Bård Hoksrud (FrP) [13:00:49] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid, og jeg regner også med at de enkelte partiene vil redegjøre for sitt syn i saken.

Vi vet at i snitt lever en rusmiddelavhengig person 15 år kortere enn resten av befolkningen. I 2022 døde 321 mennesker av overdose i Norge. Det er et altfor høyt tall, og derfor er det viktig å handle. Når motivasjonen og viljen finnes hos den enkelte, må man få et tilbud, ikke en plass bakerst i køen eller 4–6 uker senere, for da kan situasjonen til pasienten være en helt annen. Derfor er det viktig at hjelpen kommer raskt. For å få til det må vi bruke all ledig kapasitet. Tidligere i dag sa jo statsråden på en pressekonferanse at det skal man gjøre. Derfor har Fremskrittspartiet hele tiden presset på for innføringen av fritt behandlingsvalg, fordi vi trenger tilbud som kan passe den enkelte best. For meg er dette silotenkning og politisk ideologi, hvor tanken er at vi politikere tror vi vet hva som er best for folk, framfor at folk vet best for seg selv. Mindre frihet og mindre tilpassing er den sikreste veien for at den enkelte skal mislykkes. Sånt ideologisk tankegods burde vært på skraphaugen for mange år siden, men dessverre ser vi at venstresiden hyller dette og faktisk har fjernet den enkeltes mulighet til å kunne få skikkelig valgfrihet og å kunne ta i bruk alle gode krefter, også de private.

Vi er også medforslagsstillere på mindretallsforslag som ligger til behandling i dag. Fremskrittspartiet støtter opp om alle de forslagene, og jeg ønsker å ta dem opp, så jeg ikke glemmer det.

Fremskrittspartiet er tydelig på at vi ikke ønsker å liberalisere narkotikalovgivningen i Norge, men vi er svært opptatt av at vi må sørge for å styrke ettervernet i rusomsorgen og øke antallet plasser, gjennom et samarbeid mellom private, ideelle, sosiale entreprenører og kommunene – både når det gjelder behandlingen, og også for at flere skal få mulighet til arbeidstrening og annen aktivitet etter rusbehandling og rehabilitering. Det handler om respekt og viljen til å hjelpe mennesker som har levd en periode med stor rusavhengighet i livet sitt, tilbake til et verdig liv, hvor mange kan leve et liv videre uten rus.

Fremskrittspartiet har et forslag som går på endringer i lovverket angående samtykkekompetanse innenfor rusbehandling. For å aktualisere dette og vise hvordan det er der ute: Dette er altså svært syke personer, som kan slite med store psykiske lidelser og utfordringer, ofte i tillegg til en rusavhengighet, som gjør – som vi f.eks. har sett i Kragerø de siste ukene – at man driver med innbrudd, tyveri, ran og alt mulig rart og skaper stor frustrasjon i lokalmiljøet. Politiet står hjelpeløse og kan ikke gjøre noe, og spesialisthelsetjenesten får det heller ikke til, for samtykkekompetansen gjør at man slipper ut igjen. Det er en kjempestor utfordring, og derfor vil jeg utfordre partiene når det gjelder å se at det å endre på samtykkekompetansen ikke bare handler om at man er opptatt av å sørge for at den som er syk, skal inn. Det handler både om å hjelpe den som er syk, og om samfunnet rundt. Vi kan ikke risikere at vi får borgervern, som vi ser tendenser til enkelte steder (presidenten klubber), fordi man er frustrert over at politiet og det offentlige ikke handler for å gjøre noe med dette.

Even A. Røed (A) [13:04:09]: Rusbehandling er et viktig tema som engasjerer stort. Denne saken har tatt for seg utviklingen av rusbehandlingen i Norge, og det er ingen tvil om at det er veldig mange meninger, og at vi fortsatt har behov for mer kunnskap enn vi har i dag.

Vi er nødt til å ta utgangspunkt i det som er sant i saken. Det ene som er sant, er at anbydere bidrar til færre langtids døgnplasser. Det som også er sant, er at antallet opphold per plass øker, og med det vil altså like mange mennesker få rusbehandling med den innretningen som her er valgt av Helse sør-øst, slik den var. Grunnen er at behandlingsforløpet blir noe kortere, og det argumenteres fra Helse sør-østs side med at det er den faglige utviklingen.

I våre merknader er vi tydelige på at om det er behov, må vi gjøre tilleggsanskaffelser. Pasienter har rettigheter, også i dette tilfellet, og om det er sånn at pasienter har behov for det, skal de få tolv måneders behandling. Om det – slik mange argumenterer for – er mange som har dette behovet, vil også behovet for antall plasser øke, og da vil det også være aktuelt med tilleggsanskaffelser.

Det argumenteres for at ventetidene vil øke, og at flere vil måtte kjøpe seg til plasser. Ventetidene har etter avviklingen av fritt behandlingsvalg vært uendrede. Medianventetiden for døgnopphold var 28 dager i 2019, 28 dager i 2020, 28 dager i 2021, 28 dager i 2022 – og 28 dager i det første året uten fritt behandlingsvalg, 2023. Hittil i år er det 32,7 dager, i mars var det 27,1. Det er altså godt på vei innenfor målet om 31,6 dager, som over lengre tid har vært et mål for rusbehandling. I tillegg ser vi at ventetidene for dagbehandling gikk fra 32 dager til 21 dager fra 2022 til 2023.

Vi vet at ventetider har mye å si for feltet. Derfor har også det klokkeklare budskapet fra helseministeren gjennom hele perioden vært å holde dem lave, og det har vi levert på. Ventetidene det siste året har vært historisk lave, og det skal vi fortsette å levere på.

Vi kan ikke legge opp til at vi sementerer dette feltet. Vi må være åpne for at behandlingen i morgen vil være noe annerledes enn den er i dag, for helsetjenestene våre er i bevegelse og i stadig utvikling både på rusfeltet og på alle andre felt innenfor helsetjenestene. Da må vi ha fleksibilitet fordi det gir mulighet for mangfold og utvikling. Derfor er jeg også stolt av at vi legger opp til å utvikle et integrert ettervern i samarbeid med aktører på feltet og med bruker- og pårørendeorganisasjoner, for vi vet at det ikke bare er den høyspesialiserte behandlingen som hjelper, det gjør også de sosialfaglige tjenestene og det å bygge opp relasjoner og komme ut i aktivitet og få et verdig sted å bo.

Rusfeltet er i bevegelse, og derfor skal vi også drive følgeforskning i tiden som kommer. Vi vet vi har behov for mer kunnskap. Det viktigste for oss er at vi har pasientenes beste i fokus, nå og i framtiden.

Sandra Bruflot (H) [13:07:22]: På ganske kort tid skal det legges ned rundt 400 døgnplasser innenfor rusbehandling over hele landet. I Helse sør-øst alene legges det opp til at over 100 døgnplasser blir borte fra neste år. Samtidig legges det opp til kortere behandlingsopphold.

Det er tverrpolitisk enighet om at rusbehandling skal ha kort ventetid, at det skal være mangfold i tilbudet, og at behandlingstilbudet skal være bra. Det skulle egentlig bare mangle, for når man utvikler en rusavhengighet, er det på mange måte samfunnet som har sviktet.

Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti foreslår å stoppe den nedbyggingen av døgnplasser vi ser nå og sørge for at vi fremdeles har lange nok opphold, at vi har egne recoverybaserte medikamentfrie tilbud og egne tilbud for kvinner, og at ettervernet styrkes. Grunnen til at vi fremmer de forslagene, er at vi ser hva som skjer med døgnplasser og behandlingssteder over hele landet, og vi er bekymret for hva det får å si for en pasientgruppe som lever i snitt 15 år kortere enn alle andre, som ikke er gruppen som roper høyest, som mister mangfoldet i behandlingstilbudet, som mister valgfriheten og får et dårligere tilbud, og som kan få det vanskeligere med å bli rusfri.

Så får vi høre at det kommer en forebyggings- og behandlingsreform. OK, når kommer den? Nå er det tre år siden rusreformen falt i Stortinget, og da den gjorde det, skyldte Arbeiderpartiet og Senterpartiet på at den ikke inneholdt nok på forebygging og behandling. Det har aldri vært noen motsetning mellom å vedta en rusreform og samtidig ha politikk for bedre forebygging, men her står vi da, tre år etterpå. Hva er fasiten? Den reformen som hastet så veldig, er utsatt og utsatt, samtidig som Senterpartiet løper rundt og snakker om tvangsmidler hos politiet som forebygging – på tvers av all kunnskap vi har på området. Samtidig legges det ned døgnplasser over hele landet.

Hvis det er sånn at det er bedre med dagbehandling og timesbehandling noen ganger i uken i stedet for døgnopphold, skal ikke jeg sette meg til doms over det. Likevel: Når det legges ned flere hundre døgnplasser på kort tid, når vi vet at økonomi er begrunnelsen flere steder, og når bruker- og pårørendeorganisasjoner roper varsko, da skal vi lytte. Noen trenger dagbehandling, men noen trenger også langvarig døgnbehandling. Mange med ødelagte relasjoner og alvorlig rusavhengighet trenger tid til å bygge relasjoner, til å bygge selvtillit og en rusfri identitet.

Det burde i utgangspunktet ikke være så vanskelig å stemme for dette: lange nok opphold, en framskrivning som sier noe om behovet hvis det virkelig har endret seg, egne behandlingstilbud for kvinner og muligheten til å velge medikamentfritt eller recoverybasert. Jeg skjønner at vi ikke kan endre anbud, men vi kan si noe om hva vi forventer at en pasientgruppe som lever 15 år kortere enn alle andre, skal ha av tilbud.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [13:10:35]: Det å bli rusfri er ein tung og langvarig, ofte livslang kamp. Som samfunn må me sørgja for at det for så mange som mogleg kan bli mogleg å bli rusfrie, eller i alle fall ha gode liv. Dersom det ikkje går på det første eller dei neste forsøka, må me framleis sørgja for gode hjelpetilbod og god støtte.

I Riksrevisjonens rapport frå 2021 fann dei ut at for dei unge som trong hjelp med både rus og psykiske utfordringar, var det berre tilbod for halvparten av dei. Det har vore mangelfullt i alle ledd. Rusavhengigheit rammar sosialt skeivt. Sosiale og økonomiske vanskar og psykiske plager kan gjera menneske sårbare for å bli avhengige av lovlege og ulovlege rusmiddel. Me treng tiltak som kan hjelpa heile livssituasjonen til folk. Me treng å styrkja helsetenestene, me treng å styrkja oppsøkjande arbeid, og me treng å auka kapasiteten i tverrfagleg spesialisert behandling.

Me ser bl.a. at ventetidene for rusbehandling held seg stabilt låge. Det er bra. Etter at den pågåande anbodskonkurransen for TSB blei kjent, har me fått tilbakemeldingar om at denne vil føra til eit svekt tilbod. Me har ei klar forventning om at viss ein ser at det er tilfellet, må det raskt gjennomførast tilleggsanskaffing som sikrar eit behandlingstilbod som møter behovet. Det viktigaste er at folk får hjelp når dei treng det, og at folk må venta kortast mogleg på den hjelpa. Det skal vera mogleg òg innanfor det gjeldande anbodet å tilby 12-månaders behandlingstilbod.

Det er viktig at me utviklar eit integrert tilbod. Livet etter behandling er langt, og det skal stort sett levast heime. Integrert ettervern skal inkludera brukarstyrte plassar i samarbeid med kommunane. Samanhengjande forløp har vore etterspurt lenge. Me har allereie god erfaring med dei nemnde oppsøkjande teama.

Skal me lukkast med rusomsorga, må me altså styrkja satsinga på behandling og ettervern i spesialisthelsetenesta og i kommunane. Eit viktig grep er å styrkja nettopp kommuneøkonomien. Det vil gje større handlingsrom for førebygging, behandling og oppfølging etter behandling.

Det blir spennande å sjå kva som kjem i revidert nasjonalbudsjett i morgon og i kommuneproposisjonen. Vår regjering jobbar alltid for å jamna ut sosiale og geografiske forskjellar. I dag fortalde helseministeren om ei styrking på nesten 2 mrd. kr i revidert nasjonalbudsjett. Det vil koma alle til gode.

Marian Hussein (SV) [13:13:34]: Jeg vil også takke alle som sitter på galleriet, og som har vært med og gitt oss beskjed, men også sagt fra.

Jeg skal være ærlig og innrømme at før vi dro til en RIO-debatt tidligere i år, var jeg ikke klar over anbudet som lå ute. Det viser kanskje litt av det som er utfordringen med helsesystemet vårt slik det er i dag. Et helseforetak kan sette ut et anbud uten at politikerne er informert om det, men også med ulike forutsetninger for anbudet, uten at det er mulig å påvirke det i ettertid.

Jeg skulle ønske at man i 2021 hadde vedtatt en rusreform. Jeg skulle ønske at vi allerede hadde vedtatt forslaget fra denne regjeringen om behandlingsreform, eller sett det, før man gikk og fikk et anbud hvor vi risikerer å ødelegge et større behandlingstilbud enn det lille behandlingstilbudet vi har.

Samtidig vil jeg berømme forslagsstillerne for dette forslaget, både for at de tok det opp, og også for at vi har fått mulighet til å se på hele systemet. Flere har vært inne på dette med både tid og behov for at folk får bedre tid til å komme seg etter rusavhengighet.

Da jeg jobbet i Nav, møtte jeg veldig mange som etter behandling, og som kanskje ikke hadde integrert tilbud, sto der uten bolig, uten arbeid, uten noe å gå til. Det er noen ganger noe av det vanskeligste, for hvordan kan man følge opp mennesker som ikke har noen av de mest basale tingene for å få livet til å gå videre.

Jeg mener at tilbudet til ruspasienter ikke kan fortsette å bestemmes av uforutsigbare anbudsprosesser styrt av helseforetakene. I mange år har kravene i anbudsprosessene redusert antall plasser og skapt større press på tilbudet fra ideelle aktører. Så framover må vi ha en helhetlig reform av helseforetakene, men også bedre tilbud som sikrer denne gruppen. Jeg mener også at de forslagene som i dag får flertall, har en del elementer ved seg, men vi er ikke fornøyd før alt er over. Jeg ser fram til framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett i morgen.

Seher Aydar (R) [13:16:47]: Det er behov for å stanse nedbyggingen av døgnplasser innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Med helseforetaksmodellen blir verken befolkningen eller de ansatte hørt, og foretaksstyrene gjør vedtak på tvers av politiske prioriteringer når kuttforslag behandles i styrerommene. Dette er noe av grunnen til at det til tross for lovnader fra helse- og omsorgsministeren om at mennesker med rusmiddelproblemer skal ha et godt behandlingstilbud, tilgjengelig hjelp av høy kvalitet og mulighet til å medvirke i egen behandling, legges ned døgnplasser over hele landet.

For Rødt er det egentlig ikke så viktig hvor forslaget kommer fra, det viktigste er at vi er enig i det. For oss handler det ikke om det er regjeringen som gjennomfører det selv, eller det kommer et vedtak fra Stortinget, det viktigste er at det kommer på plass. Folk trenger helsehjelp, og rusbehandling kan ikke bli en salderingspost.

Vi trenger plassene, vi trenger at de ideelle har forutsigbare forhold, og vi trenger trygghet for rusbehandling. Vi trenger ikke bare at det ikke legges ned flere døgnplasser, vi trenger at hele tilbudet bygges opp. Det er egentlig helt utrolig at vi må stå i forsvar, når vi burde diskutert hvordan vi bedre kan bygge opp tilbudet.

La det være klart: Vi er ikke naive. Vi vet at det er høyrepolitikken som langt på vei har ført oss dit vi er. Nettopp derfor er det underlig at regjeringen viderefører den samme politikken i så stor grad. En del av det er innsatsstyrt finansiering, som ble innført under Solberg-regjeringen, til tross for advarsler fra fagfolkene. Resultatet har vært at ansatte har måttet bruke mye av tiden sin på administrative oppgaver og koding av pasientene, og at tilbudet til pasientene har blitt dårligere.

Jeg må få understreke at når det gjelder anbudsprosessen, handler det ikke bare om at det blir færre plasser, men ikke minst også at de kommersielle får muligheten til å være en del av anbudsprosessen. For kommersielle aktører er det den økonomiske gevinsten som er hovedmotivet for å gå inn i velferdstjenestene. Det skiller seg grunnleggende fra ideelle, som driver nonprofit. Jeg kan ikke forstå at man ikke gjør et skille på ideelle og kommersielle når man setter disse tjenestene ut på anbud. I januar lyste Helse sør-øst ut anbud innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det ble ikke reservert kun for ideelle, slik det ble forespeilet til å begynne med.

Vi er nødt til å se på hvordan dette funker i praksis. De kommersielle aktørene har ofte ganske store muskler og skal da nå få konkurrere mot ideelle rusinstitusjoner, som har bygget opp fagmiljøer over tid, men som ikke har de samme økonomiske investorene – internasjonale, i noen tilfeller – bak seg.

Anbudsprosessen har skapt stor bekymring for ideelle klinikker. Arken, som er landets eneste behandlingssted kun for kvinner, kan bli nødt til å legge ned tilbudet. Når kommersielle aktører med store økonomiske muskler får konkurrere mot ideelle, viser det behovet for at vi får profittmotivet ut, men det viser også behovet for at vi både bygger opp de offentlige tjenestene og også lager gode, langsiktige avtaler med de ideelle, som faktisk stiller opp når samfunnet trenger det.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [13:20:01]: Mennesker med rusavhengighet trenger hjelp og ikke straff. Den siste delen av den setningen er det dessverre ikke alle i denne salen som er helt enig i, men den første delen av setningen uttrykker de aller fleste partier støtte til. Derfor er det fryktelig synd at det er det motsatte som skjer, og at behandlingstilbudet til nettopp denne gruppen mennesker bygges ned under denne regjeringen.

Døgnplasser er ekstremt viktig i rusomsorgen. Dessverre ser vi at flere av disse har blitt lagt ned – og legges ned – til tross for lovnadene, bl.a. fra tidligere helseminister. Vi har sett at flere behandlingstilbud legges ned eller reduserer driften som følge av at fritt behandlingsvalg er avviklet, og at flere ideelle aktører melder om at deres forutsetninger for å drive pasientbehandling har blitt dårligere de siste årene. Det er også viktig å huske på at en sånn type nedbygging og stenging fører til varig kompetansetap. Det er ikke bare å starte opp igjen og forvente at det skal være akkurat som før. Dette har langvarige konsekvenser.

Alt dette skjer med en regjering som stemte mot rusreformen, bl.a. fordi de skulle legge fram en helhetlig forebyggings- og behandlingsreform i stedet. Den har vi ikke sett noe til ennå.

En ting er å gå mot avkriminalisering – til tross for et omfattende kunnskapsgrunnlag basert på forskning og erfaringer fra andre land. Noe annet blir det når man samtidig bygger ned det hjelpe- og behandlingstilbudet som er rettet mot nettopp denne gruppen. Det eneste man da står igjen med, er en blind tro på at straff hjelper noen, og på at ideologiske kjepphester er viktigere enn hensynet til pasientbehandling. Det er en skikkelig tragedie.

Dette representantforslaget bør egentlig ikke være noe særlig kontroversielt. Det er faktisk så lite kontroversielt at det er tverrpolitisk enighet om mange av disse forslagene – fra Rødt til Fremskrittspartiet. Derfor er det fryktelig synd at regjeringspartiene og SV, som fram til nå har vært en god alliert i kampen for en bedre ruspolitikk, vil stemme ned dette forslaget.

Så må jeg også bemerke at vårt løse forslag er likelydende med et mindretallsforslag i innstillingen, så det trekkes.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:22:45]: Jeg er, som flere her, bekymret for de signalene som sendes fra RHF-ene, og dermed også fra regjeringen. De pågående anbudsprosessene foregriper en utvikling jeg er sterkt bekymret for. Mangfold og valgfrihet i rusbehandlingen er en nøkkelfaktor for riktig hjelp og et likeverdig tilbud. Denne pasientgruppen som lever mange år kortere enn oss andre, må kunne få et tilbud som de opplever treffer dem. Når mangfoldet forsvinner gjennom rask avvikling, forsvinner det tilbudet som passer best for enkeltpersoner.

Mange ideelle aktører har her gjort en utrolig viktig jobb – de har gått foran det offentlige. Jeg har lyst til særlig å nevne ARKEN, som driver et tilbud kun for kvinner, og som gjør en utrolig viktig jobb. Kvinnehelseutvalget peker på at kjønnsspesifikke tilbud i seg selv er viktig, men jeg frykter at de få vi har, nå også er i ferd med å forsvinne.

Dagtilbud er bra for dem som trenger dagtilbud. Men det er noen som trenger noe mer, og som trenger døgnbehandling, og hvor det er det riktigste alternativet – døgntilbud over tid. Disse mister nå tilbudet sitt mange steder og skal heller møte opp enten poliklinisk eller til et dagtilbud. Det holder ikke for denne pasientgruppen.

Kristelig Folkeparti har tidligere også vært opptatt av medikamentfrie tilbud, og at de må spille en viktig rolle i behandlingstilbudet. Det betyr ikke at Kristelig Folkeparti mener at alt annet er feil, men vi mener at et slikt tilbud i tillegg til andre tilbud er viktig for å kunne vise til et mangfold i en så viktig sak som rusbehandling og ettervern er.

Irene Ojala (PF) [13:25:41]: En samlet komité uttrykker at vi er bekymret for at rusbehandlingssteder legges ned eller reduserer driften. Hvorfor skjer det når Stortinget ikke ønsker det? På tross av advarsler fra fagfolk, besluttet regjeringen å avvikle fritt behandlingsvalg fra og med 1. januar 2023. Nedstengningen ble foretatt uten at det offentlige hadde bygget opp egne alternativer, ei heller hadde man sikret overgang av de ideelles kompetanse over i det offentlige.

Handlingens negative konsekvenser biter oss av og til bak. Når man ikke hadde planlagt en god nok overgang før en endring ble iverksatt, har vi nå fått behandlingskøer som øker over hele landet, akkurat som fagfolkene advarte mot.

Helse- og omsorgsministerens oppdrag til de regionale helseforetakene var å styrke psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, herunder å bygge opp basistjenester innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling i alle helseforetak samt holde ventetidene nede og ha gjennomsnittlig kortere ventetid enn for andre sykehusbehandlinger.

Det er viktig å sikre rusavhengige en reell sjanse og mulighet til å bli friskere og til å leve et verdig liv. Pasientfokus mener at verken døgnplasser innen psykisk helsevern eller rusbehandling skulle vært redusert. Pasienter med rus- og avhengighetslidelser som trenger behandling, må få det til riktige tid i enhetene med kompetanse på rus- og avhengighetslidelser. Vi må altså snu en negativ utvikling før det er for sent. Vi må sikre at flere avrusningsplasser bygges opp i de enhetene som har nødvendig kompetanse innenfor dette fagfeltet.

Pasientfokus er enig med forslagsstillerne i at medikamentfrie behandlingstilbud ikke må legges ned, de må videreføres og videreutvikles. Det er veldig viktig at arbeidet med å sikre god implementering av medikamentfrie behandlingstilbud forsterkes og fortsetter – helt uavbrutt.

I dag skal jeg også ha et finnmarksblikk – som jeg bruker å ha: Hvordan er det mulig at Helse nord og Finnmarkssykehuset kan gjøre det stikk motsatte av det helseministeren bestiller. I Finnmark foreslås det f.eks. å legge ned 6 av totalt 14 tjenesteplasser. Det er en nedbygging på 43 pst. Velfungerende og verdifulle fagmiljøer med høy fagkompetanse om samisk språk og flerkulturell forståelse i Finnmark må opprettholdes og ikke tillates lagt ned. Rusbehandlingstilbudet i Finnmark – og i Norge for øvrig – må leve for at pasientene skal overleve.

Gjennom lekkasjen fra statsbudsjettet i dag kom det fram at regjeringen har bevilget 150 mill. kr til Helse nord. Det vil si at Helse nord har fått 400 mill. kr i ekstra midler den siste tiden. Jeg tenker at Helse nord og de øvrige helseforetakene i Nord-Norge faktisk må vise seg sitt ansvar bevisst – at de klarer å styre dette. Hvis ikke, må vi gjøre noe med helseforetaksmodellen for å vise dem at de ikke evner styringsansvaret.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:28:58]: Pasienter med ruslidelser har behov for gode og tilgjengelige tjenester med trygghet og høy kvalitet, og de har behov for og fortjener at samhandlingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten fungerer godt. Jeg har lyst til å si at i arbeidet med dette representantforslaget har det kommet flere konstruktive og gode forslag som vil innebære en styrking av tilbudene på viktige områder. Det er selvfølgelig noe vi kommer til å følge opp, så takk for det.

Oppfølging og samarbeid om pasientene må begynne allerede før en innleggelse i rusbehandling. Oppfølgingen av pasientene etter utskriving fra døgnbehandling må også styrkes. Det er viktig at sykehusene har et godt grep om hele pasientforløpet, slik at det ikke glipper i overgangene mellom tjenestenivåene og mellom offentlige, private og ideelle tjenesteytere. Mye av oppfølgingen og tiltakene foregår, som vi vet, i kommunene. Det er her tiltakene som skal bygge opp om pasientene i deres livssituasjon, skal settes inn. Samtidig trenger pasientene naturligvis den tryggheten som ligger i at spesialisthelsetjenesten er tilgjengelig, også når de ikke er innlagt i døgnbehandling. Dette kan være polikliniske eller ambulante tjenester, eller tilgang til brukerstyrte døgnplasser i sykehusene.

Voldsutsatte kvinner med rusmiddellidelser er, som vi vet, en særlig utsatt gruppe som vi må stille mer opp for. For noen kvinner er det behov for et forsterket helsetilbud, der spesialisthelsetjenesten er tilgjengelig med relevant kunnskap innenfor rusbehandling. Disse kvinnene kan ha store behov for både somatiske og psykiske helsetjenester, i tillegg til behandlingen for sin ruslidelse. Slike tilbud mener vi må bygges opp i spesialisthelsetjenesten, og jeg synes det er bra at dette er så tydelig understreket i innstillingen fra komiteen.

Jeg har stor respekt for at det er mange synspunkter på innretningen av rusbehandlingstilbudene, og disse kommer på dagsordenen i forbindelse med helseregionenes anskaffelser av tjenester. Omfanget av ideelle tilbydere i Norge er stort. Det er bra, og jeg er enig med forslagsstillerne om at det fortsatt skal være et stort innslag av ideelle innen rusbehandling, nettopp for å sikre mangfold, kvalitet og valgmuligheter. Samtidig må vi, som alle andre, utvikle og ta i bruk ny kunnskap om hva som faktisk virker, og når innretningen av tilbudene endres, må hensynet være å styrke kunnskapsbaserte tjenester til det beste for pasientene – ja, det må være det viktigste hensynet vi tar.

Tverrfaglig spesialisert rusbehandling er et område i sterk endring, og vi skal selvfølgelig følge disse endringene og sørge for at de gir resultatene til det beste for pasientene. Regjeringen vil i den varslede forebyggings- og behandlingsreformen stake ut kursen for framtidens rusbehandling. Det er på tide å tenke nytt og bedre til det beste for pasientene og deres pårørende. Jeg gleder meg til å samarbeide med Stortinget om den reformen.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:45:58]: Da Høyre i regjering la fram forslaget til en rusreform, var det en erkjennelse av den feilslåtte ruspolitikken Norge har ført gjennom mange år. Med rusreform ville vi gå fra straff til hjelp, ta bort stigmaet mange opplever, og sikre at rusavhengige får et bedre liv. Rusreformen var også et oppgjør med den kampen mange rusavhengige gjennom mange år hadde kjempet for verdighet og for å bli sett av samfunnet.

Derfor var det et nederlag da et flertall i denne salen stemte mot rusreformen og på mange måter lot kampen mange rusavhengige hadde kjempet i mange år, få fortsette. Svaret til regjeringen da den gikk imot reformen, var at det skulle komme en egen forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. Den reformen venter vi fortsatt tålmodig på over to år etter at rusreformen første gang ble stemt ned i Stortinget. Det høres ikke akkurat ut som et prioritert område.

Nå ser vi at rusavhengige og ruspasienter i dette landet må kjempe en ny kamp – denne gangen for å få riktig behandling med riktig varighet. De tre siste årene har vi sett en regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet som bygger ned rusfeltet. Det er kutt i 400 døgnplasser i rusbehandlingen i alle helseforetakene, kortere varighet i behandlingsoppholdene og mindre valgfrihet og mangfold med avvikling av fritt behandlingsvalg og nedleggelse av tilbud som medikamentfri behandling, som vi f.eks. ser i Helse nord.

Gang på gang får vi høre som argumentasjon fra regjeringspartiene at det skjer på grunn av den faglige utviklingen, som vi akkurat har hørt om, uten at noen klarer å argumentere godt nok for hva den faglige utviklingen er, eller klarer å dokumentere hva den faglige utviklingen er.

Det regjeringspartiene nesten ikke har snakket om, er hva ruspasientene trenger, og hva ruspasientene mener om den utviklingen som skjer. De siste årene har vi sett at brukerorganisasjon etter brukerorganisasjon – flere av dem sitter oppe på publikumsgalleriet i dag – roper høyt og tydelig om de negative konsekvensene dette vil få. Det velger altså regjeringspartiene å ikke lytte til. Konsekvensene av den politikken er det ruspasientene som må ta – pasienter som trenger tid, tillit og relasjonsbygging i behandlingen for å bli rusfrie.

Det er grunnen til at vi sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti i denne saken fremmer forslag om å stanse nedbyggingen av døgnplasser, sørge for at vi har behandlingsopphold med lang nok varighet, og sikre at pasientene får velge medikamentfrie eller recoverybaserte behandlingstilbud, sånn at de kan få det også framover.

Jeg håper virkelig at regjeringen ikke bare lytter til den faglige utviklingen, men også til dem som skal ha behandlingen, og det er først og fremst de rusavhengige og ruspasientene som trenger den.

Sandra Bruflot (H) [13:49:13]: Det er veldig bra at man i debatten sier at dersom behovet er der, skal man ha flere plasser. Paradokset er da at SV og regjeringen bør håpe på at det sitter brukere, foreldre og pårørende der ute som er villig til å betale privat for rusbehandling, sånn at disse stedene og disse fagmiljøene finnes hvis SV og regjeringen finner ut at vi trenger dem likevel. Man kan ikke knipse i fingrene og forvente at folk står klare med behandlingsplasser vi ett år tidligere sa vi ikke trengte. At alle skal drive videre, med mindre og mindre marginer, med etterbetaling for dem som får behandling, med høy dekningsgrad – en sånn virkelighet er kanskje lettest å håndtere for store kjeder, men det kan fort bli slutten for de små.

Det nytter ikke å skylde på helseforetaksmodellen i denne saken. Helseministeren er øverste ansvarlige. Helseministeren sender oppdrag. Stortinget vedtar hva regjeringen skal gjøre, hvis Stortinget har flertall til det, og det flertallet er det SV som blokkerer. Dette burde ikke være så vanskelig. Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Rødt, Pasientfokus og Miljøpartiet De Grønne kommer nok til å være med og stemme for at folk med rusmiddelavhengighet skal ha lange nok behandlingsopphold, at de skal ha muligheten til å velge medisinfritt, recoverybasert, at vi skal stoppe nedbyggingen av døgnplasser, og at vi skal ha egne tilbud for kvinner. Det stemmer SV mot. Hvis grunnen til det er at SV ikke liker måten Helse-Norge styres på, ja, da velger man å ikke gjøre noe med den delen man har mulighet til å påvirke.

Vi skjønner at vi ikke kan endre et anbud. Vi skjønner at det vi vedtar i dag, ikke kan ha tilbakevirkende kraft, men det er mulig å si noe om at det ikke skal legges ned flere døgnplasser nå. Det har denne salen vedtatt før. Det er mulig med tilleggsanskaffelser for å sikre lengre opphold og flere plasser. Det er mulig å gi et tilbud helt uten private og ideelle, hvis det er det det står på for venstresiden. Ikke minst er det mulig å si noe om hva Stortinget forventer at en pasientgruppe som lever 15 år kortere enn alle andre, skal ha av tilbud.

Helt til slutt til Fremskrittspartiet om samtykkekompetanse og tvang: I dette forslaget er det snakk om mennesker som trenger rusbehandling, og hvilket tilbud de skal ha. Det er ikke snakk om psykotiske mennesker, og det er heller ikke snakk om farlige mennesker. Vi har en jobb å gjøre, enten man er for rusreform eller ikke, med å bygge ned stigma rundt rusavhengighet, og jeg må ærlig innrømme at dette forslaget er jeg veldig usikker på om hjelper til med akkurat det.

Bård Hoksrud (FrP) [13:52:04]: Nå er jeg veldig glad for at jeg kom etter foregående taler, for jeg er enig i at dette forslaget handler om at vi skal se på hvordan man skal hjelpe rusavhengige. Det er utgangspunktet, men vi må også ta innover oss at dersom man ikke sørger for både å kunne ivareta dem som er rusavhengige, og også sikre at nærmiljøer og andre er med og ser verdien i dette og hvor viktig det er, kan man skape et motsetningsforhold, som det man nå faktisk ser enkelte steder i landet. Jeg mener at det definitivt hører hjemme her.

Jeg må si at vi nå har en regjering som er med og sørger for at vi får et todelt helsevesen. Innenfor rusomsorgen er det altså sånn at på f.eks. Mestringshusene Bolkesjø kan de som har råd, få behandling, men de som ikke har råd, får ikke behandling. Det syns i hvert fall Fremskrittspartiet at er helt feil. Vi mener at vi skal bruke mulighetene, vi skal se forskjellige løsninger. Det er vi veldig opptatt av.

Fremskrittspartiet og jeg er veldig tydelige på at rusavhengige skal få hjelp. Derfor er vi også tydelige på at vi skal ha flere plasser, ikke færre eller stå på stedet hvil. At Høyre ikke kan være med på forslaget om at vi faktisk skal øke antall plasser, fordi vi trenger flere plasser, viser egentlig at Høyre bare vil stå akkurat der vi er nå. Det holder ikke. Det er kutt, det er uakseptabelt, men vi kan ikke bare opp dit. Det er også mange der ute som trenger hjelp. Det er noe av utfordringen med den saken fra Kragerø om samtykkekompetanse som jeg tok opp. Det er mennesker som ikke får hjelp, fordi de faller mellom de to stolene, fordi man har et regelverk som sørger for at man ikke får den muligheten.

Så til dem som er veldig for avkriminalisering eller legalisering. Jeg har selv vært i Vancouver og møtt folk der. Der har de gjort det noen her ønsker å gjøre. Venstre vil gjerne bare legalisere helt, mens Høyre gjerne vil avkriminalisere. De som bor der, sa klart og tydelig: Før hadde vi noen få sprøyterom, nå har hele byen blitt det.

Vi var med komiteen i Portugal også. Det ble framstilt som fantastisk flott og fint, men når vi pratet med helsepersonell og politi, var det ikke sånn at dette var flott og fint, at alt var kjempebra med å sørge for at man kan ruse seg på narkotiske stoffer.

Jeg er veldig kritisk til en reform hvor man ønsker å avkriminalisere og gjøre det mindre alvorlig, sånn at vi risikerer at unge mennesker begynner å bruke narkotiske stoffer. Det er noe av bakgrunnen for at Fremskrittspartiet er veldig kritisk til det (presidenten klubber).

Fordelen er at jeg er saksordfører, så jeg kan komme opp igjen!

Even A. Røed (A) [13:55:21]: Debatten har i og for seg vært interessent, og det er noen ting som er viktig å ha med seg ut av den. Det ene er at vi i merknadene fra regjeringspartiene understreker at det er pasientrettigheter som kan tilsi at man skal ha tolv måneders behandling. Vi sier også i våre merknader at hvis flere kommer til å ha tolv måneders behandling enn det som ligger inne i anbudet nå, kommer vi til å ha behov for flere plasser, for da blir det de facto mindre behandling ut av tilbudet.

Samtidig vet vi – og det er også en del av diskusjonen her – at det er bevegelse i dette feltet, at man også har nye forståelser av hvordan behandling skal fungere. OK, da må vi teste ut det. I samme slengen vedtar vi også – og det er det flere her som er med på – at følgeforskning skal være med. Hvorfor er vi opptatt av følgeforskning? Jo, vi er opptatt av å få mer kunnskap og kompetanse på feltet. Det er jeg veldig stolt av å få på plass, og det må vi ha med oss.

Jeg tror at alle vi som er her, tjener mye mer på å understreke pasientrettighetene og prate opp det som ligger inne av rettigheter, og det Helse sør-øst sier om det i sine omtaler av anbudet: at det fortsatt er muligheter, men at hovedregelen skal være tre, sju og ni måneder.

Vi har altså åpning for at vi nå skal løse det med behandlingsplassene for voldsutsatte kvinner i aktiv rus. Det er på plass, og det er vi veldig fornøyd med, selv om det ikke høres sånn ut her. Det høres også ut som om vi ikke skal bruke private eller ideelle aktører i det hele tatt. Helse sør-øst har en avtale ute nå på 1,355 mrd. kr. Hvis dette var en regjering som foraktet ideelle og private, hadde vi aldri lagt ut et anbud av den typen. Dette er en kjempeavtale, en kjempemulighet for alle aktører til å bli med inn og bidra til bedre rusbehandling i den tiden vi går inn i. Ja, man kan godt diskutere utviklingen på feltet, man kan godt diskutere denne regjeringens rigg av behandlingen, men man må også ha med seg noen av faktaene som ligger til grunn.

Det er også enkelte som sier at man nå må gå til døgntilbud og bort fra døgnplassen. Ja, det er fortsatt sånn at tre, sju og ni måneder er ganske så langvarig døgnbehandling. Er man innlagt i en behandlingsinstitusjon i tre måneder, er det en vesentlig behandlingslengde. Det samme er både sju og ni måneder. Så kan det godt hende at noen også ønsker seg – og trenger og har behov for og rettigheter på – lenger enn det, og da skal vi legge til rette for det. Likevel er det altså ikke sånn at dette er en massiv overføring fra døgnbehandling til poliklinikk. Dette er en storsatsing på døgnbehandling, og det skal vi fortsette å bygge opp under.

Jeg tror at dette feltet er veldig godt tjent med at vi i det videre har debattene rundt hva som er god og ikke fullt så god behandling. Derfor tror jeg følgeforskning er utrolig viktig. Det er selvfølgelig også en forventning om at man fra både helseministerens og helseforetakenes side har en nøye oppfølging av dette der man sikrer det, og det er helseministeren klokkeklar på i denne sal.

Marian Hussein (SV) [13:58:34]: I mitt innlegg berømmet jeg representantene fra opposisjonen som hadde lagt fram dette forslaget, for jeg mener at sluttproduktet gjør situasjonen til TSB-behandlingen bedre. Derfor blir jeg litt skuffet over at man i avslutningen av denne debatten kjører fram sånt som: Ja, men dere kan være med og vedta. Altså: Hvis det er sånn at Stortinget allerede har vedtatt, da vi behandlet opptrappingsplanen, at man skal slutte å legge ned behandlingstilbud innenfor psykisk helsevern, burde det egentlig ikke være behov for at vi igjen vedtar det i Stortinget. Så er realiteten en annen når man ser på dette anbudet. Men det hadde jo heller ikke gjort, når man skriver 1. januar 2025, at veldig mange av disse plassene som man er bekymret for, hadde gjenoppstått, for de er jo regulert av en anbudsavtale.

Jeg tror debatten og pasientene og folk er tjent med at vi klarer å være ærlige om hva som er de reelle konsekvensene av de ulike forslagene, og slik situasjonen er, har man anbudsregimet som helseforetakene bruker. I foregående sak var Høyre veldig opptatt av at det var visse ansvarsfordelinger mellom Stortinget og statsråden og helseforetakene, men i denne saken er ikke Høyre like opptatt av disse prinsippene, om hvordan ansvarsfordelingen skal være. Det hadde jo vært litt interessant å vite hva Høyre egentlig mener om disse ulike ansvarsfordelingene, for Høyre taler med om ikke to, så i hvert fall med flere tunger. De har jo også flere representanter i salen, så det kan hende at det påvirker hvilke argumentasjonsrekker man legger seg på.

Her er vi i SV i hvert fall ærlige på at vi skulle ønske at vi hadde et annet system for å styre dette. Vi skulle ønske at man hadde langsiktige avtaler med kun ideelle aktører, for vi ønsker ikke at helsetilbudet til sårbare grupper skal være motivert også av kommersielle gevinster. Det tror vi ikke er bra, verken for de menneskene som skal ha den hjelpen, eller for helsevesenet vårt. Så la oss i hvert fall være ærlige om realitetene i de forslagene som ligger, og så kan vi være uenige om hva vi mener er løsningene. Men da kan vi i hvert fall være ærlige om realitetene.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [14:01:39]: Jeg har lyst til å si litt om hvorfor jeg er så opptatt av mangfold i denne tjenesten.

For ganske lenge siden fikk jeg en telefon fra en jeg er veldig glad i: Olaug, jeg trenger hjelp med min rusutfordring nå – jeg har en flott jobb, familie, unger og penger. Denne gode vennen av meg fikk hjelp den første helgen, for han kunne legge flere hundre tusen kroner på bordet.

Samtidig er det mange jeg møter nesten hver eneste dag, som sier: Jeg står i kø – jeg har ikke penger å betale med. Jeg har heller ikke alltid penger til boligen jeg skal bo i. Ja, jeg har Nav. Jeg trenger noe annet enn det jeg får tilbud om av dagbehandling eller poliklinisk behandling.

Det er disse vi snakker om. Jeg er redd for et todelt helsevesen når det gjelder rusbehandling. Det er mange som sliter med rus som har et «ordnet liv» utad, men store utfordringer og tung ryggsekk, og som har penger å betale med. Men det er mange flere som ikke har den muligheten, og som trenger et mangfoldig tilbud og ber oss om å skaffe dem et mangfoldig tilbud der tid er en del av behandlingen, fordi de har mye i ryggsekken utenom rusutfordringene sine.

For meg blir det tydeligere at de som har lite, får et enda dårligere tilbud, og de som har mye penger, kan kjøpe seg tilbud. Dette er mitt engasjement for akkurat disse forslagene i dag – at de som har lite, nå skal få muligheten til å få et mangfoldig tilbud de kan ta tak i for å få hjelp med det som er deres utfordringer.

Bård Hoksrud (FrP) [14:04:23]: Man skal lytte nøye når man hører innlegg. Jeg hørte statsråden snakke varmt for de ideelle, og det er bra, men jeg hørte i det momentet at han sa det var viktig å få på plass flere plasser og jobbe med problematikken. Selv om jeg opplever at statsråden prøver å være en mer pragmatisk statsråd, hørte jeg i hvert fall ikke i det innlegget at han nevnte de private i det hele tatt.

Jeg hørte også representanten Even Røed fra Arbeiderpartiet si at det var 1,355 mrd. kr til kjøp av tjenester. Men det er nok sånn at de aller, aller fleste er ideelle, og det er alle enige om er bra. Noen av oss andre gjerne skulle sett at det var et enda større mangfold, at man også åpnet for at flere private skulle få den samme muligheten.

Så må jeg inn på at representanten Røed brukte at det er ny forståelse om hvordan behandling skal skje framover. Jeg opplevde at statsråden ble utfordret på dette gjentatte ganger i spørsmålsrunden, men jeg oppfattet ikke at statsråden i det hele tatt svarte på hvor det er dokumentert at kortere behandlingstid gir like gode resultater. Det er spesielt at etterpå kommer Arbeiderpartiets representant og argumenterer med det samme og sier at det er forståelse for det, men man får altså ikke dokumentasjon, som vi utfordrer og utfordrer på. Det kommer altså ikke noen dokumentasjon. Jeg skulle gjerne sett det, hvis det kan dokumenteres at kortere behandlingstid har like god eller bedre effekt – vi får håpe det har enda bedre effekt hvis man skal gjøre dette. Jeg tror også det er sånn at mennesker er forskjellige, mennesker er unike. Det betyr altså at noen kanskje må ha 3 måneder, noen 6 måneder, noen 9 måneder, mens noen kanskje må ha både 12, 15 eller 18 måneder for å klare å lykkes.

Det viktige, tror jeg, og det er vi i hvert fall alle enige om, er at vi ønsker at mennesker som sliter og har behov for hjelp, faktisk får det, og at man skal lykkes. Det er bra, og jeg ser fram til det som kommer fra regjeringen. Da blir det sikkert noen nye debatter, men jeg håper det er sånn, og statsråden var tydelig på det tidligere i dag. Så får vi jo se når revidert kommer i morgen, hva som faktisk ligger der, og hvor mye det er til også å kunne bruke de private og den kapasiteten som er der. For, som andre har sagt fra denne talerstol: Det hjelper ikke å ønske nye tilbud hvis ikke det er noen der til å levere tilbudene. Det tror jeg er noe av fordelen med å ha både ideelle og private som leverandører som kan levere gode tjenester, og som er med på å sørge for at man også kan oppskalere når det er behov for det. Jeg ser fram til videre debatter.

Even A. Røed (A) [14:07:35]: Til det siste først: Det er altså gjennomført et forberedende arbeid til anbudet som involverer både brukerrepresentanter, erfaring og helsepersonell, som jo har lagt grunnlaget for det anbudet som ligger der nå. Så det er i hvert fall noe grunnlag for det. Så hører vi også fra representanten Bollestad at nå er man bekymret for et todelt helsevesen, og jeg er kjempebekymret hver eneste dag, for et todelt helsevesen er noe av det aller verste som kan skje i Norge. Men det er altså sånn at ventetiden er lik, ventetiden var på 28 dager i 2023, og den er rundt 30 dager i 2024. Den var på 28 dager i de fire–fem årene før det, så det er altså ingen grunn til at man er nødt til å gå til et helprivat tilbud for å få behandling til fornuftig tid. Hvis det er sånn, gjorde heller ikke den regjeringen som representanten Bollestad støttet, nok for å klare å få ned ventetidene. Da må hun også argumentere for at ventetidsmålet ikke er riktig per i dag.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [14:08:47]: Det kan godt være at den forrige regjeringen ikke gjorde nok, men vi var ærlige nok til å kunne si at vi ikke gjorde det – i forhold til denne regjeringen og representanten som var oppe her sist, som kun sier at det de gjør, alltid er aller best. Det er faktisk sånn at selv om ventetidene er like, er ventetiden lang for dem som trenger det aller mest, de som ikke har penger til å betale seg ut. For dem er 28 dager for å få hjelpen de trenger, kjempelenge. De har behov for hjelp ganske fort.