Stefan Heggelund (H) [11:40:01] (ordfører for saken): Dette er en viktig dag. Stortinget behandler det som skal være føringen for klimapolitikken de neste ti årene. Vi har brukt lang tid på å behandle saken, og det endelige resultatet er svært godt. Uavhengig av hva enkelte journalister tror, eller hva enkelte gjentakende deltakere i klimadebatten måtte påstå, er resultatet noe som bør markeres positivt. Den type analyser og retorikk vi bl.a. har hørt etter at komiteens arbeid var ferdig, bør herved være avslørt for det det er: like relevant som et vannkraftverk i Spikersuppa, like interessant som den tiende ACER-debatten.

Denne meldingen er en del av den helhetlige politikken som viser at vi når klimamålene for 2030. Det er et faktum det ikke går an å komme seg unna. Og det norske klimamålet er på nivå med det miljøbevegelsen har bedt om.

Derfor vil jeg takke alle medlemmene av komiteen for et godt arbeid og samarbeid. Etter det jeg vet, er dette den største innstillingen som er levert i nyere tid fra en komité. Man kan mene sitt om det, men at det har vært et nitid arbeid fra alle partiene, er det ingen tvil om. Jeg vil gi honnør til samtlige partier for det arbeidet som er gjort. Jeg har også satt pris på samtalene vi har hatt underveis.

Ikke alle partier er enige om alt. Det ble tidlig åpenbart for de fleste. Men med vekslende flertall ligger hovedlinjene i regjeringens klimamelding fast. Det betyr: Her ligger føringene til den mest offensive klimapolitikken som noen gang er behandlet av Stortinget. Skulle en framtidig regjering og et framtidig storting avvike fra det vekslende flertall her er enige om, da må man finne andre måter å kutte på som gir like store kutt uten å skade norsk økonomi, velferdsstatens bæreevne eller norske arbeidsplasser, og som samtidig er en politikk for omstilling i Norge. Metodene for det har ikke synliggjort seg i komiteens arbeid.

Det som ligger til grunn for de årene som gjenstår fram til 2030, er i korthet bl.a. følgende: at vi øker prisen på utslipp, legger til rette for innfasing av ny teknologi og fører en politikk som bidrar til å trygge og bygge norske arbeidsplasser. Noen vil kalle det å kutte utslippene, ikke utviklingen.

Det grønne skatteskiftet som politikere med ulik partifarge har snakket om i årevis, skal nå gjennomføres for fullt. Som kjent har sittende regjering allerede startet det arbeidet. Med regjeringens plan forplikter flertallet på Stortinget seg til gradvis å øke CO₂-avgiften til 2 000 kr per tonn i 2030, målt i faste 2020-kroner.

Dette gjøres ikke for å berike staten, tvert imot. Det samlede skatte- og avgiftsnivået skal ikke øke. Det skal komme lettelser som kompensasjon, selvfølgelig primært for dem som påvirkes av avgiftsøkningen. Det langsiktige målet er dessuten at det ikke skal være inntekter fra prisen på utslipp fordi utslippene går ned.

Arbeidet som gjøres med innfasing av lav- og nullutslippsteknologi, forsterkes ytterligere. Det gjelder både hvilke krav vi stiller i offentlige anbud, hvor vi kommer til å øke bruken av klimakrav, og også at Enova ytterligere spisses som klimavirkemiddel. Dette er en kombinasjon av virkemidler som vi vet at virker, som vi vet gjør at utslippene går ned, samtidig som vi omstiller Norge.

Tiden tillater ikke at jeg berører alt, men la meg ta noe:

• et reelt grønt skatteskifte

• mer lav- og nullutslippsteknologi

• økt bruk av klimakrav i offentlige innkjøp

• bidra mer og bedre til næringslivs- og industriomstilling

• mer bruk av bærekraftig biodrivstoff

• utslippskutt i jordbruket basert på avtalen – den historiske avtalen med jordbruket

• historisk satsing på karbonfangst og -lagring

• høyere pris på utslipp for petronæringen

• mer av Grønn plattform-samarbeidet

• mer forskning og innovasjon

• forlenging av Klimasats for kommunene

• grønnere kollektivtrafikk, ferger, servicefartøy og hurtigbåter

• en grønnere byggsektor

I denne planen berøres alle de tre pilarene i det som er regjeringens klimapolitikk: ikke-kvotepliktig sektor, kvotepliktig sektor og skog og annen arealbruk. La meg kort si til slutt at det er noen som har forsøkt å skape en slags myte om at skogen nå ikke er en del av klimapolitikken. Det er helt feil. Men så er vi enig med skognæringen når de i dialog med oss har sagt at de ikke skal brukes som en unnskyldning for at vi skal kutte mindre i andre sektorer.

Med denne planen når Norge klimamålene for 2030. Det er et faktum.

Åsmund Aukrust (A) [11:51:44]: Det skulle ta åtte år for denne regjeringen å legge fram en klimamelding. Der de rød-grønne la fram en klimamelding hver periode, og selv om man hadde flertall forhandlet med opposisjonen for å skape forutsigbarhet om det som er vårt tids største utfordring, har denne regjeringen valgt motsatt. De har mindretall og vil ikke forhandle med opposisjonen. Det er en maktarrogant regjering, men mer alvorlig enn det – de er ikke med på å bidra til å skape forutsigbarhet og sikre den beste klimapolitikken for Norge.

Derfor har Arbeiderpartiet i dag fremmet 298 forslag for en bedre klimapolitikk for Norge. Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti stemmer dem ned, alle som én. Vi mener at regjeringens klimapolitikk langt fra er god nok. Vi vil ha en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp, og som skaper arbeidsplasser. På ingen av de tre områdene leverer regjeringen.

For det første vil vi kutte utslipp. Vi vil gjøre utslippskuttene nasjonalt. Vi vil sette oss et nasjonalt mål for hvor vi skal være i 2030. Går vi ut på gaten her, eller hvor som helst rundt omkring i Norge, og spør hva som er Norges klimamål, tror jeg vi vil få mange forskjellige svar. Og rart er ikke det, for klimadebatten er tåkelagt med kvoter, prosenter, referansebaner og andre fremmedord. Derfor sier vi at det skal være enkelt å forstå klimapolitikk. Når man kutter halvparten, skal det bety å kutte halvparten av våre utslipp. Det vil ikke regjeringen være med på. Heller ikke på det vi kaller ikke-kvotepliktig sektor, har regjeringen vært med på å avvise kvotekjøp. Arbeiderpartiet vil investere i Norge framfor å kjøpe kvoter i Europa. Vi vil ha et utslippsbudsjett for Norge, slik at vi sikrer at vi når våre klimamål for 2030.

For det andre vil vi ha en klimapolitikk som skaper titusenvis av nye arbeidsplasser. Da trenger vi en mye mer aktiv næringspolitikk for Norge. Norge har blitt det landet det er, fordi det var politikere før oss som turte å ta politiske valg. De har tatt kraften i bruk og bygd opp industri. Det var et politisk valg gjort for 100 år siden. For 50 år siden valgte de som satt i denne sal da, å skape industrieventyret i olje- og gassektoren. Det var et politisk valg. Nå må dagens politikere være like framsynte, tørre å satse, og vi ser at det skjer i landene rundt oss. Det skjer i Europa, og det skjer med full fart i USA. Her hjemme i Norge nøler vi. Arbeiderpartiet mener at Norge skal ha som ambisjon å gå foran, men med dagens regjering er det ikke det som er tema. Det som er spørsmålet, er at Norge ikke skal falle bakpå. Derfor sier Arbeiderpartiet at vi vil satse. Vi vil ha en storsatsing på havvind, hydrogen, klimateknologi og sirkulær økonomi. Vi vil ha en aktiv stat som skal samarbeide med næringslivet. Vi vil at forurenser skal betale, men vi vil ha et partnerskap med næringslivet – der næringslivet forplikter seg til å gjøre utslippskutt, og vi forplikter oss til å stille opp. Det har bl.a. Danmarks statsminister, Mette Frederiksen, gjort med stor suksess, og det er synd at stortingsflertallet i dag sier nei til å gjøre det samme.

Det siste hovedbeinet Arbeiderpartiets klimapolitikk står på, er at den skal være rettferdig, for rettferdighet går som en rød tråd gjennom alt av Arbeiderpartiets politikk. Det gjelder selvsagt også i klimapolitikken. Når regjeringen målrettet fører en politikk som øker forskjellene mellom folk, er det alvorlig av mange grunner. Men det er også alvorlig fordi det gjør oss mindre omstillingsvillig. Vi må føre en politikk som reduserer forskjellene mellom folk. I regjeringens klimamelding er den sosiale dimensjonen helt borte. Skal vi få til omstilling, må vi inkludere dem som gjør jobben ute i bedriftene, og klimapolitikken må være rettferdig. Derfor sier vi det er urettferdig at de som kjøper de aller dyreste elbilene, ikke betaler en krone i moms, men kjøper man sykkel eller bruktbil, betaler man for det. Vi sier det er veldig bra at vi har elektrifisert ferjene våre, for det gjør at vi får ned utslippene og skaper arbeidsplasser, men det er urettferdig at pendlerne får økte ferjepriser. Derfor sier vi at vi vil halvere ferjeprisene. Vi øker CO₂-avgiften, for vi mener det er urettferdig at de som ikke har alternativer i nærheten av der de bor, skal betale akkurat det samme som dem som har mange alternativer. Derfor vil vi kompensere i distriktene der det ikke er kollektivtilbud.

Jeg er helt enig i det som er blitt sagt i forkant av dagens debatt, at det er synd at vi ikke klarer å samle oss om en kurs for framtiden. Regjeringen har sagt at den ikke ønsker å forhandle med noen andre enn Fremskrittspartiet. Det er det som har vært Venstre og Høyres foretrukne partner. Men hva de samtalene har ført til, er nå veldig uklart, for de er knapt enig om en eneste merknad i innstillingen. Det er en tapt mulighet for denne saken, men det som er bra, er at det er lys i enden av tunnelen, for vi ser at vi i opposisjonen har samlet oss. Om fem måneder er det valg. Da skal vi få til en klimapolitikk som kutter utslipp og skaper arbeidsplasser.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene Arbeiderpartiet står bak. Jeg kan også si at ved en inkurie står det at vi er med på forslag nr. 48, og det skal vi ikke være en del av.

Terje Halleland (FrP) [12:03:10]: Dette er kanskje den saken som kan få størst konsekvenser for framtidig politikk og budsjetter de neste 10–20 årene. Det er ikke til å stikke under stol at Fremskrittspartiet er skeptisk til mye av det som kom fra regjeringen, og ikke noe mindre skeptisk til det som kommer fra deler av opposisjonen.

Det er viktig at det ikke lenger er symboler som blir vedtatt, men at en legger opp til en politikk som kan gi oss resultater. Målsettingen er selvfølgelig å kutte utslipp av klimagasser, men det er ingen som vinner om utslippene går ned, men etterlater seg et samfunn i ruiner. Det er kort vei mellom dugnad og gule vester.

Fremskrittspartiet har vært opptatt av å vise mulighetene og handlingsrommet som fremdeles er der, samtidig som vi skal ivareta våre internasjonale forpliktelser. Klimautfordringene er globale, og derfor må de også løses globalt. Derfor er også Fremskrittspartiet for en avtale om klimasamarbeid med EU, men da forutsetter vi at vi skal ha de samme reglene som EU har. Poenget er jo nettopp at vårt næringsliv skal kunne arbeide under de samme betingelsene som våre konkurrenter. I andre sammenhenger ville vi aldri akseptert en avtale hvor vi gir svakere betingelser for eget næringsliv enn dem vi vet våre konkurrenter må forholde seg til.

CO₂-avgiften og en tredobling av denne er et av de store grepene som regjeringen legger opp til. Allerede i dag ser vi svakhetene med en slik avgift og får konkrete eksempler på hva norsk næringsliv kan oppleve med et differensiert regelverk mellom eget næringsliv og våre nærmeste handelspartnere. Det tydeligste skillet er for de bedriftene som i dag havner utenfor EUs kvotemarked, hvor bedriftene får nesten dobbelt så høy avgift som konkurrentene. Da kan det være verdt å merke seg at dette er en utfordring som næringslivet har i dag, og det er altså før den enorme økningen av CO₂-avgiften er iverksatt.

Noe av det samme kan vi oppleve i sektorer der alternativ teknologi ikke er tilgjengelig, hvor avgiften bare blir en ny utgift som rammer bunnlinjen, og som setter hele bransjer i fare for å bli erstattet av aktører fra utlandet. Dette kommer det tydelige signaler på, bl.a. når det gjelder tungbilnæringen og fiskeriene. Jeg må jo si at jeg savner debatten om hvilke tiltak tilhengerne av en økt avgift vil innføre for å verne disse bedriftene. Jeg tar som utgangspunkt at ingen ønsker at bedrifter skal nedlegges eller flyttes ut av landet på grunn av et nytt avgiftsregime.

Fremskrittspartiet er svært bekymret for det manglende engasjementet rundt norsk næringsliv, verdiskaping og arbeidsplasser. Derfor har Fremskrittspartiet laget sin egen klimaplan, en plan som viser kutt på rundt 27 millioner tonn, en plan som viser at det går an – uten at det trenger å skade norsk næringsliv, uten at det trenger å gjøre så vondt, uten at det skal baseres på forbud og tvang, som bare framstår som et forsøk på å gjøre hverdagen vanskelig for folk flest.

Fremskrittspartiet legger til grunn at vi skal ha et system som ivaretar norske interesser, at CO₂-kutt innenlands ikke skal føre til at verdiskaping og arbeidsplasser flyttes ut av landet, at tiltak skal baseres på kost–nytte og samfunnsøkonomisk lønnsomhet, at vi bruker alle tilgjengelige fleksibilitetsmekanismer når dette lønner seg, og at en felles gjennomføring med EU fordrer at Norge benytter seg av det samme regelverket som EU gjør. Da kan vi gjennomføre en slik plan om en bor i Distrikts-Norge, eller om en bor midt i byen. Da unngår vi dieselpriser på 20 kr. For selv om salget av elbiler er økende, kjører fremdeles den store majoriteten rundt i bensin- eller dieselbiler. Det kommer de til å gjøre i mange år, og det er faktisk en fordel for klimaet.

Bilen har en enorm betydning for samfunnsstrukturen i Norge. 80 pst. av alle personreiser foretas med bil. Svært mange er i dag helt avhengige av bilen. Det gir en bevegelsesfrihet og økte muligheter på tvers av både inntektsnivå og geografi. Det tar Fremskrittspartiet hensyn til i vår klimapolitikk.

Jeg tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet er en del av, og dem vi står alene om.

Sandra Borch (Sp) [12:14:35]: Selv om vi i dag behandler et enormt dokument som kalles en klimaplan, er det vanskelig å få øye på et eneste positivt tiltak som vil bidra til at vi får folk og næringsliv med oss på den omstillingen vi skal igjennom for å løse klimautfordringene. Det eneste regjeringen bidrar med i denne planen, er pisk – pisk som skal straffe folk som ikke har mulighet til å velge klimavennlige løsninger. Den eneste løsningen regjeringen kommer med, er en tredobling av CO₂-avgiften. Vi er alle enige om at klimagassutslippene må ned. Men Norge er et langstrakt land mot nord. Noen steder er elbil eller trikk den beste måten å komme seg fram på, i andre deler av landet er folk helt avhengige av Widerøe-flyet eller fossilbilen sin for å få hverdagen til å gå opp. Det ser ut som det er litt for mange politikere som har glemt hvordan hele vårt langstrakte land ser ut.

Hvor ble det av de positive tiltakene som skulle få folk til å bidra i lag til at Norge skal få ned klimagassutslippene? Vi behandler i dag en av de største sakene i denne perioden på Stortinget. Det er en sak som omhandler alle menneskers liv og i praksis alt næringsliv i dette landet. Man kan sette spørsmålstegn ved om forarbeidet til denne meldingen er godt nok, for det var et samlet budskap fra næringslivet fra høringen rundt meldingen at man savnet dialog med regjeringen for å finne løsninger i lag. Næringslivet har spilt inn en masse forslag, men regjeringen ser ikke ut til å bry seg nevneverdig, for det eneste tiltaket de innfører, er altså en tredobling av CO₂-avgiften.

Hvis ikke godene og byrdene blir fordelt på en mer rettferdig måte, risikerer vi en kraftig motstand mot en helt nødvendig klimaomstilling. Det ser vi allerede nå i debatten. Folk føler at de blir straffet fordi de f.eks. bor i Nord-Norge, der det ikke er ladeinfrastruktur nok til å kjøre elbil. De skal straffes med en kraftig økning i pumpeprisen. Ferjefylkene blir pålagt å innføre miljøvennlige ferjer uten at de får kompensert for kostnadene det fører med seg. Det gjør at regningen bl.a. blir sendt til barnefamilier som er helt avhengige av ferje for å komme seg på jobb.

Regjeringens forslag om mer enn en tredobling av CO₂-avgiften kan skape et opprør som får ferjeopprøret til å framstå som en mild bris. For ikke å snakke om de som er helt avhengige av fly og kortbanenettet for å komme seg på jobb og for å få nødvendig behandling på sykehus. Folk blir rammet, og næringslivet blir hardt rammet. For næringslivet er variert, akkurat som landet vårt. Hele fiskerinæringen advarer mot tredoblingen av CO₂-avgiften og sier at det i verste fall vil bidra til at mange ikke vil klare seg – en fiskerinæring som er viktig for hele kysten vår. Norsk og ren mat blir straffet med en avgift som i sin ytterste konsekvens kan føre til at fiskeriene ikke overlever. Og det er ikke den første avgiften denne næringen blir påført av denne regjeringen sammen med Fremskrittspartiet.

Vi i Senterpartiet er opptatt av at vi oppfyller Parisavtalen. Nettopp derfor legger vi inn veldig mange positive tiltak som skal bidra til omstilling, men det uten at regningen sendes rett i fanget på folk og næringsliv. Vi vil bl.a. elektrifisere eller innføre hydrogentog på alle jernbanestrekninger som i dag går på diesel. Vi vil etablere et eget CO₂-fond for nærings- og tungtransporten. Vi vil innføre et Bionova – et fond som skal bidra til å hjelpe landbruket til en klimaomstilling. Vi har som mål at ferjer og hurtigbåter skal være utslippsfrie, men at merkostnadene med dette skal dekkes av staten.

Jeg kunne listet opp veldig mange tiltak som Senterpartiet foreslår i denne innstillingen som vil bidra positivt til omstilling, men det viktigste er å understreke at det som er felles for alle våre forslag, er at vi ikke bare velter byrdene over på dem som har minst å rutte med, eller dem som bor i distriktene. Det er den store forskjellen mellom Senterpartiet og en rekke andre partier i denne salen.

Det er skuffende at vi i dag behandler en så stor melding med så få tiltak som bidrar til en ambisiøs klimapolitikk. Dette er ikke en melding som bidrar til den begeistringen vi trenger i folk for å heie på den klimaomstillingen vi skal igjennom.

Med det tar jeg opp forslagene som Senterpartiet står bak alene og sammen med andre.

Lars Haltbrekken (SV) [12:25:22]: Når kriser truer, har partiene på Stortinget vist vilje til å stå sammen – stå sammen i kampen mot store utfordringer. Den 17. januar 2008 var en historisk dag for klimakampen. Da samlet nesten alle partiene på Stortinget seg om landets første klimaforlik. Partiene så nytten av å stå samlet i kampen mot klimakrisen. De innså at klimakrisen var stor og kampen mot den så avgjørende for vår felles framtid at de måtte stå sammen for å gi håp for framtiden, stå sammen for å gi næringslivet trygghet i satsingen på nullutslippsløsninger og ikke minst stå sammen for å sikre de utslippskuttene vi må gjennomføre. I 2008 ble partiene bl.a. enige om en kraftig satsing for bevaring av regnskog. Norge har siden den gangen spilt en avgjørende rolle internasjonalt i kampen for å redde verdens siste regnskoger. Fire år etter, 11. juni 2012, så klimaforliket 2.0 dagens lys. Her ble partiene enige om å forby oljefyring fra husholdningene fra og med 1. januar 2020. Til slutt kan vi nevne 3. mai 2018. Da samlet et enstemmig storting seg om å kreve null utslipp av klimagasser fra cruisebåter og andre turistbåter i norske verdensarvfjorder.

Den 8. april 2021 kunne ha blitt nok en historisk dag i klimakampens historie. Dagen blir ikke det. Den vil gå inn i historien som dagen da Stortinget kastet bort muligheten til å stå sammen i kampen mot klimakrisen og til igjen å få på plass viktige utslippskutt for framtiden. Hva har forandret seg siden januar 2008 og det første klimaforliket? Det er i alle fall ikke vitenskapen. Advarslene fra klimaforskerne har bare blitt tydeligere og tydeligere. Gang på gang advarer de om at kuttene som planlegges, er for små og kommer for sent. Regjeringens klimapolitikk kutter i beste fall Norges utslipp med om lag 30 pst. sammenliknet med nivået i 1990. Det er et godt stykke unna det nasjonale målet regjeringen har levert til FN: et kutt på 50–55 pst.

Jeg kan bare slå fast at det ikke er mangel på innspill fra miljøbevegelse, fagbevegelse eller næringslivet som er årsaken til at Stortinget ikke klarte å samle seg om større utslippskutt. Det er heller ikke en mangel på forslag i innstillingen som er det som kan ta skylden for at det ikke ble noen enighet. Hadde det vært vilje, kunne vi i dag fått en langt mer offensiv satsing på energieffektivisering – kanskje det viktigste tiltaket for å kutte utslipp av klimagasser. Vi kunne ha fått til en kraftfull satsing på solenergi også i Norge. Sola skinner på alle tak. Vi kunne ha fått enighet om en plan om å få en kraftig økning i produksjonen av solenergi i Norge, noe som også ville ha betydd arbeidsplasser her hjemme, for det er mye av vår industri som i dag produserer varer for solcellebransjen. Hadde det vært vilje, kunne vi også fått til en langt mer offensiv satsing på karbonfangst og -lagring, på langt flere anlegg enn det regjeringen har ønsket å legge opp til. Vi kunne også ha fått til ladestasjoner for elbiler i hele landet og sørget for at også folk i Bygde-Norge lett hadde tilgang til en hurtiglader for sin elbil. Og vi kunne ha fått satt Norge i førersetet for satsing på nullutslippsfly for framtiden. Luftfarten er i dag en klimaversting, men det finnes måter å kutte utslippene dramatisk på.

Dette kunne vi ha fått til dersom det hadde vært vilje, og dette er bare for å nevne noe. Vi kunne ha fått på plass en ambisiøs klimapolitikk for de neste tiårene som faktisk innfridde våre mål i Parisavtalen. Vi kunne ha kuttet utslipp, skapt arbeidsplasser og fordelt goder og byrder på en rettferdig måte gjennom en grønn folkebonus, som SV foreslår.

Men dessverre, viljen hos regjeringspartiene var ikke der. Det må jo bety at de er såre fornøyd med en klimapolitikk som ikke når målene de selv har forpliktet oss til i Parisavtalen. Det er ikke først og fremst skuffende, det er først og fremst uansvarlig.

Jeg tar med det opp de forslagene SV står bak.

Ketil Kjenseth (V) [12:35:48] (komiteens leder): Venstre vil skape en grønn framtid med frihet og muligheter for alle. Derfor kutter vi utslipp, og vi har nå de laveste utslippene i Norge på 27 år. Endelig har vi også en realistisk og målbar plan som viser hvordan vi skal nå klimamålet og kutte utslipp uten å kutte utviklingen – fram mot 2030, men også videre mot netto null i 2050. Jeg er glad for at Stortinget er med på de målsettingene og forpliktelsene vi har i henhold til Parisavtalen. Europa skal gjøre sin del av jobben.

Denne planen går mye lenger enn tidligere klimameldinger i å koble klimapolitikk, næringspolitikk og innovasjonspolitikk. Det er helt i tråd med den kunnskapen vi har for hvordan vi skal løse klimakrisen, skape jobber og få til en storstilt grønn omstilling. Hovedgrepet i planen er å øke CO₂-avgiften. Forurenser skal betale, det er det viktigste prinsippet.

Anders Bjartnes, redaktør i Energi og Klima, sier at det er klimapolitikk etter læreboka når regjeringa vil skru opp utslippskostnadene kraftig fram mot 2030. CO₂-prising virker. Marius Holm i Zero har sagt at det er et taktskifte i norsk klimapolitikk når en hever CO₂-avgiften. Men økt CO₂-avgift alene, eller grønn skattlegging, som vi i Venstre kaller det, er ikke et mål i seg selv. Det er viktig for å gjøre grønne og utslippsfrie løsninger mer konkurransedyktige.

Elbilpolitikken er et eksempel på hvordan vi kan skru på skatter og avgifter i kombinasjon med øvrige fordeler for å få fart på en ønsket utvikling. For Venstre går det en grønn tråd fra da miljøvernminister Guro Fjellanger undertegnet Kyotoprotokollen i 1997, til da Venstres samferdselsminister Torild Skogsholm i 2003 innførte hovedtrekkene i dagens elbilpolitikk, til klimaforlikene i Stortinget i 2008 og 2012, til Nydalen-avtalen med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i 2013, og til vi gikk inn i regjering med Jeløya-avtalen og Granavolden-plattformen.

På denne reisen har vi hele veien vært med på å løfte taket for mål og ambisjoner for å kutte utslippene. Eksempler på det i praktisk politikk er at vi har fått flyttet Enova fra Oljedepartementet til Klimadepartementet. Vi har økt bevilgingene til Enova med 3,3 mrd. kr i år. I 2015 var det 4 pst. biodrivstoff på tanken, i år er det 25 pst. Klimasats er etablert for kommuner og fylkeskommuner. Nysnø, det fondet noen fra opposisjonen vil etablere, er etablert. Det er da et eller annet snøfnugg man vil etablere i tillegg.

Dagens blå-grønne regjering med klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn blir den første som når et norsk klimamål. I 2020 dupper vi endelig under 50 mill. tonn CO₂-utslipp i Norge. Alt dette har vært mulig å få til i et borgerlig samarbeid med Høyre, Kristelig Folkeparti og tidvis også Fremskrittspartiet, og i et samarbeid med de rød-grønne i klimaforlikene i 2008 og 2012. For det var Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti som kom inn og løftet taket i de forhandlingene begge ganger.

Denne gangen har ikke opposisjonen løftet taket. I stedet for et stort forlik, som flere har ropt på, har det blitt mer og mer av et klimasprik på rød-grønn side. Mens det er klimaenighet regjeringspartiene imellom, utpeker dette klimaspriket seg hos opposisjonen. De er ikke enige om elbilpolitikken, om CO₂-avgiften, om nullutslippssoner i byene og om man skal inkludere skog i klimamålet eller ikke.

Vi skal løse en klimakrise, og da må vi ha stø kurs og kutte utslipp. Det gjør vi innenfor transport, innenfor avfall og innenfor jordbruk. Vi har inngått en avtale med jordbruket om å kutte inntil 5 mill. tonn. CO₂-avgiften alene gir store utslippskutt, og mer biodrivstoff på tanken vil også redusere utslippene ytterligere. Karbonfangst og -lagring har vi også fått til i denne regjeringa – stor takk til Fremskrittspartiet som med sine energiministre i sju år har vært med på å legge til rette for de over 17 milliardene vi skal bruke på å utvikle karbonfangst og -lagring de neste årene i Norge. Det er hydrogenfest på børsen, det er batterifabrikker som planlegges og skal bygges en masse i Norge. Vi har bygd den første biokullfabrikken i Norge, og det er planer om flere biogassfabrikker.

Det er altså mye som er på gang, og vi er også en region som har satt seg som ambisjon å bli verdens mest bærekraftige og konkurransedyktige: Norden. Vi har venner blant oss som vil samme vei, som er konkurransedyktige, og som satser på litt ulike sektorer. Vi er gode på vind, vi er gode på batteri, vi er gode på bio – og sammen er vi altså allerede en av de mest bærekraftige regionene i verden.

Tore Storehaug (KrF) [12:48:24]: I dag held vi på med ei viktig sak. Den saka som ligg til behandling no, er ei av fleire saker som Stortinget dette året har teke stilling til, og i løpet av denne stortingsperioden har teke stilling til, som handlar om at vi er nøydde til å gjere meir for å få ned klimagassutsleppa, og det er i alle fall nødvendig at Noreg tek på seg leiartrøya og går føre. Om vi klarar å minke klimaendringane og gå frå 2 til ned mot 1,5 grader, har det store konsekvensar for Noreg, landet vårt, og det har enorme konsekvensar for dei menneska som bur i meir utsette delar av verda. Derfor betyr klimapolitikk mykje, og det er viktig at ein klarar å få til eit godt samarbeid om det både i denne salen og internasjonalt.

Er det éin ting eg verkeleg har vore stolt av det siste året, er det at Noreg har teke på seg den leiartrøya internasjonalt og vist veg. Dei siste åra har ein hatt eit internasjonalt klimasamarbeid som har stått i stampe, for om fleire av dei store landa ikkje har sett seg i revers, har dei i alle fall slått på bremsane, mens dei landa Noreg samarbeider med blant våre naboland i Europa, og ikkje minst Noreg, har fylt det vakuumet for å sørgje for at nokon går føre – ikkje minst då regjeringa leverte inn eit forsterka mål og sa at Noreg skal kutte mellom 50 og 55 pst. Det er bra. Det har vist eit leiarskap.

Men dette må òg gjerast om til praktisk politikk, og vi er nøydde til å ha ein politikk der vi leverer på dei klimamåla som vi har sett oss. Difor er eg òg veldig glad for at det i dag blir tilslutning til dei grepa som ligg i klimaplanen som regjeringa har lagt fram. Det er ein klimaplan som viser korleis vi kan nå dei forpliktingane vi har teke på oss, innan 2030, som omhandlar ei breidde av tiltak – i motsetning til kva enkelte av representantane ser ut til å gje eit inntrykk av – alt frå å fortsetje det grøne skatteskiftet som ein har halde på med, til å sørgje for at støtteordningane våre både bidreg til at vi utviklar dei nye løysingane og rullar dei ut frå norske leverandørar, sånn at Noreg går fremst òg i å lage dei løysingane som gjer at vi kan få vekk utsleppa globalt. Ikkje berre det – ein har òg ein konkret plan for korleis ein skal stille auka krav i offentlege innkjøp som byggjer vidare på suksessen vi har hatt, anten det er med skiftet vi har fått i grøn skipsfart, der vi har elektrifisert ferjestrekning etter ferjestrekning, eller det er at ein no òg skal gjere det med kollektivtransporten og bilane som kommunane kjøper. Men kanskje viktigast av alt: Ein har òg fått ein politikk der ein jobbar konkret i lag med nabolanda våre i EU for korleis ein i fellesskap skal kunne nå desse måla.

Faktum er at denne politikken fungerer, og at norske klimagassutslepp går ned. Dei utsleppa som vi hadde i fjor, er på det lågaste nivået på 27 år. Det viser at vi har ei regjering som har teke leiarskap, som har heva ambisjonane, men som òg leverer praktisk politikk. Denne planen er eit langt steg i rett retning, og det er bra at Stortinget i alle fall gjev ei tilslutning – om tilslutninga så er vekslande, er det i alle fall ei tilslutning til hovudlinjene i denne planen, og det er bra.

Det er ikkje alle delane Stortinget har gjeve tilslutning til. Eitt eksempel, der eit stortingsfleirtal no ser ut til å gå i lag, er at ein delvis hòlar ut prinsippet om at forureinar skal betale, og at vi skal ha eit grønt skatteskifte, når Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Framstegspartiet – eg lurar på om det òg er fleire parti – støttar avfallsbransjen sitt krav om at dei skal sleppe CO₂-avgift, sjølv om ein i Klimakur ser at auka avgift kan utløyse CO₂-fangst og -lagring på dei største avfallsanlegga i dei største byane våre. Det er praktisk politikk som får konsekvensar, men der eit stortingsfleirtal dreg denne klimaplanen i feil retning.

Eg meiner at det ikkje handlar om kor klimagassutsleppa våre kjem frå. Vi må føre ein politikk som gjer at vi kan kutte dei klimagassutsleppa som vi må, for å nå dei forpliktingane vi har teke på oss. Når Enova har gjeve støtte til 10 000 prosjekt dei siste åra, alt frå dei store havvindprosjekta til dei små energieffektiviseringsprosjekta, når vi har verdas reinaste prosessindustri, når vi har gått frå 3 000 til 300 000 elbilar på norske vegar, og vi har teke på oss leiartrøya anten det er innan grøn skipsfart eller å få grøne anleggsplassar, har vi ei regjering som har gått føre – ikkje minst fordi vi har fått det stortingsfleirtalet i debatt etter debatt har etterlyst, nemleg at vi skal ha ein konkret plan, år for år, for korleis vi skal nå klimamåla våre. Vel, no har vi fått ein klimaplan som viser korleis vi skal nå forpliktingane våre innan 2030, og vi har fått på plass eit samarbeid med EU som gjer at vi òg har eit utsleppsbudsjett som viser korleis vi skal få dette til år for år. Det er vegen fram, og det er det denne regjeringa som viser, ikkje ein vaklande stortingsopposisjon.

Per Espen Stoknes (MDG) [13:00:35]: Denne klimaplanen skulle være vår generasjons store, konstruktive svar på den klimakrisen som verden står i. Men resultatet, etter måneder med meningsløst politisk spill fram mot neste valg, er nå noe helt annet. Den norske klimaplanen 2021 ender antagelig som en bitte liten plastavgift, litt flere ladestasjoner for el- og hydrogenbiler, at vi skal la være å avslutte NO_x-avtalen, og at regjeringen muligens kanskje kan forte seg bitte litt med å legge fram en konsesjonsveileder for havvind, som de uansett allerede hadde lovet skulle legges fram.

Snakk om «nothingburger», som de sier utaskjærs, eller mye skrik og lite ull, som det heter på godt norsk.

At regjeringen ikke klarte, eller prøvde seriøst, å samle et flertall, er et svik mot nordmenn flest og et svik mot norsk økonomi og næringslivets omstillingsevne og innovasjonsevne, men særlig mot de mange tusen klimastreikerne, mot barnebarna – og også mot hele verden, som trenger en klimapolitikk som virker, ledet av et land som faktisk har råd til det.

Innstillingen fra energi- og miljøkomiteen er en lang, lang, lang, lang – sa jeg «lang», president? – liste med forslag om hva vi kan gjøre for å kutte utslipp, men nesten blottet for bindende flertall som faktisk vil føre til lavere utslipp. Regjeringen har med en sleip strategi klart å unngå å skaffe flertall for nye ambisjoner eller tiltak som virkelig forplikter til å kutte utslipp raskt nok til å ta vare på både friheten, norsk næringsliv, velferd og framtiden til barna våre.

Prosessen har vært ganske absurd. Regjeringen valgte først å forhandle med Fremskrittspartiet. Å forhandle klimatiltak med Fremskrittspartiet har like gode odds for å lykkes som en snøball i helvete. Fremskrittspartiet stilte tidlig ultimatum mot det eneste virkemiddelet i klimameldingen som faktisk ville ha virket, nemlig å trappe opp CO₂-avgiften til 2 000 kr per tonn innen 2030. Så den store feilen regjeringspartiene har gjort her, i motsetning til tidligere forlik, var at de ikke søkte forlik med konstruktive opposisjonspartier etter at de brøt med Fremskrittspartiet.

Hadde de gjort det, kunne dette ha vært helt annerledes. Da kunne vi ha fått en forpliktende opptrappingsplan for CO₂-avgiften. Vi kunne ha sikret mange flere virkemidler for grønn omstilling av næringslivet, vi kunne ha fått en storsatsing på havvind, vi kunne ha fått en ladestrategi som sikret et godt ladenett for elbiler over hele landet, og vi kunne ha gjort det enklere og billigere for privatpersoner å satse på energisparing, solceller og transport på biogass.

Vi hadde ikke fått flertall for økt bensinpris, for det finnes grå populisme også på venstresiden. Forestillingen om en rettferdig klimapolitikk som ikke skal merkes av noen, lever dessverre i beste velgående både i Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Likevel ville denne meldingen ha blitt bedre om regjeringen hadde søkt flertall i opposisjonen, så lenge de hadde holdt seg unna Senterpartiet. Fordi regjeringspartiene valgte å ikke forhandle, er denne innstillingen en liste med 476 forslag, der bare 5 får flertall. Det er ganske utrolig. Etter åtte år med denne regjeringen er deres viktigste stortingsmelding redusert til et uverdig svarteperspill.

På landsmøtet rett før påske vedtok Miljøpartiet De Grønne en plan som følger:

• Vi stanser tildeling av nye oljelisenser, reduserer investeringer på eksisterende felt og faser ut oljeraffinerier som følge av redusert aktivitet.

• Vi øker tempoet i elektrifiseringen av kollektivtransport, personbiler, lastebiler, skips- og luftfart.

• Vi renser de største punktutslippene og erstatter fossil energi med strøm, ansvarlig biobrensel og hydrogen.

• Vi kutter utslippene fra jordbruk, reduserer kjøttforbruk, bedrer grovfôrkvaliteten, øker biogassproduksjonen og reduserer overforbruk av fossil gjødsel.

Skal man ha en klimapolitikk som virker, trenger man partier som faktisk prioriterer det. Denne klimameldingen viser meg at det eneste som kan sikre at klima og natur faktisk står høyt på agendaen til Norges neste regjering, vil bli et sterkt Miljøpartiet De Grønne, helst på vippen.

Klimaplanen var regjeringens aller siste sjanse i klimapolitikken. Det endte i totalhavari. Bevisste nordmenn i hele landet, folk flest, norske entreprenører og alle klimastreikerne spesielt fortjener en regjering som setter mennesker og miljø først – en regjering som gjør alt den kan for å samle et flertall om vår tids viktigste sak, ikke en regjering som reduserer klimapolitikk til et partipolitisk spill. Heldigvis er det snart valg.

Med det tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Bjørnar Moxnes (R) [13:12:10]: Så kom endelig regjeringen Solbergs klimaplan. På Ytring skrev statsråden i februar:

«Klimapolitikken er ei investering i felles framtid, og det er ei investering vi skal ta saman.»

Dessverre er ikke regjeringens tiltak nok for å nå målene i Parisavtalen, og dessverre, som på de fleste andre områder, betyr felles investering for denne regjeringen at mange må forsake, mens noen få slipper unna. Folk i distriktene, som er avhengig av bil, vil rammes hardest av økningen i CO₂-avgiften, mens de velstående i sentrale strøk vil få subsidiert de dyreste elbilene sine også i framtiden.

Samtidig som CO₂-avgiften skal økes, garanterer regjeringen at avgiftsøkningene skal kompenseres med kutt i det såkalte samlede skatte- og avgiftsnivået. Etter snart åtte år med denne regjeringen vet vi hva det betyr. Det vil bety flate avgiftsøkninger til folk flest og skattekutt som kommer de rikeste til gode. De sier til og med i sin egen klimamelding at kutt i formuesskatten er et klimatiltak. Så folk flest skal altså betale inn flate avgifter, mens inntektene betales ut til de rikeste.

I Frankrike fikk de de gule vestene på grunn av urettferdig klimapolitikk. Vi er nødt til å føre en rettferdig miljøpolitikk for å sikre folkelig oppslutning om nødvendige tiltak. Derfor har vi i Rødt lagt fram vår egen plan for utslippskutt som monner, som viser hvordan vi kan kutte utslipp samtidig som vi kutter i ulikhet.

Ta CO₂-avgiften: Vi støtter en økning opp til 2 000 kr per tonn, men vi vil at inntektene fra avgiften skal betales tilbake til alle innbyggerne som har middels eller lav inntekt, og gjerne også – som vi går inn for – med et tillegg per barn og med en geografisk differensiering som gjør at de som bor eller jobber i distriktene, mottar mer, sånn at vi kompenserer for større transportavstander og også dårligere utbygd kollektivtrafikk. Det skal være en månedlig og skattefri tilbakebetaling, sånn barnetrygden er i dag, og sånn unngår vi det som er problemet med regjeringens forslag – at det dessverre er usosialt og distriktsfiendtlig. Med vårt opplegg er det bare to tapere. Det er de som har veldig mye penger, og de som har de aller største fossilbilene.

Et annet merkbart trekk ved regjeringens politikk er den overdrevne troen på teknologiske løsninger og fortsatt forbruksvekst. Vi skal ikke fly noe mindre, vi skal bare fly elektrisk. Det er vel og bra, men det er litt naivt fordi all energiproduksjon har omkostninger, og behovet for fornybar kraft vil bli enormt om vi fortsetter i den retningen som regjeringen legger opp til, med tilhørende vindkraftutbygging og naturødeleggelser som konsekvens.

Derfor er vår løsning ikke bare en elektrifisering av transportsektoren, men også klare reduksjonsmål i og mellom storbyene. Vi er ikke motstandere av ny teknologi, men vi anerkjenner at naturen er endelig, at det finnes noen begrensede ressurser, og at forbruksveksten ikke kan fortsette i det uendelige.

En progressiv miljøpolitikk er ikke bare mer rettferdig, men også mer virksom. De rikeste husholdningene har dobbelt så høye utslipp som gjennomsnittet, så det å få ned forskjellene vil også i seg selv bidra til å få ned utslippene. Rødt ønsket at opposisjonen skulle kunne samle seg om klare og tydelige krav til en rettferdig miljøpolitikk. Det har i begrenset grad skjedd. Men vi vil utfordre regjeringen på ett punkt: Kan de garantere at inntektene fra økt CO₂-avgift ikke brukes til å kutte i skatten på formue, selskapsoverskudd eller høye inntekter? Uten en sånn garanti blir regjeringens modell i klimapolitikken en forskjellsbombe som gjør det vanskelig å få med folk i distriktene og folk som har vanlig eller lav inntekt, på nødvendige klimatiltak.

Til slutt en stemmeavklaring: Rødt er tydelig imot havvind. Vi vil ikke risikere natur og fiskeri for en enorm utbygging som i hovedsak skal elektrifisere sokkelen. Men vi stemmer likevel for de forslagene som kan forbedre de utbyggingene som flertallet kommer til å gå inn for.

Statsråd Sveinung Rotevatn [13:24:01]: Klimautsleppa i Noreg går jamt nedover, og dei er no på sitt lågaste nivå på 27 år. Med denne regjeringa sin politikk går utviklinga altså i riktig retning. Det er eg glad for.

Men vi har større ambisjonar enn det. I februar i fjor melde regjeringa inn, som det tredje landet i verda, eit forsterka mål under Parisavtalen. Vi skal kutte 50–55 pst. innan 2030, og vi skal gjere det i lag med EU.

Den meldinga som Stortinget i dag behandlar, er den konkrete oppfølginga av regjeringa sine ambisiøse klimamål. Det er ikkje den første gongen Stortinget behandlar ei klimamelding, men det er den første gongen ei regjering har lagt fram ein konkret plan for ein tiårsperiode, med årlege utsleppsbudsjett, konkrete effektvurderingar av verkemiddel og varsling av offensive nye grep vi skal gjennomføre dei komande åra.

Klimapolitikk er meir enn berre eit rekneark med CO₂-ekvivalentar, og klimaet er ikkje ei sektorinteresse. Det er noko som gjennomsyrer alt det regjeringa gjer. Denne klimaplanen er samferdselspolitikk, finanspolitikk, næringspolitikk, det handlar om forsking og høgare utdanning, olje og gass, om energi, jordbruk og fiskeri. Det er vel knapt ein komité på Stortinget eller eit einaste departement som ikkje må ta omsyn til klimapolitikken. Difor handlar det om heile samfunnet. Målet er ein klimapolitikk som skaper eit betre samfunn – ikkje eit verre samfunn – som skaper nye jobbar, ny teknologi, nye moglegheiter, og som gjev meir fridom, ikkje mindre fridom.

Eg er glad for at handsaminga i Stortinget tyder på at dei viktigaste grepa i klimaplanen får støtte frå fleirtalet i Stortinget. Lat meg, innanfor det tida tillèt, gå gjennom nokre av dei. Det overordna først: Når det gjeld forpliktingane i Parisavtalen, 50–55 pst. kutt, stiller fleirtalet seg bak det målet. Det er ambisiøst, men det er mogleg. Planen viser korleis vi når det.

Ein viktig del er samordninga med EU, så klimaplanen byggjer på nettopp systematikken der. Fleirtalet er også tydeleg på at vi ikkje skal endre det norske klimamålet ved å rekne skog på ein ny måte, som svekkjer ambisjonane.

Eg merkar meg òg i komitéinnstillinga at alle parti, utanom Senterpartiet, meiner EUs klimapolitikk fungerer. Eg er einig med fleirtalet.

Når det gjeld dei viktigaste grepa i planen, har mange vore innom ein auke i CO₂-avgifta. Denne regjeringa har allereie auka CO₂-avgifta, gjennom fleire år. No varslar vi at avgifta skal opp til 2 000 kr i 2030. Det er eit kraftfullt grep. Det vil gje store utsleppsreduksjonar. Fleirtalet stiller seg bak det.

I tillegg skal regjeringa gjere mykje av det vi har gjort også dei siste åra. Det er å tette hol i systemet med CO₂-avgifta, fjerne unntak. Det gjer at avgifta no dekkjer fleire av utsleppa våre, ein har likare pris og meir effektiv politikk. Dette er essensen i prinsippet om at forureinar skal betale. Det er rettferdig, og det er kostnadseffektivt.

I den offentlege debatten har det kome mange krav om unntak frå det prinsippet frå ei rekkje ulike næringar og sektorar. Det vil eg åtvare imot på generelt grunnlag. Det svekkjer klimapolitikken, og det svekkjer legitimiteten til klimapolitikken. Kvifor skal nokre betale, mens andre slepp unna? Jo fleire som får unntak, jo meir urettferdig vert politikken. I staden for å gjennomføre alle moglege unntak vil regjeringa kompensere auka avgift med å redusere andre skattar og avgifter. Det vil forsterke den positive effekten av CO₂-avgifta på omstilling for næringsliv og samfunn.

Eit anna grep vi varslar i planen, er ein meir offensiv bruk av offentleg innkjøpsmakt. Kommunar, fylkeskommunar og staten er viktige for å utvikle klimateknologi, gjennom krava dei stiller, og vi kjem til å stille ei rekkje nye slike krav dei neste åra – til låg- og nullutslepp på ferjer, hurtigbåtar, nullutsleppsbilar, varebilar og bybussar. Alt det kuttar utsleppa kraftig. Vi skal også ta i bruk biodrivstoff i nye sektorar for ytterlegare å kutte utslepp. Vi skal gjennomføre store utsleppskutt innanfor jordbruket og har ein forpliktande avtale med organisasjonane der.

Alt det eg no nemner, er det einigheit om – i komiteen og blant fleirtalet i Stortinget. Det gjev føreseielegheit, det er ambisiøst, og det gjer at vi kan nå klimamåla våre. Og det er viktig med den typen einigheit, for føreseielegheit er eit berande prinsipp i regjeringa sin klimaplan. Ved å varsle ny politikk no gjev vi næringslivet tid til å omstille seg. Dei veit kva eit tonn CO₂ kjem til å koste å sleppe ut om ti år. Dei veit kva krav det offentlege skal stille ved nye innkjøp. Dei veit kva vi forventar av jordbruket, dei veit kva vi har tenkt å gjere med biodrivstoff i blanding.

Vi får no på plass ein plan for å nå det norske klimamålet. Det er bra. Vi skal gjennomføre mange tiltak i åra framover, mange investeringar, karbonfangst og -lagring, forsking og innovasjon. Og det er ikkje slik at alt vert klart i dag. Vi skal fortsetje å vedta budsjett og handlingsplanar og investere i norsk økonomi, skape jobbar og kutte utslepp. Men dette gjev føreseielegheit, det gjev eit overblikk, og det gjer at vi med sikkerheit kan seie at vi skal klare å nå klimamåla for 2030.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:44:03]: Senterpartiets mål er et Norge med små sosiale og geografiske forskjeller der vi har en politikk som utvikler hele landet. Når vi skal diskutere og behandle klimapolitikk, vil alltid det ligge som en føring. Hvordan kan vi føre en klimapolitikk som gjør at vi ikke forsterker sosiale og geografiske forskjeller? Hvordan kan vi føre en klimapolitikk som gjør at vi kan utvikle hele Norge? Skal vi lykkes i klimapolitikken, må vi sørge for at den politikken ikke forsterker andre konflikter som vi har i Norge og i andre land.

Vi skal ha ned utslippene, og vi skal øke opptaket av CO₂ i jord og skog. Stortinget slutter seg til ambisiøse mål i dag, men det er ikke lett å få de målene til. Derfor mener vi i Senterpartiet at vi trenger en aktiv stat med en aktiv offentlig sektor. Det gjelder på transport, og vi kan f.eks. bruke CO₂-fond på industri, for vi må ha en rekke nye tiltak for å få opp ny grønn industri og nye arbeidsplasser i Norge. Videre kan vi få fram ny energi og ha en aktiv politikk innenfor jordbruk og skogbruk. Det er store muligheter hvis man vil, og hvis man har et ønske om å bruke en aktiv stat.

Men når jeg hører på klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn, blir jeg litt forundret, for det er ett hovedtiltak han løfter fram. Det er økt CO₂-avgift. Det er liksom det store mantraet – en tredobling av CO₂-avgiften. Han snakker også om at det skal være en forpliktende plan for Norge fram til 2030. Sannheten er at regjeringen ikke har fått til noe klimaforlik ved behandlingen av denne klimameldingen. Det er ikke noe bred støtte til denne klimaplanen i Stortinget. Det er ikke noe mer forpliktende enn at dette er en melding, og så er det hvert eneste statsbudsjett framover og ethvert eventuelt stortingsflertall som avgjør hvilken politikk vi skal ha de neste årene. Hovedoppskriften til dagens regjering er en oppskrift på større forskjeller. Hvis man bare skal ha en flat økning av CO₂-avgiften med en tredobling, er det en forskjellsoppskrift. Det er ikke bærekraftig over tid, og det kommer ikke til å få politisk flertall hvis det kommer en ny regjering i Norge, for vi må ha en politikk som ikke forsterker forskjellene.

Så sier Rotevatn at det er rettferdig hvis alle får økt avgiftene like mye. Det er ikke rettferdig. Det er grunnleggende urettferdig – hvis man tenker at det er like greit for en bedrift som Equinor å få økte avgifter som for den lokale fiskeren. Selvfølgelig er det urettferdig, for den lokale fiskeren har mye mindre bæreevne til å ta en sånn avgiftsøkning. Selvfølgelig er det urettferdig f.eks. for dem i Nord-Norge som er avhengig av å bruke Widerøe, hvis de skal få en stor avgiftsøkning som gjør at de ikke har et tilbud på kortbanenettet lenger, mens man f.eks. her kan kjøre T-bane eller trikk.

Det å framstille en tredobling av CO₂-avgiften som et rettferdig tiltak er en grunnleggende misforståelse. Det som har vært tradisjonen i Norge, er at vi har tilpasset politikken til det Norge vi har, og ikke en blind forskjellspolitikk som dagens regjering med Venstre og Høyre legger opp til, dessverre med støtte av Arbeiderpartiet inntil videre.

Audun Lysbakken (SV) [13:47:30]: Dagen i dag markerer en tapt mulighet i klimapolitikken. Det er all grunn for de tusener av barn og unge som gang på gang har streiket for handling mot klimakrisen, de som sto utenfor Stortinget her i Oslo, de som samlet seg rundt på små og store steder i hele landet vårt for å kreve handling av politikerne, til å være fryktelig skuffet over regjeringen. Klimastreikerne blir ikke hørt av denne regjeringen.

For hva er klimameldingens fasit, egentlig? Hva er det regjeringspartiene har levert oss? Jo, en samling over tiltak som kommer til å ville bringe oss, i beste fall, ca. halvveis til målet. Man har altså ikke den klimaplanen Norge trenger, en plan for hvordan vi skal gjennomføre de målsettingene vi har forpliktet oss til, på bare ni år, og for å gjennomføre de store samfunnsendringene som kreves for å få det til. I stedet har vi en regjering som klynger seg til det ene store grepet den foreslår, en økning av CO₂-avgiften, som er viktig, men som selvfølgelig ikke er nok alene, og som oppsummerer det som er denne regjeringens hovedlinje i klimapolitikken, nemlig at til syvende og sist er det markedet og markedsmekanismene som skal løse klimakrisen. Og det kommer ikke til å skje.

Vi trenger en helt annen og langt mer aktiv klimapolitikk. SV har lagt fram klimabudsjett hvor vi viser hvordan vi kan nå målene, tonn for tonn, tiltak for tiltak, krone for krone. Vi har en plan for hvordan vi skal gjennomføre den grønne omstillingen av det norske samfunnet, skape et rettferdig grønt skifte hvor vi satser på havvind og hydrogen, karbonfangst og -lagring, bioindustri, batteriindustri og på å bli verdensledende på grønn skipsfart, og vi har en plan for hvordan det grønne skiftet kan bli rettferdig.

Ja visst finnes det sosiale og geografiske utfordringer knyttet til f.eks. økt CO₂-avgift, men det må bli dyrere å forurense hvis vi skal lykkes. Så i stedet for å lete etter problemer må vi lete etter løsningene på det, sånn som en grønn folkebonus, som vil betale penger tilbake til folk så vi får både utslippene og forskjellene ned, eller fond som gjør at næringer får mulighet til å bruke økte avgifter til å omstille seg selv.

Det store hullet i regjeringens politikk, ved siden av tiltakene som mangler, er omstillingen som mangler. Her er ikke det oppgjøret med oljeavhengigheten som Norge trenger, tiltakene for å stoppe leting etter ny fossil energi, i en tid hvor det allerede er funnet mer fossil energi enn vi kan brenne hvis vi skal unngå katastrofal global oppvarming. Det er trist at regjeringen er så selvtilfreds.

Eirik Sivertsen (A) [14:12:46]: «Dei menneskeskapte klimaendringane vil føre til alvorlege og irreversible konsekvensar for dyr, natur og menneske over heile kloden. (…) Kampen mot klimaendringane krev at vi saman handlar kraftfullt for å kutte utsleppa av klimagassar i ein global dugnad.» Det er ikke mine ord. Det er regjeringens ord, og det er innledningen i klimameldingen vi har til behandling her.

Dessverre, basert på debatten som har vært her i dag, er det åpenbart at mange i denne salen – og jeg tror også ganske mange utenfor denne salen – mener at vi feilet på akkurat det, for vi klarer ikke sammen å lage den dugnaden. Sprikene er for store; viljen til å jenke seg var for liten.

Jeg må si jeg synes representantene for regjeringspartiene går langt i sin egen selvtilfredshet over meldingen som er lagt fram. Representanten Heggelund tar sågar i bruk skolegårdens retorikk i sitt innlegg og sin selvtilfredshet over regjeringens melding og presenterer som et faktum hva tilstanden innenfor denne sektoren vil være om ti år. Det er å ta store ord i sin munn. Og det er klart at hvis det har vært representativt for hvordan arbeidet i komiteen har foregått, er det kanskje ikke så rart at vi ikke kom fram til en enighet.

Det er ikke bare i Norge vi har utfordringer med å nå klimamålene. Det er også det som preger den globale situasjonen. De prognosene, modellene og framskrivningene vi ser så langt, viser jo at vi ikke når målene i Parisavtalen. Vi står overfor store utfordringer. Modellene vi ser for Arktis, f.eks., viser at vi ikke lenger står overfor en dobling av den gjennomsnittlige oppvarmingen – nei, vi ser en tredobling. Og når prognosene da er at vi får en global oppvarming på omkring 3 °C i 2100, betyr det et gjennomsnitt i Arktis, bl.a. de nordlige områdene av Norge, på om lag 10 °C.

Det vil få ødeleggende konsekvenser for det livet og de mulighetene vi har i dag, hvis vi ikke når målsettingene. Derfor har jeg en utfordring til statsråden, som han må ta med seg til sin kollega som skal delta i ministermøtet i Arktisk råd i mai. Arktisk råd og deres observatører, som står for om lag 80 pst. av de globale utslippene, har også fire millioner mennesker som lever i Arktis. De må ta et ansvar, gå foran og vise ambisjoner når de forhåpentligvis skal møtes i Glasgow senere, i høst, for å finne mekanismer for å nå Parisavtalen. Det må også regjeringen levere på.

Liv Kari Eskeland (H) [14:16:09]: Me har no i lang tid jobba med klimameldinga – næringsliv, organisasjonar, kommunar og enkeltpersonar. Det har vore eit fantastisk engasjement for å få dette til å verta ein så god plan som i det heile mogleg – ein plan som skal bidra til å fremja den utviklinga me har starta gjennom det grøne skiftet, ein plan som byggjer opp under våre fortrinn som industrinasjon basert på grøne verdiar, utan å riva ned og leggja brakk arbeidsplassar og velferd i ein slik overgang.

Alle sektorar har bidrege i arbeidet. Så ligg det noko arbeid framfor oss med å finna gode innretningar på tiltaka me har sett mål for, som me vil gjera med næringane sjølve, som f.eks. innan fiskeri og landbruk.

Partane i arbeidslivet og kommunane ser si rolle i dette arbeidet, og dei vil vera med og bidra. Ingen vil stå igjen på perrongen som miljøsinke og ikkje sjå at det er nødvendig å få ned klimagassutsleppa og redusera energiforbruket. Det er ein kjempedugnad som går hand i hand med alle delar av regjeringa sitt arbeid, både vedtekne strategiar – som grøn skipsfart og hydrogenstrategi – og komande strategiar, som energimeldinga og sirkulærøkonomistrategien. Alt vert vove saman i ein stor vev, der trådane flettar seg i kvarandre og veven vert sterk, og der det er eit stort segl som skal føra denne skuta inn i framtida.

Det er vorte gjort eit grundig arbeid i framkant av Klimakur 2030, og alle bransjar har vore saumfarne for tiltak som vil gje konkrete resultat for måltala som Stortinget har sett. Regjeringa har gjennom arbeidet kome med tiltak og løysingar som det kan synast å vera god oppslutning kring, og som er føreseielege.

Me ser at det frå opposisjonen si side er komne mange framlegg, men ein heilskapleg politikk som kan stillast opp mot det som er lagt fram frå regjeringa, det finn me ikkje. Det har ikkje vore korkje evne eller vilje til å få fram det frå opposisjonen si side. Den raud-grøne veven synest full av hol og lause endar, og det er motsetningar i reknestykka som ikkje går opp.

Regjeringa har lagt fram ei melding som byggjer opp kring viktige prinsipp som at forureinar betalar, og det skal verta dyrare å forureina. Me har tru på næringslivet og innovasjonskrafta som ligg her, og difor vil me leggja til rette for at teknologien skal vera ein viktig reiskap for å sikra arbeidsplassar og ta oss over i den fornybare verda.

Sjølv om me er ved vegs ende av handsaminga av klimameldinga i dag, er det no jobben begynner, og ingen må tru at dette vert lett, det har me kraftig fått dokumentert gjennom dagar med høyring. Men denne vegen skal me gå saman med alle dei som vil verta påverka av dei tiltaka me gjer, og som vil vera viktige bidragsytarar til at me no når våre felles mål.

Marit Arnstad (Sp) [14:19:26]: På en måte er det noe oppmuntrende med dagens melding, og det er at den viser at det er fullt mulig å nå 2030-målene i Parisavtalen. Det er fullt mulig å nå de juridiske forpliktelsene vi har tatt på oss. Vi kan klare det, men det er klart at i landbruket trengs det konkrete positive tiltak for å komme dit, ikke bare fagre ønsker. Vi kan klare det når det gjelder biodrivstoff, hvis vi virkelig satser. Vi kan også bruke skogen aktivt, og alle vet at det ikke har så mye å si når det gjelder 2030-målene, men vi vet også at Miljødirektoratet i Klimakur sier at en må komme raskt i gang med å bruke skogen hvis den skal få en langsiktig virkning fram mot 2050 og 2070.

Vi kan klare det gjennom økt satsing på CCS og på fornybar energi. Elektrifisering av sokkelen er også en viktig del av det, sjøl om jeg mener at det er fornuftig at den debatten blir litt nyansert, for det er ikke absolutt alle felt på sokkelen som kommer til å bli elektrifisert. Det er noen det ligger bedre til rette for enn andre.

Regjeringens eneste oppskrift er en tredobling av CO₂-avgiften fordi de har forelsket seg i det de kaller for grønt skatteskift, der de først skal avgiftsbelegge gjennom økt CO₂-avgift og deretter gi skattelettelser til noen. Vi vet ikke hvem, men en eller annen. Det er en tenkning Senterpartiet er uhyre skeptisk til. Ikke bare det, men regjeringspartiene later også som om de kan binde opp statens budsjettutgifter ni år fram i tid. Det er det ingen som kan. Denne planen kan jo være uttrykk for et ønske, en vilje, men den kan ikke binde opp det som gjelder statens budsjettpraksis de neste ni årene.

I tillegg har regjeringens melding også vært preget av at en har hatt lite dialog med ulike næringer og med kommuner. En har inntatt en slags ovenfra og ned-holdning til en del av det som blir foreslått. Regjeringspartiene har brukt litt av dagen i dag til å si at dette er en form for grandios klimaplan. Nei, det er ikke det. Det er en ganske vanlig, alminnelig stortingsmelding der regjeringen kun er med på et flertall for fire–fem forslag. Resten blir vedlagt protokollen, og det betyr at det er ikke mange operative vedtak som blir gjort. Jeg er enig med representanten Stoknes når han sier at det bærer preg av en regjering som ikke engang har prøvd å komme til enighet med partiene på Stortinget.

Så er vi alle enige om målene, og det er viktig, men til det trengs det etter Senterpartiets mening en praktisk, jordnær og rettferdig klimapolitikk som blir forstått og akseptert blant folk. Hvis klimatiltak bare blir avgifter, vil det skape geografiske og sosiale skiller i samfunnet vårt som kan ødelegge legitimiteten til hele klimapolitikken på lang sikt.

Lene Westgaard-Halle (H) [14:22:53]: Dette er en stor dag. Vi kommer til å nå klimamålene for 2030. Det blir dyrere å forurense, det blir satset tungt på nye teknologier, og vi sikrer økonomisk vekst. Utslippene har gått ned med denne regjeringen. De har ikke vært lavere siden OL på Lillehammer, men de må fortsette nedover.

Det vi må få til, er å kutte utslippene samtidig som vi øker den økonomiske veksten, skaper jobber, skaper verdier og ikke skaper konflikter. Vi må ha næringslivet med på laget, stille klimakrav som skaper nye, lønnsomme markeder, satse på ny klimateknologi og gjøre det enkelt og lønnsomt å velge klimavennlig. Så hvordan får vi til det? Hva ligger egentlig i denne planen? Hva mer debatterer vi i dag enn om det er Senterpartiet eller Arbeiderpartiet som er det mest dieselkåte partiet?

Jo, det vi andre diskuterer, er å gjøre det dyrere å slippe ut klimagasser samtidig som vi senker andre skatter og avgifter. Så diskuterer vi innfasing av nye lav- og nullutslippsløsninger. Det kommer krav om nullutslipp ved offentlige kjøp av personbiler, varebiler, busser og ferjer. Det kommer flere pilotprosjekt for fossilfrie anleggsplasser. Det kommer tyngre satsing på bærekraftig biodrivstoff, og sammen med organisasjonene i jordbruket kutter vi 5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Vi leverer norgeshistoriens største grønne industriprosjekt, Langskip – prosjektet for fangst, transport og lagring av CO₂. Vi øker CO₂-opptaket i skogen. Vi satser blytungt på grønn forskning og innovasjon – «and the list goes on», som det heter.

Men jeg skal gi venstresiden én ting. Det er synd at vi ikke får til et bredt forlik her i dag – at den offensive politikken vi har stått sammen om på klimafeltet, nå skal angripes fra f.eks. SV, fordi de plutselig har blitt mot fornybar energi, og som Lysbakken sa på talerstolen her i sted, fordi SV er mot marked og næringsliv. Da blir det selvfølgelig litt vanskelig å bli enig. Arbeiderpartiet har bestemt seg for å bli dieselpopulister i konkurranse med Senterpartiet, som jo alltid er mot alle klimatiltak med mindre man kan sette ordet «distrikt» foran. Kanskje de hadde vært mer positive om vi kalte dette regjeringens distriktspolitiske klimaplan? Å angripe norgeshistoriens mest offensive klimaplan fordi det er komplett umulig for Senterpartiet å bli enig med SV og Arbeiderpartiet, som igjen ikke blir enig med Miljøpartiet De Grønne, låter lite grann hult og lukter ganske mye politisk spill. Denne saken er viktigere enn det.

Det beste for klimasaken er økt forutsigbarhet og økt enighet, for vi er jo, til tross for debatten i dag, enige om ganske mye. Nesten alle partier i denne sal har forstått alvoret i det vi står i, og det gir meg håp. Jeg er optimist, og jeg er veldig glad for å få være med i et parti som har tatt på seg ledertrøya i klimasaken.

Ingrid Heggø (A) [14:25:56]: Arbeidarpartiet sin klimapolitikk er rettferdig, realistisk og gjennomførbar. Vi kuttar utslepp, og vi skapar jobbar. Det er sosialt og geografisk rettferdig. Blant anna skal staten inngå forpliktande klimapartnarskap med industri og andre utsette næringar om tiltak som bidreg til å letta overgangen til fossilfrie løysingar. Her skal det avtalast kor mykje utslepp som kan kuttast, og kva som må til for å koma i mål. I kombinasjon med det forpliktande klimapartnarskapet kan det etablerast særskilde klimafond eller andre støtteordningar, og avtalane skal på plass før CO₂-avgifta vert trappa opp.

Dermed vil vi vareta arbeidsplassane og driva fram ny teknologi som kuttar utsleppa. Konkurransekrafta til industrien vert vareteken både i kvotepliktig sektor og i ikkje-kvotepliktig sektor. Då må det greiast ut korleis ikkje-kvotepliktig sektor kan få tilrettelagt støttetiltak for omstilling slik at konkurransekrafta vert vareteken. Det er jo meiningslaust at ikkje-kvotepliktig sektor, som ikkje ville greia krava til kvotepliktig sektor, skal få dei strengaste krava. Her må det støttetiltak til, i samarbeid med næringane, slik at dei kuttar utsleppa og ikkje jobbane. Utviding av det europeiske kvotesystemet til nye område er òg viktig her.

Føresetnaden for å lukkast med klimamåla er at vi har nok rein og rimeleg kraft. Ein samla plan for elektrifisering, utbygging av rein kraft og energieffektivisering er det på høg tid at vi får fortgang i. Satsing på grøn industri og næringsutvikling vil krevja ein offensiv, målretta, føreseieleg og langsiktig næringspolitikk. Staten sine verkemiddel må innrettast på å mogleggjera framtidig verdiskaping gjennom tydelege krav og reguleringar og med aktiv bruk av insentivordningar, målretta forsking og utvikling og tolmodig kapital. Kapital som kan ta risiko, har lengre tidshorisontar enn private investorar vanlegvis har. Dette krev ein aktiv næringspolitikk og ein aktiv stat.

Det er vanskeleg å forstå kvifor energieffektivisering er teken bort som eit sentralt mål for Enova, og ein kan fastslå at fastlandsindustrien brukar ordninga i liten grad i dag. Mandatet til Enova må gjennomgåast og endrast. Oppgåva skal vera å tryggja og skapa jobbar og kutta utslepp.

Arbeidarpartiet har ein klimapolitikk for heile landet som set vanlege folk først. Det å sørgja for ei omstilling der utsleppa vert kutta, men som skapar jobbar og reduserer skilnadane, er noko vi berre kan få til i fellesskap. Då må det meir til av den næringspolitikken som skapar arbeidsplassar, samtidig som meir av klimapolitikken gjev utsleppskutt.

Aase Simonsen (H) [14:29:15]: Det er fantastisk fint å stå her i dag og være med på å fremme en klimaplan for Norge, en plan som med Stortingets tilslutning i stor grad kommer til å bli gjennomført slik som regjeringen har lagt den fram.

Dette er en plan som på mange måter bekrefter handling. Den bekrefter handling – planer og tiltak for å redusere skadelige utslipp, utslipp som på sikt ville kunne føre til en jord som gjør det vanskelig for mennesker og dyr å leve her. Nettopp derfor er det så viktig med internasjonalt samarbeid for å nå våre mål. Vi har forpliktet oss gjennom Parisavtalen med nesten alle land i hele verden til å kutte utslipp av klimagasser, og det gjør vi for å sørge for at våre barn og kommende generasjoner også skal leve på en jord der frisk luft, rent vann og grøde fra jord og hav er like naturlig for dem som det har vært for oss. Det er dette vi skal lykkes med, og det er dette som er motivasjonen for å redusere utslippene.

Det har i mange år blitt snakket om klima og viktigheten av å gjøre noe. Og for all del – mye er gjort, og mange forbereder seg på en omstilling.

Jeg husker tilbake til de første nyhetene om ozonhull i atmosfæren. Det var på 1970-tallet en gang man begynte å snakke om det. Jeg husker ennå hvordan vi ristet på hodet over å høre at drivgassen i sprayboksene våre bidro til å lage hull i atmosfæren, og at det var veldig mye av ting vi brukte, som slapp ut gasser som skadet lufta. Det var nytt for oss som var ungdommer på den tiden. Den ene lille sprayboksen vi hadde hjemme – det var altså så mange av dem i bruk over hele verden at drivgassen faktisk ble en alvorlig trussel mot miljøet på jorda.

Men akkurat det gir også håp, for om vi sammen kan redusere alle disse små og store utslippskildene, vet vi også at det vil gi resultater, selv om det ikke lenger bare er små spraybokser vi skal erstatte innholdet i.

For å lykkes må vi være villige til å endre oss på en del områder, vi må være villige til å jobbe og tenke på en annen måte, en mer klimavennlig måte, og vi må tenke på jordens bærekraft i alt vi foretar oss.

Denne klimaplanen tar innover seg de utfordringene vi må løse for å komme i mål med forpliktelsene våre. Den inneholder virkemidler som bidrar til et grønnere Norge på absolutt alle områder. CO₂-avgiften er det mest omtalte, men også det viktigste og mest effektive virkemiddelet for å fremme klimavennlige løsninger. Det er en gradvis opptrapping, og staten skal kompensere for de næringene som opplever høyere kostnader. Det er prinsippet om at forurenser betaler, som ligger til grunn her.

Det vil være krevende framover, ikke minst for de næringene som i dag opplever en usikkerhet omkring alternativet til å drive virksomheten sin, og det vil hvile et stort ansvar på oss som myndigheter for å balansere omstillingen også for dem. Men jeg tror dette er både riktig og tvingende nødvendig å gjøre, og jeg har tro på at vi skal klare det.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:32:41]: Det hastar med å omstille det norske samfunnet i fossilfri retning, både fordi Noreg er eit land med store utslepp på grunn av vår produksjon av olje og gass, og for at norsk næringsliv skal kunne verte ei leiande kraft i det grøne skiftet. Det vil gi konkurransekraft inn i framtida. Senterpartiet har eit langt meir nyansert syn på verkemidla for å nå det målet enn regjeringa har. Det kan verke som at klimaavgift er det saliggjerande verkemiddelet, spesielt CO₂-avgift, og det er det i somme tilfelle, men ikkje dersom desse avgiftene råkar blindt og skaper nær uløyselege utfordringar for dei som ikkje har eit alternativ. Ny teknologi må vere tilgjengeleg.

Å forby cruisebåtar i verdsarvfjordane, slik fleirtalet i denne sal har gjort – som i Aurland – før ein veit om det vil finnast tilgjengeleg fornybar teknologi, er å skyte i blinde. Dersom me i Lærdal tek cruisebåtane inn til vår lange NATO-hamn, som me kallar ho – NATO-kai – og fraktar dei med dieselbussar til Flåm gjennom verdas lengste tunnel, oppnår ein eit resultat stikk imot det som fleirtalet i denne sal ønskte – større utslepp. Og det kan me sjølvsagt gjere, det er fullt lovleg.

Senterpartiet har programfesta at den som forureinar, skal betale, men det er dårleg klimapolitikk å gi utanlandske produsentar konkurransefordelar som gjer at me går frå kortreiste norske produkt med lågt klimaavtrykk til importerte varer med høgt klimaavtrykk. Det er heilt feil at importerte varer ikkje får utrekna sitt fotavtrykk, sitt klimaavtrykk, slik me gjer for det norske.

Senterpartiet vil ha ein aktiv stat som brukar ressursar på å stimulere teknologiutvikling og industri, og som kan føre oss frå det fossile til det utsleppsfrie samfunnet. Tidlegare i dag deltok eg i eit møte med bedrifta Evoy i Florø. Dei produserer batteridrivne båtar. Dei kunne opplyse om at Enovas tilskot som heiter «Batteri for fartøy», berre er for kjøparar frå offshore-, fiskeri- og oppdrettsnæringa. Reiselivet langs kysten vår har ei langt dårlegare ordning. Dei kunne òg opplyse om at i morgon, den 9. april, vert den tilskotsordninga kutta med om lag 25 pst. Kvifor? Det håpar eg statsråden kan svare på i løpet av debatten.

Eg stilte for nokre veker sidan spørsmål til statsråden om fritidsbåtar. Då eg søkte på «fritidsbåtar» i regjeringa sin klimaplan, fekk eg null treff. Miljødirektoratet rekna for nokre år sidan ut at fritidsbåtar sleppte ut 531 000 tonn CO₂ i 2017. Det er meir enn heile fiskeflåten, det er meir enn alle ferjene. Når stortingsfleirtalet meiner at det skal vere teknologi tilgjengeleg for å elektrifisere store cruiseskip i 2026, bør det vel vere råd å skifte ut fritidsbåtar til elbåtar, i alle fall dei 89 pst. som berre brukar båten til korte turar. Kvifor er det slik? Eg håpar at statsråden kan seie litt om kvifor han synest det er greitt med avgiftsfri diesel til havs, men ikkje til lands.

Ruth Grung (A) [14:36:00]: Pandemien har vist hvor sårbar verden er. Klimaendringene endrer også verden raskere enn forventet. Petroleumsinntektene vil avta, og vi står overfor store utfordringer. Det er derfor behov for et tydelig politisk lederskap.

Det er derfor trist at vi i Stortinget ikke har lykkes med å få et bredt forlik om hvordan vi skal innrette tiltakene for å redusere utslippene, og samtidig bidra til omstilling, økt sysselsetting og verdiskaping. Vi er helt avhengige av å få folk og virksomhetene med oss på endringene, skal vi lykkes. Regjeringspartiene har vist liten vilje og interesse for å få nettopp det brede forliket slik at både folk og bedrifter vet hva som forventes av dem for å nå utslippsmålene, og hvordan økt CO₂-avgift vil bli kompensert slik at både folk og næringsliv får den forutsigbarheten som de ønsker. Bedriftene ønsker å endre og ta det mulighetsrommet som er, men da må de vite hvilke rammebetingelser de har.

Klimautfordringer forutsetter en massiv overgang fra fossil til fornybar energi. Elektrifisering er det mest kostnadseffektive for å oppnå utslippskutt. De store gevinstene er innen transport og ny framtidsrettet industri basert på nettopp fornybar energi. Det vil gi arbeidsplasser og verdiskaping samtidig som klimagassutslippene blir kuttet.

Økt tilgang på fornybar energi er derfor et av de viktigste tiltakene for å lykkes med omstillingen. Dagens kraftsystem er ikke rigget for den raske omstillingen vi står overfor. Allerede nå er det flere regioner som mangler overføringskapasitet og må si nei til industrietablering. I tillegg til nettkapasitet må produksjonen økes. Kraftsystemene blir mer komplekse med større innslag av uregulerbar produksjon. Vi må ta i bruk og utvikle ny teknologi som gjør det mulig å bruke nettet mer effektivt og holde kostnadene nede.

Arbeiderpartiet mener derfor vi trenger en helhetlig strategi for å gi svar på hvordan energisystemet skal utvikles for å nå klimamålene vi har satt oss i 2030 og i 2050. Sverige har allerede besluttet utarbeiding av en slik strategi. Det må være et mål at kraftsystemene i større grad tilrettelegges for ny næringsutvikling og grønn omstilling og ikke kun for forsyningssikkerhet.

Deler av industrien og utsatte næringer som fiskeri, nærskipsfart og landbruk opplever stor usikkerhet når det gjelder hvordan de skal møte de utfordringene som er, spesielt med økt CO₂-avgift, når de mangler moden teknologi. Derfor mener Arbeiderpartiet vi trenger overgangsordninger for å utvikle slike fossilfrie løsninger. Det må skje nå, før opptrapping av CO₂-avgiftene, slik at vi lykkes med de kuttene som vi har bestemt oss for å nå i 2030 – og ikke minst i 2050.

Margunn Ebbesen (H) [14:39:23]: Jeg er veldig glad for den posisjonen og det ansvaret Høyre tar for å bidra til at Norge når sine klimamål. Høyre har i sine snart åtte år i regjering jobbet aktivt for å kutte utslippene. Og politikken virker – utslippene går ned, uten at vi stopper utviklingen. Vi legger til rette med gode insentivordninger for at næringslivet kan være med på å ta den nødvendige omstillingen for å nå våre klimamål.

Klimaendringene er samtidig med på å gi oss vår tids store mulighet for forretningsutvikling. Men for å utnytte de mulighetene som ligger i det grønne skiftet, trenger vi et næringsliv som tar de tydelige signalene om å snu seg i en grønnere retning. Vi er heldige som har bedriftsledere og ansatte som virkelig har satt seg i førersetet for å bli grønnere, smartere og dermed også mer nyskapende, dette godt hjulpet av insentivordninger fra regjeringen. Bevilgningene til Enova er nær doblet de siste årene.

Jeg har gjennom de årene jeg har vært på Stortinget, vært på besøk og hatt møter med framoverlente bedriftsledere og ikke minst gründere som ser mulighetene i å skape noe nytt gjennom det grønne skiftet. Hos Celsa Nordic i Mo i Rana, som produserer stål til verdensmarkedet, har de investert flere hundre millioner for å bli grønnere. De slapp ut 100 000 tonn CO₂-ekvivalenter i 2019 og har som mål å halvere dette innen 2030. Det er ambisiøst, men de kommer til å klare det, godt hjulpet av ulike støtteordninger fra regjeringen, som SkatteFUNN, Forskningsrådet og Enova.

På grunn av de tydelige signalene fra regjeringen om grønnere skipsfart ser vi også at både ferjer, hurtigbåter, oppdrettsfartøy og fiskefartøy mv. er gjennom en stor teknologiendring, hvor de går over til mer eller mindre nullutslippsteknologi. I Meløy i Nordland har vi en reder som også er med på det grønne skiftet i sitt rederi, Selvåg Senior. Reder Egil Sørheim sa det så klart i et intervju, at vi er nødt til å innrette oss etter de målene som regjeringen har satt for å redusere de totale klimagassutslippene. I utformingen av skipet har det blitt jobbet tett mot skipsbyggermiljø i Norge og SINTEF i forbindelse med utforming av skroget. Når fartøyet står ferdig i 2023, vil det redusere klimagassutslippene med 42 pst. i forhold til tilsvarende fartøy.

Regjeringens klimapolitikk legger til rette for kutt i utslipp, samtidig som vi får grønnere vekst og verdiskaping i norsk næringsliv.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [14:42:11]: For nesten 20 år siden, da jeg var rundt 15 år, jobbet jeg mot utbyggingen av Snøhvit-feltet i Barentshavet. I Natur og Ungdom jobbet vi mot oljeindustriens stadige utvidelser og for fornybar energi. Min gode kollega Lars Haltbrekken var også i Natur og Ungdom, riktig nok noen år før meg, og han og Natur og Ungdom kjempet den gangen mot utbyggingen av forurensende gasskraftverk i Norge.

Jeg tar dette lille tilbakeblikket på vår og Natur og Ungdoms historie for å illustrere at klimakampen har vært ført i Norge i tre tiår. Miljøbevegelsen og miljøpartiene har jobbet mot klimagassutslipp og for klimaløsninger i tre tiår. Selv om alle partiene her heldigvis har beveget seg i riktig retning, er det noen som bør ta inn over seg det historiske ansvaret deres partier har for høye klimagassutslipp i Norge og den manglende omstillingen her. Det betyr at det er mye å gjøre opp for, for vi har enormt dårlig tid. I kampen mot de farlige klimaendringene handler det om den totale mengden klimagasser som vi slipper ut. Atmosfæren er som et badekar – for hvert år som går, fyller vi det stadig fullere, og til slutt kommer det til å renne over. Og vi er der allerede i dag, for vi merker konsekvensene. Uunngåelig vil både vi og våre barn merke de konsekvensene, oppleve en fattigere natur, en fattigere verden på grunn av de endringene.

I klimakampen holder det ikke bare med krafttak i 2029. Hvert tonn klimagass er klimagasser som varmer opp kloden, og det er summen som avgjør. Med det som ligger i den klimameldingen som vi behandler her i dag, og sånn Norge er på vei, vil vi unektelig til slutt måtte hente ut klimagasser av atmosfæren for å unngå de mest dramatiske konsekvensene av klimaendringene. Da er jeg sikker på at det er lettere å kutte utslipp i dag, gjøre jobben vi uansett er nødt til å gjøre, for det blir vanskeligere jo lenger vi venter.

For to år siden sto det 20 000 klimastreikende ungdommer utenfor her. De demonstrerte for en klimapolitikk som monner, og det gir et enormt håp. Når fornybar energi blir billigere enn fossil energi, gir det håp. Teknologiutviklingen innenfor batteri og hydrogen gir håp. I denne innstillingen står de rød-grønne partiene sammen i godt over hundre forslag og har høyere ambisjoner enn dagens regjering. Og det gir håp – håp om mer klimakutt, håp om grønn omstilling, håp for en rød-grønn regjering.

Arne Nævra (SV) [14:45:25]: Jeg har lyst til å trekke fram det andre viktige dokumentet for klimaet og for framtida, som nå legges fram i vår, og det er Nasjonal transportplan. På mange måter fortsetter alt som før der også. Jo da, det er positivt med fortsatt innfasing av elbiler og elferjer, det er flertallet her i salen ganske enige om. Men det går for sakte, spesielt når det gjelder infrastruktur for lading og overgang til nullutslippsløsninger på tunge kjøretøyer, bygg og anlegg.

Men særlig på ett område, innenfor utbygging og valg av konsepter, er det fortsatt spesielt ille. I stor grad bygger landet fortsatt på bilens premisser. Det verste er at dette fortsetter etter at de fartsglade motorveistatsrådene fra Fremskrittspartiet er ute av departementet, ute av regjeringa. Det er alvorlig, og det er trist å se. Det bygges nærmest som på autopilot og av gammel vane firefelts motorvei enten det er behov eller ikke. Terskelen for å bygge fire felt settes stadig lavere, og vi har fått noen forferdelige eksempler i transportkomiteen i det aller siste. Jeg kan nevne E18 Dørdal–Tvedestrand. Jeg kan nevne E6 gjennom Gudbrandsdalen og i Trøndelag. Gjennomgående bygges det firefelts motorvei før moderne tosporet jernbane i de samme korridorene, i beste fall samtidig. Hele NTP-en og de store motorveiprosjektene vi har hatt til behandling her i salen, har en lemfeldig behandling av klimagassutslipp ved utbygging. Det finnes ikke noe totalt klimabudsjett for det største utbyggingsdokumentet i Norge, nemlig Nasjonal transportplan. Det i seg sjøl er avslørende, skuffende og skremmende. Vi har altså ikke kommet lenger her i landet enn det.

På de stedene der det forsøkes, er det unntak fra beregningene. Blant annet vet vi ikke hva Nye Veier vil prioritere f.eks., så det er ikke noe regnskap for det. De bestemmer jo sjøl over sine egne prosjektprioriteringer. Så sammenlignes epler og pærer flere steder. Tenk at de klarer å gjøre Rogfast og Hordfast til klimavennlige prosjekter. Er det mulig? Ja, man sammenligner nullutslippsbiler i framtida i tunneler og over sofistikerte bruer med gamle fossilferjer som visstnok skal fortsette i det uendelige. Da kommer det selvfølgelig et merkelig regnskap ut, og det er det regnskapet de bruker.

I utslippsbudsjettene for nye motorveier gjøres også verdisetting av utslippene med hensyn til samfunnsøkonomisk nytte. Men som bl.a. NRK har dokumentert på et flott vis, er myroppgraving veldig underestimert og karbonprisene som benyttes i modellene, latterlig lave, ikke minst sammenlignet med våre naboland. Som man roper i skogen, får man svar. Så det skal bli spennende å se om regjeringa søker støtte også for NTP-en hos Fremskrittspartiet, eller hvor de nå går hen.

Espen Barth Eide (A) [14:48:44]: Et veldig sentralt tema i dagens debatt er synspunktet på prinsippet om at forurenser betaler, og at prisen på utslipp må gå opp. Jeg er glad for at det er svært bred enighet. Samtlige partier unntatt to, slik jeg forstår det, er enige om at det prinsippet skal gjelde og er viktig i denne sammenhengen.

Da er det utrolig viktig å understreke at det er to viktige ting å si om slike miljø- og klimaavgifter.

For det første: De virker. De bidrar til å endre adferd, og høyere avgift vil altså føre til konsekvenser ved at det bl.a. gjør andre alternativer rimeligere. Derfor er det riktig, for som flere har vært inne på, har vi svært lite karbonbudsjett igjen. Vi har svært lite tid igjen, og det vil rett og slett være dypt og grunnleggende urettferdig om man ikke øker prisen på fortsatte utslipp, for egentlig er ethvert utslipp et for mye, og siden det er upraktisk og umulig å stoppe med alt, må vi altså prioritere de få utslippene vi fortsatt kan tillate oss. Noe annet er urettferdig i sanntid mot andre mennesker, for hvis ikke forurenser betaler, må alle betale, og også i framtid fordi de som kommer etter oss, må betale.

Den andre innsikten er at avgifter overlatt til seg selv kan slå skjevt ut. De kan slå skjevt ut mellom by og land, mellom sosiale grupper og mellom ulike næringer. Det er derfor jeg er glad for å se at det er bred samling i opposisjonen på venstresiden om at man må supplere avgiften med langt mer omfattende og ambisiøse tiltak for faktisk å gjøre det mulig å velge grønnere og mer bærekraftige og fossilfrie løsninger raskere for alle. For det er mye lettere i noen sektorer hvor teknologien er moden, enn i sektorer hvor teknologien er fersk og ikke tatt i bruk, eller eksisterer, men mangler infrastruktur for å gjøre den mulig.

Derfor var det et veldig sentralt poeng fra Arbeiderpartiets side å foreslå at man skal sette seg ned med næringslivet og utvikle såkalte klimapartnerskap, gjensidig forpliktende avtaler hvor man blir enig både om mål, delmål, konkretisering og årlig oppfyllelse og også om hvilke tiltak som må til. Det kan være støtteordninger, men det kan også være infrastruktur, endringer i lover og regler, konsesjoner. Det er en rekke ulike tiltak som da kan ligge til grunn. Det kan gjelde industri på mange felt. Det kan gjelde landbruket, som har mange og gode ideer, men som fortjener støtte til å gjennomføre dem. Det kan ikke minst gjelde fiskerisektoren, som også ønsker å være en del av det grønne skiftet, men som med rette påpeker at mye av teknologien som skal til, ikke er moden her og nå og at de derfor trenger hjelp til dette. Så avgift pluss konkrete tiltak er langt bedre for en effektiv og rettferdig omstilling enn avgift alene.

Geir Pollestad (Sp) [14:51:48]: Senterpartiet er oppteke av at klimagassutsleppa må ned. Det må skje på ein måte som ikkje flyttar arbeidsplassar og verdiskaping ut av landet, og det må skje på ein måte som ikkje aukar dei sosiale forskjellane i landet.

Når ein ser på innstillinga, er det to ting Senterpartiet kan bidra med til klimadebatten. Den eine er konkrete politiske forslag som verkar, og den andre er noko som er sårt tiltrengt: ein god dose sunn fornuft. Når ein høyrer på denne diskusjonen, må eg seia at ein del av det som skjer, er både rart, trist og artig.

Statsråden har fått gjennom svært lite av den politikken som er lagd fram. Det er fem forslag med eit fleirtal bak, i tillegg til det som vert lagt ved protokollen. Ein skal vel tilbake til landbruksminister Dale og jordbruksmeldinga våren 2017 for å finna ein statsråd som har fått mindre støtte enn det me ser i dag.

Difor er det viktig, som òg parlamentarisk leiar i Senterpartiet, Marit Arnstad, påpeikte, at det at det vert lagt ved protokollen, ikkje betyr tommel opp frå Stortinget. Og det betyr at når f.eks. jordbruksforhandlingane skal i gang, ønskjer me ikkje tilvisingar til stortingsmelding nr. 13 og innføring av anten avgifter eller omlegging av tilskot grunngjeve i den meldinga. Det går ikkje an å gjera det på den måten.

Det andre som er både rart, trist og artig, er å ha ein saksordførar som skuldar på at medlemene i komiteen leverte ting før fristen, altså at dei leverte for tett opptil fristen. Eg trur saksordføraren må lesa forretningsordenens § 24.

Over i det heilt komiske kjem me når me har ein komitéleiar i energi- og miljøkomiteen som gjer eit poeng frå talarstolen av kven som vart saksordførar og korleis det valet skjedde i komiteen. Då meiner eg at fokuset er verkeleg, verkeleg ille ute. Og det var berre trist då me høyrde replikken Høgre hadde mot Senterpartiets miljøpolitiske talsperson, Sandra Borch. Det var ti sekund med fordummande hersketeknikk. Det er ikkje bra.

Innhaldet i denne saka er blodig alvor. Og det er alvorleg når ein seier til fiskerinæringa at me skal ti- eller tjuedobla CO₂-avgifta samanlikna med det som gjaldt då SV hadde finansministeren. Det er alvorleg. Ein kan gjerne finna at ein har bygd eit par sjarkar, men sjarkfiskarar flest langs kysten har ikkje råd og moglegheit til å kjøpa seg ny båt berre fordi det vert nokre kroner dyrare å fylla drivstoff. Dette vil få konsekvensar. Dette vil få konsekvensar for fiskeripolitikken. Dette vil få betydning for busettinga langs kysten. Og det vert ikkje eitt gram mindre CO₂-utslepp om båtar går til Danmark for å fylla drivstoff kontra å fylla det i Noreg.

Eg håpar Senterpartiet vidare òg får bidra med konkrete forslag og sunn fornuft i klimapolitikken.

Cecilie Myrseth (A) [14:55:11]: Det må være viktig at man både skal kutte klimagassutslipp og skape jobber. Arbeiderpartiets politikk gjør begge deler. Vi har en offensiv klimapolitikk som også bidrar til å styrke distriktene.

Det å sikre aktivitet og bosetting langs hele kysten er et viktig mål for Arbeiderpartiet. Vi vet at fiskerinæringen er en særlig utsatt næring når CO₂-avgiften skal økes. Det finnes ikke gode utslippsfrie alternativer til dagens drivstoff. Det er et faktum man kan forholde seg til eller ikke. Da kan man ikke ensidig øke en avgift uten også å sikre kompensasjon. Det er det man har fått til med Fremskrittspartiets velsignelse også i statsbudsjettet, der man fjernet kompensasjonsordningen som en del av avtalen med fiskerinæringen da man innførte CO₂-avgift.

Avgift er jo ikke målet. Å få ned utslippene er målet. Man kan ikke ta buss som alternativ til bil dersom det ikke er noen buss å ta. Og det er jo det som er alternativet til fiskerinæringen – man kan ikke gjøre fiskeflåten grønn om man ikke har alternativer. Da må man ha virkemidler for å skape disse alternativene. Det er løsninger som denne regjeringen ikke har.

Det å ha dialog er en klok ting. Å ha dialog med næringslivet når man skal få ned klimagassutslippene er viktig: Hvordan kan man legge til rette, hvordan kan man sikre en løsning som passer for den enkelte næring? Den jobben er ikke blitt gjort verken av regjeringen eller av regjeringspartiene i Stortinget. Jeg er overrasket over den jobben, den ikke så veldig gode jobben, man har gjort med å skape et klimaforlik. Det er sjokkerende, egentlig. Dette arbeidet er like dårlig for fiskerinæringen som arbeidet med kvotemeldingen. Om man skal stå her som posisjon og etterlyse et klimaforlik, er jo pri én å ta initiativ til et klimaforlik, prøve å få til et klimaforlik. Det har man altså ikke gjort.

Arbeiderpartiet har lyttet. Fiskarlaget sa: «Arbeiderpartiet har skjønt vårt budskap når de signaliserer tilpasninger i stedet for ensidig økning av CO₂-avgiften, slik regjeringen vil.» Det var uttalelsen fra Fiskarlaget.

Men det finnes en løsning, og den heter valg. Arbeiderpartiet kan garantere at vi vil ta opp de løsningene vi har for en god klimapolitikk, som bidrar til å kutte utslipp, men også skaper jobber, etter valget i høst.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [14:58:21]: Regjeringens klimaplan har skapt mye debatt denne vinteren og våren, og jeg er sikker på at klimapolitikk kommer til å bli diskutert grundig både i løpet av våren og sommeren, fram til valget og etter denne behandlingen.

Vi som samfunn står overfor noen store utfordringer i tiden som kommer. Klimaendringene er en av de utfordringene. Men det virker i denne debatten som om noen tror at Norge har en egen atmosfære, og at 1 tonn CO₂-utslipp i Danmark, Romania eller Kina ikke er like mye som 1 tonn CO₂-utslipp i Norge. Det er det dessverre mange som glemmer i norsk klimadebatt.

I spontanspørretimen i går tok Fremskrittspartiet opp problematikken med karbonlekkasje, som alle sier at de ikke ønsker, men som de fleste, bortsett fra Fremskrittspartiet, ser ut til å godta. Det skjer fordi et flertall i denne salen ønsker å skattlegge norsk næringsliv så hardt at de legger ned, og så importere de samme produktene fra Kina, noe som fører både til færre arbeidsplasser, mindre skattepenger og høyere klimagassutslipp. Vi hørte i går eksempelet fra Figgjo porselensfabrikk, som kommer til å slite. Hvis de må legge ned, ser det tragisk nok bra ut på det norske klimaregnskapet. Det stimulerer til økt produksjon i Kina, men det er vitterlig ikke bra for norsk næringsliv.

I går hørte vi også eksempelet med fiskere på Sørlandet som regjeringspartiene, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, ønsker å tvinge i skytteltrafikk over Skagerrak for å bunkre diesel i Danmark. Fiskerne må altså reise til Danmark for å drive næring i Norge. Det kommer til å se bra ut for det norske klimaregnskapet, men CO₂-en slippes ut i den samme atmosfæren.

Når jeg snakker med næringen og med rekefiskere på Sørlandet, vet jeg at dette er en næring som ikke tåler en så høy CO₂-avgift som det legges opp til. For Lennart Danielsen, som er rekefisker fra Mandal, betyr det en økning på 800 000 kr på hans båt i 2025, ifølge han selv. Gjennomsnittsoverskuddet på en fiskebåt på Sørlandet er 300 000 kr. Men hva med alle de som ikke kan dra til Danmark og bunkre? De aller fleste kan jo ikke det. De må bare knipe igjen og punge ut, ifølge et flertall i denne salen.

Statsråd Rotevatn og regjeringen henviser til teknologi som ikke finnes. Hydrogen, bio, gass og batterier er ord som synges ut i klimatiske tonefall, men det finnes ikke en elfiskebåt med batterikapasitet som varer lenge nok, som kan erstatte det som brukes i dag. Det kommer til å bety langreist mat fra Sør-Kina-havet, hvor ingen har hørt om CO₂-avgift, mens vi i Norge har tusenvis av kilometer med kyst og et matfat rett utenfor døren som ikke blir brukt fordi vi har skattlagt næringen ut av landet. Kineserne kan le hele veien til banken med Norges klimapolitikk.

Statsråd Sveinung Rotevatn [15:01:40]: Takk for ein god debatt så langt. Eg tenkte å svare på eit par spørsmål og kommentarar.

Representanten Navarsete lurte på kvifor Enova har kutta i støtta til «Batteri i fartøy». Det er eit godt spørsmål, og svaret er ei veldig god klimanyheit. Det er rett og slett at det er rekordmange som søkjer på denne ordninga, og kostnadene til teknologien har gått ned. Det er bra, og det bringar meg over til innlegget frå representanten Saudland, som seier at dette er teknologi som ikkje finst. Dette er teknologi som vert installert i fiskefartøy og båtar på løpande band gjennom bl.a. den ordninga. Så den enorme pessimismen som mange frå opposisjonen her gjev uttrykk for på vegner av fiskerinæringa og annan skipsfart, stemmer rett og slett ikkje med realitetane. Omstillinga er i gang, og Noreg ligg fremst.

Representanten Barth Eide seier at det er einigheit om forureinaren betaler-prinsippet fordi det verkar. Det er eg einig med representanten Barth Eide i. Det er bra. Men då vert spørsmålet: Kvifor er det slik at representanten Barth Eide og Arbeidarpartiet vil gjere unntak frå det prinsippet for dei største punktutsleppa i ikkje-kvotepliktig sektor, nemleg avfallsforbrenning? Det synest eg er vanskeleg å forstå. SVs Haltbrekken seier at luftfarten er ein klimaversting. Det kan ein sikkert vere einig i. Luftfarten har utslepp på 1,2 millionar tonn i året. Avfallsforbrenning har 0,9. Kvifor vil då SV gje dei som slepper ut 0,9, fullt fritak for CO₂-avgift, medan dei er einig med regjeringa i at dei som slepper ut 1,2, skal ha 2 000 kr i CO₂-avgift? Forureinaren betaler-prinsippet er viktig også for dei største utsleppskjeldene. Då vil eg nytte høvet til å gje ros til Miljøpartiet Dei Grøne, som eg i løpet av dagen i alle fall via media har forstått har snudd i den saka og ikkje lenger står saman med SV og Arbeidarpartiet om at ein skal ha fritak for CO₂-avgift der. Då vil eg i ånda av alle som ønskjer brei einigheit her, oppfordre særleg Arbeidarpartiet og SV, som seier dei er for å auke CO₂-avgiftene, om å verte med Miljøpartiet Dei Grøne og regjeringspartia og seie at ja, også dei største utsleppskjeldene må betale CO₂-avgift – ikkje fordi dei skal betale for å betale, men fordi her finst det teknologi: karbonfangst og -lagring. Det kan vi rulle ut på ulike avfallsforbrenningsanlegg – i Oslo, i Bergen og i Trondheim. Men dersom alternativet til den dyre investeringa er at det skal vere gratis å sleppe ut klimagassar, er det vanskeleg å få lønsemd i den typen investeringar.

Når folk meiner at det vert resirkulert for lite plast fordi det er så billig å brenne han – og det kan eg vere einig i – kvifor skal ein då gjere det endå billigare å brenne han gjennom å avvikle den CO₂-avgifta som Stortinget innførte i år? Det å la forureinaren betale, som Barth Eide sa, fungerer. Det gjer at det løner seg med grøne løysingar, det løner seg med resirkulering, og ein får nedgang i klimagassutsleppa.

Eg håper at fleire i opposisjonen vil slutte seg til Miljøpartiet Dei Grøne og snu og støtte regjeringspartia i den saka.

Kirsti Leirtrø (A) [15:04:54]: Arbeiderpartiet vil ha en sosial og geografisk rettferdig klimapolitikk. Vi vil gjøre det lettere for vanlige folk og utsatte næringer å gå over til klimavennlige løsninger.

Transportsektoren står for en tredjedel av klimagassutslippene i Norge, og veitrafikken står for over halvparten av disse. Vi har i årevis hatt mål om godsoverføring fra vei til sjø og bane, men tiltakene som må til, er nedprioritert. I gjeldende Nasjonal transportplan er godsoverføring til jernbane og sjø taperne, også støtteordningene. Vi må øke innsatsen og samtidig gi fylkeskommunene økonomisk handlingsrom til det grønne skiftet, mer til forskning og pilotprosjekter. Norge er en sjønasjon. Dette kan vi, og vi har et betydelig potensial i eksport av kompetanse og klimavennlig teknologi, slik som båtbygging, infrastruktur og ladeteknologi.

På vei har vi prioritert fordeler for elbil, men vært veldig avventende på nødvendig infrastruktur. Arbeiderpartiet er enig i at ladeinfrastruktur skal baseres på kommersiell lønnsomhet, men det må gis støtteordninger for utbygging der det ikke er kommersielt lønnsomt. Vi må da også ta høyde for kostnader ved driften og vedlikeholdet av stasjonene og ikke minst standardisering.

Vi må gjøre det enklere for folk å ta klimavennlige valg. Vi har ikke oversikt over regionale behov for framtiden for fornybar kraft og energieffektivisering. Derfor vil Arbeiderpartiet ha en samlet plan for norsk vannkraft, vindkraft og andre energiutbygginger som krever konsesjon. Vi vil utrede en nasjonal transportplan for elektrifisering av transportsektoren med målrettede virkemidler som bidrar til forutsigbarhet og effektive utslippskutt.

Til slutt et eksempel: Det er ganske utrolig at Trønder- og Meråkerbanen enda går på diesel, og at en i stedet for å elektrifisere hele strekningen, som Stortinget vedtok i 2013, kjøper inn nye bimodale tog som er 40 pst. dyrere enn elektriske tog og betydelig tyngre. En elektrifisering av Trønderbanen ville ha vært et gedigent bidrag i klimaregnskapet for Trøndelag, en lavthengende frukt.

Ola Elvestuen (V) [15:08:15]: Dette er en interessant debatt. I debatten er det mange som etterlyser et klimaforlik, og viser til klimaforliket tilbake i 2012. Da er det viktig å huske på at ja, klimaforliket i 2012 ble skjerpet på Stortinget, men det var ikke i nærheten av å ha en tiltaksliste som sto i forhold til målsettingene og de utslippsreduksjonene vi skulle ha i 2020 – tvert imot.

Da jeg kom på Stortinget i 2013 og inn i energi- og miljøkomiteen, var alt vi brukte tid på, hvordan vi skulle forsterke innsatsen for å ha mulighet til å nå målet i 2020. Det har vi gjort ved å holde fast ved elbilfordelene. Etter klimaforliket skulle de avvikles etter 50 000 biler eller i 2015. De er videreført og forsterket – varebil er en helt ny målsetting i Nasjonal transportplan. Vi har både økt CO₂-avgiften og utvidet den. Vi elektrifiserte – vi bestemte at Utsira skulle elektrifiseres. Det er viktige vedtak for å nå målene. Vi har forsterket Enova, forsterket kollektivtransporten og ikke minst stilt krav om biodrivstoff, så i 2020 hadde vi 20 pst. innblanding av biodrivstoff, som har vært kontroversielt på Stortinget, men helt nødvendig for å nå målet i 2020. Nå får vi se, når vi ser tallene, om vi kommer ned på 48,7 millioner tonn, som det ble bestemt i 2012 at vi skulle nå.

Den store forskjellen i dag er at nå har vi en plan som forholder seg til målsettingene som er meldt inn til FN, 50–55 millioner tonn reduksjon innen 2030 sammen med EU, på vei mot et mål på 90–95 pst. reduksjon i 2050 – et mye tøffere mål enn EUs netto null-mål i 2050. Går vi ned dit, er det bare husdyrene igjen. Vi må slutte med alle fossile drivstoff. Og vi har fått på plass en forpliktende avtale med EU også for ikke-kvotepliktig sektor, hvor vi skal overoppfylle det som er forpliktelsen, og gå langt utover 45 pst. reduksjon. Denne planen viser hvordan vi kommer dit.

Det viktigste grepet som mange diskuterer, er at vi priser utslipp. 2 000 kr i CO₂-avgift i 2030 er forutsigbart for næringslivet og ikke minst forutsigbart for dem som skal inn og konkurrere – det nye næringslivet, som også skal inn på dette. Vi følger opp det med bare salg av elbiler i 2025, de andre tungtransportmålsettingene som er der, Grønt Skipsfartsprogram, det som er avtalen med landbruket – område etter område. Vi har tiltak både innenfor kvotepliktig sektor og innenfor petroleumssektoren og industri for å få ned utslippene også der.

Per Espen Stoknes (MDG) [15:11:38]: Jeg vil komme med en liten stemmeoppklaring. Vi har, som statsråden var inne på, kommet til at vi stemmer imot komiteens tilråding til CIX – altså 109 – om å flytte avgiften på avfallsforbrenning til tidligere i verdikjeden. Jeg vil også understreke at vi fortsatt er for en økt plastavgift. Poenget er at vi trenger å øke ressursavgiftene slik at vi får mer innovasjon og mer ressursproduktivitet ut av det. Altså: plastavgift – ja takk; forbrenningsavgift – ja takk; eksportavgift – ja takk, og gjerne eksportforbud. Dette burde ideelt sett også være balansert mot redusert f.eks. arbeidsgiveravgift – eller med økte tilskudd til omstilling, til elektrifisering og til ikke fossilt, og gjerne i kystfiskeflåten, som Fremskrittspartiet og Senterpartiet nå skyver foran seg som unnskyldning for ikke å støtte kraftfulle tiltak og teknologiutvikling.

Med andre ord: I balansen og avveiningen om man skal legge det sent i verdikjeden med forbrenningsavgift, eller tidlig i verdikjeden som en plastavgift – dette har dessverre blitt et enten–eller, ikke et både–og – har vi landet på at vi foretrekker en økt forbrenningsavgift. Det er årsaken til at vi har skiftet posisjon i dag.

Til sist vil jeg også nevne at vi stemmer for forslag nr. 3, om elektrifiseringsstrategi. Her hadde vi ikke landet noen posisjon tidligere.

Så vil jeg gjerne understreke at vi synes det er dypt beklagelig at regjeringen har sviktet når det gjelder å involvere komiteen og få på plass et forpliktende forlik langt tidligere.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:13:39]: Klimadebatten er en gavepakke til alle sosialister. Sosialistene har erstattet sitt ideologiske prosjekt fordi man har erfart at sosialisme ikke fungerer. Eller som Margaret Thatcher så treffende sa det: The problem with socialism is that you eventually run out of other people's money.

Det samme vil skje den grønne revolusjon. Sosialistene har skjult rødfargen og erstattet den med en revolusjonær grønnfarge. Jo større samfunnsomveltning, jo bedre. De rettferdiggjør dramatiske inngripener i folks hverdag og ignorerer at folk er unike enkeltmennesker som ønsker personlig frihet. De aksepterer ikke at folk kan fatte kloke beslutninger for sine egne liv. Folk ønsker et godt nærmiljø, de ønsker ikke å forurense, og de ønsker å fjerne plasten i havet.

Grønne revolusjonære søker makt for å styre folks privatliv under dekke av at kloden skal reddes. Grønne revolusjonære gjør hver dag folks liv litt dyrere og litt mer krevende. De forteller det norske folk at de bør ha dårlig samvittighet, og at de bør skamme seg for å leve helt normale liv. Grønne revolusjonære bruker sitt politiske mandat til å kontrollere folk. Røde revolusjonære fortalte folket at den eneste veien til et rettferdig samfunn var et globalt oppgjør der man fjernet alle med politisk og økonomisk makt. Proletariatet skulle forenes og overta.

Som de røde revolusjonære forteller også de grønne at maktstrukturen må endres – og også den er global. Tilbud og etterspørsel, som gir oss alle mer velferd og mer økonomisk frihet, skal erstattes med offentlige påbud, pålegg, restriksjoner og forbud. Deres ideologer vil skattlegge dem som skaper verdier, og forsøker å innbille folk at verdiskaping er noe som vedtas på offentlige kontorer. Det alle tidligere mente var naturlige variasjoner i været, finnes ikke lenger. Været er blitt menneskenes verk. Været blir villere og varmere. Isen vil smelte, og havet vil stige – og det er vår skyld. Det er fordi du og jeg jager etter høyere økonomisk levestandard. Vi ønsker å bruke og kaste, vi ønsker å reise til steder og hytter i inn- og utland. Vi burde skamme oss alle sammen. Vi ødelegger kloden. Våre barn og barnebarn vil aldri tilgi oss.

Alternative røster slippes ikke til. Debatten er over. Vitenskapen har konkludert. De revolusjonære dommedagsprofetene har seiret. Jordkloden synger på siste verset. Vel, jeg er en kjetter.

I det siste året har mange opplevd at koronapolitiet har vært på vakt. Overvåkning er innført, og angiveri er blitt vanlig – til det beste for oss alle, selvsagt. Klimapolitiet kommer til å bli langt mer omfattende. Enhver person som bedriver en aktivitet som slipper ut klimagasser, vil raskt bli identifisert og ekskludert fra det gode selskap. I fremtiden vil vi oppleve en heksejakt på dem som ikke stiller seg på den politisk korrekte siden, og mediene vil lede an. De har allerede begynt. Folk vil måtte gå kanossagang og beklage. Hvorfor bruke en forurensende påhengsmotor når det finnes årer?

Roy Steffensen (FrP) [15:16:49]: Hovedvirkemidlet til regjeringen i denne planen er å tredoble CO₂-avgiften. Jeg leser at det er stor støtte til det i denne salen, for Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne skriver klart og tydelig at de ønsker at det skal minst opp til 2 000 kr innen 2030.

Det vi behandler i dag, vil få konsekvenser for helt vanlige bedrifter og helt vanlige folk og deres arbeidsplasser. Nylig besøkte jeg Figgjo porselensfabrikk, som er en bedrift på grensen mellom Sandnes og Gjesdal. Fram til nå har de vært litt i underkant av 100 ansatte, men de har på grunn av koronapandemien vært nødt til å gå til det tunge skritt å redusere med omtrent en tredjedel. Men det Figgjo porselensfabrikk sa i møtet med meg, var at det de likevel fryktet mest, var den planlagte økningen i CO₂-avgiften. Da burde det ringe noen bjeller hos stortingsflertallet. De burde spørre seg selv: Hva er det vi holder på med? På få år vil porselensfabrikken gå fra å betale null kroner i avgift til 2,8 mill. kr i 2030. Det er mye for en bedrift som allerede konkurrerer i et internasjonalt marked, og som er i toppsjiktet på pris.

Man kan kanskje spørre om ikke konkurrentene i utlandet frykter denne CO₂-avgiften som må til for å oppfylle Parisavtalen. Nei, i resten av Europa er konkurrentene fritatt avgiften fordi det ikke finnes alternative produksjonsmetoder for porselensfabrikkene. Det statsråden i går sa i spørretimen til representanten Halleland om akkurat denne konkrete saken, at de må legge om produksjonen, er altså ikke mulig. De må fortsette å produsere som før, men nå med en avgift som stadig skal øke. Avgiften vil altså ikke ha noe å si for reduksjon av utslipp – kun økt kostnadsnivå og fare for reduksjon av arbeidsplasser.

Hvorfor har det seg sånn at Norge alltid er best i klassen med å innføre direktiver og krav fra EU og EØS, men når det er snakk om at en bedrift kan få unntak fra en sånn avgift, slik konkurrerende bedrifter har i resten av EØS, så er det plutselig ikke mulig? Da skal vi ikke lenger være best i klassen, for det kan ødelegge fellesskapsfølelsen ved å være med på en dugnad hvor alle må kutte utslipp. Det er det det handler om, og det var det som var svaret til Rotevatn i et oppslag i Nettavisen – at alle måtte bidra i dugnaden.

Så selv om dette grepet for porselensfabrikken ikke vil føre til reduksjon i utslipp, skal allikevel avgiften påføres dem. Den eneste måten de kan redusere utslippene på, er enten ved å legge ned eller å redusere produksjonen. Slik blir Norge litt fattigere, og vi risikerer å miste arbeidsplasser.

Jon Gunnes (V) [15:20:11]: Norge skal nå klimamålene – og hvordan? Den gode nyheten er at Norge ligger langt framme når det gjelder å gjøre alle transportformer klimavennlige. Her har Venstre hatt stor innflytelse i mange år gjennom regjeringsdeltakelse. Vi fikk til de første elbilfordelene for 20 år siden, da vi hadde ansvaret for Samferdselsdepartementet, og har fortsatt satsingen. Nå er mer enn halvparten av nybilene utslippsfrie. Få land har en bedre politikk for utslippsfrie kjøretøy enn Norge. Det satses i Norge, ikke bare på avgiftsfrie elbiler, men også på biogass- og hydrogenløsninger for bedre kjøretøy og båter. Anleggsmaskiner, lastebiler, ferjer, hurtigbåter og skip kan bli, og skal bli, klimavennlige. Bare slik kan vi nå klimamålene. Det er klare tiltak i klimameldingen.

At norske klimagassutslipp har gått ned de siste årene, er et tydelig bevis på at klimapolitikken virker. Likevel ønsker Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe i et innlegg i Midtnorsk debatt nye retningsendringer i klimapolitikken. Han vil f.eks. at vi skal kjøpe utenlandske klimakvoter i stedet for å investere i norske klimatiltak. Venstre mener det er en feil løsning både for å få ned utslippene våre og for å ruste norsk arbeidsliv for framtiden. Er Ola Borten Moe satt på gangen i denne saken av Senterpartiet, eller er det faktisk det man har i ermet når det gjelder å si at vi skal nå klimamålene våre?

Så over til avfallsforbrenning. Jeg hører at Miljøpartiet De Grønne har snudd litt nå – det er lov å snu fortsatt, det er ikke avstemning ennå – med hensyn til at man får en avgift på forbrenning. I Trondheim har vi et forbrenningsanlegg som er et punktutslipp – mellom 20 og 25 pst. av all CO₂ som slippes ut i Trondheim, er fra dette anlegget. Jeg hører ikke at ordfører og varaordfører, som er fra henholdsvis Arbeiderpartiet og SV i Trondheim, har noen veldig klare synspunkter på at det forbrenningsanlegget bør få ned utslippene sine. Det er et lokalt initiativ som burde vært tatt når man sitter i slike posisjoner. Men de får jo ikke nasjonalt heller lov til å være med på en slik satsing.

Margunn Ebbesen (H) [15:23:35]: Klimagassutslippene er den største utfordringen verden står overfor, og landbruket vil ha en sentral rolle i å løse problemet. Dette har næringen for lengst forstått selv, og i 2019 var landbruket den aller første næringen som inngikk en forpliktende avtale med regjeringen om kutt i klimagassutslipp.

Vi er svært imponert over et framoverlent landbruk som de siste årene har satt klima og miljø øverst på dagsordenen bl.a. ved å lage en egen klimaplan for hvordan utslippene kan reduseres uten at det går ut over matproduksjonen. For regjeringen ble det helt naturlig å bygge på avtalen mellom staten og jordbruket i det videre klimaarbeidet i landbruket, hvor det er satt ambisiøse mål.

Når det er sagt: Hovedoppgaven til jordbruket er å produsere mat. Utslippene fra jordbruket kan sannsynligvis ikke fjernes fullt ut, men norsk jordbruk skal produsere det forbrukerne etterspør, på en klimasmart og bærekraftig måte. Flere bønder vil nok ta i bruk klimakalkulatoren, som gir bonden oversikt over klimautslipp på egen gård, og over hvordan det kan kuttes.

Satsingen på skogbruk vil bidra til stor karbonbinding. I dag står skogen for opptak av omtrent halvparten av de årlige klimagassutslippene i Norge, og potensialet for mer binding gjennom aktivt skogbruk er sentralt i det grønne skiftet. Her viser WoodWorks’ klyngesatsing vei gjennom arbeidet med økt anvendelse av tre og fiber. Fossile ressurser kan faktisk langt på vei erstattes av tre.

Vi skal også jobbe med matsvinn. Kasting av mat er en sløsing som er dårlig for klimaet. Her må både industrien, butikkene, staten og ikke minst vi som forbrukere ta et ansvar. Dette er også en del av klimaavtalen med jordbruket. Jordbruket skal alltid produsere det forbrukeren etterspør som vi har forutsetninger for å produsere i Norge. Dette gjelder også når forbruket måtte endre seg. Det er også et mål at vi skal klare å produsere mer av det vi spiser av frukt og grønt selv.

Vi ser fram til å følge med på klimaarbeidet i landbruket, som er godt i gang, og er sikre på god framdrift også framover. For er det noe som den norske bonden er opptatt av, er det å sikre klimaet, for dermed også å sikre sin egen avling mot klimaskader, enten det gjelder oversvømmelse eller tørke.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [15:26:26]: Sommeren 2018, altså for kun tre år siden, slo tørkekrisen inn over Norge, og Arbeiderpartiet ønsket en ærlig debatt om hvordan vi kan forbedre matproduksjonen og jordbruket vårt, for å binde mer karbon og kutte utslipp samtidig som vi forsterker beredskapen og tryggheten til folk i landet vårt.

Det er sagt at etter hundre år er all ting glemt. Men med høyreregjeringen gikk det kun en regndag, så var hele problemstillingen glemt. I denne salen ble hele debatten neglisjert, på samme måte som vi i dag dessverre ser at landbruks- og matministeren, fra Kristelig Folkeparti, er helt fraværende – igjen, i en av de viktigste debattene for framtiden når det gjelder hvordan vi skal skape trygghet for folk på en måte som både er sosialt rettferdig, som binder mer karbon, og som gir hele befolkningen vår sikkerhet for nok mat.

Vi har de siste årene fått veldig betenkelige eksempler på hvor gærent det går for både folk og natur når jordbrukspolitikken og matproduksjonen bærer gærent av sted. I den veldig gode dokumentarserien UXA, fra Thomas Seltzer, som jeg anbefaler alle å se hvis dere ikke allerede har sett den, viser han hvordan man i Midtvesten – der bl.a. våre forfedre etablerte seg – i dag sliter på grunn av feilslått mat- og jordbrukspolitikk. Der er lokalsamfunn ødelagt fordi man har basert seg på en rovdriftproduksjon som går hardt ut over både folk og natur. Det er den type utvikling vi ikke må se for vår egen matproduksjon.

I denne saken har vi faktisk en mulighet for å bygge på framtidsrettet politikk og det beste av våre tradisjoner for matkultur i Norge. Det å ha kua på setra eller sauen på fjellet er en del av løsningen for å bruke ressurser som ellers blir stående ubrukte og råtner. Så når Erna Solberg til VG har sagt at det er et problem at kua promper for mye, vitner det om en statsminister som ikke setter seg inn i realitetene. Problemet er ikke at ei ku er ei ku. Utfordringen er å forbedre den matproduksjonen vi har, og benytte oss mer av de lokale, flotte naturressursene som vi er rike på langs fjord og fjell. Så jeg vil omskrive et utsagn i dag. Det heter seg at mens graset gror, dør kua. Sannheten er at mens det lokale graset råtner, går karbonet i lufta.

Ketil Kjenseth (V) [15:29:45]: Jeg starter hos Senterpartiet, for representanten Pollestad nevnte at jeg tok opp at det var vanskelig for de rød-grønne å bli enige om saksordfører når de tross alt har flertall i komiteen. Jeg mener det burde være verdens enkleste sak å bli enige om når man har flertall, men når man ikke vil, er jo det en annen sak.

Senterpartiet har vært innom at vi skal forholde oss til Paris-forpliktelsen, vi skal kutte utslipp. Men så kommer dette praktiske, jordnære, at man reiser rundt og drikker kaffe med folk og lytter til folk – dette skal ikke koste noe. Hvordan man skal få til å kutte utslipp uten at det skal koste noe, det er virkelig en stor gåte. Dette kommer til koste. Men når det gjelder en avgiftsøkning for CO₂, sier vi at den skal tilbakeføres, det er omstillingen som må koste.

Landbruket har skrevet en avtale helt frivillig med staten, om å kutte utslipp. Det er store muligheter innenfor landbruket knyttet til elektrifisering og presisjonslandbruket – det er roboter, og det er elektriske duppeditter, det er sol på taket, det er mange muligheter innenfor landbruket som gjør at vi også kan bruke mindre kunstgjødsel og utnytte bioressursene bedre.

Det kommer til å koste å utvikle dette, og det må vi også være med på. Spørsmålet er hvordan det skal skje. For det høres ut som om det ikke skal koste noe for noen å ta denne omstillingen. Da må jeg stille spørsmålet: Er det olja som skal finansiere det? Gjennom kriseforlikene og annet har jo Senterpartiet vært de som har vært mest offensive med hensyn til å gi støtte til nettopp olje- og gassektoren, forlenge, pumpe opp mer og finansiere mer på den måten. Det er jo å bite seg sjøl i halen, eller skyte seg sjøl i foten.

Arbeiderpartiet sier de er for CO₂-avgiften, men det er en utfordring når det blir så mange unntak. Cecilie Myrseth var oppe på talerstolen og sa at fiskeflåten må få unntak – det er andre industrier som også må få unntak, utsettelser. Det er en utfordring hvis man ikke greier å hente inn de pengene som skal brukes på nettopp den omstillingen – drivstoffavgiften, som det er usikkerhet knyttet til – og det gjør at det er noen utfordringer også for Arbeiderpartiet, som vil bruke fond, partnerskap, som vi ikke vet hva gir konkret.

Oppi dette var representanten Sandtrøen oppe på talerstolen og snakket om tørkesommeren 2018. Ja, den kostet oss faktisk 2 mrd. kr, og det ordnet Stortinget, vi betalte for det. Det er det som er utfordringen vi står i her, at det er en grønn sektor som lever av grønne karboner, som er helt avhengig av at klimaet funker, og oppi dette er det at Senterpartiets manglende vilje til å bidra blir litt spesiell: Det skal ikke koste noe. Det koster masse allerede.

Stefan Heggelund (H) [15:33:10]: Det kan se ut som om vi nærmer oss slutten. I den forbindelse har jeg lyst til å takke for debatten så langt, men jeg kan ikke garantere at jeg ikke tegner meg igjen når jeg ser hvem som er etter meg på talerlisten.

Det er noe som er blitt sagt i løpet av debatten som ikke kan stå uimotsagt. Det ene er dette som har med forlik å gjøre. Under behandlingen av denne klimaplanen hadde NRK en sak om hvordan stemningen var i komiteen. Da ble jeg kritisert for ikke å ha tatt initiativ til noen samtaler. Den saken kom etter at jeg hadde snakket med alle partiene i komiteen og jeg raskt skjønte at her var uenigheten bl.a. på rød-grønn side for stor, og selvfølgelig, som jeg også sa til NRK, at det ikke var aktuelt å forhandle CO₂-avgiften ned, heller ikke med Fremskrittspartiet. Så måtte vi ha en vanlig komitébehandling av saken. Men hva sa de rød-grønne partiene i den saken? Det står: «Barth Eide svarer ikke direkte på om det finnes en felles plan blant de potensielle kommende regjeringspartnerne.» Altså på rød-grønn side. Lenger nede i saken avviser representanten Lars Haltbrekken at det finnes noe slikt. Han sier: «Det finnes ikke en felles plan.» Deretter inviterer han regjeringspartiene og andre rød-grønne til å gå inn i det som er SVs egen klimaplan.

Det som var nødvendig for å få et godt resultat, var vekslende flertall for det som er saken i meldingen. Det har vi, og det kommer til å være grunnlaget for den klimapolitikken som føres de neste ti årene, med mindre en framtidig regjering eller et framtidig storting skulle bestemme seg for noe helt annet, og det får man håpe at de ikke gjør.

Representanten Marit Arnstad sa for øvrig i Aftenposten at det ikke var aktuelt å forhandle om noen CO₂-avgiftenighet med Arbeiderpartiet. Det å legge skylden på regjeringspartiene for at det ikke er et forlik der alle partiene er enige, er altså bare tøys. De rød-grønne partiene klarte ikke engang å samle seg selv. Og så snakker de om hvor mange forslag de er enige om i innstillingen. Det er så vidt jeg ser, også over 100 forslag de ikke er enige om. Og de er ikke enige om CO₂-avgiften og en rekke andre tiltak. Men det vi ser, er at med vekslende flertall er det enighet om alle de over 100 forslagene som ligger i regjeringens klimaplan.

Espen Barth Eide (A) [15:36:28]: Jeg hadde egentlig tenkt å snakke litt om et globalt perspektiv, men jeg føler jeg må kvittere ut de to siste innleggene, som jeg syntes var litt underlige, kanskje særlig det fra komitéleder Kjenseth, som syntes å kritisere opposisjonen til venstre for ikke å ha tvunget fram en saksordfører fra venstresiden. Jeg vet ikke om det er en mistillit til den som ble saksordfører, altså til Heggelund, men vi stemte altså for ham. For det er jo slik i vår komité at vi alltid har flertall, hver dag i fire år har vi hatt flertall, så vi kunne hatt alle saksordførerskapene. Men det er en slags kutyme i Stortinget om å bli enig om å dele på det, litt mellom blokkene, litt ut fra interessene og litt hva som passer. Så det var altså en gjennomtenkt vurdering vi gjorde da Stefan Heggelund ble valgt til saksordfører, selv om vi selvfølgelig kunne bruke flertallet til å velge en annen. Når det kommer fra komitélederen selv, som presumptivt er på samme side som Heggelund, synes jeg det er litt underlig, men det får de avklare seg imellom.

Men jeg har lyst til å understreke noe som er viktigere – jeg snakker for Arbeiderpartiet, men jeg fikk nettopp bekreftet at dette definitivt også kan sies for våre venner i SV – og det er at vi var klare for samtaler om forlik hele tiden. Vi har gjort det klart. Vi ventet ikke på andre partier på rød-grønn side for å kunne få til et bredt forlik. Det ville vi ha gjort hvis vi ble invitert til det, og så ville jo forhandlingene vist om det gikk an. Og til påstanden om at det er bred uenighet på vår side: Det er helt åpent og tydelig framkommet i salen at det er uenighet mellom Senterpartiet på den ene siden og oss andre om selve avgiftsnivået. For øvrig er det svært stor enighet, også om det grunnleggende prinsippet som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, at avgift alene kan skape geografiske, sosiale skjevheter og skjevhet mellom næringer, og at avgift kombinert med en rekke positive tiltak som framskynder omlegging til ny teknologi, kan ha langt mer effektive, men også langt mer rettferdige konsekvenser. Det mener jeg faktisk er et hovedskille mellom høyresiden og venstresiden, også mellom de partiene som er enige i dag, og bekrefter i dag at vi skal ha et jevnt økende nivå på CO₂-avgiften fordi forurenser skal betale.

Mitt andre poeng, som jeg skal si på et halvt minutt, er at vi er nødt til å ta med i denne debatten at det skjer en voldsom utvikling i hele verden, ikke minst i nærstående land. Det som nå skjer i EUs grønne giv, det som skjer i Bidens USA, og det som nå kommer for full kraft i Asia, gjør at det blir en teknologiutvikling som mye raskere enn vi har vært vant til, gjør gamle løsninger helt uaktuelle og tvinger fram at man griper de nye mulighetene. Det betyr at vi som sier at vi har dårlig tid, har ikke bare dårlig tid i forhold til det store og viktigste spørsmålet, nemlig klimakrisen, men vi har også dårlig tid på å rigge Norge for fortsatt å kunne skape verdier og ha arbeidsplasser i en grønnere framtid. Gjør vi ikke det, så faller vi av. Risikoen er ikke nå at Norge går for langt framme i front, risikoen er at vi blir hengende bak.

Åsmund Aukrust (A) [15:39:48]: Det mest slående med denne debatten er hvor selvtilfredse regjeringspartiene er, og jeg mener at etter åtte år med denne regjeringen er det ingen grunn for dem til å være så selvtilfredse. I klimasaken har de knapt levert saker til Stortinget. Den internasjonale bistanden har vært gjennom massive kutt gjennom åtte år. Selv om Ketil Kjenseth sier at de har nådd klimaforliket for 2020, så sier regjeringens tall og det de rapporterer til Stortinget, noe annet.

De sier at de har de mest ambisiøse målene. Vel, for første gang har vi ikke et nasjonalt mål om hvor Norge skal være. De lager ikke klimabudsjetter når de legger fram statsbudsjetter. Det er i det hele tatt en regjering som er veldig lite villig til å lytte. Jeg vet at regjeringen reiser lite nå, men de har Teams. Vi har andre måter å møtes på. Jeg mener at regjeringen i denne saken viser at de ikke er villige til å lytte. Én ting er at de ikke lytter til oss i opposisjonen, men de lytter ikke til fagbevegelsen, som krever sosial rettferdighet. De lytter ikke til næringslivet, som krever forutsigbarhet. De lytter ikke til landbruket, til fiskerinæringen eller til kommunene. De lytter ikke til de klimastreikende ungdommene som var ute på plassen her for to år siden, deres krav er ikke hørt. Regjeringen lytter bare til seg selv. De har knapt vært villige til å flytte på et komma av hva de selv la fram.

De kommer altså til å stemme ned om lag 500 forslag, og de får seg ikke til å si at noen av dem har noe for seg. Jeg tror ikke på det. Jeg tror at de mener at mange av de forslagene er gode, i alle fall håper jeg det, men jeg tror de har bestemt seg for at de måtte gå imot alt sammen. Det vil jeg si er litt dristig av en historisk svak mindretallsregjering og en klimaminister som kommer fra et parti som vaker rundt 2 pst. på meningsmålingene. Men jeg tror det skyldes at de har hatt et så komplisert forhold til Fremskrittspartiet, og så har de gamblet på at de ikke kom til å få et flertall mot seg, fordi Fremskrittspartiet selvsagt ikke er en foretrukken klimapartner for oss på rød-grønn side. Fremskrittspartiet er den foretrukne partneren til Stefan Heggelund, Sveinung Rotevatn, Lene Westgaard-Halle – det er de som har valgt Fremskrittspartiet. Når vi hørte innlegget til Christian Tybring-Gjedde, tror jeg vi alle skjønner hvorfor vi i Arbeiderpartiet ikke har valgt dem.

Et par kommentarer om det som har kommet av angrep: Komiteens leder mente at nå skal venstresiden presse igjennom alle saker som saksordfører. Vi kunne godt presset gjennom en komitéleder også – vi har jo flertall i komiteen – hvis det er sånn han mener at Stortinget skal fungere. Men det er jo sånn at vi pleier å fordele sakene litt mellom oss. Lene Westgaard-Halle mente at Arbeiderpartiet var dieselpopulister. Jeg antar at det var på grunn av Arbeiderpartiets forslag om hvordan vi skal ha annerledes priser i Distrikts-Norge. Da Arbeiderpartiet sa det, sa Stefan Heggelund velkommen etter. Det var svaret fra Høyre på det som var utspillet fra Arbeiderpartiet. Stefan Heggelund mente også at opposisjonen var for treige til å legge inn merknader, som var hans argument for at vi ikke fikk til et forlik.

Til slutt: Jeg mener at dette ikke er noen gledens dag. Det er en tapt mulighet. Vi får ikke forutsigbarhet. Vi får ikke nye initiativer. Vi hadde ikke klart å bli enige om alt, men vi kunne laget noen grunnplanker. Det får vi dessverre ikke til.

Per Espen Stoknes (MDG) [15:43:11]: Først vil jeg rette en oppriktig takk til Christian Tybring-Gjedde, som modig målbærer høyresidens aller mørkeste tankekroker, hvor forvridde konspirasjonstanker får formere seg uhemmet i incestuøs selvforelskelse. Det er godt at vi har dem som lufter ut et slikt tankegods og øker mangfoldet. Det er også godt at Fremskrittspartiet og Senterpartiet avslører seg selv som dypt innovasjonsfiendtlige og omstillingsfiendtlige, for de forråder det som skjer i dagens næringsliv ved å være konserverende. Hva er det Powerhouse har skjønt? Hva er det Bright House, Tomra, Elkem Solar, Stormberg, Cenate, Summa Equity, NorSun, Evoy, Fjong og Tise, ZAPTEC, FUSen, Tibber, Rainpower, eSmart, EnergyNest, Fred. Olsen, Nordic Wind Power, Cadeler, Moelven, Veidekke, IKEA, Lyse, Morrow Batteries, FRØY, Entra, Aker BioMarine, Otovo og Keep-it har skjønt? Jo, alle disse nordiske nyskapende selskapene skjønner at klima er business. Til Slagsvold Vedum: Over hele Norge skaper de grønne verdier.

Statsråd Sveinung Rotevatn [15:44:32]: Ein gjennomgangsmelodi i debatten frå iallfall ein del av partia er at det ikkje er høge nok ambisjonar i klimameldinga, ho er ikkje konkret nok, det er ikkje mange nok tiltak, og ho har ikkje støtte i Stortinget. Men det vert berre slengt ut som påstandar. Det er ingen som faktisk grunngjev det ordentleg, eller ser kva meldinga går ut på eller kva Stortinget vedtek. Så lat oss forsøkje på det.

Målet for ikkje-kvotepliktig sektor er å redusere utsleppa med 45 pst. i Noreg innan 2030. Det betyr 16,6 millionar tonn. I meldinga skisserer vi ei rekkje tiltak som kan grupperast slik: offentlege innkjøp, bussar, ferjer og hurtigbåtar, 3 millionar tonn, bruk av biodrivstoff i anlegg og skipsfart m.m., 5,5 millionar tonn, kutt i jordbruket, 4 millionar tonn, og det som dei fleste har debattert, auka CO₂-avgift, 7,5 millionar tonn.

Ingen på talarstolen har stilt spørsmål ved desse reknestykka, ingen har dratt i tvil at dette kjem til å føre til den typen kutt som regjeringa har berekna, og ingen som utgjer eit fleirtal, har gått imot forslaga. Og det beste er at det i sum ikkje gjev 16,6 millionar tonn, det gjev 20 millionar tonn. Så å stå her og seie at ein ikkje kjem til å nå måla med planen, at vi ikkje har nok tiltak, og at vi ikkje har støtte, er rett og slett ikkje riktig – med mindre nokon snart kan kome opp og forklare kvifor det ikkje stemmer. Eg har ikkje høyrt det enno.

Så skal det seiast at det er nokre usikkerheitselement her. Men mykje av dette er sikkert, for offentlege innkjøpskrav og auka bruk av biodrivstoff gjennomfører regjeringa ved forskrift, og det kjem vi til å gjere. Kutta i jordbruket skal vi gå i dialog med jordbruket om. Vi kan ikkje garantere alt som kjem ut av jordbruksforhandlingar, men det vert viktig. Eg trur Stortinget er einig i at det er sånn ein bør halde seg til jordbruket.

CO₂-avgift er sjølvsagt eit budsjettspørsmål, og det vil Stortinget måtte kome tilbake til uavhengig av kva ein vedtek her i dag. Men det at eit breitt fleirtal støttar opp om i alle fall det langsiktige målet, er viktig.

Så er det dessverre skapt betydeleg usikkerheit av at eit fleirtal her ikkje ønskjer at forureinar skal betale, når dei slepper ut mest CO₂ i ikkje-kvotepliktig sektor, og det gjeld avfallsforbrenningsanlegga. Eg har utfordra Arbeidarpartiet og SV på om dei ikkje snart skal slutte seg til Miljøpartiet Dei Grøne i deira fortenestefulle snuoperasjon, der dei har gått inn for at forureinar betalar-prinsippet også bør gjelde for dei største utsleppa. Vi er alle einige om at vi må få inn ny og lønsam miljøteknologi, som karbonfangst og -lagring, og vi må få opp resirkuleringsgraden. Då kan det ikkje koste kr 0 å fortsetje å forureine.

Men med desse atterhalda og ueinigheitene til side: Det er eit breitt fleirtal som er einige både om mål, om dei viktigaste verkemidla, og om at dette kjem til å fungere. Då er det sjølvsagt slik at eg som ansvarleg statsråd tolkar det som at regjeringa kan setje i gang med å gjennomføre den politikken, gjennom å stille nye anbodskrav, gjennom å endre innblandingskrav for biodrivstoff, gjennom å forhandle med jordbruket, og gjennom å leggje fram ambisiøse statsbudsjett for ytterlegare klimakutt. Det kjem regjeringa til å gjere, og det er ein av mange gode grunnar til at denne regjeringa bør få fornya tillit ved valet i haust.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [15:48:01]: Jeg merket meg at komitéleder Kjenseth var på talerstolen her i sted og snakket med litt småforakt i stemmen om de som har reist rundt i landet og drukket kaffe med folk. Det er kanskje nettopp det som er litt av problemet med klimapolitikken i dag, at en har en ovenfra og ned-holdning istedenfor at en lytter til folk, tenker at en skal ha en klimapolitikk der en tar folk på alvor, der en tar den praktiske hverdagen som folk lever i, inn over seg, og der en også viser vilje til å ta inn over seg gode, konkrete forslag til tiltak som faktisk fungerer i den virkelige verden, istedenfor å ha en teoretisk tilnærming basert på sine egne tanker i sitt eget hode.

Til det siste som statsråd Rotevatn tok opp når det gjelder forbrenningsavgift på avfall: Det er nettopp et eksempel på hvor galt det bærer av sted når det eneste målet en har i hodet, er at en skal ha økte avgifter, istedenfor å se på hva som er det viktige. Det er å utforme en politikk som bidrar til at en får ned utslipp og i tillegg ivaretar verdiskaping og arbeidsplasser i Norge. Det hjelper fint lite om en etablerer en forbrenningsavgift på avfall i Norge når den eneste effekten den har, er at en eksporterer mer søppel til utlandet, som nettopp er det som kunne bli en stor konsekvens av den avgiften. Der har heldigvis Senterpartiet fått med andre partier på å si at ja, vi kan være med på å innføre en avgift, men det må skje på et annet punkt i prosessen der en faktisk tar et valg med tanke på materialvalg, og ikke der avgiften per i dag er foreslått fra regjeringens side.

Så til det som går på at forurenser skal betale. At forurenser betaler, har vært et viktig prinsipp i Norge gjennom flere tiår. Men det som regjeringen nå forsøker å bruke det prinsippet til, er at en skal ha en flat CO₂-avgift for alle sektorer, som også skal tredobles. Det er klart i strid med den tradisjonen som vi har hatt i Norge, med at vi skal ha en differensiert politikk tilpasset ulike næringer, tilpasset ulike regioner, tilpasset at en skal betale skatt etter evne – basert på hvem som har mulighet til å tilpasse seg de ulike skattene og avgiftene som vi har i Norge.

Det er derfor, som vi har tradisjon for, vi eksempelvis har en høy CO₂-avgift på sokkelen knyttet til oljeselskapene, som er ressurssterke selskap, som har mulighet til å omstille, og som har gjort det, men en ikke har den samme avgiften for sjarkfiskeren eller for hun som kjører sin gamle dieselbil til butikken. Vi må ha en politikk tilpasset det landet vi lever i, og ikke en slik virkelighetsfjern politikk som bl.a. representanten Kjenseth tok til orde for.

Lars Haltbrekken (SV) [15:51:23]: Den 9. mars år 2000 var jeg her i Stortinget. Da sto jeg oppe på galleriet og så daværende statsminister Kjell Magne Bondevik nekte å la forurensningskameratene i Høyre og Arbeiderpartiet tvinge igjennom byggingen av sterkt forurensende gasskraftverk. Kristelig Folkeparti og Venstre skrev seg den gang inn i norsk miljøhistorie med gullskrift. Dessverre har mye av denne skriften bleknet. For hvor er de tidligere miljøpartiene Kristelig Folkeparti og Venstre i dag når SV fremmer forpliktende forslag om å åpne for innføring av nullutslippssoner, forpliktende krav om at det offentlige skal kjøpe nullutslippsbiler, og forpliktende forslag om utslippsfri kollektivtrafikk? Jo, de stemmer imot. De er tydeligvis livredde for at deres egne fagre mål og vage løfter skal forplikte.

Regjeringens klimaplan er full av fagre mål og vage løfter. Men store ord og festtaler har aldri kuttet utslippene. Det er det kun konkrete forpliktelser og handling som har gjort. Da er det alvorlig at Venstre og regjeringspartiene stemmer mot samtlige forslag fra oss, som omsetter fagre mål og vage løfter til konkret, forpliktende handling.

Så angriper klima- og miljøministeren oss for å ville legge en miljøavgift på søppelprodusentene framfor på dem som håndterer søppelet. Vi angripes for å ville redusere søppelmengden. Men det vi gjør, er helt i tråd med det Venstres Ketil Kjenseth skrev for et par år siden på naringspolitikk.no. Da skrev han:

«I 2010 skrotet vi den gamle forbrenningsavgiften i Norge. Den var lagt på forbrenningsanleggene, men den gjorde bare vondt verre. Den bidro til økt avfallseksport til Sverige, lavere lønnsomhet i avfallsøkonomien i Norge – og attpåtil bidro den heller ikke til økt materialgjenvinning. En ny avgift må legges på avfallseier – ikke på anleggseier.»

Nå har Venstre snudd 180 grader. Det samme har for øvrig Høyre gjort. Nå vil partiene bidra til økt avfallseksport til Sverige. Hva er det som gjør at det har blitt så miljøvennlig å eksportere søpla til Sverige på de to årene som har gått siden denne artikkelen ble skrevet?

Så kommer representanten Gunnes, fra mitt eget valgdistrikt, og snakker om utslippene fra forbrenningsanlegget i Trondheim, som er store utslipp. Hvem er det som vil gjøre noe med disse utslippene? Jo, det er SV med vår varaordfører i spissen. I dag fremmer SV forslag om at det må innføres CO₂-fangst og -lagring på flere avfallsanlegg. Av dem er anlegget i Trondheim. Hva gjør Venstre? Venstre stemmer imot. Handling snakker høyere enn ord.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [15:54:43]: Jeg har lyst til å meddele en hemmelighet. En bærekraftig politikk for jordbruk og matproduksjon er egentlig veldig enkelt, og det hviler på et helt grunnleggende prinsipp: Det er at vi må ta utgangspunkt i den naturen vi har, og det landet vi er. Og det er der det nå i praksis er en stor debatt i Norge om hvordan utviklingen skal gå.

Denne uken har vi kunnet lese om Sondre i Seljord. Han driver på et mjølkebruk med 15 kyr. Men dagens politikk nekter i praksis Sondre å kunne utvikle den driften videre på en bærekraftig måte, for beskjeden han får hvis han vil fornye bruket sitt, vil være at regjeringen gjennom Innovasjon Norge sier: Sondre, du må bli mye større hvis du skal få utviklingsmidler til garden din. Men da sier Sondre: Jeg har de jordlappene jeg har, jeg har de områdene rundt setra jeg har, og jeg har de beitene jeg har. En må ta utgangspunkt i den naturen som Sondre er en del av.

Sylvi Listhaug forsøkte å oppheve dette gjennom den radikale sentraliseringspolitikken som fortsatt ligger til grunn når det gjelder det som høyreregjeringen er basert på i jordbrukspolitikken. En av de tingene som har skuffet meg mest etter at jeg kom inn som folkevalgt på Stortinget, er at Kristelig Folkeparti fullstendig har abdisert på et så viktig politisk felt. Vi hadde en forhåpning om at vi kunne få til reelle forbedringer for en bærekraftig matproduksjon som gir folk trygghet og arbeid da Kristelig Folkeparti var i en vippeposisjon. I stedet solgte de seg inn i høyreregjeringen på noen uklare tanker om å skulle innskrenke kvinners rettigheter til abort, og med det solgte de både kua og framtiden for mange gardbrukere rundt omkring i landet.

Det er allikevel positive vyer når en ser på mange av romertallsforslagene her. Hvis en går inn og ser, er det en tydelig retning, som vil sørge for bærekraft og trygghet for folk. Da vil jeg nevne et konkret eksempel på rød-grønn side. Gjennom å bruke Enova som et virkemiddel for å utvikle norsk jordbruksteknologi kan vi oppnå både business og bærekraft. For Sondres del vil en åpenbar mulighet være f.eks. å få en nyutviklet mjølkerobot som en kan bruke mobilt både på garden og på setra, eller støtte til GPS-teknologi, som gjør at han kan styre flokken sin på en enda bedre måte mens de er på beite. Det kombinerer det beste av ny teknologi med det beste av våre tradisjoner. Det kommer vi til å se mer av med en rød-grønn regjering.

Stefan Heggelund (H) [15:58:00]: Bare en siste ting når det gjelder enighet: Det som var helt klart for regjeringspartiene, var at vi ikke var villige til å forhandle ned tiltakene. Vi ønsket ikke en mindre ambisiøs og mindre offensiv klimapolitikk. Dersom man skulle endret noe på det, måtte det kommet forslag som viste hvordan man skulle kutte like mye innen 2030 som det som ligger i klimaplanen. Og som jeg sa i det første innlegget mitt i dag: Det har vi ikke sett noe til i løpet av behandlingen av denne klimaplanen og heller ikke hørt noe om i salen. Det er realitetene. Det er korrekt, vi var ikke villige til å forhandle ned tiltakene i klimaplanen.

Så kan jeg ikke gå gjennom alle de ulike rød-grønne forslagene, og jeg minner om at det er på langt nær alt de rød-grønne partiene står sammen om, selv om det er det man prøver å skape et inntrykk av. Men jeg kan ta noen av dem og prøve å se litt på kvaliteten i mye av det som er levert. For eksempel foreslås det:

«Stortinget ber regjeringen utrede konkrete virkemidler for hvordan Norge kan realisere 8–10 nye fangstanlegg innen 2030.»

Ja vel. Vi vet hva som skal til for å realisere flere fangstanlegg. Det er å få det opp i stor skala. Det er å gjøre det lønnsomt. Det er derfor vi bruker 16 mrd. kr totalt på et CCS-prosjekt. Det er for å få opp skalaen, få kostnadene ned. Så skal man altså sitte her, mener enkelte rød-grønne partier, og utrede dette. Det er et av forslagene. Det er ikke noe vits i å stemme for. Vi vet hva svaret er, og det er at vi fører politikk for å få det til.

Så er det forslag der det heter:

«Stortinget ber regjeringen endre Enova-avtalen slik at Enova kan støtte reduksjon i både kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp.»

Men hvorfor i all verden skal vi endre Enova-avtalen da? Enova støtter tiltak både i kvotepliktig og i ikke-kvotepliktig sektor i dag.

Så er det et annet:

«Stortinget ber regjeringen endre virkemiddelapparatet slik at det tilpasses omstilling.»

Det tilpasses omstilling. Det er noe av poenget med virkemiddelapparatet. Det er noe av poenget med hvordan Enova fungerer. Det er noe av poenget med Enova-mandatet og den nye avtalen.

Så det er ikke sånn, selv om man refererer til så utrolig mange forslag, at kvaliteten på det som er levert inn, nødvendigvis er så veldig høy. Da er det heller ikke noen grunn til å stemme for dem.

Så er jeg glad – igjen – for at de over 100 forslagene som ligger i klimaplanen, er det samlet sett flertall for i Stortinget.

Ketil Kjenseth (V) [16:01:15]: Når vi først har gjort det til en debatt om saksordfører, er jeg veldig glad for at det er Høyres Stefan Heggelund som har vært saksordfører. Det jobbet jeg selvfølgelig for, han er jo fra et regjeringsparti. Det er hans oppgave som saksordfører og min oppgave som komitéleder å få igjennom regjeringas politikk. Så det skulle bare mangle.

Mitt poeng er at hvis opposisjonen hadde vært så samlet som de mener de er, kunne de ha brukt makt. Politikk handler om makt, og når de ikke er villige til å bruke den, sier det sitt.

Så kommer representanten Åsmund Aukrust på talerstolen og sier at regjeringa ikke har mål og ikke har levert. Han har ikke fått med seg at vi har et klimamål for 2020. 48,7 millioner tonn skal vi ned på i 2020. Det ble bestemt i klimaforliket i 2012, så det er ingen grunn til å riste på hodet. I 2019 kuttet vi ytterligere 2,3 millioner tonn og er på 50,3. 2020 er ikke rapportert, men alt tilsier at vi går ned til 48,7, og så skal vi altså kutte 20 millioner tonn fram til 2030. Det er det denne planen er så konkret på. Opposisjonen kommer ikke opp med et eneste konkret millioner tonn-tall.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [16:02:46]: Eg merkar meg at det er ein iherdig innsats frå mange her for å overtyda om at dei tiltaka som er føreslåtte, verkar, og at dei kjem til å verka. Så er eg meir usikker på kven ein prøver å overtyda. Er det seg sjølv, eller er det innbyggjarane i dette landet ein prøver å overtyda? Sanninga er jo at i dag er det veldig mange viktige, konkrete og gode klima- og miljøtiltak som ikkje kjem til å verta vedtekne, men som burde ha vorte det.

For me veit at utsleppa må ned, og me veit at me må klara det utan at forskjellane aukar. Det er ei krevjande øving, og det er noko av det som veldig mange stader, både i Noreg og i resten av verda, skaper konflikt i klimasaka. Eit av dei tydelege eksempla internasjonalt er dei gule vestane i Frankrike, som starta som ein protest mot auka drivstoffavgifter. La oss reflektera litt rundt det. Kva var det som utløyste det? Jo, ein opplevde at vanlege folk vart sitjande att med rekninga for å kutta utslepp, medan dei som hadde aller mest frå før, kunne fortsetja å leva akkurat som dei gjorde, og betala seg fri. Det er ikkje ein måte me kan fortsetja på. Det er ikkje ein måte som skaper legitimitet for klimatiltak. Det er ikkje ein måte som skaper legitimitet for faktisk å gjera noko med dei aukande utsleppa.

Samtidig har me sett klimastreikande ungdom som krev handling, og ulike rørsler som skal greia å foreinast. Korleis skal me gjera det? Jo, gjennom å seia at ein skal kompensera for f.eks. auka CO₂-avgift. Eit av forslaga frå SV, som dessverre ikkje ser ut til å få fleirtal, er at ein skal ha ein grøn folkebonus, at det ein betaler i CO₂-avgift, skal koma tilbake til folk med låg og middels inntekt. La meg ta eit reknestykke: Viss me aukar CO₂-avgifta med 50 pst. i 2021, vil staten tena 3,66 mrd. kr. Dei pengane kan ein dela ut til alle over 17 år som tener 500 000 kr eller mindre. Kvar person ville då fått ei utbetaling på 1 270 kr for i år. Dette er jo tal som vil endra seg, men det kan vera eit bidrag til å sikra legitimitet, nemleg at dei som har aller minst, opplever at dei sit igjen med noko, og at ein ikkje berre kan betala seg fri frå klimaforpliktingar. For me veit at utsleppa må ned.

Jon Gunnes (V) [16:06:08]: Representanten Lars Haltbrekken hadde en hilsen til meg om forbrenningsanlegget i Trondheim. Det hadde jo vært troverdig fra SV hvis sorteringen og gjenvinningen av avfall i Trondheim var Norges beste. De har sittet i den posisjonen i mange år nå, med både varaordfører, kommunalråder og nå varaordfører igjen, men de er av landets dårligste på sortering av avfall i Trondheim. Man sorterer ikke ut våtorganisk avfall. Man har ett punkt for gjenvinning av avfall for vanlige forbrukere i en by på 200 000 mennesker. Det er ikke bra. Det betyr at det meste av avfallsmengden går til forbrenning, og dermed får vi de store utslippene i forbrenningsanlegget.

Håpet mitt nå er at man tar tak i dette, at Trondheim, med ordføreren og varaordføreren i spissen, sier: Ja, vi skal være med og bidra. Vi skal være med og bidra til å få fangst og lagring på dette sorteringsanlegget. Vi må sortere ut mer. Vi må ha en avgift knyttet til mengde, volum og vekt for å få ned avfallsmengden.

Men nei, det har ikke vært noen interesse. Det har faktisk vært slik at det i ti år nå har vært planer om et stort sorteringsanlegg i Trondheim – for hele Trøndelag, faktisk – for å bedre denne situasjonen. Men det er så mye politisk uvilje til å gjennomføre det blant både Trondheims politikere som styrer, og også nabokommunene som leverer avfallet sitt til forbrenningsanlegget i dag.

Det er slik at man også må ha lokale tiltak hvis man skal klare å nå disse klimamålene. Det var budskapet i 2008, da Lars Sponheim som leder i Venstre ringte meg, som var kommunalråd i Trondheim den gangen.

Vi har blitt enige om et klimaforlik på Stortinget. To tredjedeler av tiltakene skal gjøres lokalt, en tredjedel skal vi håndtere nasjonalt. Det tror jeg fortsatt gjelder, og det er det som også må sies på telefonen rundt om hos de lokale ordførerne og varaordførerne.

Tore Storehaug (KrF) [16:09:08]: Det er ikkje meininga å forlengje debatten, men når enkelte parti, kanskje i mangel av ei sams innstilling til proposisjonen eller kanskje i mangel av andre ting å gjere, står og snakkar direkte usant eller nokre gonger òg med ein slags politisk demens om politiske forslag som er til behandling i salen i dag, må eg faktisk få lov til å korrigere dei.

Representanten Sandtrøen snakka om Sondre som har 15 kyr og lyst til å vidareutvikle fjøset sitt. Eg er usikker på om representanten Sandtrøen hugsar kva som skjedde førre gong vi hadde eit regjeringsskifte og Arbeidarpartiet kom inn. Førre gong Kristeleg Folkeparti sat i regjering, auka vi investeringsmidlane nettopp for å kunne løfte ein del av dei små og mellomstore bruka. Kva skjedde då Arbeidarpartiet kom inn i regjeringskontora? Jo, støtta blei teken ned, og utviklinga av dei små og mellomstore bruka stoppa opp.

Når Kristeleg Folkeparti har vore med og påverka jordbruksoppgjera, har ein fått ei auka investeringsstøtte. IBU-midlane har ikkje vore høgare, og dei har blitt endå høgare om ein byggjer i tre. Det betyr at vi får utvikla fleire av dei bruka vi er avhengige av, i dei delane av landet der teigane ligg meir spreidde, og ein er nøydd til å drive på ein annan måte. Ikkje berre det – i jordbruksoppgjera har ein òg følgt opp dei klimatiltaka som gjer at vi spelar på lag med den klimaomstillinga landbruket må gjennom.

Representanten Haltbrekken minte om at vi hadde ei regjering som var nøydd til å stille kabinettsspørsmål om gasskraftverk. Det er heilt riktig at både Kristeleg Folkeparti og Venstre skreiv seg inn i miljøhistoria med gullskrift den gongen, og så kjem Haltbrekken med det same retoriske poenget som han har prøvd seg på gong etter gong etter gong denne stortingsperioden. Det er å lage ei slags forteljing om at antalet representantforslag – sjølv om representantforslaga er ein rambukk mot ei open dør, oppramsing av eksisterande verkemiddelapparat eller i direkte motstrid med kvarandre – er beviset på kor offensive delar av opposisjonen er i klimapolitikken. Dette har Haltbrekken prøvd på kvar gong. Kvar sesjon vi har hatt store klimasaker, har han prøvd på det same. Resultatet er at Stortinget ikkje bit på.

Vi har ei regjering som har ein klimapolitikk som faktisk fungerer. Frå at ein hadde ei regjering med SV i regjeringskontora – som såg på at Equinor investerte i oljesand, gav løyve til å byggje Goliat-plattforma og såg på at Noreg tapte i fornybarkappløpet – har ein fått ei regjering som endrar skattereglane sånn at det blir meir lønsamt å investere i fornybar vasskraft, og som har ein plan som viser at vi ikkje berre set oss klimamål, men òg leverer ein klimapolitikk som får ned utsleppa.

Eg gleder meg til valet til hausten, for eg meiner det er på tide at vi styrkjer dei partia som betyr ein praktisk forskjell i norsk politikk. Eg veit det ikkje er parlamentarisk ordbruk å bruke engelsk, men det finst ikkje eit betre uttrykk enn at «the proof of the pudding is in the eating».

Statsråd Sveinung Rotevatn [16:12:38]: Representanten Lars Haltbrekken er ein kunnskapsrik miljøpolitikar med eit stort engasjement. Men akkurat forslaget der SV meiner at forureinaren skal sleppe unna avgift på forbrenning, er dessverre basert på slik verda såg ut i 2010, den gongen den raud-grøne regjeringa fjerna forbrenningsavgifta. Og det var heilt riktig. Forskjellen er at den forbrenningsavgifta ikkje var på tonn CO₂. Ho var på tonn avfall fordi ein ikkje hadde gode nok målemetodar, og som representanten heilt sikkert veit, er det ikkje slik at alt avfall som vert brent, er fossile utslepp. Den avgifta som no er innført, er på CO₂, og det er den SV no tek til orde for å fjerne.

Den andre feilen er at den gongen ville ein fjerne den gamle avgifta fordi ein ikkje hadde eit godt alternativ i form av reinsing. Det var riktig i 2010, men no har vi eit godt alternativ, nemleg karbonfangst og -lagring, der teknologien har kome mykje lenger. Dersom vi no skulle gjere det slik som SV, Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Senterpartiet vil, ville ikkje eit forbrenningsanlegg som bruker mange pengar på å installere karbonfangst og -lagringsanlegg, ha ein einaste konkurransefordel mot dei som berre slepper ut meir CO₂ fordi det vil koste kr 0 å gjere det. Eg forstår ikkje kvifor dei meiner det er ein fornuftig politikk.

Eg kjem ikkje stadig tilbake til dette fordi eg meiner det er det viktigaste i klimaplanen, for det er det ikkje. Vi skal klare å nå klimamåla våre sjølv om vi gjer det slik dei føreslår. Eg kjem tilbake til det fordi det har vore ei rekkje innlegg her i dag, særleg frå representantar frå SV og Arbeidarpartiet, der ein beklagar seg over at det ikkje vart eit breitt forlik. Men det det er ei breitt forlik om, frå SV til Framstegspartiet, er jo nettopp dette forslaget om å svekkje effekten av CO₂-avgifta når det gjeld avfallsforbrenning. Difor meiner eg det er så pass viktig å påpeike det – både fordi eg meiner det er fagleg feil, det som vert gjort, og fordi det viser veldig godt kvifor det er krevjande å få brei einigheit mellom desse partia når det dei fremjar forslag om og dannar fleirtal for, ikkje styrkjer klimapolitikken, men gjer det motsette.

Utover det vil eg, i og med at vi er på slutten, få lov til å takke for ein god debatt, for det synest eg for så vidt det har vore, og eg synest også det har vore ein god prosess med denne klimaplanen i Stortinget – ikkje fordi alle har vorte einige om alt, men fordi mange parti har endra posisjonar, flytta på seg og fått til ein meir offensiv klimapolitikk, som dei fremjar her i dag. Det vil eg faktisk seie gjeld alle parti i Stortinget, og det er veldig positivt.

Men det grunnleggjande ligg fast, og det er at klimaplanen, slik eg sa i mitt førre innlegg, viser korleis vi skal nå klimamålet som Stortinget er einig om. Han er detaljert. Ingen har trekt i tvil truverdet i at det vil fungere, og at vi vil klare det, og det synest eg er bra, for det viser at vi har eit stortingsfleirtal, heldigvis, som er einige om mål, som er einige om dei viktigaste verkemidla, og som, i alle fall tilsynelatande, har stor tillit til at regjeringa skal få moglegheit til å gjennomføre den klimaplanen. Og det har regjeringa tenkt å gjere.

Nicholas Wilkinson (SV) [16:15:50]: Jeg må være litt personlig. Jeg ville på Stortinget fordi jeg ville kjempe for klimaet, for ikke å ødelegge klimaet vårt, sånn at vi kunne si til barn og barnebarn at vi har gjort alt vi kunne.

Jeg vet at vi krangler hele tiden – det er politikken, det er vår jobb – men jeg vil gjerne rose Venstre, Miljøpartiet De Grønne, Kristelig Folkeparti og selvfølgelig SV. Det er partier som har tenkt på og jobbet med klimaet i mange, mange år. Jeg vet at vi kan være litt uenige om noen av løsningene, men det er ikke disse partiene som er problemet, det er de store partiene – Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre.

Jeg er kjempebekymret, alle bør være veldig bekymret. Temperaturen på kloden stiger fort, havet stiger og blir surere, isen smelter, det blir mer ekstremvær, vi mister verdifull natur, og mange dyr og fugler dør på grunn av klimaendringene.

Norge er et av de rikeste landene i verden. Vi har tjent godt på olje og gass. Per person slipper nordmenn ut mer klimagasser enn nesten alle personer i alle land. Derfor bør Norge være av de første som endrer politikken og kutter klimagassutslippene fort. Planen vi har nå, er ikke bra nok. Vi vil ikke nå klimamålene. Dette er viktig for hele verden, men det er også veldig viktig for økonomien vår. Hvis vi holder på olje- og gassproduksjonen, taper vi kampen for å få nye arbeidsplasser til landet vårt.

Legemiddelselskapene tjener rått med penger. Etter alle kostnader har legemiddelselskapene over 13 pst. i profitt hvert år. SV mener vi bør gi litt av profittkaken til velferden vår, at vi kan få StatMed og bygge opp statlige arbeidsplasser, også i samarbeid med private selskaper i Norge for å få nye arbeidsplasser.

SV fikk flertall i tre forslag om å produsere mer medisiner i Norge – ikke StatMed, men i private selskaper. Regjeringen har ikke fulgt opp. Det er dårlig for klimaet og veldig dårlig for økonomien vår. Jeg håper vi kan kjempe mer for klimaet, også i andre saker.

Lars Haltbrekken (SV) [16:19:11]: Jo, forurenser skal betale, og det er nettopp det vi foreslår, men vi legger prisen på dem som faktisk er årsaken til utslippet, produsentene av fossil plast. Da får vi også redusert søppelmengden, både her i Oslo, i Bergen, i Stavanger, i Trondheim og andre steder. Vi vil ikke, som Venstre og regjeringen, bare eksportere søpla til Sverige, som blir konsekvensen av deres forslag, og få utslippene der. Vi vil kutte utslippene, vi, ikke bare sende dem over til Sverige. Vi vil kutte utslippene, og vi vil sørge for at vi får til CO₂-fangst og -lagring på avfallsforbrenningsanleggene i Norge. Og hvis min kollega fra Sør-Trøndelag, Jon Gunnes, er opptatt av det, kan jo han bryte ut og stemme for de forslag som SV og Arbeiderpartiet, bl.a., legger fram her i dag.

Espen Barth Eide (A) [16:20:37]: Jeg tenker det er greit mot slutten av debatten å understreke at det altså er bred enighet om noen viktige ting. Det er bred enighet om Norges klimamål, at de skal nås, det er i hvert fall tilnærmet bred enighet om det, og det er ganske bred enighet om behovet for økt CO₂-avgift, som også er kommet fram her, både ved at saken legges ved protokollen, og i merknads form.

Men det er ikke noen tvil om – og jeg synes vi skal være ærlige på det – at den enigheten hadde vært enda sterkere uttrykt om vi hadde fått til en måte vi kunne stemt eksplisitt for den på, at vi kunne fått det opp i vedtaks form, og altså fått en pakke beslutninger som hadde støttet opp om det. Det tror jeg hadde gitt et enda tydeligere signal utad. Så jeg mener fortsatt at vi skal være ærlige på at det hadde vært bedre med et forlik. Jeg er helt enig med Stefan Heggelund i at det var helt uaktuelt å forhandle ned ambisjonene, men mitt parti – og jeg tror flere med meg – ville være klar til både å forhandle dem opp og å gjøre dem mer konkrete, hvis det hadde vært anledning til det.

Sandra Borch (Sp) [16:22:05]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet igjen i denne saken, men når statsråden går opp på talerstolen og sier at det har vært en god prosess i denne saken, må jeg si at det overhodet ikke har vært noen god prosess rundt behandlingen av klimameldingen fra regjeringens side – jeg snakker da ikke om prosessen i komiteen. For i dag behandler vi altså en klimamelding med en rekke forslag som vil kreve enormt mye kraft, og det uten at vi kjenner det framtidige kraftbehovet for disse tiltakene. Senterpartiet ba derfor i komiteen om at energimeldingen burde framskyndes – dette for å kunne behandle klimameldingen i lys av den framtidige kraftsituasjonen. Det ville ikke regjeringen være med på. Det bør ikke være noen tvil om at klimapolitikk og energipolitikk henger sammen, men vi merket oss at det var liten vilje hos regjeringen til å se disse to sakene i sammenheng.

En annen sak: I 2020 sendte regjeringen ut en pressemelding og varslet at den hadde meldt inn et forsterket klimakutt under Parisavtalen med mål om 50–55 pst. i samme tidsperiode for hele økonomien i 2030. Senterpartiet støtter et slikt mål for den overordnede økonomien, men vi merker oss at regjeringen ikke på noe tidspunkt har lagt til rette for dialog og forankring i Stortinget i forbindelse med innmeldingen av det forsterkede målet. Det er heller ikke i klimaplanen lagt fram et begrunnet forslag om et forsterket klimamål. Vi må derfor bare anta at regjeringen vil foreslå et forsterket klimamål i forbindelse med den varslede saken om endringer i klimaloven.

Igjen viser det at rekkefølgen i behandlingen av disse sakene er svært uheldig og fører til at selve måldiskusjonen kommer sist og behandlingen av de ulike tiltakene i klimameldingen kommer nå, mens målene skal fastsettes i klimaloven ved en senere anledning.

Når jeg først tok ordet, har jeg også lyst til å si noen få ord om skog, for det har ikke vært nevnt så mye i denne debatten. De siste åtte årene, med denne regjeringen, må sies å ha vært åtte tapte år for satsingen på norsk skog. I klimaforliket i 2012 sa et klart flertall på Stortinget at vi skulle komme i gang med planting av ny skog. Det har regjeringen ennå ikke iverksatt. Det eneste partiet som stemte imot det i 2012, var Fremskrittspartiet. Det er litt merkelig at Fremskrittspartiet nå plutselig er blitt opptatt av skog når de i sju år, mens de satt i regjering, har ligget på vernelinjen til Venstre, og det til og med når de har sittet med statsråden på landbrukssiden. Om Fremskrittspartiet skal ha troverdighet for sin innsats for norsk skog, burde de med respekt å melde vist det engasjementet for lenge siden.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [16:25:25]: Eg kan ikkje lova gull, men eg kan lova grøne skogar. Noko av det som er viktig for SV, er å ta vare på naturen, ta vare på det me skal leva av, for me skal faktisk, tru det eller ei, òg leva av mat i framtida. Då står det kontinuerleg slag for at me skal ha dyrkbar jord å dyrka maten vår på.

Akkurat no står det ein kamp i mitt eige heimfylke, Rogaland, som handlar om Kvernaland, eit stort landbruksområde som no er under press. Me snakkar om 2 000 dekar, og mykje av det vert brukt som landbruksjord i dag.

For ikkje så lenge sidan besøkte eg den gruppa som heiter Vern Kvernaland, som jobbar iherdig mot at ein skal regulera om dette til datasenter. Då skal ein altså i både naturområde og i landbruksområde få inn gigantiske, kraftkrevjande datasenter som går på kostnad av det me skal leva av i framtida. Saka er iallfall for min del aktuell i dag, fordi me fekk ei veldig negativ utvikling av saka. Det lokale Arbeidarparti-laget går nemleg saman med Høgre og Framstegspartiet og sikrar fleirtal for denne gigantiske utbygginga, som det er sterk folkeleg motstand mot. Det er bekymringsfullt.

Eit av dei forslaga som SV saman med Miljøpartiet Dei Grøne legg fram i denne saka, er at me ber regjeringa styrkja det nasjonale jordvernet. Eg diskuterte denne saka med landbruksminister Olaug Vervik Bollestad for nokre få veker sidan, og eg håpar at regjeringa grip inn mot den lokale avgjerda og seier at her skal det framleis vera dyrking av landbruksprodukt, det skal vera jordbruk, ikkje kraftkrevjande datasenter som truar det som me skal leva av i framtida.

Me må hugsa at me står overfor ei klimakrise, men me står òg overfor ei naturkrise – artar som forsvinn, natur som vert bygd ned, dyrka mark som vert gjord om til tungindustri. Og det må me stoppa. Me er nøydde til å ta vare på den landbruksjorda me har i dette landet. Me er nøydde til å sikra dei areala for framtida, for viss ikkje sit me dårleg i det som nasjon.

Statsråd Sveinung Rotevatn [16:28:31]: Eit par siste, vil eg tru, kommentarar og svar på slutten av ein lang debatt:

Til Haltbrekken: Eg gløymde eit punkt som har vorte oppdatert frå talepunkta i 2010, og som er høgst relevant, når han er så bekymra for at dette svenskesuget skal kome og ta alt avfall i Noreg med mindre ein får sleppe ut gratis klimagassar her. I Sverige har ein altså avgift på karbon når ein forbrenner avfall. Dei er kvotepliktige og har i tillegg ei forbrenningsavgift på toppen av det. Det SV går inn for her, er at ein skal ha fritak for forureinar betalar-prinsippet i Noreg, mens ein ikkje har det i Sverige. Og så er ein likevel redd for at då skal bedriftene i Sverige vere dei som forbrenner søpla. Dette heng ikkje heilt saman. Men det er kanskje fordi det har skjedd ei utvikling her dei siste elleve åra.

Eg vil òg leggje til: Kvifor er det slik at SV meiner ein må velje mellom å jobbe for mindre avfall, eventuelt med ei avgift på plast, og at det faktisk skal koste å sleppe ut CO₂ når ein forbrenner? Ein må jo ikkje det. Der kan SV berre gjere som Miljøpartiet Dei Grøne seier, dei er for begge delar, og difor røystar dei ikkje for å fjerne CO₂-avgift på å forbrenne avfall. Så det står det SV fritt å gjere, men det verkar det ikkje som dei vil.

Så til representanten Sandra Borch, som meiner at dette ikkje har vore ein god prosess. Eg vil minne om at dette har vore ein svært grundig og lang prosess med djup demokratisk involvering. Regjeringa sette ned eit stort fagarbeid som munna ut i Klimakur, det brukte ein eit godt år på, med involvering av ei rekkje viktige direktorat og etatar. Så var det på ei lang høyring, der ein fekk innspel frå næringsliv, interesseorganisasjonar, folk flest – eg trur ein fekk inn 1 500 høyringssvar. Så har regjeringa jobba i godt og vel eit år med å skrive ei stortingsmelding, fått mange innspel på ho, og vi har hatt mange klimadebattar i Stortinget i mellomtida. Og no har altså komiteen jobba i fleire månader med ei lang og brei høyring, og enda heldigvis opp med å gje brei støtte til dei viktigaste tiltaka i klimaplanen. At det skal vere ein dårleg prosess, det synest eg er veldig vanskeleg å forstå. Dette har vore ein god prosess, ein grundig prosess og med eit godt resultat.

Så synest eg også det er litt rart at Senterpartiet er så fornærma over, verkar det som, at regjeringa har meldt inn eit nytt og ambisiøst mål etter Parisavtalen, eit mål som dei også er heilt einig i, ifølgje representanten Sandra Borch. Men eg får vel nøye meg med å konstatere at det er bra, og seie at det ligg jo til regjeringa å følgje opp arbeidet med Parisavtalen, og i den ligg det at ein kvart femte år skal melde inn auka ambisjonar.

Så var det dessverre tvil om i offentlegheita i vinter om Senterpartiet eigentleg var for dei auka ambisjonane, frå partileiar og nedover. Men til slutt vedtok, så vidt eg skjønte, gruppemøtet i Senterpartiet at jo, dei er for Noreg sine klimamål. Det synest eg er veldig bra, og om ikkje anna eit av mange positive framsteg i norsk klimapolitikk i denne prosessen.

Stefan Heggelund (H) [16:31:37]: Jeg skal være veldig kort, men hvis det utenkelige skulle skje, nemlig at det satt noen der ute og fulgte hele denne debatten på Stortingets nett-tv, og at de fortsatt er med oss, og de fikk inntrykk av, bl.a. på grunn av representanten Barth Eides siste innlegg, at det eneste som er i denne klimaplanen, er CO₂-avgift, og at det på en måte er det eneste man er enige om i Stortinget nå, vil jeg bare si: Det er feil. Det ligger en rekke konkrete tiltak i klimaplanen, og med vekslende flertall er det flertall for de tiltakene som ligger i klimaplanen. Det er altså over 100 forslag.

Hvis man også hørte på innlegget til representanten Wilkinson, som sa at de tiltakene som ligger i klimaplanen, ikke er nok for å nå klimamålene, så tenker man ja, det var dumt. Da kan jeg betrygge med at det er feil. Hvis man er nysgjerrig på tabellen på det, kan man f.eks. se de beregnede utslippskutteffektene av regjeringens klimaplan på side 51. Man kan også ta en titt på kunnskapsgrunnlaget for klimaplanen, nemlig den store rapporten Klimakur.

Jeg tror vi står bedre på å være redelige med hverandre når vi debatterer en så viktig sak, og ikke forsøker å skape et inntrykk av noe som rett og slett ikke stemmer. Vi når målene med regjeringens klimaplan. Da ser jeg at jeg fortsatt er sist inntegnede, og da tør jeg å si tusen hjertelig takk for debatten.