Stortinget - Møte torsdag den 4. april 2024

Dato: 04.04.2024
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 252 S (2023–2024), jf. Dokument 8:57 S (2023–2024))

Søk

Innhold

Sak nr. 12 [14:15:11]

Innstilling frå kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mari Holm Lønseth, Erna Solberg, Ove Trellevik, Anna Molberg, Sveinung Stensland, Anne Kristine Linnestad og Mathilde Tybring-Gjedde om tiltak for å forberede Norge på en mulig flyktningkrise (Innst. 252 S (2023–2024), jf. Dokument 8:57 S (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ynske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til eit replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [] (ordførar for saka): Dette representantforslaget er fremja av Høgre og handlar om tiltak for å førebu Noreg på ei mogleg flyktningkrise. Komiteen har halde skriftleg høyring i saka.

Forslagsstillarane viser til at det har kome svært mange ukrainske fordrivne til Noreg, heile 70 000 dei siste to åra, og at klimaendringar og politisk uro gjer det sannsynleg at endå fleire menneske kan kome til å søkje til Europa og Noreg for beskyttelse og asyl, bort frå konflikt og umoglege livstilhøve. Forslagsstillarane fremjar fire forslag til tiltak. Dei meiner at eit auka innvandringspress mot Europa og Noreg gjer det nødvendig å analysere situasjonen, samanlikne nasjonal politikk med andre europeiske lands politikk og å førebu effektive innvandringskontrollerande tiltak som kan setjast i verk på kort varsel ved behov.

I svarbrev frå departementet datert 26. januar 2024 blei det gjort greie for det kollektive midlertidige vernet for ukrainarar i Europa og det pågåande samarbeidet med EU og andre land i asyl- og migrasjonspolitikken, generelt og spesielt. Det blir vist til korleis asylpolitikken har endra seg i nabolanda våre og vurdert korleis dette truleg gjer at talet på dei som kjem til Noreg, tidvis har vore høgare enn talet på dei som har kome til dei andre nordiske landa.

I brevet blir det gjort greie for kva lovendringar som er på høyring på saksfeltet, og kvifor regjeringa føreslår endringane. Brevet konkluderer med at det ikkje blir lova ei eiga tiltakspakke for asylinnkomstar generelt eller eit eige arbeid for å samanlikne norsk asyl- og migrasjonspolitikk med politikken i andre land. Departementet meiner dette er ein del av det daglege, kontinuerlege arbeidet på innvandringsfeltet.

Noreg er ein del av resten av verda, og anten vi likar det eller ikkje, må vi forhalde oss aktivt til at vi lever i ei tid der rekordmange menneske blir fordrivne. Det er ikkje for moro skuld at folk bryt opp og flyktar frå klimaendring, krig og konflikt.

Dette er ein viktig debatt, og han må førast på grunnlag av norsk lov og konvensjonar som det internasjonale samarbeidet kviler på: flyktningkonvensjonen, den europeiske menneskerettskonvensjonen og barnekonvensjonen.

Dermed opnar eg for debatt. Eg håpar det blir ein sakleg og god debatt, der me også tek flyktningane og dei fordrivne sitt perspektiv. Eg takkar komiteen for samarbeidet.

Lene Vågslid (A) [] (leiar i komiteen): Takk til saksordføraren for arbeidet med saka.

Høgre ynskjer i dette forslaget at regjeringa skal kome med tiltak for å møte ein mogleg flyktningkrise i framtida.

Eg har lyst til å minne om at me står i ein stor flyktningkrise akkurat no. Sidan februar 2022 har det kome over 75 000 ukrainske flyktningar til Noreg, og det overgår – som alle her i denne salen veit – langt den situasjonen me var i i 2015. Me har eit mottaksapparat som fungerer – og fungerer godt – og kommunane rundt om i landet gjer ein utruleg innsats no for å klare å busetje så mange på så kort tid. Aldri nokon gong har me teke imot så mange flyktningar på så kort tid.

Dette må handterast her og no. Difor er eg glad for at regjeringa og justisministeren fortløpande har teke heilt nødvendige grep, inkludert forslag om innstrammingar i ordningar og støtte som kan motverke at Noreg blir eit meir attraktivt land enn nabolanda våre.

Eg er heilt einig med representantane frå Høgre i at det er ein stor fordel med brei tverrpolitisk støtte i hovudlinjene i innvandringspolitikken, og eg håpar – som me òg har sett dei siste åra her – at me skal klare det godt i tida framover.

Eg er òg einig i at tryggleik og beredskap for framtidige scenario er viktig. Europa og Noreg står overfor store migrasjonsutfordringar, òg utanfor situasjonen knytt til krigen i Ukraina, som me var inne på tidlegare i dag. Regjeringa har difor innført tiltak for å styrkje grensekontrollen ved Storskog og tryggleiken rundt kritisk infrastruktur. I tillegg finst det fleire føresegner i utlendingsregelverket som skal førebyggje og sikre effektiv handtering av asylinnkomstar.

Samtidig kan ikkje Noreg løyse dei store utfordringane knytte til migrasjon aleine. Dei aller fleste asylsøkjarar som kjem til Noreg, har kome hit via eit anna europeisk land, og som me òg høyrde i den førre debatten, er samarbeidet med dei andre europeiske landa veldig viktig. Det at me har kontroll på yttergrensa, er avgjerande, for det er ikkje alle andre land som har det. Difor er Noreg tent med eit auka europeisk samarbeid, felles reglar for asylbehandling og òg EUs nye migrasjonspakt, som har ført landa nokre store og viktige skritt i rett retning.

Arbeidarpartiet og Senterpartiet – begge regjeringspartia der, altså – har tillit til at regjeringa fortset å handtere dei løpande utfordringane me står i no, med historisk høge tal for asylinnkomstar, samtidig som ein sikrar nødvendig beredskap for eventuelle framtidige scenario.

Mari Holm Lønseth (H) []: Etter krigsutbruddet i Ukraina står vi nå i den største flyktningkrisen siden annen verdenskrig. I Europa er det godt over fire millioner ukrainske flyktninger. Norge har tatt imot nesten 75 000 på omtrent to år. Det er klart at det legger et stort press på den norske mottakskapasiteten og muligheten vi har til å ta imot og integrere flyktninger også i tiden framover.

Samtidig som vi har en fullskala krig i våre nærområder, øker også ankomsten av asylsøkere til Europa. Ankomstene i Europa er nå på det høyeste nivået siden flyktningkrisen i 2015–2016. Mange europeiske land har store utfordringer med å håndtere de store ankomstene av asylsøkere som har kommet, og som kommer til å komme framover. Derfor tar EU og flere land i Europa nå grep. Flere og flere land strammer inn på innvandringspolitikken for å forebygge at det kan komme en ny flyktningkrise på toppen av den vi allerede står i, og for å kunne være bedre skodd for å håndtere krisen dersom den skulle komme.

Ankomstene av asylsøkere til Norge fra andre land enn Ukraina har foreløpig ikke økt mye. UDI anslår fortsatt at det vil komme om lag 5 000 i år, men de er også tydelig på at prognosene kan endre seg. Det kan de f.eks. gjøre om Norge anses som et mer attraktivt land å søke beskyttelse i sammenliknet med andre land, eller om mottakskapasiteten i Europa og andre europeiske land kan bryte sammen.

Derfor mener Høyre det nå er på tide at vi forbereder oss på at det kan komme en flyktningkrise på toppen av den vi allerede står i, og at vi er bedre forberedt enn hva vi er i dag. En del av den forberedelsen vil være å sørge for at Norge nettopp ikke er mer attraktivt å velge sammenliknet med våre naboland. Dersom andre land strammer inn, mens Norge ikke gjør det, er det til slutt Norge som vil være det landet som vil oppleve å ha den høyeste tilstrømmingen, noe som vil være krevende for norske kommuner å håndtere.

Det er bakgrunnen for at vi her tar initiativ til at vi kan få på plass en bred enighet om å forberede oss på en bedre måte enn hva vi gjorde under flyktningkrisen i 2015–2016, og at vi kan innføre nye tiltak som kan settes i verk på kort varsel. Da asylforliket ble utformet i 2015–2016, var det en utfordring at vi ikke hadde tatt den brede debatten og fått til gode høringer på den måten vi kan gjøre nå, hvis vi kommer med forslagene før krisen er en realitet. Derfor peker vi på at vi vil ha en gjennomgang av vilkår for opphold og adgang til familiegjenforening, men også ytelsesnivå sammenliknet med andre land. Dette handler egentlig om å bruke den muligheten vi har til å være bedre forberedt. Jeg synes representanten Vågslid har veldig mange gode poeng i sitt innlegg jeg er helt enig i, men problemet er at det ikke fattes noe vedtak i dag om at vi kan være bedre forberedt. Slik sett blir dette en tapt mulighet.

Jeg tar opp forslagene Høyre har sammen med Fremskrittspartiet.

Presidenten []: Representanten Mari Holm Lønseth har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det at Norge tar imot altfor mange totalt sett, er hevet over enhver tvil, og det er flere grunner til det. Hvis vi begynner med asylankomster, ønsker ikke stortingsflertallet å iverksette nødvendige grep for å få dem ned, man ønsker å videreføre det. Stortingsflertallet ønsker også at Norge skal være enda mer attraktivt enn våre naboland, noe som gjør at Norge f.eks. den senere tid har tatt imot flere ukrainere enn Danmark, Sverige og Finland til sammen.

Jeg er veldig glad for at Høyre også sier at man må se på ytelsesnivået, men jeg må minne om at Fremskrittspartiet nylig fremmet et forslag om at vi må redusere ytelsesnivået vi gir i Norge, ned til maksimalt det nivået man får i Sverige og Danmark. I Norge er det mulig å få to til fire ganger høyere ytelser som asylsøker enn det man f.eks. får i Sverige. Vi har dobbelt så høye ytelser som i Danmark.

Det er mange faktorer som spiller inn på hvor mye man mottar i ytelser, men man kan komme opp i ytelser som asylsøker tilsvarende en årslønn på over en halv million kroner. Vi har høyere satser enn det vi gir 133 000 av landets minstepensjonister. Dette er på asylsiden.

På kvoteflyktningsiden kan vi gå inn og se på tallene fra Eurostat. Da ser vi at Norge er det landet i Europa som har tatt imot desidert flest kvoteflyktninger i nyere tid sett i forhold til innbyggertallet. Flertallet av europeiske land har sagt at så lenge krigen i Ukraina pågår, stopper man å hente kvoteflyktninger fra andre steder i verden. Man ønsker heller å hjelpe dem i deres nærområder, og så skal vi hjelpe de ukrainerne som kommer og har behov for beskyttelse her i våre nærområder.

Da Høyre fremmet dette representantforslaget, tolket jeg det egentlig litt som en utstrakt hånd til Stortinget om å kunne se på om det her var mulig å sette seg ned og sammen komme med gode tiltak for å løse både dagens situasjon og ikke minst også en potensiell eskalering av situasjonen. Dessverre velger de øvrige partiene bare blankt å stemme ned forslagene. Det er ikke nødvendigvis bare på grunn av at de er uenige, men de fremmer heller ikke noen egne forslag. Det synes jeg er synd, for da ender vi opp med at det ved voteringen nå kun er Fremskrittspartiet og Høyre som har fremmet forslag som vil kunne legge til rette for en innstramming.

Tobias Drevland Lund (R) []: Det er svært viktig å løfte debatten om hvordan Norge skal kunne bidra for å håndtere krevende situasjoner med mange mennesker på flukt på best mulig måte. Vi står på mange måter midt i en flyktningkrise akkurat nå, men jeg mener forslagene vi debatterer her i dag, er feil sted å starte. Vi debatterte tidligere et forslag om å opprette asylmottak i tredjeland, noe Rødt mener er helt feil sted å starte. Det er rekordmange mennesker på flukt i verden, og det er mange grunner til at mennesker flykter. Om det er klimaendringer, krig, terror, undertrykkelse – hva det enn måtte være – er det mange som legger ut på flukt, og det er i aller høyeste grad mennesker som har et reelt beskyttelsesbehov, og som trenger å flykte. Det er over 100 millioner mennesker på flukt i dag, og tall fra Høykommissæren for flyktninger viser at tre fjerdedeler av alle flyktningene i verden bor i lav- eller mellominntektsland. Det er det verdt å ha med seg.

Likevel har vi i Europa i de to siste årene vært vitne til den største flyktningkrisen siden annen verdenskrig, som følge av Russlands brutale og folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina. De to siste årene har vist oss at krig og konflikt også kan skje i vårt eget nærområde. De to siste årene har også vist oss hvor viktig det er at vi er forberedt på framtidige flyktningkriser, og at vi har bedre beredskap for å sette mottaksapparatet, kommunene, i stand til å håndtere situasjoner der mange mennesker på flukt kommer på kort tid.

Likevel er det slik at vi i denne debatten hører flere ta til orde for et bedre asyl- og flyktningsystem, bl.a. et bedre asylsystem. Bedre for hvem? Bedre for de menneskene som er på flukt, eller bedre for dem som ønsker innstramminger og strengere og mer urettferdig politikk? Man kan mistenke at det ofte er det siste man ønsker.

Rødt mener på sin side at vi ikke må forverre situasjonen for mennesker på flukt. Vi må ikke svekke solidariteten med dem som flykter. Vi må heller se på løsninger for å beskytte disse menneskene mer enn vi gjør i dag, og fordele ansvaret mellom landene i Europa på en mer rettferdig måte, slik at vi alle tar vår del av ansvaret. Vi må sørge for ikke å svekke solidariteten med mennesker som flykter fra land som ikke respekterer menneskerettigheter, og som undertrykker. Det kan også være krig, terror og andre grunner til å flykte. Vi må ruste oss i Norge og Europa, slik at vi har en bedre beredskap for framtidige flyktningkriser. Målet må være å kunne gi en trygg havn til flere som trenger det enn vi gjør i dag, ikke stenge dørene for dem. Derfor vil jeg, som i forrige debatt, ta til orde for at vi f.eks. tar imot flere kvoteflyktninger, som er den mest rettferdige måten å fordele flyktninger på.

Rødt stemmer derfor imot forslagene i saken.

Ingjerd Schie Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Emilie Mehl []: For omtrent 2,5 år siden sto vi også her i Stortinget og diskuterte muligheten for at det skulle bli en ny flyktningkrise. Det var bl.a. på bakgrunn av den situasjonen som utspilte seg mellom Belarus og Polen i november 2021, hvor det var et stort trykk mot Polen av flyktninger som kom fra belarusisk side. Det skapte uro for at vi kunne få en uhåndterlig flyktningkrise her i Norge. Vi diskuterte da om vi hadde nok beredskap, og hva en eventuell flyktningkrise ville bety for oss.

Bare tre måneder senere traff en enorm flyktningkrise oss, den vi står i akkurat nå – krigen i Ukraina begynte. På bare noen få dagers eller kanskje timers varsel begynte ukrainerne å ankomme Norge, og vi måtte raskt oppskalere apparatet vårt og lage en god innretning for dem. Da hadde vi også noen bedre verktøy i kassa enn vi hadde i 2015, hvor det også var en flyktningkrise. Vi har lært av den, og det gjorde at vi etter min mening har klart den jobben ganske bra. Vi har tatt imot så mange flyktninger som vi ikke har gjort siden annen verdenskrig, og på veldig kort tid. Det har lagt et kjempestort press på hele Norge – på kommunene, på mottaksapparatet – men vi har klart det. Det viser også at vi er ganske omstillingsdyktige når vi må.

Jeg hører representanten fra Fremskrittspartiets innlegg og lurer på om han egentlig har fulgt med i timen. For eksempel snakkes det om at vi ikke kan ta imot noen kvoteflyktninger. Jeg vil minne om at regjeringen har redusert antall kvoteflyktninger, fordi vi fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener at vi må se kvoteflyktningtallet i sammenheng med hvor mange flyktninger som kommer hit. Vi har kuttet i det både i fjor og i år, fordi vi får så veldig mange fra Ukraina.

Det snakkes også om at vi må hjelpe flere i nærområdene. Det er derfor regjeringen har en solidaritetspott under utviklingsbudsjettet, hvor vi nettopp ønsker å sette av flere milliarder kroner til å hjelpe flyktninger og land som tar imot veldig mange flyktninger i nærområdene til krigs- og konfliktområder – for ikke å snakke om Nansen-programmet, som dreier seg spesifikt om Ukraina. Det er også mange milliarder kroner for å hjelpe flyktninger som ikke er her, men andre steder. Alle de tingene er også viktig for å forebygge for mye migrasjon.

Vi skal beskytte dem som trenger det, og vi skal ha en bærekraftig og kontrollert migrasjon. Jeg mener at det forslaget som legges fram i dag, ikke er et positivt tilskudd til det arbeidet vi har gjort og gjør for å sikre at vi har kapasitet og beredskap for en eventuell flyktningkrise, utover det vi allerede står i.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Mari Holm Lønseth (H) []: Nå skal jeg sitere noe jeg synes er veldig godt skrevet. Først:

«Når det kommer mange asylsøkere til det øvrige Europa, er det også en høy risiko for at en del av disse etterhvert vil finne veien til Norge.»

Og videre:

«Sverige har gjennomført en rekke regelverksendringer for å stramme inn relativt liberale ordninger, og svenske myndigheter har gått offensivt ut for å sende tydelige signaler om innskjerping til potensielle asylsøkere. Det svenske skiftet kan potensielt føre til at personer som tidligere ville søkt asyl i Sverige, nå velger Norge.»

Dette er hentet fra justisministerens svarbrev til Stortinget i denne saken. Jeg opplever at vi er enige om problembeskrivelsen, at dette kan skje ganske fort, og at vi da også bør være forberedt på det. Jeg mener at man nå kunne hatt muligheten til å iverksette flere tiltak, framfor å være fornøyd med den innsatsen man har gjort. Hvorfor ønsker ikke statsråden å være med på forslaget vi fremmer her i dag?

Statsråd Emilie Mehl []: Det skapes på en måte et inntrykk av at det ikke gjøres noen ting, men saken er at vi har jobbet ekstremt mye med flyktningberedskap og innvandringsfeltet de siste årene, og spesielt i den perioden Senterpartiet og Arbeiderpartiet har sittet i regjering, bl.a. fordi vi har norgeshistoriens største flyktningkrise etter annen verdenskrig over oss akkurat nå.

Når det gjelder Sverige og det de gjør, har de hatt en annen politikk og et annet system enn oss. Vi har hele tiden sagt at vi har en streng innvandringspolitikk. Det skal være rettferdig, men vi skal ha strenge regler. Vi skal ta imot dem som kommer hit, på en god måte, men de som ikke får opphold, skal returneres. Det er noen grunnprinsipper som er viktige for Norge – og fortsatt skal være det. For eksempel har vi flere bestemmelser i utlendingsregelverket knyttet til hurtigprosedyrer, muligheten til å nekte realitetsbehandling og andre ting, som gjør at det ikke er så attraktivt å komme til Norge hvis man ikke har grunnlag for å få asyl her.

Mari Holm Lønseth (H) []: Ja, det er nok sånn at Norge har vært annerledes enn Sverige, men som statsråden selv skriver i sitt eget brev, er Sverige nå inne i et skifte som gjør at Norge kan komme i den samme situasjonen som Sverige egentlig har vært i tidligere – at den store innvandringen som kommer til Norden, kanskje kan komme til Norge. Det er noe vi allerede nå bør sette i gang tiltak for å forebygge.

Jeg er enig med statsråden i at mye er gjort knyttet til opphold for personer som kommer fra Ukraina, men hele poenget er at ankomsten av asylsøkere fra andre deler av verden også øker veldig raskt, og at mottakskapasiteten i flere europeiske land er svært presset. Framfor å sitte og vente til det eventuelt er en krise, bør vi da ha tiltakene klare nå og ha dem godt utredet, sånn at de også kan bli sendt på høring på en god måte, noe vi lærte av den forrige flyktningkrisen. Selv om statsråden er tilfreds med måten man nå har gjort det på, er det ikke klokt å få utredet tiltak som kan iverksettes raskt, hvis det blir behov?

Statsråd Emilie Mehl []: Jo, men jeg opplever at det er en misforståelse, eventuelt et premiss Høyre kaster ut, som ikke stemmer, om at Norge ikke har noen systemer på plass, eller ikke følger med på det som skjer rundt oss. Tvert imot er det som ble sitert her, et uttrykk for at vi nettopp følger med på det de gjør i land rundt oss. Når vi allerede har hatt en strengere tilnærming til flyktningkrisen, har vi ikke mulighet til å gjøre det samme som Sverige, fordi vi har hatt en annen politikk, og vi kan ikke sammenligne oss direkte.

Når det gjelder ukrainerne, har vi gjort mange ting for å signalisere at vi strammer inn. Vi har også sett en nedgang i ankomster fra Ukraina etter at regjeringen begynte med det, før jul og etter jul.

Mari Holm Lønseth (H) []: Det er nok ingen misforståelse. Jeg har stor forståelse for at regjeringen har gjort mye for å håndtere krisen i forbindelse med flyktninger som har kommet fra Ukraina. Mye av det har Høyre også vært helt enig i at har vært viktig å gjøre, men dette handler også om at man ikke kan være tilfreds, at bare fordi man føler at man har gjort noen ting, kan det dermed ikke være andre ting som også kan gjøres for at systemet vil være enda bedre i tiden framover.

Jeg synes det er ganske betegnende, for det statsråden sier, er egentlig – på grunn av det svarbrevet jeg henviste til – at når det gjelder Sverige, følger man med. Det er jo det som kanskje er litt kjennetegnet her, at man følger med, men man vil ikke gå for tiltak som gjør at man faktisk kan stramme inn. Det er fullt mulig i Norge å se på muligheter for noen innstramminger. Kanskje noen av dem bare skal innføres i en krisesituasjon, f.eks. innstramminger i familiegjenforening eller mer mottak i tredjeland, som vi også fremmer forslag om her i dag. Mener ikke statsråden at en innstramming i adgangen til familiegjenforening vil sørge for at Norge er et mindre attraktivt land å søke beskyttelse i?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg mener det er viktig at vi opprettholder våre internasjonale asylforpliktelser, og at vi gir mulighet til familiegjenforening der det er grunnlag for det, uten at det blir et insentiv for at asylsøkere kommer hit framfor til andre land fordi vi har veldig mye mer liberale ordninger enn andre. Jeg opplever ikke at vi er der. Vi har jo sendt på høring noen forslag til beredskapstiltak som vi muligens vil komme til å måtte gjennomføre framover, f.eks. knyttet til innkvartering av asylsøkere. Vi har hatt på høring forslag om endringer i ordningen for midlertidig kollektiv beskyttelse. Det gjøres mye på dette feltet.

I tillegg er alt arbeidet som gjøres knyttet til retur – at Norge er god på retur, at vi også får andre land i Europa til å bli bedre på retur, og at land med ytre Schengen-grense tar større ansvar for egen grense, osv. – veldig viktig i denne sammenhengen. Jeg er uenig i inngangen til Høyre og representanten Holm Lønseth når det gjelder at nærmest ingenting skjer, for det er feil.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Ikkje alle har rett på flyktningstatus, og det er ikkje alle som står på grensa som skal få opphald, men dei som har flyktningstatus og har rett på vern, skal vi ta imot med respekt – slik vi har forplikta oss til etter internasjonale konvensjonar, og slik vi sjølve ville ha blitt tekne imot om det var vi som var på flukt. Vi må aldri gløyme at flyktningar og asylsøkjarar først og fremst er menneske med grunnleggjande behov og ressursar. Dei er ikkje berre tal og statistikk. Eg vil rose kommunane som har stått på i denne tida med å busetje og med å kvalifisere.

Frå IPU-møtet i Genève i påskeveka åtvara FNs høgkommissær for flyktningar kraftig mot tendensane til at land, særleg i Europa, vil gjere endå meir for å stengje ute sårbare menneske på flukt og bidra mindre økonomisk. Slike innstrammingar løyser ikkje problemet, men forverrar situasjonen særleg for nærområda, der menneske blir drivne på flukt av naturkatastrofar, klimaendringar, krig eller kampen om verdfulle naturressursar. Mange har ikkje noko anna val enn å leggje ut på vandring.

Høgkommissæren for flyktningar varslar stor auke av fordrivne i 2024. Ein fryktar talet vil stige til 130 millionar menneske mot 90 millionar for eit par år sidan. 63 millionar, heile 48 pst. av dette, er internt fordrivne. Berre 5 pst. er asylsøkjarar og 4 pst. er personar under Høgkommissærens mandat for statslause. 32 millionar, eller 25 pst., er flyktningar.

Ofte er det fattige naboland som ber den tyngste børa. Vi opplever litt av dette frå krigen i Europa, men det er få som kjem til Noreg i forhold til land som t.d. Libanon og Uganda, som eg fekk høyre halde innlegg på IPU-møtet, og som sette debatten vår inn i eit litt større perspektiv.

Noreg har ei stolt historie å vise til når det gjeld internasjonalt solidaritets- og flyktningarbeid, og det vi gjer, blir lagt merke til. Fridtjof Nansen fekk fredsprisen i 1922 for den store innsatsen sin for flyktningar etter første verdskrigen. Vi bør følgje Nansens eksempel og heller spørje oss kva vi kan gjere for å hjelpe dei som treng det mest, ikkje berre diskutere korleis vi skal stramme inn endå meir. Det må finnast legale vegar for menneske på flukt.

Flyktningstraumen stansar ikkje opp om vi strammar til. Den berre tek illegale ruter og fører til meir menneskehandel og kriminalitet i verda. Noreg er faktisk i ein situasjon der vi kan trenge arbeidskraft framover. Difor er menneske som kjem til landet vårt, også ei moglegheit, ikkje berre eit problem.

Forslaga frå Høgre signaliserer innstrammingsforslag vi meiner er feil medisin, og SV støttar ikkje desse forslaga.

Eg er einig i at vi må planleggje, vi må sikre oss, og vi må forberede oss på å stille opp.

Erlend Wiborg (FrP) []: Ønsket om å fremstå som snill, god og hjertevarm er ikke alltid ensbetydende med at man hjelper dem som faktisk har størst behov for hjelp og beskyttelse. Grunnen til at jeg tegnet meg, var at jeg hørte innleggene til Sosialistisk Venstreparti og Rødt, og spesielt representanten Drevland Lund, som snakket om hvem det er vi ønsker å skape et bedre asylsystem for. Det synes jeg er et ganske godt spørsmål, for mye av den kritikken Fremskrittspartiet har mot dagens asylsystem, er akkurat at det ikke er til det beste for Norge, men det er heller ikke til det beste for dem som har reelt behov for beskyttelse.

De som tjener på det asylsystemet Norge og Europa har i dag, er kyniske menneskesmuglere, og det er velferdsprofitører. De som lider under dagens asylsystem, utover bl.a. norske skattebetalere, er ikke minst de som har et behov for beskyttelse, men som ikke har mulighet til å betale kyniske menneskesmuglere enorme summer for å reise kvarte jordkloden rundt.

Tidligere har man fått beregnet kostnaden ved å hente 35 enslige mindreårige asylsøkere til Norge. For den samme kostnaden kan vi hjelpe 8 300 mennesker i sine nærområder. Ja, selvfølgelig har man det mye bedre materielt sett i Norge, men når det er mennesker som er på reell flukt fra kuler, krutt og forfølgelse, mener Fremskrittspartiet at det er langt bedre å hjelpe 8 300 mennesker, sånn at de er trygge, sånn at de får helsehjelp, sånn at barna får skolegang. Det er viktigere enn at 35 personer skal få komme til Norge.

Svaret til Fremskrittspartiet på spørsmålet fra representanten Drevland Lund – om bedre asylsystem for hvem – er at jeg er helt klar på at det asylsystemet vi har i Norge i dag, ikke hjelper dem som har størst behov for beskyttelse. Det hjelper menneskesmuglere, det hjelper velferdsmigranter, men vi klarer ikke å hjelpe dem som har det største behovet, og det er også derfor Fremskrittspartiet fremmer forslag om en ny innvandrings- og integreringspolitikk.

Tobias Drevland Lund (R) []: Siden jeg ble direkte utfordret av Wiborg, og det nærmest er blitt en sport i disse debattene, tenkte jeg at jeg skulle prøve å svare ut litt.

Norsk Folkehjelp skriver i sitt skriftlige innspill til komiteen ved behandlingen av saken om bl.a. forslaget om å opprette asylmottak i tredjeland:

«Vi tviler (…) at opprettelse av asylmottak i tredjeland vil være løsningen på dette problemet. Asylsøkerne vil uansett måtte legge ut på farlige reiser for å søke asyl, for deretter å bli returnert til tredjelandet for å søke asyl der. I stedet for å legge en større byrde på allerede fattige og politisk ustabile land må vi heller søke løsninger som bidrar til en bedre ansvarsfordeling mellom land. Så lenge mennesker blir drevet på flukt, bør vi jobbe for å gi dem beskyttelse i stedet for å stenge stadig flere grenser og la noen få land i verden ta hovedansvaret for å huse dem.»

Å ta imot flere kvoteflyktninger, som jeg har vært inne på flere ganger, er det mest rettferdige, det beste å gjøre. Det er noe denne salen dessverre har gått imot – man går altså motsatt vei. Man har kuttet i det tallet som FNs høykommissær for flyktninger har anbefalt oss å ta imot, som er 5 000 kvoteflyktninger, til nå å være nede på mye mindre enn det. Hadde representanten fra Fremskrittspartiet fått det som han vil, hadde man nærmest ikke tatt imot kvoteflyktninger i det hele tatt.

Vi må gjøre begge deler. Jeg er helt enig i én ting av det representanten Wiborg fra Fremskrittspartiet tar opp, og det er at vi også må fokusere på nærområdene og bistå flyktningleirene, der det lever mange, mange mennesker – millioner av mennesker – i overfylte flyktningleirer. De må få mer støtte. De må få mer hjelp, og det må gis mer bistand til å drive disse leirene slik at de som bor der, kan ha det bedre enn det de har i dag. Man kan ikke ta imot hundre millioner mennesker som er på flukt, men man må ta imot noen, og det er det Rødt har tatt til orde for. Vi gjør det i våre alternative statsbudsjetter, og vi sier det fra denne talerstolen: Vi må gjøre begge deler. Vi må også ta imot noen til Norge, for alle kan ikke befinne seg i nærområdene heller. Nærområdene har også ganske sprengt kapasitet. Vi vet at det er ganske mange som lider av sult, og som ikke får mulighet til å ha gode sanitetsforhold, gode leveforhold i disse overfylte leirene. Man må gjøre begge deler på en gang.

Da kan jeg sende utfordringen tilbake til representanten Wiborg og Fremskrittspartiet. Jeg har tidligere utfordret ham på dette i en debatt: Hvor er det Fremskrittspartiet i sine prioriteringer, i sitt alternative statsbudsjett f.eks., viser at de øker støtten til flyktningleirer i de såkalte nærområdene? Det kan jeg ikke finne at de gjør, og det matcher i hvert fall ikke det Rødt gjør i vårt alternative statsbudsjett. Vi klarer å gjøre begge deler.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Eg skal ikkje hale ut denne debatten. Vi er ikkje ferdige med han i dag. Dette er eit spørsmål vi må arbeide med framover. Det er eg heilt overtydd om. Eg må likevel gjenta det eg sa i eit innlegg tidlegare i dag: Dersom ein skal arbeide mot dei illegale fluktrutene, er det arbeidet til FNs høykommissær for flyktningar vi må støtte opp om, økonomisk og praktisk. Det handlar for det første om å beskytte folk i nærområda. Det handlar om å leite etter moglegheiter for at dei skal kunne reise tilbake til landet sitt. Det handlar også om å arbeide for å stabilisere forholda der det er store konfliktar og mykje nød.

Ordninga med kvoteflyktningar er den einaste legale ruta i dag. Om ein meiner alvor med at ein skal vise solidaritet med dei som treng det aller mest, er det å ta imot vårt antal med kvoteflyktningar den viktigaste saka. Vi har i våre budsjett sett av midlar til å ta imot dei 5 000 som Høykommissæren har bedt oss om å ta imot.

Eg var på møte i Den interparlamentariske union i påskeveka. Eg må seie at det er ganske sterkt å møte politikarar og parlamentarikarar frå andre land, frå Afrika, som kjem bort til den norske delegasjonen og seier: De har betydd ein stor forskjell, de har støtta oss i årevis. Då snakkar vi om Sør-Sudan, der det er kjempestore problem no. Det langsiktige arbeidet der Noreg forpliktar seg og jobbar i lag med dei landa som har problem, er kjempeviktig. Det er eit budsjettspørsmål vi må fokusere på framover.

Vi skal handtere dei interne forholda som utfordrar oss, men igjen: Det er ikkje oss det er synd på, som har så stor velstand og så mykje resursar til å hjelpe oss med. Det er landa som er i krig og konflikt, og som merkar klimaendringane mykje sterkare enn vi, som er dei verkelege offera i desse spørsmåla – særleg sivilbefolkninga, som er drivne på flukt og blir fordrivne.

Presidenten []: Representanten Erlend Wiborg har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg mistenker at representanten Drevland Lund ikke har lest Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett. Hadde han slått opp på side 63, under våre prioriterte satsingsområder innenfor utenriks, innenfor nødhjelp og humanitært arbeid, deriblant hjelp i nærområdene, kunne han sett at vi foreslår en økning på budsjettet med hele 500 mill. kr. Før representanten Drevland Lund går på denne talerstol og hevder at Fremskrittspartiet ikke prioriterer det, anbefaler jeg ham faktisk å lese Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett.

Grunnen til at Fremskrittspartiet kan styrke hjelp i nærområdet, er at vi ønsker å redusere innvandringen til Norge. Da frigjør vi penger sånn at vi kan få hjulpet enda flere mennesker som har behov for beskyttelse, enn det representanten fra Rødt og de øvrige sosialistiske partiene kan.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

Votering, se tirsdag 9. april