Stortinget - Møte torsdag den 8. april 2021

Dato: 08.04.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 14 [16:33:38]

Redegjørelse av utenriksministeren om viktige EU- og EØS-saker

Talere

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: For tre år siden lanserte regjeringa strategien for samarbeidet med EU for denne stortingsperioden. Det har vært og er et viktig styringsdokument i europapolitikken. Strategien setter klare mål om at samarbeidet med EU skal bidra til et trygt, fritt og økonomisk sterkt Europa, der landene samarbeider om å møte felles utfordringer.

Dette har vært og er vår rettesnor når regjeringa har søkt – og oppnådd – tettere samarbeid med EU om sikkerhet og forsvar, når vi har tatt en aktiv rolle for å forsvare og fremme rettsstat og demokrati i Europa, når vi har bidratt til et velfungerende indre marked gjennom EØS, og når vi nå intensiverer samarbeidet med EU om den grønne given.

Samarbeidet med EU har også vært avgjørende for vår håndtering av pandemien, og det vil stå helt sentralt for å få fart på økonomien igjen.

Pandemien har rammet europeisk økonomi veldig hardt. Ifølge prognoser fra Europakommisjonen vil BNP-veksten i eurosonen ligge på 3,8 pst. i 2021 og 2022, etter et fall på 6,8 pst. i 2020. Det er store forskjeller mellom EU-landene, og prognosene er selvfølgelig usikre, men det er håp om at samlet BNP i EU kommer opp på nivåer fra før pandemien i 2022. Gjenopphentingen vi ta lenger tid enn i f.eks. USA og Kina. Samtidig opplever EU-landene – som de fleste andre – kraftig svekkede statsfinanser og betydelig gjeldsoppbygging i kjølevannet av pandemien.

I dette bildet er EUs økonomiske gjenoppbyggingspakke – som er historisk både i innretning og omfang – et betydelig solidarisk bidrag for å få økonomien på fote igjen. EU-landene legger nå fram sine reformplaner, som skal ligge til grunn for utbetalinger fra sommeren av, etter vurdering i Kommisjonen og Rådet. Det forutsetter at samtlige land har gitt sitt samtykke formelt til pakken. Disse midlene er ikke primært økonomisk nødhjelp, men et bidrag til å gjennomføre strukturelle reformer for å styrke landenes økonomier mer grunnleggende.

Det er økonomisk og politisk sentralt at landene evner å nyttiggjøre seg av redningspakken på en måte som skaper arbeidsplasser og økonomisk vekst over tid. At EU lykkes med gjennomføringen av den økonomiske gjenoppbyggingspakken vil ha stor betydning også for Norge og norsk økonomi.

Covid-19-pandemien har vist og viser hvor viktig det europeiske og nordiske samarbeidet er for Norge. Vi er inkludert i EUs krisehåndtering og deltar med full tyngde i en rekke organer der pandemiresponsen utvikles på europeisk nivå, som helsesikkerhetskomiteen og det politiske organet for kriserespons, IPCR, som begge er vesentlige for informasjonsdeling og for utvikling av koordinerte responstiltak i Europa. Det gir oss trygghet, innflytelse og kunnskap. Den tette kontakten mellom landene øker vår situasjonsforståelse og styrker vår evne til å iverksette tilpassede tiltak nasjonalt.

Norge er en del av EUs felles vaksinestrategi, og vi anskaffer vaksiner gjennom EUs anskaffelser. Støtten fra Sverige har vært uvurderlig. EU har hittil inngått avtaler med åtte vaksineprodusenter, og så langt er fire vaksiner godkjent av det europeiske legemiddelbyrået, EMA.

Utsiktene til en bred vaksineportefølje gjennom et samarbeid med EU var viktig da vi måtte beslutte innkjøp uten å vite om vaksinene ville virke eller godkjennes for bruk. Det ville vært vanskelig for Norge alene å gjøre risikoinvesteringer i utvikling og produksjon av så mange ulike vaksinetyper.

Deltakelse i EUs felles vaksinestrategi gir oss en fleksibilitet som vi ikke ville hatt om vi hadde satset på én leverandør, slik enkelte har tatt til orde for. Når AstraZenecas vaksine forsinkes eller settes på pause av hensyn til sikkerhet, sikres framdriften i vaksinasjonsprogrammet ved forsyning av andre vaksiner. Vi forventer stabilt høye leveranser fra Pfizer i andre kvartal, til sammen over 2 millioner doser. Vi forventer også at Janssen klarer å oppfylle sine forpliktelser om over 900 000 endosevaksiner i løpet av andre kvartal. Og Moderna fortsetter å øke volumene i sine leveranser til Europa.

Det hjelper ikke å være et rikt land når hele verden jakter på de samme vaksinene og vaksineeksporten begrenses av ulike tiltak verden over. Vi står sterkere når vi kjøper inn vaksiner gjennom et større forpliktende samarbeid, og derfor var EU rett partner for Norge.

Kommisjonen har vedtatt et tidsbegrenset krav om forhåndstillatelse ved eksport av vaksiner ut av EU. Eksport til Norge var opprinnelig ikke unntatt dette kravet, men jeg fikk raskt en politisk forsikring fra kommisjonspresident von der Leyen om at kravet ikke skulle ramme Norge. Formålet fra EUs side har vært å sikre åpenhet i distribusjonen av vaksiner og sikre at vaksineprodusentene oppfyller forpliktelsene i EUs felles innkjøpsavtaler, som vi er en del av.

Naturlig nok tok det noe tid før den politiske forsikringen ble nedfelt i skriftlige retningslinjer. Men det har vi nå fått. Det nye regelverket får derfor ikke konsekvenser for vårt vaksineringsprogram.

Samtidig med at befolkningen vaksineres, ser vi at nye virusvarianter får fotfeste. Det er derfor behov for å overvåke og vurdere hvordan vaksinene virker på nye virusvarianter. Samtidig må kliniske studier og produksjon tilpasses dette. EU lanserte i februar en helhetlig respons, den såkalte HERA Incubator-planen. Norge følger dette arbeidet tett.

EU jobber også med å opprette et koronasertifikat – et såkalt «Digital Green Certificate». Sertifikatet skal dokumentere at en person enten er vaksinert, har testet negativt for eller har hatt covid-19.

Regjeringa ser verdien av en koordinert tilnærming til utforming av koronasertifikater i Europa. Det vil være med på å bidra til en trygg gjenåpning. Vårt utgangspunkt er at den epidemiologiske situasjonen og graden av vaksinering må ligge til grunn for hvilke lettelser vi kan gjøre i de nasjonale restriksjonene, og vi støtter derfor at selve bruken av sertifikatet reguleres av det enkelte land.

EU styrker nå helsesamarbeidet for å være bedre rustet til å håndtere framtidige pandemier. Norge er avhengig av tilknytning til europeiske løsninger for å være best mulig forberedt til å møte både denne pandemien og framtidige helsekriser.

Regjeringa støtter EUs ambisjoner og jobber for norsk deltakelse i den europeiske helseunionen. Norge samarbeider også med EU om å sikre legemidler og medisinsk utstyr til lav- og mellominntektsland gjennom partnerskapet Access to Covid-19 Tools Accelerator, eller ACTA. COVAX, som er vaksinepilaren i ACT-A, skal bidra til å sikre tilgang til vaksiner mot covid-19 i alle land, uavhengig av betalingsevne og basert på rettferdig tilgang. COVAX ledes av vaksinealliansen Gavi, den globale koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier, CEPI, og Verdens helseorganisasjon. EU er blant de viktigste støttespillerne for dette arbeidet.

I løpet av kort tid vil EU være klar til å dele, donere eller videreselge vaksiner til andre land, både gjennom COVAX og direkte. Som del av vårt vaksinesamarbeid med EU leder Norge sekretariatet som forbereder de rettslige mekanismene for dette.

Covid-19 har for alvor tydeliggjort hvor sårbare vi kan være som både mennesker, samfunn og nasjonalstater. For Norge har samarbeidet med EU gitt avgjørende bidrag til vår nasjonale håndtering av pandemien. All erfaring viser at det europeiske samarbeidet skaper en merverdi vi ikke klarer å skaffe til veie på egen hånd. Regjeringas to fremste prioriteringer i årets arbeidsprogram for samarbeidet med EU er derfor å intensivere samarbeidet om helse og bidra til at vi i Europa kommer sterkere ut av krisen. Europas grønne giv står helt sentralt i det arbeidet.

På tross av pandemien har EU klart å holde fast på sine klimaambisjoner. Pandemien har faktisk bidratt til å akselerere den grønne omstillingen, ikke forsinke den, slik mange trodde ville skje. Europas grønne giv utgjør kjernen i dette arbeidet. Norge er en aktiv partner i den omstillingen som nå er i gang.

Den grønne given er som kjent både en vekststrategi og en sektorovergripende plan for å gjøre Europa til verdens første klimanøytrale kontinent innen 2050. I tillegg er det et solidaritetsprosjekt, hvor man tilstreber en rettferdig byrdefordeling innad i EU, og en plattform for EUs klimadiplomati globalt. Initiativet er et definerende generasjonsprosjekt i Europa, hvor man så langt har lyktes godt med å utforme ambisjoner, mobilisere ressurser og opptre strategisk.

Det er stor kraft i dette arbeidet. Ambisiøse strategier for vindkraft til havs, hydrogen, sirkulær økonomi, bærekraftige kjemikalier og naturmangfold ble lagt fram i 2020, og før årsslutt ble det oppnådd enighet om et forsterket klimamål for 2030 med et utslippskutt på minst 55 pst. Innen sommeren i år forventes Kommisjonen å fremme forslag til nye og oppdaterte virkemidler på en rekke sentrale områder, inkludert forslag om en revisjon av kvotedirektivet, innsatsfordelingsforordningen og et forslag til en CO2-grensejusteringsmekanisme. Regjeringa følger opp ambisjonen om å være en partner for EU i dette arbeidet.

Den 1. mars møtte klima- og miljøministeren, olje- og energiministeren, samferdselsministeren og jeg EU-kommisjonen for å identifisere satsingsområder av gjensidig interesse og synliggjøre norske bidrag innen forskning, teknologi, næringsliv og kunnskap. Både EU og Norge ønsker gode reguleringer og virkemidler for å nå våre forsterkede klimamål for 2030. På områder som elektrifisering av transport, grønn skipsfart, karbonfangst og -lagring, hydrogen og havvind har Norge ettertraktet kompetanse og teknologi. Her er det lagt grunnlag for et fordypet samarbeid både på myndighetsnivå og blant næringslivsaktører.

Den globale dimensjonen ved Europas grønne giv er også viktig for Norge. Norge og EU står samlet i synet på behovet for å mobilisere klimafinansiering og sikre økte globale ambisjoner for utslippskutt. Norge og EU vil fortsette innsatsen for å fremme globale ambisjoner på områder som biodiversitet, kjemikalier og avfall, redusert avskoging og redusert plastforurensing i havet.

Storbritannia og EU ble i desember enige om en handels- og samarbeidsavtale. Denne avtalen er noe ganske annet enn EØS-avtalen. Den britiske regjeringa har ønsket seg et mindre forpliktende samarbeid med EU enn det Norge har. Det har de fått, og vi respekterer det valget Storbritannia har tatt. Men konsekvensen er også færre rettigheter for innbyggerne, dårligere vilkår for eksportbedrifter og på mange områder mer byråkrati enn EØS-avtalen medfører. Hvert trailerlass som går fra EU til Storbritannia og omvendt, møter nå et papirarbeid som de ikke møtte for fire måneder siden.

Overgangen fra EU-medlemskap til handelsavtalen har vært umiddelbar og merkbar innen handel med varer. Selv om partene ble enige om å videreføre den tollfrie varehandelen, slipper ikke Storbritannia unna de tekniske handelshindrene som oppstår når man går ut av et indre marked. Dermed møter både eksportører og importører nå konkrete utfordringer knyttet til opprinnelsesregler og produktstandarder. Det at de også har gått ut av tollunionen, medfører at de nå møter tolldeklarering og moms.

Avtalen britene har inngått, skiller seg også fra EØS-avtalen ved at den gir fri markedsadgang for alle varer, også landbruksvarer. Vi ville ikke kunnet beskytte norsk landbruk med en slik avtale.

Avtalen gir riktignok fri markedsadgang for sjømat, men den kobler ressurstilgang og markedsadgang, noe som ikke ville vært i vår interesse. Regjeringa prioriterer å jobbe for så gode betingelser for norsk sjømateksport som mulig, samtidig som vi beskytter norsk landbruk.

Markedsadgang for tjenester, inkludert finansielle tjenester, som er veldig viktig for britisk økonomi, er også langt mer begrenset enn i EU og EØS. Den britiske regjeringa har ikke ønsket å inkludere fri bevegelse av personer mellom Storbritannia og EU i det nye avtaleverket. Innbyggerne i EØS-land trenger ikke visum for å besøke Storbritannia i inntil seks måneder, og britiske borgere kan oppholde seg i Schengen-området, inkludert Norge, i inntil 90 dager i løpet av enhver periode på 180 dager. For både norske borgere som skal til Storbritannia, og briter som skal til Norge for lengre opphold, f.eks. for å flytte hit eller ta et lengre studieopphold, gjelder egne regler.

EU og Storbritannia har heller ikke videreført gjensidig godkjenning av kvalifikasjoner for regulerte yrker som leger og sykepleiere. Britene har heller ikke samme formelle adgang som EØS-avtalen gir oss, til å komme med innspill og kunne påvirke når EU lager nye regler. På områder som dekkes av EØS-avtalen, kan norske aktører komme med innspill på lik linje med EU-landene.

Jeg vil også nevne at Storbritannia har mistet tilgangen til Schengen informasjonssystem og den europeiske arrestordren. Dette er viktige samarbeidssystemer innenfor EUs politisamarbeid, som Norge deltar i.

Regjeringa mener det er i norsk interesse at EU og Storbritannia får sitt nye avtaleforhold til å fungere godt. Men vi mener også at en tilsvarende avtale for Norge vil være et langt dårligere alternativ enn å være fullverdig deltaker i det indre marked, som vi er i dag.

EØS-avtalen forblir Norges viktigste avtale, og EU vil fortsatt være vår viktigste samarbeidspartner, også etter at Storbritannia har gått ut av EU. I 2019 gikk ca. 80 pst. av vår totale vareeksport til EU. Verdien av vareeksporten til EU var på 711 mrd. kr i 2019. Uten Storbritannia er eksporten til EU fortsatt på ca. 60 pst., eller 530 mrd. kr., av den totale eksporten.

EØS-avtalen er med på å trygge norsk økonomi og velferd. Den er et økosystem av rettigheter og plikter, som skaper et felles område med like regler for alle. Det har sikret muligheter og rettigheter for norske bedrifter, entreprenører, studenter og den enkelte innbygger i et europeisk fellesskap med nå ca. 450 millioner mennesker og 30 land.

Avtalen mellom EU og Storbritannia er en mer ordinær frihandelsavtale mellom to separate markeder. Sammenlignet med EØS-avtalen, som knytter 30 land sammen i ett felles marked, gir den svekket forutsigbarhet og rammebetingelser for markedsaktørene.

Vårt økonomiske samarbeid med Storbritannia må bygges på et nytt fundament som en følge av at britene også gikk ut av EØS da de gikk ut av EU. Siden sommeren 2020 har vi derfor, sammen med våre EØS/EFTA-partnere Island og Liechtenstein, forhandlet om en frihandelsavtale med Storbritannia.

Forhandlingene gikk innledningsvis sakte fordi Storbritannia samtidig var i forhandlinger med EU. Frihandelsforhandlingene er nå inne i en intens og krevende fase, og vi jobber for fullt med å ferdigstille avtalen så snart som mulig. Det er viktig for norsk næringsliv at frihandelsavtalen kan tre i kraft så fort som mulig, slik at vi kan opprettholde, og på noen områder øke, våre markedsandeler i ett av våre viktigste eksportmarkeder.

Vi ønsker i utgangspunktet en frihandelsavtale som er minst like god som avtalen mellom EU og Storbritannia. Samtidig har vi på noen områder andre interesser enn EU og Storbritannia som vi kommer til å måtte ta hensyn til. Vi ønsker f.eks. mer omfattende forpliktelser om maritim transport, gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og telekommunikasjon enn det EU og Storbritannia er enige om.

Storbritannias avtale med EU har ikke medført behov for å endre Norges forhandlingsposisjoner, men Storbritannia har i lys av sin avtale med EU justert sitt mandat for forhandlingene med oss. Det er veldig positivt, og det er et bidrag til å sikre at vi får tilsvarende regler som EU på områder som tekniske handelshindre og veterinære spørsmål. Storbritannia er nå også villig til å forhandle om offentlige anskaffelser.

For markedsadgang for varer jobber vi med å komme fram til en løsning som medfører lavere toll for viktige sjømatprodukter. Samtidig skal vi ivareta norske landbruksinteresser. Men en frihandelsavtale med Storbritannia dreier seg om mer enn handel med varer. Det er viktig for norsk økonomi å få på plass en frihandelsavtale som dekker et bredt spekter av økonomisk samhandling, som bl.a. investeringer og handel med tjenester. Målsettingen er å sikre størst mulig forutsigbarhet for handel med tjenester og investeringer og å forhindre at det innføres nye krav som vil gjøre det vanskelig for norske bedrifter å få oppdrag eller etablere virksomhet i Storbritannia.

Vi har også en egeninteresse i å sikre at britiske bedrifter fortsetter sin virksomhet i Norge som før, og legge til rette for at britiske bedrifter etablerer seg i Norge også i framtida. Vi ønsker også å videreføre prinsippet om «roam like home», slik at det ikke blir dyrere for nordmenn å bruke telefonen i Storbritannia.

Vi må også sikre at norske studenter i Storbritannia får godkjent sin britiske utdanning for arbeid i Norge og norsk utdanning for arbeid i Storbritannia, slik at vi kan samhandle med Storbritannia i like stor grad som før.

Fram til frihandelsavtalen trer i kraft reguleres handel med varer med Storbritannia av den midlertidige vareavtalen vi ble enige om i 2020. Som jeg har orientert Stortinget om tidligere, sikrer avtalen videreføring av nulltoll for alle industrivarer og de generelle tollregimene for sjømat og landbruksprodukter i tillegg til tollfrie kvoter for sjømat og landbruksvarer der handel har funnet sted.

Andre områder, som bl.a. handel med tjenester og investeringer, reguleres gjennom internasjonale avtaler, som WTO-regelverket. Flere av våre konkurrenter har inngått omfattende frihandelsavtaler med Storbritannia. Uten en avtale vil norsk næringsliv ha dårligere vilkår for handel med tjenester, investeringer og offentlige anskaffelser enn f.eks. EU, Japan og Canada.

På andre områder i vårt bilaterale forhold fikk vi allerede før jul på plass avtaler som sikrer godt samarbeid. Dette omfattet vei- og lufttransport og fiskeriforvaltning samt sivilrettslig samarbeid. Videre gjennomførte vi en bilateral brevveksling på trygde- og helseområdet. Denne vil gjelde inntil vi får på plass en mer langsiktig avtale.

Storbritannias uttreden av EU medførte at den tradisjonelle avtalestrukturen for fiskerisamarbeidet med EU og Storbritannia måtte endres betydelig. Forhandlingene har vært krevende. Men Norge, EU og Storbritannia inngikk 16. mars en avtale om felles forvaltning av fiskebestandene i Nordsjøen for 2021. I tillegg har Norge og EU undertegnet tre bilaterale avtaler som i første rekke omhandler adgang til å fiske i hverandres farvann og bytte av fiskekvoter. Dette er viktige avtaler for begge parter.

Norge er folkerettslig forpliktet til å tilby EU 4,14 pst. av torskekvoten i Barentshavet, og dette må kompenseres med tilsvarende fiskemuligheter for norske fiskere. I år har EU bare byttet til seg rundt halvparten av det torskekvantumet de byttet til seg i 2020. Norge er blitt kompensert med bl.a. kvote for kolmule og forskjellige fiskekvoter i Grønlands farvann, i tråd med den tradisjonelle strukturen for kvotebyttet.

Den andre avtalen dreier seg om forvaltning av fiskebestander og adgang til å fiske i hverandres soner i Skagerrak. I praksis åpner den opp for at norske fiskere kan fiske i svensk og dansk farvann, og at svenske og danske fartøy kan fiske i norsk sone i Skagerrak.

Den tredje avtalen er en mindre naboskapsavtale med Sverige.

Forhandlingene med Storbritannia om avtale om soneadgang og kvotebytte for 2021 pågår fortsatt. Uavhengig av forhandlingene har EU ensidig gitt seg selv en torskekvote i fiskevernsonen ved Svalbard som går langt utover den Norge har fastsatt i forskrift, og som ble meddelt EU i desember i fjor. Det er uakseptabelt. Det er bare Norge som kan regulere og tildele kvoter i fiskevernsonen.

EUs opptreden er en krenkelse av Norges rettigheter og et brudd på EUs forpliktelser etter havrettskonvensjonen. Fra norsk side har vi protestert overfor EU, både gjennom diplomatiske kanaler og på politisk nivå. Vi har gjort det klart overfor EU at ethvert fiske utover norske kvotetildelinger vil være et ulovlig fiske, og det vil bli håndhevet av Kystvakten på vanlig måte.

En forutsetning for en effektiv europeisk stemme globalt er internt samhold. Vårt tette samarbeid med EU er bygget på gjensidig tillit og felles verdier. Det er derfor både veldig urovekkende og sterkt beklagelig at den negative utviklingen i noen EU-land fortsetter når det gjelder demokrati og rettsstat. Det er uakseptabelt at politiske ledere bruker sin maktposisjon til å svekke maktfordelingsprinsipper, angripe demokratiske institusjoner, svekke minoriteters vern, angripe ytrings- og pressefriheten eller undergrave rettsapparatets uavhengighet, og dermed demokratiets fundamenter.

Den negative trenden har fått EU til å utvikle en rekke nye verktøy – både rettslige og økonomiske – for å møte denne utfordringen. Mer enn 30 år etter murens fall og demokratibølgen på 1990-tallet er det en fornyet vilje blant medlemslandene og i Kommisjonen til å bruke de virkemidlene EU-institusjonene faktisk har, og til å finne nye.

Det er reist traktatbruddsaker og igangsatt artikkel 7-prosesser mot både Polen og Ungarn. Det er innført en årlig rettsstatsrapport som beskriver utviklingen i hvert medlemsland. Det er også grunn til å ha forventninger til EUs nye forordning om rettskondisjonalitet, som skal beskytte EUs felles budsjetter og interne overføringer.

Samtidig er det en økende erkjennelse av at man må investere mer i kunnskap om de grunnleggende verdiene i samarbeidet. Dette er nødvendig for å gjøre samfunnet mer robust mot angrep på demokratiet – både utenfra og innenfra.

Norge ønsker å delta aktivt i dette samarbeidet. Vi følger derfor denne utviklingen nøye for å se hvordan vi fra norsk side best mulig kan støtte opp om ulike tiltak som tar sikte på å fremme demokratiet i EU.

En overordnet målsetting for EØS-midlene er å bidra til sosial og økonomisk utjevning i EØS-området. Etter vår og EUs oppfatning er det viktig å ha en verdibasert tilnærming for å få det til. Gjennom EØS-midlene forsvarer vi felles verdier ved å støtte organisasjoner og institusjoner som jobber for å fremme rettsstatens prinsipper og respekt for demokrati og menneskerettigheter, likestilling og mangfold.

De siste årene har vi sett en svært negativ trend knyttet til hatefulle ytringer og vold mot LHBTI-personer. Europaparlamentet vedtok nylig at EU skulle være en LHBTI-vennlig sone som en reaksjon på økende press mot denne gruppen i enkelte EU-land. Norge har stoppet norske midler til kommuner og regioner i Polen som har vedtatt erklæringer mot LHBTI-personer og såkalt LHBTI-ideologi. Et unntak er at vi fortsetter å støtte sivilt samfunn i disse kommunene og regionene. Behovet for denne støtten er trolig større enn noensinne. Private bedrifter som mottar midler, er heller ikke omfattet av denne avskjæringen.

Gjennom NGO-programmene våre er Norge og de to andre giverne blant de største bidragsyterne til organisasjoner som jobber for demokrati og menneskerettigheter i mange av de 15 mottakerlandene. Dette er kanskje vårt viktigste bidrag gjennom EØS-midlene.

Det er konsortier av organisasjoner som står for den lokale forvaltningen av sivilsamfunnsstøtten. Det er et helt grunnleggende prinsipp for oss at denne støtten skal forvaltes uavhengig av myndighetene. Dette var et ufravikelig krav også i forhandlingene med Ungarn og grunnen til at rammeavtalene for inneværende periode ikke ble undertegnet mellom giverne og Ungarn før i desember i fjor.

Basert på en åpen anbudskonkurranse må vi innen utgangen av juni bli enige om en uavhengig operatør for NGO-programmet. Dersom vi ikke blir enige, bortfaller Ungarns mulighet for å motta noen EØS-midler i perioden overhodet.

Vi forbereder oss nå på forhandlinger med EU om en ny periode med EØS-midler. Jeg mener en helt sentral forutsetning for en ny periode må være å få på plass enda mer robuste mekanismer for å ivareta verdiene som ligger til grunn for samarbeidet.

EU har vedtatt en ny forordning for å styrke krav til respekt for rettsstatens prinsipper der trusler mot disse kan true bruken av EUs midler. Vi bør bestrebe oss på å ha minst like strenge regler. Regjeringa mener at støtten til sivilt samfunn bør videreføres og styrkes. Sivilt samfunn er under økende press, og behovene er store. I mange land representerer midlene Norge gir, en av få inntektskilder for sivilt samfunn.

Deltakelse i EUs programmer er en viktig del av regjeringas europapolitikk. I år går vi inn i en ny programperiode for de neste sju årene, 2021–2027. Flere av programmene vi allerede deltar i, blir videreført.

Samtidig er det også enkelte nye programmer som har kommet inn i den neste programperioden. Nytt i denne perioden er at flere av programmene i enda sterkere grad enn tidligere har synergier med og tilknytning til hverandre. Gjennom programmene får Norge tilgang til viktig forskning, infrastruktur og teknologi som vi uansett ønsker å utvikle, men som vi vanskelig kan utvikle alene. På noen områder bidrar programmene til samfunnsgoder som vi vil utvikle, eller som det har en stor kostnad å ikke utvikle. Tilgang til stordata er et veldig godt eksempel på hva vi får tilgang til, som vi ellers ikke ville ha hatt.

Gjennom å delta i EU-programmer har f.eks. norske kreftforskere fått tilgang til langt større datamateriell om kreftpasienter enn det de kunne hatt med bare tilgang til nasjonale data. Tilgang til stordata er helt vesentlig for utvikling av kreftbehandling.

EUs store satsing på digitalisering og grønt skifte er tydelig i programmene. Dette er viktige prioriteringer som vi ønsker å være en del av. Gjennom deltakelse i EUs helseprogram og EUs ordning for sivil beredskap har Norge tilgang til viktige tiltak for å håndtere den pågående koronakrisen. Det har stor betydning for Norge å delta i verdens største forsknings- og innovasjonsprogram, Horisont Europa.

Et av de nye programmene er det europeiske forsvarsfondet. For norsk forsvarsindustri er fondet et viktig tiltak for å sikre adgang til det europeiske markedet. I tillegg gir det oss mulighet til å inngå i flernasjonalt europeisk forsknings- og industrisamarbeid, hvor norske forskningsmiljøer og forsvarsindustri er tett integrert.

EØS/EFTA-landenes deltakerrettigheter er nedfelt i EØS-avtalen. Etter planen innlemmes beslutningen om programsamarbeidet i EØS-avtalen til sommeren. For å kunne delta i de aktuelle programmene uten forsinkelser innhentes det derfor forhåndssamtykke fra Stortinget nå i vårsesjonen. Proposisjonene om samtykke vil sendes over til Stortinget i løpet av april. De første kommer i morgen.

Gjennom EØS-avtalen er vi del av det som ofte betegnes som EUs største suksesshistorie, det indre marked. Mange tenker nok fortsatt på EØS-avtalen som en handelsavtale som regulerer økonomisk samarbeid mellom Norge og EU. Men EØS er også en avtale som gir rettigheter til norske borgere, og som styrker vår evne til å ivareta våre interesser og verdier i en stadig tøffere global konkurranse.

Regelverket for det indre marked, som er kjent for høye standarder, har også gjerne vært normdannende globalt, ikke minst fordi tilpasning til EUs regelverk er nøkkelen for adgang til EUs indre marked. Som deltaker i EØS nyter Norge godt av EUs regulatoriske styrke globalt.

På det digitale området ønsker EU regler som gjør det mulig for europeiske selskaper å konkurrere med de amerikanske teknologigigantene og samtidig sikre viktige verdier knyttet til personvern og individuelle rettigheter. Den balansegangen er også viktig for Norge.

De regulatoriske rammene som blir gjeldende internasjonalt, er også viktige for den grønne omstillingen av europeisk økonomi. Ikke minst blir det viktig å hindre at europeisk industri flytter ut eller blir utkonkurrert av importprodukter fra land med mindre ambisiøs klimapolitikk enn EU.

Sektorer hvor det er risiko for såkalt karbonlekkasje, er bl.a. sement, jern og stål og aluminium. I denne konteksten blir det viktig med sterke multilaterale institusjoner og regler som kan sikre rettferdig konkurranse. Norge og EU har felles interesse av å forsvare og videreutvikle det internasjonale handelssystemet. EUs initiativ etter det amerikanske presidentvalget til et nærmere samarbeid med USA om å revitalisere det multilaterale samarbeidet, ikke minst gjennom WTO, er veldig positivt.

I redegjørelsen min i høst omtalte jeg forslaget til EUs nye pakt for migrasjon og asyl. I dette forslaget inngår styrking av Schengen-samarbeidet. Kommisjonen vil denne våren også legge fram en ny strategi for Schengen. Det er ventet at denne strategien vil fokusere på å styrke indre sikkerhet i Schengen-området, bl.a. ved bedre gjennomføring av eksisterende regelverk for kontroll av yttergrensen.

En ambisiøs videreutvikling av teknologiske løsninger og nye informasjonssystemer er satt i gang for å styrke yttergrensekontrollen og støtte politisamarbeidet. Når forslaget til ny Schengen-strategi legges fram, deltar vi på grunnlag av Norges tilknytningsavtale aktivt i diskusjonene og forhandlingene. Som ledd i forberedelsene inviterte Kommisjonen til et Schengen-forum på ministernivå i november i fjor, hvor justis- og beredskapsministeren deltok. Vi vil også delta på kommende møter om dette. Norge har deltatt i konsultasjoner også på embetsnivå.

Schengen-forumet bidrar til å løfte aktuelle problemstillinger opp på ministernivå. Fra norsk side har vi støttet bedre kontroll på indre grense, men at dette gjøres på måter som ikke medfører fysisk personkontroll. Et eksempel er at passasjerlister fra ferger og fly som krysser indre Schengen-grense, automatisk blir kontrollert opp mot Schengens informasjonssystem og eventuelt Interpols etterlysningsregistre. Kun ved et treff i Schengens informasjonssystem vil politiet gjennomføre en fysisk kontroll for eventuelt å pågripe en etterlyst person. Det vil gi økt sikkerhet, samtidig som vanlig reisende ikke vil bli hindret når de krysser grensen.

Det ventes også at Kommisjonen på bakgrunn av de utfordringene pandemien har skapt, kommer til å foreslå endringer i reglene om indre grensekontroll. Et liknende forslag i 2017 førte ikke fram. I likhet med flere andre land var Norges posisjon da at det må være opp til det enkelte land å gjennomføre indre grensekontroll som et siste tiltak dersom sikkerhetssituasjonen tilsier det. Vi har formidlet til Kommisjonen at vi ikke har endret syn på dette.

Høyesterett avga 27. mars sin betenkning til Stortinget om EUs fjerde jernbanepakke. En enstemmig Høyesterett ga full tilslutning til den etablerte praksisen om at myndighet som er lite inngripende, kan overføres til et EU-byrå med vanlig flertall i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd. Høyesterett deler i sin betenkning regjeringas grunnlovsvurdering av fjerde jernbanepakke slik den er lagt fram for Stortinget i lov- og samtykkeproposisjonen. Høyesterett konkluderer altså med at Stortinget kan gi sitt samtykke til innlemmelse av fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen med alminnelig flertall.

Tilknytning til og deltakelse i EUs byråer er aktuelt på flere områder. På transportområdet har Norge hatt stort utbytte av å delta i arbeidet til byråene for luftfartsikkerhet og jernbane. Vi har kunnet bidra med bl.a. fagkunnskap om drift under krevende klimatiske forhold inn i den europeiske regelverksutviklingen på det tekniske og sikkerhetsmessige området. Det er viktig for regjeringa at norske myndigheter fortsatt kan delta i jernbanebyråets arbeid.

Nå ligger den videre framdriften for behandlingen av saken i Stortinget. Stortinget har fått en grundig rådgivende betenkning fra Høyesterett, og denne danner etter min mening et godt grunnlag for Stortingets videre beslutninger.

Det portugisiske EU-formannskapet har satt sosiale saker høyt på sin dagsorden. Handlingsplanen for oppfølging av EUs sosiale søyle kommer til å stå sentralt under det sosiale toppmøtet i mai. Initiativene som varsles i handlingsplanen, er i stor grad ikke-bindende, men den inneholder også enkelte initiativer som kan være EØS-relevante. Eksempler på dette er et eventuelt forslag om å regulere arbeidsvilkårene for dem som jobber innenfor digitale plattformer, og styrking av arbeidstakers vern mot farlige kjemikalier i arbeidsmiljøet.

Et av prinsippene i den sosiale søylen omhandler at arbeidstakere skal ha rett til rimelige lønninger, som sikrer anstendige levekår. For å følge opp dette la Kommisjonen i fjor fram et forslag til direktiv om tilstrekkelige minstelønninger i Europa. Regjeringa har stor forståelse for målsettingene om bedre levestandard og høyere lønn til de lavest lønnede i Europa. Vi støtter også intensjonen om å styrke grunnlaget for kollektive forhandlinger.

Dette er et område med ulike nasjonale utfordringer og krever nasjonalt tilpassede løsninger. Kommisjonen har uttalt til regjeringa at forslaget vil skille mellom de land som i dag har lovfestet minstelønn, og de land hvor det er partene i arbeidslivet som forhandler fram lønnsbetingelsene, som i Norge.

Verken partene i arbeidslivet eller regjeringa ønsker et direktiv som kan gripe inn i lønnsdannelsen, inkludert å svekke partenes rolle i lønnsdannelsen eller svekke insentiver til å organisere seg. Norge mener at EU i stedet bør jobbe for å styrke kollektive avtaler og dialog mellom arbeidslivets parter.

Direktivforslaget forhandles nå i Rådet og i Europaparlamentets komité for arbeidsliv. Flere spørsmål i direktivforslaget er uavklarte, og det er stor uenighet mellom medlemslandene om forslaget. En gruppe på ni EU-land, inkludert Sverige og Danmark, sendte i januar et brev til det portugisiske EU-formannskapet der de bl.a. ytret ønske om et mindre forpliktende legalt instrument enn et direktiv og framholdt viktigheten av å respektere rollen til arbeidslivets parter og de ulike arbeidsmarkedsmodellene.

Regjeringa, ved arbeids- og sosialministeren, har i brev til det portugisiske formannskapet gitt uttrykk for vårt syn på saken og en generell støtte til synspunktene fra disse ni landene. Vi foretar nå en grundig vurdering av forslagets EØS-relevans.

Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av det indre energimarkedet. Med hjemmel i tredje energimarkedspakke har Kommisjonen vedtatt regelverk bl.a. om kapasitetstildeling, drift av transmisjonsnettet for elektrisk kraft og balansering av kraftsystemet. Dette skal bidra til å fremme et velfungerende indre energimarked. I EØS-komiteens beslutninger om disse forordningene er det tatt forbehold om Stortingets samtykke.

For å møte EUs forsterkede klimamål planlegger Kommisjonen endring av flere av energi- og klimarettsaktene. Vi har kommet med flere innspill for å ivareta norske interesser for bl.a. havvind, hydrogen og karbonfangst og -lagring.

Regjeringa vil videreutvikle energisamarbeidet med våre europeiske partnere under Europas grønne giv. Etableringen av et klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet, såkalt taksonomi, er et viktig tiltak for dreie privat kapital i retning av bærekraftige investeringer. For å nå dette målet må kriteriene være ambisiøse, basert på vitenskap, og de må være enkle å bruke i praksis.

Regjeringa har gitt innspill til arbeidet med et første sett med kriterier, både i møter med Kommisjonen og i den offentlige høringen. I møtet vi hadde med Kommisjonen 1. mars, understreket vi at vannkraft må behandles på lik linje med annen fornybar energi. Kommisjonen tok så initiativ til et nytt møte om kriteriene for vannkraft og har vært lydhøre for våre argumenter.

Differensiert arbeidsgiveravgift er et av de viktigste distriktspolitiske virkemidlene i Norge, og dagens ordning er godkjent ut 2021. Nytt EØS-regelverk for regionalstøtte for perioden 2022–2027 ventes vedtatt i første halvår i år. Deretter må ordningen justeres og notifiseres slik at ESA kan godkjenne ordningen som skal gjelde fra 2022.

Vi har i høringsinnspill til utkast til nytt regelverk pekt på at det bør åpnes opp for mulighet til å differensiere støtten innenfor sammenslåtte kommuner, og at det bør være færrest mulig sektorunntak.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker legges ut for behandling i et senere møte i Stortinget.

– Det anses vedtatt.

Forrige kapittel
Neste kapittel