Stortinget - Møte tirsdag den 7. juni 2022

Dato: 07.06.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 350 S (2021–2022), jf. Dokument 8:184 S (2021–2022) og Dokument 8:225 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 21 [13:31:06]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Une Bastholm, Lan Marie Nguyen Berg og Rasmus Hansson om å øke tempo og forpliktelser i norsk klimapolitikk og Representantforslag fra stortingsrepresentantene Lars Haltbrekken, Birgit Oline Kjerstad, Kari Elisabeth Kaski, Kirsti Bergstø, Freddy André Øvstegård og Kathy Lie om klimatiltak nå (Innst. 350 S (2021–2022), jf. Dokument 8:184 S (2021–2022) og Dokument 8:225 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – bli gjeve høve til replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Linda Monsen Merkesdal (A) [] (ordførar for saka): Innst. 350 S for 2021–2022 inneheld to representantforslag: Dokument 8:184 S for 2021–2022, om å auka tempoet og forpliktingane i norsk klimapolitikk, og Dokument 8:225 S for 2021–2022, om klimatiltak no. Dokument 8:184 S inneheldt sju forslag, og Dokument 8:225 S inneheldt elleve forslag. Forslag nr. 11 i Dokument 8:225 S blei avvist.

Klima- og miljøminister Espen Barth Eide har gjeve grundige svar på alle dei 18 forslaga, svar som også viser dei ambisiøse klimamåla til regjeringa. Regjeringa jobbar langsiktig og har ein plan for framtidige klimatiltak og forpliktingar.

Me skal og må ha den mest kostnadseffektive og sosialt rettferdige klimapolitikken. Me står overfor store utfordringar som skal løysast. Berre i dag kan me lesa om at atmosfæren vår inneheld meir karbondioksid enn i førindustriell tid, og dette er menneskeskapt.

Det har ikkje mangla på mål i den norske klimapolitikken, men på handling. Norsk klimapolitikk må no fokusera på å redusera utsleppa framfor å formulera nye mål. Me må auka tempoet i omstillinga, og derfor er Hurdalsplattforma og regjeringa så tydelege på at klimaet er ramma om all politikk. Regjeringa jobbar med å utvikla nye og kraftfulle verktøy i klimapolitikken, og klima må gjennomsyra alle dei avgjerdene vi tar. Klimabudsjettet skal vera ei systematisk framstilling av klimaeffekten av statsbudsjettet og dei ulike budsjettforslaga, og korleis ein forventar at dei skal påverka norske utslepp og klimamål og internasjonale forpliktingar.

Stortinget har lagt fram ei tilleggsmelding til energimeldinga der me viser korleis me skal føra ein energipolitikk som bidreg til trygge og grøne omstillingar og arbeidsplassar, og næringa og organisasjonar har gjennom høyringar bedt oss om å stå samla i politikken framover.

Målet regjeringa har om å kutta 55 pst. i Noregs utslepp, er svært ambisiøst, og me må diskutera korleis me skal nå målet, og ikkje bli hengjande i diskusjonar om målformuleringar.

Med dette vil eg takka komiteen for godt samarbeid.

Nikolai Astrup (H) []: Stortinget har sluttet seg til ambisiøse klimamål i 2030, som også er meldt inn til FN. Stortinget har også vedtatt en egen klimalov, som slår fast at Norge skal være et lavutslippssamfunn innen 2050.

Disse målene vil kreve en enorm omstilling av hele det norske samfunnet. Det viktigste nå må derfor være å gjøre alt vi kan for å sikre en rask, effektiv og rettferdig omstilling. Å vedta nye mål nå, og spesielt i tiden frem mot 2030, fremstår som urealistisk og må i det minste konsekvensutredes før Stortinget eventuelt skal ta stilling til dem.

Klima- og miljøministeren varslet i fjor at regjeringen raskt skulle legge frem en ny klimaplan for Stortinget i tråd med lovnaden fra Hurdalsplattformen. Det er verdt å merke seg at statsråden nå har meldt at det ikke kommer til å komme en ny klimaplan. Og med tanke på det jeg akkurat har sagt om den store, omfattende omstillingen som vi skal igjennom, mener jeg det er uheldig, for hvis det er slik at regjeringen kommer til å komme med en rekke nye tiltak, men løpende i de årlige statsbudsjettene istedenfor som en del av en samlet plan, betyr det økt uforutsigbarhet for dem som skal gjennomføre omstillingen. Da er det ikke minst viktig å tenke på næringslivet, som skal gjøre store investeringer som skal stå seg i mange tiår fremover, bl.a. i tilknytning til lavutslippsløsninger og ny teknologi.

Så langt har regjeringen forutsigbart nok bidratt med skatteøkninger til næringslivet, og det kommer antakelig til å fortsette. Det vil bremse omstillingsevnen og er et svært uheldig skritt. Forhåpentligvis vil det komme andre tiltak som bidrar til at næringslivet lettere kan stå i den omstillingen som skal komme.

Høyre er positiv til intensjonene bak flere av forslagene som fremmes i disse to representantforslagene, enten det er økt produksjon av biogass, satsing på grønn skipsfart, testing av elektriske fly, økt plastgjenvinning eller reduserte utslipp fra fiskeri- og havbruksnæringene. Jeg vil imidlertid nevne at flere av disse forslagene er behandlet i energimeldingen, som vi skal debattere på torsdag, og i tillegg har Høyre fremmet egne forslag som behandler tematikken. Det er grunnen til at vi ikke stemmer for noen av de forslagene som er fremmet i dag. Intensjonene er gode, men altså ikke det om et eget nytt mål – for nå gjelder det å nå de målene vi allerede har satt oss.

Siv Mossleth (Sp) []: Etter at energi- og miljøkomiteen behandlet disse representantforslagene fra Miljøpartiet De Grønne og SV om å øke tempoet og forpliktelsene i norsk klimapolitikk og om klimatiltak nå, står jeg her med en følelse av at disse partiene deltar i et kappløp seg imellom om å rope høyest. Underveis i konkurransen får de også med seg Venstre og Rødt. Og til tross for at det er bra med engasjement i klimakampen, er disse forslagene mest egnet til å lage en arena eller sirkusmanesje for å gi partiene Miljøpartiet De Grønne og SV en anledning til å entre manesjen og få noen minutter i rampelyset. Mine damer og herrer, venter dere på applaus nå?

Hva er grunnen til at jeg kaller dette partienes forsøk på å få noen minutter i rampelyset? Jo, for i Hurdalsplattformen og i regjeringas arbeid er det allerede et sterkt fokus på å bedre klimaet. Det fokuseres på å nå klimamålene, forsterke og forbedre. Så kan selvsagt noen opposisjonspartier prøve å lage show ved å si at det går for sent, og at det gjøres for lite. Men svarbrevene fra statsråden forklarer godt hva som er situasjonen for de framsatte forslagene. Situasjonen er at det jobbes veldig godt i regjeringa. Hurdalsplattformen har store mål for klimaet. Og det har ikke manglet på mål i den norske klimapolitikken, men på handling. Og nå er vi i gang med handling.

Norsk klimapolitikk må nå fokusere på å nå regjeringspartienes allerede ambisiøse mål framfor å formulere nye. Regjeringa setter ikke effektive klimatiltak på vent – slettes ikke. Regjeringspartiene har store mål, både i klimapolitikken og i næringspolitikken. Det skal skapes lønnsomme og attraktive jobber i hele landet. De grønne investeringene skal øke. Eksporten fra fastlandet skal styrkes, og klimagassutslippene skal kuttes. Eksempelvis er man i Hurdalsplattformen klar på at det skal etableres en storstilt satsing på norsk bioenergi og avansert biodrivstoff i transportsektoren. Vi skal få en sterk, helhetlig og industriell verdikjede for bruk av norske bioressurser. Sånn kunne jeg ha fortsatt oppramsingen på område etter område, og alle skal få mulighet til å ta klimavennlige valg. Omstillingen skal og må derfor være sosialt og geografisk rettferdig og differensieres geografisk der det er nødvendig.

Omstillingen kommer, men ikke på grunn av de to forslagene som faller i dag.

Marius Arion Nilsen (FrP) []: Norge er allerede grønt. Vi har vært igjennom det grønne skiftet i mange tiår. Vi har 98–99 pst. fornybar kraft i vår kraftproduksjon. Kutting av klimagassutslipp i Norge er både dyrt og ineffektivt, og disse pengene og ressursene kan brukes meget mye mer effektivt andre steder enn i Norge.

Dette forslaget er symbolpolitikk av verste sort. Det er allerede vanskelig å nå målene som er satt. VG utropte Fremskrittspartiets forslag til klimaregnskap som det mest realistiske for noen måneder siden, da det har hold i virkeligheten. Å komme med ytterligere kutt, ytterligere forsterkninger av mål som allerede er tilnærmet uoppnåelige, er ikke noe annet enn et slag i løse luften.

Ytterligere forsterkning av disse målene, eventuelt – hvis det skulle vært vedtatt – ytterligere hindre som gjør det vanskeligere for både norsk næringsliv, norske forbrukere og andre, vil muligens gi en effekt på klimagassutslipp, men det er jo i form av at norsk næringsliv, norske arbeidsplasser, flytter utenlands. Vi flytter utslippene utenlands også. Det gir større mulighet for at røverstater og bandittland kan produsere den oljen og gassen verden trenger. Det er vesentlig bedre at norske selskaper gjør det, som har lave utslipp og høy grad av sikkerhet.

Nå må alle disse partiene som er opptatt av klimakrisen og roper det hele tiden, snart bestemme seg for hva som er viktigst. Er det viktigst å kutte mest mulig klimagassutslipp globalt og å kutte mest mulig i form av effektive tiltak som også er kostnadseffektive? Eller er det viktigst å ha høyest mulig krav, vise mest mulig handlekraft og posere alene framfor dyrest mulig karbonfangstanlegg o.l.? Er det det som er målet, er dette forslaget fornuftig, men er det om å gjøre å kutte klimagassutslipp, er dette forslaget helt bak mål.

Lars Haltbrekken (SV) []: Etter å ha hørt de to innleggene fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet må jeg si de var forbausende like. Lite nytt under solen der, altså.

Det er nå eller aldri om vi skal redusere den globale oppvarmingen til under 1,5 grader. Uten umiddelbare og kraftige utslippskutt på tvers av alle sektorer blir det umulig. Dette sa en av hovedforfatterne bak en av de siste rapportene fra FNs klimaplanel, som ble lagt fram tidligere i år. Dette må bety at også Norge må skjerpe sin klimapolitikk.

Nylig ble det klart at regjeringen ikke kommer til å legge fram en egen klimamelding. Klima- og miljøministeren viste til en bred enighet om den forrige regjeringens klimamelding, men dette er en forskjønnelse av historien. Særlig Arbeiderpartiet og tidligere stortingsrepresentant Espen Barth Eide mente at den forrige regjeringens klimamelding var altfor svak – med rette. Det er derfor rart at vi ikke får noen ny klimamelding som kunne ha tatt opp i seg mange av de forslagene som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sto sammen om i fjor vår. Flere av de forslagene som behandles her i dag, er også forslag vi sto sammen om i fjor vår.

Regjeringen sier nå at istedenfor en ny klimamelding vil de komme med tiltakene i de årlige statsbudsjettene. Det kan være bra, men da er vi nødt til å få et annet budsjettforslag enn fjorårets forslag. Etter at det var lagt fram, måtte klima- og miljøministeren innrømme at det var et forslag som kuttet utslippene mindre enn den borgerlige regjeringen gjorde. SV fikk rettet dette opp og fikk sikret større utslippskutt, men så kommer vi til forslag til revidert nasjonalbudsjett. Hva ser vi der? Jo, vi ser kutt i flere klimatiltak. Vi ser kutt i restaurering av myr, vi ser kutt i det internasjonalt viktige arbeidet for bevaring av regnskog, og vi ser også kutt i skogvernet. Skal statsbudsjettene være svaret på klimakrisen framover, må forslagene også stå i stil med det.

Jeg tar opp forslagene SV er en del av.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har teke opp dei forslaga han refererte til.

Sofie Marhaug (R) []: Vi har visst i mange år at vi står i en klimakrise, og for så vidt også en naturkrise. Altfor lenge har disse krisene blitt møtt med handlingslammelse eller «sterkt fokus», for å sitere representanten Mossleth, eller enda verre: Vi har gjort vondt verre – utslippene har gått opp, og naturen har blitt bygd ned.

Etter mange tiår med status quo haster det å kutte utslipp, bevare naturmangfoldet og skape klimavennlige arbeidsplasser – og det er en ganske stor jobb å få til alle de tre tingene samtidig. Da må klima- og miljøpolitikken være rettferdig. I dag tror jeg for mange opplever at miljøpolitikken er mest for dem som har god råd og bor i byene, og at regningen sendes til dem som har minst. For mange kan klimapolitikken minne om det nye køsystemet til Tusenfryd – noen har råd til å kjøpe seg bort fra det som er kjedelig eller til og med vanskelig.

Vi kan ikke ha en politikk som på den ene siden øker avgiftene for folk flest og samtidig kutter i skatt på formue, selskapsoverskudd og arv for dem på toppen. Vi kan ikke ha en politikk som hindrer liv i distriktene og samtidig lar enkeltpersoner fortsette med luksuscruise, store klimagassutslipp i norske fjorder, eller fullt frislipp på business class for dem som har råd – inkludert stortingsrepresentanter, for øvrig. Mange synes nok at klimapolitikken handler for mye om mål og data langt fram i tid. Målsettinger er nødvendige, men de må være tydelige, og de må følges opp i praksis. Da trenger vi ikke flere mål om gangen.

I dag har vi ett mål meldt inn under Parisavtalen. Vi har noen andre mål i eksisterende avtaler med EU som etter hvert skal oppdateres, og regjeringen har laget en ny oppfinnelse, et mer ambisiøst omstillingsmål.

Rødt synes det er viktig at Norge har ett klimamål, ikke flere ulike å forholde seg til om gangen – ett mål som tar klimatrusselen på alvor, altså tar høyde for at verden skal gå i netto null i 2050. Da må de rikeste landene gjøre mest.

I krisetider øker forskjellene. Klimakrisen må ikke brukes som brekkstang for å øke klasseforskjellene enda mer. En klimapolitikk som baserer seg på raske prissjokk som det ikke kompenseres for, uten planlagte alternativer, er verken gjennomførbart eller ønskelig. Rødt mener at en økt CO2-avgift vil være et viktig virkemiddel for å nå klimamålene, men at den må ta sosiale og geografiske hensyn. Dette har Danmark innført, uten at de har de samme geografiske utfordringene som Norge, men vi mener at tiden er overmoden for at Norge vurderer det samme – på våre premisser. Det trengs kraftfulle tiltak om vi skal nå utslippskuttene og samtidig få ned forskjellene.

Utover de forslagene Rødt er med på, vil vi stemme for forslag nr. 15 og mot forslagene nr. 17 og 18. Det er en oppdatering fra innstillingen i komiteen. Jeg tar til slutt opp forslag nr. 16.

Presidenten: Då har representanten Sofie Marhaug teke opp det forslaget ho refererte til.

Ola Elvestuen (V) []: Vi står i en veldig alvorlig klimakrise og naturkrise, også en forurensningskrise, og vi må føre en politikk for å nå klimamålene våre. Klimamålene til Norge er ambisiøse. Vi har meldt inn til FN et mål om 55 pst. utslippskutt innen 2030 sammen med resten av Europa. Det er en forpliktelse – det er ikke et mål: Det er en juridisk bindende forpliktelse.

Vi har også en klimaavtale med EU der vi er en del av deres arbeid for å nå målet om 55 pst. utslippskutt. Der utarbeides det nå en rekke lover og direktiver gjennom Klar for 55 og EUs Green New Deal, som vil bli gjeldende også for Norge. For Venstre er det helt avgjørende at disse direktivene, når de vedtas i EU, også må vedtas her så raskt som mulig. Ellers blir vi hengende etter, og det vil bli veldig vanskelig for oss å nå våre forpliktelser i 2030.

Når det gjelder forpliktelsen på hele utslippsfeltet, altså kvotepliktig sektor, er vi automatisk med, men også i ikke-kvotepliktig sektor – landbruk, transport og bygg – får vi nå en forpliktelse på 50 pst. reduksjon innen 2030. Det krever en rekke tiltak å klare å nå det målet.

Venstre mener at vi også trenger et nasjonalt mål som kan komme i tillegg til de internasjonale forpliktelsene vi har, som Danmark har, og som andre land i EU har. Der kommer det med å sette et mål om 55 pst. utslippskutt i Norge, i den norske økonomien, fram mot 2030 – som er det samme som regjeringen skriver i Hurdalsplattformen, men som regjeringen ikke ønsker å vedta i Stortinget. Nå er det ennå ikke noe forslag om det i denne saken, men vi har det i energimeldingen som skal behandles på torsdag. Jeg mener det er helt avgjørende at vi gjør et vedtak og så legger en plan for å nå det målet, ellers vil det bare henge der. Summen av politikken vil være mer eller mindre i den retningen, men det vil overhodet ikke være nok for å få det til.

Jeg må si at selv om regjeringen sier at de har et omstillingsmål, er det foreløpig ingen av tiltakene som har kommet fra regjeringen som forsterker den norske klimapolitikken. Vi har ikke tid til å stå stille, og vi kan ikke ta et steg bakover. Her må det komme langt flere tiltak ut fra en plan, og det må skje nå.

Og så: Venstre er ikke med på noen av forslagene i saken, men vi vil stemme for forslagene nr. 2, 6 og 7.

Une Bastholm (MDG) []: Klimatoppmøtet i Glasgow i høst ga håp. Der slo verdens land ring om 1,5-gradersmålet og ga hverandre marsjordre om å reise hjem og øke sine nasjonale ambisjoner. Miljøpartiet De Grønne mener at Norge bør øke sitt ambisjonsnivå ytterligere og kutte 80 pst. innen 2030. FNs generalsekretær har varslet kode rød.

Norge har alle forutsetninger, med folket, penger, naturressurser og et politisk system som gjør at vi burde bli en ledestjerne i verden, ikke en klimasinke. Men som vanlig i norsk klimapolitikk svikter klimapolitikken idet den forplikter. Regjeringen har i forslag til revidert nasjonalbudsjett slått fast at det ikke kommer noen nye forpliktende ambisjoner fra Norge. Det er alvorlig for den globale klimakampen. Jeg er skuffet over at det ikke blir flertall for noen av forslagene her i dag.

At regjeringen ikke engang vil legge sitt eget 55-prosentmål fra Hurdalsplattformen inn i klimaloven, kan bare tolkes som at man går bort fra målet. Det er hva som står i klimaloven, departementer, etater, næringsliv og alle andre forholder seg til. Det er skuffende at et såkalt styringsparti som Arbeiderpartiet nå prøver å kalle det for et omstillingsmål. Jeg trodde denne måten å tåkelegge klimapolitikken på var forbi. Også her har SV en stor jobb å gjøre i forhandlingene om revidert statsbudsjett.

Jeg vil også si noen ord om klimabudsjetter. Vi i Miljøpartiet De Grønne ser med stor forventning fram til at Norge omsider skal få et klimabudsjett knyttet til statsbudsjettet til høsten. Vi har utviklet og innført klimabudsjetter i Oslo og Bergen og mange andre steder hvor vi er med og styrer lokalt. Når dette nå også skal innføres nasjonalt, vil jeg understreke at det er viktig at det inkluderer sektorvise budsjetter med tydelig plassering av ansvar, og med nye virkemidler som gjør at målene nås. Klimabudsjettet må også inkludere oversikt over hvordan tiltakene som ligger i budsjettåret, over tid skal hjelpe oss og bidra til å nå målene i 2030, for hvis ikke har det klimabudsjettet like lite demokratisk verdi.

Så er jeg uenig med statsråden i at det derfor ikke er nødvendig med en klimaplan. Erfaringene fra f.eks. Oslo er at klimabudsjett og klimaplaner forsterker hverandre – hvor klimabudsjettet skaper trykk rundt konkrete tiltak de nærmeste årene, mens klimaplanen gir de strukturelle, overordnede endringene som må til fram mot 2030. Dette er overordnede endringer som også Stortinget bør være med og vedta, nå med det som jeg håper fortsatt er et klimamål, nemlig 55 pst. kutt i hele økonomien innen 2030.

Jeg tar med det opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Då har representanten Une Bastholm teke opp dei forslaga ho refererte til.

Statsråd Espen Barth Eide []: Klima- og naturkrisen er vår tids største krise, og vi har alle et svært stort ansvar for å gjøre det vi kan for å løse den. Det er viktig at vi kutter utslipp, skaper jobber, fordeler rettferdig og får dette til å gå opp, slik at vi har samfunnet med oss på en veldig stor omforming, kanskje den største transformasjonen av økonomien vår som vi noen gang har vært igjennom – i hvert fall på så kort tid som vi her snakker om, fram mot 2030 og deretter fram mot netto null i 2050.

Jeg vil begynne med å slå fast at det rett og slett ikke er riktig at det ikke kommer en klimaplan. Det kommer en klimaplan i høst, og den skal oppdatere det som har skjedd siden den forrige klimameldingen, som Stortinget vedtok for et snaut år siden. Det vil gå på å løfte målene, men også peke på hvordan vi gjennomfører de økte kravene i ikke-kvotepliktig sektor, som representanten Elvestuen helt riktig påpekte, følger av klimasamarbeidet med EU. Den vil for det andre innføre noe vi aldri har gjort før, nemlig å sette tydelige og klare mål med tilhørende tiltak i kvotepliktig sektor. Tidligere har både våre egne og nåværende opposisjons regjeringer overlatt de fleste tiltakene i kvotesektoren til kvotemarkedet.

Vi tror på kvotemarkedet, men vi har innsett, som de fleste land i Europa, at det alene ikke bringer tilstrekkelig mange kutt, så vi må ha tilleggsvirkemidler på toppen av det. Derfor har vi satt oss et nasjonalt mål – helt i tråd med det representanten Elvestuen klokt sa – som veldig mange europeiske land, som kommer på toppen av det vi har meldt inn felles, sammen med de landene vi har gått i et nært fellesskap med i EU gjennom klimaavtalen med EU. Tyskland, Danmark, Sverige og Finland er eksempler på land som har satt et nasjonalt mål på toppen av det de står solidarisk ansvarlige for.

Det betyr altså at vi skal både regne på hva vi får til gjennom de fellesmekanismene som er i EU, og ha et mål for hva vi får til i den norske økonomien. Og jeg mener det er viktig og riktig å gjøre det sånn.

Så har vi også sagt at vi, som alle andre land som var i Glasgow, skal følge opp den forpliktelsen vi påla hverandre, nemlig å vurdere om våre innmeldte mål til FN må strammes til eller endres på annen måte, utbygges, før neste klimatoppmøte. For, som Une Bastholm minnet oss om, i Glasgow slo man fast at det nå er 1,5-gradersmålet som er ledestjernen. Da må alle land sjekke om deres mål er i tråd med det. Det gjør vi, og det skal vi komme tilbake til Stortinget med i god tid før neste klimatoppmøte i høst, i Sharm el Sheikh.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Nikolai Astrup (H) []: Statsråden refererte til det nye målet som ble satt i Hurdalsplattformen, men som regjeringspartiene her i Stortinget har hatt litt problemer med å slutte seg ordentlig til i ulike merknader som kommer fra andre partier. Det har litt uklar status med tanke på hva som skal meldes inn, og hva som ikke skal meldes inn.

Så har vi klimaplanen, som statsråden lanserte med brask og bram, men som nå ikke blir noe av, fordi statsråden har kommet på andre tanker. Vi hadde et annet eksempel relatert til klima som går på havvind, hvor statsrådens kollega, olje- og energiministeren, mente at det ikke var formålstjenlig å sette et mål for havvind – en måned senere var det veldig lurt og formålstjenlig å sette et mål.

Mitt spørsmål er: Bidrar regjeringens vingling i klima- og energipolitikken til forutsigbarhet for alle de aktørene i samfunnet som skal gjennom denne store omstillingen de neste årene?

Statsråd Espen Barth Eide []: Jeg mener svaret på det er ja. Vi er veldig tydelig på at det kommer en klimaplan, og den skal komme på en helt ny måte, som jeg har veldig stor tro på – vi skal inn i hele maskinrommet for den norske økonomien. Vi skal koble den til framleggelsen av statsbudsjettet, den skal bli et frittstående dokument, den skal svare på alle spørsmål som her blir stilt, og den skal også å peke ut en kurs for hvordan vi kobler konkrete klimamål for hele økonomien – kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor – til løpende statsbudsjetter. Det er altså mer enn en oppdatering av klimapolitikk for 2023.

Første gang dette kommer, skal vi beskrive veien videre mot 2030, og så skal dette følges opp år for år. Dette er en ny ordning. Vi skal sammen med storting og regjering finne ut av hvordan dette best fungerer. Det er nettopp for å komme bort fra en tradisjon hvor man lager en plan her og en plan der, og så når man kommer med neste plan på et annet felt, reflekterer den ikke det. Vi skal ha en gjennomgripende ombygging av alle samfunnssektorer i både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, og det begynner vi med i høst.

Nikolai Astrup (H) []: Hvis jeg forstår statsråden riktig, skal det være et frittstående dokument som skal se klimatiltak på tvers av samfunnssektorer, og som skal legges frem i forbindelse med statsbudsjettet. Forskjellen på dette dokumentet og en klimaplan som ser samfunnet på tvers av sektorer, og som legges frem som et frittstående dokument, men ikke samtidig med statsbudsjettet – det er hva?

Statsråd Espen Barth Eide []: Det er representanten Astrup som mener at dette ikke er en klimaplan. Jeg mener det er nettopp det det er. Det er akkurat en klimaplan, og den vil bli lagt fram knyttet til framleggelsen av statsbudsjettet fordi vi skal understreke at det er hele regjeringens klimaplan, og at den skal ha effekt på hele økonomien, og det skal begynne nå. Det vil komme tiltak som gjelder dette budsjettet, som vanlig, vil jeg si, men det vil også peke framover mot framtidige budsjetter.

Jeg vil kanskje særlig understreke at det som er kvalitativt nytt, er at vi ikke nøyer oss med å si at vi lager konkrete mål for halvøkonomien og lar kvotemarkedet ta seg av den andre halvparten. For akkurat i Norge, som er litt unikt, kan man dele utslippene i nesten nøyaktig to, mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Nå skal vi også ta kvotepliktig sektor inn, noe jeg tror mange i bl.a. miljøbevegelsen har ønsket seg. Det er det jeg kaller en klimaplan, men den kommer altså i en ny form, mye tettere integrert i statsbudsjettarbeidet, slik at vi ser penger og klimapolitikk i sammenheng.

Nikolai Astrup (H) []: Da forstår jeg det slik at det må være avisen som har feiltolket statsråden, for inntrykket var at her ble klimaplanen som selvstendig dokument avlyst, og så skulle dette integreres i de årlige budsjettene. Men da forstår jeg at det ikke var riktig, så da er det forhåpentligvis oppklart. Statsråden bør kanskje også oppklare det med avisen, slik at resten av samfunnet får det med seg.

Når det gjelder tiltak i kvotepliktig sektor, er det ikke korrekt slik som statsråden fremstiller det, at det ikke har vært gjennomført tiltak i kvotepliktig sektor tidligere – det ble sagt fra talerstolen tidligere. Enova har hatt en rekke tiltak også rettet mot kvotepliktig sektor. Om det er energieffektivisering, renere utslipp, eller ny teknologi i aluminiumsindustrien, har det vært brukt milliarder av kroner på det. Hva blir det kvalitativt nye for kvotepliktig sektor? Hva slags type virkemidler ser statsråden for seg at man nå skal ta i bruk, som ikke har vært tatt i bruk tidligere?

Statsråd Espen Barth Eide []: Det er en lang rekke virkemidler. Det er både insentivordninger og støtteordninger, men først og fremst vil det være å sette mål sammen med næringslivet som kan følges opp i lover og regler, standarder og krav, og påbud og forbud – hele statens virkemiddelapparat – fordi vi nå også har et nasjonalt mål for hele økonomien, inkludert kvotepliktig sektor. Det mener jeg er kvalitativt nytt.

Det er riktig at bl.a. Enova har gitt noen tilskudd til tiltak i kvotepliktig sektor, men det jeg mener nå, er støtte som er knyttet til konkrete omstillingsmål for hvor vi skal være i 2030 i hele økonomien. Det mener jeg er en kraftig oppgradering, og det er vel egentlig hovedforskjellen mellom representantens og mitt parti. Jeg tror vi er genuint enige om at vi skal nå klimamålene, og så har vi en sunn uenighet om det er noe som markedet stort sett klarer best selv, eller om man trenger en mer aktiv grønn næringspolitikk for å sette retning.

Lars Haltbrekken (SV) []: Da har vi altså fått slått fast at det kommer en klimaplan. Det som er mest interessant, er jo å få vite innholdet i denne klimaplanen, og mitt spørsmål er da: Vil det være en plan som viser hvordan vi år for år kutter utslippene i Norge, slik at de er redusert med 55 pst. innen 2030, sammenlignet med 1990, som er regjeringens såkalte omstillingsmål?

Statsråd Espen Barth Eide []: Her kan representanten Haltbrekken – og alle andre – glede seg til vi kommer til høsten og man får se nøyaktig hvordan dette ser ut. Det jeg kan annonsere allerede nå, er at vi ser at det vil være en forskjell på hvordan man håndterer det: Vi har de samme målene for kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, men i ikke-kvotepliktig sektor har vi godt utviklede redskaper for å knytte konkrete tiltak til forventede utslippskutt. Det har vi som stat foreløpig ikke på samme nivå i kvotepliktig sektor, av de grunnene jeg tidligere har nevnt. Så i den grad det er mulig, vil vi også redegjøre for hvilke konkrete tiltak som gir utslippskutt i kvotepliktig sektor, og når de gjør det. Da er det viktig å huske på at mange av kuttene i f.eks. tungindustrien kan være veldig store og viktige i det norske klimaregnskapet, men de kommer ikke lineært. De kommer ikke litt og litt. De kommer i terskelkutt, f.eks. når et stort industriprosjekt er klart til å legge om produksjonen til hydrogen og utslippsfrie løsninger.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg takker for svaret. Som statsråden vet, er jeg en relativt utålmodig person, og jeg trenger vel ikke å glede meg helt til høsten med å få vite om regjeringen har tenkt å legge fram en klimaplan som faktisk innfrir de målene som regjeringen selv har satt seg, nemlig som kutter norske utslipp med 55 pst., sammenlignet med 1990-nivå, innen 2030? Vil klimaplanen vise hvordan vi år for år skal nå det målet?

Statsråd Espen Barth Eide []: Dette grepet har nettopp som formål å ta oss til å ha kuttet 55 pst. når vi kommer til 2030, og da snakker vi om et styringssystem som skal gjennomsyre hele økonomien og alle framtidige budsjetter, men også andre typer regulatoriske tiltak. Vi skal nå det målet.

Så er det slik, som jeg også forsøker å være ærlig på, at når det gjelder ikke-kvotepliktig sektor, har vi – takket være den veldig fornuftige EU-avtalen vi har – faktisk et årlig budsjett vi får tildelt gjennom ESA, sammen med de andre landene vi er i partnerskap med, som gjør at man der kan styre mot en ganske lineær bane. Så der er svaret et klart og tydelig ja. Når det gjelder kvotepliktig sektor, skal vi også nå målene innen 2050, men for en del grep vil det ta noen år før de realiseres til reelle kutt. Dette skal beskrives i planen. Så i den forstand er svaret ja, men hvis noen tror at man har alle svarene på hvordan man kutter halvparten av alle utslipp, klare nå, så tar de rett og slett feil.

Ola Elvestuen (V) []: Vi må gjennomføre store kutt i årene framover. Vi skal kutte 63 pst. i kvotepliktig sektor sammen med resten av Europa – mye av det må også komme i Norge. Vi skal kutte 50 pst. i ikke-kvotepliktig sektor, 50 pst. på åtte år, som er det som er igjen. Vi er også en del av den europeiske arealnøytraliteten, så vi skal ikke ha utslipp fra arealbruksendringer. Dette krever mange tiltak.

Venstre er enig i og har foreslått at vi skal ha et nasjonalt mål – som Danmark har – om 55 pst. utslippskutt, som er noe høyere i Norge. Det er veldig vanskelig, men jeg mener det er mulig å få til i løpet av de årene vi har igjen. Da blir mitt spørsmål – for jeg synes det er veldig forunderlig: Hvorfor ønsker ikke regjeringen å ha et stortingsvedtak som setter et sånt mål, og et stortingsvedtak som også ber om en plan for gjennomføring?

Statsråd Espen Barth Eide []: Når regjeringen legger fram dette i betydelig større detalj i forbindelse med den klimameldingen som vil følge statsbudsjettet, vil jeg strengt tatt mene at det er Stortingets privilegium å vedta det. I så fall har Stortinget faktisk vedtatt et mål – hvis man slutter seg til det som kommer. Så det problemet mener jeg vil løse seg i forbindelse med den debatten fordi det nettopp er å invitere til å sette i gang en hel styringsmodell som har som et veldig tydelig mål at vi skal gjennomføre disse kuttene og lykkes med dem også i Norge.

Ellers er jeg veldig glad for at representanten Elvestuen er enig i at det er lurt å ha et nasjonalt mål på toppen. Det takker jeg for, for det er viktig at vi kan bygge litt enighet om at det faktisk gir mening. Stort sett alle de mer progressive landene i EU har valgt den samme løsningen som vi også kopierer.

Og så tror jeg det er veldig viktig at det vi setter i klimaloven, gjenspeiler det vi melder inn til FN i fellesskap. Hva det skal bli, kommer vi tilbake til når den nåværende gjennomgangen av det er ferdig.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg er positiv til at man prøver å få inn klimastyringen systemisk knyttet til statsbudsjettet – for å ha sagt det først. Miljøpartiet De Grønne skal bidra så godt vi kan for at denne nye institusjonen i norsk klimapolitikk blir vellykket. Men vi har egentlig ikke tid til å feile; det må komme veldig bra ut i starten. Når statsbudsjettet kommer til høsten, er det sju år til vi skal ha oppnådd klimamålet vårt i 2030.

Sånn som jeg skjønner det nå, er det 55-prosentmålet til regjeringen som skal ligge til grunn for klimaplanen med et budsjett. Er det sånn at budsjettet også vil inkludere sektorvise mål og tiltak per sektor, altså per departement, sånn at vi vet hvem som har ansvar for å gjennomføre det? Hvilke av kollegaene til statsråd Espen Barth Eide er det som har ansvaret for de aktuelle kuttene? Og hvordan vil tiltakene for neste år gi nok utslippsreduksjon innen 2030?

Statsråd Espen Barth Eide []: Tiltak per sektor må definitivt inngå, ellers er det ikke mulig å nå målene. Samtlige samfunnssektorer må gjennom både klimakutt og omstilling til nye teknologier – og det kan man jo beskrive som et mål. Jeg ser ikke for meg at vi har en rekke selvstendige prosentmål for hver enkelt næring; det er summen av dette som skal gå opp.

Jeg tror vi kan si med tilnærmet sikkerhet at det på noen områder faktisk blir enklere enn hva vi tror i dag, på grunn av alt det som skjer rundt oss. Hele den vestlige verden driver nå med det samme, og derfor kommer det ny teknologi. På andre områder kan det bli tyngre og mer krevende enn vi trodde, for noe av den nye teknologien bruker mer tid. Det er summen som skal gå opp, men når det gjelder tiltak per sektor, skal alle mine kollegaer – og sektorene de representerer – levere. Svaret på det er et krystallklart ja.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Marianne Sivertsen Næss (A) [] (komiteens leder): Det hviler et stort ansvar på Stortinget for å finne løsninger som kutter utslipp og bidrar til at verden unngår katastrofale klimaendringer. Vi skal ha en ambisiøs klimapolitikk. Regjeringen Støre har skjerpet Norges klimamål. Vi skal redusere våre utslipp med opp mot 55 pst. innen 2030, og innen 2050 skal vi kutte nesten alle våre utslipp. Dette er ambisiøse mål. De er vanskelige å nå, men vi skal klare det.

Det betyr at vi må bygge om samfunnet vårt på alle områder. Vi skal kutte utslipp i alle sektorer. Vi skal gjøre det dyrere å forurense gjennom å sette opp prisen på CO2 til 2 000 kr fram mot 2030. Industrien får med seg disse signalene og holder allerede på å omstille seg. Det dukker opp ny industri i hele Norge som skal produsere det vi trenger i det grønne skiftet, som batterier, hydrogen eller CO2-fangst og -lagring. I framtiden kan vi gjøre CO2 til en ressurs som kan brukes i industriell produksjon. Dersom vi får til dette i stor skala, vil det bidra til gigantiske utslippsreduksjoner i verden.

For å bygge ny industri trenger vi mer fornybar energi. Fornybar kraft skal også sørge for at Norge forblir en energigigant også i framtiden. Vi er i gang med en storstilt havvindsatsing. Vi kutter utslipp i alle sektorer. Vi oppretter Bionova for å kutte utslipp i landbruket. Vi skal sørge for gjenbruk av ressurser i alle deler av samfunnet. Vi skal videreutvikle markedet for elbiler og legge til rette for nye drivstofformer med lave utslipp. Det foregår akkurat nå en stille revolusjon der vi bygger om og omstiller hele samfunnet.

Vi skal hele tiden lete etter tiltak som gjør klimapolitikken bedre. Alle forslag som kan bidra, er velkomne og blir vurdert seriøst, inkludert dagens forslag. Samtidig kommer ikke vi til å stemme for 80 pst. kutt i norske utslipp uten at vi har tiltak som gjør det mulig å gjøre det uten alvorlige følger for mennesker og for det organiserte samfunn. Det er helt sentralt at klimapolitikken er realistisk. Med fullstendig urealistiske mål – hvorfor i all verden skal industrien og folk da være med på omstillingen? Norge har aldri manglet klimamål. Vi har manglet kraftfulle verktøy og handling.

Med Arbeiderpartiet i regjering er vi godt i gang, og vi skal hele tiden bli bedre og gjøre mer for å omstille Norge. Dette skal vi gjøre gjennom realistiske mål, i samarbeid med industrien og gjennom tiltak som gir store utslippskutt i alle sektorer i samfunnet. Det er sånn vi gjennomfører den stille revolusjonen og bygger framtiden. Tilleggsmeldingen vil nettopp være med og bidra, i motsetning til det representanten Elvestuen sa, til å kutte utslippene, slik at vi når våre internasjonale klimaforpliktelser.

Linda Monsen Merkesdal (A) []: Når ein høyrer på debatten, blir det laga eit bilde som ikkje er korrekt. Det blir debattert på ein måte som framstiller det som at det ikkje skjer nokon ting. I denne debatten blir det skapt splitting og usikkerheit, som på ingen måte er det me treng for å oppnå klimamåla.

Hurdalsplattforma og regjeringa slår fast at me skal ha klima som ramme rundt all politikken vår. Denne regjeringa tek situasjonen på det høgste alvor. Me er fullstendig klare over situasjonen. Me må gjera fleire ting samtidig. Me har eit klimamål som er lovfesta, og når representantar framstiller det som at me ikkje har eit mål, skaper ein usikkerheit og splitting. Ein skaper usikkerheit overfor næringa, og ein skaper usikkerheit overfor personlege handlingar.

Det kan verka som om representantane i denne salen i dag ikkje har lest dei 18 utfyllande svara som har kome frå statsråden. Fleire gonger har det blitt gjenteke påstandar som ikkje stemmer. Eg må få presisere: Me skal ha ein klimaplan. Me skal ha ein nasjonal plan som omhandlar klima, i den norske økonomien. Og me har allereie levert på mange område, som auka Enova-støtte, plaststrategi og sirkulærsatsing. Eg kan forsikra om at klima er ein del av alle dei politiske samtalane våre.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg er med i mange debatter i Stortinget hvor det føles som at debatten gjentar seg litt. Men det vi gjør i dag – man får litt avklaringer på hva som kommer til høsten – er noe litt annet. For her lanserer statsråden egentlig en systemendring i hvordan regjeringen rapporterer på klimapolitikken og på mål regjeringen har satt seg – og kanskje i aller beste tilfelle – som Stortinget har satt. Det er altså debatten om hvilke mål Stortinget skal vedta.

Jeg mener det er veldig viktig hva som leveres til høsten. I replikkutvekslingen i stad ble det ikke klart for meg om vi kan forvente sektorvise oversikter over hvordan målet skal nås fram mot 2030. Noe av grunnen til at jeg vil understreke viktigheten av det, er at den tiden hvor det er klimaministeren i en regjering som må løpe etter de andre departementene og stadig vekk tape saker, må være over. Dette må egentlig være noe som blir en institusjon i seg selv, hvor enhver statsråd har ansvar for utslippsreduksjoner innenfor sitt ansvarsområde og er den som jobber for det. Da er vi nødt til å vite hvor mye utslippskutt man skal oppnå innen 2030, ikke bare for det kommende budsjettåret, men også fram mot 2030 – f.eks. fordi det vil være en del sektorer hvor man vil få plutselige hopp i utslippsreduksjon, som f.eks. med karbonfangst og -lagring. Så får vi bare sørge for at vi ikke snakker forbi hverandre.

Jeg vil understreke viktigheten av at når Stortinget får framlagt en klimaplan med et klimabudsjett til høsten, så må den vise hvordan regjeringen, med tiltak fram mot 2030, skal nå målet om 55 pst. kutt i den samlede industrien. Den må vise hvilke tiltak det vil kreve under hvert departement, selv om det ikke nødvendigvis vil være relevant for det kommende budsjettåret. Men det kan være relevant om to år. For å ha en god og åpen demokratisk debatt om hva som faktisk forplikter regjeringen fram mot 2030 – og kanskje har vi noen vekslende regjeringer fram mot da – er vi nødt til å ha en åpenhet om det og kunne vite om vi er i rute til å nå målene.

Så vil jeg avslutte med å si at jeg reagerer litt på påstanden som kom fra representanten før om at det å sette spørsmålstegn ved at vi nå har flere mål, og ved at regjeringen selv sier at den ikke vil lovfeste 55-prosentmålet i klimaloven, forvirrer. Det forvirrer ikke debatten om mål ut mot næring og alle som skal følge opp målene og vite sin rolle i det. Det er nettopp det at man har ulike mål, og at regjeringen ikke er tydelig på hva som gjelder når, som er med på å forvirre.

Ola Elvestuen (V) []: Det er klart at det skjer ting. Utslippene i Norge går ned – det har de gjort siden 2015 – men de må gå ned mye fortere og mye raskere i årene framover. På noen områder ligger vi langt framme. Innenfor transport er det vel ingen andre land i verden som har større resultater enn oss, enten det er snakk om nullutslippskjøretøy, eller det er innenfor grønn skipsfart – det er på område etter område; det er tungtransporten, og man har byggevirksomhet. Der ligger vi langt framme. Men vi må framover, og det må være bredde i det vi skal gjennomføre.

Vi skal altså ned 55 pst., og som sagt: Det er bare litt over de 50 pst. som uansett er en forpliktelse med EU og det som må komme, også med 63 pst. i kvotepliktig sektor. Det er litt mer. Det er 2,9 millioner tonn hvert eneste år framover. Tallene over utslippene for 2021 tror jeg kommer fra SSB allerede i morgen, så da vet vi om det er mer vi må ta de nærmeste årene framover.

Regjeringens problem er troverdigheten. De sier de riktige tingene, at klima og natur skal være rammen om all politikk, men tiltakene står ikke i forhold til det. Foreløpig er meldingen at nei, vi avslutter satsingen på de elbilfordelene som vi har hatt tidligere, som gjør at vi er oppe i 80 pst. salg, i hvert fall til privatpersoner, og vi må opp i 100 for å nå målet for 2030. Man tar vekk støtte til restaurering av myr. Og skogvern ble nevnt tidligere. Og det er ingen nye tiltak som står i forhold til den ordbruken man har.

Derfor er det så viktig at vi også må få på plass et vedtak fra Stortinget om 55 pst. reduksjon i Norge, og at det må legges fram en plan for å nå det. Da må vi ned 50 pst. innenfor petroleumssektoren. Det skjer ikke bare ved å se på summen av enkeltvedtak eller enkeltbeslutninger, det må legges en plan for det. Industrien må 50 pst. ned fra tallene fra i fjor for å nå det målet, og da skal man i tillegg ha ny aktivitet innenfor batteri og annet som må være nullutslipp. Det er et enormt tempo man må få i omstillingen for å få det til. Da hjelper det ikke med summen av enkelttiltak for å klare det, da må vi ha en overordnet plan og vilje og styrke til å få det til.

Husk også at etter Parisavtalen skal EU også se på å forsterke sine mål fra 2025, akkurat som alle andre land skal gjøre det samme. Så vi kan få enda hardere mål og forpliktelser før vi kommer til 2030, og vi trenger virkelig å ligge i forkant og få disse vedtakene på plass.

Statsråd Espen Barth Eide []: Siden debatten nå går mot slutten, vil jeg si at jeg synes dette var en konstruktiv og god debatt. Jeg tror vi har slått fast at vi faktisk mener alvor med at vi skal kutte 55 pst. i hele den norske økonomien, med tiltak oppnådd i Norge, og at det skal legges fram et styringssystem, altså en plan som medfører et styringssystem for hvordan dette skal være et gjennomgripende formål med all budsjettstyring heretter. Vi kommer for øvrig også tilbake med naturbudsjett og naturrisikoutvalget i nær framtid, som er en like viktig, men enda mer komplisert størrelse, fordi det er mer å hente igjen på å lage ordentlig budsjettering på natur. Men det kommer også.

Så har jeg lyst til å understreke at Ola Elvestuen har helt rett i at dette er ekstremt ambisiøse mål. Det er en typisk kommentar man hører der ute, og i kommentarfelt på Facebook: «Skal Norge klare dette alene, det går jo ikke.» Det har de jo helt rett i, men heldigvis er det ikke slik, for nå er vi dypt integrert i hele den europeiske grønne given, som har nøyaktig samme mål: å omstille 55 pst. i hele den europeiske økonomien, alle sektorer, alle klimagasser. Vi er nært alliert med USA, som har et tilsvarende mål, riktignok på 52 pst. Vi jobber sammen med hele OECD-kretsen om hvordan dette gjennomføres i praksis, og vi ser at stadig større deler av næringslivet ønsker denne type mål, fordi de ser at den økonomien de skal konkurrere i i framtiden, nettopp stiller krav til produkter som oppfyller målet om først lavutslipp og deretter nullutslipp.

Norge har også nylig knyttet seg til noe som heter First Movers Coalition. Vi var det første landet etter USA – nå er det en rekke land og en lang rekke selskaper. Der har store selskaper, inkludert banker, investorer og industriselskaper, sammen med en del stater, sagt at vi skal ikke bare tenke offentlige innkjøp, vi skal også kjøpe av hverandre. De som først lager utslippfritt stål, får altså en fordel i markedet overfor dem som f.eks. lager biler, og tilsvarende de som lager aluminium uten utslipp. Så nå vokser det fram en økonomi i den industrialiserte verden, særlig i den vestlige kretsen, men i økende grad også i Kina, som faktisk premierer denne type tenkning. Det gjør at det som i utgangspunktet er ordentlig ambisiøst, faktisk blir litt mindre ambisiøst fordi vi gjør det sammen med så mange andre.

Noe av det klokeste vi har gjort her i denne salen, er å få det veldig solide vedtaket om å slutte oss nært til EUs grønne omstillingsplan, som praktisk talt alle partier stemte for. Det er en veldig viktig ledestjerne, og det gjør jobben jeg har med å få med meg hele systemet på dette, veldig mye enklere enn om vi ikke hadde den europeiske rammen. Og så skal selvfølgelig Norge, som andre ambisiøse land i Europa, prøve å gjøre ting enda litt bedre enn det vi forplikter oss til i fellesskap.

Masud Gharahkhani hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 21.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel