Stortinget - Møte torsdag den 8. april 2021

Dato: 08.04.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 326 L (2020–2021), jf. Prop. 93 LS (2020–2021), L-delen)

Søk

Innhold

Sak nr. 12 [10:29:30]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i folketrygdloven (ny ordning med forskutteringsplikt for arbeidsgiver ved kompensasjon til arbeidstakere som er rammet av innreiserestriksjoner) (Innst. 326 L (2020–2021), jf. Prop. 93 LS (2020–2021), L-delen)

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Rigmor Aasrud (A) []: På vegne av saksordfører Bjørnebekk-Waagen vil jeg redegjøre for innstillingene. Bakgrunnen for saken er at i januar stengte regjeringen grensene til Norge. Formålet var å hindre import av smitte og begrense risikoen for spredning av den betydelig mer smittsomme varianten av koronaviruset. Konsekvensen av stengte grenser var at folk som bor i utlandet og jobber i Norge, ikke har kunnet reise på jobb. Mange utenlandske arbeidstakere står derfor uten inntekt som følge av innreiserestriksjonene. Fra 1. mars ble det åpnet opp for innreise for utlendinger bosatt i Sverige og Finland som dagpendler til arbeid i Norge.

I proposisjonen vi behandler her i dag, foreslår regjeringen å innføre en ny ordning, med økonomisk kompensasjon for utenlandske arbeidstakere som er rammet av innreiseforbudet. Ytelsen vil bli utbetalt som sykepenger og følge sykepengereglene så langt det passer, men med en kompensasjonsgrad på 70 pst. Det foreslås at arbeidsgiverne forskutterer ytelsen til arbeidstakerne og krever refusjon fra arbeids- og velferdsetaten. Regjeringen har hjemmel i folketrygdloven til å gi midlertidige særregler til folketrygden i forskrift. En kompensasjon til arbeidstakere i form av sykepenger kan derfor reguleres i forskriften. I proposisjonen som vi behandler i dag, foreslås det lovhjemmel til å innføre en plikt for arbeidsgiver til å forskuttere sykepenger til arbeidstakerne som rammes av innreiserestriksjonene, for så å få refusjon fra trygden.

I proposisjonen foreslås det også å øke bevilgningen til Arbeidstilsynet, som følge av at Arbeidstilsynet har fått nye oppgaver knyttet til oppfølging av arbeids- eller oppdragsgivers smittevern. Arbeidstilsynet er også gitt i oppdrag å etablere og drifte en ordning med forhåndsgodkjenning av lokaler for karanteneinnkvartering i regi av arbeidsgiver eller oppdragsgiver.

Som det framgår, er det forskjellige flertall som står bak de forskjellige delene av tilrådingen i sakene. Jeg vil heretter redegjøre for Arbeiderpartiets standpunkt i sakene.

Arbeiderpartiet har lenge etterspurt en ordning med økonomisk kompensasjon for arbeidstakere som er hindret i å komme på jobb på grunn av stengte grenser. 18. februar ble Arbeiderpartiet stemt ned da vi sammen med Senterpartiet og SV foreslo en ordning med økonomisk kompensasjon. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemte imot. Over natta sto arbeidstakerne uten inntekt. Dette er personer som har jobbet, betalt trygdeavgift og skattet i Norge. De har bidratt til vårt sikkerhetsnett. I andre situasjoner hadde arbeidstakerne hatt rettigheter i Norge: Ved sykdom hadde de hatt rett til sykepenger, ved permittering hadde de hatt rett til dagpenger. Det har vært unødvendig at regjeringen ikke tidligere har fått på plass en ordning som har sikret trygghet for inntekt for arbeidstakere som er rammet av innreiserestriksjonene. Stenging av grenser har vært debattert lenge. Men regjeringen har på ingen måte hatt det travelt i denne saken. Prisen betaler arbeidstakere som har stått uten trygghet for inntekt. Når regjeringen stenger grensene, burde det vært selvsagt at norske myndigheter sikrer trygghet for inntekt for arbeidstakere som har opparbeidet rettigheter i Norge. Belastningen arbeidstakerne er blitt påført, kunne vært unngått om regjeringen hadde vært bedre forberedt. Å stenge grensene har dessverre ikke vært et usannsynlig tiltak. Likevel har ikke regjeringen sikret at ordningene med økonomisk kompensasjon var på plass da grensene stengte.

Jeg er glad for at denne ordningen omsider kommer på plass. Enkeltpersoner og familier har stått i en svært krevende situasjon siden grensene stengte. Regningene har kommet, men uten mulighet til å reise på jobb i Norge har mange havnet i en økonomisk krise. En kompensasjon til arbeidstakerne i form av sykepenger vil reguleres i forskrift. Her må regjeringen sørge for at det kommer på plass en sikkerhetsventil som sikrer arbeidstakere som ikke får utbetalt kompensasjon fra sin arbeidsgiver. Når arbeidsgiver nå får en forskutteringsplikt, er det viktig at den blir kortvarig. Vi forutsetter derfor at regjeringen ikke påfører bedriftene unødvendig økonomisk byrde.

Statsråden har i et svar til oss presisert hva som er adgangen til å nekte ytelse. Arbeiderpartiet mener den presiseringen som statsråden har gitt, er viktig og er enig i at unødvendige reiser ikke skal gi rett til ytelser, og at dette presiseres i forskrift.

Heidi Nordby Lunde (H) []: For å begrense spredningen av den muterte og betydelig mer smittsomme varianten av koronaviruset innførte regjeringen nødvendige innstramninger i innreise til Norge i januar i år. Det førte til at arbeidstakere som bor i utlandet, men jobber i Norge, ikke har kunnet reise på jobb. Det er arbeidstakere som har opptjente rettigheter i Norge, som bidrar til norsk økonomi og sørger for nødvendig arbeidskraft i norsk næringsliv. I sin ytterste konsekvens bidrar disse arbeidstakerne til å sikre nordmenns arbeidsplasser, da norske bedrifter nettopp er avhengige av denne arbeidskraften for å sikre vekst og verdiskaping. Det er altså riktig og viktig å sikre lønnskompensasjon til grensearbeiderne, og jeg er glad for at denne nå er på plass.

Takk også for redegjørelsen på vegne av saksordføreren, selv om jeg er uenig i at regjeringen ikke har vært i dialog med partene i arbeidslivet for å finne en løsning her.

Men jeg har også merket meg at noen forsøker å skape en falsk motsetning mellom en inntektssikring for utenlandske arbeidstakere og norske næringslivsinteresser. La meg understreke at det er i norsk næringslivs interesse å beholde grensependlende, kompetente arbeidstakere så de kan fortsette å bidra til norsk verdiskaping som trygger norske arbeidsplasser, også for nordmenn, i Norge.

Det er altså fullt mulig å være for å gjøre endringer i eksempelvis permitteringsregelverket – selv om jeg fraråder det – og å stemme for denne løsningen. En bedrift i eksempelvis Østfold, som har arbeidstakere som pendler fra Sverige, trenger jo denne arbeidskraften for å opprettholde egen produksjon. Disse arbeidstakerne bidrar med andre ord til å trygge arbeidsplassene til de andre ansatte i bedriften. Denne produksjonen er i tillegg kanskje avhengig av innkjøp av andre varer og tjenester lokalt i Østfold, og bidrar dermed til å sikre andre arbeidsplasser lokalt i Østfold.

Alle norske bedrifter er en del av integrerte økosystemer av varer og tjenester som er avhengig av hverandre for å fungere. Jeg pleier å kalle dette en sunn markedsøkonomi. Men når staten tvinges til å gripe inn i dette økosystemet for å redde liv og hindre smittespredning, griper man også inn i forutsetningene for nettopp en sunn markedsøkonomi, og bedriftenes sjanse for å overleve. Regjeringen og Stortinget har kompensert for dette på nesten alle mulige områder, nettopp for å redde arbeidsplasser og sikre framtidig verdiskaping over hele landet, nå også for dem som er avhengig av grensependlerne i Østfold.

Grenseområdene fungerer som et felles arbeidsmarked, og myndighetene i Norden har nettopp lagt til rette for mobilitet og arbeidskraft siden 1954. Den gang framhevet de nordiske regjeringene at det er en grunnleggende rettighet for nordiske borgere fritt å ta arbeid og bosette seg i et annet nordisk land, og at dette lønner seg både for den enkelte og for samfunnet for øvrig. Dette ble ytterligere styrket gjennom EØS-avtalen.

Flere norske og svenske studier av regional konkurransekraft konkluderer med at regioners evne til regionforstørring og regionsammenkobling er viktig for å stimulere økonomisk aktivitet, og for å gjøre regionen mer attraktiv for personer og bedrifter. Å ivareta grensependlere som jobber i Norge, er med andre ord ikke bare å investere i norske bedrifters framtidige konkurranseevne, men også å investere i regionen grensependlerne pendler til.

Regjeringen gikk tidlig i dialog med partene i arbeidslivet for å prøve å finne en ordning for grensependlerne. Jeg har forståelse for kritikken om at ordningen kommer sent på plass, men det er jo også slik at arbeidstakerne som permitteres som følge av innreiserestriksjonene, kan få dagpenger. Men dette har partene i arbeidslivet ikke ønsket å benytte seg av ved stengte grenser.

En annen kritikk jeg har forståelse for, er at bedriftene som allerede kan ha utfordringer med likviditeten, skal forskuttere pengene. Men rask saksbehandling skal sørge for at dette gjøres så smertefritt som mulig.

Men det er jo også arbeidsgivere som har valgt å betale ut lønn til sine arbeidstakere, på tross av at de ikke har fått krysse grensen for å jobbe. De vil nå få refusjon for det arbeidstakerne har hatt krav på, og det er bra. Det er også bra at ordningen som kommer, kommer med strenge rammer for kontroll, med krav til dokumentasjon generelt og knytting til testing og bosted spesielt. Det vil også bli gjennomført kontroller i ettertid for å avdekke misbruk av ordningen, og Høyre mener det er viktig for å sikre at ekstraordinære krisetiltak ikke blir utnyttet.

Så har jeg bare lyst til å avslutte med å gjenta det jeg sa: Det å ivareta grensependlere som jobber i Norge, er med andre ord ikke bare å investere i norske bedrifters framtidige konkurranseevne, men også å investere i regionen grensependlerne pendler til. Det er bra for den enkelte, og det er bra for Norge.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Politikk handler om å prioritere. Selv i disse tider vi har vært gjennom det siste året, må det prioriteres.

Fremskrittspartiet har lenge ført en kamp mot velferdseksport. Det har også vært en kamp flere partier i denne sal har delt. De har vært enig med oss i at vi må begrense eksporten av norske velferdsytelser. Grunnleggende for Fremskrittspartiet er at norske velferdsytelser skal gå til norske statsborgere og andre som bor og arbeider i Norge. For det er sånn at ethvert land har ansvar for sine borgere. Man har i utgangspunktet ikke ansvar for borgere bosatt i andre land. Hvor du velger å bosette deg, har selvfølgelig konsekvenser – både fordeler og ulemper.

Så har vi denne saken til behandling i dag. Jeg vil begynne med å gratulere Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti med å ha fått regjeringen til å snu – for i februar stemte regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet ned forslaget til Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV om å innføre en ordning som dette. Det er jo spesielt: Her legger man opp til å bruke over en kvart milliard kroner hver eneste måned, som skal overføres til Romania, til Latvia, til Polen, til Sverige, til Spania.

Samtidig ser vi episoder med Ulrik på fire år som trenger en operasjon og behandling for ikke å bli blind. Men nei da, det tar man seg ikke råd til. Stortinget sier flere ganger nei til å styrke permitteringsreglene, selv om det kan trygge og sikre norske arbeidsplasser, men nei da, det tar man seg ikke råd til.

Vi har et hardt presset næringsliv, og man velger å skyve kostnaden over på næringslivet, at de skal forskuttere over en kvart milliard koner hver eneste måned. Dette er et norsk næringsliv som allerede er hardt presset. Man sier at man skal få refusjon og få dette refundert fra Nav. Ja, en gang i fremtiden vil de få de pengene tilbake. Men det er forskjell på politikk og næringsliv. Næringslivet lever fra dag til dag – de trenger inntektene fra dag til dag. Når inntektene svikter og likviditeten er anstrengt, er det komplisert å få en regning på over en kvart milliard kroner hver eneste måned, som næringslivet må forskuttere.

Så medfører dette også en betydelig økt belastning hos Nav. Statsråden og regjeringen skriver selv i proposisjonen at dette medfører betydelige, store ressurser til manuell saksbehandling. 500 nye søknader hver eneste dag, i en situasjon der vi vet at Nav allerede har urimelig lange køer. Dette er mennesker som er avhengig av å få vedtakene på plass for å ha penger til sitt livsopphold, eller bedrifter som trenger å få refundert utlegg de har hatt. De skal nå skyves bakover i køen, på grunn av at stortingsflertallet velger ikke å prioritere norske arbeidstakere eller nordmenn som har behov for hjelp og støtte fra Nav. Man velger altså å prioritere arbeidstakere som bor i utlandet – jeg ser man prøver å kamuflere det med at det i stor grad er grensependlere. Selv om statsråden ikke informerte Stortinget direkte om det, har Fremskrittspartiet på spørsmål fått svar fra statsråden om hvem som vil nyte godt av dette. Det store flertallet av disse pengene vil gå direkte til Øst-Europa – da over 63 pst. av de 80 000 man regner med vil motta disse pengene, er bosatt i Øst-Europa. Da handler det om, som jeg innledet med, prioriteringer. Fremskrittspartiet mener det er galt å bruke over en kvart milliard kroner på arbeidstakere bosatt i Romania, Polen, Latvia, Spania og Sverige. Det er deres land som er ansvarlige for dem, og så er vårt ansvar å ta vare på norske statsborgere og andre som bor og arbeider i Norge.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Først vil jeg ta opp Senterpartiets forslag.

Fremskrittspartiet er for ukontrollert arbeidsinnvandring, de er sterke tilhengere av å få inn billig arbeidskraft fra Øst-Europa, så det representanten Wiborg sa, har ingen troverdighet, når vi ser helheten i Fremskrittspartiets politikk.

Det som har skjedd, er at vi har gjort oss avhengige av flinke, flittige arbeidsfolk bosatt i utlandet for å få gjort praktisk arbeid i Norge. Dette gjelder både faglærte og ufaglærte. Hovedårsaken er altså ukontrollert arbeidsinnvandring fra EØS-området, fra land med mye dårligere lønns- og arbeidsvilkår og stor arbeidsledighet. Dette har i løpet av de siste 10–20 årene ført til at omfanget av utenlands bosatte arbeidsfolk er svært stort i mange praktiske yrker, spesielt i lavlønnsyrkene. Mange av disse dyktige arbeidsfolka karakteriseres i dag av regjering og NHO som kritisk viktig arbeidskraft, og dette er et godt eksempel på vår svekkede beredskap for å få gjort det vi trenger her i landet.

Regjeringa innførte 29. januar strenge innreiserestriksjoner til Norge for å hindre importsmitte, og 26. mars fastsatte Justis- og beredskapsdepartementet et revidert rundskriv om ikrafttredelse av forskrift om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsa.

Innreiserestriksjonene og den krevende smittesituasjonen i mange land gjør at situasjonen i de bransjer som har gjort seg avhengig av utenlands bosatte arbeidsfolk, i dag er svært krevende. Samtidig fører innreiserestriksjonene til at arbeidsfolk med ansettelsesforhold til arbeid i Norge i mange tilfeller blir utestengt fra sitt arbeid. Dermed mister de all arbeidsinntekt. Senterpartiet fremmer derfor forslag om at regjeringa sørger for at kompensasjonsordningen gjelder for ansatte arbeidsfolk som var utenfor Norges grenser 29. januar i år, og som våre myndigheter ikke gir innreisetillatelse for å utføre sitt arbeid. Det betyr at dersom den utenlands bosatte arbeidstakeren uten særlig grunn har valgt å reise til sitt hjemland etter 29. januar i år og så ikke har fått innreisetillatelse for å komme tilbake til sitt arbeid, er det ikke rimelig at vedkommende kommer inn under kompensasjonsordningen.

For å nyansere det noe fremmer vi også et forslag om at arbeidsfolk som av særlige grunner, f.eks. sjukdom, fødsel og begravelse i nær familie, må reise tilbake til sitt hjemland, skal kunne få innreise til Norge når den oppståtte situasjonen er over, og dermed altså ikke trenger kompensasjonsordningen. Begrunnelsen for Senterpartiets holdning er åpenbar: Den ansatte er kjent med de strenge innreiserestriksjonene og må derfor vite at utreise kan innebære at en ikke kan komme tilbake på jobb. Og videre: For arbeidsgivere med utenlands bosatte arbeidstakere vil regjeringas forslag innebære at de mister arbeidsfolk uten at de kan få erstattet dem innen rimelig tid. Ved en kompensasjonsordning på 70 pst. av lønn vil inntektstapet for den som reiser hjem og ikke kan få ny innreisetillatelse, bli lite byrdefullt når en kjenner kostnadsnivået i mange østeuropeiske land.

Senterpartiet støtter endringene i folketrygdloven som gir forskutteringsplikt ved kompensasjon til arbeidstakere som er rammet av innreiserestriksjonene. Men vi har altså en streng avgrensning, i motsetning til Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti. Etter Senterpartiets mening må følgende forhold være oppfylt for at bedrifter og ansatte skal komme inn under kompensasjonsordningen: skriftlig arbeidskontrakt fra før 29. januar i år, arbeidstaker må ha vært i arbeid i minst fire uker før 29. januar, arbeidsforholdet må være registrert i Aa-registeret, og arbeidstaker må ha betalt eller skal betale skatt til Norge.

Senterpartiet kan ikke se at denne kompensasjonsordningen er begrunnet i EØS-avtalen. Regjeringas begrunnelse synes å være at en vurderer det som rimelig at personer som er en del av det norske velferdssystemet, men bosatt i andre land, og ikke bare i EØS-land, blir kompensert for inntektsbortfall som skyldes innreiserestriksjoner. Etter Senterpartiets vurdering er EØS-avtalen, EØS-retten, slik at den verken krever eller er til hinder for en slik ordning. Senterpartiet er uenig med regjeringa og Arbeiderpartiet i at ordningen er en del av det norske velferdssystemet gjennom EØS-avtalen eller andre bilaterale trygdeavtaler.

Til slutt: Senterpartiet mener det er urimelig at arbeidsgiver skal måtte betale saksbehandlingsgebyr for den pålagte søknadsordningen for de tilfeller hvor arbeidsgiver legger til rette for bolig som er egnet for gjennomføring av karantene. Arbeidsgiver har allerede tunge byrder under pandemien, og et slikt gebyr vil være feil. Vi går derfor imot at gebyret på en godkjenningsordning til innkvartering skal gi 20 mill. kr til statsbudsjettet.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Då grensene stengde, ramma det både arbeidslivet og arbeidsfolk hardt. Noko me har høyrt spesielt mykje om, er grensependlarane, dei som jobbar i Noreg, men som bur på andre sida av grensa, og som på grunn av grensestenginga ikkje fekk moglegheit til å møta opp på jobb. Denne gruppa fall mellom alle stolar og vart ståande utan inntektssikring fordi dei verken var permitterte eller sjuke. Men dei fekk ikkje reisa på jobb.

Gong på gong har SV teke til orde for at denne gruppa tilsette, som altså jobbar i det norske helsevesenet, i skolar og barnehagar og i bygg- og anleggsbransjen, må få rett på ei inntekt å leva av. Difor fremja SV òg forslag tidlegare i år om at grensependlarar som ikkje kunne reisa inn i landet for å jobba på grunn av stengde grenser, måtte verta omfatta av ordningar som sikra økonomisk kompensasjon. Men regjeringa stemde oss ned og svarte fleire gonger at dei vurderte situasjonen fortløpande.

Det begynner å verta beskrivande for korleis regjeringa handterer denne krisa, at dei no omsider, etter fleire månader, kjem etter og nettopp innfører ei slik ordning som partia på venstresida har etterspurt i lang tid. Det er bra at det kjem på plass ei løysing for å sikra at arbeidstakarar ikkje vert ståande utan inntektssikring frå januar, men det burde ha kome før.

Grensependlarane utgjer ingen stor smitterisiko, men har likevel ikkje hatt nokon rettar etter at grensene stengde. Det har ramma hardt både dei tilsette, kommunane og ikkje minst dei som er heilt avhengige av at grensependlarane kjem seg på jobb. Behandlinga av denne gruppa står i sterk kontrast til behandlinga av arbeidsinnvandrarar, som faktisk har utgjort ein smitterisiko samanlikna med dei som bur på andre sida av grensa og jobbar her. Det verkar som om regjeringa har vore heilt blind for behova i grensekommunane. Difor fremja SV i samband med krisepakkene forslag om fyrst og fremst å sikra inntekt for dei som ikkje får reisa på jobb, og å gjera unntak for dei som dagleg pendlar til jobb i Noreg. Det er Noreg som har stengt grensene, og det er Noreg som har ansvaret.

Det er bra at det kjem ei løysing, men ho kjem langt på overtid og er ikkje god nok. SV meiner grensependlarane må få kompensert for tapt inntekt frå då dei vert nekta å reisa på jobb. Situasjonen for grensependlarane har vore alvorleg lenge, og regjeringa har ikkje gjort noko som helst for å finna ei løysing. Mange av dei stod plutseleg utan både inntekt og rett til økonomisk kompensasjon trass i at dei har arbeidd og skatta til Noreg og bidratt til det norske samfunnet. Det er grunn til å vera kritisk til at dei ikkje vart sikra tidlegare.

Dette var ei sak som den nyleg avdøde LO-leiaren Hans-Christian Gabrielsen engasjerte seg sterkt i. For litt over ein månad sidan uttalte han til FriFagbevegelse:

«På tross av at vi har startet med vaksinering, kan vi komme i en lignende situasjon igjen. Det er ikke utenkelig. Selv om det nå er åpnet for at svenske dagpendlere kan komme på jobb i Norge, er ikke dette over. I en måned har flere tusen stått i en uverdig situasjon helt uten inntekt. Dette har selvsagt vært en stor belastning for mange av våre medlemmer som jobber og betaler skatt i Norge. Nå må de grensependlerne som har stått helt uten inntekt, fordi de ikke har fått lov til å reise på jobb, bli kompensert.»

SV er sjølvsagt heilt einig i dette. Det er bra at me i dag, etter altfor mykje somling, kjem til ei løysing. Men dette er me nøydde til å læra av. Dersom me i framtida skulle stå i ein liknande situasjon, trengst det system og løysingar på plass – både for den enkelte arbeidstakaren og for bedrifter og lokalsamfunn som er avhengige av grensependlarar.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) []: Koronapandemien har medført mange ulemper og problem i året som har gått. Mange arbeidarar frå EØS-land har vorte hindra i å venda tilbake til Noreg på grunn av innreiserestriksjonar som er innførte. Det har vore avgjerande for regjeringa at ei ordning som sikrar denne gruppa, no kjem raskt på plass. Difor vert det føreslått at lovheimel og forskrifter vert vedtekne utan høyring.

Den nye føresegna gjev heimel til å innføra ei plikt for arbeidsgjevaren til å forskottera sjukepengar til arbeidstakarar som vert ramma av innreiserestriksjonar, for så å få refusjon av trygda. Dette vil gje ei raskare utbetaling til den einskilde. Ytinga vil verta utbetalt som sjukepengar, men med ein kompensasjonsgrad på 75 pst.

Tilgang til innreise til Noreg vart vesentleg stramma inn frå 29. januar 2021. Mange utanlandske arbeidstakarar står difor utan inntekt som ei direkte fylgje av smitteverntiltaket. Det vert føreslått at kompensasjonen vert gjeven frå det tidspunkt då innstramminga skjedde. Omsynet til den einskilde arbeidaren har her vege tungt.

Arbeidsfolk som arbeider i Noreg, men er busett i eit EØS-land, vert med dette sikra å kunna føreta ei nødvendig heimreise utan å mista retten til yting. Kompensasjon skal difor verta gjeven i dei høva der utestenging frå landet er ufrivillig.

Det er også viktig at forskotteringsperioden ikkje vert for lang. Mange arbeidsgjevarar opplever ein stram økonomi som fylgje av den langvarige situasjonen. Det kan difor vera svært krevjande for mange å forskottera kompensasjon til dei tilsette som bur i utlandet. Det er også ein fare for at bransjar vil verta tappa for arbeidskraft, som i særleg stor grad har basert seg på arbeidstakarar frå andre land.

Det er mange omsyn å ta under krevjande tilhøve, som ein langvarig pandemi. Her har omsynet til den einskilde arbeidstakaren som vert nekta innreise til arbeidet, vege tyngst. Samstundes bør det vera en sikkerheitsventil i dei høva der arbeidsgjevaren ikkje har mogelegheit til å forskottera. Det vil verta nødvendig å føreta evaluering og kontrollar i ettertid for å avdekkja eventuelt misbruk.

Kostnadane ved denne mellombelse kompensasjonsordninga er rekna til om lag 850 mill. kr. Det er då lagt til grunn at innreiserestriksjonane varer ut april 2021.

Kristeleg Folkeparti støttar denne spesielle ordninga som vil gje tryggleik for arbeidstakarar og familiane deira. Denne gruppa vert dermed sikra ei yting som er basert på den arbeidsavtalen dei har med arbeidsgjevaren i Noreg.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Proposisjonen som behandles i dag, omhandler endringer i folketrygden. Nærmere bestemt omhandler den hjemmel til å gi forskrifter om forskutteringsplikt for arbeidsgiver ved kompensasjon i form av sykepenger til arbeidstakere som er rammet av innreiserestriksjoner. Videre foreslås det endringer i statsbudsjettet 2021 som følge av en slik kompensasjonsordning. Det foreslås også endringer knyttet til opprettelse av godkjenningsordning i regi av Arbeidstilsynet for karanteneinnkvartering som arbeidsgiver stiller til disposisjon.

De strenge innreiserestriksjonene som ble innført fra 29. januar, er nødvendige for å begrense risikoen for importsmitte til Norge. Samtidig har de medført en svært vanskelig situasjon for en del arbeidstakere som jobber i Norge og bor i andre land. De har ikke kommet seg på jobb og har dermed mistet inntekter.

Regjeringen har som utgangspunkt at inntektssikring for arbeidstakere skulle løses ved hjelp av permitteringsinstituttet. Enkelte utenlandske arbeidstakere har blitt permittert og fått dagpenger, men det gjelder ikke alle. Vurderingene av permitteringsgrunnlaget ligger også hos partene i arbeidslivet og den enkelte arbeidsgiver.

Fra midnatt 1. mars lettet vi noe på restriksjonene ved å åpne for at dagpendlere fra Sverige og Finland igjen kan komme på jobb i Norge under et strengt test- og kontrollregime. Samtidig er det fortsatt mange som berøres av forbudet, og som også har opptjent rettigheter i folketrygden.

Regjeringen foreslår derfor å innføre en ny ordning som delvis kompensasjon for arbeidstakere som ikke kan møte på jobb i Norge på grunn av innreiserestriksjonene. Ytelsen vil bli utbetalt som sykepenger og følge sykepengereglene så langt de passer, men med en kompensasjonsgrad på 70 pst. Den blir i sin helhet finansiert av folketrygden. Merutgiftene for folketrygden vil avhenge av hvor lenge innreiserestriksjonene vil bli gjeldende, men er anslått til om lag 280 mill. kr per måned.

For å sikre en rask igangsetting av ordningen og lette den administrative gjennomføringen er det hensiktsmessig at arbeidsgiver forskutterer ytelsen til arbeidstakeren og krever refusjon fra arbeids- og velferdsetaten.

Det er verdt å merke seg at dette er en automatisert ordning hos arbeids- og velferdsetaten, og at det tallet som har blitt nevnt på 500 søknader, dreier seg om den andre ordningen som det er et bevilgningsvedtak knyttet til, nemlig godkjenningsordningen for karantenefasiliteter som arbeidsgiver har ansvaret for, altså en annen ordning.

Arbeids- og velferdsetaten må kunne stole på opplysninger fra arbeidsgiver, og det vil ikke være mulig å føre fortløpende kontroll med refusjonskravene, men samtidig vil vi kunne ha kontroller i ettertid og informere om det. Det er viktig for å forebygge misbruk av ordningen.

Videre vil det bli gitt regler om å nekte ytelser til personer som har reist til utlandet enten nå, eller ved fremtidige endringer i innreisereglene i strid med nasjonale myndigheters reiseråd. Regjeringen foreslår derfor en hjemmel i folketrygdloven § 25-16 til å kunne fastsette i forskrift en slik plikt for arbeidsgiver. Arbeidsgiver skal med dette forskuttere en kompensasjon i form av sykepenger når en arbeidstaker ikke kan møte på jobb som følge av innreiserestriksjoner når det foreligger utbrudd eller fare for utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom.

Regjeringen foreslår at endringen trer i kraft straks og gis virkning fra 29. januar 2021. Virkningstidspunktet tilbake i tid innebærer at endringen gis tilbakevirkende kraft overfor arbeidsgiver som må forskuttere 70 pst. av lønn for perioden tilbake til 29. januar.

Endringen som her foreslås, innebærer en forskuttering for arbeidsgiver av et beløp som er betydelig lavere enn en ordinær lønnsutbetaling. Arbeidsgiver vil også bli gitt full kompensasjon fra trygden, og det legges opp til en betydelig grad av automatisert saksbehandling, noe som bidrar til at refusjonskravene kommer til snarlig utbetaling. Her har vi lagt vekt på å ha systemer som i minst mulig grad gir likviditetsmessige utfordringer for arbeidsgiverne.

Tiltaket må ses i lys av den alvorlige situasjonen vi befinner oss i, hensynet til et effektivt smittevern og hensynet til en arbeidstakergruppe som er rammet av innreiseforbudet og befinner seg i en vanskelig økonomisk situasjon. På denne bakgrunn legges det til grunn at endringene er innenfor lovgivers handlefrihet og ikke kommer i konflikt med forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft i Grunnloven § 97.

Det har vært spørsmål om retten til ytelsen kun skal gis til de personer som oppholdt seg i utlandet per 29. januar, og ikke til personer som har reist ut etter dette. I forskriften vil det legges opp til at personer som bryter nasjonale myndigheters reiseråd, skal kunne nektes rett til kompensasjonsytelse. Myndighetene fraråder som kjent reiser som ikke er strengt nødvendige. Departementet er i gang med å detaljere det nærmere innholdet i ordningen i forskriften.

Når det gjelder Arbeidstilsynets godkjenningsordning av karanteneinnkvartering, er det et tiltak for bedre etterlevelse av karantenereglene. Det er likevel slik at hovedregelen er at alle som kommer inn til landet for å utføre arbeid, skal gjennomføre karantene på karantenehotell. Det er altså gitt et unntak, som er en snever unntaksbestemmelse, hvor det må være forhåndsgodkjent av Arbeidstilsynet. Det er arbeidsgiver, eller oppdragsgiver, som søker om det.

Jeg er glad for at flertallet i komiteen støtter forslagene i proposisjonen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) []: I hele høst har det vært diskusjoner om å innføre stengning av grensen og innreisebegrensninger. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvilke forberedelser var gjort i departementet før den 29. januar, og hvilken dialog hadde man med partene før den 29. januar?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: I løpet av høsten hadde departementet, sammen med andre departementer, en gjennomgang av flere forskjellige scenarioer. Men som jeg har sagt her tidligere også, vil det alltid i en uoversiktlig situasjon som dette være konkrete enkeltsituasjoner som vi ikke har fanget opp. – Det er det ene.

Så har vi gjennom hele denne krisen hatt løpende kontakt med partene i arbeidslivet. Som sagt var det en antakelse i departementet at permitteringsreglene her ville kunne komme til bruk. Dette er personer som har opptjent rettigheter. Hvis de blir permittert, har de dagpengerettigheter, blir de syke, har de sykepengerettigheter. Dette er ikke noe som departementet eller staten kan bestemme på egen hånd, det er det partene som avgjør. Og det viste seg å være en løsning som det ikke var mulig å få til.

Rigmor Aasrud (A) []: Takk for svaret.

Det jeg forstår av statsråden da, er at man ikke hadde avklart med partene den 29. januar om permitteringsregelverket var det man kunne bruke. For det kunne ikke komme overraskende at det var 80 000 arbeidstakere som pendlet inn til Norge, og som norske bedrifter var helt avhengige av. Da hadde man altså ikke gjort noe for å avklare med partene i arbeidslivet om permitteringsordningen var løsningen.

Jeg skjønner at det kan være enkelte småting som glipper, men dette er ganske vesentlig når man går til det skritt å stenge grensene. Da hadde jeg nok forventet at statsråden hadde forberedt seg og brukt den forskriftshjemmelen som han fikk i mars 2020, for å kunne lage en løsning som var på plass da man stengte grensene, og ikke nå, to og en halv måned etterpå. Hvorfor har man ikke brukt forskriftshjemmelen, og hvorfor hadde man ikke forberedt seg på det før man faktisk stengte ned?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg må egentlig bare gjenta svaret mitt: I løpet av høsten, hvor det i hvert fall var en litt bedre smittevernsituasjon, var det i flere departementer gjentatte runder hvor man forberedte seg på forskjellige typer scenarioer.

Når det gjelder permitteringsregelverket, er forutsetningen der at partene sier noe om permitteringsgrunnlaget, og i og for seg også den enkelte arbeidsgiver. Men det er riktig at det ikke var en avklart avtale – det sier seg vel litt selv – med partene før grensestengningen 29. januar, for da hadde vi kunnet bruke permitteringsregelverket.

Grunnen til at regjeringspartiene også stemte mot dette tidlig, var at vi så på forskjellige typer løsninger. Men det har vist seg at dette var den eneste løsningen som sto igjen som realistisk å gjennomføre.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg synes det er trist at regjeringen og spesielt Høyre ikke lenger nødvendigvis er en god alliert i kampen mot trygde- og velferdseksport, og at regjeringen her har latt seg presse av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV til at man nå skal begynne å gi sykepenger til friske folk så lenge man er bosatt i utlandet.

I sitt innlegg var statsråden også tydelig på at regjeringen primært ønsket å endre og forbedre permitteringsreglene for utenlandske arbeidstakere bosatt i Romania, Polen og Latvia. Det ønsket hadde regjeringen samtidig som de to ganger har stemt ned forslag i denne sal om å styrke permitteringsreglene, som kan være med på å trygge norske arbeidsplasser. Synes statsråden det er en god prioritering?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Ikke sånn som representanten formulerer det, så polemisk og retorisk, men jeg mener at begge de to tingene er riktig, også når man ser sakene i sammenheng.

Én ting er hvis man stenger grensene noen uker, men her er det en situasjon hvor grensene fortsatt er stengt etter lang tid, og folk som har tjent opp rettigheter i Norge, får ikke lønn. Noen får kanskje lønn fordi arbeidsgiveren deres velger å gi dem det allikevel, men det er begrenset hvor lenge norsk næringsliv kan betale lønn til folk som staten sier ikke får lov til å komme på jobb. Dette rammer mange deler av næringslivet, ikke minst deler av arbeidslivet i grensetraktene, i fylker som Østfold og Trøndelag f.eks., for å nevne noen, hvor vi også har fått historier om industribedrifter som er frustrerte over dette.

Så er jeg enig i at i en ideell verden ville det vært andre løsninger på dette, men dette er den løsningen som står igjen, og da er det også den riktige.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Ved komiteens behandling fikk vi skriftlig innspill fra NHO, og der sier NHO at det er viktig å stenge for at ordningen dekker tilfeller der

«[d]en ansatte har forlatt landet bevisst, vel vitende om at man ikke vil kunne komme tilbake og arbeide. Dette kan åpne for spekulasjon og for at virksomhetene mister verdifull arbeidskraft som uten ordningen ville valgt å bli i landet.»

I statsrådens svar til Senterpartiet den 22. mars sier statsråden at det er greit å reise tilbake til sin familie i utlandet, sjøl om de ikke får innreisetillatelse tilbake.

Senterpartiet har fulgt opp NHOs opplagte innvendinger. Statsråden velger i sitt innlegg ikke å kommentere dem engang. Regjeringa velger å ikke følge det opp. Hva er grunnen til at regjeringa ikke følger opp NHOs opplagte innvending mot det som regjeringa nå gjennomfører?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er vel samme grunn som at Senterpartiet ikke alltid gjør det NHO ønsker. Vi er ikke enig med NHO i dette standpunktet rett og slett, og det er det flere grunner til.

For det første til unødvendige reiser: Da kan du nektes denne ordningen. Så er det et rimelighetsspørsmål hva som er nødvendig og unødvendig. Med en langvarig grensestengning vil vi mene at det å reise hvis man har f.eks. familie og små barn, kan falle innenfor «nødvendig».

Det andre er praktiseringen. Dette må være mulig faktisk å praktisere. Mange av de kriteriene som representanten Lundteigen tok opp i sitt innlegg, kunne vært fine å ha, men det er ikke mulig eller praktisk gjennomførbart å lage et system som har alt dette på plass, uten at det blir enormt byråkratisk, dyrere og mer komplisert.

Det siste er at det er verdt å huske at dette ikke er konsekvensløst. Her får man 70 pst. av sykepengegrunnlaget. Det vil si at hvis man reiser ut for å besøke familie, og ikke kommer inn igjen, taper man store deler av inntekten sin. Husk at sykepengegrunnlaget heller ikke er 100 pst. av tidligere lønn hvis man har høy inntekt.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: I løpet av denne pandemien har det i sak etter sak vore nødvendig for opposisjonen å pressa regjeringa for å sikra gode løysingar for vanlege folk. Denne saka er heller ikkje noko unntak.

Tidlegare fremja Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV eit forslag om at

«Stortinget ber regjeringen sikre at grensependlere som nå ikke kan reise inn i landet for å jobbe på grunn av stengte grenser, blir omfattet av ordninger som sikrer økonomisk kompensasjon.»

Det vart altså nedstemt for ikkje lenge sidan. Då er spørsmålet mitt til statsråden: Kvifor stemte regjeringspartia dette ned når ein no meiner det er ei god ordning?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Dette har jeg også svart på tidligere, men jeg gjentar det gjerne: Vi stemte det ned fordi vi ønsket å se på andre mulige løsninger. Selv om Stortinget, og det er i og for seg også et enstemmig storting, mange ganger i denne pandemien har gjort slik at vi må innføre helt nye ordninger, er ikke det spesielt ideelt. Det er ofte arbeidskrevende, det er stor usikkerhet, og misbruksmulighetene er store. Det gjelder også for denne ordningen, som for alle disse særegne koronaordningene. Det har vi vært helt åpne om. Det kan ofte føre til unødvendig ventetid og forlengelse. Nå blir dette en enkel og ubyråkratisk ordning, så jeg er ikke så redd for det her.

Vi har ønsket å se på alle mulige andre ordninger før vi landet på denne, men til slutt var det ingen alternativer igjen – verken permittering, å gjøre noe for en utvalgt gruppe av disse, eller å gjøre noe via kommunene var gode ordninger.

Det må også legges til, med all respekt for Stortinget, at det er forskjell på å skrive et anmodningsvedtak og å utrede og gjennomføre en løsning i praksis.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Pandemien har rammet det norske samfunnet hardt, og det har vært helt nødvendig for Stortinget å gå inn og sikre kraftfulle tiltak både for å kompensere bedrifter, selvstendig næringsdrivende og frilansere og også for å ivareta arbeidsfolk som har sitt arbeid i Norge. Gang etter gang har de ordningene som har kommet fra regjeringen, ikke vært gode nok, eller de har ikke dukket opp i det hele tatt. Dette er nok et eksempel på et slikt tiltak.

Det handler om arbeidsfolk fra utlandet som har sitt arbeid i Norge, og som hvis de hadde blitt syke, ville hatt rett til sykepenger, og hvis de hadde blitt permittert, hadde hatt rett til dagpenger. Men da grensene ble stengt, hadde ikke regjeringen planlagt en løsning for dem.

Jeg må jo si at det er ganske spesielt å lytte til Fremskrittspartiet i denne saken. De har altså vært de fremste talspersoner for EØS-avtalen og fri flyt av arbeidskraft – at vi skal tiltrekke oss billig arbeidskraft fra utlandet til å utføre arbeid i Norge – men når en stenger grensene under en pandemi, skal en altså ikke gi kompensasjon til de folkene som har bidratt til verdiskaping og betalt skatt i Norge. Det er selvsagt urimelig.

Det som også blir ganske spesielt når en lytter til Fremskrittspartiet, er deres omtale av hvordan vi bruker offentlige midler. Det å bruke noen hundre millioner kroner på denne ordningen er altså i Fremskrittspartiets øyne sterkt problematisk. Men det å øse ut milliarder av kroner gjennom EØS-avtalen i EØS-midler hvert eneste år, som går til prosjekt som handler om fuglekasser, som går til fektekamper for folk som står i vikingutstyr, og som går til å feire gjøkens dag – ja, det er helt greit. I inneværende års budsjett har Fremskrittspartiet vært med på å signere på at en skal bruke 5,7 mrd. kr i EØS-midler til ulike prosjekt i Øst- og Sentral-Europa. Det er helt greit i Fremskrittspartiets øyne, men å stille opp for arbeidsfolk som er blitt nektet innreise til Norge på grunn av pandemien, og arbeidsfolk som har bidratt til verdiskaping i Norge, det vil altså ikke Fremskrittspartiet gjøre.

Men så er det viktig å sette noen begrensninger i denne ordningen, og når folk etter 29. januar frivillig har reist ut av Norge, da har de gjort et valg. Hvis det hadde vært en velbegrunnet reise, knyttet til alvorlig sykdom i egen familie, dødsfall, begravelse eller fødsel, da er det en legitim årsak, og da skal en også ha mulighet til å komme inn igjen. Men det å åpne den døren, slik flertallet her legger opp til, ved at en sier en skal kunne reise ut av Norge, og samtidig få rettigheter hvis en blir nektet innreise igjen, er en klart urimelig innretning på ordningen, og der hadde det vært nyttig å følge opp de innspillene som også NHO har kommet med.

Arild Grande (A) []: Vi hører i denne debatten et stort engasjement fra høyresiden for næringslivet og Norges behov for arbeidskraft. Vi hører forholdsvis lite fra høyresiden om arbeidstakernes behov i denne saken.

For hvem handler dette egentlig om? Jo, det handler om arbeidstakere som er invitert til Norge for å jobbe, arbeidstakere som har bidratt til å bygge landet, og som har opptjent rettigheter i det norske arbeidslivet. Mange av dem har allerede strukket seg svært langt og tatt lange og ekstra vakter for å bidra til å holde hjulene i gang, og mange har ikke vært hjemme eller sett familien sin på lang tid. Dette har pågått ganske lenge under pandemien.

Bekymringene, særlig fra høyresiden, kom da en del fryktet at nye rettigheter ville føre til at folk reiste hjem og ikke kom seg tilbake. At en del arbeidsgivere er bekymret for dette, skjønner vi godt, og derfor er det viktig at man hele tiden ser på hvordan man kan sikre tilgang på arbeidskraft og kritisk personell innenfor godt smittevern. Men en del av reaksjonene går på at man antar at dette nye regelverket vil føre til misbruk, og det sier litt om hvor vi har havnet som samfunn.

Norge har gjort seg svært avhengig av import av utenlandsk arbeidskraft, og samtidig står tusenvis av norske ungdommer utenfor arbeidslivet. I en krise ser vi hvor sårbare vi har gjort oss. Åpner vi grensene, øker faren for smitte, og stenger vi grensene, skjelver mange bedrifter. Da må man finne løsninger som så langt det lar seg gjøre, møter behovene både arbeidstakere og arbeidsgivere har.

For Arbeiderpartiet er det uakseptabelt at arbeidstakere i Norge, uansett hvor de er bosatt, blir stående fullstendig uten sikkerhetsnett. Fremskrittspartiet kaller dette trygdeeksport. De hopper bukk over at dette er arbeidstakere i Norge. Fremskrittspartiets budskap til disse arbeidstakerne er altså: Vi vil gjerne at dere kommer hit og jobber her, men får dere problemer, stiller ikke Norge opp for dere. Mistenkeliggjøringen synet deres representerer, er et menneskesyn som står langt fra det sosialdemokratiske.

Også Senterpartiet avslører her hvem de egentlig er. De mener at vi skal låse disse arbeidstakerne inne i Norge. Folk som allerede har tatt en stor byrde, strukket seg langt for norske arbeidsgivere og dermed ikke har vært hjemme eller sett familien sin på lang tid, skal altså låses inne i Norge. Hvem andre ville ha akseptert det? Denne holdningen til utenlandske arbeidstakere ligner på hvordan andre land som vi ikke ønsker å sammenligne oss med, behandler utenlandske arbeidstakere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er riktig at vi har gjort oss avhengig av arbeidskraft bosatt i utlandet. Det har vært tilsiktet, det har vært ønsket av alle som går inn for ukontrollert arbeidsinnvandring til Norge, noe som innebærer at vi ikke lenger har et norsk arbeidsmarked, men et EØS-arbeidsmarked. Her er Arbeiderpartiets ledelse av de fremste som ønsker et sånt system, et system som gjør at vi får større inntektsspredning, vi får flere i lavlønnsyrkene. Når den utenlands bosatte arbeidskraften ikke kommer inn i landet, er det sjølsagt problemer med å få gjort jobben, for det er for dårlig betaling for dem som lever med det norske kostnadsnivået.

Senterpartiet ønsker en systemendring på dette, og det kjenner Arbeiderpartiets representanter meget godt til. Senterpartiet står for at det skal være en balanse mellom arbeidsgivers og arbeidstakers belastninger gjennom pandemien. Det står vi for generelt, og det står vi for også i denne saken. Vi har derfor gått inn for denne ordningen for dem som var i Norge den 29. januar. Vi har gått inn for unntak som er knyttet til personlige forhold når det gjelder fødsler, begravelser og sykdom i nær familie, noe som er mulig å praktisere. Og vi har klare kriterier for å komme inn under ordningen, kriterier som er helt nødvendige for at det skal være rettferdighet og ikke muligheter for juks i systemet.

Vi har tatt opp saken med statsråden for å få avklart hvordan regjeringa og statsråden ser på den situasjonen som kan og vil oppstå når de som er i Norge, reiser hjem og ikke kommer på innreise tilbake. Da har statsråden den 22. mars sagt at det å besøke familie er nødvendig og greit når en bor i utlandet, og så sier statsråden samtidig: Unødvendige reiser vil kunne innebære at man mister retten til ytelser. Unødvendige reiser – hva er det? Og til overmål sier statsråden at Senterpartiets system er byråkratisk og vanskelig å praktisere. Da vil jeg be statsråden komme opp og definere hva som er forskjellen på å reise hjem til sin familie og å reise unødvendig tilbake til et annet land enn Norge.

Senterpartiet har tatt NHOs råd og anbefalinger på alvor, det var gode råd, og vi velger å ta gode råd med oss, om de kommer fra NHO, Fellesforbundet eller hvem det er. Her har NHO rett, og Senterpartiet er det eneste partiet her i dag som har fulgt opp NHOs anmodning.

Erlend Wiborg (FrP) []: I Norge har vi heldigvis et relativt godt og strengt kontrollregime når det gjelder mottak av offentlige ytelser. Man har et strengt regime som sørger for at ytelsene faktisk går til dem som skal ha dem, og som har behov for dem, og som sørger for at folk som på urettmessig måte prøver å tilegne seg det, skal bli stoppet. Derfor ber jeg statsråden om å gå opp på talerstolen og fortelle litt om hva slags kontrollmekanismer han har tenkt å ha for å kontrollere at personer bosatt i Romania, som nå statsråden legger opp til skal kunne få sykepenger fra Norge – opptil 70 pst. – f.eks. ikke tar seg jobb i Romania. Mener statsråden, sammen med Senterpartiet, Arbeiderpartiet og de øvrige partiene i denne sal, at de strenge reglene man har for nordmenn, ikke skal gjelde for den særordningen man her lager?

Det er spesielt å høre Senterpartiet i denne debatten. De prøver å skape en polemikk opp mot Høyre. Men faktum og voteringen etterpå kommer til å vise følgende: Senterpartiet har fått gjennomslag her, de har presset regjeringen på plass, sammen med Arbeiderpartiet og SV, og sørger for en betydelig velferdseksport. De sørger nå for å bevilge – noe vi ikke er forpliktet til – over en kvart milliard kroner hver eneste måned til Romania, Polen, Latvia og Spania. Samtidig sier Senterpartiet nei til å styrke permitteringsreglene for å trygge norske arbeidsplasser. Det har man ikke råd til. Behandling for lille Ulrik på fire år, som ligger an til å bli blind hvis han ikke får behandling, det har de ikke råd til. Men over en kvart milliard kroner hver eneste måned, det har de råd til.

Så står altså Senterpartiet på denne talerstolen og sier at dette er småpenger. Man skal ha vært rimelig lenge i politikken hvis man snakker om at over en kvart milliard kroner i måneden er småpenger. Det er enorme summer for dem som mottar dem. Nå legger stortingsflertallet opp til at i løpet av et par måneder vil en rumensk statsborger bosatt i Romania ha opptjent en månedslønn. Hvis dette fortsetter, vil han ha opptjent flere månedslønner fra norske skattebetalere takket være at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV har fått regjeringen på plass.

Jeg ber som sagt statsråden komme opp og fortelle om hvilket kontrollregime han ser for seg skal gjelde i denne saken. Det er underlig hvis det ikke skal være et kontrollregime her, når han krever det for alle andre nordmenn.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: I motsetning til Fremskrittspartiet er Senterpartiet for en kontrollert arbeidsinnvandring fra EØS-området. Det er det som er kjernen i det systemet vi har i dag. Så det må alle være klar over, hva slags grunnsyn Fremskrittspartiet har, på tross av store og vidløftige uttalelser fra komitéleder Wiborg her.

Senterpartiet ser det som rettferdig og rimelig at de arbeidstakere som har jobb i Norge, og som var i utlandet 29. januar og ikke kommer inn igjen, kommer inn under kompensasjonsordningen. Det er ikke mer enn rett og rimelig.

Videre: Når det gjelder permitteringsreglene, går Senterpartiet inn for at arbeidsgivers periode skal være to dager, og at det skal kombineres med at arbeidstaker skal få full lønn de resterende åtte dagene. Det siste går Fremskrittspartiet ikke inn for, for de har en usosial politikk når det gjelder arbeidstakerne i Norge.

Presidenten: Representanten Erlend Wiborg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Erlend Wiborg (FrP) []: Representanten Lundteigen bør muligens følge noe bedre med, for Senterpartiet har to ganger stemt ned Fremskrittspartiets forslag om å bedre permitteringsreglene. Vi har foreslått å gå fra ti til to dager, da det er det næringslivet selv ber om. Det er det som kan være med på å styrke norske arbeidsplasser, men det forslaget er altså blitt stemt ned, da stortingsflertallet, med Senterpartiet i spissen, ikke har sagt seg villige til å prioritere det. Jeg kan kanskje skjønne hvorfor Senterpartiet ikke kan prioritere det, når de nå prioriterer å bruke over en kvart milliard kroner hver eneste måned på å overføre penger til Romania, Latvia og Polen.

Representanten Lundteigen hevder at Senterpartiet er for kontrollert arbeidsinnvandring. Ja, det kan godt hende, men denne saken viser i hvert fall tydelig at Senterpartiet også er for ukontrollert bruk av folks skattepenger.

Rigmor Aasrud (A) []: Saken i dag viser jo at det er et stort flertall i denne salen for å sørge for at utenlandske arbeidstakere som har et arbeidsforhold i Norge, betaler skatt, betaler trygdeavgift og er arbeidstakere i Norge, også skal få en kompensasjon, som er rett og rimelig når Norge stenger dem ute fra å komme inn.

Det er interessant å høre at representanten Wiborg er opptatt av sine forslag om å styrke rettferdigheten i Norge. Et forslag om å gi todagers arbeidsgiverperiode uten å kompensere lønnsmottakerne, vil ikke oppfattes rettferdig for så veldig mange av de lønnsmottakerne som må gå ned på mindre lønn etter to dager.

Men i den saken vi har i dag, har jeg lyst til å spørre også Senterpartiet om de kunne si litt mer om hva som er rettferdig. De arbeidstakerne som er i Norge, har gjort en kjempejobb – vi hører at de har jobbet doble skift veldig lenge for å holde hjulene i gang. De skal få lov til å komme hjem hvis det er dødsfall eller fødsel. Men hvis de har noen barn hjemme, og kanskje har vært i Norge i tre måneder, er det da riktig at de ikke skal få lov å dra hjem og møte familien sin? Det synes jeg høres ganske dramatisk ut. Vi pleier å høre andre ting fra Senterpartiet når vi diskuterer forhold rundt norske barn. Hvorfor er det riktig da at de som er foreldre, som har vært her i Norge og gjort en innsats og betalt skatten sin, ikke skal få lov å reise hjem og møte barna sine hvis de har vært her så lenge? Det synes jeg Senterpartiet skylder oss et svar på, for det er ganske krevende, og de har gjort en stor innsats.

Så er jeg glad for at det blir flertall, som sagt, for en ordning som det var på tide kom. Jeg synes fortsatt det er overraskende at regjeringen ikke var bedre forberedt på at vi kom til å stenge grensene, og at det kunne være et meget aktuelt scenario som burde vært diskutert mer i departementet. Det synes jeg ikke statsråden svarte godt på i den replikkvekslingen vi hadde. Men jeg registrerer at nå er iallfall ordningen på plass. Den er helt nødvendig, og det er viktig at de som nå har stått uten inntekt i mange måneder fordi vi stengte grensene, får den kompensasjonen de rettmessig fortjener.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Først, til representanten Wiborgs historiefortelling: Det kan være greit å minne representanten Wiborg om hvem sitt ansvar det er at en per i dag har en arbeidsgiverperiode med lønnsplikt på ti dager. Det er regjeringspartiene og støttepartiet Fremskrittspartiet som sørget for at den ble økt opp igjen til ti dager. Senterpartiet var uenig i det – vi mente at det ga en for stor belastning for bedriftene, og vi mente også at det fortsatt skulle være en lønnskompensasjon for arbeidstakerne.

Så har vi ved en rekke anledninger fremmet forslag for å redusere lønnsplikt ved permittering, i kombinasjon med at en også skal ivareta arbeidsfolkene. Senest rett før påske fremmet vi forslag om å redusere arbeidsgivers lønnsplikt ved permittering til to dager, i kombinasjon med lønnskompensasjon for de ansatte. Det forslaget ble lagt fram i Stortinget torsdag før påsken. Representanten Wiborg kan sitte her og riste på hodet så mye han vil, men han kan i stedet gå inn i referatet fra Stortingets behandling og se at det forslaget ble lagt fram.

Så til det som handler om vilkårene for ordningen: Ja, vi mener at det skal være tydelige vilkår knyttet til ordningen. Hvis du har vært i Norge etter 29. januar og valgt å reise ut igjen, da er det et valg du har gjort. Vi mener at det skal være en del årsaker som er legitime grunner til å reise ut, og når det gjelder den oversikten som vi har nevnt, har vi ikke sagt at det ikke også kan finnes andre tungtveiende personlige årsaker – vi har brukt begravelse og fødsel som eksempel, men vi har ikke sagt at det skal utelukke at det også kan være andre tungtveiende personlige årsaker.

Men det at vi skal legge til rette for at arbeidsfolk skal kunne reise ut igjen av Norge og ikke kunne komme tilbake igjen, og så skal en få en slik støtteordning, det mener vi i Senterpartiet er urimelig. Derfor mener vi at det er viktig at en finner en balanse her som både sørger for at en ivaretar arbeidsfolkene, og for at en faktisk har en ordning som er mulig å praktisere og kontrollere.

Arild Grande (A) []: Når representanten Gjelsvik ordlegger seg som han gjør, og sier at dette handler om folk som selv har valgt å reise ut, og at de dermed ikke skal få rettigheter i tråd med det de har tjent opp i det norske arbeidslivet – det fyller meg med ubehag. Det er en måte å håndtere utenlandske arbeidstakere på som minner om land som vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Ville andre arbeidstakere akseptert en slik holdning? Ville vi på Stortinget akseptert en slik holdning? De fleste stortingsrepresentanter jobber på et annet sted enn der de bor, men ikke bare forventer vi at våre rettigheter skal ivaretas når vi reiser hjem dit vi bor, vi forlanger til og med at Stortinget skal betale for reisen. Når det gjelder arbeidstakere som jobber i Norge, og som bor i andre land, skal de altså stå på bar bakke hvis de, etter det Senterpartiet sier, selv velger å se ungene sine og besøke familien sin.

Jeg synes også Fremskrittspartiet er ganske selektive når de velger ut hvilke millioner vi ikke kan sløse med, og hvilke millioner det er lett for dem å sløse med. Fremskrittspartiet vil f.eks. ikke høre snakk om at vi skal ha utbyttebegrensning på de milliardene som nå blir gitt i krisestøtte til norske bedrifter, penger som urettmessig tas inn som ikke handler om krise, men som handler om å ta inn et utbytte. Der vil ikke Fremskrittspartiet ha noen begrensninger og søler gladelig ut millioner fra det norske fellesskapet. Men de vil ha streng kontroll for å unngå at arbeidstakere i Norge skal få se familien sin. Ja, det er greit at det menneskesynet kommer fram. Det står langt fra det sosialdemokratiske.

Når det gjelder å sette svake grupper opp mot hverandre, er det en lang Fremskrittsparti-tradisjon for å gjøre det, men jeg tviler på at svake grupper som f.eks. pasienter selv ønsker å bli satt opp mot andre svake grupper. Det er en polarisering som jeg tror folk ikke ønsker å bli misbrukt av Fremskrittspartiet i. Jeg tror heller de vil spørre Fremskrittspartiet hvorfor de har brukt milliarder på skattekutt til de rikeste i Norge, kutt i formuesskatten, i stedet for å sikre en verdig pasientbehandling for alle i Norge.

Jeg er glad for at saken finner sin løsning. Jeg er glad for at høyreregjeringen etter lang betenkningstid – altfor lang betenkningstid – har sett fornuften i det vi har ønsket. Men saken er en påminnelse om hvor sårbart Norge er, og at vi bør jobbe for å øke selvforsyningsgraden av arbeidskraft og gi ungdommene våre jobb, men samtidig hvor viktig det er at vi hele tiden står opp for å beskytte arbeidsfolk.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Ut fra hva representanten Grande nå gjør seg høy og mørk av på talerstolen her, gir det et inntrykk av at det skal være fritt fram for den ansatte å kunne reise ut av Norge etter eget forgodtbefinnende, bli nektet innreise og kunne være omfattet av denne ordningen. I komitéinnstillingen sier Arbeiderpartiet:

«Disse medlemmer er enig i at unødvendige reiser ikke skal gi rett til ytelser og at dette presiseres i forskrift.»

Så Arbeiderpartiet mener jo også at en skal sette en grense. Spørsmålet er hva slags grense en skal sette i denne sammenhengen.

Til det at folk ikke får se familien sin: Det er jo en utfordring i denne pandemien, knyttet både til reiser ut og inn av Norge og innad i Norge. Det er en utfordring i denne pandemien som svært mange i Norge opplever, så det at en har begrensninger knyttet til det, er ikke noe særegent for denne saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 11 og 12.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel