Grunde Almeland (V) [14:57:45] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke kultur- og likestillingsministeren for hennes likestillingspolitiske redegjørelse, hvor hun tar opp en rekke likestillingsutfordringer vi står overfor i Norge i dag. Jeg synes det er flott at vi fortsetter med å ha denne typen redegjørelser og debatter, nettopp fordi likestilling og virkemidlene for å oppnå bedre likestilling ligger til så mange ulike departementer, som likestillingsministeren har den glede å få lov til å koordinere arbeidet med.

All likestilling er i bunn og grunn frihetskamp, en kamp for like muligheter og frihet til å være seg selv – i parforhold, i foreldrerollen, på skolebenken, på jobben, i styrer og i næringslivet. Likestilling kan bety ulike ting i ulike situasjoner. På skolebenken kan det bety at du blir sett av læreren din og møtt på dine behov, før du ender opp med å hoppe av videregående. Det kan bety at ADHD-en din fanges opp selv om du er jente og symptomene dine kommer til uttrykk på en litt annen måte enn hos en gutt. I foreldrerollen kan det bety selvstendig uttaksrett av foreldrepenger for far. I et parforhold kan det bety at du ikke skal bli utsatt for negativ sosial kontroll, for fysisk eller psykisk vold, eller i ytterste konsekvens bli drept av den personen du trodde du kunne stole aller mest på.

Å jobbe for økt likestilling kan også bety ulike ting i ulike situasjoner. I næringslivet kan det bety at man aktivt forsøker å finne årsakene til at nesten 90 pst. av risikokapitalen går til mannlige gründere. Innen medisin kan det bety at man ikke bare forsker på prostatakreft, men også på endometriose. Likestilling kan komme til uttrykk som likebehandling eller som positiv særbehandling, for man kan ikke alltid sette likhetstegn mellom likestilling og det å behandle noen helt likt. Likestilling kan også handle om å behandle folk forskjellig dersom det er gode grunner for det. Forskjellig, men likeverdig er nøkkelord.

Det er mange temaer jeg kunne fokusere på, men jeg vil velge et av de mest alvorlige temaene som statsråden tok opp i sin redegjørelse. «Nye tider har nye problemstillinger», sa nemlig statsråden i sin redegjørelse. Imidlertid har nye tider også mange av de samme problemstillingene vi alltid har hatt, for selv om vi har lykkes med mange likestillingsprosjekter her til lands, er det noen utfordringer vi ennå står langt fra å løse.

Da jeg sto på talerstolen for et år siden for å diskutere likestillingspolitikk, viste jeg til en sak fra NRK hvor det kom fram av en Kripos-rapport at politiet ikke har hentet inn biologiske spor i en stor andel voldtektssaker – spor som kunne ha bidratt til å oppklare saker, som igjen kunne ha ført til flere tiltaler og domfellelser i voldtektssaker. Siden da har voldtektsutvalget levert sin rapport, som virkelig er nedslående. Rapporten viser at vi som samfunn ikke har lykkes i å forebygge og bekjempe voldtekt.

Venstre mener at det nå må tas systematiske grep i politiet. Det er en stor utfordring at håndteringen av voldtektssaker i dag ikke blir tilstrekkelig prioritert av politi og påtalemyndighet. Dette handler selvsagt mye om at politiet har knappe ressurser, men ifølge voldtektsutvalget er det også på høy tid med et kompetanseløft. Venstre er enig med utvalget i at voldtektssaker bør etterforskes av personell med spesialkompetanse på feltet, og det er også grunn til å se nærmere på om politidistriktene bør ha egne enheter for etterforskning og påtale av voldtekt og seksuallovbrudd.

Tallene viser at en av fem kvinner har blitt voldtatt i løpet av livet. Når omfanget er så massivt, er det verdt å stille seg spørsmål om hva det innebærer. Det innebærer at vi alle kjenner noen som har blitt voldtatt, og de fleste av oss kjenner ikke bare en som har blitt voldtatt, men flere. Et så omfattende samfunnsproblem er faktisk dette. Noen har kanskje betrodd seg til deg om det, men andre går og bærer på hemmeligheten alene. Sjansen er stor for at du kjenner flere voldtektsofre enn du er klar over. Jeg er helt enig med statsråden i at vold og overgrep er alvorlig kriminalitet, et betydelig likestillingsproblem, et samfunnsproblem og et folkehelseproblem. Et stort problem må angripes fra flere kanter.

Venstre mener at regjeringen må komme med et forslag til samtykkelov så snart som overhodet mulig, for voldtektsbestemmelsen vi har i dag, er langt fra god nok. Det er på tide å redefinere hva som anses som voldtekt.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [15:02:55]: Først og fremst vil eg takke statsråden for ei god og grundig utgreiing, og for at vi får ha ho årleg.

Vi veit at det trengst, for likestilling kjem ikkje av seg sjølv. Sjølv om vi har kome langt i Noreg, er vi langt frå å vere i mål. Vi har framleis ein kjønnsdelt arbeidsmarknad. Kvinner arbeider meir deltid enn menn, og kvinner tener framleis mindre enn menn. Nettopp difor trengst det ikkje å bli fokusert mindre på likestilling i åra framover, men meir, og vi kviler absolutt ikkje. Difor har vi som den første regjeringa lansert ein likestillingsstrategi som kjem neste år, for likestilling må skje overalt i samfunnet vårt.

Eg er stolt av å seie at det betyr noko at Arbeidarpartiet og Senterpartiet styrer landet – for folk og for likestillinga. Likestilling er eit resultat av politiske val vi tek, som bidreg til å gje like moglegheiter uansett kvar ein bur, og kven ein er.

I ein sånn debatt er det òg greitt å ta med seg historia og bakteppet og sjå kor langt vi faktisk har kome. Eg vil takke alle som har gått føre og teke kampane for oss – dei som har gjort det mogleg at ei ung kvinne frå ei lita øy i havgapet kan stå på denne talarstolen, og at ingen stussar ved det. Sånn har det ikkje alltid vore, men det er blitt mogleg fordi modige kvinner og menn har gått føre og tatt kampane for at vi har det Noreg vi har i dag.

No er det oss som har vakta og ansvaret for at neste generasjon jenter og gutar som veks opp, skal få like moglegheiter. Likestillingskampen vår handlar om å løfte alle, uansett kjønn. Eg synest det er litt skummelt når det i debatten om utfordringane til menn blir framstilt som dei er der på grunn av likestillingskampen for kvinner, for det er dei absolutt ikkje. La meg presisere at menn òg har kjønnsbundne utfordringar. Det er ulikskapar i utdanning, arbeidsliv, familiedanning og helse, og vi veit òg at det er forskjellar mellom menn. Mannsrolla i Noreg i dag er for trong for mange, med for lite handlingsrom, og hindrar nokre menn i å leve eit fritt liv. Det tek vi på alvor.

Difor var det ein milepæl i likestillingsarbeidet då regjeringa i august i fjor sette ned mannsutvalet, eit utval som skal gje oss oversikt over kva likestillingsutfordringar gutar og menn møter gjennom livsløpet. Dei gjennomgår no dagens politikk og vil kome med tiltak som vil bidra til eit meir likestilt samfunn. Det blir nok gode tiltak som vi skal få debattert mykje framover.

Som sagt treng vi likestilling på alle felt. I næringslivet ser vi framleis at dei aller fleste på toppen er menn. Difor stiller vi strengare krav for næringslivet, bl.a. med kjønnskrav i styret. I skulen dreg jentene frå gutane. Difor treng vi ein meir praktisk skule, slik at alle kan kome seg gjennom, òg med innføring av kjønnsnøytrale kvoter på studium der det er stor kjønnsubalanse.

Vi tek vald mot kvinner på alvor med opptrappingsplanen mot vald i nære relasjonar.

Regjeringa leverer, som utgreiinga til kulturministeren viser – med heile og faste stillingar, pensjon frå første krone, tiltak som gjer at folk skal kunne leve eit sjølvstendig, trygt og fritt liv. Det er dette likestilling handlar om, og det skjer på absolutt alle felt. Snart kjem det òg endringar i abortlova, som endeleg blir fornya, der vi òg tek kvinna sin rett til å bestemme over eigen kropp på alvor.

Det går framover, og godt er det. Etter åtte år med høgresida ved makta, der likestillinga gjekk bakover, er vi no på rett veg framover mot eit meir likestilt samfunn. Det trengst.

Eg vil avslutte med å sitere kultur- og likestillingsministeren, som sa det så godt: «Et likestilt samfunn er et godt samfunn – for alle.»

Tage Pettersen (H) [15:07:40]: Statsråden startet sin redegjørelse slik:

«Likestilling kommer ikke av seg selv. Likestilling er et resultat av politikk – et resultat av valg vi har tatt for hvordan vi vil innrette samfunnet vårt.»

Jeg er helt enig, og ulike regjeringer og ulike partier har bidratt til at Norge er et likestilt samfunn på en rekke områder – selv om vi nok må erkjenne at vi aldri blir helt ferdige. Likestilling er et verdifullt kjennetegn ved det norske samfunnet som må bevares og fremmes, og for Høyre handler likestilling om likeverd og like muligheter for absolutt alle. Det er ikke noe mål at vi skal velge likt, men at alle skal ha like muligheter til deltakelse og utvikling i samfunnet vårt.

I den forrige likestillingspolitiske redegjørelsen ble det nesten bare reist tematikk som omhandlet kvinner og jenter. Siden den gang har den offentlige likestillingsdebatten blitt bredere, også med menns og gutters likestillingsutfordringer sterkere i fokus. Det bar også statsrådens redegjørelse preg av. Vi må samtidig erkjenne at utgangspunktet for likestillingsdebatten veldig ofte fortsatt er verdensbildet til kvinner 50 år, ikke verdensbildet til den som er flasket opp på likestilling gjennom skole, kultur og samfunnet fra de var små, altså våre barn i dag. Utfordringen, tror jeg, er at mange unge gutter ikke kjenner seg igjen i den verdenen som vi voksne forsøker å beskrive.

Debatten om guttene har i større og større grad kommet i fokus den senere tiden. Kommentatorene mener til og med at det siste valget blant de yngste velgerne ble avgjort av hvilke partier som oppfattes å ta guttenes utfordringer på alvor, og Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom leverte historiske skolevalgresultater.

SVs Kathy Lie har i dag en kronikk på trykk i Drammens Tidende med overskriften «En politikk for gutta». Jeg synes dessverre den bærer preg av at løsningen på utfordringene fortsatt er mer av det samme. Jeg tror ikke guttene blir tryggere på seg selv ved å fjerne lekser, ved at flere av dem skal gå på SFO, eller ved at assistentene byttes ut med spesialpedagoger. Det guttene trenger, er flere mannlige rollemodeller i barnehagen, i skolen, i SFO og på alle andre arenaer som i dag i stor grad domineres av kvinner. Da må løsningene i stedet handle om hvordan man får gutter til å søke seg til disse yrkene.

Vi trenger ikke vidunderkurer for at guttene skal bli likere jentene. Vi trenger gutter som blir tryggere som gutter, og da må de ha menn som veileder dem på veien, og menn som rollemodeller. Til uken kommer mannsutvalget med sin rapport med råd til oss politikere, og det er godt vi får et nytt referansedokument som kan bidra til en bredere forståelse av menns utfordringer. Det kan bidra til en sunnere debatt med bredere, men også dypere perspektiver, for debatten om menn og gutter i dag er tøff, og kanskje spesielt og først og fremst på sosiale medier.

Derfor ble jeg positivt overrasket da statsråden viste til ytringsfrihetskommisjonen i sin redegjørelse. Statsråden har helt rett i at det står bra til med det offentlige ordskiftet, men som statsråden også sa, rammer hets kvinner og menn ulikt, og noen – faktisk ganske mange – tør ikke å si sin egen mening. Nær halvparten av de unge sier ikke meningen sin i frykt for reaksjoner, og dette gjelder spesielt guttene.

Av den grunn har Høyre fulgt opp anbefalingene fra ytringsfrihetskommisjonen og foreslått å opprette en nasjonal digital hjelpeportal. Den kan samle og synliggjøre lovverkets grenser for ytringsfrihet og vise vei til hjelpeapparatet for dem som trenger bistand. Samtidig har vi også vist viktigheten av støtte til foreninger som f.eks. MannsForum.

En redegjørelse til Stortinget skal primært handle om hva som er gjort siden den forrige redegjørelsen. Tirsdagens redegjørelse handlet vel så mye om hva regjeringen har planer om å gjøre i tiden som kommer. Etter min raske telling kom jeg til tre nye stortingsmeldinger, tre nye strategier, to nye handlingsplaner og fire nye utredninger. Jeg er usikker på hvor mye praktisk politikk det kommer ut av dette i løpet av den stortingsperioden vi nå er godt inne i, men jeg kan love at vi, sikkert sammen med de andre partiene, skal bidra til at Stortinget skal være utålmodige.

Likestilling er ikke et nullsumspill. Det er mer enn nok likestilling til oss alle, og vi skal stå på hver dag for et likestilt samfunn for alle, både kvinner og menn og alle andre grupper i samfunnet som føler at de i dag ikke får de samme mulighetene som sine medmennesker.

Margrethe Haarr (Sp) [15:12:27]: Først vil jeg takke statsråden for en god og fyldig redegjørelse.

Statsråden viser i sin redegjørelse at regjeringen setter arbeidet med likestilling høyt, og at man jobber aktivt på mange områder for å ta tak i de utfordringene vi ser både her i Norge og internasjonalt. Gjennom en rekke planer, strategier og tiltak fortsetter man å fokusere på økt likestilling.

Norge er et av verdens mest likestilte land. I lang tid har man kjempet for et mer likestilt samfunn der vi alle skal ha like rettigheter og muligheter, og som statsråden åpnet sin redegjørelse med, kommer ikke likestilling av seg selv. Det er et resultat av politikk – politikk som har skapt endringer.

I Norge har vi kommet langt, men det betyr ikke at vi skal være fornøyd med der vi er nå. Vi har fortsatt likestillingsutfordringer, og det er fortsatt nødvendig å ha en høy bevissthet rundt tiltak som bidrar til å fortsette den utviklingen vi har hatt. Vi må fortsatt kjempe for å sikre at alle har like rettigheter og like muligheter.

Senterpartiet mener at likestilling og likeverd er en viktig forutsetning for at alle skal ha et verdig liv. Det er kjent at politisk, økonomisk og sosial likestilling mellom kjønnene bidrar til en positiv utvikling på alle samfunnsområder. Likestilling mellom kvinner og menn har kommet langt. Likevel er det i dag fortsatt systematiske ulikheter mellom kjønnene som påvirker de mulighetene menn og kvinner får i samfunnet.

Statsråden varsler at regjeringen har startet et arbeid med en strategi for likestilling mellom kvinner og menn, som skal vise retningen for den videre utviklingen av kjønnslikestillingen. Det er bra. Sysselsettingen blant kvinner har økt kraftig, og andelen kvinner som er i arbeid, er nesten på samme nivå som menn. Likevel tjener kvinner i snitt fortsatt mindre enn det menn gjør. I dag tar flere kvinner enn menn høyere utdanning, men det er fortsatt flest menn som har topplederstillinger. De utdanningsvalgene vi tar, er fortsatt påvirket av hva som er tradisjonelle manns- og kvinnedominerte yrker, der kvinner har startet å velge mer utradisjonelt. Samtidig ser vi at veldig få menn velger tradisjonelt kvinnedominerte yrker. Vi har ikke klart å tette lønnsgapet mellom kvinner og menn, og det begrenser kvinners evne til å forsørge seg selv. Vi må fortsette å styrke kvinners posisjon i arbeidsmarkedet, og vi må fortsette en satsing på hele, faste stillinger og sikre at kvinner med minoritetsbakgrunn kommer ut i arbeid.

Det er avgjørende at staten går foran og stiller krav til seg selv og andre for å fremme likestilling. Dette viser regjeringen gjennom å sette tydelige forventninger når det gjelder mangfold, likestilling og inkludering – til seg selv og til de selskapene der staten har et eierskap, og ikke minst gjennom at vi særlig fokuserer på de næringene vi ser har større utfordringer med likestilling enn andre. Staten viser også vei når 53 pst. av lederstillingene er kvinner. Det viser at likestillingsarbeid nytter, og at det er riktig å ha høye forventninger.

Det som likevel bekymrer meg mest, er trakassering og vold mot kvinner. Den utviklingen vi har sett den siste tiden, er rystende, og den er med på å understreke hvorfor opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner er viktig, og at det er avgjørende at vi prioriterer de tiltakene som er vedtatt i planen.

Likestilling er ikke kun kvinnekamp. Både kvinner og menn har likestillingsutfordringer, og i den siste tiden har menns likestillingsutfordringer blitt løftet. Det er bra. Mannsutvalget har, som flere har nevnt, fått i oppgave å gi en helhetlig oversikt over hvilke likestillingsutfordringer gutter og menn har, og foreslå tiltak som vil bidra til mer likestilling. Jeg ser fram til at mannsutvalget legger fram sin rapport i neste uke.

Likestilling handler også om holdninger. Selv om det kan virke slik i visse debatter, vil ikke det at noen andre får like rettigheter og muligheter som deg svekke dine egne rettigheter. Slike holdninger hindrer en videre utvikling og påvirker vår oppfatning av kjønn. Vi ser også at dette påvirker hvordan vi som samfunn anerkjenner ulike roller og yrker. Fortsatt må holdningene utfordres for å sikre at vi har et mer inkluderende og mangfoldig syn på kjønn og identitet.

Vi har kommet langt, men det er tydelig at vi fortsatt har en vei å gå for full likestilling. Ingen i Norge skal ha et dårlig utgangspunkt på grunn av hvilket kjønn de har, eller om de er skeive, om de har en funksjonsnedsettelse, tilhører en religiøs minoritet eller har en annen hudfarge. For å sikre dette må vi fortsette å fokusere særlig på økt likestilling. Likestilling har aldri kommet av seg selv og vil heller aldri komme av seg selv. Det krever at vi fortsetter å kjempe for like rettigheter og like muligheter, at vi fortsatt må tørre å utfordre holdninger og tradisjoner, og at vi må vise vilje til å vise vei og ta de nødvendige politiske grepene for å legge til rette for et mer likestilt samfunn.

Silje Hjemdal (FrP) [15:17:19]: Jeg vil takke likestillingsministeren for redegjørelsen. Jeg synes det var bra at hun innledningsvis tok seg tid til å omtale spesielt det som angår vold i nære relasjoner og partnerdrap, for det er som oftest sånn at kvinner blir drept av noen i en nær relasjon. Det å bli født som kvinne er i deler av verden noe av det farligste som er, og faktisk er det også noen ganger farlig å være kvinne i vårt eget land.

Vold i nære relasjoner kostet samfunnet svimlende 92,7 mrd. kr i 2021. Det er et høyt tall, men det er ofrene og familiene som betaler den høyeste prisen, og noen betaler den ultimate prisen, med livet.

Partnerdrapssakene illustrerer ofte, synes jeg, et noe naivt system som tar mer hensyn til gjerningspersonen enn til offeret. Det mener jeg er en stor utfordring for likestillingen også i Norge. Samtidig er det helt riktig, som statsråden påpekte, at tallet på voldtekter stiger heller enn å avta. Én prosent av voldtektene i Norge ender med dom. Politiet henlegger rundt åtte av ti voldtektsanmeldelser, og det antas at 80 pst. av de voldtektene som finner sted, ikke anmeldes. Vi vet at mørketallene er store, og at mange rett og slett ikke orker påkjenningen med å anmelde. Det er et veldig alvorlig samfunnsproblem.

Videre: Også internasjonalt ser vi at det er stor grunn til bekymring. I forbindelse med kvinnedagen kunngjorde FNs organisasjon for barn, UNICEF, ny statistikk for kjønnslemlestelse. De nye anslagene viser at på verdensbasis lever rundt 230 millioner jenter og kvinner med kjønnslemlestelse, og det er 30 millioner flere enn anslaget i 2016, en økning på vel 15 pst.

Det er noe naivt å tro at dette ikke skjer i vårt land. Selv om vi heldigvis har fått på plass en mye bedre lovgivning, er det ikke veldig lenge siden vi leste i Aftenposten at bare på Ullevål sykehus er det hver måned 6–7 kvinner som trenger bistand med skjedeåpning etter omskjæring.

Den samme bekymringen gjelder barneekteskap. Vi har heldigvis fått på plass bedre lovgivning i Norge, men det er et stort problem internasjonalt, og jeg forventer at regjeringen følger opp de forpliktelsene man tidligere har hatt, og som man også lovet under tv-aksjonen sist.

Kvinnekamp og likestillingskamp er selvfølgelig viktig nasjonalt, men vel så ofte internasjonalt, og sånn sett står vi sterkere når vi kan løse tingene sammen. Derfor synes jeg det er veldig krevende å se at noen utrolig tøffe damer i dette landet som tør å ta disse kampene mot f.eks. tvangsekteskap, æresvold og ufrivillig utenlandsopphold, føler seg presset ut av samfunnsdebatten. Vi hadde et veldig godt eksempel i høst, med Sarah Gaulin, kanskje en av Norges tøffeste damer, som har tatt kampen på vegne av mange av disse damene, og som opplevde at belønningen for å engasjere seg var truende telefoner til alle døgnets tider, ubehagelige situasjoner på gaten og frykt for egen sikkerhet. Det er faktisk sånn at man avslutter engasjementet sitt fordi man frykter for sin egen sikkerhet.

Dette er ett eksempel på en kvinne, en lokalpolitiker, som tør å ta debatter som veldig mange frykter. Det er veldig urovekkende hvilke signaler dette sender til andre unge mennesker med et stort engasjement, og det er totalt uakseptabelt i vårt samfunn. Vi har altså absolutt flere saker å ta fatt i hva gjelder likestilling, også i Norge.

Kathy Lie (SV) [15:22:41]: I et av verdens mest likestilte land ser vi dessverre en bølge av vold i nære relasjoner og partnerdrap, hvor det store flertallet av ofre er kvinner. Nylig fikk vi rapporten fra voldtektsutvalget, som peker på økende antall voldtekter, få anmeldelser og enda færre domfellelser. Til tross for at skiftende regjeringer har sagt at voldtekt er et prioritert område, har vi ikke klart å gjøre de tiltakene som skal til, verken når det gjelder forebygging, ivaretakelse av de utsatte eller straff av overgripere.

Voldtektsutvalgets nedslående rapport peker på et uløst samfunnsproblem. Dette må vi løse. Vi må ta i bruk alle de virkemidler som finnes, og styrke de viktige organisasjonene og etatene som jobber med dette. Vi trenger forsterket innsats for forebygging gjennom å lære barn og unge om egne og andres grenser. Vi trenger regulering av barns tilgang til porno på nett. Ikke minst må vi få på plass en samtykkelov som klart og tydelig krever et ja.

Vi må gjøre det trygt for kvinner å forlate en voldelig mann og å anmelde en voldtekt. Vi må styrke og ruste opp krisesentrene, og vi må styrke ressursene i politiet og gjenopprette politiets ressursgruppe mot voldtekt. I tillegg må vi styrke voldtektsmottakene og sørge for døgnåpne tilbud i hele landet, også for voldtatte barn. Vi må styrke tilbudene både i helsevesenet og fra ideelle organisasjoner som jobber med å hjelpe voldsutsatte med å ta tilbake livet sitt. Vi må også styrke tilbud som hjelper menn med å endre adferd og finne alternativer til voldsutøvelse.

Likestillingsministeren redegjorde for et kjønnsdelt arbeidsmarked hvor kvinner fortsatt tjener mindre enn menn, selv med samme utdanning, ansiennitet og stilling, hvor kvinner fortsatt jobber mye mer deltid enn menn, og hvor mye av deltiden skyldes arbeidstidsordninger som ikke går opp med resten av livet.

Jeg kommer selv fra helsevesenet, fra en jobb som sykepleier i 100 pst. tredelt turnus, og som hovedtillitsvalgt på et stort sykehus. Selv om lønnen selvfølgelig er viktig, hadde jeg svært mange kvinnelige medlemmer som sa at de vurderte å slutte som sykepleier på grunn av turnusen og fordi arbeidspresset ble for stort til at de klarte å ta seg av barna eller orket et sosialt og aktivt liv ved siden av. Skal vi oppnå større andel heltid for kvinner, må vi ta arbeidsmiljølovens formålsparagraf på alvor og sørge for helsefremmende arbeidstidsordninger som går opp med livet ellers.

Jeg er glad for at regjeringen fokuserer på et trygt arbeidsliv og satser på heltid, men det går for sakte. Det er en kjensgjerning at offentlig sektor og særlig helsevesenet er blant de kvinnedominerte arbeidsplassene. Da må vi slutte å strupe økonomien og pålegge stadig nye effektivitetskrav som fører til at f.eks. nyutdannede sykepleiere bare får tilbud om midlertidige deltidsvikariater i fulle avdelinger med altfor få på jobb. Sånt blir det ikke mer heltid av – eller lavere sykefravær blant kvinner.

En god stund nå har vi sett en utvikling hvor guttene kommer dårligere ut. Det må vi ta på alvor. Jeg er glad for at likestillingsministeren er enig i at likestilling ikke er en kamp mellom kvinner og menn, men en kamp for at alle skal ha det bra i samfunnet vårt.

Neste uke legger mannsutvalget fram sin rapport. Den håper jeg inneholder mange gode forslag til tiltak for en god mannspolitikk.

Forrige regjering satte ned et ekspertutvalg som skulle foreslå tiltak for å få ned kjønnsforskjellene i skolen, men vi ser få tegn til at rapporten ble fulgt opp. Det ekspertene ba om, var klassisk venstresidepolitikk, nemlig å fjerne lekser, innføre gratis SFO, lovfeste rett til læreplass, flere valgfag og mer praktisk undervisning. Isteden tar høyresiden til orde for flere teoritunge timer, mer testing og mer pugging.

Mange av de mannsdominerte yrkene har de siste årene blitt mer utsatt for konkurranse og fått langt hardere vilkår. Det er større økonomiske forskjeller menn imellom. Om menn opplever at det systematisk blir vanskeligere å gjennomføre utdanning og å få seg en trygg jobb, har vi tapt.

Jeg har vært feminist hele livet. Det har lært meg at noen situasjoner må vi forstå ut fra at kjønn behandles ulikt i samfunnet, og at vi trenger en målrettet politikk for å løse problemene. Det er viktig å ha med seg når guttene og mennene nå er så tydelige på at de ønsker grep, for rettigheter og likeverdighet må kjempes fram.

Vi trenger en politikk for guttene og for mennene. Det er åpenbart. Ikke bare har vi hørt det fra mange dette året, tallenes tale er også klar. Guttene topper dessverre mange dystre statistikker. Som mor og bestemor til gutter er jeg selvsagt opptatt av dette.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [15:27:52]: Jeg vil takke komiteen for en god debatt så langt. Jeg tror ikke vi finner store uenigheter. Det kan hende det finnes uenigheter om en del av virkemidlene, men jeg er glad for at vi bor i et land der man politisk er enige om at likestilling er et gode, et gode som må utvikles. Dette handler nettopp om at likestillingen er grunnleggende viktig for at vi skal ha mulighet til å leve et trygt, godt og fritt liv. Som jeg sa for et par dager siden, handler dette om rettferdighet, det handler om bærekraft, og det handler om fordeling av muligheter, makt og innflytelse.

Vi har gjort store likestillingspolitiske framskritt, men som flere har pekt på, gjenstår det også sentrale utfordringer. På flere områder er det tydelig at vi som land, og med de ambisjonene vi har, burde ha kommet lenger med likestillingen. Vi må jobbe for at flere opplever økonomisk frihet og likestilling i arbeidslivet. Flere kvinner jobber deltid, og vi har for få kvinner i ledelsesposisjoner og blant gründere. Det er ingen tvil om at vi taper på dette. Det går også for sent med å tette lønnsgapet mellom kvinner og menn. Vi har prioritert konkrete tiltak på disse områdene. Vi styrker også velferdsordningene, bl.a. med historisk lave barnehagepriser.

Det er også et problem når gutter og jenter begrenses av tradisjonelle kjønnsnormer når de velger utdanning. Dette forplanter seg i et kjønnsdelt arbeidsliv. Sektorer og næringer går glipp av mangfoldet av talenter, rollemodeller og tillitspersoner som skal drive landet vårt framover.

Flere har snakket om vold mot kvinner, og det er en stor likestillingsutfordring i vår tid. La meg være tydelig: Vi må skape et samfunn der folk slipper å bekymre seg for vold, trakassering og hets. Vi har satt i gang mange tiltak: opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, etablering av en permanent partnerdrapskommisjon og en kommende stortingsmelding – som riktignok Stortinget har ønsket seg – om seksuell trakassering. Utredningen til voldtektsutvalget er ute på høring.

I tillegg kommer vi med handlingsplaner mot samehets, antisemittisme og diskriminering og hat mot muslimer, som skal bidra til å bekjempe fordommer og rasisme. Vi ønsker å sørge for at konfliktnivået mellom ulike grupper i samfunnet ikke øker.

Jeg skulle ønske at jeg kunne slippe å lage handlingsplaner. Jeg skulle ønske at denne salen kunne vedta at vi ikke skal drive med rasisme eller hets mot hverandre. Men så enkelt er det ikke, og derfor må vi av og til også lage handlingsplaner. Derfor er den kommende handlingsplanen mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold blitt en viktig del av arbeidet for å sikre alles rett til frihet og deltakelse. Vi skal også gjøre vårt for å sikre muligheter til god helse, at alle har tilgang til hjelp og får riktig hjelp, uavhengig av kjønn.

Muligheten til å være seg selv og elske den man vil er en kjerneverdi i det norske samfunnet. Ingen skal føle seg dårligere behandlet på bakgrunn av funksjonsnedsettelser, og barrierene for deltakelse må ned. Utredningen om FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er nå sendt ut på høring. Vi følger opp skeives rettighetskamp gjennom handlingsplanen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Forbudet mot konverteringsterapi var utvilsomt en stor seier, og jeg er glad for at det var bred støtte til det i denne sal.

Likestilling handler om å ta tak i skjevhet og skape et samfunn der alle har like rettigheter og kan oppleve frihet. Vi trenger en bred oversikt over likestillingsutfordringene her i landet. Derfor ser jeg fram til at mannsutvalget skal levere sin utredning. Den siste tiden har menns og gutters rolle i likestillingen vekket stort engasjement. Både kvinner og menn skal ha en naturlig plass i likestillingskampen. Med den varslede strategien for likestilling mellom kvinner og menn skal vi sørge for en styrket og godt koordinert innsats på feltet.

Framgang forutsetter vilje til politisk handling. Vi har store ambisjoner, og jeg er glad for at det ser ut til at komiteen også deler det engasjementet.

Bente Irene Aaland (A) [15:46:00]: Vi har mye å glede oss over når det gjelder likestilling i Norge. Vi har oppnådd mye, og mange andre nasjoner forbinder landet vårt med likestilling.

Det er også mange områder hvor vi ikke har oppnådd likestilling. Et av temaene vi har på dagsordenen, er kvinnehelse. Helsespørsmål kan også være likestillingsspørsmål. Det er belyst gjennom kvinnehelseutvalgets arbeid, hvor de pekte på flere områder der manglende anerkjennelse av kjønns betydning for helse er særlig framtredende. Dette handler om at kvinnehelse har lav status, at det er manglende samordning og en sviktende kunnskapbro, og at kvinners stemme får lite gjennomslag, noe som hindrer likeverdige tjenester og får konsekvenser for kvinners helse.

En viktig del av dette arbeidet er kvinners arbeidshelse. Kvinner har høyere sykefravær enn menn. Slik har det vært siden 1970-tallet. I 2023 var sykefraværet for kvinner på 8,8 pst., mot 5,4 pst. hos menn. Det kan være mange årsaker til at sykefraværet hos kvinner er høyere enn hos menn. Det kan henge sammen med biologi og reproduksjon, det kan være dobbeltarbeid med større ansvar for barn og familie, eller det kan være at arbeidets art på de typiske kvinnearbeidsplassene er svært belastende, fysisk og psykisk.

Dette er i stor grad ubesvarte spørsmål, for det har vært for lite forskning på dette temaet. Derfor må man glede seg over at regjeringen har satt ned et offentlig utvalg som skal gi oss bedre og mer helhetlig kunnskap om kvinners arbeidshelse. Uten kunnskap kan man ikke finne svarene og de gode løsningene for å redusere fravær og frafall fra arbeidslivet. Dette vil få betydning for den enkelte kvinne, for arbeidsgivere og for samfunnet som helhet, og det er på høy tid at dette skjer.

Minja Tea Dzamarija (A) [15:48:29]: Arbeiderpartiet har alltid jobbet for et samfunn der alle har like muligheter og rettigheter, uavhengig av kjønn, seksuell orientering, funksjonsevne, etnisitet eller sosial bakgrunn, men vi vet at vi fortsatt har en vei å gå på mange viktige områder.

Norge er et lite land i global sammenheng, men vi er blitt betydelig mer mangfoldig. Ifølge tall fra SSB er Norge hjem til mennesker som har bakgrunn fra hele 221 forskjellige land. Jeg har valgt å sette søkelyset på den gruppen i mitt innlegg, for innvandrerkvinner og -menn kan ofte stå overfor spesielle utfordringer når det gjelder likestilling. På enkelte områder kan det være tydelige forskjeller. Innvandrere har generelt lavere sysselsettingsgrad. Innvandrergutter har lavere gjennomføringsgrad i videregående utdanning, mens flere innvandrerjenter rapporterer om negativ sosial kontroll. Språkbarrierer, kulturelle normer, utdanningsutfordringer og manglende nettverk kan utgjøre hindringer for deres deltakelse i samfunnet. Derfor er det avgjørende at vi jobber aktivt for å bryte ned disse barrierene og skaper et inkluderende samfunn for alle. Vi må fortsette med det gode arbeidet for å få flere i jobb, bygge sterke fellesskap og gode felles arenaer, fremme likestilling og bekjempe negativ sosial kontroll.

Det er alltid gledelig når man kan bekrefte en positiv utvikling gjennom tall og fakta. En fersk rapport fra SSB som sammenligner innvandrerkvinner og deres norskfødte døtre, viser tydelig at døtrene lykkes bedre enn mødrene, innen både utdanning og jobb. Dette tyder på at døtrene skaper seg muligheter som foreldrene ikke hadde. Blant innvandrergutter er det flere som sliter, noe som bl.a. viser seg gjennom svakere gjennomsnittlige skoleresultater. Det er viktig at det norske skolesystemet har fleksible løsninger som støtter varierte læringsformer, slik at alle blir ivaretatt.

Arbeid med likestilling og inkludering er av essensiell betydning for vårt samfunn. Det handler om å bli sett og akseptert, om å kunne få delta, få bidra og få være den man er.

Mona Nilsen (A) [15:51:40]: Likestilling handler også om familielivet. Vi politikere verken kan eller bør bestemme i et så personlig spørsmål som det om hvor mange barn en kan få, men vi vet at politikken legger rammene for familielivet.

Arbeiderpartiet mener at rammene må være så gode at de som ønsker seg – og kan få – barn, faktisk har muligheten til det. Undersøkelser fra FHI viser at flere ønsker seg flere barn enn de får, og mange kvinner ønsker seg flere barn, selv om de i større grad bærer kostnaden ved å få barn, både rent fysisk og også i lønnsutviklingen etter å ha fått barn. Å sikre trygge, gode rammer for foreldrene er derfor også viktig for likestillingen, både gjennom å senke kostnadene ved å få barn og gjennom å sikre at foreldre, og særlig mødre, ikke taper i arbeidsmarkedet etter fødselen gjennom at lønnsutviklingen deres stopper opp. Regjeringen har gjort en rekke grep for å styrke økonomien til barnefamilier de senere årene, bl.a. gjennom økt barnetrygd, billigere barnehage og gratis SFO. Det må vi fortsette med.

For barn er begge foreldrene viktige omsorgspersoner. Et politisk mål for regjeringen er å legge til rette for likestilt foreldreskap. Vi mener at begge foreldrene i utgangspunktet har samme rett og plikt til å gi barnet omsorg, til å tilbringe tid med det og å ta del i avgjørelser. Foreldre som motiveres til å samarbeide om felles barn etter samlivsbrudd, er svært viktig for å hindre at konflikter oppstår, for når konfliktene først har eskalert, kan det være vanskelig å finne varige og gode løsninger, både for barn og for foreldre. Regjeringen vil derfor i arbeidet med ny barnelov se om loven i større grad kan bidra til å forebygge at foreldrekonflikter oppstår.

Som sagt: Likestilling handler også om familieliv. Vi vet nemlig at de rammene vi politikere legger, påvirker både ønsket om og muligheten til å få barn. Vi må derfor fortsette å legge de gode, trygge rammene rundt familielivet. Vi må også sørge for likestilt foreldreskap, sånn at ungene våre får begge foreldrene som viktige omsorgspersoner i sitt liv.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [15:54:27]: Først vil jeg takke statsråden for en fin redegjørelse. Kampen for likestilling og mangfold må tas på så mange områder, og det er åpenbart at regjeringen gjør mye for at ulike mennesker skal få like muligheter. Som statsråden så fint startet med i sin redegjørelse: «Likestilling kommer ikke av seg selv.»

På få andre områder enn i kampen for likestilling for funksjonshindrede ser vi like godt at likestilling ikke kommer av seg selv. Fortsatt er det for mange som tror at funksjonshemming er en feil med individet og ikke et resultat av samfunnets diskriminering og de valgene vi som politikere gjør, også i denne sal. 23 år etter NOU-en «Fra bruker til borger – En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer» ser fortsatt de færreste av oss funksjonshemming som en likestillingsutfordring. Det er det vårt ansvar å gjøre noe med.

I statsrådens redegjørelse fikk en av våre største likestillingsutfordringer knapt noe plass. Om det er en erkjennelse av at regjeringen selv mener at de knapt gjør noe, er tvilsomt, men det etterlatte inntrykket er nettopp det. En skulle nesten tro at skiftende regjeringer tror at likestilling kommer av seg selv på dette området. Slik er det ikke.

Som en nylig framlagt NOU så tydelig understreker: Det er på høy tid at likestilling for funksjonshindrede får den plassen i politikken som dette feltet trenger, for likestilling kommer ikke akkurat av seg selv.

2024–2025 kan bli de viktigste årene for likestilling for funksjonshindrede. Nå kan vi forvente at funksjonsevnekonvensjonen CRPD skal inkorporeres i norsk lov. Mange av oss mener at CRPD skal inkorporeres i menneskerettsloven, nettopp for å understreke at funksjonshindredes rettigheter skal likestilles med andres rettigheter. Det mener også flertallet i ekspertutvalget som regjeringen selv har utnevnt. Det er skuffende at statsråden i sin redegjørelse ikke er overtydelig på at det er nettopp det som skal skje i løpet av dette året eller det neste: inkorporering av CRPD i menneskerettsloven.

Vi trenger nye løsninger for å sikre alle tilgang til de samme mulighetene. Tilgang til arbeidsliv, transport og skole er åpenbare utfordringer. Det holder ikke at SV og regjeringen forhandler fram noen millioner her og noen millioner der til universell utforming. Eksempelvis er det godt dokumentert at skolesystemet slik det er i dag, ikke sikrer at funksjonshindrede elever har reell likestilling og medvirkning i skolehverdagen. Hadde vi sagt at jenter ikke kunne gå på nærskole på lik linje med gutter, hadde det vært kamp mellom partiene om hvem som kom med de beste løsningene. Når det er funksjonshindrede som ikke kan gå på sin nærskole på grunn av feil utforming av skolen eller manglende kompetanse, sier vi at det er for dyrt, eller at vi skal se på det, eller at vi skal vurdere det i neste budsjettprosess. Sånn kan vi ikke ha det.

Jeg oppfordrer med dette regjeringen til å sette likestilling for funksjonshindrede mye høyere på agendaen i året som kommer.

Tobias Drevland Lund (R) [15:57:38]: Jeg kan jo starte med å si at jeg er enig med siste taler, og så vil jeg takke statsråden for en fin redegjørelse.

Det pågår en drapsbølge der kvinner blir drept av partneren eller ekspartneren sin. Ifølge VGs oversikt er det siden år 2000 188 kvinner som har blitt registrert drept i saker hvor partneren er siktet eller dømt av domstolen. Sannheten er at vi har et voldsproblem i dette landet, og det må vi erkjenne. Når ett av fire drap som begås i Norge, er et partnerdrap, har vi også et samfunnsproblem. Når vi i tillegg vet at de aller fleste, både offer og drapsmann, er i kontakt med hjelpeapparatet før drapet skjer, vet vi også at dette ikke dreier seg om tilfeldige drap; det er såkalt varslede drap.

I desember 2020 la partnerdrapsutvalget fram en grundig utredning om partnerdrap og en rekke anbefalinger som skulle bidra til å forebygge slike drap i framtiden. Nå er vi i framtiden. Det har gått nesten fire år siden utredningen og anbefalingen ble lagt fram, men svært lite konkret har skjedd. Det kan vi ikke leve med, det kan vi ikke akseptere.

Skal vi lykkes med å bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, må innsatsen komme tidlig. Når det første slaget kommer, er det allerede for sent. Når politiet kobles på, har det gått for langt. Forebyggingen må derfor skje tidlig, og lenge før volden eskalerer.

Mange av de tiltakene partnerdrapsutvalget pekte på, er virkemidler som allerede finnes, men som ikke tas i bruk av politiet eller hjelpeapparatet i kommunene. Regjeringens opptrappingsplan går dessverre heller ikke langt nok i å følge opp partnerdrapsutvalgets anbefalinger. Rødt har derfor fremmet en rekke forslag i Stortinget som nå blir behandlet.

Sentralt i det vi foreslår, er å pålegge kommunene en plikt til å ha handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Det kan høres litt kjedelig og teknisk ut, men det er et viktig og nødvendig grep. Kommunene har i dag ingen plikt til å ha slike handlingsplaner, enda partnerdrapsutvalget pekte på dette som helt nødvendig. Det er nettopp i kommunene mye av det viktige arbeidet med å forebygge og bekjempe vold mot kvinner skjer, og Riksrevisjonens rapport i 2022 viste at en tredjedel av de spurte kommunene ikke hadde slike planer i dag. Det holder med andre ord ikke å oppfordre kommunene til å utarbeide skikkelige planer mot vold i nære relasjoner.

Parallelt med handlingsplaner mot vold i nære relasjoner må det utarbeides planer for å sikre at det finnes gode midlertidige botilbud for voldsutsatte i kommunene. Krisesentrene i Norge har de siste årene merket en økt pågang, og noen av krisesentrene opplever at de som bor der, bor der lenger enn før. Dette kan i stor grad ha sammenheng med at markedet for utleieboliger også er vanskelig mange steder. Derfor er det viktig at det arbeides for å ha gode og gratis botilbud som sikrer at krisesentrene kan hjelpe enda flere, samtidig som kvinner ikke blir nødt til å vende tilbake til voldsmannen, eller til å forbli hos partneren sin, som er voldelig.

Alle har rett til et liv uten vold. Vi må få slutt på partnerdrapene.