vi tok ut fredsdividenden og gjorde Chamberlains ord til våre. Implementeringen av fremlagte forslag i langtidsplanen vil endre dette og øke Norges kampkraft. Det vil være et solid løft.

Alt dette ble tatt opp i forsvarskommisjonens rapport. Konklusjonene og anbefalingene i rapporten er tydelige på at den dramatisk forverrede sikkerhetssituasjonen etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina krever styrket nasjonal beredskap og operativ evne, og det haster. Kommisjonens arbeid var sammenfallende med Russlands nye aggresjon og blir derfor helt avgjørende for komiteens arbeid og – vil jeg anta – for regjeringen.

Forsvarssjefens fagmilitære råd forsterket forsvarskommisjonens konklusjoner og anbefalinger, og rapporten fra totalberedskapskommisjonen vil vise hvordan den sivile og militære beredskapen henger sammen. Men det er også flere andre forhold som har bidratt til forsvarspolitisk nytenkning.

Vi ser økt sikkerhetspolitisk spenning og polarisering i Europa. Sverige og Finland er blitt medlemmer i NATO og har skapt en ny nordisk dimensjon, og vi erfarer en gryende splittelse i USA, hvor den betingelsesløse forpliktelsen til å forsvare Europa ikke er like tydelig. Det er nettopp derfor det er viktig at Norge gir USA tillatelse til å opprette såkalte omforente områder, eller baser, som kanskje er en bedre definisjon.

Permanent amerikansk tilstedeværelse forplikter begge veier. Norge stiller territorier til disposisjon, og amerikanske soldater vil kunne være raskt klare til kamp dersom Russland skulle velge å utfordre oss eller andre NATO-land i nærheten. Men det reduserer ikke behovet for å legge til rette for allierte mottak. Norge oppfattes fremdeles som NATO i nord, og vi er samtidig det landet som allierte styrker vil ankomme dersom NATO-land lenger sør trenger militær hjelp. Allierte mottak inkluderer mulighet for beskyttelse av fartøyer og vedlikehold av ubåter beskyttet i fjell. Som vi påpeker i forliket, er det ofte slik at Forsvaret ikke alltid trenger å eie. Leie vil gjøre alt tilgjengelig og klart den dagen man har behov for det.

Hovedfokuset i langtidsplanen er naturlig nok styrking av vårt eget forsvar. Det er vår plikt. Men det er viktig å minne om at Norges forsvar er basert på vårt medlemskap i NATO og det kollektive prinsippet om at et angrep på et av alliansens 32 medlemsland er å anse som et angrep på alle.

Komiteen hadde fra dag én et mål om å utarbeide et bredt forlik. Alle hadde forståelsen av at det hastet. Det satt litt langt inne for regjeringen å endre fremlagt plan, men jeg tror vi alle er enige om at komiteen kollektivt har gjort regjeringens ambisiøse plan litt bedre. I forliket er forsikringspremien noe større, men sett i forhold til den økte premien er det liten tvil om at vi har fått mye sikkerhet for pengene. Kasko er det imidlertid ikke. En ekstra ubåt utover regjeringens fire – pluss én, som er inkludert i opsjonen – vil bedre vår evne til å hevde vår suverenitet betydelig, ikke minst i nord. Hvorvidt det er tilstrekkelig avskrekkende, kan nok betviles, men samtidig er det slik at med fregattenes antiubåtkapasitet vil totaliteten bli vesentlig bedre enn i dag.

Forliket har gitt et enda tydeligere fokus på luftvern. Vedtaket vi fatter i dag om et ytterligere langtrekkende luftvernsystem for å beskytte hovedstaden og landets sentrale institusjoner, inkludert det sentrale østlandsområdet, er nærmest ordrett hentet fra forsvarskommisjonens rapport, hvor det står:

«Forsvarskommisjonen mener norske myndigheter bør ha planer for å kunne forsvare norske kampflybaser, sentrale havner for alliert mottak, landets øverste myndigheter i Oslo og maritime baser og store befolkningssentra mot lufttrusler.»

Komiteen er enig om at Ukraina bedriver en legitim og nødvendig forsvarskamp, og at Ukrainas forsvarskrig i realiteten også er en krig de kjemper på vegne av oss. Men å støtte en legitim forsvarskrig gjøres ikke med fromme ønsker. Det gjøres med våpen. Derfor er det positivt at samtlige partier har forstått at en nasjonal, høyteknologisk forsvarsindustri i seg selv kan være mer avskrekkende enn våpnene den produserer. Pasifisme har ingen avskrekkende effekt på noen, og vi må derfor forholde oss til realiteter, ikke illusjoner. Høyteknologiske arbeidsplasser med fokus på forsvar gjør at flere direkte og indirekte blir påminnet om hvor viktig et sterkt forsvar er for landet vårt. Forsvarsindustrien er også viktig for totaliteten av teknologiutviklingen. Vårt samarbeid med Europa er særdeles viktig, ikke minst med Det europeiske forsvarsfondet. Vi må samarbeide med Europa og ikke bare drive alene.

Undersystemer til store systemer gjør at alt henger sammen med alt, og komponentproduksjon kan være vel så viktig som systemproduksjon. Et utvidet samspill mellom industrien og Forsvaret vil påvirke hvordan folk flest forholder seg til Forsvaret. Det er altså ikke noe noen andre driver med. Det angår oss alle. Totalforsvaret er en påminnelse om nettopp det. Ukraina trenger minst 600 000 artillerigranater i måneden, og norske Nammo er en av tre bedrifter i hele Europa som produserer artillerigranater og rakettmotorer. Da er det vår plikt å legge til rette for at produksjonen øker. Det samme gjelder produksjonen av luftvernsystemet NASAMS på Kongsberg, som har skapt en ny dynamikk i hvordan komiteen tenker om Forsvaret.

Den maritime satsingen i langtidsplanen er en mulighet til å videreutvikle og styrke norsk maritim industri og anskaffelsen av alle de kystnære, standardiserte fartøyene, som bør produseres i Norge. Det betyr at de store pengene vi nå skal bruke på forsvar, vil gi økt aktivitet ved norske verft og maritim teknologiutvikling, og det vil også gi Norge betydelige inntekter.

Ellers var det gledelig å lese i nyhetene i dag at statsråden var ute og sa at 37 av 54 stridsvogner nå skal produseres i Norge – iallfall sammensettes i Norge – at vedlikehold skal foretas i Norge, og at det kan bli en hub for andre stridsvogner i andre nordiske land. Det er veldig positivt.

Forsvarsindustrien er ikke kun en leverandør av forsvarssystemer og ammunisjon; den er avgjørende for nasjonal sikkerhet og beredskap. Det er en del av en totalitet som norske myndigheter må heie frem. Da må vi prioritere egen industri, vi må stille tydelige krav om gjenkjøp ved kjøp ute, og vi må bruke alle muligheter som ligger i lov om offentlige anskaffelser, med hjemmel i EØS-avtalens artikkel 123. Vi erfarer at EUs medlemsland hele tiden benytter seg av unntaksbestemmelser. Da må ikke vi bli mer katolske enn paven. Vi trenger ja-mennesker i FMA og i departementet.

Britene bruker uttrykket «the proof of the pudding is in the eating». I denne sammenhengen betyr det at vedtatte planer ikke kan regnes som vellykkede før de er implementert og vi ser at de virker. Det er viktig å se Forsvarets utvikling i et langt perspektiv. Vekslende regjeringer har forholdt seg til det til enhver tid eksisterende trusselbildet, og det er i dag tverrpolitisk enighet om at Russlands fullskala krig mot Ukraina har endret alle premissene for forsvaret av Norge.

Komiteen er enig i at det skal innføres en ny ordning med årlig rapportering til Stortinget om status, fremdrift, utfordring og risiko ved gjennomføring av langtidsplanen. Dersom vi skal unngå at planen blir en papirtiger, er det helt vesentlig at vi alle aksepterer at vi alle har et ansvar for at de omfattende satsingene som ligger i planen, blir gjennomført. Det betyr at forsvarspolitikken må komme høyere opp på den politiske agendaen, og at finansieringen må være på plass. Det innebærer at samtlige partier må finne penger i sine budsjetter, enten de er i posisjon eller opposisjon. Vi må stå fast i tolv år med oppdateringer underveis.

Jeg ønsker å trekke følgende konklusjoner av komiteens forhandlinger: Vi er enige om at Forsvaret må rustes opp kraftig, og at det haster. Vi har alle hatt litt ulikt fokus underveis, men vi har alle hatt et ønske om og en vilje til å bli enige. Mange vil sikkert trekke den konklusjonen at Stortinget nå har en omforent forsvarspolitikk, og at vi nå kan fokusere på utenrikspolitiske spørsmål. Da har man misforstått hva et forlik om fremtidens forsvar reelt sett handler om. At vi er enige om Forsvarets struktur, dimensjon og hvor mye penger vi skal bruke, betyr ikke at vi er enige om den fremtidige bruken av Forsvaret. Det er det som er virkelig politikk.

Konklusjonen jeg trekker, er at komiteens uenigheter nå er flyttet til utenrikspolitikken, og det inkluderer Norges fremtidige bruk av et styrket forsvar. Det bringer meg til den kanskje aller største utfordringen. Langtidsplanen peker nemlig på behovet for mer personell. Vi trenger flere soldater, flere befal, flere med operativ kunnskap og flere instruktører i ulike stillinger. I et velferdssamfunn kan vi ikke uten konkurranse finne de folkene det er behov for. Det er derfor viktig at langtidsplanen gjør soldatenes hverdag bedre, noe som forhåpentligvis vil bidra til større vilje til å flytte til steder hvor det er størst behov. Vi kan ikke alle bo i sør når vi trenger soldater i nord.

Jeg er også glad for at forliket vil bidra til bedre pensjonsbetingelser for våre soldater. Uavhengig av økonomiske og andre tiltak for å styrke rekrutteringen, er det aller viktigste at dagens ungdom introduseres for Forsvaret og forstår hva vi faktisk kjemper for. Vi ser hvordan unge russiske menn blir sendt til Putins krig som kanonføde, og de forstår ikke engang hvorfor de er pålagt å drepe sitt nabofolk. Soldater som tvinges til fronten, skaper frustrasjon og dårligere krigere. Ukrainske soldater, derimot, forstår hva de forsvarer, og at deres vilje til å slåss er eksistensiell.

Med dette som bakteppe har vi et felles ansvar for at prosessen med å styrke Forsvaret forankres i hele befolkningen. Vi kan ikke lenger være tilbakeskuende – alle viktige minnemarkeringer til tross. Krig er ikke noe som hører fortiden til. Det er nå. Alle har et ansvar for å fortelle den oppvoksende slekt hva vi faktisk forsvarer og hvorfor. De fleste forstår at vi forsvarer Norges territorium, mens færre reflekterer over at forsvaret av landet også er et forsvar av våre liberale verdier, våre institusjoner og «our way of life». Det bør forankres i skoleverket som en del av pensum. Vår frihet er ingen selvfølgelighet. Det bør ungdom som er født i Norge, og de som har flyttet hit, lære. Vi må alle, hver på vårt vis, bidra til en forståelse av hva vi faktisk kjemper for: Det er alt vi har, og det innebærer trygghet, et næringsliv med innovasjonskraft, felles finansiering av grunnleggende behov og økonomisk sikkerhet. Og det er alt vi er, og det innebærer et nasjonalt fellesskap, demokrati, liberale verdier og frihet for hver enkelt. Vi skal ikke ta dette for gitt.

Til slutt ønsker jeg å takke alle komiteens forhandlere for samarbeidet, og jeg ønsker særlig å takke komiteens leder, som har hatt god kontroll hele veien. Samtidig vil jeg skryte av forsvarsministeren, som i forkant har hatt en stødig hånd i hele prosessen. Vi var alle litt usikre på hva vi drev med i det graderte lukkede rom. Var det forhandlinger? Var det konstellasjoner? Var det innspill og informasjonsutveksling, eller var det statusoppdateringer? Men til slutt ble det uansett reelle forhandlinger, og vi ble enige til slutt.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:47:15]: Fleire bruker store ord om det breie forsvarsforliket og innhaldet i denne planen. Eg vil starta med å slå fast at SV er fornøgde med å vera med på eit forlik som legg til rette for å styrkja den nasjonale forsvarsevna. Eg synest det er noko veldig fint med å stå samla når det verkeleg gjeld, og sjå kva me er einige om, i staden for å kjekla om kjepphestar. Det trengst jammen meg i ei tid der altfor mange mistar trua på demokratiet. Slik sett er dette ein god dag for landet og ikkje så lite høgtid i denne salen.

Resten av dei tilmålte minutta mine skal eg likevel bruka til å trekkja oss ned på jorda og vera ganske kjedeleg. Dei som ønskjer seg endå fleire honnørord, kan bruka tida til å ta seg ein kopp kaffi.

SV ville først av alt ha ein meir realistisk plan – meir enn ein mest mogleg ambisiøs plan. SV har verken sikta mot stjernene, sikta mot NATOs 2-prosentmål eller delteke i konkurransen om kven som er villig til å bruka flest milliardar på forsvar. Me vil rett og slett prøva å få det forsvaret me har, til å fungera. Me såg potensialet i regjeringa sitt forslag, og me har forsøkt å styrkja det på dei aller mest kjedelege og minst høgteknologiske måtane me kunne koma på, med å ta betre vare på det me har, og ikkje minst dei me har, gjera ting i rett rekkjefølgje, bruka tida godt og la det ta den tida det tek – ikkje setja mål som er umoglege å nå, og justera kursen undervegs når realitetane tilseier det. Denne framgangsmåten meiner me at me har fått tilstrekkeleg godt gjennomslag for.

Dette er ein plan som har meir personell og betre styring som føresetnad for å gjera større investeringar i materiell. Det er i seg sjølv eit linjeskifte i forsvarspolitikken. Denne planen byggjer på erkjenninga av at det ikkje er nok å investera i meir materiell om det ikkje finst folk til å operera og vedlikehalda det. Forsvaret har no i lang tid tært på personell og drift for å kjøpa inn kampfly og fregattar, og har ineffektive styringssystem som tærer på tolmodet til dei tilsette. Resultatet er personellflukt og redusert forsvarsevne trass i at det blir brukt større summar på forsvar enn før.

Denne langtidsplanen har ambisiøse mål om å auka bemanninga – og bekvinninga – og rekruttera mange nye folk til tenester, og det er mål SV støttar. Sjølve har me allereie i fleire år føreslått å kalla inn fleire til førstegongsteneste, òg som ein måte å auka rekrutteringsbasen for militære stillingar på. Men nyrekruttering er ei fattig trøyst når erfarne fagfolk forsvinn ut i raskt tempo. Det tek mange år å utdanna nye til erstatning for desse.

Ei hovudsak for oss i forhandlingane var difor å få på plass konkrete tiltak for å stoppa personellflukta i Forsvaret. Me lytta til forbunda som organiserte dei militært tilsette, som bad Stortinget om støtte til å sikra ei betre pensjonsordning. Dårleg pensjon, det at store delar av løna ikkje er pensjonsgjevande, er ein hovudgrunn til at folk sluttar i Forsvaret før tida. På dette punktet fekk SV betydeleg gjennomslag. I dag slår Stortinget fast at hovuddelen av inntektene for militært personell skal bli pensjonsgjevande, og gjev regjeringa i oppdrag å sørgja for at det skal skje.

Andre gjennomslag me er fornøgde med, er:

1. styrkt nasjonal kompetanse og kontroll på IKT i Forsvaret

2. større bruk av lokalt næringsliv i Forsvarets innkjøp

3. at Forsvaret skal ha nok eigne tilsette, og at samarbeid med private ikkje skal erstatta denne eigenkapasiteten

4. auka bruk av norsk industri til større innkjøp, som nye standardiserte fartøy i Sjøforsvaret

5. redusert intern handel i Forsvaret, og dermed eit steg vekk frå meiningslaus silotenking og kunstige marknadsmekanismar, som berre gjer Forsvaret meir tungrodd

På fleire av desse områda skulle me gjerne ha sett endå tydelegare formuleringar, men i tverrpolitiske forlik blir det ikkje mange blanke sigrar. Ei god retning er i denne samanhengen godt nok.

Sjølvsagt er det ein risiko for at planen ikkje blir gjennomført slik me ser det for oss no. Først av alt er me avhengige av at mange nok opplever Forsvaret som ein god arbeidsplass. Her er bu- og arbeidsforhold, pensjon, gode karrieremoglegheiter, fråvær av trakassering og ei arbeidsbelastning som er til å leva med, avgjerande. I tillegg må forbetringar i styringssystema koma på plass – og god kostnadskontroll.

For å sikra ei god og realistisk framdrift, at ting blir gjorde i rett rekkjefølgje og med mest mogleg demokratisk kontroll, er me difor einige om ei ny ordning med årleg rapportering til Stortinget. På bakgrunn av regjeringa si rapportering om gjennomføring av planen kan Stortinget gjera nødvendige endringar.

Så langt om det eg er fornøgd med. Det er særleg éi sak eg skulle ønskt at me kom lenger med. Nokre typar kompetanse veit me allereie at me har stor mangel på i Forsvaret, og det gjeld særleg flyteknikarar. Innkjøpet av nye kampfly og anna materiell i Luftforsvaret har ikkje blitt følgt opp med ei tilsvarande satsing på flyteknikarar. Resultatet er redusert operativ evne, eller sagt på godt norsk: at flya står på bakken.

Samtidig som denne erkjenninga er i ferd med å koma til overflata, skal skulen som utdannar teknikarar, rykkast opp med rota og flyttast frå éin region til ein ganske annan kant av landet. Per i dag veit me at svært få av instruktørane på Kjevik har planar om å bli med på flyttelasset. To var vel talet då eg sjekka det for to veker sidan. Resultatet er at fagmiljøet forsvinn, og at Luftforsvaret må bruka mange år på å byggja det opp igjen. Flyttinga skal altså gjennomførast på det verst tenkelege tidspunktet.

Det mest fornuftige hadde vore å gjera om vedtaket. «Reversera» er visst eit fy-ord, men eg bruker det likevel. Det nest mest fornuftige hadde vore å laga ein overgangsplan der så mange lærarar som mogleg blei lokka til Værnes, samtidig som drifta blir vidareført på Kjevik så lenge det trengst. SV stemmer i dag imot å bruka nesten 1 mrd. kr på å investera i nye bygg på Værnes for den flytekniske skulen. Me meiner at dei pengane kan brukast på meir fornuftige måtar akkurat no. Me ser diverre ut til å bli stemde ned, men eg vil framleis appellera til resten av partia her om å vera med på å finna løysingar som ikkje raserer fagmiljøet, set endå fleire fly på bakken i åra som kjem, eller gjer Luftforsvaret heilt avhengig av kostbar innleige.

Eg har registrert stemmer som hevdar at dette forsvarsforliket markerer endepunktet for den sikkerheitspolitiske opposisjonen i Noreg. Til desse vil eg seia: Frykt ikkje! Forsvarsforliket er ikkje uttrykk for at den sikkerheitspolitiske debatten har stilna under trykket frå ein ytre trussel. Arbeidet for fred og internasjonal nedrusting er ikkje lagt på hylla, i alle fall ikkje frå SV si side. Det vil framleis vera ulike perspektiv her i salen og i offentlegheita både når det gjeld trusselbildet, korleis me best bygger forsvarsevne, og alliansepolitikken.

SV har ikkje bråbestemt seg no for å styrkja Forsvaret etter Russlands angrep på Ukraina. Tvert imot har me lenge vore tilhengjarar av eit sterkare nasjonalt forsvar. Det er fordi me er sterke forsvararar av norsk suverenitet, nasjonalt politisk handlingsrom og eit reelt folkestyre. Me vil ikkje gjera oss endå meir avhengige av stormakta USA i ei tid der stormaktsrivaliseringa aukar og den politiske utviklinga i USA mildt sagt er uviss.

SV vil ha ei styrkt nasjonal forsvarsevne fordi det vil bidra til lågspenning i nærområda våre. Ved å vera til stades og hevda suvereniteten vår sjølv reduserer me stormaktsrivalisering og potensialet for større konfliktar. For SV er det hovudgrunnen til å delta i eit breitt forsvarsforlik. Saman med andre delar av vår utanriks- og sikkerheitspolitikk er dette fredspolitikk i praksis. SV arbeider samtidig vidare for internasjonal nedrusting, diplomati, konsekvent handheving av folkeretten og å motverka årsakene til krig og konflikt.

Med det tek eg opp forslaga våre.

Bjørnar Moxnes (R) [10:57:22]: «Det er langt dette landet. Det meste er nord», skrev Rolf Jacobsen, og dette er de tidløse prinsippene for forsvaret av Norge – geografien vår og de enorme havområdene våre langt mot nord. Det er spenningsnivået i nordområdene som i størst grad påvirker sikkerheten vår.

Som det står i komiteens innstilling:

«Som en liten stat i en region der stormakter oppfatter å ha motstridende interesser, er det i vår interesse at konfliktnivået holdes så lavt som mulig. Når nordområdene nå får økt strategisk betydning, både som følge av større geopolitiske spenninger og av at havisen smelter, øker også behovet for å aktivt bidra til forutsigbarhet og stabilitet.»

Til sjuende og sist handler dette om å unngå krig, om å gjøre det som står i vår makt for å forebygge og motvirke konflikt i våre områder, som i verste fall kan eskalere til krig, med alle de redsler og ødeleggelser det fører med seg for befolkningen, noe vi nå daglig ser i Gaza og i Ukraina. Det er derfor vi trenger et sterkt nasjonalt forsvar. Det er bare på den måten vi kan sørge for at Norge er premissleverandøren for militær aktivitet på vårt eget territorium.

Hva skjer hvis vi ikke selv er til stede med våre styrker under vår kommando – som et land med store havområder i Arktis og en geografisk plassering som er strategisk viktig for kontroll med Nord-Atlanteren? Stormakter som Russland, USA og andre vil fylle tomrommet om vi ikke gjør det selv.

Tor Ivar Strømmen ved Sjøkrigsskolen sier det slik: Norge gir avkall på suverenitet ved å ha et for svakt forsvar. Det gjør oss ikke bare mer sårbare for russisk aggresjon; det betyr også at hvis ikke vårt eget forsvar klarer å hevde Norges interesser i nord, vil amerikanerne fylle vakuumet og hevde sine interesser her i stedet.

Forsvarsforliket peker på at respekten for internasjonal rett er avgjørende for Norge, at det er i Norges interesse at folkeretten forsvares og håndheves, og at Norge ved å øke vår evne til tilstedeværelse i nordområdene og til å hevde suverenitet er med på å redusere muligheten for misforståelser, konflikt og stormaktsrivalisering i regionen. Dette er bakgrunnen for styrkingen av den nasjonale forsvarsevnen.

Men hvilken retning har det gått de siste tiårene, ikke minst med tanke på forutsigbarhet og stabilitet? Siden den kalde krigen har skiftende regjeringer bygd ned det norske invasjonsforsvaret til fordel for deltakelse i stormaktsledet krigføring i utlandet. Hæren er kuttet fra 160 000 til under 10 000 soldater, Heimevernet er halvert, Sjøheimevernet er lagt ned, og alt luftvern til beskyttelse av sivilbefolkningen og kritisk infrastruktur er også lagt ned.

Denne omleggingen av Forsvaret skjedde ikke bare fordi den kalde krigen tok slutt. Den skjedde også i takt med endringen av NATO. I 1999 åpnet alliansen for offensiv krigføring over hele kloden. Mange reagerte. Den konservative, eldre NATO-vennen Francis Sejersted sto i spissen for et opprop mot NATOs nye rolle som verdenspoliti. Mens det norske invasjonsforsvaret ble kraftig kuttet, rullet milliardene ut til krigsdeltakelse i Irak, Libya, Afghanistan og Mali, og også til svært kostbart materiell mer egnet til offensiv krigføring i utlandet enn til forsvar av Norge.

Rødts syn er klart. Vi står fast på at vi vil erstatte NATO med en forsvarsallianse uavhengig av stormaktsinteresser, og vi vil styrke den nasjonale forsvarsevnen. På det siste punktet tar forsvarsforliket oss viktige steg i riktig retning. Forliket og den nye langtidsplanen utgjør på mange måter et brudd med flere tiår med nedbygging av det nasjonale forsvaret og en justering av Norges forsvarskonsept i riktig retning.

For et år siden la Rødt fram våre forslag til langtidsplanen. Vi understreket der at Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina først og fremst rammer ukrainerne selv, men at den også undergraver folkerettens forbud mot angrepskrig og FN-paktens grunnprinsipper om fredelig sameksistens og små og store nasjoners like rett til selvbestemmelse. «I en situasjon der Norges naboland Russland har angrepet et annet europeisk naboland haster det å gå fra ord til handling og treffe konkrete tiltak som gjør Forsvaret i stand til å forsvare Norge», skrev vi.

Vi pekte også på flere konkrete tiltak: gjenreise Norges luftvern, doble Hærens størrelse, styrke Heimevernet med flere soldater, mer øving og mer moderne utstyr, styrke forsvarsevnen i kystsonen, styrke Sjøforsvaret og styrke Norges sivile beredskap. Mange av tiltakene blir nå vedtatt politikk.

Rødt har også fått gjennomslag for at forliket løfter fram arbeidet for kjernefysisk nedrustning, at Norge skal jobbe aktivt for en verden fri for atomvåpen, og at Forsvarets evne til å sikre norsk suverenitet med konvensjonelle midler skal styrkes – i tråd med Nei til atomvåpens høringsinnspill og også i tråd med Norges interesse av lavspenning i nord og kjernefysisk deeskalering.

Vi fikk også inn viktige punkter om at vi må få en gjennomgang av hvem som skal ivareta reservistenes interesser, om at ressursene til håndtering av varslingssaker, deriblant seksuell trakassering, trappes opp når flere folk nå skal inn, og at veteraner fra internasjonale operasjoner skal kunne være nyttige og brukes i Forsvaret, også de som har pådratt seg skader i tjenesten. Ikke minst har Rødt fått gjennomslag for at Stortinget skal vedta at Forsvaret i større grad skal benytte lokale leverandører, som vi varslet før forhandlingene begynte. Vi skal nå styrke både selvforsyningen og totalberedskapen.

Forliket sier også at bygging av nye standardfartøyer skal skje ved norske verft med mål om mest mulig innenlandsaktivitet, både ved utvikling, bygging og vedlikehold, noe som vil si å sikre arbeid til industriarbeidere i Norge. Det er også andre viktige avklaringer i forliket, som at det må sikres bedre pensjonsopptjening i Forsvaret, og at Forsvaret må ha tilstrekkelig egenkapasitet og ikke erstatte denne med samarbeidsavtaler med private. I sum er dette tiltak som bidrar til forutsigbarhet og stabilitet.

Men hvordan står alt dette opp mot en annen sak som stortingsflertallet vedtok for under to uker siden? Da fikk USA tilgang til åtte nye såkalt omforente områder, som på godt norsk betyr at vi får tolv amerikanske militærbaser på norsk jord. Prinsippet bak basepolitikken handler nettopp om forutsigbarhet og stabilitet, om å unngå at Norge blir et militært oppmarsjområde, og om å sikre lav spenning i det høye nord. Som Jacob Børresen, tidligere stabssjef i Sjøforsvarsstaben, har sagt det: Norsk lavspenningspolitikk i kombinasjon med et troverdig forsvar med begrensninger på basepolitikk, atomvåpen og de alliertes øvingsvirksomhet i Norge har vært en suksess.

Når USAs militære kan bruke norsk territorium til å trappe opp stormaktsrivalisering mot Russland uten norsk demokratisk kontroll eller vetorett, øker det risikoen for at Norge kan bli en slagmark i en konfrontasjon mellom atommaktene. Det gjør ikke Norge tryggere. Det er derfor Rødt vil gjenreise hovedprinsippet om at det ikke skal være fremmede militærbaser i Norge.

Avtalen med USA er ikke en del av forliket. Gjennom forliket styrker vi nå muligheten for å gjenreise vår egen forsvarsevne. Så vil det være i de årlige budsjettene vi kommer tilbake til finansieringen, og her vil f.eks. Høyre og Rødt ha forskjellige prioriteringer. Rødt er opptatt av å skjerme og styrke velferden og er ikke med på å sette viktig velferd for folk opp mot forsvaret av befolkningen og av landet.

Forliket inneholder også omtale av viktige hensyn som må følges opp videre her, når det gjelder både folkelig legitimitet, beredskapen i hele samfunnet og det sivile helsevesenet. I tillegg styrkes den folkevalgte kontrollen, bl.a. med den nye årlige stortingsmeldingen om oppfølging av langtidsplanen og forsvarsforliket, og Stortingets kontroll med sentrale og viktige beslutninger på utenriks- og forsvarsområdet videreføres. Det er helt avgjørende for politikken også i framtiden.

Ola Elvestuen (V) [11:07:18]: Jeg vil begynne med å takke både statsråden, komiteen og partiene for at de har kommet fram til dette brede forsvarsforliket. Dette har kommet fram i en veldig dramatisk internasjonal sikkerhetspolitisk situasjon, der demokrati og frihet er direkte truet ved et angrep i Europa, en trussel også vi står overfor, og også ellers i verden. Den sikkerhetssituasjonen ble dramatisk endret etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina 24. februar 2022. Dette er jo en konflikt som startet allerede i 2014, og det er en krig som har pågått lenge. Vi er i en situasjon hvor Russland også får støtte fra Kina, og hvor det er et samarbeid med Iran og et samarbeid med Nord-Korea.

Det er også en usikkerhet innenfor NATO, der NATO er i endring, og usikkerhet rundt valget i USA, men det er uansett en situasjon hvor USA kommer til å konsentrere seg mer mot Asia på grunn av Kinas posisjon. Kina har allerede tatt friheten fra Hongkong, og de truer Taiwan. Også Asias frihet har betydning for oss. Flere snakker om en stormaktsrivalisering mellom USA og Kina. Fra Venstres side er vi tydelig på at Norge må ta en tydeligere posisjon, sammen med USA. USA vil konsentrere seg mer om Asia. Men resultatet av dette, og her er poenget, er at Europa må ta et mye større ansvar for egen sikkerhet.

I langtidsplanen legges det opp til en betydelig maritim satsing, Hæren går fra én til tre brigader, det er en økt satsing på luftvern, og vi får flere vernepliktige og reservister. Dette er bra.

Venstre er også godt fornøyd med enigheten i komiteen. Vi får en økt satsing på langtrekkende luftvern, og det sikres også luftvern som kan beskytte det sentrale østlandsområdet, inkludert Oslo. Vi får en ekstra ubåt – det går fra fem til seks. Det kan øke Norges evne til avskrekking og overvåking av norske og allierte havområder. Det er viktige forslag og konkrete tiltak for å rekruttere, beholde og også rerekruttere tilstrekkelig personell. Forliket legger også opp til av at det utarbeides og iverksettes en overordnet dronestrategi for forsvarssektoren, med konkrete forslag til hvordan forsvarssektoren og de ulike forsvarsgrenene kan ta i bruk droneteknologi i takt med den teknologiske utviklingen som er på feltet. Dette følges også opp med et eget forslag.

Den alvorlige sikkerhetssituasjonen er nå. Denne forsvarsplanen går fram til 2036. Brigade Nord er fullt satt opp i 2032, Finnmarksbrigaden i 2032, Brigade Sør i 2036. Men det som har vært viktig for Venstre, er at vi også må se på hvordan vi kan forsere planene dersom den sikkerhetspolitiske situasjonen krever det. For Venstre er denne enigheten derfor et minimum, et gulv. Derfor er det veldig bra at vi får tilbakemeldinger til Stortinget med stortingsmelding hvert år, slik at vi også kan se på hvordan vi kan forsere planene.

Vi har et nytt NATO, med et samlet Norden i NATO. Norges rolle blir dermed også viktigere, med Sverige og Finland i NATO. Vi er ikke lenger NATOs øyne og ører i nord alene, og det må legges opp til et tett og godt samarbeid i Norden. Det samlede flyvåpenet i Norden er en betydelig styrke. Det er allerede et godt samarbeid, men vi trenger også å samarbeide omkring strukturen om hvordan vi legger opp til en mobilisering dersom det verste skulle skje. Norden må være forberedt på at forventningen til at Norden må klare seg selv i en krisesituasjon, vil bli større. Vi vil også se på planene for mobilisering av frivillige og mobiliserbart personell i en krise, og da særlig i de nærmeste årene, om det er mulig å forsterke det. Da handler det selvfølgelig om hvordan disse kan trenes, organiseres og utstyres dersom det skulle bli nødvendig. Dette er en viktig del av det totalforsvaret som vi må forberede oss på. Vi må forberede oss på at det verste kan skje.

Så vil jeg ta opp noe jeg mener ligger bak denne enigheten, og det er situasjonen i Europa med en stor mangel på våpen, utstyr og produksjon av dette. Det vi må ha i Europa, er en industriell mobilisering for mer produksjon av våpen og militært utstyr, først og fremst rettet mot Ukraina, som trenger dette nå. Det er også å ivareta vår sikkerhet. Denne forsterkede forsvarssatsingen skal ikke bare skje i Norge, den skal skje i hele NATO. En må ha en betydelig økning i innsatsen, og det er flere land som må stå bak den.

Litt på siden, men likevel viktig: De tre største problemene verden står overfor, er demokrati og sikkerhet, men også global oppvarming og tap av natur. For Venstre er det også viktig at Forsvaret skal være med på å kutte sine utslipp – ved at standardfartøyene som skal komme, klargjøres for nullutslipp, men også at det jobbes her og sammen med andre land. Her gjøres det allerede en innsats ved at man ser på hvordan man kan få en bedre og enklere logistikk, at man kan få hybride løsninger og samtidig forsterke den operative evnen. Jeg håper også at Forsvaret fortsetter med å ta vare på natur og sette av egne områder for mer natur, slik det gjøres i dag.

Vi gjennomfører ikke dette enorme forsvarsløftet i et vakuum eller i isolasjon. Det må gjøres sammen med våre allierte, som skal gjennom det samme. Det innebærer å erkjenne konsekvensene av den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i, og da må vi sammen forsvare den regelbaserte verdensordenen. Et styrket forsvar er en viktig del av det.

Denne langtidsplanen handler om å ivareta norsk sikkerhet. Samtidig må vi huske at den viktigste investeringen i vår sikkerhet akkurat nå er å forsterke støtten til Ukraina. Vi må forsterke den støtten vi gir. Fra Venstres side er vi opptatt av at Nansen-programmet må forsterkes. Det kreves mer. Vi må få på plass en industriell mobilisering av produksjon av våpen og utstyr i Europa. Det vil også styrke vårt eget forsvar, gjennom at man har utstyr og våpen som er tilgjengelig – dette for å sikre ukrainernes frihet og selvstendighet, men selvfølgelig også for å styrke vår egen sikkerhet.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [11:16:30]: Dette er ein vemodig dag. Etter tolv månader på rad med rekordtemperaturar på kloden stod FNs generalsekretær førre veke framfor alle landa i verda og trygla dei om å redda seg sjølve, om å redda oss alle frå klimakatastrofe. Me treng ein avkøyringsrampe frå motorvegen til klimahelvetet, sa FN-sjefen.

Den fysiske grensa for kva slags klima vår menneskelege sivilisasjon kan tola, er i ferd med å kryssast. Ekstreme hendingar som er turbolada av klimakaos, hopar seg opp over heile kloden. Liv og avlingar blir øydelagde, økonomiar knuste og folk tvungne på flukt. Sjølve grunnlaget for fred og liv er i ferd med å forvitra og døy på vår vakt.

I staden for å samlast om ein kraftfull dugnad for vår felles menneskelege sikkerheit er mange av statane i verda no opptekne med å angripa kvarandre, både med ord og med våpen. Over heile kloden blir det no brukt enorme ressursar på å rusta opp militært. Dette er bakteppet for at me står her i dag.

Det er oppnådd eit breitt forlik om langtidsplanen for Forsvaret, som òg Miljøpartiet Dei Grøne stiller seg bak. Eg vil gje anerkjenning både til regjeringa og til Stortinget for arbeidet med det. Her har ein lytta til alle partia og hatt ein grundig dialog. Sånn bør ein jobba oftare. Evna til å samla oss for å takla store og eksistensielle problem kjem me dessverre til å trenga endå meir av i åra som kjem, ikkje minst for å takla klima- og naturkrisa.

Støtta frå Miljøpartiet Dei Grøne kjem på bakgrunn av ein svært alvorleg internasjonal situasjon. Russlands brutale og uakseptable angrep på Ukraina viser at me dessverre må byggja opp eit sterkare forsvar av Noreg, og me må ha ressursar til å stå saman med våre nordiske naboar og NATO for å kunna avskrekka og i verste fall stå imot eit militært angrep mot Noreg. Europa må i endå større grad vera forberedd på å ta eit ansvar for eigen sikkerheit.

Både i Europa og i USA finst det no sterke krefter som undergrev den internasjonale rettsordenen som vår tryggleik er tufta på. Både i Ukraina og i Gaza blir krigens reglar brutalt brotne kvar dag. Svekkinga av folkeretten er til å ta og føle på og er ekstremt farleg òg for oss.

Synet til Miljøpartiet Dei Grøne er at vår tid krev at me jobbar tettare saman med dei landa som er nærmast oss, og at me må styrkja og bruka internasjonale samarbeidsplattformer fullt ut. FN-pakta er grunnlaget for vår internasjonale rettsorden, og Noreg må aktivt byggja alliansar som forsvarer ho. Sverige og Finland har gjennomført eit grunnleggjande retningsskifte i sin sikkerheitspolitikk og ser at dei er tente med å vera aktive partnarar både i NATO og i EU. Synet til Miljøpartiet Dei Grøne er at Noreg no må ta stilling til eit tettare samarbeid med Europa.

Det er folk som forsvarar landet. Difor er Miljøpartiet Dei Grøne glad for at det blir satsa på å byggja opp eit forsvar med fleire godt trente folk, inkludert i Heimevernet. Folk forsvarer landet, og Forsvaret må forsvara folket. For Miljøpartiet Dei Grøne har det vore viktig å sikra luftvern òg for hovudstaden og dei befolkningstette områda på Austlandet, og me er glad for at regjeringa har imøtekome Stortingets ønske om dette. Anskaffing av luftvern må skje så raskt som mogleg.

Matforsyning, energiforsyning og sivil beredskap høyrer òg med i eit totalforsvar som skal beskytta oss. Ekstremvêr, ras og flaum blir ikkje sette på vent av sikkerheitspolitiske kriser. Tvert imot vil klimakrisa eskalera framover, og Noreg må vera forberedt på at fleire kriser kan oppstå samtidig. Miljøpartiet Dei Grøne reknar med at me vil få høyra meir frå regjeringa om dette.

Krigen i Ukraina understrekar at teknologi fører til raske endringar i korleis krig artar seg. Dronar spelar no ei stor rolle på slagmarka, og eit samla storting har ønskt ei sterk vektlegging av ei strategisk tilnærming til oppbygging av droneforsvar. Òg på dette punktet opplever me at regjeringa har lytta til Stortinget.

Forsvaret kjem til å trenga alle kompetente hovud dei kan finna. Me går inn i ei tid då konkurransen om kompetente medarbeidarar blir tøff. Forsvaret vil alltid trenga mange folk til fysisk krevjande oppdrag, men Forsvaret vil òg trenga stadig fleire høgkompetente tekniske spesialistar. Difor må òg Forsvaret tenkja annleis. For å lukkast må Forsvaret rekruttera breiare enn nokon gong før. Det betyr at endå fleire kvinner, fleire med minoritetsbakgrunn og fleire funksjonshindra må oppleva Forsvaret som ein spennande og inkluderande stad der dei kan finna sin plass. Veteranar må følgjast opp og inkluderast. Her er det mykje å gå på, og Miljøpartiet Dei Grøne ber om at regjeringa utarbeider ein plan for inkluderande rekruttering og informerer Stortinget om han.

Miljøpartiet Dei Grøne er eit fredsparti. Me er opptekne av at eit sterkare forsvar må følgjast av ei sterkare satsing på utanrikspolitikk og global rettferd. Stortinget står samla om viktigheita av kjernefysisk nedrusting, og det er bra, men her er det eit stort rom for handling som i dag ikkje blir utnytta. Noreg må satsa meir på freds- og sikkerheitsdiplomati i ei farlegare verd. Konvensjonell nedrusting er framleis viktig, og Noreg har ein tradisjon for å fremja slike forhandlingar.

I tillegg står me overfor nye truslar, og autonome våpen kan på sikt bli ein av dei mest alvorlege. Avgjerda om å ta eit menneskeliv bør aldri overlatast til ei maskin. Miljøpartiet Dei Grøne meiner at Noreg bør vera ein meir aktiv pådrivar for internasjonale reglar, og ber regjeringa spesifikt om aktivt å støtta forhandlinga om eit juridisk bindande instrument mot utvikling og bruk av autonome dødelege våpensystem.

Noreg har lang erfaring med fredsdiplomati. Det er ein kompetanse me bør byggja vidare på. Det er mykje å gå på i å byggja alliansar for framtida med progressive land i sør. Miljøpartiet Dei Grøne forventar difor at regjeringa så snart som mogleg kjem tilbake til Stortinget med forslag til styrkt satsing på nedrusting og fred.

Klima og natur er ramma rundt all politikk. Det hugsa regjeringa då dei skreiv Hurdalsplattforma, og Miljøpartiet Dei Grøne har minna om dette òg i forhandlingane om langtidsplanen for Forsvaret. Vi ser det som positivt at Stortinget står samla om at klima- og naturomsyn skal vektleggjast i planen. Klima- og naturkrisa vil bidra til enorme sikkerheitspolitiske utfordringar i åra som kjem, og i tillegg må Forsvaret ta ansvar for eigne utslepp. Hugs at akkurat som pengar brukte på forsvar skaper behov for strengare prioritering andre plassar, vil utslepp og naturtap som følgje av Forsvarets verksemd måtte dekkjast inn av andre sektorar. Miljøpartiet Dei Grøne er glad for at langtidsplanen anerkjenner desse spørsmåla, men vil understreka at det skal og må følgjast opp i iverksetjinga av planen.

Me skal bruka mykje pengar, tid, krefter og folk på forsvar i åra som kjem. Det vil krevja mykje av oss, og det er alltid fare for feilskjer og forseinkingar når massive planar skal setjast i verk raskt. Me ber regjeringa tenkja grundig gjennom korleis ein fremjar ein god prioriteringskultur der ein gjer det viktigaste først. Dette er eit løft som vil ha konsekvensar, og materiell som me vil ha med oss inn i andre halvdel av dette hundreåret. Ein sterk og kraftig vedlikehaldskultur er ein viktig føresetnad for å lukkast.

Optimismen som oppstod etter den kalde krigen, og som eg vaks opp med på 1990-talet, er bomba sund av Putin. Igjen står me midt oppe i livsfarleg stormaktsrivalisering. Den opprustinga me i dag står samla om i Stortinget, er tragisk, men dessverre nødvendig. I alle strategiane, planane, prosessane og innkjøpa – la oss aldri gløyma kvifor me gjer dette: Det er menneska som tel. Me investerer i Forsvaret for at barna våre skal kunna veksa opp i eit fritt og trygt land. La oss i neste omgang samlast om langtidsplanar for naturen og for klimaet, for å redda sjølve livsgrunnlaget vårt, for alt me har og alt me er, for at barna våre skal kunna veksa opp i eit fritt og trygt land.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:24:55]: Jeg vil også takke alle partiene, kollegaene og komitélederen for at vi sitter her i dag og har fått til et bredt forlik om en ny langtidsplan for Forsvaret.

I den tiden vi er inne i nå, er det særlig viktig at planen får bred støtte i Stortinget. Det sender et sterkt signal til befolkningen, til allierte – ja, også til eventuelle trusselaktører og mulige aggressorer – om at i Norge står vi samlet når det trengs. Når det kreves, slår vi leir for freden, den kampen som generasjoner før oss har utkjempet for oss og for de kommende generasjonene. Det at samtlige partier på Stortinget er med på denne opptrappingen for Forsvaret, illustrerer også den svært spente sikkerhetssituasjonen, som flere har delt her i dag, for nå er det alvor.

Noe av det aller mest avgjørende for at denne planen skal lykkes, er å sikre at vi beholder de dyktige folkene og den kompetansen vi allerede har i Forsvaret, at vi re-rekrutterer og rekrutterer nye. Forsvaret vil bli en enda større og viktigere arbeidsplass i årene som kommer, og jeg håper at det løftet vi er med på i dag, vil gi motivasjon til å bli med på det viktige oppdraget: å øke respekten og gi en større bevissthet i befolkningen om den avgjørende jobben som allerede gjøres av kvinner og menn landet over.

Vi har, som de andre partiene, fått mange viktige tilbakemeldinger fra ansatte i Forsvaret i forbindelse med dette arbeidet, og vi må være ærlige: Det er en jobb å gjøre for å holde på folk. Derfor legges det i planen opp til en styrking av pensjonsopptjeningen og en betydelig satsing på bygg og anlegg. Gjennom innstillingen ønsker vi å uttrykke et sterkt signal, bl.a. knyttet til at det må komme en løsning på pensjonsutfordringene, og at det vil være avgjørende for å bevare personell og sikre nødvendig nyrekruttering av kvalifisert nøkkelpersonell. For når vi vet at det er en altfor stor andel av ansattes arbeid knyttet til trening og øvelse som ikke er pensjonsgivende, er det klart at det må ryddes opp. Derfor kommer denne marsjordren fra et samlet storting i dag.

Kysten – og det den representerer – er noe av det flotteste og bokstavelig talt mest verdifulle vi har, men det gir også noen særegne behov når vi skal sikre denne lange kystlinjen, en kystlinje som strekker seg helt inn til den russiske grensen. Derfor er det helt riktig at kapasiteten i det maritime domenet styrkes gjennom en betydelig satsing på Sjøforsvaret. Haakonsverns rolle er nevnt av flere her, knyttet til både fregatter og ubåter, og ikke minst det viktige avsnittet om standardiserte fartøy, der utvikling, produksjon og vedlikehold i så stor grad som mulig skal skje i norsk industri og til norske leverandører. Dette er også en tydelig melding fra et samlet storting.

Jeg er glad for at Heimevernet også får økt kampkraft. Nå styrkes den totale strukturen, men her særlig knyttet til det maritime. Nye innsatsstyrker etableres, og Heimevernets evne til å beskytte objekter langs kysten prioriteres. Gjennom dette forsvarsløftet vil også den totale strukturen økes gjennom en gradvis oppbygging, til totalt 45 000 heimevernssoldater. For Kristelig Folkeparti har dette vært et viktig grep. Det er et signal, det gir synlighet og – tror vi – et styrket eierskap i lokalbefolkningen, og det er mulig å gjennomføre raskt og rimelig. Her er det ikke tvil om at det vil være mye å få for de midlene man legger inn.

Forsvarsloven § 14 gir hjemmel til å utvide verneplikten ved behov for å øke mobiliseringsevnen og den totale reserven. En samlet komité viser til at man bør se på muligheten for bedre å utnytte vernepliktsmassen, som allerede har fått sin grunnutdanning. Det er allerede adgang til å inngå kontrakt om frivillig tjeneste i Forsvaret, herunder Heimevernet, slik at soldater frivillig kan forlenge tjenesteplikten dersom de er over vernepliktig alder eller har gjennomført lovpålagt antall tjenestepliktige dager. En samlet komité mener at denne ordningen bør styrkes og videreutvikles de neste årene.

Det er også på sin plass med mer langtrekkende luftvern som kan sikre kritisk infrastruktur og sivilbefolkningen, og dette er noe jeg tror vil være med og gi økt legitimitet til hele den planen vi har foran oss i dag. Dagens situasjon gjør det dessverre helt nødvendig. Det er også en økt bevissthet og synlighet på grunn av krigene som raser, i både Ukraina og i Midtøsten.

Til tross for at Kristelig Folkeparti i utgangspunktet ikke ønsket at den totale rammen skulle økes, og at vi helt fra starten av har vært opptatt av en realistisk og troverdig opptrapping og innfasing, så mener vi det er nødvendig med denne anskaffelsen av ekstra, langtrekkende luftvern, med mål om i større grad å sikre sivilbefolkningen og kritisk offentlig infrastruktur.

Planen sikrer økt tilstedeværelse i hele landet – sør og nord – og diskusjonen og beslutningen knyttet til Kjevik og Evjemoen er et eksempel som viser dette: langsiktige og strategiske beslutninger der EBA, utdanning, lager og logistikk henger sammen med resten.

For Kristelig Folkeparti er det også viktig at totalforsvaret styrkes framover. Totalberedskapskommisjonen er tydelig på at tilbudssvikt av korn og internasjonal militær konflikt som involverer Norge, er aktuelle trusler mot forsyningssikkerheten for mat. Hovedkonklusjonen deres er at det er nødvendig å øke selvforsyningsgraden og straks starte oppbygging av lagerhold. I en sak om kuler og krutt er det også viktig å understreke at korn og kveite, i norsk landbruk og fiskeri, er en viktig del av vår beredskap.

Jeg vil avslutte der jeg startet, og takke for samarbeid og for respekt i de mange og lange forhandlingsmøtene vi har hatt. Resultatet gir et sterkt signal om at vi står sammen, men enda viktigere: Det gir et tryggere Norge. Når vi nå i ettermiddag skal votere samlet og enstemmig vedtar planen, kan vi glede oss over de historiske aspektene ved det, men samtidig understreker det et stort alvor, et alvor vi også må håndtere sammen i årene som kommer. Noen linjer som for meg og Kristelig Folkeparti oppsummerer hva dette virkelig handler om for Europa og for landet vårt, er at «også vi, når det blir krevet, for dets fred, dets fred, slår leir».

Statsråd Bjørn Arild Gram [11:32:36]: Sist torsdag ble 80-årsdagen for den allierte landgangen markert i Normandie. Jeg hadde selv æren av å få delta der sammen med bl.a. norske veteraner fra internasjonale operasjoner og etterkommere etter nordmenn som deltok på D-dagen. Noen av dem falt i landgangsoperasjonen. Det var en sterk opplevelse og en påminnelse om de store menneskelige ofrene som måtte til for å befri Europa fra tyranniet. Det minner oss samtidig om betydningen av å stå opp for en internasjonal rettsorden i dag og å sikre vår forsvarsevne og beredskap mot de kreftene som vil ha noe annet enn åpne, liberale demokratier, og om behovet for tungt å støtte Ukraina i deres forsvarskamp mot den russiske aggresjonen.

Langtidsplanen legges fram mot et dystert bakteppe. Krigen i Ukraina, situasjonen i Midtøsten og utviklingen i Kina har vist hvordan sikkerhetssituasjonen er i endring, og samtidig hvordan ustabilitet og usikkerhet vil prege oss i lang tid.

Russland forblir den mest direkte trusselen mot norsk og europeisk sikkerhet, så langt vi kan se framover. På kort sikt har krigen svekket Russland militært, men landets evne til å omstille til krigsøkonomi gjør det farlig å undervurdere russisk kampkraft også i nær framtid. Vi er vitne til at Russland og Kina knytter stadig tettere bånd. Kina arbeider målrettet for å svekke USAs og Vestens handlefrihet og utgjør i økende grad en systemisk sikkerhetsutfordring for Norge og Europa.

Nordområdene har aldri vært viktigere. Det er svært viktig å sikre norsk innflytelse og handlingsrom. Langtidsplanen legger til grunn at Norge må ta et større ansvar for egen og alliert sikkerhet, og at vi må bidra til stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder. Planen legger derfor til grunn en tydelig strategisk innretning. Den går ut på at Forsvaret først og fremst skal forebygge konflikt sammen med allierte, men samtidig være forberedt dersom konflikt likevel skulle inntreffe. Vi trenger et forsvar som er operativt og kontinuerlig til stede, og den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at vi nå må gjennomføre et stort forsvarsløft for å trygge Norge.

Innholdet i langtidsplanen og den enigheten som er inngått i Stortinget, er godt kjent og er allerede kommentert av mange her i dag. Jeg vil prioritere å kommentere noen forhold som jeg mener er særlig viktig at kommer fram i denne debatten.

Det første handler om å styrke grunnmuren i Forsvaret og sikre balanse mellom innsatsfaktorene. Det har også vært tatt opp av flere. Det er faktisk en hovedprioritering. Vedlikehold av bygningsmassen har vært ignorert over lang tid, og det har pågått en lagertæring som ikke kan fortsette. En forutsetning for videre vekst er å ta tak i kritiske mangler i dagens forsvar. Sårbarheter, ubalanser og gap må tettes. Dette er en forutsetning for vekst og må prioriteres aller høyest.

I forlengelsen av dette er det naturlig å peke på personell og kompetanse som en grunnleggende forutsetning for å lykkes med en ambisiøs langtidsplan. Det har også en samlet komité vært opptatt av i arbeidet. Det er bare gjennom et bredt sett med tiltak at vi kan lykkes med å sikre personellsituasjonen framover – en kraftig styrking av utdanningskapasiteten, standardheving og kapasitetsøkning i bolig- og kvartertilbudet, tiltak for bedre balanse mellom arbeid og fritid/familie, bedre vekslingsmuligheter mellom sivil og militær karriere, styrking av arbeidet for rerekruttering og vellykket gjennomføring av enigheten i lønns- og insentivprosjektet, som også legger grunnlag for bedre pensjonsytelser, osv. Dette er ikke en uttømmende liste, men arbeidet med å rekruttere og beholde må ha svært høy prioritet.

Jeg vil også løfte fram en viktig prioritet i langtidsplanen som kanskje ikke har kommet så godt fram i all oppmerksomheten om strukturutviklingen, nemlig at det ligger inne et betydelig løft for forskning og utvikling, innovasjon og teknologiutvikling, herunder også nødvendig miljø- og klimaomstilling. Det er særdeles viktig at vi ikke glemmer å investere i framtidens forsvarsteknologi og forsvarsindustri. Vi har bl.a. prioritert å styrke koblingen mellom sivil og militær forskning, styrke FoU-virkemidlene, bygge en større forsvarsrettet teknologisatsing i Nord-Norge, styrke innovasjonsvirkemidlene og legge til rette for at også Forsvaret gjør sin del av jobben i den grønne omstillingen.

For øvrig vil jeg vise til den foreslåtte strukturutviklingen, hvor økt evne til situasjonsforståelse, herunder en betydelig romsatsing, fornying av overflatestrukturen i Sjøforsvaret, styrking av luftvernet og en kapasitetsøkning i landmakten gjennom en betydelig utvikling av Hæren og Heimevernet er hovedprioriteringer. I sum gir langtidsplanen en bred og gjennomgående styrking av hele Forsvaret.

Det er gledelig at en samlet komité har kommet fram til å utløse opsjon også på den sjette ubåten, og at det anskaffes mer langtrekkende luftvern for økt beskyttelse mot ballistiske missiler. Dette er valg som vil gi Norge økt handlingsrom, og som er i tråd med regjeringens strategiske prioriteringer og de fagmilitære anbefalingene.

Langtidsplanen er ikke uten risiko. Det handler bl.a. om gjennomføringsevne, tilgang til personell og leveringstider. Kanskje er usikkerheten størst når det gjelder prisutvikling på materiellet.

Vi er allerede godt i gang med å forberede gjennomføringen av langtidsplanen. Det er bl.a. nødvendig å forbedre styringen og få opp gjennomføringstempoet i forsvarssektoren. Vi skal anskaffe materiell raskere og kjøpe mer ferdigutviklet materiell og systemer. Forsvarssektoren skal vokse, og det er behov for å få tak i materiell, eiendom, bygg og anlegg raskere og i større volum enn tidligere.

La meg mot slutten her kort kommentere den andre saken vi behandler i dag. Investeringsproposisjonen inneholder forslag om godkjenning av nye og endring av pågående investeringsprosjekter innen materiell, eiendom, bygg og anlegg. De er i tråd med beslutninger som har vært tatt i forbindelse med forrige langtidsplan. Det er en samlet komité som slutter seg til regjeringens forslag om investeringer i Forsvaret. Alle prosjektene er viktige for å realisere det forsvarsløftet langtidsplanen legger opp til.

Jeg vil trekke fram at flere av prosjektene i proposisjonen byr på muligheter for forsvarsindustrien i Norge. Regjeringen er opptatt av å styrke industriens muligheter og langsiktige rammer og oppfatter at det klart deles av komiteen. Jeg kommer for øvrig, som også representanten Tybring-Gjedde var inne på, rett fra en seremoni i dag hvor det ble signert en avtale mellom tyske KNDS og norske – og trønderske, det er jo ekstra stas – Ritek om produksjon og sammenstilling av nye Leopard 2A8 stridsvogner i Norge. Det er en svært positiv satsing og avklaring, som bygger norsk beredskap, og som vil gi og vise de industrielle mulighetene som ligger framfor oss også gjennom dette forsvarsløftet, enten ved direkte leveranser fra norsk industri eller gjennom gjenkjøps- og industrisamarbeid.

Til slutt: Dette er en historisk og viktig dag. Vi har knapt sett dette i norsk politikk tidligere. Et samlet storting stiller seg bak en plan som skal styrke forsvaret i Norge betydelig i årene som kommer. Det er en lang og grundig prosess, som gjennom dagens behandling ikke når et sluttpunkt, men er en utrolig viktig milepæl.

Noe av det første regjeringen gjorde etter regjeringsskiftet, var å sette ned forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen. En forsvarskommisjon er i seg selv ikke hverdagskost. Forrige gang var kommisjonen Kåre Willoch ledet, etter murens fall og den kalde krigens avslutning. Nå står vi i et nytt tidsskille, og forsvarskommisjonen lyktes gjennom sitt arbeid med å beskrive alvoret og det behovet vi hadde for å styrke forsvarsevne og beredskap. Så fulgte forsvarssjefens fagmilitære råd, sikkerhetsfaglig råd, FFIs analyser, NATOs planleggingsprosess, innspill fra soldattillitsvalgte og et utall av møter, høringer og innspill fra svært mange. Sammen med departementets og regjeringens interne arbeid la dette grunnlaget for langtidsplanen.

Norge må og skal ta mer ansvar for egen og alliert sikkerhet, nasjonalt og internasjonalt. Vi må øke innsatsen for å forebygge krig. Samtidig må vi være mer forberedt på at også vi kan bli satt på den ytterste prøve.

I arbeidet med langtidsplanen har vi involvert alle partiene på Stortinget. Både statsministeren, finansministeren og jeg selv har siden oktober i fjor møtt utenriks- og forsvarskomiteen og partilederne jevnlig. Vi har orientert om prosessen, status og mulige handlingsalternativer underveis og lyttet til innspill.

Jeg vil takke alle for et godt samarbeid i prosessen og rette en ekstra takk til komitélederen. Den enstemmige innstillingen er et tydelig politisk signal om at vi nå står sammen om et forsvarsløft og et forsvarsløfte for Norges trygghet.

Åsmund Aukrust (A) [11:57:46]: «Krig er forakt for liv», synger vi i Nordahl Griegs vakre og sterke sang «Til ungdommen». Krig er virkelig forakt for liv. Det er det vi ser hver eneste dag, i Ukraina, på Gazastripen, i Sudan og så mange andre steder på kloden, og vi kjenner det fra vår egen historie. Krig fører til enorme lidelser og traumer det tar generasjoner å komme seg ut av. Derfor er politikkens aller viktigste oppgave å sørge for at vi alle kan leve i fred, sikkerhet og trygghet. Med de vedtakene vi gjør i dag, er det det vi er med på å sørge for. Å investere i et sterkt forsvar gjør vi både for å være forberedt på at det aller verste kan skje, og for å unngå at det aller verste skal kunne skje. Hele poenget med et sterkt forsvar er å unngå å bli angrepet. Et sterkt forsvar og en sterk allianse trygger freden.

Det er virkelig en historisk dag i dag, og jeg vil, som så mange av talerne før meg, også bruke taletiden min på å takke de andre partiene for et usedvanlig godt samarbeid, hvor vi alle sammen virkelig har prøvd å finne fram til en enighet. Resultatet ser vi i dag. Jeg mener dette virkelig er norsk politikk på sitt beste. Takk til regjeringen for en veldig inkluderende prosess, som startet alt da forsvarskommisjonen ble nedsatt, like etter at Arbeiderpartiet og Senterpartiet tok over regjeringsmakten i oktober 2021. Prosessen har vært inkluderende overfor Stortinget, Forsvaret, fagforeningene, forskere og lokalsamfunn. Jeg vil i dag si tusen takk til alle de mange som har vært med og bidratt. Resultatet er den mest ambisiøse og offensive langtidsplanen for Forsvaret noensinne, som et enstemmig storting i dag slutter seg til.

Jeg er enig i det komiteens leder sa, da hun sa at dagen i dag ikke er et sluttpunkt, den er et startpunkt. Det vi i realiteten gjør i dag, er at vi tar avgjørelser på vegne av mange storting framover. Den virkelig store jobben er å følge opp denne planen. Nettopp fordi den er så stor, og fordi den strekker seg over tolv år, er det så avgjørende at den er tverrpolitisk. Jeg håper at vi også i oppfølgingen av planen klarer å holde på det gode samarbeidet mellom alle partiene.

Det aller viktigste i Forsvaret er folkene våre, alle de kvinnene og mennene som hver eneste dag tar på seg uniformen for å forsvare landet vårt, og som i ytterste konsekvens må være villig til å ofre livet sitt for Norge. De vernepliktige soldatene og de øvrige ansatte er selve grunnmuren i Forsvaret. Denne skal nå forsterkes med et stort personell- og kompetanseløft, hvor sektoren skal styrkes med flere tusen nye ansatte, og samtidig skal man føre en arbeidsgiverpolitikk som gjør at man beholder flere av de ansatte og henter tilbake flere av dem som har gått ut. Forsvaret skal være et godt og attraktivt sted å være. Det krever mye av oss og av Forsvaret, og samarbeidet med de ansattes organisasjoner er selvsagt helt avgjørende her.

Tidligere i år, 4. april, markerte vi at det var 75 år siden Halvard Lange signerte Atlanterhavspakten, som gjorde Norge til et av de tolv grunnleggerlandene av NATO. Når NATO til sommeren markerer 75-årsjubileet sitt, er det nå 32 medlemsland. Det blir det første toppmøtet hvor alle de nordiske landene er NATO-medlem. Vi ble med i NATO på grunn av vår erfaring med krig og okkupasjon, og det er igjen krig i Europa, noe som gjorde at Sverige og Finland valgte å bli med i alliansen. Det er veldig bra for vår sikkerhet at alle de nordeuropeiske landene nå er med i NATO, men det gir også Norge flere oppgaver. Vi skal være med og beskytte dem, på samme måte som de beskytter oss. Ikke minst blir nord- og havområdene viktigere for Norge, og det ser vi tydelig i den planen Stortinget i dag slutter seg til.

Vi lever i en stadig mer usikker verden, hvor internasjonal rett daglig settes til side, og hvor tilliten mellom verdens stormakter er på et bunnivå. Også internt i mange land er politikere så uenige at de ikke kan sitte i samme rom. Jeg tilhører den generasjonen politikere som har diskutert sikkerhetspolitikk mest teoretisk. Nå er det ikke teori; det er blodig alvor. I en sånn verden er det ingen oppgave som er viktigere for Stortinget å enn å sikre at alle skal leve i trygghet. Jeg synes representanten Ulstein sa det veldig godt da han siterte nasjonalsangen vår: «også vi når det blir krevet». Jeg mener at Stortinget i dag leverer på den oppgaven. Vi gjør det som er krevet av oss, og får den største opptrappingen av Forsvaret siden annen verdenskrig.

Hårek Elvenes (H) [12:03:03]: Et samlet storting vedtar i dag å bruke 1 635 mrd. kr på Forsvaret de neste tolv årene – et formidabelt løft som skal omsettes i økt forsvarsevne. Planen er et sterkt signal: Norge står samlet om vårt forsvar av landet.

Det er i dag umulig å overskue fullt ut de sikkerhetspolitiske konsekvensene av Russlands krig i Ukraina. Vi må forholde oss til et farlig og totalt uberegnelig Russland som styrer mot brudd med Vesten. Risikoen for russisk maktbruk mot Norge er derfor dimensjonerende for langtidsplanen for Forsvaret.

Langtidsplanen er et resultat av en langvarig dialog mellom regjeringen og partiene på Stortinget. Det har vært ønsket av opposisjonen. Gjennom en serie av møter har det utkrystallisert seg et omforent utfordringsbilde med tilhørende nødvendige prioriteringer. Forsvarskommisjonens rapport og forsvarssjefens fagmilitære råd har vært et godt grunnlag for de politiske vurderingene og de politiske beslutningene. Et betydelig sammenfall mellom rådene i disse to rapportene har gitt rådene ekstra tyngde. Jeg vil takke både forsvarskommisjonen og forsvarssjefen for kvaliteten i arbeidet.

Nå er det ingen plass å gjemme seg, ikke for noe parti. Stortinget har forpliktet seg til å gjennomføre planen, uansett stortingsflertall og farge på regjering, og det gir en helt nødvendig forutsigbarhet i utviklingen av Forsvaret.

Langtidsplanen som i dag vedtas, bygger på de to forutgående langtidsplanene som Solberg-regjeringen la fram, og de retningsvalg som der er tatt. Langtidsplanen for forsvarssektoren som ble vedtatt i 2016, startet en møysommelig oppbygging av Forsvaret etter kontinuerlig nedbygging over flere tiår. Forsvarets operative evne er vesentlig forbedret siden den gang.

Langtidsplanen er ambisiøs, men det er også knyttet en rekke risikoelementer til planen. Planens grunnleggende forutsetning er tilstrekkelig tilgang på personell med riktig kompetanse. Dette er en flaskehals for styrkingen av Forsvaret på både kort og lang sikt, ifølge regjeringen. Forsvaret rekrutterer godt, men har problemer med å beholde personellet. Det for så vidt ikke noe nytt, men tidligere tok Forsvaret høyde for stor avgang og etterfylte personell gjennom store inntak ved Forsvarets skoler.

Når Forsvaret skal øke med flere tusen ansatte, må hele verktøykassen tas i bruk. Det trengs ikke flere utredninger. Det bebudede personell- og kompetanseløftet må fylles med reelt innhold. Forsvarsdepartementet og Forsvaret bør raskest mulig sammen utmeisle prinsippene og virkemidlene, slik at personellopptrappingen kan gjennomføres raskt. Hvis ikke vil denne planen havne i trøbbel.

Langtidsplanen legger opp til at samtlige forsvarsgrener skal styrkes parallelt. Sjøforsvaret skal langt på vei totalfornyes innen 2036. Kun et fåtall av dagens fartøyer skal beholdes. Det skal fases inn 5 nye fregatter, 6 nye ubåter og hele 28 nye standardfartøyer. Syv fartøyklasser skal reduseres til én når de nye standardfartøyene er på plass. Det er en formidabel oppgave. I kompleksitet, omfang og kostnader er dette å sammenligne med anskaffelsen av de nye kampflyene F-35. Klok av skade fra forrige fregattanskaffelse, dvs. Fridtjof Nansen-klassen, bør eller rettere sagt må de nye fregattene anskaffes i fellesskap med allierte land. Det er en altfor komplisert anskaffelse til at Norge skal gjøre dette på egen kjøl.

Norge har fundamentale strategiske interesser og store økonomiske interesser i våre enorme havområder. De må beskyttes og forsvares om nødvendig. Derfor fornyes og styrkes Sjøforsvaret ikke minst for å kunne beskytte forbindelseslinjene over Atlanteren, som vi gjensidig er helt avhengig av.

Et forsvar nær folket og et folk nær Forsvaret er avgjørende for forsvarsviljen. Det er viktig at Forsvaret er til stede i hele vårt langstrakte og vidstrakte land, og Forsvaret bør rekruttere fra hele landet. Hovedtyngden av Forsvaret er av strategiske årsaker lokalisert i Nord-Norge. Det er behov for å rekruttere flere til Forsvaret fra denne landsdelen av flere årsaker. En forholdsvis stor andel av befalet som tjenestegjør ved avdelingen i Nord-Norge, pendler til andre deler av landet. På denne bakgrunn går et samlet storting inn for at den militære utdanningskapasiteten i Nord-Norge bør økes.

Stortinget vedtar i dag Forsvarets struktur, slik Forsvaret skal være skrudd sammen i 2036. Langtidsplanen har en felles operativ tilnærming. Målet er et forsvar som samlet sett har størst mulig kampkraft. Hæren utvides fra én til tre brigader og tilføres bl.a. langtrekkende ild og NASAMS luftvern. Landmakten, i både nord og sør, forsterkes gjennom utvidelse av Finnmark landforsvar til en Finnmarksbrigade, og en mobiliseringsbrigade skal opprettes i Sør-Norge. I Finnmark er det lagt et godt grunnlag å bygge på. Gjenopprettelse av Porsanger bataljon og utvidelsen av grensevakten i Varanger til en jegerbataljon er gjennomført i løpet av de to siste langtidsplanene, og i Sør-Norge har vi allerede flere hæravdelinger.

Ja, det trengs folk, men det trengs også hus til folk og materiell. Skal nødvendig infrastruktur være etablert i tide, må det i størst mulig grad brukes standardiserte funksjonelle løsninger, og det bør utlyses større entrepriser, slik at et større antall tilbydere kan gi pris. Entreprenørmarkedet er stort sett tynt der Forsvaret er lokalisert, og brukeren, dvs. Forsvaret, som definerer behovet for hva som skal bygges, må legge seg på en edruelig linje, for å si det slik.

Stortinget vil styrke luftvernet betraktelig. Luftvernets betydning har vi til fulle sett i Ukraina. Det samme gjelder droner. Stortinget vil ha bedre beskyttelse mot ballistiske missiler og vil ha ytterligere ett batteri for langtrekkende luftvern. Hovedstadsområdet trenger særskilt beskyttelse fordi storting, regjering og statsapparatet befinner seg her. Putins mål var å ta Kyiv og avsette regjeringen. Hitlers mål 9. april 1940 var å få has på kongen og regjeringen. Begge mislyktes.

Langtidsplanen vil kreve gjennomføringskraft og gjennomføringsevne av Forsvaret og Forsvarsdepartementet og god samhandling. Det fordrer tydelig ledelse og klare ansvarslinjer. Regjeringen skriver i langtidsplanen følgende om departementet – etter å ha hatt en «operativ rolle i planlegging og styring av områder som (...) normalt ligger på direktorats- og etatsnivå»:

«Dette har over tid skapt uklarhet i roller og ansvar mellom etat og departement og mellom etatene i forsvarssektoren.»

Slik kan det ikke fortsette.

Regjeringen mangler tydelige løsninger på sin egen problembeskrivelse. Tillitsreform nevnes, men det er uklart hva det innebærer. Forsvarssjefen skal ha en koordinerende myndighet på tvers av sektorene. Hvordan dette påvirker forsvarssjefens ansvar og forsvarssjefens fullmakter, er ikke opplyst for Stortinget. Forsvarsdepartementet skal rendyrkes som politisk sekretariat og rendyrke oppgaver knyttet til politikkutvikling, uten at det sies noe om hvordan bemanningen mellom Forsvarsstaben og departementet må justeres når departementet skal rendyrke denne rollen.

Det påhviler et tungt ansvar for storting, regjering og departement når vi skal bruke over 1 600 mrd. kr av fellesskapets midler til Forsvaret. Planens måloppnåelse må følges tett. Derfor har et samlet storting gått inn for at det skal rapporteres årlig til Stortinget hva status er i gjennomføringen av langtidsplanen. Det har vi som folkevalgte og det har befolkningen krav på å få vite. Vi har en felles interesse av at dette skal lykkes.

Marit Arnstad (Sp) [12:13:02]: Det er flere i dag som har vært inne på at dette på mange måter er en stor dag. Nå klargjør vi for det største løftet i Forsvaret på over 30 år, og langtidsplanen innebærer at det skal brukes 611 mrd. kr mer på Forsvaret de neste tolv årene.

Det unike med saken er at alle partiene i denne salen, uansett om de er i posisjon eller opposisjon, forplikter seg til å følge opp den langtidsplanen for Forsvaret som regjeringen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet la fram, med de tilleggene som blir vedtatt gjennom innstillingen. Det er gledelig å se at det fortsatt er mulig å oppnå konsensus i det politiske Norge når ting virkelig betyr noe, og det gjør forsvarspolitikken akkurat nå.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon viser at det er behov for å ta grep som styrker Forsvarets operative evne, både på kort og på lang sikt. Vi må investere mer, men vi må framfor alt også drive det Forsvaret vi allerede har, på en best mulig måte, og vi må vedlikeholde og utvikle det som vi allerede har investert i.

Alle forsvarsgrener styrkes i planen. Sjøforsvaret får nødvendige investeringer i form av nye fregatter og nye ubåter, og Norge må bli bedre på å bygge opp slagkraften sin maritimt. Vår lange kyst og våre store havområder utgjør en viktig del av forsvaret av Norge.

Vi fortsetter investeringene i Luftforsvaret. Her er det gledelig at det legges til rette for at det kan øke utdanningskapasiteten betydelig på flere plan, bl.a. når det gjelder teknikere og ingeniører, både ved de videregående skolene i Trøndelag, ved studier på NTNU og ved flyttingen av Luftforsvarets skolesenter til Værnes. Trøndelag blir virkelig et tyngdepunkt for det norske luftforsvaret i årene framover.

Hæren og Heimevernet styrkes med mer kampkraft. Hæren utvikles fra en til tre brigader, og Hæren styrkes også med langtrekkende presisjonsild, med flere kampvogner, med luftvern og med helikopter til både hær og spesialstyrker, og Heimevernet økes til 45 000 soldater som skal trene mer. Samtidig etableres det tre nye innsatsstyrker, to av dem med et spesielt ansvar for kysten vår.

En slik oppbygging av alle forsvarsgrener betyr også at Forsvaret vil være til stede i alle deler av landet. Ved tidligere forsvarsplaner har vi ofte diskutert hvor Forsvarets tilstedeværelse er viktigst, og hvor vi eventuelt må legge ned. Denne gangen gjør vi ikke det. Framtidas forsvar krever at vi er til stede i hele landet, noe som igjen kommer til å bety mye for bosetting og næringsliv.

Det gleder meg spesielt at Andøya i dag gjenoppstår som militær base. Senterpartiet var veldig kritisk til at Andøya ble nedlagt. I dag ser vi at denne basen vil spille en viktig rolle i oppbyggingen av vårt framtidige droneforsvar.

Den satsingen vi nå vedtar, kommer også til å bety mye for industri og verft rundt om i hele landet. I dag kom nyheten om at bedriften Ritek i Levanger har fått den største kontrakten i selskapets historie når de nå skal montere og ferdigstille Forsvarets nye stridsvogner. Det er godt nytt. Vi har alle muligheter til å bygge opp en slagkraftig forsvarsindustri av større og mindre bedrifter i hele landet. Det er en mulighet man må bruke godt i årene framover.

NATO har vært og vil være bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Vi har et medansvar for å utvikle NATO videre. Allerede i inneværende år vil vi nå 2-prosentmålet, og vi styrker vår evne til å motta og trene med allierte styrker. Et samlet Norden i NATO betyr også at vi må tenke annerledes om infrastruktur og logistikk oss imellom. Mulighetene til å samarbeide om kapasiteter er store, mulighetene for samordnet mottak av allierte er store, og forbindelsene østover – enten det gjelder havner, veg eller tog – blir viktigere på en annen måte enn tidligere.

Langtidsplanen for Forsvaret handler om å sikre tryggheten for innbyggerne i dette landet. Når et samlet politisk miljø stiller seg bak langtidsplanen for Forsvaret, gir vi samtidig et løfte til folk om at vi sammen vil ivareta vår felles trygghet i årene framover. Når Stortinget står så samlet som i dag, er det noe vakkert ved det hele.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:17:59]: De vedtak som gjøres i dag, taler til Stortingets ære. Det viser at Stortinget, når det er behov for det, er i stand til å samle seg for å ivareta nasjonens interesser. Det er det dette handler om. Det handler om vår evne til å sikre vår egen frihet, vår evne til å ta vare på våre verdier og vår evne til å beskytte vårt eget levesett. Det handler om vår selvstendighet. Det handler om de aller, aller viktigste oppgavene for en stat – selve legitimiteten til en stat, som handler om å verne innbyggerne mot indre og ytre fiender. Det første handler selvfølgelig om justisvesenet: politi og domstoler. Det er det første. Det andre handler om vårt forsvar og vår evne til å motstå angrep fra ytre fiender. Derfor er det mitt håp at de vedtakene som enstemmig fattes i dag, er et uttrykk for at man innser at man kanskje har tenkt feil gjennom mange år – helt siden Berlinmurens fall på begynnelsen av 1990-tallet – med denne «kumbaya-filosofien» som på mange måter rådet grunnen alt for lenge, og som gradvis førte til altfor mye nedbygging av det norske Forsvaret.

I gledens time tillater jeg meg da å minne på at det er noen som hele veien har advart mot den utviklingen, og som hele veien har ønsket at Forsvaret skal styrkes og opprettholdes, og at vår evne til å forsvare våre grenser og våre verdier ikke skulle nedbygges – i hvert fall ikke i den takt som det skjedde. Det handlet bl.a. om å kjempe for 2-prosentmålet, og nå snakker vi om 3-prosentmålet. Det sier seg selv at historien har gitt dem av oss rett. Det var et behov for å ta vare på vårt forsvar, og det som skjer nå, er at vi må snu dette hangarskipet. Det tar tid. Det handler om personell, det handler om å bygge infrastruktur, og det handler om å sørge for at vi har de kasernene og det utstyret vi trenger, f.eks. våpenplattformer. Mye er nevnt i denne debatten. Det tar tid. Vi kunne kanskje unngått å være der vi er i dag, dersom vi hadde tenkt noe lenger da tidsånden gjorde seg gjeldende fra 1990-tallet og egentlig nesten frem til i dag.

Det er viktig at vi også har oppmerksomheten rettet mot hvordan disse tingene skjer. Nå er det mye penger som skal ut for å bygge vårt forsvar. Det er bra. Jeg synes regjeringen og forsvarsministeren har gjort en god jobb, men det er mange interesser som kanskje ikke nødvendigvis kun handler om å ivareta forsvarsevnen, som da slår inn: lokaliseringsdebatter, interesse for å tiltrekke ressurser til egen kommune o.l. Da tør jeg å minne om at helt sentralt for vårt forsvar er den tilstedeværelsen vi til enhver tid har i min landsdel, i Nord-Norge. Det kan vi ikke kompromisse på. Det er umulig å kompromisse på. Vi kan ikke basere vårt forsvar på innflyging av personell fra Gardermoen med kommersielle rutefly den dagen det skal mobiliseres.

Vi må ha tilstedeværelse i nord, og vi har altfor mye pendling i dag. Derfor er jeg veldig glad for at vi kommer med forslag til vedtak XI, som handler om at vi må etablere utdanninger også i Nord-Norge, det være seg rekruttutdanning, befalsutdanning eller andre tekniske utdanninger som det måtte være behov for. Det er særdeles viktig, for min landsdel har et ekstra ansvar når vi skal bygge opp Forsvaret igjen. En større andel av den nordnorske befolkningen må ta det ansvaret, være til stede og være klare til å stille opp den dagen det er nødvendig.

Jeg synes det er en god dag.

Trine Lise Sundnes (A) [12:23:17]: Det er ikke mye annet man tenker på når man sitter i bomberom, enn at man håper det går bra også denne gangen, og at i alle fall de små man sitter sammen med, må klare seg, at de får vokse opp og får muligheten til å se tilbake på et godt liv. Det tror jeg soldaten også tenker: Det skal gå bra – jeg kommer hjem også denne gangen.

Enstemmigheten i Stortinget er historisk og underbygger alvoret i situasjonen. I urolige tider blir trygghet viktig. Løftet i forsvarssektoren avhenger av flere viktige grep på personell- og kompetanseområdet. Utviklingen og opprustningen av forsvarssektoren de kommende årene krever en kraftig bemanningsvekst, en god miks av flere ansatte, flere vernepliktige inne til førstegangstjeneste og flere reservister, totalt 22 900 i løpet av tolv år.

Forsvaret har lang erfaring med hvor vanskelig det er å stå i kutt, slik Forsvaret har gjort kontinuerlig siden den kalde krigen, men det er mer krevende å vokse. Forsvarssektoren rekrutterer i all hovedsak godt, men det er utfordringer innenfor enkelte områder. Selv om mye har vært gjort de siste årene, er det nødvendig å styrke innsatsen for at forsvarssektoren skal være et enda mer attraktivt sted å jobbe.

Mange av tiltakene på dette området må komme som resultat av et godt partssamarbeid. Det er likevel positivt at regjeringen ønsker å legge til rette for en videreutvikling av lønns- og insentivsystemet i forsvarssektoren, en mer forutsigbar arbeidshverdag, insentiver for geografisk mobilitet for å gjøre sektoren mer fleksibel og attraktiv som arbeidsplass i hele landet og en lengre militær karriere. At Forsvarsdepartementet sammen med partene har utredet forbedringer i sektorens lønns- og insentivsystem, er bra.

Forbedringene må bidra til større forutsigbarhet for folkene i sektoren, bedre balanse mellom arbeidstid og arbeidervern, enklere personellforvaltning, økt kompetansemobilitet i distriktene og bedre balanse mellom pensjon og inntekt.

Pensjonsvilkårene for militært ansatte er avgjørende for å beholde personell, og derfor er det viktig at regjeringen legger til rette for at partene i det videre arbeidet kan framforhandle konkrete løsninger som gjør at hoveddelen av inntekten blir pensjonsgivende. Pensjon som konsept er jo et ektefødt barn av soldaten. I år 13 f.Kr. innførte keiser Augustus en ordning som sikret legionærene som klarte å overleve lenge, god inntektssikring. De kalte det pensjon.

De som er villige til å gi sitt liv for å forsvare oss, fortjener en god arbeidshverdag, og de fortjener en god pensjon. Det er viktig at arbeidsgiver legger til rette for konkurransedyktige betingelser og mest mulig forutsigbarhet rundt arbeidshverdagen. En karriere i forsvarssektoren innebærer for mange et høyt arbeidspress og mye fravær hjemmefra. Det betyr også at de respektive etatslederne og andre ledere har et stort ansvar for å finne de riktige løsningene. At regjeringen nå legger til rette for at sjefen har tilstrekkelige rammer og kompetanse for å ivareta arbeidsgiveransvaret på en god måte, er lovende.

Trusselbildet og mulighetene er mer kompliserte enn tidligere. Derfor er det viktig at etterretningen på Lutvann styrkes. Det blir også viktigere og viktigere at områder med høy befolkningstetthet og særlig kritisk infrastruktur med sentrale myndighetsorganisasjoner må beskyttes i kriser og krig.

Til høsten kommer regjeringens svar på totalberedskapskommisjonen hit til Stortinget. Da får økt militær evne og sivil beredskap både hode og hale. For å trygge Norge må begge deler virke – vårt totalforsvar. Uansett hvilke tiltak og kapasiteter vi snakker om, handler det om å trygge freden. For Arbeiderpartiet vil det alltid handle om å trygge folk, folk, folk.

Erna Solberg (H) [12:28:44]: Det er selvfølgelig god grunn til å uttrykke glede over at det i løpet av dagen sannsynligvis er et enstemmig storting som kommer til å stille seg bak denne planen og endringene som ligger i den. Samtidig er det viktig å huske at behovet for denne planen kommer på grunn av ikke-lystige ting – på grunn av en vanskelig, større og verre sikkerhetssituasjon i våre nærområder, hvor folk på bakken i Ukraina fortsatt kjemper, hvor det hver dag dør mennesker på begge sider av en frontlinje i Europa.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen har brutalt endret seg etter Russlands invasjon i februar 2022, men den startet på et tidligere tidspunkt. Siden 2014 har den sikkerhetspolitiske situasjonen for det meste utviklet seg i gal retning i Europa. Vi har et naboland, Russland, som er en aggressiv part for å bidra til å destabilisere. Den situasjonen vi er i i dag, skyldes et Russland som har rustet opp, som er aggressivt, og som er en utfordring for hele vår verdensdel.

Det er dette dystre bakteppet vi må ha med oss når vi behandler langtidsplanen for Forsvaret. Det er viktig å huske dette dystre bakteppet fordi det ikke bare kommer til å være forsvarsoppbyggingen som er viktig, men det totale forsvaret og beredskapen vår mot f.eks. ikke å bli manipulert. Vi vet at det ikke bare er i det militære fysiske domenet denne krigføringen pågår. Den har foregått gjennom energimarkedene, den har foregått med hybridtrusler, den foregår i cyberspace, den foregår mot fredelige ting – uten at det utløser krigshandlinger direkte. Derfor er det viktig at vi svarer på dette med en klar og tydelig oppbygging av Forsvaret, men også understreker at vårt forsvar er helt avhengig av vår alliansetilknytning.

Det at vi er medlemmer av NATO, er vår viktigste forsvarspolitiske sikkerhet. Det at våre naboer Sverige og Finland har blitt med i NATO, styrker også vår sikkerhet fremover. Vi må kunne forsvare oss selv og våre nasjonale interesser i møte med en sikkerhetspolitisk virkelighet som har endret seg. Vi må også kunne støtte våre allierte i NATO ved behov, og med Finland og Sverige som NATO-medlemmer blir Norge avgjørende for mottak av NATO-forsterkninger til store deler av Skandinavia. Det vil kreve mer og andre ting av oss enn tidligere. Samtidig får vi økt sikkerhet tilbake ved at vi sømløst kan operere sammen med Sverige og Finland innen rammen av NATO.

Som en sidebemerkning må jeg si at jeg var medlem av forsvarskommisjonen i 1990, som Kåre Willoch ledet, som var den forrige forsvarskommisjonen. Den gangen var vi ikke sikre på om Sverige og Finland ville komme med bistand, og vi måtte tenke forsvar på en helt annen måte. Det har vært en stor fremgang til i dag. Et angrep mot Norge nå vil møtes av både norske, svenske og finske styrker. Det styrker Norges sikkerhet.

Norge er, som kjent, en maritim nasjon. Vi har råderett over enorme havområder og utvinner store ressurser derfra. Den største militære trusselen mot Norge er på mange måter en maritim trussel. I etterretningstjenestens åpne trusselvurdering, Fokus 2024, beskriver tjenesten at Nordflåten forblir den største militære trusselen mot Norge. Russland moderniserer nå Nordflåten bl.a. gjennom svært stillegående ubåter, som i verste fall kan true forsyningslinjene mellom Europa og USA.

For at Norge skal kunne forbli i NATO i nord og hjelpe våre naboland, er det avgjørende at vi i krise og krig kan holde forsyningslinjene åpne og sikre NATOs maritime nordflanke. Derfor er det viktig at det er en stor tyngde på Sjøforsvaret i denne planen. Fornyelsen i både Marinen og Kystvakten er imponerende og stor, med fem nye fregatter og tjueåtte standardiserte fartøy, og man utløser både den femte og den sjette ubåtopsjonen, sånn at man har sikring også på det kanskje mest sårbare for forsyningslinjene, og kan imøtekomme og møte de ubåtene som kan bidra til å ødelegge for forsyningen.

Det er avgjørende at denne langtidsplanen følges opp gjennom arbeidet som skjer fremover. Det er ambisiøst, det kommer til å bli krevende, og jeg tror ikke vi må unnskylde overfor det norske folk at mye av det økonomiske handlingsrommet i årene som kommer, kommer til å måtte brukes på sikkerheten vår. Det er ikke «business as usual» i årene som kommer. Det er behov for å bidra mer til vår sikkerhet.

Rigmor Aasrud (A) [12:34:18]: Å sikre Norges frihet og trygghet er Arbeiderpartiets viktigste sak. Vi lever i en tid med økt usikkerhet, økt ustabilitet og økt uro. Det må vi ta på alvor, og det gjør vi i dag. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret er den mest offensive satsingen på vår frihet og sikkerhet i nyere tid. Regjeringen foreslo å styrke Forsvaret med 600 mrd. kr over tolv år. Det slutter nå et enstemmig storting seg til, med noen tillegg.

Det Stortinget stemmer over i dag, er historisk på flere måter. Det er både en historisk satsing og en historisk bred enighet. Det viser at når det virkelig gjelder, evner vi å stå samlet for vårt felles beste. Vi lever i en usikker tid. Verden er i rask endring. Det er økte spenninger og usikkerhet i våre nærområder. Derfor er det avgjørende at vi står sammen. Det styrker oss i møtet med utfordringene vi står overfor, og det gir forutsigbarhet og langsiktighet for Forsvaret og folkene som jobber der.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er varig endret. Vi må erkjenne at de endringene vi ser nå, ikke bare er midlertidige. Det er strukturelle endringer som vil prege vår sikkerhetspolitiske virkelighet i mange år framover. Derfor er den styrkingen av Forsvaret som vedtas i dag, helt nødvendig. Den sørger for at vi har et forsvar som virker, og som gjøres klart til de utfordringene vi møter i årene framover.

Arbeiderpartiet har alltid tatt ansvar for nasjonal sikkerhet. Gjennom vår historie har vi vært opptatt av å bygge et sterkt og solid forsvar som kan sikre våre grenser og våre verdier. Vi har vært garantisten for Norges suverenitet og frihet, og vi fortsetter å være det. I dag viser vi at vi tar dette på største alvor.

Langtidsplanen for Forsvaret innebærer betydelige investeringer i både personell og materiell. Vi styrker vår evne til å operere i både inn- og utland. Vi forbedrer vår beredskap, og vi sikrer at det vi allerede har, skal fungere. Det er ikke bare en investering i vårt forsvar, men også i vår trygghet på lang sikt.

Det er også viktig å understreke at denne planen ikke bare handler om militære kapasiteter, men også om samarbeid og allianser. Norges medlemskap i NATO er en hjørnestein i vår sikkerhetspolitikk. Vi skal fortsette å være en pålitelig og solid partner i alliansen, samtidig som vi styrker vår nasjonale forsvarsevne. Det er avgjørende for å sikre vår nasjonale sikkerhet og for å kunne bidra til internasjonal stabilitet.

I en tid med stor usikkerhet og uforutsigbarhet er det vår plikt å sørge for at Norge står sterkt. Den tverrpolitiske enigheten om langtidsplanen for Forsvaret viser at vi tar denne plikten på alvor. Vi sender et klart signal om at vi i Norge er omforent i vår innsats for å beskytte vår frihet, våre verdier og vår framtid.

Til slutt er det grunn til å gjenta det mange her allerede har sagt i dag: at både storting, regjering og alle de andre som har lagt det faglige fundamentet for planen, har gjort en kjempestor innsats. I dag har vi lagt grunnlaget for et sterkt og trygt Norge, både i dag og for kommende generasjoner.

Sverre Myrli (A) [12:38:45]: Jeg stiller meg i rekken av dem som sier at dette er en stor dag. Det som nå skjer, er viktig. Jeg tror jeg vil legge til: Det er riktig, slik situasjonen nå er.

Norges forsvarskonsept bygger på eget forsvar – som vi i stor grad diskuterer i dag – det bygger på NATO-samarbeidet, og det bygger på bilaterale avtaler med allierte. NATO-medlemskapet er grunnpilaren i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk – eller hjørnesteinen, som parlamentarisk leder akkurat sa – og har vært det i 75 år.

NATO-medlemskapet og NATO-samarbeidet forplikter. Derfor ble NATO-landene for en del år tilbake enige om å trappe opp ressursene som skal brukes til forsvar, og at målet var at en skulle bruke 2 pst. av brutto nasjonalprodukt. Det går selvsagt an å stille spørsmål ved om det er en fornuftig måte å måle ressursene på – Erna Solberg og andre har gjort det – men det er den beste måten å måle på fordi landene er så forskjellige. NATO-landene er så forskjellige – store land, små land, god økonomi, dårlig økonomi, høyt BNP, lavt BNP – så det var det en ble enig om. Nå når Norge 2-prosentmålet. Forsvarsministeren og andre kan reise til toppmøtet i Washington og si det – og samtidig si at vi trapper videre opp mot 3 pst.

Da NATO sa at målet var å bruke 2 pst. av BNP, sa NATO også noe annet som er svært viktig. Det er at minst 20 pst. av bevilgningene til forsvar skal gå til investeringer. Det er ikke vanskelig å bruke mye penger på forsvar, men det er om å gjøre å bruke pengene riktig. Derfor må også en vesentlig del av midlene gå til investeringer. Norge ligger langt over 20 pst. i investeringer. Vi ligger vel langt over 30 pst., hvis jeg ikke tar feil.

Norge og Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet. Uansett hva som skjer ved presidentvalget i USA i høst, er det situasjonen. Det er ingen hemmelighet at vi har lent oss mye på USA i hele etterkrigstida. USA har andre utfordringer i en komplisert verden. Det er bare å ta en rask titt på Biden-administrasjonens Indo-Pacific Strategy, så skjønner en at USA har mye å hanskes med. Det er situasjonen mellom USA og Kina, og det er andre utfordringer. USA kommer ikke til å trekke seg ut av Europa – det har jeg ingen tro på – men uansett: Vi må ta et større ansvar for egen sikkerhet.

Forsvar er mer enn kuler og krutt. Det er selvsagt det også, men ut fra et samfunnssikkerhetsperspektiv må vi, som landets øverste folkevalgte, ha bygd opp et samfunn som står imot både militære trusler og andre trusler. Det er også NATOs politikk. Det NATO definerer som de såkalte «seven baseline requirements», dreier seg om at en skal sikre samfunnskritiske offentlige tjenester som kraftforsyning, matforsyning, vannforsyning, kommunikasjonssystemer, transportsystemer og andre helt vesentlige samfunnsfunksjoner. Vi må ha motstandskraft og beredskap i samfunnet til å takle de situasjoner som oppstår, vi må ha et totalforsvarskonsept som bygger opp under dette, og vi må ha en sivil sektor som støtter opp under Forsvaret i dette arbeidet.

Som medlem av NATOs parlamentarikerforsamling er jeg medlem i noe som heter Ukraine–NATO Interparliamentary Council. Det består av ti parlamentarikere fra Ukraina og ti parlamentarikere fra NATO-land. Om kort tid skal jeg treffe kollegaene våre fra Ukraina igjen. Vi må fortsette å støtte Ukraina – militært, økonomisk og politisk. Her har vi som parlamentarikere en jobb å gjøre ved rett og slett å støtte opp under våre parlamentariske venner i Ukraina.

Skal vi lykkes med den satsingen som Stortinget nå legger opp til, må vi ha en nær dialog mellom myndighetene, Forsvaret og industrien. Viktige forsvarsbedrifter som Kongsberg, Nammo, Chemring, NFM og andre spiller her en svært viktig rolle framover.

Ingjerd Schie Schou (H) [12:44:11]: For Høyre er et trygt Norge viktig. Med krig på det europeiske kontinent og i Midtøsten er et ytterligere alvor flyttet inn i sikkerhetspolitikken. Vår egen forsvarsevne må styrkes, med økt satsing på personell, ammunisjon, forsyninger, heimevern, luftvern, ubåter, sjøforsvar m.m. Omgivelsene er endret og sikkerhetssituasjonen likeså, en situasjon som er den alvorligste siden 1945. Norge og vårt forsvar må være bedre rustet for krig, krise og konflikt. Det er kun forpliktende enighet på tvers av blokkene som kan gi Norge en troverdig militær opprustning over tid.

Nå som Sverige og Finland har blitt fullverdige medlemmer av NATO, er Rygge flystasjon, i mitt eget hjemfylke Østfold, i ferd med å bli en av Nordens viktigste flystasjoner. Dette stadfestes i langtidsplanen for forsvarssektoren, og jeg er svært glad for å kunne konstatere at det er full enighet om dette i Stortinget.

Langtidsplanen fastslår:

«Evnen til å understøtte luftoperasjoner i hele landet forsterkes gjennom utvikling av Ørland, Evenes og Rygge flystasjoner med høy oppsetningsgrad og korte klartider, og Bardufoss med lavere oppsetningsgrad. Utvidelsen av kapasitet for å understøtte luftoperasjoner prioriteres ved disse fire basene og gir evne til hurtig mottak av allierte luftstyrker.»

I mine hjemtrakter er det enkelt å se hvordan hele området fra Oslo til Gøteborg blir et sammenhengende mottaksområde for NATO-styrker i fred, krise og krig. I dette mottaksområdet spiller Rygge flystasjon en avgjørende rolle. Det er ikke bare snakk om å kunne motta styrker for å forsvare Norge, men også styrker som ved behov skal kunne sendes videre østover, både til Sverige, til Finland og til Baltikum.

Rygge flystasjon – med sin tilknytning til Østlandet og nærhet til Sverige – blir avgjørende for å sikre alliert mottak i hele regionen og for å understøtte NATOs kollektive forsvar i hele det søndre Skandinavia og Baltikum.

Dette blir viktigere enn før også for norske styrker, og det betyr økt militær tilstedeværelse på Rygge, både nasjonalt og innen NATO. Derfor er også amerikanske investeringer på Rygge viktige, både for Norges sikkerhet og for den kollektive sikkerheten i hele regionen.

Rygge flystasjon er også avgjørende viktig for Norges evne til å respondere hurtig på f.eks. terrorangrep eller andre former for alvorlige anslag mot samfunnet vårt. I langtidsplanen videreføres Rygge som base for helikoptrene til spesialstyrkene. Rygge skal videreutvikles med bl.a. flere boligkvarter, og det skal bygges nye oppstillingsområder for tankfly gjennom NATOs finansieringsmekanisme samt nasjonale tiltak.

Til sist: Rygge er også svært viktig for forsvarsindustrien. Kongsberg Aviation Maintenance Services AS, KAMS, som driver vedlikehold av fly og helikoptre, har gradvis bygget opp sin virksomhet på Rygge. Gjennom å lykkes med å konkurrere til seg viktige vedlikeholdsoppdrag internasjonalt, bl.a. som ett av de fem globale vedlikeholdsdepotene for motoren til kampflyet F-35, har KAMS blitt en suksesshistorie også internasjonalt. Samtidig forblir KAMS viktig for vedlikeholdet av Luftforsvarets egne fly og helikoptre.

Med den vesentlige satsingen vi skal gjennomføre i forsvarssektoren de neste årene, og med det økte behovet for vedlikehold og understøttelse som dette medfører, forsterkes de forsvarsindustrielle mulighetene på Rygge ytterligere fremover. Det er gledelig for mine hjemtrakter, og det er også godt for hele landet. Det er også det samspillet vi skal ha, og de forpliktelsene vi har innad i NATO.

Ola Borten Moe (Sp) [12:48:55]: Jeg tenkte innledningsvis å ta opp tråden fra komitélederen, for det er historisk med en så bred enighet om en slik sak. Det er også et faktum at det er en nitrist sikkerhetspolitisk situasjon som ligger bak – en situasjon som etter alt å dømme er en ny normal. Det betyr igjen selvsagt at vi også her i Norge er nødt til å gjøre vår del for å tilpasse oss denne situasjonen og for å forsvare landet på bærekraftig vis.

Så blir det i henhold til denne planen mer til alt overalt. Slik sett må man kanskje kunne betegne det som et godt kompromiss, i god norsk tradisjon.

Komitélederen tok også opp forholdet vårt til NATO og EU. Vår sikkerhet hviler på NATO-medlemskapet. Den hviler utover det spesielt på de kapasitetene som USA og Storbritannia innehar. Det er også riktig at EU tar en annen rolle i Europa nå. Vi er for å samarbeide med EU der det er relevant og hensiktsmessig, men EU kan aldri og skal aldri erstatte NATO. Det er også et faktum at verken USA eller Storbritannia er medlemmer. Det er kanskje litt problematisk om vi skulle begynne å snakke slik om NATO, at det ikke framstår som om NATO er vår fremste sikkerhetspolitiske garanti, og at det ikke er tilstrekkelig for å ivareta verken vår egen eller andres sikkerhet.

Det er bra med et enstemmig storting. Det gir og demonstrerer samhold, og det har betydning. Men det er også slik at dette er en plan. De faktiske vedtakene må gjøres i de årlige budsjettene. Vi har en hel riksrevisjon som holder seg beskjeftiget med stadig å sende rapporter til Stortinget som understreker at vi ikke klarer å følge opp egne vedtak og egne målsettinger i praksis. Skal dette følges opp og bli virkelighet, må det følges opp over tid, og det må sannsynligvis følges opp av svært mange og skiftende flertall. Jeg tror at dette kommer til å bety harde prioriteringer. Bare det å gå fra 2 til 3 pst. av BNP er en reell prioritering, som per definisjon vil måtte gå på bekostning av noe annet. Det gjelder ikke bare penger, men det gjelder også folk, altså realressurser, og det må kunne sies at det å prioritere ting ned ikke har vært norsk politikks fremste kjennetegn de siste tiårene.

Vi mangler allerede folk til ganske mye i Norge. Vi mangler folk innenfor helsevesenet. Der kommer vi til å mangle mange flere. Vi vet at vi kommer til å trenge mer folk her, og mer folk her vil bety færre folk til andre oppgaver. Det er vi nødt til å forstå og anerkjenne. Jeg er for det, men det er viktig å være klar over det: Å ta vare på det vi har, og drive effektivt, vil bli enda viktigere framover, og spesielt i en tid da man skal trappe opp. Det er spesielt i tider da det brukes mye penger, at det er lett å kaste dem bort, og iallfall hvis vi skal ha slagkraft og evne til å forsvare oss i den andre enden. Det ligger også dermed et stort ansvar på Forsvaret selv. Det ligger fra Stortingets side mye tillit i de bevilgningene som vi forhåpentligvis stiller til disposisjon i årene framover. Det finnes mange eksempler i det norske samfunnet på dårlig bruk av ressurser. Det finnes også den typen eksempler i Forsvaret. Jeg forventer og håper at dette tas på stort alvor, slik at både penger og folk blir brukt effektivt, og at samfunnet får igjen for ressursbruken.

Avslutningsvis vil jeg også nevne det faktum at Sverige og Finland har blitt medlemmer av NATO – i denne konteksten, altså i forhold til ressursbruk – for det gir etter mitt skjønn nye, store muligheter som jeg håper at både regjeringen og Forsvaret selv, sammen med alle andre gode krefter, går inn på, for å se på muligheten for å ta ut synergieffekter.

Det hviler et stort ansvar og et stort alvor over denne saken. Det er på sett og vis nå jobben starter.

Kirsti Leirtrø (A) [12:54:19]: Når vi nå ruster opp forsvaret vårt, er det ikke for å ruste oss til krig, men for å ruste oss til fortsatt fred, trygghet og frihet. Forsvaret vårt har over år vært i omstilling. Midler har blitt brukt på nye fly, båter og helikoptre, samtidig som en har omorganisert Forsvaret med tanke på både utdanningsstruktur, geografisk plassering av baser og nedbemanning og privatisering. Regjeringen vil bygge Forsvaret i tråd med forsvarskommisjonens og totalberedskapskommisjonens anbefalinger. Vi vil prioritere gode rammevilkår for forsvarsansatte og hindre omfattende privatisering av Forsvarets støttefunksjoner.

Kontrollkomiteen har nylig behandlet Ombudsnemnda for Forsvarets årsmelding for 2023. Den beskriver tilstanden i Forsvaret og vår forsvarsevne i et ansatt- og soldatperspektiv. Nemnda peker i år, som foregående år, på manglende lederutdanning og lederutvikling, pensjon, pendlermuligheter, ressursmangel og boforhold som utfordrende for å beholde og rekruttere personell. Når en nå i tillegg skal styrke bemanningen, er det særdeles viktig at nettopp dette blir tatt på alvor og fulgt opp.

Jeg kommer fra en forsvarskommune, er født og oppvokst i Forsvaret og har levd med og i Forsvaret i årtier. Jeg har sett hvor nødvendig samspillet med det sivile samfunnet er, for vår forsvarsevne og for forankring og rekruttering. Hele familien må tas vare på. Det gjelder boliger, jobb til nummer to, barnehage, skole og fritidstilbud, for ikke å snakke om pendlermulighetene.

Da Ørlandet ble valgt som hovedbase for F-35, hadde forrige regjering merkelig manglende vilje til å legge til rette for de ansatte. Når en bruker milliarder på fly og base, skulle en tro at infrastrukturen og de ansatte også var en del av planen for å styrke forsvarsevnen vår. En har ikke prioritert boliger til de ansatte eller pendlermuligheter. Først de to siste årene, med vår regjering, har det blitt fart i boligbyggingen og oppussingen av eksisterende bygningsmasse, og endelig tar staten ansvar for en helt nødvendig sivil flyrute.

Infrastrukturen rundt basen er fullstendig nedkjørt etter tungtransport i utbyggingsfasen. Med Sverige og Finland med i NATO styrkes vår forsvarsevne, og det er behov for å se på transportårene fra vest til øst. I forrige nasjonale transportplan var det kun et lite avsnitt som handlet om sikkerhet og beredskap. Tidene har forandret seg. I arbeidet med den nå framlagte nasjonale transportplanen har Forsvarsdepartementet vært involvert sammen med transportetatene for å se på infrastrukturen og prioriteringen for å styrke forsvarsevnen vår.

Det er nå tverrpolitisk enighet om å styrke vår militære beredskap og at det må foretas store investeringer i Forsvaret. Det er bra. Forsvaret trenger en langsiktig og forutsigbar oppbygging. Investeringene som skal gjøres, bør også bidra til ny industri for næringslivet vårt og forutsigbarhet for f.eks. anleggsbransjen.

Vi må satse på de ansatte og gjøre Forsvaret til en attraktiv arbeidsplass. De må være en del av det sivile samfunnet rundt seg, inkludert et sterkt heimevern. Det må også tas organisatoriske grep, sånn at det er samsvar mellom ansvar og myndighet i Forsvaret. Jeg er utrolig glad for at dette arbeidet er i gang, og at vi nå investerer i de ansatte og forsvaret vårt, for vår trygghet, fred og frihet.

Odd Harald Hovland (A) [12:59:02]: I eit forsvar er det framleis først og fremst kompetansen, menneska, som er viktig. Utstyr betyr mykje, men det at me har dei rette folka til å bruke og operere materiellet, betyr alt. Det tek tid å rekruttere og utdanne personell til desse oppgåvene. Det krev langsiktig og planmessig tenking – altså føreseielegheit.

Denne langtidsplanen inneber eit enormt løft for forsvarsevna vår. Det faktumet at det er full oppslutning om planen, gjev ein stor styrke fordi det signaliserer føreseielegheit – ikkje berre fram til neste år, men over mange år. Nettopp det at det er føreseieleg, er så viktig for at me skal kunne rekruttere og behalde det viktige personellet, dei rette hovuda, for framtida. Denne planen, med eit heilskapleg politisk forlik, gjev truverd, og det må no oppfyllast. Det er eit viktig signal til dei som er i Forsvaret, dei som vil rekruttere, til innbyggjarane våre, til våre allierte og ikkje minst til dei som ikkje vil oss vel. Dei skal vere klare over vår vilje og evne til å forsvare oss.

Me er ein kystnasjon, ein sjøfartsnasjon og ein nasjon med store verdiar til havs, der me forvaltar enorme ressursar. Me har ein strategisk viktig plassering. Difor er det naturleg, og som innbyggjar i ein kystkommune på Vestlandet må eg seie tilfredsstillande, at langtidsplanen inneber ei betydeleg satsing på Sjøforsvaret. Eg vil særleg vise til satsinga på nye fartøy og kva det inneber av behov for ny infrastruktur på Marinens hovudbase Håkonsvern. Det gjev basen ei spesiell stilling i NATO-samanheng. Det er ei god innretning på fartøysamansetjing og -struktur, og det er spesielt tilfredsstillande at dette forliket i Stortinget gjer at me utløysar den siste opsjonen på ubåtbestillinga, altså at me no vil skaffe seks ubåtar. Denne utvidinga er ei heilt riktig avgjerd, som gjev veldig mykje igjen i form av kapasitet og kontroll over sjøarealet. Denne satsinga på Sjøforsvaret er òg eit godt og svært viktig signal til våre allierte. Det inneber sjølvsagt òg at me må auke utdanningskapasiteten ved Sjøkrigsskolen i Bergen. Som eg innleia med: Me treng det rette personellet.

Eg nemnde truverd. Det er eit nøkkelord når me snakkar om eit forsvar. Denne langtidsplanen er eit fundament for truverd i forsvarspolitikken, og truverd er òg nøkkelordet for å byggje tillit. Omgrepet tillit møter oss i mange samanhengar, men det er heilt avgjerande når me snakkar om beredskap. Her vil eg peike på det totalberedskapskommisjonen seier i rapporten sin.

For det første kan me ikkje byggje eit militært forsvar fråkopla det sivile samfunnet. Det gjeld både dei sivile beredskapsinstitusjonane og det sivile samfunnet elles, anten me snakkar om næringsliv, frivillige organisasjonar eller enkeltindivid. Alt og alle inngår og må inngå i ein større samanheng. Omgrepet totalforsvar har fått sin renessanse. Forsvaret vil, både i fred og i krise og krig, vere heilt avhengig av at det sivile samfunnet fungerer og går rundt, på same vis som sivilsamfunnet vil vere avhengig av at Forsvaret løyser oppdraget sitt.

I denne dimensjonen peikar totalberedskapskommisjonen på tillit. I krevjande og urolege tider vert folk og nasjonar sette på prøve. Graden av tillit kan vere avgjerande for kor robust eit samfunn eigentleg er. Me snakkar om tillit mellom folk og tillit mellom folk og myndigheitene. Ein høg grad av tillit i det norske samfunnet er ein viktig del av den grunnleggjande beredskapen i landet vårt.

Verdien av å byggje sterke sivilsamfunn, sterke lokale nettverk, byggje tillit og fremje dialog er i utvida forstand ein del av arbeidet med samfunnssikkerheit og beredskap. Eit høgt tillitsnivå styrkjer føresetnadene våre for å handtere kriser. Befolkninga følgjer råd frå myndigheitene dei har tillit til, og dei stiller opp for kvarandre når krisa rammar. Ikkje minst gjer tillit oss meir motstandsdyktige mot desinformasjon og samansette truslar. Land som er prega av høg gjensidig tillit i samfunnet, har det fellestrekket at dei har ein sterk velferdsstat med universelle ordningar alle kan nyte godt av, uavhengig av kjønn, alder, yrkesbakgrunn og størrelsen på lommeboka.

Så det er bra at det er eit breitt forlik om langtidsplanen. Det sender tydelege signal, signal som gjev truverd og byggjer tillit. Difor vert det også viktig at me kan få til eit breitt forlik om stortingsmeldinga som kjem med bakgrunn i rapporten frå totalberedskapskommisjonen. Som sagt: Me kan ikkje byggje eit sterkt forsvar som er fråkopla sivilsamfunnet. Forsvaret og sivilsamfunnet er gjensidig avhengige av kvarandre og utgjer totalforsvaret.

Tellef Inge Mørland (A) [13:04:11]: Vi betaler forsikringen, men som med de fleste andre forsikringer, ønsker vi egentlig aldri å få bruk for den, og forsikringspremien på denne har gått opp med over 600 mrd. kr for de neste 12 årene, men den er helt avgjørende å betale for din og min sikkerhet.

Denne langtidsplanen er historisk, både fordi bakteppet er krig i Europa igjen, og fordi sikkerhetssituasjonen krever en drastisk og rask økning av forsvarsbudsjettene framover.

Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering får vi også et revidert nasjonalbudsjett der vi innfrir NATOs krav om å bruke minst 2 pst. på forsvar nå. Siden 2019 har jeg selv fått møte i NATOs parlamentarikerforsamling og vet at hvorvidt vi når 2-prosentmålet, er noe som blir lagt merke til der av de andre landene som skal garantere for vår felles sikkerhet.

Når jeg tar ordet her i dag, er det først og fremst som representant fra Agder, for denne forsvarsplanen betyr også en snuoperasjon for Agder. Vi går nå fra avvikling av Forsvarets aktiviteter i landsdelen, til – og jeg siterer fra proposisjonen som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la fram – at: «Kjevik, som tidligere er vedtatt nedlagt, videreføres og basen videreutvikles som base for Forsvarets befalsskole og standkvarter for Agder heimevernsdistrikt».

Det gleder meg at det nå er et samlet storting som stiller seg bak regjeringens forslag om ny forsvarsaktivitet på Agder.

Forsvarets befalsskole flyttes til Kjevik. Rundt 40 årsverk og 310 befalsskoleelever utgjør det i dag. Med en styrket satsing på Forsvaret framover bør dette tallet heller bli større enn mindre.

I tillegg får Heimevernet igjen et eget distrikt på Agder, med Kjevik som base. Dette vil gi ytterligere årsverk og ikke minst økt aktivitet og sikkerhet i vår landsdel. Det som nå skal skje på Kjevik framover, er også aktivitet som gir betydelige ringvirkninger, som f.eks. når bygg skal ivaretas og opprustes.

Med forsvarsaktivitet følger også behov for skytefelt. På Evjemoen i Evje og Hornnes ligger et godt tilrettelagt skytefelt. Som stortingsrepresentant fra Agder vil jeg imidlertid understreke at når området står til disposisjon for Forsvaret som skytefelt, er det også viktig at kommunen opplever noen positive effekter av den planen som skal vedtas i dag. Jeg har derfor forventninger om at dette blir fulgt opp i etterkant av dagens vedtak. Det handler om å sørge for at man demper de konfliktene som ulike plasser kan oppstå mellom lokalsamfunnene og Forsvarets aktivitet.

Den framlagte planen er bra for både Agder og landets sikkerhet. Nå handler det om å følge den opp i de kommende budsjettene og ikke minst sørge for at de pengene som blir brukt på Forsvaret framover, blir brukt rett, slik at vi reelt sett får styrket vår forsvarsevne, i tråd med intensjonene i denne saken.

Michael Tetzschner (H) [13:07:23]: Når det er alvor, viser Stortinget seg fra sin beste side. Innstillingen fra komiteen er enstemmig, også der den går lenger enn regjeringen, f.eks. ved å utvide bestillingen av ubåter fra fem til seks og ved å vedta ytterligere et luftvernsystem til beskyttelse av østlandsområdet. Regjeringen skal ha ros for at den har levert en langtidsplan som er et godt grunnlag for reell drøftelse med hele Stortinget. Vi burde overveie å arbeide mer etter de linjer.

Det er også interessant at komiteen foreslår for oss at det innføres en ny ordning med årlig rapportering om hvordan planen blir til virkelighet. Jeg viser til vedtaksforslag XIV, som beskriver dette nærmere. En gjennomføringsmelding burde overveies også for de fleste andre store investeringsprosjekter Stortinget vedtar. I dette tilfellet vil det også være nyttig å minne Stortinget selv om hva det har vedtatt, og innskjerpe bevisstheten om forlikets innhold.

Er det nå slik at forsvarsplanen etter dette er blitt et tverrpolitisk felleseie som holder gjennom de tre kommende stortingsvalg? Et stortingsvedtak er ikke mer holdbart enn at det står til det blir endret. Vi har visse historiske erfaringer med at partiene ikke vil føle seg mer bundet senere enn de finner politisk nyttig på det aktuelle tidspunkt. Det er derfor all grunn for forsvarsinteresserte velgere til å holde seg orientert ikke bare om planens gjennomføring, men også om hva partiene og senere representanter viser av vilje til å stå fast på enigheten om 3, 7 eller 10 år. Særlig vil det være en øvelse i forbindelse med det årlige budsjettet, hvor realitetene kommer til uttrykk. Der må flere være villige til å yte noe.

Vi må ikke glemme at i et langt kortere løp avhenger Norges og våre nabolands sikkerhet mot militær aggresjon rett og slett av utfallet på slagmarken i Ukraina, av hvordan det går med Russlands overfall på Ukraina. Utenom denne planen gjelder det ikke bare hvordan Ukraina kan overleve som stat, men rett og slett vinne krigen.

Det er et viktig poeng når komitelederen påpeker at Norge nå er det eneste landet i det nordisk-baltiske kjerneområdet som står utenfor EU. Dermed står vi også utenfor viktige deler av sikkerhets- og beredskapsarbeidet som ligger like utenfor det militære området. Også på et område hvor NATO har definert et nytt militært domene, nemlig cyberspace, utvikles et EU-samarbeid vi altså ikke i alle deler nødvendigvis står inne for, uten at vi arbeider hardt for det.

Mitt avsluttende poeng her må være at et fullt medlemskap ville trygget Norge ytterligere.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [13:10:39]: Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren markerer en betydelig satsing for å styrke forsvaret av Norge. Det norske forsvaret har over flere tiår blitt nedskalert. Det er en utvikling vi i Senterpartiet har advart mot, særlig etter Russlands annektering av Krim i 2014.

At et samlet storting står bak forsvarsløftet, vil gi en trygghet for Norges forsvarsevne, forutsigbarhet for forsvarssektoren og et tydelig politisk signal om at vi nå står samlet om hvordan vi skal bygge Forsvaret til det beste for å trygge nasjonen Norge. En årlig rapportering, slik komiteen har innstilt på, er klokt.

Planen er også veldig godt nytt for Agder. Regjeringen har fått gjennomslag for å stoppe nedleggelsen av Kjevik, noe som betyr økt militær aktivitet og tilstedeværelse i landsdelen. Å gå fra full nedleggelse av Kjevik ved den forrige regjeringens langtidsplan til planen som vedtas i dag, der Forsvarets befalsskole flyttes til Kjevik med nærmere 40 årsverk og 300 befalsskoleelever, er svært, svært gledelig. Med den planlagte økningen av soldater vil dette tallet sannsynligvis øke i årene framover.

HV-07 – jeg må smake litt ekstra på det ordet i dag. Vårt eget HV-område i Agder blir en realitet igjen. Økningen i antall heimevernssoldater blir en realitet. Nå får vi en lokal operativ styrke med kort responstid, som vil være en styrke for alle som jobber med beredskap i Agder.

Heimevernet utgjør en viktig del av Norges territorielle forsvar og har en vesentlig rolle ved sikring av myndighetsutøvelse, kritisk infrastruktur og mottak av allierte styrker. Heimevernet er en svært viktig del av totalforsvarets grunnmur i fred, krise og krig, og nå vil den igjen komme til eget HV-område i Agder.

På Evjemoen i Evje og Hornnes kommune ligger et skytefelt som blir brukt mye av Forsvaret i dag. Med mer trening og flere soldater i Agder forventer jeg at lokalsamfunnet skal oppleve positive synergieffekter når denne planen nå vedtas.

Vi skal bygge på det Forsvaret vi allerede har, og gjennom regjeringens forslag til langtidsplan skal vår evne til å forebygge, avverge og håndtere krise og krig styrkes i hele landet. Dette løftet er jeg stolt av å være en del av.

Yngve Sætre (H) [13:13:28]: Vi lever i en utrygg verden, og det er nødvendig å løfte Forsvaret, i tråd med denne langtidsplanen. Planen var i utgangspunktet god, og den har blitt ytterligere forbedret med det forliket samtlige partier har jobbet fram i Stortinget. Dette forliket gir den styrkingen av Forsvaret som Norge trenger.

Det er likevel to utfordringer i planen som må løses. Den første er økningen i personell. Planen legger opp til en økning med om lag 4 600 ansatte, 4 600 vernepliktige og 13 700 reservister fram mot 2036. Dette skal gjennomføres samtidig som det er et stort og økende arbeidskraftbehov ellers i samfunnet. Navs siste tall viser at det allerede er et udekket behov for 53 000 arbeidstakere på landsbasis. Forsvaret har derfor en stor oppgave foran seg når de skal sikre seg framtidig personell.

I den sammenhengen vil jeg understreke viktigheten av å etablere en felles rekruttskole for Hæren på Terningmoen raskt. Dette er avgjørende for å øke antall vernepliktige, og det vil i tillegg frigjøre plass i Rena leir, slik at kapasiteten på Lagførerskolen kan økes. Rekruttskolen på Terningmoen er derfor en nøkkel for å lykkes med personelløkningen.

Den andre utfordringen er at planen må finansieres i de årlige statsbudsjettene. Vi vet at det økonomiske handlingsrommet blir mindre i årene som kommer, men det som trolig ikke blir mindre, er forventningen til satsing i ulike sektorer. Mange satsinger er godt begrunnet. Det er store behov i kommuner, innen helse, landbruk og samferdsel, for å nevne noe. Vi må løfte Forsvaret, men mer penger til forsvar vil nødvendigvis gi noe mindre til andre områder.

Storting, regjering, lokalpolitikere og samfunnet ellers må ta denne prioriteringsoppgaven inn over seg og over i praktisk politikk. Grunnen til det er åpenbar. Dette handler om Norges og hvert enkelt menneskes frihet og trygghet og muligheten til å leve et fullverdig liv. Dette handler om vårt demokrati og alt vi kjempet for i 1814 og 1940. Det meste annet blekner i forhold. Derfor trenger Norge dette forsvarsløftet.

Dagny Sunnanå Hausken (Sp) [13:16:25]: Etter mange år med nedbygging av det norske forsvaret legger regjeringen nå fram en historisk satsing på å styrke Forsvaret over hele landet. Det skjer i langtidsplanen for Forsvaret fram mot 2036. Krigen i Ukraina og verdenssituasjonen forteller oss at dette er en helt nødvendig satsing, og jeg er veldig glad for at det er tverrpolitisk enighet om det som legges fram her i dag.

NATO er Norges trygghet. Langtidsplanen og revidert nasjonalbudsjett vil gjøre at vi når NATOs målsetting om en satsing på 2 pst. av BNP allerede dette året. Planen vil styrke alle områder av Forsvaret vårt og legge forholdene til rette for å rekruttere og beholde personell.

Landet vårt har en lang og viktige kystlinje. I Rogaland har vi svært viktige installasjoner, bl.a. knyttet til oljenæringen, og det er sårbar infrastruktur. Et sterkt luftforsvar og sjøforsvar er avgjørende for å ha mulighet til å beskytte disse anleggene. Fra å være nedleggingstruet skal nå Madlaleiren, med KNM Harald Hårfagre, oppgraderes med rekruttskole og ta imot langt flere rekrutter. Heimevernet skal styrkes flere plasser i landet og økes fra 40 000 til 45 000 soldater.

Alle har sikkert sett Kampen om tungtvannet. Da tungtvannsfabrikken på Rjukan skulle sprenges, sto diskusjonen mellom elitesoldatene fra England og de lokale soldatene om den beste veien for å nå tungtvannsfabrikken. Var det gjennom juvet eller over broen? Soldatene valgte å lytte til lokalkunnskapen og gikk gjennom juvet. Det var avgjørende for at operasjonen ble vellykket, og sabotasjegruppen slapp fra oppdraget med livet i behold. Dette er bare et bilde av hvor viktig det å ha et heimevern med lokalkunnskap. Distriktene må heller ikke være for store. Rogaland og Agder blir igjen egne enheter, og det er bra. Vi må ha et sterkt heimevern over hele landet.

Tusen takk til forsvarsministeren og til Senterpartiet for en historisk satsing og en god langtidsplan for Forsvaret.

Irene Ojala (PF) [13:19:30]: Finnmark er nok kanskje det fylket som blir hardest rammet i tilfelle krig. Da er det kanskje greit at en finnmarking, direkte valgt av folket, sier noen ord.

Pasientfokus ble invitert til de første forhandlingene om langtidsplanen, men ble ikke invitert med til dagens enighet. Det synes jeg egentlig er greit. Hvem skal stille spørsmål når alle sammen er enige, og hvem skal ivareta finnmarkingene spesielt?

Finnmark grenser til Russland, slik Ukraina gjør. Det er verken statsministeren, forsvarsministeren eller komiteens leder som vil få besøk av Putins soldater først. Det er det folk i Finnmark som får. Finnmarks brutale erfaring fra andre verdenskrig er lite kjent i Norge. Fra min hjembygd Kiberg øst i Varanger flyktet mange, også min familie, i båt over havet til Sovjet. Flere kom tilbake til Finnmark som partisaner for å frigjøre det landet de var så glade i. Etter krigen ble min grandonkel, Otto Larsen, sendt til gulag i Sovjet med en dom på ti grufulle år i Sibir. Osvald Harjo fra Sør-Varanger fikk 15 års straff.

Etter krigen ble flere andre i familien over år hundset av norske myndigheter fordi de hadde rømt til Sovjet under krigen. Mange ble mistenkeliggjort og overvåket fra 1950-årene og langt inn i 1980-årene. Norske myndigheter som styrte Norge etter krigen, var brutale mot våre slekter. Den 3. august 1992 holdt kong Harald en tale i Kiberg, der han på nasjonens vegne beklaget den måten norske myndigheter hadde behandlet partisanene i Kiberg og Finnmark på etter krigen. Mange fikk aldri oppleve beklagelsen, men gikk i graven stemplet som usle nordmenn.

Høsten 1944 ble brent jords taktikk brukt i Finnmark og Nord-Troms. Kyr og sauer ble tvangsslaktet. Folk ble evakuert med tvang. Noen trosset krigsmakten og rømte til huler og jordgammer og overvintret der. Krig og brent jords taktikk er brutalt. Når vi snakker om at avtalen i dag handler om freden, er motsatsen krig, og det er mennesker som opplever den krigen.

Som folkevalgt fra Finnmark spør jeg: Gitt krig i nord, hva i langtidsplanen sikrer finnmarkingene og folk i Nord-Troms sin framtid, slik at vi kan slippe å oppleve det som skjedde de siste dagene av andre verdenskrig, på nytt? Jeg lurer også på: På hvilken måte ivaretar de ulike partiene i denne enigheten det sivile samfunn og soldatenes sykehustjenester i Finnmark i tilfelle krig? Er det ikke sånn at sivile sykehus og Forsvaret henger i hop?

Avslutningsvis vil jeg si at de fleste partiene som er med på avtalen, har vært med på å skape det sårbare Forsvaret vi har i dag, ved å bygge ned Forsvaret. Norske politikere har gjennomført et bunnløst sløseri, og jeg lurer på: Hvem er det som skal betale den regningen? Er ikke det vanlige folk?

Ragnhild Male Hartviksen (A) [13:22:43]: Det er en historisk plan som i dag med bred enighet legges fram. Det lover godt for framtiden og er et samlet løft for et tryggere Norge.

Med det mørke bakteppet for hvorfor denne brede satsingen er nødvendig, er nettopp det å stå samlet i akkurat denne planen en styrke. Det vil gi en mangeårig og nødvendig forutsigbarhet både når det gjelder de konkrete og fysiske investeringene, og også muligheter for å kunne investere i ansatte og kompetanse hos ansatte. Slike investeringer krever troverdighet og forutsigbarhet i flere år framover.

I debatten i dag setter jeg spesielt pris på å høre at vi må huske å ta hele samfunnet med oss inn i planleggingen av både beredskap og sikkerhet. Jeg vil spesielt trekke fram arbeidet som parallelt gjøres på områder som styrker kunnskap om sekundæreffekter av krig og krigstraumer, nemlig krise- og katastrofereaksjoner og behovene på disse områdene.

Alle som er i krig, fratas mye. Barn og unge har ulike forutsetninger for å forstå og ikke minst håndtere kriser og katastrofer. De reagerer derfor forskjellig. Vi voksne trenger dermed bred kunnskap om hvordan barn og unge i ulike aldre og med ulik modenhet forstår og reagerer på kriser og katastrofer, både når det gjelder enkelttraumer og ikke minst multiple traumer over tid. Vi vet at slike uforutsigbare multiple traumer medfører både reaksjoner fra selve traumet og ikke minst utviklingsmessige konsekvenser, da barnet vil mangle de trygge, forutsigbare og rolige periodene der de kan leke og utvikle seg, noe normal utvikling og modning er avhengig av.

Jeg vil her spesielt få nevne regjeringens arbeid og den nylig vedtatte planen på Stortinget – en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Planen inneholder over 100 tiltak og skal bidra til at vi forebygger og beskytter bedre, avdekker flere saker og ivaretar utsatte på en mer omsorgsfull måte.

Som ledd i vår totalberedskap er jeg derfor glad for å kunne trekke fram det helhetlige arbeidet regjeringen setter inn for kunnskap om multiple traumer – enten de skyldes vold eller krig – og ikke minst for kunnskap om hvordan barn og unge reagerer. Hva de vil trenge av tiltak og oppfølging, er dermed allerede satt på dagsordenen og en part av vår beredskap.

Bjørnar Skjæran (A) [13:25:32]: For Arbeiderpartiet er det helt grunnleggende å ta ansvaret for å sikre Norges frihet og trygghet. Demokratiet vårt skal forsvares, og vi er alltid beredt til å gjøre det som trengs. Derfor har også de store løftene for Forsvaret kommet på vår vakt – under Gerhardsen, under Bratteli og nå under Jonas Gahr Støres ledelse, med statsråd Bjørn Arild Gram i Forsvarsdepartementet.

Verden er mer utrygg og mer ustabil enn tidligere. Det startet i 2014. Nå tar vi som nasjon konsekvensen av det. Den langtidsplanen for Forsvaret regjeringen har lagt fram, er den mest offensive satsingen på vår sikkerhet og frihet i vår historie. Forsvaret styrkes med 600 mrd. kr, med noen viktige tillegg gjennom Stortingets behandling.

Dagen i dag er historisk på flere måter. Stortinget vedtar en historisk satsing, og Stortinget gjør det i en historisk bred enighet. Dette er en demonstrasjon av at når det virkelig gjelder, evner vi å stå samlet for demokrati, frihet og selvstendighet.

Jeg kan ikke ta ordet i denne saken uten å framheve styrkingen i nord. Det er helt åpenbart at Forsvaret i nord er særskilt viktig for Norge. Det tror jeg det er bred politisk enighet om. Forsvaret i nord har likevel ikke alltid blitt prioritert. Styrkingen av Brigade Nord og etablering av Finnmarksbrigaden representerer en ny kurs. Det skjer fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet sitter i regjering. Hæren får dedikert helikopterstøtte, og vi får mye mer kraft i de store havområdene. Det skjer av samme grunn.

Andøya flystasjon får nye oppgaver og går inn i en ny tid. Dette skjer også fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet styrer Norge. Jeg var leder i Nordland Arbeiderparti da Solberg-regjeringen foreslo å legge ned flystasjonen. Siden den gangen har Arbeiderpartiet lett etter muligheter for at Norge kan nyttiggjøre seg dette fantastiske anlegget. Det tok vi med oss til Hurdal, og i lag med Senterpartiet ble vi fort enige om en ny kurs. Resultatet er at vi som nasjon vil få en kraftfull satsing på romteknologi og droner på Andøya, i tillegg til at våre allierte får tilgang til øvingsfasiliteter av ypperste klasse. At et enstemmig storting nå opphever nedleggingsvedtaket, er derfor helt riktig, og det gjør forsvaret av Norge sterkere.

Medlemskapet i NATO er en grunnstein i vår sikkerhetspolitikk. Vi skal være glade for at de som har ønsket å ta Norge ut av NATO, aldri fikk gjennomslag, og jeg synes det er stort at vi i dag kan lande en langtidsplan for Forsvaret uten at det er tema.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:28:48]: Dersom man vil trekke frem gamle vedtak som ikke står seg særlig godt i dagens lys, er det ikke mangel på dem. Man trenger ikke å gå til dårlige vurderinger som var gjort av Høyre i regjering, man kan også se tilbake på Arbeiderparti-regjeringer og dårlige vurderinger som var gjort den gangen. Jeg vil anmode representanten Skjæran om å se på det svært ukloke vedtaket som ble gjort under Stoltenberg, av alle, om nedleggelsen av Olavsvern, som vi får svi for den dag i dag, og som alle i dag er skjønt enige om var en uklok avgjørelse.

Men historie får være historie. Nå har man på mange måter innsett uklokheten i den omfattende forsvarsnedleggelsen som har rådet grunnen gjennom flere tiår – som Fremskrittspartiet for øvrig har advart mot. Nå har et enstemmig storting innsett at vi må bygge opp Forsvaret. Det er bra, men det krever også noe av andre deler av samfunnet. Andre sektorer i samfunnet må også i den situasjonen ta et ansvar, og det er kanskje litt der utfordringen ligger. Forståelsen av behovet for å ruste opp Forsvaret er selvfølgelig til stede blant forsvarspolitikerne, men det krever også investeringer og økonomiske valg på andre samfunnsområder.

For å ta et eksempel: Vi har veier rundt omkring som per i dag ikke er i stand til å bære Hærens spydspiss, altså stridsvogner. Det er et eksempel på at den ene hånden ikke nødvendigvis følger like godt med på hva den andre hånden gjør.

Det må gjøres betydelige investeringer i infrastruktur tilknyttet Forsvarets behov, og det gjelder ikke bare samferdselssektoren, det gjelder også mange andre områder i samfunnet. For eksempel må også Forsvaret ivareta planlegging sterkere. En god del lovverk må gjennomgås på en helt annen måte enn man har gjort tidligere, med nye briller. Et eksempel er avviklingen av krav til tilfluktsrom. De ble fjernet på slutten av 1990-tallet, men det er et enormt behov for at vi igjen ser nærmere på det. Det er i det hele tatt en rekke oppgaver i andre samfunnssektorer der vi er nødt til å tenke forsvar på en helt annen måte enn tidligere, og der forsvarsinteressene må settes i høysetet.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [13:31:56]: Me er avhengige av god lokalkunnskap og at det bur folk i heile landet. Lokalisering av ei rekkje store og strategisk viktige verksemder med kritisk energiinfrastruktur gjev Rogaland ein spesiell posisjon i den nasjonale totalberedskapen. Langtidsplanen for Forsvaret vil gje svært positive ringverknader for både fylket, kommunar og utdanningssektoren i Rogaland. Me treng heile det rogalandske samfunnet i arbeidet med å sikra innbyggjarane og ikkje minst den kritiske infrastrukturen. Det gjeld òg bedriftene våre.

Sola blir viktig i NATO-samanheng og er lokasjon for alliert mottak av personell, materiell og forsyningar. Forsvarssatsinga omfattar òg forsking og utvikling, noko som gjer at Forsvaret kan knytast tettare opp mot f.eks. Universitetet i Stavanger, slik NTNU i Trondheim samarbeider med Luftkrigsskolen.

Ein auke i talet på vernepliktige vil seia at det skal utdannast endå fleire rekruttar ved Madlaleiren. Dette er gode nyheiter for leiren, som då truleg kan få friske midlar til bygningar, i tillegg til at det blir avsett midlar til å setja opp nye kasernebygg og nytt idrettsbygg. Fleire rekruttar vil òg bety fleire forsvarstilsette i regionen.

Heimevernet i Rogaland og Agder blir delt opp i to distrikt. Opprettinga av HV-07 i Agder gjer at distriktsstaben til HV-08 får færre område å følgja opp, noko som er positivt for Heimevernet i Rogaland. Heimevernet er ein svært viktig del av den lokale beredskapen. Me aukar både midlar, treningstimar, våpen og kompetanse for å betra den operative evna, men me treng mest av alt folk. For å få nok personell med lokalkunnskap er ein heilt avhengig av at det faktisk bur nok folk i området. I førstegongstenesta ser me fleire og fleire frå byane og færre frå distrikta, men me må sikra at fleire vel å busetja seg i distriktskommunar. Folk frå Haugesund er kjekke, dei, men folk frå Ryfylke og Vindafjord kjenner nok distriktet vårt best.

Eg meiner at den beste kombinasjonen for sikkerheit og tryggleik er god forsvars- og sikkerheitspolitikk, som me vedtar i dag, kombinert med ein distriktspolitikk som gjev sterke insentiv for å flytta til distrikta, som fleire statlege arbeidsplassar og billegare barnehage. Eit velfungerande heimevern treng lokalkunnskap og folk som kan skaffa nødvendig hjelp og utstyr i ein kritisk situasjon.

Heimevernet er avhengig av å kunna ringja ein venn, få tak i matvarer utanom opningstid, få tilgang til traktor og snøscooter på kort varsel. Det går av seg sjølv om dei som gjer teneste, er ein del av lokalmiljøet. Heimevernet treng praktikantar, praktikarar og fagfolk som kan snikra, mekka og køyra traktor – dei som kjenner til kvar dei viktige objekta faktisk er, som i det daglege stiller spørsmål om mistenkelege aktivitetar rundt desse, og som veit kvar dei ressursane dei eventuelt treng, ligg.

Kjem ein i situasjonar som inneber lengre straumbrot, ekstremvêr og naturkatastrofar, eller i verste fall krig, er me avhengige av det som ligg rett rundt oss.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:35:11]: «Er det politisk vilje, er det økonomisk rom», sa Jens Stoltenberg på sitt første besøk i Norge som generalsekretær i NATO. Han understreket at vi kunne nå NATOs 2-prosentmål innen ti år hvis vi ønsket å prioritere det i fellesskap som samfunn. Stoltenberg fikk rett, for i år – i 2024 – når vi nettopp NATOs 2-prosentmål i Norge.

NATOs 2-prosentmål er veldig klokt utformet. Norge har vært et av de landene som etter andre verdenskrig, og særlig i den tidlige fasen, fikk mest støtte fra USA per innbygger. I dag er vi et langt rikere land. Det gir oss også et større ansvar for å ta del i det felles bidraget det er å styrke alliansen og vår alles sikkerhet i den vestlige verden.

Med dagens vedtak skal vi styrke landmakten, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Vi skal styrke alle deler av Forsvaret. Vi skal styrke det i nord, og vi skal også opprette en egen Brigade sør, og vi vil også her på Østlandet oppleve at veldig mange unge folk vil få sitt første møte med å kjempe for Norges fortsatte fred og sikkerhet, og ta del i den viktige jobben det er for fellesskapet vårt.

Hvert storting har noen saker som blir særskilt viktige for sin tid. På første halvdel av 1970-tallet var det stortingsmeldingen om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn. For oss som er så heldige å være representanter i dette stortinget, er det langtidsplanen for Forsvaret som trolig kommer til å være den viktigste.

Det er en viktig lærdom vi kan ta med oss fra nettopp de kloke folkevalgte og lederne som styrte landet vårt idet vi skulle utnytte olje- og gassressursene sammen. Som enkelte har vært innom her, vil styrking av Forsvaret kreve prioritering av personer i tillegg til penger, og som det veldig viktig ble understreket på starten av 1970-tallet, ville oppbyggingen av petroleumsvirksomheten også kreve langt flere folk og at mange flere kvinner kom inn i arbeidslivet. I dag har vi ikke den samme muligheten, men det vil kreve at vi inkluderer og prioriterer Forsvaret tungt, sammenhengende over de neste årene.

Derfor er det fint i dag å kunne sitere en av dem som har betydd mye både for norsk forsvarsindustri og for petroleumsvirksomheten, og dermed for vår felles mulighet til å finansiere dette forsvarsløftet. Han het Finn Lied. Han var forskningssjef i Forsvarets forskningsinstitutt, og på slutten av livet ble han intervjuet om hvorvidt han fortsatt fulgte med på samfunnsdebatten. Da sa han at det er en strid i alle samfunn – også det norske – mellom dem som prioriterer fellesskapet, og dem som kun er mer opptatt av personlig vinning.

Det er den ånden vi skal følge framover.

Sylvi Listhaug (FrP) [13:38:37]: Det er utrolig bra at et samlet storting stiller seg bak denne langtidsplanen for Forsvaret. Det er et viktig signal i en tid der mange av våre innbyggere er bekymret for det som skjer i verden, og den trusselen vi står overfor som land og som en del av den vestlige verden.

Det er store oppgaver som ligger foran oss. Det handler om å finne flere folk, rekruttere dem og få dem inn i Forsvaret, men det handler også om å beholde mange av dem som allerede er der. Vi har sett at en del velger å slutte, i en tid der vi trenger dem som mest. Det må tas tak i, og det er viktig.

Vi skal investere. Vi skal investere i bygg, anlegg, fregatter, ubåter, andre fartøy, luftvern og helikoptre – for å nevne noe. Det er også viktig at vi tar vår rolle som alliert på alvor. Vi vet at vi, som et mottaksland for allierte, kan bli et land som skal motta store antall, med tanke på både utstyr, materiell og soldater. Vi må erkjenne at vi per i dag ikke har den infrastrukturen som skal til for å kunne greie det. Det er viktig at vi leverer i langtidsplanen for Forsvaret, men vi må også levere i Nasjonal transportplan, slik at vi har de havnene, de veiene og den jernbanen som skal til for å kunne gjøre den jobben vi har som NATO-medlem. Fremskrittspartiet har i Nasjonal transportplan fremmet en rekke forslag for en beredskapssatsing som nettopp skal legge til rette for det. Jeg håper alle partier i salen også støtter opp om det, slik at vi kan gjøre den andre delen av jobben.

For oss er det viktig å styrke NATO og ha et godt forhold til våre allierte. USA er den aller viktigste, Storbritannia er viktig, og resten av landene er viktige. Vi må ha et godt forhold til dem, uansett hvem som er i styrende posisjoner i disse landene. Det å styrke relasjonene med våre allierte er viktig. Det som egentlig står på spill nå, er at vi kjemper for vår frihet, for de verdiene som har bygd dette samfunnet, de vestlige samfunnene, der vi og vår befolkning nyter godt av ytringsfrihet, frihet i hverdagen og demokrati, noe store deler av verden faktisk ikke får lov til å delta i. De kreftene vi står opp mot, ønsker å bekjempe våre verdier. Derfor må dette følges opp, også med penger i de årlige budsjettene. For å si det slik: Våre oljepenger er ikke mye verdt hvis vi ikke har frihet og trygghet. Derfor må dette være viktigere enn det aller meste. Er det noen som har råd til å bygge opp forsvaret, er det Norge, og det forventer jeg at alle parti er med på.

Michael Tetzschner (H) [13:42:00]: På slutten av debatten, som markerer en bred og gledelig enighet om de store tingene som skal anskaffes, vil det allikevel etter mitt syn være en unnlatelsessynd hvis vi ikke et øyeblikk også går inn på et par poenger som er i proposisjonen. Jeg tenker på side 17, spalte én, men også flere steder, hvor regjeringen skriver følgende:

«Russland har vist stor vilje og evne til å ta i bruk virkemidler under terskelen for væpnet konflikt. Dette gjelder særlig aktivitet knyttet til påvirkning og informasjonsoperasjoner, sabotasje og etterretning i og utenfor det digitale rom.»

Det bringer meg dit hen at jeg synes vi i for liten grad har lyttet til eller respondert på politimesteren i Vest-Finnmarks advarsler og problematisering over lengre tid når det gjelder Storskog. Når vi nå snakker om det europeiske samhold som en viktig del av vår sikkerhetspolitikk, kommer jeg også til å minne oss om at vi står utenfor EUs sanksjonspakke. Vi bevilger oss den etterretningsmessige risikosport det er å holde tre havner åpne, riktignok for det som sies å være fiskefartøyer, men som må sies å være særdeles velutstyrt med tanke på både mannskap som driver med etterretning når de er i land, og hva de har av elektronikk om bord. Det er jo noe man kjenner fra tidligere.

Vi har også utdelt over 100 farledsbevis til russiske skippere, som dermed ikke behøver å ta norsk los om bord i vårt territorialfarvann. Vi tillater såkalte forskningstokt, etter hva jeg er informert om, som selvfølgelig også kan brukes til å kartlegge for senere bruk og skadeevne mot Norge.

Slik vil jeg med dette innlegg problematisere at man fortsatt har noe av den naiviteten i behold som man ellers har kastet over bord, når det gjelder troen på at Norge gjennom beroligelse og fine ord på høytidsdager har en spesiell russlandskompetanse. Den frekvensen det russiske regimet nå sender på, og bare mottar beskjeder på, er maktfrekvensen, hvor alt annet av flott beroligelsessnakk heller blir sett på som usikkerhet og tegn på underkastelse.

Jeg vil avslutte med å si – jeg synes det er ledd i den samme naiviteten – når det gjelder påvirkningsaktivitetene, at vi tillater distribuert signaler gjennom Sputnik og Russia Today, som ikke driver med informasjons- eller ytringsfrihetsoppgaver, men egentlig er ledd i en krigføring mot oss. Dette bør opphøre.

Ola Elvestuen (V) [13:45:19]: Det er noen gamle diskusjoner som kommer opp her. Fra Venstres side er vi også glad for at Andøya nå videreføres, og har alltid ment at den aldri ville bli nedlagt, selv da det ble vedtatt. Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet var med på det. Det er akkurat som med kystjegerkommandoen, som vi den gangen også stoppet nedleggelsen av, og som nå styrkes. Det er viktig.

Dette er en god langtidsplan. Den er god på at det er flere ubåter og fregatter, og at man trekker de lange linjene, men man legger også til grunn at styrkene i NATO er der, at allierte styrker vil være der om nødvendig, og Norge tar en noe større og sterkere rolle i dette de neste tolv årene.

Jeg synes det er viktig også å ha med seg at vi må være forberedt på alt det ukjente i de tolv årene. Det er klart at internasjonale operasjoner som kommer overraskende, fortsatt vil kunne skje, som tidligere. Det var ingen som noensinne planla at norske styrker plutselig skulle være i Afghanistan. Det kan skje ting vi må være forberedt på. At NATO vil ha en forventning om at norske styrker i større grad deltar også ellers i Europa, som vi nå gjør i Litauen, er en forventning som fort vil kunne komme.

Jeg mener vi må se på hvordan vi kan legge opp til å utstyre, trene og organisere frivillige og mobiliserte styrker raskere dersom det skulle bli nødvendig i et kort perspektiv. Da må vi samarbeide med Norden og se på hvordan dette skal gjøres, også koordinert med Finland, Sverige og Danmark.

Så er det dagens situasjon, som også representanten Tetzschner var inne på: Støtten til Ukraina og motstanden mot Russland må forsterkes i alle ledd. Havnene i nord må stenges, det må sørges for at sanksjonene forsterkes, og vi må holde trykket på støtten til Ukraina.

Da kommer siste poeng, og det er at vi er nødt til å være med og ta et initiativ i Europa, sånn at Europa setter i gang en industriell mobilisering av produksjon av våpen og militært utstyr. Det er ikke i nærheten av å være det som er nødvendig for å støtte Ukraina med det de trenger, og det er i hvert fall ikke i nærheten av å være det som er nødvendig dersom usikkerheten i USA, som vi så i kongressen i vår, blir forsterket framover. En industriell mobilisering for produksjon av våpen og utstyr må på plass, og Norge må ta en ledende rolle i å gjøre det.

Carl I. Hagen (FrP) [13:48:39]: I likhet med andre vil jeg si at dette er en gledens dag. Gleden er at det er et samlet storting som legger opp til en radikal styrking av det norske forsvaret i langtidsplanen. Selv om basepolitikken ikke endres, er det klart at en av tingene som gjøres, er å legge forholdene bedre til rette for mottak av styrker og hjelp fra andre land hvis Norge skulle bli angrepet. Det minner meg om da jeg tidlig på 1980-tallet fremmet forslag om å endre basepolitikken, med den samme begrunnelse. Poenget er at det faktisk blir lettere og bedre uten å endre basepolitikken, slik det nå gjøres.

Så et personlig hjertesukk: Norge går nå til store innkjøp av materiell fra utlandet – fregatter, ubåter, jagerfly – og det er finansieringen av disse jeg er opptatt av. I dag er situasjonen at de i realiteten finansieres innenfor handlingsregelsystemet. Det synes jeg er uklokt.

I samsvar med handlingsregelens begrunnelse om ikke å skape inflasjon og press i norsk innenriksøkonomi ville det være fullt mulig å si at vi vil finansiere enten hele eller store deler av disse innkjøpene utenfor handlingsregelen. Da handlingsregelen kom, var det ikke uvanlig med en god del gjenkjøp, altså at når vi kjøpte ubåter fra Tyskland, forpliktet Tyskland seg til å kjøpe ting fra Norge. Da ville det kunne bli press i norsk økonomi, men nå er det en mye mindre grad av gjenkjøpsavtaler, og i tilfelle er det enklere å se hvor mye. Hvis vi bruker 50 mrd. kr på kjøp av materiell, kan kanskje kun 20 pst. av dette medføre bestillinger i Norge. Da kan 80 pst. av innkjøpet finansieres direkte fra oljefondet uten at det berører norsk innenriksøkonomi.

Jeg tror det er veldig mange i vårt land som ikke forstår hvorfor mange sier at vi ikke kan kjøpe mer enn så og så mye på grunn av økonomien, når vi har 18 000 mrd. kr på bok. Det ville være langt bedre at oljefondet gikk ned fra 18 000 mrd. kr til 17 950 mrd. kr, og at 50 mrd. kr ble brukt til å dekke innkjøp av materiell fra utlandet, som ikke ville skape press i norsk økonomi. Dette er et personlig hjertesukk jeg vil komme med overfor regjeringen og flertallet i Stortinget.

Trine Lise Sundnes (A) [13:51:55]: Det aller letteste er å være etterpåklok. Viktig er det imidlertid at vi lærer noe av det. Representanten Tetzschner responderte godt på mitt innlegg om at Etterretningsskolen på Lutvann skal styrkes. Det er i fredstid vi kanskje slipper folk litt tettere inn på oss enn det vi strengt tatt burde ha gjort, og et økt trusselbilde handler i første rekke ikke om kuler og krutt, men om etterretning.

Etterretningstjenesten på Lutvann er en viktig del av Forsvaret og har i oppgave å sikre viktige nasjonale interesser gjennom å innhente, bearbeide og analysere andre lands politiske og samfunnsmessige utvikling, militære styrker og intensjoner som kan utgjøre en risiko for Norge. Derfor er denne historiske enigheten, dette historiske forliket, så utrolig viktig for oss. Det er viktig for å trygge freden, og det er viktig for kommende generasjoner at vi nå har lært at vi ikke bygger ned Forsvaret i fredstid. Vi kvitter oss altså ikke med badevaktene fordi ingen drukner lenger. Vi sørger for godt HMS-arbeid i alle deler av trygging av freden.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:53:48]: Jeg vil bare berøre tre saker.

På side 111 i langtidsplanen sniker det seg inn – det virker nesten som en inkurie, men jeg vet at det er riktig – en liten snutt mellom det som dreier seg om behovet for raskere beslutningsmuligheter og anskaffelse og ny styringsmodell. En liten snutt sier:

«Fremtidens forsvar skal i større grad ivareta klima- og miljøhensyn. Fremskaffelsesprosesser skal ta hensyn til påvirkning på klima- og miljø, og være i stand til å håndtere nye krav som følge av klimaendringene.»

Jeg er klar over at det er den riktige læren man skal si, og jeg vet også at NATOs generalsekretær har sagt det samme, men det går an å tenke litt lenger. Jeg tror neppe at ukrainske eller russiske soldater er veldig opptatt av klima akkurat nå, så det er nesten å peke nese til dem som faktisk er i krig, at man skal se på dette. Hadde man ikke skrevet dette, så hadde man blitt kritisert for det, men det kommer mellom to passasjer som ikke henger sammen.

På side 112 står det at man skal anskaffe det som er «godt nok». Hva som er godt nok, er også veldig vanskelig å beskrive, for i dag er det en konkurranse om å ha den beste teknologien for å være best. Hvis man skal kjøpe materiell som er godt nok, så taper man. Det er derfor man forsker. Jeg snakket akkurat med noen som sa at hvis man har F-5 eller F-16 og man skal kjempe mot F-35, så taper man. I utgangspunktet kjemper alle om å ha den beste teknologien og den beste forsvarsindustrien for å vinne en krig. Så «godt nok» er litt krevende, selv om man sikkert kan se på det på lavere nivåer.

På side 113 snakker man om hyllevare. Det er også et favorittema for regjeringen og har vært det lenge. Hyllevare finnes ikke. Det er ingen hyllevarer man kan gå og kjøpe noe sted, for det er sammensatt av kanskje 20, 30, 50, 80, 90 eller 200–300 underleverandører som alle har bidratt. Det står ikke en hylle et eller annet sted med våpen som man kan gå og handle. Det er et samarbeid mellom mange nasjoner, og da gjelder det å utvikle sammen og samarbeide for å ha et system som består av mange undersystemer og mange komponenter. Dersom man virkelig tror på hyllevarer, burde man gjøre norsk industri til leverandør og produsent av hyllevarer. Vi har avansert teknologi, og det er også noe som FSi, Forsvars- og Sikkerhetsindustriens forening, har lett etter og bedt om lenge – at man promoterer norsk industri, slik at det er vi som har hyllevarene, dersom man skal bruke det begrepet, slik at andre kommer til oss for å anskaffe det, ikke at vi har et mål om å anskaffe det ute.

Ine Eriksen Søreide (H) [13:56:49]: Jeg vil takke komiteen for en veldig god debatt og for at vi beholder den konstruktive tonen som vi har hatt gjennom forhandlingene. Nettopp i lys av den gode, konstruktive tonen skal ikke jeg legge så mye vekt på det et par lokale representanter fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet har sagt. Representanten Mykjåland var f.eks. opptatt av at Senterpartiet har advart mot nedbygging og kutt, særlig etter anneksjonen av Krim, men som jeg forklarte i mitt hovedinnlegg, var det da opptrappingen av forsvarsbudsjettene startet. I Solberg-regjeringas periode økte vi budsjettene med over 36 pst. I den siste perioden Senterpartiet og Arbeiderpartiet satt i regjering, gikk de ned med ca. 5 pst.

Som mange også har fått med seg, ble det i 2019 fattet vedtak om mer aktivitet på Andøya, særlig knyttet til alliert mottak, det gjaldt både Andøya og Bodø, noe jeg mener var viktig og riktig. Jeg er glad for at representanten Bjørnar Skjæran er opptatt av Finnmarksbrigaden, men den bygger altså på den beslutningen vi tok i vår regjering om å etablere Finnmark landforsvar.

Jeg synes det er veldig positivt at alle partiene nå, i debatten vi har hatt, har lagt til grunn den enigheten, den forpliktelsen og det ansvaret som følger med de vedtakene vi skal fatte kl. 15 i dag.

Jeg tror også det er veldig viktig å trekke noen historiske paralleller. Representanten Sandtrøen gjorde det knyttet til hvordan petroleumsnæringen vokste fram. Jeg mener at det veiskillet vi står i sikkerhetspolitisk i dag, faktisk er nødvendig å ta på så stort alvor at partiene forplikter seg på den måten vi gjør.

Det er mange risikomomenter og mange potensielle hindringer i veien, men jeg synes både statsråden og alle partiene her i dag på en veldig god måte har gitt til kjenne en forståelse for og en anerkjennelse av at dette ikke blir enkelt. Personell er bare en av mange mulige utfordringer og risikoer i denne planen. Fordyring av materiell og forsinkelser er andre mulige risikofaktorer. Men når Stortinget nå er helt enstemmig og så grundig har gått inn i disse problemstillingene – bl.a. ved at vi får en årlig tilbakerapportering, der Stortinget også, som representanten Tetzschner sier, ikke bare minner regjeringa på kontrollen, men minner oss selv på hva vi faktisk har vedtatt – mener jeg at grunnlaget er der for at dette kan bli en god gjennomføring. Det kommer til å kreve mye av oss alle sammen, og det kommer til å kreve at vi står ved den enigheten og forpliktelsen vi nå inngår, også på de tidspunktene hvor det er andre ting som også kommer til å kreve mye. Klarer vi det, klarer vi å gjennomføre et samlet løft for trygging av Norge.