Stortinget - Møte mandag den 13. mai 2024

Dato: 13.05.2024
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 269 S (2023–2024), jf. Dokument 8:82 S (2023–2024))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [12:59:43]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Alfred Jens Bjørlo, Olaug Vervik Bollestad, Sandra Bruflot, Kjell Ingolf Ropstad, Erna Solberg og Ingvild Wetrhus Thorsvik om å sikre valgfrihet og kvalitet i rusbehandling (Innst. 269 S (2023–2024), jf. Dokument 8:82 S (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Bård Hoksrud (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid, og jeg regner med at de enkelte partiene vil redegjøre for sitt syn i saken.

Vi vet at i snitt lever en rusmiddelavhengig person 15 år kortere enn resten av befolkningen. I 2022 døde 321 mennesker av overdose i Norge. Det er et altfor høyt tall, og derfor er det viktig å handle. Når motivasjonen og viljen finnes hos den enkelte, må man få et tilbud, ikke en plass bakerst i køen eller 4–6 uker senere, for da kan situasjonen til pasienten være en helt annen. Derfor er det viktig at hjelpen kommer raskt. For å få til det må vi bruke all ledig kapasitet. Tidligere i dag sa statsråden på en pressekonferanse at det skal man gjøre. Derfor har Fremskrittspartiet hele tiden presset på for innføringen av fritt behandlingsvalg, for vi trenger tilbud som kan passe den enkelte best.

For meg er dette silotenkning og politisk ideologi, hvor tanken er at vi politikere tror vi vet hva som er best for folk, framfor at folk vet best for seg selv. Mindre frihet og mindre tilpassing er den sikreste veien for at den enkelte skal mislykkes. Sånt ideologisk tankegods burde vært på skraphaugen for mange år siden, men dessverre ser vi at venstresiden hyller dette og faktisk har fjernet den enkeltes mulighet til å kunne få skikkelig valgfrihet og å kunne ta i bruk alle gode krefter, også de private.

Vi er også medforslagsstillere på mindretallsforslag som ligger til behandling i dag. Fremskrittspartiet støtter opp om alle de forslagene, og jeg ønsker å ta dem opp, så jeg ikke glemmer det.

Fremskrittspartiet er tydelig på at vi ikke ønsker å liberalisere narkotikalovgivningen i Norge, men vi er svært opptatt av at vi må sørge for å styrke ettervernet i rusomsorgen og øke antallet plasser, gjennom et samarbeid mellom private, ideelle, sosiale entreprenører og kommunene – både når det gjelder behandlingen, og også for at flere skal få mulighet til arbeidstrening og annen aktivitet etter rusbehandling og rehabilitering. Det handler om respekt for og viljen til å hjelpe mennesker som har levd en periode av livet sitt med stor rusavhengighet, tilbake til et verdig liv, hvor mange kan leve et liv videre uten rus.

Fremskrittspartiet har et forslag som går på endringer i lovverket angående samtykkekompetanse innenfor rusbehandling. For å aktualisere dette og vise hvordan det er der ute: Dette er altså svært syke personer som kan slite med store psykiske lidelser og utfordringer, ofte i tillegg til en rusavhengighet, som gjør – som vi f.eks. har sett i Kragerø de siste ukene – at man driver med innbrudd, tyveri, ran og alt mulig rart og skaper stor frustrasjon i lokalmiljøet. Politiet står hjelpeløse og kan ikke gjøre noe. Spesialisthelsetjenesten får det heller ikke til, for samtykkekompetansen gjør at man slipper ut igjen.

Det er en kjempestor utfordring, og derfor vil jeg utfordre partiene når det gjelder å se at det å endre på samtykkekompetansen ikke bare handler om at man er opptatt av å sørge for at den som er syk, skal inn. Det handler både om å hjelpe den som er syk, og om samfunnet rundt. Vi kan ikke risikere at vi får borgervern, som vi ser tendenser til enkelte steder (presidenten klubber), fordi man er frustrert over at politiet og det offentlige ikke handler for å gjøre noe med dette.

Presidenten []: Da har representanten brukt opp tiden og tatt opp de forslagene han refererte til.

Even A. Røed (A) []: Rusbehandling er et viktig tema som engasjerer stort. Denne saken har tatt for seg utviklingen av rusbehandlingen i Norge, og det er ingen tvil om at det er veldig mange meninger, og at vi fortsatt har behov for mer kunnskap enn vi har i dag.

Vi er nødt til å ta utgangspunkt i det som er sant i saken. Det ene som er sant, er at anbydere bidrar til færre langtids døgnplasser. Det som også er sant, er at antallet opphold per plass øker, og med det vil altså like mange mennesker få rusbehandling med den innretningen som her er valgt av Helse sør-øst, slik den var. Grunnen er at behandlingsforløpet blir noe kortere, og det argumenteres fra Helse sør-østs side med at det er den faglige utviklingen.

I våre merknader er vi tydelige på at om det er behov, må vi gjøre tilleggsanskaffelser. Pasienter har rettigheter, også i dette tilfellet. Om det er sånn at pasienter har behov for det, skal de få tolv måneders behandling. Om det er mange som har dette behovet – slik mange argumenterer for – vil behovet for antall plasser øke, og da vil det også være aktuelt med tilleggsanskaffelser.

Det argumenteres for at ventetidene vil øke, og at flere vil måtte kjøpe seg til plasser. Ventetidene har etter avviklingen av fritt behandlingsvalg vært uendrede. Medianventetiden for døgnopphold var 28 dager i 2019, 28 dager i 2020, 28 dager i 2021, 28 dager i 2022 – og 28 dager i det første året uten fritt behandlingsvalg, 2023. Hittil i år er det 32,7 dager, i mars var det 27,1. Det er altså godt på vei innenfor målet om 31,6 dager, som over lengre tid har vært et mål for rusbehandling. I tillegg ser vi at ventetidene for dagbehandling gikk fra 32 dager til 21 dager fra 2022 til 2023.

Vi vet at ventetider har mye å si for feltet. Derfor har også det klokkeklare budskapet fra helseministeren gjennom hele perioden vært å holde dem lave, og det har vi levert på. Ventetidene det siste året har vært historisk lave, og det skal vi fortsette å levere på.

Vi kan ikke legge opp til at vi sementerer dette feltet. Vi må være åpne for at behandlingen i morgen vil være noe annerledes enn den er i dag, for helsetjenestene våre er i bevegelse og i stadig utvikling både på rusfeltet og på alle andre felt innenfor helsetjenestene. Da må vi ha fleksibilitet fordi det gir mulighet for mangfold og utvikling. Derfor er jeg også stolt av at vi legger opp til å utvikle et integrert ettervern i samarbeid med aktører på feltet og med bruker- og pårørendeorganisasjoner, for vi vet at det ikke bare er den høyspesialiserte behandlingen som hjelper, det gjør også de sosialfaglige tjenestene og det å bygge opp relasjoner, komme ut i aktivitet og få et verdig sted å bo.

Rusfeltet er i bevegelse, og derfor skal vi også drive følgeforskning i tiden som kommer. Vi vet vi har behov for mer kunnskap. Det viktigste for oss er at vi har pasientenes beste i fokus, nå og i framtiden.

Sandra Bruflot (H) []: På ganske kort tid skal det legges ned rundt 400 døgnplasser innenfor rusbehandling over hele landet. I Helse sør-øst alene legges det opp til at over 100 døgnplasser blir borte fra neste år. Samtidig legges det opp til kortere behandlingsopphold.

Det er tverrpolitisk enighet om at rusbehandling skal ha kort ventetid, at det skal være mangfold i tilbudet, og at behandlingstilbudet skal være bra. Det skulle egentlig bare mangle, for når man utvikler en rusavhengighet, er det på mange måter samfunnet som har sviktet.

Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti foreslår å stoppe den nedbyggingen av døgnplasser vi ser nå, og sørge for at vi fremdeles har lange nok opphold, at vi har egne recoverybaserte medikamentfrie tilbud og egne tilbud for kvinner, og at ettervernet styrkes. Grunnen til at vi fremmer de forslagene, er at vi ser hva som skjer med døgnplasser og behandlingssteder over hele landet, og vi er bekymret for hva det får å si for en pasientgruppe som lever i snitt 15 år kortere enn alle andre, som ikke er gruppen som roper høyest, som mister mangfoldet i behandlingstilbudet, som mister valgfriheten og får et dårligere tilbud, og som kan få det vanskeligere med å bli rusfri.

Så får vi høre at det kommer en forebyggings- og behandlingsreform. Ok, når kommer den? Nå er det tre år siden rusreformen falt i Stortinget, og da den gjorde det, skyldte Arbeiderpartiet og Senterpartiet på at den ikke inneholdt nok på forebygging og behandling. Det har aldri vært noen motsetning mellom å vedta en rusreform og samtidig ha politikk for bedre forebygging, men her står vi da, tre år etterpå. Hva er fasiten? Den reformen som hastet så veldig, er utsatt og utsatt, samtidig som Senterpartiet løper rundt og snakker om tvangsmidler hos politiet som forebygging – på tvers av all kunnskap vi har på området. Samtidig legges det ned døgnplasser over hele landet.

Hvis det er sånn at det er bedre med dagbehandling og timesbehandling noen ganger i uken i stedet for døgnopphold, skal ikke jeg sette meg til doms over det. Likevel: Når det legges ned flere hundre døgnplasser på kort tid, når vi vet at økonomi er begrunnelsen flere steder, og når bruker- og pårørendeorganisasjoner roper varsko, da skal vi lytte. Noen trenger dagbehandling, men noen trenger også langvarig døgnbehandling. Mange med ødelagte relasjoner og alvorlig rusavhengighet trenger tid til å bygge relasjoner, selvtillit og en rusfri identitet.

Det burde i utgangspunktet ikke være så vanskelig å stemme for dette: lange nok opphold, en framskrivning som sier noe om behovet hvis det virkelig har endret seg, egne behandlingstilbud for kvinner og muligheten til å velge medikamentfritt eller recoverybasert. Jeg skjønner at vi ikke kan endre anbud, men vi kan si noe om hva vi forventer at en pasientgruppe som lever 15 år kortere enn alle andre, skal ha av tilbud.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Det å bli rusfri er ein tung og langvarig, ofte livslang, kamp. Som samfunn må me sørgja for at det for så mange som mogleg kan bli mogleg å bli rusfri, eller i alle fall ha eit godt liv. Dersom det ikkje går på det første eller dei neste forsøka, må me framleis sørgja for gode hjelpetilbod og god støtte.

I Riksrevisjonens rapport frå 2021 fann dei ut at for dei unge som trong hjelp med både rus og psykiske utfordringar, var det berre tilbod for halvparten av dei. Det har vore mangelfullt i alle ledd. Rusavhengigheit rammar sosialt skeivt. Sosiale og økonomiske vanskar og psykiske plager kan gjera menneske sårbare for å bli avhengige av lovlege og ulovlege rusmiddel. Me treng tiltak som kan hjelpa heile livssituasjonen til folk. Me treng å styrkja helsetenestene, me treng å styrkja oppsøkjande arbeid, og me treng å auka kapasiteten i tverrfagleg spesialisert behandling.

Me ser bl.a. at ventetidene for rusbehandling held seg stabilt låge. Det er bra. Etter at den pågåande anbodskonkurransen for TSB blei kjent, har me fått tilbakemeldingar om at han vil føra til eit svekt tilbod. Me har ei klar forventning om at viss ein ser at det er tilfellet, må det raskt gjennomførast tilleggsanskaffing som sikrar eit behandlingstilbod som møter behovet. Det viktigaste er at folk får hjelp når dei treng det, og at folk må venta kortast mogleg på den hjelpa. Det skal vera mogleg òg innanfor det gjeldande anbodet å tilby 12-månaders behandlingstilbod.

Det er viktig at me utviklar eit integrert tilbod. Livet etter behandling er langt, og det skal stort sett levast heime. Integrert ettervern skal inkludera brukarstyrte plassar i samarbeid med kommunane. Samanhengande forløp har vore etterspurde lenge. Me har allereie god erfaring med dei nemnde oppsøkjande teama.

Skal me lukkast med rusomsorga, må me altså styrkja satsinga på behandling og ettervern i spesialisthelsetenesta og i kommunane. Eit viktig grep er å styrkja nettopp kommuneøkonomien. Det vil gje større handlingsrom for førebygging, behandling og oppfølging etter behandling.

Det blir spennande å sjå kva som kjem i revidert nasjonalbudsjett i morgon og i kommuneproposisjonen. Regjeringa vår jobbar alltid for å jamna ut sosiale og geografiske forskjellar. I dag fortalde helseministeren om ei styrking på nesten 2 mrd. kr i revidert nasjonalbudsjett. Det vil koma alle til gode.

Marian Hussein (SV) []: Jeg vil også takke alle som sitter på galleriet, og som har vært med og gitt oss beskjed, men også sagt fra.

Jeg skal være ærlig og innrømme at før vi dro til en RIO-debatt tidligere i år, var jeg ikke klar over anbudet som lå ute. Det viser kanskje litt av det som er utfordringen med helsesystemet vårt slik det er i dag. Et helseforetak kan sette ut et anbud uten at politikerne er informert om det, men også med ulike forutsetninger for anbudet, uten at det er mulig å påvirke det i ettertid.

Jeg skulle ønske at man i 2021 hadde vedtatt en rusreform. Jeg skulle ønske at vi allerede hadde vedtatt forslaget fra denne regjeringen om behandlingsreform, eller sett det, før man gikk og fikk et anbud hvor vi risikerer å ødelegge et større behandlingstilbud enn det lille behandlingstilbudet vi har.

Samtidig vil jeg berømme forslagsstillerne for dette forslaget, både for at de tok det opp, og også for at vi har fått mulighet til å se på hele systemet. Flere har vært inne på dette med både tid og behov for at folk får bedre tid til å komme seg etter rusavhengighet.

Da jeg jobbet i Nav, møtte jeg veldig mange som kanskje ikke hadde integrert tilbud, og som etter behandling sto der uten bolig, uten arbeid, uten noe å gå til. Det er noen ganger noe av det vanskeligste, for hvordan kan man følge opp mennesker som ikke har noen av de mest basale tingene for å få livet til å gå videre?

Jeg mener at tilbudet til ruspasienter ikke kan fortsette å bestemmes av uforutsigbare anbudsprosesser styrt av helseforetakene. I mange år har kravene i anbudsprosessene redusert antall plasser og skapt større press på tilbudet fra ideelle aktører. Framover må vi ha en helhetlig reform av helseforetakene, men også bedre tilbud som sikrer denne gruppen. Jeg mener også at de forslagene som i dag får flertall, har en del elementer ved seg, men vi er ikke fornøyde før alt er over. Jeg ser fram til framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett i morgen.

Seher Aydar (R) []: Det er behov for å stanse nedbyggingen av døgnplasser innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Med helseforetaksmodellen blir verken befolkningen eller de ansatte hørt, og foretaksstyrene gjør vedtak på tvers av politiske prioriteringer når kuttforslag behandles i styrerommene. Dette er noe av grunnen til at det legges ned døgnplasser over hele landet til tross for lovnader fra helse- og omsorgsministeren om at mennesker med rusmiddelproblemer skal ha et godt behandlingstilbud, tilgjengelig hjelp av høy kvalitet og mulighet til å medvirke i egen behandling.

For Rødt er det egentlig ikke så viktig hvor forslaget kommer fra, det viktigste er at vi er enig i det. For oss handler det ikke om det er regjeringen som gjennomfører det selv, eller om det kommer et vedtak fra Stortinget, det viktigste er at det kommer på plass. Folk trenger helsehjelp, og rusbehandling kan ikke bli en salderingspost.

Vi trenger plassene, vi trenger at de ideelle har forutsigbare forhold, og vi trenger trygghet for rusbehandling. Vi trenger ikke bare at det ikke legges ned flere døgnplasser; vi trenger at hele tilbudet bygges opp. Det er egentlig helt utrolig at vi må stå i forsvar, når vi burde diskutert hvordan vi bedre kan bygge opp tilbudet.

La det være klart: Vi er ikke naive. Vi vet at det er høyrepolitikken som langt på vei har ført oss dit vi er. Nettopp derfor er det underlig at regjeringen viderefører den samme politikken i så stor grad. En del av det er innsatsstyrt finansiering, som ble innført under Solberg-regjeringen, til tross for advarsler fra fagfolkene. Resultatet har vært at ansatte har måttet bruke mye av tiden sin på administrative oppgaver og koding av pasientene, og at tilbudet til pasientene har blitt dårligere.

Jeg må få understreke at når det gjelder anbudsprosessen, handler det ikke bare om at det blir færre plasser, men ikke minst også om at de kommersielle får muligheten til å være en del av anbudsprosessen. For kommersielle aktører er det den økonomiske gevinsten som er hovedmotivet for å gå inn i velferdstjenestene. De skiller seg grunnleggende fra ideelle, som driver nonprofit. Jeg kan ikke forstå at man ikke gjør et skille på ideelle og kommersielle når man setter disse tjenestene ut på anbud. I januar lyste Helse sør-øst ut anbud innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det ble ikke reservert kun for ideelle, slik det ble forespeilet til å begynne med.

Vi er nødt til å se på hvordan dette funker i praksis. De kommersielle aktørene har ofte ganske store muskler og skal nå få konkurrere mot ideelle rusinstitusjoner som har bygget opp fagmiljøer over tid, men som ikke har de samme økonomiske investorene – i noen tilfeller internasjonale – bak seg.

Anbudsprosessen har skapt stor bekymring for ideelle klinikker. Arken, som er landets eneste behandlingssted kun for kvinner, kan bli nødt til å legge ned tilbudet. Når kommersielle aktører med store økonomiske muskler får konkurrere mot ideelle, viser det behovet for at vi får profittmotivet ut, men det viser også behovet for at vi både bygger opp de offentlige tjenestene og også lager gode, langsiktige avtaler med de ideelle, som faktisk stiller opp når samfunnet trenger det.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Mennesker med rusavhengighet trenger hjelp og ikke straff. Den siste delen av den setningen er det dessverre ikke alle i denne salen som er helt enig i, men den første delen av setningen uttrykker de aller fleste partier støtte til. Derfor er det fryktelig synd at det er det motsatte som skjer, og at behandlingstilbudet til nettopp denne gruppen mennesker bygges ned under denne regjeringen.

Døgnplasser er ekstremt viktig i rusomsorgen. Dessverre ser vi at flere av disse har blitt lagt ned – og legges ned – til tross for lovnadene, bl.a. fra tidligere helseminister. Vi har sett at flere behandlingstilbud legges ned eller reduserer driften som følge av at fritt behandlingsvalg er avviklet, og at flere ideelle aktører melder om at deres forutsetninger for å drive pasientbehandling har blitt dårligere de siste årene. Det er også viktig å huske på at en sånn type nedbygging og stenging fører til varig kompetansetap. Det er ikke bare å starte opp igjen og forvente at det skal være akkurat som før. Dette har langvarige konsekvenser.

Alt dette skjer med en regjering som stemte mot rusreformen, bl.a. fordi de skulle legge fram en helhetlig forebyggings- og behandlingsreform i stedet. Den har vi ikke sett noe til ennå.

En ting er å gå imot avkriminalisering – til tross for et omfattende kunnskapsgrunnlag basert på forskning og erfaringer fra andre land. Noe annet blir det når man samtidig bygger ned det hjelpe- og behandlingstilbudet som er rettet mot nettopp denne gruppen. Det eneste man da står igjen med, er en blind tro på at straff hjelper noen, og på at ideologiske kjepphester er viktigere enn hensynet til pasientbehandling. Det er en skikkelig tragedie.

Dette representantforslaget bør egentlig ikke være noe særlig kontroversielt. Det er faktisk så lite kontroversielt at det er tverrpolitisk enighet om mange av disse forslagene – fra Rødt til Fremskrittspartiet. Derfor er det fryktelig synd at regjeringspartiene og SV, som fram til nå har vært en god alliert i kampen for en bedre ruspolitikk, vil stemme ned dette forslaget.

Så må jeg også bemerke at vårt løse forslag er likelydende med et mindretallsforslag i innstillingen, så det trekkes.

Presidenten []: Da har representanten klargjort at Venstres løse forslag er trukket.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg er, som flere her, bekymret for de signalene som sendes fra RHF-ene, og dermed også fra regjeringen. De pågående anbudsprosessene foregriper en utvikling jeg er sterkt bekymret for. Mangfold og valgfrihet i rusbehandlingen er en nøkkelfaktor for riktig hjelp og et likeverdig tilbud. Denne pasientgruppen som lever mange år kortere enn oss andre, må kunne få et tilbud som de opplever treffer dem. Når mangfoldet forsvinner gjennom rask avvikling, forsvinner det tilbudet som passer best for enkeltpersoner.

Mange ideelle aktører har her gjort en utrolig viktig jobb – de har gått foran det offentlige. Jeg har lyst til særlig å nevne Arken, som driver et tilbud kun for kvinner, og som gjør en utrolig viktig jobb. Kvinnehelseutvalget peker på at kjønnsspesifikke tilbud i seg selv er viktig, men jeg frykter at de få vi har, nå er i ferd med å forsvinne.

Dagtilbud er bra for dem som trenger dagtilbud. Men det er noen som trenger noe mer, og som trenger døgnbehandling, og hvor det er det riktigste alternativet – døgntilbud over tid. Disse mister nå tilbudet sitt mange steder og skal heller møte opp enten poliklinisk eller til et dagtilbud. Det holder ikke for denne pasientgruppen.

Kristelig Folkeparti har tidligere også vært opptatt av medikamentfrie tilbud og at de må spille en viktig rolle i behandlingstilbudet. Det betyr ikke at Kristelig Folkeparti mener at alt annet er feil, men vi mener at et slikt tilbud i tillegg til andre tilbud er viktig for å kunne vise til et mangfold i en så viktig sak som rusbehandling og ettervern er.

Irene Ojala (PF) []: En samlet komité uttrykker at vi er bekymret for at rusbehandlingssteder legges ned eller reduserer driften. Hvorfor skjer det når Stortinget ikke ønsker det? På tross av advarsler fra fagfolk besluttet regjeringen å avvikle fritt behandlingsvalg fra og med 1. januar 2023. Nedstengningen ble foretatt uten at det offentlige hadde bygget opp egne alternativer, ei heller hadde man sikret overgang av de ideelles kompetanse over i det offentlige.

Handlingens negative konsekvenser biter oss av og til bak. Når man ikke hadde planlagt en god nok overgang før en endring ble iverksatt, har vi nå fått behandlingskøer som øker over hele landet, akkurat som fagfolkene advarte mot.

Helse- og omsorgsministerens oppdrag til de regionale helseforetakene var å styrke psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, herunder å bygge opp basistjenester innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling i alle helseforetak samt holde ventetidene nede og ha gjennomsnittlig kortere ventetid enn for andre sykehusbehandlinger.

Det er viktig å sikre rusavhengige en reell sjanse og mulighet til å bli friskere og til å leve et verdig liv. Pasientfokus mener at verken døgnplasser innen psykisk helsevern eller rusbehandling skulle vært redusert. Pasienter med rus- og avhengighetslidelser som trenger behandling, må få det til riktig tid i enhetene med kompetanse på rus- og avhengighetslidelser. Vi må altså snu en negativ utvikling før det er for sent. Vi må sikre at flere avrusningsplasser bygges opp i de enhetene som har nødvendig kompetanse innenfor dette fagfeltet.

Pasientfokus er enig med forslagsstillerne i at medikamentfrie behandlingstilbud ikke må legges ned, de må videreføres og videreutvikles. Det er veldig viktig at arbeidet med å sikre god implementering av medikamentfrie behandlingstilbud forsterkes og fortsetter – helt uavbrutt.

I dag skal jeg også ha et finnmarksblikk – som jeg bruker å ha: Hvordan er det mulig at Helse nord og Finnmarkssykehuset kan gjøre det stikk motsatte av det helseministeren bestiller? I Finnmark foreslås det f.eks. å legge ned 6 av totalt 14 TSB-plasser. Det er en nedbygging på 43 pst. Velfungerende og verdifulle fagmiljøer med høy fagkompetanse om samisk språk og flerkulturell forståelse i Finnmark må opprettholdes og ikke tillates lagt ned. Rusbehandlingstilbudet i Finnmark – og i Norge for øvrig – må leve for at pasientene skal overleve.

Gjennom lekkasjen fra statsbudsjettet i dag kom det fram at regjeringen har bevilget 150 mill. kr til Helse nord. Det vil si at Helse nord har fått 400 mill. kr i ekstra midler den siste tiden. Jeg tenker at Helse nord og de øvrige helseforetakene i Nord-Norge faktisk må vise seg sitt ansvar bevisst – at de klarer å styre dette. Hvis ikke må vi gjøre noe med helseforetaksmodellen for å vise dem at de ikke evner styringsansvaret.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Pasienter med ruslidelser har behov for gode og tilgjengelige tjenester med trygghet og høy kvalitet, og de har behov for og fortjener at samhandlingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten fungerer godt. Jeg har lyst til å si at i arbeidet med dette representantforslaget har det kommet flere konstruktive og gode forslag som vil innebære en styrking av tilbudene på viktige områder. Det er selvfølgelig noe vi kommer til å følge opp, så takk for det.

Oppfølging og samarbeid om pasientene må begynne allerede før en innleggelse i rusbehandling. Oppfølgingen av pasientene etter utskriving fra døgnbehandling må også styrkes. Det er viktig at sykehusene har et godt grep om hele pasientforløpet, slik at det ikke glipper i overgangene mellom tjenestenivåene og mellom offentlige, private og ideelle tjenesteytere. Mye av oppfølgingen og tiltakene foregår, som vi vet, i kommunene. Det er her tiltakene som skal bygge opp om pasientene i deres livssituasjon, skal settes inn. Samtidig trenger pasientene naturligvis den tryggheten som ligger i at spesialisthelsetjenesten er tilgjengelig, også når de ikke er innlagt i døgnbehandling. Dette kan være polikliniske eller ambulante tjenester, eller tilgang til brukerstyrte døgnplasser i sykehusene.

Voldsutsatte kvinner med rusmiddellidelser er, som vi vet, en særlig utsatt gruppe som vi må stille mer opp for. For noen kvinner er det behov for et forsterket helsetilbud, der spesialisthelsetjenesten er tilgjengelig med relevant kunnskap innenfor rusbehandling. Disse kvinnene kan ha store behov for både somatiske og psykiske helsetjenester, i tillegg til behandlingen for sin ruslidelse. Slike tilbud mener vi må bygges opp i spesialisthelsetjenesten, og jeg synes det er bra at dette er så tydelig understreket i innstillingen fra komiteen.

Jeg har stor respekt for at det er mange synspunkter på innretningen av rusbehandlingstilbudene, og disse kommer på dagsordenen i forbindelse med helseregionenes anskaffelser av tjenester. Omfanget av ideelle tilbydere i Norge er stort. Det er bra, og jeg er enig med forslagsstillerne om at det fortsatt skal være et stort innslag av ideelle innen rusbehandling, nettopp for å sikre mangfold, kvalitet og valgmuligheter. Samtidig må vi, som alle andre, utvikle og ta i bruk ny kunnskap om hva som faktisk virker, og når innretningen av tilbudene endres, må hensynet være å styrke kunnskapsbaserte tjenester til beste for pasientene – ja, det må være det viktigste hensynet vi tar.

Tverrfaglig spesialisert rusbehandling er et område i sterk endring, og vi skal selvfølgelig følge disse endringene og sørge for at de gir resultater til beste for pasientene. Regjeringen vil i den varslede forebyggings- og behandlingsreformen stake ut kursen for framtidens rusbehandling. Det er på tide å tenke nytt og bedre til beste for pasientene og deres pårørende. Jeg gleder meg til å samarbeide med Stortinget om den reformen.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Sandra Bruflot (H) []: Det skal legges ned 134 plasser i langtids døgntilbud i rusbehandlingen på Østlandet. Samtidig skal behandlingstiden kortes ned. Dette har både den forrige og den nåværende helseministeren sagt er en del av den faglige utviklingen på feltet. Helse sør-øst har imidlertid like mye penger å bruke på rusbehandling i år som i fjor, samtidig som døgnprisen går opp. De har krav om flere fagfolk, og de skal ha lave ventetider. Når det gjør at man tilbyr mer dagbehandling i stedet for døgnbehandling, når det gjør at man kutter i plasser og kutter i behandlingstid, er jo det en slags utvikling på feltet, men om den er ønsket, og om det er en utvikling som er bra, er et helt annet spørsmål. Likevel pekes det nettopp på denne faglige utviklingen på feltet.

Mitt spørsmål til statsråden er: Når det pekes på en slik utvikling, er det en utvikling som er drevet av presset økonomi, eller er det en utvikling som er drevet av hva pasientene som skal ha rusbehandling, trenger?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet.

La meg være helt tydelig på at vi har et ansvar for og skal sørge for – jeg skal sørge for – at det er tilstrekkelig kapasitet til å gi god rusbehandling til alle dem som har behov for det. Det må være trygghet, kvalitet og forutsigbarhet i det tilbudet.

Jeg tror representanten er enig i at en ren talldiskusjon om antall sengeplasser sier lite om tilgjengeligheten og kvaliteten i behandlingen. Det viktigste er at behandlingen faktisk hjelper, og at ventetiden er kort. Nå er det rekordlave ventetider til rusbehandling. Det er jeg glad for, og det må vi fortsette å sørge for at det blir også framover.

Det er viktig å understreke at de anskaffelsene som nå gjøres, må være basert på medisinskfaglige vurderinger. Det er ikke slik at dette er en salderingspost. Det er ikke slik at det kuttes i budsjettene. I revidert nasjonalbudsjett, som regjeringen legger fram i morgen, kommer vi til å foreslå en stor økning i bevilgningene til spesialisthelsetjenesten og til sykehusene våre, rett og slett fordi vi ser at det er viktig. Kvalitet koster penger, og vi må sørge for at tilbudet er godt dimensjonert for dem som trenger det aller mest.

Sandra Bruflot (H) []: Jeg opplever egentlig ikke at jeg får svar på spørsmålet mitt av statsråden. Hva er det som driver den faglige utviklingen på feltet, som man bruker som en slags unnskyldning for den dreiningen vi nå ser, fra døgnbehandling over til poliklinisk behandling? Er det en faglig utvikling basert på hva pasientene trenger, eller er det en utvikling som er presset fram av at helseforetakene har for dårlig økonomi, også på dette feltet?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Som jeg sa – jeg vil gjerne gjenta det – er ikke dette noe innsparingstiltak. Det er ikke slik at en her skal redusere tilbudet eller kvaliteten på tilbudet av økonomiske grunner. Det er helseforetakene som basert på den tilgangen de har, på medisinskfaglige vurderinger – ny kunnskap på feltet, målinger av hva som har god effekt, og hva som har mindre god effekt – dimensjonerer dette tilbudet. Vi vet at Helse sør-øst i denne anbudsrunden har valgt å innrette tilbudet noe annerledes.

De som trenger hjelp, kan være helt trygge på at dersom vi ser at det vil bli behov for tilleggsanskaffelser, dersom dette tilbudet ikke er godt nok, dersom det er behov for økt kapasitet, bedre kvalitet, mer nærhet i tjenestene, er vi beredt til å stille opp for det. Jeg må understreke at det er viktig at vi nå får rusbehandlingsreformen på plass, rett og slett fordi vi også må tenke nytt omkring dette viktige feltet. Det er dessverre altfor mange der ute som ikke har fått den hjelpen de skulle hatt.

Sandra Bruflot (H) []: Den venter også jeg utålmodig på, men det er jo en grunn til at både RIO, Actis, Rusfeltets hovedorganisasjon, A-Larm og et samlet felt av både bruker- og pårørendeorganisasjoner slår alarm om det som skjer nå. Bekymringen er at dette er et ungt fagfelt. Behandling av rusavhengighet ble en del av spesialisthelsetjenesten i 2004. Man er redd for at fagmiljøer og verdifull kompetanse går tapt med en sånn reduksjon som man har nå. Bekymringen er også at kortere behandlingstilbud kan føre til dårligere hjelp, hyppigere innleggelser og flere svingdørspasienter. Likevel pekes det fortsatt på en faglig utvikling på feltet.

Det er fint at det ikke er en salderingspost, men la meg formulere spørsmålet på en annen måte: Vet helseministeren om noen fagmiljøer overhodet som støtter en så stor avvikling på så kort tid, og samtidig en omlegging til kortere behandlingstid?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Dette er jo en omlegging, ikke en avvikling, og en prioriterer litt annerledes når det gjelder varigheten på behandlingstilbudet. Det er selvfølgelig sånn at alle som trenger hjelp, skal få hjelp så lenge de trenger hjelp. Det er ikke noe mål for oss eller for helseforetakene å redusere behandlingstiden hvis det er økt behandlingstid eller like lang behandlingstid som gir best mulig effekt.

Det er som sagt opp til dem som dimensjonerer dette tilbudet, å ta den beste kunnskapen inn. I dette tilfellet mener altså Helse sør-øst at det er grunnlag for å legge dette tilbudet noe om, og det forholder jeg meg til, så lenge det ikke innebærer en svekking av tilbudet, for det er en styrking av tilbudet både kvalitetsmessig og kapasitetsmessig vi ønsker oss. Det er selvfølgelig viktig at man lytter til bruker- og pårørendeorganisasjonene, at vi hører på de beste faglige rådene vi kan få, og sammen sørger for å lage en best mulig rusomsorg for framtiden.

Sandra Bruflot (H) []: Da får vi også håpe at behandlingsstedene finnes hvis vi nå sier at vi kanskje ikke trenger dem, og om et år finner ut at vi trengte de plassene likevel. Men la meg stille et ganske kort oppfølgingsspørsmål til helseministeren før jeg gir meg. Forstår han bekymringen som kommer fra bruker- og pårørendeorganisasjonene når det skjer en så stor omlegging – hvis det er det man ønsker å kalle det – på feltet som det det gjør nå?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Ja, jeg forstår at det kan skapes usikkerhet når en endrer tilbud. Det er jo ikke alle endringer som er til det beste. Vi må også erkjenne det. Ikke all endring er bra endring, men i dette tilfellet har jeg tillit til fagfolkene våre om at de endringene de foreslår, kan være til beste for dem som trenger hjelpen vår mest.

Vi må selvfølgelig følge med på utviklingen og se hvordan det fungerer med den omleggingen som er planlagt, gjennom at det blir flere som får kortere liggetider, at det legges opp til mer intensiv og sekvensiell behandling, og at vi faktisk nå åpner for flere opphold per plass enn i dagens avtaler. Det kan gi mer fleksibilitet.

Helseforetakene mener som sagt at det er i tråd med den faglige utviklingen på feltet. Så må vi følge veldig nøye med, for de som trenger hjelp, skal være helt trygge på at de får den hjelpen av velferdsstaten. Der gjør det offentlige en veldig viktig oppgave, og ikke minst de mange strålende ideelle aktørene vi har i Norge, som vi heier på, og som vi gjerne vil ha med oss videre.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg registrerer i hvert fall at statsråden ikke kunne komme med noen dokumentasjon på at kortere behandlingstider virker bedre. Det er også interessant å se statsrådens svarbrev – eller egentlig foregående statsråds svarbrev, men jeg regner med at denne statsråden står inne for det som kom fram i den forrige statsrådens svarbrev. Når jeg leser svaret, skriver statsråden rundt TSB, ettervern, at det i stor grad er tjenester kommunene skal levere, og derfor ikke er statsrådens ansvar. Når det gjelder recovery og medikamentfri behandling, er det en faglig vurdering som skal bestemmes av de regionale helseforetakene. Når det gjelder forslaget om egne behandlingstilbud for kvinnelige pasienter, er det også noe de regionale helseforetakene har ansvaret for.

Når statsråden peker på at det er alle andre som har ansvaret, har vi kanskje ikke noe behov for den helseministeren som sitter. Eller vil statsråden ta noen aktive grep på disse områdene, og ikke bare la de regionale helseforetakene – litt spissformulert – få lov til å ha hjemmealenefest og la pasientene sitte igjen som taperne? Når Helse sør-øst nå altså skal kutte over 134 plasser, vil det få konsekvenser for pasienter.

Statsråd Jan Christian Vestre []: For å si det samme en gang til: En må se dette tilbudet under ett. Det er helt riktig at Helse sør-øst har foreslått en omlegging som innebærer noe færre døgnplasser, men totalt sett skal tilbudet styrkes, ikke svekkes. Alle som trenger hjelp, skal være trygge på at de får hjelp, og de skal få hjelp så lenge det er behov for det. Det må ligge til grunn for utviklingen av velferdsstaten framover.

Så er det selvsagt slik at vi har ansvar. Vi bevilger penger. Det er det først og fremst Stortinget som gjør. Vi vedtar lovene. Vi vedtar reglene. Vi eier helseforetakene. Vi har tydelige forventninger bl.a. om at rusbehandling skal prioriteres, og at det er kvalitet, nærhet, trygghet og forutsigbarhet som skal ligge til grunn.

Vi jobber også med en rusbehandlingsreform som jeg tror vi kan være enige om at blir viktig – selv om vi ikke er enige om alle tiltakene der – rett og slett fordi det er viktig at vi også her evner å tenke nytt og annerledes, og erkjenner at selv om vi får til mye bra i dette landet, må tilbudet fortsatt styrkes.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg har lyst til å ta med statsråden til Kragerø. Der er politiet nå maktesløse og sier at de ikke klarer å få tak i kriminelle som egentlig skulle kommet inn i tvungent psykisk helsevern, som vi har et mål om at de skal. Vi ser nå at samtykkekompetansekravene gjør at personer som skulle hatt helsehjelp og er til fare for seg selv og andre, ikke blir fulgt opp. Det kunne vi se i Kragerø i forrige uke. Personer som er svært psykisk syke og rusavhengige, skaper masse frustrasjon og sinne hos befolkningen fordi de begår innbrudd, tyveri og snoking. Det har nå gått så langt at folk er i ferd med å ta til borgervern. Det kan gjøre at situasjonen kommer ut av kontroll.

Vil statsråden nå se på samtykkekravene, om man ikke bør justere dem, etter at de ble oppmyket i 2017, når vi nå ser konsekvensen av dette?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Vi må alltid være villige til å se på konsekvensene av de lovene og reglene vi vedtar og beslutter. Det er ingenting som skjer i et vakuum, så vi må alltid være villige til å diskutere det.

Jeg tror det er mest ryddig at regjeringen kommer tilbake til Stortinget helhetlig med rus- og behandlingsreformen. Da kan vi se alt dette under ett og sørge for at vi selvfølgelig først og fremst ivaretar hensynet til dem som trenger det aller mest. De som har ruslidelser, skal få hjelp og god oppfølging på kort sikt og på lang sikt. Vi må forebygge bedre enn det vi gjør i dag. Vi må behandle bedre enn det vi gjør i dag. Politiet har selvfølgelig også et ansvar for å ivareta lov og orden og for at vi har ordentlige tilstander rundt omkring i by og bygd. Det skal vi naturligvis ha, men det er viktig at vi ser ting i sammenheng. Her er det ikke én enkel løsning som kommer til å være det saliggjørende. Vi trenger som sagt å tenke helhetlig og nytt innenfor dette feltet, og det er det regjeringen kommer til å gjøre når vi legger fram vår reform.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Valgfrihet er sentralt for pasienter med rusutfordringer. Mange trenger omsorg 24-7, og ikke fra åtte til fire, nettopp fordi de er så syke, fordi de har brutte relasjoner og sosiale utfordringer, eller fordi de faktisk er både psykisk og fysisk nedkjørte. Her har ideelle aktører gått foran det offentlige i mange år.

Hvorfor er det ikke viktig for regjeringen å spille på lag med ideelle istedenfor å spille dem ut, som nå skjer med dette anbudet, eller er det bare det offentlige som tenker nytt og er kunnskapsbasert, i øynene til statsråden?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet.

Representanten vet veldig godt at vi heier på ideelle aktører, og det har vi også samarbeidet om i Stortinget tidligere, nettopp å vektlegge betydningen av ideelle aktører, også private aktører. Et godt samspill mellom det offentlige og private her har vist seg å være bra og effektivt. Det er grunnen til at vi i Norge – heldigvis, vil jeg si – har mange flotte ideelle aktører som gjør en kjempejobb hver eneste dag.

Når det gjelder akkurat denne konkrete anbudsprosessen som nå pågår i Helse sør-øst, har de på grunn av en nylig kjennelse i Oslo tingrett vurdert at det har vært uklarheter i rettstilstanden knyttet til om man kan reservere disse anbudene for ideelle. Vi har ikke ønsket at det skal være noen forsinkelse i anskaffelsene, rett og slett fordi det er viktig med forutsigbarhet for dem som trenger tilbudet og tjenestene, og det er grunnen til at det er lyst ut på den måten som det nå er gjort. Det er viktig å understreke at det ikke utelukker at det kan være mulig å gjennomføre en anskaffelse som er reservert for ideelle organisasjoner og aktører på et senere tidspunkt.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Da Høyre i regjering la fram forslaget til en rusreform, var det med en erkjennelse av den feilslåtte ruspolitikken Norge har ført gjennom mange år. Med rusreform ville vi gå fra straff til hjelp, ta bort stigmaet mange opplever, og sikre at rusavhengige får et bedre liv. Rusreformen var også et oppgjør med den kampen mange rusavhengige gjennom mange år hadde kjempet for verdighet og for å bli sett av samfunnet.

Derfor var det et nederlag da et flertall i denne salen stemte mot rusreformen og på mange måter lot kampen mange rusavhengige hadde kjempet i mange år, få fortsette. Svaret til regjeringen da den gikk imot reformen, var at det skulle komme en egen forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. Den reformen venter vi fortsatt tålmodig på over to år etter at rusreformen første gang ble stemt ned i Stortinget. Det høres ikke akkurat ut som et prioritert område.

Nå ser vi at rusavhengige og ruspasienter i dette landet må kjempe en ny kamp – denne gangen for å få riktig behandling med riktig varighet. De tre siste årene har vi sett en regjering, med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som bygger ned rusfeltet. Det er kutt i 400 døgnplasser i rusbehandlingen i alle helseforetakene, kortere varighet i behandlingsoppholdene og mindre valgfrihet og mangfold med avvikling av fritt behandlingsvalg og nedleggelse av tilbud som medikamentfri behandling, som vi f.eks. ser i Helse nord.

Gang på gang får vi høre som argumentasjon fra regjeringspartiene at det skjer på grunn av den faglige utviklingen, som vi akkurat har hørt om, uten at noen klarer å argumentere godt nok for hva den faglige utviklingen er, eller klarer å dokumentere hva den faglige utviklingen er.

Det regjeringspartiene nesten ikke har snakket om, er hva ruspasientene trenger, og hva ruspasientene mener om den utviklingen som skjer. De siste årene har vi sett at brukerorganisasjon etter brukerorganisasjon – flere av dem sitter oppe på publikumsgalleriet i dag – roper høyt og tydelig om de negative konsekvensene dette vil få. Det velger altså regjeringspartiene å ikke lytte til. Konsekvensene av den politikken er det ruspasientene som må ta – pasienter som trenger tid, tillit og relasjonsbygging i behandlingen for å bli rusfrie.

Det er grunnen til at vi sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti i denne saken fremmer forslag om å stanse nedbyggingen av døgnplasser, sørge for at vi har behandlingsopphold med lang nok varighet, og sikre at pasientene får velge medikamentfrie eller recoverybaserte behandlingstilbud, sånn at de kan få det også framover.

Jeg håper virkelig at regjeringen ikke bare lytter til den faglige utviklingen, men også til dem som skal ha behandlingen, og det er først og fremst de rusavhengige og ruspasientene som trenger den.

Sandra Bruflot (H) []: Det er veldig bra at man i debatten sier at dersom behovet er der, skal man ha flere plasser. Paradokset er da at SV og regjeringen bør håpe på at det sitter brukere, foreldre og pårørende der ute som er villig til å betale privat for rusbehandling, sånn at disse stedene og disse fagmiljøene finnes hvis SV og regjeringen finner ut at vi trenger dem likevel. Man kan ikke knipse i fingrene og forvente at folk står klare med behandlingsplasser vi ett år tidligere sa vi ikke trengte. At alle skal drive videre, med mindre og mindre marginer, med etterbetaling for dem som får behandling, med høy dekningsgrad – en sånn virkelighet er kanskje lett å håndtere for store kjeder, men det kan fort bli slutten for de små.

Det nytter ikke å skylde på helseforetaksmodellen i denne saken. Helseministeren er øverste ansvarlige. Helseministeren sender oppdrag. Stortinget vedtar hva regjeringen skal gjøre, hvis Stortinget har flertall til det, og det flertallet er det SV som blokkerer. Dette burde ikke være så vanskelig. Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Rødt, Pasientfokus og Miljøpartiet De Grønne kommer nok til å være med og stemme for at folk med rusmiddelavhengighet skal ha lange nok behandlingsopphold, at de skal ha muligheten til å velge medisinfritt, recoverybasert, at vi skal stoppe nedbyggingen av døgnplasser, og at vi skal ha egne tilbud for kvinner. Det stemmer SV mot. Hvis grunnen til det er at SV ikke liker måten Helse-Norge styres på, ja, da velger man å ikke gjøre noe med den delen man har mulighet til å påvirke.

Vi skjønner at vi ikke kan endre et anbud. Vi skjønner at det vi vedtar i dag, ikke kan ha tilbakevirkende kraft, men det er mulig å si noe om at det ikke skal legges ned flere døgnplasser nå. Det har denne salen vedtatt før. Det er mulig med tilleggsanskaffelser for å sikre lengre opphold og flere plasser. Det er mulig å gi et tilbud helt uten private og ideelle, hvis det er det det står på for venstresiden. Ikke minst er det mulig å si noe om hva Stortinget forventer at en pasientgruppe som lever 15 år kortere enn alle andre, skal ha av tilbud.

Helt til slutt til Fremskrittspartiet om samtykkekompetanse og tvang: I dette forslaget er det snakk om mennesker som trenger rusbehandling, og hvilket tilbud de skal ha. Det er ikke snakk om psykotiske mennesker, og det er heller ikke snakk om farlige mennesker. Vi har en jobb å gjøre, enten man er for rusreform eller ikke, med å bygge ned stigma rundt rusavhengighet, og jeg må ærlig innrømme at dette forslaget er jeg veldig usikker på om hjelper til med akkurat det.

Bård Hoksrud (FrP) []: Nå er jeg veldig glad for at jeg kom etter foregående taler. Jeg er enig i at dette forslaget handler om at vi skal se på hvordan man skal hjelpe rusavhengige, det er utgangspunktet, men vi må også ta innover oss at dersom man ikke sørger for både å kunne ivareta dem som er rusavhengige, og også sikre at nærmiljøer og andre er med og ser verdien i dette og hvor viktig det er, kan man skape et motsetningsforhold, som det man nå faktisk ser enkelte steder i landet. Jeg mener at det definitivt hører hjemme her.

Jeg må si at vi nå har en regjering som er med og sørger for at vi får et todelt helsevesen. Innenfor rusomsorgen er det altså sånn at på f.eks. Mestringshusene Bolkesjø kan de som har råd, få behandling, men de som ikke har råd, får ikke behandling. Det synes i hvert fall Fremskrittspartiet er helt feil. Vi mener at vi skal bruke mulighetene, vi skal se forskjellige løsninger. Det er vi veldig opptatt av.

Fremskrittspartiet og jeg er veldig tydelige på at rusavhengige skal få hjelp. Derfor er vi også tydelige på at vi skal ha flere plasser, ikke færre eller stå på stedet hvil. At Høyre ikke kan være med på forslaget om at vi skal øke antall plasser, fordi vi trenger flere plasser, viser egentlig at Høyre bare vil stå akkurat der vi er nå. Det holder ikke. Det er kutt, og det er uakseptabelt, men vi kan ikke bare opp dit. Det er mange der ute som trenger hjelp. Det er noe av utfordringen med den saken fra Kragerø om samtykkekompetanse som jeg tok opp. Det er mennesker som ikke får hjelp fordi de faller mellom to stoler – fordi man har et regelverk som sørger for at man ikke får den muligheten.

Så til dem som er veldig for avkriminalisering eller legalisering: Jeg har selv vært i Vancouver og møtt folk der. Der har de gjort det noen her ønsker å gjøre. Venstre vil legalisere helt, mens Høyre vil avkriminalisere. De som bor der, sa klart og tydelig: Før hadde vi noen få sprøyterom, nå har hele byen blitt det.

Vi var med komiteen til Portugal også. Det ble framstilt som fantastisk flott og fint, men når vi pratet med helsepersonell og politi, var det ikke sånn at dette var flott og fint og at alt var kjempebra med å sørge for at man kan ruse seg på narkotiske stoffer.

Jeg er veldig kritisk til en reform hvor man ønsker å avkriminalisere og gjøre det mindre alvorlig, sånn at vi risikerer at unge mennesker begynner å bruke narkotiske stoffer. Det er noe av bakgrunnen for at Fremskrittspartiet er veldig kritisk til det (presidenten klubber).

Fordelen med at jeg er saksordfører, er at jeg kan komme opp igjen!

Presidenten []: Engasjementet skal representanten iallfall ha!

Even A. Røed (A) []: Debatten har i og for seg vært interessant, og det er noen ting som er viktige å ha med seg ut av den. Det ene er at vi i merknadene fra regjeringspartiene understreker at det er pasientrettigheter som kan tilsi at man skal ha tolv måneders behandling. Vi sier også i våre merknader at hvis flere kommer til å ha tolv måneders behandling enn det som ligger inne i anbudet nå, kommer vi til å ha behov for flere plasser, for da blir det de facto mindre behandling ut av tilbudet.

Samtidig vet vi – og det er også en del av diskusjonen her – at det er bevegelse i dette feltet, at man også har ny forståelse av hvordan behandling skal fungere. Da må vi teste det ut. I samme slengen vedtar vi også – og det er det flere her som er med på – at følgeforskning skal være med. Hvorfor er vi opptatt av følgeforskning? Jo, vi er opptatt av å få mer kunnskap og kompetanse på feltet. Det er jeg veldig stolt av å få på plass, og det må vi ha med oss.

Jeg tror at alle vi som er her, tjener mye mer på å understreke pasientrettighetene og prate opp det som ligger inne av rettigheter, og det Helse sør-øst sier om det i sine omtaler av anbudet: at det fortsatt er muligheter, men at hovedregelen skal være tre, sju og ni måneder.

Vi har altså åpning for at vi nå skal løse det med behandlingsplasser for voldsutsatte kvinner i aktiv rus. Det er på plass, og det er vi veldig fornøyd med, selv om det ikke høres sånn ut her.

Det høres også ut som om vi ikke skal bruke private eller ideelle aktører i det hele tatt. Helse sør-øst har nå en avtale på 1,355 mrd. kr. Hvis dette var en regjering som foraktet ideelle og private, hadde vi aldri lagt ut et anbud av den typen. Dette er en kjempeavtale, en kjempemulighet for alle aktører til å bli med inn og bidra til bedre rusbehandling i den tiden vi går inn i. Ja, man kan godt diskutere utviklingen på feltet, man kan godt diskutere denne regjeringens rigg av behandlingen, men man må også ha med seg noen av faktaene som ligger til grunn.

Det er også enkelte som sier at man nå må gå bort fra døgnplasser og til døgntilbud. Det er imidlertid fortsatt sånn at tre, sju og ni måneder er ganske så langvarig døgnbehandling. Er man innlagt i en behandlingsinstitusjon i tre måneder, er det en vesentlig behandlingslengde. Det samme er både sju og ni måneder. Så kan det godt hende at noen også ønsker seg – og trenger og har behov for og rettigheter til – mer enn det, og da skal vi legge til rette for det. Likevel er det altså ikke sånn at dette er en massiv overføring fra døgnbehandling til poliklinikk. Dette er en storsatsing på døgnbehandling, og det skal vi fortsette å bygge opp under.

Jeg tror dette feltet er veldig godt tjent med at vi i det videre har debattene rundt hva som er god og ikke fullt så god behandling. Derfor tror jeg følgeforskning er utrolig viktig. Det er selvfølgelig også en forventning om at man fra både helseministerens og helseforetakenes side har en nøye oppfølging av dette der man sikrer det, og det er helseministeren klokkeklar på i denne sal.

Marian Hussein (SV) []: I mitt innlegg berømmet jeg representantene fra opposisjonen som hadde lagt fram dette forslaget, for jeg mener at sluttproduktet gjør situasjonen til TSB-behandlingen bedre. Derfor blir jeg litt skuffet over at man i avslutningen av denne debatten kjører fram sånt som: Ja, men dere kan være med og vedta. Altså: Hvis det er sånn at Stortinget da vi behandlet opptrappingsplanen, allerede har vedtatt at man skal slutte å legge ned behandlingstilbud innenfor psykisk helsevern, burde det egentlig ikke være behov for at vi igjen vedtar det i Stortinget. Så er realiteten en annen når man ser på dette anbudet. Men det hadde jo heller ikke gjort at veldig mange av disse plassene som man er bekymret for, hadde gjenoppstått når man skriver 1. januar 2025, for de er jo regulert av en anbudsavtale.

Jeg tror debatten og pasientene og folk er tjent med at vi klarer å være ærlige om hva som er de reelle konsekvensene av de ulike forslagene, og slik situasjonen er, har man anbudsregimet som helseforetakene bruker. I foregående sak var Høyre veldig opptatt av at det var visse ansvarsfordelinger mellom Stortinget og statsråden og helseforetakene, men i denne saken er ikke Høyre like opptatt av disse prinsippene om hvordan ansvarsfordelingen skal være. Det hadde vært litt interessant å vite hva Høyre egentlig mener om disse ulike ansvarsfordelingene, for Høyre taler med ikke bare to, men flere tunger. De har også flere representanter i salen, så det kan hende at det påvirker hvilke argumentasjonsrekker man legger seg på.

Her er vi i SV i hvert fall ærlige på at vi skulle ønske vi hadde et annet system for å styre dette. Vi skulle ønske man hadde langsiktige avtaler med kun ideelle aktører, for vi ønsker ikke at helsetilbudet til sårbare grupper skal være motivert også av kommersielle gevinster. Det tror vi ikke er bra, verken for de menneskene som skal ha den hjelpen, eller for helsevesenet vårt. Så la oss i hvert fall være ærlige om realitetene i de forslagene som foreligger, og så kan vi være uenige om hva vi mener er løsningene.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg har lyst til å si litt om hvorfor jeg er så opptatt av mangfold i denne tjenesten.

For ganske lenge siden fikk jeg en telefon fra en jeg er veldig glad i: Olaug, jeg trenger hjelp med min rusutfordring nå – jeg har en flott jobb, familie, unger og penger. Denne gode vennen av meg fikk hjelp den første helgen, for han kunne legge flere hundre tusen kroner på bordet.

Samtidig er det mange jeg møter, nesten hver eneste dag, som sier: Jeg står i kø – jeg har ikke penger å betale med. Jeg har heller ikke alltid penger til boligen jeg skal bo i. Ja, jeg har Nav. Jeg trenger noe annet enn det jeg får tilbud om av dagbehandling eller poliklinisk behandling.

Det er disse vi snakker om. Jeg er redd for et todelt helsevesen når det gjelder rusbehandling. Det er mange som sliter med rus som har et «ordnet liv» utad, men store utfordringer og tung ryggsekk, og som har penger å betale med. Men det er mange flere som ikke har den muligheten, og som trenger et mangfoldig tilbud og ber oss om å skaffe dem et mangfoldig tilbud der tid er en del av behandlingen, fordi de har mye i ryggsekken utenom rusutfordringene sine.

For meg blir det tydeligere at de som har lite, får et enda dårligere tilbud, og de som har mye penger, kan kjøpe seg tilbud. Dette er mitt engasjement for akkurat disse forslagene i dag – at de som har lite, nå skal få muligheten til å få et mangfoldig tilbud de kan ta tak i for å få hjelp med det som er deres utfordringer.

Bård Hoksrud (FrP) []: Man skal lytte nøye når man hører innlegg. Jeg hørte statsråden snakke varmt for de ideelle, og det er bra, men jeg hørte i det momentet at han sa det var viktig å få på plass flere plasser og jobbe med problematikken. Selv om jeg opplever at statsråden prøver å være en mer pragmatisk statsråd, hørte jeg i hvert fall ikke i det innlegget at han nevnte de private i det hele tatt.

Jeg hørte også representanten Even Røed fra Arbeiderpartiet si at det var 1,355 mrd. kr til kjøp av tjenester. Men det er nok sånn at de aller, aller fleste er ideelle, og det er alle enige om er bra. Noen av oss andre skulle gjerne sett at det var et enda større mangfold, at man også åpnet for at flere private skulle få den samme muligheten.

Så må jeg inn på at representanten Røed brukte at det er ny forståelse om hvordan behandling skal skje framover. Jeg opplevde at statsråden ble utfordret på dette gjentatte ganger i spørsmålsrunden, men jeg oppfattet ikke at statsråden i det hele tatt svarte på hvor det er dokumentert at kortere behandlingstid gir like gode resultater. Det er spesielt at Arbeiderpartiets representant etterpå kommer og argumenterer med det samme og sier at det er forståelse for det, men man får altså ikke dokumentasjon, som vi utfordrer og utfordrer på. Det kommer altså ikke noen dokumentasjon. Jeg skulle gjerne sett det, hvis det kan dokumenteres at kortere behandlingstid har like god eller bedre effekt – vi får håpe det har enda bedre effekt hvis man skal gjøre dette. Jeg tror også det er sånn at mennesker er forskjellige, mennesker er unike. Det betyr altså at noen kanskje må ha 3 måneder, noen 6 måneder, noen 9 måneder, mens noen kanskje må ha både 12, 15 eller 18 måneder for å klare å lykkes.

Det viktige, tror jeg, og det er vi i hvert fall alle enige om, er at vi ønsker at mennesker som sliter og har behov for hjelp, faktisk får det, og at man skal lykkes. Det er bra, og jeg ser fram til det som kommer fra regjeringen. Da blir det sikkert noen nye debatter, men jeg håper det er sånn, og statsråden var tydelig på det tidligere i dag. Så får vi jo se når revidert kommer i morgen, hva som faktisk ligger der, og hvor mye det er til også å kunne bruke de private og den kapasiteten som er der. For, som andre har sagt fra denne talerstol: Det hjelper ikke å ønske nye tilbud hvis det ikke er noen der til å levere tilbudene. Det tror jeg er noe av fordelen med å ha både ideelle og private som leverandører som kan levere gode tjenester, og som er med på å sørge for at man også kan oppskalere når det er behov for det. Jeg ser fram til videre debatter.

Presidenten []: Representanten Even A. Røed har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Even A. Røed (A) []: Til det siste først: Det er altså gjennomført et forberedende arbeid til anbudet som involverer både brukerrepresentanter, erfaring og helsepersonell, som jo har lagt grunnlaget for det anbudet som ligger der nå. Så det er i hvert fall noe grunnlag for det. Så hører vi også fra representanten Bollestad at nå er man bekymret for et todelt helsevesen, og jeg er kjempebekymret hver eneste dag, for et todelt helsevesen er noe av det aller verste som kan skje i Norge. Men det er altså sånn at ventetiden er lik, ventetiden var på 28 dager i 2023, og den er rundt 30 dager i 2024. Den var på 28 dager i de fire–fem årene før det, så det er altså ingen grunn til at man er nødt til å gå til et helprivat tilbud for å få behandling til fornuftig tid. Hvis det er sånn, gjorde heller ikke den regjeringen som representanten Bollestad støttet, nok for å klare å få ned ventetidene. Da må hun også argumentere for at ventetidsmålet ikke er riktig per i dag.

Presidenten []: Representanten Olaug Vervik Bollestad har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Det kan godt være at den forrige regjeringen ikke gjorde nok, men vi var ærlige nok til å kunne si at vi ikke gjorde det – i forhold til denne regjeringen og representanten som var oppe her sist, som kun sier at det de gjør, alltid er aller best. Det er faktisk sånn at selv om ventetidene er like, er ventetiden lang for dem som trenger det aller mest, de som ikke har penger til å betale seg ut. For dem er 28 dager for å få hjelpen de trenger, kjempelenge. De har behov for hjelp ganske fort.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, se tirsdag 14. mai