Stortinget - Møte torsdag den 4. april 2024

Dato: 04.04.2024
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 246 S (2023–2024), jf. Dokument 8:72 S (2023–2024))

Søk

Innhold

Sak nr. 15 [15:26:16]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Dagfinn Henrik Olsen, Bård Hoksrud, Silje Hjemdal og Frank Edvard Sve om å sikre krigsseilerne en verdig alderdom (Innst. 246 S (2023–2024), jf. Dokument 8:72 S (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til et replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Anna Molberg (H) [] (ordfører for saken): For en tid tilbake kunne NRK fortelle om en av de siste gjenlevende krigsseilerne, Oscar Anderson, som risikerte å ende opp med å bo i en campingvogn i Storbritannia. På grunn av sine økonomiske forhold risikerer Anderson å miste sin sykehjemsplass i England. På bakgrunn av denne historien behandler vi i dag saken om krigsseilerne som Fremskrittspartiet tok initiativ til.

Vi er en samlet komité som er enige om at Norge ikke kan være bekjent av at en av våre siste gjenlevende krigsseilere skal behandles på denne måten. Derfor vil jeg takke komiteen for at vi omsider ble enige om en ordning som skal sikre at gjenlevende krigsseilere ikke skal havne i denne typen situasjoner mer.

Komiteen ber nå regjeringen om å foreta tilpasninger i regelverket, slik at krigspensjonister som varig innlegges i syke- eller aldershjem i utlandet, ivaretas på lik linje med krigspensjonister i Norge. Det er helt åpenbart at dette haster, og vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget så raskt som overhodet mulig, slik at endringene kan tre i kraft senest 1. juli i år.

Ved utbruddet av annen verdenskrig var Norge verdens fjerde største skipsfartsnasjon, og 20 pst. av all tankflåte var norsk. I 1940 ble mesteparten av den norske flåten lagt inn under Nortraship, som ble verdens største rederi, med over 1 000 skip. I løpet av krigen fraktet norske skip 145 millioner tonn med livsviktig materiell for de allierte, samtidig som de reddet tusenvis av mennesker fra drukningsdød.

Under krigen gjorde 35 000 norske sjøfolk en enorm innsats på havet, samtidig som de levde med en konstant dødsrisiko hengende over seg. Krigsseilerne var også vitne til at over 700 norske skip gikk tapt, og de måtte se 4 000 kollegaer miste livet.

Innsatsen til den norske handelsflåten må aldri glemmes, og innsatsen til de norske sjøfolkene må regnes som vårt viktigste bidrag til de alliertes seier over nazistene. Dette er særlig viktig å understreke av oss i ettertiden, da mange krigsseilere dessverre opplevde å bli møtt med liten eller ingen aksept for innsatsen de hadde gjort. Hele det politiske miljøet i etterkrigstiden har ansvaret for den uverdige behandlingen krigsseilerne fikk etter krigen.

Den 3. august 2013 ba forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen krigsseilerne om unnskyldning for behandlingen de hadde fått etter krigen. Det var dessverre for sent for de fleste av krigsseilerne og deres nærstående, men det var likevel en nødvendig og forsonende handling.

Jeg er glad for at vi i dag tar ansvar for at de ytterst få gjenlevende krigsseilerne sikres en verdig alderdom. Det er kanskje ikke så mye i det store bildet, men det kan bety veldig mye for de få det gjelder.

Bjørnar Skjæran (A) []: Noe av det stolteste i vår nasjonale historie knytter seg til at vi har vært en sjøfartsnasjon i flere tusen år. Norges eldste fiskevær, Træna ved Helgelandskysten – rett utenfor der jeg bor – ligger flere timers seiling fra land. De som bosatte seg der, mestret havet, for å si det forsiktig. Det samme gjorde vikingene, det samme gjorde Leiv Eiriksson – som oppdaget Amerika flere hundre år før Columbus – polfarerne våre og ikke minst krigsseilerne.

Krigsseilernes innsats for å bringe livsviktige forsyninger var Norges viktigste bidrag til den allierte seieren over nazistene under annen verdenskrig. De fortjener anerkjennelse for den heltemodige innsatsen de la inn, med fare for eget liv, i kamp for friheten.

Behandlingen krigsseilerne fikk etter krigen, er ikke noe vi som nasjon kan være stolte av. Krig er farlig for alle yrkesutøvere, men farene krigsseilerne måtte håndtere, står i en særstilling. Mange kom aldri hjem igjen, og mange av de som overlevde, hadde blitt bombet eller torpedert, noen av dem flere ganger. Det har jeg selv heldigvis aldri opplevd, men jeg har erfart hva det vil si å havne i iskaldt hav uten hjelp i sikte.

Saken om Oscar som ikke får dekket utgiftene for sykehjemsplass i England, har med rette vekket et sterkt engasjement blant mange, og jeg vil berømme statsråden for å ha vært så tydelig på at vi nå skal få på plass endringer som ivaretar krigsseilere bosatt i utlandet på lik linje med de som er bosatt i Norge. Det er også veldig gledelig at en samlet komité har funnet fram til enighet om et anmodningsvedtak for å sikre dette.

Jeg er stolt av å bo i et land som har bygd opp en sterk velferdsstat, tuftet på grunnverdier om frihet, likhet og solidaritet, en velferdsstat med universelle ordninger som sikrer folk lik rett til viktige tjenester. Det er dessverre ikke alle land som har klart å skape en sånn rettferdig velferdsstat, og det er uheldig at britiske myndigheter ikke har tatt ansvar for å sikre et bedre velferdstilbud for innbyggere bosatt i Storbritannia, slik vi har fått til her i Norge. Krigsseilernes innsats var ikke bare avgjørende for vårt land, men også for Storbritannia, som også har et ansvar for å behandle dem som risikerte livet for friheten, med den respekten de fortjener.

Det er likevel ikke akseptabelt for Stortinget at en norsk krigsseiler opplever ikke å ha råd til sykehjemsoppholdet han trenger. Derfor er det rett og rimelig at det nå tas grep i denne saken. Forslaget som foreligger, vil sikre en likebehandling av krigsseilerne, uansett hvilket land de er bosatt i.

Tor Inge Eidesen (Sp) []: Krigsseilernes innsats under annen verdenskrig var enormt viktig og vil aldri bli glemt. Historien om disse personene og deres innsats er godt gjengitt av foregående talere, og jeg vil gå rett over på forslaget.

Forslagsstillerne ber om at personer som mottar krigspensjon, sikres nødvendig bistand. Bakgrunnen er en person – vi er vel alle sammen blitt på fornavn med Oscar – som er bosatt i Storbritannia, og som i tråd med regelverket som gjelder der, blir pålagt store egenandeler for sitt opphold på sykehjem. Det er betryggende å konstatere at det norske velferdstilbudet ikke har tilsvarende høye egenandeler. Behandlingen av dette forslaget i komiteen har også avdekt en felles vilje til å finne en løsning, slik at krigspensjonister som varig innlegges på syke- eller aldershjem i utlandet, ivaretas på lik linje med krigspensjonister som er varig innlagt på syke- eller aldershjem i Norge.

Statsråden har allerede uttalt at hun vil legge fram et forslag om en endring i lovverket, slik at krigspensjonister kan be om å få refundert innbetalte egenandeler. I de tilfellene det gis refusjon, må krigspensjonen reduseres, men slik at pensjonisten fortsatt beholder en betydelig andel av pensjonen.

Senterpartiet støtter en slik løsning og ser fram til at regjeringen så snart som mulig legger fram en proposisjon med forslag om lovendring.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Jeg vil også takke komiteen for at man til syvende og sist samlet seg om et felles forslag som ivaretar Oscar og de siste gjenlevende krigsseilerne. Som det ble sagt fra talerstolen, seilte ca. 35 000 sivile nordmenn i handelsflåten og sto for viktige bidrag til de alliertes seier over den tyske krigsmakten. Det falt 2 000 soldater i hjemmetjeneste og utenrikstjeneste i Norge under krigen, men det falt 3 638 norske sjøfolk i hjemme- og utenriksflåten. Det ble også referert til at man opprettet Nortraship da krigen brøt ut, som disponerte 1 000 skip. Halvparten av disse skipene forliste, med dertil mange norske omkomne.

Det ble også opprettet noe som heter Nortraships Sjømannsfond, av Stortinget i 1948, og det stammer fra det såkalte Nortraships hemmelige fond. Det oppsto ved at norske sjøfolk fikk utbetalt hyre etter de lavere britiske tariffene, mens differansen mellom norsk og britisk hyre ble innbetalt til fondet av britiske myndigheter. Pengene skulle komme norske sjøfolk og deres etterlatte til gode etter krigen, men det oppsto strid om disponering av midlene. Krigsseilerne opplevde behandlingen av midlene som et tyveri av deres opptjente lønn.

Norske myndigheters behandling av krigsseilerne etter krigen har vært sterkt kritisert opp gjennom årene. Først i 2013 fikk de som sagt sin offisielle beklagelse av den daværende forsvarsministeren, Anne-Grete Strøm-Erichsen, på vegne av den norske stat, for den behandlingen de har fått etter krigen. Først i 2021 ble krigsseilerne hedret og gitt anerkjennelse for sin innsats under annen verdenskrig.

Med det forslaget til vedtak som ligger til grunn, og som blir fattet i neste uke, gir vi Oscar og de siste gjenlevende krigsseilerne en verdig alderdom, uavhengig av hvor de bor i verden. Det skulle bare mangle. Vi trenger ikke å komme opp i situasjoner hvor det diskuteres om disse menneskene skal ende opp i en campingvogn, uansett hvor de måtte bo i verden. Jeg takker komiteen enda en gang for at vi samlet oss om dette.

Freddy André Øvstegård (SV) [] (komiteens leder): Historisk urettferdighet, det at vi som land har sviktet folk som har ofret mye i tjeneste for oss, er det dette handler om. Forsvaret sier i dag at det krigsseilerne gjorde, var «Norges viktigste bidrag til de alliertes seier under andre verdenskrig» – intet mindre.

Sånn var det ikke da krigsseilerne kom hjem etter krigen. Det vet vi. Det er i stedet en historie om mennesker som har blitt glemt, som har blitt tråkket på, og som dermed har forlatt Norge. Mange av dem beskriver det selv som at de har blitt presset ut, de har blitt fordrevet. Det er et bakteppe for denne saken.

Det er ingen her som kan klandres for dårlig behandling av krigsseilerne i etterkrigstiden, men vi er ansvarlig for hva vi gjør i dag. Derfor gjør det inntrykk når vi hører om Oscar Anderson eller om andre krigsseilere som ikke har fått nok hjelp fra Norge til å klare seg, eller som frykter for det.

Jeg vil si takk til dem som har jobbet fram denne saken, ikke minst til Sjømannsforbundet, men også til representantene som la inn saken. I SV valgte vi å gi vår støtte til dette. Nå står heldigvis komiteen samlet om å be om en løsning vi vet at regjeringen skal levere raskt på, og som statsråden også har vært ute og varslet.

Heldigvis er det sånn at urett i historien kan møtes med rettferdighet i dag.

Mímir Kristjánsson (R) []: Da krigen kom til Norge 9. april 1940, var Oscar Anderson en av de mange titusener av norske sjøfolk som befant seg utaskjærs. Landet de skulle vendt hjem til, var plutselig okkupert, og de hadde ikke noe annet valg der de befant seg, enn å fortsette å seile for Norge gjennom alle de lange krigsårene.

Skipet Oscar Anderson var på, ble internert i Nord-Afrika av Vichy Frankrike, altså det franske marionettregimet tyskerne innsatte. Anderson og andre måtte rømme på motorbåter over til Gibraltar. De hadde bare bensin til de første timene og måtte prøve å seile som best de kunne over, for å komme seg fri. Deretter mønstret de på, først på handelsskip, deretter på marineskip.

Oscar Anderson deltok i krigen for Norge fra den brøt ut, da han var bare 18 år gammel, og fram til desember 1945. Først da, mange måneder etter at resten av Norge hadde feiret hjemkomsten til kongen og frigjøringsdagen, fikk krigsseileren Oscar Anderson vende hjem til det landet han hadde forlatt fem år tidligere.

Uretten mot Oscar Anderson og de andre krigsseilerne stoppet dessverre ikke der. Da de vendte hjem, oppdaget de at svært mange i Norge trodde de ikke hadde gjort annet enn å farte rundt i London og Brooklyn og gå på gledeshus hele krigen. De ble rett og slett uglesett, og deretter ble disse heltene utsatt for det som var en nedrig prosess fra statens side, knyttet til å få utbetalt hyretilleggene i Nortraship.

Krigsseilerne kunne være både fysisk og psykisk skadet. Det er en spesiell form for nervekrig å seile i konvoi på den måten, når man vet at det er tyske ubåter og tyske fly som er ute etter en hele tiden. De kom hjem til Norge fysisk og psykisk skadet, ble ikke mottatt som helter, men tvert imot mistenkeliggjort og fratatt de hyretilleggene de hadde krav på. Derfor valgte mange, som Oscar Anderson, å flytte fra Norge og bosette seg utenlands. Hjemkomsten var ikke sånn som den burde vært. Det er årsaken til at Oscar Anderson nå har behov for hjelp fra den norske staten, som han har kjempet for i så mange år, for å få dekket de helseutgiftene han har i Storbritannia.

Hvis det er én ting den norske staten er utrolig dårlig på, er det å be om unnskyldning. Først i 2013, 68 år etter at krigen var ferdig, når nesten hver eneste overlevende krigsseiler var gått i graven, klarte altså den norske staten å be krigsseilerne om unnskyldning. Det er skammelig, og det er en del av den uretten vi prøver å rette opp i her i dag – og jeg vil takke alle partier for det – når vi sier at den norske staten skal ta på seg ansvaret også for de veldig få gjenlevende krigsseilerne som bor i utlandet.

Statsråd Tonje Brenna []: Krigsseilerne gjorde en uvurderlig innsats under annen verdenskrig og bidro til at Norge igjen ble fritt 8. mai 1945. Handelsflåtens innsats var Norges viktigste bidrag til den allierte seieren. Samtidig var verken skipene eller sjøfolkene forberedt på krig, noe som gjør at sjøfolkenes innsats stiger enda mer i aktelse. Den innsatsen krigsseilerne la for dagen under svært krevende og farlige forhold, vil aldri bli glemt.

Mottakelsen krigsseilerne fikk da de vendte hjem, var uverdig. Det tok altfor lang tid før samfunnet forsto betydningen av krigsseilernes innsats og hvilke belastninger de og deres familier måtte tåle. Mange krigsseilere fikk store helseutfordringer på grunn av sterke psykiske påkjenninger og ble ikke ivaretatt på en god nok måte i årene etter krigen.

Endringene i krigspensjonsordningen i 1951 og 1968 var viktige for krigsseilerne som var blitt uføre etter krigens slutt. Det var allikevel først i 2013 de fikk en beklagelse de burde ha fått tiår tidligere.

Jeg er glad for at komiteen nå er omforent og tydelig på hvilke grep som bør gjøres overfor krigspensjonister bosatt i utlandet. Grepene komiteen peker på, vil gi klarere likebehandling av krigspensjonister bosatt i og utenfor Norge. Vi kan nå få på plass en ordning der krigspensjonister, herunder krigsseilere, kan få refundert utgifter til egenandeler til varig opphold på syke- eller aldershjem i utlandet som bostedslandet ikke dekker. Krigspensjonen vil da samtidig reduseres noe, slik som for krigspensjonister som legges inn på syke- eller aldershjem i Norge.

Regjeringen vil raskt følge opp arbeids- og sosialkomiteens klare tilrådning til vedtak i Stortinget, slik at lovendringene kan behandles av Stortinget nå i vår, og at lovendringene kan tre i kraft 1. juli 2024, slik komiteen ber om.

Til slutt vil jeg takke Norsk Sjømannsforbund for engasjementet for krigsseilerne, og takke Oscar Anderson selv og hans familie både for å ha beskrevet hvordan det var å være på sjøen i de forferdelige krigsårene, og for å være ærlig om hvordan tiden i ettertid har vært, og hvilke behov krigsseilerne har hatt i dag.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Anna Molberg (H) []: Det er ikke så ofte en komité med partier fra Rødt til Fremskrittspartiet står samlet bak hvert eneste ord i en innstilling som avgis i Stortinget. Dette er først og fremst veldig gledelig, og det viser også at vi evner å stå sammen i viktige prinsipielle saker. Likevel så det ikke helt sånn ut i begynnelsen av behandlingen av denne saken. I statsrådens svarbrev til komiteen og til NRK svarte statsråden at hun ikke hadde planer om å endre den ordningen vi har for krigspensjon til krigsseilerne. Etter dette samlet likevel opposisjonen på Stortinget flertall for Fremskrittspartiets forslag. Nå skal ikke vi dvele ved dette noe særlig mer, det viktigste nå er at regjeringspartiene har snudd i saken, men jeg tillater meg å spørre, av hensyn til protokollføringen: Hva var det som endret seg i regjeringens vurdering i denne saken?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg er også glad for at en samlet komité enes om dette. Likevel vil jeg si at det i forslaget lyder «verdig», og hva som ligger i det begrepet, er jo ikke helt åpenbart når man skal lage en ordning som skal passe for ulike mennesker som bor ulike steder i verden, som forholder seg til ulike typer trygdesystemer, og som har ulike typer rettigheter i kraft av å være innbyggere i ulike land. Derfor var det ikke helt opplagt hvilken løsning det var mulig å få til raskt nok, som ville være dekkende nok for dem dette gjelder. Når vi så fant fram til denne løsningen – som jeg har tenkt å sende til Stortinget veldig raskt – er jeg veldig glad for det. Det gjorde jeg med den fart som var mulig å få til. Jeg håper og tror at dette vil være en viktig håndsrekning for dem som nå bor i utlandet og har behov for å få mulighet til å få dekket sine utgifter knyttet til det å bo i sykehjem.

Anna Molberg (H) []: Tusen takk til statsråden for svaret. Vi er nå enige om at det må gjøres endringer i lov om krigspensjonering for militærpersoner, for å oppnå en ordning der krigspensjonistene får refundert egenandelene sine når de varig legges inn på sykehjem eller aldershjem i utlandet. Da var det slik å forstå at dette er ment å være en harmonisering med reglene som gjelder for krigspensjonister i Norge.

Komiteen har i innstillingen understreket hvor viktig det er at dette kommer veldig raskt på plass, og statsråden var i sitt innlegg inne på at det arbeidet settes i gang omgående. Vi har i innstillingen skrevet at vi ønsker at lovendringene skal tre i kraft senest 1. juli. 2024. Er det noen utsikter til at proposisjonen kan komme til Stortinget mer eller mindre omgående?

Statsråd Tonje Brenna []: Det er nødt til å bli slik at proposisjonen kommer til Stortinget mer eller mindre omgående for at Stortinget skal rekke å behandle dette sånn at det kan tre i kraft 1. juli. Derfor jobber vi med uforminsket styrke med å få dette oversendt Stortinget så raskt som mulig. Det er selvfølgelig opp til Stortinget når Stortinget velger å behandle saken, men det skal ikke stå på undertegnede når det gjelder å få saken raskt over til Stortinget.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Jeg skal ikke gå tilbake til det som egentlig er svart ut. Jeg synes statsråden svarte bra, og jeg har all respekt for at man trenger tid til ting.

Undertegnede ble i fjor sommer kontaktet av en tidligere kaptein som heter Wiktor Mølleskog, og som stadig vekk besøker Oscar på sykehjemmet i England. Bakgrunnen er denne saken. Jeg skal beklage overfor Wiktor og Oscar at jeg ikke reagerte umiddelbart på denne saken. Jeg trodde virkelig at vi var kommet lenger enn som så i Norge, at det var mulig å reagere kjapt for å få behandlet det, spesielt når man ser løsninger på hvor enkelt det kan gjøres. Kan det tenkes at statsråden også kan beklage overfor Oscar og familien at man ikke har reagert tidligere?

Statsråd Tonje Brenna []: Da denne saken ble aktualisert igjen for første gang, mens undertegnede hadde ansvar for disse ordningene, skapte det et stort engasjement både i media og i Stortinget. Det er jeg glad for, for det betyr at våre folkevalgte følger med og er opptatte av å løfte fram de utfordringene mennesker vi treffer langs vår vei, og som står i ulike problemer, peker på og løfter fram til våre folkevalgte – sammen med Norsk Sjømannsforbund, som også her har gjort en stor innsats.

Jeg er glad for at vi kom fram til denne løsningen, og at den lar seg innføre raskt. Derfor er jeg opptatt av å få levert denne saken til Stortinget så raskt som mulig, sånn at vi får den til å virke til det beste for Oscar Anderson og andre som kan være i samme situasjon. Jeg håper at det er et bidrag til at de opplever at Norge fortsatt fullt ut anerkjenner den viktige innsatsen de gjorde under krigen.

Mímir Kristjánsson (R) []: Det hender rett som det er at vi oppdager enkeltskjebner – folk som faller gjennom et eller annet lite hull i trygde- og velferdssystemene våre. Det kan ofte være ganske absurde regler for de fleste av oss, når vi ser hvordan det slår ut, og det viser at det er veldig vanskelig å lage et så ekstremt finmasket nett av velferdsordninger at ikke noen noensinne havner i et uføre. Det jeg gjerne skulle bedt statsråden om rett og slett å reflektere litt rundt, er hva vi egentlig kan gjøre for å gjøre velferdsordningene våre mer fleksible og mindre rigide enn de er i dag. Jeg tror de fleste helt fra starten av i denne saken har innsett at dette ble et veldig uheldig utfall, likevel har ikke reglene egentlig klart å ta høyde for det.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg er enig i den innledende beskrivelsen til representanten om at det dukker opp eksempler på enkeltskjebner som faller mellom ulike stoler, eller hvor systemet rett og slett ikke virker for dem, slik det burde. Jeg tror likevel at det å tro at et system kan endres og dermed bli feilfritt, er en illusjon. Derfor er vi helt avhengig av noe veldig viktig i alle våre trygdeytelser og -ordninger, i alle våre møter mellom det offentlige hjelpeapparatet og enkeltmennesker, og det er menneskene som jobber der. De gjør en fantastisk jobb hver eneste dag, enten de jobber i Nav, i helsetjenestene eller andre steder der folk i en vanskelig situasjon veldig ofte henvender seg. Det er folk som vi trenger å investere i, som vi trenger å anerkjenne, som vi trenger å vise tillit, og hvor vi skal ha stor respekt for det faglige skjønnet de utøver. Det er ikke menneskene det er noe galt med når de f.eks. faller mellom ulike ordninger. Det er at systemene våre ikke evner å fange menneskene opp. Derfor er vi avhengig av at disse viktige enkelthistoriene kommer fram, slik at vi kan justere oss dersom det er behov for det.

Mímir Kristjánsson (R) []: Takk for det svaret. Jeg er enig med statsråden i at det er en illusjon å tro at man kan lage et system som skal klare å fange opp alt og alle. Jeg tror også, som statsråden, at den beste ressursen vi har for å sørge for at folk ikke faller mellom ulike stoler eller havner i uføre på forskjellige måter, er de mange ansatte som gjør en kjempejobb, ikke minst i Nav. Samtidig er det en erfaring for veldig mange som har med det norske trygdesystemet å gjøre, at systemet på en eller annen måte oppleves stivbeint, umenneskelig, lite fleksibelt.

For det første: Er statsråden enig i den beskrivelsen, som hun sikkert har hørt mange ganger forskjellige steder? For det andre: Er det en kulturendring det på en eller annen måte er mulig å gjennomføre, for å gjøre at vi får et mer humant og mindre stivbeint system?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg tror ingen av dem som jobber i våre velferdstjenester eller i førstelinjen, på noen som helst måte mener å være verken stivbeint eller umenneskelig, slik representanten beskriver det. Det jeg tror er et stort dilemma særlig for dem som treffer mennesker som ber om hjelp på en eller annen måte, er at det på mange vis er velferdsstatens ytre skanse. Det er en del mennesker som henvender seg og ber om hjelp, eller som ber om ulike ting, som vil få nei som svar, ikke fordi det oppleves som rettferdig for den enkelte, men fordi det er basert på de reglene, lovene og forskriftene vi har, at den enkelte har bestemte rettigheter. Det er ikke det samme som at alle som opplever seg urimelig behandlet, har blitt urimelig behandlet fordi det er riktig. Det skjer også feil i vårt store og gode velferdssystem, og derfor må vi hele tiden være på utkikk etter hvordan vi kan bedre ordningene våre, hvordan vi kan gjøre det mulig å klage og anke, og hvor man kan be om hjelp dersom man sliter med å finne fram i dette kompliserte systemet.

Presidenten []: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Storbritannias statsminister under krigen, Winston Churchill, sa at hadde det ikke vært for den norske handelsflåtens innsats, hadde ikke Storbritannia og de allierte hatt nok bensin og forsyninger til å vinne krigen.

Saken om krigsseiler Oscar Anderson, som NRK brakte ut til det norske folk i august i fjor, gjorde inntrykk på mange, også meg. Mange aktører, med Sjømannsforbundet i spissen, forsøkte å finne en løsning for å sikre de få gjenlevende norske krigsseilerne en verdig alderdom med nødvendig pleie og omsorg, uavhengig av hvor de i dag er bosatt.

Selv engasjerte jeg meg på grunn av krigsseilernes skjebne og ikke minst svært uverdig behandling her i landet etter krigen, og det har engasjert meg lenge. Jeg stilte derfor et skriftlig spørsmål til daværende ansvarlig statsråd i september i fjor. Av den grunn er jeg veldig glad for at komiteen nå tverrpolitisk ser ut til å lande dette på en god måte, og at et bredt flertall står bak.

Krigsseilernes innsats gjør at vi alle i dag kan leve i et fritt og demokratisk Europa. Det var faktisk sånn at én av ti norske krigsseilere under annen verdenskrig aldri kom hjem. De mistet livet på havet. Som det er sagt før her i dag, slet mange av dem både fysisk og ikke minst psykisk som følge av det de hadde opplevd ved å stå i handelsflåten under krigen. De var den eneste sivile gruppen som av staten ble pålagt å stå i tjeneste gjennom fem år. Det gikk så langt at den norske stat, som det også er sagt her før i dag, måtte beklage i 2013 på grunn av den behandlingen krigsseilerne fikk. På den bakgrunn skulle det følgelig, etter min mening, bare mangle om ikke vi i Norge i dag gjør det vi kan for å hjelpe de få gjenlevende krigsseilerne som trenger det, i livets siste fase.

Jeg vil også som representant for Senterpartiet si at vi har en lang historie med å lytte til krigsseilerne og deres skjebne. Særlig var tidligere statsminister Per Borten forbilledlig. Han var den første norske statsministeren som etter krigen tok opp denne gruppens situasjon, lyttet til dem, tok dem på alvor og sørget for at de fikk reell rett til krigspensjon, og sørget for at man satte ned et utvalg som førte til etterbetalingen i 1972. Det rettet ikke opp all uretten, men det rettet opp noe. Det var også Senterpartiets sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa som kraftig forbedret pensjonen til krigsseilerne tilbake i 1999.

Som nordmenn er det hva vi gjør når mennesker som Anderson trenger oss mest, som til slutt definerer oss som nasjon. Én ting er hva som er rettferdig, noe annet og enda viktigere er hva som er anstendig. Norge bør etter min mening – og heldigvis flertallets mening – være et land som sørger for å ivareta sine krigsseilere, uansett bosted og statsborgerskap, også når de i praksis faller mellom alle stoler. Da er det viktig at vi likevel evner å finne løsninger. Det eneste anstendige er å sørge for en løsning.

Stein Erik Lauvås hadde her overtatt presidentplassen.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg har også lyst til å starte med å takke Sjømannsforbundet, som har gjort en fantastisk innsats her for å belyse saken sammen med Oscar Anderson.

Jeg hadde egentlig håpet at jeg ikke behøvde å ta ordet, for jeg er veldig glad for at man nå klarer å få på plass et godt vedtak i Stortinget, men jeg syns det er greit å være redelig og ærlig når det gjelder historiebeskrivelsen. Jeg er overbevist – med bakgrunn i foregående taler, Myhrvold, som stilte et spørsmål til statsråden i fjor – om at denne saken for Oscar Anderson og de andre krigsseilerne aldri hadde løst seg hvis det ikke var for at opposisjonen sørget for å framskaffe et flertall i denne saken.

Rett før opposisjonen sørget for å sikre flertall, var statsråden ute og sa at dette var uaktuelt. Andre regjeringsrepresentanter var ute og sa det samme. Vi opplevde plutselig også at det var støttespillere for å få på plass en løsning som ble mye mer forsiktig. Heldigvis tok et flertall av partiene i denne sal ansvaret og sørget for at man nå – etter alle de flotte talene som har kommet også fra regjeringspartienes representanter i dag når det gjelder krigsseilerne, og den uvurderlige innsatsen de faktisk gjorde for Norge under krigen – skal rydde opp i det.

Jeg synes faktisk at man hadde stått seg på heller å være litt mer real og raus og si hvordan dette kom på plass, men det er egentlig litt underordnet nå. Det som er det overordnede, er at Oscar Anderson får på plass en løsning. Jeg hører 1. juli. I likhet med alle de andre krigsseilerne, begynner han å bli veldig gammel, og det betyr at tiden er noe som taler mot dem. Jeg burde kanskje ikke tatt ordet, for da kunne statsråden hatt tre minutter til på å jobbe med denne proposisjonen, sånn at den raskest mulig kommer til Stortinget, og at man kanskje kunne fått fattet vedtak før 1. juli også, for det kan faktisk være for seint for noen av dem som vil komme inn under denne ordningen.

Det er for enkelt å si at ja, engasjementet har vært der, dette har vi villet. Muligheten har jo vært der, men man tok den ikke! Det var ingen som tok den før dette representantforslaget kom. Man må gjerne være uenig i noen formuleringer i forslaget, men det var jo fordi ingen tok ansvar for å hjelpe Oscar Anderson at dette forslaget kom til Stortinget. Regjeringen har egentlig kommet etter og til slutt kommet med et forslag hele komiteen står bak, og som nå endelig rydder opp i dette på en god måte.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg har lyst å gjøre noe jeg tror skjer veldig sjeldent på denne talerstolen, om det har skjedd i det hele tatt de siste 70 årene. Det er å skryte av et parti som ikke lenger sitter på Stortinget, nemlig Norges Kommunistiske Parti. Det er mye å si om det partiet og deres syn på både Sovjetunionen, Stalin og en rekke andre spørsmål, men når det gjelder kampen for krigsseilerne, hører det med til historien at det ikke er riktig, som det ble sagt her fra en tidligere taler, at alle partier var enige eller sto sammen om den skammelige behandlingen krigsseilerne fikk etter krigen.

Allerede fra 1945 var det ett parti, NKP – og også krefter i mange partier – som jobbet for at krigsseilerne skulle få rettferdighet, og det hører med til denne historien. Det skyldes jo også at mange av de norske kommunistene i 1945 hadde en relativt lik erfaring som krigsseilerne. De hadde vært motstandsfolk, og de ble ikke anerkjent i tilstrekkelig grad av Norges storsamfunn etter krigen. Tvert imot ble mange av dem forfulgt og utsatt for overvåking, yrkesforbud osv.

Jeg har lyst å fortelle en historie om Leif Vetlesen, som var primus motor for arbeidet med å få ut hyretilleggene fra Nortraships hemmelige fond – verdens minst hemmelige hemmelige fond. Leif Vetlesen kom hjem i 1945, og han forteller at den første gangen han var i et familieselskap, kom fetteren hans bort til ham og sa: Hei, Leif. Hyggelig å møte deg. Du var heldig som slapp unna hele krigen.

Da hadde Leif Vetlesen seilt i atlanterhavskonvoier i praktisk talt fem år.

I det kalde krigsklimaet som vokste fram ganske raskt etter krigen, ble Leif Vetlesen, som var med i NKP, og de andres innsats for krigsseilerne raskt mistenkeliggjort. Det ble sett på som en kommunistisk skinnmanøver. Hva vet jeg – det er godt mulig at det for noen krefter i NKP var det også, men resultatet var at man lot det gå partipolitikk i dette med én gang. For de partiene som satt med styringen, ble det et spørsmål om ikke å innrømme feil eller nederlag. NKP gikk jo til hundene ganske raskt etter krigen, og Leif Vetlesen og mange andre ble selvfølgelig ekskludert. Det drev NKP med i mange år – å ekskludere hverandre fram og tilbake.

Realiteten er altså at den skammelige behandlingen krigsseilerne har fått fra skiftende regjeringer og fra stortingsflertallet i mange tiår, har et speilbilde i det sterke folkelige engasjementet som alltid har vært for krigsseilerne i Norge ute blant vanlige folk, og som vokste fram ganske tidlig etter krigen. Derfor er jeg veldig glad for at det engasjementet nå ikke lenger er representert bare av ett parti ytterst på en fløy, men faktisk i dag er representert av samtlige partier her inne i salen, når vi går sammen om å gi rettferdighet til Oscar Anderson og de siste gjenlevende krigsseilerne i utlandet.

Votering, se tirsdag 9. april

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.

Dermed er dagens kart ferdigbehandlet. Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.

Forrige kapittel
Neste kapittel