Statsminister Erna Solberg [10:04:14]: Jeg vil takke for anledningen til å redegjøre for status og håndtering av utbruddet av koronaviruset.

Det har nå gått nesten ett år siden vi innførte de mest inngripende tiltakene i fredstid. Gjennom dette året er det blitt utført over 4 millioner tester, over 75 000 har fått påvist viruset, 3 400 har vært innlagt på sykehus, og 632 dødsfall er meldt. Mange er rammet av viruset, og enda flere er rammet av kampen mot smitten. Men sammenliknet med de fleste andre land har vi til nå kommet bedre ut.

Etter at vi fikk kontroll på smitten på senvinteren i fjor, har vi klart å beholde kontrollen, selv om smitten har gått i bølger. Men epidemien er ustabil. Tidlig i januar strammet vi til, både på grensen og ved innenlandske tiltak. Det ga resultater, og smitten falt gjennom januar. Det har trolig også bidratt til å forsinke de mer smittsomme virusvariantenes spredning i Norge, sammenliknet med andre land.

De siste ukene har tallene igjen pekt oppover, og de mer smittsomme variantene er i ferd med å overta som den dominerende virusvarianten. R-tallet er nå anslått til 1,3. Det er altså for høyt. Det har vært en rekke utbrudd rundt i landet. Vi har sett utbrudd i bl.a. Ulvik, Bodø, Harstad, Kristiansand og Oslo. Vi har sett utbrudd bl.a. på sykehus, i idretten, på arbeidsplasser, i skoler og barnehager. Den siste tiden har de fleste utbruddene vært forårsaket av den mer smittsomme virusvarianten.

Selv om smitten har økt i åtte av ti fylker, er det noen fylker som dominerer. De siste ukene har rundt 70 pst. av tilfellene vært registrert i Oslo og Viken. Den muterte virusvarianten anslås å utgjøre rundt 70 pst. av smitten i disse områdene. Den har større spredningsevne og gir sannsynligvis større risiko for alvorlig forløp og dermed flere sykehusinnleggelser. Samtidig vet vi at vi har vaksiner som beskytter også mot den, og vi vet at det er mulig å slå også den ned med kjente tiltak.

Smitten har økt i alle aldersgrupper. Men det er de yngre aldersgruppene som dominerer. Økningen er høyest i aldersgruppen 13–19 år. Deretter følger gruppen 20–39 år. Det at smitten øker i de yngre aldersgruppene, er ikke unaturlig. Det er for disse gruppene vi har åpnet mest opp.

Et annet tall som heldigvis øker, er antallet personer som er vaksinert. Det er nå satt over 600 000 vaksinedoser. Selv om det er betryggende å vite at de aller eldste får god beskyttelse ved å bli vaksinert, er det fortsatt for mange som kan bli alvorlig syke av koronaviruset hvis smitten får spre seg ukontrollert.

Også personer i de yngre aldersgruppene kan bli alvorlig syke. Hvem av oss som har en underliggende sykdom, er ikke alltid like lett å vite. Vi ser derfor at smitteøkningen fører til innleggelser i sykehusene. Antallet innlagte i sykehusene er tilbake på de nivåene vi så i januar. Særlig sykehusene i og rundt Oslo har opplevd vekst.

Det at smitten øker, ser vi også i mange andre land. Flere land innfører nå kraftige tiltak for å unngå en kraftig tredje bølge. De nye virusvariantene er i ferd med å bli dominerende, og det gjør det mer krevende å holde smitten under kontroll. Det har derfor vært nødvendig å innføre mer inngripende tiltak i mange kommuner. Vi har sett at mange kommuner har klart å slå ned utbruddene med muterte virus, men situasjonen er skjør.

Det er avgjørende at vi klarer å holde kontrollen. Hvis vi lykkes med å holde smitten lav også i mars og april, kan vi begynne å åpne opp i mai. Vi må klare også denne motbakken.

Det er en arbeidsdeling mellom staten og kommunene i smittehåndteringen. Smittevernloven gir både kommunene og regjeringen myndighet til å vedta smitteverntiltak som er nødvendige og forholdsmessige for å håndtere pandemien.

Gjennom hele pandemien har vi hatt nasjonale tiltak, bl.a. gjennom krav til virksomheter og begrensninger i hvor mange som kan samles. De nasjonale tiltakene har hele tiden dannet et gulv. Ingen kommuner kan ha et lavere nivå. I møtet med de mer smittsomme virusvariantene er det viktig at alle kommuner støtter opp om og sikrer god etterlevelse av de nasjonale tiltakene. Men de kan ha et høyere nivå. Ved lokale smitteutbrudd er det ofte behov for mer inngripende lokale tiltak. Utgangspunktet har vært at kommunene skal vedta strengere tiltak selv. Regjeringen kan også vedta tiltak som gjelder i deler av landet, men det er hvis det er nødvendig for å håndtere situasjonen. Det kan være aktuelt i en uoversiktlig situasjon med et større utbrudd når det er behov for rask koordinering mellom flere kommuner.

Ved utbrudd samarbeider statsforvalterne, de berørte kommunene, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet om å vurdere behovet for tiltak. De vurderer også hvem som bør beslutte de lokale tiltakene: enten de enkelte kommunene selv eller regjeringen.

Regjeringen vedtok første gang forsterkede lokale, regionale tiltak i forbindelse med utbruddet i Nordre Follo i januar. Senere har regjeringen også vedtatt tiltak for kommuner bl.a. på Vestlandet og i Vestfold og Telemark. De nasjonale tiltakene har blitt avløst av kommunal regulering når smittesituasjonen er mer avklart. Hittil har alle kommunene vært enig i, eller selv ønsket, at regjeringen skulle vedta tiltakene og foreta justeringer i disse i de situasjonene denne ordningen er blitt brukt.

Regjeringen har forberedt tre forskriftsfestede tiltaksnivåer som kan innføres svært raskt når behovet oppstår: tiltaksnivå A, tiltaksnivå B og tiltaksnivå C. Tiltaksnivå A har de strengeste tiltakene, mens tiltaksnivå C har de minst strenge tiltakene. Vi lyttet til kritikken om at den første versjonen av systemet var for komplisert, og vi har forenklet og forbedret ordningen.

Vi har gode erfaringer med de regionale tiltakene. Det har vært et godt samarbeid med de berørte kommunene, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og statsforvalterne. I tråd med råd fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet ønsker regjeringen å la de lokalt vedtatte tiltakene virke noen dager til før vi trekker den endelige konklusjonen på om de er tilstrekkelige til å bringe smitten nedover.

Lokale tiltak er godt målrettet og har høy legitimitet. Men det er helt avgjørende at de er sterke nok, er godt koordinerte, og at de kommer raskt nok til å slå ned utbruddene. Regjeringen vil derfor forsterke den lokale håndteringen på to punkter. Det finnes noen eksempler på at det tar litt for lang tid for kommunene å iverksette tilstrekkelige tiltak og å koordinere seg. Folkehelseinstituttet har derfor tydeliggjort sin veiledning til kommunene om hvordan de bør gå frem for å iverksette tiltak raskt, koordinert og med tilstrekkelig tiltaksnivå. Kommunelegens hastekompetanse til å iverksette nødvendige tiltak er av stor betydning i slike situasjoner. Da kan nødvendige tiltak iverksettes raskt av kommunelegen, gjerne koordinert med kollegaer i nabokommunene. Samtidig får de folkevalgte i kommunene tid til å behandle hva som skal være det mer varige tiltaksnivået. På den måten unngår man å tape tid.

Testing og kartlegging av smitteveier kan skje før smitten rekker å spre seg videre. På den måten kan viruset slås effektivt ned uten langvarige, inngripende tiltak. Det må fremover også være hovedmodellen for lokal håndtering.

Det andre regjeringen vil gjøre, er å senke terskelen for når det vil være aktuelt at regjeringen fatter beslutning om tiltaksnivå på vegne av kommunene. Det vil gjelde

1. når hastegraden gjør det nødvendig med rask og koordinert regulering, eller hvis vedtaksprosessene i kommunene tar for lang tid

2. når kommuner med nokså like behov i samme region ønsker ulike tiltak

3. når det er tvil om hvorvidt tiltaksnivået i et område er tilstrekkelig til å slå ned smitten

4. eller dersom andre nasjonale hensyn tilsier det, f.eks. kapasiteten i spesialisthelsetjenesten

Regionale tiltak vedtatt av regjeringen kan altså bli aktuelt å innføre dersom smitten fortsetter å øke i de delene av landet hvor man allerede har høy smitte.

Kommunene vil alltid ha muligheten til å fatte vedtak først. Det er også det regjeringen ønsker. Hvis det blir aktuelt å gripe inn, vil det være i dialog med kommunen, og målet vil alltid være at kommunen selv skal få tilbake styringen så snart det er forsvarlig. Vi varsler likevel dette nå, fordi vi er helt avhengig av at de lokale tiltakene er effektive hvis vi skal unngå nye og strenge nasjonale tiltak.

Regjeringens langsiktige strategi redegjør for valg av mål og tiltak for regjeringens håndtering av covid-19-pandemien i Norge. Videre har vi beredskapsplanen som gir en overordnet veiledning for vurderinger og beslutninger av tiltak på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Vi tar utgangspunkt i disse når vi vurderer tiltak, og dette bidrar til en viss grad av forutsigbarhet, selv i situasjoner med mer uforutsigbar smitteutvikling.

Vi er nå avhengige av å få smittespredningen ned. Et R-tall på 1,3 over tid vil raskt føre til at vi mister kontrollen. Beregninger fra Helsedirektoratet viser at dersom smittespredningen fortsetter på dette nivået, vil vi om 75 dager, i slutten av mai, kunne ha 50 ganger flere daglige smittetilfeller enn vi har i dag. Lenge før vi kommer dit, vil kommunenes smittesporingssystem bryte sammen, og sykehusene vil få store problemer med å yte helsetjenester til dem som trenger det.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet råder oss til å følge situasjonen fra dag til dag nå i uke 10 og 11, for å se om de relativt strenge tiltakene vi har beholdt nasjonalt siden januar, i kombinasjon med forsterkede tiltak lokalt der det er økt smitte, er tilstrekkelig for å slå smitten ned igjen. Hvis det ikke skjer, er regjeringen beredt til på kort varsel å forsterke de nasjonale tiltakene. For at samfunnet skal være forberedt på dette, har vi bedt Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet foreslå hvilke forsterkede tiltak som da bør innføres.

• Det anbefales at en bør holde 2 meters avstand til andre, og ikke 1 meter som i dag.

• Det anbefales maksimalt ti private kontakter per uke.

• For arrangementer vil antallsbegrensningene endres til 20 personer innendørs med faste, tilviste sitteplasser, for begravelser vil grensen være 50. Det samme vil den være for arrangementer for dem under 20 år, der kun personer fra samme kommune samles. For utendørsarrangementer blir grensen 50 personer.

• Det vil bli innført forbud mot innendørs, organiserte idretts- og fritidsaktiviteter for voksne, men ikke for profesjonelle toppidrettsutøvere.

• Treningssentre og svømmehaller vil bli stengt, med unntak for bl.a. det som trengs for svømmetrening og rehabilitering. Fornøyelsesparker og bingohaller stenges også.

• Det vil bli innført skjenkestopp over hele landet.

• Det vil også forskriftsfestes at arbeidsgiver skal sørge for at ansatte jobber hjemmefra så langt det er praktisk mulig.

Dersom dette heller ikke er tilstrekkelig til å slå ned spredningen av den nye virusvarianten, vil regjeringen vurdere å gjeninnføre anbefalingene fra januar, herunder anbefalingen om ikke å ha besøk hjemme for en periode på to uker, utsette alt av arrangementer, rødt nivå på ungdomsskole og videregående skole og digital undervisning i universiteter, høyskoler og fagskoler.

Selv om vi ikke innfører nye nasjonale tiltak i dag, vil jeg minne om de anbefalingene som gjelder. Alle, i hele landet, må begrense sosial kontakt. Skal en møte noen utenfor husstanden, gjør det helst utendørs. Ikke reis til utlandet. Innenlands bør unødvendige reiser unngås. Alle som har mulighet, bør ha hjemmekontor. Arrangementer som samler folk fra flere kommuner, bør avlyses eller utsettes.

Dersom alle følger disse anbefalingene, bør det være nok til at smitten holdes nede. Vi vil også anbefale at de som er smittet og ikke har et hensiktsmessig sted å isolere seg, tar kontakt med kommunen – og de kan plasseres på hotell.

Når det gjelder tiltak i påsken, kommer regjeringen tilbake med konkrete anbefalinger. Hvor strenge de blir, vil avhenge av smitteutviklingen den nærmeste tiden. Men vi vil allerede nå oppfordre nordmenn bosatt i utlandet om ikke å komme hjem i påsken denne gang. Det gjelder også for studenter. Vi oppfordrer også nordmenn og personer bosatt i Norge om ikke å reise ut av landet i påsken. Dersom noen likevel velger å reise ut, må de være forberedt på at regjeringen nå vurderer å utvide karantenehotellordningen til nye grupper. Det betyr at hvis man reiser på fritidsreise til utlandet nå, må man sannsynligvis ta innreisekarantenen på hotell når man kommer hjem igjen. Regjeringens råd om å unngå alle reiser til utlandet som ikke er strengt nødvendige, gjelder altså fortsatt og gjelder foreløpig frem til 15. april.

Vi vil også vurdere å forskriftsfeste kravet om adskilte soverom og eget bad og i tillegg at man må kunne holde minst to meters avstand til øvrige husstandsmedlemmer. Det betyr at en kan risikere bot om de fysiske forholdene ikke legger til rette for god karantenegjennomføring i eget hjem.

Vi anbefaler også at det planlegges for digital undervisning i universiteter og høyskoler den første uken etter påske.

Regjeringen prioriterer barn og unge. Det innebærer at barn og unge skal ha så lav tiltaksbyrde som mulig. Vi ønsker derfor at barnehage- og skolehverdagen skal være så normal som mulig. Samtidig må vi sikre et godt smittevern tilpasset de nye virusvariantene. Det er en krevende oppgave, men det er helt nødvendig.

Det å skjerme barn og unge fra inngripende smitteverntiltak har også en negativ konsekvens. Vi har sett en økning i smitten blant barn og unge den siste tiden og mange utbrudd i skoler og barnehager. Det er bekymringsfullt. Økt smitte blant barn og unge gjør det nødvendig med strengere tiltak som rammer andre. Men regjeringen mener det er riktig å skjerme barn og unge så langt det er mulig.

I Norge har vi i stor grad klart å holde skoler og barnehager åpne siden våren i fjor, til forskjell fra mange andre land. Dette har vi klart bl.a. fordi vi har laget ulike tiltaksnivåer for skoler og barnehager.

Vi har fått mange innspill fra barnehagene og skolene om at de ønsker seg en oppdatering av veilederne etter at de nye virusvariantene har kommet. Vi har også fått signaler om at det varierer hvordan dagens tiltak etterleves, og at det er praktiske utfordringer med dagens tiltak. Noen områder har opplevd å raskt måtte gå tilbake til rødt nivå – som f.eks. i Oslo. Det er derfor grunn til å se på om tiltaksnivåene er godt nok tilpasset et mer smittsomt virus og de faktiske forholdene i barnehage og skole.

Nå tar vi nye grep for å sikre en best mulig kombinasjon av smittevern og tilstedeværelse. Vi er avhengig av å spille på lag med lokale myndigheter. Vi må derfor involvere kommunesektoren i det vi gjør.

For det første har vi gitt Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Utdanningsdirektoratet i oppdrag å gjennomgå smittevernveilederne. Etatene er i gang med dette i dialog med kommuner og partene i sektoren.

For det andre vil vi denne uken sende brev til kommuner, fylkeskommuner og andre barnehage- og skoleeiere om tiltak for å sikre at barn og unge kan være mer på skolen.

For det tredje gjentar vi forsikringen om at kommunene vil få kompensert for merutgifter til smittevern og til tiltak de iverksetter for å sikre at smittevernet ivaretas, og for at så mange som mulig kan delta i den fysiske undervisningen.

Vi understreker også at det er kommunenes ansvar at pengene kommer helt ut til den enkelte barnehage og skole og dermed trygger situasjonen for elever og ansatte i skolen.

Med god veiledning og god innretning på tiltaksnivåene kan vi bedre ivareta smittevernet samtidig som vi legger til rette for mest mulig tilstedeværelse i barnehage og skole og dermed holder tiltaksbyrden lav for barn og unge.

Innreiserestriksjoner har vært en viktig del av regjeringens håndtering av pandemien siden i mars 2020. Norge er ett av de landene i Europa som gjennom hele pandemien har hatt blant de strengeste innreisereguleringene og karantenereglene.

Da Storbritannia varslet om den muterte virusvarianten, etablerte regjeringen raskt særskilte regler for innreise og testing for reisende derfra. I tillegg strammet regjeringen i slutten av januar ytterligere kraftig inn på utlendingers adgang til innreise til Norge. I utgangspunktet får nå kun utlendinger som er bosatt i Norge, anledning til å reise inn. Det gjøres fremdeles unntak for grupper som anses å ha en særlig tilknytning til Norge eller et viktig formål med sitt besøk, herunder nære familiemedlemmer, utlendinger i kritiske samfunnsfunksjoner, utlendinger innen transportsektoren og helsepersonell fra Sverige og Finland.

Varigheten og den nærmere innretningen av innreiserestriksjonene vurderes fortløpende både i tråd med smitteutviklingen og opp mot alternative og mindre inngripende tiltak. Det er viktig at disse restriksjonene ikke gjelder lenger enn hva som er nødvendig.

De strenge innreiserestriksjonene som ble innført fra 29. januar, var nødvendige for å begrense risikoen for importsmitte til Norge. For å begrense importsmitten har tiltaket virket. Tall for importsmitte er nå lave, selv om smitten i Norge er økende.

Restriksjonene har samtidig medført en svært vanskelig situasjon for en del arbeidstakere som jobber i Norge og bor i andre land. De har ikke kommet seg på jobb, og de har mistet sin inntekt.

Fra midnatt mandag 1. mars lettet vi noe på restriksjonene ved å åpne for at dagpendlere fra Sverige og Finland igjen kan komme på jobb i Norge under et strengt test- og kontrollregime. Samtidig er det fortsatt mange som berøres av forbudet, og ikke minst nå som innreiserestriksjonene ser ut til å kunne vedvare en stund. Mange av disse har opptjent rettigheter i folketrygden. I lys av dette mener regjeringen det er nødvendig å få på plass en alternativ inntektssikring til dem som er berørt.

Regjeringen foreslår en ny kompensasjonsordning basert på sykelønnsordningen. Det gjør det mulig å få på plass en ordning forholdsvis raskt. Ytelsen skal dekke 70 pst. av sykepengegrunnlaget, som er om lag samme kompensasjonsgrad arbeidstakerne ville fått dersom de var omfattet av de midlertidige permitteringsreglene. Regjeringen foreslår at arbeidsgiverne får ansvar for å forskuttere ytelsen og deretter få refusjon fra trygden av hele beløpet. Ordningen gjøres gjeldende fra 29. januar, da innreiseforbudet ble innført, og gis varighet så lenge forbudet for arbeidstakere består. Regjeringen vil raskt komme tilbake til Stortinget med forslag til lovhjemmel og en nærmere beskrivelse av ordningen.

Innreiserestriksjonene har også store konsekvenser for norske virksomheter som er avhengige av utenlandsk arbeidskraft, og innreiserestriksjonene kan få betydning for utviklingen av norsk økonomi. Disse konsekvensene blir trolig større dersom innreiserestriksjonene varer over tid.

Regjeringen lanserte 20. februar derfor en søknadsbasert ordning for unntak fra innreiserestriksjonene for arbeidsreisende som ikke allerede er omfattet av eksisterende unntak. Ordningen vil ikke løse næringslivets behov for folk til vanlige arbeidsoppgaver. Risikoen ved å åpne for så mange er for stor. Ordningen gjelder i første omgang en begrenset gruppe arbeidstakere som vurderes som strengt nødvendige for å unngå stans i virksomhet. Dette er personer med teknisk kompetanse som utfører arbeid knyttet til maskiner og teknisk utstyr, og som har et arbeids- eller oppdragsforhold med foretaket som søker. Ordningen forvaltes av Sjøfartsdirektoratet. De fortjener en stor takk for raskt å påta seg en helt ny oppgave.

Per 5. mars var det gjort i overkant av 1 000 vedtak i ordningen, herunder om lag 500 vedtak om innvilget innreise. Regjeringen vurderer nå noen utvidelser av ordningen til også å omfatte andre grupper arbeidstakere etter en helhetlig vurdering av smittesituasjonen og næringslivets behov.

Regjeringens hovedprioritet i vaksinearbeidet er tidlig vaksinering av hele befolkningen. På grunn av begrenset tilgang innledningsvis har vi prioritert sykehjemsbeboere og de aller eldste med størst risiko for å dø av covid-19. Det er feil når det fremstilles som om Norge ligger etter andre europeiske land når det gjelder vaksinasjon. Som kjent er vi omfattet av EUs vaksinestrategi, og vi får tildelt doser etter samme nøkkel som de andre landene.

Akkurat nå viser statistikken at Norge er blant de fremste landene i Europa på å vaksinere etter antallet tildelte doser. Nå vaksineres det i gruppene 75–84 år og helsepersonell. Vi har satt over 600 000 doser.

Folkehelseinstituttet har anbefalt en beskjeden geografisk omfordeling av vaksiner til Oslo, Fredrikstad, Sarpsborg, Moss og Lørenskog. Det er lagt til grunn at Oslo prioriterer bydelene Stovner, Alna, Grorud, Bjerke, Søndre Nordstrand og Gamle Oslo, som har hatt høyest smittepress over tid.

Samtidig gjøres det nå en rekke andre endringer som vil ha mye større betydning for fordelingen og vaksinasjonstempoet i kommunene.

For det første går Folkehelseinstituttet over fra å fordele vaksinene etter hvor mange innbyggere kommunene har over 65 år, til en fordeling etter hvor mange innbyggere de har over 18 år. Dette innebærer at kommuner med en yngre befolkning vil få et større antall doser.

For det andre blir AstraZeneca-vaksinen nå også anbefalt for personer over 65 år. Det bygger på ny kunnskap om vaksinenes virkning. Det betyr at mange i de øverste prioriteringsgruppene kan bli vaksinert to til fem uker tidligere enn ventet.

Regjeringen har etter faglig innspill fra Folkehelseinstituttet vedtatt at intervallet mellom dose én og to fra Pfizer-BioNTech-vaksinen kan forlenges fra tre til seks uker. Folkehelseinstituttet vil om kort tid komme til en endelig faglig konklusjon. Folkehelseinstituttet vil også vurdere om intervallet skal forlenges utover seks uker. Med lengre vaksineintervall kan flere få den første dosen tidligere. Folkehelseinstituttet ser også på om intervallet kan forlenges ytterligere.

Det viktigste er uansett at vaksinetilgangen øker. Nå mottar vi omtrent 100 000 vaksinedoser i uken. I slutten av mars forventer vi omtrent det dobbelte. I april, mai og juni øker størrelsen på leveransene enda mer. Vi forventer derfor en betydelig økning i antallet vaksinedoser de neste månedene. Det gir håp. Trolig kommer det også nye vaksiner.

Legemiddelmyndighetene startet godkjenningsprosessen for CureVac og Novavax i februar. 11. mars kan Janssen-vaksinen bli godkjent. Dette er en én-dose-vaksine som vil bidra til ytterligere økning i vaksinasjonstempoet utover våren. Vi venter nå at alle voksne skal ha fått tilbud om vaksine innen eller i løpet av sommeren.

Noen få europeiske land er utålmodige og vil gå egne veier for å få flere vaksiner nå og fremover som kan beskytte mot nye virusvarianter. Alle godkjente vaksiner som er tilgjengelige, benyttes i dag, og det er derfor ikke mulig å anskaffe flere doser på kort sikt av denne typen vaksiner.

Norge bygger sammen med andre land også en beredskap mot at eksisterende vaksiner skal miste sin kraft mot de nye muterte virusene. Derfor inngår vi gjennom EU-samarbeidet nå avtaler om fremtidige vaksineleveranser for vaksiner som kan justeres til å bekjempe nye mutasjoner. Vi har også investert 200 mill. kr i vaksinesamarbeidet CEPI for at de skal intensivere arbeidet med utvikling av vaksiner mot fremtidige mutasjoner av viruset.

Helt siden mars i fjor har vi sagt at vi skal ha økonomiske tiltak så lenge vi har smitteverntiltak, og at disse vil bli tilpasset smittesituasjonen og graden av smitteverntiltak. Så sent som for to uker siden behandlet Stortinget forslag fra regjeringen om forlengelse og justering av en rekke støtteordninger i møte med pandemien. Bakgrunnen for forslagene var bl.a. utviklingen i smittesituasjonen og usikkerheten om det videre forløpet.

Bedriftene våre kan være trygge på at vi, så lenge vi direkte eller indirekte har pålagt bedrifter å stenge ned aktivitet, vil ha ordninger som kompenser bedriftene og bidrar til å hindre unødvendige konkurser.

Det er kommet på plass omfattende økonomiske tiltak for næringslivet. Den brede kompensasjonsordningen for næringslivet er forlenget ut juni. Til nå er det blitt utbetalt nesten 9 mrd. kr gjennom ordningen til om lag 34 000 bedrifter. Gjennom lånegarantiordningen er det blitt utbetalt 11 mrd. kr, i hovedsak til små og mellomstore bedrifter. Det er også på plass en ordning der kommunene kan utbetale støtte tilpasset lokale forhold, f.eks. til hardt rammede reiselivsbedrifter eller restauranter. Det er nå satt av 1,8 mrd. kr til denne ordningen.

Flere av de økonomiske tiltakene er utformet slik at omfanget av støtte automatisk øker når aktiviteten i økonomien avtar. Om situasjonen skulle forverres i ukene og månedene vi nå går inn i, vil støtten til de berørte derfor bli større.

På fredag la vi frem forslag til en ny lønnsstøtteordning, som er en oppfølging av et anmodningsvedtak fra Stortinget. Ordningen er utviklet i samarbeid med partene i arbeidslivet. Den er også i tråd med regjeringens strategi for Norges vei ut av krisen – skape mer, inkludere flere.

Ordningen skal være til hjelp for dem som har vært hardt rammet lenge og har måttet permittere sine ansatte, de som har stort omsetningsfall og vil trenge tid på å få opp aktiviteten.

Med denne ordningen kan bedriftene ta tilbake permitterte som kan forberede gjenåpning av virksomheten, selv om inntektene ikke er der ennå. På den måten vil de raskere kunne stå klare til å levere sine varer og tjenester den dagen kundene er tilbake. I andre virksomheter kan det være en god mulighet til å ta tilbake permitterte for opplæring og utvikling i bedriften i påvente av at aktiviteten skal ta seg opp.

Samlet sett er omfanget av økonomiske tiltak omfattende og favner bredt. Regjeringen vil gjøre det som trengs for at vi skal komme best mulig ut av denne krisen. På vei ut av pandemien må innsatsen vris i retning av økt aktivitet og omstilling. Da vil det viktigste bidraget vi kan gi til vekst i privat sektor, være at vi slår ned smitten og kan gjenåpne samfunnet og avvikle de offentlige støtteordningene.

Regjeringen vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2021 legge frem for Stortinget en ny vurdering av innretningen av de økonomiske tiltakene.

Vi må altså i tiden fremover være forberedt på både gode og dårlige nyheter som følge av usikkerhet om vaksineleveranser og smittespredning av det muterte viruset. Den samlede responsen og sammensetningen av tiltak lokalt, regionalt og nasjonalt må justeres løpende etter pandemiens utvikling i Norge.

I dette arbeidet vil prioriteringen til regjeringen være barn og unge først, så arbeidsplasser. Klarer vi å holde R-tallet under 1 gjennom mars og april, vil vi i mai kunne ta de første stegene mot en mer normal hverdag.

Grunnleggende tiltak som å holde hendene rene, holde seg hjemme ved sykdom, holde avstand, smittekarantene og isolering bør sannsynligvis opprettholdes lenge. Alle tiltak må tilpasses og vurderes ut fra en helhetsvurdering av tiltakenes både positive og negative effekter. Smitteverntiltakene skal være balanserte og tilstrekkelige for å gi nødvendig smitteverneffekt, men ikke mer begrensende overfor befolkningen og virksomhetene eller mer langvarige enn det som er nødvendig. Dette blir enda viktigere når pandemien etter hvert går mot slutten.

Tiltakene bør være lokale fremfor nasjonale hvis mulig, og tiltakene bør ha lavest mulig tiltaksbyrde. Samtidig må det overordnede være at pandemien i Norge holdes under kontroll.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet arbeider nå for å se på hvordan en gradvis nedtrapping kan skje. Dette vil regjeringen komme tilbake til i siste halvdel av mars.

Jeg ba om å få holde denne redegjørelsen for å kunne gi Stortinget en oppdatering om hvor vi nå står. Situasjonen er i dag altså uavklart. De siste ukene har vi sett kraftig spredning av den muterte virusvarianten og økende innleggelser på sykehus. Det er alvorlig. Vi har enda en bratt bakke foran oss. Men klarer vi også den, er målet om en mer normal hverdag innen rekkevidde. Klarer vi å holde kontroll på smitten i mars og april, kan vi begynne å åpne opp i mai.

Mange kommuner har de siste ukene innført strenge lokale tiltak. Vi vet ennå ikke helt effekten av disse. Derfor er det nå for tidlig å ty til strengere nasjonale tiltak. I stedet forsterker vi ytterligere modellen med lokale tiltak. Vi skal enda raskere, enda mer bestemt slå ned utbrudd lokalt. Hvis vi lykkes, vil det ikke være behov for nye nasjonale tiltak. Hvis vi ikke lykkes, må vi raskt stramme inn. Jeg har varslet hvilke tiltak som da vil komme, og ber alle om å forberede seg.

Enten det blir lokale eller nasjonale tiltak, ber jeg i dag om en siste kraftanstrengelse – at vi sammen går opp også denne bakketoppen, i håp om at det er den aller siste, og at vi denne gangen endelig når toppen og kan åpne samfunnet mer i mai.

Jonas Gahr Støre (A) [10:41:45]: Takk til statsministeren, som kommer til Stortinget og redegjør. Det mener jeg er en klok sak.

Det er blitt brukt bilder på hvilken situasjon vi er i, og statsministeren dvelte ved det på slutten. Helseministeren sa i fjor sommer at vi nå var på toppen av fjellet og skulle ned, og at det å gå ned var like tungt som å gå opp. Det var ett bilde. Nå er det nye topper vi skal opp på – vi er vel mer i et norsk fjellandskap hvor vi går opp og ned. Jeg vil være varsom med å si at vi bare har én topp igjen når vi har dette muterte viruset.

Jeg syns det var en uavklart redegjørelse statsministeren ga, for det hun egentlig sier, er at situasjonen er svært alvorlig – R-tall på 1,3, vi kan få 50-gangen i tilfeller framover – men hun vil avvente enda et par uker for å se om det er nødvendig med nye tiltak. Det legges et veldig stort ansvar på kommunene med denne linjen som nå legges opp. Kommunene er den framskutte posten i forsvaret mot pandemien. Jeg syns det fortsatt er uavklart hvordan statsministeren vil vurdere om en uke eller to om vi er på rett vei. Det forutsetter at vi også har nær kontakt om det, fordi det da er snakk om svært inngripende tiltak som kommer på den andre siden.

Det bildet vi kan se for oss, er at vi har to veldig krevende måneder foran oss, kanskje de vanskeligste månedene til nå, hvor smittetallene kan – med statsministerens ord – komme ut av kontroll. Jeg mener vi skal fokusere mer på det enn å tenke at vi i mai egentlig er igjennom, for da er det nok vaksiner. Dette viruset har vært uforutsigbart og kan være det fortsatt. Derfor er det grunn til å ha stor oppmerksomhet om dem som nå blir rammet av denne krisen, om sårbarheten i samfunnet. Koronaen har vist seg å være et forstørrelsesglass på sårbarhet i vårt samfunn som var der før koronaen – de som mister arbeid, de som ser livsverk gå i grus, og alle de som også sliter med psykiske sider av å være hjemme og ikke komme ut i sosiale fellesskap.

På søndag oppfattet jeg at det viktigste budskapet til statsministeren var å si at hun var stolt av folk. Jeg er enig i det. Hver og en som har møtt denne krisen, har levert på den, men også summen av folk. Det vi har sett, er hva det norske fellesskapet har levert i forsvaret mot denne pandemien. Vi har sterke sykehus, vi har en sterk og kompetent eldreomsorg, vi har kommuner som kan ta ansvar, og vi har også et storting som kan komme med beslutninger som trengs.

Nå skal det komme en kommisjon som skal gi oss en vurdering, og i dag diskuterer vi samfunnssikkerhet her i Stortinget. Jeg vil bare legge til at en lærdom for framtidig beredskap er at vi må investere i å ruste opp dette fellesskapet, ikke privatisere og stykke det opp, ikke skape huller i eldreomsorgen som gjør at vi kan få smitte inn der fordi vi har for dårlig dekning, satse på et seriøst arbeidsliv og ikke minst satse på partene i arbeidslivet – en del av det fellesskapet vi har grunn til å være stolte av.

Vi kan være stolte av folk, spørsmålet er om vi i oppsummeringen kan være stolte av politikken. Jeg mener fortsatt at en av grunnene til at vi har fått disse muterte variantene, er at vi ikke har hatt kontroll med importsmitten. For lenge var det for dårlig kontroll, slik at det til slutt måtte et drastisk tiltak til: stengte grenser.

Så er det spørsmålet om vaksiner. Der vil jeg si at vi fra Arbeiderpartiet støtter at vi er en del av et europeisk samarbeid. Jeg oppfordrer helseministeren til å være helt åpen om de avtalene, slik at folk kjenner begrunnelsen for at vi har valgt som vi har gjort, og at de også kan legge til grunn at regjeringen vil gjøre alt den kan innenfor de avtalene for å sikre Norge nok vaksiner raskt nok til å vinne dette kappløpet mot pandemien.

I en situasjon hvor vi altså kan vente oss, og statsministeren sier det kan bli, flere titalls ganger opp i antall smittede, er det et forhold som uroer meg, og det er intensivkapasiteten. Det var et kritisk punkt da pandemien kom. Et år etter får vi høre at et av våre flotteste akuttsykehus, Ahus, er sprengt på intensivkapasitet, og det er før disse tallene stiger. Hvorfor har det ikke skjedd mer på et år med det? Hvis det er situasjonen på Ahus, nært veldig belastede bydeler i Oslo, kan det også være sånn på andre sykehus.

Mange er utålmodige – de som venter på vaksine, de som venter og forventer at det er intensivkapasitet, og alle som trenger hjelp. Mitt siste punkt er å si at denne pandemien ikke er over når den siste vaksinen er satt. Vi forventer vaksiner, men det er en sårbarhet der ute som noen da jeg besøkte bydel Stovner forleden dag, oppsummerte som pandemien etter pandemien, nemlig psykisk helse og uro folk har knyttet til det. Der må vi ruste opp kapasiteten. Jeg forutsetter at framtidige krisepakker for en rettferdig krisepolitikk også legger stor vekt på å sette kommunene i stand til å yte den hjelpen, for den kommer til å trenges.

Trond Helleland (H) [10:47:09]: Jeg har lyst til å takke statsministeren for en god og tydelig redegjørelse. Det er ett år siden pandemien kom til Norge. Det norske folk har håndtert pandemien godt, bedre enn de aller, aller fleste land. Da vi stengte ned for ett år siden, visste vi lite om virkningene og hvilke tiltak som var effektive. Det gjorde at det ble en brå og massiv nedstengning av samfunnet. Nå vet vi mer, og tiltakene er mer målrettede. Jeg opplever at regjeringen nå kommer med en advarsel og samtidig en gulrot. Klarer vi å få kontroll på lokale smitteutbrudd, trenger vi ikke å stenge ned hele samfunnet. Klarer vi det ikke, blir det kommunisert tydelig hvilke nasjonale tiltak som kan bli nødvendig. Jeg synes det var veldig klargjørende. Her får en et varsel om hva som kan skje dersom en nå ikke får smittetallet ned.

Samtidig har kommunene vist at de kan håndtere lokale utbrudd. Ta vår felles representant Terje Breivik, som sitter i salen, fra Ulvik, der de fikk en voldsom smitteutvikling. Der fikk de kontroll. Det kostet dyrt, men de fikk kontroll. Det viser at kommunene er voksne og gode til å håndtere denne utfordringen. Så jeg støtter strategien som gir kommunene ansvaret for å ta tak i egen kommune, samtidig som regjeringen signaliserer vilje til å iverksette strengere tiltak om dette ikke skulle virke.

Men vi har alle et ansvar, hver og en av oss, for å hindre at situasjonen kommer ut av kontroll. Med et R-tall på 1,3 vil vi, hvis vi ikke får kontroll, i slutten av mai ha opp mot 40 000 smittetilfeller hver dag, og det er jo så alvorlig at vi alle må ta det ansvaret nå for å slå smitten tilbake.

De økonomiske tiltakene har Stortinget drøftet mange ganger, og det meste er nå på plass. Det varsles et par nye tiltak her som er bra når det gjelder dem som pendler til jobb i Norge. Det er bra.

Så varsles det også at vaksinestrategien endres noe, og at flere vil få første vaksinedose ved at en forlenger intervallet mellom første og andre dose. Samtidig er det jo usikkerhet om hvor mange vaksinedoser Norge vil få tilført, men vi vet jo at det blir godkjent nye vaksiner. Janssen/Johnson & Johnson har blitt godkjent i USA og skal godkjennes i Europa, og jeg har sett tall som viser at Norge vil få tilgang på flere millioner doser derfra. Det er en engangsvaksine. Så det er lys i tunnelen.

Det er samtidig en klar og tydelig redegjørelse som sier fra om hva stoda er nå, som sier veldig tydelig at en har tillit til kommunene, til det lokale selvstyret, om at de skal kunne slå tilbake når smitten kommer ut av kontroll, eller sørge for at den ikke kommer ut av kontroll.

Så jeg er veldig fornøyd med denne redegjørelsen. Jeg mener at den gir oss alle sammen noe å jobbe mot, nemlig å hindre nye nasjonale tiltak, sørge for at vi kan gå sommeren lysere i møte, at vi kan håpe på en mer normal sommer – selvsagt med forholdsregler, og selvsagt med å ta vare på dem som sliter i pandemien, også etter at pandemien er over. Alt i alt er dette en god redegjørelse fordi den bærer tydelig bud om, noe Stortinget før har etterlyst, hva som er strategien dersom vi ikke får kontroll, og den er jo veldig klar: Det blir nasjonale tiltak dersom en ikke får smittetallet ned. Men kommunene har nå en kjempejobb, og jeg stoler på norske kommuner.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:51:32]: Jeg vil starte med å takke statsministeren for redegjørelsen. Det er ingen tvil om at folk er slitne og lei av hjemmekontor, at man savner familie og venner, at ensomheten blant eldre er stor, at mange nå har sittet isolert i snart et år, og at barn og unge sliter med psykisk helse. Det er også alarmerende varsler som kommer fra fagfolk innenfor det feltet. Derfor synes jeg det er bra at regjeringen signaliserer at man vil legge til rette for at barn og unge skal være mer til stede på skolen og i barnehager, det er nødvendig.

Denne pandemien har hatt store konsekvenser for mange. Mange mister jobben, mange er permittert, noen bransjer er knallhardt rammet, enten det er reiselivsbransjen, flybransjen, restauranter, puber, utesteder, maritim næring, butikker – for å nevne noen.

Statsministeren sier at man kan stole på å få hjelp dersom det blir stengt ned. Så har vel erfaringen for en del bransjer vært at det er svært lite å hente fra de kompensasjonsordningene som er vedtatt. Ett eksempel på det er de som eier i stedet for å leie og lease, de kommer veldig dårlig ut av kompensasjonsordningen. Fremskrittspartiet er skuffet over at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ikke støtter våre forslag om å likestille det. Vi forventer at dersom det kommer nye nasjonale tiltak, nye innstramminger, følges de raskt opp – samtidig med økonomisk kompenserende tiltak.

Folk er utålmodige og oppgitt over at vaksineringen går sent. Vi har registrert at regjeringen har satset alle kort på EU, og at land som har gjort avtaler alene med legemiddelselskap, som Storbritannia, USA og Israel, ligger langt foran EU-landene og Norge. Folk spør seg: Hvorfor gjorde ikke Norge som dem? Hvorfor er ikke Norge med på samarbeidet som vi nå ser kommer mellom Israel, Østerrike og vår nabo Danmark? Hvordan planlegger regjeringen nå for framtiden?

Det er vedtatt i Stortinget at vi skal legge til rette for beredskap og produksjon av legemidler i Norge, fordi vi allerede før denne pandemien hadde en situasjon der vi var sårbare når det gjaldt en del viktige og livsviktige medisiner. Man spør seg hva regjeringen venter på. Curida i Hedmark har lenge sagt at de står klar til å ta en jobb. I går så vi også i nyhetene at man står klar i Sandefjord med et stort lokale der man ønsker å gå i gang med vaksine- og medisinproduksjon.

Vi merker oss at regjeringen tar vaksinedoser fra distriktskommuner for å gi til Oslo og noen omkringliggende kommuner. Vi skjønner selvfølgelig at mange reagerer på det, at man da må vente lenger i andre kommuner, og at utsatte grupper er bekymret for det. Vi registrerer også at en av Israels covid-19-sjefer er klar på hva Norge bør gjøre, de ligger langt foran i løypa: Man bør vaksinere de eldre først, så de sårbare yngre, og etter det vurderer man å gi vaksiner til byer med høyt smittetrykk.

Jeg vil gjerne spørre statsministeren: Hva innebærer det at man legger til grunn vaksine til kommunene med utgangspunkt i folketall og antall personer over 18 år? Hvilke konsekvenser vil det ha for fordelingen av vaksiner i Norge framover?

Pandemien har vist at Norge har et integreringsproblem, spesielt har dette vært tydelig i Oslo øst. Vi bruker millioner på info på ulike språk, vi registrerer at personer nekter å teste seg, og vi skjønner at mange ikke innser alvoret – eller så bryr de seg ikke. Det siste fikk vi dokumentert bl.a. på Dagsrevyen. Dette går ut over oss alle. Nå er vi alle sammen slitne og lei, derfor er det nå viktig at alle innbyggere i Norge må bidra til at vi greier å få åpnet samfunnet igjen. Vi synes det er bra at man holder dette på et lokalt nivå, at lokale myndigheter kan tilpasse tiltakene etter det som er behovet, og at man ikke skal rette alt inn etter hva som er situasjonen i Oslo og andre kommuner der det er mye smitte. Og vi tar til etterretning at regjeringen ønsker en lavere terskel for å gripe inn overfor kommuner hvis det er behov for det.

Marit Arnstad (Sp) [10:56:49]: Jeg må medgi at jeg ble litt overrasket over denne redegjørelsen. Jeg må jo takke for den, selvsagt, men jeg ble litt overrasket, for her er det jo veldig lite nytt. Dette er en redegjørelse om ting som vi alle har visst over lang tid, og statsministerens viktigste konklusjoner er at situasjonen er uavklart. Ja, det vet vi. At den også kan bli mer alvorlig, det vet vi. Og så er konklusjonen at vi må avvente. Så jeg ble litt overrasket over det bråe behovet for å orientere Stortinget.

Men jeg er enig med statsministeren i at vi må stole på kommunene. Det er jo noe denne pandemien virkelig har vist: hvor sterkt og godt lokaldemokrati vi har, og hvor gode kommuneleger vi har. Og det statsministeren sier, er at nå får de enda større ansvar framover. Da er det viktig at de også får den støtten de trenger. Senterpartiet er ikke uenig i at vi må forsterke de lokale tiltakene og øke muligheten for tiltak regionalt.

Regjeringen har valgt å øke vaksineringen i Oslo ved at resten av landet avgir vaksiner. Det er en strategi som Senterpartiet tar til etterretning. Men da må man også endre strategien for selve vaksineringen ved å øke intervallet mellom første og andre vaksinedose. Det har Senterpartiet etterspurt lenge, og vi mener at det er viktig å få gjort, og det er viktig at det gjøres raskt, fordi det er det eneste som kan gi fart i vaksineringen i den kritiske perioden nå i mars og april.

Samarbeidet med EU har bidratt til at vaksineringen i Norge går seint, og regjeringen har avvist alle forsøkt på åpenhet om norsk vaksinestrategi. Det går ikke. Det er sjølsagt lov å ha ulike meninger om vaksinestrategien, men det må være full åpenhet og ærlighet om de valgene som ble tatt. Derfor spør Senterpartiet: Hvilke vaksineselskaper snakket regjeringen med før de gikk i samarbeid med EU? Hvor hardt prøvde regjeringen å få en egen avtale? Ga Norge vaksineselskapene noe attraktivt tilbud, eller ga de seg før de kom så langt? Hvis det var samtaler med legemiddelselskap, hvem avsluttet disse samtalene – var det Norge, eller var det selskapene? Og har Norge i det hele tatt vært aktive for å påvirke EU til å inngå kjøpsavtaler raskere og å være mer framoverlent enn det EU viste seg i stand til å være? Vi trenger rett og slett åpenhet om hvordan regjeringen gikk fram, hva de valgte vekk, og hvor aktive de var. Vi kan ikke leve med noe redigert åpenhet omkring vaksinestrategien. I en tid da regjeringen nærmest har informasjonsmonopol, må det være full åpenhet og full ærlighet om dette.

Nå er som sagt vaksinestrategien differensiert, og Senterpartiet mener at den videre strategien om tiltak bør ta hensyn til at Norge er ulikt – vi bor og lever ulikt. Det må vi nå ta hensyn til. Det er altså 227 kommuner i Norge som gjennom hele det siste året ikke har hatt mer enn 50 smittede totalt. For dem er situasjonen en ganske annen enn i Oslo og mange av de største byene rundt omkring i landet. Det er mulig at det er det som også gjør at regjeringen nå vil avvente nasjonale tiltak. Det tror jeg i så fall er en klok strategi, for jeg mener at man er nødt til å vurdere tiltaksnivået ulikt i de ulike delene av landet. Paradoksalt nok har enkelte deler av den nasjonale strategien så langt ført til strengere forhold for f.eks. barn og unge i distriktskommuner med lite smitte enn i Oslo med mye smitte. Årsaken til det er at man har tillatt f.eks. kamper og spill i barne- og ungdomsidretten, men man har satt en grense innenfor kommunen. Og i mange av de kommunene jeg kjenner fra mitt eget fylke, finnes det bare ett idrettslag. Og når du har ett idrettslag, får du ikke spilt noen kamper, fordi du ikke får lov til å gå over kommunegrensen. Det er et eksempel på at man må ta hensyn til lokale behov og lokale tiltak.

Så har jeg også lyst til å nevne en ting som ikke blir nevnt, og det overrasker meg at statsministeren ikke nevner det, og det er intensivkapasiteten. Det har vært et gjentagende spørsmål fra Stortingets side hele det siste året. Senterpartiet og flere av opposisjonspartiene har stadig tatt opp behovet for å øke intensivkapasiteten i Norge, og hvor på felgen vi var i fjor vår, og hvor stort behov det har vært for å gjøre noe med det. Og når man nå er så opptatt av både hva kommuner skal gjøre, og hva hver av oss må gjøre, så må også regjeringen etter hvert kommentere hva de har tenkt å gjøre når det gjelder intensivkapasiteten på de største norske sykehusene.

Audun Lysbakken (SV) [11:02:06]: På søndag holdt statsministeren en tale til nasjonen for å varsle at tiltakene kom tirsdag. På tirsdag holder statsministeren en redegjørelse for Stortinget for å varsle at tiltakene kan komme senere. Jeg tror jeg vil driste meg til å gi et lite råd til regjeringens informasjonsstrategi, og det er å holde ordmengden nede. Det kan hende det kan bli for mange taler og redegjørelser. Ordmengden bør kanskje reduseres noe for å sørge for at de viktigste ordene nå når fram.

Denne redegjørelsen, som jeg selvfølgelig i likhet med de andre partiene skal takke for, er jo en del av det litt underlige på/av-forholdet statsministeren har hatt til Stortinget gjennom hele denne krisen, der hun noen ganger kommer hit for å redegjøre og inviterer til diskusjon, og andre ganger kan annonsere ganske drastiske tiltak bare i møte med pressen. Det står i kontrast – dette har vi påpekt mange ganger før, men jeg vil påpeke det igjen – til hvordan mange andre land gjør det, f.eks. i Danmark, der det er forhandlinger og debatt om både stenging og åpning av samfunnet. Jeg tror det gir en sunn åpenhet og meningsbrytning som vi også kunne trengt. I Norge har regjeringen valgt å bestemme alene når det gjelder smittevern. Det betyr også at regjeringen må ta ansvaret alene, og at det er begrenset i hvilken grad Stortinget skal gå inn i de vurderingene som nå gjøres rundt de konkrete smitteverntiltakene.

Når det er sagt, er vi i en situasjon der befolkningen er sliten. Hvis det er mulig, som statsministeren sier, å vente med nasjonale tiltak, er det klokt å gjøre det. Det er bra – og et hovedmål mener vi det må være for en eventuell ny bølge – at vi klarer å gjøre alt vi kan for å skjerme barn og unge, holde skoler og barnehager åpne, skjerme barns fritidsaktiviteter.

Så er det noen ting det er nødvendig at regjeringen svarer for, og jeg vil også ta opp spørsmålet om intensivkapasiteten. Vi har sett meldingene fra Ahus om sprengt kapasitet. Det er ikke en ny diskusjon, for diskusjonen om kapasiteten på Ahus har vært der, ikke bare gjennom pandemien, men i flere år. Opposisjonspartiene og SV har også gjennom det siste året ved flere anledninger lagt fram forslag om hva som burde gjøres for å ruste sykehusene våre og forbedre intensivkapasiteten. Det må være lov – og jeg tenker det er naturlig at statsministeren kommer tilbake igjen til det i sin avsluttende kommentar – å spørre hvorfor regjeringen ikke har gjort mer for å sikre at intensivkapasiteten ved inngangen til en eventuell ny bølge er vesentlig sterkere enn den har vært tidligere i pandemien.

Dette burde vært en anledning til også å ta tydelig opp den sosiale krisen som mange står i. Det er nødvendig å se smitteverntiltakene og tiltakene for at vi skal føre en rettferdig krisepolitikk, sammen, fordi de henger sammen. Hver gang en må gå til nye nedstenginger, har det konsekvenser – konsekvenser i form av permittering og arbeidsløshet, konsekvenser i form av isolasjon og ensomhet. Derfor er det på sin plass også i dag å påpeke at regjeringen har vært, igjen og igjen, altfor lite handlekraftig i sitt møte med den sosiale og økonomiske nedturen i forbindelse med pandemien. Det er behov for – jeg vil appellere til regjeringen om det – å gjøre levekårene for dem som nå har vært permittert og arbeidsløse svært lenge, bedre. En konkret måte vi kan gjøre det på, er å øke dagpengene noe, sånn at de som nå har vært permittert – over 20 000 helt siden mars i fjor – kan få litt mer å leve av.

På samme måte trenger vi nå en forsterket krisepakke til psykisk helse, sånn at vi kan rekke ut en hånd til de mange, barn og unge, som står i helsekø, sånn at vi kan ruste det psykiske helsevernet i en situasjon som vi vet krever så mye av så mange, ikke minst våre ungdommer som står i en tøff situasjon.

Jeg vil utfordre statsministeren på dette og på intensivkapasiteten, ved siden av selvfølgelig å oppfordre til at vi alle følger de råd som nå gjelder, så vi kan komme gjennom dette sammen.

Terje Breivik (V) [11:07:32]: Takk til statsministeren for ei grundig orientering.

Det er liten tvil om at Noreg som nasjon og fellesskap så langt har handtert koronakrisa godt, helsemessig, som er det viktigaste, som eit av dei landa som har færrast smitta, og med eit helsevesen som har hatt kapasitet til å ta imot dei som har vore alvorleg sjuke. Økonomisk har det gått betre enn frykta for samfunnet og næringslivet samla sett. I stort er det all grunn til å rosa statsministeren og regjeringa for måten dei og dei fremste fagetatane dei har til rådvelde, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, har brukt fullmaktene Stortinget har gjeve dei gjennom folkehelselova, på. Me veit at dei òg opplever balansegangen mellom restriksjonar og folks behov for arbeid, skule, aktivitetar, sosial kontakt og fridom i kvardagen på den eine sida og helseomsyn og smittespreiing på den andre, som både krevjande og vanskeleg. Me veit òg at dei og dei tilsette i statsinstitusjonane jobbar meir eller mindre døgnkontinuerleg for heile tida å prøva å vera i forkant av smitteutviklinga.

Som samfunn kan me òg vera takksame for at me har eit svært så oppegåande parlament, som både evnar å spela på lag med regjeringa når det er nødvendig, og er konstruktivt kritiske når Stortinget finn det nødvendig. Når statsministeren no ber om ein siste kraftprøve, at me saman går opp denne bakken i håp om at det er den aller siste, og at me denne gongen endeleg når toppen, kviler det eit tungt ansvar òg på Stortinget – at me òg understrekar den alvorlege smittesituasjonen, som dessverre enno ikkje er under kontroll, men òg håpet, som etter alle solemerke er rett rundt hjørnet, kanskje alt i mai.

Opposisjonspartia kan med rette hevda at det er lett for ein parlamentarisk leiar i eit regjeringsparti å gjera Stortinget og opposisjonen medansvarlege for at me som samfunn kjem igjennom kraftprøven trass i at me har delegert vide fullmakter til regjeringa. Ja, eg og Venstre har sjølvsagt ein større lojalitet til ulike tiltak regjeringa set i verk, enn opposisjonspartia. Eg vil likevel minna om kva eg sa for berre seks veker sidan, sist statsministeren orienterte Stortinget om pandemien:

«Sjølv ser eg med stor glede at barnebarna heime i Ulvik lever tilnærma normale, ubekymra og frie liv, sjølv om me står midt i ein pandemi.»

Underforstått: Heime i fredfulle Ulvik merkar me knapt nok at det er noka koronakrise der ute i verda. Og om eg skal vera så pass indiskret, var eg på regjeringslunsjen den same veka ganske kritisk til, for ikkje å seia «dead against», dei nye tiltaka regjeringa innførte den gongen, som gjorde at det t.d. vart uråd å arrangera utandørs skikonkurransar, tiltak som der og då framstod som vanskelege å forstå og forklara utetter.

I ettertid har eg til fulle fått føla på kroppen kor lite føreseieleg covid-19-viruset er, og at det kan vera klokt å ha ei audmjuk tilnærming til ulike tiltak òg for ein stortingsrepresentant. Eg vart sjølv éin av 500 heime i Ulvik som hamna i 14 dagars karantene på grunn av smitte i nær familie. Eg fekk òg sjølv innsyn i kor ulikt smitten råka, då nokon knapt nok merka at dei hadde korona, medan andre, ganske unge, vart så sjuke at dei måtte på sjukehus. Som kjent var det den britiske varianten som dominerte i Ulvik.

På den positive sida hadde eg orkesterplass til kor imponerande ein liten kommune, i tett samspel med nasjonale helsestyresmakter og gode nabokommunar, inkludert storebror Bergen, takla ein slik dramatisk situasjon med 134 smitta av 1 060 og halve befolkninga i karantene meir eller mindre over natta.

Sjølv om Ulvik og dei som jobbar i kommunehelsetenesta der, er heilt spesielle for meg, er eg overtydd om at alle andre kommunar hadde gjort, og gjer, det same om nødvendig. Så når denne pandemien er over, er det liten tvil om at kommunane òg kan fortena ein stor takk. Dei viser seg tilliten og ansvaret verdig så til dei grader og er ein garanti for at me saman kjem oss opp denne – vonleg – siste, bratte bakken.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:12:40]: Jeg vil starte med å takke statsministeren for redegjørelsen. Det er en bakketopp vi skal over, og vi forstår alle at den kan bli bratt, men det er dessverre nødvendig å holde ut litt til. Vi er mange som er slitne og leie av konsekvensene som pandemien skaper, det er helt sant, men statsministeren setter også de riktige ordene på hva mange føler akkurat nå.

De menneskelige sidene ved pandemien er åpenbare og synlige. Det er mange som må bære en stor kostnad. Jeg tenker på alle som står i fare for å miste jobben og inntektsgrunnlaget sitt, og jeg tenker ikke minst på alle som opplever ensomhet og ulike former for psykiske belastninger som følge av alle restriksjonene. Det er en høy kostnad, men vi må gjøre det som er nødvendig nå. Vi må ta enda et tak, dessverre.

Vurdering av tiltaksnivå, hva som gir best effekt, og hvilke virkemidler som er riktige å bruke når, er selvsagt krevende vurderinger. Norge har så langt håndtert denne pandemien bedre enn de fleste land. Det kan vi først og fremst takke det norske folk for. Det er også tydelig for alle at regjeringen aktivt vurderer og justerer tiltak underveis, etter hva som er nødvendig, og – ikke minst – denne åpenheten fra regjeringen kan mange andre land misunne oss.

De politiske vurderingene bygger på faglige råd og anbefalinger, på nasjonale og regionale statusvurderinger. I dag har jeg lyst til å gi honnør til alle som jobber i Folkehelseinstituttet og i Helsedirektoratet, og alle som bidrar i arbeidet med å legge et faglig grunnlag for viktige beslutninger. Jeg tror ikke det er noen som tar lett på dette, tvert om. Ting skjer raskt, og strenge og inngripende tiltak foreslår man ikke med lett hjerte.

I tillitssamfunnet Norge er det viktig at forbud og påbud ikke er den eneste løsningen. Myndighetene skal samtidig gi råd og veilede og appellere til det personlige ansvaret. Her er våre helsemyndigheter forbilledlige. Det er et stort ansvar å forvalte en sånn tillit, enten en er regjeringsmedlem, stortingsrepresentant eller fagbyråkrat, som jobber dag og natt for å hjelpe det norske folk ut av pandemien.

Jeg tror ettertiden vil vise at det er gjort mye riktig gjennom denne krisen. Ja, det er opp og ned med tiltak, ringsystemer, fargekoder og det hele. Noe kunne sikkert vært gjort annerledes; det skal vi tidsnok diskutere. Regjeringen var allerede ved starten av pandemien åpne på at man kom til å gjøre feil, men i all hovedsak, og takket være innsatsviljen til det norske folk, håndterer vi denne pandemien godt sammenlignet med mange andre land.

Vi har på toppen av det hele en sterk økonomi som gjør det mulig å iverksette målrettede tiltak, ikke minst for å sikre inntektene til folk som blir permittert eller mister jobben, eller til bedriftseiere som sliter i disse pandemitider. Men det koster, og da tenker jeg ikke bare på pengene, men på de menneskelige sidene: ensomhet, frustrasjon, tap og savn.

Det er en seig prosess, dette, det er ingen tvil om det, men vi må ta nok et skippertak. Vaksinene kommer, og flere nye vaksiner godkjennes og kan tas i bruk. Det blir bedre, det blir lysere tider, men mer enn noen gang må vi ta vare på hverandre, vise litt ekstra tålmodighet, støtte dem som sliter med ensomhet og motløshet, og ikke minst vise litt ekstra omsorg for alle våre barn og unge. Vi setter liv og helse først, og det er vi stolte av. Da må vi ta kampen slik vi nå gjør, også opp den siste bakketoppen – sammen.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [11:17:10]: Vi i Miljøpartiet De Grønne takker statsministeren for redegjørelsen og er glade for at regjeringen i dag varsler at man ønsker å holde tiltaksbyrden for barn og unge lav. For barn og unge er blant dem som har blitt rammet hardest av koronapandemien. Det har kommet flere urovekkende meldinger om unges psykiske helse den siste tiden. Ifølge en undersøkelse fra Røde Kors føler hele 55 pst. av de mellom 16 og 24 år seg ensomme, sett opp mot resten av befolkningen, hvor det gjelder en av tre. Tall fra Folkehelseinstituttet bekrefter funnene. Andelen som føler seg ensom, er høyest blant dem mellom 18 og 24 år, spesielt på steder som Oslo og Bergen, der koronatiltakene har vært strengest. Nesten dobbelt så mange unge som eldre over 75 år føler seg ensomme nå, og det er alvorlig. For et par uker siden rykket 245 psykologer ut og advarte om en kraftig økning i alvorlige, omfattende og livstruende psykiske helseplager etter koronapandemien, som spiseforstyrrelser, psykoser, selvmordsproblematikk og økt skolefravær.

Regjeringens mål i koronastrategien er at barn og unge skal ha så lav tiltaksbyrde som mulig, men vi i De Grønne mener likevel at barn og unge er i ferd med å bli de største taperne i denne pandemien, og vi er alvorlig bekymret over at regjeringen ikke synes i tilstrekkelig grad å ta inn over seg den store psykiske belastningen som barn og unge nå står overfor. Sårbarhet under korona kan ikke kun handle om hvor lett en blir koronasyk. Det må også handle om hvor utsatt en er for psykiske lidelser som i verste fall kan følge en gjennom et helt liv, og som forsterkes med isolasjon og vanskelige forhold hjemme.

Når regjeringen slår fast at barn og unge skal prioriteres, må det derfor også gjenspeiles i vaksinestrategien. Derfor mener Miljøpartiet De Grønne at så snart de aller mest koronautsatte gruppene er vaksinert, bør regjeringen vurdere å prioritere ungdommer og unge voksne foran dem av oss som er friske voksne i 30-, 40- og 50-årene. Også fra et rent smittefaglig perspektiv gir dette mening. Unge og ungdommer er en gruppe vi vet har ekstra stort behov for kontakt med jevnaldrende. De møter derfor også mange. I uke 8 meldte Folkehelseinstituttet om at det høyeste antallet smittetilfeller i forhold til befolkningstallet var i aldersgruppene 13–19 år og 20–39 år. Også for lærere og andre ansatte på studiesteder og i den videregående skolen er dette et viktig tiltak. De har tross alt som jobb å være i kontakt med denne gruppen. I dag melder NRK om at unge blir alvorlig syke i Bodø, som akkurat nå er rammet av den sørafrikanske virusmutasjonen. Når regjeringen skal prioritere vaksiner framover, håper jeg derfor at det ikke bare er geografi, men også helsetilstanden i ulike deler av befolkningen som blir tatt hensyn til.

Vi står i denne pandemien sammen. Vi i De Grønne støtter derfor regjeringen i at Norge ikke skal snike i køen ved å kapre vaksiner som ellers ville gått til mer utsatte områder. Vi må ikke tro at Norge beskyttes bedre dersom vi lar virus rase i utsatte land og produsere nye mutasjoner, som igjen kommer til oss. Internasjonal solidaritet er vår beste beskyttelse.

Også nasjonalt er vi avhengig av dugnadsånd. Da kan vi ikke mistenkeliggjøre eller angripe andre grupper eller andre deler av landet. Vi i de politiske partiene har et særlig ansvar her, og jeg håper vi alle tar inn over oss dette i tiden som kommer.

Seher Aydar (R) [11:21:13]: Mange er nå på bristepunktet. For at vi skal komme oss gjennom dette, må fellesskapet stille opp. Det vi ikke trenger, er flere metafortunge motivasjonsforedrag som valgkampsframstøt fra Høyre. Det vi trenger, er krisehåndtering og tiltak mot at krisen forsterker forskjellene.

I statsministerens nyttårstale takket Erna Solberg EØS-avtalen for tilgang til vaksiner. Som VG skriver i dag, ligger land med egne avtaler nå langt foran i vaksineringen. Ser statsministeren at Norge ikke har godt av naiv tro på at såkalt frihandel løser alt, og at krisen viser økt behov for selvberging?

Velferdsstaten er vårt viktigste beredskapssenter. Regjeringen har gjort høvelkutt i velferden. Det har vært for få sengeplasser i helsevesenet, og på et år med pandemi har regjeringen sørget for nøyaktig null nye intensivplasser. Tillitsvalgte på Ahus, som har en sprengt intensivkapasitet, kaller det en kronisk krise, varslet i mange år. Samtidig som 200 000 er arbeidsledige, har mange fått økt arbeidsbelastning. Regjeringens politikk og pandemien tærer på en bemanning som var for svak i utgangspunktet – i helsevesenet, i barnehagene og på skolene. Smitteverntiltak for å gi et trygt velferdstilbud gir også ekstra press. Folk får beskjed om å holde seg hjemme – flere med psykiske plager eller vold i hjemmet. I møtet med andre i utdannings- og helsevesenet kan dette oppdages, og hjelpen kan komme. Da trenger de ansatte i velferden tid og overskudd. Rødt har konkret foreslått en ekstra krisemilliard for å øke bemanningen og styrke velferden.

Koronakrisen har vist oss at ordningene for arbeidsledige var for dårlige. Rødt vil styrke vårt felles sikkerhetsnett. Når ytelsene må styrkes når ledigheten øker, var de for svake i utgangspunktet. Det økte dagpengenivået må bli varig. Djevat Hisenai i Fellesforbundet på Vestlandet sa det tydelig:

«Ansatte i hotell og restaurant er fullstendig avhengig av dagens koronaordning for dagpenger. Nå slipper de å leve under fattigdomsgrensa.»

Det reduserte kravet til inntekt for å få dagpenger må beholdes, også for dem i små stillingsbrøker og med løsere tilknytning til arbeidslivet, og ingen burde miste dagpenger eller arbeidsavklaringspenger uten tilbud om jobb, utdanning eller anstendig inntekt. Grensen for hvor mye man kan jobbe uten å miste dagpenger, er økt midlertidig til 60 pst. Grensen må opp til 80 pst., slik at permitterte ikke takker nei til vakter i frykt for å miste dagpenger. Vi må hindre at arbeidsgivere erstatter fast ansatte med midlertidige.

Vi har alle sett hvordan høyrepolitikere har prøvd å gjøre pandemidebatten til en anti-Oslo-sak. Oslo-folk er rammet hardt av det som mange andre her i landet er rammet av det siste året – nedstenging og arbeidsledighet. Mange bor trangt. Mens regjeringen åpnet for importsmitte, kjørte taxisjåførene i byen vår den ene turen de kunne få. Mens regjeringen gir eiendomsbaroner mer for mindre, jobber ansatte i velferden hardere uten å få noe mer enn applaus. Regjeringen har et stort ansvar. Hvis statsministeren holder seg med en politisk ledelse som prioriterer sirkus i media framfor å håndtere krisen vi står oppe i, er det regjeringens problem. Men det er landets problem hvis regjeringen i praksis motarbeider håndteringen av pandemien. Stortinget må få tydelige svar på hvordan regjeringen vil løse problemene for folk i Oslo som er hardt rammet av krisen, for arbeidsledige i kulturen og i serveringsbransjen og for andre som er rammet. Regjeringen har vært bakpå i hver eneste sving og har hatt for svake tiltak når de først kommer. Nå er det på tide at regjeringen faktisk gjør noe for dem som har dårligst råd i landet vårt.

Statsminister Erna Solberg [11:25:40]: Det kan kanskje være grunnlag for å nyansere det siste innlegget litt: Ut fra statistikken er Norge altså et av de landene som har kommet absolutt best ut. I fjor hadde vi underdødelighet, som det eneste landet i Europa, så vi kan verken ha vært bakpå hele tiden, eller hele tiden ha sørget for at det er dårlig.

La meg svare på det første spørsmålet: Hvorfor holde denne redegjørelsen nå? Jeg har lyst til å minne Stortinget om at jeg har skrevet brev til Stortingets presidentskap om spørsmålet om hvordan man etter at man nedla koronautvalget, skulle orientere Stortinget, for jeg opplevde at det er et stort ønske om det. Da fikk jeg til svar at jeg skulle be om redegjørelser når vi mente at vi hadde noe å meddele, og vi har ment at vi har noe å meddele i dag. Vi har ment at vi har noe å meddele fordi situasjonen er at vi har de høyeste smittetallene vi har hatt siden begynnelsen av januar. Vi har en ujevn smittefordeling i landet, noe som gjør at vi ikke velger å lage store nasjonale tiltak nå med en gang, men vi har varslet hvilke nasjonale tiltak som kommer, som altså er strategien hvis det ikke skjer en lokal oppfølging. Det mener jeg er relativt viktig at Stortinget er klar over, at det er på den måten vi tenker.

Det er ikke slik som representanten Gahr Støre sa, at dette skal vi se an om en uke eller to. Det jeg sa, var at dette kan skje. Vi følger dag for dag hvordan utviklingen er, om kommunene klarer å følge opp med sterke nok tiltak, men selvfølgelig også om det brer seg mer, slik at det blir flere steder. Det er ca. 50 kommuner som har en stigende smittetendens nå. Blir det tallet større, er det også grunnlag for mer nasjonale tiltak. Men vi får altså ikke ned smitten ved å øke tiltak der hvor det ikke er smitte. Vi får ned smitten ved å sørge for gode og fungerende tiltak der det er smitte, og det er det som er grunnlaget for strategien. Men det er altså ikke slik at vi venter en uke eller to. Det kan skje raskere.

Så var det spørsmålet knyttet til fordeling av vaksiner, det at vi endrer aldersgruppe nå når de eldste eldre er vaksinert. Når vi nå holder på med gruppen mellom 75 og 84 år, så vil det være naturlig å gå over til en fordeling hvor vi følger alderssammensetningen totalt, ikke bare antallet eldre over 65 år, i den fordelingen. Det er en større omfordeling til steder med ung befolkning enn det den lille skjevdelingen vi har gjort overfor Oslo og andre østlandskommuner, vil ha. Det vil ha en større betydning rett og slett fordi mange steder har mer og yngre befolkning, men det er naturlig etter hvert som vi har kommet lenger i en strategi. Og det at en har underliggende sykdommer, kan altså gjelde for både unge og eldre i denne sammenhengen, så det er et naturlig løp, men det betyr en større omfordeling.

Så til spørsmålet knyttet til vaksineinnkjøp. Det høres ut på enkelte i Stortinget som om vi driver mye hemmelighetskremmeri, men det er altså ikke slik. Den danske kommisjonen sa jo i rapporten som de har lagt frem, at vi var mye mer åpne om alle beslutningene, om alt beslutningsgrunnlaget vi har, enn det Danmark har vært rundt alle disse tingene. Det er altså slik at vi er helt åpne om avtalene, og vi har vært helt åpne om de vurderingene vi har gjort knyttet til dette. Vi har altså valgt en strategi hvor vi samarbeider med EU, fordi det var det som ga oss best garanti for at vi kunne ha avtale med mange selskaper, for å være sikre på at vi fikk vaksiner når de var ferdige. Ingen av oss visste på det tidspunktet da vi måtte inngå disse avtalene, hvilken vaksine som ville komme først, og hvem som ville ha store utfordringer med produksjonen. Et av de selskapene som var tidlig ute med å signalisere store volum, har jo ikke klart å levere de volumene, nemlig AstraZeneca, og det er i hovedsak det som gjør at vi nå ligger lenger bak i begynnelsen av vaksineringen enn det vi opprinnelig hadde håpet at vi skulle være. Samtidig har jeg lyst til å understreke at regjeringen hele tiden har tatt disse forbeholdene, at det forutsetter at vi ikke får utfordringer med dette.

Så til spørsmålet om intensivplasser: Det bildet som gis av at det ikke er gjort noe, er grunnleggende – grunnleggende – feil. Vi hadde 289 intensivplasser i fjor da vi startet på denne pandemien. Vi har nå en kapasitet som kan løfte intensivplassene til 1 200. Det er ikke fullgode intensivplasser, for det er ikke mulig å gjøre på så kort tid, men det er 3 000 personell som er opplært til å kunne hjelpe til på intensivavdeling under veiledning av kyndig medisinsk personell. Det betyr at vi har gjort et krafttak i helseforetakene, men når de iverksetter den opptrappingen, det er et faglig spørsmål. Og det at Ahus innenfor regionen Stor-Oslo har en kapasitetsutfordring, betyr at de andre sykehusene må trå til med sin kapasitet.

Jan Bøhler (Sp) [11:32:01] (ordfører for saken): Det er et alvorlig spørsmål, et viktig spørsmål, som tas opp i representantforslaget. Det kommer også til uttrykk i komiteens innstilling, hvor det er bred enighet om at politiet – som skal utføre dette samfunnsoppdraget, som skal være de som har autoritet til å håndheve de lover og regler vi vedtar her på Stortinget, som vi vedtar i demokratiet vårt – må ha trygghet i jobben sin. De må ha et lovverk, ha rammer rundt arbeidet sitt som gjør at de kan gjennomføre det uten urimelig risiko og uten hendelser som setter både dem selv og familien deres i fare. Så det er svært alvorlig, og det er viktig at vi greier å jobbe med dette på Stortinget på en måte som gjør at vi kan støtte opp og bidra til trygghet for dem som gjør jobben på vegne av oss, og også til at denne jobben kan gjøres på en måte som ikke skaper unødvendige problemer og konflikter, som ingen er tjent med.

Flertallet i justiskomiteen går inn for at dette forslaget ikke skal vedtas, og jeg vil nå gå over til å si noe om hva vi som har alternative forslag, går inn for.

Dette handler om mye mer enn de SIAN-demonstrasjonene som først og fremst omtales i forslaget. Etter vår mening handler det om hele det bildet som tegnes av at antallet trusler, forulempinger, hindringer, voldstilfeller, steinkastinger osv. mot politiet dessverre har økt mye de senere årene. I Oslo var det 1 171 tilfeller av det i 2019, og også utviklingen i 2020 fram mot tredje kvartal pekte i negativ retning.

De som står oppe i dette, de som representerer politifolkene, uttrykker bekymring for sikkerheten sin. Lederen i Politiets Fellesforbund sier til Avisa Oslo, som har skrevet mye om dette, at han kjenner til at kollegaer har byttet arbeidsfelt, har ønsket å trekke seg ut av den typen jobber hvor man særlig møter disse utfordringene.

Sånn skal det ikke være, og vi er nødt til å gjøre det vi kan i Stortinget for å vise at vi forstår, vise at vi vil se hva mer vi kan bidra med. Samtidig er det viktig å være klar over at det vi står overfor, er veldig mye forskjellig. Det er alt fra barn og unge som havner i uheldige situasjoner, som i høyeste grad kan forebygges gjennom god kontakt med politiet, gjennom at man går fram på riktige måter og er til stede i disse nærmiljøene, ikke bare når det skjer ting, men er til stede kontinuerlig, til alle tider og bygger opp god kontakt, bygger opp kjennskap til de miljøene det handler om, og vet hvordan man skal forebygge slike situasjoner. Veldig mye kan løses på den måten.

Så er det samtidig også noen som opererer som er mer bevisste kriminelle, som ønsker å sette seg opp mot politiet, ønsker å få med seg ungdommer og andre på å sette seg opp mot politiet og skape konfrontasjoner, og som ser seg tjent med det. Vi har dessverre hatt altfor mange tilfeller av dette. Politiet har beskrevet, både i Avisa Oslo og i andre sammenhenger, når vi har vært på besøk osv., tilfeller av steinkasting, spytting, at man stiller seg opp i veien for politiet, at man raskt mobiliserer mange, sender ut meldinger slik at det kommer mange når man skal vise at man ikke flytter seg for politiet.

Så jeg hadde håpet at flere av partiene i Stortinget kunne vært med på det som er Senterpartiets forslag her, nemlig at vi vil at regjeringen skal komme tilbake med en nærmere vurdering av dette, komme tilbake med en vurdering av tiltak som kan gjøre at politiet får best mulig arbeidsbetingelser i disse situasjonene, hvor vurdering av straffene, men også av andre ting, som angår forebygging, og som angår mye av det jeg snakket om, blir tatt med. Jeg hadde håpet at Stortinget kunne gått inn for å arbeide videre med denne problemstillingen.

Jeg tar med det opp Senterpartiets forslag, som Fremskrittspartiet står sammen med oss om.

Ingunn Foss (H) [11:37:38]: Høyre er helt enig med forslagsstillerne i at politiet må sikres et sterkt vern for å kunne utøve sitt samfunnsoppdrag. Å angripe eller å skade offentlig tjenesteperson er i dag særlig vernet i straffeloven gjennom egne straffebestemmelser. I dagens lovgivning er terskelen lav for hvilke typer handlinger som kan straffes. Videre reageres det i dag strengt ved vold mot politiet. Utgangspunktet etter gjeldende rett er at all vold mot politiet møtes med ubetinget fengselsstraff. Det mener vi er helt riktig.

Jeg vil gjerne vise til at Stortinget i fjor enstemmig vedtok nye regler for vold og skyting mot politiet. Strafferammen for grove overtredelser ble økt fra tre til seks års fengsel, og strafferammen for skyting mot politiet ble hevet til ti års fengsel, med en minstestraff på ett år. Det ble også tilføyd en bestemmelse om skyting, grov vold og skadeverk mot politiet.

Siden det er blitt gjort endringer så sent som i fjor, mener vi at det er klokt å se dette litt an og la lovendringene få virke, før vi gjør nye endringer. Det er jo sånn at skal man øke straffene mye på kort tid på ett område, blir det en dårlig balanse i forhold til straffenivået for lignende kriminelle handlinger. Derfor må i så fall flere bestemmelser ses nærmere på.

Regjeringen jobber kontinuerlig med å vurdere om straffenivået til enhver tid reflekterer alvorlighetsgraden i denne typen handlinger. I denne omgangen mener vi at endringene fra i fjor må få sin virkning før vi vurderer nye.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:39:43]: På sensommeren i fjor kunne man være vitne til det som var ganske dramatiske demonstrasjoner både i Oslo og i Bergen. Blant annet måtte 29 personer pågripes under og etter demonstrasjonen mot Stopp islamiseringen av Norge, SIAN, utenfor Stortinget 29. august, hvorav flere av dem faktisk var mindreårige. Tre av politiets biler ble angrepet av folkemengden, folk hamret på rutene, kastet steiner, flasker, jernstenger, blikkbokser, egg og kastet stein på bilene. Folk klatret opp på taket på disse politibilene. Etter hvert ble det så mye kasting med stein og jernstenger mot politiet at de av hensyn til tredjepersoner måtte avbryte demonstrasjonen. Politiets innsatsleder kunne fortelle om en ganske dramatisk situasjon og at folk også etter demonstrasjonen fortsatte å bedrive skadeverk og stanse trafikken. I tillegg ble en person angrepet.

Også i Bergen ble demonstrasjonene dramatiske. I alt 15 personer ble pågrepet etter SIAN-demonstrasjonen den 22. august, og flere titalls unge mennesker samlet seg utenfor politihuset, der politiets mannskaper faktisk måtte ta oppstilling med skjold.

Hendelsene under demonstrasjonene både i Oslo og i Bergen vitner om en oppførsel og vold mot politiet som er totalt uakseptabel. Det kan ikke under noen omstendigheter tolereres angrep mot politiet, ei heller handlinger som hindrer dem i å utføre sitt samfunnsoppdrag. I dette tilfellet handlet det om å sikre den grunnleggende menneskerettigheten og den grunnleggende friheten som ytringsfriheten er.

Dette er en utvikling vi har sett over tid. Vi ser det i flere sammenhenger, vi ser det i hovedstaden: manglende respekt for politiet og en utglidning i så måte. Og som saksordføreren, representanten Bøhler, helt riktig påpeker, dette handler ikke om SIAN. Man kan mene hva man vil om SIAN, og det gjør man gjerne. Men de har rett til å ytre seg i det frie rom. Det har denne salen gitt dem. Det følger av Grunnloven. Deres rettigheter, ytringsfriheten, skal ivaretas, som alle andres, men når da politiet utfører det oppdraget på vegne av samfunnet, opplever de altså angrep og manglende respekt og en opptreden som er totalt uakseptabel. Som jeg var inne på, vi ser det i flere andre sammenhenger også. Derfor er det viktig at Stortinget sender et klart signal, bruker straff, for klart å demonstrere at vi aksepterer faktisk ikke at ordensmakten blir utsatt for angrep. Vi aksepterer ikke at politikvinner og politimenn der ute skal være utrygge i sin jobb bare fordi de gjør sitt oppdrag på vegne av samfunnet.

Og så er det noe med den generelle respekten for politiet som handler om noe utover dette også, for det handler om at man gjerne opptrer respektløst overfor politiet. Jeg bruker å si at det kan hende at politiet er blitt litt for snille, litt for slappe i klypa, fordi man forsøker å forstå, forsøker å være imøtekommende. Men det er en hårfin balanse. Når man opplever den typen demonstrasjoner som vi så i fjor sommer, når man opplever at ungdommer ikke har respekt for politiet – ja, da er det lov å reagere. Da er det lov å bruke straff, og det er lov å sende et tydelig signal, at dette er på ingen måte holdbart, dette er på ingen måte akseptabelt.

Det er derfor Fremskrittspartiet har fremmet det forslaget som ligger til behandling i dag. Vi støtter også det forslaget som er litt mer moderat, fra Senterpartiet, som handler om å utrede det. Men det er i hvert fall veldig viktig, selv om ikke vi får vedtatt våre konkrete forslag i dag, at disse problemstillingene blir sett nærmere på, og at vi finner gode løsninger som sikrer politiet trygge arbeidsrammer. Med det vil jeg gjerne ta opp vårt forslag.

Petter Eide (SV) [11:45:01]: Jeg har vært litt usikker på om jeg skulle ta ordet i denne saken, for egentlig handler dette forslaget om at Fremskrittspartiet nok en gang ønsker å tegne et bilde av en farlig by, av rampete ungdommer som er ustyrlige, og en type økende kriminalitet som må bekjempes med strengere straffer. Når Fremskrittspartiet nå legger fram denne saken, et år etter at Stortinget faktisk har behandlet langt på vei mye av det samme, som representanten Ingunn Foss helt riktig påpekte, handler ikke dette så veldig mye om selve saken og innholdet i den, men det handler om at Fremskrittspartiet ønsker å tegne dette bildet. Da må vi spørre oss om dette er et korrekt bilde, eller om det kun er et ønske fra Fremskrittspartiet om å tegne et politisk narrativ. Det er det siste jeg mener at de gjør.

Jeg mener at det er to grunnleggende utfordringer ved dette forslaget som Stortinget er nødt til å reflektere ordentlig over. Hvis vi skal gjøre endringer i strafferammer, må vi ha god dokumentasjon på om denne kriminaliteten faktisk er økende, et stort problem, eller ikke, og det må være laget en prosess som viser at de tiltakene faktisk vil virke. Forslagsstillerne kan ikke redegjøre for om dette er et stort problem. Det er bare vilkårlige fortellinger herfra og derfra, men de kan ikke redegjøre for om dette er et stort problem som vi er nødt til å bruke Stortingets lovgivende myndighet til å rette opp i. Det henvises til tall fra Avisa Oslo, men det er ikke nødvendigvis en tilstrekkelig god nok kilde.

Forslagsstillerne kan heller ikke redegjøre for om det de påstår er den økende volden, faktisk skyldes for lave straffer. For det må jo være refleksjonen her: Er det slik at den økende volden som både Bøhler og Amundsen påpeker, skyldes at det i dag er for lave straffer for den typen vold? Det kan de ikke redegjøre for, og dermed faller forslaget litt på steingrunn, for vi vet faktisk ikke om den typen forslag vil virke.

Det mer grunnleggende og overordnete her som Fremskrittspartiet og også Senterpartiet er opptatt av, er en slags idé om at strengere straffer vil bidra til å begrense kriminalitet. Vi hadde en behandling av dette i fjor, men det var basert på en ganske god utredning. Her legges det fram et forslag basert på en forestilling om at strengere straffer vil bekjempe denne typen kriminalitet, uten noen type utredning av hvordan det faktisk vil være. Det er faktisk sånn at Norge er et land med lite kriminalitet, svært lite kriminalitet, hvis vi sammenligner med de fleste land rundt oss. Samtidig er vi et land med lave straffer. Det er jo helt pussig og ganske motsatt av det Fremskrittspartiet prøver å påstå. Kanskje det er sånn at nettopp fordi vi har lave straffer og bruker ressurser på forebygging, greier vi også å rehabilitere og unngå en del av de utfordringene som påpekes.

Vi må stille krav om når vi skal behandle denne typen saker, at det er god dokumentasjon på om dette faktisk er et problem som vi må bekjempe. Vi må også ha ganske god dokumentasjon på om tiltakene med økende straffer vil virke for å forhindre det problemet. Ingenting av det legges fram i dette forslaget. Derfor er det helt åpenbart at vi er nødt til å si nei til det.

Når det gjelder SIAN-demonstrasjonene som representanten Amundsen påpekte, er det riktig at det var mange ungdommer der som var veldig, veldig emosjonelle, sterke og aggressive. Det er helt riktig. Det ble skapt en sterk emosjonell reaksjon der fordi de oppfattet at politiet beskyttet det man kan kalle hatefulle ytringer. Jeg er uenig i det og mener at politiet i de sammenhengene opptrådte helt korrekt, men emosjonene eskalerte. Er det noen som helst forestilling om at de ungdommene som var så opprørt da, ville stoppet sin aggresjon mot politiet hvis de hadde visst at strafferammen var strengere? Overhodet ikke – det finnes ingen slik sammenheng. Da tror jeg det er litt viktig at Stortinget sier nei til å gå med på den typen forslag fra Fremskrittspartiet, når de ikke ordentlig kan dokumentere effekten og heller ikke bakgrunnen for sine egne forslag.

Helt til slutt: Jeg synes det er en uting at Stortinget skal behandle lovforslag, direkte lovforslag, i stortingssalen som resultat av Dokument 8-forslag uten at det er blitt behandlet eller utredet på en grundig måte. Det er rett og slett en altfor lettvint behandling av lovforslag, som det framheves her, og vi er nødt til, når vi skal gå til sånne dramatiske skritt, å ha grundig utredning av konsekvensene av hva det vil bety.

Martin Henriksen (A) [11:50:22]: Vold mot politiet er uakseptabelt, og det må det slås hardt ned på. Politiet er en av de viktigste samfunnsinstitusjonene vi har. Politiet skal beskytte borgerne og verne om all lovlig virksomhet i Norge. Hvis politiet utsettes for vold eller skadeverk, kan vi ikke akseptere det. Derfor er vi glad for det som også justisministeren påpeker i sitt svarbrev til Stortinget, at det allerede reageres strengt ved vold mot politiet. Terskelen for hvilke handlinger som kan straffes, er lav, og utgangspunktet er at all vold mot politiet møtes med ubetinget fengselsstraff.

I fjor skjerpet Stortinget vernet av politi og offentlige tjenestepersoner da vi behandlet endringer i straffeloven. Det mener Arbeiderpartiet var – og er – positivt, men vi er enig med justisministeren i at en ytterligere heving av strafferammen ikke vil være et egnet virkemiddel for å forebygge og hindre vold og trusler mot politiet. Vold mot politiet er uakseptabelt.

Til slutt: Arbeiderpartiet vil stemme for forslaget fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet om å be om en vurdering av politiets arbeidsbetingelser overfor ungdomsmiljø og gjengkriminelle.

Statsråd Monica Mæland [11:52:10]: Jeg er enig med forslagsstillerne i at politiet må sikres et sterkt vern mot voldelige handlinger rettet mot politiet, som vi f.eks. så under SIANs markeringer i Oslo og Bergen i fjor. At politiet har et godt vern, er helt nødvendig for at de skal kunne ivareta sitt samfunnsoppdrag.

Straffeloven gir allerede et sterkt vern. For det første er terskelen satt lavt for hvilke handlinger som kan straffes. For det andre reageres det allerede strengt ved vold mot politiet. Den klare hovedregelen er at all vold mot politiet skal møtes med ubetinget fengselsstraff.

Jeg vil også trekke fram at det strafferettslige vernet av politi og offentlige tjenestepersoner nylig ble styrket gjennom endringer i straffeloven, som Stortinget vedtok i juni 2020. Blant annet ble det føyd til en bestemmelse om skyting, grov vold og skadeverk mot politiet. Strafferammen for grove overtredelser ble dermed hevet fra tre til seks års fengsel. I tillegg ble strafferammen for skyting mot politiet hevet til ti års fengsel med en minstestraff på ett år.

Jeg ser derfor ikke nå behov for ytterligere heving av strafferammene som et egnet virkemiddel for å forebygge og hindre vold og trusler mot politiet. Politiet jobber systematisk med å forebygge denne type handlinger og har også særskilt fokus på forebygging i forkant av demonstrasjoner. Det inkluderer samarbeid og dialog med både demonstranter og potensielle motdemonstranter, som representanten fra SV har trukket fram viktigheten av i innstillingen.

Lene Vågslid (A) [11:55:16] (leiar i komiteen): Då kjem eg til å gå rett på hovudinnlegget mitt sidan saksordføraren dessverre ikkje kan delta i debatten fordi han er sjuk.

Dette er ein debatt som veldig mange fylgjer med på i dag. Engasjementet knytt til CRPD, det å få inkorporert denne konvensjonen i norsk lov, kjenner alle partia veldig godt til.

Arbeidarpartiet vil styrkje likestillinga for funksjonshemma i samfunnet, og engasjementet for dette i Arbeidarpartiet er stort. Me har fått mange e-postar og mange telefonar, og me har sett ned ei eiga ressursgruppe som arbeider særskilt med spørsmål knytte til utfordringar personar med nedsett funksjonsevne opplever. Difor er det veldig gledeleg at me i dag kjem til å stemme for forslaget til SV.

Arbeidarpartiet har kjempa mange saker i Stortinget når det gjeld å styrkje rettane til personar med nedsett funksjonsevne. Me gjekk i bresjen for antidiskrimineringsloven og for ein forpliktande handlingsplan for eit universelt utforma Noreg innan 2015 sist me sat i regjering. Dagens høgreregjering har fjerna forpliktingane på tid. Me har òg fremja ei rekkje forslag i Stortinget i dei åra me no har vore i opposisjon, men har møtt veldig mykje motstand. Me har m.a. blitt stemde ned i forslag om konkrete tiltak for arbeid og hjelpemiddel.

Når me snakkar både med dei som utgjer ressursgruppa til Arbeidarpartiet, med personar med nedsett funksjonsevne og engasjerte medlemer, og med alle dei dette gjeld, peikar alle på at personar med nedsett funksjonsevne framleis blir diskriminerte i Noreg. Likestillings- og diskrimineringsombodet får flest klager frå menneske med nedsett funksjonsevne. Det er altfor stor forskjell på kommunane ved tildeling av tenester. Personar utan samtykkekompetanse kan utsetjast for tvangssterilisering og abortinngrep. Diskrimineringsvernet er ikkje effektivt nok fordi moglegheitene til sanksjonering er mangelfulle. Sysselsetjing blant personar med nedsett funksjonsevne er lågare enn i resten av befolkninga. – Og lista er lengre.

Ei innlemming av FN-konvensjonen i norsk lov vil tydeleggjere at diskriminering og fordomar mot personar med nedsett funksjonsevne er eit sentralt samfunnsproblem. Det vil tydeleggjere rettane, men òg pliktene for det offentlege og likestillingsperspektivet. Ikkje minst viser dette for alvor kva me meiner når me seier at alle skal med i samfunnet.

For Arbeidarpartiet er kampen for likestilling, inkludering og eit meir rettferdig Noreg ei kjernesak. Difor er det synd at forslaget frå SV ikkje får fleirtal i Stortinget i dag. Me veit at det reelt sett er eit politisk fleirtal i stortingssalen, og me registrerer òg at det er fremja ei rekkje lause forslag som me skal kome tilbake til seinare i debatten. Men Arbeidarpartiet hadde håpa at dei partia som er einig i at ein skal inkorporere CRPD, hadde stemt for det når saka kjem til votering.

Eg tek med det opp forslaget frå Arbeidarpartiet og SV.

Ingunn Foss (H) [11:59:09]: Det er viktig at mennesker med nedsatt funksjonsevne får sine rettigheter ivaretatt på lik linje med alle andre. Det må være utgangspunktet og målsettingen med all lovgivning og alt arbeid på dette området.

I Norge har vi både lov om menneskerettigheter, lov om likestilling og forbud mot diskriminering, som bl.a. omfatter personer med nedsatt funksjonsevne. Likestillings- og diskrimineringslovens formål er å fremme likestilling, definert som likeverd, like muligheter og like rettigheter, og å hindre diskriminering. I tillegg har Norge forpliktet seg til å etterleve forpliktelsene i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Likevel ser vi at mennesker med nedsatt funksjonsevne og deres organisasjoner melder om store utfordringer, og at lovene og konvensjonen ikke etterleves godt nok.

CRPD-konvensjonen er gjennomført i norsk rett med såkalt transformasjon, noe som betyr at de materielle bestemmelsene transformeres inn i den ordinære norske lovgivningen. I forbindelse med ratifikasjonen av traktaten i 2013 ble det foretatt endringer i vergemålsordningen og i annen lovgivning for å oppfylle konvensjonens krav. Så vi er som sagt forpliktet til å følge konvensjonen uavhengig av hvordan den er gjennomført i norsk rett. Den legges til grunn for hvordan vi vedtar lover og regler som angår mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det vi er skeptisk til, er at vi innlemmer juss som er utformet på en annen måte enn det vi er vant til her i Norge.

Vi har fått en enighet mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre, og jeg skal derfor legge fram et løst forslag i denne saken, som går ut på at vi vil be regjeringen legge fram en utredning om hva det vil bety å innlemme CRPD-konvensjonen i norsk lovgivning.

Beklager at jeg bare hadde én side av innlegget mitt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:01:57]: Fremskrittspartiet er svært opptatt av å styrke funksjonshemmedes rettigheter. Vi ønsker å gjøre de lovendringene som er nødvendig for å implementere intensjonen og det som reelt sett ligger i FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser, altså CRPD. Vi stemmer altså for å styrke funksjonshemmedes rettigheter, men vi stemmer ikke for å avgi suverenitet til FN. Vi er prinsipielle. Vi vil, på samme måte som en implementering i menneskerettsloven, heller bruke norsk lovgivning i dette storting til å gjennomføre de endringene som måtte være nødvendige. For dem som er berørt, vil man oppnå nøyaktig det samme, men vi unngår å avgi suverenitet.

Derfor har Fremskrittspartiet – vi fremmet det allerede i forrige uke – sendt inn et løst forslag som ligger til behandling i dag, hvor vi ønsker å få en sak tilbake fra regjeringen for å kunne implementere det som måtte gjenstå i norsk lovgivning, vedtatt i Stortinget, for å kunne ivareta rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser, i henhold til CRPD.

Jeg registrerer at etter at regjeringspartiene fikk med seg vårt løse forslag, har de klart å fremprodusere sitt eget løse forslag. Det er for så vidt interessant. De kunne ha sluttet seg til Fremskrittspartiets forslag, men vil sannsynligvis ikke det, fordi forslaget fra regjeringspartiene er mindre forpliktende. Det er også mer utredningsorientert.

Fremskrittspartiet kommer til å opprettholde, og fremmer i dag, det løse forslaget som opprinnelig lå inne til saken. Vi håper og tror at de andre opposisjonspartiene velger å støtte det forslaget sånn at det faktisk får flertall. Det å komme springende i siste time fordi man ser at man ikke nødvendigvis får det som man vil i Stortinget, og holde interne seminar mellom regjeringspartiene, synes jeg ikke er Stortingets anliggende.

Vi mener og står ved at vi vil ivareta rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse etter intensjonen som følger av CRPD. Men det skal vi gjøre uten å sette internasjonale konvensjoner over norsk lov, uten å sette FN over norsk lov – men gjennom å vedta disse lovene her i Stortinget, i denne sal.

Derfor stiller jeg også litt spørsmål ved Senterpartiets rolle midt oppi det hele, et parti som jeg i mange tilfeller oppfatter å være en forsvarer av å ivareta norsk suverenitet. Det er en utglidning vi ser på veldig mange felt, at vi stadig vekk bidrar til å avgi makt, avgi suverenitet, fra denne sal. Det går på bekostning av det norske demokrati, det går på bekostning av vårt folkestyre. Det må også dette stortinget kunne klare å ta innover seg og forstå: at hver gang vi gjennomfører forpliktelser som setter menneskerettsloven over norsk lovgivning, bidrar man til å unndra Stortinget full behandling av sakene, og dermed også at demokratiet får virke.

Men det går altså an å gjøre dette på en helt annen måte enn å inkorporere CRPD i menneskerettsloven, og det gjør man med å vedta de konkrete lovendringene som må være på plass for å kunne ivareta nøyaktig de samme rettighetene. For dem dette angår, vil man oppnå nøyaktig det samme, man vil oppnå det like raskt, men vi klarer å opprettholde et prinsipp, nemlig at det er i denne sal vi styrer norsk lovgivning, det er i denne sal vi styrer dette landet.

Med det tar jeg opp vårt forslag og håper at det får flertall istedenfor regjeringens hasteforslag.

Jan Bøhler (Sp) [12:07:01]: Det er mange mennesker i samfunnet som opp gjennom årene stadig har tatt opp med oss at de ikke opplever at de har de samme rettighetene som alle andre. Det dukker stadig opp saker der de føler at de blir forskjellsbehandlet, og ikke får innfridd sine rettigheter. Vi har gjennom mange år fått henvendelser både fra medlemmer i våre partier og fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FFO, og Norges Handikapforbund, som har stått på.

Vi er nødt til å ta på alvor at mennesker ikke føler seg likebehandlet. Selv om Norge er et av de landene i verden som er flinkest til å likebehandle mennesker og til å innfri rettigheter også for dem med funksjonsnedsettelser, dukker det opp stadig nye utfordringer. Det har betydning for den internasjonale situasjonen på dette feltet at et land som Norge, som ellers er et foregangsland, viser at vi både ratifiserer konvensjonen, som vi gjorde i 2013, og også inkorporerer den i menneskerettsloven. Det påvirker andre land, det påvirker situasjonen i verden, og det påvirker situasjonen i Norge og muligheten til å være i forkant i disse problemstillingene.

Det er riktig som representanten Per-Willy Amundsen var inne på, at Senterpartiet ikke automatisk vil tilslutte seg alle typer konvensjoner som kan gjøre at Norge ikke har suverenitet på alle områder, men det betyr ikke på noen måte at vi er imot alle typer konvensjoner. På et felt som dette, der det er viktig å trekke opp en kurs for Norge for framtiden og også ha en påvirkning på verden for øvrig, mener vi det er riktig å tilslutte oss å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. Det dukker stadig opp nye problemstillinger som vi lettere vil kunne være i forkant av hvis vi inkorporerer denne konvensjonen på denne måten. Det gjelder ny teknologi, det gjelder nye medier, og det gjelder forskjellige lovarbeider i samfunnet, der vi da lettere kan ta opp hensynene til mennesker med funksjonsnedsettelser i forkant.

Jeg opplever at det er en bevegelse i Stortinget nå. Når regjeringspartiene fremmer et forslag om å utrede dette og Fremskrittspartiet kommer med sitt forslag om å konkretisere det i ulike deler av lovverket på en bedre måte, er det en positiv bevegelse i retning av det som vi mener er riktig.

Det vi fra Senterpartiets side foreslår, er et tillegg til det som er det opprinnelige representantforslaget, nemlig at det, samtidig som vi ber regjeringen inkorporere FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven, foretas en systematisk gjennomgang av norsk lovverk for å identifisere hvor det eventuelt er behov for å gjøre endringer. Slik kan de to prosessene gå hånd i hånd, og vi får konkretisert arbeidet så snart som mulig.

Men vi vil selvsagt, om ikke vårt forslag blir vedtatt, stemme for forslaget som er fremmet av SV og Arbeiderpartiet om å inkorporere FN-konvensjonen, uten det tillegget.

Vi har fremmet et forslag til, som handler om tilleggsprotokollen til CRPD, altså denne konvensjonen, om individklageordninger, der vi ber om en vurdering av konsekvensene om Norge tilslutter seg den tilleggsprotokollen. Vi har sett innvendingene mot det og vil derfor ha en nærmere vurdering av det fra regjeringen før vi tar en avgjørelse om det spørsmålet.

Det er et viktig skritt som tas i dag når de tre rød-grønne partiene i justiskomiteen går inn for dette, og når det også tydelig er en bevegelse i de andre partiene på Stortinget. Det er et framskritt, og vi håper at det framskrittet tas fullt ut om ikke så lenge.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Karin Andersen (SV) [12:12:04]: Denne saken handler om én ting: Skal menneskerettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse være likestilt med andres menneskerettigheter? Det er det vi tar et prinsipielt og verdimessig standpunkt til i dag. Menneskerettigheter er ikke noe som politikere eller myndigheter deler ut. Det er noe mennesker har, og som myndigheter og politikere kan krenke.

Norge har ratifisert konvensjonen, og det å legge denne inn i menneskerettsloven, slik som vi har foreslått, er ikke å svekke demokratiet, det er å styrke demokratiet. For når mennesker med funksjonsnedsettelser får sine menneskerettigheter ivaretatt på linje med andre, har de også muligheter til fullt ut å nytte sine politiske og sivile rettigheter i samfunnet. Det har de ikke hvis ikke det sosiale og økonomiske er ivaretatt.

De andre diskrimineringskonvensjonene er inntatt i norsk lov. Derfor er dette et sprik i forhold til kvinnekonvensjonen, barnekonvensjonen og konvensjonen mot rasisme, noe som kan tyde bare på én ting, nemlig at man ikke på samme måte ønsker å likestille mennesker med funksjonsnedsettelse med andre, og det er SV imot.

Vi mener også at dette vil bety forskjell i praksis. Nav-skandalen har for all verden vist at hvis ikke rettighetene står direkte skrevet inn i loven, blir folks rettigheter brutt, og for funksjonshemmede er det mer regelen enn unntaket.

Norges institusjon for menneskerettigheter og Likestillings- og diskrimineringsombudet har gitt tydelig beskjed: Dette må bli en del av norsk rett. Allikevel sier Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og støttepartiet Fremskrittspartiet at dette er lovteknisk problematisk. Det er det ikke. Denne saken handler ikke om å avgi suverenitet. Da har man jo totalt misforstått og feilinformerer massivt om hva dette vil bety. Det er fremdeles det norske storting som bestemmer hvordan menneskerettsloven skal se ut, hvordan diskrimineringslovverket skal se ut, hvordan de underliggende lovene skal se ut. Det vi kan gjøre nå, er å slå fast at vi er enige om prinsippet om likestilling, og at det skal inn i det samme lovverket.

Jeg ser at justisministeren rister på hodet, men jeg har altså fått et svar fra justisministeren i dag på noe jeg har spurt henne om, fordi regjeringen sjøl nettopp har sendt ut et forslag til lov om kommuners ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet, der det står på side 9: Konvensjonen, altså CRPD, er ikke inkorporert i norsk lovverk, og rettighetene kan derfor ikke håndheves i norske domstoler. – Det har jeg spurt statsråden om. Hun svarer ikke direkte på det spørsmålet jeg har stilt, men hun viser til at den ikke gjelder direkte i norsk lov – den er en sentral rettskilde, men domstolene skal så vidt mulig tolke slike regler slik at det ikke oppstår konflikt, svarer statsråden. Det betyr at når det er konflikt, sånn som det er nå, går norsk lov over.

Vi vet at det er mangler på den også – det er det flere som har sagt her. Ja, SV er ikke uenig i at det er mye av det norske lovverket som må strammes opp. Men prinsippet må slås fast, og disse rettighetene er likeverdige med andre.

Jeg må si jeg er litt sjokkert over det forslaget som regjeringspartiene har lagt fram her i dag. Det slår på en måte fast at man ikke har tatt stilling til det prinsippet – at man fremdeles skal utrede det, og at man synes at disse menneskerettighetene skal være inkorporert i det samme lovverket som de andre menneskerettighetene er.

Jeg har til og med vært i debatt med Høyre-representanter som mener at dette ikke er de virkelige menneskerettighetene. Men de politiske og sivile rettighetene er ikke gjennomførbare eller realiserbare verken for staten eller for den enkelte uten at de sosiale og økonomiske rettighetene er på plass, og at CRPD er inkorporert i norsk lov.

Det er svært viktig at dette blir gjort. Derfor tar jeg opp forslagene fra SV.

Solveig Schytz (V) [12:17:31]: Det borgerlige samarbeidet startet med å rettighetsfeste BPA, brukerstyrt personlig assistanse. Det ble vi enige om gjennom samarbeidsavtalen i Nydalen i 2013, og rettighetsfestingen ble gjennomført i 2015. Å utrede inkorporering av CRPD i norsk lov er neste steg i byggverket som skal sikre rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det handler om å ha frihet og like muligheter.

Et sosialliberalt samfunn har en sentral ledestjerne: like muligheter for alle. Dette idealet oppfyller ikke Norge i dag. Personer med nedsatt funksjonsevne møter både fordommer og stengte dører der andre møter muligheter. Jeg vil gjerne gi noen eksempler.

Et godt synlig eksempel er hvordan fordommene formelig veltet ut i kommentarfeltene da Birgit Skarstein deltok med rullestol i «Skal vi danse». Det er et uttrykk for fordommer når en masterstudent i rullestol blir snakket til med babystemme av veilederen sin. At mennesker med nedsatt funksjonsevne blir snakket til med babystemme, er dessverre vanligere enn vi tror.

Åtte av ti nærskoler for barn er ikke tilrettelagt for personer med nedsatt funksjonsevne. Det betyr at flere barn må flytte utenfor kommunen sin og fylket sitt for å gå på skole. Mennesker med nedsatt funksjonsevne blir også glemt, f.eks. studenter som ikke får den tilretteleggingen som de trenger, eller nå sist da Olympiatoppen ikke ga noe av de ekstra OL-midlene til parautøvere.

I dag skal Stortinget behandle forslag om at konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne skal regnes som menneskerettigheter etter norsk lov. Inntil nylig har SV og Venstre stått alene om å kjempe for dette, mens resten av partiene på Stortinget har vært imot. Nå har situasjonen endret seg. Flere partier har endret standpunkt. Dette er svært gledelig, for det viser at vi snart kan være i mål med å anerkjenne rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som menneskerettigheter.

Venstre er glad for at regjeringspartiene er enige om å starte arbeidet med å utrede konsekvensene av en inkorporering av CRPD i norsk lovgivning. Jeg håper at dette forslaget vil få flertall på Stortinget i dag. La det ikke være tvil om at Venstre er utålmodig i dette arbeidet, og vi ønsker at inkorporering kan skje så snart som mulig. Samtidig anerkjenner vi at en grundig utredning og lovarbeid er viktig og nødvendig for å sikre at hensikten oppnås, og at vi ikke får utilsiktede konsekvenser.

Jeg vil gjerne takke alle enkeltpersoner og organisasjoner som har jobbet for dette, og takk til alle politiske partier som nå bidrar til at vi starter dette arbeidet. Jeg vil særlig takke Kristelig Folkeparti og Høyre.

Mens alle andre FN-konvensjoner om diskriminering er tatt inn i norsk lovverk, er dette ikke tilfellet med CRPD-konvensjonen. Det kan gi et inntrykk av at konvensjonens rettigheter ikke er så viktige, men de er viktige. Det handler om menneskerettigheter.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [12:20:48]: Det har kommet forslag om at FN-konvensjonen CRPD skal inkorporeres. Konvensjonens mål er å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, og dette er derfor en svært viktig konvensjon for Kristelig Folkeparti. Norge ratifiserte denne i 2013, og det var den rød-grønne regjeringen som la føringene for hvordan den skulle gjennomføres i norsk rett, nemlig ved transformasjon. Kulturdepartementet ble ansvarlig kontaktpunkt for konvensjonen, og gjennomføringen blir kontinuerlig overvåket av CRPD-komiteen. Og Norge rapporterer jevnlig til komiteen.

Jeg forutsetter at den rød-grønne regjeringen hadde sin begrunnelse da de la føringene for ratifisering av konvensjonen, men ikke inkorporering. Det ble også foretatt endringer i vergemålslovgivningen og annet lovverk. Hvorfor grep ikke de rød-grønne sjansen til å inkorporasjon ved stortingsbehandlingen i 2013, men kommer nå, i opposisjon, med et Dokument 8-forslag? Hvorfor uttrykte SV gratulerer med dagen i sine innlegg i 2013 og syntes det var helt fantastisk at regjeringen la den fram slik de gjorde?

Kristelig Folkeparti har menneskeverd som en av sine viktigste bærebjelker. Kristelig Folkeparti lover at vi aldri gir oss i kampen for mennesker med nedsatt funksjonsevne, vi holder fast på troen på at mennesker helt uavhengig av egenskaper har en ukrenkelig verdi. Derfor er FN-konvensjonen viktig. På sentrum–høyre-siden er det vi som har gått i bresjen for en likeverdsreform, en reform som skal være for familier og barn som har behov for sammensatte tjenester. Før vi gikk inn i regjering, var det svært viktig for Kristelig Folkeparti å flytte midler på statsbudsjettet, slik at økte midler skulle gå til mennesker med nedsatt funksjonsevne – ut fra Granavolden-plattformens visjon for regjeringen: et samfunn der alle kan delta, slik at ingen skal kjenne seg tilsidesatt og passivisert.

Likevel ser vi at det kan være et stykke fra intensjoner og budsjettposter til den enkeltes opplevelser av de tjenester som gis. I dette spennet er Kristelig Folkeparti alltid på vakt. Det gjelder å forbedre og sikre rettigheter for alle grupper i velferdssamfunnet, uansett funksjonsnivå. Vi er derfor takknemlige for alle som har minnet oss på dette i denne saken: enkeltpersoner, organisasjoner og ombud.

I tillegg til menneskeverdet er forvalterskap en viktig bærebjelke hos Kristelig Folkeparti. Det er viktig å se konsekvensene av det vi vedtar, særlig i lovsaker i en justiskomité. Vi fremmer derfor i dag et forslag som har inkorporasjon som siktemål, bygd på kunnskap om konsekvenser. Det har jeg nemlig ikke sett kvalitetssikret i opposisjonens forslag. Vi må vite hvilke konsekvenser inkorporasjon vil få.

Hva har endret seg for SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet de siste årene? Det sier de ikke. Hvorfor uttrykte SV et til lykke med dagen i sine innlegg i 2013, og syntes det var fantastisk at regjeringen la det fram slik de gjorde? Nå mener de at Arbeiderpartiet og Senterpartiet velger feil framgangsmåte. Hvorfor mente departementet at inkorporasjon ikke var rett? Og så snakker representanten fra Senterpartiet om at det har vært bevegelse i salen. Ja, jeg ser hvor bevegelsen har vært.

Derfor er dette spørsmål som er viktig å ta på alvor. Det ligger bekymring for at Norge kan bli tvunget av en FN-komité til å fjerne muligheten til å oppnevne verge. Det kan være svært alvorlig for dem som står i fare for å skade seg selv. Vi kan risikere å stå uten mulighet til å gripe inn overfor mennesker som virkelig trenger at storsamfunnet stiller opp.

Kristelig Folkeparti omtaler CRPD i inneværende partiprogram, og det kommer sannsynligvis til å bli styrket i det neste. Vi godtar ikke diskriminering. Derfor fremmer vi i dag dette forslaget:

«Stortinget ber regjeringen utrede konsekvensene av inkorporasjon av CRPD i norsk lovgivning, inkludert konsekvensene det vil ha for fremtidig lovutvikling, og ber regjeringen på egnet måte komme tilbake til Stortinget med en sak.»

Det mener vi er en ansvarlig politikk.

Det er viktig for Kristelig Folkeparti å understreke følgende likevel: Debatten om inkorporering av CRPD er ikke ferdig, forslaget i dag er et avgjørende steg i rett retning, det er Kristelig Folkepartis mål. Kristelig Folkeparti går inn for en inkorporering, og vi håper det kan skje så snart regjeringen kommer tilbake med de spørsmålene som har vært diskutert i dag. Vi vil også takke for samarbeidet med Venstre og Høyre, for at vi har greid å få til et forslag som vil tjene saken optimalt.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [12:25:49]: Nå har vi sjansen til ikke bare å utrede, men faktisk å inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven. Konsekvensen av å gjøre det vil være at Norge følger menneskeretten. Konsekvensen av ikke å gjøre det vil være at Norge føyer seg inn i rekken av land som ikke følger menneskerettene i praksis for én spesiell gruppe. Det vil være konsekvensen.

Hvorfor er vi så opptatt av først å utrede hva konsekvensene vil være av å følge menneskerettighetene? Betyr det at vi vurderer å ikke gi en gruppe mennesker i Norge menneskerettigheter fullt ut hvis konsekvensene er brysomme for storsamfunnet? Jeg tror ikke det er motivasjonen. Jeg tror motivasjonen bak å utrede er god, men jeg tror rett og slett logikken ikke er på plass.

Konsekvensen av å inkorporere disse menneskerettighetene i menneskerettsloven vil være å opprettholde menneskeretten for alle innbyggere i Norge, og det ønsker vi i Miljøpartiet De Grønne å støtte.

Seher Aydar (R) [12:27:27]: Dette handler om at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal være likestilt i loven med alle andre, og ha en beskyttelse i loven mot diskriminering. Det er egentlig ikke så mye vanskeligere enn det.

Det sjokkerer sikkert ganske mange i samfunnet vårt å få vite at det faktisk ikke er sånn at mennesker med nedsatt funksjonsevnes menneskerettigheter er de samme som alle andres menneskerettigheter. Og det er hva dette forslaget handler om. For det er ikke noen tvil: Hver dag, hele året, brytes menneskerettighetene til barn med nedsatt funksjonsevne fordi de ikke står sterkt i norsk lov.

For noen dager siden fikk alle vi på Stortinget et brev fra en mor til en tungt autistisk gutt på 19 år med en lillebror på 17 år. Denne moren har kjempet i årevis for de grunnleggende rettighetene til sin eldste sønn, en kamp som har gjort at hun mistet jobben og fikk ødelagt helsa. Hun fatter ikke hvorfor det skal være slik forskjellsbehandling.

Det er også vanskelig å forstå hvorfor ikke regjeringen har gjort mer for å sikre likestilling. I dag ser det kanskje ut til at vi får flertall for noen endringer, men CRPD skal være hovedkonvensjonen og grunnstammen i menneskerettighetslovgivningen. CRPD slår fast at mennesker med funksjonsnedsettelser har akkurat de samme menneskerettighetene som alle andre, og konvensjonen beskriver hva som må til for at dette skal skje i praksis.

Når vi i dag kommer et skritt nærmere å få CRPD inn i norsk lovgivning, skjer det ikke fordi regjeringen har gjort jobben sin, men fordi det folkelige presset for denne saken nå vinner fram og tvinger selv regjeringspartiene til å fremme løse forslag i salen i dag – men løse forslag som ikke løser problemene, for de løse forslagene tar ikke den prinsipielle stillingen som trengs, så det blir ikke stående igjen. Men dette gjør de fordi regjeringen vet at de ikke kan bli stående igjen som motstandere av det som burde være en selvfølge. Selv om vi registrerer at de er såpass i utakt med sunn fornuft og grunnleggende prinsipper om at mennesker er mennesker, uansett om de har nedsatt funksjonsevne eller ikke, har ikke regjeringen funnet det for godt å følge opp dette før i salen i dag. Men regjeringen er nødt til å ta stilling.

I dag kommer Rødt til å stemme med SV for å innlemme CRPD i norsk lovgivning. Det ville ikke vært et minutt for tidlig.

Statsråd Monica Mæland [12:30:26]: Norge ratifiserte FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, i 2013. Norge er forpliktet til å etterleve denne konvensjonen, uavhengig av hvordan den er gjennomført i norsk rett.

Konvensjonen er gjennomført i norsk rett ved såkalt transformasjon. Det ble foretatt endringer i vergemålslovgivningen og annen lovgivning for å oppfylle konvensjonens krav. Regjeringen jobber kontinuerlig for å sikre etterlevelsen av CRPD.

Presumsjonsprinsippet bidrar til å sikre at norsk rett tolkes og anvendes i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser, altså CRPD.

Komiteen som overvåker gjennomføringen av konvensjonen, tolker enkelte av konvensjonsforpliktelsene vidt. Dette kan bidra til å skape usikkerhet om konvensjonens innhold og gjør den mindre egnet for inkorporasjon i menneskerettsloven.

Blant annet mener CRPD-komiteen at nedsatt funksjonsevne aldri kan gi grunnlag for å ta fra noen deres rettslige handleevne eller for tvungen helsehjelp. I Norge og mange andre land er dette tillatt når det er nødvendig som siste utvei og det foreligger kontrollmekanismer. Legges komiteens forståelse til grunn, vil sentrale bestemmelser i norsk lovgivning være i strid med konvensjonen. Så sent som 30. april 2020 avviste Stortinget med stort flertall et forslag om å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. De samme hensynene som talte mot inkorporasjon av CRPD for et år siden, gjør seg etter mitt syn også gjeldende i dag.

Spørsmålet om Norges tilslutning til CRPDs individklageordning har vært grundig behandlet også tidligere. Ved behandlingen av stortingsmeldingen om dette spørsmålet i 2017 fant Stortingets klare flertall, i likhet med regjeringen, at Norge ikke skulle slutte seg til individklageordningen til CRPD. Begrunnelsen knyttet seg til CRPD-komiteens vidtgående tolkning, som også gjør seg gjeldende for spørsmålet om tilslutning til individklageordningen.

Ingunn Foss (H) [12:42:02]: Som jeg sa i mitt første innlegg, er vi forpliktet til å følge konvensjonen uavhengig av hvordan den er gjennomført i norsk rett. Det legges til grunn for hvordan vi vedtar lover og regler for mennesker med nedsatt funksjonsevne. De positive virkningene av FN-konvensjonen kan bare skje ved etterlevelse av konvensjonens innhold. Høyre vil jobbe for at norske lover er i overenstemmelse med konvensjonen, og at både denne og øvrige norske lover etterleves.

Vi er bekymret for at tolkningen og videre utvikling av overordnet lov blir overlatt til en utenforstående instans uten norsk forankring. Ved å sette Stortinget i bakgrunnen ved utvikling av tilbud og rettigheter i eget land kan man svekke den demokratiske forankringen og få diktert løsninger vi selv ikke ville ha prioritert ut fra våre forhold. Det er også naturlig å minne om at den rød-grønne regjeringen argumenterte langs de samme linjene i 2013. Flere har vært inne på det.

Denne saken har forståelig nok vakt stor oppmerksomhet. Mange har engasjert seg, også i Høyre, hvor vi har et eget utvalg som heter HøyreFUNK, som jobber godt med disse spørsmålene. Dialogen med dette utvalget er viktig for partiet. Utfordringer for mennesker med nedsatt funksjonsevne må stå høyt på agendaen. De møter ofte utfordringer vi må gjøre alt vi kan for å løse.

Vi er opptatt av en faktabasert debatt om CRPD og hvilke konsekvenser en inkorporering i menneskerettighetsloven vil ha. Derfor har Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre blitt enige om å legge fram et løst forslag til innstillingen som lyder sånn:

«Stortinget ber regjeringen utrede konsekvensene av inkorporasjon av CRPD i norsk lovgivning, inkludert konsekvensene det vil ha for fremtidig lovutvikling, og ber regjeringen på egnet måte komme tilbake til Stortinget med en sak.»

Martin Henriksen (A) [12:44:02]: Først vil jeg takke for alt engasjementet som organisasjoner og enkeltpersoner har vist når de har fortalt oss hvordan deres hverdag er, og hvorfor det er viktig å sørge for at mennesker med funksjonsnedsettelser sikres den samme rettsbeskyttelsen som andre. Deres historier og engasjement er årsaken til at Arbeiderpartiet er overbevist om at det er riktig å inkorporere CRPD i norsk menneskerettighetslovgiving.

Det kommer i dag flere løse forslag i saken, fra regjeringspartiene og fra Fremskrittspartiet. Slik Arbeiderpartiet ser det, er det ingen av disse forslagene som vil sørge for å løse det som er utfordringen. Vi frykter at et forslag om enten å utrede eller å skulle stemme for Fremskrittspartiets forslag først og fremst vil bremse det som er et egentlig flertall i denne salen om å inkorporere CRPD i norsk lov.

At regjeringspartiene ikke har kommet til enighet og derfor foreslår å utrede videre, kan man kanskje ha forståelse for, men Arbeiderpartiet stiller spørsmål ved hvorfor regjeringen ønsker å utrede dette videre. Vi har innlemmet andre konvensjoner i norsk lov, så Norge er godt kjent med hva det vil si.

Når det gjelder Fremskrittspartiets forslag, kan det virke sympatisk ved første øyekast når de sier at man skal endre norsk lov i tråd med FN-konvensjonen. Det er Norge egentlig forpliktet til allerede. Det viser jo også regjeringspartiene og Fremskrittspartiet til i sine merknader. Utfordringen er at det ikke skjer. Derfor er det viktig å sørge for inkorporering i loven.

Jeg hører også at Fremskrittspartiets representant argumenterer for at CRPD kan være en trussel mot norsk folkestyre. Det er vi for det første uenig i, men det viser også at Fremskrittspartiets forslag i dag først og fremst er et spill for galleriet for å dekke over at Fremskrittspartiet og regjeringspartiene stemmer imot å inkorporere denne FN-konvensjonen i norsk menneskerettighetslov.

Det er å omgå hele prinsippet om inkorporering å gjennomføre forslagene fra regjeringspartiene eller Fremskrittspartiet. Derfor vil vi oppfordre de partiene og de representantene som har sagt at de er for å inkorporere denne konvensjonen i norsk lov, om faktisk å gjøre det i dag. Hvis ikke må en ny regjering til høsten komme tilbake til saken.

Nicholas Wilkinson (SV) [12:47:04]: Vi må få konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, inn i norsk lov. Norge har skrevet under, men har valgt å ikke ta den inn i norsk lov. Norge skrev under på kvinnekonvensjonen og tok den inn i norsk lov. Norge skrev under på rasediskrimineringskonvensjonen og tok den inn i norsk lov.

Endelig må vi styrke rettighetene til denne gruppen. Vi har laget så mange hindringer for mange. Skoler og helsehus er ikke godt nok tilrettelagt. Det som har med språk og informasjon å gjøre, som er viktig for min gruppe, vi som har afasi, er ikke godt nok. Vi må ta dette inn i norsk lov for å styrke rettighetene for dem, oss, som har nedsatt funksjonsevne. Det vil endre landet vårt – til det bedre.

Jeg har lest Granavolden-erklæringen. Det sto ingenting om CRPD, og det sto ingenting om at partiene ikke kan stemme for å få CRPD inn i norsk lov. Vi kan få flertall. Hvis Kristelig Folkeparti og Venstre stemmer for forslaget, får alle de som har nedsatt funksjonsevne, som meg, styrkede rettigheter.

Kristelig Folkeparti prøvde å torpedere endringene i bioteknologiloven. Flere fra Høyre og Venstre stemte for endringene som Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet foreslo. Kristelig Folkeparti krevde full sal i forbindelse med bioteknologiloven for at kvinner ikke skulle få bedre rettigheter og mer informasjon, men jeg har ikke hørt om at de krever full sal om bedre rettigheter for dem som har nedsatt funksjonsevne.

Kristelig Folkeparti og Venstre kan gi oss som har nedsatt funksjonsevne, bedre rettigheter. Det er disse partienes ansvar i dag.

Michael Tetzschner (H) [12:50:04]: Jeg lar meg inspirere av de to foregående taleres innlegg, altså representantene Henriksen og Wilkinson. De snakker om det saken slett ikke gjelder, nemlig respekten og anerkjennelsen av de viktige interessene som funksjonshemmedes hverdag tilsier at vi legger oss i selen for å gjøre bedre og lettere.

Superlativene om dette forslaget kunne de vel heller tatt frem den gangen Norge sluttet seg til konvensjonen, for det er den som gir innhold og inspirasjon også til nasjonal lovgivning, og som er tatt inn i norsk lovgivning. Det er en del av de førende retningslinjer for politikken i Norge. Det har man tatt inn via teknikken, transformasjon.

Så uttrykker representanten Henriksen forundring over at det nå ser ut til å være flertall – og det er nesten så man blir indignert, skjønner jeg – for at man skal utrede nærmere virkningene av et representantforslag, som med et slag altså skal velge en annen innføringsteknikk som har en rekke andre og utilsiktede negative virkninger utover det som gjelder interessekampen for de funksjonshemmede: Hvem er det som er ansvarlig for håndhevelsen primært? Hvem er det som er den viktigste politikkutvikler på området? Hvem er det som skal stille opp med pengene? – Det er jo Stortinget. Alle disse spørsmålene er det viktig at vi har hånd om, og det skjer bedre ved den innføringsteknikken som vi har ved transformasjon. Det har allerede vært i virksomhet og i prosess en god stund.

Så er det et skuebrød at dette virkelig utvider rettighetene for de funksjonshemmede – slett ikke! Det står som en hovedbegrunnelse i representantforslaget, i hvert fall som en særuttalelse fra de mer moderate delene av flertallet i komiteen, at man ønsker dette for å tydeliggjøre rettighetene. Det er altså en pedagogisk oppgave. Men samtidig ser det ut til at det er en sterk stemning blant de rød-grønne, i strid med deres tidligere politikk, hvor de tok avstand fra inkorporering, at de ønsker å bidra til en usikkerhet om rettigheter og rekkevidden av disse.

Jeg er glad for at man ikke vedtar representantforslaget i dag. Vi kan ikke ha en lovgivningsteknikk i Stortinget som er basert på uriktige fremstillinger av dagens rettstilstand, slik det er kommet frem i representantforslaget, og at dette kommer til en utredning, for da vil også besinnelsen inntreffe hos mange på rød-grønn side.

Karin Andersen (SV) [12:53:28]: Funksjonshemmedes interesse, sier representanten Tetzschner. Ja, funksjonshemmedes interesse er å få sine menneskerettigheter likestilt med andres. Vi har inkorporert andre menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov, både i likestillings- og diskrimineringsloven og i menneskerettsloven. Så dette er ikke spesielt nytt. Men når alle funksjonshemmedes organisasjoner, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Norges institusjon for menneskerettigheter, som er Stortingets rådgivende organ på menneskerettigheter, rår oss til å gjøre det SV har foreslått i dag, så sier flertallet nei. Det høres også ut som om man tror at funksjonshemmede ikke vet sitt eget beste.

Det er helt uriktig når statsråden sier at en inkorporering vil bety at det er en automatisk endring av norsk lov. SV vil gjerne forplikte seg på det, men det vil fremdeles være flertallet i denne salen som skal endre norsk lov og bestemme norsk lov. Det som har vært demonstrert i dag, er at flertallet ikke vil at funksjonshemmedes menneskerettigheter skal likestilles. For det er det dette handler om, og dit er vi ennå ikke kommet. Vi har ennå ikke klart å løfte dette ut av helse- og sosialpolitikken og se på at det er et ikke-diskriminerings- og likestillingspunkt.

Så til dagens lovverk, slik det er: Der må jeg igjen henvise til det svaret jeg har fått fra statsråden, der hun helt tydelig sier at er det motstrid mellom norsk lov og CRPD i dag, i dagens lov, vil ikke CRPD veie tyngst. Det må jo bety at det en uvilje mot faktisk å virkeliggjøre dette. Jeg vil gjenta det som også Norges institusjon for menneskerettigheter sier: Det er ingen automatikk, det finnes ingen overnasjonalitet eller noen annen suverenitet over norsk lov når det gjelder denne konvensjonen, enn når det gjelder noen av de andre konvensjonene som er inkorporert i norsk rett.

Jeg skjønner ikke hvorfor man ønsker å feilinformere på den måten, for å skape en slags forestilling om at dette nærmest vil bli et umulig, ustyrlig system. Det vil ikke bli det. Men på en del av de områdene der det i dag brukes for mye tvang, vil det kanskje presse seg fram ordninger som gjør at man er nødt til å ansette nok folk, slik at det ikke blir så mye utagering eller så mye skade for dem som er ansatt.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [12:56:42]: Noe av det viktigste vi som samfunn kan gjøre, er å gi alle mennesker samme muligheter, rettigheter og vern, uavhengig av kjønn, seksuell orientering, religion, eller i dette tilfellet funksjonsnedsettelse – det kan være synshemming, bevegelseshemming eller andre funksjonsnedsettelser.

Fremskrittspartiet har alltid støttet universelle rettigheter og at man skal likebehandle og ikke diskriminere på bakgrunn av funksjon. Vi har etterlyst handlingsplan for universell utforming, og der forventer vi at regjeringen kommer med konkrete forslag.

Jeg vil berømme og rose de ildsjelene som har tatt kontakt for å gi sine innspill, bl.a. til Fremskrittspartiet, den siste tiden, og jeg vil spesielt trekke fram lokalpolitikeren Marit Londal i Kvinesdal for å ha kjempet denne saken og for å ha vært med å påvirke.

All makt i denne sal, sa Johan Sverdrup. Derfor mener Fremskrittspartiet at vi heller skal styrke norsk lovgivning på dette området. Vi vil bruke norsk lov og ikke et overnasjonalt organ, som ikke er folkevalgt, som skal trumfe norsk lov. Vi ønsker å stramme opp norsk lov betydelig. Fremskrittspartiet fremmer derfor et forslag som lyder:

«Stortinget ber regjeringen om å fremme en sak med nødvendige lovendringer som gjør at norsk lovgivning blir i tråd med FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser (CRPD).»

Men det som blir underlig, er at når Fremskrittspartiet fremmer dette forslaget, våkner regjeringspartiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Helt fram til i går kveld kl. 22.10 var Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre innstilt på å stemme ned alle forslag og ikke komme noen i møte på noe punkt. Ikke nok med at det var en flau canossagang, men man skryter etterpå til og med i media av at man vil gjøre endringer i noe man helt fram til for 14 timer siden var imot.

Jeg håper at Fremskrittspartiets forslag kan få flertall i denne sal i dag, og at det ikke bare er slik at vi skal utrede konsekvenser, men at vi sier vi skal gjøre de nødvendige lovendringene, slik at det blir i tråd med FN-konvensjonen – at det får flertall i Stortinget i dag.

Lise Christoffersen (A) [12:59:38]: Det er sagt mye, jeg skal prøve å ikke gjenta for mye av det som er sagt tidligere i debatten, men bare noen ord til Solveig Schytz, fra Venstre, som brukte mye tid på å beskrive situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne, med diskriminering på de fleste samfunnsområder. Det er vi jo alle enige om, men det er en god teknikk for å avlede oppmerksomheten og få den bort fra det saken i dag egentlig handler om: Skal vi inkorporere konvensjonen i menneskerettsloven eller ikke? Schytz sa videre at SV og Venstre har stått alene tidligere, og nå har andre partier skiftet standpunkt. Men det var jo bare halve historien. Den andre delen av historien er at Venstre, som representanten framhevet, nå også har snudd, men i negativ retning og gått motsatt vei.

Geir Toskedal fra Kristelig Folkeparti brukte mye av sitt innlegg til å fokusere på den rød-grønne regjeringa. Ja, jeg er stolt av at den rød-grønne regjeringa fikk på plass den såkalte antidiskrimineringsloven i 2008 – jeg er kjempestolt av det. Jeg er også stolt av at vi bidro til at Norge faktisk ratifiserte konvensjonen i 2013. Men så er jeg ikke så veldig fornøyd med det som har skjedd etter at vi ratifiserte, for ting har ikke beveget seg i riktig retning. Og jeg synes egentlig litt synd på Venstre og Kristelig Folkeparti i dag, som strever og strever i debatten for å gi inntrykk av at forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er et skritt i riktig retning. For statsråden torpederte jo den påstanden ganske ettertrykkelig i replikkvekslingen tidligere. Da sa statsråden at forslaget ikke er en forpliktelse til at inkorporering skal skje når utredningen er ferdig, det står åpent. Statsråden sa også at det ikke er en forpliktelse at vi får vite noe om hva konklusjonen blir før valget. Det betyr da at den eneste strake veien fram for organisasjonenes unisone krav om inkorporering av konvensjonen i menneskerettsloven er en ny, rød-grønn regjering etter valget, og da kan også Venstre og Kristelig Folkeparti få lov til å slippe fri og stemme for det de primært ønsker.

Så sa Michael Tetzschner i sitt innlegg at her er det jo Stortinget som må stille opp med pengene. Det var et interessant utsagn, for det var vel egentlig å si ganske rett ut at inkorporering i menneskerettsloven faktisk kommer til å virke. Men så sa han i samme åndedrag at en øker jo ikke rettighetene for funksjonshemmede, slett ikke, men i sak nr. 8, som vi kommer til seinere i dag, har vi jo et juridisk grunnlag som viser at inkorporering faktisk styrker den rettslige stillingen til konvensjoner i norsk lov.

Michael Tetzschner (H) [13:02:55]: Man må jo forundres over Arbeiderpartiet for tiden, som synes det er helt i orden å endre et premiss for tilslutning til konvensjonen i sin tid, et premiss de selv leverte til Stortinget, nemlig at man tok stilling til forholdet mellom inkorporering og vanlig transformasjon i norsk lov. Den daværende rød-grønne regjeringen – hvis noen husker at Stoltenberg ledet den, og så vidt jeg vet, var også SV ivrige deltagere der – mente, og det var forut for Stortingets ratifikasjon, at det beste var å innføre konvensjonens bestemmelser på vanlig måte i vanlig sektorlovgivning.

Men nå viser altså flertallet til at mangel på inkorporering av CRPD i menneskerettsloven er med på å gjøre likestillingskampen for mennesker med nedsatt funksjonsevne vanskeligere. Hvor har de det fra? Er det noe konkret forslag fra disse partiene som er blitt nedstemt av noen som da ikke ønsker å realisere disse rettighetene, eller ikke ønsker å bevilge penger? Og da kan jeg også svare til representanten Christoffersen at det har også med penger å gjøre når man pålegger staten oppfyllelsesplikter. Det er der vi skjelner mellom grunnleggende menneskerettigheter, som er avholdelsesplikter – for det koster jo ikke statene, selv ikke de dårligste statene, å unnlate å torturere sine innbyggere, undertrykke politiske opponenter eller sette folk i fengsel – og andre menneskerettigheter. Men her er det også snakk om en ressurslovgivning, der det er viktig at nasjonal kunnskap, nasjonale prioriteringer slår igjennom. Derfor er det at vi, av samme grunner som Stoltenberg-regjeringen i sin tid argumenterte for, skal etterleve loven, det har vi forpliktet oss til gjennom traktatsretten, men det er vi som har hånd om den politiske utviklingen og utviklingen også på dette feltet, fordi det også kan være snakk om at loven, ved å ta den inn i sin fulle tekst, som en lov av høyere rang, også slår i stykker en del andre prinsipper og andre rettigheter.

La meg peke på en målkonflikt som har vært fremme, og det er at statspartene uttrykkelig har reservert seg mot forståelsen av at rettighetene til funksjonshemmede kan bli innskrenket hvis de ikke innser sitt eget beste, og dermed bruker et misforstått autonomibegrep, slik FN-komiteen ønsker, til å ikke ta imot helsehjelp, fordi vi vektlegger i nordisk rettstradisjon retten til helsehjelp over den personlige autonomi i en slik avveiningssituasjon. Og det at man ikke har sans for disse detaljene, gjør lovgivningen dårligere, og derfor er det utmerket at det ikke er kjøkkenforslag som legges til grunn for endringer i norsk konvensjonsrett, men at det utredes.

Solveig Schytz (V) [13:06:20]: Jeg registrerer at representanten Lise Christoffersen sier fra Stortingets talerstol at Venstre har snudd i denne saken. Det er selvfølgelig ikke riktig. Venstre har selvsagt ikke snudd. Venstre har jobbet for denne saken i mange år, og vi vil fortsette med det. Men dette er en type sak som selvsagt må gjennomføres i regjering. Det er i regjeringen en slik jobb må gjøres. Derfor er det et reelt stort skritt i riktig retning at regjeringspartiene er enige om å starte en utredning av inkorporering av CRPD. Derfor håper jeg at dette forslaget får flertall i Stortinget i dag, slik at vi kan komme videre.

Karin Andersen (SV) [13:07:11]: Det er slik at noens menneskerettigheter, frihet og sjølbestemmelse kommer til å kreve litt mer av oss, og at vi endrer samfunnet vårt. Det ønsker SV. Det ønsker tydeligvis ikke Høyre, fordi det kommer til å koste penger. Det handler om at man fremdeles tenker at man har lov til å bestemme over andre fordi de trenger litt hjelp av samfunnet, f.eks., eller at man ikke vil bruke penger på universell utforming, at man ikke vil tilrettelegge skolene, slik at alle elevene kan gå på hjemskolen sin. For dette skal forplikte oss. Det å gjøre dette på denne måten er ikke nytt. Det har vi gjort med andre menneskerettighetskonvensjoner, så det er ikke noe spesielt med denne teknikken. Og ja, SV mente dette da vi satt i regjering også. Nå har det snart gått åtte år, og det må da være på tide at verden går litt framover. Det gjør den altså ikke med denne regjeringen, som til og med i sin handlingsplan for universell utforming har fjernet fristene for når samfunnet skal være universelt utformet. Det sier sitt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:08:31]: Det er litt underlig å lytte til debatten som foregår mellom regjeringspartiene og de rød-grønne. Det fremstår for meg som om man diskuterer i hvilken rekkefølge man skal utrede ting. Fremskrittspartiets anliggende er at det handler om at vi vil gjennomføre, og vi tar inn over oss at man ikke oppfatter at CRPD gjennom transformasjon har medført at man oppfyller sine plikter. Dersom det er tilfellet, er det jo ingenting som er mer naturlig enn at Stortinget får forelagt en sak fra regjeringen hvor vi kan ordne opp i det, hvor vi kan sørge for at norsk lovgivning gjennom vedtak i dette stortinget ivaretar nettopp personer med funksjonsnedsettelse. Det er hele intensjonen i Fremskrittspartiets forslag, og det er også den raskeste måten å ivareta rettighetene til denne gruppen på.

Jeg lytter med interesse på diskusjonen om rekkefølge og utredning. Fremskrittspartiet er opptatt av å ivareta folkestyret, vi er opptatt av å ivareta vår rett til å bestemme norsk lovgivning her i Stortinget, men vi er samtidig opptatt av å ivareta rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser. Det oppnår man ved å vedta Fremskrittspartiets forslag her i dag. Dersom det er en avstand mellom CRPD og det som er gjeldende norsk lovgivning, kan vi utmerket godt rydde opp i det, og det gjør vi her.

Så registrerer jeg at man fra bl.a. Arbeiderpartiet uttrykker bekymring for at man ikke følger opp funksjonshemmedes rettigheter. Det kan jeg godt være enig i, men det er gjerne i Arbeiderparti-styrte kommuner vi ser at nettopp dette skjer. Jeg ser f.eks. min egen hjemkommune, Harstad, som er styrt av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, hvor man ikke klarer å gi BPA, brukerstyrt personlig assistanse, til de som har krav på det etter norsk lovgivning. Og hva nytter det da, når vi har rød-grønn-styrte kommuner der ute som ikke følger opp de lovmessige kravene som vi har vedtatt her? Man må gjerne skylde på penger, men dette er lovgivning som også kommunene må rette seg etter. Så det er greit å skylde på alle andre. Jeg oppfordrer Arbeiderpartiet og den øvrige rød-grønne flokk til å ta ansvar for seg selv og for de kommunene de faktisk styrer.

Michael Tetzschner (H) [13:11:43]: Jeg tror jeg vil nøye meg med å oppsummere debatten slik jeg har oppfattet den hittil, for det gjelder nemlig ikke et eneste konkret forslag om å gjøre det bedre for den gruppen man sier at man brenner sånn for. Hvis man ser på de forskjellige deltakernes faktiske forslag her i salen – som går ut på å realisere forslagene i konvensjonen, som jo er det viktige rettsgrunnlaget – vil man se at det er ved slike anledninger de store ord tas frem, mens forbedringene skjer gjennom ordinær lov, vanlige bevilgninger og innsatsen i kommunene.

Jeg tror vi også skal være klar over at vi ønsker å ha en nasjonal skjønnsmargin i denne sal. Den vil noen altså spille fra seg og overlate prioriteringene og politikkutviklingen til ikke valgte instanser utenfor landet som ikke har demokratisk legitimitet. Det bare noterer vi. Det standpunktet vi har i dag, hadde SV da de satt i regjering.

Statsråd Monica Mæland [13:13:06]: Jeg må få si at jeg reagerer veldig på innlegg – kanskje spesielt på representanten Andersens innlegg – her i salen som prøver å forenkle debatten til at det handler om pengene, og at høyresiden da ikke er for. Det må jeg bare ha meg sterkt frabedt. Vi er altså like grunnleggende opptatt av menneskerettigheter som alle andre. Men det er en tydelig politisk uenighet i hvem som skal fortolke norske lover, hvem som skal utvikle norske lover, og hvem som skal stå for den utviklingen. Det har jeg prøvd å redegjøre for. Det er sånn at i denne saken spesielt er det fortolkningsuenighet – ikke knyttet til penger, men til rettslig handleevne og til pleie og omsorg av mennesker i en fryktelig vanskelig situasjon, for å nevne to eksempler. Det er fryktelig komplisert, og da er det ingen ting i veien for at SV kan fremme forslag om lovendringer i denne salen og få norsk rett til å opptre i medhold av det en komité i FN har fortolket. Det har SV ikke gjort, så vidt jeg vet, i hvert fall har ikke SV fått flertall for det. Jeg er uenig i det. Jeg ønsker ikke å endre disse reglene, og jeg er uenig i fortolkningen som er gjort av en FN-oppnevnt komité som ikke står på valg. Dette er vanskelige spørsmål som jeg mener at vårt viktigste folkevalgte organ skal beslutte – både initiere og beslutte.

Så registrerer jeg at representantene Christoffersen og Henriksen er fryktelig opptatt av at det må komme en sak før valget. Det skal vi selvsagt prøve å levere på, og det bekrefter i og for seg mistanken om at det eneste som har endret seg gjennom årene fra denne konvensjonen ble ratifisert, er at det er valg i år. Det regner jeg med at andre også merker seg.

Lise Christoffersen (A) [13:15:13]: Til statsråden: Ja, det er valg i år, men det er ikke det eneste som har endret seg. Det som også har endret seg, er det standpunktet Arbeiderpartiet har inntatt, og det har vi ikke lagt skjul på, det har vært en prosess fram dit, det har vært en gradvis utvikling, ikke minst påvirket av at vi har et eget såkalt funkisnettverk, som gir råd når partiet skal bestemme seg i viktige saker for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det har ført til en endring.

Så var det til Michael Tetzschner: Her foreligger ikke et eneste konkret forslag om å gjøre det bedre for mennesker med nedsatt funksjonsevne. – Nei, det er ikke en sånn sak vi diskuterer i dag, men Tetzschner er hjertelig velkommen til alle sakene vi har i arbeids- og sosialkomiteen som handler om akkurat det, og hvor forslag etter forslag etter forslag er blitt nedstemt. Karin Andersen nevnte kanskje ett av de viktigste: tidsfrister for at Norge skal være universelt utformet på alle samfunnsområder, hvor menneskeskapte barrierer skal fjernes. Vi hadde en tidsfrist, og den ble fjernet av dagens regjering, og vi har blitt nedstemt på å innføre nye frister.

Jobbgaranti for ungdom med arbeidsevne ble vi nedstemt på, det er en av grunnene til at antallet og andelen unge uføre øker bekymringsfullt. Vi har ikke fått flertall for jobbgaranti for utviklingshemmede. Det er bare noen eksempler.

Så sier representanten Solveig Schytz at Venstre ikke har snudd, men at ting må gjennomføres i regjering. Nei, det kan også skje med ordre fra Stortinget, det er mange eksempler på det fra den senere tid.

Til Per-Willy Amundsen, om at Fremskrittspartiet gjennomfører: Ja, vel. Rød-grønne kommuner der ute som ikke gjennomfører, bør på en måte gå i seg selv, og så bør man på en måte feie for egen dør. Men hvordan står det til med universell utforming, nedbygging av barrierer og å fjerne diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne i de kommunene Fremskrittspartiet styrer eller inngår som en del av flertallet? Er det bare i de kommunene? Dette handler om kommuneøkonomi, som styres herfra, og som vi også har blitt nedstemt på å styrke.

Så spør både Tetzschner og Mæland om hvem som egentlig skal bestemme norske lover, og sier at det handler om å gi fra seg nasjonal skjønnsmargin. Jeg har aldri – tror jeg – hørt det argumentet brukt i forbindelse med f.eks. kvinnekonvensjonen eller barnekonvensjonen, men akkurat når det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne, er det et kjempeproblem – mye, mye større enn for andre grupper. Da har jeg helt til slutt bare lyst til å minne om at diskrimineringsombudet også appellerer til Stortinget i dag om å vedta forslaget om inkorporering.

Frida Melvær (H) [13:19:10] (ordførar for saka): Meld. St. 5 for 2020–2021, Samfunnstryggleik i ei usikker verd, gjer greie for regjeringas politikk innan samfunnstryggleik for dei fire komande åra og er den andre stortingsmeldinga innan samfunnstryggleik under Solberg-regjeringa. Førre melding, Meld. St. 10 for 2016–2017, Risiko i eit trygt samfunn, fokuserte på beredskap. I denne meldinga vert merksemda retta særleg mot førebygging.

Regjeringa har med utgangspunkt i utfordringsbildet særleg gjort greie for og fremja tiltak innan fylgjande sju tema: covid-19-pandemien, sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret, førebyggjande nasjonal tryggleik, digital tryggleik, samansette truslar, førebygging og beredskap lokalt og regionalt og førebygging, beredskap og redningsteneste i dei nordlegaste havområda våre. I tillegg inneheld meldinga eigne kapittel om forsking og utvikling, om internasjonalt samarbeid og om pågåande og gjennomførte tiltak som regjeringa har sett i verk.

Eg vil takke komiteen for eit godt samarbeid i saka. Innstillinga er nesten like lang som meldinga, so det er ikkje tvil om at samfunnstryggleik engasjerer. Det er veldig bra. Det har òg vore eit godt engasjement frå mange ulike høyringsinstansar som har gjeve verdifulle innspel og synspunkt til meldinga.

Å sørgje for tryggleiken til innbyggjarane er ei av dei viktigaste oppgåvene til staten. I den siste innbyggjarundersøkinga til politiet går det fram at heile 94 pst. av oss opplever det trygt å bu og leve der vi er. Noreg er eit stabilt og demokratisk samfunn med lågt konfliktnivå og med høg tillit mellom folk og mellom folk og styresmakter, noko som gjev eit svært godt utgangspunkt for arbeidet med samfunnstryggleiken.

Regjeringa har dei siste sju åra bidrege til eit kraftig løft på dette området. Alle anbefalingane til Gjørv-kommisjonen er no følgde opp. Det er gjort mykje for å beskytte landet og folk mot terror.

Politiet har fått eit enormt løft, både gjennom 3 600 nye politiårsverk og gjennom nytt og moderne utstyr og betre metodar. Det er utført fleire store og viktige investeringar, som nytt beredskapssenter, objektsikring og etablering av sikre datasenter i justissektoren. Politiet har fått nye og større helikopter med betre transportkapasitet. Det er inngått avtale om døgnkontinuerleg helikopterberedskap for politiet i Nord-Noreg. I tillegg har politiet inngått avtale både med loshelikoptera til Kystverket og med Luftambulansen om bruk av deira helikopterressursar ved behov. Redningstenesta vert styrkt med 16 nye og mindre vêravhengige redningshelikopter til erstatning for dagens Sea King-flåte – nokre er alt komne på plass. Det vil verte oppretta ein ny redningshelikopterbase i Tromsø for å styrkje beredskapen i Nord-Noreg.

I 2020 vart det oppretta HF-dekning i dei nordlegaste havområda, opp til Nordpolen, for å vareta ansvaret til Noreg for redningsberedskapen i eit svært krevjande område med aukande skipstrafikk. Naudnettet er bygd ut og teke i bruk i heile landet, noko som har betydd mykje for den lokale og regionale beredskapen. 1 000 organisasjonar og over 59 000 abonnentar frå ulike naud- og beredskapsetatar nyttar i dag dette viktige kommunikasjonsverktøyet.

Brannutdanninga vert styrkt gjennom etableringa av ein ny fagskule for brann- og redningspersonell ved Noregs brannskule i Tjeldsund, og Sivilforsvaret har vorte tilført auka midlar for øving, grunnkurs, personell, utstyr og vedlikehald.

Tiltaka i den nasjonale strategien for digital tryggleik utgjer 1,6 mrd. kr og inkluderer kompetansetiltak og ein ny nasjonal teknisk tryggleikspakke for å styrkje og vidareutvikle evna til å handtere alvorlege digitale angrep. Det er etablert eit nasjonalt cybertryggleikssenter i NSM, som eit knutepunkt for nasjonalt og internasjonalt samarbeid innan deteksjon, handtering, analyse og rådgjeving knytt til digitale angrep. Ved Kripos er det oppretta eit eige cyberkrimsenter, ein spydspiss i politiet sitt førebyggjande arbeid mot og etterforsking av kriminalitet i det digitale rommet. Ny tryggingslov tilpassa dagens utfordringsbilde er òg komen på plass.

I meldinga gjev regjeringa eit godt bilde av dei trugslane, risikoane og sårbarheitene som kan og truleg òg vil treffe oss, og gjev samtidig greie for kva tiltak som skal setjast i verk dei komande åra for å møte desse. Dette vil skje gjennom både regelverksutvikling, sikringstiltak og å vidareutvikle kunnskap og kompetanse, der det førebyggjande perspektivet heile tida vil liggje til grunn, for å kunne styrkje evna vår til å beskytte verdiane våre og auke motstandsdyktigheita i samfunnet.

Dei siste åra har enkeltsamfunn og landet som heilskap vorte sett på store beredskapsmessige prøver. Sommaren 2018 kom med ein langvarig og omfattande tørke med påfølgjande skog- og terrengbrannar. Flaumar og skred har råka fleire lokalsamfunn og teke med seg store verdiar – og òg medført tap av liv. Dette skjedde i Jølster i 2019 og seinast i det forferdelege kvikkleireskredet i Gjerdrum no i romjula. Vi heldt alle pusten under motorhavariet til cruiseskipet Viking Sky på Hustadvika i 2019, då over 1 300 personar om bord var i livsfare.

Når hendingar oppstår, er det godt å registrere at beredskapsaktørane finn kvarandre og samhandlar godt. Dette er tilbakemeldingar som er komne fram etter evalueringar av ulike hendingar. Lokale, regionale og sentrale beredskapsaktørar framhevar dette som ei stor forbetring som er skjedd dei seinare åra, ikkje minst på grunn av fleire øvingar, naudnett og meir fokusering på verdien av samarbeid. Eg har ikkje minst merka meg at den frivillige innsatsen vert dratt fram som ein uvurderleg verdi når kriser inntreffer.

Vi står no i ein verdsomspennande pandemi, ein tilstand med konsekvensar som vi ikkje har sett sidestykkje til i moderne tid. Koronapandemien påverkar alle sider av samfunnet og måten vi omgår kvarandre og lever livet vårt på. Noreg har so langt kome bra ut av pandemien, både økonomisk og òg i talet på koronarelaterte dødsfall. For dei som har mista ein av sine kjære, som står utan jobb, er permitterte eller kjenner på langvarig einsemd, er dette sjølvsagt ei fattig trøyst, men vi står i det i lag, vi er langt på veg omfatta av dei same tiltaka, og vi har ein stat som har økonomiske musklar til å stille opp.

Koronapandemien har utvilsamt avdekt sårbarheiter i helseberedskapen. Dette vert det teke tak i, både oppbygginga av lager for smittevernutstyr og ein del viktige medisinar og oppbygging av intensivkapasiteten går no føre seg i Helse- og omsorgsdepartementet.

Den lojaliteten og oppslutninga som folk i Noreg har vist i denne tida, er nesten unik i verdssamanheng. Tillit òg under kriser er ein verdi som ikkje kan verdsetjast nok. Eg vil òg påstå at det internasjonale samarbeidet under pandemien langt på veg har bestått prøva. Vi har greidd å halde handelen oppe, vi har stått i lag om å skaffe fram smittevernutstyr og anna naudsynt materiell, og vi har stått i lag om å utvikle vaksinar i rekordfart.

Meldinga gjev eit bilde av arbeidet med pandemihandteringa, men inga evaluering. Det oppdraget har den uavhengige koronakommisjonen fått. Gjennomgangen og evalueringa frå kommisjonen vil utvilsamt bidra til læring og gje nyttig informasjon for å møte framtidige pandemiar på ein best mogleg måte.

Totalforsvarsprogrammet vart avslutta i 2020, men totalforsvaret vil vere eit viktig satsingsområde for regjeringa òg framover. Det sivil-militære samarbeidet er viktig for at dei samla ressursane til samfunnet vert nytta på best mogleg måte. Det er fleire område innan totalforsvaret som kan forbetrast og vidareutviklast framover. Meldinga tek tak i dette i tiltak som er føreslått.

Etterretningstenesta og tryggleikstenesta til politiet viser til eit trugselbilde i endring, og at den digitale risikoen aukar. Då vert det endå viktigare framover å prioritere arbeidet med digital tryggleik både hos styresmakter, i verksemder og for enkeltindivid. Vi er glade for at regjeringa vil halde fram arbeidet med å styrkje den digitale tryggleiken nasjonalt og styrkje samarbeidet internasjonalt om desse utfordringane.

No ser eg at tida er i ferd med å renne ut. Eg vil avslutningsvis vise til dei mange forslaga som ligg føre til saka. Mange av forslaga får fleirtal i dag, men ikkje støtte av Høgre – ikkje fordi dei ikkje kan vere gode, men fordi mange av dei alt er under arbeid, høyrer heime i handsaminga av budsjettet eller ikkje bør verte vedtekne utan ei større fagleg utgreiing. Eg kjem tilbake til dei forslaga vi støttar.

Martin Henriksen (A) [13:29:34]: For å sikre folk trygghet er det avgjørende at vi har en ærlig debatt om beredskapen i Norge – om hva som fungerer, hva vi bør forbedre, og hvor de store manglene er.

Det har ikke manglet på sentrale planer og strategier for beredskap siden sårbarhetsutvalget i 2000 eller siden Gjørv-kommisjonen framla sin rapport i 2012. Da terroren traff Norge i 2011, var vi ikke først og fremst sårbare fordi det ikke forelå planer, men fordi evnen til å erkjenne risiko var for liten. Gjørv-kommisjonen pekte på flere forhold som måtte utbedres, bl.a. om de gode kreftene som ikke fant hverandre, og viktigheten av kultur, ledelse og samhandling.

Vi er i dag mer beredt på nasjonalt nivå til å møte kriser, særlig terror, men når Stortinget nå behandler samfunnssikkerhetsmeldinga, vil flertallet i Stortinget pålegge regjeringa å forsterke innsatsen på en rekke områder. Det er vanskelig ikke å se det som en korreks til regjeringa for manglende vilje til å erkjenne svakheter som også finnes i beredskapen i dag.

Arbeiderpartiet mener beredskapen har mangler på viktige områder. For det første er det store mangler i den nære beredskapen, som er nærmest folk. For det andre er ikke samvirkeproblemene løst. For det tredje mener vi beredskapen svekkes av en inflasjon av mål og uklare prioriteringer sammen med privatisering og økt fragmentering. For det fjerde er det manglende handling for å forebygge og hindre konsekvenser av sårbarheten innenfor tema som helseberedskap, mattrygghet, digital sikkerhet og kommunikasjon – forhold som vi tar opp i innstillinga.

Arbeiderpartiet mener det er nødvendig med et taktskifte i satsingen på denne beredskapen. Den største og mest presserende endringen som må komme, er en styrking av den lokale beredskapen og de frivillige redningsorganisasjonene. Kravene til kommunene har økt, men ressursene og oppmerksomheten fra statlig nivå har ikke økt tilsvarende. Frivilligheten får stadig flere oppdrag, men festtalene om frivilligheten har ikke blitt fulgt opp med handling.

Vi er glade for at det i dag blir flertall for en rekke forslag som styrker de frivillige organisasjonene – de som stiller opp i ulike skred og kriser og er vår alles beredskap på påskefjellet eller på stranda om sommeren. Økt grunnstøtte, dekning av abonnementskostnader, støtte til utstyr og trening, flere øvelser og bedre samhandling med det offentlige vil gi de frivillige organisasjonene en bedre hverdag. Det tjener vi alle på.

Det er også på overtid å styrke den kommunale, nære beredskapen. Alle kriser skjer i en kommune. Det må planlegges. Det må øves nok og med alle relevante aktører. Her er ikke situasjonen tilfredsstillende i dag. Kommunene må få ressurser, og staten må stille opp med bl.a. regionale øvingssentre som gir samtrening og øker kompetansen. I dag gir Stortinget regjeringa beskjed om at de, mot regjeringspartienes stemmer, må starte arbeidet med å styrke den lokale og den frivillige beredskapen.

Gjørv-kommisjonen identifiserte grunnleggende problemer med samvirket i det norske beredskapssystemet som et av sine hovedfunn. Vi har fått et eget samvirkeprinsipp for beredskapen, men det er fremdeles utfordringer når det gjelder samvirke. Det store forskningsprosjektet Nexus ved NTNU og SINTEF påpekte bl.a. at de ikke finner noen tegn til at samordningsproblemet er løst. Det har skjedd mye godt arbeid på dette området, det er viktig å påpeke, men vi er bekymret for at det ikke ligger betydelige nye tiltak i samfunnssikkerhetsmeldinga for å bøte på utfordringen. Vi mener det trengs et løft for samvirkeøvelser, og at ledere på alle nivå i forvaltningen må styrke sine egne og sine organisasjoners kultur og holdninger til samhandling, slik 22. juli-kommisjonen anbefalte.

I dag blir det et flertall, mot regjeringspartienes stemmer, for forslagene om å innføre en langtidsplan for beredskap og samfunnssikkerhet og et flertall for et fast totalberedskapsutvalg som inkluderer både offentlige, private og frivillige aktører. Her vil jeg bare gjøre oppmerksom på at vi foreslår en endring i tilrådingens punkt 11, om totalberedskapsutvalg, som også er levert inn til sekretariatet. Endringen går ut på at et slikt utvalg skal rapportere til regjeringa, ikke til Stortinget. Det blir konstitusjonelt riktig, og jeg oppfatter det slik at de andre partiene som står bak tilrådingen, også slutter seg til denne endringen.

Samfunnssikkerhetsmeldinga dekker en rekke områder, og vi er glade for at regjeringa tar en rekke grep, men vi mener det mangler svar og tiltak på sentrale beredskapsutfordringer. Matsikkerhet nevnes knapt i meldinga. At noe så avgjørende som at folk får mat på bordet, nærmest ikke er nevnt i meldinga, er bekymringsverdig. Forsyningslinjene må sikres, matprodusenter må trygges mot risiko, og tiltak som sikrer strøm, helse og transport, må på plass.

Digital sikkerhet handler om at mobiler og pc-er, nettet, som i dag binder oss sammen i større og større grad, virker og beskyttes mot angrep. Her må sterkere tiltak til enn det regjeringa har foreslått. To tiltak som kan nevnes herfra blant de mange som vi i opposisjonen har fremmet, er for det første at det offentlige bør ha sin egen skyløsning og ikke være avhengig av utenlandske selskaper for lagring av sensitiv informasjon. Dessverre lar regjeringspartiene seg stemme ned av flertallet heller enn å bli med på et fornuftig forslag. For det andre: Vi må dekke den skrikende mangelen på IKT-personell i det offentlige og det private. Arbeiderpartiet har over mange år foreslått langt flere studieplasser for å øke kompetansen, men regjeringa har strittet imot.

Også helseberedskap har vært mye debattert det siste året, og med god grunn. At stortingsflertallet i dag går sammen, mot regjeringspartienes stemmer, for å vedta at regjeringa må øke pandemiberedskapen, økt produksjonskapasitet og økt tilgang på smittevernutstyr og beredskapslagring av essensielle legemidler, er viktig og viser at flertallet ikke er fornøyd med ivaretakelsen av helseberedskapen. Pandemi har vært omtalt i beredskapsrapportene fra bl.a. DSB som en av de mest sannsynlige beredskapshendelsene der det kan være potensielt store konsekvenser for liv og helse. Derfor er Stortingets grep nødvendig.

Beredskap handler ikke kun om politi, sykehus og penger bevilget til ulike formål. Vi trenger et totalforsvar, men vi trenger også en bred beredskapstankegang. Angrepet på Al-Noor-moskeen i 2019 var en fryktelig påminnelse om at vi i Norge ennå ikke har tatt et tilstrekkelig oppgjør med tankegodset og hatet som ligger bak både angrepet på Al-Noor-moskeen, 22. juli og andre hendelser.

Jeg er blant dem som mener at vi ikke har hatt en tilstrekkelig ærlig debatt om hvilket ansvar vi har for å stanse hatefulle ytringer, konspirasjonsteorier og ekstremistisk tankegods. Det er ikke et ansvar jeg legger på noen enkeltpartier eller enkeltpersoner, men jeg vil understreke at det er et ledelsesansvar i politikken, i politiet, i samfunnet å motvirke ekstremisme og hatefulle ytringer. Det er en del av den brede beredskapstankegangen.

Når Arbeiderpartiet sier at det trengs en ærlig debatt om beredskap, mener jeg personlig at det utsagnet også sier at debatten de siste årene ikke har vært tilstrekkelig ærlig. Man kan ikke komme unna lærdommen fra 22. juli i en diskusjon om beredskap, og 22. juli er et vanskelig tema fremdeles. Det kan nok ha ført til at mange har holdt igjen sine bekymringer. Debatten har heller ikke vært ærlig nok fra regjeringas side når det ofte har sett ut til å være vanskelig å erkjenne bekymringene som tidvis har blitt fremmet.

I mange debatter det siste halve året, inkludert i dag, har vi hørt representanter for regjeringspartiene si at samtlige anbefalinger fra Gjørv-kommisjonen er fulgt opp eller fullført. Det stemmer jo ikke. Vi har fremdeles utfordringer når det gjelder beredskap i Norge, og skal man forbedre sikkerheten for folk i Norge, må den risikoen erkjennes.

Jeg fremmer med dette de forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:39:02]: Trygghet for land og folk er ikke én av statens viktigste oppgaver, som jeg oppfattet ble sagt av en tidligere taler i dag. Det er statens aller viktigste oppgave å verne folk mot indre og ytre fiender. Det er helt fundamentalt, det handler om statens legitimitet, hele grunnlaget for statsdannelsen. Da må vi levere. Da må vi ha et forsvar og en forsvarsevne som kan verne oss mot de ytre fiendene, og vi må ha politi og beredskap som kan ta vare på borgerne mot de indre fiendene. Det er etter Fremskrittspartiets definisjon vår aller, aller viktigste oppgave.

Så hvordan ser det ut da etter at Fremskrittspartiet har sittet seks år i regjering og hatt ansvar for særlig politi- og beredskapsfeltet? Hva kan man vise til fra situasjonen i 2013, da det ble et regjeringsskifte, og til Fremskrittspartiet gikk ut av regjering i januar 2020? Vel, på det som kanskje kan være en vårdag, første vårdag i hovedstaden, er det en veldig tydelig melding: Det er langt bedre, man har kommet videre. Vi har en bedre beredskap, vi har et bedre utbygd politi, vi er langt bedre i stand til å håndtere hendelser på en rekke ulike områder. Det er det ingen tvil om, og det oppfatter jeg heller ikke at den øvrige opposisjon er uenig med Fremskrittspartiet i.

Men det betyr ikke at vi skal si oss fornøyd, ferdig jobbet og gå hjem. Beredskapsarbeidet tar aldri slutt. Vi må fortsette å løfte det, vi må fortsette å jobbe med det, og vi må til stadighet minne oss på dette viktige arbeidet og jobbe videre.

Derfor er vi i den situasjonen at Fremskrittspartiet i dag, på tross av at vi mener at det er gjort en veldig god jobb med Fremskrittspartiet i regjering på dette feltet, kommer til å danne flertall for svært mange forslag sammen med de andre opposisjonspartiene. Det gjør Fremskrittspartiet fordi vi stemmer for det vi er for, og vi stemmer imot det vi er imot. Vi er ikke noe støtteparti for regjeringen, men vi står på det som er Fremskrittspartiets beredskapspolitikk.

Og vi fremmer masse ulike forslag som også er av ny karakter. For å ta noen eksempler: Vi foreslår å opprette et eget innenriksdepartement. Det må selvfølgelig være opp til regjeringen, men jeg vet at justisministeren sannsynligvis har hendene fulle med veldig mange oppgaver, og det kan være at det ville være fornuftig å dele opp dette departementet på justis og på innenriks.

Vi ønsker også å styrke krisestøtteenheten i Justisdepartementet. Vi vil ha informasjonskampanjer om beskyttelsestiltak for å sette befolkningen selv i stand til å vite bedre hvordan man skal håndtere kriser, sånn som vi har vært igjennom det siste året. Et eksempel også – for å tenke nytt: et felles telefonnummer for nødetatene, et slags norsk 911, om du vil.

Når det gjelder koronapandemien, skal jeg tillate meg å være litt spissformulert: Jeg skulle ønske at helseministeren hadde brukt like mye tid på å forberede Norge på en pandemi før mars 2020 som han har brukt tid på å holde pressekonferanser etter mars 2020. Det er rett og slett fordi det vi opplevde i fjor, og som fremdeles skyller inn over oss, var en veldig lenge varslet krise. Pandemi sto øverst på listen over hendelser som kunne ha stor betydning for samfunnet, og som vi måtte være forberedt på å håndtere.

Erfaringen så langt viser at vi ikke var tilstrekkelig i stand til å håndtere det. Det handler om vår evne til å fremskaffe medisiner, medisinsk utstyr, vår evne til å ha lager, vår evne til å sette i gang egenproduksjon. Det handler om å kunne ha et offentlig-privat samarbeid som vi kan dra nytte av. Alle disse tingene foreslår vi, som gjør at vi, når behovet er der, kan sette i gang nye produksjonslinjer.

Men det handler også om å gjøre noe for å forhindre vold og overgrep, som dessverre skjer i skyggen av pandemien. Der har vi også et flertallsvedtak som utfordrer regjeringen.

Når det gjelder særlig terrorsikring, har virkelig denne regjeringen levert gjennom Justisdepartementet. Det handler om en styrking av PST og en historisk styrking av politiet, det kommer man ikke utenom selv om man diskuterer politireformen opp og ned i mente i denne salen. Men vi foreslår også at vi må gå videre. Vi må ikke stoppe nå. Politiet må bygges videre, PST må styrkes mer, og vi må ha flere øvelser, vi må ha mer kurs, vi må ha mer opplæring ute i det sivile, som kan være mer forberedt på å håndtere kriser som kan komme.

En av de tingene – eller kanskje den tingen, den saken – som jeg er mest stolt av i Fremskrittspartiets periode i Justisdepartementet, er at vi klarte å etablere Politiets nasjonale beredskapssenter. Det er en unik ressurs, som setter oss i stand til å ha en rask reaksjon, sette inn beredskapstroppen, bombegruppen, krise- og gisselforhandlerne, bruke politiets helikoptertjeneste til raskt å agere på hendelser som måtte skje på norsk jord – evnen til å bekjempe terror på norsk jord. Men vi ser det også i andre situasjoner, sånn som i Gjerdrum. Der fikk vi virkelig demonstrert nytten av Politiets nasjonale beredskapssenter.

Det er derfor jeg synes det er litt greit å minne de rød-grønne, og kanskje også Venstre og Kristelig Folkeparti, om historikken bak Politiets nasjonale beredskapssenter. Det var opprinnelig Stoltenberg og hans regjering som ønsket å opprette et beredskapssenter på Alnabru. Det kjenner vi enden på: Det gikk ikke særlig bra, dårlig planlegging, ikke tilstrekkelig tilpasset de behovene som var til stede – det eksisterte ikke på Alnabru. Prosjektet måtte skrinlegges.

Regjeringen Fremskrittspartiet satt i, som jeg mener kanskje var en litt annen regjering, var i stand til å planlegge på rekordtid og sørge for at vi leverte på tid og under budsjett et fantastisk beredskapssenter som nå står på Taraldrud. Men det var altså ingen lett vei dit. Det var en vei som måtte kjempes mot de rød-grønne, som nå i dag synes det er flott og fint å skryte av Politiets nasjonale beredskapssenter. De gjorde hva de kunne for å stoppe det her i denne sal, og for så vidt også Venstre og Kristelig Folkeparti. Dagens kulturminister var vel blant dem som kjempet mest imot Politiets nasjonale beredskapssenter. Men vi sto løpet ut, vi sørget for å bruke de virkemidlene som var nødvendige. Vi måtte ekspropriere når grunneierne ønsket tigangen i godtgjørelse for sine tomter. Vi kjempet sammen og fikk på plass en regulering som gjorde at man klarte å gjennomføre prosjektet, og fikk endelig vedtak i Stortinget. Men det var ingen selvfølge. Det tenker jeg at særlig de rød-grønne bør filosofere litt over. I dag er alle fornøyd. I dag skryter alle av det. Men veien dit var ikke lett.

Så registrerer jeg at flere snakker om de frivillige. Ja, det er viktig å ta vare på de frivillige ressursene. Det er noe av det aller mest grunnleggende vi har som gjør at vi kan bygge god norsk beredskap – alle de frivillige som stiller opp når uhell og hendelser er ute. De er helt uvurderlige. Da er det, synes jeg, svært sørgelig at vi fremdeles ikke har klart å sørge for at de som drar fra jobben, som velger å forlate jobben sin for å stille opp når det er ras eller en eller annen hendelse, ikke engang får kompensert sin tapte inntekt for å stille opp.

Fremskrittspartiet fremmer forslag om det i dag. Vi får ikke flertall. Senterpartiet og SV støtter vårt forslag om å kompensere tap i inntekt for de frivillige som stiller opp på vegne av samfunnet, men Arbeiderpartiet ønsker kun å utrede det. Dette kunne vi ha løst i dag. Jeg registrerer at det er mye festtaler om frivilligheten, men man stiller ikke opp når det virkelig gjelder.

Da vil jeg ta opp de forslagene vi er en del av.

Jenny Klinge (Sp) [13:49:28]: Samfunnssikkerheit er eit tema som femner om alt frå dei store strukturane i samfunnet – med kalde ord som etatar og direktorat – til det minste og mest sårbare individet. Det er jo sikkerheit for menneska og liva våre det handlar om. Det gjeld å sikre ei best mogleg framtid for oss som folk, trass i at vi veit at det kjem kriser og periodar med uro av ulik art.

Det er ein styrke at vi her til lands er einige om mykje, men det er likevel verdt å sjå på kva vi ikkje er einige om. Ulike politiske prioriteringar får sjølvsagt konsekvensar for korleis samfunnet vårt kan klare å handtere ulike kriser framover.

For oss i Senterpartiet er det viktig å anerkjenne det behovet folk har for å vere trygge, både i by og bygd, og både i nord og sør. Vi ser at mykje er likt, men at behova for tiltak og satsingar òg kan vere ulike på forskjellige plassar. Vi meiner dessutan at det er viktigare å bruke pengar på faktiske tenester og tiltak enn for mykje på byråkrati. Under Solberg-regjeringa, som har hatt vekslande partikonstellasjonar, har partia Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre vore ansvarlege for at pengebruken til byråkrati og konsulenttenester har auka enormt innanfor etatar som er viktige for samfunnssikkerheita.

Vi i Senterpartiet har fått ris for at vi i vårt alternative statsbudsjett for i år har kutta vel 18 mill. kr i byråkrati ved Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap, DSB. Det kan høyrast drastisk ut, men det er det ikkje. For samtidig føreslår vi å auke med over 55 mill. kr til Sivilforsvaret, Nødnett og frivillige organisasjonar, som ligg under det same direktoratet, DSB. Det blir ein nettoauke på over 37 mill. kr til samfunnssikkerheit og beredskap. Viss sjølve kuttforslaget vårt hadde fått fleirtal – det gjer det jo ikkje – ville DSB kunne tatt det inn att med t.d. å redusere utgiftene til konsulentar med mindre enn 10 pst.

Senterpartiet satsar i sitt alternative statsbudsjett meir på samfunnssikkerheit enn regjeringa, og vi vil målrette satsinga til Sivilforsvaret, til dei frivillige organisasjonane i rednings- og beredskapstenesta og til fleire naudnetterminalar i små kommunar og frivillige organisasjonar framfor byråkratar i direktorat og departement.

Vi er inne i ei krisetid på grunn av koronapandemien. Gjennom heile regjeringsperioden med statsrådar frå Framstegspartiet og Høgre har DSB vurdert pandemi som det mest realistiske krisescenarioet. Likevel har det vorte utført panikkinnkjøp av smittevernutstyr i 2020 til 3,2 mrd. kr, slik vi kunne lese i VG den 4. mars. Det er tydeleg at regjeringa ikkje har halde seg til dei faglege vurderingane som vart gjorde i m.a. DSB.

Regjeringa har heller ikkje vist stor evne til å ta inn over seg bodskapen frå underliggjande etatar i justissektoren. PST har i sine opne trusselvurderingar dei siste tre åra eksplisitt åtvara mot oppkjøp av bedrifter og verksemder frå statar vi ikkje har sikkerheitspolitisk samarbeid med. Likevel har regjeringa no i 2021 vist sviktande dømekraft i ei sak der eit norsk selskap som leverer teknologi til Forsvaret, blir selt til Russland. Slik kan russiske eigarar få ansvaret for vedlikehald av motorar til kystvaktskip og til E-tenesta sine skip, og også få tilgang til teknologi som russarane har interesse av. Senterpartiet meiner det er alvorleg at regjeringa ikkje har gripe inn i salet og brukt sikkerheitslova frå starten av.

Så over til utviklinga rundt om i landet vårt: Ein kan bli lurt til å tru at alt går framover berre avstandane blir større, når ein høyrer på regjeringa og Framstegspartiet. Den såkalla nærpolitireforma handla om massiv sentralisering og skulle gje meir politi på hjul og betre beredskap som stor gevinst. Det er ikkje mange vekene sidan det kom fram i ei kapasitetsundersøking for politiet, utarbeidd av Politidirektoratet, at gevinsten har vore på berre to årsverk meir til patruljeverksemd gjennom reformperioden.

To årsverk meir er det same som ein niandedels døgnbemanna patrulje. Altså har vi ikkje fått på plass ein einaste ekstra patrulje i heile dette langstrekte landet vårt. Over 120 lensmannskontor har vorte lagde ned for å oppnå eit resultat som ikkje har kome. Dette er pinleg dårleg når målet var betre samfunnssikkerheit. Men innrømmer regjeringa og Framstegspartiet fadesen? Nei, sjølvinnsikt må stadig vike for sjølvskryt.

Meir byråkrati er visst lettare å få på plass enn operative politifolk. Det har vorte 725 fleire byråkratar og administrativt tilsette i sentralt politibyråkrati under denne regjeringa. Statsråden oppgav i sitt svar på eit skriftleg spørsmål frå meg i november at veksten i talet på tilsette i Politidirektoratet, POD, under denne regjeringa har vore på over 60 pst. Til samanlikning har veksten i politidistrikta vore på 24 pst.

Det har altså vorte meir enn dobbelt så stor vekst i POD som i politidistrikta under justisministrane frå Framstegspartiet og Høgre. POD har ikkje noka operativ rolle under kriser utover å koordinere informasjon og eventuelt vurdere kva ressursar som skal prioriterast. Det er operasjonssentralane, politipatruljane og lokalt politi som saman med lokalt brannvesen, ambulanseteneste, frivillige og kommunane som gjer jobben ute i samfunnet, og det er der Senterpartiet vil bruke pengane.

Politidirektoratet er i dag omtrent tre gonger så stort som det som var intensjonen då direktoratet vart oppretta i 2001. Senterpartiet meiner dette er ei feil utvikling og dårleg bruk av samfunnets midlar, og vi går derfor inn for å leggje ned POD og tilbakeføre oppgåver og ansvar dels til Justisdepartementet og dels til politidistrikta. Det vil også kunne styrkje samfunnssikkerheita, for som nemnt i starten vil politiske prioriteringar påverke korleis samfunnet handterer kriser.

Dyktige naudetatar som er raskt på plass når noko skjer, er sjølvsagt heilt avgjerande for samfunnssikkerheita vår. Dagens måte å måle responstid på gjer at oppdraga med lengst tidsbruk blir utelatne frå statistikken til både politiet og ambulansetenesta. Derfor framstår responstida som kunstig god i område som faktisk har dårleg responstid.

Vi i Senterpartiet meiner det må kome responstidskrav for naudetatane på kommunenivå for å få betre oversikt over kor raskt dei faktisk er på plass i heile landet. Når responstidskrava er på nasjonalt nivå, føretaksnivå eller distriktsnivå, vil etatane lettare kunne nå krava fordi ein viss prosent – 10 pst. for ambulanse og 20 pst. for politiet – ikkje blir teken med. Dette gjeld altså dei oppdraga som tek lengst tid, som blir utelatne frå statistikken. Men i sentrale strøk vil store mengder oppdrag som er raske å nå fram til, få statistikken til å sjå betre ut enn om krava vart sette på kommunenivå.

Når det gjeld ambulanse, er det verdt å merke seg at både Ambulanseforbundet i Delta og Fagforbundet nyleg tok til orde for at berekningsgrunnlaget for responstid i ambulansetenesta må baserast på alle faktiske oppdrag per kommune, ikkje eit gjennomsnitt av utrykkingane.

Senterpartiet la både i 2017 og i 2020 fram forslag om å setje ned ein totalberedskapskommisjon. Vi er skuffa over at regjeringspartia og Framstegspartiet stemte ned framlegga, for er det noko vi treng, er det ei heilt anna og betre tilnærming til totalberedskapen i samfunnet.

Det er over 20 år sidan sist Noreg hadde ein grundig gjennomgang av alle delar av beredskapen vår. Sidan har mykje skjedd, både her til lands og i utlandet. Ny teknologi gjev nye moglegheiter, men medfører også nye truslar. Nye måtar å gjennomføre terror på gjev grunn til bekymring, og pandemien viser oss kor sårbare vi er dersom vi skulle få endå meir smittsame og/eller farlege sjukdommar i omløp.

Matberedskapen vår er under press fordi vi blir stadig fleire innbyggjarar, samtidig som landbruksareal veks att. Eg tykkjer det er både trist og skremmande å lese kva Høgre og Framstegspartiet skriv i merknadene sine til komitéinnstillinga i denne saka. Det verkar som om dei manglar bakkekontakt og trur at alt skal ordne seg berre fordi nordmenn kjem til å leggje om kosthaldet sitt viss det trengst. Høgre og Framstegspartiet skriv dette i innstillinga:

«I en langvarig krisesituasjon med fullstendig isolasjon vil vi kunne legge om kostholdet vårt. Vi ville bl.a. spist mer norske poteter, grøt og flatbrød med mel som ikke kan brukes til vanlig baking. Da ville vi blitt mye mer selvforsynte.»

For det første krevst det ein tilstrekkeleg produksjon av proteinhaldig mat som kjøt, egg og mjølk for at vi skal kunne oppretthalde tilstrekkeleg sjølvforsyning, og då må vi ha nok opne gras- og beiteareal i dette landet. For det andre må vi ha nok bønder spreidde over heile landet for å bruke desse areala til å produsere mat.

Fisken kjem sjølvsagt i tillegg og er viktig viss importen stoppar opp, men vi kjem til å vere heilt avhengige av landbruket viss vi skal mette innbyggjarane. Og den poteten og det kornet som Høgre og Framstegspartiet vil vi skal ete i ein krisesituasjon, må jo også bli produsert på areal som ikkje først har grodd att. Dette burde dei to partia ha eit langt meir bevisst forhold til. Dei vil ikkje eingong støtte forslaget frå oss i Senterpartiet om lagring av fôrkorn og matkorn til minst seks månaders forbruk.

Beredskap handlar om å ha så mykje som mogleg klart før alvorlege situasjonar og kriser inntreffer, og om å sjå for seg både det tenkelege og det utenkelege. Vi ser at regjeringa ikkje eingong har klart å førebu seg på det som var tenkeleg, og varsla, slik som pandemien.

Senterpartiet meiner det er eit nasjonalt ansvar å verne om eiga befolkning, og med det meiner vi òg at det sjølvsagt må vere nasjonal produksjon av mat til reell sjølvforsyning, det må vere nasjonal produksjon av smittevernutstyr og produksjon og beredskapslagring av livsnødvendige medisinar osv.

Til slutt tek eg opp Senterpartiets forslag i saka.

Petter Eide (SV) [13:59:28]: Vi behandler i dag en veldig stor og omfattende melding. Det er både en styrke og en svakhet. Styrken er selvfølgelig at regjeringen her gjør et forsøk på å legge fram en helhetlig plan for beredskaps- og sikkerhetsutfordringer i Norge. Svakheten er at vi ikke får gått i dybden på ting, og at debatten blir springende. Det får vi kanskje leve med.

Det er svært mange forslag som kommer opp i denne behandlingen, og opposisjonen har fått flertall for veldig mye, men på tross av det er det vanskelig å lese at det er noen veldig stor ideologisk uenighet mellom de ulike partiene her. Vi ser f.eks. at det er tverrpolitisk enighet om at det er offentlig sektor, altså staten, som skal bære ansvaret for beredskapstiltakene i Norge. Dette er ikke opplagt. Jeg har bodd i land med denne typen utfordringer som – med den samme typen beskrivelse av utfordringene – kanskje vil mene at de må løses utelukkende med private tiltak, altså ved tilsetting av vaktselskaper, mer bevæpning, en mur rundt huset, osv. I denne planen er det stort sett offentlig sektor som skal stå for det forebyggende arbeidet, og det er bra.

Så har jeg lyst til å påpeke at det er noen overordnede mangler ved denne meldingen som jeg innimellom har forsøkt å beskrive i våre merknader. Jeg oppfatter at meldingen bærer preg av at vi skal ha et stort sett nasjonalt fokus på tiltakene våre, mens truslene som beskrives, kommer utenfra. Enten det er pandemi, terror, krig eller naturkatastrofer, skal tiltakene stort sett settes inn lokalt eller nasjonalt, og det kan kanskje være en stor begrensning i måten vi håndterer dette på.

La oss ta pandemien, f.eks., som definitivt kommer utenfra. Vi mener fra mitt parti at det da ikke er tilstrekkelig at vi ser på beredskapstiltak utelukkende ut fra en nasjonal håndtering. Jeg tar opp her hvordan vi som et vesentlig tiltak på dette området må jobbe mer med å begrense pandemier internasjonalt, sikre global, rettferdig helsehjelp og styrke samarbeid og finansiering av internasjonalt vaksinesamarbeid. Vi har tatt opp det med patentrettigheter. Hvis vi kan gjøre noe med det, vil vi kanskje begrense legemiddelselskapenes monopol og få på plass en produksjon av vaksine i hele verden eller i svært mange land. Meldingen legger altså opp til håndtering av pandemien stort sett ut fra et nasjonalt perspektiv.

Det samme gjelder migrasjon, som tas opp, der den har et nasjonalt perspektiv. Det beskrives hvordan migrasjon skaper beredskapsutfordringer. Mine kollegaer i Senterpartiet og Arbeiderpartiet beskriver dette som noe som må løses gjennom f.eks. sterkere grensekontroll, mens vi vil mene at det forebyggende arbeidet må knyttes mer opp mot et internasjonalt samarbeid og fokus på f.eks. europeisk samhandling og styrking av konvensjoner.

Vi kan også ta med dette med ras og skred og naturkatastrofer. Istedenfor kun å se på løsningen av disse ut fra et lokalt og nasjonalt perspektiv kunne meldingen faktisk også tatt opp i seg hvordan dette må løses gjennom et helt annet, internasjonalt perspektiv på å forebygge klimaendringer. Da kommer vi rett inn i den norske debatten om norsk oljeproduksjon, istedenfor utelukkende å se på den nasjonale og lokale håndteringen.

Jeg mener at denne meldingen bærer preg av en svakhet ved at man ser på truslene som noe som kommer utenfra, mens tiltakene kun skal løses nasjonalt eller lokalt, istedenfor at man går inn i et større, kanskje internasjonalt og globalt perspektiv.

Jeg skal bruke de siste sekundene på å ta opp en siste ting. Det er også en utfordring med selve beredskapsbegrepet som benyttes i denne meldingen. Beredskapsbegrepet knyttes utelukkende opp mot trusler som kommer utenfra, som jeg har beskrevet, men det er en mye større risiko for å bli utsatt f.eks. for vold i hjemmet eller voldtekt enn for å bli utsatt for en pandemi, en krig eller en terrorhendelse, men disse tingene, som faktisk utgjør en sannsynlig trussel mot enkeltindividene, er ikke med i denne meldingen som beredskapsutfordringer. Det oppfatter vi som en stor svakhet, for det fører også til at fokuset utelukkende blir på trusler utenfra – og det er de som får oppmerksomhet og budsjett – mens de mest alvorlige truslene for enkeltindividene faktisk kommer innenfra. Det er dessverre ikke med i meldingen, og det er en svakhet.

Solveig Schytz (V) [14:04:53]: Vi lever i usikre tider. Som det går fram av samfunnssikkerhetsmeldingen, bygger vår velstand i stor grad på internasjonal handel og investeringer over landegrensene. Vi er helt avhengige av at verdensmarkedet fungerer for viktige handelssystem. Vi er helt avhengige av at verdensmarkedet for viktige handelsvarer fungerer. Det er et gode, og det har bidratt til velstand og vekst i flere tiår, men det gjør oss også sårbare.

Mer enn noe har koronapandemien påminnet oss om hvordan globaliseringen raskt kan gi spredning av alvorlige smittsomme sykdommer og sette etablerte samfunnsstrukturer på spill. Pandemien har påvirket enkeltindividers frihet og samfunnet som helhet over lang tid. Ironisk nok har koronakrisen vært preget av gjenoppblomstrende nasjonalisme. De landene som i flere tiår har høstet fruktene av internasjonalt samarbeid, har i det stille trukket seg vekk fra det. Men nettopp fordi pandemien er global, må løsningene også være det.

Også det globale perspektivet preger mange av utfordringene samfunnssikkerhetsmeldingen peker på. Det er uunnværlig. Klimaendringene er vår tids største utfordring, med konsekvenser både globalt og lokalt. Fordi klimagassutslipp ikke kjenner landegrenser, kan det heller ikke løses ved alenegang. Her i Norge vil klimaendringene bl.a. føre til økende temperaturer, mer nedbør og høyere havnivå. Det øker risikoen for naturkatastrofer. Et klimatilpasset samfunn er i stand til å begrense eller unngå skader som følge av klima. Derfor er klimatilpasning så viktig for samfunnssikkerheten, og framover må det spille en større rolle i beredskapsplanleggingen.

Forebygging blir det viktigste temaet for samfunnssikkerhet og beredskap framover. Jeg er glad for at regjeringen vil styrke det forebyggende arbeidet, bl.a. gjennom regelverksutvikling, iverksetting av sikringstiltak og gjennom videreutvikling av kunnskap og kompetanse. Det er ikke alt vi kan forebygge, men sammen kan vi komme med de gode forslagene og finne de beste løsningene for å skape et tryggest mulig samfunn, et samfunn som bærer inn i framtiden.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [14:07:26]: Samfunnssikkerhetsmeldingen illustrerer at vi lever i en vesentlig mer usikker verden enn vi gjorde for noen få år siden. Det siste tiåret har Norge blitt rammet av ulike samfunnstrusler. Vi vil aldri glemme 22. juli eller angrepet på Al-Noor-moskeen og drapet på Johanne Ihle-Hansen.

Siden regjeringen Solberg tiltrådte, har satsingen på beredskap og trygghet vært helt essensiell i hvordan vi bygger landet videre.

Også andre trusler har vi merket det siste året. Vi har hatt store flomområder, ras, stormer, og sommeren 2018 var det tørke. I 2020 ble hele verden påvirket av en felles trussel, covid-19-pandemien, og deretter påfølgende diskusjon om legemidler, matvaresikkerhet og IKT-sikkerhet. Pandemien er den alvorligste krisen vi har opplevd siden annen verdenskrig. Rett før vi gikk inn i 2021, ble Gjerdrum rammet av et enormt kvikkleireskred. Mange mistet livet. Pårørende er i gang med sorgprosess og kommunen med reorganisering.

Samfunnssikkerhetsmeldingen reflekterer på en god måte hvilke trusler vårt lille land står overfor. Det er ikke mulig å skape et risikofritt samfunn, men vi kan likevel ta kontroll over det vi kan kontrollere. Derfor er jeg glad meldingen i stor grad peker på forebyggingsarbeid og ansvarsprinsippet. Forebygging er dessuten økonomisk lønnsomt. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de frivillige hjelpe- og redningstjenester som er med og sikrer befolkningen og Norge trygghet.

Men dette leder meg til noe vi aldri kan vedta, nemlig tilliten til hverandre. I Norge har vi en fri og uavhengig presse som skal formidle et bilde av verden slik den er. Vi vet at det imidlertid finnes mange aktører som ikke nødvendigvis vil oss vel, og som ser seg tjent med at tilliten mellom oss forvitrer, at desinformasjon florerer. Bare under pandemien har vi sett mange som har sett seg tjent med å spre feilinformasjon. Jeg er glad regjeringen tar problemet på alvor. Vi har en del mediepolitiske virkemidler, som ny medielov, medieansvarslov og medietilsyn. Dessuten arbeider Norge allerede i flere internasjonale fora om temaet.

Pandemien har også gitt grunnlag for debatter om verdien av internasjonalt samarbeid, der vi også har sett uheldige innslag. Mer enn noen gang ser vi hvilken tett sammenvevd verden vi lever i. Norge er helt avhengig av en internasjonal og regelstyrt orden. Det gjelder WHO, EØS, EFTA og en aktiv del av NATO.

Her hjemme videreutvikler vi totalforsvarsprogrammet. I kriser har vi en rekke aktører som hver dag forbereder seg på det verste, men håper på det beste. Etableringen av et totalforsvarsråd er en riktig manøver. På den måten kan alle de ulike aktørene bli koordinert av forsvarssjefen på en hensiktsmessig måte, slik at vi får en sømløs samhandling mellom sivilsamfunn og nasjonalt forsvar.

Det er ikke bare Forsvaret alene som skal sikre, og ikke bare gjennom budsjett, planer og strategier. Statsministeren har selv sagt at det som er mest verdt, mer enn oljefondet, er tilliten til hverandre.

For et par år siden hadde en ung gutt i Bergen bestilt flybillett for å bli medlem av en terrororganisasjon. Han fortalte utekontakten i Bergen at han ikke hadde noe å leve for. Etter hans syn kunne han like gjerne dø. Ikke dra, sa utekontakten, hva kan jeg gjøre? Han pekte på tre ting: fritidsaktivitet, en jobb og en plass å bo. Det er nøkkelen til å leve et godt liv i landet og ikke havne i utenforskap. Det viser følgende: Det er ikke så lang avstand mellom utenforskap og det å leve et godt liv. Mellom disse to ytterpunktene står, igjen, et sted å bo, en fritidsaktivitet og en jobb.

Jeg sier disse tingene fordi det er en ting vi aldri kan lovfeste eller skrive som tiltak i statlige eller kommunale planer, men som er helt essensielt for vår samfunnssikkerhet, nemlig inkludering og medmenneskelighet – omsorgen vi nordmenn har for hverandre, at helsestasjoner, barnehager, skoler, nabolag og kolleger fanger opp barn, ungdom og voksne som potensielt kan havne i dypt utenforskap. Ansvaret for å se hverandre og omtale hverandre er en plikt vi har som nordmenn, på en god måte. Det å ta kontroll over det vi kan kontrollere, lage risikoanalyser, trene på krisescenarioer er et ansvar myndighetene har. Gråsoner skal vi politikere være aktive på banen for å fjerne. Derfor er samfunnssikkerhetsmeldingen en god retning for videre sikkerhetsarbeid, og det er Kristelig Folkeparti svært tilfreds med.

Statsråd Monica Mæland [14:12:43]: 2020 har med tydelighet vist hvor viktig arbeidet med samfunnssikkerhet er. Covid-19-pandemien, skredkatastrofen i Gjerdrum og digitale angrep mot bl.a. Hydro, statsforvaltere og Østre Toten kommune har satt beredskapen på prøve og illustrert bredden i utfordringsbildet.

Regjeringen arbeider målrettet og systematisk med å bedre samfunnssikkerhet og beredskap. Meldingen presenterer sentrale deler av regjeringens politikk i et fireårsperspektiv. Med utgangspunkt i utfordringsbildet fremmer regjeringen i sin andre stortingsmelding om samfunnssikkerhet tiltak innenfor syv områder: sivilt-militært samarbeid, nasjonal sikkerhet, sammensatte trusler, digital sikkerhet, forebygging på lokalt og regionalt nivå og redningsberedskap i nord. Meldingen gir også en beskrivelse av håndteringen av covid-19-pandemien. I tillegg understrekes viktigheten av det forebyggende arbeidet. Ved å forebygge reduserer vi muligheten for at uønskede hendelser inntreffer, og kostnadene ved å forebygge kan være vesentlig lavere enn kostnadene ved å håndtere hendelser og reparere skader. Samtidig vil trangere økonomiske rammer i årene framover øke behovet for krevende prioriteringer innenfor samfunnssikkerhetsarbeidet.

Arbeidet med meldingen har vært tett koordinert med arbeidet med den nye langtidsplanen for forsvarssektoren. Sentrale temaer har vært det sikkerhetspolitiske bildet, sivilt-militært samarbeid og totalforsvaret, sammensatte trusler og nasjonal sikkerhet. Meldingen adresserer utfordringer og temaer hvor politiet har en rolle, men inneholder ikke vurderinger av politiets kapasiteter eller omtale av arbeid med å videreutvikle politiet, fordi vi sommeren 2020 fremmet en egen stortingsmelding om nettopp politiet, som Stortinget nylig har behandlet.

Innstillingen omtaler i alt 76 ulike tiltak, og flere av disse hører naturlig nok inn under andre statsråders ansvarsområder. Det er 49 romertallsvedtak, hvorav 25 ser ut til å få flertall bak seg i Stortinget. Mange av dem adresserer temaer som er omhandlet i samfunnssikkerhetsmeldingen, og hvor regjeringen allerede har iverksatt et viktig arbeid. Det borger for en interessant og viktig debatt her i dag om det videre arbeidet med å styrke samfunnssikkerhet og beredskap i Norge.

Samtidig må jeg nok tillate meg å si at vi foreløpig ikke kjenner de økonomiske kostnadene av flertallsforslagene. Derfor kommer det til å bli viktig hvordan vi framover innenfor strammere økonomiske rammer kommer til å stå overfor krevende prioriteringsavveininger også innenfor dette viktige arbeidet.

Med det ser jeg fram til en viktig debatt her i salen.

Lene Vågslid (A) [14:27:28] (leiar i komiteen): Takk for samarbeidet, og takk òg til saksordføraren for ei god utgreiing.

Me i Arbeidarpartiet meiner, noko eg trur mange begynner å få med seg etter kvart, at det er behov for eit løft for den nære beredskapen: fleire øvingar, auka koordinering, betre samvirke, betre kompetanse og styrkt finansiering. I heile stortingsperioden har me jobba med dette – i helsekomiteen, i justiskomiteen, i kommunalkomiteen, i samferdselskomiteen osv. Me er nøydde til å sjå dette i ein samanheng, og difor er det veldig bra at fleire komitear deltek i debatten i dag.

Så er me glade for at mange forslag får fleirtal i dag. Det at innstillinga er så lang som ho er, og at me får fleire korreksar til regjeringa, som kollega Martin Henriksen kalla det, meiner eg òg seier ein del om at denne meldinga dessverre er skuffande. Ho inneheld for få konkrete tiltak for dei hola me veit er i samfunnssikkerheit og beredskap. Det viste høyringa i justiskomiteen ganske godt, frå veldig mange aktørar.

Det at den nære beredskapen ikkje er prioritert, er me òg kritiske til. Ressursane som er sette av til beredskap i kommunane, stemmer ikkje godt overeins med dei forpliktingane som ligg på kommunane. Den kommunale beredskapsplikten som kommunane fekk etter 2011, der ein har eit særleg ansvar for alle slags kriser innanfor sine grenser, har ikkje blitt fylgt opp av midlar. Dei friske midlane som har kome til beredskap sidan 22. juli 2011, har i hovudsak vore satsingar på departements- og direktoratsnivå, på nasjonalt nivå. Men situasjonen er jo no at mange kommunar dessverre bryt minimumskrava i lov og forskrift til øvingar, risiko, sårbarheitsanalysar og beredskapsplanar.

Gjørv-kommisjonen sa veldig tydeleg at det er det lokale politiet som utgjer den viktigaste beredskapsressursen. Og sjølv om me nettopp har behandla politimeldinga, er me nøydde til å gjenta det her, at regjeringas gjennomføring av den såkalla nærpolitireforma på ingen måte ser ut til å ha styrkt den lokale beredskapen. Det er ei mislukka gjennomføring av ei reform som bar bod om – og som det er fatta vedtak om i Stortinget opptil fleire gonger – at ein skal styrkje det lokale politiet. Ja, me hadde til og med ein samfunnssikkerheits- og beredskapsminister ei beite i denne regjeringa, saman med alle dei andre Framstegsparti-justisministrane, og eg hugsar at eg blei møtt med i Stortinget, då me utfordra på det lokale beredskapsarbeidet, at den samfunnssikkerheits- og beredskapsministeren ikkje kunne svare for det – det måtte justisministeren svare på. Det er eg glad for no, at justisministeren må svare på breidda i beredskapsarbeidet.

Det er mange forslag, det er ei lang innstilling. Arbeidarpartiet føreslår i dag saman med både Senterpartiet og SV å styrkje den kommunale beredskapen, bl.a. gjennom å sørgje for betre samordning og fleire øvingar på tvers av kommunane saman med andre relevante aktørar og å sørgje for ein heilskapleg risiko- og sårbarheitsanalyse. Dette får me av ein eller annan grunn ikkje fleirtal for – det synest eg er snodig – og heller ikkje eit forslag me har fremja mange gonger tidlegare, om å etablere regionale øvings- og beredskapssenter for samtrening. Det er spesielt, når ein del av dei funna me òg viser til i innstillinga, viser at ein enno ikkje er gode nok på samvirke.

Så har me i fleire år kjempa for ei eiga stortingsmelding for brann- og redningsetaten. Det må me jo berre respektere at me ikkje får. Det at brann- og redningsetatens oppgåveportefølje har endra seg – det er over ti år sidan førre stortingsmelding – hadde vore ein god grunn til å få ei eiga melding. Me veit at brann- og redningstenestene i for stor grad no er vikarpoliti i store delar av landet. Det er jo ikkje det at dei kjem fyrst til hendingar som angår brann og redning; dei kjem fyrst til hendingar som er skarpe oppdrag, der politiet skulle ha vore fyrst.

Så har me sagt, og det seier òg kollegaen min, Martin Henriksen, at den spisse beredskapen i Noreg er betre i dag enn han var for åtte år sidan, og det likar statsministeren og mange andre å sitere oss ofte på. Det må dei berre gjere, dersom dei kunne begynne med å sitere oss på resten av det me sa, for den lokale beredskapen, totalberedskapen, er ikkje god nok. Difor er det viktig å ha ein ærleg debatt om samfunnssikkerheit og beredskap i Noreg, og akkurat som min kollega Martin Henriksen seier, må me òg politisk ha evne til å erkjenne dei risikoane som framleis ligg der.

Eg tek opp forslag nr. 30.

Ingunn Foss (H) [14:32:26]: En omfattende digitalisering preger samfunnsutviklingen og er en viktig premiss for verdiskaping, økonomisk vekst og effektivisering av samfunnet. Vi deler bekymringen for at det digitale rommet gir potensielle trusselaktører muligheter til å begå datainnbrudd, drive spionasje, utføre digitale angrep og gjennomføre påvirkningskampanjer. Vi er derfor glad for at regjeringen vil prioritere arbeidet med å styrke vår digitale trygghet nasjonalt og styrke samarbeidet internasjonalt.

Digital trygghet blir en stadig viktigere del av stats- og samfunnssikkerhetsfeltet, og en stor del av trusselaktiviteten mot Norge i dag skjer i det digitale rom. Regjeringens Nasjonal strategi for digital sikkerhet legger grunnlaget for å gjøre det digitale Norge tryggere.

Digitale sikkerhetsbrudd kan forhindres dersom både virksomheter og privatpersoner bidrar i det forebyggende arbeidet. Alle virksomheter blir anbefalt å følge Nasjonal sikkerhetsmyndighets råd om passord og NSMs grunnprinsipper for IKT-trygghet. Men vi registrerer at til tross for at det er satset betydelig på pedagogiske virkemidler med hensiktsmessige råd og rettledninger, er det fremdeles mangelfullt hva gjelder forståelse og oppfølging.

Etablering av NSMs Nasjonalt cybersikkerhetssenter har lagt til rette for et sterkt faglig samarbeid mellom over 40 private og offentlige virksomheter. Nasjonalt cybersikkerhetssenter er vår nasjonale responsfunksjon for alvorlige digitale angrep og drifter det nasjonale varslingssystemet for digital infrastruktur. NCSC er knutepunkt for nasjonalt og internasjonalt samarbeid innen deteksjon, håndtering, analyse og rådgivning knyttet til digitale angrep.

NC3 ble etablert i 2019 som en avdeling ved Kripos og utgjør en spydspiss i politiets forebyggende arbeid mot, og etterforskning av, kriminalitet i det digitale rom. I tillegg er NC3 helt sentral i politiets nasjonale etterretningsproduksjon knyttet til trusler i det digitale domenet. Med NCSC i NSM og NC3 i Kripos har myndighetene etablert to nasjonale sentre som komplementerer hverandre i arbeid med digital trygghet.

Høyre støtter regjeringens forslag om å etablere lov om digital sikkerhet som gjennomfører EUs NIS-direktiv, og en vurdering av hvordan EU-rettslige krav kan og bør inkorporeres i norsk rett for å ivareta digital trygghet ved produkt og tjenester tilkoblet internett.

Digital kompetanse er en knapp ressurs nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen tar dette på stort alvor og viser til at det er bevilget rundt 800 mill. kr gjennom Nasjonal strategi for digital sikkerhetskompetanse for å styrke digital sikkerhetskompetanse i tråd med behovene i samfunnet.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [14:35:35]: «For tiden er da forholdet det, at den politiske himmel, verdenspolitisk, set, er skyfri i en grad, som ikke har været tilfældet paa mange aar.» Det sa tidligere statsminister Gunnar Knudsen i februar 1914. Bare noen måneder senere falt skuddene i Sarajevo, og første verdenskrig var et faktum.

Sitatet viser hvor vanskelig, for ikke å si umulig, det er å forutsi hvordan utviklingen i verden blir på et gitt tidspunkt. Det er bakteppet for dagens debatt, for poenget i Stortinget i dag er å sørge for at folk i hele landet vårt blir tryggere, og at vi kan møte det uforutsette – altså det å være forberedt og å være beredt.

På ett område er det helt åpenbart at høyreregjeringen ikke har tenkt at vi skal være beredt, for ved siden av rent vann er jo tilgang til mat det aller mest grunnleggende for oss mennesker, for at vi skal kunne leve. Det er knapt nok nevnt. Vi ser det her i dag også. Vi burde hatt helseministeren til stede, åpenbart, fordi denne debatten går så tydelig inn på viktige sider ved helseberedskapen, og vi burde hatt landbruks- og matministeren til stede i salen. Så perspektivet til høyreregjeringen på felles trygghet er altfor smalt. Heldigvis har vi flere opposisjonspartier på Stortinget som jobber våkent med vår alles sikkerhet. Derfor er det en glede å kunne gå inn i en valgkamp med et offensivt felles prosjekt om å skape både arbeidsplasser i hele landet og større trygghet for nok ren mat.

Skal vi ha nok mat, må vi også ha nok arbeidsfolk, for på samme måte som helsepersonell må være til stede i sykehusene våre og Forsvaret må ha nok soldater, må også matproduksjonen ha arbeidsfolk som kan faget med planter og dyr. Det viser koronaen er en stor manko i dagens system for matproduksjon i Norge. Når det blir sagt at matproduksjonen kanskje stopper opp fordi vi ikke har nok hender og nok folk, da er det et stort tankekors at høyreregjeringen omtaler matsikkerheten så lettvint, og sånn gjøres det også av høyrepartiene i disse merknadene. Derfor må vi sørge for ordentlig økonomi i næringen, vi må ha utdanning for ungdommen som gjør det interessant å gå inn og få seg arbeid i grønn sektor, og vi må selvfølgelig ha ryddige lønns- og arbeidsforhold, som arbeidsfolk som utfører det svært viktige arbeidet på vegne av oss alle, fortjener.

Det som gjør Norge ekstra sårbart for nettopp mangelen på mat, er særlig to sider ved hvordan landet vårt er geografisk, og vår beliggenhet. For det første har vi veldig knapt med matjord, og bare en bitte liten del av den matjorda vi har, er egnet til å produsere korn på. I tillegg er Norge sårbart fordi vi kan avskjæres ved sjøveien. Det var akkurat det som var tilfellet under første verdenskrig, som jeg åpnet innlegget med. Norge var et nøytralt land, men på tross av at vi ikke var i krig, ble sikkerheten utfordret til gagns for en lang rekke mennesker i dette landet, og det var tilløp til hungersnød. Et av de mest berømte bildene fra første verdenskrig er tatt i enden av Karl Johans gate i parken ved Slottet, der man ser at en kar begynner å pløye opp åkeren med hest for å sette poteter. Det minner oss på hvor viktig det er å ta i bruk de ressursene vi har når det er krise, men også at vi, som sagt, har folk som kan gjøre jobben.

Derfor: Rød-grønn side vil sørge for en totalt bedre felles forsikring av folk i landet her. Og skal vi være trygge, holder det ikke bare å ha kuler, vi må også ha mat.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:40:42]: Jeg deler synet til vår komitéleder, som etterlyser og ønsker en ærlig beredskapsdebatt. Det har hun helt rett i, for dette er en så viktig sak at vi ikke bør la det gå politisk spill i det.

Da vil jeg svare litt til forrige taler, som snakket om at vi ikke er selvforsynt med mat. Vi er det dersom vi forholder oss til kjøtt, fisk, egg, melk og andre meieriprodukter, grove grønnsaker osv. Det som er utfordrende, er at vi ikke har egen sukkerproduksjon i Norge. Vi har heller ikke ris, tropiske frukter, nøtter og nok matkorn. Det handler om måten man regner på, kaloriene. Vi er avhengige av en del import av en del varer som er helt utenom nødvendige for det norske kostholdet. Fisk har vi nok av, og det skal vi være veldig glade for.

Jeg vil også vise til at hvis vi først skal være ærlige, er det feil å fremstille det som en slags korreks av regjeringen at det med Fremskrittspartiets hjelp i dag dannes flertall for en rekke forslag. Det er det ikke, kanskje med et lite unntak på helsesiden. Når det gjelder beredskapsarbeidet i det store og hele, er det ikke et uttrykk for en korreks, det er et uttrykk for at vi vil videre. Vi er ikke ferdig. Vi er ikke ferdig med å bygge politiet, vi er ikke ferdig med å styrke PST, vi er ikke ferdig med å styrke den digitale sikkerheten. Derfor har vi en masse forslag på det.

Vi må få på plass en raskere utbygging av bredbånd, en raskere utbygging av mobildekningen, og vi må ikke minst – det har vi også forslag om i dag – sørge for robusthet i det norske kjernenettet, kanskje gjerne få et alternativt nett. For realiteten i dag er at dersom man får en graveulykke der man kutter nettet på riktig plass i landet, er dette landet delt i to. Det er en realitet. Vi har ikke nok beredskap til å kunne levere internett til hele landet.

Så ønsker jeg å ta opp det som kanskje på mange måter er mitt hjertebarn, og det er Sivilforsvaret. Jeg mener, og Fremskrittspartiet har vært opptatt av, at vi skal fortsette å bygge Sivilforsvaret. Vi har fått gjennomslag i budsjettet for 2021, og også i RNB for 2020, for å styrke Sivilforsvaret. Men vi må ikke stoppe der. Vi må øke antall tjenestepliktige. Fremskrittspartiet har et konkret forslag om fra i første rekke frem til 2023 å øke fra 8 000 til 10 000 tjenestepliktige. Vi må ha en personell- og ressursmessig styrking av Sivilforsvaret. Ikke minst må vi sørge for regional autonomi for Sivilforsvaret. Vi kan ikke være i den situasjonen at vi har en veldig pyramidebasert organisasjon. Deler av Sivilforsvaret må kunne operere uavhengig av hverandre, og da er vi helt avhengige av å bygge Sivilforsvaret på regionalt nivå. Det er også erfaringer fra krise og krig – halve landet er okkupert, mens man fortsetter krigen i andre deler av landet. Da må man kunne beskytte sivilbefolkningen, som er den aller viktigste oppgaven til Sivilforsvaret, men de er også i fredstid en uvurderlig ressurs.

Det er kanskje ikke Sivilforsvaret som får de største avisoppslagene, som er mest synlige på tv og i andre sammenhenger, men de støtter nødetatene i veldig mange sammenhenger og er en helt uvurderlig ressurs når ulykker og kriser er ute. Man kan bare spørre politiet. De har nytte av Sivilforsvaret. Det kan ikke undervurderes hvor viktig Sivilforsvaret er. Da må vi også synliggjøre dem. Fremskrittspartiet har et konkret forslag. Det gjøres ved et eget kapittel i budsjettet for Sivilforsvaret. Vi må synliggjøre dem. Vi som politikere må se dem, og de må ikke bare være nummer to når vi har gjort alle de andre tingene som får oppmerksomhet, som handler om brann, politi og alle de tingene. Sivilforsvaret er en særdeles viktig ressurs, ikke bare i krig, men også i fredstid.

Så har jeg et ønske om å understreke at det faktisk er til stede en enighet som kanskje ikke kommer like tydelig frem, og det handler om kanskje Senterpartiet når de snakker om Politidirektoratet. Vi hadde et felles forslag i politimeldingen om å nedlegge Politidirektoratet. Det synes jeg er helt riktig. Nå er tiden kommet for å nedlegge Politidirektoratet. Når det gjelder prioriteten i politiet nå, er det heller ingen uenighet mellom Fremskrittspartiet, Senterpartiet og en del av de andre opposisjonspartiene om at nå er det politiet som er nær folk, som må prioriteres. Nå er det nærpolitiet som må prioriteres. Vi må ha flere patruljer der ute, og vi må fortsette å bygge norsk politi, til beste for beredskap og til beste for trygghet for land og folk.

Martin Henriksen (A) [14:46:01]: I flere debatter det siste halvåret, også her i dag, har vi hørt representanter fra Høyre og for så vidt også fra Fremskrittspartiet si at alt fra Gjørv-kommisjonen er fulgt opp. Det er bekymringsverdig dersom det er oppfatninga innad i regjeringa, for man må anerkjenne utfordringer for å kunne løse dem, enten det gjelder sårbarhet, elsikkerhet, mattrygghet, digital sikkerhet eller det Gjørv påpekte om kunnskap, kultur og ledelse.

Hvis man leser evalueringa av angrepet på Al-Noor-moskeen i Bærum i august 2019, avdekket den mange av de samme svakhetene som ble avdekket etter 22. juli 2011. På mange måter er den et ekko av det Gjørv-kommisjonen påpekte. Det var kommet et varsel om terroristen. Da politiet ble varslet, forsto de først ikke varselet på grunn av språket, men de fant heller ikke veien. Alarmen gikk ikke hos politiet selv da de fikk beskjed om at en hvit mann skjøt i en moské med et kamera på hjelmen. Det ble i ettertid forklart med at politiet hadde lite erfaring og ikke visste hva de skulle gjøre.

Vi vet nå at selv om myndighetene og PST fryktet økt risiko for et terroranslag mot norske muslimer akkurat i denne tida, ble ikke moskeene i Norge eller muslimske miljøer varslet om økt fare eller gitt råd om sikkerhet. Takket være heltemotet til to bestefedre unngikk vi et massedrap av muslimer.

Vi må ha sikkerhet for at disse feilene blir rettet opp eller tatt på alvor helt opp til øverste ledelse. Stortingsflertallet ber i dag regjeringa vurdere en oppdatering av lovverket når det gjelder PSTs ansvar for offentlig trusselkommunikasjon. Det er nødvendig. Delen om kultur og ledelse ble også omtalt i behandlinga vi hadde av politimeldinga.

Det er behov for å styrke den spisse beredskapen også her, men når vi i dag har denne debatten om beredskapsmeldinga, har jeg lyst til å understreke at det ikke bare gjelder den spisse beredskapen. Vi må styrke samfunnets motstandsdyktighet mot ekstremisme og polarisering, som igjen kan legge grunnlag for sosial uro og i ytterste konsekvens voldelige anslag og terrorhandlinger. Den motstandsdyktigheten avhenger ikke kun av den spisse beredskapen. Vi må erkjenne det farlige hatets potensielle konsekvenser og forhindre at mennesker i vårt samfunn radikaliseres og blir en trussel mot andre.

Denne brede beredskapsoppgaven kan ikke undervurderes. Vi trenger selvfølgelig bedre kunnskap om innvandring og integrering i befolkningen, både om muligheter og om utfordringer, men det er et politisk ansvar, slik Arbeiderpartiet ser det, å unngå stigmatisering av folkegrupper, konspirasjonsteorier og angrep på den frie presse og sørge for at dette ikke får grobunn, og å unngå at organisasjoner som fremmer dette, får statlig støtte.

Vi mener også at det å bekjempe utenforskap, ensomhet og manglende tilhørighet er viktig fordi dette ofte kjennetegner dem som utøver denne typen terror. Faren ved ekstremisme og terror må altså bekjempes både i den spisse beredskapen og i den brede beredskapen.

Til slutt har jeg lyst til å si at jeg synes det er litt påfallende at verken regjeringspartiene eller Fremskrittspartiet snakker mer om den lokale beredskapen. Vi er opptatt av at det bygges en sterk beredskap mot kriser, naturkatastrofer, ulykker, pandemier og terrorhendelser i hele landet. De siste årene har vi sett at kravene til kommunene er blitt styrket, og kommunene gjør en enorm innsats, men det ansvaret kommunene har fått, er ikke blitt fulgt opp med midler eller oppmerksomhet. De friske midlene som har kommet til beredskap siden 2011, har stort sett kommet på nasjonalt nivå, på departements- og direktoratsnivå. Det har vært nødvendige forbedringer, men det overser den viktige lærdommen om at kriser skjer lokalt.

Beredskap må jo i sin natur være lokal. Derfor kan vi f.eks. vise til at det er positivt at flere kommuner nå har fått beredskapsplaner, men 45 pst. av de kommunene som hadde beredskapsplaner i 2019, brøt med ett eller flere minimumskrav for disse beredskapsplanene. En av årsakene er manglende ressurser, manglende oppfølging og manglende koordinering fra nasjonalt nivå. Det er derfor vi i Arbeiderpartiet i flere innlegg nå sier at det er nødvendig med et taktskifte i satsinga på den nære beredskapen som er nærmest folk, sammen med frivilligheten.

Hårek Elvenes (H) [15:29:22]: Regjeringen har valgt å fremme samfunnssikkerhetsmeldingen samtidig som langtidsplanen for Forsvaret, og det er det god grunn til. Skillet mellom krig og fred er blitt mer utydelig, og vi ser at i gråsonen mellom krig og fred brukes det virkemidler som kan ramme på tvers av sektorer.

Forsvarskommisjonen av 1946 fastslo at forsvaret av Norge skal bygge både på militært forsvar og bred sivil beredskap. Samfunnets samlede ressurser skulle mobiliseres for forsvaret av landet. Men det handler også om Forsvarets støtte til sivilsamfunnet i krise. Totalforsvaret ble utviklet etter annen verdenskrig, men ble etter murens fall langt på vei ansett som overflødig. I 2016 iverksatte regjeringen et program for å videreutvikle totalforsvaret. Programmet har som mål å øke motstandsdyktigheten mot trusler og angrep rettet mot samfunnskritiske funksjoner og videreutvikle sivile myndigheters støtte til Forsvaret.

Etter 22. juli 2011 er det satt i verk en rekke tiltak for å bedre evnen til å støtte sivil krisehåndtering. Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen er i kontinuerlig kontraterrorberedskap, det er etablert permanent helikopterberedskap som kan støtte politiet, og samarbeidet mellom PST og Etterretningstjenesten er styrket.

Den nye bistandsinstruksen fra 2017 gjør det enklere å anmode om støtte fra Forsvaret, og beslutningene om bistand fra Forsvaret kan tas raskere. Inntil nylig var det kun Forsvarets støtte til politiet som var hjemlet i lov. Etter vedtak i Stortinget den 16. februar er Forsvarets bistand til øvrige sivile myndigheter nå også hjemlet i forsvarsloven.

Sivil støtte til militære styrker er avgjørende for vår forsvarsevne. Regjeringen har de siste årene oppdatert planene for totalforsvaret av Norge. Regjeringen prioriterer tiltak som skal sikre tilgangen på mat, drivstoff, transport, helseberedskap og kraftforsyning i krise og krig. Eksempelvis har Forsvaret gjennom strategiske partnere mer enn doblet antall logistikkbaser i Norge. Forsvaret har f.eks. tilgang til Brings kjøretøypark over hele landet, og samarbeidet deres med Norges største matvaregrossister sikrer tilgang på proviant i krise og krig.

Øvelse Trident Juncture var på mange måter en test på sivilsamfunnets evne til å samvirke med Forsvaret og på evnen til alliert mottak. Erfaringene var langt på vei gode, men en erfaring fra den øvelsen er at det nå opprettes en ny vertslandsstøttebataljon i den nye langtidsplanen for Forsvaret. Den tragiske rasulykken i Gjerdrum viste atter en gang betydningen av at ressursene finner hverandre. I krise og krig er det helt avgjørende å kunne samhandle på tvers av sektorer (presidenten klubber). Samfunnssikkerhetsmeldingen er atter et viktig bidrag for å komme videre på området.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [15:32:56]: Cybersikkerhet og cyberkapasitet må få økt oppmerksomhet. Vårt minimumsforsvar er for lite til at Forsvaret over tid gjør at vi kan klare våre forpliktelser nasjonalt og internasjonalt. I samfunnssikkerhetsmeldingen slås det fast at det er økt risiko for spionasje, digital kartlegging og sabotasje, og spredning av desinformasjon og falske nyheter. Samfunnets økte digitalisering gir statlige og ikke-statlige aktører nye verktøy og arenaer til å forfølge sine strategiske interesser. Du og jeg som borgere blir mer og mer avhengig av teknologi og elektronisk kommunikasjon både privat og på jobb. Vi blir oftere og oftere utsatt for digitale angrep.

Senterpartiet krever økt satsing på Etterretningstjenesten og Cyberforsvaret, bl.a. ved å øke bevilgningen til Forsvaret til 2 pst. av brutto nasjonalprodukt. I tillegg har vi i alternativt statsbudsjett foreslått flere IKT-studieplasser. I meldingen savner vi konkrete tiltak for å forebygge og hindre alvorlige konsekvenser av hendelser innen helseberedskap, mattrygghet, digital sårbarhet og kommunikasjon – for å styrke totalforsvaret.

Det er bra å få på plass en lov om digital sikkerhet, utvikle kompetanse om digital sikkerhet og gjennomføre nasjonale øvelser om digital sikkerhet. Kommunene må også med i det forebyggende arbeidet, og det støtter nok Senterparti-ordfører Bror Helgestad i Østre Toten og fagfolk ved Kommune-CSIRT. Men det må mer til: Senterpartiet ønsker å se på etablering av en felles, nasjonal skytjeneste. Det har Tyskland, Nederland og Frankrike alt gjort. Videre må kompetanseheving økes på det jevne, både i privat og offentlig sektor.

Cybersikkerhetssenteret, Cyberforsvaret, Cyberingeniørskolen og soldater i vakt- og sikringstjeneste ligger på Jørstadmoen i Oppland. Her bør kapasiteten på vernepliktige mannskaper, lærlinger, militære og sivile cyberingeniører og sambandspersonell samt operativt militært personell økes. Samarbeidet med NTNU Gjøvik og testsenteret Norwegian Cyber Range er også viktig.

Cybertrusselen er et område NATO er opptatt av, og vi kan forvente større krav til nasjonene og deres cyberkapasiteter framover. Senterpartiet fremmer flere gode forslag i dag for å håndtere trusselen i det digitale rom. Det er synd regjeringens ambisjoner for forebygging ikke følger Senterpartiets ambisjoner for cybersikkerheten og cyberkapasiteten. Det handler om hverdagen til deg og meg.

Jorodd Asphjell (A) [15:35:55]: Det er tydelig at mindretallet i justiskomiteen, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, ser bort ifra vesentlige poeng som kom fram under høringen om Samfunnssikkerhet i en usikker verden. Stortingsmeldingen mangler føringer for å få på plass et nasjonalt regelverk som kan sikre sivile bygg og konstruksjoner – og menneskers liv og helse. Nøkkelen i meldingen er sikkerhetsloven. Den krever at alle virksomheter med utsatte objekter og infrastruktur selv må vurdere risiko og sørge for forsvarlig sikkerhet.

Ifølge høringsinnspillene har Norge ingen fullverdig utdanning på dette feltet i dag. Det utdannes svært få kandidater med helhetlig ingeniørkompetanse innen fysisk sikkerhet. En mulig følge av det er at prosjektering ofte settes ut til fagmiljø som mangler denne kompetansen. Resultatet kan fort bli utilstrekkelig sikring og dyre løsninger.

Høyre og Fremskrittspartiet har ikke fått med seg at et nasjonalt senter ved NTNU vil ha en helt nødvendig og utfyllende rolle i forhold til Nasjonalt kompetansesenter for sikring av bygg og annen norsk industri. Forsvarsbygg og Nasjonal sikkerhetsmyndighet er hovedrådgiverne i Norge på fysisk sikring og beskyttelse. Men noen må jo utdanne rådgiverne som jobber der, og faktum er at så langt har en betydelig andel av dem kommet fra dette fagmiljøet ved NTNU. Får miljøet fortsette sin aktivitet som et nasjonalt senter, vil de kunne videreutvikle fagområdet og utdanne kandidater som både er trent til å bruke dem og til å tenke helhetlig rundt sikkerhet. Etterutdanning vil også heve dagens sårt tiltrengte kompetanse på dette området.

Det pekes på at SIMLab i dag har en stilling innen samfunnssikkerhet finansiert av Justisdepartementet – ja, men den finansierer kun lønnsmidlene til denne stillingen. Alle driftsmidler dekkes av SFI CASA, som dermed gir økonomisk handlingsrom for aktiviteter og infrastruktur. Dette er helt avgjørende for å nå målene definert for professoratet. Departementets støtte avsluttes allerede neste år, og driftsmidlene opphører i 2023, når CASA avsluttes. Selv om NTNU tar over lønnsforpliktelser etter 2022, vil det ikke være midler utover lønn til å drive forskningsbasert undervisning innen fysisk sikkerhet ved NTNU.

SIMLab har gjennom 30 år bygd stein på stein og opparbeidet internasjonal ledende kompetanse innen oppføring til materialer og konstruksjoner utsatt for ekstreme belastninger. Ett av deres nye prosjekter er i samarbeid med Statsbygg, der de bistår med utvikling av en ny type kjøretøysperre for nordiske forhold. Dette gjøres i forbindelse med byggingen av det nye regjeringskvartalet.

Godt over 500 mill. kr er investert i SIMLab, og 200 mill. kr kommer fra det offentlige. Det er svært viktig at det unike miljøet, kompetansen og infrastrukturen som er bygd opp, tas vare på og brukes også etter 2023.

Å bygge opp et internasjonalt ledende fagmiljø tar tid. SIMLabs suksess kan dokumenteres. Fire internasjonale evalueringer de siste ti årene har konkludert med at dette miljøet er blant de ledende i verden på sitt felt. De er nå vertskap for sin nye SFI.

Guro Angell Gimse (H) [15:39:14]: Denne samfunnssikkerhetsmeldingen er en veldig god rapport som tar for seg helheten av beredskapsutfordringene i landet vårt. Den peker på utfordringer med lange forsyningslinjer og at det er en kilde til sårbarhet. Den peker også på at dette er synliggjort under pandemien, bl.a. ved mangel på testutstyr og smittevernutstyr.

Det vi også fikk testet under koronapandemien, var matsikkerheten. Den viste seg å være robust. Den verdensomspennende pandemien har altså vist at vi kanskje aldri har vært bedre rustet for en slik krise. Vi husker fra i fjor at butikkhyllene ble tømt, og vi opplevde hamstring, men hele landbruket og næringsmiddelindustrien sto klare og leverte mat til folket, også da etterspørselen økte som følge av at grensene ble stengt igjen. Vi har et landbruk og en næringsmiddelindustri som evner å snu seg fort når vi trenger det. I tillegg har matforsyningen og matforsyningslinjene inn til landet vært tilnærmelsesvis normale. De fleste land har mye igjen for å handle med andre land, også i kriser.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet i sine merknader i dag har tatt til orde for desentralisert matkornlager. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet har moderert uttalelsene sine når det gjelder dette. Tidligere har de støttet Senterpartiet i å satse på sentrale matkornlager. Meg bekjent har Senterpartiet fortsatt den oppfatningen. Det er sårbart, det er dyrt, og det er et dårlig forslag, som flere utredninger har vært veldig klar på at ikke er å anbefale.

Det fins mange andre måter vi kan styrke beredskapen på. Det viktigste er at vi legger til rette for å produsere mer norsk mat, mer norsk korn. Vi har i alle jordbruksoppgjørene våre styrket kornøkonomien, sånn at vi har fått mer innenlandsk produksjon nå enn tidligere, og det har styrket beredskapen. Vi er dessuten i en unik situasjon i Norge med at vi har fisken, som gjør at hvis forsyningslinjene skulle avskjæres, ville vi være 100 pst. selvforsynt med mat til folket vårt.

I et helt år nå har vi opplevd at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har forsøkt å skape en kriseforståelse i folket om at matsikkerheten ikke er god under denne regjeringen. Det er det ikke noe grunnlag for. Dette er et sårbart felt i kriser og krig, men vi har stor oppmerksomhet mot matsikkerhet, og folk kan føle seg trygge på at dette jobber vi hardt med.

Bengt Fasteraune (Sp) [15:42:38]: Meldingen har et fokus på samvirke på nasjonalt nivå, og nok en gang glemmer regjeringen at de som står midt oppi det, ofte er kommunene. Samvirke mellom nødetatene lokalt er ofte helt avgjørende for en god lokal beredskap. Den norske beredskapen er oppstykket, og hver aktør har ansvaret for sin del av det store bildet. Det som skrives om politiet i meldingen, er direkte motstridende med det som er gjennomført i politireformen.

Regjeringen har gjennom 7,5 år konsekvent brutt ned den kommunale beredskapen rundt omkring i distriktene. Når regjeringen har fjernet over 120 lensmannskontor fra kartet, er dette et svik mot lokalberedskapen. Lensmenn med høy integritet var ofte statens ansikt i det lokale beredskapsarbeidet. De var representert både i politiråd og i beredskapsråd. Nå er de erstattet med en politikontakt, som ofte har ansvar for flere kommuner, og som stort sett jobber med å administrere møter og gi informasjon. Slik skal det ikke være.

Regjeringen er flink til å pålegge og sette krav uten å følge opp med ressurser. Det lokale brannvesenet, ofte den eneste gripbare ressursen, er de som kan operere, og kommunene sitter igjen med regningen. Regjeringen innfører stadig flere reformer som kutter i tilbudene nært folk. Politiet, ambulansen, Sivilforsvaret og Heimevernet får alle gjennomgå i regjeringens kutt.

Det er kommunene som er nærmest folk i krise. Det er kommunene som er lovpålagt å ha rutiner for beredskap. Det er kommunene som setter sammen krisestaber som sikrer at innbyggerne er trygge før, under og etter en krise inntreffer. Staten forlater distriktene. I motsetning til regjeringen mener vi i Senterpartiet at også de små kommunene er levedyktige kommuner.

Kommunene mangler ressursene til å følge opp den nøkkelrollen regjeringen pålegger dem. Reformer og strukturendringer innen helse og politi fører stadig oftere til at brann og redning er første nødetat på skadestedet. Helseoppdrag er den fjerde største posten til brannvesenet i deres utrykninger.

Vi vil styrke kommunene. Vi har styrket dem med 3 mrd. kr i vårt budsjett. Vi vil at informasjonsflyt mellom stat og kommune skal bli bedre. Vi må støtte opp om Sivilforsvaret, og vi har også bevilget over 30 mill. kr utover det regjeringen hadde i sitt budsjett. Vi trenger flere heimevernssoldater som kan bistå i en krise. Under denne regjeringen er det mistet 5 000. Vi trenger soldater som er moderne, med godt utstyr, men som også er en gripbar ressurs ute i kommunene. Vi ønsker å sikre trygghet i hele Norge.

Frida Melvær (H) [15:45:53]: Innleiingsvis må eg få klarlagt det som gjeld forslag som Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti går inn i, slik at eg ikkje mister det i dette innlegget òg. Vi kjem til å støtte romartalsvedtak XXII, XXX, XLII og XLIV. Så er det sagt.

Så har eg lyst til å seie litt om det som er nemnt her. Det er jo svart ut på masse av innhaldet i debatten, men eg har lyst til å seie litt om den lokale beredskapen, som opposisjonen meiner ikkje har fått stor nok plass i meldinga. Han har fått eit heilt kapittel. Det er òg slik at vi har eit prinsipp som ligg til grunn. Vi har kommunar, vi har regionar, vi har ein stat, og vi har beredskapsaktørar på alle dei nivåa som vert sette i beredskap når behovet er der, og vi har eit fantastisk samvirke mellom desse tre nivåa.

Eg er heilt einig i at dei frivillige ressursane er berebjelken i den norske beredskapen. Det er ein fantastisk innsats som vert gjord av dei frivillige organisasjonane i mange samanhengar, og dei er òg nemnde som heilt uunnverlege i beredskapsaksjonar. Staten legg til rette for innsatsen frå dei frivillige gjennom årlege økonomiske tilskot og sørgjer for refusjon av faktiske utgifter under redningsaksjonar. Dei frivillige redningsaksjonane har fått utdelt nødnett-terminalar og får dekt utgifter relaterte til dette. Diskusjonen om ytterlegare midlar meiner vi høyrer heime i budsjettdebatten og ikkje i forbindelse med samfunnssikkerheitsmeldinga.

Før eg kom til Stortinget, var eg ordførar i ein liten kystkommune, definitivt ute i distriktet. Eit av dei første oppdraga eg fekk, var tilsyn på beredskapsplanen av den beredskapsansvarlege hos Fylkesmannen. Det var heilt forferdeleg, det verste eg har vore med på i heile mitt liv, det var reint slakt. Etter det tok vi tak. Og det er det eg meiner – kommunane må òg ta tak, og dei kan få hjelp av rettleiarar frå DSB. Dei har tilsyn frå statsforvaltarane, og dei har anledning til å få god oppfølging av planane sine. Eg skal kome tilbake i eit nytt innlegg. Dette vart altfor kort tid.

Kirsti Leirtrø (A) [15:49:09]: Arbeiderpartiet mener at det fortsatt er store mangler i beredskapen som må utbedres. En fungerende transportsektor er nødvendig for å opprettholde tilgjengelighet og framkommelighet, både i fredstid og under kriser. Mange av endringene den sittende regjeringen har gjennomført innenfor transportsektoren, har gitt økt fragmentering og potensielt svakere samfunnssikkerhet innen flere av samferdselssektorene. Regjeringen har stykket opp og privatisert.

Pandemien har vist oss viktigheten av gode offentlige, samhandlende tjenester når kriser oppstår. Innen veisektoren har regjeringen pålagt Statens vegvesen store kutt og nedbemanning. Med stadig villere og våtere klima, med ras og stengte veier, er det viktig at vi ut fra et beredskapsperspektiv prioriterer vedlikehold og rassikring. Skredsikringsbehovet vil nå koste oss over 70 mrd. kr. Vi mener også at en trenger en ekstrasatsing på ny teknologi og forebyggende skredkontroll som vil gi mye mer sikkerhet for pengene raskere, og vi trenger en insentivordning.

Regjeringen og Avinor har planer om å konkurranseutsette viktige drifts- og beredskapsoppgaver på lufthavnene våre. I tillegg er det snakk om å ta bort beredskapen nattestid på enkelte lufthavner. Regjeringen konkurranseutsetter og privatiserer drift og vedlikehold av selve infrastrukturen, som bane, skinner, strøm etc. på jernbanen. Dette endrer sikkerhetsnivået og gjør det dårligere. Kystverket står i en omorganisering der de går fra geografisk inndeling til såkalt funksjonsinndeling. Det ligger her et tungt ansvar på regjeringen for å sikre at det ikke påvirker kystberedskapen vår. I drosjenæringen har det vært et frislipp, og drosjesentraler i distriktet har lagt ned beredskapen på natta. Vitale samfunnsfunksjoner er avhengig av et fungerende mobilnett og bredbånd med god dekning, også med tanke på beredskap. Det er et paradoks at det langs E6, på deler av den, fortsatt mangler mobildekning, og at 20 000 husstander mangler grunnleggende bredbånd.

Sikkerhet kan ikke være basert på kommersiell lønnsomhet, men på fellesskap og fellesskapsløsninger.

Jan Bøhler (Sp) [15:52:22]: Et av de alvorligste scenarioene som vi må ta høyde for når vi diskuterer samfunnssikkerhet i en usikker verden, er angrep som er rettet mot sivilbefolkningen, angrep fra enten terrororganisasjoner, terrorstater eller andre som er ute etter å skape panikk og lamme en stat ved å skape frykt og redsel i befolkningen, sånn at staten må kapitulere eller gjøre andre ting. Det er åpenbart at de senere års scenarioer etter den kalde krigen har vist at den typen trusler er mer til stede i verden, dessverre, og vi er nødt til å diskutere dem.

Hvordan skal da sivilbefolkningen beskytte seg? I innstillingen ligger det to ulike spor. Det ene er egenberedskap, og det andre er tilfluktsrom, steder hvor man kan søke dekning.

Det som er viktig å avklare, er hvordan befolkningen får beskjed om hvilket av de to alternativene man skal velge i ulike situasjoner. For sirenene som vi har i dag, gir jo bare beskjed om å søke ly, og jeg tror folk vil oppfatte at det er å søke ly i tilfluktsrom, som mange ikke vet hvor er, og som i mange tilfeller ikke er egnede. Når vi legger vekt på varslingssystemer i innstillingen og i stortingsmeldingen, er vi nødt til å vite hvilken beskjed som skal gis, hvordan man skal søke ly – ved egenberedskap eller i tilfluktsrom.

Det er en samlet komité – og det er fint – som går inn for et vedtak som heter XLII, om at det skal

«gjennomføres en årlig egenberedskapskampanje for å minne befolkningen om å sikre egne elementære behov dersom og når ulike kriser inntreffer».

Det er et viktig punkt, et viktig vedtak, som jeg mener må utdypes.

Det var en god kampanje med en brosjyre som ble sendt til alle husstander i 2018 om egenberedskap. Den vakte mye interesse, men det er klart at det er bare starten på å bygge opp dette ute i befolkningen. Mange husker ikke lenger den brosjyren, mange trenger mye mer informasjon om hva som skal til, og det er åpenbart at det er mer enn det som det sto om i denne brosjyren også.

Det andre sporet for befolkningen er altså å søke dekning i tilfluktsrom. Jeg har i replikkordskiftet vært inne på hvorfor vi mener at det er nødvendig å opprettholde og forbedre det alternativet. Det fremmes forslag her i dag fra Senterpartiet sammen med Fremskrittspartiet om å ruste opp tilfluktsrommene, slik at de gir reell beskyttelse, og å legge fram en plan for dette, mens et flertall i komiteen fremmer et forslag om å bruke tilfluktsrommene mer, som også peker i riktig retning.

Petter Eide (SV) [15:55:41]: Jeg skal benytte anledningen til å ta opp en sak i Stortinget som er litt på siden av selve behandlingen av denne beredskapsmeldingen. Det ligger et forslag her som et løst forslag, og det er i forlengelsen av en debatt som vi hadde i Stortinget for et par uker siden, hvor vi diskuterte politistasjoner i Oslo. Ved forrige behandling av denne saken ble det skapt en forvirring i stortingssalen om hva stortingsflertallet, altså SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, egentlig mente om politistasjoner i Oslo. Vår intensjon har hele tiden vært siden i høst at vi ikke ønsket en sammenslåing av politistasjoner i Oslo. Vi ønsker lokale politistasjoner, og vi uttrykte det med et vedtak i desember. Så har det vært en tolkning både hos justisministeren og også hos Oslo-politiet om at man kunne utrede seg vekk fra den intensjonen. Derfor fikk vi også da presentert et forslag fra Oslo-politiet nå i forrige uke om en sammenslått politiløsning på Kjelsrud i Oslo.

Det er viktig at stortingsflertallet nå fjerner enhver tvil om hva vi faktisk mener om dette. Derfor har vi lagt fram et løst forslag i dag hvor vi slår veldig tydelig fast at vi ikke ønsker en sammenslått løsning av politistasjonene i Oslo øst og Oslo sør. Vi ønsker en struktur med desentraliserte politistasjoner, eller politiposter. Det betyr at det forslaget til en plan for Kjelsrud politistasjon som Oslo-politiet har presentert for oss, har vi ingenting imot, men det må komme i tillegg til de lokale løsningene, ikke til erstatning for dem. Det kommer tydelig fram i det løse forslaget som vi legger fram i dag, og som vil få flertall i Stortinget. Med det vil enhver tvil fjernes om hva stortingsflertallet ønsker når det gjelder politistruktur i Oslo.

Jenny Klinge (Sp) [15:58:22]: Eg vil gjerne ta for meg temaet eigenberedskap, for dette er ein viktig og samtidig truleg undervurdert del av totalberedskapen og samfunnssikkerheita vår. Det er ikkje ein peikefinger som skal opp når vi talar om den beredskapen kvar enkelt kan sørgje for sjølv, men god informasjon og nyttige råd. Det er nødvendig med ei skikkeleg bevisstgjering blant mange innbyggjarar og ikkje minst også kunnskap om kva tiltak den enkelte personen og den enkelte familien kan gjere sjølv for å sikre at dei klarar seg nokre få dagar – og helst lenger – når ulike kriser inntreffer. I dette kalde, våte og bratte landet vårt kan dette handle om alt frå straumbrot under kuldeperiodar, også under ekstreme kuldeperiodar, og avstengde lokalsamfunn på grunn av ras som tek den einaste vegen inn.

Eg er svært glad for at heile komiteen har støtta forslaget frå oss i Senterpartiet om å be regjeringa sørgje for at det blir gjennomført ein årleg eigenberedskapskampanje for å minne befolkninga om å sikre eigne elementære behov viss og når ulike kriser inntreffer. Eg håpar at dette blir eit godt bidrag til ei nødvendig bevisstgjering om temaet, og at folk følgjer opp med konkret planlegging og tiltak som kan hjelpe dei i situasjonar som måtte oppstå. Slik vil også samfunnssikkerheita bli betre i stort, for det offentlege, nødetatane og dei frivillige organisasjonane kan betre konsentrere seg om å handtere akutte situasjonar viss dei fleste enkeltpersonar og familiar klarar seg sjølve i ein avgrensa periode.

Eg nemnde straumbrot under kuldeperiodar og ras som tek vegar. Vi ser lett for oss situasjonar i distrikta med lange avstandar når vi tenkjer på kriser, og det er høgst relevant. Men i byane er nok delen som kan klare seg godt, desidert lågast under mange ulike kriser. Det at ein bur trongt, gjer smittevern vanskelegare, det ser vi, men mange leilegheiter har ikkje alternativ oppvarming til straum heller. Vi i Senterpartiet meiner det må tenkjast meir på samfunnssikkerheit og beredskap i all planlegging, helst både offentleg og privat. Vi må òg sjå på korleis by og land kan få ulike problem, og anerkjenne at byfolk kjem til å vere avhengige av det som blir produsert i distrikta, sjølvsagt, og det som finst av husly i distrikta også i gitte situasjonar.

Eg begynte med å fortelje om at vi har fått gjennomslag for denne årlege eigenberedskapskampanjen. Den ser eg fram til. Eg trur det faktisk vil vere med på å bringe oss framover, og at samfunnssikkerheita totalt sett blir betre av det.

Hårek Elvenes (H) [16:01:21]: Representanten Klinge presterte i sitt innlegg å si at regjeringen hadde utvist dårlig dømmekraft i forbindelse med et eventuelt salg av Bergen Engines. Det er det ingen grunn til å hevde. Det er lov til å by på et selskap i dette landet, selv om det fra myndighetenes side er uønsket. Regjeringen har brukt tid i saken, vurdert sakens alle sider, og konklusjonen var ganske klar i justisministerens innlegg.

Representanten Vågslid etterlyste en ærlig debatt i beredskapssammenheng, og konkluderer i samme åndedrag med at gjennomføringen av politireformen er mislykket. Det er ikke ærlig. Det virker som om Arbeiderpartiet forsøker å gå Senterpartiet en høy gang hva gjelder kritikken av politireformen, men la nå Senterpartiet være Senterpartiet. Det virker som om Arbeiderpartiet har glemt utgangspunktet her. Politianalysen var klar på at organiseringen av norsk politi var et hinder for å utvikle bedre polititjenester, til tross for at budsjettene til politiet – også under Arbeiderparti-regjeringen – hadde økt kraftig. Det synes også å være glemt at av 357 politikontor var kun 85 i stand til å stille en døgnkontinuerlig patrulje, som krever 16 årsverk.

Representanten Jenny Klinge hamrer stadig på politireformen og, på en respektløs måte, også på Politidirektoratet, som om dette direktoratet er en ansamling av byråkrater som er frikoblet fra sitt hovedansvar: å lede norsk politi. Det var nettopp det politianalysen påpekte, at norsk politi over mange år hadde lidd under manglende overordnet strategisk ledelse, autonome politidistrikt som hver for seg bl.a. utviklet et villnis av datasystemer som ikke var i stand til å kommunisere med hverandre.

Jeg tør minne både Senterpartiet og Arbeiderpartiet om at ingen etat har hatt en slik vekst i antall ansatte som politiet siden 2013. Jeg tør også minne de nevnte partiene om at tilliten til norsk politi blant befolkningen er høy. Den er jevnt over høyere enn til andre offentlige etater, også høyere enn til politiet i andre land. Faktisk føler 94 pst. av befolkningen i Norge seg trygge der de bor. Det er godt å vite. Senterpartiets retorikk, skulle man tro, tyder på noe annet.

Lene Vågslid (A) [16:04:24]: Regjeringsarrogansen er nærmast til å ta og føle på. I desse debattane, både om politimeldinga og i dagens debatt, slår det meg at det er påfallande kor få medlemer av regjeringspartia som på denne talarstolen er villige til å erkjenne nokon feil eller utfordringar, seinast i innlegget frå Hårek Elvenes. Eg synest det er hyggeleg å debattere med Elvenes igjen, me har sete i komiteen saman tidlegare, og me har hatt mange debattar om politireforma. Men eg synest regjeringspartia bør ta kritikken på større alvor. Det me diskuterer, er alvorlege saker. Me i opposisjonen har ikkje noko imot å gje regjeringa ros der dei fortener det. Når det gjeld gjennomføringa av nærpolitireforma, gjer me ikkje det.

Det er lett å skryte av dei frivillige. Alle norske politikarar gjer det, og den frivillige innsatsen me ser innanfor redningstenesta f.eks., er alle einige i er veldig god. Men viljen til å ville betale, styrkje dei frivillige organisasjonane, er ikkje like mykje til stades i regjeringspartia.

Saksordførar Melvær viser til at ein del av forslaga våre i dag høyrer heime i budsjettbehandlinga. Men det hjelper jo ikkje å fremje dei då heller; dei lyttar jo ikkje meir om me føreslår det i forbindelse med budsjettet. Då er det andre bortforklaringar på kvifor ein ikkje vil gjere noko med nødnettkostnadar eller moms.

Me har sett nødetatane på sitt beste fleire gonger i Noreg, bl.a. under katastrofen i Gjerdrum. Der deltok det mange frivillige. Norsk Folkehjelp og Raudekrossen var der vel med 30 beredskapsambulansar. Når det gjeld kommunikasjonen, trur eg veldig mange er einige i at det me såg dei forferdelege dagane, var eit veldig godt arbeid på tvers av naudetatane og i dei frivillige organisasjonane.

Ein ting som eg stussar på, er at me ikkje har fått på plass eit digitalt støtteverktøy, eit felles aksjonsverktøy. Under katastrofen i Gjerdrum måtte politiet bruke den digitale plattforma til Norsk Folkehjelp for å kunne ha ei felles digital koordinering. Me i Arbeidarpartiet meiner at det burde ha vore på plass i offentleg regi, slik at ein såg det same kartet og hadde ei koordinert digital plattform. Eg kunne godt tenkje meg at nokon frå regjeringspartia sa noko om kva som er grunnen til at me ikkje har fått på plass det. Me anerkjenner at mykje er betre, men det er framleis ganske mykje igjen, og då veit me veldig godt, med bakgrunn i både Gjørv-kommisjonen og dagens debatt, at ressursane må finne kvarandre, og der har me framleis ei utfordring. Eg vil gjerne at nokon frå regjeringspartia svarar på den utfordringa frå Arbeidarpartiet.

Lene Westgaard-Halle (H) [16:07:19]: Det er lenge siden vi innså alvorlighetsgraden i klimaendringene. Heldigvis går vi foran i Norge – vi kutter utslipp, og vi skaper flere jobber i hele landet. Men i resten av verden er det ikke sånn. Utslippene går ikke ned, de øker, og det påvirker oss i Norge. En av konsekvensene er mer vær. Vi får mer regn, mer vind, og vi får sannsynligvis også flere somre som den vi hadde i 2018 – verden blir varmere. Konsekvensen av disse klimaendringene temperaturmessig rammer oss i nord aller hardest, i arktiske områder. Vi har kjent dette på kroppen på Svalbard – fjell raser, fjordene fryser ikke der lenger, skolene stenges, bydeler flyttes. Det er nordmenn som kjenner på kroppen hver eneste dag de store utfordringene som klimaendringene gir oss. Vi får flom, flere skred, stormflo, overvann.

Jeg var på besøk i Sogn og Fjordane for et par år siden, rett etter at rasene gikk – i et område som egentlig ikke skulle være rasfarlig, men på grunn av intens nedbør og styrtregn i dagene før raset, raste det altså der det ikke skulle rase. Det gjorde enormt inntrykk å være der. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var at jeg møtte et av barna som opplevde raset på nært hold. Han hadde filmet raset som kom nærmere, og vi fikk se filmen mens gutten – jeg tipper han var rundt 10 – holdt telefonen i hånda. Det som var mest dramatisk med den videoen, var ikke selve raset, det var reaksjonen til gutten, de helt uforbeholdent redselsfulle hylene hans og at han gråt mens raset kom nærmere. Og det var et ras som var utløst av klimaendringene.

Våre kommuner og fylker får satt beredskapen på prøve på grunn av dette. Det er ekstremt viktig at beredskapsressursene finner hverandre, og der vil jeg være enig med foregående taler, Lene Vågslid. 22. juli lærte oss veldig mye, men vi lærte det på verst tenkelige måte. Da skredet gikk i Gjerdrum og det var et faktum, var det midt i alt det helt forferdelige godt å se hvordan de ulike beredskapsaktørene faktisk kommuniserte med hverandre og hvordan de samhandlet. Mye av grunnen til det er nettopp satsingen på beredskap, satsingen på dette ute i kommunene, særlig satsingen på Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, som har jobbet mye med dette siden 2011. De gjør en svært viktig jobb, og derfor har vi blitt bedre på det. Derfor skuffer det meg litt at Senterpartiet vil strupe nettopp DSB – som for øvrig ligger i Tønsberg, i mitt hjemfylke – som er en av de viktigste aktørene nettopp på dette med samhandling. De vil strupe det med flere millioner kroner i sitt alternative budsjett.

Selv om det å forhindre at menneskeliv går tapt først og fremst er hovedfokuset når vi jobber med beredskap, skal vi ikke glemme de enorme virkningene dette kan ha for oss økonomisk. Vi trenger sterke og robuste kommuner, vi trenger et faglig sterkt DSB, og svekkingen av beredskapen Senterpartiet legger opp til, skal vi ikke ha.

Frida Melvær (H) [16:10:57]: Eg får håpe at eg klarar å avslutte eit innlegg denne gongen utan å vere for sein.

I stad var eg inne på at det skjedde eit taktskifte i den kommunale beredskapen etter 22. juli-terroren og Gjørv-kommisjonen sin rapport. Statsforvaltarar, kommunar, alle beredskapsaktørar vart mykje meir medvitne si rolle i beredskapsarbeidet og i utviklinga av planar. Dette ser vi resultatet av i dag. No melder fleire og fleire tilbake om at dei ressursane har funne kvarandre etter hendingar som har oppstått.

Eg meiner at veldig mange kommunar er vortne veldig gode på sitt beredskapsarbeid og planverk, og at det er høgt prioritert lokalt, men fleire kan verte endå betre, og det meiner eg vi skal ha ein ambisjon om å få til på kommunane sine vegner. Det finst gode rettleiarar, det finst god hjelp og støtte å få, så dette må berre prioriterast.

Representanten Lene Vågslid snakka om dette med felles aksjonsverktøy. Viss eg ikkje tek heilt feil – eg skal ta eit lite atterhald der – vart det sagt at det var under vurdering. Elles høyrde eg at representanten Vågslid i eit tidlegare innlegg fortalde frå talarstolen at brannvesenet kjem fyrst til skarpe oppdrag. Dette stemmer ikkje. Dei kjem ofte fyrst til bilulukker, men det er kanskje litt annleis enn det ein assosierer med skarpe oppdrag. Dei er på ingen måte eit vikarpoliti. Politiet responderer meir i dag, ikkje mindre. Men det er veldig bra at regjeringa set i gong ein gjennomgang av samhandlinga mellom dei tre naudetatane. Det er eit viktig arbeid.

Så har eg lyst til å nytte anledninga til å takke for ein god og engasjert debatt med mange innlegg. Det høyrest ut som om vi er veldig ueinige. I det store og heile trur eg vi er heldige i Noreg fordi vi har eit storting som i hovudsak er einige om dei store linene, og så kan vi vere litt ueinige om detaljane i det.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:13:59]: Jeg vil gå litt tilbake til det som kanskje er intensjonen med hele meldingen. Det er jo lenge siden Norge hadde en total gjennomgang av beredskapen – det var vel helt tilbake til da Willoch-utvalget la fram sin utredning i 2000. Samfunnet har også forandret seg betraktelig på disse 20 årene. Trusselbildet er uoversiktlig og uforutsigbart, og her i landet har vi opplevd terrorhendelser som har kommet som lyn fra klar himmel.

Det digitale rom gir mulighet for å begå datainnbrudd, drive spionasje og gjennomføre påvirkningskampanjer for å skade næringsliv, politiske beslutningsorganer og enkeltindivider. Vi har opplevd det gang på gang den siste tiden.

Sikkerhetssituasjonen i våre nærområder er forverret, og langtidsplanen for forsvarssektoren som ble lagt fram nå, peker på den negative utviklingen, og at den vil fortsette. Norge er et langstrakt land med store havområder, verdifulle naturressurser, en liten befolkning og en stormakt som nabo. Den norske kysten har en militærstrategisk plassering som fører til at vi er mer utsatt for konflikter. Uansett om man står overfor omfattende terrorangrep, press mot norsk grense, infrastruktur eller sentrale nasjonale institusjoner, eller en invasjon, er man altså avhengig av å ha folk over hele Norge som har evne og vilje til å beskytte landet og trygge lokalsamfunnet sitt.

Den norske verdikjeden for mat kjennetegnes av mange spredte produsenter og få store aktører som driver med distribusjon og innkjøp. Norge produserer selv mindre og mindre av maten vi spiser, og en svært bekymringsfull konsekvens av det er at vi blir mer avhengig av det internasjonale eksportmarkedet.

Mer flom, ekstremvær, skred og ras er konsekvenser av klimaendringene i en allerede krevende topografi. Vi har et villere og våtere klima, og det har fått store konsekvenser for bygging, sikring og vedlikehold av grunnleggende infrastruktur som avløp, kraftforsyninger og veier.

De siste fem stortingsårene har statsminister Erna Solberg, Høyre, Fremskrittspartiet og de ulike regjeringspartnerne fått 15 ulike forslag fra Senterpartiet om å øke beredskapen og sikre nasjonal kontroll over samfunnskritiske funksjoner i Norge, inkludert et forslag fra Senterpartiet om å sette ned en ny totalberedskapskommisjon. Alle er blitt stemt ned. Jeg sitter ikke i komiteen, men når jeg ser en melding med alle de forslagene som vil få et flertall, er jeg helt overbevist om at vi i framtiden må ha en totalberedskapskommisjon som skal kunne samle alle elementene som er beskrevet i denne meldingen.

Martin Henriksen (A) [16:17:05]: Det påfallende med denne debatten, i tillegg til hvor mange forslag regjeringa lider nederlag og nærmest blir instruert av Stortinget på, er i hvor liten grad regjeringa svarer på svakhetene i beredskap som er tatt opp i debatten. Det kan gjelde svakheter som er avdekket etter angrepet på Al-Noor-moskeen – og som har altfor mange likheter med det Gjørv-kommisjonen påpekte – eller det gjelder samvirkeutfordringer, der det store forskningsprosjektet NEXUS har som sin viktigste konklusjon at de ikke finner noen tegn til at samordningsproblemene er løst. Problemet er at ingen egentlig evaluerer helheten. Som forskerne Almklov, Antonsen, Bye og Øren sa i 2018: Forsvaret evaluerer Forsvaret, politiet evaluerer politiet, og ingen evaluerer helheten.

Eller hva med svakhetene i den nære beredskapen, som vi har tatt opp flere ganger? Erna Solbergs utsagn fra valgkampen i 2017 om at kun Høyre tar beredskap på alvor, har tydeligvis preget både partiet og regjeringa, og det på en måte som ikke gjør Norge tryggere, for det vi står igjen med, er en glanset debatt, ikke en reell debatt om utfordringene.

Hårek Elvenes (H) [16:18:28]: Jeg skal bare oppklare en åpenbar misforståelse i kjølvannet av representanten Fasteraunes innlegg.

Det er ikke så lenge siden det ble lagt fram en stortingsmelding som gikk igjennom beredskapssituasjonen. Man behøver ikke gå så langt tilbake som han antydet. Jeg bare minner om at dette er den andre samfunnssikkerhetsmeldingen som denne regjeringen legger fram. Den første tok for seg beredskap, denne er mer opptatt av å vektlegge det forebyggende arbeidet.

Vi kommer aldri i mål hva gjelder beredskap, for vi forbereder oss på det til dels uventede og ukjente, men det er ingen tvil om at den politiske årvåkenheten knyttet til beredskap og beredskapsplanlegging nå er større enn den var for en del år siden. Det skyldes en del ytre hendelser også, men det politiske Norge er de facto mer opptatt av dette og har det høyere på dagsordenen enn f.eks. under regjeringen Stoltenberg.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:19:44]: Jeg opplever at representanten Vågslid etterlyser en ærlig debatt. Det gjør jeg også, og da kan vi kanskje legge litt bak oss debatten fra 2017 om politireformen. Det er masse vi kan ta lærdom av, og det gjør politireformen enda bedre. Nå handler det om å levere på det politiet som er nær folk flest.

Jeg tok ordet for å klargjøre Fremskrittspartiets stemmegivning. Vi kommer til å støtte forslag nr. 28, fra Arbeiderpartiet, som egentlig er en omskrivning av forslaget som ligger i innstillingen. Forslag nr. 30 har vi fremmet sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Vi kommer faktisk også til å støtte forslag nr. 29, selv om det er et utredningsforslag, til tross for at Arbeiderpartiet kunne vært med på å danne et flertall for å sikre kompensasjon for de frivillige som gir avkall på lønn for å stille opp for Norge og for norsk sikkerhet. Det er trist, men vi støtter likevel utredningen.

Arild Grande (A) [16:21:58]: Det norske arbeidslivet er i all hovedsak trygt, produktivt og godt organisert. Dette har også vært Norges fremste konkurransefortrinn, men det utfordres i økende grad av useriøse aktører som får dominere deler av arbeidslivet, av aktører som driver ulovlig innleie, og som bruker dårlige lønns- og arbeidsvilkår som sitt konkurransefortrinn, bedrifter som har svart arbeid, lønnstyveri og ulovlige kontrakter som forretningsidé. Det utfordres av for lav organisasjonsgrad, blant både arbeidsgivere og arbeidstakere, og mange arbeidstakere blir stående alene, prisgitt sin arbeidsgiver, og har ingenting å stille opp med hvis sjefen skulle behandle dem dårlig.

Det utfordres også av en regjering som ikke tar tak i utfordringene i arbeidslivet, som stadig stemmer imot forslag om å styrke det seriøse og organiserte arbeidslivet, som svekker arbeidstakernes rettigheter, og som gjør det dyrere å være medlem i en fagforening. At høyresiden ikke er så opptatt av fagforeninger, er ikke noe nytt. Det rare er at de så aktivt går inn for å svekke de seriøse arbeidsgiverne og bedriftenes muligheter, for det er nemlig de som taper konkurransen når useriøsiteten får bre om seg. Det er trist at regjeringen så til de grader dermed går til angrep på det som er Norges sterkeste konkurransefortrinn.

Vi har lenge sett at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår blir satt under press i bransjer som hotell og restaurant, deler av bygg og anlegg, bilvask, renhold og transport til sjøs og langs veiene våre, men det brer om seg i stadig større deler av arbeidslivet – og landet – også i lufta. I høst så vi f.eks. at Wizz Air ønsker å innta det norske markedet med en konsernsjef som skryter av at de ikke har fagforeninger. Senest i juli fikk fire ukrainske ansatte sparken fra selskapet fordi de var fagorganisert.

ILOs åtte kjernekonvensjoner inneholder grunnleggende menneskerettigheter og utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Dette innebærer rett til organisasjonsfrihet, kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering. Når aktører som benytter brudd på grunnleggende arbeidstakerrettigheter som et konkurransefortrinn, får etablere seg i Norge, blir det naturlig nok reist spørsmål ved om ILOs kjernekonvensjoner, om organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger faktisk har et tilstrekkelig vern etter norsk rett. Det er derfor Arbeiderpartiet har fremmet forslaget som behandles i dag, om at disse kjernekonvensjonene må innlemmes i menneskerettsloven for å styrke disse rettighetenes status.

Den kanskje sterkeste begrunnelsen for behovet for at dette må til, er det faktisk høyreregjeringen, paradoksalt nok, som har levert. I saken om tvungen lønnsnemnd mellom Den norske legeforening og KS satte de ILO til side og skrev at det var riktig, selv om det kunne vise seg å være i strid med internasjonale forpliktelser. Og enda verre: I spørsmålet om tvungen lønnsnemnd, som Stortinget behandlet i går, ble departementet en uke før stansingen i brevs form fra LO minnet om at det var to selvstendige streiker, men vurderte likevel streikene samlet. Det bekreftet arbeidsministeren i debatten i går, og gjennom det innsnevret de den selvstendige streikeretten.

Regjeringen forsøker å skyve Helsetilsynet foran seg og sier at dette handler om helsefaglige vurderinger, men det påhviler regjeringen selv å kontrollere at streikeretten faktisk er vurdert av den som fatter beslutningen. Det krever ingen helsefaglig kompetanse å fatte beslutninger på korrekt grunnlag. Det har åpenbart ikke regjeringen gjort. I tillegg viste det seg at det faktiske grunnlaget var feil. Regjeringen er ansvarlig for det og kan ikke skyve Helsetilsynet foran seg.

Det er alvorlig når regjeringen i én og samme sak innsnevrer streikeretten på feil grunnlag og dermed svekker tilliten til at spillereglene i arbeidslivet blir fulgt, til at systemet for å håndtere konflikter fungerer, og til at Norges internasjonale forpliktelser etterleves.

Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling.

Ingunn Foss (H) [16:27:29]: ILOs kjernekonvensjoner fastsetter minimumsrettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. De kan deles inn i fire hovedkategorier: organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering. Norge har ratifisert alle de åtte konvensjonene og er dermed forpliktet til å etterleve disse. Dette gjelder uavhengig av hvordan de er gjennomført i norsk rett. Det er opp til den enkelte stat å avgjøre hvordan dette bør skje. Konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved konstatering av rettsharmoni eller ved transformasjon. Presumsjonsprinsippet, som handler om at man legger til grunn at norsk rett er i overensstemmelse med folkeretten, sikrer at norsk rett tolkes og anvendes i tråd med Norges folkerettslige prinsipper, herunder ILOs kjernekonvensjoner.

Argumentasjonen i denne saken er veldig lik den vi hadde i saken om CRPD. Spørsmålet om hvilke internasjonale konvensjoner som bør inkorporeres i menneskerettsloven, ble grundig vurdert i lovens forarbeid. Menneskerettighetslovutvalget gjorde i 1993 vurderinger av ILO-konvensjonene om bekjempelse av tvangsarbeid og om organisasjonsfrihet. Konvensjonene ble av ulike grunner ikke ansett å være egnet for inkorporering i menneskerettsloven. Heller ikke i proposisjonen ble det foreslått å inkorporere noen av ILOs kjernekonvensjoner. Departementet trakk et skille mellom konvensjoner som inneholder rettigheter om en rekke forhold som gjelder for alle mennesker, uansett alder og kjønn, etnisk tilknytning og lignende, og konvensjoner som enten gjelder for spesielle grupper av personer eller for spesielt avgrensede rettigheter. ILOs kjernekonvensjoner faller i den siste kategorien av konvensjoner.

Høyres syn i denne saken er at hvis en skal åpne for flere konvensjoner, vil det lett oppstå spørsmål om hvor grensen skal gå. Det vil også kunne danne seg en oppfatning av at konvensjoner som blir inkorporert i norsk lov uten forrang, blir vurdert som mindre viktige eller annenrangs. Prinsippet om at det i utgangspunktet kun er de utpreget generelle konvensjonene som skal inkorporeres i menneskerettsloven, ønsker vi som hovedregel å opprettholde.

Høyre mener det er fornuftig å utvise tilbakeholdenhet med å inkorporere konvensjoner i menneskerettsloven, for som del av loven får konvensjonene trinnhøyde over norsk lovgivning. Det betyr at norske rettskilder skyves i bakgrunnen dersom det oppstår behov for å harmonisere bestemmelser som trekker i ulik retning. Problemet oppstår ved at man hekter på rettsnormer som er utviklet andre steder enn i vårt rettssystem. Dette mener vi kan representere et demokratisk problem, særlig med tanke på at vi mister kontrollen over hvordan vår egen lovgivning skal tolkes, i tillegg til at vi ikke har kontroll på hvem som utformer tolkningsreglene. Særlig vil dette settes på spissen der konvensjonene har egne håndhevingsorganer som kan være sammensatt av nasjoner og personer som står langt fra den norske rettstradisjonen.

Høyre vil fastholde prinsippet om at det er de utpreget generelle konvensjonene som bør inkorporeres i menneskerettsloven, og vi stemmer derfor ikke for dette forslaget.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:30:43]: For andre gang i dag har vi oppe til behandling et forslag fra et rød-grønt parti som handler om å inkorporere internasjonale konvensjoner i menneskerettsloven. Nok en gang ser vi at rød-grønne parti er mer opptatt av internasjonale konvensjoner og konstruksjoner enn man er av å ta vare på det norske folkestyret. Jeg oppfatter det faktisk sånn, for man har åpenbart ikke tillit til at vi i denne sal, i det norske storting, kan ivareta norsk lovgivning selv. Det er et demokratisk problem.

Det er en utvikling vi har sett over tid, at man tilnærmer seg disse internasjonale konvensjonene og konstruksjonene og velger å sette dem over norsk lov. Ja, det kan endog virke som om man ønsker å gjøre Stortinget arbeidsledig, for vi kan jo bare vedta en hel masse konvensjoner, og så kan vi ta fri. Hva skal vi sitte her og behandle for? Det er jo noen som har tenkt bedre enn oss i ILO eller i FN eller hva det nå måtte være av internasjonale konstruksjoner.

Fremskrittspartiet er prinsipielt: Vi ønsker at norsk lovgivning skal styres av Norge. Det er faktisk det det betyr når man ønsker å ta vare på norsk selvstendighet, ta vare på vår rett til å styre oss selv, ta vare på det norske demokratiet, det norske folkestyret. Igjen velger Fremskrittspartiet å ha en prinsipiell tilnærming til disse tingene.

Man kan alltid finne argumenter i den enkelte saken for at man skal velge å sette internasjonale konvensjoner over norsk lovgivning og la tolkningsrommet styres av andre. Det er mange eksempler på alt annet enn demokratiske land som er involvert i den type arbeid, land som overhodet ikke respekterer de samme menneskerettighetene og de samme konvensjonene selv, men som skal irettesette Norge, som er fremst i verden på de aller fleste områdene i å ivareta menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner.

Jeg etterlyser en evne blant de rød-grønne partiene til å tenke prinsipielt om disse tingene. Særlig bekymringsverdig mener jeg det er med Senterpartiet, som i hvert fall i offentligheten ønsker å fremstille seg selv som et parti som vil ta vare på det norske folkestyret. I denne saken er man nok en gang – for andre gang i dag – med på et ønske om å sette norsk lovgivning og tolkning av hvordan Norge skal forholde seg til internasjonale konvensjoner, ut til andre. Det aksepterer ikke Fremskrittspartiet. Derfor er Fremskrittspartiet på den siden i dag som sørger for at dette heldigvis blir stemt ned.

Jeg håper vi kan ha en litt mer prinsipiell tilnærming til disse tingene, sånn at vi ikke i hver enkelt sak får opp den type problemstilling hvor det ikke er vanskelig å argumentere for at akkurat denne saken er så viktig, at akkurat denne saken bør ivaretas helt ekstraordinært gjennom å inkorporere det i menneskerettsloven. Da må man også forstå konsekvensen av det. Det betyr at Stortinget avgir makt, det betyr at folkestyret er det som er skadelidende, og vårt eget tolkningsrom blir skadelidende.

Fremskrittspartiet stemmer imot, og vi danner heldigvis flertall i dag for å stemme dette ned.

Petter Eide (SV) [16:34:46]: Vi fikk vite for et par timer siden at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen er død, brått og uventet, og når vi diskuterer en sak som i aller høyeste grad handler om norsk fagbevegelse og LO, er det kanskje på sin plass, og jeg håper jeg får lov til, å uttrykke min kondolanse til hans familie fra Stortingets talerstol. Hvis han hadde levd nå, ville han definitivt ha interessert seg for denne diskusjonen. Så jeg vil rette en kondolanse til hans familie og til hans nærmeste medarbeidere.

Denne saken handler altså om at vi opplever et stadig mer brutalt arbeidsliv, med stadig mer innleie av arbeidskraft og et stadig mer useriøst arbeidsliv og med usikre arbeidsforhold for arbeidere, ikke bare i Norge, men rundt om i hele verden. Debatten de siste dagene om VM i Qatar er for så vidt en illustrasjon på de globale forholdene vi står overfor. I noen land fører dette også til sosiale opptøyer. Det rammer ikke bare arbeidsfolk, det rammer også seriøse arbeidsgivere og seriøse eiere, noe representanten Grande også påpekte.

Useriøsitet i arbeidslivet rammer også, vil jeg mene, konkurranseforholdene. Det er faktisk mange rundt i verden, i internasjonalt forretningsliv, som ønsker å respektere gode arbeidsbetingelser, men hvis man er tvunget inn i dårlige arbeidsbetingelser, vil det definitivt også ramme konkurranseforholdene. Derfor er det helt avgjørende, vil SV mene, at vi får ILOs kjernekonvensjoner i større grad inn i norsk lovverk, f.eks. ved at de blir inkorporert i menneskerettsloven, som er forslaget. Det vil gi arbeidsgivere i Norge et bedre rettslig vern, det vil gjøre at ILO-konvensjonene i større grad kan brukes som rettskilde, og det vil gi et tydeligere signal til både arbeidsgivere og eiere, både nasjonalt og internasjonalt. Det vil styrke ILO, og – det er ikke uviktig – å bidra til å styrke ILOs arbeid internasjonalt er også er en helt avgjørende viktig oppgave, vil jeg mene, for Stortinget.

Så sier regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, og vi kunne høre representanten Ingunn Foss si her i stad, at dette er unødvendig fordi vi allerede har forpliktelser rundt dette. Vi kan også lese i merknaden deres at det vil forvirre norsk arbeidslivslovgivning fordi det blir strid om fortolkning og hva som egentlig gjelder – er det ILO, er det norsk lov, eller hva er det egentlig? Det er slik merknaden kan leses – at dette vil skape mer forvirring enn klarhet. De ber da i sum om å vise tilbakeholdenhet med å gå inn i dette og knytte den typen konvensjoner sterkere til norsk lovgivning.

Jeg er uenig i det. Jeg mener at det er en passiv tilnærming, og det viser en manglende vilje til å styrke det rettslige vernet av norsk arbeidsliv, som definitivt er nødvendig. Det mangler også en voldsom vilje til å styrke ILO internasjonalt.

Jeg mener at dette forslaget er viktig, men det er også viktig å påpeke, som SV gjør i vår merknad, at det ikke vil løse alle utfordringer i norsk arbeidsliv. Det er faktisk sånn at EØS-avtalen § 120 sørger for at EØS har forrang i norsk arbeidslivslovgivning, og det er helt uavhengig av ILO-konvensjoner, så det å knytte ILOs kjernekonvensjoner til norsk menneskerettighetslovgivning vil ikke forandre det faktum at EØS-avtalen faktisk har forrang i konflikter i norsk arbeidsliv.

SV vil støtte forslaget fra Arbeiderpartiet, men jeg vil mene at hvis vi skal få til de endringene som jeg tror både SV og Arbeiderpartiet er opptatt av, må vi også ha et løp der vi endrer den delen av EØS-avtalen som gjør at EØS-avtalen har forrang ved arbeidslivskonflikter i Norge.

Statsråd Monica Mæland [16:39:29]: ILOs åtte kjernekonvensjoner fastsetter minimumsrettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Norge har ratifisert de åtte konvensjonene og er forpliktet til å etterleve dem. Dette gjelder uavhengig av hvordan de er gjennomført i norsk rett.

Konvensjonene er gjennomført i norsk rett, enten ved konstatering av at norsk rett allerede er i samsvar med konvensjonsforpliktelsene eller ved egen gjennomføringslovgivning. For eksempel ble det i 2000 gjort endringer i straffeloven og vernepliktsloven i forbindelse med ratifikasjon av ILO-konvensjonen om forbud mot og umiddelbare tiltak for avskaffing av de verste former for barnearbeid.

Videre bidrar presumsjonsprinsippet til å sikre at norsk rett tolkes og anvendes i tråd med folkerettslige forpliktelser, herunder ILOs kjernekonvensjoner.

Jeg har lyst til å understreke at de interessene ILOs kjernekonvensjoner verner, er beskyttet i Grunnloven og i menneskerettighetskonvensjoner som allerede er tatt inn i menneskerettsloven. Dette gjelder f.eks. retten til organisasjonsfrihet.

Spørsmålet om hvilke konvensjoner som bør inkorporeres med forrang i menneskerettsloven, er blitt grundig vurdert tidligere, f.eks. av Menneskerettighetslovutvalget, som anså at ILO- konvensjonene om organisasjonsfrihet og om bekjempelse av tvangsarbeid ikke var egnet for inkorporering i menneskerettsloven.

Ved behandlingen av menneskerettsloven uttalte justiskomiteen at det ikke er aktuelt å inkorporere alle menneskerettskonvensjoner i menneskerettsloven. Både regjeringen og Stortinget har flere ganger framhevet at inkorporering i menneskerettsloven bør forbeholdes de utpreget generelle konvensjonene.

Ved inkorporasjon av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven i 2009 uttalte departementet at inkorporasjon med forrang bør reserveres for helt spesielle tilfeller, og at stadig inkorporasjon vil kunne føre til en oppfatning om at konvensjoner som ikke er inkorporert i menneskerettsloven, blir vurdert som mindre viktige eller annenrangs. Etter mitt syn bør disse prinsippene fastholdes.

Jeg viser også til at Stortinget 16. mai 2019 behandlet et forslag om inkorporasjon av ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven. Forslaget ble ikke vedtatt. De samme hensynene som talte mot inkorporasjon for to år siden, gjør seg etter mitt syn gjeldende også i dag.

ILOs kjernekonvensjoner er viktige konvensjoner som sikrer arbeidstagere sentrale rettigheter, men konvensjonene er allerede tilstrekkelig gjennomført i norsk rett.

Martin Henriksen (A) [16:48:09]: Jeg tar kun ordet for å si at i tillegg til at Arbeiderpartiet er opptatt av å ta inn disse åtte grunnleggende kjerneprinsippene i ILO-konvensjonen i norsk lovgivning, mener vi at EØS ikke står i veien for å gjøre det, som det blir hevdet fra SV her fra talerstolen og fra Senterpartiet og SV i innstillinga. Den tolkningen Senterpartiet og SV legger til grunn om at EU skal kunne blokkere grunnleggende rettigheter og friheter, er en tolkning som bl.a. LOs juridiske avdeling ikke er enig i. EØS-avtalen er ikke til hinder for at ILOs kjernekonvensjoner kan tas inn i menneskerettsloven og gis forrang foran andre bestemmelser. LOs juridiske avdeling og professor Finn Arnesen ved UiO har klart gitt uttrykk for at det ikke er noe rettslig hinder for å gi ILOs kjernekonvensjoner en slik status – at det kun er et politisk spørsmål om ILO-konvensjonene skal innlemmes i menneskerettsloven, slik Arbeiderpartiet og LO-kongressen har stilt krav om.

Den tolkningen som SV og Senterpartiet her gir uttrykk for, at bestemmelsene i EØS-avtalen går foran andre internasjonale avtaler Norge har inngått, inkludert bl.a. ILO, er argumentasjon som brukes i denne saken, mens vi ikke hørte den bekymringen da vi behandlet en annen konvensjon tidligere i dag, nemlig CRDP, som SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dessverre ble nedstemt på å inkorporere i norsk lov. Hvis man skal legge den linja til grunn, som SV og Senterpartiet her gjør, gjelder det altså alle internasjonale avtaler eller konvensjoner man skulle ønske å slutte seg til eller inkorporere. Det at EØS står i motstrid til å kunne gjøre det, er vi uenig i.

Med et annet politisk flertall, som tar arbeidstakerrettighetene på alvor, vil det å ta inn ILO styrke rettighetene i arbeidslivet. Det er altså ikke EØS, men de ulike politiske flertallene i Norge som avgjør hvor langt man kommer i både å sikre arbeidstakerrettigheter og å følge opp det som står i disse konvensjonene.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [16:50:42]: Finnes det egentlig noen grenser for menneskerettigheter? Er det egentlig noe sted hvor det slutter, eller er det slik at internasjonale konvensjoner skal overgå enhver tanke om hva de grunnleggende menneskerettigheter er?

De grunnleggende menneskerettigheter er ytringsfrihet, likeverd og likestilling. Det er det som er de grunnleggende rettighetene og menneskerettigheter. Vi har utvidet dette til å gjelde alt mulig rart. Man har retten til arbeid – hvem er det som skal gi dette arbeidet? Vi har retten til en god levestandard – hvem er det som skal gi denne levestandarden? Dette er vedtatt av FN. Hvor går grensen? Hvor skal man slutte å si at noen andre skal gi en rettighet?

Det er slik at det er bare de vestlige land, bare de velutviklede landene, bare demokratier som gir noe av dette, og til og med her er det advokatmat. Ingen andre land bryr seg døyten om dette. Representanten fra SV nevnte Qatar. Du kan vedta så mye du vil i FN, men Qatar kommer ikke til å bry seg om det i det hele tatt. Hvordan kan du da skyve Qatar foran deg fordi du mener det er noen menneskerettigheter i ILO-konvensjonen som skal hjelpe norske arbeidstakere som minstestandard? Det er et helt meningsløst utgangspunkt.

Det er ikke logikk i dette. Det er klart at levestandarden og kulturen i et land vil påvirke mange av de tingene jeg nevnte her. Hva er en jevn levestandard eller en god levestandard eller en mellomgod levestandard? Det er advokatmat. Er det å tjene 300 000 kr, 500 000 kr, 700 000 kr? Hvem skal definere det? Er det ikke partene i arbeidslivet i Norge som skal definere det, ikke FN? Hvorfor sitter vi og diskuterer noe som egentlig ikke skulle vært diskutert i det hele tatt?

Denne diskusjonen skulle vært nasjonal i alle lovgivende forsamlinger, og så skulle man kommet frem til et kompromiss på bakgrunn av levestandard, pengene man har, hvordan man skal fordele ressursene i samfunnet, og det er ulikt i alle land. Det er utgangspunktet, ikke at noen vedtar noe vi skal gjøre.

De landene som vedtar dette, er udemokratiske i utgangspunktet og følger ikke disse vedtakene selv. Men vi skal bestemme at vi skal vedta det, og så kommer da sosialister i Norge og andre land i Europa og sier at dette skal vi følge. Fri etableringsrett – hvordan skal man få til disse tingene hvis vi ikke skal gjøre det nasjonalt? Det er en utopi å tro at dette skal være internasjonalt, og at alle skal følge det over hele jordkloden. Det kan være en drøm, men sånn fungerer det ikke.

Vi er valgt av det norske folk, og vi skal styre i Norge, FN skal ikke styre over oss. Da bryter vi med den grunnleggende plikten vi har overfor innbyggerne i eget land, og det burde sosialister overalt forstå, at det faktisk er Norge vi representerer, norske innbyggere. FN skal ikke bestemme hva vi skal gjøre i denne salen, og hvordan vi skal ta vare på det norske folk på best mulig måte.

Petter Eide (SV) [16:54:06]: Jeg var vel egentlig ikke forberedt på å ta en generell diskusjon om menneskerettighetenes plass i Norge og verden. Jeg har bare lyst til å ta opp noen grunnleggende prinsipielle forhold for å uttrykke en tydelig ideologisk uenighet mellom Fremskrittspartiet og det partiet mitt og jeg – og jeg tror de aller fleste, egentlig – står for. Fremskrittspartiet er nok ganske alene om de synspunktene som Tybring-Gjedde framfører her.

Internasjonale menneskerettigheter er en standard som man er blitt enig om – en minstestandard for hvordan man mener mennesker skal leve. De skal være universelle, og de skal gjelde alle mennesker, uansett rase, kjønn, etnisitet osv. Vi er i flere internasjonale organisasjoner, både gjennom FN og Den europeiske menneskerettskonvensjon, blitt enige om den standarden. Det er en rettighet folk har, ikke en rettighet som politikere deler ut – det er en viktig forskjell: Det er en rettighet folk har. Konvensjonene som disse rettighetene er skrevet ned i, er avtaler mellom land som skal sikre at land holdes i et internasjonalt nettverk av forpliktelser til å ivareta disse rettighetene på en best mulig måte. Det er hensikten med konvensjonene.

Konvensjonene gir oss en anledning til å kritisere andre land, til å overvåke andre land, og de gir også andre land en anledning til å kritisere og overvåke Norge. Prinsippet er vanligvis en «naming and shaming»-mekanisme, hvor vi forteller andre land at vi mener det er brudd på menneskerettighetene, at det landet torturerer sine innbyggere, at det landet fengsler folk uten lov og dom, eller at det landet nekter en etnisk gruppe retten til utdanning eller retten til helse. Vi kan altså bruke rettighetene eller konvensjonene til å kritisere hverandre.

Jeg mener at det er av helt avgjørende viktighet at vi har dette konvensjonsverktøyet på plass, for i motsetning til Tybring-Gjedde mener jeg at en kvinne fra Nigeria, en mann fra Cuba eller en politiker fra Venezuela skal ha nøyaktig de samme rettighetene som Ola og Kari i Norge, og at vi i Norge også har en forpliktelse til å sikre at mennesker andre steder i verden får ivaretatt sine grunnleggende rettigheter.

Jeg mener at Stortinget har en forpliktelse ikke bare til å sikre rettigheter til det norske folk, men også til å sikre at vi har internasjonale konvensjoner som jobber for at folk i andre land får det like bra som oss.

Arild Grande (A) [16:57:07]: Representanten Tybring-Gjedde kommer med en oppramsing av noen få rettigheter og friheter som han selv holder høyt, og dermed åpenbart forventer at alle andre skal holde høyt, mens det han selv ikke holder så høyt, det skal heller ingen andre være opptatt av. Han glemte pressefriheten. Om det skyldes en forglemmelse, eller om det skyldes at han deler synet til personen som han nominerte til Nobels fredspris, kan kanskje Tybring-Gjedde selv gjøre rede for fra denne talerstol, men det er interessant at pressefriheten ikke ble nevnt som en grunnleggende frihet man bør forsvare fra parlamentene.

Etter at Trump måtte gå av som president i USA, sier fagbevegelsen i USA at nå er kneet over nakken fjernet. Nå kan fagforeningene endelig begynne å puste igjen etter flere år hvor de har vært nede i knestående, under forbildet til Tybring-Gjedde, Donald Trump.

Når det gjelder forslagene vi har fremmet, kan man spørre seg: Hva av det er det Tybring-Gjedde har problemer med å akseptere? Har han problemer med at folk skal ha retten til å streike? Har han problemer med at folk skal ha retten til å organisere seg? Har han problemer med et forbud mot barnearbeid eller et forbud mot tvangsarbeid? Er det dette som gjør at han fyrer seg så opp at han kommer og holder det innlegget som han gjør?

Nei, jeg tror det handler om at han egentlig vil ha et helt annet samfunn enn det sosialdemokratiske samfunnet. Det representerer en helt annen retning, men det er også fullstendig historieløst, for det som har brakt verden og Norge framover, er jo kollektive avtaler, ikke samfunn med den sterkestes rett. Oljepengene som Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet elsker å strø om seg med, har jo Norge fått eneretten på gjennom havretten og FN, en organisasjon som de ellers elsker å tråkke på. Det er gjennom en organisert verden at små land som Norge ikke står alene, det er gjennom et organisert arbeidsliv at arbeidstakerne ikke blir stående alene, og det er gjennom et organisert samfunn at hver enkelt ikke blir stående alene. Så innlegget fra Tybring-Gjedde representerer utelukkende et helt annet verdisyn, et helt annet samfunnssyn. Det er greit at det sies, men det får de stå for.

Vi vil fortsatt kjempe for ILO inn i lovverket, menneskerettsloven. Det er ikke bare en valgkampsak, det skal vi gjennomføre den dagen vi kommer i regjering.

Martin Henriksen (A) [17:00:27]: Representanten Tybring-Gjedde hadde et relativt uforståelig innlegg som ikke handlet om saken, men noe helt annet. Det er egentlig to ting som står fram i det innlegget. Det ene er at representanten nærmest holdt et innlegg mot menneskerettighetene. Han spør retorisk: Ja, hvem er det som skal følge opp disse menneskerettighetene? Så nevner han noen få og glemmer de fleste andre, enten det er pressefrihet, frihet fra slaveri og tortur eller en lang rekke andre grunnleggende rettigheter. Dette er rettigheter som land som Norge slutter seg til, og dermed er forpliktet til å følge. På spørsmålet om hvem det er som skal følge opp dette – om det liksom er en eller annen merkelig institusjon på andre siden av sjøen, et slags internasjonalt fremmedlegeme – er svaret at det er Norge som skal følge det opp. Vi har sagt at dette er grunnleggende menneskerettigheter. Hvis dine menneskerettigheter blir brutt, er det statens ansvar å sørge for at de blir fulgt. Derfor har vi Barneombudet, Sivilombudsmannen, Pasient- og brukerombudet, Ombudet for Forsvaret og en lang rekke andre institusjoner som skal følge det opp. Det trodde jeg representanten Tybring-Gjedde hadde fått med seg. Derfor er innlegget hans mer enn spesielt.

Men det jeg kanskje tror innlegget til representanten Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet mer er et uttrykk for – et innlegg som egentlig argumenterer mot menneskerettighetene på overnasjonalt nivå, et syn han verken har støtte for i Stortinget eller i dagens fremskrittsparti – er at dette er et symptom og en forsmak på striden i Fremskrittspartiet mellom den nasjonalkonservative delen, som Tybring-Gjedde sannsynligvis er en del av, en stadig mer radikalisert del av Fremskrittspartiet, og den mer moderate fløyen i Fremskrittspartiet. Den interne debatten bør jo helst foregå i Fremskrittspartiet. Jeg mener det er en utfordring for Erna Solberg og regjeringen at Fremskrittspartiets stadig mer radikale elementer drar denne typen debatter inn i Stortinget, men det er altså først og fremst en intern debatt i Fremskrittspartiet. Og det er kanskje en forsmak på hva vi har i vente de neste årene, både med nytt lederskap i Fremskrittspartiet og at vi ser at fløyer i Fremskrittspartiet stadig radikaliseres.

Ut av det som var et ganske uforståelig innlegg i utgangspunktet, kan vi kanskje ane konturene av en debatt som først og fremst ikke er trivelig for ledelsen i Fremskrittspartiet og for Erna Solbergs samling på borgerlig side.

Karin Andersen (SV) [17:03:30]: Dette handler om svært viktige internasjonale konvensjoner som er basis for rettighetene i arbeidslivet. Jeg er både litt forundret og ganske urolig fordi jeg ser at det å arbeide internasjonalt for å sivilisere verden gjennom denne typen konvensjoner, enten det er gjennom FN eller gjennom ILO, er det tydeligvis mange partier som nå er på gli vekk fra. Det er en måte å forsøke å organisere det som skal skje på nasjonalt nivå, men også bli enig om dette internasjonalt, slik at man kan løfte standarden, og ikke minst løfte mange av de menneskene i ulike samfunn som ikke har grunnleggende rettigheter, og som ikke kan leve av sitt arbeid.

Jeg har vokst opp i norsk fagbevegelse. Det er helt grunnleggende at det er i arbeidslivet makt og penger fordeles. Det er den viktigste fordelingsmekanismen vi har i samfunnet. Det har skapt store verdier i Norge at vi har klart å løfte arbeidstakeres rettigheter, at vi har sikret dem. Og vi har jobbet internasjonalt, gjennom ILO, for å få på plass kjernekonvensjonene og en rekke andre konvensjoner. Det har vært kjempeviktig. I veldig mange land er disse rettighetene en fjern drøm. Da er det viktig at land som Norge går foran, for vi kan til og med peke på statsbudsjettet og si at dette går i pluss for landet totalt. Det er positivt å jobbe etter dette. Og for menneskerettighetene er det helt grunnleggende at ILOs kjernekonvensjoner er anerkjent på høyt nivå som menneskerettigheter i vår lovgivning.

Når det gjelder internasjonale avtaler, som f.eks. WTO, som veldig mange i denne salen er for og synes er helt uproblematisk, er det der sanksjonsmuligheter mot enkeltland. Når det gjelder menneskerettigheter, er det ikke sanksjoner mot enkeltland i disse systemene, men det er en forpliktelse for landet til å løfte sitt nivå opp til dette som et minimum. Og så kan man få en pekefinger og en påpekning, men det er ikke overnasjonalitet i disse sakene.

Jeg registrerer at de som er mest opptatt av pengene, aksepterer at det skal være internasjonale sanksjoner hvis det er noen med mye penger som mister sine rettigheter. Det sier litt om de politiske skillelinjene i denne saken.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:06:45]: Jeg registrerer at jeg fikk noen sosialister opp på talerstolen, og ingenting gleder meg mer enn å debattere mot sosialister.

Det er ikke slik at en som er konservativ, liberalist eller nasjonalkonservativ, ikke også ønsker at arbeidstakere og arbeidsgivere skal kunne ha gode vilkår, både for å skape arbeidsplasser og ha lønnsomme arbeidsplasser og for å kunne ha et arbeid. Men vi mener at det ikke er FN som skal definere dette. Om man kaller det et minimum eller maksimum, eller hva man gjør – det er opp til partene i arbeidslivet. For det er faktisk sånn at det også er sosialister som er mest opptatt av å snakke om partene i arbeidslivet, men hvis partene i arbeidslivet allerede har avtalt ting i FN, trenger de jo ikke å jobbe noe særlig mer her i Norge. Det er det som er poenget.

Om de grunnleggende menneskerettighetene: Jeg sa faktisk ytringsfrihet, for det ble snakk om at jeg ikke sa pressefrihet. Jo – ytringsfrihet er pressefrihet. Det er akkurat det samme. Begrepet om ytringsfrihet kom før pressefrihet, for det er ulike former for ytringer i ulike medier. Og jeg kan gjenta de grunnleggende menneskerettighetene én gang til: Det er likestilling, likeverd, ytringsfrihet, religionsfrihet og stemmerett. Det er ting vi skal jobbe for.

Hvis man mener at man har noe som er ekstremt unikt for akkurat det man er opptatt av, om det er klima eller miljø eller alt mulig sånt, går man til FN og sier: La oss for all del få FN til å vedta det. Så kan vi si her i Norge at FN har vedtatt det, og da har vi en rettighet til det, og så kan det komme mange advokater og organisasjoner og si, se her, FN har vedtatt det, kom igjen, implementer det. Om vi har penger til det, bryr vi oss ikke om, for FN har vedtatt det.

Det er altså denne forsamling som skal vedta det vi mener er best for Norge. En minstestandard i et annet land, i Cuba eller Venezuela, som ble nevnt her oppe – som om ikke jeg skulle være like opptatt av en kvinne i Cuba eller en mann i Venezuela: Hva har det med saken å gjøre? Det har ingenting med denne saken å gjøre.

Det vi ønsker, er at Norge og denne nasjonalforsamlingen skal bli enige om en ressursfordeling, hvordan vi forvalter våre ressurser, og hvordan vi fordeler våre ressurser. Det er ikke FN som skal gjøre det. Hvis man mener det, kan man like godt la være å holde på i denne salen – hvis det er slik at det er FN som skal definere hva vi skal mene her. Det kan ikke være så vanskelig å forstå at jo mer vi vedtar i FN, jo mindre kan vi vedta her, jo mindre fleksibilitet har vi – hvis en sosialist hver gang skal kunne se til FN, skal kunne vise til at det allerede er vedtatt, så vi trenger ikke å diskutere det. Det er helt fundamentalt at vi er i stand til å ha uenigheter og diskutere dette på grunnlag av politiske partier og ulike meninger, og ikke komme med stigmatiserende beskyldninger, begynne å snakke om partipolitikk og hvordan man splitter parti, som Donald Trump, med litt latter fra salen.

Det er ganske store ting vi snakker om, som definerer mye av det som angår oss alle, og som angår landet vårt – og i dette tilfellet også angår oss globalt. Fremskrittspartiet er akkurat like opptatt av rettighetene til arbeidstakere som sosialistene er i denne sal.

Karin Andersen (SV) [17:10:05]: Det denne saken handler om, er de helt grunnleggende konvensjonene i ILO. Det handler om organisasjonsfrihet, kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering. Jeg og SV er veldig glade for at man internasjonalt har klart å bli enige om dette.

Jeg er litt forundret hvis det er noen i denne salen som mener at dette er noe FN skal tvinge på oss. Nei, dette har Norge vært med og forhandlet om i Genève og vært pådriver gjennom mange år for å få på plass. Dette er helt basic rettigheter for at man i det hele tatt skal kunne fungere som et selvstendig menneske i arbeidslivet, for at man ikke skal drive grov utnytting av folk, og for at den enkelte ikke skal være helt alene. Jeg blir veldig forundret, for det er helt feil, det inntrykket som noen prøver å skape i denne saken, og også i forrige sak. Vi vil forhandle om internasjonale konvensjoner, bli enige om dem og så inkorporere dem i norsk lov. Det må jo være en forutsetning når vi sier at vi er enige om disse konvensjonene, at vi gjør det.

Det er viktig at land som Norge går foran og gjør dette og sier at dette er grunnleggende menneskerettigheter, for det er det det er. Det er ikke sånn at det bare er de politiske og sivile rettighetene som er grunnleggende menneskerettigheter. De kan aldri realiseres hvis ikke det sosiale og økonomiske er på plass og det er grunnleggende rettigheter i arbeidslivet, som frihet fra barnearbeid og rett til å organisere seg, f.eks.

Jeg registrerer en tendens som jeg ser internasjonalt, og som jeg også ser i Norge, der færre i en del partier på høyresida nå ikke er interessert i å forplikte seg internasjonalt på det som gjelder menneskerettigheter, og den måten å sivilisere verden på – både egne land og samhandling mellom land. Det må jeg si jeg er ganske bekymret over, for det er viktig å få på plass helt grunnleggende rettigheter. Vi er ikke truet her i Norge, men det er utrolig viktig at vi får dette på plass som en del av vårt lovverk. Da vil det også være mulig å bruke det internasjonalt for å presse på for å styrke disse rettighetene. For hvis man vil ha ned forskjellene i verden, og det vil SV, er man nødt til å styrke arbeidstakerrettighetene.

Ingunn Foss (H) [17:13:19]: Det har vært ganske spesielt å sitte i denne salen og høre på opposisjonens debatt i denne saken. Som presidenten helt riktig påpekte, handler denne saken om hvordan man skal implementere ILOs kjernekonvensjoner i norsk rett. Når det påstås at regjeringen ikke er opptatt av menneskerettigheter og arbeidstakeres rettigheter, er det helt utrolig å sitte og høre på.

Norge har ratifisert alle konvensjonene og er dermed forpliktet til å etterleve disse. Det gjelder helt uavhengig av hvordan de er gjennomført i norsk rett. Det som saken handler om, er at vi mener at Stortinget skal vedta de norske lovene, og at å hekte på rettsnormer som er utviklet andre steder enn i vårt eget system, kan utgjøre et demokratisk problem.

Så det har vært en veldig rar debatt å sitte og høre på, og det må være helt klart at regjeringen er like opptatt av arbeidstakeres rettigheter som det opposisjonen er.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:14:53]: Jeg ville bare tegne meg på nytt nå fordi jeg lyttet til representanten Karin Andersens tilnærming til diskusjonen her i dag. Igjen: Man tilslører det faktiske dersom man ikke reelt forstår eller ikke ønsker å forstå – det er vel gjerne det siste – forskjellen mellom å inkorporere noe i menneskerettsloven og å rette seg etter en konvensjon som er ratifisert i denne sal. Det er faktisk en vesentlig forskjell, det er en stor forskjell, og det har betydning for hvordan man skal håndtere det regelverket man forplikter seg til – om det skal skje gjennom norske domstoler, eller om det skal være opp til andre utenfor Norge.

Vi avgir med andre ord suverenitet, vår egen mulighet til å være herre i eget hus, og det mener jeg det er grunn til å advare mot. Man ser det over tid i stadig større grad – og som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, har vi bare i dag allerede diskutert to konvensjoner som man ønsker å inkorporere – og det betyr på sikt at vi utdefinerer det norske storting, vi utdefinerer det norske folkestyret, og vi gir avkall på å styre vårt eget hus.

Det er Fremskrittspartiet imot. Vi har en prinsipiell tilnærming. Det betyr ikke nødvendigvis at vi ikke kan være enig i innholdet i mange av de sakene som reelt diskuteres. Men det skal styres herfra, og bedømmelsen av hvorvidt man etterlever, skal vi kunne gjøre i norske domstoler – det skal vi ikke gjøre i internasjonale fora. Her er Fremskrittspartiet prinsipielle.

Som jeg også sa: Jeg synes det er litt trist at Senterpartiet, som gjerne oppfatter seg selv som – og liker å fremstille seg som – et parti som setter Norge først, i praksis ikke alltid gjør det. Det gjør i hvert fall Fremskrittspartiet.

Karin Andersen (SV) [17:17:07]: Det som sies, er feil. Det er ingen sanksjonsmuligheter i ILO overfor land. Det er ingen sanksjonsmuligheter i FN overfor land. Men vi som mener at teksten i disse konvensjonene er riktig og ønsker å forplikte oss på dem, ønsker å inkorporere dem i norsk lov, slik at de blir en forpliktelse for oss. Det er rett og slett feil når noen sier at dette er å avgi suverenitet. Det er ingen i disse systemene som kan pålegge Norge noe som helst. Derimot er det i WTO og i EØS mekanismer som gjør at det kreves av det norske storting å endre f.eks. lovverk eller å forholde seg til regler. Så jeg bare registrerer at når det gjelder frihet for kapital, er man for sanksjoner, men når det gjelder frihet for arbeidsfolk, så er man mot å ta det inn i menneskerettsloven.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:18:31]: Jeg sa ikke ett ord om sanksjoner i mitt innlegg. Og hvordan dette sanksjoneres, det er én side av saken. Spørsmålet er: Er det norske domstoler som skal få lov å fortolke det, eller vil vi at det skal være en eller annen tilfeldig sammensatt komité, gjerne med representanter fra land som er alt annet enn demokratiske – Saudi-Arabia f.eks. eller Iran – som skal fortelle Norge hvordan vi skal etterleve menneskerettighetene? Jeg foretrekker det første. Jeg foretrekker at det er norske domstoler som bestemmer om vi etterlever internasjonale konvensjoner. Jeg tror på folkestyret, og jeg mener vi skal være herre i eget hus.

Lene Vågslid (A) [17:19:50] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Denne saka er me heilt einige om, så her blir det kanskje ein litt kortare debatt.

Dette handlar om våpenloven som kom på plass i 2018, og nødvendige endringar knytte til han. Komiteen er samrøystes, og mens ein ventar på ny våpenforskrift har våpenloven av 2018 enno ikkje tredd i kraft.

Utanom det reint språklege blir det frå regjeringa føreslått bl.a.:

1. å gje ein forskriftsheimel for oppbevaring av løyvepliktige våpen, våpendelar og ammunisjon på annan stad enn der våpeneigaren bur fast

2. å endre reglane om inn- og utførsel av skytevåpen mv. utan europeisk våpenpass i ny våpenforskrift

3. at forbodet mot å ha halvautomatiske rifler etter våpenloven § 5 andre ledd nr. 3 skal tre i kraft eitt år etter at våpenloven har tredd i kraft

Under behandlinga av saka har regjeringspartia og ein samla komité endra innstillinga når det gjeld punkt 3. Ein samla komité seier no i innstillinga at me viser til at det ved vedtakinga av ny våpenlov i 2018 blei vedteke at forbodet mot halvautomatiske rifler ville tre i kraft tre år etter at loven har tredd i kraft. Komiteen meiner at forbodet mot halvautomatiske rifler er godt grunngjeve, lat meg understreke det. Det er likevel viktig at våpeneigarar som blir ramma av forbodet, kan halde seg til stabile og føreseielege fristar når dei fyrst blir pålagde å omsetje, deaktivere eller levere inn våpena sine. Komiteen ynskjer difor å halde ved lag den opphavlege fristen på tre år, og det blir fremja forslag om det i innstillinga.

Stortingets vedtak om ny våpenlov gjorde det nødvendig å utarbeide ei ny våpenforskrift. I samband med det arbeidet er regjeringa, slik ein skriv i proposisjonen, blitt merksam på fleire forhold som det er behov for å presisere i våpenloven. Me viser til at regjeringa etter ei nærmare vurdering i tillegg har kome fram til at enkelte forhold bør regulerast på ein annan måte enn det som blei vedteke i den nye våpenloven, og der viser me til brevet frå Justis- og beredskapsdepartementet som omtalar det. Eg viser òg til forslaget me samrøystes fremjar i innstillinga når det gjeld straffeloven § 189.

Frida Melvær (H) [17:22:37]: Vedtaket om eit forbod mot halvautomatiske våpen er ei viktig oppfølging av Gjørv-kommisjonen sine anbefalingar. Med dette forbodet markerer vi ei fullstendig oppfølging av alt vi vart anbefalt å gjere for å styrkje beredskapen etter 22. juli-tragedien. For regjeringa har det vore viktig å følgje opp alle anbefalingane, noko som no altså er gjort.

I 2018 vedtok vi ei heilt ny våpenlov, og det vart bestemt at eit forbod mot halvautomatiske rifler skulle tre i kraft tre år etter at lova vart sett i kraft, noko som saksordføraren gjorde greie for, og sjølv om vi meiner at forbodet er godt grunngjeve, ønskjer vi likevel å behalde fristen på tre år framfor eitt år.

Det har gått lang tid sidan vedtaket om våpenlova og forbodet mot halvautomatiske rifler vart gjort, i 2018, men av omsyn til våpeneigarar som vert råka av forbodet, meiner vi at det er rett å halde fast ved treårsfristen frå ikraftsetjing. Det er viktig med føreseielege fristar når våpeneigarar først vert pålagde eit sånt forbod. På bakgrunn av dette ønskjer regjeringspartia å halde fast ved den opphavlege fristen på tre år.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:24:16]: Fremskrittspartiet er svært fornøyd med at man velger å forholde seg til den gamle fristen på tre år når det gjelder overgangsregler. Det er helt nødvendig for at folk skal kunne tilpasse seg de endringene som er kommet.

La meg bare si at hadde man ikke valgt å gå inn på dette fra regjeringspartiene, er det ganske stor sannsynlighet for at Stortinget hadde funnet det ut på vegne av regjeringen. Det er bra at det er en enstemmig komité som vil rydde opp i dette.

Så vil jeg si at Fremskrittspartiet forbeholder seg retten til å komme tilbake til våpenloven i en dertil egnet sammenheng. Det er ikke nødvendigvis slik, selv om Fremskrittspartiet satt i regjering og fremmet den våpenloven som ble vedtatt av Stortinget den gangen, at vi nødvendigvis er enig i den våpenloven på alle punkt. Det kan være at vi kommer til å komme med forslag om justeringer, men det vil vi komme tilbake til i en senere sammenheng.

Vi konstaterer i hvert fall at det er en samlet komité som er enige om det vi vedtar her i dag. Det er godt.

Så trenger jeg ikke å bidra til å dra ut debatten. Vi har diskutert dette vel og lenge i dag.

Jenny Klinge (Sp) [17:25:44]: Då Stortinget vedtok endringane i våpenlova i 2018, var vi einige om mykje, men stridstema var særleg det forbodet som vart vedteke med tilbakeverkande kraft mot enkelte typar halvautomatiske rifler. Det er snakk om våpen som er kjøpt lovleg til lovlege føremål, som jakt, og dei som har skaffa seg desse våpna, har brukt mykje pengar på dette. Likevel meinte alle parti den gongen, bortsett frå Senterpartiet, at våpeneigarane ikkje skulle få kompensasjon for dei økonomiske tapa som forbodet vil påføre dei som blir nøydde til å gje frå seg desse riflene.

Det seier seg sjølv at det ikkje er lett å selje våpen som blir forbodne om få år. Det vart den gongen vedteke ei overgangsordning på tre år frå forskrifta skulle kome, slik at desse våpeneigarane i alle fall skulle få litt tid til å områ seg lite grann.

Regjeringa presterer no å kome tilbake til Stortinget med forslag om å forkorte denne overgangsordninga frå tre til eitt år. Det er direkte frekt. Heldigvis går Høgre i komiteen mot si eiga regjering, og det er ein samrøystes komité som går inn for å oppretthalde dei opphavlege tre åra.

Senterpartiet har lagt fram eit eige representantforslag om å få på plass ei kompensasjonsordning for dei som blir ramma av forbodet med tilbakeverkande kraft. Vi håpar at dei andre partia denne gongen har fått tenkt seg nok om til å forstå at det er urimeleg at mange enkeltpersonar får vesentlege ulemper utan økonomisk kompensasjon av det som var eit brot med norsk lovgjevande praksis på området, nemleg at forbodet vart gjeve tilbakeverkande kraft.

Eg viser til merknaden frå Senterpartiet frå behandlinga av våpenlova i 2018, som grunngjev vårt syn på både forbodet og kompensasjonsordninga betre enn merknadene til saka i dag. Dette kjem vi også tilbake til når det nemnde representantforslaget blir behandla i justiskomiteen og Stortinget i vår. Eg vil slå fast at det skulle då berre mangle at Stortinget held fast på at overgangsordninga skal vare i tre år, men det er fint at det blir slik. Det er nok av det uføreseielege i denne saka lell.

Eg vil avslutte med å seie at det er fint at det kjem meir smidige reglar for oppbevaring av våpen for pendlarar og studentar m.a.

Statsråd Monica Mæland [17:28:19]: Komiteen har gjort en grundig vurdering av forslagene til endring i våpenloven. Et av forslagene var å endre overgangsregelen slik at forbudet mot halvautomatiske rifler med størst skadepotensial kan tre i kraft ett år etter lovens ikrafttredelse, fremfor tre år, slik Stortinget vedtok i 2018. Komiteen har imidlertid innstilt på ikke å endre overgangsbestemmelsen.

Disse våpnene har så stort skadepotensial at de ikke bør være i omløp lenger enn strengt nødvendig. Det er likevel en avveining av det hensynet opp mot hensynet til forutsigbarhet for våpeneiere som rammes av forbudet. En tre års overgangsregel vil gjøre det lettere for eiere av slike våpen å innrette seg etter forbudet. Det betyr at jeg også forstår komiteens resonnement.

Jeg er godt fornøyd med at komiteen stiller seg bak de øvrige forslagene i proposisjonen. Den nye våpenloven ble vedtatt i 2018. I påvente av ny våpenforskrift er loven foreløpig ikke i trådt i kraft. Etter planen skal det skje 1. juni i år, og jeg er glad for komiteens samlede innstilling slik at regelverket kan komme på plass.

Karin Andersen (SV) [17:30:39] (komiteens leder og ordfører for saken): Rødt har lagt fram et forslag om å bevilge ekstraordinær bostøtte i en situasjon der vi både har pandemi og der strømprisene er ekstremt høye. I behandlingen av krisepakken ble det oppnådd en enighet om en slik ekstraordinær økning, som det vises til i merknadene i denne innstillingen. Det er bra at det går an å få til noen endringer på dette området. Det fikk vi også til i den første krisepakken, da mer som en krisepakkeløsning, men også når det handler om ekstraordinært høye strømpriser. Det har Stortinget gjort flere ganger.

Så regner jeg med at de andre partiene gjør rede for sitt syn i saken.

Fra SVs side har det vært viktig – jeg har vært med her ganske lenge nå, og jeg har sett at vi har måttet gjøre dette en del ganger fordi det har vært ekstraordinært. Samtidig vet vi at verdien av bostøtten har falt veldig kraftig, og at stadig færre får bostøtte, samtidig som boligutgiftene er veldig, veldig mye høyere nå. Det betyr jo at mange flere vil ha problemer med økte strømpriser, og det slår også ut i oppvarmingsutgifter ellers. Derfor mener SV at vi bør lage en permanent slik mekanisme, som slår inn når prisnivået kommer over et visst nivå. I tillegg til det er det et sterkt behov for å styrke bostøtten, øke den, slik at flere får, og at de som får, får dekket en større andel av sine boutgifter. Vi har foreslått å lage et referansenivå for det, på 2010. Da var andelen man fikk dekket av sine bokostnader, langt høyere enn i dag, og flere fikk.

Så har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet blitt enige om at vi mener det er behov for å få utredet hvordan el- og oppvarmingskostnader skal ivaretas i grunnlaget for utbetaling av bostøtte for alle grupper. I dag er dette lagt inn for pensjonister, og det er bra, men det er behov også for andre grupper for å kunne få dette lagt inn, for det vi vet nå fra de tallene vi har fått fra regjeringen, er hvor ekstremt økonomisk vanskeligstilt de er, de familiene som nå får bostøtte. Forslaget går også ut på at dette nå skal gjelde alle grupper, uavhengig av om strøm- eller oppvarmingskostnadene betales gjennom husleie eller felleskostnader eller ikke er inkludert i disse.

Da tar jeg opp SVs forslag i innstillingen.

Seher Aydar (R) [17:34:04]: Rødt har gjennom hele pandemien sagt at det er fellesskapets ansvar å stille opp for vanlige familier med dårlig råd. Vi har hatt en periode med skyhøye strømpriser, og da må Stortinget sikre at folk har råd til å betale strømregningen. Da det var kaldt i 2011, økte antallet inkassosaker for strømregninger med 15 pst., og det må vi hindre skjer nå. Stortinget har nettopp gått inn for Rødts forslag om å gi en ekstra utbetaling til dem som mottar bostøtte. Det gjør at noen av dem som har aller minst, kan få hjelp til å betale strømregningen. Det er bra. Vi ville gå lenger. Vi fikk ikke med oss flertallet, men vi kommer til å fortsette å jobbe for å sikre rettferdighet, sånn at enda flere av dem som har dårlig råd, og som er rammet av krisen, kan få den hjelpen de trenger.

De høye strømprisene kommer ikke bare av at det er kaldt, det henger også sammen med økt krafteksport, der kraftselskapene tjener gode penger på å selge kraften ut, mens vi, innbyggerne, betaler ved å få import av det europeiske, høye strømprisnivået i retur.

Rødt mener at strøm til lys, matlaging og oppvarming av vanlige boliger dekker helt grunnleggende behov og må være rimelig. Det betyr ikke at alle skal kunne bruke så mye strøm de bare vil. De som varmer opp hytta si på flere hundre kvadratmeter, de som har utendørs boblebad om vinteren og oppvarmet innkjørsel til hytta, kan gjerne betale litt mer for sitt høye forbruk. Men dette kan vi løse gjennom en differensiert strømregning til husstander, der vi ser på både elavgiften og nettleien i tillegg til selve strømprisen.

Det skal være lav pris for dem som har et normalt forbruk, men strøm til luksusforbruk bør bli dyrere. På den måten kan vi sikre et mer rettferdig strømsystem som sikrer rimelig strøm til alle, men ikke til dem som sløser med strømmen til unødvendig luksusforbruk.

Sylvi Listhaug var ute i Dagbladet i februar og sa at Fremskrittspartiet ville se på tiltak, som å kutte i elavgiften, subsidiere nettleien eller redusere momsen, for å sikre en lavere strømregning. Vi tar Fremskrittspartiet på ordet og legger fram forslag om at regjeringen må utrede nettopp dette. Så får vi se om Fremskrittspartiet kommer med tomme ord, eller om de gjør som de sier.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag.

Torill Eidsheim (H) [17:36:51]: Når det oppstår periodar med ekstraordinært høge straumprisar, er det ekstra viktig med rask og god hjelp til dei som treng det aller mest. I år oppstod det ein slik situasjon i kombinasjon med at fleire no er arbeidsledige og permitterte på grunn av covid-pandemien. Dette rammar privatøkonomien til vanskelegstilte, til lønsmottakarar og til pensjonistar. Bustøtta er strengt behovsprøvd, og dei fleste som no er permitterte på grunn av smitteverntiltak, vil framleis ha ytingar frå Nav som er for høge til at bustøtte blir aktuelt. Likevel vil ekstra bustøtte kunne vere eit godt og målretta tiltak for dei som er aller vanskelegast stilte.

Sidan 2013 er det blitt gitt over 22 mrd. kr i bustøtte, og ordninga har blitt betra både for barnefamiliar og ved at ein held tritt med prisutviklinga. Bustøtta blei betydeleg meir målretta i 2017. Før dette viste det seg at enkelte hadde fått utbetalt bustøtte som dei ikkje hadde krav på, og som dei deretter måtte betale tilbake. Slike tilbakebetalingskrav blei reduserte frå 214 mill. kr i 2016 til 37 mill. kr i 2017. Det er nemleg viktig at bustøtta er målretta for at vi skal sikre rask hjelp til dei som treng det mest.

I 2021 legg regjeringa opp til å styrkje bustøtteordninga med ytterlegare 82,4 mill. kr, til meir enn 3 mrd. kr totalt. Ved behandlinga i finanskomiteen, som saksordføraren òg viste til, blei det ved forlik einigheit om å styrkje bustøtta med 260 mill. kr.

Som saksordføraren òg nemnde, er det behov for at vi sikrar føreseieleg hjelp, og at det skal vere ei så god som mogleg støtteordning. Difor er det òg grunn til å nemne at regjeringa allereie har oppnemnt ei ekspertgruppe som skal gjennomgå den statlege bustøtteordninga. Blant spørsmåla dei skal vurdere, er nettopp om og korleis endringar i straumprisar i større grad kan reflektere nivået på bustøtta.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [17:40:11]: Vi har vært igjennom en veldig kald vinter. Dette har bl.a. ført til at vi har fått noen ekstraordinært høye utslag på strømprisene, noe som har skapt store problemer for familier som allerede sliter med en trang økonomi. Koronapandemien har dessuten ført til at rekordmange nordmenn er blitt permittert eller arbeidsledige, noe som igjen betyr at de svingningene vi nå ser i strømprisen, rammer hardere og flere nå enn tidligere.

Arbeiderpartiet mener det ville være en viktig del av å føre en rettferdig krisepolitikk å sikre en ekstra utbetaling av bostøtte for å dekke de økte strømutgiftene. I 2019 ble det foreslått en ekstra utbetaling av bostøtte for å dekke økte strømutgifter. Derfor fremmet Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, i forbindelse med den siste krisepakken et forslag om å øke bevilgningen til bostøtten med 500 mill. kr for å øke inntektsgrensen i bostøtteordningen til 1. oktober 2021 tilsvarende ordningen i kriseforliket for 2020. Det ville gitt mange hjelp med strømregningen. Men det forslaget valgte altså regjeringspartiene å stemme ned – forstå det den som kan. Her hadde Stortinget anledning til å hjelpe flere husstander gjennom en vanskelig situasjon, men regjeringspartiene anså altså ikke det som viktig nok.

Det har lenge vært kjent politikk fra Arbeiderpartiet at vi mener det skal gis ekstraordinær bostøtte til dem som rammes hardest når strømprisene er ekstra høye. Det er viktig at bostøtten og andre særskilte tiltak tas i bruk for å hjelpe dem som er i en vanskelig økonomisk situasjon på grunn av svingningene i strømprisene. Bostøtten er dessverre blitt kraftig svekket som boligsosialt virkemiddel de siste årene. Det er mange færre som får bostøtte, og den dekker en stadig mindre andel av boutgiftene for særlig vanskeligstilte.

Koronapandemien har forsterket de urettferdige økonomiske ulikhetene i samfunnet. Denne vinteren har i tillegg vært ekstremt kald, slik at oppvarmingsutgiftene er blitt svært høye og umulig å betjene for mange. Derfor burde regjeringspartiene ha sikret flertall for forslaget om økt bevilgning til bostøtte.

Willfred Nordlund (Sp) [17:42:38]: For Senterpartiet er det helt åpenbart at når mange sliter, er det viktig å stille opp. Vi har, som flere har vært inne på, vært gjennom en vinter der strømprisene har vært høye, og der vi heller ikke vet hvordan utviklingen vil være framover. Prognosene tilsier i hvert fall at strømprisene kommer til å være høyere framover enn vi har opplevd i noen av årene forut da man hadde ekstraordinært lave strømpriser. Vi er nok nå over i en mer normal situasjon, i tillegg til at vi har flere og større topper enn tidligere. Det har bakgrunn i en rekke forhold som jeg ikke skal gå nærmere inn på nå.

Det som for Senterpartiet har vært hovedanliggendet i denne saken, når man nå fikk en enighet om å gi ekstraordinære utbetalinger i forbindelse med den sist behandlede krisepakken, har vært å se på den urettferdigheten som er iboende i mekanismen om bostøtte til dem som trenger det mest. Det er altså forskjell på hvordan man får beregnet oppvarmingskostnadene, avhengig av hvilken type bolig man bor i, når man har behov for bostøtte. Det er ikke holdbart, og vi er nødt til å se på en ordning som er varig, og som tar opp i seg at man er nødt til å ha en mekanisme for hvordan man skal håndtere høye topper, noe som det er mulig å gjøre ved ekstraordinære bevilgninger. Vi er også nødt til å se på hvordan vi skal sørge for at det blir større likebehandling av de gruppene som ellers kan være i samme livssituasjon, men der den eneste forskjellen er at de bor i, leier eller eier, forskjellige typer bolig – altså om de har leieforhold, om de har oppvarmingen inkludert i eller ekskludert fra fellesutgiftene, eller om de eier egen bolig og fortsatt har behov for bostøtte.

Det er forslaget som er komiteens flertallsinnstilling, men jeg tolker innlegget fra representanten Torill Eidsheim i den sammenheng som at Høyre ikke ønsker å være med på å lage en ordning, helt uavhengig av hva nivået skal være, som er lik, uavhengig av hvilken type bolig man bor i. Det synes jeg er bemerkelsesverdig.

Statsråd Nikolai Astrup [17:45:06]: La meg først si at etter at Stortinget for to uker siden bevilget midler til en ekstra utbetaling til bostøttemottakerne, har ting gått fort. Husbanken er godt i gang med jobben, og bostøttemottakerne vil få penger før påske.

Bostøtteordningen har røtter tilbake til boligbyggingen etter krigen og er med ujevne mellomrom blitt justert og revidert. Vi tok noen viktige grep for fire år siden. Nye teknologiske muligheter ga oss mer presis behovsprøving med løpende oppdaterte inntektsdata. Vi fikk også på plass en prisjustering som bedre holder tritt med prisstigningen. Hovedtrekkene i ordningen har likevel ligget fast siden 2009. Derfor har regjeringen satt ned en svært kompetent gruppe til å vurdere hvordan ordningen virker, hva som er bra, og hvor forbedringspotensialet ligger.

Bostøtten er i stor grad automatisert. Beregningen tar utgangspunkt i opplysninger som enten ligger godt kvalitetssikret i tilgjengelige registre eller dokumenteres av søkerne ved behov. Reelle utgifter til strøm har så langt ikke vært praktisk tilgjengelig. Vi har flere ganger de senere årene blitt oppmerksomme på hvor store svingningene i strømprisene kan bli, og hvilke konsekvenser det kan få for vanskeligstilte. Nettopp derfor har vi bedt ekspertgruppen spesielt om å svare på om og hvordan endringer i strømprisene bør påvirke bostøtten. Jeg mener det er all mulig grunn til å vente på det svaret fremfor å starte en parallell utredning av endringer som i beste fall kan tre i kraft bare noen måneder før ekspertgruppens rapport kommer.

Karin Andersen (SV) [17:50:48]: Dette utvalget er jeg også veldig spent på, men jeg har merket meg at det ikke står at man skal bedre bostøtten, eksplisitt, men skal bare gjøre vurderinger.

Grunnen til at jeg tok ordet, er at hver gang vi diskuterer bostøtte nå, får vi denne historien om at regjeringen har styrket bostøtten. I denne innstillingen har vi dokumentert at det ikke er korrekt. Siden 2010 har vi blitt 470 000 flere mennesker i dette landet. På den tida var det 155 410 husstander som fikk bostøtte. I dag er det 124 250 husstander. Det er altså mange færre som får bostøtte nå, selv om vi har blitt mange flere.

Så kan vi se på noen andre parametere som kanskje kunne tilsi at dette var riktig. Da måtte man tenkt seg at det var mange færre fattige i dette landet. Det er det ikke. Det er mange flere fattige i dette landet nå enn det var da.

Så kunne man se på hvordan inntektene til dem med de minste inntektene har utviklet seg. Jo, de har gått ned i denne perioden. Altså er de fattigere og trenger mer bostøtte – særlig når vi setter dette opp mot hvordan boutgiftene har utviklet seg i den samme perioden. De har nesten eksplodert. Vi kan også se på de konkrete nominelle bevilgningene. Hvis vi sammenligner dem, er de omtrent de samme nå som for ti år siden.

Det betyr selvfølgelig at bostøtten er kraftig svekket. Vi har også satt opp disse regnestykkene – etter et brev vi har fått fra statsråden – som viser at selv om bostøtten i kroner og øre for den enkelte husstand har økt, har altså inntekten blitt redusert og boutgiftene økt, slik at man sitter igjen med et reelt tap. Hvis man får færre kroner i bostøtte, har mindre inntekt og høyere boutgifter, er det ikke en bedring av bostøtten. Det er en svekkelse av bostøtten, og det i en situasjon der forskjellene øker, og der boutgiftene er det som eter hull i lommeboka til folk, og særlig til de fattigste familiene.

Bolig er kjernen i all sosialpolitikk. Boligen er et hjem, og det er vi nødt til å ta på større alvor i denne salen. Vi er nødt til å styrke bostøtten kraftig framover. Mange andre omlegginger trengs også i boligpolitikken, slik at den blir mer sosial og folk får større frihet og flere valg. Men bostøtten er ikke styrket, den er svekket under denne regjeringen.

Statsråd Nikolai Astrup [17:54:02]: Når representanten Andersen inviterer til en bredere debatt om bostøtten, føler jeg det er riktig at jeg sier noen ord om det. Når færre får bostøtte, slik representanten peker på, skyldes det at feilutbetalingene er kraftig redusert. Det er færre som søker, og mange søkergrupper har høyere realinntekt.

Bortsett fra en innstramming av nettoformue i 2015 har denne regjeringen aldri kuttet i bostøtten. Tvert imot har regjeringen styrket bostøtten gjennom flere år. Boutgiftstaket har økt hvert år og særlig mye for barnefamiliene og andre store husstander. Minste beløp som utbetales, er satt ned fra 352 kr til 50 kr. Barns inntekt er tatt ut av inntektsgrunnlaget. Ny praksis for prisjustering sikrer at støtten holder bedre tritt med prisstigningen. Bostøtten er blitt mer målrettet ved at den beregnes på grunnlag av oppdaterte inntektstall. Beboere i bokollektiv har fått bedre mulighet til å motta bostøtte. Omleggingen til nytt inntektsgrunnlag har gjort bostøtten mer målrettet og redusert feilutbetalinger fra og med 2017. Det betyr at langt færre enn før får bostøtte de ikke skulle hatt. Færre har søkt om bostøtte de seneste årene, bl.a. på grunn av økt sysselsetting. Det håper jeg vi kan være enige om er en bra ting.

Den årlige justeringen av folketrygdens grunnbeløp, G, gjør at uføre og andre trygdede får reelt bedre inntekt. Under den rød-grønne regjeringen ble bostøtten en stadig mindre andel av mottakernes boutgifter. Fra 2014 til 2018 var andelen nokså stabil. Med forbedringene i 2019 økte andelen. Uførereformen i 2015 førte til økt bruttoinntekt for uføre. Dette kunne betydd redusert bostøtte. Regjeringen har sørget for en kompensasjonsordning etter uførereformen som sikrer dem som var uføre og mottok bostøtte før reformen. De som har blitt uføre etter reformen, får bostøtte på samme vilkår som lønnstakere.

La meg også få lov å avlegge representanten fra Rødt en liten visitt. Hun sa i sitt innlegg at årsaken til de høye strømprisene er at vi har utvekslingskapasitet med utlandet, altså kabler for eksport og import av strøm. Min påstand vil være at vi skal være veldig glade for at vi har utveksling med våre naboland. Alternativet ville kunne medføre at vi hadde en betydelig høyere strømregning i Norge, eventuelt en betydelig overkapasitet, som jo også forbrukerne ville ha måttet betale for i en eller annen form.

Takk for debatten.

Karin Andersen (SV) [17:57:02]: Jeg er ikke ferdig med dette, og jeg kommer ikke til å gi meg før bostøtten blir bedre enn det den er nå.

Ja, den har blitt mer målrettet. Den er så målrettet nå at i siste budsjett opplyste ikke regjeringen hva en gjennomsnitts husholdningsinntekt var for dem som fikk bostøtte. Men i fjor gjorde de det. Da var en gjennomsnitts husholdningsinntekt på 130 000 kr. Så lite tjente de familiene. Og hva hadde de i boutgifter? Det sto i samme proposisjon – 92 000 kr i året. Det er rimelig langt unna det vi i denne salen lever med.

Jeg har også tall som viser at i 2011 var andelen bostøttemottakere med boutgifter over taket på 51,7 pst. I 2019 var det 74,7 pst. som hadde høyere boutgifter enn det de får regnet med i ordningen. Det er flere som er fattige, men grensen for å få bostøtte nå er så lav at svært mange har gitt opp. Det er veldig alvorlig.

For SV er det en kjerneverdi at vi skal fordele mer rettferdig og sørge for at de som har dårlig råd, skal bo trygt. Er det noe vi vet om folk med dårlig råd, og særlig barnefamilier, er det at de flytter ofte. Det er forferdelig opprivende for barn som aldri får fotfeste – verken i skole, barnehage, nabolag eller vennekrets. Dette går helt til kjernen av det vi diskuterer.

Det saken i dag dreier seg om, er strømutgiftene. Da er det sånn at disse barnefamiliene ikke får dekt strømutgiftene sine. De får ikke engang regnet dem inn i sine boutgifter i dag. Pensjonistene får det, og det er jeg veldig glad for. Men vi må få det inn, for dette er helt elementære utgifter en familie må ha råd til.

Dette er en av de virkelig viktige, store oppgavene staten er nødt til å ta større ansvar for framover – ikke mindre ansvar. Jeg vet at statsråden vet at 3 mrd. kr i 2011 og 3 mrd. kr i 2021 ikke har den samme verdien, verken i statsbudsjettet eller i privatøkonomien til dem som får bostøtte.

Bengt Fasteraune (Sp) [18:00:56] (ordfører for saken): Denne saken dreier seg om et representantforslag fra SV om opprettelse av et ekspertutvalg som skal utrede mulige, varige konsekvenser etter pandemien for reisevaner og trafikkprognoser innen samferdselssektoren.

Jeg vil takke komiteen for et konstruktivt samarbeid.

Koronaepidemien har medført de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Smitteverntiltakene påvirker hverdagen til alle landets innbyggere. Transportsektoren er også kraftig påvirket.

Det er et avgjørende spørsmål for transportsektoren om pandemien vil gi varige atferdsendringer og endringer i transportetterspørselen. Det er de varige endringene som er viktige når det blir utarbeidet en nasjonal transportplan for perioden 2022–2033, og som danner grunnlag for store infrastrukturinvesteringer. NTP må ta høyde for denne usikkerheten.

Flere forskningsresultater begynner å gi oss svar på mulig varighet av konsekvensene. Transportøkonomisk institutt har gjennomført flere spørreundersøkelser for å se nærmere på hvordan arbeids- og reisevanene har endret seg og om det er grunn til å forvente at endringene er varige. Svar fra undersøkelsene tyder på at det er et betydelig potensial for å redusere omfanget av arbeidsreiser og få en jevnere fordeling av arbeidsreisene over døgnet.

Virksomhetene skal – ut fra svar fra statsråden – underveis i planperioden vurdere rekkefølge, omfang og framdrift på prosjekter i lys av endrede forutsetninger. Et ekspertutvalg vil ha begrenset tid dersom svaret skal leveres Stortinget tidsnok til behandlingen av NTP, og utvalget måtte nyttiggjøre seg den samme statistikken og den samme tidlige forskningen som Samferdselsdepartementet allerede har tilgang til.

Det er viktig å merke seg at statsråden i sitt svar til komiteen vektlegger at det må legges til rette for en gjennomføring av investeringene i Nasjonal transportplan som gir rom for at usikkerheten har økt, som igjen medfører nytenkning i planleggingen av og behov for å møte befolkningens transportbehov på en kostnadseffektiv og klimavennlig måte.

I de store byene brukes det veldig mye penger på å investere i infrastruktur som kun er i bruk i rushtiden noen timer per dag. Det må være et mål at disse toppene blir flatet ut, noe som også hadde spart samfunnet for mye penger. Dette kan også forsterkes i framtiden dersom bruk av hjemmekontor, fleksibel arbeidstid og digitale møter blir mer vanlig enn tidligere. Det må være en målsetting at kollektivløsningene, spesielt tog, legger til rette for at reisetiden kan bli en del av arbeidstiden.

Kirsti Leirtrø (A) [18:04:12]: Vi har allerede fått mange lekkasjer fra framleggingen av Nasjonal transportplan som kommer den 19. mars. Mye tyder dermed på at regjeringen er ferdig med planen, og at samferdselsprioriteringene de neste årene allerede er lagt. Allikevel må jeg si at SV i dette representantforslaget peker på noe viktig. Reisevanene våre vil være endret som en følge av den pandemien vi står oppe i. Vi kan se for oss at vi har blitt betydelig mer digitalisert, og at vi dermed for framtiden vil få færre arbeids- og seminarreiser. Vi kan se for oss at vi også i framtiden vil ha økt bruk av hjemmekontor, og at det kan redusere rushtrafikken. Vi kan også se for oss at godstransport bør få enda større prioritering, og at måten vi tenker på, blir endret. Vi har i denne stortingsperioden hørt flere ta til orde for at det forskes for lite på samferdselsområdet, og at dette bør løftes betraktelig, slik som det er gjort innenfor helsesektoren f.eks.

Like muligheter i hele landet krever lik tilgang til bredbånd og mobildekning. Vi trenger også sikkerhet for stabilitet i nettet, og vi trenger løsninger som fungerer for alle. Norges geografi og råvarebaserte verdiskaping og bosettingsmønster gjør oss enda mer avhengige av flytransport enn mange andre land. Luftfarten er av kritisk betydning for eksportnæringen og reiseliv og spiller en viktig rolle for næringslivet for øvrig.

Luftfarten representerer også betydelig sysselsetting som bransje, i form av både direkte sysselsatte og indirekte sysselsetting, totalt om lag 60 000 personer i Norge. Det ser vi på ledighetstallene rundt Gardermoen. Ullensaker har 8,5 pst. arbeidsledige eller permitterte.

Det er ennå for tidlig å vite hva som er de langsiktige konsekvensene av koronapandemien, selv om flere forskningsresultater nå begynner å gi oss svar på noe av dette. Arbeiderpartiet har forventninger til at kommende Nasjonal transportplan vil avsette mer midler til forskning og tiltak for å styrke vår råvarebaserte verdiskaping og bosettingsmønster.

Helge Orten (H) [18:07:26] (komiteens leder): Først av alt: Jeg synes forslagsstillerne her reiser en veldig viktig diskusjon, nemlig hvordan denne pandemien vil påvirke oss – både i det kortsiktige perspektivet som vi står midt oppe i, og ikke minst i det langsiktige perspektivet. Kan vi se noen varige atferdsendringer på grunn av den pandemien som vi nå går igjennom?

Den kortsiktige effekten er jo helt åpenbar. Vi har levd med den nå i et års tid, og vi ser at den har stor betydning for luftfarten, for kollektivtransporten, og den kan ha betydning for bilbruken. Vi endrer vanene våre, i den forstand at vi i større grad bruker digitale løsninger, og flere jobber hjemmefra. Spørsmålet er om dette er en situasjon som vil vedvare, og mye tyder vel på at i hvert fall bruken av hjemmekontor, for dem som har anledning til det, vil bli mer utbredt. Bruk av digitale løsninger vil gjøre det mulig for oss å jobbe på helt andre måter enn tidligere. Så det er veldig god grunn til å tro at dette kan ha en viss varig effekt på reisemønsteret vårt og atferden vår.

Når vi likevel ikke går inn for forslaget, er det fordi det er for kort tid opp mot Nasjonal transportplan til at et ekspertutvalg skal kunne legge fram noe særlig annet enn det vi alt har av tilgjengelig informasjon i arbeidet med Nasjonal transportplan. Så vi ser ikke det som en hensiktsmessig tilnærming. Derimot ser vi at det er all mulig grunn til å fortsette denne diskusjonen og se på hvordan vi kan prøve å danne oss et bedre bilde av hvordan dette vil påvirke transportinfrastrukturen vår, behovet for investeringer, måten vi vil bevege oss på, og mobiliteten i framtida. Det er et arbeid som jeg mener er viktig, og som vi må ha et perspektiv på nå i etterkant, når ting begynner å normalisere seg. Da må vi se på endringene i samfunnet og begynne å bruke den kunnskapen for det den er verd.

I arbeidet med Nasjonal transportplan er det nå også viktig at en tar høyde for den usikkerheten dette har skapt, og at en legger til grunn tilstrekkelig fleksibilitet også i utforming av infrastrukturen, slik at vi har mulighet til å tilpasse oss innenfor den tolvårsperioden som Nasjonal transportplan skal vare.

Så vi kommer ikke til å gå inn for forslagene, for vi mener at et ekspertutvalg nå ikke er særlig hensiktsmessig – det vil ikke kunne gi oss noen merinformasjon. Men jeg ønsker denne diskusjonen velkommen i tida som kommer, for jeg tror dette blir en viktig diskusjon som også vil påvirke hvordan vi planlegger både infrastruktur og annet.

Tor André Johnsen (FrP) [18:10:30]: Selv om SV er et av de partiene som står lengst unna Fremskrittspartiet, og et av de partiene som vi absolutt er mest uenig med, må jeg si jeg synes det er fantastisk å ha slike hyggelige og dyktige knallrøde kollegaer som Arne Nævra.

Det er nesten imponerende å se hvor «flinke» Nævra og hans kollegaer er til å kamuflere og pakke inn politiske tiltak og ambisjoner i et vakkert silkepapir, slik at den skjulte agendaen ikke skinner så godt igjennom. Men vi i Fremskrittspartiet lar oss ikke lure av SV, uansett hvor flinke de er til å prøve å kamuflere sine politiske ambisjoner.

Det er ingen tvil om at SV her har et sterkt ønske om å prøve å få bekreftet at det er et mindre behov for å kjøre bil og følgelig mindre behov for å bygge veier, spesielt et mindre behov for å bygge firefelts motorveier, veier som vi i Fremskrittspartiet er veldig glad i å kjøre på, og som de som er glad i å kjøre bil, som må kjøre bil, og har behov for å kjøre bil, selvfølgelig også er veldig glad i å kjøre på. De kommer raskt fram dit de skal, helst i minst 110 km/t.

Selv om ordlyden i forslaget høres ufarlig ut, nemlig å etablere et såkalt «ekspertutvalg som skal konsekvensutrede pandemiens mulige langtidsvirkninger på reisevaner og øvrig transport av betydning for norsk transportplanlegging», er intensjonen i forslaget ikke ufarlig. Vi i Fremskrittspartiet tolker nemlig dette som et forsøk på å få bekreftet at på grunn av at vi reiser mindre, at færre kjører bil til jobben på grunn av hjemmekontor og digitale møter, blir det mindre behov for å bygge veier.

Men der er Fremskrittspartiet helt uenig med SV. Fremskrittspartiet er krystallklar på at det selvfølgelig er et stort behov for å fortsette å bygge landet med trygge og sikre firefelts motorveier. Det er behov for å knytte byer, landsdeler og hele landet sammen med et sammenhengende motorveinettverk, slik alle andre land i Vest-Europa og USA allerede har gjort, og slik flere og flere land i Øst-Europa, Midtøsten, Afrika og Asia også gjør eller allerede har gjort. Vi bygger ikke veier bare for arbeidspendlere, men også for næringslivet, for transportnæringen og ikke minst for reiselivet.

Én ting er at det er mulig å ha arbeidsmøter på nett, men det blir ikke samme ferieopplevelsen å ta skiferien til Trysil på Teams. Det er heller ikke mulig å sende mat og andre varer over nettet. Det må fortsatt være mulig å transportere varer og folk med fly, tog, båt eller bil på trygge, gode og sikre veier.

Arne Nævra (SV) [18:13:44]: Dette er en ganske underlig situasjon. Det ser altså ut til at ingen andre partier i transportkomiteen ønsker mer kunnskap om pandemiens virkninger på samferdselssektoren. Er det mulig? Ja, innstillingen forteller det. Et ekspertutvalg satt sammen av de beste forskningsmiljøene våre på feltet ville gitt oss mye mer kunnskap om hvilke grep vi bør ta innen transportsektoren framover. Vi forvalter milliarder i transportkomiteen.

Kunnskap er makt, blir det sagt. Ja, men flertallet her ønsker altså ikke denne makten. Skal alt fortsette som før etter pandemien? Det er en merkelig holdning. Jeg trodde i min naivitet at dette forslaget kunne alle partier samle seg om. Det trodde jeg.

TØI og mange andre har lagt fram de første tallene over endringer i reisevaner og mulige langtidsvirkninger av pandemien. I alt seks spørreundersøkelser har de gjort. Urbanet Analyse har undersøkt det, og NHO har gjort det. Det som foreløpig er konklusjonen, er ganske logisk, men viktig: Hjemmekontoret er på et vis oppdaget. De tekniske løsningene er oppdaget. Ny arbeidsro er oppdaget – ikke minst for dem som ikke liker åpne arbeidslandskap på jobben.

Den siste undersøkelsen til TØI viser at 46 pst. av dem som har mulighet til det, vil ha hjemmekontor 1–2 dager i uken etter koronapandemien. Før koronaen var det bare 19 pst.

NHO har sagt at rundt halvparten av medlemsbedriftene vil legge opp til mer fleksible jobbløsninger med hjemmekontor etter koronaen.

Dette vil få klare følger for samferdselsplanleggingen.

Urbanet Analyses rapport viser at kollektivtransporten på lang sikt kan miste mellom 13 og 17 pst. av passasjerene, sier jeg med henvendelse til representanten Johnsen, som følge av endrede reisevaner og svekkede konkurranseflater for kollektivtransporten.

Vi snakker altså ikke bare om motorveier. Det kan sjølsagt også få klare følger for trafikkprognosene på vei. Skal vi ikke ha kunnskap om det ved veiløsningene vi velger? Trenger vi nå en tredje rullebane på Gardermoen? Andre flyplassutbygginger? Jeg bare spør.

Det har vært fokusert på tidsperspektivet i SVs forslag. Representanten Orten nevnte det, og andre har nevnt det, at vi ikke rekker å få resultater før NTP skal behandles. Se nå bort fra den da! Det er jo ikke hovedpoenget med dette forslaget. Hovedpoenget er at ekspertutvalget skal levere en sluttrapport ved årsskiftet 2021–2022. Det er det vesentlige. Hvorfor i all verden kan ikke representantene støtte det? Det skjønner jeg ikke.

Nei, man ønsker altså ikke kunnskap. Man gjør som verdens største fugl, som ikke kan fly, men derimot dytter huet langt ned i sanden.

Jeg tar med dette med meg arkene mine og tar opp SVs forslag.

Jon Gunnes (V) [18:17:08]: Venstre er svært godt fornøyd med at mange av kollektivtilbudene er opprettholdt. Det har vi klart selv om trafikkgrunnlaget og passasjerantallet ikke er til stede for at bussen og toget skal gå så ofte, og til og med på noen av de flyene jeg farter med, er det ganske få passasjerer. Så det er klart at behovet i dag ikke står i forhold til den mengden samferdsel som faktisk tilbys, men slik er det fordi vi har håp om at vi snart kommer ut av denne situasjonen. Vi har helt klart et behov for mer transport den dagen vi kommer over til normale tilstander.

Så prøver SV allerede nå å si at de vet hva som egentlig er behovet – eller at det er en ekspertgruppe som er behovet – kanskje flere måneder før vi er ferdig med denne pandemien. Det tror ikke jeg er riktig tidspunkt for å sette ned et sånt ekspertutvalg. Jeg tror det er mye bedre nå å avvente hvordan dette utvikler seg, og ikke minst hvordan det blir når vi analyserer behovene til folk. For det vil fortsatt være skole fra kl. 8 til 15, og barnehagen vil være åpen. Hvis vi skal snu om hele samfunnet slik at det ikke blir noen problemer i rushtrafikken, at det ikke blir noen skjevfordeling av antall passasjerer om morgenen og kvelden sammenlignet med midt på dagen og om natten, da må hele samfunnet omarbeides. Det er det ikke sikkert vi er interessert i. Så her er det mange spørsmål som må besvares, og ikke bare med tanke på analyser av transportbehovet.

Jeg tror faktisk ikke det er noen eksperter som klarer å svare, rett og slett, de klarer ikke å svare på de utfordringene som SV nå foreslår at vi skal sette ned et ekspertutvalg for å løse – et ekspertutvalg som allerede nå skal gi oss noen hint om NTP, og senere, ved neste årsskifte, om f.eks. 2025, 2030 og videre framover.

Vi hadde et ekspertutvalg som leverte sin rapport for to år siden, og de tok opp dette med stresstesting. Jeg tror vi må stresse og teste enda mer og faktisk være enda mer årvåken for forandringer. For ja, forandringer blir det, men vi vet ikke hvordan.

Statsråd Knut Arild Hareide [18:20:28]: Det er blitt sagt frå denne talarstolen allereie, men det er veldig viktige problemstillingar forslagsstillarane løftar med dette forslaget. Me veit at dei smitteverntiltaka som regjeringa har kome med, har ført til store konsekvensar, og transportsektoren er ein av dei sektorane som er ramma hardast. Det er ein veldig dramatisk situasjon innanfor luftfarten, men òg for kollektivreisande. På grunn av at mobiliteten er gått ned, får me endringar.

Det er eit veldig sentralt spørsmål for transportsektoren generelt, og for Nasjonal transportplan spesielt, om me går tilbake til det som var normalen før. Det me no ser, er kortsiktige endringar, og me forventar òg at konsekvensane for transportsektoren og segment innanfor den, vil vere der over lengre tid – og me forventar òg varige endringar. Det har ikkje minst betydning for infrastrukturinvesteringar framover, og eg deler ønsket frå representantane om at NTP må ta høgd for denne uvissa.

Så har eg lyst til å peike på noko. Me legg nettopp opp til at uvisse skal takast høgd for, i NTP. For det første er det slik at me legg opp til ei optimalisering og ei porteføljestyring, og det er jo nettopp for å kunne handtere uvisse, innovasjon og fornying, men òg den typen uvisse som dette representantforslaget peikar på. For det andre er NTP òg ei stortingsmelding. Det er ikkje slik at me gjer vedtak om prosjekt i Nasjonal transportplan. Dei kjem enkeltvis til denne salen, og me gjer vedtak om dei konkrete prosjekta. Dette er ein plan, og me skal altså ha ei porteføljestyring i både første og andre del av NTP.

Så trur eg òg det som det er peika på her, at me òg har behov for meir forsking innanfor denne sektoren, er viktig – fordi fornyinga, endringstakta, er så stor. Det bør me òg peike på inn mot NTP.

Eg synest saksordføraren gjorde veldig godt greie for kvifor me ikkje går inn for forslaget. Men eg er opptatt av at denne problemstillinga bør vere der òg i behandlinga av NTP, og det er viktig at me stiller spørsmål ved dei prosjekta, om korleis me ser utviklinga i lys av pandemien. Men at ekspertar her på kort tid vil kunne gi dei store og klarerande svara, trur ikkje eg. Men det er viktig for meg å signalisere at departementet vil vere tilgjengeleg med fagekspertisen sin, nettopp for ulike vurderingar under behandlinga av NTP.

Arne Nævra (SV) [18:36:30]: Jeg vil ta utgangspunkt i representanten Jon Gunnes’ innlegg. Jeg tror sjelden jeg har hørt noe så lite foroverlent, så få nysgjerrige spørsmål og en så bastant konklusjon om at vi får da ikke greie på noe mer – en sånn holdning. Det var nesten litt sjokkerende. Jeg kjenner representanten Gunnes som en som er vitebegjærlig. Med sin bakgrunn som ingeniør bygger vel representanten på kunnskaper, vil jeg tro, og så sier representanten at vi ikke kan regne med at vi får noen ny viten fra forskningsmiljøene! Er det mulig å høre noe sånt fra denne talerstolen fra en ingeniør? Dette var et underlig innlegg, som ble hørt av meg.

Så er det et poeng her, og det gjelder at vi må bruke denne anledningen til å få et skifte i våre reisevaner, til på en måte å sementere at vi kan bruke hjemmekontoret mer. Naomi Klein sier: Vi må ikke tilbake til hvordan det var før. Kanskje ikke alle kjenner Naomi Klein, men for dem som kjenner henne, er det en viktig stemme i klimadebatten bl.a. Nå har vi fått et mulighetsrom til å endre noe. Det må vi vel gripe fatt i – klima- og miljøministeren sitter i salen, samferdselsministeren sitter i salen. Det er jo akkurat nå, i en slik situasjon, etter pandemien, at vi må gripe muligheten også for klima og miljø. Vi skal på mange måter hylle situasjonen. Det er ikke bare negativt at folk har oppdaget hjemmekontorets muligheter. Dermed synes jeg det var en litt passiv holdning jeg hørte fra flertallet i salen, også fra statsråden som har uttalt seg, til å kunne gripe den muligheten som ligger i et skifte for reisevanene våre og gjøre det til noe positivt, i den forstand at man kan tenke miljø og klima.

I California har visstnok et av fylkene beordret 60 pst. av de arbeidende til å ha hjemmekontor. Vi vet at California er en foroverlent delstat som tenker miljø, og som tenker klima. Var det ikke sånne tanker vi nå skulle begynne å tenke, at vi utnytter koronaepidemiens positive sider? Det er vanskelig å finne dem i den situasjonen som vi er i nå, men det er faktisk noen innen samferdsel og innen miljø. Da har jeg faktisk nevnt det også.

Jon Gunnes (V) [18:39:34]: Jeg har nok uttrykt meg veldig klønete i det innlegget jeg hadde når Arne Nævra har oppfattet at jeg er imot både forskning og eksperter. Det er jeg slett ikke. Komiteen hadde et møte i dag med TØI og SINTEF innenfor samferdselssektoren, som var meget interessant, framoverlent når det gjelder prissystemer og elbilsatsingen, og også når det gjelder hvilke energibærere vi i framtiden kan se for oss at transporterer oss rundt omkring i dette landet. Det er slike ekspertgrupper som får samferdselen lenger framover. Derfor nevner jeg denne ekspertgruppen fra 2019, som leverte en spennende rapport. Men det er ikke alt som står der, de hadde f.eks. ikke sett for seg at det skulle kunne være så mye bruk av hjemmekontor. Og min påstand er fortsatt at vi ikke vet om det er det som blir den store slageren, for å si det sånn, i arbeidslivet framover, om det er det som holder. Det er det akkurat nå, men det er fordi vi har pålagt oss det selv.

Derfor synes jeg det er spennende å vente noe med tanke på pandemien, der vi er i en meget stresset situasjon. Vi vet ikke hvordan vi håndterer det etter at pandemien er ferdig. Jeg ber egentlig bare om at vi tar det lite grann med ro, noen måneder, og så setter vi inn støtet – og planlegger ut fra de observasjonene og de resultatene vi får av disse undersøkelsene – på et noe senere tidspunkt. Jeg tror det er lurt, for da får vi heller de riktige svarene og kan bygge på dem når det gjelder hvordan vi får det framover. Jeg tror f.eks. at antall flyreiser blir lavere i framtiden, jeg håper det også, for de digitale møteløsningene er faktisk nå gjennomprøvd, og mye av det er vellykket. Men av og til må man selvfølgelig reise for å treffes også innen business, og jeg tror at folk lengter litt etter både ferier og opplevelser, så den kategorien reiser tror jeg ikke går så veldig mye ned.

Så kan det helt klart være andre former for omlegging også, og jeg mener at Bengt Fasteraune har et veldig godt poeng i sitt spørsmål til statsråden i replikkordskiftet angående hvilke områder vi bør satse på i den situasjonen vi er i nå, f.eks. dette med vedlikehold og gul midtstripe.

Bengt Fasteraune (Sp) [18:42:53]: Jeg glemte vel egentlig å si – i starten som saksordfører – at i likhet med det representanten Orten sa, er jeg særdeles tilfreds med at denne saken ble fremmet nå i forkant av NTP-behandlingen. Jeg har også stilt en del spørsmål til statsråden om de samme problemstillingene før denne saken ble fremmet. Jeg tror nemlig: Med tanke på det som kommer fram i debatten her, selv om det er noen nyanser på hvor man skal skaffe kunnskap, om det er et ekspertutvalg som skal jobbe på spreng to–tre måneder, eller om det er noe annet, er jeg rimelig sikker på at komiteen ønsker å få mest mulig kunnskap på bordet, som vi gjør bl.a. i en del av komitémøtene i dag.

Det blir sagt at det skal porteføljestyring til, og det blir gjort en del grep og lekket litt som det er forskjellig politisk syn på. Men jeg er rimelig sikker på at uansett hvilken styring man har når det gjelder konkrete prosjekter, er det faktisk noe som må settes foran noe annet. Og det må gjøres en vurdering i tid og rom. Det er det hele NTP-en faktisk dreier seg om. Det er klart at når vi er i en situasjon i Norge i dag hvor vi har hatt kjempeutfordringer med å være i nærheten av å oppfylle NTP-en av forskjellige årsaker – det kan sikkert være politikere som er overivrige etter å putte mest mulig i sekken, strupe inn på tiden og stramme skruen for pengene – er det også konkrete ting som har skjedd underveis i denne prosessen.

Jeg håper inderlig at man gjennom denne debatten har fått løftet en del problemstillinger som både statsråden og vi i komiteen kan ta med oss når vi skal jobbe videre med det. Jeg tror faktisk at det som fort kan bli realiteten, er at man går inn og prioriterer steinhardt på det som er litt safe. Det er kanskje den riksveien som har manglet den gule stripen nå i 10–15–20 år, uavhengig av hvilken type teknologi vi har. Det er de som bor i et område hvor de stadig vekk er utsatt for ras. Det er den veien oppe i Østerdalen – jeg satt og hørte på representanten Sandtrøen her – som absolutt trenger de utbedringene som skal til. Jeg tror kanskje det er enda viktigere enn at vi skal pøse på med enda mer firefelts motorvei. Jeg tror faktisk det er en del sånne prosjekter mye av dette kan resultere i blir prioritert. Det håper jeg man tar med som en del av vurderingen.

Lene Westgaard-Halle (H) [18:46:54] (ordfører for saken): Først vil jeg starte med å takke Stortingets mest sympatiske, engasjerte og kompetente komité for usedvanlig godt samarbeid i saken.

Da er vi tilbake og har nok en debatt om rovdyr. Jeg er veldig glad for at i hvert fall de fleste av oss i denne salen er enige om den todelte målsettingen vi har i rovdyrpolitikken, men den er vanskelig å forvalte, og vi må anerkjenne at dette er et av de vanskeligste politiske områdene å balansere.

Vi legger rovdyrforliket til grunn, og bestandsmålene har blitt litt vår hellige gral, men for noen av de store rovdyrene ligger vi over, og for andre ligger vi under. Det må vi være ærlige på, og det er vi nødt til å ta tak i – begge veier. Det betyr ikke at vi ikke hele tiden skal søke løsninger som forener og forsoner. Det gjør at vi blir bedre rustet til å ta tak i de utfordringene som ligger på dette feltet, og faktisk kan klare den vanskelige balansen vi har pålagt oss selv.

I vinter har jeg jobbet ekstra mye med dette feltet. Jeg har fått en rekke innspill fra både jegere og bønder, naturvernere og helt vanlige folk som bor og lever med rovdyr. Meningene er omtrent like mangfoldige som innspillene, men det har vært en veldig lærerik vinter. Jeg har sett hvordan jerven tar over nye områder på Vestlandet, hvordan ørnen oppfører seg i Trøndelag, og neste uke blir det en ny tur ut i felt i ulvesonen i Hedmark. Jeg har også i løpet av vinteren mottatt, sannsynligvis fordi jeg tok initiativ til det, en veldig stor bunke med brev med forslag til hvordan vi kan gjøre rovdyrpolitikken mindre konfliktorientert, og det har kommet veldig mange gode forslag til løsninger. Det har kommet en del sinte brev også, fra begge sider, men mange gode forslag, og jeg skal prøve å innarbeide dette på feltet framover.

Det er viktig at vi har en effektiv skadefelling av store rovdyr. Sammen med en velfungerende rovdyrforvaltning som følger opp føringene fra Stortinget, og selvfølgelig naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen, må vi ta vare på den todelte målsettingen, altså både for beitenæringen og for rovvilt.

Det er positivt at tallet på sau og lam i utmarksbeite har holdt seg noenlunde stabilt, på rundt 2 millioner, mens tallet på tap har gått dramatisk ned. Tallene for tap til bjørn har også gått ned, men det samme gjelder f.eks. ikke for tamrein, hvor tapstallene har holdt seg stabile, dessverre. Vi skyter ca. 200 store rovdyr i året i Norge, men jeg ser at enkelte begreper blandes litt i akkurat den debatten, og det er viktig å skille mellom lisensfelling og skadefelling. Stortinget har vært tydelig på at lisens- og kvotefelling utført av vanlige jegere skal være hovedvirkemidlet. Skadefelling handler om å ta ut individer som gjør skade.

Forvaltning av rovdyr skal bygge på både vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap. Det er ingen enkel oppgave, og den må ikke tas lett på, særlig ikke for de store rovdyrene.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [18:50:14]: Skadefelling handler om å ta ut individer som gjør skade. Det er det som er hovedtemaet i dette representantforslaget. Deler av forslaget og det viktige temaet som tas opp, er basert på erfaringer som et skadefellingsprosjekt har gjort i Nord-Østerdal og Engerdal. Der har det blitt gjort et veldig godt og grundig arbeid. De som har vært med i prosjektet, sier også at samarbeidet med statsforvalteren har vært veldig positivt i dette arbeidet regionalt. Det er bra å se at det kan komme opp gode og faglig godt begrunnede diskusjoner med utgangspunkt i et så grundig og godt dokumentert arbeid som er gjort regionalt.

Vi må huske på bakteppet her. I Nord-Østerdal har vi for kort tid siden hatt store tap av husdyr, noe som gjør matproduksjonen svært krevende, og mange beitebrukere er usikre på om de ønsker å fortsette, eller om det i det hele tatt er mulig. Men dette prosjektet har vært et lyspunkt. Og på vegne av Arbeiderpartiet vil jeg si at vi kommer til å stemme for forslagene nr. 1, 2 og 3. De handler nettopp om at vi må få mer egnede virkemidler som gjør skadefelling av rovvilt mer effektivt og enhetlig, og at de erfaringene fra Nord-Østerdal og Engerdal blir overført, både metodene som er brukt og de erfaringene som skadefellingslagene har hatt stor suksess med, og som også har spart staten for veldig mange kroner.

Jeg tror at statsråden her kan ha en god sak, for saksordføreren var inne på å forsøke å forsone ulike sider. Uansett hvilken bestand man egentlig i utgangspunktet ønsker for rovvilt, tror jeg alle kan være enige om at når det først er skadegjørere, bør de tas ut effektivt når det er blitt gitt tillatelse om felling. Der tror jeg statsråden virkelig bør innarbeide alle de metodene og erfaringene som er gjort i det kunnskaps- og kursopplegget som skal etableres permanent. I forslag nr. 2 ligger det også veldig mye kunnskap og erfaringer med bruk av hund i ulike deler av skadefellingsøyemed, som også må bli en del av denne vurderingen og den større saken som Stortinget da må behandle.

I tillegg er det også viktig å si at også forslag nr. 6 må bli dekket inn som en del av forslag nr. 1.

– Med dette har jeg redegjort for Arbeiderpartiets syn.

Terje Halleland (FrP) [18:53:32]: Som saksordføreren var innom, har vi jevnlig diskusjoner på Stortinget om rovviltforvaltningen. Det har dessverre vist seg å være nødvendig, da en ikke har lyktes med en forvaltning som demper konfliktene, eller som fungerer på en sånn måte at berørte kan slå seg til ro med regelverket og å ha den nødvendige tilliten til det.

Vi har brede forlik i rovviltpolitikken, der de fleste har sluttet seg til den todelte målsettingen om å ivareta både rovdyr og beitenæringen. Vi har et mål om å bidra til bærekraftige rovdyrbestander samtidig som vi også har en bærekraftig beitenæring i utmark.

Dessverre er det ikke alltid samsvar mellom politikk og forvaltning i praksis. Beiteretten i utmark i dag er mange plasser truet på grunn av store rovdyrtap. Beitenæringen er viktig for Norge, og vi bruker store ressurser for å opprettholde den. Norge er ikke et paradis for matproduksjon på land. Utmarksbeite og beitedyr er helt nødvendig for å opprettholde matproduksjonen i Norge. Beitebruk er god ressursutnytting. Og skulle vi ønske å øke selvforsyningsgraden, må vi utnytte utmarksområdene våre enda bedre. Å ha dyr på beite er god dyrevelferd, det er god utnytting av naturressursene, og i tillegg er det viktig for å holde kulturlandskapet åpent. Beitedyr bidrar også til å opprettholde et biologisk mangfold i naturen. Rovviltproblematikken er med på å utfordre denne situasjonen.

I dag kunne stortingsflertallet gitt beitenæringen den tilliten som den nå trenger for å fylle opp verktøykassen til en effektiv skadefelling for raskt å kunne ta ut skadedyr. Den muligheten velger dessverre stortingsflertallet ikke å benytte seg av. Det er positivt at hele komiteen slutter seg til behovet for en effektiv skadefelling, men det er skuffende at en ikke ønsker å innføre tiltak som kunne gjort det mulig.

Skadefelling er kun et virkemiddel som skal kunne brukes i akutte skadesituasjoner. Forslaget som er til behandling i dag, er tiltak som kunne avhjulpet situasjonen til mer effektiv jakt. Å bruke hund er blant de tiltakene som kunne gjort skadefelling mye mer effektivt, gitt store innsparinger i kostnader, arbeidstimer og en mye mer human jakt.

Med det tar jeg opp forslagene Fremskrittspartiet har sammen med Senterpartiet.

Sandra Borch (Sp) [18:56:29]: Bakgrunnen for at Senterpartiet har fremmet dette forslaget er at rovdyrpolitikken som nå har vært ført gjennom åtte år, har feilet på veldig mange sentrale områder. Bønder opplever også at rovvilt nå får herje i beiteprioriterte områder, noe som er stikk i strid med den todelte målsettingen for rovdyrpolitikken, som flere har vært inne på her, for her sier man at det ikke skal være rovdyr i beiteprioriterte områder. Det er i dag spesielt store problemer knyttet til bjørnebestanden i områder hvor det drives aktivt utmarksbeite.

Stortingets rovviltforlik fra 2004 og 2011 bygger på en todelt målsetting. Det skal sikre bærekraftige bestander av de store rovviltartene samtidig som det legges til rette for fortsatt aktiv og allsidig bruk av utmarksressurser, og sikre levende lokalsamfunn. Siste del innebærer at det må føres en rovviltpolitikk som reduserer rovviltskadene, som demper konfliktene og motvirker utrygghet for dem som er mest berørt.

Jeg tar ikke hardt i når det gjelder det siste – det er akkurat det motsatte som skjer i dag. Skadefelling skal sørge for at rovdyr som gjør skade i beiteområder, tas ut raskt, sånn at man unngår dyrelidelser, og at man unngår store psykiske påkjenninger for beitebrukere. Effektiv skadefelling er også et sentralt virkemiddel for å sikre beitenæringen forutsigbare vilkår.

Jeg har lyst til å ta et eksempel fra mitt eget hjemfylke, Troms. Tre år på rad har en bjørn herjet i det samme området i Bardu og drept nærmere 300 sauer. Det er i et beiteprioritert område. Kommunen har søkt om skadefellingstillatelse hvert eneste år, men fått avslag på avslag med en begrunnelse som overhodet ikke holder mål. Dette er som sagt et beiteprioritert område hvor det ikke skal være bjørn. Det er for meg helt uforståelig at departementet ikke har foretatt seg noe som helst i denne saken. Det har resultert i at den unge bonden i Bardu nå legger ned driften sin – på grunn av regjeringens rovdyrpolitikk.

Vi har dessverre i dag altfor mange eksempler på at rovdyrpolitikken blir trenert gang på gang, og det ser ikke ut til at statsråden eller regjeringen vil legge til rette for mer effektive metoder å få tatt ut rovdyr på. Det er nettopp derfor Senterpartiet ser seg nødt til å fremme nok et forslag i Stortinget som ville fått kontroll over rovdyrpolitikken.

Så må jeg si at jeg ser med litt forundring og litt glede i innstillingen i dag at både Miljøpartiet De Grønne og SV er med på tre av forslagene. Jeg tror kanskje det er en feil, men det er mulig at dagens bursdagsbarn Lars Haltbrekken har blitt litt klokere på sine eldre dager. Jeg vil gratulere Lars Haltbrekken med dagen.

Arne Nævra (SV) [19:00:00]: Jeg tar ordet her først og fremst for – jeg holdt på å si – å berolige representanten Sandra Borch med en stemmeforklaring. Vi kommer til å trekke støtten til forslagene nr. 1–3. Kan en kalle det et arbeidsuhell? Nei, det var ikke noe arbeidsuhell, det var besnærende å støtte de tre forslagene. Vi har gått nærmere inn i de tre forslagene. Spesielt forslag nr. 3 skal man være obs på – og jeg ser spesielt på Arbeiderpartiets representant i salen – hvor de blander kortene litt med skadefelling og lisensfelling. Det er litt skummelt. Det ber jeg Arbeiderpartiet tenke over enda en gang mens det ennå er tid.

Hvis jeg er i posisjon til å råde Senterpartiet til noe som helst, vil jeg råde dem til at de kanskje fremmer et sånt rovdyrforslag – godt gjennomtenkt, gjerne i kontakt med andre partier – sånn ca. en gang i året istedenfor hver fjortende dag, så kan det jo hende at vi hadde sett litt mer med alvor på forslagene fra Senterpartiet.

Det jeg også legger merke til, som jeg også syns er litt leit, er at to partier i hver sin blokk finner hverandre oftere og oftere i miljøspørsmål. Det er Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Og det er litt leit at Arbeiderpartiet også halter etter i noen av disse spørsmålene. Det kan jeg si, som godt medlem i en av blokkene, og det beklager jeg. Jeg ser visse likhetstrekk med en annen sak, som jeg ikke skal gå veldig langt inn i, for det kan bli farlig. Men når en ulv kommer over grensa og inn i Norge, har det visse likhetstrekk med innvandrerspørsmålet, fordi man kanskje kan lite om denne innvandreren til enkelte områder. Lite kunnskap skaper frykt. Jeg har erfart i mitt lange liv at frykten er omvendt proporsjonal med kunnskapen – når en legger en linjal fra Sverige og vestover, f.eks. Det er ganske betegnende. Jeg har en kronikk liggende på bordet om det.

Jeg vil bare si at vi trekker oss fra forslagene nr. 1–3, etter nærmere vurdering, og da er vel det journalført.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [19:02:34]: Jeg vil gjerne også ta opp perspektivet fra den nye grønne blokka og opplyse om at Miljøpartiet De Grønne også kommer til å stemme imot forslagene nr. 1, 2 og 3 i denne saken, selv om vi på grunn av en feil fra vår side i komitébehandlingen står oppført i forslagene i innstillingen.

Miljøpartiet De Grønne har programfestet at vi vil sikre levedyktige bestander av alle rovdyr og rovfugler som hører hjemme i norsk natur. Det er et standpunkt vi står samlet om i partiet, både de av oss som ikke dyrker jorda, og de av oss som dyrker jorda, de av oss som holder husdyr i innmark, og de av oss som holder husdyr i utmark. Det er nemlig mange bakgrunner man kan ha, og samtidig ha en kjærlighet til naturen, som vi alle er avhengige av for å overleve.

Ved en inkurie har vi oppfattet at forslagene først og fremst ville føre til kunnskapsdeling som kunne begrense bruken av problematiske jaktmetoder som kan være skadelig for ville dyr i området det jaktes i. I etterkant ser vi at forslagene har vel så stor sannsynlighet for å øke – og spre – bruken av slike jaktmetoder, og det er vi i Miljøpartiet De Grønne selvfølgelig imot.

Statsråd Sveinung Rotevatn [19:03:59]: Eg er veldig oppteken av at vi skal ha ei velfungerande forvaltning av rovvilt, i samsvar med Bernkonvensjonen, naturmangfaldlova og dei føringane som følgjer frå ulike vedtak og forlik i Stortinget.

Som ledd i det har regjeringa jobba mykje med å vidareutvikle dei ulike fellingsregima slik at felling kan skje nettopp mest mogleg effektivt. Vi har endra regelverk, styrkt rettleiarar, styrkt bemanninga i Statens naturoppsyn – eg kjem nærare inn på det. Men eg vil likevel seie at gjennom dette forslaget vil ein nok teikne eit ganske unyansert bilde av ei forvaltning som visstnok ikkje fungerer. Det er eg ikkje einig i. Ja, det er fortsatt for store tap av beitedyr i enkelte område, og det er sjølvsagt alltid mykje vi kan verte betre på, men politikken for både lisensfelling og skadefelling, som er hovudtemaet her, fungerer i hovudsak bra og effektivt.

Det kanskje mest målbare er talet på beitedyr som årleg vert erstatta som tapt til rovvilt. Talet på sau erstatta til rovvilt er dei siste ti åra halvert, og det har skjedd samtidig som talet på sau sleppt på utmarksbeite har vore stabilt. Årsakene til at tapa gledeleg nok har gått så mykje ned, er samansette, men to av årsakene er førebyggjande tiltak og effektive uttak av nettopp skadegjerande dyr.

Bjørn får særleg merksemd i representantforslaget. Også her meiner eg at det vert teikna eit noko skeivt bilde av situasjonen. Trass i at bestanden er langt mindre enn bestandsmålet Stortinget har vedteke, vert det likevel kvart år gjeve løyve til felling for å avverje nettopp skade på beitedyr. Frå 2010 og fram til i dag er det registrert 120 døde bjørnar i Noreg, 80 av dei skutt under skadefelling. Når vi veit frå bestandsrapporten at talet på bjørn i Noreg er ca. 148, viser det i alle fall at hovudutfordringa her er andre ting enn at skadefellinga ikkje er effektiv. Utfordringa handlar i større grad om ei avveging i enkelte område mellom omsynet til å få bestanden opp på det nivået Stortinget har vedteke at han skal vere på, opp mot omsynet til at vi ønskjer å unngå tap av sau.

Dette er krevjande vurderingar, men slik eg vurderer det, er det ikkje effektiviteten med skadefellinga som er hovudutfordringa. Eg er likevel einig i at det er viktig med effektiv skadefelling når ein gjev løyve til det. Å gjere ting effektivt er høgt prioritert.

Det siste året har vi utarbeidd ein eigen rettleiar for gjennomføring av fellingsoppdrag. Han skal også oppdaterast jamleg og er viktig for å dele kunnskap, slik at vi stadig kan verte betre. Vi har styrkt Statens naturoppsyn med meir midlar til å gå inn når det er nødvendig. Kva som er dei mest effektive metodane, meiner eg i stor grad er eit fagleg spørsmål, og kunnskapen og erfaringane frå fagmyndigheitene må vege tungt når ein skal ta avgjerder i dei enkelte vedtaka og tilfella.

Bengt Fasteraune (Sp) [19:22:31]: Slik jeg ser det, er problemstillingen her om skadefelling skal gjøres så effektivt som mulig. Vi i Senterpartiet mener at det skal det, og det burde vel egentlig vært en målsetting for absolutt alle.

Det er svært viktig med en effektiv skadefelling av store rovdyr. Det er viktig å skille mellom lisensfelling og skadefelling. Stortinget har vært tydelig på at lisens- og kvotefelling utføres av vanlige jegere og skal være hovedvirkemiddelet for regulering av rovviltbestanden. Skadefelling handler derimot om å ta ut individer som gjør skade. Problemstillingen er at skadefellingslagene, de som skal være effektive, de som skal være i beredskap, de som skal gjøre jobben når det oppstår en situasjon der et dyr skal tas ut, må få en mulighet gjennom lisensjakta til å trene på de kunnskapene og de ferdighetene som behøves. De må få lov til å bruke de virkemidlene som trengs, i lisensjakta for å trene opp f.eks. dette med hund.

Senterpartiet vil påpeke at målet med skadefelling er å ta ut rovdyr som gjør skade i beiteområder, og at dette gjøres så raskt som overhodet mulig, slik at dyrelidelser unngås. Effektiv skadefelling er også et helt sentralt virkemiddel for å sikre beitenæringen forutsigbare vilkår. Vi må stole på at det er jegere som kan gjøre jobben, og vi må stole på at det skjer fort. Det er akkurat på samme måte som når man kjører på et dyr på veien, når man skal ut og avlive dyr som er skadet. Da trenger man profesjonelle folk, og de trenger å bruke det verktøyet som er nødvendig.

Selv om man sier at det skal brukes ordinære jaktmetoder, er det slik i dag at det finnes mange måter å gjøre dette mer effektivt på, spesielt når det gjelder å finne dyret og vite hvor det er. Om alle disse midlene har det vært en dialog over tid, som statsråden sier, men dette er virkemidler som må systematiseres, og som folk må få tilgang til.

Jeg har selv sittet som ordfører i en kommune der rovdyrproblematikken er stor. Jeg har sittet som styreleder i nasjonalparkstyret både i Rondane og på Dovrefjell og vært borti sånne saker med alle mulige slags rovdyr. Den eneste muligheten for å få til dette på en god måte er å sørge for at det skjer raskt, at man har et effektivt uttak, og at man har folk som kan jobben sin. Det må de få lov til å trene på i lisensjakta.