Presidenten: Etter ønske fra kommunal-
og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter
til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [10:02:32 ] (ordfører for
saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i saken,
der jeg som møtende vara har vært så heldig å få være med i både
første og nå siste del av behandlingen.
Denne saken omhandler forslag fra SV om å gjøre nødvendige
tiltak for å sikre vann og avløp, og i selve representantforslaget
ble sju forslagspunkter fremmet. Komiteen har mottatt svarbrev fra
klima- og miljøministeren, der alle punktene er kommentert. Det
er også kommet skriftlige innspill fra sju instanser.
I komiteens tilrådning innstilles det på at
Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til en sektorlov for vann-
og avløpssektoren, og at det utredes en statlig ordning som bidrar
til å redusere geografiske kostnadsforskjeller ved påkobling til
vann og avløp samt forskjeller i gebyrer. Det fremmes tre mindretallsforslag
i saken, ett fra SV og to fra Senterpartiet og SV i lag.
Jeg vil med dette gjerne få ta opp de to forslagene Senterpartiet
er med på å fremme, og så vil jeg si at Senterpartiet støtter SVs
forslag.
Det er en svært viktig problemstilling som
løftes fram i denne saken, og den har mange sider ved seg. EUs vanndirektiv
krever at tilstanden i overflatevann og grunnvann skal beskyttes
mot forringelse; tilstanden skal forbedres og gjenopprettes med
sikte på at vannforekomstene skal ha god økologisk og kjemisk tilstand innen
utgangen av det året vi er inne i. Vannforskriften er det norske
lovverket som styrer gjennomføringen av vanndirektivet.
Vi er helt avhengige av et velfungerende vann-
og avløpssystem i Norge, og nær 90 pst. av befolkningen er tilknyttet
kommunale anlegg. Den siste rapporten fra Norsk Vann, som det er
referert til i saken, viser at det samlede investeringsbehovet de
neste 20 årene er på hele 332 mrd. kr. Det enorme oppgraderingsbehovet skyldes
at det finnes dårlige og utdaterte anlegg mange plasser, men det
skyldes også at mange av kravene som stilles gjennom EU-direktivet
og tilhørende forskrift, oppleves som overdimensjonerte, både i
overført og kanskje i bokstavelig betydning.
Jeg skal komme nærmere inn på hva Senterpartiet opplever
som de største utfordringene, i et senere innlegg, men det er to
ting som står helt klart for meg: Det ene er at vi trenger en statlig
utredning om et nasjonalt system for nødvann for å sikre befolkningen
drikkevann i en krise. Det andre er at vi trenger en overgripende
sektorlov for vann og avløp, slik vi har på mange andre sammenlignbare
områder, f.eks. energiloven, vegloven, forurensningsloven, naturmangfoldloven
og vannressursloven. I utarbeidelsen av en sånn sektorlov vil en kunne
få belyst alle utfordringene som finnes på området, og jeg håper
dette er noe Stortingets flertall ser verdien av.
Presidenten: Representanten Kari Anne
Bøkestad Andreassen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Eirik Sivertsen (A) [10:05:34 ] : La meg få lov til å starte
med å takke Norsk Vann, som gjennom flere år har jobbet hardt for
å øke oppmerksomheten i det offentlige ordskiftet om betydningen
av rent vann. De har også gitt viktige innspill i behandlingen av
denne saken.
Vann er noe vi alle har behov for, og som vi
ikke klarer oss uten. Heldigvis er vi her i landet velsignet med gode
drikkevannsløsninger. Men fra Arbeiderpartiets side har det vært
viktig i denne saken å understreke at vannforsyningen er et kommunalt
ansvar. Det har det vært i veldig mange år. De aller fleste kommuner
her i landet har tatt ansvar og bidratt til å sikre sine innbyggere
et forsvarlig og godt vannforsyningssystem.
Når det i denne saken også blir fremmet et
spørsmål om ansvaret for å sikre nødvann, så la meg understreke fra
Arbeiderpartiets side at det også er kommunens ansvar. Kommunen
må i sine beredskapsplaner ta høyde for hvordan de skal ordne det
hvis det skulle oppstå en situasjon der vannforsyningen de er avhengige
av i det daglige, skulle svikte. Det betyr ikke at kommunen alene skal
være den som har en ordning for det – her må kommunene gjerne finne
sammen med nabokommuner. Og ja, hvis staten vil være med og ta et
ansvar, er det greit, men ansvaret har denne salen sagt er kommunenes.
Det må de ta.
Jeg har behov for å understreke betydningen
av det som har vært etterspurt fra vannsektoren gjennom flere år,
og det er mer samordning knyttet til ansvaret for vann og avløp.
Et av de konkrete tiltakene vi har bedt om før, som blir gjentatt
i dag, og som det blir fremmet forslag om, er at regjeringen blir
bedt om å komme med et forslag til en sektorlov for vann- og avløpssektoren,
som tar et helhetlig grep om hva utfordringene vi står overfor,
er, hvor grensene for ansvar går, og hvordan dette skal finansieres.
Avslutningsvis: Det fremmes også forslag fra
Senterpartiet og SV om at man skal pålegge et gebyr på inntil 50 kr
utover selvkost. Det mener vi er et første steg på en uthuling av
selvkostprinsippet, og det vil vi ikke stille oss bak. Man må gjerne
finansiere opp forskning og utredning på dette, men det bør ikke
finansieres over selvkostprinsippet i den enkelte kommune.
Torill Eidsheim (H) [10:08:16 ] : Det er i dag eit stort behov
for vedlikehald av vass- og avløpsnettet i Noreg. Representantforslaget
tek opp nokre forslag for nettopp å kunne forbetre dette.
Innleiingsvis har eg lyst til å understreke
at kommunane har eit stort ansvar, og dei bør ha eit stort ansvar når
det kjem til vass- og avløpsnettet. Fleire av tiltaka som forslagsstillarane
føreslår, er noko regjeringa allereie har sett i gang vurderinga
av, og vi synest difor det er hensiktsmessig å avvente resultatet
av dette arbeidet.
Fornying og renovering av leidningsnettet vil
krevje store investeringar i tida framover. På denne bakgrunnen
er det sett i gang ein moglegheitsstudie for å synleggjere effektiviseringspotensialet
i vass- og avløpssektoren og dei samfunnsøkonomiske effektane. Vatn
og avløp femnar om fleire sektorer, og difor er det særleg viktig
at denne studien òg blir utarbeidd på tverrfagleg basis.
Regjeringa har altså allereie teke eit viktig
initiativ som vil kunne gje oss eit heilskapleg grunnlag for å velje riktige
tiltak som skal møte det utfordringsbildet som dette representantforslaget
tek opp. Vi ser difor fram til rapporten og at det blir gjort nøye
vurderingar før omfattande tiltak blir sette i verk.
Representantane føreslår i forslaget sitt å
ta føresegna om trygt drikkevatn ut av matloven og inn i ein sektorlov.
Dette er ei endring som vi i Høgre ikkje vil støtte. Vi meiner at
drikkevatn er eit av dei viktigaste næringsmidla våre og ein føresetnad
for trygg matproduksjon. I 2003 blei drikkevatn omfatta av matloven,
og tilsynet med drikkevatn blei lagt til Mattilsynet i 2004. Det
å ta drikkevatn ut av matloven vil svekkje helseaspektet, og endringa
vil òg gjere at drikkevatn ikkje lenger er vurdert som det viktigaste
næringsmiddelet vårt. Det meiner vi ville vore svært uheldig.
Helge André Njåstad (FrP) [10:11:06 ] : Det er ei viktig sak
som er sett på dagsordenen her, så eg vil takka forslagsstillarane
og Norsk Vann for å bidra til at me har denne debatten.
Vatn er noko som er viktig for oss alle, og
det er viktig for ein kommune. Men eg trur ikkje det er denne saka som
pregar den daglege debatten korkje i kommunestyre eller kommunar
med mindre det skjer utfordringar knytt til det. Det kjenner me
godt til frå mitt valdistrikt, der Askøy kommune verkeleg fekk oppleva
at vatn både prega ordskiftet og sette kommunen på kartet.
Rapporten som er grunnlaget for at me har denne debatten,
og som viser det store etterslepet som ligg i vass- og avløpssektoren,
vil nok bidra til at vasspolitikk blir sett meir på dagsordenen
i norske kommunar framover og prega ordskiftet langt meir enn det
det har gjort .
Me er einig i det som vart sagt av føregåande
talar, at dette i utgangspunktet er eit kommunalt ansvar, og me har
sjølvkostprinsippet som ligg til grunn. Det vil seia at ein ikkje
kan skulda på kommuneøkonomien for at ein ikkje har gjort vedlikehald,
at ein ikkje har gjort nødvendige investeringar, og at ein ikkje
er à jour. For dette er noko ein kan finansiera direkte gjennom
sjølvkost, og som ein ikkje treng å belasta den ordinære kommunekassa
med, med investeringar og drift av anlegga sine.
Me kjem i dei konkrete forslaga til å røysta
i lag med regjeringspartia og har merknader som forklarar bakgrunnen.
Nokre av forslaga røyster me mot fordi det allereie er eit pågåande
arbeid knytt til det, så det er unødvendig å vedta det igjen. Noko
røyster me imot rett og slett fordi me er imot, som f.eks. å innføra
ei ny avgift på 50 kr på toppen av sjølvkost. Det er ikkje ein politikk
me synest me skal vedta i denne salen – å gå utover det lokale sjølvstyret.
Heller ikkje å detaljregulera kva utdanningstilbod ein skal tilby,
synest me er god politikk. Om ein skal ta att dette vedlikehaldsetterslepet,
vil det garantert bli behov for mange arbeidsplassar knytte til drift
og vedlikehald av anlegget, som vil bety at ein vil måtta utdanna
folk, ein er nøydd til å tilsetja folk. For vår del håpar me at
dei arbeidsplassane fortrinnsvis kjem i privat sektor, som sel tenester
til norske kommunar, meir enn at norske kommunar skal tilsetja mange
fleire. Her er det heilt openbert at næringslivet vil ha mange oppdrag
om norske kommunar tek dette ansvaret på alvor.
Når det gjeld bruk av pengar i denne saka,
har me den grunnhaldninga at me fortrinnsvis prioriterer i budsjetta.
Me skal på måndag disponera ein del pengar i revidert nasjonalbudsjett
og kjem ikkje til å røysta for å disponera pengar i dette forslaget.
Det er bakgrunnen for at me røyster imot dei pengebruksforslaga
som ligg i saka.
Karin Andersen (SV) [10:14:09 ] (komiteens leder): Grunnen
til at vi har fremmet dette forslaget, er nettopp å ta bedre vare
på vann og å sørge for at det vann- og avløpsnettet vi har i kommunesektoren,
fungerer framover. Alle er klar over problemene med det framover,
og hvordan det skal løses.
Det handler om å samordne regelverk, sånn at
det blir ryddig, og det handler om forskningsinnsats for å få til
nye løsninger som helt riktig vil kunne være et godt samarbeid mellom
privat og offentlig sektor og skape mange arbeidsplasser framover.
Her kan Norge ligge i front.
Det er også et forslag for å gjøre dette mulig
å gjennomføre. Den rapporten som Norsk Vann har gitt ut, viser at
vann- og avløpsgebyrene vil kunne komme opp i 30 000 kr, 40 000 kr,
ja 45 000 kr for mange husstander hvis man bare legger selvkostprinsippet
til grunn. Det tror vi i SV rett og slett ikke er mulig å gjennomføre.
Man kan si at dette er lokalpolitikeres ansvar, og ja, det er det, men
det henger veldig etter nå, og en av grunnene er nok at ingen har
spesielt lyst til å by på disse regningene lokalt. Da mener vi at
staten må ta et større ansvar for dette enn det den gjør i dag.
I tillegg mener vi at staten er nødt til å
kunne finansiere innsats på forskning og utvikling på dette området, og
det er grunnen til at vi ber om dette 50 kr-påslaget.
Så handler det om nødvann. Det er riktig at
det også er et kommunalt ansvar. Og jeg tror det lar seg løse ved lokale
og regionale problemer – der tror vi det kommunale ansvaret løser
dette – men ikke hvis det er store nasjonale katastrofer. Da trenger
vi et samarbeid, der staten er medansvarlig og bidragsyter for å
kunne sikre nødvann ved svært store, kritiske situasjoner. Det er
ikke hensiktsmessig at enhver kommune sitter med utstyr til slikt,
og det tror jeg heller ikke Stortinget mener. Så jeg er litt overrasket
over at det ikke er mulig å få flertall for å se på det, for det
er nødvendig å ha slike løsninger.
Jeg skjønner at flere representanter henger
seg mest opp i at det er kommunenes ansvar, og det er ikke noen tvil
om det. Men staten må ta et ansvar gjennom regelverket og legge
til rette for at det blir mulig å gjennomføre dette.
Til slutt: Det er ingen ting i dette forslaget
som svekker vernet om vann. Tvert imot, det vil selvfølgelig bli tatt
hensyn til i et nytt lovverk som foreslås.
Jeg tar opp SVs forslag.
Presidenten: Da har representanten
Karin Andersen tatt opp det forslaget hun refererte til.
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:17:42 ] : Det er ei viktig sak
som her vert løfta. Det er ingen tvil om at vass- og avløpssektoren
står overfor store utfordringar framover, og at det er behov for
tiltak på fleire område. Nettopp difor har regjeringa allereie teke
viktige initiativ, og vi kjem til å gjere meir. Eg meiner det er
viktig å sørgje for at ein har eit godt kunnskapsgrunnlag på plass
før ein set i gang ei rekkje nye tiltak.
Forslaget frå komiteen til sektorlov for vass-
og avløpssektoren – eller det som då kan verke som mindretalet sitt
forslag til sektorlov – må ein sjå i samanheng med overvassutvalets
anbefaling om ei ny sektorlov. Forslaget frå utvalet omfattar berre
å regulere tenesta, altså forholdet mellom kommunen som eigar og
leverandør av tenesta og abonnentane.
Utvalet understrekar at sektorovergripande
reglar i f.eks. forureiningslova eller plan- og bygningslova bør behaldast
der dei er. Forslaget frå Miljødirektoratet til utvida vass- og
avløpsanleggslov, som var på høyring i fjor, vil vareta den sektorlova
som utvalet anbefalte. Det forslaget er til behandling i Klima-
og miljødepartementet. Eg vil difor anbefale å vente på behandlinga
av det forslaget før Stortinget bestemmer at det skal leggjast fram
eit forslag til ny sektorlov. Etter dette vil eg kome tilbake til
Stortinget med ei vurdering av sektorlov, slik det vart bestemt
i oppmodingsvedtak nr. 914 i 2017. Ei stor omlegging av regelverket
utover det overvassutvalet har anbefalt, kan skape utfordringar
som vi ikkje har oversikt over no, og som i tilfelle bør vurderast
grundig.
Eg anbefaler ikkje at ein støttar forslaget
om ei statleg ordning for å redusere geografiske forskjellar i kostnader
for tilknyting og årsgebyr. Dagens regelverk opnar allereie for
å tilpasse kostnader og gebyr etter gjeldande politikk og lokale
forhold. I tillegg meiner eg at effektiv drift og utvikling av ny
teknologi er viktig for å halde kostnadene på gebyra nede. Kommunal-
og moderniseringsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og
Klima- og miljødepartementet har teke initiativ til ein moglegheitsstudie
av vass- og avløpsbransjen som nettopp skal synleggjere effektiviseringspotensialet
og vurdere bruk av ny kunnskap og teknologi. Det vert eit viktig
kunnskapsgrunnlag, og eg anbefaler å vente på rapporten frå den
studien, som etter planen skal kome seinare i år, før ein set i
gang vurderinga av ei ny statleg ordning.
Eg meiner også at ein bør vente på den rapporten
før ein set i gang vurdering av eit nytt nasjonalt system for naudvassutstyr,
slik eit mindretal her føreslår, og det same gjeld forslaget om
å leggje fram endringar i lova for å kunne gje eit 50 kr-påslag
per abonnent.
Det er, som eg starta med å seie, absolutt
behov for å diskutere desse spørsmåla, og det er bra at det er eit
engasjement rundt det, for det trengst. Mykje må gjerast framover,
men då må også eit godt kunnskapsgrunnlag vere på plass før ein
konkluderer.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Eirik Sivertsen (A) [10:20:55 ] : Vi er alle her i dag enige
om at vann er viktig, enten det er for næring, for dyr eller for
mennesker, men hvis jeg skal oppsummere statsrådens innlegg, er
det en lang rekke henvisninger til utredninger, og at vi bør avvente
et større kunnskapsgrunnlag.
Det forslaget vi fremmer her i dag om en ny
sektorlov, er jo ikke et nytt vedtak, det er bare en oppfølging
av et tidligere, men det er et uttrykk for utålmodighet. Det er
en utålmodighet også i bransjen etter å få dette på stell. Og det
er – hvis jeg skal velge et kanskje uparlamentarisk utrykk – en
tikkende bombe ute i kommunesektoren når denne regningen kommer
på bordet, så det haster med å få på plass et regelverk. Statsrådens
kunnskapstørst er for så vidt prisverdig, men når vil han komme
til Stortinget med et forslag til lov?
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:21:51 ] : Som eg nemnde i innlegget
mitt, har Miljødirektoratet hatt på høyring eit forslag som vi no
vurderer i departementet, og vi kjem til Stortinget så snart vi
er ferdige med dei vurderingane.
Eg har sjølvsagt forståing for at ein i denne
saka, som i mange andre saker, er utolmodig etter å få lover og
andre initiativ til behandling. Men eg meiner nok at vi ikkje bør
vedta at vi no skal leggje fram den typen sektorlov som vert etterlyst
av iallfall ein del av representantane i denne innstillinga, fordi
det regelverket som det vedkjem, når det er ønske om det, omfattar
ansvarsområdet til veldig mange myndigheiter: Olje- og energidepartementet,
Helse- og omsorgsdepartementet, mitt departement, Kommunaldepartementet.
Det er også grunnen til at det tek litt tid å finne gode reguleringar her,
fordi ein må passe på at ein ikkje – i iveren etter å samle alle
reglar på éin plass – endar opp med å skape nye utfordringar, nye
hol og ansvarspulverisering. Så vi må vite kva vi gjer, og difor
jobbar regjeringa grundig med dette.
Eirik Sivertsen (A) [10:22:57 ] : Jeg gleder meg over at regjeringen
jobber grundig med dette, men jeg hadde bare ønsket at regjeringen
kanskje jobbet litt fortere. Statsråden henviste her i Stortinget
selv til et anmodningsvedtak som nå er flere år gammelt. Nå løper
denne sesjonen ut, anmodningsvedtaket er ikke fulgt opp, og statsråden
er fortsatt ikke i stand til å svare på når forslaget til lov kommer,
som skal basere seg på den nye kunnskapen. Det er min mening at
vi må passe oss slik at det fantastisk perfekte – alle lovers mor
– ikke skal stå i veien for at vi får bedre løsninger. Jeg har stor
respekt for at dette er komplisert, det er de fleste sakene vi behandler
i Stortinget. Det berører veldig mange mennesker, men det er også
helt livsnødvendig for mange mennesker. Det tilsier at vi må få
på plass det som etterspørres, som gir
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:23:54 ] : Ja, det er riktig
at det ligg nokre oppmodingsvedtak her som er nokre år gamle. Eg
kan avsløre at det finst ein del av dei, og det heng jo saman med
at Stortinget har gått frå å vedta eit par titals oppmodingsvedtak
i året til 400–500, utan at Stortinget verkar å ha tilsvarande lyst
til å bemanne opp kapasiteten i departementa til å følgje dei opp.
Men vi følgjer opp så raskt vi berre kan, og det gjeld også dette,
og no har vi hatt reglar ute på høyring. Det er jo, får vi tru,
ein særdeles god start, og det nærmar seg då å få på plass eit regelverk.
Regjeringa har absolutt tenkt å følgje opp
dette, difor jobbar vi hardt med det, og dersom representanten Sivertsen
og resten av komiteen, og Stortinget elles, ønskjer at dette er
noko vi skal kome i mål med, er det jo all grunn til å sørgje for
at regjeringa får fortsetje å jobbe med den saka framover – og det
har norske veljarar moglegheita til til hausten.
Heidi Greni (Sp) [10:24:57 ] : Som vi vet, er kostnaden for
å koble seg på kloakkanlegget vidt forskjellig om en bor i blokk
med 40 leiligheter, eller om en bor en halv mil fra nærmeste nabo.
Slik jeg forsto statsråden, var han lite villig til å se på en utjevningsordning
for å løse dette.
Men vi har noen som bor så langt unna at de
kanskje vil få en regning på 500 000 kr når den påkoblingsplikten
trer inn. Vi har vel alle, i hvert fall tilsynelatende, vært enige
om at vi skal sørge for at det skal gå an å bo i hele landet. Ser
statsråden noen mulighet for å få unntak for dem som bor enormt
langt unna hovedkloakkledning? Det vil tross alt være mikroskopiske
mengder dette er snakk om, men det vil være helt uakseptable kostnader
for de familiene som blir rammet av det.
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:25:54 ] : Eg oppfattar at både
representanten Greni og Senterpartiet er opptekne av lokalt sjølvstyre.
No er det slik at det i dag er kommunane som kan vedta desse gebyra,
og det inkluderer moglegheita til å godkjenne andre ordningar for
den enkelte dersom det er grunn til det. For eksempel dersom eigedomen
ligg langt frå kommunalt leidningsnett, vil ein ikkje ha ei plikt
til å kople seg på, med mindre kommunen vil byggje ut leidningsnettet
for å utløyse den plikta. Då vil kommunen også gje løyve til ei
eigna løysing. Så dette er det eit ganske stort handlingsrom for
i dag.
Når det er sagt, er det slik at vi i lag med
fleire andre departement har sett i gang ein moglegheitsstudie,
eit faggrunnlag for å kunne effektivisere, få ned kostnadene og
utløyse større samfunnsøkonomiske effektar for heile sektoren. Den
studien vert viktig, og når vi får den rapporten, vil han gje eit
godt grunnlag for eventuelt også å setje i verk ny politikk for
det som har med struktur å gjere, men eg anbefaler at vi ventar
på den.
Heidi Greni (Sp) [10:26:57 ] : Jeg er fullt klar over kommunens
mulighet til f.eks. å ha et privat anlegg, men et privat anlegg
etter den standarden som EU nå krever, koster i størrelsesordenen
250 000–300 000 kr. Det vil uansett bli en uforholdsmessig stor
kostnad, f.eks. for en enslig minstepensjonist som bor i et hus 5 km
unna nærmeste nabo og kanskje enda lenger unna hovedvannledningen.
Ser ikke statsråden at det er behov for en unntaksbestemmelse som
ivaretar den problemstillingen? Det vil uansett være mikroskopiske utslipp
det her er snakk om. En har jo per i dag anlegg som er godkjent
etter den gamle standarden, men nå krever EU at man skal ha filtreringsgrøfter
uten fall. Det har jo aldri vært standard når en har bygd hus i
Norge de siste 50 årene.
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:27:48 ] : Eg har forståing for
at dette er krevjande og definitivt viktige problemstillingar lokalt,
men eg meiner at ein har eit stort rom for å finne eigna løysingar
lokalt innanfor det lovverket vi har i dag. Det er klart at gebyr
kan i enkeltsituasjonar verte veldig høge, men ein har ikkje høve
til å krevje inn noko meir i gebyr enn det som er dei nødvendige
kostnadene. Ein kan også krevje eit lågare gebyr fordi kommunar
jo kan velje å finansiere dette på andre måtar, f.eks. gjennom eigedomsskatt
eller endringar i økonomiske prioriteringar generelt i kommunebudsjettet.
Så ja, ein kan krevje eit gebyr opptil sjølvkostprinsippet, men
ein kan også velje å leggje seg lågare. Ein kan velje å seie at
ein har ulike reglar ut frå det som er forholda i kommunen, og nokon
forhold er utan tvil spesielle, og nokon er langt frå eit leidningsnett.
Så utgangspunktet er at eg meiner det er god fleksibilitet i dag
for å finne gode lokale løysingar, men som sagt, den studien vi
no har bestilt og ventar på, vil kunne gje grunnlag for å sjå på
ny politikk framover.
Karin Andersen (SV) [10:29:07 ] : Det var veldig mye vente-og-se
i statsrådens innlegg. Det haster på dette området, for problemene
blir ikke mindre for hver dag som går, og utgiftene til dette blir
heller ikke mindre. Nå hører vi at statsråden sier at det er et
visst lokalt handlingsrom her for kanskje å kunne hjelpe noen av dem
som er aller mest utsatt, men sånn rent generelt viser rapporten
fra Norsk Vann at hvis vi skal bygge ut på sjølkost, vil gebyrene
bli så store at det vil bli helt umulig for veldig mange å betale
det. Da vil det ikke være rom i kommuneøkonomien for å finansiere
det opp når det ikke skal være sjølkost, med mange hundre millioner
kroner.
Så sier statsråden at det er mulig å tenke
seg noen tiltak fra statens side for å avhjelpe dette. Kan statsråden være
konkret på å si hva det er staten kan gjøre som gjør at gebyrene
ikke blir så høye at folk ikke klarer å betale dem?
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:30:14 ] : Eg er einig i at det
er store investeringsbehov i mange kommunar. Det er nok også slik
– det trur eg vi må kunne seie – at det er mange kommunepolitikarar
som kvir seg for å skru opp gebyr for å gjennomføre dei investeringane, sjølv
om dei er nødvendige, og sjølv om det er kommunen sitt ansvar.
Så kan ein for så vidt seie at her burde staten
kome meir på bana og vere med. No kan eg ikkje hugse frå SVs alternative
statsbudsjett at det ligg milliardar der i særtilskot til kommunar
for å utbetre vass- og avløpssystem, men det er mogleg representanten
kan korrigere inntrykket mitt. Det vil i så fall vere noko som kan
hjelpe på.
Då er det i så fall det vi snakkar om, at staten
må gå inn med mykje midlar, som ein tek frå andre føremål i statsbudsjettet.
Det er no eingong slik at investeringar kostar pengar. Om ein skal
ta det med gebyr, om ein skal ta det med å auke eigedomsskatten,
eller om staten skal ta heile eller delar av ansvaret, er sjølvsagt
eit politisk val, lokalt og i Stortinget, men då er det jo det ein
snakkar om.
Karin Andersen (SV) [10:31:16 ] : Det er derfor vi har foreslått
denne femtilappen, for å kunne få satt fart på det som handler om
å utvikle effektiv drift, som statsråden snakker om, slik at man
ved et mindre beløp kan bidra til den utviklingen som er.
Jeg er også ganske forundret over det som skjer
med det nasjonale senteret, som ble opprettet etter et representantforslag
Venstre hadde i Stortinget i forrige periode, og som jeg sørget
for at det ble flertall for her i salen, med Fremskrittspartiet
også. Det var nettopp for å få i gang dette utviklingsarbeidet og
det store potensialet det også er for å utvikle næring og arbeidsplasser
på dette viktige området. Norge kan være i spiss og til og med eksportere
ny, viktig teknologi som alle land har bruk for, fordi de trenger
å bytte ut ledningsnettet sitt.
Hva er da grunnen til at regjeringen ikke viser
noen større interesse for dette senteret og å sikre at det faktisk får
en kraft som gjør at det kan bidra raskt til denne utviklingen?
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:32:28 ] : For det første er
det litt rart at SV både er bekymra for høgare gebyr og føreslår
å få høgare gebyr.
For det andre er det slik at dette senteret,
som det med rette vert snakka varmt om, har vi jo gjeve tilskot til.
Stortinget har løyvt 20 mill. kr til å etablere det, både i 2017
og i 2018. Staten har eit betydeleg ansvar for finansiering av det
senteret, og det har staten teke. Det har ikkje vore ein føresetnad,
så vidt eg har fått med meg, frå Stortinget at staten skal bidra
med driftsmidlar til senteret. Føresetnaden har vore at ein skal
vere med og etablere det.
Den gongen vart midlane gjeve til NMBU. No
er senteret etablert som eit aksjeselskap. Det avgrensar i nokon
grad moglegheitene NMBU har til å få midlane vidare. Men dette senteret
er absolutt noko ein har hatt ønske om å få opp å stå. Det er difor
ein har løyvt pengar til det. At det skal verte oppfatta som eit
lågt engasjement, synest eg er litt vanskeleg å forstå.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
De talere som heretter får ordet, har også
en taletid på inntil 3 minutter.
Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [10:33:49 ] : Først ønsker
jeg å presisere at komiteens tilråding nødvendigvis fremmes av et
flertall i komiteen, sånn som den er sammensatt.
Vann og avløp driftes, som vi har hørt nå,
nødvendigvis etter selvkostprinsippet. Det betyr også at store utbedringer
vil bety store gebyrøkninger, spesielt i kommuner i lave sentralitetsklasser,
der det er få som deler på utgiftene. I rapporten som er omtalt
i saken, anslås gebyrene i Nordland å øke med over 200 pst., og
vi kan vel alle tenke oss hva det gjør med bolyst, utvikling og
rekruttering framover.
Senterpartiet registrerer også at statsråden
fra Venstre, og Høyre og Fremskrittspartiet, mener at investeringsbehovene
på 332 mrd. kr utelukkende skal dekkes gjennom selvkost, altså sendes
til innbyggerne og kommunene. Senterpartiet mener at staten bør
gå inn for å sikre at nødvendige utbedringer skjer. Vi kan også
i en prosess med å utarbeide en sektorlov eller en vurdering ut
fra det anmodningsvedtaket vi har vært innom, se på selve regelverket.
Som Norsk Vann også har pekt på tidligere,
har det de siste 20 årene vært et markant taktskifte når det gjelder
regelverksendringer på vann- og avløpsområdet. En viktig årsak til
det er at EU har utviklet regelverk på stadig flere områder, med
betydning for vann- og avløpstjenestene, og EU-reglene blir som
følge av EØS-avtalen i hovedsak implementert i norsk regelverk.
Summen av et komplisert regelverk og også høyt endringstempo i Norge
gjør at det er krevende for den enkelte kommune og det enkelte vann-
og avløpsselskap å holde seg oppdatert på hva som gjelder av rammebetingelser
til enhver tid. Som vi også hørte i replikkordskiftet, ser vi eksempler
på at påkoblingsplikten vil gi enorme utgifter for enkelte abonnenter.
Da frister det lite å starte opp med f.eks. spennende næring eller
å bare flytte til det vi kaller «grisgrendte strøk».
Jeg registrerer også at statsråden og Høyre
og Fremskrittspartiet slår seg til ro med å vente videre på utredning
av anmodningsvedtaket som kom for fire år siden. Forslagsstillerne
i denne saken ønsker mer framdrift, for det er et svært viktig område.
Det er en selvfølgelighet for Senterpartiet
at man fortsatt skal se på vann som vårt viktigste næringsmiddel,
som er nevnt her, men det må være lov å ha to tanker i hodet samtidig,
både at vi trenger en overgripende sektorlov og å se på vann som
et næringsmiddel.
Vi ønsker med dette forslaget å få framdrift
i det som er prekært, og vi ønsker ikke, som statsråden, å vente
og få på plass flere byråkrater for å utrede. Så vi ber om støtte
til våre forslag.
Ketil Kjenseth (V) [10:37:08 ] : Jeg tar ordet fra energi-
og miljøkomiteen, for dette er kommunenes viktigste miljøoppgave.
Det er lov å minne om at vi på 1970-tallet
hadde Mjøsaksjonen. Vi måtte redde Mjøsa fra tilsig fra landbruket,
fra vaskemidler som hadde feil innhold – det var mange grunner til
at Mjøsa måtte reddes, og det måtte en stor opprydding til. Ut av
det kom det også noen innovasjoner. Det kom et biogassanlegg, som
det første i verden. Det har norske Cambi tatt på børs, og så bygger de
i de største byene i verden, under byer istedenfor langt ut og med
lange overføringsledninger.
Så kan vi dra det litt videre. Det blir flere
og flere på kloden – vi nærmer oss 10 milliarder om noen år – og alle
skal ha rent vann, og avløpet skal et sted.
Dette er en sektor som nå gjentar olje- og
gassektoren i investeringer. Det er den tredje største sektoren
i investeringsmidler i verden. I Norge har vi et i hovedsak offentlig
eid ledningsnett. Det er bra. Det funker for de aller fleste. Så
er det noe spredt avløp. Ja, det koster, men boliger på bygda har
også en lavere pris, så forholdsmessig er ikke det en dyr investering.
Men da må vi også se litt på mulighetene. Innovasjonen
i denne bransjen er også en del av den diskusjonen som vi har her
nå. I kommunal sektor er denne bransjen den tredje største i investeringer.
I Oslo er det verdt å nevne at det er litt styr i media fordi det
har vært en overskridelse på 5 mrd. kr i reservevannforsyningen
til Oslo. Det sier noe om investeringsviljen, faktisk, i kommunesektoren
til å skaffe innbyggerne disse tjenestene. Da sier det også noe
om hvor mange milliarder som er investert i den reservevannforsyningen,
men også i Maridalsvannet og det anlegget som ligger der, som forsyner Oslos
befolkning.
Det gjøres en jobb rundt omkring i mange kommuner
på dette, men etterslepet er stort – mellom 300 og 700 mrd. kr,
det varierer litt fra år til år hva rapportene fra Norsk Vann og
Rådgivende Ingeniørers Forening sier. Det betyr også at det er enorme
midler som skal på bordet, og bør på bordet, fra kommunenes side.
Og når Karin Andersen tar opp ledningsteknologisenteret på Ås: Staten
har gitt sin andel, kommunene har ikke kommet opp med sin andel.
SV vil at vi skal legge på 50 kr og pålegge kommunene å komme opp
med det gebyret, men det er også lagt til rette for et innovasjonsfond,
hvor staten har sagt: Vi legger penger på bordet. Kommunen har ikke
greid det.
Dette er en kommunal oppgave. Kommunene er nødt
til å komme på banen i sterkere grad selv også, og ikke bare be
rådgiverne om å legge på bordet teknologi fra 1990-tallet. Vi skal
bygge for 2040 og 2050 og redusere utslippene fra denne sektoren.
Og så må vi slutte å kjøpe strøm for 1 mrd. kr i en bransje som
burde selge strøm for 1 mrd. kr.
Karin Andersen (SV) [10:40:30 ] : Dette representantforslaget
fritar ikke kommunene for deres ansvar; de må ta mer, men det må
staten også. Da må man også ta ansvaret for den kommuneøkonomien
som skal sørge for at kommunene har muligheter til å holde på med dette.
Mjøsa er viktig å nevne, for den er truet nå også, nettopp av dårlige
kloakkrør som lekker, og som gjør at situasjonen i deler av Mjøsa
er i ferd med å bli veldig alvorlig igjen.
Jeg må si at jeg ikke er spesielt imponert
over den innsatsen som regjeringen har gjort, verken over den tida
de har brukt for å få på plass nødvendige tiltak, eller over argumentasjonen
de fører i dag, der det høres ut som at et gebyr på 50 kr er mye
verre og mye større enn å få et påslag på 30–40 000 kr på vann-
og avløpsregningen. Det er det dette handler om – å få på plass
flere penger sånn at også abonnentene er med og bidrar i det spleiselaget
som staten, kommunene og abonnentene kan være med på for å utvikle
dette området. Det er store muligheter her for næringer som er store
i Norge, og som kan utvikle teknologi som vi også kan eksportere
til andre land som har enda større problemer enn oss på dette området.
Jeg er litt overrasket over den veldig tilbakelente holdningen
som både statsråden og flertallet her har til dette alvorlige problemet,
som handler om vannet vårt og at avløpet er sikret, noe som jo er
helt fundamentalt grunnleggende. Men jeg er også overrasket over
den priseksplosjonen som vi ser komme foran oss; man mener tydeligvis
at det er helt greit for abonnentene å håndtere den, eller at kommunene
nå skal håndtere utgifter på mange hundre milliarder kroner innenfor
budsjetter som allerede er for trange.
Og så til slutt dette med et nasjonalt system
for nødvannsutstyr: Det synes jeg ikke statsråden har svart spesielt
godt på, og ikke noen andre heller. Poenget her er jo å få på plass
et system hvis det skulle oppstå en større katastrofe der vannforsyningen
i flere kommuner er slått ut; eksempelet med Askøy er én kommune,
og det var vanskelig nok der, sjøl med et godt regionalt samarbeid.
Dette vil være på den samme måten som når kommunene får støtte av
Sivilforsvaret ved store hendelser som går utover egen krisehåndteringskapasitet.
Løsningen ligger altså innenfor en eksisterende struktur og ansvarsplassering,
men vi må ha et system for dette som gjør at vi vet hva vi skal
gjøre den dagen en slik situasjon oppstår. Dette handler om beredskap
for de situasjonene som vi dessverre ser kan oppstå. Det er ikke
sikkert at de gjør det, men vi er nødt til å ha beredskap, for vi
kan ikke unnvære vann i særlig mange timer noe sted.
Ketil Kjenseth (V) [10:43:47 ] : Til Karin Andersens siste
innlegg, og særlig siste del av det: Jeg må få korrigere det. Det
er etablert en nasjonal vannvakt, og den trådte i kraft f.eks. etter
utfordringene på Askøy, så her følger staten opp. Den ble etablert
under dagens regjering første gangen den kom på plass, etter erfaringer med
at Norge har hatt en del – kall det store hendelser. Svartediket
i Bergen er et eksempel på det, og det har vært uforholdsmessig
mange sånne hendelser i Norge. Hva enn det skyldes, så har det kommet
på plass. Den beredskapen er jo der. Her igjen er det et eksempel
på at staten har tatt ansvar.
Et annet område staten bør ta litt mer ansvar
for, er utdanningskapasiteten, for enkelte av representantene i salen
kan sjekke med den høyere utdanningsinstitusjonen i sitt fylke:
Er det noen som utdanner ingeniører for vann- og avløpssektoren
i fylket? Svaret er at det ikke er så mange ingeniørutdanninger
som gjør det lenger. Det er ett eksempel.
Jeg mener at det er viktigere at staten tar
et ansvar for å være en bidragsyter til bredden av kompetanse, som
beredskap og utdanningskapasitet, og at staten sørger for at vi
får den kompetansen som vi trenger til denne sektoren – det er viktig.
Men at staten skal inn og bidra med milliarder, som Senterpartiet
og SV ønsker seg, ser jeg verken formålet eller hensikten med. Huseierne er
fornøyd når de har godt drikkevann i krana, og er villige til å
betale for det.
Jeg fikk et spørsmål fra Eidsiva om jeg ville
investere 10 000 kr for å få fiber til husveggen; jeg takket nei
til det. Det sier noe om at vi er villige til å bruke ganske mye
på andre typer infrastruktur inn til husveggen, og jeg tror at det
er mange kommuner som har noe å hente på å følge bedre med i timen
og ikke la det gå til etterslep. Askøy er ett av eksemplene på det,
og det er dessverre mange kommuner som har slukket lyset og låst
døra til vann- og avløpsetaten i sin kommune. Det er ikke framtida,
og da er det ikke frampå, og det er ikke rart at det blir et etterslep
på noen hundre milliarder i sum da.
Presidenten: Representanten Karin Andersen
har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en
kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Karin Andersen (SV) [10:46:22 ]: Jeg vet ikke hvorfor representanten
Kjenseth vil misforstå det som blir sagt og foreslått, men det handler
altså ikke om at staten skal bidra med milliarder. Det handler om
at staten kanskje skal bidra noe mer til et forskningssenter, som
de burde være interessert i, at man skal si ja til f.eks. å legge på
et gebyr på 50 kr som kan gå inn i et forskningsfond, og at man
kanskje skal bidra noe i noen kommuner som har spesielle problemer,
for å få dette til. Hele denne pakken handler altså om å få teknologiutviklingen
opp og utgiftene ned slik at vi får dette til, så jeg er litt overrasket
over den argumentasjonen som blir fremmet. Når det gjelder nødvann,
er i hvert fall det også et ønske fra Norsk Vann, som har kunnskap
og kompetanse på dette området. De mener at det er behov for endringer sånn
at vi har en nasjonal beredskap på vann i krisetider når det er
snakk om store nasjonale katastrofer; det er ikke systemer rigget
for i dag.
Presidenten: Flere har ikke bedt om
ordet til sak nr. 6.
Votering, se voteringskapittel