Jone Blikra (A) [10:02:44]: Proposisjonen gjelder etablering av et felles europeisk meldings- og informasjonssystem for sjøtransport. Hele formålet med forordningen er å forenkle rapporteringsbyrden for sjøtransporten og en harmonisering mellom de enkelte staters systemer for skip som seiler mellom havner i EU/EØS-området. Det er Kystverket som er utpekt som nasjonal koordinator for forordningen.

Komiteen er opptatt av formålet med regelverket, nemlig økt sikkerhet og effektivitet i maritim sektor, og tilrår enstemmig at Stortinget samtykker til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen.

Komiteens innstilling er forelagt utenriks- og forsvarskomiteen, som støtter transport- og kommunikasjonskomiteens tilråding.

Erlend Larsen (H) [10:03:50]: Denne saken viser hvor viktig et felles Europa er for å forenkle og samordne regelverk slik at det blir rimeligere og mer effektivt å drive næring.

Saken handler om å forenkle rutiner og prosedyrer for skip som seiler mellom havner i EU/EØS, og medfører at informasjon om det enkelte fartøy vil være lettere tilgjengelig for relevante parter. Forordningen innebærer en styrket harmonisering mellom de enkelte staters systemer. Forordningen vil bidra til å redusere de administrative byrdene som påhviler sjøtransporten, og dermed styrke sjøtransporten som transportform.

Formålet med EU-regelverket denne forordningen omfatter, er sikkerhet og effektivitet i maritim sektor.

Norge er fortsatt en stor sjøfartsnasjon, og vi er mer enn de fleste andre småland avhengig av et internasjonalt regelverk, og at de store landene respekterer regelverket. Et samlet Europa vil styrke norske rederiers sikkerhet og forutsigbarhet i en urolig verden.

Norge er verdens fjerde største sjøfartsnasjon. Vi skal ta vare på og videreføre våre stolte tradisjoner, noe denne saken bidrar til.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [10:05:03]: Denne saken gjelder EU-forordning 2019/1239, om opprettelse av et europeisk miljø for rapportering, og er et resultat av et arbeid med å evaluere og revidere EU-regelverk som omhandler sikkerhet og effektivitet i maritim sektor.

Formålet med forordningen er å gjøre det enklere for skip å rapportere når de skal anløpe havn. Dette skal skje ved at det etableres et felles europeisk meldingssystem for sjøtransporten som alle EU- og EØS-land vil være forpliktet til å bruke. Alle land skal etablere egne nasjonale meldesystem som skal inngå i dette felles europeiske meldingssystemet. For å forenkle og effektivisere rapporteringen skal de nasjonale meldesystemene harmoniseres gjennom tekniske krav, slik at rapporteringen i størst mulig grad gjøres på samme måte ved havneanløp i EU- og EØS-land. Forordningen innebærer altså en styrket harmonisering mellom de enkelte lands systemer.

Forordningen innfører ingen nye meldeplikter, men gjelder for eksisterende forpliktelser. Forordningen regulerer altså bare måten det skal rapporteres på. Rapporteringsforpliktelsene som omfattes, skal avgis i samsvar med forordningens krav fra august 2025.

Norge har i dag et velfungerende rapporteringssystem for sjøtransporten, SafeSeaNet Norway, som utvikles og driftes av Kystverket. Det må gjøres endringer i dette systemet for at Norge skal møte kravene i forordningen. Det er vanskelig å tallfeste de nøyaktige kostnadene endringene vil medføre på nåværende tidspunkt, men Kystverket har anslått egen kostnad for nødvendige tilpasninger i SafeSeaNet Norway til ca. 9 mill. kr.

Fordi forordningen har budsjettmessige konsekvenser, er Stortingets samtykke nødvendig. De økte administrative kostnadene til Kystverket vil dekkes over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett og vil håndteres i den ordinære budsjettprosessen. Det legges opp til at forordningen gjennomføres i norsk rett i en egen forskrift.

Det er forventet at forordningen vil bidra til å redusere de administrative byrdene som påhviler sjøtransporten, og dermed styrke sjøtransporten som transportform.

Tom Einar Karlsen (A) [10:08:31] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteens øvrige medlemmer for samarbeidet i forbindelse med behandlingen av dette forslaget. Jeg vil også rette en takk til alle som bidro i høringen komiteen har gjennomført, og for så vidt forslagsstillerne for anledningen til å diskutere et tema de fleste i komiteen er opptatt av.

Jeg starter med å redegjøre for komiteens syn, og hvis jeg får tid, skal jeg på slutten av mitt innlegg knytte et par kommentarer til hvordan Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser på dette.

Dette forslaget besluttet komiteen å legge ut på høring, og man mottok åtte høringsinnspill. Samtlige av innspillene fra markedsaktører innen digitale bransjer eller interesseorganisasjoner for digitale bransjer har således vært faglig relevante og pekt på en rekke interessante problemstillinger, muligheter og sammenhenger mellom digital infrastruktur og øvrig samfunnsutvikling på en bred front.

Forslaget er også vurdert av ansvarlig statsråd, og så vidt komiteen kan se, er både forslagsstillerne, statsråden og flere av høringspartene i stor grad enige om både virkelighetsbeskrivelse, hovedlinjene for IT- og ekompolitikken i Norge og at denne sektoren skal utvikles videre med en markedsbasert og teknologinøytral tilnærming.

Et flertall i komiteen framhever at de i likhet med forslagsstillerne er av den oppfatning at den digitale infrastrukturen er samfunnskritisk infrastruktur som må utvikles i et tempo og omfang som møter samfunnets behov, samt at det må tas nødvendige hensyn til sikkerhet og beredskap både for den enkelte bruker og for samfunnet som helhet. Dette flertallet viser også til statsrådens beskrivelser og vurderinger av tidligere forsøk på å tallfeste behov og hastighetsmål for bredbånd i et lengre tidsperspektiv, og hvordan den faktiske utviklingen senere har løpt fra målene. Videre vises det til at man allerede i løpet av de nærmeste årene ligger an til å nå et av målbildene i en av rapportene forslaget bygger på. Komiteens tilråding er derfor at man ikke vedtar dette forslaget.

Jeg vil legge til at vi fra Arbeiderpartiet og Senterpartiets side framhever at regjeringen har startet arbeidet med en ny nasjonal digitaliseringsstrategi, samt at komiteen allerede har fått på bordet et omfattende lovforslag som er tenkt å erstatte gjeldende lov om elektronisk kommunikasjon. Det er altså sånn at det er stor politisk oppmerksomhet om digital infrastruktur og flere konkrete initiativer i prosess som vil sette oss i stand til å ivareta veldig mange av de hensynene forslagsstillerne er opptatt av.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det vil være mer naturlig å komme tilbake til spørsmålet om en eventuell langtidsplan for digital infrastruktur etter at regjeringen har behandlet ny nasjonal digitaliseringsstrategi, og etter at Stortinget har behandlet forslag til ny ekomlov.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:11:42]: Den digitale utviklingen har bundet landet tettere sammen og blitt en grunnleggende forutsetning for frihet, bolyst og trygghet. Under pandemien så vi hvor viktig den digitale infrastrukturen var for å holde hjulene i gang, samtidig som vi holdt smittetrykket nede.

En av regjeringens viktigste satsinger er utbygging av høyhastighetsbredbånd til alle. Fiber i hele landet er viktig for beredskapen og viktig for bosetting og næringsutvikling i hele landet. Fullverdig 5G-dekning vil også være viktig framover. I Norge har vi tre tilbydere, noe som er bedre enn de fleste land i Europa, og som vil skape et godt tilbud og god kapasitet. Med krig i Europa og en mer anspent situasjon globalt vil det være viktigere enn noen gang å sikre at alt ikke bare fungerer daglig, men spesielt i krisesituasjoner.

Det er lett å være enig i mye av det forslagsstillerne tar opp i forslaget. Heldigvis har vi en regjering som tar dette på alvor. Totalberedskapskommisjonen har levert sin rapport. Komiteen har for tiden forslag til ny ekomlov til behandling. Begge deler svarer på det Venstre etterlyser, og Senterpartiet mener derfor det vil være unødvendig byråkrati å bruke offentlige ressurser og personell på å lage en slik langtidsplan.

Mona Fagerås (SV) [10:13:32]: Vi i SV støtter Venstres representantforslag om en langtidsplan for digital infrastruktur. Den digitale infrastrukturen blir en stadig viktigere del av hverdagen vår. Innbyggere, virksomheter, institusjoner og etater er i dag helt avhengig av en sikker digital infrastruktur. Jeg kunne fortalt mye om gjennomføringen av nasjonale prøver med dårlig digital infrastruktur i Utkant-Norge og uthenging av barn, skoler og lærere i media i etterkant – på grunn av dårlige resultater eller dårlig digital infrastruktur. Det har vi holdt på med i dette landet.

I dag forventer vi at digital infrastruktur som datasentre og mobil- og bredbåndsnett leverer grunnleggende tjenester, og det er en forutsetning for videre digitalisering av samfunnet. En sikker og framtidsrettet digital infrastruktur i hele landet er viktig for sikkerhet, beredskap, bosetting, arbeidsplasser og det grønne skiftet. Vi mener at den økte betydningen av denne infrastrukturen gjør det nødvendig å arbeide for en sånn plan, og det kan bli et godt verktøy for å legge rammene for det digitale markedet, som ikke kun bør utvikles på markedets premisser. Til tross for at feltet er i konstant utvikling, er klare rammer viktig.

Dette forslaget tar i hovedsak for seg telekommunikasjon, radionett og kabler, ikke digital infrastruktur som helhet. En plan for å nå tidligere satte mål for telekommunikasjon kan være hensiktsmessig, og en langtidsplan må ta for seg alle deler av den digitale infrastrukturen, også programvarer og datalagring. En plan som tar for seg utviklingen av den digitale infrastrukturen i sin helhet, må først definere klare mål som skal ligge til grunn for alle digitaliseringsprosessene.

Viktige mål i digitaliseringspolitikken er å sikre Norges digitale selvstendighet, bidra til å skape kontroll og regulering i landets digitale marked og opprettholde våre demokratiske verdier og befolkningsrettigheter. Det bør være grunnlaget for en slik langtidsplan.

Jeg tar dermed opp forslaget som SV og Venstre står bak.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:16:26]: Eg er glad for at ein samla komité sluttar seg til beskrivinga av den røyndomen som gjer at Venstre har fremja dette representantframlegget, nemleg at den digitale infrastrukturen blir ein stadig viktigare del av kvardagen vår – at dette er samfunnskritisk infrastruktur som alle delar av samfunnet vårt er meir og meir avhengige av.

På den bakgrunnen er det likevel skuffande – og eg må få lov til å seie noko overraskande – at det av partia i komiteen berre er SV som sluttar seg til det som er det konkrete framlegget frå Venstre, som altså er:

«Stortinget ber regjeringen snarest starte arbeidet med en langtidsplan for den digitale infrastrukturen, etter modell fra tilsvarende planer fra f.eks. samferdsel, forsvar eller forskning. Planen bør inneholde langsiktige mål for utbygging og utvikling av den digitale infrastrukturen, tydelige politiske prioriteringer og målrettede offentlige virkemidler for å sikre at langsiktige mål og delmål/milepæler nås.»

Eg merkar meg at hovudargumenta mot dette er todelte. Det eine er motargumenta frå Høgre og Framstegspartiet, som går ut på at dette med digital infrastruktur er eit så overvegande privat ansvar at rolla til det offentlege er langt meir beskjeden enn i andre typar infrastruktur. Ja, det er rett at den digitale infrastrukturen skil seg ut ved at det private har ei sterk rolle, men det er ingen tvil om at rolla til det offentlege er og vil bli viktig. Det handlar ikkje berre om løyving av pengar, det handlar om rolla det offentlege har som tilretteleggjar og planmyndigheit for utbyggingar, rolla som etterspørjar av sikker digital infrastruktur og – sjølvsagt – rolla som løyvar av offentlege tilskot til ikkje-kommersiell og/eller samfunnspålagd utbygging.

Ikkje minst handlar dette om å sjå den digitale infrastrukturen i ein ny tryggleikspolitisk situasjon. Dei siste åra har både det sikkerheitsfaglege rådet i Nasjonalt tryggingsorgan og totalberedskapskommisjonen tilrådd det Venstre her føreslår, nemleg at det blir laga ein langtidsplan for nasjonal og digital infrastruktur.

Det andre motargumentet kjem frå regjeringspartia, Arbeidarpartiet og Senterpartiet, og går ut på at regjeringa held på med ein ny nasjonal digitaliseringsstrategi, så vi treng ingen plan som går til Stortinget. Vi kan jo tenkje oss reaksjonane i denne salen viss regjeringa hadde gjeve beskjed om at nei, no sluttar vi å lage denne nasjonale transportplanen til Stortinget for veg og jernbane, for no skal regjeringa lage seg ein vegstrategi og ein jernbanestrategi som Stortinget kan lese om i pressemeldingar på nettsidene til regjeringa, så får de sjå korleis det går og korleis vi følgjer opp. Det trur eg ikkje ville ha blitt akseptert. Sånn bør det heller ikkje vere på det digitale området, og difor treng vi ein digital langtidsplan.

Statsråd Karianne O. Tung [10:19:49]: Først hadde jeg lyst til å gi ros til forslagsstillerne for å ta opp et særlig viktig tema, nemlig digital infrastruktur. Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om den digitale infrastrukturens betydning for samfunnet.

Tilgangen til gode elektroniske kommunikasjonsnett og bredbånd med høy hastighet til innbyggere og bedrifter i hele landet er et veldig viktig mål for regjeringen. Digital infrastruktur som mobil- og bredbåndsnett leverer grunnleggende tjenester og er en forutsetning for videre digitalisering av samfunnet vårt.

Norge har i dag mobil- og bredbåndsnett i verdensklasse. Det er likevel nødvendig at vi kontinuerlig forbedrer den digitale infrastrukturen, både når det gjelder dekning og kapasitet og når det gjelder sikkerhet og beredskap. Samtidig mener jeg at en detaljert langtidsplan for den digitale infrastrukturen etter modell fra Nasjonal transportplan ikke er veien å gå. I motsetning til i transportsektoren står private aktører for over 90 pst. av investeringene i den digitale infrastrukturen i Norge. En slik plan vil kunne forskyve markedet og stå i fare for relativt raskt å bli utdatert på grunn av markedsmessig og teknologisk utvikling.

Samtidig som vi må sette klare mål for sektoren og ha de nødvendige offentlige virkemidlene tilgjengelig, dvs. både reguleringer og tilskuddsmidler, må vi ha nødvendig fleksibilitet til å endre den offentlige innsatsen på området når utviklingen tilsier det. Sektoren er i rivende utvikling, og jeg mener derfor at det ikke er hensiktsmessig å etablere en detaljert langtidsplan som skal gjelde fem eller ti år fram i tid. Dette skyldes at endringene i sektoren som sagt skjer raskt og kan være vanskelige å forutse.

Regjeringen jobber allerede langsiktig gjennom ulike tiltak knyttet til viktigheten og kritikaliteten av digital infrastruktur, i stor grad iverksatt gjennom underliggende etater. Disse tiltakene omfatter f.eks. regionale risiko- og sårbarhetsanalyser av den digitale infrastrukturen, programmet for forsterket ekom og bredbåndstilskudd i områder uten grunnlag for kommersiell utbygging, for å nevne noen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:28:57] (leiar i komiteen): Ein god, framtidsretta og moderne infrastruktur er avgjerande viktig for å leggje til rette for vekst og utvikling, for å leggje til rette for at folk skal kunne bu, arbeide og leve eit godt liv i heile Noreg. Det å ha eit fokus på sikkerheit og beredskap i eit land som Noreg, med dei nye utfordringane, den endra sikkerheitspolitiske situasjonen som er rundt oss, og eit gjennomdigitalisert samfunn som det norske, er utruleg viktig, og òg å ha fokus på både gode nett og ei kraftfull satsing på utbygging av digital infrastruktur, òg knytt til korleis vi varetek sikkerheit. Dette har vi jobba med målretta over tid frå Senterpartiet og Arbeidarpartiet si side i regjering, og gjennom godt samspel med dei ulike private aktørar som finst innanfor ekomsektoren, bl.a. når det gjeld utbygging.

Som statsråden er inne på, har vi tydelege ambisjonar og mål knytte til utbygging av den digitale infrastrukturen – ein klar ambisjon om at 100 pst., altså alle, både husstandar og næringsdrivande, skal ha tilgang til høghastigheitsbreiband innan utgangen av neste år. Vi er godt i gang med det arbeidet, ikkje minst gjennom dei store investeringane som private aktørar gjer, men òg gjennom ein forsterka innsats frå regjeringa si side og med støtte frå SV i denne salen.

Eg registrerer at Venstre ytrar seg når det gjeld Høgre sine kommentarar på at det er private som i større grad skal vareta utbygginga. Det skjønar eg, det er rett å gjere, for Høgre har i sine alternative budsjett føreslått massive kutt i den statlege overføringa til utbygging av breiband. Det er framleis slik at dei private aktørane står for dei største investeringane, men staten må bidra i område der ikkje marknaden ordnar opp, og slik at vi skal sørgje for gode løysingar i heile Noreg.

Så har regjeringa òg satsa tungt på auka sikkerheit innanfor nettet og òg på å redusere sårbarheit. Det eine er det som går på regional risiko- og sårbarheitsanalyse, som ein no gjennomfører i fylke etter fylke. Ein gjennomfører konkrete tiltak i oppfølginga av det som kjem fram i dei analysane gjennom å fortsetje arbeidet med å forsterke ekom, og òg gjennom å fremje forslag om regulering og nye reguleringar av datasenter, som eksempel. Ein har òg underlagd ny verksemd sikkerheitslova, òg på sjøfiberområdet, som har vore viktig for sikkerheit og kontroll i ein omskifteleg kvardag rundt oss. Så regjeringa jobbar operativt med desse spørsmåla, og det kjem ein nasjonal digitaliseringsstrategi, som òg vil følgje opp det vidare arbeidet knytt til digital infrastruktur.

Abid Raja (V) [10:32:55] (ordfører for saken): Jeg vil takke forslagsstillerne for å ha framsatt forslaget og komiteen for god saksbehandling.

Forslaget dreier seg om å sikre både barn som går i barnehager og på skoler, og de som jobber der, et godt barnehage-, skole- og arbeidsmiljø. Alle barn og unge har rett til et trygt og godt barnehage- og skolemiljø. Ansatte har krav på et trygt fysisk og psykososialt arbeidsmiljø. Det gjør denne saken og initiativet forslagstillerne har tatt, viktig. Mobbing er alvorlig for alle involverte og påvirker barn og unges sosiale ferdigheter og evner til å danne trygge relasjoner. Det gjør det viktig å forebygge og følge opp barnehage- og skolemiljøutfordringer.

Vi vet at arbeidet med barnehage- og skolemiljø er viktig for å forebygge risikofaktorer i ansattes arbeidsmiljø, fordi barnehage- og skolemiljøutfordringer også påvirker de ansattes arbeidsmiljø og risikofaktorer i arbeidsmiljøet. Barn og unge skal heller ikke måtte kjenne på frykt eller være redde for å oppleve mobbing og vold når de er på skolen eller i barnehagen.

Jeg vil nå gå over til å redegjøre for Venstres syn i saken.

Flere utviklingstrekk viser at man ikke har lykkes godt nok i arbeidet med å sikre barn og unge et godt og trygt nok barnehage- og skolemiljø. Selv om barn og unge har krav på et trygt og godt skolemiljø, har det over flere år vært en urovekkende utvikling, der for mange barn og unge forteller at de ikke opplever å ha det nødvendige vernet. Arbeidet med å bekjempe utviklingen er sammensatt. Venstre mener det er behov for mer spisskompetanse for å hjelpe barn, foreldre og ansatte og å håndtere barnehage- og skolemiljøutfordringer når de oppstår, og gi flere verktøy for å forebygge utfordringene.

For å lykkes bedre med forebygging er det viktig at man styrker laget rundt eleven, og en del av dette arbeidet handler om å ha mer spisskompetanse ute på skolene og i barnehagene. Det er ressurskrevende for lærere, barnehagelærere og fagarbeidere å stå alene om å skulle følge opp og løse alvorlige skolemiljøutfordringer. I tillegg mener Venstre at vi må legge bedre til rette for at mer og flere fag og yrkesgrupper kommer ut på skolene. Det krever at skoleeier har ressurser og prioriterer forebyggende arbeid i den enkelte kommune.

Elevrettigheter og retten til et trygt og godt skolemiljø er en viktig del av det å gi barn og unge nødvendig vern og rettssikkerhet i deres hverdag. Det er rettigheter som gradvis har vokst fram, og er i et lengre historisk perspektiv relativt nye. Barn og unge er prisgitt at storsamfunnet ivaretar deres rettigheter. De har ofte og beviselig ikke samme muligheter til å påvirke som oss voksne. Derfor er de rettighetene vi gir barn, ekstra viktige. Det at forslagstillerne foreslår at også barnehagebarn skal få lovfestet sine rettigheter til et trygt og godt barnehagemiljø, mener Venstre er et konkret forslag for å fortsette denne viktige utviklingen der barn og unge høres, sees og får ivaretatt sine grunnleggende rettigheter.

Vi i Venstre støtter selvfølgelig forslaget, og vi ser ingen grunn til at man skal vente med å gi barn de rettighetene og det grunnleggende vernet til de begynner på skolen.

Med det vil jeg ta opp de forslagene som Venstre er en del av.

Elise Waagen (A) [10:36:12]: Det er en del bekymringsfulle utviklingstrekk i skolen. Vi ser at viktige skoleresultater har gått nedover, men gjennom Elevundersøkelsen ser vi også at det nå er flere barn som blir mobbet. Vi ser at det er et økende antall saker til statsforvalteren. Det er bekymringsfullt. Det å ha et godt og trygt miljø, både i skolene og i barnehagene, er hele grunnplanken for trivsel, for læring og for trygghet. Det skal være trygt for elevene og for ungene i barnehagen, men det skal også være trygt for de ansatte.

I år prioriterer vi gjennom regjeringen 35 mill. kr til lokale beredskapsteam, og vi utvider Læringsmiljøprosjektet og styrker statsforvalternes arbeid. Det er viktig, for det er viktig å bruke ressursene på det som faktisk virker. Jeg mener at Læringsmiljøprosjektet er noe av det som har vist seg å virke i arbeidet mot mobbing og for å ha et trygt og godt skolemiljø. Det kommer i tillegg til andre viktige tiltak på feltet, som veiledningstilbud, støtte til kompetanseutvikling og en styrket kommuneøkonomi, nettopp for å kunne styrke laget rundt ungene. For det handler til syvende og sist om ungene, om hva slags hverdag de skal ha.

Det er varslet en stortingsmelding, som kommer i løpet av året, om elevene i 5.–10. trinn. Jeg mener det er viktig og riktig at skolemiljø er en viktig del av denne meldingen, for å se læring og læringsmiljø i sammenheng – denne grunnplanken som er så viktig.

Læring, trygghet og trivsel henger sammen. For å lykkes med det er vi helt avhengig av å ha en kommuneøkonomi som styrker dette. Med det er jeg glad for at regjeringen i dag legger fram et forslag til nytt inntektssystem for å ruste kommunene for dette. Regjeringen arbeider også med å styrke kunnskapsgrunnlaget om barns trivsel i barnehagen. Jeg mener det er et viktig arbeid som må følges opp i det videre.

Det å ha et godt miljø i skolene og barnehagene er en høy prioritet for denne regjeringen. Det har man vist gjennom både prioriteringer og igangsatt arbeid. Jeg tror det er mange som skulle ønske seg at tallene så annerledes ut. Dette er et viktig arbeid som vi må holde fanen høyt for, på tvers av regjeringer, for det handler om framtiden til våre unger.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:39:17]: En trygg barndom varer hele livet, og det beste vi som samfunn kan bidra med, er å gi alle barn muligheten til å leke og utvikle seg sammen med andre i trygge omgivelser. Våre barnehager er det. Skal man lære noe, må man trives, og den som er opptatt av kvalitet og innhold i skolen, må derfor også være opptatt av trivsel. Det er et viktig tema som løftes fram i forslaget.

Høyre vil skape muligheter for alle, og vi er klokkeklare på at ingen barn skal begrenses av foreldrenes økonomi. Derfor prioriterte regjeringen Solberg gratis kjernetid og billigere barnehage til familier med lav inntekt, noe som er et målrettet og effektivt tiltak for å øke deltakelsen i barnehagen, samtidig som økonomien til dem som trenger det mest, styrkes. Økningen i andelen barn med rett til gratis kjernetid har økt. Solberg-regjeringen fastsatte også en ny rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver og skjerpet pedagognormen. Det har understøttet kvalitetsarbeidet og økt andelen barnehagelærere betraktelig.

Kunnskap er grunnlaget for demokrati, verdiskaping og velferd. Det viktigste vi kan gi barn og unge, er derfor en god og trygg barnehage, og en skole hvor elevene er trygge, trives, opplever mestring og lærer det de skal. Mye har gått i riktig retning i skolen. Etter åtte år med Høyre i regjering økte andelen elever som fullførte videregående opplæring, Lærerløftet ga hele 4 800 flere kvalifiserte lærere i norske klasserom, nesten 50 000 lærere fikk tilbud om videreutdanning for å utvide sin faglige og pedagogiske kompetanse, og mange lærere har tatt del i lærerspesialistordningen.

Samtidig er det nå flere bekymringsfulle utviklingstrekk som må tas tak i. Etter pandemien er det færre søkere til lærerutdanning. Fraværet – inklusiv ufrivillig skolefravær – øker, og flere elever ligger nå under kritisk grense i lesing, skriving og regning. De aller fleste elever og ansatte føler trygghet i skolehverdagen, men det er nødvendig å styrke laget rundt eleven, rundt læreren og rundt rektor, slik at læreren kan være sjefen i klasserommet og bruke sin tid på undervisning, og rektor kan være en tydelig pedagogisk leder på sin skole.

God ledelse på alle nivåer legger grunnlaget for trygghet og trivsel. Det er skoleeiers ansvar å sørge for at skolene og skolenes ansatte har muligheter til å oppfylle ambisjonene vi har for norsk skole. Ny opplæringslov trer i kraft i august 2024. Elevers rettigheter er styrket og klargjort i lovverket, samtidig som lærerens muligheter til inngripen er klargjort. Det er bra for norsk skole.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [10:42:22]: Senterpartiet deler bekymringene som er uttrykt om behovet for et trygt og inkluderende læringsmiljø for alle våre barn. Likevel er det essensielt at de tiltakene vi iverksetter, er både gjennomtenkte og effektive uten å skape unødvendig byråkrati.

Vi deler synet som er påpekt i komiteens innstilling og i statsrådens svar, om at mens hensikten bak representantforslaget er å prise, bør vår tilnærming være integrert og omfattende. Opprettelse av en egen stortingsmelding om skolemiljø, som foreslått, er ikke nødvendigvis veien å gå. Vi må unngå å fragmentere innsatsen vår og i stedet sikre at alle tiltak for trivsel og læring ses i sammenheng.

Vår tilnærming bør være å styrke og forbedre det som allerede fungerer, f.eks. den varslede stortingsmeldingen om 5.–10. trinn som vil ta opp disse bekymringene ved å integrere lærings- og læringsmiljøtiltak. Dette vil skape en mer sammenhengende strategi for å håndtere både læringsutfordringer og trivselsproblemer.

Det er viktig at vi ser på styrking av det eksisterende lovverket framfor å stadig introdusere nye strukturer. Vi trenger en felles forståelse av systematisk og integrert arbeid i skolen, støttet av godt tverrfaglig samarbeid.

Vår regjering har også prioritert midler til læringsmiljøprosjekter og styrking av beredskapsteam, noe som viser en proaktiv tilnærming til disse utfordringene. Disse tiltakene, sammen med en økning i kommunesektorens frie inntekter, understreker vårt engasjement for å forbedre både skole- og barnehagemiljøene.

Til sist: Vi må erkjenne at mens forslaget om en nasjonal organisasjon for mobbeombudene er godt ment, må vi sikre at det ikke fører til redundans og forsinkelser i behandlingen av skolemiljøsaker. Vi støtter en mer strømlinjeformet tilnærming som sikrer rask og effektiv håndtering av slike saker. Vi må sørge for at ressursene vi bruker, gir maksimal effekt og faktisk bidrar til bedre miljøer for våre barn og unge, uten å legge til nye lag av byråkrati.

Grete Wold (SV) [10:45:08]: I denne saken er samtlige høringsinstanser, politiske partier og statsråden helt enige. Alle deler bekymringen for et økende antall elever som opplever mobbing i skolen.

Selv om de fleste barn og unge har gode erfaringer i skole og barnehage, er det dessverre altfor høye tall – og her vil jo alle tall være for høye, for ett mobbeoffer er ett for mye – og utviklingen synes å gå i feil retning. Så er det ikke bare mobbingen som øker, men bruk av vold mot andre elever og vold mot lærere øker også. Det er også alvorlig. Arbeidstilsynet har avdekket at Skole-Norge svikter i forebyggingen av vold og trusler mot lærere, og tall fra SSB viser at andelen ansatte i skolen som har blitt utsatt for vold, har doblet seg de siste tolv årene. Samlet sett ringer det altså farefullt i alle alarmklokker, og ingen virkemidler eller ideer kan være for små eller for store når dette skal snus.

SV mener at dette er et så stort problem – og trolig også så sammensatt – at man trenger en helthetlig tilnærming, noe en stortingsmelding ville kunne gitt oss. Men det som kanskje er det aller viktigste forslaget i denne saken, er en opptrappingsplan for å styrke laget rundt eleven. Vi vet faktisk ganske mye, og vi har nyere forskning som peker på hva som forebygger, hva som faktisk virker, men det hjelper ikke om vi bare prater om det. Så jobber regjeringen nå med en strategi her, og jeg håper at den kommer før heller enn siden, og at en opptrappingsplan også vil være en direkte konsekvens og en naturlig del av denne.

Til punktet om organisering av mobbeombudene: Vi fremmer dette fordi det har kommet tilbakemeldinger om at både mandat og kvalitet spriker rundt i landet. Det skal ikke være sånn at man får ulik hjelp avhengig av hvor man bor. De som har fått hjelp av disse ombudene, er godt fornøyd. Det sier evalueringen fra 2020, men som Redd Barna skriver i sitt høringsinnspill, er det en stor grad av uforutsigbarhet og uvisshet, slik at flere som jobber i disse ombudene, sier opp stillingene sine, og med det mister vi kompetanse og erfaring.

Det siste av forslagene handler om at barnehagebarn skal ha samme vern og rett til en trygg barnehage som skoleelever har i skolen. Rapporten til Foreldreutvalget for barnehager, «Ett skritt videre», viser tydelig hvorfor barnehageloven må styrkes. Barnehagebarns foreldre trenger muligheten til å bringe saker til en uavhengig instans, som jo statsforvalteren er. Både Redd Barna og Skolelederforbundet støtter dette og understreker at det er klokt at lovgivningen er så lik som mulig for barnehage og skole, og man undrer seg over at dette ikke allerede er på plass.

Avslutningsvis: Disse forslagene kan på ingen måte ses på som en erstatning for tilstrekkelig med kapasitet og kompetanse i skole og barnehage. God forebygging vil alltid være det viktigste. Gode rutiner, kvalifiserte ansatte og laget rundt eleven og læreren, men også rundt lederen, vil være det viktigste tiltaket.

Med det fremmer jeg det forslaget som ikke er tatt opp, og som SV er en del av.

Hege Bae Nyholt (R) [10:48:27] (komiteens leder): Jenta tar tak i skjørtekanten og bretter den så godt hun kan under seg. Det er ikke så lett når man har på seg strutteskjørt, men hun gjør alt hun kan for å gjøre seg minst mulig. Sidemannen ser ned på gulvet mellom dem mens hun rynker på brynene og skjærer en grimase, noe som får jenta i strutteskjørt til å krympe seg enda mer. Et «æsj» høres lavt, og jenta i skjørtet gråter stille, mens hun holder på seg selv og skjørtekanten for å ta minst mulig plass i samlingsstunden.

Dette er en sann historie fra en småbarnsavdeling med toåringer. Heldigvis hadde personalet hatt fokus på mobbing og krenkelser, og heldigvis ble situasjonen fanget opp, jenta fikk trøst, og man jobbet aktivt for å både løse opp i mobbingen og støtte begge ungene.

Altfor mange mobbesituasjoner oppfattes ikke, men får utspille seg til stor skade både for den som blir mobbet, og for den som utøver det. Mangel på bemanning i barnehage og skole er nok den viktigste årsaken. Det er vanskelig å være tett nok på – i garderoben, på vei ut av klasserommet, i den litt avsidesliggende delen av skolegården, under trappen i barnehagen – og ikke minst ha muligheten til å følge opp mer enn bare det praktiske under måltidet. Det krever nok ansatte med riktig kompetanse og gode rutiner.

Jeg vil takke forslagsstillerne for at de har løftet en så alvorlig og viktig problemstilling som mobbing i barnehage og skole er. Mobbing er svært alvorlig og skadelig, og det har negative konsekvenser for barn. Det går ut over læring, motivasjon, trivsel, helse og utvikling. Mobbing foregår fra barnehagen og begynner blant de aller minste. Vi vet fra Elevundersøkelsen at stadig flere barn forteller at de mobbes på skolen, og vi vet at en stadig større andel utsettes for eller er vitne til trusler og vold på skolen.

Barn trenger trygghet, barn trenger hjelp, og barn trenger veiledning. For å oppnå det må vi faktisk styrke laget rundt eleven, ikke bare snakke om det. For å oppnå det må vi øke bemanningen, sånn at det er nok ansatte i barnehagen gjennom hele dagen, og at det er tid til å planlegge pedagogisk arbeid, faglig oppdatering og evaluering. Vi folkevalgte må ta på alvor et samfunnsproblem som mobbing og vold er, fordi våre barn har rett på en trygg oppvekst i våre skoler og barnehager. Derfor støtter Rødt også svært mange av SVs forslag.

Himanshu Gulati (FrP) [10:51:19]: Jeg deler også forslagsstillernes bekymring over utviklingen i skolen og barnehagen. Det er mange piler som peker feil vei: økt uro, nedadgående motivasjon og økt mobbing. Dette er dramatiske tendenser, ikke minst mobbetallene, som vi må ta på alvor. Derfor har også Fremskrittspartiet det siste året fremmet omtrent tolv forslag i Stortinget som tar tak i nettopp disse tingene. Dessverre er nesten alle disse forslagene blitt nedstemt.

Det vi trenger for å bekjempe det vi ser i skolen i dag, er en kombinasjon av konkrete og praktiske tiltak som gjør at lærere og elever skal få trygge og gode arbeids- og læringsmiljøer. Noen av forslagene som vi har fremmet, går ut på økte virkemidler og autoritet til læreren slik at vedkommende faktisk kan være sjef i egen skole. Vi må også ta på alvor at det er noen få elever som i mange klasserom og på mange skoler i dag får lov til å ødelegge for det store flertallet av elever som møter opp for å ha det godt og trygt på skolen. Derfor har vi også foreslått å se til de prosjektene som har lyktes, enten det er f.eks. skoleagentprosjekter her i Oslo, eller det er i Sverige, hvor man har laget egne klassetilbud for de mest utagerende elevene. Vi har også foreslått å se på kapittel 9 a i opplæringsloven, ta på alvor det lærere og tillitsvalgte i organisasjonene sier til oss om at en del av bestemmelsene i 9 a står i veien for å ta tak i disse tingene – samt en rekke andre forslag, uten at jeg skal gjengi alle her.

Dette er en problemstilling vi tar på stort alvor hva gjelder uro både i skolen og i barnehagen, som en del av dette forslaget fra SV går ut på. Jeg vil vise til forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet tidligere, og som jeg mener vi egentlig burde ta stilling til på nytt ved en passende anledning, for hvis ikke vi tør å ta tak i de trendene vi nå ser, vil dette fortsette, det vil ikke løse seg av seg selv.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:53:52]: Barnehagen og skolen skal være gode og trygge steder å være for både barn og voksne. Jeg støtter representanten i at det er et behov for å sette dette temaet tydelig på dagsordenen. Derfor har regjeringen inneværende år styrket arbeidet for trygge og gode skolemiljø med 35 mill. kr. Dette kom i tillegg til andre viktige tiltak på feltet.

Jeg vil likevel understreke at vi må sikre god sammenheng i og mellom de tiltakene vi utvikler. Dette er avgjørende for at vi skal kunne møte de komplekse utfordringene som vi ser. Vi har over tid utviklet mange ulike virkemidler som skal støtte barn, elever, foreldre, barnehager, skoler og eiere i arbeidet med barnehage- og skolemiljø. Enkelttiltakene er gjerne gode i seg selv, men de inngår i en stor vifte av tiltak og virkemidler som ikke nødvendigvis henger godt nok sammen.

Noe vi derimot vet henger sammen, er trivsel og læring. Det langsiktige, systematiske arbeidet med et trygt og godt skolemiljø skal være en integrert del av den pedagogiske praksisen på hver skole, i hvert klasserom og i opplæring i hvert fag. Derfor vil elevenes skolemiljø være et sentralt tema i stortingsmeldingen om 5.–10. trinn, som regjeringen etter planen vil legge fram for Stortinget senere i år. I meldingen vil regjeringen komme med et forslag til hvordan vi kan få til god og helhetlig innretning på tiltakene på feltet. Dette inkluderer å se nærmere på tiltak som mobbeombudsordningen og laget rundt eleven.

Når det gjelder spørsmålet om det trengs nye regler i barnehageloven, vil jeg understreke at det allerede følger av dagens regler at barnehagene skal jobbe for at alle barn har det trygt og godt i barnehagen. Hvis et barn opplever at det ikke er trygt og godt å være i barnehagen, så skal det gjøres noe med det. Vi har nylig fått evalueringen av barnehagesektorens arbeid med regler om psykososialt barnehagemiljø. Denne evalueringen gir oss viktig kunnskap – kunnskap som jeg tar med meg inn i det helhetlige arbeidet med trygge og gode barnehager og skolemiljø.

Grete Wold (SV) [11:04:40] (ordfører for saken): Først en takk til komiteen og alle gode støttespillere rundt som har bidratt til en rask og god behandling av dette forslaget fra Rødt. Forslaget adresserer utfordringen med å ha tilstrekkelig tilsyn med private barnehagers bruk av tilskuddsmidler fra det offentlige. Komiteen og statsråden er opptatt av at tilsynet skal være tilstrekkelig, slik at vi sikrer at barnehager drives i sin helhet for barnas beste.

For SV er dette et område vi opplever har gått – kan man vel si – noe under radaren over mange år. Det har vokst fram en bransje, et marked og profittmuligheter godt hjulpet av offentlige midler. Dette er tilskudd fra fellesskapskassen, som alle har betalt inn til. Det er tilskudd som i sin helhet skal komme barna til gode i form av trygge, gode barnehager, barnehager med tilpassede, gode lokaler, fine uteområder, nok personell med både høyere og eventuelt ikke så høy utdanning og fornøyde foreldre som kan være trygge på at barna har det godt mens de selv er på en annen viktig jobb.

Så er det slik at synet på kommersielle barnehagekonsern kanskje splitter partiene noe politisk. Jeg opplever allikevel at det er en enighet om at tilskuddsmidler ikke skal brukes til andre formål enn til barnehagedrift, og dermed også enighet om at tilsyn må til slik at vi sørger for at det ikke skjer. Det er også stor enighet fra høringsinstansene. Som KS skriver, er det viktig å sikre at de 25 mrd. kr som kommunene betaler ut til private barnehager, disponeres til formålet. Når tilsyn avdekker at det ikke alltid skjer, er det helt nødvendig å øke tilsynet.

Kommunene våre sliter. Det må kuttes i viktige tjenester mange steder rundt om i landet. Om det da også viser seg at pengene renner ut til profitører som driver med eiendomssalg og trekker verdier ut av landet, vil det være meget skadelig, og hele systemet vil miste sin legitimitet – og det med god grunn.

SV støtter derfor Rødts forslag og mener det er viktig å få dette på plass i god tid før vi vedtar en ny barnehagelov. Det er viktig at vi har mest mulig relevant informasjon før det. Vi kan ikke la dette fortsette å gå under radaren. Så må vi, siden det ikke blir flertall for forslagene her i dag, sette vår lit til at statsråden tar bekymringene med seg og sørger for at tilsynet faktisk blir godt nok i framtiden. Med det fremmer jeg de forslag SV er en del av.

Elise Waagen (A) [11:07:21]: Det er viktig, når vi bruker fellesskapets penger og foreldrebetaling i barnehager, at vi vet at det kommer ungene til gode. Vi i Arbeiderpartiet deler engasjementet, og vi er opptatt av at de pengene som går til barnehage, nettopp skal gå til kvalitet og innhold. Derfor er det viktig med effektive og gode tilsyn, nettopp for å sikre at vi har tillit, men også et best mulig barnehagetilbud. Det er viktig med gode og effektive tilsyn, men i forslaget som ligger på bordet, ønsker man å fravike et prinsipp som nå ligger til dem som utfører tilsynet.

I dag gjennomfører direktoratet det økonomiske tilsynet på uavhengig grunnlag, og det er opp til dem som tilsynsmyndighet å vurdere gjennomføringen av tilsyn konkret. Det gjør de på bakgrunn av en risikovurdering. Jeg mener, i likhet med statsråden, det er klokt at man gjør denne uavhengige risikovurderingen, at det ikke er opp til oss på Stortinget eller regjeringen, uavhengig av politisk farge, å gjøre denne vurderingen.

Det å ha denne uavhengigheten, det å gjennomføre risikoen, bør ligge i direktoratets hender. Så er det opp til oss politisk å sørge for at man har de ressursene som trengs for å kunne ha gode, effektive tilsyn, og at man har de virkemidlene som trengs.

Regjeringen avsluttet nettopp høring om et nytt system og regelverk for barnehager, og i det er det foreslått noen nye virkemidler for tilsyn for kommunene og det nasjonale tilsynet. Jeg ser fram til at vi skal få den saken til behandling, nettopp også for å kunne behandle denne delen av regelverket.

Vi i Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha gode, trygge barnehager, uavhengig av om de er private eller offentlige. Vårt mål er å sikre et barnehagetilbud av høy kvalitet. Det å være sikre på at pengene kommer barna til gode, sikrer forutsigbarhet og det sikrer et mangfold. Det er derfor regjeringen nå har satset stort på barnehage, både ved å senke maksprisen og også ved å kunne løfte kompetansen og styrke kommunene. I det videre arbeidet ser jeg fram til at vi sammen skal få på plass et nytt finansieringssystem, også for å trygge kvaliteten i framtiden.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:10:23]: Høyre mener barnehager med et variert tilbud av høy kvalitet og kompetente ansatte er det beste vi kan tilby barna våre. Det å få lov til å utvikle seg sosialt og etter hvert faglig i trygge rammer er av stor verdi for barn, familier og samfunnet.

Høyre mener det er av stor betydning at vi har en mangfoldig barnehagesektor med kommunale, private og ideelle barnehager. Høyre vil ha lik behandling av barnehagene og sikre foreldrenes mulighet til å kunne velge barnehage for sitt barn. Private og ideelle barnehager har bidratt til større valgfrihet og høy kvalitet, noe som har kommet hele sektoren til gode. Vi er helt tydelige på at offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal gå til kvalitet og innhold i tilbudet til barna. Derfor innførte også regjeringen Solberg et nasjonalt barnehagetilsyn.

Offentlig-privat samarbeid i Norge har fungert godt og bidrar til å sikre tilgang og kvalitet i sentrale velferdstilbud. Velferdstjenesteutvalget peker på at man ikke kan finne urimelige overskudd i barnehagesektoren. Flere private barnehager går med underskudd, og det totale overskuddet i sektoren har sunket.

Høyre vil understreke viktigheten av et finansierings- og styringssystem som sikrer en forutsigbar og rettferdig likebehandling, med tilstrekkelige rammer for å utvikle kvalitet i barnehagene og sikre økt kompetanse blant de ansatte.

Dagens regjering har i flere omganger strammet inn regelverket og finansieringen for private barnehager. Det har skapt stor uro i sektoren og kan over tid skade både etablerings- og investeringsviljen i private barnehager. Dette vil gå ut over tilbudet til barna og innovasjon og mangfold i sektoren.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Høyre ønsker et nytt, bredt barnehageforlik, og vi mener det er mulig å få til. Barnehagesektoren trenger ro og forutsigbarhet. Skal dagens regjering lykkes med sitt prosjekt – som de påstår er bedre løsninger for framtidens barnehagesektor, og som skal stå seg over tid – må de komme til enighet med Høyre. Vi mener det er mulig, men valgfriheten for foreldrene og lik behandling av offentlige og private barnehager er prinsipper vi ikke fraviker. Vår oppfordring er: Legg vekk de mest radikale forslagene, og inviter oss til forhandlingsbordet.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [11:13:05]: Jeg vil takke for muligheten til å diskutere et vesentlig tema i denne debatten.

Fra Senterpartiets side har vi vurdert disse forslagene nøye. Vi mener det er viktig å anerkjenne og bygge videre på det arbeidet som allerede er utført av Utdanningsdirektoratet. Kunnskapsministeren har tydelig informert oss om at direktoratet allerede fører tilsyn med økonomiske forhold i private barnehager i samsvar med gjeldende lovverk. Dette tilsynet baseres på risikovurderinger og stikkprøvekontroller, som er både effektive og målrettede metoder for å sikre at midler brukes korrekt.

Videre er det viktig å anerkjenne at det økonomiske tilsynet med de private barnehagene har vært under stadig utvikling og forbedring siden overføringen av ansvaret fra kommunene til Utdanningsdirektoratet. Statsråden har også påpekt at erfaringer fra tidligere tilsyn danner grunnlaget for hvordan tilsynsressursene disponeres.

Senterpartiet står sammen med flertallet i komiteens innstilling og støtter ikke behovet for nye og omfattende tiltak utover det som allerede er implementert. Vi mener det ville være unødvendig og potensielt ineffektivt å legge ytterligere belastning på et system som allerede fungerer godt. Direktoratet har kompetansen og de nødvendige verktøyene for å utføre tilsynsoppgavene på en adekvat måte, og vi stoler på deres faglige vurderinger og uavhengighet i tilsynsarbeidet.

Det er også verdt å nevne at vi må være varsomme med å innføre tiltak som kan oppfattes som overregulering. Dette kan føre til unødvendige byrder for barnehageaktørene, og til slutt kan det ha negative konsekvenser for barnehagetilbudet til norske barn. Dette er en sektor hvor mangfold og valgfrihet har vært til stor fordel for barnehagetilbudet nasjonalt, og det må vi fortsette å beskytte.

Himanshu Gulati (FrP) [11:15:28]: Det er vanskelig å snakke om barnehager og de private barnehagenes vilkår uten å se det litt lange perspektivet. Norge var jo et land med lange barnehagekøer. Så fikk vi et barnehageforlik, hvor Fremskrittspartiet og SV i sin tid var initiativtakere, som gjorde at private og offentlige krefter gikk sammen og i løpet av få år fikk tusenvis av nye barnehageplasser på plass. Gjennom foreldrenes valgfrihet og en form for økonomisk likebehandling har vi sørget for både full barnehagedekning og fornøyde foreldre og barn over hele landet. Faktisk er det sånn at de private barnehagene ofte har skåret høyere på tilfredshet og hatt lavere sykefravær, uten at det er et poeng i seg selv i denne debatten.

Etter forrige regjeringsskifte fikk vi imidlertid en rekke innstramminger for private barnehager, både i tilskudd og i rammevilkår, og det har gjort at mange private barnehager i dag sliter. Det er vel nå nesten én av to private barnehager som går i null eller minus. Flere har kastet inn håndkleet. Konkret var det vel 99 i 2022. Vi ser også at flere barnehager, også ideelle eller foreldredrevne ikke-kommersielle barnehager, skylder på innstrammingene og kuttene som en direkte konsekvens. Dette forslaget, og egentlig de fleste forslag som angår private barnehager, må ses i den konteksten.

Fremskrittspartiet er for tilsyn. Det skulle bare mangle, det er bra at man passer på at offentlige midler brukes slik de skal, men vi ser en serie med angrep mot private barnehager fra venstresiden og regjeringspartiene som gir oss et dårligere tilbud og skaper stor usikkerhet i sektoren.

Jeg er redd for at dette forslaget kommer med den intensjonen, og det er ikke heldig. Det vi trenger, er på nytt å innføre en reell økonomisk likebehandling mellom private og offentlige barnehager og snu den negativiteten og usikkerheten som er skapt hos private barnehager, for det vil føre til store utfordringer for antall barnehageplasser i Norge de kommende årene. Fremskrittspartiet håper derfor at flertallet i Stortinget vil snu den linjen som er lagt, og at vi igjen skaper forutsigbarhet og stabilitet i barnehagesektoren, til beste for norske familier og barn.

Hege Bae Nyholt (R) [11:18:23] (komiteens leder): Når vanntilførselen svikter på kjøkken, bad og vaskerom i huset mitt samtidig, renser jeg slukene. Hvis ikke det hjelper, ringer jeg en rørlegger, og det viktigste rørleggeren da må sjekke, er hovedledningen. Hvorfor renner ikke vannet, og hva er kilden til problemet?

På samme måte er det med skattepenger norske kommuner gir til private barnehager. De gir pengene de får til å drive et av våre viktigste velferdstilbud. Noen steder er det likevel grunn til å tro at ikke alle pengene kommer barna til gode. Det er stopp i velferdskranen.

Udir har som jobb å sjekke dette: om pengene flyter sånn som de skal. De har ført økonomisk tilsyn med private barnehager siden 2022. Siden februar i år har de gjort funn om barnehagekjeden Læringsverkstedet som burde interessere alle som vil det beste for barnehagene våre. Jeg tar de viktigste eksemplene.

1. Det var bevisst feilprising da Læringsverkstedet solgte eiendommer til det svenske eiendomsselskapet SBB. Udir krever å få tilbakebetalt et mellomlegg på 39 mill. kr for tre bygg. Så langt har Udir gransket 3 av 139 bygg. Dersom dette skulle stemme for alle de solgte eiendommene, er det milliarder av skattebetalernes penger som skulle ha gått til barnehagene, som i stedet har havnet hos eiere av Læringsverkstedet.

2. Læringsverkstedet belaster barnehagene i kjeden med altfor mye, bl.a. med en flat franchiseavgift for å bruke navnet Læringsverkstedet. Denne modellen er helt lik i hele konsernet.

3. Ved tre kjente tilfeller har Læringsverkstedet latt kostnader for oppkjøp av barnehagen gå på bekostning av barna og driften.

I tillegg til dette kommer at det er blitt avdekket at husleien i barnehageeiendommene som er blitt skilt ut til utenlandske eiere, ble fordoblet i prosessen.

Hva er det disse sakene har til felles? Det er to ting. For det første må de pengene det er snakk om, tas fra tilskuddet, altså de pengene som skal komme barna til gode. For det andre: Kilden, problemet som må undersøkes, ligger hos barnehagekonsernet – ikke i den enkelte barnehagen. I dag har Udir bare hjemmel til å undersøke den enkelte barnehagen.

Rødt foreslår å utvide tilsynshjemmelen sånn at Udir kan undersøke konsernet direkte når det er relevant. Da må vi også kunne prioritere det. Vi foreslår helt enkelt at de som har verktøyet, faktisk skal finne problemene og åpne kranen.

Vi må ikke glemme hva dette handler om. Det handler om at de pengene som er ment til vikarer, lekestativer og bleier, brukes til franchise og doble husleier i stedet. Rødt vil at de pengene som fellesskapet bevilger til fellesskap, skal gå til fellesskap – nemlig velferden – og ikke til enkeltpersoner som beriker seg på barnehagedrift.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:21:28]: Jeg er enig med komiteen i at det er viktig å føre tilsyn med barnehagene, og at nasjonalt tilsyn er nødvendig. Jeg er videre enig i at barnehager ikke skal være investeringsobjekt for kommersielle interesser. Jeg deler også forslagsstillernes bekymring for at det har vært mange oppkjøp av barnehageeiendommer og salg til utlandet. En konsekvens av salgene er at flere barnehager bruker mer av tilskuddene på dyrere leie av lokaler som de tidligere eide. Vi ser også en tendens til at husleien ikke bestemmes ut fra reelle eiendomskostnader, men ut fra hvor mye barnehagene mottar i tilskudd. Høye leiekostnader gjør at det blir mindre penger igjen til ungene.

Utdanningsdirektoratet har ansvaret for å føre tilsyn med at barnehagelovens bestemmelser om bruk av offentlige tilskudd og foreldrebetaling er oppfylt. Direktoratet gjennomfører tilsyn på uavhengig grunnlag, og det er opp til dem å vurdere tilsyn ut fra en konkret risikovurdering. Slike risikovurderinger gjennomføres fortløpende og danner grunnlag for hvordan tilsynsressursene disponeres.

I sin årsrapport for 2023 skriver Utdanningsdirektoratet at de åpnet tilsyn med 6 pst. av de private barnehagene i 2023. De skriver også at tilsyns- og veiledningsarbeidet har bedret deres risikoforståelse av sektoren, og at forståelsen øker etter hvert som de får mer erfaring med eksisterende og nye tilsynstemaer. Jeg mener direktoratet har kompetanse og forutsetninger for å utføre gode risikovurderinger i tilsynsarbeidet. Det gir dem et godt grunnlag for å vurdere hvordan tilsynsressursene bør benyttes.

Regjeringen ønsker å ha kommunale og private barnehager. Barnehagepolitikken skal først og fremst handle om ungene våre og gi bedre kvalitet i barnehagene i årene som kommer. Regjeringen har nylig hatt på høring en rekke forslag til endringer i systemet for styring og finansiering av barnehagesektoren. Jeg merker meg at det i innstillingen til representantforslaget som behandles her i dag, også er løftet fram aktuelle tema for høringen. Jeg er glad for dette engasjementet for sektoren. Som det tidligere er opplyst Stortinget, arbeider departementet med oppfølging av høringen, med sikte på å fremme en lovproposisjon om dette i 2025.

Himanshu Gulati (FrP) [11:28:44] (ordfører for saken): Som sakens ordfører vil jeg takke komiteen for samarbeidet i denne saken, som er et representantforslag fra SV om å styrke yrkesfagopplæringen. SV har lagt fram tolv tiltak de mener vil bidra til dette. Komiteens innstilling er å avvise forslaget, selv om flere av partiene støtter enkelte av forslagene.

Så tar jeg på meg partihatten og tar opp de to forslagene Fremskrittspartiet er med på. Det ene går på at vi må styrke de fylkesvise yrkesopplæringsnemndenes rolle, slik at fordelingen av elev- og lærlingplasser i større grad fastsettes ut fra framtidens og samfunnets behov. Det mener vi vil være et godt tiltak.

Det andre forslaget vi er med på, er å be regjeringen gjennomføre systematiske piloter på andre modeller enn to år i skole etterfulgt av to års læretid i bedrift, slik at flere elever som ønsker det, kan få mer tid i bedrift tidligere i utdanningsløpet. Vi mener det er viktig at vi tenker nytt og utenfor boksen for å få opp både attraktiviteten til yrkesfagene og gjennomføringen, og at vi også her kan lære av de miljøene og stedene rundt omkring i landet som virkelig har lyktes med egne modeller for å få opp attraktiviteten til yrkesfagene, få opp søkertallene og ikke minst redusere frafallet.

Øystein Mathisen (A) [11:30:28]: Arbeiderpartiet støtter intensjonen i mange av forslagene som ligger i Dokument 8-forslaget. Mye av det som trekkes fram, er ting som allerede er igangsatt og er i god rute.

Vi ser veldig positive resultater av satsingen som har vært på yrkesfag i lengre tid. Det er økte søkertall. Det er flere som oppnår fagbrev eller svennebrev. For at denne utviklingen skal fortsette, må vi fortsatt gi gode rammer for yrkesfagene, sånn at elever ønsker å søke seg til disse utdanningsløpene.

Økt fokus på tiltak som fremmer gjennomføring i yrkesfagopplæringen, er helt nødvendig. Det ble gjort et godt arbeid i forbindelse med behandlingen av opplæringsloven. Endringer som ble gjort, styrket yrkesfagene, og noe som vil bety mye, er fullføringsrett og rett til omvalg. Ansvaret for planlegging og dimensjonering av yrkesfagene ligger hos fylkeskommunen. Da de er nærmere tilknyttet behovene som næringslivet og kommunene har i sin region, mener vi dette er den beste måten å sørge for at vi svarer på de kompetansebehovene som er ute i landet.

Bevilgningene til formidling og kvalifisering til læreplasser i videregående opplæring har økt betydelig de siste årene, med en tildeling på 485 mill. kr for 2024. En sterk og god fylkesøkonomi er også viktig for å gi gode studietilbud og for arbeidet med å sikre alle sammen lærlingplasser.

Alle partiene som kutter i budsjettene til fylkeskommunen, kutter også i muligheten for å utdanne flere fagarbeidere, kutter i lærerressurser, utstyr og oppfølging av lærlinger. Det er ikke noe Arbeiderpartiet eller Senterpartiet kommer til å gjøre i våre budsjetter. Regjeringen har løftet borteboerstipendet og utstyrsstipendet i videregående opplæring, og det har også stor betydning for manges mulighet til å fullføre utdanningen.

Vi kan avslutte med å nevne betydningen av opplæringskontorene, at de skal drive med opplæring og er en viktig del av utdanningsløpet.

Margret Hagerup (H) [11:32:57]: Regjeringen Solberg løftet yrkesfagene gjennom å øke lærlingtilskuddet, stille krav til lærlinger ved offentlige anbud, etablere en merkeordning for lærebedrifter og endre strukturen på yrkesfag, slik at elevene fikk mer og tidligere spesialisering. Det var fordi vi visste at fagarbeidere er helt avgjørende for at Norge skal lykkes, og for at vi skal sikre gode tjenester til alle innbyggere.

Det er derfor svært gledelig at tallene for søkere til yrkesfag fortsetter å gå opp, og at en samlet komité er tydelig på viktigheten av fortsatt satsing på yrkesfagene både i videregående skole og på fagskolene.

Rekordmange oppnår nå fag- eller svennebrev, og andelen som fullfører yrkesfag, har økt betydelig de siste ti årene. Da regjeringen Solberg våren 2021 la fram fullføringsreformen i videregående opplæring, var det en historisk utvidelse av retten til å fullføre videregående skole. I opplæringsloven er dette fulgt opp gjennom flere endringer som vil innebære et løft for yrkesfagene. Fullføringsretten, retten til å ta et nytt fagbrev og rett til omvalg vil bidra til at flere kan fullføre en yrkesfaglig utdanning.

Læreplasser er avgjørende for å lykkes, og det trengs et godt samarbeid mellom skole og næringsliv. I arbeidet med opplæringsloven fikk Høyre gjennomslag for at dimensjoneringen i større grad skal ta hensyn til næringslivets behov. Det vil sikre at lærlinger i enda større grad kan lykkes med å komme ut i jobb etter endt læreløp. Høyre mener offentlig sektor med fordel kan ta inn flere lærlinger og sikre at de får den kompetansen de trenger i framtiden.

Heller enn å lovfeste rett til læreplass bør en bruke tid, krefter og ressurser på å sørge for at fylkeskommunene og opplæringskontorene sammen med arbeidsgivere har ressurser og handlingsrom til å finne gode løsninger, både i etablering av nye læreplasser og i oppfølging av eksisterende læreløp. Høyre har jobbet for å sikre opplæringskontorenes rolle til å formidle, veilede og sikre en god gjennomføring av læretiden for lærlinger og bedrifter. Opplæringskontorene er en avgjørende faktor i det samspillet som sikrer gode læreplasser som gir gode fagarbeidere.

Yrkesfaglig fordypning, eller YFF, er et viktig fag både for å gi elevene en smak av yrkesfagene og som en inngang til læretiden. Kvaliteten på YFF blir til gjennom et godt samspill mellom skole, bedrift og lærling, og det må være klare rammer for innholdet i oppfølgingen. Lærere må sikres tilstrekkelig tid til den oppfølgingen. I Høyre er vi usikre på om det er riktig å regulere eksakt timetall, som foreslått, og vi frykter at det vil være for rigid for både skolen og bedriftene.

Høyre støtter imidlertid intensjonen i mange av forslagene, og vi merker oss at kunnskapsministeren vil be Utdanningsdirektoratet om en vurdering av YFF-faget for å se om det er behov for å gjøre endringer for å sikre kvalitet i opplæringen og ivaretakelse av elevenes rettigheter. Vi mener det er klokt å avvente resultatene fra dette arbeidet før vi konkluderer.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:36:00]: Jeg synes intensjonene i forslaget vi nå diskuterer, er gode, og at det ligger mye som er godt tenkt for yrkesfagene her. Vi trenger flere som velger yrkesfag, og vi trenger flere som fullfører med fag- eller svennebrev og går ut i arbeid.

Vi vet også at inflasjon i anmodninger gjør at hvert enkelt anmodningsvedtak blir litt mindre verdt. Dermed er det bare for meg og en del av regjeringsfraksjonen i Stortinget å gjenta at det ikke trenger å bli gjort anmodning for at det skal skje noe godt for yrkesfagene. Det skjer veldig, veldig mye godt i regi av dagens regjering.

Stortinget har også bidratt godt, bl.a. ved å vedta bevilgninger som styrker fylkeskommunenes økonomi, og vi har vedtatt en ny opplæringslov som trer i kraft denne høsten, med bl.a. den historiske fullføringsretten. Det er nå implementert nye læreplaner og jobbes videre med det, og det er blitt lagt fram en strategi for rekruttering av lærere, for vi vet at yrkesfaglærere er noe av den største utfordringen og akilleshælen for å ha gode yrkesfagtilbud i hele landet.

Det å styrke yrkesfagene er noe som har engasjert Senterpartiet både i tidligere regjeringer, i opposisjon og nå igjen i regjeringsposisjon. Et eksempel på det mener jeg er arbeidslivsfaget. Det er ikke så lenge siden jeg var og besøkte Gausdal ungdomsskole, som lykkes utrolig godt med å rekruttere fra alle ulike felt og deler av elevgruppene sine til arbeidslivsfaget, enten elevene ønsker seg videre til studiespesialiserende, eller – og kanskje aller viktigst i denne sammenhengen – hvis de ønsker seg videre til yrkesfag. Da har de både praktisk og billedlig med seg verktøy i verktøykassen som styrker dem i møtet med å velge utdanning og fullføre utdanningen videre.

Jeg synes vi kan glede oss over at det nå er rekordmange som søker seg til yrkesfag, at det er den høyeste andelen siden 2012, og at vi også har en rekord i antall oppnådde fag- og svennebrev i perioden 2022/2023, med hele 30 200 fag- og svennebrev. Dette er enkeltpersoner som har oppnådd en stor bragd de får stor glede av når de går videre.

Ellers jobber vi på flere måter med å styrke vilkårene for yrkesfag og det å få læreplass. Det er blitt bevilget betydelige midler i budsjettene for både 2022, 2023 og inneværende år for å løfte vilkårene til yrkesfag videre. Vi må stå på, sånn at folk ser at det er karrieremuligheter her, bl.a. innen fagskolesektoren.

Siste ord er ikke sagt for yrkesfagene. Vi står på videre. De er ekstremt viktige.

Grete Wold (SV) [11:39:12]: Bakteppet for dette forslaget er faktisk ganske alvorlig og litt dystert – Norge vil mangle 90 000 fagutdannede om ti år hvis vi ikke tar kraftige grep nå.

NHOs kompetansebarometer fra 2023 viser at behovet for folk med yrkesfaglig utdanning vil være prekært og har vært det over flere år. Det er derfor avgjørende at vi legger bedre til rette, slik at flere får fullført yrkesfaglig utdanning.

Det er likevel ikke helt uten lys i denne tunnelen. Tallene på dem som søkte seg til ulike yrkesfag, har gått opp i år, så vi heier selvfølgelig alle på dem. Vi må da sørge for at de får så optimale forhold som mulig, sånn at flere velger å møte opp til høsten, og at alle klarer å fullføre.

Det er nettopp det SVs forslag – ja, faktisk alle de tolv forslagene i denne saken – handler om:

• Hvordan legge til rette for at alle har tilgang på en relevant yrkesfaglinje hvor man får testet ut ulike løp som passer den enkelte både i by og i distrikt? Steigenmodellen er én av flere som har hatt stor suksess.

• Vi må sikre reell rett til læreplass. Uten visshet om at man får en læreplass, vil flere naturlig nok ikke velge seg inn på det yrkesfaget man kanskje hadde som prioritet nummer én.

• Ikke minst må vi sikre at alle får en kvalifisert faglærer som tar ansvar for det faglige innholdet og koordineringen av helt nødvendig opplæring. Relevant kompetanse er helt avgjørende for at eleven får nødvendig oppfølging, og dermed vil selvsagt også muligheten for å gjennomføre økes.

Ifølge Utdanningsforbundet fungerer ikke faget yrkesfaglig fordypning etter hensikten. Det er behov for å ta en grundig gjennomgang av forskriften. Faget blir nedprioritert, fylkeskommuner og skoler har store utfordringer både fordi elever ikke får oppfølging av faglærer, og ved at ansvaret mellom skolen og praksisplassen er utydelig. Det går selvsagt ut over eleven. I verste fall kan det ende med at eleven faktisk gir opp og faller ut av utdanningsløpet. Det har vi ikke råd til, gitt bakteppet med manglende kompetanse i 76 pst. av de spurte bedriftene i undersøkelsen, som sier at de mangler fagfolk.

Jeg hadde håpet på noe mer støtte for våre forslag her i dag. Jeg kan ikke se at det er så store politiske hindringer i veien for det, men vi jobber videre med dette i SV, da vi mener det er viktig at vi får et betydelig løft for yrkesfagopplæringen. Selv om statsråden sier at det er mye bra på gang – det regner jeg med at vi får høre nå snart – mener SV at det ikke dekker alle de hull og svakheter som må rettes opp. Vi heier på alle gode tiltak, men hadde håpet at det også ble lyttet til våre forslag.

Jeg vil selvfølgelig benytte anledningen til å fremme de forslag som SV har alene eller sammen med Rødt eller med Venstre, og melde at vi subsidiært også stemmer for forslagene nr. 13, 14 og 15, fra Venstre, som ikke er fullt så gode som SVs forslag, men de er også viktige skritt i riktig retning.

Hege Bae Nyholt (R) [11:42:18] (komiteens leder): Landet bygges av flittige hender, kloke hoder og bankende hjerter. Det sa min bestefar til meg. Det hadde han rett i, og det kunne han si med stolthet og eierskap, for han var en av de mange, mange tusen som bygde landet. Men landet ble ikke bygd en gang for alle. Det må stadig utvides, endres, tilpasses og utvikles. Vi er helt avhengig av dyktige fagarbeidere for å sikre en trygg velferdsstat med god omsorg for syke og gamle og gode dager for barn og unge. Vi trenger tømrere, vi trenger «trikkere», eller det heter kanskje elektrikere, rørleggere, IKT-arbeidere, stillasbyggere, vi trenger sjåfører til buss, trikk, bane, osv.

Listen er lang og illustrerer bare én ting: Vi trenger fagarbeideren for at samfunnet skal fungere. Dessverre er det også sånn at vi mangler fagarbeidere, og vi kommer til å mangle stadig flere fagarbeidere i årene som kommer. Det er et ansvar som hviler på oss som komité, det er et ansvar som hviler på oss som folkevalgte, og det er et ansvar som hviler på samfunnet. Derfor setter vi enormt pris på at det fremmes forslag som nettopp handler om å styrke yrkesfagopplæringen, som handler om at de elevene som velger å gå fagutdanninger, skal ha like høy kvalitet på sin undervisning, like gode muligheter til å gjennomføre og akkurat de samme mulighetene til å bli den beste utgaven av seg selv, om det er som rørlegger eller barne- og ungdomsarbeider.

Vi trenger fagarbeideren, og derfor vil også Rødt støtte en rekke av de forslagene som er fremmet i dag.

Abid Raja (V) [11:44:29]: Å sørge for at elevene som går på yrkesfag, får et godt første møte med yrkeslivet, er viktig. Det er den første smakebiten av livet på utsiden av skolegården. Det gir elevene læring og erfaringer man ikke kan skaffe seg bak en pult i et klasserom. Derfor må vi gjøre det vi kan for at yrkesfaglig fordypning får de ressursene og den oppmerksomheten faget trenger for å være det gode første møtet. Hvis vi ikke klarer det, skaper vi unødvendige hull i læringsløpet til elevene, som gjør at de mister motivasjon, og det utsetter dem for situasjoner der de mangler nødvendig kobling og oppfølging mellom det de skal lære, og bedriftene de er ute hos for å lære.

Det er bra at statsråden varsler en gjennomgang av yrkesfaglig fordypning. Venstre er imidlertid enig med forslagsstillerne i at det ikke er nødvendig å vente på en slik gjennomgang for å slå fast at det er skolen og lærerne som har opplæringsansvaret for elevene. Vi må ha som en forutsetning at fagansvaret er plassert hos fagfolkene. Det er de som til enhver tid har og bør ha både ansvaret og forutsetningene for å vurdere læringsutbytte og koble læring til læringsmål og utvikling av ferdigheter hos elevene. Når regjeringspartiene nå stemmer ned initiativet forslagsstillerne har tatt, håper vi at de i det minste kan vurdere å følge opp de viktige problemstillingene forslaget reiser, i gjennomgangen.

Det er viktig for yrkesfagelevene våre at vi følger opp de bekymringene som har kommet. Tilbakemeldingene fra dem som er ute og har skoene på, er at det ikke er tilstrekkelig antall timer til faglærer. Nok tid er en forutsetning for at faglærer skal kunne følge opp elevene og deres utvikling og behov på en god måte. Uten nødvendig tid og oppmerksomhet klarer vi ikke å få til det gode samspillet mellom faglærer og bedrift for å sikre god kvalitet på opplæringen. Dette samspillet forutsetter at faglærer har nok tid til å følge opp hver enkelt elev. Derfor har Venstre i denne saken bedt om at det i statsrådens varslede gjennomgang gjøres en vurdering av måten faget gjennomføres på i dag, med formål om å se på tiltak som gir faglærer og bedrift tilstrekkelig tid til å følge opp elevene.

I lys av innspillene som har kommet i behandlingen av saken, mener Venstre at vi også bør se på hva vi kan gjøre for å gi arbeidsgiverne som tar imot elevene, flere ordninger for å sikre kvalitet og oppfølging ute i bedriftene. Selv om opplæringsansvaret helt åpenbart skal ligge hos skolen, mener vi at det er viktig å bygge en struktur rundt opplæringen som gir bedriftene så gode forutsetninger som mulig, for å ta imot, støtte, veilede og følge opp elevene når de er ute i praksis.

Med det vil jeg ta opp de forslag Venstre har fremmet.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:47:34]: Vi trenger flere dyktige og dedikerte fagarbeidere. De skal være med på å løse de store samfunnsutfordringene som ligger foran oss. Derfor må vi legge til rette for at flere søker seg til yrkesfagene og faktisk gjennomfører opplæringen.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er viktig å satse på tiltak som kan øke gjennomføringen av yrkesfagopplæringen. Vi har fortsatt utfordringer, men jeg vil nå i starten vise til at det også skjer mye positivt. Denne regjeringen har gjennomført et kraftig løft for yrkesfagene, og det ser vi resultatene av nå. I år er det rekordmange som søker seg til yrkesfag. 53 pst. av dem som har søkt til Vg1, ønsker å gå på yrkesfag. Det er den høyeste andelen siden 2012.

Det er også rekordmange som oppnår et fag- eller svennebrev. Hele 30 200 oppnådde et fag- eller svennebrev i perioden 2022–2023, en økning på 1 200 fra året før. De siste ti årene har det vært en kraftig økning i andelen som fullfører blant elever som starter på yrkesfag. Dette hadde ikke vært mulig uten at vi også har kunnet satset økonomisk på dette, sammen med SV.

Vi vet at en læreplass er viktig for at flere til slutt sitter med et fagbrev i hånden. Den nye opplæringsloven innebærer historiske endringer i retten til videregående opplæring. Vi innfører en fullføringsrett, som vil bidra til at flere fullfører og oppnår studie- og/eller yrkeskompetanse. Vi innfører også en rett til å ta et nytt fagbrev selv om man har et fra før.

Selv om søkerne etter den nye opplæringsloven ikke vil ha en absolutt rett til læreplass, har søkerne rett til et annet opplæringstilbud på videregående trinn 3 som er bygd på det programområdet han eller hun har gjennomført på videregående trinn 2. Sammen med fullføringsretten sikrer dette at søkerne kan fullføre et fag- eller svennebrev.

Det er imidlertid ikke nok bare å vedta lover. Jeg vil understreke at det er avgjørende at vi også støtter opp om og legger til rette for at fylkeskommunene og skolene klarer å realisere intensjonene bak loven. Derfor har vi prioritert ekstra midler for å sikre at alle skal få en læreplass. Disse midlene har økt hvert år siden vi kom i regjering, og i år er det bevilget hele 485 mill. kr.

Satsingen har som mål at alle elever som er formelt kvalifisert, skal få læreplass. I tillegg vil jeg vise til at både borteboerstipend og utstyrsstipend for elever på fag- og yrkesopplæring har økt det siste året. Samlet viser det at regjeringen prioriterer betydelige økonomiske midler for å styrke fag- og yrkesopplæringen.

Forslagsstillerne viser til Utdanningsforbundets bekymring om at YFF ikke virker etter hensikten og blir konsekvent nedprioritert. Jeg tar denne bekymringen på alvor og ønsker å skaffe meg mer kunnskap om utfordringene det faget har.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [11:58:00]: Det er tydelig at denne regjeringen har gjort betydelige løft i yrkesfagene, noe som reflekteres i økningen av søkere og utstedte fagbrev. Dette framhever en positiv trend som vi må fortsette å støtte og videreutvikle.

Komiteens innstilling og statsrådens respons viser at vi er på rett spor, og det er helt essensielt at vi gir disse tiltakene tid til å virke fullt ut før vi introduserer nye endringer. Likevel ønsker jeg å trekke fram en sentral del av vår diskusjon, nemlig viktigheten av faget yrkesfaglig fordypning, YFF. YFF er fundamentalt for at elevene skal få muligheten til å utforske ulike lærefag, oppleve realistiske arbeidssituasjoner og knytte viktige kontakter med potensielle lærebedrifter. Dette faget gir våre unge mennesker en unik mulighet til å forstå og navigere i framtidige karrierevalg. Det er derfor viktig at vi fortsetter å satse på og styrke YFF som en integrert del av yrkesfagopplæringen.

Det er oppmuntrende å se at kunnskapsministeren har tatt initiativ til å vurdere YFF-faget nærmere. Statsrådens forespørsel til Utdanningsdirektoratet om å evaluere faget for å sikre at det holder høy kvalitet og ivaretar elevenes rettigheter, er et vitnesbyrd om regjeringens engasjement for å forbedre og tilpasse opplæringen etter våre elevers behov.

Senterpartiet deler oppfatningen om YFFs betydning. Dette faget er ikke bare viktig for faglig fordypning, men også for å styrke båndene mellom skole og arbeidsliv, noe som er avgjørende for en vellykket overgang fra utdanning til yrkesliv.

Jeg må også poengtere det viktige arbeidet regjeringen har gjort knyttet til opplæringskontorene, hvor vi sammen i Stortinget tydeliggjorde at opplæringskontorene selvfølgelig skal drive med opplæring.

Framover er det viktig at vi nøye vurderer eventuelle nye forslag basert på grundige evalueringer og den faktiske effekten av tiltakene. Det er vår plikt å sikre at hver elev som velger yrkesfag, får en utdanning som er relevant, av høy kvalitet, og som møter samfunnets behov.

Aleksander Stokkebø (H) [12:55:35] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid, idet vi nå gir tilslutning til å heve rammen for overtredelsesgebyr fra dagens 15 ganger grunnbeløpet til 50 ganger grunnbeløpet, eller inntil 4 pst. av virksomhetens årlige omsetning.

Hvorfor gjør vi det? Jo, fordi kriminaliteten blir stadig grovere og mer kompleks, og fordi det da blir viktig at Arbeidstilsynets verktøykasse er oppdatert. Useriøse aktører kan spare store summer på å unnlate å gi de ansatte lønn og på å gi blanke i stansingsvedtak. I altfor mange tilfeller kan også gevinsten av lovbruddet bli større enn det maksimale gebyret Arbeidstilsynet har lov til å gi, slik at man sitter igjen med en netto gevinst som kriminell aktør. Slik kan vi selvsagt ikke ha det.

Derfor sier det seg selv at vi er nødt til å heve overtredelsesgebyret, slik Stortinget har gått inn for, slik at gebyret igjen får sin effektive og preventive effekt, og slik at vi unngår at overtredelsene ender med å bli lønnsomme. Politiet skal selvsagt fortsatt håndtere de groveste bruddene, men vi må erkjenne at også de har begrensede ressurser og aldri vil kunne håndtere alt. Da er det viktig at også Arbeidstilsynet har en verktøykasse som virker.

For så å ta på meg Høyre-hatten: Jeg vil i denne saken anerkjenne regjeringen for at man nå følger opp vedtaket om å heve Arbeidstilsynets gebyrtak betydelig, på tross av at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Stortinget stemte imot, og på tross av at daværende statsråd ikke så nødvendigheten av tiltaket og kalte det symbolpolitikk. Å slå ned på det useriøse arbeidslivet og fjerne den kriminelle profitten er ikke symbolpolitikk. Derfor er jeg glad for at stortingsflertallet den gang ga en klar marsjordre til regjeringen.

Nå ser vi fram til at forslaget trer i kraft, og vi ser også fram til at man oppdaterer Arbeidstilsynets øvrige verktøy og virkemidler mot arbeidslivskriminaliteten.

Torbjørn Vereide (A) [12:58:32]: La det ikkje vere nokon tvil: Arbeidarpartiet har ein klar ambisjon om å knekkje ryggen på arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Det har vore ei kampsak for partiet vårt og bevegelsen vår i alle år, og den kampen har vi ikkje lagt på hylla.

I kampen mot arbeidslivskriminalitet vil det vere ei prioritering av kva tiltak som er mest effektive. Det betyr ikkje at tiltaka vi ikkje har prioritert i første rekke eller i første omgang, er dårlege – langt derifrå. Vi meiner at det skal koste, at det skal svi, å vere ein useriøs aktør som bryt reglane. Saman med ein samla komité går vi difor med på det forslaget som ligg i botnen her, der vi legg til rette for at ein kan gje 50 G i straffesanksjonar.

Eit veldig viktig poeng er at den avskrekkande effekten med å ha ei høg grense først og fremst vil vere avskrekkande viss vi har eit sterkt nok apparat til at folk i utgangspunktet kan bli tekne. Viss vi ikkje klarer det, er effekten forsvinnande liten.

Dette har eg sjølv opplevd. Eg har jobba i LO og hatt ansvaret for noko som heiter LOs sommerpatrulje. Det er dyktige ungdomar som reiser rundt kvar einaste sommar og kartlegg korleis ungdom har det på sommarjobben. Då eg hadde fått samla opp mange av dei grovaste overtrampa, som var alt frå ulovleg overvaking til atterhald av løn eller trakassering av ungdomar, ringde eg til Arbeidstilsynet, la fram sakene og spurte om det var moglegheit for at dei kunne ta tak i dei. Då opplevde eg dessverre at han svarte – han sa sikkert dette fordi han antok at han ikkje ville bli sitert på det – og eg skal ikkje sitere med namn: Du veit jo korleis det er. Vi har ikkje kjempemasse tid og ressursar, så eg tviler eigentleg litt på at vi får tid til å besøke desse ungdomane og bedriftene og ta tak i saka.

Det gjorde meg litt lamslått den gongen. Eg tenkte at eg hadde lovt desse ungdomane, sett dei i auga, teke dei i handa og sagt at eg skulle ta saka vidare, og så klarte eg ikkje å innfri på det fordi det ikkje var sterke nok ressursar i førstelinja hos Arbeidstilsynet.

Nettopp difor er eg glad for at eg no kan sjå dei same ungdomane i auga og seie at no, med Arbeidarpartiet i regjering, styrkjer vi det fotarbeidet som ligg i Arbeidstilsynet. Vi gjer det som trengst for at førstelinjeforsvaret mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping skal verke. Då vil også større gebyr og bøter kunne avskrekke.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:01:43] (komiteens leder): Arbeidslivskriminalitet, eller bare det å utnytte arbeidsfolk i strid med loven ellers, må aldri lønne seg. Derfor er det bra at regjeringen nå følger opp Stortingets vedtak fra 2022, hvor vi ba regjeringen heve den øvre grensen for ileggelse av gebyr betydelig.

Det viktigste vernet mot utnyttelse av arbeidsfolk er et organisert arbeidsliv med sterke fagorganisasjoner der arbeidstakerne står sammen og selv kan si fra og slå ned på dårlige forhold. Derfor må vi fortsette å føre en politikk for hele og faste stillinger, mot sosial dumping og for et seriøst og velorganisert arbeidsliv.

Likevel må vi stadig passe på at de verktøyene som Arbeidstilsynet og andre myndigheter har, er oppdatert der hvor vi er nødt til å bruke sterkere lut, og at sanksjonene vi kan gi ved brudd på arbeidsmiljøloven, er sterke nok. Sånn har det dessverre ikke vært. Useriøse og kriminelle aktører har sett seg tjent med å bryte folks lovfestede vern.

Derfor er denne saken et skritt i riktig retning, og det er gledelig, men vi trenger mer. Derfor er SV med på flere forslag, i tråd med innspill fra noen av dem som jobber i front med dette, som Fair Play Bygg. De peker på at det trengs tydelige retningslinjer for hvilke saker som skal anmeldes, og pålegg om utbetaling av lønn. Derfor foreslår vi det sammen med Rødt. I tillegg foreslår vi at et helt konserns omsetning kan legges som et alternativt grunnlag for beregning av gebyrramme, for å unngå noe som i verste fall kan utvikle seg til å bli et smutthull hvor en unngår store gebyrer i virksomheter som har lav omsetning og er en del av større konserner.

Jeg tar opp de forslagene SV er med på.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [13:04:10]: Som det ble sagt, er saken en følge av et anmodningsvedtak som Fremskrittspartiet sto bak. Fremskrittspartiet står ikke inne i flertallets innstilling. Grunnen er så enkel som at vi mener en dobling av gebyrgrensen i første omgang burde være tilstrekkelig. Samtidig savner vi faktisk at man kommer med noen verktøy i denne berømte verktøykassen som gjør at man får flere saker til anmeldelse, for historien viser også at svært få av disse sakene kommer til rettsapparatet. Det mener vi er nødvendig hvis man skal klare å gjøre noe med dette.

Det er egentlig hovedessensen. Vi er like enig som alle de andre partiene i at det er svært viktig å få på plass ordninger som gjør at det ikke skal lønne seg å ta lønnen fra noen, eller andre ting. Det må være sterke virkemidler for det, men de virkemidlene vi savner her, er rett og slett dem som skal medføre at flere havner i rettsapparatet, og det ser vi ikke ligger inne i dette. Det er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet ikke står inne i flertallsinnstillingen, men er enig i saken slik den ligger: at vi må gjøre det vi kan for å slå ned på arbeidslivskriminalitet.

Med dette regner jeg Fremskrittspartiets forslag i saken som tatt opp.

Mímir Kristjánsson (R) [13:05:52]: Det var trist at de rojale gjestene måtte gå før jeg som islandsk statsborger kunne framføre noen uavhengighetsgloser her på talerstolen, men det får man spare til neste gang det danske kongeparet er på besøk.

Bakgrunnen for denne saken er en varslet storrengjøring i det norske arbeidslivet som jeg tror alle i denne salen er helt enige om at er nødvendig. Vi har sett et økende problem med arbeidslivskriminalitet i Norge, og realiteten i veldig mange områder er at kriminalitet i arbeidslivet nærmest er lov, og at det i praksis i liten grad blir oppdaget og straffet. Derfor trenger vi å fylle verktøykassen til alle dem som jobber mot arbeidslivskriminalitet, både med penger og med nye lovhjemler som gjør det mulig å ta dem som er skurker i arbeidslivet. Det er minst like alvorlig å stjele penger fra noen som jobber for en, som det er å rane noen på Karl Johan. Det er ikke ukriminelt, noen av delene.

Bakgrunnen for det vi diskuterer her i dag, er et forslag som Rødt la fram, og som vi fikk flertall for her i salen. Jeg opplever at det er bred politisk enighet på akkurat dette området, og at vi samarbeider godt i komiteen om å få til det vi gjør. Bakgrunnen er at vi så at de bøtene og gebyrene som kommer fra Arbeidstilsynet, er så lave at det lønner seg å drive med arbeidslivskriminalitet. Det lønner seg å prøve på lønnstyveri, og selv om man blir tatt – og risikoen for det er også liten – er den boten man maksimalt kan få, lavere enn den pengesummen man har tatt fra sine ansatte. Det var ikke holdbart.

Derfor foreslår regjeringen i dag å øke gebyrgrensen, noe som er bra, men også – i tillegg til en økning til 50 G – å innføre et prosentmål, altså en prosentandel av selskapets omsetning, sånn at også de helt store selskapene skal få en smekk på pungen dersom de bedriver alvorlig arbeidslivskriminalitet på denne måten.

Det er mange spor vi må føre kampen mot arbeidslivskriminalitet langs. Det første og viktigste er den jobben fagbevegelsen gjør ute på arbeidsplassene. Det andre er det vi gjør i dag, Arbeidstilsynet, og det tredje er den jobben politiet gjør. Disse sporene står ikke i motsetning til hverandre. Derfor foreslår Rødt bl.a. i dag at det må komme bedre rutiner for hvor ofte Arbeidstilsynet må være med og anmelde til politiet de tingene de oppdager.

Så må vi hele veien være på jakt etter å tette de hullene som finnes. Der har Rødt egne forslag som bl.a. skal sikre at ikke konserner kan planlegge seg ut av det som egentlig burde ha vært saftige bøter. Likevel er det et stort framskritt vi vedtar i dag, og jeg er glad for at regjeringen har fulgt dette opp og lagt det fram på en skikkelig måte.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Statsråd Tonje Brenna [13:09:04]: For regjeringen er det helt sentralt at myndighetene har verktøy som gjør at vi kan slå ned på useriøse og kriminelle aktører som utfordrer det trygge, produktive og seriøse norske arbeidslivet. Arbeidslivskriminalitet har store konsekvenser for arbeidstakerne som rammes, og for samfunnet, og kan aldri aksepteres. Derfor er jeg glad for at en nær samlet arbeids- og sosialkomité støtter regjeringens lovforslag til heving av den øvre rammen for Arbeidstilsynets overtredelsesgebyr. Som kjent kvitterer forslaget ut Stortingets anmodningsvedtak 61 i forbindelse med Innst. 51 S for 2022–2023.

I dag er taket på 15 G, dvs. ca. 1,8 mill. kr etter 2023-satser. Vi foreslår nå at den øvre rammen skal økes til 50 G eller 4 pst. av virksomhetens årlige omsetning. 50 G er i underkant av 6 mill. kr etter 2023-satser. Det innebærer en betydelig økning. For å fange opp alvorlige lovbrudd fra særlig ressurssterke virksomheter foreslår vi dessuten en alternativ ramme på 4 pst. av virksomhetens årsomsetning. På denne måten sikrer forslaget at gebyrene skal kunne virke likt for store og små virksomheter.

Med disse satsene mener jeg vi har funnet en riktig balanse mellom hensynet til å kunne fastsette gebyrer som svir for dem som fortjener det, og rettssikkerheten til virksomhetene, men det er naturligvis ikke nok å se til at vi har gode nok sanksjonshjemler i loven. De må også brukes i praksis. Nye tall fra Arbeidstilsynet viser at det i 2023 ble ilagt rekordmange overtredelsesgebyrer. Dette er i tråd med tydelige føringer fra regjeringen, og jeg er glad for at Arbeidstilsynet følger dette opp.

Som vi også understreker i lovproposisjonen: Det er samtidig svært viktig at de mest alvorlige sakene fortsatt skal gå i straffesporet. Arbeidstilsynet har derfor fått en tydelig instruks om at grov arbeidslivskriminalitet og lovovertredelser hvor overtredelsesgebyr ikke vil ha tilstrekkelig effekt som sanksjon, rutinemessig skal politianmeldes.

Regjeringen fortsetter arbeidet med å utvide Arbeidstilsynets verktøykasse. Jeg tar også sikte på å sende en utredning av Arbeidstilsynets tilsyn og sanksjonshjemler og forslag i den forbindelse på alminnelig høring, enten like før eller like etter sommeren.

Tor Inge Eidesen (Sp) [13:18:09]: Saken gjelder spørsmålet om å begrense innleie i helse- og omsorgssektoren. Forslaget går ut på å fjerne unntaket i arbeidsmiljøloven som åpner for tidsbegrenset innleie av helsepersonell. Helsepersonell kan leies inn fra bemanningsforetak etter to paragrafer i arbeidsmiljøloven. Her er det også åpning for at departementet i forskrift kan gi regler om tidsavgrenset innleie av helsepersonell for å sikre forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenesten. En slik regel er gitt i forskrift om innleie fra bemanningsforetak. I § 3 a står det:

«Innleie fra bemanningsforetak er tillatt uavhengig av vilkårene i arbeidsmiljøloven § 14-12 når det gjelder: a. Innleie av helsepersonell for å sikre forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenester.»

Det er altså dette unntaket som foreslås fjernet.

Virksomheter innen helse og omsorg kan på samme måte som alle andre virksomheter bruke vikarbyråer for å leie inn arbeidsfolk til konkrete vikariater. Denne muligheten er ikke oppe til behandling nå. For innleie etter § 14-12 (2) er det ingen særregler for helsepersonell. I henhold til denne paragrafen kan virksomheten som er bundet av tariffavtale inngått med fagforening med innstillingsrett, etter arbeidstvistloven inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie med tillitsvalgte, som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder – en skikkelig munnfull der. Det betyr at innleie fortsatt ville være mulig selv om unntaket skulle bli opphevet.

Den gode norske arbeidslivsmodellen bygger på prinsippet om direkte ansettelser mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det å ha nok personell med riktig kompetanse er helt avgjørende for å kunne levere gode helsetjenester i hele landet, og det er viktig å ha rammer som stimulerer til løpende kompetanseheving og opplæring i virksomhetene. På denne bakgrunn er det særlig viktig å ha et velorganisert arbeidsliv i helse- og omsorgssektoren.

Komiteen foreslår i sin tilråding at representantforslaget ikke vedtas. Ansatte i faste stillinger direkte i topartsforhold skaper forutsigbarhet og trygge rammer for både den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver. Senterpartiet og Arbeiderpartiet har sammen i regjering tatt grep for å stramme inn i innleiereglene. Det må ikke bli sånn at det utvikler seg et alternativt arbeidsmarked der bruken av innleid arbeidskraft tar over og skviser ut ansatte i ordinære topartsforhold. Vi mener at trygg og forutsigbar arbeidshverdag er nødvendig for å beholde og rekruttere ansatte i det offentlige helsevesenet. Det er viktig at vi på den ene siden har klare regler og på den andre siden er offensive i forhold til rekruttering. Derfor fremmer Arbeiderpartiet og Senterpartiet forslag om å utrede fjerning av unntaket for helsesektoren i regelverket for innleie.

Jeg tar dermed opp forslaget Senterpartiet er med på.

Bjørnar Skjæran (A) [13:21:39]: Innleie har gjennom det siste tiåret fått en altfor stor plass i norsk arbeidsliv. Alle vet at det er helt nødvendig å håndtere sesong- og arbeidstopper i flere sektorer, og at mange virksomheter har bruk for vikarer i ulike sammenhenger, men utviklingen under høyreregjeringen utfordrer den norske arbeidslivsmodellen på flere områder, og det har derfor vært helt nødvendig å ta et oppgjør med det. Høyre og Fremskrittspartiet bekrefter ikke overraskende i dag at deres tro på innleie som en måte å bygge samfunnet på, står ved lag.

For Arbeiderpartiet er det grunnleggende at ansatte i hele og faste stillinger i et direkte topartsforhold er det som skaper forutsigbarhet og trygge rammer, både for den enkelte arbeidstaker og for arbeidsgiver, og dermed også for samfunnet og velferdstjenestene våre. Arbeiderpartiet mener at en trygg og forutsigbar arbeidshverdag er nødvendig for å beholde og rekruttere ansatte i det offentlige helsevesenet. For å sikre et sterkt og godt offentlig helsevesen er det derfor avgjørende for oss at vi fortsetter å forsterke utviklingen fra innleie til hele, faste stillinger. Regjeringen har gitt klare føringer for arbeidet i spesialisthelsetjenesten, og vi ser allerede resultater. Alle sykehusene hadde en reduksjon i innleie fra 2022 til 2023, med størst reduksjon i Helse nord, på over 10 pst.

I budsjettvedtaket for statsbudsjettet for i år ble det satt av midler til et rekrutteringstilskudd til Helse nord, med mål om å rekruttere, stabilisere personellsituasjonen og begrense bruken av innleie. Jeg vil benytte denne anledningen til å berømme SV for at de bidro så sterkt til denne løsningen. Samtidig vil jeg understreke at dette grepet må få virke.

Arbeiderpartiet vil fortsette arbeidet med å ta ned innleie i helsesektoren, men vi kan ikke være med på å gjøre det på en måte som setter tilbudet til pasienter i fare. Det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet, og det tar noe tid å rydde etter åtte år med en politikk som trekker i feil retning.

Helseministeren er krystallklar på at han og regjeringen gjør alt de kan for å få ned ventetidene i sykehusene. Dette arbeidet må Stortinget støtte opp om, og derfor har vi fremmet forslag i denne saken, sammen med Senterpartiet.

Anna Molberg (H) [13:24:33]: Da regjeringen fikk igjennom sine innstramminger i innleiereglene i fjor, var det noen få utvalgte grupper som trakk et lettelsens sukk. Det var bl.a. de som forsøker å få kabalen i norsk helsevesen til å gå opp. Helsepersonell fikk nemlig unntak fra de nye innstrammingene, og regjeringen begrunnet unntaket for helsepersonell med at innleie i noen tilfeller er nødvendig for å sikre forsvarlig drift.

Regjeringen sa også at det er avgjørende at virksomheter innen helse og omsorg har tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Særlig i distriktene mente regjeringen at det er vanskelig å rekruttere helsepersonell for direkte ansettelse, og behovet for innleie kan også oppstå raskt, f.eks. ved utbrudd av sykdommer og større ulykker. Vi skal ikke lenger tilbake enn til pandemien da vi så behovet for å ha mulighet til å skaffe helsepersonell på kort varsel, og det er velkjent i helsesektoren at man er avhengig av utenlandsk arbeidskraft for å kunne bemanne sykehusene i helgene. Videre er det flere som også jobber frivillig deltid, som supplerer inntekten sin med å ta vakter når det passer inn i den såkalte tidsklemma. Det gir en fleksibilitet som faktisk ikke er så vanskelig å forstå at noen ønsker.

Men det viktigste hensynet for et unntak i helsesektoren er uten tvil statens og kommunenes lovbestemte ansvar for å tilby en forsvarlig helsetjeneste. Dette var fremdeles begrunnelsen til regjeringen da SV fremmet forslag om å fjerne unntaket for helsepersonell. I sitt svarbrev, som komiteen mottok for noen uker siden, skriver statsråden at det er avgjørende for helsesektoren å ha tilgang på personell som kan utføre helsetjenestene, og at mangel på kvalifisert personell i verste fall kan få konsekvenser for liv og helse.

Høyre har som kjent vært motstander av innleieinnstrammingene til regjeringen, men når regjeringen heldigvis har sett at det har vært nødvendig med et unntak for helsepersonell, er vi også selvsagt helt enig i begrunnelsene. Problemet nå er at regjeringspartiene på Stortinget ser ut til å gå bort fra sin egen regjerings begrunnelse for helseunntaket. Plutselig foreslår Senterpartiet og Arbeiderpartiet langt på vei å komme forslagsstillerne i møte. De foreslår nemlig å utrede en fjerning av unntaket for helsesektoren i regelverket for innleie.

Ingen er uenig i at det må være et mål å sikre flere heltidsansatte i helsesektoren, og at det er i ferd med å bli et stort problem at vi mangler arbeidskraften, men i det hele tatt å vurdere å strupe tilgangen på sårt tiltrengt arbeidskraft i en sektor som skal sikre liv og helse, er med respekt å melde uansvarlig gitt den situasjonen vi står i. For Høyre er det helt åpenbart at vi må bruke andre metoder for å øke bemanningen, framfor ideologiske grep.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:27:55] (komiteens leder): Noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å bidra til en enda bedre og tryggere helse- og omsorgstjeneste, er å satse på dem som jobber der – hele, faste stillinger, direkte ansettelsesforhold og bedre grunnbemanning. Det er det vi trenger for å klare å både rekruttere og beholde helsepersonell, noe vi har et massivt behov for framover.

Da er det alvorlig at vi de siste årene har hatt en innleieboom i helsesektoren. I 2022 leide helseforetakene inn helse- og omsorgspersonell for drøyt 1,4 mrd. kr. Det er nesten en tredobling fra 2012, ifølge en rapport fra Fafo. Vi ser det samme i kommunene. En undersøkelse fra Sykepleierforbundet anslår at norske kommuner brukte i overkant av 2,6 mrd. kr på helsevikarer i 2022. Det er verken bra for tryggheten i helsetjenestene, for fellesskapets budsjetter eller for tryggheten i arbeidsmiljøet til de ansatte.

Derfor har SV hele veien støttet Fagforbundets og Sykepleierforbundets tydelige syn om at de innleiereglene vi nå har fått for andre sektorer, også må gjelde her. Mette Nord fra Fagforbundet hadde helt rett da hun sa at det ikke blir flere helsearbeidere i Norge bare fordi noen av dem ansettes i et bemanningsbyrå. Det særegne unntaket i loven som åpner for mer innleie i helsesektoren, er altså en unødvendig blankofullmakt til mer innleie i en viktig tjeneste. Helse og omsorg kan som alle andre virksomheter bruke vikarbyrå for å leie inn arbeidsfolk til konkrete vikariater, og de kan utover det, som alle andre sektorer, inngå avtale med tillitsvalgt i fagforening med innstillingsrett om tidsbegrenset innleie. Derfor ser ikke vi noen grunn til å ha egne unntak for denne tjenesten. Det kan fint løses i lovverket ellers, og derfor har SV foreslått å fjerne denne særregelen.

Vi ser at regjeringspartiene ønsker å utrede det samme, med sikte på å redusere bruken av innleie. Det er vi glad for. Selv mener vi at saken allerede er godt utredet. Da lovendringene ble gjort sist, var bl.a. fagorganisasjonene tydelig på at dette var unødvendig, og at Stortinget dermed burde gjort vedtak om å fjerne unntaket nå. Det er imidlertid svært positivt at regjeringspartiene delvis følger oss her. Derfor støtter SV deres forslag sekundært. Jeg tar opp SV og Rødts forslag og kommer til å følge regjeringens utredning tett.

Mímir Kristjánsson (R) [13:30:55]: Når man hører høyresiden snakke om bemanningsbyråer, er det nesten som å se på en tryllekunstner som tryller ting fram fra en flosshatt, bortsett fra at det ikke er duer og kaniner som kommer ut, det er helsefagarbeidere og sykepleiere som dukker opp på magisk vis. Realiteten er, akkurat som representanten Øvstegård var inne på, at det blir ikke en eneste ekstra helsefagarbeider eller sykepleier i Norge bare fordi de blir ansatt i et bemanningsbyrå i stedet. Vi har de folkene vi har, og vi har en stor jobb å gjøre med å beholde dem i helsevesenet og rekruttere flere i framtiden, men det blir altså ikke på magisk vis flere fagfolk bare fordi man organiserer innleie gjennom bemanningsbyråer. Det er akkurat de samme fagfolkene som kunne ha vært ansatt gjennom oppbemanninger i det offentlige helsevesenet, som i stedet må finne seg i å bli leid inn.

Ikke bare det: Hvis innleien brer om seg innenfor denne sektoren og denne sektoren alene, vil det skade mulighetene til rekruttering framover, for da vil det bli færre hele og faste stillinger. Vi kjenner til dette fra alle bransjer der bemanningsbyråene har slått seg opp. Det undergraver behovet for hele og faste stillinger, og det brer om seg hele tiden fordi det blir en hvilepute for kommunene og sykehusene å hente inn folk.

Det snakkes også om at man ikke tar sjansen på å kvitte seg med bemanningsbyråene, og at det kan være et enormt problem for sykehusene og pasientene, og det høres veldig alvorlig ut. Hvis man da ser på hvem det er som anbefaler å stramme inn, er det Fagforbundet, LO, Norsk Sykepleierforbund, Unio og YS: Alle som jobber i denne sektoren, vil stramme inn på dette. Tror man virkelig at norske sykepleiere, norske helsefagarbeidere, ikke bryr seg om pasientene – at de bare rir ideologiske kjepphester? Nei, selvfølgelig ikke, det er jo de som har kjennskap til hvor behovene er.

Etter at vi fikk de veldig gode innstrammingene for innleie som denne regjeringen har innført, og som de skal ha honnør for å ha innført etter press fra bl.a. Rødt og særlig fagbevegelsen, synes jeg det av og til har vært vanskelig å forklare byggefirmaer hvorfor staten og kommunene skal slippe unna, hvorfor innleie skal være bedre i det offentlige – hvorfor det er greit når det er det offentlige som bruker Adecco, Manpower eller andre bemanningsbyråer, mens en stakkars byggmester ikke får lov. Jeg tror at av hensyn til legitimiteten til de innleiereglene vi har vedtatt, bør innleieforbudet utvides, og vi bør tette de hullene som ennå er der, og det største av dem er altså på helsefeltet.

Jeg er glad for at regjeringen ønsker å utrede dette spørsmålet, og jeg skulle gjerne ha sett at vi bare kunne vedta dette her og nå. Vi i Rødt kommer iallfall til å stemme subsidiært for den utredningen, for å se på hvordan vi kan gjøre flere innstramminger her.

Statsråd Tonje Brenna [13:34:03]: Norge har fantastiske ansatte i våre helse- og omsorgstjenester: sykepleiere, leger, helsefagarbeidere, portører og andre yrkesgrupper som hver eneste dag går på jobb og bidrar til trygghet, lapper sammen, opererer og tar vare på alle oss som trenger det. For regjeringen er det et mål at alle de skal ha en fast og hel stilling, direkte i topartsforhold. Faste og direkte ansettelser skaper forutsigbarhet og trygghet for den enkelte arbeidstaker og kan bidra til at det investeres i de ansattes kompetanse. Dette var bakgrunnen for at regjeringen strammet inn innleiereglene. Da ble det likevel gjort et avgrenset unntak for innleie av helsepersonell som var begrunnet i statens og kommunenes ansvar for å sikre lovpålagte plikter om forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenesten.

Tall fra Statistisk sentralbyrå og bemanningsbransjen i NHO Service og handel viser at det har vært en økning i andelen utleie til helse og omsorg over flere år. Innen helseforetakene ser vi derimot en positiv utvikling. Helseforetakene har fått i oppdrag å foreta en kritisk gjennomgang av behovet for innleie med sikte på å redusere omfanget. Dette arbeidet begynner å gi resultater. Helse nord har f.eks. redusert innleieandelen med ca. 11 pst. i 2023 sammenlignet med 2022.

Etter min mening er det avgjørende at virksomheter innen helse- og omsorgstjenesten har tilgang til tilstrekkelig helsepersonell med de faglige kvalifikasjoner som er nødvendig for å utføre tjenesten, noe som bidro til at det ble gitt et unntak i sin tid. Samtidig er det et mål at helsepersonell skal ansettes i hele og faste stillinger, direkte i topartsforhold. Etter mitt syn er det uheldig at staten og kommunene bruker milliarder på innleie av helsepersonell som kunne vært ansatt direkte. Det er også oppsiktsvekkende at bemanningsforetak i enkelte tilfeller rekrutterer helsepersonell fra statlig og kommunal helsetjeneste for deretter å leie dem ut til de samme virksomhetene. En slik konkurranse om arbeidskraft det allerede er mangel på, er ikke ønskelig i det offentlige helsevesenet.

Departementet følger nøye med på utviklingen og har nå satt i gang et arbeid for å utrede eventuelle tiltak for å få ned innleieandelen. Departementet har bl.a. avholdt møter med de aktuelle partene i arbeidslivet for å få belyst utfordringene og partenes syn på eventuelle løsninger. Vi er også i dialog med Helse- og omsorgsdepartementet, som opplyser at helseforetakenes arbeid med å redusere omfanget av innleie begynner å gi resultater. Faste og hele stillinger skal være hovedregelen i det norske helsevesenet, og regjeringens mål er at forsvarlig drift skal kunne sikres med så lav innleieandel som mulig.

Tove Elise Madland (A) [13:46:55]: For regjeringa er tilsette i heile og faste stillingar ein hovudregel, og det er avgjerande for å ha eit trygt og godt arbeidsliv – eit arbeidsliv der ein kjenner tryggleik og også kjenner at det er føreseieleg. Det gjev trygge tilsette, som igjen gjer ein betre jobb.

Me har i dag og i lang tid hatt utfordringar med å rekruttera nok personell. Det viser helsepersonellkommisjonen heilt tydeleg. Dette veit eg litt om sjølv. Eg har sjølv i mange år som helsepersonell sett kor utfordrande det kan vera å rekruttera nok folk, og ikkje minst òg no når eg reiser rundt som stortingsrepresentant og ser dei utfordringane mange av kommunane og sjukehusa våre står overfor.

Eg ser med bekymring på auka bruk av innleige frå bemanningsbyrå til helse- og omsorgstenesta. Det er uheldig at sjukehus og kommunar bruker milliardar på innleige av helsepersonell som kunne vore fast tilsett. Når me likevel har eit unntak, er det for å sikra dei felles sjukehusa og kommunane våre, som har eit lovpålagt ansvar for å tilby forsvarlege helse- og omsorgstenester. Det er heilt avgjerande at helsetenesta vår har tilgang til kvalifisert helsepersonell. Alt anna vil gå ut over pasientsikkerheita.

Eg er glad for at departement og regjering følgjer nøye med på utviklinga, og me ser faktisk ei positiv utvikling. Dessverre er det enno kommunar som opplever å lysa ut stillingar, og ein får ingen å tilsetja i dei. Så det å kunna rekruttera, behalda og utdanna meir helsepersonell er heilt avgjerande i dag og i morgon. Det vil alltid vera første prioritet.

Seher Aydar (R) [13:48:54]: Ansatte i sykehusene har lenge ropt varsku om høy arbeidsbelastning. I stedet for å ta tak i den verste krisen dekker sykehusene og kommunene opp hullene i vaktboka med folk fra kommersielle vikarbyråer. Det er kortsiktig, koster fellesskapet mye penger, og det hjelper egentlig ingen ting.

Utgifter til innleie øker hvert år, og det er ikke bare en økonomisk utfordring. Høy andel innleie innebærer også en byrde for arbeidsmiljøet i form av at de faste må ta mer ansvar i tillegg til at de må drive kontinuerlig opplæringsarbeid. Når helse- og omsorgssektoren bemanner med minimumsbemanning, fører det til overtidsbruk, høy grad av innleie og stor belastning på de ansatte. Det er meningsløst å budsjettere og planlegge med minimumsbemanning for så å la millionene renne ut til bemanningsbyråene når de helt forventede hullene i bemanningen oppstår. Det er penger vi heller kunne brukt til å ruste opp bemanningen, slik at vi tåler litt fravær. Vi kan også bygge opp egne bemanningsenheter med vikarer som kjenner arbeidsplassen, som ikke har en timespris som inkluderer en solid avanse til eierne av bemanningsbyråene. Vi trenger å bruke alle pengene på hardt arbeidende helsearbeidere, ikke til eiere av kommersielle byråer.

Bemanningsbyråene må ut av byggeplassene, men de må også ut av helsevesenet vårt. Unntaket fra innleiebestemmelsene for helse- og omsorgstjenestene var et feilsteg. Det var også derfor fagbevegelsen advarte mot unntaket.

La det være klart, og jeg håper Høyre hører godt etter: Bemanningsbyråene lager ikke leger, de lager ikke sykepleiere. De rekrutterer de folkene vi trenger selv, og de selger dem dyrt tilbake til oss i fellesskapet. Vi må ta et oppgjør med en bemanningspolitikk som gjør at pengestrømmen til kommersielle vikarbyråer øker og øker. Det er penger som kunne vært brukt til, og som må bli brukt til, å styrke grunnbemanningen, få belastningen ned og sikre at helsevesenet vårt har ansvaret for å bemanne selv. Det er gjennom gode arbeidsvilkår og å gjøre jobbene i det offentlige helsevesenet til attraktive arbeidsplasser at vi kan gjøre noe med rekrutteringsproblemene. Det er ikke gjennom å fortsette å øse penger ut til bemanningsbyråene at det går.

Kampen for bedre arbeidsforhold i helsetjenestene er den viktigste jobben vi har foran oss, hvis vi skal ha et godt offentlig helsevesen også i framtiden. Det er egentlig det denne saken handler om. Hva slags arbeidsliv og hva slags helsevesen skal vi ha? Vi må ha et helsevesen der det er trygt å jobbe, der de som faktisk er utdannet som helsefagarbeidere, sykepleiere og leger, ønsker å jobbe også i framtiden.

Tor Inge Eidesen (Sp) [13:51:47]: Den norske arbeidslivsmodellen er noe vi alle er stolt av. Faste stillinger direkte i et topartsforhold, et velorganisert arbeidsliv både på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden, er noe vi alle løfter fram som et viktig konkurransefortrinn for den norske modellen. Likevel registrerer jeg med en viss undring at Høyre bevisst eller ubevisst prøver å bryte ned denne modellen gjennom unntak og dårlig regulering, f.eks. av bemanningsbransjen.

Innleid arbeidskraft havner fort i en situasjon der tilknytningen til organisasjonslivet og arbeidslivet på den egentlige arbeidsplassen blir fjernet. En trygg og forutsigbar arbeidshverdag er nødvendig for å beholde og rekruttere ansatte i det offentlige helsevesenet. Bedre oppgavedeling mellom helsefagarbeidere og sykepleiere og en styrket rekruttering av sykepleiere er spesielt viktig og må ses på med særlig oppmerksomhet.

Personalpolitikken i det offentlige må styrkes. Stedlig ledelse som gir ansvar og myndighet til sine fagfolk, slik at det blir en inspirerende arbeidsdag hvor en over tid kan stå i en krevende jobb, er viktig. Arbeidsvilkår, ledelse, utviklingsmuligheter og grunnbemanning er eksempler på forhold som må bedres for å styrke rekrutteringen. Derfor er det avgjørende for å sikre et sterkt og godt offentlig helsevesen at vi fortsetter å forsterke utviklingen fra innleie til hele, faste ansettelser.

Det hevdes ofte at bemanningsbransjen bidrar til å sikre rekrutteringen. Dette er faktisk ikke helt sant. Vi ser stadig mer aggressiv rekrutteringspolitikk der ansatte i det offentlige headhuntes fra sine stillinger til istedenfor å jobbe i bemanningsforetak. Dette sikrer på ingen måte ny rekruttering. En ser også tilfeller der spesialister i tillegg til sin jobb i det offentlige tilbyr sine tjenester til samlebåndsbehandling hos private helsetilbydere. En stram politikk når det gjelder bemanningsbransjen, er derfor helt nødvendig. En innstramming i unntaket for innleie i helsesektoren kan først skje etter at positive tiltak for økt rekruttering til kommuner og helseforetak settes i verk. Men vi må fortsette med å forsterke utviklingen fra innleie til flere faste ansettelser. Jeg mener regjeringen bør stramme ytterligere inn på innleie i helsetjenesten.

Jeg må nok en gang presisere at en opphevelse av unntaket ikke betyr at en ikke kan bruke innleie, hovedregelen i §14-12 (2) gir altså den anledningen.

Jeg er glad for at SV og Rødt varsler subsidiær støtte til forslagene fra regjeringspartiene. Jeg vil minne om at fleksibilitet i arbeidslivet er en del av den norske modellen gjennom at det er god, åpen og ærlig dialog mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten.

Bjørnar Skjæran (A) [13:55:08]: Det har vært ganske så interessant å følge Høyre i debatten om innleie. På den ene siden hevder man at det er bred tverrpolitisk enighet om at faste og hele stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, mens man på den andre siden fortsetter det systematiske og åpenbart ideologisk funderte arbeidet med det stikk motsatte.

I sin regjeringstid åpnet man for en generell adgang til midlertidig ansettelse. Det er ikke å arbeide systematisk for å få faste, hele stillinger som hovedregel. Nå velger man ikke bare å stemme imot et forslag om å se på hvordan man kan sette den retningen enda tydeligere innenfor helsesektoren. Man velger faktisk også å kalle forslaget uansvarlig. Det som er uansvarlig, som jeg ser det, er å presse fram en utvikling der nødvendig kompetanse og helsepersonell får en kostnad som er det doble, for ikke å si det tredobbelte av det det behøver å være i trygge og gode rammer.

Vi så også da pandemien traff Norge, hva som skjedde da utenlandsk arbeidskraft, som representerer en ganske høy andel av den innleien vi har i helsevesenet, ikke lenger var tilgjengelig. Det verste eksemplet var en kommune som sto uten sykepleiere i møte med pandemien. Jeg tror at i et sånt perspektiv er det ganske så ansvarlig, det forslaget som ligger an til å bli vedtatt her i dag.

Vi i Arbeiderpartiet kommer til å fortsette vårt systematiske arbeid med å legge til rette for at faste og hele stillinger er hovedregelen i norsk arbeidsliv, og det kunne ha vært interessant om Høyre hadde tatt seg bryet i denne salen med å legge på bordet i alle fall et par konkrete initiativ og grep som de har tatt for å bidra til det de omtaler som en bred tverrpolitisk enighet om at det skal være hovedregelen.

Peter Frølich (H) [13:58:31] (komiteens leder og ordfører for saken): Den 25. juni 2022 ble Oslo rammet av terror igjen. Gjerningsmannen valgte det ondeste og feigeste man kan gjøre: å angripe uskyldige mennesker. Han trodde gjerne at de også var forsvarsløse mennesker, men han ble stanset av noen av de modigste og mest handlekraftige menneskene vi har sett.

Vi kan være evig takknemlige for at noen valgte å ta steget framover, konfrontere livsfaren og risikere eget liv for å redde andre. Fra en samlet kontroll- og konstitusjonskomité: Tusen takk!

Myndighetenes håndtering av 25. juni er en sammensatt historie. Når vi gjør den helt nødvendige parlamentariske kontrollen i etterkant av et terrorangrep, må vi som komité selvfølgelig være grundige, og vi må være kritiske. Vi må dessuten passe på ikke bare å kritisere for kritikkens skyld, og vi må være rettferdige i de konklusjonene vi kommer til. Vi må også forstå at vurderinger som skal tas der og da, i en veldig uoversiktlig og ekstremt presset situasjon, ikke alltid kan bli riktige, sett i etterpåklokskapens lys.

Samtidig skal vi påpeke grove feil og finne systemsvikt der det foreligger. Det er den eneste måten vi kan styrke oss mot framtidige terrorforsøk på.

Komiteen har jobbet på en god måte. Vi har gjennomgått statsrådens redegjørelser, vi har gjennomført åpne og lukkede høringer, og vi har hatt betydelig korrespondanse med departementene om alt fra regjeringens egen håndtering til politiets håndtering, PSTs rolle og E-tjenestens valg og vurderinger.

25. juni-utvalgets grundige rapport har vært av stor betydning under arbeidet vårt, og det er grunn til å takke dem for godt arbeid. Særlig verdifulle har også innspillene fra pårørendeorganisasjoner og Oslo Pride vært underveis. Jeg vil takke dem spesielt for det arbeidet de har lagt ned og for den veldig konstruktive dialogen vi har hatt med dem.

Våre konklusjoner er i korte trekk:

• Vi er enig med 25. juni-utvalget i at terrorangrepet kanskje kunne ha vært unngått.

• Vi har ikke brukt mye tid på å fordele skyld og gå veldig ned i detaljene, men det er klart at PST kunne – ved en ideell håndtering – hatt mulighet til å kunne oppdage og stanse gjerningsmannen.

• Vi vet at terror i sin natur er umulig å garantere mot, og i et liberalt demokrati kan terror skje selv med den beste håndteringen. Plassering av ansvar er likevel avgjørende.

• E-tjenesten gjorde alt de kunne innenfor sine rammer for å formidle den informasjonen de hadde framskaffet.

• Politiets håndtering av selve angrepet var alt i alt god, men håndteringen i dagene etter terroren var naturlig nok preget av mye usikkerhet. Særlig anbefalingen om å avlyse arrangementet til støtte for ofrene ble rotete, og det satte særlig Oslo Pride i en tilnærmet umulig situasjon. Dette må det mildt sagt tas lærdom av, og det oppfatter vi også at har skjedd.

• Komiteen er innom diskusjonen om menneskerettighetsbrudd og gir ikke noen tilslutning til 25. juni-utvalgets formuleringer om at avlysningene kunne utgjøre mulige menneskerettighetsbrudd. Der går den nærmere forklaringen fram av innstillingen, men et av de sentrale punktene i vår vurdering er at EMKs konvensjonsstater må balansere flere motstridende hensyn mot hverandre, og i en kritisk situasjon har man også tungtveiende hensyn om å redde liv. Vi understreker selvfølgelig at dette til syvende og sist er opp til domstolene å avgjøre.

• Regjeringens håndtering av tiden før, under og rett etter angrepet har ikke vært gjenstand for kritikk. Deler av komiteen har påpekt at oppfølgingen av det skeive miljøet i året etterpå kunne og burde ha vært bedre, men det viktigste der er å understreke at dette nå er forbedret.

Justisministeren har i sin redegjørelse og i svarbrev til komiteen redegjort for alle tiltak som er satt i gang. Det er omfattende, det er riktige og nødvendige tiltak, og komiteen har forventninger om handlekraftig oppfølging og gjennomføring av disse.

Frode Jacobsen (A) [14:03:56]: Dagens viktigste spørsmål er følgende: Hva gjør vi for å unngå at dette skjer igjen? Det er det samme spørsmålet vi stilte etter terroren på Utøya og i regjeringskvartalet 22. juli 2011, og som vi gjorde etter angrepet på Al-Noor-moskeen 10. august 2019.

Natt til 25. juni 2022 var tusenvis av feststemte mennesker samlet i Oslo sentrum – for å feire kjærligheten og for å lade opp til den store prideparaden, årets høydepunkt for mange skeive fra hele landet. To mennesker ble skutt og drept den natten. Over 20 personer ble skadet som følge av skytingen. Flere ble vitner og har fått varige men, og trenger fortsatt bistand, legehjelp og samtalehjelp.

I dag går våre tanker først og fremst til de pårørende til ofrene, til dem som ble skadd, og til alle som på en eller annen måte er berørt, og som preges av terroren i Rosenkrantz’ gate natt til 25. juni 2022. Det er på sin plass når komiteen i innstillingen skriver følgende:

«Komiteen vil uttrykke dyp takknemlighet til enkeltindivider som utviste usedvanlig mot og handlekraft da de overmannet gjerningsmannen før politiet pågrep ham. Uten dem kunne det gått så uendelig mye verre. Det sier noe om det norske samfunn at vanlige mennesker agerer med livet som innsats for sine medmennesker.»

La meg få understreke betydningen av at Stortinget i dag står samlet i innstillingen vi nå har til behandling. Et samlet storting står skulder ved skulder med den skeive befolkningen – de som ble angrepet den natta, de som lever i utrygghet. Det er en styrke ved Norge at vi i all hovedsak også står samlet i vurderingen av hva som skjedde, hva som burde vært gjort annerledes, og hva som kan være en fornuftig vei framover.

Det har gått snart to år siden terroren rett nede i gata her. Det er snart ett år siden 25. juni-utvalget la fram sin rapport. Rapporten er omfattende og kritiserer myndighetenes håndtering på en rekke punkter. La meg nevne noen av dem:

1. Utvalget skriver at det er mulig at angrepet natt til 25. juni 2022 kunne vært forhindret dersom PST hadde opprettet en forebyggende sak mot Zaniar Matapour i månedene før angrepet.

2. Selv om PST satt på relevant egenprodusert etterretning om Matapour, delte ikke PST denne etterretningen med radikaliseringskontaktene i politiet, som hadde ansvaret for å følge ham opp.

3. Det er mulig at angrepet kunne vært avverget som følge av et varsel PST mottok fra E-tjenesten fem dager før angrepet inntraff.

4. Det var aldri noen i PST som sjekket Arfan Bhattis kontoer i sosiale medier som følge av varselet fra E-tjenesten.

5. Manglende beredskap/tilgjengelighet for viktige funksjoner i Oslo politidistrikt utgjør fortsatt en begrensning for politiets evner og muligheter til å håndtere alvorlige kriser og hendelser.

6. Politietatene overlot et for stort kommunikasjonsansvar til Oslo Pride.

7. Det var for lite samhandling mellom Oslo politidistrikt, PST og Politidirektoratet om hvordan de skulle kommunisere etter angrepet.

I tillegg har EOS-utvalget gått gjennom saken og kommet med sine konklusjoner. I hovedsak er det følgende:

• Undersøkelsen har ikke avdekket at det foreligger brudd på forbudet i E-tjenestens virksomhetsutøvelse mot å framprovosere handlinger som ellers ikke ville blitt begått.

• Det er ikke holdepunkter for at E-tjenestens kildeføring medførte at angrepet ble mer alvorlig eller omfangsrikt enn det ellers ville ha blitt.

Arbeiderpartiet slutter seg i all hovedsak til utvalgenes funn og konklusjoner.

Arbeidet med oppfølging av de funn som 25. juni-rapporten kommer med, er i gang. Vi har fått forsikringer fra justisministeren, PST og POD. Likevel vil jeg si at vi må være sikre på at dette ikke bare er ord, men at det også blir handling. Det reviderte budsjettet med 150 mill. kr ekstra til PST i dag er et viktig bidrag.

Vi må slå fast noen ting:

• PST må gjøre et arbeid for å være bedre rustet til å avverge terror.

• PST må sørge for å være tett på det skeive miljøet, men også andre minoriteter.

• Det er avgjørende at alle som er berørt av terrorangrepet 25. juni for to år siden, får den hjelpen de trenger. Det er i kommunene hjelpen gis, men det er forskjell på kommuner, og regjeringen må ta et overordnet ansvar for å sørge for at hjelpen kommer.

Vi har ikke helt oversikt over hvem som var til stede da terroren rammet. Det finnes ikke oversikt over hvordan de som var der, har det i dag, og hvordan de som ikke var der, men som likevel er forbundet med hendelsen, har det nå.

For oss som har et sterkt forhold til terrorangrepet 22. juli, og som vet hvor viktig forskningen på overlevende har vært for at vi som samfunn skal forstå hvor vanskelig det er for overlevende flere år etter angrepet, er det selvsagt at også forskning i tilknytning til 25. juni må iverksettes. Jeg er glad for at hele komiteen har samlet seg om det.

Nils T. Bjørke (Sp) [14:09:12]: Når terror rammar, sit han i kropp og sjel. Terror rammar heile samfunnet, men den som såg terroren i auga, ber den tyngste børa. Terror er eit angrep mot tryggleiken i kvardagen og mot verdiane som den norske fellesskapen er bygd på. Den 25. juni for snart to år sidan ramma terroren tryggleiken til det skeive miljøet i Noreg. I etterkant har den norske fellesskapen slått ring kring dei som vart ramma. Angrepet på dei skeive er eit angrep på oss alle.

Når kontrollkomiteen har handsama saka, har me vore opptekne av å sjå etter styresmaktene si handsaming av angrepet både før, under og etter terrorhandlinga. Det er ein styrke at ein samla komité står bak store delar av innstillinga. Slik syner me verdiane i fellesskapen i det politiske miljøet i møte med ei uakseptabel terrorhandling.

Eg vil takka alle som har gjeve bidrag til komiteen si handsaming av saka. Både organisasjonane til dei det gjeld, EOS-utvalet, Noregs institusjon for menneskerettar og 25. juni-utvalet har gjort eit omfattande arbeid for å få fram naudsynt informasjon. Komitéhøyringa skulle både setja søkelys på styresmaktene si handsaming av hendinga og skapa rom for å beskriva opplevinga av terroren for dei som var på staden. Eg opplevde at høyringa vart halden med respekt for dei det gjeld, og at opplevinga av handteringa av terroren på staden fekk plassen ho fortente. Eg vil særskilt takka dei som la fram dei krevjande historiene sine og for at dei delte opplevingane sine med oss. Eg meiner det viktigaste med handsaminga til komiteen er å få fram korleis styresmaktene si handsaming har påverka opplevinga av terrorhendinga før, under og etter angrepet blant dei som var på staden. Slik prøver me å syna at fellesskapen slår ring kring dei.

Komiteen oppsummerer i innstillinga at det ikkje er avdekt større feilvurderingar, kritikkverdige avgjerder eller anna svak handtering frå regjeringsapparatet som kan verta kopla til 25. juni-hendinga. Det er samstundes ei klar forventning frå komiteen om at regjeringsapparatet lærer av det som vert peikt på i innstillinga. Tryggingstenestene våre er til for å verna samfunnet mot slike hendingar. Når hendingar skjer, må tenestene gå i seg sjølve, vurdera rutinane sine og sjå kva som kan gjerast betre. PST kan ikkje la ressursar styra om det vert oppretta førebyggjande sak når trusselen er reell. PST må læra å ta inn trusselvurderingar frå andre tenester, og PST og E-tenesta må snakka saman på eit språk som gjer at dei forstår kvarandre.

Det er viktig å få fram at politiet sine rutinar i handteringa av sjølve hendinga fungerte som dei skulle. I etterkant av angrepet var det ein uoversiktleg situasjon, med stadig ny informasjon som kom inn til politiet. Samstundes var dei skeive i sjokk og hadde trong for å samlast. Styresmaktene måtte ta vanskelege val mellom å tryggja befolkninga eller leggja til rette for prideparaden og ei planlagd støttemarkering to dagar seinare.

Eg meiner det var rett å velja tryggleiken i ein så uoversiktleg situasjon, men eg meiner det var feil at styresmaktene i denne situasjonen overlét kommunikasjonsansvaret for avgjerda til dei skeive sine organisasjonar. Det var ikkje offera for terroren si oppgåve å ta ansvar for styresmaktene sine avgjerder.

I høyringa i komiteen spurde eg dei som stod midt oppi det, korleis dei oppfatta samordninga frå styresmaktene når det vart så mange ulike pressekonferansar. Oslo Pride svarte at ei av dei største utfordringane dei hadde dagen etter terrorangrepet, var at politiet gav dei valet mellom å avlysa både paraden og solidaritetsmarkeringa sjølve, eller at politiet først tilrådde ei avlysing før Oslo Pride gjekk ut. Oslo Pride valde sjølv å gå ut i media og avlysa arrangementet. Dei sa dette om konsekvensane:

«Oslo Pride mister hele omdømmet sitt internt i det skeive miljøet. Vi er en organisasjon som skal slåss for skeives rettigheter. Vi har akkurat vært utsatt for et terrorangrep. Hele det skeive miljøet er helt avhengig av at vi møtes til en solidaritetsmarkering. Politiet legger det ansvaret på oss. Det setter oss i en ekstremt vanskelig situasjon der vi må stå og forklare og forsvare hvorfor vi har avlyst en solidaritetsmarkering, uten at vi har beslutningsgrunnlaget.»

I handtering av terrorangrep må det vera klart kven som er offer, og kven som er ansvarlege styresmakter. Styresmaktene sitt ansvar skal ikkje leggjast på offeret. Offentlege leiarar har ansvar for sjølv å kommunisera eigne avgjerder. Rett kommunikasjon til rett tid er viktig krisehandtering. Den som er offer, treng ei oppleving av å verta sett, ei oppleving av kommunikasjon og ei oppleving av at andre tek ansvar.

Audun Lysbakken (SV) [14:14:19]: Det er i dypt alvor vi med denne saken går inn i både hendelsesforløpet og konsekvensene av at Norge enda en gang ble rammet av terror. 25. juni-saken har mange sider, men det viktigste stedet å begynne er med vår respekt for og solidaritet med dem som på ulike vis ble rammet, dem som ble truffet av kulene, dem som har slitt med sår og minner i tiden etterpå, og vår respekt for dem som grep inn, og for dem som hele veien etterpå har jobbet for trygghet for den skeive befolkningen i Norge, for rettferdighet og for at det som skjedde, skulle bli ordentlig ettergått. Jeg har også lyst til å uttrykke min takknemlighet og respekt for Oslo Pride og støttegruppen og de andre som også har kommet med veldig viktige innspill til komiteen i arbeidet.

Utvalgets konklusjon, som komiteen også har kommentert i vår innstilling, var altså at det er mulig at angrepet kunne ha vært avverget som følge av et varsel PST mottok fra E-tjenesten fem dager før angrepet inntraff. En sånn konklusjon må selvfølgelig tas på det aller største alvor. Komiteen har også pekt på at manglende oppmerksomhet fra PSTs side om den pågående pride-markeringen var kritikkverdig. Det er avgjørende at PST tar tak i de svakhetene som er avdekket, og at de øker sin oppmerksomhet om utsatte minoriteter som er mulige terrormål.

Det er reist spørsmål om hvorvidt det i PST er tilstrekkelig kompetanse rundt dette. Det er aspekter ved saken som kan tyde på at det ikke er det. Skeive som fiendebilde er noe som mange ekstremister har til felles, enten det er de islamistiske ekstremistene eller mange høyreekstreme miljøer. Kunnskap om ulike trusselutsatte minoriteter og om det ekstreme fiendebildet er selvfølgelig fundamentalt for å kunne skape trygghet, men også for å kunne avverge terror.

SV er bekymret for at vi i løpet av gjennomgangen av denne saken har fått et inntrykk av at terskelen for å opprette forebyggende saker ser ut til å være for høy. Det er vanskelig å forstå at det ikke ble opprettet en sånn sak i forbindelse med Matapour. Vi mener at høringen og komiteens arbeid styrker utvalgets framstilling av hendelsesforløpet, og det er til ettertanke for PST.

Vi har også i innstillingen viet mye plass til spørsmålet om avlysningen av solidaritetsmarkeringen. Hvorfor er det et så viktig spørsmål? Jo, fordi det å kunne gjennomføre en solidaritetsmarkering var svært viktig for å kunne gi uttrykk for sorg, for sinne og for demokratisk deltakelse i en fryktelig alvorlig situasjon. I tillegg har vi vært opptatt av å ettergå om det faktisk var den klokeste vurderingen, gitt det store potensialet for spontane markeringer i Oslo sentrum den dagen. SV er et av de partiene som peker på at vi mener det ikke ble gjennomført en forholdsmessighetsvurdering, eller en vurdering av fordeler og ulemper, sånn som det burde, og at det er svært uheldig. Komiteen har også enstemmig støttet utvalgets anbefaling på dette området.

Avslutningsvis: Et flertall har tatt opp justisministerens håndtering av kontakten med de skeive organisasjonene og miljøet i etterkant av terroren, og det står også i innstillingen at det ikke er tilfredsstillende at det tok statsråden så lang tid før det ble arrangert et møte, og at det ikke var tettere oppfølging av det skeive miljøet i etterkant av angrepet. «Ikke tilfredsstillende» er i parlamentarisk språkbruk en veldig tydelig melding til statsråden om at det ikke var godt nok, og at vi forventer at det erkjennes.

Carl I. Hagen (FrP) [14:19:52]: I likhet med Audun Lysbakken vil jeg si at dette var en fryktelig hendelse, og at våre tanker ofte har gått til dem som ble berørt, ofrene og de pårørende. Det er som Lysbakken nevnte, litt trist at også komiteen har kommet til å rette en viss kritikk mot justisministeren for den mangelfulle kontakten etterpå med det skeive miljøet og de organisasjonene. Jeg er glad for at det er opplyst at det er blitt bedre senere, og at det nå skal være en tilfredsstillende kommunikasjon mellom justisministeren og Oslo Pride og de som står bak den.

Det er stort sett en samlet komité som går igjennom hendelsene, og det har vært en veldig omfattende saksbehandling, inkludert høring. Derfor er jeg litt forbauset over at verken E-tjenesten eller ledelsen i PST, så vidt jeg kan se, er til stede for å følge debatten som nå foregår. Jeg tror jeg vil gi et tips til justisministeren om kanskje å hviske lederne noe i øret om at det hadde vært fornuftig om de hadde vært til stede og fulgt debatten, og at hun i hvert fall forsikrer seg om at de når de ikke er til stede og hører, skal lese debatten når den foreligger skriftlig.

Det er nettopp erfaringene fra det som ikke virket som det skulle, som er det eneste gode som kan komme ut av dette – at man lærer av de om ikke feil, så litt merkverdige forhold som skjedde i kommunikasjonen, bl.a. mellom PST og E-tjenesten, særlig før dette fryktelige angrepet.

Det er vel flere av oss som har hørt om det siste møtet før angrepet, hvor PST møtte med tjenestemenn som egentlig ikke var inne i saken, mens E-tjenesten møtte massivt opp for å fortelle om de informasjoner og kunnskaper E-tjenesten hadde, bl.a. e-posten med det brente prideflagget fra en av dem som nå er foreløpig vitne i saken og siktet. At den kommunikasjonen ikke ble tatt alvorlig, og at man ikke koblet E-tjenestens informasjon med at det er stor fare for at det er noe ved Oslo Pride som det er planlagt å gjennomføre et angrep mot, er for oss, eller i hvert fall for meg, litt uforståelig.

Det beste som kan komme ut av dette, er at særlig PST og også E-tjenesten går igjennom sin kommunikasjon seg imellom, slik at de får en mye bedre forståelse av de budskap som blir gitt. Vi får håpe at de signalene som er kommet fra ledelsen i PST, i ettertid også vil være synonyme med det som skal skje i tiden fremover.

Det samme gjelder omstendighetene omkring avlysningen av solidaritetsmarkeringen – om hvem som tok ansvar for å fatte beslutningen, om det var råd som ble gitt til Oslo Pride, eller om det var en beslutning. Jeg savner at også myndighetspersoner tar ansvar for å fatte vedtak på den korrekte måte og ikke formidler problemene og ansvaret over til private. Det offentlige må ta et mye større ansvar.

Jeg håper – for å ha det ene budskapet – at de involverte myndighetspersoner i PST, E-tjenesten og Oslo-politiet nøye studerer det som står i vår samlede innstilling, som er en gjennomgang av hele saken, sånn at man trekker lærdom for fremtiden av denne fryktelige hendelsen, som noen av oss dessverre vurderer at kanskje kunne vært unngått hvis myndighetene og myndighetspersonene hadde håndtert den på en bedre og mer samvittighetsfull måte.

Seher Aydar (R) [14:24:51]: Jeg vil starte med å si til alle som både var direkte mål for terroren, og som på ulike måter har blitt berørt, og som har delt erfaringene sine: Tusen takk!

Dette har vært en krevende sak å behandle, noe jeg tror flere av oss har kjent på. Natt til 25. juni ble to mennesker drept, mange ble fysisk skadet, og enda flere mennesker har blitt merket for livet med skader som ikke synes fysisk på kroppen, men som i aller høyeste grad preger livet vårt og livet deres.

Utallige mennesker fikk sitt liv snudd på hodet i en terroraksjon mot det skeive miljøet – midt under pride, midt under det som skulle være en fest, en feiring av kjærlighet og frihet, men også en dag som er til for å hedre alle de som før oss har stått på barrikadene, de som fortsatt står på barrikadene for frigjøring og retten til å være den de er og kunne elske den de vil, og for å kunne leve med den de elsker. Pride oppsto som en minnemarkering etter Stonewall-opprøret i 1969, en serie med spontane protester fra homomiljøet i USA etter at politiet angrep The Stonewall Inn, en bar som bl.a. homofile, lesbiske og transpersoner i New York pleide å bruke. Pride er med andre ord ikke bare en fest for og en feiring av kjærlighet og mangfold, det er også en kampdag. Jeg ville starte med det for å minne oss på hva det er som ble angrepet.

25. juni-rapporten, fra utvalget som skulle granske angrepet, var nedslående. Utvalgets konklusjon var at angrepet sannsynligvis kunne blitt avverget dersom PST hadde opprettet en forebyggende sak mot Zaniar Matapour. Utvalget konkluderte videre med at angrepet kunne vært avverget dersom PST hadde fulgt opp varslene de mottok fra E-tjenesten kun dager før angrepet. Det skeive miljøet og deres trygghetsfølelse ble sviktet av dem som er satt til å passe på vår felles trygghet, og vi må sørge for at det aldri skjer igjen. Derfor er det enormt viktig at rapportens mange anbefalinger følges opp, og at regjeringen og justisministeren følger arbeidet tett. Jeg forventer også at justisministeren holder Stortinget orientert, og at hun sørger for at det skeive miljøet involveres og blir hørt. Justisministeren skal ta ordet senere, og jeg håper vi får en god redegjørelse om hvordan arbeidet hittil har blitt fulgt opp.

Samtidig som de overlevende sitter med dype arr, har de i stor grad blitt overlatt til seg selv. Oppfølging og ivaretakelse fra det offentlige har vært fraværende. De frivillige har gjort en uvurderlig innsats for de etterlatte og overlevende etter angrepet 25. juni, og jeg vil takke det fellesskapet for deres arbeid. Men det tunge ansvaret skal aldri legges på frivillighetens skuldre. Det er det offentliges ansvar å sørge for ivaretakelsen av dem som er utsatt for kriser og terror.

Jeg, sammen med mange andre, reagerte på at den planlagte solidaritetsmarkeringen få dager etter terrorangrepet ble avlyst. Til tross for den avlyste solidaritetsmarkeringen samlet tusenvis av mennesker seg utenfor Oslo rådhus. Vi samlet oss, vi gråt, vi var sinte, og vi var redde. Men vi sto sammen, for det var akkurat det vi trengte. Den usikkerheten avlysningen skapte, burde ha vært unngått. I ukene som fulgte, ble flere skeive arrangementer avlyst.

De skeive miljøene er en utsatt minoritet og har et særlig behov for vern av sine menneskerettigheter, inkludert forsamlingsfriheten. 25. juni-utvalget trekker fram at myndighetenes manglende vilje eller evne til å beskytte det skeive miljøet under solidaritetsmarkeringen for mange også var en belastning, i tillegg til selve angrepet.

At justisminister Mehl brukte nærmere ett år på å arrangere et møte med de skeive organisasjonene, og at det skeive miljøet ikke ble fulgt tettere opp i etterkant av angrepet, er mildt sagt ganske problematisk.

Vi berører mange punkter i denne innstillingen, og det er egentlig veldig mye å si. Det viktigste er at vi aldri må la det skje igjen, for den utryggheten som mennesker ble utsatt for, kan vi og bør vi gjøre alt vi kan for å avverge, og når det først har skjedd, må ingen mennesker føle seg alene.

Grunde Almeland (V) [14:30:01]: Det er snart to år siden enkeltpersoner, et helt miljø og Oslo ble rammet av et terrorangrep ved London pub.

Det er snart ett år siden vi fikk justisministerens redegjørelse om oppfølging av 25. juni-rapporten, og da vi debatterte denne redegjørelsen i fjor, sa jeg at det er noe av det mest alvorlige jeg har lest i min tid som stortingsrepresentant. Gjennom det siste året har det skjedd ganske mye i norsk politikk, men jeg mener fortsatt det samme: at dette er det mest alvorlige jeg har lest i min tid som stortingsrepresentant. Det er fordi de feilene som utvalget peker på, som vi i komiteen stiller oss bak vurderingen om, har fått så store konsekvenser.

Og til alle dere som er berørt: Vit at det ikke tas lett på dette. Det fryktelig vonde som dere måtte oppleve, og som dere fortsatt står i, er en urett som ingen fortjener. Noe så vondt er det ikke meningen at enkeltmennesker skal takle, og i alle fall ikke alene. Derfor er det vår plikt å sørge for at dere ikke står alene.

Innledningsvis vil jeg også takke de modige enkeltpersonene som sto opp og viste handlekraft den natten. Uten dem ville dette fort gått så uendelig mye verre.

Det er også klart, også for Venstre, at det er PST som sitter med hovedansvaret for de feilene som er begått. Og la meg si innledningsvis, for det er også viktig å si, at det er min klare oppfattelse at dagens ledelse i PST ser dette, at de tar ansvaret på alvor, og at de er klare for å rydde opp og forbedre seg. Det er jeg glad for, men samtidig skulle man bare ikke forvente noe mindre.

«Kunne vært forhindret», «kunne vært avverget» – det er tunge ord å lese. Selv om vi selvsagt vet at det ikke er sikkert at det ville blitt forhindret, er det likevel alvorlig å lese at muligheten for det var der dersom man faktisk tok i bruk de verktøyene som PST allerede hadde. Blant annet ble det ikke opprettet en forebyggende sak mot Matapour i månedene fram til angrepet. Det er fortsatt uforståelig for meg å se at det ikke ble opprettet en forebyggende sak om en person som PST selv beskrev hadde ISIL-sympatier og voldspotensial, en person som ble stoppet av politiet et par måneder før angrepet i en bil hvor politiet fant kniver, ingen mobiltelefon, i en bil sammen med Bhatti, som mildt sagt var velkjent for PST. At det heller ikke etter den hendelsen nådde opp i PSTs prioriteringer å opprette en forebyggende sak, er vanskelig å skjønne.

Hvordan går det? Det er et ganske enkelt spørsmål å stille, men jeg vet at for mange har det vært veldig vanskelige svar å gi på det spørsmålet. Det som kanskje opprører meg mest, er at det er så få som har stilt det spørsmålet på de to årene som har gått. Det er uforståelig for meg at justisministeren i løpet av de to årene ikke har vist ønske nok om å vite hvordan det går med dem som er berørt etter terroren, og at det først er når komiteen i sin innstilling ber om at det settes i gang oppfølgingsforskning, at statsråden reagerer. Jeg er glad for det utspillet som kom i går, der statsråden sa at de vil sette i gang nødvendig oppfølgingsforskning – men det kommer to år for sent. Det var ingen grunn til å vente fram til nå med å starte og stille de spørsmålene. Det kunne man begynt med tidligere.

Det er mye å lære av det som har skjedd, og dette er også en tid for å se framover på hva vi skal gjøre i fellesskap. En av de tingene jeg vil avslutte med å anerkjenne, er det utrolig viktige arbeidet sivilsamfunnet og frivilligheten uansett vil måtte gjøre i denne typen situasjoner. Og jeg tror vi må ta inn over oss at det er et arbeid vi må ha i beredskapsarbeidet vårt, at vi legger til rette for at kan gjøres, at ikke støttegrupper og organisasjoner må slite parallelt med å finne finansiering for å gjøre en helt nødvendig oppgave. Det er grunnen til at vi i et eget forslag også ber statsråden om å se på hvilke modeller man kan ha for nettopp den typen beredskapspott. Med det tar jeg også opp det forslaget som Venstre er med på.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [14:35:32]: Det var viktig at oppfølgingen av 25. juni-rapporten kom på kontroll- og konstitusjonskomiteens bord i fjor. Dette var en helt nødvendig respons på en rapport som viste at norske myndigheter i stor grad hadde sviktet da det gjaldt som mest. Jeg vil også takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken. Jeg har opplevd en komité som har tatt saken på svært stort alvor, og som har jobbet nøye med å redegjøre for hva som faktisk skjedde, og hvordan det kunne vært unngått. Det reflekteres også i innleggene i dag.

Det er særlig tre saker som har vært viktig for meg og Miljøpartiet De Grønne å ta opp i denne behandlingen. For det første er det fortsatt et traume for mange at angrepet trolig kunne vært unngått. Her vil jeg særlig peke på varselet som E-tjenesten overleverte til PST. Jeg mener at det er en svakhet i EOS-utvalgets melding at kvaliteten i overleveringen fra E-tjenesten til PST ikke ble vurdert, særlig ettersom PST pekte på dette som en av årsakene til sin nedvurdering av varselet som de mottok. Så lenge årsaken til at PST valgte å ikke ta E-tjenestens vurderinger til følge er ukjent, er det vanskelig å rette opp i det som gikk galt. Og la meg ettertrykkelig si at dersom det er samarbeidsproblemer mellom E-tjenesten og PST, er dette svært bekymringsverdig.

For det andre har de som ble utsatt for angrepet, opplevd at de i stor grad har blitt overlatt til seg selv. Det skeive miljøet melder at justis- og beredskapsministeren var fraværende i tiden etter terrorangrepet. Det første møtet mellom de skeive organisasjonene og justisministeren var 31. mai 2023, nesten et år etter angrepet. Organisasjonene meldte at de da opplevde et møte uten agenda. På den måten har kampen for ikke å glemme i stor grad blitt overlatt til de overlevende selv, slik også overlevende og etterlatte etter terrorangrepene 22. juli 2011 og 10. august 2019 har opplevd. Heldigvis finnes det frivillige initiativ, slik som Støttegruppa 25. juni, som ble stiftet 6. mars 2023. De har gjort en fantastisk jobb med å samle og formidle erfaringer, tanker og behov fra de berørte etter terrorangrepet og viser hvorfor frivillige initiativ er så viktige. Likevel er det viktig at ansvaret for oppfølgingen ikke legges på frivillige alene. Arbeidet med å stifte en ny organisasjon, finne finansiering og i tillegg følge opp terrorutsatte, rettssaker og politiske behandlinger krever veldig mye av enkeltpersoner. Frivillige initiativer etter slike ekstreme hendelser må støttes med tilstrekkelig finansiering. Derfor fremmer vi et forslag sammen med Rødt, SV og Venstre for å få på plass en beredskapspott til støtte for sivilsamfunnet.

For det tredje mener jeg at det fortsatt er grunn til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt skeive og andre utsatte gruppers forsamlingsfrihet blir tilstrekkelig ivaretatt. Ofte vil det være disse gruppene som må vike for den menneskerettslige sikringsplikten. I etterkant av terrorangrepet 25. juni har det vært flere tilfeller hvor arrangementer for skeive har blitt avlyst av sikkerhetsmessige årsaker, f.eks. Skeiv Ungdoms sommerleir i 2022 og Redd Barnas pridefestival for barn i Bergen i mai 2023. Sannsynligvis er det ytterligere flere arrangementer som ikke har blitt arrangert, fordi de ikke har opplevd det som trygt. Jeg mener at myndighetene har et klart ansvar for å stille opp med tilstrekkelige sikrings- og sikkerhetstiltak, slik at utsatte grupper kan samles også når sikkerhetssituasjonen er uklar. Alternativet er at de som ønsker å true disse gruppene til taushet, vinner.

Jeg vil avslutte med å si at selv om denne saken nå er ferdigbehandlet i Stortinget for denne gang, skal ikke de overlevende og etterlatte stå alene i kampen om å ikke glemme. La oss alle fortsette å snakke om hva som faktisk skjedde på London Pub og Per på Hjørnet 25. juni 2022, og la oss sørge for at det aldri skjer igjen.

Statsråd Emilie Mehl [14:40:23]: Terroren for snart to år siden, som vi diskuterer i dag, har påvirket mange i Norge. Det er mange som fortsatt kjenner på uro, fortvilelse og utrygghet.

Det var et angrep som skjedde under årets største feiring av mangfold, kjærlighet og et samfunn for alle. Angrepet er fortsatt under etterforskning og blir behandlet i rettsapparatet, men det er ingen tvil om at det rokket ved viktige verdier i det norske samfunnet.

Regjeringen og jeg tar oppfølgingen av det brutale angrepet 25. juni på det aller største alvor, og det har vi gjort siden den natten da vi først ble varslet om det som hadde skjedd. Det har vært viktig for oss å møte angrepet med tiltak, at vi lærer, og at tiltakene gjør at vi kan forbedre oss.

Det ble raskt satt i gang en evaluering av politiet og PSTs håndtering av saken. Da evalueringsrapporten kom, ba jeg om at Politidirektoratet og PST umiddelbart utarbeidet oppfølgingsplaner, med frister for gjennomføring og rapportering.

Innenfor justissektoren har vi tatt flere grep for å styrke våre virksomheter. Regjeringens dialog med berørte er også en del av arbeidet.

Å forebygge og avverge terror er krevende oppgaver. Jeg merker meg at komiteen oppfatter styrkingen av PST som positiv. Som samfunn har vi høye forventninger til PST og hvordan de løser oppgavene sine. Samtidig må vi anerkjenne hvor krevende deres mandat er.

I et åpent demokrati vil det alltid finnes risiko, men PSTs virksomhet og arbeid handler om å redusere denne risikoen mest mulig.

I mitt brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen 19. april redegjorde jeg for hvordan vi følger opp evalueringsutvalgets anbefalinger. Jeg vil særlig trekke fram at det er igangsatt flere tiltak for å bidra til at samhandlingen mellom PST og E-tjenesten skal være tett og preget av tillit. Her har tjenestene satt i gang viktige tiltak. Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet har også god dialog i den oppfølgingen.

PSTs arbeid med åpenhet og kommunikasjon med befolkningen om trusselbildet er også svært viktig, og noe vi lærte av knyttet til denne hendelsen. PST har f.eks. utarbeidet trusselvurderinger om folkesamlinger og større arrangementer i 2024, samt om pridearrangementer. Disse er tilgjengelige for alle på tjenestens nettsider. Hensikten er å gi informasjon til publikum og ikke minst beslutningsstøtte til politiet og arrangører som vurderer sikkerhetstiltak.

Nylig hadde vi også en egen trygghetskonferanse for pridearrangører fra hele landet basert på et veldig godt innspill fra Oslo Pride og de skeive organisasjonene. Jeg er glad for den dagen. Det var en fin dag, og jeg opplever at konferansen ble godt mottatt. Det var også en del av arbeidet med å forsterke dialogen mellom politiet og PST og trusselutsatte grupper.

For å møte den sikkerhetspolitiske situasjonen og utviklingen i trusselbildet, er det nødvendig å gi politiet og PST hensiktsmessige rammebetingelser for å løse sitt samfunnsoppdrag. I og med at vi har lagt fram revidert nasjonalbudsjett i dag, vil jeg også nevne at vi foreslår å øke bevilgningen til politiet og PST for 2024 med til sammen 1,9 mrd. kr i revidert nasjonalbudsjett.

Oppfølging av berørte etter alvorlige hendelser, som den vi snakker om i dag, er svært viktig. Regjeringen har også i forbindelse med RNB imøtekommet komiteens forslag om oppfølgningsforskning. Vi foreslår å støtte et prosjektforslag fra Støttegruppa 25. juni og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress om en studie om sammenhenger mellom samfunnsrespons, konsekvenser og samfunnssikkerhet over tid etter terror. Jeg vil også rette en takk til Støttegruppa 25. juni for å ha løftet fram dette i sin dialog med meg.

Det har det siste året blitt vedtatt viktige lovendringer som skal sette PST og politiet bedre i stand til å håndtere et endret trusselbilde. Det vil sette PST bedre i stand til å forebygge terror. I tillegg kommer styrkingen av PST som organ.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for deres grundige behandling av denne saken, som har gjort dypt inntrykk på alle i dette rommet, og mange flere. Behandlingen har vært viktig for å belyse forskjellige sider av saken. Jeg satte også pris på høringsrundene. I tillegg er den konkrete etterforskningen politi og påtalemyndighet utfører, selvfølgelig også svært viktig for å få enda flere svar i en sak hvor det dessverre fremdeles er ubesvarte spørsmål.

Statsråd Bjørn Arild Gram [14:45:43]: Jeg vil begynne med å rette en takk til alle som har bidratt til å belyse myndighetenes håndtering av masseskytingen 25. juni 2022.

Rapporten fra 25. juni-utvalget, kontrollhøringene i Stortinget høsten 2023 og EOS-utvalgets undersøkelser av E-tjenestens rolle i saken gir folket og samfunnet forståelse for hva som har skjedd. Det gir også myndighetene viktig lærdom og et grunnlag for å styrke beredskapen ytterligere. Dette er viktig for tilliten til demokratiet.

E-tjenesten har de siste ti årene gjennomgått en betydelig modernisering og styrking, og det er lagt stor vekt på styring og kontroll med tjenesten. Det har vært viktig for at samfunnet skal ha tillit til at E-tjenestens virksomhet er styrt og fungerer i tråd med samfunnets interesser og de beskyttelsesbehovene som vi har.

Som konstitusjonelt ansvarlig for E-tjenesten er jeg selvsagt betrygget over at EOS-utvalgets funn knyttet til E-tjenestens rolle i 25. juni-saken samsvarer med de vurderingene mitt eget departement har gjort gjennom forvaltningskontrollen. Utvalget avdekket at det ikke foreligger brudd på forbudet i E-tjenestens virksomhetsutøvelse mot å framprovosere handlinger som ellers ikke ville ha blitt begått. Det er heller ikke funnet holdepunkter for at E-tjenestens kildeføring medførte at angrepet ble mer alvorlig enn det ellers ville ha blitt. Utvalget konkluderer også med at E-tjenesten overholdt, på rettidig vis, sin varslings- og rapporteringsplikt.

Samtidig er det all grunn til å understreke at samarbeid og tillit er et forhold mellom to parter som ikke kan vedtas. Det må arbeides med hver dag, på alle organisatoriske nivåer, og det er et felles ansvar. Det tar regjeringen, jeg og mitt departement på alvor. Det gjør også E-tjenesten. Styrkingen av samarbeidet mellom E-tjenesten og PST tillegges stor vekt av hele organisasjonen, og Forsvarsdepartementet følger dette nøye gjennom styring og kontroll og vil rutinemessig fortsette å følge dette. Det handler om kontinuerlig forbedring og om samfunnets trygghet.

Kari Henriksen (A) [14:48:12]: Et grundig arbeid i komiteen er nå kommet til veis ende for oss rent arbeidsmessig. Jeg vil takke komiteen for et grundig arbeid med saken. Ja, det har tatt lang tid å komme fram til disse ordene på papir. Selv om akkurat det kan være den minste jobben i denne saken, er det likevel viktig at det er et samlet storting som står bak innstillingen og kritikken mot PST.

For de mange direkte og indirekte berørte vil terrorhandlingen leve videre. Det viktigste oppfølgingspunktet framover vil være å sikre at pårørende til dem som ble drept, de som greip aktivt inn og forhindret at flere liv gikk tapt, og de mange skeive som har fått livet sitt endret etter dette, blir godt ivaretatt. De vet, og har fått en smertelig påminnelse om det i denne saken, at det er miljøer i samfunnet som opplever at deres verdier er truet når skeive får retten til å være skeive. Det handler ikke bare om å elske den man vil, selv om det ligger i kjernen av friheten. Det handler om å få være den man er, og ha statens beskyttelse til å være nettopp det. Dette er kjernen i et velfungerende demokrati: at det skal beskytte innbyggerne uavhengig av deres tro, etnisitet, seksuelle preferanser, om det er urfolk, minoritet, majoritet eller skeive. I et demokrati skal alle ha lov til å ytre sine meninger, men ikke bruke trusler, vold eller makt mot dem man er uenig med. Det er den demokratiske forpliktelsen.

De demokratiske verdiene utfordres stadig over hele verden, også i Norge. Drapene på Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen er drap på enkeltpersoner. Terroren på Utøya 22. juli og i Al-Noor-moskeen 10. august var terrorhandlinger mot grupper slik terrorhandlingen den 25. juni 2022 var. Det samme tankegodset ligger bak: Noen har ikke livets rett fordi de er den de er. Det er en skremmende ideologi, en ideologi vi må bekjempe med alle demokratiske virkemidler. Det er grupper i samfunnet vårt som ikke vil ha demokrati. Heldigvis er de små, og heldigvis har myndighetene oftest kontroll over disse aktørene og miljøene. Som i andre hendelser var det også denne gang enkeltpersoner som satte livet sitt i fare for å redde andre. De fortjener den dypeste respekt fra oss. Espen Evjenth, leder for støttegruppen, sa i høringen:

«Det som står klarest igjen for oss i støttegruppa etter 25. juni-utvalgets rapport, er vissheten om at dette angrepet muligens kunne ha vært avverget.»

Nok en gang var det svikt i arbeidet med å sette sammen flere puslespillbrikker til en helhetlig fortelling. Samtidig erkjenner vi at det aldri vil være mulig å avverge alt. Fortsettelsen og oppfølgingen av dem som var berørt, er nå av det viktigste for oss som samfunn, for dette var ikke bare et angrep på de skeive, det var et angrep på et demokratisk samfunn.

Helt til slutt kan jeg få legge til at så vidt vi er gjort kjent med, og som det også ble sagt i komiteen, var det et møte mellom justisministeren og de berørte den 4. oktober.